Program Cinemateket USF des-jan 2011-12 by Cinemateket i Bergen

elia suleiman to r s dag s f i l m e n

Program 5 2011 cinemateket usf

desember–januar

NADER SIMIN OG

ET BRUDD

[Jodaeiye Nader az Simin]

EN FILM AV ASGHAR FARHADI «Nader og Simin – et brudd kunne neppe vært mer konkret, mer aktuell, mer dramatisk. Perfekt håndverk, strålende skuespill og elegant fotografi. Filmen nøster opp en serie katastrofale følger av et ekteskapsbrudd og tar opp dype moralske spørsmål uten å dømme.» the wall street journal GULLBJØRNEN BERLIN

PÅ KINO 25. DESEMBER www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

FRANZ LISZT Klaverkonserter nr. 1 og 2 EDVARD GRIEG Klaverkonsert i A-moll

MAX BRUCH Fiolinkonsert Romanse Strykekvartett

ANDREW LITTON STEPHEN HOUGH klaver

ANDREW LITTON VADIM GLUZMAN fiolin

BIS 2011

“OUTSTANDING! International Record Review

ÅRETS DIAPASON D’OR

– en av verdens mest prestisjetunge priser

CD KR. 150 www.filharmonien.no | marked@harmonien.no

BERGEN FILHARMONISKE

ORKESTER

Program 5 2011 cinemateket usf

desember–januar

Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

tor

0112

søn

0412

tir

0612

ons

0712

tor

0812

19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 20.30 21.30 19.00 21.15 17.00 19.30 21.00 17.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.00 20.00 21.00

Aguirre – Guds vrede Chronicle of Disappearance Chronicle of Disappearance Aguirre – Guds vrede Gud griper inn Tiden som gjenstår Tiden som gjenstår Gud griper inn Domestic Tourism II Akademiet Cinemateket: Den arabiske våren Life After the Fall Phantom Beirut China is Still Far China is Still Far I Am the One Who Brings Flowers to Her Grave Domestic Tourism II I Am the One Who Brings Flowers to Her Grave Life After the Fall Cracks Cracks Phantom Beirut South Akademiet Cinemateket: Kappløpet om sydpolen Roald Amundsens sydpoleferd 1910–12 The Great White Silence It’s a Wonderful Life South Roald Amundsens sydpoleferd 1910–12 The Great White Silence It’s a Wonderful Life

Werner Herzog, Vest-Tyskland 1972 Elia Suleiman, Palest./Isr./USA/Frank./Tyskl. 1996 Elia Suleiman, Palest./Isr./USA/Frank./Tyskl. 1996 Werner Herzog, Vest-Tyskland 1972 Elia Suleiman, Palest./Frank./Mar./Tysk. 2002 Elia Suleiman, Israel 2009 Elia Suleiman, Israel 2009 Elia Suleiman, Palest./Frank./Mar./Tysk. 2002 Maha Maamoun, Egypt 2009 Foredrag ved Knut S. Vikør Kasim Abid, Irak/Storbrittania 2008 Ghassan Salhab, Libanon/Frankrike 1998 Malek Bensmaïl, Algerie/Frankrike 2008 Malek Bensmaïl, Algerie/Frankrike 2008 Hala Alabdalla og Ammar el-Beik, Syria/Frank. 2006 Maha Maamoun, Egypt 2009 Hala Alabdalla og Ammar el-Beik, Syria/Frank. 2006 Kasim Abid, Irak/Storbrittania 2008 Hicham Ayouch, Marokko 2009 Hicham Ayouch, Marokko 2009 Ghassan Salhab, Libanon/Frankrike 1998 Frank Hurley, Australia/Storbritannia 1919

fre

0912

lør

1012

søn

1112

tir

1312

ons

1412

tor

1512

søn

1812

19.00 21.15 19.00 21.00

Roald Amundsen, Norge 1912 Herbert G. Ponting, Storbritannia 1924 Frank Capra, USA 1946 Frank Hurley, Australia/Storbritannia 1919 Roald Amundsen, Norge 1912 Herbert G. Ponting, Storbritannia 1924 Frank Capra, USA 1946

Side 22 14 14 22 14 15 15 14 19 18 19 20 20 20 21 19 21 19 21 21 20 29 26 27 27 23 29 27 27 23

Elia Suleiman chronicle of disappearence gud griper inn tiden som gjenstår

16 ny arabisk film i’m the one who brings flowers to her grave life after the fall phantom beirut china is still far domestic tourism ii cracks

22 torsdagsfilmen aguirre – guds vrede it’s a wonderful life west side story taxi driver

24 polarfilm roald amundsens sydpolferd 1910–1912 the great white silence south

søn

0801

tir

1001

ons

1101

tor

1201

søn

1501

tir

1701

ons

1801

tor

1901

søn

2201

man tir

2301 2401

ons

2501

tor

2601

søn

2901

tir

3101

19.00 21.30 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15 18.30 21.00 19.00 21.30 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.15 21.00 19.00 21.15 19.00 21.00 18.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.00

En sporvogn til begjær El Bulli – Cooking in Progress El Bulli – Cooking in Progress En sporvogn til begjær Katt på hett blikktak Suddenly, Last Summer Suddenly, Last Summer Katt på hett blikktak Glassmenasjeriet Some Like It Hot Some Like It Hot Glassmenasjeriet Kaninmannen Headhunters Taxi Driver Taxi Driver Taxi Driver Taxi Driver Taxi Driver Taxi Driver Taxi Driver Top Hat Trollmannen fra Oz West Side Story Top Hat Singin’ in the Rain West Side Story Trollmannen fra Oz Singin’ in the Rain

Elia Kazan, USA 1951 Gereon Wetzel, Tyskland 2010 Gereon Wetzel, Tyskland 2010 Elia Kazan, USA 1951 Richard Brooks, USA 1958 Joseph L. Mankiewicz, USA 1959 Joseph L. Mankiewicz, USA 1959 Richard Brooks, USA 1958 Paul Newman, USA 1987 Billy Wilder, USA 1959 Billy Wilder, USA 1959 Paul Newman, USA 1987 Stig Larsson, Sverige 1990 Morten Tyldum, Norway 2011 Martin Scorsese, USA 1976 Martin Scorsese, USA 1976 Martin Scorsese, USA 1976 Martin Scorsese, USA 1976 Martin Scorsese, USA 1976 Martin Scorsese, USA 1976 Martin Scorsese, USA 1976 Mark Sandrich, USA 1935 Victor Fleming, USA 1939 Robert Wise og Jerome Robbins, USA 1961 Mark Sandrich, USA 1935 Stanley Donen og Gene Kelly, USA 1952 Robert Wise og Jerome Robbins, USA 1961 Victor Fleming, USA 1939 Stanley Donen og Gene Kelly, USA 1952

33 35 35 33 33 34 34 33 34 36 36 34 37 39 41 41 41 41 41 41 41 45 46 23 45 46 23 46 46

30 tennessee williams en sporvogn til begjær katt på hett blikktak suddenly, last summer glassmenasjeriet

42 hollywood-musikalen top hat trollmannen fra oz singin’ in the rain west side story

Innhold 4 | Programoversikt 10 | Leder 12 | Elia Suleiman

I samarbeid med Stiftelsen 3,14 presenterer vi to serier med nyere arabisk film – en minipresentasjon av den israelsk-palestinske regissøren Elia Suleiman, som du kan lese mer om her, og en serie med ...

16 | Ny Arabisk film – Mapping Subjectivity

... som du kan lese mer om her. Programmet er kuratert av ArteEast i New York, og har tidligere vært presentert ved MoMA i New York og Tate Modern i London.

18 | Akademiet Cinemateket: Foredrag av Knut S. Vikør

Professor Knut S. Vikør foredrar om «Den arabiske våren» i forbindelse med vår serie med nye arabiske filmer. Les mer her.

22 | Torsdagsfilmen

Vi gjør klassikere og nyere film tilgjengelige i det digitale kinoformatet. Ny digitalfilm hver torsdag klokken 19.00 – normalt med reprise påfølgende søndag kl. 21.00.

24 | Polaråret 2011 – Kappløpet mot Sydpolen

14. desember 2011 er det 100 år siden Roald Amundsen vant kappløpet mot Robert Scott om å bli førstemann til Sydpolen. Cinemateket i Bergen har i den anledning satt sammen et program med tre fascinerende, stumme dokumentarfilmer fra de tidlige ekspedisjonene til Sydpolen. Les mer om dem her.

26 | Akademiet Cinemateket: Kappløpet mot Sypolen

I forbindelse med serien «Polaråret 2011 – Kappløpet mot Sydpolen» er planen at en kompetent person skal holde et foredrag 14. desember kl. 20.00 om Amundsen, Scott, Shackleton, sydpolkappløp og hvordan man overlever møtet med Antarktis. Hvem det blir må nesten annonseres senere, da personen som vi trodde skulle gjøre det dessverre måtte melde pass en liten halvtime før programmet du nå leser var ferdig korrekturlest...

28 | Programmets stumme

Polarfilmen South om Ernest Shackelton er noe av det mest spektakulære stumfilmperioden kan vise frem. Jørgen Larsson tonesetter skjønnheten på piano.

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Tonje P. Berge Informasjonsmedarbeider Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland Kinomaskinist Aleksander Enoksen Kinomaskinist

30 | Tennessee Williams – Garantert suksess på film

Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: Gustav Birkeland (leder), Marit Eikemo, Maria Ekerhovd, Dag Grønnestad og Aksel Kielland

38 | Norsk på engelsk

Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet (www.usf.no).

Få, eller kanskje ingen, dramatikere har hatt slik kunstnerisk suksess på filmlerretet som Tennessee Williams. Les mer om hvorfor i Tito Pannaggis artikkel her. Vi fortsetter å vise en norsk film med engelske undertekster. Denne gangen 2011s mest sette norske film, Hodejegerne.

42 | Større enn livet – den klassiske Hollywoodmusikalen

Anført av en nyrestaurert West Side Story feirer vi den klassiske film musikalen på Cinemateket USF i januar. Med fire sentrale amerikanske filmer viser vi frem en liten bit av alt det rare en musikal kan være. Les mer i Sigurd Wiks artikkel her.

Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. Trykk: Hurtigtrykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555. Vi takker: - Audun Lindholm/Vagant og Malin Barth/Stiftelsen 3,14 for samarbeid om serier/filmer. - Aksel Kielland for omtaler og Ingun Leidland for oversettelser. - Tito Pannaggi for gjenbruk av artikkel om Tennesse Williams. - Hege Jaer og Jan Langlo ved Cinemateket i Oslo, Svein Inge Sæther ved Cinemateket i Trondheim, Arild Jørgensen, Håvard Oppøyen og Petter Bjørbu ved Nasjonal biblioteket (NB), Erlend Jonassen ved NFI/Torsdags filmen og Knut Skinnarmo ved NFIs utenlandsavdeling for utlån av filmkopier/importsamarbeid. - Bergen filmklubb, Norsk Filminstitutt, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid. - Cinematekene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Kristian sand for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - De frivillige plakatombærerne våre, Natalia Leltchouk og Anders Elsrud Hultgreen. - Våre annonsører. Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

40 | C-Kino presenterer: Taxi Driver

Travis Bickles x 7. Det er nok mange som har sett Scorseses intense reise i drosjesjåfør Bickles psykotiske sinn, men få har opplevd den i en slik kvalitet vi kan presentere den i her – hele sju visninger i løpet av en lang weekend. Les mer om hvorfor akkurat den her.

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt.

På forsiden:

The Great White Silence Herbert G. Ponting Storbritannia 1924

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

25.11.2011–19.02.2012

Har dyrene sjel?

www.kunstmuseene.no Stenersen, Rasmus Meyers allé 3

Alle filmene alfabetisk

Side

Aguirre – Guds vrede

China is Still Far

Chronicle of Disappearance

Cracks

Domestic Tourism II

El Bulli – Cooking in Progress

En sporvogn til begjær

Glassmenasjeriet

Great White Silence, The

Gud griper inn

Headhunters

I Am the One Who Brings Flowers to Her Grave

It’s a Wonderful Life

Kaninmannen

Katt på hett blikktak

Life After the Fall

Phantom Beirut

Roald Amundsens sydpoleferd 1910-12

Singin’ in the Rain

Some Like It Hot

South

Suddenly, Last Summer

Taxi Driver

Tiden som gjenstår

Top Hat

Trollmannen fra Oz

West Side Story

Leie en kinosal? Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så høy billedoppløsning som alle andre eksisterende D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i. Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.

Vinn filmopplevelser som varer.

Cinemateket USFs Cinematekets julekalender er tilbake! Hver dag i hele desember legger vi ut et nytt filmklipp på våre nettsider. Du skal ganske enkelt finne ut hvilken film klippet er hentet fra og sende en epost med ditt svar, ditt navn og din postadresse til post@cinemateket-usf.no.

julekalenderquiz på nett!

Hver eneste dag trekker vi en vinner som får et medlemskap på et valgfritt norsk cinematek med varighet frem til juli 2011. Svarer du hver dag kan du vinne flere medlemskort – brillefine julegaver.

I tillegg kommer to hovedpremier: Blant de 24 vinnerne trekker vi først ut en som får et frikort som gjelder for hele 2012 på et valgfritt cinematek i Norge. Deretter får den personen med flest riktige svar også et frikort for hele 2012 på et valgfritt norsk Cinematek. Gratis film i ett år, altså!

Gå til www.cinemateket-usf.no og klikk deg inn på julekalenderquizen!

lede r

LIVET ER EN BYGGEPLASS C

inememateket USF står foran et utfordrende år. Vi – eller rettere sagt USF Verftet – skal gjennom store forandringer. Nåværende Røkeriet USF skal nemllig rives og bygges om for å utvides til en ny stor konsertscene, Arena USF. Dette medfører omfattende byggearbeider i huset, og som en plomme i egget ligger Cinemateket USF; man skal legge nytt flytende gulv på Scene USF (altså i taket vårt), man skal bygge nye toaletter mellom oss og Visningsrommet USF (noe som medfører at Borggården må graves opp for å legge ned kloakkrør), man skal rive trapperommet utenfor bakdøren vår, og man skal rive absolutt alt innvendig mellom salen og fjellveggen mot festningen – deriblant hele etasjen under kontorene våre. Og siden what goes down, must come up, skal man altså bygge alt opp igjen etterpå. Vi skal med andre ord vise film på en byggeplass de neste 16 månedene. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det vil komme en del forbedringer i løpet av denne perioden. Det nevnte flytende gulvet på Scene USF vil dempe støy derfra betraktelig. Vi vil ikke lenger høre dunking i taket når danserne der oppe hopper som verst. Vi vil få ny dør med lydklasse både ut mot Borggården og bak i salen ut mot trapperommet slik at vi ikke har akkompagnement av støyende tango-musikk til alle torsdagsvisningene – sistnevnte vil også bli utstyrt med en lys sluse – og vi vil få satt opp en skikkelig billettluke ute i den nye Borggården. Dessuten satser vi på å få skiftet ut både seter og bygget en baffel-vegg bak lerretet i løpet av året. Dermed vil også Cinemateket USF fremstå i en ny og forbedret versjon når byggeperioden er over våren 2013. Forhåpentligvis vil ikke våre regulære visninger bli direkte berørt av byggearbeidene. Vi er lovet at det ikke skal utføres arbeid som medfører støy etter kl. 19.00. Derfor har vi igjen skiftet visingstidspunkt på våre forestillinger, fra kl. 18.00 og kl. 20.00 som vi har hatt det siste året og tilbake til kl. 19.00 og 21.00 slik det var tidligere. Enkelte forestillinger må likevel begynne før kl. 19.00 grunnet filmlengde eller lignende, og vi håper på forståelse fra byggherren i de tilfellene slik at støyen ikke blir ødeleggende for filmopplevelsen. Men ikke minst håper vi på forståelse fra dere brukere av Cinemateket USF; det kan bli litt mer kronglete å komme

seg til kinoen grunnet anleggsområde og brakkerigg utenfor huset og det vil bli færre parkeringsplasser i nærområdet her. Cinemateket i Bergen vil imidlertid fortsatt tilby dere varierte programmer av høy kvalitet. Og husk at når dere først har kommet på plass i salen, mørket senker seg og de første bildene flimrer over lerretet, så er alt som det alltid har vært! Om programmet Dette programmet starter med en serie arabiske filmer vi presenterer i samarbeid med Stiftelsen 3,14. Det er deler av filmprogrammet «Mapping Subjectivity», kuratert av ArteEast i New York og tidligere presentert hos MoMA i New York og Tate Modern i London, vi har gleden av å presentere. Vi har valgt å vise hele ni filmer derfra, og deler det opp i to; først presenterer vi tre filmer av den israelsk-palestinske regissøren Elia Suleiman, deretter arrangerer vi en mini-festival over en veldig lang weekend med seks av de andre filmene i programmet. Elia Suleiman er ofte sammenlignet med både Jaques Tati og Buster Keaton fordi han blander burlesk, sort humor med alvorlige tema. Han evner også å blande det realistiske med det fantastiske, og skaper således en magisk realisme som understreker det politiske budskapet i filmene hans. De resterende filmene er en blanding av fiksjoner og dokumentarer som har til felles at de er resultat av demokratiseringen av filmmediet. Det er filmer laget av unge, entusiastiske filmskapere på rimelig, digitalt opptaksutstyr. Dette gir en autentisitet og nærvær til tematikken man ikke finner i strømlinjeformede storproduksjoner. Ikke minst gir det uavhengige og systemkritiske filmskapere mulighet til å lage filmene de ønsker uten innblanding fra de man ønsker å kritisere. Å få filmene markedsført og distribuert ut i den store verden er imidlertid en kostbar affære, så Cinemateket i Bergen og Stiftelsen 3,14 er glade for å kunne bidra til å få vist filmene. 2011 har vært Polaråret. Kanskje ikke så rart, ettersom det er 150 år siden Fridtjof Nansen ble født, og at det 14. desember er nøyaktig 100 år siden Roald Amundsen og hans fire følgevenner erobret Sydpolen, en knapp måned før en betuttet Robert Scott kom frem og måtte innse at kappløpet var tapt. Vi vil selvfølgelig vise Roald Amundsens bilder fra turen, ca 20 minutter med opptak som han selv reiste jorden rundt med og viste frem i forbindelse med foredragene han holdt de påfølgende årene. I tillegg har vi fra London hentet to andre stumfilmer fra Antarktis. The Great White Silence (1924) inneholder opptakene fra Scotts tragiske ekspedisjon. Han hadde med en egen fotograf på turen som kom hjem med flere hundre fotografier og mange timer med filmopptak, som han i 1924 satt sammen til en helaftens dokumentarfilm. British Film Institute har brukt flere år på å samle og restaurere materialet, og kunne i oktober presentere en fantastisk digitalt restaurert versjon under London filmfestival. Den siste filmen er South (1919) om Ernest Shackletons ekstreme tur med «The Endu-

rance» i 1914–1916, som til tross for at alt gikk galt og mannskapet måtte slite seg gjennom umenneskelige strabaser for å overleve klarte nettopp det. Filmen er i tillegg noe av det vakreste fotograferte man har fra stumfilmtiden, og er således uhyre interessant både fra et polarhistorisk perspektiv og for en cineast. Januar blir amerikansk. Det var kanskje ikke akkurat meningen sånn fra starten av, men realiteten har i hvert fall blitt at alle bortsett fra én film som vises i januar er produsert i Hollywood. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det – kanskje snarere tvert om – så lenge vi snakker om perler fra Hollywoods gullalder. Og det gjør vi. Først ut er en serie med filmer basert på Tennessee Williams’ forfatterskap. På 1950- og 1960-tallet virket det som enhver film som ble lansert som var basert på en av hans drama gjorde suksess. Selv om store skuespillernavn selvfølgelig hjalp på, er det ikke tvil om at de litterære foreleggene skal ha mesteparten av æren. Williams’ fortellinger har en autentisitet og realistisk atmosfære som er helt unik, og som også gjorde ham så suksessfull. Den siste serien på programmet er viet den ur-hollywoodske genren musikaler – et vaskekte barn av lydfilmen. Ofte en litt uglesett genre hos kritikerne, men elsket hos publikum. Alle genre har sin begynnelse, sine formative år, sitt toppunkt og sin revisjonistiske periode. Selv om det har blitt laget noen suksessrike og imponerende Hollywood-musikaler etter 1960, nådde genren sin kunstneriske topp under Arthur Freeds kreative produksjonsledelse i MGM, tiden da fargene var litt klarere, formen litt spenstigere og karakterene litt større enn livet. I tillegg har vi enda en utgave av Norsk på engelsk (denne gangen årets norske publikumsyndling Hodejegerne), Vagant har valgt seg Stig Larssons kultklassiker Kaninmannen fra 1990 (nei, ikke forfatteren Stieg, men Stig), Jørgen Larsson akkompagnerer stumfilmen South og Torsdagsfilmene fortsetter både før og etter jul – med et par unntak på nyåret der vi har fått plass til et par filmer «på oppfordring», da torsdagsfilmene ikke begynner før 19. januar. Da begynner de til gjengjeld med en skikkelig godbit, Martin Scorseses kultklassiker Taxi Driver (1976) i en fantastisk 4k-restaurering. Denne kopien er faktisk så fin at vi benytter anledningen til å kjøre en liten mini-lansering av filmen under vignetten «C-Kino presenterer:». Dermed får du hele sju muligheter til å få med deg mesterverket! Alt i alt et program som skulle gjøre det vel verdt å forsere en byggeplass for å få med seg! Velkommen! Vi eimes i kinomørket! Ole Petter Bakken Daglig leder

NYE USF Gode filmvenner I 2012 kommer dere til å merke at omgivelsene rundt Cinemateket forandrer seg. Store deler av USF blir bygget om for å bli byens nye og flotte arena for film, musikk og kunst De store konsertene i Røkeriet tar pause, men Cinematekets filmvisninger går som før, Kafé Kippers har åpent, og det vil være konserter og arrangementer som vanlig i Sardinen Nye USF står ferdig våren 2013 - bl.a. med bedre lydisolert kinosal. Vi gleder oss til å gi dere enda flere og bedre opplevelser!

www.usf.no

ELIA SULEIMAN

lia Suleiman er en israelsk-palestinsk skuespiller og filmskaper med omfattende erfaring fra både regi og manusarbeid. Han ble født 28. juli 1960 i Nasaret i Israel av palestinske foreldre. Elia Suleiman er mest kjent for filmen Gud griper inn (2002), en surrealistisk komedie og moderne tragedie som omhandler den israelske okkupasjonen av de palestinske selvstyreområdene, og ikke minst hverdagen til de som opplever den. Gud griper inn vant flere priser, blant annet Den internasjonale kritikerprisen (FIPRESCI), Juryprisen ved filmfestivalen i Cannes i 2002 og en pris fra European Film Awards. Suleiman sammenlignes ofte med filmskapere som Jacques Tati og Buster Keaton fordi filmene hans behandler burleske og alvorlige temaer med den samme poetiske følsomheten. Selv ser han arbeidet sitt som en del av et demokratiseringsprosjekt: «Jeg liker at det er flere måter å lese bildene mine på. Så ofte som mulig prøver jeg å lage flere lag av mening. Det skjer en demokratisering av bildet. Vi har aldri funnet frem til noe bedre politisk system enn det vi kaller demokrati, og mine bilder bærer i seg akkurat den samme risikoen som demokratiet. Risikoen for at noen av dem kan bli misforstått er alltid til stede, for jeg kan ikke påtvinge andre mine egne tolkninger.» Suleiman bodde i New York fra 1982 til 1993. I løpet av denne perioden var han medregissør for kortfilmen Introduction to the End of an Argument (1990) og regissør for Homage by Assasination (1992). I 1993 flyttet han tilbake til hjemlandet for å undervise i film og media ved Birzeit-universitetet ikke langt fra Ramallah på Vestbredden. Birzeit er en av de fremste utdanningsinstitusjonene i de palestinske selvstyreområdene og har

spilt en betydelig rolle på den palestinske politiske arenaen. Som foreleser ved Birzeit bygget Suleiman opp et nytt institutt for film og media med midler fra Europakommisjonen. Han har dessuten vært gjesteforeleser ved European Graduate School, hvor han ble utnevnt til professor i 2008, og ved flere andre universiteter. Den israelsk-palestinske konflikten er sentral i Suleimans kunstnervirke og tema for mange av filmene hans. Dette er særlig tydelig i filmen Tiden som gjenstår (2009), som er delvis basert på farens dagbøker. Faren spilles av Saleh Bakri. Filmen har en eiendommelig løkkestruktur der handlingen hopper fra et tiår til et annet for å vise utviklingen karakterene har gått gjennom mens konflikten har pågått. Tonen i filmen er preget av oppgitthet overfor konflikten, samtidig som den trenger gjennom massemedienes vanlige fokus for å vise begivenhetene slik folk virkelig opplevde dem. Da han ble intervjuet om filmen, ble Suleiman bedt om å forklare på hvilken måte situa sjonen i de palestinske selvstyreområdene er symptomatisk for noe større enn den regionale konflikten: «Jeg snakker ikke om palestinerne. Jeg snakker om alle konflikter, alle tilbakeslag, all forurensning, om sammenbruddet [i verdensøkonomien] og om globalisering. Tiden som gjenstår er egentlig ikke noen metafor for Palestina i det hele tatt. [...] Vi holder til på et sted vi kaller ‘kloden’, som har et mangfold av erfaringer i seg. Filmene mine handler ikke nødvendigvis om Palestina. De er palestinske fordi jeg er derfra – jeg gjengir mine erfaringer, men identifiserer meg med alle de Palestinaene som finnes. Uttrykket ‘arabisk-

israelsk konflikt’ er fremmed for meg i kunstnerisk forstand. Jeg synes ikke filmen min handler om den i det hele tatt. Som kunstner må man stole på at det man opplever, ikke gjelder bare en selv; det er en universal erfaring. Dette er en av dem. Når du komponerer et bilde, må du ikke tenke på hvor det bildet slutter. Hvis bildet beskriver et bestemt sted, bør det overskride stedets grenser. Det betyr at hvis en uruguayaner ser filmen min og identifiserer seg med historien om Fouad, mener jeg at jeg at har formidlet en erfaring, en slags universalitet, og det tror jeg filmmediet egner seg til. Det handler altså ikke om å utforme eller oppsummere en erfaring som er lokalisert til Palestina. Det handler om alt som konseptuelt kan kalles erfaringer. Når jeg lager en film, når jeg komponerer et bilde, gjør jeg det ikke for å øke bevisstheten om Palestina. Hvis det da likevel skjer at en i publikum føler en identifisering med historien om Palestina, da har jeg oppnådd noe. Og hvis de går hjem og forandrer noe slik at verden blir et bedre sted, der de selv bor, da har de etter min mening vært veldig pro-palestinske. Hvis de finner glede i å se filmen, og går hjem med en slags positivitet eller en innstilling eller en trang til å pynte spisebordet før middag, da har de, etter mitt syn, gått enda et skritt mot å bli pro-palestinske. Hvis de begynner å demonstrere, kunne jeg ikke tatt det til inntekt for meg selv. Det gleder meg om folk som ser en av mine filmer får lyst til å gjøre noe positivt, noe som kan gjøre deres eget liv bedre. Både på individbasis og for større grupper er det da jeg mener det dreier seg om en pro-palestinsk erfaring.» Biografi oversatt fra European Graduate School 13

E L I A S U L E I MAN • NY ARA B I S K F I L M – MA P P I NG S U BJ EC T I V I T Y

TORSDAG 1. DESEMBER KL. 21.00 SØNDAG 4. DESEMBER KL. 19.00

TIRSDAG 6. DESEMBER KL. 19.00 ONSDAG 7. DESEMBER KL. 21.00

Sijil Ikhtifa’. Regi og manus: Elia Suleiman. Palestina/Israel/USA/Frankrike/ Tyskland 1996. Foto: Marc-André Batigne. Medv.: Elia Suleiman, Ula Tabari, Nazir Suleiman, Jamel Daher, Julie Mazzawi m.fl. Utleie: International Film Circuit. Arabisk, hebraisk, fransk og engelsk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 1 t 28 min.

Divine Intervention [Yadon ilaheyya]. Regi og manus: Elia Suleiman. Palestina/Frankrike/Marokko/ Tyskland 2002. Foto: Marc-André Batigne. Medv.: Elia Suleiman, Manal Khader, Nayef Fahoum Daher, George Ibrahim, Georges Khleifi m.fl. Utleie: Arthaus. Arabisk, hebraisk og engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 32 min.

CHRONICLE OF DISAPPEARENCE

GUD GRIPER INN

På jakt etter en identitet

Mild satire og krass kritikk

Elia Suleimans lovpriste regidebut er en meditativ søken etter en palestinsk identitet, konstruert som en serie vittige vignetter. Noen av dem er kontemplative, andre ikledd satire. Filmen uttrykker Suleimans følelser og sinnstilstand mens han betrakter dagliglivet i Nasaret, Jerusalem og områdene omkring. Vi treffer eldre mennesker som deler sine gode historier med oss, russiske immigranter som klager over at turisme ødelegger landet, turister som irettesetter israelsk politikk, og en ung palestinsk skuespillerinnes bestrebelser med å finne seg en leilighet. Vi møter også karakteren Elia Suleiman, en regissør som har returnert til hjembyen Nazareth etter et lengre opphold i New York og prøver å finne ut hva det vil si å være palestiner. Det er vanskelig å genreplassere Chronicle of Disappearence siden den beveger seg mellom fiksjon og dokumentar samtidig som den blander sannhet og fantasi i sin søken etter å finne en mening. Den inneholder imidlertid mye sort humor og absurde situasjoner, fortalt gjennom lange tagninger og statisk kamera. Filmen vant prisen for beste debutfilm under filmfestivalen i Venezia i 1996 og samme pris i Seattle året etter. Stiftelsen 3,14/red./olep

Gud grier inn er en kjærlighetshistorie mellom en palestinsk mann i Jerusalem og en palestinsk kvinne i Ramallah. Mannen veksler mellom å passe sin syke far og pleie kjærlighetsforholdet. Han prøver å holde liv i begge. På grunn av den politiske situasjonen er kvinnen forhindret fra å forlate Ramallah. Siden de ikke kan krysse den israelske kontrollposten mellom de to byene, møtes paret på et øde sted like ved siden av. For å takle presset av beleiringen og bevare kjærligheten leker paret med fantastiske fluktplaner. «Alt er personlig, alt er politikk og handler til syvende og sist om mennesker. Gud griper inn er ikke laget for å markere et bestemt politisk standpunkt, men det er en politisk handling å estetisere og poetisere virkeligheten slik jeg gjør. Det er en måte å gi folk rom for overveielse og frigjøring fra inngrodde holdninger og mental undertrykkelse. Film, og kultur generelt, kan foreslå en bedre forståelse av frihetsbegrepet. Makthaverne vil at befolkningen skal tenke langs enkle linjer – svart og hvitt, venn og fiende. Gud griper inn foregår i Midtøsten og det er selvsagt verken tilfeldig eller uten betydning. Det er der vi for tiden finner den verste manifestasjonen av en type svart/hvitt-tenkning kulturell virksomhet kan søke å motvirke. Men du finner undertrykkelse og okkupasjon overalt. Berlusconi, Blair og Bush er alle okkupanter. De okkuperer folks virkelighetsforståelse, valgmuligheter og frihet.» – Elia Suleiman til Film & Kino nr. 9, 2002. Arthaus/red.

EL I A S U L EIMAN • NY ARA B ISK FI LM – MA PPI NG SUBJECTI VI T Y

Velkommen til AVGARDE, Bergens konsertserie for spennende, ny musikk

TIRSDAG 6. DESEMBER KL. 21.00 ONSDAG 7. DESEMBER KL. 19.00

Søndag Al-Zaman al-Baqi. Regi og manus: Elia Suleiman. Israel 2009. Foto: Marc-André Batigne. Medv.: Ali Sulima, Elia Suleiman, Saleh Bakr, Nati Ravitz, Avi Kleinberger m.fl. Utleie: International Film Circuit. Arabisk, hebraisk og engelsk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 1 t 49 min.

Tiden som gjenstår Israel & Palestina – en farse i et uendelig antall akter Tiden som gjenstår er bygget på dagbøkene til Suleimans far og regissørens egne erindringer om hvordan det har vært å være palestinsk israeler gjennom de siste 60 årene. Når det gjelder filmatisk stil, er kanskje Jacques Tati den mest åpenbare referansen – de absurde «sketsjene», de små innfallene, tankevekkende vitsene og ironiske observasjonene nærmer seg ren surrealisme. Tanken på at dette er virkelighet og ikke fiksjon får en til å tenke at dette er en annen klode, som dikteren ville ha sagt. For det er unektelig temmelig underlig at Gaza kan jevnes med jorden uten at noe som helst skjer i verdenssamfunnet annet enn at to norske leger beretter for åpent kamera hvilke brudd på menneskerettigheter som skjer. Det blir derfor nærmest perverst at Suleiman ikke kommenterer politikk overhodet – det er nærmest som om vi må hjelpe til her og nå – for alt handler om hans lille familie og naboer i hjembyen Nazareth og deres hverdag. Som er alt annet enn hverdagslig. Familiesagaen fortelles med elegante, stilmessig nydelige episoder. Regissøren bruker seg selv som stille observatør, på en måte som kan minne om Buster Keaton, og viser absurditeten ved livet i Nasaret med et skarpt iakttagende blikk. BIFF/3,14/red.

Kl 10:00 — slutt kl 16:00

22.01. Avgarde til Troldhaugen ! 12 En reise i lyd for barn Åpning av en temporær komponisthytte anno 2012. og vokse i alle aldre, Huskomponist for dagen, Knut Vaage flytter inn i Griegs omgivelser! for å skrive et dagsferskt stykke i anledning dagen, med publikum som bisittere. Frokost i kafeen.

På jakt etter lyden: Bergen impro storband tar barn og voksne med på en aktiv rundreise i klangenes verden.

Trioen 1982 (Nils Økland, Sigbjørn Apeland og Øyvind Skarbø) utforsker grensene mellom fortid og nåtid, tradisjon og nyskaping. Internasjonale pianister fra Griegakademiet fremfører Griegs lyriske stykker. Pianisten og komponisten Sjur Hjeltnes underholder i pausen. Lydinstallasjoner og musikalske innslag i villaen, troldsalen og kafeen, med mer. Åpen kafe. Mer info: www.troldhaugen.no og www.avgarde.no

Sted

Edvard Grieg Museum Troldhaugen

www.avgarde.no

Adgang 100 kr ord; 70 kr student/ medlem i Ny Musikk/ Bergen jazzklubb/ BT-kort; 50 kr medlem i AVGARDE

NY ARABISK FILM Mapping subjectivity 16

rbeidet med å finne filmer til prosjektet «Mapping Subjectivity» ble påbegynt av Rasha Salti i 2007. Konseptet vokste ut fra en undersøkelse av arabiske filmklubbprogrammer fra 1960-, 1970- og 1980-tallet. Filmklubbene spilte på den tiden en avgjørende rolle som frittstående kulturarenaer i mange arabiske byer – både i form av visning av internasjonale filmer, men også som en alternativ filmscene utenfor mainstreamkulturen. I dag ser vi igjen at en kultur av vågale og personlige filmatiske uttrykk har manifestert seg i den arabiske verden, eller som samarbeidsformer mellom Midtøsten og Europa. Disse filmskapernes filmer tillates sjelden vist i hjemlandet eller regionen, men mange av dem har utstrakt reisevirksomhet og presenteres ofte på internasjonale filmfestivaler og arenaer hvor de både får anerkjennelse og priser. Ofte opplever de å bli betraktet som pionerer innen sitt felt. Som en slags fortropp i en kulturell prosess, hvor det ofte glemmes at arbeidet – og arven – fra regionens tidligere filmskapere ofte er ukjent eller simpelthen utilgjengelig. Mesteparten av filmene fra filmklubbenes storhetstid er borte for alltid – filmkopiene har blitt ødelagt eller forsvunnet.

I løpet av de to siste tiårene har vi sett at auto krati ene forankres i en skjult overvåking av ytrings frihet og dissens, med styrkningen av den islamistiske bevegel sen som eneste organiserte politiske opposisjon. Utviklingen i digitale medier og tilgangen på informasjon har hatt en enorm innflytelse på demokratiprosessen og tilgangen til filmmediet – ikke minst gjennom distribusjon av DVD og digitale medier. Dessuten har filmproduksjon blitt svært mye billigere i seg selv, noe som øker produksjonen betraktelig. Imidlertid har forholdene for uavhengige filmskapere, det politiske klimaet og toleransen for andre politiske synspunkter – eller kunstneriske eksperimenter – blitt mye verre enn de for eksempel var på 1960-tallet. På tvers av nasjonale grenser Disse visningene følger de immaterielle forbindelsene mellom en stort sett ukjent personlig, kunstnerisk og eksperimentell filmatisk arabisk arv. Programmet inneholder inspirerende verk fra Algerie, Egypt, Irak, Libanon, Marokko, Palestina og Syria. Drevet fram av en global motkultur med eksperi mentell poesi, litteratur og teater begynte filmska-

LIFE AFTER THE FALL

I’M THE ONE WHO BRINGS FLOWERS TO HER GRAVE

Filmprogrammet «Mapping Subjectivity» har blitt presentert ved Museum of Modern Art (MoMA) i New York og Tate Modern i London. Nå er turen kommet til Bergen. Arrangementet er et samarbeid mellom Stiftelsen 3,14 og Cinemateket i Bergen, og inneholder totalt ni filmer som blir presentert over 13 dager i begynnelsen av desember på Cinemateket USF. På programmet står en rekke filmperler som sjelden eller aldri er blitt vist i Norge, fra Algerie, Egypt, Irak, Libanon, Marokko, Palestina, Israel og Syria.

NY ARA B I S K F I L M – MA P P I NG S U BJ EC T I V I T Y

pere på 1960-tallet å utforme et språk og en form som brøt med etablerte forventninger og kommersielle hensyn, og la grunnen for det vågale filmatiske uttrykket. Svært mye av det vi i dag ser på som formbruddene i filmmediet i den arabiske verden har – enten man anerkjenner det eller ikke – sine røtter i 1960-tallets behov for å eksperimentere med det narrative, bruk av representasjon og billedbruk. De utvalgte filmene berører tema som tilhørighet, immaterielle forbindelser og konversasjoner på tvers av generasjoner og nasjonale grenser. Programmet understreker mangfoldet og rikdommen i stemmer og visuelle tilnærminger, samtidig som det manifesterer filmmediets posisjon som en integrert del av moderne arabisk samtidskultur. Filmskapere og kunstnere jobber med å skape dypt bevegende, nyskapende, innovative og subjektive fortellinger for sitt publikum. Verkene er noen ganger kritisk provoserende, andre ganger sarkastiske, men de er engasjerende fortellinger som uttrykker følelser som ofte ellers ikke får komme til uttrykk. Stiftelsen 3,14/red. Stiftelsen 3,14 presenterer filmer, videoer, installasjoner og performancer med kunstnere og regissører som utfordrer det bevegelige bildets konvensjoner og dets stadig skiftende rolle i den visuelle kulturen. Visningene komplimenterer 3,14s øvrige program. De siste fire årene har 3,14 valgt å fokusere på samtidskunst fra Midtøsten og den omkringliggende diasporaen og kunstnere med nyskapende og betydningsfulle verk. Vi arbeider også bevisst med å formidle regionens sammensatte kunstscene og for å skape større anerkjennelse for det talentet mange av disse veletablerte eller unge og fremadstormende kunstnerne representerer.

TORSDAG 8. DESEMBER KL. 20.30

AKADEMIET CINEMATEKET: FOREDRAG AV KNUT S. VIKØR Foredraget «Den arabiske våren» av Knut S. Vikør. Varighet ca. 45 min. Foredraget er gratis for Cinemateket i Bergens medlemmer og inviterte av Stiftelsen 3,14, kr. 50 for andre.

Den arabiske våren I forbindelse med Cinemateket i Bergen og Stiftelsen 3,14s samarbeid om å presentere filmprogrammet «Mapping Subjectivity» – kuratert av ArteEast i New York og tidligere presentert på MoMA i New York og Tate i London – har vi invitert Professor i Midt-østen og det muslimske Afrikas historie ved Universitetet i Bergen, Knut S. Vikør, til å holde et 45 minutters foredrag. Under tittelen «Den arabiske våren» vil han gi oss en god allmenn oversikt over Midtøsten, bakgrunn og dagens situasjon. Vikør har også erfaring fra sin tid som tidligere daglig leder for Senter for Midtøstenstudier ved UiB. Han har også publisert oversiktsbøker om islams og Midtøstens historie. olep

NY ARA B I S K F I L M – MA P P I NG S U BJ EC T I V I T Y

TORSDAG 8. DESEMBER KL. 19.00 LØRDAG 10. DESEMBER KL. 21.00

TORSDAG 8. DESEMBER KL. 21.30 SØNDAG 11. DESEMBER KL. 19.00

Domestic Tourism II. Regi: Maha Maamoun. Egypt 2009. Utleie: Maha Maamoun. Arabisk tale, engelske undertekster. Digibeta, farger, 1 t 2 min.

Al-Hayat Ba’ad al-Suqut. Regi, manus og foto: Kasim Abid. Irak/Storbritannia 2008. Utleie: Kasim Abid. Arabisk tale, engelske undertekster. Digibeta, farger, 1 t 40 min.

DOMESTIC TOURISM II

LIFE AFTER THE FALL

Pyramidenes skyggeside

Håpet som brast

I verken Domestic Tourism og Domestic Tourism II har regissør Maha Maamouns hovedfokus vært turisme, men den visuelle representasjonen av Kairo og Egypt og hvordan denne korresponderer med menneskers personlige opplevelser. I den første filmen presenterte han bilder fra hele byen. I film nummer to bruker han utelukkende utsnitt fra egyptiske filmer som bruker pyramidene som bakgrunn i ulike settinger. Slik undersøker Domestic Tourism II hvordan disse landemerkene kan gjenerobres fra postkortturismens tidløse bruk og gjeninnskrives i en kompleks politisk, sosial og historisk samtid gjennom fortellinger fra Kairo. Maamoun begynte filmprosjektet med å finne frem til filmscener der pyramidene var med. Etter å ha funnet frem til de scenene han selv husket, begynte han å spørre andre om hvilke pyramide-scener de husket. Slik representerer klippene de scenene som folk husker, og ikonet pyramidene knyttes opp mot forskjellige filmatiske referanser hos ulike mennesker. Stiftelsen 3,14/red./olep

Denne prisbelønte dokumentaren beskriver på en nydelig måte regissøren Kasim Abids families liv etter den amerikanske invasjonen i Irak. Abid vender tilbake til hjemlandet etter 30 år i utlandet og tas gledesstrålende imot av sin familie, som alle ser fram mot en lysere framtid etter Saddam. På fire år opplever vi hvordan drømmene knuses og håpet forsvinner mens familien ser vold og lovløshet overta hverdagen i Bagdad. Kuler og bomber, kidnappinger og gassmangel, arbeidsløshet og militante grupper bidrar til å beskrive opplevelsen av stress og fortvilelse. Regissøren beskriver kunstferdig dagliglivet i familien Abid mot et bakteppe av historiske hendelser som landets første frie valg og rettsaken mot Saddam Hussein. Stiftelsen 3,14

NY ARA B I S K F I L M – MA P P I NG S U BJ EC T I V I T Y

FREDAG 9. DESEMBER KL. 19.00 TIRSDAG 13. DESEMBER KL. 21.00

FREDAG 9. DESEMBER KL. 21.15 LØRDAG 10. DESEMBER KL. 17.00

Ashbah Bayroot. Regi og manus: Ghassan Salhab. Libanon/Frankrike 1998. Foto: Jérôme Peyrebrune. Musikk: Toufic Farroukh. Medv.: Aouni Kawas, Darina el Joundi, Rabih Mroue, Carol Abboud, Hassan Farhat, Younes Aoude m.fl. Utleie: Sarl Apné Prod. Arabisk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 1 t 57 min.

Wa Laou fil Seen [La Chine est encore loin]. Regi og manus: Malek Bensmaïl. Algerie/Frankrike 2008. Foto: Lionel Jan Kerguistel. Musikk: Camel Zekri. Utleie: Doc and Film International. Arabisk, fransk og berbersk tale, engelske undertekster. Digibeta, farger, 2 t.

PHANTOM BEIRUT

CHINA IS STILL FAR

Fiksjonsfilm med dokumentaren som bakteppe

Tilbake til revolusjonens vogge

Filmen er en thriller om lojalitet og forræderi. Phantom Beirut finner sted i Beirut mot slutten av 1980-tallet da filmens hovedperson Khalil kommer hjem etter 10 års fravær. Under borgerkrigen 10 år tidligere, benyttet Khalil anledningen til å forfalske sin egen død og skape seg en ny identitet. Hjemkomsten skaper kaos, tvil og sinne blant venner og tidligere medsoldater. De gledes tilsynelatende over tilbakekomsten men forarges over deserteringen. Regissør Salhab bryter opp filmfortellingen ved å vise scener hvor skuespillerne diskuterer manuskriptet og gir dermed en spennende og personlig vinkling på en felles opplevelse av krigen. Stiftelsen 3,14

Den 1. november 1954 ble to franske lærere og en algierer de første sivile ofre i frigjøringskrigen i Algerie. Dette skjedde i en liten landsby nær Ghassira i Atlasfjellene. Bensmaïl kommer tilbake til landsbyen, som er «den algierske revolusjonens vugge», for å dokumentere hverdagslivet på dette symboltunge stedet gjennom et helt år. Han setter blant annet opp kamera sitt på den lokale skolen. Her filmer han at barna lærer om sin fortid, han intervjuer dem om deres samtid og utfordrer dem på hva de forventer av fremtiden. Mens årstidene passeres kommer han etter hvert godt under huden på innbyggerne, og fundamentale spørsmål om identitet, kultur og språk blir problematisert. Hva har landet blitt etter femti år med uavhengighet? Filmen kunne lett ha blitt en sorgfull meditasjon over fortiden, men i Bensmaïls stramme regi bærer den fortidens byrde samtidig som den favner dagens virkelighet. Stiftelsen 3,14/red./olep

NY ARA B I S K F I L M – MA P P I NG S U BJ EC T I V I T Y

LØRDAG 10. DESEMBER KL. 19.30 SØNDAG 11. DESEMBER KL. 17.00

SØNDAG 11. DESEMBER KL. 21.00 TIRSDAG 13. DESEMBER KL. 19.00

Ana Alati Tahmol Azouhour Ha Qabriha. Regi og foto: Hala Alabdalla og Ammar el-Beik. Syria/Frankrike 2006. Manus: Hala Alabdalla. Medv.: Fadia Lazkani, Rola Roukbi, Raghida Assaf, Elias Zayyat, Youssef Abdelke m.fl. Utleie: Hala Abdallah. Arabisk tale, engelske undertekster. Digibeta, s/hv, 1 t 40 min.

Cracks [Fissures]. Regi, manus, foto og musikk: Hicham Ayouch. Marokko 2009. Medv.: Abdesselem Bounouacha, Noureddine Denoul, Marcela Moura m.fl. Utleie: Videorama, Casablanca. Arabisk og fransk tale, engelske undertekster. DVD, farger, 1 t 15 min.

I’M THE ONE WHO BRINGS FLOWERS TO HER GRAVE

CRACKS

Filmer som aldri ble

På leting i Tanger

Som en oppsummering av alle livets utsatte prosjekter framstår denne filmatisk vakre s/hv-filmen som et minnesmerke over menneskehetens livsglede og motstandskraft, stilt overfor en virkelighet preget av tap, oppbrudd, eksil og død. Filmen veksler mellom intervjuer med tre syriske kvinner og bilder av landskaper, kunst og familien, samt et intervju med maleren og ikonrestauratøren Elias Zayyat. Filmen er delvis dokumentarisk og delvis en fabel. Det er en vellaget og sterkt følelsesladet hyllest til poesiens sprengkraft – spesielt representert ved den syriske poeten Da‘ad Haddad som forsvant i 1991, og til skjønnheten generelt. I Am the One Who Brings Flowers to Her Grave gir en sterkt emosjonell og personlig beskrivelse av en kvinnegenerasjon som fylte 50 år i 2006. Da de som 20-åringer bodde i Damaskus ble de fengslet for sin politiske overbevisning. De kjempet, tapte eller måtte flykte fra landet. Barn av slike kvinner utgjør kjernen i det opprøret vi ser i Syria i dag. Hala Alabdalla (55) dro opprinnelig til Paris for å studere sosiologi, men har siden 1985 viet seg til filmen. Hun har ved siden av å regissere to egne filmer arbeidet som co-produsent, med-manusforfatter og B-regissør på en rekke syriske, libanesiske og franske spillefilmer og dokumentarer. I Am the One Who Brings Flowers to Her Grave vant prisen for beste dokumentar under filmfestivalen i Venezia i 2006. Stiftelsen 3,14/red./olep

Tre tapte sjelers søken etter kjærlighet og befrielse flettes sammen gjennom labyrintene i Tangiers gater. Noureddine, en alkoholisert arkitekt, henter sin beste venn Adel fra fengselet hvor han løslates etter en dom på 15 år. Marcela, en intens, lunefull og nesten suisidal brasiliansk maler som er strandet i Tangiers, blir blandet inn i livene deres og skaper kaos. Cracks er et sterkt følelsesmessig, alkoholdrevet og støyende filmatisk verk som med sin stil og tilnærming tok kritikere og publikum med storm da det ble vist i Marokko. Filmen vant flere priser under den nasjonale filmfestivalen i Tangiers, og ga anerkjennelse til regissøren Hicham Ayouch for nyskapende filmproduksjon. Ayouch har erfaring fra arbeid i fransk fjernsyn. Da han bestemte seg for å satse på å lage egne filmer, vendte han hjem til sitt hjemland Marokko. Han har allerede regissert en kortfilm, to dokumentarer og to spillefilmer, og er regnet som en av Marokkos største filmtalenter. Stiftelsen 3,14/red./olep

TOR S DAG S F I L M E N

TORSDAG 1. DESEMBER KL. 19.00 SØNDAG 4. DESEMBER KL. 21.00

Hver torsdag viser alle de sju norske cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger Tromsø og Trondheim den samme filmen. Dette kan være en av de store klassikerne eller en mindre kjent film fra filmhistorien, som også dagens publikum fortjener å få se eller gjense på det store lerretet på kino og ikke bare på DVD. Omtrent en gang i måneden presenterer vi også en nyere film som vi mener er verdifull, men som ingen har satt opp på ordinær kino i Norge. Torsdagsfilmen er navnet på samarbeidet mellom cinematekene om digitale visninger. Samkjøringen startet i 2008 og var resultatet av et prosjekt som hadde til hensikt å gjøre også klassisk årgangsfilm tilgjengelig i det nye digitale formatet og på flere steder enn i de aller største byene. Alle visningene er i 2k eller 4k som er standard for all digital visning av film på kino – i Norge i løpet av 2011 og snart i hele verden. Av og til vil det før visningen være en innledning, streamet til lerretet fra ett av cinematekene til de andre. Flere og flere av de store klassikerne fra filmhistorien kommer nå i det nye digitale kinoformatet, og vi kan de neste månedene presentere både nye og gamle slagere. Velkommen! red.

Aguirre, Der Zorn Gottes. Regi og manus: Werner Herzog. Vest-Tyskland 1972. Foto: Thomas Mauch. Musikk: Popol Vuh. Medv.: Klaus Kinski, Helena Rojo, Del Negro, Ruy Guerra, Cecilia Rivera m.fl. Tysk tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 34 min.

AGUIRRE – GUDS VREDE Apokalypse nå! – 400 år før Aguirre – Guds vrede er basert på historiske fakta. Werner Herzog kom over dagboken til den spanske munken Carvajal, som var med i conquistadoren Pizzaros følge til det indre av Amazonas rundt år 1560 på jakt etter den legendariske «gullbyen». Don Aguirre er nestkommanderende for et rekognoseringslag som drar videre inn i jungelen når resten av følget ikke lenger kan fortsette på grunn av matmangel og utmattelse. Etter en tid synes det umulig å fortsette gulljakten, og lederen vil gjøre retrett. Ved et brutalt mytteri overtar Aguirre ledelsen. En allerede ubegripelig vanskelig ferd fortsetter i regi av den ikke helt stabile Aguirre. Åpningssekvensen i Aguirre – Guds vrede ble en gang beskrevet av en kritiker som en av de nydeligste noensinne. Conquistadorfølget tar seg frem langs Andesfjellene og ned i jungelens eventyrlige, dampende skjønnhetshelvete, utstyrt med blant annet blytunge kanoner. Allerede her føles undergangsstemningen som preger hele filmen. Herzog beholder en distansert beskrivende kjølighet overfor personene som skildres i dette dødens reisefølge. Han tar heller parti med den opprinnelige, uberørte naturen, noe som utkrystalliseres mot slutten av filmen. Da blir undergangen fullstendig, og vi blir konfrontert med en orgie i fortapelse, nydelig beskrevet gjennom fotograf Thomas Mauchs bilder. Den personlige apokalypsen blir til slutt et faktum når en flokk med aper er blitt hærføreren Aguirres siste kompani i en virvelstrøm på Amazonas-floden. olep

C I N E MAT E K E T S J U L E F I L M – FOR 1 6. Å R P Å RA D • TOR S DAG S F I L M E N

H O L LY WOO D - MU S I K A L E N • TOR S DAG S F I L M E N

TORSDAG 15. DESEMBER KL. 19.00 SØNDAG 18. DESEMBER KL. 21.00

TORSDAG 26. JANUAR KL. 18.00 SØNDAG 29. JANUAR KL. 21.15

It’s a Wonderful Life. Regi: Frank Capra. USA 1946. Manus: Frances Goodrich, Frank Capra og Albert Hackett, etter en novelle av Philip Van Doren Stern. Foto: Joseph Walker. Musikk: Dimitri Tiomkin. Medv.: James Stewart, Donna Reed, Lionel Barrymore m.fl. Engelsk tale, utekstet. Utleie: NDC. DCP, s/hv, 2 t 5 min.

West Side Story. Regi: Robert Wise og Jerome Robbins. USA 1961. Manus: Ernest Lehman, basert på musikalen ved samme navn. Foto: Daniel Fapp. Musikk: Leonard Bernstein. Medv.: Natalie Wood, Richard Beymer, Russ Tamblyn, Georg Chakiris, Rita Moreno m.fl. Utleie: NFI. DCP, farger, 2 t 32 min.

IT’S A WONDERFUL LIFE

WEST SIDE STORY

Den sekstende jul på Cinemateket USF

1960-tallets Romeo og Julie

Julen er her igjen. Tiden da vi vil at alt skal være slik det har vært før, bare med snø. For å hjelpe til, viser vi It’s a Wonderfull life – for 16. år på rad! Det blir ikke skikkelig jul uten George Baily. I den idylliske småbyen Bedford Falls er George den mest populære borgeren og enhver svigermors drøm. Hele sitt liv har han jobbet og slitt for at venner og familie skal få mulighet til å virkeliggjøre sine drømmer. Han er den typiske Capra-figur: Han er real og prinsippfast, en hverdagshelt bosatt i en liten harmonisk amerikansk småby. Men når firmaet han jobber i er på randen av konkurs, synes han at livet ikke er verdt å leve lenger. Clarence, en engel ute på prøve for å gjøre seg fortjent til å få vinger, blir sendt ned til jorden for å hjelpe ham. George får en sjanse til å se hvordan byen hans ville vært om han ikke hadde eksistert. Det er ikke et vakkert syn. Den slemme forretningsmannen Potter har tatt over styringen, og har døpt byen om til Pottersville, som nå er blitt et sted hvor fordervelsen råder. It’s a Wonderful Life ble ikke noen suksess da den først kom. Den ble ikke en juleklassiker før på 1960-tallet, da etter å ha blitt vist utallige ganger på TV ved juletider. Filmen, som i dag har en spesiell plass i alle våre cinematekshjerter er overraskende usentimental, klok og universell. Det er et herlig lite eventyr som vil få deg til å forlate kinosalen med et smil om munnen, en klump i halsen og et ønske om å være god mot andre mennesker. God jul! olep/red.

West Side Story er en av historiens mest populære filmmusikaler, og ved siden av Singin’ in the Rain (1952) også en av de beste. Basert på en kjempehit på Broadway av koreografen Jerome Robbins og forfatteren Arthur Laurents, basert på sistnevntes roman, som igjen er basert på Shakespeares drama om Romeo og Julie, forteller filmen om gjengoppgjør og ulykksalig kjærlighet i innvandrerkvartalene i New Yorks Upper West Side. Filmens dansescener, en skarp og aggressiv blanding av klassisk ballett, akrobatikk og moderne jazzdans, er tydelig skapt med film og ikke et scenegulv i tankene. Musikken ble skrevet av Leonard Bernstein, og flere av sangene han skrev sammen med tekstforfatteren Stephen Sondheim har gått inn i jazz- og populærmusikkens standardrepertoar. Bernstein og Robbins ville med scenemusikalen fri seg fra musikalgenrens konvensjoner og skape en ny måte å fremstille de rå og ofte voldsomme følelsene som ligger i gjengproblematikken. Filmen utvikler dette videre, og ble banebrytende med sin dynamiske stil, og ikke minst på grunn av sitt tema, der innvandrerkonflikter, sosiale problemer og ungdomskriminalitet for første gang utgjorde motiver i en musikal. Med sine tegnede, grafittiaktige tittelsekvenser inkorporert i filmens kulisser bidro Saul Bass sterkt til denne dynamikken. Tom Hovinbøle (CiT) 23

POLARFILM | KAPPLØPET I

2011 er det 100 år siden Roald Amundsen vant kappløpet mot Robert Scott om å bli førstemann til Sydpolen. Tidlig på ettermiddagn 14. desember 1911 kom Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting frem til selve polpunktet, og ble med det de første til å nå det sørligste punktet på kloden. Cinemateket i Bergen har i den anledning satt sammen et program med tre filmer fra de tidlige ekspedisjonene til Sydpolen. Foruten å vise de levende bildene vi har etter Amundsens ekspedisjon, har vi fra England hentet over de lengre dokumentarfilmene The Great White Silence (1924) om Scotts ekspedisjon og South (1919) om den dramatiske ekspedisjonen til Ernest Shackleton, som i 1914 dro til Antarktis med mål om å krysse kontinentet på tvers. Kappløpet mot sydpolen I 1907 henvendte Amundsen seg til Fridtjof Nansen om å få låne polarskuta «Fram» – av mange regnet som den nye nasjonen Norges symbolske flaggskip – dette var bare to år etter unionsoppløsningen fra Sverige, og nasjonalfølelsen var sterk i den unge nasjonen. Amundsen ønsket å fullføre det hans forbilde Nansen ikke hadde klart; å la seg fryse fast i drivisen, drive over Nordpolen og tvers over polhavet ved hjelp av havstrømmene. Ved å ta utgangspunkt i Beringstredet, håpet Amundsen at han ville drive lengre nord 24

En avstikker mot sør Den 13. september 1909 ble det annonsert fra London at kaptein Robert Falcon Scott har tenkt seg sørover. Kun Roalds bror Leon visste om Amundsens hemmelige plan på dette tidspunkt. I august 1910 la «Fram» ut fra Kristiansand etter tre år med nitidig planlegging. Først når skipet noen uker senere ankom Madeira ble verden informert om at Roald Amundsen ville ta «en ekstratur» innom Sydpolen. Han forsikret samtidig Nansen om at ekspedisjonen ville fortsette sin tur nordover i februar-mars 1912 for å ta fatt på Roald Amundsen det egentlige målet; driften over Nordpolen. Den 11. januar 1911 nådde «Fram» den store isbarrieren, og dagen etter fant de frem til enn Nansen hadde gjort, og således som førstemann overvintringstedet Amundsen hadde sett seg ut. ta seg til selve polpunktet. I årene som fulgte brukte Etter ti måneders forberedelser, satte fem mann Amundsen tiden til samle inn penger til ekspedisjopå fire sleder trukket av 52 Grønlandshunder kursen nen sin. sørover den 20. oktober 1911. Amundsen hadde tillit Den 1. september 1909 våkner imidlertid Amundtil utstyr, hunder og til metoden. I tillegg hadde han sen til nyheten om at hans gamle venn Frederic Cook overvintret i lignende forhold tidligere. Han var derhar returnert fra en overvintring på Grønland, og for fullstendig klar over ernæringens utfordringer. hevder å ha nådd Nordpolen i april 1908. Amundsen De ukjente faktorer var det uvisse terrenget og menmå i dette øyeblikket ha revurdert sine planer om en nene han hadde med seg. Ingen hadde vært her før, alt mangeårig ekspedisjon til Nordpolen. Dersom det han hadde å gå på var Ernest Shackletons beretninger nordlige polpunktet allerede hadde blitt beseiret, sto etter hans mislykkede fremstøt mot Sydpolen i 1908. kun de vitenskapelige undersøkelser igjen. Prestisjen Det gikk som alle vet veien. Den 14. desember om å være først falt bort. Kun en polrekord gjensto. nådde de selve punktet. Teltet ble satt opp, flagget Roald Amundsen ville beseire Sydpolen.

MOT SYDPOLEN plantet. Fire dager senere startet de tilbake turen. Igjen sto det etter hvert så ikoniske teltet, hvor Amundsen la igjen et brev til kong Haakon i tilfelle de skulle forulykkes på turen hjem. Han skrev også et brev til Scott, hvor den britiske kapteinen høflig bes om å levere Amundsens brev til den norske kongen. Den 26. januar 1912 nådde de endelig hjem igjen til Framheim. 3.000 kilometer hadde blitt underlagt, fordelt på 99 dager. Igjen hadde de elleve hunder fordelt på to sleder. Den 7. mars 1912 ankret «Fram» opp utenfor Hobart, Australia. Her tilbrakte de to uker mens Amundsen korresponderte med omverdenen. Polen var nådd. Alt vel. Scotts skjebne Like bra gikk det ikke for Scott. De hadde startet ferden sørover elleve dager etter Amundsen, og hadde 96 km lenger tur. Britenes motorsleder hadde brutt sammen etter 80 kilometer, den 9. desember hadde de skutt de siste ponniene, og de siste hundene hadde blitt sendt hjem to dager senere. Først den 17. januar nådde britene polen, 34 dager etter Amundsen, etter å ha trukket alt til fots. Scotts siste ord ble skrevet den 29. mars 1912, 18 kilometer unna nærmeste forsyningsdepot. Dette var antakelig dagen han, Wilson og Bowers døde. Først den 12. november samme år ble teltet deres funnet. Til sammen hadde fem mann omkommet av kulde, underernæring og utmattelse i isødet.

Scotts ekspedisjon på Sydp olen

Erfaringen og kunnskapen om overlevelse i isen Roald Amundsen og mannskapet hadde opparbeidet seg gjennom mange år bidro til ekspedisjonens suksess. Scott hadde ignorert Nansens råd om å bruke «hunder, hunder og flere hunder», og valgte heller å sette sin lit til ponnier og upålitelige motorsleder. Scott hadde hyret nordmannen Tryggve Gran til å trene ekspedisjonen i å gå på ski, men dette hadde møtt på motvilje blant mannskapet. De hadde dermed blitt nødt til å trekke utstyret til fots store deler av turen. Nordmennene var alle gode på ski og flere hadde erfaring med sledekjøring fra tidligere. Blant de fem som nådde polen var fire kompetente navigatører, i gruppen til Scott som gjorde det siste frem-

støtet mot polpunktet fantes én. Ruten og depotene til Amundsens menn var langt bedre merket, og de hadde lagt ut langt flere depoter med hyppigere mellomrom enn Scott. I tillegg brukte Amundsen sorte telt og markeringsflagg, noe som var langt enklere å oppdage i det hvite isødet. Amundsen selv skulle fremfor alt vektlegge grundige forberedelser og logistikk som den utgjørende forskjellen. Med Amundsens triumf kunne den ferske nasjonen Norge gjøre seg bemerket i den internasjonale kappestriden, og bragden ble i likhet med Nansens ekspedisjoner en måte for det lille landet å hevde seg på i imperialismens tidsalder. Ernest Shackleton En tredje viktig polarhelt fra tidlig 1900-tall er britiske Ernest Shackleton. Han var den første som gjorde fremstøt mot Sydpolen under sin Nimrodekspedisjon i 1907–1909 – den første av i alt tre ekspedisjoner han ledet til Sydpolen. Han måtte gjøre vendereis bare 180 km fra polpunktet. Shackleton ville gjenerobre Englands posisjon som verdens polarnasjon etter at Scott tapte kapp løpet til Sydpolen mot Roald Amundsen. Hans Endurance-ekspedisjon skulle ikke bare føre den før25

ste brite til selve polpunktet – de skulle fortsette rett frem og dermed krysse hele det antarktiske kontinent. I august 1914 forlot Shackleton og hans skip «Endurance» med 29 mann ombord England. I 1914 var det unormalt mye is i Weddellhavet og i desember frøs skipet seg fast i isen. Skipet forble fastfrosset frem til oktober 1915, da katastrofen inntraff; skruisen knuste skipet. Shackleton og hans mannskap begynte ferden nordover på ski og med hundespann for å komme til havet hvor de kunne sjøsette sine livbåter. Etter å ha gått over isen i fem måneder ble alle tre livbåtene sjøsatt 9. april 1916. Planen var å seile til Deceptionøya, der det fantes en landstasjon og forsyninger. Dersom de siste hvalfangerne hadde reist hjem før vinteren, var det en mulighet å overvintre her til neste sesong. Ugunstige vind- og strømforhold førte dem imidlertid til Elefantøya, en øy som lå utenfor alle fangstområder og seilingsruter, der de gikk i land 16. april. Etter å ha vært på øya i to dager bestemte Shackleton at en livbåt måtte seile etter hjelp. Sør-Georgia 1.300 km unna med de bemannede hvalfangststasjonene ble utpekt som deres redning. Shackleton og seks mann dro avsted med en av livbåtene, mens resten ble igjen på øya. En måned senere kom de frem til den norske fangststasjonen på nordkysten av Sør-Georgia. Tre dager senere, 23. mai, dro Shackleton av gårde med hvalfangstskuta «Southern Sky» for å hente mannskapet på Elefantøya. Men på grunn av at det nå hadde blitt vinter hadde isen lagt seg, slik at «Southern Sky» måtte snu. Shackleton og hans menn ble satt i land på Falklandsøyene. Flere forsøk på å redde mannskapet ble gjort, men først på det fjerde forsøket kom Shackleton frem til Elefantøya 30. august 1916. Der fant han hele mannskapet sitt i live, etter å ha tilbrakt 105 dager på øya. 26

«Endurance» knuses av isen

AKADEMIET CINEMATEKET: Kappløpet mot Sydpolen

Selv om Shackleton aldri klarte å erobre noen milepæler med sine polarekspedisjoner, står han som en påle i historie og nøt stor respekt hos sine «konkurrenter». I sine memoarer skrev Amundsen: «Sir Ernest Shackletons navn vil for alltid stå risset i den antarktiske forskningshistorie med flammende bokstaver». olep kilder: wikipedia og Jan-Tore Bergheis artikkel «Fram III, Amundsens Sørpol ekspedisjon» på polarhistorie.no.

I forbindelse med serien «Polaråret 2011 – Kappløpet mot Sydpolen» er planen at en kompetent person skal holde et foredrag 14. desember kl. 20.00 om Amunden, Scott, Shackleton, sydpolkappløp og hvordan man overlever møtet med Antarktis. Hvem det blir må nesten annonseres senere, da personen som vi trodde skulle gjøre det desverre måtte melde pass en liten halvtime før programmet du nå leser var ferdig korrekturlest... Hvem som til slutt kommer vil bli annonsert på våre hjemmsider, facebook, twitter, plakater og i vårt nyhetsbrev (meld deg på nyhetsbrevet på våre hjemmesider). Arrangementet vil være gratis for våre medlemmer, og koste kr. 50 for ikke-medlemmer.

P O L AR Å R E T 2 0 1 1 – K A P P L Ø P E T MOT SY D P O L E N

ONSDAG 14. DESEMBER KL. 21.00 SØNDAG 18. DESEMBER KL. 19.00

Roald Amundsens Sydpolferd 1910–1912. Regi: Roald Amundsen. Norge 1912. Foto: diverse. Musikk: Halldor Krogh og André Viervoll. Utleie: NB. Norske mellomtekster, utekstet. DCP, s/hv, 22 min.

The Great White Silence. Regi, manus og foto: Herbert G. Ponting. Storbritannia 1924. Musikk: Simon Fischer-Turner (2010). Medv.: Robert F. Scott, Herbert G. Ponting m.fl. Utleie: BFI. Engelske mellomtekster, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 46 min.

ROALD AMUNDSENS SYDPOLFERD 1910–1912

THE GREAT WHITE SILENCE

På sønnaferd

Skjebneferden

Roald Amundsens Sydpolferd 1910–1912 består av Roald Amundsens egne filmopptak fra sydpolekspedisjonen som foregikk mellom 1910 og 1912. Opptakene er samlet og restaurert av Nasjonalbiblioteket og lydsatt med nykomponert musikk av Halldor Krogh og André Viervoll. Totalt finnes noe over 40 minutter med råopptak fra ekspedisjonen, det meste bilder av reisen sørover på «Fram» og livet på basen Framheim. Amundsen hadde ikke med seg filmkamera på selve fremstøtet mot polpunktet – han mente det veide for mye. Av filmmaterialet sitt lagde Amundsen flere versjoner, alle med ca. 20 minutters varighet, tilpasset foredrag over hele verden. Det første han holdt etter hjemkomsten var i Cirkus Verdensteater i Kristiania i september 1912. To tusen mennesker hadde fått plass, og Amundsen kunne presentere filmbilder og fotografier under foredraget. Senere satte filmpioneren Hugo Hermansen sammen en kinoversjon av filmmaterialet. Det er Amundsens internasjonale versjon, som han brukte i forbindelse med foredrag om ekspedisjonen, som presenteres på Cinemateket USF. Amundsens filmopptak er en av veldig få filmer som inngår i UNESCOs «Memory of the World», et register over dokumenter som regnes som spesielt viktige for menneskehetens kollektive hukommelse og menneskeheten som helhet. NB/red.

Da Amundsen nådde Sydpolen 14. desember 2011, slet fem briter under ledelse av Robert Scott med tunge sleder 670 km lenger nord. Og når Amundsen 8. mars 2012 ankommer Hobart på Tasmania fra hvor han telegraferer til verden om sin suksess, har Scott allerede mistet en mann. Tre uker senere er de alle døde, frosset i hjel i teltet sitt uten mat eller brennstoff til å tine drikkevann. Tragedien er et faktum. Først 12. november blir teltet med tre av de døde funnet av letemannskapene. Der finner de også unike bilder fra ekspedisjonen, siden Scott og hans menn til tross for utmattelsen og det faktum at to av ekspedisjonsmedlemmene allerede var døde, hadde slept med seg både fotoutstyr og negativer til det siste. Kamera tilhørte Herbert Ponting, en av ekspedisjonsmedlemmene som var med for å dokumentere turen. Han hadde selv både filmet og fotografert under hele ekspedisjonen, men var blant de ekspedisjonsmedlemmene som helt i tråd med planen returnerte til basen underveis i fremstøtet mot polpunktet. Ponting bygde seg et mørkerom på ekspedisjonens base, og kunne derfor fremkalle filmopptakene slik at han kunne arrangere kinovisninger for mannskapet. I 1924 samlet han alle sine opptak og lanserte de som en langfilm, The Great White Silence. I 1993 begynte BFI så smått jobben med å samle sammen det materialet som fortsatt eksisterte, og etter flere års arbeid kunne man i 2010 lansere en helt nyrestaurert, digital versjon av filmen med ny musikk av Simon Fischer-Turner. olep 27

Jørgen Larsson

STUMFILM MED LEVENDE MUSIKK

inemateket i Bergen har satt seg som mål å gjøre stumfilm sexy. Minst en gang i hvert program fremover skal vi presentere en stumfilm med levende musikk, og det skal bli et arrangement man rett og slett ikke kan gå glipp av om man vil påberope seg noen som helst film- eller kulturinteresse i denne byen. Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pionertiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informasjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene. Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag. Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjernsynet – samme hvor stor skjermen din måtte være. Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. En ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de fotokjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnsyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart. Vår eminente «husmusikant» Jørgen Larsson akkompagnerer filmen på piano også denne gang. Vi gleder oss allerede. olep

P O L AR Å R E T 2 0 1 1 – K A P P L Ø P E T MOT SY D P O L E N

South. Regi, manus og foto: Frank Hurley. Australia/Storbritannia 1919. Musikk: Jørgen Larsson. Medv.: Sir Ernest Shackleton, Captain F. Worsley, Lieut. J. Stenhouse, Captain L. Hussey, Dr. Mcllroy m.fl. Utleie: BFI. Engelske mellomtekster, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 28 min.

SOUTH Med Shackleton nesten til Sydpolen Sir Ernest Shackleton og hans 28-mann store mannskap seilte i juli 1914 fra England med skipet «the Endurance» med kurs for Antarktis med håp om ikke bare endelig ta seg til Sydpol-punktet, men også å fortsette ferden rett frem, og sånn bli den første til å krysse kontinentet. Han hadde gjort et mislykket forsøk på å nå først til polpunktet i 1909 under sitt over to år lange opphold i Antarktis, men med lærdom fra Amundsen suksess og Scotts tragedie var han denne gangen sikker på å lykkes.

Med seg på «the Endurance» hadde han den australske fotografen Frank Hurley, og Hurley skulle i løpet av de neste to årene gjøre noen av filmhistoriens mest spektakulære og dramatiske opptak. Resultatet ble i 1919 dokumentarfilmen South, som for noen år siden gjennomgikk en grundig restaurering ved BFI i London og slik kan presenteres i all sin prakt i dag. Ekspedisjonen gikk aldeles ikke slik Shackleton hadde planlagt. 130 km fra land satte «the Endu-

ONSDAG 14. DESEMBER KL. 19.00 TORSDAG 15. DESEMBER KL. 21.15

rance» seg fast i skruis. De neste ti månedene prøvde mannskapet desperat å skjære løs skipet og lage en lei inn til land. I august 1915 ble de imidlertid tvunget til å forlate «the Endurance» da skruisen begynte å knuse skipet. Mannskapet og 70 trekkhunder klarte å komme seg til Elephant Island, der 22 av mannskapet slo leir mens Shackleton og seks andre menn gjorde et desperat forsøk på å ta seg til den bebodde South Georgia Island, 1300 km unna. Mirakuløst nok kom de frem litt over en måned senere – alle seks. Da hadde de blant annet overlevd storm med over ti meter høye bølger i den lille, åpne livbåten. Fire måneder etter det kunne de plukke opp de resterende overlevende på Elephant Island – der Hurley kunne konstatere at han hadde klart å redde 150 av sine 400 glassnegativer og alle filmrullene sine. Hurleys opptak er gjort på ferden sørover, Weddell Sea der de satt fast i isen, Elephant Island og South Georgia Island i Antarktis. For å få opptak fra sistnevnte måtte Hurley dra tilbake i 1916 for å gjøre ekstra opptak – da han jo satt på Elephant Island når Shackleton kom frem til øya. Førstestyrmann Greenstreet kalte Hurley «en kriger med kamera». Både fordi han bukserte det tunge kamerautstyret på farlige plasser, som for eksempel til topps i skipets rigg, men ikke minst fordi han hadde stupt uti det iskalde vannet for å redde negativene og filmrullene da «the Endurance» plutselig ga etter for skruisen og var i ferd med å synke. olep 29

TENNESSEE WILLIAMS GARANTERT SUKSESS PÅ FILM

En av USAs aller største dramatikere, Thomas Lanier Williams, bedre kjent som Tennessee Williams fødtes 26. mars 1911 i Columbus, Mississippi. Få, eller kanskje ingen, forfattere har hatt slik kunstnerisk suksess på filmlerretet som ham. For den første forfatteren som kunne borge for en god filmopplevelse var verken William Shakespeare eller Agatha Christie, men nettopp Tennessee Williams: Forfatter av godt over 20 skuespill, et par romaner, noveller, dikt og essay – to ganger Pulitzerpris-vinner, N.Y. Critic Circle Awards og Tony-vinner.

ennessee mente at han hadde hatt en lykkelig barndom. Familien vokste opp i nokså trange kår. Tennessees dramatiske fortellerstil arvet han av sin mor. Denne sterke kvinnen hadde en høy moralsk standard, men masse av kjærlighet og en god porsjon fantasi. Fantasien hennes kunne til tider løpe løpsk, så vidt mye at det ved flere anledninger gikk utover familien, og til slutt måtte hun sendes bort. Faren var handelsreisende, en mer følelsesmessig kald person, med bombastiske meninger om livet og om familien. I 1929 begynte Thomas på University of Missouri, og det var her han tapte sin «lykkelige» barndom. På grunn av sin anstrengte økonomi og en brei Tennessee-dialekt fikk han der klengenavnet «Tennessee» av sine medstudenter, et navn han likte og derfor beholdt livet ut. Da Tennessee ikke oppnådde gode resultater på universitet, så faren seg nødt til å få gutten i arbeid, og fikk ham ansatt i samme firma som seg selv, The International Shoe Company. Som en slags selvterapi begynte Tennessee derfor å skrive, men helsa hans var dårlig og etter en stund måtte han flytte til bestefaren i Memphis. I restitueringsperioden ble Tennessee med bestefaren på en tur til Europa. I denne perioden håpet den frustrert

unggutten å finne seg selv, finne ut av sin seksualitet og utvikle seg intellektuelt. Da han kom hjem til USA igjen forsøkte han å ta opp studiene sine på forskjellige læresteder, til han endelig i 1938 lot seg innrullere på University of Iowa, der han samme år klarte å få en bachelor. Han flyttet så til New Orleans, der han for første gang følte seg selvstendig og fri fra familien. Offisielt tok han nå navnet Tennessee og kvittet seg med mye av sin mors puritanske sexsyn som hadde plaget ham i lengre tid. Slik fant han veien ut av skapet og erkjente sin homoseksualitet. Tennessee var først og fremst inspirert av forfattere som Anton Tsjekhov og D. H. Lawrence. Men Henrik Ibsen var også en av inspirasjonskildene hans. Selv om Tennessee allerede som ung hadde begynt å skrive, fikk han først sin litterære suksess som godt voksen med «The Glass Menagerie» (1945). Hans neste suksess ble «A Streetcar Named Desire» (1947 – først kalt «The Poker Night»). Denne brakte ham Pulitzerprisen og etablerte ham som en alvorlig arbeidende dramatiker. Tennessee gjorde braksuksess både på Broadway og på kino. Så fulgte andre suksesser som «The Rose Tattoo» (1951), «The Cat on a Hot Tin Roof» (1955), «Baby Doll» (1956), «Orpheus Desending» (1957

– senere filmet under tittelen The Fugitive Kind), «Suddenly, Last Summer» (1958 Pulitzer-pris) og «The Night of Iguana» (1961). Tennessee Williams hentet mye av materialet til sine fortellinger fra det han selv hadde sett og opplevd. Dette ga fortellingene hans den autentiske og realistiske atmosfæren som gjorde ham så suksessfull. Hans spesielle oppvekst hadde gitt ham grobunn for å utvikle et selvstendig og skapende kunstnersinn. I sine dramaer fjernet han masken til mang en samfunnsborger og hans typegalleri besto av alle typer mennesker fra alle samfunnslag. Han hadde en evne til å vise hvordan selv «normale» mennesker også kunne være frustrert og ha et enormt behov for positiv oppmerksomhet. Han viste hvordan oppfatningen av en selv kan være ulik alle andres. Han skildret selvforakt og/eller forakt og manglende omtanke for sine medmennesker. Han beskrev sjelden kjærlig heten, men heller ensomheten, på en mer voldsom måte enn det som hadde vært vanlig til da. Han skrev også om hva ensomheten kunne medføre av ondskap. Han var også svært opptatt av moralske fallgruver og på de mange moralske seksuelle fordommer som fantes, og da særlig på forholdet mellom enslige, eldre kvinner 31

og yngre menn. Det at Tennessee beskrev forskjellige menneskeskjebner så levende, gjorde at det iblant kom publikum for nært. Dette førte til at først og fremst kirken og småborgerskapet tok sterkt avstand i fra det han skrev om. Men samtidig ble Tennessees stemme hørt og høyt elsket, verden over. Det er to gode grunner til å se en Tennesse Williams-filmatisering; den ene er teksten, den andre er fremføringen. Hans teater- og/eller filmforestillinger har så å si alltid hatt suksess hvor enn de har blitt vist. For regissører og skuespillere har han vært, og er fremdeles, en sann utfordring. Ingen mediokre regissører eller skuespillere kan gi seg i kast med hans drama, det kreves dyktighet og faglig kompestanse for å ta del i ett av hans mange fascinerende verk. Ten32

nessee krevde og krever mye av sitt publikum, sine regissører og sine skuespillere, og mye av Tennessees suksess ligger i akkurat dette. Tennessee kunne til tider være et ensomt menneske som i store deler av sitt liv bodde på hotell. Etter lang tids søken fant han frem til den elleve år yngre vennen, amerikansk-italienske Frank Merlo. De hadde et forhold som varte i omtrent ti år frem til 1961. Kort tid etter at de gjorde det slutt fikk Merlo konstatert ondartet kreft. Tennessee Williams hadde et nært forhold til Italia og bodde i lengre perioder i Roma. Der oppdaget han også den italienske skuespilleren Anna Magnani, som han senere ble kjent med. Han skrev «Den tatoverte rosen» med henne i tankene, og filmen ga Anna Mag-

nani hennes eneste Oscar. På denne tiden oppdaget Tennessee også narkotikaen, og da Merlo i 1963 døde av kreft, gikk dette så hardt inn på Tennessee at han trodde han skulle bli gal. Dette kom i tillegg til hans stadige higen etter å ruse seg. Som ved tidligere nedgangstider rømte han fra det vonde rundt ham ved å arbeide intellektuelt og skrive mye. I tiden som fulgte var Tennessee meget produktiv, men nådde aldri helt opp til suksessene han hadde hatt tidligere. Depresjonen og den tunge medisineringen han fikk gjorde det også vanskelig for ham. Williams ble funnet død 25. februar 1983 på Elysée Hotel i New York City etter å ha satt en flaskekork fast i halsen. Tito Pannaggi/CiO

T E NN E S S E e W I L L I AM S

SØNDAG 8. JANUAR KL. 19.00 TIRSDAG 10. JANUAR KL. 21.00

ONSDAG 11. JANUAR KL. 19.00 TORSDAG 12. JANUAR KL. 21.15

A Streetcar Named Desire. Regi: Elia Kazan. USA 1951. Manus: Tennessee Williams, etter eget skuespill. Foto: Harry Stradling. Musikk: Alex North. Medv: Vivien Leigh, Marlon Brando, Kim Hunter, Karl Malden m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 2 t 2 min.

Cat on a Hot Tin Roof. Regi: Richard Brooks. USA 1958. Manus: Richard Brooks, etter eit skodespel av Tennessee Williams. Foto: William Daniels. Medv.: Elizabeth Taylor, Paul Newman, Burl Ives, Madeleine Sherwood, Jack Carson m.fl. Utlege: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, fargar, 1 t 48 min.

EN SPORVOGN TIL BEGJÆR

KATT PÅ HETT BLIKKTAK

Svigers er aller verst

Tennessee Williams i hollywoodsk innpakning

Vivien Leigh spiller sørstatsenken Blanche Dubois, som med tom lommebok og et par skjeletter i skapet banker på døra til søsteren Stella. Hun ryker snart uklar med søsterens mann Stanley Kowalski, en upolert arbeidskar som banner og drikker øl rett av flaska. Situasjonen dem imellom tilspisser seg under Blanches jakt på en mann som kan forsørge henne. En sporvogn til begjær er et intenst psykologisk drama som har blitt hyllet og parodiert i det uendelige. Filmen huskes best for Marlon Brandos tolkning av Stanley, som driver svigerinnen sin til vanvidd. Konflikten stammer fra klasseforskjellene mellom familiene: Blanche syns ikke at Stanley er god nok for søsteren, samtidig som hun tiltrekkes av den ubehøvlede mannen som ser ut til å styres utelukkende av drifter og instinkter. Han, på sin side, svarer på svigerinnens arroganse ved å bli stadig mer voldelig. På grunn av sitt kontroversielle materiale ble En sporvogn til begjær dempet ned i møte med sensuren. Filmen ble betegnet som dekadent, amoralsk og vulgær da den kom, men var revolusjonerende når det gjaldt framstillingen av mellommenneskelige relasjoner i amerikansk film. Ikke minst er filmen en motehistorisk milepæl: Stanley Kowalski, karakteren som forseglet Marlon Brandos stjernestatus, befestet for alvor den hvite t-skjortens posisjon blant unge i USA. red.

Katt på hett blikktak er basert på Tennessee Williams sitt prisvinnande skodespel om ein familie fengsla av fortida, ein familie som blir øydelagt av attrå, grådigheit og svartsjuke. Det er fødselsdagsfeiring for den kreftsjuke plantasjeeigaren Big Daddy, og familien er samla som gribbar rundt den døyande i håp om å arve ein del av formua. Favorittsonen Brick, ei fordrukken eks-fotballstjerne med ekteskapsproblem, er derimot ikkje interessert i verken faren eller pengane. I filmversjonen frå 1958 er «Cat on a Hot Tin Roof» blitt til eit tidstypisk melodrama. At dei personlege problema til Brick kunne ha noko med ei homofil legning å gjere, vart kraftig tona ned og erstatta med ei tydlegare vektlegging på Brick si frykt for å gje slepp på den ansvarslause ungdomstida. At den lukkelege slutten på filmen skurrar i høve til straumen i resten av filmen er heller ikkje til å undre seg over. Sjølv om kontroversielle passasjar er pakka inn i bomull, ligg dei der under overflata ein stad og gjer at filmen stundom arbeider mot sin eksplisitte ideologi. Trass i inngrep i stykket som gjorde at Tennessee Williams sjølv hadde vanskar med å setje pris på filmadapsjonen, så er og blir Katt på hett blikktak ein svært god film. Størstedelen av dialogen er bevart: briljant og vemodig slik berre Tennesse Williams kunne skrive den. Vidare er Paul Newman og Elisabeth Taylor begge på sitt mest karismatiske. Å få sjå desse to filmikona utfalde seg på stort lerret opplyst av technicolorifiserte fargar er ein bonus som på ingen måte må undervurderast. red. 33

T E NN E S S E e W I L L I AM S

ONSDAG 11. JANUAR KL. 21.00 TORSDAG 12. JANUAR KL. 19.00

SØNDAG 15. JANAUR KL. 18.30 TIRSDAG 17. JANUAR KL. 21.30

Suddenly, Last Summer. Regi: Joseph L. Mankiewicz. USA 1959. Manus: Gore Vidal og Tennesse Williams, etter sistenevnte teaterstykke. Foto: Jack Hildyard. Musikk: Malcolm Arnold og Buxton Orr. Medv.: Katharine Hepburn, Elizabeth Taylor, Montgomery Clift, Albert Dekker, Mercedes McCambridge m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 54 min.

The Glass Menagerie. Regi: Paul Newman. USA 1987. Skuespill: Tennesse Williams. Foto: Michael Ballhaus. Musikk: Henry Mancini. Medv.: Joanne Woodward, John Malkovich, Karen Allen og James Naughton. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 15 min.

SUDDENLY, LAST SUMMER

GLASSMENASJERIET

Plutselig, i fjor sommer

En film uten kreditert manusforfatter

Suddenly Last Summer, med størrelser som Elizabeth Taylor og Katharine H epburn på rollelisten, regnes som den første amerikanske filmen som inneholdt en åpent homofil karakter. Faktisk ga den katolske kirken, sammen med The Motion Picture Production Code Adm., i 1959 en spesiell tillatelse til å gjøre dette. Skjønt; ordet «homofil» blir ikke nevnt i filmen, og karakteren det dreier seg om, Sebastian, befinner seg på god avstand til handlingen. Han døde nemlig i fjor sommer. Året etter møter vi hans kusine, Catherine, som er innlagt på sinnsykehus etter et sammenbrudd som følge av fetterens plutselige død sommeren før. Sebastians mor, Mrs. Venable, vil ha Catherine underkastet en farlig operasjon, men legen helbreder henne ved å få klarlagt sannheten om den dramatiske sommeren. Filmen, som er basert på et stykke av Tennesse Williams, blir ofte beskrevet som bisarr og smakløs: «A decadent piece of work, sensational, barbarous and ridiculous.» (The Observer). Likevel er den verdt å se – nettopp fordi den er utfordrende både i innhold og gjennomførelse. Jan Langlo/CiO/red.

I løpet av sin lange filmkarriere regisserte Paul Newman seks spillefilmer, og Glassmenasjeriet var hans siste. Den bygger på Tennessee Williams’ gjennombrudd som forfatter, skuespillet «The Glass Menagerie» fra 1944. I likhet med de fleste andre av Williams’ skuespill var også dette delvis selvbiografisk. Det spesielle med Paul Newmans versjon er at ingen er kreditert som manusforfatter på filmen, noe som kan sies å være sjeldent i Hollywood-sammenheng. Årsaken er at Newman har filmet en replika av stykket slik det ble fremført ved Williamstove Teaterfestival noen år tidligere. Vi møter en mor og hennes to barn som lever intenst tett sammen. Sønnen ønsker seg luft under vingene og vil vekk fra sin overbeskyttende mor som ikke vil gi slipp på sine barn. Barnas far forlot dem mange år tidligere, og morens ungdomsbilde av seg selv som en vakker, ung sørstatspike med mange beilere er kanskje mer fantasi enn virkelighet. Søsteren er syk, og trekker seg mer og mer inn i sin egen verden, en fantasiverden av glass. Moren ønsker å hjelpe datteren ut av isolasjonen gjennom å skaffe henne en god mann. Men da sønnen inviterer en ung kandidat hjem til middag for å hjelpe moren i letingen, går det fra vondt til verre. Tito Pannaggi/CiO/red.

P Å O P P FOR D R I NG

El Bulli – Cooking in Progress. Regi: Gereon Wetzel. Tyskland 2010. Manus: Anna Gnesti Rosell og Gereon Wetzel. Foto: Josef Mayerhofer. Musikk: Stephan Diethelm. Medv.: Ferrán Adrià og personalet på El Bulli. Utleie: Nonstop Entertainment Sverige. Katalansk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 48 min.

SØNDAG 8. JANUAR KL. 21.30 TIRSDAG 10. JANUAR KL. 19.00

EL BULLI – COOKING IN PROGRESS Verdens beste restaurant Dette er ikke en film om mat. Dette er en film om teamwork for å skape matkunst. Fire ganger har restauranten El Bulli utenfor Barcelona blitt kåret til verdens beste restaurant. Denne dokumentaren følger skapelsesprosessen til Ferrán Adrià og kokketeamet hans. Halve året stenger El Bulli for at de skal kunne utvikle 35 nyskapte retter til neste sesong. Aldri kopiere, sier Adrià, ikke engang seg selv. Molekylær matkunst, kaller noen det. Adrià liker ikke det utrykket, men «dekon-

struert» er en betegnelse som det gastronomiske skummets skaper står inne for. To millioner har de siste årene slåss om sesongens 8000 bordplasser. El Bulli – Cooking in Progress preges av at filmteamet virkelig er blitt invitert inn i den elbulliske skapelsesprosessen, med viltre påfunn, omfattende kunnskap og omhyggelig dokumenterte eksperimenter. Naturligvis med Adrià selv som karismatisk midtpunkt og ubestridt chef.

I sommer la Adrià ned driften ved restauranten, men Adrià har annonsert at han vil omskape stedet til et kulinarisk senter for eksperimenterende matkultur fra 2014. Slik sett er denne filmen et unikt innblikk i et nærmest tapt matparadis. CiO

P Å O P P FOR D R I NG

Some Like It Hot. Regi: Billy Wilder. USA 1959. Manus: Billy Wilder, Doane Harrison og I.A.L. Diamond. Foto: Charles Lang. Musikk: Adolph Deutsch. Medv.: Marilyn Monroe, Jack Lemmon, Tony Curtis, Joe E. Brown, George Raft m.fl. Engelsk tale, norske undertekster. Digital kopi, s/hv, 2 t 1 min.

Some Like It Hot Legendarisk farse Joe og Jerry er to arbeidsløse musikere som tilfeldigvis blir vitne til St. Valentines-massakren i Chicago 1929. De sitter dermed inne med opplysninger som kan sende gangsterkongen Spats Colombo og hans kompanjonger bak murene for all tid. Klappjakten er i gang, og Joe og Jerry må gjemme seg. De finner det perfekte gjemmested idet de møter et kvinneorkester. De kler seg i kvinneklær og parykker, får jobb hos damene og blir med dem på turné. Men komplikasjonene er ikke over. Guttene har store problemer med å holde mas36

ken foran bandets vakre jenter, spesielt under en fuktig fest. Joe forelsker seg hodestups i bandets vokalist, Sugar Kane, som på sin side ser på ham som en god venninne. Sugar er svak for millionærer, og forteller at hun har falt for den rike kjekkasen Osgood Fielding III, som også betror seg til Joe. Det viser seg at Osgoods amorøse følelser ikke retter seg mot blonde Sugar men mot kvinneutgaven av Jerry. Flokene er med andre ord mange og intrikate, og bedre blir det ikke når gangst erne og jazzorkesteret havner på samme hotell.

SØNDAG 15. JANUAR KL. 21.00 TIRSDAG 17. JANUAR KL. 19.00

Some Like It Hot beviser at hysteriske farser faktisk kan være hysterisk morsomme, bare manus er oppfinnsomt nok, alle karakterene er gjennomarbeidet, og replikkene er skrevet med både subtilitet og respekt for publikums intelligens. Regissør Billy Wilder var strålende fornøyd da han hadde kapret sine to førstevalg, Jack Lemmon og Tony Curtis, til å spille hovedrollene. De skuffet ikke, prestasjonene deres er fremragende. Servert på sølvfat fikk likevel Wilder en overraskende bonus i hendene. Han fikk nyss om at Marilyn Monroe på eget initiativ hadde uttrykt ønske om å spille Sugar. Opprinnelig var Sugar utformet som en heller ubetydelig birolle, men den ble nå raskt utvidet og tilpasset henne. Wilder hadde tidligere brukt Monroe i The Seven Year Itch (1955) og visste at hun med sin eventyrlige utstråling kunne bære scener alene. Han hadde i tillegg registrert hvilken utmerket følsomhet og timing hun hadde overfor hvordan hun skulle uttrykke de morsomme poengene. Some Like It Hot er filmen som beviser hvilken stor komedieskuespiller Monroe var. Some Like It Hot har for ettertiden blitt stående som en av de store klassikerene innen komediegenren. Den topper American Film Institute sin liste over de morsomste amerikanske filmene gjennom alle tider. Filmen er full av replikker med dobbel bunn, men i hendene på Wilder blir det aldri plumpt – bare elegant. Some Like It Hot holder nivået gjennom samfulle to timer, og avslutter med en legendarisk sluttreplikk. red./olep

VAGAN T V E LG E R F I L M

Kaninmannen. Regi og manus: Stig Larsson. Sverige 1990. Foto: Andrea Lasmanis. Musikk: Dror Feiler. Medv.: Börje Ahlstedt, Leif Andreé, Stina Eklblad, Eva Engström, Björn Gedda, Erika Ullenius m.fl. Utleie: SFI. Svensk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 33 min

hele veien deres gjerninger fra en distanse hinsides godt og ond. Og i bakgrunnen lurer hele tiden spørsmålet om hva som er roten til forbryterens patologiske gjerninger. Kaninmannen er den svenske forfatteren, poeten, dramatikeren og samfunnsdebattanten Stig Larssons andre spillefilm. Larsson er utdannet filmregissør ved Dramatiska Institutet, og da han debuterte som langfilmregissør med Ängel i 1989 hadde han allerede rukket å gjøre seg bemerket med de to epokegjørende romanene «Autistene» (1979) og «Nyår» (1984), samt regissere tv-versjonen av sitt eget teaterstykke VD. Andrefilmen er viden anerkjent som hans beste film som regissør, og tar opp i seg mange av temaene som man finner i Larssons prosa, og særlig deler den en rekke elementer med romanen «Komedin I» som kom samme år. Kaninmannen er fjerde film i serien «Vagant velger», og introduseres av Espen Stueland, kritiker i Klassekampen og tidligere redaktør i Vagant. Han har gjendiktet Stig Larson i det 280 siders diktutvalget «Helhjertet på en annen måte» (Tiden, 2004). Vagant er et Bergensbaserttidsskrift for litteratur og kritikk, som diskuterer unge og etablerte, norske og utenlandske forfattersap. Tidsskriftet vier også film og samtidskunst fyldig omtale. Aksel Kielland

KANINMANNEN Will the real Stig Larsson please stand up? en mann som ligner mistenkelig på hans innadvendte og unnvikende sønn. Drevet av like deler nysgjerrighet, ærgjerrighet og ansvarsfølelse, kastes Bengt ut i en materie han blir stadig mer usikker på om han egentlig vil til bunns i. Kaninmannen er en kompakt og kompleks film som spenner fra svart humor til intenst ubehagelig mellommenneskelig drama. Larsson feller ingen moralske dommer over sine karakterer, men skildrer

3/2011

Bengt Nääs er en middelaldrende TV-produsent i kanalen TV9, og hans spesialitet er dokumentarprogrammer som forsøker å løse uoppklarte kriminalsaker. Hans sønn Hans er en forsagt mann som arbeider som lærer, og som regelmessig mobbes og ydmykes av sine elever. Når Bengt og hans team begynner å etterforske en sak om en voldtektsmann som forgriper seg på små jenter, får han via en venn fatt i politiets fantomtegning – en tegning som viser

ONSDAG 18. JANUAR KL. 19.00

3/2011 | 119 kroner | august–november tidsskrift for litteratur og kritikk

NORSK PÅ ENGELSK

Norske filmer med engelske undertekster

Norwegian films with english subtitles

Cinemateket i Bergen fortsetter med å presentere en film hvert program under vignetten «norsk på engelsk». Arrangementet er mulig takket være utenlandsavdelingen ved Norsk filminstitutt. Tilbudet er selvfølgelig åpent for alle våre medlemmer, men hovedmålsetningen er å kunne presentere godbiter fra den norske filmhistorien for et publikum som ikke har norsk som førstespråk. Denne gangen står høstens store norske publikumsvinner Hodejegerne for tur. Morten Tyldum har truffet blink med sin adapsjon av Jo Nesbøs roman «Hodejegerne», og i skrivende stund har den passert over 550.000 publikummere og går fortsatt på Bergen Kino. Filmen har også fått gode kritikker i møte med internasjonale kritikere, noe omtalen på neste side viser. Suksessen har medført at den har blitt sendt verden rundt på filmfestivaler siden den internasjonale premieren i Locarno i august. olep

Cinemateket in Bergen continues its regular screenings of a Norwegian film with English subtitles each program, mainly aimed at an audience who do not have Norwegian as their mother tongue. The film is presented in cooperation with The International Department of the Norwegian Film Institute. This time around we offer the Norwegian film that was the biggest success at the box office in 2011, Morten Tyldums adaptation of Jo Nesbøs best-seller “Headhunters”. Since it’s premiere August 26th it has been seen by more than 550.000 Norwegians and has received good reviews also from international critics. So we’re very happy to give people in Bergen who don’t speak English a possibility to see this thriller on the big screen! If you are interested in receiving e-mail reminders for these screenings, and also information about all the films in our programme that are either in English language or have English subtitles, send us an e-mail at post@cinemateket-usf.no with subject “in english”. olep

NORW EG I AN F I L M W I T H E NG L I S H S U BT I T L E S

Hodejegerne. Director: Morten Tyldum. Norway 2011. Screenplay: Ulf Ryberg and Lars Gudmestad, based on Jo Nesbø’s novel “Hodejegerne”. Director of photography: John Andreas Andersen. With: Aksel Hennie, Nikolaj CosterWaldau, Synnøve Macody Lund, Julie Ølgaard, Eivind Sander among others. Print: NFI utenlandsavdelingen. Norwegian language, English subtitles. DCP, colour, 1 h 38 mins.

HEADHUNTERS The headhunt has begun Roger Brown by day is a corporate headhunter looking for a new CEO of GPS technology conglomerate Pathfinder. His interviews with candidates involve a speech about the power of a solid reputation. Small talk veers towards cultural tastes, specifically art, and whether or not they like or own dogs. But there is an alternate purpose, while these would-be CEOs are at the arranged interview with Pathfinder Roger dons a courier uniform and robs them of the very valuable paintings they indicated to him. With the help of a

home security installer and an art forger, who is efficient enough at making replacement substitutes that would make Elmyr de Hory proud, Roger has a lucrative second income. An income he dumps into his lavish modernist home, impulsive jewelry purchases and start-up capital for his tall, blonde and intelligent wife Diane›s nascent art gallery. In a coincidence that should raise eyebrows, a friend of Diane, and the former CEO of another GPS firm, Clas, comes to Roger looking for the Pathfinder position and is in posses-

WEDNESDAY JANUARY 18th AT 21.00 HOURS

sion of a Peter Paul Rubens› acrylic valued at $100 million dollars. This sets Roger in action for the biggest score of his cat burglar career until everything goes completely wrong. Director Morten Tyldum has the ability to drop so many casual, almost negligent, details into the mix and then cleverly start layering them all together without any instance of letting up the pace. It is a showcase of escalation. He only ‹flashes back› once to remind the audience of a particular detail, but otherwise he trusts us to keep up or fill in a blank or two between reveals. He also a flair for intense (but measured) bursts of violence, although things also occasional veer into the absurd “what the hell is going on?” territory. Headhunters is a perfect blend of cautious planning, earnest intent, and amusing comedic detachment. It shows off a noirish cynicism for peoples bad behavior when greed and power is at stake, but has the good sense to dangle the carrot of redemption to Roger after he is put through the wringer. Empathy can be a hard thing to generate in these sorts of films, and Tyldum does it with panache. Aksel Hennie goes through some amazing physical metamorphoses as Roger is forced to think very quick on his feet and deal with criminals, cops and violent confrontations. This is exactly what Head hunters accomplishes in its 100 minutes. You might think you have spotted a flaw or two in its logic, but rest assured, the screenplay is ahead of you. Blessed is the film that sets its traps and springs its surprises with good screenwriting. Anmeldelse av Kurt Halfyard, twitchfilm.com/red. 39

C-KINO presenterer TAXI DRIVER

viser vi en Bergen. Vanligvis fra Cinemateket i t ep ns ko re vanskett væ ny e vt oft n er:» er et relati kopier), og det ka «C-KINO presenter for bruk av arkivgene den da ler to reg de av r ne nn pla gru er (på eist eller har andre rtr film bare to gang bo er vi trekke du l m ska r rso He kelte filmer de g litt større frihet. lig å få med seg en en altersenterer:» gir vi de m So pre er. NO ng -KI ga e «C d ng ma es. Me og vi skal vise dem , aktuelle filmen vis sse ere int ell esi re filmer av sp frem nyere og eld release» ndon) eller «limited ning. set pp o-o kin xtended run» (Lo «e t nativ de alitets n kv ma e r ny lle til ka emateker aver av klassikere På utenlandske cin bærer fra restaurerte utg som alt er film es en vis til et som mm ene ngen har turen ko ga (Toronto), og film e nn De o. kin på ikke blir vist 6. filmer som ellers s Taxi Driver fra 197 ske sinn, men dt, Martin Scorsese go let avis Bickles psykoti pe Tr i tem se s r rei ke se en klassi int s ese ors er har det de Sc ak t års ige som har set n i her. Av forskjell Det er nok mange kan presentere de r imidlertid vi ha tet ne ali åre kv to k te sli sis i en sjon av filmen. De få har opplevd den ver d go er unisone: en i la tak fjø få le vanskelig å rapportene over he og , ing rer siste 25 årene vært tau res ital tt en grundig dig mot originalen. filmen gjennomgå man oppog er ekstremt tro ut dre e å si for hvordan be t set ri taurering har så my filmen har ald res l rover ita dre. G dig be en litt at re tro ba e , en ikk lyd Man skulle kanskje dene og den samme na i bil log Bo me i sam rag de ed t for er jo stort set reringen, sa på et au est r-r ke lever en film, det ive ns Dr ga e xi ng er ansvarlig for Ta . Han viste oss ma versjon av filmen av Crisp, mannen som ny lse lt ive he utg en Dse å DV kbar m var det som r eksistert en bru sommer at for ha nge av DVDnærmest aldri ha t ma de i an nn ord ma g hv un på r en frisk ke groteske eksemple pel stort sett ut som kutte øyne og ble Niro ser for eksem elighet hans blods tyd all d filmen. Robert De me er vis r til og med en de ing , ne rer ave tau res utg e Dnn de bort i alle DV versjonene, mens t i eller kuttet helt der har blitt kutte sk. kropp. Mange bil sti dra t skannet og dre t vil si at bildene er scenen har blitt en den berømte speil 4k-restaurering. De alt er så mye såk ng en ga e en fir ing ne restaurer ed inneholder bilde rm I tillegg er denne De r. sle pik 48 mer tro mot sningen 4096 x 20 langt skarpere og de fremstår som etterarbeidet i opplø og ), (2k iver i en mer er Dr xi lm Ta ofi t set vanlige kin har virkelig aldri du , oss informasjon som tro Så . ateket USF. film fanget bildene på t sted enn på Cinem slik man i sin tid r ikke få noe anne sw/red. lle he du vil t de stand, og komplett eller bedre

TOR S DAG S F I L M E N • C- K I NO P R E S E N T E R E R :

Taxi Driver. Regi: Martin Scorsese. USA 1976. Manus: Paul Schrader. Foto: Michael Chapman. Musikk: Bernard Herrmann. Medv.: Robert De Niro, Cybill Shepherd, Peter Boyle, Jodie Foster, Harvey Keitel, Leonard Harris, Albert Brooks m.fl. Utleie: Park Circus, Glasgow. Engelsk tale, utekstet. DCP (4K), farger, 1 t 54 min.

TAXI DRIVER Når pirattaxi er tryggest I Taxi Drivers åpningssekvens presenteres det mytiske bildet av den amerikanske storbyen. Fotografert i drømmeaktige bilder glir den kjente gule New Yorktaxien gjennom regnvåte gater i en sky av damp, akkompagnert av Bernard Herrmanns film noir-aktige musikk. Blinkende neonlys reflekteres i drosjens speilblanke lakk og i øynene til sjåføren Travis Bickle. Travis har begynt å kjøre drosje om natten fordi han lider av søvnløshet. Om hans bakgrunn får vi kun sparsomme-

lige opplysninger: Han er vietnamveteran, har jobbet her og der, og har fått en ærefull dimisjon fra hæren. Den fritiden han ikke klarer å sove vekk, fordrives på pornokino eller foran fjernsynet. Løsrevet fra ethvert fellesskap kjører Travis rundt i New Yorks gater. Bronx, Harlem, Brooklyn, 12 timer, 14… Hele tiden observerer han: Kriminelle, prostituerte, narkomane, fornedring, søppel – hver morgen etter kjøringen må han vaske baksetet rent for sæd og blod. Han føler avsky og hat.

TORSDAG 19. JANUAR KL. 19.00 OG 21.15 SØNDAG 22. JANUAR KL. 19.00 OG 21.15 MANDAG 23. JANUAR KL. 21.00 TIRSDAG 24. JANUAR KL. 19.00 OG 21.15

Den søvnløse Travis fører dagbok over sine drømmer og refleksjoner. En dag får han øye på en hvitkledd skikkelse, som på en engleaktig måte hever seg over den skitne menneskemassen. Den amerikanske idealkvinnen Betsy jobber på valgkampkontoret til senator Charles Palantine – presidentkandidaten med det hule slagordet «We are the people». Travis oppsøker Betsy og inviterer henne med ut. Han tiltrekkes av hennes renhet, og hun sjarmeres i begynnelsen av hans direkte væremåte. En natt får Travis en demonisk passasjer, spilt av Scorsese selv. Denne kommer med detaljerte ideer om hvordan man kan stanse forråtnelsen i samfunnet. Travis kommer i kontakt med en illegal våpenhandler og kjøper et helt arsenal av våpen. Han legger om livsstilen, begynner å trene opp kroppen og perfeksjonere sine skyteferdigheter. Han møter også den barneprostituerte Iris, og bestemmer seg for å redde henne fra hennes beregnende hallik. Martin Scorseses utfordrende og kontroversielle filmer er blant de betydeligste og mest originale i moderne amerikansk filmhistorie. Hans filmer er en reise gjennom den italiensk-amerikanske psyke, og gjennom USAs grunnleggende myter. Det er filmer preget av en sterk emosjonell realisme og et personlig engasjement. Scorseses idé bak den rå realismen i Taxi Driver var å utforske publikums fascinasjon for hat og vold ved å oppfordre til identifikasjon med volds utøveren som sympatisk antihelt. red./olep 41

STĂ&#x2DC;RR E E N N

T E LIV

den klass iske Hollywo o d - m usik a l en 42

Anført av en nyrestaurert West Side Story feirer vi den klassiske filmmusikalen på Cinemateket USF i januar. Med fire sentrale amerikanske filmer viser vi frem en liten bit av alt det rare en musikal kan være.

ilmmusikalen er på flere måter en underlig sak. I over fire tiår av forrige århundre var det den mest populære av alle amerikanske filmsjangre, og samtidig var den blant de minst verdsatte. Med røtter i vaudeville, teater, scenemusikal og populærmusikk har filmmusikalen nesten alltid hatt et stempel som opium for folket og virkelighetsflukt for den gemene hop. Det er en flik av sannhet i dette, men at musikalen skulle være bare det er selvsagt sludder. Suspension of disbelief? Så der sitter vi i kinosalen, oppslukt i handlingen og følger den kjekke helten på hans vei. Plutselig tar han noen kjappe dansetrinn før han bryter ut i sang av full hals. Hæ? At noen kritikere og publikummere har et noe anstrengt forhold til filmmusikaler har ganske sikkert å gjøre med at virkelighetsillusjonen brytes. For det første gjør ikke folk slikt i det virkelige liv, men det kan man jo si om mange science fiction-filmer også. For det andre, og langt viktigere, er det at filmens indre logikk brytes, eller rettere sagt den indre logikken vi kjenner fra alle andre filmer enn musikaler. Det er helt greit å se biler omgjøres til kjemperoboter eller å se folk hoppe fra en virkelighet til en annen, men så fort noen drar en sang og begynner å danse blir man helt satt ut. Det er ikke tilfeldig at musikalen mistet

sin kraft som populærkulturelt fenomen utover på 1970-tallet. Da var det virkeligheten som gjaldt, med metodeskuespillets indre realisme og fortellinger fra det virkelige liv. Og i denne motsetningen ligger noe av kjernen i den klassiske filmmusikalen, og det som gjør den til ikke bare noe annet enn nesten alle andre filmer, men også til noe langt mer. For det vi liker med musikalene er nettopp fraværet av realisme, et fravær som gjør at musikalen kanskje mer enn noen andre filmer aspirerer til begrepet larger than life. MGMs storhet De tidligste filmmusikalene prøvde så godt de kunne å inkorporere musikalnumre som en mest mulig naturlig og virkelig del av handlingen. De var gjerne backstage-historier med et romantisk tilsnitt, der danse numre falt naturlig gitt at historien var lagt til en scene-musikal eller andre settinger hvor sang og dans falt naturlig. Det skulle ta noen år før filmmusikalen utviklet seg til en fullvoksen sjanger og befridde seg fra rammene til den klassisk fortellende filmen. Fred Astaire var mannen som drev denne utviklingen fremover. I en musikal er ikke verden så mye et virkelig sted som den er en lyd- og bildemessig gjengivelse av en holdning, og Fred Astaire legemliggjorde denne holdningen. Med god hjelp av Ginger Rogers gjorde han

troverdig det umulige faktum at verden er et fantastisk og romantisk sted fylt av musikalsk rytme og eleganse. For det var med Astaire at filmens historie og musikalnumrene virkelig ble integrert. Fra å være filmer med musikkinnslag gikk musikalene til å bli filmer som forteller gjennom musikken. Med den legendariske produsenten Arthur Freed i spissen kom studioet MGM for all ettertid til å bli selve innbegrepet på Hollywood-musikalen. Med fargefilmprosessen Technicolor fikk filmene et helt 43

gene kelly

nytt uttrykk, med bilder så fargerike og slående at de får dagens digitalkino-bilder til å se ut som youtube. Når dette ble paret med påkostet produksjonsdesign, gjennomkoreograferte sang- og dansenumre og store stjerner var gullstandarden satt. I årene etter andre verdenskrig nådde Hollywood-musikalen senit i MGM. Vincente Minnelli, Stanley Donen og Gene Kelly sto sammen med Freed for filmer som Meet Me in St. Louis (1944), Easter Parade (1948), Show Boat, An American in Paris (begge 1951) og ikke minst Singin` in the Rain (se egen omtale). Når det gjelder hvordan «the Freed unit» utviklet filmmusikalen har Stanley Donen sagt det bra: «What we did was not geared toward realism but towards the unreal… An opera has its own reality but it isn`t what you’d call day-to-day reality, and the same with the musical.» Denne bevisste holdningen gjorde at musikalen endelig sto fjellstøtt på egne ben, fri til å fortelle gjennom musikk, sang og dans. Der Fred Astaire var musikalstjernen på 1930og store deler av 1940-tallet, eide muskeldanseren 44

fred astaire

Gene Kelly 1950-tallet. Deres forskjellige dansestiler eksemplifiserer ypperlig hvordan filmmusikalen som helhet utviklet seg. Astaire var den elegante danseren som skapte sin musikalske, nesten overjordiske virkelighet kun ved hjelp av sine egne virtuose egenskaper. Gene Kelly synes å formidle at bare å flykte fra virkeligheten gjennom musikk ikke er nok. Man må forandre virkeligheten slik at den blir et fantastisk sted hvor dans og sang er like naturlig som å snakke og gå. Livet er musikk, eller «Gotta dance! Gotta dance!,» som han synger i Singin’ in the Rain. Kellys varemerke ble da også hans akrobatiske solonumre, som rulleskøytescenen i It’s Always Fair Weather (1955) og tittelnummeret i Singin’ in the Rain, hvor han gjør spektakulære musikalnumre i hverdagslige settinger som alle kan kjenne seg igjen i.

TROLLMANNEN FRA OZ

En atmosfære av illusjon Den klassiske filmmusikalens særegne logikk er altså hva det handler om. I motsetning til nærmest alle andre filmsjangre utviklet ikke musikalen seg mot mer realistiske sosiale konflikter eller mer psykologisk troverdige karakterer før helt mot slutten av sin klassiske periode. Å kritisere en filmmusikal for ikke å følge alle andre filmers logikk blir dermed litt som å kritisere en bil for ikke å være en båt. Noen har kalt denne indre logikken for «en atmosfære av illusjon», og ikke en «virkelighetsillusjon» slik man gjerne snakker om i andre filmer. Det er som om filmskaperne sier: Vi vet at folk ikke bryter ut i dans i virkeligheten, men i denne virkeligheten gjør

H O L LY WOO D - MU S I K A L E N

de det, og dermed lager vi en atmosfære som tillater det. Istedenfor å lage en realistisk, eller i det minste troverdig, verden hvis mennesker har motiver for å synge og danse, synes musikken selv å bestemme karakterenes holdninger, verdier og handlinger i MGMs klassiske musikaler. I denne atmosfæren av illusjon underbygger og fremhever man også de fantastiske og kunstige sidene ved filmenes univers istedenfor å skjule dem. Dette har resultert i noen uforglemmelige metafilm-øyeblikk. I Singin’ in the Rain fører Gene Kelly Debbie Reynolds inn i et ledig filmstudio, der han setter opp lyskaster, starter vindmaskinen og gjør alt klart for kjærlighetslåten han snart skal synge. Singin’ in the Rain inneholder en mengde slike scener, og selv om den er ekstrem med alle sine meta-nivåer er den slett ikke enestående for MGMs musikaler. Alle sjangre har sin begynnelse, sine formative år, sitt toppunkt og sin revisjonistiske periode. Selv om det har blitt laget noen suksessrike og imponerende Hollywood-musikaler etter 1960, som West Side Story (se egen omtale) og Sound of Music (1965), med henholdsvis Leonard Bernstein og Rodgers & Hammersteins klassiske musikk, er fiaskoene i stort overtall. Hollywood-musikalen nådde sin kunstneriske topp under Arthur Freeds kreative produksjonsledelse i MGM. Dette er sant i den grad at MGMs etterkrigs-musikaler nærmest har blitt synonymt med hele Hollywoods gullalder, tiden da fargene var litt klarere, formen litt spenstigere og karakterene litt større enn livet. Sigurd Wik fred astaire

ONSDAG 25. JANUAR KL. 19.00 TORSDAG 26. JANUAR KL. 21.00

Top Hat. Regi: Mark Sandrich. USA 1935. Manus: Darl Noti, etter et teaterstykke av Alexander Farago og Aladar Laszlo. Foto: David Abel og Vernon Walker. Musikk: Irving Berlin. Medv.: Fred Astaire, Ginger Rogers, Edward Everett Hornton, Erik Rhodes m.fl. 35mm, s/hv, 1 t 40 min.

TOP HAT Heaven… I’m in Heaven… Dette er musikalen der Ginger Rogers og Fred Astaire legemliggjør selve essensen av 1930-tallets eleganse med noen vidunderlige dansenumre. Top Hat er den tredje filmen som ble laget spesielt for å vise frem magien det dansende og syngende paret kunne skape på filmlerretet. Rogers og Astaire var blitt et så hot par at det ikke ble spart på noe, aller minst sang- og musikknumrene. Selveste Irving Berlin ble hyret for å lage dem, og resultatet ble blant annet de to überklassikerne «Cheek to Cheek» og «Top Hat, White Tie and Tails». Astaire trodde sterkt på at dansenumre skulle filmes i så lange tagninger som mulig, og særlig i disse to numrene opphøyer dette paret beinhardt arbeid til pur, uanstrengt og fløyelsmyk eleganse. Historien i Top Hat er, i mangel på bedre ord, tullete. Det er en romantisk forvekslingskomedie hvis forveksling når som helst kunne blitt oppklart av en eneste linje fornuftig dialog. Linjen kommer ikke, men vet du hva, det gjør ikke noe heller, for noen ganger er en tullete historie ikke bare helt greit, det er helt nødvendig. For Top Hat er et blikk inn i et Hollywood som ikke eksisterer lenger. Det er et sted bortenfor all virkelighet, hvor alle er millionærer, hvor hotellsuitene er store som hus og alt er polert, kjemmet, pudret og dyrt. Det er en annen verden, en verden hvor Ginger Rogers og Fred Astaire fremdeles finnes. sw 45

H O L LY WOO D - MU S I K A L E N

ONSDAG 25. JANUAR KL. 21.00 TIRSDAG 31. JANUAR KL. 19.00

SØNDAG 29. JANUAR KL. 19.00 TIRSDAG 31. JANUAR KL. 21.00

The Wizard of Oz. Regi: Victor Fleming. USA 1939. Manus: Noel Langley, Florence Ryerson og Edgar Allan Woolf, etter en roman av L. Frank Baum. Foto: Harold Rossen. Musikk: Harold Arlen. Medv.: Judy Garland, Frank Morgan, Ray Bolger, Bert Lahr, Jack Haley m.fl. Utleie: NFK. 35mm, farger, 1 t 41 min.

Singin’ in the Rain. Regi: Stanley Donen og Gene Kelly. USA 1952. Manus: Betty Comden og Adolph Green. Foto: Harold Rosson. Musikk: Nacio Herb Brown og Lennie Hayton. Medv.: Gene Kelly, Donald O’Conner, Debbie Reynolds, Jean Hagen, Millard Mitchell m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 43 min.

TROLLMANNEN FRA OZ

SINGIN’ IN THE RAIN

«Seeing The Wizard of Oz made a writer of me» – Salman Rushdie

What a glorius feeling

For oss nordmenn er det ikke alltid like lett å skjønne hva Elton John synger om i «Goodbye Yellow Brick Road», eller hva Cypher snakker om når han sender Keanu Reeves inn i the matrix med glosene: «Buckle your seat belt, Dorothy, because Kansas is going bye-bye». Uten særlig kontrovers våger vi påstanden at ingen andre filmer i historien er referert til like ofte som Trollmannen fra Oz. Det hele begynner i Kansas. Vemmelige Miss Gulch vil avlive Dorothys hund, Toto, fordi den gjentatte ganger har kommet seg inn i hagen hennes. Dorothy ønsker seg «somewhere over the rainbow», bort fra de voksnes urettferdige verden. Ønsket går i oppfyllelse i en drøm der hun og Toto blir tatt av en tornado og ført til det vakre eventyrlandet Oz. Men som vi alle vet, «there’s no place like home». Dermed begynner ferden hjemover, og på slep har Dorothy et fugleskremsel uten hjerne, en blikkmann uten hjerte, og en løve uten mot. Alle ønsker de seg det de mangler. Det er med andre ord mye mer enn en fantastisk skjønn, Oscar-vinnende barnemusikal vi har med å gjøre. Det er en intertekstuell mastodont, og bent frem en nødvendighet for alle som vil forstå vitser og referanser i engelskspråklig musikk, litteratur og film. Opplevelsen kan sammenlignes med første gang du ble tvunget til å lese Peer Gynt, og plutselig skjønte hvem Bøygen var, hva det ville si «å være seg selv nok» og hvor alt løksnakket egentlig stammet fra. red.

Foruten å være verdens mest kjente musikal er Singin’ in the Rain en metafilm om lydfilmens inntreden i Hollywood – en dramatisk periode i filmbyens historie som ødela karrierer og endret mediet for all fremtid. Året er 1927 og stumfilmens hegemoni går mot slutten. Don Lockwood og Lina Lamont – et av stumfilmens mest populære par på lerretet – er i gang med å spille inn nok en storfilm, da studiosjefene innser at lyd is the new loud. Kriseplaner iverksettes. Vincente Minnelli gjorde det kanskje vakrere, og Fred Astaire og Ginger Rogers gjorde det mer romantisk, men ingen annen musikal legemliggjør den amerikanske drømmen og troen på sannhet og rettferdighet på en mer humørfylt og overbevisende måte enn nettopp Singin’ in the Rain. Den amerikanske kulturimperialismen er bygget på produkter som dette – fargesprakende, gjennomprofesjonalisert og fylt til bristepunktet med bra vitser, dårlige vitser, sentimental romantikk og et uforskammet smittsomt godt humør. Det hele presenteres på en måte som tilsyne latende er så lettfattelig at du knapt nok merker at den sklir under huden på deg. Dette er Hollywood på sitt beste. Hva populærkulturell referanseverdi angår ligger Singin’ in the Rain trygt plassert på filmhistoriens øverste hylle – fullt på høyde med filmer som Casablanca (1942) og Trollmannen fra Oz (se egen omtale). Singin’ in the Rain er mange ting, men først og fremst er Singin’ in the Rain Singin’ in the Rain. Man trenger ingen andre grunner til å gå og se en film. Aksel Kielland/red.

CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant av 200 titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien. Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en vott. Du bør kunne finne noe av interesse her. Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes. Billetter kr. 40/kr. 80 (medlemmer/ikke-medlemmer) Medlemsskap (vår/høst) kr. 100 per sesong. Gjelder også i Bergen filmklubb. For filmprogram, artikler og annen filminfo, se www.cinemateket-usf.no Velkommen!

Du trenger ikke knuse sparegrisen for 책 abonnere p책 BT.

Tilbudet gjelder til 31.12.2011. Les om fordelene p책 bt.no/btkortet

Bli abonnent i dag! Bestill p책 bt.no/student eller send SMS: BTSTUD til 2077

BTkortet