Program Cinemateket USF oktober- desember 2014

a n d r e j Ta r kov s k i j k v i n n e l i g e e u r o p e i s k e f i l m s k a p e r e c - k i n o p r e s e n t e r e r : | | g r u n n lov s j u b i l e e t – N o r g e s t i b e st e f i l m e r | f e l l e sv i s n i n g e r c i n e m at e k e n e i n o r g e |

Program 4 2014 cinemateket usf

oktober-desember

n o r s k FILM f r a 19 1 3 s ø n dag s m at i n é | | n o r s k e f e i l s k jæ r | st u m f i l m | h i tc h c o c k

Lik Cinemateket i Bergen på Facebook

Følg oss på twitter @CinemateketUSF

www.cinemateket-usf.no

TURIST En film av RUBEN ÖSTLUND

JOHANNES BAH KUHNKE LISA LOVEN KONGSLI KRISTOFER HIVJU

PÅ KINO 24. OKTOBER

www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

Program 4 2014 cinemateket usf Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

søn

0510

12.00 18.30

tir

0710

Nymphomaniac – Director’s Cut Dampveivalsen og fiolinen Killers Barry Lyndon Barry Lyndon Dampveivalsen og fiolinen Killers Fant Ivans barndom The Adventure of Robin Hood Fant Barry Lyndon Ivans barndom Norsk film fra 1914 Norsk film fra 1914 Andrej Rubljov Andrej Rubljov The Adventure of Robin Hood The Dance of Reality Tyv fanger tyv The Dance of Reality Tyv fanger tyv The Dance of Reality Solaris Björk: Biophilia LIVE Björk: Biophilia LIVE The Dance of Reality Ghostbusters Björk: Biophilia LIVE Solaris The Dance of Reality Ghostbusters Björk: Biophilia LIVE Reprise Reprise The Dance of Reality Nosferatu – eine Symphonies des Grauens Nosferatu – Nattens vampyr Björk: Biophilia LIVE The Dance of Reality Björk: Biophilia LIVE Stille flyter Don Speil Björk: Biophilia LIVE

Lars von Trier, Dan./Tys./Fra./Bel./Storbr./Sve. 2013 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1960 Andrej Tarkovskij, Marika Beiku og Aleksandr Gordon, Sov. 1956 Stanley Kubrick, Storbritannia 1975 Stanley Kubrick, Storbritannia 1975 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1960 Andrej Tarkovskij, Marika Beiku og Aleksandr Gordon, Sov. 1956 Tancred Ibsen, Norge 1937 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1962 Michael Curtiz og William Keighly, USA 1938 Tancred Ibsen, Norge 1937 Stanley Kubrick, Storbritannia 1975 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1962 div., Norge 1914 div., Norge 1914 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1966 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1966 Michael Curtiz og William Keighly, USA 1938 Alejandro Jodorowsky, Chile/Frankrike 2013 Alfred Hitchcock, USA 1955 Alejandro Jodorowsky, Chile/Frankrike 2013 Alfred Hitchcock, USA 1955 Alejandro Jodorowsky, Chile/Frankrike 2013 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1972 Nick Fenton og Peter Strickland, Storbritannia 2014 Nick Fenton og Peter Strickland, Storbritannia 2014 Alejandro Jodorowsky, Chile/Frankrike 2013 Ivan Reitman, USA 1984 Nick Fenton og Peter Strickland, Storbritannia 2014 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1972 Alejandro Jodorowsky, Chile/Frankrike 2013 Ivan Reitman, USA 1984 Nick Fenton og Peter Strickland, Storbritannia 2014 Joachim Trier, Norge 2006 Joachim Trier, Norge 2006 Alejandro Jodorowsky, Chile/Frankrike 2013 F.W. Murnau, Tyskland 1922 Werner Herzog, Vest-Tyskland 1979 Nick Fenton og Peter Strickland, Storbritannia 2014 Alejandro Jodorowsky, Chile/Frankrike 2013 Nick Fenton og Peter Strickland, Storbritannia 2014 Sergej Gerasimov, Sovjetunionen 1958 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1974 Nick Fenton og Peter Strickland, Storbritannia 2014

ons

0810

tor

0910

søn

1210

tir

1410

ons

1510

tor

1610

søn

1910

tir

2110

ons

2210

tor

2310

søn

2610

tir

2810

ons

2910

tor

3010

søn

0211

tir ons

0411 0511

4

20.00 18.00 21.30 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 18.30 20.00 18.00 21.15 18.30 21.00 13.00 19.00 21.00 18.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 18.30 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 18.30 21.00 18.00 19.00 21.00

12

oktober–desember Side

14 22 22 26 26 22 22 33 22 27 33 27 22 37 37 23 23 27 39 43 39 43 39 23 40 40 39 27 40 23 39 27 40 33 33 39 28 28 40 39 40 44 24 40

søndagsmatiné nymphomaniac – von triers lange versjon barry lyndon dance of reality solaris björk: biophilia live kidnappingen av michel houllebecq stille flyter don stalker flåklypa grand prix a hard day’s night it’s a wonderful life

16 Andrej Tarkovskij dampveivalsen og fiolinen + the killers ivans barndom andrej rubljov solaris speil stalker nostalghia offeret

26 Cinematekene i norge barry lyndon the adventures of robin hood the dance of reality ghostbusters nosferatu – en skrekkens symfoni nosferatu – nattens vampyr kidnappingen av michel houllebecq heaven’s gate øst for eden bonnie and clyde a hard day’s night it’s a wonderful life

tor

0611

søn

0911

tir

1111

ons

1211

tor

1311

søn

1611

tir

1811

ons

1911

tor

2011

søn

2311

tir

2511

ons

2611

tor

2711

søn

3011

tir

0212

ons

0312

tor

0412

søn

0712

tir

0912

ons

1012

tor

1112

søn

1412

19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.00 20.00 12.00 17.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15 13.00 18.00 21.00 18.00 20.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 18.30 21.00 18.30 20.30 18.00 21.00 18.30 21.00 13.00 19.00 21.00

Kidnappingen av Michel Houllebecq Speil Kidnappingen av Michel Houllebecq Do I Have to Take Care of Everything The Selfish Giant Kidnappingen av Michel Houllebecq Ni liv Do I Have to Take Care of Everything Mirakelet Kidnappingen av Michel Houllebecq Ni liv Macondo Heaven’s Gate Stille flyter Don Heaven’s Gate Kidnappingen av Michel Houllebecq Svart hav Macondo Spise sove dø Svart hav Øst for Eden Kidnappingen av Michel Houllebecq Stalker Stalker Øst for Eden Love Like Poison Stalker Finsterworld Love Like Poison Bonnie & Clyde Spise sove dø Flåklypa Grand Prix Flåklypa Grand Prix Bonnie & Clyde Kidnappingen av Michel Houllebecq Finsterworld The Other Side of Sleep Nostalghia A Hard Day’s Night The Other Side of Sleep A Hard Day’s Night Nostalghia A Hard Day’s Night A Very Unsettled Summer Offeret Offeret A Very Unsettled Summer It’a A Wonderful Life Even the Rain It’a A Wonderful Life Even the Rain It’a A Wonderful Life

Guillaume Nicloux, Frankrike 2014 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1974 Guillaume Nicloux, Frankrike 2014 Selma Vilhunen, Finland 2013 Clio Bernard, Storbritannia 2013 Guillaume Nicloux, Frankrike 2014 Arne Skouen, Norge 1957 Selma Vilhunen, Finland 2013 Alice Rohrwacher, It./Sveits/Tysk. 2014 Guillaume Nicloux, Frankrike 2014 Arne Skouen, Norge 1957 Sudabeh Mortezai, Østerrike 2014 Michael Cimino, USA 1980 Sergej Gerasimov, Sovjetunionen 1958 Michael Cimino, USA 1980 Guillaume Nicloux, Frankrike 2014 David Wingate, Norge 1980 Sudabeh Mortezai, Østerrike 2014 Gabriela Pichler, Sverige 2012 David Wingate, Norge 1980 Elia Kazan, USA 1955 Guillaume Nicloux, Frankrike 2014 Andrej Tarkovskij, Sovetunionen 1979 Andrej Tarkovskij, Sovetunionen 1979 Elia Kazan, USA 1955 Katell Quillévéré, Frankrike 2010 Andrej Tarkovskij, Sovetunionen 1979 Frauke Finsterwalder, Tyskland 2013 Katell Quillévéré, Frankrike 2010 Arthur Penn, USA 1967 Gabriela Pichler, Sverige 2012 Ivo Caprino, Norge 1975 Ivo Caprino, Norge 1975 Arthur Penn, USA 1967 Guillaume Nicloux, Frankrike 2014 Frauke Finsterwalder, Tyskland 2013 Rebecca Daly, Ned./Ung./Irland 2011 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen/Italia 1983 Richard Lester, Storbritannia 1964 Rebecca Daly, Ned./Ung./Irland 2011 Richard Lester, Storbritannia 1964 Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen/Italia 1983 Richard Lester, Storbritannia 1964 Anca Damian, Romania 2013 Andrej Tarkovskij, Sverige/Frankrike 1986 Andrej Tarkovskij, Sverige/Frankrike 1986 Anca Damian, Romania 2013 Frank Capra, USA 1946 Icíar Bollaín, Spania 2011 Frank Capra, USA 1946 Icíar Bollaín, Spania 2011 Frank Capra, USA 1946

41 24 41 50 50 41 34 50 51 41 34 51 29 44 29 41 47 51 52 47 29 41 24 24 29 52 24 53 52 30 52 34 34 30 41 53 53 25 30 53 30 25 30 54 25 25 54 31 54 31 54 31

32 grunnlovsjubileet – Norges ti beste filmer fant reprise ni liv flåklypa grand prix

38 c-kino presenterer: dance of reality björk: biophilia live kidnappingen av michel houellebecq

48 Yrke: regissør do i have to take care of everything? the selfish giant: en himmel full av kobber mirakelet macondo spise sove dø love is like poison finsterworld the other side of sleep a very unsettled summer even the rain

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB).

Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA.

Innhold 4 | Programoversikt

10 | Leder 12 | Søndagsmatiné Vi kjører på med søndagsmatineer. Hver søndag presenterer vi en ny matinéfilm kl. 13.00 – eller deromkring.

16 | Andrej Tarkovskij – et speil I et poetisk billedspråk som appellerer til følelsen fremfor fornuften, behandlet Tarkovskij religiøst-filosofiske emner som tro, offer og den moderne sivilisasjonens tapte åndelighet.

Les mer om en av filmhistoriens fremste regissører her.

26 | Fellesvisninger Cinematekene i Norge Navnet Torsdagsfilmen er borte, nå sier vi det som det er: en gang i uken er det fellesvisninger ved alle de norske cinematekene – i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø.

32 | Grunnlovsjubileet 2014 – Tidenes beste norske filmer Vi avslutter året med de fire siste filmene fra Rushprints kåring over tidenes beste norske filmer.

36 | Norsk film i 100 – film fra 1914

Programmets stumme Vi fortsetter med vår årlige visning av hva det norske kinopublikummet fikk servert for nøyaktig 100 år siden. Vi har tømt Nasjonalbiblioteket for alt de har av film fra 1914, og det hele akkompagneres av Jørgen Larsson på piano.

38 | C-kino presenterer: minilansering av tre nye filmer Tre glimrende, nye filmer – som pussig nok ikke får ordinær norsk kinodistribusjon – presenteres hos oss. Les mer om filmene her.

42 | Programmets Hitchcock: Tyv fanger tyv Hitch går aldri av moten. Vi viser én Hitchcock-film per program fremover, og nå står Tyv fanger tyv for tur.

46 | Norske feilskjær – Svart hav For hver suksess som lages finner man i minst én flopp – som oftest flere. I motsetning til suksessene, blir floppene fort glemt. Det vil vi gjøre noe med!

Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Enkelte påkostede arrangementer kan ha forhøyet billettpris. Medlemskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Medlemskap gjelder for et halvår. Vår-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember.

Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Budd Hytland Kinotekniker Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: Dag Grønnestad (leder), Lubna Jaffery, Aslak Høyersten, Maria Ekerhovd og Mathilde Holm.

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av program­ katalog og nettsider er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt.

Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design.

Trykk: Hurtig-Trykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000.

ISSN 1890-7555.

Vi takker: - Cinematekene i Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler.

- Jan Langlo v/Cinemateket i Oslo/NFI, Eunic Norge, Svein Inge Sæther v/Cinemateket i Trondheim, Håvard Oppøyen og Bent Kvalvik v/Nasjonalbiblioteket og Tor Fosse og Kristian Fyllingsnes v/BIFF for programsamarbeid.

- Arild Jørgensen, Kjetil Kvale Sørenssen, Bent Kvalvik, Bent Bang-Hansen og Håvard Oppøyen ved Nasjonalbiblioteket (NB) og Cinemateket i Oslo/NFI for utlån av filmkopier.

- Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Jørgen Larsson, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid.

- Våre annonsører.

Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

48 | Yrke: regissør – europeiske, kvinnelige regissører I samarbeid med Cinemateket i Oslo presenterer vi ti nyere, europeiske filmer signert ti kvinnelige regissører. Les mer her.

På forsiden:

Stalker

Andrej Tarkovskij Sovetunionen 1979

6

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

MEDIEOPERATØRENE PRESENTERER EN DOKUMENTARFILM AV OG MED

SOLVEIG MELKERAAEN

FLINK PIKE EN FEELGOOD-FILM OM DEPRESJON

PÅ KINO 10. OKTOBER MEDVIRKENDE: Solveig Melkeraaen, Ravn Lanesskog, Magnus Melkeraaen, Sigrid Melkeraaen, Karl Magnus Melkeraaen, Kristine Steffensen, Fred Heggen Foto: Marianne Bakke, Øystein Mamen, Anna Myking Komponist: Håkon Gebhardt Klipp: Christoffer Heie, Ida Kolstø, Robert Stengård, Solveig Melkeraaen, Lars Joakim Ringom Lydetterarbeid: Gunn Tove Grønsberg, Storyline Studios Colorist/Online editor: Dylan R. Hopkin, Shortcut AS VFX: Storm Studios AS Finansiert av: Norsk Filminstitutt ved Nye veier til lange filmer, ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering med Extra-midler, Institusjonen Fritt Ord, Fond for lyd og bilde, EUs MEDIA-program, NRK Produsent: Ingvil Giske Produksjonsselskap: Medieoperatørene AS Distributør: Tour de Force AS

Alle filmene alfabetisk Adventure of Robin Hood, The Andrej Rubljov Barry Lyndon Björk: Biophilia LIVE Bonnie & Clyde Dampveivalsen og fiolinen Dance of Reality Do I Have to Take Care of Everything Even the Rain Fant Finsterworld Flåklypa Grand Prix Ghostbusters Hard Day’s Night, A Heaven’s Gate It’s A Wonderful Life Ivans barndom Kidnappingen av Michel Houllebecq Killers, The Love Like Poison Macondo Mirakelet Ni liv Nosferatu – eine Symphonies des Graues Nosferatu – nattens vampyr Nostalghia Nymphomaniac – Director’s Cut Offeret Other Side of Sleep, The Reprise Selfish Giant – Himmelen full av kobber, The Solaris Speil Spise sove dø Stalker Stille flyter Don Svart Hav Tyv fanger tyv Very Unsettled Summer, A Øst for Eden

8

Side 27 23 26 40 30 22 39 50 54 33 53 34 27 30 29 31 22 41 22 52 51 51 34 28 28 25 14 25 53 33 50 23 24 52 24 44 47 43 54 29

Leie en kinosal?

Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så høy billedoppløsning som alle andre eksisterende D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i.

Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.

«Det gjøres ikke bedre ute i den store filmverden. Rett og slett. En perle!»

VG

«Stor poesi.» «En gave til norske Bergens Tidende filmelskere»

NORGES OSCAR-BIDRAG 2014

ANE DAHL TORP

«Ane Dahl Torp gjør sin hittil beste filmrolle.»

Gudbrandsdølen Dagningen

Cinema

Sandefjords Blad

Dagsavisen

Fædrelandsvennen

Stavanger Aftenblad

Sunnmørsposten

FilmMagasinet

Avisa Nordland

Dagbladet

«Det er en usentimental, men høyst emosjonell film, laget av en mann med usedvanlig godt blikk for enhver detalj og dens lille eller store betydning.»

Dagens Næringsliv

/NorskFilmdistribusjon

På kino nå!

leder

DET STUNDER MOT JUL D

a har man sannelig programmert Frank Capras It’s a Wonderful Life til visinger på Cinemateket USF igjen – for 19. år på rad. Bortsett fra at det i seg selv er en trivelig tradisjon, er det også et sikkert tegn på at atter et cinematekår går mot slutten. Nå er det nemlig snart jul igjen!

Før vi kommer så langt, skal vi imidlertid igjen tilbringe flerfoldige timer i det herlige, lune kinomørkret på USF Verftet.

I hendene holder du nå et program som utmerker seg – til Cinemateket i Bergen å være – med et unormalt høyt antall filmer fra 2010-tallet. Hele 14 av 40 filmer er fra de siste fire årene, med andre ord over en tredjedel av det totalt programmet. Normalt har andelen nyere filmer ligget på rundt 10% i våre program – denne gangen er det tredoblet. Dette er en dreining fra vårt normale fokus på å vise klassikere fra filmhistoriens først 80-90 år, til også å inkludere filmer som man vanligvis forbinder med filmfestivaler.

Vi føler ikke at vi tråkker i bedene til festivalene – det er nok av ny, interessant film der ute – men vi er spent på å se hvordan dere brukere av cinemateket responderer på det økte antallet nye titler.

Hovedårsaken til den markante økningen er en omfattende serie med unge, kvinnelige, europeiske filmskapere organisert av Eunic Norge og i samarbeid 10

med Cinemateket i Oslo. Ti europeiske ambassader i Norge har bidratt med en film hver, og sammen har det blitt en omfattende serie med filmer som spenner over de fleste genre og med høyst varierende tematikk.

Felles for dem alle er imidlertid at de først og fremst representerer seg selv og sin egen filmatiske visjon, samtidig som de er noen av de mest interessante filmene vi har sett de siste årene. Som presidenten for Eunic Norge skriver i sin introduksjon: « With women representing only the 10% of film directors, Yrke: regissør gathers ten films with the intention to enhance women’s voices to be heard as well to open a window on refreshing and original perspectives on European society today.»

Disse filmene kommer imidlertid ikke før mot slutten av programmet du nå holder i hånden. Før vi kommer så langt, har en rekke klassikere flimret over lerrettet i Cinemateket USF. Aller først ut er imidlertid filmen som kom sist inn.

I samarbeid med BIFF åpner vi hele programmet med en visning av den usensurerte, lange versjonen av Lars von Triers Nymphomaniac. Med sine fem og en halv time krever den sitt av publikum, og siden festivalen så seg nødt til å dele opp filmen over to dager, med sene visningstidspunkt, har vi ryddet av hele søndag 5. oktober til en maratonvisning. Vi begynner faktisk

midt i kirketiden, men «man måsta prioritera» som det heter i Mitt liv som hund. Det er i hvert fall ikke tvil om at de ekstra nitti minuttene som har kommet til i von Triers lange versjon gir en mye bedre forståelse av hans faktiske prosjekt med filmen – i motsetning til den kastrerte versjonen som ble vist på norske kinoer.

Men vær advart – om du er av typen som misliker filmer som «krenkjer sømd» (for å sitere straffeloven), bør du kanskje stille med anstand. Visningen har uansett absolutt 18 årsgrense grunnet den hyppige forekomsten av eksplisitt seksuelt innhold.

Nymphomaniac

Så fort maratonvisningen av Nymphomaniac er avsluttet, starter vi opp med visningene av filmene til en av de virkelige store regissørene i filmhistorien, Andrej Tarkovskji. Vi presenterer alle hans langfilmer, samt et eget program med hans to filmer laget på filmskolen. Tarkovskij har en helt særegen stil og stemning i sine filmer, og i et poetisk billedspråk som appellerer til følelsen fremfor fornuften, behandlet han religiøst-filosofiske emner som tro, offer og den moderne sivilisasjonens tapte åndelighet. Det er mulig det begynner å bli en klisje, men noen filmer er av typen man ikke kan si at man har sett før man har sett dem i en kinosal. Tarkovskijs filmer er av den typen. Så kjenn deres besøkelsestid!

Tidlig i oktober kommer også årets utgave av «Norsk film i 100» – et program bestående av norsk film fra 1914. Dette var en programserie vi startet i fjor, i samarbeid med arkivarene ved filmarkivet hos Nasjonalbiblioteket. De graver frem det de har av norske filmsnutter i arkivet fra nøyaktig hundre år tilbake. I år har vi altså kommet til film fra 1914. I fjor fant de nok til et program på ca. 30 minutter. I år har vi mer enn dobbelt så mye. Fortsatt er det for tidlig å kunne kuratere programmet. Innenfor våre normale programbolker får vi fortsatt plass til absolutt alt vår unge nasjon har av film fra nøyaktig 100 år tilbake.

Men i år har vi i hvert fall over en time med film!

Og det er mer norsk film på programmet! De siste fire filmene i vår serie med De beste norske filmene gjennom tidene står for tur – serien som er vår markering av Grunnlovsjubileet i 2014. I tillegg har vi en ny utgave av Norske feilskjær, der turen denne gangen har kommet til David Windgates Svart hav fra 1980. Filmen fikk følgende attest av Bjørn Granum i Arbeiderbladet: «Svart hav er, for å si det omsvøpsløst, noe av det mest naive og ubehjelpelige vi har sett av norsk film. Og det sier ikke så lite, holdt vi på å si.» Et historisk stykk norsk film der altså.

Svart hav

Videre har vi ikke mindre enn tre minilanseringer/ bergenspremierer i dette programmet. Først ut er den etterlengtede filmen fra kultregissøren Alejandro Jodorowsky, Dance of Reality. Det er 23 år siden sist det kom en film fra Jodorowsky, så det er virkelig på tide at hans kreative og fantasifulle overflødighetshorn endelig har konkretisert seg i en ny film. Hans filmer ligner fortsatt ikke på noe særlig annet – og om så er, er de andre bleke sammenligninger i forhold. Dette er den originale varen.

Nosferatu

Björk: Biophilia LIVE

Videre er Cinemateket i Bergen en av et begrenset antall europeiske kinoer hvor konsertfilmen Björk: Biophilia LIVE får oppsetning. Den er basert på et opptak av artistens konsert i London i fjor høst. Filmen – og konserten – er konsentrert rundt hennes siste album «Biophilia». Albumet er tematisk orientert mot natur og vitenskap, og det ekstremt ambisiøse og komplekse visuelle og musikalske universet kommer til syne i en konsertfilm som er skapt for å oppleves på kino.

Siste C-kino presenterer: er den franske Kidnappingen av Michel Houllebecq. Det er en strålende kvasidokumentar om hva som skjedde da forfatteren og samfunnsrefseren Houellebecq ble sporløst borte i september 2011. Saken fikk stor oppmerksomhet

i fransk media, og noen påstod at han hadde blitt kidnappet av Al-Qaida. Hva skjedde? Houellebecq har aldri kommentert hendelsen selv. Men nå dukker han altså opp her, i rollen som seg selv, i denne filmen, som handler om at han blir kidnappet av en gjeng med franske skurker.

Legg til at vi også denne gangen rydder plass til en av Alfred Hitchcocks fantastiske perler – Tyv fanger tyv med Cary Grant og Grace Kelly i hovedrollen – samt ti filmer presentert i samarbeid med de andre Cinematekene i Norge – deriblant en Double bill dagen før Halloween med 2 x Nosferatu – og du begynner å se konturene av flerfoldige timer i den deilige kinosalen ute på USF Verftet. Med et slikt tilbud kan ikke høsten komme tidsnok!

Vi eimes i kinomørkret!

Ole Petter Bakken Daglig leder

11

Søndag 19. oktober kl. 13.00

Dance of Reality

Regi: Alejandro Jodorowsky. Chile/Frankrike 2013. 2 t 10 min.

Dance of Reality er et overflødighetshorn av det absurde, det teatralske, det karnevalske og det glorete fargesprakende. Likevel klarer den mesterstykket å samtidig være en meditasjon over religion, politikk, identitet og livet. Les mer på side 39.

D

et er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i en mørk kinosal på Cinemateket USF, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program de fleste søndager kl. 13.00 i månedene fremover.

Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere, filmer vi tror har et klassikerpotensial eller rett og slett filmer vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum.

Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagspromenade, søndagskinotur, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på en og samme søndag! Kan det bli bedre?

Søndag 5. oktober kl. 12.00 – NB! Merk tidspunkt.

Nymphomaniac – von Triers lange versjon Regi: Lars von Trier. Dan./Tys./Fra./Bel./Storbr./Sve. 2013. 5 t 26 min + 30 min pause.

Nymphomaniac er en vill og poetisk historie om en kvinnes erotiske reise fra fødselen til 50-årsalderen, fortalt av en selvdiagnostisert nymfoman. Les mer på side 14.

12

Søndag 12. oktober kl. 13.00

Barry Lyndon

Regi: Stanley Kubrick. Storbritannia 1975. 3 t 7 min.

England på slutten av det 18. århundre. Vi følger gentlemanns-kjeltringen Barry Lyndon, som snart etter oppbruddet fra barndomshjemmet i Irland oppdager at skal man komme noen vei her i verden, nytter det ikke å basere sitt liv på riddertidens idealer om sannhet, mot og ærlighet. Les mer på side 26.

Søndag 26. oktober kl. 13.00

Solaris

Regi: Andrej Tarkovskij. Sovjetunionen 1972. 2 t 45 min.

Selv om Solaris er den av Tarkovskijs filmer som er lettest tilgjengelig og tydeligst lefler med science fiction-tema, betyr ikke det at den ikke er preget av regissørens hånd.

Hans eksistensielle problemstillinger er vel så mye til stede her som i andre av hans filmer. Les mer på side 23.

Søndag 9. november kl. 13.00

Kidnappingen av Michel Houllebecq

Søndag 16. november kl. 12.00 NB! Merk tidspunkt.

Regi: Guillaume Nicloux. Frankrike 2014. 1 t 36 min.

Stille flyter Don

Regi: Sergej Gerasimov. Sovjetunionen 1958. 4 t 18 min + 2x15 min pause.

Michel Houellebecq er en kontroversiell skikkelse i den franske offentlig­ heten. Kidnappingen av Michel Houellebecq er en strålende morsom kvasidokumentar om hva som skjedde da Houellebecq ble sporløst borte i september 2011. Hva skjedde? Han har aldri kommentert hendelsen selv. Men nå dukker han altså opp i denne filmen – i rollen som seg selv – som handler om at han blir kidnappet av en gjeng med franske skurker. Les mer på side 41.

Et monumentalt, sovjetrussisk storverk som skildrer viktige historiske begivenheter: Den første verdenskrig, Tsardømmets fall, Oktoberrevolusjonen, borgerkrigen i Syd-Russland og tilintetgjørelsen av hvitegardistenes armé. Les mer på side 44.

Søndag 2. november kl. 13.00

Björk: Biophilia LIVE

Regi: Nick Fenton og Peter Strickland. Storbritannia 2014. 1 t 37 min.

Björks siste album «Biophilia» er tematisk orientert mot natur og vitenskap, og det ekstremt ambisiøse og komplekse visuelle og musikalske universet kommer til syne i en konsertfilm som er skapt for å oppleves på kino. Les mer på side 40.

Søndag 23. november kl. 13.00

Stalker

Regi: Andrej Tarkovskij. Sovjetunionen 1979. 2 t 40 min.

Stalker forteller historien om tre menn: en forfatter, en vitenskapsmann og deres veiviser, stalkeren. I et land som ligner en industriell søppelplass ligger den forbudte og vel bevoktede Sonen. De tre mennene begir seg ut på en farefull ferd inn i Sonen for å finne Rommet, stedet som kan få drømmer til å gå i oppfyllelse. Les mer på side 24.

Søndag 7. desember kl. 13.00 Søndag 30. november kl. 13.00

Flåklypa Grand Prix

Regi: Ivo Caprino, Norge 1975. 1 t 18 min.

Da Flåklypa Grand Prix hadde premiere i 1975 skapte den historie. Køene foran kinoene ville ingen ende ta, og den fikk kritikerne til å strø rundt seg med superlativer. Den innehar fortsatt rekorden som Norges mest sette film på kino, og har hatt stor internasjonal suksess over hele kloden. Les mer på side 34.

A Hard Day’s Night Regi: Richard Lester. Storbritannia 1964. 1 t 27 min.

A Hard Day’s Night upretensiøse og selv­ironiske innstilling gjør den til en svært annerledes og interessant musikkfilm. Gjennom sitt bruk av håndholdt kamera, uvanlig musikkbruk og kvasidokumentariske innslag har den blitt en viktig trendsetter for dagens musikk­ videoer. Les mer på side 30.

Søndag 14. desember kl. 13.00

It’s a Wonderful Life Regi: Frank Capra. USA 1946. 2 t 5 min.

Julen er her igjen, med alle sine tradisjoner. Tiden da vi vil at alt skal være slik det har vært før, bare med snø. For å hjelpe til, viser vi It’s a Wonderful Life – for 19. år på rad. Les mer på side 31.

13

SØNDAGSMATINÉ • F I L M F RA B I F F

Nymphomaniac Part I & II – Director’s Cut (Long version).

Regi og manus: Lars von Trier.

Danmark/Tyskland/Frankrike/Belgia/ Storbritannia/Sverige 2013.

Foto: Manuel Alberto Claro. Klipp: Morten Højberg og Lars von Trier. Medv.: Charlotte Gainsbourg, Stellan Skarsgård, Stacy Martin, Shia LeBeouf, Christian Slater, Uma Thurman, Sophie Kennedy Clark m.fl. Utleie: BIFF. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 5 t 26 min + ca 30 min pause.

SØNDAG 5. OKTOBER KL. 12.00

Cinemateket i Bergen ønsker å gjøre oppmerksom på at filmen har scener med eksplisitt seksuelt innhold, og andre scener som kan virke støtende på enkelte.

Billettpris kr. 100/160. (medlemmer/ikke-medlemmer)

NYMPHOMANIAC PART I & II – DEN LANGE VERSJONEN von Triers egen visjon, med hud og hår Nymphomaniac er en vill og poetisk historie om en kvinnes erotiske reise fra fødselen til 50-årsalderen, fortalt av hovedpersonen Joe i Charlotte Gainsbourgs skikkelse, en selvdiagnostisert nymfoman. En kald vinternatt finner Seligman, spilt av Stellan Skarsgård den mørbankede Joe liggende i et smug. Seligman tar med seg den hardt skadde kvinnen hjem, og mens han hjelper henne tilbake til hektene, forteller Joe historien om sitt seksuelle liv.

14

De fleste som så den nedklippede, fire timer lange versjonen av Nymphomaniac på kino tidligere i år la merke til at den var en underlig tam affære til von Trier å være. Problemet var ikke så mye fraværet av sex som fraværet av den typen provokative og utforskende formgrep som skjenker den danske demonregissørens filmer deres indre nødvendighet. von Trier er en regissør som har opphøyet formalistiske gimmicker til en kunstform, og Nymphomaniac er intet unntak.

De eksplisitte sexscenen som har kommet med i langversjonen handler vel så mye om å utforske skjæringspunktet mellom ulike filmatiske tradisjoner som det handler om å skildre Joes utsvevende sexliv.

I samarbeid med BIFF er Cinemateket i Bergen stolte over å kunne tilby muligheten til å oppleve von Triers opprinnelige visjon i all dens usensurerte prakt, sammenhengende i løpet av en dag på Cinemateket USF – faktisk midt under kirketiden.

BIFF/red.

Ja, vi elsker ONSDAG 15. OKTOBER KL. 20.00

Den norske grunnloven feirer 200 år. Åtte orkestre i syv byer slår et ekstra slag for norsk symfonisk musikk. I tillegg går Bergen Filharmoniske Orkester inn i sin 250. sesong siden starten i 1765. Vi inviterer deg som student til å bli med på en storslått feiring med fullt symfoniorkester, kor og solister.

Harald Sæverud fikk i 1947 i oppdrag av Det Norske Teatret å skrive ny musikk til Ibsens «Peer Gynt». Arne Nordheim omtales som «den største norske komponist etter Edvard Grieg.» «Wirklicher Wald» har inntatt en nærmest mytisk plass i moderne norsk musikkhistorie.

Konserten presenteres i samarbeid med Utdanning i Bergen. Varer ca. 1 time.

Gratis for studenter.

Hent billett i Grieghallens billettkontor, åpent 10 – 17 (11 – 14)

www.filharmonien.no

16

Andrej Arsenevitsj

TarkovskijEt speil «Hva er kjærlighet, Andrej?»

Furene i den alvorsfylte mannens ansikt blir mer markerte enn før.

Han kaster rådvill på hodet, fører hånden distré gjennom det mørke håret, mens blikket fester seg ved et fjernt punkt i den vakre naturen.

En liten bekk like ved er det eneste som høres, før Andrej bestemmer seg for å nære lyd til sine tanker: «En katastrofe!», utbryter han inderlig oppgitt.

En barndom 4. april 1932 ble Andrej Tarkovskij født i landsbyen Zavrozhne, omlag ti mil nord for Moskva. Hans far, poeten Arsenij Alexandrovitsj, møtte hans mor, Maja Ivanovna Visjnakova, under studietiden ved Moskvas Litterære Institutt sent på 1920-tallet. Realitetene omkring parets tidlige samliv er alludert i Tarkovskijs store selvbiografiske film Speil (se egen omtale). Ekteskapet var ikke videre vellykket. Arsenij var mye borte, og jobbet som oversetter da det var umulig å livnære seg som poet. Moren, som opprinnelig hadde drømt om en litterær eller akademisk karriere, ble således tvunget til å oppdra Andrej og hans lillesøster Marina på egenhånd. Hun forsørget familien ved å arbeide som korrekturleser på Statens Trykkeri i Moskva. En får likevel ikke inntrykk av at det var en splittet familie i konvensjonell forstand; moren fortsatte å dyrke sin deserterende mann gjennom hele sitt liv. Han på sin side, som vi ser gjennom filmen, vendte hjem i perioder og tok seg endog litt av barna. Arsenij, anerkjent i dag som en av Russlands store poeter, var en komplisert mann, som hadde flere elskerinner.

I 1954 begynte Tarkovskij på Statens Filmskole i Moskva, hvor han ble kjent med blant andre Andrej Mikhalov-Kontsjalovskij og sin senere fotograf gjennom mange år Vadim Yusev – alle lot de seg fascinere av vestlige filmskapere som Buñuel, Bresson og Bergman. Han fullførte sin eksamensfilm Dampveivalsen og fiolinen (se egen omtale) i 1960. Det er en novellefilm på 46 minutter med lite dialog, som forteller historien om en liten gutts vennskap med arbeideren som asfalterer familiens gårdsplass. I 1962 debuterte han som spillefilmregissør med Ivans Barndom (se egen omtale).

Tarkovskijs idémessige og estetiske prinsipper fremgikk allerede tydelig av hans første langfilm, og debuten fant sted nærmest tilfeldig og under særdeles ugunstige forhold. Det fortelles at en instruktør var i gang med å filmatisere en middelmådig roman, «Ivan», i det statseide Mosfilmstudio da ledelsen bestemte seg for å stanse innspillingen fordi det hele utviklet seg til å bli skandaløst dårlig laget. I og med at Tarkovskij nylig var uteksaminert fra filmskolen, hvor Dampveivalsen og fiolinen var blitt prisbelønnet, fikk han i oppdrag å redde stumpene av produksjonen. Tre måneder senere 17

fikk ledelsen seg forelagt en versjon ytterst forskjellig fra den opprinnelige – sågar tittelen var forandret.

Den annen verdenskrig inntar en stor plass i sovjetisk filmproduksjon. Behandlingen av emnet har gjennomgått mange endringer, i overensstemmelse med det skiftende politiske klima i unionen. I det første tiår etter krigen kom dette til uttrykk gjennom mammutfilmer sterkt preget av Stalin-dyrkelse og den dogmatikk som fulgte i kjølvannet av denne.

I perioden mellom 1957 og 1966, betraktet derimot filmskaperne – i tråd med den generelle endring i synet på «avsløringen av persondyrkelsen av Stalin» – krigsbegivenhetene fra soldatenes framfor myndighetenes side. Krigen blir i disse filmene en kilde for den enkeltes moralske fullkommenhet, og altså kun en ny forvrengning av sannheten.

Tarkovskij, derimot, sprengte denne oppfatningen med sitt bidrag, og skapte en film om hvorledes krigen uunngåelig ødelegger menneskets personlighet. I romanen er en ung offiser historiens beretter, og det er gjennom hans øyne man ser krigen og den tolvårige gutten Ivan. I Tarkovskijs poetiske film er det gjennom gutten selv vi får oss forelagt beretningen. Derfor er filmens stil, som er preget av ekspresjonisme, ikke et resultat av en ung filmskapers hang til formelle eksperimenter, men et dramatisk og billedlig uttrykk for et barns psykologiske tilstand. Dette er en tilstand av permanent, kvelende og altfortærende hat; en meget naturstridig og svært tragisk tilstand hos et barn i dets møte med krigen. Krigen er ikke bare noe som omgir Ivan, den er også i hans indre. Han er selv i krig og vold: Foreldrene er døde, landsbyen er jevnet med jorden og han har lenge vært på flukt. Befrielsen manifesterer seg 18

gjennom drømmer, som til dels er Ivans erindringer, dels symbolske bilder på det tapte paradis hvor det ikke lenger finnes hat. Mange av bildene drar vi kjensel på i de senere filmene Andrej Rubljov og Solaris (se egne omtaler), som eksempelvis vannsymbolikk og scener med hester. Det var således ingen «krigsfilm» i tradisjonell forstand Tarkovskij debuterte med.

Andrej i den sovjetiske kultur I årene mellom 1962 og 1979 regisserte Andrej Tarkovskij fem store filmer i Sovjetunionen – én film hvert tredje eller fjerde år. Til sammenligning laget Stanley Kubrick – Vestens tilsvarende perfeksjonist – én film per sjette år. Et stort antall av Tarkovskijs filmer, kanskje i størst grad Andrej Rubljov (1966), ble holdt tilbake av myndighetene da de var ferdige, men alle ble de etterhvert vist for et hjemlig såvel som et vestlig publikum. Dermed var Tarkovskijs stilling i Sovjetunionen allerede forskjellig fra tidligere generasjoner kunstnere, som for eksempel forfatteren Boris Pasternak. Den store, inntil 1980-tallet bannlyste romanen «Doktor Zhivago» (1956), er eksplisitt i sin beundring av den kristendommen som Lenin aldri helt lyktes i å rykke opp med roten. Det samme kan imidlertid Andrej Rubljov sies å være. Hvorfor skulle dette budskapet tolkes som så nedbrytende i Pasternaks tilfelle, men ikke i Tarkovskijs?

Problemstillingen berører mange og kompliserte spørsmål, blant annet forskjeller mellom den litterære og den cineastiske kultur, såvel som vanskelig tilgjengelige intriger mellom organisasjoner og individer.

Dessuten var det åndelige klima betydelig annerledes i 1956, da Pasternak fullførte sitt manuskript, enn i

1962, da Tarkovskij presenterte sitt historiske epos. I tillegg kunne Pasternaks skeptiske kristne melankoli så altfor tydelig leses som en filosofisk kritikk av kommunismen, noe som verken var tydelig, eller nødvendigvis tilfellet med Andrej Rubljov. 1400-tallets ikon-maler Rubljov var på mange måter en patriotisk figur, til hvem myndighetene selv i 1960 hadde æret en utstilling i anledning hans «sekshundreårsdag». I den ortodokse marxismens navn kunne dermed filmen presenteres som et dokumentarisk «skuespill». Under visningsperioden møtte riktignok Tarkovskijs film motstand, og det er kanskje på sin plass å minnes at den bare såvidt nådde lerretet. Så spørsmålet gjenstår: Hvordan, etter å ha laget denne filmen, var det mulig for Tarkovskij å lage atter fire produksjoner i Sovjetunionen? Hvordan unnslapp han å bli kneblet sent på sekstitallet da emnet virkelig ble problematisk?

Det faktum at han fortsatte, kan tyde på at systemet ikke var fullt så ensartet som det ofte er blitt framstilt. Tarkovskij hadde simpelthen venner såvel som fiender, som blant annet Eisenstein hadde hatt før ham.

Kampene som Tarkovskij måtte kjempe, der han ofte ble hjulpet av ren flaks og slump, kan føres tilbake til liknende cineastiske kamper utkjempet i Sovjetunionens 1930- og 1940-tall. Da sto en ovenfor det samme åpenbare paradoks – til tross for den strenge kontroll som ble ført over sovjetisk kultur, fortsatte verker med stor åndelig integritet å dukke opp; blant andre Eisensteins Ivan den Grusomme (1944). Generelt sett kan det imidlertid synes som om forfølgelsen av filmskapere var langt mindre omfattende enn den samtidige forfølgelsen av forfattere. Allerede under Lenin var dessuten filmen blitt æret en særlig status i Sovjetunionen.

Fra innspillingen av Offeret

Fortid og fremtid Under den vedvarende turbulensen skapt av Andrej Rubljov-»affæren», kunne det se ut som om Tarkovskij søkte tilflukt i science fiction med filmen Solaris (1972), som for å legge bak seg sine jordiske problemer. Dog uttalte Tarkovskij om filmen: «Ideen jeg hadde under filmingen var å overføre hele handlingen til Jorden. Jeg lyktes ikke.» Handlingen foregår blant noen vitenskapsmenn på en romstasjon i bane rundt planeten Solaris, som er omgitt av et «tenkende hav». Denne mystiske overflaten kjenner deres fortid, lidelser og fantasier. Ombord i skipet materialiserer havet deres underbevissthet, slik at de tvinges til direkte konfrontasjon med egen samvittighet. Moralen er at alle mennesker må kunne holde seg ansvarlig for sin fortid, og være beredt til den uavvendelige konfrontasjonen med vitenskapelig fremskritt som venter i fremtiden. Således kan man kategorisere filmen som «moral fiction» heller enn science fiction.

Tarkovskij lanserte dessuten filmen som et svar på Kubricks 2001 – En Romodyssé (1968), og påpekte som en direkte kritikk av Kubrick det naive i å søke universelle sannheter om omgivelsene uten engang å kjenne ens eget indre univers.

Blant vitenskapsmennenes opprivende konfrontasjoner med fortiden kan det imidlertid også spores lykkelige øyeblikk, som i en scene mot Solaris’ slutt: I det «tenkende havets» overflate ser psykologen seg selv som barn, stående utenfor familiens hytte sammen med sin far. Barndomstemaet føres slik fra denne filmens sluttscene til Tarkovskijs neste films åpningsscene: Speil (se egen omtale) presenterer nærmest som en prolog et dokumentarpreget opptak av en gutt som ved hjelp av hypnose kureres for stam-

ming. En psykolog viser ham at han kan snakke som alle andre, og dermed er gutten befridd fra sin uutholdelige fortid. Dette speilet reflekterer en fragmentert selvbiografi: «Det er historien om min mor og således en del av mitt eget liv,» har Tarkovskij uttalt. «Filmen inneholder kun virkelige hendelser. Den er en tilståelse.» Som i Ivans Barndom, gir regissøren nok en gang barnet synsvinkelen i Speil. Morens liv gjenspeiles i sønnens minner.

Speilet og hva det reflekterer Speilet er blitt viet en vesentlig plass i filmen gjennom tidene, og andre regissører enn Tarkovskij har utforsket dets magi. Ikke sjelden har kameraet i et rom søkt speilet for å gi sitt subjekt en «dypere dimensjon», en aura av besynderlighet. Som den også gjorde i Solaris, dukker speil-forestillingen ved flere anledninger også opp i Tarkovskijs Speil: En scene skildrer et tilsløret tilbakeblikk etter Ignats fars hjemkomst, mens hans mor vasker håret sitt i vasken. Vann renner ned fra taket og veggene. Hun vandrer lykkelig rundt i en innendørs-storm. Vi ser henne først flyktig i ett speil; dernest i et annet på rommets motsatte side, forvandlet til en gammel dame. En annen anledning er under Ignats hustrus utspørring av sin mann om hvorfor ekteskapet skranter. Under samtalen kaster hun blikket på sitt eget speilbilde, puster på det og gnir med fingrene på dampen. Senere i filmen forekommer et tredje tilbakeblikk; mens moren er i et annet værelse med en nabo, blir unggutten etterlatt til seg selv. Det er grålysning, parafinlampen flimrer, hans ansikt blir intenst reflektert i glasset over peishyllen – det er et øyeblikk av minner og mysterier.

19

er at etter filmingen var over ble «huset» revet. All film er fiksjon, fantasi. Stadigheten vi søker slipper unna oss. Men filmens essensielle poeng er klart nok, og kommer tydelig fram: Fortiden er vår skjebne. Vi eksisterer som moralske vesener i den grad vi har, elsker og etterligner våre forfedre.

Fra innspillingen av Stalker

Man kan kalle de ovennevnte speilscener konvensjonelle, men filmen inneholder også «nesten»-speilscener, hvor gjenstander og ansikter enten blir sett som fra en skjev vinkel eller gjennom lysbrytning av glass. Blankpussede og reflekterende overflater dukker opp gjennom hele filmen, med en slags taus, nærmest ubevisst tilstedeværelse. Disse overflater og speil synes å avbilde en forbindelse mellom fortid og nåtid.

En sterk tro i filmen er nemlig at alt er uforanderlig: «Bordet er det samme for bestefaren som for sønnesønnen.» Ikke bare er det det samme – det må være det.

Om filmen er «nedbrytende» i myndighetenes øyne, er den det i sitt samtykke av tingenes tilstand 20

og med sin skepsis til fremskrittet: Et menneskes liv eksisterer, om det i det hele tatt eksisterer under overflaten, i kontinuiteten fra en generasjon til den neste. Det er viktig å understreke hvor sterkt Tarkovskij trodde på dette. Huset på landet hvor de tidlige scener i filmen finner sted, er ikke bare modellert etter det huset som han selv vokste opp i; det ble bygget på nøyaktig den samme jordflekken. Ikke nok med det: I og med at det var blitt reist et kollektivbruk på stedet, leide Tarkovskij ett år før innspillingen også jordene rundt familiens tidligere eiendom, slik at han kunne så hvete på åkrene og dermed gjenopplive nok et barndomsminne. Det ironiske

Stalkerens nostalgi Med filmen Stalker (se egen omtale), vendte Tarkovskij nok en gang tilbake til science fiction, men uten å forlate sin vante tematiske jord. Også i denne filmen fungerer et barn som hans talerør, i og med at det er hun som er bæreren av lidelse og årsaken til frustrasjon: Veiviseren – stalkerens – deformerte datter, som i brødrene Strugatskijs roman er en liten apekatt produsert gjennom mutasjon, kan synes å være hans eneste drivkraft til å fullføre sin farefulle ferd; som om han vil benytte det ønskeoppfyllende Rommets krefter til å helbrede henne. Men han lykkes ikke i å formulere sitt ønske. Håp er uunnværlig for mennesket som «ikke ånder av smerte alene». Filmens «moral» er at kjernen til alt håp er Mennesket – ikke en eller annen overnaturlig eksistens.

Reisen inn i Sonen er en metafor på en reise inn i oss selv. Stalkeren er ikke bare Forfatteren og Vitenskapsmannens veiviser, men et medium i seg selv. Han er sterk i troen: «Man må ha tro,» sier han, og beklager at «folk bare tenker på å fråtse i seg selv».

Men den mulige «mystiske» tolkningen er i konflikt med Tarkovskijs egen agnostisisme. «Jeg har intet organ gjennom hvilket å kjenne Gud noen gang mer,» erklærte han, men snakket også om den åndelige krisen mennesket er i ferd med å gjennomgå. Han

mente i alle fall sterkt at man som menneske må tro på universelle verdier, og være en «moralsk humanist».

Han understreket at troen på disse verdiene er i ferd med å gå fortapt i vårt materialistiske samfunn. Om Vitenskapsmannen nekter å plassere sin atombombe i det magiske Rommet, er det fordi han endelig er overbevist om at håpet, om enn aldri så ubegrunnet, er nødvendig for at mennesket i det hele skal kunne leve. Ideen om denne nødvendigheten førte Tarkovskij videre til sin neste film Nostalghia (se egen omtale).

Hvor førte så søkenen etter troen hen, og i hva er troen egentlig uttrykt: i Gud, i fedrelandet, i hjemmet, i mennesket, i savnet etter en barndom? Det finnes tilstrekkelige indikasjoner på alle disse tingene; men i stalkerens – og Tarkovskijs – nostalgi ligger et sterkt savn etter et paradis. Ikke nødvendigvis et tapt paradis, men en utopi som enda må nås – i dette livet eller etter døden.

Det siste offer I likhet med Nostalghia – som ble spilt inn i Italia – ble Tarkovskijs siste film Offeret (se egen omtale), innspilt utenfor Sovjetunionen. Den ble filmet på Gotland i Sverige, av den store Bergman-fotografen Sven Nykvist. Tarkovskijs siste film er en realistisk parabel, noe som kanskje kunne ha pekt i retning av lettere tilgjengelighet. Dog blir lignelsens mening holdt ertende utenfor rekkevidden, lik en drøm som oppleves i den største klarhet men som fordamper i det øyeblikket man våkner. Spørsmålet som blir hengende igjen hos tilskueren blir: I hvilken grad er ofringen som tittelen navngir didaktisk? Er det meningen at vi «burde» følge den? Utenfor lerretet, i intervjuer fra

tiden før han døde, sendte Tarkovskij ut motstridende signaler. På den ene siden erklærte han, som om intet var enklere, at evnen til å ofre seg er den av menneskets kvaliteter som skiller det fra dyrene. Han inntok også en mer reservert posisjon. «Kunstneren er et lidenskapelig menneske, men han oppløser denne lidenskapen i formene som han skaper. Uansett er det å ‘legge alle ens egne følelser’ inn i et kunstverk vulgært.» Hva sier filmen egentlig om ofring? Er det et moralsk forhold vi bør samtykke med?

La oss minne oss på at ofringsakten i oldtiden var en forsoningshandling. Oksen eller lammet ble drept på alteret som takk for en velsignelse, eller for å blidgjøre gudene foran hendelser som ellers kunne få ugunstige følger. Overgangen fra den hedenske overtros nærmest «poetiske» moral til kristendommens senere moralske system, innebar blant annet en anerkjennelse av at ofringen ikke trengte å være «bokstavelig». Man skal ofre noe av seg selv, fremfor å ofre en annen part – en geit eller en okse. Dog rører handlingen fremdeles ved noen rettferdighetsspørsmål, i den forstand at den ikke kan unnlate å berøre andre mennesker, på en måte som kommer deres frihet til gode. Dette er det umiddelbare problemet som man, i alle fall på overflaten, møter i Offeret. Alexander lover Gud at han vil ofre alt han holder kjært om bare en kjernefysisk katastrofe «skrus tilbake». Han må følge opp sitt løfte når han våkner dagen etter og finner alt tilbake ved det normale. Håpet er ikke blitt mindre viktig for mennesket nå en tidligere.

Det finnes mye mørke og tungsinn i Tarkovskijs siste film, som er en dramatisering av dødsangst. Om regissøren visste at han selv var i ferd med å dø da han

laget den, forblir et åpent spørsmål. Det er mulig. Den engasjerer i alle fall kraftfullt med en spesifikk, bearbeidet cineastisk metafysikk. Det er intet å utsette på Tarkovskijs evne til å skape et menneskelig samfunn, og blåse liv i dets borgere med sin egen kunstneriske lidenskap.

Tarkovskij: «Jeg skulle ønske tilskueren åpnet sitt sinn og sitt hjerte for det som jeg rent intuitivt og uten skyggelapper løfter ut av mitt innerste.»

Karoline Melli (publisert første gang i Cinemateket i Bergens programhefte høsten 1994.)

21

ANDREJ TARKOVSKIJ

ANDREJ TARKOV SKIJ

SØNDAG 5. OKTOBER KL. 18.30 TIRSDAG 7. OKTOBER KL. 21.30

ONSDAG 8. OKTOBER KL. 21.00 SØNDAG 12. OKTOBER KL. 19.00

Katok i skripka. Regi: Andrej Tarkovskij.

Sovjetunionen 1960. Manus: Andrej Tarkovskij og Andrej Mikhalkov Konchalovskij. Foto: Vadim Jusev. Musikk: Vatsjeslav Ovtsjinnikov. Klipp: Ljubov Butuzova. Medv.: Igor Fomchenko, Vladimir Zamanskij, Natalia Arkhangelskaya, Marina Adzhubei m.fl. Utleie: NB. Russisk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 42 min.

Ivanovo djetstvo.

Regi: Andrej Tarkovskij.

Sovjetunionen 1962.

Manus: Mikhail Papava og Vladimir Bogomolov, etter Bogomolovs novelle «Ivan». Foto: Vadim Jusev.

Klipp: Ljudmila Feiginova. Musikk: Vatsjeslav Ovtsjinnikov. Medv.: Nikolaj Burljaev, Valentin Zubkov, Stepan Krylov, Valentina Maljavina m.fl.

Russisk tale, engelske undertekster.

Digital kopi, s/hv, 1 t 35 min.

Ubiytsy. Regi: Andrej Tarkovskji, Marika Beiku og Aleksandr Gordon. Sovjetunionen 1956. Manus: Andrek Tarkovskji og Aleksandr Gordon, etter en novelle av Ernest Hemingway.

Foto: Aleksandr Rjubin og Alfredo Álvarez.

Medv.: Julij Fajt, Aleksandr Gordon, Valentin Vinogradov m.fl. Russisk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv, 19 min.

DAMPVEIVALSEN OG FIOLINEN + THE KILLERS

IVANS BARNDOM

To korte av Andrej Tarkovskij

Den minste spionen

Tarkovskijs eksamensfilm, Dampveivalsen og fiolinen, forteller historien om en gutts møte med en dampveivalsfører. Gutten spiller melodier på fiolinen sin mens de to kjører rundt med dampveivalsen. Filmen preges av Vadim Jusevs subtile kameraføring. Han søker å gjenskape verden gjennom barnets øyne, for slik å beskrive det nye landskapet som åpenbarer seg for ham.

Selv i sin første spillefilm finner vi igjen alle Andrej Tarkovskijs varemerker. Hans stillferdige poesi, som gjennomsyrer alt fra billedkomposisjon til skuespill. Hans mesterlige måte å hente ut de indre ressurser hos sine skuespillere, slik at selv et krigsdrama som Ivans barndom blir befolket av mennesker, ikke stereotyper. Karakterenes indre liv er like viktig som det ytre, drømmer og minner blir visualisert og bidrar til en løs narrativ struktur. Det er her, i sprekkene mellom fortellingen og handlingen, at de abstrakte ideene finner sin plass. Det spesifikke må vike plassen for større tolkninger – er Ivan, med sin stjålne barndom kun et bilde på alle barn som ble krigens ofre?

Ivans barndom ble belønnet med Gulløven under filmfestivalen i Venezia i 1962.

Den samlede italienske venstrepressen reagerte derimot surt med innvendinger mot filmens formalistiske uttrykk. Tarkovskij hadde fordervet en ellers vesentlig film om krigens grufulle virkninger i Sovjetunionen med uvedkommende poetiske og sentimentale virkemidler, mente man. Jean-Paul Sartre var blant dem som engasjerte seg i den påfølgende debatten, der han forsvarte regissøren: «Men Tarkovskij er 28 år gammel, og dere kan være helt overbevist om at han er ganske ukjent med vestlig film. Hans kultur er grunnleggende og med nødvendighet sovjetisk.»

Kjell Runar Jenssen (CiO)/red.

The Killers er Tarkovskjis første film på filmskolen. Det er en adapsjon av Ernest Hemingsways novelle med samme navn fra 1927. Filmen er delt i tre deler.

Den første og tredje delen er regissert av Andrej Tarkovskij i samarbeid med studenvennen Marika Beiku, mens den andre delen ble regissert av Aleksandr Gordon. CiO/red.

22

ANDREJ TARKOV SKIJ

ANDREJ TARKOV SKIJ • SØNDAGSMATINÉ

TIRSDAG 14. OKTOBER KL. 20.00 ONSDAG 15. OKTOBER KL. 18.00

TIRSDAG 21. OKTOBER KL. 18.00 SØNDAG 26. OKTOBER KL. 13.00

Andrej Rubljov.

Regi: Andrej Tarkovskij.

Sovjetunionen 1966.

Manus: Andrej Mikhalov-Kontsjalovskij og Andrej Tarkovskij. Foto: Vadim Yusev. Musikk: Vyatsjeslav Ovtsjinnikov. Klipp: Tajana Egoritsjeva, Ljudmila Feiginova og Olga Shjevkunenko Medv.: Anatolij Solonitsin, Nikolaj Sergejev, Nikolaj Burlajev, Roland Bykov m.fl. Utleie: NB. Russisk tale, norske undertekster.

35mm, s/hv og farger, 3 t 6 min.

Солярис.

Regi: Andrej Tarkovskij.

Sovjetunionen 1972.

Manus: Andrej Tarkovskij og Friedrich Gorenstein, etter en roman av Stanislav Lem. Foto: Vadim Jusov. Musikk: Eduard Artemjev. Klipp: Ljudmila Feiginova. Medv.: Donatas Banionis, Natalja Bondartsjuk, Jurij Jarvet, Anatolij Solonitsin m.fl. Russisk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv og farger, 2 t 45 min.

ANDREJ RUBLJOV

SOLARIS

En freskomalers erkjennelser

Eksistensiell science fiction

Etter å ha trygget seg et navn som filmskaper i Sovjetunionen med Ivans barndom (se egen omtale), ville Andrej Tarkovskij filmatisere middelaldermunken og freskomaleren Andrej Rubljovs liv. Resultatet ble et stort epos som spenner over tidsperioden 1400–1423, hvor tilskueren gjennom Rubljovs iakttakelser lærer et voldelig middelaldersamfunn å kjenne.

Andrej Rubljov forlater klosteret og går ut i verden. Tidligere har Andrejs fromhet og tro på det russiske folk vært beskyttet av klostervegger – nå blir han på nært hold vitne til det rå og brutale maktmisbruk som det russiske folket er offer for. Sjokkert over å oppdage sin egen passivitet går Andrej inn i en krise. Jo mer han ser av grusomheter, jo større blir hans tvil på sitt kall som kunstner. I møtet med all volden svarer Andrej med å forsøke å avlive kunstneren i seg: Han skal slutte å male, han vil ikke engang tale mer.

De biografiske opplysninger om den virkelige Andrej Rubljov er meget sparsomme, hvilket bidro til å gjøre Tarkovskijs film til en meget personlig fortolkning av ikon-malerens liv. I løpet av filmen gjennomgår Andrej en utvikling som tilsvarer den en finner hos flere hovedpersoner i Tarkovskijs filmer: tro – krise – kontemplerende taushet – forsterkning av troen. red./olep

Handlingen i Solaris finner sted i det ytre rom i fremtiden, men filmen handler kanskje mest om menneskesinnet. Heller enn å kategorisere filmen som science fiction, betegnet Tarkovskij Solaris som en «etisk fiksjon». Vi konfronteres ikke med vitenskapens muligheter, men med dens begrensninger. Regissøren påpeker det meningsløse i menneskets streben etter å utforske sine omgivelser uten først å ha et fundament. Hva gavner det mennesket å vinne hele universet hvis det ikke kjenner sin sjel? Et ørlite skritt nærmere selverkjennelse vil mangedoble vår forståelse av omverdenen. Ikke overraskende er hovedpersonen i Solaris, Kris Kelvin, psykolog.

Kelvin får i oppdrag å undersøke hva som er i ferd med å skje med besetningen på romstasjonen Solaris. Man har mottatt meldinger om dødsfall, og fått alarmerende indikasjoner på at planeten Solaris, som stasjonen kretser rundt, har evnen til å kommunisere med forskerne ombord i den. Den mystiske overflateatmosfæren villeder med hallusinasjoner. Det synes som om denne havlignende massen kan materialisere mannskapets egne drømmer og underbevisste fantasier.

Selv om Solaris er den av Tarkovskijs filmer som er lettest tilgjengelig og tydeligst lefler med science fiction-tema, betyr ikke det at den ikke er preget av regissørens hånd. Hans eksistensielle problemstillinger er vel så mye til stede her som i andre av hans filmer. red./olep 23

ANDREJ TARKOV SKIJ

ANDREJ TARKOV SKIJ • SØNDAGSMATINÉ

ONSDAG 5. NOVEMBER KL. 19.00 TORSDAG 6. NOVEMBER KL. 21.00

SØNDAG 23. NOVEMBER KL. 13.00 OG KL. 18.00 TIRSDAG 25. NOVEMBER KL. 20.00

Zerkalo.

Regi: Andrej Tarkovskij.

Sovjetunionen 1974.

Manus: Andrej Tarkovskij og Aleksandr Misjarin. Foto: Georgij Rerberg.

Musikk: Eduard Artemjev. Klipp: Ljudmila Feiginova. Medv.: Margarita Terekhova, Philip Yankovskij, Ignat Daniltsev, Oleg Yankovskij m.fl. Russisk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv og farger, 1 t 46 min.

Stalker.

Regi: Andrej Tarkovskij.

Sovjetunionen 1979.

Manus: Arkadij og Boris Strugatskij, etter egen roman. Foto: Alexandr Knyashinskij. Musikk: Eduard Artemjev. Klipp: Ljudmila Feiginova.

Medv.: Aleksandr Kajdanovskij, Anatolij Solonitsin, Nikolaj Grinko Alisa Freindlikh m.fl. Utleie: Contemporary Films, London.

Russisk tale, engelske undertekster.

35mm, s/hv og farger, 2 t 40 min.

SPEIL

STALKER

Tarkovksijs selvbiografiske verk

En reise inn i Sonen, inn i Rommet, inn i Sinnet

Speil er Tarkovskijs selvbiografiske verk, hans testamente til den oppveksten som formet ham. Filmen er ikke selvbiografisk i den forstand at Andrej Tarkovskij beretter historien om Andrej Tarkovskijs liv; om det får vi vite svært lite.

Snarere holder han, ut fra sine dypt personlige opplevelser og minner, fram refleksjoner i speilet til vår beskuelse: Kan dere se det jeg ser? Kan dere oppleve det jeg opplever? Eller kanskje rettere: Kan dere se? Kan dere oppleve? Det som er bortenfor det personlige, innenfor det personlige, det som er felles for oss alle som mennesker.

Ignat er den sentrale gutteskikkelsen i Speil, en søkende ungdom som har vansker med å bli forstått av sine egne. Faren, «kunstneren», er fraværende i dobbel forstand, men desto sterkere tilstede i guttens bevissthet. Moren neglisjerer ham det meste av tiden. Likevel representerer hun et fast holdepunkt i hans tilværelse, selv om han finner det lite egnet til å orientere seg ut fra. Ignats konflikt med sin mor går mot sin løsning da hun blir seg bevisst at hun sliter med de samme problemene som sønnen, og kanskje er på vei inn i den samme apatien som sin mann.

Speil er blitt beskrevet som en mosaikk. I det man beveger seg oppå og rundt den, åpenbarer stadig nye fasader, detaljer og nyanser seg for øyet. red./olep

Andrej Tarkovskij er blant de mest originale regissørene av science fiction-film i nyere tid. Tarkovskij har laget to filmer som kan regnes for science fiction, Solaris (se egen omtale) og Stalker. Selv om den ene finner sted i verdensrommet og den andre tilsynelatende på jorden har de et viktig tematisk fellestrekk: De handler om en reise i et fremmed landskap og søken etter viten, en søken vendt like mye innover i mennesket som mot det ytre.

Stalker forteller historien om tre menn: en forfatter, en vitenskapsmann og deres veiviser, stalkeren. I et land som ligner en industriell søppelplass ligger den forbudte og vel bevoktede Sonen. De tre mennene begir seg ut på en farefull ferd inn i Sonen for å finne Rommet, stedet som kan få drømmer til å gå i oppfyllelse.

Det er først og fremst stalkeren som har tro på dette rommet. Håpet han nærer for Rommets makt til å forandre livet og virkeligheten fyller hele hans tilværelse og motiverer alle hans handlinger. Det å lede andre dit, forbi Sonens mange farer og feller, er blitt hans livs velsignelse og forbannelse. Reisen mot Rommet er et mål i seg selv, og gir ham mening i en verden preget av fortvilelse og trøstesløshet.

I tråd med Tarkovskijs nærmest maniske tanker omkring det helhetlige, nekter han atter en gang å skille mellom fantasi og virkelighet, det subjektive og det objektive, det emosjonelle og det intellektuelle. olep/red.

24

ANDREJ TARKOV SKIJ

ANDREJ TARKOV SKIJ

ONSDAG 3. DESEMBER KL. 21.00 SØNDAG 7. DESEMBER KL. 18.30

TIRSDAG 9. DESEMBER KL. 20.30 ONSDAG 10. DESEMBER KL. 18.00

Nostalghia.

Regi: Andrej Tarkovskij.

Sovjetunionen/Italia 1983.

Manus: Andrej Tarkovskij og Tonino Guerra. Foto: Giuseppe Lanci.

Musikk: Beethoven, Wagner, Verdi og Debussy. Klipp: Erminia Marani og Amed Salfia. Medv.: Oleg Jankovskij, Domiziana Giordano, Erland Josephson, Patrizia Terreno m.fl. Russisk og italiensk tale, engelske undertekster.

Digital kopi, farger, 2 t 10 min.

Sacrificatio.

Regi og manus: Andrej Tarkovskij.

Sverige/Frankrike 1986.

Foto: Sven Nykvist. Musikk: J.S. Bach, svensk og japansk folkemusikk. Klipp: Michal Leszczyulowski og Andrej Tarkovskij. Medv.: Erland Josephson, Allan Edwall, Susan Fleetwood m.fl. Svensk, fransk og engelsk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv og farger, 2 t 25 min.

NOSTALGHIA

OFFERET

Ut på tur igjen med Tarkovskji

Siste akt

Vi følger en russisk forfatter på hans reise i fotsporene til en komponist og landsmann som oppholdt seg i Toscana på 1700-tallet. Han har med seg en kvinnelig tolk som vi etterhvert forstår ikke bare er opptatt av det profesjonelle forholdet mellom dem. De oppsøker landsbyer, kirker og et kurbad – den livgivende kilden i landsbyen Bagno Vignoni. Her møter de den eksentriske eremitten Domenico som lider av tvangsforestillinger. Han er overbevist om at verden snart vil gå under, og mener at dette kan unngås hvis han får gå fra den ene siden av den hellige kilden til den andre med et lys i hånden. Domenico, som etterhvert utvikler et vennskap med forfatteren, nektes å utføre ritualet. «Den gale mannens» syn på tro er ikke forenlig med omverdenens.

Den russiske betydningen av begrepet nostalgi er ikke den samme som den vestlige verdens. Det står for en søken etter indre harmoni, og en øm fortvilelse og uro over mangel på samstemmighet mellom nostalgikeren og hans omverden; mellom ham selv og hans medmennesker; mellom tro og overbevisning. Tarkovskijs er filmverdenens ortodokse munk som drømmer om en annen virkelighet og andre verdioppfatninger enn det vår tids idealer gir grobunn for. I sine filmer misjonerer han for den åndelige harmoni, ikke det moderne samfunnets materielle velvære. Han preker om et åndelig fellesskap bortenfor og uavhengig av geografiske grenser, et fellesskap preget av oppofrelse og uselviskhet. olep/red.

En uendelig himmel og et vidstrakt hav. Fargene grønt, brunt, hvitt og blått; jordens og sfærens farger. En snakkende mann og et stumt barn. Et bladløst, dødt tre plantet i slettens jord og støttet opp av steiner: Slik innledes det som skulle bli Andrej Tarkovskijs siste film, Offeret; enkelt og vakkert som en japansk pennetegning. Filmen fikk juryens spesialpris ved filmfestivalen i Cannes våren 1986. Den 29. desember samme år døde Tarkovskij i sitt «ufrivillige» vesteuropeiske eksil, knapt 54 år gammel.

Offeret utspiller seg i og omkring et ensomt beliggende hus, i et slettelandskap omkranset av hav og himmel. Her møter vi i løpet av et sommerdøgn kulturjournalisten Alexander og hans familie – hustruen, den voksne datteren og den lille sønnen som nettopp har gjennomgått en halsoperasjon og derfor er stum. Det er Alexanders fødselsdag; han får besøk av venner og nyter familielivets velsignelse.

Mot kvelden føres han inn i et mareritt: Krigen har brutt ut og verden står foran sin undergang. Alexander ber til Gud og trygler ham om å bringe verden tilbake til sin «førkrigstilstand». Dersom Gud bønnhører Alexander og oppfyller ønsket, vil han forlate sin familie, avskjære seg fra sin elskede sønn og avstå fra alt som binder ham til verden. Neste morgen finner Alexander verden i sin beste orden igjen, og må følgelig bringe sin offergave. red./olep 25

C INEMATEKENE I NORGE

SØNDAG 5. OKTOBER KL. 20.00 TIRSDAG 7. OKTOBER KL. 18.00

Fellesvisninger Cinematekene i Norge D

e sju norske cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim samarbeider om import og visning av i underkant av 40 filmer hvert år. Til nå har vi kalt disse filmene «Torsdagsfilmen», siden de ble vist samlet hver torsdag. Fra denne høsten endrer vi dette, og setter rett og slett på merkelappen «Cinematekene i Norge». En cinematek­visning er tross alt en cinematekvisning uansett hvilken dag det måtte være, eller hvor kopien kommer fra.

Fortsatt har ikke filmene i disse fellesvisningene noe annet til felles enn at de er strålende filmer du bør sette din ære i å ha sett i en kinosal før du dør. Det er alt fra kjente klassikere, nyere dokumentarfilmer eller aktuelle kinofilmer som norske distributører av en eller annen grunn har valgt å ikke vise på de kommersielle norske kinoene. Spredningen i genre, år, land og innhold er stort, så her bør det være noe for enhver smak! red.

26

Barry Lyndon.

Regi: Stanley Kubrick.

Storbritannia 1975.

Manus: Stanley Kubrick, basert på en roman av William M. Thackeray.

Foto: John Alcott. Musikk: Leonard Rosenman. Kipp: Tony Lawson.

Medv.: Ryan O’Neal, Marisa Berenson, Patrick Magee m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 3 t 7 min.

BARRY LYNDON Vakker kynisme England på slutten av det 18. århundre. Vi følger gentlemanns-kjeltringen Barry Lyndon, som snart etter oppbruddet fra barndomshjemmet i Irland oppdager at skal man komme noen vei her i verden, nytter det ikke å basere sitt liv på ridder­ tidens idealer om sannhet, mot og ærlighet. Når vi møter ham tjue år senere har han funnet ut at det er atskillig mer å oppnå ved drap, svindel og lureri.

Kubrick la stor vekt på rekonstruksjon av interiør og kostymer under innspillingen av filmen, og valg av locations er foretatt med omhu. Det engelske og irske landskapets former, farger og lys spiller med, og Kubrick kunne ofte vente i ukesvis for å få akkurat de lysforholdene han ønsket. Alle innendørsopptak er utelukkende med naturlig lys, og ofte var talglys eneste lyskilde. Dette var mulig med et ­nyutviklet, spesialkonstruert objektiv som her ble tatt i bruk for første gang.

Barry Lyndon er en visuell nytelse. Kubrick brukte landskapsmaleri fra romantikken, og spesielt John Constable, som modell for billedutsnitt. Når Kubrick beveger seg tettere inn på menneskene med kameraet, ligner bildene ofte på Thomas Gainsboroughs portretter, mens interiørene er tydelig inspirert av William Hogarth. Hvert billedutsnitt er komponert med et utsøkt blikk for detaljer og krever tilskuerens hele og fulle oppmerksomhet. olep/red.

C INEMATEKENE I NORGE

C INEMATEKENE I NORGE

TORSDAG 9. OKTOBER KL. 19.00 ONSDAG 15. OKTOBER KL. 21.15

TORSDAG 23. OKTOBER KL. 19.00 SØNDAG 26. OKTOBER KL. 21.00

The Adventures of Robin Hood.

Regi: Michael Curtiz og William Keighly.

USA 1938.

Manus: Norman Reilly Raine og Seton I. Miller. Foto: Tony Gaudio og Sol Polito. Musikk: Erich Wolfgang Korngold. Klipp: Ralph Dawson. Medv.: Errol Flynn, Olivia de Havilland, Basil Rathbone, Claude Rains, Patric Knowles, Alan Hale m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 42 min.

Ghostbusters.

Reg: Ivan Reitman.

USA 1984.

Manus: Dan Aykrod og Harold Ramis.

Foto: Lázló Kovács. Musikk: Elmer Bernstein. Klipp: David E. Blewitt og Sheldon Kahn. Medv.: Bill Murray, Dan Aykroyd, Sigourney Weaver, Harold Ramis, Rick Moranis m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 47 min.

THE ADVENTURES OF ROBIN HOOD

GHOSTBUSTERS

Robin Hood i strålende restaurert Technicolor

Who ya gonna call!?!

Utallige versjoner er laget for film og fjernsyn av myten om Robin Hood og hans tapre menn, som med base i Sherwoodskogen tar opp kampen mot den onde Prins John som har sett sitt snitt til å ta makten i England mens hans bror, den gode Kong Richard Løvehjerte, er blitt tatt til fange under et korstog mot Jerusalem. Til tross for at Douglas Fairbanks hadde stor suksess på 1920-tallet med sin stumfilmversjon av legenden om Robin Hood, er det denne Hollywood-filmen fra 1938 som for mange oppfattes som den «opprinnelige» utgaven. To bærebjelker for filmens suksess i samtiden og friskheten den fremdeles har, er Eroll Flynn og Technicolor.

Flynn, som egentlig kom fra Australia, var en stjerne på vei opp da han fikk mulighet for å gjøre hovedrollen i Robin Hood. Og han svinger sitt sverd og skyter sine piler med stor overbevisning og treffsikkerhet. De strålende Technicolor-fargene bidrar minst like mye til å gjøre filmen til en fryd for øyet. Det sies at samtlige elleve Technicolor-kameraene som fantes i Hollywood på denne tiden var i bruk under innspillingen, og at man i enkelte scener malte gresset grønnere for bedre å illudere britisk gress under opptakene i California.

Eroll Flynn og Olivia de Havilland er det perfekte romantiske par i filmen, humoren er vel tatt vare på, fargene er nyrestaurert og like skinnende vakre som i førsteutgaven, så ikke gå glipp av et skikkelig Hollywood-eventyr av beste merke!

Cinematekene i Norge/red.

Det er ganske uvanlig i filmhistorien at planlagte publikumsfrierier som Ghostbusters ikke bare oppnår høye besøkstall og spiller inn sine planlagte 300 millioner dollar, men også får rosende omtale av de fleste ledende filmkritikerne. Det klarte imidlertid Ghostbusters, og med det ble den etablert som skrekk-komedien framfor noen. I år er det 30 år siden filmen så dagens lys, og selv om tidens tann har satt sine merker – kanskje spesielt når det kommer til spesialeffektene – er den fortsatt et særdeles forfriskende gjensyn.

Parapsykologene Peter, Ray og Egon har problemer med sin akademiske karriere – deres forskning verken imponerer eller interesserer de bevilgende myndigheter, og dermed uteblir finansieringen. Et oppbrukt forskningsstipend demper imidlertid ikke nysgjerrigheten rundt det paranormale de stadig vekk finner i storbyen New York. De synes til og med at aktiviteten har økt den senere tiden.

Etter et særdeles bekreftende møte med en fordums sjel, bestemmer de seg for å dedikere sine liv til å renske New York for slimete spøkelser og onde ånder.

De etablerer spøkelseutrenskningsbyrået «Ghostbusters», og utstyrt med sine nyutviklede rotonpistoler skrider de til verket med stort pågangsmot.

Ghostbusters er en hyperkommersiell hitfilm, men bugner likevel av oppfinnsomhet, fantastiske one-linere og fortellerglede.

Cinematekene i Norge/red./olep 27

C i n e m a t e ke t

Double bill: C INEMATEKENE I NORGE • DOU B L E B I L L • H A L LOW EEN VORS P IE L

C INEMATEKENE I NORGE • DOU B L E B I L L • H A L LOW EEN VORS P IE L

TORSDAG 30. OKTOBER KL. 19.00

TORSDAG 30. OKTOBER KL. 21.00

Nosferatu – Eine Symphonie des Grauens.

Regi: F.W. Murnau.

Tyskland 1922.

Manus: Henrik Galeen, basert på en roman av Bram Stoker. Foto: Fritz Arno Wagner. Medv.: Max Schreck, Gustav von Wangenheim, Greta Schroeder, John Gottowt m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Tyske mellomtekster, engelske undertekster. DCP, s/hv, 1 t 24 min.

Nosferatu, Phantom der Nacht.

Regi og manus: Werner Herzog.

Vest-Tyskland 1979.

Foto: Jörg Schmidt-Reitwein. Musikk: Popol Vuh, Florian Fricke og Richard Wagner. Klipp: Beate MainkaJellinghaus. Medv.: Klaus Kinski, Isabelle Adjani, Bruno Ganz, Jacques Dufhilo m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Tysk tale, engelske undertekster. DCP, fargar, 1 t 47 min.

NOSFERATU – EN SKREKKENS SYMFONI

NOSFERATU – NATTENS VAMPYR

«The best vampire film ever made» – Christopher Lee

Nosferatu med blåtonar i kinna

F.W. Murnaus Nosferatu – en skrekkens symfoni er et av mesterverkene innen den tyske ekspresjonismen. Ekspresjonistene søkte å uttrykke subjektive og irrasjonelle tilstander visuelt, og det overnaturlige og det underbevisste fikk en sentral plass. Urovekkende og dystre gestalter ble skildret i en rekke filmer, deriblant Nosferatu – en skrekkens symfoni som også imponerer med sin suggererende og effektive fortellestil. Selv i dag virker den skremmende, noe også Max Schreck i rollen som Graf Orlock (Dracula) skal ha en stor del av æren for. Han fremstår som selve personifiseringen av den rendyrkede ondskap.

Murnau benyttet en ikke helt gangbar metode, hverken etisk eller juridisk, i sin adapsjon av romanen. «Dracula» var fremdeles et beskyttet åndsverk da filmen ble spilt inn i 1921, og Stokers enke, Florence, satt på rettighetene. Murnau laget filmen uten å innhente hennes tillatelse, men gjorde heller en rekke endringer for å slippe å betale for rettighetene: handlingen ble flyttet fra London til Bremen.

Tusenvis av pestinfiserte rotter, som ikke forekommer i romanen, følger greven til Bremen. Sluttscenen ble endret og alle karakterene fikk nye navn. Også tittelen ble forandret. I 1925 fikk enkefru Stoker likevel rettens medhold i at alle negativer og kopier av filmen måtte tilintetgjøres. Heldigvis ble noen få kopier reddet, men disse var dessverre av svært dårlig kvalitet. Senere fant man imidlertid lengre og langt bedre opptak, og en restaurert versjon ble lansert. olep/red.

Werner Herzog har laga sin versjon av historia om Nosferatu med djup respekt for Murnau sin klassiske Dracula-versjon frå 1922 (sjå eigen omtale) – den viktigaste tyske filmen nokon sinne, ifølge Herzog. Dialogen i filmen er halden på eit minimum, og enkelte scener er nærast identiske med originalen når det gjeld kameravinkel og spelestil. Herzog er særs filmhistorisk interessert, på lik linje med fleire regissørar innan nyare tysk film.

Herzog var også tiltrekt av Nosferatu-historia grunna det bisarre og mellom­ alderske forholdet mellom mann og natur, der «levande» landskap og setting underbygde mangel på dialog. Likevel ser ein ulikskapar mellom Murnau sin Nosferatu – og Herzog sin: Murnau skapte ein vampyr utan sjel; ein insektliknande skapning som glir rundt i rommet. Herzog fokuserer meir på ein vampyr i konflikt med seg sjølv; kjærleikssugen, human og trist. Heile filmen er filma gjennom eit blått filter, noko som gjev bileta eit livlaust preg. Med vekt på stumfilmutsjånad er alle rørsler i rolig tempo og dialogen minimalistisk og monoton. Slik får vi god tid til å studera Klaus Kinski sin vampyr-sminke, som tok fem timar å legga på kvar dag, samt hans målmedvitne blikk mot det kvinnelege offeret.

Herzog slapp laus 11 000 rotter i gatene for å få sluttscena i boks – rottene var kvite i utgangspunktet, han ville ha dei grå, så han fekk dei spraylakkerte. red.

28

Helaften, kun kr. 60/120 for begge filmene!

C INEMATEKENE I NORGE

C INEMATEKENE I NORGE

TORSDAG 13. NOVEMBER KL. 20.00 SØNDAG 16. NOVEBMER KL. 17.00

TORSDAG 20. NOVEMBER KL. 19.00 SØNDAG 23. NOVEMBER KL. 21.00

Heaven’s Gate.

Regi og manus: Michael Cimino.

USA 1980.

Foto: Vilmos Zsigmond. Musikk: David Mansfield. Klipp: Lisa Fruchtman, Gerald B. Greenberg, William Reynolds og Tom Rolf. Medv.: Kris Kristoffersen, Isabelle Huppert, Christopher Walken, John Hurt, Jeff Bridges, Sam Waterston m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 3 t 36 min.

East of Eden.

Regi: Elia Kazan.

USA 1955.

Manus: Paul Osborny. Foto: Ted McCord. Musikk: Leonard Rosenman.

Klipp: Owen Marks. Medv.: James Dean, Raymond Massey, Julie Harris, Richard Davalos, Jo Van Fleet m.fl.

Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 55 min.

HEAVEN’S GATE

ØST FOR EDEN

Et monumentalt verk om amerikas historie

«You have no repentance! You’re bad! Through and through, bad!»

Michael Ciminos prosjekt etter Hjortejegeren var den varslede storfilmen, som på grunn av Ciminos perfeksjonisme, omskiftninger i United Artists, uerfarne produsenter og enorme budsjettoverskridelser, floppet. Knapt et menneske så den, ikke før nå. Over 30 år etter at den hadde premiere forelå filmen i en nyrestaurert digital versjon og verden kunne igjen se Ciminos ambisiøse skildring av det unge Amerika og ikke minst, se den i et nytt lys. Og plutselig oppdaget mange at denne overveldende vakre og episke filmen er et fabelaktig og grundig oversett mesterverk.

I en i amerikansk sammenheng kontroversielt klasseperspektiv skildrer filmen hvordan emigranter på 1890-tallet i møtet med skruppelløse kvegbaroner i midtvesten, fikk knust sine drømmer om Amerika som frihetens lykkeland. Motsetningene fører til en ren utrenskningskrig iverksatt for å beskytte jordeiernes interesser. Den økende spenningen grupperingene imellom er fanget i et uvanlig virtuost og bevegelig billedspråk, mens filmen dramaturgisk er bygget opp som et billeddikt bestående av selvstendige sekvenser.

Ciminos mammutfilm er en av de virkelig store økonomiske fiaskoene i Hollywoods historie og var en av årsakene til at selskapet United Artists gikk dukken.

Blant de amerikanske kritikerne ble filmen i første omgang slaktet, men har i ettertid fått en kraftig renessanse etter tildels jublende mottakelse i Europa. CiO/red.

Øst for eden er basert på John Steinbecks populære roman med samme navn. Filmen er formet etter den bibelske historien om Kain og Abel, og tittelen er hentet fra 1.

Mosebok. Filmens handling foregår på Monterey-halvøya der forfatteren selv vokste opp. Regissør Elia Kazan klarer godt å overføre fortellingens storslagenhet til film, og skaper et levende bilde av Californias vestkyst i tiden rett før første verdenskrig.

James Dean spiller Cal, den yngste av to sønner og familiens sorte får. Hans far er en dominerende og bibeltro mann, som ønsker at Cal skal være mer som sin bror, Aron. Selv om Cal forsøker så godt han kan, klarer han ikke å få sin fars oppmerksomhet og kjærlighet. Når Cal begynner å rote i familiens fortid finner han ut at moren, som han har blitt fortalt var død, er i full vigør og driver byens bordell. Nå har Cal et middel for å rokke ved maktbalansen i familien.

Kazan er kjent for å bringe fram det beste i sine skuespillere. I Øst for eden lar han konflikten mellom far og sønn understrekes av skuespillerstilene. Raymond Massey gir med sin klassiske fremtoning rollen som patriarken Adam stoisk pundus, i motsetning til James Deans method-acting preget av improvisasjon og realisme, som understreker Cals opprørskhet mot arvesynden han er belastet med.

Filmens eneste Oscar gikk til Jo Van Fleet for hennes opptreden som Cals mamma. Øst for eden var James Deans første store filmrolle og begynnelsen på hans raske vei til berømmelse som filmstjerne og sex-ikon. olep/red.

29

C INEMATEKENE I NORGE

C INEMATEKENE I NORGE • SØNDAGSMATIN È

TORSDAG 27. NOVEMBER KL. 19.00 SØNDAG 30. NOVEMBER KL. 21.00

TORSDAG 4. DESEMBER KL. 19.00 SØNDAG 7. DESEMBER KL. 13.00 OG KL. 21.00

Bonnie and Clyde.

Regi: Arthur Penn.

USA 1967.

Manus: David Newman og Robert Benton. Foto: Burnett Guffey. Musikk: Charles Strouse. Klipp: Dede Allen.

Medv.: Warren Beatty, Faye Dunaway, Gene Hackman, Estelle Parsons m.fl.

Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 51 min.

A Hard Day’s Night.

Regi: Richard Lester.

Storbritannia 1964.

Manus: Alun Owen. Foto: Gilbert Taylor. Musikk: Beatles. Klipp: John Jympson. Medv.: Paul McCartney, John Lennon, George Harrison, Ringo Starr, Anna Qyale, Wilfred Brambell m.fl.

Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 27 min.

BONNIE AND CLYDE

A HARD DAY’S NIGHT

Filmhistoriens mest sympatiske forbrytere?

En tøff dag på jobben

Bonnie and Clyde ble lansert med slagordet: «They are young, they are in love, they kill people». De historiske personene Bonnie og Clyde blir i filmen fremstilt som sympatiske individualister på kant med loven, noe som ble godt mottatt i ungdomsmiljøene i 1960-åras USA. Clyde Barrow prøver å stjele bilen til Bonnie Parkers mor. Slik møtes Bonnie og Clyde, og de innleder en forbryterkarriere hvor de stjeler biler, raner banker og skyter med skarpt mot politet.

Frem til slutten av 1960-tallet hadde kinogjengere stort sett blitt spart for grov grafisk vold i mainstreamfilmen. Med Bonnie and Clyde skulle dette forandre seg.

Her vises klumsete og tilfeldig – og dermed mer realistisk – vold. Sluttscenen, som ikke kan beskrives som noe annet enn en massakre, ble veldig omdiskutert. Én ting er at henrettelsen vises i sakte film slik at publikum virkelig skal få med seg alle detaljene, men det som gjør størst inntrykk – selv i dag – er koblingen mellom vold og sympatiske karakterer. Vi blir glad i Bonnie og Clyde, selv om de raner og dreper. Det var et alvorlig brudd på konvensjonene å la hovedkarakterene i Hollywood-filmer møte en slik skjebne.

Historien om Bonnie og Clyde har blitt filmatisert flere ganger, blant annet av Fritz Lang, You Only Live Once (1937) og Nicholas Ray, They Live by Night (1949).

I disse, og mange andre tidligere gansterfilmer, var det som oftest et klart skille mellom de lovlydige og de lovløse; mellom de gode og de onde. I Arthur Penns versjon viskes dette skillet ut. olep

A Hard Day’s Night er lagt opp som et innblikk i superstjernene i The Beatles harde hverdag. Det er nemlig ikke bare gøy å være populær. Hele tiden på flukt fra overivrige beundrere, stressede managere og TV-produsenter. Idiotiske pressekonferanser. Svare på all fanposten. Beatles-gutta er på vei inn til London for å opptre på et TV-show, men de benytter den minste anledning til å stikke av fra alt maset og finne på sprell på egen hånd.

A Hard Day’s Night upretensiøse og selvironiske innstilling gjør den til en svært annerledes og interessant musikkfilm. Utstyrt med et (for den tiden) unormalt lett kamerateam, har regissør Richard Lester gjort sitt beste for å fange The Beatles’ lekende, spøkefulle og ironiske personlighet. De fire Liverpool-guttene er seg selv, der de flørter med autoritetene, gjør narr av besteborgeligheten, og benytter enhver anledning til å lire av seg en vittig kommentar. Lester gjør sitt for å følge opp, med håndholdt kamera, uvanlig musikkbruk og kvasidokumentariske innslag. A Hard Day’s Night kan virke konvensjonell i våre dager, men det er i så fall fordi den har blitt en såpass viktig trendsetter for dagens musikkvideoer så vel som andre blandinger av film og musikk.

Kledd i dress og slips, med en bestefar på slep, og med, tross alt, ganske kort hår, virker John, Paul, George og Ringo helt ufarlige i sin opptreden. Det er pussig å tenke på at den ukorrekte og fritenkende holdningen man i A Hard Day’s Night bare aner tendensen til, få år senere skulle utløse gigantiske ungdomsopprør og lede til en ny musikalsk og kulturell era, både for Beatles selv, og resten av verden.

CiO/red.

30

JU L P Å C INEMATEKET US F – FOR 19. Å R P Å RAD

TORSDAG 11. DESEMBER KL. 18.30 SØNDAG 14. DESEMBER KL. 13.00 OG KL. 21.00

It’s a Wonderful Life.

Regi: Frank Capra.

USA 1946.

Manus: Frances Goodrich, Frank Capra og Albert Hackett, etter en novelle av Philip Van Doren Stern.

Foto: Joseph Walker. Musikk: Dimitri Tiomkin. Klipp: William Hornbeck.

Medv.: James Stewart, Donna Reed, Lionel Barrymore m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 2 t 5 min.

IT’S A WONDERFUL LIFE Julen er vidunderlig Julen er her igjen, med alle sine tradisjoner. Tiden da vi vil at alt skal være slik det har vært før, bare med snø. For å hjelpe til, viser vi It’s a Wonderful Life – for 19. år på rad.

I den idylliske småbyen Bedford Falls er George Baily den mest populære borgeren og enhver svigermors drøm. Hele sitt liv har han jobbet og slitt for at venner og familie skal få mulighet til å virkeliggjøre sine drømmer. George er den typiske Capra-figur: Han er real og prinsippfast, en hverdagshelt bosatt i en liten harmonisk amerikansk småby. Men når banken han jobber i er på randen av konkurs, synes han ikke at livet er verdt å leve lenger. Clarence, en engel ute på prøve for å gjøre seg fortjent til å få vinger, blir sendt ned til jorden for å hjelpe ham. George får en sjanse til å se hvordan byen hans ville vært om han ikke hadde eksistert. Det er ikke et vakkert syn.

Dette var Capras første film etter andre verdenskrig, og han fremhever verdier som medmenneskelighet og nestekjærlighet fremfor storsamfunnets kapitalisme, umoral og grådighet. It’s a Wonderful Life ble ikke noen suksess da den først kom.

Den ble heller ikke en juleklassiker før på 1960-tallet, da etter å ha blitt vist utallige ganger på tv ved juletider. Filmen har nå en spesiell plass i alle våre cinematekshjerter og er overraskende usentimental, klok og universell. Det er et herlig lite eventyr som vil få deg til å forlate kinosalen med et smil om munnen, en klump i halsen og et ønske om å være god mot andre mennesker. God jul! olep

Bergens konsertserie for ny musikk presenterer:

Lørdag 4. oktober – kl. 14:00

Bergen Offentlige Bibliotek – flygelrommet Gratis!

Karoline Vik Hegge & Finn Magnus Dahl (bratsj og flygel) Knut Vaage, Jørgen Træen, Marc Egea, & Tom Chant (preparert piano, modulær synth, hurdy-gurdy og saksofon)

Onsdag 12. November – kl. 18:00

Bergen Offentlige Bibliotek – flygelrommet Gratis!

Else Olsen S., Øyvind Skarbø, Mia Göran & Sigyn Fossnes (piano, trommer, fløyte og fiolin) Stykker av Else Olsen S, Cornelius Cardew og John Cage.

Søndag 23. November – kl. 20:00

Landmark 100,-/70,- (Ordinær/Student, NyMusikk) Kingdom Come, Weep you no more sad fountains & Duo Alwynne Pritchard, Adam de la Cour, Stine Johanne Janvin Motland, Syed Zubair Ali, Thorolf Thuestad.

AVGARDE er på facebook, twitter og underskog

www.avgarde.no 31

Grunnlovsjubileet 1814–2014 Norges ti beste filmer gjennom tidene

Selv om det av naturlige årsaker ikke finnes film fra det som forgikk på Eidsvoll våren 1814, synes Cinemateket i Bergen at også vi definitivt skal markere at grunnloven vår er 200 år i år. Siden det heller ikke er laget særlig med film om det som skjedde på Eidsvoll for 200 år siden, har vi valgt vår egen innfallsvinkel til jubileet. Vi viser de ti beste norske filmene gjennom tidene.

I anledning at den norske spillefilmen kunne feire 100 år i 2011, arrangerte filmmagasinet Rushprint en avstemming blant et tredvetalls norske filmkritikere, filmvitere, filmhistorikere og programmerere av festivaler og cinemateketer for å finne frem til de ti beste norske filmene som noensinne er laget.

Slike lister utløser selvfølgelig diskusjoner, men resultatet ble i hvert fall en liste med filmer som alle fortjener en oppsetning på ditt lokale cinematek. Så i de siste tre programmene som gjenstår av jubileumsåret vil vi presentere alle ti filmene. I dette programmet viser vi Kalde spor, Oslo, 31. august og Motforestilling.

De ti beste filmene er som følger:

1. Jakten (1959) Regi/manus: Erik Løchen 2. Flåklypa Grand Prix (1975) Regi: Ivo Caprino 3. Oslo, 31. august (2011) Regi: Joachim Trier 4. Salmer fra kjøkkenet (2003) Regi: Bent Hamer 5. Ni Liv (1957) Regi/Manus: Arne Skouen 6. Motforestilling (1972) Regi/manus: Erik Løchen 7. Reprise (2006) Regi: Joachim Trier 8. Kalde Spor (1962) Regi/manus: Arne Skouen 9. X (1986) Regi/manus: Oddvar Einarson 10. Fant (1937) Regi/manus: Tancred Ibsen olep

32

GRUNN LOV SJU B I L EET 2 0 14 – TIDENES B ESTE NORSKE F I L MER

GRUNN LOV SJU B I L EET 2 0 14 – TIDENES B ESTE NORSKE F I L MER

ONSDAG 8. OKTOBER KL. 19.00 Torsdag 9. OKTOBER KL. 21.00

TIRSDAG 28. OKTOBER KL. 21.00 ONSDAG 29. OKTOBER KL. 19.00

Fant.

Regi og manus: Tancred Ibsen, etter en roman av Gabriel Scott.

Norge 1937.

Foto: Adrian Bjurmann. Musikk: Thode Fagelund. Klipp: Titus Vibe-Müller og Tancred Ibsen. Medv.: Alfred Maurstad, Lars Tvinde, Guri Stormoen, Sonja Wigert, Oscar Egede-Nissen m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35 mm, s/hv, 1 t 36 min.

Reprise.

Regi: Joachim Trier.

Norge 2006.

Manus: Eskild Vogt og Joachim Trier. Foto: Jakob Ihre. Musikk: Ola Fløttum og Knut Schreiner. Kipp: Olivier Bugge Coutté. Medv.: Espen Klouman Høiner, Anders Danielsen Lie, Christian Rubeck, Odd Magnus Williamson, Viktoria Winge m.fl.

Kopi: NB. Norsk tale , utekstet.

35mm, farger og s/hv, 1 t 46 min.

FANT

REPRISE

Fantelivets sjøsalte seilfart

Triers prisvinnende debutfilm

Valget av Alfred Maurstad i hovedrollen som den farende fanten Fændrik, var intet mindre enn et lykketreff. Maurstads Peer Gynt-tolkning på Nationaltheatret i 1936 hadde hensatt hovedstaden i en Maurstad-feber. Rollen i Fant ble hans gjennombrudd som filmskuespiller, og i tillegg kan lille Toralv Maurstad sees i sin aller første rolle, og med sin aller første replikk: «Å, du din lus!»

Fant ble samtidig den store gjennombruddsfilmen for Tancred Ibsen og Norsk Film A/S. Tancred Ibsen så filmatiske muligheter i Gabriel Scotts folkelivsskildring «Fant», en roman om båtfantenes liv. Her var spenning, humør og en frisk replikk, med Sørlandets sommerlige skjærgård som malerisk ramme rundt fantelivets sjøsalte seilfart. Ibsens iscenesetter-talent kommer til syne gjennom den enkle friskheten i regien, og Alfred Maurstads Fændrik gestaltes som en i beste fall ambivalent hovedperson.

Ibsens bruk av sørlandskysten som innspillingssted var svært vellykket, og viser for første gang regissørens særegne talent for å integrere den norske naturen i det dramatiske handlingsforløpet. Fant og Tancred Ibsens neste produksjon, Gjest Baardsen, markerte kulminasjonen innen filmatiske folkelivsskildringer. Disse to filmene skilte seg ut og markerte en bedre kvalitet, særlig på grunn av den friske utformingen fra regissørens side, og naturligvis ved Alfred Maurstads utstråling og spill i hovedrollene. olep/red.

Reprise er historien om barndomsvennene Erik og Philip. Filmen starter med at de sender avgårde hvert sitt manuskript til potensielle forlag. Da forlagene omsider lar høre fra seg blir Erik refusert, mens Philip får sin roman antatt og på kort tid blir et litterært fenomen. Et halvt år senere er imidlertid rollene byttet om. Vi møter dem igjen dagen da Erik henter Philip på den psykiatriske avdelingen han har vært innlagt på. Mens Eriks forfatterdrøm nå er i ferd med å gå i oppfyllelse, er Philip besatt av å på déjà vu-aktig vis gjenskape den første tiden med sin flamme Kari.

Det er ikke for ingenting at Joachim Triers spillefilmdebut i lang tid har vært holdt frem som selve kroneksempelet på at det er mulig å lage kunstnerisk og intellektuelt ambisiøs film også i Norge. Ved siden av å være unormalt velspilt og bygge på et nyansert og velskrevet manus, viser filmen at regissøren besitter et unikt øye for detaljer.

Reprise har med årene fått et rykte som en film for unge, sinte, elitistiske oslogutter. Man behøver imidlertid verken være ung, sint, hankjønn eller fra Oslo for å like filmen. Når det kommer til elitismebeskyldningene er saken imidlertid noe mer komplisert: de fleste av oss ønsker å befatte oss med kultur av så god kvalitet som mulig. I så måte er Reprise så absolutt en film for elitister.

Bergen filmklubb/red.

33

GRUNN LOV SJU B I L EET 2 0 14 – TIDENES B ESTE NORSKE F I L MER

GRUNN LOV SJU B I L EET 2 0 1 – TIDENES B ESTE NORSKE F I L MER

TIRSDAG 11. NOVEMBER KL. 19.00 ONSDAG 12. NOVEMBER KL. 21.00

SØNDAG 30. NOVEMBER KL. 13.00 OG KL. 19.00

Ni liv.

Regi og manus: Arne Skouen, etter en biografi av David Howarth.

Norge 1957.

Foto: Ragnar Sørensen. Musikk: Gunnar Sønstevold. Klipp: Bjørn Breitugu.

Medv.: Jack Fjeldstad, Henny Moan, Alf Malland, Joachim Holst-Jensen, Jens Bolling m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 36 min.

Flåklypa Grand Prix.

Regi og klipp: Ivo Caprino.

Norge 1975.

Manus: Kjell Aukrust, Ivo Caprino, Remo Caprino og Kjell Syvertsen. Foto: Ivo Caprino og Charles Patey. Klipp: Musikk: Bent Fabricius Bjerre. Stemmer: Leif Juster, Frank Robert, Kari Simonsen, Rolf Just Nilsen, Harald Heide Steen jr. m.fl.

Norske stemmer, utekstet.

Digital kopi, farger, 1 t 18 min.

NI LIV

FLÅKLYPA GRAND PRIX

Nesten som en katt

Det er fali det

At Arne Skouens mest kjente mesterverk Ni liv dukker opp på Rushprints liste over tidenes 10 beste norske filmer er ingen overraskelse. Helt siden den ble nominert til Oscar for beste fremmedspråkelige film i 1958 har den stått som en påle i den norske filmhistorien, og filmens gjengivelse av Jan Baalsruds pinefulle, dramatiske flukt gjennom en iskald Nordkalott stiller nåtidige hobbyselvpinere som Lars Monsen i et litt pinlig lys.

Ni liv finner sted i de tidlige vårmånedene i 1943, idet Baalsrud og elleve andre kommandosoldater lander på kysten av Troms i en liten fiskeskøyte, på vei mot Bardufoss. Tyskerne angriper imidlertid troppen før de når frem til flyplassen de skal sprenge. Alle unntatt Baalsrud blir drept i trefningen. Hardt skadet klarer han med nød og neppe å unnslippe tyskerne. Det blir starten på en strabasiøs flukt med forfrysninger, snøblindhet og brespekker som stikkord. Filmen er basert på den britiske forfatteren David Howarths gjenfortelling av Baalsruds eskapader, som ble gitt ut under den treffende engelske tittelen «We Die Alone» i 1955.

Ni liv er både et kunstverk skapt av en regissør på høyden av sin skaperkraft, et viktig dokument over en ekstrem prestasjon, et sentralt verktøy for rekonstruksjonen av den norske selvfølelsen etter andre verdenskrig, og sist, men aller viktigst – en knakende god film. Pensum, folkens.

Helge Årsheim/red.

På Flåklypatoppen bor sykkelreperatør og oppfinner Reodor Felgen i fred og fordragelighet sammen med sine to hjelpere; den glade fuglen Solan Gundersen og det melankolske pinnsvinet Ludvig. Lykken varer imidlertid aldri evig.

Gledesdreperen er den oppblåste skrythalsen Rudolf Blodstrupmoen. Han er racerfører, og har høstet internasjonal berømmelse med et selvlaget fartsvidunder. I en nyhetssending oppdager imidlertid Felgen at Blodstrupmoens geniale duppedings i motoren som gir ham eventyrlig fart er hans oppfinnelse, og som Blodstrupmoen stjal da han var Felgens assistent for noen år tilbake.

Felgen og hans trofaste kumpaner bestemmer seg for å utfordre Blodstrupmoen i det store Flåklypa Grand Prix med en forbedret utgave av den stjålne oppfinnelsen.

Resultatet blir Il Tempo Gigante – en bil med et utall tekniske kvaliteter og finurlige finesser. Det hele resulterer i en thriller av et forrykende bilrace, med en så ­suggererende kamerabruk at selv den mest bilsterke blir levende i magen.

Da Flåklypa Grand Prix hadde premiere i 1975 skapte den historie. Køene foran kinoene ville ingen ende ta, og den fikk kritikerne til å strø rundt seg med superla­ tiver. Den ble årets film i 1975, og har senere mottatt en rekke priser. Fremdeles er den like populær for nye generasjoner – og de som har sett den tidligere ser den gjerne igjen. Flåklypa Grand Prix innehar fortsatt rekorden som Norges mest sette film på kino, og har hatt stor internasjonal suksess over hele kloden. olep

34

VISNINGER ONSDAG OG SØNDAG KL 19:00 I KINOSALEN TIVOLII PÅ KVARTERT FOR MER INFO, OPPDATERINGER OG PROGRAM SE BERGENFILMKLUBB.NO NFK MEDLEMSKAP (INKL. FILM) 100 KR, FILM 50 KR

norsk FILM I HUNDRE

Årgang 1914 I fjor startet Cinemateket i Bergen med noe vi satser på skal bli et årlig event; et program bestående av norske filmer fra hundre år tilbake. Med andre ord presenterer vi i år et program med norsk film anno 1914.

36

I

historiebøkene står det at verdens første kinoforestilling ble arrangert av brødrene August og Louis Lumière 28. desember 1895. Med det var den syvende kunstart født, og det skulle bli starten på et kunst- og underholdningsmedie som vokste til det mest betydningsfulle i løpet av 1900-tallet.

Utviklingen det nye mediet gjennomgikk de første tretti årene var voldsom – både teknisk og innholdsmessig. Dessverre ble filmen i de første sett på som ren masseunderholdning, og filmene som ble laget ansett som en ferskvare. Produksjonsselskapene jobbet utfra en tese om at folk ville se nye filmer hver gang de gikk på kino – og siden de helst ville at folk skulle gå på kino flere ganger i uken – kinobilletten var veldig billig – var produksjonstempoet høyt. Eksempelvis lagde Mack Sennett – mannen som regnes som slapstickkomediens far – alene 126 filmer i løpet av 1909 i sitt

selskap Keystone films. I perioden mellom 1908 og 1915 sto han bak nesten sju hundre filmer – et snitt på nesten hundre hvert år. Selv en stor filmkunster som Charlie Chaplin trøkket ut 37 filmer i løpet av 1914. Og de to var kun et par av flere tusen filmskapere verden over som pøste ut filmer.

Med en slik enorm produksjon skulle man tro at det ikke skulle være vanskelig å sette sammen program med film som er akkurat hundre år gammel. Men dessverre er det ikke mange filmer igjen fra de første femten årene av filmhistorien. Grunnet fersk­varetankegangen var det ingen kultur for å samle inn og bevare filmkopiene. Hver film fikk et par dager på kino, så ble de byttet ut med en ny. Filmer som var blitt vist ble kastet, eller gitt bort. Legg til at selve filmkopien på den tiden inneholdt det særs brannfarlige stoffet nitrat, så forstår man at svinnet etter hvert ble ganske stort. Man regner

F I L M I H UNDRE

Om musikeren Jørgen Larsson er utdannet pianist fra Griegakademiet og har en master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondhjem.

Han startet BEK i 2000 og Lydgalleriet i 2007. Siden 1997 har han vært Cinematekets faste stumfilmpianist og har spilt til over 50 spillefilmer, alt fra Keaton til Murnau. Selv om all musikken er fritt improvisert, ligger stilen tett opp til filmenes tidspalett, med forankring i senromantikkens tonalitet og uttrykk.

SØNDAG 12. OKTOBER KL. 21.00 TIRSDAG 14. OKTOBER KL. 18.30

Regi: diverse/ukjent. Norge 1914.

Stum med norske mellomtekster, akkompangert av Jørgen Larsson på piano. Total varighet ca 60 min.

NORSK FILM FRA 1914 Slik så det ut da

med at over 90% av filmene fra denne tiden er tapt for alltid.

Først i begynnelsen av 1950-tallet kom man skikkelig i gang med filmarkiver og en systematisk innsamling og bevaring av filmarven. Men da var det dessverre ofte for sent for filmene som hadde gledet publikum de første tjue årene av filmhistorien.

Når vi nå skriver 2014, begynner det imidlertid å bli noen ruller å hente i det norske filmarkivet. Riktignok sliter vi dette andre året fortsatt med å få til et program på mye over timen, men det er tross alt nesten en fordobling fra i fjor, da programmet fra 1913 var en knapp halvtime. Men igjen har vi sopt i hop alt hva filmarkivet hos Nasjonalbiblioteket har å tilby. Så får vi håpe at vi i årene som kommer får mulighet til å gjøre en faktisk utvelgelse i programmet før vi setter det opp!

I disse første årene vil det nok være varierende kvalitet på det vi kan presentere – det kan nok være både fragmenter og dårlig bilde – men det er utvilsomt et unikt, historisk materiale som vi kan vise. Materiale som bør interessere både filmentusiaster og de med en interesse for norsk kultur og historie. olep

I vår andre utgave av filmer fra hundre år tilbake, er altså turen kommet til 1914 – året da Norge kunne feire 100 år og en verdenskrig brøt ut i Europa men som vi erklærte oss nøytral til. Så slik sett gikk livet sin vante gang her nord.

I fjor fant vi ca. 30 min. med film i filmarkivet hos Nasjonalbiblioteket. I år kan vi presentere det dobbelte, med ca. en times program. I følge arkivets beskrivelser kan følgende historiske perler beskues: Kristianiabilder – gatebilder fra hovedstaden Bilder fra åpningen av Jubileumsutstillingen på Frogner Bilder fra Europa-ukens store seiler-regatta i Horten Bilder fra maskinhallen på jubileumsutstillingen Trefoldighetmenighetens Pastor Widths avreise til Amerika Eidsvoll 1914 – feiring av 100 årsjubileet.

Keiser Wilhelm kommer til Bergen Hoel-Staxruds Spitsbergenexpedition 1914 Fra storsildfisket ved Aalesund 37

C-KINO presenterer:

• DANCE OF REALITY • BJÖRK: BIOPHILIA LIVE EL HOULLEBECQ • KIDNAPPINGEN AV MICH

nn av regler for bare to ganger (på gru Vanligvis viser vi en film lig å få med seg det kan ofte være vanske bruk av arkiv-kopier), og re planer de to and har r elle du er bortreist enkelte filmer dersom terer:» gir vi sen en vises. Med «C-KINO pre dagene den aktuelle film eldre filmer og re nye frem ke skal vi trek deg litt større frihet. Her . Som en ger gan vi skal vise dem mange av spesiell interesse, og ing. alternativ kino-oppsetn «extended run» ateker kaller man det På utenlandske cinem ene som vises er film og to), release» (Toron (London) eller «limited tsfilmer som lite r av klassikere til nye kva alt fra restaurerte utgave o. ellers ikke blir vist på kin og vi viser dem presenterer vi tre filmer, I dette programmet ce of Reality, en Dan er ut st grammet. Før spredt ut over hele pro Jodorowsky. dro fra kultregissøren Alejan veldig etterlengtet film følgere av For . film en på re mie hadde pre Det er 23 år siden sist han det som er ene film n med de spektakulære denne underlige manne . dag me sam n på én og julekvelden og nyttårsafte Live, som er et tfilmen Björk: Biophilia Andre film er konser t. Filmen – og høs fjor i don sert i Lon opptak av artistens kon «Biophilia». um t rundt hennes siste alb konserten – er konsentrer ap, og det nsk vite og ur nat t ntert mo Albumet er tematisk orie universet lske sika plekse visuelle og mu ekstremt ambisiøse og kom oppleves på å for pt ska er som sertfilm kommer til syne i en kon kino. hel Houllebecq. Det ske Kidnappingen av Mic Siste film er den fran dde da forfatteskje kumentar om hva som er en strålende kvasido borte i septemt rløs spo ble q Houellebec ren og samfunnsrefseren dia, og noen me sk r oppmerksomhet i fran ber 2011. Saken fikk sto skjedde?

Hva da.

Qai Alav pet t kidnap påstod at han hadde blit dukker nå n Me . selv mentert hendelsen Houellebecq har aldri kom handler som en, film ne den i , som seg selv han altså opp her, i rollen skurker. av en gjeng med franske 38 om at han blir kidnappet red./olep

søndag

DANCE OF REALITY /Frankrike 2013. Vises torsdag 16. oktober kl. 18.30, ber kl. 18.30.

Alejandro Jodorowsky. Chile kl. 21.00, søndag 26. okto Regi: 0, onsdag 22. oktober side 39.

19. oktober kl. 13.00 og 21.00 og søndag 2. november kl. 18.30. Les mer på onsdag 29. oktober kl. 21.0

E 21.15, onsdag s tirsdag 21. oktober kl.

BJÖRK: BIOPHILIA LIV 19.00, søndag kland. Storbritannia 2014. Vise

Regi: Nick Fenton og Peter Stric dag 23. oktober kl. 21.00, tirsdag 28. oktober kl. på side 40.

22. oktober kl. 19.00, tors 21.00 og onsdag 5. november kl. 21.00. Les mer kl.

2. november kl. 13.00 og CHEL HOUELLEBECQ november V MI KIDNAPPINGEN A krike 2014. Torsdag 6. november kl. 19.00, søndag 9.

0, torsdag Fran ux.

Niclo dag 16. november kl. 21.0 søn Regi: Guillaume , 9.00 kl. 1 er emb nov 12.

41. dag side ons på 0, 21.0 mer og Les 0.

3.00 19.0 kl. 1 tirsdag 2. desember kl.

20. november kl. 21.15 og

C INEMATEKENE I NORGE • C- KINO P RESENTERER : • SØNDAGSMATINÉ

La danza de la realidad.

Regi og manus: Alejandro Jodorowsky.

Chile/Frankrike 2013.

Foto: Jean-Marie Dreujou. Musikk: Adan Jodorowsky. Klipp: Maryline Monthieux.

Medv.: Brontis Jodorowsky, Pamela Flores, Jeremias Herskovits, Alejandro Jodorowsky, Bastián Bodenhöfer m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Spansk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 2 t 10 min.

DANCE OF REALITY Jodorowskys nye overflodighetshorn av en film En ny film av Alejandro Jodorowsky. Det høres nesten feil ut, noe stemmer ikke. For følgere av denne underlige mannen med de spektakulære filmene er det som julekvelden og nyttårsaften på én og samme dag. Eller egentlig ikke, disse høytidene kommer jo hvert år. En Jodorowsky-film hender ikke en gang hvert tiår. Det er 23 år siden han laget sin forrige film, og hva som er sikkert er at vi i den tiden har gått glipp av en hel del merkelige saker som man ikke ser ofte på film.

Jodorowsky er i dag kanskje bedre kjent for sine tegneserier og tarot enn som filmregissør, men på 1970-tallet var han den psykospirituelle filmens mester.

John Lennon var overbegeistret etter å ha sett El Topo og overtalte manageren sin til å delfinansiere oppfølgeren The Holy Mountain. Etter 23 år gjør nå den gale, men geniale Jodorowsky endelig comeback med denne allegorien over sine egne formative år som jødisk flyktning i en lutfattig chilensk gruveby. Dance of Reality er

TORSDAG 16. OKTOBER KL. 18.30 SØNDAG 19. OKTOBER KL. 13.00 OG 21.00 ONSDAG 22. OKTOBER KL. 21.00 SØNDAG 26. OKTOBER KL. 18.30 ONSDAG 29. OKTOBER KL. 21.00 SØNDAG 2. NOVEMBER KL. 18.30

hans barndoms minner, slik Amarcord var Fellinis og Speil (se egen omtale) var Tarkovskijs, men Jodorowskys versjon tar oss til noen mildt sagt bisarre steder.

«My father was a monster. A monster!» En vond og fremmedgjort barndom kan avføde mangt, og akkurat hvor mye er denne filmen et talende eksempel på.

Som før kan du forvente det uforventede sett gjennom surrealistiske briller. Livet sett som i en drøm, eller i et mareritt.

Filmen åpner i sirkusomgivelser. Ikke bli overrasket når du her får servert mennesker med fysiske skavanker, buddhistmunker, kommunister, anarkister, en far som elsker Stalin og en mor som tatt ut av en Wagner-opera.

Filmen er et overflødighetshorn av det absurde, det teatralske, det karnevalske og det glorete fargesprakende. Likevel klarer den mesterstykket å samtidig være en meditasjon over religion, politikk, identitet og livet.

Selv om det kan virke som den spriker i alle retninger, fletter Jodorowsky dette sammen til en meningsfull helhet. Jodorowsky oppsummer selv filmen slik: «Folk sier jeg er gal. Jeg er ikke gal, jeg forsøker å hele min sjel.» sw/Cinematekene i Norge 39

C- KINO P RESENTERER : • NORGES P REMIERE • SØNDAGSMATINÉ

Björk: Biophilia Live.

Regi: Nick Fenton og Peter Strickland.

Storbritannia 2014.

Foto: Brett Turnbull.

Klipp: Nick Fenton.

Medv.: Björk m.fl. Utleie: Cinema Purgatorio, Storbritannia. Engelske tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 37 min.

BJÖRK: BIOPHILIA LIVE Konsertfilm med Björk Vi har gleden av å tilby sju visninger av konsertfilmen Björk: Biophilia Live på Cinemateket USF i månedskiftet oktober/november. Filmen er i all hovedsak tatt opp under Björks konsert på Alexandra Palace i London 3. september i fjor.

Cinemateket i Bergen er med i en eksklusiv klubb av kinoer og visningssteder som har fått anledning til å vise den helt nye og spektakulære konsertfilmen Björk: Biophilia Live høsten 2014.

40

Filmen er regissert av britene Nick Fenton og Peter Strickland, sistnevnte mest kjent som regissøren bak spillefilmene Katalin Varga (2009) og Berberian Sound Studio (2012). Nick Fenton er filmklipper, og han blant annet lagt hånd på Sigur Ros-filmene Heima (2007) og Inni (2011), samt klippet Clio Bernards The Selfish Giant: En himmel full av kobber (se egen omtale) som vises i vår serie med kvinnelige, europeiske filmskapere.

TIRSDAG 21. OKTOBER KL. 21.15 ONSDAG 22. OKTOBER KL. 19.00 TORSDAG 23. OKTOBER KL. 21.00 TIRSDAG 28. OKTOBER KL. 19.00 SØNDAG 2. NOVEMBER KL. 13.00 OG KL. 21.00 ONSDAG 5. NOVEMBER KL. 21.00

Björk Guðmundsdóttir er i sitt 21. år som soloartist fortsatt en banebrytende kunstner og en ivrig utforsker av nye teknologier. Etter popsuksessen i starten har hun eksperimentert stadig mer, både musikalsk og visuelt. Albumet «Medúlla» (2004) var nesten utelukkende basert på vokallyder, mens hennes foreløpig siste album «Biophilia» (2011) tok form både som en mengde mobil- og PC-applikasjoner og som regulær plate­ utgivelse. «Biophilia» er tematisk orientert mot natur og vitenskap, og det ekstremt ambisiøse og komplekse visuelle og musikalske universet kommer til syne i en konsertfilm som er skapt for å oppleves på kino.

Velkommen til eksklusiv premiere! svein inge sæther (cinemateket trondheim)/red.

C- KINO P RESENTERER : • C INEMATEKENE I NORGE • SØNDAGSMATINÉ

L’enlèvement de Michel Houellebecq.

Regi og manus: Guillaume Nicloux.

Frankrike 2014.

Foto: Christophe Offenstein. Klipp: Guy Lecorne. Medv.: Michel Houellebecq, Mathieu Nicourt, Maxime Lefrancois, François Lebrun, Ginette Suchotzky m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Fransk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 36 min.

KIDNAPPINGEN AV MICHEL HOUELLEBECQ Problematisk møte mellom høy- og lavkultur Michel Houellebecq er en kontroversiell skikkelse i den franske offentligheten. Med romaner som «Utvidelse av kampsonen», «Plattform», «De grunnleggende bestanddeler» og «Kartet og terrenget» har han ikke bare etablert seg som en litterær superstjerne; han har hisset på seg feminister, muslimer, homofile, venstreradikale, new agere, og en lang rekke andre med sine ravnsvarte og briljante raljeringer over hulheten i kulturen og det moderne forbrukersamfunnet.

Kidnappingen av Michel Houellebecq er en strålende morsom kvasidokumentar om hva som skjedde da Houellebecq ble sporløst borte i september 2011. Saken fikk stor oppmerksomhet i fransk media, og noen påstod at han hadde blitt kidnappet av Al-Qaida. Hva skjedde? Houellebecq har aldri kommentert hendelsen selv. Men nå dukker han altså opp her, i rollen som seg selv, i denne filmen, som handler om at han blir kidnappet av en gjeng med franske skurker. Den

TORSDAG 6. NOVEMBER KL. 19.00 SØNDAG 9. NOVEMBER KL. 13.00 OG 21.00 ONSDAG 12. NOVEMBER KL. 19.00 SØNDAG 16. NOVEMBER KL. 21.00 TORSDAG 20. NOVEMBER KL. 21.15 TIRSDAG 2. DESEMBER KL. 19.00

sanne historien om hva som skjedde er det kanskje ikke, men fornøyelig er det definitivt. Kidnapperne plasserer ham i et hus i utkanten av Paris, hvor de holder ham fanget og forsyner ham med sigaretter, rødvin og prostituerte. Det hele forløper uten stor dramatikk. For det meste prater de – og det er selvsagt det beste. I velkjent stil reflekterer Houellebecq over livet og kulturen, og kommer med sine små, sylskarpe observasjoner av typen: «Det er ikke så mye kokain og homofili i bokbransjen. Det er mer alkoholisme og pedofili.»

«Det hele er en fascinerende og tidvis hylende morsom undersøkelse av møtet mellom høy- og lavkultur. Og det er til filmens store fortjeneste at det ikke alltid er åpenbart hvem av de involverte som representerer hva.» – Ulrik Eriksen, Morgenbladet.

CiO 41

TYV FANGER TYV

programmets

Hitchcock Én gang per program viser Cinemateket USF en utvalgt Hitchcock-film. Denne gang: Tyv fanger tyv.

I Tyv fanger tyv dro Hitchcock til Frankrike. På 1950-tallet ble Europas kjente byer og steder populære åsteder for Hollywood-produksjoner. I glorious Technicolor fikk man vist frem halveksotiske steder som for mange publikummere bare var en fjern drøm å kunne besøke. Med rivieraen som bakteppe kastet Hitchcock seg på trenden og tok med seg Cary Grant og Grace Kelly, men mer interessant er det at han med det også fornyet hvilke typer filmer han laget.

42

Med Tyv fanger tyv plasserte han et intrigespill i en lett og ledig setting preget av sensualitet og late, varme dager. Det var et univers befolket av pene, veltalende, elegante mennesker som beveget i eksotiske omgivelser. Slik mange filmstjerner gjorde i det virkelige liv, tok han med Tyv fanger tyv Hollywood-glamouren til Europa. Da passet det ikke med makabre historier om menneskesinnets irrganger. Istedenfor har vi fått en lettvekter av et mysterium, mer fascinerende for sine skarpsindige dialoger og seksuelle insinuasjoner enn for løsningen på gåten.

Sigurd Wik

P ROGRAMMETS H ITC H CO C K

To Catch a Thief.

TORSDAG 16. OKTOBER KL. 21.00 Regi: Alfred Hitchcock.

SØNDAG 19. OKTOBER KL. 19.00 USA 1955.

Manus: John Michael Hayes, etter David Dodges roman. Foto: Robert Burks.

Klipp: George Tomasini. Medv.: Cary Grant, Grace Kelly, Charles Vanel, Jessie Royce Landis, John Williams, Brigitte Auber m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 47 min.

TYV FANGER TYV Oss tyver i mellom Tyv fanger tyv er lagt opp som en elegant kriminalkomedie og var et lite steg bort fra de mer rendyrkede og tidvis makabre spenningsfilmene som hadde gjort Hitchcocks navn kjent verden over. Cary Grant spiller John «The Cat» Robie, en helt fra den tidligere franske motstandsbevegelsen. Han har også en fortid som juveltyv, og nå, noen år etter, har han visse problemer med å få resten av verden til å tro på at han har lagt tiden som tyv bak seg og nå lever et enkelt og ærlig liv. Grace Kelly er den elegante

rikmannsdatteren med sans for bisarre eventyr, og at de to finner tonen kommer ikke som noen overraskelse.

Utgangspunktet for historien er flere juveltyverier på den franske rivieraen. John er hovedmistenkt, mens han selv mener jobbene er gjort av en copycat i den hensikt å få ham selv arrestert. Han overbeviser Lloyds of Londons forsikringsagenter om det samme og tilbyr seg å fange tyven og slik bevise sin uskyld. Intrigen som følger er snekret sammen med falske spor, blind-

gater, mistro og mistenkeliggjøring – Hitchcocks vanlige spøk på publikums bekostning.

Hitchcock slo an en ny tone med Tyv fanger tyv. Nå tilbød han vakre bilder fra rivieraen, elegant komedie og et element av mystikk, og i så måte var castingen av Kelly og Grant like naturlig som å skyte filmen i farger. De gir oss en lekse i film-karisma, og om filmen føles uvanlig lett og ledig i forhold til eldre Hitchcockfilmers gjennomarbeidede plot, så skylder Hitch disse to en god del av æren for nettopp det.

Mennesker mindre entusiastiske for Hitchcock kan lett påstå at filmens handling i første rekke er en unnskyldning for å vise frem Grant og Kelly i badedrakter og 1950-tallets riviera i Technicolor. Filmen rommer imidlertid langt mer. Det finnes en slepen eleganse og en nesten uamerikansk holdning til det sofistikerte i Tyv fanger tyv. Blant annet derfor peker den ganske tydelig frem mot de to mesterverkene Vertigo (1958) og North by Northwest (1959). Selv om den ikke har samme sterke manus som disse to filmene, ser man i Tyv fanger tyv tydelig konturene av filmen som per i dag står øverst på listen over verdens beste, nemlig Vertigo.

For de filmteknisk motiverte er det også verdt å merke seg at filmen var den første Hitchcock laget i det svært høyoppløselige VistaVision-formatet. Det at filmen ble belønnet med Oscar for beste foto til Robert Burks, og i tillegg var nominert i klassen for beste scenografi og design, kan nok ihvertfall delvis tilskrives nettopp dette. sw 43

P Å O P P FORDRING • SØNDAGSMATINÉ

Tikhij Don. Regi: Sergej Gerasimov.

Sovjetunionen 1958.

Manus: Sergej Gerasimov, etter Michael Sjokolovs roman. Foto: Vladimir Rapoport.

Musikk: Yuri Revitnin. Klipp: Nina Vasiljeva.

Medv.: Ellina Bystritskaya, Pjotr Glebov, Zinaida Kirienko, Danilo Ilchenko m.fl. Utleie: NB. Russisk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 4 t 18 min (+ 2 x 15 min pauser)

Stille flyter Don Filmatisering av Michael Sjokolovs roman «Stille flyter Don».

Mikhail Sjolokhov roman «Stille flyter Don» ble utgitt i fire bind fra 1928 til 1940; de tre første i tidsskriftet «Oktober» i perioden 1928–1932, det fjerde i 1940.

Romanen er forfatterens hovedverk og en av de mest betydningsfulle romanene i Sovjetunionen og russisk litteratur på 1900-tallet. Sjolokhov fikk også nobelprisen i litteratur for romanen i 1965, «for den kunstneriske kraften og integriteten som han i sitt epos om Don uttrykte en historisk fase i livet til det russiske folket.»

44

Der romanen er skrevet i fire deler, har Gerasimov delt filmen i tre. De to første delene hadde premiere i oktober 1957, mens den siste ble lansert året etter. Han har i sin monumentale filmatisering av boken beholdt alle de viktige historiske begivenheter som den omhandler: Den første verdenskrig, Tsardømmets fall, Oktoberrevolusjonen, borgerkrigen i Syd-Russland og tilintetgjørelsen av hvitegardistenes armé. Han har konsentrert seg om en håndfull av bokens mange

TIRSDAG 4. NOVEMBER KL. 18.00 SØNDAG 16. NOVEMBER KL. 12.00

karakterer, og da hovedsakelig om Donkosakken Grigorij Melechovs skjebne og hans søken etter sannheten i en tid hvor den gamle verden brøt sammen i sine grunnvoller, samt den tragiske beretning om Grigorijs og Aksinjas store og kvalfylte kjærlighet.

Stille flyter Don representerer på mange måter både det beste og det verste med filmene produsert i Sovjetunioen i løpet av den kalde krigen. Under kommunismen tillot man seg ved en håndfull anledninger å produsere filmer med en fantasisk forrakt for budsjetter, noe som ga filmskaperne fri tilgang til statiser (fra den røde arme), kostymer, rekvisitter og håndverkere til å bygge fantastiske set designs. Gjennom Juri Levitins originalmusikk har også filmen fått et nydelig partitur, samt at fargefilmen man benyttet i Sovjetunionen på 1950-tallet har en helt egen, nesten magisk palett. Så får man heller se litt gjennom fingrene med den teatralske skuespillerstilen som gjennomsyret den sovjetrussiske filmen, og scenene som er lagt inn for å tilfredsstille kommunistpartiets propagandaministeris informasjonsbehov. olep

CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant av 200 titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien.

Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en vott. Du bør kunne finne noe av interesse her.

Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes.

Billetter:

kr. 40,- m/medlemskap kr 80,- u/medlemskap Medlemskap fås kjøpt i billettsalget for kr. 100,-.

For filmprogram, artikler og annen filminfo, se cinemateket-usf.no, eller følg oss på facebook og twitter.

Velkommen!

Norsk film er for tiden på en bølgetopp.

Besøkstallene stiger, antall filmer øker og invitasjonene til internasjonale filmfestivaler er mange.

Men det følger en skygge med alt.

R JÆ LSK FEI

FEILSKJÆR

NORSKE FEILF EILSKJÆR FEILSKSKJ JÆR ÆR

46

F

or hver suksess som lages, finner man i hvert fall minst en flopp – som oftest fler. I motsetning til suksessene, blir floppene fort glemt. Og det skal man kanskje strengt tatt være glad for. Samtidig er det jo viktig å lære av våre – og andres – feil. Hvis ikke kan man jo risikere å gjøre de samme tabbene om igjen og om igjen.

Det vil Cinemateket i Bergen være med å forhindre. Derfor vil vi i programmene fremover presenter norske filmer som i sin samtid fikk totalslakt av pressen og/eller floppet totalt.

Vi har tidligere annonsert at cinemateket ikke kan garantere deg som publikummer at du vil like våre filmer, men at du vil skjønne at det er en film av betydning, og at den har viktige kvaliteter. Med filmene i denne serien kan vi nesten garantere at filmene ikke har særlig kvaliteter, men at du vil like det du ser – i hvert fall om du ler av ting som er ufrivillig morsomt. For dette er filmer med flust av ufrivillig humor, filmer som i sitt forsøk på å ta opp seriøse og viktige tema tryner så fundamentalt i klisjeer og ufrivillig komikk at det faktisk blir underholdene. Eller provoserende. Upåvirket blir man i hvert fall ikke. Og det er jo en av kunstens viktigste funksjoner – å vekke følelser. Er det ikke?

Samtidig er det jo filmer som grunnet sine lave kvaliteter knapt har fått mulighet til å vise seg frem senere. De er svært lite tilgjengelig, siden få av floppene ble lansert på video eller kjøpt opp av fjernsynskanalene. Så med disse eksklusive visningene får også nye generasjoner muligheten til å kose seg med mindre vellykkede forsøk på å lage god film.

På en annen side kan det jo faktisk hende at vi snubler over et forbigått mesterverk i prosessen.

Koselig på kino blir det uansett. olep

NORSKE F EI L SKJÆ R

Svart hav.

Regi: David Wingate.

Norge 1980.

Manus: David Wingate, Nils Utsi og Magnar Mikkelsen, etter sistnevntes roman. Foto: Agneta Ekman. Musikk: Claes Neeb. Klipp: Fred Sassebo. Medv.: Nils Utsi, Roald Kristiansen, Anne Gullestad, Helge Jordal m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 46 min.

SVART HAV Skitt fiske Fra programheftet: «I en nær framtid er havet tømt for nesten alle ressurser. Store fabrikktrålere tilhørende det multinasjonale konsernet Unifish har ved hjelp av nye fangstmetoder fisket opp det som er av liv i havet utenfor Nord-Norge.

Historien er fokusert rundt en familier på tre – mor, far og sønn – som prøver å overleve under de håpløse vilkårene. Det er knapt med mat, og når sommeren kommer, flytter de ut på et lite fiskebruk på ei øy for å

livberge seg. Men i havet er det nesten ingenting å hente.

En dag sønnen er ute på sjøen, støter han på et av de store fabrikkskipene. Han greier å komme seg om bord, og her treffer han den fjerde hovedpersonen, slaven, som tilhører mannskapet om bord. Han truer slaven til å vise seg matforsyningene, og tvinger ham senere til å bli med tilbake til familien.

Sammen prøver de å overleve, men forholdene blir trangere og trangere. Til slutt lever de helt på sulte-

TIRSDAG 18. NOVEMBER KL. 19.00 ONSDAG 19. NOVEMBER KL. 21.00

grensen. Før det endelige og grusomme sluttoppgjøret mellom familiemedlemmene, går sønnen og slaven til angrep på et av de mange fabrikkskipene.»

Kritikernes dom: «Vi hikstet og lo godt av denne nye norske filmen – det er bare det at denne reaksjonen hos oss etter all sannsynlighet ikke var tilsiktet fra opphavmennenes side. Svart hav er, for å si det omsvøpsløst, noe av det mest naive og ubehjelpelige vi har sett av norsk film. Og det sier ikke så lite, holdt vi på å si. [...] En ukonsentrert røverhistorie med parodisk tilsnitt. En staut hovedperson i kamp mot internasjonal storkapital. Hans entring av et digert fiendlig fartøy i en smal Finnmarks-fjord må ses for å tros. James Utsi Bond i Honningsvåg! Hjemme går ho mor og han far og vrir hender.» – Bjørn Granum, Arbeiderbladet.

«Efterhvert tar de ytre effektene overhånd, regien blir vinglete og siktepunktene begynner å bli uklare. Et samfunnsproblem blir en røverroman. Det må være en vurderingssak om Mikkelsens bok egnet seg for filmatisering i sin opprinnelige form, men skulle den først omarbeides, ønsket vi at det hadde vært gjort med en større finfølelse og i mer pakt med de opprinnelige intensjoner.» – Arne T. Bye, Aftenposten. red.

47

Yrke: regissør

Den nye generasjonen av kvinnelige filmskapere i Europa 48

Cinemateket i Bergen er stolt over å presentere denne filmserien i høst, kuratert av Cinemateket i Oslo og Eunic Norge. De har sett nærmere på det europeiske filmlandskapet og plukket ut ti verk signert ti kvinnelige regissører. Disse filmskaperne representerer først og fremst seg selv og sin egen filmatiske visjon, samtidig som de har det til felles at de står bak noen av de mest interessante filmene vi har sett de siste årene.

I

t is with great pleasure that I welcome Yrke: regissør – den nye generasjonen av kvinnelige filmskapere i Europa, organized by Eunic Norway with the cooperation of Cinemateket in Oslo.

Yrke: regissør intends to offer Norwegian public the opportunity to enjoy the works of a new generation of European women filmmakers, whose work represent, in our opinion, part of the best contemporary film production in Europe.

Yrke: regissør doesn’t want to be a celebration, but rather intends to contribute to let the new voices of European cinema be heard by a wider public. We firmly believe in the artistic quality of each work of Yrke: regissør, but at the same time we don’t intend to present or suggest a unity of intentions among these directors neither hint at the existence of a new cinematic movement in Europe. It is possible though

to observe in many of these works, a realist, yet lyrical work that approaches social analysis with tact, sensitivity and depth, and often with an almost documentaristic touch that doesn’t neglect satire and sometimes surrealism.

With women representing only the 10% of film directors, Yrke: regissør gathers ten films with the intention to enhance women’s voices to be heard as well to open a window on refreshing and original perspectives on European society today.

As I wish all viewers a great cinematic experience with Yrke: regissør, I would like to thank Cinemateket for their support and all Eunic Norway members for the common effort.

Luca Di Vito, President of Eunic Norway Cluster

49

Y RKE : REGISSØR – UNG K V INNE L IG F I L MSKA P ER

Y RKE : REGISSØR – UNG K V INNE L IG F I L MSKA P ER

SØNDAG 9. NOVEMBER KL. 19.00 TIRSDAG 11. NOVEMBER KL. 21.00

SØNDAG 9. NOVEMBER KL. 19.00

The Selfish Giant.

Regi og manus: Clio Barnard, inspirert av Oscars Wildes novelle.

Storbritannia 2013.

Foto: Mike Eley. Musikk: Harry Escott.

Klipp: Nick Fenton. Medv.: Conner Chapman, Shaun Thomas, Sean Gilder, Ralph Ineson, Lorraine Ashbourne, Elliott Tittensor m.fl. Utleie: Tour de Force. Engelsk tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 31 min.

Pitääkö mun kaikki hoitaa?

Regi: Selma Vilhunen.

Finland 2013.

Manus: Kirsikka Saari. Foto: Peter Flinckenberg. Musikk: Tuomas Skopa.

Klipp: Selma Vilhunen. Medv.: Joanna Haartti, Santtu Karvonen, Ranja Omaheimo m.fl. Utleie: Finlands Ambassade. Finsk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 7 min.

DO I HAVE TO TAKE CARE OF EVERYTHING?

THE SELFISH GIANT: EN HIMMEL FULL AV KOBBER

Forfilm til The Selfish Giant og Mirakelet

Oppvekst i Bradford

Denne Oscarnominerte finske kortfilmen handler om en litt ekstra kaotisk morgen i livet til en finsk småbarnsfamilie, der moren ser ut til å måtte ordne opp i det meste.

Filmen har blitt vist ved en usedvanlig lang rekke festivalen og har også vunnet flere priser. Juryen ved Aspen filmfest som ga den prisen for beste komedie, beskrev den som «så morsom at du faller ned fra stolen».

Selma Vilhunen er født i 1976. Hun er en finsk regissør, manusforfatter og fotograf som har jobbet hovedsakelig med korte og lengre dokumentarfilmer.

CiO

The Selfish Giant: En himmel full av kobber er Clio Barnards frie og rørende tolkning av Oscar Wildes oppvekstskildring. Med stø hånd tegner Barnard opp historien om to arbeiderklassegutter. Den hyperaktive trettenåringen Arbor blir utvist fra skolen. Han trekker med seg bestekompisen Swifty, en harmonisk og svært lojal venn. Arbeiderklasseguttene begynner å jobbe for skraphandleren Kitten, som raskt alarmeres av Arbors anarkistiske selvstendighet. Kittens forfordeling av Arbor blir skjebnesvanger både for guttene og for ham selv.

Barnard har latt seg inspirere av Oscar Wildes novelle «Den egoistiske kjempen» og lar tilskueren ta stilling til om det er Kitten eller Arbor som er historiens selviske kjempe. Postindustrielle Bradford gis nærmest en mytisk dimensjon i dette sosialrealistiske dramaet.

Barnard gjorde seg bemerket med den eksperimentelle hybridfilmen The Arbor i 2010. The Selfish Giant: En himmel full av kobber er hennes første spillefilm, og ble tatt ut til Quinzaine des Réalisateurs-programmet ved filmfestivalen i Cannes i fjor, der hun vant Europa Cinema’s Label-prisen.

«So hauntingly perfect is Barnard’s film, and so skin-pricklingly alive does it make you feel to watch it, that at first you can hardly believe the sum of what you have seen.» – Robboe Collin, The Telegraph.

Tour de Force/CiO/red.

50

Y RKE : REGISSØR – UNG K V INNE L IG F I L MSKA P ER • F ØR P REMIERE

Y RKE : REGISSØR – UNG K V INNE L IG F I L MSKA P ER

TIRSDAG 11. NOVEMBER KL. 21.00

TORSDAG 13. NOVEMBER KL. 18.00 TIRSDAG 18. NOVEMBER KL. 21.00

Macondo.

Regi og manus: Sudabeh Mortezai. Østerrike 2014.

Foto: Klemens Hufnagl. Klipp: Oliver Neumann. Medv.: Ramasan Minkailov, Aslan Elbiev, Kheda Gazieva, Rosa Minkailova, Iman Nasuhanowa m.fl. Utleie: Østerrikes ambassade.

Tysk og tsjetsjensk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 38 min.

Le meraviglie.

Regi og manus: Alice Rohrwacher.

Italia/Sveits/Tyskland 2014.

Foto: Hélène Louvart. Klipp: Marco Spoletini. Medv.: Maria Alexandra Lungu, Sam Louwyck, Alba Rohrwacher, Sabine Timoteo, Monica Bellucci m.fl.

Utleie: Fidalgo. Italiensk tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 50 min.

MIRAKELET

MACONDO

Førpremiere!

Mellom Tsjetsjenia og Wien

12 år gamle Gelsomine lever sammen med moren, faren og søstrene sine på landet.

Gelsomine er kanskje den i familien som behersker birøkterkunsten best, og som en dronning i sitt eget honningrike, blir hun forarget når faren henter inn en ung gutt til å hjelpe til på gården.

Miraklet er en forheksende, original oppvekstskildring, «alive with a power that seems to surge up from deep beneath its sun-roughened landscape,» som The Telegraph skrev. Alice Rohrwacher er født i 1980. Hun debuterte som dokumentarfilmregissør i 2003 og hennes første spillefilm, Corpo celeste, kom i 2011.

Miraklet er hennes andre spillefilm, og vant Grand Prix i Cannes i år. Selv om premieredato ikke er fastsatt i skrivende stund, vil den etterhvert komme i ordinær norsk kinodistribusjon.

CiO

Macondo er navnet på et lite samfunn av tsjetsjenske flyktninger og asylsøkere i utkanten av Wien. Her møter vi elleve år gamle Ramasan, som bor sammen med sin mor og to yngre søstre. Tsjetsjenia er et utpreget patriarkalsk samfunn, og Ramasan vokser opp i skyggen av en avdød far han knapt kan huske. Ramasan slites mellom to kulturer. I henhold til tsjetsjensk skikk kan en gutt på hans alder betraktes som mannen i huset, men ifølge østerriksk lov er han fortsatt et barn. En dag dukker en gammel venn av faren opp i Macondo. Det gir omsider Ramasan en mulighet til å bli bedre kjent med sitt opphav.

Macondo er den første spillefilmen til dokumentarfilmskaperen Sudabeh Mortezai (født 1968), som med dette viser at hennes tålmodige, oppmerksomme blikk også er ypperlig egnet for fiksjon.

BIFF/red.

51

Y RKE : REGISSØR – UNG K V INNE L IG F I L MSKA P ER

Y RKE : REGISSØR – UNG K V INNE L IG F I L MSKA P ER

ONSDAG 19. NOVEMBER KL. 19.00 TORSDAG 27. NOVEMBER KL. 21.00

TIRSDAG 25. NOVEMBER KL. 18.00 ONSDAG 26. NOVEMBER KL. 21.00

Äta sova dö.

Regi, manus og klipp: Gabriela Pichler.

Sverige 2012.

Foto: Johan Lundberg. Medv.: Nermina Lukac, Milan Dragisic, Jonathan Lampinen, Peter Fält, Ruzica Pichler m.fl. Utleie: Arthaus.

Svensk tale, norske undertekster.

DCP, farger, 1 t 44 min.

Un amour violent.

Regi og manus: Katell Quillévéré.

Frankrike 2010.

Foto: Tom Harari. Musikk: Olivier Mellano. Klipp: Thomas Marchand.

Medv.: Clara Augarde, Lio, Michel Galabru, Stefano Cassetti, Thiery Neuvic, Cathrine Riaux m.fl. Utleie: Franske ambassade. Fransk tale, engelske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 32 min.

SPISE SOVE DØ

LOVE IS LIKE POISON

«Sensasjonell debut.» – Svenska Dagbladet

Oppvekst a la France

Tenåringen Raša bor sammen med faren sin på et lite sted sør i Sverige, der hun har en fabrikkjobb og er en racer ved samlebåndet. Ingen kan pakke salat så kjapt som henne og ingen kan veie 100 gram ruccola med bare et blikk. Men det er nedgangstider, bedriften skal slankes og noen må få sparken.

Når Raša mister jobben blir hun konfrontert med arbeidsledighetssystemet.

Hun har ikke eksamen fra videregående, og er plutselig på kollisjonskurs med samfunnet og dets motstridende verdier og forventninger.

Regissør Gabriela Pichler brakdebuterte med en film som med varme, nærhet og galgenhumor skildrer en ung kvinnes kamp for tilværelsen. Nermina Lukac er i sin første filmrolle noensinne fantastisk i rollen som den både beintøffe og sårbare tenåringen Raša. Filmen ble hyllet av kritikere ute i verden og hjemme i Sverige, der den ble tildelt en Greta av Svenska Filmkritikerförbundet samt Guldbaggepriser for beste film, beste regi, beste manus og beste kvinnelige hovedrolle.

Spise sove dø er delvis basert på Pichlers foreldres historie – og mange av skuespillerne i filmen er amatører som beriket filmen med sine egne fortellinger. – «Jeg ville lage en film om menneskene som jeg alltid har elsket, men samtidig skammet meg over at jeg er en del av. Jeg ville ha revansj på alle som påstår at det ikke finnes noen klasser i vårt samfunn og at alle har like forutsetninger».

Arthaus/CiO/red.

Tenåringsjenta Anna skal konfirmeres, men tviler på egen tro. På samme tid begynner hun å utforske egen seksualitet. Faren har forlatt moren, og moren søker trøst hos den lokale presten, en gammel venn. Samtidig går det mot slutten for Annas grenseløse bestefar.

Katell Quillévéré er født i 1980. Hennes spillefilmdebut har en diskré, men sjelden intensitet ved seg, der hormoner og lyster, formaninger og fornektelse, sorg og glede rammes inn av et stemningsfullt bretonsk landskap og et utrolig soundtrack. I likhet med denne, ble også hennes andre film Suzanne, plukket ut til filmfestivalen i Cannes.

CiO

52

Y RKE : REGISSØR – UNG K V INNE L IG F I L MSKA P ER

Y RKE : REGISSØR – UNG K V INNE L IG F I L MSKA P ER

ONSDAG 26. NOVEMBER KL. 19.00 TIRSDAG 2. DESEMBER KL. 21.00

ONSDAG 3. DESEMBER KL. 19.00 TORSDAG 4. DESEMBER KL. 21.00

Finsterworld.

Regi: Frauke Finsterwalder.

Tyskland 2013.

Manus: Christian Kracht og Frauke Finsterwalder. Foto: Markus Förderer.

Musikk: Michaela Melian. Klipp: Andreas Menn. Medv.: Christoph Bach, Margit Carstensen, Jakub Gierszal, Johannes Krisch m.fl. Utleie: Tysklands ambassade. Tysk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 31 min.

The Other Side of Sleep.

Regi: Rebecca Daly.

Nederland/Ungarn/Irland 2011.

Manus: Rebecca Daly og Glenn Montgomery. Foto: Suzie Lavelle.

Musikk: Marc Lizier og Michel Schöpping. Klipp: Halina Daugrid.

Medv.: Antonia Campbell-Hughes, Sam Keeley, Vicky Joyce, Cathy Belton, Olwen Fouere m.fl. Utleie: Irlands ambassade. Irsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 32 min.

FINSTERWORLD

THE OTHER SIDE OF SLEEP

Fasadesprekking

Ugreit søvngjengeri

I Finsterworlds versjon av Tyskland skinner alltid solen og alle er vakre, høflige og lykkelige – helt til de avslører sine mørkere sider og vi oppdager hvor kort avstanden er fra idyll til inferno. En film full av ondsinnede observasjoner og skarpe kommentarer, spekket med ironi og beksvart humor fra begynnelse til slutt.

Frauke Finsterwalder er født i 1975. Hun har tidligere jobbet med dokumentarfilm og som regiassistent ved flere teatre. Finsterworld er hennes første spillefilm, og basert på manuset som hun skrev i samarbeid med sin mann, den sveitsiske forfatteren Christian Kracht.

CiO

Arlene lever et stille og rolig liv. Men hun går i søvne, og kan ikke gjøre rede for hva hun gjør på sine nattlige vandringer. Når en ung jente blir funnet drept på stedet der hun bor, vekker det redsler og minner om fortiden, men også minner om drømmer Arlene har hatt. Eller kanskje var det ikke drømmer?

Britiske Rebecca Daly er født i 1980. Hun spillefilmdebuterte med The Other Side of Sleep, som ble plukket ut til Directors Fortnight-programmet i Cannes 2011.

Filmen er fortalt i et stramt, stilisert billedspråk der alt overflødig er fjernet, men der det iblant smyger seg inn en surrealistisk undertone, nesten som et visuelt ekko av hovedpersonens tilværelse, når virkelighet og fantasi begynner å gli over i hverandre. Daly er nå i gang med filmen Mammal, der Rachel Griffiths («Six Feet Under») har hovedrollen.

CiO

53

Y RKE : REGISSØR – UNG K V INNE L IG F I L MSKA P ER

Y RKE : REGISSØR – UNG K V INNE L IG F I L MSKA P ER • GRATIS INNGANG

TIRSDAG 9. DESEMBER KL. 18.30 ONSDAG 10. DESEMBER KL. 21.00

TORSDAG 11. DESEMBER KL. 21.00 SØNDAG 14. DESEMBER KL. 19.00

Gratisvisning O vara foarte instabila.

Regi: Anca Damian.

Romania 2013.

Manus: Philip O’Ceallaigh og Anca Damian. Foto: Liviu Marghidan.

Musikk: Nathan Larson. Klipp: Ion Ioachim Stroe. Medv.: Kim Bodnia, Diana Cavallioti, James Sives, Ana Ularu m.fl. Utleie: Den Rumensk Ambassade. Rumensk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 26 min.

Tambien la lluvia.

Regi: Icíar Bollaín.

Spania 2011.

Manus: Paul Laverty. Foto: Alex Catalán.

Musikk: Alberto Iglesias. Klipp: Ángel Hernández Zoido. Medv.: Gael García Bernal, Luis Tosar, Karra Elejalde Spansk, Quechua m.fl. Utleie: Spanias ambassade. Engelsk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 43 min.

A VERY UNSETTLED SUMMER

EVEN THE RAIN

Fiksjon eller fantasi?

Historien gjentar seg

Dette er en dristig film. På alle måter: Tema, form, kulisser, mørk erotikk… Kim Bodnia er forfatteren som bruker historien til sine venner som basis for sin nye bok. Men de liker slett ikke alt han skriver, så de vil hver for seg utvikle historien i en retning som passer dem bedre. Etter hvert aner vi som tilskuere at noe ikke stemmer. Hvem er det som egentlig kontrollerer denne historien, samtaler forfatteren med sine fiktive karakterer eller er det de som har drømt opp forfatteren?

Forandrer de virkeligheten for å tilpasse seg fiksjonene, eller omvendt?

Regissør Anca Damian er født i 1962. Hun jobbet i en årrekke som filmfotograf, før hun spillefilmdebuterte med Crossing Dates i 2008, fulgt opp av animasjonsfilmen Crulic – The Path to Beyond i 2001. Mange av teknikkene derifra har hun med i denne, noe som underbygger filmens flytende virkelighetsbilde og skaper en lekenhet som kontrasterer fint til den mørke kjærlighetshistorien som utfolder seg.

CiO

Even the Rain forteller små historier knyttet til forskjellige personer; En regissør drevet av ambisjonen om å filme den endelige historien om de spanske conquistadorenes overgrep de første tiårene etter Colombus oppdaget Amerika. En produsent som nok deler ambisjonene om et filmatisk storverk, men som ser mulighetene til å strekke et tynt budsjett ved å filme i Bolivia og bruke de lokale indianerne som rimelige statister. En ung indianer som kjemper mot det multinasjonale selskapet som har overtatt vannforsyningen, blir en utmerket høvding i filmen, men når kampen tilspisser seg risikerer de at han forsvinner.

Icíar Bollaíns Even the Rain er en ytterst smart film, som elegant trekker paralleller mellom fortid og fremtid. Uten noen ubehagelig pekefinger lar hun alle sider få komme til ordet, og likevel føles det ikke som noen polemisk film. Intensiteten holdes ved like ved mange parallelle konflikter og drama. Forfyllede skuespilleres evne til å memorere linjer blir et lite drama, politiets stengning av de lokale vannkilder et annet. Men totalen av alle disse smådrama bygger seg opp, intensiveres og når nesten thrillerens høyder. Historien gjentar seg, nye aktører spiller sine roller, men menneskenaturen er den samme.

CiO

54

is Grat nter d DE tu e for s sdag i KO tor –16 hver ent kl. 11 ger p Å nda t ma

Flore Gardner: Rain (Woman Under Umbrella).

Broderi på fotografi, 2014.

g sten

19. september KODE, Bergen kodebergen.no

10. oktober 2014 – 4. januar 2015

14. desember 2014

kunsthandverk.no

Verk: Therese Hoen, I´ve read that too much travelling is a waste of time 2013/2014.

Foto: Thomas Vesterlid Delle Donne

1x 1x 1x

HER ER HAROLD En film av Gunnar Vikene

En flatpakket komedie med BJØRN SUNDQUIST På kino 31. oktober

HANDVERK

1x

Basert på en roman av Frode Grytten