Program Cinemateket USF august-september 2014

f ø r st e v e r d e n s k r i g p å f i l m | S e r g e j Pa r a dja n ov | g ru n n lov s j u b i l e e t – N o r g e s t i b e st e f i l m e r | s ø n dag s m at i n é | c - k i n o p r e s e n t e r e r : f e l l e sv i s n i n g e r c i n e m at e k e n e i n o r g e d o u b l e b i l l a k a d e m i e t c i n e m at e k e t n o r s k e f e i l s k jæ r st u m f i l m h i tc h c o c k | | | | |

Program 3 2014 cinemateket usf

august–september

CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant av 200 titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien.

Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en vott. Du bør kunne finne noe av interesse her.

Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes.

Billetter:

kr. 40,- m/medlemskap kr 80,- u/medlemskap Medlemskap fås kjøpt i billettsalget for kr. 100,-.

For filmprogram, artikler og annen filminfo, se cinemateket-usf.no, eller følg oss på facebook og twitter.

Velkommen!

Lik Cinemateket i Bergen på Facebook

Følg oss på twitter @CinemateketUSF

www.cinemateket-usf.no

Program 3 2014 cinemateket usf

Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

søn

0308

tir

0508

ons

0608

13.00 19.00 21.00 19.00 21.15 18.00 20.00 21.00 19.00 21.00 13.00 18.30 21.00 18.00 20.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 18.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00

Annie Hall Annie Hall Fuglene Fuglene Annie Hall Paths of Glory Akademiet Cinemateket: 1. verdenskrig på film Intet nytt fra vestfronten Kalde spor Paths of Glory The Life and Death of Colonel Blimp Intet nytt fra vestfronten Kalde spor De andres smak The Life and Death of Colonel Blimp Det syvende segl Computer Chess Computer Chess Det syvende segl Granateplenes farge The Life and Death of Colonel Blimp De andres smak The Freshman Oktober Ingen manns land Granateplenes farge Oktober The Freshman The Freshman Granateplenes farge Sort katt, hvit katt

Woody Allen, USA 1977 Woody Allen, USA 1977 Alfred Hitchcock, USA 1963 Alfred Hitchcock, USA 1963 Woody Allen, USA 1977 Stanley Kubrick, USA 1957 Foredrag av Bjørn Sørenssen Lewis Milestone, USA 1930 Arne Skouen, Norge 1962 Stanley Kubrick, USA 1957 Michal Powell/Emeric Pressburger, Storbritannia 1943 Lewis Milestone, USA 1930 Arne Skouen, Norge 1962 Agnés Jaoui, Frankrike 2000 Michal Powell/Emeric Pressburger, Storbritannia 1943 Ingmar Bergman, Sverige 1957 Andrew Bujalski, USA 2013 Andrew Bujalski, USA 2013 Ingmar Bergman, Sverige 1957 Sergej Paradjanov, Sovjetunionen 1969 Michal Powell/Emeric Pressburger, Storbritannia 1943 Agnés Jaoui, Frankrike 2000 Fred C. Newmayer/Sam Taylor, USA 1925 Sergej Eisenstein, Sovjetunionen 1927 Francesco Rosi, Italia 1970 Sergej Paradjanov, Sovjetunionen 1969 Sergej Eisenstein, Sovjetunionen 1927 Fred C. Newmayer/Sam Taylor, USA 1925 Fred C. Newmayer/Sam Taylor, USA 1925 Sergej Paradjanov, Sovjetunionen 1969 Emir Kusturica, Jugoslavia/Frankrike/Tyskland 1998

tor

0708

søn

1008

tir

1208

ons

1308

tor

1408

søn

1708

tir

1908

ons

2008

tor

2108

søn

2408

4

12

august–september

Side

14 14 17 17 14 26 25 26 30 26 27 26 30 42 27 33 33 33 33 37 27 42 41 27 28 37 27 41 41 37 43

søndagsmatiné annie hall the life and death of colonel blimp granateplenes farge the freshman oslo, 31. august mortgaged life the zero theorem

18 Første verdenskrig på film paths of glory intet nytt fra vestfronten the life and death of colonel blimp oktober ingen manns land a farewell to arms the big parade gallipoli

30 grunnlovsjubileet – Norges ti beste filmer kalde spor oslo, 31. august motforestilling

32 Double bill det syvende segl computer chess

tir

2608

ons

2708

tor

2808

søn

3108

tir

0209

ons

0309

tor

0409

søn

0709

tir

0909

ons

1009

tor

1109

lør søn

1309 1409

tir

1609

ons

1709

tor

1809

søn

2109

tir

2309

19.00 21.00 18.30 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.30 21.00 19.00 21.00 13.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00

Oslo, 31. august Ingen manns land Sort katt, hvit katt Oslo, 31. august A Farewell To Arms Sort katt, hvit katt Oslo, 31. august Fortidens skygger A Farewell To Arms Alt om min mor Fortidens skygger I ungdommens makt Alt om min mor The Zero Theorem I ungdommens makt Mortgaged Life Motforestilling The Zero Theorem The Zero Theorem The Big Parade The Big Parade Legenden om Surams festning Storbyhavn The Zero Theorem Mortgaged Life Mortgaged Life Legenden om Surams festning Storbyhavn Gallipoli Motforestilling The Zero Theorem Gallipoli Partikkelfeber The Zero Theorem The Zero Theorem Ashik-Kerib Partikkelfeber The Zero Theorem Ashik-Kerib

Joachim Trier, Norge 2011 Francesco Rosi, Italia 1970 Emir Kusturica, Jugoslavia/Frankrike/Tyskland 1998 Joachim Trier, Norge 2011 Frank Borzage, USA 1932 Emir Kusturica, Jugoslavia/Frankrike/Tyskland 1998 Joachim Trier, Norge 2011 Sergej Paradjanov, Sovjetunionen 1964 Frank Borzage, USA 1932 Pedro Almodovar, Spania 1999 Sergej Paradjanov, Sovjetunionen 1964 Roar Skolmen, Norge 1980 Pedro Almodovar, Spania 1999 Terry Gilliam, USA/Storbritannia/Romania/Frankrike 2013 Roar Skolmen, Norge 1980 Michelle Teran, Norge/Tyskland/Canada 2014 Erik Løchen, Norge 1972 Terry Gilliam, USA/Storbritannia/Romania/Frankrike 2013 Terry Gilliam, USA/Storbritannia/Romania/Frankrike 2013 King Vidor, USA 1925 King Vidor, USA 1925 Sergej Paradjanov, Sovjetunionen 1984 Elia Kazan, USA 1954 Terry Gilliam, USA/Storbritannia/Romania/Frankrike 2013 Michelle Teran, Norge/Tyskland/Canada 2014 Michelle Teran, Norge/Tyskland/Canada 2014 Sergej Paradjanov, Sovjetunionen 1984 Elia Kazan, USA 1954 Peter Weir, Australia 1981 Erik Løchen, Norge 1972 Terry Gilliam, USA/Storbritannia/Romania/Frankrike 2013 Peter Weir, Australia 1981 Mark Levinson, USA 2013 Terry Gilliam, USA/Storbritannia/Romania/Frankrike 2013 Terry Gilliam, USA/Storbritannia/Romania/Frankrike 2013 Sergej Paradjanov, Sovjetunionen 1988 Mark Levinson, USA 2013 Terry Gilliam, USA/Storbritannia/Romania/Frankrike 2013 Sergej Paradjanov, Sovjetunionen 1988

31 28 43 31 28 43 31 37 28 44 37 47 44 49 47 45 31 49 49 29 29 38 51 49 45 45 38 51 29 31 49 29 51 49 49 38 51 49 38

34 Sergej Paradjanov granateplenes farge fortidens skygger legenden om surams festning ashik-kerib

48 c-kino presenterer: the zero theorem

50 Fellesvisninger cinematekene i norge storbyhavn partikkelfeber

På oppfordrimg annie hall de andres smak sort katt, hvit katt alt om min mor

Innhold

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB).

Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA.

4 | Programoversikt

10 | Leder 12 | Søndagsmatiné Vi kjører på med søndagsmatinéer. Hver søndag presenterer vi en ny matinéfilm kl. 13.00.

16 | Programmets Hitchcock: Fuglene Hitch går aldri av moten. Vi viser én Hitchcock-film per program fremover, og nå står det nærmeste mesteren kommer skrekkfilmgenren for tur, Fuglene.

18 | «Over the top» – Første verdenskrig på film 28. juli er det 100 år siden Første verdenskrig startet. Vi markerer dette gjen­ nom en lengre serie med filmer. Les Bjørn Sørenssens grundige artikkel her.

25 | Akademiet Cinemateket: Første verdenskrig på film Foredrag av professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim, Bjørn Sørenssen.

30 | Grunnlovsjubileet 2014 – Tidenes beste norske filmer Vi fortsetter med tre nye filmer fra Rushprints kåring over tidenes beste norske filmer.

32 | Double Bill: Sjakkfilm Sjakk-OL går av stabelen i Tromsø de første to ukene av august.

Vi følger opp med to filmer der sjakk er et viktig element.

34 | Sergej Paradjanov – poetisk filmgigant Sergej Paradjanovs filmer er meget ukonvensjonelle – de er markant anderledes fra det meste annet i filmhistorien. Les mer her.

40 | Programmets stumme: The Freshman Stumfilm er den filmgenre som mest av alle må sees i en kinosal.

Vi presenterer stumfilm slik den var ment å oppleves: med levende musikk.

Jørgen Larsson akkompagnerer på piano.

46 | Norske feilskjær – I ungdommens makt For hver suksess som lages finner man i minst én flopp – som oftest flere.

I motsetning til suksessene, blir floppene fort glemt. Det vil vi gjøre noe med!

48 | C-kino presenterer: The Zero Theorem

Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Enkelte påkostede arrangementer kan ha forhøyet billettpris. Medlemskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Medlemskap gjelder for et halvår. Vår-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember.

Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Budd Hytland Kinotekniker Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: Dag Grønnestad (leder), Maria Ekerhovd og Mathilde Holm.

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av program­ katalog og nettsider er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt.

Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design.

Trykk: Hurtig-Trykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000.

ISSN 1890-7555.

Vi takker: - Cinematekene i Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler.

- Jan Langlo Cinemateket i Oslo/NFI, Bent Kvalvik v/Nasjonalbiblioteket og Tor Fosse v/BIFF for programsamarbeid.

- Arild Jørgensen, Kjetil Kvale Sørenssen, Bent Kvalvik, Bent Bang-Hansen og Håvard Oppøyen ved Nasjonalbiblioteket (NB) og Cinemateket i Oslo/NFI for utlån av filmkopier.

- Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Jørgen Larsson, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid.

- Våre annonsører.

Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

Terry Gilliams siste film The Zero Theorem ble underlig nok ikke satt opp på ordinære norske kinoer. Det tar Cinematekene i Norge konsekvensene av.

Vises åtte ganger i Bergen i september.

50 | Fellesvisninger Cinematkene i Norge Navnet Torsdagsfilmen er borte, nå sier vi det som det er: en gang i uken er det fellesvisninger ved alle de norske cinematekene – i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø.

På forsiden:

A Farewell To Arms Frank Borzage USA 1932

6

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

Peer Gynt

GRATISKONSERT PÅ TORGALLMENNINGEN TORSDAG 21. AUGUST KL. 19.00 Bergen Filharmoniske Orkester byr på en storslått gave til byen med konsertforestillingen «Peer Gynt».

Her er utdrag fra Ibsens dramatiske skuespill, med musikk av Edvard Grieg.

Regissør er Svein Sturla Hungnes, som har stått for Peer Gynt på Gålå i Gudbrandsdalen i 25 år, og som har gjort dette til en av Norges største teaterbegivenheter. Dennis Storhøi gir liv til Peer og Kari Simonsen til mor Aase.

Herborg Kråkevik utfordrer som en forførerisk Anitra, mens Silvia Moi synger Solveigs sanger. Rune Reksten er Dovregubben. Dirigent er Ole Kristian Ruud.

Konsertforestillingen arrangeres med generøs støtte fra Trond Mohn.

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER www.filharmonien.no

Alle filmene alfabetisk

Side

A Farewell to Arms

28

Alt om min mor

44

Annie Hall

14

Ashik-Kerib

38

Big Parade, The

29

Computer Chess

33

De andres smak

42

Det syvende segl

33

Fortidens skygge

37

Freshman, The

41

Fuglene

17

Gallipoli

29

Granateplenes farge

37

I ungdommens makt

47

Ingen manns land

28

Intet nytt fra vestfronten

26

Kalde spor

30

Legenden om Surams festning

38

Life and Death of Colonel Blimp, The

27

Mortgaged Life

45

Bergens konsertserie for ny musikk presenterer:

Torsdag 25. september Sted: TBA Not on the Guest List, Rebecka Ahvenniemi, Morten E. Pedersen, Lise Herland ++ Lørdag 4. oktober Bergen Offentlige Bibliotek – flygelrommet Gratis!

Karoline Vik Hegge & Finn Magnus Dahl, Knut Vaage, Jørgen Træen, Marc Egea, & Tom Chant ++ Lørdag 8. November Sted: TBA Barnekonsert med ensemble AVGARDE.

Motforestilling

31

Oktober

27

Søndag 23. November

Oslo, 31. august

31

Sted: TBA

Partikkelfeber

51

Path of Glory

26

Sort katt, hvit katt

43

Kingdom Come Alwynne Pritchard, Adam de la Cour, Stine Johanne Janvin Motland, Syed Zubair Ali, Thorolf Thuestad.

Storbyhavn

51

Zero Theorem, The

49

Billetter: Ordinær 100,- Medlemmer, Ny Musikk, BT 70,- Studenter 50,

AVGARDE er på facebook, twitter og underskog www.avgarde.no 8

BÅRD BREIVIK

HISTORY

23.5. – 21.9. 2014 Opplev Bård Breiviks mangfoldige kunstnerskap i denne retrospektive utstillingen.

Åpningstider Periode: 15.5.–31.8. 2014 Alle dager kl. 11–17 Periode: 01.9.–15.5. 2015 kl. 11–16. Stengt mandager

Billetter Voksen: 100 / Student: 50* Barn under 16 år: gratis *Gratis for studenter hver torsdag. Alltid gratis for studenter ved Kunst- og designhøyskolen, BAS og kunsthistorie ved UiB. Forutsetter gyldig studentbevis.

Billetten gjelder for alle fire KODE-bygg i to dager.

Bård Breivik, Helix 18 m. (utsnitt) @ Bård Breivik / BONO. Foto: Dag Fosse

Utstillingen finner sted i flere av KODEs bygninger og inkluderer både eldre og nye arbeider.

Her vises et spenn mellom håndverk og teknologi, natur og sivilisasjon, arketyper og utopier.

leder

Noen har det hett Intet nytt fra Vestfronten

I

skrivende stund har vi nettopp vært gjennom de varmeste dagene i Bergen på gud vet hvor mange år.

De siste ukene har virkelig vært hete. Det er for Cinemateket USFs del bare å håpe at de hete dagene fortsetter gjennom sommeren. Forhåpentligvis vil da interessen for å tilbringe et par timer i en sval, mørk kinosal i selskap med en deilig filmklassiker øke betraktelig.

For er det noe programmet du holder i hånden kan garantere, er det flust av store filmopplevelser.

Den første store serien vi presenterer denne høsten handler om Første verdenskrig på film. 27. juli er det 100 år siden krigen brøt ut. Første verdenskrig var den første moderne krig. I denne krigen barket for første gang de store industrialiserte europeiske stormaktene sammen i en væpnet konflikt. Og moderne teknologi sto sentralt. På denne bakgrunnen er det ikke å undres over at krigen også ble preget av, og satte sitt preg på, det moderne massemediet – kinematografien. Ved krigsutbruddet i 1914 hadde det gått litt over 20 år siden Thomas Edison, brødrene Lumière og andre pionerer hadde introdusert de levende bildene, og i løpet av det siste tiåret før verdenskrigen hadde dette utviklet seg til å bli et massemedium.

10

Vi har invitert professor ved Filmvitenskap ved NTNU i Trondheim, Bjørn Sørenssen, til å komme til Bergen for å holde et foredrag om dette 6. august.

I tillegg kan du lese mer om serien og filmene i hans grundige artikkel i dette programheftet.

Sikkert er at filmene vi viser bør ha interesse for både filminteresserte og de som er opptatt av historien.

Vi er også særs glade for å kunne presentere en serie med Sergej Paradjanovs filmer. Få regissører har så til de grader gått egne veier som Paradjanov, og hans filmer kan neppe regnes blant de lettest tilgjengelige i filmhistorien. Men de fascinerer, forundrer og imponerer. I skrivende stund er det enda ikke helt avklart hvilke kopier vi viser av de ulike filmene, men dette vil bli annonsert når det nærmer seg visning. Sikkert er det at filmene vil bli vist – og at det kan bli lenge til neste gang muligheten byr seg på kino i Bergen. Så grip muligheten!

Den tredje store begivenheten er at Terry Gilliams siste film The Zero Theorem (2014) får Norgespremiere på Cinematekene i Norge. Av en eller annen grunn har den ikke funnet veien til de ordinære kinoene her i landet. Og vi er glade til, for dette er Gilliam slik vi

liker å kjenne ham; en fantasifull, underfundig og fengslende fremtidsdystopi med storslått scenografi, minneverdige karakterer og en fascinerende historie.

Vi viser filmen åtte ganger i løpet av september, så det er bare å finne frem dagen i kalenderen som passer best!

The Zero Theorem er for øvrig en av tre filmer samarbeidet mellom Cinematekene i Norge tar inn i landet i september; de to øvrige er Storbyhavn (1958) med Marlon Brando og dokumentarfilmen Partikkelfeber (2013) som vakte stor oppmerksomhet under fjorårets BIFF. Samarbeidet – som tidligere gikk under navnet Torsdagsfilmen – fortsetter for øvrig for fullt i de neste programmene frem til jul, men nå uten annen merkelapp enn det det er: Fellesvisning Cinematekene i Norge.

I august går Sjakk-OL av stabelen i Tromsø. I den anledning tenkte vi å presentere en lengre serie med sjakk på film, men grunnet mangel av gode – og tilgjengelige – filmer endte det med en Double Bill.

Men for noen filmer! Ingmar Bergmans Det syvende segl (se egen omtale) er jo et tidløst mesterverk, og til å sammenligne viser vi Andrew Bujalskis Computer Chess

The Zero Theorem

Legenden om Surams festning

(se egen omtale). Og der stopper vel for øvrig også likhetene mellom de to filmene. To fascinerende og meget severdige filmer – dog på helt ulike premisser.

Men en fin helaften, det blir det!

Ellers har vi selvfølgelig ryddet plass til en del faste serier i programmet. Først ute er Programmets Hitchcock, der vi denne gangen har plukket ut det som mange regner som hans siste mesteverk; Fuglene (se egen omtale). Den regnes også som den filmen hvor spenningfilmens mester beveger seg lengst mot skrekkgenren.

Vi skal også vise flust med stumfilm i dette programmet. Ikke mindre enn sju ganger skal vår eminente huspianist Jørgen Larsson i aksjon, for å spille til tre ulike filmer; Sergei Eisenteins Oktober (1927) og King Vidors spektakulære The Big Parade (1925) som vises i serien med Første verdenskrig-filmer, men også den som er Programmets stumme, The Freshman (1925) med Harold Lloyd trenger akkompagnement.

The Freshman var Lloyds største suksess, og startet en bølge med amerikanske college-filmer som ikke har lagt seg enda. Like moro som for snart 90 år siden er det også!

Det syvende segl

Også i dette programmet har vi funnet frem til et norskt feilskjær. Roar Skolmens I ungdommens makt (1980) er noe av det underligste vi har sett av norsk film. Det syntes for øvrig også kritikerne i samtiden, noe som førte til at filmen fikk hard medfart, ble lite sett og fort glemt. Direkte morsomt er det ikke med et gjensyn i dag, men det er så fascinerende kleint og forunderlig håpløst at man blir sittende måpende med åpen munn i store deler av filmen. Slik sett kan den virkelig anbefales som en helt egen, selsom kinoopplevelse. Og tro oss: du får neppe anledningen til å se den igjen på noe annet format i overskuelig fremtid heller. Dette er nok temmelig nært bunnivået i norsk filmhistorie.

På den helt andre enden av kvalitetskalaen finner vi for øvrig noen andre norske filmer i dette programmet.

Vi fortsetter vår Grunnlovsjubileum-serie med tre nye titler fra ti-på-topp-listen som ble stemt frem av et tredvetalls filmeksperter i Rushprint i 2012. Denne gangen har turen kommet til Arne Skouens Kalde spor (1962), Erik Løchens Motforestilling (1972) og hans barnebarn Joachim Triers Oslo, 31. august (2011). Sistnevnte vises selvfølgelig på nettopp 31. august.

Fortsetter gjør også våre visninger på Søndager kl. 13.00, de såkalte Søndagsmatineéne. Dere trives tydeligvis med en film rett etter kirketid på en søndag, så da er det jo ingen grunn til å forandre på et vinnerkonsept!

Totalt sett burde dette være en god oppvarming til årets rekordtidlige BIFF-festival. De sparker igang allerede 24. september, og er noe av grunnen til at programmet du nå holder i hånden er kortere enn normalt. Men cinematekvirksomhet måles ikke i kvantitet, men kvalitet. Og kvalitet er også dette programmet sprekkferdig av! Så rydd plass i kalenderen og legg opp løypen – du har store opplevelser i vente. Velkommen skal du være!

Vi eimes i kinomørkret!

Ole Petter Bakken Cinematekleder

11

Søndag 10. august kl. 13.00

The Life and Death of Colonel Blimp

D

et er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i en mørk kinosal på Cinemateket USF, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program de fleste søndager kl. 13.00 i månedene fremover.

Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere, filmer vi tror har et klassikerpotensial eller rett og slett filmer vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum.

Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagspromenade, søndagskinotur, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på en og samme søndag! Kan det bli bedre?

Regi: Michael Powell og Emeric Pressburger.

Storbritannia 1943. 2 t 43 min.

The Life and Death of Colonel Blimp er en fantastisk rik film hvor både Pressburgers svært treffsikre penn og Powells uhyre stilsikre visuelle kvaliteter kommer til sin fulle rett. Les mer på side 23.

Søndag 3. august kl. 13.00

Annie Hall

Regi: Woody Allen. USA 1977. 1 t 33 min.

Med Annie Hall ble Woody Allen til noe mer enn en komiker i publikum og kritikernes øyne.

Filmen vant fire av de mest prestisjefylte Oscarstatuettene i 1977 for beste film, regi, manus og kvinnelige hovedrolle. Les mer på side 14.

12

Søndag 31. august kl. 13.00

Oslo, 31. august Regi: Joachim Trier. Norge 2011. 1 t 35 min.

Søndag 24. august kl. 13.00

The Freshman

Anders er nykter etter rehabilitering, men står på kanten av stupet. Filmen følger hans ferd gjennom Oslo i løpet av et døgn hvor han vil ta et avgjørende valg.

Oslo, 31. august ble i Rushprints kåring kåret til Norges tredje beste film gjennom tidene. Les mer på side 31.

Regi: Fred C. Newmayer og Sam Taylor. USA 1925. 1 t 16 min.

Søndag 17. august kl. 13.00

Harold Lamb er en nerdete collegestudent som gjør hva som helst for å bli populær på campus. Med en fantastisk positiv innstilling, men manglende sosiale antenner, tar lang tid før Harold forstår at det beste i blant er å være seg selv.

Les mer på side 41.

Mortgaged Life

Granateplenes farge

Regi: Michelle Teran. Norge/Tyskland/Canada 2014. 42 min.

Regi: Sergej Paradjanov. Sovjetunionen 1969. 1 t 13 min.

Granateplenes farge kan ikke kalles lett tilgjengelig, ettersom mange av filmens meningsbærende symboler er særegne for kulturen den har sitt utspring i. På den andre siden er mange av lyd- og bildestrategiene umiskjennelig modernistiske, og dermed forståelige for vestlige blikk. Filmhistorikere beskrev lenge Sergei Eisenstein som en mester uten disipler. Granateplenes farge er med sin stilisering og montasje et ekstraordinært, unikt verk, en film som fører Eisensteins arv videre. Les mer på side 37.

Søndag 7., lørdag 13. og søndag 14. september kl. 13.00

Søndag 21. september kl. 13.00

The Zero Theorem

Filmen Mortgaged Life er et en del av canadiske Michelle Terans kunstprosjekt gjort gjennom Kunsthøgskulen i Bergen. Ved siden av visningene av filmen i Cinemateket USF har hun også en utstilling i Visningsrommet USF som en del av det samme prosjektet. Les mer på side 45.

Regi: Terry Gilliam. USA/Storbr./Rom./Fra. 2013. 1t 47 min.

Terry Gilliam er tilbake med en ny fantastisk fremtidsvisjon. En datahacker setter seg som mål å finne meningen med menneskets eksistens, men blir stadig avbrutt av The Management – denne gangen sender de en ungdom samt en fristerinne for å distrahere ham. Les mer på side 49.

13

PÅ OPPFORDRING • SØNDAGSMATIN é

Annie Hall.

Regi: Woody Allen. USA 1977.

Manus: Woody Allen og Marshall Brickman.

Foto: Gordon Willis. Klipp: Wendy Greene Brickmont og Ralph Rosenblum. Medv.: Woody Allen, Diane Keaton, Tony Roberts, Paul Simon m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, utekstet. 35 mm, farger, 1 t 33 min.

ANNIE HALL «Love sucks!»

Alvy Singer er ulykkelig. Etter 15 år med psykoanalyse og to mislykkede ekteskap synes den jødiske komikeren at livet på urettferdig vis er fordelt mellom «the miserable and the horrible». Hverdagen tar imidlertid en uventet sving mot det bedre når han møter den vakre, men overspente Annie Hall. De innleder en stormfull og nervøs romanse, og Alvy får etterhvert tilbake troen på den store kjærligheten. Forelskelsen er likevel ikke helt uten problemer.

14

Med Annie Hall ble Woody Allen til noe mer enn en komiker i publikum og kritikernes øyne. Hans tidligere filmer hadde først og fremst vært preget av en rekke sketsjer og gags, mens Annie Hall på sin side fremstod som en gjennomarbeidet og helhetlig dramakomedie. Like fullt er filmen overstrødd av Allens velkjente, underfundige vittigheter om hverdagslige tema som kjærlighet og død, sex og meningen med livet.

SØNDAG 3. AUGUST KL. 13.00 OG 19.00 TIRSDAG 5. AUGUST KL. 21.15

«Alle» visste at Woody Allen og Diane Keaton hadde hatt et forhold, og filmen har derfor et visst selvbiografisk tilsnitt. Tittelen spiller på den kjensgjerning at filmens kvinnelige hovedrolleinnehaver Diane Keatons egentlige etternavn var Hall, og at hun blant venner gikk under kjælenavnet Annie. Egentlig ønsket Allen at filmen skulle være enda mer sentrert rundt hans person, men Keatons glitrende og varme spill fikk Allen til forandre Annie Hall fullstendig i klipperommet.

Annie Hall er først og fremst fortellingen om et mislykket kjærlighetsforhold, noe de fleste av oss selv har erfart. Vi kjenner alle disse absurde rollene vi inntar i kjærlighetens spill og som vi fortsetter å spille til tross for de mange irrasjonelle regler. Årsaken er ifølge Woody Allen såre enkel: «…This guy goes to a psychiatrist and says, ‘Doc, my brother’s crazy. He thinks he’s a chicken’. And the doctor says, ‘Well, why don’t you turn him in?’ And the guy says, ‘I would, but I need the eggs.’ Well, I guess that’s pretty much how I feel about relationships. You know they’re totally irrational and crazy and absurd… but I guess we keep goin’ through it because most of us need the eggs.»

Filmen vant fire av de mest prestisjefylte Oscarstatuettene i 1977 for beste film, regi, manus og kvinnelige hovedrolle. olep/red.

Leie en kinosal?

Cinemateket USF er en kinosal med høy standard hva gjelder lyd og bilde. Vi har installert en 4K (også kalt UHD) digitalkino-projektor, en projektor som leverer fire ganger så høy bildeoppløsning som det man får servert på de fleste av Norges kinoer.

Lydsystemet ble også oppgradert for noen år siden, noe som gjør filmer vist på vårt digitale lyd- og bildesystem til et imponerende skue.

Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presenta-sjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-Ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså en av verdens beste digitalprojektorer klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no / tel 5531 8580.

Fuglene

programmets

Hitchcock Én gang per program fremover viser vi en utvalgt Hitchcock-film.

Denne gang: Fuglene.

The Birds is Coming!

Med denne smått geniale feilskrivingen ble Fuglene lansert for vel 50 år siden.

Sammen med Psycho (1960) regnes den som den av Hitchcocks filmer som beveger seg mest inn i skrekksjangeren. Likevel skiller den seg fra Psycho, og alle andre Hitchcock-filmer for den saks skyld, på ett viktig punkt: Den mangler forklaring.

I alle filmene Hitchcock laget hvor det var et mysteri­um involvert leverte han rent og ryddig en forklaring på det hele mot slutten. På et vis kan man si at filmenes kraft hvilte minst like mye på utførelsen underveis, som ofte var virtuos, som på oppklaringen, som ofte var mindre virtuos. Hva som gjør Fuglene til en så varende og unik film er at den flygende invasjonen i Bodega Bay aldri forklares. Sett i lys av Hitchcocks tidli-

16

gere samlede produksjon kan en implisitt mening være at der menneskesinnet kan forklares er det bare å gi opp å forstå naturens kompleksitet.

Fuglene er også berømt for Hitchcocks besettelser, og i dette tilfellet gikk det ut over skuespiller Tippi Hedren. I 2012 fortalte hun åpenhjertig om både sine positive og negative erfaringer med Hitchcock. Blant sistnevnte var opplevelsene han utsatte henne for under innspillingen av Fuglene (se filmomtale). En annen sak er at han etter Marnie (1964) satte hennes karriere på hold bare på trass. Han nektet å løse henne fra hennes kontrakt og betalte henne 600 dollar i uken uten å gi henne noen roller. Det er vanskelig å ikke se sammenhengen: Jo mindre humørfylte Hitchcocks filmer med årene ble, jo mer fremtredende ble hans mørke sider i det virkelige liv. Eller kanskje var det omvendt.

Sigurd Wik

PROGRAMMETS H ITC H CO C K

The Birds.

Regi: Alfred Hitchcock.

USA 1963.

Manus: Evan Hunter, etter en roman av Daphne du Maurier. Foto: Robert Burks. Klipp: George Tomasini.

Musikk: Bernard Herrmann. Medv.: Tippi Hedren, Rod Taylor, Jessica Tandy, Suzanne Pleshette m.fl. Engelsk tale, norske undertekster. Digital kopi, farger, 1 t 59 min.

FUGLENE Jeg hater måker Handlingen i Fuglene er enkel nok: Kvinne ankommer småby. Kvinne angripes av en fugl. Kvinne angripes av flere fugler. By angripes av fugler og fuglene har ingen planer om å gi seg.

Fuglene var Hitchcocks første film etter den enorme suksessen med Psycho (1960). Begge filmene hører med blant hans beste og mest berømte filmer, men er på mange måter også atypiske for regissøren. Spenningens mester beveget seg aldri så langt inn i skrekk-

filmens verden som med disse to produksjonene. Og mens det i Psycho er menneskesinnets mekanismer som er opphav til de mest forstyrrende forestillingene, er det i Fuglenes tilfelle selve Naturen som som angriper. Det som begynner med noen skarve uforskammetheter fra en freidig måke ender som en apokalyptisk landeplage av gammeltestamentlige proporsjoner. Og det er først og fremst Hitchcocks mesterlige iscenesettelse av de bevingede beistenes umælende overfall

SØNDAG 3. AUGUST KL. 21.00 TIRSDAG 5. AUGUST KL. 19.00

som gjør at filmen fortsatt er i stand til å lokke frem primalfrykten hos publikum. Som Werner Herzog en gang uttalte det: «You look into the eyes of a chicken and you lose yourself in a completely flat, frightening stupidity. They are like a great metaphor for me. I kind of love chickens, but they frighten me more than any other animal». Fuglene spiller mesterlig på en frykt som er like gammel som menneskeheten selv.

Mye er sagt, skrevet og filmet om hovedrolle­ innehaver Tippi Hedrens erfaringer med Hitchcock generelt og innspillingen av Fuglene spesielt. I Hedren fant Hitchcock nok en vakker blondine som han kunne forme i sitt bilde. Skjønt, «forme» er nok et litt vel mildt uttrykk i dette tilfellet, og sakens kjerne er filmens klimaks hvor Hitchcock lot Hedren pines til smertegrensen. I en scene som varer i halvannet minutt blir Hedren angrepet av fugler mens hun er innesperret på et loft. På denne scenen brukte Hitchcock en hel opptaksuke. Dag ut og dag inn ble skuespillerinnen bombardert av levende fugler som var festet til henne med gummibånd. De kunne altså ikke fly noen annen vei enn på henne. Da hun en dag ble klort i øyet grep legen inn og avbrøt innspillingen.

Hitchcocks mørke besettelser er viden kjent. I Fuglene er de på utstilling.

Aksel Kielland/sw.

17

«Over the Top»

Første verdenskrig på film

18

Slaget ved Somme: Engelske tropper står klar til å storme fra skyttergravene.

Den første verdenskrigen og filmen – en moderne krig og et moderne medium.

F

ørste verdenskrig var den første moderne krig.

I denne krigen barket for første gang de store industrialiserte europeiske stormaktene sammen i en væpnet konflikt. Og moderne teknologi sto sentralt.

Denne krigen var den første motoriserte krigen og introduserte nyskapninger som automobilen, som kom til å spille en avgjørende rolle tidlig i krigen da tyske tropper truet Paris og byens drosjer bidro til at de nødvendige forsterkninger kom på plass for å kunne slå tilbake fienden. Under slaget ved Ancre i 1916 satte britene inn sitt hemmelige våpen, pansrede traktorer som de kalte tanks, et våpen som skulle komme til å revolusjonere krigføringen til lands. Til sjøs var det særlig tyskerne som dro nytte av ubåter i kampen mot den britiske blokaden, noe nøytrale Norges sjøfart skulle komme til å merke. Og det moderne satte også sitt preg på luftrommet gjennom utstrakt bruk av den nye oppfinnelsen aeroplanet, som førte til at man nå snakket om luftkrig.

Med de tyske zeppelinernes bombetokt over England fikk man også for første gang sett luftskipet i aksjon.

Den moderne kjemiindustrien kom for første gang til å spille en betydelig rolle gjennom bruken av giftgass i 1915. Moderne kommunikasjonsteknologi spilte også en stor rolle, gjennom felttelefonen og gjennom en annen nyskapning radiotelegrafien.

På denne bakgrunnen er det ikke å undres over at krigen også ble preget av og satte sitt preg på

det moderne massemediet – kinematografien. Ved krigsutbruddet i 1914 hadde det gått litt over 20 år siden Thomas Edison, brødrene Lumière og andre pionerer hadde introdusert de levende bildene, og i løpet av det siste tiåret før verdenskrigen hadde dette utviklet seg til å bli et massemedium. Dette massemediet, som framfor alt ble utviklet som et økonomisk tilgjengelig massemedium for industriproletariatet (f.eks. «Nickelodeons» i USA), ble fortsatt sett på med stor skepsis av myndighetene og de øvre klasser. I årene forut for 1. verdenskrig ser vi at de fleste nasjoner etablerer ulike sensurorganer for å komme «kine­matografuvesenet» til livs. Samtidig gjorde denne antagelsen av filmen som et potensielt «farlig» medium det naturlig å vurdere hvordan mediet kunne brukes i propagandaøyemed.

I Storbritannia seiret skepsisen til mediet i første omgang over fristelsen til å bruke det i propagandakrigen. De britiske styrkenes øverstbefalende, Lord Kitchener, la fra krigens start ned forbud om filmopptak fra britiske frontavsnitt, da bilder fra krigen etter hans mening ville virke demoraliserende for sivilbefolkningen. Dermed overlot han initiativet til franske og andre filmselskap som ikke ble hindret av sensur. Disse opptakene fant snart veien til britiske filmlerret gjennom ukerevyene, der franske Pathé var det ledende. Dette bidro nok til at filmforbudet ved

fronten ble opphevet, men dette skjedde ikke før ved utgangen av 1915. Det første forsøket på å bruke film i propagandaøyemed kom ved nyttår dette året i form av en film med tittelen Britain Prepared. Filmen skulle vise det britiske publikumet at landet var godt forberedt på krigen gjennom innsatsen til landets industri. Til tross for at den over tre timer lange serien med stabelavløpninger, bilder fra ammunisjonsindustrien og tallrike parader for oss i dag fortoner seg drepende kjedelig, ble den det man kan kalle en publikumssuksess som åpnet veien for nye eksperiment med det nye mediet.

Det var en start, og våren 1916 ble to engelske filmfotografer, Geoffrey Malins og J.B. McDowell tildelt løytnants grad og sendt som de første offisielle britiske filmfotografene ved fronten.

Slaget ved Somme I grålysningen 1. juli 1916 startet britiske og franske styrker den offensiven som siden skulle bli omtalt som slaget ved Somme og som skulle komme til å vare til 18.november samme år. Det blir regnet som det blodigste slaget under 1. verdenskrig med ca. en million sårede og drepte. Da kampene døde ut i området rundt elva Somme ved slutten av året hadde britene og franskmennene flyttet skyttergravene et par kilometer.

Engelske tap den første dagen anslås til nærmere 60 000, derav tredjeparten drepte, da britiske infanterister ble 19

Fra The Battle of the Somme – et kompani britiske soldater rett før de skal kastes inn mot tyske maskingevær.

sendt ut i ingenmannsland etter at artilleriet i et døgn hadde bombardert de godt forskansede tyske styrkene.

På denne bakgrunnen var det viktig å framstille slaget som en stor seier og her skulle arbeidet til de to britiske fotografene bli av stor betydning.

Takket være en bok Geoffrey Malins utga i 1922 har vi fått svært god innsikt i arbeidet som lå bak The Battle of the Somme. Filmen ble ferdig på rekordtid og sendt ut til de britiske kinoene allerede i september 1916, mens slaget om Somme fortsatt raste.

Det som utmerker The Battle of the Somme fra de samtidige filmavisenes krigsrapporter skyldes er de to fotografenes arbeid med kamera nede i skytter20

gravene blant de menige soldatene. For første gang maktet et filmkamera å skildre krigshandlingene som noe som involverte individer, ikke bare massive troppeforflytninger. Gjennom bruk av nærbilder ga de to fotografene bokstavelig talt ansikt til de tusenvis av unge briter som risikerte livet. Det signaliserte en følelse av autensitet og deltakelse som var helt unik og som gjorde et meget sterkt inntrykk. De som sto for den britiske propagandaen innså umiddelbart at man her hadde et materiale som kunne slå begge veier: på den ene siden kunne disse filmbildene styrke følelsen av samhold mellom sivilbefolningen og soldatene, på den andre siden var dette også potensielt «farlige»

bilder, som kunne mobilisere motvilje mot krigen.

Bildene måtte altså settes inn i en sammenheng som kunne bidra til å styrke publikums støtte til krigen.

Løsningen ble å konstruere en fortelling som skulle rettferddigjøre de strabaser og lidelser som ble de britiske soldatene til del. The Battle of the Somme er oppdelt i fem deler. Den første delene er viet forberedelsene, troppene som marsjerer til sine stillinger i skyttergravene og døgnet med artilleribombardement som gikk forut for angrepet. Her var en utmerket anledning til å vise fram slagkraften i det britiske artilleriet; den viser de ulike typene kanoner, fra de minste granatkasterne til de største tunge haubitserne som slenger ut gigantiske granater over de fiendtlige linjene. Deretter, plassert midt i filmen, kommer selve angrepet. Den fjerde delen viser hva angrepet har kostet og skildrer hvordan sårede briter tas hånd om av sine kamerater. Den siste delen viser endeløse kolonner med tilfangetatte tyske soldater og erobret tysk materiell og jublende «tommies» klare for nye innsatser. Det filmen sier er: Slaget ved Somme ble en kostbar affære og mange tapre briter mistet livet og ble såret, men disse ofrene var ikke forgjeves; fienden ble slått tilbake og tilføyet et sviende nederlag.

Den sentrale sekvenesen, i enhver betydning, kommer nøyaktig midt i filmen, i skildringen av øyeblikket da de britiske soldatene klatrer opp av skyttergravene og begir seg inn i ingenmannsland – det man kalte «Going over the top». I filmen ser vi, fra en kameraposisjon litt over skyttergravene, signalet til angrep blir gitt, soldatene klatrer over skyttergravskanten, et par blir øyeblikkelig truffet av fiendens kuler og glir livløse tilbake i skyttergravene, mens de øvrige fortsetter gjennom piggtrådsperringene inn i ingemannsland under maskingeværild, og vi ser flere soldater falle over ende.

Så klippes det til et langt mer forvirrende avstandsbilde

der grupper av soldater tilsynelatende springer fram og tilbake uten mål og mening blant granatnedslag, før filmen igjen vender tilbake til skyttergravene.

Denne sekvensen gjorde et enormt inntrykk på publikum i 1916. Ikke bare fikk de oppleve adrenalin­ kicket i det tusenvis av landsmenn stormer mot fienden, men de ble også smertelig klar over hva det kostet da de så sine egne landsmenn falle for kulene.

Det tilskuerne ikke var klar over, som faktisk ikke ble klart før mer enn 60 år senere, var at denne scenen ikke ble tatt opp ved fronten ved Somme. Den ble arrangert på et øvelsesfelt i Nord-Frankrike 16 dager etter det første angrepet. I ettertid er ikke dette så vanskelig å oppdage: skyttergravene soldaten stormer opp fra er ikke mer enn en grop i terrenget, svært forskjellig for de intrikate og dype forsvarsverkene skyttergravene i 1916. Kameraplasseringen er slik at kameramannen ville ha vært rett i skuddlinjen for fiendens maskingevær, og soldatene faller like lett og teatralsk som en fotballspiller på jakt etter straffespark.

Dette så ikke det samtidige kinopublikummet. Det de opplevde med denne sekvensen var å se de unge gjennomsnittsbritene de hadde fått sett i nærbilde tidligere i filmen, muntre, med sigarettsneipen i munnen, smilende og hilsende til kamera, brutalt ble meid ned av fiendens kuler. Ved å vise disse scenene tok den britiske hærens proagandaavdeling en r­ isikabel beslutning, men som skulle vise seg å være effektiv.

The Battle of the Somme fikk premiere i London 10. august 1916 og ble vist samtidig på 34 kinoer i hovedstaden for fulle hus før den ble sendt rundt i landet.

På et tidspunktet da Storbritannia hadde 43 millioner innbyggere ble det solgt mer enn 20 millioner kinobilletter til filmen de første seks ukene. I løpet av disse ukene mottok tusenvis av hjem på øyriket meldingen

Nærbilde fra skyttergravene – en soldat hjelper en såret kamerat tilbake til de britiske linjene. I mellomtekstene heter det «soldaten døde 20 minutter etter dette opptaket ble gjort.»

«Over the Top»-sekvensen i The Battle of the Somme

21

om at sønner, brødre, fedre, slektninger og venner hadde falt for konge og fedreland. Filmen bidro til å forsikre disse om at deres kjære ikke hadde falt forgjeves. The Battle of the Somme står dermed fram som den første vellykkede propagandafilmen.

Den skulle snart få etterfølgere. De tyske militære myndighetene merket seg fort den britiske filmens suksess og produserte i 1917 en «motfilm», Bei unsere Helden an der Somme (Med våre helter ved Somme) – der budskapet var at tyskerne hadde forsvart seg tappert og vellykket mot det desperate britiske angrepet. I motsetning til britene hadde imidlertid ikke tyskerne bilder fra selve kampene og måtte derfor spille inn hele filmen på et øvelsesfelt i Tyskland. Den britiske filmen ble således forbildet for all senere krigspropagandafilm, som for de tyske filmene fra blitzkrigen i 1939–1940, Feldzug in Polen, Kampf um Norwegen og Sieg im Westen, de britiske filmene Target for Tonight, Victory in the Desert og Victory in Burma, den amerikanske Why We Fight-serien og den sovjetiske filmen om Stalingrad.

1. verdenskrig på filmlerretet i mellomkrigsårene Ett av ofrene for den første verdenskrigen var den europeiske filmproduksjonen og en av seierherrene var Hollywood. Mens europeiske filmselskaper lå med brukket rygg og slet med å re-etablere seg, hadde den amerikanske filmproduksjonen gått for fullt for å dekke behovet som den forsvunne europeiske produksjonen hadde etterlatt seg i USA og Europa. Det var derfor også naturlig at de første store filmproduksjonene som tok for seg begivenhetene i krigen kom fra Hollywood – og ble vinklet inn mot den amerikanske deltakelsen fra 1917. Den amerikanske hærledelsen hadde blitt inspirert av erfaringene med Somme-filmen og inviterte fra første øyeblikk 22

Hollywood-filmindustrien til å lage sine versjoner.

D.W. Griffith ble sendt til Europa der han fikk oppleve fronten. Fra en base i England lagde han så den første av flere grovt propagandistiske spillefilmer, Hearts of the World (1918). Det var et gammeldags melodrama om «hunnernes» grusomheter, som skulle bidra til å styrke amerikanernes kampvilje. Om den neste Griffith-filmen over samme lest, The Great Love (1918) sa filmens fotograf senere at filmen var så dårlig at det var en lettelse å vite at den var gått tapt. Charlie Chaplin klarte derimot gjennom sin Shoulder Arms fra samme år å lage en komedie som både sa noe om hverdagen til den amerikanske soldaten, samtidig som den gjorde narr av militarismen.

U nder Hollywood-stumfilmens siste, store tiår, skulle verdenskrigen komme til å fungere som bakgrunnhistorie for flere storfilmer. I Rex Ingrams Four Horsemen of the Apocalypse (1921) finner vi de første tilløp til et kritisk syn på verdenskrigen. Dette kom imidlertid helt i bakgrunnen for den melodramatiske historien som viser hvordan krigen gjorde fiender av slektninger og venner, og filmen ble framfor noe annet den relativt ukjente Rudolph Valentinos gjennombrudd som filmstjerne i superklassen. I 1925 ble King Vidors The Big Parade (se egen omtale) gjennombruddet for John Gilbert som Hollywoods store «heartthrob» og en solid kassasuksess. Den amerikanske stumfilmens siste store teknologisuksess kom med William Wellmanns pilotfilm Wings (1927, vist april 2012), filmen som også ble første mottaker av Oscar-prisen for beste spillefilm. Denne filmen, med et for samtiden svimlende produksjonsbudsjett på 2 millioner dollar, kom til å sette den teknologiske standarden for framtidige filmer som beskjeftiget seg med luftkrig.

1920-tallet er også tiåret filmskaperne i Sovjetunionen fikk sitt store gjennombrudd som fornyere

av filmspråket, og 1. verdenskrig blir også gjenspeilet i mange av disse filmene. Særlig i de to filmene de mest berømte sovjetregissørene, Sergei Eisenstein og Vsevolod Pudovkin, laget til revolusjonens tiårsjubileum i 1927. Eisensteins Oktober (se egen omtale) og Pudovkins St.Petersburgs siste dager understreker begge den betydning opplevelsene ved fronten hadde for å bevisstgjøre og radikalisere de unge guttene som var tvangsinnkalt til tsarens hær. En særlig interessant vinkling på verdenskrigen finner vi i Fridrikh Ermlers Fragment av et imperium (1929) som innledes med krigen på Østfronten sett gjennom øynene til en sersjant i den russiske hæren som har forlatt sin brud for å kjempe for tsaren. Under et voldsomt artilleriangrep mister han bevisstheten, og når han kommer til seg selv bak fronten har han mistet hukommelsen. I flere år blir han behandlet som en ufarlig tomsing som feier gulv og bærer ved på en avsides stasjon, før han etter ti år kommer til sans og samling og husker hvem han er og hvor han kommer fra. Dermed bruker regissøren denne rollefiguren til å bære vitne om den fantastiske forandring som har skjedd i de ti år som har gått etter Oktoberrevolusjonen.

Med lydfilmens inntog kom det også flere filmer om 1. verdenskrig fra Hollywood og – kanskje som et resultat av den samtidige kriseopplevelsen – var nå filmene langt mer nøkterne og mindre heroiske enn de store stumfilmene. Den filmen som sterkest uttrykte dette, var Lewis Milestones filmatisering av tyske Erich Maria Remarques Intet nytt fra vestfronten (se egen omtale) i 1930. Filmen beholdt Remarques antikrigsperspektiv og ble en stor kritiker- og publikumssuksess i USA. I Europa ble filmen svært kontroversiell, særlig i Tyskland, der SA-menn gjorde alt de kunne for å ødelegge framførelser av filmen som de så som et angrep på tysk ære. Ved Hitlers maktovertakelse i 1933

ble filmen øyeblikkelig forbudt og eksisterende tyske kopier av filmen ødelagt. Den samme skjebnen ble en annen antikrigsfilm Westfront 1918 (1930), regissert av G.W.F. Pabst, til del. Pabsts film viste krigens meningsløshet gjennom å følge fire unge tyske soldater gjennom krigens siste måneder. Enda mer pasisfistisk i sitt uttrykk var Victor Trivas´ Ingenmannsland fra 1931. Begge disse filmene ble fordømt og forbudt av nazistene etter 1933. Etter nazistenes maktovertakelse ble det produsert flere filmer som heroiserte den tyske innsatsen under 1. verdenskrig, som Gustav Ucickys

film Morgenrot (1933), der et ubåtmannskap ofrer seg for det tyske fellesskapet skyld.

At det ikke bare var Hitlers Tyskland som bekymret seg om «upatriotiske» framstillinger av 1. verdenskrig viste seg ved utbruddet av 2. verdenskrig, da franske myndigheter forbød videre visninger av Jean Renoirs film Den store illusjonen (1937, vist februar 2014) av redsel for at filmen skulle virke demoraliserende. Renoirs film, som betraktes som en av hans beste, er helt klart en anti-krigsfilm som i tillegg understreker krigens klassekarakter. De ledende antagonistene, den tyske

fangeleirkommandanten, spilt av Erich von Stroheim, og den franske aristokraten de Boeldieu (Pierre Frisnay) har mer til felles enn hva aristokraten har med sin proletariske medfange Marechal (Jean Gabin).

I USA illustrerer de to filmene Intet nytt fra Vestfronten og Howard Hawks Sergeant York (1941) den politiske utviklingen i dette tiåret: fra den første filmens uttalte pasifisme på begynnelsen av tiåret til fortellingen om den kristne pasifisten og skarpskytteren Alvin York som i krisetider innser at det kan være nødvendig å ta opp våpen for den gode sakens skyld – og blir den høyest dekorerte amerikanske soldaten i 1. verdenskrig. Gary Cooper vant en Oscar for sin framstilling av sersjant York og før året var omme, var USA deltaker i en ny verdenskrig.

Etterkrigstid og ny pasifisme Ved utgangen av 2. verdenskrig bleknet 1. verdenskrigs redsler mot det som hadde foregått i tidsrommet 19391945. I den grad filmindustrien beskjeftiget seg med krig, var det den siste krigen som ble gjenopplivet på lerretet. Bare sporadisk dukker 1. verdenskrig opp på film, og da gjerne i form av «glemte» aspekter ved denne krigen, som i John Hustons Afrikadronningen (1951). Der leverer både Humphrey Bogart og Katherine Hepburn strålende skuespillerprestasjoner i en film som har 1. verdenskrig i Øst-Afrika som bakteppe, der britiske og tyske styrker utkjempet en krig som kom helt i skyggen av den europeiske slagmarken.

I 1962 ble en annen «glemt» konflikt under 1. verdenskrig gjenstand for et stort filmepos, da Lawrence of Arabia (vist januar 2013) i David Leans regi ble en stor internasjonal suksess. Denne filmen utspiller seg i Midtøsten og skildrer den historiske skikkelDen store illusjonen – klasse og nasjon problematisert i krigssammenheng.

23

Kirk Douglas i Stanley Kubricks Paths of Glory (1957) – et oppgjør med «den meningsløse krigen».

sen T.E.Lawrence og hans innsats i krigen mot tyrkerne og for arabisk selvstendighet under 1. verdenskrig. En langt mer kontroversiell film pekte mot et oppgjør med den heltedyrkelsen som de mange filmene fra 2. verdenskrig hadde framelsket. Stanley Kubricks Paths of Glory (se egen omtale) fra 1957 var basert på en pasifistisk roman av Humphrey Cobb fra 1935. Denne romanen var igjen basert på virkelige hendelser i den franske hæren, der tre soldater av et kompani som nektet å utføre et selvmordsangrep ble dømt til døden og henrettet. Denne filmen ble en påminnelse om at den andre verdenskrigen ikke fullstendig hadde visket ut de nasjonale mytene rundt den første. Franske myndigheter la et voldsomt press på det amerikanske distribusjonselskapet for å forhindre at filmen ble vist i Frankrike (den ble først vist offentlig der i 1975), i Spania ble filmen rett og slett forbudt vist.

24

Noe av den samme tematikken finner vi Francesco Rosis italienske film Ingen manns land (se egen omtale) fra 1970, men der formidlet gjennom en sann historie fra den italienske hæren.

Utover 1960-tallet kom noen filmer om 1. verdenskrig som, i tillegg til å være pasifistisk-kritiske, også reflekterte samtidsproblemene. Den britiske anti-atomvåpenbevegelsen greide å mobilisere mange unge på begynnelsen av 1960-tallet, og for denne generasjonen ble Joan Littlewoods satiriske og sarkastiske musical Oh! What a Lovely War! fra 1961 et uttrykk for en aktiv antikrigsbevegelse med særlig brodd mot det britiske klassesamfunnet. I 1969 hadde en ny internasjonal antikrigsbevegelse dannet seg rundt motstanden mot amerikanernes krig i Vietnam, og på denne bakgrunnen kan man se Richard Attenboroughs filmversjon av musicalen i 1969 som en illustrasjon av karakteristikken

av den britiske styrkene under krigen som «løver ledet av esler» («Lions led by donkeys»). I USA kom den samme, tidsaktuelle antikrigsholdningen enda tydeligere til syne i Dalton Trumbos Johnny Got His Gun fra 1971.

Trumbo var en av de berømte «Hollywood 10» som i 1947 ble dømt til fengselsstraffer for å nekte å uttale seg om sitt forhold til det amerikanske kommunistpartiet, og som siden ble svartelistet av filmindustrien i Hollywood. I nærmere 20 år skrev han filmmanus under dekknavn (og oppnådde å bli tildelt to Oscarstatuetter for beste manus!) før svartelisten forsvant på 1960-tallet.

Filmen er basert på en populær roman Trumbo utga i 1938 og handler om en ung mann som entusiastisk drar ut i første verdenskrig, for å komme tilbake uten armer, bein og ansikt – bare en kropp og en hjerne. I 1971 var det lite tvil om at denne filmen var et innlegg mot å sende unge amerikanere ut i krigen i Sørøstasia.

I andre filmer fra siste del av det 20.århundret ble den første verdenskrigen mer brukt som en bakgrunn for å skildre personer og personkonflikter. I Istvan Szabos film Oberst Redl fra 1985 utspiller handlingen seg i skyggen av verdenskrigen og kaster lys over en av de store militære skandalene i Habsburgerkeiserdømmet, der sjefen for den militære etterretningstjenesten viste seg å være russisk spion. Peter Weir vant i 1981 internasjonal berømmelse med Gallipoli (se egen omtale) med Mel Gibson i hovedrollen og bidro til å minne om at tropper fra Australia og New Zealand (ANZAC) bar de forferdelige tapene ved det mislykkede britiske forsøket på å få kontroll over Bosporus-stredet.

Den første verdenskrigen har holdt seg som et kilde til filmer også i det 21. århundret, enten det er om berømte enkeltpersoner, som «den røde baron», luftesset Baron von Richthofen i The Red Baron (Nikolai Müllerschön, 2008) eller episoder fra krigen,

FØRSTE VERDENSKRIG PÅ FILM

som Joyeux Noel (Christian Carion, 2005), som skildrer 1. juledag 1914 da franskmenn, briter og tyskere møttes i ingenmannsland for å feire jul sammen før de hoppet ned i sine respektive skyttergraver for å igjen bombardere hverandre.

Om 100 år er allting...

Hundreårsmarkeringen for denne krigen ble interessant nok innledet med et angrep på hvordan den første verdenskrigen har blitt framstilt på film og fjernsyn gjennom de siste tiårene.

Forfatteren var ingen ringere enn Michael Gove, den konservative britiske undervisningsministeren. I en artikkel i Daily Mail 3. januar 2014 under tittelen «Why does the Left insist

on belittling true British heroes?» går han til angrep på de som har tillatt seg å så tvil om den britiske hærledelsens ære og kompetanse under første verdenskrig, og trekker særlig fram Oh! What a Lovely War og TV-serien Blackadder Goes Forth for å framstille krigen i lys av utsagnet om «lions led by donkeys». Han hevder at krigen var en rettferdig krig, hærledelsen kompetent og kan forsikre leserne for at den konservative regjeringen vil sørge for at dette synet igjen kommer til uttrykk.

Det er kanskje hundre år siden – men 1. verdenskrig er tydeligvis fortsatt levende i media og ikke minst på film.

Bjørn Sørenssen

Blackadder Goes Forth (TV-serie 1989) – venstrevridde myter om krigen i følge den britiske undervisningsministeren.

ONSDAG 6. AUGUST KL. 20.00

AKADEMIET CINEMATEKET: OVER THE TOP – 1. VERDENSKRIG OG FILMEN

Foredrag av Bjørn Sørenssen, professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim.

Visning av klipp fra Slaget ved Somme (1916).

Total varighet ca. 45 min.

Gratis for medlemmer, kr. 40 for ikke-medlemmer.

1. verdenskrig var den første moderne krigen, der tanks, kampfly og ubåter ble brukt for første gang. Det mest moderne mediet, filmen, fikk også sin debut som krigspropagandamedium under denne krigen.

Filmen Slaget ved Somme (1916) regnes av mange som den første egentlige propagandafilmen – det blir også av noen omtalt som den første dokumentarfilmen. Cinemateket USF ønsket opprinnelig å vise denne filmen som en del av vår serie, men rettighetshaver Imperial War Museum i England sa nei til dette siden de planlegger en større lansering av filmen i 2016 – i anledning hundreårsmarkeringen av selve slaget. Sørenssen vil imidlertid i dette foredraget vise klipp fra filmen, og se på hvordan den fungerte som propagandamedium under krigen. Videre vil han sette dette inn i et større perspektiv ved å se på hvordan 1. verdenskrig har blitt framstilt på lerret og skjerm de siste hundre årene.

25

FØRSTE VERDENSKRIG PÅ FILM

FØRSTE VERDENSKRIG PÅ FILM

ONSDAG 6. AUGUST KL. 18.00 TORSDAG 7. AUGUST KL. 21.00

ONSDAG 6. AUGUST KL. 21.00 SØNDAG 10. AUGUST KL. 18.30

Paths of Glory.

Regi: Stanley Kubrick.

USA 1957.

Manus: Stanley Kubrick, Calder Willingham og Jim Thompson, etter en roman av Humphrey Cobbs. Foto: George Krause. Klipp: Eva Kroll.

Musikk: Gerald Fried. Medv.: Kirk Douglas, Adolphe Menjou, George Macready, Ralph Meeker, Christiane Kubrick m.fl. Engelsk tale, utekstet.

Digital kopi, s/hv, 1 t 26 min.

All Quiet on the Western Front.

Regi: Lewis Milestone.

USA 1930.

Manus: George Abbott, etter en roman av Erich Maria Remarque. Foto: Arthur Edeson. Klipp: Edgar Adams. Musikk: Medv.: Lew Ayres, Louis Wolheim, John Wray, Arnold Lucy, Ben Alexander, William Blackwell m.fl. Engelske tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 2 t 16 min.

PATHS OF GLORY

INTET NYTT FRA VESTFRONTEN

«I apologize, sir, for not telling you sooner that you’re a degenerate, sadistic old man.»

Fremdeles en av de sterkeste krigsfilmer som er laget

Humphrey Cobbs’ bestselgerroman «Ærens vei» (1935) er en usminket beretning om en taktisk katastrofe begått av en håndfull franske offiserer under den første verdenskrig. Romanen er basert på kampene om Fort Douament under det seks måneder lange slaget om Verdun, et blodbad som krevde livet til 315 000 franske soldater.

Med håp om ære og medaljer sender en fransk general troppene ut for å innta en tungt befestet bakketopp. Den i utgangspunktet lojale oberst Dax frarøves gradvis sine illusjoner mens han målløst overværer den inkompetente og forfengelige generalens umenneskelige krav. Oppdraget ender med katastrofe. Generalen vil unndra seg ansvaret for tabben og stiller derfor tre tilfeldig utvalgte fotsoldater for krigsrett, tiltalt for «feighet». I den uvirkelige rettsaken som følger, forsøker oberst Dax å redde de tre fra dødsstraff.

Filmen etterlater liten tvil om regissørens personlige standpunkt. Ved lanseringen ble mange forarget, ikke over filmens polemikk, men over dens realisme.

Selv om Paths of Glory er overveldende i sin fordømmelse av en forfeilet militær tenkemåte og krigens perverse logikk, har den samtidig et overraskende optimistisk budskap om menneskelig mot og omtanke. Kanskje fordi Paths of Glory var basert på faktiske hendelser under første verdenskrig ble den forbudt i Frankrike i 18 år. Filmen er en troverdig skildring av skyttergravshelvetet, men er først og fremst en sterk og tidløs beretning om krigens meningsløshet. red./olep 26

Intet nytt fra Vestfronten regnes som en av tidenes mest legendariske krigsfilmer.

Den er en pasifistisk skildring av den første verdenskrig, sett fra den menige soldats synsvinkel. Filmen er basert på Erich Maria Remarques bok som skapte verdenssensasjon da den kom i 1929. I løpet av 18 måneder ble den oversatt til 25 språk og solgte 2,5 millioner eksemplarer.

Handlingen tar til i 1914. Paul Baumer er en ung og følsom gutt som sammen med seks skolekamerater i en liten tysk by verver seg frivillig. De går ut i krigen full av patriotisk glød. I skyttergraven blir han venn med veteranen Katczinsky, og en smertefull vei mot tapte idealer begynner. Usminket skildres krigens hverdag: tristessen og grusomheten, men også den nødvendige eskapismen og den burleske humoren.

Mens hans medsoldater blir drept én etter én, overlever Paul sammen med en håndfull andre menn i troppen. Snart er han forvandlet til en forherdet drapsmann, samtidig som han sørger dypt over de stolte idealene han en gang trodde på. Bedre blir det ikke når han får reise hjem på perm, og ser hva krigen har gjort med landet hans.

Da filmen ble lansert i Tyskland forsøkte nazistene – som da fortsatt ikke hadde inntatt makten – å sabotere visningene av filmen blant annet gjennom å slippe rotter inn i kinosalen. Da de kom til makten i 1933 ble filmen øyeblikkelig forbudt, og i løpet av kort tid ble alle tyske kopier ødelagt. olep/red.

FØRSTE VERDENSKRIG PÅ FILM • SØNDAGSMATINÉ

FØRSTE VERDENSKRIG PÅ FILM • STUMFILM MED LEVENDE MUSIKK

SØNDAG 10. AUGUST KL. 13.00 TIRSDAG 12. AUGUST KL. 20.00 SØNDAG 17. AUGUST KL. 18.00

TIRSDAG 19. AUGUST KL. 21.00 TORSDAG 21. AUGUST KL. 19.00

Oktiabr.

Regi og manus: Sergej M. Eisenstein og Grigori Aleksandrov.

Sovjetunionen 1927.

Foto: Eduard Tissé. Klipp: Esfir Tobak. Musikk: Jørgen Larsson akkompagnerer på piano. Medv.: Nikandrov, Vladimir Popov, Boris Livanov, E. Tissé og innbyggere i Leningrad. Utleie: NB. Russiske mellomtekster, norske undertekster.

35 mm, s/hv, 1 t 35 min.

The Life and Death of Colonel Blimp.

Regi og manus: Michael Powell og Emeric Pressburger.

Storbritannia 1943.

Foto: Georges Perinal. Klipp: John Seabourne Sr. Musikk: Allan Gray.

Medv.: Roger Livesey, Deborah Kerr, Anton Walbrook, Roland Culver m.fl. Engelsk tale, utekstet.

Digital kopi, farger, 2 t 43 min.

THE LIFE AND DEATH OF COLONEL BLIMP

OKTOBER

En offiser men ikke nødvendigvis en gentlemann

Revolusjon under en krig

The Life and Death of Colonel Blimp hadde visse fødselsvansker. Den annen verdenskrig og tyskernes nattlige bombetokt over London gjorde location‑opptak vanskelig, og skapte en prekær mangel på mannskap og utstyr. Det hjalp heller ikke at man fra regjeringshold var alt annet enn lykkelig over en film som skildret en aldrende britisk offiser som var i ferd med å miste grepet ‑ de ville at opinionen (og amerikanerne) skulle tro at slike folk var tatt ut av tjeneste. Selveste Churchill lot seg opprøre, og forhørte seg om «...the measures necessary to stop this foolish production before it gets any further.» Men The Life and Death of Colonel Blimp skulle uansett vise seg å bli et av de aller fineste øyeblikkene i britisk film noen sinne.

Karakteren Blimp bygger på en populær satirisk tegneseriestripe av David Low, om en stupid, reaksjonær og selvhøytidelig offiser med en hang til surmagede, selvmotsigende bemerkninger om tingenes tilstand. I Roger Liveseys skikkelse er karakteren langt mer menneskelig, sympatisk og likandes, selv om filmens Blimp på sine eldre dager har noe av den samme, umiskjennelig hvalrossaktige fremtoningen som tegneseriefiguren hadde. Filmen åpner i samtiden (1942), og forteller historien om den britiske offiseren Clive Candy (Blimp) i tre bolker med flashbacks – lagt til henholdsvis Boerkrigen, første og andre verdenskrig.

The Life and Death of Colonel Blimp er en fantastisk rik film hvor både Pressburgers svært treffsikre penn og Powells uhyre stilsikre visuelle kvaliteter kommer til sin fulle rett.

Jan Langlo/CiO/red.

Oktober 1917: Tsardømmet er falt, og Lenin vender tilbake etter landflyktighet for å bli leder for den voksende revolusjonære bevegelsen. Dette gir arbeiderklassen ny inspirasjon til å kjempe videre mot de reaksjonære tsartroppene. Kerenskij, som er blitt minister for en samlingsregjering, viser seg snart å stå på de kontrarevolusjonæres side. På samme tid er Russland i krig med Tyskland, noe som krever tusener av dødsofre ved fronten. Mens bolsjevikene vinner tilhengere, herjer hungersnød og arbeidsledighet i landet forøvrig. Det hele kulminerer i den historiske stormingen av Vinterpalasset, der den provisoriske regjeringen mister makten til fordel for den nye sovjetstaten under Lenin.

Sergej M. Eisenstein (18981948) er en av de mest innflytelsesrike regissørene i filmhistorien, og regnes blant de fremste utviklerne av montasjefilmen. Ved å kryssklippe to uavhengige bilder, oppnås en tredje, selvstendig mening. Gjennom montasjen blir publikum oppmerksom på konflikten innen kunstverket.

Eisenstein var selv opptatt av det agitatoriske potensialet han mente å finne i filmmediet. Med dette som mål spilte han bevisst på publikums følelser, men i Oktober også på intellektet. Som i hans tidligere mesterverk Streik (1924) og Panserkrysseren Potemkin (1925) er massen det sentrale. Filmen gir en solidarisk skildring av folkets revolusjon og dets sinne over makthavernes ugjerninger. olep 27

FØRSTE VERDENSKRIG PÅ FILM

FØRSTE VERDENSKRIG PÅ FILM

ONSDAG 20. AUGUST KL. 19.00 TIRSDAG 26. AUGUST KL. 21.00

TORSDAG 28. AUGUST KL. 19.00 SØNDAG 31. AUGUST KL. 21.00

Uomini Contro.

Regi: Francesco Rosi.

Italia 1970.

Manus: Tonino Guerra, Raffaele La Capria og Francesco Rosi etter en roman av Emilio Lussu. Foto: Pasqualino De Santis. Klipp: Ruggero Mastrioanni. Musikk: Piero Piccioni.

Medv.: Mark Frechette, Alain Cuny, Gian Maria Vonlontè, Giampiero Albertini, Pier Paolo Capponi m.fl.

Italiensk tale, engelske undertekster.

Digital kopi, farger, 1 t 41 min.

A Farewell to Arms.

Regi: Frank Borzage.

USA 1932.

Manus: Benjamin Glazer og Oliver H.P. Garrett, etter en roman av Ernest Hemingway. Foto: Charles Lang. Klipp: Otho Lovering og George Nichols jr. Musikk: Herman Hand, Ralph Rainger, John Leipold m.fl Medv.: Gary Cooper, Helen Hayes, Adolphe Menjou, Mary Philips, Jack La Rue, Mary Forbes m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 29 min.

INGEN MANNS LAND

A FAREWELL TO ARMS

Filmen som skapte kaos i Venezia etter premieren

Kjærlighet i krig

Fjelltoppen Monte Fior i Tyrol er symbolet på krigens dårskap i Ingen manns land.

Ubetydelige små områder, for steinrøyser å regne, blir gjort til symboler på Gud og Fedreland, og sinnsyke offiserer snakker forvirret om ærerik seier og Italias nasjonale stolthet. Men tilstanden blant de menige soldater er ikke så optimistisk.

Første verdenskrigs ufattelige skyttergravmareritt har tæret på tålmodighet, og opprørske løyntnanter snakker åpenlyst om mytteri og revolusjon. Det er ikke tyskerne på den andre siden av kollen som er fienden. Det er deres egne høyere offiserer, deres egne bestemmende myndigheter.

Francesco Rosi har laget en anti-krigsfilm det står respekt av. Han bruker enkle midler, og han holder handlingen innen en nøktern, skarp ramme. Han bruker bildene for å fortelle, ikke for å imponere. Hans personer er ikke helter, men antihelter. Spillet er fremragende med Mark Frechette som studenten, Alain Cuny som generalen og Gian Maria Volonte som opprørsk løyntnant. Fotograferingen er sjeldent virkningsfull med enkle midler. Det er en sterk og god film.

Dessverre er filmen kun tillatt for voksne. Det er beklagelig. Dette bør unge mennesker se, for det er jo slik krigen er. Når en krigsfilm tillates for ungdom, dreier det seg gjerne om glamourkrig med kjekke helter og mye moro i kasernene. Det er å beklage. Dypt.

Knut Bjørnskau (karakter 8 av 10, Film-Nytt 6/71)

A Farewell to Arms er den første av Ernest Hemingways bøker som ble filmatisert.

Hemingway bygget sin roman på opplevelsene til den amerikanske soldaten Frederic Henrey, som tjenestegjorde som ambulansesjåfør i Italia under 1. verdenskrig. Boken ble også filmatisert i 1957.

I denne første filmatiseringen fra 1932 spiller Gary Cooper rollen som Frederic Henry. Regissør Borzage har i filmen vektlagt kjærlighetshistorien fra boken, men lagt til en meget melodramatisk slutt, noe som irriterte Hemingway da han så filmen ved premieren. Utelatt i filmen er også de tallrike «fuck», «shit» og noen «cocksucker» som opprinnelig var en del av Hemingways bok. Disse ble sensurert også av forlaget ved utgivelsen, men Hemingway skrev for hånd inn de manglende ordene i minst to utgaver av boken.

I filmen befinner vi oss på den italienske siden av den østerriksk-italienske grensen. Frederic vender tilbake til leieren i sin ambulanse. Sammen med sin venn, den italienske legen Rinaldi, går han på byen, der han treffer den britiske sykepleieren Catherine. De to innleder et forhold, selv om det er i strid med det militære reglementet. Når en sjalu Rinaldi oppdager forholdet, får han Catherine forflyttet. Det blir starten på et trøblete avstandsforhold, i en verden preget av krig, død og grusomheter. olep

28

FØRSTE VERDENSKRIG PÅ FILM • NY KOPI! • STUMFILM MED LEVENDE MUSIKK

FØRSTE VERDENSKRIG PÅ FILM

TIRSDAG 9. SEPTEMBER KL. 21.00 ONSDAG 10. SEPTEMBER KL. 18.30

TIRSDAG 16. SEPTEMBER KL. 19.00 ONSDAG 17. SEPTEMBER KL. 21.00

The Big Parade.

Regi: King Vidor.

USA 1925.

Manus: Harry Behn, etter en roman av Laurence Stallings. Foto: John Arnold. Klipp: Hugh Wynn. Musikk: Jørgen Larsson akkompagnerer på piano. Medv.: John Gilbert, Renée Adorée, Hobart Bosworth, Karl Dane, Claire Adams, Claire McDowell m.fl.

Utleie: CiO. Engelske mellomtekster, utekstet. 35mm, s/hv, 2 t 20 min.

Gallipoli.

Regi: Peter Weir.

Australia 1981.

Manus: David Williamson, etter Bill Gammages roman “The Broken Years”. Foto: Russell Boyd. Klipp: William M. Anderson. Musikk: Brian May. Medv.: Mel Gibson, Mark Lee, Bill Hunter, Bill Kerr m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster.

35 mm, farger, 1 t 50 min.

THE BIG PARADE

GALLIPOLI

Hollywood-stumfilm på sitt beste

Historien om Churchills store tabbe

King Vidors The Big Parade er en av disse udødelige stumfilmklassikerne hvor alle elementene er så nær perfeksjon man kan komme. På samme tid en realistisk krigsfilm og en episk kjærlighetshistorie, var dette 1925s store film og gikk sammenhengende i nesten to år i New York.

John Gilbert gjør kanskje her sin livs rolle, som den livlige overklassegutten som i møte med brutaliteten i de franske skyttergraver langsom mister gnisten.

Den gryende kjærligheten til en fransk jente, kameratskapet med menn i fra alle samfunnslag, vanviddet ved fronten – alt blir skildret med en perfeksjonists nennsomme hånd. At filmen bruker tid på å bygge opp karakterene og historien er bare en styrke, så lenge hver enkelt scene er så god som her og faller naturlig inn i den overordnede fortellingen.

The Big Parade pløyde ny mark i USA ved sin realistiske fremstilling av krigens grusomheter. Vidor ble selv overrasket over hvor lite kontroverser hans antikrigsbudskap skapte i hjemlandet. Det eneste negative å spore kom fra England og deres tidligere kolonier. Filmen ble faktisk forbudt i Australia fordi den var «amerikansk propaganda», og britiske medier ga den hard medfart for å ha utelatt britiske soldater fra filmen.

Utenlandsk kritikk til tross – The Big Parade er Hollywood-stumfilm på sitt aller ypperste. En påkostet produksjon med tusenvis av statister, tanks, fly og forseggjort set-design. Det er rett og slett en fryd for øyet!

CiO/red.

Archie og Frank er to venner fra Australia som våren 1915 lar seg verve til krigen i Europa. De forlater barndommen, sorgløsheten og det storslåtte landskapet som de hører sammen med, og reiser til en fjern verdensdel hvor de skal utkjempe en krig som ikke helt er deres, men som de tror vil gjøre dem til menn.

Slaget ved Gallipoli sommeren 1915 var et av de alliertes største nederlag under den første verdenskrig. Det var først og fremst den unge Winston Churchill og den autoritative krigsministeren Lord Kitchener som sto ansvarlig for en plan de mente skulle forandre den fastlåste skyttergravskrigen. Allerede innen utgangen av 1914 hadde denne krigen medført over en million døde. Planen deres var å erobre Dardanelle-stredet fra Tyrkia, som var allierte med Tyskland. Britenes allierte i øst, Russland, hadde en stor flåte i Svartehavet som de stilte til de alliertes disposisjon hvis man kunne få kontroll over stredet. Styrken som ble satt inn mot Gallipoli besto av soldater fra England, New Zealand, Frankrike og Australia.

Gallipoli kan sees som en politisk film om Australias forhold til moderlandet, der den karikerer de britiske offiserer for hvem en ordre er en ordre. Det er også en anti-krigsfilm. Men mest av alt er kanskje filmen en ballade om vennskap, og om ikke å slippe levende fra det å vokse opp. olep

29

Grunnlovsjubileet 1814–2014 Norges ti

GRUNNLOVSJUBILEET 2 0 14 • TIDENES BESTE NORSKE FILMER

TORSDAG 7. AUGUST KL. 19.00 SØNDAG 10. AUGUST KL. 21.00

beste filmer gjennom tidene

Selv om det av naturlige årsaker ikke finnes film fra det som forgikk på Eidsvoll våren 1814, synes Cinemateket i Bergen at også vi definitivt skal markere at grunnloven vår er 200 år i år. Siden det heller ikke er laget særlig med film om det som skjedde på Eidsvoll for 200 år siden, har vi valgt vår egen innfallsvinkel til jubileet.

Vi viser de ti beste norske filmene gjennom tidene.

I anledning at den norske spillefilmen kunne feire 100 år i 2011, arrangerte filmmagasinet Rushprint en avstemming blant et tredvetalls norske filmkritikere, filmvitere, filmhistorikere og programmerere av festivaler og cinemateketer for å finne frem til de ti beste norske filmene som noensinne er laget.

Slike lister utløser selvfølgelig diskusjoner, men resultatet ble i hvert fall en liste med filmer som alle fortjener en oppsetning på ditt lokale cinematek. Så i de siste tre programmene som gjenstår av jubileumsåret vil vi presentere alle ti filmene. I dette programmet viser vi Kalde spor, Oslo, 31. august og Motforestilling.

De ti beste filmene er som følger: 1. Jakten (1959) Regi/manus: Erik Løchen

6. Motforestilling (1972) Regi/manus: Erik Løchen

2. Flåklypa Grand Prix (1975) Regi: Ivo Caprino

7. Reprise (2006) Regi: Joachim Trier

3. Oslo, 31. august (2011) Regi: Joachim Trier

8. Kalde Spor (1962) Regi/manus: Arne Skouen

4. Salmer fra kjøkkenet (2003) Regi: Bent Hamer

9. X (1986) Regi/manus: Oddvar Einarson

5. Ni Liv (1957) Regi/Manus: Arne Skouen

10. Fant (1937) Regi/manus: Tancred Ibsen olep

30

Kalde spor.

Regi: Arne Skouen.

Norge 1962.

Manus: Arne Skouen og Johan Borgen.

Foto: Ragnar Sørensen. Klipp: Bjørn Breigutu. Musikk: Gunnar Sønstevold.

Medv.: Toralv Maurstad, Henny Moan, Alf Malland m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 36 min.

KALDE SPOR Iskald samvittighet Året er 1944. Oddmund befinner seg på en hytte på vidden sammen med tolv krigs­ flyktninger som han skal lose ut til kysten, der en båt venter. Til tross for tidsnød og gode værforhold bestemmer Oddmund seg for å bli noen dager i hytten for å vente på at kjæresten Ragnhild skal komme opp fra bygda og slå følge med dem. Når hun dukker opp et par dager senere har det blåst opp til storm, men de er nå tvunget til å fortsette ferden umiddelbart for å rekke båten. Ragnhild får problemer i uværet, og Oddmund velger å sende flyktningene alene i forveien for å hjelpe henne tilbake. Etter at hun er i sikkerhet setter han etter flyktningene, men finner dem ikke igjen. Først om våren når snøen smelter dukker tolv lik opp under et stup. Femten år etter denne dramatiske hendelsen driver samvittigheten Oddmund til et oppgjør med fortiden.

Kalde spor er Arne Skouens siste okkupasjonsfilm og et av hans mørke, ekspresjonistiske drama. I denne filmen eksperimenterer han for første gang med filmens form, og gjør formen like viktig som historien. Den direkte inspirasjonen til filmen fikk Skouen fra Michelangelo Antonionis verker. Skouen ble imponert av den italienske filmskaperens suverene formfølelse og langsomme rytme, og mente dette ville passe til en norsk fortelling om fjell og ski, krig og oppgjør. Med det mektige fjellandskapet som kulisse lar Skouen en indre kamp om fortiden utspille seg på en truende og skjebnesvanger måte. olep/red.

GRUNNLOVSJUBILEET 2014 • TIDENES BESTE NORSKE FILMer • SØNDAGSMATINÉ

GRUNNLOVSJUBILEET 2 0 14 • TIDENES BESTE NORSKE FILMER

TIRSDAG 26. AUGUST KL. 19.00 ONSDAG 27. AUGUST KL. 21.00 SØNDAG 31. AUGUST KL. 13.00

SØNDAG 7. SEPTEMBER KL. 19.00 TIRSDAG 16. SEPTEMBER KL. 21.00

Oslo, 31. august.

Regi: Joachim Trier.

Norge 2011.

Manus: Eskil Vogt og Joachim Trier, etter en roman av Pierre Drieu La Rochelle. Foto: Jacob Ihre. Klipp: Olivier Bugge Coutté. Musikk: Torgny Amdam og Ola Fløttum. Medv.: Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava m.fl. Utleie: NFD. Norsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 35 min.

Motforestilling.

Regi, manus, klipp og musikk: Erik Løchen.

Norge 1972.

Foto: Knut Gløersen. Medv.: Espen Skjønberg, Per Theodor Haugen, Knut Husebø, Anne Marie Ottersen, Kari Rasmussen m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 37 min.

OSLO, 31. AUGUST

MOTFORESTILLING

En dag i byen

Øh.... hæ?!?

Anders har vokst opp på Oslo vest, hatt en privilegert barndom i en velstående og stabil familie og funnet seg naturlig til rette i den unge intellektuelle kultureliten.

Nå bor han på en avrusningsklinikk for narkomane utenfor Oslo. Han er preget av en altoverskyggende tomhetsfølelse, og finner selve tilværelsen meningsløs.

Vi møter Anders på en dag han skal inn til Oslo for et jobbintervju. Han drar tidlig til byen, og får tid til å besøke gamle venner. Den første han oppsøker er den gamle kompisen Thomas som også tok del i det utsvevende livet i tyveårene, men som nå har etablert seg som ung familiefar. Deres slentrende, men alltid poengterte og ærlige samtale legger grunnlaget for den oppriktige og nære tonen som preger filmen. Alvoret i Anders’ melankoli blir også artikulert på en genuin måte, spilt opp mot Thomas’ lykkelige, men normativt etablerte tilværelse.

Persongalleriet tatt i betraktning kan Oslo, 31. august minne om en 10-år-senerevariant av Reprise, hvor de en gang så entusiastiske unge mennene har kommet inn i den evinnelige tredveårsdepresjonen, men Triers vanskelige andrefilm er jevnere og mer fullendt, og tematikken behandles med en sjelden modenhet. Drømmene og fremtiden er borte, men det er fremdeles rom for en diskusjon om meningen bak det hele.

Bfk/red.

Motforestilling ligner ingen andre norske filmer. Den er fullstendig unik både i form, innhold og intensjon. Det er en studie i planvridning og sirkulær tid, og med en handling det er umulig å gi et fornuftig referat av. Handlingen har tre plan: det første planet er bilder fra en filminnspilling. Scener fra filmen som blir spilt inn utgjør det andre planet. På det tredje planet er vi vitne til en kjærlighetshistorie mellom to av skuespillerne. De tre nivåene er vevd sammen uten klare overganger. Det som skjer på ett plan kan godt få konsekvenser på et annet. Samtidig reflekterer karakterene over historiene som fortelles, filmens vesen, kjærligheten og forskjellige politiske spørsmål.

Motforestilling er den andre og siste spillefilmen Erik Løchen regisserte. Han debuterte med den fantastiske Jakten i 1959 – tidenes beste norske film i følge Rushprints kåring. Det skulle gå tretten år før han fikk gjort Motforestilling, som ikke står noe tilbake for debuten med sitt intrikate og fascinerende lek med filmmediet. Årsaken til at det tok så lang tid – og at han aldri fikk en ny mulighet – var nok at hans visjonære og nyskapende filmspråk ikke ble forstått av samtiden.

Kanskje var også episoder som da Løchen i et møte med filmkonsulenten startet det hele med å gå bort til konsulentens skap, åpne det og brøle «halloooo!» med på å begrense mulighetene hans til å få finansiert prosjektene sine. olep 31

C i n e m a t e ke t

Double bill:

S ja k k I forbindelse med at Sjakk-OL arrangeres i Tromsø 1. til 14. august kjører vi en double bill med to filmer av høyst varierende valør, men hvor sjakk står sentralt i begge.

Ingmar Bergmans Det syvende segl (se egen omtale) inneholder det som utvilsomt er tidenes mest ikoniske sjakkscener festet til film. Her utfordrer en arme ridder selve Døden til et sjakkparti på liv og død.

Partiet som spilles i filmen har selvfølgelig blitt analysert av sjakk-kjennere, og her kommer Bergman noe dårlig ut hva gjelder sjakk-kunnskap. Uansett skal vi ikke ta fra ham følgende: Det skal en hel del mot og litt genialitet til å lage en film om livet, døden og Gud, og 32

så la hele filmens bærende element være et parti sjakk.

Døden har forøvrig de svarte brikkene.

Computer Chess (se egen omtale) er en film om en ganske annen side av spillet. I en uvanlig tidsriktig koloritt følger vi en gjeng ultra-nerder tidlig på 1980tallet, hvor oppdraget er å lage programmer som kan slå en stormester i sjakk. Mumblecore-regissør Andrew Bujalski tar den helt ut i forsøket på å gjenskape dette smått mytiske miljøet ved inngangen til data-alderen.

Når sant skal sies er det påfallende hvor få brukbare filmer som har blitt laget om sjakk. Man har noen Gasparov- og Fischer-dokumentarer av varierende kvalitet, og noen fiksjonsfilmer om Fischer som heller ikke skiller seg veldig mye ut. Kanskje har det å gjøre

med at kompleksiteten i et parti mellom stormestere ikke oversettes så lett til populærfilmens krav om spenningskurve og plotstruktur. Men kanskje endrer det seg snart. «Pawn Sacrifice» er arbeidstittelen på en film som først ble vagt linket til David Fincher, og med Tobey Maguire i hovedrollen som Bobby Fischer.

Fincher ble ikke regissøren av «Pawn Sacrifice», men Maguire er med og filmen er per i dag i postproduksjon. Så hvem vet, kanskje ser vi snart en storfilm om sjakk hvor spillet er med på sine egne premisser.

Sigurd Wik

Helaften, kun kr. 60/120 for begge filmene!

DOUBLE BILL : SJAKK PÅ FILM

DOUBLE BILL : SJAKK PÅ FILM

ONSDAG 13. AUGUST KL. 19.00 TORSDAG 14. AUGUST KL. 21.00

ONSDAG 13. AUGUST KL. 21.00 TORSDAG 14. AUGUST KL. 19.00

Det sjunde inseglet.

Regi og manus: Ingmar Bergman.

Sverige 1957.

Foto: Gunnar Fischer. Klipp: Lennart Wallén. Musikk: Erik Nordgren. Medv: Max von Sydow, Bengt Ekerot, Gunnar Björnstrand, Bibi Andersson, Nils Poppe m.fl.

Utleie: NB. Svensk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 36 min

Computer Chess.

Regi, manus og klipp: Andrew Bujalski.

USA 2013.

Foto: Matthias Grunsky. Medv.: Kriss Schludermann, Tom Fletcher, Wiley Wiggins, Patrick Riester, Kevin Bewersdorf m.fl. Engelsk tale, utekstet.

Digital kopi, s/hv og farger, 1 t 32 min.

DET SYVENDE SEGL

COMPUTER CHESS

Når Døden banker på, da spiller man sjakk

Nerdenes hevn

Ingmar Bergman går rett på sak når han skal lage film om de evige spørsmålene.

En hvilken som helst regissør kunne vaklet i det han lot Døden selv vasse rundt i strandkanten med ljå og svart kappe. Men så er ikke Bergman en hvilken som helst regissør heller. Om Det syvende segl har han sagt at selv om den ikke er perfekt, så er filmen en av dem som lå hans hjerte nærmest.

Filmen er lagt til Sverige på 1300-tallet, og blander middelalderske tema med en psykologisk innsikt som gjør at filmen fremdeles kjennes moderne. Landet er rammet av den store pesten, og dette preger befolkningen på ulike måter. Samtidig har en ridder akkurat vendt hjem fra Korstogene og blir innhentet av Døden. For å forlenge sin tid på jorden utfordrer han Døden til et parti sjakk. Hvis ridderen vinner kan han returnere til sin kone. Hvis Døden vinner er hans liv på jorden over.

Døden overrasker med å akseptere utfordringen, og med tiden ridderen vinner søker han etter svar på spørsmål menneskene alltid har stilt.

Bildet av Døden som spiller sjakk i Det syvende segl har fått ikonstatus. Det har også blitt gjenstand for utallige hyllester og referanser innen populærkulturen. Verdens kanskje mest kjente Bergman-fan, Woody Allen, beskriver sluttscenen i Det syvende segl som «...en av de mest minneverdige scenene i filmhistorien». olep/red.

I 1980 samles en broket gjeng med datanerder på et slitent hotell for å delta i en konkurranse i computersjakk. Ved hjelp av gigantiske maskiner og avanserte algoritmer prøver de å sette den medbrakte sjakkmesteren sjakk matt. Håpet er ikke bare å lage datamaskiner sterke nok til å slå stormesteren, men også å bane veien for kunstig intelligens. På hotellet møtes siste rest av 1970-tallets hippiebevegelse den nye tidens teknologioptimister, og nerdene som leder an er både troverdig og elskverdig framstilt. Computer Chess er en humoristisk og nostalgisk godbit om menneskene som forandret verden.

Andrew Bujalski, gudfaren av «mumblecore» og regissør av indiefilmer som Funny Ha Ha (2002) og Beeswax (2009), har laget en passe sprø og høyst analog hyllest til fortidens ultra-nerder. Det er et fantastisk stykke tidsbilde, hvor mesteparten av filmen er skutt på originale 70-talls bilderør-kamera. Det blir ikke mer indie enn dette, for Computer Chess får Bujalskis tidligere lavbudsjettsfilmer til å se ut som velpolerte storproduksjoner.

For de litt mer analytisk anlagte har filmen et fint undertema: I forsøket på å lage mentalt overlegne maskiner, fremstår disse sosialt utilpassede nerdene som lite annet enn pinefullt menneskelige. sw

33

SERGEJ PARADJANOV poetisk filmgigant

34

Sergej Paradjanovs filmer er meget ukonvensjonelle – de er markant annerledes fra det meste annet i filmhistorien. Så fikk da også regissøren merke at det hadde sin pris å stikke seg ut i det etterkrigstidens Sovjetunionen.

S

ergegej Paradjanov (Sarkis Paradjanian) ble født av armenske foreldre i Tiblisi, Georgia i 1924. Han studerte på filmskolen VGIK i Moskva fra 1946 til 1952, og arbeidet som regiassistent og regissør på en del tradisjonelle kort- og spillefilmer ved Dovsjenkostudio­ene i Kiev, Ukraina. Av myndighetene ble han ansett som en «ufarlig» regissør helt til han i 1964 laget det rike, poetiske mesterverket Fortidens skygger (se egen omtale), sovjetisk films største internasjonale suksess siden Panserkrysseren Potemkin (1925). For Paradjanov ble denne filmen imidlertid starten på mange år med politisk forfølgelse, arbeidsforbud og fengsel, til tross for priser og internasjonal berømmelse.

Historien som fortelles i Fortidens skygger er relativt enkel og velkjent, men måten Paradjanov forteller den på er grensesprengende. Å si at Fortidens skygger bryter med alle filmens tradisjonelle narrative koder og representasjonssystemer er et understatement – til tider ser filmen ut som en dekonstruksjon av «filmen slik vi kjenner den». De fleste kritikerne hadde problemer med å beskrive det de hadde sett. Adjektiver som hyppig ble brukt om filmen var «hallusinatorisk», «berusende» og «delirisk». Paradjanovs bevisste estetiske strategi var å utfordre og utforske konvensjonene omkring det filmatiske roms natur og forholdet mellom tilskuer og lerret.

Fortidens skygger er en dypt psykologisk film. Den dreier seg mer om myter og det underbevisste enn om konvensjonell fortelling. Filmen er rik på både freudianske og jungianske bilder. Paradjanov/Sjendejs originaltittel – «Skygger av glemte forfedre» – peker mot «den kollektive underbevissthets arketyper», og filmen handler på ett plan om menneskehetens fellesopplevelser: kjærlighet, desperasjon, ensomhet og død.

Symbolikken og psykologien utfolder seg ikke bare på handlingsplanet, men også gjennom lyd, musikk og farger. De motstridende synsvinklene og de «umulige» kameravinklene forvirrer tilskueren. Den individuelle synsvinkel utraderes, og det foreslås et kollektivt perspektiv. Gjennom hele filmen påtvinger Paradjanov tilskueren dette spørsmålet: Gjennom hvilke øyne ser jeg? Fra toppen av et tre, fra bunnen av en dam, fra senteret av en voldsom 360°-rotasjon – gjennom hvilke øyne? Det kan bare finnes ett svar: Vi ser denne filmen gjennom øynene til noe som er større og eldre enn hele menneskeheten, som er overalt samtidig, som skjelner mønstre midt i detaljene, dybde i flaten og flathet i dybden, hva tingene er og samtidig hva de ikke er. Fortidens skygger er et kraftig vitnesbyrd om filmens styrke som religiøs kunst, og dens skaper var en Guds poet.

Fortidens skygger var blant de første filmene i en ny tendens blant unge sovjetiske filmarbeidere – fra tidlig på 1960-tallet ble de mest interessante sovjetiske filmene ikke spilt inn i det sentrale Mosfilm-studioet: de ble produsert i de regionale studioene, spesielt i Ukraina og Georgia. Senere kjente regissører som Andrej Tarkovskij og Andrej Kontsjalovskij tok også opp en del filmer i regionene – mange mener at denne tendensen begynte da Tarkovskij spilte inn Ivans barndom i Ukraina i 1962 (riktignok produsert av Mosfilm).

Disse filmene skildret lokal historie, folklore, tradisjoner, myter og religion. Man begynte å lage filmer der

form og innhold ikke lenger bar preg av den rådende sosialrealismen; måten filmen ble fortalt på var mer vektlagt enn selve handlingen.

Etter at Paradjanov hadde laget Fortidens skygger ble imidlertid den nye bevegelsen oppfattet som et problem av Moskva-myndighetene. Filmens vektlegging av etniske elementer ble tolket som opprørsk ukrainsk nasjonalisme (Paradjanov var da også uttalt nasjonalist), og filmens «formalisme» ble sett på som motvilje mot den offisielle sovjetiske sosialrealistiske estetikk. Det ble lagt hindringer i veien for kinovisninger fra Sovkino-representanter. Paradjanov ble personlig angrepet av Partisekretæren for å ha «ideologiske problemer», og ble nektet utreise til de mange internasjonale filmfestivalene som inviterte ham. I de ti årene som fulgte fikk han refusert ti av sine manuskripter, og måtte ta jobb som manusassistent på og skuespiller i andre regissørers filmer. Han hadde blant annet en liten rolle i Tarkovskijs Solaris (1972).

Et prosjekt slapp imidlertid igjennom. Paradjanovs neste filmdikt, Granateplenes farge (se egen omtale), ble produsert i Armenia i 1969. De sovjetiske myndig­ hetene reagerte imidlertid også meget negativt på denne «formalistiske og lite sosialistiske» filmen.

35

Den ble lenge nektet vist, og kom først i begrenset kinodistribusjon tidlig på 1970-tallet – klippet om og forkortet av regissøren Sergej Jutkevitsj uten Paradjanovs godkjennelse. Paradjanovs originale verk er nok dessverre tapt for alltid. De siste årene har imidlertid Martin Scorsese og hans World Cinema Foundation brukt mye tid på å gjenskape filmen. Ved årets filmfestival i Cannes ble det presentert en digital versjon som er tilnærmet identisk med den versjonen som hadde premiere i Yerevan i 1969. Selv om også denne kopien til en viss grad hadde blitt sensurert av myndighetene i forhold til hva Paradjanovs intensjoner hadde vært, var det i hvert fall en versjon regisøren kunne gå god for. Det ble imidlertid med denne ene visningen 36

før Jutkevitsj slapp til med saksen etter ordre fra de sentrale myndighetene. Kopien vi viser er imidlertid den «nye» versjonen fra World Cinema Foundation, som kun har vært vist i Cannes, Bologna og hjemlandet Armnenia før den vises hos oss.

Det er Armenske ikoner og bilder som danner mønster for komposisjonen i mange av Granateplenes farges bilder; objekter og personer er emblematisk avbildet, perspektivene er forflatet og blikkene er frontale. Mange av scenene er modellert etter folkelige maske- og mimetradisjoner. På modernistisk manér er lyden konsekvent adskilt fra bildene, det er ingen synkron dialog. Lyd og musikk blir brukt i «blokker» for å understreke filmens struktur og knytte forbindelser mellom kapitlene. Ofte brukes springklipp for å bryte opp flyten i filmen, og i ellers realistiske scener kan det plutselig dukke opp surrealistiske allusjoner.

Filmens estetiske nettverk er dualistisk; lyd separeres fra bilde, lyd settes opp mot lyd, bilde mot bilde, uttrykk mot uttrykk. Tematisk er hovedvekten lagt på dualitetene hellig/verdslig og kvinne/mann. Det er i det hele en rimelig abstrakt og sanselig film, av mange i dag regnet som Paradjanovs hovedverk.

I 1973 sendte Paradjanov et langt telegram til den sovjetiske filmminister, der han protesterte mot forfølgelsen av opposisjonelle og kunstnernes tilstand i landet. To dager senere, 17. desember, ble han arrestert.

Etter en forvirrende rettsak, der også anklager som pornografi og homoseksualitet ble trukket inn, ble han i 1974 dømt til seks års hardt arbeid i Gulag – for svartebørshandel med kunstgjenstander. Dommen var likevel klart politisk. Etter en internasjonal kampanje ble han løslatt i 1977, og dro tilbake til Tbilisi, antagelig under politiovervåkning. Han ble lenge nektet å arbeide i filmindustrien, og det var først i 1984 han brøt stillheten med nok en betydelig film, Legenden om Surams

festning (se egen omtale). Det så da ut til at det kulturelle klimaet i Sovjetunionens filmindustri var blitt såpass mye lettere at han kunne fortsette å arbeide.

Som i sine tidligere filmer forteller Paradjanov i nesten uhørt vakre tablåer, av og til episoder som driver handlingen framover, av og til rent poetiske innskudd, ofte med sterk billedsymbolikk. Flere sider ved Legenden om Surams festning er knyttet til middelalderens ikoner, ikke minst billedkomposisjonen, der helheten er viktigst. Man kan også merke en sterk stilisering. Det er ingen «skuespillernes film», men en film der ansikter, steder og bevegelse mikses sammen av Paradjanov (og manusmedarbeider Dodo Abashidze) for å hylle gammel nasjonal kultur på en modernistisk måte. Hele filmen ble tatt opp på location, og anakronismene som man tror har sneket seg inn (f.eks. olje-tankere i bakgrunnen på havnen i Gulansharo) er plassert der for å vise båndene mellom gammel kultur og nåtiden.

Et av de mest ukonvensjonelle aspektene ved filmen er fraværet av sømløs klipping helt fram til sluttscenene.

Alle tagningene er stort sett strengt skilt fra hverandre som selvstendige dekorative meningsbærere. Og fortellingen hopper fra sted til sted i tiden, løper i sirkel tilbake til seg selv og snirkler seg gjennom utmattende gjentakelser før den brått er tilbake i riktig leie. Filmen er delt opp i navngitte kapitler, noe som gjør historien lettere forståelig, samtidig som denne montasjeteknikken er en utfordring til våre moderne seervaner.

I 1988 kom det som skulle bli hans sist film, AshikKerib (se egen omtale), et romantisk drama basert på et dikt ved samme navn, skrevet av Mikhail Lermonotov.

Sergej Paradjanov rakk aldri å gjøre ferdig sin neste film «Khostovanank» – den antagelig estetisk mest originale filmskaper i sovjetisk etterkrigsfilm døde nemlig i 1990.

Red./Ole Petter Bakken

SERGEJ PARADJANOV • SØNDAGSMATINÉ • n y r e stau r e rt 4 k- ko p i

SERGEJ PARADJANOV

SØNDAG 17. AUGUST KL. 13.00 ONSDAG 20. AUGUST KL. 21.00 søndag 24. AUGUST KL. 19.00

SØNDAG 31. AUGUST KL. 19.00 TIRSDAG 2. SEPTEMBER KL. 21.00 Teni zabytykh predkov.

Regi: Sergej Paradjanov.

Sovjetunionen 1964.

Manus: Sergej Paradjanov og Ivan Sjendej, basert på M. Kotsiubinskijs «Ville hester av flammer». Foto: Juri Ilienko. Klipp: M. Ponomarenko.

Musikk: M. Skorik. Medv.: Ivan Nikolaitsjuk, Larissa Kadosjnikova, Tatjana Bestaeva, Spartak Bagashvili, flere gutsul-innfødte.

Utleie: Russian Cinema Council.

Russisk tale, engelske undertekster.

Digibeta, farger, 1 t 35 min.

Nran Goune/Tsvet granata/Sayat Nova.

Regi og manus: Sergej Paradjanov, med utdrag av Sayat Novas dikt.

Sovjetunionen 1969.

Foto: Suren og M. Sjakhbazian. Klipp: Sergej Paradjanov og M. Ponomarenko.

Musikk: Tigran Mansurian. Medv.: Sofico Chiaureli, M. Aleksanian, V. Galstian m.fl. Utleie: World Cinema Foundation. Armensk tale, engelske undertekster. DCP 4K, farger, 1 t 13 min.

GRANATEPLENES FARGE

FORTIDENS SKYGGER

Montasjefilm 2.0

Det internasjonale gjennombruddet

Granateplenes farge sentreres rundt den armenske 1700-talls-poeten Arutiun Sayadin – også kjent som Sayat Nova; Sangens Konge. Paradjanov har ikke laget en historisk korrekt eller konvensjonell biografisk film. En serie maleriske bilder er sammenvevd til tablåer som skildrer forskjellige stadier i Sayat Novas liv. Nasjonalisten Paradjanov har laget en åndelig biografi der Sayat Nova blir et kristussymbol i en hymne til det som i 1969 var en forsvunnet nasjon.

Granateplene blør sin saft, saften formes til en flekk; et kart over det gamle Armenia. Vi møter Sayat Nova som ung teppeveverlærling, hoffmusiker, munk og aldrende erkebiskop. En muse – hans kvinnelige dobbeltgjenger – ledsager ham gjennom livet, og han møter også sitt barndoms jeg. Paradjanov forsøker ikke å rekonstruere historiske hendelser og miljøer, men viser med hengivenhet objekter fra fortiden slik de fremstår i dag: bygninger, skinninnbundne bøker, vinboller osv.

Granateplenes farge kan ikke kalles lett tilgjengelig, ettersom mange av filmens meningsbærende symboler er særegne for kulturen den har sitt utspring i. På den andre siden er mange av lyd- og bildestrategiene umiskjennelig modernistiske, og dermed forståelige for vestlige blikk.

Filmhistorikere beskrev lenge Eisenstein som en mester uten disipler. Granat­ eplenes farge er med sin stilisering og montasje et ekstraordinært, unikt verk, en film som fører Eisensteins arv videre. olep/red.

Fortidens skygger ble vist på vestlige filmfestivaler i 1965, og man så øyeblikkelig at sovjetisk film hadde fått et nytt geni på linje med Sergei Eisenstein og Aleksandr Dovsjenko. For Fortidens skygger bryter med alle filmens tradisjonelle narrative koder og representasjonssystemer. De fleste kritikerne hadde problemer med å beskrive det de hadde sett. Adjektiver som hyppig ble brukt om filmen var «hallusinatorisk», «berusende» og «delirisk». Filmen vant 16 internasjonale priser og ble sluppet på kino i USA og Europa til kritikernes jubel.

Fortidens skygger er basert på et forelegg av den fremstående ukrainske forfatteren Kotsiubinskij, men hadde også røtter i en gammel karpatisk legende som finnes i forskjellige varianter i kulturer verden over. Som historiene om Tristan og Isolde eller Romeo og Julie, er dette en fortelling om kjærligheten som overvinner døden.

Langt inne i de karpatiske fjellene lengst vest i Ukraina, avskåret fra resten av verden, lever gutsulene, et stolt, vilt bondefolk. Historien tar til i Ivan og Marisjkas barndom. Faren hans blir drept av faren hennes i et raseriutbrudd, noe som starter en blodfeide mellom de to familiene. Allerede som barn blir Ivan og Marisjka trukket mot hverandre av sterke åndelige krefter. I puberteten blir tiltrekningen også fysisk. De blir imidlertid adskilt, og da Marisjka tragisk drukner kort tid etter, går Ivan inn i en dyp sorg. Etter en tid vender han tilbake til de levende, og forsøker å oppleve kjærligheten hos en annen kvinne, Palagna. Ivans ekteskap med henne overskygges imidlertid av hans tanker om sin avdøde elskede. olep/red.

37

SERGE j PARADJANOV

SERGE j PARADJANOV

ONSDAG 10. SEPTEMBER KL. 21.00 SØNDAG 14. SEPTEMBER KL. 19.00

SØNDAG 21. SEPTEMBER KL. 19.00 TIRSDAG 23. SEPTEMBER KL. 21.00

Legenda o Suramskoy kreposti.

Regi: Sergej Paradjanov.

Sovjetunionen 1984.

Manus: Vazha Gigashvilli, etter en roman av Daniel Tchonqhadze. Foto: Juri Klimenko og Sergo Sikharulidsje.

Klipp: Kora Tserosje. Musikk: Djansug Kakidsje. Medv.: Veneriko Andsjhaparidsje, Dodo Abasjidse, Sopiko Dsjiaureli, Duduksana Tsjerodsje, Tamar Tsisishuili m.fl.

Utleie: Russian Cinema Council, Moskva.

Russisk tale, engelske undertekster.

Digibeta, farger, 1 t 28 min.

Ashik-Kerib.

Regi: Sergej Paradjanov.

Sovjetunionen 1988.

Manus: Gia Badridsje, etter Mikhail Lermontov roman. Foto: Albert Javurian. Musikk: Tsjhavanshir Kuliev.

Medv.: Jurij Mgoyan, Veronique Matonidsje, Levan Natroshvili, Sofiko Tsjiaureli, R. Tsjkjlkvadsje m.fl. Utleie: Russian Cinema Council, Moskva.

Russisk tale, engelske undertekster.

Digibeta, farger, 1 t 13 min.

LEGENDEN OM SURAMS FESTNING

ASHIK-KERIB

Et evig posjekt

Oppgjør med et lidende kunsterliv

Legenden om Surams festning bygger, som i Paradjanovs to forrige filmer, på den mytiskreligiøse forestillingsverden (med hedenske røtter) i området sør for Kaukasus.

Filmen rommer minst tre fortellinger, innvevd i hverandre. Først historien om de unge elskende Vardo og Durmisjkan som skilles av skjebnen. Durmisjkan gifter seg med en annen, og Vardo bestemmer seg i sin sorg for å bli spåkvinne. Så historien om Osman Aga, georgieren som etter lang tid i utlendighet er blitt en rik kjøpmann og har konvertert til islam – og som nå vender tilbake til sitt hjemland og sine forfedres religion. Og endelig rammefortellingen – en eldgammel georgisk legende – om festningsverket i Suram som aldri kan bygges helt ferdig. Festningen vil bli en vital del av forsvaret av Georgia, men murene raser sammen gang på gang. Spåkvinnen Vardo forklarer at festningen bare kan bli bygget ferdig dersom en høy, vakker gutt med blå øyne frivillig lar seg sperre inne i murene. Denne gutten er Zurab, Durmisjkans sønn, hvis navns lydlikhet med festningen ser ut til å ha bestemt ham til å bli en del av den. Zurab godtar sin skjebne, ifører seg hjelm og rustning, og med hjelp av sin venn sekkepipeblåseren Simon tar han om natten plass inne i murverket hvor han smører seg inn med egg og jord. Ved morgengry er festningen ferdig.

Legenden om Surams festning er, med sin nesten deliriske blanding av alvor og humor, arkaismer og modernismer, heteroseksualitet og homoerotikk, unik og uetterlignelig. olep/red.

Fordi han ikke får en rik handelsmanns datter, drar den unge trubaduren Ashik Kerib ut på en reise etter lykken, og et håp om å skaffe seg penger. På veien spiller han i bryllup for blinde og døvstumme, blir fengslet av en ond sultan og rir en flyvende hest tilbake tidsnok til å få sin elskedes hånd.

Mer enn i sine tidligere filmer er hovedpersonen et gjennomsiktig surrogat for filmskaperen. Den pittoreske 1001-natt lignende historien er et uttrykk for de triumfer, det slit og den tvil som kunstneren – aka Paradjanov – er besatt av. I den forstand at den handler om en kunstnerkarriere skadet av et uforstående publikum og nådeløse myndigheter – og for ikke å snakke om alle slags fysiske fristelser og sjelelig angst, slekter filmen på Federico Fellinis 8 1/2 (1963) og Woody Allens nevrotiske variant Stardust Memories (1980). Men Paradjanov, som har lidd virkelige tilbakeslag hardere enn Fellini og Allen kunne drømme om, har kvittet seg med alle former for selvmedlidenhet. Karakteristisk nok avviser Paradjanov å ta inn problemene, for slik å produsere et smertelig sjeledrama, men eksternaliserer dem lystig i dans, pantomime og mysteriespill. Han setter tydelig poesien fremfor prosahistorien, bilder fremfor dramaturgi og farger fremfor dialog.

CiO/red.

38

VISNINGER ONSDAG OG SØNDAG KL 19:00 I KINOSALEN TIVOLII PÅ KVARTERT FOR MER INFO, OPPDATERINGER OG PROGRAM SE BERGENFILMKLUBB.NO NFK MEDLEMSKAP (INKL. FILM) 100 KR, FILM 50 KR

W

stumfilm med levende musikk W

Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pionertiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informasjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene.

Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag.

Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjern40

synet, eller datamaskinen – samme hvor stor skjermen din måtte være.

Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. En ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de fotokjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnsyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart. olep

Om musikeren Jørgen Larsson er utdannet pianist fra Grieg­akademiet og har en master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim.

Han startet BEK i 2000 og ­Lydgalleriet i 2007.

Siden 1997 har han vært Cinematekets faste stumfilmpianist og har spilt til over 50 spillefilmer, alt fra Keaton til Murnau. Selv om all musikken er fritt improvisert, ligger stilen tett opp til filmenes tidspalett, med forankring i senromantikkens tonalitet og uttrykk.

PROGRAMMETS STUMME • STUMFILM MED LEVENDE MUSIKK

The Freshman.

TIRSDAG 19. AUGUST KL. 19.00 Regi: Fred C. Newmayer og Sam Taylor.

TORSDAG 21. AUGUST KL. 21.00 USA 1925.

SØNDAG 24. AUGUST KL. 13.00 Manus: Sam Taylor, Ted Wilde, John Grey og Tim Whelan.

Foto: Walter Lundin. Klipp: Allen McNeill.

Musikk: Jørgen Larsson akkompagnerer på piano. Medv.: Harold Lloyd, Jobyna Ralston, Brooks Benedict, James Anderson, Pat Harmon, Pete the Dog m.fl.

Utleie: Egen kopi. Engelske mellomtekster, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 16 min.

THE FRESHMAN Den første college-filmen The Freshman var Harold Lloyds mest suksessfulle film. Den var uhyre populær, og startet en bølge med college-filmer som ikke har lagt seg enda.

Vi møter Harold Lamb, en nerdete collegestudent som gjør hva som helst for å bli populær på campus – til og med presse seg inn på skolens fotballag til tross for null talent i spillet. Med en fantastisk positiv innstilling, men manglende sosiale antenner, tar det lang tid før Harold forstår at det beste i blant er å være seg selv.

Lloyd, Charlie Chaplin og Buster Keaton regnes som de tre store komikerne fra stumfilmperioden. Og selv om de to andre nok er mer berømt i dag enn Lloyd, var det hans filmer som spilte inn mest penger på siste halvdel av 1920-tallet. Ingen stumfilmskuespiller – uansett genre – tjente mer enn Harold Lloyd i de siste årene før lydfilmen overtok.

Lloyd lagde nesten 200 filmer i sin karriere, som spant seg fra en-aktere i 1914 til 1947. Mest berømt er han nok for sin karakter «brillemannen». Denne karak-

teren var en ung, ambisiøs, ressurssterk og ærlig mann fra landsbygden som dro til storbyen med mål å klatre på karrierestigen og bli suksessfull – en type man fant tusenvis av i USA på 1920-tallet og som dermed ga god gjennkjennelseseffekt hos publikum.

Det er flere årsaker til at Lloyd er mindre kjent i dag, og ironisk nok er kanskje den viktigste årsaken at han i likhet med Chaplin – og til forskjell fra Keaton – hadde full kontroll over filmene sine. For der Chaplin jobbet iherdig med å få vist sine filmer til nye generasjoner så lenge han levde, nektet Lloyd å vise sine filmer på kino med mindre de ble akkompagnert av et fullt orkester. Han hadde ikke laget dem for å bli klimpret til av en ensom pianist som han sa. Dette kravet ble aldri innfridd, og når han i tillegg krevde flere hundre tusen dollar for fjernsynsvisninger av filmene ble de liggende på hyllene i hans personlige arkiv. Ingen var villig til å betale det han krevde.

De senere tiårene har han imidlertid fått sin renessanse, gjennom re-utgivelser av Safety Last (1923) og nettopp The Freshman som imponerer et nytt publikum.

De fysiske stuntene Lloyd selv utfører i sine filmer er ekstra imponerende med tanke på at han fikk blåst av seg tommel og pekefinger på høyre hånd i en eksplosjon under opptak av en reklamefilm i 1919. Det var et handikap han klarte å skjule i mange år ved å alltid å bære hvite hansker, slik at hansken dekket til protesen som han hadde på høyre hånd. Det var viktig for Lloyd at ikke publikum fikk vite om hans handikap – han var redd det ville ta fokus vekk fra det komiske om publikum tenkte på at han hadde mistet to fingre hver gang de så ham på lerretet. olep 41

PÅ OPPFORDRING

Le goût des autres.

Regi: Agnès Jaoui.

Frankrike 2000.

Manus: Agnès Jaoui og Jean-Pierre Bacri.

Foto: Laurent Dailland. Klipp: Hervé de Luze.

Musikk: Jean-Charles Jarrel. Medv.: Jean-Pierre Bacri, Anne Alvaro, Alain Chabat, Agnès Jaoui, Gérard Lanvin m.fl. Utleie: NFK. Fransk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 52 min.

DE ANDRES SMAK Fordommer du ikke visste du hadde Herr Castella er en uskolert entreprenør. Han har en kone som er mest opptatt av overdådig innredning og hunden sin. De har med andre ord flust med reell kapital, mens det skorter på den kulturelle. Castella blir overtalt av sin sekretær til å ta engelsktimer og han ansetter skuespillerinnen Clara. Han gir henne snart sparken, men ser henne igjen på en teaterforestilling.

Med stor entusiasme og like stor uvitenhet går Castella inn for å bli en del av hennes kunstnermiljø og å vinne 42

hennes gunst. Å overtale Clara viser seg å bli vanskelig, ettersom hun i likhet med Castella, og ja, alle egentlig, har sine egne fordommer.

De andres smak er en slags romantisk komedie, men samtidig en intellektuell tungvekter som har mer til felles med Annie Hall (se egen omtale) enn Du har m@ il (1998). Den er også et herlig ensemblespill bestående av en rekke originale bikarakterer i Castella og Claras kretser. Blant disse finner vi en fløytespillende sjåfør,

TIRSDAG 12. AUGUST KL. 18.00 SØNDAG 17. AUGUST KL. 21.00

en livsglad og hasjselgende bartender og en livvakt med høye moralske prinsipper.

Møtet mellom de forskjellige karakterene blir skildret med ironi og subtil humor. Fremstillingen av karakterene utfordrer ideen om selvstendige dannede preferanser, og viser hvordan smak preges av sosial herkomst. Det blir også virkelig illustrert når Castellas kone påtar seg å lære bort sine interiørkunnskaper til sin svigerinne. Er de andres smak noe man kan forstå i det hele tatt? Samtidig vises det hvor inspirerende et møte med en ulik person kan være, og at selv tilsynelatende håpløse typer kan være dynamiske og klare å bryte med sine vante mønstre. Det er fint å bli minnet på at finnes håp for alle.

Regissør og skuespiller Agnès Jaoui oppnådde anerkjennelse både i hjemlandet og internasjonalt for sin regidebut De andres smak. Den stakk av med 4 César-priser i 2001, blant annet for biroller til Gérard Lanvin og Anne Alvaro, samt for beste film og beste manus. red./olep

PÅ OPPFORDING

Crna macka, beli macor.

Regi: Emir Kusturica.

Jugoslavia/Frankrike/Tyskland 1998.

Manus: Emir Kusturica og Gordan Mihic.

Foto: Thierry Arbogast. Klipp: Svetolic Zajc.

Musikk: Dr. Nelle Karajlic, Vojislav Aralica og Dejan Sparavalo. Medv.: Bajram Severdzan, Srdjan Todorvic, Branka Katic, Florijan Ajdini m.fl. Utleie: NB. Serbisk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 2 t 9 min.

SORT KATT, HVIT KATT Pitbull. Terrier.

Sort katt, hvit katt forteller historien om to sigøynerfamilier ved Donau. Familieoverhodene er to sigarrøykende gamle sulliker med bare noen gulltenner igjen. Familienes forretningsvirksomhet består av byttehandel med russere på frakteskuter langs elven, og av å stjele alt de kommer over. Unge Matko er ikke bare en skurk, han er en klønete skurk. Når Matko forsøker å stjele flere tankvogner fra jernbanen, blir han lurt av sønnen i den andre familien. Det påføl-

gende spetakkelet inkluderer aggresive sigøynere, kriminelle jugoslaver, uzi-veddemål, og to bestefedre som gjenoppstår fra de døde.

Etter den politiske Under jorden (1995), vendte Kusturica her tilbake til komedien. I den kanskje vanskeligste sjangeren av dem alle gir regissøren oss et utsøkt stykke underholdning. Sort katt, hvit katt er fremragende fotografert, særlig de romantiske scenene ved sjøen og i solsikkeåkeren. Selv om filmen

SØNDAG 24. AUGUST KL. 21.00 ONSDAG 27. AUGUST KL. 18.30 TORSDAG 28. AUGUST KL. 21.00

er profesjonelt laget, er den ikke glattpolert som de fleste kommersielle produksjoner. Først og fremst klarer filmen å formidle en enorm entusiasme i forhold til det å fortelle en totalt usannsynlig historie.

Sort katt, hvit katt var opprinnelig begynnelsen på en dokumentar om musikerne i Under jorden. Etter hvert som Kusturica fikk innblikk i deres verden, ­utviklet en ny historie seg, og dokumentaren gikk over til å bli en spillefilm. Sort katt, hvit katt har dermed ikke bare et avsindig plot og besynderlige karakterer, men også den obligatoriske sigøynermusikken med fiolin, gitar, blåsere og trekkspill. De fleste skuespillerne i filmen er for øvrig amatører, og makter å gjøre de underlige og lunefulle karakterene i Kusturicas mikrokosmos både alminnelige og menneskelige.

Kusturica sier selv at mesteparten av det vi ser i filmen er improvisert.

Sort katt, hvit katt er en avsindig historie med de mest surrealistiske episoder. Filmen har blitt karakterisert som både «fartsfylt og humørfylt» og «et utmattende angrep på sansene». Noen vil si at plottet ikke er helt sannsynlig og at det kanskje ikke henger sammen hele tiden. Disse mindre detaljene betyr egentlig ikke det minste – enten aksepterer du Kusturicas magiske realisme, eller så gjør du det ikke. red./olep 43

PÅ OPPFORDRING

Todo sobre mi madre.

Regi og manus: Pedro Almodóvar.

Spania 1999.

Foto: Affonso Beato. Klipp: José Salcedo. Musikk: Alberto Iglesias. Medv.: Cecilia Roth, Marisa Paredes, Penélope Cruz, Candela Peña, Antonia San Juan m.fl. Utleie: NB. Spanske tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 37 min.

ALT OM MIN MOR Jakten på Lola Pedro Almodóvar var på ein måte litt passé. Gjennom heile åttitalet hadde han fora kinopublikum med det eine satiriske, småperverse melodramaet etter det andre, sprudlande av galskap, situasjonskomikk og lidenskap. Men så stoppa det opp, friskheita forsvann.

Den pastisjaktige leiken vart bytta ut med meir seriøst drama, utan at Almodóvar syntes å finne den riktige miksturen. Om heile nittitalet var prega av famling og eksperimentering frå Spania sin skytsengel for transvestittar og sexfikserte narkokonsumerande nonner, så 44

var metamorfosen definitivt verdt å vente på. Med Alt om min mor stemte brått alt, det viste seg at Almodóvar hadde visst kvar han skulle leite.

Det er eit typisk Almodóvar-miljø som vert skildra også i denne filmen, folkesett av outsiderar.

Men denne gongen er persongalleriet svært velutvikla. Karakterane i sentrum for handlinga eksisterer hundre prosent på alvor, og dette på eit bakteppe av ein leikande bruk av melodramaets handlingslinje.

Alvoret og smerta som alltid har lagt der i botnen av

TIRSDAG 2. SEPTEMBER KL. 19.00 ONSDAG 3. SEPTEMBER KL. 21.00

sjølv dei mest outrerte filmane hans skin her igjennom med ein overveldande eleganse og presisjon.

Utgangspunktet for Alt om min mor er 17-åringen som slit med at mora aldri vil fortelje han kven den påståtte døde faren hans var. Då guten vert drepen i ei trafikkulykke, reiser mora for å leite opp barnefaren.

Jakta fører ho tilbake til Barcelona, der ho umiddelbart oppsøker det transseksuelle miljøet og byrjar å spørje etter Lola, namnet faren no ber.

«Ekte autensitet består ikkje av å vere den ein er, men å lykkast i å likne mest mogleg på draumen me har om oss sjølve,» kommenterer transvestitten Algrado i ein replikk som oppsummerer Almodóvar si særeigne tilnærming til både filmen og livet i Alt om min mor. I filmen blandar Almodóvar draum og røyndom, kunst og kvardag på ein slik måte at dei til sist blir uskiljelege.

Hovudpersonane dyrkar stykke som Tennessee Williams’ «En sporvogn til begjær» og filmen Alt om Eva (1950), og ikkje minst kvinneskikkelsane i desse. Tilbedinga er av ein slik grad at det tydeleg påverkar vala deira.

Alt om min mor er både ein rørande og morosam hyllest til kvinner generelt, og mødre og melodramaets dronning Bette Davis spesielt. Almodóvar sjølv seier i ei noko provokativ utsegn at eit hovudtema i filmen er kvinner sine evner til å førestille seg, improvisere og lyge. Dette er likevel ikkje særleg negativt meint, snarare peikar han på at slike usanne konstruksjonar ofte kan vere nødvendige sjølv om dei stundom treng å naustast opp igjen. Øystein Steine Larsen /red.

Q & A MED REGISSØR 7. SEPTEMBER

SØNDAG 7. SEPTEMBER KL. 13.00 – MED REGISSØRBESØK LØRDAG 13. SEPTEMBER KL. 13.00 SØNDAG 14. SEPTEMBER KL. 13.00 Mortgaged Lives.

Regi og manus: Michelle Teran.

Norge/Tyskland/Canada 2014.

Foto: Michelle Teran, David Rych og Jessica Fuquay. Klipp: Michelle Teran og David Rych.

Utleie: Michelle Teran. Spansk og engelsk tale, engelske undertekster. HD, farger, 42 min.

I samarbeid med Visningsrommet USF

MORTGAGED LIVES I samarbeid med Visningsrommet USF Mortgaged Lives examines the experience of rupture, through the loss of a home. In July 2013 in Madrid, a small group of women travel on a metro towards a home on the other side of the city, where they try to prevent the eviction of a young family. The film maps out the trauma of homelessness, social estrangement and subsequent radicalization of the traveling women, through their involvement in the «Plataforma de Afectados por la Hipoteca» (PAH), a right to housing move-

ment in Spain. Their stories unfold within a series of group discussions led by a team of psychologists, who are studying the psychosocial impacts of eviction.

Reflecting on their personal lives, the women connect their individual experiences of eviction to those of others, which happens daily throughout the city. They become guides and urban storytellers, bringing their stories to the foreground to gain a larger understanding of the crisis.

Michelle Teran is a Canadian-born artist and currently a research fellow within the Norwegian Artistic Research Fellowship programme at the Bergen Academy of Art and Design (KHIB). Her film, Mortgaged Lives is part of the final results of her research project “Future Guides: from information to home”.

An exhibition of several works and performances at the Visningsrommet USF will compliment the film.

She lives and works between Bergen and Berlin. red.

45

Norsk film er for tiden på en bølgetopp.

Besøkstallene stiger, antall filmer øker og invitasjonene til internasjonale filmfestivaler er mange.

Men det følger en skygge med alt.

R JÆ LSK FEI

FEILSKJÆR

NORSKE FEILF EILSKJÆR FEILSKSKJ JÆR ÆR

46

F

or hver suksess som lages, finner man i hvert fall minst en flopp – som oftest fler. I motsetning til suksessene, blir floppene fort glemt. Og det skal man kanskje strengt tatt være glad for. Samtidig er det jo viktig å lære av våre – og andres – feil. Hvis ikke kan man jo risikere å gjøre de samme tabbene om igjen og om igjen.

Det vil Cinemateket i Bergen være med å forhindre. Derfor vil vi i programmene fremover presenter norske filmer som i sin samtid fikk totalslakt av pressen og/eller floppet totalt.

Vi har tidligere annonsert at cinemateket ikke kan garantere deg som publikummer at du vil like våre filmer, men at du vil skjønne at det er en film av betydning, og at den har viktige kvaliteter. Med filmene i denne serien kan vi nesten garantere at filmene ikke har særlig kvaliteter, men at du vil like det du ser – i hvert fall om du ler av ting som er ufrivillig morsomt. For dette er filmer med flust av ufrivillig humor, filmer som i sitt forsøk på å ta opp seriøse og viktige tema tryner så fundamentalt i klisjeer og ufrivillig komikk at det faktisk blir underholdene. Eller provoserende. Upåvirket blir man i hvert fall ikke. Og det er jo en av kunstens viktigste funksjoner – å vekke følelser. Er det ikke?

Samtidig er det jo filmer som grunnet sine lave kvaliteter knapt har fått mulighet til å vise seg frem senere. De er svært lite tilgjengelig, siden få av floppene ble lansert på video eller kjøpt opp av fjernsynskanalene. Så med disse eksklusive visningene får også nye generasjoner muligheten til å kose seg med mindre vellykkede forsøk på å lage god film.

På en annen side kan det jo faktisk hende at vi snubler over et forbigått mesterverk i prosessen. Eller kanskje ikke.

Koselig på kino blir det uansett. olep

NORSKE FEILSKJÆ R

I ungdommens makt.

ONSDAG 3. SEPTEMBER KL. 19.00 Regi, manus og klipp: Roar Skolmen.

TORSDAG 4. SEPTEMBER KL. 21.00 Norge 1980.

Foto: Svein Krøvel. Musikk: «I ungdommens makt» (tekst: Roar Skolmen/musikk: Jan Borvo), Georg Keller, Mozart, Stravinskij m.fl.

Medv.: Roar Skolmen, Jan Mikael Tryggestad, Lars Andreas Hellby, Jan Clementz, Inger Cecilie Weedon, Nina Bucher Johannesen m.fl. Utleie: NB. Norske tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 41 min.

I UNGDOMMENS MAKT Uten keiser, uten klær Fra programheftet: «Fortellingen til Arbo Ungdomslederen, som filmen i det ytre dreier seg om, angår oss alle. Og hans ærlige – ja tøylesløst ærlige og fremfor alt levende fremstilling av sin virkelighet, må engasjere.

Med en blanding av ekstremt mot og poetisk naivitet sørger Arbo for at alle de tankebilder han bærer i sitt sinn blir avslørt. Derfor blir vi både provosert og forskrekket før vi stilltiende nikker gjenkjennende.

Arbo Ungdomslederen elsker ungdommen både

med og uten klær, og han hjelper dem til å peke ut sine helt konkrete fiender i samfunnet. Deretter oppfordrer ham dem til å ta igjen. Overlæreren på ungdomsskolen for eksempel, som har oppdratt dem til å bli tenkende apekatter, burde få en god gammeldags posjon med ris, mener han. På bare rompa, på fanget til en av de tøffeste jentene.

De unge lytter intenst til Arbo før de organiserer et gerilja-angrep rettet mot overlærerens kontor. Dette

samtidig som de vil forbedre hele undervisningsopplegget til departementet og innføre fag i selvstendig tankeutvikling.»

Kritikerne skrev: «For meg er ikke dette bare keiserens nye klær, jeg føler sterkt fravær av keiser overhodet. [...] Man kunne like gjerne prøve å gi handlingsreferat fra livet i en maurtue, for Skolmens film virker like tilfeldig. [...] I ungdommens makt er i alle fall den største egotrippen jeg har sett på film. Og for meg ser Skolmens «filosofi» ut til å bestå av et knippe umodne tanker, som kanskje har utspring i ufordøyde kilder. Et islett av anarkisme, utvannet med bærumsk lyseblått, en utvendig trang til å prøve å se store og små fenomener fra en opphøyet plass ute i Kosmos, en masse barneaktig småsnakk om sitt eget kjønnsorgan, og en bent frem påfallende interesse for ungpiker som potensielle samleiepartnere, forsøkt opphøyet til noe vakkert og viktig, uten særlig hell.» (Knut Bjørnskau, Aftenposten) «Direkte pinlige er skuespillerprestasjonene også, med uekte og haltende monologer og dialoger. Det er amatørfilm på sitt aller verste. Hele produktet skriker etter selvkritikk og kvalitet, og selve tendensen er jo også, gudbedre, temmelig uoriginal. Med fanatikerens ensporethet vil naturligvis Skolmen fnyse foraktelig over alle innvendinger. Han vil nok gå videre, lage ny film med seg selv som solo-spiller. Men kan det være riktig av det offentlige å spytte i bøssen for slike kvasi-filosofiske manøvrer?» (Arvid Andersen, Dagbladet.) red.

47

C-KINO presenterer: THE ZERO THEOREM

nn av bare to ganger (på gru Vanligvis viser vi en film være ofte kan opier), og det regler for bruk av arkiv-k som du er der er film elte enk vanskelig å få med seg aktuelle planer de to dagene den bortreist eller har andre vi deg litt gir r:» tere sen pre O filmen vises. Med «C-KIN e filmer trekke frem nyere og eldr større frihet. Her skal vi ganger. nge ma dem vise l ska vi av spesiell interesse, og ppsetning.

Som en alternativ kino-o tenateker kaller man det «ex På utenlandske cinem og to), ron (To » ase r «limited rele ded run» (London) elle av klassir ave utg erte aur rest fra filmene som vises er alt på kino. r som ellers ikke blir vist kere til nye kvalitetsfilme iams The Gill ry Ter står gen gan På programmet denne ordinær forunderlig nok ikke fikk Zero Theorem (2013) som trår kateter, svik sen bør der n . Me norsk kinodistribusjon delt rnasjonale kritikere er litt dralen til! Og selv om inte e; itiv pos nge vedrørende filmen, er ma s to be a spectacle that demand «The Zero Theorem is is a satire, s tray por iam Gill ety soci cherished – as long as the gazine not a prophesy.» – Time Ma , overhallmarks – layered realities «Full of Gilliam’s stylistic ky quir rse, cou of and ional paranoia bearing technology, institut as it stares efs, beli his into ney jour l ona romance – it feels like a pers on and faith.» – The Wrap into the divide between reas cyber e with an air of high-end «A lo-fi, future-tech farc 48

panto.» – Time Out

red.

f e l l e sv i s n i n g c i n e m at e k e n e i n o r g e • C- KINO PRESENTERER : • s ø n dag s m at i n é

The Zero Theorem.

Regi: Terry Gilliam.

USA/Romania/Storbritannia/Frankrike 2013.

Manus: Pat Rushin. Foto: Nicola Pecorini.

Musikk: George Fenton. Klipp: Mick Audsley.

Medv.: Christoph Waltz, Mélanie Thierry, David Thewlis, Matt Damon, Tilda Swinton m.fl.

Utleie: Torsdagsfilmen. DCP, farger, 1 t 47 min.

THE ZERO THEOREM Premiere på Terry Gilliams siste film!

Det er alltid en viss forventning knyttet til en ny Terry Gilliam-film. Og når vi får vite at det handler om science fiction, dystopier, mysterier og selve meningen med tilværelsen, da er det verdt å se opp. Gilliam har selv beskrevet filmen som siste del i en dystopisk satirisk trilogi som begynte med Brazil (1985), fortsatte med 12 Monkeys (1995) og avsluttes nå. Det er en bisarr, kaotisk og umiskjennelig gilliamsk fortelling satt til en teknologi-besatt og ikke altfor fjern fremtid. Den

er til å klø seg i hodet av, og på veien presenteres vi for en ganske mørk og forstyrrende visjon av kommende tider.

Christoph Waltz, mannen som gjorde et slik uutslettelig inntrykk i Inglourious Basterds (2009) og stjal scener i Django Unchained (2012), spiller Qohen Leth, en lettere nevrotisk arbeider hvis liv nesten utelukkende består i å knuse tall for arbeidsgiveren Mancom.

Hans eksemplariske arbeidsegenskaper har gitt ham

TORSDAG 4. SEPTEMBER KL. 19.00 SØNDAG 7. SEPTEMBER KL. 21.00 TIRSDAG 9. SEPTEMBER KL. 19.00 TORSDAG 11. SEPTEMBER KL. 21.00 ONSDAG 17. SEPTEMBER KL. 19.00 TORSDAG 18. SEPTEMBER KL. 21.00 SØNDAG 21. SEPTEMBER KL. 13.00 TIRSDAG 23. SEPTEMBER KL. 19.00

muligheten til å jobbe hjemmefra, selv om det strengt tatt er å ta for hardt i å kalle det brannskadde, rottebefengte kapellet han fikk kjøpt billig for et hjem. En dag gir Management, i Matt Damons skikkelse, ham et nytt oppdrag. Han settes til å løse The Zero Theorem, en ligning som, hvis den kan løses, skal bevise at summen av alt er lik null og at tilværelsen dermed, når alt kommer til alt, er meningsløs. Det er en bunnløst meningsløs oppgave, men også en som bringer Qohen ned i en spiral av både forvirring og frigjøring etter hvert som han oppdager Managements skjulte agenda bak oppdraget. I mellomtiden er hans livshåp en telefon­samtale han venter på som skal forandre hans liv.

Terry Gilliam er det nærmeste man kommer en Hollywood-utstøtt regissør for tiden. Han har noen solide flopper på samvittigheten, og slikt skremmer Hollywood mer enn noe annet. Men det ingen kan ta fra ham er at han er en av svært få Hollywood-regissører som alltid har stått beinhardt på sine vidunderlig skrudde visjoner, hvor han favner vidt i sine vilt eksistensielle historier. Fra hans animasjoner i de tidlige Monty Python-årene, til Meningen med livet (1983) og til Brazil og 12 Monkeys synes han å være i sitt ess når han i en ramme av science fiction får grave i spørsmål om identitet og menneskets plass i storkapitalen og overvåkingsamfunnets tidsalder. Og slik sett er vel The Zero Theorem både lovende og passende. sw 49

Fellesvisninger Cinematekene i Norge D e sju norske cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim samarbeider om import og visning av i underkant av 40 filmer hvert år. Til nå har vi kalt disse filmene «Torsdagsfilmen», siden de ble vist samlet hver torsdag. Fra denne høsten endrer vi dette, og setter rett og slett på merkelappen «Fellesvisninger Cinematekene i Norge». En cinematek­ visning er tross alt en cinematekvisning uansett hvilken dag det måtte være, eller hvor kopien kommer fra.

Fortsatt har ikke filmene i disse fellesvisningene noe annet til felles enn at de er strålende filmer du bør sette din ære i å ha sett i en kinosal før du dør. Det er alt fra kjente klassikere, nyere dokumentarfilmer eller aktuelle kinofilmer som norske distributører av en eller annen grunn har valgt å ikke vise på de kommersielle norske kinoene. Spredningen i genre, år, land og innhold er stort, så her bør det være noe for enhver smak! red.

50

FELLESVISNING C INEMATEKENE I NORGE

FELLESVISNING C INEMATEKENE I NORGE

TORSDAG 11. SEPTEMBER KL. 19.00 SØNDAG 14. SEPTEMBER KL. 21.00

TORSDAG 18. SEPTEMBER KL. 19.00 SØNDAG 21. SEPTEMBER KL. 21.00

On the Waterfront.

Regi: Elia Kazan.

USA 1954.

Manus: Budd Schulberg. Foto: Boris Kaufmann. Klipp: Gene Milford. Musikk: Leonard Bernstein.

Medv.: Marlon Brando, Eva Marie Saint, Lee J. Cobb, Rod Steiger, Karl Malden m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 48 min.

Particle Fever.

Regiog manus: Mark Levinson.

USA 2013.

Foto: Wolfgang Held og Claudia Raschke. Klipp: Walter Murch. Musikk: Robert Miller. Medv.: Martin Aleksa, Monica Dunford, Nima-Arkani-Hamed, Savas Dimopoulos, Fabiola Gianotti, David Kaplan m.fl. Utleie: BIFF. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 39 min.

STORBYHAVN

PARTIKKELFEBER

«I coulda had class. I coulda been a contender.»

Materiens opprinnelse

Storbyhavn står i dag som en av de ikoniske filmene fra Hollywoods 1950-tall, og rankes ofte blant tidenes beste amerikanske filmer. Den skrapte med seg hele åtte Oscar-statuetter, deriblant beste film, beste manus og beste regi. Og ikke minst vant Marlon Brando for beste mannlige hovedrolle.

Storbyhavn er også en av Hollywood-filmene fra begynnelsen av 1950-tallet som med stort hell tok handlingen ut av filmstudioet og inn i den virkelige verden. Fra første bilde føles Storbyhavn ekte og sann – fra Brandos virtuose skuespill og helt ned til den minst synlige statist.

Manuset til Storbyhavn er basert på en serie Pulitzer-belønnede avisartikler hvor det ble avdekket hvordan fagforeningene på New Yorks havner var gjennom­ korrumperte. Brandos karakter Terry Malloy er imidlertid mer oppfunnet enn reell.

I filmen er han en eksbokser som gjør den korrupte fagforeningslederen Johnny Friendly en tjeneste i ny og ne. Selv om det tydelig er misnøye og dårlig stemning blant havnearbeiderne, truer foreningen dem til taushet. En ung arbeider har åpent begynt å kritisere Friendlys makt og stilling på havna, og Terry blir innkalt for å lokke opprøreren i en felle. Da Terry forelsker seg i Edie, søsteren til opprøreren, gripes han av lengsel etter å tilstå sin ulovlige medvirkning. Han må velge mellom pikens kjærlighet på den ene siden, og lojalitet til fagforeningen og broren på den andre. sw/red.

De fleste av oss har hørt om CERN og deres Large Hadron Collider, men få av oss har noe godt svar på hva det er de faktisk driver med der inne i fjellene på grensen mellom Frankrike og Sveits. Dokumentarfilmen Partikkelfeber er et forsøk på å forklare ikke bare selve den gigantiske partikkelakseleratoren, men også hva det er forskerne ønsker å oppnå ved å gjenskape The Big Bang. Regissør og vitenskapsmann Mark Levinson tar oss med på en reise inn i en verden hvor moderne vitenskap og eldgamle filosofiske spørsmål møtes.

Partikkelfeber lar oss bli kjent med et knippe av forskerne som arbeider med dette potensielt revolusjonerende prosjektet. Vi får ta del i deres tanker om hvordan verden henger sammen, og deres spekulasjoner rundt hvorvidt det finnes en grense for hvor mye vi mennesker kan forstå om universet vi er en del av. Resultatet er en lærerik, underholdende og filosofisk dokumentarfilm – vitenskapsformidling av ypperste klasse.

Før Mark Levinson tok fatt på sin karriere som dokumantarfilmregissør, fullførte han en doktorgrad ved UCLA i Berkeley. Han har jobbet tett sammen med regissører som Anthony Minghella, Tom Tykwer og David Fincher.

Filmen fikk mye oppmerksomhet under fjorårets BIFF her i Bergen – så stor at de norske cinematekene har bedt festivalen om å hente inn igjen filmen til Norge slik at den kan presenteres over det ganske land gjennom cinematekenes digitale satsning.

BIFF/red.

51

NORGES STØRSTE FILMFESTIVAL FLYTTER FREM:

24 1

SEPT 2014 OKT

200 filmer på 8 dager

www.biff.no