Program Cinemateket USF august-september 2012 by Cinemateket i Bergen

m a r i ly n   m o n r o e torsdagsfilmen

ny russisk film double bill

Program 3 2012 cinemateket usf

august–september

crispin glover | | C - k i n o   p r e s e n t e r e r :

r o b e r t   a lt m a n Programmets stumme

Lik Cinemateket i Bergen på Facebook

Følg oss på twitter@CinemateketUSF

www.cinemateket-usf.no

, T E V E K K I DET DU ! V A T D N O HAR DU V BESTILL NĂ&#x2026;:

bt.no/nsqtr-ukoddeenn. t eller scan

d u b l i t T N E D U SBTT AVIS + BTMagasinet + BTkortet 2 5 9 ,-

99,-

per mnd.

2012

kortet bt.no/btkortet

Program 3 2012 cinemateket usf

august–september 12

Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

ons

0108

tor

0208

søn

0508

tir

0708

ons

0808

tor

0908

18.30 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.15 19.00 21.15 19.00 21.15 18.30 21.00 19.00 21.00 18.30 21.00 19.00

All About Eve Clash by Night Clash by Night All About Eve Gentlemen Prefer Blondes The Seven Year Itch The Seven Year Itch Gentlemen Prefer Blondes How to Marry a Millionaire Let’s Make Love Let’s Make Love How to Marry a Millionaire River of No Return The Big Red One The Big Red One River of No Return The Misfits Elena Elena The Misfits How I Ended This Summer Hipsters Hipsters How I Ended This Summer Innocent Saturday Faust Faust Innocent Saturday The Big Slide Show, Part 1 What Is It?

Joseph L. Mankiewicz, USA 1950 Fritz Lang, USA 1952 Fritz Lang, USA 1952 Joseph L. Mankiewicz, USA 1950 Howard Hawks, USA 1953 Billy Wilder, USA 1955 Billy Wilder, USA 1955 Howard Hawks, USA 1953 Jean Negulesco, USA 1953 George Cukor, USA 1960 George Cukor, USA 1960 Jean Negulesco, USA 1953 Otto Preminger, USA 1954 Samuel Fuller, USA 1980 Samuel Fuller, USA 1980 Otto Preminger, USA 1954 John Huston, USA 1961 Andrei Zvyagintsev, Russland 2011 Andrei Zvyagintsev, Russland 2011 John Huston, USA 1961 Alexei Popogrebski, Russland 2010 Valeri Todorovskij, Russland 2008 Valeri Todorovskij, Russland 2008 Alexei Popogrebski, Russland 2010 Aleksandr Mindadze, Russland/Tyskland/Ukraina 2011 Aleksandr Sokurov, Russland 2011 Aleksandr Sokurov, Russland 2011 Aleksandr Mindadze, Russland/Tyskland/Ukraina 2011 Performance av og med Crispin Glover Crispin Glover, USA 2005

søn

1208

tir

1408

ons

1508

tor

1608

søn

1908

tir

2108

ons

2208

tor

2308

lør

2508

Side 15 15 15 15 16 16 16 16 17 17 17 17 18 19 19 18 18 21 21 18 21 22 22 21 22 23 23 22 26 27

marilyn monroe all about eve clash by night gentlemen prefer blondes the seven year itch how to marry a millionaire let’s make love river of no return the misfits

20 ny russisk film elena how i ended this summer hipsters innocent saturday faust

24 crispin glover the big slide show, part 1 what is it? tause vitner rubin og ed willard

søn

2608

tir

2808

ons

2908

tor

3008

søn

0209

tir

0409

ons

0509

tor

0609

søn

0909

tir

1109

ons

1209

tor

1309

søn

1609

tir ons tor

1809 1909 2009

søn

2309

tir

2509

ons

2609

tor

2709

søn

3009

19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.30 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.15 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 19.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.00 21.00 18.00 20.00

Tause Vitner It’s Always Fair Weather It’s Always Fair Weather Rubin and Ed Rubin and Ed Tause Vitner Den rasende oksen Willard Willard Den rasende oksen Blackula Shaft Shaft Blackula Kon-tiki M*A*S*H* M*A*S*H* Kon-tiki 3 Kvinner The Long Goodbye The Long Goodbye 3 Kvinner Aske og Diamanter The Player The Player Aske og Diamanter Short Cuts Short Cuts Funny Face The Punk Syndrome The Punk Syndrome Funny Face The Punk Syndrome The Punk Syndrome The Punk Syndrome The Punk Syndrome Nashville Menchen am Sonntag Menchen am Sonntag Nashville

Tim Hunter, USA 1986 Gene Kelly og Stanley Donen, USA 1955 Gene Kelly og Stanley Donen, USA 1955 Trent Harris, USA 1991 Trent Harris, USA 1991 Tim Hunter, USA 1986 Martin Scorsese, USA 1980 Glen Morgan, USA 2003 Glen Morgan, USA 2003 Martin Scorsese, USA 1980 William Crain, USA 1972 Gordon Parks, USA 1971 Gordon Parks, USA 1971 William Crain, USA 1972 Thor Heyerdahl, Norge 1950 Robert Altman, USA 1970 Robert Altman, USA 1970 Thor Heyerdahl, Norge 1950 Robert Altman, USA 1977 Robert Altman, USA 1973 Robert Altman, USA 1973 Robert Altman, USA 1977 Andrzej Wajda, Polen 1958 Robert Altman, USA 1992 Robert Altman, USA 1992 Andrzej Wajda, Polen 1958 Robert Altman, USA 1993 Robert Altman, USA 1993 Stanley Donen, USA 1957 Jukka Kärkäinen og Jani-Petteri Passi, Finland 2012 Jukka Kärkäinen og Jani-Petteri Passi, Finland 2012 Stanley Donen, USA 1957 Jukka Kärkäinen og Jani-Petteri Passi, Finland 2012 Jukka Kärkäinen og Jani-Petteri Passi, Finland 2012 Jukka Kärkäinen og Jani-Petteri Passi, Finland 2012 Jukka Kärkäinen og Jani-Petteri Passi, Finland 2012 Robert Altman, USA 1975 K. og R. Siodmak, E.G. Ulmer, F. Zinnemann, Tyskland 1930 K. og R. Siodmak, E.G. Ulmer, F. Zinnemann, Tyskland 1930 Robert Altman, USA 1975

27 29 29 28 28 27 31 28 28 31 35 35 35 35 31 41 41 31 41 42 42 41 32 42 42 32 43 43 32 46 46 32 46 46 46 46 43 45 45 43

30 torsdagsfilmen den rasende oksen kon-tiki aske og diamanter funny face nashville

34 double bill shaft blacula

36 robert altman m*a*s*h* 3 kvinner the long goodbye the player short cuts nashville

46 c-kino presenterer: the punk syndrome

Innhold

Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre Gustav Birkeland (leder), Marit Eikemo, Maria Ekerhovd og Dag Grønnestad.

4 | Programoversikt

10 | Leder 12 | Marilyn Monroe 5. august er det nøyaktig 60 år siden Marilyn Monroe ble funnet livløs og naken i sin egen seng i huset sitt utenfor Los Angeles. Divaen og sexsymbolet var død, legenden og kultstatusen ble født. Les mer om Monroe i Kjetil Lismoens artikkel her. 20 | Ny russisk film I samarbeid med Tromsø Internasjonale filmfestival har Cinemateket i Bergen valgt ut et knippe filmer som har vært vist på festivalen de siste årene, filmer vi mener vil overraske mange med sin kvalitet og tilgjengelighet. 24 | Besøk av Crispin Glover I april 2009 hadde vi den forunderlige gleden av å ha Crispin Hellion Glover på besøk. Nå kommer han tilbake. At det er fascinerende og en opplevelse man helst ikke vil være foruten kan vi i hvert fall garantere. Les mer om mannen her. 30 | Torsdagsfilmen Vi gjør klassikere og nyere film tilgjengelige i det digitale kinoformatet. Ny digitalfilm hver torsdag klokken 19.00 – normalt med reprise påfølgende søndag kl. 21.00. 34 | Double bill: Blaxploitation Vi fortsetter med et av våre favorittkonsept fra Hollywood, og denne gangen står to Blaxploitation-filmer på programmet. Les mer om fenomenet i Sigurd Wik sin artikkel her. 36 | Robert Altman Robert Altman var i hele sin aktive karriere en fullstendig anderledes Hollywood-regissør som alltid gikk sine egne veier og lagde filmer som ikke lignet noe annet. Les mer om mannen og filmene hans i Dag Grønnestads artikkel her. 44 | Programmets stumme: Menchen am Sonntag Menchen am Sonntag er laget av et filmkollektiv i Berlin en varm sommer på slutten av 1920-tallet. En vakker og stemningsfull film som blir like vakkert akkompagnert av vår husmusiker Jørgen Larsson. Les mer om filmen her. 46 | C-Kino presenterer: The Punk Syndrome The Punk Syndrome er på mange måter en klassisk dokumentarfilm om et pønkeband. Men ikke helt. For bandmedlemmene i Pertti Kurikan Nimipäivät er utviklingshemmede og det gjør at livene deres til tider er nokså annerledes enn andre rockestjerners.

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer, der ikke annet er angitt i filmomtalen. Medlemsskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Medlemsskap gjelder for et halvår. Vårmedlemsskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemsskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember. Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland Kinomaskinist Jan Hakim Ben Habiles Kinomaskinist Njål Paulsberg Kinomaskinist Ida Elisabeth Kjørholt Kinomaskinist

Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet (www.usf.no). Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland (kaja), Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. Trykk: Hurtig-Trykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555. Vi takker: - Kjetil Lismoen og Dag Grønnestad for gjenbruk av artikler om henholdsvis Marilyn Monroe og Robert Altman. - Jan Langlo/Cinemateket i Oslo, Martha Otte/Tromsø Internasjonale Filmfestival, Karianne Berge/Indiefilm for programsamarbeid. - Arild Jørgensen, Kjetil Kvae Sørenssen, Håvard Oppøyen og Petter Bjørbu ved Nasjonalbiblioteket (NB) og Erlend Jonassen ved NFI/Torsdagsfilmen for utlån av filmkopier/ importsamarbeid. - Bergen filmklubb, Norsk Filminstitutt, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid. - Cinematekene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Kristiansand for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Våre annonsører.

Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

På forsiden:

Den rasende oksen Regi: Martin Scorsese USA 1980

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

Stjernetrompetist fReDaG 24. aUGUST Kl. 19.30 i GRieGHalleN

Andrew Litton dirigent Tine Thing Helseth trompet Julius Röntgen Ballade over en norsk folkemelodi Henri Tomasi Trompetkonsert Sergej Rakhmaninov Symfoni nr. 2

Torsdag 3. mai

Tine Thing Helseth har siden hun spilte på De Unges Konsert i 2004 etablert seg som en utøver av internasjonalt format. Den nederlandske komponisten Julius Röntgen er i Norge kanskje best kjent som Griegs venn og turkamerat. Rakhmaninovs andre symfoni er ett av19.30 sjefdirigentens og orkesterets glansnumre som er kl. i grieghallen blitt fremført flere steder på orkesterets utenlandsturneer.

vOKSNE kr. 290 – 420 BT-KORT kr. 230 – 340 BARN / STud. kr. 100 GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR 55 21 61 50, 10 – 17 (11 – 14) www.FILHARMONIEN.NO | www.BILLETTSERvIcE.NO

B E RG E N F I L H A R M O N I S K E

ORKESTER

Alle filmene alfabetisk 3 Kvinner All About Eve Aske og Diamanter Big Red One, The Blackula Clash by Night Elena Faust Funny Face Gentlemen Prefer Blondes Hipsters How I Ended This Summer How to Marry a Millionaire Innocent Saturday It’s Always Fair Weather Kon-Tiki Let’s Make Love Long Goodbye, The M*A*S*H* Menchen am Sonntag Misfits, The Nashville Player, The Punk Syndrome, The Rasende Oksen, Den River of No Return Rubin and Ed Seven Year Itch, The Shaft Short Cuts Tause Vitner What Is It? Willard

Side 41 15 32 19 35 15 21 23 32 16 22 21 17 22 29 31 17 42 41 45 18 43 42 46 31 18 28 16 35 43 27 27 28

Leie en kinosal? Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så høy billedoppløsning som alle andre eksisterende D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i. Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.

Hvordan belyser samtidskunstnere seksualitet og begjær i sine kunstverk? Kunstmuseene i Bergen Stenersen, Rasmus Meyers allé 3 www.kunstmuseene.no

Marit Victoira Wulff Andreassen / Vanessa Baird / Alex Brew / Laura Carton / Lill-Ann Chepstow-Lusty Nicola Costantino / Barbara DeGenevieve / Nathalie Djurberg / Eva Drangsholt / Cécile B. Evans / Marit Følstad Narve Hovdenakk / Katja Høst / Agnes Janich / William E. Jones / Jesper Just / Elke Silvia Krystufek / Ane Lan Leigh Ledare / Janniche Låker / Sukran Moral / Vebjørn Guttormsgård Møllberg / Laurel Nakadate / Elodie Pong Joanna Rytel / Laurie Simmons / Martin Skauen / Cheryl Soureks / Steingrim Veum / Tina Winkhaus

14.06.–16.09.2012

lede r

Alle hjerter gleder seg N

år dette skrives er sommeren helt i startfasen. Når det leses, er den forbi. Forhåpentligvis er de mentale batteriene fulladet, slik at man igjen er klar for kulturell påfyll av fantastiske, filmatiske inntrykk. Og da seiler det nye programmet til Cinemateket i Bergen opp som en av de virkelige store høydarne da du plukker det opp i begynnelsen av august. Verden kan være fin sånn. Og hvilket program vi har å by på! Vi starter med en lengre serie viet en av Hollywoods store, kvinnelige stjerner gjennom historien, Marilyn Monroe. 5. august er det nøyaktig 60 år siden hun ble funnet livløs og naken i sin egen seng i huset sitt utenfor Los Angeles. Divaen og sexsymbolet var død, legenden og kultstatusen ble født. Monroe var i aller høyeste grad et produkt av amerikansk populærkultur. Når hun skulle spille Marilyn-rollen alle ville ha, blunket hun uskyldig med øyenlokkene, satte baken eggende i været mens hun med innbydende trutmunn nesten hvisket replikkene. Muligens ikke en rolle som soper inn Oscar-statuetter, men som definitivt har folkelig appell. Cinemateket i Bergen gir deg ikke mindre enn åtte av hennes filmer å boltre deg i de første ukene i august. Monroe etterfølges av en liten serie med ny, russisk film. Filmfestivalen i Tromsø har siden starten for over tjue år siden markert seg som en kjenner av god film fra gamle øst-europa. Festivalen har faktisk de senere årene gått til anskaffelse av kopier av flere av de filmene de har vist under festivalen i januar. Vi benytter anledningen til å presentere en knippe av 10

disse, til glede for gamle og nye entusiaster av god, russisk kvalitetsfilm. I april 2009 hadde vi den forunderlige gleden av å ha Crispin Hellion Glover på besøk. Han gjestet oss med sin egen film It is fine. Everything is fine! og performance-opptredenen The Big Slide Show part 2. Lørdag 25. august er han tilbake – denne gangen med hans debutfilm What is it? og The Big Slide Show part 1. Ingenting den mannen gjør følger en naturlig oppbygging med andre ord. De som var til stede i 2009 har en vag ide om hva som kan forventes. Dere andre har virkelig ingen anelse. At det er fascinerende og en opplevelse man helst ikke vil være foruten kan vi i hvert fall garantere. Vi følger opp besøket hans med den påfølgende uken å vise en knippe filmer han har spilt i. Første delen av september vier vi til Robert Altman. Anledningen er først og fremst at hans fantastiske mesterverk Nashville endelige er tilgjengelig digitalt – i restaurert utgave. Endelig på tide vil mange si – Nashville er en film som har vært lite tilgjengelig de siste tretti årene. Altman var i hele sin aktive karriere enn fullstendig anderledes Hollywood-regissør som alltid gikk sine egne veier. Dette ga ham masse respekt i filmbyen, men selv om han var nominert til Oscar for beste regi hele fem ganger vant han aldri. Han fikk imidlertid æres-Oscar året før han døde, og sa seg veldig fornøyd med det; «It’s better to get an Oscar for all your work than just a couple of things». En vis manns ord. Siste del av september vier vi en veldig anderledes musikkdokumentar, den finske filmen The

Punk Syndrome. Her møter vi bandet som etter eget utsagn er Finlands beste pønkeband, Pertti Kurikan Nimipäivät. Det er en relativt klassisk oppbygget dokumentar om et bands forsøk på gjennombrudd, men skiller seg ut i den forstand at alle de fire medlemmene er utviklingshemmede. Musikalsk låter de faktisk ganske bra, og ambisjonene er det ingenting å si på. Bandet kommer sannsynligvis til å være til stede ved forestillingen søndag 23. september – samme dag som de holder konsert på rockeklubben Garage. Denne utgaven av «programmets stumme» er Menchen am Sonntag fra 1930. Rimelig sent til stumfilm å være, men likefullt stum. Den er laget av et filmkollektiv hvis medlemmer alle havnet i Hollywood noen år senere. Blant filmskaperne finner vi navn som Billy Wilder, Fred Zinnemann, Edgar G. Ulmer, Robert og Kurt Siodmak. Imponerende gjeng, og filmen er ikke mindre imponerende. Vår eminente husmusker Jørgen Larsson trakterer vårt deilige Grotrian Stenweg-piano fra 1916 for anledningen. Det blir så bra! Legg til en ny utgave av vår evigvarende hyllest til Hollywoodkonseptet «Double Bill», denne gangen er det to Blaxploitation-filmer som står på plakaten, et par hommager til store helter som ville fyllt 100 år i 2012 – henholdsvis regissør Samuel Fuller og musikalstjernen Gene Kelly – og en ny runde med digitale klassikere presentert samtidig på de sju norske cinematekene under den finfine merkelappen Torsdagsfilmen, da begynner du å få en viss oversikt over hva som skal røre seg nede på Cinemateket USF disse to månedene. Og er det ikke fint? Ingen grunn til å holde seg borte i hvert fall! Vi eimes i kinomørkret! Ole Petter Bakken Daglig leder

BERGEN JAZZFORUM 40-ÅRSJUBILEUM

ENESTÅENDE KONSERTSERIE STARTER I AUGUST! 30 aug

28 sept

12 okt

07 des

Bill Frisell

Jack DeJohnette Group

Stanley Jordan

Daniel Lanois

Denne høsten fyller Bergen Jazzforum 40 år. Det markerer vi med en enestående konsertserie. Legendene står nærmest i kø for å spille hos oss, og vi har også laget gode rabattordninger slik at du kan få med deg alt. Sett av datoene nå og gå inn på våre helt nye nettsider for å se det komplette programmet.

n y l i r a M e o r n o M

dĂ¸d m o s e d n mer leve

Marilyn ville ha fylt 86 år i sommer om hun hadde levd. Samtidig markerer vi i 2012 at det er 60 år siden hennes død. Likefullt er Marilyn stadig til stede som kulturelt referansepunkt. I 2005 ble hun kåret til en av århundrets ti største ikoner av filmtidsskriftet Variety. Også i Hollywood er hun fortsatt god butikk, vi har nettopp kunne se Michelle Williams i rollen som henne i Min uke med Marilyn.

et ble i sin tid hevdet at Marilyn Monroe var kvinnen all verdens mannfolk drømte om å gå til sengs med, og som kvinnene ikke ble sjalu på, fordi hun appellerte til deres beskyttertrang. Men Monroes legende har i ettertid vokst seg langt utover femti- og sekstitallets nostalgiske innramming. I dag finner vi Monroes glamour resirkulert i utallige varianter, ettersom populærkulturens subkulturer omformer gamle ikoner og gjør dem til sine. Marilyn-legenden er utvilsomt en av historiens mest myteomspunnede personlige tragedier. Ved siden av henne er det vel bare Elvis som har frambrakt en like nostalgisk kult det har vært svært innbringende å spinne videre på de gamle mytene for. Ikonet Ikke siden Frances Farmers skjebne var det i Holly wood drevet en tilsvarende rovdrift på en stjerne, som så etter sin død ble plassert på en pidestall. I lik-

het med Farmer var det filmstudioenes husmannskontrakt Monroe ønsket å unnslippe – en lukrativ avtale som utelukkende tildelte henne roller som blond bimbo. Hele filmkoloniens PR-maskineriet ble satt i sving for å få henne på andre tanker. Det mest groteske eksemplet var hvordan produsenten Laurence Schiller finansierte en rekke grove angrep på Monroe – forkledd som artikler i bransjeblader – der hennes skjøre følelsesliv ble utlevert og latterliggjort. Samtidig hyllet Schiller 20th Century Fox for at selskapet hadde sparket Monroe. At den samme Schiller ti år senere publiserte Norman Mailers hemningsløse hyllest av Monroe gir vel kynikerne blant oss en bekreftelse på at ikon-skaping ofte handler like mye om likplyndring som å resirkulere gammelt stjernestøv. Det er sannsynligvis Hollywoods grove framferd som har skapt et noe misvisende bilde av Monroe som et misforstått talent som filmkolonien aldri forsto seg 13

på. Hun kunne ha spilt i Brødrene Karamazov, h evdes det, en roman hun var levende opptatt av. I stedet tvang Hollywood henne til å spille i Let’s Make Love og Niagara – filmer som beseglet hennes status som den universelle blonde bimboen. Men det er vanskelig å se for seg Marilyn – slik hun selv gjorde – som Grushenka i Brødrene Karamazov, eller en hvilken som helst annen periodefilm. Til det var hun i altfor stor grad et produkt av amerikansk populærkultur. Marilyn tilhørte den rasen skuespillere som lærte seg å utnytte sin mangel på nettopp tradisjonelle skuespiller-evner til å forføre publikum, mente Norman Mailer. Hun gjorde hva «seriøse» skuespillere hadde for «god» smak til å gjøre. I filmer som Gentlemen Prefer Blondes, Gresskar i nød og Some Like it Hot gav hun liv til den skikkelsen som i ettertid har gitt henne ikon-status. Når hun skulle spille Marilyn-rollen alle ville ha, blunket hun uskyldig med øyenlokkene, satte baken eggende i været mens hun med innbydende trutmunn nesten hvisket replikkene. Marilyns metode Hun hadde en langsom reaksjonsevne, om vi skal tro mange av regissørene hun jobbet med. Men hun endret dette handicapet til egen fordel, mente New Yorker-kritiker Jon Lahr, ved å innlemme både denne mangelen og sin usikkerhet i en komisk anlagt spillestil som kunne virke totalt avvæpnende. I Bus Stop var denne spillestilen perfeksjonert, og regissør Joshua Logan mente at Monroe hadde anlegg til å kunne bli en stor kvinnelig komiker. Det var denne spesielle kvaliteten som gav henne særpreg, og som publikum elsket. Når hun så kom i berøring med Actors Studio og Lee Strasbergs mer realistiske «metode» for å tilnærme seg en rollefigur, forsvant denne uimotståelige sjarmen. De fleste av Monroes roller under Strasberg 14

veiledning, som The Prince and the Showgirl og Misfits, representerte en innadvendt og vagere utforsking av hennes talent som verken gav gode filmkritikker eller fant noe stort publikum. Som metodens frontsoldat i The Prince and the Showgirl, stilt overfor Laurence Oliviers britiske teatertradisjon, var hun tapper, men forholdt seg til den begrensede rollen som sparkepike som om det var Anna Karenina hun spilte. Det er en Monroe som er «høy» på method acting vi møter i den filmen. Ifølge Olivier – som også hadde regien på filmen – måtte han under innspillingen bruke like mye energi på å holde Strasberg på en armlengdes avstand, som å instruere en Monroe som noe feilslått tilnærmet seg den farse aktige rollen med metodens krav til realisme (noe som kommer tydelig fram i My week with Marilyn som nylig gikk på norske kinoer). John Hustons Misfits ble en ytterligere bekreftelse på at kinopublikummet ikke ønsket å se den nervøse og inadvendte Marilyn, men snarere den spontane og avvæpnende utgaven de husket fra tidligere filmer. Misfits er en film med mange kvaliteter, og har i ettertid blitt rehabilitert av filmkritikere og filmindustrien selv. Men kanskje er det Clark Gables vemodige farvel med egen glamour-status som gjør størst inntrykk i filmen, ved siden av Montgomery Clifts intense og alkohol-stenkte rolletolkning. Myten lever videre The Misfits skulle bli Marilyns siste film, og i likhet med Gable døde hun kort tid etter på – i kjølvannet av en rekke medieombruste overdoser og psykiatriske innleggelser. Hun hadde imidlertid rukket å gå løs på sin siste og ufullførte film, Somethings Got to Give, sommeren 1962, men fikk sparken etter utallige sykefravær og rusa opptredener. En måned senere ble hun

funnet i sin egen seng, med en tom flaske nervemedisin ved sengekanten. Det har naturligvis vokst fram en rik flora av gode og dårlige konspirasjonsteorier. «A bewildered superstar in her lifetime, in her death Marilyn Monroe basked in the aura of a myth», heter det noe svulstig i Macmillans Internasjonale filmleksikon. Hva den myten består av, er ikke enkelt å definere, men kanskje har avdøde filmkritiker Pauline Kael rett, når hun hevdet at mystikken rundt Marilyn Monroe har sitt utspring i at hun ble tilkjent åndelige kvaliteter først etter at hun hadde brutt sammen. Hun var en skuespiller med et spesielt og undervurdert talent mens hun levde, og samtidig et medium for våre utallige projiseringer etter sin død. Kjetil Lismoen

MAR I LY N MO N RO E

ONSDAG 1. AUGUST KL. 18.30 TORSDAG 2. AUGUST KL. 21.00

ONSDAG 1. AUGUST KL. 21.00 TORSDAG 2. AUGUST KL. 19.00

All About Eve. Regi og manus: Joseph L. Mankiewicz, etter en novelle av Mary Orr. USA 1950. Foto: Milton Krasner. Musikk: Alfred Newman. Medv.: Bette Davis, Anne Baxter, George Sanders, Marilyn Monroe m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 2 t 18 min.

Clash by Night. Regi: Fritz Lang. USA 1952. Manus: Alfred Hayes, etter et skuespill av Clifford Odets. Foto: Nicholas Musuraca. Musikk: Roy Webb. Medv.: Barbara Stanwyck, Paul Douglas, Robert Ryan, Marilyn Monroe, Keith Andes. m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 45 min.

ALL ABOUT EVE

CLASH BY NIGHT

Suksess og fall

Trekantdrama blant fiskebåter

Anne Baxter spiller Eve, en vakker, men intrigant, ambisiøs og slu ung skuespillerinne. Hun har som prosjekt å frarøve Margo Channing hennes status ved teateret. Eve gir seg ut for å være en stor beundrer av Margo, teaterets aldrende stjerne. Margo finner Eves smiger flatterende og ansetter henne som sin personlige sekretær. Eve suger til seg den store stjernens erfaring, og overtar omsider hennes domene. Den unge må ødelegge den eldres liv og anseelse for å nå de store høyder. Alt om Eva er filmet på location i et teater i San Francisco. Den litterære kvaliteten over manuskriptet gir filmen en sofistikert patina. Regissør Joseph L. Mankiewicz vektlegger dialogen fremfor billedspråket, og Alt om Eva oppnådde kultstatus nettopp på grunn av sine vittige verbale poenger. Den rene scenografien støtter opp om dynamikken i dialogen. Seks skuespillere i en trappeoppgang i dialog med Bette Davis gir ingen klaustrofobisk følelse, men en ørens fryd! Marilyn Monroe har den lille rollen som Miss Caswell, en jente som er villig til å gjøre hva som helst for å bli berømt, men uten noe særlig talent. Rollen skulle egentlig gå til Angela Lansbury, men Monroe fikk den etter lobbyvirksomhet fra agenten hennes. Hun var fortsatt svært uerfaren, og ryktene sier at Davis kuet henne så mye at hun flere ganger løp fra settet for å kaste opp. red./olep

Mae Doyle er en ugift dame i tredveårene. Etter ti år på vestkysten vender hun tilbake til hjembyen sin, den lille fiskerbyen Monterey, California. Hun flytter inn hos broren Joe, og innleder raskt et forhold til den upolerte fiskeren Jerry D’Amato. Han introduserer henne for kinomaskinisten Earl Pfeiffer. Hun misliker Earl sterkt, men det er åpenbart at de tiltrekkes hverandre. Vi møter Monroe i rollen som Peggy, Joes fabrikkarbeidende kjæreste. Peggy blir betatt av Mae, som er mye mer verdensvandt enn henne selv, til Joes store fortvilelse. Han er redd for at hun skal ende opp som Mae. Peggy er en av Monroes mange stereotype blondineroller. Selv om også denne karakteren ved første øyekast kan virke litt under gjennomsnittet intelligent, skiller den seg ut fra de andre ved at Peggy er en sterk kvinne som stiller spørsmål. Clash by Night var Monroes hittil største rolle da den ble spilt inn i 1951. 20th Century Fox hadde sendt en skuespillerlærer med henne. Det endte med at læreren sto bak regissør Lang og instruerte Monroe, og at Lang ikke fikk bestemme selv når en scene var god nok. Lang ble naturligvis rasende og sendte lærereren fra settet, men hun fikk til slutt komme tilbake etter at Monroe nektet å spille uten henne. Filmen fikk stor drakraft da en kalender med nakenbilder av Marilyn kom i salg under innspillingen. Dette var sannsynligvis grunnen til at Monroe for første gang fikk navnet sitt på en filmplakat. kaja 15

MAR I LY N MO N RO E

SØNDAG 5. AUGUST KL. 19.00 TIRSDAG 7. AUGUST KL. 21.00

SØNDAG 5. AUGUST KL. 21.00 TIRSDAG 7. AUGUST KL. 19.00

Gentlemen Prefer Blondes. Regi: Howard Hawks. USA 1953. Manus: Charles Lederer. Foto: Harry J. Wild. Musikk: Jule Styne, Leo Robin, Hoagy Carmichael og Harold Adamson. Medv.: Jane Russell, Marilyn Monroe, Charles Coburn, Tommy Noonan, Elliot Reid, George Winslow m.fl. Utleie: Hollywood Classics. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 31 min.

The Seven Year Itch. Regi: Billy Wilder. USA 1955. Manus: Billy Wilder og George Axelrod. Foto: Milton Krasner. Musikk: Alfred Newman. Medv.: Marilyn Monroe, Tom Ewell, Sonny Tufts, Evelyn Keyes, Robert Strauss m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster, 35 mm, farger, 1 t 45 min.

GENTLEMEN PREFER BLONDES

THE SEVEN YEAR ITCH

Blondinnenes seier

«I keep my undies in the icebox!»

Marilyn Monroe spiller Lorelei, blond kabaretartist med sterk interesse for penger, og for menn som besitter dem. Brunetten Dorothy, derimot, bryr seg mer om fysikk enn økonomi når det gjelder mannlige perferanser. De to flørterne havner etter hvert i alskens trøbbel under en båttur til Frankrike. Howard Hawks’ regi er som alltid upåklagelig. Filmen er nok et bevis på hans evne til å sette sitt særpreg på produksjoner innen enhver sjanger, noe Hawks hadde til felles med Billy Wilder, som senere regisserte Monroe i The Seven Year Itch (se egen omtale) og Some Like it Hot (1959). Instruksjon, manus, foto og koreografi er av en kvalitet som gjør Gentlemen Prefer Blondes til en av de store klassiske, musikalske komediene fra Hollywood. Filmen leker med, og ironiserer over, kjønnsrollemønstre og kvinneframstilling. Monroes Lorelei er en parodi på den dumme blondinen, en stereotyp Jane Russell ironiserer dobbelt over mot slutten av filmen. Uansett er mannen ofte enda dummere. Russells innsats i Gentlemen Prefer Blondes er imponerende. Som skuespiller rager hun høyt over Monroe i sin framstilling av den tøffe og selvsikre, men motvillig romantiske Dorothy. Svein Inge Sæther/CiTrh (red.)

I The Seven Year Itch møter vi Richard, som jobber i forlagsbransjen. Han skal tilbringe sommermånedene i sin varme leilighet i New York, for å lese gjennom manuskriptet til en ny bok hans forlag skal publisere, mens hans kone og sønn tar til Maine for å feriere. Den første natten han tilbringer uten familien, oppdager han at en veldreid sommerdrøm av en kvinne har flyttet inn i etasjen over. Hun er en bekymringsløs og eventyrlysten 22-årig modell som reklamerer for tannkrem på tv. Hennes erotiske utstråling, den hete byen og mangelen på kunstige stimuli er brensel for Richards fantasiliv. Etter hvert utvikler de et slags forhold, men i møte med jenta lærer Richard også mer om seg selv og sine følelser for kona. Dette er en av Monroes mange navnløse roller. Hun er hovedpersonen i filmen, men går likevel bare under betegnelsen ‘The Girl’. Hun skal kun fungere som et erotisk fantasiobjekt for Richard, og da vil tydeligvis et navn bli for personlig. I en av filmhistoriens mest kjente scener går Richard og den navnløse på kino for å slappe av i svale, luftkondisjonerte omgivelser. Etter å ha sett The Creature From the Black Lagoon (1954) lufter Marilyn skjørtene over en luftveisventil. Det luftige skjørtet fikk imidlertid Marilyns ektemann, Joe DiMaggio, til å se rødt. Han laget en stor scene under opptakene, og hendelsen var angivelig en viktig årsak til at ekteskapet gikk i oppløsning like etter. red.

MAR I LY N MO N RO E

ONSDAG 8. AUGUST KL. 19.00 TORSDAG 9. AUGUST KL. 21.15

ONSDAG 8. AUGUST KL. 21.00 TORSDAG 9. AUGUST KL. 19.00

How to Marry a Millionaire. Regi:Jean Negulesco. USA 1953. Manus: Nunnally Johnson, etter et skuespill av Zoe Akins. Foto: Joe MacDonald. Musikk: Alfred Newman og Cyril Mockridge. Medv.: Lauren Bacall, Marilyn Monroe, Betty Grable, David Wayne, Rory Calhoun m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 36 min.

Let’s Make Love. Regi: George Cukor. USA 1960. Manus: Norman Krasna, Hal Kanter og Arthur Miller. Foto: Daniel L. Fapp. Musikk: Lionel Newman og Earle Hagen. Medv.: Marilyn Monroe, Yves Montand, Tony Randall, Frankie Vaughan, Wilfrid Hyde-White m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 59 min.

HOW TO MARRY A MILLIONAIRE

LET’S MAKE LOVE

«–I want to marry Rockefeller. –Which one? –I don’t care.»

My heart belongs to daddy

How to Marry a Millionaire er filmen som virkelig etablerte Marilyn Monroe som dum blondine. Et av hennes mest berømte sitat fra filmen er det rimelig grunne «Men aren’t attentive to girls who wear glasses». Hun var på vei til å bli en superstjerne og hadde samme året suksess med Gentlemen Prefer Blondes (se egen omtale). De tre modellene Schatze, Pola og Loco er alle ute etter den store kjærligheten. Men de nøyer seg ikke med hete følelser – de vil også ha penger. Mye penger. De tre giftesyke modellene legger opp innbydende feller for pengesterke (tror de) og kjekke karer, men ikke alt går like glatt. De ender opp med det velkjente dilemmaet – velger man kjærligheten eller pengene? Mange var redde for at sexgudinnene Monroe og Grable ikke skulle komme godt overens på settet, etter at Monroe overtok Grables rolle i Gentlemen Prefer Blondes. Skal man dømme ut fra resultatet, sett på det store lerretet, passer de sammen som hånd i hanske, og sannheten er at de ble veldig gode venner under innspillingen. Grable ble til og med overhørt å gi Monroe støttende ord med «Honey, I’ve had mine. Go get yours.» How to Marry a Millionaire var den første filmen som noen sinne ble spilt inn i storformatet CinemaScope – The Robe ble spilt inn senere, men kom først på kino – og den første som fikk musikken spilt inn i stereo. kaja/red.

Let’s Make Love var et kompromiss for de fleste involverte. Marilyn selv ville egentlig ikke medvirke i filmen. Hun ville heller starte innspillingen av The Misfits, men var under kontrakt hos 20th Century Fox som ville det annerledes. Av alle filmene hun ble tilbudt var Let’s Make Love den eneste hun til nød kunne akseptere, men krevde at ektemannen Arthur Miller skulle få skrive om manuset for å sette større fokus på henne. Dette resulterte i at Gregory Peck, som egentlig hadde den mannlige hovedrollen, forlot prosjektet. Selv om rollen så ble tilbudt mange av Hollywoods store skuespillere ville ingen ha den. Til slutt sa den franske stjernen Yves Montand ja. Han og Marilyn innledet raskt et forhold, selv om begge var gift, men forholdet tok slutt så fort produksjonen ble avsluttet. Da filmen kom ut ble den dårlig mottatt av både kritikerne og publikum. Et svakt manus fikk skylden. Filmen ble nominert til både Oscar for beste musikk og Golden Globe for beste musikal, men vant ingen priser. Marilyn regnet selv sin prestasjon i Let’s Make Love som sin svakeste. I filmen møter vi milliardæren Jean-Marc Clement som prøver å vinne hjertet til skuespillerinnen Amanda Dell ved å utgi seg som den fattige skuespilleren Alexander. Begge får roller i off-Broadway stykket Let’s Make Love – Amanda som den vakre hovedrollen og Jean-Marc som en satirisk utgave av seg selv. kaja 17

MAR I LY N MO N RO E

SØNDAG 12. AUGUST KL. 19.00 TIRSDAG 14. AUGUST KL. 21.15

ONSDAG 15. AUGUST KL. 19.00 TORSDAG 16. AUGUST KL. 21.15

River of no Return. Regi: Otto Preminger. USA 1954. Manus: Frank Fenton, basert på en historie av Louis Lantz. Foto: Joseph LaShelle. Musikk: Cyril J. Mockridge. Medv.: Marilyn Monroe, Robert Mitchum, Tommy Rettig, Rory Calhoun, Douglas Spencer m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 31 min.

The Misfits. Regi: John Huston. USA 1961. Manus: Arthur Miller. Foto: Russell Metty. Musikk: Alex North. Medv.: Clark Gable, Marilyn Monroe, Montgomery Clift, Thelma Ritter, Eli Wallach m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, utekstet. 35 mm, s/hv, 2 t 4 min.

RIVER OF NO RETURN

THE MISFITS

I samme båt

Monroe og Gable i sine siste, og beste, roller

River of no Return ble regissør Otto Premingers første og siste westernfilm. Han var under kontrakt hos 20th Century Fox og hadde egentlig liten interesse i prosjektet, men godtok jobben etter å ha lest manuset og så potensiale i både det og castingen av Marilyn Monroe og Robert Mitchum. Produsent Stanley Rubin, som hadde erfaring med westernfilmer, følte at Preminger var helt feil for prosjektet. Mistanken fikk han bekreftet etter innspilingen, da de første testvisningene av filmen avslørte at Preminger ikke hadde truffet den rette westernfølelsen. Filmen var også preget av dårlig personinstruksjon, i tillegg til at han hadde hoppet over viktige punkt i plottet. Noe av problemene kunne spores i at Monroe igjen hadde med seg drama instruktøren sin fra Clash by Night (se egen omtale). Preminger – akkurat som Fritz Lang – kastet henne ut av settet, men måtte pent hente henne inn igjen da Monroe nektet å jobbe uten at hun var til stede. Humøret til Preminger ble ikke akkurat bedre av at personinstruktøren ikke bare ville regissere Monroe, men også lille Tommy Rettig. Sammen med en ankelskade og Mitchums stadige fyllekuler ble det en slitsom innspilling. Preminger flyktet fra hele innspillingen så fort opptakene var over, noe som medførte at det var Jean Negulesco som – ukreditert – måtte steppe inn da ekstra opptak måtte gjøres i ettertid. Mitchum spiller enkemannen Matt Calder som møter sønnen sin igjen etter et lengre opphold i fengsel. Etter å ha blitt ranet av en gambler setter de to ut på en hevntokt sammen med gamblerens kjæreste Kay. kaja

Roslyn er nyskilt og ensom. Husvertinnen Isabelle presenterer henne for Guido, en eksmekaniker som har holdt seg unna kvinner siden hans kone døde. Guido liker Roslyn svært godt, men når han presenterer henne for cowboyen Gay Langland, er det Roslyn og Gay som blir forelsket. Langland tar med seg Guido og Perce Howland, en utslitt rodeorytter, på en tur i ørkenen for å fange «misfits» – herreløse hester – og de inviterer Roslyn med for å bivåne jakten. Under innspillingen hadde Monroe med seg Paula Strasberg – kona til Lee Strasberg, mannen bak «method acting» – som blandet seg inn i personinstruksjonen av Monroe – til regissør Hustons store irritasjon. Monroe hadde nettopp fullført kurset ved skolen deres i et forsøk på å bli en bedre karakterskuespiller og komme seg vekk fra stempelet som en dum blondinne som bare kunne spille komedier. Lee mente til sin død at Monroe var en av tidenes beste skuespillere, ved siden av Marlon Brando. The Misfits markerte slutten på to store skuespillerkarrierer. Gable døde ti dager etter innspillingen. Han ville gjøre rollen på sin egen maskuline måte, og krevde å utføre egne stunts, noe som blant annet innebar å kjempe med ville hester i ørkenvarmen. Også for Monroe markerte innspillengen slutten på karrieren. Etter innspillingen skilte hun seg fra Arthur Miller, var mye syk – både fysisk og psykisk – og fortsatte å misbruke piller og alkohol. olep/red

S AMU E L F U L L E R 1 0 0 Å R • P Å O P P FOR D R I N G

The Big Red One. Regi og manus: Samuel Fuller. USA 1980. Foto: Adam Greenberg. Musikk: Dana Kaproff. Medv.: Lee Marvin, Mark Hamill, Robert Carradine, Bobby DiCicco, Kelly Ward, Siegfried Rausch m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 53 min.

THE BIG RED ONE Fullers drømmeprosjekt «The real honour about fighting in a war...», sa Samuel Fuller, «...is to survive.» Som dekorert stridsmann fra det berømte U.S. First Infantry under 2. verdenskrig, overlevde Fuller krigen. The Big Red One var hans drømmeprosjekt, og er det siste faktiske vitnesbyrdet om andre verdenskrig fra en filmskaper som faktisk deltok. Kanskje nettopp derfor m angler den nøkterne strukturen og formelle agendaen til for eksempel Redd menig Ryan (1998), som jo har blitt

stående som den definitive skildringen av D-dagen på film. I The Big Red One møter vi en gruppe amerikanske soldater gjennom krigens meningsløshet og gru. Vi følger deres kamper gjennom Europa fra de ankommer Nord-Afrika, via Secilia og Normandie og frem til freden i mai 1945. De er under kommando av den tøffe Sersjant Possum – fantastisk tolket av Lee Marvin. Han er en veteran fra første verdenskrig som igjen må

SØNDAG 12 . AUGUST KL. 21.00 TIRSDAG 14. AUGUST KL. 19.00

ta tak i oppgaven å frigjøre Europa. Filmen er avdelingens kampdagbok, og viser krigen slik den ble kjempet med svette og blod, der det viktigste etter hvert blir å komme levende fra den. Fuller gir et usminket bilde av krigens virkelighet, og hans ofte groteske og uoversiktlige bilder lever opp til hans beskrivelse av filmen: «fictional life based on factual death». Samuel Fuller ble født 12. august 1912, og døde i 1997. Han har skrevet, regissert og produsert en rekke kritikerroste filmer, blant de mest berømte finner vi I Shot Jesse James (1949), Pickup on South Street (1953), House of Bamboo (1955), Shock Corridor (1963) og The Naked Kiss (1964). Han er også kjent for sin innsats som skuespiller i filmer av andre regissører – alt fra Wim Wenders Den amerikanske vennen (1977) og The End of Violence (1997) til Aki Kaurismäkis La vie de Boheme (1992). Mest berømt er han kanskje for sin cameo i Jean-Luc Godards Pierrot Le Fou (1965). Filmens hovedpersonen Ferdinand lurer på hvem han er, og Fuller forteller ham at «I’m Samuel Fuller, an american film director». Ferdinand lurer videre på om han kan svare på hva film er, og Fuller svarer – mens han patter på en stor sigar – at «film is like a battleground. There’s love, hate, action, violence, death... in one word: emotion». red./olep 19

NY RUSSISK FILM

Grensene mot øst er nærmere i nord, og veien til våre naboland kortere. Båndene er også sterke, takket være våre sammenvevde historier. Dette er noen grunner til at Tromsø Internasjonale Filmfestival har vært spesielt opptatt av å vise russisk film. I tillegg har vi et særlig ansvar for film som ellers ikke blir vist på norske kinoer, og Russland – ett av verdens viktigste filmland – har vært altfor dårlig representert i forhold til kvaliteten på filmene som kommer derfra. Cinemateket i Bergen har valgt seg ut et knippe filmer fra de filmfestivalen i Tromsø har hentet til landet de siste årene. Filmer vi mener det norske publikummet utenfor Tromsø også vil ha glede av å se, filmer vi mener vil overraske mange med sin kvalitet og tilgjengelighet.

Fra Innocent saturday

From Tromsø with love, Martha Otte Festivalsjef, Tromsø Internasjonale Filmfestival

N Y RU S S I S K F I L M

ONSDAG 15. AUGUST KL. 21.15 TORSDAG 16. AUGUST KL. 19.00

SØNDAG 19. AUGUST KL. 19.00 TIRSDAG 21. AUGUST KL. 21.00

Elena. Regi: Andrei Zvyagintsev. Russland 2011. Manus: Oleg Negin. Foto: Mikhail Krichman. Musikk: Philip Glass. Medv.: Elena Lyadova, Nadezhda Markina, Aleksey Rozin, Andrey Smirnov. Utleie: Tromsø Internasjonale Filmfestival. Russisk tale, norske undertekster. 35mm, farge, 1 t 49 min.

Kak ya provyol etim letom. Regi og manus: Alexei Popogrebski. Russland 2010. Foto: Pavel Kostomarov. Musikk: Roy Dmitry Dobrygin. Medv.: Grigoriy Dobrygin, Sergei Puskepalis, Igor Csernyevics, Ilya Sobolev, Artyom Tsukanov. Utleie: Tromsø Internasjonale Filmfestival. Russisk tale, norske undertekster. 35mm, farge, 2 t 4 min.

ELENA

HOW I ENDED THIS SUMMER

Vinner av juryens spesialpris i Cannes 2011

På toppen av verden

I moden alder har Elena gjort en økonomisk klassereise gjennom ekteskapet med velstående Vladimir. De to har vært gift i flere år, og selv om forholdet er basert like mye på fornuft som på følelser, trives de godt i hverandres selskap. Men når Elena nok en gang ber Vladimir om økonomisk hjelp til sin arbeidsledige sønn og familien hans, er Vladimir motvillig. Og når han gjør sin bortskjemte datter til enearving, forrykkes balansen i ekteskapet. Elena ser sønnens framtidsutsikter smuldre bort. Men hvor langt er hun villig til å gå for å hjelpe ham? Etter sin oppsiktsvekkende debut med Tilbake (2003) viser regissør Andrej Zvjagintsev igjen storform som historieforteller, og ikke minst sitt unike visuelle talent. Elena er en fascinerende fortelling som stiller store moralske spørsmål samtidig som den er en subtil analyse av dagens Russland. Spenningen som preger filmen, drives framover av hovedpersonens dilemma og de valg hun tar. Elena er også en karakterstudie hvor filmspråket er fremtredende. I nydelige, lange tagninger, ofte uten dialog og sparsomt akkompagnert av Philip Glass’ originalmusikk, tegner Zvjagintsev og skuespiller Nadezhda Markina et nyansert portrett av en kvinne som verken er heltinne eller offer. tiff/red.

På en øde øy i Nordishavet ligger en liten forskningsstasjon helt for seg selv. Den har ikke lenger noen strategisk betydning, og er i godt forfall. Her bor Sergei, en erfaren meteorolog, og Pavel, som er helt nyutdannet. Sammen skal de tilbringe flere måneder fullstendig isolert fra resten av verden. En dag mottar Pavel en viktig melding over radio mens Sergei er borte, og han får problemer med å formidle den videre. Men engstelse, usannheter og mistanker gjør situasjonen deres uutholdelig. Min sommerferie inneholder vakre, dvelende scener fra den arktiske naturen, samtidig som den er et fengslende psykologisk drama bygd opp rundt isolasjon, fremmedgjøring og misforståelser. tiff

N Y RU S S I S K F I L M

SØNDAG 19. AUGUST KL. 21.15 TIRSDAG 21. AUGUST KL. 18.30

ONSDAG 22. AUGUST KL. 19.00 TORSDAG 23. AUGUST KL. 21.00

Stilyagi. Regi: Valeri Todorovskij. Russland 2008. Manus: Yuri Korotkov. Foto: Roman Vasyanov. Musikk: Konstantin Meladze. Medv.: Anton Shagin, Oksana Akinsha, Jevgenija Brik M.fl. Utleie: Tromsø Internasjonale Filmfestival. Russisk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 2 t 10 min.

V subbotu. Regi: Aleksandr Mindadze. Russland/Tyskland/Ukraina 2011. Manus: Aleksandr Mindadze. Foto: Oleg Mutu. Musikk: Mikail Kovalev. Medv.: Anton Shagin, Svetlana Smirnova, Vjatsjeslav Petkun, Stanislav Rijadinskij, Sergei Gromov. m.fl. Utleie: Tromsø Internasjonale Filmfestival. Russisk tale, norske undertekster. 35mm, farge, 1 t 39 min.

HIPSTERS

INNOCENT SATURDAY

Russisk rock’n’roll

I skyggen av Tsjernobyl

Handlingen i Hipsters er lagt til et fiktivt 1950-tall i Russland, hvor en gruppe unge mennesker kjemper for retten til å skille seg ut, høre på rock’n’roll, danse og kle seg annerledes. Hipsters er helt annerledes enn det man kanskje er vant til å forbinde med russisk film. Her blir det dans, musikk, ungdomsopprør og kjærlighetshistorier. Filmen ble vist på filmfestivalen i Cannes i 2008, og har blitt omtalt som en slags Swing Kids møter Hairspray med russisk fortegn. Hipsters ble en gedigen suksess i Russland og var også åpningsfilm på Tromsø Internationale Filmfestival 2010 der den høstet stor applaus. cinemateket i trondheim

Lørdag 26. april 1986 førte en eksplosjon ved atomkraftverket i Tsjernobyl til store utslipp av radioaktivt materiale. Heller enn å vedgå ulykken og begynne evakuering av området prøvde sovjetiske myndigheter å dekke over katastrofen, med store følger for folk og miljø langt inn i Europa. Innocent saturday utspiller seg i døgnet som fulgte, men både tematisk og filmatisk forblir selve ulykkesforløpet i bakgrunnen. Først og fremst følger vi reaksjonene hos deltakerne på en bryllupsfest i nabobyen Prijat, særlig den unge Valerij og kjæresten Vera. Skal de gi opp? Feste videre? Og er det nå så sikkert at det er ulykken de egentlig vil flykte fra? Tett kameraføring og subjektivt fortellerspråk gjør Innocent saturday til et intenst og klaustrofobisk drama om frykt, desperasjon og kjærlighet. Filmens russisk-georgiske regissør Aleksandr Mindadze regidebuterte med filmen Soar i 2007. Han er utdannet manusforfatter ved den statlige russiske filmskolen VGIK og har vunnet og blitt nominert til en rekke priser for sine manus, blant annet Nika-prisen, Russlands svar på The Academy Awards. tiff/red.

N Y RU S S I S K F I L M

ONSDAG 22. AUGUST KL. 21.00 TORSDAG 23. AUGUST KL. 18.30 Faust. Regi: Aleksandr Sokurov. Russland 2011. Manus: Aleksandr Sokurov, Marina Koreneva og Yuri Arabov etter et skuespill av Johann Wolfgang von Goethe og en roman av Thomas Mann. Foto: Bruno Delbonnel. Musikk: Andrey Sigle. Medv.: Johannes Zeiler, Anton Adasinsky, Isolda Dychauk, Georg Friedrich, Hanna Schygulla, m.fl. Utleie: Tromsø Internasjonale Filmfestival. Tysk tale, norske undertekster. 35mm, farge, 2 t 14 min.

FAUST Djevelens kamerat Vitenskapsmannen Heinrich Faust er besatt i sin søken om kunnskap. Han prøver desperat å forstå livet, og hva det er som får verden til å fungere. Han er villig til å gjøre alt for å forstå, og graver til og med i lik i et forsøk på å lokalisere menneskets sjel. En dag møter han Mauricius, en utsending fra djevelen som kan tilby Faust alt han ønsker seg, inkludert den vakre Gretchen, i bytte mot sjelen hans og evig fordømmelse. Filmen er løst basert på på den tyske legenden om Faust som selger sjelen sin til djevelen i bytte mot ubegrenset kunnskap og kjødets gleder. Manusforfatterne har tatt utgangspunkt i to av de mest kjent gjenfortellingene, skuespillet «Faust» av Johann Wolfgang von Goethe fra 1808 som kanskje er den mest kjente, og romanen «Doktor Faustus: Das Leben des deutschen Tonsetzers Adrian Leverkühn, erzählt von einem Freunde» fra 1947 av Thomas Mann som er en av de siste. Faust er siste film i en serie der regissør Aleksandr Sokurov utforsker den ødeleggende effekten av makt. De første tre filmene er biografiske drama, Moloch (1999) om Adolf Hitler, Taurus (2001) om Vladimir Lenin og Sonne (2005) om den japanske keiseren Hirohito. kaja

MØTE MED CRISPIN GLOVER 24

I august kommer den amerikanske skuespilleren og kunstneren Crispin Hellion Glover tilbake til Cinemateket i Bergen, litt over tre år siden han sist var på besøk. Denne gangen tar han med seg sitt første spillefilmprosjekt What Is It?, i tillegg til den andre delen av hans «Big Slide Show». Dette blir garantert en kveld helt uten om det vanlige, for det eneste forutsigbare med Glover, er at han er hundre prosent uforutsigbar!

re år gammel skrur Crispin Glover på tv-en og får se faren sin bli skutt i baksetet av en jeep, rulle ut av bilen og smelle død i bakken. Gutten blir vettskremt, men det går ikke lang tid før han har vent seg til livet som sønn av en filmskuespiller. Åtte år gammel er han allerede vel bevandret i industriens hemmeligheter, og blir med til London for å besøke settet til Diamonds are Forever, der faren Bruce Glover spiller en homofil leiemorder. Crispin er også med på innspillingen av den klassiske westernserien «Gun smoke», og er alltid mer interessert i kulissene enn i å studere skuespillerne – og når han selv prøver seg på skuespilleryrket, bruker han sin sans for det bisarre for å gi karakterene liv.

«I’m your density!» Crispin Hellion Glover er født i 1964, og fikk navnet sitt etter St. Crispin’s Day-talen i Shakespeares «Henry V». Sin første skuespillerjobb får han som 13-åring, og snart har han en rekke småroller i diverse tv-serier på cv-en. Det er i Tilbake til fremtiden at den da 21 år gamle Glover får sitt gjennombrudd. Glover spiller faren til Michael J. Fox’ karakter, som får beskjed av

sin ennå ufødte sønn om å kurtisere sin mor slik at framtiden kan skride fram som planlagt. På papiret er George McFly en tradisjonell nerdekarakter, en snill og sjenert fyr som må konfrontere skolens bølle for å gjøre seg fortjent til dama. I Glovers skikkelse er George, til tross for sitt gode utseende, en eksentrisk snåling, på samme tid intens, distré og teatralsk. Når han seiler inn på dineren der hans framtidige kone Lorraine sitter, og avleverer den klassiske replikken «I am your density!», er han nesten skumlere enn sin muskuløse rival Biff. Da Glover takket nei til å spille George i oppfølgeren, ble han erstattet av en annen skuespiller som brukte plastproteser i ansiktet for å likne på Glover. Regissør Robert Zemeckis brukte også om igjen opptak fra den første filmen for å gi inntrykk av at det var samme skuespiller som spilte George. Glover saksøkte produksjonsselskapet og vant, og saken førte til justeringer i regelverket som regulerer skuespilleres rettigheter i USA. Kultfiguren Glover Det tok ikke Crispin Glover lang tid å bli en kultskuespiller, men en superstjerne blir han nok aldri. Mens

han etter Tilbake til fremtiden fikk roller ved siden av stadig større stjerner, ble karakterene hans stadig mer eksentriske. Da Crispin Glover besøkte David Letterman i 1987 for å snakke om filmen River’s Edge, var det med lang parykk og platåsko og en oppførsel som langt på vei matchet det pussige utseendet. Idet han utførte et karatespark som bommet på Letterman med noen centimeter, reiste sistnevnte seg og forlot rommet. Ryktene ville ha det til at Glover var dopet under innspillingen, men så dukket Letterman-personaen hans opp i Rubin & Ed. Her spiller Glover en venneløs raring som reiser ut i ørkenen for å begrave en dypfryst katt. Filmen skulle få en kultstatus som Glover snart toppet på egen hånd. Blant hans spesielle vaner kan nevnes at han samler på antikt medisinsk utstyr. I 1989 ga han ut albumet «The Big Problem ≠ The Solution. The Solution = Let It Be», og la ved hjemmenummeret sitt så folk kunne ringe når de hadde pønsket ut hva «The big problem» var. Det var overraskende mange som ringte, ifølge ham selv. Glover har gitt ut en rekke bøker, samtidig som han kontinuerlig har spilt mindre, men alltid minne25

B E S Ø K AV C R I S P I N G LOV E R

verdige filmroller, i blant annet Wild at Heart, The Doors (som Andy Warhol), Dead Man og The People vs. Larry Flynt. Han har også en ørliten rolle i Werner Herzogs sjøuhyre-mockumentary Incident at Loch Ness. Ikke overraskende er Glover en stor Herzog-entusiast, og har blant annet gjort kommentarsporet til en dvd-utgivelse av Også dverger begynte i det små. It-trilogien Glover gikk for noen år tilbake til innkjøp av et slott i Praha, der han har planer om å spille inn framtidige filmer for å slippe å forholde seg til Hollywood-systemet. Men han har på ingen måte tatt avstand fra den kommersielle filmindustrien – Glover ble sist sett på norske kinoer i Tim Burtons Alice i eventyrland, som den onde hjerteknekten. Glover har uttalt at han har et mer avslappet forhold til de kommersielle rollene sine enn før, ettersom de har gjort det mulig for ham å jobbe med sine egne prosjekter. Filmen It Is Fine! EVERYTHING IS FINE! ble for eksempel finansiert ved hjelp av pengene han tjente på rollen som The Creepy Thin Man i Charlie’s Angels, hans kanskje største rolle så langt. It Is Fine! er andre del av Glovers It-trilogi, som også består av What is It? og en tredje film som ikke er laget ennå. Glovers arbeider har blitt sammenliknet med filmene til Alejandro Jodorowsky, Tod Browning og Luís Buñuel, og er bare mulig å få sett på visningene der han selv er til stede, ettersom han mener at det er nødvendig å la publikum få stille spørsmål etterpå. De siste årene har han brukt mye tid på å reise rundt med filmene sine, som han viser i kombinasjon med et bildeshow inspirert av de ulike bøkene han har gitt ut, «The Big Slide Show». Lørdag 25. august er han altså tilbake på Cinemateket kl. 19.00. Etter fremføringen av «Big Slide Show part 2» og visningen av What Is It? blir det anledning til å diskutere filmen med Glover, samt kjøpe og få signert hans bøker. Birigitte Rustad Wegener/CiO/red.

LØRDAG 25. AUGUST KL. 19.00

Performance av og med Crispin Glover. Varighet ca. 1 t

Billettpriser: (samlet pris for hele kvelden) Kr. 150,- for medlemmer av Cinemateket i Bergen. Kr. 200,- for ikke-medlemmer. Medlemskort kan kjøpes i døren.

CRISPIN GLOVER’S BIG SLIDE SHOW PART 1 crispin glover’s big slide show part 2 gjestet Bergen i april 2009. Nå kommer mannen tilbake med sitt CRISPIN GLOVER’S BIG SLIDE SHOW PART 1. Du får med andre ord igjen muligheten til å oppleve Crispin Glovers litterære univers med forfatteren selv som forteller, når han framfører sitt audiovisuelle show hos oss på Cinemateket USF. Crispin Glover er kanskje best kjent for rollene som faren til Michael J. Fox i Tilbake til fremtiden, og i filmer som Charlie’s Angels, Beowulf eller Alice i eventyrland. Samtidig som han har gjort disse mer kommersielle rollene, har han spilt i en en rekke glimrende filmer av mer alternativ karakter, som Tause vitner, Dead Man, Rubin & Ed, Wild at Heart og mange flere. Men parallelt har han også skapt seg sin egen karriere som høyst original kunstner, og det er nettopp dét det skal handle om på Cinemateket USF lørdag 25. august. Da kommer Crispin Glover til Cinemateket for å presentere CRISPIN GLOVER’S BIG SLIDE SHOW PART 1, en performance basert på hans egne bokutgivelser, og hans debutfilm What is it? Heller ikke denne filmen er tilgjengelig noe annet sted – akkurat som med filmen vi viste ved hans forrige besøk, It is fine! EVERYTHING IS FINE!, reiser Glover personlig rundt med filmkopien og tillater ingen andre visninger. For å unngå misforståelser om hva dette faktisk dreier seg om, har Glover bedt oss om å presentere showet på denne måten: «Crispin Hellion Glover fremfører en én-times lang dramatisk fortelling basert på åtte bøker som er overdådig illustrerte». red./olep

B E S Ø K AV C R I S P I N G LOV E R

LØRDAG 25. AUGUST KL. 19.00

SØNDAG 26. AUGUST KL. 19.00 ONSDAG 29. AUGUST KL. 21.00

What is it? Regi: Crispin Hellion Glover. USA 2005. Manus: Matt Devlen. Foto: Wyatt Troll. Medv.: Michael Bleviss, Carlos Richardson, Lisa Fusco, Steven Stewart, John Insinna, Crispin Glover m.fl. Utleie: Crispin Glover. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 12 min.

River’s Edge. Regi: Tim Hunter. USA 1986. Manus: Neal Jimenez. Foto: Frederick Elmes. Musikk: Jürgen Knieper. Medv.: Keanu Reeves, Ione Skye Leitch, Crispin Glover, Dennis Hopper m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 39 min.

WHAT IS IT?

TAUSE VITNER

Er dette det?

«Blank generation»-drama fra et avstumpet USA

Snegler, salt, pornoskuespillere med dyremasker og en ung manns problematiske psyke er stikkord i Crispin Glovers regidebut What Is It?. Her får Glover også utløp for sin fascinasjon for Shirley Temple, og kritikerne har trukket fram Luis Buñuel, Salvador Dalí, David Lynch, Alejandro Jodorowsky, Jack Smiths Flaming Creatures og Werner Herzog i sine forsøk på å beskrive filmen. Det har også blitt behørig kommentert at Glover stort sett har valgt å bruke skuespillere med Downs syndrom. «It’s like Fellini on psychedelics – wildly creative but completely twisted» i følge Jane Ganahl i San Francisco Examiner. Glover har i et intervju sagt at han ser filmen som et streit drama, selv om det er et narrativ litt utenom det vanlige, der ømhet, vold, sex og det makabre settes opp mot hverandre. Det er slett ikke dagligdags at regissører reiser verden rundt for å være til stede på alle visningene av filmen sin, men det er det Glover gjør og har gjort med What Is It?. «Jeg er mer interessert i filmen min enn en distributør ville vært. [Og jeg vil] at den skal oppleves i en kino, der folk samles og ser den under skikkelige visningsforhold. Ved å gjøre det på den måten, vet jeg at visningen blir en happening, og dette er noe jeg har lyst til å fortsette å gjøre med andre filmer.» Dette innebærer også at Glover ikke ser for seg noen dvd-utgivelser av filmene sine. cio

Tause vitner er et av de fremste filmatiske uttrykkene for den såkalte «blank generation». Stikkord er apatisk nihilisme, følelsesmessig avstumpethet og en slags tenåringsweltschmertz som gir seg utslag i slarvete omgang med video, dop og fartsgrenser. Filmen starter med et bilde av en liten gutt på en bro. Han har fått øye på noe ved elvekanten. I neste bilde ser vi en naken jente ligge død på gresset. Ved siden av står en fyr som virker mer apatisk enn lamslått av skrekk. Det er Samson. Han har drept Jamie fordi hun «pratet dritt». I gjengen vekker dette blandede reaksjoner, men ingen synes nevneverdig heftet med at et menneskeliv er gått tapt. Det er mer snakk om hvordan de redder Samson ut av en litt kinkig situasjon. Layne er oppsatt på å prøve å smugle Samson over grensen, og syns samtidig dette er en glimrende anledning til å teste lojaliteten i gjengen. I Tause vitner finner vi også en bemerkelsesverdig opptreden fra Crispin Glover som en frenetisk speeda, forknytt og paranoid tenåring som får et adrenalinrush av all dramatikken. Tause vitner er en blek og kjølig visjon av et USA befolket av tenåringer med et faretruende redusert følelsesrepertoir. jan langlo (cio)

B E S Ø K AV C R I S P I N G LOV E R

TIRSDAG 28. AUGUST KL. 21.00 ONSDAG 29. AUGUST KL. 19.00

TORSDAG 30. AUGUST KL. 21.00 SØNDAG 2. SEPTEMBER KL. 19.00

Rubin and Ed. Regi og manus: Trent Harris. USA 1991. Foto: Bryan Duggan. Musikk: Fred Myrow. Medv.: Crispin Glover, Howard Hesseman, Karen Black, Michael Greene, Anna Louise Daniels, m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farge, 1 t 22 min.

Willard. Regi: Glen Morgan. USA 2003. Manus: Stephen Gilbert og Glen Morgan. Foto: Robert McLachlan. Musikk: Shirley Walker. Medv.: Crispin Glover, R. Lee Erey, Laura Harring, Jackie Burroughs, Kimberly Patton, m.fl. Utleie: Warner. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 40 min.

RUBIN OG ED

WILLARD

Einstøing I ørkenen

When the cat is away, the rats will play

I indiefilmen Rubin og Ed møter vi de to rimelig spesielle karakterene Rubin, og altså da Ed. Rubin er en ung einstøing uten venner, mens Ed er en aldrene pyramidespillsalgsmann som har blitt forlatt av kona. Begge trenger noe fra den andre, Rubin en venn for å tilfredsstille sin mor, og Ed trenger å selge for å tilfredsstille ’the Organization’. Sammen ender de opp strandet ute i Utahs ørken, for å begrave Rubins avdøde katt. Det er vanskelig å kalle Rubin og Ed noe annet enn en tullefilm. Fra de grusomme kostymene og den hysterisk dårlig animerte katten, til Rubins vandrende parykk og den tullete dialogen er det en film som må sees med humor. Glover gjør en flott prestasjon som raringen Rubin, men tilhengere vil kanskje mene at filmen handler for mye om den litt mindre sympatiske Ed. I 1987 ble det mye blest rundt Glover etter at han hadde besøkt Late Night with David Letterman, gitt tidenes rareste intervju og nesten sparket Letterman i ansiktet før han stormet av scenen og gikk til reklamepause. Det ingen visste var at Glover var i karakter som Rubin, en karakter han hadde utviklet siden 1985, hele fem år før innspillingen startet. Da han igjen gjestet programmet noen år senere, som seg selv, mimret han om å ha møtt en spesiell mann med navnet Rubin backstage og at han selv hadde gjestet en annen tv-innspilling den dagen. red.

Willard Stiles er et sosialt misfoster som bor hjemme hos sin syke mor i et stort, gammelt hus. Sjefen hater ham, og han har ingen venner. En dag finner han en hvit rotte hjemme som han kaller for Socrates. Snart er Socrates hans beste – og eneste – venn. Willard oppdager etter hvert at huset er infisert av rotter. Han klarer å trene dem til å adlyde seg. Som general for en gigantisk hær av rotter oppdager Willard at han endelig har fått stor makt – og et våpen til å hevne seg på det samfunnet han ikke finner sin plass i. Over fem hundre rotter ble trent og brukt under innspillingen, og så å si ingenting som vises i filmen er animert. På diverse nettfora har ryktene versert om at den gigantiske rotten Ben er en spesialeffekt. Men Ben er ekte nok – han blir faktisk spilt av en gambisk pungrotte. Om Willard er en skrekkfilm eller ikke er et godt spørsmål. Glover fremstiller karakteren Willard på sitt typiske ekle vis, men samtidig er det vanskelig å ikke ha medfølelse etter hvert som han møter motstand i hverdagen. Hovedrotten Socrates er faktisk ganske søt, og ligner mer på et kjæledyr enn de rottene du finner i kjelleren. Det er megarotten Ben som gjør alt litt ekstra skummelt, ikke bare fordi den er stor, men også fordi den er så utrolig intelligent. Å se Willard er ikke noe du kommer til å angre på. Filmen passer perfekt til kinomørket, selv om den fikk sin norske premiere rett på DVD. Crispin Glover er som skapt for rollen som Willard, og se ikke bort fra at den gir mersmak på den eksentriske amerikaneren. kaja/red.

G E N E K E L LY 1 0 0 Å R

It’s Always Fair Weather. Regi: Stanley Donen og Gene Kelly. USA 1955. Manus: Betty Comden og Adolph Green. Musikk: André Previn. Foto: Robert J. Bronner. Medv.: Gene Kelly, Dan Dailey, Michael Kidd, Cyd Charisse, Dolores Gray m.fl. Utleie: Action Cinema, Paris. Engelsk tale, franske undertekster. 35mm, farger, 1 t 41 min.

IT’S ALWAYS FAIR WEATHER Gene Kelly på hjul Danser, skuespiller, sanger, filmregissør, produsent og koreograf – Gene Kelly var alt dette og mer. Fra midten av 1940-tallet og nærmere 15 år fremover var han den drivende kraften i Hollywoods musikaler, og hans eksepsjonelle og eksplosive dansestil forandret musikalen for alltid. 23. august er det 100 år siden han ble født, og vi feirer dette med en av hans beste filmer, den svært fornøyelige It’s Always Fair Weather.

Det som skiller It’s Always Fair Weather fra nesten alle andre Hollywood-musikaler er den bittersøte tonen i historien. Vi har alle hatt vennskap vi aldri trodde ville ende, før vi noen år senere skjønner at vi ikke hadde så mye til felles likevel. I denne historien er det tre kamerater fra militæret som vel hjemme fra fronten tror vennskapet de har knyttet vil vare for alltid. Tim, bartenderen ved deres nye stamsted, tror det motsatte. For å vise at han tar feil og at ingenting

SØNDAG 26. AUGUST KL. 21.00 TIRSDAG 28. AUGUST KL. 19.00

kommer til å endre seg mellom dem, avtaler de tre å møtes samme sted om ti år. Og har du sett, i 1955 kommer tre menn inn døren på Tims bar, og ingen av dem synes å ha noe særlig til felles lenger. It’s Always Fair Weather ble laget mot slutten av Hollywood-musikalens gullæra. Det var en tid da sjangerens beste regissører, stjerner og koreografer med letthet leverte visuell poesi det ene øyeblikket og sosial satire det andre. Poesien er det blant annet Gene Kelly som står for, der han danser med et søppelspannlokk på den ene foten (hørte vi noen si STOMP?), eller i midten av en tredelt split-screen og ikke minst der han gjør et helt utrolig nummer på rulleskøter. Han utviser en slik kroppslig kontroll i dette nummeret, hvor han ruller, hopper og stepper på skøytene, at det er vanskelig å skjønne hvordan det i det hele tatt er mulig å gjøre uten spesialeffekter. I den sosiale satiren er det TV-mediet som får gjennomgå. Den ironiske smartheten i denne satiren er en av de faktorene som løfter filmen og gir den et ganske moderne preg. Den andre faktoren er stemningen av sorgfull etterkrigsskuffelse som preger fortellingen, der de tre mennene som åpnet filmen med å danse sammen, bruker resten av filmen på å danse alene. It’s Always Fair Weather er smart, livlig og modig. Skal du se én Gene Kelly-musikal i ditt liv, ser du Singin’ in the Rain (1952). Skal du se to – og det bør du – ser du også It’s Always Fair Weather. sw 29

Hver torsdag viser alle de sju norske cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim den samme filmen. Dette kan være en av de store klassikerne eller en mindre kjent film fra filmhistorien, som også dagens publikum fortjener å få se eller gjense på det store lerretet på kino og ikke bare på DVD. Det kan også være en nyere film som vi mener er verdifull, men som ingen har satt opp på ordinær kino i Norge. Torsdagsfilmen er navnet på samarbeidet mellom cinematekene om digitale visninger. Samkjøringen startet i 2008 og var resultatet av et prosjekt som hadde til hensikt å gjøre også klassisk årgangsfilm tilgjengelig i det nye digitale formatet og på flere steder enn i de aller største byene. Alle visningene er i 2k eller 4k som er standard for all digital visning av film på kino – Norge ble ferdig digitalisert i fjor og snart følger resten av verden etter. Av og til vil det før visningen være en innledning, streamet til lerretet fra ett av cinematekene til de andre. Flere og flere av de store klassikerne fra filmhistorien kommer nå i det nye digitale kinoformatet, og vi kan de neste månedene presentere både nye og gamle slagere. Velkommen! red.

TOR S DAG S F I L M E N

TORSDAG 30. AUGUST KL. 18.30 SØNDAG 2. SEPTEMBER KL. 21.00

TORSDAG 6. SEPTEMBER KL. 19.00 SØNDAG 9. SEPTEMBER KL. 21.15

Raging Bull. Regi: Martin Scorsese. USA 1980. Manus: Paul Schrader og Mardik Martin. Foto: Michael Chapman. Musikk: Robbie Robertson. Medv.: Robert De Niro, Joe Pesci, Cathy Moriarty, Frank Vincent, Nicholas Colasanto m.fl. Utleie: Torsdagsfilmen. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 2 t 9 min.

Kon-Tiki. Regi og manus: Thor Heyerdahl. Norge 1950. Foto: Knut Haugland, Erik Hesselberg m.fl. Musikk: Sune Waldimir. Medv.: Thor Heyerdahl, Herman Watzinger, Erik Hesselberg, Knut Haugland m.fl. Utleie: NFI. Norsk tale, utekstet. DCP, s/hv, farger, 1 t 15 min.

Den rasende oksen

KON-TIKI

De Niro med og uten kulemage

På hau i havet

New York, 1941. Mellomvekts-bokseren Jake La Motta forlater sin kone til fordel for den vakre tenåringsjenta Vickie. Han følger rådene til venner han har i den kriminelle underverdenen, og greier etter hvert å slå seg frem til en tittelkamp i 1949, en kamp han vinner. Etter å ha blitt kåret til verdens beste mellomvektsbokser, går La Motta sakte, men sikkert til hundene. I større grad enn i noen av sine andre filmer har Scorsese i Den rasende oksen lykkes i å skape en struktur og et formspråk som underbygger den destruktive handlingsspiralen Jake La Motta befinner seg i. Dramaturgisk er filmen strukturert rundt en rekke boksekamper. Kampene er gjennomkoreograferte konfrontasjoner mellom La Mottas psyke og all dritten rundt ham, representert ved hans motstander i ringen. Kamera sirkler rundt bokserne, fanger inn hver eneste detalj i nærbilder tatt opp på høykontrast svart/hvitt film. Lyset deler billedrammen i svarte og hvite felt med flotte gråtoner, der La Motta i det ene øyeblikket fremstår i lyset for så å forsvinne i sin egen skygge. Som en linedanser balanserer La Motta mellom lyset og mørket, mellom triumf og fiasko, mellom det gode og det onde i seg selv. kaja/red.

Kon-Tiki-ekspedisjonen startet i 1947, da Heyerdahl og fem kamerater la ut fra Peru på en flåte lagd av balsatre. Målet var å bevise at det hadde vært mulig for folk i SørAmerika å nå øyene i Stillehavet ved hjelp av enkle farkoster. Etter å ha tilbakelagt ca. 8 000 km på åpent hav nådde de stillehavsøyen Rarioa, en ferd som tok 101 døgn. Flåten er en rekonstruksjon av inka-indianernes flåter, slik Heyerdahl tolket dem. Navnet Kon-Tiki er hentet fra det gamle navnet til inkaenes solgud. Heyerdahl har sagt følgende om filmen Kon-Tiki: «Dette er en autentisk film om ekspedisjonen. Vi valgte å vise filmen slik vi selv har tatt den, med smalfilmkamera under selve ferdens forløp. Resultatet står i forhold til de problemene en amatør fotograf har på en rullende flåte ute på verdenshavet. Det vi viser er virkelighet.» Man ser ikke Kon-Tiki på grunn av dens fremragende tekniske kvalitet, men på grunn av det spektakulære innholdet. Filmen har gått sine seiersrunder verden over, og er den eneste norske filmen som noensinne har vunnet en Oscar, for beste dokumentar. Det er også skrevet bok om ekspedisjonen som er oversatt til over 70 språk og solgt i over 20 millioner eksemplarer. I august kommer spillefilmen basert på Kon-Tiki-ekspedisjonen på norske kinoer. En storproduksjon under samme navn, med Pål Sverre Valheim Hagen i rollen som Thor Heyerdahl. kaja/red. 31

TOR S DAG S F I L M E N

TORSDAG 13. SEPTEMBER KL. 19.00 SØNDAG 16. SEPTEMBER KL. 21.15

TORSDAG 20. SEPTEMBER KL. 19.00 SØNDAG 23. SEPTEMBER KL. 21.00

Popiol y diament. Regi og manus: Andrzej Wajda, etter Jerzy Andrzejewskis roman. Polen 1958. Foto: Jerzy Wójcik. Musikk: Jan Krenz og Michal Kletros Oginski. Medv.: Zbigniew Cybulski, Ewa Krzyzanowska, Adam Pawlikowski, Bogumil Kobiela m.fl. Utleie: Torsdagsfilmen. Polsk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 1 t 46 min.

Funny Face. Regi: Stanley Donen. USA 1957. Manus: Leonard Gershe. Foto: Ray June. Musikk: Adolph Deutsch, George Gershwin og Ira Gershwin. Medv.: Audrey Hepburn, Fred Astaire, Kay Thompson, Michel Auclair, Robert Flemyng m.fl. Utleie: Torsdagsfilmen. Engelske tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 43 min.

ASKE OG DIAMANTER

FUNNY FACE

Å drepe eller ikke drepe, det er spørsmålet

Dans og filosofi i Paris

Mot slutten av 1950-tallet, før den franske nye bølgen kom skyllende inn, var det polsk film som sto for kunstfilmen. Aske og diamanter er blant de fineste av de polske produksjonene fra denne tiden, og har blitt stående som et symbol på datidens nye generasjon øst-europeiske artister og intellektuelle. Andrzej Wajda er den fremste representanten for den nye generasjonen av filmskapere som plasserte Polen på filmens verdenskart fra 1950-tallet og utover. Med krigen som et stort, dystert spøkelse i ryggen og utfordringene i den polske hverdagen etter krigen på dagsorden, lagde han en lang rekke kunstnerisk fullendte, personlige filmer med en sterk sosial bevissthet. Aske og diamanter utspiller seg i en liten landsby i Polen i mai 1945. Nazistene er i ferd med å kapitulere, men krigen er ikke helt slutt ennå. Ved en kirke venter Andrzej, lederen av en partisan-gruppe, sammen med sin yngre kollega Maciek på bilen til en kommunistisk partisekretær de har ordre om å drepe. Bilen kommer, og de to åpner ild. Når de kikker inn i den sønderskutte bilen viser det seg at det ikke var partisekretæren som kom kjørende. Det er to uskyldige arbeidere som har blitt skutt ned og drept. Denne fullstendig unødvendige blodsutgytelsen sår et frø av tvil i Macieks sinn. Han innser at han er lei av å drepe. red./kaja

Jo Stockton er en ung amatørfilosof som jobber i en bokhandel i New York. En dag blir butikken overtatt av moteredaktøren Maggie Prescott, fotografen Dick Avery, en dum modell og en haug med assistenter. De vil ha en bildeserie som er både pen og intellektuell, og leter etter det samme i modellen sin. Dick ser stort potensial i Jo som modell, og overtaler henne til å bli med til Paris på fotografering. Jo derimot blir bare med for å få sjansen til å gå på foredrag med sin helt, filosofen Emile Flostre, faren til livsfilosofien «empatismen». Astaire’s karakter, Dick Avery, er løst basert på den store motefotografen Richard Avedon. Avedon leverte en rekke bilder til produksjonen, blant annet alle bildene fra åpningssekvensen. Avedon er kreditert som special visual consultant på rulleteksten. I Funny Face synger og danser Audrey Hepburn alle sine egne nummer. Da hun senere spilte inn My Fair Lady (1964) ble alle sangene dubbet av en annen sanger, til Hepburns store overraskelse. Forklaringen hun fikk var at sangene ikke kunne legges om til hennes toneleie, selv om sannheten kanskje skyldes at hennes sangstemme ikke var blant de beste i Hollywood. Funny Face er filmet i storformatet VistaVision som ble lansert av Paramount i 1954. Det ga en veldig god oppløsning, som er synlig på lerretet den dag i dag. Etter noen år ble det dessverre for dyrt å filme i formatet, og det ble brukt for siste gang i 1961. kaja/red.

Se HĂ¸stens program pĂĽ bergen-filmklubb.no Bli medarbeider? send mail til post@bergen-filmklubb.no

Bilde: fra filmen Take shelter

C inemateket DOUBLE BILL

Vi fortsetter med et av våre favorittkonsept fra Hollywood – the double bill. Vi henter to blaxploitation-filmer ut fra arkivenes dype kjellere, nemlig Blacula og den originale Shaft.

ouble bill-konseptet ble født ut av tanken om å gi publikum mer. Rundt 1910 kunne en typisk filmforestilling bestå av en danseopptreden, en a nimert kortfilm, en kort komedie, en filmavis og så hovedfilmen. Under depresjonen på 1930-tallet sank kinobesøket, og kinoeiere prøvde å gjøre enda mer ut av forestillingene sine. Dermed innførte man en B-film før hovedfilmen, der hovedfilmen gjerne var en såkalt A-film med større budsjett og større stjerner. Det sprang opp egne filmstudioer som spesialiserte seg på produksjon av B-filmer, og disse ble nedlatende nok kalt Poverty Row-studioene. Etter hvert fikk også de store studioene øynene opp for at det var penger å hente i B-filmen, og dermed begynte de å lage sine egen billig-filmer, gjerne med bruk av kulissene fra en annen storfilm. 34

The double bill fikk også fyr på bålet på grunn av noe vi kjenner fra dagens TV-verden, såkalt blockbooking. Det vil si at de store Hollywood-studioene krevde at kinoene kjøpte visse av deres B-filmer sammen med de attraktive A-filmene. Den viktige rettsaken mellom staten USA og Paramount Pictures i 1948 gjorde praksisen med block-booking ulovlig. Til tross for dette holdt double bill-konseptet seg lenge. Det smått legendariske studioet American Inter national Pictures (AIP) baserte seg på en ide om å tilby kinoene en double bill bestående av to B-filmer til en lavere pris enn én A-film. I lys av dette er det ikke veldig merkelig at AIP har stått for en høyst severdig samling rask og skrammel fra Hollywoods bakgård. Ved inngangen til 1960-årene var double bills stort sett forvist til drive-in-kinoer, hvor de holdt seg i mange år. Spredte forsøk på opplivinger har dukket opp med ujevne mellomrom, men i dag brukes begrepet stort sett slik vi gjør med Shaft og Blacula – to fi lmer som har noe til felles, eller som rett og slett bare passer å vises sammen.

Stikkordet er blaxploitation, en underart av exploitationfilmen. Det er et noe nedsettende begrep som impliserer at filmene er laget utelukkende for å utnytte potensialet i et publikumsegment – i dette tilfellet svarte amerikanere. Det er selvsagt noe i dette, for med blaxploitation-filmene tok afro-amerikanere selv kontroll over filmmediets fremstilling av dem selv. Men at dette er det eneste interessante med filmene er bare tull, de står fjellstøtt på egne ben. Shaft er filmen som med sin enorme popularitet nærmest gjorde blaxploitation mainstream. Isaac Hayes’ musikk bærer tittelkarakteren frem på en måte som gjør Samuel Jacksons karakter i 2000-remaken til en svært blek kopi. Blacula tilhører på sin side en liten underkategori av underkategorien blaxploitation: monster blaxploitation. Det er en kuriosa-sak som ikke bare handler om en svart vampyr, men som også faktisk er en fin liten horrofilm som fungerer uavhengig av blaxploitation-merkelappen. sw

D OU B L E B I L L : B L A X P LO I TAT I O N

TIRSDAG 4. SEPTEMBER KL. 19.00 ONSDAG 5. SEPTEMBER KL. 21.00

TIRSDAG 4. SEPTEMBER KL. 21.00 ONSDAG 5. SEPTEMBER KL. 19.00

Blacula. Regi: William Crain. USA 1972. Manus: Joan Torres og Raymond Koenig. Musikk: Gene Page. Foto: John M. Stephens. Medv.: William Marshall, Vonetta McGee, Denise Nicholas, Thalmus Rasulala, Gordon Pinsent m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 33 min.

Shaft. Regi: Gordon Parks. USA 1971. Manus: Ernest Tidyman, etter egen novelle. Foto: Urs Fuller. Musikk: Isaac Hayes. Medv.: Richard Roundtree, Moses Gunn, Charles Cioffi, Christopher St. John m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 40 min.

BLACULA

SHAFT

– What’ll you have? – Make it a Bloody Mary.

«Don’t let your mouth get your ass in trouble»

Blacula er ikke helt hva man tror. Filmen høres ut som en billig spoof av sammenraskede vitser, men faktum er at dette er en film som tar seg selv helt og holdent på alvor. Og da blir det hele mye mer interessant, for Blacula er på et vis en film som er forbannet av sin egen tittel. Horrorfans skyr den på grunn av blaxploitation-tittelen, mens blaxploitation-fans blir skuffet av mangel på foxy mommas, halliker og pushere. Vel er det nok wah-wah-gitar her til å få en skallet hvit mann til å gro afro, men Blacula er i bunn og grunn en horrorfilm, og den inneholder noen virkelig skumle scener. Mamuwalde, lederen av et afrikansk kongedømme, ankommer grev Draculas slott i Transylvania i 1780. Han søker penger og hjelp til sitt folk, og han vil få støtte fra Europas ledere om å avskaffe slaveriet. Det er bare så synd at Dracula viser seg å være en real drittsekk som ser frem til å ta Mamuwaldes kone Luva som slave. Ved hjelp av sitt kvinnelige vampyrharem overvinner Dracula Mamuwalde, biter ham, hiver ham i en kiste og låser han og Luva i en krypt. Flash forward 200 år og moroa begynner. Blacula er et slags ground zero, den første av de første. Den startet en liten undersjanger av blaxploitation monsterfilmer (Scream, Blacula, Scream (1973), Blackenstein (1973), Sugar Hill (1974), Abby (1974)), og av den grunn alene er den verdt å se på kino. sw

Fra høyt oppe i byen finner kamera en mann som kommer opp fra undergrunnen; på lydsporet tunge high hats og effektboksgitar. Mannen går bestemt ut i gaten mellom bilene før han viser fingeren til en drosjesjåfør som nesten kjører ham ned: «Up yours!» Isaac Hayes begynner å synge: «Who’s the black private dick that’s a sex machine to all the chicks? SHAFT! Damn right.» Shafts generelle kulhet, Isaac Hayes’ sensuelle musikktema og det faktum at blaxploitation-sjangeren ble gjort nærmest mainstream gjennom filmens suksess, har for lengst sikret Shaft status som ikon. Dermed motsetter den seg også på en måte enhver kritikk. Likevel, når man ser den i dag slår det en at dette er en ganske vellaget film. Ikke bare har den en helt fenomenal musikk, bøtter med tidstypisk dialog og en Richard Roundtree som skapt for tittelrollen, den har også en skitten røffhet som ikke synes å være et resultat av billig produksjon, men mer en bevisst holdning fra filmskaperne. Om noe mangler i Shaft, så er det en sterk historie. I beste hardkokt privatdetektiv-stil er den en noe grumsete fortelling. Privatdetektiven Shaft blir kontaktet av et kriminelt overhode i Harlem hvis datter har blitt kidnappet. I undersøkelsen som følger kommer Shaft over to rivaliserende bander. En svart mobb vokser frem i Harlem, men den hvite mafiaen vil ta territoriet tilbake, noe som gir Shaft nok av muligheter til å skinne både som actionhelt og elsker. sw 35

ROBERT 36

A LT M A N

Robert Altman (1925–2006) var amerikaner, født og oppvokst i Kansas City, Missouri, «der elvene møtes». Hans verden er den amerikanske, og det er fra denne han henter sine motiver: gjerne fra den amerikanske hverdagen, men det er ikke hverdagen i seg selv som fascinerer ham. Altman fengsles av dagliglivet, og hvordan det reflekterer noen allmenne ideer og tankemønstre. Det er disse Altman vil analysere – «det amerikanske», eller snarere, de amerikanske mytene.

et amerikanske gjenfinnes ikke bare i hverdagen. Også tradisjonen er ransakelig, for det er her det amerikanske finnes i sin reneste form – i den amerikanske mytologien. Mytene er sentrale i alle Altmans filmer, enhver myte som underbygger og reproduseres i det amerikanske samfunnet – det være seg myten om den ensomme rytter eller den amerikanske drømmen. Han behandler imidlertid sjelden myten med nennsom hånd. Altmans metode er ikke å feire myten, men å vurdere den fra en kritisk synsvinkel. Altmans billedstorming retter seg mot de fleste av Amerikas hellige kyr. Nasjonens ikoner, fra Buffalo Bill til Richard Nixon, vises fram i all deres nakne sårbarhet. Nasjonale begivenheter, fra Koreakrigen til Watergateaffæren, gjenskapes i etterpåklokskapens ånd. Ironien legges i tykke lag, men rammer ikke alltid de som står lageligst til for hogg. Ikke minst retter Altman sitt kritiske blikk mot sin egen bransjes stolte meritter. Han rekonstruerer tidvis Hollywoods genrefilmer, men hverken stilmessig, på parodisk vis eller som billig pastisj. Regissøren ser snarere det mytiske i helteskikkelsene, og han har avmytifiseringen som mål. Altmans gjenfortellinger av film noir- og western-heltenes hverdager, slik de 37

Fra innspillingen av Nashville

kan ha artet seg, i The Long Goodbye (se egen omtale) og McCabe and Mrs. Miller (1971), levner ikke heltene den ære man tidligere tilla dem. Elliot Gould virrer rundt i sitt Chandler-univers uten å skjønne halvparten av hva Bogart gjorde i sitt. Til alt overmål dreper han sin beste venn med kaldt blod, i et fåfengt forsøk på å til vriste seg herredømme over situasjonen. Warren Beatty forsøker på sin side edelmodig å leve opp til den rollen vi forlanger av en revolvermann, men ender livløs, nedsnødd og glemt – riktignok med støvlene på. 38

Amerikas myter hører naturligvis ikke bare fortiden til. Av de mest seiglivede moderne mytene finner vi Hollywoods stjernesystem. Altman forholder seg til filmstjernene på flere måter. Han bruker dem til å besette rollene, naturlig nok, men stjernens status har åpenbart også en reklameverdi – som de lettkledde supermodellene («this film is about nakedness») i Prêt-à-Porter (1994). Samtidig låner stjernene sin egen identitet til rollene. Denne identiteten er sentral i Altmans univers, fordi den er manipulerbar, og får

en særlig funksjon i den grad rollen bryter med stjernens identitet. Slik Billy Wilder i sin tid lot Gloria Swanson og Marilyn Monroe, i henholdsvis Sunset Boulevard (1950) og The Seven Year Itch (se egen omtale), spille roller som lå tett opp til deres ry – noen vil si deres beste roller noensinne – lar Altman filmhelten Paul Newman være western-helten Buffalo Bill i Buffalo Bill and the Indians, or Sitting Bull’s History Lesson (1976). Buffalo Bills myteomspunne skikkelse tilføres derved, gjennom Newmans stjernestatus, en selvopp-

fyllende helterolle som gjør karakterens endelige fall desto større. Og det er ikke tilfeldig at det er akkurat Richard Gere som i 1999 – igjen – hadde blitt kåret til «sexiest man alive» av People Magazine, som blir satt inn i rollen som rikmannsgynekolog for middelaldrende fruer, godt over fruktbarhetsalder, i Dr. T. og kvinnene (2000). Altman lar endog stjerners identitet falle fullstendig sammen med rollen – stjernen spiller rett og slett seg selv: Elliot Gould og Julie Christie gir glans til begivenhetene i country-musikkens hellige stad i Nashville (se egen omtale), men gjenkjennes

knapt i mengden av fiksjonens egne stjerner. Dick Cavett låner sin talk show-autoritet til HEALTH (1980), og Martin Scorsese er naturligvis selve sinnbildet på den misforståtte filmkunstner som prøver å selge sitt filmprosjekt til en ignorant filmprodusent i The Players (se egen omtale) åpningssekvens. Effekten av Altmans sammenblanding av fiksjon og virkelighet er tosidig: Filmen tilføres et skjær av autentisitet ved de «virkelige» stjernenes tilstede værelse, men samtidig fremstår disse selv som fiksjoner, uvirkelige i sin stjerneglans, som alle filmens fiktive stjerner.

Dette siste momentet er sentralt i Altmans myte univers. Ved å benytte stjernenes egne personlige, eller kanskje heller medieskapte trekk i oppbyggingen av sine filmkarakterer, oppnår Altman å legge en dobbel rolle til sine figurer. Skuespillerne er ikke bare karakterer i Altmans film, de er også seg selv som funksjon av Hollywoods stjernemakeri. Derved opererer de ikke bare som aktører i hver film, men kommenterer også sin egen status og Hollywood-systemet generelt. Altmans problematisering av sine mytologiske motiver, har paralleller i hans filmatiske metode.

Hollywood-stilen har tradisjonelt vært regnet som den usynlige stilen, fordi den aldri pranget med sitt nærvær gjennom eksperimentelle billedutsnitt eller underlige vinkler. Klippefrekvensen var gjerne høy, men klipp og utsnitt var som regel motivert av dialog eller bevegelse: Kameraet følger den som snakker, fra synsvinkelen til den som hører på. Videre avbildes handlinger fra den mest hensiktsmessige synsvinkelen. Nettopp på grunn av denne motiverte klippemåten, klarer den tradisjonelle Hollywood-filmen å skape inntrykket av et sammenhengende filmisk rom, en geografi som er oversiktlig for den som ser filmen. Denne oversiktligheten skaper inntrykk av ro og trygghet, og motsatt har også Hollywood oppdaget at hvis man vil skremme, så må publikum nektes denne oversiktligheten. Altmans filmer kan teknisk sett deles i to grupper: Fram til 1981 benyttet han nesten utelukkende bredfilm-formater som CinemaScope. I de mindre produksjonene han laget på 80-tallet, heriblant Secret Honor (1984), forlot han det storslåtte formatet, men vendte igjen tilbake til det i The Player og Short Cuts (se egen omtale). Scope-formatet gir som regel inntrykk av oversiktlighet. Det «åpner» synsfeltet mer enn de smalere formatene. Fra M*A*S*H* (se egen omtale) har Altman kombinert bredformatet med en utstrakt bruk av telelinser. Utover det at man kan komme tett på objektet, selv over lange avstander, har telelinser den virkningen at objekter som innbyrdes er langt fra hverandre, blir trengt sammen i bildet og ser ut som om de nærmest ligger oppå hverandre. Telelinser svekker avstandsfornemmelsen og gjør bildet flatt og uten dybde. Bruken av telelinser motvirker på sett og vis den trygge følelsen av oversiktlighet som scope-formatet gir. Når personer trenges sammen i bildet ved hjelp av telelin40

sen blir oversiktligheten en illusjon, og svært så klaustrofobisk. Altmans teknikk kompletterer og utdyper slik historiene som fortelles. Altmans klippeteknikk bryter likeledes med Hollywoods tradisjonelle oversiktlighet. Altman motiverer naturligvis også gjerne klippingen etter Hollywoods prinsipper, men personene det klippes mellom står ofte ikke i annet enn et assosiativt forhold til hverandre. En replikk, bevegelse eller gest hos én person kan hos Altman motivere et klipp til en annen person et ganske annet sted. Karakterene assosieres med og kommenterer hverandre gjennom noe de har felles. Dette assosiative fellesskapet er Altmans bilde på Amerika. Spesielt i Nashville lot Altman dette assosiative fellesskapet smitte over på lydsiden. Fra filmens åpningsscene til den berømte motorveiscenen legges dialog og lyder gradvis over hverandre til de utgjør en kakafoni av byens lyder og karakterenes talestrøm. Kakafonien tar omsider slutt og forblir et monument over hva det er mulig å gjøre med filmlyd. Altman utnytter likevel gjennom hele filmen muligheten til å legge lyden lagvis. Resultatet blir noe i retning av Tatis Playtime (1967), men der Tati tar seg den frihet å betone de lydene han ønsker å fastholde, lar Altman valget være opp til tilskueren. Dette trekket gjør Altmans filmer til nye opplevelser ved hvert nytt gjennomsyn. Som nevnt er Altman ingen mønsterelev av Hollywood-skolen, men som for den russiske montasjekunstneren Eisenstein blir Hollywoods filmer også for ham modeller å opponere mot. Eisenstein lot sjelden begivenhetenes sentrum være kjernen i fortellingen. Han skildret hendelser gjennom deres årsaker og effekter, mens begivenhetenes «sentrum» fikk utspille seg i tilskuerens bevissthet. Altman kan

gjerne betraktes som Eisensteins arvtager. Også han beskriver sin gjenstand uten å la den tre i forgrunnen, liksom også scope-formatet trekker tilskuerens oppmerksomhet bort fra bildets sentrum og mot dets periferi. I Nashville står en presidentkandidat i sentrum for begivenhetene, men vi ser ham aldri. Han er nemlig til syvende og sist ikke så viktig. Det vesentlige er de begivenhetene han er årsak til, og som til sammen gir oss et innblikk i det amerikanske samfunnet. Altmans fascinasjon for celebriteter er dermed ikke lik Hollywood-filmens heltedyrkelse. Hans interesse springer ut av deres evne til å sette begivenheter i gang, og han søker de kjeder av årsaker og virkninger som følger i deres kjølvann. Den som forsøker å finne en tradisjonell historie i Altmans filmer, kan komme til å lete forgjeves. Å se filmene hans kan derfor ofte være krevende. Heltene latterliggjøres, dumskapen blottlegges, man overlesses av en rad avslørende og til dels nesten ondskapsfulle situasjonsbilder, men hvor er fortellingen? Det kan se ut som om Altman er mer opptatt av å skildre situasjoner enn det de summerer seg til. Men fortellingen står mellom linjene, så å si, og om du ser godt etter, finner du også små glimt av håp mellom sarkasmene. Dag Grønnestad

RO B E RT A LT MA N

TORSDAG 6. SEPTEMBER KL. 21.00 SØNDAG 9. SEPTEMBER KL. 19.00

TIRSDAG 11. SEPTEMBER KL. 19.00 ONSDAG 12. SEPTEMBER KL. 21.15

M*A*S*H*. Regi: Robert Altman. USA 1970. Manus: Ring Lardner Jr. Foto: Harold E. Stine. Musikk: Johnny Mandel. Medv.: Donald Sutherland, Elliot Gould, Tom Skerritt, Sally Kellerman, Robert Duvall m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 56 min.

3 Women. Regi og manus: Robert Altman. USA 1977. Foto: Charles Rosher. Musikk: Gerald Busby. Medv.: Shelley Duvall, Sissy Spacek, Janice Rule, Robert Fortier, Ruth Nelson m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 3 min.

M*A*S*H*

3 KVINNER

I krig og fred er alt tillatt

Én kvinne blir to kvinner blir tre kvinner blir én

Robert Altman fikk sitt store gjennombrudd med M*A*S*H* i 1970. Filmen ble raskt spilt inn på et beskjedent budsjett, og ble uhyre populær både blant kritikerne og publikum. Den vant Oscar for beste manus og ble nominert for beste film og beste regi, samt at den vant gullpalmen i Cannes. Altman, som var 45 år gammel da han laget M*A*S*H*, ble over natten en attraktiv regissør i Hollywood. Filmen inspirerte også en tv-serie med samme navn (1972–83). Handlingen er lagt til et amerikansk feltsykehus under Koreakrigen på 1950-tallet. Filmen kom på markedet da motstanden mot USAs krigføring i Vietnam var på sitt høyeste, og ble av publikum oppfattet som en protest mot Vietnam-krigen. Med sin satire over meningsløs krig, inkompetente autoriteter, religiøs dobbeltmoral og seksuelt hykleri ble M*A*S*H* et ideologisk symbol, en film som 68-generasjonen definerte seg selv og sin motkultur ut fra. At legene behandler en såret soldat for at han igjen skal kunne utsette seg selv og andre for skade og død, er en selvmotsigelse. Mannskapet på feltsykehuset reagerer på den meningsløse nedslaktingen og den militære logikk ved å sette hverandre i en rekke komiske situasjoner. Filmen er fylt med galskap og en rekke visuelle gags der ingenting er hellig, ikke engang blodet til de sårede helter. kaja/red.

Pinky og Millie jobber ved et senter for geriatriske invalide. Forsagte og introverte Pinky ser opp til Millie, flytter sammen med henne, og begynner å etterligne Millies væremåte og levesett. Den tredje kvinnen er Willie, en stille kunstner som er gravid og gift med en machomann. Hun dekorerer vegger, terrasser og et svømmebasseng med malerier som oser av mannlig aggresjon og kvinnen som offer. Livene til de tre kvinnene krysses blant annet gjennom Willies manns forhold til dem alle. Shelley Duvalls rolle som den uvitende grunne Millie er kanskje hennes beste. Dialogene hennes med Pinky er som små drypp av hverdagssamtaler; trivielle, nølende, masete og klumsete. Historien i Tre kvinner har også horrorelementer i seg. Pinkys beundring av Millie grenser til det maniske, der hun sitter og resiterer utdrag fra venninnens dagbok, og er skremmende både for Millie og publikum. Men Altman vrir horror til ironisk humor når han fremstiller Millie som et null: En som snakker og snakker uten at noe kommer ut, og til ingens oppmerksomhet. Hun skryter av stevnemøter som ikke blir noe av, snakker ustanselig om matoppskriftene sine, og er et produkt av ukeblader. Muligens er Tre kvinner en symbolladet utforsking av doble personligheter, forkledd som en horrorfilm. Kanskje er det en film om hvordan skjebne og slump samspiller og skaper den merkverdigheten som vi kaller hverdagen. sw 41

RO B E RT A LT MA N

TIRSDAG 11. SEPTEMBER KL. 21.15 ONSDAG 12. SEPTEMBER KL. 19.00

TORSDAG 13. SEPTEMBER KL. 21.00 SØNDAG 16. SEPTEMBER KL. 19.00

The Long Goodbye. Regi: Robert Altman. USA 1973. Manus: Leigh Brackett, etter en roman av Raymond Chandler. Foto: Vilmos Zsigmond. Musikk: John Williams. Medv.: Elliot Gould, Nina van Pallandt, Sterling Hayden, Mark Rydell, Henry Gibson m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 52 min.

The Player. Regi: Robert Altman. USA 1992. Manus: Michael Tolkin. Foto: Jean Lepine. Musikk: Thomas Newman. Medv.: Tim Robbins, Greta Scacchi, Fred Ward, Whoopi Goldberg, Dean Stockwell, Sydney Pollack m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 2 t 4 min.

THE LONG GOODBYE

THE PLAYER

Marlowe revisited

Fiksjon og virkelighet bytter plass

I rekken av amerikanske regissører som på 1970-tallet tok sjanser og vendte opp ned på hvordan en film skulle være, så var Robert Altman blant de djerveste. Med merksnodigheter som McCabe & Mrs. Miller (1971), Nashville (se egen omtale) og 3 kvinner (se egen omtale) laget han noen av de mest atypiske Hollywood-filmer innenfor studiosystemet. Når han så gikk løs på Raymond Chandlers «The Long Goodbye» gjorde han ikke bare en oppfrisking av Marlowes karakter, han radbrekte den så grundig at Hollywood ikke visste hva de skulle gjøre med filmen. Å tukle så grundig med en karakter som Chandler og ikke minst Humphrey Bogart for alltid har legemliggjort og hugget i Hollywood-stein, det er modig gjort. Film noir hadde fått en ny betydning. Elliot Gould er mannen som redefinerte Marlowe. Her er han en snill, varm, vimsete og omtenksom fyr som mumler til seg selv og sin katt. Som de fleste andre noir-helter havner han i en labyrint av makt, penger, mord og begjær, men han eier ikke den minste kontroll over situasjonen. Altman undergraver hele ideen med detektivfilmer, nemlig at helten manøvrerer seg gjennom vanskeligheter, ser klart og skiller rett fra galt. I størstedelen av The Long Goodbye gjør ikke Marlowe dette, men når det først skjer viser Altman seg som en stilsikker regissør som til og med vender om på sin egen særegne fortellemåte. sw

Griffin Mill er filmprodusent. Han er med på å avgjøre hvilke filmmanuskripter som skal brukes av de store Hollywoodstudioene – hva som lager en god eller en dårlig historie. Hver dag får han høre de mest vanvittige ideer. Det er mye penger på spill og alle vil vinne, uansett hva som kreves. Imidlertid kan ingen konkurrere med Mills private «plot» blant alle disse manuskriptene. Han prøver nemlig å bli kvitt manusforfatteren som han tror skal myrde ham, samtidig som han må kjempe for sin posisjon i selskapet og rydde vekk alle mulige konkurrenter. Han deltar i flere spill og må vinne dem alle. Mills klarer å vikle seg inn i et mord. Når politiet begynner å forfølge ham, drar han til et luksuriøst gjemmested i ørkenen – alt i ren amerikansk filmstil. Denne gangen er det imiderltid hans eget liv som står på spill. Som i hans daglige arbeid, må han sette alle delene sammen for å skape enda en suksess. The Player er en film om film. Den leker med konvensjoner, og klarer å utfordre og overraske sitt publikum. Dessuten oppnår regissør Robert Altman å gi oss et svært underholdende innblikk i filmverdenen, blant annet med en rekke filmreferanser, skarp satire og mørk humor. kaja/red.

RO B E RT A LT MA N

RO B E RT A LT MA N • TOR S DAG S F I L M E N

TIRSDAG 18. SEPTEMBER KL. 19.00 ONSDAG 19. SEPTEMBER KL. 19.00

TORSDAG 27. SEPTEMBER KL. 18.00 SØNDAG 30. SEPTEMBER KL. 20.00

Short Cuts. Regi: Robert Altman. USA 1993. Manus: Robert Altman og Frank Barhyd. Foto: Walt Lloyd. Musikk: Mark Isham. Medv.: Tim Robbins, Jack Lemmon, Lily Tomlin, Tom Waits, Julianne Moore m.fl. Utleie: SFI. Engelsk tale, svenske undertekster. 35 mm, farger, 3 t 7 min.

Nashville. Regi: Robert Altman. USA 1975. Manus: Joan Tewkesbury. Foto: Paul Lohman. Musikk: Richard Baskin. Medv.: Ned Beatty, Karen Black, Ronee Blakley, Keith Carradine, Lily Tomlin m.fl. Utleie: Torsdagsfilmen. Engelsk tale, utektet. DCP, farger, 2 t 41 min.

SHORT CUTS

NASHVILLE

«Silly daddy sleeping on mommy again»

«We must have been doing something right for the last 200 years»

Det er 1990-tallet. Los Angeles er et oppkok av ulike kulturer, stemninger og livsstiler. Ikke bare truer naturkatastrofer som jordskjelv og insektinvasjon. Verden er i ferd med å gå av hengslene, og undergangen synes nært forestående i verdensmetropolen. Alkoholisme, utroskap, kriminalitet, sykdom, klasseskiller, skilsmisser, paranoia, prostitusjon og likegyldighet er karakteristika ved omgivelsene til 22 rollekarakterer hvis liv utspiller seg i nettopp Los Angeles. Short Cuts er et moderne portrett av storbylivet i Los Angeles i særdeleshet, men også av hele det urbane USA. Regissør Robert Altman serverer friske, tilsynelatende nøytrale skildringer av nærmest banale, enkeltstående episoder fra livene til de mange karakterene. Han setter fokus på åpenbart trivielle fragmenter av hverdagen, og understreker med det en viktig del av den moderne livsførselen. Det er gjennom tilfeldige, hverdagslige og udramatiske hendelser at våre liv gir mening, det er slik vi formes til den vi er. Som i Altmans Nashville (se egen omtale), er det rollekarakterene som skaper historien i Short Cuts. På kaleidoskopisk vis berører de forskjellige hendelsene hverandre, og karakterene bidrar til å knytte bruddstykkene sammen. Slik understrekes filmens tema, det menneskelige paradoks: mens alle venter på det store skjelvet, raser livet forbi. red.

Nashville er en gigantisk happening som er morsom, tragisk, underholdende, spektakulær, sjokkerende og kontemplativ; den er intelligent underholdning og underholdende filmkunst; den består av skarp satire og mørk humor; den er en vel to og en halv times kaskade av detaljert vulgaritet, grådighet, fortapthet og undertrykt hysteri. Til sist er den også et stusselig, trist og ironisk festskrift til USAs vulgære mangel på røtter, tradisjoner og eleganse. En mer antiamerikansk Hollywood-film kan man bare håpe på noengang å få se. For regissør Robert Altman er castingprosessen en av de viktigste delene av filmproduksjonen, og i Nashville har Altman latt skuespillerne skrive sine egne dialoger og fremføre egenkomponerte countrysanger. Bare slik, sier Altman, kan en skuespiller dra full nytte av sin bakgrunn og sine instinkter. Nashville beskrives bedre som en mosaikk over amerikansk low-brow-kultur enn en tradisjonell filmfortelling. Alman sjonglerer skjebnene til 24 karakterer gjennom en helg i countryhovedstaden Nashville. Alle karakterene er på en eller annen måte knyttet til den underlige countryindustrien. Filmen vever karakterenes baner sammen på en springende måte, uten at de møter hverandre, eller bare for en kort stund, for så igjen å skilles. Slik er livet, ifølge Altman. kaja/red

Jørgen Larsson

STUMFILM MED LEVENDE MUSIKK 44

inemateket i Bergen har satt seg som mål å gjøre stumfilm sexy. Minst en gang i hvert program fremover skal vi presentere en stumfilm med levende musikk, og det skal bli et arrangement man rett og slett ikke kan gå glipp av om man vil påberope seg noen som helst film- eller kulturinteresse i denne byen. Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pionertiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informasjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene. Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag. Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjernsynet – samme hvor stor skjermen din måtte være. Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. En ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de fotokjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnsyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart. Vår eminente «husmusikant» Jørgen Larsson akkompagnerer filmen på piano også denne gang. Vi gleder oss allerede. olep

P ROGRAMM E T S ST UMM E • ST UM F I L M M E D L E V E N D E MU S I K K

Menchen am Sonntag. TORSDAG 27. SEPTEMBER KL. 21.00 Regi: Kurt og Robert Siodmak, SØNDAG 30. SEPTEMBER KL. 18.00 Fred Zinnemann og Edgar G. Ulmer. Tyskland 1930. Manus: Kurt og Robert Siodmak, Edgar G. Ulmer og Billy Wilder. Foto: Eugen Schüfftan. Medv.: Erwin Splettstösser, Brigitte Borchert, Christl Ehlers, Annie Schreyer, Kurt Verron, Valeska Gert, Heinrich Gretler m.fl. Tyske mellomtekster, engelske undertekster. Filmen akkompagneres av Jørgen Larsson på piano. Digital kopi, s/hv, 1 t 14 min.

MENCHEN AM SONNTAG Å være ung på en søndag Menchen am Sonntag er laget i Berlin i kjølvannet av den store depresjonen, og har en mytisk tilblivelsesprosess. Etter at den delvis etablerte regissøren Rochus Gliese brått forlot prosjektet da han skjønte at det ikke var budsjett til å lage filmen, tok en gruppe unge, idealistiske filmskapere over – de fleste av dem tok turen til Hollywood noen år senere. Det var kameratene Robert Siodmak (The Killers, The Spiral Staircase) og Edgar G. Ulmer (Detour) som tok initiativet til å plukke opp restene etter Gliese. De fikk med seg

en ung Billy Wilder (Sunset Boulevard, Some Like it Hot, Double Indemnity) og Roberts bror Kurt (The Wolfman, I Walked With a Zombie) til å jobbe frem et manus, og da innspillingen startet ble også Fred Zinnemann (High Noon, Herfra til evigheten, Sjakalen, Den gamle mannen og havet) med som ekstra regissør. Det er med andre ord litt av et stjernelag som slo sine hoder sammen for å lage filmen. Siden alle involverte i sine memoarer flere tiår senere skryter på seg å ha laget hele filmen så godt

som alene, er det vanskelig å vite nøyaktig hvor mye de forskjellige bidro og med hva. Arbeidsformen er de imidlertid alle enige om; ideer ble unnfanget i lystige samtaler mellom de involverte rundt kafebordet, og skriblet ned på serviettene til Berlin’s Romanisches Café. Deretter hanket de inn sine venner – alle amatører – som skuespillere, fikk tak i film til kamera og dro ut i byen for å gjøre opptak. Historien de kom opp med er klassisk: I hjertet av Berlin, nær Bahnhof Zoo U-Bahn-stasjon, midt i det pulserende sentrum for handel og trafikk, møtes en gutt og en jente tilfeldig og begynner å flørte. De ender med å gjøre en avtale for en søndagsutflukt. Da søndagen kommer viser det seg at begge har tatt med seg en venn. Dermed blir det en romantisk dobbeltdate ved en av Berlins sjøer, der vi følger de unge parene på de ulike fritidsaktivitetene Berlin kunne tilby en søndag anno 1930. Menchen am Sonntag fikk umiddelbart en meget god mottakelse hos både publikum og kritikere. Mange ser i dag filmen som en forløper for både den italienske neo-realismen og den franske ny-bølgen. Den formidlet en helt annen realisme og dristighet enn de tunge, påkostede studioproduksjonene UFAstudioene lagde på samme tid. Den viste hvordan moderne, unge middelklasseungdom faktisk levde sine liv. I dag er den ikke minst verdifull som vitne på hvor fantastisk Berlin var i årene før krigen kom å la byen i grus. olep 45

C- K I N O P R E S E N T E R E R : T H E P U N K SY N D ROM E

Kovasikajuttu. Regi og manus: Jukka Kärkkäinen & Jani-Petteri Passi. Finland/Norge 2012. Foto: Jani-Petteri Passi. Musikk: Pertti Kurikan Nimipäivät. Medv.: Pertti Kurikka, Kari Aalto, Sami Helle, Toni Välitalo m.fl. Utleie: Indiefilm. Finsk tale, norsk undertekster. DCP, farger, 1 t 25 min.

THE PUNK SYNDROME Men punken var ikke død Punken er slett ikke død. Den lever i beste velgående, midt i huttaheiti i Finland. Der har nemlig bandet Pertti Kurikan Nimipäivät, oppkalt etter gitarspiller Pertti, etablert seg. De regner seg som landets beste rockeband, selv uten å ha gitt ut en eneste plate. Men det nærmer seg faktisk utgivelse og det nærmer seg turné, og det blir lange dager i studio og øvingslokalet. Det kan gå på humøret løs. 46

I The Punk Syndrome blir vi vitne til klassiske bandstridigheter, slik vi kjenner dem fra andre banddokumentarer. Samtidig vil du her få ta del i en del problemstillinger som du neppe har sett i en musikkdokumentar før. For bandmedlemmene i Pertti Kurikan Nimipäivät er utviklingshemmede og det gjør at livene deres til tider er nokså annerledes enn andre rockestjerners. Og det gjør faktisk musikken deres bedre. Opprøret er ekte, musikken inderlig!

TORSDAG 20. SEPTEMBER KL. 21.00 SØNDAG 23. SEPTEMBER KL. 19.00 TIRSDAG 25. SEPTEMBER KL. 19.00 OG 21.00 ONSDAG 26. SEPTEBMBER KL. 19.00 OG 21.00

Sangeren Kari bruker musikken til å uttrykke følelsene sine. Han hater pedikyr, men som den kunstneren han er, lykkes han i overføre sin ekstremt dype frustrasjon over å måtte stelle tåneglene sine, til en ektefølt og drivende intens låt. Gitarspiller Pertti er adskillig mer introvert og sårbar, han pleier å si unnskyld dersom bandet spiller feil. Toni derimot trakterer trommer med jevnt godt humør, mens Sami på bass lar sitt politiske engasjement få like stor plass i hjerte og sinn som musikken. I løpet av filmen får vi bli med bandet på øving, hjem der de bor, vi blir med på konserter og en heftig konsertturné. «Denne filmen forteller om bandet vårt, der en «tilbakestående» synger og tre andre «tilbakestående» spiller punk. Du burde se filmen, og tenke over om du burde mislike utviklingshemmede, eller om du burde elske og respektere dem», lyder sanger Karis sterke oppfordring. Søndag 23. september holder Pertti Kurikan Nimipäivät konsert på rockeklubben Garage i Bergen som en del av sin Norgesturné. Vi satser på at de også tar turen innom Cinemateket USF denne dagen i forbindelse med visningen kl. 19.00! hege jaer/cio

CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant av 200 titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien. Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en vott. Du bør kunne finne noe av interesse her. Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes. Billetter:

kr. 40,- m/medlemskap kr 80,- u/medlemskap Medlemskap fås kjøpt i billettsalget for kr. 100,-. For filmprogram, artikler og annen filminfo, se cinemateket-usf.no, eller følg oss på facebook og twitter. Velkommen!

17.- 24. OKTOBER 2012 LANDETS STØRSTE FILMFESTIVAL I OMFANG