Program Cinemateket USF januar mars 2013 by Cinemateket i Bergen

V e r d e n s   t i   b e s t e   f i l m e r   /   c i n e m at e k e t   U S f   2 0   å r s ø n d a g s m at i n é | krig og fred på 70 mm double bill: Terra-saken | |

Program 1 2013 cinemateket usf

januar–mars

| C - k i n o   p r e s e n t e r e r : ny russisk film |

M a s a h i r o   K o b aya s h i Programmets stumme

SPISE SOVE DØ

Adiós Pinochet

GAEL GARCÌA BERNAL

En film av Pablo Larraín

En film av GABRIELA PICHLER

«Årets beste svenske film» Nöjesguiden «Dødsbra» Dagens nyheter

PÅ KINO 1. MARS www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

PÅ KINO 8. FEBRUAR

VINNER

”ÅRETS STERKESTE NORSKE DOKUMENTAR”

DUBAI

INTL. FILM FESTIVAL MUHR COMPETITION

SHABANA REHMAN, P4

VINNER

GULLSTOLEN KORTFILMFESTIVALEN GRIMSTAD 2012

”EN AV DE STERKESTE NORSKE FILMSCENENE NOENSINNE” ”DEN BESTE NORSKE FILMEN HITTIL I ÅR” KJETIL LISMOEN, AFTENPOSTEN

en film av Nishtha Jain

KUDOS FAMILY DISTRIBUTION PRESENTERER PIRAYA FILM PRODUKSJON I COPRODUKSJON MED RAINTREE FILMS OG FINAL CUT FOR REAL REGI NISHTHA JAIN MANUSFORFATTERE NISHTHA JAIN, TORSTEIN GRUDE YTTERLIGERE MANUSARBEID SMRITI NEVATIA PRODUSENT TORSTEIN GRUDE SJEFSFOTOGRAF RAKESH HARIDAS OPPTAKSLYD NIRAJ GERA

PÅ KINO FRA 18. JANUAR

REGIASSISTENT ADITYA KELGAONKAR KLIPPER ARJUN GOURISARIA YTTERLIGERE KLIPP NISHTHA JAIN, ERIK ANDERSSON & STEFAN KAMP LYDDESIGN PETER SCHULTZ KOMPONIST PETER SCARTABELLO LINJEPRODUSENT NEELIMA GOEL COLORISTER MATS ANDERSEN, TOM CHR. LILLETVEDT GRAFIKK TOM CHR. LILLETVEDT, CHRISTOPHER BERGE HOVE STILLFOTO TORSTEIN GRUDE PLAKATDESIGN JAYKRISHNA SUBRAMANIAN COPRODUSENTER NISHTHA JAIN, ANNE KÖHNCKE & SIGNE BYRGE SØRENSEN ASSOCIATE PRODUCERS BJARTE MØRNER TVEIT, ODDLEIV VIK & FINN GJEDEBO FESTIVALDISTRIBUSJON THE NORWEGIAN FILM INSTITUTE DISTRIBUSJON KUDOS FAMILY DISTRIBUTION AS ©2012 PIRAYA FILM AS, RAINTREE FILMS & FINAL CUT FOR REAL APS

WWW.GULABI.ORG

PHOTO BY TORSTEIN GRUDE, COLLAGE AND DESIGN BY JAYAKRISHNAN SUBRAMANIAN, ADD. DESIGN BY TOM CHR. LILLETVEDT

Program 1 2013 cinemateket usf Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

søn

2001

tir ons tor søn

2201 2301 2401 2701

tir

2901

13.00 19.00 19.00 19.00 19.00 13.00 18.30 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.30 21.00 13.00 18.00 21.00 18.00 20.30 18.00 20.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00

Lawrence of Arabia Lawrence of Arabia Lawrence of Arabia Lawrence of Arabia Lawrence of Arabia Lawrence of Arabia 8½ Sunrise Sunrise 8½ Spillets regler Tokyo Story Tokyo Story Spillets regler 2001 – en romodyssé 2001 – en romodyssé Vertigo Vertigo 2001 – en romodyssé Women on the edge Akademiet Cinemateket: Masahiro Kobayashi Japan’s Tragedy Japan’s Tragedy Women on the edge Japan’s Tragedy Japan’s Tragedy Japan’s Tragedy Japan’s Tragedy Japan’s Tragedy Japan’s Tragedy Man Walking on Snow Bashing Bashing Citizen Kane

David Lean, Storbritannia 1962 David Lean, Storbritannia 1962 David Lean, Storbritannia 1962 David Lean, Storbritannia 1962 David Lean, Storbritannia 1962 David Lean, Storbritannia 1962 Federico Fellini, Italia/Frankrike 1963 Friedrich Wilhelm Murnau, USA 1927 Friedrich Wilhelm Murnau, USA 1927 Federico Fellini, Italia/Frankrike 1963 Jean Renoir, Frankrike 1939 Yasujiro Ozu, Japan 1954 Yasujiro Ozu, Japan 1954 Jean Renoir, Frankrike 1939 Stanley Kubrick, Storbritannia/USA 1968 Stanley Kubrick, Storbritannia/USA 1968 Alfred Hitchcock, USA 1958 Alfred Hitchcock, USA 1958 Stanley Kubrick, Storbritannia/USA 1968 Masahiro Kobayashi, Japan 2011 Regissørbesøk Masahiro Kobayashi, Japan 2012 Masahiro Kobayashi, Japan 2012 Masahiro Kobayashi, Japan 2011 Masahiro Kobayashi, Japan 2012 Masahiro Kobayashi, Japan 2012 Masahiro Kobayashi, Japan 2012 Masahiro Kobayashi, Japan 2012 Masahiro Kobayashi, Japan 2012 Masahiro Kobayashi, Japan 2012 Masahiro Kobayashi, Japan 2001 Masahiro Kobayashi, Japan 2005 Masahiro Kobayashi, Japan 2005 Orson Wells, USA 1941

ons

3001

tor

3101

søn

0302

tir

0502

ons

0602

tor

0702

søn

1002

man tir

1102 1202

ons

1302

tor

1402

januar–mars Side 13 13 13 13 13 13 17 17 17 17 18 18 18 18 19 19 19 19 19 26 24 27 27 26 27 27 27 27 27 27 28 28 28 22

C-kino presenterer: lawrence of arabia japan’s tragedy outside satan

14 Søndagsmatiné lawrence of arabia 2001 – en romodyssé japan’s tragedy chapiteau-show krig og fred

16 Verdens ti beste filmer/ cinemateket USf 20 år 8 1/2 sunrise spillets regler tokyo story 2001 – en romodyssé vertigo mannen med filmkameraet jeanne d’arc citizen kane the searchers

lør søn

1602 1702

tir

1902

ons

2002

tor

2102

søn

2402

tir

2602

ons

2702

tor

2802

søn

0303

tir

0503

ons

0603

tor

0703

søn

1003

tir

1203

ons

1303

tor

1403

søn

1703

tir

1903

ons

2003

tor

2103

søn

2403

19.00 19.00 21.15 19.00 21.00 18.30 21.00 19.00 21.00 18.30 21.15 19.00 21.00 19.00 20.00 19.00 21.00 11.00 21.00 19.00 21.00 19.00 2100 19.00 21.00 13.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 18.30 21.15 19.00 21.00 19.00 20.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00

In Between the South Orkney Islands’ Ices Citizen Kane Man Walking on Snow The Rebirth Haru’s Journey Haru’s Journey The Rebirth Mannen med filmkamera This Sporting Life This Sporting Life Mannen med filmkamera Når boblene brister Tidenes investering Tidenes investering Når boblene brister White Tiger Me Too Krig og fred White Tiger Me Too Anton’s Right Here Anton’s Right Here I Don’t Love You I Don’t Love You The Searchers Chapiteau-Show The Searchers Outside Satan Outside Satan Outside Satan Outside Satan Outside Satan Outside Satan Jeanne d’Arc Jeanne d’Arc Outside Satan Film fra Eurodok Film fra Eurodok Film fra Eurodok Film fra Eurodok Film fra Eurodok Film fra Eurodok Film fra Eurodok Film fra Eurodok

Josè Manuel Moneta, Argentina 1928 Orson Wells, USA 1941 Masahiro Kobayashi, Japan 2001 Masahiro Kobayashi, Japan 2007 Masahiro Kobayashi, Japan 2010 Masahiro Kobayashi, Japan 2010 Masahiro Kobayashi, Japan 2007 Dziga Vertov, Sovjetunionen 1929 Lindsay Anderson, Storbritannia 1963 Lindsay Anderson, Storbritannia 1963 Dziga Vertov, Sovjetunionen 1929 Hans Petter Moland, Norge 2012 Oddvar Einarson, Norge 2012 Oddvar Einarson, Norge 2012 Hans Petter Moland, Norge 2012 Karen Shakhnazarov, Russland 2012 Aleksej Balabanov, Russland 2012 Sergej Bondartsjuk, Sovjetunionen 1964–67 Karen Shakhnazarov, Russland 2012 Aleksej Balabanov, Russland 2012 Ljubov Arkus, Russland 2012 Ljubov Arkus, Russland 2012 Aleksandr Rastorguev/Pavel Kostomarov, Rus./Est. 2012 Aleksandr Rastorguev/Pavel Kostomarov, Rus./Est. 2012 John Ford, USA 1956 Sergej Loban, Russland 2011 John Ford, USA 1956 Bruno Dumont, Frankrike 2011 Bruno Dumont, Frankrike 2011 Bruno Dumont, Frankrike 2011 Bruno Dumont, Frankrike 2011 Bruno Dumont, Frankrike 2011 Bruno Dumont, Frankrike 2011 Carl Th. Dreyer, Frankrike 1927 Carl Th. Dreyer, Frankrike 1927 Bruno Dumont, Frankrike 2011 vba vba vba vba vba vba vba vba

30 22 28 29 29 29 29 21 31 31 21 37 37 37 37 39 39 42 39 39 40 40 40 40 22 41 22 45 45 45 45 45 45 21 21 45 46 46 46 46 46 46 46 46

20/30 stumfilm med levende musikk mannen med filmkameraet jeanne d’arc in between the south orkney islands’ ices

24 Masahiro Kobayashi women on the edge japan’s tragedy man walking on snow bashing the rebirth haru’s journey

32 Terra-saken på film når boblene brister tidenes investering

38 Ny russisk film hvit tiger me too anton’s right here i don’t love love you chapiteau-show

Innhold

4 | Programoversikt 10 | Leder 12 | C-kino presenterer:

Ikke mindre enn tre filmer på programmet denne gangen: klassikeren Lawrence of Arabia, den rykende ferske Japan’s Tragedy av Masahiro Kobayashi og Bruno Dumonts Outside Satan.

14 | Søndagsmatiné

Nytt konsept for de som liker å bruke hviledagen til å se gode filmer mens det fortsatt er lyst ute. En rekke utvalgte filmperler presenteres kl. 13.00 på enkelte søndager.

16 | Cinemateket USF 20 år

5. februar er det 20 år siden Cinemateket USF åpnet dørene for første gang. Vi markerer dette med å vise de ti beste filmene i verden, hentet fra den «offisielle» listen til BFI/Sight & Sound

20 | Stumfilm med levende musikk x 2

Siden tre av filmene på ti-på-topp-listen er stumme, blir det mye musikere denne gangen. Sunrise vises med musikalsk lydspor, men Njål Paulsberg skal spille til Mannen med filmkameraet og Gisle Martens Meyer (Ugress) skal igjen fremføre den spesialkomponerte musikken han lagde til Jeanne d’Arc i 2003, i forbindelse med Cinemateket USF 10-årsmarkering.

24 | Masahiro Kobayashi – møt regissøren

6. februar får Cinemateket i Bergen besøk av regissøren Masahiro Kobayashi, outsideren som er i ferd med å markere seg som en av Japans mest toneangivende filmskapere.

26 | Stumfilm med levende musikk – Anla Courtis

Argentineren Anla Courtis gjester Cinemateket USF med en meget spesiell perle av en film: en argentinsk dokumentar fra 1928 som er innspilt på Sør-Orkenøyene i Sørishavet i Antarktis.

32 | To dokumentarer om Terra-saken

Fem år etter at Terra-skandalen var et faktum i 2007, ble det vist to dokumentarer om saken på norsk fjernsyn. Begge opprinnelig initiert av NRK, men de valgte til slutt bare å vise Hans Petter Molands Når boblene brister. Oddvar Einarson fikk etter en mildt sagt problematisk produksjonshistorie vist Tidenes investering på TV 2. Les Gunnar Iversens artikkel der han sammenligner de to filmene, og se deretter de to filmene samlet på Cinemateket USF i februar.

38 | Ny russisk film – fra Tromsø Filmfestival 2013

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet (www.usf.no). Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Enkelte arrangementer kan ha forhøyet billettpris. Medlemskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Medlemskap gjelder for et halvår. Vår-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember. Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland Kinomaskinist (permisjon) Jan Hakim Benhabiles Kinomaskinist Njål Paulsberg Kinomaskinist Ida Elisabeth H. Kjørholt Kinomaskinist Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: Dag Grønnestad (leder), Maria Ekerhovd, Mathilde Holm, Erlend Høyersten og Simen Aardal Ullsaker.

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av program katalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Ida Elisabeth H. Kjørholt (iehk), Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. Trykk: Hurtig-Trykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555. Vi takker: - Gunnar Iversen og Rushprint for gjengivelse av artikkelen om Terra-filmene. - Dag Grønnestad for gjenbruk av Krig og fred-artikkel. - Emilio Sanhueza for omtale av Njål Paulsberg. - Jan Langlo/Erlend Jonassen/Kjell Runar Jensen Cinemateket i Oslo/NFI/Eurodok, Martha Otte/Tromsø Filmfestival og Dick Stegewerns for programsamarbeid. - Arild Jørgensen, Kjetil Kvale Sørenssen, Håvard Oppøyen og Petter Bjørbu ved Nasjonalbiblioteket (NB) og Erlend Jonassen ved NFI/Torsdagsfilmen for utlån av filmkopier/ importsamarbeid. - Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid. - Cinematekene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Kristiansand for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Våre annonsører.

I samarbeid med TIFF presenterer vi fem flunkende nye filmer fra Russland.

42 | Krig og fred – på 70 mm!

Sergej Bondartsjuks monumentale mesterverk basert på Leo Tolstojs like monumentale roman, Krig og fred, vises i Bergen på 70 mm for første gang på nesten 50 år. En mer overveldende filmopplevelse har du garantert aldri sett maken til - og vil høyst sannsynligvis heller aldri få muligheten igjen.

46 | Film fra Eurodok 2013

I samarbeid med dokumentarfilmfestivalen Eurodok i Oslo presenterer vi fire filmer derfra.

Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

På forsiden:

Krig og fred

Sergej Bondartsjuk Sovjetunionen 1964–67

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

På kino fra 15. februar

åpningsfilm Tromsø InTernasjonale FIlmFesTIval 2013

en film av Hisham Zaman

FØR SNØEN FALLER

Alle filmene alfabetisk

Side

8½

2001 – en romodyssé

Anton’s Right Here

Bashing

Chapiteau-Show

Citizen Kane

Haru’s Journey

Hvit Tiger

I Don’t Love You

In Between the South Orkney Islands’ Ices

Japan’s Tragedy

Jeanne d’Arc

Krig og fred

Lawrence of Arabia

Man Walking on Snow

Mannen med filmkameraet

Me Too

Når boblene brister

Outside Satan

Rebirth, The

Searchers, The

Spillets regler

Sunrise

This Sporting Life

Tidenes investering

Tokyo Story

Vertigo

Women on the edge

Leie en kinosal? Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så høy billedoppløsning som alle andre eksisterende D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i. Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.

Joan Miro (1893 –1983), Komposisjon, udatert. Litografi

Stenersen · Kunstmuseene i Bergen

TONY MATELLI

A HUMAN ECHO 22.02–28.04.13

HJERNEKRUMSPRING OG HJERTEPIRUETTER KUNSTMUSEENE I BERGEN, SENTRUM kunstmuseum for barn og unge Lysverket · Kunstmuseene i Bergen · kunstmuseene.no Lysverket, Kunstmuseene i Bergen. Se www.kunstmuseene.no

Joan Mrio, Komposisjon (utsnitt), utdatert

kunstmuseene.no

Tony Matelli, Old Enemy, Old victim, 2006

Ny utstilling i KunstLab 2013

leder

20 ÅR ER INGEN ALDER D

en 5. februar er det 20 år siden Cinemateket USF åpnet dørene for første gang, samtidig med resten av huset som den gang het Kulturhuset USF. Det var daværende kulturminister Åse Kleveland som sto for den høytidelige snorklippingen, og Cinemateket i Bergen – som hadde ble stiftet av Bergen filmklubb 24. november året før – feiret med en liten minifestival. Tolv spillefilmer og omtrent like mange kortfilmer ble kjørt helgen igjennom. Og den festen har altså vart i 20 år. Hurra for oss! 20-årsjubileet blir markert med visninger av de ti beste filmene i verden, hentet fra den offisielle listen utarbeidet av Sight & Sound og BFI. Siden 1952 har de hvert tiende år invitert filmkritikere, akademikere, teoretikere, filmskapere, distributører og festival- og cinemateksjefer fra hele verden til å kåre «tidenes beste filmer». Høsten 2012 var ny liste klar. Vi har latt de 846 stemmegiverne gjøre jobben vår, og ukritisk satt opp alle de ti første filmene på listen. For en gang skyld kan vi i hvert fall garantere at vi presenterer en serie der alle filmene offisielt er mesterverk. Før vi kommer så langt har vi allerede presentert det som utvilsomt er tidenes beste restaureringsjobb. David Leans spektakulære Lawrence of Arabia er digitalt restaurert fra en strålende 70mm-kopi, og overført til en 4K DCP. Det gir en absolutt fantastisk billedskarphet og fargegjengivelse som tar fullstendig pusten fra en stakkars kinogjenger. Dette er i hvert fall en opplevelse ingen hjemmekino kan matche, uansett hvor god oppløsning du mener 50" eller projektoren din har – 4K er den definitivt ikke. Visningen av Lawrence of Arabia er dessverre også den siste fra Torsdagfilmen for denne gang. Vi har en politisk ledelse i Kulturdepartementet som har uttalt at man ikke trenger å se filmklassikere på kino. De mener at klikkefilm og digital formidling er mer enn bra nok for filmer som er eldre enn to år gamle. At vi snakker om 110 år med filmhistorie der filmskaperne lagde sine filmer med tanke på at de skulle oppleves i en kinosal er visst ikke så nøye. Der i gården er tydeligvis film på PC og film på kino to av samme alen. Det neste blir vel at de foreslår å pakke bort hele Munch-museet – man kan jo bare scanne Munchs malerier digitalt, og gjøre dem tilgjengelig for publikum på internett. Det er jo det samme å se «Skrik»på et museum som på PC’en. Visningene av Lawrence of Arabia markerer også en nyvinning ved Cinemateket i Bergen. Vi skal nemlig starte med Søndagsmatinéer på noen utvalgte søndager gjennom året. Vi har fått flere tilbakemeldinger spesielt fra et voksent publikum om at våre regulære visninger går for sent på kvelden, at det ikke alltid er like fristende å komme hjem fra kinobesøk rundt midnatt når

man skal på jobb dagen derpå. Med visninger kl. 13.00 på søndagene håper vi at mange kan tenke seg en stor filmopplevelse etter søndagsturen og før middag – besøket kan for eksempel også kombineres med en bedre middag på Kafe Kippers etter visningen. Filmene vi har valgt som Søndagsmatinéer er gjerne kjente klassikere eller nyere perler vi tror vil fascinere et voksent, kulturinteressert publikum. Dagen etter bursdagen vår får vi fint besøk på Cinemateket USF. Den japanske regissøren Masahiro Kobayashi gjester oss 6. februar med sin siste film Japan’s Tragedy, direkte fra Europapremiere i Rotterdam. Kobayashi har vært en outsider i det japanske filmmiljøet de siste femten årene, men har etterhvert etablert seg som en av landets mest interessante filmskapere. Hans filmer får stadig økende oppmerksomhet, og flere og flere filmfestivaler ønsker å vise dem. Nå står altså et besøk på Cinematekene i Oslo, Bergen og Trondheim for tur. Dette programmet setter en solid rekord når det kommer til antall stumfilmer som akkompagneres med levende musikk. Ikke mindre enn tre forskjellige musikere skal spille til ulike filmer på dette programmet. Først ut er den argentinske gitaristen Anla Courtis, som gjester Cinemateket USF 16. februar med en særdeles eksotisk film fra sitt hjemland. Det argentinske filmarkivet oppdaget nylig dokumentarfilmen In Between The South Orkney Islands’ Ices i sine samlinger, en stumfilm fra 1928. Filmen er laget av den argentinske meteorologen José Moneta, som inspirert av Robert Flahertys Nanook of the North tok med seg filmkamera når han dro på ekspedisjon til Sør-Orkenøyene i Antarktis. Så dette er altså en polarfilm presentert året etter Polaråret. De to andre musikerne som skal spille til stumfilmer er Njål Paulsberg og Gisle Martens Meyer. Paulsberg skal spille på analoge synthezeisere, trommemaskiner etc. til Dziga Vertovs Mannen med filmkameraet. Meyer, alias Ugress, vender tilbake til Cinemateket USF ti år etter at han hadde urpremiere på sitt bestillingsverk til Jeanne d’Arc nettopp her. I forbindelse med vårt 10-årsjubileum i 2003 spesialkomponerte han ny musikk til Dreyers mesterverk fra 1927, og denne forestilligen kjører vi reprise på i mars. Legg til at vi også viser stumfilmen Sunrise av F.W. Murnau på dette programmet, så stumfilmfantaster har noe å se frem til. Den kommer imidlertid med musikk på lydsporet, så der blir det ingen musiker i salen. Høsten 2007 fikk Norge sine ofre for finanskrisen som herjet verden. Fire norske kommuner hadde tatt opp store lån basert på fremtidige inntekter og investert millioner av kroner i råtne amerikanske fondsprodukter, og tapte alt sammen. I fjor fikk vi to dokumentarfilmer om Terra-saken, Når boblene brister av Hans Petter Moland og Tidenes investering av Oddvar Einarson. Begge filmene ble i utgangspunktet støttet av NRK, men kun Moland sin fikk til slutt slippe til på statskanalen. Einarson sin ble etter hvert vist på TV 2. Det interessante er hvor ulikt de to filmene tilnærmer seg saken på, og hvordan de slik sett utfyller hverandre. Les Gunnar Iversens artikkel om dette og bli nysgjerrig.

Vi har også i dette programmet ryddet plass til et nytt knippe ny, russisk film. Igjen er det i samarbeid med Tromsø Filmfestival, som jo har et spesielt fokus på film fra det gamle Øst-Europa. Det er en meget variert bukett vi kan presentere for dere, som til fulle viser bredden og kvaliteten i dagens russiske film. Midt inne blant de nyere russiske filmene har vi også gjort plass til kanskje verdens mest påkostede, monumentale og spektakulære film – Sergej Bondartsjuks episke mesterverk Krig og fred fra 1964–67, basert på Leo Tolstojs roman. Maken til ekstravaganse vil vi aldri se igjen i noen film – i hvert fall siden digitale spesialeffekter har gjort sitt inntog. Eller hva sier man om følgende tall: I filmens store slagscener medvirket 120.000 statister. Man blåste av 16.000 håndgranater og brant opp 400.000 liter parafin; over tusen set-designere var ansatt i produksjonen som strakk seg over seks år. Filmen ble skutt på 70mm, og for første gang på snart femti år har bergenserne mulighet til å se filmen på dette formatet. Bildeskarpheten og detaljrikdommen på 70 mm er så fantastisk at det må simpelthen oppleves – og benytt muligheten; det kan bli lenge til neste gang vi henter et halvt tonn med filmruller til Bergen for å vise èn film. Så hold av søndag 3. mars først som sist. Litt sånn kronologisk ute av plass må vi også nevne hele tre filmer som får en såkalt «extended run» i dette programmet – eller «C-kino presenterer:» som vi har kalt det. Vanligvis viser Cinemateket en film to ganger, grunnet begrensninger ved bruken av arkivkopier. Noen ganger har vi imidlertid muligheten til å la en film gå en hel uke til ende, som en mini-kinolansering. C-kino presenterer altså ikke mindre enn tre filmer på dette programmet. Først en uke med Lawrence of Arabia. I begynnelsen av februar vises Kobayashis Japan’s Tragedy en hel uke, og i midten av mars kommer den siste; Bruno Dumonts Outside Satan. Dumont er kjent for norske kinogjengere med filmer som Jesu liv og Mennesket. Outside Satan var med i Un Certain Regard i Cannes i fjor, og viser at Dumont definitivt fortjener å bli satt opp på norske kinoer. Der Bergen Kino ikke vil, trår vi til. Helt til slutt i dette programmet viser vi fire filmer direkte fra dokumentarfilmfestivalen Eurodok i Oslo. Bergen og BIFF satser tungt på dokumentarfilm, så vi regner med at byens befolkning også ønsker å holde seg oppdatert på dokumentarfronten også seks måneder etter/før filmfestivalen. Hvilke filmer som blir vist er enda ikke bestemt, men følg med på våre nettsider, følg oss på Twitter, lik oss på Facebook eller meld deg på vårt nyhetsbrev, og du vil tidsnok få vite hva som blir vist. Ta med en visning av Lindsay Andersons This Sporting Life som hadde premiere for nøyaktig 50 år siden, og du skulle ha nok å feste øynene på frem til påske. Da skulle alt være nevnt, og ingenting glemt. Velkommen! Vi eimes i kinomørkret! Ole Petter Bakken Daglig leder

Gerontius’ drøm Elgars store oratorium Edward Gardner dirigent | Solister og kor Korverket Gerontius’ drøm er et av Elgars mesterverk og ble fremført første gang i 1910. Både kor og solister har store roller, men ikke minst er orkesterbehandlingen uttrykksfull. I England regnes verket som en grunnstein i den nasjonale musikkarven, mens det fremføres sjeldnere utenfor øyriket. Edward Gardner hadde stor suksess med Bartõks «Ridder Blåskjeggs borg» våren 2012. I Bergens Tidende ble han omtalt som «en dirigent som kan nå svært langt».

TORSDAG 21. OG FREDAG 22. FEBRUAR KL. 19.30 I GRIEGHALLEN STUDENTER KR. 100 B E RG E N F I L H A R M O N I S K E

ORKESTER

VOKSNE KR. 290 - 420 BT-KORT 230 - 340 | WWW.FILHARMONIEN.NO GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR 55 21 61 50 | HVERDAGER 10-17, LØRDAG 11-14

r C-KINO presentere

av av regler for bruk ganger (på grunn to re er ba film film lte en ke Vanligvis viser vi lig å få med seg en lle n ofte være vanske tue ka ak t n de de og ne r), ge pie da arkiv-ko dre planer de to rtreist eller har an større frihet. Her dersom du er bo er:» gir vi deg litt ter sen pre -KINO «C d , og vi skal vise Me sse es. ere vis int filmen re filmer av spesiell eld og ere ny m skal vi trekke fre kino-oppsetning. Som en alternativ run» (London) dem mange ganger. man det «extended r lle r ka ke ate em cin ske fra restaurerte På utenland ene som vises er alt (Toronto), og film e» eas kino. rel på t ted vis mi r eller «li ellers ikke bli re til nye filmer som som vi viser i er film tre n utgaver av klassike en ndre en av et har vi ikke mi taurerte 4K-versjon I dette programm d den digitalt res me er Tro nn pi. gy be -ko Vi 70mm en uke i strekk. r vært en strøken r kildemateriell ha de a, abi Ar of ce Lawren tastisk ut. t rett og slett ser fan (2012). Kobayashi oss når vi sier at de his Japan’s Tragedy yas ba Ko iro sah anledMa er ut film rua re feb r, og i den And ket USF onsdag 6. ate em film, te Cin sis til ns søk er ha kommer på be er. Japan’s Tragedy l til de serie av hans film n iva lite est en mf vi Fil rer m kjø ning under Rotterda Europa-premiere og kommer rett fra film ne. no Dumonts siste norske cinemateke nspremiere på Bru rge ing Be etn så ps og op vi e r ikk Til sist ha distribusjon, men er som som har fått norsk , film 11) d (20 me an re ge Sat de jen Outsi norske kinog mont er kjent for på kino i Bergen. Du ). 99 (19 red. et nnesk Jesu liv (1997) og Me

dag 13.00 og 19.00, tirs rabia dag 20. januar kl. uar kl. 13.00. Lawrence of Abrit annia 1962. Vises søn jan 00 og søndag 27. Regi: David Lean. Stor g 24. januar kl. 19. onsdag 23. og torsda Omtale side 13.

22.,

ruar

21.00, torsdag 7. feb

y g 6. februar kl. Japan’s Tragedshi. r kl. 21.00 og Japan 2012. Vises onsda mandag 11. februa Regi: Masahiro Kobaya februar kl. 13.00, 19.00 og 21.00, kl. 21.00, søndag 10.kl. 19.00 og 21.00. Omtale side 27. tirsdag 12. februar

sdag

0, tirsdag 12. og on

0. Outside Satan krike 2011. Vises søndag 13. mars kl. 21.0 dag 17. mars kl. 21.0 i: Bruno Dumont. Fran mars kl. 19.00 og søn

Reg 21.00, torsdag 14. 13. mars kl. 19.00 og Omtale side 45.

TORS DAGSFI L MEN • SØN DAGSMATIN È • C- KINO PRESENTERER :

Lawrence of Arabia. Regi: David Lean. Storbritannia 1962. Manus: Robert Bolt og Michael Wilson. Foto: Freddie Young. Musikk: Maurice Jarre. Medv.: Peter O’Toole, Omar Sharif, Alec Guiness, Anthony Quinn, Jack Hawkins, Arthur Kennedy, Claude Rains m.fl. Utleie: Park Circus. Engelsk tale, utekstet. 4k DCP, farger, 3 t 47 min + pause.

LAWRENCE OF ARABIA Det nye referanseverket innen filmrestaurering Etter at Thomas Edward Lawrence omkom i en motorsykkelulykke i 1935, begynte mytene om ham å spinne for alvor. Engelskmannen som hadde ledet det arabiske opprøret mot tyrkerne under første verdenskrig, ble en av sin samtids største legender og et mysterium for historikerne. Man løser ikke nødvendigvis gåten Lawrence ved å lese hans egen beretning i «Seven Pillars of Wisdom», som forøvrig ble gjenstand for utallige tolkninger

og lovprist av store forfattere som G.B. Shaw, H.G. Wells og E.M. Forster. Myter vil helst forenkle, mens mennesker – og ikke minst Lawrence – er sammensatte. Boken etterlater seg et motsetningsfylt bilde av Lawrence: Humanist og kriger, filosof og eventyrer, sadist og medmenneske, narcissist og altruist. Produsent Sam Spiegel ble fascinert av boken, sikret seg retten til å filme den og knyttet til seg regissør David Lean som han allerede hadde samarbeidet

SØNDAG 20. JANUAR KL. 13.00 OG 19.00 TIRSDAG 22. JANUAR KL. 19.00 ONSDAG 23. JANUAR KL. 19.00 TORSDAG 24. JANUAR KL. 19.00 SØNDAG 27. JANUAR KL. 13.00

med på verdenssuksessen Broen over Kwai (1957). De foretrakk en ukjent skuespiller til hovedrollen, og valget falt på Peter O’Toole, en ung ire fra The Royal Shakespeare Theatre. Til gjengjeld supplerte man filmen med berømtheter som Alec Guiness, Anthony Quinn og Omar Sharif – for å nevne noen fra den imponerende rollelisten. Like imponerende var innspillingsprosessen. Lean var opptatt av at scenene skulle være så autentiske som mulig, og de fleste av ørkenopptakene ble gjort i Jordan. Havnen Akaba, som Lawrence hadde erobret, ble gjenoppbygd ved middelhavskysten i Almeria i Spania, mens Kong Hassan II av Marokko stilte en armé på flere tusen soldater og kameler til filmteamets disposisjon. Resultatet ble en monumental, episk blockbuster, et ørkeneventyr som verken publikum eller kritikere hadde sett maken til. Filmen fikk sju Oscar, og tvang en samlet verdenspresse til å børste støv av superlativene. På initiativ fra Steven Spielberg og Martin Scorsese (som begge gir Lawrence of Arabia æren for sine yrkesvalg), ble filmen i 1989 grundig restaurert og forlenget med flere sentrale scener som var blitt klippet bort før premieren i 1962. Det er denne versjonen som nå er digitalt restaurert, og tro det eller ei, men i den ekstremt høyoppløselige 4k-versjonen er dette en utgave av filmen som i noen tilfeller ser bedre ut enn den gjør i 70mm. Velkommen til fest! sw 13

ra dette programmet starter vi opp et nytt tilbud, nemlig ekstravisninger av utvalgte perler fra vårt program presentert på enkelte søndager kl. 13.00. Håpet er at mange kan tenke seg å avslutte søndagsturen med en god film før du tusler hjem til middagen. Kankje kan kinoturen kombineres med en lunsj på Kafe Kippers før filmen begynner – eller en middag og et glass rødvin etter at filmen er slutt. Filmene som velges ut er gjerne etablerte klassikere eller nyere filmer med klassikerpotensial, filmer som vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum. Vi har fått en del tilbakemeldinger om at filmene våre starter for sent på kvelden, og at det er mange som ikke ønsker å komme hjem etter en kinotur når klokken nærmer seg midnatt. Så vi håper at Søndagsmatineéne våre vil passe som hånd i hanske for dem som både ønsker gode filmopplevelser på kino, og som samtidig vil ha kvelden ledig til andre sysler.

Søndag 20. og søndag 27. januar kl. 13.00

Lawrence of Arabia Regi: David Lean. Storbritannia 1962. 3 t 47 min + pause.

Søndag 10. februar kl. 13.00

Dette spektakulære mesterverket er om mulig blitt enda mer spektakulært. Filmen er nylig digitalisert restaurert med utgangspunkt i en nydelig 70mm-kopi, og vi presenterer den i digital 4K. Les mer om det på side 13.

Søndag 3. februar kl. 13.00

2001 – en romodyssé Regi: Stanley Kubrick. Storbritannia/USA 1968. 2 t 21 min.

En av de mest innflytelsesrike filmene i historien, og et visuelt mesterverk som må oppleves i en kinosal for at man kan si at man har sett filmen. Les mer på side 19.

Japan’s Tragedy Regi: Masahiro Kobayashi. Japan 2012. 1 t 41 min.

Fascinerende film fra en av japans mest interessante filmskapere i dag. Dvelende, dristig og utfordrende. Regissøren kommer til Cinemateket USF onsdag 6. februar. Les mer om besøket på side 26, om filmen på side 27.

Søndag 10. mars kl. 13.00

Chapiteau-Show Regi: Sergei Loban. Russland 2011. 3 t 27 min.

En småabsurd, sprudlende perle av en film. En rekke bisarre småfortellinger flettes sammen på anarkistisk vis under overskriftene Kjærlighet, Vennskap, Respekt og Samarbeid. Les mer på side 41.

Søndag 3. mars kl. 11.00 NB! Merk tiden

Krig og fred Regi: Sergej Bondartsjuk. Sovjetunionen 1964–67. 7 t 14 min + to korte og en lengre pause.

Krig og fred er utvilsomt filmhistoriens desiderte mest monumentale verk. Den er laget lenge før digitale effekter var aktuelt. I de spektakulære krigsscenene iscenesatte Bondartsjuk 120.000 statister. 23 tonn krutt, 16.000 håndgranater, 400.000 liter parafin og atskillige tusen røykbomber gikk med. Legg til at vi viser den på 70mm og vi snakker om en filmopplevelse for livet. Les mer på side 42.

20 år

CINEMATEKET USF S

tiftelsen Cinemateket i Bergen ble stiftet av Bergen filmklubb 24. november 1992. Dørene til stiftelsens egen kinosal, Cinemateket USF, åpnet derimot for første forestilling fredag 5. februar 1993, samme dag som resten av USF Verftet. Daværende kulturminister Åse Kleveland sto for den høytidelige åpningen, som ble markert med en mini-filmfestival helgen til ende. Tolv spillefilmer og nesten like mange kortfilmer sto på programmet fredag, lørdag og søndag, og blant spillefilmene både Vertigo, Citizen Kane og Spillets regler – alle filmer som vi finner igjen på Sight & Sound og BFIs liste over verdens beste filmer – listen som de siste 60 årene har vært regnet som den «offisielle». Vi har valgt å markere vårt jubileum med å vise det som i følge denne listen regnes som verdens ti beste filmer gjennom tidene. Så for en gang skyld kan vi på rent objektivt grunnlag si at alle filmene i en av våre serier utelukkende består av mesterverk. Det britiske filmmagasinet Sight & Sound startet i 1952 med å invitere de mest betydningsfulle av verdens filmkritikere til å være med å kåre «verdens beste filmer». Siden har de gjentatt kåringen vært tiende år. De har imidlertid utvidet gruppen med stemmegivere hver gang. Fra 1992 ble for eksempel også et hundretalls filmskapere invitert til være med å avgi stemme.

Den første listen i 1952 ble toppet av Vittorio de Sicas Sykkeltyvene (1948). I 1962 inntok Orson Wells Citizen Kane toppen, en posisjon den forsvarte i avstemningen i 1972, 1982, 1992 og 2002. Ved siste avstemning høsten 2012 avga 846 filmkritikere, distributører, programmerere av filmfestivaler og cinemateker, akademikere, skribenter og fimskapere fra hele verden sin topp-ti-liste. Totalt 2.045 filmer fikk minst en stemme, og filmen som etter 50 år endelig klarte å vippe Citizen Kane av pidestallen var Alfred Hitch-

Verdens ti beste filmer: 1 Vertigo Alfred Hitchcock, 1958 2 Citizen Kane Orson Wells, 1941 3 Tokyo Story Yasujiro Ozu, 1953 4 Spillets regler Jean Renoir, 1939 5 Sunrise Friedrich Wilhelm Murnau, 1927 6 2001 – en romodyssé Stanley Kubrick, 1968 7 The Searchers John Ford, 1956 8 Mannen med filmkamera Dziga Vertov, 1939 9 Jeanne d’Arc Carl Th. Dreyer, 1927 10 8 ½ Federico Fellini, 1963

cocks Vertigo – en film som siden den for første gang kom inn på listen i 1982 med en sjuendeplass sakte har sneket seg mot toppen – nummer fire i 1992, nummer to i 2002, og nå altså øverst på listen. Vi antar at mange har sett flere av filmene på listen – noen sikkert alle sammen. Men det bør absolutt ikke hindre et gjensyn. Det som jo blant annet kjennetegner en virkelig god film er at den blir bedre med alderen – og da tenker vi på både filmens og tilskuerens alder. Desto flere filmer man selv har sett, jo mer imponeres man gjerne over klassikeren. Samtidig er det viktig å minne seg selv på at alle disse filmene er skapt av store filmskapere som skapte sine mesterverk med en arena for øye: kinosalen. Klipperytme, bildeutsnitt og bildekomposisjon – alt er nøye planlagt med tanke på at publikum skal oppleve verket på et stort kinolerret. Dette er filmer man ikke kan si at man har sett før man har sett dem «live» i en kinosal. Alle vet hvordan Da Vincis «Mona Lisa» ser ut, men de færreste ville vel si at de har sett bildet med mindre man har vært i Louvre og faktisk sett det lille frimerket bak metervis av skuddsikkert glass. Slik er det med disse filmene også. Du har ikke sett dem før du har sett dem i en kinosal. Så pris deg lykkelig over at du har et cinematek nær deg. Hele listen, oversikt over tidligere lister og detaljer om hvem som har stemt kan man for øvrig finne på http://www.bfi.org.uk/greatest-films-all-time-2012 olep

C INEMATEKET U SF 2 0 ÅR T i d e n e s B ESTE FI L MER

C INEMATEKET U SF 2 0 ÅR TI D ENES B ESTE FI L MER

SØNDAG 27. JANUAR KL. 18.30 TIRSDAG 29. JANUAR KL. 21.00

SØNDAG 27. JANUAR KL. 21.00 TIRSDAG 29. JANUAR KL. 19.00

8 ½. Regi: Federico Fellini. Italia/Frankrike 1963. Manus: Federico Fellini og Ennio Flaiano. Foto: Gianni Di Venanzo. Musikk: Nino Rota. Medv.: Marcello Mastroianni, Claudia Cardinale, Anouk Aimée, Sandra Milo, Rossella Falk m.fl. Utleie: NB. Italiensk, engelsk, fransk og tysk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 2 t 18 min.

Sunrise – A Song of Two Humans. Regi: F.W. Murnau. USA 1927. Manus: Carl Meyer, etter en novelle av Hermann Suderman. Foto: Karl Struss og Charles Rosher. Musikk: Hugo Riesenfeld. Medv.: George O’Brien, Janet Gaynor, Margaret Livingston m.fl. Utleie: NFK. Stum m/musikalsk lydspor, engelske mellomtekster. 35mm, s/hv, 1 t 37 min.

8½

SUNRISE

Metamidtlivskrise

Tyske ekspresjonister i Hollywood

Den desillusjonerte stjerneregissøren Guido Anselmi legges inn på nervesana torium etter et mindre sammenbrudd. Han er på jakt etter fred og ro, men utsettes for det komplette kaos – ikke bare fra omgivelsene, men også fra sitt eget slitne sinn. Guido er i ferd med å lage en film, men ettersom 8 1/2 skrider frem blir det mer og mer uklart hva som er regissørens minner, håp og drømmer, og hva som faktisk finner sted. Han drømmer om sin strenge mor, som skifter ham og blir til en prostituert fra hans barndom, som igjen blir til hans kone – før han ender opp i et harem hvor alle kvinnene fra fortiden hans dukker opp. Guidos sammenbrudd står i stadig skarpere relieff etter hvert som han beskriver tingene han vil oppnå: Filmen han vil lage skal inneholde alt fra en meditasjon over den katolske bevissthet til et besøk fra det ytre rom, samtidig som ingen av de involverte får se noe manus. 8 1/2 er den ultimate metafilmen, og skildrer Fellinis egne kvaler i forsøkene på å lage den perfekte film. Underveis krydres plotutviklingen av Guidos samtaler med en av produsentene om filmmediets potensial som instrument for filosofisk erkjennelse, samtaler som stadig refererer til filmen Guido vil lage – eller til den filmen vi ser? 8 1/2 tok tiendeplassen i BFIs kåring over tidenes beste filmer. red./olep

Sunrise er en av de mest kjente stumfilmene gjennom tidene, og det er ikke bare grunnet den sterke, melodramatiske historien. Det er filmens selvbevisste billedspråk som gjør den så spesiell; kamera kan gjerne sies å spille hovedrollen i filmen. Sunrises komplekse stil er dens store styrke; den er en profesjonell amerikansk studioproduksjon, samtidig som den på mange måter representerer et høydepunkt innen den tyske ekspresjonismen. Filmen kontrasterer naturalistiske scener med episoder med klart stilisert spill og scenografi, og det merkes godt at nesten alle som arbeidet bak kamera hadde tysk eller østerrisk bakgrunn. Selv om filmen er tatt opp i California, har den et distinkt europeisk utseende. Bykulissene, som er meget forseggjorte og bygget i overdrevet perspektiv, ligner for eksempel mer på tysk Bauhaus-arkitektur enn på en amerikansk by på 1920-tallet. Historien fortelles gjennom en typisk ‘murnausk’ fotografering. Karl Struss og Charles Roshers flytende kamerabevegelser skaper en illusjon av en verden utenfor billedrammen. Det er imidlertid den raffinerte bruken av lys som skaper den spesielle atmosfæren i Sunrise. Finstilte motsetninger mellom lys og mørke definerer rommet og bestemmer den følelsesmessige tonen i de forskjellige scenene. Selv i dag er de lange sivene i den tåkelagte myren, de reflekterende fortauene i den regnvåte byen, lyset på markedsplassen og båtturen fra landet inn til byen, forheksende. Sunrise tok femteplassen i BFIs kåring over tidenes beste filmer. olep/red. 17

C INEMATEKET U SF 2 0 ÅR TI D ENES B ESTE FI L MER

ONSDAG 30. JANUAR KL. 19.00 TORSDAG 31. JANUAR KL. 21.00

ONSDAG 30. JANUAR KL. 21.00 TORSDAG 31. JANUAR KL. 18.30

La règle du jeu. Regi: Jean Renoir. Frankrike 1939. Manus: Jean Renoir og Carl Koch. Foto: Jean Bachelet. Musikk: Joseph Kosma. Medv.: Nora Gregor, Marcel Dalio, Paulette Dubost, Mila Parély, Jean Renoir m.fl. Utleie: Egen kopi. Fransk tale, engelske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 46 min.

Tokyo monogatari. Regi: Yasujiro Ozu. Japan 1954. Manus: Yasujiro Ozu og Kogo Noda. Foto: Yushun Atsuta. Musikk: Seni Ito. Medv.: Chisu Ryu, Chiyeko Higashiyama, Setsuko Hara, Satoshi Yamamura m.fl. Japansk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv, 2 t 15 min.

SPILLETS REGLER

TOKYO STORY

«Jeg lærte spillets regler fra Spillets regler» – Robert Altman

Et absolutt mesterverk

Spillets regler er så enkel og så labyrintisk, så troskyldig og så sint, så uskyldig og så farlig, at det er vanskelig å fatte at en så rik film kunne bli til i 1939. Ved første øyekast kan den ligne en enkel farse. Den har kan hende verken en helt, en hovedperson eller et plott å snakke om, men synes ikke å mangle noen av delene. Renoir selv var usikker på om filmen i det hele tatt hadde en kjerne. Den handlet ikke om et plott, mente han, men om en verden – en fordømt sådan. En dannet, intrikat og kompleks komedie, og en som behandlet sine karakterer med både forakt og taktfullhet, skapte så voldsomme reaksjoner at noen prøvde å brenne ned kinoen på premieredagen. Det er, ikke overraskende, et spill vi er vitne til, for det meste på et flott landsted utenfor Paris. Koner og ektemenn, tjenere og herskere, elskere og elskende sniker seg ned ganger, flørter og tropper opp på hverandres soverom, alt samtidig som de later som om de er de beste representanter for sitt velfungerende samfunn. Resten av Europa venter på krig, mens aristokratiet graver sin grav av fornektelse og fasanjakt. Renoirs genistrek er å aldri henfalle til karikatur. Hans karakterer har dybde og følelser. De kan elske og er ellers rikt karakterisert. Dette demper ikke satiren, men gjør den komplisert og gir den liv. Én ting hadde vært å parodiere samfunnet, men for Renoir var dette tydeligvis for simpelt. Spillets regler kom på fjerdeplass i BFIs kåring over tidenes beste filmer. sw/red.

I Tokyo Story møter vi et eldre ektepar, Shukichi og Tomi Hirayama, som reiser fra sitt hjem på landsbygda for å besøke sine to gifte barn i Tokyo. Den eldste sønnen Koichi er en travel doktor som slett ikke har tid til å ta seg av dem, og deres datter Shige er også altfor opptatt da hun har en frisørsalong å drive. Bare Norioko, enken etter deres avdøde sønn, har muligheten til å ta seg av dem mens de er i byen. Ozu sa selv at prosjektet med Tokyo Story var å vise hvordan det tradisjonelle japanske familiesystemet sto for fall. Eldre japansk tradisjon tilsa nemlig at foreldrene skulle ha bodd sammen med sin eldste sønns familie. Samtidig handler filmen om så mye mer enn det; om foreldres skuffelse over sine barn; om eldre mennesker som mot slutten av sine liv ikke er i stand til å huske de gode minnene, og i større perspektiv handler filmen om mislykkede forsøk på å forstå andre menneskers følelser og behov. Noe av styrken til Tokyo Story er at den tilbyr publikum ulike moralske og åndelige tolkninger. Samtidig er det i Tokyo Story Ozu lykkes best med i å definere sin høyst unike og personlige stil. I all sin enkelhet, renskårenhet og delikate fremtoning er den simpelthen uforglemmelig – rett og slett fordi den er så sann, så ekte og fordi den krever så mye av tilskueren. Tokyo Story tok tredjeplassen i BFIs kåring over tidenes beste filmer. olep/red.

C INEMATEKET U SF 2 0 ÅR S ø n dag s MATINÉ TI D ENES B ESTE FI L MER

C INEMATEKET U SF 2 0 ÅR TI D ENES B ESTE FI L MER

SØNDAG 3. FEBRUAR KL. 13.00 OG 18.00 TIRSDAG 5. FEBRUAR KL. 20.30

SØNDAG 3. FEBRUAR KL. 21.00 TIRSDAG 5. FEBRUAR KL. 18.00

2001: A Space Odyssey. Regi: Stanley Kubrick. Storbritannia/USA 1968. Manus: Stanley Kubrick og Arthur C. Clarke, etter en roman av Arthur C. Clarke. Foto: Geoffrey Unsworth og John Alcott. Musikk: Richard Strauss, Johann Strauss, Aram Khachaturian m.fl. Medv.: Keir Dullea, Garry Lockwood, William Sylvester, Douglas Rain m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 2 t 21 min.

Vertigo. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1958. Manus: Alec Coppel og Samuel Taylor, etter en roman av Pierre Boileau og Thomas Narcejac. Foto: Robert Burks. Musikk: Bernard Herrmann. Medv.: James Stewart, Kim Novak, Barbara Bel Geddes, Tom Helmore m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 2 t 7 min.

2001 – EN ROMODYSSÉ

VERTIGO

Livet, døden og alt

Verdens beste film

2001 – en romodyssé er en av de mest innflytelsesrike filmene de siste 44 årene – den filmatiske parallellen til rockens «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (1967). John Lennon sa for øvrig om filmen da den ble lansert at den burde vises kontinuerlig i et tempel 24 timer i døgnet. For noen er den altså en kultfilm av religiøse dimensjoner, for noen er den verdens beste science fiction-film, og for noen er den Stanley Kubricks kronverk. Uansett hva man måtte mene om 2001 – en romodyssé er én ting sikkert: Man har ikke opplevd filmen før man har sett og hørt den i en kinosal. 2001 – en romodyssé, som Kubrick kryptisk nok har kalt en mytologisk dokumentar, er en episk film i fire deler. Tolkningene av filmen har vært uendelig mange. I større grad enn i noen av hans andre filmer, overlater Kubrick her svært mye til publikum. Med mangel på mer tradisjonell narrasjon, og en løs episodisk fortellestruktur der forklaringer er sparsomme, tvinges seeren til å ta inn over seg filmen som helhet og ikke henge seg opp i et handlingsforløp eller eksplisitt sluttpoeng. Kubrick selv trår støttende til for de av oss som får problemer: «The feel of the experience is the important thing, not the ability to verbalize it. I tried to create a visual experience which directly penetrates the subconscious content of the material.» Spørsmålene om menneskehetens tilblivelse og essens, som Kubrick ønsker å la publikums underbevissthet stri med, er da også av en slik størrelse at det ville vært ekstremt arrogant å komme med noe annet enn bare små hint av svar. 2001 – en romodyssé tok sjetteplassen i BFIs kåring over tidenes beste filmer. sw/red

Vertigo ble altså kåret til Verdens beste film høsten 2012, da den detroniserte Citizen Kane (1941) som hadde hatt tittelen i 50 år. Da Vertigo ble lansert i 1958 ble den imidlertid ingen umiddelbar suksess, men den har senere tydeligvis begeistret stadig nye publikummere. James Stewart er politimannen John «Scottie» Ferguson som etter en dramatisk forbryterjakt får så kraftig høydeskrekk at han må slutte i jobben. Etter en tid tar han imidlertid på seg et oppdrag fra en gammel venn med å overvåke hans kone som har begynt å oppføre seg svært merkelig den siste tiden. Scottie redder henne fra å drukne seg, men ender opp ned å forelske seg i henne. Vertigo er et skarpt portrett av San Franciscos glatte fasader, og sammen med Vindu mot bakgården og Psycho, utgjør den en trilogi om voyeurismens vesen. Som vanlig er Hitchcock i Vertigo nådeløs når det gjelder sentimentalitet, og intrigen er som en pandoras eske av svik og bedrageri. Anslaget, der Scottie henger etter fingertuppene, er forbilledlig: Vi ser Scotties desperate blikk antyde et forsøk på å få grep om den virkeligheten som spilte ham et skjebnesvangert puss. Robert Burks’ glitrende Technicolor-bilder fra San Francisco, samt hans overrumplende fotografiske sjokkeffekter for å beskrive Scotties høydeskrekk, er i dag klassiske. Fargenyansene i filmens tre akter er brukt så bevisst emosjonelt understrekende, at det knapt har sin like i filmhistorien. olep/red. 19

Foto: R oar H als

PROGRAMMETS STUMME X 2 W

OM MUSIKERNE Njål Paulsberg Det elektroniske musikkmiljøet i Bergen har fostret frem mange talenter de siste 15 årene, og 24 år gamle Njål Paulsberg – som er å finne både i Young Dreams og Put Your Hands Up For Neo-Tokyo – har markert seg som spesielt lovende. Musikken hans kjennetegnes ved en villighet til å blande sjangre og instrumenter som vanligvis ikke forbindes med hverandre, og smelte dem sammen i interessante harmonier og melodier. Som solomusiker har han gitt ut musikk på plateselskapene Powerblytt, Digitalo og Untz Untz, men også laget musikk til kortfilmer i regi av Bergen Animasjonsmønstring og Festspillene i Bergen. Debutalbumet til Young Dreams, hvor han står bak synthesizere og korer, kommer ut i år på det anerkjente plateselskapet Modular. Paulsberg skal spille til Mannen med filmkameraet torsdag 21. og søndag 24. februar, og vil bruke analoge synthezeisere, trommemaskiner og andre duppedingser som lager fin lyd. Emilio Sanhueza/red.

I dette programmet har vi ikke mindre enn fire stumfilmer, hvorav tre vises med levende musikk. Du kan lese mer om Anla Courtis som skal spille til den argentinske dokumentaren In Between the South-Orkney Islands’ Ices på side 30. Her kan du bli litt bedre kjent med musikerne som skal akkompagnere to av verdens beste filmer, Dziga Vertovs Mannen med filmkameraet og Carl Th. Dreyers Jeanne d’Arc – Njål Paulsberg og Gisle Martens Meyer.

Foto : S j u r P ol l e n

Gisle Martens Meyer (Ugress) Gisle Martens Meyer hadde i november urpremiere på sitt bestillingsverk til den russiske sci-fi-filmen Aelita – Queen of Mars (1924) på Cinemateket USF. Forestillingen ble også vist på Filmens hus i Oslo, og i løpet av våren skal den også fremføres i Trondheim og Kristiansand. Dette er andre gangen Meyer fremfører spesialkomponert musikk til en stumfilm for Cinemateket i Bergen. I forbindelse med vårt 10-årsjubileum i 2003 komponerte han ny musikk til Carl Th. Dreyers Jeanne d’Arc (1928). Det er denne forestilling han nå fremfører igjen, ti år etter premieren. Meyer har etter hvert fått bred erfaring med å komponere musikk til film og fjernsyn. I 2011 gjorde han musikken til dokumentaren Pushwagner – musikk som både ga ham en Amanda-nominasjon og som ble nominert til nordiske Harpa Award for beste filmmusikk. Han har også komponert musikk til barne-TV seriene Kometkameratene og Barnas Supershow, samtidsdans for Nasjonalballetten, turnert for Rikskonsertene og samarbeidet med Bergen Filharmoniske Orkester. Han har også nylig gjort et bestillingsverk for Bygdalarm – en sinfonia skrevet for – og fremført av – traktorer for Bygdalarm. Han er nå aktuell som komponist for dansekompaniet Carte Blanches forestilling La Muda, en av delene i forestillingen Yasgurs Farm som har premiere i Operaen i Oslo i slutten av januar. Jeanne d’Arc med musikk av Ugress vises 14. og 17. mars. olep/red.

C INEMATEKET U SF 2 0 ÅR TI D ENES B ESTE FI L MER ST U MFI L M ME D L E V EN D E M U SIKK

TORSDAG 21. FEBRUAR KL. 19.00 SØNDAG 24. FEBRUAR KL. 21.15

TORSDAG 14. MARS KL. 21.15 SØNDAG 17. MARS KL. 19.00

Chelovek s kinoapparatom. Regi og manus: Dziga Vertov. Sovjetunionen 1929. Foto: Mikhail Kaufman. Utleie: NB. Stum m/norske mellomtekster. Filmens akkompagneres av Njål Paulsberg på analoge synthesizere, trommemaskiner etc. 35 mm, s/hv, 1 t 8 min. ! Billetter kr 60/120

La passion de Jeanne d’Arc. Regi og manus: Carl Theodor Dreyer, etter en roman av Joseph Delteil. Frankrike 1927. Foto: Rudolph Mate. Medv.: Renée Maria Falconetti, Eugene Sivain, Maurice Schutz m.fl. Utleie: NB. Stum, norske mellomtekster. Gisle Martens Meyer (Ugress) fremfører sitt bestillingsverk for Cinemateket i Bergen fra 2003. 35mm, s/hv, 1 t 37 min. ! Billetter kr 60/120

MANNEN MED FILMKAMERAET

JEANNE D’ARC

Elektronisk stumfilmkonsert

Lydfilmen uten lyd

Mannen med filmkameraet handler om en fotograf som drar rundt med et kamera på skulderen og dokumenterer det urbane storbylivet, hverdagslige hendelser som kommer i hans vei. Regissør Vertov ønsket en filmkunst løsrevet fra litteraturen og teateret. Film skulle derfor lages uten manus, litterære forelegg og mellomtekster, og skulle være uten kulisser og instruerte skuespillere. Han fornemmet en ny tid hvor tidens skjønnhet lå i hurtigheten, maskinenes dynamikk og storbyens fragmenterte sjokkpersepsjon. De borgerlige melodramaer skulle erstattes med filmer som viste det virkelige liv. For Vertov var det et poeng å blottlegge filmens skaperprosess. I begynnelsen følger vi en pikes oppvåkning, men istedenfor å la filmen bli fortellingen om hennes dag, forlates hun til fordel for en film bestående av en serie enkeltobservasjoner som kontinuerlig settes opp mot hverandre. Ved å frigjøre tagningen fra en årsak/virkning-relasjon, og istedenfor arrangere den i rytmiske segmenter, vil Vertov tilføre filmen meningspotensiale basert på analoge forhold; en mening basert på tilskuerens intuisjon. Mannen med filmkameraet tok åttendeplassen i BFIs kåring over tidenes beste filmer. olep/red

Jeanne d’Arc forteller historien om den kjente franske frihetsforkjemperen, som i en åpenbaring ble bedt om å bistå den franske kongen i kampen mot England under hundreårskrigen. For å rydde Jeanne av veien startet engelskmennene en politisk heksejakt. Med franske prester og teologer i ryggen lyktes man i å dømme kvinnen på religiøst grunnlag. Den 30. mai 1431 ble hun brent på bålet i Rouen. Jeanne d’Arc ble dårlig mottatt i sin samtid. Verken kritikere eller publikum var klare for en slik uvanlig film. I tillegg ble filmen forfulgt av en rekke uhell. Den skulle egentlig hatt premiere i 1927, men kort tid før premieren brant lageret som huset alle kopiene av filmen ned. Dermed måtte Dreyer tilbake til klippebordet for å sette sammen en ny film, basert på alle «2.-opptakene» fra filmen. Det var denne versjonen som hadde premiere i 1928. Grunnet den dårlige mottakelsen ble det ikke laget mange kopier av denne versjonen, og etter enda en lagerbrann anså man alle kopiene av også denne versjonen for tapt. Dreyer klippet noen år senere sammen en tredje versjon, av «3. opptakene» fra filmen, som var den kopien man hadde tilgjengelig i mange år. På begynnelsen av 1980-tallet skulle imidlertid Gaustad sykehus i Oslo flytte til nye lokaler. Under opprydding på loftet i det gamle sykehuset kom man over et par filmkopier. Blant disse fant man utrolig nok en av «2. opptakene» av Jeanne D’Arc. Denne kopien har dermed blitt utgangspunkt for alle nyere kopier av filmen. Jeanne d’Arc tok niendeplassen ved BFIs kåring over tidenes beste filmer. olep 21

C INEMATEKET U SF 2 0 ÅR TI D ENES B ESTE FI L MER

TORSDAG 14. FEBRUAR KL. 21.00 SØNDAG 17. FEBRUAR KL. 19.00

TORSDAG 7. MARS KL. 21.00 SØNDAG 10. MARS KL. 18.30

Citizen Kane. Regi: Orson Welles. USA 1941. Manus: Orson Welles og Herman J. Mankiewicz. Foto: Gregg Toland. Musikk: Bernard Herrmann. Medv.: Orson Welles, Joseph Cotten, Buddy Swan, Ray Collins, Sonny Bupp m.fl. Utleie: Actionfilm. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 59 min.

The Searchers. Regi: John Ford. USA 1956. Manus: Frank s. Nugent, etter en roman av Alan Le May. Foto: Winton C. Hoch. Musikk: Max Steiner. Medv.: John Wayne, Jeffrey Hunter, Vera Miles, Natalie Wood, Dorothy Jordan, Ward Bond m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 59 min.

CITIZEN KANE

THE SEARCHERS

Den detroniserte klassikeren

En vaskekte western

Den genierklærte teatermannen Orson Welles var bare 24 år da han kom til Hollywood for å lage sin debutfilm Citizen Kane. Selv om mottakelsen i 1941 var dårlig, fikk den sin renessanse på slutten av 1950-tallet. Under Sight & Sounds kåring av tidenes beste filmer i 1962 inntok den førsteplassen, en posisjon Citizen Kane forsvarte i 1972, 1982, 1992 og 2002. Det tok altså femti år før en film klarte å vippe den av tronen høsten 2012 – Alfred Hitchcocks Vertigo. Selv om Citizen Kane har en forholdsvis enkel, eventyraktig historie, er produksjonen fantastisk overambisiøs og nyskapende. Dypfokus, motlys, innovativ bruk av klipp og imponerende lange, kompliserte kamerakjøringer samt en innovativ bruk av musikk, er bare noen eksempler på teknikker som Orson Welles introduserte for publikum og filmskapere verden over. I dag går disse filmtekniske revolusjonene mange tilskuere hus forbi, siden de for lengst har blitt standard. Den aldrende aviskongen Charles Foster Kane dør etter å ha uttalt ett eneste gåtefullt ord – «Rosebud» – og filmavisprodusent Rawlston sender reporter Jerry Thompson ut for å avdekke den fremstående mannens siste tanker. Etter hvert som Thompson intervjuer Kanes venner, familie og forretningsforbindelser, lærer vi å kjenne Kanes begivenhetsrike og ytterst tragiske liv. I 1985 døde Welles, og tok sine visjoner med seg videre. Selv oppsummerte han sin skjebne slik «Alle benekter at jeg er et geni. Men det er aldri noen som har påstått at jeg er det». Citizen Kane tok andreplassen under BFIs kåring over tidenes beste filmer. olep

I The Searchers berømte åpningssekvens får vi først øye på de unike fjellformasjoner i Monument Valley gjennom en dør som åpnes. Langt borte skimtes en skikkelse som kommer mot oss. Det er Ethan Edwards – spilt av John Wayne – som tre år etter borgerkrigen vender tilbake til brorens ranch. Kort etter Ethans ankomst kommer kaptein Clayton til ranchen for å verve frivillige til å ta opp jakten på noen indianere som har stjålet kveg fra en av naboranchene. Ethan melder seg i brorens sted. Et stykke fra ranchen finner de kveget slaktet og skjønner at de har blitt narret i en felle. De drar i all hast tilbake, finner ranchen nedbrent og alle, bortsett fra familiens to døtre, døde. Ethan drar på ny ut etter indianerne, men denne gang for å finne de to pikene. The Searchers er en western der karakterenes utvikling er viktigere enn plottet. Det er dette som gjør filmen til et nærmest humanistisk filmdikt. Ford er i The Searchers svært puritansk i bruken av filmatiske virkemidler. Det benyttes nesten utelukkende et stillestående, objektivt registrerende kamera – ingen halsbrekkende kamerakjøringer eller zooming. Alt betydningsbærende skjer innenfor billedutsnittet. Til tross for, eller kanskje på grunn av, denne puritanisme besitter filmen en storartet kunstnerisk subtilitet. Kanskje er dette John Fords mest fullendte film. Det sier ikke så lite om en film fra filmskaperen som over en periode på 60 år regisserte mer enn 50 spillefilmer og som har mottatt flere Oscar-statuetter enn noen annen filmskaper. The Searchers tok sjuendeplassen i BFIs kåring av tidenes beste filmer. olep

BERGEN JAZZFORUM PRESENTERER

SESONGENS KONSERTSERIE STARTER I FEBRUAR! 06 feb

15 feb

Mats Come Eilertsen Shine Trio

01 mars

08 mars

Digital John Primitives Scofield

Sesongens konsertserie begynner å bli klar. Sett av datoene nå og gå inn på våre nye nettsider for å se det komplette programmet: www.bergenjazzforum.no

Masahiro Kobayashi 24

MØT REGISSØREN Regissør Masahiro Kobayashi vil være til stede ved visningene onsdag 6. februar. Detaljert program for besøket annonseres senere.

6. februar får Cinemateket i Bergen besøk av den Japanske outsideren Masahiro Kobayashi, som kommer med sin siste film Japan’s Tragedy (se egen omtale). En film som i skrivende stund ennå ikke har hatt sin hjemlige premiere og bare så vidt startet på festivalrunden. I den forbindelse setter vi opp ytterligere fem av hans filmer og gir dere muligheten til å bli kjent med en av vår tids virkelige utfordrere av sentimentalitetens hegemoni.

være en rebell gjør deg ikke nødvendigvis innovativ. Å være en rebell trenger heller ikke å bety at du er i mot det bestående…» Disse utsagnene fra regissør Masahiro Kobayashi (uttalt til Nicholas Vroman og Ken Shima i 2010) kan vel stå som en grei oppsummering av hans filmfilosofi. Annerledes, men ikke for annerledes. I opposisjon – kritisk til det bestående, uten å være uttalt politisk. På leting etter en ny form, som bare gradvis krystalliseres i en stadig lengre filmografi. Det han egentlig vil er å gripe inn i den japanske folkeskjela og virkelig filleriste den – som en asketisk Terayama. Lite tydet på at den unge bohemen som livnærte seg frem til tidlig i tyveårene som folkemusiker og sanger, sent i livet skulle bli en fornyer av den japan-

den konservative rebellen

ske filmen. Som så mange av sin generasjon var det Frankrike de så til, kultur, språk og ikke minst film – spesielt den franske nye bølgen fascinerte ham. For Kobayashi gikk det så langt at han reiste til Frankrike for å møte sin helt – Francois Truffaut. Nå gikk det ikke helt slik (Truffaut var i Amerika), men et ti måneders opphold i landet inspirerte til en nærmest feberaktig produksjon av fortellinger. Noen av disse ble premiert i forskjellige manus-konkurranser og en ny karriere som skribent for japansk TV ble etablert. Drømmen var hele tiden å bli filmregissør, men uansett hvor mange og gode manus han leverte kom det aldri noe tilbud. I en alder av 41 var han lei av å vente. Løsningen var å satse alle sine opptjente midler og finansiere det hele selv. Resultatet ble Closing Time

MASAHIRO KO B AYASHI

– den første Japanske filmen til å vinne hovedprisen ved Yubari International Fantastic Film Festival. Dedikert til Tom Waits er nok dette det nærmeste Kobayashi har kommet en selvbiografisk film. Vi følger følger den talentfulle manusforfatteren som i sin selvforakt gjør et alvorlig forsøk på å drikke seg i hjel. Allerede her ser vi de første antydninger til hans helt personlige stil, strukturert som en japansk folkesang, med lange, repetative vers brutt opp av refreng som endrer seg ørlite grann for hver gjentagelse. Spenningen drar seg til for hver repetisjon og hver lille nyanseforskjell. Mange av Kobayashis filmer er satt til det forblåste Hokkaido, med et klima ikke ulikt det vi har her hjemme. Det skrinne og industrialiserte landskapet er for Kobayashi et perfekt bilde på det moderne Japan, langt i fra det glansbildet vi ofte får presentert – noe som har gjort ham til en outsider i den hjemlige filmindustrien. Kulda har satt seg i sjelen, taust betrakter menneskene her verdens likegyldighet mens følelsene holdes skjult. Før eller senere bryter demningen sammen og et kort øyeblikk faller maskene. Hans lange tagninger, sparsomme dialog og dramatiske indre følelsesliv krever nesten umenneskelige rolleprestasjoner fra skuespillerne. Ikke overraskende får han da også noen av Japans fineste karakterskuespillere med seg. Unntaket er The Rebirth (se egen omtale), som var så krevende at etter et års betenkningstid trakk den første skuespillerinnen seg og den mannlige hovedrollen måtte Kobayashi selv ta. Resultatet er blitt en rystende film, nedstrippet til kjernen av Kobayashis filmspråk – hvor skuespilleren og filmen langt på vei har frigjort seg fra ordene, hvor miljø og landskap er noe mer enn vage kulisser, hvor klipp og skuespill driver den indre handling fremover, hvor form er noe langt mer enn staffasje. Det er krevende for tilskueren, ikke minst fordi han ikke skyr de vanskelige tema og de opprivende konfrontasjoner. I tillegg benytter han seg lite av filmatisk sminke, det vil si lyssetting, kameraføring og svulstig musikkbruk, men ofte av lange tagninger, skjult følelsesliv og gjentagelser. Alt dette gjør at filmene hans ofte krever litt tid før man engasjerer seg emosjonelt, men nærmest umerkelig griper de fatt i deg og nekter å slippe taket. Ikke før lenge etter filmen er over. Kjell R. Jenssen/CiO

ONSDAG 6. FEBRUAR KL. 18.00 TORSDAG 7. FEBRUAR KL. 21.00

Girigiri no onnatachi. Regi og manus: Masahiro Kobayashi. Japan 2011. Foto: Koichi Nishikubo. Medv.: Miho Fujima, Yuko Nakamura, Makiko Watanabe m.fl. Utleie: Masahiro Kobayashi. Japansk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 41 min.

WOMEN ON THE EDGE Ikke akkurat søstrene sisters Tre søstre bringes av ulike grunner tilbake til sitt barndomshjem etter jordskjelvkatastrofen som rammet Japan i mars 2011. Det gamle huset ligger vakkert til ute på landet, og ved første øyekast virker alt tilsynelatende normalt. Under overflaten er imidlertid ikke alt så idyllisk som først antatt. De tre søstrene har et frossent forhold til hverandre, og vi forstår at denne plutselige familiereunionen er sterkt uønsket av alle tre. Store, personlige spenninger oppstår, og stemningen forverres ytterligere av det ødelagte landskapet som sakte åpenbarer seg i nærheten. Perspektivene flyttes konstant, konflikter og harmoni avløser hver andre, mens man leter etter svaret på hvorfor livet ble som det ble. Det katastrofale jordskjelvet i 2011 satte dype spor i Kobayashi, og begge hans siste filmer har tragedien som bakteppe. Få regissører våget å respondere til katastrofen så kort tid etter at den hadde inntruffet, og forståelsen for å bruke den som ramme rundt et personlig drama var ikke stor på den tiden. Kobayashi ønsket allikevel å gjennomføre prosjektet, og det på en måte bare han kunne klare. iehk

MASAHIRO KO B AYASHI • s ø n dag s m at i n é

ONSDAG 6. FEBRUAR KL. 21.00 • REGISSØRBESØK TORSDAG 7. FEBRUAR KL. 19.00 SØNDAG 10. FEBRUAR KL. 13.00, 19.00 OG 21.00 MANDAG 11. FEBRUAR KL. 21.00 TIRSDAG 12. FEBRUAR KL. 19.00 OG 21.00

Nihon no higeki. Regi og manus: Masahiro Kobayashi. Japan 2012. Medv.: Tatsuya Nakadai, Shinobu Terajima m.fl. Utleie: Masahiro Kobayashi. Japansk tale, engelske tekster. DCP, farger og s/hv, 1 t 41 min.

JAPAN’S TRAGEDY I kjølvannet av katastrofen Selv om mindre enn to år har gått siden det skjebne svangre jordskjelvet som rammet Japan i mars 2011 og drepte tusenvis av mennesker, har Masahiro Kobayashi alt rukket å lage to filmer som omhandler katastrofen. Japan’s Tragedy er den siste av disse. Her møter vi den arbeidsløse enkemannen Fujio, som diagnostiseres med lungekreft. Til tross for doktorens sterke råd om å gjennomgå en operasjon, vender Fujio hjem med sin sønn Yoshino. Full av sorg

stenger han seg inne på et rom med et bilde av sin avdøde kone, og nekter å ta til seg verken mat eller drikke. Han ønsker å være alene, og vil mumifisere seg selv der inne. Yoshino forsøker forgjeves å stoppe sin far. Han bærer selv på en stor sorg etter at hans kone og datter har vært savnet siden det fatale jordskjelvet. Etter hvert begynner man å ane omfanget av et intenst familiedrama hvor jordskjelvkatastrofen er både bakteppe og metafor.

Enten man skal skildre krig eller folkemord, terrorangrep eller en naturkatastrofe, står en som filmskaper i fare for å trivialisere og utnytte den sårbare situasjonen. Det har derfor eksistert en samlet oppfatning i Japan om at filmskapere bør trå varsomt i kjølvannet av tragedien. Kobayashi mestrer denne oppgaven på et svært særegent vis. De første ti minuttene av Japan’s Tragedy kan være en utfordring for selv den mest åpne filmelsker; et sort-hvitt interiørbilde, et rotete kjøkken, to gretne menn, en haltende samtale mens kameraet uforferdet holder sitt stødige blikk – ikke ett klipp før 11 minutter har gått. Dristig, men likevel lar man seg som seer langsomt fenge av det man gradvis snapper opp av samtalen. Kobayashis kamera går ikke glipp av noen ting i Fujios hus. Japan’s Tragedy hadde sin internajonale premiere under Busan Filmfestival, Sør-Korea, i oktober. Den får sin Europa-premiere i Rotterdam i slutten av januar, før den vises på de norske Cinematekene i Oslo, Bergen og Trondheim i forbindelse med at regissør Masahiro Kobayashi er på besøk i Norge. iehk 27

MASAHIRO KO B AYASHI

ONSDAG 13. FEBRUAR KL. 19.00 SØNDAG 17. FEBRUAR KL. 21.15

ONSDAG 13. FEBRUAR KL. 21.00 TORSDAG 14. FEBRUAR KL. 19.00

Aruku, hito. Regi og manus: Masahiro Kobayashi. Japan 2001. Medv.: Ken Ogata, Yasufumi Hayashi, Teruyuki Kagawa m.fl. Utleie: Celluloid Dreams, Paris. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 1 t 43 min.

Basshingu. Regi og manus: Masahiro Kobayashi. Japan 2005. Foto: Kôichi Saitô. Musikk: Masahiro Kobayashi. Medv.: Fusako Urabe, Ryuzo Tanaka, Takayuki Kato m.fl. Utleie: Celluloid Dreams, Paris. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 1 t 22 min.

MAN WALKING ON SNOW

BASHING

Snødekt familiedrama

Kvinnen som satte Japan i forlegenhet

Veteranskuespiller Ken Ogata (Balladen om Narayama, Mishima) spiller her en aldrende sakeprodusent, Nobuo, som finner trøst i sin daglige spasertur til et hemmelig mål langt oppe i fjellene. Hans yngste sønn har aldri forlatt redet, og driver nå familiebedriften. Den eldste sønnen følger sin drøm i storbyen, og er i ferd med å stifte sin egen familie. Han har hatt minimal kontakt med sin gamle far de siste årene. Toårsdagen for Nobuos kones død nærmer seg, noe som krever at familien samles til et felles ritual. Men hva skjer når hvert familiemedlems skjulte følelser kommer opp til overflaten? Man Walking on Snow foregår, som de fleste andre av Kobayashis filmer, på isolerte og snødekte Hokkaido. Han er en mester i å beskrive familiedynamikk, til tross for en svært sparsommelig dialog. I denne filmen er blant annet kameras avstand fra skuespillerne med på å forsterke inntrykket av hovedpersonenes følelse av fremmedgjøring fra hverandre. Relasjonene mellom dem er like kalde som den nord-japanske vinteren. Man Walking on Snow er ikke Kobayashis første film, men den kan på mange måter sies å være filmen hvor han finner sin egen form, og den peker tydelig fremover mot hans senere produksjoner. iehk

I 2004 gikk historien om de tre Japanske hjelpearbeiderne som ble tatt til fange i Irak verden rundt. Videoen hvor de blir truet på livet av kidnapperne ble vist overalt, etterfulgt av kravet om at Japan skulle trekke alle sine styrker ut av Irak. Den japanske regjeringen nektet å forhandle, men en moderat muslimsk imam fikk satt fangene fri, og de ble returnert til Japan i god behold. Der ble de ikke hyllet som man skulle tro, men sterkt kritisert og nærmest møtt med rene svertekampanjer for å ha satt sitt eget land i forlegenhet. Opprørt over denne soleklare urettferdigheten lagde Masahiro Kobayashi Bashing som et voldsomt oppgjør med den mentaliteten som hersker i deler av det japanske samfunnet. Vi møter Yuko seks måneder etter hjemkomsten til småbyen på Hokkaido. Livet er blitt det blekeste helvete man kan tenke seg, på Yukos smale skuldre legges et åk det ikke er mulig for en person å bære. Langsomt avdekker Kobayashi noen av de ubehagelige strømningene i den japanske kulturen som utløste disse, for oss utenforstående, totalt uforståelige reaksjonene. cinemateket i oslo

MASAHIRO KO B AYASHI

TIRSDAG 19. FEBRUAR KL. 19.00 ONSDAG 20. FEBRUAR KL. 21.00

TIRSDAG 19. FEBRUAR KL. 21.00 ONSDAG 20. FEBRUAR KL. 18.30

Ai no yokan. Regi og manus: Masahiro Kobayashi. Japan 2007. Foto: Koichi Nishikubo. Medv.: Masahiro Kobayashi, Makiko Watanabe m.fl. Utleie: Celluloid Dreams, Paris. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 1 t 42 min.

Haru to no tabi. Regi og manus: Masahiro Kobayashi. Japan 2010. Foto: Kenji Takama. Musikk: Junpei Sakuma. Medv.: Tatsuya Nakadai, Eri Tokunaga, Hideji Otaki m.fl. Utleie: Masahiro Kobayashi. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 2 t 14 min.

THE REBIRTH

HARU’S JOURNEY

Skjult smerte på forblåst sted

Road trip på japansk vis

En ung kvinne, Noriko, blir avhørt av politiet. Hennes tenåringsdatter har myrdet en av sine klassekamerater. I et annet rom blir en mann, Junichi, avhørt. Det er hans datter som har blitt drept. Et år senere, i en liten industriby på det forblåste Hokkaido, ses mannen og kvinnen igjen. Han jobber på fabrikk, og hun jobber som kokk på det lille stedets motell. De gjenkjenner hverandre, men snakker aldri sammen. De fortsetter bare å følge sine daglige rutiner, inntil Junichi en dag bestemmer seg for å kjøpe en liten gave til Noriko. Den store sorgen er tross alt noe de begge bærer på, og meningen med livet er noe de like så godt kan gjenoppdage sammen. Hvis man vil se essensen av Masahiro Kobayashis måte å tenke film på, så er det til The Rebirth man bør gå. Her er alt skåret ned til beinet og rendyrket, med en tematikk som knapt kunne blitt mer alvorlig, nesten ordløs og uten musikk. Kameraet holder seg tett på hovedpersonene, det føler deres smerte, sammentrekningen av deres kropper. Scener repeteres nesten i det uendelige, og lenge driver karakterenes dialogfrie rutiner filmen fremover. Men etter hvert anes nyansene, de små endringene som varsler om de følelsesmessige stormene som herjer på innsiden. The Rebirth er en film det ikke er lett å trenge inn i, men som har enormt mye å gi til en tålmodig tilskuer med åpent sinn. cio/ iehk/red.

En forblåst hytte på stranden. Brått slenges døren opp og den eldre fiskeren Tadao halter ut – frustrert og rasende. Bak følger hans barnebarn Haru, som forgjeves forsøker å stanse ham, men som snart innser at hun bare må følge etter. Slik starter en rundreise på Hokkaido (med en liten avstikker til Honshu) og et dypdykk ned i en japansk kultur slitt mellom tradisjoner og den moderne virkelighet. For hvert stopp, hvert møte, rulles biter av forhistorien opp. Den smertefulle prosessen med å konfrontere fortidens feil balanseres hele tiden opp mot det verdifulle i innsikt og tilgivelse. Som i alle Masahiro Kobayashis filmer er det skuespilleren som for lov til å bære det hele, og veteranen Tatsuya Nakadai (Yojimbo, The Human Condition, Ran) gjør her sin første rolle for regissøren. Sammen med den unge Eri Tokunaga og en rekke kjente fjes fra den japanske filmhistorien er dette en ren nytelse i skuespillerkunst. cinemateket i oslo

ST U MFI L M ME D L E V EN D E M U SIKK

Entre los Hielos de las Islas Orcadas. Regi: José Manuel Moneta. Argentina 1928. Stum m/spanske mellomtekster. Musikk fremføres av Anla Courtis. DVD, s/hv, 55 min ! Billetter kr 60/120

IN BETWEEN THE SOUTH ORKNEY ISLANDS’ ICES En gjenoppdaget, unik dokumentar fra Antarktis Den argentinske filmen In Between the South Orkney Islands’ Ices av José Manuel Moneta var den aller første filmen som ble skutt på Sør-Orknøyene i Sørishavet i Antarktis. Filmen var tapt i mange tiår, men da Museo del Cine Pablo Ducrós Hicken begynte å gjøre undersøkelser om den, fant de en kopi, som nå er tilgjengelig i en digital versjon. Den argentinske gitaristen Anla Courtis har komponert musikk til filmen, som han selv fremfører til visningen i Cinemateket. 30

José Moneta var egentlig ikke filmskaper, men meteorolog, som inspirert av Robert J. Flahertys Nanook of the North (1922) besluttet å dokumentere sine ekskursjoner i Antarkis på film. I 1926 var filmen ferdig, men en brann ødela den, slik at Moneta faktisk måtte spille hele filmen inn på nytt. kjell runar jenssen/cio/red.

LØRDAG 16. FEBRUAR KL. 19.00

Om musikeren Anla Courtis ble født i 1972 i Buenos Aires, Argentina. Han var en av grunnleggerne av bandet Reynols og har deltatt på over 300 utgivelser og turnert i en rekke land – inkludert Japan, USA, Australia, New Zealand og flere land i LatinAmerika og Europa. Han har ved siden av å lage musikk til filmer og kunstinstallasjoner også undervist. Listen over musikere han har samarbeidet med er lang, og inkluderer blant andre Pauline Oliveros, Lee Ranaldo, Nihilist Spasm Band, Jim O’Rourke, Yoshimi, Makoto Kawabata, Eddie Prevost, Mats Gustafsson, Rick Bishop, Toshimaru Nakamura, Phill Niblock, Tetuzi Akiyama, Lasse Marhaug, C. Spencer Yeh, Okkyung Lee, Jon Wesseltoft, Avarus og Kemialliset Ystavat.

PÅ OPPFOR D r ING • 5 0 ÅR

This Sporting Life. Regi: Lindsay Anderson. Storbritannia 1963. Manus: David Storey, etter egen roman. Foto: Denys N. Coop. Musikk: Roberto Gerhard. Medv.: Richard Harris, Rachel Roberts, Alan Badel, William Hartnell m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 2 t 14 min.

THIS SPORTING LIFE «If you deal with dirt, you look dirty.» «Here in my heart I’m alone, I’m so lonely,» synger Frank Machin i This Sporting Life. Med et kjeveparti som en okse, underbitt og øyebryn tyngre enn Marlon Brandos fremstår kanskje dette nødskriket noe underlig. Sangen fremføres imidlertid med armene i kors, klassisk kroppsspråk som signaliserer ingen inn – intet ut. I dette tilfellet må man snu symbolikken på hodet. Machin er rugbyspiller og leier bopel hos enken Mrs. Hammond og hennes to barn. Han ønsker desperat Hammond inn, men klarer ikke å kanali-

sere følelsene ut. Hun er overhodet ikke interessert heller, later det til. Betegnende nok leser han boken «Cry Tough» – for hvordan skal man kunne uttrykke følelser når man ses på som en maskin; «a great ape on a football-field» som Hammond uttrykker det. Richard Harris er fantastisk i rollen som den forknytte og misforståtte Frank, som danderes dertil elegant i skygger av en svært habil lyssetter. Lindsay Anderson ble så besatt av karakteren Machin da han leste David Storeys roman, at han ikke visste om han

TORSDAG 21. FEBRUAR KL. 21.00 SØNDAG 24. FEBRUAR KL. 18.30

ville klare å konseptualisere Machin til en troverdig karakter for lerretet. Inn kommer Harris, og han bestemte seg straks. Nå hadde han en skuespiller som kunne fylle den rollen han hadde visualisert under lesning av boken. Filmen er en studie av temperament – av en fysisk sterk og aggressiv mann, som med sin provoserende tyggegummislafsing og øvrige brutale ytre er i stand til å skremme hvem det skulle være. På samme tid er det en film om hans iboende følsomhet, hans behov for kjærlighet – som han uttrykker i rus til en kamerat: «I can love someone, can’t I?» Denne personen, som i åpningen av filmen virker uendelig usympatisk, får utover i filmen følelsene til å sette seg på tverke i halsen. Filmen, spillefilmdebuten til Lindsay Anderson, er utelukkende skutt på location i Wakefield, og inneholder noen av filmhistoriens mest intense sportsskildringer. Måten Denys N. Coop fanger inn både rugbyspillernes sportslige bestrebelser i kampene og samtidig deres interne stridigheter og rivalisering – med kameraet innimellom, over og fra siden – kan bare beskrives som nyskapende. Spillet, der Machin rives mellom motstandere, også på eget lag, blir en kraftfull metafor for hans indre – han plages til det ytterste av egen manglende evne til å nå ut til andre mennesker. Anderson tok med seg det viktigste fra Free Cinema, og behandlet det med nennsom hånd: observasjonen av hverdagsmennesket som uendelig komplekst og interessant. red./olep 31

e y m r e t «D e råt tent iket i ko nger Norge. » To norske arer t n e m u k do . n e k s a om Terra 32

Terra-saken vakte stor oppmerksomhet i Norge da den kom opp i offentligheten i 2007. Fortsatt dukker den opp i media med jevne mellomrom, i reportasjer, nyhetsinnslag og gjennom dokumentarfilmer. Professor Gunnar Iversen ved NTNU i Trondheim har sett på forskjeller og likheter ved to av disse dokumentarfilmene, Hans Petter Molands Når boblene brister og Oddvar Einarsons Tidenes investering. Cinemateket i Bergen gir deg muligheten til å se dem begge i løpet av en kveld.

Bilder fra Tidenes investering

n oktoberkveld høsten 2012 fant det sted en liten begivenhet på TV 2. Da viste Dokument 2 Oddvar Einarsons dokumentar Tidenes investering om Terra-skandalen. Tidenes investering er en interessant fjernsynsdokumentar, og et gledelig comeback for en av moderne norsk dokumentarfilms viktigste stemmer. På mange måter skiller den seg fra Hans Petter Molands mer profilerte kinodokumentar Når boblene brister, som også tar utgangspunktet i Terra-skandalen. De to filmene illustrerer hvor avgjørende holdninger og vinkler på stoff kan være for den ferdige filmens innhold og uttrykk. Norsk dokumentarfilm er i dag i ferd med å bli mer utadvendt og politisk. Flere filmskapere ønsker mer direkte å påvirke samtiden og våre holdninger og handlinger. Både med argumenter og følelser skildrer norske dokumentarister vår felles verden. For å gjøre den bedre. Einarsons film er en slik dokumentar. Mer forsiktig enn noen av hans tidligere filmer, men samtidig med nok sprengkraft til å bli ubekvem. Mange av de beste norske dokumentaristene fra senere år, som Beate Arnestad og Tone Grøttjord, har vendt blikket ut over Norges grenser. Einarson retter blikket mot vårt eget samfunn. Tidenes investering avslører at det er mye råttent i kongeriket Norge.

Kapitalismens vidunderlige nye verden Tidenes investering åpner med ordene: «I Norge kom åtte kommuner i frontlinjen av finanskrisen.» Klipp fra hendelser og intervjuer fra desember 2007 innleder filmen, og Einarson forklarer kort om hvordan de åtte såkalte Terrakommunene – Narvik, Rana, Hemnes, Hattfjelldal, Vik, Bremanger, Haugesund og Kvinesdal – tapte penger fordi de var blitt garantister for råtten amerikansk gjeld, og hvordan de var blitt lurt av norske meglere. Tidlig blir ordene til arbeiderpartipolitiker Hanne Wika fra Rana kommunestyre et signal om politikernes rolle og holdning: «Jeg kan ikke huske at det ble stilt så mange spørsmål egentlig.» Einarsons film er først og fremst en tett mosaikk av intervjuer av kommunepolitikere, som både forklarer hva som skjedde og gir politikernes syn på finanskrisen, dens norske bakgrunn og dens konsekvenser. En sammenligning med krisen på slutten av 1920-tallet gir et historisk bakteppe til dagens finanskrise. Helt sentralt i framstillingen av tidenes investering i Terrakommunene er det Einarson i voice-over kaller et «skyldkompleks», og filmens hovedtema er knyttet til den komplekse diskusjonen av de fire partene i Terraskandalens «skyldkompleks»: Kommunaldepartementet, ledet av Erna Solberg, som åpnet opp for at det var lovlig for kommunene å låne penger til finansinvesteringer i det berømte Vik-brevet, bankene som lånte penger til kommunene, Terragruppen (76 norske sparebanker) som gjennom meglerne i Terra Kapitalforvaltning solgte tvilsomme finansprodukter, og kommunene som gikk med på det hele. Kommunenes hensikter var hederlige. Det å kunne tilføre ekstra midler til slunkne kommunekasser var politikernes og kommuneadministrasjonens ønske, men deres tillit til «produktene» som Terragruppens 33

meglere solgte til dem, og som nærmest var garantert å skaffe gode inntekter, var så stor at den i ettertankens lys bare kan kalles naiv og dumsnill. Tidenes investering gir en god og detaljert framstilling av mekanismene i kommunene. De mange små gode intervjuklippene veksler med høstlige eller vinterlige bilder fra nord, som en symbolsk og emblematisk skildring av det tunge uføret kommunene var kommet opp i når man hadde tapt store summer. En viktig stemme I moderne norsk dokumentarfilm er Oddvar Einarson en viktig stemme. Etter å ha laget noen frie kunstneriske kortfilmer på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet markerte han seg med kinodokumentaren Kampen om Mardøla i 1972. Dette skulle bli den virkelige starten på en politisk periode i norsk dokumentarfilmproduksjon, som dominerte i 1970-årene. Om Kampen om Mardøla for alvor innledet den politiske dokumentarens periode i norsk dokumentarfilmproduksjon, ble Einarsons andre kinodokumentar Prognose Innerdalen (1981) avslutningen på denne perioden. Kampen om Mardøla og Prognose Innerdalen har naturvern og aksjonisme som sine temaer, og spesielt den førstnevnte fikk stor betydning i Norge. Mardølafilmen representerte noe helt nytt både innholdsmessig og formmessig sett. Den var et filmatisk debattinnlegg, partisk og agiterende for sin side av saken, og hadde en råere form enn tidligere norske dokumentarfilmer. Rytmen var oppdrevet, og kameraarbeidet var nervøst bevegelig. En flytende rastløshet skapte et røft, levende og skisseaktig stiluttrykk. Bildemontasjer av stillbilder som var grafisk kontrastrike, vekslet med observerende øyenvitneopptak av motstanden mot utbyggingen av Mardøla-vassdraget. 34

Disse to filmene gjorde Einarson til en viktig stemme i norsk dokumentarfilm. Han skulle imidlertid utover 1980-tallet mest konsentrere seg om fiksjon, med spillefilmer som X (1986), Karachi (1989) og Havet stiger (1990). Han laget et par kortfilmer på 1990-tallet, men etter å ha bidratt med en del av episodefilmen Pust på meg i 1996 har det vært stille fra Einarson som filmskaper, før Tidenes investering. Det var under hans tid som filmkonsulent i Nordnorsk filmsenter at Einarson ble fenget av historien om kraftkommunene i Nord-Norge som gikk på tap for hundretalls millioner under finanskrisen. En vanskelig filmproduksjon Einarson blåste nytt liv i sitt produksjonsselskap Christiania Film Co AS i 2007. I mars 2008 var et forprosjekt ferdig, men det tok lang tid å få finansieringen på plass. Først i august 2009 kunne produksjonen starte, med et sterkt redusert budsjett. Fritt Ord hadde bevilget 300 000, NRK var inne med 330 000 og Nordnorsk Filmsenter bevilget 100 000 til produksjonen. NRK var den viktigste produsenten, og NRK ønsket at Einarson skulle konsentrere seg om en kommune. Valget falt på Narvik. Der hadde også Einarson gjennomført forprosjektet og gjort viktige opptak allerede i 2008. Høsten 2009 møtte produksjonen store problemer i Narvik. Kommunen ville ikke slippe filmteamet inn på kommunale arenaer og gjøre opptak i gamlehjem, politikere fikk munnkurv med henvisning til den pågående rettssaken, og kommunalt ansatte fikk medieinstruks om å la alle henvendelser gå gjennom kommunens nye rådmann. Han la lokk på alt. Våren 2010 ble en ren Narvik-versjon presentert for NRK. Denne versjonen var basert på det internasjonale selskapet KPMGs gjennomgang av Terra-saken,

noe som ikke falt i smak hos NRK. Produksjonen ble underkjent, noe regissøren også var enig i. Einarson og produksjonsselskapet fikk et års utsettelse for å levere en ny versjon. Denne versjonen skulle utvide sitt perspektiv, og i tillegg til Narvik skulle kommunene Rana og Hemnes trekkes inn i større grad. Dessuten skulle Terra-saken gjennomgås bredere, med oppstart i Vik kommune. Våren 2011 ble den nye versjonen gjort klar til presentasjon for NRK. Fremdeles manglet imidlertid Einarson noen viktige opptak. Han ønsket å illustrere konsekvensene av Terra-saken med opptak fra et gamlehjem i en Terrakommune, noe som var vanskelig å få godkjenning til av de aktuelle kommunene, men Hemnes kommune hadde etter flere runder til slutt tillatt filming. Dette skulle gjøres rett etter påske, slik at filmen helt kunne ferdigstilles i mai 2011. Dette var imidlertid én måned etter at filmen skulle vært framlagt for NRK etter gjeldende kontrakt, og NRK valgte dermed å avslutte samarbeidet. De ga ikke Einarson den ekstra måneden han selv mente han trengte for at filmen skulle bli så god som mulig. For ikke å skape problemer ønsket NRK ikke å gjøre gjeldende sin rett til å hevde mislighold, og kreve allerede investerte penger tilbake, men resultatet var at en rest på 180 000 kroner ikke ble utbetalt fra NRK. Budsjettet ble dermed raskt redusert kraftig. NRK ønsket imidlertid fremdeles å benytte sin rett til å vise filmen, dersom Einarsson klarte å fullføre den, på bakgrunn av sine investerte midler. Oddvar Einarson og filmselskapet måtte begynne arbeidet med finansieringen av filmen på nytt, og først da Sørnorsk Filmsenter kom med i november 2011, med en bevilgning på 100 000 kroner, ble det mulig å gjøre siste etterarbeid. Ettersom et allerede knapt budsjett var blitt 80 000 kroner mindre, led

produksjonen litt av at man ikke hadde midler til ekstern lydlegging og annet. Den ble litt råere og mer fattigslig i uttrykket enn regissøren ønsket. Da den nye versjonen av filmen ble helt ferdig i april 2012 fikk Einarson i første omgang god tilbakemelding fra NRK. I juni 2012 fikk imidlertid regissøren beskjed om at NRK etter en vurdering takket nei til å sende filmen. De hadde investert midler i filmen, men ville ikke benytte seg av visningsretten. Meldingen kom brått på Einarson, og NRK forklarte ikke for regissøren hva som var årsakene til beslutningen. I mellomtiden hadde Hans Petter Moland laget helaftensdokumentaren Når boblene brister, som hadde kinopremiere i mars 2012, og som så ble vist på NRK2 i mai. Sentrale folk fra NRK var med på dette prosjektet, blant annet økonomikommentator Steinar Mediaas som både var med foran og bak kamera. Han var både denne filmens «redaktør» og «associate producer». NRK var filmens «co-producer» i følge ettertekstene. Hans Petter Molands film kom til etter at NRK hadde gått inn i Oddvar Einarsons prosjekt, og muligens hadde dette noe å si for NRKs manglende interesse for Einarsons prosjekt etter at Når boblene brister var kommet i gang. Langt på vei tok Molands film Einarsons konsept. De to filmene ble imidlertid svært forskjellige, så det var ingen grunn til ikke å vise to forskjellige syn på Terra-saken. Det ville til og med styrket NRKs demokrati- og objektivitetsideal, og bidratt til å kaste lys over en meget viktig sak i vårt samfunnsliv, om begge filmene var blitt vist av NRK. NRK mente imidlertid at man med Når boblene brister hadde fått dekket dette temaet på en god og tilstrekkelig måte. Heldigvis kom TV 2 til unnsetning og bidro til at filmen lot seg avslutte og at den ble vist for fjernsyns-

seerne. Riktignok med kanalens litt upassende reklameavbrudd. Litt ironisk er det at Oddvar Einarsons film om turbokapitalismens negative konsekvenser og effekter i det norske samfunnet ble avbrutt av en lang pause med reklamer for sjokolade, biler, lettrømme, tran og forsikringer. To perspektiv på Terra-skandalen Å sammenligne Tidenes investering med Når boblene brister er interessant. Det løfter ikke bare fram hva som kjennetegner de to filmene, men det illustrerer også to ulike perspektiv på Terra-saken. Det viser hvilke valg som en dokumentarist gjør, og hvilke vinkler og holdninger som hun eller hans film har. De to filmene er ganske forskjellige. Både i sine grep og valg av informanter, og i sine holdninger til selve Terra-skandalen. En slik sammenligning kan også kaste et lite sidelys på NRK og deres holdninger til dokumentarfilm generelt. Selv om Einarson og Molands dokumentarer handler om samme sak, er de ikke bare svært ulike i sine måter å tematisere saken på, og i forsøkene på å fordele ansvar og skyld. De er også som filmer svært forskjellige. Når boblene brister er en superprofesjonell kinodokumentar, der alt det håndverksmessige er upåklagelig. Tidenes investering er en lavbudsjettsfilm for fjernsynet, laget med alt for lite penger, noe som av og til preger filmen. Den er til tider fremdeles litt for rå og upolert i selve uttrykket noen steder. Molands film er en tilsynelatende nøytral film, der filmskaperen selv ikke er til stede i selve filmen, og der forskjellige eksperter bærer filmens argumenterende side. Ansvar og skyld blir mindre viktig. I stedet er det først og fremst et forsøk på å rede ut hva som skjedde i den internasjonale bakgrunnen for Terraskandalen. Når boblene brister er først og fremst en

historieleksjon og en systemanalyse, med USA som eksempelmateriale. Einarsons film er mer personlig. Han kommenterer selv filmen i voice-over, og synes til og med i bildet ved en anledning. Ansvar og skyld blir avgjørende, og han er mer opptatt av hvorfor det skjedde det som skjedde i Terra-kommunene. Dessuten går filmen inn i skyldkomplekset fra norsk side, og skildrer detaljert prosessene i de norske kraftkommunene. Hvem som gjorde noe galt blir også viktig. I begge filmene står politikere sentralt, og er avgjørende vitner i saken, men de to filmene behandler sine vitner forskjellig. De bruker også svært forskjellige eksperter for å forklare hva som egentlig foregikk. Oddvar Einarson selv er kritisk til Hans Petter Molands film. Han har skrevet om dette i et notat: «Når boblene brister var egentlig et bestillingsverk fra et fond i Høeg-gruppen, som aldri har vist interesse for å finansiere film. En gruppe konservative kapitalister ville rette opp inntrykket av en rå og tøylesløs kapitalisme, som bl.a. Terra-saken hadde skapt. Dermed var et budsjett på 7,2 millioner på plass alt fra starten. Regissøren var også påpasselig med å presisere at dette slett ikke var noen film mot kapitalismen, under lanseringen. Når boblene brister hadde sin ur-premiere under Oslo Film Festival, hvor ’hele’ finansbransjen var til stede. Ikke de berørte kommunene og politikere, men finansfolk og samfunnstopper. Dette ble behørig dokumentert i NRK. Og med ett var Terra-systemet, meglerne og hendelsesforløpet som skapte Terra-saken på det nærmeste borte. I en film som forega å handle om Terra-saken, slik den også ble presentert i NRK.» Rammen om historieleksjonen og systemanalysen i Når boblene brister er den norske Terra-skandalen, og i Molands film følger vi rådmann Ingvar Linde og den tidligere ordføreren Erling Stadheim fra Vik som 35

reiser til New York og Detroit for å finne ut hvorfor kommunens økonomiske spekulasjoner gikk så galt. Det er et godt grep, der de norske kommunepolitikerne framstår som «bønder i byen», og storøyde blir de vitne til forskjellige aspekter av den amerikanske drømmens bakside. Samtidig blir dette en mulighet for å veve sammen forskjellige eksperters framstilling av hvorfor det ble en finanskrise. I en anmeldelse av Hans Petter Molands film i Filmtidsskriftet Z i forbindelse med visningen på kortfilmfestivalen i Grimstad i 2012 skrev jeg at denne filmen etterlot en liten bismak når den var over, fordi den i så liten grad tok opp spørsmål om skyld og ansvar. I Molands film kan man lett få inntrykket av at historiens gang er uunngåelig, og at historiske kriser og finansbobler bare er noe man må godta. Økonomi og teknologi, grådighet og lureri bare finnes i samfunnet, og man kan ikke gjøre noe med det. Det nærmeste man kommer en forsiktig kritikk av turbokapitalismen i Molands film er med antydningen av at med en viss statlig innblanding og regulering kan resultatene av boblene og finanskrisene mildnes. I motsetning til Når boblene brister viser Tidenes investering hva som skjedde i kommunene her i Norge. Erling Stadheim fra Vik blir ikke tatt med til USA for storøyd å bli belært, men hans egen innsats i Vik blir diskutert. Riktignok er ikke Vik så sentral i Einarsons film, som mest fokuserer på kommunene Hemnes, Rana og Narvik, men de forskjellige nærsynte dypdykkene i kommunepolitikken og styringen av norske kommuner blir eksempler som også gjelder for Vik. I Molands film blir ikke ordføreren spurt hvorfor han ikke hørte på sin daværende revisor. Forskjellene i holdninger og vinkler i de to dokumentarene kan delvis forklares i at Molands film primært er ment for kinoene, mens Einarsons film 36

er en fjernsynsdokumentar med en mer journalistisk innretting. Likevel er det interessant å se hvordan de to filmene representerer så ulike dokumentariske valg. Den ene har et internasjonalt perspektiv, og er lite opptatt av skyld, ansvar og konsekvens, mens den andre har et nasjonalt perspektiv og legger større vekt på ansvar, skyld og konsekvens. På mange måter utfyller de to filmene hverandre på en god måte, og burde vært vist sammen. At NRK bare valgte å vise Molands film er beklagelig. Hans Petter Molands film er mer hyperprofesjonell enn Einarsons film, men den frikjenner og forsvarer langt på vei en kapitalisme som vi så tydelig ser i Einarsons film har konsekvenser på et mikroplan. Det mest verdifulle med Tidenes investering er framstillingen av Terra-saken i de norske kommunene, der det framkommer viktige nye ting som ikke har vært skildret i nyhetssendingene, og den forsiktige skildringen av konsekvensene. Det er de gamle på Hemnes Omsorgshjem eller barna som gikk på Seines skole i Narvik som betaler prisen for kommunepolitikernes godtroende ansvarsløshet, administrasjonens hemmelighold og Terra-meglernes kyniske bondefangeri. Dokumentarfilmen som hammer Den fremste arkitekten bak den britiske dokumentarfilmbevegelsen i mellomkrigstiden, John Grierson, skrev en gang at dokumentarfilmen ikke var et speil, men en hammer. Hans Petter Molands Når boblene brister holder opp et speil for sin samtid, og forsøker å finne ut hva som har skjedd i USA og internasjonalt i forbindelse med finanskrisen. Oddvar Einarsons Tidenes investering har mer av hammeren over seg. Den forsøker å knuse noen av våre vanlige forestillinger om kommuner i Norge, om politikere og adminis-

trasjon, og om forholdet mellom finansøkonomi og realøkonomi. Det er to forskjellige dokumentarholdninger de to filmene representerer. Vi behøver begge, men kanskje behøver vi flere hammere enn speil. Av de to er det liten tvil i mitt sinn at Einarsons film er viktigere, og har større betydning i en norsk sammenheng. Tidenes investering er også en dannet film, kanskje litt for dannet, men sånn må det kanskje være for at en film skal vises på fjernsynet. Personlig synes jeg godt den kunne gått enda lengre i å problematisere norsk turbokapitalisme, men også Einarsons film lider av at de som virkelig gjorde noe galt ikke vil stille opp i filmen. I Charles Fergusons Oscar-vinner Inside Job (2010), som også er en utmerket skildring av finansboblen sett fra et amerikansk perspektiv, er dette løftet fram gjentatte ganger, og vi forstår at det å nekte å stille opp også er en måte å forsøke å mildne kritikk og innsyn i en sak. Oddvar Einarson er i sitt comeback som dokumentarfilmskaper en mer dannet og forsiktig mann enn han var i sine første dokumentarfilmer. Han må også arbeide mer innenfor et system der skarpe kanter og retorikk slipes ned og mildnes av journalistisk forsiktighet. Likevel er det sprengkraft i Tidenes investering. Den er både et speil og en hammer. En film som viser oss vår felles virkelighet, men for at vi skal endre den. Til syvende og sist er den største forskjellen mellom Når boblene brister og Tidenes investering at Einarsons film handler om betydningen av å stille spørsmål. Gunnar Iversen Dette er en redigert versjon av en artikkel som ble publisert på rushprint.no i november 2012. Gjengitt med tillatelse.

DOUBLE BILL – TO DOKUMENTARER OM TERRA-SAKEN

TIRSDAG 26. FEBRUAR KL. 19.00 ONSDAG 27. FEBRUAR KL. 20.00

TIRSDAG 26. FEBRUAR KL. 21.00 ONSDAG 27. FEBRUAR KL. 19.00

Når boblene brister. Regi: Hans Petter Moland. Norge 2012. Manus: Petter Skavlan. Foto: Philip Øgaard. Utleie: Euforia. Norsk tale, utekstet. DCP, farger og s/hv, 1 t 30 min.

Tidenes investering. Regi og manus: Oddvar Einarson. Norge 2012. Foto: Oddvar Einarson og Torstein Nodland. Musikk: Groms Plass, Tremulaters og Erik Jacobsen. Utleie: Christiania Film Co. Norsk tale, utekstet. DCP, farger, 51 min.

NÅR BOBLENE BRISTER

TIDENES INVESTERING

Bønder i byen

Et spørsmål om skyld og ansvar

Når boblene brister viser sammenhenger og perspektiver som skremmer og engasjerer. Vi møter Nobelprisvinnere, verdenskjente økonomer, skribenter, aktører i det globale «finansielle casinoet», og mannen i gata. Regissør Hans Petter Moland tar med seg tidligere ordfører og økonomisjef fra Vik i Sogn ut i verden for å se nærmere på årsakene til «bobler» i markedet – og ikke minst deres kollaps. Hvordan kan en norsk kommune å miste kontrollen på økonomien så til de grader? Hva skjedde f.eks. i «Terrakommunene»? Vi er alle berørt av turbulensen i verdensøkonomien. I vår globaliserte økonomi er det stadig vanskeligere for nasjoner, selskaper og individer å beskytte seg mot dagens voldsomme finansielle ustabilitet. Den «økonomiske sommerfugleffekten» gjør oss alle sårbare. Her får vi historien om hvordan kommuner i Norge kan havne i en situasjon hvor store summer bare forsvinner i det «finansielle casinoet». Samtidig skissereres fremtiden med flere mulige scenarier. De medvirkende i filmen gir en ærlig beskrivelse av dagens situasjon, trekker fascinerende historiske paralleller, og gir den innsikt som er nødvendig for å bedre forstå verdens pågående finansielle krise. einar sleire/biff

17. oktober 2012 fant det sted en liten begivenhet på TV2. Da viste Dokument2 Oddvar Einarsons dokumentar Tidenes investering om Terra-skandalen. Sendingen var en begivenhet fordi det var Einarsons comeback som filmskaper etter mange års mer eller mindre ufrivillig fravær. Den fremste arkitekten bak den britiske dokumentarfilmbevegelsen i mellomkrigstiden John Grierson skrev en gang at dokumentarfilmen ikke var et speil, men en hammer. Der Hans Petter Molands Når boblene brister (se egen omtale) holder opp et speil for sin samtid, og forsøker å redegjøre for hva som skjedde i USA og internasjonalt i forbindelse med finanskrisen, har Oddvar Einarsons Tidenes investering mer av hammeren over seg. Den forsøker å knuse noen av våre vanlige forestillinger om kommuner i Norge, om politikere og administrasjon, og om forholdet mellom finansøkonomi og realøkonomi. Han går inn i skyldkomplekset fra norsk side og skildrer detaljert prosessene i de norske kraftkommunene. Han ønsker å plassere ansvar for det som skjedde. Tidenes investering er en noe uvøren film, som lider under en knapt budsjett og en lang og vanskelig produksjonsprosess – les mer om det i Gunnar Iversens artikkel. At det er et viktig og godt comeback er det imidlertid ikke tvil om. Den viser til fulle at Oddvar Einarson har mye mer å gi, og det er bare å håpe at hans neste film ikke byr på samme problemer underveis. Einarsons film stiller mange spørsmål, og nettopp derfor kan den forhåpentligvis også bidra til at vi alle stiller noen flere spørsmål i framtiden. red./gunnar iversen 37

NY RUSSISK FILM

rensene mot øst er nærmere i nord, og veien til våre naboland kortere. Båndene er også sterke, takket være våre sammenvevde historier. Dette er noen grunner til at Tromsø Internasjonale Film festival (TIFF) har vært spesielt opptatt av å vise russisk film. I tillegg har vi et særlig ansvar for film som ellers ikke blir vist på norske kinoer, og Russland – ett av verdens viktigste filmland – har vært altfor dårlig representert i forhold til kvaliteten på filmene som kommer derfra.

For andre gang på under et år presenterer Cinemateket i Bergen et knippe nye, russiske filmer i samarbeid med TIFF. Alle filmene som vises denne gangen er hentet fra årets festival i januar, filmer vi mener det norske publikummet utenfor Tromsø også vil ha glede av å se. Dette er filmer vi mener vil overraske mange med sin kvalitet og tilgjengelighet. From Tromsø with love, Martha Otte Festivalsjef, Tromsø Internasjonale Filmfestival

NY RU SSISK FI L M FI L M FRA TROMSØ FI L MFESTI VA L

TORSDAG 28. FEBRUAR KL. 19.00 SØNDAG 3. MARS KL. 21.00

TORSDAG 28. FEBRUAR KL. 21.00 TIRSDAG 5. MARS KL. 19.00

Belvy tigr. Regi: Karen Shakhnazarov. Russland 2012. Manus: Karen Sjakhnazarov og Aleksandr Borodjanskij, etter en roman av Ilja Bojashov. Foto: Aleksandr Kuznetsov. Musikk: Konstantin Sheveljov. Medv.: Aleksej Vertkov, Vitalij Kisjtsjenko, Valerij Grisjko, Karl Kranzkowski, Christian Redl m.fl. Utleie: TIFF. Russisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 time 44 min.

A tozhe khochu. Regi og manus: Aleksej Balabanov. Russland 2012. Foto: Aleksandr Simonov. Musikk: Leonid Fjodorov.Medv.: Oleg Garkusha, Yuri Matveyev, Aleksandr Mosin, Alisa Shitikova m.fl. Utleie: TIFF. Russisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 time 23 min.

HVIT TIGER

ME TOO

Tigerjakt

På jakt etter lykken

Sommeren 1943, den store patriotiske krigen, vestfronten. En overdimensjonert tysk stridsvogn, hvit som snø, sprer død og forferdelse blant de sovjetiske styrkene. Etter et slag blir en overlevende, men sterkt forbrent sovjetisk tankfører ved navn Ivan funnet. Han har mistet hukommelsen, og ingen tror han vil overleve, men brannsårene gror – mirakuløst fort. Tilbake ved fronten hevder Ivan at den hvite tanksen har overnaturlige krefter, og at han er i stand til å finne og utslette den. Hvit Tiger er et krigsdrama med solide doser action. Åpningsscenen er av de mest storslagne på årets TIFF-program – og sluttscenen kanskje den mest mystiske. For selv om filmen både imponerer og overbeviser på handlingsnivået, inviterer den også til filosofisk refleksjon i mange retninger. Her står rasjonalitet mot mystikk, menneske mot maskin, og troen på at det gode vil seire trues av de mørkeste strømningene i det tjuende århundrets Europa. Regissør Karen Shakhnazarov er en russisk-armensk regissør, produsent og manusforfatter. Han er utdannet ved den statlige russiske filmskolen VGIK, og er kunstnerisk leder for Mosfilm, Russlands fremste filmstudio. Shakhnazarov har også skrevet flere bøker. Hvit Tiger var årets russiske kandidat til Oscar for beste utenlandske film. tiff/red.

Sanja, også kaldt «Banditten», møter sin alkoholiserte musikerkompis Oleg i den lokale badstua. Sammen drar de for å oppsøke lykkens klokketårn, et mytisk sted i ødemarka, omgitt av evig vinter. Er du heldig, vil klokketårnet ta imot deg og du sikres evig lykke. Blir du derimot forkastet, kommer du til å dø. Me Too er en surrealistisk og absurd roadmovie om jakten på lykke, og en kommentar til situasjonen i dagens Russland. Den ytre handlingen har visse fellestrekk med Andrej Tarkovskijs klassiker Stalker (1979), men filmen står på egne bein med en særegen friskhet og bekmørk humor. Balabanov bruker ukjente amatører i rollene, noe som gir et realistisk og upolert uttrykk. Også på soundtrack-sida velger regissøren utradisjonelt, og den alltid tilstedeværende musikken til bandet Auktyon blir nesten et ekstra roadtrip-medlem i seg selv. Aleksej Balabanov er utdannet oversetter, men studerte senere film og er nå blant Russlands mest populære regissører. De siste årene har han gjort seg spesielt bemerket med krim- og actionfilmer, og fikk sin til nå største suksess med filmen Brat 2 i 2000. tiff/red.

NY RU SSISK FI L M FI L M FRA TROMSØ FI L MFESTI VA L

TIRSDAG 5. MARS KL. 21.00 ONSDAG 6. MARS KL. 19.00

ONSDAG 6. MARS KL. 21.00 TORSDAG 7. MARS KL. 19.00

Anton tut ryadom. Regi og manus: Ljubov Arkus. Russland 2012. Foto: Alisher Khamidkhodzjaev. Musikk: Dmitri Sidorov. Utleie: TIFF. Russisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 time 50 min

Ya tebya ne lyublyu. Regi: Aleksandr Rastorguev og Pavel Kostomarov. Russland/Estland 2012. Manus: Susanna Baranzijeva. Foto: Viktoria Sjevtsova. Medv.: Viktoria Sjevtsova, Jevgenij Borisov, Artyom Sotnikov m.fl. Utleie: TIFF. Russisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 time 25 min.

ANTON’S RIGHT HERE

I DON’T LOVE LOVE YOU

En filmskaper griper inn

Og livet går videre

Anton er en autistisk gutt som vokser opp hos sin mor. Ved filmens begynnelse er han i ferd med å miste språket og trekke seg tilbake fra omverdenen. Filmskaper Ljubov Arkus og hennes team griper inn for å hindre at han legges inn på psykiatrisk sykehus, og i lange perioder er Anton utadvendt og kjærlig, så lenge han er hos mennesker han er trygg på. Men hvem skal ta seg av ham? Arkus er kritisk til det russiske helsevesenets behandling av autister, og filmen følger hennes og Antons ferd mellom institusjoner, feriekolonier og klinikker. Anton’s Right Here er godt klippet og redigert, men ingen kritisk undersøkende dokumentar i vanlig forstand. Snarere er den et engasjerende og rørende portrett av Anton – og en subjektiv undersøkelse av hvor langt et menneske bør strekke seg for å hjelpe andre. Regissør Ljubov Arkus er filmkritiker, universitetslærer og filmskaper, opprinnelig fra Ukraina, og utdannet ved den statlige russiske filmskolen VGIK. Hun har skrevet bøker blant annet om Aleksandr Sokurov og russisk filmhistorie. tiff/red.

Viktoria og Artyom er kjærester. Begge er rundt tjue år. Hun har et kamera, og filmer ting de gjør sammen: feirer nyttår, kliner på sofaen, krangler, ser på tv. Så blir hun sammen med Zhenja i stedet. Hun virker forelska, mens han etter hvert blir mer opptatt av bilen sin og kompisene enn av henne. Er han virkelig den rette? I Don’t Love You er regissørduoen Aleksandr Rastorgujev/Pavel Kostomarovs andre film om ungdom fra Rostov – den første var I Love You fra 2011. Også årets film leker med uttrykk vi kjenner fra sosiale medier: Den likner videobloggen til en vanlig russisk jente, og mange av opptakene er Viktorias egne. Andre er gjort av en tredjeperson. Blandingsforholdet mellom «ekte» og «iscenesatt» er uklart, men I Don’t Love You tar oss uansett tett på livet til tre unge voksne, med en nerve og emosjonell intensitet som iblant er helt slående. tiff/red.

SØN DAGSMATIN é NY RU SSISK FI L M FI L M FRA TROMSØ FI L MFESTI VA L

SØNDAG 10. MARS KL. 13.00

Shapito-shou. Regi: Sergej Loban. Russland 2011. Manus: Marina Potapova. Foto: Ivan Mamonov og Yevgeni Tsvetkov. Musikk: Aliona Kudrevisj. Medv.: Vera Strokova, Maksim Tiunov, Aleksej Znamenskij, Stepan Devonin, Pjotr Mamonov, Jim Avignon m.fl. Utleie: TIFF. Russisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 3 timer 27 min.

CHAPITEAU-SHOW Et fargesprakende frihetsmanifest Et mystisk sirkustelt (et «chapiteau») i en liten badeby ved Svartehavet er både utgangspunktet og målet for alt som skjer i denne grensesprengende filmen som unndrar seg enhver form for merkelapp. En rekke bisarre småfortellinger flettes sammen på anarkistisk vis under overskriftene Kjærlighet, Vennskap, Respekt og Samarbeid – altså akkurat de tingene filmens småsprøe, tragikomiske karakterer er på leting etter. Poplåter av Elvis, Michael Jackson og Freddie Mercury fremføres i sceneskiftene, og her kommer de virkelig store følelsene fram. Det føles nesten naturlig når Marilyn Monroe på et tidspunkt dukker opp – sammen med en bjørn utkledd som astronaut. Med all sin absurditet og med alle sine kulturelle referanser må det likevel kunne sies at Chapiteau-Show henvender seg til publikum i et enkelt samtidsspråk. På ett eller annet vis kjenner vi oss igjen i dette landskapet. Gi deg hen til denne filmmaratonen, et fargesprakende, lattermildt, bedårende frihetsmanifest. Intet mindre! Regissør Sergej Loban har vært en sentral figur i Moskvas motkultur siden midten av 1990-tallet. Han har jobbet i TV-kanalene Moscow Television og ORT, og var med på å grunnlegge kunstnerkollektivet SVOI 2000, hvor han jobbet sammen med Marina Potapova, manusforfatter av Chapiteau-Show. tiff/red. 41

SØN DAGSMATIN é • 70 MM

SØNDAG 3. MARS KL. 11.00–20.00

KRIG OG FRED Voina i mir (I-IV). Regi: Sergej Bondartsjuk. Sovjetunionen 1964–67. Manus: Sergej Bondartsjuk og Vasilij Solovjov, etter en roman av Leo Tolstoj. Foto: Anatolij Petritskij. Musikk: Vjatjeslav Outjinikov. Medv.: Ljudmila Saveljeva, Sergej Bondartsjuk, Vjatjeslav Tikhonov, Anatolij Ktorov, Antonia Sjuranova m.fl. Utleie: NFI. 70 mm, farger, 7 t 14 min. To korte pauser, en lengre spisepause. ! Billetter kr 100/200

Filmhistoriens mest monumentale verk – i 70 mm ! K

amera skyter som en rakett ut av skylaget, daler mot jorden og flyr lavt over det østerrikske landskapet. En tiltagende larm når etterhvert øret – først de dumpe drønn fra kanoner, siden krigsrop og travingen av tusenvis av soldatstøvler mot den fuktige og høstkalde jorden. Napoleon er på vei mot øst. Året er 1805. Slik suges vi inn i Sergej Bondartsjuks monumentale og overveldende filmatisering av Leo Tolstojs «Krig og fred» (1864–69), og opplever Napoleonskrigene mellom 1805, da den franske øverstkommanderende jaget troppene innover østerriksk jord, og forvinteren 1812, da føreren duknakket innledet tilbaketoget fra Moskva. Ødselt og storslått formidles tidens begivenheter gjennom noen russiske adelsfamiliers opplevelse av disse årene – i krig og i fred.

Personene Den underskjønne ungpiken Natasja er sine foreldres øyensten. Hun er en bedårende sangerinne, og ikke mindre aktverdig på dansegulvet. Hennes viltre livsglede smitter uvilkårlig av på hennes familie og deres besøkende. Grev Ilja Rostov og hans kone Natalia har foruten Natasja og hennes eldre søster Vera også to sønner; Nikolaj som vil i krigen og den unge Petja som i 1805 knapt er 10 år gammel. Familien huser også den ubemidlede, men egennyttige, fyrstinne Drubekoj og hennes ærgjerrige sønn Boris som lik Nikolaj gjerne vil gjøre karriere i hæren. Dessuten fostrer familien grevinnens selvoppofrende niese Sonja som, til det 42

godmodige greveparets fortvilelse, binder fetteren Nikolaj til seg ved løfte. Tittel- og formueløs er hun knapt noe godt gifte. Familien Rostov er ikke av de mest fremtredende adelsfamilier i Russland, men holder stadig overdådige selskaper for sine forbindelser – både i St. Petersburg og i det mer provinsielle Moskva. Den lett keitete levemannen Pierre er nettopp hjemvendt fra utlandet, hvor han har blitt oppdradd. Ubevandret i selskapslivet som han er, gjør han seg uvilkårlig skyld i uhøfligheter når han i St. Petersburg deltar i sin første soirée. Verre er det at han i sin ungdommelige iver lar seg rive med av noen humanistiske og Bonaparte-vennlige ideer han har pådratt seg etter den franske revolusjon. Av sin noe tvilsomme herkomst henter Pierre heller ingen heder. Han er uekte sønn av den uanstendig rike, men avfeldige grev Bezuchov som i mangel av ektefødte barn har en spesiell forkjærlighet for Pierre. Fyrst Vasilij Kuragin som fostrer Pierre i St. Petersburg, har på sin side en spesiell forkjærlighet for penger, heriblant den gamle Bezuchovs skatter. Fyrst Kuragin har en datter, den deilige, men tomme Helene, som han unner Pierre når denne engang kan komme til å arve den avfeldige Bezukhov, og bli et godt gifte. Pierre er slett ikke i godt selskap med herskapets utsvevende sønn Anatolij og dennes svirebror, offiseren Dolochov som stadig høster sin lønn i degraderinger. Etter en uheldig drikkelagshistorie blir Pierre forvist til Moskva hvortil hans rykte har reist foran, og er ham til besvær i selskapslivet. Bare den godmodige familien Rostovs salonger er på vidt gap for den unge levemannen, og Pierre blir en god venn av familien. Pierres beste venn, den ærekjære fyrst Andrej Bolkonskij, er ivrig etter å komme i krigen. Han etterlater sin svangre kone Liza på godset til sin gamle og bistre far, og i søsteren Marias selskap. Prinsesse

Maria er dypt religiøs, og hardt kuet av sin far som berøver henne enhver unødig kontakt med omverdenen. Andrej blir på farens anbefaling adjutant hos den gjeve general Kutuzov som senere blir den russiske hærs øverstkommanderende. Andrej får således følge kamphandlingene på nært hold. Foruten de nevnte personer spiller hoffdamen Anna Scherer en viktig rolle som vertinne for St. Petersburgs fornemste salong. Det er her man kan måle landets politiske strømninger og temperatur gjennom adelens avmålte ytringer. Videre portretteres en rekke historiske personer med syrlig treffsikkerhet – foruten general Kutuzov og fyrst Bagration som begge hadde Tolstojs sympati: Napoleon, tsar Alexander I av Russland og en rekke offiserer og diplomater fra begge sider. Romanen Tolstojs roman beskrev fem og et halvt hundre personer, men tallet på hovedpersoner alene – henimot ti – er imponerende i seg selv. Det var uvanlig for sin tid at romanen ikke hadde én helt, men flere. Hverken fyrst Andrej Bolkonskij, Pierre Bezuchov, Nikolaj Rostov, Natasja eller prinsesse Maria er romanens hovedperson alene. De følges et stykke på vei, og forlates for så å bli innhentet senere. Det er heller ingen hovedhandling, men flere parallellhandlinger, og romanen behandler såvel Pierres streben mot å bli et bedre menneske, Natasjas begeistrede ungdomsforelskelser og kjærlige samtaler med sin mor, som krigsstrategiske og -filosofiske anskuelser. Med de mange handlingstrådene som stadig forlates og gjenopptas, kan verket minne om en moderne såpeopera. Det har likevel mer karakter av en mektig symfoni i sin velbalanserte kontrastering av historiens forskjellige elementer; tungt mot lett, trist mot lystig, spenningsdrivende mot stemningsskapende og – krig mot fred. De levende karakter-

tegningene til tross, det er ikke kun de individuelle skjebner i en viktig periode i Russlands historie som er romanens mål. Den munner ut i en betraktning av det samlede russiske folks karakter, og en historiefilosofisk anskuelse som ikke levner de store menn mye ære. Uten folkets oppslutning, mente Tolstoj, ville Napoleon knapt kunnet lede sin hær helt til Moskva, og den historiske bevegelse som brakte ham dit, skulle til sist også knuse ham. Det er ikke taktikerne som vinner seieren over Napoleon, men det russiske folks spontane reisning mot okkupanten, den menige russiske soldats heroisme og evne til selvoppofrelse. Regissøren og filmen Denne historieoppfatningen delte Sergej Bondartsjuk, og hadde allerede med sin lovpriste regidebut En manns skjebne (1959) demonstrert sin sympati for den menige soldat. På den annen side var Krig og freds oppfølger, Waterloo (1970), viet en ytterligere menneskeliggjøring av den opphøyde Napoleon. Bondartsjuks sterke interesse for krigens vesen har rot i at han selv, lik Tolstoj, hadde opplevd krigens redsler som soldat. Bondartsjuk hadde altså de beste forutsetninger for å forstå og videreføre Tolstojs humanistiske anskuelser i Krig og fred. Hans behandling av romanen innebar derfor ikke bare en handlingsgjengivelse, som det ofte tilfaller litteraturfilmatiseringer, men et ønske om å bringe romanens filosofiske, emosjonelle og ideologiske nerve frem på filmlerretet, så presist som mulig. Filmens ubetingede suksess i så måte, har også årsak i det intellektuelle klima i Sovjet ved begynnelsen av 1960-tallet. Stalintidens endelikt medførte etterhvert en mulighet til å kritisere, om ikke samtidens politikk, så i det minste lyter ved stalinismen. Det første trinnet i nedbrytningen av Stalin-myten var å ødelegge bildet av ham som 43

verdenskrigens geniale hærfører. Med dette for øyet ble det laget en rekke realistiske og humanistiske krigsfilmer, for eksempel En manns skjebne, som sto i grell kontrast til den tidligere ensidige heltedyrkelsen i sovjetisk film. Krig og freds kritikk av krigens innbilske hærførere føyer seg lett inn i denne tradisjonen. Tolstojs gjennomgripende tilbøyelighet til avheroisering gir seg utslag i at enhver hærfører bringes ned fra sin pidestall og presenteres under de mest uheldige omstendigheter; fra Napoleon og hans forfengelige marskalker til tsar Alexander I og hans prøyssiske strateger, som pedantisk forbereder slagene med vitenskapelig omhu, bare for å oppdage at ingenting går som de hadde tenkt. Kun Kutuzov og de av hans kumpaner som forsto å lede folket i krig uten innbilsk å ville styre det, tåler hverdagsrealismens grelle skjær. En annen faktor som ledet til den humanisme som også preger Krig og fred, var moten med å filmatisere noveller som var akseptert av myndighetene som del av den kulturelle tradisjon i Russland. Sikaden (1955), hvormed Bondartsjuk etablerte seg som sovjetisk films fremste Tsjekhov-tolker, var den første av disse. Bondartsjuk spilte forøvrig også hovedrollen i MikhalkovKonsjalovskijs hyllede Onkel Vanja (1971) etter Tsjekhovs skuespill. I denne sammenheng kan filmatiseringen av «Krig og fred» sees som den naturlige konsekvens av tidens sterke interesse for kulturarven. Et tredje moment føyer seg muligens også inn i argumentene for sovjetisk films største satsning noensinne. Sovjetisk film hadde i Stalin-tiden etterkommmet de administrative ønsker om positive helter som norm for filmfortellinger. Denne heltebyggernormen hadde obstruert en videreføring av slike revolusjonære – og nasjonsbyggende – storverk såsom Eisensteins Panserkrysseren Potemkin (1925) om revolusjonsforsøket i 1905. En av idéene som myldret frem da 44

Tolstoj i 1860 begynte arbeidet med det som skulle bli «Krig og fred» var at han ville skildre en dekabrist som etter tsar Nikolaj Is død i 1855, vender tilbake til Russland etter 30 års forvisning i Sibir. Dekabristene var en gruppe, hvorav størsteparten var adelige offiserer fra rikets beste familier, som i desember (russisk: dekabr) 1825 reiste opprøret mot tsarmakten på Senatsplassen i St. Petersburg. De hadde deltatt i kampen mot Napoleon, en kamp som til sist hadde ført dem til Paris hvor de lærte Vesten å kjenne og ble smittet av revolusjonens frihetsidealer. I Russland var livegenskapet fremdeles sterkt rotfestet, og det var dette man blant annet ville til livs i 1825, foruten å begrense eneveldet og tsarens makt. Opprøret vant ingen støtte i befolkningen og brøt ynkelig sammen, hvoretter noen mistet hodet mens andre ble forvist til Sibir. Dette var på mange måter Russlands første revolusjonsforsøk. Arbeidet med denne idéen brakte imidlertid Tolstoj tilbake til krigen i 1812 for å forstå dekabristenes beslutning om å konspirere mot tsarveldet. Studiet av Napoleons angrep på Russland i 1812 førte til at han lot både skildringen av 1825 og 1855 fare. Han gikk ytterligere tilbake i tid til russernes forsmedelige nederlag ved Austerlitz i 1805 for å forklare den nasjonale oppvåkning som «Den første fedrelandske krig» i 1812 medførte. Det russiske folks og arméens karakter måtte vise seg enda tydeligere i nederlagenes og skuffelsenes tid, mente han. Dessuten skammet han seg over bare å skildre seieren over Bonapartes Frankrike, uten å skildre nederlag og skam. Mottagelsen Begivenhetene i «Krig og fred» peker altså fremover mot 1825, og forsøker å forklare denne begivenheten i Russlands historie, en begivenhet også et kommunistisk Sovjet kunne samle seg om. Etter nøkterne

statistikker noen år etter filmens utgivelse å dømme, fantes ikke den voksne sovjeter som ikke hadde sett alle filmens fire deler. Med en respekt for den nasjonale litteraturarv som ikke var King Vidor forunt dengang han laget sin italiensk-amerikanske versjon i 1956, lyktes Sergej Bondartsjuk i den grad med å bringe «Krig og fred» til lerretet at den kjente polske filmskaperen Andrej Wajda kunne utbryte: «Jeg kan kun si at filmproduksjonen verden over aldri har sett noe lignende. Dette er neppe film lenger – det er virkelig Tolstoj! Det er enestående!» Verden over ble filmen mottatt med entydig begeistring, og i USA belønnet med Oscar, samt de to gjeveste kritikerprisene – og det for en lite skjønnsomt forkortet og engelsk-dubbet versjon. Særlig har Krig og fred blitt berømmet for sin uklanderlige billedvirtuositet og sine fantastiske slagscener, iverksatt med en forakt for budsjetter og tekniske begrensninger som bare er et sovjetisk produksjonsselskap forunt. 120.000 statister medvirket. Våpen ble hentet fra museer over hele Sovjetunionen, og nye ble laget. 23 tonn krutt, 16.000 håndgranater og atskillige tusen røykbomber gikk i luften for å gjenskape slagene ved Austerlitz og Borodino – i følge Napoleon «det grusomste» – ganske som de i sin tid ble utkjempet. Den komplette versjonen på 8 t 27 min har ikke vært vist på kino i vesten. Den norske 35mm-versjonen som vi viste i 1999 er totalt «bare» 6 t 41 min lang. Når man nå har fått ordnet 70mm-versjonen som har ligget i filmarkivet, viser det seg altså at denne er 7 t 14 lang. Filmens spilletid kan virke avskrekkende, men som en av de begeistrede kritikerne proklamerte: «Man ville ikke unnvære et minutt av lengden. Dette monumental-filmverket er, som Tolstojs roman, en medrivende, rik og og uforglemmelig opplevelse». Dag Grønnestad

B ERGENSPREMIERE • C- KINO PRESENTERER :

Hors Satan. Regi og manus: Bruno Dumont. Frankrike 2011. Foto: Yves Cape. Medv.: David Dewaele, Alexandra Lemâtre, Cristophe Bon, Juliette Bacquet, Aurore Broutin m.fl. Utleie: Storytelling Media. Fransk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 50 min.

OUTSIDE SATAN Den nye Messias? Den prisvinnende regissøren Bruno Dumont er en av de staeste og mest selvsikre regissørene i dagens filmverden. Han trykker kompromissløst på med sitt særegne univers og langsomme rytme, slik at du får tid til å se og tenke. Hans filmer balanserer mellom det sterkt realistiske og det mer abstrakte og kunstneriske. Outside Satan har alle kjennetegn for en film fra Dumont. Den forteller om en hjemløs skikkelse som

vandrer rundt i det nordfranske landskapet i nærheten av den engelske kanal. Han har kontakt med folk i de små landsbyene, som gir ham mat og tror på hans tilsynelatende mirakuløse evner. Mannen møter en ung jente på en gård som er blitt seksuelt misbrukt av sin stefar. Hun blir betatt av ham, men han avviser alle seksuelle tilnærmelser. Men han lar henne bli med på vandringen, og han løser et problem for henne som bare må løses.

SØNDAG 10. MARS KL. 21.15 TIRSDAG 12. MARS KL. 19.00 OG 21.00 ONSDAG 13. MARS KL. 19.00 OG 21.00 TORSDAG 14. MARS KL. 18.30 SØNDAG 17. MARS KL. 21.00

Dette er en film med sparsom dialog, men med et meget realistisk lydbilde. Bildene er storslåtte enten man er nær karakterene eller ser dem som figurer i et landskap. Motivene for den navnløse hovedkarakteren er ikke alltid lett å forstå rasjonelt, for han oppfører seg som en stillfaren Messias-skikkelse i det ene øyeblikket, og som en iskald opprettholder av justis i et annet øyeblikk. Dumont forteller alltid om enkle mennesker som kan oppfattes som følelsesløse, men samtidig bærer på en inderlig menneskelighet som vibrerer i enkelte situasjoner. Outside Satan skildrer noe som ligger bortenfor kampen mellom godt og ondt, kanskje nærmere konflikten mellom tro og tvil. Karsten Meinech i Montages.no skrev etter å ha sett filmen i Cannes at «Outside Satan er en snikende god film, som lister ut sine våpen like tålmodig som en samurai. Dumont forteller med stor trygghet og integritet; han vet hvor filmen skal, selv om vi holdes på pinebenken.» kalle løchen/cio/off/red. 45

EURODOK FILMFRA I perioden 13.–17. mars arrangerer Cinemateket i Oslo den tolvte utgaven av dokumentarfilmfestivalen Eurodok på Filmens hus i Oslo. I perioden 19.–24. mars har Cinemateket i Bergen glede av å vise fire av filmene som blir vist under festivalen, håndplukket av festivalsjef Jan Langlo. Hvilke filmer han velger er i skrivende stund ikke bestemt da festivalprogrammet langt fra er klart. Vi vil formidle hvilke filmer som blir vist på våre hjemmesider og gjennom våre nyhetsbrev så snart filmutvalget er bestemt. Eurodok er en festival med målsetting å vise det beste av ny europeisk dokumentarfilm, et felt man mener får for lite oppmerksomhet. Festivalen skal være et rom der ytringsfriheten står i fokus, og der man måler temperaturen på Europa, filmatisk og politisk. Gjester på festivalen har inkludert internasjonalt kjente dokumentarfilmskapere som Nick Broomfield, Kim Longinotto, Stefan Jarl, Pirjo Honkasaalo, Nicholas Philibert og mange andre. De siste årene har festivalen også hatt et spesielt fokus på ny norsk dokumentar. red./olep

Lik Cinemateket i Bergen på Facebook

Følg oss på twitter@CinemateketUSF

www.cinemateket-usf.no

USF

BERGEN MAIN ROCK, JAZZ & CONTEMPORARY LIVE VENUE

Onsdag 6. mars

NYE RØKERIET ÅPNER I MARS 2013

Konserter i Røkeriet våren 2013 - flere kommer!

CRYSTLE CASTLES Fredag 8. mars

JOHN SCOFIELD ARILD ANDERSEN + TOMMY SMITH MED BERGEN BIG BAND Fredag 15. mars

TU RBON EGRO Lørdag 9. mars

MER på U

SF:

Sardinen US Eivind A F: arset 1. feb. Come S hin Seval 26 e 15. feb. . april

Søndag 10. mars

Studio U SF: BIT-Tea te Loheng rgarasjen: rin 8. fe b. Red He rrin The Fals g 15. feb. e 20/21. m Peach ars

HELLBILLIES

Visnings rom Borealis met USF: fe Brando stival 6-10. ma n Labell rs e 10-17. m ars KHIB m as i design terutstillingen 19. april - 2. mai

www.usf.no

Lørdag 16. mars

MØSTER + BIT 20

+ MAJA RATKJE