S h a k e sp e a r e 4 5 0 å r | g r ac e k e l ly | n y f i l m f r a b a l k a n | g ru n n lov s j u b i l e e t – N o r g e s t i b e st e f i l m e r | s ø n dag s m at i n é | To r s dag s f i l m e n p r ø ys e n 1 0 0 å r | s o m m e r k i n o | c- k i n o p r e s e n t e r e r : | a k a d e m i e t c i n e m at e k e t | da n s e n s dag e r | n o r s k e f e i l s k jæ r | st u m f i l m | h i tc h c o c k
Program 2 2014 cinemateket usf
april–juni
Lik Cinemateket i Bergen på Facebook
Følg oss på twitter @CinemateketUSF
www.cinemateket-usf.no
NICOLE KIDMAN TIM ROTH FRANK LANGELLA PAZ VEGA
EN FILM AV OLIVIER
DAHAN
OF MONACO GRACE KELLYS STØRSTE ROLLE NOENSINNE
PÅ KINO 23. MAI
Program 2 2014 cinemateket usf
Dag
Dato
Kl.
Tittel
Regi, land, årstall
søn
2704
tir
2904
ons
3004
søn
0405
tir
0605
ons
0705
tor fre
0805 0905
13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.30 20.00 21.00 13.00 19.00 21.00 18.30 21.00 19.00 21.00 19.00 18.00 20.00 17.00 19.00 21.00 13.00 17.00 19.15 21.00 17.30 20.00 21.00 18.00 21.00 19.00 21.00
Footloose Jesus Christ Superstar Tyven i Bagdad Jesus Christ Superstar Footloose Elsk meg Akademiet Cinemateket: Hanne Myhren Kontroll + Jenter Elsk meg Den siste mann Elsk meg Tyven i Bagdad Jakten Jakten Den siste mann Paradisets barn Ice Vegetarian Cannibal Love Isn’t Always on Time The Forger Balkan Is Not Dead Paradisets barn The Weight of Chains When Day Breaks Behind Closed Doors Romeo + Juliet Akademiet Cinemateket: Shakespeare 450 år Hamlet Hamlet Elsk meg Enter the Dragon Romeo + Juliet
Herbert Ross, USA 1984 Norman Jewison, USA 1973 Raoul Walsh, USA 1924 Norman Jewison, USA 1973 Herbert Ross, USA 1984 Hanne Myren, Norge 2014 Regissør Hanne Myren i samtale med Aksel Kielland Hanne Myren, Norge 2009/2007 Hanne Myren, Norge 2014 Friedrich Wilhelm Murnau, Tyskland 1924 Hanne Myren, Norge 2014 Raoul Walsh, USA 1924 Erik Løchen, Norge 1959 Erik Løchen, Norge 1959 Friedrich Wilhelm Murnau, Tyskland 1924 Marcel Carné, Frankrike 1945 Jelena Bajic-Jocic, Serbia/Sverige 2012 Branko Shmidt, Kroatia 2012 Ivan Stefanovic, Serbia 2014 Goran Markovic, Serbia/Bosnia-Hercegovina/Kroatia 2012 Aleksandar Popovski, Makedonia 2013 Marcel Carné, Frankrike 1945 Boris Malagurski, Canada 2010 Goran Paskaljevic, Serbia/Frankrike/Kroatia 2012 Mohammed Ahed Bensouda, Marokko 2013 Baz Luhrman, USA 1996 Foredrag, foredragsholder vil bli annonsert Grigorij Kozintsev, Sovjetunionen 1964 Grigorij Kozintsev, Sovjetunionen 1964 Hanne Myren, Norge 2014 Robert Clouse, Hong Kong/USA 1973 Baz Luhrman, USA 1996
lør
1005
søn
1105
tir
1305
ons
1405
tor
1505
4
12
april–juni
søndagsmatiné footloose elsk meg paradisets barn richard iii rio bravo en vakker historie india song macbeth
Side
14 15 17 15 14 21 20 21 21 23 21 17 25 25 23 17 30 30 31 31 32 17 32 33 33 36 36 37 37 21 18 36
16 Torsdagsfilmen tyven i bagdad paradisets barn enter the dragon rio bravo
20 c-kino presenterer: elsk meg
28 ny film fra balkan ice vegetarian cannibal love isn’t always on time the forger balkan is not dead the weight of chains when day breaks behind closed doors
søn
1805
tir
2005
ons
2105
søn
0106
tir
0306
ons
0406
tor
0506
tir
1006
ons
1106
tor
1206
søn
1506
tir
1706
ons
1806
tor
1906
søn
2206
tir
2406
ons
2506
tor
2606
søn
2906
13.00 19.00 21.00 18.00 21.00 18.30 20.30 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.30 21.15 18.00 21.00 18.30 20.30 18.00 21.15 13.00 18.00 20.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00
Richard III Elsk meg Enter the Dragon Richard III Salmer fra kjøkkenet Salmer fra kjøkkenet Richard III Rio Bravo Stor ståhei for ingenting High Noon High Noon Stor ståhei for ingenting Forbidden Planet Rio Bravo Rio Bravo Forbidden Planet Ran Vindu mot bakgården Klimaks Ran En vakker historie Klimaks En vakker historie Vindu mot bakgården En vakker historie Point Blank The Tempest The Tempest Point Blank X Repet India Song Repet X High Society India Song India Song Macbeth Macbeth Trost i taklampa Macbeth Trost i taklampa High Society
Laurence Olivier, Storbritannia 1955 Hanne Myren, Norge 2014 Robert Clouse, Hong Kong/USA 1973 Laurence Olivier, Storbritannia 1955 Bent Hamer, Norge/Sverige 2003 Bent Hamer, Norge/Sverige 2003 Laurence Olivier, Storbritannia 1955 Howard Hawks, USA 1959 Kenneth Branagh, Storbritannia 1993 Fred Zimmemann. USA 1952. Fred Zimmemann. USA 1952. Kenneth Branagh, Storbritannia 1993 Fred McLeod Wilcox, USA 1956 Howard Hawks, USA 1959 Howard Hawks, USA 1959 Fred McLeod Wilcox, USA 1956 Akira Kurosawa, Japan/Frankrike 1985 Alfred Hitchcock, USA 1954 Rolf Clemens, Norge 1965 Akira Kurosawa, Japan/Frankrike 1985 Claude Lelouch, Frankrike 1992 Rolf Clemens, Norge 1965 Claude Lelouch, Frankrike 1992 Alfred Hitchcock, USA 1954 Claude Lelouch, Frankrike 1992 John Boorman, USA 1967 Derek Jarman, Storbritannia 1979 Derek Jarman, Storbritannia 1979 John Boorman, USA 1967 Oddvar Einarson, Norge 1986 Alfred Hitchcock, USA 1948 Marguerite Duras, Frankrike 1974 Alfred Hitchcock, USA 1948 Oddvar Einarson, Norge 1986 Charles Walters, USA 1956 Marguerite Duras, Frankrike 1974 Marguerite Duras, Frankrike 1974 Orson Welles, USA 1948 Orson Welles, USA 1948 Erik Borge, Norge 1955 Orson Welles, USA 1948 Erik Borge, Norge 1955 Charles Walters, USA 1956
37 21 18 37 25 25 37 18 38 42 42 38 45 18 18 45 38 43 49 38 45 49 45 43 45 46 39 39 46 26 51 46 51 26 43 46 46 39 39 54 39 54 43
24 grunnlovsjubileet – Norges ti beste filmer jakten salmer fra kjøkkenet x
34 Shakespeare 450 år romeo + juliet hamlet richard iii stor ståhei for ingenting ran the tempest macbeth forbidden planet
40 grace kelly high noon vindu mot bakgården high society
44 sommerkino forbidden planet en vakker historie point blank india song
Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet (www.usf.no).
Innhold
4 | Programoversikt 10 | Leder 12 | Søndagsmatiné
Vi kjører på med søndagsmatineer. Hver søndag presenterer vi en ny matinéfilm kl. 13.00.
14 | Dansens Dager 2014
I samarbeid med Dansens Dager 2014 åpner vi programmet med to av tidenes mest berømte dansefilmer, nemlig Footloose og Jesus Christ Superstar.
16 | Torsdagsfilmen
Torsdagsfilmen er tilbake i god form! Digitalt restaurerte filmer vises samtidig hver torsdag på Cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø.
20 | C-kino presenterer: Elsk meg
Hanne Myrens Elsk meg ble ikke satt opp på Bergen Kino. Det tar vi konsekvensen av og viser filmen fem ganger i april og mai.
20 | Akademiet Cinemateket: Møt Hanne Myren
Elsk meg-regissør Hanne Myren i samtale med filmskribent Aksel Kielland.
22 | Programmets stumme: Den siste mann
Vi presenterer stumfilm slik den var ment å oppleves: med levende musikk. Jørgen Larsson akkompagnerer F.W. Murnaus klassiker på piano, utvilsomt en av tidenes beste stumfilmer. I samarbeid med Stiftelsen 3,14.
Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Enkelte påkostede arrangementer kan ha forhøyet billettpris. Medlemskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Medlemskap gjelder for et halvår. Vår-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember.
24 | Norge 200 år – de ti beste norske filmene
Kontor-/film-/visnings- og postadresse:
28 | BaNeFF – Balkan New Film Festival
Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen
I anledning nasjonen Norges 200-års jubileum viser vi i 2014 de ti beste norske filmene slik de ble stemt frem av landets kritikere, filmvitere, cinematek- og filmfestivalledere. I dette programmet viser vi tre av de ti. BaNeFF er en festival lokalisert i Stockholm, men dette året drar BaNeFF på turné og besøker Norge for første gang. På cinematekene i Bergen og Oslo vises åtte utvalgte filmer fra Balkan.
34 | Shakespeare 450 år
I år er det 450 år siden William Shakespeare ble født. Han er den dramatiker som har blitt filmatisert flest ganger, og vi viser et knippe av historiens beste Shakespeare-filmatiseringer.
36 | Akademiet Cinemateket: Shakespeare 450 år
Vi satser på et foredrag med noen som kan forklare hva det er med Shakespeares verker som har fascinert nye generasjoner gjennom 450 år, og kanskje også si noe om hvorfor det «nye» mediet film har lagt sin elsk på nettopp Shakespeare når man søker til litteraturen etter inspirasjon. Foredragsholder bekreftes senere.
40 | Grace Kelly
I forbindelse med den kommende storfilmen Grace of Monacos kinopremiere minner vi Grace Kelly, kvinnen som forlot Hollywood og ble kongelig, med tre av hennes beste filmer.
44 | Sommerkino
tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland Kinomaskinist Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre Dag Grønnestad (leder), Maria Ekerhovd, Mathilde Holm, Erlend Høyersten og Simen Aardal Ulsaker.
I juni viser vi et skjønnsomt utvalg av kjente og litt mindre kjente klassikere som fortjener å bli sett på kino.
Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. Trykk: Hurtig-Trykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555. Vi takker: - Cinematekene i Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Jan Langlo og Erlend Jonassen ved Cinemateket i Oslo/ NFI, Jarle Namtvedt i Norsk Filmdistribusjon, Jelena Mila v/BaNeFF, Ragnhild Gjefsen i Dansens Dager og Caroline Lerberg Jensen i Stiftelsen 3,14 for programsamarbeid. - Arild Jørgensen, Kjetil Kvale Sørenssen og Håvard Oppøyen ved Nasjonalbiblioteket (NB) og Cinemateket i Oslo/NFI for utlån av filmkopier. - Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Jørgen Larsson, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid. - Våre annonsører. Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er
48 | Norske feilskjær – Klimaks
For hver suksess som lages finner man minst én flopp – som oftest flere. I motsetning til suksessene blir floppene fort glemt. Det vil vi gjøre noe med!
50 | Programmets Hitchcock: Repet
Hitch går aldri av moten. Vi viser én Hitchcock-film per program fremover, og nå står den eksperimentelle Repet for tur.
52 | Alf Prøysen 100 år
Den folkekjære visesangeren og forfatteren Alf Prøysen ville fylt 100 år i år. Vi feirer ham med den ene spillefilmen som er basert på en av hans romaner: Trost i taklampa.
6
På forsiden:
Elsk meg
Hanne Myhren Norge 2014
Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med
PÅ KINO FRA 9. MAI VENEZIA FILMFESTIVAL KRITIKERUKEN
GJENFORENINGEN En film av ANNA ODELL
www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no
Alle filmene alfabetisk Balkan Is Not Dead Behind Closed Doors Den siste mann Elsk meg En vakker historie Enter the Dragon Footloose Forbidden Planet Forger, The Hamlet High Noon High Society Ice India Song Jakten Jenter Jesus Christ Superstar Klimaks Kontroll Love Isn’t Always on Time Macbeth Paradisets barn Point Blank Ran Repet Richard III Rio Bravo Romeo + Juliet Salmer fra kjøkkenet Stor ståhei for ingenting Tempest, The Trost i taklampa Tyven i Bagdad Vegetarian Cannibal Vindu mot bakgården Weight of Chains, The When Day Breaks X
8
Side 32 33 23 21 45 18 14 45 31 37 42 43 30 46 25 21 15 49 21 31 39 17 46 38 51 37 18 36 26 38 39 54 17 30 43 32 33 26
Leie en kinosal? Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så høy billedoppløsning som alle andre eksisterende D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i. Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.
Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.
Bergen Filharmoniske Orkester 250 ür 1765 – 2015
leder
MENS VI VENTER PÅ KuD C
inematekene utenfor Oslo sender i disse dager inn sine søknader til Kulturdepartementet om driftstøtte for 2015. I inneværende budsjettår ble vi sikret videre drift gjennom en ekstraordinær bevilgning fra departementet etter at Film & Kino – som i følge sin avtale med KuD har ansvar for å sikre regelmessig og profesjonell cinematekvirksomhet i Nord-Norge (Tromsø), Midt-Norge (Trondheim), Vestlandet (Bergen) og Sør-Norge (Kristiansand) – varslet at de til tross for avtalen kuttet all støtte til cinematekene utenfor Oslo fra 2014. Årsaken var at de rett og slett ikke hadde penger til det ettersom deres hovedinntektskilde, avgiften på videogrammer og kinobilletter – hadde sunket med 40% de siste årene. Departementet er i full gang med en utredning om filmformidling i Norge, der blant annet cinematekdrift over det ganske land er med. Vi håper selvfølgelig at man der konkluderer med at det skal satses på formidling av filmarven i alle landets regioner – ikke bare på Østlandet – aka i Oslo – der departementet i dag allerede driver et cinematek. Det er også i Norsk Filminstitutts og Cinemateket i Oslos interesse at Norge får et profesjonelt og veldrevet landsdekkende cinemateknettverk. Det vil styrke filmkulturen, øke 10
bevisstheten om filmarven og sikre at også klassikerne blir presentert der de hører hjemme – i en kinosal. Om Kulturdepartementet forstå alvoret får vi vite våren 2015 når filmmeldingen legges frem. Til da håper vi at departementet fortsatt yter «ekstraordinære» bevilgninger til cinematedrift over hele landet. Vi programmerer uansett ufortrødent videre, og møter våren i Bergen med et utvalg filmperler vi håper faller i smak. Først ute er et samarbeid med Dansens dager om visninger av et par danserelaterte filmer; et gjensyn med Kevin Bacon og Footloose, som herjet verdens kinoer for 30 år siden, og Norman Jewisons filmversjon av Andrew Lloyd Webber og Tim Rices rockeopera Jesus Christ Superstar (1973). Begge filmer som byr på god musikk og rykninger i danse- eller rockefoten. Før april legger inn årene får vi også finbesøk. Hanne Myren hadde premiere på sin første spillefilm Elsk meg i slutten av mars. Byens kommersielle monopolkino, Bergen Kino, valgte av uvisse årsaker ikke å gi filmen en sjanse på kino i Norges nest største by, til tross for at den både har fått offentlig produksjonsstøtte og lanseringsstøtte for kinodistribusjon. Men når markedskreftene svikter norske, kunstneriske
ambisiøse filmer, får Cinemateket USF trå til. Ikke bare viser vi Elsk meg fem ganger frem til Nattjazzen overtar salen vår i slutten av mai; Hanne Myren tar også turen over fjellene for å møte publikum i Bergen. 30. april stiller hun til samtale med Aksel Kielland i Cinemateket USF. Apropos mai. 17. mai er det 200 år siden gutta på Eidsvoll ble enige om en grunnlov for landet vårt, og erklærte Norge som en egen stat. Slikt må selvfølgelig feires, og selv om det av naturlige årsaker ikke finnes så mye film å vise fra 1814 vil Cinemateket i Bergen gjerne delta i feiringen. Dessverre viser det seg at dagene ved Eidsvoll i 1814 heller ikke har vært interessant for norske manusforfattere gjennom tidende heller – det finnes i hvert fall ingen norsk film om dagene på Eidsvoll eller frigjøringen fra Danmark og unionen med Sverige. Derfor har vi valgt en litt annen innfallsvinkel til jubileumsåret. I 2011 ble tidenes ti beste norske filmer stemt frem i en avstemning organisert av filmmagasinet Rushprint. Vi har valgt å vise disse ti filmene pent fordelt utover resten av året. De tre første finner du i dette programmet – deriblant vinneren Jakten (1959) av Erik Løchen. En film som definitivt bør sees på kino.
En intens helg i begynnelsen av mai skal vi også arrangere festival! Gjennom et samarbeid med BaNeFF-festivalen i Stockholm (Balkan New Film Festival) viser vi åtte filmer i helgen 9. – 11. mai – sju fra Balkan og en gjestefilm fra Marokko. Forhåpentligvis blir det såpass populært at vi kan gjenta det hele til neste år! 23. april er det offisielt 450 år siden William Shakespeare ble født. Helt sikker på datoen er man ikke, så vi har tatt oss den frihet å vente noen uker med å starte opp vår serie med filmatiserte Shakespeare-stykker. Uansett fødselsdato: Ingen forfatter kan vise til flere filmatiseringer av sine verker. I skrivende stund er han kreditert som «writer» på 999 film- og fjernsynsproduksjoner på imdb.com. Vi viser sju adapsjoner av hans mest kjente verker, laget forskjellige steder på planeten mellom 1948 og 1996 – åtte om man også tar med Forbidden Planet som vises blant Sommerkinofilmene men som også er løslig basert på «The Tempest». Vi jobber også med å få på plass et foredrag om hva det er med Shakespeares verker som fortsetter å fascinere nye generasjoner gjennom flere hundre år og hvorfor et så «nytt» medie som filmen trykker ham så til sitt bryst. Per i dag har vi ikke fått bekreftet foredragsholderen, men vi satser på at det løser seg før 13. mai. Og når vi vet hvem som kommer, blir det formidlet på våre hjemmesider, Facebook, Twitter og via vår ukentlige medlemsmail. Så jeg håper dere følger oss på disse kanalene. 23. mai har filmen Grace of Monaco med Nicole Kidman premiere. I den anledning viser vi en liten serie viet nettopp Grace Kelly. Etter å ha laget fire fantastiske filmer i 1954 var hun virkelig i ferd med å etablere seg som en av Hollywoods aller største stjerner. Så fridde Fyrst Rainier III av Monaco julen
1955, og hun ble Fyrstinne i stedet for Hollywood-diva. Med sin tragiske skjebne bare 52 år gammel forseglet hun en eventyrhistorie av typen som skaper legender. Men om hennes livshistorie er av det eventyrlige slaget, kan ingen ta fra henne at hun også var en særdeles talentfull skuespiller. Se de tre filmene vi har satt på programmet og bli overbevist. En av Norges fremste kulturpersonligheter ville fylt 100 år 23. juli. Selv om han ikke har bidratt all verden til norsk filmhistorie, fortjener han likevel en hyllest også fra Cinemateket i Bergen. Vi viser Erik Borges adapsjon av dikteren, forfatteren, revyforfatteren, visesangeren og hele Norges barnetimestemme Alf Prøysens roman «Trost i taklampa» – den eneste av hans historier som har blitt filmatisert for kino. Sist sommer reserverte vi hele juni til å kjøre «Sommerkino». Tanken bak var vise en samling filmer som ikke hadde noe annet til felles enn at det var gode filmer som man kunne kose seg med på lune sommerkvelder. Planen var å gjøre det samme i år også, men etterhvert som programmeringen skred frem, ble det klart at de andre seriene våre spiste seg utover i juni. Så da ble det litt færre «Sommerkinoer» enn i fjor. Men de som er der, er til gjengjeld verdt å få med seg. Blant annet viser vi den filmen dere medlemmer sender oss desidert flest mailer om: Claude Lelouchs En vakker historie. Den er ikke tilgjengelig i noen versjoner med engelske undertekster på andre formater, så da duger bare Cinematekene som reddende engel. Og hos oss har den til og med norske undertekster. Andre faste innslag slipper dere heller ikke unna selv om det snart er sommer. Programmets Hitchcock denne gangen er Repet – en film som prøver å gi inntrykk av at den er skutt i en eneste lang tagning. Grunnet tekniske begrensninger – en filmrull varer bare i ca. 20 minutter – er det noen få klipp i filmen.
Disse er forsøkt skjult ved at kamera beveger seg bak en rygg eller en søyle i rommet, og er så godt laget at dersom man ikke tenker på det, vil man ikke oppdage dem. Og tro oss; Repet er uansett tekniske krumspring et av Hitchcocks mest fascinerende og oppslukende verker. Så klippene går deg nok hus forbi uansett hvor mye du tenker at du skal finne dem. Også en utgave av Programmets stumme er på plass. Denne gangen viser vi i samarbeid med Stiftelsen 3,14 F.W. Murnaus mesterverk Den siste mann fra 1924. Den første visningen markerer avslutningen av Stiftelsen 3,14 sin utstilling av Gabriel Lesters stumfilmer som vises hos dem frem til 4. mai. Den siste mann akkompagneres av vår faste stumfilmpianist Jørgen Larsson. Bare det alene er verdt et besøk! Videre serverer vi et stykk Norsk feilskjær. Den tvilsomme æren har denne gangen blitt tildelt Rolf Clemens og hans modernistiske forsøk av en film, Klimaks, fra 1965. Publikum var ikke imponert, og det var definitivt ikke Arne Hestenes i Dagbladet heller – han fikk «gåsehud på sjelen» av de «rystende banale» dialogene. Så liker du ufrivillig humor, bør du definitivt holde av plass i kalenderen for denne opplevelsen. Dessuten fortsetter vi med både Torsdagsfilm og Søndagsmatineér. Selvfølgelig. Never change a winning formula, heter det ikke det? Til sammen utgjør dette 39 filmer fordelt på 79 visninger de neste to månedene. Da bør det være noe for enhver smak! Velkommen til Cinemateket USF! Vi eimes i kinomørkret! Ole Petter Bakken Daglig leder
11
Søndag 4. mai kl. 13.00
D
et er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i en mørk kinosal på Cinemateket USF, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program de fleste søndager kl. 13.00 i månedene fremover. Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere, filmer vi tror har et klassikerpotensial eller rett og slett filmer vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum. Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagspromenade, søndagskinotur, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på en og samme søndag! Kan det bli bedre?
Elsk meg
Regi: Hanne Myren. Norge 2014. 1 t 20 min.
Søndag 27. april kl. 13.00
Elsk Meg er en varm og ekte film, som er løst basert på historiene til skuespillerne i filmen. Denne tilnærmingen til historien gjør dette til en helt spesiell og sterk filmopplevelse. Får sine eneste kinovisninger i Bergen på Cinemateket USF. Les mer på side 21.
Footloose
Regi: Herbert Ross. USA 1984. 1 t 46 min.
Selv om historien som fortelles er atter en variant av det klassiske ungdomsopprøret, tåler Footloose fint et gjensyn 30 år etter at den fylte kinosalene verden over. Det er mye spektakulær fridansing og leking med bevegelser til musikk som fortsatt imponerer, og ikke minst er den spekket av fet musikk fra 1980-tallet. Les mer på side 14. 12
Søndag 11. mai kl. 13.00
Paradisets barn Regi: Marcel Carné. Frankrike 1945. 2 t 55 min.
Paradisets barn byr på noen av filmhistoriens aller største øyeblikk – øyeblikk som nesten er større enn det en regissør kan håpe å skape, der aktørenes magiske spill, kamerabruken og musikken smelter sammen i en større enhet. Så figurerer da også filmen høyt på listene til de aller fleste kåringer over «verdens beste filmer». Les mer på side 16.
Søndag 1. juni kl. 13.00
Rio Bravo
Regi: Howard Hawks. USA 1959. 2 t 21 min.
Rio Bravo er uten tvil en av de beste og kuleste westernfilmene som er laget. Det er særlig den dvelende stilen og den trykkende stemningen som gjør filmen så tilfredsstillende severdig. I tillegg er det mye humor – spesielt i forholdet mellom keitete John Wayne og flørtende Angie Dickinson. Les mer på side 18.
Søndag 18. mai kl. 13.00
Richard III
Regi: Laurence Olivier. Storbritannia 1955. 2 t 38 min.
I denne stjernespekkede filmen hadde Shakespeare-fortolkeren Laurence Olivier både hovedrollen og regiansvaret, i tillegg til å produsere den. I Richard III gir han oss familiefeider og svik i fortellingen om den onde, deformerte kongen og hans kamper, både på slagmarken og på soverommet. Les mer på side 37.
Søndag 15. juni kl. 13.00
En vakker historie Regi: Claude Lelouch. Frankrike 1992. 3 t 8 min.
En vakker historie handler om sigøyneren Jesus og Odona, en kvinnelig tyv. Det er kjærlighet fra første blikk – men når var egentlig det? «Déjà vu» er stikkordet, og filmen er en reise i tidligere liv, fra Jesu tid til i dag. Les mer på side 45.
Søndag 29. juni kl. 13.00
Macbeth
Regi: Orson Welles. USA 1948. 1 t 32 min.
Søndag 22. juni kl. 13.00
India Song
Regi: Marguerite Duras. Frankrike 1974. 1 t 55 min.
India Song er sangen om den uoppnåelige kjærligheten, et gjennomgangstema hos Marguerite Duras. Filmen er et ledd i hennes unike kunstneriske løpebane hvor tekst, teater og film har blitt stadig nærmere og uløselig knyttet til hverandre. Les mer på side 46.
Orson Welles Macbeth forholder seg forholdsvis fritt til det originale stykket, med forkortelse av teksten og en viss omrokkering av stykkets scener. Det er likevel en spennende tolkning fra en mann som til fingerspissene behersket så mange av sin samtids media, av betydning og interesse både for Shakespeare- og Wellesentusiaster. Les mer på side 39.
13
DANSENS DAGER • SØNDAGSMATINÉ
SØNDAG 27. APRIL KL. 13.00 TIRSDAG 29. APRIL KL. 21.00
DANSENS
DAGER 2014 Cinemateket i Bergen viser i samarbeid med Bergen Dansesenter også i år to filmer med dans som tema under Dansens dager, Herbert Ross Footloose (1984) – som har 30-års jubilum i år – og Norman Jewisons Jesus Christ Superstar (1973). Dansens dager 2014 er en hyllest til dansen, og arrangeres i forbindelse med Unescos Internasjonale Dansens Dag (29. april), som markeres hvert år over hele verden! Danseinformasjonen i Oslo koordinerer den nasjonale feiringen 26.-29. april, mens Bergen Dansesenter står som lokal arrangør. Lørdag 26. april samles regionens danse-og ballettskoler og organiserte lag og dansegrupper til et stort fellesarrangement i Bergen sentrum. Vi danser på jernbanestasjonen, Festplassen, Bergen Offentlige Bibliotek, Bergen Storsenter og Gulatings plass. Også mandag 29. april fylles byen med bevegelse gjennom Dans. Et sted – en mønstring for stedsspesifikk dans med profesjonelle dansere.
14
Footloose. Regi: Herbert Ross. USA 1984. Manus: Dean Pitchford. Foto: Ric Waite. Musikk: Miles Goodman. Medv.: Kevin Bacon, Lori Singer, John Lithgow, Dianne Wiest, Chris Penn, Sarah Jessica Parker, John Laughlin, Elizabeth Gorcey m.fl. Engelsk tale, norske undertekster. Digital kopi, farger, 1 t 46 min.
FOOTLOOSE Dans, dans, dans oppå bordet Footloose var Kevin Bacons store gjennombrudd som skuespiller. Han er perfekt i rollen som den friske og raske Ren, som sammen med sin familie flytter fra storbyen Chicago til en liten småby langt ute på bondelandet. Her er det presten som er vokteren av god moral, og gjennom sin posisjon i byens styre får han vedtatt bestemmelser for hva som aksepteres og hva som ikke tillates i den lille byen. Det resulterer i at rockemusikk, dans og stort sett alt annen som på 1980-tallet ble forbundet med vanlig ungdomskultur er strengt forbudt. Ren får raskt en bestevenn i skolekameraten Willard. De to finner ut at noe må gjøres med danseforbudet, og bestemmer seg sammen med Ariel, prestens opprørske datter, å arrangere et skoleball for å sno seg unna regelverket. På skoleball må man da kunne få lov å danse! Så enkelt er det imidlertid ikke. Selv om historien som fortelles er atter en variant av det klassiske ungdomsopprøret mot den pietistiske voksengenerasjonen, tåler Footloose fint et gjensyn 30 år etter at den fylte kinosalene verden over. Det er mye spektakulær fridansing og leking med bevegelser til musikk som fortsatt imponerer, og ikke minst er den spekket av fet musikk fra 1980-tallet – deriblant hit-låter som tittelsporet «Footloose» av Kenny Loggins, «Let’s Hear It For The Boy» med Deniece Williams og «The Girl Gets Around» med Sammy Hagar. Og ikke minst er bruken av Bonnie Tylors «Holding Out for a Hero» under chicken-race-scenen med traktorer helt ubetalelig. olep
DANSENS DAGER
SØNDAG 27. APRIL KL. 19.00 TIRSDAG 29. APRIL KL. 19.00
Jesus Christ Superstar. Regi: Norman Jewison. USA 1973. Manus: Melwyn Bragg og Norman Jewison, etter Andrew Lloyd Webber og Tim Rices rockeopera. Foto: Douglas Slocombe. Musikk: André Previn. Medv.: Ted Neeley, Carl Anderson, Yvonne Elliman, Barry Dennen, Bob Bingham, Larry T. Marshall, Josh Mostel m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 47 min.
JESUS CHRIST SUPERSTAR Hippi-Jesus Jesus Christ Superstar er ingen film om Messias, guddommelig frelse eller påske. Det er en klart politisk engasjert rockeopera lagt til samtiden, med et politisk grunntema. Andrew Lloyd Webber og Tim Rices hippie-musikal hadde sin første oppsetning i 1971, og Norman Jewisons filmatisering kom to år senere. Slutten av 1960tallet og begynnelsen av 1970-tallet var en periode med store politiske stridigheter i USA. Blant annet gjennom de svartes kamp for borgerrettigheter, kvinnekamp og likestilling og en liberal holdning til narkotika. Kombinert med motstanden mot landets kontroversielle krigføring i Vietnam, utløste dette store demonstrasjoner – selv ved de fasjonable universitetene. Og få år tidligere hadde det vært revolusjonen på Cuba, vår i Praha og studentopptøyer i Paris. Alt dette ga grobunn for en stor hippi-bevegelse som sjokkerte foreldregenerasjon. Det handlet om pasifisme, fri kjærlighet, fet musikk og dop. Det er liten tvil om at dette miljøet og ideologien har influert Jewison når han overførte «Jesus Christ Superstar» til lerretet. Filmen er lagt til en slags samtid, selv om den foregår i historiske områder i Palestina. Det brukes moderne rekvisitter og kostymer blandet med gamle ting for å trekke historien inn i vår tid. Blant annet ser man en scene der Judas blir jaget av fem tanks og på markedet selges det prospektkort og maskingevær. olep/red.
Bergens konsertserie for ny musikk presenterer:
TRØFFEL OG TAFFEL MED AVGARDE Lørdag 3. mai kl. 14:00-15:30 Bergen Offentlige Bibliotek – flygelrommet Gratis! Katrin Sofia Heyland: Sängerin: Katrin Sofia Heyland, klaver Webjørn Sæther: Sart: Ljubov Østerberg, klaver Stine Sørlie: Vokale penselstrøk: Ingebjørg Loe Bjørnstad, vokal Katrin Sofia Heyland: 4 Lieder nach Texten von Rainer Maria Rilke: Marianne Kjellsdatter Bye Granheim, sang/ Katrin Sofia Heyland, klaver Ricardo Odriozola: String Quartet nr. 2
AVGARDE HEVER TAFFELET Søndag 4. mai kl. 19:00-21:00 Lysverket, Kunstmuseene i Bergen – KODE4 100/70/50,Trekantsambandet spiller stykker av Satie, Couperin, Cage, Feldman og Eno. Bjørnar Habbestad, fløyte/ Siri Hilmen, cello/ Hans Knut Sveen, tasteinstrument North Arc spiller stykker av Tsangaris og Meadowcroft Jonnifer Torrence, perkusjon/ Ane Marthe Sørlien Holen, perkusjon/ Jonas Barsten Johnsen, perkusjon
AVGARDE er på facebook, twitter og underskog www.avgarde.no
Torsdagsfilmen H
ver torsdag viser alle de sju norske cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim den samme filmen. Dette kan være en av de store klassikerne eller en mindre kjent film fra filmhistorien, som også dagens publikum fortjener å få se eller gjense på det store lerretet på kino og ikke bare på DVD. Vi kan også presentere en nyere film som vi mener er verdifull, men som ingen har satt opp på ordinær kino i Norge. Hva har Torsdagsfilmene i mai på Cinematekene i Norge til felles? Vel, strengt tatt absolutt ingen ting – bortsett fra det viktigste: At de er strålende filmer du bør sette din ære i å ha sett i en kinosal før du dør. Og nå har du sjansen. Paradisets barn, Marcel Carnés og Jaques Préverts udødelige fabel om kunsten og kjærligheten, er det store mesterverket vi presenterer denne gangen – en film som har det meste, og som balanserer melodrama og poesi, fantastiske skuespillerprestasjoner og visuelt mesterskap. En «gammeldags» film som aldri vil gå av moten.
16
Men de andre filmene står ikke tilbake. Actioneventyret Tyven i Bagdad med den spretne stumfilmstjerna Douglas Fairbanks og karatefilmen Enter the Dragon med en ikke mindre fysisk Bruce Lee, er også store opplevelser å få med seg. Og så avslutter vi med trygg og god og morsom western i selskap med John Wayne, Howard Hawks og Rio Bravo i begynnesen av juni – en film som de andre cinematekene viser i slutten av mai. Men da bruker Nattjazzen salen vår, slik at vi må utsette den noen uker. Felles visninger på Cinematekene i Norge tar sommerferie i juni, juli og august og er tilbake tidlig i september. Torsdagsfilmen er navnet på samarbeidet mellom cinematekene om digitale visninger. Samkjøringen startet i 2008 og var resultatet av et prosjekt som hadde til hensikt å gjøre også klassisk årgangsfilm tilgjengelig i det nye digitale formatet og på flere steder enn i de aller største byene. Alle visningene er i 2k eller 4k som er standard for all digital visning av film på kino i Norge. red.
TORSDAGSFILMEN
TORSDAGSFILMEN • SØNDAGSMATINEÉ
SØNDAG 27. APRIL KL. 21.00 TIRSDAG 6. MAI KL. 18.30
TORSDAG 8. MAI KL. 19.00 SØNDAG 11. MAI KL. 13.00
The Thief of Bagdad. Regi: Raoul Walsh. USA 1924. Manus: Lotta Woods, etter en historie av Douglas Fairbanks (under pseudonymet Elton Thomas) inspirert av «Tusen og en natt». Foto: Arthus Edeson. Musikk: Carl Davis. Medv.: Douglas Fairbanks, Snitz Edwards, Charles Belcher, Julanne Johnston, Anna May Wong, Mathilde Comont m.fl. Stum med engelske mellomtekster. DCP, s/hv (tintet), 2 t 20 min.
Les enfants du paradis. Regi: Marcel Carné. Frankrike 1945. Manus: Jacques Prévert. Foto: Rogert Hubert. Musikk: Maurice Thiriet, Joseph Kosma og Georges Monqué. Medv.: Jean-Louis Barrault, Arletty, Pierre Brasseur m.fl. Fransk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 3 t 15 min.
TYVEN I BAGDAD
PARADISETS BARN
Douglas Fairbanks i eventyrlig utfoldelse
Tidenes teaterfilm
Under et innbrudd på slottet forelsker tyven Ahmed seg i datteren til kalifen i Bagdad. Når han oppdager at Kalifen har lovet bort sin datters hånd til den frieren som kan fremskaffe den mest spektakulære gaven, hiver han seg inn i konkurransen. Det blir starten på et særdeles fantastisk og utfordrende eventyr, i kampen om prinsessens hånd. Douglas Fairbanks var stumfilmens megastjerne på 1920-tallet. I dag kjenner vi best slapstick-komikerne som Chaplin og Keaton fra perioden, men Fairbanks sto på ingen måte tilbake for dem når det kom til sin imponerende, akrobatiske fysikk. Der Keaton og Chaplin får publikum til å le gjennom hasardiøse fall og elleville slosskamper, tok Fairbanks pusten fra sitt publikum med heseblesende actionscener der han uten sikkerhetsutstyr klatrer og spretter over flere meter høye murer, eller som Zorro, Robin Hood eller en av de tre musketerene viser imponerende ferdigheter med kårde og sverd. Også i Tyven i Bagdad spilte han hovedrollen og kontrollerte det meste. Filmen er en overdådige produksjonen, basert på Fairbanks egen bearbeidete historie inspirert av «Tusen og en natt». Det var en av de dyreste filmene som var laget på den tiden, og imponerer selv i dag med en rekke fabelaktige spesielle effekter med magiske rep, monstre og flygende tepper. Kopien er nyrestauret og tintet etter originalkopien, og vises her med orkestermusikk av dirigenten og komponisten Carl Davis. Torsdagsfilmen/red.
Da Marcel Carné besluttet å lage Paradisets barn var Frankrike okkupert av tyskerne. Offisielt ble filmen til i årene 1943 til 1945 i atelierer i Paris og Nice – i virkeligheten ble den til i all hemmelighet i motstandsbevegelsens skjulesteder. Sett på denne bakgrunn er det nok ikke tilfeldig at handlingen er lagt til 1800-tallet og dessuten til teatermiljøet: Jo større distanse til det virkelige liv, jo mer kan sies uten at det oppfattes som systemkritikk. Bakgrunnen for Paradisets barn var et ønske om å lage en film om Frankrikes mest kjente pantomimekunstner gjennom tidene, Jean-Baptiste Debureau, og om Funambules-teateret der han opptrådte. Idéen kom fra hovedrolleinnehaveren Jean-Louis Barrault, en av de sentrale skikkelsene i fransk teater etter den andre verdenskrig. Krigen gjorde det vanskelig å gjenskape miljøet fra midten av forrige århundre, men Carné lyktes likevel i å gjenskape en forbausende autentisk atmosfære. En av årsakene til at filmen er elsket, er dens evne til å fange tidsånden og den franske folkesjelen: Filmen fanger inn essensen av både det gamle og det nye Paris. I denne filmen har alt klaffet. Paradisets barn byr på noen av filmhistoriens aller største øyeblikk – øyeblikk som nesten er større enn det en regissør kan håpe å skape, der aktørenes magiske spill, kamerabruken og musikken smelter sammen i en større enhet. Så figuerer da også filmen høyt på listene til de aller fleste kåringer over «verdens beste filmer». olep 17
TORSDAGSFILMEN
TORSDAGSFILMEN • SØNDAGSMATINÉ
TORSDAG 15. MAI KL. 19.00 SØNDAG 18. MAI KL. 21.00
SØNDAG 1. JUNI KL. 13.00 ONSDAG 4. JUNI KL. 21.00 TORSDAG 5. JUNI KL. 18.30
Rio Bravo. Regi: Howard Hawks. USA 1959. Manus: Jules Furthman og Leigh Brackett, etter en roman av Barbara Hawks McCambell. Foto: Russell Harlan. Musikk: Dimitri Tiomkin. Medv.: John Wayne, Dean Martin, Angie Dickinson, Ricky Nelson, Walter Brennan. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 2 t 21 min.
Enter the Dragon. Regi: Robert Clouse. Hong Kong/USA 1973. Manus: Michael Allin. Foto: Gilbert Hubbs. Musikk: Lalo Schifrin. Medv.: Bruce Lee, John Saxon, Jim Kelly, Ahna Capri, Peter Archer m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 39 min.
ENTER THE DRAGON
RIO BRAVO
Da Hong Kong kom til Hollywood
En beleiret by i Det ville vesten
Bruce Lee forsøkte lenge å bli skuespiller i Hollywood, men klarte aldri å få fotfeste der. Han var født i USA, men oppvokst i Kina før han senere vendte tilbake til USA for å ta videre utdanning. Etter noen år dro han til Hong Kong, hvor han snart etablerte seg som en stor superstjerne innen Hong Kong/Martial art-filmen – en genre som også ble veldig populær i vesten. Og filmer som selger billetter, det er noe Hollywood liker. Så man hentet igjen Bruce Lee til Hollywood, og resultatet ble Enter the Dragon – den første amerikanske karatefilmen og en av filmhistoriens store suksesser. Enter the Dragon førte til økt kvalitet og popularitet blant tradisjonelle Hongkong-produserte kampsportfilmer, en suksess som gjorde skuespillere av kampsporteksperter som Jackie Chan, Chuck Norris og Jet Li. Bruce Lees altfor tidlige død 32 år gammel, bare noen uker før Enter the Dragon hadde premiere i Hong Kong, gjorde ham til en av filmens store, unge, døde ikoner, og han er med rette blitt sammenlignet med Rudolph Valentino og James Dean. Å se Bruce Lee slåss er som å få oppleve en operaballett. Det er en imponerende timing og gjennomført koreografi som ligger bak. Mang en innbitt motstander av karatefilmer har måttet innrømme at det er et fascinerende og vakkert skue, så selv om du tenker at «karate-film» ikke er noe for deg, bør du seriøst vurdere å få med deg Enter the Dragon. Det er en klisjé, men skal du se én karate-film i ditt liv, er dette filmen. Torsdagsfilmen/red.
Rio Bravo er uten tvil en av de beste og kuleste westernfilmene som er laget. Det er særlig den dvelende stilen og den trykkende stemningen som gjør filmen så tilfredsstillende severdig. I tillegg er det mye humor – spesielt i forholdet mellom keitete John Wayne og flørtende Angie Dickinson. Wayne spiller sheriff Chance i en søvnig småby på grensa til Mexico. Han holder broren til sjefsskurken fanget og kjemper mot bandittene som terroriserer byen. Han vil ordne opp selv, men etterhvert innser han at trenger hjelp – selv om det er fra en kvinne, en alkoholiker i Dean Martins skikkelse og en ung syngende cowboy – Ricky Nelson. Det er spesielt karaktertegningene som gjør Rio Bravo til en klassiker. Den knotete flørtingen mellom Wayne og Dickinson er ubetalelig, det samme er samspillet mellom Wayne og hans to sheriffassistenter. Filmen tar seg god tid og gir plass til en rekke glitrende «ventescener», som når Wayne & co. sitter i fengselet og hører tonene fra et meksikansk mariachi-orkester utenfor som spiller den meksikanske dødsdansen. Rio Bravo er en sjarmerende, klassisk westernfilm fra uskyldens tid før sjangeren tok nye veier – en av de beste og siste av sitt slag. En film hvor troen på det gode mot det onde fremdeles er sterk. Etter dette mistet westernfilmen betydning, før regissører som Sam Peckinpah og Sergio Leone tok den i nye retninger mot slutten av 1960-tallet. Torsdagsfilmen
18
BÅRD BREIVIK
HISTORY
23.5. – 21.9. 2014
Opplev Bård Breiviks mangfoldige kunstnerskap i denne retrospektive utstillingen. Utstillingen finner sted i flere av KODEs bygninger og inkluderer både eldre og nye arbeider. Her vises et spenn mellom håndverk og teknologi, natur og sivilisasjon, arketyper og utopier.
Bård Breivik, Partitur for en lengre samtale (utsnitt) © Bård Breivik / BONO 2014. Foto: Dag Fosse
Utstillingsåpning
fredag 23. mai kl. 19 i Tårnsalen, KODE 4
Omvisninger
kl. 13, KODE 2: lørdag 24. og 31.mai lørdag 8., 14. og 28. juni Søndag 25.5. kl. 13, KODE 2: Bård Breivik og kurator Frode Sandvik samtale i utstillingen
Åpningstider
kl. 11–16. Mandager stengt Fra 15. mai er museet åpent hver dag til kl. 17
Billetter
Voksen: 100 / Student: 50* Barn under 16 år: gratis
*Gratis for studenter hver torsdag. Alltid gratis for studenter ved Kunst- og designhøyskolen, BAS og kunsthistorie ved UiB. Forutsetter gyldig studentbevis.
Billetten gjelder for alle fire KODE-bygg i to dager.
REGISSØRBESØK • BERGENSPREMIERE
AKADEMIET CINEMATEKET: MØT HANNE MYREN ONSDAG 30. APRIL KL. 20.00
C-KINO presenterer: elsk meg Vanligvis viser vi en film bare to ganger (på grunn av regler for bruk av arkivkopier), og det kan ofte være vanskelig å få med seg enkelte filmer dersom du er bortreist eller har andre planer de to dagene den aktuelle filmen vises. Med «C-KINO presenterer:» gir vi deg litt større frihet. Her skal vi trekke frem nyere og eldre filmer av spesiell interesse, og vi skal vise dem mange ganger. Som en alternativ kino-oppsetning. På utenlandske cinemateker kaller man det «extended run» (London) eller «limited release» (Toronto), og filmene som vises er alt fra restaurerte utgaver av klassikere til nye kvalitetsfilmer som ellers ikke blir vist på kino. olep
20
Regissør Hanne Myren i samtale med Aksel Kielland. Varighet ca. 45 min.
Hanne Myren har i løpet av de siste årene markert seg som en av de mest spennende filmskapere her i landet, med sin helt unike tilnærming til de menneskene hun portretterer i sine filmer. I mars hadde hun premiere på sin første spillefilm, Elsk meg (se egen omtale), men Bergen Kino sa nei til å sette den opp. Cinemateket i Bergen er imidlertid sitt ansvar bevist, og gir deg ikke bare muligheten til å se filmen på det store lerret fem ganger frem mot 17. mai, men også å møte regissør Hanne Myren i samtale med Aksel Kielland på Cinemateket USF. Hanne Myren er en av produksjonsselskapet Medie operatørenes grunnleggere. Selskapet har lang erfaring med produksjon av kort- og dokumentarfilmer samt fjernsynsprogrammer. Hun har vært involvert i de fleste produksjonene til selskapet, primært som produsent, men også som regissør og klipper. Hennes første kinodokumentar som regissør, Jenter (se egen omtale), vant Amanda for beste dokumentar og beste barne-og ungdomsfilm i 2007. Med novellefilmen Kontroll (se egen omtale) vant hun Terje Vigen prisen under Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2009 og ble nominert til Amada for beste kortfilm samme år. Elsk meg er hennes første spillefilm. Gjennom disse tre filmene har hun utviklet et filmspråk som plasserer seg mellom dokumentar og fiksjon. Ved å sette opp situasjonene for så å la skuespillerne improvisere frem dialogen, oppnår hun en helt egen nærhet og autensitet til karakterene – spesielt siden det både i Kontroll og Elsk meg er «ekte» kjærestepar som spiller hovedrollen som kjærestepar.
Elsk meg ville imidlertid ikke blitt realisert hadde det ikke vært for at Myren fikk et av fire såkalte VIPstipend (Vekst I Prosjekt) fra Norsk Filminstitutt i 2010. Dette prosjektet er en satsing på regitalenter, og skal «støtte og inspirere til utvikling av filmens formspråk og fortelling, samt styrke den norske filmens mangfold og kunstneriske uttrykk». Myren brukte stipendet til å ferdigstille Elsk meg, men også utvikle sin spesielle metode å lage film på. Ved siden av drahjelp gjennom VIP-prosjektet har Elsk meg også fått offentlig produksjonsstøtte og lanseringsstøtte. Likevel sier Bergens eneste (fortsatt) kommunale kino med monopol for kommersiell kinodrift her i byen – og således den eneste reelle muligheten produsentene av filmen har til å tjene penger på filmen sin i Norges nest største by – nei til å sette den opp. Dette paradokset vil også bli tema når Aksel Kielland byr opp Hanne Myren til prat på Cinemateket USF 30. april. Aksel Kielland er utdannet medieviter fra Universitetet i Bergen, og har en fortid i filmklubbevegelsen, som tidligere leder av Bergen filmklubb og forhenværende styremedlem i Tromsø Filmklubb og Norsk filmklubbforbund. Han har også arbeidet for Cinematet i Bergen og Bergen internasjonale filmfestival, og er en av arrangørene av foredragsserien Populærkulturell kompetanse på Cinemateket i Oslo. Han er bosatt i Oslo hvor han blant annet frilanser som filmanmelder i Bergens Tidende, tegneserie- og litteraturkritiker i Klassekampen og tv- og populærkulturkommentator i Morgenbladet. olep/red.
C- KINO PRESENTERER : • BERGENSPREMIERE • REGISSØRBESØK
BESØK AV H ANNE MY H REN
ONSDAG 30. APRIL KL. 18.30 SØNDAG 4. MAI KL. 13.00 OG KL. 21.00 ONSDAG 14. MAI KL. 21.00 SØNDAG 18. MAI KL. 19.00
ONSDAG 30. APRIL KL. 21.00
Kontroll. Regi og manus: Hanne Myhren. Norge 2009. Foto: Øystein Mamen. Utleie: Egen. Digital kopi, farger, 23 min.
Elsk meg. Regi og manus: Hanne Myhren. Norge 2014. Foto: Øystein Mamen. Musikk: diskJokke & Torgny. Medv.: Julia Wildschut, Ahmed Wasty, Petrus Wildschut m.fl. Utleie: Norsk Filmdistribusjon. Norske tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 20 min.
Jenter. Regi og manus: Hanne Myhren. Norge 2007. Foto: Odd Reinhardt Nicolaysen. Musikk: Jenny Wilson. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35 mm, farger, 1 t 19 min.
ELSK MEG
KONTROLL + JENTER
Bergenspremiere
To filmer av Hanne Myhren
Elsk Meg er en varm og ekte film, som er løst basert på historiene til skuespillerne i filmen. Denne tilnærmingen til historien gjør dette til en helt spesiell og sterk filmopplevelse. Elsk meg handler om en ung kvinnes lengsel etter å bli elsket og frykten for å bli avvist. En kjærlighetshistorie farget av sjalusi, usikkerhet og feighet – følelser vi helst holder for oss selv. 20 år gamle Maria er ensom, rastløs og impulsiv. Hun forelsker seg i den mer jordnære og tålmodige Adam, den første kjæresten som behandler henne bra. Men Maria sliter med å forsone seg med sin fortid og forholdet til faren, som har kommet og gått gjennom hennes oppvekst. Det viser seg at Adam deler en lignende opplevelse av tap og i løpet av den første tiden som samboere blir Maria mer trygg på Adam og sammen står de sterkere. Men når faren hennes dukker opp igjen, blir Maria nok en gang minnet om at ingenting varer evig. Regissør og produsent Hanne Myren har produsert til sammen 20 dokumentarer og kortfilmer. Hennes første kinodokumentar som regissør, Jenter (se egen omtale), vant Amanda for beste dokumentar og beste barne-og ungdomsfilm i 2007. Med novellefilmen Kontroll (se egen omtale) vant hun Terje Vigen-prisen under Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2009 og ble nominert til Amada for beste kortfilm samme år. Elsk meg er Myrens første spillefilm. NFD
Kontroll handler om de følelsene vi helst vil ha for oss selv. Filmen handler om Marine (23) som har tatt vare på seg selv siden hun var 15. Hun er både sterk og sårbar. Hun har forstått at det er hun som må være sterkest. Hun vet hun kan det og hun har øvd seg lenge. Nå har hun for første gang forelsket seg i en gutt som er snill. Hvordan vil det være for Marnie å forholde seg til en som vil henne godt? Ofte drømmer hun at Adam dør. Da blir hun kald og avvisende og hun orker ikke se han. Det er bare et spørsmål om tid før han oppdager at han er for bra for henne, mener hun. Vil det være bedre å komme han i forkjøpet? Jenter er en dokumentar om de tøffe jentene i 10. klasse; om status, intriger, festing og gutter, i en alder der alt skal gjøres for første gang. Filmen viser én av mange måter å være jente på i Norge i 2006. Gjennom halvannet år har filmskaperne fulgt jentegjengen ved ungdomsskolen, og vunnet deres tillit slik at de har latt kamera følge seg gjennom dagene, på skolen, på fest og i personlige samtaler på jenterommet, og gitt et åpent, sårt og ekte bilde av hvordan de har det på dette stadiet i livet. Jentene er tidvis så beintøffe at vi rygger unna. Det er her vi finner denne filmens kanskje største styrke, nemlig at den ikke viker med blikket. Over to hundre timer med film er redigert ned til 75 minutter, som viser utsnitt av jentenes hverdag uten at noen voksen stemme blander seg inn i fortellingen. Dette er jentenes egen historie, på godt og vondt. Det er en historie om fortrolighet, forelskelse, aggresjon og usikkerhet. red. 21
W
stumfilm med levende musikk W
Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pionertiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informasjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene. Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag. Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjern22
synet, eller datamaskinen – samme hvor stor skjermen din måtte være. Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. En ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de fotokjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnsyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart. olep
Den siste mann vises i smarbeid med Stiftelsen 3,14 Som avslutning på utstilling The Silent Trilogy av Gabriel Lester, som har vært presentert ved Stiftelsen 3,14 i perioden 21. mars–4. mai, vises Den siste mann på Cinemateket USF. For mer informasjon om Gabriel Lester og utstillingen, sjekk www.stiftelsen314.com. Om 3,14 Stiftelsen 3,14 arbeider målrettet med å vise og formidle internasjonal samtidskunst av høyt kvalitet. Vårt program vektlegger å fremme internasjonale prosjekter som gjør det mulig å se det lokale i relasjon til det internasjonale. Mål for stiftelsen 3,14s virke er å formidle publikum et spennende og variert internasjonalt kunst- og kulturtilbud med vekt på kunstnerisk og faglig kvalitet utenfor den vestlige konteksten.
Om musikeren Jørgen Larsson er utdannet pianist fra Griegakademiet og har en master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim. Han startet BEK i 2000 og Lydgalleriet i 2007. Siden 1997 har han vært Cinematekets faste stumfilmpianist og har spilt til over 50 spillefilmer, alt fra Keaton til Murnau. Selv om all musikken er fritt improvisert, ligger stilen tett opp til filmenes tidspalett, med forankring i senromantikkens tonalitet og uttrykk.
PROGRAMMETS STUMME • I SAMARBEID MED STIFTELSEN 3 ,14
Der letzte Mann. Regi: Friedrich Wilhelm Murnau. Tyskland 1924. Manus: Carl Mayer. Foto: Karl Freund. Medv.: Emil Jannings, Maly Delschaft, Max Hiller, Emilie Kurtz m.fl. Utleie: NB. Tyske mellomtekster, norske undertekster. Stum m/levende musikk fremført av Jørgen Larsson. 35 mm, s/hv, 1 t 40 min.
DEN SISTE MANN Livets rulett Den siste mann er en enkel film og en fortettet hverdagslig tragedie. Emil Jannings, som senere skulle gjøre store roller i blant annet Murnaus Tartuffe (1925) og Faust (1926) og i Josef von Sternbergs Den blå engel (1930), spiller mesterlig den aldrende dørvakten på det luksuriøse Atlantic Hotel. En dag oppdager imidlertid hotellets ledelse at han begynner å bli for gammel. Han har problemer med å bære inn en stor koffert og degraderes til toalettvakt. Han fratas den
fine uniformen, som for dørvakten symboliserer hele hans identitet og sosiale tilhørighet. Fravristet sitt sosiale ytre, forvandles også hans selvbilde: Selv hans gester og kroppsholdning forandres brått. Filmens truende undergangsstemning er et talende dokument for tidens sosiale kaos. Produsenten, Erich Pommer, mente at fortellingen var for tragisk; han ville ha en lykkelig epilog. Hverken manusforfatter Carl Mayer eller regissør Murnau
SØNDAG 4. MAI KL. 19.00 ONSDAG 7. MAI KL. 21.00
syntes det var en god idé, men føyet seg. Epilogen fikk dog en uvirkelig og eventyraktig karakter, i skarp kontrast til filmen forøvrig. Den forblir en enkel ønskedrøm, en fantasi, som motsies av filmens øvrige hendelser. Den siste mann er i hovedsak holdt i en meget realistisk stil, som kom til å legge grubunn for senere retninger innen tysk film. Murnau overtok prosjektet etter Lupu Pick. Pick hadde laget filmene Scherben (1921) og Sylvester (1923), og Den siste mann skulle utgjøre den avsluttende delen av en trilogi. Murnau videreutviklet til perfeksjon de to særtrekkene som Pick og Mayer hadde etablert i de to tidligere filmene: filmens tekstløshet – med bare én mellomtekst før epilogen – og det bevegelige kameraarbeidet. Den siste mann innledes med én lang kameratagning, ned en heis og gjennom hotellets lobby. Denne scenen er en symbolsk reise nedover som slår an den tonen som er gjennomgående i hele filmen. Karl Freund hadde festet kameraet på magen og skapte dermed en ny mobilitet i kameraføringen. Filmen er full av rastløse kamerabevegelser og optiske forvrengninger som gir den en særegen rytme og musikalitet. Også motiver og dekorelementer bidrar til bevegelsesspillet. Hotellets store svingdør blir en port mellom liv og død; et symbol på livets rulett. olep 23
Selv om det av naturlige årsaker ikke finnes film fra det som forgikk på Eidsvoll våren 1814, synes Cinemateket i Bergen at også vi definitivt skal markere at grunnloven vår er 200 år i år. Siden det heller ikke er laget særlig med film om det som skjedde på Eidsvoll for 200 år siden, har vi valgt vår egen innfallsvinkel til jubileet. Vi viser de ti beste norske filmene gjennom tidene.
I anledning at den norske spillefilmen kunne feire 100 år i 2011, arrangerte filmmagasinet Rushprint en avstemming blant et tredvetalls norske filmkritikere, filmvitere, filmhistorikere og programmerere av festivaler og cinemateketer for å finne frem til de ti beste norske filmene som noensinne er laget. Slike lister utløser selvfølgelig diskusjoner, men resultatet ble i hvert fall en liste med filmer som alle fortjener en oppsetning på ditt lokale cinematek. Så i de siste tre programmene som gjenstår av jubileumsåret vil vi presentere alle ti filmene. I dette progrmmet viser vi Jakten, Salmer fra kjøkkenet og X. Filmene og (utdrag fra) Rushprints presentasjoner er som følger:
Grunnlovsjubileet 1814–2014 Norges ti beste filmer gjennom tidene 24
1. Jakten (1959) Regi/manus: Erik Løchen «Jakten ville kanskje aldri vunnet kinopublikummets kåring av tidenes beste norske film. Til det er den for kompromissløs og modernistisk anlagt. Men er du åpen for en film som bryter med dine forestillinger om hva en norsk film er for noe – og ikke minst: hva norsk film var for noe – så er Jakten en spennende reise inn i filmhistorien.» 2. Flåklypa Grand Prix (1975) Regi: Ivo Caprino «Filmen er basert på Kjell Aukrusts persongalleri fra avisspalten Våre Duster i Mannskapsavisa på 1950- og 1960-tallet. Det var opprinnelig NRK som koblet Aukrust og Caprino, men kanalen trakk seg så ut fordi de tvilte på resultatet. Så feil kan man ta. Filmen er den mest sette norske filmen gjennom tidene – det er antatt at det har blitt solgt 5,5 millioner kinobilletter.» 3. Oslo, 31. august (2011) Regi: Joachim Trier «[...] hvordan hjelpe en person som er intelligent og selvstendig – og likevel er i tvil om at livet er verdt å leve? Oslo, 31. august er en film om ensomhet, der Trier med imponerende filmatisk kontroll kommenterer Anders sin voksende isolasjon i forhold til det åpne byrommet.» 4. Salmer fra kjøkkenet (2003) Regi: Bent Hamer «Filmen fikk Amanda for årets beste film, og 13 internasjonale priser på ulike filmfestivaler. Den ble også kåret av Rushprint til tiårets beste norske langfilm i 2009.»
GRUNNLOV S J UBILEET – TIDENES BESTE NORSKE FILMER
5. Ni Liv (1957) Regi/Manus: Arne Skouen «Filmen ble kåret til tidenes norske film i 1991 av NRK, og ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i 1957 og utvalgt til hovedkonkurransen i Cannes samme året.» 6. Motforestilling (1972) Regi/manus: Erik Løchen «Filmens tre handlingsplan – opptakene, selve filmen og en kjærlighetsaffære mellom to av skuespillerne – veves inn i hverandre og det blir etter hvert umulig å si hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. Filmen består av fem akter, og Løchen mente man kunne se filmen i den akt-rekkefølgen man selv ønsket. Dermed oppstår 120 ulike måter å se filmen på.» 7. Reprise (2006) Regi: Joachim Trier «Filmens balansegang mellom harselering og empati med noen bråkjekke vestkantgutter med intellektuelle aspirasjoner, fant gjenklang på begge sider av atlanteren. En kritiker i New York Times mente den kanskje var årets beste utenlandske film. Her hjemme ble filmen tildelt Amanda for beste film, beste regi og beste manus, samt Kanonprisen for beste regi og klipp.»
8. Kalde Spor (1962) Regi/manus: Arne Skouen «Kalde spor er et intenst drama om svik og skyld, og en problematisering av mytedannelser.» 9. X (1986) Regi/manus: Oddvar Einarson «Oddvar Einarsons debut som spillefilmregissør innevarslet noe nytt innen norsk storbyrealisme da filmen kom i 1986. Einarson hadde bakgrunn fra den politiske dokumentarfilmen, men det er gjennom de vare stemningsbildene at X henter mye av sin egenart. [...] X ble tatt ut til filmfestivalen i Venezia og vant juryens spesialpris.» 10. Fant (1937) Regi/manus: Tancred Ibsen «Filmen ble oppfattet som et avgjørende kunstnerisk gjennombrudd for norsk film i 1937 – fram til da hadde norsk film vært preget av mye teatralsk spill og dekor. Tancred Ibsen tilførte det norske filmdramaet en ny dynamikk, tydelig influert av sitt opphold i Hollywood, og fikk god drahjelp av Alfred Maurstad i stormform.» olep
TIRSDAG 6. MAI KL. 21.00 ONSDAG 7. MARI KL. 19.00
Jakten. Regi, manus og musikk: Erik Løchen. Norge 1959. Foto: Tore Breda Thoresen. Medv.: Rolf Søder, Bente Børsum og Tor Stokke. Utleie: NFI. Norsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 34 min.
JAKTEN Tidenes beste norske film Om du tror at norsk filmsuksess startet med Max Manus, er denne visningen obligatorisk. Helt siden mottagelsen i 1959 har Jakten vært sett på som etterkrigstidens store vellykkede filmeksperiment i Norge. Dagbladets Axel Kielland skrev: «Jakten er noe av det gledeligste som har hendt norsk film på mange år. [...] de har villet lage noe virkelig nytt [...] preget av idealitet, av et brennende ønske om å bryte nye veier.» Med Jakten kunne nordmenn skryte av modernistisk filmkunst på høyde med samtidens europeiske filmfornyeres verk. Italienerne hadde Federico Fellini og La Dolce Vita (1960), franskmennene hadde Jean-Luc Godard og Til siste åndedrag (1959). Vi hadde Løchen og Jakten. Løchens film er også en av de få kanoniserte klassikerne i norsk filmhistorie. Den blir sett på som et stort unntak i norsk film, der dristige filmarbeidere gikk sammen om å skape en ny type film, preget av nye tanker omkring kunsten, kulturen og tiden de levde i. Løchen har selv kalt Jakten for «en studie i retrospektiv teknikk og kommentar». Rammehistorien er tradisjonell nok: et trekantdrama om to menn som begjærer den samme kvinnen. Vi følger de tre noen dager på rypejakt i fjellheimen, en jakt som ender brutalt. Eller gjør den det? Med ansvar for regi, manus, klipp og filmens jazzmusikk leker Løchen med publikums forventninger om hva en filmhistorie skal bestå av. Kort sagt er Jakten muligens den djerveste norske spillefilmen som er laget. sw 25
GRUNNLOV S J UBILEET – TIDENES BESTE NORSKE FILMER
GRUNNLOV S J UBILEET – TIDENES BESTE NORSKE FILMER
TIRSDAG 20. MAI KL. 21.00 ONSDAG 21. MAI KL. 18.30
TORSDAG 19. JUNI KL. 19.00 SØNDAG 22. JUNI KL. 21.00
Salmer fra kjøkkenet. Regi: Bent Hamer. Norge/Sverige 2003. Manus: Jörgen Bergmark og Bent Hamer. Foto: Philip Øgaard. Musikk: Hans Mathisen. Medv.: Joachim Calmeyer, Tomas Norström, Bjørn Floberg, Sverre Anker Ousdal m.fl. Utleie: NB. Norsk og svensk tale, utekstet/norske tekster. 35 mm, farger, 1 t 32 min.
X. Regi og manus: Oddvar Einarson. Norge 1986. Foto: Svein Krøvel. Musikk: Andrej Nebb. Medv.: Bettina Banoun, Jørn Christensen, Atle Mostad, Sigrid Huun, Hege Schøyen, Are Storstein, Casper Evensen, Holy Toy, Backstreet Girls m.fl. Kopi: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 34 min.
SALMER FRA KJØKKENET
X
Takk og lov for unionsoppløsningen
Et vellykket norsk filmeksperiment
I etterkrigstiden ble det fokusert kraftig på husmorens yrke og kjøkkenet som arbeidsplass. Husmorarbeidet ble løftet opp på samme nivå som annet fagarbeid, og utviklingen av tekniske nyvinninger for det moderne kjøkkenet ble ansett som samfunnstjenelig. Man kan lett mistenke regissør Bent Hamer for å ha noe uoppgjort med svenskene. Det var en svenske som invaderte den norske landsbygdidyllen med eggsamlingen sin i hans debutfilm Eggs (1995). I Salmer fra kjøkkenet kommer det en hel liten armada av Volvo PV’er over grensen. Etter en grundig kartlegging av den svenske husmorens adferd på kjøkkenet, er forskerne på Hemmens Forskningsinstitut (HFI) i Stockholm modne for å vende blikket utover sine egne geografiske og kjønnsrollebestemte grenser. De har derfor sendt et titalls av sine beste feltobservatører over kjølen til den vesle bygda Landstad i Norge, med sitt overskudd av ugifte menn, der de skal studere enslige menns kjøkkenrutiner. Den byråkratiske Folke er en av forskerne. Han finner sin plass i den høye observatørstolen på kjøkkenet til den eldre ungkaren Isak, men hans rolle som observatør blir snart utfordret. Pressen var også positiv: Eirik W. Alver i Dagbladet skrev at «I tillegg til en stram regi og et manus fritt for overflødig dialog, ligger nok mye av hemmeligheten i Hamers instruksjon og et skuespillerensemble som mestrer sitt fag til minste detalj. Det er en film helt fri for spesialeffekter, fiffige klipp og imponerende kamerabevegelser – heldigvis.» red./olep
Etter å ha laget en rekke anerkjente dokumentar- og kortfilmer, spillefilmdebuterte Oddvar Einarson i 1986 med et uttalt mål om å lage «en klar, filmatisk film. Et tidsuttrykk hvor vi vil arbeide med filmens språk: De talende bilder og konflikter, de klare visuelle handlinger – bort fra dialoger som bærende element.» Norsk film har vært og er preget av en vektlegging av det narrative – å fortelle gode historier. Med sin orientering mot filmmediets egenart, og da spesielt det visuelle, skiller X seg ut i norsk filmhistorie som en av få filmer med et slikt fokus. Gjennom lange, statiske tagninger og velkomponerte utsnitt, danner Einarson et bilde av Oslo anno 1986 som en avantgardistisk ørken. Det er et kaldt og dystert sted hvor menneskene er isolerte individer. Men det finnes om ikke annet rom for kortvarig lindring gjennom kunsten og kjærligheten. Dersom man skal si at X handler om noe – utover det rent visuelle – er det spenningsforholdet mellom isolasjon og mulighet for nærhet. Det er alvorlig, veldig åttitalls – og det fungerer aldeles utmerket. Amatørene Bettina Banoun og Jørn Christensen leverer overbevisende rollefigurersom den unge jenta Flora og den ambisiøse kunstfotografen Jon Gabriel. De innleder et forhold hvor Jon Gabriel fungerer som en blanding av kjæreste, storebror og far. red./olep
26
VISNINGER ONSDAG OG SØNDAG KL 19:00 I KINOSALEN TIVOLII PÅ KVARTERT FOR MER INFO, OPPDATERINGER OG PROGRAM SE BERGENFILMKLUBB.NO NFK MEDLEMSKAP (INKL. FILM) 100 KR, FILM 50 KR
28
Ny film fra Balkan
BaNeFF på Cinemateket USF Om BaNeFF BaNeFF er forkortelse for Balkan New Film Festival, en festival som er lokalisert i Stockholm og som presenterer de nyeste filmene fra Balkan. Publikum får se en spennende blanding av nye produksjoner, svenske premierer, klassikere og dokumentarfilmer. Interessante gjester og en rekke paneler diskuterer trender i filmproduksjonen på Balkan. Filmene konkurrerer i fire kategorier: beste film, beste kvinnelige prestasjon, publikumsprisen og festivalens spesialpris. Et nytt innslag i år er at festivalen avsluttes med innføringen av det nye konseptet SNOW FF: Sør-Nord World Film Festival og en første gjestefilm fra Marokko. Med Balkan-regionen menes vi land som Serbia, Kroatia, Bosnia, Slovenia, Makedonia, Montenegro, det såkalte Vest-Balkan, men også andre land fra hele Balkan-regionen. «New» betyr at vi fokuserer mest på nylig produserte filmer, men at programmet krydres med gamle klassikere og aktuelle dokumentarer. BaNeFF arrangeres av Justin Theater Production, en politisk og religiøst uavhengig forening, i samarbeid med:
• De respektive svenske ambassader fra Balkan-regionen, filmsentre på Balkan og Svenska Filminstitutet • Andre aktører: Si – Svenska Institutet, Cinemateket i Stockholm, Kinoteka i Beograd, Zagreb og Sarajevo og Utrikesdepartementet för Kulturutbyte BaNeFFs politikk: 1) at filmene er laget på Balkan eller omhandler Balkan 2) at de ennå ikke har bred distribusjon i Norden 3) fokus på kvinner i filmbransjen 4) med filmkunsten i sentrum Hvorfor arrangere BaNeFF? Vi ønsker å legge mulighetene til rette for det svenske publikum til å utdype sin bekjentskap med interessante nye filmer fra Balkan. Det forsøkes gjort ved å presentere filmer til både det svenske publikum og bransjefolk på en best mulig måte. Vårt mål er å tilgjengeliggjøre og åpne opp nye muligheter i filmindustrien og europeisk film gjennom å presentere profesjonelle filmskapere fra Balkan. Regissører, manusforfattere, produksjonsselskaper, skuespillere
og filmskapere presenteres ikke bare for et filminteressert publikum, men også for profesjonelle filmskapere fra Sverige. Hver festival vil ha en hovedgjest fra Balkan og en hovedvert fra Sverige. Vi ønsker å blande programmet så mye som mulig, og forhåpentligvis vil det være en film for alle – komedie, action, drama og melodrama, historiske filmer og filmer for barn. I tillegg til hovedprogrammet i Stockholm, besøker festivalen andre byer rundt i Sverige. I 2013 viste BaNeFF film på kinoer i Västerås, Malmö, Uppsala, Karlstad, Umeå, Visby, Norrköping, Örsundsbru og Stockholm, og arrangerte i tillegg workshops og forestillinger for fokusgrupper. Dette året besøker BaNeFF også Norge for første gang. På cinematekene i Oslo og Bergen vises åtte utvalgte filmer, og vi er svært stolte over å ekspandere også til Norge. Velkommen! BaNeFF.com/red. Festivalpass (8 filmer) kr. 300 Enkeltbilletter medlemmer kr. 40, ikke-medlemmer kr. 80
29
FILM FRA BALKAN
FILM FRA BALKAN
FREDAG 9. MAI KL. 18.00
FREDAG 9. MAI KL. 20.00
Led. Regi: Jelena Bajic-Jocic. Serbia/Sverige 2012. Manus: Rados Bajic og Jelena BajicJocic. Foto: Predrag Jocic. Musikk: Aleksandar S. Ilic. Medv: Velimir Zivojinovi, Olga Odanovic, Danijela Mihajlovic, Momcilo Otasevic, Nenad Jezdic m.fl. Serbisk tale, svenske undertekster. DCP, farger, 1 t 44 min.
Ljudozder vegetarijanac. Regi: Branko Shmidt. Kroatia 2012. Manus: Branko Shmidt, etter Ivo Balenovics roman. Foto: Dragan Ruljancic. Medv: Rene Bitojarac, Natasa Janjic, Leon Jucev, Emir Hadzihafisbegovic m fl. Kroatisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 25 min.
ICE
VEGETARIAN CANNIBAL
Slutten på en æra
Kroatisk sykehusskrekk
Ice er en historie om livet og om den arketypiske helten, den serbisk bonden Milivoje. Det er en metaforisk refleksjon av den uunngåelige utryddelsen av en serbisk familie. Filmen er lagt til 1970-tallet i den vakre Šumadija der landsbyer er døende, men likevel er blant de vakreste delene av det sentrale Serbia. Det siste tiåret av Tito-regimet i Jugoslavia reflekteres i Milivojes liv – tapet av faren, morens skjulte kjærlighetshistorie, hans uflaks i kjærlighet og manglende evne til å møte virkeligheten. Filmen har vunnet pris for beste film ved Kypros internasjonale filmfestival i Nikosia og Golden Knight for beste debutfilm på den internasjonale filmfestivalen i Russland. Den var også det offisielle valget for Raindance Film Festival i London. BaNeFF
Dette er en medisinsk skrekkfilm om korrupte gynekologer og virkelige, sjokkerende hendelser fra kroatiske sykehus. Danko Babic er en ambisiøs og umoralsk gynekolog ved Kroatias ledende fertilitetsklinikk. Da hans kollega Bantic utnevnes til klinikksjef starter Danko en hemmelig krig for å velte sin rival. Distrahert av sin nådeløse kampanje gjør Danko en rekke fatale feil som fører til døden for en pasient. Filmen er prisbelønnet ved filmfestivalen i Pula i 2012, var en del av det offisielle programmet (Festival Selection) på Raindance Film Festival i London og FEST i Beograd. Den var også Oscar-bidraget fra Kroatia i kategorien Best Foreign Language Film i 2013. BaNeFF
30
FILM FRA BALKAN
FILM FRA BALKAN
LØRDAG 10. MAI KL. 17.00
LØRDAG 10. MAI KL. 19.00
Kad ljubav zakasni. Regi: Ivan Stefanovic. Serbia 2014. Manus: Milena Depolo, etter Mir Jams roman. Foto: Milos Spasojevic. Musikk: Nemanja Mosurovic. Medv: Milos Biković, Brankica Sebastijanović, Dusanka Stojanovic, Nikola Randjelovic, Suncica Milanovic m fl. Serbisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 40 min.
Falsifikator. Regi: Goran Markovic. Serbia/Bosnia-Hercegovina/ Kroatia 2012. Manus: Goran Markovic og Tihomir Stanic. Foto: Dusan Joksimovic. Musikk: Zoran Simjanovic. Medv: Tihomir Stanic, Branka Katic, Dusan Plavsic, Mihailo Stanic m.fl. Serbisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 30 min.
LOVE ISN’T ALWAYS ON TIME
THE FORGER
Lettbent romantisk komedie fra Serbia
Forbrytelser kan også bli forfalsket
Giftermålet til en vellykket ung advokat utløser en bred interesse og livlige kommentarer i det lille samfunnet. Han er en ettertraktet ungkar i den lille byen, men gifter seg med en fremmed jente fra storbyen Beograd. Det ingen vet er at bak bildet av tilsynelatende idyllisk kjærlighet og ekteskapelig lykke finnes opprørende hendelser mellom det unge paret. En spennende og romantisk historie om jakten på ekte kjærlighet, selv når det virker umulig. BaNeFF
Historien finner sted på slutten av 1960-tallet under Tito, en periode da forestillingene om et rettferdig og hederlig liv kollapser. Tiden er preget av det store studentopprøret i 1968 og er begynnelsen på slutten av den store illusjonen kalt Jugoslavia. Andjelko er rektor ved en ungdomsskole i en liten bosnisk landsby, Dubica. Han tror på Jugoslavia og tilber sin president Josip Broz Tito. Andjelko gjør imidlertid en alvorlig forbrytelse; han utsteder falske vitnemål. Men han gjør det ikke av egeninteresse, for han er en hengiven filantrop. En nabo avslører Andjelkos hemmelighet til politiet, og Andjelko blir tvunget til å flykte til storbyen, noe han gjør ulovlig. I storbyen møter han på en klassekamerat... BaNeFF/red.
31
FILM FRA BALKAN
FILM FRA BALKAN
LØRDAG 10. MAI KL. 21.00
SØNDAG 11. MAI KL. 17.00
Балканот не е мртов. Regi: Aleksandar Popovski. Makedonia 2013. Manus: Ana Lasic og Aleksandar Popovski, etter Dejan Dukovskis skuespill. Foto: Dejan Dimeski. Musikk: Kiril Dzajkovski. Medv.: Nikola Ristanovski, Natasa Tapuskovic, Dragana Kostadinovska, Rade Serbedzija m.fl. Makedonsk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 39 min.
The Weight of Chains. Regi, manus og foto: Boris Malagurski. Canada 2010. Musikk: Jasna Djuran og Novo Sekulovic. Medv.: Rade Aleksic, James Bisset, John Bosnitch, Michel Chossudovsky m.fl. Forskjellige språk, engelske undertekster. DCP, farger 2 t 4 min.
BALKAN IS NOT DEAD
THE WEIGHT OF CHAINS
Det nye og det gamle
Følgene av Jugoslavias undergang
En makedonsk familie fra Bitola i begynnelsen av forrige århundre prøver å overleve, bevare sine røtter og holde sammen. To søstre og en bror har blitt igjen etter farens død: den eldre og roligere søster Eleni og to yngre søskenene Andja og Duko. Den avdøde faren nektet Eleni å leve med mannen hun elsker, den unge tyrkiske kadetten Kemal. Nå bestemmer hun seg for å vie sitt liv til å vente på ham. Andjas forlovede Damian, hennes brors beste venn og leder for opprørerne mot tyrkerne, tas på sin side til fange, og Eleni prøver å hjelpe sin søster med å befri hennes forlovede. Fra å være en passiv ugift kvinne forvandles hun til en forkjemper for kvinners rettigheter og for et mer moderne samfunn. Eleni kommer til å se Kemal bare én gang til før hun forlater livet. Balkan Is Not Dead ble tatt ut til festivalen One Country One Film i Apchat, Frankrike i 2013. Den ble også valgt ut til å vises på Karlovy Vary internasjonale filmfestival i 2011, da som work in progress. BaNeFF
The Weight of Chains er en dokumentar som evaluerer USA, NATO og EUs rolle i Jugoslavias undergang. Filmen gir et mangefasettert perspektiv på vestlig innblanding i delingen av de etniske gruppene i det tidligere Jugoslavia. Med en rekke fakta forklarer filmen hvordan vanlige mennesker forsøkte å leve i fred mens krigen ble påtvunget utenfra. Den viser også hvordan den ekstreme splittingen innad i Jugoslavia ble forsterket av utenlandske krefter som fantes på alle sider. Denne dokumentaren prøver å finne svar på hvorfor det etter konflikten fortsatt er så mye hat og misnøye, samtidig som at mytene om 1990-tallet fortsetter å leve. Gjennom en rekke intervju avsløres mindre kjente fakta, fakta som åpner opp nye perspektiver på etablerte sannheter om situasjonen på Balkan i dag. BaNeFF
32
FILM FRA BALKAN
FILM FRA BALKAN
SØNDAG 11. MAI KL. 19.15
SØNDAG 11. MAI KL. 21.00
Kad svane dan. Regi: Goran Paskaljevic. Serbia/Frankrike/Kroatia 2012. Manus: Filip David og Goran Paskaljevic. Foto: Milan Spasic. Musikk: Vlatko Stefanovski. Medv.: Mustafa Nadarevic, Predrag Ejdus, Meto Jovanosvski, Zafir Hadzimanov m.fl. Serbisk tale, engelske undertekster. DCP, farger 1 t 18 min.
Derriere les portes fermees. Regi og manus: Mohammed Ahed Bensouda. Marokko 2013. Foto: Youssef Laalioui. Medv.: Amal Ayouch, Karim Doukkali, Zineb Obeid, Ahmed Saguia m.fl. Marokkansk tale, engelske undertekster. DCP, farger 1 t 42 min.
WHEN DAY BREAKS
BEHIND CLOSED DOORS
Serbias Oscar-kandidat
Prisvinner ved indiefestivalen WorldFest
Den pensjonerte musikkprofessoren Misha Brankov oppdager under uvanlige omstendigheter sannheten om sin fortid. På stedet der det under andre verdenskrig sto en nazistisk konsentrasjonsleir for jøder, blir en metallboks fylt med dokumenter funnet. Under sin søken etter sannheten oppdager Misha at den nazistiske konsentrasjonsleiren Jugenlager Semlin fantes i sentrale Beograd, dagens Sajmiste, der nazistene drepte eller eskortert jøder, serbere og sigøynere nordover. Ett av disse ofrene var Misha sin avdøde far. When Day Breaks utgjorde Serbias bidrag til kategorien for beste fremmedspråklige film ved Oscar-utdelingen i 2013. BaNeFF/red.
Behind Closed Doors er en historie om seksuell trakassering og mobbing i arabiske land. Samira er en ung, attraktiv og lykkelig gift marokkansk kvinne. Men én morgen er alt forandret. I begynnelsen av filmen forteller kvinnens venninne at lederen Albachir uventet fikk en ny jobb og vil bli erstattet av en ny leder. Samira blir svært overrasket over nyheten fordi Albachir er elsket av alle i selskapet, mye på grunn av sin godhet, oppriktighet og respekt for de ansatte. Den nye lederen bedriver imidlertid seksuell trakassering og mobbing, men det er vanskelig å bevise hans skyld. Dette påvirker naturlig nok sterkt både kvinnens karriere og hennes personlige liv. Filmen vant Juryens spesialpris ved den 46. WorldFest i Houston, USA i 2013. BaNeFF/lesportesfermmes.com
33
Ingen andre forfatteres verker har vært utgangspunkt for flere spillefilmer og fjernsynsproduskjoner enn William Shakespeare. Søker vi på Internet Movie Database, finner vi Shakespeare kreditert som «writer» 999 ganger. 23. april er det offisielt 450 år siden Shakespeare ble født, og vi benytter anledningen til å vise sju filmer basert på hans verker frem mot sommeren.
Shakespeare på film 34
Det svenske Shakespeare selskapet ga i 2008 ut et spesialnummer om Shakespeare på film. I en av artiklene gjennomgår Kent Hägglund de mest kjente filmatiseringene av Shakespeares verker, fra de helt tidlige og til de senere spillefilmene med solide budsjetter og veletablerte produksjonsselskaper i ryggen. Med tillatelse fra Hägglund og Shakespeare sällskapet i Sverige gjengir vi her hele hans artikkel.
Shakespeare på film genom åren av Kent Hägglund/Shakespearesällskapet i Sverige
D
en första Shakespeare-filmen spelades in 1898, Filmmakare filmade av en scen ur Herbert Beerbohm Trees uppsättning av ”King John”, på Her Majesty’s Theatre i London. Det gjordes utomhus – den tidens film var inte tillräckligt ljuskänslig för att filma inne på teatern. Länge stod det i filmhistoriska böcker att denna korta film visade hur kungen signerar Magna Charta. Men när den återupptäcktes på Nederländernas filmmuseum på 1990-talet visade den sig innehålla kungens dödsscen. År 1900 förevigades den franska teaterstjärnan Sarah Bernhardt i fäktscenen från ”Hamlet”. Hon hade spelat rollen på scen många gånger. Det här var en tidig ljudfilm. När den visades på Paris-utställningen samma år ackompanjerades bilden av synkroniserade fäktljud på fonografrulle. Sådana här tidiga filmer gjordes i en enda tagning, med stillastående kamera.
1900–1920 1908-12 gjorde USA-bolaget Vitagraph ett dussintal mer avancerade Shakespeare-filmer, där innehållet i en pjäs återberättades på 10–15 minuter. För att hindra piratkopiering sattes bolagets logotyp in här och var i scenografin – den fanns till exempel över Juliets säng. I Julius Caesar (1908) fick romarna trikåbyxor – bolaget visste att en del censorer förbjöd filmer med nakna ben. Under 1910-talet kom längre och mer ambitiösa filmer i USA, England, Frankrike och Italien. Italienarna var särskilt förtjusta i att filmatisera de pjäser som utspelas i deras land – 1910 gjordes en Köpmannen i Venedig på plats i den staden. 1920–1940 Tyskland hade en storhetstid på 1920-talet, med bland annat Svend Gades Hamlet (1920). I den är titelpersonen en kvinna (Asta Nielsen) vars kön av tronföljdsskäl döljs från
födelsen. I Köpmannen i Venedig (Werner Krauss 1923) fick Jessica mer utrymme än Portia. Fri till Shake speare förhöll sig också Carl Th. Dreyers danska Der var engang (1921), där ”Så tuktas en argbigga” (”Taming of the Shrew” red. anm.) kombinerades med H. C. Andersens saga ”Svinedrengen” (”Griserøkteren”)! ”Så tuktas en argbigga” gav också underlag för den första långa ljudfilmen efter en Shakespeare-pjäs, Den gjordes i Hollywood 1929, och var bara 68 minuter lång. Alla biintriger var borttagna och allt fokuserades på relationen mellan argbiggan Katarina och hennes tämjare Petruchio, De spelades av filmstadens hetaste äktapar: Mary Pickford och Douglas Fairbanks, och här var det faktiskt hon som tämjde honom. Så tuktas en argbigga blev en publiksuccé, ändå dröjde det till 1935 innan ett Hollywood-bolag satsade på Shakespeare igen. Österrikaren Max Reinhardt var en av det tidiga 1900-talets stora teaterregissörer. Efter en storslagen uppsättning av ”En midsommarnattsdröm” på utomhusarenan Hollywood Bowl i 1934 fick han erbjudande om att göra film av pjäsen. Han hade satt upp den på scen många gånger med start 1905, men filmmediet var nytt för honom. Efter att Warner Brothers sett de första tagningarna fick Reinhardt en medregissör: William Dieterle. Resultatet blev en mycket praktfull film, med James Cagney som Botten och 14-årige Mickey Rooney som Puck. 1936 satsade Metro Goldwyn Meyer lika stort på sin Romeo och Julia. För att göra texten rättvisa satte man etablerade brittiska aktörer (verksamma i Hollywood) i de flesta rollerna. 46-årige Leslie Howard var Romeo, 43-årige Basil Rathbone Tybalt, 54-årige John Barrymore Mercutio. På sitt sätt är filmen en påminnelse om hur det såg ut på teatrar förr: det var regel att väletablerade medelålders aktörer fick ta hand om stora tonårsroller. Filmen är vacker, men stel och utan nerv. Mest imponerar scenografin
som drog hälften av jättebudgeten. Romeo och Julia gick med stor förlust och det dröjde 17 år innan något storbolag i Hollywood vågade sig pa Shakespeare igen. 1940–1990 Joseph L. Mankiewicz Julius Caesar (MGM, 1953) hade en så mycket djärvare och klokare rollbesättning. James Mason (Brutus), John Gielgud (Cassius) och Marlon Brando (Marcus Antonius) fick också utrymme att fördjupa sina rollgestalter. Producenten John Houseman, som hade arbetat mycket med Orson Welles både på teater och på film, hade stor del i framgången. Welles själv hade redan 1948 fått göra en Macbeth på Republic, ett lågbudgetbolag. Bolagsdirektörerna gillade inte resultatet, och tog filmen från honom. Den klipptes ned från 105 minuter till 86, och dubbades om. Othello (1952) tog flera år att få färdig och det samma gällde för Falstaff (Chimes of Midnight, 1966). Welles filmversion av ”Köpmannen i Venedig” blev aldrig klar, Macbeth (se egen omtale) återställdes 1980 i sin originalversion, men ägandeförhållandena till Falstaff är så oklara att den fortfarande är svår att hitta på dvd. I Storbritannien spelade Laurence Olivier i 1936 Orlando i en filmatisering av ”Som ni vill ha det”. År 1944 regisserade han och spelade huvudrollen i Henrik V. Detsamma gjorde han i Hamlet (1948) och i Rickard III (1956, se egen omtale). Hans tre egna filmer var konstnärliga framgångar och gav hyggligt med vinst. Ändå lyckades Olivier aldrig hitta finansiärer till den ”Macbeth”-film han drömde om att göra. Italienaren Franco Zeffirellis Så tuktas en argbigga (1966) och Romeo och Julia (1968) var så framgångsrika hos kritik och publik att det borde öppnat för fler Shakespeare-filmer av honom. Så blev det inte, i alla fall inte förrän han gjorde en fin filmversion av Verdis opera Otello (1986) och en sevärd Hamlet (1990).
I Sovjetunionen gjordes några fina Shakespearefilmer i det kulturella tövädret efter Stalins död, Sergej Jutkevitj gjorde en stark Othello (1955). Grigorij Kozintsev regisserade en lysande Hamlet (1964, se egen omtale) och en omskakande Kung Lear (1970). Olivier, Welles, Zeffirelli och Kozintsev hade sin grund inom teatern. Flera andra scenregissörer har också gestaltat Shakespeare på vita duken. Peter Hall gjorde 1969 en ojämn men stundtals briljant En midsommarnattsdröm med ett pärlband av lysande skådespelare: Judi Dench, Ian Holm, Helen Mirren, Ian Richardson, Diana Rigg, David Warner, med flera. Filmen byggde på Halls uppsättning av pjäsen på Royal Shakespeare Company i Stratford 1962. Samma år satte Peter Brook upp ”Kung Lear” där, med Paul Scofield. Den uppsättningen var basen för en filmversion som Brook gjorde 1971. Tony Richard gjorde 1969 en film av sin ”Hamlet”-uppsättning på Roundhouse i London: Nicol Williamson gjorde titelrollen, Anthony Hopkins Claudius och Michael Pennington Laertes. Charlton Heston hade 1950 spelat Marcus Antonius i en lågbudget-Julius Caesar. 20 år senare upprepade han rollen i en påkostad film, där John Gielgud gjorde Caesar. 1972 regisserade Heston Antonius och Kleopatra, och tog även här hand om Antonius roll. Roman Polanskis Macbeth (1971), fick mycket hån för att den finansierats av Playboy, men var en svart och originell tolkning av pjäsen. 1990–2010 29-årige Kenneth Branagh hade haft stora framgångar som Shakespeare- aktör och regissör, när han 1989 gjorde film av Henrik V. Den och hans Mycket väsen för ingenting (1993, se egen omtale) var så framgångsrika hos publiken att de banade väg för många andra. 1990-talet blev decenniet då det gjorts flest stora 35
S H AKESPEARE 45 0 ÅR
Shakespearefilmatiseringar: Richard Loncraines och Ian McKellens Rickard III (1995), Oliver Parkers Othello (1995), Al Pacinos Looking for Richard (1996), Trevor Nunns Trettondagsafton (1996), Baz Luhrmans Romeo + Julia (1996, se egen omtale), Julie Taymors Titus (1999) och två stycken En midsommarnattsdröm: Adrian Noble 1996 och Michael Hoffman 1999. Engelskprofessoren Samuel Crowl har faktiskt lanserat begreppet ”The Kenneth Branagh Era”, för att beskriva 1990-talets Shakespeare-filmer. Branaghs egen Hamlet (1996) fick dock kritik för att den var för lång, hans Love’s Labour’s Lost (2000) för att den var för kort och för att så mycket av Shakespeares dialog hade ersatts med amerikanska 1930-talsschlagers. Den sistnämnda blev ett publikfiasko och Branagh som hade planerat att börja spela in Som ni vill ha det redan år 2000 fick problem med finansieringen av den. Inte förrän 2006 låg den klar, och den har aldrig kommit upp på bio i Sverige. Däremot har den visats på en av de mindre tv-kanalerna här. Och den finns att få tag i på dvd. DVD – och innan dess VHS – har förändrat situationen för älskarna av Shakespeare-filmer. Det var annorlunda förr. Jag minns hur fascinerad jag blev av några stillbilder jag såg som tonåring. De var från En midsommarnattsdröm (1935) och jag greps av en stor längtan efter att få se filmen. Sedan dröjde det flera decennier innan jag fick se den på Cinemateket i Stockholm. Idag går de flesta filmerna att få tag i för hemmabruk. Till och med King John (1899) och den italienska Köpmannen i Venedig (1910) finns med andra stumfilmspärlor på en utgåva från British Film Institute, kallad Silent Shakespeare. Och medan filmhistoriker förr fick lita till minnet (det är därför man hittar så många fel i äldre filmböcker) så är det idag möjligt för vem som helst att titta och kontrollera. *** I tillegg til de filmene som er merket med «se egen omtale» i teksten viser Cinemateket i Bergen også Akira Kurosawas Ran (1989, basert på «King Lear») samt Fred W. Wilcox’ Forbidden Planet (1956) som er løselig basert på «The Tempest».
AKADEMIET CINEMATEKET: Shakespeare 450 år Vi arbeider med å få til et foredrag tirsdag 13. mai kl. 20.00 om Shakespeare på film. Foredragsholder er per i dag ikke bekreftet, så følg med på våre hjemmesider, facebook, twitter og medlemsmailer for ytterligere informasjon når arrangementet nærmer seg.
36
TIRSDAG 13. MAI KL. 17.30 TORSDAG 15. MAI KL. 21.00
William Shakespeare’s Romeo + Juliet. Regi: Baz Luhrman. USA 1996. Manus: Baz Luhrman og Craig Pearce, etter et skuespill av William Shakespeare. Foto: Donald M. McAlpine. Musikk: Nellee Hooper, Craig Armstrong og Marius de Vries. Medv.: Leonardo DiCaprio, Claire Danes, Brian Dennehy, John Leguizamo, Paul Sorvino m.fl. Utleie: NB. 35 mm, farger, 2 t 1 min.
ROMEO + JULIET «This isn’t literature. It may be dance or poetry. It is certainly cinema.» Sitatet ovenfor stammer fra François Truffauts uttalelse om Howard Hawks’ gangsterfilm Scarface (1932), men karakteristikken er minst like treffende for Romeo + Juliet. Shakespeares klassiske drama har under Luhrmans regi blitt en av de friskeste og mest radikale fortolkninger av den 400 år gamle historien. Dersom hans målsetting var å blåse bort det akademiske støvlaget fra Shakespeare, har han i høyeste grad lykkes. Der tidligere versjoner av teaterstykket nettopp var en filmatisering av teaterstykket, er Romeo + Juliet et fyrverkeri av en film. Luhrman benytter seg av alle de filmatiske virkemidler han har til rådighet: kjapp klipping, ultranærbilder, oppspeedet filmhastighet og en scenografi som er full av popkultur og religiøs kitsch – resultatet har blitt en heftig, musikkvideoestetisk versjon av dramaet. Romeo + Juliet kunne blitt kitsch, men er det ikke. De emosjonelle scenene kunne vært ironiske, men er det ikke. Likevel, i all parodiering og referering kan man lett miste grepet om den tragiske kjærlighetsfortellingen mellom Romeo og Julie. Det har kanskje vært meningen også – å pakke Shakespeare inn i en stor, fristende og lekker godteripakke for dem som ikke vil svelge medisinen på noen annen måte. Claire Danes og Leonardo DiCaprio er bedårende som de to barnlige, desperate turtelduene, som på grunn av rivalisering og hat mellom sine familier nektes å få hverandre. En av de mest romantiske og lidenskapelige klassiske historiene noensinne presenteres uten bismak og ironi, og viser samtidig sin udødelighet. olep/red.
S H AKESPEARE 45 0 ÅR
S H AKESPEARE 45 0 ÅR
TIRSDAG 13. MAI KL. 21.00 ONSDAG 14. MAI KL. 18.00
SØNDAG 18. MAI KL. 13.00 TIRSDAG 20. MAI KL. 18.00 ONSDAG 21. MAI KL. 20.30
Gamlet. Regi: Grigorij Kozintsev. Sovjetunionen 1964. Manus: Grigorij Kozintsev og Boris Pasternak, etter et stykke av William Shakespeare. Foto: Jonas Gritsius. Musikk: Dimitri Shostakovich. Medv.: Innokenti Smuktunovsky, Mikhail Nazvanov, Elze Radzinya, Yuri Tolubeyev, Anastasiya Vertinskaya m.fl. Utleie: NB. Russisk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 2 t 30 min.
Richard III. Regi: Laurence Olivier. Storbritannia 1955. Manus: Laurence Olivier, etter et stykke av William Shakespeare. Foto: Otto Heller. Musikk: William Watson. Medv.: Laurence Olivier, Claire Bloom, Ralph Richardson, Cedric Hardwicker, John Gielgud, Laurence Naismith m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 2 t 38 min.
HAMLET
RICHARD III
Å være eller ikke være i scope-format
Storartet skuespill i en storartet film
Grigorij Kozintsev var opptatt av hvordan Shakespeares «Hamlet» kunne tolkes i lys av sin egen tid. Da han omsider startet filmatiseringen av stykket, etter mange års studier, ønsket han å uttrykke en ny og aktuell tolkning av dramateksten. Det som først og fremst kjennetegner Kozintsevs versjon er den økte vektleggingen av de politiske og historiske tema i dramaet. Kozintsevs Hamlet er skutt på 70 mm, i såkalt Sovscope. Dette muliggjør fremstillingen av vidstrakte horisonter, store folkeforsamlinger, danser og prosesjoner. Det varieres mellom nærbilder som isolerer og fanger opp motivene, og ekstreme avstandsbilder som for eksempel setter en karakter i kontrast til horisonten eller det mektige slottet. I følge Kozintsev må en ved filmatisering av Shakespeare skifte tyngdepunktet fra det talte ord og over til det visuelle. Hver gang det visuelle bildet kan uttrykke mer enn hva en trofast bruk av teksten ville resultert i, avviker filmen fra teksten. Ellers tjener bildene til å forsterke ordene, og gir dem en utvidet dimensjon. Kozintsevs versjon av Hamlet er drastisk forkortet i forhold til dramateksten. I tillegg til tre scener som er kuttet i sin helhet, fordi de tar oppmerksomheten bort fra det politiske temaet, er store deler av dialogen utelatt. Kozintsevs versjon fremstår derfor mer som et visuelt dikt basert på Shakespeares poetiske bilder, enn en teksttro filmatisering. olep/red.
I denne stjernespekkede filmen hadde Shakespeare-fortolkeren Laurence Olivier både hovedrollen og regiansvaret, i tillegg til å produsere den. I Richard III gir han oss familiefeider og svik i fortellingen om den onde, deformerte kongen og hans kamper, både på slagmarken og på soverommet. Vi befinner oss i England på 1400-tallet på slutten av Rosekrigene, der Edward IV nylig har blitt kronet. Hans krokryggede bror Richard pønsker ut en listig plan for å sikre seg makten. Men når han vel har kommet dit, etter svik og drap, får hans onde handlinger konsekvenser. BFI har kalt filmen den mest underholdende av Oliviers Shakespearefilmer, som takket være hyppige visninger på amerikansk TV bidro til å popularisere Shakespeare i USA. Det var en sensasjon da arkeologene i 2013 kunne stadfeste at de hadde funnet skjelettet til den virkelige Richard III under en parkeringsplass i Leicester. Den omstridte kongen vil endelig få en storslått begravelse senere i år. I Oliviers filmversjon får vi se det berømte slaget ved Bosworth i 1485, hvor Turdorfamilien tok over kronen. Mye av vår oppfatning om Richard stammer fra nettopp Shakespeare sitt skuespill, som ble skrevet under Tudorperioden og derfor fremstilte Richard som den ultimate skurk. CiO/red. 37
S H AKESPEARE 45 0 ÅR
S H AKESPEARE 45 0 ÅR
SØNDAG 1. JUNI KL. 19.00 TIRSDAG 3. JUNI KL. 21.00
TIRSDAG 10. JUNI KL. 18.00 ONSDAG 11. JUNI KL. 20.30
Much Ado About Nothing. Regi: Kenneth Branagh. Storbritannia 1993. Manus: Kenneth Branagh, etter et stykke av William Shakespeare. Foto: Roger Lanser. Musikk: Patrick Doyle. Medv.: Emma Thompson, Kenneth Branagh, Michael Keaton, Keanu Reeves, Denzel Washington, Kate Beckinsale, Phyllida Law m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 50 min.
Ran. Regi: Akira Kurosawa. Japan/Frankrike 1985. Manus: Akira Kurosawa, Hideo Oguni, Masato Ide, basert på William Shakespeares «Kong Lear». Foto: Takao Saito, Masaharu Ueda, Asakazu Nakai. Musikk: Toru Takemitsu. Medv.: Tatsuya Nakadai, Akira Terao, Jinpachi Nezu m.fl. Utleie: NB. Japanske tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 40 min.
STOR STÅHEI FOR INGENTING
RAN
Seiersfest med forviklinger
Monumental familiefeide
Multitalentet Kenneth Branagh er tilbake på trygg Shakespearsk grunn med sin filmatisering av en av forfatterens mest populære komedier. Branagh har selv bearbeidet det lystige stykket om kjærlighet, intriger og dumskap for lerretet. I en actionfylt scene vender en gruppe seiersmette soldater tilbake fra krigen på hesteryggen. Atmosfæren er ladet med forventninger når kvinner og menn forbereder seg til kveldens storstilte feiring på Leonatos praktfulle eiendom. Og festen innfrir alle forventninger, nesten. Intrigene under festen spinner rundt to kjærlighetspar; den unge, vakre Haro og Claudio, en av de unge soldatene; og de litt eldre Beatrice og Benedick. Sistnevntes forhold preges av sårhet og kynisme forårsaket av en mislykket kjærlighetsaffære i ungdommens glade dager. Når de nå atter en gang møtes bryter det ut en slags lystig krig, hvor Beatrices våpen er hennes skarpe tunge, ironiske teft og utmattende ordleker, mens Benedick slår tilbake med sine voldsomme forfektende prinsipper om ungkarslivet overlegenhet i forhold til ekteskapet. Ikke uventet i et stykke av Shakespeare bygger handlingen på to parallelle og sammenvevde intriger. Den ene dreier seg om å forene de to som ikke vil bli et par, den andre beror på misforståelser mellom de to som nesten er et. Trondheim filmklubb/red.
Akira Kurosawas Ran utspiller seg på Unno-sletten i Japan på 1600-tallet. Den gamle krigsherren Hidetora bestemmer seg for å fordele makt og eiendommer mellom sine sønner. Han overlater lederskapet for klanen til sin eldste sønn, Taro, og gir sine to yngre sønner, Saburo og Jiro, hver sin borg. Den driftige og handlekraftige Saburo motsetter seg farens beslutning, samtidig som han anklager Taro for å være for ubesluttsom og svak til å være klanens leder. Saburo bannlyses av faren for sin oppsetsighet, og forvises. Det blir opptakten til en blodig familiefeide mellom Hidetora og hans tre sønner. Ran er en visuelt storslått film. I en lang rekke tablåer følger vi samuraihærenes forflytninger og kamper, ofte utelukkende akkopagnert av Toru Takemitsus Mahler-inspirerte musikk. Ran er legendarisk for sine nøyaktig koreograferte slagscener, noe som får krigshandlingene til å fremstå som en forskjønnet skjebne ballett. Kurosawa går så langt at han til og med kler armeène i forskjellige farger, slik at tilskueren uanstrengt kan skille de gode fra de onde, og følge den blå hærens kamp mot den røde, i det grønne gresset. Tatt i betrakting Kurosawas vektlegging av slagscenene, er det likevel filmens kammerscener som gjør sterkest inntrykk. Spesielt gjelder dette scenene som utspiller seg mellom den forføreriske og hevngjerrige Kaede, og Hidetoras sønner Jiro og Taro. I disse scenene er dramaet komprimert ned til en verbal maktkamp mellom få personer. olep
38
S H AKESPEARE 45 0 ÅR
S H AKESPEARE 45 0 ÅR • SØNDAGSMATINÉ
TIRSDAG 17. JUNI KL. 21.00 ONSDAG 18. JUNI KL. 19.00
ONSDAG 25. JUNI KL. 21.15 TORSDAG 26. JUNI KL. 19.00 SØNDAG 29. JUNI KL. 13.00
The Tempest. Regi: Derek Jarman. Storbritannia 1979. Manus: Derek Jarman, fritt etter et stykke av William Shakespeare. Foto: Peter Middleton. Musikk: Wavemakers. Medv.: Peter Bull, David Meyer, Neil Cunningham, Heathcote Williams, Toyah Willcox m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 35 min.
Macbeth. Regi: Orson Welles. USA 1948. Manus: Orson Welles, etter et stykke av Willian Shakespeare. Foto: John L. Russell. Musikk: Jacques Ibert. Medv: Orson Welles, Jeanette Nolan, Dan O‘Herlihy, Roddy McDowall, Edgar Barrier m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 52 min.
THE TEMPEST
MACBETH
En surrealistisk drøm
Fair is foul and foul is fair. Hover through the filthy air.
The Tempest utspiller seg på en dunkel, gotisk øy. Lyskildene kommer fra bleike blafrende stearinlys og stadige lynnedslag. Stedet, som ligner et parallellunivers til vårt eget, vekker en følelse av dyp ensomhet og er påtrengende klaustrofobisk. Dersom vi ser bort fra Forbidden Planet (se egen omtale), er The Tempest den første filmatiseringen av Shakespeares siste verk. Store deler av teksten er imidlertid redigert bort, men hovedstrukturen i historien er inntakt. Jarman har fylt filmen med danseinnslag og sang. Disse innslagene, samt de utrolige kostymene, gir tidvis en camp-følelse, men det blir ikke så outrert som i de fleste av Jarmans andre filmer. Jarman har beholdt de skarpe karaktertegningene og den stramme fortellingen fra det litterære forelegget, og skapt en nåtidig variant av Shakespeares bitre, kritiske allegori. Shakespeares drama var viktig for filmskaperen. Jarman leste «Stormen» første gang på skolen, og uttalte seinere: «The magic in the play... stayed with me. I deliberately avoided seeing [it] performed on stage, for fear my inner vision would be destroyed.» Mange vil hevde at dette er Jarmans mest vellykkede film. Til tross for et beskjedent budsjett ser omgivelsene spektakulære ut, og gir inntrykk av at filmen er en storstilt produksjon. De kunstneriske frihetene Jarman tillater seg i forhold til originalmanuskriptet, er dessuten i tråd med Shakespeares ånd. Dramatikerens verk er surrealistisk i seg selv; Jarman forsterker bare de virkemidlene «Stormen» baserer seg på. olep
Orson Welles er først og fremst kjent for sine spektakulære prestasjoner som yngling. Bare 22 år gammel skapte han udødelig populærkulturhistorie da han fikk radiolyttere til å tro at marsboere hadde startet krig i New Jersey. Få år senere regisserte han Citizen Kane (1941), som imidlertid ble en økonomisk fiasko og sørget for at filmstudioet RKO holdt ham i strammere tøyler. Et mindre kjent faktum om Orson Welles er hans livslange besettelse med William Shakespeare. Faktisk skal han i utgangspunktet ha takket ja til å lage film for RKO utelukkende for å kunne finansiere oppsettingen av Shakespeare-skuespill med sin teatergruppe Mercury Theater. Filmen Macbeth forholder seg forholdsvis fritt til originalen, med forkortelse av teksten og en viss omrokkering av stykkets scener. Scenografien er svært minimalistisk og skiller seg således temmelig markant fra Othello (1952), laget etter at Welles dro i selvpålagt eksil til Europa, og filmet på location. Orson Welles’ Macbeth har ikke slått like bra an hos alle. Rent visuelt kan den knapt måle seg med de storslåtte interiørscenene i Citizen Kane eller The Magnificent Ambersons, og heller ikke på lydsiden er filmen helt optimal. Det er likevel en spennende tolkning fra en mann som til fingerspissene behersket så mange av sin samtids media, av betydning og interesse både for Shakespeare- og Wellesentusiaster. olep/red 39
Grace Kelly
Det er noe som heter 책 gi seg mens man er p책 topp. Grace Kelly var i ferd med 책 etablere seg som en av Hollywoods store stjerner, da hun i 1956 valgte bort filmbyen fremfor et liv som fyrstinne i lilleputtstaten Monaco.
40
Rikmannsdatter drar til Hollywood Grace Kelly var filmprinsessen i eventyrland. En blendende vakker blondine av den kjølige, dydige sorten som var født med en sølvskje i munnen. Grace Patricia Kelly ble født 12. november 1929 i Philiadelphia i Pennsylvania, av velstående foreldre som nummer tre i en søskenflokk på fire. I ung alder bestemte hun seg for å bli skuespiller, og kom noen år senere inn på American Academy of Dramatic Art i New York. Tjue år gammel debuterte hun på teaterscenen i New York, samtidig som hun arbeidet i reklamefilm og hadde småroller i fjernsynsserier ved siden av at hun jobbet litt som modell. Året etter dro hun til Hollywood, der hun debuterte i en liten rolle i filmen 14 Hours i 1951. Gjennombruddet kom i 1952 med rollen som nygift kveker-kone i Fred Zinnemanns klassiker High Noon (se egen omtale), hvor hun spilte mot Gary Cooper. Selv om High Noon ble en stor suksess – den vant blant annet fire Oscars – var den også meget kontroversiell i Hollywood, da mange mente den var «uamerikansk». Blant annet John Wayne og John Ford gikk hardt ut mot filmen. Så selv om Kelly fikk mange lovord om sin innsats, satt produsentene fortsatt litt på gjerdet når det kom til rolletilbud. Først et knapt år senere fikk hun sin neste rolle, i Mogambo (1953) mot Clark Gable og Ava Gardner. Rollen ga henne en Oscar-nominasjon i klassen beste kvinnelige bi-rolle. Dette vakte Alfred Hitchcocks oppmerksomhet, og hennes neste to filmer, begge under mesterens regi, skulle løfte Kelly helt opp i Hollywoods elitedivisjon.
Under Alfreds vinger Hennes første film for Hitchcock var Dial M for Murder (1954), hvor hun spiller husmoren som ender med å drepe mannen som er leid inn av hennes ektemann til å drepe henne. Filmen hadde knapt hatt premiere før Hitchcock igjen hyret henne inn til Vindu mot bakgården (se egen omtale). Hitchcock hadde blitt tydelig begeistret for Kelly, og omtalte henne som den «perfekte blondinnen» han hadde lett etter i hele sin karriere. Hos henne fant han den pirrende «seksuelle elegansen» han hadde lett etter i sine kvinnelige hovedroller. I et intervju med Francois Truffaut noen år senere forklarte Hitchcock: «Sexuality on the screen should be suspensful, I feel. If sexuality is too blatant or obvious, there’s no suspense. [...] We’re after the drawing room type, the real ladies, who become whores once they’re in the bedroom. Poor Marilyn Monroe had sex written all over her face, and Brigitte Bardot isn’t very subtle either.» Etter disse to enorme suksessene for Hitchcock, var Kelly plutselig blitt en av Hollywoods heteste skuepillerinner. Hun var også blitt et moteikon. Edith Head, en av de viktigste kjoledesignerne i Hollywood, hadde nemlig også lagt sin elsk på henne. Spesielt i Vindu mot bakgården kler Head henne opp i det ene flotte antrekket etter det andre. Plutselig ville alle ha henne. I rask rekkefølge gjorde hun enda et par roller før 1954 var over, i The Bridges of Toko-Ri og Green Fire, før hun begynte innspillingen av The Country Girl (1955) som skulle gi henne Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.
Kelly var virkelig het. I løpet av et år hadde hun spilt inn fem filmer, hvorav fire var på ti-på-topp-listen over beste inntjening. Hun var overalt. Det var umulig å åpne et eneste magasin uten å finne et bilde av henne. Hun ble nevnt i samme åndedrag som Marlon Brando, Marilyn Monroe og Audrey Hepburn som det store fra Hollywood. Under ferdigstillelsen av hennes neste film, Hitchcocks Tyv fanger tyv (1955), begynte imidlertid ryktene å gå om at isprinsessen hadde tint opp og funnet den store kjærligheten. Og det var ikke med hvem som helst. Den store kjærligheten Grace Kelly besøkte filmfestivalen i Cannes våren 1955, i forbindelse med lanseringen av The Country Girl. Under oppholdet ble hun invitert til Monaco for en fotoseanse med den 32 år gamle og fortsatt ugifte Fyrst Rainier av Monaco – betraktet som verdens mest attraktive ungkar. 41
GRACE KELLY
Da Kelly returnerte til USA for å begynne innspillingen av sin neste film Svanen (1956) – hvor hun spilte en prinsesse – fortsatte hun korrespondansen med Fyrst Rainier. Julen 1955 dro han til USA hvor han fridde til henne og fikk ja. Før hun reiste til Monaco for å gifte seg, rakk hun imidlertid å gjøre ferdig enda en film; High Society (se egen omtale), der hun spilte mot blant annet Bing Crosby og Frank Sinatra. Det skulle bli hennes siste innsats på filmlerretet. Bryllupet mellom Fyrst Rainier III av Monaco og Kelly fant sted 18. og 19. april 1956. Grace Kelly ble etter giftemålet Fyrstinne Grace av Monaco. Bryllupet fikk mye oppmerksomhet, og man regner med at ca. 30 millioner seere så seremonien på direktesendt TV. Det var et ordentlig eventyrbryllup, spesielt fordi forholdet mellom Kelly og Rainier var basert på ekte kjærlighet – «det mest romantiske siden Romeo og Julie». Filmkarrieren var over Ni måneder og fire dager etter bryllupet fødte Kelly sitt første barn, datteren Caroline, og et drøyt år seinere markerte 101 skudd at tronarvingen Albert var ankommet verden. Familien ble fulltallig med Stephanie sju år seinere. Etter at hun ble fyrstinne, var filmkarrieren over. Hitchcock tilbød Kelly hovedrollen i Marnie (1964), noe hun først takket ja til etter å ha snakket med Fyrst Rainier. Reaksjonene i fyrstedømmet var imdlertid så sterke at han ombestemte seg og satte foten ned. Det betydde et endelig karrierestopp for Grace Kelly. 13. september 1982 kjørte fyrstinne Grace sammen med yngstedatteren Stephanie tilbake til Monaco etter et opphold på feriestedet Roc Agel. I de bratte svingene som kalles «Djevelens forbannelse» fikk Kelly slag. Bilen føk gjennom autovernet og gikk kast i kast nedover åssiden. Grace Kelly døde på sykehuset dagen etter, uten å ha kommet til bevissthet. Hun ble gravlagt i katedralen i Monaco fire dager seinere, med både representanter for utenlandske regjeringer, statsoverhoder og Hollywood til stede, og med over 100 millioner mennesker som tilskuere foran fjernsynskjermen. Grace Kelly var den dyktige skuespilleren som ble moteikon og skjønnhetsideal for kvinner verden over, og som så kapret drømmeprinsens i en ekte eventyrhistorie før hun mistet livet i en tragisk bilulykke så altfor tidlig. Det er slike historier som skaper legender. olep (kilder: wikipedia.no/nrk.no/na.no/montages.no)
42
SØNDAG 1. JUNI KL. 21.00 TIRSDAG 3. JUNI KL. 19.00
High Noon. Regi: Fred Zimmemann. USA 1952. Manus: Carl Forman, etter John W. Cunninghams ukebladnovelle «The Tin Star». Foto: Floyd Crosby. Musikk: Dimitri Tiomkin. Medv.: Gary Cooper, Grace Kelly, Lloyd Bridges, Lee Van Cleef, Lon Chaney, Henry Morgan m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 25 min.
HIGH NOON Do not forsake me, oh my darlin’ Gary Cooper spiller Will Kane, den nettopp avtroppende sheriffen som har skapt lov og orden i byen. Han slutter i jobben fordi han har giftet seg med den unge, vakre kvekerjente Amy Fowler, spilt av Grace Kelly. Sammen vil de reise bort for å leve et rolig liv uten vold. Men så kommer meldingen om at en tidligere banditt vil vende tilbake til byen, for å hevne seg på Kane. John Wayne likte ikke filmen og mente den var uamerikansk, intet godt vitnesbyrd på denne tiden. Men filmen fikk likevel ikke mindre enn fire Oscars – deriblant for beste mannlige skuespiller – selv om dette var en litt annerledes western. Ikke mange andre filmer i genren er et moralsk drama med ansatser til pasifistisk ideologi og en tvilende helt. I motsetning til John Fords westerns handler ikke High Noon om det sterke kameratskapet eller det gode amerikanske samholdet. Tvert imot handler det om det å ikke stille opp, om det å være feig og det å løpe fra ansvar. Filmens store drivkraft er klokka som beveger seg langsomt og truende mot tolv. Tidens enhet opprettholdes – tiden i filmen er det samme som de reelle 85 minuttene handlingen varer. Innenfor dette skal mange moralske valg gjøres, ikke bare blir vår staute, tenksomme helt satt på prøve, men det gjør også hans trofaste hustru, som hater det voldelige samfunnet hun er en del av. «Do not forsake me, oh my darlin’», og det gjør hun da heller ikke i oppgjørets time. Torsdagsfilmen/red.
GRACE KELLY
GRACE KELLY
TIRSDAG 10. JUNI KL. 21.00 SØNDAG 15. JUNI KL. 18.00
TIRSDAG 24. JUNI KL. 19.00 SØNDAG 29. JUNI KL. 21.00
Rear Window. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1954. Manus: John Michael Hayes, etter en roman av Cornell Woolrich. Foto: Robert Burks. Musikk: Franz Waxman. Medv.: James Stewart, Grace Kelly, Raymond Burr, Wendell Corey m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 52 min.
High Society [Fint folk flørter]. Regi: Charles Walters. USA 1956. Manus: John Patrick, etter Philip Barrys stykke «The Philadelphia Story». Foto: Paul C. Vogel. Musikk: Cole Porter. Medv.: Bing Crosby, Grace Kelly, Frank Sinatra, Celeste Holm, Louis Armstrong m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 47 min.
VINDU MOT BAKGÅRDEN
HIGH SOCIETY
Det finnes en kikker i oss alle
Glamour, musikk og romantikk
Den til vanlige særs aktive fotografen Jeff har brukket benet og tilbringer dagene lenket til rullestolen ved stuevinduet sitt, mens hans vakre kone – spilt av Grace Kelly – pleier ham. Fra vinduet mot bakgården har han fritt innsyn til naboene og finner stor glede i å bruke sin gedigne telelinse til kikking. Blant andre er Lars Thorwald og hans biske, invalide kone, gjenstand for Jeffs telelinse. En natt ser han Thorwald gjøre en mystisk ekskursjon med en stor, tung koffert. Dagen etter er hans kone forsvunnet, og når Jeff ser Thorwald fjerne en sag og en slakterkniv, begynner han å ane uro. Det som begynte som et kjedelig tidsfordriv, ender opp som en besettelse. Kikkermotivet går igjen i Hitchcocks filmer, men har aldri blitt uttrykt så eksplisitt og effektfullt som i Vindu mot bakgården: Kameraet forlater praktisk talt aldri Jeffs leilighet, slik at publikum har den samme begrensede synsvinkelen som Jeff – noe som gjør oss til aktive deltagere i Jeffs voyeurisme. Bare en gang flytter Hitchcock kameraet ut av leiligheten, og da skjer det noe som ryster hele det lille nabolaget. Et eksempel på Hitchcocks innovative kamerabruk er filmens åpningsscene. Jeff ligger og sover i leiligheten sin og kamera streifer gjennom rommet. Ikke et ord blir sagt, men likevel blir vi fortalt hva Jeff heter, hans yrke, hvordan han ble skadet og hva som feiler han. olep
Den meget suksessfulle jazz-musikeren C.K. Dexter Haven er skilt fra den vakre og rike Tracy Lord, men elsker henne fortsatt. Når han får vite at hun planlegger å gifte seg igjen med den enda rikere George Kittredge, bestemmer han seg for å ta affære. Han er villig til å gjøre alt i sin makt for å vinne henne tilbake. Også journalisten Mike Connor i sladremagasinet Spy Magazine har fått ferten av at et forestående bryllup er på trappene. Han får gjennom utpressing av Traceys far innpass i familien, men også han ender med å forelske seg hodestups i Tracy. Dermed har Tracy plutselig tre beilere å forholde seg til. High Society skulle bli Grace Kellys siste rolle før hun giftet seg med Fyrst Rainer og ble Prinsesse av Monaco. Som forlovet fikk hun anledning til å gjøre ferdig filmen – hun gikk med Cartier-forlovelsesringen hun fikk av Rainer under innspillingen – men da hun giftet seg fikk hun klar beskjed av fyrsten om at det var uaktuelt å spille inn flere filmer. Musikken i filmen er komponert av Cole Porter, og byr på klassikere som Crosby-Sinatra duetten «Well, Did You Evah?», Crosby og Louis Armstrongs «Now You Has Jazz», den romantiske balladen «True Love» med Sinatra og Kelly, og Sinatras «You’re Sensational». olep
43
m m e o r s kino Sommertid er blockbustertid i kinobransjen. I to måneder tar tilsynelatende hjernen ferie og ordet «kvalitet» blir synonymt med påkostede spesialeffekter, naturlovstridig fysikk og unnødvendig høy basslyd. Distributører vegrer seg for å lansere seriøse filmer om sommeren, ettersom de tar for gitt at de uansett vil drukne i et hav av lett underholdning. Og det er ikke for ingenting at Cinematekene tar sin ferie nettopp i juli. Men i juni viser vi film, og i et forsøk på å tilpasse oss publikums kinovaner – eller kanskje heller kinobransjens forestilling om publikums kinovaner – kjører vi en liten serie i juni med
44
filmer under merkelappen Sommerkino. Til forskjell fra våre regulære serier bindes ikke disse filmene sammen av noen røde tråder utover det å være gode filmer som vi tror vil gjøre seg godt når sommeren er i anmarsj. I motsetning til sommerfilmene du serveres på de kommersielle kinoene, er dette filmer som ikke bare forsvarer et kvalitetsstempel hele året rundt, men som har gjort det i flere år allerede. Rett og slett et lite knippe klassiske mesterverk plukket ned fra øverste hylle og servert på sølvfat! red.
SOMMERKINO • S H AKESPEARE 45 0 ÅR
SOMMERKINO • PÅ OPPFORDRING
ONSDAG 4. JUNI KL. 19.00 TORSDAG 5. JUNI KL. 21.15
TORSDAG 12. JUNI KL. 18.00 SØNDAG 15. JUNI KL. 13.00 OG KL. 20.00
Forbidden Planet. Regi: Fred McLeod Wilcox. USA 1956. Manus: Cyril Hume, etter en historie av Irving Block og Allen Adler og løslig basert på William Shakespeares «Stormen». Foto: George J. Folsey. Musikk: Louis og Bebe Barron. Medv.: Leslie Nielsen, Anne Francis, Walter Pidgeon, Warren Stevens, Jack Kelly m.fl. Utleie: Egen kopi. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 38 min.
La belle histoire. Regi og manus: Claude Lelouch. Frankrike 1992. Foto: Frank Camhi og Jean-Yves Le Mener. Musikk: Francis Lai og Philippe Servain. Medv.: Gérard Lanvin, Béatrice Dalle, Vincent Lindon, Marie-Sophie L., Patrick Chesnais m.fl. Utleie: NB. Fransk tale , norske undertekster. 35 mm, farger, 3 t 8 min.
FORBIDDEN PLANET
EN VAKKER HISTORIE
Hollywood science fiction par exellence
2000 års slit for et øyeblikk av evigheten
Forbidden Planet er en av de mest spektakulære science fiction-filmene som noensinne er laget. Filmens imponerende effekter og spektakulære scenografi kommer til sin fulle rett gjennom de fantastiske technicolor-fargene og bruk av cinemascope-formatet. I tillegg er dette den første filmen med et 100% elektronisk lydspor. Den første syntheseizeren kom først åtte år senere, men Louis Barron konstruerte sin egen elektroniske duppedings for å lage «bleeps, blurps, whirs, whines, throbs, hums, and screeches» som utgjør lydsporet. Handlingen er lagt til planeten Altair-IV, en gang tidlig på 2200-tallet. Et romskip er sendt fra jorden for å undersøke hva som har skjedd med en gruppe kolonister som ble sendt dit for flere år siden, men som ikke har gitt lyd fra seg på lenge. Fremme på planeten møtes de av Robbie the Robot – filmhistoriens første robot med en personlighet. Robbie tar dem med til Dr. Morbius som sammen med sin datter er de eneste som er igjen av kolonistene. Han forteller at en ukjent kraft drepte de andre og ødela romskipet deres. Morbius har brukt tiden til å forske på historien til planetens urinnvånere som ble utradert for flere hundre tusen år siden. De har etterlatt seg både teknologi og en underjordisk, futuristisk by – flere kilometer stor – som klarer å vedlikeholde seg selv. Snart begynner imidlertid den merkelige kraften å røre på seg igjen, og mannskapets liv er i fare. olep
En vakker historie handler om sigøyneren Jesus og Odona, en kvinnelig tyv. Det er kjærlighet fra første blikk – men når var egentlig det? «Déjà vu» er stikkordet, og filmen er en reise i tidligere liv, fra Jesu tid til i dag. Claude Lelouch er mest kjent for En mann og en kvinne (1966), et av 1960-tallets mest populære kjærlighetsdramaer. Han er en av Frankrikes mest folkekjære regissører, men sørgelig få av filmene hans er blitt vist på kino i Norge. Han har vært kalt en fattigmanns Godard. De to regissørene nærer den samme kjærligheten til bilder, den samme sansen for ordspill og sitater og den samme begeistringen for montasje. Men Lelouch har en grunnleggende naivitet som filmskaper. Når han forlater sine paradenummer – sentimentale historier eller lekne skøyerstreker – og blir filosofisk, faller han lett inn i en pretensiøs bane. I En vakker historie er begge de positive sidene ved Lelouchs skaperlynne til stede. Filmen er full av vakre og velkomponerte bilder, den er deilig romantisk og bæres av et suggererende lydspor. Filmens behandling av reinkarnasjonstemaet er muligens mer problematisk og vanskelig å fordøye, men med en smule godvilje eller en svermerisk innstilling kan også dette godtas. Med suveren beherskelse av mediet har Lelouch skapt et univers fjernt fra den postmoderne ironi – romantisk og inderlig. olep 45
SOMMERKINO
SOMMERKINO
TIRSDAG 17. JUNI KL. 19.00 ONSDAG 18. JUNI KL. 21.00
SØNDAG 22. JUNI KL. 13.00 TIRSDAG 24. JUNI KL. 21.00 ONSDAG 25. JUNI KL. 19.00
Point Blank. Regi: John Boorman. USA 1967. Manus: Alexander Jacobs, David og Rafe Newhouse, basert på Richard Starks roman «The Hunter». Foto: Philip H. Lathrop. Musikk: Johnny Mandel. Medv.: Lee Marvin, Angie Dickinson, Keenan Wynn m.fl. Utleie: Egen kopi. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 32 min.
India Song. Regi og manus: Marguerite Duras. Frankrike 1974. Foto: Bruno Nuytten. Musikk: Carlos D’Alessio. Medv: Delphine Seyrig, Michel Lonsdale, Mathieu Carrière, Claude Mann, Vernon Dobtcheff, Monique Simonet, Marguerite Duras,Benoît Jacquot m.fl. Utleie: CCF. Fransk tale, engelske undertekster. 35 mm, farger,2 t.
POINT BLANK
INDIA SONG
«Did it happen? ... A dream ... a dream ...»
Marguerite Duras mest kjente film
Walker og hans venn Reese raner et forbrytersyndikats lyssky pengetransport. Walkers kone, Lynne, og Reese går imidlertid bak ryggen på ham; han blir skutt på kloss hold og etterlatt for å dø. Om han overlever eller dør er et åpent spørsmål. Sistnevnte mulighet medfører at han gjennom resten av filmen er et spøkelse, eller at resten av filmen er en drøm – de siste 15 sekundene i en døende manns fantasi. Walker vender i filmen i hvert fall tilbake til de levendes verden, og med hjelp av den mystiske mannen Yost prøver han å kreve tilbake sin andel av pengene. Point Blank er en av de mest særpregede filmene fra Hollywood på slutten av 1960-tallet. Dette skyldes for en stor del briten John Boorman. Han bruker gangsterog thriller-genren for å utforske den økende fremmedgjøringen i en mekanisert, urban verden. Walker er en anakronisme fra 1940-tallets film noir transportert til 1960-tallets San Francisco og Los Angeles, der kvinnene tar for mange beroligende piller og gangsterne har byttet ut personligheten med grå dresser. Fremmedgjort og forvirret vandrer han rundt i en verden av betong, glass, stål og truende vertikale linjer. Faktisk er den vellykkede bruken av arkitektur som bilde på moderne fremmedgjøring så vellykket at filmen i dag brukes i undervisningen ved utallige arkitekthøyskoler over hele verden. Lee Marvin gjør en av sine beste roller som Walker. Han er en ufølsom, uforsonlig drapsmann som ikke kan stanses, han er den tøffeste mannen du har sett, han åpner aldri en dør hvis han kan sparke den inn. Likevel er han maktesløs og forvirret, og ikke situasjonens herre. olep
India Song er sangen om den uoppnåelige kjærligheten, et gjennomgangstema hos Marguerite Duras. Filmen er et ledd i hennes unike kunstneriske løpebane hvor tekst, teater og film har blitt stadig nærmere og uløselig knyttet til hverandre. En tiggerske som vi aldri får se, er på vei fra Kambodsja. Der bodde hun sammen med sin familie inntil hennes mor kastet henne på dør fordi hun var blitt gravid. Den falne kvinnen drar av sted mot et liv i fornedrelse, sult og sykdom. Hun mister håret og kvinneligheten, og en sårskorpe sprer seg på hennes hode. Ettersom hun blir mer og mer frastøtende, preger isolasjon og utstøtthet hennes tilværelse. En beskyttende galskap tar overhånd som resultat av mangel på føde og menneskelig kontakt. Personene beveger seg i et tidløst, statisk og drømmeaktig univers. De personene vi ser spiller som hypnotiserte, som marionetter i en nøye beregnet koreografi. Den udramatiske komposisjonen av enkeltbildene gjør oss oppmerksomme på stemmene og det vi ellers hører. Som i Hiroshima mon Amour (1959) er ordet derfor svært sentralt i India Song. Musikken er også viktig som et kontrasterende virkemiddel, og for å rendyrke stemningen av fjern uvirkelighet spilles det livlig musikk i sekvenser som kaller spesielt på det tragiske. Duras er kjent som en av den franske nyromanens viktigste talerør. Hun har også laget et fåtall filmer, hvorav India Song er den mest kjente. olep/red.
46
Kom og smak, kom og sjå, kom og få…
4.-6. juli
Nosferatu - den originale vampyrfilmen frå 1922. Stumfilmen vert servert med spesialkomponert musikk framført av stort orkester og skumle smakar frå festivalen sine kokkar.
• Kvinnhersfilmen (samanklypping av autentiske Super 8 – opptak) • Filmen om Pushwagner
Festivalkokk Jon Aga
I samarbeid med Cinemateket i Bergen
• Festivalkokk: Jon Aga • Hjorteparteringskurs • Mat- og kunstmarknad laurdag • Sambando6 spelar til dans laurdag kveld
www.matogkunst.no
Ein smak av film
• Festivalkunstnar: Pushwagner, med utstillingsopning fredag i Galleri G Guddal
• Mat, kunst og aktivitetar på fjellet sundag
Festivalkunstnar
• Underhaldning for born og vaksne
Norsk film er for tiden på en bølgetopp. Besøkstallene stiger, antall filmer øker og invitasjonene til internasjonale filmfestivaler er mange. Men det følger en skygge med alt.
R JÆ LSK FEI
FEILSKJÆR
NORSKE FEILF EILSKJÆR FEILSKSKJ JÆR ÆR
48
F
or hver suksess som lages, finner man i hvert fall minst en flopp – som oftest fler. I motsetning til suksessene, blir floppene fort glemt. Og det skal man kanskje strengt tatt være glad for. Samtidig er det jo viktig å lære av våre – og andres – feil. Hvis ikke kan man jo risikere å gjøre de samme tabbene om igjen og om igjen. Det vil Cinemateket i Bergen være med å forhindre. Derfor vil vi i programmene fremover presenter norske filmer som i sin samtid fikk totalslakt av pressen og/eller floppet totalt. Vi har tidligere annonsert at cinemateket ikke kan garantere deg som publikummer at du vil like våre filmer, men at du vil skjønne at det er en film av betydning, og at den har viktige kvaliteter. Med filmene i denne serien kan vi nesten garantere at filmene ikke har særlig kvaliteter, men at du vil like det du ser – i hvert fall om du ler av ting som er ufrivillig morsomt. For dette er filmer med flust av ufrivillig humor, filmer som i sitt forsøk på å ta opp seriøse og viktige tema tryner så fundamentalt i klisjeer og ufrivillig komikk at det faktisk blir underholdene. Eller provoserende. Upåvirket blir man i hvert fall ikke. Og det er jo en av kunstens viktigste funksjoner – å vekke følelser. Er det ikke? Samtidig er det jo filmer som grunnet sine lave kvaliteter knapt har fått mulighet til å vise seg frem senere. De er svært lite tilgjengelig, siden få av floppene ble lansert på video eller kjøpt opp av fjernsynskanalene. Så med disse eksklusive visningene får også nye generasjoner muligheten til å kose seg med mindre vellykkede forsøk på å lage god film. På en annen side kan det jo faktisk hende at vi snubler over et forbigått mesterverk i prosessen. Eller kanskje ikke. Koselig på kino blir det uansett. olep
NORSKE FEILSK JÆ R
Klimaks. Regi: Rolf Clemens. Norge 1965. Manus: Sten Rune Sterner. F oto: Knut Gløersen. Musikk: Arne Nordheim. Medv.: Per Jansen, Rut Tellefsen, Lars Nordrum, Ingrid Valvik, Morten Andersen, Sverre Austad, Turid Balke, Svein Byhring, Aud Schønemann m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, franske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 34 min.
KLIMAKS Filmen som gir deg gåsehud på sjelen «Krister bor sammen med sin far i en avsidesliggende villa på landet et sted i Norge. Moren er død, omkommet ved en ulykke – eller kanskje et selvmord? Til huset kommer Nina, som er farens elskerinne, for å bo sammen med de to. Krister har et barn med en ung pike i nærheten, et sjarmerende lite pop-fjols som lever av føljetonger og dagdrømmer. Krister har ikke tatt noe ansvar for barnet. Landhandleren betaler, han tror barnet er hans.
Krister var alltid mammas gutt, som kunne komme til henne når han følte seg ensom og ute av seg. Moren brukte ham mot faren, som ble sjalu mot sønnen. I et desperat forsøk på å bli akseptert av sin far, gjør Krister hva han kan for å skremme Nina fra å bli boende i huset – Krister frykter et nytt trekantdrama. Krister studerer psykologi, og han viser seg fra sin verste side; opererer med sjokkerende faguttrykk og provoserende oppførsel. Men Nina lar seg ikke avskrekke. Hun finner det pikant.
ONSDAG 11. JUNI KL. 18.30 TORSDAG 12. JUNI KL. 21.15
I løpet av et døgn utvikler dramaet seg. Nina forfører Krister – eller omvendt. Etterpå viser Krister henne bilder av sin døde mor, ille tilredt. Han forteller Nina at faren skjøv moren utfor stupet. Ninas selvsikkerhet har fått et grunnskudd; hun er skremt. Faren kommer hjem. Krister og Nina har glemt å kjøpe inn mat. Faren bestemmer at de alle tre skal dra opp til restaurant Stupet for å spise. Motvillig og redd blir Nina med. Krister forsvinner, og dramaet nærmer seg sitt klimaks.» (Filmens presseskriv) Arne Hestenes i Dagbladet var nådeløs: «Til de grader holder ikke filmen, at en nesten med beklagelse må ta tilflukt til den nærliggende og nesten banale betegnelse og karakterisere hele denne pretensiøse filmen som et anti-klimaks. [...] I første rekke må denne beklagelige misere bli å tilskrive Sten Rune Sterner – mannen som står bak dette ha-stemte manus, som bærer preg av gymnasiastfordøyet psykologi – gjennom en «story» som virker like ærgjerrig som forjukset – like tilstrebet betydningsfull som amatørmessig hul – et intellektuelt oppgulp til å bli svimmel av. [...] Ingenting kan være pinligere enn det høytidelige epigoneri – trangen til å følge med utlandet på det tragiske artistiske plan – skal vi så bardus himle overfor en slags Antonioni i Industrigaten? Her er dialoger som er så rystende banale i sin intetsigende omstendelighet, og monologer som er så hesblesende Bergman-merkverdige at en får gåsehud på sjelen.» God fornøyelse! olep/red. 49
REPET
programmets
Hitchcock Én gang per program fremover viser vi en utvalgt Hitchcock-film. Denne gang: Hitchcocks første fargefilm, det halsbrekkende eksperimentet Repet – i glorious Technicolor. Alfred Hitchcock er kanskje den regissøren i verdenshistorien som har det sterkeste merkenavnet – han var bortimot en sjanger alene. Enhver Hitchcock-film lover sitt publikum noe spesielt. Den lover spenning, humor og morbiditet i varierende størrelser. Som oftest i Hitchcocks filmer handler alle disse tre egenskapene om hva karakterene ikke vet, men som publikum vet. Det kalles dramatisk ironi. I nesten hele sin karriere fortsatte han å finpusse dette grepet, men aldri fikk det et så radikalt uttrykk som i Repet (se egen omtale). I Repet kulminerer Hitchcocks sans for dramatisk ironi i hans mest ekstreme eksperiment i så måte.
50
Filmen handler om to college-gutter som synes å være i mental helspenn over å ha forlest seg på Nietzsches teorier om overmennesket. De dreper en klassekamerat hvis eneste skyld var å være ordinær, hiver han i en kiste i stuen og holder så et selskap i samme stue for å vise sin overmeneskelige styrke – alt mens hele selskapet er uvitende om hva de to guttene og vi som publikum vet. Hele filmen finner sted i guttenes leilighet, hvor kistens evige tilstedeværende utgjør en av Hitchcocks mange McGuffins. Som for å understreke det outrerte premisset valgte Hitchcock å gjøre filmen i tilsynelatende én lang tagning hvor alle klipp, ni stykker i tallet, er forsøkt skjult. Det var et mastodontprosjekt av et eksperiment som ikke fant sitt like før Aleksandr Sokurov gjorde sin én-tagningsfilm Russian Ark i 2002. Sigurd Wik
PROGRAMMETS H ITC H COCK
Rope. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1948. Manus: Arthur Laurents og Hume Cronyn, etter et skuespill av Patrick Hamilton. Foto: Joseph Valentine og William V. Skall. Musikk: Leo F. Forbstein. Medv.: James Stewart, Farley Granger, John Dall, Cedric Hardwicke, Joan Chandler m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 20 min.
REPET Mord til middag «Mord er en kunstform,» uttaler professoren i James Stewarts skikkelse halvt på spøk. Dermed tar to av hans studenter ham på ordet og dreper en felles venn fordi de anser seg selv som intellektuelt overlegne. Mordet rettferdiggjøres som en demonstrasjon av Nietzsches overmennesketeori. Kisten de legger liket i, bruker de som spisebord under selskapet samme kveld, der offerets kjæreste og hans foreldre er blant gjestene. Professoren dukker også opp og skjønner gradvis at noe ikke stemmer.
Repet er blant Hitchcocks mest eksperimentelle filmer, i alle fall teknisk sett. Den er en av få filmer i filmhistorien som tilsynelatende består av én eneste lang tagning. Både handling og teknisk oppbygning er uten avbrudd, og filmen fortoner seg som en eneste lang kamerabevegelse mellom kl. 19.30 og 20.50. Realiteten er at filmen består av ti scener og dermed ni klipp, hvor klippene er forsøkt skjult på forskjellige måter. Et slikt eksperiment bød selvsagt på både tekniske finur-
TORSDAG 19. JUNI KL. 21.00 SØNDAG 22. JUNI KL. 19.00
ligheter og problemer. Ettersom handlingen begynner i fullt dagslys og ender i skumringen måtte studiobelysningen kontrolleres gradvis i henhold til dagens gang, en oppgave som ble vanskeligere når man hadde med den enormt lyskrevende Technicolor-prosessen å gjøre. Manhattans horisont, det visuelle bakteppet gjennom hele filmen, ble nøye konstruert og skydekket over den ble laget slik at det kunne flyttes fra venstre mot høyre. I tillegg måtte scenografien beveges rundt på lydløse hjul når det enorme Technicolor-kameraet skulle kjøres fra et værelse til et annet. I tillegg har vi den homoseksuelle underteksten som kritikere ofte gjør et ganske stort poeng av. Underteksten stammer fra virkelighetens Leopold/Loeb-sak i 1924, hvor to velstående jusstudenter drepte en 14 år gammel gutt. Både skuespillet «Rope» fra 1929 og Hitchcocks film er basert på denne berømte saken, og de tar opp temaet på forskjellige måter. I filmen alluderes og refereres det til homofili, noen ganger på ganske morsomt vis, men det uttales naturlig nok aldri eksplisitt. Hollywood forbød tross alt alle direkte referanser til homofili på 1940-tallet. Men at begge skuespillerne som gestalter de to guttene selv var homofile, er i det minste et interessant aspekt ved Repets produksjonshistorie. sw/red. 51
ALF PRテ郎SEN 100 テ・r 52
23. juli er det 100 år siden Alf Prøysen ble født. I den anledning viser vi filmatiseringen av hans eneste roman, «Trost i taklampa». Selv om multikunstneren Prøysen aldri var særlig aktiv innenfor filmen, synes vi det er på sin plass at også Cinemateket viser sin respekt for en av våre fremste diktere og visesangere når anledningen byr seg.
A
lf Prøysen ble født på husmannsplassen Prøysen i Ringsaker på Hedemarken. Han snakket varmt om barndoms- og oppvekstårene på husmannsplassen. Mora Julie var uvanlig belest, faren Olaf sang og spilte. Og «…sultne var vi æiller. Det gikk an å leve lengi på saus og poteter…» 25 år gammel reiste han fra bygda, og i flere år flyttet han fra gard til gard i Akershus. Han kretser liksom rundt hovedstaden, og i 1941 fikk han kontakter ved Dovrehallen i Oslo. Han skrev ni viser til høstrevyen under dikternavnet Alf Ragnar. Han sa opp gardsarbeiderjobben, men Dovrehallen brant før visene var solgt, og han måtte ta seg ny plass. Denne gangen kom han til Vøien gård i Asker. Dette var like ved småbrukerlærerskolen på Sem, og her fikk han kontakt med revymiljøet. Han ble forfatter, skuespiller og scenograf for flere oppsetninger. I 1945 debuterte han med en novellesamlingen Dørstokken heme og fikk svært gode kritikker. Året etter spilte han i Oslostudentenes revy Ad Undas i Studentersamfundet, og hans Trygve Lie-parodi «Når man ser det hele lite grann fra oven» ble en landeplage. Visesamlinga «Drengestu’viser» kom i 1948. Med god hjelp fra radioen solgte den 100.000 eksemplarer innen året var omme. Med suksessen fulgte også turnéliv, fulle hus og stormende jubel. «-Det var det året je ble sjenni», sa han senere.
I 1950 kom det som skulle bli hans eneste roman: «Trost i taklampa». Romanen ble teaterstykke i 1952, film i 1955 og, til slutt, musikal i 1963. Alle versjonene var store kassasuksesser, og romanen holdt stand som Norges mest solgte i nesten førti år. «Trost i taklampa» var ikke bare en kommersiell suksess. Det er Alf Prøysens hovedverk, og en nøkkel til hele forfatterskapet og hans kunstneriske prosjekt. Aftenposten spurte: «Handlingen? Er det flukten fra landsbygda?» Alf Prøysen: «Nei, den handler om alle dem som kommer tilbake.» I hele sin kunstneriske karriere var Alf Prøysen en av NRK-Radios viktigste medarbeidere, med faste innslag i programpostene «Lørdagsbarnetimen», «Barnetimen for de minste», «Visens Venner», «Dæins på Sletta» og «Søndagsposten». Etter å ha prøvd seg i Lørdagsbarnetimen, ble han jevnlig «onkel» i «Barnetimen for de minste» fra 1952 og utover. De tre store: Alf Prøysen, Anne Cath. Vestly og Thorbjørn Egner satte nye standarder for norsk barnelitteratur, og har gitt voksne og barn en stor, felles kulturskatt. Radioen var et fantastisk medium for Alf Prøysen, og han fikk anledning til å boltre seg. Platelansering i radio hjalp godt på salget, og den største norske single-suksessen noensinne er «Tango for to». Nora Brockstedt sang Alf Prøysens tekst på Bjarne Amdahls melodi i en slagerkonkurranse, og den slo igjennom
over natta. I Sverige ble den også årets hit, og på radio Lux oppnådde den å bli knust over eteren, en ære som tilfalt sønderspilte landeplager. Fjernsynet rakk aldri helt å bli Alf Prøysens medium, men på NRK-TV hadde han barneprogram om «Grautgramsen», og ikke minst var han uforglemmelig som Romeo Clive i Anne Cath. og Johan Vestlys Kanutten og Romeo Clive. Alf Prøysen må ha vært et arbeidsjern av de sjeldne. Han debuterte sent, og døde så altfor tidlig. På femogtyve hektiske år etterlot han seg en utrolig produksjon av svært høy kvalitet: Over førti bøker for barn og voksne, samtidig som han rakk å være turnerende artist, radiostjerne, grammofonstjerne og det som i dag kalles A-kjendis. Han samlet inn et par tusen folkelige viser, var medredaktør for en rekke vise- og barnebøker og oversetter av barneklassikere fra mange land. I 1970 fikk han Norsk Kulturråds ærespris. Samme år, men etter sin død, fikk han Kirke- og undervisningsdepartementets hederspris for sin innsats for barnelitteraturen i Norge. Han var syk og sliten den siste tida, men arbeidet til det siste. Han døde av kreft på Rikshospitalet i Oslo, 23. november 1970, bare 56 år. fra proysenhuset.no (redigert)
53
ALF PRØYSEN 1 0 0 ÅR
Trost i taklampa. Regi: Erik Borge. Norge 1955. Manus: Alf Prøysen, etter sin egen roman. Foto: Tore Breda Thoresen. Musikk: Alf Prøysen. Medv.: Grete Nordrå, Martin Gisti, William Nyrén, Jack Fjeldstad, Roy Bjørnstad, Pål Bang-Hansen m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 21 min.
TROST I TAKLAMPA By og Land – Mann mot Mann Spenningen er stor i den vesle bygda på østlandet. Stedets store sønn, dikteren Lundjordet, har sett det for godt å besøke sine gamle hjemtrakter. Men Lundjordet er ikke den eneste på hjembesøk. Gunvor Smikkstugun, en pjuskete trostunge av ei jente, som alle trodde hadde mista vettet da hun flytta til byen, har kommet hjem som en stolt og vakker dame. Mens Lundjordet mest er opptatt av å formane hjembygdingene om å verne om hjemstedet sitt, er Gunvor mest på 54
frierferd blant gamle kjærester og venninner som alle blir betatt av Gunvors fortellinger fra byen. Men det er ikke lenge før janteloven innhenter Gunvor. Romanen «Trost i taklampa» av Alf Prøysen ble raskt en suksess i da den kom ut i 1950. Den tok for seg en viktig konflikt i norsk historie, nemlig fraflyttingen fra bygdene. Mange hadde meninger om den drastiske økningen i fraflytting som bygdenorge erfarte etter krigen, men få har klart å illustrere problemet på en
TORSDAG 26. JUNI KL. 21.00 SØNDAG 29. JUNI KL. 19.00
så genialt enkel og folkelig måte som Prøysen gjorde. Prøysen tar utgangspunkt i et ironisk paradoks. En selvopptatt dikter ser på det som sin plikt å forlate hjembygda og dra ut i verden, men samtidig roper han om at de andre ‘enkle sjelene’ i bygda, for all del må være trofast mot jorden sin og bli der de er. Da ABC-film med Erik Borge i spissen tok på seg oppgaven å filmatisere Prøysens roman, kunne de lett ha falt i den fellen som så mange andre har, å ufarliggjøre Prøysen og fremstille ham som en folkelig sjarmerende bygdehumorist. Prøysen var uten tvil sjarmerende og morsom, men hans viser og fortellinger har ofte en skarp og meget kritisk satire i seg som mange har valgt å se helt bort fra. Romanen «Trost i taklampa» avslører mye av hykleriet som man den dag i dag finner hos byintellektuelle så vel som bondestanden, i deres forsøk på å være noe mer enn det de egentlig er. Erik Borges filmversjon klarer å bevare dette aspektet og oversette det til filmmediets billedspråk. Det er stemmen og visene til Prøysen selv som leder oss gjennom filmen og til slutt får vi se ham på toget på vei til byen, med en kassegitar på magen. Situasjonen er nok ikke langt fra slik den var, da Prøysen selv forlot Hedemarken og dro til storbyen for første gang. red/CiO
CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant av 200 titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien. Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en vott. Du bør kunne finne noe av interesse her. Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes. Billetter:
kr. 40,- m/medlemskap kr 80,- u/medlemskap Medlemskap fås kjøpt i billettsalget for kr. 100,-. For filmprogram, artikler og annen filminfo, se cinemateket-usf.no, eller følg oss på facebook og twitter. Velkommen!
DR.JOHN & THE NITE TRIPPERS
PEYROUX
(N)
FJ
BABY!
(DE)
LAMARAMA
ESA PIETILA
LIBERTY SHIP FORLØP (N)
(FI)
SYLVIE COURVOISIER / MARK FELDMAN DUO SONDER (N)
(N)
(N)
TORBJÖRN ZETTERBERG & DEN STORE FRÅGAN (S) ENSEMBLE (N/S/CH)
PAPANOSH MIKKO INNANEN &
INNKVISITIO
(FI)
JAZZINTRO: (F)
TORSTEIN EKSPRESS
BUS MED KÅRE KOLVE (N)
(N)
STILLHOUSE
AUGUR
(US)
MOLECULES (N)
OUTLIERS
(N)
(DE/N/UK)
INGRID EGG3
(N)
(N)
GLOW
(N)
!!! CHK
SOLVEIG SLETTAHJELL (N)
(N)
(N)
BLOODY BEACH
BWM TRIO
CARSTENSEN ORDEN STEINAR
(US)
JOHNNY
(US)
(US)
(S)
& PALE HORSES STIAN BILLY CHRI WALLUMRØD ENSEMBLE
SHORTER
IANNE D FIRE!
(US)
STIAN WESTERHUS
HART
WAYNE
(N)
MOLVÆR TORE JULIA BRUNBORG (N)
(N/S)
ODDJOB
(S)
DANIEL
(N/S/DK)
FRANCK
(N)
Norges beste festivalpriser!! STUDENTRABATT PÅ ALLE BILLETTER!
COME SHINE
MISS TATI
HENRYSON/BALKE JORMIN / KLEIVE DET SKANDALØSE ORKESTER
CHK
HOLTER
JAZZINTRO:
HULLYBOO
(N)
(N)
(US)
INTERSTATIC
KJØP BILLETT PÅ
Nattjazz.no
(N)
ANORAK
(UK)
IBRAHIM ELECTRIC
SPACEMONKEY (DK)
(N)
SVEIN OLAV
HERSTAD TRIO
GONZALO RUBALCABA (CUBA)
(N)
LENA NYMARK
(N)
TERRI LYNE CARRINGTON (US)
(N)
JAZZOO
(N)
(S)
TORBJÖRN
ZETTERBERG & DEN STORE FRÅGAN (S)
ROB MAZUREK
KORNSTAD
UNDERGROUND
LIVING SPACE
THE FJORDS
TENOR BATTLE (N)
& SÃO PAULO
(US)
(N)