Bokas oppbygging

Barnehagelærerutdanningen er organisert med utgangspunkt i kunnskapsområder. Intensjonen med organisering i kunnskapsområder er å gi utdanningen en tydelig identitet som profesjonsutdanning for arbeid med barn i barnehagen.

Veiledning skal ifølge rammeplan for barnehagelærerutdanningen (2012) være et gjennomgangstema i hele utdanningen. Ekspertrapporten om barnehagelærerrollen (Kunnskapsdepartementet, 2018) og en rekke forskningsstudier (Bøe et al., 2018; Eik et al., 2016; Fimreite & Fossøy, 2018; Hognestad & Bøe, 2014) påpeker betydningen av å fokusere på veiledning som en del av profesjonsutvikling og praksisopplæring.

Boka er bygget opp slik at det kan passe å starte med de første kapitlene og lese fortløpende. Men boka kan også leses som enkeltkapitler.

I kapittel 2 beskriver vi aktuelle faglige utfordringer for barnehagen og barnehagelærerutdanningen. Veiledning gir muligheter til å dvele ved slike utfordringer og prøve ut tanker og strategier sammen med andre.

Veiledning må kobles mot profesjonell kompetanseutvikling/profesjonsdanning. Dette gjør vi i kapittel 3. Utviklingspotensialet i veiledningssamtaler ligger ikke minst i det å uroe tatt-for-gitte praksiser og få fram flere perspektiv på praksis.

I kapittel 4 drøfter vi etiske perspektiv på veiledning. Veiledningsrelasjonen er preget av nærhet, makt og ansvar, noe som krever etisk refleksjon. Videre vil veiledningens innhold ha mange etiske aspekter. Som veileder er det vesentlig å være bevisst på begge disse dimensjonene og ha mot til å løfte fram etiske dilemmaer. Noen slike etiske dilemma blir drøftet i kapittel 4.

I kapittel 5 fører vi leseren inn i veiledningsfeltet ved å drøfte veiledningsbegrepet og beslektede begreper. Forfatterne gir her til kjenne sitt syn på veiledning ved å drøfte veiledningsbegrepet fra ulike perspektiv. Innen utdanningen knytter vi veiledningsbegrepet til undervisning og ser på veiledning som en av undervisningsformene ved siden av forelesning, gruppearbeid, mesterlæring og rådgivning. Veiledning i barnehagesam-

15

menheng knyttes til kompetanseutvikling med tanke på profesjonsdanning og utvikling av praksis.

I kapittel 6 presenteres gangen i veiledningen med forberedelse, involvering, utforskning, forståelse, samtale om handlingen, metasamtale og etterarbeid. Veiledning krever ferdigheter som ikke kan læres i en håndvending. Vi presenterer noen veiledningsferdigheter som det er avgjørende å øve seg på.

De påfølgende kapitlene, kapittel 7, 8 og 9, gir en innføring i tre ulike veiledningsmodeller: Refleksjon over handling, systemisk veiledning og gestaltveiledning. Dette er veiledningsmodeller som er relevante for barnehagefeltet. I hvert kapittel presenterer vi teoretisk bakgrunn for veiledningsmodellen, sentrale begreper og selve veiledningsmodellen. Videre presenterer vi kritiske perspektiv på de ulike veiledningsmodellene og avslutter hvert av disse kapitlene med noen øvingsoppgaver.

I kapittel 10 drøfter vi sammenhengen mellom veiledning, vurdering og skikkethet. Veiledning er et pedagogisk virkemiddel i vurderingen av studentenes skikkethet. Vi drøfter skikkethetsbegrepet. Dernest belyser vi veiledningsprosessen og samarbeid med praksisfeltet i forbindelse med skikkethetsvurderingen. Til slutt i dette kapitlet tar vi kort for oss saksgangen ved den særskilte skikkethetsvurderingen.

16