Program Cinemateket USF april-mai 2012 by Cinemateket i Bergen

Program 2 2012 cinemateket usf

april–mai

vag a n t  v e lg e r  f i l m | d o u b l e  b i l l da n s e n s  dag | u g r e ss  l i v e  c i n e m a

I juni bygger Cinemateket USF om Velkommen til en ny og bedre kinosal hĂ¸sten 2012!

, T E V E K K I DET DU ! V A T D N O HAR DU V BESTILL NĂ&#x2026;:

bt.no/nsqtr-ukoddeenn. t eller scan

d u b l i t T N E D U SBTT AVIS + BTMagasinet + BTkortet 2 5 9 ,-

99,-

per mnd.

2012

kortet bt.no/btkortet

Program 2 2012 cinemateket usf

april–mai sonja henie andre fiolin på glattisen sun valley serenade

Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

ons

1104

tor

1204

søn

1504

tir

1704

ons

1804

tor

1904

fre

2004

lør

2104

søn

2204

tir

2404

ons

2504

tor

2604

søn

2904

19.00 21.00 18.00 20.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.30 21.00 18.00 20.30 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00

Andre fiolin På glattisen Fante-Anne Andre fiolin På glattisen Fante-Anne Sun Valley Serenade Wings Wings Sun Valley Serenade A Night to Remember Shakespeares skjulte sannhet Shakespeares skjulte sannhet Shakespeares skjulte sannhet Shakespeares skjulte sannhet Shakespeares skjulte sannhet Shakespeares skjulte sannhet A Night to Remember Vannliljer North Country North Country Vannliljer Trollmannen fra Oz Pina Pina Trollmannen fra Oz

Sidney Lanfield, USA 1939 Sidney Langfield, USA 1937 Rasmus Breistein, Norge 1920 Sidney Lanfield, USA 1939 Sidney Langfield, USA 1937 Rasmus Breistein, Norge 1920 H. Bruce Humberstone, USA 1941 William A. Wellman, USA 1927 William A. Wellman, USA 1927 H. Bruce Humberstone, USA 1941 Roy Ward Baker, Storbritannia 1958 Jørgen Friberg, Norge 2012 Jørgen Friberg, Norge 2012 Jørgen Friberg, Norge 2012 Jørgen Friberg, Norge 2012 Jørgen Friberg, Norge 2012 Jørgen Friberg, Norge 2012 Roy Ward Baker, Storbritannia 1958 Céline Sciamma, Frankrike 2007 Niki Caro, USA 2005 Niki Caro, USA 2005 Céline Sciamma, Frankrike 2007 Victor Fleming, USA 1939 Wim Wenders, Tysland/Frankrike 2011 Wim Wenders, Tysland/Frankrike 2011 Victor Fleming, USA 1939

Side 14 15 17 14 15 17 15 21 21 15 17 23 23 23 23 23 23 17 25 25 25 25 18 27 27 18

16 torsdagsfilmen fante-anne a night to remember trollmannen fra oz some like it hot frøken julie

22 c-kino presenterer: shakespeares skjulte sannhet

24 Fett presenterer vannliljer north country

ons

0205

tor

0305

lør søn

0505 0605

tir

0805

ons

0905

tor

1005

søn

1305

tir

1505

ons

1605

søn

2005

tir

2205

ons

2305

tor

2405

søn

2705

tir

2905

ons

3005

tor

3105

19.00 19.45 20.45 19.00 21.15 21.00 14.00 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.00 21.00 18.00 21.00 19.00 21.00 18.00 21.15

Før bombene falt Akademiet Cinemateket: Reunion– ti år etter Reunion – ti år etter Some Like It Hot X Ugress Live Cinema Bajazz - Ugress X Some Like It Hot Hotel St. Pauli Stella Polaris Stella Polaris Hotel St. Pauli Frøken Julie Mot Moskva Fuglane Frøken Julie Mot Moskva Dis Cinema Paradiso Dis Dis Cinema Paradiso Beat Street Wild Style Wild Style Beat Street Bijelo dugme Musikk for bryllup og begravelser Musikk for bryllup og begravelser Bijelo dugme Sigøynernes tid Under jorden Livets tog Sigøynernes tid Under jorden Livets tog

Jon Haukeland, Norge 1999 Foredrag Jon Haukeland, Norge 2011 Billy Wilder, USA 1959 Oddvar Einarson, Norge 1986 Konsert Barnekonsert Oddvar Einarson, Norge 1986 Billy Wilder, USA 1959 Svend Wam og Petter Vennerød, Norge 1988 Knut Erik Jensen, Norge 1993 Knut Erik Jensen, Norge 1993 Svend Wam og Petter Vennerød, Norge 1988 Alf Sjöberg, Sverige 1951 Runar Hodne og Jo Strømgren, Norge 2003 Witold Leszczynski, Polen 1968 Alf Sjöberg, Sverige 1951 Runar Hodne og Jo Strømgren, Norge 2003 Aune Sand, Norge 1995 Giuseppe Tornatore, Italia/Frankrike 1988 Aune Sand, Norge 1995 Aune Sand, Norge 1995 Giuseppe Tornatore, Italia/Frankrike 1988 Stan Lathan, USA 1984 Charlie Ahearn, USA 1983 Charlie Ahearn, USA 1983 Stan Lathan, USA 1984 Igor Stoimenov, Serbia 2010 Unni Straume, Norge 2002 Unni Straume, Norge 2002 Igor Stoimenov, Serbia 2010 Emir Kusturica, Jugoslavia 1989 Emir Kusturica, Frankrike/Tyskland/Ungarn 1995 Radu Mihaileanu, Fra/Bel/Ned/Rom 1998 Emir Kusturica, Jugoslavia 1989 Emir Kusturica, Frankrike/Tyskland/Ungarn 1995 Radu Mihaileanu, Fra/Bel/Ned/Rom 1998

29 28 29 18 30 35 35 30 18 31 31 31 31 19 32 33 19 32 32 43 32 32 43 37 37 37 37 40 41 41 40 41 42 42 41 42 42

28 akademiet cinemateket før bombene falt reunion – ti år etter krigen

30 norsk mot-kanon x hotel st. pauli stella polaris dis mot moskva

36 double bill beat street wild style

38 goran bregovic bijelo dugme musikk for bryllup og begravelser sigøynernes tid under jorden livets tog

Innhold 4 | Programoversikt 10 | Leder 12 | Sonja Henie Henie ville fylt 100 år 8. april. Hun er en av de nordmenn som har gjort størst suksess i Hollywood, og i anledning jubileet viser vi tre av hennes filmer. 16 | Torsdagsfilmen Vi gjør klassikere og nyere film tilgjengelige i det digitale kinoformatet. Ny digitalfilm hver torsdag klokken 19.00 – normalt med reprise påfølgende søndag kl. 21.00. 20 | Programmets stumme: Wings Wings er intet mindre enn tidenes første Oscar-vinner, en film som med sine autentiske og spektakulære actionscener fullstendig tok pusten fra publikum i sin tid. 22 | C-Kino presenterer: Shakespeares skjulte sannhet Er konspirasjonen tøv eller sannhet? Standhaftige Petter Amundsen er i hvert fall ikke i tvil om at verdenshistorien må skrives om. Bergenspremiere! 24 | Fett presenterer: Vannliljer og North Country Om kompleksiteten rundt kjønn. Fett har valgt to filmer som på hver sin måte stiller spørsmålet: I hvor stor grad er vårt biologiske kjønn definerende for oss som mennesker? 26 | Dansens dag: Pina Fra 26.– 29. april danser liten som stor, proff som amatør på skjermen, på scenen, i byen og på et hjørne nær deg. Vi viser Trollmannen fra Oz og Pina! Festen varer tre dager til ende for å hylle og feire dansens mangfold. 28 | Akademiet Cinemateket: Reunion – ti år etter Juryens spesialpris ved BIFF og Amanda for beste dokumentar. Vi viser Reunion – ti år etter, samt forløperen Før bombene falt, og inviterer regissør Jon Haukeland og Steinar Bryn. Mer om det her. 30 | En norsk mot-kanon Den som intet våger, vinner. Er dette norsk films mantra siste 20 år? I andre del av vår filmserie En norsk motkanon viser vi de fem siste av ti nyere, norske filmer som tør å gå mot strømmen. Jon Inge Faldalen artikkel sto på trykk i forrige program. Du kan lese den på våre hjemmesider www.cinemateket-usf.no. 33 | Vagant velger film: Fuglane Tidsskriftet Vagant har valgt ut den beste Vesaas-filmatiseringen av dem alle. Les mer om hvorfor. 34 | Ugress Live Cinema Lørdag 5. mai inntar Ugress sammen med Thomas T. Dahl både scene og lerret i Cinemateket USF. Les mer om hva i all verden live cinema er for noe. 36 | Double bill: Hiphop Vi fortsetter med et av våre favorittkonsept fra Hollywood, og denne gangen står to filmer fra hiphopens barndom på programmet. 38 | Goran Bregovic Bregovic kommer til årets Nattjazz sammen med sitt Wedding and Funeral Band, og i den anledning viser vi fem filmer hvor hans musikk står sentralt. Les artikkel her. 6

Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre Gustav Birkeland (leder), Marit Eikemo, Maria Ekerhovd, Dag Grønnestad og Aksel Kielland Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Medlemsskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Medlemsskap gjelder for et halvår. Vår-medlemsskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemsskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember. Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland Kinomaskinist

Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet (www.usf.no). Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av program katalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. Trykk: Hurtig-Trykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555. Vi takker: - Henie-Onstad kunstsenter for utlån av bilder til Sonia Henie artikkel og filmer. - Jon Inge Faldalen for gjenbruk av artikkel om norsk mot-kanon. - Hilde Staalesen Lilløren/Fett, Audun Lindholm/ Vagant og Tora de Zwart Rørholt/Bergen dansesenter for programsamarbeid. - Hilde Kjos ved Norsk Filmklubbforbund, Arild Jørgensen, Håvard Oppøyen og Petter Bjørbu ved Nasjonalbiblioteket (NB) og Erlend Jonassen ved NFI/ Torsdagsfilmen for utlån av filmkopier/importsamarbeid. - Bergen filmklubb, Norsk Filminstitutt, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid. - Cinematekene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Kristiansand for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Våre annonsører. Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

På forsiden:

Fuglane

Regi: Witold Leszczynski Polen 1968

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

SESONGAVSLUTNING MED LITTON OG GLUZMAN Fiolinkonserten til Erich Korngold samler et musikalsk drømmelag med Andrew Litton og Vadim Gluzman. Etter pausen får vi Strauss’ tonedikt fra Alpene, komponert for stort orkester, messingensemble og orgel.

TORSDAG 3. MAI KL. 19.30 I GRIEGHALLEN

VOKSNE KR. 260 - 390, BT-KORT KR. 210 - 310, STUDENTER/BARN KR. 100 GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR 55 21 61 50 VOKSNE KR. 250 - 350, BT-KORT KR. 200-280 HVERDAGER GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR 55 21 61 50 HVERDAGER 10-17, LØRDAG 11-14 WWW.FILHARMONIEN.NO 10-17, LØRDAG 11-14 WWW.FILHARMONIEN.NO

Alle filmene alfabetisk

Side

A Night to Remember

Andre fiolin

Beat Street

Bijelo dugme

Cinema Paradiso

Dis

Fante-Anne

Frøken Julie

Fuglane

Før bombene falt

Hotel St. Pauli

Livets tog

Mot Moskva

Musikk for bryllup og begravelser

North Country

Pina

På glattisen

Reunion – ti år etter

Shakespeares skjulte sannhet

Sigøynernes tid

Some Like It Hot

Stella Polaris

Sun Valley Serenade

Trollmannen fra Oz

Under jorden

Vannliljer

Wild Style

Wings

Leie en kinosal? Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så høy billedoppløsning som alle andre eksisterende D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i. Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.

PER INGE

BJØRLO KUNSTMUSEENE I BERGEN Stenersen, Rasmus Meyers allé 3

Per Inge Bjørlo, Livet (Kols) 2008

16.03.–27.05.12

www.kunstmuseene.no

leder

Den søte lukten av murpuss U

SF Verftet har blitt forvandlet til en byggeplass. Vi begynner nesten å bli vant til det nå. Det er støvete, bråkete og masse dosere i gule vester og hjelm som tusler rundt i gangene her. Det er nesten litt sjarmerende med de ukentlige nestenulykkene, som at de river ned rørene til ventilasjonsanlegget vårt, søler en ukjent, etsende væske på gulvet på sidescenen som forvandler linoleumen til seig gjørme, eller når hele salen og alle stolene plutselig er dekket av et fint, tynt lag med murpuss bare timer før visning. Men ting ordner seg på et vis. Vi får vist filmene våre til oppsatte tider, publikum kommer seg bort til inngangen uten nevneverdige omveier eller uten å bli møkkete på klær og sko og anleggstøyen på dagtid blir snart en vanesak. Vi får ta det optimistisk og huske at når alt er ferdig om et lite år vil det forhåpentligvis bli veldig, veldig bra. En av de direkte følgende av anleggsarbeidet er imidlertid at programmet du nå holder i hånden er tynnere enn vanlig. Vi må denne sommeren holde stengt både juni og juli. De skal nemlig legge nytt gulv på Scene USF, noe som betyr at taket på Cinemateket USF blir skiftet ut. Vi skal få nye lydklassifiserte dører inn til salen samt få en lyssluse på bakdøren slik at man ikke blir forstyrret av strølys om noen kommer inn eller forlater salen etter at filmen har begynt. Dessuten satser vi på at også lerretet og stolene får seg et løft i løpet av sommeren. En ekstra måned uten cinematekfilm skal med andre ord være verdt å vente på! Men vi holder fanen høyt så lenge vi kan. Vi starter opp rett etter påske med en serie viet vår største filmstjerne gjennom tidene, Sonja Henie. I et par år mot slutten av 1930-tallet var hun faktisk verdens best betalte filmskuespiller. Studioet tillot seg sågar å spare penger ved å ikke benytte stjerner som hennes mannlige motspillere – så lenge navnet til Sonja Henie sto øverst på plakaten trakk filmen nok besøkende i seg selv. 8. april ville hun ha fyllt 100 år. Vi markerer dette med å vise tre av hennes filmer. 19. april har vi Bergenspremiere på en film mange nok vil dra kjensel på, nemlig den norske Shakespeares skjulte sannhet. En fire episoders NRK-sendt tv-serie fra et par år tilbake har nå blitt en helaftens kinofilm. Organisten og kryptografen Petter Amundsen er mannen som skal avdekke sannheten, og her beveger vi oss inn i konspirasjonsteorienes verden. Det er en verden med mektige Rosenkreuzere, med skatter på en fjerntliggende øy og ikke

minst en verden hvor Shakespeare ikke har skrevet Shakespeare. Regissør Jørgen Friberg vil være til stede ved den første visningen 19. april. Totalt blir det seks forestillinger i dagene frem til 22. april. Og vi får flere besøk. Onsdag 5. mai kommer regissør Jon Haukeland og Steinar Bryn fra Nansenskolen med sine to dokumentarer Før bombene falt (1999) og Reunion (2010). Steinar Bryn har arbeidet med dialogarbeid i 15 år. Haukeland var med til Kosovo i 1999 og filmet da Bryn hadde samlet serbere og albanere for å snakke sammen om situasjonen som var i ferd med å tilspisse seg. Ti dager senere begynte bombingen. I Reunion har Bryn samlet de samme personene igjen ti år etter. Vi viser først filmen fra 1999 før Bryn og Haukeland holder en lengre introduksjon til Reunion og kvelden avsluttes med en Q&A. Første helgen i mai har vi et nytt spennende konsept å by på. Gisle Martens Meyer – aka Ugress – holdt sin første konsert på en programslippefest for Cinemateket i Bergen i 2001. Siden da har Martens Meyer ikke forlatt plassen mellom lerret og scene. Ugress er filmatiske melodier, stemningsfulle sfærer og harmonier i pulserende lydlandskaper som suppleres gjennomgående med fascinerende og mytiske referanser til film- og musikkhistorien. 5. og 6. mai holder han to konserter på Cinemateket USF. Lørdag kveld blir det en konsert der han vil utnytte filmlerretet vårt til fulle. Denne kvelden vil han bruke film som en integrert del av musikken, noe som bugner for en konsertopplevelse helt utenom det vanlige. Søndag holder han en barnekonsert, noe Cinemateket i Bergen så sjeldent gjør at vi har trukket med oss de langt mer erfarne arrangørene av Bajazz for at det hele skal være i trygge hender. I uken frem mot nasjonaldagen kjører vi andre del av vår serie med filmer i en norsk motkanon som ble startet i forrige program. En lengre artikkel av Jon Inge Faldalen fi nner du der, alternativt på våre hjemmesider www.cinemateket-usf.no. Den siste av de lengre seriene i dette nummeret er viet Goran Bregovic, som har fått æren av å åpne Nattjazzen 23. mai. Bregovic har mange jern i ilden, og i anledning hans Bergens-besøk viser vi fem filmer hvor han har komponert den originale musikken. Han beskriver seg selv ganske enkelt som en komponist av samtidsmusikk. Så hvorfor skiller hans musikk seg så mye fra musikken til andre

samtidsmusikk-komponister? Fordi Goran Bregovic er fra Balkan. Og på Balkan er samtiden noe helt annet. Vi har også tre samarbeidsarrangementer i dette nummeret. Vagant fortsetter å velge film hos oss. Denne gangen er det polske Witold Leszczynskis filmatisering av Tarjes Vesaas «Fuglane» fra 1968 som er på plakaten. Vesaas var svært fornøyd med denne filmatiseringen, og den fikk stor oppmerksomhet i utlandet – blant annet ble den nominert til Oscar for beste utenlandske film. Nytt i dette programmet er at også tidsskriftet Fett har valgt seg et par filmer. Deres valg har falt på to vidt forskjellige filmer som likevel har en fellesnevner i kompleksiteten rundt kjønn. I Vannliljer og North Country presenteres vi for to verdener fjernt fra hverandre som begge konfronterer oss med noen ganske grunnleggende spørsmål: I hvor stor grad er vårt biologiske kjønn definerende for oss som mennesker? Hvor mye kan du selv påvirke, og hvor i stor grad legger samfunnet og våre nærmeste bånd på vår frihet som menneske uavhengig av om vi ble født som mann eller kvinne? I samarbeid med Bergen dansesenter markerer vi også Dansens dag 28. april med å vise Wim Wenders kritikerroste Pina og klassikeren Trollmannen fra Oz. Førstnevnte fikk riktignok veldig mye oppmerksomhet som en særdeles vellykket 3D-film, men tro oss; den er like betagende og fascinerende i 2D slik vi vil presentere den. Fortsetter gjør vi også med programmets stumme. Denne gangen er det en virkelig klassiker Jørgen Larsson skal få akkompagnere på vårt Grotrian Steinweg piano fra 1916. William Wellmans Wings med Clara Bow fra 1927 vant den aller første Oscarstatuetten for Beste film. Bare to stumfilmer har klart det gjennom tidene. Den andre var The Artist i 2012. Der har dere den røde tråden, og tro oss; Wings er en bedre stumfilm enn årets Oscarvinner for Beste film. Også prosjektet med å presentere to filmer som en Double Bill fortsetter; to filmer som rett og slett passer å vises sammen. Denne gangen er fellesnevneren old skool hiphop, med to av de banebrytende filmene som ikke bare gjorde hiphop, graffiti og breaking verdenskjent, men som også fikk traust norsk ungdom til plutselig å danne crew og breake i friminuttene. Legg til ytterligere fem Torsdagsfilmer og et skikkelig cineastisk farvel til den gamle kinosalen vår med et par visninger av Cinema Paradiso, og du bør fortvile om det blir mye sol de neste månedene. Perlene kommer på rekke og rad i Cinemateket USF frem til sommeren. Vi eimes i kinomørkret! Ole Petter Bakken Daglig leder

VÅRENS PROGRAM FINNER DU PÅ: www.bergen-filmklubb.no

Følg oss på twitter og facebook! @bergenfilmklubb / BERGEN FILMKLUBB

Det er neppe noen annen som har dominert kunstløpssporten som Sonja Henie. Hun kan uten tvil beskrives som en hovedattraksjon i kunstløpets historie, både gjennom sin amatørtid og senere som profesjonell. Mindre kjent er kanskje at hun på slutten av 1930-tallet og på begynnelsen av 1940-tallet også gjorde stor suksess i Hollywood. I forbindelse med at Henie ville fyllt 100 år 8. april, viser Cinemateket i Bergen tre av hennes filmer.

onja var en vinner, både på isen og i det andre hun foretok seg. Hun ble født i Oslo 8. april 1912 som eneste datter av Wilhelm og Selma Henie. Wilhelm Henie hadde arvet en meget innbringende pelsforretning, og var ved siden av en meget dyktig syklist som blant annet vant VM i 1894. Han visste av erfaring hva som skulle til for å nå til topps, og han – mer enn noen annen – veiledet sin datter i hennes karriere. I 1924 vant Henie førstepremie i Norgesmesterskapet, men ikke tittelen, da hennes pliktøvelser ikke nådde minstekravet. Etter en andreplass i VM i 1926 i Stockholm, sa hun etter konkurransen: «Jeg vant ikke denne gangen, men neste år vinner jeg, og fra da av vil jeg aldri tape igjen.» Som sagt så gjort: fra 1927 til 1936 vant hun

tre strake olympiske gullmedaljer (1928-1932-1936), seks europamesterskap på rad og ti strake verdensmesterskap. Da hadde hun vunnet nesten alt det var mulig å vinne. Ingen annen mann eller kvinne kan vise til noe liknende innen kunstløpsporten. Hun var blitt Norges store nasjonale idol. Med sin tredje olympiske gullmedalje i GarmischPartenkirchen og sitt tiende verdensmesterskap i Paris i 1936 ga hun opp sin amatørstatus. Hun hadde bestemt seg for at hennes neste store rolle skulle bli filmkarriere i Hollywood. Tidlig på høsten 1936 reiste familien Henie til Amerika, der Sonja ga en rekke oppvisninger før familien ankom Hollywood. Wilhelm Henie leide den eneste skøytebanen i byen, The Polar Palace, for to kvelder. Deretter kontaktet han aviskongen Randolph Hearst og hans venninne, skuespillerinnen Marion Davies, for avisreklame. De fant raskt tonen, og Davis sa seg villig til å ta på seg oppgaven med å sikre at alle de «riktige» personene i byen fikk invitasjon til oppvisningen Henie skulle holde. Sonja ble en sensasjon. Ingen i Hollywood hadde sett kunstløp. Alle de store stjernene var tilstede med unntagelse av en viktig person, Darryl F. Zanuck, sjefen for 20th Century Fox. Han kom neste aften, og noen dager senere inviterte han Sonja og faren til sitt kontor for å drøfte en eventuell filmkontrakt. Det første møte endte uten resultat. Sonja visste hva hun ville ha, men Zanuck sa nei. Senere kom det til et nytt møte, og etter en voldsom diskusjon måtte Zanuck gi etter for hennes krav. Hun undertegnet en 5-års kontrakt der hovedrollen ble belønnet med 75.000 dollar pr. film. Prisen gikk snart opp til 125.000 dollar – en film i året, og tillatelse til å kjøre sitt isshow når hun ikke var opptatt med filminnspilling. Med det ble hun Hollywoods best betalte skuespiller.

Zanuck erklærte senere: «Jeg har engasjert Sonja Henie og hennes skøyter. Selv om hun ikke kunne gå på skøyter, hadde jeg engasjert henne, men ikke for så mange penger». Hennes første film, One in a million, hadde galla forestilling nyttårsaften 1936, og ble en formidabel suksess. Snart lå et nytt manuskript på bordet, og det ble nye heftige diskusjoner med Zanuck. Sonja ville ha Tyrone Power som motspiller, men Zanuck sa nei. Enda en gang måtte han gi seg. Plutselig, idet innspillingen skulle ta til, døde hennes far Wilhelm, og Sonja sto uten sin manager og trofaste rådgiver. Hun fortsatte imidlertid ufortrødent videre, og viste i de neste årene seg som en dyktig administrator og organisator. Hennes filmer var stadig like populære, og mot slutten av 1930-årene var hun en av Hollywoods mest populære stjerner, bare forbigått av Shirley Temple og Clark Gable. Hennes ni filmer for Fox spilte inn en rekordsum på 25 millioner dollar. Med sine inntekter fra film og isshow, var Sonja snart en av USAs rikeste kvinner. Hun hadde interesser i mange andre forretningsområder – i skøytehaller, leiegårder i Chicago og Los Angeles, en ranch i Arizona, egen kunstløpsskole og en personlig transportable skøytebane, brennevinsforetagende, Zamboni ismaskin og en mengde Sonja Henie-effekter. Det ble sagt om henne «La ikke Sonjas uskyldige barneansikt narre dere – Sonja er en pike som vet hva hun vil ha og vanligvis får det». På senåret 1936 sluttet hun seg til en profesjonelt isshow, og ble framstilt som «Pavlova på sølvskøyter». Hun gikk snart i kompaniskap med Arthur Wirtz i Chicago. Han hadde skøytebane og Sonja sitt isshow. Hun produserte og var stjernen i «Sonja Henies Ice Revy». Showene gikk for stappfulle hus overalt. Hennes privatliv var imidlertid ingen suksess. Hun giftet seg to ganger, og begge ekteskapene endte med

skilsmisse. Dessverre tok hun imot dårlige råd fra sin andre mann. Blant annet anklaget han Arthur Wirtz for ikke å gi Sonja sin rettmessige del av inntektene, og Sonja oppløste derfor kompaniskapet. Han svartelistet Sonja, så hun ble utestengt fra alle hans skøytearenaer. Hun måtte dermed ta det hun kunne få, og det ble ofte store avstander mellom stoppestedene. Dette ble en vanskelig og dyr periode for henne, men hun ga aldri opp. I 1952 begynte det å lysne noe igjen, men da hun var i Birmingham, USA, skjedde det en alvorlig ulykke. Under ouverturen falt fire tribunerader i frontseksjonen sammen, og 400 tilskuere ble skadet. Morris Chalfen, som var stasjonert i Europa, hadde interesser i mange skøytebaner. Han hadde hørt om Sonjas mange problemer. Han kontaktet

Fra Andre fiolin

S O N Ja HE N IE 1 0 0 Å R

henne, og overtalte henne til å ta sitt show til Europa. Det besøkte bl.a. Paris, Berlin, Dortmund, London, og etter mange overtalelser, også Oslo. Den 23. august 1953 var det premiere på Jordal Amfi. Det ble en enorm suksess, en triumf for Sonja både kunstnerisk og økonomisk. Gjennom 33 forestillinger hadde 360.000 personer fra hele Norge sett showet. I 1956 giftet hun seg igjen, denne gangen med den norske skipsrederen Niels Onstad. Ekteskapet med Onstad kom på et tidspunkt da Sonja hadde begynt å trappe ned sin profesjonelle karriere. Interessen for kunst hadde de felles. De hadde hver sine favoritter blant samtidskunstnere, og etter hvert ble interessen for samtidskunst altoverskyggende for begge to. Helt fra tanken på å gjøre samlingen offentlig tilgjengelig oppsto, var det et ønske å bringe den hjem til Norge. I 1968 åpnet kunstsenteret på Høvikodden. Året etter åpningen døde Sonja av leukemi om bord i et fly hjem fra Paris – bare 57 år gammel. Henie-Onstad kunstsenter/red.

ONSDAG 11. APRIL KL. 19.00 TORSDAG 12. APRIL KL. 20.00

Second fiddle. Regi: Sidney Lanfield. USA 1939. Manus: Harry Tugend. Foto: Leon Shamroy. Musikk: Irving Berlin. Medv.: Sonja Henie, Tyrone Power, Rudy Vallee, Edna May Oliver, Mary Healy m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 25 min.

ANDRE FIOLIN Hollywood på is

Takk til Henie Onstad Kunstsenter for bruk av bilder til artikkelen om Sonja Henie. I anledning 100-års jubileet for Sonja Henie viser Henie Onstad Kunstsenter en større utstilling som presenterer Sonja Henie som kunstsamler og hennes mange ansikter. Sonja Henie – konstruksjonen av et bilde 15. april – 10. juni Henie Onstad Kunstsenter 14

Denne herlige musikalen byr på iørefallende melodier av selveste Irving Berlin og lekre dansescener, både på dansegulvet og på isen. Vi møter filmagenten Sutton som oppdager den søte og dyktige kunstløperen Trudi Hovland fra Minnesota. Han melder henne på en rollekonkurranse i Hollywood, og ut av intet velges hun til å spille i en ny storfilmsatsning. Trudi blir en sensasjon, men hun tror at Sutton elsker henne på samme måte som hun elsker ham. Da hun oppdager at han kun har utnyttet henne, reiser hun fra suksessen og alt. Først da forstår Sutton at han har følelser for henne, men er det for sent? Annen fiolin var åpningsfilmen da Gimle kino i Oslo ble innviet i 1939, og den siste filmen som ble vist i Norge før krigsutbruddet. Arbeiderbladets anmelder bemerket at «filmen lar henne slå stort gjennom som skuespillerinne, men lar oss klokelig ikke få se noe utklipp av disse høit lovpriste prestasjonene. Vi har nemlig fremdeles meget vanskelig for å tenke oss henne som dramatisk skuespillerinne i verdensformat». Tidens Tegn observerte at «det er tydelig at denne filmen er en slags «akklimatiseringsfilm» for Sonja Henie. Skøitene skal spille annen fiolin, mens Sonja fremdeles spiller første. Et skritt på veien over i «ordentlig filmarbeid», over i skuespillerfaget.» nfi/nb/red.

S O N JA HE N IE 1 0 0 Å R

S O N Ja HE N IE 1 0 0 Å R

ONSDAG 11. APRIL KL. 21.00 SØNDAG 15. APRIL KL. 19.00

TIRSDAG 17. APRIL KL. 19.00 ONSDAG 18. APRIL KL. 21.00

Thin Ice. Regi: Sidney Langfield. USA 1937. Manus: Boris Ingster, etter en roman av Attila Orbok. Foto: Robert Planck. Musikk: Charles Maxwell og David Buttolph. Medv.: Sonja Henie, Tyrone Power, Arthue Treacher, Raymond Walburn, Joan Davis, Sig Rumann m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 19 min.

Sun Valley Serenade [Høyfjellets sang]. Regi: H. Bruce Humberstone. USA 1941. Manus: Robert Ellis. Musikk: Emil Newman og Glenn Miller Orchestra. Medv.: Sonja Henie, John Payne, Glenn Miller, Milton Berle, Lynn Bari, Joan Davis m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 31 min.

PÅ GLATTISEN

SUN VALLEY SERENADE

Fjolls til fjells

En norsk flyktning i Amerika

Sonja Henie spiller Lili, en ski- og skøyteinstruktør ved et stort luksushotell i Alpene. En gruppe europeiske diplomater er innlosjert på hotellet for å diskutere den politiske situasjonen i verden. Hit kommer Prins Rudolph. Han er sendt inkognito av sin statsminister og kommer forkledd som en journalist. Prinsen sniker seg ut for å stå på ski, og treffer Lili i skibakken. Søt romanse oppstår, men det kompliseres når statsministeren ankommer hotellet for å sjekke hvordan det går med prinsen. Han er ikke fornøyd med den gryende romansen, og kan sam tidig avsløre at prinsen allerede er forlovet. På glattisen er en klassisk farse om forvekslede identiteter, misforståelser, storpolitikk og en god, gammeldags kjærlighetshistorie. Filmen fikk gjennomgående gode kritikker ved premieren i 1937, og spesielt Henies isdanssekvenser fikk mye oppmerksomhet. Mange regner den blant hennes beste filmer. Variety skrev blant annet: «Production wallop is the staging of three elaborate ice ballets, engaging a skating corps of hundred men and women. Troupe is beautifully costumed and photographed from angels which bring out grace, speed and skill.» olep

The Dartmouth Troubadours er et band som prøver å slå igjennom. I besetningen finner vi pianisten Ted Scott, som er forlovet med bandets sanger Vivian Dawn. Bandet har fått jobb som orkester på et høyfjellshotell i vintersesongen, men før de reiser dit får manageren deres den gode ideen at Ted bør adoptere en krigsflyktning for å gi dem positiv PR. Ted lar seg overtale, og drar til Ellis Island for å plukke opp det han regner med er et lite pikebarn. Der venter imidlertid ikke noe barn, men den vakre, norske flyktningen Karen Benson, spilt av Sonja Henie. Ikke før har de ankommet høyfjellshotellet bestemmer Karen seg for at Ted skal bli henne ektemann. Helt uten hemninger tar hun opp kampen mot Vivian om hans gunst. Også i Sun Valley Serenade får Henie muligheten til å vise frem sine fantastiske ferdigheter på skøyteisen. Musikken i filmen er alene verdt et kinobesøk. Det er nemlig The Glenn Miller Orchestra som utgjør musikerne i The Dartmouth Troubadours, og de fremfører blant annet deres store hit «In the Mood» i filmen. Filmen ble nominert til tre Oscar-priser, blant annet for foto og beste sang; «Chattanooga Choo Choo» fremført av Dorothy Dandrigde og The Nicholas Brothers. olep/red.

Hver torsdag viser alle de sju norske cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim den samme filmen. Dette kan være en av de store klassikerne eller en mindre kjent film fra filmhistorien, som også dagens publikum fortjener å få se eller gjense på det store lerretet på kino og ikke bare på DVD. Omtrent en gang i måneden presenterer vi også en nyere film som vi mener er verdifull, men som ingen har satt opp på ordinær kino i Norge. Torsdagsfilmen er navnet på samarbeidet mellom cinematekene om digitale visninger. Samkjøringen startet i 2008 og var resultatet av et prosjekt som hadde til hensikt å gjøre også klassisk årgangsfilm tilgjengelig i det nye digitale formatet og på flere steder enn i de aller største byene. Alle visningene er i 2k eller 4k som er standard for all digital visning av film på kino – Norge ble ferdig digitalisert i fjor og snart følger resten av verden etter. Av og til vil det før visningen være en innledning, streamet til lerretet fra ett av cinematekene til de andre. Flere og flere av de store klassikerne fra filmhistorien kommer nå i det nye digitale kinoformatet, og vi kan de neste månedene presentere både nye og gamle slagere. Velkommen! red.

TOR S DAG S F ILME N

TOR S DAG S F ILME N • T I TA N I C 1 0 0 Å R

TORSDAG 12. APRIL KL. 18.00 SØNDAG 15. APRIL KL. 21.00

TORSDAG 19. APRIL KL. 18.00 SØNDAG 22. APRIL KL. 21.00

Fante-Anne. Regi og manus: Rasmus Breistein, etter en fortelling av Kristofer Janson. Norge 1920. Foto: Gunnar Nilsen-Vig. Musikk: Haldor Krogh, fremført av Kringkastingsorkesteret. Medv.: Aasta Nielsen, Henny Skjønberg, Olaf Solberg m.fl. Utleie: NB. Stum med norske mellomtekster, DCP, s/hv, 1 t 33 min.

A Night to Remember. Regi: Roy Ward Baker. Storbritannia 1958. Manus: Eric Ambler, etter en bok av Walter Loyd. Foto: Geoffrey Unsworth. Foto: William Alwyn. Medv.: Kenneth More, Ronald Allen, Robert Ayres, Honor Blackman, Anthony Bushell m.fl. Utleie: Torsdagsfilmen. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 2 t 3 min.

FANTE-ANNE

A NIGHT TO REMEMBER

Norges første helaftens spillefilm

Skipet som ikke kunne synke

En fantejente og hennes lille datter søker en natt ly i låven på en storgård. Neste morgen blir de to losjerende oppdaget av husmannsgutten Jon. I løpet av natten har moren omkommet, men barnet er fremdeles i live. Jon bringer den lille jenten Anne inn til gårdskonen, som beslutter at barnet skal få bli boende. Hun vokser opp sammen med Haldor, sønnen på gården. Med tiden blir de to glade i hverandre, men en sommer Anne er på seteren, får moren Haldor til å forlove seg med den rike gårdsjenten Margit. Men Anne akter ikke å gi opp sin kjærlighet sånn helt uten videre. Som de fleste andre norske filmene på 1920-tallet er Fante-Anne basert på en bygdefortelling. Den ble spilt inn i Vågå i Gudbrandsdalen, og besetningen i filmen besto utelukkende av skuespillere fra Det Norske Teater. For samtlige av dem var i det debuten foran kamera. Slik åpnetFante-Anne veien til filmarbeid for profesjonelle skuespillere. Dette er bakgrunnen for at mange vil gi Breistein æren for at filmarbeid på 1920-tallet gikk over fra dilettantisme til profesjon. Breistein markerte seg som en av de mest aktive stumfilmregissørene i Norge, og fortsatte sin produksjon etter lydfilmens gjennombrudd med å lage filme til langt ut på 1940-tallet. Filmen presenteres nå i en prektig, nyrestaurert versjon – i sitt opprinnelige fulle billedformat og med nyjusterte mellomtekster. Ny musikk er komponert av Haldor Krogh og spilt inn av Kringkastingsorkesteret. olep/red.

Rett før midnatt 14. april 1912 gikk passasjerskipet Titanic på et isfjell nord i Atlanterhavet. Kl. 02.23 15. april forsvinner de siste delene av skipet i sjøen og 1517 mennesker omkommer i det iskalde vannet. Titanics forlis for 100 år siden var en skjellsettende begivenhet i samtiden. Utallige er framstillingene av katastrofen i litteratur og film, men mange regner dette britiske dokudramaet fra 1958 som den beste filmatiseringen. I tillegg til å bli et undergangssymbol er også Titanics forlis ofte vært tolket i lys av de grelle klasseforskjellene man kan lese ut av historien og av tallene på omkomne. Selv om bare en tredel av passasjerene overlevde, klarte 97 % av kvinnene på første klasse seg mot bare 46 % på tredje. Historien bak tall som dette komme tydelig fram i filmen, som ble laget på grunnlag av en dokumentarskildring av Walter Lord fra 1955. Flere av de overlevende var med som rådgivere under innspillingen. Sammenliknet med Titanic (1997) er dette en neddempet film, men likevel en solid, virkelighetsnær skildring av hendelsesforløpet med annenstyrmann Charles Lightoller og en gruppe passasjerer plassert i sentrum for begivenhetene. Så langt man kjente historien på dette tidspunkt, har man prøvd å holde seg til de historiske kjensgjerningene. Førsteklasses regi, klipp og s/hv-foto gjør at filmen gjør sterkt inntrykk – uten romantiske sidehistorier – også i dag. Torsdagsfilmen/red. 17

DA N S E N S DAG • TOR S DAG S F ILME N

TOR S DAG S F ILME N

TORSDAG 26. APRIL KL. 19.00 SØNDAG 29. APRIL KL. 21.00

TORSDAG 3. MAI KL. 19.00 SØNDAG 6. MAI KL. 21.00

The Wizard of Oz. Regi: Victor Fleming. USA 1939. Manus: Noel Langley, Florence Ryerson og Edgar Allan Woolf, etter en roman av L. Frank Baum. Foto: Harold Rossen. Musikk: Harold Arlen. Medv.: Judy Garland, Frank Morgan, Ray Bolger, Bert Lahr, Jack Haley m.fl. Utleie: Torsdagsfilmen. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 41 min.

Some Like It Hot. Regi: Billy Wilder. USA 1959. Manus: Billy Wilder, Doane Harrison og I.A.L. Diamond. Foto: Charles Lang. Musikk: Adolph Deutsch. Medv.: Marilyn Monroe, Jack Lemmon, Tony Curtis, Joe E. Brown, George Raft m.fl. Engelsk tale, utekstet. Utleie: Torsdagsfilmen. DCP, s/hv, 2 t 1 min.

TROLLMANNEN FRA OZ

Some Like It Hot

«Seeing The Wizard of Oz made a writer of me» – Salman Rushdie

Legendarisk farse

For oss nordmenn er det ikke alltid like lett å skjønne hva Elton John synger om i «Goodbye Yellow Brick Road», eller hva Cypher snakker om når han sender Keanu Reeves inn i the matrix med glosene: «Buckle your seat belt, Dorothy, because Kansas is going bye-bye». Uten særlig kontrovers våger vi påstanden at ingen andre filmer i historien er referert til like ofte som Trollmannen fra Oz. Det hele begynner i Kansas. Vemmelige Miss Gulch vil avlive Dorothys hund, Toto, fordi den gjentatte ganger har kommet seg inn i hagen hennes. Dorothy ønsker seg «somewhere over the rainbow», bort fra de voksnes urettferdige verden. Ønsket går i oppfyllelse i en drøm der hun og Toto blir tatt av en tornado og ført til det vakre eventyrlandet Oz. Men som vi alle vet, «there’s no place like home». Dermed begynner ferden hjemover, og på slep har Dorothy et fugleskremsel uten hjerne, en blikkmann uten hjerte, og en løve uten mot. Alle ønsker de seg det de mangler. Det er med andre ord mye mer enn en fantastisk skjønn, Oscar-vinnende barnemusikal vi har med å gjøre. Det er en intertekstuell mastodont, og bent frem en nødvendighet for alle som vil forstå vitser og referanser i engelskspråklig musikk, litteratur og film. Opplevelsen kan sammenlignes med første gang du ble tvunget til å lese Peer Gynt, og plutselig skjønte hvem Bøygen var, hva det ville si «å være seg selv nok» og hvor alt løksnakket egentlig stammet fra. red.

Joe og Jerry er to arbeidsløse musikere som tilfeldigvis blir vitne til St. Valentines-massakren i Chicago 1929. De sitter dermed inne med opplysninger som kan sende gangsterkongen Spats Colombo og hans kompanjonger bak murene for all tid. Klappjakten er i gang, og Joe og Jerry må gjemme seg. De finner det perfekte gjemmested idet de møter et kvinneorkester. De kler seg i kvinneklær og parykker, får jobb hos damene og blir med dem på turné. Men komplikasjonene er ikke over. Guttene har store problemer med å holde masken foran bandets vakre jenter. Some Like It Hot beviser at hysteriske farser faktisk kan være hysterisk morsomme, bare manus er oppfinnsomt nok, alle karakterene er gjennomarbeidet, og replikkene er skrevet med både subtilitet og respekt for publikums intelligens. Some Like It Hot har for ettertiden blitt stående som en av de store klassikerene innen komediegenren. Den topper American Film Institute sin liste over de morsomste amerikanske filmene gjennom alle tider. Filmen er full av replikker med dobbel bunn, men i hendene på Wilder blir det aldri plumpt – bare elegant. Some Like It Hot holder nivået gjennom samfulle to timer, og avslutter med en legendarisk sluttreplikk. red./olep

TOR S DAG S F ILME N

TORSDAG 10. MAI KL. 19.00 SØNDAG 13. MAI KL. 21.00

Fröken Julie. Regi og manus: Alf Sjöberg, etter et skuespill av August Strindberg. Sverige 1951. Foto: Göran Strindberg. Musikk: Dag Wirén. Medv.: Anita Björk, Ulf Palme, Märtha Dorff, Anders Henrikson, Lissi Alandh, Inger Nordberg m.fl. Svensk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 28 min.

FRØKEN JULIE Teater er best på film Vi prøvde å sette opp Frøken Julie i november 2009, men måtte den gang avlyse da DCPen ikke ble klar likevel. Nå prøver vi igjen! Sjøbergs Frøken Julie regnes som en av filmhistoriens mest kjente og aktede skuespillfilmatiseringer. Handlingen i Strindbergs skuespill er lagt til en herre gård der vi møter arbeideren Jean. Som sterk individualist søker han etter å komme seg opp i livet og nærer en blanding av forakt og beundring for overklassen som holder ham nede. Frøken Julie tilhører denne overklassen, men hun er aldeles ikke sikker på om hun trives i sin opphøyde plass. Hun har en usikker, men iboende dragning ned mot almuen. Mer enn representanter for hver sin stand er Jean og Frøken Julie symboler på menneskenes maskuline og feminine krefter, deres tiltrekning og umulige for ening. Dette var tema som i stor grad opptok Strindberg og andre naturalister på slutten av 1800-tallet. Alf Sjöberg har gjort mer enn bare å kopiere Strindbergs originale ideer, i sitt forsøk på å dra Frøken Julie inn i filmkusntens tidsalder. Med virkemidler som er umulige i teatersammenheng, utvider filmen skuespillets retrospektivitet, mellom menneskelige intrige og visuelle uttrykk og gir handlingen en større dimensjon. Med Frøken Julie vant Sverige i 1951 sin første Gullpalme i Cannes. CiO/red.

CINEMATEKET USF viser film, faktisk rundt 200 titler i året, noe som er nesten like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien. Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen. Du bør kunne finne noe av interesse her. Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes. Billetter: kr. 40,- m/medlemskap kr. 80,- u/medlemskap Medlemskort koster kr. 100,- og fås kjøpt i billettsalget. For filmprogram, artikler om film og annen filminfo, se www.cinemateket-usf.no Følg oss på facebook og twitter!

Nøstegaten

Jørgen Larsson

STUMFILM MED LEVENDE MUSIKK

inemateket i Bergen har satt seg som mål å gjøre stumfilm sexy. Minst en gang i hvert program fremover skal vi presentere en stumfilm med levende musikk, og det skal bli et arrangement man rett og slett ikke kan gå glipp av om man vil påberope seg noen som helst film- eller kulturinteresse i denne byen. Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pionertiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informasjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene. Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag. Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjernsynet – samme hvor stor skjermen din måtte være. Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. En ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de fotokjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnsyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart. Vår eminente «husmusikant» Jørgen Larsson akkompagnerer filmen på piano også denne gang. Vi gleder oss allerede. olep

P ROGRAMME T S ST U MME • ST U M F ILM ME D LE V E N D E M U S I K K

Wings. Regi: William A. Wellman. USA 1927. Manus: Hope Loring og Louis D. Lighton, etter en novelle av John Monk Saunders. Foto: Harry Perry. Medv.: Clara Bow, Charles Rogers, Richard Allen, Gary Cooper, Jobyna Ralston, El Brendel m.fl. Stum med engelske mellomtekster. Akkompagneres av Jørgen Larsson på piano. Digital kopi, s/hv, 2 t 21 min.

WINGS Tidenes første Oscar-vinner! Gjennom Oscar-historiens 84 år lange historie har kun to stumfilmer vunnet prisen for beste film – William A. Wellmans Wings i 1928 (da kategorien ble kalt «Most Outstanding Production») og Michel Hazanavicius The Artist i 2012. Wings er en klassisk melodramatisk krigsfilm om modige menn som drar i krigen og hjertesorgen til kvinnene som blir igjen. Jack og David er to unge menn fra en amerikansk småby som begge kniver om den vakre Sylvias gunst. Da 1. verdenskrig bry-

ter ut verver de seg begge til tjeneste i flyvåpenet. På rekruttskolen blir de to rivalene bestevenner. De havner i samme tropp og sendes til fronten i Frankrike etter at flyverutdanningen er over. Wings tok fullstendig pusten fra publikum da den hadde premiere, med sine autentiske og spektakulære actionscener. Og selv i dag er det vanskelig å ikke bli imponert av de fantastiske luftkampscenene. Filmen fikk stilt til disposisjon en rekke fly fra det amerikanske forsvaret til innspilingen. Fotograf Harry Perry

TIRSDAG 17. APRIL KL. 21.00 ONSDAG 18. APRIL KL. 18.30

fikk montert filmkamera på selve flyene, men siden han selv ikke kunne få plass på maskinene måtte skuespillerne selv operere kamera samtidig som de utførte akrobatiske manøvre under kampscenene. Noe som ikke akkurat var ufarlig – de mistet to fly under opptakene. Desto mer imponerende da at de sendte sine to hovedrolleinnehavere på vingene i disse scenene. Richard Arlen hadde vært flyver under 1. verdenskrig og følte seg nok komfortabel, men Charles «Buddy» Rogers hadde aldri satt sine ben i en flymaskin før. Han fikk derfor flytrening i løpet av produksjonen slik at også han kunne vises i nærbilde i luften. Filmen er et meget godt eksempel på hvor langt stumfilmregissørene hadde kommet med å beherske det nye fortellemediet til å lage drivende god underholdning. Likevel forsvant Wings relativt raskt fra publikums bevissthet. Tre uker etter premieren ble nemlig den første lydfilmen The Jazz Singer lansert, og snart var det lydfilm for alle pengene. Flere av de mer kunstneriske stumfilmene ble vist de neste tiårene, men de rene underholdningsfilmene ble raskt erstattet av lydfilmer. Originalnegativene til Wings forsvant for mange tiår siden, noe som betød at filmen ikke kunne gjøres tilgjengelig for nye generasjoner publikummere. Man hadde bare de gamle visningskopiene. For få år siden begynte imidlertid arbeidet med å restaurere filmen. Den mest komplette kopien man hadde ble skannet, renset og digitalt etterarbeidet bilde for bilde, et nitidig arbeid med tanke på de omfattende skadene på kopien. Resultatet har imidlertid blitt meget bra. olep 21

: C-KINO presenterer SKJULTE SANNHET SHAKESPEARES

k av nn av regler for bru to ganger (på gru re er ba film film lte en ke vi Vanligvis viser lig å få med seg en n ofte være vanske lle filka t tue de ak n og de r), ne pie ge arkiv-ko planer de to da eist eller har andre frihet. Her skal dersom du er bortr gir vi deg litt større » er: ter sen pre NO -KI «C skal vise dem d vi Me og , es. sse men vis er av spesiell intere film re eld og ere vi trekke frem ny o-oppsetning. ndon) m en alternativ kin xtended run» (Lo mange ganger. So lle r ka r man det «e ke ate rerte em tau cin res ske fra På utenland ene som vises er alt (Toronto), og film e» o. eas kin rel på t ted vis mi r eller «li ellers ikke bli re til nye filmer som k vil dra kjensel utgaver av klassike en film mange no til et mm ko en r tur ha en episoders NRKng e ga fir e nn En De ares skjulte sannhet. spe ake Sh e rsk no kinofilm. Orgapå, nemlig den blitt en helaftens r år tilbake har nå pa et skal avdekke fra ie som ser en tvnn sendt r Amundsen er ma tte Pe fen gra es pto en verden. Det nisten og kry konspirasjonsteori veger vi oss inn i be r he fjerntliggende og en n, på r ete tte sannh kreuzere, med ska sen Ro ge kti me d t Shakespeare. er en verden me eare ikke har skreve den hvor Shakesp ver en t ere i år og har ns lig mi tid e 12 ikk 20 øy og ble vist på Eurodok et nh san e ult skj s ge da r fra 19.–22. Shakespeare ter den opp i fire g 13. april. Vi set da fre e man henger seg ier om rem sp gig en norge i Bergen. Og uavh er ng illi est for e de film man her april som enest er det en engasjeren red. sett eller ikke, så ke tan s en ds un på Am n. har satt samme

C- K I N O P RE S E N T ERER : S HA K E S P EARE S S K J U LT E S A N N HE T • REGI S S Ø R B E S Ø K

Shakespeares skjulte sannhet. Regi og manus: Jørgen Friberg. Norge 2012. Foto: Svend Even Hærra. Musikk: Xtreme Music. Medv.: Robert Crumpton, Petter Amundsen m.fl. Utleie: AS Videomaker. Engelsk og norsk tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 40 min.

SHAKESPEARES SKJULTE SANNHET Må verdenshistorien skrives om? Var William Shakespeare bare en stråmann for et hemmelig brorskap? Med Shakespeares skjulte sannhet beveger vi oss ut på konspirasjonsteorienes utrygge grunn, hvor lite synes å være forankret i det kjente og allment aksepterte. Petter Amundsen er den beherskede kirkeorganisten som er like ukuelig og standhaftig i sin overbevisning som vi strengt tatt forventer at han skal være, i hvert fall når han kommer opp med teorier som disse:

Gjennom koder lagt igjen i originaltrykket av hakespeares verker finner kryptograf og orgaS nist Petter Amundsen klare hint om at det ikke var Shakespeare, men snarere det hemmelige brorskapet Rosenkreuzerne som sto bak Shakespeares litteratur. Og ikke minst at Francis Bacon er en sentral figur i denne teorien. Sammen med Shakespeare-ekspert Robert Crumpton, som i utgangspunktet kommer til Norge for å knuse Petters teorier, forfølger de disse

TORSDAG 19. APRIL KL. 20.30 FREDAG 20. APRIL KL. 19.00 OG KL. 21.00 LØRDAG 21. APRIL KL. 19.00 OG KL. 21.00 SØNDAG 22. APRIL KL. 19.00

sporene via Stratford-on-Avon og St. Albans og til en øy på Nova Scotia i Canada. Her antydes det at man ikke bare finner Shakespeares originalmanus i øyens underlige underjordiske konstruksjoner, men også jødedommens forsvunne skatter. Intet mindre, altså. Eller som skeptikeren Robert Crumpton etter hvert sier: «It’s possible to have too much truth». Denne historien høres kanskje kjent ut for mange, for det er ikke mer enn to og et halvt år siden NRK sendte en tv-serie i fire deler kalt «Shakespeares skjulte koder». Den samme Amundsen fikk da spredt sine teorier over tre og en halv time, og en debatt fulgte i kjølvannet. Slik det var mange som satt klistret til skjermen, var det nok også mange seere som ristet oppgitt på hodet over Amundsens tilsynelatende ville ideer. I årene som har gått siden da har Amundsen jobbet ufortrødent videre med saken, ikke minst med Oak Island i Canada og de trøblete eierforholdene der som gjør en eventuell utgraving vanskelig. Men at han kommer lenger enn han gjorde for et par år siden er sikkert. Uavhengig om man henger seg på Amundsens tankesett eller ikke, så er det liten tvil om at filmen reiser noen interessante spørsmål som henger ved lenger enn de 100 minuttene filmen varer. Kan man finne ganske plausible sammenhenger i nær sagt hva som helst bare man søker lenge og hardt nok? Skal det bare en snedig sammensatt film til før vi er på gli og godtar slike sammenhenger? Og ikke minst, hva skjer nå? sw/red. 23

presenterer Vannliljer og North Country Den røde tråden i disse to vidt forskjellige filmene er kompleksiteten rundt kjønn. I Vannliljer og North Country presenteres vi for to verdener fjernt fra hverandre som begge konfronterer oss med noen ganske grunnleggende spørsmål: I hvor stor grad er vårt biologiske kjønn definerende for oss som mennesker? Hvor mye kan du selv påvirke, og hvor i stor grad legger samfunnet og våre nærmeste bånd på vår frihet som menneske uavhengig av om vi ble født som mann eller kvinne?

om feministisk tidsskrift er Fett mer enn gjennomsnittlig opptatt av kjønnsrelaterte spørsmål. Tradisjonelt har kjønn som forskningsområde så vel som aktualitetsstoff i den offentlige debatten hatt et kvinneperspektiv. Men opprør mot stivnete samfunnsstrukturer, inngrodde «sannheter» og ufrivillige og indoktrinerte rollemønstre er ikke lenger en kvinnes kamp mot patriarkatet, noe de fleste vel har fått med seg i det vi skriver 2012. At det offentlige ordskiftet nå er i endring, (tenk de siste års debatter rundt temaene pappaperm, sinte unge menn og den nye mannsrollen), er først og fremst viktig for å få 24

et klart bilde av kompleksiteten når vi snakker om kjønn, kjønnsroller og strukturer. Kjønn er kompliserte greier. Den evige prosessen det er å lære seg selv å kjenne, helt fra de viktige barneårene av, via enn utforskende pubertet til en ofte konform voksentilværelse, knyttes nødvendigvis tett opp til kjønnsrolleproblematikk. Det er rett og slett ikke til å komme unna. Kjønn og identitet kan dreie seg om alt fra usikkerhet rundt egen legning, det kan handle om ubalanse i nære relasjoner, men aller oftest handler det om de muligheter og barrierer som samfunnet, familie og venner bygger oppunder i henhold til hvilken kjønnskategori du skulle falle under. Dette siste aspektet kan være vanskelig å sette fingen på før du havner i en situasjon hvor du har valget mellom å la disse ytre faktorene legge betingelsene for det livet du skal leve og å ta et oppgjør med deg selv og dermed med disse strukturene. Du har alltid et valg. I North Country møter vi Josey Aimes, en kvinne som tør å ta store valg som går på tvers av den stien som var lagt for en kvinne i hennes situasjon. Konteksten er et konservativt og hardtarbeidende arbeider klassemiljø i Nord- Minnesotas ukant på begynnelsen av 1980-tallet. Josey har ingen utdannelse og sitter alene med to barn etter å ha forlatt en voldelig eksmann. Det mest åpenbare alternativet er å flytte per-

manent inn hos sine gamle foreldre og tatt strøjobber passende for en som henne. Den gang ei. Josey tar et utradisjonelt, men for henne et økonomisk helt nødvendig karrierevalg ved å ta seg jobb i gruven for siden å ta et helt utenkelig opprør med den systematiske seksuelle trakasseringen som gjennomsyrer arbeidsmiljøet her. Det er på alle mulige måter uendelig langt fra den skitne hverdagen til Josey og hennes kolleger i et kaldt og goldt Nord-Minnesota til varme sommerdager i en forstad til Paris hvor de tre tenåringsjentene vi møter i Vannliljer gjør et tappert forsøk på å kjøle seg ned i svømmehallen. Det er den sommeren da lystene eksploderer, og de sårbare følelsene som følger relasjonene gutt/jente jente/jente, pen/mindre pen, heterofil/ homofil kommer for en dag. Regissør Céline Sciamma – kinoaktuell med Tomboy – skildrer på vakkert og stilsikkert vis hvordan dette kan utarte seg på fransk. Problematisering rundt temaet kjønn kan aldri bli ferdigforsket, utdebattert eller utdatert verken i kunsten, på lerretet, i litteraturen eller i livet selv. Fordi det uunngåelig er så nært knyttet opp mot identitetsbygging. Lik det eller ei, men spennende er det i hvert fall. God film! Hilde Staalesen Lilleøren/Fett

F E T T V ELGER F ILM

TIRSDAG 24. APRIL KL. 19.00 ONSDAG 25. APRIL KL. 21.15

TIRSDAG 24. APRIL KL. 21.00 ONSDAG 25. APRIL KL. 19.00

La naissance des pieuvres. Regi og manus: Céline Sciamma. Frankrike 2007. Foto: Crystel Fournier. Musikk: Para One. Medv.: Pauline Acquart, Louise Blachere, Adele Haenel, Warren Jacquin, Christelle Baras m.fl. Utleie: Fidalgo. Fransk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 25 min.

North Country. Regi: Niki Caro. USA 2005. Manus: Michael Seitzman, etter Clara Bingham og Laura Leedy Ganslers bok. Foto: Chris Menges. Musikk: Gustavo Santaolalla. Medv.: Charlize Theron, Thomas Curtis, Elle Peterson, Frances McDormand, Sean Bean, Woody Harrelson, Sissy Spacek m.fl. Utleie: NB. Engelske tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 6 min.

VANNLILJER

NORTH COUNTRY

Førstegangsopplevelser lystrer ikke regler

Hun ville bare tjene til livets opphold, men skapte historie

En sommer i en av Paris’ forsteder møtes tre jenter i svømmehallen. Den ene, Floriane, smellvakker og femme fatale i en alder av femten, beundres hemningsløst av den humørsyke Marie, Florianes rake motsetning. På slep har Marie sin venninne Anne som er håpløst forelsket i François som har et hemmelig forhold til Floriane. Jess, det er så absolutt duket for intriger i garderoben. Men først og fremst er Vannliljer en sår og vakker film om de første, håpløse forsøkene på å tre inn i de voksnes verden uten å ha den ringeste anelse om hva en begir seg ut på. Regissør Céline Sciamma er aktuell med den kritikerroste Tomboy som tar for seg en ti år gammel jentes flørt med en ny identitet som gutt. I sin spillefilmdebut Vannliljer er det tre tenåringsjenters som prøver ut sine homoseksuelle følelser. Ikke like kontroversielt kanskje, men selv om ikke temaet er nytt, vil det neppe bli oppbrukt med det første da det alltid vil være nye generasjoner, nye innfallsvinkler, nye bilder. Spesielt det estetiske uttrykket i Vannliljer er rett og slett nydelig gjennomført håndtverk; all ære til fotograf Crystel Fournier for det. Det er kanskje i dette tilfellet lov å ta i bruk klisjeen om «the female touch» fra nevnte Fournier og regissør Sciamma. Skildringene av de mest intime scenene i filmen ville neppe en mann sluppet unna med, resultatet ville uansett blitt et ganske annet. Hilde Staalesen Lilleøren/Fett

Etter å ha blitt slått én gang for mye, tar Josey Aimes ungene sine og drar til barndomshjemmet i jerngruvebyen i det nordlige Minnesota. Hun innser fort at skal hun få råd til et eget sted for seg selv og barna, må hun gjøre noe annet enn å vaske hår. Mulighetene er ikke mange her, og Josey velger derfor gruvelivet, som både er godt betalt og vel ansett. Det være seg for menn vel å merke; hennes konservative foreldre skjemmes over Joseys yrkesvalg. Men selv er hun stolt over sitt nye, selvstendige liv. Gleden skal vise seg å bli kortvarig, for hver arbeidsdag er en enorm prøvelse for de få kvinnene som har turt å trosse kjønnsbarrierene for å ta seg jobb i gruven. Det som starter med systematisk, daglig trakassering som slengbemerkninger og plastkuker i matboksen, ender i en reell angst for overgrep. Det er utenkelig å si i fra, kvinnene er livredde for å miste jobbene sine. Josey går likevel til ledelsen, hvor hun får beskjed om å «holde kjeft, jobbe hardt og ta det som en mann». Det ender med USAs første gruppesøksmål mot seksuell trakassering. Filmen, som er regissert av Niki Caro, bygger løst på saken Jenson vs. Eveleth Taconiute Co., som er beskrevet i boken Class Action. For sin tolkning av Josey, ble Charlize Theron Oscarnominert for beste kvinnelige hovedrolle mens Frances McDormand ble nominert for beste birolle som venninnen og gruvearbeideren Glory Dodge. Hilde Staalesen Lilleøren/Fett 25

Program

DANSENS

DAGER 2012 De Internasjonale Dansens Dager 26.–29. april 2012 Bergen Dansesenter inviterer til årets største dansefest, De Internasjonale Dansens Dager! Bergen Dansesenter

Fra 26.–29. april danser liten som stor, proff som amatør på skjermen, på scenen, i byen og på et hjørne nær deg. Festen varer tre dager til ende for å hylle og feire dansens mangfold.

Torsdag 26.04 Kl. 19.00 Trollmannen fra Oz, Cinemateket USF Kl. 21.00 Pina, Cinemateket USF Fredag 27.04 Kl. 18.00–21.30 Arna kulturdager, Kom og dans, Espelandshallen Lørdag 28.04 Kl. 10.00–15.00 Dans i Sentrum, Togstasjonen, Festplassen, Bergen Offentlige Bibliotek, Konsertpaleet Kl. 12.00 Åsane danser, Åsane senter Kl. 12.00 Arna kulturdager, Kom og dans, Espelandshallen Kl. 12.00 Senior dans, Øyrane Torg Kl. 19.00 Nothing’s for something, en danseforestilling av Heine Avdal og Yukiko Shinozaki, i Studio Bergen. Møt Kunstneren, en samtale mellom kunstner og teaterviter Gulli Kristine Sekse etter forestillingen. Søndag 29.04 Kunsthuset Wrap feirer Den Internasjonale Dansens Dag med åpen danse improvisasjon sammen med Bergen Impro Storband. Etter impro’en blir det åpen bar, kaker og filmvisning fra en mangfoldig dansedag 28 april. kl. 15.00–16.15 Åpen danseimpro kl. 16.30–18.00 Filmvisning av dansestunts som har skjedd rundt om i by’n 28 april. kl. 19.00 Pina, Cinemateket USF kl. 21.00 Trollmannen fra Oz, Cinemateket USF

DA N S E N S DAG

Pina. TORSDAG 26. APRIL KL. 21.00 Regi og manus: Wim Wenders. SØNDAG 29. APRIL KL. 19.00 Tysland/Frankrike 2011. Foto: Hélène Louvart. Musikk: Thom Hanreich. Medv.: Malou Airaudo, Jorge Puerta Armenta, Andrey Berezin, Damiano Ottavio Bigi, Clementine Deluy m.fl. Tysk, Fransk, Engelsk m.fl. tale, norske undertekster. Utleie: Arthaus. DCP 2D, farger, 1 t 43 min.

PINA (2D-versjon) En strålende oppvisning av kreativitet og absurd humor. Den banebrytende koreografen Pina Bausch, kanskje den mest fremtredende eksponenten for den nærmest særtyske kunstformen danseteater, døde plutselig under forberedelsene til denne produksjonen. Wim Wenders lagde i stedet en film sentrert rundt medlemmene av ensemblet, der flere hadde jobbet sammen med henne i flere tiår. Vi møter dem en etter en, der de forteller med nesten tilbedende hengivenhet om hvor mye Pina Bausch betydde for deres kunstneriske

blomstring og hvordan hun la vekt på at den måtte springe ut fra deres egen utvikling som mennesker. Hun ga nesten aldri råd, og en av danserne forteller at det eneste uttalte direktivet hun hadde fått i løpet av tyve år var «du må prøve å bli litt mer gæern». Flere av Bauschs arbeider får bred plass, og noen av dem er flyttet ut i friluft, til for eksempel en park, et veikryss eller et industriområde. Jeg opplevde filmen som endeløst fascinerende, da dansestykkene

er en eneste lang, sprudlende oppvisning av fantasi, absurd humor og en ustoppelig kreativitet når det gjelder å klekke ut overraskende bruk av kroppsspråk for å skape slående og snurrige uttrykk for stykkenes temaer. Pina er også i høyeste grad en audiovisuell opplevelse, da oppsetningene akkompagneres av flott musikk fra alle tenkelige sjangere og tidsaldre. Det store spørsmålet er, trenger denne filmen 3D? Siden Pina henvender seg til et noe annet publikum enn det som lepjer i seg amerikansk action og superheltfilmer, er det ganske sannsynlig at denne filmen vil medføre manges første møte med 3D. Svaret på spørsmålet er vel tja eller nja. Jeg så filmen i 3D i Haugesund og frisket den senere opp på 2D. Jeg vil si jeg fikk like mye ut av den i to dimensjoner. Det er og blir et faktum at menneskene automatisk selv skaper en dybdedimensjon i de «flate» bildene vi ser – ellers ville det å se film vært umulig – og derfor «trenger» vi ikke 3D. Det vi er interessert i, er å oppleve selve dansen og framførelsen, elegansen og ideene, og da blir det ikke imperativt å se dette i 3D. Jeg vil heller si at det er fare for at en påtvunget 3D-opplevelse blir mer distraherende enn forsterkende for opplevelsen – spesielt for publikummere som vil oppleve dette for første gang. Det er en merkelig følelse for eksempel å se underteksten sveve på et nivå innenfor den danseren som er nærmest deg. En annen underlig bivirkning av brillene er at de har en merkelig tendens til å minske størrelsen på bildene. Men for all del, 3D ødela ikke opplevelsen heller. Dag Sødtholdt/Magasinet Film & Kino 27

ONSDAG 2. MAI KL. 19.45

AKADEMIET CINEMATEKET:

REUNION – TI ÅR ETTER I samarbeid med Norsk filmklubbforbund presenterer vi en kveld med filmregissør Jon Haukeland og Steinar Bryn fra Nansensenteret. Først vises den korte dokumentaren Før bombene falt (se egen omtale), før vi overlater scenen til Haukeland og Bryn. De vil snakke om bakgrunnen for og tilblivelsen av filmene Reunion – ti år etter og Før bombene falt. «Noen dager etter at jeg filmet det første møtet mellom de serbiske og albanske studentene, i 1999, bombet NATO Serbia, Montenegro og Kosovo. De tingene som skjedde i etterkant av dette – eskaleringen av den etniske rensingen, flyktingestrømmen til Makedonia og Albania. Milosovic som nektet å gi opp. Den endelige seiren, albanernes frihetskamp kronet med selvstendighet. Serbernes flukt fra byene utløst av hevn og revansjelyst. Det nye Kosvo er ikke slik som NATO sa at det ville bli. Det er verken multietnisk eller demokratisk. Det er et korrupt oligarki, der minoritetene frykter for sine liv. (…) Midt oppi dette mørke bildet finnes det heldigvis helter. Først og fremst de serberne og albanerne som gjennom hele livet har blitt utsatt for en intens hatkampanje, men som allikevel vil møte motparten. Og Steinar Bryn som har utviklet en egen metode for å bryte inngrodde tankemønstre hos begge parter, skape arenaer der folk kan møtes og arbeide for at skoler og institusjoner skal være for alle etniske grupper. Når jeg gikk i gang med Reunion var det fordi at jeg kunne lage en film om disse heltene, om hvordan krig blir til men først og fremst hvordan det er mulig å gjøre noe for å unngå at den bryter løs igjen.» – Jon Haukeland

Jon Haukeland er en norsk regissør, drama turg og journalist. I 2004 regisserte han, i samarbeid med Tore Vollan, kinodokumentaren Mannen som elsket Haugesund. De siste årene har han vært involvert som dramaturg på toneangiv ende dokumentarfilmer som kinofilmen Jenter, de svenske festivalfilmene Bullshit og Facing Genocide, samt TV-dokumentaren Min stolte far. Han har også skrevet og regissert kortfilmen Elva bak huset og novellefilmen Ti år fra nå.

Steinar Bryn er leder for prosjektet «Nansen Dialog» som ble opprettet i 1995 på Nansenskolen på Lillehammer, som en reaksjon på at det var krig i den tidligere vinter-OL-byen Sarajevo, mens vinter-OL ble arrangert på Lillehammer. Nansenskolen samlet unge ledere fra de forskjellige etniske gruppene i tidligere Jugoslavia til samtaler. Etter hvert flyttet de det meste av arbeidet til Balkan, og i dag er det ti dialogsentre med mer enn 60 ansatte som arbeider med dialog mellom etniske grupper som har vært i krig mot hverandre. Det har blitt arrangert mer enn 150 dialogseminar mellom fiender fra krigsområder på Nansenskolen. Fortsatt drives det med kurs på Lillehammer, og dialogerfaringene har ført til at man har arrangert kurser for flere grupper fra andre konflikt- og krigsområder som Midtøsten og Afrikas Horn.

REGI S S Ø R B E S Ø K

AKADEMIET CINEMATEKET: REUNION – ti år etter • REGISSØRBESØK

ONSDAG 2. MAI KL. 19.00

ONSDAG 2. MAI KL. 20.45

Før bombene falt. Regi: Jon Haukeland. Norge 1999. Foto: Jon Anton Brekne og Monica Ulseth. Musikk: Lars Gudmestad. Engelsk og norsk tale, engelske undertekster. DVD, farger, 30 min.

Reunion – ti år etter. Regi: Jon Haukeland. Norge 2011. Foto: Anna Myking og Øystein Mamen. Medv.: Steinar Bryn, Slobodan Boban Lestarevic, Artor Sejfija, Fitim Mulolli, Srdjan Popovic, Sasa Djikic m.fl. Utleie: Filmoptimistene. Norsk, engelsk og serbisk tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 12 min.

FØR BOMBENE FALT

REUNION – TI ÅR ETTER

10 dager før NATO bombet

Albanere og serbere – to møter – før og etter krigen

Nesten to uker før NATO startet sin bombing av Jugoslavia, møttes en gruppe serbiske og en gruppe albanske studenter i Montenegro for å snakke om en løsning på konflikten. Det strenge apartheid-systemet i Kosovo gjorde det nesten umulig for de to folkegruppene å møtes. Før dette møtet hadde nesten ingen aktivister fra de forskjellige sidene snakket sammen. Kan de vite noe, og bli enige om noe, som kan forhindre landet deres i å gå ut i det fullstendige kaos? red.

Reunion – ti år etter bygger på regissør Jon Haukelands tidligere dokumentar Før bombene falt (se egen omtale) fra 1999 om en gruppe serbiske og albanske studenter fra Kosovo som møttes rett før Kosovo-krigen. Ti år etter samles deltagerne igjen, og for første gang får de se filmen om seg selv. Det utløser en psykologisk prosess hos både vinnerne og taperne av krigen. De som før var ofre, kan synes å ha inntatt undertrykkernes rolle. Splittelsen blir enda større når konfliktene kommer på bordet, men gjensynet med fortiden gjør at deltagerne for første gang opplever å ha noe til felles med motstanderen. Da møtet går mot slutten utløser dette et overraskende vendepunkt. Filmen skildrer også Steinar Bryn, fra Nansen Dialog, sin metode i dialogmøtene. Reunion – ti år etter vakte begeistring hos publikum under Tromsø internasjonale film festival i 2011, og filmen fikk etter dette midler fra Norsk Filminstitutt til å klippes om til en helaftens dokumentarfilm. I midten av juni 2011 åpnet den forlengede 72-minutter lange versjonen av filmen Kortfilmfestivalen i Grimstad, og den vant Amandaprisen i kategorien Beste dokumentar under Filmfestivalen i Haugesund i august 2011. Under BIFF i oktober 2011 vant filmen Juryens spesialpris for nyskapende dokumentarfilm. Juryens begrunnelse var slik: Filmen viser hvordan man med ny teknologi og selv med begrensede midler kan lage dokumentarfilm på et høyt teknologisk nivå. Filmen demonstrerer også hvordan et i utgangspunktet begrenset bildemateriale kan utnyttes effektivt og estetisk i fortellemessig sammenheng. Det er en film som utmerker seg med et nyskapende fortellergrep i forhold til sin egen tilblivelse og som dessuten engasjerer seg i en sterkt konfliktfylt situasjon uten å ta side, og slik viser hvor komplisert virkeligheten kan være. red. 29

EN NORSK el 2 MOT- dI KANON

I vårt forrige program presenterte vi de første fem av ti nyere, norske filmer i en moderne mot-kanon. Her følger de siste fem.

boka Den norske filmbølgen. Fra Orions belte til Max Manus (Gunnar Iversen og Ove Solum, Universitetsforlaget, 2010) beskriver filmprofessor Gunnar Iversen følgende nedslående faktum: «Noen tradisjon for filmatiske eksperimenter finnes så å si ikke i Norge (…) Spillefilm (…) har blitt ansett som et for kostbart medium for eksperimenter, og verken staten eller private produsenter har oppmuntret til filmatiske eksperimenter eller avvik.» Dette sørgelige faktum er tydeligere enn noen gang i dagens (post-)Giske wood, der gjeldende devise er «Den som intet våger, vinner». Både publikummere og kritikere strømmer til middelmådigheten som går under navnet nyere norsk film. Mens det fins enkelte skinnende steiner i den strie hovedstrømmen. Jeg vil lande på ti av dem. Denne seriens siktemål er å anerkjenne de langfilmene som ikke har vært skoledannende gjennom umiddelbare etterfølgere, men i stedet djerve forsøk på reelle alternativ både hva gjelder fortelling, stil og En norsk mot-kanon består av ti filmer. Fem ble presentert i forrige program, de siste vises nå i mai. tematikk – rett og slett enestående eksperimenter. Fabel (1980) Regi: Jan Erik Düring Resten av Jon Inge Faldalens artikkel – som også inkluderer begrunnelsen for valget av filmene - sto på trykk i vårt forrige program. Den kan også leses på våre hjemmesider www.cinemateketusf.no .

X (1986) Regi: Oddvar Einarsson Is-slottet (1987) Regi: Per Blom Hotel St. Pauli (1988) Regi: Sven Wam Sweetwater (1988) Regi: Lasse Glomm Stella Polaris (1993) Regi: Knut Erik Jensen Hodiak (1994) Regi: Hans Petter Blad Dis (1995) Regi: Aune Sand Mot Moskva (2003) Regi: Runar Hodne Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta (2005) Regi: Dag Johan Haugerud

N OR S K MOT K A N O N

TORSDAG 3. MAI KL. 21.15 SØNDAG 6. MAI KL. 19.00

X. Regi og manus: Oddvar Einarson. Norge 1986. Foto: Svein Krøvel. Musikk: Andrej Nebb. Medv.: Bettina Banoun, Jørn Christensen, Atle Mostad, Sigrid Huun, Hege Schøyen, Are Storstein, Casper Evensen, Holy Toy, Backstreet Girls m.fl. Kopi: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 34 min.

X Et vellykket norsk filmeksperiment Etter å ha laget en rekke anerkjente dokumentar- og kortfilmer, spillefilmdebuterte Oddvar Einarson i 1986 med et uttalt mål om å lage «en klar, filmatisk film. Et tidsuttrykk hvor vi vil arbeide med filmens språk: De talende bilder og konflikter, de klare visuelle handlinger – bort fra dialoger som bærende element.» Norsk film har vært og er preget av en vektlegging av det narrative – å fortelle gode historier. Med sin orientering mot filmmediets egenart, og da spesielt det visuelle, skiller X seg ut i norsk filmhistorie som en av få filmer med et slikt fokus. Gjennom lange, statiske tagninger og velkomponerte utsnitt, danner Einarson et bilde av Oslo anno 1986 som en avantgardistisk ørken. Det er et kaldt og dystert sted hvor menneskene er isolerte individer. Men det finnes om ikke annet rom for kortvarig lindring gjennom kunsten og kjærligheten. Dersom man skal si at X handler om noe – utover det rent visuelle – er det spenningsforholdet mellom isolasjon og mulighet for nærhet. Det er alvorlig, veldig åttitalls – og det fungerer aldeles utmerket. Amatørene Bettina Banoun og Jørn Christensen leverer overbevisende rollefigurersom den unge jenta Flora og den ambisiøse kunstfotografen Jon Gabriel. De innleder et forhold hvor Jon Gabriel fungerer som en blanding av kjæreste, storebror og far. Bfk/red.

N OR S K MOT K A N O N

TIRSDAG 8. MAI KL. 19.00 ONSDAG 9. MAI KL. 21.00

TIRSDAG 8. MAI KL. 21.15 ONSDAG 9. MAI KL. 19.00

Hotel St. Pauli. Regi: Svend Wam og Petter Vennerød. Norge 1988. Manus: Svend Wam, Petter Vennerød og John Ege, etter Erland Kiøsteruds roman «Jord». Foto: Philip Øgaard. Musikk: Svein Gundersen. Medv.: John Ege, Amanda Ooms, Øyvin Berven, Sossen Krohg, Petter Nome m.fl. Norsk tale, utekstet. Utleie: NB. 35mm, farger, 2 t 3 min.

Stella Polaris. Regi og manus: Knut Erik Jensen. Norge 1993. Foto: Svein Krøvel. Musikk: Arne Nordheim. Medv.: Anne Krigsvoll, Ketil Høegh, Eirin Hargaut, Vegard Jensen, Thom Bastholm m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 28 min.

HOTEL ST. PAULI

STELLA POLARIS

En studie i forfall

En elegi over en kystkultur

Jor og Gerda elsker hverandre vilt og sterkt, men på misforståtte premisser. Gerda må trekke på gaten for å holde liv i Jor og hans foreløpig mislykkede forfatterskap. Imidlertid forbereder Gerda seg på å slutte med prostitusjonen for å leve et anstendig liv sammen med Jor. I all hemmelighet avskyr Jor tanken på dette og vil kutte båndet mellom dem – noe han lar Gerda forstå. Elendigheten ender imidlertid ikke med det. På gata treffer Gerda Morgan. Han er en ensom ung mann som har forlatt en ørkesløs tilværelse hjemme for å oppsøke det han mest av alt savner, kjærlighet. Gerda tar Morgan med hjem til Jor. Det er duket for et trekantdrama fylt av redsler og sjalusi. Det hele ender med at Morgan til slutt havner på psykiatrisk anstalt. Innspillingen gikk også hardt utover filmens hovedrolleinnehavere. Skuespillerne John Ege, Amanda Ooms og Øyvin Berven var på denne tiden ubeskrevne og tildels urutinerte skuespillere. I følge et intervju med Wam og Vennrød drev rollene dem til randen av sammenbrudd og selvødeleggelse – og det var der regissøren og produsenten gjerne ville ha dem. Hotel St. Pauli skapte også heftig debatt med sine mange sexscener da den kom i 1988. Kritikken var blandet og mange mente den var for spekulativ i sitt eksplisitte filmatiske uttrykk. red./olep

En kvinne ligger til sengs og hører en stemme svakt si til seg «-Du må våkne!». I det hun fornemmer ordene og våkner til, setter en erindrende kraft inn. En reise i tid, tanker og opplevelser har begynt. Kvinnen befinner seg på stedet hun vokste opp, og vi ser henne og jenta som sa ordene i omgivelser preget av fiskerliv og hverdag. Tilbaketrukket og registrerende får vi innblikk i et lite univers der verdener krysser bane. Stella Polaris er en film som gjennom uvanlig vakre bilder forteller oss en historie om mennesker og livet under nordstjernen, Stella Polaris. Gjennom brytende tidsplan følger vi livet i ulike tider, hvor barndom under krigen og voksentid smeltes sammen. Knut Erik Jensen var en etablert dokumentarfilmskaper med lang fartstid innenfor NRK da han i januar 1993 debuterte som spillefilmsregissør med Stella Polaris. Mange av disse dokumentarproduksjonene er holdt i et særegent filmspråk med poetisk undertone, et filmspråk han tok med seg inn i Stella Polaris. Her viker imidlertid det dokumentariske for det poetiske, selv om det også her er med i form av klipp fra den tyske filmavisen bakt inn i fortellingen. Mange norske kritikere ga Stella Polaris svært god omtale og filmen fikk stor oppmerksomhet som festivalfilm i en rekke land verden over. Til tross for dette ble Stella Polaris aldri noen suksess her i Norge. Få kinosjefer torde å satse seriøst på filmen, og ble den vist, var det gjerne på et ugunstig tidspunkt over en kort periode. Trondheim Filmklubb/red. 31

N OR S K MOT K A N O N

TIRSDAG 15. MAI KL. 21.00 ONSDAG 16. MAI KL. 21.15 SØNDAG 20. MAI KL. 19.00

TORSDAG 10. MAI KL. 21.00 TIRSDAG 15. MAI KL. 19.00

Dis – en historie om kjærlighet. Regi og manus: Aune Sand. Norge 1995. Foto: Aune Sand og Einar Lund. Musikk: Jo Wang. Medv.: Aune Sand, Siv Stubsveen, Einar Lund, Beate Halkjelsvik, Beate Charlotte Lunde og Charlotte Thiis Evensen. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 9 min.

Mot Moskva. Regi og manus: Runar Hodne og Jo Strømgren. Norge 2003. Foto: Patrik Säfström. Musikk: Den Røde Armes mannskor. Medv.: Torbjørn Harr, Anna Dworak, Espen Reboli Bjerke, Kyrre Texnæs, Silje Torp Færavaag m.fl. Utleie: NB. Gibberish tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 20 min.

DIS

MOT MOSKVA

En velfortjent kultfilm

Sukker for kunsten

Dis hadde premiere i februar 1995. Sjelden har vel et samlet norsk pressekorps vært mer unisont i å slakte en film. Unge Herr Sand klarte å hisse opp og provosere norske filmanmeldere voldsomt, med sin lille film om kjærlighet. Men publikum? De storkoste seg. Riktignok holdt de på å le seg i hjel – ikke akkurat i henhold til Sands intensjon – men resultatet ble at mange så filmen flerfoldige ganger for lære seg replikkene utenat. Sånt kalles suksess – og det var det ikke mange norske filmskapere som hadde opplevd på en stund i 1995. Sand fikk ikke et eneste øre i produksjonsstøtte av den norske staten. Alle kostnader garanterte Sand selv for. De fleste regningene ble betalt etter at filmen var ferdig innspilt, og – den gang en sjeldenhet i norsk film – begynte å tjene penger. Den genererte faktisk et overskudd. Filmen bærer preg av å være innspilt med ekstremt lite penger. Den har relativt få klipp, ingen synkroniserte lydopptak, tilfeller av dårlig lyssetting, og mangler tidvis kontinuitet. Under innspillingen av New York-episoden, besto hele teamet i utgangspunktet av to personer: Sand bak kamera og Einar Lund foran. Teamet fikk snart et tilskudd. Journalist Beate Charlotte Lunde, som kom til New York for å lage en reportasje om filmen, ble straks hyret til den kvinnelige hovedrollen i denne episoden. Dis er faktisk ikke spesielt dårlig fotografert eller regissert. Det er manuskripets monolog – filmens voice-over – som filmanmelderne hater og publikum elsker. Annet kunne gitt flere journalistiske lovord, men færre lykkelige publikummere. Uansett er Dis et unikt fenomen i norsk filmhistorie, og en film absolutt alle bør ha sett. olep

Mot Moskva er den mest oppsiktsvekkende, originale, livsbejaende, hysteriske... og mest urettferdig behandlete norske film på 1990-tallet. Den fikk en kort karriere på kino. I konkurranse med publikumsvennlige, feel-good-Hollywood-kopister som Buddy, United og Mors Elling – samt genregrøsseren Villmark – ble den lille, absurde kunstfilmen Mot Moskva veid og funnet for lett av mange norske kinogjengere. De har gått glipp av en særdeles fascinerende filmreise som absolutt må oppleves i en kinosal. Vi følger en teatertrupp på turne i Russland, som med vekslende hell opptrer på ulike provinsteatre, klubber og andre beleilige steder som kan tilby en matbit og ly for natten. De kunstneriske ambisjonene til truppens leder Vassi er det ingenting å si på. Han er overbevist om at så snart de kommer frem til Moskva vil deres genialitet bli ordentlig verdsatt, og verdenssuksess bli et faktum. Mens han arbeider målbevisst med å utvikle den store forestillingen, må han finansiere driften gjennom å frakte forsjellige mistenkelige kofferter for sin bror Victoras. Det er også broren som skaffer Vassi skuespillere til truppen. Deres syn på hvilke kvalifikasjoner en skuespiller bør ha spriker kraftig. Vassi er opptatt av kunsten – Victoras av pengene. olep

VAGA N T V ELGER F ILM

Zywot Mateusza. SØNDAG 13. MAI KL. 19.00 Regi: Witold Leszczynski. Polen 1968. Manus: Witold Leszczynski og Wojciech Solarz, etter en roman av Tarjei Vesaas. Foto: Andrzej Kostenkon. Musikk: Arcangelo Corelli. Medv.: Franciszek Pieczka, Anna Milewska, Wirgiliusz Gryn m.fl. Utleie: NB. Polsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 20 min.

FUGLANE En mesterlig Vesaas-filmatisering Alvoret hos Vesaas er kanskje blitt for godt ivaretatt i de norske filmatiseringene. Den sterke vektleggingen av dramaet har ofte redusert karakterene til rene sjablonger av forknytt angst. Dette er en grov forenkling av Vesaas’ litterære arbeider – det ligger alltid en spire til optimisme og humor i bunn. Det er her filmatiseringen av Fuglane står i særklasse, slik Henning Carlsens Sult (1966) er de andre Hamsunfilmatiseringene overlegen. Tarjei Vesaas var selv svært filminteressert og var i flere år styremedlem i

3/2011

Med unntak av Knut Hamsun (og Gunnar Staalesen), er Tarjei Vesaas den norske forfatteren som er blitt filmatisert flest ganger. I alt er det laget sju langfilmer basert på Vesaas’ romaner: Dei svarte hestane (1951), Fuglane (1968), Brannen (1973), Kimen (1974), Vårnatt (1976), Is-slottet (1987) og The Boy on the Galloping Horse (Polen 2006) – sistnevnte også basert på «Dei svarte hestane». Ikke alle har vært like vellykkede, for Vesaas tar ofte opp tunge temaer som er vanskelige å formidle, slik som angst og språkløshet.

Norsk Film. Han var svært begeistret for Leszczynskis filmatisering, og den ble da også Oscar-nominert som beste utenlandske film i 1968. Fuglane er satt sammen som en episodisk film med et renskåret uttrykk. Mange sidemotiver har forsvunnet på veien fra bok til film, og filmen konsentrerer seg om kjerne-elementene i Vesaas’ roman samtidig som den dikter videre både i bilder og dialog. Historien dreier seg om forholdet mellom søskenparet Mattis og Olga, som bor alene på et småbruk. Den mentalt tilbakestående Mattis er matglad og lat, og duger dårlig som arbeidskar og bonde. Han er derfor fullstendig avhengig av Olga, som må ta seg av ham, og tjene til livets opphold for dem begge. Mattis har et usedvanlig rikt fantasiliv. Han ser tegn, symboler, lykke- og ulykkesvarsler overalt i naturen, og tar disse tegnene svært alvorlig, noe som setter Olga på mange tålmodighetsprøver. Livet på gården forandres imidlertid radikalt når den driftige tømmerhoggeren Jan slår seg ned hos dem. Fuglane er femte film i serien «Vagant velger film», og vil bli introdusert av en fra deres redaksjon. Vagant er et bergensbasert tidsskrift for litteratur og kritikk, som orienterer om og diskuterer unge og etablerte, norske og utenlandske forfatterskap. Tidsskriftet vier også film og samtidskunst fyldig omtale. red.

3/2011 | 119 kroner | august–november tidsskrift for litteratur og kritikk

gress er elektronika-prosjektet til den bergenske artisten og komponisten Gisle Martens Meyer. Musikalsk og tematisk beveger Ugress seg mellom kinosalens stemningsfulle mørke og dansegulvets inviterende rytmer og lys. Dette gjenspeiler seg også i prosjektets tiårige karriere. Fra den spede starten nettopp på Cinemateket i Bergen, via klubbscener rundt om i verden og videre til en særegen og etterspurt produsent av musikk for film, TV, teater og dataspill. Filmatiske melodier, stemningsfulle sfærer og harmonier i pulserende lydlandskaper suppleres gjennomgående med fascinerende og mytiske referanser til film- og musikkhistorien. Ugress flyter

lekent i rommet mellom scene og bilde. Musikken ender ofte opp i film, teater og dataspill, og motsatt er film og animasjoner vesentlig elementer i Ugress sitt sceniske uttrykk. Film, visuals og tekst flyter sammen på det store lerretet, frontet av energiske og entusiastiske musikere som også får rom og plass til sine egne individuelle uttrykk. Lørdag 5 mai inntar Ugress både scene og lerret i Cinemateket USF. For denne forestillingen er Thomas T. Dahl invitert med på elgitar og effekter. Dahl er en av Norges mest spennende instrumentalister og komponister, med bakgrunn fra Jazzlinjen på NTNU, hvor han studerte nettopp gitar. Han har spilt med bl. a. Ephemera, Krøyt, BMX og Jazzkraftwerk.

Å plassere Ugress på scenen foran cinemateket sitt lerret er ikke bare et naturlig sted for et visuelt og musikalsk uttrykk, men også en historisk hjemkomst. Den aller første konserten til Ugress fant sted i Cinemateket i Bergens regi, som et live-filmmusikalsk påfunn på en programslippefest i 2001. Det fungerte. Siden da har Martens Meyer ikke forlatt plassen mellom lerret og scene. Ved siden av Ugress og andre artist-prosjekter, har han nylig gjort musikk for dokumentaren om Pushwagner, fremført i Operaen med Ballettlaboratoriet hos Nasjonalballetten, og gjort musikk for TV-seriene Barnas Supershow og Kometkameratene, også fremført av Kringkastingsorkesteret i Operaen.

Ugress Live Cinema 34

LI V E F ILM KO N S ERT

B AJA Z Z & C I N EMAT E K E T I B ERGE N P RE S E N T ERER :

LØRDAG 5. MAI KL. 21.00

SØNDAG 6. MAI Kl. 14.00

Musikere: Gisle Martens Meyer: keyboard, laptop, effekter og grafikk. Thomas T. Dahl: Elgitar og effekter.

Anbefalt alder: 5 – 10 år.

UGRESS LIVE

UGRESS KIDS – barneforestilling

Musikk med levende bilder

Dans til musikken!

Ugress er live elektronika for kino. Musikken er energisk filmatisk, stemningen dunkelt eventyrlig. Musikerne sklir ubesværet fra supplerende lydlandskaper til uttryksfulle improvisasjoner. Film, grafikk og animasjon fyller lerretet og skaper en fengslende atmosfære mellom live musikk og live kino. Ugress er et prosjekt fra den bergenske artisten og komponisten Gisle Martens Meyer. Bandet har hittil utgitt fire studioalbum og komponert musikk til flere filmer, tv-serier og dataspill. Martens Meyer har lang erfaring med å utforske krysningsfeltet mellom film og musikk. Ved siden av Ugress og andre artistprosjekter, har han komponert musikk til kinodokumentaren Pushwagner (2011), samarbeidet med Ballettlaboratoriet hos Nasjonalballetten og laget musikken til TV-seriene «Kometkameratene» og «Barnas Supershow». Med seg på konserten har Ugress invitert en av Norges mest spennende instrumentalister Thomas T. Dahl på elgitar. Han har gjestspilt med Ugress ved flere tidligere anledninger, og har spilt med blant andre Ephemera, Krøyt, BMX og Jazzkraftwerk. Han har bakgrunn fra jazzlinjen på NTNU og underviser på Griegakademiet i Bergen.

Ugress Kids er en kul og morsom konsertforestilling for barn - en annerledes og leken forestilling der både musikken og det visuelle uttrykket er spesielt tilrettelagt for yngre publikummere. Der er musikk man kan danse til, rocke til, spilt på tøffe og rare instrumenter av musikere som er veldig ivrige, ganske flinke - men også veldig glemsomme. De trenger hjelp fra barna til å lage lydene som skal brukes i musikken. Det hele fremføres i en kinosal, med stilig animasjon og filmbilder på et stort kinolerrett – her møter dere arbeidssky roboter, tøffe prinsesser og rockeband i nød! Konserten er en tilpasset versjon av hva Ugress presenterer for voksne, men inkluderer barna i forestillingen gjennom å sample lyder, toner og sang fra plutselige talenter i publikum. Innholdet er rettet mot barn i alderen 5 til 800 år, men kan også fungerer på yngre barn. Ugress Kids har reist rundt på barneskoler i flere år i regi av Rikskonsertene og har blitt et ettertraktiet og populært innslag. På konserten i Cinematetek USF er Thomas T. Dahl med på gitar. Dahl er en av Norges mest spennende instrumentalister og komponister, med bakgrunn fra Jazzlinjen på NTNU, hvor han studerte gitar. Han har spilt med bl. a. Ephemera, Krøyt, BMX, Jazzkraftwerk. 35

Cinemateket

he double bill har vært, om ikke død, så i alle fall dypt sovende i mange år nå. Vel prøvde Tarantino og Rodriguez så godt de kunne med Grindhouse-prosjektet sitt for noen år siden, men det minnet mest om sjokkterapi på en komapasient. Så hva snakker vi om her da? Vi snakker om et konsept født i og av Hollywood, hvor nettofortjeneste og publikumsfrieri er både den nye og den gamle vinen. For kinoforestillinger har ikke alltid vært litt reklame, noen trailere og så en spillefilm. Double bill-konseptet ble født ut av tanken om å gi publikum mer. Rundt 1920 kunne en typisk filmforestilling bestå av en danseopptreden, en animert kortfilm, en kort komedie, en filmavis og så hovedfilmen. Under Depresjonen på 1930-tallet sank kinobesøket, og kinoeiere prøvde å gjøre enda mer ut av forestillingene sine. Dermed innførte man en B-film før hovedfilmen, der hovedfilmen gjerne var en såkalt A-film med større budsjett og større stjerner. Mange produsenter av korte komedier gikk under som følge av dette, mens det sprang opp egne 36

filmstudioer som spesialiserte seg på produksjon av B-filmer. Disse ble nedlatende nok kalt Poverty Row-studioene, men man skal vite at vi hadde hatt en mye fattigere filmhistorie om ikke studioer som Republican og Monogram hadde eksistert. Etter hvert fikk også de store studioene øynene opp for at det var penger å hente i B-filmen, og dermed begynte de å lage sine egen billig-filmer, gjerne med bruk av kulissene fra en annen storfilm. The double bill fikk også fyr på bålet på grunn av noe vi kjenner fra dagens TV-verden, såkalt blockbooking. Det vil si at de store Hollywood-studioene krevde at kinoene kjøpte visse av deres B-filmer sammen med de attraktive A-filmene. Den viktige rettsaken mellom staten USA og Paramount P ictures i 1948, en sak som var begynnelsen på slutten for det mektige studiosystemet i Hollywood, gjorde praksisen med block-booking ulovlig. Til tross for dette holdt double bill-konseptet seg lenge. Det smått legendariske studioet American International Pictures (AIP) baserte seg på en ide om å tilby kinoene

en double bill bestående av to B-filmer til en lavere pris enn én A-film. I lys av dette er det ikke veldig merkelig at AIP har stått for en høyst severdig samling rask og skrammel fra Hollywoods bakgård. Ved inngangen til 1960-årene var double bills stort sett forvist til drive-in-kinoer, hvor de holdt seg i mange år. Spredte forsøk på opplivinger har dukket opp med ujevne mellomrom, men i dag brukes begrepet stort sett slik vi gjør med Beat Street og Wild Style (se egne omtaler): To filmer som har en del ting til felles, eller som rett og slett bare passer å vises sammen. Denne gang går vi altså old skool hiphop. Beat Street er monsterhiten som ikke bare gjorde hiphop, graffiti og breaking verdenskjent, men som også fikk traust norsk ungdom til plutselig å danne crew og breake i friminuttene. Wild Style er nok mindre kjent og hadde ikke samme gjennomslagskraft som Beat Street, men den kom faktisk året før. Med sin dokumentariske stil er den som tidsdokument minst like interessant, og det hjelper også at rollelisten er proppfull av den tidlige hiphopens artister. sw

D O U B LE B ILL : HI P HO P

TIRSDAG 22. MAI KL. 19.00 ONSDAG 23. MAI KL. 21.00

TIRSDAG 22. MAI KL. 21.00 ONSDAG 23. MAI KL. 19.00

Beat Street. Regi: Stan Lathan. USA 1984. Manus: Andy Davis, David Gilbert og Paul Golding, etter en roman av Steve Hager. Foto: Tom Priestly jr. Musikk: Webster Lewis, Africa Bambaataa and the Soul Sonic Force, Grandmaster Melle Mel & Furious Five m.fl. Medv.: Rae Dawn Chong, Guy Davis, Robert Taylor, Leon W. Grant m.fl. Utleie: NB. 35mm, farger, 1 t 46 min.

Wild Style. Regi og manus: Charlie Ahearn. USA 1983. Foto: Clive Davidson og John Foster. Musikk: Fab Five Freddy og Chris Stein. Medv.: «Lee» Quinones, Fab Five Freddy, Almighty K.G., Patti Astor, Grandmaster Caz, Dot-a-Rock, Grandmaster Flash, Lil’ Rodney Cee m.fl. Engelsk tale, norske undertekster. DVD, farger, 1 t 22 min.

BEAT STREET

WILD STYLE

Da breakdancen kom til Norge

Hiphop på film – for begynnere

I 1984 kom breakdancen til Norge. Den som var tidlig i ungdomsårene og ikke kunne utføre backspin, turtle, helicopter eller det mest vågale stuntet av dem alle – headspin – havnet i bakerste rekke. De tøffeste gutta, samt enkelte jenter, dannet crews. Det ble arrangert konkurranser i gymnastikksaler, og ungdom begynte plutselig på danseskole for å lære seg å breake. Sentralt i breakdancens gjennombrudd sto filmen Beat Street. Den gir et unikt innblikk i hip-hopen og breakdancens unnfangelse. I Norge, som i mange andre land verden over, var dette filmen som satte det hele i gang – Us Girls, Busy Bee, Grandmaster Melle Mel and the Furious Five, Afrika Bambaataa & Soul Sonic Force, Tina B., Brenda Starr, Treacherous Three and Doug E. Fresh – de er alle med i denne tidsmaskinen av en film. Gjenopplev en periode hvor MCs, DJs, B-Boys og graffiti var det nyeste nye. Et av høydepunktene er den virkelige kampen mellom to av tidenes breakdancegrupper på legendariske The Roxy; The Rock Steady Crew og NY Breakers. Beat Street er først og fremst et dokument over hiphop-kulturen som hadde eksistert i det svarte USA siden 1960-tallet. Og hvilket dokument! Filmen er produsert av Harry Belafonte, og den skildrer en subkultur i det den er i ferd med å eksplodere. Slik er den både en fiksjonsfilm og et termometer som går rett inn i hjertet av hiphopens big bang. red.

Wild Style regnes som den første helaftens hiphop-filmen. Vi følger den anonyme graffitikunstneren «Zoro», spilt av den ekte graffitikunstneren Lee Quinones, i en West Side Story-inspirert reise i New Yorks hiphop-miljø på tidlig 1980-tall. Under det relativt tynne skallet av historien streifer filmen innom velkjente fenomener som breakdancing, graffiti, MCing og turntablism. De tidligste kjente skikkelsene fra hiphop-miljøet som Grandmaster Flash, Fab Five Freddy, Lady Pink, Rock Steady Crew og Cold Crush Brothers har alle fremtredende roller. Selv om Wild Style var tidlig ute, la den likevel ned fundamentene for så å si alle hiphop-filmer som skulle komme. Her er spenningene som oppstår når artister som prøver å være tro mot seg selv og sin kunst lokkes av mainstream-kulturens godkjennelse, her er media sin korrumperende effekt på den ekte hiphop-kulturen, og her er kampen for hele tiden å holde det ekte. Skuespillet er ofte hva man trygt kan kalle noe stivt i Wild Style. Dette er samtidig sjarmen med filmer som først og fremst er tidskapsler. I en halvdokumentarisk stil viser et stjernegalleri av tidlige hiphop-personligheter seg frem – i de krigssone-lignende gatene som ga liv til hiphop og i de nedtaggede undergrunnsvognene som raser forbi. red.

GORAN musikk for bryllupBREGOVIC og begravelser Serbisk-kroatiske Goran Bregovic kommer til årets Nattjazz sammen med sitt Wedding and Funeral Band – som hovedartist på åpningsdagen 23. mai. Bregovic har mange jern i ilden, og i anledning hans Bergens-besøk viser vi fem filmer hvor hans musikk står sentralt.

oran Bregovic beskriver seg selv ganske enkelt som en komponist av samtidsmusikk. Så hvorfor skiller hans musikk seg så mye fra musikken til andre samtidsmusikk-komponister? Fordi Goran Bregovic er fra Balkan. Og på Balkan er samtiden noe helt annet. Bregovics orkester, Orchestra for Weddings and Funerals, er en miks av sigøyner-brassband, tradisjonelle bulgarske polyfonier, en elektrisk gitar, tradi sjonell perkusjon, strykere og et ortodoks-kirkelig mannskor. Hva kan disse lese på Bregovics partitur? Ekko fra jøde- og sigøynerbryllup, sanger fra ortodokse og katolske kirker og muslimske påkallinger. Hans musikk kommer fra det grusomme grenseområdet hvor katolikker, ortodokse kristne og muslimer over flere århundre har levd sammen og kriget mot hverandre; musikk som vår sjel gjenkjenner instinktivt og som vår kropp ønsker velkommen med en uimotståelig trang til å danse. Bregovic ble født i Sarajevo av en serbisk mor og en kroatisk far. Etter et par år med uentusiastiske musikkstudier innen fiolin på musikkonservatoriet, dannet han i en alder av 16 år sin første gruppe Bijelo Dugme («Hvit knapp»). Som komponist og gitarist («Jeg valgte gitar fordi gitarister alltid har mest hell med damene») innrømmer han sin uforbeholdne kjærlighet til rock n’roll. «Den gang spilte rock en stor rolle i våre liv. Det var den eneste måten vi kunne gjøre vår stemme hørt og offentlig kunne uttrykke vår misnøye uten å måtte risikere fengsel.» Med studier i filosofi og sosiologi var Bregovic på strak vei til å bli lærer av marxistisk orientering – hadde bare ikke den enorme suksessen til hans førte plate kommet i veien. Så følger femten år med gruppen Bijelo dugme, maraton-turneer og endeløse sesjoner med autografsignering hvor Bregovic spiller øst-europeisk ungdomsidol. Så blir han lei det.

På slutten av 1980-tallet tar Bregovic seg fri fra sitt permanente liv og røre for å komponere musikken til Emir Kusturicas Sigøynernes tid (se egen omtale), og for å gjøre sin barndoms drøm til virkelighet: å bo i et lite hus på en øy i Adriaterhavet. Krigen i Jugoslavia knuste denne og mange andre drømmer, og Bregovic måtte forlate alt han hadde for å søke eksil i Paris. Dette ble hans startpunkt for å streife verden rundt med sin musikk, musikk som gjorde ham til æresborger av Buenos Aires, Tirana og Athen, og ikke minst æresprofessor i musikk ved Sheffield University i Storbritannia.

hele veien og tok hjem Gullpalmen i Cannes i 1995. Men så var det slutt. Et tre år langt samarbeid på Under jorden (se egen omtale) hadde slitt alle ut, og Kusturica måtte finne et helt nytt team for sin neste film. Bregovic komponerte så musikk med sterke innslag av den jødiske musikktradisjonen klezmer til Radu Mihaileanus Livets tog (se egen omtale), en film som ble godt mottatt på de store filmfestivalene i Venezia, Sao Paulo og Berlin, og ikke minst av publikum overalt hvor den ble vist. Bregovic tok også på seg oppgaven med å lage musikken til Veit Helmers fascinerende og dialogløse Tuvalu. Siden har han i stor grad viet seg til en andre karriere på scenen, men uten helt å forlate filmen: Nana Djordjazes 27 Missing Kisses (2000), Unni Straumes Musikk for bryllup og begravelser (se egen omtale), hvor han også spiller den mannlige hovedrollen. I 2004 gjentar Bregovic denne bedriften, da han komponerer musikk og spiller hovedrollen i den italienske I giorni dell’abbandono, en film som i likhet med Musikk for bryllup og begravelser ble valgt ut til Venezia-festivalens konkurranseprogram.

Musikk for film Goran Bregovic og Emir Kusturica kom fra samme bakgrunn, samme generasjon, og de hadde overlevd samme hendelser. De dannet et tospann som ikke trengte ord for å kommunisere. Etter Sigøynernes tid fikk Bregovic frie hender til å komponere originalmusikken til Arizona Dream. Og musikken levde opp til filmen: poetisk, original og kompletterende. «Noe av det store med Emirs filmer er at de viser livet nøyaktig som det er, fullt av hull, nøling og uventede hendelMusikk for teater ser. Det er denne mangelfulle, uorganiserte siden som «Balkans stillhet» var et svært ambisiøst multimediajeg for en hver pris ønsket å bevare. Selv sangene som prosjekt som ble fremført i Thessaloniki i 1997 i regi Iggy spilte inn er veldig under-produsert. Det er kun av slovenske Tomaz Pandur, og med videoprojeksjon hans stemme, og bak den høres et sigøynerorkester av Boris Miljkovic. Så fulgte et samarbeid med Teatro som blåser inn i gamle førkrigstrompeter og kuhorn. Stabile fra Trieste hvor han skrev scenemusikken for Det er virkelig svært enkelt.» en svært uvanlig oppsetning av «Hamlet», og BregoRegissør Patrice Chéreau betrodde så Bregovic vic får smaken på å skrive musikk for teater. Så følger med oppgaven om å lage musikken til Dronning et samarbeid med en av de hotteste italienske regis Margot. Det førte til Juryens pris og Gullpalme- sørene Marco Bailani. Under hans ledelse, og bestilt av nominasjon i Cannes til Chéreau. Bregovic leverte Festival Novecento i Palermo, skriver Bregovic musiket majestetisk stykke filmmusikk som lente seg ken til «The Children’s Crusade» i 1999. Bregovic skrev kraftig mot rock. Bregovic sto også for musikken til også musikken til sceneoppsetningen av Dantes «Den Kusturicas Under jorden året etter, en film som gikk guddommelige komedie», opppført i Hamburg i 2001. 39

GORA N B REGOV I C

TORSDAG 24. MAI KL. 19.00 SØNDAG 27. MAI KL. 21.00

Regissøren var Bregovics samarbeidspartner over lang tid, Tomaz Pandur. I 2007 bestilte det serbiske nasjonalteateret musikk til ballettoppsetningen av Alexandre Dumas’ «Dronning Margot». Musikk for konserter Siden Bregovic forlot rockescenen i 1985 tok det ti år før hans musikk ble fremført på en scene igjen. Dette endrer seg i 1995 da han, anført av et band med ti musikere, et kor med femti sangere og et helt symfoniorkester, gyver løs på en serie store konserter i Hellas, Sverige og Belgia. Ideen om 120 musikere på scenen samtidig kunne skremme bort den mest hardbarkede konsertpromotor, noe som ledet til ganske få opptredener året etter. I juni 1997 blir gruppen redusert til femti musikere for en to-timers konsert med musikken Bregovic hadde komponert for film, og da sitter det som det skal. Bandet går fra den ene suksesskonserten til den andre. De legger ut på en triumferende turne gjennom Europa med hans Wedding and Funeral Band, hvor de presenterer hans mest iørefallende musikkstykker: fra det berømte «Ederlezi» fra Sigøynernes tid til «I dødens bil» fra Arizona Dream og den energiske «Kalasnikov» fra Under jorden. Antall publikummere per konsert, i begynnelsen mellom 3.500 og 10.000, deretter konserten på Piazza St. Giovanni i Roma foran 500.000 mennesker og avslutningskonserten ved Montreal Jazz Festival i 2006 foran 200.000, hever over enhver tvil at Bregovics musikk nå har internasjonal gjennomslagskraft og er langt fra elitistisk. Tilsvarende publikumstall oppnådde han i 2005, da hans smått legendariske gruppe Bijelo Dugme kom sammen igjen for en reunion-turne gjennom hovedstadene i de tre tidligere jugoslaviske republikkene. I Sarajevo og Zagreb møtte 70.000 opp, og i Beograd var 200.000 mennesker svaret på Bregovics håp: at mennesker skilt av krig i det minste kunne dele og nyte en felles musikalsk arv. Bregovic har nettopp fylt 62 år, og han har ingen planer om å stoppe riktig ennå. Hans prosjekter fra 2000 og utover er så mange og så forskjellige at man kan bli svimmel av mindre, fra éngangs scenehappeninger, via konserter for fiolin og to orkestre til hans første opera. Den ble hetende «Bregovic’s Karmen with a Happy End», ikke overraskende historiens første Carmen med K og Balkan-aksent. 1970 og -80-tallets unge, lokale øst-europeiske rockestjerne har gjort mye og kommet langt. Bregovic nyter nå en autoritet som en moden og suksessrik komponist av internasjonalt kaliber, og vi er stolte over å kunne presentere en liten bit av hans kunst på Cinemateket USF. 40

Bijelo dugme/White Button. Regi: Igor Stoimenov. Serbia 2010. Manus: Zoran Panjkovic og Igor Stoimenov. Foto: Marco Stoimenov. Musikk: Petar Antonovic, Goran Bregovic og Bijelo dugme. Medv.: Neda Arneric, Goran Bregovic, Vladimir Divljan, Uros Djuric, Nikola Djuricko, Petar Janjatovic m.fl. Utleie: Igor Stoimenov. Serbo-kroatisk tale, engelske undertekster. Digibeta, farger og s/hv, 1 t 26 min.

BIJELO DUGME Walls of sound Da The Rolling Stones tok verden, tok Bijelo dugme Jugoslavia. Deres konserter samlet hundre tusener av fans, de solgte millioner av album og var på toppen av listene i hjemlandet i ufattelige 15 år. Bijelo dugme var det første bandet i sin del av verden som gjorde rock-skandale. De ga ut plater i Vesten, gjorde skandaløse sceneopptredener og var involvert i historier om dop og sex. Samtidig sang de på serbisk, bosnisk og albansk og fanget en hel generasjon unge øst-europeere. Musikerne i bandet, som pleide å si at de var mer populære enn Tito, remodellerte hele den sosialistiske republikkens kollektive bevissthet. Rock eksploderte rett og slett med enorm kraft i Jugoslavia på midten av 1970-tallet. Bijelo dugme dominerte denne scenen, og i front av bandet sto Goran Bregovic. Filmen Bijelo dugme (som betyr «hvit knapp») tar oss tilbake til begynnelsen, til tidlig 1970-tall, med sjeldne opptak av musikkscenen i Jugoslavia i de vel 20 årene mellom 1968 og 1989, før hele landet til slutt raknet. Både filmen og bandets tidsrom faller ganske nøyaktig sammen med Jugoslavias omdannelse fra østblokkens postkort-stat til et land på randen av katastrofe i 1989 – det samme året Bijelo dugme ble oppløst. I dag er Bijelo dugme både et kultband langt utenfor landets grenser og et folkekjært band som har satt sett på netthinnen, i hjernebarken og i sjelen til flere generasjoner eks-jugoslavere. red.

GORA N B REGOV I C

TORSDAG 24. MAI KL. 21.00 SØNDAG 27. MAI KL. 18.00

TIRSDAG 29. MAI KL. 18.00 ONSDAG 30. MAI KL. 21.00

Musikk for bryllup og begravelser. Regi og manus: Unni Straume. Norge 2002. Foto: Harald Gunnar Paalgard. Musikk: Goran Bregovic. Medv.: Lena Endre, Bjørn Floberg, Rebecka Hemse, Petronella Barker, Goran Bregovic, Kristoffer Joner m.fl. Utleie: NB. Svensk, norsk og engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 37 min.

Dom za vesanje. Regi: Emir Kusturica. Jugoslavia 1989. Manus: Emir Kusturica og Gordan Mihic. Foto: Vilko Filac. Musikk: Goran Bregovic. Medv.: Davor Dujmovic, Bora Todurovic, Ljubica Adzovic m.fl. Utleie: NB. Jugoslavisk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 16 min.

MUSIKK FOR BRYLLUP OG BEGRAVELSER

SIGØYNERNES TID

«Jeg vil forstyrres!»

En Kusturica/Bregovic-film

Etter at hun mistet sitt eneste barn og skilte seg fra ektemannen, trakk forfatteren Sara seg tilbake til eks-mannen Peters kjølige villa ved havet. Nå har hun fått tilbake lysten på å leve og møte andre mennesker. Hennes siste roman er en suksess og hun har nettopp leid ut kjellerleiligheten til en jugoslavisk flyktning, spilt av Goran Bregovic, en musiker som trekker et helt sigøynerorkester inn i Saras hus og liv. Handlingen utløses i det Sara blir oppsøkt av sin eksmann i et underlig lune, og så finner ham neste morgen, i leieboerens tomme hybel – skutt. Dette fører henne sammen med de øvrige kvinnene i mannens liv – hans nye modellkone, hans aldrende, glemsomme mor, og en av hans mange henførte studiner. Samtidig lar hun leieboeren få en stadig større plass i livet hun nå vil prøve å leve. Musikk for bryllup og begravelser er en moderne skandinavisk fortelling og en film i beste europeiske tradisjon, om vårt behov for orden og samtidig lengsel etter kaos. Den er nærgående, aktuell og underholdende, fortalt med krevende alvor og løssluppen humor. Og ikke minst mye musikk. Goran Bregovic står for den, både on- og off-screen, og gjør nær sagt som vanlig en formidabel jobb som tonesetter av handlingen. red.

Kusturica har med Sigøynernes tid tegnet et usminket og ærlig bilde av en lite aktet folkegruppe. Han skildrer fester og slåsskamper, bryllup og begravelser. Vi trekkes inn i en verden hvor man i hverdagen omgir seg med mirakler og mystikk, hvor fysiske lover brytes og vitenskapelige sannheter tøyes. Filmen bærer i seg noe av eventyrtradisjonen fra forgangne tider, og blander intensitet og ro, lidenskap og refleksjon, drøm og virkelighet, humor og smerte. Kusturica skildrer hele den febrile livsrytmen i sigøynerkulturen. Perhan er en høyt elsket storebror for halte Daca og barnebarn av sigøynerlandsbyens respekterte Baba. Vakre Azra er hans store kjærlighet. Følelsene er gjensidige, men Azras illsinte mor anser ikke Perhan som et passende parti. Alt han kan tilby er sine overnaturlige evner, en usedvanlig trofast kalkun og et trekkspill. For å unnslippe sigøynernes forbannelse – et liv i fattigdom og fortvilelse – går Pehran inn i den skruppelløse Ahmeds forretninger. Sigøynernes tid var første gang Bregovic samarbeidet med Kusturica på en film – og hvilken musikk det ble. Med røtter både i det slaviske og hos sigøynerne er den en sammensmelting av folkemusikk og moderne produksjonsteknikker, noe som skulle bli Bregovics varemerke – en uopphørlig leting etter fusjoner. Stykket «Ederlezi» gikk rett inn i den moderne filmmusikkens kanon, og det er få andre filmer hvori musikken står så sterkt som her. Bregovics soundtrack ble da også et bestselgende album verden over. red. 41

GORA N B REGOV I C

TIRSDAG 29. MAI KL. 21.00 TORSDAG 31. MAI KL. 18.00

ONSDAG 30. MAI KL. 19.00 TORSDAG 31. MAI KL. 21.15

Underground. Regi: Emir Kusturica. Frankrike/Tyskland/Ungarn 1995. Manus: Dusan Kovacevic og Emir Kusturica, etter Kovacevics roman. Foto: Vilko Filac. Musikk: Goran Bregovic. Medv.: Miki Manojlovic, Lazar Ristovski, Mirjana Jokovic, Slavko Stimac, Mirjana Karanovic m.fl. Utleie: NB. Serbokroatisk, tysk og fransk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 50 min.

Train de vie. Regi: Radu Mihaileanu. Frankrike/Belgia/Nederland/ Romania 1998. Manus: Radu Mihailean og Moni Ovadia. Foto: Yorgos Arvanitis og Laurent Dailland. Musikk: Goran Bregovic. Medv.: Lionel Abelanski, Clément Harari, Michel Muller, Agathe de la Fontaine, Johan Leysen m.fl. Utleie: Arthaus. Fransk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 42 min.

UNDER JORDEN

LIVETS TOG

Det var en gang et land...

Dødens spor

Under jorden er Emir Kusturicas Gullpalme-vinner, og kan lett kalles hans personlige elegi over Jugoslavias oppløsning. Til forskjell fra hans sosialpoetiske skildringer som Pappa er på forretningsreise (1985) og Sigøynernes tid (1989), er Under jorden en til tider grotesk og surrealistisk komedie, og samtidig en rystende menneskelig tragedie der Kusturica tar et kraftig oppgjør med kommunismen under Tito. Den renner over av rå energi og kreativitet, men er samtidig en poetisk film som rent stilistisk har klare referanser til Fellini og Tarkovskijs filmer, og ikke minst Kusturicas yndlingsfilm, Jean Vigos L’Atalante (1934). Med glimrende skuespillerprestasjoner, mesterlig fotografi og Goran Bregovics ville sigøyner-musikk, tar Under jorden tilskueren med på en episk reise i en ganske så annerledes filmverden. Handlingen går over femti år og tre kriger. Historien begynner i 1941. Kompisene Marko og Svarte slår seg opp under andre verdenskrig gjennom våpensmugling. De er begge ute etter samme kvinne, den vakre skuespilleren Natalija. Rivaliseringen fører til bedrageri, løgner og svik, og det hele utvikles til en allegori over en verden av politisk korrupsjon og utnyttelse av et uvitende folk. olep/red.

Livets tog forteller historien om en gruppe jøder på flukt fra en landsby i ØstEuropa. De har fått nyss om nazistenes utryddelsesprogram, og landsbytullingen vet råd: De kan skaffe et tog og deportere seg selv til frihet. Et helt tog blir innkjøpt, tyske uniformer sys, mat i store mengder tilberedes og det pugges tysk for å dempe den jiddische aksenten. Livets tog fikk kritikerprisen under filmfestivalen i Venezia i 1998. Det er unektelig dristig å bruke komedien til å belyse en av menneskehetens mørkeste epoker, men filmen er som kjent ikke den eneste komedien som handler om Holocaust. Regissør Radu Mihaileanu ble på Sundance-festivalen spurt om å kommentere likhetene mellom Livets tog og Roberto Benignis Oscar-vinner Livet er herlig (1997). Mihaileanu kunne fortelle at han hadde sendt Livets tog-manuset til nettopp Roberto Benigni med tanke på å få ham til å spille hovedrollen. Til svar fikk han at Benigni dessverre var opptatt med andre prosjekter og ikke kunne ta rollen. Overraskelsen ble derfor stor da Mihaileanu ikke lenge etter fikk se Benignis nye film. Kopi, inspirasjon eller ingen av delene? Se filmen og døm selv. Og hva med Bregovics musikk? Den er som vanlig mer fusjon enn imitasjon. Etter å ha satt musikk til et dusin spillefilmer før Livets tog, utvidet Bregovic nå sin musikalske fusjonsreise ved å ta til seg grunnprinsippene i den østeuropeiske, jødiske musikken i klezmer-tradisjonen. red.

P Å O P P FOR D RI N G

Nuovo Cinema Paradiso. Regi og manus: Giuseppe Tornatore. Italia/Frankrike 1988. Foto: Blasco Giurato. Musikk: Ennio Morricone. Medv.: Philippe Noiret, Jacques Perrin, Salvatore Cascio, Leopoldo Trieste, Marco Leonardi, Agnese Nano m.fl. Italiensk tale, norske undertekster. Utleie: NB. 35mm, farger, 2 t 3 min.

CINEMA PARADISO Romantisk filmhistorie uten kyss Landsbypresten er kanskje den flittigste gjesten på den lokale kinoen. Han dukker opp hver uke til samme tidspunkt for å sensurere filmene. Mens maskinisten kjører film for sitt énmannspublikum, sitter presten med en liten bjelle som han ringer med ved hver antydning til eksess – noe som for presten betyr et kyss. Når filmen stanses klipper maskinisten ut de støtende scenene. Oppe i maskinrommet henger en hel celluloid- antologi av berømte filmkyss.

Vi befinner oss i en liten siciliansk landsby, like etter andre verdenskrig og like før fjernsynets inntog. Guttungen Salvatore fortaper seg i filmen. Han gjør maskinrommet til sitt hjem i mangel på et bedre alternativ. Mens landsbyens innbyggere trofast stiller opp for sin ukentlige rasjon av filmer uten kyss, betrakter Salvatore henført maskinisten Alfredos håndtering av de store maskinene og de magiske filmrullene. Etterhvert oppstår et varmt vennskap mellom de to film

ONSDAG 16. MAI KL. 19.00 SØNDAG 20. MAI KL. 21.00

entusiastene. Salvatore vokser opp i lyset fra prosjektøren, og filmen kommer etterhvert til å prege hans liv. Tredve år senere vender Salvatore, som nå er en berømt regissør, tilbake til landsbyen for å delta i Alfredos begravelse. Minner fra barndommen trenger seg på. Hans tilbakeblikk fungerer samtidig som en innfallsport til både Italias politiske historie og til filmhistorien. Med en blanding av sentimentalitet og komikk følger filmen hovedkarakterens følelsesmessige utvikling, parallelt med hans forhold til filmens verden. I sitt to timer lange «kinoparadis» ofrer Tornatore bare et par minutter på nåtiden. Resten av handlingen foregår i 1940- og 1950-årene; kinoens gullalder. Kinoen i denne lille landsbyen har et fabelaktig repertoar. Vi ser glimt av Charlie Chaplin, John Wayne - og selvsagt en rekke melodramaer fra Hollywood der menn og kvinner ser hverandre dypt inn i øynene, nærmer seg hverandre, ser ut til å skulle kysse hverandre, for så, etter et brutalt klipp, å stå fra hverandre og utveksle talende blikk. Cinema Paradiso fremstår som en hyllest til filmens romantiske kraft og en magisk reise gjennom filmhistorien; spesielt den siste scenen er en godbit for entusiastene. Filmen var en stor kommersiell suksess og vant flere betydelige priser, blant annet fikk den Oscar for beste utenlandske film i 1989. olep 43