Program Cinemateket USF okt-des 2015 by Cinemateket i Bergen

w e s  c r av e n | s ø n dag s m at i n é

Program 4 2015 cinemateket usf

oktober–desember

m ot h e r  to n g u e | t r o l l  i  e s k e

GA B R I E L BY R N E I S A B E L L E H U P P E RT JESSE EISENBERG DEVIN DRUID

LOUDER THAN BOMBS E N F I L M AV JOACHIM TRIER

PÅ K I N O F R A 2. OKTOBER

SIREN JØRGENSEN

FRODE WINTHER

ANDERS BAASMO CHRISTIANSEN

TROND ESPEN SEIM

Fritt etter Ingvar Ambjørnsens “Dukken i taket”

PÅ KINO 6. NOVEMBER

MARIA BOCK

Program 4 2015 cinemateket usf

Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

søn

0410

tir

0610

18.00 20.00 18.00 20.00 18.00 20.00 18.00 20.00 13.00 18.00 20.00 18.00 20.30 18.00 20.00 18.00 20.00 13.00 18.00 20.00 18.00 20.00 18.00 20.15 18.00 20.00 13.00 15.15 18.00 20.00 18.00 20.15 18.00 20.00 18.00 20.00 13.00 18.00 20.30 18.00 20.30 18.00 20.30 18.00 20.00

The Breakfast Club Eisenstein in Guanajuato Jomfrukilden The Last House on the Left Eisenstein in Guanajuato Pan Pan The Breakfast Club Eisenstein in Guanajuato Jomfrukilden The Last House on the Left North by Northwest The Hills Have Eyes The Hills Have Eyes North by Northwest This is not a film Taxi Teheran Jomfrukilden Eisenstein in Guanajuato This is not a film A Nightmare on Elm Street TROLL I ESKE Tilbake til fremtiden Tilbake til fremtiden 2 Eisenstein in Guanajuato Den hvite ballongen Tilbake til fremtiden Tilbake til fremtiden 2 Den hvite ballongen A Nightmare on Elm Street Skrik Eisenstein in Guanajuato Speilet Skrik Generalen Speilet Lidenskapens vinger The Forbidden Room Generalen The Forbidden Room Lidenskapens vinger Lidenskapens vinger The Forbidden Room The Wicker Man Målmannens angst ved straffemerket

John Hughes, USA 1985 Peter Greenaway, Fra./Fin./Bel./Ned./Mex. 2015 Ingmar Bergman, Sverige 1959 Wes Craven, USA 1972 Peter Greenaway, Ned./Mex./Fin./Bel./Tys. 2015 Harald Schwenzen, Norge 1922 Harald Schwenzen, Norge 1922 John Hughes, USA 1985 Peter Greenaway, Ned./Mex./Fin./Bel./Tys. 2015 Ingmar Bergman, Sverige 1959 Wes Craven, USA 1972 Alfred Hitchcock, USA 1959 Wes Craven, USA 1977 Wes Craven, USA 1977 Alfred Hitchcock, USA 1959 Jafar Panahi, Iran 2011 Jafar Panahi, Iran 2015 Ingmar Bergman, Sverige 1959 Peter Greenaway, Ned./Mex./Fin./Bel./Tys. 2015 Jafar Panahi, Iran 2011 Wes Craven, USA 1984 vba Robert Zemeckis, USA 1985 Robert Zemeckis, USA 1989 Peter Greenaway, Ned./Mex./Fin./Bel./Tys. 2015 Jafar Panahi, Iran 1995 Robert Zemeckis, USA 1985 Robert Zemeckis, USA 1989 Jafar Panahi, Iran 1995 Wes Craven, USA 1984 Wes Craven, USA 1996 Peter Greenaway, Ned./Mex./Fin./Bel./Tys. 2015 Jafar Panahi, Iran 1997 Wes Craven, USA 1996 Buster Keaton/Clyde Bruckman, USA 1926 Jafar Panahi, Iran 1997 Wim Wenders, Vest-Tyskland/Frankrike 1987 Guy Maddin/Evan Johnson, Canada 2015 Buster Keaton/Clyde Bruckman, USA 1926 Guy Maddin/Evan Johnson, Canada 2015 Wim Wenders, Vest-Tyskland/Frankrike 1987 Wim Wenders, Vest-Tyskland/Frankrike 1987 Guy Maddin/Evan Johnson, Canada 2015 Robin Hardy, Storbritannia 1973 Wim Wenders, Vest-Tyskland 1971

ons

0710

tor

0810

søn

1110

tir

1310

ons

1410

tor

1510

søn

1810

tir

2010

ons

2110

tor

2210

søn

2510

tir

2710

ons

2810

tor

2910

søn

0111

tir

0311

ons

0411

tor

0511

oktober–desember

Side

15 21 24 30 21 15 15 15 21 24 30 33 30 30 33 36 36 24 21 36 31 23 25 25 21 37 25 25 37 31 31 21 37 31 16 37 46 22 16 22 46 46 22 16 46

søndagsmatiné eisenstein in guanajuato jomfrukilden tilbake til fremtiden/ tilbake til fremtiden ii lidenskapens vinger generalen paris, texas the forbidden room giganten rocco og hans brødre it’s a wonderful life

14 Cinematekene i norge the breakfast club pan generalen the wicker man tokyo story arven let’s get lost rocco og hans brødre

26 wes craven the last house on the left the hills have eyes a nightmare on elm street skrik

søn

0811

tir

1011

ons

1111

tor

1211

søn

1511

tir

1711

ons

1811

tor

1911

søn

2211

tir

2411

ons

2511

tor

2611

søn

2911

tir

0112

ons

0212

tor

0312

søn

0612

tir

0812

ons

0912

tor

1012

søn

1312

tir

1512

ons

1612

tor

1712

søn

2012

13.00 18.00 20.00 18.00 20.30 18.00 20.00 18.00 20.30 18.00 19.30 20.30 18.00 20.30 18.00 21.00 18.00 21.15 13.00 18.00 20.00 18.00 20.00 18.00 20.30 18.00 20.00 13.00 18.00 20.30 18.00 21.00 18.00 20.00 18.00 20.15 13.00 18.00 20.00 18.00 21.00 18.00 20.30 18.00 21.15 13.00 18.00 20.15 18.00 20.15 18.00 20.30 18.00 20.00 13.00 18.00 20.30

Generalen Målmannens angst ved straffemerket The Wicker Man Den amerikanske vennen Sirkelen Sirkelen Den amerikanske vennen Tokyo Story The Forbidden Room Nekromantik Akademiet Cinemateket: Jörg Buttgereit i samtale med Atle Boysen Der Todes King Floating Weeds TROLL I ESKE Paris, Texas Tokyo Story Kings of the Road She Was Like A Wild Chyrsanthemum Paris, Texas Watchtower Araf – Somewhere in Between Offside Kings of the Road The Forbidden Room Paris, Texas Arven Offside The Forbidden Room Häxan Wild Geese The Story of the Late Chrysanthemums Norge i 100 Norge i 100 Arven Let’s Get Lost The Story of the Late Chrysanthemums Giganten Cruel Story of Youth Let’s Get Lost Til verdens ende Cruel Story of Youth The Forbidden Room Til verdens ende Rocco og hans brødre The End of Violence Rocco og hans brødre Sting of Death Rocco og hans brødre The End of Violence TROLL I ESKE The Forbidden Room Buena Vista Social Club Buena Vista Social Club It’s a Wonderful Life It’s a Wonderful Life It’s a Wonderful Life Buena Vista Social Club

Buster Keaton/Clyde Bruckman, USA 1926 Wim Wenders, Vest-Tyskland 1971 Robin Hardy, Storbritannia 1973 Wim Wenders, Vest-Tyskland 1977 Jafar Panahi, Iran/Sveits/Italia 2000 Jafar Panahi, Iran/Sveits/Italia 2000 Wim Wenders, Vest-Tyskland 1977 Yasujiro Ozu, Japan 1954 Guy Maddin/Evan Johnson, Canada 2015 Jörg Buttgereit, Vest-Tyskland 1987 Jörg Buttgereit, Tyskland 1990 Yasujiro Ozu, Japan 1959 vba Wim Wenders, Vest-Tyskland/Frankrike 1984 Yasujiro Ozu, Japan 1954 Wim Wenders, Vest-Tyskland 1976 Keisuke Kinoshita, Japan 1955 Wim Wenders, Vest-Tyskland/Frankrike 1984 Pelin Esmer,Tyrkia/Frankrike/Tyskland 2012 Yesim Ustaoglu, Tyrkia/Frankrike/Tyskland 2012 Jafar Panahi, Iran 2005 Wim Wenders, Vest-Tyskland 1976 Guy Maddin/Evan Johnson, Canada 2015 Wim Wenders, Vest-Tyskland/Frankrike 1984 Anja Breien, Norge 1979 Jafar Panahi, Iran 2005 Guy Maddin/Evan Johnson, Canada 2015 Benjamin Christensen, Sverige 1922 Shiro Toyoda, Japan 1953 Kenji Mizogushi, Japan 1939 div. div. Anja Breien, Norge 1979 Bruce Weber, USA 1988 Kenji Mizogushi, Japan 1939 George Stevens, USA 1956 Nagisa Oshima, Japan 1960 Bruce Weber, USA 1988 Wim Wenders, Tyskl./Fra./Aus./USA 1991 Nagisa Oshima, Japan 1960 Guy Maddin/Evan Johnson, Canada 2015 Wim Wenders, Tyskl./Fra./Aus./USA 1991 Luchino Visconti, Italia/Frankrike 1961 Wim Wenders, Tyskland/Frankrike/USA 1997 Luchino Visconti, Italia/Frankrike 1961 Kohei Oguri, Japan 1990 Luchino Visconti, Italia/Frankrike 1961 Wim Wenders, Tyskland/Frankrike/USA 1997 vba Guy Maddin/Evan Johnson, Canada 2015 Wim Wenders, Tys./Cuba/USA/Storb./Fra. 1999 Wim Wenders, Tys./Cuba/USA/Storb./Fra. 1999 Frank Capra, USA 1946 Frank Capra, USA 1946 Frank Capra, USA 1946 Wim Wenders, Tys./Cuba/USA/Storb./Fra. 1999

16 46 16 47 38 38 47 17 22 59 58 59 53 23 48 17 47 53 48 61 61 38 47 22 48 17 38 22 63 54 54 65 65 17 18 54 66 55 18 48 55 22 48 18 49 18 55 18 49 23 22 49 49 67 67 67 49

34 Jafar Panahi this is not a film taxi teheran den hvite ballongen speilet sirkelen offside

40 wim wenders lidenskapens vinger målmannens angst ved straffemerket den amerikanske vennen kings of the road paris, texas til verdens ende the end of violence buena vista social club

50 JAPANSK MELODRAMA floating weeds she was like a wild chrysanthemum wild geese the story of the last chrysanthemums cruel story of youth

Innhold

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA.

4 | Programoversikt 10 | Leder 12 | Søndagsmatiné

Vi kjører på med søndagsmatineer. Nesten hver søndag presenterer vi en ny matinéfilm kl. 13.00.

14 | Fellesvisninger Cinematekene i Norge

En gang i uken er det digitale fellesvisninger ved alle de norske cinematekene – i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø.

20 | Månedens film

Vi ordner med minilansering av to nye filmer som ikke får ordinær norsk kinodistribusjon i Bergen – Peter Greenaways Eisenstein in Guanajuato og The Forbidden Room av Guy Maddin.

23 | Troll i eske

Vi kopierer det arrangementet ved Cinemateket i Oslo som alltid er utsolgt; en førpremiere på en film som snart kommer på kino. Hvilken film det blir får du ikke vite før du sitter i kinosalen.

24 | Double bill x 2

Vi børster av det tynne støvlaget som har lagt seg på et av våre favorittkonsept; en helaften der du for en billett får to filmer som på sett og vis passer sammen.

26 | Wes Craven

30. august døde en av filmhistoriens viktigste skrekkfilmskapere av hjernekreft, 76 år gammel. Vi gir deg denne høsten mulighet til å se fire av hans mest berømte filmer på stort lerret.

32 | Programmets Hitchcock: North by Northwest Hitch går aldri av moten. Vi viser én Hitchcock-film per program fremover, og nå står North by Northwest for tur.

34 | Jafar Panahi

Billetter koster kr. 50 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Enkelte påkostede arrangement kan ha forhøyet billettpris. Medlemskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Tapte medlemskort erstattes dessverre ikke. Medlemskap gjelder for et halvår. Vår-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember. Visningene ved Cinemateket USF har en aldersgrense på 15 år, om ikke annet er opplyst i filmomtalen.

Den iranske filmskaperen ble i 2010 dømt til seks års fengsel og 20 års yrkesforbud av iranske myndigheter. Til tross for det har han likevel gitt verden tre filmer etter det. Den siste, Taxi Teheran, vant Gullbjørnen i Berlin tidligere i år, og er nå klar for norsk kinodistribusjon. Vi minner bergenserne på hans tidligere filmer, slik at han ikke blir glemt i sin husarrest.

Kontor-/film-/visnings- og postadresse:

Wenders er sammen med Fassbinder og Herzog den viktigste regissøren i vest-tysk film fra 1970-tallet og frem til i dag. Han er opptatt av kulturell hjemløshet, forvirring og schizofreni, og kjent for å formidle dette gjennom vakre bilder. Han er aktuell med en ny film på norske kinoer denne høsten, så vi aktualiserer de viktigste filmene fra en lang filmografi.

tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no hjemmeside: www.cinemateket-usf.no

40 | Wim Wenders

50 | Japansk melodrama – tragisk kjærlighet i japansk film Den siste måneden før jul byr vi på en fantastisk serie med japanske filmer signert mestere som blant andre Kenji Mizoguchi, Yasujiro Ozu, Keisuke Kinoshita og Nagisa Oshima.

56 | Jörg Buttgereit

Tyske Jörg Buttgereit har provosert mange og utfordret sensurmyndigheter over hele verden med sine begåelser på det store lerret. I november kommer han på besøk til Bergen, og vi viser hans to kanskje mest provoserende filmer.

58 | Akademiet Cinemateket: Jörg Buttgereit i samtale med Atle Boysen I oktober 1992 forsøkte Filmklubben Himmel og Helvete i Oslo å vise Buttgereits filmer Nekromantik og Der Todes King med regissøren selv tilstede. Det endte imidlertid med at politiet beslagla kopiene og ila filmklubbens leder Atle Boysen en bot på kr. 10 000. Boysen nektet å vedta boten, så partene møttes i Oslo byrett i 1995. Buttgereit og Boysen har ikke møtt hverandre siden den gang.

Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen

Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Budd Hytland Kinotekniker Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: Dag Grønnestad (leder), Maria Ekerhovd, Mathilde Holm, Aslak Høyersten og Lubna Jaffery.

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog, plakater og nettsider er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Kaja Elisabeth Budd Hytland (kaja), Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. Trykk: Molvik Grafisk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555. Vi takker: - Brynjar Bjerkem for omtaler til Mother Tongue, Dick Stegewerns for artikkel om Japansk melodrama. - Arne Fredlund og Ole J. Husveg for gjenbruk av artikler. - BIFF for programsamarbeid. - Irene Torp Halvorsen, Jan Langlo, Hege Jaer og Kjell Runar Jensen v/Cinemateket i Oslo/NFI for programsamarbeid. - Bent Bang-Hansen, Arild Jørgensen, Håvard Oppøyen og Kjetil Kvale Sørenssen v/Nasjonalbiblioteket (NB) for utlån av filmkopier. - Jon Wengström og Johan Ericsson ved Svensk Filminstitutt for samarbeid om frembringelse av arbeidskopi og visningskopi av Häxan. - Blekkmetal v/Jannicke Wiese Hansen og Kirsti Rossland for samarbeid om Jörg Buttgereit. - Malin Barth v/Galleri 3,14 og Brynjar Bjerkem for programsamarbeid om «Mother Tongue» - Håvard Oppøyen v/NB for programsamarbeid om «Norge i 100». - De norske filmdistributørene som leverer oss film til «Troll i eske». - Cinematekene i Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Gisle Martens Meyer/Ugress, MADE Bergen, Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Jørgen Larsson, Bergen internasjonale filmfestival, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid. - Våre annonsører. Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

60 | Mother Tongue – En visuell reise på innsiden av arv, kvinnespørsmål og krig Utstillingen Mother Tongue åpner i Galleri 3,14 i november. Den handler om kvinners situasjon i dagens Tyrkia. I samarbeid med utstillingen viser vi to filmer av kvinnelige, tyrkiske filmskapere.

62 | Stumfilmkonsert: Ugress spiller egen musikk til Häxan Gisle Martens Meyer – alias Ugress – har for tredje gang gjort et bestillingsverk for Cinemateket i Bergen. Denne gangen er det Benjamin Christiensens fascinerende Häxan som skal lydsettes.

64 | Norsk film i 100 – film fra 1915 • Programmets stumme

Vi fortsetter med vår årlige visning av hva det norske kinopublikummet fikk servert for nøyaktig 100 år siden. Vi har tømt Nasjonalbiblioteket for alt de har av film fra 1915, og det hele akkompagneres av Jørgen Larsson på piano.

På forsiden:

The Forbidden Room

Guy Maddin/Evan Johnson Canada 2015

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

Alle filmene alfabetisk A Nightmare on Elm Street Araf – Somewhere in Between Arven Buena Vista Social Club Breakfast Club, The Cruel Story of Youth Den amerikanske vennen Den hvite ballongen Der Todes King Eisenstein in Guanajuato End of Violence, The Floating Weeds Forbidden Room, The Generalen Giganten Hills Have Eyes, The Häxan It’s A Wonderful Life Jomfrukilden Kings of the Road Last House on the Left, The Let’s Get Lost Lidenskapens vinger Målmannens angst ved straffemerket Nekromantik North by Northwest Offside Pan Paris, Texas Rocco og hans brødre She was Like a Wild Chrysanthemum Sirkelen Skrik Speilet Sting of Death Story of the Late Chrysanthemums, The Taxi Teheran This is not a film Til verdens ende Tilbake til Fremtiden Tilbake til Fremtiden II Tokyo Story Watchtower Wicker Man, The Wild Geese

Side 31 61 17 49 15 55 47 37 59 21 49 53 22 16 66 30 63 67 24 47 30 18 46 46 59 33 38 15 48 18 53 38 31 37 55 54 36 36 48 25 25 17 61 16 54

Cinematekenes julekalender Vinn medlemskap og frikort til valgfritt norsk cinematek! Cinematekenes julekalender er en høytidelig uhøytidelig konkurranse hvor man ikke bare vinner premier, man vinner opplevelser. I form av en filmquiz på nett bringer vi både julegleder og -irritasjoner. Se cinemateket-usf.no eller scan QR-koden øverst for mer info og bli med på nettets beste julekalender.

E n p r o d u k s j o n a v W H Y N OT P R O D U C T I O N S o g PAG E 1 1 4

DHEEPAN EN FILM AV

JACQUES AUDIARD

ANTONYTHASAN JESUTHASAN KALIEASWARI SRINIVASAN VINCENT ROTTIERS CLAUDINE VINASITHAMBY

PREMIERE 6. NOVEMBER

leder

Tilbake til fremtiden N

år du leser dette er enda en utgave av BIFF unnagjort. Bergenserne har i løpet av åtte dager fått mulighet til å se nærmerer 170 filmer. Det er omtrent like mange titler Cinemateket i Bergen viser i løpet av et år – i dette programmet har du bare 51 filmer å se deg gjennom i løpet av knappe tre måneder. Så det skulle vel ikke være helt umulig. Det er et langt program du holder i hendene. For noen år siden fant vi det naturlig å dele høstprogrammet i to – en del fra sommeren og frem til BIFF, den andre delen fra BIFF og frem til jul. Det var den gang BIFF ble avviklet i midten av oktober. Etter at de har flyttet en måned fremover i tid, har de to programmene for høsten blitt av litt ujevn lengde. Det får inntil videre stå sin prøve, men resultatet er i hvert fall at vi i dette programmet har hele fjorten temaserier. Det skulle i hvert fall føre til at det er noe for en hver smak. Månedens film har etablert seg som en naturlig del av vårt program. I det siste programmet hadde vi tre månedens filmer over to måneder – denne gangen har vi to månedens filmer over tre måneder. Så det jevner seg ut over tid. Først ut er Peter Greenaways siste film om den russiske regissøren Sergei Eisentsteins reise til Mexico i 1931 for å lage filmen Que viva Mexico. Det har blitt en morsom, dristig og unikt fascinerende film om en eksentrisk kunstner i et vilt fremmed land. Den andre Månedens film er Guy Maddin og Evan Johnsons The Forbidden Room fra 2014. En kunstfilm i ordets rette 10

forstand, som ikke ligner på noe annet du kommer til å se på kino i år; dette er en visuell kakofoni av impulser som vil forvirre og begeistre, og som kan gi deg en nærmest hypnotisk opplevelse hvis du lar deg rive med. Den første regissørpresentasjonen i programmet er viet Wes Craven, en av filmhistoriens viktigste skrekkfilmskapere, som døde 30. august. Få har hatt større betydning for utviklingen av skrekk- og horrorsjangeren på film enn ham. Vi gir deg mulighet til å se fire av hans mest berømte filmer på stort lerret. Neste regissør vi ønsker å rette søkelys mot er iranske Jafar Panahi. Han er aktuell på norske kinoer denne høsten med sin siste film Taxi Teheran – som vi er beæret over å kunne ha førpremiere på 15. oktober. Jafar Panahi er filmverdenens fremste dissident. Han ble i 2010 dømt til seks års fengsel og 20 års yrkesforbud i sitt hjemland. De siste årene har han sittet i husarrest, men det har ikke hindret ham i å lage tre filmer, hvorav vi viser to. I tillegg viser vi fire av hans tidligere filmer. Det er viktig å ikke glemme Panahi. Hans husarrest og yrkesforbud i Iran vil bli stående som et sentralt manifest i både filmens og ytringsfrihetens historie. Cinemateket i Bergen bidrar ved å vise hans filmer – slik vi også gjorde da han ble dømt i 2010. I forbindelse med at Wim Wenders er klar med en ny film på norske kinoer i november – Every Thing Will be Fine – har vi funnet plass til et gjensyn med noen av hans eldre klassikere. Wenders er sammen med

Fassbinder og Herzog den viktigste regissøren i vesttysk film fra 1970-tallet og frem til i dag. Han er opptatt av kulturell hjemløshet, forvirring og schizofreni, og kjent for å formidle dette gjennom vakre bilder. Sikkert er det at hans filmer er av typen man må se i en kinosal for å få fullt utbytte av – ja, det er nesten fristende å si at man må se dem i en kinosal for i det hele tatt få utbytte av dem. Til gjengjeld får man da også betalt i rikt monn for tiden man investerer. Programmets første temaserie er viet tragisk kjærlighet i japansk film – eller Japansk melodrama som vi har kalt den. Det er en serie i samarbeid med Cinemateket i Oslo og støttet av Japans ambassade i Norge, og kuratert av Dick Stegewerns ved Universitetet i Oslo. Det har blitt en fantastisk serie med japanske filmer signert mestere som blant annet Kenji Mizoguchi, Yasujiro Ozu, Keisuke Kinoshita og Nagisa Oshima. Alle kopiene er flydd inn fra Japan for anledningen, så benytt denne unike sjansen til å se noe av det beste som har blitt laget i japansk film på stort lerret. Vi får også besøk av en regissør i løpet av høsten. Tyske Jörg Buttgereit er vel kanskje ikke som allemannseie å regne, men han har hatt stor betydning for filmens ytringsfrihet i Norge. I 1993 annonserte filmklubben Himmel og Helvete på Rockefeller i Oslo at de skulle vise hans filmer Nekromantik og Der Todes King. Visningene ble imidlertid aldri noe av. Politiet aksjonerte mot filmklubben og beslagla

begge filmene. Saken kom opp i Oslo byrett i 1995. I den ganske så selvmotsigende dommen kan man blant annet lese at Der Todes King ikke ble funnet lovstridig, mens Nekromantik isolert sett bryter med straffelovens §211 («pornoparagrafen»), men arrangementets art gjorde det lovlig. Filmen ble altså funnet ulovlig, men visningsformen lovlig. Det er ikke til å legge skjul på at både tematikken og effektbruken i begge filmene er ekstrem, men nettopp derfor er da også Buttgereit til stede ved våre visninger. I tillegg har vi invitert filmviter Atle Boysen over fjellet for å ta en prat med Buttgereit i programmets eneste utgave av Akademiet Cinemateket. Boysen er ekspert på skrekk-, kult- og horrorfilm, og var også leder i Himmel & Helvete og således mannen som sto tiltalt i Oslo byrett i 1995. Programmets store, ressurskrevende arrangement går av stabelen søndag 29. november. For tredje gang har Gisle Martens Meyer (Ugress) spesialkomponert musikk til en stumfilm etter bestilling fra Cinemateket i Bergen – alle gangene har han tatt for seg filmer med sterke kvinnelige hovedkarakterer: Carl Th. Dreyers Jeanne d’Arc (1927) i 2003, Aelita – Queen of Mars (1926) i 2012. Nå er det Benjamin Christensens Häxan fra 1922 som har blitt tonesatt. Vi kan love et musikalsk verk helt utenom det vanlige. Martens Meyer har igjen gått nye veier rent kompositorisk. Musikken består delvis av konkrete, komponerte partier og temaer, som musikerne kan utvikle og improvisere rundt om de føler for det. Samtidig består også komposisjonen av lyd, signaler og tema hentet ut i fra «løse luften» under visning, ved hjelp av både moderne og vintage radio- og telekommunikasjonsutstyr. Signalene dette utstyret plukker opp i rommet prosesseres både analogt og digitalt til musikalsk innhold – en teknologisk spirituell søking i usynlige sfærer på jakt etter

mønstre og mening. Signalene i rommet påvirkes av visningen i seg selv, av bygget, av publikum og for eksempel mobiltelefoner i salen. I november har vi også holdt av en søndag til visninger av to filmer av tyrkiske, kvinnelige filmskapere søndag 15. november. Dette er et samarbeid med 3,14 og Transnational Arts Production (TrAP), og arrangeres i forbindelse med utstillingen «Mother Tongue – en visuell reise på innsiden av arv, kvinnespørsmål og krig» som vises på Stiftelsen 3,14 fra 13. november til 10. januar 2016. Vi har også børstet det tynne støvlaget av et av våre favorittkonsept Double Bill. To utgaver denne gangen; den rimelig opplagte helaftenen med de to første Tilbake til fremtiden-filmene – i anledning at Marty og Doc i følge toeren skal komme tilbake til fremtiden 21. oktober 2015 – og en mer finurlig en gjennom å slå sammen de mildt sagt ulike filmene Jomfrukilden av Ingmar Bergman og The Last House on the Left av Wes Craven. Grunnen er at Bergmans tematikk hadde en direkte innflytelse på Craven, etter at han så Jomfrukilden på kino – nemlig en families primitive hevn på gjerningsmennene etter at deres datter er voldtatt og drept. Man kan vel trygt si at de to filmskaperne har valgt forskjellige virkemidler for å fortelle den samme historien. Häxan er på langt nær den eneste stumfilmen i dette programmet – vi har ytterligere to til gjennom samarbeidet med de andre norske cinematekene om digitale visninger; Buster Keatons fantastiske – og fortsatt blant filmhistoriens beste – komedie Generalen (1926) og norske Pan av Harald Schwenzen fra 1922. Begge disse vises imidlertid med musikk som følger med på visningskopien. Det er dog intet skikkelig program på Cinemateket USF uten at også vår

faste huspianist Jørgen Larsson får slippe til. Denne gangen skal han spille til årets utgave av «Norge i 100» – programmet der vi plukker frem rubbel og bit av hva som finnes i det norske filmarkivet av film som er nøyaktig hundre år gammel. Med andre ord et program av film anno 1915. Dessverre er det fortsatt litt lite å velge i hos arkivet, så fortsatt må vi vise rubbel og bit av hva de har – noe som betyr litt over en halvtime med film. Forhåpentligvis blir det mer etterhvert, slik at vi faktisk kan begynne å kuratere litt. I år er til og med en tysk film om skilek i Holmenkollen tatt inn i varmen. En nyvinning i dette programmet er at vi har lånt Cinemateket i Oslo sitt suksess-konsept Troll i eske, uten noen hensikt å gi det tilbake. De har hatt utsolgte hus i en årrekke nå, med rett å slett å sette opp en rykende fersk kinofilm, som om et par dager, uker eller måneder senere vil få ordinær kinopremiere i Norge. Hvilken film dette er får du ikke vite før lyset går ned og filmen begynner. Det er en overraskelse med andre ord! Legg til at vi også denne gangen har funnet plass til en utgave av Programmets Hitchcock – North by Northwest (1959) – og det årlige gjensynet med vår julefilm It’s a Wonderful Life (1946) av Frank Capra – faktisk er det i år 20 år siden vi viste den for første gang! – og du har et så komplett program det er mulig å få det. Synes i hvert fall vi. Det skulle i hvert fall ikke være noen grunn til å holde seg hjemme i tiden frem til jul. Vi eimes i kinomørkret! Ole Petter Bakken Cinematekleder

et er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i en mørk kinosal på Cinemateket USF, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program de fleste søndager kl. 13.00 i månedene fremover. Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere, filmer vi tror har et klassikerpotensial eller rett og slett filmer vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum. Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagspromenade, søndagskinotur, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på en og samme søndag! Kan det bli bedre?

Søndag 11. oktober kl. 13.00

Eisenstein in Guanajuato Regi: Peter Greenaway. Ned./Mex./Fin./Bel./Tys. 2015. 1 t 45 min.

Peter Greenaway har laget film om da den sovjetiske regissøren Sergej Eisenstein i 1931 reiste til Mexico for å spille inn filmen Que viva Mexico. Det har blitt en morsom, dristig og unikt fascinerende film om en eksentrisk kunstner i et vilt fremmed land. Les mer på side 21.

Tilbake til fremtiden/ Tilbake til fremtiden II Regi: Robert Zemeckis. USA 1985/1989. 1 t 51 min/1 t 49 min.

Søndag 18. oktober kl. 13.00

Jomfrukilden

Regi: Ingmar Bergman. Sverige 1959. 1 t 29 min.

Jomfrukilden er basert på en legendevise fra 1300-tallet. Det er en film om vold og ubarmhjertig hevn, men også om religiøs tro. Legenden handler om å overvinne døden og akseptere livet som det er, om å leve til tross for skammen, og om å overvinne den. Les mer på side 24. 12

Søndag 25. oktober kl. 13.00/15.15

I følge Tilbake til fremtiden II skal det dukke opp en DeLorean med en ung gutt og en eldre, hvithåret professor 21. oktober 2015. De som synes at andre kan ta seg av mottakelsen, kan ta turen til Cinemateket USF i stedet, og la hjernen bryne seg på paradoksene ved å reise i tid, eller bare kose seg med det beste av hva Hollywood hadde å tilby av underholdning på 1980-tallet. Les mer på side 25.

Søndag 1. november kl. 13.00

Søndag 13. desember kl. 13.00

Lidenskapens vinger

Rocco og hans brødre

Regi: Wim Wenders. Vest-Tyskland/Frankrike 1987. 2 t 8 min.

Lidenskapens vinger er en kjærlighetshistorie og en film om byen Berlin, og om Tysklands historie. Den er også en filososfisk fundering over livet og døden, en ambisiøs film som tar opp de store spørsmål – uten å bli pretensiøs. Les mer på side 46.

Søndag 8. november kl. 13.00

Generalen

Søndag 29. november kl. 13.00

Regi: Luchino Visconti. Italia/Frankrike 1961. 2 t 57 min.

The Forbidden Room

Luchino Visconti var mannen bak to av hovedverkene innenfor den italienske neorealismen. Med Rocco og hans brødre vendte han på mange måter tilbake til denne tradisjonen. En fattig søritaliensk familie reiser etter farens død til det fremgangsrike nords sentrum, Milano, der de fem brødrene på ulikt vis prøver å skape seg en ny og bedre tilværelse. Les mer på side 18.

Regi: Guy Maddin og Evan Johnsen. Canada 2015. 2 t 12 min.

The Forbidden Room ligner ikke på noe annet du ser på kino i år; dette er en visuell kakofoni av impulser som vil forvirre og begeistre, og som kan gi deg en nærmest hypnotisk opplevelse hvis du lar deg rive med. Så la alle forventninger til en vanlig filmopplevelse ligge igjen hjemme. Les mer på side 22.

Regi: Buster Keaton/Clyde Bruckman. USA 1926. 1 t 47 min.

I form og formidling finnes ikke Generalens like innenfor komediegenren. Den dramatiske handlingen og komikken er så til de grader flettet sammen at man aldri føler historien som et påskudd for komikk, eller at gagsene er påklistret historien. Keatons unike iscenesettelsestalent kommer virkelig til uttrykk her, og det er ikke rart at filmen regnes blant filmhistoriens fremste mesterverk gjennom tidene. Les mer på side 16. Søndag 22. november kl. 13.00

Paris, Texas

Regi: Wim Wenders. Vest-Tyskland/Frankrike 1984. 2 t 26 min.

En ensom mann kommer vandrende gjennom et ørkenlandskap i Texas. Mannen er fullstendig utmattet etter fire år på flukt fra en familietragedie. Wim Wenders sin gullpalmevinner er en vakker roadmovie som skildrer menneskelig fortvilelse med innsikt og ømhet. Les mer på side 48.

Søndag 6. desember kl. 13.00

Giganten

Regi: George Stevens. USA 1956. 3 t 18 min.

James Deans siste film er en amerikansk mastodont med stor A, men det som åpner som en ode til Texas blir snart en anklage om en underkuende og rasistisk mannskultur. Selv om problematikken er behandlet med 60 år gamle oppfatninger, virker den fremdeles svært skarpsindig. Les mer på side 66.

Søndag 20. desember kl. 13.00

It’s a Wonderful Life Regi: Frank Capra. USA 1946. 2 t 5 min.

Julen er her igjen, med alle sine tradisjoner. Tiden da vi vil at alt skal være slik det har vært før, bare med snø. For å hjelpe til, viser vi It’s a Wonderful Life – for 20. år på rad! Et solid jubileum der altså. Les mer på side 67. 13

Fellesvisninger Cinematekene i Norge C Cinematekene i Norge samarbeider om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim.

inematekene i Norge samarbeider om import og visning av i underkant av 40 filmer hvert år. Filmene som presenteres gjennom disse fellesvisningene har ikke noe annet til felles enn at de er strålende filmer du bør sette din ære i å ha sett i en kinosal før du dør. Det er alt fra kjente klassikere, nyere dokumentarfilmer eller aktuelle kinofilmer som norske distributører av en eller annen grunn har valgt å ikke vise på de kommersielle norske kinoene. Cinematekene planlegger i fellesskap hvilke filmer som skal vises, og vi prøver hele tiden å lage et variert og allsidig program. I dette programmet kan vi trygt si at skal vi både langt tilbake i tid med to stumfilmer – den norske Hamsunfilmatiseringen Pan og Buster Keatons klassiker Generalen – samt en tur til fremtiden! 21. oktober skal vi i følge Tilbake til fremtiden II kunne ta i mot Marty McFly og Doc som skal komme på besøk. Vi setter opp både den første og andre Tilbake til fremtiden-filmen samme dag. Av nyere filmer viser vi også This is not a Film av den iranske filmskaperen Jafar Panahi. Han har klart å skape tre prisvinnende filmer under nærmest umulige forhold siden han fikk forbud mot å lage film og å reise ut av hjemlandet i 2010. This is not a Film ble visstnok smuglet fra Iran til filmfestivalen i Cannes i en kake. Cinematekene byr også på gjensyn med klassikere som Anja Breiens Arven, kultklassikeren The Wicker Man, Yasjiro Ozus mesterverk Tokyo Story og italienske Rocco og hans brødre med Alain Delon i hovedrollen – før vi tradisjonen tro avslutter filmåret med visning av It’s a Wonderful Life. Legg til ytterligere en 1980-talls klassiker i The Breakfast Club, samt Bruce Webers fantastisk jazzdokumentar Let’s Get Lost om Chet Baker, og det skulle være noe for enhver smak. red./olep

CINEAMATE K ENE I NORGE

CINEMATE K ENE I NORGE

SØNDAG 4. OKTOBER KL. 18.00 TORSDAG 8. OKTOBER KL. 20.00

ONSDAG 7. OKTOBER KL. 20.00 TORSDAG 8. OKTOBER KL. 18.00

The Breakfast Club. Regi og manus: John Hughes. USA 1985. Foto: Thomas Del Ruth. Musikk: Keith Forsey. Klipp: Dede Allen. Medv.: Molly Ringwald, Emilio Estevez, Judd Nelson, Anthony Michael Hall, Ally Sheedy m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 37 min.

Pan. Regi og klipp: Harald Schwenzen. Norge 1922. Manus: Harald Schwenzen, etter Knut Hamsuns roman. Foto: Johan Ankerstjerne. Musikk: Günter Buchwald. Medv.: Hjalmar Fries, Hans Bille, Gerd Egede-Nissen, Rolf Christensen, Lillebil Ibsen m.fl. Utleie: NB. Stum m/norske mellomtekster. DCP, s/hv, 1 t 35 min.

THE BREAKFAST CLUB

PAN

«Do you think I’d speak for you? I don’t even know your language!»

Løytnant Glahn i restaurert utgave

Vi kan takke videospilleren for at The Breakfast Club ikke forsvant ut av filmhistorien få måneder etter premieren. I tiden omkring innspillingen hadde ungdoms publikummet lært å forvente pupper og høytempo rølp, etter Delta-gjengen (1978) og Porky’s (1982). Produsentene av The Breakfast Club friket ut da det nærmet seg premieretid, og satte sammen en trailer bestående av de få scenene med action. Men hva var alternativet? – «Hvis du bare skal se ett kammerspill denne sommeren...»? Det handler om å (ikke) skue hunden på hårene, filmen i traileren eller mennesket bak fasaden. Fem skoleelever må sitte igjen en lørdag formiddag: «A brain, an athlete, a basket case, a princess and a criminal» er det eneste de er for hverandre ved dagens begynnelse. I løpet av oppholdet i skolens bibliotek, blir de... Ja, hva blir de egentlig? Spørsmålet «Hilser de på hverandre mandag morgen?» forblir ubesvart. Når gjensittingen er over og de fem går ut porten, synes det som den lange formiddagen har gått over i historien, og at de fem for lengst er tilbake i sine adskilte verdener. På samme måte som hos Judd Apatow, 2000-tallets fremste produsent av ungdomskomedier, var John Hughes’ high school-filmer alltid preget av et større alvor enn hva den polerte overflaten ga inntrykk av. Og aldri kom dette bedre til uttrykk enn i The Breakfast Club. Hvis du bare skal se ett kammerspill dette året er saken biff. red.

Stumfilmen Pan, etter Knut Hamsuns roman, var i 1922 et ambisiøst kunstnerisk løft for norsk film, og vi finner finstemte rolleprestasjoner av flere av datidens viktigste norske skuespillere – Hjalmar Fries, Gerd Egede-Nissen og Lillebil Ibsen. Historien om den rastløse og lidenskapelige løytnant Thomas Glahn har fascinert både lesere og filmskapere helt fram til i dag. Vi møter ham mens han ferierer en sommer i Nordland. Den eiendommelige og stemningsrike naturen gjør et overveldende inntrykk på ham. Glahn hører skogene og ensomheten til, og som en Pan streifer han omkring, fulgt av sin eneste kamerat, hunden Æsop. På en av sine turer møter han handelsmannen Mack og hans datter Edvarda. Han treffer henne igjen og opplever noen hektiske uker sammen med henne. Men det varer ikke lenge før han blir klar over at den forunderlige og impulsive Edvarda, snart hengiven, ydmyk og øm, snart trassig og stolt er nær ved å bringe ham til vanvidd; Et voldsomt kjærlighetsdrama er under oppseiling. Denne nyrestaurerte versjonen av Pan er blitt vist på en rekke internasjonale filmfestivaler de siste årene. Filmen er blitt hyllet som et unikt og merkelig verk, full av skjønnhet og mysterier. Den er blitt sammenlignet med Victor Sjöströms og Mauritz Stillers klassiske stumfilmer, men også med nyere filmer som Miguel Gomes’ Tabu (2012) og Werner Herzogs eksistensielle undersøkelser av forholdet mellom menneske og natur. cio/nb/red./olep 15

CINEMATE K ENE I NORGE • SØNDAGSMATINÉ

CINEMATE K ENE I NORGE

TORSDAG 29. OKTOBER KL. 18.00 SØNDAG 1. NOVEMBER KL. 20.30 SØNDAG 8. NOVEMBER KL. 13.00

TORSDAG 5. NOVEMBER KL. 18.00 SØNDAG 8. NOVEMBER KL. 20.00

The General [Dagens helt]. Regi og manus: Buster Keaton og Clyde Bruckman, etter en bok av William Pittenger. USA 1926. Foto: Bert Haines og J. Devereaux Jennings. Musikk: Carl Davis. Klipp: Buster Keaton og Sherman Kell. Medv.: Buster Keaton, Marion Mack, Charles Smith, Frederick Vroom, Joe Keaton m.fl. Stumfilm med engelske mellomtekster. DCP, s/hv, 1 t 47 min.

The Wicker Man. Regi: Robin Hardy. Storbritannia 1973. Manus: Anthony Shaffer. Foto: Harry Waxman. Musikk: Paul Giovanni. Klipp: Eric Boyd-Perkins. Medv.: Edward Woodward, Britt Ekland, Diane Cilento, Ingrid Pitt, Christopher Lee m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 42 min.

GENERALEN

THE WICKER MAN

Stumfilmkomediens monumentale mesterverk

Narrenes konge

Generalen er basert på en sann historie fra den amerikanske borgerkrigen. I 1862 stjal nordstatsagenter et tog langt bak fiendens linjer. Planen var at de skulle brenne alle broer og ødelegge kommunikasjonslinjer etter seg på ferden tilbake til nord. De ble imidlertid innhentet av personellet på toget de stjal og stoppet. Keaton gjorde en viktig forandring fra boken; ved å rette fokuset mot den frastjålne lokfører, fikk helten muligheten til å vinne – fundamentalt for enhver komedie. Keaton søkte å gi et optimalt autentisk bilde av perioden. På grunnlag av Matthew Bradys fotografier gjenskapte han perioden ned til minste detalj. Byer ble bygget fra grunnen av, kostymer, rekvisitter og scenografi generelt ble laget for å gi det riktige tidsbildet. Dyrest ble scenen der han lot bygge en jernbanebro, for så å la det ene av hans to originale 1860-lokomotiv styrte i elva da broen kollapset. Dette er det desidert dyreste og mest spektakulære enkeltopptaket i hele stumfilmperioden. I form og formidling finnes ikke Generalens like innenfor komediegenren. Den dramatiske handlingen og komikken er så til de grader flettet sammen at man aldri føler historien som et påskudd for komikk, eller at gagsene er påklistret historien. Keatons unike iscenesettelsestalent kommer virkelig til uttrykk her, og det er ikke rart at filmen regnes blant filmhistoriens fremste mesterverk gjennom tidene. olep

The Wicker Man er ofte kalt horrorfilmens Citizen Kane (1941). Filmen er blitt et referansepunkt for enhver diskusjon om britisk horror, moderne paganisme, eller menneskets hang til å skape sine egne religioner. Historien om politimannen som blir sendt til den avsidesliggende øya Summerisle utenfor skotskekysten for å etterforske anonyme meldinger om en savnet pike, blir i regissør Robin Hardys hender en reise inn i et helt eget univers – hvor fastlandets lover og religion må vike for noe som er mye eldre. Edward Woodward spiller den forknytte politimannen og Britt Ekland gjør en minneverdig rolle som frivol pubvertinne, men det er naturligvis Christopher Lee som er stjernen her. Han var selv med på å utvikle rollen som Lord Summerisle i filmens pre-produksjonsfase, og han regnet den også som sin største prestasjon. Filmens produksjonsselskap skiftet eiere mens filmen ble klippet, og de nye eierne hatet The Wicker Man. En meget begrenset lansering i Storbritannia gjorde at den forsvant like fort som den kom, men i USA fikk den litt bedre vilkår og langsomt vokste filmens kultstatus. Mye mystikk rundt filmen gjorde også sitt, fra den legendariske originalversjonen som aldri ble lansert, til filmens negativer som ble kastet like etter lanseringen. Heldigvis har en kopi av den lange versjonen overlevd i Roger Cormans arkiver – han hadde opprinnelig vurdert den for distribusjon. Denne er nå blitt restaurert, så vi kan her presentere den originale versjonen. cio/red.

Aldersgrense 9 år 16

CINEMATE K ENE I NORGE

TORSDAG 12. NOVEMBER KL. 18.00 ONSDAG 18. NOVEMBER KL. 21.00

TORSDAG 26. NOVEMBER KL. 18.00 ONSDAG 2. DESEMBER KL. 20.00

Tokyo monogatari. Regi: Yasujiro Ozu. Japan 1954. Manus: Yasujiro Ozu og Kogo Noda. Foto: Yushun Atsuta. Musikk: Seni Ito. Klipp: Yoshiyasu Hamamura. Medv.: Chisu Ryu, Chiyeko Higashiyama, Setsuko Hara, Satoshi Yamamura m.fl. Japansk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 2 t 15 min.

Arven. Regi: Anja Breien. Norge 1979. Manus: Anja Breien, Oddvar Bull Tuhus og Lasse Glomm. Foto: Erling Thurmann-Andersen. Klipp: Henning Carlsen. Medv.: Espen Skjønberg, Anita Björk, Hege Juve, Jan Hårstad, Svein Sturla Hungnes, Jack Fjeldstad, Mona Hofland m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 25 min.

TOKYO STORY

ARVEN

Et absolutt mesterverk

Rederi ramponeres av griske gribber

I Tokyo Story møter vi et eldre ektepar, Shukichi og Tomi Hirayama, som reiser fra sitt hjem på landsbygda for å besøke sine to gifte barn i Tokyo. Den eldste sønnen Koichi er en travel doktor som slett ikke har tid til å ta seg av dem, og deres datter Shige er også altfor opptatt da hun har en frisørsalong å drive. Bare Norioko, enken etter deres avdøde sønn, har muligheten til å ta seg av dem mens de er i byen. Ozu sa selv at prosjektet med Tokyo Story var å vise hvordan det tradisjonelle japanske familiesystemet sto for fall. Eldre japansk tradisjon tilsa nemlig at foreldrene skulle ha bodd sammen med sin eldste sønns familie. Samtidig handler filmen om så mye mer enn det; om foreldres skuffelse over sine barn; om eldre mennesker som mot slutten av sine liv ikke er i stand til å huske de gode minnene, og i større perspektiv handler filmen om mislykkede forsøk på å forstå andre menneskers følelser og behov. Noe av styrken til Tokyo Story er at den tilbyr publikum ulike moralske og åndelige tolkninger. Samtidig er det i Tokyo Story Ozu lykkes best med i å definere sin høyst unike og personlige stil. I all sin enkelhet, renskårenhet og delikate fremtoning er den simpelthen uforglemmelig – rett og slett fordi den er så sann, så ekte og fordi den krever så mye av tilskueren. olep/red.

En ung og barnløs forretningsmann dør, og den nærmeste familien er spent i forkant av arveoppgjøret. Ryktene forteller at alt er blitt etterlatt til Landsforeningen mot Kreft, men lettelsen brer seg i familien når testamentet leses opp. De skal likevel arve, men på én betingelse: Forretningen – et lite skipsrederi – skal drives videre av en samlet familie. Hvis ikke, faller arven bort. Slekten samles i avdødes hus for å fordele innbo og løsøre. Alt foregår i ordnede former, men snart tar griskheten overhånd. Familiebåndene forvitrer, gamle arr blottlegges og tause konflikter legges åpne. Hvem er det egentlig som har skapt verdiene de alle slåss om? Og hvem fortjener å arve dem? Arven vant den økumeniske prisen i Cannes og «hevder seg milelangt over den elendighet av spillefilmer vi er vant til å lide oss gjennom,» ifølge Morgenbladets Bjørn Brøymer. Filmen er en krass kritikk av middelklassens overfladiskhet og dobbeltmoral, og er overbevisende i sine miljø- og samfunnsskildringer. Anja Breien er en av våre mest internasjonalt kjente regissører. Hun gikk ut av den franske filmskolen Institut des Hautes Etudes Cinématographiques de Paris i 1964, og var eneste kvinne blant nitten mannlige medstudenter, blant dem Théo Angelopoulos og Jean-Jaques Annaud. Breien har i løpet av sin produktive karriere vågalt vekslet mellom ulike sjangrer, fiksjon og dokumentar, spillefilm og kortfilm. Et markant samfunnsmessig engasjement preger alle hennes produksjoner. olep/red. 17

CINEMATE K ENE I NORGE

CINEMATE K ENE I NORGE • SØNDAGSMATINÉ

TORSDAG 3. DESEMBER KL. 18.00 SØNDAG 6. DESEMBER KL. 20.00

TORSDAG 10. DESEMBER KL. 18.00 SØNDAG 13. DESEMBER KL. 13.00 OG 20.15

Let`s get lost. Regi: Bruce Weber. USA 1988. Manus: Susan Stribling. Foto: Jeff Preiss. Musikk: Chet Baker og Angelo Corrao. Medv.: Chet Baker, Carol Baker, Vera Baker, Paul Baker, Dean Baker m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 2 t.

Rocco e i suoi fratelli. Regi: Luchino Visconti. Italia/ Frankrike 1961. Manus: Luchino Visconti, etter en roman av Giovanni Testori. Foto: Giuseppe Rotunno. Musikk: Nino Rota. Klipp: Mario Serandrei. Medv.: Alain Delon, Renato Salvatori, Annie Girardot, Claudia Cardinale, Roger Hanin, Paolo Stoppa m.fl. Italiensk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 2 t 57 min.

LET’S GET LOST

ROCCO OG HANS BRØDRE

Et portrett av Chet Baker

Kampen om tilværelsen

Farlig sjarmerende, livsfarlig ansvarsløs. Dette er kvintessensen av Chet Bakers karakter. Med slike egenskaper som bærebjelker i personligheten får man på den ene siden venner som er villige til å ofre livet for å redde deg, og uvenner som ikke går av veien for å hyre inn eksperthjelp for å få deg ekspedert. Kanskje var det det siste som skjedde da han falt ut vinduet og ble drept mot asfalten utenfor et hotellrom i Amsterdam? Sjelden har en tittel passet bedre på en dokumentarfilm enn Let’s get lost. Trompetlegenden Baker ble født i Oklahoma midt under depresjonen, og beholdt livet ut en melankolsk attityde til tilværelsen, en attityde som ble forsterket av narkomani de 30 siste årene av hans liv, som altså fikk en brå slutt i 1988. Mens altså nær sagt alt som finnes av vakre jazzgroupis fra femtitallet og utover strever for å redde ham, kjører han med selvdestruktivt stø kurs inn i den ene katastrofen etter den andre, og tonsetter den med de vakreste ballader du kan tenke deg. Bruce Weber har i sin dokumentar – i kledelig s/hv – lyktes i å samle et imponerende antall vitner til hans dødsferd, til hans uimotståelige sjarm og til hans upålitelighet. Han var en mann som fullt ut var i stand til å selge hornet sitt i pausen under sin egen konsert for å kjøpe stoff. Filmen varter opp med en rekke eks-koner og kjærester, og de er samstemmige i sin dom: han var fæl! Han var trøbbel! Han var vidunderlig! fartein horgar/trondheim filmklubb/red.

Da faren dør, drar Rocco sammen med moren og sine tre brødre fra det fattige sør-Italia til det velstående nord. Vi følger brødrene i deres kamp for tilværelsen, en kamp som leder to av dem inn i bokseringen, armene til den prostituerte Nadia og tragedien. Rocco er den varmhjertede og litt beskjedne, som blir utnyttet av den slu og skruppelløse Simone. Forholdet mellom de to – den gode og den onde – er sentralt, men i tillegg er Visconti opptatt av å vise hvor skrøpelig familien er som ramme, når alle dens medlemmer drømmer ulike drømmer og når de sosiale forholdene ikke gir enkeltmennesket særlig spillerom. Med Besatt (1943) og Jorden skjelver (1947) skapte Luchino Visconti to av hovedverkene innenfor den italienske neorealismen. Rocco og hans brødre er på mange måter Viscontis tilbakevending til denne tradisjonen. Mer enn utelukkende å være en realistisk skildring av hver og en av brødrenes kamp med omgivelsene er filmen et moralsk drama der ulike krefter i menneskene eksponeres. Etter gammeltestamentlig mønster settes den «onde» Simone opp mot den helgenliknende Rocco som ofrer seg for sine brødre, spesielt Simone. Som i en opera blottstilles sterke følelser i et for Visconti karakteristisk tett og intenst filmspråk. cio/red./olep

JAMES

FRANCO

CHARLOTTE

GAINSBOURG

MARIE-JOSÉE

CROZE

RACHEL

McADAMS

EVERY THING WILL BE FINE EN FILM AV merfilm.no

WIM WENDERS SKREVET AV BJØRN OLAF JOHANNESSEN PÅ KINO FRA 20. NOVEMBER

@merfilm

MÅNEDENS FILM

Eisenstein in Guanajuato | The Forbidden Room V

anligvis viser vi en film bare to ganger (på grunn av regler for bruk av arkivkopier), og det kan ofte være vanskelig å få med seg enkelte filmer dersom du er bortreist eller har andre planer de to dagene den aktuelle filmen vises. Med «Månedens film» gir vi deg litt større frihet. Her skal vi trekke frem nyere og eldre filmer av spesiell interesse, og vi skal vise dem mange ganger. Som en alternativ kino-oppsetning. På utenlandske cinemateker kaller man det «extended run» (London) eller «limited release» (Toronto), og filmene som vises er alt fra restaurerte utgaver av klassikere til nye kvalitetsfilmer som ellers ikke blir vist på kino. I dette programmet presenterer vi to nye filmer. Først ut i oktober er Peter Greenaways siste film, Eisenstein in Guanajuato som hadde premiere under årets filmfestival i Berlin. Det er en morsom, dristig og unikt fascinerende film om en eksentrisk kunstner i et vilt fremmed land

– den er basert på den sovjetiske regissøren Sergej Eisenstein reise til Mexico 1931 for å spille inn filmen «Que viva Mexico». I november og ut i desember viser vi Guy Maddin og Evan Johnsons The Forbidden Room fra 2014. Den ligner ikke på noe annet du kommer til å se på kino i år; The Forbidden Room er en visuell kakofoni av impulser som vil forvirre og begeistre, og som kan gi deg en nærmest hypnotisk opplevelse hvis du lar deg rive med. Den er gjort i en feberaktig, drømmende stil med slående visuelle tablåer og stemninger som glimtvis kan minne om universet til David Lynch, Lars von Trier eller Terry Gilliam, men som først og fremst fremstår som noe helt eget. Det er et visuelt festmåltid av en film, og et myldrende overskuddshorn av referanser. Det er ikke så mange filmer som når kinolerretet som kan kalles pur filmkunst, men dette er defintivt det. red./olep

EISENSTEIN IN GUANAJUAtO Regi: Peter Greenaway. Nederland/Mexico/Finland/Belgia/Tyskland 2015.

Vises søndag 4. oktober kl. 20.00, onsdag 7. oktober kl. 18.00, søndag 11. oktober kl. 13.00, søndag 18. oktober kl. 18.00, onsdag 21. oktober kl. 18.00 og tirsdag 27. oktober kl. 20.15. Les mer på s. 21.

THE FORBIDDEN ROOM Regi: Guy Maddin og Evan Johnson. Canada 2014.

Vises søndag 1. november kl. 18.00, tirsdag 3. november kl. 18.00, onsdag 4. november kl. 20.30, torsdag 12. november kl. 20.30, onsdag 25. november kl. 18.00, søndag 29. november kl. 13.00, onsdag 9. desember kl. 18.00 og onsdag 16. desember kl. 18.00. Les mer på side 22.

M Å NEDENS F I L M • SØNDAGSMATINÉ

Eisenstein in Guanajuato. Regi og manus: Peter Greenaway. Nederland/Mexico/Finland/Belgia/Tyskland 2015. Foto: Reinier van Brummelen. Klipp: Elmer Leupen. Medv.: Elmer Bäck, Luis Alberti, Maya Zapata, Lisa Owen, Stelio Savante m.fl. Utleie: Films Boutique, Berlin. Engelsk og spansk tale, utekstet/ engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 45 min.

EISENSTEIN IN GUANAJUATO Årets provokasjon under BIFF I 1931 reiser den sovjetiske regissøren Sergej Eisenstein til Mexico for å spille inn filmen «Que viva Mexico» – en film finansiert av blant annet Upton Sinclair og Josef Stalin. I møte med sin lokale guide Cañedo, og meksi kanernes kuriøse forhold til døden, opplever han en oppvåkning av både seksuell og kulturell karakter. Møtet med det fremmede og forførende landet blir mildt sagt skjellsettende, og det ti dager lange oppholdet vil fortsette å inspirere ham gjennom resten av hans liv.

Det er den gamle mesteren Peter Greenaway som står bak manus og regi på Eisenstein in Guanajuato. Etter noen år med stadig mer komplekse og krevende formeksperimenter er han tilbake i god gammel stil. Her leker han seg igjen med format, teknikker og billedbruk innenfor rammene av en forholdsvis konvensjonell historie, noe han tidligere har gjort med stort hell i filmer som ZOO (1985), Drowning by Numbers (1988), Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker (1989)

SØNDAG 4. OKTOBER KL. 20.00 ONSDAG 7. OKTOBER KL. 18.00 SØNDAG 11. OKTOBER KL. 13.00 SØNDAG 18. OKTOBER KL. 18.00 TORSDAG 22. OKTOBER KL. 18.00 TIRSDAG 27. OKTOBER KL. 20.15

og The Pillow Book (1996). Som alltid legger Greenaway stor vekt på det visuelle uttrykket; alt er forseggjort og fargesprakende, og hver billedrute er en fest. Her veksler han mellom farger og s/hv, og han blander arkiv- og nytt materiale til et stilsikkert collage. Og som alltid er produksjonsdesignet en fest for øyet. Selv om det er en del fri diktning i Eisenstein in Guanajuato, er den i stor grad basert på virkelige hendelser under Eisenteins reise til Mexico i 1931. Eisenstein er den sovjetiske regissøren som for alvor skrev seg inn i filmhistorien med sin utnyttelse av montasjens muligheter – da spesielt gjennom den for alltid kanoniserte Panserkrysseren Potemkin fra 1925 – og sine artikler om filmklippingens muligheter. Allerede under reisen til Mexico var Eisenstein et stort verdensnavn. Eisenstein in Guanajuato er en morsom, dristig og unikt fascinerende film om en eksentrisk kunstner i et vilt fremmed land. biff/cio/red. 21

M Å NEDENS F I L M • SØNDAGSMATINÉ

The Forbidden Room. Regi: Guy Maddin og Evan Johnson. Canada 2015. Manus: Guy Maddin, Evan Johnson og Robert Kotyk. Foto: Benjamin Kasulke og Stéphanie Anne Weber Biron. Musikk: Guy Maddin, Galen Johnson og Jason Staczek. Klipp: John Gurdebeke. Medv.: Roy Dupuis, Clara Furey, Louis Negin, Udo Kier, Mathieu Amalric, Geraldine Chaplin, Maria de Madeiros, Charlotte Rampling, Elina Löwenshon, Anthony Lemke m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 2 t 12 min.

THE FORBIDDEN ROOM «A wild, demented feast.» – The Hollywood Reporter La alle forventninger til en vanlig filmopplevelse ligge igjen hjemme når du kommer for å se den nye filmen til Guy Maddin – en av de mest distinkte og originale auteurene i dagens filmverden. The Forbidden Room ligner ikke på noe annet du ser på kino i år; dette er en visuell kakofoni av impulser som vil forvirre og begeistre, og som kan gi deg en nærmest hypnotisk opplevelse hvis du lar deg rive med. Som i tidligere filmer er det stumfilmen og stumfilmens estetikk som er utgangspunktet for Maddin. 22

Her kombinerer han det med elementer fra den tidlige lydfilmen og tidlige farge-teknikker, noe som gjør at The Forbidden Room fremstår som en filmhistorisk skattekiste som er gravd fram på et hemmelig, magisk sted. Her kombineres et vilt utvalg av stilistiske og formelle elementer fra filmhistorien, og resultatet har blitt denne høyst uvanlige, og ganske enkelt svimlende vakre filmen. «The Forbidden Room has more ideas in ten minutes than most filmmakers have in their entire oeuvres,» skriver Sight & Sound, «Maddin jumps into

SØNDAG 1. NOVEMBER KL. 18.00 TIRSDAG 3. NOVEMBER KL. 18.00 ONSDAG 4. NOVEMBER KL. 20.30 TORSDAG 12. NOVEMBER KL. 20.30 ONSDAG 25. NOVEMBER KL. 18.00 SØNDAG 29. NOVEMBER KL. 13.00 ONSDAG 9. DESEMBER KL. 18.00 ONSDAG 16. DESEMBER KL. 18.00

the murky waters of lost styles of nutso movie storytelling and delivers back everything he finds, and the result is properly bonkers.» The Forbidden Room skapte både begeistring og frustrasjon på filmfestivalen i Sundance, hvor det ryktes at halve salen reiste seg og gikk før filmen var slutt, mens andre mente at det var en av de mest forfriskende og originale filmene på festivalen. «At a time when everyone is talking about the death of the movies,» skrev TimeOut, «Guy Maddin proves that we can always bring them back to life.» The Forbidden Room er gjort i en feberaktig, drømmende stil med slående visuelle tablåer og stemninger som glimtvis kan minne om universet til David Lynch, Lars von Trier eller Terry Gilliam, men som først og fremst fremstår som noe helt eget. Det er et visuelt festmåltid av en film, og et myldrende overskuddshorn av referanser. «I wanted to overwhelm,» sa Guy Maddin til Hollywood Reporter i Berlin. «I wanted the color palette to break people’s brains.» Handlingen i filmen er ikke lett å oppsummere, og det er heller ikke noe stort poeng. Men for å si det med filmen selv: «A submarine crew, a feared pack of forest bandits, a famous surgeon, and a battalion of child soldiers all get more than they bargained for as they wend their way toward progressive ideas on life and love.» Velkommen til en filmopplevelse utenom det vanlige – la deg forføre av Maddins ekstrentiske og ekstatiske visjon! cio

TRO L L I ES K E

TIRSDAG 20. OKTOBER KL. 20.00 TIRSDAG 17. NOVEMBER KL. 20.30 TIRSDAG 15. DESEMBER KL. 20.15 Regi, land, årstall, manus, foto, musikk, klipp og medvirkende: overraskelse!

Troll i eske

Du tror ikke før du får se det Cinemateket i Bergen har bestemt seg for å kopiere konseptet til Cinemateket i Oslo med «Troll i eske». De har i flere år nå hatt stor suksess med dette arrange mentet – visningene er stort sett utsolgt hver gang – så vi tenker at bergenserne også har lyst til å la seg overraske. På disse visningene vil det bli vist en rykende fersk kinofilm, som om et par dager, uker eller måneder senere vil få ordinær kinopremiere i Norge. Hvilken film dette er får du ikke vite før lyset går ned og filmen begynner. Ikke engang ved billettsalget får du vite hva du skal se – og selvfølgelig; du får heller ikke refundert billetten når sannheten kommer for en dag på lerretet. Det eneste vi kan love er at filmen ikke har vært vist på kino i Bergen tidligere – BIFF inkludert. Så velkommen til en god gammeldags blind date! CiO/red.

DOUBLE BILL X 2:

DO U B L E B I L L • SØNDAGSMATINÉ

TIRSDAG 6. OKTOBER KL. 18.00 SØNDAG 11. OKTOBER KL. 18.00 SØNDAG 18. OKTOBER KL. 13.00

RAPE-REVENGE & TILBAKE TIL FREMTIDEN I & II

Jungfrukällan. Regi: Ingmar Bergman. Sverige 1959. Manus: Ulla Isaksson. Foto: Sven Nykvist. Musikk: Erik Nordgren. Klipp: Oscar Rosander. Medv.: Max von Sydow, Birgitta Valberg, Gunnel Lindblom, Birgitta Petersson, Allan Edwald m.fl. Utleie: NB. Svensk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 29 min.

Etter et opphold på noen programmer, børster vi igjen støvet av et av våre favorittkonsept fra Hollywood – the double bill – med ikke mindre enn to utgaver. Den med en oppsetning av de to første Tilbake til fremtiden-filmene samlet på en kveld trenger ingen videre begrunnelse. Den andre derimot, trenger kanskje en forklaring.

or at en svensk regissør-legende, høyt aktet og respektert for sine kunstneriske filmer om dyptfølte eksistensielle problemstillinger, skulle vise seg å bli opphavet til en egen subsjanger i amerikansk B-film på 1970-tallet – den såkalte rape-revenge – er vel ikke noe verken Bergman eller noen andre hadde forestilt seg da Jomfrukilden hadde premiere i 1959. Filmen er imidlertid den direkte årsaken til at Wes Craven gjorde The Last House on the Left. Craven så Jomfrukilden på en arthouse-kino og ble dypt fascinert. Riktignok ble hans film en ganske markant motpol i stilistisk forstand, men tematikken i de to filmene er den samme. Som navnet på subsjangeren avslører handler det om å hevn etter en voldtekt, men der Craven nærmer seg temaet med mest mulig sjokkerende effekter, og ikke legger noe i mellom for å skildre den grusomme forbrytelsen, tar Bergman i bruk litt mildere virkemidler for å formidle sin historie. Vi gir dere muligheten til å selv reflektere over hvilken av filmene som får frem sitt budskap best. The double bill er et konsept født i og av Hollywood. Double bill-konseptet ble født ut av tanken om å gi publikum mer. Rundt 1920 kunne en typisk filmforestilling bestå av en danseopptreden, en animert kortfilm, en kort komedie, en filmavis og så hovedfilmen. Under Depresjonen på 1930-tallet sank kinobesøket, og kinoeiere prøvde å gjøre enda mer ut av forestillingene sine. Dermed innførte man en B-film før hovedfilmen, der hovedfilmen gjerne var en såkalt A-film med større budsjett og større stjerner. I dag brukes begrepet stort sett slik vi gjør: To filmer som har noe til felles, eller som rett og slett passer å vise sammen. Riktignok kan det hevdes at vi i begge tilfellene setter opp A-filmen før B-filmen, men det får stå sin prøve. sw/olep Pris: 1 film kr. 50/80, 2 filmer kr. 70/100 24

JOMFRUKILDEN Bergman om vold og ubarmhjertig hevn

Vises sammen med The Last House on the Left, omtale side 30.

«I Jomfrukilden er mine motiver ytterst tvilsomme. Gudsbegrepet har allerede for lenge siden begynt å slå sprekker og er hovedsaklig med som en dekorasjon. Det som egentlig interesserte meg var den grufulle historien om den unge piken, voldtektsforbryteren og hevnen. Mine egne religiøse forestillinger var på god vei ut til venstre.» – Ingmar Bergman Jomfrukilden er basert på en legendevise fra 1300-tallet. Det er en film om vold og ubarmhjertig hevn, men også om religiøs tro. Legenden handler om å overvinne døden og akseptere livet som det er, om å leve til tross for skammen, om å overvinne den. Filmen forteller om Karin, herr Töres elskede datter. På vei til kirken møter hun tre gjetere som voldtar og dreper henne. Gjeterne kommer senere til herr Töres gård, og uvitende om hvem han er, prøver de å selge Karins blodige klær. Den natten hevner herr Töre seg – han dreper de tre. Han drar til skogs og finner Karins lik, vel vitende om at hans hevn var like grusom som gjeternes ugjerning. Han lover til Gud å bygge en kirke på stedet der Karin ble drept. På stedet springer en kilde fram. Jomfrukilden er en av de få filmene Bergman ikke har skrevet manus til selv. Likevel er den umiskjennelig bergmansk fra begynnelse til slutt. I Jomfrukilden er hans sans for oppbygning av en films sekvenser og hans evne til å uttrykke dem gjennom en klar og organisert mise-en-scène, mer nærværende enn noensinne. red/olep.

DO U B L E B I L L • CINEMATE K ENE I NORGE • SØNDAGSMATINÉ

ONSDAG 21. OKTOBER KL. 18.00 SØNDAG 25. OKTOBER KL. 13.00

ONSDAG 21. OKTOBER KL. 20.15 SØNDAG 25. OKTOBER KL. 15.15

Back to the Future. Regi: Robert Zemeckis. USA 1985. Manus: Robert Zemeckis og Bob Gale. Foto: Dean Cundey. Musikk: Chris Hayes og Alan Silvestri. Klipp: Harry Keramidas og Arthur Schmidt. Medv.: Michael J. Fox, Christopher Lloyd, Lea Thompson, Crispin Glover, Thomas F. Wilson m.fl. Engelsk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 51 min.

Back to the Future Part II. Regi: Robert Zemeckis. USA 1989. Manus: Bob Gale og Robert Zemeckis. Foto: Dean Cundey. Musikk: Alan Silvestri. Klipp: Harry Keramidas og Arthur Schmidt. Medv.: Michael J. Fox, Christopher Lloyd, Lea Thompson, Thomas F. Wilson, Elisabeth Shue, Billy Zane, Elijah Wood, Flea m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 49 min.

TILBAKE TIL FREMTIDEN

TILBAKE TIL FREMTIDEN II

Ferris Bueller møter Brødrene Dal

Se opp for en DeLorean 21. oktober

Marty er den unge, hippe skateboardsønnen til en skjønn mor og en stakkarslig far. En morgen han besøker sin beste venn, den eksentriske oppfinneren Doc som arbeider med å omgjøre en Delorean til en tidsmaskin, blir de plutselig angrepet av nord-afrikanske terrorister. Det påfølgende kaoset ender med at Marty sendes tilbake til foreldrenes 1960-tall. Her begynner han å tukle med skjebner og Ødipuskomplekser, og er i ferd med å forkludre sin egen fødsel. Hvordan filmen ender sier vel sjangeren og 12-års aldersgrense alt om, men det som ikke er noen selvfølge er hvordan vi havner der. Den harmløse slossingen, den nevnte Ødipus-humoren, de fiffige generasjons- og kulturkræsjene, rocken, men kanskje aller mest feelgood-gysene av noen skatescener, er det man husker og som gjør dette til en moderne klassiker. Det som imidlertid skiller Tilbake til fremtiden fra de andre småkule ungdomsfilmene på 1980-tallet er den, til Hollywood-film å være, ekstremt kompliserte og velfortalte historien. Spesialeffektene og fiffighetene brukes her til å fortelle og krydre historien, ikke til å være den. Sånn sett har filmen mer til felles med It’s a Wonderful Life (se egen omtale) enn andre mer eller mindre vellykkede fremtidsfilmer fra tiåret som ga oss Wham, Wella-permanenten og komfirmasjonsdresser som var så stygge at de ennå ikke er kommet på moten igjen. bfk/red.

Marty, Doc og den ombygde DeLorean’en har knapt rukket å parkere, før de legger ut på en ny tidsreise i andrefilmen. Denne gangen drar de frem til bokstavelig talt vår tid, til 21. oktober 2015 for å være helt nøyaktig. Hit kommer de for å å hjelpe Martys barn som har havnet i trøbbel. I stedet klarer de å virkelig rote ting til. På besøk i 2015 finner Marty en ting som han skjønner kan bli svært nyttig i hans egen tid, som han er dum nok til å ta med seg tilbake. Tingen blir imidlertid stjålet av hans onde nemesis Biff – og Marty må ut på nye tidsreiser for å hindre at ikke bare hans, men hele byens fremtidig verden skal falle i grus. Dette andre kapittelet føles fremdeles svært underholdende, ikke minst tar man forviklingene et solid steg lenger gjennom Marty og Docs forsøk på å manipulere tiden uten å skape paradokser. Man får her et tidseventyr som er mer skrudd til enn i forrige film, og det gjelder å holde tungen rett i munnen for å holde styr på om det er foreldre som møter seg selv som barn, sine foreldre som barn eller sine barn som foreldre. Noe av sjarmen med å se Tilbake til fremtiden II nå, er å sammenligne filmens univers med vårt eget. Til dels traff jo Robert Zemeckis og Bob Gale blink, for selv om det er et stykke igjen til alle har hoverboards, så finnes nettbrett, telefonbriller og flatskjerm, og for alt vi vet er det kanskje noen som bruker droner til å lufte hundene sine også. cio/red./olep 25

30. august døde en av filmhistoriens viktigste skrekkfilmskapere av hjernekreft, 76 år gammel. Wes Craven er oppført som regissør på 29 filmer på IMDB, og som forfatter på 36. Han har skapt noen av vår tids mest kjente horror-karakterer på film, og få har hatt større betydning for utviklingen av skrekk- og horrorsjangeren enn ham. Cinemateket i Bergen gir deg denne høsten mulighet til å se fire av hans mest berømte filmer på stort lerret.

an hører ofte av de som jobber i filmbransjen at dette er noe de har drømt om siden de var små. Slik var det ikke for Wes Craven. Han ble født i Cleveland, Ohio, i 1939. Han mistet faren i veldig ung alder, og ble oppdratt i en streng baptistfamilie. Familien hans så på det meste som synd; sex, dans, og til og med spillefilmer. Det var ikke før han var i midten av 20-årene han så sin første spillefilm, da han snek seg ut fra en forlesning på universitetet for å se To Kill a Mockingbird (1962). Han ble fullstendig bitt av basillen, og like etter kjøpte han seg et 16mm kamera og begynte å lage små filmer. Det tok noen år før han for alvor innså at han ville jobbe med film, men da sa han opp jobben som engelsklærer og flyttet til Manhattan. Hans første jobb i bransjen fikk han hos Harry Chapin, som løpegutt. «I learned to take the first job that you have in the business that you want to get into. It doesn’t matter what that job is, you get your foot in the door.» Og innenfor døren var han, og det tok ikke lang tid før han fikk sin første kreative jobb, som lydtekniker. Før han selv fikk laget sin første spillefilm hadde han en karriere bak kamera til flere pornofilmer, den

mest kjente er utvilsomt Deep Throat (1972). Han er også å se i dokumentaren Inside Deep Throat (2005). Det var først i 1971 han for alvor startet på karrièren som filmskaper. Han fikk spørsmål om å skrive manus til en skrekkfilm, og fikk beskjed om at hvis manus ble bra så skulle han få regissere også. Resultatet ble The Last House on The Left (se egen omtale), og resten, som de sier, er historie. Et filmsjokk om hevn Craven hadde aldri sett en skrekkfilm da han skrev manuset The Last House on the Left, noe som kanskje var årsaken til at filmen ble så brutal at den forstatt regnes som en av de råeste innen sjangeren. Den vakte oppsikt med sin troverdige fremstilling av menneskelig ondskap. Denne forståelsen for – og fremstillingen av – menneskesinnets mørke sider er noe av årsaken til at filmene hans oppleves så skumle. I tillegg er mange av manusene hans inspirert av virkelig hendelser, som gjør at historiene får større troverdighet. «A producer said, ‘Make a horror movie’. I said ‘I’ve never seen one.’ He said, ‘You’re a fundamentalist, you must have demons rattling around.»

The Last House on the Left

The Last House on the Left ble en suksess, og det lille budsjettet ble inntjent nesten umiddelbart. Det var imidlertid ikke uten kontrovers. Craven fortalte i et intervju at det var en voldsom kamp å få filmen godkjent av sensurmyndighetene, selv om de klippet bort stadig flere minutter. Uten en godkjenning kunne ikke filmen bli vist på kino. Til slutt ga de opp hele sensuren, men i stedet for å gi opp filmen gikk de ned på en fotobutikk og spurte om de hadde liggende et bilde med den lett gjenkjennelige bokstaven for «R-rating» (Restricted). Så klippet de selv bildet inn 27

på filmen og distribuerte den på kino – uten at noen stilte spørsmål. I andre land derimot, som for eksempel Storbritannia, gikk det ikke så enkelt. Der ble ikke filmen godkjent av sensuren, og forble ulovlig frem til den endelig kom på DVD i 2003 – selv om det da var i en nedklippet versjon. Rik ble imidlertid ikke Craven på The Last House on the Left, og Hollywood-studioene sto heller ikke akkurat i kø for å gi ham jobber. Så i årene som som fulgte jobbet han bak kamera på blant annet et par mykpornofilmer. Det var ikke før i 1977 at han fikk lage sin nesten film, The Hills Have Eyes (se egen omtale). Denne gangen fant han inspirasjon i historiebøkene. Manuset er baserte på legenden om Sawney Bean, en mann fra 1600-tallets Skottland som skal ha drept og spist over tusen mennesker sammen med familien sin.

A Nightmare on Elm Street

The Hills Have Eyes

Etter dette fikk Craven anledning til å lage film mer regelmessig. Egentlig hadde han aldri sett for seg at han bare skulle lage skrekkfilm, men tidlig på 1980-tallet innså han at han hadde et unikt talent for å skremme på film. Han fikk i denne perioden en god del jobb med både å skrive og regissere skrekkfilmer, hvorav flere gikk rett til TV. I 1984 kom imidlertid hans store kommersielle gjennombrudd, A Nightmare on Elm Street (se egen omtale). 28

Skrekk til suksess Freddy Krueger – filmens grufulle morder – ble designet av Craven selv. Han fant inspirasjonen fra en hendelse i sin egen barndom, forsket seg litt opp på den menneskelige psyke og kom opp med mordvåpen som både var lett gjenkjennelig og karakterens signatur. Våpenet skulle også være enkelt og billig å lage, og være lett å ta med seg. Det er heller ikke tilfeldig av Freddys genser er grønn og rød. I følge en artikkel i Scientific America er det disse to fargene som er mest ubehagelig å se på når de plasseres ved siden av hverandre. Igjen tok Craven inspirasjon i virkelige hendelser da han skrev manus. På 1970-tallet hadde Craven bitt seg merke i flere artikler i L.A. Times, som fortalte om

helt friske tenåringsgutter som slet med mareritt, og til slutt døde mens de sov. Resultatet ble en uhyggelig slasher-film som visker ut linjene mellom virkelighet og mareritt. A Nightmare on Elm Street er utvilsomt en klassiker, men det folk virkelig kjenner til er karakteren Freddy. Selv de som aldri har sett filmen vet hvem han er og hva han heter. Han er der på pidestallen sammen med andre film-mordere fra 1970- og 1980tallet: Michael Myers, Jason og Leatherface. Noen år senere skulle også enda en morder fra Cravens hånd få samme hedersplass; Ghostface. En parodi på seg selv Spol ti år frem i tid. Etter at utallige middelmådige slasher- og skrekkfilmer ble produsert på slutten av

1980- og på begynnelsen av 1990-tallet, virket det som om sjangeren hadde sett sine beste dager. Videosjappene var overfylt av de samme gamle filmene, og det var lenge siden noen hadde kommet med noe nytt. Men så, på midten av 1990-tallet hadde et manuset til en film med navn «Scary Movie» tatt runden innom de største regissørene i Hollywood før det til slutt dumpet ned i fanget til Craven. Filmen som til slutt kom på kino i julen 1996, under navnet Skrik (se egen omtale), skulle ta verden med storm, og introdusere Wes Craven til en ny generasjon kinogjengere. Skrik er klassisk Craven, og samtidig også en parodi på hans egne filmer. Her er mange referanser til A Nightmare on Elm Street, som den maskerte morderen og den sterke, kvinnelige hovedrollen – som selvfølgelig er jomfru. For ikke å nevne at den er så full av klisjeer at det ville være umulig å bruke flere. Resultatet ble likevel originalt. Den virkelig nye tvisten var at her kunne alt skje – alle var mistenkte, i motsetning til eldre skrekkfilmer som ofte er latterlig enkle å forutse. Skrik revitaliserte hele sjangeren. Igjen fyltes kinosalene opp over hele verden av et publikum som ville skremmes. Selvfølgelig fikk en slik suksess oppfølgere, hele tre stykker, og i 2011 ble Skrik 4 Cravens siste film. Fun fact: Hvis du følger nøye med i Skrik ser du kanskje Craven selv i en cameo, iført Freddys genser!

Skrik

Etter Skriks store suksess over hele verden ble også Wes Craven verdensberømt. De neste 15 årene brukte han på å skrive, regissere og produsere film, hovedsakelig innen samme sjanger, men ingen av dem fikk en like stor suksess som Skrik. Den andre Craven Wes Craven hadde som nevnt aldri en drøm om bare å lage skrekkfilm – i følge ham selv ble det bare sånn. Han prøvde seg imidlertid også på andre sjangere. En av hans minst kjente filmer er Music of the Heart fra 1999, der han regisserte Meryl Streep til både Golden Globe og Oscarnominasjon. Om filmen sa han «That’s my mom’s favorite movie of mine, because it was the only one she saw. It was something that I was really drawn to. Horror films are not me, or they’re not all of me. They’re a very thin slice of me.» I 2006 både skrev han og regisserte et segment i den kritikerroste Paris, je t’aime, som er en episodefilm der 18 forskjellige filmskapere har laget en kortfilm på fem minutter lagt til de ulike bydelene i Paris. Egentlig er det tjue bydeler, men to av filmene ble aldri ferdigstilt. Cravens film omhandlet den 20. bydelen Père-Lachaise, og hvor en av karakterene er Oscar Wilde, spilt av Alexander Payne. I sine siste år har han også skapt tegneserien «Coming of Rage» sammen med Steve Niles, som ble utgitt digitalt i fjor. Hvis man skal beskrive Wes Cravens filmer med bare et ord, blir det meta. Der karakterene i Skrik hele tiden referer til at det de går gjennom er som i en skrekkfilm, tar blant annet Wes Craven’s New Nightmare fra 1994, og Skrik 3 fra 2000 virkelig steget over i metafilmen. Sistnevnte er lagt til Hollywood under innspillingen av «Stab 3» og filmatiseringen om drapene i første Skrik. Craven’s New Nightmare går

enda lenger og bryter ned den fjerde veggen. Vi blir også her med på innspillingen, mens Freddy Krueger dreper både skuespillerne og filmtemaet. Både Heather Langenkamp og Wes Craven spiller seg selv, og i en scene kan vi se et manus som viser samtalen de akkurat hadde med hverandre, som om manuset ble skrevet mens vi ser på. Wes Craven etterlater seg 40 år med filmer som gang på gang fornyet horrorfilm-sjangeren. Han skremte vettet av flere generasjoner av kinopublikum verden over, og skapte to av de mest gjenkjennelige seriemorderne i filmhistorien. Han var en mann som ble glad i å skremme folk, fordi han mente det var sunt å være litt redd i ny og ne. Ikke minst var han en mann som var glad i film, bare for filmens skyld – og som levde ut lidenskapen sin helt til sin død. «I believe the cinema is one of our principal forms of art. It is an incredibly powerful way to tell uplifitng stories that can move people to cry with joy and inspire them to reach for the stars.» Kaja Elisabeth Budd Hytland 29

WES CRAVEN • DO U B L E B I L L

WES CRAVEN

TIRSDAG 6. OKTOBER KL. 20.00 SØNDAG 11. OKTOBER KL. 20.00

TIRSDAG 13. OKTOBER KL. 20.30 ONSDAG 14. OKTOBER KL. 18.00

The Last House on the Left. [Krug and Company/Grim Company/Night of Vengeance/Sex Crime of the Century]. Regi, manus og klipp: Wes Craven. USA 1972. Foto: Victor Hurwitz. Musikk: David Alexander Hess. Medv.: David Alexander Hess, Fred Lincoln, Gaylord St. James, Marc Sheffler, Sandra Cassell m.fl. Digital kopi. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 31 min.

The Hills Have Eyes. Regi, manus og klipp: Wes Craven. USA 1977. Foto: Eric Saarinen. Musikk: Don Peake. Medv.: Susan Lanier, Robert Houston, Martin Speer, Dee Wallace-Stone, Russ Grieve m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 29 min.

THE LAST HOUSE ON THE LEFT

THE HILLS HAVE EYES

Bot og bedring – NOT!

De heldige dør først

Wes Craven er i sin debutspillefilm eklere, mer skremmende, undergravende og vital enn noen av hans mer kjente filmer. I all sin brutalitet er The Last House on the Left intet mindre enn en mørk ironisk kommentar til vold, hevn og straff i et sivilisert samfunn. Vi møter to tenåringsjenter fra middleklassen som er i anstendig opposisjon til foreldrene. De synes hippiene har skjønt poenget, og er fulle av ungdommelig naivitet og skjøre motsetninger. De leker naivt med ilden, og trøbbelet begynner når de prøver å få tak i noe dop. Hjemme hos en gutt som sier han har noe å selge, blir de tatt til fange av Krug, Weasel og Sadie, tre ekle, rømte fanger. Jentene får etter hvert gjennomgå et helvete mens deres uvitende foreldre sitter hjemme bare noen steinkast unna. The Last House on the Left er en stygg sjokkfilm som setter tilskueren på følelses messige prøver. Den er også en intellektuell utfordring som setter spørsmålstegn ved vante oppfatninger av hva som er rett og galt. De onde må straffes, men hvordan? Og hvem er de usiviliserte når straffen fullbyrdes? I sin hippie-vennlige samtid representerte The Last House on the Left også en uvanlig progressiv tankegang. Den er et beiskt ironisk slag i ansiktet på hippie-bevegelsens naive menneskesyn. Den introduserte ideen om at blomsterbarna lekte med krefter som ville utslette dem. Ganske riktig ble bevegelsens uskyld noen år senere erstattet av discoalderens egogenerasjon, hippienes rake motsetninger. sw/red.

En familie er på kjøretur til en nedlagt gruve mannen i familien har arvet. Familien består av en pensjonert politimann, hans kone, deres sønn og to døtre, og den eldste datterens mann og deres baby. I Nevada-ørkenen knekker akslingen på stasjonsvognen, og de gjør seg klar for å tilbringe natten i bilen. Før solen står opp vil tre av dem være drept og babyen bortført. Når det går opp for de overlevende at det lille barnet kan komme til å bli servert som en leken smårett, finner de ut at den eneste måten å handle på er å møte villskap med villskap. Wes Craven har skjønt hva god horror dreier seg om. I likhet med John Carpenter har han teften for å skape en fullstendig atmosfære av håpløshet og ondskap lenge før han slipper løs monstrene. Mens mørket langsomt senker seg over ørkenlandskapet, har man knapt fått et hint om hva som venter familien. Likevel er man sikker på at natten blir lang, fælslig og stygg. The Hills Have Eyes er Wes Cravens andre spillefilm. Han gjentar her en del av temaene fra sin debut The Last House on the Left (se egen omtale). Igjen driver Craven gjennom argumentet om at det siviliserte middelklasse-Amerika, når hardt settes mot hardt, ikke er det spor mer siviliserte enn de mest primitive menneskeskapninger. Spinnville ørkenkannibaler er kanskje ikke blant de skarpeste knivene i skuffen, men når en forstadsfamilie blir rykket ut av sin trygge tilværelse og herset med av primale krefter, tar det ikke lang tid før intellektet må vike for instinktet. sw/red.

Aldersgrense 18 år

WES CRAVEN

TIRSDAG 20. OKTOBER KL. 18.00 SØNDAG 25. OKTOBER KL. 20.00

TIRSDG 27. OKTOBER KL. 18.00 ONSDG 28. OKTOBER KL. 20.00

A Nightmare on Elm Street. Regi og manus: Wes Craven. USA 1984. Foto: Jacues Haitkin. Musikk: Charles Bernstein. Klipp: Rick Shaine og Pat McMahon. Medv.: Heather Langenkamp, John Saxon, Ronee Blakely, Johnny Depp, Robert Englund m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 31 min.

Scream. Regi: Wes Craven. USA 1996. Manus: Kevin Williamson Foto: Mark Irwin. Musikk: Marco Beltrami. Klipp: Patrick Lussier. Medv.: Neve Campbell, Courtney Cox, David Arquette, Drew Barrymore m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farge, 1 t 51 min.

A NIGHTMARE ON ELM STREET

SKRIK

Ditt verste mareritt

«What’s your favorite scary movie?»

Wes Craven begynte på manuset til A Nightmare on Elm Street i 1981. Det var midt under slasherfilmens storhetstid, og filmer som Halloween (1978) og Fredag den 13nde (1980) hadde banet vei. De store studioene var imidlertid ikke interessert, og det skulle ta noen år før New Line Cinema ville produsere Cravens film. De hadde tidligere bare distribuert film, og A Nightmare on Elm Street skulle få en så viktig plass i selskapets historie at det har fått kallenavnet ‘the house that Freddy built’. Miljøet er klassisk for en slasher-film; vi møter Heather, en tenåringsjente som sliter med vanlige tenåringsting, som for eksempel å ha et anstrengt forhold til sine foreldre. I et mareritt drømmer hun om en mann med navn Fred Krueger, en grusom barnemorder med sår i ansiktet og hansker med kniver som negler. Snart blir det klart at også alle hennes venner har hatt den samme drømmen. Når så alle vennene hennes en etter en blir drept mens de sover, skjønner Heather hvem morderen er. Selvfølgelig er det ingen voksne som tror på henne når hun påstår at morderen kommer fra drømmenes verden. Hun har ikke noe annet valg enn å selv prøve å stoppe ham. Craven hadde ikke troen på at A Nightmare on Elm Street skulle bli en så stor suksess som den ble, så han solgte alle rettighetene til karakteren Freddy allerede før filmens premiere. Resultatet ble jo en av de største filmfransichene noen sinne, med haugevis av oppfølgere, spin-offs og remakes. kaja

I en liten amerikansk småby har det gått et år siden tenåringjenta Sidney mistet moren sin i et brutalt drap. Drapsmannen sitter bak lås og slå, og hverdagen begynner å vende tilbake til normalen. Eller? Wes Craven ville egentlig ikke lage Skrik, han mente den var alt for blodig. Men da han møtte en fan, som spurte når han skulle lage noe like bra som The Hills Have Eyes (se egen omtalt) ombestemte han seg, og resten er historie. Skrik ble Cravens største kassasuksess noen sinne, og sammen med manusforfatter Kevin Williamson lagde han også tre oppfølgere. Det er ikke særlig tvil om at Skrik ble en blodig film, og det var bare såvidt den kom seg gjennom sensuren i USA. Ryktet har seg at produsent Bob Weinstein ringte MPAA og ba de se på filmen som en komedie. Først da fikk den en R-rating. Skrik er kanskje først og fremst en parodi på 1970- og 1980-tallets slasherfilmer, og både karakterene, og vi som publikummere, blir hele tiden minnet på hvordan historien utspiller seg er akkurat som i en film. Vi får hele tiden referanser fra gamle skrekkfilmer, og i åpningsscenen forteller Casey at A Nightmare on Elm Street (se egen omtale) er hennes skrekkfavoritt. Men Skrik er ingen kopi eller dårlig remake av de gamle klassikerne, og her er det ingen freaks eller monster som jakter på offer. Denne gangen kan ingen være sikre. Morderen kan være hvem som helst, og alle kan bli hans neste offer. kaja 31

North by Northwest

programmets

Hitchcock North by Northwest er Hitchcocks mest stilsikre thriller, og kanskje hans mest underholdende. Det renner over av talent i denne filmen, fra Hitchcock selv på høyden av sin form, til Cary Grant, til manusforfatter Ernest Lehman, til komponist Bernard Herrmann og credit-designer Saul Bass. Den er et stjerne-eksempel på at film er mer enn regissøren – film er alltid resultatet av et samarbeid. Det høres kanskje merkelig ut at en slik film skulle bli født av Hitchcocks sterke ønske om å gjøre to enkeltscener: Én skulle foregå i FN-bygningen, og den andre innebar en menneskejakt ved de uthoggede presidentansiktene på nasjonalmonumentet Mount Rushmore. Det var manusforfatter Lehmans jobb å konstruere en film rundt disse to scenene, og ut av dem vokste det en thriller så usannsynlig at den ganske lekkert unnviker publikums mest ihuga

forsøk på å gjette hva som kommer til å skje. Interessant nok var scenen som har blitt stående igjen som filmens store ettermæle ikke en del av Hitchcocks opprinnelige visjon. Den foregår på et støvete veistrekke som på en god dag kvalifiserer til et veikryss. Cary Grant venter på en mann ved navn George Kaplan, men ingen møter opp. Istedenfor får vi overraskende nok en uforglemmelig kamp mellom mann og fly. Scenen er et åtte minutter langt mesterstykke i suspense, klipping og svart humor som like gjerne kunne vært en kortfilm. Det er scener som denne som gir filmen snert, og den la grunnlaget for tallrike thrillere som fulgte, fra James Bond til Jason Bourne. Det er ganske sikkert også grunnen til at filmen har 100% score på rottentomatoes.com, nettstedet som samler filmkritikeres anmeldelser. sw

P ROGRAMMETS H ITC H COC K

North by Northwest. TIRSDAG 13. OKTOBER KL. 18.00 Regi: Alfred Hitchcock. ONSDAG 14. OKTOBER KL. 20.00 USA 1959. Manus: Ernest Lehman. Foto: Robert Burks. Musikk: Bernard Herrmann. Klipp: George Tomasini. Medv.: Cary Grant, Eva Marie Saint, James Mason, Jessie Royce Landis m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 2 t 16 min.

NORTH BY NORTHWEST Cary Grant med hjerte i halsen Reklamemannen Roger O. Thornhill forveksles med en hemmelig agent og jages gjennom USA både av fiendtlige spioner og av myndighetene. Den eneste han har å forholde seg til er en mystisk og blendende vakker kvinne som han ikke føler seg trygg på. North by Northwest er både en marerittaktig, kafkaesk thriller og en urban komedie. Det finnes mye å være på vakt overfor i en Hitchcock-film, og man bør spesielt være på utkikk etter «MacGuffins», de fører

ingen steder. Hitchcock har som regel alltid med noen «MacGuffins» i filmene sine. En «MacGuffin» kan enkelt forklares som noe som har stor betydning for karakterene, men for oss som publikum er det bare et villspor. I North by Northwest finnes det nok av «MacGuffins» som et resultat av at historien er både intrikat og innfløkt. Filmens tittel henspeiler på et sitat fra Hamlet: «He is but mad north-north-west.» Slik Hamlet ikke

har noen å henvende seg til fordi alle tror han er gal, vikles Thornhill inn i et nett av usannsynlige hendelser som verken politiet eller hans dominerende mor tror på. Manuset til North by Northwest ble til på en noe uvanlig måte. Hitchcock og manusforfatteren begynte planløst å fortelle hverandre om hvilke scener de drømte om å lage. En del vanvittige forslag ble riktignok forkastet, men mange ble også stående, noe som resulterte i filmens forrykende tempo. Filmen har to scener som har blitt spesielt berømte: et angrep på hovedpersonen fra fly på en øde vei, og sluttoppgjøret på gigantskulpturen av amerikanske presidenter i Mount Rushmore. Filmen er en slags syntese av alle Hitchcocks amerikanske filmer. Psykologien i Vertigo (1958), teknikken i Repet (1948) og spenningen i Vindu mot bakgården (1954) er beundringsverdig, men den rendyrkede, uutsigelige sjarmen til North by Northwest er uslåelig. Dette er en av de filmene som kan tolkes akkurat som man vil: konspiratorisk paranoia; et freudiansk mareritt der mødre, elskerinner, homofile og politi er etter samme mann; og en lignelse over det moderne USA, der den endelige utveien er gjennom Lincolns forræderiske nesebor. olep/red. 33

PANAHIS PROTEST 34

Jafar Panahi er filmverdenens fremste dissident. Hans trilogi om sin husarrest og yrkesforbud i Iran vil bli stående som et sentralt manifest i både filmens og ytringsfrihetens historie.

vor mange ganger kan Jafar Panahi slippe unna med å føre det iranske regimet bak lyset? Det var ikke bare jeg som lurte på det etter premieren under Berlinalen på hans tredje film med yrkesforbud, Taxi Teheran (se egen omtale), som også var laget under radaren i Iran og smuglet ut av landet. Ved siden av This is Not a Film (se egen omtale) og Closed Curtain har han her utforsket en type filmskaping vi ikke har sett i Vesten siden den østeuropeiske filmens basketak med jernteppet. Men ingen østeuropeisk enkeltregissør kan måle seg med denne trilogien, vi må nesten se til litteraturen for å finne noen som på samme måten angriper frihetsberøvelsen som den var en unik mulighet. Om det finnes en filmens Solzjenitsyn for vår tid, må det være Panahi. I likhet med den russiske dissidenten har han vært gjennom en kafkaesk runddans med myndighetene som kommer kanskje tydeligst fram i This is Not a Film. Det var filmen han lagde mens han ventet på å få sin anke behandlet i Teheran. Han var dømt til 20 års yrkesforbud og seks års fengsel og måtte inntil videre holde seg i leiligheten. I filmen ser vi venner komme og gå, advokaten ringer ham med gode og dårlige nyheter, og han begynner å fortelle om filmen han gjerne skulle lagd. Den handler om ei jente som holdes innestengt av foreldrene fordi hun ønsker å ta seg utdanning. Han viser tegninger av storyboard

og forklarer utførlig, den innledende nedstemtheten blir avløst av energisk innlevelse. Etter hvert blir Panahi overveldet, kanskje er det identifikasjonen med jenta som tar overhånd, og vi skjønner mer av hva som står på spill: en av vår tids store filmkunstnere, på høyden av karrieren, må ta til takke med å gjenfortelle sitt filmmanus. Ja, det er ingen film han lager, som tittelen This is Not a Film antyder, og for å understreke denne avmakten ser vi fotografen sette ham på plass når Panahi sier «Cut!». Det kan ikke du si, sier han. «Du regisserer jo ikke.» Historien om jenta er en påminnelse om Panahis filmografi før han fikk yrkesforbud og måtte lage film på en annen måte. Som så mange andre profiler i sin generasjon, ble han flasket opp med den lokale poetiske realismen som nestoren Abbas Kiarostami først gjorde kjent utenfor Iran. Han gikk i lære hos Kiarostami og innflytelsen kan ses i mange av hans mest kjente filmer. De kretser ofte rundt jenter og kvinners manøvrering gjennom et ufølsomt samfunn, men i motsetning til Kiarostami, besitter han et mektig våpen presteskapet ikke tolererer: humor. I filmer som Offside (se egen omtale) viste han oss absurditeten bak regimets sanksjoner mot kvinners deltakelse i samfunnslivet, og kvinne- og barneperspektivet er gjennomgående i de mest kjente filmene hans, fra Sirkelen og Speilet til Den hvite ballongen (se egne omtaler).

Iranske filmskapere har lært seg å se verden gjennom barnas perspektiv, nettopp fordi barnefilmen var den sjangeren de slapp lettest til. Det var der de kunne rendyrke sin variant av antydningens kunst for å slippe unna med mer kompliserte problemstillinger. Men filmskaperne er også selv behandlet som barn av regimet i Iran. På et tidspunkt blir dette formynderiet naturlig nok uutholdelig. De største profilene har derfor valgt å utvandre og/eller lage filmene sine i utlandet. De to største, Kiarostami og Mohsen Makmalbaf, lager for tiden bare film utenfor Iran, mens Bahman Ghobadi og Asgar Fahradi fortsatt ikke har oppgitt hjemlandet helt. Panahi har i likhet med Mohammad Rasoulof (Film brenner ikke) lenge insistert på å ikke forlate landet, slik myndighetene egentlig ønsker. Han vil ikke dra av frykt for å ikke mer kunne vende tilbake. Derfor har han innfunnet seg med sin trengte posisjon, hjemme i leiligheten, i feriehuset og i en drosje, for å skape en trilogi som nå er fullbyrdet med Taxi Teheran – som kommer på kino i Norge fra 16. oktober. Det er både en protest og et storslagent stykke sorgarbeid. Men det er også heldigvis en langt mer optimistisk film som viser at regissøren ikke har gitt opp, til tross for at yrkesforbudet vedvarer. Kjetil Lismoen

JA FAR PANA H I • CINEMATE K ENE I NORGE

JA FAR PANA H I • F ØR P REMIERE

TORSDAG 15. OKTOBER KL. 18.00 SØNDAG 18. OKTOBER KL. 20.00

TORSDAG 15. OKTOBER KL. 20.00

In film nist. Regi, manus og klipp: Jafar Panahi. Iran 2011. Foto og medv.: Jafar Panahi og Motjaba Mirtahmasb. Farsi tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 15 min.

Taxi. Regi, manus, foto, klipp og medvirkende (m.fl.): Jafar Panahi. Iran 2014. Utleie: Arthaus. Farsi tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 22 min.

THIS IS NOT A FILM

TAXI TEHERAN

Film fra en fordømt filmskaper

Guds veier er iransakelige

I 2010 slo de iranske myndighetene hardt ned mot Jafar Panahi: Han ble dømt til seks års fengsel, fikk forbud mot å lage film i 20 år, snakke med journalister og reise ut av landet. Panahi beskrev yrkesforbudet som et fengsel verre enn en fysisk fengsel og allerede i 2011 var han klar med denne filmen. Den er spilt inn hjemme hos ham, og ble smuglet ut av Iran på en disk som var gjemt i en kake. Filmen, som beskrives som et smertefullt filmessay om film, vant Carrosse d’Or-prisen i Cannes samme år. Det begynner med at Jafar fra sitt hjem ringer sin venn Motjaba og ber ham komme med en gang – han har fått en idé. Mojtaba får knapt satt foten innenfor dørstokken før de kreative gnistene begynner å slå; regissøren har et manuskript han brenner etter å realisere. Med håpløst begrensede midler forsøker Panahi å iscenesette filmen – eller snarere forestillingen om hvordan filmen kunne ha utartet seg – foran Mojtabas kamera. Han klistrer lange teipbiter på gulveteppet for å illudere filmiske rom og spiller alle rollefigurene selv. Det er en primitiv form for filmproduksjon, men Panahi har ikke noe annet valg – formidlingstrangen hans er så desperat. This Is Not a Film, som delvis er skutt på smartphone, blir et paradeeksempel på at en films eksistens ikke lenger er prisgitt filmskapernes tilgang på utstyr. Selv om Panahi opplever ydmykelse fordi han mangler midler til å skape det fiksjonsuniverset han ønsker, makter han likevel å lage en film – den får bare en helt annen form enn hva han opprinnelig hadde forestilt seg. cio/montages.no/red.

I 2010 ble Jafar Panahi arrestert av iranske myndigheter for sitt demokratiske engasjement, og ilagt forbud både mot å lage film og å forlate landet. Den fryktløse regissøren har imidlertid fortsatt produksjonen, og årets Gullbjørn-vinner i Berlin, Taxi Teheran, er den tredje filmen han har smuglet ut av landet siden arrestasjonen. Panahi har blitt en viktig skikkelse i den iranske ytringsfrihetskampen, og i sin nye film spiller han selv rollen som en taxisjåfør som kjører rundt i hovedstaden Teheran og diskuterer de politiske forholdene i landet med passasjerene sine. Panahi iscenesetter samtaler med menn og kvinner, gamle og unge, rik og fattig, sekulære og religiøse, og ved å presentere et tverrsnitt av befolkningen, tegner han et langt mer nyansert og innsiktsfullt portrett av det moderne Iran enn det ensidige bildet som så ofte serveres i vestlige medier. Taxi Teheran er en modig og kritisk film om ytringsfrihet, sensur og totalitære regimer som utspiller seg i skjæringspunktet mellom dokumentar og fiksjon, og som kaster nytt lys på en av verdenssamfunnets mest demoniserte nasjoner. Taxi Teheran har ordinær kinopremiere 16. oktober. Cinemateket i Bergen er glad for at vi får anledning til å vise filmen før dette i vår serie viet Jafar Panahi. Mannen fortjener all den støtten og oppmerksomhet han kan få. biff/red.

JA FAR PANA H I

TORSDAG 22. OKTOBER KL. 20.00 SØNDAG 25. OKTOBER KL. 18.00

ONSDAG 28. OKTOBER KL. 18.00 TORSDAG 29. OKTOBER KL. 20.00

Badonak-e sefid. Regi og klipp: Jafar Panahi. Iran 1995. Manus: Jafar Panahi, etter en historie av Abbas Kiarostami. Foto: Farzad Jowdar. Musikk: Mojtaba Mortazavi og Saeed Ahmadi. Medv.: Aida Mohammadkhani, Mohsen Kalifi, Fereshteh Sadr Orfai, Anna Bourkowska m.fl. Utleie: NFK. Persisk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 25 min.

Ayneh. Regi, manus og klipp: Jafar Panahi. Iran 1997. Foto: Farzad Jadat. Medv.: Mina Mohammad Khani, Kazem Mojdehi, Naser Omuni, Aida Mohammad Khani m.fl. Utleie: Tamasa, Paris. Farsi tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 1 t 35 min.

DEN HVITE BALLONGEN

SPEILET

Det er ikke lett å være liten

Mina gikk fra skolen

Den hvite ballongen er Jafar Panahis debut som spillefilmregissør. Filmens manus er halvveis kreditert Abbas Kiarostami, som under en kjøretur sammen med Panahi dikterte inn på bånd en idé han hadde til en kortfilm. Panahi ble grepet av ideen og skrev et spillefilmmanus ut av den som han fikk «godkjent» av Kiarostami. Resultatet ble Den hvite ballongen som Panahi kapret prisen for beste debutfilm med under Cannes-festivalen i 1995. Det er 21. mars, den første vårdagen og den dagen man feirer nyttår i Iran. Lille Razieh ønsker seg en spesiell gullfisk, og klarer med brorens hjelp å mase seg til penger fra sin mor for å kjøpe den. Lykkelig løper hun ut i Teherans travle gater mot dyrebutikken. Det er imidlertid mye spennende å oppleve når man er liten og man for første gang får gå alene gjennom storbyen. Vel fremme i butikken er pengeseddelen borte. Fortvilet og redd for sin mors reaksjon begynner Razieh å lete etter seddelen. I god neorealistisk tradisjon er det de tilsynelatende tilfeldige skildringene av Teheran og menneskene jenta støter på underveis som settes i fokus: omreisende slangetemmere, snille gamle damer, stressede skreddere og late hjelpegutter. Det er disse som overrasker, fascinerer, irriterer og rører oss, alt mens hjerteknuseren Razieh forsøker å få deres oppmerksomhet og hjelp i jakten på pengeseddelen. Den litt kjedelige affæren ender opp i en riktig sjarmerende perle av et eventyr! olep

Skoledagen er over, men ingen dukker opp for å følge Mina hjem. Med en gipset arm og skolevesken i den andre, kaster førsteklassingen seg alene ut i Teherans bråk, trafikk og kaos for å finne veien på egenhånd. For de som har fulgt Panahis karriere, så vil dette minne mistenkelig om hans debutfilm Den hvite ballongen (se egen omtale), der en liten jente blir sendt alene ut i Teherans gater med en pengeseddel for å kjøpe seg en gullfisk. Referansene blir ikke mindre av at Mina spilles av søsteren til jenten som hadde hovedrollen i Den hvite ballongen. Men Panahi hadde ikke vært Panahi om han ikke hadde noen overraskende plot-tvister å lur – plutselig skjer det en hendelse som sender ikke bare filmen, men også Mina i en helt annen retning enn planlagt. Speilet kan ved første øyekast nesten se ut som en dokumentar, men den leker med publikums idé om realisme og undersøker forholdet mellom filmskaper og film, skuespiller og rollefigur. Få regissører på denne planeten gjør den leken bedre enn Panahi, noe Speilet er et klart bevis på. cio/red./olep

Aldersgrense 9 år

JA FAR PANA H I

TIRSDAG 10. NOVEMBER KL. 20.30 ONSDAG 11. NOVEMBER KL. 18.00

TIRSDAG 24. NOVEMBER KL. 18.00 TORSDAG 26. NOVEMBER KL. 20.00

Dayereh. Regi og klipp: Jafar Panahi. Iran/Sveits/Italia 2000. Manus: Kambuzia Partovi. Foto: Bahram Badakshani. Medv.: Nargess Mamizadeh, Maryiam Palvin Almani, Mojgan Faramarzi, Elham Saboktakin, Monir Arab m.fl. Kopi: NFK. Persisk tale, norske undertekster. 35mm, farger. 1 t 30 min.

Offside. Regi, manus og klipp: Jafar Panahi. Iran 2005. Foto: Mahmoud Kalari og Rami Agami. Musikk: Yuval Barazani og Korosh Bozorgpour. Medv.: Sima Mobarakshai, Safar Samandar, Shayesteh Irani, Mohamad Kheirabadi, Aida Sadeghi, Golnaz Farmani, Mahnnaz Zabihi m.fl. Utleie: NFK. Persisk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 32 min.

SIRKELEN

OFFSIDE

All I’m asking, is for a little respect when I come home

Jenter på kamp

Til tross for lovende ultralydbilder har en persisk kvinne født et barn av feil kjønn. Feiringen av en ny sønn avlyses, og kvinnen er uønsket etter tabben. En annen kvinne er freidig nok til å prøve å reise alene på bussen. Én har blitt gravid i fengsel, og blir kastet ut av sine brødre når hun kommer hjem. Sirkelen viser kvinneskjebner i et knallhardt patriarkalsk samfunn. Med Abbas Kiarostami i spissen har Iran etablert seg som et av de mest spennende filmlandene i verden. Ayatollaene som styrer landet har et drøyt kvinnesyn, noe regissør Jafar Panahi liker å belyse med sine filmer. Sirkelen er klinkende klar i sin kritikk, og ved filmfestivalen i Venezia vant filmen Gulløven. Panahi har etablert seg som et av de store iranske filmnavnene. Hans kritiske holdning overfor styresmaktene i hjemlandet ga ham aldri særlig stor budsjetter å jobbe med, men siden han både produserte og klippet sine filmer med stødig hånd selv, fikk han mye ut av lite. Noen vil si at det å ha visse hindringer, det være seg ulike former for sensur eller økonomiske begrensninger, kan være med på å presse fram en type kreativitet som ikke er vanlig i likegyldige, sedate Norge. Det kan nevnes at til tross for Panahis dystre bilde av rammene iranske kvinner må operere under, så finnes det en rekke fremragende kvinnelige regissører i landet. bfk/red.

Fotballen er rund og kampen varer i 90 minutter; et par av fotballens udiskutable sannheter. I Iran finnes et tillegg; kvinner har ikke lov å komme inn på stadion. Ingen nedskrevet lov, bare de høye herrers oppfatning av hva som er til det beste for kvinnene. Offside utfordrer på humoristisk vis denne reguleringen. Seks kvinner bestemmer seg for å kle seg i mannsklær for å se VM-kvalifiseringskampen mellom Iran og Bahrain. Alle blir de stoppet og arrestert, og istedet for å få se kampen er de nødt til å få den fortalt av fangevokteren. De seks kvinnene lager rabalder over urettferdigheten de er utsatt for; de nekter å godta denne diskrimineringen. Vaktene på sin side sliter med å finne argumenter mot de rappkjeftede kvinnene, men i et samfunn styrt av menn har kvinnene uansett lite å stille opp med. Offside bruker enkle filmatiske virkemidler, og alle skuespillerne er amatører. På den måten får filmen et dokumentarisk preg, som gir den ekstra slagkraft i sin kritikk av Irans styresett og behandling av kvinner, en kritikk som nok har vært medvirkende til at Panahi nå har fått 20 års yrkesforbud mot å lage film. Filmen ble tildelt Sølvbjørnen under Berlin Filmfestival i 2005. red.

VOC.

BASSO

CELLO

CLAR.

DOUBLE BASS

FLUTE

HORN

OBOE

PERC

TROMB

TRUMPET

TUBA

Om ikke du kommer til Harmonien, kommer Harmonien til deg!

Lek og lær på mobilen

Se og lytt hvor som helst

Som første symfoniorkester har Bergen Filharmoniske Orkester spilt inn en Oiid. Last ned fra App Store eller Google Play og lek deg med Griegs I Dovregubbens hall. www.oiid.com

Strømming av konserter - helt gratis. www.digitaltkonserthus.no www.harmonien.no

WIM WENDERS

Det er pussig hvordan en regissør opptatt av kulturell hjemløshet, forvirring og schizofreni kunne finne veien inn til så mange unge sinn som Wenders gjorde på 1970- og 1980-tallet. Kanskje ikke så pussig likevel – et ordtak vil ha det til at det hjertet er fullt av, strømmer munnen over med. Omvendt appellerer muligens Wenders’ filmer fordi de strømmer over med det munnen har vanskelig for å formulere. Regissøren som i større grad enn de fleste forteller i bilder, er om ikke en messe, så et studium verd.

Oppvekst og flipperspill Wim Wenders kom til verden samtidig som Den andre verdenskrig tok farvel, og begynte allerede som liten gutt sin læretid i de bevegelige bilders verden. Faren hadde en hånddrevet filmfremviser, samt kopier av gamle Chaplin- og Keaton-filmer, og den unge Wim fikk også et 8mm-kamera til sin disposisjon – hans første opptak ble gjort gjennom barneromsvinduet og avslørte Wenders’ senere sans for dvelende bilder: Gutten lot det ubevegelige kameraet løpe til det var tomt for film. Sine åpenbare talenter til tross – den unge Wim kunne uten problemer gjort Andy Warhol rangen stridig – tenåringen så for seg en løpebane som prest. At han forlot disse tankebaner skyldtes ikke noen troskrise, men en stadig tiltagende – etterhvert altoverskyggende – interesse for flipperspill og rockemusikk. Flipperspill, eller ikke flipperspill, i 1965 begynte Wenders å studere medisin i Freiburg. Han forlot imidlertid studiene etter to år på grunn av de autoritære holdninger som gjennomstrømmet det medisinske miljøet. Deretter ble det en ettårig gjesteopptreden som filosofistudent, før Wenders fant å ville utvikle seg som maler. Han reiste til Paris for å studere ved Ecole des

Beaux Arts, men kom ikke inn og ble istedet lærling hos en kunstner som drev med abstrakte trykk. Ettermiddagene tilbragte han på Paris’ Cinémathèque hvor opptil tre-fire filmer ble konsumert pr. dag, i helgene enda noen flere. Ved siden av å fordype seg i westernfilmer, thrillere og det meste med et gangsterfilmlignende plot, hadde Wenders skjellsettende opplevelser i møtet med Warhol («åndsfrenden» fra barndommen) og Jean-Luc Godards film Made in USA (1967), som han så hele seks ganger samme dag. Da høyskolen for film og fjernsyn i München ble etablert, var Wenders ikke sen. Han søkte og ble tatt opp i skolens første kull. Studietid og skrivetid, 1967–70 Under sin studietid laget Wenders seks kortfilmer, alle mer eller mindre i tråd med en estetisk bevegelse kalt «The New Sensibility» som var fremherskende ved skolen. Bevegelsen kjennetegnes ved introspektive filmmakere som filmet forbigående fenomener i lange ikke-handlingsskapende tagninger. I tråd med denne filosofien er alle Wenders’ kortfilmer fra denne tiden ikke-narrative og eksperimentelle, samtidig som de klart røper opphavsmannens interesse og fascinasjon for amerikansk kultur.

Fascinasjonen for det amerikanske kom til uttrykk ikke bare i filmene, men også i filmkritikkene Wenders skrev, for blant andre Süddeutsche Zeitung. I tråd med hva Godard og de franske nouvelle vague-kritikerne hadde gjort ti år tidligere, fremhevet og geniforklarte Wenders filmer av regissører som John Ford, Alfred Hitchcock, Don Siegel, Samuel Fuller og Nicholas Ray. Disse regissørene utgjorde en slags farsfigurer for Wenders, ikke i psykologisk, men i kulturell forstand. Wenders, og hele hans generasjon, led under den amnesi som rådet i etterkrigs-Tyskland. Fortiden var tabu, og mangelen på kulturelle identifikasjonsobjekter påtrengende. De unge ble nærmest kastet i armene på amerikansk populærkultur, og de opplevde kastet som kjærkomment. I sin grenseløse kjærlighet til Cola-automater, jukeboxer og de amerikanske troppenes radiostasjon, overgikk Wenders de fleste. Han utmerket seg ved villet historieløshet, og undergikk en slags selvpåført kulturell nullstilling. Denne prosessen ga Wenders en sensitivitet uten hvilken hans filmer ikke ville blitt de samme. Når Wenders spiller på den manglende geografiske identitet i vår moderne verden ved å utviske skillet mellom byene New York, Hamburg og Paris, er det noe langt mer enn et morsomt billed41

spill fra hans side: Wenders antyder at alle byer er én, og videre at denne enhet er amerikansk. Filmene hans er derfor fulle av amerikaniserte billed-objekter, slike som ser likedan ut hvor han enn måtte finne dem på sine reiser: Pølseboder, T-bane stasjoner, motorveinett, fly mot horisonten, hotellroms-utsikter og så videre. Europeeren Wenders vet at europeiske, og særlig tyske bilder – bilder i videste forstand – har lidd et avgjørende nederlag. I dette nederlagets kjølvann er det høyst usikkert hva de «ikke-eksisterende» bildene skulle ha vist til; alt tankegods fra tiden før krigen er infisert. Krigen har lagt seg som en billedløs skjerm mellom nå og da. For om mulig å overkomme denne skjermen, dette gapet, denne riften, kunne ikke Wenders gjøre annet enn å lage filmer med amerikanske og amerikaniserte bilder som forsøksvis også kan 42

si noe genuint om det billed-stumme Tyskland som er hans hjemland. Wenders kan lignes med en som må lete i «blinde»; i et amerikanisert tussmørke. Ennå har ingen funnet bryteren. Også vi lever i en tilstand av kulturell hjemløshet, forvirring og schizofreni, hvor noen må hjelpe oss til å se etter bilder med mening. Wenders begynte denne letingen allerede med sine kortfilmer fra skoletiden. Av disse er det særlig grunn til å trekke frem Alabama, fordi den inneholder mye av det som senere skulle komme til å karakterisere Wenders’ langfilmer: En bare vagt antydet historie med et gangsterfilmlignende plot, lite dialog, lydspor med rockemusikk, mange kjørescener og en særpreget s/hv-fotografering rik på mørke silhuetter i sparsomt lyssatte scener.

Rockete sommer i kuldens, ensomhetens og depresjonens tegn Summer in the City er Wenders første film i «spillefilmlengde». Til tross for det, er filmen i Wenders’ øyne den siste av hans kortfilmer. Den kjennetegnes, som disse, ved Wenders’ åpenbare begeistring og fascinasjon for filmbildet som sådan; filmkameraets dvelende registrering av objekter. Senere skulle Wenders’ filmer bli strammere og gjøre mer bevisst bruk av redigeringsbordet. I sin tidlige periode var han imidlertid i sterk opposisjon til den stramhet som særlig fjernsynet var en eksponent for. Wenders mente at ved hele tiden å klippe mellom personer i en scene, øves det vold mot kontinuiteten; en kontinuitet Wenders var, og er, svært glad i. Sekvensene i Summer in the City består stort sett av lange tagninger, og det er i liten grad snakk om klipping innenfor hver sekvens. Et ekstremt eksempel er den flere minutter lange sekvensen med en bil som kjører inne i en tunnel. Wenders begrunnelse? – Så lang tid tok det å kjøre gjennom tunnelen. Under deler av sin studietid bodde Wenders i et kollektiv sammen med radikale aktivister, hvis sympatier lå hinsides det parlamentariske. Wenders delte ikke sine samboeres interesse for revolusjonen, likevel er det betegnende at den dokumentariske Polizeifilm, den eneste av hans kortfilmer fra skoletiden som ikke henter tittel og tema fra amerikansk populærkultur, omhandler München-politiets håndtering av studentdemonstrasjonene. Wenders’ samboere forlot etterhvert den politiske agitasjon til fordel for mer terrorist-pregede handlinger. Selv gjennomgikk Wenders en selvdestrukiv fase mer i overensstemmelse med innadvendtheten i «The New Sensibility»; en periode med stort inntak av narkotiske stoffer som endte med tvangsinnleggelse og sykehusopphold. Wenders’ stoffproblemer

skyldtes i hovedsak hans overveldende sjenanse og kommunikasjonsproblemer. Summer in the City ble aldri noen stor kassasuksess. Faktisk forble den selv i Tyskland så ukjent at Wenders til sitt neste filmprosjekt kunne søke om og motta midler til sin «debutfilm»; en filmatisering av Peter Handkes roman «Målmannens angst ved straffemerket». Boken omhandler den underlighet og forvirring som oppstår når navn driver klar av sine objekter. For eksempel står en målmann i et bestemt forhold til fotballer; målmannen er nødt til å ta ballen om ting skal fungere som de skal – hvilket de ikke gjør hos Handke/Wenders. Målmannens angst ved straffemerket (se egen omtale) har en mer strukturert handling enn Summer in the City, noe som ikke bør forlede noen til å forvente en ordinær spenningsfilm. Spenningen vi i filmens tidligere deler ledes til å tro skal komme, utløses aldri. Filmen motarbeider hele tiden de forventninger den selv er med på å bygge opp; den forvirrer ved å gå på tvers av tradisjonell narrasjon. Intermezzo Målmannens angst for straffemerket bragte Wenders nok anerkjennelse til at han fikk rikelig med penger til å lage en film beregnet på et bredere publikum. Basert på Nathaniel Hawthornes roman fra 1850, er Der Scharlachrote Buchstabe et historisk drama om et nybyggersamfunns frykt for usiviliserte krefter på indre og ytre plan. Filmen ble langt på vei en fiasko, men førte i det minste til at Wenders fant Yella Rottländer. Hans neste prosjekt, Alice i byene (1974), skulle komme til å utkrystallisere seg fra det inntrykk denne unge piken gjorde på ham. Der Scharlachrote Buchstabe er interessant fordi den legger så stor vekt på de kvinnelige karakterene.

Kvinnene er de positive, og representerer naturlighet og vitalitet, i skarp kontrast til det overgripende og hyklerske i en mannsdominert sivilisasjon. Wenders’ øvrige filmer, kanskje særlig de tidlige, er preget av et påfallende kvinnefravær. Et typisk wendersk tema er derfor mannens problem med å forholde seg til kvinner. Både Hans i Summer in the City, og Bloch i Målmannens angst ved straffemerket er fullstendig blottet for evnen til å oppnå kommunikasjon med kvinner. Enkelte har derfor villet se utslag av tvilsomme tilbøyeligheter når en Wenders-helt for første gang, i Alice i byene, oppnår en viss kontakt med det annet kjønn – og da i form av en ni år gammel pike. Alice i byene Med Alice i byene er Wenders tilbake i et mindre format hvor han selv skriver manuskriptet underveis, med de muligheter det gir for improvisasjon. Manuskriptet måtte forøvrig skrives på ny etter at Wenders hadde sett Bogdanovich’ Paper Moon (1973), som var merkverdig lik hans eget manus. Alice i byene er den første i en «Tysklands-trilogi» av road movies, med Falsche Bewegung (1975) og Kings of the road (se egen omtale) som de to øvrige. Med Alice i byene kan Wenders sies å ha nådd frem til sikker modenhet. Ved siden av å ha etablert endel wenderske temaer, har han nå funnet seg til rette i en stil som umiskjennelig er hans egen. Denne stilen har som sin hovedingrediens den billedglede og -fascinasjon som kunne gjøre de første Wenders-filmene noe langsommelige. Filmspråket er fortsatt langsomt, men tuktet med tilstrekkelige doser redigeringsvilje, er det fylt av bevegelse i og mellom forskjellige slags bilder og billedlag. Denne wenderske stil skaper en intimitet som gjør atmosfærebeskrivelsen i Alice i byene særdeles sterk.

Kings of the Road Kings of the Road er som de to foregående i «Tysklandstrilogien» en road movie i wendersk innpakning, og Wenders er ikke redd for å komplettere denne amerikanske genren med eldre, ikke-infiserte, europeiske symboler. Den inneholder også referanser til en annen amerikansk genre, westernfilmen, hvor det ikke er uvanlig å utdype vennskapet mellom to menn. Nå er imidlertid Kings of the Road langt mer enn et billedspill (jfr. ordspill) hvor det kastes underholdende meta-blikk på amerikansk-ættede filmgenrer. Først og fremst er filmen et alvorlig forsøk på å kaste et blikk på den lystopplevelse som er knyttet til å se film. Den er på mange måter en pessimistisk film, særlig på det nivå hvor filmen handler om kinosystemet og den tyske filmens stilling. En monolog om kinoens storhetstid utgjør filmens anslag. Som for å ramme filmen inn utgjøres også sluttakkorden av en monolog. Denne holdes av en småkino-eier som har sett seg nødt til å legge ned driften. Hennes eneste overlevelsesmulighet, som hun fant for nedverdigende, lå i pornofilmene som distribusjonsselskapene tilbød henne å vise. Hun valgte å stenge, men holder apparaturen ved like i påvente av bedre tider. Nå ligger det i Wenders’ vesen å være dobbelbunnet, og Wenders ville ikke være Wenders hvis han ikke samtidig sa seg selv imot. Begjæret, som nødvendigvis ligger til grunn også for opplevelsen av Wenders’ film, er i utgangspunktet uforenlig med den bevisste refleksjon. Kings of the Road er likevel en film som evner nettopp dette umulige; å bøye tilskuerblikket slik at det ikke lenger bare stirrer seg blind på det hvite lerretet. Det åpnes opp for å vende seg mot noe utenfor; mot livet – muligheten for forandring synes åpen, hvilket for Wenders er selve kjennetegnet på optimisme.

En amerikansk venn og et etterspill På Kings of the Road har Wenders ansvaret for manus, og som tidligere hvor han har hatt dette ansvaret, er filmen skutt på gammeldags myk monokrom. Wenders deler sin produksjon opp i A- og B-filmer, hvor de førstnevnte, basert på Wenders’ egne improviserte manus, er laget i s/hv. I tråd med en for Wenders karakteristisk pendelbevegelse, er hans neste film en B-film. Den amerikanske vennen (se egen omtale) er således mye tettere strukturert enn forgjengeren, og denne gang skutt på New Eastman Colour Filmstock, som gir påtrengende, nesten skrikende farger. Basert på Patricia Highsmith’s thrillerroman «Ripleys Game», skulle Wenders igjen, tross erfaringene fra Der Scharlachrote Buchstabe, forsøke seg på en «ordentlig» film, denne gang med mord, fluktscener og så videre. Wenders har helt klart villet understøtte det amerikanske litterære forelegget ved å la seg influere av amerikanere også på billedsiden. Wenders’ billedfascinasjon har ved siden av filmbildet alltid omfattet maleriet, og i Den amerikanske vennen er påvirkningen fra hyperrealistiske malere som Edward Hopper og Robert Cottingham klart merkbar. Filmen gjorde seg så bemerket i USA at Frances Ford Coppola i egenskap av produsent inviterte Wenders til å regissere Hammet (1982) i Hollywood. Viderverdighetene som oppstod under innspillingen av Hammet har Wenders gitt en fremstilling av i «filmdagboken» Tingenes tilstand (1982). Wenders’ produksjon frem til dette sett under ett, gjennomgår en utvikling i retning av mer tradisjonell narrasjon, og det er grunn til å spørre seg om Wenders’ begynnende hang til «film-dagbøker» henger sammen med denne gradvise dreining. Wenders kan i ikkenarrative «film-dagbøker» kompensere for narrativitetens stramhet, og få utløp for det mer selvbiografiske, 44

og gi uttrykk for sine personlige fascinasjoner. En av disse «film-dagbøkene», Nick’s Movie (1979), er en halvdokumentarisk hyllest til Nicholas Ray, en annerledes Hollywood-regissør – og en av Wenders’ amerikanske helter – som forøvrig spilte en rolle i Den amerikanske vennen. Wenders kom senere med en tilsvarende hyllest til sitt store regissør-forbilde Yasuhiro Ozu, i Tokyo-bilder (1983-85), hvor han også benytter anledningen til å legge frem en slags billed-estetikk. «Film-dagbøkene» ligger i forlengelsen av de tidligere omtalte A-filmene, men nå er det ikke lenger snakk om en pendelbevegelse mellom A- og B-filmer. Snarere dreier det seg om to adskilte arbeidsfelt, med «film-dagbøkene» som det ene, og de mer narrative filmene som det andre. Etter Den amerikanske vennens Coppola-etterspill er Wenders klar for innsats på sitt narrative arbeidsfelt. Et manuskript til begjær Paris, Texas (se egen omtale) har helt klart mange av de Wenderske signaturtrekk, samtidig som den i stor grad bærer manusforfatteren Sam Shepards preg. Shepard hadde på det tidspunkt hvor han tilbød seg å skrive manus til Wenders’ film, allerede markert seg som off-Broadway forfatter. Han hadde også tidligere vært involvert i flere filmer, i egenskap av manusforfatter såvel som skuespiller – som i The Right Stuff (1983). Som dramatiker har Shepard ofte blitt sammenlignet med Eugene O’Neill, og deler hans interesse for familierelasjoner av mer eller mindre konfliktfylt slag. Shepard sprenger imidlertid rammene for konvensjonell psykologisk realisme, ved å forholde seg ironisk til den. Ironien oppstår i et for Shepard karakteristisk vekselspill mellom farse og alvor, som settes i bevegelse ved hjelp av diverse vrakgods fra de amerikanske mytene.

Tilbake til Tyskland Lidenskapens vinger markerer Wenders’ tilbakekomst til sitt hjemland etter flere års opphold i USA. Filmen åpningssekvens er en slags hyllest til det som engang var Tysklands filmhovedstad. I engleperspektiv sveiper kamera over denne byens nettverk av kommunikasjonsårer, samtidig som det også dukker ned og registrerer menneskenes gjøren og laden. Som Walter Ruttmanns Berlin – en storbyssymfoni (1927) er også Lidenskapens vinger en hyllest til storbyen. Som så mange ganger tidligere har Wenders valgt å lage Lidenskapens vinger i s/hv – men ikke bare. Englenes tilværelse kan nok være englelik, men den er farveløs, med unntak av enkelte få ganger de virkelig føler det levende livet på pulsen – da flommer lerretet plutselig over av vakre forgjengelige farver. Wenders’ vil på denne måten hedre filmskapere som Alain Resnais og Andrej Tarkovskij, som også har benyttet farveinnslag i s/hv-filmer for å angi viktige skiftninger. Tankene går imidlertid først og fremst til Powell&Pressburgers A Matter of Life and Death (1946) hvor det himmelske, på samme måte som i Wenders’ film er s/hv, mens det jordbundne er i farver. Powell&Pressburger ville bruke dokumentarens s/hv på det himmelske for å rokke ved folks forestillinger om hva som er virkelig. Wenders er på mange måter ute i samme ærend; han vil rokke ved folks billedforestillinger. Ved siden av å være en filmatisk kommentar til filmmediet, er Lidenskapens vinger, som vanlig for Wenders’ vedkommende, en tyskers oppgjør med sin kultur og dens belastede fortid. Berlin er i så henseende en ideell skueplass for Wenders. Når man ser byen fra engleperspektiv blir man i særlig grad oppmerksom på det (datidige) faktum at byens sentrum, takket være muren mellom øst og vest, er blitt en utilgjengelig periferi. Dette blir et wendersk bilde på at Tysklands

fortid, dets amnesi, er et sentralt blindpunkt, forvist til en utilgjengelig periferi, midt i den kulturelle nåtid. I Lidenskapens vinger er det likevel en slags åpning til denne fortiden: Peter Falks skikkelse presenterer oss for en film i filmen. Falk er en tysk-amerikansk skuespiller og tidligere engel, som kommer til Berlin for å være med på en filminnspilling som forsøksvis skal fravriste nazitiden noen av dens hemmeligheter. Med dette lille innslaget av en fiksjon i fiksjonen leverer Wenders et lunt nidportrett av seg selv. Også han kommer til Berlin etter års fravær, og han jakter hele tiden på fortiden. Poenget er at akkurat som engelen ikke samtidig kan beholde «oversikten», og delta i det virkelige livet, kan heller ikke Wenders både ha en eksilets oversikt over sin fortid, og delta i den tyske nåtid, som til syvende og sist er hans eneste kulturelle hjemstavn. Ved et ironisk pek er Wenders nødt til å stige ned fra det punkt hans filmreise har ført ham frem til – en viss oversikt over de kulturelle tingenes tilstand. Wenders er nødt til å fortape seg i den nåtid, hvor fullstendig oversikt og innsikt ikke lenger er mulig. Ironien er imidlertid dobbel, og peker også i Wenders’ favør: Å leve i samtiden er likevel en åpning til fortiden, hvor fortiet og fortrengt denne enn måtte fortone seg. Det er den eneste åpning. Som Sokrates er Wenders en byenes mann Å reflektere over Wenders’ filmer, er som å bevege seg langs et Moebius’ bånd. Hvis en starter på «innsiden», vil en runde rundt det vridde båndet medføre at en ikke lenger er på innsiden, men på «utsiden». Ting er sin egen motsetning: Tenk bare på forholdet til Tyskland. Hele Wenders› produksjon er et stort nei til dette amnesi-rammede samfunnet. Og likevel er han utrettelig i bestrebelsene på å klargjøre sine forbindelser til dette landet.

Tenk på forholdet til USA. Ikke før har kinomørket senket seg over salen, før lerret fylles av amerikaniserte billed-objekter – som om de skulle være gjenstand for en ivrig adepts avgudsdyrkelse – de er alt som er igjen av en europeisk drøm som brast for lenge siden. Og likevel er Wenders ustoppelig i sin iver etter å, om mulig, kaste et gløtt bakenom det todimensjonale amerikaniserte billedstengsel. Tenk også på Wenders’ motsigelsesfylte forhold til forandring. På den ene side synes hans vandrer-helter å fortape seg i, en av Hermes beskyttet bevegelse, hvor de i sin selvtilstrekkelighet ikke lar binde av noe eller noen, hvor de ikke binder an til noe eller noen, men bare fortsetter og fortsetter – ut i det store intet. På den ane synes ikke Wenders å gjøre annet enn kontinuerlig å stanse disse mennene, avspore dem, pense dem inn på et mer reflekterende spor hvor de kan kommer til klarhet over sin utilstrekkelighet. Og likevel: Wenders’ prosjekt er helt entydig. I Alice i byene bemektiger Alice seg Philips polaroidkamera, som han har tatt så mange uartikulerte bilder med, og tar et bilde av ham: «Slik at du vet hvordan du ser ut.» Det er vår manglende kunnskap og kjennskap til oss selv Wenders er interessert i å gjøre noe med. Han kan ikke gi oss svarene, blant annet fordi han selv ingenting vet, men han kan hjelpe oss til å bli klar over denne vår manglende selvinnsikt. Den fortidige medisinerstudent følger i Sokrates’ fotspor, legger sitt virke til byene, og er en filmens jordmor. Enn så lenge må noen hjelpe oss til å se etter bilder med mening. Wenders sier selv at majoriteten av dagens filmer er «fortrengningsfilmer»; så til de grader fokusert på plot og handling at de faktisk ikke handler om noen ting. De er ren billedflom. Anti-mening. Hvis Wenders’ filmer kan slå kiler inn i denne billedflommen med sine billedskapte atmosfærebeskrivelser,

er det plass for dem i en virkelighet som er preget av kulturell hjemløshet, forvirring og schizofreni. Det er ikke enhver gitt å skjønne at flipperspill har sin soleklare eksistensrett. Tar man derimot Moebius-båndet i betraktning, stiller saken seg straks annerledes. Da blir det liksom mer forståelig at en flipperspillelsker kan begynne på en runde, og et stykke på veien hevde i fullt alvor: «I want to help people to see again. It’s ambitious. But I can try.» Arne Fredlund (redigert) Først publisert i Cinemateket i Bergens program for sommeren 1993

WIM WENDERS • SØNDAGSMATINÉ

WIM WENDERS

SØNDAG 1. NOVEMBER KL. 13.00 TIRSDAG 3. NOVEMBER KL. 20.30 ONSDAG 4. NOVEMBER KL. 18.00

TORSDAG 5. NOVEMBER KL. 20.00 SØNDAG 8. NOVEMBER KL. 18.00

Die Angst der Tormanns beim Elfmeter. Regi: Wim Wenders. Vest-Tyskland 1971. Manus: Wim Wenders og Peter Händke, basert på sistnevntes roman. Foto: Robby Müller. Musikk: Jürgen Knieper. Klipp: Peter Przygodda. Medv.: Arthur Brauss, Erika Pluhar, Kai Fischer, Libgart Schwarz m.fl. Utleie: Handmade films. Tysk tale, engelske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 43 min.

Der Himmel über Berlin. Regi og manus: Wim Wenders. Vest-Tyskland/Frankrike 1987. Foto: Henri Alekan. Musikk: Jürgen Knieper. Klipp: Peter Przygodda. Medv.: Bruno Ganz, Solveig Dommartin, Otto Sander, Curt Bois, Peter Falk, Nick Cave m.fl. Utleie: Handmade, London. Tysk tale, engelske undertekster. 35 mm, s/hv og farger, 2 t 8 min.

LIDENSKAPENS VINGER

MÅLMANNENS ANGST VED STRAFFEMERKET

Berlin sett fra oven

En målmanns evige dilemma

Lyden av en melankolsk cello følger fortekstene. De første bildene viser himmelen over Berlin, et øye, for så å fange inn byen slik en engel ser den, ovenfra og i sort/ hvitt. Et øyeblikk bæres celloens tema av en harpe. På gaten strever de voksne videre, men barna stanser opp. Fulle av undring kikker de opp mot toppen av Gednächtniskirche (Minnenes kirke), der de ser en engel som kikker ned på byen. Med Lidenskapens vinger brøt Wim Wenders med den konflikten som til da var styrende i det meste av hans filmskapning: å være tysk, men å vokse opp i en kultur hvor det var mer naturlig å identifisere seg med amerikansk kultur og rockemusikk. Wenders hadde tilbrakt mange år i USA, men vendte tilbake til Tyskland for å ta et oppgjør med sin egen kulturelle bakgrunn. Tilbake i Berlin følte han seg som en fremmed, som barnet som så verden med åpne og forundrete øyne. Det var da han bestemte seg for å lage en film om himmelen over Berlin. Det er ikke tilfeldig at han begynner med bilder av Gednächtniskirche, kirken som en gang var et monument over Berlin som kulturell hovedstad. I 1987 en utbombet ruin i det kapitalistiske Vest-Berlin – et minnesmerke over et folks tapte uskyld. Sårene lå der åpne og blottstilte, en mur gikk tvers igjennom byen og denne kirkeruinen til dennes ære. Wenders ønsket å lage et portrett av 1980-tallets Berlin, et portrett som ikke var mulig å tegne uten å forholde seg til byens sår. Dermed måtte dette også bli en film om byens historie. olep/red.

Hovedpersonen Josef Bloch er en østerriksk målmann. Filmen åpner med bilder fra en fotballkamp hvor Bloch befinner seg bak målet mens han tar på seg sine keeperhansker. Han går frem foran mål, og vips; han står som paralysert mens ballen triller forbi ham og i mål. Målmannens angst ved straffemerket motarbeider hele tiden de forventninger den selv er med på å bygge opp. Filmens point of view er Blochs subjektivitet, mens det mer vanlige er å fortelle i tredjeperson. Fordelen med å legge fortellefunksjonen til en utenforstående tredjeperson, ligger i friheten til å konsentrere seg om fortellingens vesentlige hendelser – uavhengig av hvem som opplever dem – mens de uvesentlige forbigås i stillhet. Målmannens angst ved straffemerket inneholder derimot en rekke hendelser, en slags personlige digresjoner, som ikke bringer handlingen videre. Målmannens angst ved straffemerket var Wenders’ gjennombruddsfilm. Den inneholder mange av de temaene som har kjennetegnet hans senere filmproduksjon. Wenders tar også her reisen som et fortellerelement, og vi merker også hans fascinasjon for amerikansk populærkultur og for kommunikasjonsobjekter i seg selv. Filmatisering av romanen er i høy grad basert på en personlig tolkning. Wenders har omskapt Händkes oppbrutte, abstrakte og melankolske personskildring til et sammenhengende stemningsbilde, godt hjulpet av fotografen Robby Müllers mesterlige bilder. red./trondheim fk/olep

WIM WENDERS

WIM WENDERS • CINEMATE K ENE I NORGE

TIRSDAG 10. NOVEMBER KL. 18.00 ONSDAG 11. NOVEBMER KL. 20.00

TORSDAG 19. NOVEMBER KL. 18.00 TIRSDAG 24. NOVEMBER KL. 20.00

Der Amerikanische Freund. Regi og manus: Wim Wenders, etter en roman av Patricia Highsmith. Vest-Tyskland 1977. Foto: Robby Müller. Musikk: Jürgen Knieper. Klipp: Peter Przygodda. Medv.: Bruno Ganz, Dennis Hopper, Gérard Blain, Liza Kreuzer, Nicholas Ray, Samuel Fuller m.fl. Utleie: egen kopi. Tysk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 3 min.

Im lauf der Zeit. Regi og manus: Wim Wenders. Vest Tyskland 1976. Foto: Robby Müller, Martin Schäfer. Musikk: Axel Linstädt, Improved Sound Ltd. Klipp: Peter Przygodda. Medv.: Rüdiger Vogler, Hans Zischler, Lisa Kreuzer, Rudolf Schündler m.fl. Tysk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 2 t 45 min.

DEN AMERIKANSKE VENNEN

KINGS OF THE ROAD

Den tilfeldige leiemorderen

Kinoreparatørens road movie

Jonathan lever et stillferdig liv i Hamburg sammen med kone og barn.På en kunstauksjon kommer den amerikanske kunstforfalskeren Ripley til å overhøre en samtale hvor det fremgår at Jonathan lider av en uhelbredelig blodsykdom, og antagelig ikke har lenge igjen å leve. En dag blir Ripley bedt om å finne en leiemorder for å rydde et uønsket element av veien. Han oppsøker Jonathan, som han halvt lokker, halvt truer til å begå mordet. Dennis Hopper er nærmest sjarmerende i rollen som den småkyniske Ripley. Som det sømmer seg for en Wenders-helt lider han av identitetsproblemer. Jonathan, i Bruno Ganz’ skikkelse, faller på sin side merkelig raskt, og med en slags selvsikker ro, inn i den nye rollen som kaldblodig leiemorder. Den amerikanske vennen formidler et påtrengende ubehag ved vår kultur. Wenders har gitt uttrykk for at bare mennesker som ikke helt hører hjemme noe sted, kan være i besittelse av en kritisk våkenhet, noe som for ham er nødvendig i vår tid. Omvendt synes den som har fast bopel å være sunket hen i en sløvhet som gjør denne til en fremmed for seg selv. Utspent mellom hjemløshet og utferdstrang er Ripley og Jonathan på jakt etter identitet i en fremmedgjort verden. For å formidle den riktige atmosfære av utilpasshet, valgte Wenders å gjøre opptakene til Den amerikanske vennen på en filmtype med potensiale for å gjengi neon-grelle fargetoner. Under Wenders’ faste og dyktige fotograf Robby Müller, har bildene fått kvaliteter som minner om den hyperrealistiske retningen innenfor amerikansk maleri. olep/red.

Kings of the Road starter med en folkevogn i stor fart langs en landevei, klipt opp mot en bobilsjåførs morgentoalett ved elven Elbe. Snart ser vi folkevognen og dens sjåfør Robert suse rett ut i elva, til bobilsjåføren Brunos måpende blikk. F orundret ser han den bare halvt seriøse selvmordskandidaten klatre opp fra det våte elementet, og vet ikke annen råd enn å tilby stakkaren å sitte på. To Wenders-helter er dermed introdusert. Sammen kan de starte sin felles ferd gjennom et Tyskland som ingen av dem har bedt om å bli født i. Bruno er omreisende kinomaskin reparatør, Robert er nyskilt språkforsker. De har et felles problem. De vet ikke helt hvordan de skal fikse dette med damer. Blant annet. Kings of the Road er siste del av en road-movie trilogi som også omfatter Summer in the City (1979)og Alice i byene (1974). Den springer som så mange av Wenders’ filmer ut fra et subkulturelt perspektiv og skildrer mennesker i en randsone av den virkeligheten som samfunnet har definert som gjeldende. Jakt på identitet, tapte illusjoner og manglende evne til kommunikasjon er tema som veves sammen i en ramme preget av en ytre enkelhet. Wenders sine karakterer er på vei fra by til by, fra tilstand til tilstand, men selve reisen er like mye målet som det å komme fram. Kings of the Road viser oss humanisten, humoristen og melankolikeren Wenders på sitt aller beste. yngve sæther/cio/red. 47

WIM WENDERS • SØNDAGSMATINÉ

WIM WENDERS

ONSDAG 18. NOVEMBER KL. 18.00 SØNDAG 22. NOVEMBER KL. 13.00 ONSDAG 25. NOVEMBER KL. 20.30

TIRSDAG 8. DESEMBER KL. 18.00 ONSDAG 9. DESEMBER KL. 20.30 Bis ans Ende der Welt. Regi: Wim Wenders. Tyskland/Frankrike/Australia/ USA 1991. Manus: Wim Wenders og Peter Carey. Foto: Robby Müller. Musikk: Graeme Revell, Lou Reed, U2, Nick Cave, R.E.M. m.fl. Klipp: Peter Przygodda. Medv.: Solveig Dommartin, William Hurt, Sam Neill, Jeanne Moreau, Max von Sydow, Rüdiger Vogler m.fl. Utleie: NB. Engelsk, fransk, Italiensk, japansk og tysk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 2 t 38 min.

Paris, Texas. Regi: Wim Wenders. Vest-Tyskland/Frankrike 1984. Manus: Sam Shepard. Foto: Robby Müller. Musikk: Ry Cooder. Klipp: Peter Przygodda. Medv.: Harry Dean Stanton, Dean Stockwell, Nastassia Kinski m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 26 min.

PARIS, TEXAS

TIL VERDENS ENDE

Gullpalmevinneren fra Cannes 1984

Ut på tur

Paris, Texas åpner med en panorering over et ørkenlandskap. Gjennom dette landskapet vandrer en skikkelse i skitten, loslitt dress, med blikket stivt festet mot et punkt i horisonten. Utmattet etter en lang marsj og uten evne til å kommunisere, blir den ensomme vandreren lagt inn på et sykehus. Det viser seg at mannen heter Travis og har vært savnet i fire år, og har i lang tid vært regnet som død. Hans familie henter ham hjem igjen, men under hele turen er han taus og innbitt. Etter hvert nærmer han seg imidlertid slektningene med gester og kroppspråk, og begynner å snakke ettersom tilliten bygges opp. Paris, Texas bærer klart mange av regissør Wenders’ trekk, samtidig som den i stor grad har manusforfatter Sam Shepards særpreg. Hans verk er ofte sentrert omkring familierelasjoner av mer eller mindre konfliktfylt slag. I Wenders’ tidligere filmer hadde familien, og særlig farsfiguren, stort sett glimret med sitt fravær. Også hovedpersonens forhold til kvinner er mer nyansert her enn i Wenders’ tidligere produksjoner. Travis oppsøker Jane, sin store kjærlighet og moren til sønnen Hunter. Hun arbeider som et slags peepshow-ludder, og Travis får anvist et lite rom til «møtet». Han kan snakke med henne gjennom en telefon mens han ser på henne, men grunnet enveis speil kan ikke hun se ham. Til tross for disse kalde og fremmedgjorte omgivelsene, er denne 35 minutter lange scenen fra samtalebordellet en av filmhistoriens mest intense skildringer av menneskelige relasjoner. olep/red.

Wim Wenders tar oss i Til verdens ende med på den ultimate road-movien. Det er eventyr, det er tegneserie, det er science fiction. Men det er alvor også. Wenders reiser spørsmålet: Hva skjer når vi beveger oss utenfor grensene for det vi kan forstå og fatte? Når vi eksperimenterer med deler av underbevisstheten som er helt grunnleggende for vår identitet? For Wenders virker det avgjørende spørsmålet å være om vi fremdeles er i stand til å skape våre egne bilder, i en framtid der tilværelsen fortoner seg som et kjempelerret. Claire Torneur drar på en kosmo-politisk odyssé jorden rundt sammen med den merkelige Sam Farber, og ender til slutt opp i Australias ørken med et apparat som lar blinde se, og som kan registrere drømmer. Wenders reiser spørsmål om hvem som i siste instans er blinde, og hvem som er seende. Til verdens ende er en film som flørter med forskjellige genre, før den ender opp ved sitt egentlige mål. Det kan virke som om Wenders etter den mer seriøst eksistensielle Lidenskapens vinger (se egen omtale) har hatt behov for å bevege seg i retning en film der karakterer og plot heller mot det eventyrlige, uhøytidelig karikerte og tegneserieaktige. En film der personene handler mer etter tilfeldige impulser enn følelsesmessig forklarlige årsaker. Men det som starter opp som en romantisk kjærlighetshistorie og fortsetter som en pastisjaktig kriminalfortelling, ender til slutt opp som en sterk bevissthetens, minnets «road movie». cinemateket i trondheim/red./olep

WIM WENDERS

TORSDAG 10. DESEMBER KL. 21.15 TIRSDAG 15. DESEMBER KL. 18.00

ONSDAG 16. DESEMBER KL. 20.30 TORSDAG 17. DESEMBER KL. 18.00 SØNDAG 20. DESEMBER KL. 20.30

Buena Vista Social Club. Regi og manus: Wim Wenders. Tyskland/Cuba/USA/Storbritannia/ Frankrike 1999. Foto: Jörg Widmer. Musikk: Buena Vista Social Club. Klipp: Brian Johnson. Medv.: Compay Segundo, Eliades Ochoa, Ry Cooder, Ibrahim Ferrer, Rubén Gonzáles m.fl. Utleie: NFK. 35 mm, farger, 1 t 41 min.

The End of Violence. Regi: Wim Wenders. Tyskland/Frankrike/ USA 1997. Manus: Nicholas Klein. Foto: Pascal Rabaud. Musikk: Ry Cooder. Medv.: Bill Pullman, Andie MacDowell, Gabriel Byrne, Udo Kier m.fl. Utleige: NB. Engelsk tale, norske undertekstar. 35 mm, fargar, 2 t 2 min.

THE END OF VIOLENCE

BUENA VISTA SOCIAL CLUB

LA-filmprodusent fanga i eigen dramaturgi

«Betre medisin mot mørketida finst ikkje» – Dag og Tid

Det moderne Los Angeles er vevd saman av filmindustri, dataekspertar, latinamerikanske immigrantar og politi. Dette utgjer ramma for Wim Wenders «detektivhistorie» The End of Violence. Mike Max, spela av Bill Pullmann, er ein filmprodusent som konsentrerer seg om valdsfilmar – nett no er «The Seeds of Violence» under innspeling. Udo Kier spelar regissør. Max blir kidnappa av to menn, noko som tilfeldigvis blir fanga opp av eit overvakningskamera. Politiet finn etter kvart lika av dei to kidnapparane, men ingen filmprodusent. Filmproduksjonsjobben hans blir teke over av Paige, kona til Max. Ho sjekkar e-posten og finn ei datafil med klassifisert informasjon. Dette blir etterkvart kopla saman med kidnappinga. The End of Violence er ein film om kva som hender når det normale tilværet sakte går i oppløysing. Dette ser vi igjen i fleire av Wenders sine filmar, med Kings of the Road og Paris, Texas (sjå eigne omtaler) som eksempel. Karakterane hans blir teke ut av det rutinemessige livet og plassert i kontrasterte situasjonar, slik Mike Max blir det då han midt i ei telefonsamtale blir kidnappa. The End of Violence var den første filmen til Wim Wenders etter samarbeidet med Michelangelo Antonioni på Bortenfor skyene (1995) og filmen har noko antonionisk over seg med romlege relasjonar mellom mennesker og objekt. Resultatet er ein film der streng narrativitet og karaktermønster kjem i bakgrunnen. red.

Ry Cooder spiller slide-gitar på høyt nivå. All ære til ham for det, men i vår sammenheng er han mannen som ga legendene i Cubas musikkliv deres velfortjente plass på verdensscenen. For noen år siden reiste han til Cuba for å spille inn en plate med sine inspiratorer. Platens verdenssuksess gjorde navn som Compay Segundo og Ibrahim Ferrer til allemannseie. Når Cooder så vendte tilbake for å gjøre enda en innspilling med disse musikerne, fulgte regissør Wim Wenders og hans filmteam med på lasset. Buena Vista Social Club introduserer oss for disse gjenfødte eldre gjennom høyst fotogene essays i voice-over, intervjuer, og selvsagt, musikken deres – både under studio-opptakene og på konserter. Det er musikken, som tragisk nok nesten var glemt, som er den egentlige stjernen i filmen. Når salsa-rytmene kommer dundrende ut av det store bandet på scenen i Amsterdam, må du ikke bare trampe takten med foten, man føler også trang til å takke for at man fikk oppleve denne fantastiske musikken og bandet før de forsvinner for godt. Wim Wenders og Ry Cooder har kjent hverandre i mange år, og Cooder har laget musikk til flere av Wenders filmer, bl.a. Paris, Texas (se egen omtale). Buena Vista Social Club var en fantastisk suksesshistorie på norske kinoer – blant annet gikk den sammenhengende på Oslo Kinomatografer i over et år. Til slutt hadde over femti tusen publikummere latt seg sjarmerer rundt omkring i de norske kinosalene. red./olep 49

JAPANSK MELODRAMA Tragisk kjĂŚrlighet i japansk film

De siste ukene før jul byr vi i samarbeid med Cinemateket i Oslo, Universitetet i Oslo og med støtte fra Japans ambassade i Norge på en fantastisk serie med japanske filmer signert mestere som blant andre Kenji Mizoguchi, Yasujirō Ozu, Keisuke Kinoshita og Nagisa Ōshima. Alle kopiene er flydd inn fra Japan for anledningen. Benytt denne sjansen til å se noe av det beste som har blitt laget i japansk film.

She was Like a Wild Chrysanthemum

elt fra starten av har den japanske filmindustrien vært nesten fullstendig delt når det gjelder produksjon, distribusjon og konsum. Her var filmen mer påvirket av utøvende kunstarter som teater enn visuelle kunstarter, som fotografiet. Fra teateret arvet man tradisjonen med å skille mellom «historiske stykker», oftest plassert i det tidlige feudal-samfunnet, og «moderne stykker», plassert etter Meiji-revolusjonen og utviklingen mot et vestlig, moderne samfunn. Slik ble japansk film delt i to tydelige retninger, også geografisk. I Kyoto, Japans gamle hovedstad og arnested for den tradisjonelle kulturen, produserte studioene «samuraifilm» for et overveiende mannlig publikum, mens man i den moderne hovedstaden Tokyo produserte filmer i en moderne setting for et hovedsakelig feminint publikum. Denne serien som handler om tragisk kjærlighet i japansk film har to målsetninger. På den ene siden vil den forsøke å gi et lite overblikk over japansk filmhistorie, om enn begrenset til etterkrigstiden og de kanoniserte regissørene. På den andre siden håper vi å berede grunnen for en retrospektiv på «den fjerde store japanske regissør» – Mikio Naruse (1905–1969) – som er planlagt for neste år. Naruses samlede filmografi har blitt beskrevet som «filmer om kvinner og elendighet», mens denne serien vil vise et

utvalg av tidlige etterkrigsklassikere innen sjangeren melodrama, og noen mer moderne forsøk av en yngre generasjon filmskapere på å løfte temaet «tragiske kjærlighet» ut over grensene for klassisk melodrama. I Vesten blir som regel japansk film og temaet tragisk kjærlighet forbundet med filmene til Kenji Mizoguchi. Rainer Werner Fassbinder, tysk films enfant terrible, er berømt for sitatet «Alt jeg vet om kvinner har jeg lært av Mizoguchi». Det er tvilsomt om alle føler seg hjemme i Mizoguchis typiske beskrivelse av kvinner som ofrer seg for mennene de elsker, men det blir utsøkt melodrama av slikt. Vi tar et lite skritt tilbake til tiden før krigen, slik at vi kan vise den nyrestaurerte The Story of the Late Chrysanthemums’ (se egen omtale), av mange regnet som hans beste film. De andre to av «Japans tre store regissører», Yasujirō Ozu og Akira Kurosawa, utmerker seg med det faktum at de ikke interesserte seg for romantisk kjærlighet i det hele tatt. Unntatt noen sjangerfilmer i sin tidlige karriere, var Ozus fokus alltid på familien. Likevel, på linje med hans berømte siste ord «Til slutt er våre liv ingenting annet enn middelmådige melodrama», henter vi frem hans blikk på den tragiske kjærligheten mellom far og sønn i Floating Weeds (se egen omtale), som var en ny versjon i farger av hans egen stumfilm fra 1934. 51

Kurosawa og Naruse var lenge de to store regissørene hos Tōhō, men de kunne knapt ha vært mer forskjellige. Der Kurosawa gjorde tydelige mannlige filmer, ofte om mannlig konkurranse – ingen kvinnelig skuespiller vokste frem under ham – ble Naruses filmer drevet frem av skuespillerinner og han rettet sine filmer mot et kvinnelig publikum. Naruse er særlig kjent for sine mange samarbeid med stjerneskuespillerinnen Hideko Takamine, og det kan ikke være tvil om at han brakte frem det beste i henne. Men ting kunne ha vært annerledes hadde ikke kjærlighetsaffæren mellom den unge Kurosawa og Takamine blitt forkludret og hun hadde blitt Kurosawas stjerne. Også inkludert i denne serien er Wild Geese (se egen omtale), et høydepunkt i karrieren til mesteren på litterær adaptasjon, Shirō Toyoda, som i skarp kontrast til Naruse viste Takamine i all hennes skjønnhet. Produksjonsselskapet Shōchiku var likevel den virkelig store produsenten av kvinnefilm, og vi hedrer dem ved å vise Keisuke Kinoshitas She Was Like a Wild Chrysanthemum (se egen omtale), et arketypisk stykke nostalgisk melodrama. Yasujirō Ozu hadde en spesiell status hos Shōchiku og lagde stoisk hvert år et nytt familiedrama for sin egen generasjon, uten å bry seg om noe annet publikum. Studioet derimot var desperate etter å nå et yngre publikum, da utbredelsen av det nye tv-mediet 52

stjal store deler av kjernepublikumet – husmødrene. De endret det klassiske studiosystemet og lot de yngre assisterende regissørene slippe til i genren ungdomsfilm. Dette førte til fenomenet «Shōchiku Nouvelle Vague», sannsynligvis verdens eneste nye filmbølge som fant sted innenfor et studiosystem. Ironisk nok innenfor et studio regnet for å være Japans mest konservative. De unge, akademisk utdannede og politisk motiverte regissørene, brakte opprøret fra gatene inn i studioene, og i tema, stil og innhold fjernet de seg langt fra den satte og underkastende Ōfuna-stilen som hersket der. Kjærligheten var fortsatt et tema, tydeligere og mer voldsom, men like tragisk, som vi kan se i Nagisa Ōshimas gjennombruddsfilm Cruel Story of Youth (se egen omtale). Shōchikus Nouvelle Vague var like kortlevd som den var energisk og innen et år var bølgen over og Ōshima ute. Hans kollega Yoshishige Yoshida, valgte derimot å bli hos Shōchiku og vendte tilbake til den klassiske oppskriften, men med sin egen vri. Dette førte til et av høydepunktene innen etterkrigstidens melodrama, nemlig The Affair at Akitsu (1963). En intens og tragisk kjærlighetshistorie innrammet av Yoshidas magiske bilder. Denne filmen var også kulminasjonen av samarbeidet mellom Yoshida og hans stjerne, kone og muse Mariko Okada, som også hadde hatt en av de ledende rollene i Naruses viktige Floating Clouds (1954). Yoshida var

nok meget klar over denne forløperen, men gjorde sin helt egne strenge variant ved kun å fokusere på de få gangene protagonistene møttes over en 20-årsperiode. I japansk films kriseår på 1970- og 1980-tallet, og gjennom den langsomme rekonvalesensen på 1990tallet og fremover, var kjærligheten fortsatt tragisk, men også i økende grad grusom. Nagisa Ōshimas velkjente Sansenes rike (1976) tar en grafisk og kjødelig versjon av tragisk kjærlighet til et blodig klimaks. Også regissører i den såkalte new-new-wave, som Kōhei Oguri og Hirokazu Kore-eda gir oss et tragisk og trist bilde på kjærligheten. Oguri er kjent for å takle svært tragiske og emosjonelle tema på en lavmælt måte, og i Sting of Death (se egen omtale) får ekteskapelig kjærlighet sine utfordringer når ektemannens utroskap gir kona mentale problemer. I sin debut og internasjonale gjennombrudd Maboroshi (1995) zoomer Kore-eda inn på en ennå mer problematisk ekteskapelig situasjon, når en kvinne må takle sin ektemanns selvmord. Likevel, og i skarp kontrast til tidligere tragiske kjærlighetshistorier, tenderer protagonistene her til å overleve. Rikere på erfaring og delvis forløst, og kanskje til og med klare for mer tragisk kjærlighet. Dick Stegewerns, Universitetet i Oslo Deler av denne filmserien vil også bli vist ved Cinematekene i Trondheim, samt på Eye i Amsterdam

JA PANS K ME LODRAMA

TIRSDAG 17. NOVEMBER KL. 18.00

TORSDAG 19. NOVEMBER KL. 21.15

Ukigusa [Røtter i vinden]. Regi: Yasujiro Ozu. Japan 1959. Manus: Yasujiro Ozu og Kogo Noda. Foto: Kazuo Miyagawa. Musikk: Takanobu Saito. Medv.: Ganjiro Nakamura, Haruko Sugimura, Machiko Kyo, Ayako Wakao m.fl. Utleie: Japan Film Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 59 min.

Nogiku no gotoki kimi nariki. Regi: Keisuke Kinoshita. Japan 1955. Manus: Keisuke Kinoshita, etter Sachio Itos roman. Foto: Hiroshi Kusuda. Musikk: Chûji Kinoshita. Klipp: Yoshi Sugihara. Medv.: Chishû Ryû, Haruko Sugimura, Noriko Arita, Shinji Tanaka m.fl. Utleie: Japan Film Foundation. Japansk tale, engelsk undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 35 min.

FLOATING WEEDS

SHE WAS LIKE A WILD CHRYSANTHEMUM

Vakkert og estetisk – i fargerik cinemascope

Japans vakreste film

En omreisende kabuki-trupp ankommer en avsidesliggende landsby på en liten øy hvor de skal avholde en forestilling. Det er mange år siden sist de var i byen, og truppens aldrende mannlige stjerne, Komajuro, er spesielt spent. Han har nemlig en sønn, Kiyochi, med en av landsbyens kvinner, som han ikke har sett på mange år. Siden de to ikke har sett hverandre så ofte opp gjennom guttens oppvekst, tror han at Komajuro er onkelen hans. Besøket denne gangen blir imidlertid mer komplisert. Truppens kvinnelige stjerne, Sumiko, er også Komajuros elskerinne. Komajuro forteller henne om gutten, og gir henne streng beskjed om ikke å røpe sannheten. Hun blir imidlertid sjalu, og overtaler en av ensemblets yngre skuespillerinner til å forføre gutten. Floating Weeds er kanskje Ozus vakreste film. Det er en av hans ytterst få fargefilmer, og den er også hans første forsøk i cinemascope-format. Men Ozu ville ikke vært Ozu om han ikke hadde insistert på sin høyst personlige bruk av scopeformatet. Han opponerte igjen mot de etablerte konvensjonene. I rak motsetning til samtidens scope-filmer, som brukte det brede formatet til storslagne oversiktsbilder, reduserte klipperytmen i forhold til normalformatet og dermed opererte med lange tagninger, benyttet Ozu mange nærbilder og relativt raske klipp. olep

She was Like a Wild Chrysanthemum av den noe mindre kjente japanske regissøren Keisuke Kinoshita er av mange utropt til den vakreste og mest poetiske japanske filmen noensinne. Om den er det er selvfølgelig litt avhengig av øyet som ser, men filmen er i alle fall en sterk utfordrer til mer kjente verk av Yasujiro Ozu og Kenji Mizoguchi. Hvert bilde er et lite kunstverk i poetisk klarhet og skjønnhet, og fotograf Hiroshi Kusuda fikk da også flere internasjonale utmerkelser for sin innsats bak kamera. Vi møter den eldre Masao på vei i en robåt oppover en elv på vei til barndomshjemmet sitt. Underveis prater han med mannen bak årene, og forteller om sine minner fra et langt liv. Mest forteller han om sin første kjærlighet, den forbudte romansen mellom ham og hans kusine da de begge var tenåringer omkring seksti år tidligere, under Meiji-tiden, da japan var midt i en omveltning fra feudalsamfunn til den moderne tid. Tilbakeblikkene er filmet med en oval maskering på kamera, som gir assosiasjoner til stumfilm, noe som styrker den nostalgiske stemningen i Masaos minner. cio/red./olep

JA PANS K ME LODRAMA

SØNDAG 29. NOVEMBER KL. 20.30

TIRSDAG 1. DESEMBER KL. 18.00 TORSDAG 3. DESEMBER KL. 20.15

Zangiku monogatari. Regi: Kenji Mizogushi. Japan 1939. Manus: Matsutarô Kawaguschi og Yoshikata Yoda, etter en roman av Shôfû Muramatsu. Foto: Yozô Fuji og Shigeto Miki. Musikk: Shirô Fukai. Klipp: Koshi Kawahigashi. Medv.: Shôtarô Hanayagi, Kôkichi Takada, Gonjurô Kawarazaki, Kakuko Mori, Yoku Umemura m.fl. Utleie: Japan Film Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 2 t 22 min.

Gan. Regi: Shiro Toyoda. Japan 1953. Manus: Masahige Narusawa, etter en roman av Ogai Mori. Foto: Mitsuo Miura. Musikk: Ikuma Dan. Klipp: Masanori Tsujii. Medv.: Hideko Takamine, Hiroshi Akutagawa, Jûkichi Uno, Eijirô Tôno m.fl. Utleie: Japan Film Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 44 min.

WILD GEESE

THE STORY OF THE LAST CHRYSANTHEMUMS

En kvinnes plass

Kjærlighetsorg kabuki-style

Regissør Shiro Toyoda gjorde rundt 50 filmer i varierende sjangre, men Wild Geese må regnes som et av de store høydepunktene hans. Denne historien, med stjernen Hideko Takamine i hovedrollen som Otama, har en tilbakeholden intensitet og lyrisk kvalitet kun en som behersker sitt fag til det ytterste kan frembringe. Historien er satt til Meiji-tiden, som går fra siste halvdel av 1800-tallet og litt ut på 1900-tallet. Det var i denne perioden Japan forlot feudalsamfunnet og gikk inn i den moderne tidsalder, samtidig som landet fikk en gryende borgerklasse. Otama blir elskerinnen til en rik pengeutlåner uten å være klar over hans intensjoner. Når hun så oppdager at han aldri hadde noen plan om å gifte seg med henne er det for sent, hennes far har lånt penger av ham. Toyoda sa en gang i et intervju at «The Japanese woman is forced to play a role all her life. But there is only three roles to play – the daughter, the mother and the wife. And they pass the role from one to the other. From an early age she learn to mask their true feelings and distort what she do not feel». Det er denne forutbestemte kvinnenes skjebne Toyoda adresserer med Wild Geese. cio/red.

The Story of the Last Chrysanthemums er en vakker, tragisk kjærlighetshistorie satt til 1800-tallet, i miljøet rundt det tradisjonsrike japanske kabuki-teateret. Mizoguchi forteller ved hjelp av vakkert komponerte, lange tagninger, hvor kameraet hele tiden holdes på en viss avstand fra handlingen. Dette, i tillegg til den sterke, følelsesmessige historien om kvinnelig oppofrelse, gjør dette til en essensiell Mizoguchi-film. Denne storslåtte, majestiske og dypt rørende filmen handler om sønnen til en stor kabuki-skuespiller, Shoko, som også drømmer om å bli skuespiller. Han mottar mye smiger og skryt fra familien, men det er bare tjenestepiken, Toku, som tør å fortelle ham at han egentlig er ganske talentløs. Hun oppfordrer ham ikke til å gi opp, i stedet ber hun ham jobbe hardere for å bli bedre. Shoko faller umiddelbart for den ærlige og oppriktige Toku, men familien misbilliger at sønnen omgås en ussel tjenestepike. Et år senere møtes de igjen i Osaka. Shoku går nå i lære hos en stor skuespiller, uten å gjøre særlig fremgang. Men Toku oppfordrer ham til å fortsette, og snart får han et ordentlig gjennombrudd. «Bristling with passion, Mizoguchi’s film is a true find: a heartbreaker to end them all....Justifies its position as the peak of Mizoguchi’s filmmaking.» (TimeOut). «Sublime.» (LA Times). cio

JA PANS K ME LODRAMA

JA PANS ME LODRAMA

SØNDAG 6. DESEMBER KL. 18.00 TIRSDAG 8. DESEMBER KL. 21.00

SØNDAG 13. DESEMBER KL. 18.00

Shi No Toge. Regi: Kohei Oguri. Japan 1990. Manus: Kohei Oguri, etter en roman av Toshio Shimao. Foto: Shôhei Andô. Musikk: Toshio Hosokawa. Klipp: Nobuo Ogawa. Medv.: Keiko Matsuzaka, Ittoku Kishibe, Midori Kiuchi, Miyoku Nakamura m.fl. Utleie: Japan Film Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 1 t 55 min.

Seishun zankoku monogatari. Regi og manus: Nagisa Ōshima. Japan 1960. Foto: Takashi Kawamata. Musikk: Riichirô Manabe. Klipp: Keiichi Uraoka. Medv.: Miyuki Kuwano, Yûsuke Kawazu, Yoshiko Kuga, Fumio Watanabe, Shinji Tanaka m.fl. Utleie: Japan Film Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 1 t 36 min.

CRUEL STORY OF YOUTH

STING OF DEATH

Naken ungdom

Kan livet gå videre?

Cruel Story of Youth var bare Nagisa Ōshimas andre film som regissør og ble mot alle odds en stor hit i Japan. Stikk i strid med det etablerte, hierarkiske systemet som gjaldt i de japanske filmstudioene, fikk unge Ōshima muligheten til å debutere som regissør lenge før hans ansiennitet skulle tilsi. Årsaken var at Shochiku – det tradisjonsrike studioet han jobbet for – så hvilken suksess de konkurrerende studioene Nikkatsu og Daiei hadde med sine filmer rettet mot et ungt og opprørsk publikum. Ved å la Ōshima slippe til, fikk de ikke bare en som forstod hva ungdommen ville ha (opprør, sex og vold), men også en som kunne si noe om hvorfor foreldregenerasjonen hadde sviktet, og om det politiske bakteppet som engasjerer og avstumper. De fikk også en regissør som ønsket å eksperimentere med det filmatiske formspråket når han skulle overføre disse ideene til det store lerrettet. Disse eksperimentene gjorde raskt at det konservative Shochiku fikk nok. Etter Ōshima sin neste film Night and Fog in Japan (1960) sendte de ham på dør. Det hindret imidlertid ikke Ōshima fra å etablere seg som en av japans mest innflytelsesrike filmskapere de neste årene. Cruel Story of Youth er en god tittel som antyder hvordan en grusom verden skaper en aggressiv generasjon, like intense som grusomme i sitt følelsesliv. cio/red.

Filmen åpner i et halvmørkt rom, med to personer som kneler på hver sin tatami har en samtale, som virker underlig anstreng. Langsomt – bokstavelig talt – går det opp for oss at dette er to mennesker låst i en stillingskrig hvor innsatsen er selve kjærligheten. Kan svik som utroskap overvinnes? Hvor gunstig er det om alle fortidens små detaljer bringes frem i lyset, analyseres og vurderes på ny? Sting of Death er – til tross for at tittelen kanskje kan gi andre assosiasjoner – en film som bygger sitt univers med tålmod. Kamera er knapt i bevegelse de to timene filmen varer, noe som intensiverer den ubehagelige, spente stemningen som naturlig nok preger ekteskapet etter at mannen innrømmer sin utroskap. Sjelden har vel de psykologiske følgende av utroskap i et ekteskap blitt så presis analysert som i her. For hva er egentlig vanskeligst å takle? Den nagende mistanken om din mann er utro, eller vissheten om at han faktisk har vært det? Og hvordan skal livet gå videre, ikke minst med hensyn til barna? Kohei Oguri er ikke den som lager film for ofte, kun fem filmer er det blitt siden 1981, men til gjengjeld er hver enkelt en prisvinnende perle. cio/red./olep

JöRG BUTTGEREIT – SYK ELLER SYKDOMMENS DIAGNOSTIKER?

Den tyske filmregissøren Jörg Buttgereit har provosert mange og utfordret sensurmyndigheter over hele verden med sine begåelser på det store lerret. Han beskriver og gir innblikk i gjerninger og tilstander mange helst ikke vil vite noe om. Likevel kan filmene hans ikke uten videre avfeies som senpubertale provokasjoner, selv om mange av dem er amatørmessige og teknisk ubehjelpelige.

örg Buttgereit er mannen som har æren for om ikke å igangsette, så ihvertfall å sette fart på debatten om filmsensur i Norge på 1990-tallet. I oktober 1992 forsøkte Filmklubben Himmel og Helvete i Oslo å vise hans filmer Nekromantik og Der Todes King (se egne omtaler) med regissøren selv tilstede. Begivenheten hadde imidlertid blitt anmeldt til politiet, da man mente at filmene muligens kunne stride mot straffelovens paragraf 211. Filmene ble beslaglagt før visningen. Himmel og Helvete ble ilagt en bot på 10 000 kroner, noe filmklubben nektet å vedta, og politiet tok ut tiltale. I november 1995 møttes partene i Oslo byrett. Retten konkluderte med at Der Todes King ikke er lovstridig, men at Nekromantik rammes av paragraf 211, som forbyr pornografiske og utuktige skildringer. Filmklubben ble likevel frifunnet fordi en filmklubbvisning ikke er å anse som offentlig. Denne saken har altså vist at filmklubber og cinematek har muligheten til å vise filmer som i andre visningssammenhenger ville bli ansett som straffbare. Med andre ord har Buttgereit en stor del av æren for at det finnes arenaer i Norge i dag som er fullstendig beskyttet av ytringsfriheten hva filmmediet angår. Hvem er så denne mannen som lager filmer om forrykte seriemordere, mennesker som har sex med lik, spikring i penis og halshugging og selvmord som foretas under orgasmen? Han ser ut som alle svigermødres drøm og er elskverdigheten selv. Og nei, han er ikke nekrofil. Han hevder selv at han føler seg ganske normal, til og med litt for normal. Nå skal det ikke her gjøres noe forsøk på psykologiske forklaringer av hans perverse filmvisjoner, men overraskende nok kan Buttgereits landsmann Goethe komme oss til unnsetning. Hans tese om at bare den perverse fantasi kan redde oss, kan stå som et credo for Buttgereit. I så fall er denne filmskaperen en av de sunneste av oss alle, og

slett ikke noen syk og forstumpet sjel. At han fokuserer på den perverse siden av den menneskelige natur og den intense volden vi er i stand til å utføre, må ses på som ærlig nysgjerrighet. Jörg Buttgereit begynte tidlig på 1980-tallet å leke med sin fars Super 8-kamera. Han lagde skrekkfilmaktige kortfilmer der han filmet alt fra superhelter og gummimonstre til sin feite fars bilringer. I 1987 gikk han over til 16mm-formatet og tok modig fatt på det som skulle bli hans første langfilm: Nekromantik. Han hadde nylig avslått et tilbud om å lage en TV-film, fordi han ikke visste hvordan han skulle konstruere en lineær historie. Det bekreftes da også i de tidlige filmene hans. Nekromantik vakte sterke reaksjoner; fra avsky og fordømmelse til John Waters som var fra seg av begeistring. Med sin neste film ønsket han å komme seg unna splatterstemplet. Der Todes King er da heller ingen splatterfilm, men Buttgereits sterke interesse for døden er tilstede i fullt monn. Filmen er oppdelt i syv perioder og skildrer syv liv og syv selvmord. Buttgereit tok utgangspunkt i virkelige historier som hadde blitt publisert i aviser, og kan derfor med en viss rett hevde at filmen ikke er kunst som imiterer livet, men som viser det. Der Todes King ble overraskende godt mottatt. Den britiske forfatteren Ramsey Campbell omtalte filmen som «the first post-modernist horror film», og det velrenommerte amerikanske filmtidsskriftet Cineaste sammenlignet den med Jean-Luc Godards Weekend (1967). Med Nekromantik 2 (1992) var han tilbake der han startet. Selv om filmen kan ses på som en nyinnspilling av hans første film, nekter han selv for det. Han erkjenner likheter, men den siste er laget fra en kvinnes synsvinkel, og resultatet er derfor et helt annet, hevder han. Etter at filmen hadde gått for fulle hus i 14 57

J Ö RG BU TTGEREIT

dager, stormet politiet kinoen, beslagla filmen og arresterte Buttgereit og hans produsent. Til slutt ble de dømt til aldri mer å vise filmen innenfor Tysklands grenser, samt til å ødelegge filmens negativer. Nekromantik 2 ble av den tyske høyesterett karakterisert som «voldsforherligelse og uten kunstnerisk verdi». Hans neste film Schramm (1993) vitnet om en langt modnere filmskaper. Her mestrer han teknikken bedre enn før, og også innholdsmessig nærmer han seg en tematikk som flere mennesker vil kunne tolerere å se fremstilt på film: massemorderen, den postmoderne tids martyr; mennesket som ikke klarer å takle utfordringene fra et urbanisert og datafiksert samfunn. Buttgereit har også hatt oppdrag for andre. I 1988 jobbet han på Michael Brynnstrups film Jesus – der Film, en unik produksjon der et dusin tyske filmskapere filmatiserte ulike episoder fra Bibelen. Samtidig regisserte han en musikkvideo med et hardrock-band. En video der spinkle rockere står nakne i grelle omgivelser og lirer av seg rocke-klisjeer. Den ble aldri vist på riksdekkende TV, men har siden fått kultstatus. Buttgereit har også arbeidet i andre filmer som ansvarlig for spesialeffekter, eksempelvis var han gjerningsmannen bak penisavkuttingseffektene i den tyske folkekomedien Skrekkens kondom (1996). Selv er han litt misfornøyd med at de fleste penisavkuttingsscenene hans ble klippet bort. En fornøyelig og annerledes film ble det likevel. Buttgereit har høye artistiske mål for sine filmer. Om ikke håndverket alltid strekker til, er ambisjonene tilstede i fullt monn. Filmene er ikke bare gørr, splatter og ultravold, de er ment som uttrykk for den menneskelige tilstanden, vår mangelfulle og utilstrekkelige kommunikasjon. Når karakterene i Nekromantik og Nekromantik 2 søker selskap med de døde, er det fordi de har mistet håpet om kontakt med de levende. Buttgereits forkjærlighet for døden er selvsagt en måte å protestere på, men hans filmer fremsetter også en uortodoks teori: hvorfor leve eller elske, når det eneste vi med sikkerhet sitter igjen med er døden? Det er til Buttgereits ære at han får oss til å gå i vår sjel; til å se oss selv i speilet og reflektere over vår situasjon og våre liv. Med forskrekkelse vil vi kanskje stille oss spørsmålet: Er vi døde? Ole J. Husveg (redigert) Artikkelen sto første gang på trykk i Bergen Filmklubbs programkatalog høsten 1999. 58

SØNDAG 15. NOVEMBER KL. 19.30

AKADEMIET CINEMATEKET: JÖRG BUTTGEREIT Samtale mellom Jörg Buttgereit og Atle Boysen. Varighet ca. 45 min. Billettpris kr. 30/50 (medlemmer/ikke-medlemmer).

20 år siden Himmel & Helvete I 1993 annonserte filmklubben Himmel og Helvete på Rockefeller i Oslo at de skulle vise filmene Nekromantik og Der Todes King. Siden både tematikken og effektbruken i filmene er ekstrem, la de opp til en debatt omkring visningen. Også regissør Jörg Buttgereit var til stede for å delta i denne debatten, samt at han skulle holde en innledning og være til stede etter visningene for å svare på spørsmål fra publikum. Visningene ble imidlertid aldri noe av. Politiet aksjonerte mot filmklubben, og beslagla begge filmene. Lederen i filmklubben, Atle Boysen, fikk forelagt en bot på 10.000 kroner for brudd på pornografiloven, noe han ikke vedtok. Saken kom opp i Oslo byrett i 1995, der han og klubben ble frifunnet. I den ganske så selvmotsigende dommen kan man blant annet lese at Der Todes King ikke ble funnet lovstridig, mens Nekromantik isolert sett bryter med straffelovens §211 («pornoparagrafen»), men arrangementets art gjorde det lovlig. Filmen ble altså funnet ulovlig, men visningsformen lovlig.

Jörg Buttgereit besøkte Bergen film klubb med blant annet Nekromantik høsten 1999. I samarbeid med Blekkmetal besøker han denne gangen Cinemateket USF. Vi har også invitert Atle Boysen, som foruten sin høyst relevante fortid som mannen som på vegne av ytringsfriheten forsvarte filmene vi viser denne kvelden i det norske rettsystemet, også er filmviter med en spesiell interesse for skrekk-, kult- og horrorfilm. Han har – for å løst sitere VG – brukt «vesentlige deler av de siste 35 år til å se monstre, oppfinnsomme drap, tortur, seksualisert vold, villskap, hektolitervis med blod, bøttevis av slim, vanvittig skrekk, blytung frykt og annen filmatisk fandenskap». Få med deg samtalen mellom to herrer med lang erfaring, bunnsolid kunnskap og sterke meninger om sjangeren. Rett og slett et must for alle med litt over middels interesse for tematikken. olep

J Ö RG BU TTGEREIT • REGISSØR B ESØ K

SØNDAG 15. NOVEMBER KL. 18.00

SØNDAG 15. NOVEMBER KL. 20.30

Nekromantik. Regi: Jörg Buttgereit. Vest-Tyskland 1987. Manus: Jörg Buttgereit og Franz Rodenkirchen. Foto: Uwe Bohrer. Musikk: Herman Kopp og Daktari Lorenz. Klipp: Jörg Buttgereit og Manfred Jelinski. Medv.: Daktari Lorenz, Beatrice M, Jörg Buttgereit m.fl. Utleie: Jörg Buttgereit. Tysk tale, engelske undertekster. Digital kopi, farger, 1 t 11 min.

Der Todes King. Regi: Jörg Buttgereit. Tyskland 1990. Manus: Jörg Buttgereit og Franz Rodenkirchen. Foto: Manfred Jelinski. Musikk: Herman Kopp, Daktari Lorenz, John Boy Walton. Klipp: Jörg Buttgereit, Manfred Jelinski og Franz Reodenkirchen. Medv.: Hermann Kopp, Heinrich Ebber, Michael Krause, EvaMarie Kurz, Angelika Hoch, Nicholas Petche m.fl. Utleie: Jörg Buttgereit. Tysk tale, engelske undertekster. Digital kopi, farger, 1 t 20 min.

NEKROMANTIK

DER TODES KING

En gutt, en pike og et råttent lik

Om å ta sitt liv

Nekromantik er en av verdens mest beryktede og utskjelte filmer. Tematikken er tabu i alle kulturer, likevel gjør ikke tittelen noe forsøk på å skjule hva filmen handler om. Buttgereits første verk er en umiskjennelig lavbudsjettsfilm; den er primitiv og røff, ukomplett og ikke spesielt vellaget – og scenene med nekrofili er heslig og direkte. En kan selvsagt avfeie Buttgereit som en meget syk og degenerert mann når han lager slike filmer, men det vil være for lettvint. Han benytter seg av et velkjent grep – overdrivelsen. Med dette som prinsipp, forsøker han å si noe om, og utforske, både sin egen og vår frykt for døden, og den avskyen vi føler overfor den døde kropp. Rob jobber i et firma som har spesialisert seg på å fjerne restene av mennesker som er blitt drept i trafikken. Som så mange andre tar også Rob jobben med seg hjem. Her har han en hemmelig samling av hermetiserte menneskelige organer og kroppsdeler. Forestillingen om død og oppløsning tenner ham seksuelt, en lidenskap som deles av samboeren Betty. Når han en kveld kommer trekkende hjem med et helt lik, er de begge i ekstase. Liket med sitt larvebefengte kjøtt blir tatt med i sengen hvor de har sex med det. Det er forholdet mellom Rob og Betty som er det sentrale i Nekromantik, et forhold som er knyttet sammen av begges nekrofili. Betty forlater Rob når han mister jobben og får problemer med å skaffe flere lik, og han faller dypere og dypere ned i galskapen og desperasjonen når han innser sitt behov for en stadig økende seksuell spenning. olep/red.

Handlingen i Der Todes King strekker seg over en hel uke. Et kjedebrev synes å sirkulere. Hver av mottakerne av brevet begår selvmord, noen i voldelige former, andre mer i det stille. Hva ligger bak? Er det brevet som utløser disse makabre hendelsene, eller er det bare et varsel? Kanskje er det et overnaturlig vesen som holder i trådene, og som bestemmer når et menneskets tid er over – en slags konge over døden? Der Todes King er i likhet med Jörg Buttgereits siste film German Angst (2015) strukturert som en episodefilm. Den består av sju fortellinger, en lagt til hver ukedag. Historiene er løst sammenfallende, men som deler den samme grunnleggende tematikken – eller mer konkret; de viser ulike måter å begå selvmord på. Mellom episodene klippes vi tilbake til et råtnende lik – et bilde som i sitt bisarre uttrykk forsøker å sy de ulike episodene sammen. Også i Der Todes King er Buttgereits sterke interesse for døden tilstede i fullt monn. Han tok utgangspunkt i virkelige historier som hadde blitt publisert i aviser, og kan derfor med en viss rett hevde at filmen ikke er kunst som imiterer livet, men som viser det. I likhet med Nekromantik er Der Todes King absolutt ikke en film for alle. Det krever litt mentale forberedelser fra tilskueren før man setter seg inn i salen for å se en slik film, men likefullt; er man forberedt på hva som venter er det unektelig en kinoopplevelse man ikke kan stille seg likegyldig til. red./olep

Aldersgrense 18 år

MOTHER TONGUE

En visuell reise på innsiden av arv, kvinnespørsmål og krig Utstilling på Stiftelsen 3,14 fra 13. november til 10. januar, 2016

Kuratorene Malin Barth og Brynjar Bjerkem har invitert seks tyrkiske videokunstnere til gruppe utstillingen «Mother Tongue». De er representanter for det yrende spennende tyrkiske mediekunstmiljøet som har vært under markant utvikling de seneste tjue årene. Kunstnerne er alle motivert av dagens politiske situasjon i Tyrkia, hvor ytringsfriheten og kvinners bevegelsesfrihet er under sterkt press. I et sideprogram til utstillingen viser Cinemateket USF i samarbeid med 3,14 og Transnational Arts Production (TrAP) to filmer laget av to kvinnelige tyrkiske filmskapere.

yrkia er et land som slites mellom ulike interessesyn. Det er preget av maktkamp på flere fronter, og er inne i sitt tolvte år under Recep Erdoğans styre. Under hans og partiet AKPs regime har Tyrkia sett en økende konservatisme i retning religiøse verdier, og en tiltagene vilje til maktbruk mot demonstranter og kritiske røster. Man opplever en hardhendt rettsforfølgelse av kritiske journalister, akademikere, kunstnere og litterære forleggere. Bilder av politistyrkenes voldsomhet under demonstrasjonene på Taksim-plassen og i Gezi-parken i 2013 har gått verden rundt. Den tyrkiske brytningen mellom et konservativt autoritært tradisjonssamfunn på den ene siden og moderne bysamfunn med lange akademiske og kunstneriske tradisjoner på den andre, slutter aldri å fascinere. Mange tyrkiske kunstnere arbeider med mediekunst, og en stor andel av disse er kvinner. Mediekunst er ofte tett på den politiske hverdagen, og den politiske og humanitære situasjonen vi nå opplever i Tyrkia har nødvendigvis satt spor i samtidskunsten.

Film har som kunstform et fortrinn å lett kunne struktureres ut fra en planlagt hensikt, som medium for umiddelbar kommunikasjon. De seks arbeidene presentert på 3,14 bruker forskjellige virkemidler, fra Selda Asals konseptuelle installasjon, CANANs animasjonsnarrativ, til Nezaket Ekicis bruk av video som dokumentasjon på en performance, Çağdaş Kahrimans dokumentariske observasjon og Işıl Eğrikavuks lek med den samme dokumentaristiske fremstillingsformen. Savas Boyraz tar i sitt arbeid i bruk en tredelt videoinstallasjon med tre stedsbaserte posisjoner for politisk kommunikasjon. De bruker alle video som et sentralt medium i kunsten sin, og arbeider samtidig innenfor en videre ramme av sosial aktivisme. Slik blir vi minnet på verdien av det kreativt frie kunstmiljøet. Utstillingen er produsert av Stiftelsen 3,14 og Transnational Arts Production (TrAP). Malin Barth (3,14) & Brynjar Bjerkem (TrAP)

MOT H ER TONG U E

SØNDAG 22. NOVEMBER KL. 18.00

SØNDAG 22. NOVEMBER KL. 20.00

Gözetleme kulesi. Regi og manus: Pelin Esmer. Tyrkia/Frankrike/Tyskland 2012. Foto: Özgür Eken. Medv.: Olgun Simsek, Nilay Erdonmez, Laçin Ceylan, Menderes Samancilar, Riza Akin m.fl. Utleie: Visit Films, New York. Tyrkisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 36 min.

Araf. Regi og manus: Yeşim Ustaoğlu. Tyrkia/Frankrike/Tyskland 2012. Foto: Michael Hammon. Musikk: Mark Mader. Klipp: Naim Kanat, Mathilde Muyard, Svetolik Zajc. Medv.: Neslihan Atagül, Baris Hacihan, Özcan Deniz, Nihal Yalcin, Yasemin Çonka, Ilgaz Kocatürk m.fl. Utleie: The Match Factory, Tyskland. Tyrkisk tale, engelske undertekster. DCP, farger. 2 t 4 min.

WATCHTOWER

ARAF – SOMEWHERE IN BETWEEN

En tyrkisk kvinneskjebne

Livet ved motorveien

Nihat lever et stille, ensomt og tilbaktrukket liv som skogvokter i et branntårn langt ute i en skog. Han har valgt dette livet etter en hendelse en gang i fortiden han ikke kan tilgi sin egen rolle i. En dag vil skjebnen at han møter et annet menneske i en desperat livskrise. Han blir tilfeldigvis vitne til at den unge kvinnen Seher prøver å kvitte seg med sitt nyfødte barn. Hverken Nihat eller Seher ønsker en inngripen i sin egen private fortvilelse, men omstendighetene vil det annerledes. Selv om Watchtower gir oss to sterke karakterportretter, er det i vår sammenheng Sehers fortelling som blir mest interessant. Den setter fokus på den urett mange tyrkiske kvinner opplever også i dagens Tyrkia. Landet er fortsatt preget av konservative, patriarkalske familieforhold der det er mannen som bestemmer – et system som til alt overmål blir opprettholdt like mye av de plikttyngende kvinnene selv. Tyrkia har et sterkt og spennende nasjonalt kinofilmmiljø, som internasjonalt har høstet mange utmerkelser. Dessverre er det også i Tyrkia en for liten kvinneandel blant regissørene, men Pelin Esmer er definitivt en regissør man skal merke seg. Hun har studert antropologi ved Boğaziçi-universitetet i Istanbul, og har også gjort flere dokumentarfilmer. Watchtower er hennes andre og foreløpig siste spillefilm. brynjar bjerkem (redigert)

Araf – Somewhere in Between beskriver en mellomtilstand, mellom grå virkelighet og drømmen om det andre. To unge mennesker, Zehra og Olgun, har skiftarbeid på en landsens veikafé, men drømmer begge om å komme fri, å kunne flykte fra kjedsomheten og ut i den videre verden. Drømmene får inspirasjon fra enkle konkurranseprogram på fjernsyn, hvor folk tilsynelatende vinner lykke gjennom pengepremier. Så brytes monotonien, når lastebilsjåføren Mahur på sin stille og voksne måte invaderer livene deres, ved å gjøre kur til Zehra. Araf – Somewhere in Between kan leses som en oppvekstfilm, et portrett av unge mennesker omgitt av en tyngende hverdagsrealisme Ken Loach verdig – og med en bittersøt slutt hvor fjernsynet til slutt får en rolle i livet deres. Her vandrer det ubehagelige og det estetiske hånd-i-hånd, gjennom Michael Hammons vakre foto, tett på både landskap og menneskene i denne fortellingen. Yeşim Ustaoğlu er å regne som Tyrkias fremste kvinnelige filmregissør. Hennes tidligere filmer Journey to the Sun (1999), Waiting for the Clouds (2003) og Pandora’s box (2008) har som Araf – Somewhere in Between fått god internasjonal mottakelse, inkludert en rekke priser. Araf – Somewhere in Between er hennes femte spillefilm. brynjar bjerkem

STUMFILMKONSERT GISLE MARTENS MEYER (UGRESS) | HÄXAN (1922)

Häxan – okkultronisk utforskning av episk doku-drama Hekser, hysteri og hykleri. Krokryggede gamle hekser koker ondsinnede kjærligetsmiksturer, mens geistlige gamle griser finner utløp for makthungrig seksualitet gjennom undertrykkelse av uskyldige. Den dansk-svenske dokuhorror filmen Häxan fra 1922 sparker i alle retninger, over alle kosteskaft og med alle visuelle virkemidler. Grav røveri, Blokksberg, utspekulert tortur, svarte messer, mystisisme og putrende kjeler i grafisk spennvidde fra surrealistisk Hieronymus Bosch til dunkel tysk ekspresjonisme. Häxan har som hekser flest hatt et langt og flokete liv, med flere ny-premierer og versjoner. Blant annet ble det utgitt en kortere versjon i de glade 1960-årene med narrasjon av William S. Burroughs over et fengende jazz-score. Om komposisjonen Nå har Gisle Martens Meyer – alias Ugress – komponert helt ny musikk 62

til filmen. Musikken består delvis av konkrete, komponerte partier og temaer, som musikerne kan utvikle og improvisere rundt om de føler for det. Samtidig består også komposisjonen av lyd, signaler og tema hentet ut i fra «løse luften» under visning, ved hjelp av både moderne og vintage radio- og telekommunikasjonsutstyr. Signalene dette utstyret plukker opp i rommet prosesseres både analogt og digitalt til musikalsk innhold – en teknologisk spirituell søking i usynlige sfærer på jakt etter mønstre og mening. Signalene i rommet påvirkes av visningen i seg selv, av bygget, av publikum og for eksempel mobiltelefoner i salen. Slik vil lydsporet til Häxan bli unikt for hver visning. Den komponerte musikken og arbeidsmetoden tar konseptuelt og lydmessig utgangspunkt i både heksekunst – magiske krefter hentet ut fra usynlige kilder – og Häxan sin egen samtid, med 1920-tallets lekne og popkulturelle fascinasjon for okkultisme og esoterisme. Ved starten av informasjons-

alderen fantes det en voldsom nysgjerrighet til utforskning av okkulte fenomener, apparater, mekanismer og effekter. Om komponisten/musikerne Dette vil bli den tredje – og siste – filmen i Gisle Martens Meyer’s stumfilmtrilogi «Fantastiske Kvinner». Han har tidligere komponert og fremført musikk til Carl Th. Dreyers Jeanne D Arc (1928) og russiske Aelita – Queen Of Mars (1926) – alle Cinemateket i Bergens bestillingsverk og vist som urpremierer på Cinemateket USF. Martens Meyer er en norsk artist og komponist som arbeider med musikk og lyd til film, dans, teater og ny media. Han har de siste årene etablert seg som en ettertraktet komponist på samtidsscenen rundt i Europa, der han har arbeidet med flere anerkjente koreo grafer. I 2015 har han her hjemme vært aktuell med bestillingsverk for både Festspillene i Bergen og BIT20 Ensemble, samt komponert musikken til den kommende ungdomssatsningen til NRK, Oppdrag Nansen.

Foto: caroline Pelletti

For tredje gang har Gisle Martens Meyer (Ugress) spesialkomponert musikk til en stumfilm etter bestilling fra Cinemateket i Bergen – alle gangene har han tatt for seg filmer med sterke kvinnelige hovedkarakterer: Carl Th. Dreyers Jeanne d’Arc (1927) i 2003, Aelita – Queen of Mars (1926) i 2012. Nå er det Benjamin Christensens Häxan fra 1922 som har blitt tonesatt.

I 2011 gjorde han musikken til dokumentaren Pushwagner – musikk som både ga ham en Amanda-nominasjon og som ble nominert til nordiske Harpa Award for beste filmmusikk. Han har også komponert musikk til NRK Super-seriene Kometkameratene og Barnas Supershow, og gjort musikk for Nasjonalballetten, Carte Blanche og Rikskonsertene. Sony har hentet ham inn med flere oppdrag for serien Little Big Planet. Med seg på denne konserten har han Thomas T. Dahl, en av Norges mest allsidige og kritiker-roste gitarister. Han er kjent fra Skydive Trio, BMX, Mats Eilertsen, og Voksne Herrers Orkester, og har tidligere spilt med bl.a. Ephemera, Krøyt og Odd Børretzen. Gisle Martens Meyer/red.

Konserten er støttet av Det norske komponistfond

ST U M F I L M MED L EVENDE M U SI K K

Häxan. Regi og manus: Benjamin Christensen. Sverige 1922. Foto: Johan Ankerstjerne. Musikk: Gisle Martens Meyer. Klipp: Edla Hansen. Medv.: Maren Pedersen, Clara Pontoppidan, Elith Pio, Oscar Stribolt, John Andersen, Benjamin Christensen, Astrid Holm m.fl. Utleie: SFI. Stum med svenske mellomtekster og engelske undertekster. Vises med spesialkomponert musikk av Gisle Martens Meyer. 35mm, s/hv, 1 t 44 min.

HÄXAN Mockumentary om heksekunstens historie Benjamin Christensens Häxan er en av de mest kuriøse klassikerne som ble født i stumfilm-perioden – en storslagen, skandinavisk samproduksjon med heksemesser, tortur og blasfemi. Selv etter snart 95 år er dette en sterk opplevelse, og med sine Bosch-aktige tablåer brøt Häxan de fleste grenser da den ble sluppet. Så mange grenser at den ble forbudt i en rekke land, Norge selvsagt inkludert. Filmen bygger på heksesynet som boken «Malleus Maleficorum» fra 1487, også kalt «Heksehammeren,

formidler. Den er et av historiens mest beryktede og fryktede dokumenter, som ga startskuddet til en årehundrelang forfølgelse av nær sagt alle som den kristne kirke ønsket å erklære som motstandere. Boken gir også en veiledning i hvordan man skal forhøre hekser, og det er disse vi ser beskrevet i filmen. Christensen selv beskrev boken som den mest grusomme i menneskehetens historie. Häxan starter som en dokumentar om hekseriets

SØNDAG 29. NOVEMBER KL. 18.00

Forhøyet billettpris. Kr. 180/220, medlemmer/ ikke-medlemmer. Billetter kan reserveres ved å sende en mail til post@cinemateket-usf.no. Reserverte billetter må hentes i billettsalget senest 15 min før forestilling.

historie, og går videre i dramatiserte episoder omkring temaet frem til nåtiden anno 1920. Vi besøker den spanske inkvisisjonen, ser fantasier av hekser på vei til Blokksberg, og oppdager at gårsdagens hekser er nåtidens mentalpasienter. Den danske regissøren dukker opp som selveste Satan under en svart messe, som ender med at heksene kysser Djevelens rompe. I sekvensen som dreier seg om heksekunster ser vi at heksen bruker fingre som ingrediens i heksebrygget sitt. På 1600-tallet ble likene av henrettede tyver hengende en stund, og det var derfor mulig å stjele fingre, slik vi ser noen gjør i filmen. Häxan er en ganske rå film, og best kommer dette til uttrykk i scenen hvor vi ser et spebarn som fettet drypper av før det blir kastet i gryten. Spebarn som ikke var døpt var en yndet ingrediens i heksebrygg. Christensen er klart en skeptiker både når det gjelder hekseri og religiøst hykleri, og klarte å erte på seg de fleste trossamfunn med filmen – noe som kan forklare hvorfor dette innovative mesterverket er forblitt en obskuritet. Han var definitivt forut for sin tid. Häxan gjenstår som hans magnum opus, og det er en tragedie et han ikke fikk den oppmerksomheten han så inderlig fortjente. filmmagasinet/montages.no 63

norsk FILM I HUNDRE

Årgang 1915 I 2013 startet Cinemateket i Bergen med noe vi satser på skal bli et årlig event; et program bestående av norske filmer fra hundre år tilbake. Med andre ord presenterer vi i år et program med norsk film anno 1915.

historiebøkene står det at verdens første kinoforestilling ble arrangert av brødrene August og Louis Lumière 28. desember 1895. Med det var den syvende kunstart født, og det skulle bli starten på et kunst- og underholdningsmedie som vokste til det mest betydningsfulle i løpet av 1900-tallet. Utviklingen det nye mediet gjennomgikk de første tretti årene var voldsom – både teknisk og innholdsmessig. Dessverre ble filmen i de første sett på som ren masseunderholdning, og filmene som ble laget ansett som en ferskvare. Produksjonsselskapene jobbet utfra en tese om at folk ville se nye filmer hver gang de gikk på kino – og siden de helst ville at folk skulle gå på kino flere ganger i uken – kinobilletten var veldig billig – var produksjonstempoet høyt. Eksempelvis lagde Mack Sennett – mannen som regnes som slapstick-komediens far – alene 126 filmer

i løpet av 1909 i sitt selskap Keystone films. I perioden mellom 1908 og 1915 sto han bak nesten sju hundre filmer – et snitt på nesten hundre hvert år. Selv en stor filmkunster som Charlie Chaplin trøkket ut 37 filmer i løpet av 1914. Og de to var kun et par av flere tusen filmskapere verden over som pøste ut filmer. Med en slik enorm produksjon skulle man tro at det ikke skulle være vanskelig å sette sammen program med film som er akkurat hundre år gammel. Men dessverre er det ikke mange filmer igjen fra de første tjue årene av filmhistorien – i hvert fall ikke i Norge. Grunnet ferskvaretankegangen var det ingen kultur for å samle inn og bevare filmkopiene. Hver film fikk et par dager på kino, så ble de byttet ut med en ny. Filmer som var blitt vist ble kastet, eller gitt bort. Legg til at selve filmkopien på den tiden inneholdt det særs brannfarlige stoffet nitrat, så forstår man at svinnet

n o r s k F I L M I H U NDRE

Om musikeren Jørgen Larsson er utdannet pianist fra Griegakademiet og har en master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim. Han startet BEK i 2000 og Lydgalleriet i 2007. Siden 1997 har han vært Cinematekets faste stumfilmpianist og har spilt til nærmere 100 stumfilmer, alt fra Keaton til Murnau. Selv om all musikken er fritt improvisert, ligger stilen tett opp til filmenes tidspalett, med forankring i senromantikkens tonalitet og uttrykk.

TIRSDAG 1. DESEMBER KL. 21.00 ONSDAG 2. DESEMBER KL. 18.00

Regi: diverse/ukjent. Norge 1915. Stum med norske mellomtekster, akkompangert av Jørgen Larsson på piano. Total mengde film ca. 40 min.

NORSK FILM FRA 1915 Slik så det ut da

etter hvert ble ganske stort. Man regner med at over 90% av filmene fra denne tiden er tapt for alltid. Først i begynnelsen av 1950-tallet kom man skikkelig i gang med filmarkiver og en systematisk innsamling og bevaring av filmarven. Men da var det dessverre ofte for sent for filmene som hadde gledet publikum de første tjue årene av filmhistorien. Man skulle tro at jo nærmere vår tid vi kommer, jo flere filmer blir det å vise, men den gang ei. I fjor hadde vi nesten en time med film å presentere – i år er det nesten halvert igjen, og tilbake på 1913-nivå. Kanskje var fjoråret spesielt med tanke på at Norge som nasjon feiret 100 år i 1914, og at det derfor er ekstra mye materiale bevart. Uansett får vi håpe at i årene fremover får mer film å velge i – så mye at vi snart kan begynne å kuratere programmet, og ikke bare vise alt arkivet har. I disse første årene vil det nok være varierende kvalitet på det vi kan presentere – det kan nok være både fragmenter og dårlig bilde – men det er utvilsomt et unikt, historisk materiale – materiale som bør interessere både filmentusiaster og de med en interesse for norsk kultur og historie. olep

I vår tredje utgave av norske filmer fra hundre år tilbake, er altså turen kommet til 1915. Ironisk nok – men kanskje ikke helt uventet – finnes det flere filmer fra 1914 i filmarkivet til Nasjonalbiblioteket enn fra 1915. I fjor klarte vi nesten en hel time med snutter fra 1914, sikkert fordi man da feiret at Norge hadde vært selvstendig i 100 år, samt at en krig brøt ut i Europa. I år er vi derimot tilbake på 1913-nivå, da vi fant en drøy halvtime med film i arkivet. I følge arkivets beskrivelser kan følgende historiske perler beskues (vi håper vi finner fler før visningen i desember): • Wintersport in Norwegen (tysk produksjon) • Skip på islagt hav • Folkekinematografen, Brogaten no. 1 • Ingeniørtropper har øvelser på Hvalsmoen • Bilder av fly og tog • Sætermoen • Familien Turpin • Hvalfangst, landstasjon • Fra Sjøvægan til Mallangfos 65

P Å O P P FORDRING • SØNDAGSMATINÉ

Giant. Regi: George Stevens. USA 1956. Manus: Fred Guiol. Foto: William C. Mellor. Musikk: Dimitri Tiomkin. Klipp: William Hornbeck. Medv.: James Dean, Elizabeth Taylor, Rock Hudson, Carroll Baker, Jane Withers m.fl. Engelsk tale, norske undertekster. Digital kopi, farger, 3 t 18 min.

GIGANTEN En historie større enn Texas Dette bildet fra Giganten har blitt ett av de mest berømte og ikoniske filmfotografiene i vestlig film: James Dean poserer korsfestet. Armene er slengt over en rifle, mens den ene foten hviler på den andre som hos en klassisk skulptur av Jesus på korset. Elizabeth Taylor kneler ved foten av korset med hendene trykt mot sitt eget bryst, mens hun ser opp på Dean med like deler tilbedelse og engstelse. Det er et over toppen ambisiøst billedutsnitt, og 66

muligens sier det like mye om filmen Giganten som det gjør om James Dean. For filmen er på alle måter stor. Den varer i godt over tre timer; historien er intrikat, komplisert, tidvis såpeopera-aktig og strekker seg over fire tiår. Visuelt sett er den like episk, med en storslått og panoramisk gjengivelse av Texas-landskapet. Giganten har blitt beskrevet som en Tatt av vinden for 1950tallet. Den kommer nær, men er likevel mest berømt for noe helt annet. Filmen er nemlig James Deans siste.

SØNDAG 6. DESEMBER KL. 13.00

Skuespilleren døde etter filminnspillingens slutt, men før premieren. Dermed har Giganten blitt stående som en «James Dean-film», dette til tross for at Dean slett ikke har noen hovedrolle. Det er Elizabeth Taylor og Rock Hudson som topper rollelisten, men det er Dean som stjeler showet. Han er en av få skuespillere som har blitt tildelt en Oscar-statuett etter sin død, og den fikk han for rollen som Jett Rink i Giganten. Fortellingen starter midt på 1920-tallet. Sammen med sin søster Luz, er Bick arving til en ranch på over to millioner mål. Bick har reist til Maryland for å kjøpe en hest, og ender opp med å finne en kone; den egenrådige, vakre og noe ilske Leslie. Han tar henne med til støvete Texas, hvor hun skal komme til å snu opp ned på livet til de to søsknene. Hun begynner blant annet å legge seg opp i hvordan ranchen drives, og spesielt hvordan Bick og Luz behandler sine meksikanske arbeidere. James Deans rolle står muligens for den største forandringen, gjennom hans utvikling fra å være en skitten, fattig og uskolert kugutt til å bli en velholden mann. Giganten er en western og en familiesaga, og en ganske overraskende sådan. Det som åpner som en ode til Texas blir snart en anklage om en underkuende og rasistisk kultur. Det er påfallende hvor mye tid som brukes på å beskrive hvordan kvinner og Mexico-ættede texanere blir diskriminert. Selv om problematikken er behandlet med 60 år gamle oppfatninger, virker den fremdeles svært skarpsindig. red./olep

j u l  P å  c i n e m at e k e t  u s f –  fo r  2 0.  å r  P å  r a d ! ! !

It’s a Wonderful Life. Regi: Frank Capra. USA 1946. Manus: Frances Goodrich, Frank Capra og Albert Hackett, etter en novelle av Philip Van Doren Stern. Foto: Joseph Walker. Musikk: Dimitri Tiomkin. Klipp: William Hornbeck. Medv.: James Stewart, Donna Reed, Lionel Barrymore m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 2 t 5 min.

IT’S A WONDERFUL LIFE julen er vidunderlig – for 20. år på rad! Julen er her igjen, med alle sine tradisjoner. Tiden da vi vil at alt skal være slik det har vært før, bare med snø. For å hjelpe til, viser vi It’s a Wonderful Life – for 20. år på rad! Et jubileum der altså. Finn frem marsipanen, mandarinene og gløgg på termos og kom ned på Verftet; det blir ikke skikkelig jul uten hjelp av Frank Capra. I den idylliske småbyen Bedford Falls er George Baily den mest populære borgeren og enhver svigermors drøm. Hele sitt liv har han jobbet og slitt for at

venner og familie skal få mulighet til å virkeliggjøre sine drømmer. George er den typiske Capra-figur: Han er real og prinsippfast, en hverdagshelt bosatt i en liten harmonisk amerikansk småby. Men når banken han jobber i er på randen av konkurs, synes han ikke at livet er verdt å leve lenger. Clarence, en engel ute på prøve for å gjøre seg fortjent til å få vinger, blir sendt ned til jorden for å hjelpe ham. George får en sjanse til å se hvordan byen hans ville vært om han ikke hadde

TORSDAG 17. DESEMBER KL. 20.00 SØNDAG 20. DESEMBER KL. 13.00 OG KL. 18.00

eksistert. Det er ikke et vakkert syn. Den slemme forretningsmannen Potter har tatt over styringen, og har døpt byen om til Pottersville, som nå er blitt et sted hvor fordervelsen råder. Dette var Capras første film etter andre verdenskrig, og han fremhever verdier som medmenneskelighet og nestekjærlighet fremfor storsamfunnets kapitalisme, umoral og grådighet. Capras filmer er ofte blitt kritisert for manglende nyanse i konfliktene og altfor stereotype karakterer. Filmene blir ofte stemplet som sentimentale, populistiske og politisk naive. Kritikken er ikke helt uberettiget, men hans dyktighet som regissør kan ikke betviles. Capra hadde stor forståelse for dialogens betydning og regnes for å være mannen som «brakte den amerikanske stemmen til filmen». Han var også en dyktig skuespillerinstruktør, og var kjent for sin komplekse scenografi og sin fortellemessige økonomi og energi. It’s a Wonderful Life ble ikke noen suksess da den først kom. Den ble ikke en juleklassiker før på 1970- og 1980-tallet, da etter å ha blitt vist utallige ganger på tv ved juletider. Filmen har nå en spesiell plass i alle våre cinematekshjerter og er overraskende usentimental, klok og universell. Det er et herlig lite eventyr som vil få deg til å forlate kinosalen med et smil om munnen, en klump i halsen og et ønske om å være god mot andre mennesker. God jul! olep 67

PĂ&#x2026; KINO 8. JANUAR 2016 /NorskFilmdistribusjon