Program Cinemateket USF aug-sep 2015 by Cinemateket i Bergen

i n g r i d  b e r g m a n  1 0 0  å r m å n e d e n s  f i l m |

s a bu 70  å r  m e d  b o m b e n | f e l l e sv i s n i n g e r  c i n e m at e k e n e  i  n o r g e

Program 3 2015 cinemateket usf

august–september

a k a d e m i e t  c i n e m at e k e t | | p r o g r a m m e t s  st u m m e |

s ø n dag s m at i n é m å n e d e n s  h i tc h c o c k

Lik Cinemateket i Bergen på Facebook

Følg oss på twitter @CinemateketUSF

www.cinemateket-usf.no

GIVRY FÉLIX DE IENNE ET E PAULINE ACAIGN M T N E VINC onal h a pers » it w fe li t of ersal bea «A slice nd a univ a m h t y rh Indiewire

-LØVE N E S N A MIA H V A M UGUST IL A 14 . A R EN F F O PÅ K IN

.no

m/arthaus

book.co

.face o www

haus.n www.art

Program 3 2015 cinemateket usf

Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

søn

0208

tir

0408

ons

0508

tor

0608

18.00 20.00 18.00 20.15 18.00 20.15 18.00 20.00 13.00 18.00 20.00 18.00 20.15 18.00 20.30 18.00 20.00 13.00 18.00 20.30 18.00 20.15 18.00 20.00 18.00 20.00 13.00 18.00 20.00 18.00 20.00

The Smell of Us Postman Blues Postman Blues Mannen som visste for meget Mannen som visste for meget The Smell of Us Atomic Cafe Hiroshma, min elskede Hiroshma, min elskede Hiroshma, min elskede The Day After Falstaff Atomic Cafe The Day After Falstaff D.A.N.G.A.N. Runner The Smell of Us Falstaff On the Beach D.A.N.G.A.N. Runner Madame DuBarry The War Game The War Game Madame DuBarry The Smell of Us On the Beach The Smell of Us Dr. Strangelove Unlucky Monkey Unlucky Monkey Dr. Strangelove

Larry Clark, Frankrike 2014 Sabu, Japan 1997 Sabu, Japan 1997 Alfred Hitchcock, USA 1956 Alfred Hitchcock, USA 1956 Larry Clark, Frankrike 2014 Kevin Rafferty, Jayne Loader og Pierce Rafferty, USA 1982 Alain Resnais, Frankrike/Japan 1959 Alain Resnais, Frankrike/Japan 1959 Alain Resnais, Frankrike/Japan 1959 Nicholas Meyer, USA 1983 Orson Welles, Spania/Sveits 1965 Kevin Rafferty, Jayne Loader og Pierce Rafferty, USA 1982 Nicholas Meyer, USA 1983 Orson Welles, Spania/Sveits 1965 Sabu, Japan 1996 Larry Clark, Frankrike 2014 Orson Welles, Spania/Sveits 1965 Stanley Kramer, USA 1959 Sabu, Japan 1996 Ernst Lubitsch, Tyskland 1919 Peter Watkins, Storbritannia 1965 Peter Watkins, Storbritannia 1965 Ernst Lubitsch, Tyskland 1919 Larry Clark, Frankrike 2014 Stanley Kramer, USA 1959 Larry Clark, Frankrike 2014 Stanley Kubrick, Storbritannia 1963 Sabu, Japan 1998 Sabu, Japan 1998 Stanley Kubrick, Storbritannia 1963

søn

0908

tir

1108

ons

1208

tor

1308

søn

1608

tir

1808

ons

1908

tor

2008

søn

2308

tir

2508

august–september

Side

15 20 20 25 25 15 28 28 28 28 29 22 28 29 22 20 15 22 29 20 33 30 30 33 15 29 15 30 21 21 30

søndagsmatiné hiroshima, min elskede falstaff the smell of us black rain casablanca stromboli jauja

14 månedens film the smell of us jauja miss zombie

18 sabu postman blues d.a.n.g.a.n. runner unlucky monkey monday miss zombie

24 programmets hitchcock mannen som visste for meget

26 ons

2608

tor

2708

søn

3008

tir

0109

ons

0209

tor

0309

søn

0609

tir

0809

ons

0909

tor

1009

søn

1309

tir

1509

ons

1609

tor

1709

søn

2009

tir

2209

18.00 20.30 18.00 20.00 13.00 18.00 20.00 21.00 18.00 20.00 18.00 20.00 18.00 20.15 13.00 18.00 20.15 18.00 20.00 18.00 20.15 18.00 20.30 13.00 18.00 20.15 18.00 20.00 18.00 20.00 18.00 20.00 13.00 18.00 20.00 18.00 20.00

Black Rain The Smell of Us Casablanca Black Rain Black Rain Munkbrogreven Akademiet Cinemateket: 35mm eller digitalt Casablanca Casablanca Munkbrogreven Monday Jauja Løperjenten Intermezzo Casablanca Jauja Løperjenten Intermezzo Jauja Spellbound Monday In Cold Blood Spellbound Stromboli Jauja In Cold Blood Miss Zombie Stromboli Stromboli Rapsodi i august Miss Zombie Høstsonaten Jauja Rapsodi i august Miss Zombie Høstsonaten Miss Zombie

Shohei Imamura, Japan 1989 Larry Clark, Frankrike 2014 Michael Curtiz, USA 1942 Shohei Imamura, Japan 1989 Shohei Imamura, Japan 1989 Edvin Adolphson og Sigurd Wallén, Sverige 1935 Foredrag av Sigurd Wik Michael Curtiz, USA 1942 Michael Curtiz, USA 1942 Edvin Adolphson og Sigurd Wallén, Sverige 1935 Sabu, Japan 1999 Lisandro Alonso, Arg./Ned./Fra./Mex./Dan./Tys. 2014 Vibeke Løkkeberg, Norge 1981 Gustaf Molander, Sverige 1936 Michael Curtiz, USA 1942 Lisandro Alonso, Arg./Ned./Fra./Mex./Dan./Tys. 2014 Vibeke Løkkeberg, Norge 1981 Gustaf Molander, Sverige 1936 Lisandro Alonso, Arg./Ned./Fra./Mex./Dan./Tys. 2014 Alfred Hitchcock, USA 1945 Sabu, Japan 1999 Richard Brooks, USA 1967 Alfred Hitchcock, USA 1945 Roberto Rossellini, Italia/USA 1950 Lisandro Alonso, Arg./Ned./Fra./Mex./Dan./Tys. 2014 Richard Brooks, USA 1967 Sabu, Japan 2013 Roberto Rossellini, Italia/USA 1950 Roberto Rossellini, Italia/USA 1950 Akira Kurosawa, Japan 1991 Sabu, Japan 2013 Ingmar Bergman, Vest-Tyskland 1978 Lisandro Alonso, Arg./Ned./Fra./Mex./Dan./Tys. 2014 Akira Kurosawa, Japan 1991 Sabu, Japan 2013 Ingmar Bergman, Vest-Tyskland 1978 Sabu, Japan 2013

31 15 38 31 31 38 41 38 38 38 21 16 43 39 38 16 43 39 16 39 21 43 39 40 16 43 17 40 40 31 17 40 16 31 17 40 17

70 år med bomben atomic café hiroshima, min elskede the day after on the beach the war game dr. strangelove black rain rapsodi i august

32 programmets stumme madame dubarry

34 Ingrid Bergman munkbrogreven casablanca intermezzo spellbound stromboli høstsonaten

42 Cinematekene i norge løperjenten in cold blood

Innhold

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA.

4 | Programoversikt

10 | Leder 12 | Søndagsmatiné Vi kjører på med søndagsmatineer. Hver søndag presenterer vi en ny matinéfilm kl. 13.00.

14 | Månedens film Vi ordner med minilansering av tre nye filmer som pussig nok ikke får ordinær norsk kinodistribusjon i Bergen.

18 | SABU – årsak og virkning Japanske Sabu fikk kultstatus etter sine hysteriske komedier på slutten av 1990-tallet. I forbindelse med at hans nest siste film Miss Zombie er en av to månedens film i september viser vi disse komediene.

24 | Programmets Hitchcock: Mannen som visste for meget Hitch går aldri av moten. Vi viser én Hitchcock-film per program fremover, og nå står Mannen som visste for meget for tur.

26 | 70 år med bomben I begynnelsen av august er det 70 år siden Hiroshima og Nagasaki ble atombombet. Gjennom alle disse årene har mennesket levd i visshet om at vi er i stand til å ødelegge oss selv, en visshet som har satt mangfoldige spor i filmen. Vi gir deg eksempler fra hele spekteret.

32 | Programmets stumme: Madame DuBarry Denne gangen Madame DuBarry fra 1919 – Ernst Lubitschs monumentale kostymedrama med hete, erotiske undertoner og en ildfull Pola Negri i hovedrollen. Akkompagneres av Jørgen Larsson på piano.

34 | Ingrid Bergman Ingrid Bergman ville fylt 100 år 29. august. Hun er en av Skandinavias aller største filmstjerner gjennom tidene, og har jobbet med et utall store regissører i sin karriere. Selvfølgelig må vi markere det.

41 | Akademiet Cinemateket: 35mm-film eller digitalt

Billetter koster kr. 50 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Enkelte påkostede arrangement kan ha forhøyet billettpris. Medlemskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Tapte medlemskort erstattes dessverre ikke. Medlemskap gjelder for et halvår. Vår-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember. Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no hjemmeside: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Budd Hytland Kinotekniker Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: Dag Grønnestad (leder), Maria Ekerhovd, Mathilde Holm, Aslak Høyersten og Lubna Jaffery.

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av program katalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. Trykk: Molvik Grafisk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555. Vi takker: - Birgitte Rustad Wegener for gjenbruk av artikkel, og Erlend Rydning for gjenbruk av omtale - Cinematekene i Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Jan Langlo, Irene Torp Halvorsen, Kjell Runar Jensen og Hege Jaer v/Cinemateket i Oslo/NFI for programsamarbeid. - Arild Jørgensen, Kjetil Kvale Sørenssen, Bent Kvalvik, Bent Bang-Hansen og Håvard Oppøyen ved Nasjonalbiblioteket (NB) og Cinemateket i Oslo/NFI for utlån av filmkopier. - Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Film institutt, Bergen internasjonale filmfestival, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid. - Våre annonsører. Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

Den tradisjonelle 35mm-filmen er truet med utryddelse. Vår egen Drift- og kinotekniske ansvarlige Sigurd Wik ser på egenskapene til, og forskjellen mellom, 35mm-film og digital film, og viser eksempler fra Casablanca i begge formater.

42 | Fellesvisninger Cinematekene i Norge En gang i uken er det digitale fellesvisninger ved alle de norske cinematekene – i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø.

På forsiden: Ingrid Bergman 100 år

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

Alfabetisk liste Atomic Cafe

Side 28

Black Rain

Casablanca

D.A.N.G.A.N. Runner

Day After, The

Dr. Strangelove

Falstaff

Hiroshma, min elskede

Høstsonaten

In Cold Blood

Intermezzo

Jauja

Løperjenten

Madame DuBarry

Mannen som visste for meget

Miss Zombie

Monday

Munkbrogreven

On the Beach

Postman Blues

Rapsodi i august

Smell of Us, The

Spellbound

Stromboli

Unlucky Monkey

War Game, The

Leie en kinosal? Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så høy billedoppløsning som alle andre eksisterende D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i. Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.

CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant av 200 titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien. Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en vott. Du bør kunne finne noe av interesse her. Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes. Billetter:

kr. 40,- m/medlemskap kr 80,- u/medlemskap Medlemskap fås kjøpt i billettsalget for kr. 100,-. For filmprogram, artikler og annen filminfo, se cinemateket-usf.no, eller følg oss på facebook og twitter. Velkommen!

leder

Sensommerfilm N

år dette skrives står sommeren for tur – når det leses er sommeren på hell. Vi har fått en filmmelding å forholde oss til, som har gitt cinematekene en seier ved at staten endelig skal ta ansvar for cinematekdrift over hele landet, men også skapt en usikkerhet rundt hvordan dette skal løses rent praktisk. Svaret på det kommer en gang i løpet av det programmet du nå holder i hånden – et program som er rimelig kort. Så vi vet snart hvordan fremtiden blir. Selv om programmet er kort, er det stappet med filmatiske godbiter med stor variasjon – etablerte klassikere, moderne klassikere og filmer som kanskje en dag vil bli en klassiker. Og det er sistnevnte kategori som får æren av å åpne ballet. Selv om programmet spenner over knappe to måneder, har vi fått skvist inn hele tre titler under merkelappen «Månedens film». Først ut er Larry Clarks beste film siden han slo gjennom med Kids for nøyaktig 20 år siden. The Smell of Us er en fortsettelse på det kunstneriske prosjektet Clark har bedrevet siden han gjorde fotoprosjektet «Tulsa» i 1971. Han har siden det portrettert flere generasjoner med ungdom som i stor grad er overlatt til seg selv, og som lever grenseløse liv hvor sex, dop og vold er de viktigste ingrediensene. Denne gangen har Clark reist over dammen og kommet i kontakt med en gjeng ungdom som henger på gaten i Paris. Den andre Månedens film er argentinske Jauja av Lisandro Alonso, en av Argentinas aller fremste regi10

talenter. Denne gangen har han laget en eksistensiell western lagt til Argentina i 1880-årene, der vi møter en dansk offiser som må legge ut på en ferd innover i landet for å finne igjen datteren sin som har stukket av med en menig soldat. Det er en slående vakker, velspilt, melankolsk og brutal film som gjorde seg såpass bemerket i 2014 at den blant annet havnet på listen over årets beste filmer i filmmagasinet Sight & Sound. Miss Zombie er den siste av programmets Månedens filmer. Den er også inkludert i en egen presentasjon av filmens regissør, japanske Sabu. Han slo gjennom med et brak på midten av 1990-tallet med sine hysteriske komedier der hovedpersonene gjennom en rekke misforståelser og tilfeldigheter ender opp i de mest absurde situasjoner. De senere årene har han imidlertid gått i en helt annen og mer alvorlig retning, der en sosial kritikk mot dagens Japan ikke lenger er maskert med humor. Dette har han gjort med vekslende hell, men med Miss Zombie har han truffet mål – en zombiefilm der ondskapen utøves av menneskene og ikke hos de vandrende døde. Foruten Miss Zombie viser vi de første fire filmene hans – intelligente, sorte komedier av det hysterisk morsomme slaget, ispedd en liten dose sosial kritikk av dagens Japan. Programmets andre store serie er viet filmer som omhandler etterdønningene av atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki 6. og 9. august for

70 år siden. Gjennom alle disse årene har mennesket levd i visshet om at vi er i stand til å ødelegge oss selv. Denne vissheten har satt mangfoldige spor i filmen, og vi gir deg eksempler fra hele spekteret – komedier, dokumentarer, nøkterne drama om hvordan livet ble etter at bomben falt og dystopiske fremtidsvisjoner om hvordan det vil bli om helvete skulle bryte løs. Den siste serien på programmet er viet Ingrid Bergman som ville fylt 100 år 29. august. Hun er en av Skandinavias aller største filmstjerner gjennom tidene, og har jobbet med et utall store regissører i sin karriere. Samtidig hadde hun et særdeles turbulent privatliv, noe som dessverre skapte problemer for hennes karri-

ere. Det kan du lese mer om i artikkelen i programmet, men få også med deg Stig Björkmans glimrende og særs interessante dokumentar Jeg er Ingrid når den kommer på norske kinoer i slutten av august. Det blir også et foredrag i dette programmet. Under headingen Akademiet Cinemateket spør vi oss om 35mm-filmen har en fremtid i en tid der industrien som har opprettholdt denne teknologien holder på å stenges ned. Vi er inne i et filmteknologisk skille alle filmarkiv og cinematek må forholde seg til. Vil man vise film på gamlemåten, og kan man vise film slik også i fremtiden? Foredraget holdes av vår Drift- og kinotekniske ansvarlige Sigurd WIk, som tar utgangs-

punkt i Casablanca og viser utdrag fra en 35mm-filmkopi og en digital kopi, og forteller om egenskapene til, og forskjellene mellom, de to teknologiene. Og til slutt er det publikum som bestemmer hvilken versjon av Casablanca som skal bli vist etter foredraget – ved avstemning ved håndsopprekning. Noen faste innslag har vi selvfølgelig også funnet plass til selv om programmet er kort. Programmets Hitchcock denne gangen er Hollywood-versjonen av Mannen som visste for meget (1956) med James Stewart og Doris Day i hovedrollene – om familiefaren som på ferie med familien på andre siden av planeten opplever at en mann, etter å ha blitt skutt, dør i hans armer, hvorpå drapsmennene tror at den drepte med sine siste åndedrag fortalte familiemannen noe strengt hemmelig. Og med det endrer familieferien litt karakter kan man si. Programmets stumme er Madame DuBarry fra 1919 – Ernst Lubitschs monumentale kostymedrama med hete, erotiske undertoner og en ildfull Pola Negri i hovedrollen. Hun spiller den vakre syersken som etter å ha blitt Kong Louis XV elskerinne setter hele Frankrike på hodet med sine intriger og dobbeltspill. Det hele akkompagneres som vanlig av vår eminente husmusiker Jørgen Larsson på piano. Til sist må vi selvfølgelig ikke glemme å nevne at samarbeidet mellom de norske cinematekene om digitale visninger fortsetter med full styrke, blant annet

med visning av Vibeke Løkkebergs Løperjenten (1981) – en av Norges beste filmer – og Richard Brooks’ sterke drama om forbrytelse og straff, In Cold Blood fra 1967. Alt i alt skulle det være et program som tvinger den glade cineast både en og åtte ganger ned på USF utover sensommeren. Og det er vel ikke så ille – nest best etter den mørke, deilige kinosalen er jo muligheten for en givende samtale om filmen, mens man inntar litt forfriskende leske på Kafe Kippers i skinnet fra solen som sakte forsvinner bak Askøy i kveldingen. Det får man nemlig også tid til når vi fra august endrer normalvisningstidene våre fra kl. 19.00 og 21.00 til kl. 18.00 og 20.00. Vi eimes i kinomørkret! Ole Petter Bakken Leder Cinemateket i Bergen

Søndag 16. august kl. 13.00

Falstaff

Regi: Orson Welles. Spania/Sveits 1965. 1 t 55 min.

et er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i en mørk kinosal på Cinemateket USF, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program de fleste søndager kl. 13.00 i månedene fremover. Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere, filmer vi tror har et klassikerpotensial eller rett og slett filmer vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum. Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagspromenade, søndagskinotur, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på en og samme søndag! Kan det bli bedre?

Søndag 9. august kl. 13.00

I Falstaff utfolder Orson Welles seg i Shakespeares univers på en ny og innovativ måte. Med utgangspunkt i fem av Shakespeares drama mikser han sammen en historie som – selv om den er laget på midten av 1960-tallet – inneholder mange typiske postmoderne trekk. Les mer på side 22.

Hiroshima, min elskede Regi: Alain Resnais. Frankrike 1959. 1 t 31 min.

Hiroshima, min elskede er Alain Resnais’ kunstferdige og svært originale film om en mann og en kvinne som møtes i Hiroshima i 1950, tiden de tilbringer sammen og hvordan denne påvirkes av fortidens krigsskygger. Les mer på side 28.

Søndag 23. august kl. 13.00

The Smell of Us Regi: Larry Clark. Frankrike 2014. 1 t 30 min.

Det er 20 år siden Larry Clark vakte oppsikt med sin debutfilm Kids. Den utspilte seg i et miljø av mindreårige i New York, hvor det var fri flyt av sex, dop og alkohol, og hvor de voksne var nærmest fullstendig fraværende. Denne gangen portretterer Clark en ungdomsgjeng i Paris, hvor en gruppe unge skatere driver tilsynelatende retningsløst rundt i Paris’ gater. Les mer på side 15.

Søndag 20. september kl. 13.00

Jauja

Regi: Lisandro Alonso. Arg./Ned./Fra./Mex./Dan./Tysk. 2014. 1 t 48 min.

Søndag 6. september kl. 13.00

Casablanca

Regi: Michael Curtiz. USA 1942. 1 t 42 min.

Jauja er en latinamerikansk western om et glemt kapittel i vestlig kolonihistorie. Den er gnistrende vakker, med en særegen melankolsk humor. Jauja vant Fipresci-prisen under filmfestivalen i Cannes 2014, og den ble stemt frem som en av 2014s ti beste filmer i magasinet Sight & Sound. Les mer på side 16.

Søndag 30. august kl. 13.00

Black Rain

Regi: Shohei Imamura. Japan 1989. 2 t 3 min.

Bare Shohei Imamura kan slippe unna med å lage en film om etterdønningene av atombomben der det kritiske søkelyset er på ofrene og Japans holdning om at livet må gå videre som før, og ikke på de som har sluppet bomben. Les mer på side 31.

Søndag 13. september kl. 13.00

Stromboli

Regi: Roberto Rossellini. Italia/USA 1950. 1 t 47 min.

Ingrid Bergman spiller Karin, en krigsflyktning fra Baltikum som er innestengt i en flyktningeleir i Italia. Hun oppvartes av Antonio og ser som sin eneste mulighet til et annet liv å gifte seg med ham. De reiser til øyen Stromboli, som er en aktiv vulkan. Øyen er et goldt sted med få beboere, og tilværelsen der er ingenting av hva Karin ser for seg i et godt liv. Hun trenger en vei ut, og tar sjansen selv om den ikke byr seg. Les mer på side 40. 13

MÅNEDENS FILM

The Smell of Us | Jauja | Miss Zombie V

anligvis viser vi en film bare to ganger (på grunn av regler for bruk av arkiv-kopier), og det kan ofte være vanskelig å få med seg enkelte filmer dersom du er bortreist eller har andre planer de to dagene den aktuelle filmen vises. Med «Månedens film» gir vi deg litt større frihet. Her skal vi trekke frem nyere og eldre filmer av spesiell interesse, og vi skal vise dem mange ganger. Som en alternativ kino-oppsetning. På utenlandske cinemateker kaller man det «extended run» (London) eller «limited release» (Toronto), og filmene som vises er alt fra restaurerte utgaver av klassikere til nye kvalitetsfilmer som ellers ikke blir vist på kino. I dette programmet presenterer vi tre nye filmer. Først ut i august er Larry Clarks siste film, The Smell of Us fra 2014. Dette er utvilsomt noe av det beste Clark har gjort siden han slo gjennom med et brak i 1994 med Kids, en film om en gruppe mindreårige i New York hvis liv handler om dop, alkohol og sex. Med The Smell of Us vender han tilbake til den samme tematikken, men denne gangen kretser det rundt en gjeng i Paris. I september har vi faktisk funnet plass til to Månedens filmer. Først ut er Lisandro Alonsos Jauja som 14

vakte oppsikt under fjorårets filmfestival i Cannes – der den blant annet fikk Fipresci-prisen. Her møter vi Viggo Mortensen i rollen som Kaptein Gunnar Dinesen, som har med seg sin unge datter til Argentina på begynnelsen av 1880-årene. Da hun rømmer med en avhoppet soldat ut på de argentinske slettene følger han etter for å finne henne. Det hele har blitt en latinamerikansk western om et glemt kapittel i vestlig kolonihistorie. Den er gnistrende vakker med en særegen melankolsk humor, men også til tider ganske brutal. Filmen ble stemt frem blant 2014s ti beste filmer i magasinet Sight & Sound. Den andre filmen i september og programmets tredje Månedens film er den japanske kultregissøren Sabus nest siste film, Miss Zombie fra 2013. Det er rett og slett en vellaget, fin og utrivelig film. Det begynner å bli noen år siden Sabu var å se på norske kinoer, med sine finurlige, underholdende antihelter. I mellomtiden har han utviklet seg og gått i nye, langt mer alvorlige retninger, hvor den sosiale kritikken ikke lengre er maskert med humor. Dette er svært tydelig i Miss Zombie, hans første skritt i retning horror. red./olep

THE SMELL OF US Regi: Larry Clark. Frankrike 2014.

Vises søndag 2. august kl. 18.00, onsdag 5. august kl. 20.00, torsdag 13. august kl. 20.30, torsdag 20. august kl. 18.00, søndag 23. august kl. 13.00 og onsdag 26. august kl. 20.30. Les mer på s. 15.

JAUJA

Regi: Lisandro Alonso. 1941. Arg./Ned./Fra./Mex./Dan./Tysk. 2014

Vises onsdag 2. september kl. 20.00, søndag 6. september kl. 18.00, tirsdag 8. september kl. 20.00, søndag 13. september kl. 18.00 og søndag 20. september kl. 13.00. Les mer på side 16.

MISS ZOMBIE Regi: Sabu. Japan 2013.

Vises tirsdag 15. september kl. 18.00, torsdag 17. september kl. 18.00, søndag 20. september kl. 20.00 og tirsdag 22. september kl. 20.00. Les mer på side 17.

MÅNEDENS F ILM • CINEMATEKENE I NORGE • SØNDAGSMATINÉ

The Smell of Us. Regi: Larry Clark. Frankrike 2014. Manus: Mathieu Landais og Larry Clark. Foto: Hélène Louvart. Klipp: Marion Monnier. Medv.: Lukas Ionesco, Diane Rouxel, Theo Cholbi, Hugo Behar-Thinieres, Rayan Ben Yaiche, Larry Clark m.fl. Fransk tale, engelske undertekser. DCP, farger, 1 t 30 min.

THE SMELL OF US Kids i Paris Det er 20 år siden Larry Clark vakte oppsikt med sin debutfilm Kids. Den utspilte seg i et miljø av mindreårige i New York, hvor det var fri flyt av sex, dop og alkohol, og hvor de voksne var nærmest fullstendig fraværende. Denne gangen portretterer Clark en ungdomsgjeng i Paris, hvor en gruppe unge skatere driver tilsynelatende retningsløst rundt i Paris’ gater. Ungdommene med navn som Pacman og Babyface putter i seg hva de finner av alkohol, dop og kjønns-

organer; de skater, spiller dataspill og fikler med mobilene sine. Noen av guttene finansierer livsstilen sin som gutteprostituerte, og Marie, den eneste jenta i gjengen, klager over at «det er 2013, og alle er homser». Oppi det hele møter vi Larry Clark selv som en alkoholisert bums som går under navnet Rockstar. The Smell of Us vil bli oppfattet som både provoserende og frastøtende («et veritabelt filmsjokk» – Critikat, «en provoserende og utfordrende film»

SØNDAG 2. AUGUST KL. 18.00 ONSDAG 5. AUGUST KL. 20.15 TORSDAG 13. AUGUST KL. 20.00 TORSDAG 20. AUGUST KL. 18.00 SØNDAG 23. AUGUST KL. 13.00 ONSDAG 26. AUGUST KL. 20.30

– Screen), og enkelte vil savne både den gode viljen og den gode moralen som vi finner i mer tradisjonelt drama. Glem det. Dette er et nytt og vesentlig kapittel i Larry Clarks kunstneriske prosjekt, som startet med den selvbiografiske fotoboka «Tulsa» i 1971. Han har siden det portrettert flere generasjoner med ungdom som i stor grad er overlatt til seg selv, og som lever grenseløse liv hvor sex, dop og vold er viktige ingredienser samtidig som de fremstilles som the coolest kids on the block. Hele tiden har hans filmer blitt sett på som sjokkerende og provoserende. Prosjektet til Larry Clark er imidlertid mer dokumentarisk enn sensasjonalistisk, og alt tar utgangspunkt i hans egen oppvekst og det miljøet han selv kommer fra. Det går en sterk og åpenbar tråd fra bildene han tok i sitt eget miljø på slutten av 1960-tallet, til måten han filmer de parisiske ungdommene i dag. I The Smell of Us er det ikke de eksplisitte skildringene eller de drøye scenene som er mest provoserende, men heller fraværet av følelser og narrativ utvikling. Karakterene er her, som i alle filmene til Clark, preget av en følelsesmessig nummenhet som mange synes er ubehagelig, og samtidig gjennomgår de ingen synlig utvikling slik karakterer i mer ordinære filmer og bøker gjerne gjør (der de opplever noe, lærer noe viktig om livet, og så går videre). Her er det ingenting av det; det er heller et tidsbilde av en fransk generasjon som ligner på den han selv tilhørte i Tulsa på 1960-tallet. CiO 15

MÅNEDENS F ILM • CINEMATEKENE I NORGE • SØNDAGSMATINÉ

Jauja. Regi: Lisandro Alonso. Argentina/Nederland/Frankrike/Mexico/Danmark/ Tyskland 2014. Manus: Fabian Casas og Lisandro Alonso. Foto: Timo Salminen. Musikk: Viggo Mortensen. Klipp: Gonzalo del Val og Natalia López. Medv.: Viggo Mortensen, Diego Roman, Ghita Nørby, Viilbjørk Malling Agger, Mariano Arce, Misael Saavedra m.fl. Spansk og dansk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 48 min.

JAUJA En argentinsk western I Jaujas åpningsscene ser vi Dinesen og hans datter sitte rygg mot rygg på en gresstust i et storslått landskap. Datteren er vendt mot oss, og hun forteller sin far at hun ønsker seg en hund – en som vil følge henne overalt og leve kun for henne. En halvtime senere ut i filmen har hun fått nettopp det – i form av faren som lik en sporhund prøver å finne henne igjen et sted i det majestetiske argentinske landskapet. På spansk viser «Jauja» til et forjettet, mytologisk 16

drømmeland á la El Dorado. Landskapet vi er hensatt til i starten av Jauja er frodig og grønt – vi er på kysten av Patagonia i Sør-Amerika i 1882, hvor den argentinske hæren prøver å utrydde urbefolkningen i området. Den danske kaptein Gunnar Dinesen jobber i ingen iørkorpset og har med seg sin unge datter Ingeborg. Da hun stikker av sammen med en av soldatene, gir Dinesen seg ut i den karrige ørkenen for å finne henne. Der lurer Zuluaga, en mystisk avhoppet soldat med

ONSDAG 2. SEPTEMBER KL. 20.00 SØNDAG 6. SEPTEMBER KL. 18.00 TIRSDAG 8. SEPTEMBER KL. 20.00 SØNDAG 13. SEPTEMBER KL. 18.00 SØNDAG 20. SEPTEMBER KL. 13.00

rykte på seg for å være svært så blodtørstig. Jauja er en latinamerikansk western om et glemt kapittel i vestlig kolonihistorie. Den er gnistrende vakker, med en særegen melankolsk humor. For den fomlete, men tapre Dinesen – strålende spilt av Viggo Mortensen – blir ferden etter hvert både eksistensielt utfordrende og gåtefull. Når han drar ut i den voldsomme naturen og vekk fra sivilisasjonen for å lete etter datteren begir han seg også inn i mytologien. Hvor går grensene mellom virkelighet og drøm? Hva er fysisk og hva er drømmeaktige «feberfantasier»? Hva er kronologisk og hva er indre stemmer inne i et forvirret og engstelig hode som har mistet tiden og dramaturgien? Lisandro Alonso er en av Argentinas fremste regissører. Hans filmunivers er vakkert og langsomt. I likhet med hans første spillefilm La Libertad (2001) ble også Jauja plukket ut til Un Certain Regard-programmet i Cannes, der den vant Fipresci-prisen. Den ble også stemt frem blant 2014s ti beste filmer i magasinet Sight & Sound. «Jauja is such a marvellous experience: it shows that film is a medium that can lock up a history (or memories or dreams or nightmares) inside it, then release it in all the splendour of Patagonian skies.» – Kong Rithdee. TIFF/Kosmorama/red.

SABU • MÅNEDENS F ILM

Miss Zombie. Regi og manus: Sabu. Japan 2013. Foto: Daisuke Sôma. Klipp: Naoichirô Sagara. Medv.: Makoto Togashi, Ayaka Komatsu, Toru Tezuka m.fl. Utleie: Another World Entertainment. Japansk tale, norske undertekster. DCP, s/hv og farger, 1 t 28 min.

MISS ZOMBIE Dødelig effektiv hushjelp Miss Zombie er rett og slett en vellaget, fin og utrivelig film. Det begynner å bli noen år siden Sabu var å se på norske kinoer med sine finurlige, underholdende antihelter. I mellomtiden har han utviklet seg, gått i nye, langt mer alvorlige retninger, hvor den sosiale kritikken ikke lengre er maskert med humor. Dette er svært tydelig i Miss Zombie, hans første skritt i retning horror. Heldigvis er Sabu fortsatt det kreative oppkommet han alltid har vært, og vi får en zombie-film i radikal

opposisjon til sin egen genre. Her er det de mørke understrømmer i menneskets egen psyke som skremmer, søkelyset er på hva vi selv kan få oss til å gjøre. Konsekvent bryter han alle konvensjoner og leverer fra seg et friskt pust i en genre i ferd med å sementere seg selv i en forhåndsdefinert tradisjon. Filmen er nydelig fotografert i s/hv, et hint i retning Night of the Living Dead (1968) men også et kreativt valg, som gir den poetiske kvaliteter langt utover hva som

TIRSDAG 15. SEPTEMBER KL. 18.00 TORSDAG 17. SEPTEMBER KL. 18.00 SØNDAG 20. SEPTEMBER KL. 20.00 TIRSDAG 22. SEPTEMBER KL. 20.00

er normalen i skrekkfilmen. Filmens nøye planlagte rytme, underliggende stemning og visuelle kvaliteter, kombinert med skuespill av høy klasse og et nyskapende plot gjør at jeg våger meg frampå og utroper Miss Zombie til en moderne klassiker. Selv en detalj som at Ayaka Komatsu spiller rollen som zombie-jenta er langt i fra tilfeldig, hennes status i Japan som modell og idol-stjerne gir filmen ytterlige et lag med mening... Handlingen er lagt til et fremtidig Japan, der man har vært gjennom en epidemi som har gjort mange mennesker til zombier. Epidemien er nå over, og de gjenværende menneskene har klart å få kontroll på zombiene gjennom å holde dem på en streng grønnsaksdiett. Så lenge de forhindres fra å spise kjøtt er de fullstendig harmløse. Det har blitt status hos rike familier å kjøpe seg en zombie, og de bruker dem som slaver og hushjelper. Miss Zombie åpner med at en ung jente ankommer en rik familie i en trekasse. Her blir hun satt til å utføre diverse hus- og hagearbeid. Familien – og barna i nabolaget – trakasserer, utnytter og mishandler den unge zombien, noe som snart gjør at vi som publikum har større sympati med henne enn menneskene. Kjell Runar Jensen/CiO/red. 17

Sabu 책rsak og virkning 18

På midten av 1990-tallet dukket det opp en japansk filmskaper som raskt ble en kultregissør, også her i landet. Hans debutfilm D.A.N.G.A.N. Runner ble kjøpt inn av de norske filmklubbene, og fikk raskt en stor fanskare i Norge. I anledning av at hans nest siste film Miss Zombie lanseres på DVD i Norge, har vi børstet støv av hans populære 1990-talls filmer – filmer som alle er lite tilgjengelig på andre formater, men som uansett bør sees på det store lerret.

abu, eller Hiroyuki Tanaka som han egentlig heter, jobbet opprinnelig som skuespiller. Da han etter noen år syntes at det var for få interessante filmprosjekter og rollefigurer, innså han at han måtte lage «ønskefilmene» sine selv. Han satte i gang med japansk effektivitet, mellom 1996 og 2000 regisserte han fire filmer: D.A.N.G.A.N. Runner, Postman Blues, Unlucky Monkey og Monday (se egne omtaler). Et sentralt element i disse første filmene er overraskelser. Utgangspunktet er at en hovedperson har tenkt å gjøre en ting, men ender opp med å gjøre en annen. Tilfeldigheter fører til at ting går skeis og den berømte kaosteorien bevises gang på gang – til glede for oss som ser på. Mens de første filmene var preget av komikk og høy intensitet, roet Sabu tempoet ned i Monday. Den er mye roligere og konsentrert, men inneholder likevel mange av de samme idéene som Sabu vanligvis utforsker. Sabus fire første filmer var alle å se på norske kinolerreter, men siden da har man ikke hatt muligheten, med unntak av noen festivalvisninger. I løpet av de siste 15 årene har imidlertid Sabu utviklet seg og gått i nye, langt mer alvorlige retninger, hvor den sosiale kritikken ikke lenger er maskert med humor. Blessing

Bell fra 2002 kan godt stå som en markør av dette skillet, med sin utfordrende form, mens Dead Run fra 2005 helt forlot humoren til fordel for en dypt melankolsk elegi over et Japan i forandring. Valget av den kontroversielle romanen «Kanikôsen», hvor forfatteren ble drept av politiet på 1920tallet for sin politiske overbevisning, som utgangspunkt for en film kan vel nesten ikke bli et tydeligere signal på hvor Sabu er på vei. Kanikôsen (2009) ble da også en kraftfull allegori over Japans problemer og en revitalisering av Sabus karriere. Med Miss Zombie i 2013 (se egen omtale) tok Sabu sine første skritt i retning horror, uten at dette ligner på noe annet innen genren. Her er det de mørke understrømmene i menneskets egen psyke som skremmer – hva et mennesket faktisk er i stand til å gjøre. Den alltid hardt arbeidende Sabu er allerede klar med en ny film som var å se i hovedprogrammet under dette års Berlinale. Vi kan bare håpe at Sabu på nytt finner veien til våre kinoer. I mellomtiden gir vi dere muligheten til å se hans fire første filmer, som alle har oppnådd kultstatus. Hege Jaer/Kjell Runar Jenssen/CiO

SABU

SØNDAG 2. AUGUST KL. 20.00 TIRSDAG 4. AUGUST KL. 18.00

TORSDAG 13. AUGUST KL. 18.00 SØNDAG 16. AUGUST KL. 20.30

Posutoman burusu. Regi og manus: Sabu. Japan 1997. Foto: Shuji Kuriyama. Musikk: Sato Koya. Klipp: Shûichi Kakesu. Medv.: Shinichi Tsutsumi, Keiko Tohyama, Osugi Ren, Horibe Keisuke m.fl. Utleie: NB. Japansk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 50 min.

D.A.N.G.A.N. Ranna. Regi og manus: Sabu. Japan 1996. Foto: Kuriyama Shinji. Musikk: Okamoto Daisuke. Klipp: Shinji Tanaka. Medv.: Taguchi Tomoro, Daimond Yukai, Tsutsumi Shinichi m.fl. Utleie: NFK. Japansk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 22 min.

POSTMAN BLUES

D.A.N.G.A.N. RUNNER

Ikke akkurat Postman Pat

Gutta på tur

Japanske Postman Blues er en krysning mellom Romeo og Julie og den norske filmen Budbringeren – som forøvrig også kom ut i 1997. Vi møter den sympatiske og pliktoppfyllende postmannen Sawaki, som har begynt å kjede seg i jobben. En kveld leverer han et brev til den tidligere skolekameraten Noguchi, som nå er blitt Yakuza. Noguchi tar i mot Sawaki med en blødende hånd som mangler en finger. Sawaki inviteres inn, og under oppholdet havner ved et uhell den avkuttede fingeren og en pakke dop i postvesken til Sawaki uten at de merker det. Dermed får Noguchi et problem med sine overordnede; han er ment å gi dem fingeren som symbol på sin lojalitet. Sawaki skal imidlertid selv snart få problemer. Politiet så han forlate Noguchis hus, og setter ham under lupen. Etter et par sabuske tilfeldigheter blir politiet overbevist om at den sympatiske postmannen er en seksuelt pervers, dopavhengig, massemyrdende yakuzaleder som liker å partere ofrene sine. Postman Blues er den andre filmen i Sabus trilogi, og der karakterene i D.A.N.G.A.N. Runner (se egen omtale), kunne overskride sin kategoriserte eksistens ved å løpe; er det Sawakis frenetiske sykkelløp mot klokka som gir ham hans spenning. Felles for filmene er fokus på hvor ensidige konvensjonelle oppfatninger av folk og yrkesgrupper er; Sawaki er Sawaki, ikke bare postmann eller morder. Sabus underholdningsstrategi er en lek og parodiering av filmkonvensjoner, og deler av moroa er å finne filmsitater fra alt fra kjente nyere filmer til gamle Nikkatsu actionfilmer. Trondheim filmklubb/red./olep

Tre menn løper gjennom Tokyos gater en tidlig ettermiddag. I full spurt stormer de gjennom trange bakgater, over lange broer og langs brede motorveier. De løper tilsynelatende for livet – om de løper fra noe, til noe eller begge deler er ikke lenger godt å si. De løper fortsatt når mørket senker seg. Hvorfor de begynte å løpe har de glemt, men de fortsetter. Og nå smiler de. Vi presenteres for de tre mennenes historier gjennom flere tilbakeblikk og drømmesekvenser som flettes sammen og belyser hverandre. Mellom historiene klippes vi tilbake til den elleville løpeturen. På midten av 1990-tallet kom mye av den innovative filmen fra Østen, da særlig Japan, Taiwan og Hong Kong. Sabus filmer er absolutt meget gode eksempler i så måte. Teknisk sett imponerer han med sin klipperytme og fortellestil, og ikke minst med noen elleville kamerakjøringer gjennom Tokyos bakgater. D.A.N.G.A.N Runner er underholdende med sine tragikomiske karakterer og sin forrykende fremdrift. Slutten viser at Sabu ikke er fremmed for vestlige actionfilmer, og dessuten at han har motet til å utfordre den konservatisme Hollywoodfilmen begynte å preges av allerede på 1990-tallet – og som fortsatt styrer filmbyen. Og om du lurer etter å ha sett filmen: ja, den var en inspirasjon for Tom Tykwer og hans Løp, Lola Løp (1998). olep

SABU

SØNDAG 23. AUGUST KL. 20.00 TIRSDAG 25. AUGUST KL. 18.00

ONSDAG 2. SEPTEMBER KL. 18.00 ONSDAG 9. SEPTEMBER KL. 20.15

Unlucky Monkey. Regi og manus: Sabu. Japan 1998. Foto: Shuji Kuriyama. Musikk: Daisuke Okamoto. Medv.: Hiroshi Shimizu, Akira Yamamoto, Ikko Suzuki, Kimika Yoshino, Susumu Terajima m.fl. Utleie: NB. Japansk tale, norske undertekster. 35mm, farger. 1 t 46 min

Monday. Regi og manus: Sabu. Japan 1999. Foto: Kazuhiko Sato. Musikk: Kenichiro Shibuya. Klipp: Kumio Onaga. Medv.: Shinichi Tsutsumi, Yasuko Matsuyuki, Ren Osugi, Masanobu Ando, Hideki Noda m.fl. Utleie: NB. Japansk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 40 min.

UNLUCKY MONKEY

MONDAY

Noen dager burde man bare holdt sengen

Skikkelig blåmandag

Nishida og Yamazaki er på vei for å rane en bank. Yamazaki er tydelig nervøs og mener at det er best å la være, men det hjelper lite. Vel framme tar de på seg sine hvite skihetter, men på vei inn blir de nesten løpt ned av en gruppe ranere på full firsprang ut av banken med bagger stappfulle av penger. Skjebnen griper inn, og snart er den nervøse Yamazaki alene – og på flukt med ransbyttet. Unlucky Monkey er en film om hendelser ute av kontroll, om en mann som er fanget i situasjoner som han bare delvis har medvirket til. Som i sine tidligere filmer leker Sabu seg hemningsløst med genrekonvensjoner og den tradisjonelle forutsigbarheten i actionfilmen. Men der hans to første filmer i stor grad er preget av sine komiske elementer, er Unlucky Monkey rene helvetesturen inn i den panikkartede angstens svarte univers. I D.A.N.G.A.N. Runner løper man mye, faktisk i en hel time av filmen. I oppfølgeren Postman Blues erstattes løpingen med sykling. På denne måten parodierer Sabu sin egen parodi, noe som er typisk for hans måte å konstruere historier på. Han parodierer ikke bare egne verk, men siterer fritt fra andre filmer, hovedsakelig japansk actionfilm. Alle de underlige situasjonene som oppstår gir assosiasjoner til den svarte humoren og stemningen i filmer som Quentin Tarantinos Pulp Fiction – som er blant Sabus egne vestlige favoritter. Sabu har valgt å bruke flere av de samme skuespillerne i sine filmer. Han begrunner selv dette med at disse skuespillerne tilfører filmene det særpreg som han søker. Dessuten mener han at kinopublikummet setter pris på å gjenkjenne skuespillerne, en slags uhøytidelig kontrakt mellom ham selv og publikum. olep

Det er mandag morgen. På et hotell i Tokyo våkner Takagi med findressen fortsatt på, og et gapende hull i hukommelsen – han kan ikke helt forstå hvor han er eller hva han har der å gjøre. Helgen er som slettet fra minnet. Litt etter litt husker han episoder fra de siste dagene. En helg der det ble svært fuktig og det meste gikk relativt spenstig for seg. Sabu har i denne filmen slakket litt ned på farten i forhold til sine tidligere filmer. Likevel har Monday flust av absurde episoder og svart humor – dødelig alvor avløses raskt av det avsindig morsomme. Her kombineres rå energi med presis komposisjon og Sabus særegne sans for rytme og komisk timing. Det er rett og slett en mesterlig komponert historie, krydret med utsøkt kameraarbeid og nok en gang med en glimrende Shinichi Tsutsumi i hovedrollen. Sabu mikser respektløst japanske haiku-dikt med vestlig populærkultur: Kaldblodig mafia, pistoler, mord, designerdresser utsølte av blod og fremmedgjorte sjeler som sliter med å tilpasse seg machoidealer i et goldt, industrialisert samfunn. Samtidig leker Sabu med genrekonvensjonene slik at publikums forventninger sjelden blir oppfylt, men heller erstattet med noe mye mer overraskende – og bedre. Monday mottok både publikumsprisen og kritikerprisen ved filmfestivalen i Berlin i 2000. Ved visningen i Berlin introduserte regissøren filmen kort og godt med: «Dere skal nå se min nye film. Det er et mesterverk.» olep/red.

p å o p p fo r d r i n g

Campañeras a Medianoche/Falstaff/Chimes at Midnight. Regi: Orson Welles. Spania/Sveits 1965. Manus: Orson Welles, etter fem skuespill av Shakepeare. Foto: Edmond Richard. Musikk: Angelo F. Lavagnino. Klipp: Elena Jaumanfreu, Fritz Muller og Peter Parasheles. Medv.: Orson Welles, Jeanne Moreau, Margaret Rutherford, John Gielgud m.fl. Engelsk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv, 1 t 55 min.

FALSTAFF Welles komponerer sin Shakespeare-sandwich Falstaff måtte avlyses i juniprogrammet, så her settes den opp igjen til glede for alle Welles-fans. I Falstaff utfolder Orson Welles seg i Shakespeares univers på en ny og innovativ måte. Med utgangspunkt i fem av Shakespeares drama mikser han sammen en historie som – selv om den er laget på midten av 1960tallet – inneholder mange typiske postmoderne trekk. Filmen er basert på Welles’ eget skuespill «Five Kings» som hadde premiere i 1939, og han var selv svært 22

fornøyd med resultatet: «If I wanted to get into heaven on the basis of one movie, that’s the one I’d offer up.» Det er lett å spekulere i hvorfor, for Welles synes som skapt for både å lage filmen og spille rollen som Falstaff. Shakespeare var med Welles hele livet, lenge før han begynte å lage film, og det er ikke vanskelig å se karakteren Falstaffs likheter med Welles’ egen livshistorie. Som ung ble han legendarisk og taklet alt som kom i hans vei, han ble feit og gjeldstynget, han sloss

TIRSDAG 11. AUGUST KL. 18.00 ONSDAG 12. AUGUST KL. 20.30 SØNDAG 16. AUGUST KL. 13.00

mot intriger, pengemenn og igler mens han laget store planer, og han var elsket av de som kunne se ham – alt som en virkelighetens Falstaff. Falstaff er ingen solskinnshistorie. Som i de fleste av Welles’ filmer blir vi konfrontert med menneskesinnets mørke irrganger; som en dyp bass gjennom fortellingen durer smerten og lidelsen. Tronarvingen Prins Hal driver sin far, kong Henrik IV, til fortvilelsens rand ved å tilbringe sine unge år sammen med en gjeng halvkriminelle drukkenbolter og horebukker. Falstaff er kanskje Shakespeares morsomste og mest komplekse figur. Ruvende og feit vekker han samme type sympati som den vi har for julenissen. Falstaff og den unge tronarvingen henger sammen som svirebrødre, og han blir etter hvert en slags substituttfar for prins Hal. Men da tilliten mellom dem slår sprekker, legger prins Hal sine egne planer for livet, som ekskluderer Falstaff. Welles lar samspillet mellom menneskene bli det viktigste instrumentet i filmen; kameraet blir skuespillerens tjener, og ikke omvendt. Han har selv uttalt: «The Falstaff story is the best in Shakespeare. Not the best play, but the best story... Everything of importance in the film should be found on the faces; on these faces that whole universe I was speaking should be found. (...) The closer we are to the face, the more universal it becomes.» olep/sw

Digitalt konserthus Opplev musikken hvor og n책r du vil i v책rt digitale konserthus. For eksempel Leif Ove Andsnes og Beethovens Klaverkonsert. digitaltkonserthus.no

www.harmonien.no

Mannen som visste for meget

programmets

Hitchcock Én gang per program har vi de siste årene vist en utvalgt Hitchcockfilm. Denne gang: Mannen som visste for meget. I denne nyinnspillingen av sin egen film fra 1934 hentet Hitchcock inn James Stewart som han hadde brukt med stor suksess i Vindu mot bakgården et par år tidligere. Doris Day var hans kvinnelige motstykke denne gangen, og hennes rolle skulle skrive seg solid inn i filmhistorien. Hun tilførte en naturlig friskhet som passet godt med filmens miks av spenning og humor. Men enda viktigere skulle hennes fremføring av låten «Que Sera, Sera» bli. Den ble spesialskrevet for filmen og ble hennes største hit og senere hennes signaturlåt. Den er også uten tvil den mest berømte enkeltlåten i noen Hitchcock-film. Det hører med til historien at Day først ikke ville gjøre en innspilling for radio og plate fordi hun syntes

låten var for barnslig. Hun snudde, og den ble senere brukt som kjenningsmelodi til hennes eget TV-show og ble til og med sunget av henne selv i ytterligere to spillefilmer. Mannen som visste for meget var lenge berømt for å være en av fem tapte Hitchcock-filmer. Etter premieren og før hjemmevideoens inntog fantes de bare i visse arkiver og ble lite vist. Og skulle de vises måtte man betale et heftig beløp til Hitchcock selv. Etter hans død i 1980 ble rettighetene overlatt til hans datter, og det tok fire nye år før hun leide ut rettighetene slik at filmene kunne relanseres og vises for et helt nytt publikum. De fem filmene var Vindu mot bakgården (1954), Repet (1948), Men... hvem myrdet Harry? (1955), Vertigo (1958) og altså Mannen som visste for meget. Sigurd Wik

PROGRAMMETS HITCHCOCK

The Man Who Knew Too Much. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1956. Manus: John Michael Hayes, etter en novelle av Charles Bennett og D.B. Wyndham-Lewis. Foto: Robert Burks. Musikk: Bernhard Herrmann. Klipp: George Tomasini. Medv.: James Stewart, Doris Day, Daniel Gélin, Brenda de Banzie, Bernard Miles, Ralph Truman m.fl. Engelsk tale, norske undertekster. Digital kopi, farger, 2 t.

MANNEN SOM VISSTE FOR MEGET Que sera, sera Mannen som visste for meget behandler et av Hitchcocks yndlingstema, nemlig det uskyldige mennesket som gjennom tilfeldigheter havner i en alvorlig konflikt. Hans amerikanske favorittskuespiller James Stewart spiller familiefaren Dr. McKenna, som sammen med sin kone og sønn drar til Marokko på ferie. Der blir de kjent med franskmannen Louis Bernard. På markedsplassen blir Bernard skutt, utkledd som araber, og rett før han dør klarer han å hviske til McKenna at noen

planlegger et attentat i London. Kjeltringene kidnapper McKennas sønn for å forhindre han i å fortelle hva han vet til politiet, og dermed må den litt vimsete familiefaren ta tak i situasjonen for å redde sin sønn og forhindre at mordforsøket lykkes. Mannen som visste for meget er en nyinnspilling av Hitchcocks britiske film med samme navn fra 1934. Med den nye versjonen beviste han at den eneste som kan «gjenskape» Hitchcock er Hitchcock selv. Da

TIRSDAG 4. AUGUST KL. 20.15 ONSDAG 5. AUGUST KL. 18.00

regissøren ble spurt om hva han selv anså som forskjellen på de to versjonene, uttalte han følgende: «La oss si at den første var laget av en talentfull amatør, og den andre av en profesjonell». Det er ikke vanskelig å si seg enig i akkurat det. Forskjellene ligger i, foruten større stjerner og større budsjett, en mer gjennomarbeidet behandling av karakterene – mer menneskelig, om man vil. Vi bryr oss mer om denne familien enn vi gjør i originalen, mye takket være naturtalentet James Stewart og den alltid like livlige Doris Day. Dette tar imidlertid ingenting bort fra de spekatakulære øyeblikkene Hitchcock har for vane å servere oss. Kirkeslagsmålet og en ubetalelig scene i en utstoppingsbutikk er oppvarmingen, og kulminasjonen i The Royal Albert Hall er av ypperste Hitchcock-merke. Det er akkurat slike sekvenser som denne som har gitt ham hans rykte som en eminent spenningsoppbygger. Selv om det var Hitchcocks faste komponist Bernhard Herrmann som sto for musikken i filmen, var det denne gangen Jan Livingston og Ray Evans som fikk størst oppmerksomhet. De skaffet Mannen som visste for meget sin eneste Oscar – deres «Que Sera, Sera (Whatever Will Be, Will Be)» fremført av Doris Day vant prisen for beste originale sang. CiO/red. 25

70 ĂĽr med bomben I august 2015 har verdens befolkning i 70 ĂĽr levd i visshet om at vi er i stand til ĂĽ utslette oss selv fullt og helt. FĂ¸r 6. august 1945 var ikke dette tilfellet. Har det gjort noe med oss? Og har det gjort noe med filmene vi lager?

Fakta Morgenen den 16. juli 1945 detonerte en plutoniumbombe i New Mexicos ørken. Sprengkraften tilsvarte 18 000 tonn TNT, og røykskyen steg tolv kilometer til værs. Atomalderen hadde offisielt begynt. Detoneringen var kulminasjonen av et fire år langt amerikansk prosjekt kalt The Manhattan Project, men det tok knappe tre uker før et amerikansk fly var på vingene med den uranbaserte bomben Little Boy ombord og på vei til Hiroshima. President Truman hadde gitt Japan The Potsdam Declaration som befalte Japans ubetingede overgivelse. Japan avslo, og Truman beordret bruken av bomben rettferdiggjort som «det minst avskyelige valget». Byene Hiroshima, Komura, Yokohama, Niigata og Nagasaki hadde blitt minst truffet av de alliertes bomberaid, og disse byene ble valgt ut som mulige mål. Little Boy ble sluppet over Hiroshima 6. august. Dødstallene vil aldri bli helt klare, men alle anslag ligger mellom 90 000 og 166 000 drepte i løpet at to måneder, hvor halvparten ble drept momentant. Dødelig eller svært skadelig stråling nådde over 100.000 mennesker, og av byens 90 000 bygninger ble 60.000 totalt ødelagt. Bomben genererte temperaturer på titalls millioner grader og lys omtrent ti ganger sterkere enn sollys idet det nådde jorden. Tre dager senere var et nytt amerikansk fly på vingene, denne gang med den plutoniumbaserte bomben Fat Man ombord. Flyet var på vei til Komura, men kombinasjonen av en sviktende drivstoffpumpe på bombeflyet og dårlig sikt grunnet bomberaid mot, og forsvarstiltak fra, Komura gjorde at flyet skiftet kurs mot sekundærmålet Nagasaki. Bomben detonerte 600 meter over byen for maksimal effekt. Dødstallene i Nagasaki er estimert til mellom 39 000 og 80 000 i løpet av to måneder. Med dette var andre verdenskrig over. Bomben viste at ett enkelt fly med én enkelt bombe kan redu-

sere en stor by i et stort land til aske på sekunder. I samtiden rettferdiggjorde amerikanske myndigheter bombingen ved å anslå at det ville redde rundt en million liv blant de allierte styrkene, i seg selv et høyst diskutabelt anslag, men amerikanerne så også på bruken av bomben som et viktig steg i å kontrollere etterkrigstidens politiske landskap. Sovjetunionens prøvesprengning i 1949 markerte ikke starten på den kalde krigen, men var vesentlig i å eskalere den. Våpenkappløpet som fulgte gjorde at antallet kjernefysiske våpen var i nærmest eksponentiell vekst mellom 1945 og 1965 og toppet seg i 1986 med rundt 67.000 stridshoder. For å prøve å forstå hvilke ødeleggelser dette arsenalet kunne forårsake er det slik at et kjernefysisk stridshode på vel ett tonn vil tilsvare en eksplosjon forårsaket av 1,2 millioner tonn TNT. Det er 75 ganger kraftigere enn Little Boy, og slike bomber ble laget på 1970- og 80-tallet. Selv om antallet nasjoner som har atomvåpen er høyere i dag enn noen gang, har nedrustningsavtaler redusert det totale antallet kjernefysiske våpen radikalt. Likevel fortsetter atomvåpenproblematikken å være høyt oppe på den politiske agendaen. NordKoreas prøvesprengninger, og i det siste særlig Irans atomprogram, er eksempler på at spørsmål rundt atomvåpen og hvilken fare de utgjør er høyst levende. Fiksjon I et innsiktsfullt og nesten profetisk essay kalt «You and the Atomic Bomb», skrevet bare to måneder etter Hiroshima- og Nagasaki-bombingene, introduserte George Orwell begrepet kald krig og skrev om atombombetrusselen: «...but few people have yet considered its ideological implications — that is, the kind of world-view, the kind of beliefs, and the social structure that would probably prevail in a state which was at once unconquerable and in a permanent state of ‘cold war’ with its neighbours.»

Når 70 år har gått vet vi mye om de ideologiske implikasjonene, og filmene vi viser i denne filmserien er en del av disse. Hvordan har filmverdenen tatt til seg måten krigen endte på? Akira Kurosawas triste Rapsodi i august (se egen omtale) forteller om tre generasjoners reaksjoner på Nagasaki-bombingen. Hvordan lærte amerikanske myndigheter landets barn å frykte bomben? I The Atomic Cafes (se egen omtale) samling av amerikansk propaganda- og undervisningsfilmer får vi svaret. Hva har radioaktiv stråling hatt å si for Hiroshimas befolkning? Shohei Imamuras Black Rain (se egen omtale) tar utgangspunkt i strålingen for å si noe grunnleggende kritisk om det japanske samfunnet selv. Hva har krigens minner gjort med de som opplevde atombomben? Alain Resnais Hiroshima, min elskede (se egen omtale), et modernistisk mesterverk, beskriver krigsminner og tok subjektiv minnefortelling på film til et nytt nivå. Hvilke historier har blitt fortalt om et tenkt kjernefysisk armageddon, og hvordan fremstilles det? Peter Watkins’ grensesprengende fiksjonsfilm The War Game (se egen omtale) tar dokumentarfilmens perspektiv på livet etter katastrofen og vant til og med Oscar for beste dokumentar i prosessen. Verdens mest sette TV-film The Day After (se egen omtale) ble laget i den kalde krigens Reagan-æra og spilte seg selv rett inn i politikken. On the Beach (se egen omtale) regnes som den første seriøse filmen om temaet fra Hollywood og er et stort anlagt sosialt drama. Og så har vi Dr. Strangelove (se egen omtale), Stanley Kubricks absurd gode komedie om starten på verdens ende, laget to år etter Cuba-krisen. 70 år med bomben har satt mangfoldige spor i filmen, og på Cinemateket USF gir vi deg hele spekteret. Se hvordan filmverdenen har svart på hva som på den ene siden er en kolossal menneskelig tragedie og på den andre siden et vedvarende og gigantisk problem av både praktisk og filosofisk art. Sigurd Wik 27

70 ÅR MED BOMBEN

70 ÅR MED BOMBEN • s ø n dag s m at i n é

TORSDAG 6. AUGUST KL. 18.00 TIRSDAG 11. AUGUST KL. 20.15

TORSDAG 6. AUGUST KL. 20.00 SØNDAG 9. AUGUST KL. 13.00 OG 18.00

The Atomic Café. Regi og manus: Kevin Rafferty, Jayne Loader og Pierce Rafferty. USA 1982. Foto: (kompilasjonsfilm). Musikk: Rick Eaker. Klipp: Kevin Rafferty og Jayne Loader. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger og s/hv, 1 t 28 min.

Hiroshima mon amour. Regi: Alain Resnais. Frankrike/Japan 1959. Manus: Marguerite Duras. Foto: Sacha Vierny og Takahashi Michio. Musikk: Giovanni Fusco og Georges Delerue. Klipp: Jasmine Chasney, Henri Colpi og Anne Sarraute. Medv.: Emanuelle Riva, Eiji Okada, Bernhard Fresson, Stella Dassas og Pierre Barbaud m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 31 min.

ATOMIC CAFÉ

HIROSHIMA, MIN ELSKEDE

Dukk, og søk dekning

Bomben og modernismen

Grunnmaterialet til Atomic Café er hentet fra nyhetsopptak, dokumentarfilmer, fjernsynssendinger, militære instruksjonsfilmer, reklamefilmer og sanger fra USA i perioden 1945-1960. Det er ikke skutt en eneste meter film under tilblivelsen av Atomic Café, og det er ikke lagt på en eneste kommentar. Filmskaperne tilbrakte fem år i arkivene, og resultatet har blitt en fantastisk reise gjennom atombombens første år. Her er ingen konklusjoner. Slutningene gir seg selv, takket være en meget finurlig montasje. Selvsagt er filmen langt fra objektiv, men doseringen erstattes av en reservert humor, der distanse og forundring er mer fremtredende enn aggresjon. Vi følger som nevnt atombombens første femten leveår. Fra forvirringen og sensasjonen omkring Hiroshima, via 1950-tallets besynderlige instruksjoner om hva man skal gjøre hvis bomben faller, før filmen munner ut tidlig på 1960-tallet. Det var en naiv tidsalder, om man skal trekke slutninger fra de filmklippene man får se. Kommunistene var slemme, amerikanerne snille, og atombomben var søt. Så kan man spørre seg om det hele var en iskald avledningsmanøver for å føre befolkningen bak lyset, eller om det simpelthen var resultatet av en kollektiv naivitet som spredde seg, også til makthavernes rekker. Filmen viser oss maktesløsheten som oppsto da mennesket lot teknologien overkjøre forstanden. Disse filmklippene fra de første etterkrigsårene står som vitnesbyrd fra en tid man trodde det var mulig å mestre bomben. Derfor blir denne dokumentarfilmen ikke bare en kavalkade over naive latterligheter, men også et fremragende dokument fra en tid da man fortsatt trodde, og håpet, at selv dommedag kunne kontrolleres. olep

Hiroshima, min elskede er Alain Resnais’ kunstferdige og svært originale film om en mann og en kvinne som møtes, tiden de tilbringer sammen og hvordan denne påvirkes av fortidens krigsskygger. Filmen regnes i dag som et hovedverk innen filmmodernismen og et av de mest vellykkede forsøkene på å beskrive det rent subjektive på film. Hiroshima 1950. En fransk skuespillerinne kommer til Japan for å spille inn en film om fred, for, som hun sier, hva annet kan man lage i Hiroshima enn en film om fred? Hun har truffet en japansk arkitekt og de to innleder et kort kjærlighetsforhold. I løpet av filmen dukker det opp scener som viser den franske kvinnens fortid i den franske byen Nevers. Under Den andre verdenskrig hadde hun et forhold til en tysk soldat der. Minnet av ham projiseres inn i den situasjonen hun nå befinner seg i. Hiroshima, min elskede er en film om det å minnes, å glemme, eller kanskje frykten for å glemme. Selv døden og kjærligheten vil til slutt bli visket ut av hukommelsen. Han har forsøkt å ikke glemme bombens redsler, symbolisert ved navnet Hiroshima. Hun har forsøkt å ikke glemme en mann hun en gang elsket, symbolisert med navnet Nevers. Til tross for at begge gjentar disse ordene, om og om igjen, mister de uunngåelig sin kraft. red./sw

70 Å R MED BOMBEN

70 ÅR MED BOMBEN

SØNDAG 9. AUGUST KL. 20.00 ONSDAG 12. AUGUST KL. 18.00

SØNDAG 16. AUGUST KL. 18.00 TORSDAG 20. AUGUST KL. 20.00

The Day After. Regi: Nicholas Meyer. USA 1983. Manus: Edward Hume. Foto: Gayne Rescher. Musikk: David Raskin. Klipp: William Paul Dornisch og Robert Florio. Medv.: Jason Robards, JoBeth Williams, Steve Guttenberg, John Cullum, John Lithgow m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 7 min.

On the Beach. Regi: Stanley Kramer. USA 1959. Manus: John Paxton, etter Nevil Shutes roman. Foto: Giuseppe Rotunno. Musikk: Ernest Gold. Klipp: Frederic Knudtson. Medv.: Gregory Peck, Ava Gardner, Fred Astaire, Anthony Perkins, Donna Anderson m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 2 t 14 min.

THE DAY AFTER

ON THE BEACH

«This is Lawrence, Kansas. Is there anybody there? Anybody at all?»

Hollywoods første storfilm om atomkrig

The Day After var litt av et fenomen i 1983. Den var like deler kontrovers, politisk innlegg og fjernsynsdrama. Selv i dag er det den mest sette fjernsynsfilm noen sinne, sett av over 100 millioner mennesker. Den beskriver total atomkrig fra synspunktet til amerikanerne, en situasjon som på midten av 1980-tallet syntes langt mer sannsynlig enn den gjør i dag. «The Day After is not about politics or politicians or military decision-makers. It is simply about you and me – doctors, farmers, teachers, students, brothers and kid sisters engaged in the usual love and labor of life in the month of September.» Manusforfatter Edward Hume prøvde å tone ned filmens politiske implikasjoner, men lyktes dårlig. Fjernsynsstajonen ABC ble beskyldt for å spille på lag med datidens nuclear freeze-bevegelse. Konservative grupperinger mente filmen var en oppvisning i liberal lære. ABCs ansatte ble trakassert og filmens sponsorer ble truet med boikott. Til slutt måtte til og med Reagan-administrasjonen kommentere filmen, og utenriksministeren ble sendt for å diskutere saken på et aktualitetsprogram. The Day After er en fjernsynsfilm og har slik sett noe formelaktige karakterbygginger og en viss sentimental tone. Vi følger livene til familier og venner i byen Lawrence i Kansas før, under og etter at en atomkrig bryter ut. Det er en ganske grim film, men fjernsynsfilm-stempelet til tross inneholder den flere slående scener som setter seg i minnet. sw

Tredje verdenskrig er over og ingen vant. USA og Sovjetunionen gjorde alvor av sine trusler om å gjøre hverandres land til aske. Den nordlige halvkule ligger øde, og radioaktiv stråling kommer til å drepe alt liv som måtte være igjen der. Australia er så langt ikke berørt av bombene, men man anslår at det er rundt fem måneder før radioaktive skyer også når dette kontinentet, og de vil være dødelige. Mannskap på ubåter designet for å være strålingssikre er overlevende, og en av disse ubåtene er USS Sawfish – kaptein Towers ubåt. Han ankommer Melbourne og møter den australske marinen for å finne ut hva i all verden de skal gjøre nå. On the Beach har to historier, en politisk og en personlig, som er naturlig sammenvevd. En australsk løytnant og hans kone prøver å avfinne seg med sin egen og deres nyfødte datters kommende skjebne, mens kaptein Towers reiser ut i Stillehavet for å gjøre tekniske undersøkelser, og får tid til å falle for Ava Gardner. Imens prøver Melbournes befolkning å leve som om det faktisk finnes noe å leve for. On the Beach er et sosialt drama av typen Hollywood har perfeksjonert i hele sin eksistens og som regissør Stanley Kramer spesialiserte seg på. Temaet er imidlertid ikke hyllevare i denne typen filmer. I en tid da kjernefysisk paranoia regjerte B-filmer innen monster- og skrekksjangeren, blir On the Beach gjerne regnet som den første amerikanske filmen som behandlet temaet sobert og fremfor alt menneskelig. sw 29

70 ÅR MED BOMBEN

TIRSDAG 18. AUGUST KL. 20.15 ONSDAG 19. AUGUST KL. 18.00

SØNDAG 23. AUGUST KL. 18.00 TIRSDAG 25. AUGUST KL. 20.00

The War Game. Regi og manus: Peter Watkins. Storbritannia 1965. Foto: Peter Bartlett og Peter Suschitzky. Klipp: Michael Bradsell. Medv.: Michael Aspel, Peter Graham, Kathy Staff, Peter Watkins m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 48 min.

Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Regi: Stanley Kubrick. Storbritannia 1963. Manus: Stanley Kubrick, Terry Southern og Peter George, etter sistnevntes roman «Red Alert». Foto: Gilbert Taylor. Musikk: Laurie Johnson. Klipp: Anthony Harvey. Medv.: Peter Sellers, George C. Scott, Sterling Hayden, Slim Pickens m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 34 min.

THE WAR GAME

DR. STRANGELOVE

Slik kan det starte

Gentlemen, you can’t fight here! This is the War Room!

På oppdrag for BBC gjorde Peter Watkins i 1964 pseudodokumentaren The Battle of Culloden, hvor han gjenskapte det berømte slaget fra 1746 og dokumenterte det slik et nyhetsteam ville gjort. Filmen ble en stor suksess og BBC ga Watkins et tilsvarende oppdrag: lage en film om effekten av en kjernefysisk krig til 20-årsmarkeringen av Hiroshima-bomben. I The War Game trekker Watkins stormaktspolitikken ned på et konkret og følbart nivå, og han ser på effekten av et kjernefysisk nedslag på en liten engelsk by – Rochester i Kent. Gjennom nitid research av katastrofene i Dresden, Hiroshima og Nagasaki lærte Watkins mye de fleste av oss ikke kjenner til: hvordan radioaktiv forgiftning arter seg, flammehavene, sjokkbølgene, befolkningens psykologiske tilstand etter en slik hendelse, maktstrukturene som oppstår når samfunnets vanlige institusjoner kollapser. The War Game tegner opp et usedvanlig blekt og smertefullt bilde. Med et ekstremt overbevisende filmspråk, og i kornete svart/hvitt, fremmaner Watkins et realistisk bilde på noe som fortsatt kan komme. BBC satte foten ned da de fikk se filmen, offisielt på grunn av de realistiske og sjokkerende sekvensene, men kanskje også på grunn av dens kritiske holdning til britisk forsvarspolitikk. Watkins distribuerte istedenfor filmen på kino, og her gjorde den stort inntrykk – blant annet hos Oscar-juryen som oppsiktsvekkende nok ga den en statuett for beste dokumentarfilm i 1967. CiO

Dr. Strangelove er Kubricks svarte, groteske komedie om muligheten for en global kjernefysisk dommedag i nær fremtid. Den ble laget under den kalde krigen, da terrorbalansen mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen var på sitt skjøreste. Handlingen dreier seg om general Ripper og hans forsøk på å utslette fienden i øst fordi han tror russerne har tenkt å besmitte amerikanernes «dyrebare kroppsvæsker» med farlig kommunisme. Kubrick begynte allerede på 1950-tallet å lese om kjernefysisk krigføring og strategi, samt abonnere på flere militære tidsskrift. Da han spurte en ekspert på området om det fantes gode fiksjonsbøker om emnet, fikk han anbefalt Peter Georges «Red Alert» (1958). Bokens plot ga et godt grunnlag for en beretning om mulighetene for en atomkrig forårsaket av misforståelser og tilfeldigheter. Kubrick bemerket en gang at dersom man konfronterer en mann på kontoret med en atombombe-alarm, får man en dokumentarfilm. Hvis nyheten når ham i stuen hans, blir det et drama. Hvis han får budskapet på toalettet, er resultatet en komedie. Selvsagt er det nettopp på det sistnevnte stedet general Turgidson i Dr. Strangelove får beskjeden. Peter Sellers har hele tre roller i filmen, deriblant den rullestollenkede eks-nazisten, nå amerikanske atomforskeren, dr. Strangelove. Det er et bravurnummer av beste sellerske merke, og sluttreplikken hans til den amerikanske presidenten har for lengst blitt en klassiker. red./sw

70 ÅR MED BOMBEN • SØNDAGSMATINE

70 ÅR MED BOMBEN

ONSDAG 26. AUGUST KL. 18.00 TORSDAG 27. AUGUST KL. 20.00 SØNDAG 30. AUGUST KL. 13.00

ONSDAG 16. SEPTEMBER KL. 20.00 SØNDAG 20. SEPTEMBER KL. 18.00

Kuroi ame. Regi: Shohei Imamura. Japan 1989. Manus: Shohei Imamura og Toshiro Ishido, etter en roman av Masuji Ibuse med samme navn. Foto: Takashi Kawata. Musikk: Toru Takemitsu. Klipp: Hajime Okayasu. Medv.: Yoshiko Tanaka, Kazuo Kitamura, Etsuko Ichihara, Shoichi Ozawa, Norihei Miki, Keisuke Ishida m.fl. Utleie: BFI, London. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, s/hv, 2 t 3 min.

Hachi-gatsu no kyôshikyoku. Regi og klipp: Akira Kurosawa. Japan 1991. Manus: Akira Kurosawa, etter Kiyoko Muratas roman «Nabe no naka». Foto: Takao Saitô og Shôhji Ueda. Musikk: Shinichirô Ikebe. Medv.: Sachiko Murase, Hisahi Igawa, Narumi Kayashima, Tomoko Ôtakara, Misunori Isaki, Richard Gere m.fl. Utleie: NB. Japansk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 38 min.

BLACK RAIN

RAPSODI I AUGUST

Ikke akkurat Michael Douglas

Et øyevitnes erindringer

Bare en japaner – og kanskje bare Shohei Imamura – kan slippe unna med å lage en film om atombombens forferdelige ødeleggelser og langvarige virkninger på dem som ble offer for den, og samtidig kritisere ofrenes fornektelser over det som skjedde og det japanske samfunnets håndtering av hendelsen. For dette er ikke en anti-atomvåpen-film der de som slipper bomben kritiseres. Imamura setter heller søkelyset på sine landsmenns fåfengte forsøk på å la livet gå sin gang. Black Rains åpningssekvens er i all sin gru stor filmkunst. Det er morgenen 6. august 1945, og stedet er Hiroshima. Familien Shigematsu gjør sin daglige dont da et kraftig lys flerrer over himmelen. Sekunder senere ligger byen i ruiner, og desorienterte overlevende snubler seg frem over forkullede lik og totalt ødelagte bygninger. Snart hopper filmen frem til en samtid lagt til 1950. Vi møter igjen Shigematsu og hans kone som prøver å gifte bort niesen, men sliter med å få en ektemann selv om hun tilsynelatende er frisk. Årsaken er at hun satt ute i en åpen båt på Hiroshima-bukten da «det sorte regnet» kom minutter etter at bomben hadde detonert. Smittet av regnet vil ingen menn ha henne. Shigematsus iherdige innsats for å finne en mann med riktig sosial rang er i seg selv fullstendig absurd situasjonen tatt i betraktning. Mens alle rundt ham lider en grusom død som følge av senskader etter radioaktiv stråling, er han mest opptatt av at det vil føre vanære over familien om hun forblir ugift. olep

Det begynner som en sommeridyll. Noen tenåringer besøker sin bestemor som bor på den japanske landsbygden. Idyllen blir forstyrret av et brev. Bestemorens bror ligger for døden på Hawaii. Dit emigrerte han etter krigen og har skapt seg en formue på dyrking av ananas. Brevskriveren, som er brorens sønn, forteller at faren ønsker sterkt å se sin søster igjen før han dør. Han inviterer henne til Hawaii, men hun har liten lyst til å dra. Det har imidlertid vekket fortrengte minner hos henne, minner som begynner med det kraftige lyset hun observerte bak fjellene mot Nagasaki morgenen den 9. august 1945. Hun vil fortelle barnebarna om det hun opplevde disse dagene, da hennes mann ble drept og hun selv påført alvorlige skader. De er imidlertid mer interesserte i t-skjorter og hamburgere og ivrer for å gjennomføre turen til Hawaii. Så banker plutselig nevøen på døren. Han har kommet i et siste forsøk på å overtale henne til å reise til Hawaii. Besøket gir dem alle et nytt perspektiv på de to landenes kultur og historie, og slik kan filmen leses som en moralsk fabel om forsoning og tilgivelse. Rapsodi i august skildrer tre generasjoners vidt forskjellige tilknytning til atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. En bestemors generasjon som har et direkte forhold til hendelsen, deres barn som har et indirekte forhold til den, og barnebarna som har et ikke-eksisterende forhold til den. red./olep 31

stumfilm

med levende musikk W Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pionertiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informasjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene. Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag. Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjern32

synet, eller datamaskinen – samme hvor stor skjermen din måtte være. Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. Én ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de fotokjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnssyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart. olep

Om musikeren Jørgen Larsson er utdannet pianist fra Griegakademiet og har en master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim. Han startet BEK i 2000 og Lydgalleriet i 2007. Siden 1997 har han vært Cinematekets faste stumfilmpianist og har spilt til nærmere 100 stumfilmer, alt fra Keaton til Murnau. Selv om all musikken er fritt improvisert, ligger stilen tett opp til filmenes tidspalett, med forankring i senromantikkens tonalitet og uttrykk.

PROGRAMMETS STUMME • STUM F ILM MED LE V ENDE MUSIKK

Madame DuBarry. Regi Ernst Lubitsch. Tyskland 1919. Manus: Norbert Falk og Hanns Kräly. Foto: Theodor Sparkuhl og Kurt Waschneck. Musikk: Jørgen Larsson. Klipp: Elfi Böttrich. Medv.: Pola Negri, Emil Jannings, Eduard von Winterstein, Harry Liedtke, Reinhold Schünzel, Bernhard Goetzke m.fl. Stum m/engelske mellomtekster. Akkompagnert av Jørgen Larsson på piano. Digital kopi, s/hv (tintet), 1 t 54 min.

MADAME DUBARRY The Pre-Lubitsch Touch Det er ikke mange regissører som har fått et begrep oppkalt etter seg, men Ernst Lubitsch er en av dem – som opphavet til «The Lubitsch Touch». Han skulle i løpet av 1920-tallet skape seg et navn i Hollywood gjennom sine sofistikerte sexkomedier, der eleganse, komiske timing og de uutalte seksuelle undertekstene ble forstått av alle unntatt sensuren. Eller rettere sagt; de forsto dem nok, men de var så raffinert gjennomført at de ikke kunne gjøre noe med det.

Madame DuBarry er imidlertid laget før han kom seg over dammen. I de første årene etter 1. verdenskrig arbeidet han ved det berømte UFA-studioet i Berlin, samtidig med at regissører som Murnau, Lang, von Sternberg og Wiene utviklet det som i dag er kjent som den tyske ekspresjonismen. Lubitsch var imidlertid ikke med på det kjøret der. Han foretrakk drama og komedier, og da helst basert på kjente litterære forelegg eller historiske personer som han kunne aktualisere eller ironisere over – eller begge deler samtidig.

TIRSDAG 18. AUGUST KL. 18.00 ONSDAG 19. AUGUST KL. 20.00

I Madame DuBarry møter vi den polskfødte divaen Pola Negri i tittelrollen som den vakre, fattige syersken som blir elskerinnen til den franske Kong Louis XV – spilt av Emil Jannings – i tiden før den franske revolusjonen. Vel etablert i den kongelige halmen manipulerer hun regenten til å gjøre hennes hemmelige elsker til offiser i den kongelige garde, slik at han uten problemer kan komme til henne om nettene. Dette dobbeltspillet ender med tragedie for de elskende, men i triumf for folket på Bastillen. Den intense og ildfulle Negri er med sine store, kullsorte øyne perfekt i rollen som «Kvinnen som ødela Frankrike», og hennes innsats som madammen skulle sende henne – og Lubitsch – til Hollywood kort tid etter at filmen hadde premiere i USA. Negri er for øvrig opphavet til den ultimate kvinnelige stumfilmklisjeen – gesten der man i den dypeste fortvilelse og sjokk kaster hodet voldsomt bakover med håndbaken mot pannen. Noe som gjør Madame DuBarry til et imponerende skue selv i dag er Lubitsch’ mesterlige regissering av store folkemasser. Madame DuBarry har en historie som skapt for et kammerspill, men gjennom mastodontiske folkemassescener gjør Lubitsch det til noe mye større enn det – både billedlig og tematisk. Få andre enn han klarer å koreografere tusenvis av statister slik at de samlet fremstår som en egen karakter i filmen. Folkemassene per se gir filmen dybde og bidrar til filmens tematiske budskap; at tilsynelatende uviktige handlinger utført av kåte konger og lystige elskerinner kan få enorme konsekvenser – faktisk så store at et helt land ledes ut i en revolusjon. olep 33

Ingrid Bergman 100 책r 34

«Fra helgen til hore og tilbake til helgen igjen.» Slik oppsummerte Ingrid Bergman (1915–1982) sin karriere i Hollywood, som lot henne jobbe med noen av historiens største regissører, men straffet henne da hun ikke fulgte spillereglene. 29. august ville hun blitt 100 år. Det må et hvert nordisk cinematek med respekt for seg selv markere.

ai 1939. 23 år gamle Ingrid Bergman har akkurat ankommet til New York, og en stor fest blir holdt til hennes ære. Clark Gable er der, Gary Cooper er der, Cary Grant er der. Ingrid sitter alene nesten hele kvelden, trollbundet av alle berømthetene hun har sett på kino hjemme i Stockholm. Hun får ikke med seg det alle hvisker om henne. «David Selznick har gått hen og skaffet seg ei stor, sunn, svensk ku!» Med sine 178 cm, kjernesunne kroppsbygning og blide framtoning, er hun alt annet enn sin elegante, glamorøse landskvinne Greta Garbo.

Stockholm Foreldreløse Ingrid Bergman hadde vokst opp hos en onkel. Da hun som 17-åring ville søke på teaterskolen ved Kungliga Dramatiska Teatern, ga onkelen henne én sjanse til å bli tatt opp. Ingrid øvde lenge på en humoristisk tekst fra et ukjent ungarsk stykke, men ble sendt ut igjen etter noen få sekunder. Fortvilet løp hun ned til elven for å kaste seg i den, men hun kom på bedre tanker da hun fikk se det skitne, iskalde vannet. Mange år senere møtte hun igjen en av mennene i opptakskomiteen. Han fortalte at idet Ingrid leende hadde kommet

inn på scenen, hadde de snudd seg mot hverandre og sagt: «Vel, vi trenger ikke høre mer på henne, hun er inne! Se på den selvsikkerheten. Se på det scenenærværet. Se på frekkheten.» Han fortsatte: «Du hoppet ut på scenen som en tiger. Du var ikke redd for oss.» Intermezzo i New York Sommeren etter teaterskolens første år overtalte Ingrid regissøren Gustaf Molander til å la henne prøvespille. Han ble straks overbevist av denne uerfarne jenta som beveget seg så uanstrengt foran kamera. Ingrid sluttet på skolen, og sammen med Molander laget hun blant annet Swedenhielms (1935) og En kvinnes ansikt (1938). Men det var Intermezzo (se egen omtale) fra 1936 som skulle avgjøre store deler av framtiden hennes. Et svensk ektepar i New York så den på en av byens mange kunstfilmkinoer. De anbefalte den til sønnen sin, som var dørvakt i bygningen til Kay Brown, en av talentspeiderne til David Selznick. Dermed fikk også Brown sett Intermezzo, som hun så anbefalte til sjefen sin. I Intermezzo spiller Ingrid en vakker pianolærer som får en kjent fiolinist til å forlate familien sin. Selznick ble ikke slått i bakken av filmen, men ble desto

mer betatt av jenta. Få uker senere dro Kay Brown til Sverige for å hente Bergman til USA. Selznick ombestemte seg fort med hensyn til Molanders film. Han laget en nyinnspilling med Ingrid i sin gamle rolle og Leslie Howard i rollen til Gösta Ekman. Etter innspillingen reiste Ingrid tilbake til Sverige. Gylne tider Da Ingrid i 1940 vendte tilbake til USA, hadde hun med seg ektemannen Petter Lindström og deres to år gamle datter Pia. Intermezzo: A Love Story (1939) hadde blitt en stor suksess i USA. Ved siden av intensive engelskkurs, begynte hun straks å spille inn flere filmer. Selznick mente at Ingrid måtte selges like naturlig og upolert som da hun gikk av båten. Mens andre kvinnelige skuespillere ikke ville ødelegge karrieren med å få barn, ble Ingrid stadig fotografert med den lille familien sin, og befestet dermed det bildet Selznick så gjerne ville skape av henne – det samme gjorde rollene i Adam Had Four Sons og Rage in Heaven (begge 1941). Snart startet Ingrids årelange kamp med Selznick for å få prøve seg i ulike roller. Hun ble tilbudt rollen som Dr. Jekylls søte forlovede i MGMs filmatisering av 35

«Dr. Jekyll and Mr. Hyde». Hun kontaktet regissør Victor Fleming og tryglet om å få bytte rolle med Lana Turner. Alle syntes det var en idiotisk idé at den milde jenta med engleansiktet skulle spille en utsvevende bardame. Ingrid fikk viljen sin til slutt, og både hun og Turner overrasket publikum med sin evne til å forandre seg. Bogie, Ernest og Hitch En spøk som lenge verserte i Hollywood lød: «Vet du, i går så jeg en film uten Ingrid Bergman.» Den største suksessen kom med Casablanca (se egen omtale) i 1942. Selznick var fornøyd med å ha Ingrid tilbake i pen kjole, men selv hatet hun hele innspillingen. Manuset ble skrevet om fra dag til dag, og skuespillerne troppet opp på settet uten å kjenne karakterene sine. «Jeg har laget mange filmer som er mye viktigere,» har Ingrid sagt i etterkant. «Og den eneste folk vil snakke om, er den med Bogart.» Bergman var Ernest Hemingways førstevalg for rollen som María da hans bok «Klokkene ringer for deg» skulle filmatiseres, og han og Ingrid ble svært nære venner. Hun fikk også et godt forhold til Alfred Hitchcock. Ingrid så at mange i filmkretsene la vekt på å ikke blande folk fra ulike sosiale sfærer. «Hitch» var en av de få som blåste i reglene. Hjemmet hans ble et fristed for Ingrid, og på førtitallet laget de Spellbound (se egen omtale), Notorious (1946) og Under Capricorn (1949) sammen. A kiss is just a kiss Ingrid og Petter Lindström hadde møttes gjennom felles venner da hun gikk på teaterskolen. En gang da Ingrid hadde en lengre pause fra filminnspillinger, skrev hun til en venninne: «Å ha et hjem, en ektemann og et barn burde være nok for en kvinne. Det er det vi er skapt for, er det ikke? Likevel tenker jeg at hver dag er 36

en tapt dag. Som om bare halve meg er i live. Den andre halvdelen presses ned i en sekk og kveles.» I 1944 foreslo Petter at Ingrid burde ta seg tid til å underholde de amerikanske troppene. Det var på denne turneen hun møtte Robert Capa. Capa er tidenes kanskje mest kjente krigsfotograf; han dokumenterte den spanske borgerkrigen for Life Magazine, og skulle ti år senere bli drept av en landmine i Indokina. Han og Ingrid forelsket seg, men han sa tidlig at han ikke hadde planer om å gifte seg. Forholdet gjorde det likevel tydelig for Ingrid at det ikke var mye igjen av følelsene for Petter. Mannen med filmkameraet Våren 1948 gikk Ingrid på kino for å se en ukjent italiensk film. 100 minutter senere kom hun trollbundet ut igjen. Rom – åpen by (1945) var noe helt annet enn all annen film hun hadde sett – den var ikke bare kunst, den var så nær livet som kunsten kunne komme. Da hun senere så Paisan (1946), ble hun overbevist om at mannen som sto bak – Roberto Rossellini – måtte være et geni. Hun skrev et brev der hun sa at hun gjerne ville lage en film med ham. I mars 1949 dro Ingrid til Italia for å spille inn Stromboli (se egen omtale) på øya ved samme navn. Det skulle gå sju år før hun vendte tilbake til USA. Noen få uker etter ankomsten til Italia, skrev Ingrid et brev til Petter der hun forklarte at hun ville bli hos Roberto i Italia. Jakten på en superstjerne Det tok ikke lang tid før pressen fikk snusen i hva som hadde hendt, og horder av journalister fra hele verden flokket til den lille forblåste øya der innspillingen foregikk. Ingrid, som hadde blitt holdt fram som et symbol på familieverdier og godhet, ble nå fordømt i Hollywood. Det gjorde det hele verre at hun

hadde forlatt sin 10 år gamle datter, og at hun snart ble gravid med Roberto – som formelt var gift med en annen kvinne. 14. mars 1950 tok senatoren Edwin Johnson ordet i det amerikanske senatet og holdt et flammende innlegg om skandalen alle snakket om. Ingrid Bergman var «En av de mektigste kvinnene i verden i dag. Og beklageligvis også en mektig pådriver for ondskap. (...) Da kjærlighetspiraten Rossellini vendte tilbake til Roma, hånflirende over erobringen sin, var det ikke skalpen til fru Lindström som hang fra heltens belte; det var hennes egen sjel. Nå har fru Petter Lindström brakt to barn til verden – det ene har ingen mor, det andre er uekte.» As time goes by Ingrid Bergman skilte seg fra Roberto Rossellini i 1957. Da hadde de fått sønnen Robertino, samt tvillingene Ingrid og Isabella (sistnevnte har utmerket seg som skuespiller blant annet i David Lynchs Blue Velvet (1984)). Ekteskapet ble preget av Rossellinis motvilje mot pressefolk, hans motvilje mot å la Ingrid besøke USA, og hennes savn etter datteren Pia, som var bitter etter at moren forlot henne og faren. Rossellini nektet Ingrid å jobbe med andre enn ham, så hun ble overrasket da han oppmuntret henne til å takke ja til et tilbud fra Jean Renoir. Elena og hennes menn (1956) bidro til å skape fornyet interesse for Bergman, og kort tid etter reiste Ingrid til USA for å spille i Anatole Litvaks Anastasia (1956). Hun vant sin andre Oscar for Anastasia (den første var i 1944 for Gaslight), og det kunne synes som at USA hadde tilgitt henne. Mange år senere, i 1972, ble Ingrid bedt om å holde en pressekonferanse i USA. Her benyttet hun sjansen til å nevne senatoren som en gang hadde fordømt henne, men hun klarte å feilsitere ham slik at det nøye planlagte sparket ikke ga noen mening. «Jeg hadde

ventet i 22 år på å levere den replikken, og så fikk jeg det ikke til!» lo hun i etterkant. Bergman og Bergman I 1982 døde Ingrid Bergman av komplikasjoner etter en brystkreftoperasjon. Hun hadde jobbet nærmest kontinuerlig siden sin første statistrolle 50 år tidligere, og ikke minst utmerket seg på teaterscener over hele Europa. I 1978 spilte Ingrid inn filmen som ofte ses på som høydepunktet i karrieren hennes. Hun hadde blitt kjent med Ingmar Bergman gjennom sin tredje mann, og ble begeistret da han spurte om hun ville spille moren til Liv Ullmann i Høstsonaten (se egen omtale), ikke minst fordi hun endelig skulle få sjansen til igjen å snakke sitt eget språk på film. Innspillingen av Høstsonaten var turbulent. Mens Ingrid var kjent for å være vennlig og jordnær, opplevde mange henne også som kranglete og kontrollerende. Til Ingmar sa hun en gang: «Jeg snakker alltid først og tenker etterpå.» Ingmar Bergman har forsøkt å oppsummere Ingrids skjønnhet: «Uansett hva hun gjorde, var jeg alltid fascinert av ansiktet hennes. Ansiktet hennes – huden, øynene, munnen – spesielt munnen – hadde en underlig utstråling og en enorm erotisk tiltrekningskraft. Det hadde ikke med kroppen hennes å gjøre, men i forholdet mellom munnen, huden og øynene.» Da Høstsonaten ble sluppet, skrev The New Republic: «Det virkelig forbløffende er Ingrid Bergmans tolkning. Vi har forgudet henne i flere tiår, men ikke mange av oss har sett på henne som en superb skuespiller... Hun er blitt løftet opp i hendene til en mester.» Birgitte Rustad Wegener (Artikkelen sto første gang på trykk i Cinemateket i Bergens programkatalog #03-2006.) 37

INGRID BERGMAN 1 0 0 ÅR • SØNDAGSMATINÉ

INGRID BERGMAN 1 0 0 ÅR

TORSDAG 27. AUGUST KL. 18.00 (DCP) SØNDAG 30. AUGUST KL. 21.00 (???) TIRSDAG 1. SEPTEMBER KL. 18.00 (35 MM) SØNDAG 6. SEPTEMBER KL. 13.00 (DCP)

SØNDAG 30. AUGUST KL. 18.00 TIRSDAG 1. SEPTEMBER KL. 20.00

Casablanca. Regi: Michael Curtiz. USA 1942. Manus: Julius J. Epstein, Philip G. Epstein og Howard Koch, etter et skuespill av Murray Burnett og Joan Alison. Foto: Arthur Edeson. Musikk: Max Steiner. Klipp: Owen Marks. Medv: Humphrey Bogart, Ingrid Bergman, Paul Henreid, Claude Rains, Conrad Veidt m.fl. Utleie: NB/Cinematekene. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm og DCP, s/hv, 1 t 42 min.

Munkbrogreven. Regi: Edvin Adolphson og Sigurd Wallén. Sverige 1935. Manus: Gösta Stevens, etter Siegfried og Arthur Fischers skuespill. Foto: Åke Dahlqvist. Musikk: Jules Sylvain. Klipp: Rolf Husberg. Medv.: Valdemar Dalquist, Julia Cæsar, Sigurd Wallén, Ingrid Bergman, Edvin Adolphson m.fl. Utleie: SFI. Svensk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 1 t 22 min.

CASABLANCA

MUNKBROGREVEN

«Of all the gin joints in all the towns in all the world, she walks into mine.»

En stjerne blir født

Casablancas trekanthistorie mellom nattklubbeieren Rick, hans tidligere elskerinne Ilsa og hennes nåværende mann Viktor står som et av de absolutte høydepunktene fra drømmefabrikken Hollywood. Fortellingen om den umulige kjærligheten er for mange selve Kjærlighetshistorien. Filmen beveger seg mellom sosiale forpliktelser og lidenskapelige minner fra en annen tid og et annet sted. Det uventede møtet i et nervespent Marokko under andre verdenskrig gir grobunn for gjenoppdaget spenning, men også usikkerhet og tvil mellom Rick og Ilsa. Musikken, intrigen, replikkene og ikke minst sluttscenen har vært med på å gjøre dette til en av tidenes desidert mest populære filmer, men ingenting var gitt på forhånd. Manuset ble skrevet etter hvert som innspillingen skred frem, og dagen før siste innspillingsdag visste ikke engang Ingrid Bergman hvem av hennes menn som skulle gå på flyet i den berømte sluttscenen. Denne konstante uvissheten kan ses i hvert eneste bilde av Bergman og er hva som gjør hennes rolle så kraftfull. Etter å ha sett Casablanca flere ganger er det påfallende hvor lite kjent den virker ved hvert gjennomsyn. Dialogen er så sparsommelig og kynisk at den ikke eldes. Produksjonen er solid og birollene er alle i toppklasse, og ut av det kaoset som manusarbeidet var vokste det en usikker og skjør historie. At filmen har blitt den enestående nostalgiske kjærlighetshistorien den er synes som intet mindre enn et mirakel. Casablanca er som ditt favorittalbum, jo mer man hører på det jo mer liker man det. red./sw 38

Da skuespiller og regissør Edvin Adolphson besatte rollene til Munkbrogreven sommeren 1934 oppdaget han Ingrid Bergman. Hun studerte da ved Kungliga Dramatiska Teatern, og studentene pleide ofte å spille statister ved Svensk Filmindustris studioer i Råsunda. Adolphson tilbød henne en rolle i filmen, men skolens direktør sa til henne at hun måtte slutte på teaterskolen hvis hun tok rollen. Hun valgte å gå til filmen, og resten er historie. Munkbrogreven er en lystig komedie med en stor skjerv av lytehumor, adaptert fra et komedie-skuespill. Slik sett inneholder den mange karakterer typiske for sjangeren, som dummme politimenn, godhjertede sladrekjerringer, småsvindlende drukkenbolter og det vakre, unge paret som har fremtiden foran seg. Til tross for stereotypiene er filmen et fint portrett av et nedslitt og fattig nabolag i Stockholm, og bruken av virkelige omgivelser istedenfor studio-opptak gir inntrykk av en ekte gjengivelse av et miljø og tett sammenvevd samfunn. Ingrid Bergman er en av mange karakterer i hotellet som mesteparten av handlingen er sentrert rundt. I det som er hennes første spillefilm har hun allerede her en frisk tilstedeværelse, og med forholdsvis lite å spille på skaper hun interesse for karakteren sin. Etter Munkbrogreven spilte hun i hele tre filmer samme år og ble nesten umiddelbart den mest berømte kvinnelige filmskuespilleren i Sverige. Il Cinema Ritrovato/sw

INGRID BERGMAN 1 0 0 ÅR

TORSDAG 3. SEPTEMBER KL. 20.15 TIRSDAG 8. SEPTEMBER KL. 18.00

ONSDAG 9. SEPTEMBER KL. 18.00 TORSDAG 10. SEPTEMBER KL. 20.30

Intermezzo. Regi: Gustaf Molander. Sverige 1936. Manus: Gösta Stevens og Gustaf Molander. Foto: Åke Dahlqvist. Musikk: Svensk Filmindustris orkester. Klipp: Oscar Rosander. Medv.: Ingrid Bergman, Gösta Ekman, Inga Tidblad, Erik Berglund, Hugo Björne m.fl. Utleie: SFI. Svensk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 1 t 33 min.

Spellbound. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1945. Manus: Ben Hecht og Angus MacPhail, etter en roman av Francis Beeding. Foto: George Barnes. Musikk: Miklós Rózsa. Klipp: Hal C. Kern. Medv: Ingrid Bergman, Gregory Peck, Leo G. Carroll, Michael Chekhov m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 51 min.

INTERMEZZO

SPELLBOUND

Ingrid Bergmans svenske gjennombruddsfilm

Bergmans første film for Hitchcock

En verdenskjent fiolinist kommer hjem til Sverige etter en turné. Gnisten i hans ekteskap har falmet, og han faller for datterens vakre unge pianolærerinne Anita, i Ingrid Bergmans skikkelse. Hun hiver seg med på neste turné. Alt ligger til rette for lidenskap og svake mennesker som sårer hverandre. Dette patosfylte melodramaet ble en stor publikumssuksess. Ikke bare i hjemlandet Sverige, men også Hollywood fikk øynene opp for Ingrid Bergmans talent. Da hun skulle debutere i amerikansk film bestemte man seg like godt for å la henne gjøre det med den samme rollen gjennom å lage en nyinnspilling av hele filmen, Intermezzo: A Love Story (1939). Kritikerne var også begeistret for Intermezzo. I følge Aftonbladet er musikken superb, foto vakkert, konflikten ytterst interessant og skuespillet utmerket. Også måten den velbalanserte lyssettingen får fram stemninger uten å ty til ekstremer nevnes. Filmen spredte optimisme for svensk film, i et land hvor kritikerne ikke hadde for store forventninger til nasjonale produksjoner. Aviser i USA poengterte at skuespillet var så naturlig at man følte man kunne møte disse menneskene på gaten når og hvor som helst. Alle var trollbundet av stjerneskuddet Bergman. Hun var usedvanlig vakker samtidig som hun hadde noe jordnært ekte ved seg. Hun fikk liv i karakteren sin med sin sårbarhet kombinert med indre styrke. red.

Doktor Constance Petersen, spilt av Ingrid Bergman, jobber som psykolog på mentalsykehuset Green Manors. Når en kjekk ung lege ved navn Dr. Edwards, spilt av Gregory Peck, blir ansatt som ny direktør for sykehuset tar hun notis av hans merkelige oppførsel. Hun kommer etter hvert til den konklusjonen at Dr. Edwards ikke er den personen han utgir seg for å være, men derimot en syk person med skyld-traumer og hukommelsestap. Constance bestemmer seg for å hjelpe ham ut av mørket og tilbake til sin egen identitet. Spellbound var Ingrid Bergmans første film for Alfred Hitchcock, mannen som elsket å gi hovedrollen i sine filmer til vakre europeiske skuespillerinner. Han skulle siden regissere henne i Notorious (1945) og Under Capricorn (1950). Både i tematikk og bruk av effeker er Spellbound svært nyskapende. I flere scener brukes subjektivt kamera, og selv om filmen er skutt i svart/hvitt er det satt inn to billedruter med rødt der det blir løsnet revolverskudd. Spellbound var også en av de første Hollywood-filmene som brakte psykoanalyse opp på det store lerretet. Filmen bugner av freudiansk billedbruk, noe Hitchcock senere også skulle bruke i filmer som Psycho (1960) og Marnie (1965). Den animerte drømmesekvensen, designet av Salvador Dalí, inneholder en myriade av små hint til hva som egentlig foregår i filmen, og gir til slutt den endelige løsningen på filmens mysterium. Erlend Rydning 39

INGRID BERGMAN 1 0 0 ÅR • SØNDAGSMATINÉ

INGRID BERGMAN 1 0 0 ÅR

SØNDAG 13. SEPTEMBER KL. 13.00 TIRSDAG 15. SEPTEMBER KL. 20.00 ONSDAG 16. SEPTEMBER KL. 18.00

TORSDAG 17. SEPTEMBER KL. 20.00 TIRSDAG 22. SEPTEMBER KL. 18.00

Stromboli. Regi: Roberto Rossellini. Italia/USA 1950. Manus: Roberto Rossellini, Sergio Amidei, Gian Paolo Callegari m.fl. Foto: Otello Martelli. Musikk: Renzo Rossellini. Klipp: Roland Gross. Medv.: Ingrid Bergman, Mario Vitale, Renzo Cesana, Mario Sponzo m.fl. Italiensk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv, 1 t 47 min.

Höstsonaten/Herbstsonate. Regi og manus: Ingmar Bergman. Vest-Tyskland 1978. Foto: Sven Nykvist. Klipp: Sylvia Ingmarsdotter. Medv.: Ingrid Bergman, Liv Ullmann, Lena Nyman, Gunnar Björnstrand m.fl. Utleie: NB. Svensk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 32 min.

STROMBOLI

HØSTSONATEN

En utvendig og en innvendig vulkan

Bergman og Bergman

Stromboli og hendelsene rundt den var ikke enkle for Ingrid Bergman. Én ting var at hun, mens hun var gift, hadde innledet et forhold til regissør Roberto Rossellini, også han gift. Verre var det at de fikk et barn utenfor ekteskap, og at Bergman også forlot sin mann og sitt barn i USA for Rossellini. Dermed klarte det nye skandaleparet å bli fordømt på talerstolen i det amerikanske senatet for deres utroskap. I tillegg ble filmen isønderklippet av filmens mektige amerikanske medprodusent Howard Hughes ved RKO, og den ble tillagt en amerikansk fortellerstemme og en ny slutt. Rossellini saksøkte RKO for dette, men tapte. Lenge var denne korte versjonen den eneste som fantes i sirkulasjon. Siden har Rossellinis egen versjon blitt tilgjengelig, og i dag anerkjennes den som et lite mesterverk. Mye står og faller på Bergmans svært emosjonelle rolletolkning, og det i en rolle som speilet hennes eget liv på den tiden. Vi møter Karin, en krigsflyktning fra Baltikum som er innestengt i en flyktninge leir i Italia. Hun oppvartes av Antonio og ser som sin eneste mulighet til et annet liv å gifte seg med ham. De reiser til øyen Stromboli, som er en aktiv vulkan. Øyen er et goldt sted med få beboere, og tilværelsen der er ingenting av hva Karin ser for seg i et godt liv. Hun snakker ikke dialekten, og beboere ser på henne som et utskudd og en løs kvinne. Hun trenger en vei ut, og tar sjansen selv om den ikke byr seg. sw

Eva, gift med presten Viktor og bosatt i en norsk bygd, skriver til sin mor – den kjente pianistinne Charlotte Andergast – og ber henne besøke dem. Foranledningen er at Charlotte nettopp har mistet sin venn og akkompagnør Leonardo. Selv er ikke Eva kommet over sorgen etter at hennes fire år gamle sønn druknet. Charlotte ankommer og blir ille berørt over at Eva har tatt hjem sin lamme søster Helena. Charlotte hadde selv plassert henne på et hjem for handikappede. Om natten har Charlotte mareritt og Eva prøver å berolige henne. Dermed begynner de å snakke om fortiden, og Eva minnes barndommen og hvordan moren neglisjerte både mann og barn for karrierens skyld. Hovedproblematikken i Høstsonaten er denne: Kunstens krav til kunstneren versus familiens krav til kunstneren. I hvilken grad er det etisk å ofre det ene fremfor det andre – å ofre kunsten eller å ofre menneskene omkring seg? Filmens struktur er enkel og klar, den ligger på mange måter nær kammerspillet. Ingrid Bergman og Liv Ullmann gjør ypperlige prestasjoner i sine roller, og Bergman vant en rekke priser for sin rolle – bortsett fra Oscar-prisen hun var nominert for. Alt fungerer sammen: bilder, årstidene i naturen og menneskelivene. Det er innhøstningstid også for menneskene: Som du sår, skal du høste. red.

i n g r i d B e r g m a n 1 0 0 å r

SØNDAG 30. AUGUST KL. 20.00

AKADEMIET CINEMATEKET: 35MM-FILM ELLER DIGITALT Foredrag av Sigurd Wik, Drifts- og kinoteknisk ansvarlig ved Cinemateket i Bergen. Varighet ca. 45 min.

35mm eller digitalt – du bestemmer! På årets filmfestival i Bologna, Il Cinema Ritrovato, gjerne regnet som verdens viktigste filmfestival for historisk film, ble det holdt et stort anlagt seminar om filmens fremtid. Med «filmen» mentes her den tradisjonelle fotokjemiske filmen, populært kalt den analoge filmen. Eller film på filmrull, om man vil. I en tid hvor kommersielle fotokjemiske filmlaboratorier stenger ned i en hastighet ingen for noen få år siden hadde trodd, har det plutselig blitt svært prekært å finne ut om filmrullenes tid definitivt er forbi. Spørsmålene man stilte seg på seminaret var om denne tradisjonelle filmen kan reddes og bør videre føres og i så fall hvordan og hvorfor. For de over middels interesserte kan hele to-timers-seminaret ses via QR-koden til høyre på siden. Det meste foregår på engelsk ispedd noe italiensk og fransk. Vi er altså inne i et filmteknologisk skille alle filmarkiv og cinematek må forholde seg til. Vil man vise film, og kan man vise film? Én ting er om det vil kunne lages nye fotokjemiske filmkopier når laboratoriene fortsetter å stenges ned. En annen ting er om cinemateker i fremtiden vil kunne vise de hundre-tusenvis

av filmkopiene som finnes i arkiver over hele verden, da filmprojektorer og deler til disse heller ikke lages lenger. Og vil det erfaringsbaserte håndverket det er å vise tradisjonell film forsvinne også? Cinemateket i Bergen er dedikert til å vise film på film så lenge vi kan. Vi er en av forholdsvis få kinoer i Norge som fremdeles kan vise 35mm-film og ett av to norske cinematek som kan vise 70mm-film. I dette foredraget gir vi en innføring i forskjellene mellom de to teknologiene, både måten filmene er laget på og hva som foregår og spiller inn når de vises i en kino. Er det noen synlige og hørbare forskjeller, og har det i så fall noe å si for vår totalopplevelse? Vi har fått tak i to filmkopier av Casablanca (se egen omtale), en 35mm-kopi og en digital kopi i form av en DCP (Digital Cinema Package). Vi viser eksempler fra begge kopiene og vil, om vi får det til, kjøre en side-ved-sidesammenligning. Og som en avslutning gjør vi en avstemning blant publikum om hvilken kopi som skal benyttes under visningen rett etter foredraget. Film eller digitalt – du bestemmer! Sigurd Wik

Fellesvisninger Cinematekene i Norge C inematekene i Norge samarbeider om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Cinematekene i Norge samarbeider om import og visning av i underkant av 40 filmer hvert år. Filmene som presenteres gjennom disse fellesvisningene har ikke noe annet til felles enn at de er strålende filmer du bør sette din ære i å ha sett i en kinosal før du dør. Det er alt fra kjente klassikere, nyere dokumentarfilmer eller aktuelle kinofilmer som norske distributører av en eller annen grunn har valgt å ikke vise på de kommersielle norske kinoene. Cinematekene planlegger i fellesskap hvilke filmer som skal vises, og vi prøver hele tiden å lage et variert og allsidig program. Siden samarbeidet strekker seg fra tidlig i september til desember, er det ikke så mange filmer i akkurat dette programmet – faktisk bare fire stykker. Det er to nye filmer i Larry Clarks The Smell of Us og Lisandro Alonsos Jauja. I tillegg vises en av norsk filmhistories mest betydningsfulle filmer, Løperjenten av Vibeke Løkkeberg, samt en en skikkelig amerikansk klassiker, Richard Brooks’ sterke film om dødsstraff In Cold Blood fra 1967. Fire totalt forskjellige filmer fra fire forskjellige land, lagt til fire forskjellige tidsperioder og spilt inn i fire forskjellige land. Fantastisk god spredning der altså, og ikke minst: fire filmer som rett og slett er et must å få med seg på det store lerret. red.

CINEMATEKENE I NORGE

TORSDAG 3. SEPTEMBER KL. 18.00 SØNDAG 6. SEPTEMBER KL. 20.15

TORSDAG 10. SEPTEMBER KL. 18.00 SØNDAG 13. SEPTEMBER KL. 20.15

Løperjenten. Regi og manus: Vibeke Løkkeberg. Norge 1981. Foto: Paul René Roestad. Musikk: Edvard Grieg. Klipp: Edith Toreg. Medv.: Nina Knapskog, Kenneth Johansen, Helge Jordal, Vibeke Løkkeberg m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 51 min.

In Cold Blood. Regi: Richard Brooks. USA 1967. Manus: Richard Brooks, etter en roman av Truman Capote. Foto: Conrad Hall. Musikk: Quincy Jones. Klipp: Peter Zinner. Medv.: Robert Blake, Scott Wilson, John Forsythe, Paul Stewart, Gerald S. O’Loughlin m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 2 t 14 min.

LØPERJENTEN

IN COLD BLOOD

Elsk meg bort fra min bergenske barndom

Ferden til skafottet

Løperjenten er en presis og detaljrik skildring av Bergen anno 1948. Her møter vi den syv år gamle Kamilla, som vokser opp i et samfunn under gjenoppbygging og i en familie i full oppløsning. Foreldrene er mest opptatt av penger og seg selv. I den jevnaldrende Svein finner Kamilla endelig sjelevennen hun savner. Sammen går de to barna storøyde gjennom et liv og en tilværelse preget av svartebørs og ekteskapskriser. Løkkebergs filmer er dramatiske, og de tar alle opp tema som makt og avmakt, og skam – det mennesker forsøker å skjule i sine liv. Dramatikken kommer frem i skildringen av menneskers forsøk på å bryte ut av låste situasjoner, og de vonde banene liv kan komme inn på, som er vanskelige å komme ut av igjen. I Løperjenten er det barnets perspektiv på verden som fremstilles, og Nina Knapskogs portrettering av syvåringen Kamilla er en stor del av filmens styrke. Regissøren tegner tydelige typer, og bortsett fra de to små protagonistene er alle karakterene negativt fremstilt. Løkkeberg debuterte som regissør i 1977 med Åpenbaringen. Hun har siden da blitt en markant og hett omtalt skikkelse i norsk film. Hun ser gjerne på seg selv som en kunstner – en maler, og er i auteurisk ånd involvert i alt som skjer under filmproduksjonene sine. Uavhengig av hva man måtte mene om regissøren, er Løperjenten utvilsomt en av de viktigste filmene i Norges kulturarv. Den kom da også i 1995 på UNESCOs oversikt over de femten mest betydningsfulle filmene fra Norge. olep/red.

En novemberdag i 1959 kunne man lese en nyhetssak i New York Times om et uoppklart drap i Holcomb, Kansas. En velstående og respektert familie hadde blitt skutt hjemme på gården sin. Tilsynelatende var ingenting stjålet derfra, motivet for udåden var uklart. Forfatteren Truman Capote skjønte raskt at hendelsen var ideell som utgangspunkt for hans planlagte «nonfiction»-roman. Sammen med sin venn Harper Lee tilbragte Capote mye tid i Holcomb de neste årene, der de utførte et nitid reportasjearbeid. Drapssaken endte med at de to gjerningsmennene ble henrettet, og Capotes bok «Med kaldt blod» som kom i 1966, regnes i dag som en nyjournalistisk klassiker. Da Richard Brooks laget sin filmversjon året etter, kuttet han ut ofrenes historie for å følge drapsmennene – den brutale drømmeren Perry Smith og den pragmatiske forbryteren Dick Hickock – og deres ferd fra de dreper til de blir drept. Resultatet har blitt en realistisk og tidvis ubehagelig film som utmerker seg med Conrad Halls flott fotoarbeid, Quincy Jones sin musikk, og suverent spill av Robert Blake og Scott Wilson i hovedrollene. Med sans for det autentiske, og mindre sans for fintfølelse, valgte Brooks å filme på gården der drapene skjedde, og så langt som mulig brukte han de involverte som statister, inkludert bøddelen. Samtidig, ved å avvike fra bokas saklighet og i stedet fokusere på mordernes psyke, blir filmen et klart innlegg mot dødsstraff. CiO/red. 43

䈀䤀䘀䘀䈀䤀䘀䘀

䈀䔀刀䜀䔀一䤀一吀䔀刀一䄀匀䨀伀一䄀䰀䔀䘀䤀䰀䴀䘀䔀匀吀䤀嘀䄀䰀䈀䔀刀䜀䔀一䤀一吀䔀刀一䄀匀䨀伀一䄀䰀䔀䘀䤀䰀䴀䘀䔀匀吀䤀嘀䄀䰀䈀䔀刀䜀䔀一䤀一吀䔀刀一䄀匀䨀伀一䄀䰀䔀䘀䤀䰀䴀䘀䔀匀吀䤀嘀䄀䰀

䈀䔀刀䜀䔀一䤀一吀䔀刀一䄀匀䨀伀一䄀䰀䔀䘀䤀䰀䴀䘀䔀匀吀䤀嘀䄀䰀㈀㌀⸀ⴀ㌀ ⸀ 匀䔀倀吀䔀䴀䈀䔀刀㈀㌀⸀ⴀ㌀ ⸀ 匀䔀倀吀䔀䴀䈀䔀刀

㈀㌀⸀ⴀ㌀ ⸀ 匀䔀倀吀䔀䴀䈀䔀刀

圀圀圀⸀䈀䤀䘀䘀⸀一伀圀圀圀⸀䈀䤀䘀䘀⸀一伀

圀圀圀⸀䈀䤀䘀䘀⸀一伀