Programkatalog Cinemateket USF april, mai, juni.

klassisk sommer s ø n d a g s m at i n é C-kino presenterer: e va b e r g h Programmets stumme – georges méliès | | | | dostojevski på russisk n o r s k e f e i l s k jæ r månedens hitchcock exile dansens dag | | | |

Program 2 2013 cinemateket usf

april–juni

Lik Cinemateket i Bergen på Facebook

Følg oss på twitter@CinemateketUSF

www.cinemateket-usf.no

BLI MED I KUNSTKLUBBEN! Kunstklubben er museets nye satsing for deg som ønsker å ta del i våre aktiviteter. Medlemmer får blant annet gratis inngang til museet sammen med en venn hele året og invitasjon til kunstrelaterte opplevelser.

Foto: Jacob Jensen, Diamant 32, produsert for Tommerup Kister.

KUNSTMUSEENE I BERGEN | 16.03.–02.06.2013

www.kunstmuseene.no

Program 2 2013 cinemateket usf Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

tor

0404

lør

0604

søn

0704

man tir

0804 0904

ons

1004

18.00 21.00 12.00 15.00 18.00 20.00 12.00 15.00 18.00 20.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.00 21.00 13.00 18.00 20.00 21.00 18.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 18.00 20.15 19.00 18.30 21.00 13.00 19.00 21.00 18.00 20.15 18.00 21.00 13.00 17.00 21.00

Margaret Exile: Kortfilmprogram Exile-program 1: Kort dokumentar Exile-program 2: Kortfilm/kunstfilm Gzim Rewind Margaret Exile-program 2: Kortfilm/kunstfilm Exile-program 1: Kort dokumentar Gzim Rewind Margaret Margaret Exile: Gaza Hospital Exile: Il Sangue Verde Exile: Vol Special Exile: Intervjuet – Bak dørene til UDI Ondskapens Hotell – originalversjonen Døden er et kjærtegn Ondskapens Hotell – originalversjonen Døden er et kjærtegn Ondskapens Hotell – originalversjonen Ondskapens Hotell – originalversjonen Margaret Hård klang Hård klang The Long Memory The Long Memory Venner The Long Memory Venner Gråt elskede mann Gråt elskede mann Ondskapens Hotell – originalversjonen Brødrene Karamasov The Red Shoes Billy Elliot Brødrene Karamasov Billy Elliot The Red Shoes Idioten Margaret Ondskapens Hotell – originalversjonen Idioten Margaret Forbrytelse og straff Skriftemålet

Kenneth Lonergan, USA 2011 Se program Se program Se program Knutte Wester, Sverige 2012 Kenneth Lonergan, USA 2011 Se program Se program Knutte Wester, Sverige 2012 Kenneth Lonergan, USA 2011 Kenneth Lonergan, USA 2011 Marco Pasquini, Italia 2009 Andrea Segre, Italia 2010 Fernand Melgar, Sveits 2011 Charlotte Røhder Tvedt, Norge 2006 Stanley Kubrick, Storbritannia 1980 Edith Carlmar, Norge 1949 Stanley Kubrick, Storbritannia 1980 Edith Carlmar, Norge 1949 Stanley Kubrick, Storbritannia 1980 Stanley Kubrick, Storbritannia 1980 Kenneth Lonergan, USA 2011 Arne Mattsson, Sverige 1952 Arne Mattsson, Sverige 1952 Robert Hamer, Storbritannia 1952 Robert Hamer, Storbritannia 1952 Tancred Ibsen, Norge 1960 Robert Hamer, Storbritannia 1952 Tancred Ibsen, Norge 1960 Nils R. Müller, Norge 1971 Nils R. Müller, Norge 1971 Stanley Kubrick, Storbritannia 1980 Ivan Pyrjev, Sovjetunionen 1968 Michael Powell og Emeric Pressburger, Storbrit. 1948 Stephen Daldry, Storbritannia 2000 Ivan Pyrjev, Sovjetunionen 1968 Stephen Daldry, Storbritannia 2000 Michael Powell og Emeric Pressburger, Storbrit.1948 Ivan Pyrjev, Sovjetunionen 1957 Kenneth Lonergan, USA 2011 Stanley Kubrick, Storbritannia 1980 Ivan Pyrjev, Sovjetunionen 1957 Kenneth Lonergan, USA 2011 Lev Kulidzanov, Sovjetunionen 1970 Aleksandr Borisov, Sovjetunionen 1962

tor

1104

søn

1404

man tir

1504 1604

ons

1704

tor

1804

søn

2104

tir

2304

ons tor

2404 2504

søn

2804

tir

3004

tor

0205

søn

0505

4

12

april–juni Side 16 19 19 19 19 16 19 19 19 16 16 19 19 19 19 17 22 17 22 17 17 16 22 22 23 23 23 23 23 25 25 17 28 31 31 28 31 31 28 16 17 28 16 29 29

søndagsmatiné exile – kortfilmprogram, dokumentar the long memory ondskapens hotell – originalversjon brødrene karamasov margaret idioten forbrytelse og straff syv samuraier persona generalen mulholland drive

14 C-kino presenterer: margaret ondskapens hotell – originalversjonen

20 Eva Bergh døden er et kjærtegn hård klang the long memory venner

tir ons

0705 0805

søn

1205

tir

1405

ons

1505

tor

1605

søn

1905

søn

0206

tir

0406

ons

0506

tor

0606

søn

0906

tir

1106

ons

1206

tor

1306

søn

1606

tir

1806

ons

1906

tor

2006

søn

2306

tir

2506

ons

2606

tor

2706

søn

3006

19.00 18.00 21.00 13.00 17.00 21.00 19.00 20.30 19.00 20.30 18.00 21.00 13.00 18.00 20.00 19.00 21.00 19.00 21.00 17.30 19.30 17.30 21.30 13.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 18.00 21.00 13.00 18.00 20.00

Forbrytelse og straff Margaret Ondskapens Hotell – originalversjonen Idioten Brødrene Karamasov Skriftemålet Den ekstraordinære reisen + Reisen til månen Georges Méliès - kortfilmer Den ekstraordinære reisen + Reisen til månen Georges Méliès - kortfilmer Margaret Men… hvem myrdet Harry?

Forbrytelse og straff Men… hvem myrdet Harry?

Ondskapens Hotell – originalversjonen Byens lys Til siste åndedrag Til siste åndedrag Byens lys In the Mood for Love Syv samuraier Syv samuraier In the Mood for Love Syv samuraier Kampen om Algerie Late Spring Late Spring Kampen om Algerie Persona Close-Up Close-Up Persona Persona Speil Playtime Playtime Speil Singin’ in the Rain På vei mot livet På vei mot livet Singin’ in the Rain Generalen Gertrud Generalen Generalen Gertrud Ugetsu monogatari Sykkeltyvene Mulholland Drive Ugetsu monogatari Mulholland Drive Sykkeltyvene Mulholland Drive

Lev Kulidzanov, Sovjetunionen 1970 Kenneth Lonergan, USA 2011 Stanley Kubrick, Storbritannia 1980 Ivan Pyrjev, Sovjetunionen 1957 Ivan Pyrjev, Sovjetunionen 1968 Aleksandr Borisov, Sovjetunionen 1962 Serge Bromberg og Eric Lange, Frankrike 2011 Georges Méliès, Frankrike 1896-1906 Serge Bromberg og Eric Lange, Frankrike 2011 Georges Méliès, Frankrike 1896-1906 Kenneth Lonergan, USA 2011 Alfred Hitchcock, USA 1955 Lev Kulidzanov, Sovjetunionen 1970 Alfred Hitchcock, USA 1955 Stanley Kubrick, Storbritannia 1980 Charlie Chaplin, USA 1931 Jean-Luc Godard, Frankrike 1960 Jean-Luc Godard, Frankrike 1960 Charlie Chaplin, USA 1931 Wong Kar-wai, Hong Kong/Frankrike 2000 Akira Kurosawa, Japan 1954 Akira Kurosawa, Japan 1954 Wong Kar-wai, Hong Kong/Frankrike 2000 Akira Kurosawa, Japan 1954 Gillo Pontecorvo, Algerie/Italia 1966 Yasujiro Ozu, Japan 1949 Yasujiro Ozu, Japan 1949 Gillo Pontecorvo, Algerie/Italia 1966 Ingmar Bergman, Sverige 1966 Abbas Kiarostami, Iran 1990 Abbas Kiarostami, Iran 1990 Ingmar Bergman, Sverige 1966 Ingmar Bergman, Sverige 1966 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1974 Jacques Tati, Frankrike/Italia 1967 Jacques Tati, Frankrike/Italia 1967 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1974 Stanley Donen og Gene Kelly, USA 1952 François Truffaut, Frankrike 1959 François Truffaut, Frankrike 1959 Stanley Donen og Gene Kelly, USA 1952 Buster Keaton og Clyde Bruckman, USA 1926 Carl Th. Dreyer, Danmark 1964 Buster Keaton og Clyde Bruckman, USA 1926 Buster Keaton og Clyde Bruckman, USA 1926 Carl Th. Dreyer, Danmark 1964 Kenji Mizoguchi, Japan 1953 Vittorio De Sica, Italia 1948 David Lynch, USA/Frankrike 2001 Kenji Mizoguchi, Japan 1953 David Lynch, USA/Frankrike 2001 Vittorio De Sica, Italia 1948 David Lynch, USA/Frankrike 2001

29 16 17 28 28 29 34 35 34 35 16 37 29 37 17 39 39 39 39 40 40 40 40 40 41 41 41 41 42 42 42 42 42 43 43 43 43 44 44 44 44 45 45 45 45 45 46 46 47 46 46 46 47

26 FJODOR DOSTOJEVSKIJ sovjetiske adapsjoner brødrene karamasov idioten forbrytelse og straff skriftemålet

32 stumfilm med levende musikk Georges Méliès den ekstraordinære reisen en reise til månen george méliès – diverse kortfilmer

38 klassisk sommer byens lys til siste åndedrag in the mood for love syv samuraier kampen om algerie late spring persona close up speil playtime singin’ in the rain på vei mot livet gertrud generalen ugetsu monogatari mulholland drive sykkeltyvene

Innhold

4 | Programoversikt 10 | Leder 12 | Søndagsmatiné

Vi kjører på med enda hyppigere søndagsmatineer. Nesten hver søndag frem til juli presenterer vi en ny matinéfilm, kun avbrutt av Nattjazzen.

14 | C-kino presenterer:

To Norges-premierer går under labelen «C-kino presenterer:» denne gang. Kenneth Lonergans Margaret og Ondskapens hotell i originalversjonene.

18 | Exile – et filmprogram

Filmprogrammet Exile vil rette søkelys mot den kritiske situasjonen for «papirløse» og asylsøkere, og mot flyktningpolitikken i vår tid.

Exile er en del av utstillingen Entry Denied som vises i Visningsrommet USF 4.–10. april 2013. Gratis inngang.

20 | Eva Bergh

I februar døde den norske skuespillerinnen Eva Bergh. Hun er nok mest kjent for sine over 40 år som folkekjær skuespiller på Den Nationale Scene i Bergen, men det kanskje færre vet, er at hun også i begynnelsen av sin karriere spilte i en håndfull filmer. Les mer i Astrid Kolbjørnsens artikkel her.

24 | Norske feilskjær

Det følger en skygge med alt, også den nåværende norske filmbølgen.

Om norske filmer som i sin samtid fikk totalslakt av pressen og/eller floppet totalt.

26 | Dostojevskij på russisk

Dostojevskij er en av verdens viktigste forfattere. Vi presenterer fire sovjetrussiske adapsjoner av mesterens verk – sjelden vare å få sett i en kinosal.

30 | Dansens dag

Dansens dager 2013 er en hyllest til dansen, og arrangeres i forbindelse med Unescos Internasjonale Dansens Dag 29. april.

Vi feirer med to dansefilmer, nemlig The Red Shoes og Billy Elliot.

32 | Georges Méliès – en fantastisk filmpioner

Reisen til månen, en av verdens mest berømte tidlige filmer, er restaurert i farger. Vi viser den med levende musikk, og samtidig setter vi opp et knippe av hans vidunderlige trickfilmer.

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB).

Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet (www.usf.no).

Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Enkelte påkostede arrangementer kan ha forhøyet billettpris. Medlemskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Medlemskap gjelder for et halvår. Vår-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember.

Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland Kinomaskinist (permisjon) Jan Hakim Benhabiles Kinomaskinist Njål Paulsberg Kinomaskinist Ida Elisabeth Kjørholt Kinomaskinist Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: Dag Grønnestad (leder), Maria Ekerhovd, Mathilde Holm, Erlend Høyersten og Simen Aardal Ullsaker.

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt.

Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design.

Trykk: Hurtig-Trykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000.

ISSN 1890-7555.

Vi takker: - Astrid Kolbjørnsen for artikkel om Eva Bergh.

- Aksel Kielland for gjenbruk av omtaler.

- Jan Langlo/Erlend Jonassen ved Cinemateket i Oslo/ NFI og Mona Bentzen/Andrea Lange/Marit Ødegaard for programsamarbeid/omtaler.

- Arild Jørgensen og Kjetil Kvale Sørenssen ved Nasjonal­ biblioteket (NB) og Erlend Jonassen ved NFI/Torsdagsfilmen for utlån av filmkopier/importsamarbeid.

- Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid.

- Cinematekene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Kristiansand for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler.

- Våre annonsører.

Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

36 | Månedens Hitchcock

En Hitchcock-revival har truffet oss, og den er langt ifra over.

Vi svarer med å sette opp en Hitchcock-film hver måned fremover – månedens Hitchcock.

38 | Klassisk kinosommer

Sommer er kinotid. Amerikanerne har visst det i årevis – nå ser vi det også på besøkstallene ved norske kinoer. Folk vil mer enn gjerne avslutte varme sommerdager i kjølige kinosaler. Nå får du også muligheten i Cinemateket USF.

6

På forsiden:

Men… hvem myrdet Harry?

Alfred Hitchcock USA 1955

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

Gerontius’ drøm Elgars store oratorium Edward Gardner dirigent | Solister og kor Korverket Gerontius’ drøm er et av Elgars mesterverk og ble fremført første gang i 1910. Både kor og solister har store roller, men ikke minst er orkesterbehandlingen uttrykksfull. I England regnes verket som en grunnstein i den nasjonale musikkarven, mens det fremføres sjeldnere utenfor øyriket. Edward Gardner hadde stor suksess med Bartõks «Ridder Blåskjeggs borg» våren 2012. I Bergens Tidende ble han omtalt som «en dirigent som kan nå svært langt».

Vårofferet hundre år etter

TORSDAG 21. OG FREDAG 22. FEBRUAR KL. 19.30 I GRIEGHALLEN

STUDENTER KR. 100 TORSDAG 25. APRIL KL. 19.30 I GRIEGHALLEN

STUDENTER KR. 100

B E RG E N F I L H A R M O N I S K E

KR. 290 - 420 B E RG E N F I L HVOKSNE ARMO NISKE

ORKESTER

BT-KORT 230 - 340 | WWW.FILHARMONIEN.NO ORKESTER GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR 55 21 61 50 | HVERDAGER 10-17, LØRDAG 11-14

WWW.FILHARMONIEN.NO

Alle filmene alfabetisk Billy Elliot Brødrene Karamasov Byens lys Close-Up Den ekstraordinære reisen Døden er et kjærtegn Forbrytelse og straff Gaza Hospital Generalen Gertrud Gråt elskede mann Gzim Rewind Hård klang Idioten In the Mood for Love Kampen om Algerie Late Spring Long Memory, The Margaret Men… hvem myrdet Harry?

Mulholland Drive Ondskapens Hotell – originalversjonen Persona Playtime På vei mot livet Red Shoes, The Reisen til månen Sangue Verde, Il Singin’ in the Rain Skriftemålet Speil Sykkeltyvene Syv samuraier Til siste åndedrag Ugetsu monogatari Venner Vol Special

8

Side 31 28 39 42 34 22 29 19 45 45 25 19 22 28 40 41 41 23 16 37 47 17 42 43 44 31 34 19 44 29 43 46 40 39 46 23 19

Leie en kinosal?

Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så høy billedoppløsning som alle andre eksisterende D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i.

Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.

CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant av 200 titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien.

Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en vott. Du bør kunne finne noe av interesse her.

Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes.

Billetter:

kr. 40,- m/medlemskap kr 80,- u/medlemskap Medlemskap fås kjøpt i billettsalget for kr. 100,-.

For filmprogram, artikler og annen filminfo, se cinemateket-usf.no, eller følg oss på facebook og twitter.

Velkommen!

leder

KLASSISK KINOSOMMER D

a er det igjen klart for vårprogram på Cinemateket USF. Vi har bestemt oss for å redusere antall programmer i året fra fem til fire, og dermed får vi litt varierende lengde på de enkelte program. I årene fremover vil program 1 gå fra januar til påske, program 2 fra påske ut juni, program 3 fra august til BIFF, og program 4 fra BIFF og frem til jul. Det blir like mye film som før – forskjellen er at det slippes litt mer informasjon på en gang enn tidligere.

Vi har hatt Bergenspremierer på nye filmer før, lansert under «C-kino presenterer:»-merkelappen vår. Til nå har vi som regel konsentrert visningene. Nå prøver vi noe nytt: i stedet for 7–8 visninger i løpet av en uke, viser vi filmen 7–8 ganger i løpet av hele programmet. I dette programmet har to filmer fått en «extended run» – Kenneth Lonergans Margaret (2011) og den originale versjonen av Stanley Kubricks Ondskapens hotell (1980), som kun ble lansert i USA. Versjonen som ble lansert i Europa var 25 minutter kortere, men filmen vises altså nå i Norge i sin originale lengde for første gang. Disse visningene er de siste restene av de syv norske cinematekenes satsning Torsdagsfilmen.

Torsdagsfilmen har vært drevet siden 2008, men mistet sin offentlige støtte fra nyttår. Forhåpentligvis kommer Film&Kino og/eller Kulturdepartmentet på bedre tanker i løpet av sommeren, slik at vi kan starte opp igjen med flere visninger i løpet av høsten.

Samtidig med de første visningene av Margaret presenterer vi en rekke dokumentarfilmer i forbindelse med utstillingen «Entry Denied» i Visningsrommet USF. Filmprogrammet har fått navnet Exile, og retter søkelys mot den kritiske situasjonen for «papirløse» og asylssøkere, og mot flyktningpolitikken i vår tid. Tilsammen 10

vises seksten korte og lengre dokumentarer i perioden 4.–10. april, både på dag- og kveldstid. Se nærmere program på www.exiles.no og våre hjemmesider. Visningene er gratis og åpne for alle.

Den 19. februar døde den norske skuespillerinnen Eva Bergh, få dager før hun ville ha fyllt 87 år. Hun er nok mest kjent for sin lange karriere ved Den Nationale Scene her i Bergen, hvor hun spilte store roller i mer enn 40 år. Mindre kjent er kanskje at hun også hadde en liten karriere som filmskuespiller på begynnelsen av 1950tallet. Samme år som hun debuterte på teaterscenen – i 1949 – hadde hun rollen som den forsmådde forlovede i Edith Carlmars klassiker Døden er et kjærtegn. Hun spilte i ytterligere en håndfull filmer, både i inn- og utland – før hun konsentrerte seg om sin karriere på de skrå bredder.

Vi gir deg mulighet til å oppleve fire av hennes filmer.

Uten sammenligning for øvrig så starter vi i dette programmet opp med å vise norske filmer som ikke har lykkes helt med sine ambisjoner om å lage god film.

Under banneret «norske feilskjær» viser vi noen av de knuste eggene som ikke engang fant veien opp i omeletten – filmer som verken falt i smak hos krititkere eller publikum. Dette er filmer som har gått solid i glemmeboken, sannsynligvis til det beste for oss alle. Men aldri så galt er det godt for noe – hvert program fremover rydder vi plass til en slik film. Så får vi se da, om filmen fortsatt fortjener et liv på støvete hyller eller om samtiden tok fullstendig feil i sin knusende dom over verket. Først ut er Nils R. Müllers Gråt elskede mann fra 1971, basert på en roman av Bjørg Vik. Eller oops! Glem det siste der – etter å ha sett filmen la jo Bjørg Vik ned forbud om at hennes navn skulle nevnes på rulleteksten eller benyttes i markedsføringen.

Når vi nærmer oss mai setter vi opp fire sovjetiske filmer basert på Fjodor Dostojevskijs romaner. Etter å ha vært totalforbudt i hjemlandet under Stalin-tiden, ble ikke bare romanene hans trykket opp på nytt etter diktatorens død. Filmskaperne fikk til og med lov å filmatisere verkene.

Vi viser fire av disse filmatiseringene, som alle er tro mot det litterære forelegget. Stor litteratur, stor filmkunst!

Man sier gjerne at brødrene Lumiere oppfant filmen.

Strengt tatt fant de opp kinoen, og ytterligere spesifisert, så kan de i beste fall krediteres for sin innsats for dokumentarfilmen. De satte fra seg kamera på et sted med fin utsikt, og snurret i vei. De fanget virkeligheten, og viste det frem på stort lerret. Georges Méliès la til fantasi og fiksjon. Men andre ord: han fant opp fiksjonsfilmen.

Han manipulerte virkeligheten, både gjennom kreativ klipping, dobbelteksponeringer og andre tricks. Hans film Reisen til månen (1903) er en evig klassiker – vi rydder plass til en lenger dokumentar om filmen, samt viser et eget kortfilmprogram med rundt tjue av hans 550 filmer – høydepunktene med andre ord.

Vi har også bestemt oss for å vise en film av Alfred Hitchcock hver måned fremover. Riktignok starter vi med kun en film i dette programmet, men fra høsten kommer det en ny film i måneden. 33 år etter sin død lever Hitchcock altså i beste velgående. Alt fra skuespillerne, til deres klær, til filmenes design, til Hitchcocks humor og hans kliniske utnyttelse av menneskesinnets irrganger er alle gjenstand for medienes og ikke minst et nytt og yngre publikums oppmerksomhet. Og vi rir mer enn gjerne på den bølgen.

Juni blir i sin helhet viet kvalitetsfilmer uten noe særlig annet til felles enn at de er nettopp det – kvalitetsfilmer. Og at samtlige filmer inntok plasser fra nummer 11 til 50 på Sight & Sound og BFIs kåring av verdens beste filmer i 2012 – den offisielle listen som gjelder frem til 2022 da neste kåring vil bli gjennomført. Dette blir rett og slett en Klassisk kinosommer!

Legg til at vi fortsetter med visninger av enkelte utvalgte perler på søndag ettermiddag – altså Søndagsmatineer – og viser et par dansefilmer i forbindelse med Dansens dag 28. april, og du har nok til å glemme den forferdelige solen for en stakket kveld. Det blir ikke sommer uten film, og film er best på kino. Så dette blir bra!

Vi eimes i kinomørkret!

Ole Petter Bakken Daglig leder

VI VISER FILM PÅ TIVOLI (KVARTERET) ONSDAG, FREDAG OG SØNDAG, 19:00.

MEDLEMSKAP 100 KR, GJELDER OGSÅ PÅ USF CINEMATEKET OG HUFF. VIL DU BLI FRIVILLIG? SJEKK UT BERGEN-FILMKLUBB.NO ELLER VÅR FACEBOOK-SIDE .

Søndag 7. april kl. 12.00 og 15.00

V

årt forsøk med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program enkelte søndager kl. 13.00 gikk såpass godt at vi har bestemt oss for å fortsette med det!

Det virker som mange satte pris på muligheten til å avslutte søndagsturen med en god film før man tuslet hjem til middagen – eventuelt kunne kvitte seg med etterdønningene av lørdagen i en mørk kinosal godt hjulpet av en kaffe eller seks fra Kafe Kippers.

Vi fortsetter med å prioritere filmer som enten er etablerte klassikere eller nyere filmer vi tror har et klassikerpotensial; filmer som vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum.

Så nå har du fortsatt mulighet til å få med deg gode filmopplevelser på kino, uten at det er midnatt før man kommer hjem fra kinoturen. Og tenk, man får tid til både søndagsfrokost, søndagstur, søndagsfilm, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på en og samme søndag! Kan det bli bedre?

EXILE – kortfilmprogram, dokumentar Regi: Diverse. Nor./Sve./Storbr. 2006-2013. ca. 2 t 15 min. Gratis adgang.

Filmprogrammet «Exile» er en del av utstillingen Entry Denies i Visningsrommet USF som retter søkelys mot den kritiske situasjonen for «papirløse» og asylsøkere, og mot flyktningepolitikken i vår tid. Les mer om det på side 18.

Søndag 14. april kl. 13.00

Ondskapens hotell – originalversjon Regi: Stanley Kubrick. Storbritannia 1980. 2 t 24 min.

Vi relanserer skrekklassikeren Ondskapens hotell på kino, og denne gang viser vi originalversjonen, en begivenhet som aldri før har funnet sted i Norge. Filmen vi nå viser ble lansert på kino i USA, mens Kubrick kuttet rundt 25 minutter før lansering i Europa. Les mer på side 17.

Søndag 21. april kl. 13.00

Søndag 28. april kl. 13.00

The Long Memory

Brødrene Karamasov

The Long Memory regnes blant de fremste britiske film noir-filmene. Den var Eva Berghs eneste filmrolle utenfor Skandinavia, og hennes motspiller var ingen ringere enn Sir John Mills. Les mer på side 23.

Russerne har en lang og vellykket tradisjon når det gjelder å lage adapsjoner av store litterære verker som både fungerer som film og som unngår å bedrive rovdrift på det litterære forelegget. Ivan Pyrjevs versjon av Brødrene Karamazov er en slik film. Les mer på side 28.

Regi: Robert Hamer. Storbritannia 1952. 1 t 36 min.

12

Regi: Ivan Pyrjev. Sovjetunionen 1968. 3 t 40 min + pause.

Søndag 5. mai kl. 13.00

Søndag 30. juni kl. 13.00

Margaret

Mulholland Drive

Regi: Kenneth Lonergan. USA 2011. 2 t 29 min.

«I år og tiår fremover vil Margaret bli husket som en av årets, til og med tiårets, filmatiske undre.» – The New York Times.

Les mer på side 16.

Regi: David Lynch. USA/Frankrike 2001 . 2 t 26 min.

Søndag 12. mai kl. 13.00

Idioten

Regi: Ivan Pyrjev. Sovjetunionen 1957. 2 t 2 min.

Pyrjevs Idioten følger handlingen i Dostojevskijs berømte roman nøye.

Rent billedmessig er filmen, i likhet med flere av de sovjetiske fargefilmene fra denne perioden, en fest fra ende til annen med sine høyst unaturlige farger. Les mer på side 28.

Søndag 19. mai. kl. 13.00

Forbrytelse og straff Regi: Lev Kulidzanov. Sovjetunionen 1970. 3 t 20 min + pause.

«Forbrytelse og straff» er kanskje litteraturhistoriens mest intense dykk ned i forbrytelsens psykologi, samtidig som den fungerer sjeldent godt som en klaustrofobisk thriller. Denne adapsjonen fanger bokens nerve på en forbilledlig måte. Les mer på side 29.

Søndag 23. juni kl. 13.00

Generalen

David Lynch er kjent for å bevege seg i grenseland mellom det mytiske og mystiske, mellom drøm og virkelighet. Han viser at det vesentligste ved en film er dypest sett ikke hva historien handler om, men hvordan den fortelles. Les mer på side 46.

Regi: Buster Keaton og Clyde Bruckman.

USA 1926. 1 t 47 min.

Generalen er stumfilmkomediens monumentale mesterverk.

I form og formidling finnes ikke dens like. Den dramatiske handlingen og komikken er så til de grader flettet sammen at man aldri føler historien som et påskudd for komikk, eller at gagsene er påklistret historien. Les mer på side 45.

Søndag 16. juni kl. 13.00

Søndag 9. juni kl. 13.00

Syv samuraier

Regi: Akira Kurosawa. Japan 1954. 3 t 27 min + pause.

Akira Kurosawa regnes blant de mest innflytelsesrike japanske regissørene, og Syv samuraier som hans mesterverk.

Filmen kom i en amerikansk versjon seks år senere, De syv uovervinnelige, noe som vitner om Kurosawas tilgjengelighet for et vestlig publikum og om hans betydning som forbilde for andre regissører. Les mer på side 40.

Persona

Regi: Ingmar Bergman. Sverige 1966. 1 t 21 min.

Persona anses som et av Ingmar Bergmans absolutte mesterverk. Filmen utmerker seg ved dens ukonvensjonelle formspråk. Som Godard så ofte har gjort, avslører Bergman i Persona filmmediets iboende manipulasjonskraft. Les mer på side 42.

13

C-KINO presenterer:

Margaret og tell Extended ondskapens ho

ger (på grunn av en film bare to gan Vanligvis viser vi kan ofte være det og r), pie arkiv-ko regler for bruk av som du er der er film e d seg enkelt vanskelig å få me ene den dag to r andre planer de bortreist eller ha NO presenterer:» -KI «C d Me es. aktuelle filmen vis l vi trekke frem rre frihet. Her ska gir vi deg litt stø sse, og vi skal ere int ll er av spesie nyere og eldre film ernativ kinoalt ganger. Som en vise dem mange oppsetning. man det cinemateker kaller release» På utenlandske ted mi «li r (London) elle rerte tau «extended run» res fra alt ene som vises er (Toronto), og film litetsfilmer som kva e ny til e ker utgaver av klassi t på kino. ellers ikke blir vis vi to filmer, og mmet presenterer I dette progra mai. Først ut og ut over april vi viser dem spredt andre film. Han s gan ner Lo eth er Margaret, Kenn You Can Count med sin første film gjorde stor furore priser, særlig e ng ma t som van On Me (2000), en film Margaret har et. ilit sin vare sensib for sitt manus og sprosess, og det on ksj du pro te ble hatt en svært trø selv om filmen at den ble lansert, var først i forfjor 5. ble påbegynt i 200 men kanskje en vi alle kjenner, Andre film er gang på kino i ste før For . nen ikke i denne versjo ell i den lengste lig Ondskapens hot Norge viser vi nem filmen som enn ger len r minutte versjonen, hele 25 dette blir enn e ler Europa. Skum ble vist på kino i forskjeller i selve e lig ent ves så og det ikke, og det er de to filmene. red./sw historien mellom

margaret

Lonergan. USA 2011.

Regi og manus: Kenneth il kl. 18.00, lørdag , Vises torsdag 4. apr dag 7. april kl. 20.00 6. april kl. 20.00, søn , tirsdag 16. april 00 21. mandag 8.april kl. dag april kl. 20.15, søn kl. 18.00, tirsdag 30.

18.00 og kl. i ma 8. g sda 5. mai kl. 13.00, on side 16.

18.00. Les mer på torsdag 16. mai kl.

ONDSKAPENS HOTNEELNL – ORIGINALVERSJO

Cut).

The Shining (US Theatrical britannia 1980.

Regi: Stanley Kubrick. Stor 14. april kl. 13.00 og il kl. 18.00, søndag Vises torsdag 11. apr g 23. april kl. 20.15, sda tir , 00 april kl. 21.

21.00 og søndag 20.00, mandag 15. kl. i ma 8. g 18.00, onsda torsdag 2. mai kl.

17. e sid mer på 19. mai kl. 20.00. Les 15

TORSDAGS F I L MEN • SØNDAGSMATINÉ • C- KINO PRESENTERER :

Margaret.

Regi og manus: Kenneth Lonergan.

USA 2011.

Foto: Ryszard Lenczewski. Musikk: Nico Muhly. Medv.: Anna Paquin, J. Smith-Cameron, Mark Ruffalo, Jeannie Berlin, Jean Reno, Matt Damon m.fl. Utleie: Torsdagsfilmen.

Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 2 t 29 min

MARGARET It is the blight man was born for / It is Margaret you mourn for Margaret er et komplekst eksistensielt drama om å vokse opp, med Anna Paquin i en fabelaktig hovedrolle, og en mengde større og mindre filmstjerner i mindre roller. Mange kritikere har utropt den til en moderne klassiker og årets beste amerikanske film, mens andre har kalt den et forpurret mesterverk. The New York Times, som faktisk har kalt den begge deler, skriver blant annet at «i år og tiår fremover vil den bli husket som en av årets, til og med tiårets, filmatiske undre.»

16

At Margaret i det hele tatt til slutt så dagens lys synes i ettertid nesten som et under i seg selv. Produksjonsprosessen var turbulent, med nesten fem års etterarbeid, uenighet om final cut og flere rettssaker.

På et tidspunkt var også Martin Scorsese og hans faste klipper Thelma Schoonmaker, som hadde sett regissør Lonergans råklipp og blitt overbegeistret, inne og gjorde en ny klipp som skulle blidgjøre produsentene.

Etter en ytterst beskjeden lansering i to kinosaler

TORSDAG 4. APRIL KL. 18.00 LØRDAG 6. APRIL KL. 20.00 SØNDAG 7. APRIL KL. 20.00 MANDAG 8. APRIL KL. 21.00 TIRSDAG 16. APRIL KL. 18.00 TIRSDAG 30. APRIL KL. 20.15 SØNDAG 5. MAI KL. 13.00 ONSDAG 8. MAI KL. 18.00 TORSDAG 16. MAI KL. 18.00

startet en journalist i Slant Magazine en suksessrik nettkampanje for å få satt filmen opp på kino i flere byer. Dette skjedde, men uten noe mer markedsføring hadde ikke filmen en sjanse.

Anna Paquin spiller New York-tenåringen Lisa Cohen – som tenåringer flest en motsetningsfylt jente.

En dag distraherer hun en bussjåfør og blir indirekte skyld i en trafikkulykke der en kvinne omkommer.

Overlesset med skyld, frustrert over egen tilkortkommenhet og med aggressive krav til de kompromissvillige voksne som omgir henne, kjemper hun for å finne sin vei inn i voksenlivet. Og hvem er så Margaret? Hun er jenten i 1800-talls-poeten Gerard Manley Hopkins dikt «Spring and Fall: to a Young Child», et dikt som er innvevd i filmen på flere måter, og som i likhet med filmen i stor grad handler om tap av uskyld og dødens uunngåelighet. Dramatiker og filmregissør Kenneth Lonergan sier om filmen: «Den skal være et slags tenåringsepos – en dokumentarisk urban opera bygd over dagliglivets detaljer, frustrasjoner og stengsler, alt som gjør livet så utfordrende, morsomt og smertefullt. Den er et nært blikk på en jente som lærer at du ikke kan få verden til å gjøre det du ønsker, for det finnes millioner andre som prøver det samme. Og når din unge idealisme kommer til kort, er det eneste du har, din egen menneskelighet og evne til kjærlighet.»

Cinemateket USF viser Margaret spredt ut over hele april og mai. sw/red.

TORSDAGS F I L MEN • SØNDAGSMATINÉ • C- KINO PRESENTERER :

The Shining (US Theatrical Cut).

Regi: Stanley Kubrick.

Storbritannia 1980.

Manus: Stanley Kubrick og Diane Johnson, etter en roman av Stephen King. Foto: John Alcott. Musikk: Bela Bartok. Medv.: Jack Nicholson, Shelley Duvall, Danny Lloyd, Barry Nelson m.fl. Utleie: Torsdagsfilmen. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 2 t 24 min.

ONDSKAPENS HOTELL – ORIGINALVERSJONEN Sinnets labyrint ble nettopp større Vi relanserer Ondskapens hotell på kino, og denne gang viser vi originalversjonen, en begivenhet som aldri før har funnet sted i Norge. Filmen vi nå viser ble lansert på kino i USA, mens Kubrick kuttet rundt 25 minutter før lansering i Europa. Kubrick var notorisk berømt for ikke å kunne gi slipp på filmene sine, og den europeiske versjonen er et resultat av nettopp dette. Det er en ganske annerledes film som trer frem i originalen. Blant annet endres Shelley Duvalls

personlighet ganske mye i de to filmene. Fra å være en nervøs, men kompetent mor i Europa-versjonen, er hun her nærmest en neglisjerende mor, noe som gjør hele filmens familiedynamikk mye mer interessant.

Med en roman av grøssermesteren Stephen King som litterært forelegg, har Stanley Kubrick med Ondskapens hotell skapt en klassiker innen den moderne skrekkfilmen. Handlingen er lagt til et sted høyt oppe i Rocky Mountains, der Jack Torrance har tatt med

TORSDAG 11. APRIL KL. 18.00 SØNDAG 14. APRIL KL. 13.00 SØNDAG 14. APRIL KL. 20.00 MANDAG 15. APRIL KL. 21.00 TIRSDAG 23. APRIL KL. 20.15 TORSDAG 2. MAI KL. 18.00 ONSDAG 8. MAI KL. 21.00 SØNDAG 19. MAI KL. 20.00

seg kone og barn for å jobbe som vaktmester på det avsidesliggende The Overlook Hotel i vintermånedene.

En tidligere vaktmester taklet ikke isolasjonen og endte med å utslette hele sin familie på hotellet. Men Jack ser fram til jobben som en fin anledning til endelig å få skrevet den romanen han har hatt i magen så lenge.

Han reiser av gårde med kona og den lille sønnen, og når vinteren kommer gjør en snøstorm familien totalt avstengt fra omverdenen.

Handlingen i Kubricks hypnotiske og svimlende klaustrofobiske skrekkfilm beveger seg et sted i grenselandet mellom drøm og virkelighet. Kubricks visualisering av Jacks akselererende vanvidd uttrykkes gjennom et fantastisk foto: Kameraet glir silkemykt gjennom hotellets endeløse, identiske korridorer, enorme kjøkken og overdådige ballsaler. Her blir menneskene små, og sinnet får rom til å gå sine egen veier. Jack Nicholson gjør en storslagen rolleprestasjon som Jack Torrance, der han gradvis mister kontrollen over seg selv. Så ikonisk er faktisk Nicholsons rolletolkning at den har en tendens til å overskygge alle de andre kvalitetene denne filmen innehar. Ondskapens hotell er, som alltid hos Kubrick, gjennomarbeidet til minste detalj. Hele filmen er preget av en nesten klinisk presisjon i alt fra den sakte oppbyggingen til det dramatiske klimakset. Som en Hitchcock synes Kubrick å nyte hvert sekund av vissheten om at han holder publikum i et jerngrep. sw/red.

17

EXILE – et filmprogram

Filmprogrammet Exile vil rette søkelys mot den kritiske situasjonen for «papirløse» og asylsøkere, og mot flyktning­ politikken i vår tid. Exile er en del av utstillingen Entry Denied som vises i Visningsrommet USF 4.– 10. april 2013.

Exile består av en samling kortfilmer som er organisert i to underprogrammer, der hver av filmene blir vist fortløpende, med annonsert starttid for det respektive program. Det første programmet består av seks korte dokumentarer, det andre av fem kortfilmer laget av kunstnere. Begge program­ mene blir vist to ganger i sin helhet. Videre presenterer vi flere lengre dokumentarer, se program for full oversikt.

Alle Exile-forestillingene har gratis inngang.

18

Billedkunstnernes Vederlagsfond

Exiles filmprogram er kuratert av kunstnerne Andrea Lange og Mona Bentzen, med praktisk assistanse fra kunstner Marit Ødegaard og Ole Petter Bakken ved Cinemateket i Bergen.

Kuratorgruppen ønsker å takke alle deltagende kunstnere og filmskapere for deres engasjerte bidrag, både til dette programmet og for saken generelt.

Visningene gjøres i samarbeid med Cinemateket i Bergen. Støttet av BEK, Billedkunstnernes Vederlagsfond og Fritt Ord.

Andrea Lange

TORSDAG 04.04 (vernissage)

LØRDAG 06.04

SØNDAG 07.04

TIRSDAG 09.04

Kl. 21.00

Kl. 12.00:

Kl. 12.00:

Kl. 19.00:

PROGRAM: KORTFILM/KUNSTFILM

PROGRAM 1: KORT DOKUMENTAR

PROGRAM 2: KORTFILM/KUNSTFILM

Salte Kyss III Shwan Dler Qaradaki, 32 min, Norge, 2012

Jag reser från land til land Gustav Alhgren og Emelie Jönsson, 28 min, Sverige, 2013

Salte Kyss III Shwan Dler Qaradaki, 32 min, Norge, 2012

Gaza Hospital Marco Pasquini, 84 min, Italia, 2009

Flyktningesamtaler Andrea Lange, 33 min, Norge, 1998 Trygve med hjertet i postkassa Mariken Halle, 14 min, Norge, 2004

Grenseland Lowri Rees, 20 min, Norge, 2006 Hamedullah – The Road Home Sue Clayton, 23 min, UK, 2011 Beyond Hope – I still won't give up Anna Padilla, 29 min, Sverige, 2012 Intervju med Madhi Anita Hillestad, 18 min, Norge, 2011 La meg bli av «La meg bli» (16 år gammel anonym asylsøker), 4 min, Norge 2013 Kl. 15.00:

PROGRAM 2: KORTFILM/KUNSTFILM Salte Kyss III Shwan Dler Qaradaki, 32 min, Norge, 2012 Flyktningesamtaler Andrea Lange, 33 min, Norge, 1998 Imagening Emanuel Thomas Østbye, 52 min, Norge, 2011 Trygve med hjertet i postkassa Mariken Halle, 14 min, Norge, 2004

Flyktningesamtaler Andrea Lange, 33 min, Norge, 1998

Kl. 21.00:

Il Sangue Verde Andrea Segre, 57 min, Italia, 2010

Imagening Emanuel Thomas Østbye, 52 min, Norge, 2011 Trygve med hjertet i postkassa Mariken Halle, 14 min, Norge, 2004

ONSDAG 10.04

Bawke Hisham Zaman, 15 min, Norge, 2005

Kl. 19.00:

Vol Special Fernand Melgar, 100 min, Sveits, 2011

Kl. 15.00:

PROGRAM 1: KORT DOKUMENTAR Jag reser från land til land Gustav Alhgren og Emelie Jönsson, 28 min, Sverige 2013

Kl. 21.00:

Intervjuet – Bak dørene til UDI Charlotte Røhder Tvedt, 56 min, Norge, 2006

Grenseland Lowri Rees, 20 min, Norge, 2006 Hamedullah – The Road Home Sue Clayton, 23 min, UK, 2011 Beyond Hope – I still won’t give up Anna Padilla, 29 min, Sverige, 2012 Intervju med Madhi Anita Hillestad, 18 min, Norge, 2011

Bawke Hisham Zaman, 15 min, Norge, 2005

La meg bli av «La meg bli» (16 år gammel anonym asylsøker), 4 min, Norge, 2013

Kl. 18.00:

Kl. 18.00:

Gzim Rewind Knutte Wester, 67 min, Sverige, 2012

Gzim Rewind Knutte Wester, 67 min, Sverige, 2012 19

S

Eva Bergh Diva med beina plantet i Bergen

20

å døde Eva Bergh, i februar, bare noen dager før hun skulle ha fylt 87 år. Et langt, spennende, arbeidsomt og morsomt kunstnerliv var over.

Men Eva Bergh, hvem var hun, egentlig? Og hvor mange visste at den anonymt utseende østlandske eldre kvinnen som bodde de fleste av sine år i Bergen hadde vært sin tids superkjendis? En fetert diva med en hovedrolleliste lengre enn en dansk smørbrødmeny både fra DNS og fra flere av hovedstadens scener?

Sånn er det for de fleste av Thalias trofaste tjenere.

De har valgt seg Øyeblikkets magi. Berømmelsen kommer og går. Kveldenes strålende suksesser blekner og bravorop stilner, med tiden. Med unntak av de skuespillerne som jobbet i Fjernsynsteatret og er med i norske filmer slukner selv de mest tindrende stjerner.

Deres kunstneriske seire er ikke dokumentert.

Eva Bergh var et slikt unntak. Hennes prestasjoner er bevart i flere filmer, ikke bare norske, og selv om folk flest har glemt henne, består filmene hun var med i.

Døden er et kjærtegn Den første hun spilte i var Edith Carlmars Døden er et kjærtegn (se egen omtale). Den er blitt en klassiker hvor klasseskilleproblematikk tas opp på underholdende vis i form av en lidenskapelig affære mellom en ufyselig rik sosietetsfrue og en spenstig ung bilmekaniker. Eva Bergh spiller mekanikerens søte, troskyldige forlovende som så skammelig blir sveket av den spreke unge mannen. Eva Bergh syntes selv at hun snakket noe helt forferdelig i filmen og hun mente noen scener var helt trøsesløse, men anmelderne mente hun kom fint fra debuten.

I sin andre film for Carlmar Film, Skadeskutt, tok den produktive duoen Otto og Edith Carlmar for sikkerhets skyld opp to kontroversielle emner, kunstig befruktning og psykiatriske lidelser. Også denne gang valgte filmparet en så lett formtilnærming til det seriøse innholdet at

filmen av heller ubegripelige grunner er blitt puttet i genreskuffen for komedie. I Skadeskutt spiller Eva kvinnen i et barnløse ekteskapet hvor Carsten Winger spiller hennes ektemann.

Jord uten himmel Etter disse to rollene begynte svenskene å interessere seg for Eva og hun fikk en rolle i Hård klang (se egen omtale), en film Eva Bergh senere påstod «aldri ble noe å skrive hjem om, men at det var moro å være på lag med berømte skuespillere som Edvin Adolphson og Victor Sjöström.»

Det var travle dager for den unge Bergh. Hun dro rett fra seks ukers innspilling i Sverige til England hvor hun spilte mot John Mills i The Long Memory (se egen omtale) – eller Jord uten himmel som den het på norsk.

Her spiller Eva en østeuropeisk flyktningpike. Filmen handler om en mann som ble uskyldig dømt for et drap, og som er fast bestemt på å renvaske seg. I den vesle landsbyen drapet skjedde oppsøker han en pub hvor han møter flyktningepiken Eva – altså spilt av Eva Bergh. Det går som det må gå, og etter hvert som forelskelsen blir heftigere blir elendigheten til den dømte gradvis oppklart. Det finnes fabelaktige fotos fra verdenspremieren på The Long Memory på Leicicster Square Theatre i London

hvor en bredt smilende Eva Bergh står sammen med pelskledde Vivien Leigh og barske Sir Laurence Olivier.

Seriøs skuespiller Det var solide skritt ut i verden slakterdatteren fra Kolbotn hadde tatt. Og Eva trivdes med tempoet og jobben foran kamera selv om hun hele tiden fryktet for å bare bli en «pen pike» på film. Det var seriøs skuespiller hun hadde lyst til å bli, og da hennes ektemann Sverre på slutten av 1950-tallet fikk stillingen som orkesterleder ved Den Nationale Scene flyttet hun til Bergen sammen med ham. Verken teatrets styre eller andre hadde innvendinger til at den nytilsatte orkesterlederen også tilfeldigvis hadde denne vakre, talentfulle skuespillerkonen med på lasset.

En hendig kombipakke som teatrets ledere visste å benytte seg av. Eva gikk rett på de store rollene og ettersom DNS i årene etter krigen og langt oppover mot 1970-tallet satset på musikaler, var Eva med sin svært brukbare sangstemme og sitt flatterende ytre som bestilt.

Operettestjerne Hun spilte i «Oklahoma» og hun hadde hovedrollen i «Kiss me Kate». Vinteren 1963/64 gjorde hun suksess som blomsterpiken Eliza Doolittle i «My Fair Lady». Hennes prestasjon fikk BTs kritiske Herbrand Lavik til å konstatere at «vi har uavviselig fått en operettestjerne blant oss».

Senere hadde Eva Bergh hovedrollen som Dolly i «Hallo Dolly», og teatersjef Knut Thomassen valgte henne som Rosalinde i «Flaggermusen». Det valget var orkesterlederen ikke helt begeistret for. Han ville ha foretrukket en profesjonell sanger i den krevende operetterollen selv om altså hans kone var den utvalgte. Thomassen stod på sitt, og Eva Bergh og hennes motspiller Ståle Bjørnhaug fikk virkelig kjørt seg i rollene sine.

Akademikeren Det sier mye om Eva Berghs energi, arbeidsevne og nysgjerrighet at hun samtidig med travle dager både på teatret og privat tok flere universitetsfag. Hun var over seksti år da hun tok magistergrad i teatervitenskap.

Etter at ektemannen Sverre Bergh døde i 1980, og etter hvert som de store rollene ble mindre, engasjerte Eva Bergh seg også utenfor teatret. I flere år opptrådte hun sammen med pianisten Jan Henrik Kayser, og deres samarbeid ble faglig anerkjent. «En stillferdig perle», skrev en anmelder om deres program på en Festspill-forestilling. Årene senere levde hun også stillferdig. Da meldingen om Eva Berghs død kom 13. februar i år var Cinemateket i Bergens leder Ole Petter Bakken blant dem som forbauset oppdaget at Døden er et kjærtegnskuespilleren hadde bodd i Bergen i alle, alle år.

«Hadde jeg visst det skulle jeg selvsagt for lengst ha invitert henne hit», sier han. Sånn ble det altså ikke. Men ved å sette opp filmer hun var med i, ærer byens filmfolk henne, post mortem.

Astrid Kolbjørnsen Kilder: Artikler i BT, BA og boken «Eva – et kunstnerportrett» av Arnfinn Haga (Foto i artikkelen hentet fra boken)

21

E VA B ERG H

E VA B ERG H

TORSDAG 11. APRIL KL. 21.00 SØNDAG 14. APRIL KL. 18.00

TIRSDAG 16. APRIL KL. 21.00 ONSDAG 17. APRIL KL. 19.00

Døden er et kjærtegn.

Regi: Edith Carlmar.

Norge 1949.

Manus: Otto Carlmar, etter en roman av Arve Moen. Foto: Kåre Bergstrøm og Ragnar Sørensen. Musikk: Sverre Bergh. Medv.: Bjørg Riiser-Larsen, Claus Wiese, Eva Bergh, Ingolf Rodge m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35 mm, s/hv, 1 t. 33 min.

Hård klang.

Regi: Arne Mattsson.

Sverige 1952.

Manus: Volodja Semitjov, etter Hans Håkansons roman. Foto: Sven Thærmænius. Musikk: Sven Sköld. Medv.: Victor Sjöström, Edvin Adolphson, John Elfström, Eva Bergh, Margit Carlqvist, Rolf von Nauckhoff m.fl. Utleie: NB. Svensk tale, norske undertekster. 35mm, sv/h, 1 t 27 min.

DØDEN ER ET KJÆRTEGN

HÅRD KLANG

En norsk film-noir

Arbeiderkamp hugget i stein

Tilfeldigheter fører den frigjorte direktørfruen Sonja inn i et intenst forhold til den mye yngre, jordnære bilmekanikeren Erik. Snart ofrer Erik hele sin trygge tilværelse for å gifte seg med henne. Han slutter i jobben og forlater sin forlovede Marit (spilt av Eva Bergh), hun skiller seg fra sin lidenskapsløse ektemann.

Etter giftemålet gjennomgår de en gradvis forvandling, og snart er de begge fanget i sjalu tvangsforestillinger, alkoholmisbruk og en erkjennelse om at de er feil mennesker for hverandre. De virvles inn i et destruktivt handlingsmønster som må få en fatal utgang.

Filmen, som er Edith Carlmars regidebut, vakte stor oppsikt ved premieren i 1949. Carlmar gikk langt i sine erotiske skildringer. Den åpne beskrivelsen av seksualitet fikk moralens menn til å reagere; en av de forargede truet sågar med å skyte regissøren. Men filmen fengslet både publikum og kritikere, og regnes i dag som en av Norges fremste klassikere.

Døden er et kjærtegn er et mørkt, psykologisk kjærlighetsdrama med stilistiske og narrative trekk fra film-noir-genren. Historien fortelles i fengslende sort/hvitt bilder, med en stemning preget av klaustrofobi og skjebne. Den er likevel åpen for flere tolkninger. Man kan lese den som en kritisk kommentar til etterkrigstdens behov for å sosialisere kvinnen tilbake til hjemmet. olep

Hård klang er lagt til den lille byen Brovik på den småländske østkysten i Sverige.

Her etablerte tyskeren Klaus Willenhart et steinbrudd på slutten av 1800-tallet. Nå har hans sønn Frans tatt over driften av bruddet, som han styrer med jernhånd.

Hans far er urolig for sønnens store investeringer. Verdenskrigen har rast et par år, og eksporten av granitt har stanset opp.

Også Frans kone Vera – spilt av Eva Bergh – er tysk. Hun, faren og broren Gert betrakter alle – i motsetning til Frans – Tyskland som sitt virkelige fedreland, og har tatt deres side i krigen. Snart bestemmer de seg for å reise dit for å gi sitt bidrag i krigen. Frans blir sittende igjen alene med et steinbrudd på vei mot stupet, arbeidere som kjemper for bedre arbeidsvilkår og en ny, ung sekretær – tilfeldigvis datter av lederen for opprøret mot ham.

Arne Mattsson er en av svensk films mest aktede og flittigste regissører, med nesten 60 filmer på CVen. I perioden 1944 til 1967 gjorde han i snitt to filmer i året.

Mest kjent er han nok for sin serie med filmer om privatdetektiven John Hillman, og Hon dansade en sommar som i 1951 ga verden nakensjokk og Mattsson Gull­ bjørnen under Berlin Internasjonale Film Festival.

Eva Bergh – og Rolf von Nauckhoff som spilte Gert – ble hentet inn utenfra Sveriges grenser til sine roller for å underbygge karakterens «tyske» opphav. De gjør begge solide prestasjoner, men det førte likevel ikke til flere roller i svensk film for noen av dem. olep

22

E VA B ERG H • SØNDAGSMATINÉ

E VA B ERG H

ONSDAG 17. APRIL KL. 21.00 TORSDAG 18. APRIL KL. 19.00 SØNDAG 21. APRIL KL. 13.00

TORSDAG 18. APRIL KL. 21.00 SØNDAG 21. APRIL KL. 19.00

The Long Memory [Jord uten himmel].

Regi: Robert Hamer.

Storbritannia 1952.

Manus: Frank Harvey og Robert Hamer, etter Howard Clewes roman. Foto: Harry Waxman. Musikk: William Alwyn.

Medv.: John Mills, John McCallum, Eva Bergh, Elizabeth Sellars, Geoffrey Keen m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 36 min.

Venner.

Regi og manus: Tancered Ibsen, etter Arnulf Øverlands teaterstykke.

Norge 1960.

Foto: Ragnar Sørensen. Musikk: Maj Sønstevold. Medv.: Alf Malland, Tor Stokke, Eva Bergh, Ingrid Vardun, Einar Sissener m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 30 min.

THE LONG MEMORY

VENNER

En britisk film noir.

Cook og Peary

Phillip Davidson oppsøker kaptein Driver på hans båt for å spørre om lov til å gifte seg med hans datter Fay. Ombord blir han involvert i en slosskamp med Boyd, en menneskesmugler som har brukt båten til kaptein Driver. I tumultene tar båten fyr, og etter brannen finner politiet et forbrent lik. Boyd er forsvunnet, men etter at kapteinen, Fay og et tredje vitne ombord alle påstår at det ikke var flere ombord, dømmes Davidson til tolv års fengsel for å ha drept Boyd. Når dommen er ferdig sonet, vender Davidson tilbake til landsbyen for finne de tre vitnene og overtale dem til å renvaske ham.

Han finner at kapteinen har drukket seg i hjel, Fay har giftet seg med en politimann, og sistemann er så redd at han nekter å si noe som helst. Davidson treffer også den traumatiserte Ilse, spilt av Eva Bergh, som har bosatt seg på den avsidesliggende plassen. Davidson redder henne fra å bli voldtatt av en sjømann, noe som leder dem inn i et slags skjebnefellesskap. Sammen med Jackson – en koselig, gammel eneboer han leier husvære av – og journalisten Craig – som tror på hans uskyld – begynner de to arbeidet med å renvaske Davidson.

The Long Memory regnes blant de fremste britiske film noir-filmene. Sir John Mills gjør en solid innsats som Davidson, og Eva Bergh fremstiller den underlige og traumatiserte Ilse med overbevisning. Som en kritiker skrev «Bergh gives a genuinely strange performance, alternating between nuance and exaggeration [...] Despite this, she is still somehow mesmerizing. Her modern look – a sloe-eyed, turned-down Ingrid Bergman carries her through these often-careening inconsistence.» red./olep

De to vennene Harry Smidt og Tomas Gran reiser til Rocky Mountains for sammen å bestige den beryktede fjelltoppen Eagle Peak – et vilt, ugjestmildt fjell ennå ubeseiret av mennesker. Det blir en strabasiøs tur og bare Harry vender tilbake til Norge. Der kan han fortelle at han alene kom seg til toppen, og at vennen omkom i et ras. Saken tar imidlertid en sensasjonell vending når Tomas likevel dukker opp.

Han kan fortelle at det er han som har vært på toppen, og at Harry bevisst forsøkte å ta livet av ham ved å slippe tauet.

Konflikten blir dramatisk, og et forsøk på å løse striden ved en æresrett i Alpeklubben fører ikke frem. Harry forteller alle hvordan Tomas ikke er tilregnelig og at han lider av hukommelsesforvrengninger. Både presse og publikum begynner å se på Tomas med skepsis.

Det hele blir desto mer interessant når en fremadstormende ung kvinnelig journalist kaster seg over saken og får tak i et avslørende fotografi av Tomas kone Edna – spilt av Eva Bergh. Nå kan kanskje alle få svar på hvem av vennene som har rett.

Arnulf Øverland skrev skuespillet «Venner» i 1917. Det hadde sin urpremiere på Det nye Teater i 1933. Øverland har selv fortalt at det var tvisten mellom Fredrick Albert Cook og James Peary om hvem som kom først til Nordpolen, som inspirerte skuespillet.

Venner var ikke bare Tancred Ibsens første spillefilm siden 1951 – det var også Eva Berghs første filmrolle siden Hård Klang i 1952. Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, som brukte superlativer som «uhyre spennende», «mesterlig fortalt», «ytterst underholdende» og «seier for norsk film». olep/red.

23

Norsk film er for tiden på en bølgetopp.

Besøkstallene stiger, antall filmer øker og invitasjonene til internasjonale filmfestivaler er mange.

Men det følger en skygge med alt.

R JÆ LSK FEI

FEILSKJÆR

NORSKE FEILF EILSKJÆR FEILSKSKJ JÆR ÆR 24

F

or hver suksess som lages, finner man i hvert fall minst en flopp – som oftest fler. I motsetning til suksessene, blir floppene fort glemt. Og det skal man kanskje strengt tatt være glad for. Samtidig er det jo viktig å lære av våre – og andres – feil. Hvis ikke kan man jo risikere å gjøre de samme tabbene om igjen og om igjen.

Det vil Cinemateket i Bergen være med å forhindre. Derfor vil vi i programmene fremover presentere norske filmer som i sin samtid fikk totalslakt av pressen og/eller floppet totalt.

Vi har tidligere annonsert at cinemateket ikke kan garantere deg som publikummer at du vil like våre filmer, men at du vil skjønne at det er en film av betydning, og at den har viktige kvaliteter. Med filmene i denne serien kan vi nesten garantere at filmene ikke har særlig kvaliteter, men at du vil like det du ser – i hvert fall om du ler av folk som driter seg ut. Dette er filmer med flust av ufrivillig humor, filmer som i sitt forsøk på å ta opp seriøse og viktige tema tryner så fundamentalt i klisjeer og ufrivillig komikk at det faktisk blir underholdende. Eller provoserende. Upåvirket blir man i hvert fall ikke. Og det er jo en av kunstens viktigste funksjoner – å vekke følelser. Er det ikke?

Samtidig er det jo filmer som grunnet sine lave kvaliteter knapt har fått mulighet til å vise seg frem senere. De er svært lite tilgjengelig, siden få av floppene ble lansert på video eller kjøpt opp av fjernsynskanalene. Så med disse eksklusive visningene får også nye generasjoner muligheten til å kose seg med mindre vellykkede forsøk på å lage god film.

På en annen side kan det jo faktisk hende at vi snubler over et forbigått mesterverk i prosessen. Eller kanskje ikke.

Koselig på kino blir det uansett. olep

NORSKE F EI L SK JÆ R

Gråt elskede mann.

Regi: Nils R. Müller.

Norge 1971.

Manus: Nils R. Müller, forsøksvis etter en roman av Bjørg Vik. Foto: Odd Geir Sæther. Musikk: Egil MonnIversen. Medv.: Sverre Holm, Gertie Jung, Birgitta Molin, Berit Kullander, Espen Skjønberg, Helge Reiss m.fl.

Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 39 min.

SØNDAG 21. APRIL KL. 21.00 TIRSDAG 23. APRIL KL. 18.00

blir det ikke for henne å søke seg ut av sin velordnede hage når også mannen, Nikolai, nærmest føler seg drevet til å spille fristerens rolle. Eller rettere: det han tror er mennenes evige kjønnsrolle.

La meg være nøktern og barmhjertig kort i min slaktning av denne norske filmen, og si at hvert eneste stygge ord som er sagt om den på forhånd er sant pluss noen til. Det er gudskjelov sjelden at en behøver å bakse med en så gjennomført håpløs film der det svikter i hvert eneste departement – jeg hadde nær sagt fra Kirke- og undervisningsdepartementet og nedover.

A n m e l d e r B j ø r n G r a n u m :

På bakgrunn av før­julens oppstandelser, er det med sterk ulyst anmelderen igjen nærmer seg denne filmen. Men livet er jo ingen dans på truser. Tung av plikt sier man da som følger: Gråt elskede mann betegner innen hjemlig spillefilmproduksjon et foreløpig lavmål av frieri til vårt kinopublikums laveste instinkter. Denne fornærmelse av en film ville hatt et forsonede skjær over seg dersom produsentene hadde tilvirket den for sine egne, private slanter. Men faktum er at dette forløyede, forlorne og forjuksede produktet har vært mulig å prakke på det norske folk takket være statlig lånegaranti.

A n m e l d e r T h o r E l l i n g s e n :

GRÅT ELSKEDE MANN Livet er ingen dans på truser F r a f i l m e n s p r o g r a m h e f t e : I filmens sentrum står mannen, Nikolai. Tre kvinner grupperer seg rundt ham: Helen, Ilni og Eva. Helen er danserinne, opptatt av sin egen skjønnhet og sitt håp om å gjøre suksess. Nikolai er en lovende ung forfatter, og hun tror han vil bli en passende partner i et vellykket ekteskap. Men når suksessen uteblir for dem begge, brister også ekteskapet.

Nikolai søker ensomheten og tror at han vil finne arbeidsro og forløse evnene i seg selv. Da stiger Ilni opp av havet. Hun er ikke på flukt. Hun leter etter seg selv og sin egen identitet på samme måte som hun søker samhørighet med sine medmennesker. Hun sier at kjærlighet er frihet.

For den småborgerlige Eva som sitter veletablert i et ekteskap med en bra mann og to barn, kommer Ilni og hennes tanker som slangen i paradiset. Og lettere

T i l s l u t t e n l i t e n k o m m e n ta r : Etter å ha sett filmen uttalte forfatter av filmens litterære forelegg, Bjørg Vik, at hennes navn ikke skulle brukes i filmens fortekster og at det skulle utelates i all reklame og pressemeldinger. red./olep

25

FJODOR DOSTOJEVSKIJ SOVJETISKE ADAPSJONER 26

Fjodor Dostojevskij (1821–1881) regnes blant Sovjetunionens og verdens fremste forfattere. Både som dikter og tenker har Dostojevskij hatt kolossal innflytelse de siste hundre årene. Cinemateket i Bergen har gleden av å presentere fire sovjetrussiske adapsjoner av hans verker.

D

ostojevskijs romaner står i en særstilling i 1800-tallets realistiske litteratur. Han utviklet den realistiske roman til også å undersøke menneskets psykologi, og da spesielt mennesker som går gjennom store sinnslidelser. Gjennom melodramaets virkemidler, og gjerne innenfor et relativt kort tidsspenn, bringer Dostojevskij sine personer til en sinnstilstand som utløser alle de mostridende krefter i deres irrasjonelle sjeleliv. Innvevd i dette psykologiske plan finnes noe etisk-religiøst: menneskets irrasjonelle sjel sees i relasjon til den ukjente, mystiske virkelighet som ligger «bakenfor». Derav oppstår den spesielle metafysiske problematikk i Dostojevskijs store romaner. Gjennom hans romankarakterer konkretiseres de evige spørsmål om menneskets vesen, moralens grunnlag, Guds eksistens, skyld og soning og lidelsens mening.

Dostojevskijs verker har blitt filmatisert et hundretalls ganger siden «Idioten» var grunnlag for Pjotr Shardynins kortfilm i 1910. Men etter 1915 må man frem til Ivan Pyrjevs Idioten (se egen omtale) fra 1957 før man finner den neste adapsjonen gjort i Sovjetunionen. Grunnen var at Dostojevskij ikke falt i smak hos kommunistene, og da spesielt under Stalins regime. Fra begynnelsen av 1930-tallet og frem til Stalins død i 1953 ble nesten alle forsøk på å publisere Dostojevskijs verker eller skrive artikler om forfatteren slått ned på av det offentlige sensurorganet. Hans

navn forsvant fra skolepensum og oppslagsverk, fordi partiet mislikte hans politiske ståsted og kritikk av nihilisme, sosialisme og kommunisme.

Etter Stalins død i 1953 ble den ideologiske linjen smidigere i en periode som fikk navn etter Ilja Erenburgs roman «Tøvær» (1954). Da ble det igjen lov å vise mennesker på film, ikke bare stereotypiske arbeiderhelter i krig mot sabotører og kulaker. Glansbildet på arbeiderstatens fortreffelighet ble i noen grad mildnet, i alle fall nok til at filmskaperne fikk litt mer manøvreringsrom. Det menneskelige dilemma ble gjeninnført i filmen, og fokus flyttet seg fra heltens seire til de ofre helten har måttet gjøre. Med andre ord tematikk også Dostojevskijs romaner kunne komme inn under. Han ble igjen anerkjent, noe som førte til at man kunne finne frem de nedstøvede utgavene av romanene hans fra skjulte rom i kjellere og loft.

Den nye partilederen etter Stalin, Nikita Khrusjtsjov, startet i 1956 det som har blit kalt «avstaliniseringen» av Sovjetunionen. Han tok et kraftig oppgjør med stalinismen i en historisk tale: Stalin hadde skaffet seg eneveldig makt og hevet seg over partiet og lovene, fremmet en grotesk persondyrkelse, drevet en terrorkampanje som rammet mange uskyldige gjennom de falske Moskva-prosessene, og drevet kollektiv avstraffelse gjennom å fordrive hele folkeslag gjennom etnisk rensning. Talen medførte oppmykning av den politiske sensuren, og ga en ny generasjon forfat-

tere, filmskapere og kunstnere mulighet til å komme med kritiske ytringer. Dette skulle imidlertid bare vare frem til 1964, da Khrusjtov ble avsatt og erstattet av den langt mer konservative Leonid Bresjenev. Han strammet raskt inn tøylene over hele det kunstneriske feltet, og en ny vinter satte inn i den sovjetiske filmen.

Med innstramningen fikk man et helt nytt verb i det russiske språket, å bli «hyllet» – å få filmen sin forbudt, eller mer presist at den ble lagt på en hylle for å støve ned. Totalt ble over 150 filmer unntatt fra offentlig visning i de tyve årene fra 1965 til 1985. Årsakene til forbudene var ofte oppgitt til å være «i strid med Sovjet-realismen», eller «kunstnerisk svak», men bak disse vikarierende grunnene lå ofte helt andre årsaker, som en utfordring av offisielle «sannheter» i det sovjetiske idealsamfunnet, hvor moral var en like viktig grunn til forbud som politikk.

De gamle litterære klassikerne overlevde imidlertid Bresjnevs innstramning. Dermed var de fortsatt godkjent grunnlagsmateriale for filmproduksjoner.

Resultatet ble at mange filmskapere ga seg i kast med å overføre disse til lerretet. Det var særlig Dostojevskij og Anton Tsjekhov som ble filmatisert, men også Leo Tolstoj og Mikhail Sholokov var en ofte brukt kilde.

Cinemateket i Bergen viser fire av av de sovjetiske adapsjonene av Dostojevskijs verker som ble laget mellom 1957 og 1970. red./olep 27

SOVJ ETISKE DOSTOVJ E V SKI J F I L MATISERINGER • SØNDAGSMATINÉ

SOVJ ETISKE DOSTOJ E V SKI J - F I L MATIERINGER • SØNDAGSMATINÉ

ONSDAG 24. APRIL KL. 19.00 SØNDAG 28. APRIL KL. 13.00 SØNDAG 12. MAI KL. 17.00

TIRSDAG 30. APRIL KL. 18.00 TORSDAG 2. MAI KL. 21.00 SØNDAG 12. MAI KL. 13.00

Bratja Karamazovy.

Regi og manus: Ivan Pyrjev, etter Fjodor Dostojevskijs roman.

Sovjetunionen 1968.

Foto: Sergej Vronskij. Musikk: Isaac Schwartz. Medv.: Mikhail Uljanov, Lionella Pyrjeva, Kirill Lavrov, Andrej Myahkov, Marc Prudkin m.fl. Utleie: NB. Russisk tale, norske undertekster.

35mm, farger, 3 t 40 min + pause.

Nastasia Filippovna [Idiot].

Regi og manus: Ivan Pyrjev, etter Fjodor Dostojevskijs roman.

Sovjetunionen 1957.

Foto: Valentin Pavlov. Musikk: Nikolai Krjukov. Medv: Jurij Jakovlev, Julia Borisova, Nikita Podgornij, Leonid Parkhomenko m.fl. Utleie: NB. Russisk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 2 min.

BRØDRENE KARAMASOV

IDIOTEN

Monumental Dostojevskij-filmatisering

Den uutgrunnelige Nastasia Filippovna

Det sier seg selv at det ikke er noen enkel sak å skulle ta tak i en litterær gigant som Dostojevskijs «Brødrene Karamazov» og gjøre den til nitti lettfordøyde minutter i kinosalen, og etterpå tro at filmen har ytt romanen noen som helst slags form for respekt. Russerne har imidlertid en lang og vellykket tradisjon når det gjelder filmatisering av store litterære verker som har resultert i en rekke eksempler på at det er mulig å lage adapsjoner som både fungerer som film og som unngår å bedrive rovdrift på det litterære forelegget.

Ivan Pyrjevs versjon av Brødrene Karamazov er en slik film. Selv om visse Dostojevskij-purister sutret over at noe av romanens tankegods var gått tapt i overføringen til film, var den norske kritikken overveiende positiv da filmen ble satt opp på kino i 1975. Og et visst svinn må man ærlig talt regne med. Pyrjev er her, som i hans to foregående Dostojevskij-filmatiseringer, Idioten (se egen omtale) og Hvite netter, meget trofast mot romanen. Han har i løpet av de 220 minuttene filmen varer klart å innlemme noen av de viktigste elementene fra Dostojevskijs verk, inkludert sentrale deler av tematikken omkring tro, tvil, skyld og soning. I tidligere filmatiseringer av romanen (to tyske og en amerikansk) har det blitt fokusert på én av karakterene, Dmitri, og hans besettelse overfor den vakre Grusjenka, og hans hat til faren. I Pyrjevs dreining er det gjort plass til mye mer. Alle de tre brødrene er med, og filmen tar seg tid til å skildre alle med en viss grundighet, foruten å fokusere på fadermordet og den påfølgende etterforskningen.

Jan Langlo/CiO/red.

Fyrst Mysjkin er på vei tilbake til St. Petersburg etter et lengre sykdomsopphold i Sveits. På toget møter han kjøpmann Ragozhin. Gjennom ham treffer han Nastasia Filippovna. Mysjkin fatter interesse for denne overmåte vakre kvinnen, og han er ikke alene om det. Snart er spillet om hennes gunst i gang.

Pyrjevs Idioten følger handlingen i Dostojevskijs berømte roman nøye. Noen små endringer er imidlertid gjort: Karakterenes motiver og hensikter er mer rendyrkede, og de mer subtile konfliktlinjene er tonet ned. Filmens fyrst Mysjkin, spilt av Yurij Yakovlev, har ingen av de sykelige trekkene som er sentralt ved romankarakteren. Han fremstår som et genuint godt menneske, fylt av medlidenhet og med et brennende ønske om å hjelpe andre. Som filmens originaltittel antyder, er det også foretatt en forskyvning i forhold til romanen ved at mer fokus hviler på Nastasia Filippovna. I Julia Borisovas skikkelse er hun stolt, utadvent og aktiv, og hennes skjønnhet har lite av det lettere værbitte preget som romanens Mysjkin ser i hennes ansikt.

Filmspråklig er Idioten tidvis nesten teatralsk med sine lange dialogscener som utspiller seg i noen få, faste interiører. Mye av filmens fine dynamikk skriver seg fra skuespillet, fargene og lyssettingen – spesielt er bruken av levende lys utnyttet med stor psykologisk virkning. Rent billedmessig er filmen, i likhet med flere av de sovjetiske fargefilmene fra denne perioden, en fest fra ende til annen med sine høyst unaturlige farger. Bildene har en umiskjennelig 1950-talls tekstur, og ligner ikke så mye annet vi har sett.

Jan Langlo/CiO/red.

28

SOVJ ETISKE DOSTOJ E V SKI J - F I L MATISERINGER • SØNDAGSMATINÉ

SOVJ ETISK e DOSTOJ E V SKI J - F I L MATISERINGER

SØNDAG 5. MAI KL. 17.00 TIRSDAG 7. MAI KL. 19.00 SØNDAG 19. MAI KL. 13.00

SØNDAG 5. MAI KL. 21.00 SØNDAG 12. MAI KL. 21.00

Prestupleine i nakazanie.

Regi: Lev Kulidzanov.

Sovjetunionen 1970.

Manus: Lev Kulidzanov og Nikolaj Figurovskij, etter en roman av Fjodor Dostojevskij. Foto: Vjatsjeslav Sjumskij. Musikk: Piotr Pakevitsj.

Medv.: Georgij Taratorkin, Maja Bulgakova, Viktoria Fjodorova, Irina Gosjeva, Innokentij Smoktunovskij, Jevgenij Lebedev m.fl. Utleie: NB. Russisk tale, norske undertekster.

35mm, s/hv, 3 t 20 min + pause.

Krotkaja.

Regi: Aleksandr Borisov.

Sovjetunionen 1962.

Manus: Aleksandr Borisov og Akiba Golburt, etter Fjodor Dostojevskijs novelle «Den fryktsomme». Foto: Dmitrij Meskhiev. Musikk: Lyutsian Prigoshin. Medv.: Iia Savina, Andrej Popov, P. Krimoj, V. Kosmitzhova m.fl.

Utleie: NB. 35mm, s/hv, 1 t 12 min.

FORBRYTELSE OG STRAFF

SKRIFTEMÅLET

Overmennesket Raskolnikov

Sovjetisk tragedie

Lev Kulidzanov ønsket å lage en så trofast og nøyaktig adapsjon av Fjodor Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» som mulig. Det høres ut som et voldsomt ambisiøst prosjekt, romanverkets lengde, dybde og kompleksitet tatt i betraktning, men resultatet ble faktisk meget anstendig. Filmen evner å favne om både det psykologiske og det idémessige innholdet i romanen, i tillegg til den fysiske handlingen. Dette gjør at Forbrytelse og straff er en meget intens og utmattende filmopplevelse, men like fullt et meget prisverdig og fascinerende prosjekt.

Vi følger den fattige studenten Raskolnikov, som bestemmer seg for å drepe en gammel pantelånerske som han mener ikke har livets rett. Han gjør ikke dette av vinningsårsaker (selv om han kunne trenge pengene), men legitimerer handlingen ut fra et sett forskrudde overmenneskeidéer: Han mener at visse sjeldent moralsk høytstående individer ikke bare har rett, men plikt, til å heve seg over den allmenne moral, og de til en hver tid gjeldende lover, for å utføre handlinger de mener tjener menneskeheten. Gjennom mordet på pantelånersken vil Raskolnikov finne ut om han er et slikt menneskelig unikum. Så Raskolnikov dreper den gamle pantelånersken og hennes søster (som dukker opp på et noe ubeleilig tidspunkt) med en øks, stjeler noen av pengene og kommer seg hjem.

«Forbrytelse og straff» er kanskje litteraturhistoriens mest intense dykk ned i forbrytelsens psykologi, samtidig som den fungerer sjeldent godt som en klaustrofobisk thriller.

Jan Langlo/CiO/red.

Pantelåneren er en kjent figur i Dostojevskijs litterære univers. Til pantelåneren kommer de ulykkelige, de som nærmest på forhånd har tapt, og løsningen de finner i å pantsette ting viser seg nesten alltid å bringe dem enda nærmere avgrunnen.

I Dostojevskijs novelle «Den Fryktsomme» finner vi nettopp denne problemstillingen. Hovedpersonen, en liten pike i St. Petersburg, kommer med jevne mellomrom innom den lokale pantelåneren med smykker og andre små ting hun vil pantsette. Pantelåneren får høre hennes sørgelige historie: Piken er foreldreløs og bor hos sine to tanter, som lar henne jobbe fra morgen til kveld. De har planer om å gifte bort piken til en rik kjøpmann, noe hun alldeles ikke vil. For å unnslippe tantene og kjøpmannen, rykker hun inn annonser i avisen hvor hun tilbyr seg å være guvernante. Men ingen svarer på annonsene, og for å få penger til å trykke dem må hun pantsette flere og flere ting. Pantelåneren forstår det desperate i situasjonen og tilbyr piken et giftemål. Med håp om at hennes tilværelse vil forbedre seg sier hun ja, men giftemålet viser seg å være er en dårlig løsning.

Hovedrollene i Skriftemålet innehas av to store sovjetiske skuespillere, Iya Savina og Andrei Popov. De gjør en glimrende prestasjon i et drama som hovedsakelig utspiller seg på det psykologiske og mellommenneskelige plan. Filmatiseringen er lagt meget strengt opp til Dostojevskijs originale historie, både i innhold og replikker – og hans lille fortelling har alene nok spenning og konflikter i seg til å lage en hel spillefilm.

Jan Langlo/CiO/red.

29

DANSENS DAGER Cinemateket i Bergen viser i sam­arbeid med Bergen Dansesenter også i år to filmer med dans som tema under Dansens dager, Stephen Daldrys Billy Elliot (2000) og Michael Powells The Red Shoes (1948).

Dansens dager 2013 er en hyllest til dansen, og arrangeres i forbindelse med Unescos Internasjonale Dansens Dag (29. april), som markeres hvert år over hele verden!

Danseinformasjonen i Oslo koordinerer den nasjonale feiringen 27.–29. april, mens Bergen Dansesenter står som lokal arrangør.

Lørdag 27. april samler BDS alle danse- og ballettskolene m. fl. til uformelle opptredener rundt i byen; på Jernbanen, Festplassen, Bergen Storsenter, biblioteket m.m. Også mandag 29. april fylles byen med bevegelse gjennom Dans. Et sted – en mønstring for stedsspesifikk dans med profesjonelle dansere.

30

DANSENS DAG

DANSENS DAG

TORSDAG 25. APRIL KL. 18.30 SØNDAG 28. APRIL KL. 21.00

TORSDAG 25. APRIL KL. 21.00 SØNDAG 28. APRIL KL. 19.00

The Red Shoes.

Regi: Michael Powell og Emeric Pressburger Storbritannia 1948.

Manus: Michael Powell og Emeric Pressburger, etter et eventyr av H.C. Andersen. Foto: Jack Cardiff. Medv.: Anton Walbrook, Marius Goring, Moira Shearer, Robert Helpman, Leonide Massine m.fl. Engelsk tale, utekstet.

Digital kopi, farger, 2 t 13 min.

Billy Elliot.

Regi: Stephen Daldry.

Storbritannia 2000.

Manus: Lee Hall. Foto: Brian Tufano.

Musikk: Stephen Warbeck. Medv.: Jamie Bell, Julie Walters, Jamie Driven, Gary Lewis, Jean Heywood, Stuart Wells, Nicola Blackwell m.fl.

Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 51 min.

THE RED SHOES

BILLY ELLIOT

Put on your red shoes and dance the blues

Livet er ingen dans på roser

I 1942 ble produksjonsselskapet «The Archers» etablert av den britiske regissøren Michael Powell og den ungarskfødte manusforfatteren Emeric Pressburger.

Selskapet ble i årene som kom et varemerke, et kvalitetsstempel, og et løfte om noe friskt, uforutsigbart og fargerikt. Fargerikt både i overført og bokstavelig forstand; P&P prises både for de surrealistiske og fantasipregede innslagene i filmene sine og for den kreative bruken av Technicolor.

I filmen følger vi et legendarisk europeisk ballettkompani som skal fremføre balletten «The Red Shoes». Vi møter den unge, vakre ballerinaen Victoria Page, som rives mellom to kreative, sjalu menn; den unge, fremadstormende komponisten Julian Craster og den eneveldige, nådeløse ballettimpressarioen Boris Lermontov. Victoria danser seg til berømmelse i den smertefulle hovedrollen, mens ballettens tragiske historie gjentar seg i kulissene.

I The Red Shoes blandes historie, farger, design, musikk og dans til et totalt kunstverk. Filmen ble da også sett på som et landemerke, takket være måten den integrerer dans i filmens fortelling. Den ble videre berømmet for innsikten den ga i ballettverdenen. Filmen var noe så sjeldent som en kunstnerisk og økonomisk suksess – en av de største kassasuksessene i britisk filmhistorie. olep/red.

Durham County, England, 1984. Rasende gruvearbeidere streiker i bitter motstad mot Thatcher-styret. Fremst i kampen står Billy Elliots far og storebroren Tony.

For å gjøre en skikkelig mann ut av Billy, presser faren ham til å ta boksetimer.

Men Billy føler seg utenfor både i den politiske kampen og i bokseringen. Den store forandringen i hans liv skjer når byens balletklasse midlertidig må flytte inn i bokselokalene. En dag Billy får i oppgave av boksetreneren å bli igjen for å levere nøklene til ballettlæreren Mrs. Wilkinson, blir han stående og se på treningen deres. Mrs. Wilkinson utfordrer ham til å forsøke, og hun oppdager umiddelbart at han har et stort talent. Hun organiserer ekstratimer, og Billy møter villig opp.

Når faren oppdager at sønnen har byttet ut boksehansker med ballettsko, eksploderer han i raseri. Billy forbys å danse, men han akter ikke å gi seg så lett.

Billy Elliot er regissør Stephen Daldrys debut som spillefilmregissør. Han hadde tidligere gjort seg bemerket med kortfilmen Eight (1998), men var først og fremst kjent som en dyktig teaterintstruktør. Billy Elliot ble en braksuksess, med ikke mindre enn tretten BAFTA- og tre Oscar-nominasjoner. Daldry fikk med det et bein innenfor Hollywood, og har senere regissert filmer som The Hours og Ekstremt høyt & utrolig nært (2011) i filmbyen. Han har imidlertid fortsatt sitt arbeid ved teaterscenen, og gjorde stor suksess med musikal-versjonen av Billy Elliot – med musikk av Elton John – som hadde premiere i 2005. Stykket går fortsatt for fulle hus på West End, og blitt satt opp flere steder over hele verden. olep 31

32

GEORGES MÉLIÈS EN FANTASTISK FILMPIONER D

et er bortimot umulig å forestille seg hvordan George Méliès må ha fremstått for sine samtidige filmpionerer på slutten av 1800-tallet. Filmen var nettopp blitt født. I Frankrike brukte brødrene Lumiere filmen til å registrere dagliglivet. I USA filmet Edison og Dickson boksekamper og rekonstruerte scener fra berømte hendelser. Birt Acres filmet keiser Wilhelm II sin åpning av Kiel-kanalen, mens Lumiere begynte å sende kameramenn til Tibet og Kina. Overalt ble det nye mediet brukt til enten å dokumentere eller representere virkeligheten, og felles for dem var et statisk kamera som fanget virkeligheten slik den utfoldet seg foran det. Det var ikke noe iscenesettelse eller regi fra fotografens side.

Det var mot dette bakteppet at Méliès sto frem som en virkelig innovatør. Ikke bare en teknisk innovatør (noe mange filmskapere til en viss grad var på denne tiden), men ganske enkelt en som skapte en ny type film. Han var den første som så filmens potensial for det fantastiske og det umulige.

Méliès var blant publikum da Lumiere-brødrene holdt det som regnes som verdens første kinoforestilling 28. desember 1895. Februar året etter kjøpte han sitt første kamera, og tre måneder senere var han i gang med å lage film. Hans første filmer var enkle dokumentasjoner, gjerne rene kopier av Lumierefilmer, men i 1896 begynte han å lage trickfilmer.

Méliès var en magiker og eier av Theatre Robert-

Houdin i Paris, og magien var nå hans innfallsvinkel til filmen. Ved hjelp av dobbel- og trippeleksponeringer laget han illusjoner som at mennesker forsvant i løse luften eller skiftet form foran publikums øyne.

Ikke minst gjorde han det hele med humor og stor oppfinnsomhet, noe som gjør at filmene hans selv i dag har sjarme og vidd nok til å fascinere publikum.

De neste årene var Méliès kanskje verdens mest oppfinnsomme filmskaper. Én ting var hans spesialeffekter, men han ledet også utviklingen av et filmspråk, hvor han satte flere scener sammen i kronologisk orden for å fortelle en historie. I tillegg oppdaget han, og gjorde kreativ bruk av, flere av filmens mest grunnleggende redskaper: Maskering, fade-in, fade-out, rask film, sakte film og stop-motion. Méliès sa selv at han var en intellektuell arbeidskar, og at det var grunnen til at han elsket filmen så høyt. Han var ikke bare filmskaper og produsent, han var manusforfatter, snekker, koreograf, kulisse-maler, spesialeffektmann, kostymedesigner, modellmaker, skuespiller, klipper, distributør og mekanisk vidundermann. Kanskje var Méliès verdens første person som så på film som et personlig uttrykk, en som var ansvarlig for, og interessert i, alle aspekter ved filmen sin.

Méliès produserte film i et frenetisk tempo, og det er estimert at han laget over 550 korte filmer mellom 1896 og 1914. Selv om han forsatte å kverne ut imponerende trickfilmer utviklet ikke hans filmspråk

seg noe særlig etter 1903. Der andre begynte å ta i bruk klipping innad i samme scene, kryssklipping, close-ups og forskjellige kameravinkler, var Méliès filmspråk ganske statisk. Selv flere år etter at pionerer som Edward S. Porter og D. W. Griffith revolusjonerte den fortellende filmen holdt Méliès seg til sin formel. Publikums sans for en stadig mer kompleks og involverende filmtype gjorde filmene hans mer og mer daterte. Han fikk også kritikk for at spesialeffektene overskygget historien, en kritikk som ikke er helt ukjent blant dagens effektladne filmer. Méliès’ selskap gikk konkurs i 1913.

Reisen til månen (se egen omtale) er Méliès mest kjente film i dag og var en av hans lengste og mest gjennomarbeidede trickfilmer. Den regnes som verdens første science fiction-film, og har dessuten en interessant bakhistorie. Filmen ble enormt populær, og Méliès hadde planer om å lansere den i USAs raskt voksende kinomarked. Thomas Edison fikk på sin side tak i en kopi, trykket opp nye kopier og distribuerte den i USA som sin egen. Han rett og slett stjal den og beholdt de store inntektene fra visningene selv. Ti år etter tjente den fremdeles penger for Edison, samme år som Méliès gikk konkurs.

Hopper vi 80 år frem i tid, til Spania, finner vi en annen historie. Ingen håndkolorerte kopier av filmen eksisterte før man fant en i forferdelig stand, for dårlig til å verken kunne vises eller restaureres uten digitale verktøy. I 2010 startet et digitalt restaureringsarbeid på hvert eneste av filmens 13375 bilder, et arbeid som står som et av de mest avanserte som er gjort innen filmrestaurering. Filmen hadde nypremiere under Cannes-festivalen i 2011.

Vi ønsker velkommen til fargeversjonen av Reisen til månen, et virkelig imponerende skue. I tillegg viser vi et knippe Méliès-filmer som virkelig viser hva denne franske magikeren fikk til i filmens barndom.

Sigurd Wik 33

W

stumfilm med levende musikk W

Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pionertiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informasjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster.

Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene.

Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag. Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal.

Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjernsynet, eller datamaskinen – samme hvor stor skjermen din måtte være.

34

Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. En ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de fotokjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnsyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart.

Vår eminente «husmusikant» Jørgen Larsson akkompagnerer filmen på piano også denne gang. Vi gleder oss allerede. olep

ST U M F I L M MED L E V ENDE M U SIKK

TIRSDAG 14. MAI KL. 19.00 ONSDAG 15. MAI KL. 19.00

DEN EKSTRAORDINÆRE REISEN + EN REISE TIL MÅNEN Le Voyage Extraordinaire. Regi og manus: Serge Bromberg og Eric Lange. Frankrike 2011. Foto: Jean-Louis Sonzogni. Musikk: Bruno Alexiu. Medv.: Tom Burton, Costa-Gavras, Michel Gondry, Michel Hazanavicius, Jean-Pierre Jeunet, Serge Bromberg m.fl. Engelsk versjon. Digital kopi, farger og s/hv, 60 min.

Le Voyage dans la lune. Regi og manus: George Méliès. Frankrike 1902. Foto: Michaut og Lucien Tainguy. Medv.: Victor André, Bleuette Bernon, Brunnet, Jeanne d’Alcy, Henri Delannoy, George Méliès m.fl. Engelske mellomtekster. Digital kopi, håndkolorert, 13 min.

Dokumentarfilmen Den ekstraordinære reisen ble laget i forbindelsen med markeringen av at det i 2011 var 150 år siden George Méliès ble født, og lansert samtidig med fargerestaureringen av Méliès En reise til månen som vakte stor oppmerksomhet.

Dette falt også sammen med lanseringen av Martin Scorseses storfilm Hugo (2011) der Ben Kingsleys karakter er nært byggget på George Méliès, noe som også bidro til at det franske filmgeniet fikk mye oppmerksomhet. Filmen er en klassisk dokumentar som gjennom arkivmateriale, klipp, bilder og intervjuer med kjente filmskapere om deres forhold til Méliès forteller om hans karriere, med hovedvekt på tilblivelsen av Reisen til månen.

Reisen til månen er en spektakulær parodi på Jules Vernes og spesielt H.G. Wells’ måne-romaner, og er utvilsomt Méliès mest kjente film. Ifølge ham selv dog ikke den beste.

Vi treffer en gruppe vitenskapsmenn som bestemmer seg for å ta en tur til månen. De bygger et romskip formet som en kule som de skyter opp i rommet med en kanon. På månen treffer de noen insektlignende vesener som tar dem til fange. De klarer imidlertid å rømme, og kommer seg tilbake til romskipet og jorden. olep

ST U M F I L M MED L E V ENDE M U SIKK

TIRSDAG 14. MAI KL. 20.30 ONSDAG 15. MAI KL. 20.30

GEORGE MÉLIÈS – DIVERSE KORTFILMER Regi og manus: Georges Méliès. Frankrike 1896-1906. Medv.: Georges Méliès m.fl. Musikk: Jørgen Larsson akkompagnerer på piano. Engelske tekster. Digital kopi, samlet varighet ca 70 min.

Melies greatest hits Georges Méliès lagde anslagsvis rundt 550 filmer i sin karriere. Av disse er noe over halvparten bevart.

Vi presenterer et nennsomt utvalg på 22 av disse, akkompagnert av Jørgen Larsson på vårt Grotrian Stenweg piano fra 1916.

A Nightmare (1896) Le Cauchemar The Four Troublesome Heads (1898) Un homme de tête The Astronomer’s Dream (1898) La Lune à un mètre The Triple Conjurer and the Living Head (1900) L’Illusionniste double et la tête vivante The Magic Book (1900) Le Livre magique Fat and Lean Wrestling Match (1900) Nouvelles luttes extravagantes The Sultan’s Dream (1900) Le Rêve du Radjah ou la forêt enchantée How He Missed His Train (1900) Le Réveil d’un monsieur presse The Wizard, the Prince and the Good Feary (1900) Le Sorcier, le prince et le bon génie The Dainaid’s Barrel (1900) Le Tonneau des Danaïdes

Hat of Many Surprises (1901) Le Chapeau a surprise The Magician and the Human Pump (1901) Exelsior!

The Dwarf and the Giant (1901) Nain et géant The Dancing Midget (1902) La Danseuse microscopigue An Impossible Balancing Feat (1902) L’Équilibre impossible Satan’s School of Magic (1902) Les Trésors de Satan The Inn Where No Man Rests (1903) L’Auberge du bon repos The Monster (1903) Le Monstre The Oracle of Delphi (1903) L’Oracle de Delphe The Infernal Boiling Pot (1903) Le Chaudron infernal The Witch (1906) La Fée carabosse The Eclipse, Or the Courtship of the Sun and Moon (1907) Eclipse de soleil den pleine lune 35

e n s kyg g e av

Hitchcock

En ny Hitchcock-revival har truffet oss, og den er langt i fra over

A

lfred Hitchcocks Vertigo (1958) overtok i fjor førsteplassen på BFI/Sight&Sounds liste over verdens beste filmer. Og ikke bare det, fire av hans filmer nådde topp-100-listen. BFI svarte med å kjøre en tre måneders lang retrospektiv i Southbank-kinoene sine i London. I fjor så også to nye spillefilmer om Hitchcock dagens lys. Filmen Hitchcock nådde norske kinoer i år, mens The Girl, en HBO-produsert tv-film, handler om den terrorlignende innspillingen av filmen Fuglene (1963) og Hitchcocks besettelse for skuespilleren Tippi Hedren. «Bates Motel» er en kommende tv-serie og en prequel til Psycho (1960), mens Vindu mot bakgården (1954) er på vei til Broadway.

33 år etter sin død lever Hitchcock altså i beste vel­gående. Alt fra skuespillerne, til deres klær, til filmenes design, til Hitchcocks humor og hans kliniske utnyttelse av menneskesinnets irrganger er alle gjenstand for medienes og ikke minst et nytt og yngre publikums oppmerksomhet. Hvor kommer denne nyfunne interessen fra? Man kan bare spekulere, og det gjør vi gjerne.

Hitchcock fremstår i dag som selve fyrtårnet for et Hollywood mange har et semi-nostalgisk forhold til, til tross for at mange av oss ikke har opplevd det.

36

Årene 1940–1965, normalt beskrevet som Hollywoods gullalder, er årene da Hitchcock virkelig blomstret.

Hans filmer fra denne tiden er forbundet med glamour, finesse, smarthet og eleganse, alt pakket inn i uhyggelige, spennende og ikke minst morsomme fortellinger. Hans evne til å formidle det makabre og morsomme i neglebitende situasjoner har en tendens til å avvæpne ethvert publikum og gjør filmene hans overraskende moderne. Det er en form for slepen ironi som ikke ligner den mer breiale formen vi fant på 1990-tallet. Det gir filmene hans et mer elegant preg, og føles på et vis mer nå. Hitchcocks filmer tåler tidens tann bedre enn de fleste.

Eller kanskje handler populariteten om andre ting.

Om psykologiens plass i filmene hans, om den grundige og ryddige måten han bygget opp filmene sine på, om hans teft for å bygge opp merkevaren Hitchcock, eller om det han kalte pure cinema – bildene, klippingen og musikkens samlende kraft. Uansett hva det er, faktum er at i 2012 ble Hitchcock det dominerende ikonet i verdensfilmen. Vi feirer ham med glede, og vi setter opp en Hitchcock-film hver måned fremover – månedens Hitchcock!

Sigurd Wik

M Å NEDENS H ITC H CO C K

The Trouble with Harry.

Regi: Alfred Hitchcock.

USA 1955.

Manus: John Michael Hayes, etter Jack Trevor Storys roman. Foto: Robert Burks.

Musikk: Bernard Herrmann. Medv.: Edmund Gwenn, John Forsythe, Mildred Natwick, Mildred Dunnock, Shirley MacLaine m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 39 min.

MEN… HVEM MYRDET HARRY? Hvem er ikke sprø / hvem vil ikke dø / som Harry Kaptein Albert Wiles går ofte på kaninjakt, men treffer sjelden – inntil han treffer Harry. Og nå er Harry død. Når så Albert forsøker å kvitte seg med liket oppstår en voldsom trafikk av mennesker i det avsidesliggende skogholtet – mennesker som ikke har noe annet til felles enn at de på en eller annen måte er knyttet til den døde. Problemet med Harry er ikke først og fremst at han er død, men at han ikke vil forbli seks fot under bakken. Hans utelukkende

kroppslige tilstedeværelse forstyrrer freden for noen av den lille landsbyens innbyggere; sjøkapteinen, en gammel jomfru, en kunstmaler og den avdødes unge enke. Men får de panikk? Nei. Blir de redde? Nei. Synes de i det hele tatt å bry seg om Harrys bortfall?

Ikke i det hele tatt.

Men… hvem myrdet Harry? er en av Hitchcocks mest atypiske filmer, men også en av hans personlige favoritter. Dette er det nærmeste han kom en

TORSDAG 16. MAI KL. 21.00 SØNDAG 19. MAI KL. 18.00

rendyrket komedie, og filmen er fylt til randen av erkebritiske, makabre understatements, akkurat slik vi liker det. For sine samtidige kritikere var filmen for makaber, men om ettertidens filmer har vist oss noe, så er det at Hitchcock var forut for sin tid. Han likte også å bryte med både filmers konvensjoner og publikums forventninger, så med Men… hvem myrdet Harry? hentet han kriminalhistorien ut av den belgmørke natten og inn i solskinnet. Den er spilt inn på høsten, da naturen er på sitt vakreste i det klare været, noe som sammen med Technicolor-fargene effektivt høyner både absurditetene og realismen i filmen.

Hitchcock har fått merkelappen «spenningens mester» hengende ved seg for alltid. Men det mest overraskende aspektet ved filmene hans, i hvert fall for nyinnvidde til Hitchcock-universet, er ofte hans vanvittige teft for det morsomme i enhver situasjon.

Hans komedie er alltid knivskarp, alltid djevelsk, og det er ingen film som bedre illustrerer dette enn Men… hvem myrdet Harry? Det er en av Hitchcocks merkeligste, morsomste og, tragisk nok, mest oversette filmer. Det er ikke et glemt mesterverk på linje med Vertigo, men den leverer langt mer enn den lover og spiller alle de riktige notene. sw 37

Klassisk kinosommer Sommer er kinotid. Amerikanerne har visst det i årevis – nå ser vi det også på besøkstallene ved norske kinoer. Folk vil mer enn gjerne avslutte varme sommerdager i kjølige kinosaler. Nå får du også muligheten i Cinemateket USF. Hele juni vier vi til et nennsomt utvalg udødelige klassikere som alle helt klart nytes best på stort lerret i en kinosal.

I forrige program markerte vi Cinemateket USFs 20-årsjubileum ved å vise de ti beste filmene i verden, kåret i den offiselle avstemmingen Sight & Sound og BFI gjennomfører hvert tiende år. De henter inn ti-påtopp-listene fra 846 filmkritikere, distributører, programmerere av filmfestivaler og cinemateker, akademikere, skribenter og fimskapere verden over. De 17 filmene vi viser i løpet av juni er alle hentet fra denne samme kåringen – filmer som endte på plassene mellom 11.–50. plass. Så igjen kan vi garantere kvalitet!

Benytt anledningen til å oppdatere deg på – eller få et gjensyn med – filmene fra den oppleste og vedtatte kanon-listen for perioden 2012–2022.

Lune sommerkvelder kan ikke oppleves bedre. Og gjerne akkompagnert av noe godt i glasset som du tar med deg fra Kafe Kippers. Cinemateket USF er tross alt byens eneste kinosal med skjenkebevilgning.

God sommer!

K L ASSISK KINOSOMMER

K L ASSISK KINOSOMMER

SØNDAG 2. JUNI KL. 19.00 TIRSDAG 4. JUNI KL. 21.00

SØNDAG 2. JUNI KL. 21.00 TIRSDAG 4. JUNI KL. 19.00

City Lights.

Regi, manus og musikk: Charlie Chaplin.

USA 1931.

Foto: Roland Totheroh. Medv.: Charlie Chaplin, Virgina Cherill, Harry Myers, Henry Bergman, Florence Lee m.fl. Utleie: NFK. Stum med engelske mellomtekster og norske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 27 min.

A bout de souffle.

Regi: Jean-Luc Godard.

Frankrike 1960.

Manus: Jean-Luc Godard, etter en idé av François Truffaut. Foto: Raoul Coutard. Musikk: Marital Solal. Medv.: Jean Paul Belmondo, Jean Seberg, Jean-Luc Godard m.fl.

Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekter. 35 mm, s/hv, 1 t 30 min.

BYENS LYS

TIL SISTE ÅNDEDRAG

Pantomimekunstens seier

Kjærlighetsfull og nyskapende hyllest til amerikansk B-film

Byens lys er et bevis på Chaplins sterke overbevisning om pantomimens altoverskyggende betydning for hans berømmelse og filmkunst. Mens resten av Hollywood gikk konstant ruset på lydfilmens fortreffelighet, insisterte Chaplin på at hans filmer skulle være uten replikker. Han gikk imidlertid med på å ha et lydspor med musikk – og komponerte for sikkerhets skyld musikken selv.

Filmens handling kretser igjen rundt landstrykeren – eller «bystrykeren» som han kanskje burde kalles – og hans strabasiøse tilværelse som fattigmann i den moderne storbyen. Landstrykeren er forelsket i en fattig og blind blomsterpike.

En dyr operasjon kan skaffe henne synet tilbake, og han bestemmer seg for å skaffe pengene som trengs.

Da filmen sto premiereklar etter to års turbulent opptakstid – der Chaplin blant annet avskjediget Harry Crocker, sin trofaste assistentregissør gjennom alle år – kunne Chaplin igjen konstatere triumf. Han hadde laget en stum publikumssuksess midt i kakofonien av lydfilm som omga ham. I Byens lys finner man hans kanskje mest originale historie. Her er patos og romantikk, ømhet og følsomhet, akkurat så mye at den lokker frem tåren i latteren uten helt å overspille de sentimentale strengene.

Byens lys rager høyt i Chaplins filmografi. Da den i 1950 ble relansert i USA, måtte en ny lydfilmfrelst generasjon erkjenne at stumfilmskaperen Chaplin fremdeles var å regne blant filmens store underholdere og publikumsmagneter. olep

Handlingen i Til siste åndedrag foregår i en gangsterverden lik den vi kjenner fra amerikanske B-filmer. Miljøet er storbylivet i Paris og denne byens outsidere, først og fremst representert ved wannabe-gangsteren Michel Poiccard spilt av Jean Paul Belmondo.

I perioden 1958-62 debuterte over 100 spillefilmregissører i Frankrike, noe som skapte begrepet «Den nye bølgen». En håndfull av disse regissøren regnes i dag blant de mest betydningsfulle i filmhistorien. Godard er i aller høyeste grad blant disse. Til siste åndedrag blir av mange oppfattet som den mest nyskapende av bølgefilmene.

«Bølgeregissørene» tok med seg både mannskap og utstyr ut på gaten og filmet i dagslys, med håndholdt kamera og få tekniske hjelpemidler. Dette resulterte i et brudd på alle regler og konvensjoner den amerikanske Hollywoodfilmen hadde etablert: brå kamerabevegelser, utstrakt bruk av springklipp, aksebrudd, digresjoner og en stil som til tider kunne virke dokumentarisk. Handlingsstrukturen i Til siste åndedrag brytes opp av pauser og sidesprang. Ved hjelp av pseudo-intellektuelle samtaler, nostalgi, brutalitet og humor klarer Godard i denne filmen å få fram den rastløse, til tider fremmedgjorte tilværelsen Michel og Patricia befinner seg i. olep/red.

39

K L ASSISK KINOSOMMER

K L ASSISK KINOSOMMER • SØNDAGSMATINÉ

ONSDG 5. JUNI KL. 17.30 TORSDAG 6. JUNI KL. 21.30

ONSDAG 5. JUNI KL. 19.30 TORSDAG 6. JUNI KL. 17.30 SØNDAG 9. JUNI KL. 13.00

Fa yeung nin wa.

Regi: Wong Kar-Wai. Hong Kong/Frankrike 2000.

Manus: Wong Kar-Wai. Foto: Christopher Doyle og Pin Bing Lee. Musikk: Mike Galasso og Shigeru Umebayashi. Medv.: Maggie Cheung, Tony Leung Chiu Wai, Rebecca Pan, Ping Lam Siu m.fl. Mandarin tale, engelske undertekster.

Digital kopi, farger, 1 t 38 min.

Scichinin no Samurai.

Regi: Akira Kurosawa.

Japan 1954.

Manus: Akira Kurosawa, Shinobu Hashimoto og Hideo Oguni. Foto: Asaichi Nakai. Musikk: Fumio Hayasaka. Medv.: Toshiro Mifune, Takashi Shimura, Kuninori Kodo, Yoshio Inaba m.fl. Japansk tale, engelske undertekster.

Digital kopi, s/hv, 3 t 27 min.

IN THE MOOD FOR LOVE

SYV SAMURAIER

Felles skjebne, felles trøst

Syv kortvokste kjemper

Handlingen i In the Mood for Love er lagt til Hong Kong i 1962 – det samme år ­regissør Wong Kar-wai flyttet til byen. Filmen avslører regissørens nostalgiske forhold til området, fremstilt ved en særegen kjærlighetshistorie som oppstår i et av byens leilighetskompleks. Her møtes herr Chow og fru Chen over flytte­lasset idet de tilfeldigvis flytter inn i hver sin leilighet samtidig, sammen med sine respektive ektefeller.

De to naboene oppdager etter hvert at de begge bedras av sine ektefeller. Fast bestemt på ikke å bli som sine partnere, begynner de forsmådde å tilbringe tid sammen. De forsøker å forstå hvordan affæren kan ha oppstått, og øver på hvordan de vil reagere når deres bedre halvdeler returnerer fra sine utenlandsreiser.

Felles skjebne blir tilsynelatende mer enn bare trøst; det oppstår en intens tiltrekning mellom herr Chow og fru Chen. I konflikten mellom egne følelser og løftet om ikke å bli som de andre, kjemper de for å bevare hverandres ære.

Savnet, ventingen, drømmen. Motivene går igjen i alle Kar-wai filmer. De er serier av nøye komponerte øyeblikk og stemninger. Han forteller ikke i tråd med klassiske narrasjonsmodeller, men bedriver heller en form for filmatisk meditasjon over kjærlighetens mulighet, tapt tid eller tapt retningssans i en kaotisk verden. Karakterene i Kar-wais filmer er ofte fanget i et slags følelsesmessig limbo, hvor de prøver å finne mening i øyeblikket. red./olep

Japan har alltid vært et rigid klassesamfunn, men handlingen i Syv samuraier er lagt til en overgangstid da klassemønsteret er i ferd med å endre seg. Dette skjedde på 1600-tallet, en periode som ble kalt «de stridende staters tid», preget av borgerkrig og oppløsning. De militære herskerne hadde mistet fotfestet, og utallige føydalherrer kjempet om makten. Mens noen utvidet sine områder, ble andre fratatt alt de hadde. Et resultat av dette var at mange samuraier, som inntil da hadde holdt oppsyn med herrens land og beboere, ble fratatt sine oppgaver.

Det oppstod en ny gruppe herreløse samuraier, som livnærte seg som leiesoldater. Det er slike herreløse krigerne vi møter i Syv samuraier. De går i spissen for å forsvare en landsby som jevnlig plyndres av banditter.

Kampscenene i filmen er blitt legendariske. Ved bruk av telelinser, flere kameraer og hurtig klipping, fikk Kurosawa frem en bevegelighet og dramatikk som var særdeles effektiv, enestående og nyskapende for sin tid. Alt dette uten å ty til bloddryppende sjokkeffekter. Gjennom hele filmen benyttes dypfokus og nærbilder, noe som gir den en atmosfære av intimitet, fortrolighet og ekthet.

Syv samuraier kom i en amerikansk versjon seks år senere. John Sturges De syv uovervinnelige(1960) ble også svært godt mottatt. Dette vitner om Kurosawas tilgjengelighet for et vestlig publikum og om hans betydning som forbilde for andre regissører. red./olep

40

K L ASSISK KINOSOMMER

K L ASSISK KINOSOMMER

SØNDAG 9. JUNI KL. 19.00 TIRSDAG 11. JUNI KL. 21.00

SØNDAG 9. JUNI KL. 21.15 TIRSDAG 11. JUNI KL. 19.00

La Battaglia di Algeri.

Regi: Gillo Pontecorvo.

Algerie/Italia 1966.

Manus: Gillo Pontecorvo og Franco Solinas. Foto: Marcello Gatti. Musikk: Ennio Morricone og Gillo Pontecorvo.

Medv.: Brahim Hadjadj, Jean Martin, Yacef Saadi, Samia Kerbash m.fl. Kopi: NFK. Arabisk, fransk, italiensk og engelsk tale, norske undertekster.

35mm, sort/hvitt, 2 t 1 min.

Banshun.

Regi og manus: Yasujiro Ozu. Japan 1949.

Foto: Yuharu Atsuta. Musikk: Senji Ito. Medv.: Chishu Ryu, Setsuko Hara, Yumeji Tsukioka, Haruko Sugimura, Hohi Aoki, Junya Usami, Kuniko Miyake, Masao Mishima m.fl.

Japansk tale, engelske undertekster.

Digital kopi, s/hv, 1 t 48 min.

KAMPEN OM ALGERIE

LATE SPRING

Hvorfor franskmenn gjør seg best på kjøkkenet

Leve sitt liv

Franskmennene samlet som kjent på nord-afrikanske land. I 1830 fant de ut at Algerie ville gjøre seg godt sammen med de andre sandkoloniene, og dermed begynte grusomhetene. I motsetning til nabolandene, ga Algerie aldri helt opp.

Etter å ha utryddet godt og vel en tredjedel av befolkningen, hadde de franske styrkene stadig sitt fulle hyre med ikke å dø. FLN, den algirske frigjøringsfronten, trappet opp motstanden på femtitallet, og etter mye kuler, krutt og byråkrati ble de erklært uavhengige i 1962. Mellom 1954 og 1962 brøt begge sider alle tenkelige regler for ”korrekt” krigføring, og satt på mange måter et eksempel alt for mange har fulgt siden. Bruk av terror, tortur og propaganda ble tatt til nye høyder.

Filmen omhandler nettopp denne perioden og disse virkemidlene, og lykkes så godt i sin fremstilling at den har vært brukt som håndbok av både okkuperte og okkuperende styrker siden. IRA, Black Panthers og dresskledde menn i Pentagon er blant fansen.

Filmen holder fokus på den algirske siden av saken, og følgelig blir de franske okkupantene noe glatte og personlighetsløse, noe som er helt i tråd med filmens forsøk på å gjenskape stemningen følt i et hav av checkpoints, razziaer og apartheid. Gjennomført bevisst kameraarbeid, nærheten vi får til krigerne, de klaustrofobiske kulissene og Ennio Morricones minst typiske lydspor noensinne gjør dette til en usedvanlig drivende og underholdende historietime.

Filmen ble upassende nok nominert til tre Oscarstatuer, vant Gulløven i Venezia og mottok en spesialpris fra FN en del år etterpå.

Aksel Kielland/red.

Late Spring er en kommentar på det tradisjonelle synet på kvinnerollen og ekteskap i Japan. Noriko er 27 år gammel og bor fremdeles sammen med sin far, som er enkemann. Alle rundt henne mener at hun snart må gifte seg, da en kvinne ikke er komplett som ugift. Selv trives hun utmerket med å bo sammen med sin gamle far, og vil helst fortsette med det.

Etter andre verdenskrig utviklet regissør Ozu et høyst personlig filmspråk.

Gjennom innovativ bruk av filmens fortelleelementer søkte han å kvitte seg med all form for drama i filmene, slik at karakterenes personlighet skulle kunne utvikle seg uhindret. Dette gjorde han gjennom flere uvanlige grep. Blant annet bryter han den etablerte shot/reverse shot-teknikken ved å erstatte det med et system der skuespilleren ser direkte inn i kamera når han snakker med sin motspiller, i stedet for at vi ser over den ene skuespillerens skulder. Påfallende er også hans nesten konsekvente bruk av undervinklet kamera. Ved å plassere kamera rundt en halv meter over bakken havner tilskueren i en synsvinkel som symboliserer ærefrykt, eller ærbødighet – en undersåtts posisjon som ser opp på karakterene.

Under innspilling komponerte Ozu først de scenografiske elementene slik at rommet var i estetisk balanse. Deretter instruerte han skuespillerne. Om skuespillernes bevegelser rundt i spillerommet medførte ubalanse i bildekomposisjonen, kunne han flytte på ting et par centimeter hit eller dit slik at bildet gjenfant balansen. Han ignorerte med dette diskontinuitet i bildet med fullt overlegg – estetisk balanse ble satt høyere enn dramatisk kontinuitet. olep 41

K L ASSISK KINOSOMMER • SØNDAGSMATINÉ

K L ASSISK KINOSOMMER

ONSDAG 12. JUNI KL. 19.00 TORSDAG 13. JUNI KL. 21.00 SØNDAG 16. JUNI KL. 13.00

ONSDAG 12. JUNI KL. 21.00 TORSDAG 13. JUNI KL. 19.00

Persona.

Regi og manus: Ingmar Bergman.

Sverige 1966.

Foto: Sven Nykvist. Musikk: Lars-Johan Werle. Medv.: Liv Ullmann, Bibi Andersson, Margaretha Krook, Gunnar Björnstrand og Jörgen Lindström.

Utleie: NB. Svensk tale, norske undertekser. 35mm, s/hv, 1 t 21 min.

Namayeh Nazdik.

Regi og manus: Abbas Kiarostami.

Iran 1990.

Foto: Ali Reza Zarrindast. Medv.: Mohsen Makhmalbaf, Abolfazl Ahankhah, Mehrdad Ahankhah, Hossain Farazmandm m.fl. Utleie: NB. Persisk tale, norske undertekster.

35mm, farger, 1 t 30 min.

PERSONA

CLOSE UP

«Jeg mener i dag at jeg i Persona har nådd så langt jeg kan nå».

Regissøren lyver!

Persona er et resultat av – og en konklusjon på – Bergmans dyptgripende kunstneriske og personlige krise i forbindelse med hans stilling som teatersjef på Dramaten i perioden 1963-66. «Jeg har en eller annen gang erklært at Persona reddet mitt liv.

Det er ingen overdrivelse. Hadde jeg ikke orket å lage den, hadde jeg sannsynligvis vært slått ut for godt», sa Bergman.

Analogt med sin egen kunstneriske isolasjon, lar Bergman skuespilleren Elisabeth Vogler forkaste enhver rolle. Trett av løgner, hykleri og skinnliv, avviser hun sin egen stemme – hun vil jo ikke være usann. På sykehuset, og senere på hennes leges sommersted, blir hun tatt hånd om av en alminnelig ung kvinne, sykepleieren Alma. Stilt overfor Elisabeths taushet erfarer Alma en sjelelig oppvåkning. Hun blir oppmerksom på kløften mellom sine naive forestillinger om livet og sine handlinger. Et morbid forvandlingsspill settes igang mellom de to kvinnene, et spill som dels er en intellektuell lek med identiteter, og dels er erotisk ladet.

Persona utmerker seg ved dens ukonvensjonelle formspråk. Som Godard så ofte har gjort, avslører Bergman i Persona filmmediets iboende manipulasjonskraft.

Filmens oppbygning mot det psykologiske klimaks, hvor Elisabeth og Almas personligheter glir over i hverandre, foregripes tematisk i filmens nærmest surrealistiske anslag. Tilsvarende forsterkes Personas syntese av imaginasjon og analyse ved Sven Nykvists veksling mellom mørke, drømmeaktige sekvenser og skarpt avtegnede nære og ultranære bilder av de to kvinnenes ansikter. olep/red.

Filmentusiasten Hossain Sabazian utgir seg en dag for å være den iranske mesterregissøren Mohsen Makhmalbaf, og klarer å overbevise en teheransk middelklasse­ familie til å tro på løgnen. Motivert like mye av ønsket om å være enn annen som de små pengesummene han svindler til seg, innynder Sabazian seg i familien som på sin side villig lar seg bedra i håp om bli filmkjendiser. Ikke bare er denne historen helt sann, men i Close Up har alle de involverte blitt samlet for å spille seg selv i en film om disse hendelsene.

Abbas Kiarostami leste om svindelen og ble så fascinert at han fikk tillatelse av styresmaktene til å filme rettssaken. Dette ble begynnelsen på en sjangersprengende fortelling som alternerer mellom dokumentaropptak av Sebazians rettssak og innspilte scener regissert av Kiarostami.

I forsøk på å forklare motivasjonen til Sabazians lette omgang med sann­ heten, balanserer Kiarostami en kompleks rekke sammenvevde fortellinger som utforsker skillet mellom fiksjon og dokumentar, fasade og virkelighet, sannhet og løgn. Close Up er intelligent, kvass, vittig og fullstendig oppslukende, og kulminerer med filmhistoriens mest fantastiske metaøyeblikk når den ekte og falske ­Makhmalbaf endelig møter hverandre.

Erlend Rydning/red.

42

K L ASSISK KINOSOMMER

K L ASSISK KINOSOMMER

SØNDAG 16. JUNI KL. 19.00 TIRSDAG 18. JUNI KL. 21.15

SØNDAG 16. JUNI KL. 21.00 TIRSDAG 18. JUNI KL. 19.00

Zerkalo.

Regi: Andrej Tarkovskij.

Sovjetunionen 1974.

Manus: Andrej Tarkovskij og Aleksandr Misjarin. Foto: Georgij Rerberg. Musikk: Eduard Artemjev.

Medv.: Margarita Terekhova, Filip Jankovskij, Ignat Daniltsev, Anatolij Solonitsjin m.fl. Utleie: NB. Russisk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv og farger, 1 t 46 min.

Playtime.

Regi: Jacques Tati.

Frankrike/Italia 1967.

Manus: Jacques Tati, Jacques Legrange og Art Buchwald. Foto: Jean Badal og Andréas Winding. Musikk: James Campbell og Francis Lemarque.

Medv.: Jaqcues Tati, Barbara Dennek, Georges Montant, Henri Piccoli m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 2 t 6 min.

SPEIL

PLAYTIME

En nydelig og universelt erindret barndom

Jacques Tatis lille, gigantiske mesterverk

Speil er Andrej Tarkovskijs selvbiografiske verk – et vitnesbyrd om den barndommen og oppveksten som formet ham. Ikke i den forstand at den forteller historien om hans liv; om det får vi vite svært lite. Snarere holder han, ut fra sine dypt personlige opplevelser og minner, frem speilets refleksjoner til vår beskuelse: Kan dere se det jeg ser? Kan dere oppleve det jeg opplever? Eller kanskje rettere: Kan dere se? Kan dere oppleve? Det som er bortenfor det personlige, innenfor det personlige, det som er felles for oss alle som mennesker.

Speil er som en intrikat mosaikk av scener fra fortiden og nåtiden til den sentrale skikkelsen Aleksej, en Moskva-intellektuell. Han minnes sin barndom både før, under og etter krigen, sitt forhold til moren og til farens sjeldne, tilfeldige besøk. Aleksejs forhold til kona er brutt, og de er involvert i en bitter diskusjon om deres sønn. Barnet som en gang ble oppdratt av sin enslige mor, er selv blitt til en far som overlater sitt barn til kvinnen han har brutt med. Innvevd i filmens subjektive fiksjon presenterer Tarkovskij dokumentariske scener – hendelser som har vært dramatiske eller vesentlige for det russiske folk. Slik gir han filmen et videre perspektiv enn det rent private. red./olep

Det er noe skrudd ambisiøst over dette prosjektet: Filmskaperen Jacques Tati skulle lage en – på papiret – liten film om den hengslete og en smule fremmedgjorte Monsieur Hulot. Filmen skulle i sin helhet foregå i en veldesignet skyskraper i glass og betong, der Hulot forviller seg inn i alskens moderne design og teknikk, og ikke har så lett for verken å takle omgivelsene eller forlate dem. Da Tati fikk avslag på forespørselen om å få spille inn filmen på Charles de Gaulleflyplassen, bygget han like godt en liten bydel i monumental glass- og betongdesign utenfor Paris. I dette Tativille ble bygningene plassert på et skinnesystem som gjorde at de kunne flyttes fra scene til scene. Det ble – for å si det mildt – en rimelig dyr affære. Det som skulle være en liten film endte med å bli Frankrikes til da dyreste produksjon noensinne.

Hvert bilde i filmen er både detaljrikt og fylt til randen av aktivitet, noe som har fått mange kritikere til å hevde at filmen ikke bare må ses flere ganger, men også fra ulike plasseringer i kinosalen. Resultatet har blitt en unik, latterlig morsom og latterlig dyr film om en klumsete fyr, spilt av Tati selv, som plundrer rundt i et moderne reisverk. På veien klarer han også å si noe vettugt om mennesket og dets forhold til sine omgivelser. red.

43

K L ASSISK KINOSOMMER

K L ASSISK KINOSOMMER

ONSDAG 19. JUNI KL. 19.00 TORSDAG 20. JUNI KL. 21.00

ONSDAG 19. JUNI KL. 21.00 TORSDAG 20. JUNI KL. 19.00

Singin’ in the Rain.

Regi: Stanley Donen og Gene Kelly.

USA 1952.

Manus: Betty Comden og Adolph Green. Foto: Harold Rosson. Musikk: Nacio Herb Brown og Lennie Hayton.

Medv.: Gene Kelly, Donald O’Conner, Debbie Reynolds, Jean Hagen, Millard Mitchell m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 43 min.

Les 400 coups.

Regi og manus: François Truffaut.

Frankrike 1959.

Foto: Henri Decaë. Musikk: Jean Constantin. Medv.: Jean-Pierre Léaud, Claire Maurier, Albert Rémy, Patrick Auffrey, Robert Beauvais.

Utleie: NB. Fransk tale, norske undetekster. 35mm, s/hv, 1 t 14 min.

SINGIN’ IN THE RAIN

PÅ VEI MOT LIVET

What a glorius feeling

Den nye bølgens gjennombrudd

Foruten å være verdens mest kjente musikal er Singin’ in the Rain en metafilm om lydfilmens inntreden i Hollywood – en dramatisk periode i filmbyens historie som ødela karrierer og endret mediet for all fremtid. Året er 1927 og stumfilmens hegemoni går mot slutten. Don Lockwood og Lina Lamont – et av stumfilmens mest populære par på lerretet – er i gang med å spille inn nok en storfilm, da studiosjefene innser at lyd is the new loud. Kriseplaner iverksettes.

Vincente Minnelli gjorde det kanskje vakrere, og Fred Astaire og Ginger Rogers gjorde det mer romantisk, men ingen annen musikal legemliggjør den amerikanske drømmen og troen på sannhet og rettferdighet på en mer humørfylt og overbevisende måte enn nettopp Singin’ in the Rain. Den amerikanske kulturimperialismen er bygget på produkter som dette – fargesprakende, gjennomprofesjonalisert og fylt til bristepunktet med bra vitser, dårlige vitser, sentimental romantikk og et uforskammet smittsomt godt humør. Det hele presenteres på en måte som tilsynelatende er så lettfattelig at du knapt nok merker at den sklir under huden på deg.

Dette er Hollywood på sitt beste. Hva populærkulturell referanseverdi angår ligger Singin’ in the Rain trygt plassert på filmhistoriens øverste hylle.

Singin’ in the Rain er mange ting, men først og fremst er Singin’ in the Rain Singin’ in the Rain. Man trenger ingen andre grunner til å gå og se en film.

Aksel Kielland/red.

Vennene Antoine og Rene skulker skolen og tilbringer dagen med å gå rundt i byen. På gaten oppdager de Antoines mor i armene på en fremmed mann. Faren har mistanke om morens affære. I konflikten mellom foreldrene blir Antoine den største taperen.

Til tross for at På vei mot livet har et alvorlig tema, er tonen i filmen lett og lekende. Truffaut lar seg inspirere av sine barndomsminner uten å bli altfor nostalgisk. Henri Decaë viser seg som en fotograf som til fulle klarer å utnytte autentiske opptaksplasser og enkel teknologi. Kamera er ekstremt rørlig når Antoine ferdes fritt i byen, i kontrast til de scenene som foregår i klasserommet eller i hjemmet som er svært statisk filmet.

Truffaut viser glimrende evner som skuespillerinstruktør, og skal ha mye av æren for den unge Jean-Pierre Léauds prestasjoner i rollen som Antoine. Léaud ble videre en viktig samarbeidspartner for Truffaut. Historien om Antoine ble til en filmsyklus. Hele fem av regissørens filmer er viet den unge mannens oppvekst, alle med Jean-Pierre Léaud i hovedrollen.

På vei mot livet er kanskje den bølgefilmen som ligger tettest opp til André Bazins ideer om den realistiske filmen. Bazin hadde vært en læremester og en farsfigur for Truffaut. Filmen er da også dedisert til Bazin, som døde samme dag som innspillingen startet. red./olep

44

K L ASSISK KINOSOMMER

K L ASSISK KINOSOMMER • SØNDAGSMATINÉ

SØNDAG 23. JUNI KL. 19.00 TIRSDAG 25. JUNI KL. 21.00

SØNDAG 23. JUNI KL. 13.00 OG KL. 21.15 TIRSDAG 25. JUNI KL. 19.00

Gertrud.

Regi og manus: Carl Th. Dreyer, etter et skuespill av Hjalmar Söderberg.

Danmark 1964.

Foto: Henning Bendtsen. Musikk: Jørgen Jersild. Medv.: Nina Pens Rode, Bendt Rothe, Ebbe Rode, Baard Owe, Axel Strøbye m.fl.

Utleie: NB. Dansk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 51 min.

The General [Dagens helt].

Regi og manus: Buster Keaton og Clyde Bruckman, etter en bok av William Pittenger.

USA 1926.

Foto: Bert Haines og J. Devereaux Jennings. Musikk: Joe Hisaishi (komponert i 2003), fremført av Tokyo Filharmoniske orkester. Medv.: Buster Keaton, Marion Mack, Charles Smith, Frederick Vroom, Joe Keaton m.fl. Utleie: NFK. Stumfilm med norske mellomtekster. 35mm, s/hv, 1 t 47 min.

GERTRUD

GENERALEN

Filmhistoriens mest verdige testament

Stumfilmkomediens monumentale mesterverk

Gertrud er bygget på et tildels selvbiografisk teaterstykke av den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg. Han forteller historien om en egenrådig ung kvinne som i begynnelsen av dette århundret vanket i Stockholms kunstnermiljø. Hun var intellektuelt nysgjerrig på strømningene innenfor filosofi og vitenskap, og en stor tilhenger av den frie vilje. Hun vraker tre menn – deriblant Söderberg – da de ikke innfrir hennes forventninger. Hun forlanger all oppmerksomhet fra sine menn, som fortvilet forsøker å forsvare seg med at en mann ikke kan leve på kjærlighet alene. Hun forlater den første rett før han skal utnevnes til minister; en forfatter da hun oppdager at han kan skrive om pasjon, men ikke leve den ut, og sin unge elsker da denne ikke vil forlate sin gravide kone.

I motsetning til Dreyers andre kvinneskikkelser, sto Gertrud frem som en viljesterk og selvsikker kvinne. Dreyer bruker en minimalistisk fortellerstil i et forsøk på å trenge dypere ned i hennes psyke. Det er formalisten Dreyer som trer frem. Han eksperimenterer med lys og skygge, kamerabevegelser og plassering.

Spesielt de få kamerainnstillingene og det minimale antall klipp vakte oppsikt.

I Jeanne d’Arc (1927) var det 2 500 klipp – i Gertrud er det 89.

Gertrud er en stilsikker og dvelende film, der bildet tar dialogens plass. Som genre å betrakte et kammerspill, men et revolusjonerende sådan. olep

Generalen er basert på en sann historie fra den amerikanske borgerkrigen. I 1862 stjal nordstatsagenter et tog langt bak fiendens linjer. Planen var at de skulle brenne alle broer og ødelegge kommunikasjonslinjer etter seg på ferden tilbake til nord. De ble imidlertid innhentet av personellet på toget de stjal og stoppet. Keaton gjorde en viktig forandring fra boken; ved å rette fokuset mot den frastjålne lokfører, fikk helten muligheten til å vinne – fundamentalt for enhver komedie.

Keaton søkte å gi et optimalt autentisk bilde av perioden. På grunnlag av ­Matthew Bradys fotografier gjenskapte han perioden ned til minste detalj. Byer ble bygget fra grunnen av, kostymer, rekvisitter og scenografi generelt ble laget for å gi det riktige tidsbildet. Dyrest ble scenen der han lot bygge en jernbanebro, for så å la det ene av hans to originale 1860-lokomotiv styrte i elva da broen kollapset. Dette er det desidert dyreste og mest spektakulære enkeltopptaket i hele stumfilmperioden.

I form og formidling finnes ikke Generalens like innenfor komediegenren. Den dramatiske handlingen og komikken er så til de grader flettet sammen at man aldri føler historien som et påskudd for komikk, eller at gagsene er påklistret historien.

Keatons unike iscenesettelsestalent kommer virkelig til uttrykk her, og det er ikke rart at filmen regnes blant filmens fremste mesterverk gjennom tidene. olep 45

K L ASSISK KINOSOMMER

K L ASSISK KINOSOMMER

ONSDAG 26. JUNI KL. 19.00 TORSDAG 27. JUNI KL. 21.00

ONSDAG 26. JUNI KL. 21.00 SØNDAG 30. JUNI KL. 18.00

Ugetsu monogatari [Fortellinger om en blek og mystisk måne etter regnet].

Regi: Kenji Mizoguchi.

Japan 1953.

Manus: Matsutaro Kawaguchi, Yoshikata Yoda og Akinari Ueda.

Medv.: Masayuki Mori, Machiko Kyo, Kinuyo Tanaka, Eitaro Ozawa m.fl.

Japansk tale, engelske undertekster.

Digital kopi, s/hv, 1 t 36 min.

Ladri di biciclette.

Regi: Vittorio De Sica.

Italia 1948.

Manus: Cesare Zavattini, Vittorio De Sica m.fl. Foto: Carlo Mounturi.

Musikk: Alessandro Cicognini. Medv.: Lamberto Maggiorani, Enzo Staiola, Lianella Carell, Gino Saltamerenda m.fl. Utleie: NFK. Italiensk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 49 min.

UGETSU MONOGATARI

SYKKELTYVENE

Mizoguchis mesterverk

Ingen hjul, ingen jobb

Ugetsu monogatari regnes som Mizoguchis absolutte mesterverk og en av de beste japanske filmene noensinne. Denne vakre, finstemte og poetiske filmen, som i Norge i sin tid ble lansert under tittelen Fortellinger om en blek og mystisk måne etter regnet, ga Mizoguchi den andre av de tre Sølvløvene han vant i Venezia på rad.

Ugetsu monogatari forteller historien om to brødre, Genjuro og Tobei, som lever under fattige kår i en liten landsby på 1600-tallet. For å kunne forsørge seg selv og sine familier legger de ut på en farlig reise til storbyen for å selge egenprodusert keramikk. I møte med den store verden forføres de til å følge sine egne drømmer, og reiser dermed ikke tilbake til landsbyen. Igjen sitter de to forsømte konene deres – fortvilte, alene og uten forsørgere.

I Mizoguchis filmer finner vi en sjelden balanse mellom tradisjonelle japanske verdier og individualisme. Spesielt godt ser vi dette i fremstillingen av de kvinnelige karakterene i filmene hans. Mizoguchi interesserte seg for kvinnenes posisjon – eller fraværet av en – i det japanske samfunnet. Også i Ugetsu monogatari er det kvinnene som må betale prisen for mennenes forfengelighet og egoistiske jag etter å tilfredsstille sine egne behov.

Ugetsu monogatari er en visuelt sofistikert og meget inntagende film om kjærlighet, grådighet og svik. Historien fortelles med en utsøkt komposisjonell skjønnhet, og preges av en fascinerende blanding av poetisk realisme og en mer drømmeaktig mystikk. Gå ikke glipp av et av de virkelig store kunstverkene i filmhistorien.

CiO/olep/red.

Antonio er arbeidsløs i et lutfattig etterkrigs-Italia. En dag får han endelig tilbud om jobb som plakatklistrer – under forutsetning av at han har sykkel. Første dag på jobb blir imidlertid sykkelen stjålet mens han står øverst i en stige i ferd med å henge opp en plakat. Uten sykkel har ikke Antonio noen jobb, og dermed begynner jakten på tyven og den stjålne sykkelen. Antonio tar med seg sønnen Bruno og begynner å lete.

For å finansiere filminnspillingen henvendte De Sica seg til ulike produsenter. En av dem, David O. Selznick, var villig til å bidra til finansieringen under forutsetning av at Cary Grant fikk hovedrollen. De Sica ønsket imidlertid ikke å benytte seg av profesjonelle skuespillere, og for å styrke realismen ble rollene besatt av amatører og innspilt i et autentisk miljø. Den 39 år gamle stålarbeideren Lamberto Maggiorani ble tildelt hovedrollen, og med ham fikk De Sica det han ville ha: en mann med ekte trevler i hendene. Så De Sica endte med å finansiere filmen selv, bare med hjelp fra vennekretsen.

I tråd med neorealismens sedvanlige tematikk, er Sykkeltyvenes kritikk av det italienske samfunnet åpenbar. De Sica tegner et bilde av et etterkrigs-Roma hvor den sosiale nød skaper tyver av hederlige arbeidere. Det italienske samfunnet filmen beskriver er preget av nød, fattigdom og en håpløs politisk situasjon, men selv om De Sicas stil er pessimistisk og følelsesladet, gir han likevel rom for håp: Bare gjennom vennskap, samhold og kjærlighet vil menneskene ha håp for fremtiden. olep/red.

46

k l a s s i s k k i n o s o m m e r • s ø n dag s m at i n é

TORSDAG 27. JUNI KL. 18.00 SØNDAG 30. JUNI KL. 13.00 OG 20.00

presenterer:

Bilde: Haltenbanken

«Sensualitet ! ! ! ! og lyd»

Mulholland Drive.

Regi og manus: David Lynch.

USA/Frankrike 2001.

Foto: Peter Deming. Musikk: Angelo Badalamenti. Medv.: Naomi Watts, Laura Harring, Justin Theroux, Ann Miller, Dan Hedaya m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster.

35mm, farger, 2 t 26 min.

MULHOLLAND DRIVE

Lørdag 27. april kl 19-22 Lydgalleriet, Østre skostredet 3

!

Alwynne Pritchard: Irene Electric

å forklare mulholland drive er som å forklare hvorfor cola hjelper mot bakrus

Vi c t o r i a J o h n s o n , e l f i o l i n o g e l e k t r o n i k k

Vi møter Betty, en landsens pike som kommer til Hollywood proppfull av håp og drømmer. I leiligheten hun skal låne av sin bortreiste tante møter hun en ukjent kvinne med hukommelsestap, en mørkhåret femme fatale med en håndveske inneholdende 50 000 dollar og en blå nøkkel. Sammen prøver de å finne ut hva som egentlig har skjedd. Dette er starten på et intenst og til tider uhyggelig drama fortalt slik bare David Lynch kan det.

Man trenger egentlig ikke forstå Mulholland Drive for å like den. Dekonstruktivister vil mer enn tidligere få noe å bryne seg på i møte med Mulholland Drive.

Filmen tar plutselig en brå vending, som speilvender handlingen. Publikum mister fullstendig retningssansen. Man kan forsøke å forklare filmen så mye man vil, men det er håpløst. Det finnes ikke ord for å beskrive den opplevelsen man nettopp har vært med på, bare følelser.

David Lynch er kjent for å bevege seg i grenseland mellom det mytiske og mystiske, mellom drøm og virkelighet. Han viser at det vesentligste ved en film er dypest sett ikke hva historien handler om, men hvordan den fortelles. Bfk/red.

Jennifer Torrence: Silence Must Be! J e n n i f e r To r r e n c e , k r o p p , p e r k u s j o n , s t e m m e og tape

Electric Audio Unit: 3D komposisjon med lyd og bilde E w a J a c o b s s o n , N a t a s h a B a r r e t t , A n d e r s Vi n j a r

ENSEMBLE AVGARDE - ET TVERRMUSIKALSK LABORATORIUM

Sofya Dudaeva, fløyte/ Per Inge Hove, trøorgel/ + perkusjon

www.avgarde.no

!

47

Arve Henriksen • Mike Stern /Bill Evans band • Alfredo Rodriguez trio • Blixt•Thomas Stanko NYC Quartet • Dave Liebman S. Group • Elephant9 med Reiner Fiske • Mathias Eick "Voss" BataBrok • Ingrid Dee Olava • Møster! • Cyro D ee Bridge Baptistas Banquet of the Spirits • Poing water Stenberg og Stian Bonnie Pr med Lars Lillo ince Billy Barber quartet • Kris Westerhus • Patricia

Reggie W atts

Caravan Pal ce a

Davis trio • Mary Halvorson trio Stein & Mari • BBB med Andy Sheppard • Cortex • Dr Kay and his Interstellar Tone Scientists • Minibus Pimps • Polymorphie • Francois Corneloup trio • Yun Kan 10 • Returoviseur • Tribute to Getz/Gilberto Svenska Kaputt • Petter Wettre New Generation Doneda/Nakatani • Pierrick Pedron trio - Kubics Monk • BUS;Joik og Storband • GIG-eksamener Norges beste festivalpriser!!

Med forbehold om endringer

FESTIVALPASS, NATTPASS OG DAGSPASS.

RABATTBILLETTER: STUDENTER, MEDLEM Bergen Jazzforum, BT-ABONN med BT-kort.