Programkatalog Cinemateket USF apr-jun 2016 by Cinemateket i Bergen

e t to r e  s c o l a s ø n dag sm at iné

f e m m e  fata l e m å ne dens fi lm

| |

Program 2 2016 cinemateket usf

april–juni

Lik Cinemateket i Bergen på Facebook

Følg oss på twitter @CinemateketUSF

www.cinemateket-usf.no

Sølvbjørn Grand Jury Prize b e r l i n f i l m f e s t i va l

E N F I L M AV P A B L O L A R R A Í N

))))) «Mesterlig» T HE GUA RDI A N

PÅ K I N O F R A 8 . A P R I L

Program 2 2016 cinemateket usf Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

søn

0304

11.15 13.00 18.00 20.15 18.00 20.30 18.00 20.30 18.00 20.00 13.00 18.00 20.00 18.00 20.15 18.00 20.15 18.00 20.00 18.00 20.15 21.00 18.00 20.00 18.00 20.30 18.00 20.15 13.00 18.00 20.15 18.00 20.00 18.00 20.00 18.00 20.30 18.00 21.30 18.00 20.00 18.00 20.00 18.00 20.00 11.15 13.00 18.00 20.00

Familiedag på USF: Barnefilm Vi som elsket hverandre så høyt Double Indemnity Listen to Me Marlon Vi som elsket hverandre så høyt Double Indemnity Paraplyene i Cherbourg Vi som elsket hverandre så høyt The Wild One Paraplyene i Cherbourg Paraplyene i Cherbourg Listen to Me Marlon The Wild One The Big Sleep Troll i eske Tarvelige, heselige og vemmelige The Big Sleep Bohemenes liv Tarvelige, heselige og vemmelige Tilbake Akademiet Cinemateket: Reinert Kiil Huset Huset Bohemenes liv En sporvogn til begjær Tilbake Heaven Can Wait Huset En sporvogn til begjær The Killers En sporvogn til begjær Huset Heaven Can Wait Dirty Dancing Fame Fame Dirty Dancing Spartacus The Killers Huset Spartacus Enclave We Will Be the World Champions Next to Me Gorcilo – Did You Come to See Me? Familiedag på USF: Barnefilm Spartacus Our Everyday Life No One’s Child

Blir anonnsert på cinemateket-usf.no Ettore Scola, Italia 1974 Billy Wilder, USA 1944 Stevan Riley, USA 2015 Ettore Scola, Italia 1974 Billy Wilder, USA 1944 Jacques Demy, Frankrike 1964 Ettore Scola, Italia 1974 Laslo Benedek, USA 1954 Jacques Demy, Frankrike 1964 Jacques Demy, Frankrike 1964 Stevan Riley, USA 2015 Laslo Benedek, USA 1954 Howard Hawks, USA 1946 Overraskelse! Ettore Scola, Italia 1976 Howard Hawks, USA 1946 Aki Kaurismäki, Finland/Frankrike 1992 Ettore Scola, Italia 1976 Andrej Zvjagintsev, Russland 2003 Samtale med regissøren Reinert Kiil, Norge 2016 Reinert Kiil, Norge 2016 Aki Kaurismäki, Finland/Frankrike 1992 Elia Kazan, USA 1951 Andrej Zvjagintsev, Russland 2003 Ernst Lubitsch, USA 1943 Reinert Kiil, Norge 2016 Elia Kazan, USA 1951 Robert Siodmak, USA 1946 Elia Kazan, USA 1951 Reinert Kiil, Norge 2016 Ernst Lubitsch, USA 1943 Emilie Ardolino, USA 1987 Alan Parker, USA 1980 Alan Parker, USA 1980 Emilie Ardolino, USA 1987 Stanley Kubrick, USA 1960 Robert Siodmak, USA 1946 Reinert Kiil, Norge 2016 Stanley Kubrick, USA 1960 Goran Radovanović, Serbia/Tyskland 2015 Darko Bajić, Serbia 2015 Stevan Filipovic, Serbia 2015 Milan Karadzić, Montenegro/Serbia 2015 Blir anonnsert på cinemateket-usf.no Stanley Kubrick, USA 1960 Ines Tanović, Bosnia-Herzegovina/Slovenia/Kroatia 2015 Vuk Ršumović, Serbia 2014

tir

0504

ons

0604

tor

0704

søn

1004

tir

1204

ons

1304

tor

1404

søn

1704

tir

1904

ons

2004

tor

2104

søn

2404

tir

2604

ons

2704

tor

2804

tir

0305

ons

0405

fre

0605

lør

0705

søn

0805

april–juni Side

43 18 25 35 18 25 39 18 35 39 39 35 35 25 21 18 25 40 18 46 15 15 15 40 36 46 41 15 36 26 36 15 41 49 49 49 49 41 26 15 41 51 51 52 52 43 41 53 53

søndagsmatiné vi som elsket hverandre så høyt paraplyene i cherbourg en sporvogn til begjær spartacus dirty dancing postbudet ringer alltid to ganger gudfaren elena natten i varennes vba

16 ettore scola vi som elsket hverandre så høyt tarvelige, heslige og vemmelige en spesiell dag le bal natten i varennes kaptein fracassas reise

22 femme fatale double indemnity the big sleep the killers postbudet ringer alltid to ganger laura the lady from shanghai

tir

1005

ons

1105

tor

1205

søn

1505

ons

1805

tor

1905

søn

2205

tir

2405

ons

2505

søn

0506

tir

0706

ons

0806

tor

0906

søn

1206

tir

1406

ons

1506

tor

1606

søn

1906

tir

2106

ons

2206

tor

2306

søn

2606

tir

2806

ons

2906

tor

3006

18.00 20.15 18.00 20.00 18.00 20.15 13.00 18.00 20.00 18.00 20.15 18.00 20.30 13.00 16.00 18.30 21.00 18.00 21.00 18.00 20.15 13.00 18.00 21.15 18.00 20.00 18.00 21.00 18.00 20.00 13.00 18.00 20.00 18.00 21.00 18.00 20.00 18.00 20.15 13.00 18.00 20.30 18.00 20.15 18.00 20.00 18.00 20.00 13.00 18.00 20.30 18.00 21.00 18.00 20.00 18.00 21.00

Storbyhavn Troll i eske Huset Storbyhavn Leon En spesiell dag Dirty Dancing En spesiell dag Leon Postbudet ringer alltid to ganger One-Eyed Jacks Arabian Nights Vol. 1: The Restless One Postbudet ringer alltid to ganger Postbudet ringer alltid to ganger Arabian Nights Vol. 1: The Restless One Arabian Nights Vol. 2: The Desolate One Arabian Nights Vol. 3: The Enchanted One One-Eyed Jacks Le Bal Le Bal Huset Gudfaren Gudfaren Månedens film i juni: VBA Insomnia – Den som synder sover ikke Gudfaren Forvist Insomnia – Den som synder sover ikke Månedens film i juni: VBA Forvist Elena Månedens film i juni: VBA Laura Natten i Varennes Troll i eske Laura Elena Elena Natten i Varennes Natten i Varennes Siste tango i Paris Diary of a Lost Girl Diary of a Lost Girl Siste tango i Paris Månedens film i juni: VBA The Lady Vanishes The Lady Vanishes Leviatan Månedens film i juni: VBA Kaptein Fracassas reise The Lady From Shanghai Leviatan Apokalypse nå! The Lady From Shanghai Kaptein Fracassas reise Apokalypse nå! Månedens film i juni: VBA

Elia Kazan, USA 1954 Overraskelse! Reinert Kiil, Norge 2016 Elia Kazan, USA 1954 Luc Besson, Frankrike 1994 Ettore Scola, Italia/Canada 1977 Emilie Ardolino, USA 1987 Ettore Scola, Italia/Canada 1977 Luc Besson, Frankrike 1994 Tay Garnett, USA 1946 Marlon Brando, USA 1961 Miguel Gomes, Frankrike/Tyskland/Portugal/Sveits 2015 Tay Garnett, USA 1946 Tay Garnett, USA 1946 Miguel Gomes, Frankrike/Tyskland/Portugal/Sveits 2015 Miguel Gomes, Frankrike/Tyskland/Portugal/Sveits 2015 Miguel Gomes, Frankrike/Tyskland/Portugal/Sveits 2015 Marlon Brando, USA 1961 Ettore Scola, Frankrike/Italia/Algerie 1982 Ettore Scola, Frankrike/Italia/Algerie 1982 Reinert Kiil, Norge 2016 Francis Ford Coppola, USA 1972 Francis Ford Coppola, USA 1972 Blir annonsert på cinemateket-usf.no Erik Skjoldbjærg, Norge 1997 Francis Ford Coppola, USA 1972 Andrej Zvjagintsev, Russland 2007 Erik Skjoldbjærg, Norge 1997 Blir annonsert på cinemateket-usf.no Andrej Zvjagintsev, Russland 2007 Andrej Zvjagintsev, Russland 2011 Blir annonsert på cinemateket-usf.no Otto Preminger, USA 1944 Ettore Scola, Frankrike/Italia 1982 Overraskelse! Otto Preminger, USA 1944 Andrej Zvjagintsev, Russland 2011 Andrej Zvjagintsev, Russland 2011 Ettore Scola, Frankrike/Italia 1982 Ettore Scola, Frankrike/Italia 1982 Bernardo Bertolucci, Italia/Frankrike 1972 G.W. Pabst, Tyskland 1929 G.W. Pabst, Tyskland 1929 Bernardo Bertolucci, Italia/Frankrike 1972 Blir annonsert på cinemateket-usf.no Alfred Hitchcock, Storbritannia 1938 Alfred Hitchcock, Storbritannia 1938 Andrej Zvjagintsev, Russland 2014 Blir annonsert på cinemateket-usf.no Ettore Scola, Italia/Frankrike 1990 Orson Welles, USA 1948 Andrej Zvjagintsev, Russland 2014 Francis Ford Coppola, USA 2001 Orson Welles, USA 1948 Ettore Scola, Italia/Frankrike 1990 Francis Ford Coppola, USA 2001 Blir annonsert på cinemateket-usf.no

36 21 15 36 42 19 49 19 42 26 37 54 26 26 54 55 55 37 19 19 15 37 37 14 42 37 46 42 14 46 47 14 27 20 21 27 47 47 20 20 38 57 57 38 14 59 59 47 14 20 27 47 38 27 20 38 14

28 marlon brando listen to me marlon the wild one en sporvogn til begjær storbyhavn one-eyed jacks gudfaren siste tango i paris apokalypse nå!

40 Cinematekene i norge the wild one bohemenes liv heaven can wait spartacus leon arabian nights insomnia – den som synder sover ikke

44 Andrej Zvjagintsev tilbake forvist elena leviatan

Innhold

4 | Programoversikt 10 | Leder 12 | Søndagsmatiné

Vi kjører på med søndagsmatineer. Nesten hver søndag presenterer vi en ny matinéfilm kl. 13.00.

14 | Månedens film

Vi har bergenspremiere på Reinert Kiils grøsser Huset som er månedens film i april og mai. Månedens film i juni er ikke klar ennå, men vil bli annonsert i god tid.

15 | Akademiet Cinemateket: En samtale med Reinert Kiil På vår premiere av Huset kommer regissør Reinert Kiil på besøk for en samtale før filmen.

16 | Ettore Scola

Da Ettore Scola døde i januar i år mistet vi en av forgrunnsfigurene i både den italienske og europeiske filmen. Personlige, melankolske og bittersøte tragikomedier var hans varemerke, men han kunne også provosere. Vi viser hans høydepunkter.

21 | Troll i eske

Én gang i måneden presenterer vi en førpremiere på en film som snart kommer på kino. Hvilken film det blir får du ikke vite før du lyset går ned.

22 | Femme fatale

Denne våren tar vi en titt på femme fatale-karakteren. Det er en av populærfilmens mest ikoniske karakterer, og i Hollywood-filmen markerte den et solid brudd med kvinnefremstillingen på film. I film noir fikk hun sitt mest ekstreme uttrykk som farlig kvinne.

28 | Marlon Brando

Marlon Brando. Rebell, slamp og sex-symbol, men først og fremst Skuespiller. Etter manges mening er han den aller største amerikanske skuespiller noensinne. Filmene Cinemateket USF viser i vår vil forhåpentligvis kunne bekrefte det.

40 | Fellesvisninger Cinematekene i Norge

En gang i uken er det digitale fellesvisninger ved alle de norske cinematekene – i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø.

43 | Familiedag på USF

Én søndag i måneden er det familiedag på USF med konserter, dans, film og kunst. På Cinemateket USF får man barnefilm med norsk tale til en hyggelig pris.

44 | Andrej Zvjagintsev

Russiske Zvjagintsev har på kort tid blitt anerkjent som en av dagens største filmatiske talenter. Med hans fire filmer gir vi deg muligheten til å forstå hvorfor.

48 | Dansens dager 2016

I forbindelse med Dansens Dager viser vi to legendariske filmer fra 1980-tallet: Dirty Dancing og Fame.

50 | BaNeFF – Balkan New Film Festival

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. Billetter koster kr. 80 og selges ved inngangen. Enkelte påkostede arrangement kan ha forhøyet billettpris. Cinemateket USFs filmkort, et klippekort med 10 billetter, hvor ett klipp = én billett, koster kr. 600,-. Filmkortet er ikke personlig og kan benyttes av flere på samme film. Filmkortet har ingen utløpsdato. Ved arrangementer med forhøyet billettpris vil verdien av et klipp tilsvare ordinær billettpris (p.t. kr. 80,-), og man kan enten bruke flere klipp eller betale mellomlegget med kort eller kontant. Filmkortet gjelder ikke som medlemskap ved Bergen filmklubb eller andre norske filmklubber tilknyttet Norsk Filmklubbforbund. Visningene ved Cinemateket USF har en aldersgrense på 15 år, om ikke annet er opplyst i filmomtalen. Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no hjemmeside: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Budd Hytland (permisjon)Kinomaskinist Daniel Kapusta (vikar) Kinomaskinist Ida Elisabeth Kjørholt Kinomaskinist Hakim Benhabiles Kinomaskinist Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: Dag Grønnestad (leder), Aslak Høyersten, Maria Ekerhovd og Mathilde Holm.

Helgen 6. til 8. mai presenterer vi seks filmer fra årets BaNeFF i Stockholm – en liten minifestival med ny film fra Balkan.

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog, plakater og nettsider er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. Trykk: Molvik Grafisk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555. Vi takker: - Maria Fosheim Lund for artikkel om Andrei Zvjagintsev. - Ole J. Husveg for gjenbruk av artikkel om Marlon Brando. - Jelena Mila/BaNeFF, Julie Lillelien Porter/Dansens dager og Marius Olsen/Another World Entertainment for programsamarbeid. - Irene Torp Halvorsen, Jan Langlo, Hege Jaer og Kjell Runar Jensen v/Cinemateket i Oslo/NFI for programsamarbeid. - Bent Bang-Hansen, Arild Jørgensen, Håvard Oppøyen og Kjetil Kvale Sørenssen v/Nasjonalbiblioteket (NB) for utlån av filmkopier. - De norske filmdistributørene som leverer oss film til «Troll i eske». - Cinematekene i Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Jørgen Larsson, Bergen internasjonale filmfestival og USF Verftet for godt samarbeid. - Våre annonsører. Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

54 | Arabian Nights-maraton

Arabian Nights-trilogien var blant fjorårets mest ambisiøse filmer. Det er sint, samfunnskritisk og utfordrende filmkunst som vi presenterer i en trippel-bill.

56 | Programmets stumme: Diary of a Lost Girl

Legendariske Louise Brooks spiller den fortapte kvinnen i G.W. Pabsts berømte film. Akkompagneres på piano av Jørgen Larsson.

På forsiden:

Én gang per program viser vi en utvalgt Hitchcock-film. Denne gangen: en av hans mest folkekjære filmer fra tiden før han dro til Hollywood.

Francis Ford Coppola USA 2001

58 | Programmets Hitchcock: The Lady Vanishes

Apokalypse nå!

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

FAMILIESERIEN 2016-17

LØRDAGER KL. 14.00 I GRIEGHALLEN

Konsertene på lørdag ettermiddag er hele familiens inngangsbillett til den klassisk musikkens verden.

Lør 17.12 Lør 18.02 Lør 22.04

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester og fysiker Andreas Wahl gjester i serien 16-17.

I timen før konserten er kafeen åpen i foajeen og vi inviterer til ulike aktiviteter. Hver konsert varer ca. én time. Ingen pause.

PRIS PR. PERSON FOR SERIEN ER KR. 290 BESTILL I DAG HOS MARKED@HARMONIEN.NO KUNDETELEFON 55 21 62 28

Musikalske julekort Vi er alle stjernestøv Svingninger

MUSIKKSELSKAPET HARMONIEN

Alle filmene alfabetisk Apokalypse nå! Arabian Nights Vol. 1: The Restless One Arabian Nights Vol. 2: The Desolate One Arabian Nights Vol. 3: The Enchanted One Bal, Le Big Sleep, The Bohemenes liv Diary of a Lost Girl Dirty Dancing Double Indemnity Elena En spesiell dag En sporvogn til begjær Enclave Fame Forvist Gorcilo – Did You Come to See Me? Gudfaren Heaven Can Wait Huset Insomnia – Den som synder sover ikke Kaptein Fracassas reise Killers, The Lady From Shanghai, The Lady Vanishes, The Laura Leon Leviatan Listen to Me Marlon Natten i Varennes Next to Me No One’s Child One-Eyed Jacks Our Everyday Life Paraplyene i Cherbourg Postbudet ringer alltid to ganger Siste tango i Paris Spartacus Storbyhavn Tarvelige, heselige og vemmelige Tilbake Vi som elsket hverandre så høyt We Will Be the World Champions Wild One, The

Side 38 54 55 55 19 25 40 57 49 25 47 19 36 51 49 46 52 37 41 15 42 20 26 27 59 27 42 47 35 20 52 53 37 53 39 26 38 41 36 18 46 18 51 35

LEIE EN KINOSAL? Cinemateket USF er en kinosal med svært høy standard hva gjelder lyd og bilde. Vi har 4k digitalkino-projektor stående klar til tjeneste, og lydsystemet er oppgradert til 7.1-lyd. Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og en toppkvalitets digitalfremviser klar til disposisjon. Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no tel 5531 8580.

FRA REGISSØREN AV METROPOLITAN, THE LAST DAYS OF DISCO OG DAMSELS IN DISTRESS

WHIT STILLMANS

LOVE

& FRIENDSHIP KATE BECKINSALE & CHLOË SEVIGNY

BASERT PÅ JANE AUSTENS LADY SUSAN KOMMER PÅ KINO I SOMMER

leder

Apokalypse nå? E

tter en høst som politisk sett ikke gikk helt slik vi i hadde håpet på her ved Cinemateket i Bergen, står vi foran et år preget av usikkerhet. Vi har ikke fått erstattet inntektstapet som følge av at Universitetet i Bergen sa opp avtalen om Kjøp av undervisnings tjenester som har vært en av bærebjelkene i Cinemateket i Bergens økonomi siden oppstarten i 1993. Med oppsigelsen forsvant nærmere 20% av våre egeninntekter over natten, og i skrivende stund har ingen av våre offentlige støttespillere tatt ansvar for å sikre videre drift av Cinemateket i Bergen. Alt håp er imidlertid ikke ute – både Norsk Filminstitutt, Hordaland Fylkeskommune og Bergen Kommune har gitt tydelige signaler om at de ønsker at Bergen fortsatt skal ha et cinematek. De neste månedene frem mot sommeren vil vise om fine ord blir til noble handlinger – om ikke finansieringen løser seg må Cinemateket i Bergen stenge dørene til høsten når kontoen er tom. Det er imidlertid ingen grunn til å finne frem kjetting, hengelåser og dørbolter enda! Vi satser friskt videre, og satser på at vinden blåser vår vei til sommeren slik at vi kan forsette med å presentere de udødelige klassikerne og ny, alternativ film for bergenserne der de hører hjemme – på det store lerretet i en mørk kinosal! Programmet du holder i hånden vil i hvert fall bli gjennomført. Og vi håper det er noe for enhver smak i de neste månedene frem til sommeren. 10

Først ut er en serie viet Ettore Scola, den italienske mesterregissøren som døde i januar. Scola er en av filmhistoriens fremste humanister, og hans filmer kretser som regel rundt spørsmål om politikk og menneskelige relasjoner. Etter at han fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 1974 med Vi som elsket hverandre så høyt skulle han de neste tjue årene etablere seg som en av frontfigurene i både den italienske og europeiske filmen med en rekke personlige, melankolske og bittersøte tragikomedier. I et intervju med La Repubblica i 2015 oppsummerte Scola sin karriere slik: «Jeg er temmelig lat. Det var derfor jeg foretrakk å arbeide som manusforfatter. Det var Vittorio Gassman som overtalte med til å begynne å regissere, en jobb som passer best for en løgner; man må hele tiden gi uttrykk for at man vet alt...» Vi viser seks av hans mest folkekjære filmer frem mot sommeren. Videre har vi satt sammen en serie med de mest berømte femme fatale fra 1940-tallets klassiske noirfilmer. For selv om film noir er preget av mannlige helter og antihelter, er det som oftest kvinnene i disse filmene som er den mest interessante karakteren og verdt et studium i seg selv. Få genre og stilretninger innen filmhistorien har hatt en så kompleks fremstilling av kvinner som film noir. Kvinnen fremstilles som seksuell og farlig. Hun er attraktiv, forførende og manipulerende, og i løpet av en film kan hun skifte karakter en rekke ganger. Et av de viktigste kjennetegn

på en femme fatale er at vi aldri helt vet hvor vi har henne. Skuespillere som Rita Hayworth, Lauren Bacall, Ava Gardner, Gene Tierney, Barbara Stanwyck og Lana Turner personifiserte denne farefulle skapningen – og vi gir deg en mulighet til å oppleve dem alle sammen på stort lerret. Den tredje store temaserien i dette programmet er viet skuespilleren Marlon Brando – rebell, slamp og sex-symbol, men først og fremst Skuespiller med stor s. Etter manges mening er han den aller største amerikanske skuespiller noensinne, og filmene vi presenterer frem mot sommeren vil forhåpentligvis bekrefte det. En noe kortere regissørpresentasjon har vi også funnet plass til. Den er til gjengjeld komplett – og tematisk aktuell i dagens situasjon med millioner av mennesker på flukt fra sine hjem og drevet ut i en tilværelse uten tilhørighet noe sted. For russiske Andrei Zvjagintsev er det å komme hjem nemlig noe man ikke kan ta for gitt. I hans fire spillefilmer er et hjem noe midlertidig og ikke nødvendigvis en trygg base. Et sted man kan oppholde seg på begrenset tid, men som kan opphøre å eksistere når som helst. Og de som går der hjemme og venter, som regel koner og barn, kan på sin side ikke regne med at de som har reist vender tilbake igjen. Zvjagintsev har på kort tid blitt anerkjent som en av dagens største filmatiske talenter, og vi gir deg muligheten til å forstå hvorfor.

Vi har også et par temaserier på programmet, deriblant et gjensyn med to av 1980-tallets store publikumsyndlinger, dansefilmene Fame og Dirty Dancing. De vises i samarbeid med Dansens dager 2016, et arrangement som går av stabelen i slutten av april. Vi prøver oss også med en real trippel-bill når vi viser Miguel Gomes’ kritikerroste Arabian Nights. Trilogien var det mest ambisiøse filmprosjektet som ble vist i Cannes i 2015. Det er et mystisk, humoristisk, absurd, mangefasettert og ikke minst dypt engasjerende bilde av Portugal i kjølvannet av finanskrisen. Med sine sprikende formgrep og tematiske tråder, og en samlet spilletid på seks timer og tjue minutter, er Arabian Nights sint, samfunnskritisk og utfordrende filmkunst som kommer til å bli stående som noe av det viktigste fra filmåret 2015. Vi har også invitert tilbake den Stockholm-baserte filmfestivalen BaNeFF som vi startet et samarbeid med for to år siden. BaNeFF – Balkan New Film Festival – har som mål å tilgjengeliggjøre og åpne opp nye muligheter i filmindustrien og europeisk film gjennom å presentere kremen av balkansk film. Helgen 6. til 8. mai presenterer vi seks filmer fra årets festival i Stockholm på Cinemateket USF – en liten minifestival der altså. Som vanlig fortsetter vi med noen faste programposter. Månedens film for eksempel, har definitivt kommet for å bli. Fra 17. april og frem til Nattjazzen overtar salen vår i slutten av mai, har vi gleden av å

presentere den norske horror-filmen Huset av Reinert Kiil som har norgespremiere 15. april. Bergen Kino har av uvisse årsaker bestemt seg for ikke å vise filmen, så da får Cinemateket USF trå til og slå ring rundt den uavhengige, norske sjangerfilmen. Religion, gammel norsk overtro, nazister og eksorsister – det er ingrediensene i Huset. Det høres voldsomt ut, men faktum er at det hele sys sammen til en helhet som er blant de beste norske skrekkfilmene fra de siste årene. I tillegg har Huset en sidehistorie, eller kanskje heller en underliggende historie. Dette er noe mange skrekkfilmer har, for eksempel Villmark-filmene, og her synes vi denne historien både er original og ganske elegant løst. For øvrig virker både foto- og lydarbeid å tilhøre en film i en helt annen budsjettklasse, begge deler er svært solid utført. Månedens film i juni forsvant plutselig for oss rett før vi skulle gå i trykken med dette programmet og lot seg ikke erstatte på kort varsel. Vi vil nok klare å få på plass en verdig film i ukene etter påske, så abonner på vårt nyhetsbrev, hold deg oppdatert på våre nettsider og/eller følg oss på Facebook og/eller Twitter, og du vil garantert få med deg hva det er når den tid kommer. Et annet konsept som har slått an er Troll i eske. Her vil vi av naturlige årsaker ikke si et knyss om hva som blir presentert på lerretet, men en tirsdag sånn rundt midt i måneden vil vi presentere en flunkende ny film som om noen dager, uker eller måneder vil få

ordinær premiere på norske kinoer. Hva som vises vil du ikke få vite før du sitter i salen, og da er det ingen vei tilbake. Det eneste vi vil garantere er at filmen aldri har vært vist på stort lerret i Bergen før. En hemmelig førpremiere der altså. Legg til at vi også denne gangen har funnet plass til en utgave av Programmets stumme – G.W. Pabsts sene mesterverk Diary of a Lost Girl (1929) med en fabelaktig Louise Brooks i hovedrollen og akkompagnert av vår eminente husmusiker Jørgen Larsson på piano, samt Programmets Hitchcock; The Lady Vanishes fra 1938. Til slutt må det nevnes at vi også i dette programmet fortsetter med felles programmering med de andre norske cinematekene. Hver torsdag er det felles premiere på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim som i fellesskap har valgt ut et knippe filmer som ikke har noe annet til felles enn at det er gode filmer du bør ha satt deg som mål å se på kino før du dør. Med det skulle det meste være nevnt – og du har forhåpentligvis igjen konstatert at du vil tilbringe en god del timer denne våren i den deilige, svale og magiske kinosalen på USF Verftet! Vi eimes i kinomørkret! Ole Petter Bakken Daglig leder 11

et er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i en mørk kinosal på Cinemateket USF, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program de fleste søndager kl. 13.00 i månedene fremover. Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere, filmer vi tror har et klassikerpotensial eller rett og slett filmer vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum. Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagspromenade, søndagskinotur, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på en og samme søndag! Kan det bli bedre?

Søndag 3. april kl. 13.00

Vi som elsket hverandre så høyt Regi: Ettore Scola. Italia 1974. 2 t 3 min.

Paraplyene i Cherbourg Regi: Jacques Demy. Frankrike 1964. 1 t 32 min.

Paraplyene i Cherbourg har den perfekte blanding av den lekenhet, skjønnhet og lidenskap som enhver musikal streber etter. Filmen trollbandt publikum ved filmfestivalen i Cannes i 1964 og vant den prestisjetunge Gullpalmen. Filmen forfører oss med vakre farger, Cathrine Deneuve, og dialogen som i sin helhet blir sunget. Les mer på side 39. 12

Søndag 24. april kl. 13.00

En sporvogn til begjær Regi: Elia Kazan. USA 1951. 2 t 2 min.

En sporvogn til begjær er et intenst psykologisk drama som har blitt hyllet og parodiert i det uendelige. Filmen huskes best for Marlon Brandos tolkning av Stanley Kowalski, som driver svigerinnen sin til vanvidd. Ikke minst er filmen en motehistorisk milepæl: Marlon Brandos stjernestatus befestet for alvor den hvite t-skjortens posisjon blant unge i USA. Les mer på side 36.

Søndag 8. mai kl. 13.00

Spartacus

Regi: Stanley Kubrick. USA 1960. 3 t 16 min.

Spartacus var Stanley Kubricks første storfilm, og den er stor i flere betydninger. Innspillingen foregikk over 167 dager, og budsjettet var et av de største til da i Hollywood - enkelte scener innehold mer en 8500 statister. Filmen forteller historien om slaven Spartacus som ender opp som leder for et opprør blant romerske gladiatorer. Les mer på side 41.

Søndag 5. juni kl. 13.00

Søndag 19. juni kl. 13.00

Gudfaren

Natten i Varennes

Regi: Francis Ford Coppola. USA 1972 2 t 55 min.

Gudfaren er mer enn bare en gangsterfilm. Fremstillingen av mafiafamilien Corleones moralske undergang er samtidig et speilbilde av forfallet i det amerikanske samfunnet. Brandos fremstilling av Corleone underbygger også dette. Han er ingen ond og karikert gangster, men en industrileder hvis virksomhet tilfeldigvis er kriminell. Les mer på side 37.

Søndag 15. mai kl. 13.00

Dirty Dancing Regi: Emilie Ardolino. USA 1987. 1 t 40 min.

Patrick Swayze fikk enorm popularitet etter Dirty Dancing, som til stor overraskelse for bransjen selv skulle bli et av 1980-tallets største kassasuksesser og ikke minst et av tiårets heteste dansefilmer. Det er sommeren 1963. Baby, 17 år, er på ferie sammen med familien. Hun møter Johnny, som er danseinstruktør på kursstedet. Da Johnnys partner blir gravid, må Baby steppe inn for å redde danseoppvisningen som skal være om kort tid. Les mer på side 49. Søndag 22. mai februar kl. 13.00

Postbudet ringer alltid to ganger

Søndag 12. juni kl. 13.00

Elena

Regi: Ettore Scola. Frankrike/ Italia 1982. 2 t 45 min.

I kjølvannet av den franske revolusjonen fosser en hestekjerre frem på landeveien med en merkelig last; den franske kongefamilien har flyktet fra fangenskap for å forene seg med de allierte. I de møtene og konfliktene som oppstår under reisen åpenbarer det seg et Frankrike i miniatyr. Noblessens savn etter fordums tider møter forakten og fremtidsiveren hos dem som fremdeles tror på revolusjonen. Og bak alt dette, et sultende folk, trett på krig og fattigdom. Les mer på side 20.

Regi: Andrei Zvjagintsev. Russland 2011. 1 t 49 min.

Elena er en fascinerende fortelling som stiller store moralske spørsmål samtidig som den er en subtil analyse av dagens Russland. Den er også en karakterstudie hvor filmspråket er fremtredende. I nydelige, lange tagninger, ofte uten dialog og sparsomt akkompagnert av Philip Glass’ originalmusikk, tegner Zvjagintsev og skuespiller Nadezhda Markina et nyansert portrett av en kvinne som verken er heltinne eller offer. Les mer på side 47. Søndag 26. juni kl. 13.00

Regi: Tay Garnett. USA 1946. 1 t 53 min.

vba

Det finnes ikke noe postbud i Postbudet ringer alltid to ganger. Til gjengjeld finnes det grådighet, begjær og ondskap nok til mange filmer. Historien er klassisk film noir: Nick eier en restaurant og bensinstasjon i utkantstrøk og er gift med den vakre Cora. Han ansetter Frank som altmuligmann, og om ikke lenge starter Frank og Cora et forhold, hvorpå Cora foreslår at Nick blir utsatt for «en ulykke». Les mer på side 26.

På denne datoen rydder vi plass til en søndagsmatiné av Månedens film i juni - hvis tittel dessverre ikke ble bekreftet da programmet gikk i trykken. Følge med på våre nettsider eller følg oss på Facebook og/eller Twitter samt abonner på vårt nyhetsbrev, så holder du deg oppdatert! 13

HUSET

MÅNEDENS FILM Huset | VBA V

anligvis viser vi en film bare to ganger (på grunn av regler for bruk av arkiv-kopier), og det kan ofte være vanskelig å få med seg enkelte filmer dersom du er bortreist eller har andre planer de to dagene den aktuelle filmen vises. Med «Månedens film» gir vi deg litt større frihet. Her skal vi trekke frem nyere og eldre filmer av spesiell interesse, og vi skal vise dem mange ganger. Som en alternativ kino-oppsetning. På utenlandske cinemateker kaller man det «extended run» (London) eller «limited release» (Toronto), og filmene som vises er alt fra restaurerte utgaver av klassikere til nye filmer som ellers ikke blir vist på kino. I dette programmet presenterer vi to nye filmer. Den første er Reinert Kiils helt ferske spenningsgrøsser Huset. Filmen har norgespremiere 15. april, men den vil av uvisse årsaker ikke bli satt opp på Bergen Kino. Da får Cinemateket USF trå til og slå ring rundt den uavhengige, norske sjangerfilmen.

Regi: Reinert Kiil. Norge 2016.

Vises søndag 17. april kl. 21.00, tirsdag 19. april kl. 18.00, torsdag 21. april kl. 20.15, tirsdag 26. april kl. 18.00, onsdag 4. mai kl. 18.00, onsdag 11. mai kl. 18.00 og onsdag 25. mai kl. 20.15. Les mer på side 15.

AKADEMIET CINEMATEKET:

Vi viser den spredt utover april og mai slik at også bergensborgere får muligheten til å se den. Religion, gammel norsk overtro, nazister og eksorsister - det er ingrediensene i Huset. Det høres voldsomt ut, men faktum er at det hele sys sammen til en helhet som er blant de beste norske skrekkfilmene fra de siste årene. På grunn av dette har vi invitert Reinert Kiil på besøk, og det vil bli en samtale med ham på scenen rett før premieren på filmen søndag 17. april. Månedens film i juni er faktisk ikke klar ennå. Den forsvant plutselig for oss rett før vi skulle gå i trykken med dette programmet og lot seg ikke erstatte på kort varsel. Vi vil nok likevel klare å få på plass en verdig film i ukene etter påske, så abonner på vårt nyhetsbrev, hold deg oppdatert på våre nettsider, på Facebook og Twitter, og du vil garantert få med deg hva det er når den tid kommer. red.

Møt regissøren Den eneste muligheten til å se Huset på kino i Bergen er på Cinemateket USF. Og én ting er sikkert, den må ses på kino. For å feire anledningen har vi invitert regissør Reinert Kiil til å besøke oss ved bergenspremieren søndag 17. april. Før filmen blir det en samtale med Kiil på rundt 45 minutter. Tidspunkt: Søndag 17. april kl. 20.15. Varighet: ca. 45 min. Samtalen med Kiil er inkludert i billettprisen om man vil se Huset etterpå. Hvis man kun vil være tilstede ved samtalen koster dette kr. 30,-.

MÅNEDENS FILM I JUNI VIL BLI ANNONSERT Vises søndag 5. juni kl. 21.15, torsdag 9. juni kl. 18.00, søndag 12. juni kl. 18.00, onsdag 22. juni kl. 18.00, søndag 26. juni kl. 13.00 og torsdag 30. juni kl. 21.00

M Å NEDENS FILM

Huset. Regi og manus: Reinert Kiil. Norge 2016. Foto: John-Erling H. Fredriksen. Musikk: Kim Berg og Levi Gawrock Trøite. Klipp: Iris Jenssen Nylændet og Silje Rekk. Medv.: Espen Edvartsen, Ingvild Flikkerud, Sondre Krogtoft Larsen, Mats Reinhardt, Frederik von Lüttichau m.fl. Utleie: Another World Entertainment. Tysk, norsk og engelsk tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 30 min.

HUSET Heller død enn rød Huset er en ny, norsk spøkelsesfilm satt til 1940-tallet og andre verdenskrig. Vi følger to tyske soldater med en norsk soldat som er tatt til fange. Den skandinaviske vinteren kan være kald og ugjestmild, men heldigvis dukker et hus opp midt i skogen. Det som ved første øyekast virker som en varm og kjærkommen redning viser seg ikke overraskende å være noe helt annet. Velkommen inn... Religion, gammel norsk overtro, nazister og eksorsister – det er ingrediensene i Reinert Kiils helt ferske

Huset. Det høres voldsomt ut, men faktum er at det hele sys sammen til en helhet som er blant de beste norske skrekkfilmene fra de siste årene. I tillegg har Huset en sidehistorie, eller kanskje heller en underliggende historie. Dette er noe mange skrekkfilmer har, for eksempel Villmark-filmene, og her synes vi denne historien både er original og ganske elegant løst. For øvrig virker både foto- og lydarbeid å tilhøre en film i en helt annen budsjettklasse, begge deler er svært solid utført.

SØNDAG 17. APRIL KL. 21.00 TIRSDAG 19. APRIL KL. 18.00 TORSDAG 21. APRIL KL. 20.15 TIRSDAG 26. APRIL KL. 18.00 ONSDAG 4. MAI KL. 18.00 ONSDAG 11. MAI KL. 18.00 ONSDAG 25. MAI KL. 20.15

Som spillefilmregissør entret Reinert Kiil den norske filmscenen med den noe kontroversielle Hora i 2009. Kontroversiell fordi han tok den etter hvert så etablerte norske skrekkfilmen til et nytt nivå da han laget en rape/ revenge-film som var ganske grim. Med det gjorde han, om ikke Norges første, så ihvertfall landets mest skamløst ærlige grindhouse- og exploitationfilm og dessuten en utpreget trash-film. For selv om kritikere lenge har assosiert Kiil med skrekkfilm, er det egentlig først med Huset han fullt og helt tar steget inn i skrekkfilmens verden. «Jeg håper folk trekker til kinoene for å se den, og jeg håper at den vil terrorisere alt ifra tenåringer til sekstiåringer», har Kiil sagt om Huset. Filmen har norgespremiere 15. april, og den vil ikke bli satt opp på Bergen Kino. To dager senere får den likevel bergenspremiere på Cinemateket USF, og da ledsaget av et besøk av Reinert Kiil selv (se forrige side). sw/filmweb 15

ETTORE SCOLA Personlig, melankolsk og bittersĂ¸t tragikomedie

Ettore Scola startet sin filmkarriere på 1950-tallet med å skrive manus til en lang rekke romantiske slap-stick-komedier beregnet for et hjemlig publikum – såkalte «Commedia all’italiana». I 1964 fikk han mulighet til å regissere et av sine egne manus, men det var først ti år senere at han klarte å løsrive seg fra sjangerfilmen og gjøre seg bemerket også utenfor hjemlandet. Vi som elsket hverandre så høyt (se egen omtale) skulle bli den første av en rekke personlige, melankolske og bittersøte tragikomedier som i løpet av de neste tjue årene skulle etablere Scola som en av forgrunnsfigurene i både den italienske og europeiske filmen.

ttore Scola ble født i sør-Italia i 1931 og startet sin karriere i kunstens verden som karikaturtegner i satiremagasinet Marc’Aurelio – der han blant annet delte redaksjon med Federico Fellini. Han ble knyttet til filmindustrien som «ghostwriter» i 1947, før han i 1953 startet som manusforfatter til en rekke populære komedier. Frem til han selv debuterte som regissør i 1964 leverte han manus til et femtitalls sjangerfilmer. Etter at neorealismen hadde gått i oppløsning på begynnelsen av 1950-tallet fulgte en periode med krise i den italienske filmindustrien. Alle de gamle, populære sjangrene ble vekket til live for å imøtegå den voldsomme amerikaniseringen av filmtilbudet, og den «rosarøde» neorealismen fødte en rekke rosenrøde komedier og sentimentale melodrama. Utover på 1960-tallet ble det imidlertid bedre tider for italiensk film. En ny realistisk og samfunnskritisk generasjon så tilbake på neorealismens ideer, selv om komediene fremdeles dominerte filmproduksjonen. Også komediene fikk imidlertid en bitrere, samfunns-

kritisk undertone. I Scolas første komedier som regissør er disse kritiske undertonene ganske svake. Det var ikke før i 1974, med gjennombruddsfilmen Vi som elsket hverandre så høyt, at Scola fant sin form. Det er et massivt, men kjærlig, oppgjør med etterkrigstidens utvikling i Italia. I motsetning til mange av de andre regissørene man gjerne fremhever som «de største i filmhistorien» var ikke Scola en opprører mot det etablerte som tilførte filmen noe nytt og innovativt. Egentlig hadde han ingen ambisjoner om å regissere i det hele tatt. Han var godt fornøyd med å skrive manus til folkelige komedier og hadde ikke noe brennende ønske om selv å regissere, slik de aller fleste andre unge filmskapere gjerne har. Han næret dessuten stor respekt for de etablerte filmskaperne i generasjonen før ham. Selv karakteriserte han seg som «et barn av neorealismen», og hans store forbilde – som han på ulike måter kommer tilbake til gjennom hele sin filmproduksjon – var Vittorio de Sica. Som de Sica hadde Scola lett for å henfalle til det sentimentale, men hans mange vakre vennskapsskildringer er også preget av en uvanlig varme og en lun, ironisk humor. I likhet med de Sica forsøkte han å skildre livets små hendelser, små menneskeskjebner projisert mot en bakgrunn av tidens gang og de større historiske hendelser. Dette gjorde han ved å sentrere handlingen rundt ulike former for vennskap mellom karakterene og møter vi mennesker har i hverdagen – som å samles rundt måltider, enten det er hjemme eller på kafe. Fra de tidlige, overfladiske komediene han lagde i begynnelsen av sin regikarriere, utviklet Scola en egen unik følelse for å bruke humor på en samfunnskritisk måte. «Det finnes ingen humor på regjeringsnivå,» sa Scola. «Humor har egenskapen å utfordre og derfor er den progressiv.» Han så humor, satire og ironi som en utfordrende, subversiv kraft, men også som

en nødvendighet for å kunne lage filmer for et større publikum. Hans populærkulturelle filmer hadde imidlertid ofte illusjonsløse, bitre undertoner. Gjennom humoren fikk Scolas samfunnskritikk et mer tilgjengelig og menneskelig preg, og det som var igjen av sentimentalitet virket ofte mer forfriskende enn traurig. Det skal innrømmes at hans filmografi er ujevn, og mange av filmene har magiske øyeblikk men fremstår som helhet ujevn. Noe av årsaken kan være at han ofte endret stil fra en film til en annen. Til tross for denne variasjonen er det ikke tvil om at Scola i sine beste verker på magisk vis makter å forene en vemodig humor med et mildt satirisk og litt absurd, men kritisk bilde av samtidens Italia. De mange intertekstuelle referansene til de Sica og neorealismen i Scolas filmproduksjon viser også at han ønsket en mer rendyrket italiensk filmkunst. Scola syntes å mene at det var gjenoppdagelsen av filmhistorien, og det hverdagslige perspektivet, gjennom vennskapet og gode minner, som var italiensk films fremtid. Man måtte gjenerobre fortiden og bekjempe glemselen. Ettore Scolas våpen i denne kampen var medfølelse og en vennlig ironi. Ettore Scola døde 19. januar i år, 84 år gammel. I et intervju med La Repubblica i 2015 oppsummerte Scola sin karriere slik: «Jeg er temmelig lat. Det var derfor jeg foretrakk å arbeide som manusforfatter. Det var Vittorio Gassman som overtalte med til å begynne å regissere, en jobb som passer best for en løgner; man må hele tiden gi uttrykk for at man vet alt...» Til å være en filmskaper som lettere motvillig ble regissør, må man si at han lyktes over all forventning. Og at det er mange som nok sender Vittorio Gassman en takknemmelig tanke for hans overbevisende talegaver. Ole Petter Bakken Kilder: Gunnar Iversens artikkel i Z 02/87 og nekrolog i Sight&Sound vol.26/issue 3. 17

ETTORE SCOLA • SØNDAGSMATINÉ

ETTORE SCOLA

SØNDAG 3. APRIL KL. 13.00 tirsdag 5. APRIL KL. 18.00 ONSDAG 6. APRIL KL. 20.30

ONSDAG 13. APRIL KL. 18.00 TORSDAG 14. APRIL KL. 20.00

C‘eravamo tanto amati. Regi: Ettore Scola. Italia 1974. Manus: Furio Scarpelli og Ettore Scola. Foto: Claudio Cirillo. Musikk: Armando Travioli. Klipp: Raimondo Crociani. Medv.: Nino Manfredi, Vittorio Gassman, Stefano Satta Flores, Stefania Sandrelli m.fl. Utleie: NB. Italiensk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 3 min.

Brutti, sporchi e cattivi. Regi: Ettore Scola. Italia 1976. Manus: Ettore Scola, Ruggero Maccari og Sergio Citti. Foto: Dario di Palma. Musikk: Armando Trovajoli. Klipp: Raimondo Crociani. Medv.: Nino Manfredi, Linda Moretti, Maria Luisa Santella, Maria Bosco m.fl. Utleie: NFK. Italiensk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 55 min.

VI SOM ELSKET HVERANDRE SÅ HØYT

TARVELIGE, HESLIGE OG VEMMELIGE

En moderne De tre musketerer

Det blåser på bunnen også

«Vi skulle forandre verden – men det var verden som forandet oss.» Den smerte fulle replikken sammenfatter hele essensen av Ettore Scolas mesterverk Vi som elsket hverandre så høyt. Idealer som blir til illusjoner, forhåpninger som blir til forpliktelser – og hele tiden en innsikt om at den tiden som har gått aldri kommer tilbake. Med sin varme, humor og bittersøte tone har Scolas verk blitt en av de filmer som mange har trykket til sitt bryst. Filmen er en munter og romantisk fortelling om tre menn som blir knyttet til hverandre under krigen. Deres politiske holdninger var de samme den gang, men forskjellig klassebakgrunn og ulike livsskjebner skiller dem etter krigen. Etter at år har gått møtes de igjen. Det viser seg at de har en kvinne felles, den varme og vakre Luciana. En av mennene ser på henne som Den store kjærligheten, men hun elsker imidlertid den andre og har etter hvert også en affære med den tredje. Vil vennskapet eller kjærligheten seire? Vi som elsket hverandre så høyt gir et kritisk bilde av etterkrigstidens Italia, og da spesielt av den politiske utviklingen i landet etter krigen. Den er samtidig en parafrase på italias filmhistorie, der den siterer gjennom sitt filmatiske uttrykk ulike epoker i italiensk film, og hyller neorealismen og den store regissøren Vittorio De Sica. red/olep

I et skur på en høyde over Roma bor en familie bestående av minst tjue medlemmer. Her lever fire generasjoner i ett rom. Familiens overhode, Giacinto, er en skruppel løs tyrann, blottet for samvittighet og sosial intelligens. Hans daglige gjøremål består stort sett i å hundse den lite tiltalende hustruen, krangle med den invalide og senile moren, samt oppdra det yrende avkommet med rent fysiske avstraf felsesmetoder – noe som blant annet involverer haglgevær. Giacinto makter lenge å opprettholde sitt tyranniske grep om familien, men da han begår den hjerteløse handlingen å entre ektesengen med et nyervervet, dvaskt konesubstitutt går han over streken: Familien går sammen om å hevne morens krenkede ære. I Italia er det laget mange filmer om kårene til de såkalte «sotto-proletariato» – slumbefolkningen som ikke engang har en jobb hvor de kan bli utnyttet. Neorealismen og senere Pasolini skildret denne tilværelsen, men gled gjerne over i romantisering. Scola kritiserte denne glorifiseringen, og har med Tarvelige, heselige og vemmelige laget et nådeløst portrett av mennesket. Han har nok medfølelse med dem som havner i den ytterste fattigdom og fornedrelse, men han har ingen illusjoner om at de som er økonomisk underlegne nettopp derfor er moralsk overlegne. Som han sier: «De utstøtte som lever i samfunnets utkant under verst mulige forhold blir naturligvis verre enn alle andre mennesker.» olep

ETTORE SCOLA

TORSDAG 12. MAI KL. 20.15 SØNDAG 15. MAI KL. 18.00

TIRSDAG 24. MAI KL. 21.00 ONSDAG 25. MAI KL. 18.00

Una giornata particolare. Regi: Ettore Scola. Italia/Canada 1977. Manus: Ruggero Maccari, Ettore Scola og Maurizio Constanza. Foto: Pasqualino de Santis. Musikk: Armando Trovajoli. Klipp: Raimondo Crociani. Medv.: Marcello Mastroianni, Sophia Loren, John Vernon, Allesandra Mussolini m.fl. Utleie: NB. Italiensk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 45 min.

Le Bal. Regi: Ettore Scola. Frankrike/Italia/Algerie 1982. Manus: Ruggero Maccari, Jean-Claude Penchenat og Furio Scarpelli. Foto: Marco Sperduti, Claudio Nannuzzi og Noëlie Ungaro. Musikk: Vladimir Cosma. Klipp: Raimondo Crociani. Medv.: Le Théâtre du Campagnol. Utleie: NB. Uten tale. 35mm, farger, 1 t 52 min.

EN SPESIELL DAG

LE BAL

Mussolini, homser og husmødre

«Det finnes inntrykk som ikke kan uttrykkes med ord»

Gabriele har fått sparken grunnet sin homofile legning. Ensom og ulykkelig treffer han tilfeldigvis seksbarnsmoren Antonietta i bygården der han bor. Hun er alene denne dagen fordi mannen hennes har tatt med seg alle ungene – stivpyntede i uniformer – ut i Romas gater for å hylle Il Duce og hans tyske mentor som er på besøk. Det er mai 1938, og Adolf Hitler er i Roma. Jublende folkemasser har strømmet ut i gatene for å overvære begivenheten. I beruselsen tilbyr Antonietta seg til Gabriele. Hun blir naturligvis avvist, og sjokket blir gradvis avløst av et stadig voksende begjær etter denne homoseksuelle, antifascistiske herren. Antonietta har lenge regnet seg selv som en tilhenger av Mussolini og fascismen, men etter møtet med Gabriele blir det klart for henne at han representerer en helt annen verden; her finnes svar på mange av hennes frustrerende spørsmål i en fortvilt hverdag med en troløs mann. En spesiell dag er på mange måter mer enn bare en stilsikker karakterstudie der to svært forskjellige outsider-skjebner krysses i jakten på kjærlighet og vennskap. Det er også en antikrigsfilm, uten blod og bomber, som kommenterer den fascistiske ideologien. Filmens bleke fargetoner og den myke lyssettingen står i skarp kontrast til den dystre fascismen som sakte mørklegger Italia i årene frem mot andre verdenskrig. Den samme kontrasten dominerer også forholdet som utvikles mellom Antonietta og Gabriele i den tomme bygården denne maidagen. olep/red.

Le Bal skildrer Frankrikes historie gjennom et halvt århundre, med utgangspunkt i et danselokale i Paris. Atmosfæren i dansesalen er som før enhver danseaften; spent. Orkesteret stemmer sine instrumenter, kelneren og bartenderen gjør seg klare til kveldens arbeid. Så entrer de øvrige aktørene etablissementet, først kvinnene som sjekker sin fremtoning i et speil – som også er filmkameraets linse. Dernest gjør mennene sin entré, mer brautende, men ikke mindre sofistikerte. Miljøet holdes konstant, men tiden endres – kameraet er enveisspeil for dansehallens utfoldelser fra 1936 til 1982. Språkfilosofen Wittgenstein sa en gang: «Det finnes inntrykk som ikke kan uttrykkes med ord.» I Le Bal har regissør Ettore Scola tatt konsekvensen av dette; ikke én replikk forekommer i filmen. Gjennom bildet, musikken, dansen og mimikkens universelle språk skildres decennienes skiftende strømninger og ulike former for menneskelig kontakt. Filmen er basert på en teateroppsetning av ensemblet Le Théâtre du Campagnol, som også har alle rollene i filmen. Fra trekkspilltoner til discodunk ser Scola på sine dansende med en myk vennlighet og øm medfølelse. Le Bal er en film på nesten to timer der det ikke sies et ord, men der det likevel blir sagt mye om det 20. århundret. olep/red.

ETTORE SCOLA

TIRSDAG 14. JUNI KL. 18.00 TORSDAG 16. JUNI KL. 20.15 SØNDAG 19. JUNI KL. 13.00

SØNDAG 26. JUNI KL. 18.00 ONSDAG 29. JUNI KL. 20.00

Il Viaggo di Capitan Fracassa. Regi: Ettore Scola. Italia/Frankrike 1990. Manus: Ettore Scola og Furio Scapelli, etter en roman av Théophile Gautier. Foto: Luciano Tovoli. Musikk: Armando Trovaioli. Klipp: Raimondo Crociani og Francesco Malvestito. Medv.: Massimo Troisi, Ornella Muti, Vincent Perez, Emmanuelle Beart, Jean-Francois Perrier, Ciccio Ingrassia m.fl. Utleie: NB. Italiensk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 8 min.

La nuit de Varennes. Regi: Ettore Scola. Frankrike/Italia 1982. Manus: Sergio Amidei og Ettore Scola. Foto: Armando Nannuzzi. Musikk: Armando Trovajoli. Klipp: Raimondo Crociani. Medv.: Marcello Mastroianni, Jean-Louis Barrault, Hanna Schygulla, Harvey Keitel, Laura Betti, Jean-Claude Brialy m.fl. Utleie: NB. Fransk og italiensk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 45 min.

NATTEN I VARENNES

KAPTEIN FRACASSAS REISE

«Sterke navn i en gedigen film» – Statens filmtilsyn

På tur med gjøglerne

I kjølvannet av den franske revolusjonen fosser en hestekjerre frem på landeveien med en merkelig last; den franske kongefamilien har flyktet fra fangenskap for å forene seg med de allierte. Fienden er i hælene på dem, men de er ikke de eneste som følger i den kongelige fluktens spor. I en annen vogn finnes en broget forsamling historiske figurer som alle representerer ulike deler av denne svunne tid – blant dem en aldrende Casanova, skandaleforfatteren Restif de la Bretonne, den revolusjonære Thomas Paine og den kokette grevinnen Sophie de la Borde. Samtalene mellom disse menneskene er ett av de bærende elementer i filmen (og hvilken dialog!), men Scola tar oss også med ut blant bøndene og inn på vertshusene, der Casanova, mett på kvinner finner sitt eneste resterende sensuelle utløp i mat og drikke. Det er overdådig så det forslår, fylt av liv, farge og dufter. Den dramatiske ferden får en brå slutt i den lille byen Varennes, der de alle blir innhentet av skjebnen. I de møtene og konfliktene som oppstår under reisen åpenbarer det seg et Frankrike i miniatyr. Noblessens savn etter fordums tider møter forakten og fremtidsiveren hos dem som fremdeles tror på revolusjonen. Og bak alt dette, et sultende folk, trett på krig og fattigdom. En fargesprakende skrøne om en brytningstid i vår historie. Solen går ned over dekadensens Frankrike, og etter den skjebnesvangre natten i Varennes gryr den Nye Verdens morgen. red./olep

Scolas filmatisering av Gautiers berømte roman er italiensk filmkunst på sitt mest fortryllende forføreriske. Historien er lagt til 1600-tallets Frankrike hvor vi følger en teatertrupp på vei fra provinsen til Versailles. Der håper de å få spille for kongen. Overrumplet av et forferdelig uvær må de søke ly i et gammelt slott. Her bor kun den utfattige Baronen av Sigognac med sin eneste tjener. Tjeneren overtaler truppen til å ta baronen med seg til Versailles slik at han kan kreve sin rett hos kongen. Baronen forelsker seg snart i truppens vakre Serafina, men mest av alt forelsker han seg i teateret. Han finner seg snart til rette på scenen, og ikler seg etter hvert rollen som Kaptein Fracassa. Skillelinjene mellom karakterenes virkelige liv og de rollene de gestalter på scenen viskes ut. Selv utenfor scenen går skuespillerne kledd i kostymer fra forestillingene og kan med et par steg til siden forflytte seg fra fortid til nåtid – en dramaturgisk løsning hjemmehørende i teateret. Livet er teateret og teateret er livet. Med denne gråsonen på paletten pensler Scola ut betraktninger om teateret, livet og kjærligheten. Mot en dramatisk scenografi og gjennom frodig dialog spiller Scola karakterene ut mot hverandre i et kammerspill for hjertet. De omfangsrike filmstudioene i Cinecittá har forsynt ham med det nødvendige rom for å innhylle det hele i et stemningsfullt spill av lys og tåke. Slik presenteres et fordums univers med en magisk aura av levende teater. olep/red.

TROLL I ES K E

TIRSDAG 12. APRIL KL. 20.15 TIRSDAG 10. MAI KL. 20.15 TIRSDAG 14. JUNI KL. 21.00 Regi, land, årstall, manus, foto, musikk, klipp og medvirkende: overraskelse!

Du tror ikke før du får se det

Troll i eske

Vi fortsetter med «Troll i eske» også inn i 2016. Besøket har vært bra – og stigende. Fordi BIFF hadde forsynt seg godt av listen over aktuelle før-premierer frem mot jul, hadde vi litt færre filmer å velge blant enn vi tenkte på forhånd. Likevel synes vi at våre tre første Troll i eske-filmer står seg godt både når det kommer til kvalitet og variasjon; italienske Nanni Morettis Mia Madre i oktober, islandske Dagur Karis The Virgin Mountain i november og brasilianske Min andre mor i desember, regissert av Anna Muylaert. Hittil i 2016 synes vi selv det har tatt seg ytterligere opp, med blant annet den store Oscar-vinneren The Revenant av Alejandro González Iñárritu som overraskelse i januar, Disney-filmen Zootropolis – vist en uke før filmen hadde premiere i hjemlandet USA – i februar og Arild Frölischs Grand Hotel som bokstavelig talt ble sendt til oss direkte fra klippebordet – på tapeten i mars. Vi har i hvert fall vist at aktualiteten er på topp! Premisset for esketrollene de neste tre månedene er det samme: På disse visningene vil vi vise en rykende fersk kinofilm, som om et par dager, uker eller måneder vil få ordinær kinopremiere i Norge. Hvilken film dette er får du ikke vite før lyset går ned og filmen begynner. Ikke engang ved billettsalget får du vite hva du skal se – og selvfølgelig; du får heller ikke refundert billetten når sannheten kommer for en dag på lerretet. Det eneste vi kan love er at filmen ikke har vært vist på kino i Bergen tidligere – BIFF inkludert. Så velkommen til en god gammeldags blind date! olep 21

Denne våren tar vi en titt på femme fatale-karakteren. Det er en av populærfilmens mest ikoniske karakterer, og i Hollywood-filmen markerte den et solid brudd med hvordan kvinner ble fremstilt på film.

Femme fatale 22

Farlige kvinner, men for hvem?

i går tilbake til film noir, filmretningen hvor femme fatale-karakteren er mest tydelig og definert. Den markerer femme fatales høytid, hvor datidens største stjerner gjorde roller de aldri fikk gjøre igjen. Ikke bare viser vi noen av tidenes viktigste noir-filmer, vi fremviser også femme fatale på sitt mest fatale. Men spørsmålet man sitter igjen med er hvem de er farlige for. Begrepet, eller arketypen, slik de fleste kjenner det i dag har vært med oss i filmen siden 1940-tallet. Ser man litt bredere på det finnes det spor etter karakteren siden filmens fødsel, og i andre deler av kulturen har den eksistert nærmest siden mennesket begynte å lage fortellinger. Man finner blant annet spor i gresk (Afrodite, Medea, sfinksen, sirenene), kinesisk (Daji), hinduistisk (Mohini) og jødisk (Lilith) mytologi. Siden har den gått igjen i nært sagt alle lag av kunsten, ofte portretterende farene ved en kvinnes utemmede seksualitet. I filmen er vampen, en svært populær karakter i stumfilmtiden med mange avskygninger, en forløper for film noirs femme fatale. Men det var først da noen viktige samfunnsmessige endringer skjedde i USA at karakteren ble utmeislet til noe som ligner en trope; en karakter som besitter flere felles og gjentagende trekk. Historisk har man forsøkt å forklare fremveksten av femme fatale-karakteren i Hollywood-filmen under andre verdenskrig med at da mennene var i krigen fikk kvinnene større handlefrihet – både økonomisk og sosialt. De tok over mennenes jobber og fikk nye roller, og dermed ble kjønnsrollene i samfunnet endret. Etter krigen kom mennene tilbake og oversvømte jobbmarkedet, mens kvinnene ikke var veldig interesserte i å gå rett tilbake til kjøkkenbenken. Krigens redsler og absurde vold bragte en kynisme inn i samfunnet, en avsky over hva mennesker kunne gjøre mot hverandre. Resultatet ble en rekke nærmest nihilistiske filmer om

menn som krysser spor med sterke kvinner og som gjør nesten hva som helst for å komme seg opp, frem eller bare videre i livet. Det går sjelden bra for noen av dem. I denne trykkokeren oppsto femme fatale-karakteren, en kvinne som synes frigjort fra mannen på nær sagt alle plan – også seksuelt. Film noir og femme fatale Film noir regnes gjerne ikke som en sjanger, men heller en filmstil, et filmspråk eller rett og slett en epoke eller periode innenfor hollywoodfilmen. Den kjennetegnes av en voldsom bruk av skygger og kontrastfull lyssetting. Handlingen foregår helst ute på nattestid eller innendørs bak lukkede persienner. Film noir er ofte kriminalfilmer. Helten befinner seg på den ene eller den andre siden av loven, detektiv eller skurk. Helten er alltid mannlig, men han er ikke nødvendigvis sterk og handlekraftig. Som regel når han ikke sine mål, og ofte er det en kvinne som står i veien. Den litterære inspirasjonen kom fra de hardkokte krimforfatterne fra 1930tallet og utover. James M. Cain, Dashiell Hammett og Raymond Chandlers noveller og romaner var ikke bare litterære forelegg for mange noir-filmer, disse forfatterne sto også gjerne bak manus på filmene. Stilmessig var den tyske ekspresjonistiske filmen fra 1920-tallet en viktig bidragsyter. Mange av de europeiske regissørene som jobbet innen denne retningen emigrerte til USA da Hitler slo seg opp i Tyskland, og disse tok med seg sin stil og sine teorier til Hollywood. Få sjangre og stilretninger innen filmhistorien har hatt en så kompleks fremstilling av kvinner som film noir. Hun er tydelig seksuell. Hun er attraktiv, forførende og manipulerende. I løpet av en film kan kvinnen skifte karakter en rekke ganger. Et av de viktigste kjennetegnene på en femme fatale er at vi aldri helt vet hvor vi har henne. Innenfor Hollywood-film har

kvinnen tradisjonelt vært knyttet til den familiære sfære. I film noir står ikke familien i fokus. Tvert imot representerer familien, og spesielt ekteskapet, fangenskap, kjedsomhet og mangel på seksuelt begjær. Barn er som regel fraværende, eller de tilhører antiheltens tidligere liv, og påfallende ofte lider en av mennene av en fysisk skavank. De mentale skavankene derimot, de florerer blant alle karakterene. Kvinnen er selvstendig og ønsker makt. Ofte har hun et rent økonomisk motiv, men like ofte er vi ikke helt klar over hva hun ønsker. Hun er ikke fornøyd med å være gift med en rik mann, men ønsker å være formuende selv. Hun er voldsomt uavhengig, selv når hun står overfor sitt eget fall, og er en kvinne som fornekter menns kontroll over henne. Skuespillere som Rita Hayworth, Lauren Bacall, Ava Gardner, Lana Turner, Barbara Stanwyck og Gene Tierney, alle datidens store stjerner og alle representert i vår filmserie, kan sies å personifisere faren kvinnens styrkede stilling representerte. Til tross for den felles merkelappen de har fått er det ikke et bent frem entydig kvinnebilde vi får presentert. I Double Indemnity (se egen omtale) er Barbara Stanwyck «rotten to the heart» ifølge henne selv. Hun er en av film noirs mest kyniske kvinneskikkelser og synes å vite det. I Laura (se egen omtale) er Gene Tierney ikke vår klassiske femme fatale, men er likevel en som menn faller for – selv etter at hun er død. Hun er objektet for tema som nekrofili og seksuell besettelse, noe som gjør henne mer til et offer enn noe annet. The Big Sleep (se egen omtale) har ikke én, men to femme fatales. Lauren Bacall og Martha Vickers spiller søstre som ikke er drevet av penger og begjær, selv om begjær ubønnhørlig entrer bildet også her. Først og fremst prøver de å holde på ubehagelige hemmeligheter overfor utenforstående. De prøver å ta vare på hverandre etter beste evne, og i prosessen skaper de seriøse vanskeligheter for Humphrey Bogart. Postbudet ringer 23

alltid to ganger (se egen omtale) har en av de tristeste femme fatale-karakterene. Lana Turner er grådig etter både penger og begjær, men synes så fortapt i sitt kjedelige, smålige småbyliv at hun ikke klarer å se for seg en fremtid utenfor den lavere middelklassen, selv om det innebærer mord. Med sitt ytre og sin fremtoning er Ava Gardner i The Killers (se egen omtale) rent fysisk den fremste eksponenten for en femme fatale – vakker og forførende. I den definitive film noir er hun nesten like drøy som Barbara Stanwyck i Double Indemity, og som Stanwyck tilstår hun til the fall guy: «I’m poison, Swede, to myself and everybody around me.» Rita Hayworths karakter i Orson Welles’ The Lady from Shanghai (se egen omtale) blir truet inn i et nærmest terroriserende ekteskap, og hennes mordplaner synes å komme fra desperasjon mer enn noe annet. Felles for mange av film noirs farlige kvinner er at de er innestengt av de tradisjonelle kjønnsrollene. Deres destruktive kamp for uavhengighet er et motsvar til de restriksjonene menn setter på dem, og dette åpner for en ganske progressiv tolkning av denne karakteren. Studier i femme fatale Femme fatale-karakteren har også blitt ekstremt mye oppmerksomhet til del i akademia. Hun skiller seg mye ut fra de kvinnerollene som befolker de fleste filmer, og slike anomalier har en tendens til å tiltrekke seg oppmerksomhet, spesielt siden hun dukket opp i filmer laget i det forholdsvis konservative og høyst mannsdominerte Hollywood. En sentral teori er at femme fatale-karakterens fremvekst er et resultat av en følt trussel mot maskuliniteten i samfunnet for øvrig. At kvinnekarakterene ble fremstilt som kalde, manipulerende og onde, kort sagt truende for den tradisjonelle mannsrollen, kan ses 24

på som en reaksjon på kvinners økende makt i samfunnet og i sitt forhold til mannen. Andre teorier tar det hele et steg videre. Den livlige sosiologen og filosofen Slavoj Zizek foreslår at trusselen mot maskuliniteten ikke ligger i at kvinnen er fatal for menn, men det faktum at hun helt og holdent tar kontroll over sin egen skjebne. Zizeks poeng er at mange av noir-filmene hvor femme fatale-skikkelsen opptrer ender i denne karakterens hysteriske sammenbrudd og død. Dette klimakset er punktet hvor kvinnens mystiske og fascinerende maske faller og hun viser sitt egentlige jeg – en som også tar kontroll over sin egen dødsdrift. I en slik sammenheng er enhver femme fatale i mindre grad en representant for virkelige kvinner og mer et speilbilde på mannens narsissistiske projeksjoner. Femme fatale-karakteren er også rikt representert i feministisk filmteori, hvor hun gjerne analyseres i lys av kjønn, seksualitet, psykoanalyse, semiotikk og politikk. Ann Kaplans antologi «Women in Film Noir» (1978) markerer et startpunkt for det som etter hvert har blitt en lang tradisjon i feministisk teori. Fra først å fokusere på karakterens egenskaper som målrettet, egenrådig og selvstendig, og det i positive vendinger, har feministisk filmteori om dette emnet utviklet seg til å bli en svært rik og mangefasettert teorigren. De fleste synes enige om at film noir, i likhet med de fleste av verdens filmer, er mannlige fantasier med narrative strukturer basert på en patriarkalsk logikk. Poenget for mange feministiske kritikere er å peke på hvordan film noir generelt og femme fatale spesielt faller utenfor denne logikken og dermed er potensielt trøblete for patriarkalsk kultur. Kritikeren Janey Place er en interessant leser av femme fatale-karakteren i noir-filmer. Istedenfor å se på hvor mer eller mindre progressiv film noirs portrettering av den uavhengige kvinnen er, peker

hun heller på hvor sentralt deres energi og styrke er for retningens visuelle stil og hvor sentrale de er i billedspråket. Det interessante med noir-filmer er hvordan de bruker patriarkalske stereotyper som setter onde, farlige og seksuelle kvinnebilder opp mot de gode og dydige. «Noir er en av de få filmperiodene hvor kvinner er aktive og ikke statiske symboler, er intelligente og mektige, om enn destruktive, og får styrke, ikke svakhet, fra deres seksualitet.» Det er et godt poeng, for det er nettopp dette som synes å sitte igjen i minnet etter å ha sett filmene. En femme fatale har en tendens til å overskygge filmenes øvrige handling, samt deres mannlige karakterer. Noe av grunnen til den varige interessen for femme fatale, både i akademia og filmverden for øvrig, er at karakteren har blitt værende og utviklet seg i filmer også utover den originale film noir-perioden på 1940- og 1950-tallet. På 1970-tallet ble det laget noir-pastisjer som kommenterte og utviklet denne karakteren, for eksempel i Chinatown (1974). John Dahl og særlig David Lynch sine postmoderne filmer et par tiår etter inneholdt farlige kvinner som i underteksten kommenterte tidligere filmer og slik tok karakteren enda et steg videre. Arven etter film noirs spektakulære kvinner er sterk. Man finner karaktertrekkene her og der i nærmest alle sjangre i dagens film, selv om de ikke er like klare og definerte som i den klassiske noir-filmen. Med denne filmserien tar vi oss tilbake til 1940-tallets film noir og deres kvinner – høytiden for femme fatale. Her var hun filmens katalysator for de store endringene som skjedde i kjønnsrollene. For mannsbastionen Hollywood var beskjeden klar: Hun er farlig for absolutt alle, også seg selv. Men som vi får se i disse filmene er hun langt mer enn bare det. Sigurd Wik

FEMME FATALE

SØNDAG 3. APRIL KL. 18.00 TIRSDAG 5. APRIL KL. 20.30

TIRSDAG 12. APRIL KL. 18.00 ONSDAG 13. APRIL KL. 20.15

Double Indemnity. Regi: Billy Wilder. USA 1944. Manus: Billy Wilder og Raymond Chandler, etter en roman av James M. Cain. Foto: John F. Seitz. Musikk: Mikos Rozsa. Medv.: Fred MacMurray, Barbara Stanwyck, Edward G. Robinson, Tom Powers m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 46 min.

The Big Sleep. Regi: Howard Hawks. USA 1946. Manus: William Faulkner og Leigh Brackett, etter en roman av Raymond Chandler. Foto: Sid Hickox. Musikk: Max Steiner. Klipp: Christian Nyby. Medv.: Humphrey Bogart, Lauren Bacall, John Ridgely, Martha Vickers m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 54 min.

DOUBLE INDEMNITY

THE BIG SLEEP

«A film without a single trace of pity or love.» – Charles Ingham

«Don’t you know any better than to wake a man up at two o’clock in the afternoon?» – Philip Marlowe

Double Indemnity er regnet som selve prototypen på film noir-thrilleren. Den tar oss med inn i dette mørke universet der «The streets were dark with something more than night», for å bruke Raymond Chandlers ord. En verden der løssluppen seksualitet og pengegriske kvinner leder svake menn inn i fordervelse. Hovedpersonen i Double Indemnity, forsikringsagenten Walter Neff, blir ved et tilfeldig møte fanget i garnet til den vakre Phyllis Dietrichson, gift med en av Neffs kunder. Sammen myrder de Phyllis’ mann: Neff for å kunne være sammen med Phyllis, Phyllis for å få utbetalt mannens livsforsikring. Neffs beste venn Keyes er detektiv, og en av hans spesialiteter er å undersøke forsikringskrav. Han fatter mistanke om at ikke alt har gått riktig for seg ved herr Dietrichsons død og starter en etterforskning. Phyllis fremstår etter hvert som den troløse og fordervete kvinnen hun egentlig er, og det ender i et oppgjør med fatale følger. Double Indemnitys femme fatale er Barbara Stanwyck, en av de flittigste og mest suksessfulle skuespillerne i Hollywood på 1930- og 1940-tallet. Hun hadde en voldsom tilstedeværelse på lerretet, og denne skinte igjennom nesten uansett hvilke roller hun gjorde. Her gjør hun en av sine mørkeste. olep/sw

Raymond Chandlers roman «The Big Sleep» ble utgitt i 1939, og da Howard Hawks tok filmatiseringen fatt var Chandler i vinden som aldri før. Han hadde ikke tid til å bearbeide romanen selv, så Hawks leide inn William Faulkner og en kvinnelig krimforfatter til å gjøre teksten mer kinovennlig. Et rot-i-hop-plot og to manusforfattere som aldri kommuniserte: Bakgrunnen forklarer kanskje delvis den forvirrende handlingen i filmen, som ikke en gang forfatteren helt forstår. Til tross for alt dette er de fleste enige om at dette er fryktelig underholdende. Det skyldes nok mye den nobelprisvinnende manusforfatteren, en nesten grenseløs mengde one-linere og gode dialoger, samt godteposen av et persongalleri. Foruten den kompromissløse privatdetektiven Philip Marlowe – $25 a day, plus expenses – finner vi alle de nå klisjéaktige figurene vi forbinder med klassisk krim: en rik, eksentrisk arbeidsgiver (i rullestol for anledningen), hans bortskjemte døtre (som begge faller for privatdetektiven, til tross for hans totale mangel på gode manerer), særdeles suspekte tjenere og opptil flere farlige kvinner. Lauren Bacall har æren av å gestalte den farligste, men hun er også den mest komplekse av alle filmens karakterer. The Big Sleep er nemlig ikke en ordinær film noir, og en femme fatale kommer sjelden i så sympatiske utgaver som denne. olep/sw 25

FEMME FATALE

FEMME FATALE • SØNDAGSMATIÉ

SØNDAG 24. APRIL KL. 18.00 TIRSDAG 3. MAI KL. 21.30

ONSDAG 18. MAI KL. 18.00 TORSDAG 19. MAI KL. 20.30 SØNDAG 22. MAI KL. 13.00

The Killers. Regi: Robert Siodmak. USA 1946. Manus: Anthony Veiller, John Huston og Mark Hellinger, basert på en novelle av Ernest Hemingway. Foto: Woody Bredell. Musikk: Miklos Rozsa. Klipp: Arthur Hilton. Medv.: Edmond O’Brien, Ava Gardner, Albert Dekker, Sam Levene, Burt Lancaster m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 45 min.

The Postman Always Rings Twice. Regi: Tay Garnett. USA 1946. Manus: Harry Ruskin og Niven Busch, etter en roman av James M. Cain. Foto: Sidney Wagner. Musikk: George Bassman. Klipp: George White. Medv.: Lana Turner, John Garfield, Cecil Kellaway, Hume Cronyn, Leon Ames m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 53 min.

THE KILLERS

POSTBUDET RINGER ALLTID TO GANGER

Film noirs Citizen Kane

Sex og død. Forbrytelse og straff.

Drapsmennene Max og Al kommer til en liten by og oppsøker en svensk bokser ved navn Ole Andersson, bare kalt Swede. De finner ham stilltiende ventende i et mørkt rom. Swede viser ingen tegn til motstand. Drapsmennene forlater åstedet, godt fornøyde med en vel gjennomført jobb. Riordan, en etterforsker ansatt i forsikringsselskapet der Swede hadde tegnet livspolisen sin, aner ugler i mosen. Han finner ut at Swede hadde levd et farlig liv etter å ha blitt lurt av en kvinne. Det var bare et spørsmål om tid før fortiden innhentet ham. Riordan, vel vant med et kjedelig liv i forsikringsselskapet, tiltrekkes av mysteriet rundt den myrdede mannen. Hemingways litterære forelegg «The Killers» blir gjerne nevnt som novellen som filmen er basert på. Det ville vært mer riktig å si «inspirert av». Nesten hele filmen er en viderediktning av novellen, hvor novellens sentrale tema, den unge bokseren som har gitt opp livet, bare utgjør et startpunkt for filmens fortelling. Resten av historien er pur film noir, fortalt gjennom elleve flasbacks og en fantastisk virtuos åpningsscene. Kitty Collins er i Ava Gardners skikkelse en femme fatale en hver stakkars noirhelt ville fortapt seg i. Så ikonisk er hun at hele begrepet femme fatale nærmest er synonymt med denne rollen. For både Ava Gardner og Burt Lancaster ble The Killers filmen som skjøt dem opp på filmstjernehimmelen. sw/red.

James M. Cains roman «The Postman Always Rings Twice» ble utgitt i 1934. Med sin miks av vold og sex var den ganske kontroversiell og ble fort notorisk berømt for nettopp dette. Kritikere i mer møblerte aviser fattet interesse for romanen langt senere enn krimleserne, men i dag har de tatt igjen opinionen og romanen regnes som en av de viktigste krimromanene i det 20. århundre. Den er filmatisert hele syv ganger, og vi viser den som regnes som den beste av disse, nemlig 1946-versjonen med Lana Turner og John Garfield. Det finnes ikke noe postbud i Postbudet ringer alltid to ganger. Til gjengjeld finnes det grådighet, begjær og ondskap nok til mange filmer. Historien er klassisk film noir: Nick eier en restaurant og bensinstasjon i utkantstrøk og er gift med den vakre Cora. Han ansetter Frank som altmuligmann, og om ikke lenge starter Frank og Cora et forhold, hvorpå Cora foreslår at Nick blir utsatt for «en ulykke». Lana Turner var først og fremst en filmstjerne, dernest en skuespiller. Hennes rolle som femme fatale i Postbudet ringer alltid to ganger er veldig mulig hennes beste rolle i en karriere som ellers inneholder ganske få gnistrende rolletolkninger. Selv forfatteren Cain ble overrasket av hennes prestasjoner, og han ga henne romanen innbundet i skinn med påskriften: «For my dear Lana, thank you for giving a performance that was even finer than I expected.» sw

FEMME FATALE

SØNDAG 12. JUNI KL. 20.00 ONSDAG 15. JUNI KL. 18.00

SØNDAG 26. JUNI KL. 20.30 ONSDAG 29. JUNI KL. 18.00

Laura. Regi: Otto Preminger. USA 1944. Manus: Jay Dratler, Samuel Hoffenstein og Elizabeth Reinhardt, etter en roman av Vera Caspary. Foto: Joseph LaShelle. Musikk: David Raksin. Klipp: Louis R. Loeffler. Medv.: Gene Tierney, Dana Andrews, Clifton Webb, Vincent Price, Judith Anderson m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 28 min.

The Lady from Shanghai. Regi og manus: Orson Welles, etter en roman av Sherwood King. USA 1948. Foto: Charles Lawton jr. Musikk: Heinz Roemheld. Klipp: Viola Lawrence. Medv.: Orson Welles, Rita Hayworth, Everett Sloane, Glenn Anders m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 27 min.

LAURA

THE LADY FROM SHANGHAI

«Few movies make you feel dirtier, and so perversely grateful for the pleasure.» – Kritiker Keith Uhlich

Denne damen shanghaier deg

Politidetektiven McPherson etterforsker drapet på Laura Hunt. Hun er død allerede før filmen begynner, skutt i ansiktet. McPherson begynner å grave i hennes eiendeler og fortid, og han finner at nær sagt alle mennene i hennes liv falt som fluer for henne. Maleriet av henne som henger i hennes leilighet dominerer ikke bare rommet, det synes også å dominere mer og mer av McPhersons sinn. Etter hvert som han graver dypere i materien begynner listen over mistenkte å bli lang, og dessuten begynner han selv å falle for den døde kvinnen. Det hele er ganske makabert, og selv om Gene Tierneys karakter Laura ikke er en typisk femme fatale, er hun en god representant for alt en femme fatale kan være. Laura er mer en studie i grader av besettelse og romantisk selvbedrag enn en kriminalfilm, og mer et galleri av svært gode karakterer og personligheter enn et kriminalmysterium. Og kanskje handler Laura aller mest om fasader, om hvordan vår oppfattelse lurer oss og hvordan alt ses forskjellig fra forskjellige perspektiver. Og hvis noen nå tenker Laura... mystisk kvinne... allerede død, men likevel tilstedeværende... en etterforsker besatt av henne... så er det helt i orden å tenke «Twin Peaks» i samme slengen. Filmen Laura har langt mer enn bare navnet til felles med David Lynchs myrdede hovedkarakter. sw

Orson Welles’ The Lady from Shanghai har gått inn på listen over de fremste film noir-mesterverkene, godt hjulpet av Welles’ karakteristiske kameraføring som i dette tilfellet gjør Citizen Kane til en mainstream-film. Her viser Welles enda en gang sitt helt unike talent som en av filmhistoriens mest fullblods auteurer, med ansvar for regi, manus og produksjon. I tillegg spiller han selv den mannlige hovedrollen, med samme gutteaktige gatesjarme som i et annet blinkskudd fra samme epoke, Carol Reeds Den tredje mann fra 1949. Filmen ble innspilt allerede i 1946, men de amerikanske produsentene holdt den tilbake i to år fordi de var sjokkert over den rollen deres stjerne Rita Hayworth spiller i filmen. Vi møter Hayworth som Elsa Bannister; klassisk blondine og dødelig dame i én pakke. Med en tilsynelatende plan om å ta livet av sin ektefelle, trekker hun Michael O’Hara, spilt av Orson Welles, inn i et edderkoppnett av intriger som omfatter drap, forsikringssvindel og falske tilståelser. En av de store gledene ved å se The Lady from Shanghai er hvordan filmen er jevn krydret med visuelle motiver som noen ganger underbygger og noen ganger kontrasterer filmens handling. Scenen i speilkabinettet er den mest berømte av disse, en klassiker for alle filmelskere, på linje med avskjedsscenen i Casablanca (1942). red./olep 27

MARLONEn hertug i BRANDO 28

sitt doméne

aldt nekter Don Vito Corleone å etterkomme Bonaseras ønske om å få snakke med ham i enerom. Corleone sitter uanfektet bak skrivebordet og lytter til begravelsesagentens lidelsesfulle bønn om hjelp etter at hans datter har blitt mishandlet. Fjern, upåvirkelig og majestetisk sitter han og lytter, mens hendene kjæler med en katt. Anstrøket av sympati anes ved en nesten ubetydelig håndbevegelse. I en solfylt og vakker hage sitter den gamle Vito Corleone og leker med sin sønnesønn. Han morer seg med å lage «tenner» av appelsinskall og løper etter den lille mellom plantene i hagen. En vakker skildring av en liten gutt og hans bestefars varme og fine vennskap, der det ikke finnes en eneste liten bekymring. Rollen som Don Corleone i Gudfaren (se egen omtale) er kanskje det de fleste forbinder med Marlon Brando, og scenene beskrevet ovenfor som to av de mest sentrale. Han spilte da også så overbevisende at en ikke helt kunne tro det var skuespill. Kjenner man hans livshistorie kan man virkelig begynne å lure: Er mannen ganske enkelt seg selv?

En rebell blir til Marlon Brando ble født 3. april 1924 i Omaha, Nebraska. Familien var hva man kan kalle øvre middelklasse. Faren Marlon Sr. jobbet som handelsreisende for et større firma og var en del hjemmefra. Moren Dorothy var etter ryktene ikke noe særlig til husmor og mor,

men var mer interessert i kulturelle aktiviteter. Hun hadde, som Brando sier i Siste tango i Paris (se egen omtale), en poetisk natur. Hun ble raskt en av ildsjelene bak det nye teateret som var blitt åpnet i Omaha. Her jobbet hun både på og bak scenen. I 1930 flyttet familien til Evanston utenfor Chicago. Begge Marlons foreldre hadde alkoholproblemer, og kanskje spesielt moren. Det var ofte Marlons eldste søster Jocelyn som måtte følge ham til skolen når moren ikke var kommet hjem fra en av sine fyllekuler. Med denne familiesituasjonen, med en far som nesten ikke var tilstede og en mor som ikke brydde seg, kunne barna gjøre som de ville. Familien ble derfor sett på som outsidere. På skolen var det hele tiden episoder med Marlon. Han ble utvist gang på gang, viste liten respekt for overordnede og la for dagen en provoserende likegyldighet overfor straffene han ble pålagt. Marlon Sr. hadde store ambisjoner for sin sønn og sendte ham til en kostskole drevet av militæret. Den antiautoritære Marlon hadde vansker med å innordne seg de disiplinære reglene som her gjaldt. Han fikk store problemer med i det hele tatt å bestå fag, også fordi han hadde en viss grad av dysleksi. Det var bare ett fag han viste interesse for – drama. Men selv ikke her gikk alt problemfritt. Marlon ville gjøre ting på sine egne måter. Fant han det for godt kunne han plutselig forandre sine replikker. Dramalæreren ble frustrert, men han så samtidig Marlons 29

talent og ville ikke gi ham opp. I oppsetningen som ble fremført ved skoleavslutningen het hovedrolle innehaveren Marlon Brando. New York og Actor’s Studio Brando ble likevel utvist til slutt. 19 år gammel reiste han til New York for om mulig å få seg en teaterutdannelse. Her bodde hans søster som var i teaterbransjen. Via hennes og morens bekjentskaper ble han antatt ved Erwin Piscators Dramatic Workshop. Brando hadde også en sporadisk tilknytning til The Group Theatre, det som senere skulle utvikle seg til det berømte Actors Studio, method-actingens vugge. Det var egentlig ikke nødvendig for ham å gå der, Brando var den fødte method-actor: «Marlon’s going to school to learn the Method would have been like sending a tiger to jungle school.» Målet med Metoden (the method) var å gjøre rollene mest mulig realistiske. Metoden innebar blant annet at man skulle gjøre seg bevisst sine emosjoner og reaksjonsmønstre i ulike situasjoner, for så å dra nytte av dette i rolletolkningen. Et annet vesentlig trekk ved metoden er at skuespilleren bruker lang tid på å sette seg inn i karakterens situasjon og omgivelser. Brando gikk ofte lenger enn de fleste. I roller hvor det krevdes at han skulle være full, insisterte han på virkelig å være full. Senere, under filminnspillingene, skulle dette skape problemer mer enn én gang. Brando drakk seg simpelthen for full, og man måtte bare slutte for dagen. 30

Etter hvert ble det klart for lærerne at Brando hadde et usedvanlig talent. Hans intuitive forståelse for rollefigurene førte til slående og originale resultater. En av lærerne fra Dramatic Workshop fortalte senere hvordan Brando hadde utført oppgaven med å spille kylling etter en atomkrig. Hans medstudenter hoppet og kaklet rundt i rommet, men ikke Brando. Han satt stille på huk for seg selv. På spørsmål om hvorfor han løste problemet på denne måten, svarte han: «En kylling vet vel ikke at det har vært atomkrig.» Privat førte Brando en mildt sagt anarkistisk tilværelse i New York. En av hans venners livsmotto kan betegne deres levnet: «The world is my ashtray.» Normer og regler var til for å brytes. Livet bestod av fest, alkohol og kvinner. Hva pengene gikk til kan man forstå, og det hjalp heller ikke at han også etter hvert måtte betale for et ikke lite antall aborter. Brando hadde ofte ingen fast adresse; han bodde hos venner, men oftest hos et eller annet kvinnemenneske han sjekket opp. Det eneste kriteriet Brando hadde til sine kvinner var at de underkastet seg hans kontroll. Brando ble i 1947 tilbudt en stor rolle i en Broadway-oppsetning av et nytt Tennessee Williams-stykke: «En sporvogn til begjær» under instruksjon av Elia Kazan. Det var sterke innsigelser mot å tildele ham rollen, og prøvelesningen gjorde det ikke bedre. Han hadde problemer med å lese, han mumlet, han var for ung og pen for rollen og for uerfaren som skuespil-

ler. Williams var imidlertid så begeistret for Brando at han fikk rollen umiddelbart. Marlon Brando stjal all oppmerksomhet fra stjernen i stykket, den ikke ukjente Jessica Tandy. Brando syntes å «leve» på scenen, hans replikker virket ikke innstuderte, men nærmest som uttrykk for egne opplevelser. Kazan ble stilt i en kinkig situasjon. Skulle han be Tandy, som slett ikke spilte dårlig, å bli bedre; eller skulle han be Brando spille dårligere? Brando satte til stadighet folks tålmodighet på prøve med å tøye grensene for alminnelig folkeskikk. Han kunne for eksempel klø seg i skrittet på offentlige steder eller sitte i en stol og stirre i taket uten å si et ord gjennom en hel fest. Også på scenen var han uberegnelig. På en av forestillingene til «En sporvogn til begjær» merket Tandy fliring blant publikum under en av hennes mer emosjonelle monologer. Da hun snur seg, ser hun Brando stå og stappe en sigarett opp i nesen. Den selvsamme neses karakteristiske brutte profil har også sin opprinnelse fra denne perioden. Brando likte å bokse med scenearbeiderne når han ikke var på scenen. Ved et uhell klarte en av disse å få inn et slag på Brando som resulterte i brukket nese. Denne ble han stolt av, han var ikke perfekt lenger, han ble røffere og så ut som en bokser. Med sin store suksess på Broadway ble Brando plutselig en stjerne i byen, og han ble for alvor lagt merke til, både av teater- og filmfolk.

Opp og ned i Hollywood Marlon Brando fikk sin første filmrolle i The Men (1949), som handlet om en gruppe utstøtte fra krigen, de invalidiserte veteranene. Rollen krevde at han skulle sitte i rullestol, og han valgte å leve sammen med krigsveteraner en tid for virkelig å kunne sette seg inn i deres situasjon. Det fortelles en historie fra denne tiden om da veteranene var på sin favoritt-bar med Brando i rullestol. Ingen kunne ane at han hadde sin fulle førlighet. Inn fra gaten kom en eldre, bedugget dame som skulle vise sine helende krefter. Brando oppmuntret henne til å helbrede ham, og etter en stund tok han tak i armlenene og dro seg sakte opp. Han tok noen nølende skritt, og det ble total stillhet i lokalet. Deretter innledet han en vill dans, hvorpå den skrekkslagne healeren tok beina på nakken. Fred Zinnemann skulle regissere The Men, men han begynte å få svært kalde føtter med hensyn til Brando og hans problemer med å lære replikker. Zinnemann ringte Elia Kazan i New York, mannen som hadde regissert «En sporvogn til begjær» på Broadway, og ble beroliget. Kazan var overbevist om at Brando ville arbeide seg inn i rollen og etter hvert «bli» den invalidiserte Ken. Filmen fikk ikke overveldende gode kritikker, men Brandos rolletolkning ble fremhevet som særlig overbevisende. Selv var han synlig stolt over dette. Han kjøpte hundre eksemplarer av et magasin som

hadde en portrettartikkel om ham og delte bladet ut til alle han møtte. De to neste filmene Brando spilte i etablerte ham som stjerne. Begge ble regissert av Kazan. Den første var filmversjonen av En sporvogn til begjær (se egen omtale). Filmen ble en stor suksess og ble nominert til hele 12 Oscars. Brando fikk imidlertid ingen pris ved denne anledningen. I den andre, Viva Zapata! (1952), spilte han tittelrollen som Emiliano Zapata, den meksikanske revolusjonshelten. Dette var en ny type rolle for ham. I En sporvogn til begjær hadde han spilt en rolle som lå nær opp ham selv, mens han nå skulle spille en mann fra en annen tid og kultur, en enkel mann som ikke viser sine følelser. Hans utvungne karakterisering av Zapata førte til at han ble Oscarnominert igjen. Brando ville nå vise at han kunne tolke hvilke roller som helst, og tok i mot et tilbud om å spille Markus Antonius i en ny filmatisering av Shakespeares «Julius Cæsar» i 1953. Brando lyktes også med denne rollen. Under innspillingen av hans berømte tale etter Julius Cæsars død, skapte han en så magisk stemning på settet at alle begynte å klappe etter regissørens «Kutt!». Da Elia Kazan skulle lage Storbyhavn i 1953 (se egen omtale), var Brando hans førstevalg til hovedrollen. Selv om Kazan var Brandos favorittregissør, hadde han nå store problemer med å akseptere rolletilbudet. Kazan hadde nemlig året før blitt innkalt for komiteen 31

Kazan og Brando

for uamerikansk virksomhet fordi han i sin ungdom hadde vært medlem av kommunistpartiet. I avhør hadde Kazan oppgitt navn på andre «kommunister», for i det hele tatt å kunne fortsette å arbeide i Hollywood. Denne ettergivenheten hadde Brando vanskelig for å godta, men med en smule overtalelseskunst fikk man ham til slutt med på prosjektet. Rollen som Terry Malloy skulle passe ham perfekt – en karakter som slites mellom lojalitet og kjærlighet. Som En sporvogn til begjær var også Storbyhavn en konsekvent off-Hollywood-produksjon. De fleste skuespillerne var knyttet til Actors Studio og filmarbeiderne var i hovedsak rekruttert fra New York, hvor filmen også ble spilt inn. Storbyhavn ble en kjempesuk32

sess og ble nominert til 12 Oscars, hvorav den fikk 8. Denne gangen kom man ikke utenom Brando, som stolt kunne motta sin første Oscar. Denne rollen utgjorde et høydepunkt i Brandos karriere. Han medvirket i en mengde filmer utover på 1950-tallet, men ingen av dem kom opp mot Storbyhavn. De fleste var heller middelmådige, men han var stadig populær. I 1958 regisserte Brando selv filmen One-Eyed Jacks (se egen omtale). Opprinnelig var det meningen at Stanley Kubrick skulle regissere den, men friksjonen mellom ham og Brando ble til slutt for stor, og Kubrick forlot prosjektet. Nå, når Brando selv var ansvarlig, utviste han en perfeksjonisme som grenset til det hysteriske. Til slutt tok produksjonsselskapet Paramount filmen fra ham og klippet den ferdig. OneEyed Jacks’ kanskje sterkeste side ligger i det visuelle, noe Brando selv gis mye av æren for. Om Brandos popularitet ikke sank synderlig på 1950tallet, gjorde den det imidlertid på 1960-tallet. Filmene han hadde roller i, var ofte regelrett dårlige. En av disse var Charlie Chaplins miserable siste film, Grevinnen fra Hong Kong (1967). At de to i det hele tatt kom til å jobbe sammen er egentlig ganske utrolig. Deres tilnærming til skuespill var svært ulik. Mens Brando stadig vekk improviserte, også under opptak, krevde Chaplin et nærmest koreografert spill. Det var derfor uunngåelig at det ble fullstendig skjæring mellom dem.

Brandos til tider uheldige roller kan dels forklares med at han var kontraktsbundet til å gjøre et visst antall filmer. Han hadde også et enormt pengeforbruk, blant annet fordi han utover 1960-tallet understøttet amerikanske minoriteters rettighetskamp. Det store forbruket skyldtes også at han på 1960-tallet offisielt fikk seks barn med fire forskjellige kvinner som alle krevde finansiell støtte. Han medvirket derfor i en rekke filmer bare for pengenes skyld. Det spesielle rollevalget skyldtes også at Brando ytterst sjelden leste manuset på forhånd. Det viktigste for Brando var at filmen han skulle spille i hadde en sosial relevans, og at den unngikk å fremstille hvite amerikanere som overlegne andre mennesker og folkegrupper. Det var av den grunn han insisterte på å gjøre nazisten i krigsfilmen Unge løver (1958) mer menneskelig enn hva han er i det litterære forelegget, noe filmen også har tjent på. Brando var ofte svært vanskelig å jobbe med. Til regissørenes store fortvilelse forandret han rollene slik han selv ville ha dem. Fikk han det ikke som han ville, dro han gjerne fra settet og ble borte i dagevis. Han syntes å trives med å være den som kontrollerte, og det var ofte «konkurranser» mellom ham og de andre rolleinnehaverne. Under innspillingen av The Wild One (se egen omtale) pågikk det for eksempel en konkurranse mellom ham og Lee Marvin om å være «verstingen» på settet: være fullest, komme senest

mulig til opptak og så videre. Han kunne også regelrett sabotere opptak av scener han ikke selv var med i, ved å direkte avbryte dem eller stå og gjøre grimaser. Noe annet han var en mester i var å «stjele» scener fra sine medspillere. I en scene i En sporvogn til begjær klør han seg på ryggen og tar all oppmerksomhet fra Vivien Leighs karakter. Mange hatet Brando for denne evnen. Som en følge av at Brando betraktet sine medspillere som konkurrenter hadde han lite omgang med dem. Fritiden tilbrakte han i hovedsak alene, sammen med filmarbeiderne som ikke var skuespillere, eller han stengte seg inne med en beundrerinne. Både publikum og han selv forstod etter hvert at Marlon Brando var i ferd med å bli en forfallen stjerne. Denne situasjonen var lite tilfredstillende, og Brando snakket på denne tiden flere ganger om å gi seg som skuespiller og bli forfatter. Også gamle trær kan bære frukt En dag i 1970 fikk Brando en telefonoppringing som skulle komme til å endre hans liv. Telefonen var fra Mario Puzo, som hadde skrevet bestselgeren «Gudfaren» som nå skulle filmes. Han ønsket Brando i rollen som Gudfaren; Don Vito Corleone. Puzo påstod senere at han hadde hatt Brando i tankene mens han skapte denne karakteren. Brando var til å begynne med ikke spesielt begeistret. Gudfaren var jo en gammel mann. Etter en tid klarte Puzo og regissøren Francis Ford

Coppola å overtale ham til å spille rollen. Da han først hadde bestemt seg arbeidet han med stor glød og var, til Brando å være, svært samarbeidsvillig. Han kom til og med godt overens med de andre på settet, og sammen med James Caan og Robert Duvall praktiserte han en av sine favorittleker, «mooning» – vise rompa til tilfeldig forbipasserende. Brando er Vito Corleone. Slik Corleone manipulerer menneskene rundt seg, var også den private Brando en marionettemester. I et intervju med Truman Capote på slutten av 1950-tallet hadde han åpent innrømmet og beskrevet hvordan han gjorde mennesker avhengig av seg, for deretter å kontrollere og manipulere dem: «I circle around. Then I reach out and touch them. Then I draw back. And suddenly, sometimes, I’m all they have. But I want to help them, and they can focus on me; I’m the duke. Sort of the duke of my domain.» Brando fikk en Oscar for innsatsen i Gudfaren, eller rettere sagt, han kunne fått den. Han viste at han fremdeles var rebellen som hadde kommet til Hollywood tyve år tidligere. Til prisutdelingen sendte han en ung apasjekvinne som på hans vegne skulle nekte å ta imot statuetten, og be det amerikanske folk om heller å rette oppmerksomheten mot indianernes skjebne. Marlon Brando var på ny en stjerne, og han overrasket mange med sin kompromissløse og modige opptreden i Siste tango i Paris (se egen omtale). Han uttalte senere at han brukte så mye av seg selv og ble 33

så personlig at han aldri mer ville spille i en slik film – belastningen ble for stor. Om kritikerne her var mer delte i sin oppfatning, var filmen så kontroversiell og vakte så stor oppstandelse at publikum ikke kunne unngå å legge merke til at Brando var involvert. Som følge av den nye stjernestatusen han nå hadde fått kunne han kreve astronomiske summer for sine rolleprestasjoner. Det hevdes at han fikk mellom 2,5 og 4 millioner dollar for å spille Supermanns far noen få minutter, noe som gjorde ham til datidens høyest betalte skuespiller. Utover 1970- og 1980-tallet viet Brando mer og mer av sin tid til politisk aktivisme, samtidig som han isolerte seg på sin private øy ved Tahiti. Den selvhøytideligheten Brando i perioder fremviste, syntes i hans siste år å slippe taket. Det kunne virke som han fant tilbake til gleden ved skuespilleryrket, uten å legge det store alvoret i det. Han parodierte blant annet sin egen rolle fra Gudfaren i Mafiaens læregutt (1990). Det var velkjent at Brando hadde hatt et ganske aktivt liv i sengen, og at han gjennom hele sitt voksne liv gikk i psykoanalyse. Han fremviste derfor ikke rent lite selvironi når han i en av sine siste filmer, Don Juan deMarco (1994), spilte en psykiater som har den sex-besatte karakteren til Johnny Depp i terapi. Han skulle nå behandle den største rundbrenneren av alle, Don Juan. 34

Et trist kapittel i sagaen om Brando ble skrevet da han ble trukket inn i rettsalene på begynnelsen av 1990-tallet. Familietragedien som da rammet ham ble gjenstand for all verdens oppmerksomhet. En gråtende Brando måtte bare bekjenne at han dessverre hadde ført et uansvarlig liv og ikke hadde vært noen god far. Hans sønn hadde drept hans datters kjæreste. Datteren tok senere sitt eget liv. Sykelig overvektig og deprimert etter familietragedien tilbrakte han det siste tiåret av sitt liv mer som et mediasymbol og kjendis enn som skuespiller på jakt etter den neste utfordringen. Han takket fortsatt ja til noen roller, men hadde mistet den indre gløden som for alltid har sikret ham en plass i filmhistorien som en av de fremste skuespillerne som har utfoldet seg på det store lerretet. Marlon Brando tok gjennom hele sitt liv de svakestes parti, delvis ektefølt, men samtidig fordi han da er den kontrollerende part. Det er nok denne sympatiske siden han helst ville bli husket for – som i Apokalypse nå! (se egen omtale), der han fanger en flue for så å slippe den løs igjen. Brando døde 1. juli 2004, 80 år gammel. Ole J. Husveg (en redigert versjon av en artikkel publisert i Cinemateket i Bergens program våren 1996.)

MARLON B RANDO

SØNDAG 3. APRIL KL. 20.15 SØNDAG 10. APRIL KL. 18.00

TORSDAG 7. APRIL KL. 18.00 SØNDAG 10. APRIL KL. 20.00

Listen To Me Marlon. Regi, manus og klipp: Stevan Riley. USA 2015. Foto: Ole Bratt Birkeland. Medv.: Marlon Brando (arkivmateriale). Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger og s/hv, 1 t 35 min.

The Wild One. Regi: Laslo Benedek. USA 1954. Manus: John Paxton, basert på en artikkel av Frank Rooney. Foto: Hal Mohr. Musikk: Leith Stevens. Klipp: Al Clark. Medv.: Marlon Brando, Lee Marvin, Mary Murphy, Robert Keith, Jay C. Flippen m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 19 min.

LISTEN TO ME MARLON

THE WILD ONE

Brando om Brando

Den første ungdomsfilmen for ungdom?

Hittil ukjente lydopptak med skuespillerlegenden Marlon Brando er basis for dokumentaren Listen To Me Marlon, en fascinerende utvidet arkivstudie av skuespilleren som på sitt beste gnistret som kanskje ingen andre mannlige filmskue spillere har gjort på lerret verken før eller siden. Regissør Riley har gått gjennom rundt 200 timer med lydopptak hvor Brando snakker om livet, filmen, Hollywood, borgerrettskamp, kvinner, trøblete familieforhold og mer til. Brandos røst er akkompagnert av bilder fra hans filmer, tv-opptredener og mer uoffisielle opptak, til et motsetningsfylt portrett av en motsetningsfylt mann. De unike lydopptakene er filmens store styrke, men de gir også en begrensning, i hvilke filmer og historier som behandles, til en film vel så mye om Brandos tragedie som hans geni. Brandos forhold til sin far og til sine egne barn blir et sårt omdreiningspunkt i filmen. Scenen hvor den unge filmstjernen Brando blir tv-intervjuet sammen sin far er en studie i beklemmende kjemi. Den tragiske skjebnen til et par av hans egne barn gjør skildringen av siste del av hans liv og karriere ekstra mørk. Kontrasten mellom den aldrende Brando og scenene fra En sporvogn til begjær og Storbyhavn er et drama i seg selv. Vi får glimt fra arbeidet med Gudfaren og Apokalypse nå!, men sørgelig lite om og rundt Siste tango i Paris. Under relanseringen av sistnevnte sa regissør Bernardo Bertolucci at den trådte Brando så nær at han aldri tilga ham. Terje Eidsvåg/Adressa

To motorsykkelgjenger inntar en liten, søvnig by. Innbyggerne er lite begeistret for disse fæle ungdommene som kjører rundt på syklene sine, roper og støyer og okkuperer kafeene deres, og byens sheriff står nærmest maktesløs overfor de mange motorsyklistene. Den ene gjenglederen, Johnny, fatter interesse for kaféservitrisen Kathie, men da det viser seg at hun er datter av den lokale sheriffen kompliseres tingene. Johnny er den klassiske outsider, på kant med loven, menneskene rundt seg og til og med sin egen gjeng. Han søker noe, men vet ikke helt hva eller hvordan han skal finne det; aggresjonen slippes løs, mot alt og alle. The Wild One var hovedsakelig ment som en vanskelig «midt-i-livet» problemfilm, med adresse til et publikum som var opptatt av det sosiale og moralske aspektet. Det publikum den i virkeligheten nådde, var ett med en heller uklar adresse, de opprørske tenåringene. For første gang hadde tenåringene og det unge publikummet funnet et idol og en kollektiv talsmann. Brandos karisma tillot ham å bruke sin stumhet til å snakke tydelig til en generasjon som ennnå ikke hadde funnet sin egen stemme. Han ble helten og forbildet for en ny generasjon ungdommer med sin svarte skinnjakke, t-skjorte og jeans. Hans status som sex-symbol ble underbygget av hans kroppsspråk og holdning. Det var imidlertid Lee Marvin som ble forbildet til de virkelige rebellene – hans røffe og anarkistiske karakter Chino var visstnok forbildet for stifterne av Hells Angels. olep/red. 35

MARLON B RANDO • SØNDAGSMATINÉ

MARLON B RANDO

ONSDAG 20. APRIL KL. 18.00 SØNDAG 24. APRIL KL. 13.00 SØNDAG 24. april kl. 20.15

TIRSDAG 10. MAI KL. 18.00 ONSDAG 11. MAI KL. 20.00

A Streetcar Named Desire. Regi: Elia Kazan. USA 1951. Manus: Tennessee Williams, etter eget skuespill. Foto: Harry Stradling. Musikk: Alex North. Klipp: David Weisbart. Medv.: Vivien Leigh, Marlon Brando, Kim Hunter, Karl Malden m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 2 t 2 min.

On the Waterfront. Regi: Elia Kazan. USA 1954. Manus: Kaufmann. Musikk: Leonard Bernstein. Klipp: Gene Milford. Medv.: Marlon Brando, Eva Marie Saint, Lee J. Cobb, Rod Steiger, Karl Malden m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 48 min.

EN SPORVOGN TIL BEGJÆR

STORBYHAVN

Svigerinne til besvær

«I coulda had class. I coulda been a contender.»

Vivien Leigh spiller sørstatsenken Blanche Dubois, som med tom lommebok og et par skjeletter i skapet banker på døra til søsteren Stella. Hun ryker snart uklar med søsterens mann Stanley Kowalski, en upolert arbeidskar som banner og drikker øl rett av flaska. Situasjonen dem imellom tilspisser seg under Blanches jakt på en mann som kan forsørge henne. En sporvogn til begjær er et intenst psykologisk drama som har blitt hyllet og parodiert i det uendelige. Filmen huskes best for Marlon Brandos tolkning av Stanley, som driver svigerinnen sin til vanvidd. Konflikten stammer fra klasseforskjellene mellom familiene: Blanche syns ikke at Stanley er god nok for søsteren, samtidig som hun tiltrekkes av den ubehøvlede mannen som ser ut til å styres utelukkende av drifter og instinkter. Han, på sin side, svarer på svigerinnens arroganse ved å bli stadig mer voldelig. På grunn av sitt kontroversielle materiale ble En sporvogn til begjær dempet ned i møte med sensuren. Filmen ble betegnet som dekadent, amoralsk og vulgær da den kom, men var revolusjonerende når det gjaldt framstillingen av mellommenneskelige relasjoner i amerikansk film. Ikke minst er filmen en motehistorisk milepæl: Stanley Kowalski, karakteren som forseglet Marlon Brandos stjernestatus, befestet for alvor den hvite t-skjortens posisjon blant unge i USA. olep/red.

Storbyhavn står i dag som en av de ikoniske filmene fra Hollywoods 1950-tall, og den rankes ofte blant tidenes beste amerikanske filmer. Den skrapte med seg hele åtte Oscar-statuetter, deriblant beste film, beste manus og beste regi. Og ikke minst vant Marlon Brando for beste mannlige hovedrolle. Storbyhavn er også en av Hollywood-filmene fra begynnelsen av 1950-tallet som med stort hell tok handlingen ut av filmstudioet og inn i den virkelige verden. Fra første bilde føles Storbyhavn ekte og sann – fra Brandos virtuose skuespill og helt ned til den minst synlige statist. Manuset til Storbyhavn er basert på en serie Pulitzer-belønnede avisartikler hvor det ble avdekket hvordan fagforeningene på New Yorks havner var gjennomkorrupte. Brandos karakter Terry Malloy er imidlertid mer oppfunnet enn reell. I filmen er han en eksbokser som gjør den korrupte fagforeningslederen Johnny Friendly en tjeneste i ny og ne. Selv om det tydelig er misnøye og dårlig stemning blant havnearbeiderne truer foreningen dem til taushet. En ung arbeider har åpent begynt å kritisere Friendlys makt og stilling på havna, og Terry blir innkalt for å lokke opprøreren i en felle. Da Terry forelsker seg i Edie, søsteren til opprøreren, gripes han av lengsel etter å tilstå sin ulovlige medvirkning. Han må velge mellom pikens kjærlighet på den ene siden, og lojalitet til fagforeningen og broren på den andre. sw/red.

MARLON B RANDO

MARLON B RANDO • SØNDAGSMATINÉ

ONSDAG 18. MAI KL. 20.15 TIRSDAG 24. MAI KL. 18.00

SØNDAG 5. JUNI KL. 13.00 OG KL. 18.00 TIRSDAG 7. JUNI KL. 20.00

The Godfather. Regi: Francis Ford Coppola. USA 1972. Manus: Francis Ford Coppola og Mario Puzo, etter en roman av Mario Puzo. Foto: Gordon Willis. Musikk: Nino Rota. Klipp: William Reynolds og Peter Zinner. Medv.: Marlon Brando, Al Pacino, James Caan, Richard Castellano, Robert Duvall m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 55 min.

One-Eyed Jacks. Regi: Marlon Brando. USA 1961. Manus: Guy Trosper og Calder Willingham. Foto: Charles Lang Jr. Musikk: Hugo Friedhofer. Klipp: Archie Marshek. Medv.: Marlon Brando, Karl Malden, Pina Pellicer, Katy Jurado m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 21 min.

ONE-EYED JACKS

GUDFAREN

Brando foran og bak kamera

«A man who does not spend time with his family can never be a real man.» – Don Corleone

Sonora, omtrent 1885. Rio «The Kid» og Dad har ranet en bank, men Dad forråder Rio som settes i fengsel. Etter fem år klarer han å rømme og er besatt av tanken på hevn. Da han finner Dad viser det seg at han har giftet seg, blitt en respektert borger og sågar blitt sheriff. Rio har imidlertid ikke tenkt å la Dad slippe unna for det, men ting problematiseres siden han nå har loven på sin side. Tittelen «One-Eyed Jacks» viser til den falskheten enkelte fremtrer med. Rio beskylder Dad for å være byens one-eyed Jack; offentlig viser han seg fra en sympatisk og redelig side, mens Rio har sett hans mørke og skjulte annet jeg. One-Eyed Jacks ble noe ufrivillig Brandos regidebut. Den opprinnelige regissøren Stanley Kubrick ble sparket bare fire uker før innspillingen skulle starte, etter å ha røket uklar med Brando. Brando skulle vise seg å være en glimrende personinstruktør – selv om han ikke helt har klart å regissere seg selv. Flere av skuespillerne gjør nemlig her noen av sine beste rolleprestasjoner. Brandos overbevisning om dialogens begrensede dramatiske verdi gjør at gester og blikk ofte blir karakterenes viktigste uttrykksform. Brando gikk langt over sine budsjetter. Både fordi han brukte mye lenger tid enn planlagt, men også siden han insisterte å lage filmen i det fordyrende VistaVisionformatet. Sammen med det faktum at Brandos ferdigklippede versjon var 5 timer lang, førte til at Paramount tok fra ham filmen og klippet den ned. olep/red.

«I believe in America», sier begravelsesagenten Bonasera nærmest som en bekjennelse i første replikk i Gudfarens briljante åpningsscene. Hans datter er blitt skjenket full, skamslått og forsøkt voldtatt av to unge menn. Gjerningsmennene ble pågrepet av politiet, men domstolen ila dem bare betingede straffer. Derfor har Bonasera nå oppsøkt Don Corleone for å la dem få sin fortjente straff. I åpningsscenens mørke atmosfære kan vi bare så vidt skimte konturen av Marlon Brando som Don Corleone, men når kamera kjører tilbake får vi se at han sitter i en stol og stryker en katt mens han lytter til Bonaseras klagemål. På en mesterlig måte understreker denne posituren behovet for en sterk, beskyttende autoritet; Don’ens monolittiske taushet og hendene som kjæler med katten er tydelige visuelle metaforer for mafiosoens makt. Gudfaren er mer enn bare en gangsterfilm. Fremstillingen av mafiafamilien Corleones moralske undergang er samtidig et speilbilde av forfallet i det amerikanske samfunnet. Brandos fremstilling av Corleone underbygger også dette. Han er ingen ond og karikert gangster, men en industrileder hvis virksomhet tilfeldigvis er kriminell. Coppola klarer å formidle en meget kompleks historie på en engasjerende måte. Det er imidlertid ikke bare regien og skuespillet som er feilfritt i dette mesterverket. Willis’ fremragende fotografering og Nino Rotas suggererende og vakre musikktema medvirker i høyeste grad til å gjøre Gudfaren til det praktverket den har blitt. red./olep 37

MARLON B RANDO

SØNDAG 19. JUNI KL. 18.00 TIRSDAG 21. JUNI KL. 20.15

TIRSDAG 28. JUNI KL. 21.00 TORSDAG 30. JUNI KL. 18.00

Ultimo tango a Parigi/ Le Dernier tango à Paris. Regi: Bernardo Bertolucci. Italia/Frankrike 1972. Manus: Bernardo Bertolucci, Franco Arcalli og Agnès Varda. Foto: Vittorio Storaro. Musikk: Gato Barbieri. Klipp: Franco Arcalli. Medv.: Marlon Brando, Maria Schneider, Maria Michi, Jean-Pierre Léaud m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 9 min.

Regi: Francis Ford Coppola. USA 1979/2001. Manus: Francis Ford Coppola og John Milius, etter en roman av Joseph Conrad. Foto: Vittorio Storaro. Musikk: Carmine Coppola, Francis Ford Coppola og Mickey Hart. Klipp: Lisa Fruchtman, Gerald B. Greenberg og Walter Murch. Medv.: Martin Sheen, Marlon Brando, Robert Duvall, Dennis Hopper, Albert Hall m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske tekster. 35mm, farger, 2 t 33 min.

SISTE TANGO I PARIS

APOKALYPSE NÅ!

Sexistensialisme

Enden er nær

Den middelaldrende amerikaneren Paul vandrer hvileløs og mistrøstig rundt i Paris etter at hans kone tilsynelatende umotivert har tatt livet av seg. I en leilighet han vurderer å leie møter han en ung kvinne som han nærmest voldtar. I stedet for å flykte fra åstedet blir han værende der og innleder et rent seksuelt forhold til denne kvinnen. Hun finner hans framferd så sjokkerende original at hun går med på hans premisser. Verden skal stenges ute og fortiden har ingen relevans, de skal ikke engang vite hverandres navn. I løpet av tre ettermiddager utspilles historien i denne leiligheten. Siste tango i Paris er en visuelt praktfull film. Fotografen Vittorio Storaro har latt varme og mettede fargetoner i oransje og brunt dominere leiligheten. Disse står i sterk kontrast til det kjølige blå i utescenene. Filmen utfordret også filmatiske grenser da den kom tidlig på 1970-tallet. Den ble forbudt i Italia fordi den «er obskøn, uanstendig og appellerer til de mest primitive instinkter». Filmen er imidlertid verken pornografi eller romantikk. Elskerne kommuniserer gjennom rå og brutal sex i stedet for å ha sex for å opphisse og tilfredstille publikum. Den amerikanske filmkritikeren Pauline Kael skrev i sin berømte anmeldelse at «Bertolucci og Brando har forandret en kunstform. Premieren for Siste tango i Paris vil bli en filmhistorisk dag.» olep/red.

Apokalypse nå! åpner med The Doors’ livstrette og destruktive «The End». Kaptein Willard våkner på et hotellrom i Saigon med en erkjennelse av at han er fanget av krigen. Han hadde permisjon, men reiste tilbake til Saigon før denne var over. USA var ikke lenger det samme for ham. Tilbake i leiren blir han sendt ut på et hemmelig oppdrag. Han skal lokalisere og drepe en viss Oberst Kurtz, spilt av Marlon Brando. Kurtz var den perfekte amerikanske soldat; pliktoppfyllende, sterk og tro mot de nasjonale verdinormene – inntil han deserterte og rømte dypt inn i jungelen, hvor han nå leder en gruppe innfødte. Han har etablert et makabert regime og tatt i bruk «usunne» metoder i krigføringen. Tidligere forsøk på å drepe ham har ikke ført frem, og ingen som har prøvd har vendt tilbake. Filmen skildrer Willards ferd oppover Nam-elven mot oberstens tilholdssted. Underveis lærer han, ved å studere rapporter, brev og billedmateriale, sitt offer å kjenne. Han trekkes motvillig mot denne hemmelighetsfulle mannen som var utpekt til å bli en av US Armys høye ledere i Pentagon, men som ved å verve seg til Green Berets ødela alle muligheter for avansement. Willard fascineres av Kurtz, en fascinasjon som nærmer seg identifikasjon. På reisen oppover elven, fremstår krigen i en rekke absurde scenarier. Når han endelig kommer frem, har jungelen lukket seg bak ham som havet over en dykker. Det er nå den virkelige krigen begynner for Willard; en tvekamp ansikt til ansikt med en mann hvis erkjennelser har gjort ham så farlig at hans overordnede ønsker ham død. olep

P Å O P P FORDRING • SØNDAGSMATINÉ

Les Parapluies de Cherbourg. Regi og manus: Jacques Demy. Frankrike 1964. Foto: Jean Rabier. Musikk: Michel Legrand. Klipp: Anne-Marie Cotret og Monique Teisseire. Medv.: Cathrine Deneuve, Nino Castelnuovo, Anne Vernon, Marc Michel, Ellen Farner m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 32 min.

PARAPLYENE I CHERBOURG Kjærlighet er vennskap satt til musikk Paraplyene i Cherbourg har den perfekte blanding av den lekenhet, skjønnhet og lidenskap som enhver musikal streber etter. Filmen utspiller seg i den franske havnebyen Cherbourg hvor Geneviève, en slående vakker 17-åring, arbeider i sin mors paraplybutikk. Hun er stormende forelsket i Guy, som jobber ved et bilverksted. De sverger hverandre evig kjærlighet og ønsker å gifte seg, men krigen i Algerie er på trappene og Guy må inn i militæret. I avskjedens bittersøte time

blir Geneviève gravid. Mens den uvitende barnefaren er borte i krigen, frir en rik diamanthandler til den vordende mor, og han sier seg villig til å oppfostre barnet som sitt eget. Genevièves mor presser henne til å akseptere tilbudet og de nygifte flytter til Paris. Men snart vender Guy tilbake til Cherbourg. Paraplyene i Cherbourg trollbandt publikum ved filmfestivalen i Cannes i 1964 og vant den prestisjetunge Gullpalmen. Filmen forfører oss med vakre

ONSDAG 6. APRIL KL. 18.00 TORSDAG 7. APRIL KL. 20.00 SØNDAG 10. APRIL KL. 13.00

farger, Cathrine Deneuve, og dialogen som i sin helhet blir sunget. Den konstante bakgrunnsmusikken virker hypnotiserende og drar oss stadig dypere inn i den ulykkelige kjærlighetshistorien. Deler av byen ble malt om og skuespillernes klær ble avstemt i forhold til omgivelsene for å skape den rette stemningen. Komponisten Michel Legrand hadde laget musikk til Demys to tidligere spillefilmer Lola (1961) og La Baie des anges (1963). I tillegg har han laget musikk til filmer av Marcel Carné, Jean-Luc Godard og Agnès Varda, Demys kone. Legrand og Demy arbeidet i ett år før innspillingen begynte og skapte en uforglemmelig og lett gjenkjennelig blanding av jazz og ballader. Et lite skår i gleden er at verken Catherine Deneuve, Nino Castelnuovo eller noen av de andre skuespillerne hadde noen spesielt fremragende sangstemmer, så filmen ble dubbet av profesjonelle sangere. Noen vil kanskje ikke kalle Paraplyene i Cherbourg en ordentlig musikal, da all dialog blir sunget. Enten du kaller filmen en musikal eller en operette, vil Paraplyene i Cherbourg få deg til å forlate kinosalen med en følelse av å ha hjertet i halsen. Filmen blir likevel aldri for sentimental selv om den har en gjennomgående stemning preget av ulykkelig kjærlighet. olep 39

Fellesvisninger Cinematekene i Norge

CINEMATE K ENE I NORGE

TORSDAG 14. APRIL KL. 18.00 tirsdag 19. april kl. 20.00

Boheemielämää/La vie de bohème. Regi: Aki Kaurismäki. Finland/Frankrike 1992. Manus: Aki Kaurismäki, etter en roman av Henri Murger. Foto: Timo Salminen. Klipp: Veikko Aaltonen. Medv.: Matti Pellonpää, André Wilms, Kari Väänänen, Evelyne Didi m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Fransk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 1 t 40 min.

Cinematekene i Norge samarbeider om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim.

inematekene i Bergen, Trondheim, Kristiansand, Lillehammer, Tromsø, Stavanger og Oslo programmerer hver for seg og har ulik profil. Vi samarbeider imidlertid også om import og visning av rundt 30 filmer hvert år. Filmene som presenteres gjennom disse fellesvisningene har ikke noe annet til felles enn at de er strålende filmer du bør sette din ære i å ha sett i en kinosal før du dør. Det er alt fra kjente klassikere, nyere dokumentarfilmer eller aktuelle kinofilmer som norske distributører av en eller annen grunn har valgt å ikke vise på de kommersielle norske kinoene. Cinematekene planlegger i fellesskap hvilke filmer som skal vises, og vi prøver hele tiden å lage et variert og allsidig program. I tiden frem mot sommeren blir det over hele landet blant annet gjensyn med den sorte humoren til Aki Kaurismäki i hans finsk-melankolske Bohemenes liv. Filmer som Ernst Lubitchs Heaven Can Wait og Stanley Kubricks påkostede storverk Spartacus med en ung Kirk Douglas som gladiator gir en smak av klassisk Hollywood, og dokumentaren Listen to me Marlon og The Wild One med Marlon Brando i hovedrollen er startskuddet for en lenger serie om skuespilleren hos oss. I tillegg presenterer vi et par nyere klassikere i Leon med Jean Reno og Nathalie Portman og Erik Skjoldbjærgs Insomnia – Den som synder sover ikke, for ikke å glemme første del av Miguel Gomez’ trilogi Arabian Nights. Bergensere – og oslobønder – kan også få med seg de to siste delene av den fantastisk fascinerende fabelen. red./olep

BOHEMENES LIV Kunstnerliv i Paris De tre bohemene Rodolfo, Marcel og Schaunard har forlengst hevet seg over trivielle behov som arbeid, ekteskap og fast adresse. Som seg hør og bør for ekte kunstnere prøver de så godt de kan å få endene til å møtes mens de venter på å bli oppdaget. Rodolfo er en albansk flyktning og maler, Marcel en fransk forfatter og Schaunard en irsk komponist. Slik kunstnermyten går er de alle misforståtte. Det hjelper ikke at Marcel nekter å kutte ned sitt 21-akters teaterstykke til en mer salgbar størrelse, eller at Schaunards siste verk heter «The Influence of Blue on Art» og for det meste består av plukking på pianostrenger. Rodolfos elskede heter Mimi, som på sin side er like forelsket i myten om den sultende kunstner som i Rodolfo, helt til de går tom for gammel poesi som de kan bruke til brensel. Ubehjelpelige øyeblikk er ikke til å unngå når en melankoliker som Aki Kaurismäki skildrer patetiske kunstnerskjebner. I hendene på andre regissører kunne dette lett blitt traurig, men er det noe som karakteriserer Ari Kaurismäki, så er det hans balansegang mellom det triste og det vittige. Kaurismäkis faste skuespillere Matti Pellonpää og Kari Väänänen synes å ha gått til skuespilleroppgaven med en method actors besettelse. I tillegg krydres det med noen fortids filmstorheter: Regissørene Samuel Fuller og Louis Malle, samt Truffauts faste skuespiller Jean Pierre Léaud, gjør mer enn minneverdige cameo-roller. olep/red

CINEMATE K ENE I NORGE

CINEMATE K ENE I NORGE • SØNDAGSMATINÉ

TORSDAG 21. APRIL KL. 18.00 TIRSDAG 26. APRIL KL. 20.00

TIRSDAG 3. MAI KL. 18.00 ONSDAG 4. MAI KL. 20.00 SØNDAG 8. MAI KL. 13.00

Spartacus. Regi: Stanley Kubrick. USA 1960. Manus: Dalton Trumbo, etter en roman av Howard Fast. Foto: Russell Metty. Musikk: Alex North. Klipp: Robert Lawrence. Medv.: Kirk Douglas, Laurence Olivier, Jean Simmons, Charles Laughton, Peter Ustinov, Tony Curtis m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 3 t 16 min.

Heaven Can Wait. Regi: Ernst Lubitsch. USA 1943. Manus: Samson Raphaelson, etter et teaterstykke av Leslie Bush-Fekete. Foto: Edward Cronjager. Musikk: Alfred Newman. Klipp: Dorothy Spencer. Medv.: Gene Tierney, Don Ameche, Charles Coburn, Marjorie Main m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 52 min.

HEAVEN CAN WAIT

SPARTACUS

The Lubitsch Touch

«My taste includes oysters and snails»

Det sies at regissøren Billy Wilder hadde et skilt på kontoret sitt hvor det sto: How would Lubitsch do it? Ernst Lubitsch er et magisk navn i filmens verden. De beste av hans filmer er udiskutable klassikere for evigheten, og ingen av hans nærmere 80 filmer kan kalles direkte mislykkede. Han var kjent for sin elegante og sofistikerte registil, karakterer med vidd og sjarm, og ikke minst for sine kompliserte og vovede intriger. Dessuten er han en av få regissører i filmhistorien som har fått et begrep knyttet til navnet sitt. Han hadde nemlig et helt unikt talent for å formidle sine karakteres livsstil gjennom vittige situasjoner og replikker, og hans karakteristiske ironiske tone – «the Lubitsch touch» – sikret ham en enestående popularitet både hos publikum og kritikere. «The Lubitsch touch» er også tydelig i Heaven Can Wait. Vi møter den bortskjemte overklasseplayboyen Henry Van Cleve som nettopp er død, og hvis liv nå skal granskes grundig før han skal få komme inn til helvete. Han tar for gitt at det er dit han skal, for en mann som har hatt så mange kvinner i sitt verdslige liv, og som alltid har valgt nytelse foran moral, kan da umulig fortjene en plass i himmelen? Lubitsch var en kløpper med form og scenografi, og i Heaven Can Wait fikk han for første gang også leke seg med farger. Filmen ble nylig restaurert og er en fryd for øyet. cio/red/olep

Stanley Kubric ble involvert i produksjonen av Spartacus på et sent stadie, først etter at Kirk Douglas hadde blitt uenig med den opprinnelige regissøren Anthony Mann. Tumultene som fulgte i fotsporene til den egenrådige Douglas gjorde at Kubrick etter dette sørget for full kontroll over filmene sine. Til tross for uoverenstemmelser, ikke minst over mauskriptets kvaliteter, er Spartacus en enormt underholdende film, der ikke minst Peter Ustinovs rolletolkning står ut som en av hans aller beste. Filmens størrelse er det heller ikke noe å si på. Den er over tre timer lang, ble filmet på 70mm og innspillingen foregikk over 167 dager. Budsjettet var et av de største til da i Hollywood, og enkelte scener innehold mer en 8.500 statister. Filmen vant fire Oscar og fikk flere nominasjoner. Spartacus forteller historien om slaven Spartacus som ender opp på en gladiatorskole. Dit kommer senatoren Crassus med følge for å bli underholdt av en tvekamp til døden. Denne opplevelsen fører til at gladiatorene starter et opprør og Spartacus peker seg raskt ut som leder. Etter hvert som andre slutter seg til denne hæren vokser den til en formidabel styrke, og de starter på en vandring tvers gjennom Italia mot friheten. I Roma foregår et maktspill, og kampen mot slavehæren blir et ledd i de forskjellige intrigemakernes strategier. olep/red.

CINEMATE K ENE I NORGE

TORSDAG 12. MAI KL. 18.00 SØNDAG 15. MAI KL. 20.00

TIRSDAG 7. JUNI KL. 18.00 ONSDAG 8. JUNI KL. 21.00

Léon. Regi og manus: Luc Besson. Frankrike 1994. Foto: Thierry Arbogast. Musikk: Eric Serra. Klipp: Sylvie Landra. Medv.: Jean Reno, Gary Oldman, Natalie Portman, Danny Aiello, Peter Appel, Ellen Greene m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk, fransk og italiensk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 50 min.

Insomnia – Den som synder sover ikke. Regi: Erik Skjoldbjærg. Norge 1997. Manus: Nikolaj Frobenius. Foto: Erling Thurmann-Andersen. Musikk: Geir Jenssen. Klipp: Håkon Øverås. Medv.: Stellan Skarsgård, Sverre Anker Ousdal, Bjørn Floberg, Gisken Armand, Maria Bonnevie m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Norsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 35 min.

LEON

INSOMNIA – DEN SOM SYNDER SOVER IKKE

Har leiemordere hjerte?

Hvorfor er det aldri natt?

Léons eneste kjærlighet er en potteplante han omsorgsfullt setter i vinduet hver dag, slik at den kan få sol. I hans mørke leilighet finnes det ikke så mye mer enn planten. Léon har ingen andre interesser og lever et isolert liv. De eneste personene han kommer i kontakt med, må han drepe. Léon er en av de mest ettertraktede leiemorderne i New York. Han etterlater aldri spor, og har ingen moralske motforestillinger mot yrket sitt. En dag blir Léons liv grunnleggende forandret, da han ikke klarer å nekte Mathilda, nabojenta på tolv år, hjelp. Mathildas familie er blitt myrdet av den hensynsløse politimannen Stansfield. Han er nå ute etter Mathilda, som var vitne til massakren, og pengene som faren hadde gjemt unna. Léon er en film med lite dialog, der mye uttrykkes med vakre, ofte blodrøde bilder. Menneskene befinner seg i et underlig tomt New York, der de høye bygningene skygger for lyset og skjuler både mord og følelser. Verden er nådeløs, bare de sterkeste overlever. Menneskene er alene både fysisk og psykisk. Karakterene i Léon er nokså stereotype, og som tilskuere får vi aldri direkte tilgang til deres sjelsliv. De er skildret nærmest som i en tegneserie. Léon er som en maskin, programmert for å drepe. Mathildas inntrengen i Léons liv bringer frem hans fortrengte menneskelige side. olep/red.

Det er midtsommer et sted i Nord-Norge. En ung pike blir funnet drept på en søppelfylling. Ikke bare har morderen skrubbet liket rent, han har også tatt seg tid til å vaske hennes hår. De to erfarne Kripos-etterforskerne Jonas Engstrøm og Erik Vik blir fløyet inn fra hovedstaden for å bistå det lokale politiet i etterforskningen. Hovedmistanken rettes mot en gutt som har vært kjæresten hennes. Det kommer imidlertid også for en dag at hun har vært mye sammen med en eldre mann som har gitt henne dyre gaver og masse penger. Under en intens jakt på morderen i et tåkete landskap som aldri blir mørkt skjer det noe som snur hele etterforskningen på hodet. Den svenske antihelten Engstrøm sliter med søvnproblemer og samvittighetsnag under den nordnorske midnattsolen, og det blir etterhvert uklart hvem som jager og hvem som blir jaget. Insomnia – Den som synder sover ikke er en av de heftigste thrillerene norsk film har frambrakt, og som kanskje også kan regnes som starten på sjangeren som ute i verden de siste årene har fått tilnavnet «nordic noir». Erik Skjoldbjærg var den gang spillefilmdebutant, men han var smart og heldig nok til å kunne omgi seg med veteraner i bransjen: Som den søvnløse etterforskeren Jonas Engström fikk han Stellan Skarsgård, hans norske motstykke var Bjørn Floberg, den nordnorske sommernatten ble delikat festet på film av Erling Thurman-Andersen og de iskalde arktiske stemninger ble lydlagt av Geir Jensen (Biosphere). CiO/red.

3. april o g 8. mai: Film kl. 1 Se hvilke 1.15 pa cinema teket-us f.no *

Info om alt som skjer * pa familiedagene: usf.no

* Bli med pa en aktiv sol nd l ag i kunstkulturhuset og * USF pa Verftet, Nor dnes

Familiedager pa USF: konserter, dans, ffiilm og kunst!

ANDREJ ZVJAGINTSEV Filmer om de hjemløse

Å komme hjem er ikke noe man kan ta for gitt, advarer samtidsskildreren Andrej Zvjagintsev i sine fire spillefilmer, hvor et hjem er noe midlertidig og ikke nødvendigvis en trygg base. Et sted man kan oppholde seg på begrenset tid, men som kan opphøre å eksistere når som helst. Og de som går der hjemme og venter, som regel koner og barn, kan på sin side ikke regne med at de som har reist vender tilbake igjen. Mor Russlands fang er med andre ord utrygt og kaldt og knoklete.

vjagintsev, som er utdannet skuespiller og brakdebuterte som regissør med Tilbake (se egen omtale) – som han vant Gulløven i Venezia for – leker seg imponerende effektivt og effektfullt med thrillersjangeren, i filmer som ellers kan beskrives som familiemelodramaer. I flere scener tiltar alvorlighetsgraden av det som er i ferd med å skje, til det oppstår en nærmest uutholdelig suspens. Når én far kommer tilbake etter å ha vært fraværende i tolv år, tar han umiddelbart med seg sine to sønner på en fisketur som utvikler seg til å bli så skjebnesvanger at utsiktene for å komme hjem igjen plutselig blir usikre for alle tre. En annen far tar med seg familien sin til barndomshjemmet på bygda på ubestemt tid, og plasserer dem i en eksistensiell limbotilstand mellom leiligheten i byen og huset på landet. I Moskva er en rik mann i ferd med å dø og trolig samtidig eliminere sin klassereisende kones livsgrunnlag, inkludert deres felles hjem, ved å testamentere bort alt til sin datter fra et tidligere ekteskap. Mens en bilmekaniker på Kola-halvøya er i ferd med å miste huset som har vært holdt i samme slekt i generasjoner, et hus som på flere vis det eneste som gjør det mulig for familiekonstellasjonen hans, bestående av en sønn fra et tidligere ekteskap og en yngre stemor, å leve sammen.

I disse samtidsrealistiske og samfunnskritiske filmene, argumenterer Zvjagintsev for at den patriarkalske strukturen er skyld i at flere ledd av det russiske samfunnet, inkludert privatlivet, er i ferd med å implodere: kjernefamilien, storfamilien, nabolaget, lokalsamfunnet. I en non-sequiteur-scene i Elena (se egen omtale) går ungdomsgutter i Moskva løs på hverandre i en utypisk voldelig scene – for Zvjagintsev snakker for det meste antydningens språk – som blir stående som et skremselsbilde på hvilken vei det bærer hen for den yngre generasjonen. I en annen enerverende scene i samme film våkner en baby alene i en usikret dobbeltseng, og kameraet beveger seg bort fra situasjonen før den avklares. Som en kontrast til dystopiske by- og industrilandskap, står den storslagne russiske naturen, ofte på Kola-halvøya og nær finskegrensen, sentralt i flere av filmene. Men de iboende destruktive kreftene samtlige av rollekarakterene bærer på, og ikke makter å undertrykke, forvandler også skog og sletter og kystlandskap til nye arenaer for maktovergrep og konflikter, til det til sist ikke finnes noe trygt sted man kan søke tilflukt og hvile. I mesterverket Leviatan (se egen omtale) henger et offisielt portrett av Putin symboltungt på kontoret til den lokale, korrupte borgermesteren, som for å

understreke at alle nivåer av politisk maktutøvelse i alle kriker og kroker av Russland er kjennetegnet av en paternalistisk arroganse, som selv ikke den ortodokse kirken går klar av. Mens koner og kjærester og barn konsekvent holdes utenfor alle viktige diskusjoner, tar mennene alle viktige avgjørelser – inkludert de som handler om liv og død – bak lukkede dører, i hemmelige møter, eller hviskende på telefonen. Som resultat definerer kvinnene seg selv som tause partnere i ekteskap hvor kommunikasjon er ikke-eksisterende, og blir til sist drevet til å begå desperate og noe mange vil anse som moralsk forkastelige handlinger. At Leviatan slapp gjennom det russiske sensurapparatet overrasket mange filmkritikere, og at Russland attpåtil nominerte den som sin Oscar-kandidat viser at Zvjagintsev mestrer balansen mellom å være subtil og eksplisitt. Men ser man de fire spillefilmene i kronologisk rekkefølge blir det tydelig å se hvordan Zvjagintsevs samfunnskritikk blir mer og mer eksplisitt, til det punktet hvor et nytt suspenselement nå blir hvorvidt han kan fortsette å lage spillefilm innenfor det russiske filmstøttesystemet. Maria Fosheim Lund Redaktør i wuxia og forskningsbibliotekar på Nasjonalbiblioteket

ANDREJ Z VJAGINTSE V

SØNDAG 17. APRIL KL. 18.00 ONSDAG 20. APRIL KL. 20.30

ONSDAG 8. JUNI KL. 18.00 TORSDAG 9. JUNI KL. 20.00

Vozvraschenie. Regi: Andrej Zvjagintsev. Russland 2003. Manus: Vladimir Moisejenko og Aleksandr Novototskij. Foto: Mikhail Krichman. Musikk: Andrej Dergatsjov. Klipp: Vladimir Mogilevskij. Medv: Vladimir Garin, Ivan Dobronravov, Konstatin Lavronenko, Natalja Vdovina m.fl. Utleie: NB. Russisk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 51 min.

Izgnanie. Regi: Andrej Zvjagintsev. Russland 2007. Manus: Artyom Melkumian og Oleg Negin, etter William Saroyans roman. Foto: Mikhail Krichman. Musikk: Andrej Dergasjev og Arvo Pärt. Klipp: Anna Mass. Medv.: Konstantin Lavronenko, Maria Bonnevie, Aleksandr Baluev, Dmitri Ulyanov, Vitalij Kishcenko m.fl. Utleie: NB. Russisk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 37 min.

TILBAKE

FORVIST

Gulløve-vinneren fra 2003

Ikke akkurat ferieidyll

Andrej Zvjagintsevs debutfilm Tilbake var en av forrige tiårs mest bemerkelsesverdige filmer – et sterkt, menneskelig drama om to brødre som får livet snudd på hodet når deres ukjente far vender tilbake etter å ha vært fraværende i tolv år. Hva gjør han her? Hvor har han vært? Er han virkelig deres far? Han tar med seg guttene på fisketur til en avsidesliggende øy i en innsjø nord i Russland. Den macho-aktige faren behandler barna som soldater, noe som setter i gang både fiendskap og maktkamp. Men guttenes følelser splittes også mot ønsket om hengivenhet og kjærlighet overfor en far som forsøker å ta igjen det tapte og lage menn av dem i løpet av noen få dager. Far og sønn-problematikken er vel et like gammelt tema i fortellerkunsten som litteraturen selv, men sjelden er det fortalt med en slik poetisk kraft som her. Tilbake er også en metaforisk thriller, lagt til et røft og vakkert skoglandskap. Det er tett og intenst, og fortalt i en atmosfære som uvilkårlig leder tankene over på Tarkovskijs fremste verker. Både foto og lydarbeid er absolutt fremragende (og noe som defintivt må oppleves på stort lerret fra en 35mm-kopi) og også skuespillerprestasjonene er superbe. «This intimate, almost metaphysical study of rebellion against parental authority does everything a Hollywood picture doesn’t.» – Screen International. red./olep

Etter den enorme oppmerksomheten rundt debutfilmen Tilbake (se egen omtale) var det knyttet stor forventning til Zvjagintsevs neste film Forvist. Man kan trygt si at de ble innfridd. Forvist ga mer vann på møllen til de som etter debuten hevdet at Zvjagintsev måtte regnes blant Europas aller fremste auteurer i dagens film. I en film med mye poetisk pusterom og dristige fortellergrep drives intrigen frem av en plutselig krise i et ekteskap mens familien er på ferie på landet. Men Zvjagintsevs horisont er bred, der flere verdener manes fram med rolig og dvelende blikk; den kvinnelige og den mannlige, den lovlydige og kriminelle, den barnlige og den voksne, samt den siviliserte og naturlige verden. I hovedrollen som kone og mor finner vi Maria Bonnevie, som fikk rollen etter at Zvjagintsev hadde blitt bergtatt av hennes utstråling i Ole Bornedals Jeg er Dina (2002). Og hun imponerer i rollen. Som Screen International skrev «The camera scrutinises Maria Bonnevie in a way that Bergman once reserved for Liv Ullmann and she responds with a performance in which every glance and gesture reveals the plight of a woman whose life has been dominated by a society and a man who always believe they know best.» Hennes mannlige motspiller Konstantin Lavronenko vant for øvrig prisen for beste mannlige skuespiller i Cannes i 2007. red.

ANDREJ Z VJAGINTSE V • SØNDAGSMATINÉ

ANDREJ Z VJAGINTSE V

SØNDAG 12. JUNI KL. 13.00 ONSDAG 15. JUNI KL. 20.00 TORSDAG 16. JUNI KL. 18.00

TORSDAG 23. JUNI KL. 20.00 TIRSDAG 28. JUNI KL. 18.00

Elena. Regi: Andrej Zvjagintsev. Russland 2011. Manus: Oleg Negin. Foto: Mikhail Krichman. Musikk: Philip Glass. Klipp: Anna Mass. Medv.: Elena Lyadova, Nadezhda Markina, Aleksej Rozin, Andrej Smirnov m.fl. Utleie: Tromsø Internasjonale Filmfestival/ Pyramide International, Paris. Russisk tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 49 min.

Leviathan. Regi: Andrej Zvjagintsev. Russland 2014. Manus: Andrej Zvjagintsev og Oleg Negin. Foto: Mikhail Krichman. Musikk: Andrej Dergatsjev og Philip Glass. Klipp: Anna Mass. Medv.: Alexej Serebrjakiv, Roman Madjanov, Vladimir Vdovitsjenkov, Elena Lyadova, Sergej Pokhodaev m.fl. Utleie: Arthaus. Russisk tale, norske undertekster. DCP, farger, 2 t 21 min.

ELENA

LEVIATAN

Vinner av juryens spesialpris i Cannes 2011

Oscar-nominert mesterverk

I moden alder har Elena gjort en økonomisk klassereise gjennom ekteskapet med velstående Vladimir. De to har vært gift i flere år, og selv om forholdet er basert like mye på fornuft som på følelser, trives de godt i hverandres selskap. Men når Elena nok en gang ber Vladimir om økonomisk hjelp til sin arbeidsledige sønn og familien hans, er Vladimir motvillig. Og når han gjør sin bortskjemte datter til enearving, forrykkes balansen i ekteskapet. Elena ser sønnens framtidsutsikter smuldre bort. Men hvor langt er hun villig til å gå for å hjelpe ham? Etter sin oppsiktsvekkende debut med Tilbake (se egen omtale) viser regissør Andrej Zvjagintsev igjen storform som historieforteller, og ikke minst sitt unike visuelle talent. Elena er en fascinerende fortelling som stiller store moralske spørsmål samtidig som den er en subtil analyse av dagens Russland. Spenningen som preger filmen drives framover av hovedpersonens dilemma og de valg hun tar. Elena er også en karakterstudie hvor filmspråket er fremtredende. I nydelige, lange tagninger, ofte uten dialog og sparsomt akkompagnert av Philip Glass’ originalmusikk, tegner Zvjagintsev og skuespiller Nadezhda Markina et nyansert portrett av en kvinne som verken er heltinne eller offer. TIFF/red.

Leviatan er et mesterverk fra dagens Russland som forteller smart og opprørende om korrupsjon og maktmisbruk i et av våre nærmeste naboland. Kolia lever et enkelt og tilbaketrukket liv i en liten by ute ved Barentshavet. Han bor sammen med en ung kone som arbeider på fiskefabrikken, og en trassig tenåring fra et tidligere ekteskap. Han eier ikke mye, men han har en nydelig villa med flott utsikt over havet. Det er et deilig sted som har vært i slekten hans i generasjoner. Beliggenheten er utrolig, og det synes også byens borgermesteren. Han vil overta eiendommen og skyr ingen midler for å få det til. Kolia har imidlertid ikke tenkt å gi seg uten kamp og kontakter en gammel venn fra militæret som har blitt skarpskodd advokat i Moskva. Dermed er maktkampen om villaen i gang. Leviatan er spekket med hint og allusjoner, politiske selvsagt, men her er også referanser til litterære verk og bibelske tekster, ikke minst Jobs bok. Historien er dypt tragisk og filmens billedlige skjønnhet står i grell kontrast til den inhumane virkeligheten Zvjagintsev kritiserer. Ingen andre regissører tar pulsen på dagens Russland som Andrej Zvjagintsev, noe også Leviatan viser til fulle. Dette er hans fjerde film lagt til hjemlandet, og den ble hedret med manusprisen under filmfestivalen i Cannes. CiO/Arthaus/red. 47

DANSENS

DAGER 2016 Cinemateket i Bergen viser i samarbeid med Bergen Dansesenter også i år to filmer med dans som tema under Dansens dager, 1980-tallsklassikerne Fame (1980) av Alan Parker og Dirty Dancing (1987) med Patrick Swayze og Jennifer Grey.

DANSE INFORMASJONEN

Dansens dager 2015 er en hyllest til dansen og arrangeres i forbindelse med Unescos Internasjonale Dansens Dag, som markeres hvert år over hele verden. Den internasjonale Dansens Dag feires den 29. april hvert år på fødselsdagen til Jean-Georges Noverre (1727–1810), grunnleggeren av den moderne ballett. Markeringen ble etablert i 1982 av UNESCO. Dagen har til hensikt å feire både mangfoldet innen dans og kjærlighet til dans på tvers av kultur, alder, hudfarge, ferdighetsnivå og danseform. I Norge feirer vi dansen over flere dager og har derfor gitt den navnet Dansens Dager. Danseinformasjonen, som er koordinator for Dansens Dager i Norge, er det nasjonale informasjons- og kompetansesenteret for dansekunst. Vi ble opprettet i 1994, finansieres over statsbudsjettet og har en rekke oppgaver knyttet til faget. Danseinformasjonen i Oslo koordinerer den nasjonale feiringen, mens Bergen Dansesenter i samarbeid med Kunsthuset WRAP står som lokal arrangør. Les om resten av programmet på www.bergen-dansesenter.no. red.

DANSENS DAGER

ONSDAG 27. APRIL KL. 18.00 TORSDAG 28. APRIL KL. 20.30 SØNDAG 15. MAI KL. 13.00

ONSDAG 27. APRIL KL. 20.00 TORSDAG 28. APRIL KL. 18.00

Dirty Dancing. Regi: Emilie Ardolino. USA 1987. Manus: Eleanor Bergstein. Foto: Jeff Lur. Musikk: John Morris. Klipp: Peter C. Frank. Medv.: Patrick Swayze, Jennifer Grey, Jerry Orbach, Cynthia Rhodes, Kelly Bishop, Jack Weston, Jane Brucker, Wayne Knight m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 40 min.

Fame. Regi: Alan Parker. USA 1980. Manus: Christopher Gore. Foto: Michael Seresin. Musikk: Michael Gore. Klipp: Gerry Hambling. Medv.: Irene Cara, Eddie Barth, Lee Curreri, Laura Dean, Paul McCrane, Barry Miller, Gene Anthony Ray m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 13 min.

DIRTY DANCING

FAME

Gjensyn med 1980-tallets store dansefilm

Drømmen om berømmelse

Året er 1963. Den unge rikmannsjenten Baby er 17 år, og meget motvillig skal hun sammen med familien tilbringe sommeren på Kellermann’s Mountain House – et feriested preget av tradisjonell underholdning og sømmelige aktiviteter. Ved ankomst får hun øyeblikkelig øynene opp for Johnny Castle, feriestedets kjekke danselærer. En kveld kommer Baby over stedet hvor personalet og dansebesetningen tilbringer sin fritid. Her får hun innblikk i en ukjent og langt fra uskyldig verden, fylt av eggende rytmer og dristig dans. Gjennom sitt møte med Johnny og dansen vinner den beskyttede Baby sin selvstendighet og seksuelle frihet. Han fører henne inn i dansegulvets magi og et par steg videre. Historien er et klassisk melodrama, samtidig må den også ses som en feministisk hyllest til kvinnens seksualitet og av Mannen som objekt. Kameraets dveling ved Patrick Swayzes dansende rumpe og nakne overkropp etablerer en gang for alle (om noen skulle ha vært i tvil) realiteten av «the female gaze». Dirty Dancing er en velgjort og frisk genrefilm. Selv om handlingen er lagt til det mytiske 1960-tallet ble dette 1980-tallets store dansefilm. Her legges det heller ikke skjul på hva dansingen skal være et substitutt for. Det damper fra lerretet under de mest sensuelle scenene, og det slår erotiske gnister i samspillet mellom Patrick Swayze og Jennifer Grey. CiO/red./olep

Cinemateket i Bergen gir deg muligheten for et nostalgisk gjensyn med Coco, Leroy, Raul, Bruno, Hilary og resten av den talentfulle gjengen. Uønsket graviditet, ulykkelig forelskelse og utilstrekkelighet er noen av problemene våre venner møter i løpet av skolegangen. Gjennom hele 1980-tallet florerte det med dansefilmer på kinolerretet. Det hadde begynt på slutten av 1970-tallet med braksuksessene Grease (1978) og Saturday Night Fever (1977), begge med John Travolta i hovedrollen. Fame tok sjangeren et steg lenger og introduserte en hel gjeng med talentfulle ungdommer for verdens kinogjengere. Med stjerner i øynene møtes de unge elevene på New Yorks High School for Performing Arts. Vi følger et knippe av de mest talentfulle gjennom fire år med skolegang, noe som vil være bestemmende for om de vil lykkes eller få sine drømmer om ære og berømmelse knust. Filmen gjorde joggebukse, leggings og tights til mote, og med sine uforglemmelige sangnumre inspirerte de mang en sjel til å ta seg en piruett på biltaket. Fame ble både en kritiker- og publikumsyndling, og det skulle senere bli både TV-serie, musikal og realityserie før den i 2009 ble gjenstand for en mindre heldig nyinnspilling. Den skapte også Oscar-historie som den første filmen med to nominasjoner i kategorien Beste sang. Av de to var det tittellåten som stakk av med gubben, fremført av Irene Cara. red./olep 49

Balkan New Film Festival

BaNeFF 2016 11. februar i år åpnet den fjerde utgaven av Balkan New Film Festival i Stockholm. Som i fjor legger BaNeFF ut på en turne til andre nordiske byer, deriblant Bergen. Helgen 6. til 8. mai kommer BaNeFF til Bergen, hvor seks filmer vises på Cinemateket USF over én helg – en minifestival. BaNeFFs mål er å tilgjengeliggjøre og åpne opp nye muligheter i filmindustrien og europeisk film gjennom å presentere profesjonelle filmskapere fra Balkan. Regissører, manusforfattere, produksjonsselskaper, skuespillere, filmskapere og kremen av balkansk film presenteres her for et norsk publikum. BaNeFF er en omreisende filmfestival med base i Stockholm, og BaNeFFs filmer vises i en rekke svenske byer. Dette er andre gang festivalen kommer til Bergen og Oslo. BaNeFF arrangeres av Justin Theater Production, en politisk og religiøst uavhengig forening. Alle filmene vises i originalspråket og med engelske undertekster. Se www.baneff.com for mer informasjon. 50

B ANEFF 2 0 1 6

FREDAG 6. MAI KL. 18.00

FREDAG 6. MAI KL. 20.00

Enklava. Regi og manus: Goran Radovanović. Serbia/Tyskland 2015. Foto: Axel Schneppat. Klipp: Andrija Zafranović. Medv.: Filip Subarić, Denis Murić, Nebojša Glogovac, Anica Dobra Miodrag Krivokapić m.fl. Utleie: BaNeFF. Serbisk, albansk, tysk og italiensk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 32 min.

Bicemo prvaci sveta. Regi: Darko Bajić. Serbia 2015. Manus: Nebojsa Romcević. Musikk: Zoran Kiki Lesandrić og Vojislav Simić. Klipp: Andrija Zafranović. Medv.: Strahinja Blažić, Aleksandar Radojčić, Miloš Biković, Iva Babić, Katarina Cas m.fl. Utleie: BaNeFF. Serbisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 2 t 7 min.

ENCLAVE

WE WILL BE THE WORLD CHAMPIONS

Til fienden med kjærlighet

Det jugoslaviske basketeventyret

Kosovo 2004, fem år etter krigen. Nenad er en ti år gammel kristen gutt fra en serbisk enklave. Nenads bestefar er død, og han er fast bestemt på å gi bestefaren en ordentlig begravelse. I prosessen krysser Nenad fiendens linjer og får venner blant den muslimske majoriteten i et dypt splittet og krigsherjet Kosovo. Enclave er Goran Radovanović sin andre spillefilm. Han retter her fokus mot et lite serbisk samfunn i en FN-beskyttet enklave i muslimsk Kosovo. Filmens tema er arven etter etnisk rensing og påfølgende interne konflikter – alt sett gjennom øynene til en liten gutt. Klisjeer om den bitre borgerkrigen i Jugoslavia blir her snudd på hodet, der filmen insisterer ganske hardt på tilgivelse og kjærlighet som eneste løsning. Enclave var Serbias Oscar-bidrag i 2016. Den vant også publikumsprisen ved Moskva internasjonale filmfestival og har blitt vist på en rekke andre filmfestivaler verden over. BaNeFF/red.

We Will Be the World Champions forteller historien om grunnleggerne av den berømte jugoslaviske basketballskolen. Vi følger Nebojša Popović på veien inn i basketballmiljøet, der en gruppe entusiaster står på for at drømmene deres skal bli en realitet. Sentralt i filmen er kampen mellom Jugoslavia og USA i verdenscupen i 1970. Verdenscupen avholdes hvert fjerde år, og de to foregående cupene endte det jugoslaviske laget på andreplass bak henholdsvis Brasil og Sovjetunionen. I 1970 var jugoslavene på hjemmebane, og hva hadde passet bedre enn deres første verdenscup-seier? Filmen følger to historier. Den nervepirrende dagen for den avgjørende kampen mellom Jugoslavia og USA utgjør nåtiden. En annen historielinje tar oss tilbake til det tidkrevende arbeidet som la grunnen for det som skulle bli et jugoslavisk basket eventyr – et arbeid som foregikk over flere tiår. BaNeFF/red.

B ANEFF 2 0 1 6

LØRDAG 7. MAI KL. 18.00

LØRDAG 7. MAI KL. 20.00

Pored mene. Regi og klipp: Stevan Filipovic. Serbia 2015. Manus: Stevan Filipovic og Milena Bogavac. Foto: Maja Radosevic. Medv.: Hristina Popovic, Mirjana Karanovic, Dragan Micanovic, Slaven Doslo, Nikola Glisić, Gorica Regodić m.fl. Utleie: BaNeFF. Serbisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 34 min.

Gorčilo – Jesi li to došao da me vidiš. Regi: Milan Karadzić. Montenegro/Serbia 2015. Manus: Miodrag Karadzić. Foto: Goran Volarević. Musikk: Irena Popović. Klipp: Aref Zaabi. Medv.: Milutin Karadžić, Boro Stjepanović, Mladen Nelević, Dubravka Drakić, Viktor Savić m.fl. Utleie: BaNeFF. Serbisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 39 min.

NEXT TO ME

GORCILO – DID YOU COME TO SEE ME?

Klasserommet som et samfunn i miniatyr

Landmålerens dillemma

Læreren Olja er gift med en maler hvis arbeider provoserer serbiske nasjonalister. Hun blir angrepet av disse og finner ut at noen av dem går i klassen hennes. Neste dag samler hun inn mobiltelefonene deres før hun gir elevene en oppgave: Skriv et essay om nestekjærlighet. Deretter låser hun dem inne. Hele klassen. Gjennom natten vil elevene, som tilhører en generasjon som ble avskrevet før de fikk sjansen til å vise hva de kunne, lære mer om seg selv og sine klassekamerater enn de kunne drømme om. Regissør Stevan Filipovic (f. 1981) fra Beograd i Serbia er regissør, manusforfatter, filmklipper og foreleser ved kunstakademiet i Beograd. Filmen hans vant prisen for beste spillefilm ved den kroatiske Pula Film Festival, og juryen kalte den et «modig portrett av vår tids nye generasjon som hjemsøkes av spøkelsene fra gamle ideologier». Juryen trakk spesielt frem de unge skuespillerne «som med bravur fremstiller en ungdomsskole som en metafor for et samfunn som dessverre fremdeles er dypt berørt av nasjonalisme, homofobi og klassediskriminering». BaNeFF/red.

Vi befinner oss i en liten montenegrinsk landsby sommeren 1968. Dette var tiden da man bygget Jugoslavias viktigste infrastruktur. Målet med denne storstilte utbyggingen var, særlig i Montenegro, å forbinde det fattige nord med sør. Landsbyen får besøk av en landmåler hvis oppgave er å forberede den fremtidige veiens rute. Hans vakre kone Klara, en ballettdanser fra Novi Sad, er med på turen. Hun benytter gjerne anledningen til å øve, for opptaksprøvene for høstens teatersesong er rett rundt hjørnet. De noe lukkede landsbybeoerne reagerer på ekteparets, og spesielt den frigjorte Klaras, tilstedeværelse. De er heller ikke fremmede for å bestikke landmåleren, da alle i landsbyen gjør sitt for å påvirke hvor veien skal gå. BaNeFF/red.

B ANEFF 2 0 1 6

SØNDAG 8. MAI KL. 18.00

SØNDAG 8. MAI KL. 20.00

Naša svakodnevna priča. Regi og manus: Ines Tanović. Bosnia-Herzegovina/Slovenia/ Croatia 2015. Foto: Erol Zubcević. Musikk: Halka. Klipp: Redzinald Simek. Medv.: Uliks Fehmiu, Emir Hadžihafizbegović, Jasna Ornela Bery, Maja Izetbegović, Vedrana Seksan. Utleie: BaNeFF. Bosnisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 29 min.

Ničije dete. Regi og manus: Vuk Ršumović. Serbia 2014. Foto: Damjan Radovanović. Musikk: Jura Ferina og Pavao Miholjević. Klipp: Mirko Bojović. Medv.: Denis Murić, Pavle Cemerikić, Isidora Janković, Milos Timotijević m.fl. Utleie: BaNeFF. Serbisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 35 min.

OUR EVERYDAY LIFE

NO ONE’S CHILD

Årets Oscar-bidrag fra Bosnia-Herzegovina

Homo homini lupus

Sasha er 40 år gammel og krigsveteran. Livet i Bosnia etter krigens slutt er krevende. Den politiske og økonomiske virkeligheten er ikke enkel. Sashas far Muhamed tviholder på sine sosialistiske idealer i et samfunn som viser seg mer og mer korrupt, noe som fører til friksjon mellom far og sønn. Men da Sashas mor Maria blir syk, må Sasha og Muhamed finne forsoning – og de erkjenner hvor viktig familien er for dem. Our Everyday Life er regissert av Ines Tanović og er et sterkt og karakterdrevet drama som var Bosnia-Herzegovinas Oscar-bidrag i år. Filmen fanger tapet av hennes hjemlands moralske kompass mens det foretar den sakte overgangen fra krise til normalitet. Our Everyday Life har fått mye skryt i internasjonal presse, og da filmen ble vist på Montreal World Film Festival i fjor skrev det anerkjente bransjemagasinet Variety at «Ines Tanović, a former documaker, brings authenticity of feeling as well as vibrant local color to the story. Further fest travel is guaranteed.» BaNeFF/red.

Sommeren 1988 finner en gjeng med jegere en gutt dypt inne i et bosnisk fjellområde. Barnet et helt vilt, det har vokst opp sammen med ulver, og ingen vet hvem han er eller hvordan han kom til å vokse opp med dyrene. Han får navnet Haris og blir sendt til et barnehjem i Beograd. Haris knytter nære bånd til en annen gutt, Žika, og begynner å vise fremgang i sitt nye liv som menneskebarn. Så kommer krigen, og i 1992 blir Haris sendt tilbake til det krigsherjede Bosnia. No One’s Child er basert på en sann historie og er regissør Vuk Ršumovićs første spillefilm. Filmen er like mye en politisk fabel som den er et uvanlig oppvekstdrama, og den inviterer publikum til å tenke over hvor grensene for menneskelighet går i krigstider. Av alle filmene i årets BaNeFF-program er No One’s Child den mestvinnende i festivalsammenheng. Ikke minst tok den med seg hele fire priser på Veneziafestivalen i 2014, deriblant Publikumsprisen. Skuespiller Denis Murić skal nok ha en stor del av æren for dette. I det som er en velskrevet rolle som aldri spiller for mye på publikums sympati, gjør han en glimrende prestasjon som et barn av dyr. BaNeFF/red.

TRIPPEL - BILL :

TRI P P EL- B ILL • CINEMATE K ENE I NORGE

TORSDAG 19. MAI KL. 18.00 SØNDAG 22. MAI KL. 16.00

ARABIAN NIGHTSTRILOGIEN

Miguel Gomes’ kritikerfavoritt fra Cannes 2015 på stort lerret.

iguel Gomes’ Arabian Nights-trilogi var det mest ambisiøse filmprosjektet som ble vist i Cannes i 2015. Etter å ha fått et internasjonalt gjennombrudd med den kritikerroste Tabu i 2012 har Gomes brukt de påfølgende årene på å tegne opp et mystisk, humoristisk, absurd, mangefasettert og ikke minst dypt engasjert bilde av Portugal i kjølvannet av finanskrisen. Med sine sprikende formgrep og tematiske tråder, og en samlet spilletid på seks timer og tjue minutter, er Arabian Nights sint, samfunnskritisk og utfordrende filmkunst som kommer til å bli stående som noe av det viktigste fra filmåret 2015. Alle tre filmene i trilogien står seg fint som egne filmverk, men selvfølgelig gir det en ekstra dimensjon å se dem samlet og i kronologisk rekkefølge. Cinemateket i Bergen gir deg muligheten til akkurat det! BIFF/red.

As mil e uma noites – Volume 1, o inquieto. Regi: Miguel Gomes. Frankrike/Tyskland/Portugal/Sveits 2015. Manus: Telmo Churro, Miguel Gomes og Mariana Ricardo. Foto: Mário Castanheira og Sayombhu Mukdeeprom. Klipp: Telmo Churro, Miguel Gomes og Pedro Filipe Marques. Medv.: Miguel Gomes, Carloto Cotta, Adriano Luz, Rogério Samora, Diogo Dória m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Portugisisk, engelsk, fransk, tysk og mandarin tale, engelske undertekster. DCP, farger, 2 t 5 min.

ARABIAN NIGHTS VOL. 1: THE RESTLESS ONE I begynnelsen var regissøren Utgangspunktet for Miguel Gomes’ ambisiøse allegori Arabian Nights var den internasjonale finanskrisens påvirkning på hjemlandet Portugal. Influert av rammefortellingen i middelaldereventyret «Tusen og én natt», hvor den unge, vakre Sjeherasad forteller én ny historie hver natt for å forhindre den gale kongen Shahryar fra å drepe henne, har Arabian Nights blitt et lappeteppe av historier, sjangre og stilarter. Det er Gomes selv som introduserer filmen, i en scene der en panisk filmskaper rømmer fra sitt eget prosjekt og overlater til karakteren Sjeherasad å fortelle historien videre. Det starter med en dokumentar om et kriserammet verft i det nordlige Portugal, før den raskt skyter fart inn i andre tankevekkende og underholdende fabler om det moderne Europa generelt og Portugal spesielt. Blant historiene som blir fortalt finner vi en gruppe forretningsmenn som tilfeldigvis finner en kur for impotens og de uforusette komplikasjonene det medfører, en hane som må for retten fordi den galer for tidlig om morgenen og der dommeren kan kommunisere på fuglens eget språk, samt en beretning om en gruppe arbeidsløse som bestemmer seg for å ta et bad første dagen inn i det nye året. red./olep

TRI P P EL- B ILL

SØNDAG 22. MAI KL. 18.30

SØNDAG 22. MAI KL. 21.00

As mil e uma noites – Volume 2, o desolado. Regi: Miguel Gomes. Frankrike/Tyskland/Portugal/Sveits 2015. Manus: Telmo Churro, Miguel Gomes og Mariana Ricardo. Foto: Sayombhu Mukdeeprom. Klipp: Telmo Churro, Miguel Gomes og Pedro Filipe Marques. Medv.: Christa Alfaiate, Chico Chapas, Luisa Cruz, Pedro Caldas, Gonçalo Waddington m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Portugisisk, engelsk, fransk, tysk og mandarin tale, engelske undertekster. DCP, farger, 2 t 11 min.

As mil e uma noites – Volume 3, o encantado. Regi: Miguel Gomes. Frankrike/Tyskland/Portugal/Sveits 2015. Manus: Telmo Churro, Miguel Gomes og Mariana Ricardo. Foto: Sayombhu Mukdeeprom. Klipp: Telmo Churro, Miguel Gomes og Pedro Filipe Marques. Medv.: Christa Alfaiate, Americo Silva, Amar Bounachada, Lionel Franc, Carloto Cotta, Elvis Barrientos m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Portugisisk, engelsk, fransk, tysk og mandarin tale, engelske undertekster. DCP, farger, 2 t 5 min.

ARABIAN NIGHTS VOL. 2: THE DESOLATE ONE

ARABIAN NIGHTS VOL. 3: THE ENCHANTED ONE

Sagaen fortsetter

«To tell you the truth, there are many things I haven’t seen.»

Andre del av Arabian Nights er den mest varierte og underholdende i trilogien, og presenterer en rekke ulike innfallsvinkler til den omfattende og destruktive kuttpolitikken Portugal har blitt tvunget til å gjennomføre i kjølvannet av finanskrisen. Takket være Gomes’ sans for humor og effektfulle omskriving av virkeligheten – og vakre og slående bilder av Apichatpong Weerasethakuls fotograf Sayombhu Mukdeeprom – er dette en uforutsigbar og uforglemmelig politisk film. Fortelleren i Arabian Nights, den vakre Sjeherasad, organiserer sin fortelling i tre ulike temagrupper. I den første var det rastløsheten og mangel på tilhørighet som rådet, i denne andre delen er den røde tråden hvordan ensomheten har tatt overhånd blant menneskene. «It hath reached me, O auspicious King, that a distressed Judge will cry instead of giving out her sentence on a night when all three moons are aligned. A runaway murderer will wander through the land for over forty days and will teletransport himself to escape the Guard while dreaming of prostitutes and partridges. A wounded cow will reminisce about a thousand-year-old olive tree while saying what she must say, which will sound none less than sad! The residents of a tower block in the suburbs will save parrots and piss inside lifts while surrounded by dead people and ghosts; including in fact a dog that...» før dagslyset glipper inn gjennom vinduet og sparer hennes liv enda en dag. red./olep

Tredje og siste del av Arabian Nights er hovedsakelig viet en dokumentar om en gruppe mennesker som bruker tiden sin på å fange sangfugler og lære dem nye sanger. Enkelte av sangene regnes som utdødde, og finnes i dag kun på opptak fra 1990-tallet, men dette stopper ikke fugle-entusiastene i å forsøke å videreføre dem. På denne måten avslutter Gomes’ sin trilogi med en besynderlig og krevende filmfortelling, som avslører stadig nye lag av betydning i dagene og ukene etter man har sett den. Sjeherasad fortsetter med sine historier i et forsøk på å forhindre at hennes nye ektemann tar livet av henne. I denne tredje delen samles en del karakterer, ideer og tema fra de to foregående delene, samt at det trekkes noen linjer til Gomes’ store forbilde Pier Paolo Pasolinis livs-trilogi – Dekameronen (1971), The Canterbury Tales (1972) og Arabiske netter (1974). Stor-visiren – Sjeherasads far – sier til sin datter «anger is not a bad thing, if it’s well directed», noe som kan sies å være en drivkraft for filmskaping hos både Pasolini og Gomes. Gomes opplevde etter finanskrisen at hans elskede Portugal sto i fare for å visne hen. Gjennom sin særdeles fascinerende trilogi har han rettet oppmerksomheten mot viktige bruddstykker av livet som kan forsvinne om ingen sier fra. BIFF/red./olep

stumfilm

med levende musikk W Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pionertiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informasjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene. Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag. Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjern56

synet, eller datamaskinen – samme hvor stor skjermen din måtte være. Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. Én ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de fotokjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnssyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart. olep

Om musikeren Jørgen Larsson er utdannet pianist fra Griegakademiet og har en master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim. Han startet BEK i 2000 og Lydgalleriet i 2007. Siden 1997 har han vært Cinematekets faste stumfilmpianist og har spilt til nærmere 100 stumfilmer, alt fra Keaton til Murnau. Selv om all musikken er fritt improvisert, ligger stilen tett opp til filmenes tidspalett, med forankring i senromantikkens tonalitet og uttrykk.

P ROGRAMMETS ST U MME

Tagebuch einer Verlorenen. Regi: G.W. Pabst. Tyskland 1929. Manus: Rudolf Leonhardt, etter en roman av Margarete Böhme. Foto: Sepp Allgeier og Fritz Arno Wagner. Musikk: Jørgen Larsson. Medv.: Louise Brooks, André Roanne, Josef Rovenský, Fritz Rasp, Vera Pawlowa, Franziska Kinz m.fl. Tyske mellomtekster, engelske undertekster. Akkompagneres av Jørgen Larsson på piano. Digital kopi, s/hv, 1 t 53 min.

DIARY OF A LOST GIRL «There is no Garbo, there is no Dietrich – there is only Louise Brooks!» – Henri Langlois Halvveis inn på 1920-tallet hadde ekspresjonismen i den tyske stumfilmen måtte vike plassen for «den nye objektiviteten» – «die neue Sachlichkeit» – som var opptatt av psykologiske og sosiale problemstillinger. Fantasien og det grensesprengende som hadde vært dominerende i tysk stumfilm de første tiåret etter 1. verdenskrig ble gradvis erstattet av en mer kynisk og resignert sosialrealisme ettersom depresjonen bredde om seg i den tyske samfunnet. Filmene ble ikke mindre severdige av den grunn – kanskje snarere tvert om.

Man skal lete lenge i filmhistorien for å finne en skuespiller som så til de grader har spist opp kamera som Louise Brooks. Likefullt slet hun i Hollywood. I 1927 sa hun opp en gullkantet kontrakt med Paramount for å reise til Berlin hvor hun skulle spille i G.W. Pabsts Pandoras eske. I denne og deres andre film sammen, Diary of a Lost Girl, finner man denne sjeldne, nesten magiske kjemien som kan oppstå mellom skuespiller og regissør. Brooks spiller Thymian Henning, som i likhet med karakteren Lulu i Pandoras eske er en

SØNDAG 19. JUNI KL. 20.30 TIRSDAG 21. JUNI KL. 18.00

ung, vakker kvinne med en problematisk moral. Hun havner på en rehabiliteringsanstalt etter at barnet hun har født alene etter å ha blitt forført av en ukjent mann dør. Anstalten drives med militær disiplin, så hun kommer snart i opposisjon til bestyrelsen. Hun rømmer – og ender opp som prostituert i et bordell. Ikke overraskende fikk verdens sensurmyndigheter en real håndfull når de fikk Diary of a Lost Girl i fanget. Den ble stort sett sønderklippet i alle land den ble tillatt oppsatt og fikk kritikker deretter. Når den da i tillegg var særdeles uheldig med timingen – den hadde premiere i oktober 1929, en liten måned før den første lydfilmen The Jazz Singer fikk sin første oppsetning i Berlin – ble den raskt en glemt film og blant de som druknet i lydfilmens suksess. Ikke før på 1960-tallet ble de gjenoppdaget, da filmene ble restaurert i henhold til Pabsts egen, usensurerte versjon, og fikk en verdig oppreisning. Begge filmene regnes i dag blant den sene stumfilmperiodens genuine mesterverk. For Louise Brooks gikk ikke karrieren like godt. Etter oppholdet i Berlin dro hun til Paris, før hun returnerte til Hollywood i et forsøk på å gjenoppta karrieren. Hennes stemme ble ikke funnet god nok, og etter å ha spilt i flere samlebånds-westernfilmer fikk hun nok, og la skuespillerkarrieren på hyllen. Hun flyttet til New York, før hun på 1950-tallet igjen gjorde seg bemerket i filmens tjeneste da hun flyttet til Rochester, der det enorme filmarkivet til George Eastman House ligger, og begynte å utgi grundige og velskrevne artikler om den filmindustrien hun hadde vært en del av på 1920-tallet. olep 57

The Lady Vanishes

programmets

Hitchcock Én gang per program har vi de siste årene vist en utvalgt Hitchcock-film, og det er ingen grunn til å stoppe nå. Denne gangen viser vi en av hans mest folkekjære filmer fra tiden før han dro til Hollywood. The Lady Vanishes (se egen omtale) var Alfred Hitchcocks siste britiske spionthriller, og den ses på som kulminasjonen av hans bedrifter i Storbritannia. Med denne filmen fikk han sin største kommersielle suksess frem til da, og både i Storbritannia og USA ble han nærmest panegyrisk hyllet. New York HeraldTribune gikk lengst og skrev at «The Lady Vanishes is a product of individual imagination and artistry quite

as much as a Cézanne canvas or a Stravinsky score.» Intet mindre. Selv før denne filmen hadde Hitchcock opparbeidet seg et solid navn, og under innspillingen mottok han et telegram fra den mektige studiomogulen David O. Selznick. Han tilbød ham jobb i Hollywood, noe som i ettertid synes som ekstrem god timing. Med The Lady Vanishes vant nemlig Hitchcock New Yorkkritikernes pris for årets beste regissør – en god attest å ta med over når han skulle ta fatt på det som skulle vise seg å bli en enormt suksessrik karriere i USA. Sigurd Wik

P ROGRAMMETS H ITC H COC K

The Lady Vanishes. Regi: Alfred Hitchcock. Storbritannia 1938. Manus: Sidney Gilliat og Frank Launder, etter Ethel Lina Whites roman. Foto: Jack E. Cox. Musikk: Louis Levy og Charles Williams. Klipp: R.E. Dearing. Medv.: Margaret Lockwood, Michael Redgrave, May Whitty, Paul Lukas, Cecil Parker m.fl. Utleie: Egen kopi. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 37 min.

THE LADY VANISHES «Spies! Playing the game of love – and sudden death!» Alfred Hitchcock krydret ofte filmene sine med små ondskapsfullt morsomme øyeblikk, men han ga sjelden sin makabre sans for humor så fritt spillerom som i The Lady Vanishes. Filmen er den mest kjente og kjære blant spenningsmesterens britiske filmer, og det er ikke vanskelig å se hvorfor. Den er Hitchcock på sitt friskeste og letteste – en mysterie-komedie og et spioneventyr med enormt velskrevne dialoger og et manus som gnistrer av komisk oppfinnsomhet. Hitch tar oss

fra det romantiske til det ekstremt dystre og tilbake igjen, og han gjør det med underkommunisert britisk sjarm – subtilt, elskelig og en smule absurd. Like før avreise fra et feriested i en fiktiv balkansk stat ved navn Bandrika, blir Iris Henderson truffet i hodet av en takstein. En gammel dame hjelper henne inn på toget og de snakker litt sammen før Iris legger seg for å hvile. Når hun våkner igjen er den gamle damen forsvunnet, og Iris begynner å ane at noe

ONSDAG 22. JUNI KL. 20.00 TORSDAG 23. JUNI KL. 18.00

mistenkelig har skjedd når hennes medpassasjerer påstår at den gamle damen aldri har vært til stede i vognen. Mysteriet er like absurd som premisset er enkelt, og dette synes å sette tonen for filmen. For dette er egentlig ingen stram spenningsfilm, men en studie av en samling knakende gode karakterer som tilfeldigvis er stuet sammen på en svært begrenset plass. Hitchcock bruker 20 gode minutter på å la oss bli kjent med personene, men når toget først begynner å rulle gjør filmen det også. Her er vitser som matcher samtidens beste amerikanske screwball-filmer. Her er Hitchcocks hang til umotivert bisarre bilder; en nonne i høye hæler og en slåsskamp blant tryllekunstrekvisitter. Her er stereotypene på britisk eksentrisitet; de to kompisene som benekter den gamle damens eksistens på det grunnlag at hvis toget blir gjennomsøkt mister de cricketmatchen i hjemlandet. Det er en svært fornøyelig og underholdende film der alt synes å kunne skje, for eksempel at en kastet etikett fra en tepakke endrer hele plottets retning. En av grunnene til at Hitchcock ble hentet til Hollywood var hans filmers friske form i kombinasjon med det makabre. Til tross for den enorme suksessen han kom til å oppleve i USA var få, om noen, av hans amerikanske mordmysterier like lette og uanstrengte som denne. sw/red. 59

RUFUS WAINWRIGHT

BERNHOFT & THE FASHION BRUISES BUIKA

THE BUDOS BAND

LEE BRATLAND RITENOUR INGEBJØRG

REAL ONES COME SHINE &

TRONDHEIM JAZZORKESTER

26.MAI - 4.JUNI

USF VERFTET BERGEN 2016

KARL SEGLEM MOSKUS M/ NILS ØKLAND SARAH MCKENZIE VOICE & STRINGS & TIMPANI SEX MOB ADAM BALDYCH & HELGE LIEN TRIO LAB TRIO CARSTEN DAHL EXPERIENCE DANS DANS BJØRN ALTERHAUG QT FIEH AIMING FOR ENRIKE MARTIN KÜCHEN & LANDÆUS TRIO HORSE ORCHESTRA PER ODDVAR JOHANSEN NEEDLEPOINT SPIRIT IN THE DARK THE FIREBIRDS SOLBORG/BANKE DUO POESIDIGG: RIMBEREID/MØSTER/NØDTVEDT/FLATLAND/BERGSVÅG + +

FESTIVALPASS I NATTPASS I DAGSPASS 10 DAGER - FRA: 1650,-

HANNA BUGGE WESSELTOFT PAULSBERG CONCEPT NEW CONCEPTION OF JAZZ

FLERE ARTISTER SLIPPES FORTLØPENDE. SISTE NYTT OG BILLETTER FINNER DU PÅ:

nattjazz.no

5 DAGER - FRA: 840,-

FRA: 230,-

STUDENTRABATT PÅ ALLE BILLETTER!