Programkatalog Cinemateket USF jan-mar 2016 by Cinemateket i Bergen

Program 1 2016 cinemateket usf

januar–mars

Lik Cinemateket i Bergen på Facebook

Følg oss på twitter @CinemateketUSF

www.cinemateket-usf.no

CANNES FILMFESTIVAL | BESTE FILM | UN CERTAIN REGARD ISLANDS OSCAR®-KANDIDAT | BESTE FREMMEDSPRÅKLIGE FILM

STABUKKER en ullen sort komedie AV Grímur Hákonarson

«sjarmerende og gripende» Variety

på kino fra 29. januar www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

Program 1 2016 cinemateket usf Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

tor

0701

søn

1001

tir

1201

ons

1301

tor

1401

søn

1701

tir

1901

ons

2001

tor

2101

søn

2401

tir

2601

ons

2701

18.00 20.00 13.00 18.00 20.00 18.00 20.15 18.00 20.00 18.00 20.30 13.00 18.00 20.00 18.00 20.30 18.00 20.00 18.00 20.45 13.00 18.00 20.00 18.00 20.00 18.00 20.00 18.00 20.00 13.00 18.00 20.00 18.00 21.00 18.00 20.45 18.00 20.00 13.00 18.00 20.00

Frukthandlerens fire årstider The End of the Tour The End of the Tour Brute Force Frukthandlerens fire årstider The End of the Tour De hensynsløse De hensynsløse Brute Force The Philadelphia Story Prins Achmeds eventyr Pulp Fiction Prins Achmeds eventyr The Philadelphia Story Petra von Kants bitre tårer Troll i eske The End of the Tour Pulp Fiction Offeret Petra von Kants bitre tårer Afrikadronningen Poor Folk Those Who Feel the Fire Burning Angsten eter sjelen Offeret Afrikadronningen Angsten eter sjelen The End of the Tour Afrikadronningen Angsten eter sjelen The Naked City The End of the Tour Jackie Brown Effie Briest Effie Briest The Naked City Anomalisa Jackie Brown Psycho Amerika Anomalisa

Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland 1971 James Ponsoldt, USA 2015 James Ponsoldt, USA 2015 Jules Dassin, USA 1947 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland 1971 James Ponsoldt, USA 2015 Quentin Tarantino, USA 1992 Quentin Tarantino, USA 1992 Jules Dassin, USA 1947 George Cukor, USA 1940 Lotte Reiniger, Tyskland 1926 Quentin Tarantino, USA 1994 Lotte Reiniger, Tyskland 1926 George Cukor, USA 1940 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland 1972 Overraskelse! James Ponsoldt, USA 2015 Quentin Tarantino, USA 1994 Andrej Tarkovskij, Sverige/Frankrike 1986 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland 1972 John Huston, Storbritannia/USA 1951 Midi Z, Myanmar/Taiwan 2012 Morgan Knibbe, Nederland/Hellas/Italia 2014 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland 1973 Andrej Tarkovskij, Sverige/Frankrike 1986 John Huston, Storbritannia/USA 1951 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland 1973 James Ponsoldt, USA 2015 John Huston, Storbritannia/USA 1951 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland 1973 Jules Dassin, USA 1948 James Ponsoldt, USA 2015 Quentin Tarantino, USA 1997 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland 1974 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland 1974 Jules Dassin, USA 1948 Duke Johnson og Charlie Kaufman, USA 2015 Quentin Tarantino, USA 1997 Alfred Hitchcock, USA 1960 Jan Foukal, Tsjekkia 2015 Duke Johnson og Charlie Kaufman, USA 2015

tor

2801

søn

3101

tir

0202

ons

0302

tor

0402

søn

0702

januar–mars Side 22 27 27 33 22 27 38 38 33 44 47 39 47 44 22 14 27 39 48 22 44 53 53 23 48 44 23 27 44 23 34 27 39 23 23 34 28 39 55 57 28

søndagsmatiné the end of the tour pulp fiction afrikadronningen angsten eter sjelen psycho rififi anomalisa plein soleil the great museum katarina blums tapte ære

16 Rainer Werner Fassbinder frukthandlerens fire årstider petra von kants bitre tårer angsten eter sjelen effi briest bolwieser maria brauns ekteskap veronika voss querelle – en pakt med djevelen

30 jules dassin helvetes forgård the naked city rififi night and the city topkapi

tir

0902

ons

1002

tor

1102

søn

1402

tir

1602

ons

1702

tor

1802

søn

2102

tir

2302

ons

2402

tor

2502

søn

2802

tir

0103

ons

0203

tor

0303

søn

0603

tir

0803

ons

0903

tor

1003

søn

1303

tir

1503

ons

1603

tor

1703

18.00 20.30 18.00 20.15 18.00 20.00 13.00 18.00 20.15 18.00 20.30 18.00 20.00 18.00 20.15 13.00 18.00 20.15 18.00 20.00 18.00 20.15 18.00 20.15 13.00 18.00 20.00 18.00 20.15 18.00 21.00 18.00 20.00 13.00 18.00 20.15 18.00 21.00 18.00 20.15 18.00 20.00 13.00 18.00 20.00 18.00 20.15 18.00 20.15 18.00 20.00

Psycho Bolwieser Bolwieser Anomalisa Red Army Psycho Rififi Suddenly, Last Summer Red Army Rififi Troll i eske Anomalisa Suddenly, Last Summer Plein Soleil Rififi Anomalisa Maria Brauns ekteskap Plein Soleil Anomalisa Maria Brauns ekteskap Kill Bill 1 Kill Bill 2 Top Gun Katarina Blums tapte ære Plein Soleil Anomalisa Top Gun Veronika Voss The Great Museum Inglourious Basterds Veronika Voss Night and the City Inglourious Basterds The Great Museum Katarina Blums tapte ære Night and the City Django Unchained The Great Museum Gjett hvem som kommer til middag Django Unchained Fargo Gjett hvem som kommer til middag Katarina Blums tapte ære The Great Museum Fargo Querelle Troll i eske Topkapi Querelle The Great Museum Topkapi

Alfred Hitchcock, USA 1960 Rainer Werner Fassbinder, Tyskland 1977 Rainer Werner Fassbinder, Tyskland 1977 Duke Johnson og Charlie Kaufman, USA 2015 Gabe Polsky, USA/Russland 2014 Alfred Hitchcock, USA 1960 Jules Dassin, Frankrike 1955 Joseph L. Mankiewicz, USA 1959 Gabe Polsky, USA/Russland 2014 Jules Dassin, Frankrike 1955 Overraskelse! Duke Johnson og Charlie Kaufman, USA 2015 Joseph L. Mankiewicz, USA 1959 Réné Clément, Frankrike/Italia 1960 Jules Dassin, Frankrike 1955 Duke Johnson og Charlie Kaufman, USA 2015 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland 1978 Réné Clément, Frankrike/Italia 1960 Duke Johnson og Charlie Kaufman, USA 2015 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland 1978 Quentin Tarantino, USA 2003 Quentin Tarantino, USA 2004 Tony Scott, USA 1986 Volker Schlöndorff og Margarethe von Trotta, Vest-Tyskland 1975 Réné Clément, Frankrike/Italia 1960 Duke Johnson og Charlie Kaufman, USA 2015 Tony Scott, USA 1986 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland 1982 Johannes Holzhausen, Østerrike 2014 Quentin Tarantino, USA/Tyskland 2009 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland 1982 Jules Dassin, USA 1950 Quentin Tarantino, USA/Tyskland 2009 Johannes Holzhausen, Østerrike 2014 Volker Schlöndorff og Margarethe von Trotta, Vest-Tyskland 1975 Jules Dassin, USA 1950 Quentin Tarantino, USA 2012 Johannes Holzhausen, Østerrike 2014 Stanley Kramer, USA 1967 Quentin Tarantino, USA 2012 Joel Coen, USA 1996 Stanley Kramer, USA 1967 Volker Schlöndorff og Margarethe von Trotta, Vest-Tyskland 1975 Johannes Holzhausen, Østerrike 2014 Joel Coen, USA 1996 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland/Frankrike 1982 Overraskelse! Jules Dassin, USA 1964 Rainer Werner Fassbinder, Vest-Tyskland/Frankrike 1982 Johannes Holzhausen, Østerrike 2014 Jules Dassin, USA 1964

55 24 24 28 49 55 34 45 49 34 14 28 45 49 34 28 24 49 28 24 40 40 50 58 49 28 50 25 29 41 25 35 41 29 58 35 41 29 45 41 50 45 58 29 50 25 14 35 25 29 35

36 Quentin Tarantino de hensynsløse pulp fiction jackie brown kill bill kill bill: vol. 2 inglourious basterds django unchained

42 katharine hepburn the philadelphia story afrikadronningen suddenly, last summer gjett hvem som kommer til middag?

48 Cinematekene i norge the end of the tour anomalisa offeret red army plein soleil top gun the great museum fargo

Innhold

4 | Programoversikt 10 | Leder 12 | Søndagsmatiné

Vi kjører på med søndagsmatineer. Nesten hver søndag presenterer vi en ny matinéfilm kl. 13.00.

14 | Troll i eske

Her får du en førpremiere på en film som snart kommer på kino – til en hyggelig pris. Hvilken film det blir får du ikke vite før du sitter i kinosalen.

16 | Rainer Werner Fassbinder – Kjærlighet er kaldere enn døden Hans motto var «I’ll sleep when I’m dead», og livsstilen hans kan få verstingene i rock-historien til å se ut som skolegutter. Samtidig lagde han noen av de vakreste og mest finstemte filmene vi har i europeisk filmhistorie.

26 | Månedens film

Vi ordner med minilansering av tre nye filmer som ikke får ordinær norsk kinodistribusjon i Bergen – Charlie Kaufmans forunderlige Anomalisa, The End of the Tour og The Great Museum.

30 | Jules Dassin og byens mørke

I årene rett etter andre verdenskrig tilførte Dassin Hollywood-filmen en ny nerve. Med en kombinasjon av realisme og ekspresjonisme videreutviklet han noir-filmen – før han måtte flykte Hollywood.

36 | Quentin Tarantino – Film. Nerd.

Det var vel på tide at Quentin Tarantinos filmer får sin fortjente plass på Cinemateket USFs program. Han er en forkjemper for 35mm-filmen, og hva passer vel bedre enn å vise filmene hans i nettopp det formatet.

40 | Double bill – Kill Bill del 1 & 2

I vår presentasjon av Tarantino sniker vi inn en double bill, hans hevnepos Kill Bill.

42 | Katharine Hepburn – amerikadronningen

Hun er den eneste skuespilleren som har vunnet fire Oscarstatuetter, og hun var blant de første skuespillerne som tok kontroll over sin egen karriere. Vi viser fire av hennes filmer.

46 | Programmets stumme

Prins Achmeds eventyr er den eldste animerte langfilmen som fremdeles eksisterer, var et teknisk nybrottsverk i sin tid og er fantastisk fin å se på. Jørgen Larsson akkompagnerer på piano.

48 | Fellesvisninger Cinematekene i Norge

En gang i uken er det digitale fellesvisninger ved alle de norske cinematekene – i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø.

52 | Transcultural Flux

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. Billetter koster kr. 80 og selges ved inngangen. Enkelte påkostede arrangement kan ha forhøyet billettpris. Cinemateket USFs filmkort, et klippekort med 10 billetter, hvor ett klipp = én billett, koster kr. 600,-. Filmkortet er ikke personlig og kan benyttes av flere på samme film. Filmkortet har ingen utløpsdato. Ved arrangementer med forhøyet billettpris vil verdien av et klipp tilsvare ordinær billettpris (p.t. kr. 80,-), og man kan enten bruke flere klipp eller betale mellomlegget med kort eller kontant. Filmkortet gjelder ikke som medlemskap ved Bergen filmklubb eller andre norske filmklubber tilknyttet Norsk Filmklubbforbund. Visningene ved Cinemateket USF har en aldersgrense på 15 år, om ikke annet er opplyst i filmomtalen. Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no hjemmeside: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Budd Hytland Kinomaskinist Aleksander Enoksen Kinomaskinist Njål Paulsberg Kinomaskinist Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: Dag Grønnestad (leder), Aslak Høyersten, Maria Ekerhovd og Mathilde Holm.

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog, plakater og nettsider er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. Trykk: Molvik Grafisk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555. Vi takker: - Brynjar Bjerkem for artikkel og omtaler til Transcultural Flux. - Jan Langlo, Kjell Runar Jensen, Magnus Holtermann og Aksel Kielland for gjenbruk av artikler/omtaler. - Malin Barth v/Galleri 3,14, Brynjar Bjerkem v/TrAP og Petra Malečková og Tereza Swadoschová v/Jihlave IDFF for programsamarbeid - Irene Torp Halvorsen, Jan Langlo, Hege Jaer og Kjell Runar Jensen v/Cinemateket i Oslo/NFI for programsamarbeid. - Bent Bang-Hansen, Arild Jørgensen, Håvard Oppøyen og Kjetil Kvale Sørenssen v/Nasjonalbiblioteket (NB) for utlån av filmkopier. - De norske filmdistributørene som leverer oss film til «Troll i eske». - Cinematekene i Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Jørgen Larsson, Bergen internasjonale filmfestival og USF Verftet for godt samarbeid. - Våre annonsører. Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

Samarbeidet med Stiftelsen 3,14 og TrAP fortsetter gjennom visning av to filmer i forbindelse med temautstillingen Transcultural Flux på 3,14. Filmene og utstillingen tar tak i flyten av transkulturell kunnskap i vår samtid og i et globalt perspektiv.

54 | Programmets Hitchcock: Psycho

Hitch går aldri av moten. Vi viser én Hitchcock-film per program fremover, og nå står skrekk-klassikeren Psycho for tur.

56 | DOC.STREAM Norway – Film fra Jihlava IDFF

7. februar skal vi i samarbeid med Jihlava International Documentary Filmfestival (Jihlava IDFF), presentere den tsjekkiske dokumentaren Amerika (se egen omtale) på Cinemateket USF med regissør Jan Foukal til stede. Les mer om festivalen og prosjektet her.

På forsiden:

Prins Achmeds eventyr Lotte Reiniger Tyskland 1926

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

Klassisk Bjørn Eidsvåg ONSDAG 27. OG TORSDAG 28. JANUAR KL. 19.30 I GRIEGHALLEN FREDAG 29. JANUAR KL. 18.00 I GRIEGHALLEN

Bjørn Eidsvåg med band Torodd Wigum dirigent Sigvart Dagsland Elvira Nicolaisen Irene Kinunda fra Fargespill «Jeg har tidligere hatt æren av å spille sammen med symfoniorkestre, og det er en overveldende opplevelse hver gang. Vi har laget en helthetlig forestilling, der orkesteret organisk flyter sammen med mitt band,» sier Bjørn Eidsvåg.

BILLETTER VOKSNE KR. 390 – 590 BT-KORT / GRUPPE KR. 310–470 STUDENTER KR. 290, BARN KR. 100 GRIEGHALLENS BILL. KONT. 55 21 61 50, ÅPENT 10–17 (11–14) HARMONIEN.NO

Alle filmene alfabetisk Afrikadronningen Amerika Angsten eter sjelen Anomalisa Bolwieser Brute Force De hensynsløse Django Unchained Effie Briest End of the Tour, The Fargo Frukthandlerens fire årstider Gjett hvem som kommer til middag Great Museum, The Inglourious Basterds Jackie Brown Katarina Blums tapte ære Kill Bill 1 Kill Bill 2 Maria Brauns ekteskap Naked City, The Night and the City Offeret Petra von Kants bitre tårer Philadelphia Story, The Plein Soleil Poor Folk Prins Achmeds eventyr Psycho Pulp Fiction Querelle – en pakt med djevelen Red Army Rififi Suddenly, Last Summer Those Who Feel the Fire Burning Top Gun Topkapi Veronika Voss

Side 44 57 23 28 24 33 38 41 23 27 50 22 45 29 41 39 58 40 40 24 34 35 48 22 44 49 53 47 55 39 25 49 34 45 53 50 35 25

LEIE EN KINOSAL? Cinemateket USF er en kinosal med svært høy standard hva gjelder lyd og bilde. Vi har 4k digitalkino-projektor stående klar til tjeneste, og lydsystemet er oppgradert til 7.1-lyd. Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og en toppkvalitets digitalfremviser klar til disposisjon. Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no tel 5531 8580.

leder

The end of the tour E

t hektisk år er over, og det har ikke vært helt uten dramatikk. Universitetet i Bergen sa i sommer opp avtalen vi har hatt med dem helt siden 1993, om kjøp av undervisningstjenester i form av rettighetsklarering og visning av pensumfilm for studentene. Særlig har Institutt for informasjons- og medievitenskap vært en flittig bruker av avtalen. Dette er selvfølgelig synd for studentene som nå henvises til å se klassikere som Stanley Kubricks 2001 – en romodyssé (1968) hjemme på hybelen på iPad, fremfor å se den på stort lerret i en kinosal. Det er synd for Kubrick og filmens ettermæle siden de av studentene som må se filmen i et slikt maltrakterende format neppe vil skjønne hva som har plassert den helt der oppe blant filmhistoriens virkelige klassikere. Det er synd for studentene som mister en unik mulighet til å oppleve klassikerene i det formatet det er ment å oppleves. Loven som gir grunnskolene tillatelse til å vise filmer i forbindelse med undervisningen gjelder ikke for universiteter og høyskoler. Disse må avklare rettigheter i hvert enkelt tilfelle. Det var denne jobben Cinemateket i Bergen gjorde for UiB i den nedfelte avtalen. Gjennom vår unike status som filmarkivets egen kinosal hadde vi i tillegg anledning til å vise filmene i det norske filmarkivet til studentene helt lovlig. «For educational purposes [...] on their own premises» som det heter i den internasjonale avtalen som regulerer bruken av den internasjonale filmarven deponert i ulike nasjonale arkiv. Gjennom et internasjonalt samarbeid er det – i hver fall i prinisippet – slik at alle deponerte kopier i verdens nasjonale filmarkiv kan utveksles og vises i arkivenes egne kinosaler – altså cinemateksalene – i «undervisningsøyemed». For om det skulle være i tvil: Det er ikke slik at man kan kjøpe en DVD eller Blu-Ray på Platekompaniet og vise den samlet for en gruppe 10

universitetsstudenter. Det er ulovlig både i henhold til norsk og internasjonal lov. Når UiB sier opp avtalen med Cinemateket i Bergen må det enten bety at man ikke vil vise film som en del av undervisningen – og heller overlate til den enkelte student å få sett pensumfilm hjemme på hybelen – eller at de har bestemt seg for å bruke omtrent det samme beløpet de betaler til oss til selv å lokalisere og fremforhandle visningsrettighetene på filmene de vil vise, og deretter importere visningskopiene. Siden de heller ikke vil vise disse filmene i en topp utstyrt kinosal som Cinemateket USF er, må man anta at de – med mindre de bygger seg en kinosal – vil presentere filmhistorien i et eller annet auditorium eller konferansesal på Nygårdshøyden, der bilde-, lyd- og visningssalens kvaliteter er så lav at det grenser til forrakt mot film som kunst- og kulturutrykk. At et universitetet – humanioraens høyborg og kunnskapens bastion – har et slikt forhold til film både som kunstart og historieformidler er trist. Det er nesten så man håper at avgjørelsen om å si opp avtalen er fattet på et noe sviktende grunnlag. For Cinemateket i Bergen er det et problem at de samtidig tar med seg en av de viktigste økonomiske grunnsteinene våre. Avtalen med UiB utgjør ca. 20% av egeninntektene våre, og vi klarer ikke å erstatte dette. Dersom ikke andre aktører stepper inn med økonomisk støtte for å fylle dette tapet, må Stiftelsen Cinemateket i Bergen legge ned driften til høsten, etter 24 års drift. Om programmet Vi håper ikke denne fantastiske reisen ender slik, og at vi vil finne en løsning som fortsatt gir bergenserne et cinematek hvor de kan oppleve filmhistorien og nyere, alternativ kvalitetsfilm i det formatet det hører hjemme

– i en mørk kinosal på et stort lerret. Vi har i hvert fall ikke latt høstens dystre signaler legge noe føringer i arbeidet med programmet du nå holder i hånden. Skjønt, en psykolog vil kanskje mene det annerledes, i møte med programmets lengste – og første – temaserie. Vi har valgt å gi Rainer Werner Fassbinder stor plass i programmet, med hele åtte filmer. Han var en av filmhistoriens mest fascinerende og myteomspunne skikkelser og levde et tøft liv. Han ble bare 37 år, men etterlot seg et livsverk som savner sidestykke i filmhistorien. I løpet av karrieren sin, som varte drøyt 15 år, lagde han 33 spillefilmer, fire tv-serier på i alt 23 episoder og fire videofilmer – i tillegg til at han skrev og/eller regisserte rundt 30 teaterstykker. Hans motto var «I’ll sleep when I’m dead», og livsstilen hans kan få verstingene i rockhistorien til å se ut som skolegutter. Samtidig lagde han noen av de vakreste og mest finstemte filmene vi har i europeisk filmhistorie. Vakker og finstemt er ikke adjektiver man benytter seg av når man skal beskrive filmene til den neste regissørpresentasjonen vår. Amerikanske Jules Dassin var en etablert regissør i Hollywood da han ble tvunget bort fra USA som følge av McCarthy-prosessen – han hadde vært medlem av kommunistpartiet på 1930-tallet. Men før han måtte dra til Europa, i årene rett etter andre verdenskrig, tilførte han Hollywoodfilmen en ny nerve. Kombinasjonen av realisme og ekspresjonisme i disse filmene har tålt tidens tann minst like godt som mer kanoniserte noir-filmer. I mangel på bedre ord virker de litt europeiske i takt og tone. De har en røffhet og en non-konformitet som var en nyorientering i amerikansk film. Legg til at han i Europa fortsatte å lage noen av de mest fascinerende kriminalfilmer vi har, og ettermælet er sikret. Samt æren av å bli presentert med egen serie på Cinemateket USF. Den siste regissøren som har fått plass i dette programmet er Quentin Tarantino. Vi arbeider fortsatt med å få på plass noen anamorfotiske linser – og tillatelse fra produsent Weinstein – for å kunne vise

hans siste film The Hateful Eight på 70mm på Cinemateket USF i løpet av 2016, men det må vi komme tilbake til. I mellomtiden får vi holde interessen varm gjennom å presentere hans tidlige filmer. Tarantino er en cineast på sin hals – prosjektet med 70 mm-versjonen av The Hateful Eight forteller i grunn alt om det – og således «en av oss». Hans filmer er fulle av filmhistoriske referanser, parafraser og sitater, både i form, innhold og sjanger. Og tro oss; de nytes best i en kinosal. Det er i hvert fall der Quentin vil at dere skal se dem. Vi har også lyst til å gi Katharine Hepburn den oppmerksomheten hun fortjener; en av Hollwood og Broadways fremste skuespillere gjennom det forrige århundre. Hun fikk en karriere som strakk seg over 66 år. Den innbefattet 44 spillefilmer, åtte fjernsynsfilmer/ serier og 33 teaterstykker. Spillefilmene var innenfor alle sjangre – Hepburn spilte alt fra bortskjemte overklassedamer i komedier til Shakespeare. Hun vendte stadig tilbake til teateret mellom filminnspillingene, og sto på scenen i store Broadway-stykker hvert eneste tiår fra 1920-tallet til 1980-tallet. Hun er den eneste skuespiller som har vunnet fire Oscar-statuetter, og hun var blant de første skuespillerne som tok kontroll over sin egen karriere. I 1999 ble hun rangert av American Film Institute som tidenes største skuespiller. Det er klart hun skal bli presentert hos oss med egen serie. Vi har dessuten et par interessante samarbeids arrangementer på programmet. Først er en fortsettelse av samarbeidet med 3,14 og TrAP, der vi i anledning en utstilling på 3,14 setter opp et par filmer som relaterer, kommenterer og utfyller utstillingen. Denne gangen heter utstillingen «Trancultural Flux». Den er kuratert av Malin Barth og tar tak i flyten av transkulturell kunnskap i vår samtid og i et globalt perspektiv. Samhandling mellom mennesker, kunst og kultur får ny mening gjennom mobilitet over nasjonsgrenser. De to filmene kuratert inn i Cinematekets program går begge tett inn på situasjoner av kulturell flyt i nasjonale og kulturelle grensesoner. Dokumentarfilmen Those Who Feel the Fire Burning av Morgan Knibbe er et blodferskt møte med

dagens flyktningekrise sett på bakgrunn av forskjellige europeiske storbyer. Den vant dokumentarprisen på siste Film fra sør. Poor Folk av den burmesiske regissøren Midi Z er en sjelden skildring av småkriminalitet og menneskesmugling mellom det ellers stengte Myanmar (Burma) og Thailand. Begge filmene vises søndag 24. januar. Det andre samarbeidet er med den tsjekkiske dokumentarfilmfestivalen Jihlava IDFF. De har et prosjekt med navn doc.stream, der de utveksler filmer og filmskapere med noen utvalgte europeiske land – henholdsvis Ukraina, Frankrike, Sveits og altså Bergen (eller Norge om man vil). I begynnelsen av februar kommer de til Bergen med tre ulike filmprogram, hvor det første går hos oss 7. februar med visningen av Jan Foukals Amerika, der også regissøren vil være til stede. Resten av programmet er fylt opp av det som blir en stadig lenger rekke av faste programposter. Vi fortsetter med den siste nyvinningen, Troll i eske, etter at det har gått rimelig bra. En gang i måneden vil vi presentere en film som snart kommer i ordinær norsk kinodistribusjon. Hvilken film det er får dere ikke vite før dere sitter i salen – og da er det ingen vei tilbake. Det eneste vi kan garantere – utenom at den kommer på kino altså – er at den ikke har vært vist på kino i Bergen før. Vi fortsetter med Månedens film, også denne gangen tre nye filmer fra det siste året. Det er jo litt stas at to av dem – The End of the Tour og Anomalisa – alt har begynt å florere på diverse lister over «2015s beste filmer» som ulike redaksjoner i det store utland har begynt å publisere. Vi tilbyr kvalitet der altså. Så også med den siste – The Great Museum er riktignok fra 2014, men er en av de siste årenes beste dokumentarfilmer. Samarbeidet med de andre norske cinematekene fortsetter som før, med felles import av både nye godbiter og gamle klassikere. Vi fortsetter også med gamle travere som Programmets stumme – denne gangen med det som regnes som verdens første animerte langfilm, Lotte Reinigers Prins Achmeds eventyr (1926) og Programmets Hitchcock – denne gangen rett og slett Psycho (1960). Vi

gir deg en Double Bill – Tarantinos to Kill Bill-filmer på en kveld, og en film på oppfording fra dere medlemmer; Volker Schlöndorff og Margaretha von Trottas Katarina Blums tapte ære (1975). Slutt på medlemsskapet Apropos medlemmer: Fra 2016 er den æra forbi. Fra dette programmet kutter vi ut medlemskortet og vil kun selge vanlige billetter til kr. 80. Vi innfører imidlertid en rabattordning i form av et klippekort med 10 klipp – altså 10 billetter – til kr. 600 for våre mest trofaste brukere. Dette tilsvarer ti filmer til dagens medlemspris kr. 50 + kr. 100 i medlemskort. Merk at dette kortet ikke lenger vil være personlig, men kan brukes av flere. Kortet vil heller ikke ha noen utløpsdato, noe vi håper blir satt pris på. Dessuten vil forhåpentligvis billettsalget vårt gå fortere når man ikke trenger å bruke tid på medlemskort. Det er selvfølgelig flere grunner enn raskere billettsalg til at medlemsskapet nå forsvinner. Det mest åpenbare er at Cinemateket i Bergen faktisk ikke er en demokratisk styrt medlemsorganisajon, men en privat stiftelse. Dernest at endringene i Kinoloven de siste tiårene har gjort medlemskap unødvendig rent juridisk. Det er ikke lenger nødvendig å arrangere «lukkede visninger kun for medlemmer» for å slippe å forhåndssensuere filmene vi viser. Det holder at vi ikke driver i næring. I tillegg kommer momenter som at vi sitter igjen med lite av inntektene fra medlemskortsalget – over halvparten havner hos Bergen Filmklubb og Norsk Filmklubbforbund. Og vi slipper en del administrasjon i forbindelse med regnskap, medlemsregistreringen, rapporteringen osv. Medlemskort eller ikke medlemskort – programmet du nå holder i hånden viser med all tydelighet at du har mer enn nok å ta deg til i den mørke tiden frem til påske! Vi eimes i kinomørkret! Ole Petter Bakken Daglig leder 11

et er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i en mørk kinosal på Cinemateket USF, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program de fleste søndager kl. 13.00 i månedene fremover. Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere, filmer vi tror har et klassikerpotensial eller rett og slett filmer vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum. Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagspromenade, søndagskinotur, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på en og samme søndag! Kan det bli bedre?

Søndag 10. januar kl. 13.00

The End of the Tour Regi: James Ponsoldt. USA 2015. 1 t 46 min.

The End of the Tour er en glimrende, underholdende og smart film om møtet mellom Rolling Stone-journalisten David Lipsky og forfatteren David Wallace. Filmen har fått strålende mottakelse, og blitt omtalt som «an exhilarating gift» (Rolling Stone) og «a blizzard of heartbreaking insights into loneliness, fame and ambition» (Time Out). Les mer på side 27. Søndag 17. januar kl. 13.00

Pulp Fiction

Regi og manus: Quentin Tarantino. USA 1994. 2 t 33 min.

Pulp Fiction vant Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes 1994, nokså kontroversielt, all volden i filmen tatt i betraktning. Det har vært sagt at en sjanger først blir interessant når noen bryter dens regler. Pulp Fiction er en gjennomført postmodernistisk lek med med en rekke sjangre og sjangerkonvensjoner, og det er nettopp det som gjør den til en klassiker. Les mer på side 39.

Søndag 24. januar kl. 13.00

Afrikadronningen Regi: John Huston. Storbritannia/USA 1951. 1 t 43 min.

Afrikadronningen gir oss store doser dramatikk, romantikk, humor og spenning, der opplevelsene i stor grad blir formidlet og drevet frem gjennom en fremragende dialog. Den markerer også et skuespillermessig høydepunkt i både Katharine Hepburn og Humphrey Bogarts karrierer. Les mer på side 44.

Søndag 31. januar kl. 13.00

Søndag 21. februar kl. 13.00

Angsten eter sjelen

Anomalisa

Fassbinder har laget et rørende melodrama, men har sløyfet de melodramatiske høydepunktene – bare den stille desperasjonen er tilbake. Vi følger forholdet mellom den eldre, tyske vaskekonen Emmi og den unge marokkaneren Ali. Filmen er et usentimentalt blikk på de kreftene som virker mot forhold på tvers av raser og kulturer. Les mer på side 23.

Gjør deg klar for dialog og scener du aldri har opplevd i en animasjonsfilm før. Anomalisa bærer flere av Charlie Kaufmans varemerker – uhyre smart manus, knivskarp dialog, kjærlighets tørst og hovedpersoner i eksistensiell krise. Den er i seg selv en anomali, en sjelden, original film med et surrealistisk blikk på en kjent verden. Les mer på side 28.

Regi: Rainer Werner Fassbinder. Vest-Tyskland 1973. 1 t 33 min.

Søndag 7. februar kl. 13.00

Regi: : Duke Johnson og Charlie Kaufman. USA 2015. 1 t 30 min.

Psycho

Regi: Alfred Hitchcock. USA 1960. 2 t 8 min.

En storm tvinger Marion Crane inn på Bates’ Motel. Motellet ligger øde til, og tilsynelatende er det bare den stillferdige Norman Bates og hans gamle mor som bor der. Trygt er det uansett ikke. Mange hevder at Psycho er den beste skrekkfilmen som noen sinne er laget. Vi forvirres, vi føres bak lyset og vi blir selv instruert av regissøren. Les mer på side 55.

Rififi

Regi: Jules Dassin. Frankrike 1955. 2 t 2 min.

Rififi er en av filmhistoriens mest berømte og anerkjente ransfilmer. Det som først og fremst har sikret den en plass i filmhistorien er den trettito minutter lange sekvensen hvor selve ranet utføres uten at noen ytrer så mye som et ord. Rififi er gjennomsyret av en eksplisitt seksualitet og flere innslag av brutal, sadistisk vold. Dassin tok den hardkokte krimsjangeren tilbake til sine virkelig brutale røtter. Les mer på side 34.

The Great Museum Regi: Johannes Holzhausen. Østerrike 2014. 1 t 34 min.

The Great Museum er din hurtigbillett til Kunsthistorisches Museum Wien. I ren direct cinema-stil observerer vi alt som rører seg i museet – grundig, elegant og engasjerende. Det hele er helt uten kommentarer eller intervjuer. Kameraet observerer bare dagligdagse situasjoner i det store tradisjonsrike museet fyllt med kunst som vil overleve alle sine ansatte. Les mer på side 29. Søndag 13. mars kl. 13.00

Søndag 28. februar kl. 13.00 Søndag 14. februar kl. 13.00

Søndag 6. mars kl. 13.00

Plein Soleil

Regi: Réné Clément. Frankrike/Italia 1960. 1 t 55 min.

Plein soleil var den første filmatiseringen av Patricia Highsmiths bok om den karismatiske, men morderiske kameleonen Mr. Ripley. Det er en virkelig «gyser» servert i de skjønneste og mest fascinerende omgivelser. Noe av det mest besnærende ved filmen er den delikate farvebruken, den ypperlige fotograferingen og den fantastiske anvendelsen av landskapet som kontrastskapende bakgrunn til en til dels frastøtende handling. Les mer på side 49.

Katarina Blums tapte ære Regi: Volker Schlöndorff og Margarethe von Trotta. Vest-Tyskland 1975. 1 t 46 min.

Katharina Blum, en servitør og rettskaffen borger, blir uten forvarsel offer for en uortodoks politietterforskning og media-angrep. Årsaken til angrepet er hennes korte affære med Ludwig Götten, en mann politiet er ute etter grunnet hans politiske syn. Før saken begynte var Katharina respektert av både arbeidsgivere og venner, men etter å ha blitt portrettert av en hensynsløs reporter blir hennes rykte ødelagt. Les mer på side 58. 13

T R OLL I ES K E

TIRSDAG 19. JANUAR KL. 20.30 TIRSDAG 16. FEBRUAR KL. 20.30 TIRSDAG 15. MARS KL. 20.15 Regi, land, årstall, manus, foto, musikk, klipp og medvirkende: overraskelse!

Du tror ikke før du får se det

Troll i eske

Vi fortsetter med «Troll i eske» også inn i 2016. Besøket har vært bra – og stigende. Fordi BIFF hadde forsynt seg godt av listen over aktuelle før-premierer frem mot jul, hadde vi litt færre filmer å velge blant enn vi tenkte på forhånd. Likevel synes vi at våre tre første Troll i eske-filmer står seg godt både når det kommer til kvalitet og variasjon; italienske Nanni Morettis Mia Madre i oktober, islandske Dagur Karis The Virgin Mountain i november og brasilianske Min andre mor i desember, regissert av Anna Muylaert. Uten å røpe for mye kan vi vel ymte frempå at vår første engelskspråklige film nok ikke er langt unna. Premisset for esketrollene de neste tre månedene er det samme: På disse visningene vil vi vise en rykende fersk kinofilm, som om et par dager, uker eller måneder vil få ordinær kinopremiere i Norge. Hvilken film dette er får du ikke vite før lyset går ned og filmen begynner. Ikke engang ved billettsalget får du vite hva du skal se – og selvfølgelig; du får heller ikke refundert billetten når sannheten kommer for en dag på lerretet. Det eneste vi kan love er at filmen ikke har vært vist på kino i Bergen tidligere – BIFF inkludert. Så velkommen til en god gammeldags blind date! olep

CINEMATEKET USF INFORMERER: MEDLEMSK ORTET . UTGAR – NYTT FILMKORT

Cinemateket USFs medlemskap forsvinner. I januar 2016 introduserer vi et filmkort i form av et klippekort. Dette er en rabattordning med 10 billetter til kr. 600,-, hvor ett klipp = én billett. Filmkortet er ikke lenger personlig og kan dermed brukes av hvem som helst. Ta med en venn! Filmkortet har heller ingen utløpsdato og kan dermed brukes over så langt tidsrom man vil.

Ved arrangementer med forhøyet billettpris vil verdien av et klipp tilsvare ordinær billettpris (p.t. kr. 80,-), og man kan enten bruke flere klipp eller betale mellomlegget med kort eller kontant. Merk også at med filmkortordningen vil det nye kortet ikke lenger gjelde som medlemskap ved Bergen filmklubb.

Mer om filmkortordningen på våre nettsider.

Rainer Werner Fassbinder 16

«I’ll sleep when I’m dead,» var mottoet til Rainer Werner Fassbinder; en av filmhistoriens mest fascinerende og myteomspunne skikkelser. Livsstilen hans kan få verstingene i rock-historien til å se ut som skolegutter, og samtidig lagde han noen av de vakreste og mest finstemte filmene noen sinne.

Kjærlighet er kaldere enn døden

1982 prøvde Fassbinder å utføre et legendarisk «hat trick»; i februar vant han (endelig) Gullbjørnen i Berlin forVeronika Voss (se egen omtale). Planen var videre å vinne Gullpalmen i Cannes for Querelle (se egen omtale) i mai, Gulløven i Venezia for Ich bin das Glück dieser Erde («Jeg er denne verdens glede») i august, Oscar for beste regi i ’83, samt å havne på forsiden av Time Magazine. Eller, som han sa det selv: «Jeg skal være stygg på coveret til Time.» Så langt kom han aldri. Querelle ble ikke ferdig tidsnok til Cannes og Ich bin das Glück dieser Erde rakk han aldri å spille inn. Tidlig om morgenen den 10. juni fant Juliane Lorenz, hans klipper og siste livsledsagerske, ham død i sengen sin i leiligheten i München. Hjertet hans hadde sluttet å slå i løpet av natten. Rainer Werner Fassbinder ble bare 37 år, men etterlot seg et livsverk som savner sidestykke i filmhistorien. I løpet av karrieren sin, som varte drøyt 15 år, lagde han 33 spillefilmer, fire tv-serier på i alt 23 episoder og fire videofilmer – i tillegg til at han skrev og/eller regisserte rundt 30 teaterstykker. Når det gjelder spillefilmene er flere av dem

blant høydepunktene i den europeiske filmen: Petra von Kants bitre tårer, Effi Briest, Angsten eter sjelen, Maria Brauns ekteskap og Veronika Voss (se egne omtaler) er bare noen av de mest kjente – innimellom finner vi perle etter perle, og tv-serien Berlin Alexanderplatz ville alene ha garantert Fassbinder en plass i filmhistorien. «Jeg vil bare at dere skal elske meg» Fassbinder var gjennom hele regissørkarrieren en outsider og rebell. Han var typisk kledt i en svart skinnjakke og skitne jeans, og mot slutten av karrieren lot han et pistrete skjegg gro fritt i takt med at han ble feit og pløsete i huden på grunn av sin livsstil som var preget av et ekstremt aggressivt forbruk av alkohol, dop og piller. «Selv var han konstant usoigneret, ubarberet, i laset tøj, fortrinsvis læderjakke, – og at et menneske, der til stadighed lignede en bums fra det nærmeste værtshus, samtidig kunne skabe en række af filmhistoriens æstetisk mest forfinede værker, det er kun en af de mange modsætninger, der var knyttet til ham.» (Christian Braad Thomsen) 17

filmer: «Kanskje jeg, i stedet for morfin, skulle skrive ut en resept på en person som kan elske deg.» Petra von Kant oppsummerte også mye av det Fassbinder stod for: «Folk trenger hverandre. Men de har ikke lært seg å leve sammen.» Fassbinder-kjenneren Thomas Elsaesser skriver at et typisk trekk ved filmene hans er at «helten har en slags moralsk/emosjonell uskyldighet som gjør ham til en ’hellig tåpe’ i en Dostojevskijsk verden av universell prostitusjon.» Slik kan vi både forstå frukthandleren i Frukthandlerens fire årstider (se egen omtale), den aldrende Emmi som finner kjærligheten i Angsten eter sjelen, den kuede stasjonsmesteren i Bolwieser (se egen omtale) og – ikke minst – Franz Biberkopf i Berlin Alexanderplatz, som med desperat overbevisning roper «Ich muss anständig sein!»

For Fassbinder var en filmkunstner av rang. Og det er jo unektelig temmelig fascinerende at en person som så åpenbart er en «fuck-up» kan lage noe så fintfølende, sensitivt og innsiktsfullt som de beste filmene hans var. I løpet av sin relativt korte, men ufattelig produktive, karriere var Fassbinder innom en rekke genre og tematiske felt. Spranget kan virke langt fra den upolerte, nesten undergrunnspregede Katzelmacher (1969) til det beherskede, stilfulle kostymedramaet Effi Briest, eller fra den profane, nesten ondskapsfulle 18

svarte komedien Satans yngel (1976), til den ekstremt finstemte, nesten sentimentale Angsten eter sjelen. Felles for alle hans filmer var en eksistensiell interesse for den menneskelige tilstanden; kjærlighetens vilkår og muligheten for å oppnå lykke i en verden hvor alle utnytter hverandre. Tittelen fra en av hans tidlige filmer, Ich will doch nur, dass Ihr mich Liebt («Jeg vil bare at dere skal elske meg», 1976) er egentlig ganske beskrivende. Derfra går det en direkte forbindelseslinje til Dr. Katz’ råd i Veronika Voss – en av hans siste

Terrorister og sado-masochister Politisk tilhørte ikke Fassbinder noen av de etablerte ideologiene, og han fremstilte gjerne venstreradikale som naive idealister som klamret seg til sine luftslott. På filmfestivalen i Berlin skapte han furore på presse konferansen for Mutter Küsters himmelfart i 1975, når han sa at «alle venstreradikale er idioter». Selv lå Fassbinder muligens nærmere anarkismen, kanskje til og med nihilismen, enn den tradisjonelle venstresiden, og i flere av filmene hans tok han et oppgjør med 68-generasjonen og den politiske idealismen. «Vi befinner oss i en merkelig postrevolusjonær periode,» sa han allerede i 1970, og flere av filmene han lagde på 70-tallet – Mutter Küsters himmelfart, Deutschland im Herbst (1978) og Den tredje generasjon (1979) – handler om hvordan den politiske venstresiden har spilt fallitt. Terrorisme var likevel et tema som fascinerte Fassbinder, og han hadde etter sigende en viss kontakt med Andreas Baader og Ulrike Meinhof i den beryktede Baader-

Meinhof-gruppen. «De er veldig smarte mennesker,» sa han. «De har stort intellektuelt potensiale, men også en overfølsom desperasjon som jeg ikke vet hvordan man kan bruke på en konstruktiv måte. For de vet det ikke selv heller, de har flippa ut.» Det var Andreas Baaders «selvmord» i fengselet i 1977 (selvmord i anførselstegn fordi mange, Rainer inkludert, var overbevist om at det ikke var selvmord, men statlig henrettelse) som inspirerte episodefilmen Deutschland im Herbst (av Fassbinder, Schlöndorff, Kluge m.fl.), og nevnte Den tredje generasjon, en «komedie» om en type terrorisme som ikke lenger er politisk, men som kun har seg selv som mål. «Den tredje [generasjon] er den vi har idag,» sa Rainer, «som handler uten å tenke, som har verken ideologi eller politikk, og som, uten at de vet det selv, lar seg kontrollere av andre som en flokk marionetter.» Filmen var en brannfakkel da den kom (i Hamburg ble blant annet en kinomaskinist slått bevisstløs og filmkopien ødelagt), og reaksjonene kom fra begge sider; høyresiden mente at filmen glorifiserte terroristene, mens venstresiden følte seg bedradd. Christian Braad Thomsen mener det er et av Fassbinders mesterverk, «som er for filmkunsten, hvad Picassos ‘Guernica’ er for maleriet og James Joyces ‘Ulysses’ er for litteraturen.» Selv ga Fassbinder filmen undertittelen «en komedie i seks deler, om selskapsleker fulle av spenning, opphisselse og logikk, grusomhet og vanvidd, akkurat som de eventyr man forteller barn for å få dem til å holde ut et liv som ender i døden». Med det mente han helt sikkert ikke å «ufarliggjøre» eller «bagatellisere» filmen sin, men det understreker derimot effektivt hvor hans egentlige fokus lå, i alle hans filmer, uansett hva de handlet om på det ytre plan: enkeltmennesket og forholdet det har til sine omgivelser, og hvordan individet blir kontrollert, dominert, manipulert og utnyttet av sine

nærmeste. Christian Braad Thomsen skriver: «I min første længere samtale med Fassbinder i 1971 understregede han, at hvad hans film end handlede om på overfladen, så var hans personlige udgangspunkt altid, at han ville lave film, der kritiserede menneskers afhængighed af hindanden, for det er afhængigheden, der gør mennesker ulykkelige.» Thomas Elsaesser skriver: «Den typiske situasjonen i en Fassbinder-film – hvor en mor/far, kone/mann eller venn/kollega gjør krav på helten/heltinnen som er sadistiske, eller sviker, bedrar eller forlater ham/ henne – dramatiseres på en slik måte at disse dominerende figurene, som det objektivt eller subjektivt ikke er mulig å flykte fra, også har sine grunner eller er velmenende...» Fassbinder var ekstremt opptatt av forholdet mellom mennesker, som han nesten alltid presenterte som et maktforhold, hvor en mer eller mindre dominerende person utnytter et mer eller mindre velvillig offer på en mer eller mindre sadistisk måte. «Forhold mellom mennesker er alltid sado-masochistiske, som et direkte resultat av deres oppdragelse,» sa Fassbinder. «Barnet aksepterer forelderen som en dominerende skikkelse, noe som betyr at han hele livet igjennom vil akseptere andre dominerende skikkelser, samtidig som han vil prøve å ødelegge dominansen, for i det hele tatt å overleve. Et barn utvikler altså et dobbelt behov for dominanse og destruksjon, som gjør at det samtidig blir sadistisk og masochistisk.» Homser Fassbinders konsekvente motvilje mot å innta politisk korrekte standpunkter gjorde at han også hisset på seg både feminister, homofile og andre som man i utgangspunktet skulle tro at han spilte på lag med. Men poenget hans var, og det var ikke kynisk ment, at

han ikke var interessert i homser, eller kvinner for den saks skyld, per se. Han fikk hard medfart fra homofile miljøer for bådePetra von Kants bitre tårer, som handler om et lesbisk kjærlighetsforhold, og for Frihetens knyttneve (1975), hvor han selv spiller den homofile Fox. Når han ble konfrontert med sine angivelig kvinne fiendtlige holdinger, svarte han at «i det store og det hele syns jeg at kvinner oppfører seg like tarvelig som menn». Likevel må det sies at de mest interessante karakterene Fassbinder skapte, var kvinner – som Petra von Kant, Emmi (Angsten eter sjelen), Martha, Effi Briest, Mutter Küster, Maria Braun, Lili Marleen, Lola og Veronika Voss. Kritikken fra homofile filmkritikere avfeide han slik: «Homofile har alltid vært veldig selvmedlidende og mange av dem domineres av en sterk skamfølelse.» Selv var Fassbinder uttalt homofil fra han var femten, men det var aldri noen stor fanesak for ham at han var det. Han var likevel gift to ganger; første gang med skuespillerinnen Ingrid Caven (ryktene vil ha det til at Rainer låste henne ute av soverommet på bryllupsnatta mens han selv hadde sex med forloveren sin, Günther Kaufman), og siden giftet han seg med Juliane Lorenz på en vill tur til USA (men det finnes verken vitner eller vielsesattest som bekrefter dette). «I’ll sleep when I’m dead.» En av de mest oppsiktsvekkende sidene ved Fassbinder var det enorme tempoet han lagde film i. Mens en «gjennomsnitts» regissør lager én film annethvert år, lagde Fassbinder en ny film hver tredje måned. En av grunnene til at dette var mulig, var den faste staben av teknikere og skuespillere som han hele tiden hadde rundt seg, og som han kunne holde kontinuerlig i arbeid. En annen grunn var at Fassbinder, på alle plan i livet sitt, holdt et tempo som fullstendig mangler 19

sidestykke i filmhistorien. «Jeg har oppdaget at arbeid er en nødvendighet for meg,» sa han. «Når jeg ikke jobber, blir jeg deprimert.» Fassbinders monumentale tv-serie Berlin Alexanderplatz, som totalt varer i nesten 16 timer, ble spilt inn på 165 dager, noe som er fullstendig uhørt når man vet at en vanlig spillefilm (90 minutter) som oftest tar 40–50 dager å spille inn. Fassbinder leste Alfred Döblins roman «Berlin Alexanderplatz» allerede som femtenåring, og det var hele tiden hans store drøm og ambisjon å lage film av boka. Opprinnelig tenkte han å lage en konvensjonell spillefilm av det, men prosjektet vokste fort på seg. «Den første versjonen av manuskriptet var på 3.000 sider, og det tok meg sinnsykt kort tid å skrive,» sa Fassbinder. «Men så jobbet jeg heller ikke på den vanlige måten. Jeg holdt det gående i fire døgn, uten pause. Og det hensetter deg i en annerledes rytme. Hvis du går den vanlige veien, skriver litt om morgenen og litt om ettermiddagen, må du gire deg opp for å komme inn i stoffet hver eneste gang. Og det trengte ikke jeg, bortsett fra hver fjerde dag. Å skrive i rundt hundre timer kontinuerlig og kun måtte gire seg opp en eneste gang, betydde at jeg kunne skrive mye raskere. Det er absolutt ingen sunn måte å jobbe på, og jeg kan ikke anbefale det til noen. Men det var det som gjorde det mulig for meg å gjøre det på så kort tid.» Hvordan klarte han dette? Fassbinders høye energinivå er legendarisk, men det må også sies at han hadde et temmelig radikalt forbruk av kokain på denne tiden, noe som helt sikkert hjalp ham å holde koken oppe. «Sannheten var at Rainer var et vrak,» uttalte Peter Berling, som Fassbinder hyret som utøvende produsent på Maria Brauns ekteskap, filmen han «skviset inn» rett før innspillingen av Berlin Alexanderplatz startet, fordi han hadde noen måneder til overs. «Kroppen hans var pløsete på grunn av dopet,» sa Berling. «...han hadde en 20

umettelig tørst etter kokain. Det vokste seg til syv-åtte gram daglig (...) Men på settet jobbet Rainer så hardt og selvsikkert som alltid, og han regisserte Hanna [Schygulla] ned til de minste fingerbevegelsene.» Maria Brauns ekteskap, opprinnelig en kjapp lavbudsjettsproduksjon, er Fassbinders aller mest kjente film, og av de fleste regnet som en av hans beste. Filmen, som inngår i Fassbinders trilogi om de korrupte og opportunistiske forholdene i etterkrigstidens Tyskland, er uhyre presist regissert og med en strålende Hanna Schygulla i sin beste rolle noensinne. Og dette mesterverket lagde altså Rainer i en periode hvor han personlig var, for å si det rett ut, fullstendig ute å kjøre. Die Familie Det er skrevet mye om «familien» som Fassbinder hadde rundt seg, bestående av de folkene han jobbet med og pleiet omgang med privat (det var de samme) – hans indre krets, eller hans egen private «klan». «Det viktigste for Rainer,» sa Peter Berling, «var å omgi seg med mennesker som var avhengige av ham for å overleve. Han mislikte dem som, etter arbeidsdagen var slutt, gikk hjem til et privat liv. Fra begynnelsen av ønsket han å skape en ‘familie’ rundt seg, noe han selv aldri hadde hatt.» Fassbinders nærmeste fortalte at han hadde en karismatisk, varm og vennlig personlighet, men at han også var veldig rask til å fryse ut dem som ikke danset etter hans pipe. Og livet i Fassbinder-hoffet var veldig turbulent, med en masse intriger, sjalusi og maktspill. «Som i så mange andre familier,» skriver Braad Thomsen, «endte det i kriser, sammenbrud, hysteri og selvmord. Men filmer kom der ud af det.» Det er spekulert mye i hvorfor Fassbinder beholdt denne kretsen rundt seg. Mange mener det var på grunn av hans ekstreme angst for ensomheten:

«Ensomheten var total,» sa Dieter Schidor. «Den grep også inn i hans seksualitet, som når han fikk en blowjob og det gikk for ham, hvorpå fyren kikket opp på ham og spurte: ‘Kan jeg få en autograf, hr. Fassbinder?’ Berømmelsen, som han ønsket så sterkt, gjorde ham også totalt ensom.» Fassbinders kjærlighetsliv var drøyere enn innholdet i noen av hans filmer; turbulent, frustrerende og tidvis eksplosivt. Et par av forholdene endte også tragisk. Det ene var med El Hedi Ben Salem, en marokkaner som Fassbinder møtte på en homsesauna i Paris. Han tok ham med til München og innlemmet ham i gruppen sin, men oppdaget snart at hans nye flamme var sykelig sjalu og nesten psykopatisk når han drakk. «Når Salem drakk whisky,» sa Rainer senere, «ble det virkelig farlig å være i nærheten av ham.» I begynnelsen tok han ikke dette så alvorlig, og spilte bevisst på det for å skape spenning i tilværelsen, men etterhvert innså han at Salems ekstreme raseriutbrudd begynte å bli et problem. En kveld gikk Salem, syk av sjalusi, fullstendig berserk på et vertshus i Berlin. Han trakk kniven og stakk ned tre tyskere, hvorpå han i desperasjon fikk felles venner til å hjelpe ham med å komme seg ut av landet. Når Angsten eter sjelen, hvor Salem spilte den mannlige hovedrollen, hadde premiere under Berlin-festivalen noen måneder senere, visste ingen at han var ettersøkt for tredobbelt drapsforsøk (de tre tyskerne overlevde). Noen år senere hengte han seg i en fengselcelle i Frankrike. Denne historien er ikke enestående. Kurt Raab, som i mange år tilhørte den innerste kretsen, som elsker, skuespiller, produksjonsleder og scenograf, reagerte også med voldsom aggresjon da han ble «dumpet»; han tilbød en mann 1.000 mark for å knuse ansiktet til Fassbinder. I stedet for å utføre oppdraget, valgte han imidlertid å heller fortelle det til Fassbinder.

En annen stor lidenskap var Armin Meier, en ung mann som jobbet på Fassbinders favorittkneipe i München, og som fanget interessen hans fordi han lignet på James Dean. Frihetens knyttneve, som er dedikert «til Armin og alle de andre», handler om en arbeiderklassegutt, Fox, som var en slags versjon av Armin (spilt av Fassbinder selv). Rainer og Armin bodde sammen i flere år, men forholdet var – som mange av de andre intime forholdene som Fassbinder hadde – en tikkende bombe. Armin ble til slutt, etter at Fassbinder hadde skjøvet ham mer og mer ut av livet sitt, funnet død i leiligheten deres i München, etter å ha skylt ned fire glass sovepiller med sprit. Fassbinder tok dødsfallet svært tungt, og det inspirerte ham til å lage en av sine mest personlige og intense filmer, I et år med 13 måner (1978), som handlet om de siste dagene i livet til den transseksuelle Elvira, basert på de siste dagene i Armins liv. Epilog Når jeg har skrevet såpass mye om livet til Fass binder, er det fordi det i hans tilfelle var en sjeldent nær sammenheng mellom liv og arbeid. Fassbinder benektet aldri selv at de fleste filmene hans var mer eller mindre selvbiografiske, og parallellene mellom livet hans og filmene han lagde, er for mange og for åpenbare til å ignorere. Da Fassbinder døde etterlot han seg mer enn de fleste «vanlige» dødelige ville klart på tre liv. Det er ikke til å komme bort ifra at det er et fascinerende faktum at en mann som levde så intenst kunne produsere så mye som er så finstemt og innsiktsfullt – for når man ser Fass binders filmer, er det ikke mengden, men kvaliteten, som imponerer mest. Fassbinders tidlige død er nok et resultat av et liv levd for fort og for intenst. «I’ll sleep when I’m dead,»

hadde vært hans motto, og på et eller annet punkt måtte vel selv hans kropp si takk for seg. Det aggressive dop- og alkoholkonsumet de siste årene må ha tæret på kreftene hans – ikke minst cocktailen av kokain og sovepiller som han gikk på den siste perioden. Det var bare et spørsmål om tid, og det kunne like gjerne skjedd før. Jan Langlo/CiO (første gang publisert CiOs programkatalog våren 2001) 21

R AINE R W E R NE R FASSBINDE R

TORSDAG 7. JANUAR KL. 18.00 SØNDAG 10. JANUAR KL. 20.00

TIRSDAG 19. JANUAR KL. 18.00 TORSDAG 21. JANUAR KL. 20.45

Der Händler der vier Jahreszeiten. Regi og manus: Rainer Werner Fassbinder. Vest-Tyskland 1971. Foto: Dietrich Lohmann. Musikk: Rocco Granata. Klipp: Thea Eymèsz. Medv.: Irm Hermann, Hans Hirschmüller, Hanna Schygulla, Klaus Lövitsch m.fl. Utleie: NB. Tysk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 28 min.

Die Bitteren Tränen der Petra von Kant. Regi og manus: Rainer Werner Fassbinder. Vest-Tyskland 1972. Foto: Michael Ballhaus. Musikk: Giuseppe Verdi. Klipp: Thea Eymèsz. Medv.: Margit Carstensen, Hanna Schygulla, Katrin Schaake, Eva Mattes m.fl. Utleie: NB. Tysk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 4 min.

FRUKTHANDLERENS FIRE ÅRSTIDER

PETRA VON KANTS BITRE TÅRER

Et rørende portrett av en sjel som blir knust

«It isn’t easy to accept that suffering can also be beautiful» – Fassbinder

Hans, en liten, kompakt fruktselger, er i ferd med å kunngjøre sine priser til sin forhenværende elskerinne og sitt livs kjærlighet, som titter ned på ham fra sitt vindu. Imens er hans høye, tynne kone i ferd med å skjelle ham ut. Skyllebøtten fortsetter senere, under en familiemiddag, og det kommer frem at Hans gjennom hele sitt liv har blitt sett ned på. I en eneste lang tirade blir hans feilslag ramset opp: tjenesten i fremmedlegionen som endte med fangenskap, politikarrieren som gikk fløyten på grunn av en kvinne, hans bedrøvelige status som fruktselger med en kjerre som han drar etter seg gatelangs. Frukthandlerens fire årstider er et klassisk melodrama. Rundt helten befinner alle de velkjente figurene seg: den velmenende moren, den hykleriske svigerbroren, elskerinnen som forstår alt og konens elsker som blir heltens kompanjong. Melodramaets store øyeblikk, de dramatiske sammenstøtene og tilståelsene er også til stede. For ikke å snakke om de patosfylte tilbakeblikkene i blåtoner og de visuelle utropstegnene: nærbilder av en klokke, en telefon, et brett med knust servise. Frukthandlerens fire årstider er ganske usentimental, men likevel et dypt rørende portrett av en sjel som blir knust – det tragiske nederlaget, ikke bare til en mann, men også til hans grusomme og fremmedgjørende omgivelser. Filmen ble omtalt som «en av de viktigste tyske filmene på flere år» og som «den beste tyske filmen siden krigen». red./olep 22

Petra von Kants bitre tårer er klassisk Fassbinder: sterk psykologisk karaktertegning, mye dialog, enkle opptak med én innstilling og utstrakt bruk av dypfokus. Historien fortelles i fem akter, fem lange tagninger som dveler ved spenningen mellom karakterene i rommet – mellom artikulert og uartikulert begjær. Filmen er et kammerspill der handlingen foregår i motedesigner Petra von Kants leilighet. Der bor hun sammen med sin tjener og assistent, Marlene, som behandles som en slave – et objekt for Petras homoerotiske fantasier. Forholdet mellom de to skaper en sadomasochistisk balanse som forrykkes når von Kant forelsker seg i sin modell, Karin Thimm. Filmen er et stykke kunst der minimale ingredienser blir brukt til maksimal effekt. Den besitter en originalitet som munner ut i en teatralsk konstruksjon, hvor leilighetens strenge, nærmest hermetiske utførelse fremprovoserer en sterkt klaustrofobisk følelse. En type formalisme kommer også til syne i karakterene, hvis ytre trer i forgrunnen for og i stor grad skygger over de indre, innestengte følelsene. Fassbinder mente likevel at filmen i seg selv ikke var spesielt teatralsk, det er bare det at kvinnen i filmen, von Kant, plasserer seg i en teatralsk situasjon. Hun opplever, som mange andre, smerte i kjærligheten. Hun lengter etter en større kjærlighet enn hun kan oppnå, og lider under dette fordi hun ikke er i stand til å uttrykke sin sorg. red./olep

R AINE R W E R NE R FASSBINDE R • SØNDAGSMATINÉ

R AINE R W E R NE R FASSBINDE R

TIRSDAG 26. JANUAR KL. 18.00 ONSDAG 27. JANUAR KL. 20.00 SØNDAG 31. JANUAR KL. 13.00

TIRSDAG 2. FEBRUAR KL. 21.00 ONSDAG 3. FEBRUAR KL. 18.00

Fontane Effi Briest. Regi: Rainer Werner Fassbinder. Vest-Tyskland 1974. Manus: Rainer Werner Fassbinder, etter en roman av Theodor Fontane. Foto: Jürgen Jürges og Dietrich Lohmann. Musikk: Camille Saint-Saëns. Klipp: Thea Eymèsz. Medv.: Hanna Schygulla, Wolfgang Schenck, Ulli Lommel, Lilo Pempeit, Rainer Werner Fassbinder m.fl. Utleie: NB. Tysk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 2 t 20 min.

Angst essen Seele auf. Regi og manus: Rainer Werner Fassbinder. Vest-Tyskland 1973. Foto: Jürgen Jürges. Klipp: Thea Eymèsz. Medv.: Brigitte Mira, El Hedi ben Salem, Irm Hermann, Lilo Pempeit, Rainer Werner Fassbinder m.fl. Tysk tale, engelske undertekster. Digital kopi, farger, 1 t 33 min.

ANGSTEN ETER SJELEN

EFFI BRIEST

Tysker herre, araber hund

Roman med bilder

På en regnvåt kveld søker Emmi, en eldre, enslig vaskekone, ly i en ukjent bar. Idet hun kommer inn snur bargjestene seg og stivner. Emmi forstår hvor uvelkommen hun er, men finner seg likevel en stol ved utgangsdøren. En servitør slentrer bort og Emmi forklarer hvorfor hun har trengt seg inn i en bar for arabiske fremmedarbeidere. Servitøren utfordrer spydig en ung marokkaner, Ali, til å danse med henne. Overraskende nok finner Emmi og Ali noe å snakke om mens de forsøker å danse til jukebox-musikken. Angsten eter sjelen er en uvanlig filmopplevelse ved at den er rørende uten å være sentimental. Fassbinder har laget et melodrama, men har sløyfet de melodramatiske høydepunktene – bare den stille desperasjonen er tilbake. Formatet er enkelt, alt det uvesentlige er kuttet bort. Det er et usentimentalt blikk på de kreftene som virker mot forhold på tvers av raser og kulturer. Selv om filmen er over 40 år gammel er den like relevant i dag. Fassbinder var selv en outsider: kortvokst og lite tiltrekkende, og dessuten homofil. Langt på vei er Angsten eter sjelen historien om hans eget forhold til den høye, kjekke El Hedi ben Salem som spiller Ali. Skuespilleren tok senere sitt eget liv i fengsel etter å ha stukket ned tre mennesker med kniv. Filmen ble spilt inn på bare 15 dager – i følge Fassbinder «for å ha noe gjøre» mellom storfilmene Martha (1973) og Effi Briest (se egen omtale). Det er utvilsomt en viss selvkritikk i det at Fassbinder lar Emmi tankeløst gjenspeile samfunnets fordommer mot innvandrere. Han laget filmen så fort at han bare hadde tid til å fortelle sannheten. red./olep

Effi Briest er en særegen og konsekvent filmatisering av klassisk litteratur. Historien er lagt til en bestemt epoke, men omhandler et universelt tema, slik Fassbinders fullstendige originaltittel uttrykker det: «Fontane Effi Briest eller: Mange har en anelse om sine muligheter og behov, men aksepterer likevel det rådende system og støtter det gjennom sin atferd, og slik styrker og bekrefter de det.» Den syttenårige Effi Briest gifter seg, etter pålegg fra foreldrene, med den nesten dobbelt så gamle baron von Innstetten og flytter til Kessin, baronens hjemsted. Ekteskapet mellom den uerfarne, livsglade ungjenta og den korrekte og stive Innstetten er kjærlighetsløst. Selv etter å ha født datteren Annie er Effi ensom ved sin lite forståelsesfulle manns side. Forfatter Theodor Fontanes er en typisk representant for den tyske realismen, og i sine romaner behandlet han klasse- og ekteskapskonflikter, motsetningen mellom sosiale konvensjoner og individet, så vel som politiske og sosiale spørsmål i sin samtid. «Effi Briest» (1895) hadde vært filmatisert flere ganger tidligere, men ingen fulgte det litterære forelegget så nøye som Fassbinder. Han har overtatt rollen som Fontanes fortellerstemme og har til fulle gjenskapt romanens nærmest ironisk kjølige stil. Tilskueren blir stadig gjort oppmerksom på at dette er litteratur: Filmens forteller leser beskrivende avsnitt ordrett fra romanen, og fortellerens lidenskapsløse og presise beskrivelser sørger også for at tilskueren ikke identifiserer seg med personene. red./olep 23

R AINE R W E R NE R FASSBINDE R

TIRSDAG 9. FEBRUAR KL. 20.30 ONSDAG 10. FEBRUAR KL. 18.00

SØNDAG 21. FEBRUAR KL. 18.00 TIRSDAG 23. FEBRUAR KL. 20.00

Bolwieser. Regi: Rainer Werner Fassbinder. Vest-Tyskland 1977. Manus: Rainer Werner Fassbinder, etter en roman av Oskar Maria Graf. Foto: Michael Ballhaus. Musikk: Peer Raben. Klipp: Rainer Werner Fassbinder, Juliane Lorenz og Ila von Hasperg. Medv.: Udo Kier, Bernhard Helfrich, Elisabeth Trissenaar, Kurt Raab, Volker Spengler m.fl. Utleie: Egen kopi. Tysk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 52 min

Die Ehe der Maria Braun. Regi: Rainer Werner Fassbinder. Vest-Tyskland 1978. Manus: Rainer Werner Fassbinder, Pea Frölich og Peter Märtesheimer. Foto: Michael Ballhaus. Musikk: Peer Raben. Klipp: Rainer Werner Fassbinder og Juliane Lorenz. Medv.: Hanna Schygulla, Klaus Löwitsch, Ivan Desny, Elisabeth Trissenaar, George Byrd, Hark Bohm m.fl. Utleie: Egen kopi. Tysk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t.

BOLWIESER

MARIA BRAUNS EKTESKAP

Tysk småborgerskap før nazitiden

Vant verden, men tapte sin sjel

Rainer Werner Fassbinder var en av de mest produktive filmskaperne innen The New German Cinema, som hadde sin storhetstid fra midten av 1970-årene til begynnelsen av 1980-årene. Vest-tysk film fra de to første tiårene etter andre verdenskrig hadde blitt beskyldt for eskapisme, og dette tok The New German Cinema et oppgjør med: De fokuserte på samfunnsmessige og politiske tema fra samtidens Tyskland, og var opptatt av nasjonal identitet. Mest kjent er filmene som tok for seg USAs rolle i etterkrigstidens Tyskland og oppgjøret med landets nazistiske fortid. Bolwieser er basert på romanen «Herr Bolwiesers ekteskap» av Oskar Maria Graf. Filmen var ment som en oppreisning for den avdøde bayerske forfatteren, som hadde vært undervurdert i sin samtid, og som først på 1970-tallet ble berømt og anerkjent som en av vår tids store kritiske realister. Fassbinder har lagt filmversjonen tett opptil romanen og gir en detaljert beskrivelse av småborgerskapet i Tyskland før nazitiden. Historien handler om en enkel stasjonsmester, Xaver Bolwieser som er nygift med vakre Hanni, som han forguder. Hanni er en meget utsvevende person og Bolwiesers hverdagslige omsorg fyller ikke alle hennes behov. Hun innleder et forhold til slakteren Merkl uten at det går utover hennes ekteskapelige forpliktelser til Bolwieser. Bolwieser forsøker å overse sin kones mange sidesprang, inntil han en dag ikke holder ut lenger. red./olep

Tyskland, 1943: Maria og Hermann Braun gifter seg etter et kortvarig forhold. Bryllupet blir rammet av et flyangrep og de klarer med et nødskrik å få undertegnet dokumentene. Ikke lenge etter blir Hermann sendt til fronten. De to har bare tilbragt «en halv dag og en hel natt» sammen, likevel er ekteskapet mer enn en flyktig konsekvens av krigen. Hermann er Marias store kjærlighet. Hun patruljerer jernbanestasjonen med en plakat og bilde av Hermann med håp om nyheter om ektemannen fra andre hjemvendte soldater. Han blir senere rapportert drept, og etter kapitulasjonen innleder Maria et forhold til Bill, en godmodig amerikansk soldat. Bill tar seg av henne, lærer henne engelsk og tilbyr ekteskap. Så dukker Hermann plutselig opp igjen. Fassbinder har laget et interessant og nesten tragikomisk bilde av en kvinneskjebne i Tyskland rett etter krigen. Både Marias hjem og hennes uskyld gikk tapt i krigen. Hennes suksess kommer parallelt med gjenoppbyggingen av Vest-Tyskland og det tyske «Wirtschaftswunder». Historien om Maria Braun er dermed også et bilde på hele det vest-tyske samfunns utvikling. Med Maria Brauns ekteskap har Fassbinder laget en film om hva Vest-Tyskland var blitt til: pengenes og de solgte følelsers republikk. Maria Brauns ekteskap kan se ut som en historie om kjærlighet som overlever alt, men er snarere en historie om kjærlighet som blir ødelagt av materialisme og forretningsiver. Filmen er dermed et utmerket eksempel på hvordan Fassbinder kombinerte en tradisjonell, såpeopera-aktig historie med ironi og skarp samfunnskritikk. red./olep

R AINE R W E R NE R FASSBINDE R

TIRSDAG 1. MARS KL. 18.00 ONSDAG 2. MARS KL. 21.00

TIRSDAG 15. MARS KL. 18.00 ONSDAG 16. MARS KL. 20.15

Die Sehnsucht der Veronika Voss. Regi: Rainer Werner Fassbinder. Vest-Tyskland 1982. Manus: Peter Märthesheimer, Pea Fröhlich og Rainer Werner Fassbinder. Foto: Xaver Schwarzenberger. Musikk: Peer Raben. Klipp: Juliane Lorenz. Medv.: Rosel Zech, Hilmar Thate, Annemarie Düringer, Doris Schade, Cornelia Fröboess m.fl. Utleie: NB. Tysk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 44 min.

Querelle – Ein Pakt mit dem Teufel. Regi: Rainer Werner Fassbinder. Vest-Tyskland/Frankrike 1982. Manus: Burkhard Driest og Rainer Werner Fassbinder. Foto: Xaver Schwarzenberger. Musikk: Peer Raben. Klipp: Rainer Werner Fassbinder og Juliane Lorenz. Medv.: Brad Davis, Franco Nero, Jeanne Moreau, Hanno Pöschl, Günther Kaufmann m.fl. Utleie: Egen kopi. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 48 min.

VERONIKA VOSS

QUERELLE – EN PAKT MED DJEVELEN

Veronikas to liv

En lettmatros går i land

Munchen 1955. Veronika Voss er det klingende navnet til en forhenværende filmstjerne. Hun har lagt bak seg sitt liv som stjerne, men hun har langt fra mistet glansen av den grunn. Dette er noe som umiddelbart fanger Roberth Krohns oppmerksomhet. Han er sportsreporter og treffer en natt frøken Voss på trikkeholdeplassen. Stilt overfor denne attraktive og sjarmerende kvinnen, bestemmer Krohn seg for at dette ikke skal bli deres siste møte. Det blir etter hvert tydelig at det var dårlige nerver og et stadig eskalerende narkotikamisbruk som tok knekken på Voss’ karriere. Når dette blir klart for Krohn, begynner han, med sin journalistiske nysgjerrighet, å grave i den fallerte stjernens fortid. Gjennom Krohns mistanker og påfølgende undersøkelser blottlegges deler av Veronika Voss’ livshistorie, og med det ramler et lik eller to ut av skapet. Veronika Voss er siste film i Fassbinders trilogi om det tyske etterkrigssamfunnet, der de foregående titlene var Maria Brauns ekteskap (se egen omtale) og Lola (1981). «Med denne filmen vil jeg gi dagens samfunn et slags historisk supplement. På den tiden var vårt demokrati en forordning for den vestlige sonen, vi kjempet ikke for det. Gamle formler har gode sjanser for å finne åpninger, uten hakekors selvsagt, men med de samme metodene innenfor oppdragelse og utdannelse. Jeg er forbløffet over hvor hurtig dette landet gjenopptok opprustingen. De unges forsøk på opprør var mer rørende enn noe annet.» red./olep

Matrosen Querelle går i land i Brest. Han oppsøker bordellet Feria, og involveres i en voldelig-erotisk intrige med sin bror Robert og hans dobbeltgjenger Gil, bordelleieren Nono, hans kone Lysiane og løytnant Seblon, Querelles skipssjef. Querelle – en pakt med djevelen er et komplisert kunstverk, på samme tid vakkert, provoserende og reflekterende. Filmen gjør nytte av en makeløs lys- og fargebruk, som sammen med den rike tekstveven og den stiliserte spillestilen forsterker inntrykket av at Querelles reise mot selvoppdagelse og selvdestruksjon foregår i en kunstig, indre drømmeverden. Xaver Schwarzenbergers virtuose fotoarbeid fanger et fascinerende surrealistisk studiolandskap bygget av den eminente scenografen Rolf Zehetbauer. Querelle – en pakt med djevelen er ikke først og fremst en film om homofili selv om den behørig beskriver protagonistens ut-av-skapetopplevelse, og det med moderlig omtanke. Den tar opp et typisk Fassbinder-tema: Individets søken etter identitet, og retten til å elske og bli elsket. Det er ikke tilfeldig at Fassbinder valgte å ta utgangspunkt i Genets roman. Den franske forfatteren var på mange måter en outsider med et vell av selv destruktive trekk. Han hadde, likeledes Fassbinder, vanskelig for å finne seg til rette i samfunnet og ble dermed en stor inspirasjonskilde for den vesttyske filmkunstens enfant terrible. I Jean Genet gjenkjente Fassbinder sin egen livsskjebne; en ulykkelig barndom som avfødte en stormfull livsseilas inn i kunstnerlivets selvfortærende avgrunn. red./olep 25

MÅNEDENS FILM

The End of the Tour | Anomalisa | The Great Museum

anligvis viser vi en film bare to ganger (på grunn av regler for bruk av arkiv-kopier), og det kan ofte være vanskelig å få med seg enkelte filmer dersom du er bortreist eller har andre planer de to dagene den aktuelle filmen vises. Med «Månedens film» gir vi deg litt større frihet. Her skal vi trekke frem nyere og eldre filmer av spesiell interesse, og vi skal vise dem mange ganger. Som en alternativ kino-oppsetning. På utenlandske cinemateker kaller man det «extended run» (London) eller «limited release» (Toronto), og filmene som vises er alt fra restaurerte utgaver av klassikere til nye kvalitetsfilmer som ellers ikke blir vist på kino. I dette programmet presenterer vi tre nye filmer. De to første har i skrivende stund begynt å dukke opp på lister over 2015s beste filmer, så her har dere noe å glede dere til. Først ut i januar er James Ponsoldts The End of the Tour, en glimrende, underholdende og smart film om møtet mellom Rolling Stone-journalisten David Lipsky og forfatteren David Wallace. Den føyer seg inn i en rekke mesterverk som fyller en spillefilms lengde med rett og slett en samtale mellom to personer. Når slike dristige forsøk lykkes, er det få ting som er mer fascinerende. 26

I februar kommer en virkelig godbit, og en film mange nok ser frem til. Cinematekene i Norge skal distribuere Charlie Kaufman og Duke Johnsons kritikerroste animasjonsfilm Anomalisa. Den bærer flere av Charlie Kaufmans varemerker – uhyre smart manus, knivskarp dialog, kjærlighetstørst og hovedpersoner i eksistensiell krise. Den er i seg selv en anomali, en sjelden, original film med et surrealistisk blikk på en kjent verden. Og det er den første animasjonsfilm noensinne nominert til Oscar med en R-rating. I mars viser vi Johannes Holzhausens The Great Museum – din hurtigbillett til Kunsthistorisches Museum Wien. Og dette tilsvarer ikke å flippe gjennom en utstillingskatalog eller å få en typisk guidet museumsomvisning; her snakker vi et ukelangt besøk destillert ned til 94 minutter film. I ren direct cinema-stil observerer vi alt som rører seg i museet – grundig, elegant og engasjerende. Det hele er helt uten kommentarer eller intervjuer. Kameraet observerer bare dagligdagse situasjoner i det store tradisjonsrike museet fylt med kunst som vil overleve alle sine ansatte. red./tiff/olep

THE END OF THE TOUR Regi: James Ponsoldt. USA 2015.

Vises torsdag 7. januar kl. 20.00, søndag 10. januar kl. 13.00, tirsdag 12. januar kl. 18.00, onsdag 20. januar kl. 18.00, torsdag 28. januar kl. 18.00 og søndag 31. januar kl. 20.00. Les mer på side 27.

ANOMALISA

Regi: Duke Johnson og Charlie Kaufman. USA 2015.

Vises torsdag 4. februar kl. 18.00, søndag 7. februar kl. 20.00, onsdag 10. februar kl. 20.15, onsdag 17. februar kl. 18.00, søndag 21. februar kl. 13.00, tirsdag 23. februar kl. 18.00 og søndag 28. februar kl. 18.00. Les mer på side 28.

THE GREAT MUSEUM Regi: Johannes Holzhausen. Østerrike 2014.

Vises tirsdag 1. mars kl. 20.15, søndag 6. mars kl. 13.00, tirsdag 8. mars kl. 21.00, søndag 13. mars kl. 18.00 og torsdag 17. mars kl. 18.00. Les mer på side 29.

C INEMATE K ENE I NO R GE • M Å NEDENS F ILM • SØNDAGSMATINÉ

The End of the Tour. Regi: James Ponsoldt. USA 2015. Manus: Donald Margulies, etter David Lipskys bok «Although Of Course You End Up Becoming Yourself». Foto: Jakob Ihre. Musikk: Danny Elfman. Klipp: Darrin Navarro. Medv.: Jason Segel, Jesse Eisenberg, Anna Chlumsky, Mamue Gummer, Joan Cusack m.fl. Utleie: UIP. Engelsk tale, norsk undertekster. DCP, farger, 1 t 46 min.

THE END OF THE TOUR Å skravle seg gjennom midtvesten To personer møtes og prater sammen i 106 minutter, kan det bli bra film av det? Hvis du liker pratefilmer som Før soloppgang (1995), Min middag med André (1981), Min natt med Maud (1969) – eller Breakfast Club (1985) for den saks skyld, så vet du hvor inspirerende og morsomme slike filmer kan være, når de er bra. Her er en bra en: The End of the Tour er en glimrende, underholdende og smart film om møtet mellom Rolling Stone-journalisten David Lipsky og forfatteren David Foster Wallace.

Foster Wallace er kjent for den smått legendariske romanmursteinen «Infinite Jest» og er en kultskikkelse i nyere amerikansk litteratur – ikke minst etter at han tok selvmord i 2008. Filmen er basert på David Lipskys bok «Although of Course You End Up Becoming Yourself», som består av samtaler som han og Wallace hadde over en femdagersperiode i 1996, i tiden rundt utgivelsen av «Infinte Jest». Lipsky publiserte imidlertid ikke samtalene før etter Wallaces død.

TORSDAG 7. JANUAR KL. 20.00 SØNDAG 10. JANUAR KL. 13.00 TIRSDAG 12. JANUAR KL. 18.00 ONSDAG 20. JANUAR KL. 18.00 TORSDAG 28. JANUAR KL. 18.00 SØNDAG 31. JANUAR KL. 20.00

Filmen er tro mot Lipskys bok. Den baserer seg på faktiske samtaler mellom Wallace og Lipsky, heller enn spekulasjoner om hva de kunne ha snakket om. Dette gir filmen både en autentisitet og en nerve som de fleste såkalte «biopics» – biografiske filmer – så sårt mangler. Sånn sett er dette trolig en av de beste biopics på lang tid – selv om det ikke er en biografisk film i vanlig forstand, men heller en situasjonsskildring. Livene til Wallace og Lipsky før og etter deres møte i 1996 forteller denne filmen ingenting om. I filmen møter vi Lipsky i det han reiser til Wallaces hjem i et snøkledt Illinois for å lage portrettintervjuet for Rolling Stone. Siden blir han med ham på en lanseringsturné for «Infinite Jest» i midtvesten. Dette utgjør rammen rundt filmen, som altså består av en eneste lang samtale mellom de to. Dette er en lang, innholdsrik og svært engasjerende samtale som berører både små og store spørsmål, fra junkfood til meningen med livet. The End of the Tour er en smart og sympatisk film om livet og hvordan man skal leve det. Noe, som vi vet, David Foster Wallace ikke klarte å finne ut av selv. Filmen har fått strålende mottakelse og blitt omtalt som «an exhilarating gift» (Rolling Stone) og «a blizzard of heartbreaking insights into loneliness, fame and ambition» (Time Out). I tillegg til glimrende rolletolkninger fra Jason Segel og Jessie Eisenberg i hovedrollene, har filmen et herlig tidsriktig soundtrack med band som Pavement, REM, Tindersticks, Pulp og The Magnetic Fields. CiO/red. 27

C INEMATE K ENE I NO R GE • M Å NEDENS F ILM • SØNDAGSMATINÉ

Anomalisa. Regi: Duke Johnson og Charlie Kaufman. USA 2015. Manus: Charlie Kaufman. Foto: Joe Passarelli. Musikk: Carter Burwell. Klipp: Garret Elkins. Medv. (stemmer): Jennifer Jason Leigh, David Thewlis og Tom Noonan. Utleie: UIP. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 30 min.

ANOMALISA Et døgn på Hotell Fregoli Charlie Kaufman burde være et kjent navn for film interesserte. Hans manus til filmer som Evig solskinn i et plettfritt sinn (2004), Confessions of a Dangerous Mind (2002), Adaptation (2002) og Being John Malkovich (1999) har etablert ham som en av vår tids mest kreative og uforutsigbare hoder i Hollywood. Charlie Kaufman gir assosiasjoner til begreper som kvalitet, humor og originalitet. Ved siden av selv å ha regien – som han også hadde i Synecdoche, 28

New York (2008) – har han denne gangen begått en dukkefilm. Anomalisa er et introvert kammerspill av en animasjonsfilm, hvor hovedpersonens livskrise og intense selvopptatthet manifesterer seg i hvordan verden fortoner seg for ham. Et blikk som vi publikum deler, og som slett ikke gjør filmens første halvdel lett å trenge inn i. Men Kaufmans brilliante ideer avslører seg selv etter hvert som filmen skrider frem, og tvinger oss umerkelig til å ta stilling til en

TORSDAG 4. FEBRUAR KL. 18.00 SØNDAG 7. FEBRUAR KL. 20.00 ONSDAG 10. FEBRUAR KL. 20.15 ONSDAG 17. FEBRUAR KL. 18.00 SØNDAG 21. FEBRUAR KL. 13.00 TIRSDAG 23. FEBRUAR KL. 18.00 SØNDAG 28. FEBRUAR KL. 18.00

rekke filosofiske og etiske problemstillinger. Tempo er langsomt og handlingen er tilsynelatende hverdagslig, men som i alle filmer Kaufman bidrar til, er det en stor forskjell på overflaten og hva som rører seg på de dypere plan. På samme tid som animasjonen imponerer med sin realisme, er vi hele tiden klar over mekanikken som ligger like under overflaten og truer med å slå illusjonen i hjel. Michael Stone er en fremgangsrik forfatter av selvutviklingsbøker, med et genialt fokus på hvordan bli en bedre kundebehandler. Genialt i økonomisk forstand, for bedre kundebehandling gir større lønnsomhet i bedriftene, og han er blitt en etterspurt foredragsholder. Vi møter ham om bord på et fly, på vei til nok en konferanse, nok et upersonlig hotell i en uendelig rekke. I løpet av 24 timer følger vi Michael på hans besøk i Cincinnati, en by han tydeligvis har et forhold til fra før – i alle fall finnes det her personer fra hans fortid. Likevel er det i all hovedsak på hotell Fregoli handlingen finner sted. At hotellet deler navn med et syndrom i psykiatrien, hvor pasienten tror alle han møter egentlig er en og samme person, kan gi et hint om hva det er Kaufman vil utforske her. Kaufman ble sterkt anbefalt å tone ned nakenheten i manus når han ville overføre det til film. Hvorvidt han gjorde det er ikke godt å si, men resultatet er uansett at Anomalisa er den første animasjonsfilm noensinne nominert til Oscar med en R-rating. CiO

C INEMATE K ENE I NO R GE • M Å NEDENS F ILM • SØNDAGSMATINÉ

Das Grosse Museum. Regi: Johannes Holzhausen. Østerrike 2014. Manus: Johannes Holzhausen og Constantin Wulff. Foto: Attila Boa og Joerg Burger. Klipp: Dieter Pichler. Tysk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 34 min.

THE GREAT MUSEUM Er museum best på kino? The Great Museum er din hurtigbillett til Kunsthistorisches Museum Wien. Og dette tilsvarer ikke å flippe gjennom en utstillingskatalog eller å få en typisk guidet museumsomvisning; her snakker vi et ukelangt besøk destillert ned til 94 minutter film. I ren direct cinema-stil observerer vi alt som rører seg i museet – grundig, elegant og engasjerende. Det hele er helt uten kommentarer eller intervjuer. Kameraet observerer bare dagligdagse situasjoner i det store

tradisjonsrike museet fylt med kunst som vil overleve alle sine ansatte. En kulturinstitusjon som Kunsthistorisches Museum i Wien er nemlig mye mer enn maleriene som henger på veggene. Denne dokumentaren gir et innblikk i hva som skjer i kulissene: Her møter du konservatoren som oppdager at Rubensmaleriet han restaurerer har mange lag med ulike motiv og en annen konservator som holder på å miste tålmodig-

TIRSDAG 1. MARS KL. 20.15 SØNDAG 6. MARS KL. 13.00 TIRSDAG 8. MARS KL. 21.00 SØNDAG 13. MARS KL. 18.00 TORSDAG 17. MARS KL. 18.00

heten med modellskipet han skal rekonstruere. Det er personalkonflikter, uenighet om markedsføring og store spørsmål som om hvordan et klassisk museum kan tilpasse seg krav om moderne utstillingsmetoder. Åpningssekvensen i The Great Museum er filmfortelling av høy klasse, enkel og veldig effektiv. I en noen få minutter lang montasje legges museets indre liv fram nærmest lag på lag, og slik dannes grunnlaget for resten av filmen. Sekvensen avsluttes spektakulært nok, ved at en mann rolig går inn i midten av et stort, tom rom før han smeller ei stor og tung hakke rett ned i parkettgulvet. Regissør Johannes Holzhausen og hans stab brukte nesten to år på å samle inn alle opptakene til filmen. Resultatet har blitt en særdeles fascinerende film. Kunsthistorisches Museum er et levende museum, og på film får det ekstra glød og liv foran øynene på oss. Ikke uventet kanskje har Holzhausen bakgrunn fra kunsthistoriestudier ved Universitetet i Wien. Han hoppet imidlertid av kunststudiene og begynte på filmskole som han fullførte i 1995. Han har i sin karriere gjort seg bemerket med flere dokumentarfilmprosjekter av den tålmodige arten, eksempelvis On the Seven Seas (2002) hvor han var ombord et russisk hangarskip i fem år. CiO/Kosmorama/red. 29

JULES DASSIN OG BYENS MØRKE 30

Mannen med det fransk-klingende navnet Julius «Jules» Dassin var en amerikaner god som noen, og kanskje bedre enn de fleste. Han var en etablert regissør i Hollywood da han ble tvunget bort fra USA. Og akkurat det skulle befeste hans posisjon i filmhistorien.

ed filmer som Brute Force, The Naked City, Night and the City (se egne omtaler) og Thieves’ Highway (1949) var Jules Dassin med på å etablere en egen retning i Hollywood-filmen. Film noir er et stempel som gjerne heftes ved filmene hans. Han foretrakk mørke tema med kriminalitet i sin kjerne, men filmene vektlegger sosiale og økonomiske forhold som menneskers beveggrunner i langt større grad enn mer klassiske noir-filmer. Og dette sosiale elementet, som han delte med andre regissører over hele verden på denne tiden, skulle komme til å bite ham i halen noen år senere. Dassin er også kjent for å være en byens regissør. Det var få andre som i så stor grad gjorde byen selv til et viktig element i sine filmer. The Naked City ble i sin helhet skutt på location i New York og var like mye inspirert av italiensk neorealisme som amerikansk krimlitteratur. I Night and the City gjorde Dassin det samme i London, mens han senere tok for seg Paris på lignende måte. Det er ikke bare det at han gjorde opptak på location, han gjorde byen til et fortellerelement i seg selv. I The Naked City er New York naken, strippet for sin attraktive appell. Da er den også åpen for en grundigere undersøkelse om hvordan sosiale forhold tvinger folk til å gjøre hva de gjør. Med Night and the City gjorde han London om til et urbant mareritt. Utstrakt bruk

av nattscener med lange skygger, mørke bygninger og desperate mennesker gjør filmen til et av de mest slående eksemplene på noirs ekspresjonisme. Selv kjente landemerker som Trafalgar Square og Piccadilly Circus blir i denne filmen deler av en mørk og truende verden. Senere gjorde han i Rififi (se egen omtale) lysenes by Paris til et sted uten solskinn. Skutt utelukkende på grå dager ble byen og omgivelsene en stadig påminnelse om karakterer uten en fremtid. Før Dassin kom til Hollywood vokste han opp i Bronx i New York, og mye av hva som skinner gjennom i filmene hans kom fra hans år der. Med immigrantkulturen og åpenhet for radikal politikk hadde byen et blomstrende venstreorientert teatermiljø. Det var særlig i det propagandistiske arbeiderteateret ARTEF han fant sine meningsfeller, hvor New Deal var tidens politiske mantra. Via et arbeid i radio ble Dassin invitert til å regissere et teaterstykke, og det var dette som ledet ham til en jobb i Hollywood. Uamerikansk amerikaner Etter de oppsiktsvekkende filmene Dassin gjorde i Hollywood på 1940-tallet gikk hans skjebne i amerikansk film inn i den triste historien om den amerikanske heksejakten i 1940- og 50-årene. I myndighetenes febrilske jakt på kommunister hadde de opprettet

granskingskommisjonen House Un-American Activities Committee (HUAC). Deres arbeid resulterte blant annet i 1947 i svartelisten kjent som «The Hollywood Ten», hvor ti filmarbeidere, alle manusforfattere og/ eller regissører, ble dømt for forakt for Kongressen da de nektet å svare på HUACs spørsmål om eventuell involvering i Kommunistpartiet. De neste årene eskalerte HUACs arbeid til å ramme langt flere enn de ti første. Skuespillere ble svartelistet bare for å ha kjent en angiver, og de som valgte å angi gjorde det ofte som en ren nødvendighet for å ha en jobb å gå til. Mer enn 300 arbeidere i underholdningsbransjen ble svarte listet, blant dem Charlie Chaplin og Orson Welles, noe som gjorde at de enten måtte jobbe under psevdonym eller forlate landet og finner jobb andre steder. Dassin møtte aldri selv HUACs utspørrere. Før han ble kalt inn ble hans navn nevnt av regissørene Edward Dmytryk og Frank Tuttle da de ble utspurt, og det var nok. Dmytryk var selv en av «The Hollywood Ten», og i 1950 gikk han offentlig ut og sa at han hadde vært en kommunist og var beredt til å gi beviser på andre som hadde vært det. Han ble løslatt fra fengsel, og etter en ny HUAC-høring året etter navnga han flere, og hans karriere i Hollywood tok seg opp igjen. Dassin var ikke så heldig. Han hadde vært medlem i Kommunistpartiet fra 1930 til 1939, og meldte seg ut 31

i ren desillusjon da Sovjetunionen signerte en ikke-angrepsavtale med Hitler. Om sitt medlemskap i partiet sa Dassin senere: «Du vokser opp i Harlem hvor det er vanskelig å få mat og holde familien varm, og du lever nære Fifth Avenue, som er elegant. [...] Du får ideer, du ser mye fattigdom rundt deg, det er en veldig naturlig prosess.» Hans fortid ved ARTEF og hans generelle venstresympatier hjalp heller ikke Dassins stilling i Hollywood. På grunn av alt dette ble Dassin en persona non grata i USA og kom ikke til å lage film der før i 1968. Eksil og Rififi I fem år var det «unemployment time... unemployable time,» ifølge Dassin selv. I USA ble et regioppdrag for en Bette Davis-revy på Broadway effektivt satt en stopper for. I Frankrike begynte han å jobbe på flere filmer, bare for etter en stund å få vite at hvis han regisserte filmene ferdig ville den ikke få noen som helst form for distribusjon i USA. Heksejegernes klør nådde hele Europa. Til slutt kom redningen i form av en forespørsel fra produsenten og vennen Henri Bérard. Istedenfor de relativt høykulturelle prosjektene Dassin hadde prøvd å lage de siste årene, ville han vurdere å filmatisere en av Frankrikes bestselgende Série Noire-bøker? Dassin syntes boken var unødvendig grusom og pervers, selv om han likte ranet i fortellingen, og bestemte seg for å takke nei. Men han var blakk og desperat etter jobb, så han hørte seg selv si ja. Fra dette utgangspunktet laget han en av sine beste filmer, en tett og veldesignet thriller infisert med en melankolsk fatalisme, om et bankran i en parisisk gullsmedbutikk. Særlig står selvet ranet i dag som en påle av en filmsekvens. Det er 32 intense, ordløse minutter uten musikk som har inspirert utallige filmran i ettertid. Med Rififi vant Dassin prisen for beste regissør ved Cannes-festivalen i 1955.

Topkapi og Hellas Etter suksessen med Rififi hadde ikke Dassin noe problem med å finne jobb i Europa, og han syntes å klare seg bra både uten og utenfor Hollywood. Han regisserte jevnt og trutt filmer, og det var hans bekjentskap, og senere ekteskap, med skuespilleren Melina Mercouri som var utslagsgivende. Med familiære bånd til gresk politikk sikret hun 32

JULES DASSIN

finansiering av flere av hans prosjekter. Etter hvert som kommunistheksejakten ble diskreditert også i USA var Hollywood-studioene også inne igjen på produksjonssiden. Selv om mange av filmene Dassin gjorde etter Rififi ikke har tålt tidens tann like godt som hans tidligere, var de ofte Oscar-nominerte i forskjellige kategorier og vel respekterte i sin samtid. Blant hans senere filmer er det særlig Topkapi (se egen omtale) som har fått et ettermæle. Igjen tok han for seg et ran, men denne gang viste han at han var kapabel til andre stemninger enn de mørke filmene som hadde gitt ham sitt rykte. Topkapi er en ransfilm som går som et sveitsisk urverk – gjennomtenkt, gjennomført og lekende lett. Gjort i en helt annen tone enn hans tidligere krimfilmer la han nok en gang ned grunnsteinen for en filmtype som er kopiert utallige ganger. Gjennom hans kone Mercouri fikk Dassin et nært forhold til Hellas. De engasjerte seg i kampen mot den greske militærjuntaen som regjerte landet i årene 1967 til -74, og de jobbet aktivt for returneringen av en rekke berømte marmorskulpturer og -inskripsjoner som ble flyttet fra Hellas til Storbritannia på begynnelsen av 1800-tallet. Så sterkt ble båndet til dette landet at da Dassin døde 96 år gammel i 2008, sa daværende statsminister Costas Karamanlis blant annet at «Hellas sørger over tapet av et sjeldent menneske, en betydningsfull artist og en kjær venn.» Jules Dassins ettermæle har uten tvil blitt noe korrumpert av hans fem års arbeidsledighet, men ikke mer enn at han har sikret sin plass i filmhistorien. I årene rett etter andre verdenskrig tilførte han Hollywood-filmen en ny nerve. Kombinasjonen av realisme og ekspresjonisme i disse filmene har tålt tidens tann minst like godt som mer kanoniserte noir-filmer. I mangel på bedre ord virker de litt europeiske i takt og tone. De har en røffhet og en non-konformitet som var en nyorientering i amerikansk film. På grunn av denne orienteringen var nok ikke Dassins tvungne eksil i Europa det verste som kunne skje ham, for andre gikk det langt verre. Han fikk et rikt liv i filmens verden. At han har fortjent en presentasjon på Cinemateket USF er like sikkert som at hans filmer fortjener å bli sett på kino. Sigurd Wik

SØNDAG 10. JANUAR KL. 18.00 ONSDAG 13. JANUAR KL. 20.00

Brute Force. Regi: Jules Dassin. USA 1947. Manus: Richard Brooks, etter Robert Pattersons historie. Foto: William H. Daniels. Musikk: Miklós Rózsa. Klipp: Edward Curtiss. Medv.: Burt Lancaster, Hume Cronyn, Charles Bickford, Yvonne De Carlo, Ann Blyth m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 38 min.

Brute Force I helvetes forgård Joe Collins sitter inne i det skitne, isolerte Westmore-fengselet. Den brutale og sadistiske fangevokteren Wansey terroriserer de innsatte og banker de opp til tonene av Wagner. Collins og hans cellekameraters eneste håp i dette helvetes forgård er å planlegge en flukt eller, om det feiler, få hevn på Wansey. Brutalitet avler brutalitet i Westmore. Brute Force er et rått og dystert fengselsdrama, og en av de mørkeste film noirene, mer eller mindre ribbet for håp. Gitt tiden den er laget i er det i det hele tatt påfallende hvor lite lit som settes til autoritetene og hvor mye desperasjon filmen formidler. Med sin moralske tvetydighet, forholdsvis råe vold og smarte dialog virker den nesten litt utenfor sin tid – den kunne vært laget ti år senere. Richard Brooks’ bitende dialoger, som tegner ypperlige karakterer av selv den minste rolle, hjelper på dette inntrykket. Fengselet i Brute Force er et bilde av et samfunn uten menneskelighet, der korrupsjon og desperasjon er det eneste som gjenstår. Filmen er en kynisk fabel om fengslene samfunnet bygger for menn og fengslene menn bygger for seg selv. En besnærende kombinasjon av røffhet og humanisme gjør Brute Force til en av historiens helt essensielle fengselsfilmer. sw/CiO

JULES DASSIN

JULES DASSIN • SØNDAGSMATINÉ

SØNDAG 31. JANUAR KL. 18.00 ONSDAG 3. FEBRUAR KL. 20.45

SØNDAG 14. FEBRUAR KL. 13.00 TIRSDAG 16. FEBRUAR KL. 18.00 TORSDAG 18. FEBRUAR KL. 20.15

The Naked City. Regi: Jules Dasin. USA 1948. Manus: Albert Maltz og Malvin Wald, etter Martin Walds historie. Foto: William H. Daniels. Musikk: Miklós Rózsa og Frank Skinner. Klipp: Paul Weatherwax. Medv.: Barry Fitzgerald, Howard Duff, Dorothy Hart, Don Taylor, Frank Conroy m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 36 min.

Du rififi chez les hommes. Regi: Jules Dassin. Frankrike 1955. Manus: Jules Dassin, René Wheeler og Auguste Le Breton. Foto: Philippe Agostini. Musikk: Georges Auric. Klipp: Roger Dwyre. Medv.: Jean Servais, Carl Möhner, Robert Manuel, Janine Darcey, Pierre Grasset, Robert Hossein, m.fl. Fransk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv, 2 t 2 min.

THE NAKED CITY

RIFIFI

New York uten staffasje

Lysenes by uten solskinn

New York er den egentlige stjernen i The Naked City. Fotograf William H. Daniels vant Oscar for sitt arbeid i filmen, og han løftet egenhendig en politi-thriller til noe mye mørkere og mer fascinerende. I en tid da New York i verdens øyne var den glamorøse metropolen med stor M, skildret The Naked City byen med et registrerende blikk og klare øyne. For som byer flest hadde også New York en mørk side, og selv denne var verdt et kjærlig blikk. Filmen er basert på gate- og krimfotografen Weegee sine bilder, hans arbeider er vel verdt et besøk på nettet, og at filmen yter hans bilder rettferdighet taler til dens store fordel. Filmens realisme og semi-dokumentariske preg, inkludert fortellerstemmen som insisterer ganske iherdig på ektheten, har blitt malen for en mengde filmer og TV-serier helt opp til våre dager. Å legge ned grunnsteinen for en så velbrukt formel er en større prestasjon enn hva originalskaperne gjerne får kreditt for. Historien starter enkelt nok, men kompliseres etter hvert. En vakker modell blir funnet død i badekaret i sin egen leilighet med mistanke om selvmord. Det viser seg å være et drap som skal se ut som et selvmord, og drapsetterforskerne Muldoon og Halloran settes på saken. Hvordan kunne en kvinne med liten inntekt ha en så fin leilighet, og hva er det med de dyre smykkene hun eide? sw

Rififi – eller Nattens ulver som den het da den først ble satt opp på norske kinoer – er en av filmhistoriens mest berømte og anerkjente ransfilmer. Filmen var den første den amerikanske regissøren Jules Dassin laget i Frankrike, etter at han hadde blitt offer for Hollywoods heksejakt på kommunister og sympatisører. Rififi handler kort fortalt om en gruppe tyver som slår seg sammen for å rane en engelsk juvelér. Kupplanene er uhyre kompliserte og får Olsenbandens eskapader til å se ut som amatørmessig hobbyfanteri. Det som først og fremst har sikret Rififi en plass i filmhistorien er da nettopp også den trettito minutter lange sekvensen hvor selve ranet utføres uten at noen ytrer så mye som et ord. Resultatet er en åndeløst spennende og nervøs sekvens hvor man som publikummer blir sittende stadig lengre ut på setekanten mens man bivåner den møysommelig komponerte balletten. Etter at Jules Dassin ble tvunget i eksil i Frankrike ble han den store regissøren innenfor fransk kriminalfilm på 1950- og 1960-tallet. Han brukte den amerikanske film noiren som utgangspunkt for sine egne filmer, men tilførte sjangeren en realisme og en nerve man hadde sett konturene av i hans amerikanske filmer. Rififi er gjennomsyret av en eksplisitt seksualitet og flere innslag av brutal, sadistisk vold. Dassin tok den hardkokte krimsjangeren tilbake til sine virkelig brutale røtter. Aksel Kielland/red.

JULES DASSIN

TORSDAG 3. MARS KL. 18.00 SØNDAG 6. MARS KL. 20.15

ONSDAG 16. MARS KL. 18.00 TORSDAG 17. MARS KL. 20.00

Night and the City. Regi: Jules Dassin. Storbritannia/USA 1950. Manus: Jo Eisinger, etter Gerald Kershs roman. Foto: Mutz Greenbaum. Musikk: Franz Waxman. Klipp: Nick DeMaggio og Sidney Stone. Medv.: Richard Widmark, Gene Tierney, Googie Withers, Hugh Marlowe, Francis L. Sullivan m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 41 min.

Topkapi. Regi: Jules Dassin. USA 1964. Manus: Monja Danischewsky, etter Eric Amblers roman. Foto: Henri Alekan. Musikk: Manos Hatzidakis. Klipp: Roger Dwyre. Medv.: Melina Mercouri, Peter Ustinov, Maximilian Schell, Robert Morley, Jess Hahn m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 2 t.

NIGHT AND THE CITY

TOPKAPI

Evig natt i London

Folk og røvere i Istanbul

Night and the City er en perfekt tittel på en film noir, og kanskje den mest passende tittelen for en oppsummering av hele den mangslungne sjangeren. Litt overraskende da, at det skulle komme fra en film laget i London. Grunnen var at produsent Darryl F. Zanuck ville ha regissør Jules Dassin bort fra heksejakten på kommunister som var i full sving i Hollywood. Han ba også Dassin om å filme de dyreste scenene først, slik at det ble vanskeligere å avskjedige ham om det skulle komme til det. Og det skulle det. Tilbake i USA måtte ferdigstillelsen av filmen gjøres over telefon, da klipperne og komponisten var redd for i det hele tatt å møte Dassin. Ikke lenge etter var han uønsket i Hollywood. Det var litt av en Hollywood-avskjed Dassin tok med Night and the City. Det er en ikonisk film noir hvor London sjelden har føltes mørkere, farligere og mer desperasjonsfylt. Det er en historie om drømmer, selvbedrag og blinde ambisjoner, hvor Richard Widmark, en undervurdert skuespiller i seg selv, gjør sin livs rolle som en småskurk som aldri synes å få planene sine opp å gå. Han kommer over en kjent bryter og kommer opp med nok en plan som skal skal gjøre ham rik – denne gang som bokse-impresario. I sin egen virvelvind ser han ikke at han selv blir lurt, for i den eksistensielle skrekken som London er i denne filmen er ingen trygg fra den altoverskyggende grådigheten. sw

Topkapi er like leken og lett som Rififi (se egen omtale) er stram og mørk. Og sammenligningen er ikke tilfeldig, Topkapi omhandler også et kupp, denne gang i eksotiske omgivelser i Istanbul. Elizabeth er en profesjonell smykketyv som har sett seg ut sitt livs tyveri. En juvelbelagt dolk befinner seg i Topkapi-museet, det tidligere sentrum i det osmanske riket. Elizabeth og hennes elsker setter opp kuppet i detalj. Inkludert i mannskapet er sirkusakrobaten Giulio, muskelbunten Hans og alarmeksperten Cedric. Ting kompliseres når en annen hyrt hånd, småsvindleren Arthur, skal kjøre en bil til Istanbul. Han blir stoppet ved grense overgangen og mistenkes for terrorisme da bilen er full av ting som ikke skal være der. For å unngå fengsling går han med på å infiltrere gjengen for tyrkiske myndigheter. Med Topkapi viste Jules Dassin at han kunne lage en kuppfilm på nesten hvilken som helst måte. Borte er alvoret fra tidligere kuppfilmer, og tonen er florlett og humoristisk hele veien. Slik han gjorde med politidetektiv-filmen i The Naked City (se egen omtale), la han her malen som en mengde senere filmer er bygget på, Mission: Impossible (1996) og Ocean’s Eleven (2001) inkludert. Det kan godt tenkes at disse filmene ikke hadde sett slik ut hvis det ikke var for Topkapi. sw

QUENTIN TARANTINO FILM. NERD. 36

Det var vel på tide at Quentin Tarantinos filmer får sin fortjente plass på Cinemateket USFs program. Han er en forkjemper for kino-opplevelsen, og spesielt den tradisjonelle, med film vist på 35mm-film. Vi viser – med ett unntak – alle hans filmer, og vi viser – med ett unntak – alle på 35mm.

et Hollywood som sliter med å finne originalmanus, hvor resirkulering av ideer er gjennomgangsmelodien, blir Tarantino, Charlie Kaufman, Coen-brødrene og andre med utpreget kreativ fantasi hyllet som konger. I Tarantinos tilfelle er det kanskje ikke så nytt det han serverer, men hans uforbeholdne hyllester til alternative deler av filmhistorien er ny for et vestlig mainstream-publikum. Dette har alltid vært mannens måte å jobbe på. Helt siden De hensynsløse (se egen omtale) hvor inspirasjonen var gangster/heist-filmer av typen The Killing (1956) og The Getaway (1972), men i særdeleshet Ringo Lams City on Fire (1987), en Hong Kong-film som Tarantino «glemte» å kreditere for både handling, dialoger og design. Etter kritikken han fikk for dette ser det ut til at han er forsiktig med å tro at sitater ikke vil bli avslørt, og det er nok grunnen til at han har vært så åpen på sine referanser i senere filmer. En hyllest ser bedre ut enn et tyveri. Særlig gjelder dette Kill Bill (se egen omtale) som er et todelt arkiv over Tarantinos ungdomsår tilbrakt på reprisekinoer eller foran TV-en mens videospilleren har gått varm. I Kill Bill finnes det få scener Tarantino ikke har hentet direkte fra en av sine favorittfilmer. Ikke det at han forsøker å skjule dette faktum på noe vis, filmer som åpner med Shaw-brothers egen Cinemascope-logo og et Klingon-sitat fra Star Trek VI: The Undiscovered Country (1991), bærer sine referanser med stolthet. Selv om dette sitatet («Revenge is a dish best served cold») forteller mye om Tarantinos egne kulturelle referanser. Dette

Klingon-ordspråket figurerer allerede i 1700-talles romanen «Les Liaisons Dangereuses» av Choderlos de Laclos, men kan nok opprinnelig spores tilbake til middelalderens Scicilia. Men Tarantino har en misjon, han vil fortelle oss at det er en hel verden av annerledes film der ute, og det er en ressurs han ikke skjønner at flere tapper. Med sin entusiasme og leksikalske kunnskaper om sjangrer som gangsterfilm, japansk samuraifilm, Hong Kong martial-arts, blaxploitation, spaghettiwesterns, giallos og anime for å nevne noen, kaster han garnet sitt vidt og bidrar til en fornyet interesse for film utenfor allfarveien. Helt siden starten med De hensynsløse innvarslet Tarantino en revitalisering av Hollywoods sjangerfilm. Den ville leken med sjangrer synes i ettertid å være ekstremt passende for sin tid, da resirkulering og referering, og ikke nødvendigvis på en dårlig måte, er mantra for alt fra blockbustere til kunstfilmer. Med et særlig følsomt øre for dialoger er det i tillegg få, om noen, av Tarantinos filmer som ikke er umiddelbart gjenkjennelige som hans. Sammen med Pulp Fiction (se egen omtale) var debutfilmen enormt trendsettende for amerikansk gangsterfilm. Tarantino selv entret verdensscenen med en blanding av filmnerd-lingo og en smittende entusia stisk kunnskap om all verdens rare, glemte og obskure filmer. På den ene siden var det som om nerdenes hevn hadde materialisert seg i denne mannen som simpelthen ikke kunne slutte å snakke om film. På den andre

siden var det tydelig at det var mer enn bare prat, Tarantino hadde en uskolert teft for filmskaping som føltes frisk og ny for et vestlig publikum, til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, sine mange referanser. Foruten sine distinkte dialoger er Tarantino en regissør hvis filmer i stor grad kjennetegnes av sine sekvenser. Tenk på kafe- og likopprenskings-sekvensene i Pulp Fiction, bierstube-scenen i Inglourious Basterds (se egen omtale), middagsbord-sekvensene i samme film og i Django Unchained (se egen omtale), eller sekvensen hvor Tim Roth går inn i rollen som gangster i Reservoir Dogs. Eller tenk på en av de utallige andre. Tarantinos styrke som regissør ligger ikke først og fremst i den overbyggende historiefortellingen, den ligger i enkelte sekvensfortellinger. De har sin egen rytme og spenningsoppbygging, nesten som individuelle kortfilmer. Med årene har disse to trekkene, dialog og sekvens, blitt nærmest for et varemerke å regne. Noen mener at hans manus mer og mer nærmer seg kammerskue spill, der store deler av dem er høyst dialogdrevne og ofte utspiller seg innenfor rammene av forholdsvis kompakte rom.

The Hateful Eight og filmens fremtid Tarantino har lenge vært en forkjemper for 35mm-filmen – populært kalt den analoge filmen. I dag er denne mer truet enn noen gang, da kinoer har kastet ut tradisjonelle filmprojektorer til fordel for 37

Q UENTIN TA R ANTINO

digitalkino-systemer, og svært mange spillefilmer også filmes digitalt. Tarantino har filmet alle filmene sine på 35mm. I 2007 kjøpte han kinoen New Beverly Cinema i Los Angeles og har frem til i dag fortsatt kinoens lange tradisjon med å vise double bills på 35mm-film. Disse faktaene blekner imidlertid i forhold til hva han holder på med nå. Med The Hateful Eight (2015) valgte han og fotograf Robert Richardson å filme hele filmen på 65mm bred film. Og ikke nok med det, de valgte å gjøre det i det enda sjeldnere Ultra Panavision 70-formatet. Og ikke nok med det, filmen skulle distribueres og vises i 70mm, i en tid da de fleste kinoer hadde kvittet seg med filmprojektorene, mens objektivene som trengtes knapt fantes lenger. Og heller ikke nok med det. Man samlet sammen alle filmprojektorer og lydprosessorer man kunne finne, ga Panavision i oppdrag å lage nye objektiver, og laget en plan for installering av utstyret i rundt 100 kinoer i USA. Det er et mammutprosjekt og synes, i tillegg til å være en god PR-strategi, å være et oppriktig forsøk på å gi tradisjonell filmfremvisning generelt, og 70mm spesielt, en levende fremtid. Om vi får se The Hateful Eight på 70mm i Bergen gjenstår å se, det er mye som skal på plass før det skjer. Selv om Cinemateket USF er en kino som kan vise tradisjonell 70mm, krever denne filmen et nytt lydsystem og en ny type objektiver (anamorfoter). I tillegg må visningene godkjennes av The Weinstein Company og Tarantino selv. Lydsystemet er reservert og trengs bare å bestilles. Objektivene leter vi etter over hele planeten, og vi regner med at vi skal få tak i noen så fort de kinoene som har premiere på 70mm-versjonen av The Hateful Eight tar den av plakaten. Godkjennelsen er kanskje den store bøygen, men vi er optimistiske på at også den kan ramle inn når alt det andre er på plass. Inntil det skjer kan vi glede oss over hans tidligere filmer på Cinemateket USF, vist på 35mm-film – akkurat slik Quentin selv vil at de skal oppleves. Sigurd Wik (Første avsnitt av artikkelen er en forkortet utgave av en artikkel skrevet av Kjell R. Jenssen (CiO) publisert på kunstkritikk.no)

Vi jobber med å få til visninger av Tarantinos siste film The Hateful Eight på 70mm. Det er ingen enkel sak, med utstyrs krav og tillatelser som ikke ligner mange andre 70mm-filmer. Men om vi får det til vil det bli annonsert i god tid.

TIRSDAG 12. JANUAR KL. 20.15 ONSDAG 13. JANUAR KL. 18.00

Reservoir Dogs. Regi og manus: Quentin Tarantino. USA 1992. Foto: Andrzej Sekula. Musikk: Kathy Nelson. Klipp: Sally Menke. Medv.: Harvey Keitel, Tim Roth, Michael Madsen, Chris Penn, Steve Buscemi, Eddie Bunker, Quentin Tarantino m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 39 min.

DE HENSYNSLØSE Tarantinos sorte kammerspill En gruppe menn har nitidig planlagt Det Store Diamantkuppet. Ranet går imidlertid i vasken da politiet dukker opp tidligere enn beregnet. Flere blir skutt, men ranerne lykkes i å komme seg unna. Når de møtes på avtalt sted begynner mistanken å spre seg – én har tystet, men hvem? En nervekrig tar form. Tarantino bryter med gangsterfilmens klassiske spenningsoppbygning ved tidlig å fortelle oss at det finnes en tyster blant mennene. Aktørene får imidlertid ikke vite dette, og spenningen utløses ikke før i sluttscenen med det endelige oppgjøret. I motsetning til andre gangsterfilmer skjer det ytre sett lite, den viktigste delen av filmen foregår mellom gangsterne: Det er den indre handlingen og fellesskapet mellom mennene som er vektlagt. Som i den greske tragedien styres de av skjebnen, og uvilkårlig dras de mot den endelige slutten. De hensynsløse er egentlig en meget enkel film – både i plot og dramaturgi, men det er nettopp denne enkelheten som gjør den så intens. Filmen blir ofte primært omtalt i forhold til sitt voldsinnhold og den påtrengende realistiske måten dette presenteres på. Filmen handler imidlertid like mye om andre ting, som maskulinitet, svik og moral. Tarantino overskrider gangstergenrens konvensjoner og dens voldsproblematikk samtidig som han gir den kontur. Han leker seg – som et ekte barn av amerikansk independentfilm – med genren, og tilfører den nye perspektiv samtidig som han forsterker dens konvensjonelle trekk. olep

Q UENTIN TA R ANTINO • SØNDAGSMATINÉ

Q UENTIN TA R ANTINO

SØNDAG 17. JANUAR KL. 13.00 ONSDAG 20. JANUAR KL. 20.00

TIRSDAG 2. FEBRUAR KL. 18.00 TORSDAG 4. FEBRUAR KL. 20.00

Pulp Fiction. Regi og manus: Quentin Tarantino. USA 1994. Foto: Andrzej Sekula. Klipp: Sally Menke. Medv.: John Travolta, Samuel L. Jackson, Uma Thurman, Harvey Keitel, Tim Roth, Christopher Walken, Quentin Tarantino, Bruce Willis m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 33 min.

Jackie Brown. Regi: Quentin Tarantino. USA 1997. Manus: Quentin Tarantino, etter Elmore Leonards roman «Rum Punch». Foto: Guillermo Navarro. Musikk: Tom Kramer. Klipp: Sally Menke. Medv.: Pam Grier, Samuel L. Jackson, Robert Forster, Bridget Fonda, Michael Keaton, Robert de Niro m.fl. Utleie: NB. 35mm, farger, 2 t 35 min.

PULP FICTION

JACKIE BROWN

1990-årenes store kultklassiker

En av Tarantinos mest snakkesalige

Quentin Tarantinos filmer er som regel fargerike og voldsomme historier. De er preget av en blomstrende og vittig dialog, og hovedkarakterene er vitale og sammensatte. Pulp Fiction består av tre historier, hvor karakterer og skjebner møtes og veves inn i hverandre. En kafeteria-scene fungerer som prolog og epilog. For denne virtuose fortellekunsten høstet Tarantino en Oscar for beste originalmanus. Pulp Fiction er først og fremst en uskyldig gangsterkomedie, skrevet i beste Raymond Chandler og Dashiell Hammett–stil. Det er ingen provoserende film, men lett i tonen og enkel å like – om man ser bort fra en del distanserte volds- og blodsutgytelser. Tarantinos forkjærlighet for karakterer som handler feil, og for genrens sjarmerende anti-helter, bidrar ytterligere til den nødvendige distansen. Kanskje er det nettopp dialogen som gjør Tarantino til en mester. I tillegg til at han til de grader har sett mye film, sjonglerer han hemningsløst med språket og veksler mellom litterær stilsikkerhet og funky gatespråk. Med åpenbar sans for det absurde og bisarr humor, tøyer han grensene til det maksimale og holder publikum i spenning. Han får oss til å le – om enn motvillig – når en pistol uventet går av i baksetet på en bil og treffer en stakkar i hodet. red./olep

Pam Grier kommer i Jackie Brown tilbake i rollen som den utspekulerte og sterke kvinnen hun ofte spilte i blaxploitation-filmer på 1970-tallet. Så er da også hele filmen en hyllest til denne sjangeren som Tarantino er så glad i. I Jackie Brown organiserer Grier et intrikat spill der hun lurer både politiet og sin kriminelle medsammensvorne, Ordell Robbie. Hun har smuglet penger for Ordell for å spe på sin flyvertinneinntekt, og når hun blir satt i fengsel for dette forsøker hun å redde seg ved å inngå en avtale med politiet. Samtidig inngår hun en annen avtale med Ordell, og det livsfarlige spillet er i gang. Der Tarantinos to første filmer kjennetegnes av heftige voldsscener og særegen dialog er denne tredje filmen – basert på Elmore Leonards roman «Rum Punch» – et forsøk på å gå et steg videre, bort fra vektleggingen av den fysiske volden. Han bruker lang tid på å bygge opp karakterene, noe som fører til et skifte i tempo i forhold til hans tidligere filmer: Jackie Brown starter med en lang sekvens med flyvertinnen Jackie på vei gjennom flyplassen. Lite annet skjer i sekvensen, noe som gjør oss oppmerksom på alle små detaljer hos henne; klær, hår, ansiktsform og så videre. Dette er nytt hos Tarantino, men som i hans tidligere filmer er karakterene heller ikke denne gang plaget av nevroser – de er praktiske mennesker som kanaliserer sine negative følelser utover, gjerne ved eksplosjoner av sinne. olep/red. 39

Q UENTIN TA R ANTINO • DOUBLE BILL

ONSDAG 24. FEBRUAR KL. 18.00

ONSDAG 24. FEBRUAR KL. 20.15

Kill Bill: Vol 1. Regi: Quentin Tarantino. USA 2003. Manus: Quentin Tarantino og Uma Thurman. Foto: Robert Richardson. Musikk: RZA. Klipp: Sally Menke. Medv.: Uma Thurman, Lucy Liu, Sonny Chiba, Daryl Hannah, Vivica A. Fox, David Carradine, Michael Madsen m.fl. Utleie: NB. Engelsk og japansk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 50 min.

Kill Bill: Vol 2. Regi: Quentin Tarantino. USA 2004. Manus: Quentin Tarantino og Uma Thurman. Foto: Robert Richardson. Musikk: Robert Rodriguez. Klipp: Sally Menke. Medv.: Uma Thurman, Michael Madsen, David Carradine, Vivica A. Fox, Ambrosia Kelly, Michael Parks, Daryl Hannah m.fl. Utleie: NB. Engelsk og kantonesisk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 17 min.

KILL BILL

KILL BILL: VOL. 2

En hevngjerrig brud

Oppgjøret fortsetter

Når den forhenværende elite-snikmorderen Black Mamba våkner opp etter fire år i koma, kan hun kun tenke på én ting – hevn. Hennes tidligere kollegaer – og sjefen Bill – fra «The Deadly Viper Assassination Squad» forrådte henne, da de på bryllupsdagen hennes brutalt myrdet alle i selskapet – med unntak av den høygravide bruden som havnet i koma. I følge legene skulle hun aldri våkne opp igjen, men legevitenskapen kan også ta feil. En dag slår hun opp øynene, og Black Mamba er tilbake på banen. Dødslisten hennes blir raskt klar, og under navnet «The Bride» legger hun ut på et blodig hevntokt kloden rundt. Der Tarantino i sin tidlige karriere hadde lekt seg med sjangre, i all hovedsak krim- og gangstersjangeren, ble det med Kill Bill så mye tydeligere hva hans prosjekt egentlig er: Intet mindre enn en komplett revitalisering av den amerikanske filmen, gjennom en innsprøytning av inspirasjon fra alle de sub-genrene han selv elsker. I Kill Bill del en er det særlig asiatisk film han refererer til, med vekt på samuraifilm, anime og Hong Kong-varianten av wuxia. «In Kill Bill, Tarantino brings delicious sin back to movies – the thrill you get from something down, dirty and dangerous.» (Rolling Stone) CiO/red.

I Kill Bill så vi hvordan «The Bride» tok turen til Japan for å gjøre opp med to av sine tidligere venner som hadde fått plass på dødslisten, Vernita Green alias Copperhead og den fryktede yakuzalederen O-Ren Ishii alias Cottonmouth. Den andre halvdelen av historien tar oss videre med på ferden mot «The Bride» sitt endelige oppgjør med sin nemesis Bill. Del to er en hyllest til blant mye annet en rekke spagettiwesterns som Tarantino har latt seg inspirere av. Veien mot den endelige hevnen fører henne tilbake til USA, der Bill og hans gjenlevende medsammensvorne befinner seg. Og The Bride er målrettet og bestemt: Hevnen skal bli hennes, og hun akter ikke å gi seg før hun selv må bøte med livet eller hun har drept Bill. I del to av Kill Bill bygger Tarantino ut historien med lange flashbacks, som klargjør bakgrunnen både for brudens intense vrede og ekstreme ferdigheter innen voldens kunst. Likevel blir det tid til mye utdeling av velfortjent straff og et av Tarantinos mest typiske varemerker – den velformulerte monologen – som egentlig forteller mer om Tarantino selv enn å ha noen direkte relevans til den historien som er i fokus. CiO/red.

Double bill: To filmer kr. 120,40

Q UENTIN TA R ANTINO

ONSDAG 2. MARS KL. 18.00 TORSDAG 3. MARS KL. 20.00

TIRSDAG 8. MARS KL. 18.00 ONSDAG 9. MARS KL. 20.15

Inglourious Basterds. Regi og manus: Quentin Tarantino. USA/Tyskland 2009. Foto: Robert Richardson. Klipp: Sally Menke. Medv.: Brad Pitt, Mélanie Laurent, Christoph Waltz, Eli Roth, Michael Fassbender, Léa Seydoux m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norsk undertekster. 35mm, farger, 2 t 33 min.

Django Unchained. Regi og manus: Quentin Tarantino. USA 2012. Foto: Robert Richardson. Klipp: Fred Raskin. Medv.: Jamie Foxx, Christoph Waltz, Leonardo DiCaprio, Kerry Washington, Samuel L. Jackson m.fl. Engelsk og tysk tale, norske undertekster. Digital kopi, farger, 2 t 45 min.

INGLOURIOUS BASTERDS

DJANGO UNCHAINED

Amerikanske soldater kriger i Europa

Django – hevneren

Shosanna blir vitne til at nazistene henretter hele hennes familie. Hun klarer så vidt å slippe unna, og rømmer til Paris hvor hun skaper seg en ny identitet som eier og bestyrer av en kino. I en annen del av Europa etablerer en gruppe jødiskamerikanske soldater en bataljon som skal utføre gjengjeldelsesaksjoner mot tyskerne. Gruppen – som senere blir kjent som the basterds – bestemmer seg for intet mindre å fjerne lederen av Det Tredje Riket. Inglourious Basterds er løst basert på en tidligere B-film med nesten samme navn, løst basert på historier fra motstandskamp under andre verdenskrig, og ikke så veldig basert på noen som helst form for realistisk historiefortelling. Det er en postmoderne lek med filmstilisme – en spagettiwestern med 2. verdenskrigikonografi. Men selv om den er en voldelig og velspilt kontrafaktisk krigsfilm, er den også på klassisk Tarantino-vis så uendelig mye mer. Det er referanser til blant annet western og giallo-filmer, nikk til tysk og fransk filmhistorie, men også til Tarantinos egne filmer. Inglourious Basterds er et intenst sammensurium av høyt og lavt, skrekk og humor, hevn og fryd – som best ses på et stort lerret. Filmweb/Studentersamfunnet i Oslo/CiO/red.

Django Unchained utspiller seg i sørstatene to år før den amerikanske borgerkrigen. Dusørjegeren Dr. King Schultz er på sporet av de morderiske Brittle-brødrene, og bare slaven Django kan føre ham til dem. Den uortodokse Schultz kjøper Django med et løfte om å sette ham fri når de tar Brittle-brødrene. Så snart den jobben er fikset, holder Schultz sitt løfte og gir Django friheten. Han har imidlertid ikke lyst til å gå. Han vil nemlig finne sin kone som også ble tatt som slave, og foreslår derfor et kompaniskap med Schultz; Django hjelper til å fange/drepe ettersøkte banditter for dusørjegeren, mot at han hjelper til med å spore opp hans kone. I flere av sine tidligere filmer hadde Tarantino referert til westerngenren, både tematisk, fotografisk og musikalsk, men Django Unchained er en nesten tre timer lang hyllest til genren – og da særlig spaghettiwesternen. Selv tittelen refererer til Django – hevneren (1966), en av de mest ikoniske av disse filmene, og naturligvis er både Luis Bacalovs strålende musikalske tema og hovedrolleinnehaver Franco Nero fra originalfilmen å finne her. Det er kanskje brutalt, stormende sentimentalt og overdrevent, men filmen inneholder også noen helt fantastiske skuespillerprestasjoner. CiO/red.

Katharine Hepburn

Amerikadronningen 42

atharine Hepburn fikk en karriere som strakk seg over 66 år. Den innbefattet 44 spillefilmer, åtte fjernsynsfilmer/serier og 33 teaterstykker. Spille filmene var innenfor alle sjangre – Hepburn spilte alt fra bortskjemte overklassedamer i komedier til Shakespeare. Hun vendte stadig tilbake til teateret mellom filminnspillingene, og sto på scenen i store Broadway-stykker hvert eneste tiår fra 1920-tallet til 1980-tallet. Hun er den eneste skuespiller som har vunnet fire Oscar-statuetter for beste hovedrolle, og hun var blant de første skuespillerne som tok kontroll over sin egen karriere. I 1999 ble hun rangert av American Film Institute som tidenes største skuespiller. «Du har skuespillere og du har skuespillere – og du har Katharine Hepburn» sa regissøren Frank Capra. Selv sa hun: «Foreldrene mine var langt mer spennende mennesker enn det jeg er.» Selvbevisst Katharine Hepburn ble født 12. mai 1907 i den lille byen Hartford i Connecticut. Faren var lege, mens moren var suffragette og en ivrig forkjemper for kvinners rettigheter. Vesle Katharine skal en gang ha vært i nærheten av å lette mens hun holdt en bunt ballonger med påskriften «Votes for Women». Hun forsto aldri at det å ikke være mann var en hemsko, selv om hun en sommer klippet håret og kalte seg Jimmy fordi hun var lei av å være jente, og hadde en selvbevissthet som ble for mye for mange. I ung alder fikk hun sparken fra den ene teatertruppen etter den andre. Sent i livet lo hun og sa: «Jeg er stygt redd for at jeg tok det som en selvfølge at jeg kom til å bli berømt.» Men da på teater. At hun ble filmstjerne var helt tilfeldig. Regissøren George Cukor så henne på Broad-

way og tilbød kontrakt, mens Hepburn, som syntes film var vulgært, hadde moro av å kreve et absurd høyt beløp – som filmselskapet RKO aksepterte. Dermed fikk hun sin debut i filmen A Bill of Divorcement i 1932. Spencer Tracy Suksessen kom raskt. Sin første Oscar fikk hun allerede året etter for Morning Glory. Med sin aristokratiske holdning (og ikke minst profil) ble hun etterhvert selve arketypen på den snobbete østkystdamen. Det var lite ved Hepburns første roller som fikk tilskueren til å forvente et spontant sang og dans-nummer. Typegalleriet fikk heldigvis lov til å utvide seg etterhvert. På byen var hun eneste kvinne som gikk i vide bukser og tweedblazere. Ryktene om at hun var lesbisk oppsto etter at hun skilte seg i 1934, og det at hun aldri ga intervjuer eller pratet om sitt privatliv ga sladrepressen ytterligere vann på mølla. Men det var uansett én mann som ble den store kjærligheten i hennes liv. Hepburn møtte Spencer Tracy i 1940. Deres første møte er legendarisk: «I’m afraid I am a little tall for you, Mr. Tracy,» skal hun ha sagt, og sett såvidt ned på ham fra sine høye hæler. «Don’t worry, Miss Hepburn,» skal han ha svart, «I’ll soon cut you down to my size.» Dét var i forbindelse med filmen Woman of the Year – den første av i alt ni paret lagde sammen. Den siste, Gjett hvem som kommer til middag? (se egen omtale) fra 1967, valgte hun å aldri se, ettersom Tracy døde bare 17 dager etter at innspillingen var avsluttet. For den fikk hun sin andre Oscar. «Det er ikke så ofte de gir disse til de gamle jentene,» sa hun da. Året etter fikk hun enda en for The Lion in Winter, mens hun fikk sin fjerde i 1981 for On Golden Pond. Mange skulle gjerne ha sett at hun også fikk en for Afrikadronningen (se egen omtale) fra 1951.

Særpreg Bildet av Katharine Hepburn der hun i en alder av godt over 60 smilende står på rullebrett, og minner oss om at hun så langt fra var hugget i stein. Flere av hennes aller beste filmer, som Bringing up Baby, Holiday, The Philadelphia Story (se egen omtale), Adam’s Rib og Pat and Mike, er komedier, selv om hun også der hele tiden vet å beholde verdigheten. Riktigere er det vel å si at Hepburn ved å hele tiden holde på sitt særpreg utvidet spekteret av skikkelser man kunne forvente å se på film. Slik ble hun et forbilde ikke bare for kvinner, men også for menn, ettersom hennes tidvis tvekjønnede framtoning på sett og vis representerte det beste fra begge verdener, sømløst bundet sammen på celluloid for ettertiden. Thomas Berg/Klassekampen (red.) – artikkelen ble først trykket i Klassekampen 1. juli 2003 43

K ATHA R INE HE P BU R N

K ATHA R INE HE P BU R N • SØNDAGSMATINÉ

TORSDAG 14. JANUAR KL. 18.00 SØNDAG 17. JANUAR KL. 20.00

SØNDAG 24. JANUAR KL. 13.00 ONSDAG 27. JANUAR KL. 18.00 TORSDAG 28. JANUAR KL. 20.00

The Philadelphia Story. Regi: George Cukor. USA 1940. Manus: Donald Ogden Stewart, etter et teaterstykke av Philip Barry. Foto: Joseph Ruttenberg. Musikk: Franz Waxman. Klipp: Frank Sullivan. Medv.: Katharine Hepburn, Cary Grant, James Stewart, Ruth Hussey, John Howard, Roland Young m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 2 t 2 min.

The African Queen. Regi: John Huston. Storbritannia/USA 1951. Manus: John Huston og James Agee, etter en roman av C.S. Forester. Foto: Jack Cardiff. Musikk: Alan Gray. Klipp: Ralph Kemplen. Medv.: Humphrey Bogart, Katharine Hepburn, Robert Morley og Peter Bull m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 43 min.

THE PHILADELPHIA STORY

AFRIKADRONNINGEN

«You’re the golden girl, Tracy.»

Southern discomfort

The Philadelphia Story forteller historien om Tracy Lord og hennes kvaler foran hennes nært forestående bryllup – hennes andre. Hennes første gikk i vasken fordi Tracy ikke holdt ut ektemannen Dexters utsvevende livsstil. Nå dukker Dexter uventet opp, både for å bivåne seremonien og å beskytte familien mot en litt kinkig sak som skandalepressen driver og brygger på. Hans tilstedeværelse leder til at tiden frem mot bryllupet ikke akkurat går knirkefritt. Hepburn fikk sin stjernestatus da hun vant Oscar for Morning Glory i 1933. De neste årene gikk imidlertid filmkarrieren i stå. Filmene hennes spilte ikke inn penger, og navnet hennes havnet på Hollywoods «box office poison»-liste over skuespillere som ikke trakk publikum. Hepburn tok konsekvensen av dette, og vendte tilbake til Broadway der hun fikk hovedrollen i oppsetningen av «The Philadelphia Story». Alt før stykket hadde premiere følte hun at dette kom til å bli en suksess, så hun sikret seg filmrettighetene. Antagelsen slo til. Stykket var ikke bare en dundrene suksess på Broadway, men også på den følgende turneen landet rundt. Hollywoods produsenter sto i kø for å få lov til å filmatisere stykket, og Hepburn solgte på den betingelse at hun fikk velge regissør og motspillere. The Philadelphia Story ble en av 1940s største kassasuksesser, og Hepburn var tilbake i varmen igjen. olep/red.

Kongo 1950; varmt og fuktig. Innspillingen av Afrikadronningen er i gang. De fleste i produksjonsteamet er syke, iglene er blodtørstige og opptakene må utsettes igjen. Regissøren har gått på sin daglige elefantjakt. Handlingen i Afrikadronningen utspiller seg i tidligere Tysk Vest-Afrika ved krigsutbruddet i 1914. Vi møter to personer. Charlie Allnut, en fordrukken elvebåtskipper, og Rose Sayer, en prektig søster av en misjonær. Rose overtaler skipperen til å ta den farlige turen nedover Ulanga-strykene fremfor å bli liggende i skjul i de stille farvannene lengst oppe i elven. Hun vil trosse strykene i den hensikt å senke et tysk krigsskip. Det er selvsagt ikke til å unngå at de to høyst ulike karakterene under reisens mangslungne strabaser begynner å få øynene opp for hverandres skjulte kvaliteter. Filmen gir oss store doser dramatikk, romantikk, humor og spenning, der opplevelsene i stor grad blir formidlet og drevet frem gjennom en fremragende dialog. Afrikadronningen markerer et skuespillermessig høydepunkt i både Hepburn og Bogarts karrierer. Det forholdet som utvikler seg mellom Rose og Charley på deres ferd nedover strykene er fortalt med realisme og inderlighet. Det bør kanskje også nevnes at Bogarts treffsikre tolkning av den fordrukne skipperen Charley Allnut ofte tillegges hans noe animerte tilstedeværelse under innspillingen. Bogart var, sammen med regissør Huston, den eneste som ikke ble syk i løpet av tiden i Afrika, noe de begge mente var et resultat av en rent whisky-basert diett – fra frokost til kvelds. Magnus Holtermann/red.

K ATHA R INE HE P BU R N

SØNDAG 14. FEBRUAR KL. 18.00 ONSDAG 17. FEBRUAR KL. 20.00

ONSDAG 9. MARS KL. 18.00 TORSDAG 10. MARS KL. 20.00

Suddenly, Last Summer. Regi: Joseph L. Mankiewicz. USA 1959. Manus: Gore Vidal og Tennesse Williams, etter sistenevnte teaterstykke. Foto: Jack Hildyard. Musikk: Malcolm Arnold og Buxton Orr. Klipp: William Hornbeck og Thomas Stanford. Medv.: Katharine Hepburn, Elizabeth Taylor, Montgomery Clift, Albert Dekker, Mercedes McCambridge m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 54 min.

Guess Who’s Coming to Dinner? Regi: Stanley Kramer. USA 1967. Manus: William Rose. Foto: Sam Leavitt. Musikk: Frank De Vol. Klipp: Robert C. Jones. Medv.: Sidney Poitier, Spencer Tracey, Katharine Hepburn, Katharine Houghton, Cecil Kellaway, Beah Richards m.fl. Engelske tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 48 min.

SUDDENLY, LAST SUMMER

GJETT HVEM SOM KOMMER TIL MIDDAG?

Plutselig, i fjor sommer

En trolovet rett i fordommen

Suddenly Last Summer, med størrelser som Elizabeth Taylor og Katharine Hepburn på rollelisten, regnes som den første amerikanske filmen som inneholdt en åpent homofil karakter. Faktisk ga den katolske kirken, sammen med The Motion Picture Production Code Adm., i 1959 en spesiell tillatelse til å gjøre dette. Skjønt; ordet «homofil» blir ikke nevnt i filmen, og karakteren det dreier seg om, Sebastian, befinner seg på god avstand til handlingen. Han døde nemlig i fjor sommer. Året etter møter vi hans kusine, Catherine, som er innlagt på sinnsykehus etter et sammenbrudd som følge av fetterens plutselige død sommeren før. Sebastians mor, Mrs. Venable, vil ha Catherine underkastet en farlig operasjon, men legen helbreder henne ved å få klarlagt sannheten om den dramatiske sommeren. Filmen, som er basert på et stykke av Tennesse Williams, blir ofte beskrevet som bisarr og smakløs: «A decadent piece of work, sensational, barbarous and ridiculous.» (The Observer). Likevel er den verdt å se – nettopp fordi den er utfordrende både i innhold og gjennomførelse. Jan Langlo/CiO/red.

Når den unge, hvite piken av god familie inviterer en svart venn hjem til middag og presenterer ham som sin tilkomne, blir de i utgangspunktet liberale foreldrenes toleranse satt på en hard prøve. Hennes mor aksepterer snart sin datters valg om å gifte seg med John, men faren er sjokkert ved tanken på denne raseblandingen. Den unge mannens foreldre er tilsvarende skuffet. Begge familier blir nødt til å sette seg ned, ansikt til ansikt, og konfrontere sin intoleranse. Forloveden er John Prentice, en anerkjent, suksessfull lege. Han var av filmskaperne bevisst gjort til en perfekt person, med en strålende karriere, omtenksom og hensynsfull. Dermed ville filmskaperne tydeliggjøre at konflikten i filmen kun gjaldt det faktum at han var svart. Filmens tema, ekteskap mellom svarte og hvite, var svært kontroversielt. I 1967 var blandede ekteskap fortsatt ulovlig i 17 amerikanske delstater. Gjett hvem som kommer til middag? fikk enorm oppmerksomhet – blant annet gikk den hen og vant to Oscar, én til Hepburn og én til beste manus – noe som nok var medvirkende til at blandete ekteskap ble gjort lovlig i hele USA innen et år var gått. Spencer Tracy og Katharine Hepburn er uforglemmelige som det forvirrede, hvite foreldreparet. Filmen tar også opp svart-mot-svart rasisme, da den hvite familiens svarte hushjelp og jentas tidligere barnepike, i en liten, men minneverdig rolle setter den svarte mannen på plass for hans uhørte dristighet. olep/red. 45

stumfilm

med levende musikk W Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pionertiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informasjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene. Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag. Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjern46

synet, eller datamaskinen – samme hvor stor skjermen din måtte være. Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. Én ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de fotokjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnssyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart. olep

Om musikeren Jørgen Larsson er utdannet pianist fra Griegakademiet og har en master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim. Han startet BEK i 2000 og Lydgalleriet i 2007. Siden 1997 har han vært Cinematekets faste stumfilmpianist og har spilt til nærmere 100 stumfilmer, alt fra Keaton til Murnau. Selv om all musikken er fritt improvisert, ligger stilen tett opp til filmenes tidspalett, med forankring i senromantikkens tonalitet og uttrykk.

P R OG R AMMETS STUMME • STUM F ILM MED LE V ENDE MUSI K K

Die Abenteuer des Prinzen Achmed. Regi, manus og klipp: Lotte Reiniger. Tyskland 1926. Animatører: Lotte Reininger og Carl Koch. Musikk: Jørgen Larsson. Stum med tyske mellomtekster, engelske undertekster. Digital kopi, tintet s/hv, 1 t 5 min.

PRINS ACHMEDS EVENTYR Levende skygger og persiske eventyr satt til magisk musikk Prins Achmeds eventyr er unik på mange måter. Den er en av de aller første helaftens animasjonsfilmene noen sinne, og den eldste som fortsatt eksisterer i dag. Den ble også laget med en særegen teknikk som ble funnet opp av filmens regissør Lotte Reiniger, en kombinasjon av cutout-animasjon og skyggespillfigurer kalt silhuettanimasjon. Og ikke minst; den er en spennende røverhistorie basert på den arabiske kulturs fremste litterære storverk «Tusen og en natt».

Historien handler om den persiske prinsen Achmed som lar seg lure av en slem trollmann og vikles inn i en innfløkt fortelling med fortryllende prinsesser, flygende hester og magiske tepper. Reiniger skaper en film som er like mye billedkunst som eventyrfortelling. Hun var sterkt inspirert av ottomansk skyggespill og bruken av silhuetter til å skape komplekse, nesten abstrakte former og bevegelser. Disse figurene besto av halvmeterstore marionetter, en slags sprellemenn

TORSDAG 14. JANUAR KL. 20.30 SØNDAG 17. JANUAR KL. 18.00

klippet ut i papir, som ble avfotografert litt etter litt og på denne måten brakt til live. I en tid hvor de store animasjonsfilmene lages på datamaskiner av en hær av ansatte, er det verdt å merke seg produksjonsforholdene som Prins Achmeds eventyr ble til under. Reiniger og hennes ektemann Carl Koch utgjorde sitt eget animasjonsstudio og brukte tre år på å lage filmen. Reiniger utviklet en teknikk for avfotografering av animerte flater i flere lag mange tiår før Ub Iwerks begynte å bruke fremgangsmåten i Walt Disneys Silly Symphonies. Det skulle vise seg vanskelig å finne kinodistribusjon til Prins Achmeds eventyr. Da den etter et år endelig ble sluppet i Tyskland var det til en lunken mottagelse. Det var ikke før den ble vist under filmfestivalen i Cannes ti år senere med støtte fra Jean Renoir at filmen ble en suksess både blant kritikere og publikum. Noe av handlingen i Prins Achmeds eventyr gir uttrykk for et rase- og kvinnesyn som et moderne publikum vil finne snodig. Det er dog viktig at man får sett filmen uklippet, selv om dette reflekterer det tyske samfunnets holdninger slik de var på 1920-tallet. I dag, snart 90 år etter premieren, fremstår Prins Achmeds eventyr som et av animasjonshistoriens viktigste pionerarbeid. Lotte Reiniger begynte som teaterskuespillerinne før hun sammen med ektemann Carl Koch bega seg ut i den nye kunstformen animasjon. Selv om de fleste av hennes tidligste filmer i dag er tapt etterlot hun seg et enormt livsverk som strekker seg helt fram til 1970tallet. Bergen Animasjonsfestival 47

C INEMATE K ENE I NO R GE

TORSDAG 21. JANUAR KL. 18.00 TIRSDAG 26. JANUAR KL. 20.00

Fellesvisninger Cinematekene i Norge

Cinematekene i Norge samarbeider om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim.

inematekene i Norge samarbeider om import og visning av i underkant av 40 filmer hvert år. Filmene som presenteres gjennom disse fellesvisningene har ikke noe annet til felles enn at de er strålende filmer du bør sette din ære i å ha sett i en kinosal før du dør. Det er alt fra kjente klassikere, nyere dokumentarfilmer eller aktuelle kinofilmer som norske distributører av en eller annen grunn har valgt å ikke vise på de kommersielle norske kinoene. Cinematekene planlegger i fellesskap hvilke filmer som skal vises, og vi prøver hele tiden å lage et variert og allsidig program. Ved siden av filmene som følger på de neste sidene er også de tre filmene vi lanserer under Månedens film – The End of the Tour, Anomalisa og The Great Museum (side 27–29) og The Night and the City (s. 35) i vår Jules Dassin-serie en del av Cinematekene i Norges sine fellesvisninger. red.

Sacrificatio. Regi og manus: Andrej Tarkovskij. Sverige/Frankrike 1986. Foto: Sven Nykvist. Musikk: J. S. Bach, svensk og japansk folkemusikk. Klipp: Michal Leszczyulowski og Andrej Tarkovskij. Medv.: Erland Josephson, Allan Edwall, Susan Fleetwood m.fl. Svensk, fransk og engelsk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv og farger, 2 t 25 min.

OFFERET Siste akt En uendelig himmel og et vidstrakt hav. Fargene grønt, brunt, hvitt og blått; jordens og sfærens farger. En snakkende mann og et stumt barn. Et bladløst, dødt tre plantet i slettens jord og støttet opp av steiner: Slik innledes det som skulle bli Andrej Tarkovskijs siste film, Offeret; enkelt og vakkert som en japansk penne tegning. Filmen fikk juryens spesialpris ved filmfestivalen i Cannes våren 1986. Den 29. desember samme år døde Tarkovskij i sitt «ufrivillige» vesteuropeiske eksil, knapt 54 år gammel. Offeret utspiller seg i og omkring et ensomt beliggende hus, i et slettelandskap omkranset av hav og himmel. Her møter vi i løpet av et sommerdøgn kulturjournalisten Alexander og hans familie – hustruen, den voksne datteren og den lille sønnen som nettopp har gjennomgått en halsoperasjon og derfor er stum. Det er Alexanders fødselsdag; han får besøk av venner og nyter familielivets velsignelse. Mot kvelden føres han inn i et mareritt: Krigen har brutt ut og verden står foran sin undergang. Alexander ber til Gud og trygler ham om å bringe verden tilbake til sin «førkrigstilstand». Dersom Gud bønnhører Alexander og oppfyller ønsket, vil han forlate sin familie, avskjære seg fra sin elskede sønn og avstå fra alt som binder ham til verden. Neste morgen finner Alexander verden i sin beste orden igjen, og må følgelig bringe sin offergave. red./olep

C INEMATE K ENE I NO R GE

C INEMATE K ENE I NO R GE • SØNDAGSMATINÉ

TORSDAG 11. FEBRUAR KL. 18.00 SØNDAG 14. FEBRUAR KL. 20.15

TORSDAG 18. FEBRUAR KL. 18.00 SØNDAG 21. FEBRUAR KL. 20.15 SØNDAG 28. FEBRUAR KL. 13.00

Red Army. Regi og manus: Gabe Polsky. USA/Russland 2014. Foto: Svetlana Cveto og Peter Zeitlinger. Musikk: Christophe Besk og Leo Birenberg. Klipp: Eli B. Despres og Kurt Engfehr. Medv.: Viacheslav Fetisov, Vladislav Tretiak, Scotty Bowman, Vladimir Pozner, Anatoli Karpov, Alexei Kasatonov, Vladislav Tretiak m.fl. Russisk og engelsk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 25 min.

Plein soleil. Regi: Réné Clément. Frankrike/Italia 1960. Manus: Réné Clément og Paul Gégauff, etter Patricia Higsmiths roman «The Talented Mr. Ripley». Foto: Henri Decaë. Musikk: Nino Rota. Klipp: François Javet. Medv.: Alain Delon, Maurice Ronet, Marie Laforêt, Elvire Popesco, Erno Crisa, Bill Kearns m.fl. Fransk, italiensk og engelsk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 55 min.

RED ARMY

PLEIN SOLEIL

Om idrettshelter, oppofrelse og kommunisme

Under en het sol

Sovjetunionen hadde 1980-tallets suverent beste ishockeylandslag. Laget var en veldig viktig del av det sovjetiske propagandamaskineriet, lagt inn under hæren – Den Røde Armeen. Spillerne ble håndplukket som barn i store, årlige talentauditions. Å bli valgt ut her kunne sikre fremtiden for barnet og familien deres dersom de lykkes med å ta en plass på laget når de ble voksne – alle spillerene hadde offiser grad og lønn. Anført av kaptein Slava Fetisov tok det sovjetiske laget hjem OL- og VM-gull med et utsøkt spill som i blant liknet mer på isdans enn ishockey. Den legendariske treneren Anatoli Tarasov drillet dem i en teknikk som faktisk var inspirert av ballettens verden, og selv en helt utenforstående vil bli imponert over de store mennenes stil og finesse på isen. Det er Fetisov selv som forteller om lagets vekst og fall: En historie om samhold og svik, om å savne familien etter elleve måneder på treningsleir, og om hvordan perestrojka og den kalde krigens slutt ikke løsnet den politiske ledelsens jerngrep om laget – snarere tvert imot. Red Army var en de store snakkisene på filmfestivalen i Cannes hvor den hadde sin premiere. Med nesten like stor eleganse som Fetisov & co på isen trekker den innsiktsfullt tråder mellom gårsdagens sportshistorie og dagens Russland. Politiken skrev at den «Gjorde sporten til smuk kunst». Du trenger ikke like hockey for å bli begeistret av denne! CiO/red.

Plein soleil var den første filmatiseringen av Patricia Highsmiths bok om den karismatiske, men morderiske kameleonen Herr Ripley, en skikkelse som inspirerte Wim Wenders til å lage Den amerikanske vennen (1977) og fikk Anthony Minghella til å begi seg ut på Den talentfulle Mr. Ripley (1999). I tilfelle historien er ukjent: Tom Ripley er en ung amerikaner som i et sommerlig Europa tar livet av en bekjent og ikler seg hans identitet. Noe av det som fôrer spenningen er at vi hele tiden sitter og venter på at Ripley skal bli avslørt, men han kommer seg utrolig nok unna gang på gang. Ved premieren trakk Luc Mollet i Cahiers du Cinéma frem elementene som sammen gjør Plein soleil så nervepirrende: «Cléments naturlige tilbøyelighet til esoterisme ... iscenesettelsen, som insisterer på det påfallende ved sterke farger, som hos Hitchcock; ikke minst takket være knepene i manuset: Alt dette provoserer frem en følelse av deilig ubehag.» Plein soleil er en virkelig «gyser» servert i de skjønneste og mest fascinerende omgivelser. Noe av det mest besnærende ved filmen er den delikate farvebruken, den ypperlige fotograferingen og den fantastiske anvendelsen av landskapet som kontrastskapende bakgrunn til en til dels frastøtende handling. At Alain Delon er filmens absolutte (og erotiske) midtpunkt, er åpenbart. Han fanges stadig opp av kamera, lett avkledd under den varme solen, men alltid like kjølig, alltid like klarttenkende – og til tider farlig. CiO/red. 49

C INEMATE K ENE I NO R GE

TORSDAG 25. FEBRUAR KL. 18.00 SØNDAG 28. FERBUAR KL. 20.00

TORSDAG 10. MARS KL. 18.00 SØNDAG 13 MARS KL. 20.00

Top Gun. Regi: Tony Scott. USA 1986. Manus: Jim Cash og Jack Epps Jr., etter Ehud Yonays artikkel. Foto: Jeffrey L. Kimball. Musikk: Harold Faltermeyer. Klipp: Chris Lebenzon og Billy Weber. Medv.: Tom Cruise, Kelly McGillis, Anthony Edwards, Val Kilmer, Tom Skerritt, Tim Robbins, Meg Ryan m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 50 min.

Fargo. Regi: Joel Coen. USA 1996. Manus og klipp: Joel og Ethan Coen. Foto: Roger A. Deakins. Musikk: Carter Burwell. Medv.: Frances McDormand, William H. Macy, Steve Buscemi, Peter Stormare, Harve Presnell m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 37 min.

TOP GUN

FARGO

Lyden av jetmotorer og åttitallssynth

Plutselig blir det mye flisespikking på et dødskaldt sted

Tom Cruise er den noe ustyrlige piloten Pete «Maverick» Mitchell. Han blir sammen med sin makker Goose sendt til en flybase for å konkurrere mot de beste av de beste for å finne USAs beste pilot. Han får snart problemer, både gjennom å innlede et forhold til den vakre instruktøren Charlotte, men også fordi han sloss mot sine indre demoner. En alvorlig hendelse, med fatal utgang, blir et vendepunkt for Maverick. Han mister motivasjonen for å fortsette og må kjempe en hard kamp med seg selv. Top Gun ble svært populær da den kom, og til tross for lunkne kritikere ble filmen den mest innbringende filmen på amerikanske kinoer det året. Den ble tildelt både Oscar og Golden Globe for sangen «Take My Breath Away» med gruppa Berlin, og filmens soundtrack ble en av de bestselgende noen sinne. Flyscenene i Top Gun er blitt historiske, og de sitter like bra i dag som de gjorde for tjue år siden. De ble mulige gjennom et nært samarbeid med det amerikanske flyvåpenet, noe som hadde de fordelene at de kunne benytte utstyr fra forsvaret under inspillingen (blant annet filmscener på USS Enterprise), men også den ulempen at forsvaret dikterte deler av manuset. Flere endringer måtte gjøres i manuset for å møte kravene til US Navy. Enkelte har derfor gått så langt som å kalle den en propagandafilm for det amerikanske forsvaret og den kalde krigen under Reagan-æraen. red./wikipedia

Fargo handler om et uskyldig kidnappingsdrama som går totalt av hengslene. I gale hender kunne den lett blitt nok en film fra 1990-tallet møblert med maltrakterte lik, lydsatt med hese stemmer, pyntet med sex og kald, lekker design og fotografert fra fiffige vinkler. Men som alle andre filmer av Coen-brødrene, er også denne gjennomsyret av en potent fortellerglede, en ironisk avstand til både tema og karakterer og gjennomført med klare referanser til eldre amerikansk film. I et vakkert filmet isøde lydsatt med majestetisk musikk kommer selve historien og småbymiljøet mer i fokus. Det er også en film med spesiell interesse for nordmenn, siden den er lagt til Midtvesten og befolket med skandinaviske etterkommere som raver rundt i snøføyka med et langtrukket «jaaah, jaaah» som sin viktigste melding til omverdenen. Selv om personene i filmen utvilsomt er karikerte – særlig wannabe-kidnapperne og horene deres fremstår som bygdetullinger, er miljøskildringen av den lille byen Brainerd fascinerende og utført med kjærlighet. Joel og Ethan Coen kommer selv fra Minnesota og forstår det psykiske og følelsesmessige landskapet i Brainerd perfekt. Det virker som om de både ler med den og av den. Humoren i den nasale, nordiske, slepende uttalen, og den kompromissløse naturen til mange av disse menneskene skinner hele tiden igjennom. Joel og Ethan synes genuint å like dem – særlig politikvinnen Marge. Som en klassisk heltinne kommer hun fra ingenting og skaper orden ut av kaos. red./olep

Transnational Arts Production (TrAP) er en uavhengig kunstprodusent og pådriver for mangfold i norsk kunst- og kulturliv. Vi arbeider med kunstnere og kunstprosjekter som krysser grenser, og bringer internasjonal kunst til den norske kunstscenen.

NOR

I år fortsetter samarbeidet gjennom to filmer kuratert inn av undertegnede for å snakke inn i samme rom som temautstillingen Transcultural Flux (22. januar– 20. mars) på 3,14. Transcultural Flux er kuratert av Malin Barth og tar tak i flyten av transkulturell kunnskap i vår samtid og i et globalt perspektiv. Den gir en positiv tilnærming Transnational Arts Production (TrAP) is an tilishvordan tenke rundt globalisering, hvor mangindependent arts production company. Our aim to promote a greater diversity within Norwegian arts fold og hybridisering av kulturelt innhold utfordrer and culture. TrAP works with artists and projects that forestillingen om en monokulturell og mononasjonal cross borders and brings international contemporary forankring av kultur. Samhandling mellom mennesart to the Norwegian art scene. ker, kunst og kultur får ny mening gjennom mobilitet over nasjonsgrenser. Her møtes overnasjonale trekk og forskjellige kulturelle særtrekk for grobunn for ny siste nummer av tidsskriftet Wuxia problematiserer forståelse og utvikling. Alejandro Bachmann1 den klassiske kinoens rolle De to filmene kuratert inn i Cinematekets program som formidler av film og meningsinnhold, utfordret mangler nok dette snevet av optimisme, for heller begge å gå tett inn på situasjoner av kulturell flyt i som den er av et mangfold av visuell formidling i vår nasjonale og kulturelle grensesoner. Dokumentar egen hverdag. Bachmann konkluderer (likevel) med at «kinoen (Cinema) kan erfares som et samtidig politisk filmen Those Who Feel the Fire Burning av Morgan Knibbe rom. Den er et rom som forsterker vår kapasitet for er et blodferskt møte med dagens flyktningekrise sett kritikk ved å konfrontere oss med måter å være, se på bakgrunn av forskjellige europeiske storbyer. Dette og tenke på som ikke er i tråd med den menneskelige er en av årets største filmer, dessverre ikke i allmin væren på yttersiden2.» nelig norsk kinodistribusjon. Bachmann forsvarer en institusjon vi alle er glad Poor Folk av den burmesiske regissøren Midi-Z er i, men satt i kontekst av at film og visuell formidling en sjelden skildring av småkriminalitet og menneskei dag finnes på mange forskjellige plattformer, frie for smugling mellom det ellers stengte Myanmar (Burma) tilskueren å velge mellom. og Thailand. Begge disse to filmene er med og kompletterer tematikken presentert i utstillingen Transcultural Cinemateket i Bergen samarbeider med flere institusjoner i Bergen for å skape et bredt samtalerom Flux, med det uttrykte motivet å invitere galleripubliom film og kunst i et samtidig og politisk aktuelt felt. kummet til å gå på Cinemateket USF, samt å invitere En jevnlig samarbeidspartner har vært Stiftelsen 3,14. Cinemateket i Bergens publikum til å besøke 3,14. Brynjar Bjerkem 3,14s utstillinger får ofte korresponderende filmprogram hos Cinemateket. Sist så vi dette i høst, når Cinemateket viste to samtidige tyrkiske spillefilmer, 1 Curator and Education, The Austrian Film Museum parallelt til videokunst-utstillingen «Mother Tongue». 2 Wuxia 3-4, 2015, pp.57, denne tekstforfatters oversettelse

ENG

Transcultural Flux I

T R ANS C ULTU R AL F LU X

SØNDAG 24. JANUAR KL. 18.00

SØNDAG 24. JANUAR KL. 20.00

Qiong ren, liu lian, ma yao, tou du ke. Regi, manus og foto: Midi Z. Myanmar/Taiwan 2012. Musikk: Sonic-Deadhorse. Klipp: Sheng Wen Lin og Midi Z. Medv.: Wang Shin-Hong, Wu Ke-Xi, Zhao De-Fu, Zheng Meng-Lan m.fl. Utleie: Flash Forward Entertainment, Taiwan. Thai og kinesisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 24 min.

Those Who Feel the Fire Burning. Regi, manus og foto: Morgan Knibbe. Nederland/Hellas/Italia 2014. Musikk: Carlos dalla-Fiore og Juho Nurmela. Klipp: Xander Nijsten. Utleie: Baldr Film, Nederland. Arabisk, bengali, gresk, italiensk, tigrigno, wolof og persisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 14 min.

POOR FOLK

THOSE WHO FEEL THE FIRE BURNING

Om menneskesmugling og trafficking

Årets vinnerfilm fra Film fra Sør

Denne filmen foregår i Thailand, delvis i Bangkok og delvis i grenseområdet mellom Thailand og Myanmar (Burma) i nord. Filmen fortelles i to tett relaterte parallelle forløp, om burmesere involvert i menneskesmugling og trafficking av unge jenter fra Burma, samt småkriminalitet i hovedstaden Bangkok. I sentrum for fortellingen finner vi den unge burmesiske mannen A-Hong, som prøver å finne raske penger for å frikjøpe søsteren sin, nylig solgt til en thailandsk mafiagruppe av moren deres. Regissør Midi Z er sin egen fotograf, og forteller historien på lavbudsjett rufsete og frisk måte, i bruddstykker som gjør at vi trenger å se filmen ferdig før hele bildet til syvende og sist kommer på plass. Poor Folk er den andre av tre spillefilmer til en regissør som er i ferd med å etablere seg som en av de mest spennende stemmene i sørøst-asiatisk film, fra et land med til nå liten tradisjon for uavhengig filmproduksjon. Midi Z, med familie navnet Chao Te-Yin, er født i Burma av kinesisk minoritetsfamilie. Han har sin filmutdannelse fra Taiwan og har i filmspråk mye til felles med nyere taiwansk uavhengig film. Sist har han gjort dokumentarfilmen Jade miners (2015), om illegal gruvedrift i det nordlige Burma. Brynjar Bjerkem

Morgan Knibbes beretning om den pågående flyktningekrisen i Europa er uhyggelig dagsaktuell, både i overordnet tematikk og i nærbildene den deler av flyktningers hverdag i en rekke europeiske storbyer. Det er likevel ikke en forventet rett frem dokumentarfilm Knibbe har laget. Heller snakker vi om en kunstferdig mosaikk av både uhyggelige og hjerteskjærende øyeblikk, mot bakgrunn av et anonymisert bybilde. For som Knibbe selv sier, her søkes det å unngå direkte gjenkjennelse av åsted, for dermed å løfte problemstillingen mot en helhet. Filmen starter da også som noe helt annet enn hva vi forventer av en dokumentarfilm. Vi er til stede i et gjenskapt båtforlis og følger en person til bunns. Mens de siste boblene av luft stiger til overflaten, trenger lysglimt av en ny verden seg frem i havmørket. «Hvor er jeg,» spør en mannstemme, «hva har du gjort med meg?» Sakte tegner drømmen av Europa seg frem, men neppe paradisets Europa, slik mannsstemmen først undrer på. Kanskje er det heller en helvetesvisjon vi får være med på? Those Who Feel the Fire Burning er en av dette årets viktigste filmer. Den har mottatt flere priser, inkludert for beste dokumentarfilm (Dok:Sør) under årets Film Fra Sør i Oslo. Da sa juryen om filmen at «den har en relevans og et budskap om hastverk som best kan omtales som smertefullt. Dette er en velgjort og ukonvensjonell film, som overvelder deg med sitt narrativ om flyktningekrisen på europeisk jord.» Brynjar Bjerkem 53

Psycho

programmets

Hitchcock Én gang per program har vi de siste årene vist en utvalgt Hitchcock-film. Denne gang: Muligens tidenes mest innflytelsesrike skrekkfilm. Hitchcocks Psycho (se egen omtale) er berømt for alt mulig, fra finansieringsmodellen til å være den første slasher-filmen til å være den første mainstream Hollywood-filmen som viser en toalett-nedskylling. For Hitchcock selv markerte den et vendepunkt bort fra de litt lettere underholdningsfilmene til noe mye mørkere. Men det viktigste vendepunktet var det publikum som ble utsatt for. Psycho er rett og slett en Hollywood-film som nekter å følge Hollywoods egne regler. Filmens heltinne Marion Crane er spilt av en av datidens super-

stjerner Janet Leigh. Vi har begynt å få sympatier for henne, før hun relativt tidlig i filmen blir maltraktert til døde. Vi håper så at detektiven får tak i morderen, før han også tas av dage. Noen sjanse for en romanse i løpet av filmen? Nei. Og hva med slutten, en lykkelig oppklaring? Tja, den eneste som ler er ihvertfall morderen selv. Kort sagt brøt Psycho så mange regler for hvordan en underholdningsfilm skulle forløpe at Hollywood for alltid var forandret. Verden er et sted hvor tilfedigheter spiller en helt sentral rolle, så hvorfor kan ikke filmer være vel så lunefulle? Marion Crane mistet livet når hun gikk inn i den dusjen, men Psychos publikum mistet for alltid sin uskyld. sw

P R OG R AMMETS HITC H CO C K • SØNDAGSMATINÉ

Psycho. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1960. Manus: Alfred Hitchcock, etter en roman av Robert Bloch. Foto: John L. Russell. Musikk: Bernard Herrmann. Klipp: George Tomasini. Medv.: Janet Leigh, John Gavin, Anthony Perkins, Vera Miles, Martin Balsam m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 2 t 8 min.

PSYCHO «Psycho is a film made with quite a sense of amusement, it’s a fun picture.» – Alfred Hitchcock Kjæresteparet Marion Crane og Sam Loomis kan ikke gifte seg på grunn av Sams økonomiske problemer. Når Marion en dag på jobben plutselig har 40.000 dollar i hendene, stjeler hun dem. Hun forlater Phoenix for å starte et nytt liv med Sam, som bor i California. I løpet av turen dit blåser det opp til storm, og Marion må inn på et motell som drives av den unge Norman Bates. Motellet ligger øde til, og er tilsynelatende bare bebodd av Bates og hans gamle, syke mor. Etter Bates Motel stopper imid-

lertid alle spor etter Marion, og hun savnes i Phoenix, både av den forrådte sjefen, søsteren Lila og Sam. Sam og Lila engasjerer forsikringsagenten Arbogast til å finne Marion. Den utsendte forsvinner også, og i et siste forsøk på å løse gåten drar de selv til Bates Motel. Mange hevder at Psycho er den beste skrekkfilmen som noen sinne er laget. Mer enn noen annen av Hitchcocks filmer bringer den tilskueren ut av fatning. Vi forvirres, vi føres bak lyset, og vi blir selv instruert av

SØNDAG 7. FEBRUAR KL. 13.00 TIRSDAG 9. FEBRUAR KL. 18.00 TORSDAG 11. FEBRUAR KL. 20.00

regissøren. Dette kommer spesielt til syne ved stadige forventningsbrudd i forhold til identifikasjon og handlingsforløp. For de fleste vil rollefiguren Marion innledningsvis fungere både som heltinne og hovedperson. Det er derfor bemerkelsesverdig at Hitchcock lar henne bli drept lenge før vi er halvveis i filmen. På grunn av dette blir vi tvunget til å flytte sympatien vår mellom karakterene på en måte som bryter med etablerte konvensjoner. Denne fleksibiliteten blir imidlertid en del av spenningsmomentet. I et berømt intervju av den franske filmskaperen François Truffaut bekrefter Hitchcock sin tilfredsstillelse ved å fremkalle en massereaksjon hos publikum: «Det dreide seg ikke om et budskap som skulle gripe publikum, det var heller ikke tale om de store skuespillerprestasjonene og heller ikke begeistringen for romanen som skapte reaksjonene. Publikum var grepet av ren film. Derfor er jeg stolt av det faktum at Psycho mer enn noen annen av mine produksjoner tilhører filmkunsten». Å bruke psykopatbegrepet og psykoanalysen var nye takter i datidens amerikanske film, spesielt fordi det å bruke menneskesinnets groteske sider skapte nye skremselsaspekter. Komplettert med Bernard Herrmanns smått utrolige filmmusikk er Psycho en opplevelse som burde få hårene til å reise seg hos selv den mest garvede tilskuer. At man kan få problemer med å dusje etter å ha sett filmen, skulle være unødvendig å nevne. red. 55

DOC.STREAM Norway

Film fra Jihlava Int. Dokumentarfilmfestival

rosjektet DOC.STREAM Norway kobler sammen tsjekkisk og norsk dokumentarfilm ved å skape en møteplass for både filmskapere og filmer fra de to landene. Under navnet «Echoes of Jihlava IDFF» avslutter festivalen året med å sende et knippe av filmene som ble vist rundt i Europa. DOC.STREAM har forgreninger i Frankrike, Sveits, Ukraina og Norge – representert med Bergen. Jihlava IDFF er den største dokumentarfilmfestivalen i Sentral- og Øst-Europa med et program som favner hele spekteret av dokumentarproduksjoner, presentert for et fremragende publikum på visninger med en unik atmosfære. I stedet for å vise et sort-hvitt syn på verden, ønsker vi å utfordrer det tradisjonelle perspektivet, samt å forsøke å se ting i den store sammenhengen. De utvalgte dokumentarfilmskaperne reflekterer et vidt spekter av tanker og følelser i vår tid, kreativt formidlet på ulike måter å se verden på. I løpet av Echoes of Jihlava IDFF i Bergen vil vi ta et tilbakeblikk på høydepunktene fra årets festival – den 19. i rekken – og presentere totalt seks tsjekkiske dokumentarer. Vi sier takk til alle våre partnere i prosjektet og til dem som gjorde Echoes mulig. Til slutt vil vi ønske alle besøkende en uforglemmelig opplevelse! Tereza Swadoschová/Jihlave IDFF/oversatt

Visningen er gratis og åpen for alle

JIHLAVA ID F F I BE R GEN • R EGISSØ R BESØ K

Amerika. Regi og manus: Jan Foukal. Tsjekkia 2015. Foto: Jan Baset Stritezsky. Musikk: Johannes Benz. Klipp: Josef Krajbich. Medv.: Barbara Adler, Jan Foukal m.fl. Utleie: Jihlava IDFF/Chechfilms, Tsjekkia. Tjekkisk og engelsk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 14 min.

AMERIKA På fottur gjennom skogen I Amerika tar regissør Jan Foukal med seg sin kanadiske venninne Barbra Adler på noen dagers tur i skogen. Det har blitt en slentrende liten perle av en film. En dokumentar formet som en roadmovie lagt til skogsstier, med antydning til romantikk og krydret med musikalske innslag rundt leirbålene. Her oppe på bjerget finnes det en lang tradisjon med å pakke ryggsekken med varme klær, sovepose og

stormkjøkken og tilbringe en helg med å traske rundt oppe i vår vakre fjellheim. Enten overnatter man i telt eller under åpen himmel, eller man går fra hytte til hytte. Uansett; fjellturen er en integrert del av den norske kulturen. I Tsjekkia har man en lignende tradisjon i det man kaller «tramping» – eller «loffing» på godt norsk – der man går i skogen. Der vi i den norske fjellheimen har turistforeningens hytter, har man i de

SØNDAG 7. FEBRUAR KL. 18.00

tjekkiske skoger etablerte leirplasser der vandrerne møtes på kveldene. I motsetning til de norske fjell ferdes man aldri langt fra sivilisasjonen når man «loffer». Man vandrer innom kroen, butikken eller hopper på en buss for å korte ned på traskingen. Et viktig tema i Amerika blir hva som er «frihet». Tittelen spiller på Foukals store drøm da han vokste opp bak jernteppet om å komme seg til Amerika og slå gjennom som musiker – til et «fritt» land. Hele loffer-kulturen oppsto i samme periode, kanskje som et undertrykt folks forsøk på å oppleve en følelse av nettopp frihet. olep

P Å O P P FO R D R ING • SØNDAGSMATINÉ

Die verlorene Ehre der Katharina Blum. Regi og manus: Volker Schlöndorff og Margarethe von Trotta, basert på en roman av Heinrich Böll. Vest-Tyskland 1975. Foto: Jost Vacano og Peter Arnold. Musikk: Hans Werner Henze. Klipp: Peter Przygodda. Medv.: Angela Winkler, Mario Adorf, Dieter Laser, Jürgen Prochnow, Heinz Bennent m.fl. Utleie: NB. Tysk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 46 min.

KATHARINA BLUMS TAPTE ÆRE En journalists kamp for oppmerksomhet versus en kvinnes kamp for sin ære Katharina Blum, en servitør og rettskaffen borger, blir uten forvarsel offer for en uortodoks politietter forskning og media-angrep. Årsaken til angrepet er hennes korte affære med Ludwig Götten, en mann politiet er ute etter grunnet hans politiske syn. Før saken begynte var Katharina respektert av både arbeidsgivere og venner, men etter å ha blitt portrettert av en hensynsløs reporter blir hennes rykte ødelagt. Reporteren intervjuer alle hennes nærmeste, 58

men heller enn å gi henne den respekt hun fortjener, blir hun i media omtalt som en upålitelig kvinne med kommunistiske tilbøyeligheter. Mediaomtalen resulterer i obskøne telefonsamtaler og brev, og hun ser ut til å være fanget i det usanne bildet andre har skapt av henne. Katharina Blums tapte ære er basert på en roman av Heinrich Böll. Den tyske avisa Bild-Zeitung rapporterte i desember 1971 om et bankran utført av en

TORSDAG 25. FEBRUAR KL. 20.15 SØNDAG 6. MARS KL. 18.00 SØNDAG 13. MARS KL. 13.00

terroristgruppe. Da Böll stilte spørsmålstegn ved den sensasjonspregede fremstillingen av ranet, ble han raskt stemplet som sympatisør, og hjemmet hans ble ransaket. Det var denne opplevelsen som inspirerte Böll til å skrive historien om den unge kvinnen som blir offer for urettferdige tabloidoppslag, og han fikk med seg regissørene Volker Schlöndorff og Margarethe von Trotta til å lage en filmversjon av romanen. Schlöndorff og von Trotta er to av de mest kjente regissørene i Tyskland. Deres samarbeid har resultert i en rekke kjente filmer, med Katharina Blums tapte ære som den definitive stjernen – den var den mest suksessfulle tyske filmen på midten av 1970-tallet, og den brakte de to filmskaperne internasjonal berømmelse. Ifølge von Trotta var det en klar arbeidsfordeling mellom de to regissørene i arbeidet med filmen. Von Trotta har sitt klare talent i å rettlede skuespillerne frem til den beste prestasjonen, mens Schlöndorff er den tekniske virtuosen. Resultatet er en film der begges talent kommer klart frem, med sterke skuespillerprestasjoner og solid teknisk fremstilling. Som en pekefinger til den tyske tabloidpressen ender filmen med følgende skrevne melding: «Skulle fremstillingen av enkelte journalistiske arbeidsmetoder resultere i en likhet med Bild-Zeitungs metoder, så er en slik likhet verken intendert eller tilfeldig, men uunngåelig». red./olep

CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant

av 200 titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien. Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen til øyet blir stort og vått. Du bør kunne finne noe av interesse her. Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes.

Billettpris: kr. 80,-/film Cinemateket USF har også en rabattordning hvor man kan kjøpe Cinemateket USFs filmkort med 10 billetter til kr. 600,-, hvor ett klipp = én billett. Se våre hjemmesider for mer info. For filmprogram, artikler og annen filminfo, se cinemateket-usf.no, eller følg oss på facebook, twitter og instagram. Velkommen til god film på Cinemateket USF!

NICOLA GIULIANO, FRANCESCA CIMA OG MEDUSA FILM PRESENTERER

B R YA N

EUROPEAN FILM AWARDS NOMINASJONER

MICHAEL

CAINE

HARVEY

KEITEL

RACHEL

WEISZ

CRANS TON

BESTE FILM BESTE REGI

PAUL

DANO

JANE

FONDA

YOUTH

M CN A M A R A

HELEN

MIRREN J AY

ROAC H

TRUMBO M A N U S AV

JOHN

DIANE

LANE

LOUIS

ELLE

FA N N I N G

E N F I L M AV

JOHN

GOODMAN

MICHAEL

STUHLBARG

PAOLO SORRENTINO REGISSØREN AV

DEN STORE SKJØNNHETEN OSCAR®VINNER

W H E N T H E Y T R I E D TO S I L E N C E H I M , H E M A D E T H E WO R L D L I S T E N.

PÅ KINO 29. JANUAR

/NorskFilmdistribusjon

PÅ K I N O 12 . F E B R UA R