Oktober / November / Desember / 2016
GULLBJØRNEN BERLIN FILMFESTIVAL AMNESTY INTERNATIONALS FILMPRIS BERLIN FILMFESTIVAL
En film av Gianfranco Rosi «Usedvanlig god» dagsavisen «Mesterlig» aftenposten På kino fra 14. oktober
VINNER
BESTE REGI «Dark and wonderful… VENEZIA FILMFESTIVAL Brilliant, frightening, hyper-real erotic mystery»
«Dark- and wonderful… The Film Stage «Dark and wonderful… Brilliant, frightening, hyper-real erotic mystery» Brilliant, frightening, - Thehyper-real Film Stage erotic mystery» - The Film Stage
«Dark and wonderful… Brilliant, frightening, hyper-real erotic mystery» «Dark andFilm wonderful… - The Stage Brilliant, frightening, hyper-real erotic mystery» - The Film Stage
INNE I SKOGEN VENTER NOE PÅ DEG… INNE I SKOGEN VENTER NOE PÅ DEG… INNE I SKOGEN VENTER NOE PÅ DEG…
DET DET FREMMEDE DETFREMMEDE INNE I SKOGEN VENTER NOE PÅ DEG…
TTTHHHEEE UU NN TA TAMMEEDD TA M E D
DET FREMMEDE EN FILM FILM AV EN AV
FILM AV AMATENESCALANTE ESCALANTE AMAT AMAT ESCALANTE
T H EFRA U N28. TA M ED PÅ KINO OKTOBER PÅKINO KINO FRAFILMER 28. PÅ FRA 28.PÅOKTOBER OKTOBER OPPDAG FLERE GODE SEMERFILM.NO
EN FILMER FILM AV PÅ OPPDAGFLERE FLEREGODE GODE FILMER OPPDAG PÅSEMERFILM.NO SEMERFILM.NO
AMAT ESCALANTE
I dette programmet Leder / 10
Jean-Luc Godard – film i følge Jean-Luc, del 2 / 32 Vi fortsetter med andre del i vår serie viet Jean-Luc Godards første periode – filmene fra hans debut i 1960 til 1967.
Fellesvisninger Cinematekene i Norge / 40 En gang i uken er det digitale fellesvisninger ved alle de norske cinematekene – i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø.
Norsk film i 100 – film fra 1916 / Programmets stumme / 50
Vi fortsetter med vår årlige visning av hva det norske kinopublikumSøndagsmatiné / 14 met fikk servert for nøyaktig 100 år siden. Vi har tømt Nasjonalbiblioteket for alt de har av film fra 1916, og det hele akkompagneres av Vi kjører på med søndagsmatineer. Nesten hver søndag presenterer vi en ny matinéfilm kl. 13.00. Jørgen Larsson på piano.
20
Familiedag på USF / 18 Én søndag i måneden er det familiedag på USF med konserter, dans, film og kunst. På Cinemateket USF får man barnefilm med norsk tale til en hyggelig pris.
Troll i eske / 19
32
Én gang i måneden presenterer vi en førpremiere på en film som snart kommer på kino. Hvilken film det blir får du ikke vite før lyset går ned.
Månedens film / 20 Tre festivalfavoritter står på plakaten denne gangen; Alejandro Jodorowskys Endless Poetry i oktober, Marielle Hellers The Diary of a Teenage Girl i november og Ben Wheatleys High-Rise i desember
54
Akademiet Cinemateket: Møt Hisham Zaman / 52
Hisham Zaman er utdannet ved Den norske filmskolen på Lillehammer, og en av regissørene som er plukket ut til Norsk Filminstitutt Nye veier-prosjekt, som gir støtte til unge, talentfulle regissører. Det første synlige resultatet av prosjektet er filmene vi presenterer på Cinemateket USF denne kvelden.
Mia Hansen-Løve – Livet på film, og film i blodet / 54 Mia Hansen-Løve er en ekte auteur i god, fransk tradisjon. Hun lager personlige filmer med historier nært knyttet til eget liv og familie, selv om hun sier at hun ikke har laget film som bokstavelig handler om henne selv. Les mer i Svein Inge Sæthers artikkel.
Mikio Naruse – sterke kvinner og hverdagsmisere / 60 Selv om Mikio Naruse ofte blir betegnet som en av de fire store regissørene i japansk film, og mesterverket fra 1955, Floating Clouds nesten alltid er med på lister over tidenes ti beste japanske filmer, er dessverre hans verk alt for lite vist. Det gjør Cinematekene i Bergen, Oslo og Trondheim noe med denne høsten.
KANON: / 24 Vi fortsetter med å presentere verk fra filmhisto- Akademiet Cinemateket Mikio Naruse / 63 Foredrag av Dick Stegewerns om hvorfor Mikio Naruse fortjener en rien rett og slett fordi de er gode filmer som må plass blant de fire store i japansk filmhistorie. oppleves i en kinosal på stort lerret – på 35mm. Programmets Hitchcock: Sabotage / 30 Én gang per program viser vi en utvalgt Hitchcock-film. Denne gangen en perle fra tiden Hitchcock fortsatt lagde film i hjemlandet, Sabotage fra 1936.
CineArt – kunst i kinosalen / 72 CineArt er et samarbeidsprosjekt mellom VISP og Cinemateket i Bergen der vi ønsker å bruke kinosalen til å presentere både norsk og internasjonal videokunst, hvert program satt sammen av inviterte kuratorer. Denne gang er KNIPSU kurator.
Cinematekets kinohistoriekurs: Bygdekinoen / 74
60
Vi fortsetter med Cinematekets kino- og filmhistoriekurs, og denne gangen inviterer vi til en reise gjennom 65 år med Bygdekinoen. Den nye lederen for Cinemateket i Tromsø, Sveinung Wålengen, og fotograf Marius Nyheim Kristoffersen kommer til Bergen for å fortelle.
25
Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv.
Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen
Filmene Adaptation / 48 All Is Forgiven / 56 Alphaville / 35 Blue Velvet / 26 Boy in the Picture, The / 53 Den gifte kvinnen / 34 Diary of a Teenage Girl, The / 22 Eden / 59 Endless Poetry / 21 Father of My Children, The / 57 Floating Clouds / 69 Funny Face / 41 Goodbye First Love / 58 Hedda / 53 High-Rise / 23 Høyt skum i Hollywood / 43 It’s a Wonderful Life / 49 Jordbærstedet / 42 Kineserinnen / 38 Landskap i tåke / 27 Late Chrysantemums / 68 Maskulin Feminin / 37
Matrix, The / 47 Min venn Pierrot / 36 Older Brother, Younger Sister / 66 Only Angels Have Wings / 28 Paths of Glory / 29 Picnic med døden / 44 Sabotage / 31 Skulk med stil / 46 Solaris / 45 Sound of the Mountain / 67 Weekend / 39 Westworld / 25 When a Woman Ascends the Stairs / 70 Whole Family Works, The / 71 Wife! Be Like a Rose! / 64 Yearning / 65
Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnr. 971 350 539 MVA.
tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no hjemmeside: www.cinemateket-usf.no
Ansatte: Ole Petter Bakken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Daglig leder Sigurd Wik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Drift- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Budd Hytland (perm.) . . . . . . . Kinomaskinist Daniel Kapusta (vikar) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kinomaskinist Aleksander Enoksen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kinomaskinist Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: Dag Grønnestad (leder), Charlotte Spurkeland, Håkon Tveit, Aslak Høyersten, Maria Ekerhovd og Mathilde Holm. Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog, plakater og nettsider er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Vi takker: - Ole J. Husveg for gjenbruk av omtaler og artikkel om Jean-Luc Godard. - Aslak Høyersten/VIPS for programsamarbeid om CinArt. - Japans Ambassade i Norge, Japan Foundation og Dick Stegewerns for serien om Mikio Naruse. - Hege Jaer, Irene Torp Halvorsen, Jan Langlo og Kjell Runar Jensen v/ Cinemateket i Oslo/NFI og Svein Inge Sæther v/Cinemateket i Trondheim for programsamarbeid. - Håvard Oppøyen og Kjetil Kvale Sørenssen v/Nasjonalbiblioteket (NB)
for utlån av filmkopier. - De norske filmdistributørene som leverer oss film til «Troll i eske». - Cinematekene i Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Jørgen Larsson, Bergen internasjonale filmfestival og USF Verftet for godt samarbeid. - Våre annonsører.
Cinemateket USFs faste støttepartnere
Design: Per Bækken. Trykk: John Grieg, Bergen. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555.
Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med
Visninger / Søndag 02.10
11.00
13.00
18.00
20.00
Tirsdag 04.10 18.00
20.00
Onsdag 05.10
18.00
20.00
Torsdag 06.10 18.00
20.00
Søndag 09.10
13.00
18.00
20.30
Tirsdag 11.10
18.00
20.00
Onsdag 12.10
18.00
20.30
Torsdag 13.10
18.00
20.00
Søndag 16.10
13.00
18.00
20.00
Tirsdag 18.10
18.00
20.30
Onsdag 19.10
18.00
20.15
Torsdag 20.10 18.00
20.15
Søndag 23.10
13.00
18.00
20.30
Tirsdag 25.10
18.00
20.30
Onsdag 26.10
18.00
20.15
6 /
oktober / november / desember / 2016
Familiedag USF vba Westworld Micael Chrichton, USA 1973 Sabotage Alfred Hitchcock, Storbritannia 1936 Den gifte kvinnen Jean-Luc Godard, Frankrike 1964 Den gifte kvinnen Jean-Luc Godard, Frankrike 1964 Sabotage Alfred Hitchcock, Storbritannia 1936 Westworld Micael Chrichton, USA 1973 Endless Poetry Alejandro Jodorowsky, Chile/Frankrike/Japan 2016 Funny Face Stanley Donen, USA 1957 Westworld Micael Chrichton, USA 1973 Blue Velvet David Lynch, USA 1986 Endless Poetry Alejandro Jodorowsky, Chile/Frankrike/Japan 2016 Funny Face Stanley Donen, USA 1957 Alphaville Jean-Luc Godard, Frankrike 1965 Endless Poetry Alejandro Jodorowsky, Chile/Frankrike/Japan 2016 Blue Velvet David Lynch, USA 1986 Alphaville Jean-Luc Godard, Frankrike 1965 Jordbærstedet Ingmar Bergman, Sverige 1957 Blue Velvet David Lynch, USA 1986 Jordbærstedet Ingmar Bergman, Sverige 1957 Norge i 100 div. Jordbærstedet Ingmar Bergman, Sverige 1957 Endless Poetry Alejandro Jodorowsky, Chile/Frankrike/Japan 2016 Troll i eske overraskelse! Min venn Pierrot Jean-Luc Godard, Frankrike/Italia 1965 Norge i 100 div. Maskulin Feminin Jean-Luc Godard, Frankrike/Sverige 1966 Landskap i tåke Theo Angelopoulos, Hellas 1988 Min venn Pierrot Jean-Luc Godard, Frankrike/Italia 1965 Endless Poetry Alejandro Jodorowsky, Chile/Frankrike/Japan 2016 Maskulin Feminin Jean-Luc Godard, Frankrike/Sverige 1966 Landskap i tåke Theo Angelopoulos, Hellas 1988 Min venn Pierrot Jean-Luc Godard, Frankrike/Italia 1965 All Is Forgiven Mia Hansen-Løve, Frankrike 2007 Akademiet Cinemateket: Hisham Zaman Samtale mellom Hisham Zaman og Håkon Tveit The Boy in the Picture Hisham Zaman, Norge 2016 Hedda Hisham Zaman, Norge 2016
18 25 31 34 34 31 25 21 41 25 26 21 41 35 21 26 35 42 26 42 51 42 21 19 36 51 37 27 36 21 37 27 36 56 52 53 53
Torsdag 27.10 18.00
20.00
Søndag 30.10
13.00
18.00
20.30
Tirsdag 01.11
18.00
20.00
Onsdag 02.11
18.00
20.15
Torsdag 03.11
18.00
20.00
Søndag 06.11
11.00
13.00
17.00
18.30
19.30
21.30
Tirsdag 08.11
18.00
20.15
Onsdag 09.11
18.00
20.00
Torsdag 10.11
18.00
21.00
Søndag 13.11
13.00
18.00
20.00
Tirsdag 15.11
18.00
20.15
Onsdag 16.11
18.00
20.00
Torsdag 17.11
18.00
20.00
Søndag 20.11
13.00
18.00
20.30
Tirsdag 22.11
18.00
20.15
Onsdag 23.11
18.00
20.00
Torsdag 24.11
18.00
20.30
Høyt skum i Hollywood Blake Edwards, USA 1968 All Is Forgiven Mia Hansen-Løve, Frankrike 2007 Landskap i tåke Theo Angelopoulos, Hellas 1988 Endless Poetry Alejandro Jodorowsky, Chile/Frankrike/Japan 2016 Høyt skum i Hollywood Blake Edwards, USA 1968 The Diary of a Teenage Girl Marielle Heller, USA 2014 Kineserinnen Jean-Luc Godard, Frankrike 1967 Picnic med døden John Boorman, USA 1979 The Diary of a Teenage Girl Marielle Heller, USA 2014 Kineserinnen Jean-Luc Godard, Frankrike 1967 The Father of My Children Mia Hansen-Løve, Frankrike 2009 Familiedag USF vba The Father of My Children Mia Hansen-Løve, Frankrike 2009 Wife! Be Like a Rose! Mikio Naruse, Japan 1935 Akademiet Cinemateket: Dick Stegewerns om Miko Naruse Foredrag av Dick Stegewerns Yearning Mikio Naruse, Japan 1964 Picnic med døden John Boorman, USA 1979 The Father of My Children Mia Hansen-Løve, Frankrike 2009 CineArt – kunst i kinosalen Verker av Melanie Bonajo The Diary of a Teenage Girl Marielle Heller, USA 2014 Wife! Be Like a Rose! Mikio Naruse, Japan 1935 Solaris Andrej Tarkovskji, Sovjetunionen 1972 Weekend Jean-Luc Godard, Frankrike 1967 Solaris Andrej Tarkovskji, Sovjetunionen 1972 Yearning Mikio Naruse, Japan 1964 Solaris Andrej Tarkovskji, Sovjetunionen 1972 Weekend Jean-Luc Godard, Frankrike 1967 Troll i eske overraskelse! Older Brother, Younger Sister Mikio Naruse, Japan 1953 The Diary of a Teenage Girl Marielle Heller, USA 2014 Skulk med stil John Hughes, USA 1986 Older Brother, Younger Sister Mikio Naruse, Japan 1953 Only Angels Have Wings Howard Hawks, USA 1939 Cinematekets kinohistoriekurs: Bygdekinoen Skulk med stil John Hughes, USA 1986 Goodbye First Love Mia Hansen-Løve, Frankrike/Tyskland 2011 The Diary of a Teenage Girl Marielle Heller, USA 2014 Sound of the Mountain Mikio Naruse, Japan 1954 Goodbye First Love Mia Hansen-Løve, Frankrike/Tyskland 2011 The Matrix Lana og Lilly Wachowski, USA 1999 Sound of the Mountain Mikio Naruse, Japan 1954
43 56 27 21 43 22 38 44 22 38 57 18 57 64 63 65 44 57 73 22 64 45 39 45 65 45 39 19 66 22 46 66 28 74 46 58 22 67 58 47 67
/ 7
Søndag 27.11
13.00
18.00
20.30
Tirsdag 29.11
18.00
20.00
Onsdag 30.11
18.00
20.00
Torsdag 01.12
18.00
20.15
Søndag 04.12
11.00
13.00
18.00
20.15
Tirsdag 06.12
18.00
20.30
Onsdag 07.12
18.00
20.30
Torsdag 08.12 18.00 20.00
Søndag 11.12
13.00
18.00
20.15
Tirsdag 13.12
18.00
20.30
Onsdag 14.12
18.00
20.30
Torsdag 15.12
18.00
20.00
Søndag 18.12
13.00
18.00
20.15
Bil l et t er
8 /
The Diary of a Teenage Girl Marielle Heller, USA 2014 Only Angels Have Wings Howard Hawks, USA 1939 The Matrix Lana og Lilly Wachowski, USA 1999 Late Chrysantemums Mikio Naruse, Japan 1954 Only Angels Have Wings Howard Hawks, USA 1939 The Diary of a Teenage Girl Marielle Heller, USA 2014 Late Chrysantemums Mikio Naruse, Japan 1954 Adaptation Spike Jonze, USA 2002 High-Rise Ben Wheatly, USA 2015 Familiedag USF vba Adaptation Spike Jonze, USA 2002 High-Rise Ben Wheatly, USA 2015 Eden Mia Hansen-Løve, Frankrike/Storbritannia 2014 Eden Mia Hansen-Løve, Frankrike/Storbritannia 2014 Floating Clouds Mikio Naruse, Japan 1955 Floating Clouds Mikio Naruse, Japan 1955 High-Rise Ben Wheatly, USA 2015 Paths of Glory Stanley Kubrick, USA 1957 High-Rise Ben Wheatly, USA 2015 Floating Clouds Mikio Naruse, Japan 1955 When a Woman Ascends the Stairs Mikio Naruse, Japan 1960 Paths of Glory Stanley Kubrick, USA 1957 High-Rise Ben Wheatly, USA 2015 Troll i eske overraskelse! It’s a Wonderful Life Frank Capra, USA 1946 When a Woman Ascends the Stairs Mikio Naruse, Japan 1960 The Whole Family Works Mikio Naruse, Japan 1939 It’s a Wonderful Life Frank Capra, USA 1946 It’s a Wonderful Life Frank Capra, USA 1946 High-Rise Ben Wheatly, USA 2015 The Whole Family Works Mikio Naruse, Japan 1939
Billetter koster kr. 80 og selges ved inngangen. Enkelte påkostede arrangement kan ha forhøyet billettpris. Vi selger også Cinemateket USFs filmkort for kr. 600. Dette er et klippekort med 10 billetter, hvor ett klipp = én billett. Filmkortet er ikke personlig og kan benyttes av flere på samme film. Filmkortet har ingen utløpsdato. Ved arrangementer med forhøyet billettpris vil verdien av et klipp tilsvare ordinær billettpris (p.t. kr. 80,-), og man kan enten bruke flere klipp eller betale mellomlegget med kort eller kontant. Filmkortet gjelder ikke som medlemskap ved Bergen filmklubb eller andre norske filmklubber tilknyttet Norsk Filmklubbforbund. / Visningene ved Cinemateket USF har en aldersgrense på 15 år, om ikke annet er opplyst i filmomtalen.
22 26 47 68 28 22 68 48 23 18 48 23 59 59 69 69 23 29 23 69 70 29 23 19 49 70 71 49 49 23 71
BAS ERT PÅ DEN STORE SV E NSKE KJÆRLIGHE TSROMANEN
B-REEL FILMS OG NORDISK FILM PRESENTERER
EN FILM AV PERNILLA AUGUST ETTER HJALMAR SÖDERBERGS ROMAN MANUS AV LONE SCHERFIG
KARIN FRANZ KÖRLOF SVERRIR GUDNASON LIV MJÖNES SVEN NORDIN MICHAEL NYQVIST
PÅ KINO FRA 4. NOVEMBER
B-REEL FILMS PRESENTERER DEN ALLVARSAMMA LEKEN REGISSØR PERNILLA AUGUST MANUS LONE SCHERFIG PRODUSENTER PATRIK ANDERSSON, FRIDA BARGO OG FREDRIK HEINIG FOTOGRAF ERIK MOLBERG-HANSEN CASTING JEANETTE KLINTBERG KLIPP ÅSA MOSSBERG PRODUKSJONSDESIGNER ANNA ASP SCENOGRAF LINDA JANSON KOSTYMER KICKI ILANDER MUSIKK MATTI BYE LYD KENNETH GUSTAVSEN LYDDESIGN ANDREAS FRANCK / BENT HOLM SMINKE EROS CODINAS LINJEPRODUSENT SANNE GLÆSEL POSTPRODUKSJON SHORTCUT / GIMPVILLE P R O D U S E R T AV B - R E E L I S A M P R O D U K S J O N M E D S V E R I G E S T E L E V I S I O N / H A N N E PA L M Q V I S T N O R D I S K F I L M / L O N E K O R S L U N D F I L M VÄ S T / YA B A H O L S T N O R D S V E N S K F I L M U N D E R H Å L L N I N G / P E R B O U V E N G R E E L V E N T U R E S / B J Ö R N O D L A N D E R N I M B U S F I L M / M I K K E L J E R S I N & B O E R H A R D T M O T LY S / Y N G V E S Æ T H E R B O N N I E R B O O K S / J A C O B D A H L B O R G F I L M C A P I TA L / L I S A W I D É N M E D S T Ö D F R Å N S V E N S K A F I L M I N S T I T U T E T K O N S U L E N T M A G D A L E N A J A N G A R D N O R D I S K F I L M & T V F O N D / P E T R I K I N N U N E N N O R S K F I L M I N S T I T U T T / A N N E F R I L S E T H D A N S K F I L M I N S T I T U T / T H E M I N O R S C H E M E F I L M R E G I O N E N S T O C K H O L M - M Ä L A R D A L E N K R E AT I VA E U R O PA © 2 0 16 B - R E E L F E AT U R E F I L M S A L L E R E T T I G H E T E R R E S E R V E R T
leder
Endless Poetry
D
a går det mot slutten av enda et år, fortsatt uten at Cinemateket i Bergens fremtid er sikret. Bergen kommune, Hordaland fylkeskommune og staten v/Norsk Filminstitutt har alle klart uttrykt at de vil ha et cinematek i Bergen, og de nesten månedene vil vise om de legger handling til de fine ordene. Endringer for stiftelsen blir det neste år uansett. Ungertegnede har vært ansatt som kunstnerisk og administrativ leder for Cinemateket i Bergen i over 15 år. I desember er det slutt – da går jeg over i ny jobb, og en annen får anledning til å sette sitt preg på programmene fremover. Jeg takker for følget, og håper at min etterfølger lykkes med å etablere Cinemateket i Bergen som en tung kulturinstitusjon i regionen, øke besøket og ikke minst sikre at det offentlige tilskuddet i årene fremover blir av en slik størrelsesorden at man kan presentere kunstneriske og faglige interessante program av høy kvalitet og få etablert en skikkelig stab bestående av nok ansatte til å sikre videre profesjonell drift. Frem mot jul er det til tross for usikkerheten mye film som skal oppleves i kinosalen på USF Verftet. Vi har funnet plass til tre regissørpresentasjoner, hvorav den første er andre del av vår serie viet den første
10 / leder
perioden til verdens desidert mest betydningsfulle regissør som fortsatt er i live, Jean-Luc Godard. Hans bidrag til filmens historie kan ikke undervurderes, og vi gir deg mulighet til selv å se hans mesterverk fra siste halvdel av 1960-tallet. Den andre regissøren vi har funnet plass til er Mia Hansen-Løve, som til tross for det dansk-klingende navnet er så fransk det er mulig å være. Hansen-Løve er en ekte auteur i god, fransk tradisjon. Hun lager personlige filmer med historier nært knyttet til eget liv og familie, selv om hun sier at hun ikke har laget film som bokstavelig handler om henne selv. Hennes siste film Dagen i morgen kommer på kino denne høsten, og cinematekene i Oslo, Bergen, Tromsø og Trondheim setter nå fokus på denne talentfulle og produktive regissøren med et komplett retrospektivt program. De tre første filmene hennes gikk alle under radaren til de norske filmdistributørene, så dette blir en sjelden mulighet til å se dem på kino. D en siste regissøren som er viet mye plass er japanske Mikio Naruse. Dette er et samarbeid med Cinematekene i Oslo og Trondheim, og støttet av Japans ambassade i Oslo og Japan Foundation som har betalt for filmenes kopileie, rettigheter og frakt
fra Japan. Derfor er det også gratis adgang til samtlige visninger i serien. De som tror at ting som er gratis er av dårlig kvalitet må tenke om igjen; Mikio Naruse regnes sammen med Kurosawa, Ozu og Mizoguchi som «de fire store» regissørene i japansk film, og mesterverket fra 1955, Floating Clouds er nesten alltid med på lister over tidenes ti beste japanske filmer. Dessverre har hans verk vært altfor lite tilgjengelig for et vestlig publikum, og derfor lite sett. Naruse har skapt seg et ry som Japans første feministiske regissør da hans filmer har sterkt fokus på de kvinnelige karakterene og kvinnenes undertrykte posisjon i et sterkt mannsdominert samfunn. Hans kvinner er sterke, kalkulerende, strenge, uavhengige og attraktive, da de ofte er klar over at kroppen er deres eneste valuta. Likevel ofrer de seg sjelden, eller avfinner seg ydmykt med sin skjebne – de gjør motstand, selv om det ofte er i stillhet og viktigere, nytteløst. Ikke gå glipp av en unik mulighet til å se disse mesterverkene vist fra 35mm-kopier – det kan bli mange år til neste gang sjansen byr seg. Til alt overmål er det altså gratis! I forbindelse med Naruse-programmet har vi også satt opp en av tre utgaver av Akademiet Cinemateket. Igjen får vi besøk av en av europas fremste kjennere av japansk film, professor Dick Stegewerns som har spesialisert seg i den intellektuelle og politiske historien i dagens Japan og i japansk filmhistorie. Han vil sette ting inn i perspektiv, og fortelle om hvorfor Naruse regnes blant de fire store. De to andre utgavene av Akademiet Cinemateket er et møte med den norsk-kurdiske regissøren Hisham Zaman, i forbindelse med bergenspremiere på hans to siste filmer, novellefilmen Hedda og kortfilmen The Boy in the Picture. Disse to er resultatet av at Zaman ble valgt ut av Norsk Filminstitutt til å delta
i deres Nye veier-prosjekt, et prosjekt som gir støtte til unge, talentfulle regissører til å lage film. Kvelden vil bli ledet av Håkon Tveit, fast filmanmelder i Dag og Tid, medlem i filmkritikerlaget og mangeårig engasjert av Bergen Internasjonale Filmfestival, hvor han har vært sentral i BIFFs samarbeid med UiB og Raftostiftelsen. Det siste foredraget er andre utgave av våre foredragsrekke viet kino- og filmhistorie. Denne gangen handler det om Bygdekinoen, og vi får besøk av forfatterne av en ny bok om Bygdekinoen som kommer denne høsten, Sveinung Wålengen og Marius Nyheim Kristoffersen. De vil vise og fortelle, og vi satser på å krydre foredraget med filmklipp fra arkivet og NRK om Bygdekinoens 65 år i Norge. En ny utgave av CineArt – kunst i kinosalen er det også funnet plass til. Det er et samarbeid med VISP der vi har invitert ulike kuratorer til å presentere et program med videokunst vist i Cinemateket USF. Denne gangen er det KNIPSU som har programmert, og de har valgt å presentere den nederlandske kunsteren Melanie Bonajo. Hun bruker den eksperimentelle dokumentaren som utgangspunkt for sine filmer, der hun belyser hvordan teknologiske fremskritt og forbrukskultur fremmedgjør oss fra naturen og fra oss selv som individer. I dette programmet finner vi også årets utgave av «Norsk film i 100» – et program viet norsk film fra nøyaktig 100 år siden. Så i år har vi kommet til 1916. Fortsatt må vi feie gulvet i filmarkivet for alt de har av film fra dette året, og vise alt som er. Tilsammen blir dette ca. 40 minutter med film, deriblant noen unike bilder fra hvordan Bergen så ut etter den store bybrannen i 1916. Det hele akkompagneres som vanlig av vår eminente husmusiker Jørgen Larson på piano. Også konseptet KANON: fortsetter – vår serie med filmer vist fra 35mm-kopier rett og slett fordi det er
serie
/ 11
filmer som man absolutt må ha sett på stort lerrett for å kunne si at man har sett dem. Litt som at man svarer nei på spørsmål om man har sett Mona Lisa om man ikke har vært i Louvre å sett det originale bildet på veggen der. For mange vil vel høydepunktet blant KANON:-filmene i programmet være visningene av Michael Crichtons Westworld (1973) som vises første gang som Søndagsmatiné 2. oktober. Samme kveld er det premiere på HBOs store tv-seriesatsning basert på Crichtons film, og hva er vel bedre for å korte ned ventetiden enn å oppleve originalen? Og apropos Søndagsmatiné. Vi fortsetter med å presentere utvalgte filmer fra vårt program kl. 13.00 på søndager også i dette nummeret. Det er mange som tydeligvis setter pris på muligheten til å benytte tiden mellom søndagsturen og søndagsmiddagen på kino, så da vil vi ikke skuffe dem. Andre faste innslag i våre programmer som fort setter er samarbeidet med de andre norske cinematekene om felles visninger av nye og gamle klassikere vist digitalt, en utgave av Troll i eske hver måned – en førpremiere på en film som snart får ordinær kinopremiere, men som du ikke vet hva er før filmen begynner – og Månedens film. I dette programmet er det tre festivalfavoritter det siste året som får æren av å bli vist regelmessig en hel måned igjennom; Alejandro Jodorowskys Endless Poetry, Marielle Hellers The Diary of a Teenage Girl og Ben Wheatleys High-Rise. I tillegg fortsetter vi med deltagelse på USFs familiedager den første søndagen hver måned, med visning av en film for de yngste barna. Interessen for dette har vært sånn passelig, men ikke stor nok til at vi velger å starte opp med faste barnefilmvisninger hver søndag slik dette var en lakmustest på. Om besøket tar seg opp kan det imidertid tas opp til ny vurdering.
12 / leder
Da gjenstår bare å minne om at Alfred Hitchcock i våre øyne fortsatt ikke har gått av moten – Programmets Hitchcock denne gangen er en av hans beste laget i hjemlandet Storbritannia før han dro til Holly wood – Sabotage fra 1936, og at film fortsatt er og alltid vil være best på kino. Velkommen skal du være! Vi eimes i kinomørkret! Ole Petter Bakken Daglig leder
LEIE EN KINOSAL?
Cinemateket USF er en kinosal med svært høy standard hva gjelder lyd og bilde. Vi har en 4k digitalkino-projektor stående klar til tjeneste, og lydsystemet er oppgradert til 7.1-lyd. Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og en toppkvalitets digitalfremviser klar til disposisjon. Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no / tel 5531 8580.
BEETHOVENS NIENDE
TORSDAG 20. OG FREDAG 21. OKTOBER KL. 19.30 I GRIEGHALLEN Orkesterets gode venn Juanjo Mena dirigerer et av de største symfoniske mesterverkene som er skrevet. Orkester, stort kor og sangsolister fremfører Beethovens musikalske feiring av menneskeheten og livsgleden. 18.45 Introduksjon til konserten STUDENTER / BARN KR. 100 • VOKSEN KR. 340 – 500 • GRUPPE / BT-KORT KR. 270 – 400 GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR 55 21 61 50 WWW.HARMONIEN.NO
fa s t program
Søndagsmatiné Det er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i en mørk kinosal på Cinemateket USF, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program de fleste søndager kl. 13.00 i månedene fremover. Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere, filmer vi tror har et klassikerpotensial eller rett og slett filmer vi mener appellerer til et voksent, kulturinteressert publikum. Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagspromenade, søndagskinotur, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på én og samme søndag! Kan det bli bedre?
Søndag 2. oktober kl. 13.00
Søndag 9. oktober kl. 13.00
Regi: Michael Chrichton. USA 1975. 1 t 29 min.
Regi: David Lynch. USA 1986. 2 t.
Søndag 2. oktober er det premiere på HBOs siste storsatsning, sci-fi-serien Westworld, basert på Michael Crich tons film fra 1973 med samme navn – og med norske Ingrid Bolsø Berdal i en bærende rolle. Forventingene er skyhøye, og de få anmeldelsene som har kommet lover jo godt. Cinemtaket i Bergen gir deg anledning til å varme opp til premieren på HBO med visning av den originale filmen fra 1973. Les mer på side 25.
I høst er det 30 år siden de første bildene i Blue Velvet, akkompagnert av Bobby Vintons fløtesang med samme tittel, nærmest demonstrativt i sin kitschaktige idyllisering av forstadsamerika blafret over det store lerrett for første gang under filmfestivalen i Toronto. Filmen ble en klassiker – og står støtt som fjell den dag i dag. Les mer på side 26.
Westworld
14 / søndagsmatiné
Blue Velvet
Søndag 16. oktober kl. 13.00
Søndag 23. oktober kl. 13.00
Regi: Ingmar Bergman. Sverige 1957. 1 t 35 min.
Regi: Jean-Luc Godard. Frankrike/Italia 1965. 1 t 50 min.
Ingmar Bergman var stolt over at hans store forbilde Victor Sjöström ville spille hovedrollen i Jordbærstedet, som den pensjonerte professoren Isak Borg som reiser sammen med sin datter tilbake til sitt gamle universitetet for å motta en ærespris. Det blir en reise gjennom gamle minner. Jordbærstedet er en nydeleg film, full av mening og erkjennelse uten å være pompøs. Les mer på side 42.
Min venn Pierrot står som et skille mellom Godards svart/hvitt-filmer og de senere metafilmene. Godard har sagt at den eneste måten man kan kritisere film, er ved å lage en selv. Som flere av Godards tidligere filmer handler Min venn Pierrot om mennesker som forsøker å finne hverandre, og som bryter opp fra en verden hvor de ikke klarer å tilpasse seg. Fokuset i filmen er refleksjon og forholdet mellom drøm og virkelighet. Les mer på side 36.
Jordbærstedet
Min venn Pierrot
Søndag 30. oktober kl. 13.00
Landskap i tåke
Regi: Théo Angelopoulos. Hellas 1988. 2 t 5 min.
Landskap i tåke er en roadmovie om stillhet, og avslutter Angelopoulos’ trilogi som har reisen og tausheten som fellesnevner. I Reisen til Kythera (1984) er det stillheten innenfor selve historien som er temaet, mens Birøkteren (1986) handler om kjærlighetens taushet. I Landskap i tåke møter vi Guds taushet. Det er også en av verdens vakreste filmer. Les mer på side 27.
søndagsmatiné
/ 15
Søndag 6. november kl. 13.00
Søndag 13. november kl. 13.00
Regi: Mia Hansen-Løve. Frankrike 2009. 1 t 52 min.
Regi: Andrej Tarkovskij. Sovjetunionen 1972. 2 t 45 min.
Mia Hansen-Løve klarer med The Father of my Children kunststykket å både lage et intimt og troverdig familiedrama samtidig som det er en intelligent metafilm om filmproduksjon i dagens Frankrike. Den fikk glimrende kritikker da den kom. Les mer på side 57.
Handlingen i Solaris finner sted i det ytre rom i frem tiden, men filmen handler kanskje mest om menneske sinnet. Heller enn å kategorisere filmen som science fiction, betegnet Tarkovskij Solaris som en «etisk fiksjon». Vi konfronteres ikke med vitenskapens mulig heter, men med dens begrensninger. Les mer på side 45.
The Father of my Children
Søndag 20. november kl. 13.00
Solaris
Søndag 27. november kl. 13.00
Only Angels Have Wings
The Diary of a Teenage Girl
Regi: Howard Hawks. USA 1939. 2 t 1 min.
Regi: Marielle Heller. USA 2014. 1 t 42 min.
Only Angels Have Wings er en klassisk eventyrfilm om macho menn på vingene og deres romantiske utskeielser, hvor magien ligger i luftig akrobatikk og utvekslingen av lystige blikk. Hele filmen syder av den fandenivoldskheten til denne gjengen med eventyrere, som mellom romanser og action i skyene utveksler rappkjefta slengbemerkninger. Severdig? Ja visst! Les mer på side 28.
Filmer om unge jenters seksuelle oppvåkning er ikke akkurat hverdagskost når det kommer til amerikansk film – det har som regel vært forbeholdt gutter. Debutanten Marielle Heller behandler imidlertid tematikken med bravur, og filmen fikk berettighet oppmerksomhet under fjorårets filmfestival i Sundance. Les mer på side 22.
16 / søndagsmatiné
Søndag 4. desember kl. 13.00
Søndag 11. desember kl. 13.00
Regi: Spike Jonze. USA 2002. 1 t 54 min.
Regi: Mikio Naruse. Japan 1955. 2 t 3 min. Gratis adgang.
Adaptation er et fascinerende og lekent eksperiment med filmmediet. Den er konstant bevisst på seg selv og hvordan den skal unngå klare feller for ikke å bli den filmen den etterhvert er dømt til å bli, og er en regelrett stiløvelse i selvreferering. Les mer på side 48.
Floating Clouds vant et drøss med priser i Japan da den kom, og har i ettertid blitt stående som en av Naruses mest kjente filmer. Den er et erketypisk melodrama, der en tragisk kjærlighetshistorie okkuperer hele filmens fokus. Les mer på side 69.
Adaptation
Floating Clouds
Søndag 18. desember kl. 13.00
It›s a Wonderful Life
Regi: Frank Capra. USA 1946. 2 t 10 min.
Julen er her igjen, med alle sine tradisjoner. Vår er visningen av It’s a Wonderful Life – i år blir det for 21. år på rad! Finn frem marsipanen, mandarinene og ta med gløgg på termos og kom ned på Verftet; det blir ikke skikkelig jul uten hjelp av George Baily og Frank Capra! Les mer på side 49.
søndagsmatiné
/ 17
Familieda ger pa U SF: konserte r, dans, f ilm og k unst!
l Bli med pa en aktiv sond l ag i kunst- og * kulturhuset USF pa Verftet, Nord nes
*
*
l Sond ag 2. oktober, 6. november og 4. l desember Film kl. 11.15, se hvilke pa cinemat eket-usf.no
Info om alt som skjer * pa familiedagen: usf.no
fa s t program
Troll i eske Tirsdag 18. oktober kl. 20.30 / Tirsdag 15. november kl. 20.15 / Tirsdag 13. desember kl. 20.30 Regi, land, årstall, manus, foto, musikk, klipp og medvirkende: overraskelse!
Vi fortsetter med «Troll i eske» de neste månedene. Besøket har vært bra – og interessen stigende. Premisset for esketrollene er det samme som tidligere: På disse visningene vil vi vise en rykende fersk kinofilm, som om et par dager, uker eller måneder vil få ordinær kinopremiere i Norge. Hvilken film dette er får du ikke vite før lyset går ned og filmen begynner. Ikke engang ved billettsalget får du vite hva du skal se – og selvfølgelig; du får heller ikke refundert billetten når sannheten kommer for en dag på lerretet. Det eneste vi kan love er at filmen ikke har vært vist på kino i Bergen tidligere – BIFF inkludert. Nå har vi arrangert Troll i eske siden oktober 2015, og er storlig fornøyd med filmene vi har fått presentert. De tre første filmene høsten 2015 sto seg godt både når det kom til kvalitet og variasjon; italienske Nanni Morettis Mia Madre i oktober, vinner av Nordisk råds filmpris i 2015, islandske Dagur Karis The Virgin Mountain i november – som fikk premiere i mai 2016 under tittelen
Historien om den sjenerte giganten – og brasilianske Min andre mor i desember, regissert av Anna Muylaert. Hittil i 2016 synes vi selv det har tatt seg ytterligere opp, med blant annet den store Oscar-vinneren The Revenant av Alejandro González Iñárritu som overraskelse i januar, Disney-filmen Zootropolis – vist en uke før filmen hadde premiere i hjemlandet USA – i februar og Arild Frölischs Grand Hotel som bokstavelig talt ble sendt til oss direkte fra klippebordet – i mars. Videre fulgte vi opp med det første dokumentarfilmtrollet i form av Michael Moores Who’s to Invade Next i april, før Thomas Vinterbergs Kollektivet slapp til i mai og Whit Stillmans adapsjon av Jane Austins Love & Friendship avsluttet før sommeren i juni. Denne høsten har den spinnville Swiss Army Man med Daniel Radcliffe og Mia Hansen-Løves Dagen i morgen vært presentert. Det er ingen grunn til at trollene i dette programmet skal være noe dårligere enn disse! Velkommen til en god gammeldags blind date! olep
troll i eske
/ 19
fa s t program
Månedens film Oktober
November
Desember
Regi: Alejandro Jodorowsky. Chile/Frankrike/Japan 2016.
Regi: Marielle Heller. USA 2014.
Regi: Ben Wheatley. USA 2015.
Endless Poetry / The Diary of a Teenage Girl / High-Rise Vanligvis viser vi en film bare to ganger (på grunn av regler for bruk av arkiv-kopier), og det kan ofte være vanskelig å få med seg enkelte filmer dersom du er bortreist eller har andre planer de to dagene den aktuelle filmen vises. Med «Månedens film» gir vi deg litt større frihet. Her skal vi trekke frem nyere og eldre filmer av spesiell interesse, og vi skal vise dem mange ganger. Som en alternativ kino-oppsetning. På utenlandske cinemateker kaller man det «extended run» (London) eller «limited release» (Toronto), og filmene som vises er alt fra restaurerte utgaver av klassikere til nye filmer som ellers ikke blir vist på kino. I dette programmet presenterer vi tre nye filmer, alle favoritter på verdens filmfestivaler det siste året. Alejandro Jodorowsky er i dag kanskje bedre kjent for sine tegneserier og tarot enn som filmregissør, men på 1970-tallet var han den psykospirituelle filmens mester. Han gjorde et comeback til filmens verden etter 23 års fravær i 2013 med Dance of Reality – for øvrig Månedens film på Cinemateket USF i oktober 2014 – og nå er han tilbake med Endless Poetry, andre kapittel i hans magisk-realistiske selvbiografi som fortsetter bokstavelig talt der Dance of Reality slutter. Som sist kan du forvente det uforventede sett gjennom surrealistiske briller. Livet sett som i en drøm, eller i et mareritt. Film nummer to er Marielle Hellers The Diary of a Teenage Girl som fikk berettighet oppmerksomhet
20 / MÅNEDENS FILM
under fjorårets filmfestival i Sundance. Filmer om unge jenters seksuelle oppvåkning er ikke akkurat hverdagskost når det kommer til amerikansk film – det har som regel vært forbeholdt gutter. Debutanten Heller behandler imidlertid tematikken med bravur, godt hjulpet av en glimrende Bel Powley, som overbeviser stort i rollen som 15 år gamle Minnie med hodet fullt av motstridende følelser og en kropp hun ikke helt har lært seg å akseptere. Legg til at det er et fabelaktig tidsportrett over 1970-tallets San Francisco, med H.R. Pufnstuf på fjernsynet, «Rocky Horror Picture Show» som fremføres på nabolagsteateret og et soundtrack med Heart’s «Dreamboat Annie», Iggy Pop og Televisions «See No Evil», samt at den vant prisen for beste foto i Sundance, og du har en film som absolutt er verdt et kinobesøk. Siste film ut er Ben Wheatleys etterlengtede nye sci-fi-film High-Rise, basert på en J.G. Ballard-roman fra 1975, om en luksushøyblokk hvor de rikeste bor på toppen og de litt mindre velstående på bunnen. Bygget er nærmest selvforsynt, og beboerne trenger knapt å bevege seg utenfor betongveggene. Her finnes alt – blant annet butikker og supermarkeder, restauranter og badebasseng, og til og med en egen skole. En dag starter et opprør i bunnen av blokken. Innbyggerne begynner å angripe hverandre, og det hele utvikler seg til en hedonistisk klassekamp. red./olep
Endless Poetry Onsdag 5. oktober kl. 20.00 / Søndag 9. oktober kl. 18.00 / Tirsdag 11. oktober kl. 20.00 Tirsdag 18. oktober kl. 18.00 / Søndag 23. oktober kl. 18.00 / Søndag 30. oktober kl. 18.00 Alejandro Jodorowsky er i dag kanskje bedre kjent for sine tegneserier og tarot enn som filmregissør, men på 1970-tallet var han den psykospirituelle filmens mester. John Lennon var overbegeistret etter å ha sett El Topo (1970) og overtalte manageren sin til å delfinansiere oppfølgeren The Holy Mountain (1973). Da Jodorowsky lanserte Dance of Reality i 2013 – for øvrig Månedens film på Cinemateket USF i oktober 2014 – var det 23 år siden sist den gale, men geniale Jodorowsky hadde laget film. Den var en allegori over hans barndom i som jødisk flyktning i en lutfattig chilensk gruveby. Endless Poetry er andre kapittel i Alejandro Jodorowskys magisk-realistiske selvbiografi. Den fortsetter bok-
stavelig talt der Dance of Reality slutter, og som sist kan du forvente det uforventede sett gjennom surrealistiske briller. Livet sett som i en drøm, eller i et mareritt. Endless Poetry skildrer hans formative år som ung, søkende kunstner i Chiles hovedstad Santiago på 1940og 1950-tallet. I Jodorowskys verden er overgangen mellom den kollektive underbevisstheten og den fysiske virkeligheten alltid flytende, og dermed er det bare passende at selvbiografien hans er full av dverger, djevler, dauinger, magi og metatekstuelle inngrep. Og med selveste Christopher Doyle som fotograf makter han nok en gang å projisere sitt særegent surrealistiske og mytologiske verdensbilde på det store lerretet. BIFF/red./olep
Poesía sin fin. Regi og manus: Alejandro Jodorowsky. Chile/Frankrike/Japan 2016. Foto: Christopher Doyle. Musikk: Adan Jodorowsky. Klipp: Maryline Monthieux. Medv.: Adan Jodorowsky, Brontis Jodorowsky, Leandro Taub, Alejandro Jodorowsky, Pamela Flores m.fl. Utleie: Cinemateket i Oslo. Spansk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 2 t 8 min.
MÅNEDENS FILM
/ 21
The Diary of a Teenage Girl Tirsdag 1. nov. kl. 18.00 / Onsdag 2. nov. kl. 20.15 / Onsdag 9. nov. kl. 18.00 / Onsdag 16. nov. kl. 20.00 Tirsdag 22. nov. kl. 20.15 / Søndag 27. nov. kl. 13.00 / Onsdag 30. nov. kl. 18.00 San Francisco, 1975. 15 år gamle Minnie vandrer gjennom en av byens grønne, frodige parker på vei hjem til huset hun bor sammen med sin hippie-mor og hennes nåværende kjæreste Monroe. «I’ve just had sex!», hører vi hennes stemme fortelle. «Holy shit!!!» Minnie spilles av 23 år gamle Bel Powley, som overbeviser stort i rollen. Minnie har alle de rebelske, trassige tankene til en 15-åring, og en kropp hun ikke helt har lært seg å akseptere. Historien fortelles utelukkende fra hennes point of view, og vi lærer hennes indre tanker å kjenne gjennom dagboken hun leser inn på kassetter på pikerommet. Og Minnie har nok å snakke om. Mannen hun nettopp har hatt sex med er nemlig den tjue år eldre Monroe, og de to innleder snart et forhold rett under nesen på den uvitende moren. Dette må holdes hemmelig, så hun kan
ikke snakke med andre enn kassettspilleren – og imaginære samtaler med tegneserieskaperen Aline KominskyCrumb – om alle de boblende følelsene hun kjenner på. Filmer om unge jenters seksuelle oppvåkning er ikke akkurat hverdagskost når det kommer til amerikansk film – det har som regel vært forbeholdt gutter. Debutanten Marielle Heller behandler imidlertid tematikken med bravur, og filmen fikk berettighet oppmerksomhet under fjorårets filmfestival i Sundance. Legg til at det er et fabelaktig tidsportrett over 1970-tallets San Francisco, med H.R. Pufnstuf på fjernsynet, «Rocky Horror Picture Show» som fremføres på nabolagsteateret og et soundtrack med Heart’s «Dreamboat Annie», Iggy Pop og Televisions «See No Evil», samt at den vant prisen for beste foto i Sundance, og du har en film som absolutt er verdt et kinobesøk. olep
The Diary of a Teenage Girl. Regi: Marielle Heller. USA 2014. Manus: Marielle Heller, etter Phoebe Gloeckners tegneserie. Foto: Brandon Trost. Musikk: Nate Heller. Klipp: Marie-Hélène Dozo. Medv.: Bel Powley, Alexander Skarsgård, Christopher Meloni, Kristen Wiig, Abigail Wait, Miranda Bailey, Carson Mell m.fl. Utleie: UIP. Engelsk tale, norske undertekster. Digital kopi, farger, 1 t 42 min. 22 / MÅNEDENS FILM / SØNDAGSMATINÉ
High-Rise Torsdag 1. desember kl. 20.15 / Søndag 4. desember kl. 18.00 / Onsdag 7. desember kl. 20.30 Torsdag 8. desember kl. 20.00 / Tirsdag 13. desember kl. 18.00 / Søndag 18. desember kl. 18.00 Ben Wheatleys etterlengtede nye film High-Rise er basert på en J.G. Ballard-roman fra 1975, om en luksushøyblokk hvor de rikeste bor på toppen og de litt mindre velstående på bunnen. Bygget er nærmest selvforsynt, og beboerne trenger knapt å bevege seg utenfor betongveggene. Her finnes alt – blant annet butikker og supermarkeder, restauranter og badebasseng, og til og med en egen skole. Dr. Robert Laing er nyinnflyttet i en av luksusleilighetene i toppen av skyskraperen. Han glir raskt inn i minisamfunnets overklasse, som seg hør og bør når man har leilighet i en av de øverste etasjene, og stifter bekjentskap med de mange eksentriske leieboerne. Men det ulmer blant beboerne i de lavere etasjene i blokken, og en dag starter et opprør i bunnen av blokken. Innbyg-
gerne begynner å angripe hverandre, og det hele utvikler seg til en hedonistisk klassekamp. Sammen med ektefelle, medskribent og -klipper Amy Jump, har Ben Wheatley totalt laget tre lavbudsjettsfilmer, Kill List (2011), splatterkomedien Sightseers (2012), og den psykotropiske A Field in England (2015) – i tillegg har Wheatly laget Down Terrace (2009) uten Jump. Samtlige preges av mørk humor, vold og forbausende sjangerbrudd, ofte kombinert med en estetikk som sender tankene til britisk kjøkkenbenkrealisme. High-Rise er ekteparets første film med solide budsjetter og store stjerner, og de viser med all tydelighet at de også behersker store produksjoner. red/olep
High-Rise. Regi: Ben Wheatley. USA 2015. Manus: Amy Jump, etter J.G. Ballards roman. Foto: Laurie Rose. Musikk: Clint Mansell. Klipp: Amy Jump og Ben Wheatley. Medv.: Jeremy Irons, Tom Hiddleston, Keeley Hawes, Elisabeth Moss, Luke Evans, Sienna Miller m.fl. Utleie: NFD. Engelsk tale, norsk undertekster. Digital kopi, farger, 1 t 59 min.
MÅNEDENS FILM / CINEMATEKENE I NORGE
/ 23
fa s t program
Kanon :
Westworld / Blue Velvet / Landskap i tåke Only Angels Have Wings / Paths of Glory
Et cinematek har som hovedmål å vise historisk verdifull film og nyere kvalitetsfilm av spesiell interesse. Visningene skjer på den måten filmskaperen mente at verket skulle oppleves – i en kinosal. Filmene presenteres i de aller fleste tilfeller i en sammenheng, organisert som retrospektive serier viet regissører, skuespillere, temaer, sjangere, land eller epoker. Med KANON: tenker vi å gå litt vekk fra denne tankegangen, og presentere viktige verk fra filmhistorien rett og slett fordi de er gode filmer, og at det er en grunn til at de ofte duk-
24 / KANON :
ker opp på ulike kanon-lister – enten over tidenes beste filmer, eller fordi de er viktige i en sjanger, epoke eller av andre årsaker. Og ikke minst fordi dette er filmer som trenger å vises i sitt rette element, kinosalen. Regissøren har laget dem for at publikum skal nyte dem i det formatet, og cinematekene er det rette stedet for nettopp det. Så den eneste røde tråden i denne serien er at du som publikummer fortjener en mulighet til å oppleve disse filmene på stort lerret, i en mørk kinosal, vist fra en 35mm-kopi – og at du definitivt bør benytte anledningen!
35
mm
Westworld Søndag 2. oktober kl. 13.00 / Onsdag 5. oktober kl. 18.00 / Torsdag 6. oktober kl. 20.00 Søndag 2. oktober er det klart for HBOs siste storsatsning, sci-fi-serien Westworld, basert på Michael Crichtons film fra 1973 med samme navn – og med norske Ingrid Bolsø Berdal i en bærende rolle. Forventingene er skyhøye, og de få anmeldelsene som har kommet lover jo godt. For å korte ned den ulidelige ventingen noe, gir Cinemtaket i Bergen deg anledning til å varme opp til premieren på HBO med visning av den originale filmen fra 1973 tidligere på dagen. Chrichton var en godt etablert forfatter da han bestemte seg for heller å skrive filmmanus av en ide han hadde fremfor å utgi den i bokform. Westworld ble også hans debut som spillefilmregissør, og den ble raskt anerkjent som en spennende og original science-fiction film. Blant annet var filmen den første til å benytte seg av CGI, i sekvensene der vi ser verden gjennom robotenes øyne.
Crichton beskriver det ultimate amerikanske ferieparadis; en fornyelsespark for voksne som tilbyr tre ulike verdener man kan leve i; et middelalderunivers med slott, riddere og jomfruer i nød, det gamle romerriket eller det ville vesten. Alle befolket med roboter som er så like mennesker at de tror det selv. Robotene er programmert til ikke å skade parkens gjester, men la seg banke opp, drepes eller ha lidderlig sex med gjestene når de måtte føler for det. En dag oppstår det imidlertid problemer med flere av parkens mest avanserte roboter. De begynner å skade gjestene, og parkens teknikere klarer ikke å stanse dem. Selv om Westworld mest av alt er spektakulær underholdning, har den også en mer alvorlig tematikk, gjennom at den viser hva en umenneskeligjøring av verden kan føre til. olep
Westworld. Regi og manus: Michael Crichton. USA 1973. Foto: Gene Polito. Musikk: Fred Karlin. Klipp: David Bretherton. Medv.: Yul Brynner, Richard Benjamin, James Brolin, Norman Bartold, Alan Oppenheimer, Victoria Shaw, Dick Van Patten, Linda Scott m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 29 min KANON: / SØNDAGSMATINÉ
/ 25
35
mm
Blue Velvet Søndag 9. oktober kl. 13.00 / Onsdag 12. oktober kl. 18.00 / Torsdag 13. oktober kl. 20.00 I høst er det 30 år siden de første bildene i Blue Velvet, akkompagnert av Bobby Vintons fløtesang med samme tittel, nærmest demonstrativt i sin kitschaktige idyllisering av forstadsamerika blafret over det store lerrett for første gang under filmfestivalen i Toronto. Åpningssekvensen minner om grelle postkort fra 1950-tallets USA: Et hvitt stakittgjerde mot en klar blå himmel; noen unaturlig røde tulipaner; en brannbil med vinkende brannmenn kjører sakte nedover gaten. En middelaldrende mann vanner plenen utenfor sin trygge forstadsvilla. Plutselig får mannen krampetrekninger, mister vannslangen og segner om på gresset. Mens vannslangen fortsetter å sende kaskader av vann ukontrollert utover
plenen, begir kamera seg egenhendig ut på vandring ned i gresset til insektenes marerittverden. En verden ute av kontroll, hvor det yrer og myldrer, og hvor billene i en orgie av hvesende lyd er i ferd med å fortære et menneskeøre. Den korte åpningssekvensen oppsummerer filmens handlingsforløp og tematikk: Idyll og orden er kun en illusjon, under overflaten finnes det kaotiske og destruktive. Blue Velvet handler også om overskridelsens fasci nasjon. Her møtes dag og natt, renhet og råttenskap. Påstanden er at disse motsetningene hører hjemme i alle menneskers sinn. olep/red.
Blue Velvet. Regi og manus: David Lynch. USA 1986. Foto: Frederick Elmes. Musikk: Angelo Badalamenti. Klipp: Duwayne Dunham. Medv.: Kyle MacLachlan, Isabella Rossellini, Laura Dern, Dennis Hopper, Dean Stockwell m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t.
26 / KANON: / 30-ÅRSJUBILEUM / SØNDAGSMATINÉ
35
mm
Landskap i tåke Torsdag 20. oktober kl. 20.15 / Tirsdag 25. oktober kl. 18.00 / Søndag 30. oktober kl. 13.00 To små søsken, Voula og Alexander, drømmer seg hver dag til Tyskland. Moren har fortalt dem at deres far er der, en far de aldri har møtt og som ingen helt vet om finnes. En dag settes tankenes reise ut i livet. Reisen blir et møte med en virkelighet de ikke kjenner. Hånd i hånd med realitetene finnes en drømmenes logikk. Barnas nattvisjoner tegner et klart blide av faren, et bilde de snakker til og reiser mot i en poetisk dialog mellom fantasi og virkelighet. Landskap i tåke er en roadmovie om stillhet, og avslutter Angelopoulos’ trilogi som har reisen og tausheten som fellesnevner. I Reisen til Kythera (1984) er det stillheten innenfor selve historien som er temaet, mens
Birøkteren (1986) handler om kjærlighetens taushet. I Landskap i tåke møter vi Guds taushet. Angelopoulos benytter seg av lange tagninger, og nesten utelukkende totalbilder. Dette skaper en avstand som bidrar til filmens usentimentale, nærmest ikke-deltakende fortellermåte. Omgivelsene fremtrer som kalde og umenneskelige. Vi møter et Hellas ingen har vært på pakketur til: tungindustri, kolossale veimaskiner, nedslitte togstasjoner og blasse respatexbord på en motorveikafé. «Likevel er dette min mest optimistiske film,» sier regissøren selv. «Det Hellas jeg beskriver, er det man ikke ser. Det er mitt personlige indre landskap. Jeg forsøker å lage filmen fylt av befriende poesi og fantasi.» red./olep
Topio stin omichli. Regi: Théo Angelopoulos. Hellas 1988. Manus: Théo Angelopoulos, Tonino Guerra og T. Valtinos. Foto: Giorgios Arvanitis. Musikk: Eleni Karaindrou. Klipp: Yannis Tsitsopolous. Medv.: Michailis Zeke, Tania Palaiologou, Stratos Tzortzoglou, Tania Palaiogogou, Aliki Georgouli m.fl. Utleie: Egen kopi. 35mm, farger, 2 t 5 min.
KANON: / SØNDAGSMATINÉ
/ 27
35
mm
Only Angels Have Wings Søndag 20. november kl. 13.00 / Søndag 27. november kl. 18.00 / Tirsdag 29. november kl. 20.00 Geoff Carter leder en eventyrlysten gruppe amerikanske piloter som jobber for et flyselskap i en liten søramerikansk havneby. Han er hard som støpjern og lar seg ikke vippe av pinnen, men får stilen testet til bristepunktet da den rappkjeftede blondinen Bonnie Lee en dag lander i leiren. I tillegg dør en pilot som Geoff har sendt ut i et forferdelig uvær, og alle pilotene reagerer med å likegyldig fortelle vitser. Bonnie blir først sjokkert, men forstår etter hvert at latteren kun er der for å skjule sorgen; ekte mannfolk er harde utenpå, men myke på innsiden. Som mange av Hawks’ filmer er fokus i historien på kameratskapet mellom menn som hver dag begir seg ut på sitt farefulle oppdrag uten å klage, vel vitende om at de når som helst kan dø. Regissørens kjappe dialog og humor
er som vanlig til stede i filmen, som i denne utvekslingen mellom Geoff og Kid: –The boat doesn’t stop at Santa Maria this trip. -Why not? –They have no bananas. –They have no bananas? –Yes, they have no bananas. Only Angels Have Wings er en klassisk eventyrfilm om macho menn på vingene og deres romantiske utskeielser, hvor magien ligger i luftig akrobatikk og utvekslingen av lystige blikk. Hele filmen syder av den fandenivoldskheten til denne gjengen med eventyrere, som mellom romanser og action i skyene utveksler rappkjefta slengbemerkninger. Severdig? Ja visst! Og det blir ikke mindre attraktivt av at Geoffs nygifte ekskjæreste spilles av ingen ringere en fantastiske Rita Hayworth. red./olep
Only Angels Have Wings. Regi: Howard Hawks. USA 1939. Manus: Jules Furtham, etter Howard Hawks novelle «Plane from Barraca». Foto: Joseph Walker. Musikk: Dimitri Tiomkin. Klipp: Viola Lawrence. Medv.: Cary Grant, Jean Arthur, Richard Barthelmess, Rita Hayworth m.fl. Utleie: Egen kopi. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 2 t 1 min.
28 / KANON: / SØNDAGSMATINÉ
Paths of Glory Torsdag 8. desember kl. 18.00 / Søndag 11. desember kl. 20.15 9. desember fyller en av Hollywoods store karakterskue spillere, Kirk Douglas, 100 år. Vi sier gratulerer med dagen gjennom å vise en av hans fremste rolletolkninger i en meget lang karriere. Humphrey Cobbs’ bestselgerroman «Ærens vei» (1935) er en usminket beretning om en taktisk kata strofe begått av en håndfull franske offiserer under den første verdenskrig. Romanen er basert på kampene om Fort Douament under det seks måneder lange slaget om Verdun, et blodbad som krevde livet til 315.000 franske soldater. Med håp om ære og medaljer sender en fransk general troppene ut for å innta en tungt befestet bakketopp. Den i utgangspunktet lojale oberst Dax frarøves gradvis sine illusjoner mens han målløst overværer den
inkompetente og forfengelige generalens umenneskelige krav. Oppdraget ender med katastrofe. Generalen vil unndra seg ansvaret for tabben og stiller derfor tre tilfeldig utvalgte fotsoldater for krigsrett, tiltalt for «feighet». I den uvirkelige rettsaken som følger, forsøker oberst Dax å redde de tre fra dødsstraff. Filmen etterlater liten tvil om regissørens personlige standpunkt. Ved lanseringen ble mange forarget, ikke over filmens polemikk, men over dens realisme. Selv om Paths of Glory er overveldende i sin fordømmelse av en forfeilet militær tenkemåte og krigens perverse logikk, har den samtidig et overraskende optimistisk budskap om menneskelig mot og omtanke. Kanskje fordi Paths of Glory var basert på faktiske hendelser under første verdenskrig ble den forbudt i Frankrike i 18 år. red./olep
Paths of Glory. Regi: Stanley Kubrick. USA 1957. Manus: Stanley Kubrick, Calder Willingham og Jim Thompson, etter en roman av Humphrey Cobbs. Foto: George Krause. Musikk: Gerald Fried. Klipp: Eva Kroll. Medv.: Kirk Douglas, Adolphe Menjou, George Macready, Ralph Meeker, Christiane Kubrick m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 26 min. KANON: / KIRK DOUGLAS 100 ÅR
/ 29
fa s t program
Programmets Hitchcock
Sabotage
De siste årene har vi vist en utvalgt Hitchcock-film én gang per program. Dette programmet er intet unntak og denne gangen er turen kommet til en av hans beste filmer laget før han flyttet over Atlanteren, Sabotage, en film som i år feirer åttiårs-jubileum.
Som så mange av Hitchcocks filmer var også Sabotage basert på et annet verk, Joseph Conrads «The Secret Agent», utgitt i 1886. Sabotage er dog bare løselig basert på verket hvis inspirerte det, og Hitchcock fulgte på ingen måte boken slavisk, men valgte heller å bruke karakterene som ble skapt av Conrad til å fortelle sin egen historie. Det tungt politiske innholdet i Conrads roman ble sterkt tonet ned til fordel for en mer klassisk spenningsfortelling av den typen ingen forteller bedre enn Hitchcock. Handlingen ble også flyttet til en kino, og takket være dette kunne Hitchcock fritt krydre filmen med referanser til samtidige regissører og filmer. Hitchcock valgte også å endre navnet på hovedpersonen, da denne hadde en navnebror i en annen Adolf som gjorde seg bermerket på det europeiske kontinentet på denne tiden.
30 / PROGRAMMETS HITCHCOCK
Et sammentreff som har ført til hodebry og forvirring hos mange filmelskere de siste åtti årene er at Hitchcocks Secret Agent også ble gitt ut i det herrens år 1936. Den var også basert på tidligere utgitte litterære verker, nærmere bestemt to noveller av W. Somerset Maugham. Denne filmen har ingen tilknytning til Conrads roman ved samme navn, men ble altså gitt ut samme år som Sabotage. Hitchcock rakk altså å regissere Secret Agent og filmatisere «The Secret Agent» på under et år i to forskjellige filmer, og for å gjøre forvirringen enda større valgte distributøren i USA å bruke navnet The Woman Alone da Sabotage ble lansert for et nord-amerikansk publikum. Jan Aleksander Enoksen
Sabotage Søndag 2. oktober kl. 18.00 / Tirsdag 4. oktober kl. 20.00 Sabotage rangeres høyt i Hitchcocks karriere, som en av hans beste filmer før han dro til Hollywood. Her hadde Hitchcock funnet sin form. Hans fascinasjon for spionasje får fritt utløp, og hans sans for spenningsoppbyggende enkeltsekvenser når sitt høydepunkt i en ganske kontroversiell scene bestående av en gutt, en buss og en tidsinnstilt bombe. Krigen er i emning og utenlandske sabotører er løs i London. En av dem er Herr Verloc, som driver en kino sammen med sin kone og hennes yngre bror. De to vet ingenting om Verlocs lyssky bedrifter, men det gjør Scotland Yard. De setter en agent på saken som følger Verloc og hans bevegelser. En større strømstans i London var
Verlocs første bedrift, men den er liten i forhold til hva hans overordnede nå har planer om. Verloc er en forsiktig sabotør og er var for å bli oppdaget. Når Scotland Yard-agenten får kontakt med hans kone får han problemer med å sette i verk sin grandiose plan. Da er en intet anende guttunge i form av konens bror god å ha. Gjør deg selv en tjeneste og se filmen før du leser om hvorfor Hitchcock selv ikke likte hvordan han løste filmens mest berømte scene med gutten på bussen. Han likte den kanskje ikke, men den gjør at en 80 år gammel film motsier sin alder og føles nesten sjokkerende moderne. sw
Sabotage. Regi: Alfred Hitchcock. Storbritannia 1936. Manus: Charles Bennett, etter Joseph Conrads roman. Foto: Bernard Knowles. Musikk: Hubert Bath, Jack Beaver og Louis Levy. Klipp: Charles Frend. Medv.: Sylvia Sidney, Oskar Homolka, Desmond Tester, John Loder, Joyce Barbour m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 16 min.
PROGRAMMETS HITCHCOCK
/ 31
Film i følge Jean-Luc del 2
Vi fortsetter med vår presentasjon av Jean-Luc Godards filmer fra hans første periode, og viser ytterligere fem av hans filmer i dette programmet – filmer han gjorde i perioden 1964–1967. Her følger et lite utdrag av Ole J. Husvegs artikkel som sto på trykk i forrige nummer. Hele artikkelen ligger ute på våre nettsider, og kan leses der: https://cinemateket-usf.no/arkiv/13171
32 / Jean-Luc Godard
F
lere av de særtrekk som nevnes i forbindelse med filmene fra den franske nye bølgen, er primært særtrekk i Godards produksjon: Det håndholdte kameraet, de hverdagslige settingene, den fragmentariske fortellemåten, subjektiviteten, metareferansene og den tydelige gleden over amerikansk B-film. Med forbehold om vanskeligheten av å klassifisere Godards filmer, kan hans produksjon deles i tre perioder. Den første er perioden fra debuten Til siste åndedrag i 1959 til Weekend fra 1967. Disse filmene er hans lettest tilgjengelige, og hans største kommersielle suksesser. Lekenhet og en oppfinnsom form eksperimentering kjennetegner disse filmene. Alle filmene vi viser på Cinemateket USF denne høsten er fra denne perioden. Noen av de mest påfallende trekk i Godards filmer er den enorme rikdommen av ekspressive elementer; allusjoner, sitater og referanser. Det finnes knapt et eneste element i de enkelte bildene som ikke kan gis en betydning; plakater, neon-skilt, avisoverskrifter, karakterenes navn og så videre. Godard alluderer ofte til kunst, tenkning og andre kulturelle ytringer: poesi, musikk, filosofi, maleri og selvsagt film. Hvilke allusjoner han foretar er selvsagt basert på subjektive preferanser. Man kan derfor hevde at enhver Godardfilm er et kapittel i en omfattende intellektuell og estetisk selvbiografi. Han har blitt anklaget for å overdrive bruken av sitater, men denne kritikken overser at Godard bruker sitater som potensielle meningsbærere, som først gir mening i møtet med tilskueren. Rikdommen av betydningsbærende momenter gjør at filmene kan ses igjen og igjen, man vil alltid oppdage noe nytt. Filmene representerer forsøk på å forene alle uttrykksmidler i et større hele. Han er blant annet på grunn av denne allusjonsekspressiviteten også en utmerket skildrer av moderniteten; den kaotiske
og nihilistiske verden hvor det finnes få faste holdepunkter. Godard har da også blitt stilt på linje med James Joyce, Stephane Mallarmé og Igor Stravinsky; han er filmens videreføring av modernismen slik den fremsto i de andre kunstartene rundt begynnelsen av århundret. Noe som understreker denne parallellen er at det også hos modernismens kunstnere var en nær sammenheng mellom kunstnerisk radikalitet og politisk venstreorientering. Moderniteten reflekteres også i kvinnefremstillingen. Anna Karina – som var hans første kone – spiller i syv av filmene hans. Sammen med blant andre Jeanne Moreau representerer hun nybølgens visjon om en ny feminitet; kvinnene er sensuelle, men de er samtidig sensitive og intellektuelt søkende. Film kan sies å være bygd opp rundt flere grunnleggende polariteter eller paradoks. Man kan velge å vektlegge det visuelle, eller handlingsforløpet. En annen motsetning er skillet mellom fiksjon og dokumentar. Som regissør blir man derfor stilt overfor bestemte valg med hensyn til hvordan man vil løse problemer knyttet til disse motpolene. Vanligvis velger man det ene eller det andre, mens Godard i ekte hegeliansk ånd, bruker dialektikken som et bærende prinsipp i sine filmer. Gjennom å sette motsetninger opp mot hverandre, vil en i følge ham ha mulighet til å komme frem til noe i nærheten av sannhet. Dialektikken er gjennomgående i hans produksjon, både som et overordnet prinsipp, og i de enkelte scener og detaljer. Dette kommer til uttrykk ikke minst i vekslingen mellom det dokumentariske og det fiktive. Dialektikken kommer også til uttrykk gjennom vekslingen mellom lange, dvelende og korte og abrupte tagninger. I forholdet til filmen og kunstens vilkår viser han tydelig sin ambivalente holdning. Godard erklærer «fin du cinéma», men samtidig er hans filmer romantisk cinefile. n
Jean-Luc Godard
/ 33
35
mm
Den gifte kvinnen Søndag 2. oktober kl. 20.00 / Tirsdag 4. oktober kl. 18.00 Den gifte kvinnen skildrer et døgn i Charlottes liv. Hun lever en pen, borgerlig tilværelse med mann, barn og elsker. Denne dagen får hun vite at hun er gravid, men hun vet ikke om det er med mannen eller elskeren. Charlotte studerer ofte ukeblader der kroppslige mål og proporsjoner fremstilles som avgjørende for en kvinnes verdi. Hun lever i en klisjé- og ukebladverden. Ikke et øyeblikk er hun oppmerksom på sin egen selvutslettelse. Hennes mann spør henne ved en anledning: «Hvor begynner ditt virkelige jeg, og hvor slutter det bildet jeg har av deg?» I denne objektfikserte verden er også språket klisjéfylt og innholdsløst, virkelig kommunikasjon er umulig. Følelsene synes å være like tomme som det språket de forsøkes formulert i. Den mest intime av alle menneske-
lige relasjoner, seksualakten, blir et sammenhengsløst og tomt rituale som ikke bringer filmens mennesker sammen; også seksualiteten er en meningsløs klisjé i et samfunn hvor mennesker er redusert til objekter. Charlotte er den arketypiske Godard-kvinnen: Hun lever i nuet, uten tanke for verken fortid eller fremtid. Godard har blitt kritisert for sine tradisjonelle kjønns typologiseringer, der kvinnene fremstilles som spontane og uansvarlige, mens de mannlige karakterene er rasjonelle. Til sitt forsvar har han vist til Renoirs og Picassos fascinasjon for bestemte kvinnetyper. Det mest iøynefallende ved Godards fremstilling av kvinner, er hans energiske forsøk på å forstå et merkelig og fremmedartet vesen. red./olep
Une femme mariée. Regi og manus: Jean-Luc Godard. Frankrike 1964. Foto: Raoul Coutard. Musikk: Beethoven og Claude Nougaro. Klipp: Andrée Choty, Françoise Collin, Agnès Guillemot m.fl. Medv.: Macha Méril, Philippe Leroy, Bernard Noël, Roger Leenhardt m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 38 min. 34 / JEAN-LUC GODARD
35
mm
Alphaville Tirsdag 11. oktober kl. 18.00 / Onsdag 12. oktober kl. 20.30 Agenten Lemmy Caution reiser til Alphaville for å ta til fange eller uskadeliggjøre Dr. von Braun. Von Braun har noen år tidligere forlatt De Ytre Land, og er nå ansvarlig for Alpha-60, datamaskinen som styrer Alphaville. Da Lemmy Caution møter sin kontakt i byen, finner han ham døende på et lugubert hotell. Med Alphaville fortsatte Godard å utfordre etablerte filmgenre, denne gangen science-fiction filmen. Godards bidrag er så visst ikke utpreget effektfullt, snarere stiliserer og forenkler han ved å trekke ut og destillere visse aspekt i sin samtids omgivelser, og skaper med det en tidløs atmosfære. Det er derfor tvilsomt om Alphavilles univers er å betrakte som en fremtidsvisjon, det gir mer
mening i å snakke om en parallell, ikke-identisk verden. I Alphaville eksisterer ikke kunst, tradisjonene er ødelagt og fortid og fremtid er begreper uten mening. Byens innbyggere har blitt redusert til automater. Godard blir vanligvis ansett for å være en intellektuell filmregissør, noe som ikke er helt uproblematisk. Visst setter hans filmer intellektuelle krav til sine tilskuere, men dersom en intellektuell er en person hvis fornuft alltid har full kontroll, er Godard ikke det minste intellektuell. Han er tvert imot av de mest instinktive og spontane regissører, en som våger å følge sine innfall og har mot til å gjøre hva han vil, når han vil. Nettopp egenskaper som blir undertykt hos Alphavilles beboere. red./olep
Alphaville. Regi og manus: Jean-Luc Godard. Frankrike 1965. Foto: Raoul Coutard. Musikk: Paul Misraki. Klipp: Agnès Guillemot. Medv.: Eddie Constantine, Anna Karina, Akim Tamiroff, Howard Vernon, László Szabó, Jean-Pierre Léaud m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 38 min.
JEAN-LUC GODARD
/ 35
35
mm
Min venn Pierrot Onsdag 19. oktober kl. 18.00 / Søndag 23. oktober kl. 13.00 / Tirsdag 25. oktober kl. 20.00 Jean-Paul Belmondo spiller Ferdinand Griffon, en mann som er misfornøyd med sitt ekteskap. På vei hjem fra et middagsselskap forelsker han seg i barnevakten, den fortryllende Marianne. Sammen bestemmer de seg for å flykte fra Paris, og med Mariannes tidligere gangstervenner i hælene legger de ut på en reise full av kjærlighet, penger og mord. Som flere av Godards tidligere filmer handler Min venn Pierrot om mennesker som forsøker å finne hverandre, og som bryter opp fra en verden hvor de ikke klarer å tilpasse seg. Fokuset i filmen er refleksjon og forholdet mellom drøm og virkelighet. Historien og karakterene underordnes filmens fragmentariske rytme, noe som understrekes av en intens klipperytme og bruken av springklipp.
Min venn Pierrot står som et skille mellom Godards svart/hvitt-filmer og de senere metafilmene. Godard har sagt at den eneste måten man kan kritisere film, er ved å lage en selv. Typisk Godard er at han ikke forsøker å legge skjul på at film er fiksjon; skuespillerne kan henvende seg direkte til publikum og omgi seg med referanser til film og andre medier. Tilskueren blir på denne måten aktivisert, og tvinges til å fundere på forholdet mellom virkelighet og fantasi, et tema som er gjennomgående i Godards filmografi. Min venn Pierrots filmrefererende tendens understrekes av den amerikanske regissøren Sam Fullers cameo, hvor han forklarer at hans neste film skal handle om kjærlighet og hat. red./olep
Pierrot le fou. Regi og manus: Jean-Luc Godard. Frankrike/Italia 1965. Foto: Raoul Cotard. Musikk: Boris Bassiak og Antoine Duhamel. Klipp: Françoise Collin. Medv.: Jean-Paul Belmondo, Anna Karina, Dirk Sanders, Raymond Devos, Sam Fuller m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 50 min.
36 / JEAN-LUC GODARD / SØNDAGMATINÉ
Maskulin Feminin Torsdag 20. oktober kl. 18.00 / Søndag 23. oktober kl. 20.30 Maskulin Feminin er Jean-Luc Godard på sitt aller beste. Filmen ble laget i en viktig overgangsperiode i Godards karriere. Han hadde nettopp lagt de mesterlige filmene Alphaville og Pierrot le Fou (se egne omtaler) bak seg, og skapt to modernistiske visjoner av framtid og samtid. Den politiske Godard var i ferd med å slå ut i full blomst, og med Maskulin Feminin befinner vi oss i overgangen mellom den «upolitiske» formfornyeren og den samfunnsrefsende politiske opprøreren Godard. Hovedpersonen i filmen er unge Paul, spilt av den nye bølgens førsteelsker Jean-Pierre Léaud, og Robert. De er «barn av Marx og Coca-cola», og på en essayistisk måte skildres deres liv, deres holdninger og deres forhold
til kvinnene. Filmen har preg av et sosiologisk dokument eller eksperiment, og kan minne litt om Cinéma Vérité i formen, men er friskere, mer morsom og utfordrende. Slentrende spillescener om kjærlighet og svik avbrytes med merkelige intervjuer, som gir et fascinerende bilde av fransk mentalitet i 1960-årene. Godard fikk penger til produksjonen av denne filmen blant annet fra svenske Sandrews, og kvitterte med å la hovedpersonen gå på kino og se en praktfull Bergmanparodi. Birger Malmsten stønner og grynter, i Godards kjærlige parodi på Tystnaden (1963). Maskulin Feminin er fremdeles et spenstig stykke filmkunst, som utfordrer og underholder. Gunnar Iversen/CiTrh
Masculin-Féminin. Regi og manus: Jean-Luc Godard. Frankrike/Sverige 1966. Foto: Willy Kurant. Musikk: Francis Lai. Klipp: Agnès Guillemont. Medv.: Jean-Pierre Léaud, Chantal Goya, Marlène Jobert, Michel Debord, Brigitte Bardot m.fl. Fransk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 1 t 44 min.
JEAN-LUC GODARD / CINEMATEKENE I NORGE
/ 37
Kineserinnen Tirsdag 1. november kl. 20.00 / Torsdag 3. november kl. 18.00 Fem ungdommer tilbringer sommeren i en leilighet i Paris, mens de forsøker å tilegne seg formann Maos tanker. Fra teorien forsøker de å nå frem til revolusjonær handling, og bestemmer seg for å myrde den sovjetiske kulturministeren som er på besøk i Paris. Filmens hovedpersoner er ikke i første rekke ungdommer som forsøker å tilegne seg Maos tanker. De oppfører snarere et rollespill om fem ungdommer som forsøker å tilegne seg Maos tanker. Dette har sammenheng med den språklige krise Godard så ofte skildrer; misforholdet mellom språket og den verden det skal beskrive. I Kineserinnen prøver han å løse krisen ved å skildre en ny mulighetenes verden ut fra den oppfatning at revolusjonære ideer ikke lar seg formulere i den kapitalistiske verdens språk. Språket må dannes samtidig med den
virkelighet det beskriver. Hovedpersonene i Kineserinnen er ikke i stand til å kommunisere med egne ord, og benytter seg derfor naivt av Maos velkjente setninger. Når de forsøker å bruke sitt eget «dagligdagse» språk mislykkes de ofte – ingen grunnleggende følelse eller tanke binder deres språk sammen. Kineserinnen har en dokumentarisk form, og hovedvekten er lagt på samtaler, diskusjoner og intervjuer. Det dokumentariske er ført så langt at vi i enkelte scener ser både kameraet og klapptreet. En av karakterene, Guillaume, forteller at selv om han nå blir filmet, så mener han det han sier. Det er en formbevisst stilisering hvor Godard viser sin mistillit til dokumentarsjangeren som formidler av sannhet. olep/red.
La chinoise. Regi og manus: Jean-Luc Godard. Frankrike 1967. Foto: Raoul Coutard. Musikk: Karlheinz Stockhausen. Klipp: Agnès Guillemont og Delphine Desfons. Medv.: Anne Wiazemsky, Francis Jeanson, Jean-Pierre Léaud, Juliet Berto, Michel Semeniako, Lex de Bruijn, Omar Diop m.fl. Fransk tale, engelske undertekster. Digital kopi, farger, 1 t 35 min. 38 / JEAN-LUC GODARD
35
mm
Weekend Torsdag 10. november kl. 21.00 / Tirsdag 15. november kl. 18.00 Jean-Luc Godard største bekymringer har alltid vært av formalistisk karakter, og selve dramaet er ofte nærmest bare et heldig biprodukt av en lek med sjangre og konvensjoner. Det sier seg selv at man med en slik metode står i fare for å avstedkomme filmer av tvilsom kvalitet, men på 1960-taller var det tilsynelatende umulig for Godard å trå feil. Weekends styrke er at selv om filmen innledningsvis gir inntrykk av å være et nokså tidstypisk angrep på borgerskapet og dets kapitalistiske verdier, vender den også sitt kritiske lys mot seg selv. Alle strategiene – de antiformalistiske, anti-kapitalistiske, anti-tradisjonalistiske, anti-anti-anti – settes opp mot hverandre slik at det spesi fikke meningsinnholdet i praksis blir meningsløst. Som i
så mange av hans filmer fungerer Godards maoistiske og anti-borgerlige retorikk her først og fremst som verktøy i forsøket på å oppheve og negere alle filmens naturlover. Filmen prøver ikke bare å beskrive en unntakstilstand – filmen er unntakstilstand. Weekend er en film som er i frenetisk opposisjon til alle filmens skrevne og uskrevne regler. Men i motsetning til enkelte av Godards filmer ledsages den barnslig insisterende forkastelsen av alle vedtatte sannheter her av en sunn dose humor. Dens egen dogmatiske rettroenhet punkteres gang på gang i mer eller mindre intensjonelt absurde scener, og det krever sin mann for å mislike en film hvor kannibalistiske terrorister spiller slagverk i skogen. Aksel Kielland/red.
Weekend. Regi og manus: Jean-Luc Godard. Frankrike 1967. Foto: Raoul Coutard. Musikk: Antoine Duhamel. Klipp: Agnès Guillemot. Medv.: Mireille Darc, Jean Yanne, Jean-Pierre Kalfon, Valerie Lagrange, JeanPierre Léaud m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 45 min.
JEAN-LUC GODARD
/ 39
fa s t program
Fellesvisninger Cinematekene i Norge Cinematekene i Norge samarbeider om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim.
40 / CINEMATEKENE I NORGE
Cinematekene i Bergen, Trondheim, Kristiansand, Lillehammer, Tromsø, Stavanger og Oslo programmerer hver for seg og har ulik profil. Vi samarbeider imidlertid også om import og visning av rundt 30 filmer hvert år. Filmene som presenteres gjennom disse fellesvisningene har ikke noe annet til felles enn at de er strålende filmer du bør sette din ære i å ha sett i en kinosal før du dør. Det er alt fra kjente klassikere, nyere dokumentarfilmer eller aktuelle kinofilmer som norske distributører av en eller annen grunn har valgt å ikke vise på de kommersielle norske kinoene. Cinematekene planlegger i fellesskap hvilke filmer som skal vises, og vi prøver hele tiden å lage et variert og allsidig program. I 2016 feirer Verdensteatret i Tromsø, hvor byens cinematek holder til, 100 år. Det gjør den til en av verdens eldste kinoer i fortsatt drift. I den forbindelse vier alle cinematekene fellesprogrammet vårt denne høsten til de siste 100 årenes filmhistorie, med en eller to epokegjørende filmer fra hvert tiår fra 1910-tallet og fram til 2000-tallet. I forrige program kom vi oss frem til 1930-tallet, i dette er det tiden frem til vår tid som gjelder. red./olep
Funny Face Torsdag 6. oktober kl. 18.00 / Søndag 9. oktober kl. 20.30 Jo Stockton er en ung amatørfilosof som jobber i en bokhandel i New York. En dag blir butikken overtatt av moteredaktøren Maggie Prescott, fotografen Dick Avery, en dum modell og en haug med assistenter. De vil ha en bildeserie som er både pen og intellektuell, og leter etter det samme i modellen sin. Dick ser stort potensial i Jo som modell, og overtaler henne til å bli med til Paris på fotografering. Jo derimot blir bare med for å få sjansen til å gå på foredrag med sin helt, filosofen Emile Flostre, faren til livsfilosofien «empatismen». Astaire’s karakter, Dick Avery, er løst basert på den store motefotografen Richard Avedon. Avedon leverte en rekke bilder til produksjonen, blant annet alle bildene fra åpningssekvensen. Avedon er kreditert som special
visual consultant på rulleteksten. I Funny Face synger og danser Audrey Hepburn alle sine egne nummer. Da hun senere spilte inn My Fair Lady (1964) ble alle sangene dubbet av en annen sanger, til Hepburns store overraskelse. Forklaringen hun fikk var at sangene ikke kunne legges om til hennes toneleie, selv om sannheten kanskje skyldes at hennes sangstemme ikke var blant de beste i Hollywood. Funny Face er filmet i storformatet VistaVision som ble lansert av Paramount i 1954. Det ga en veldig god oppløsning, som er synlig på lerretet den dag i dag. Etter noen år ble det dessverre for dyrt å filme i formatet, og det ble brukt for siste gang i 1961. Kaja Budd Hytland/red.
Funny Face. Regi: Stanley Donen. USA 1957. Manus: Leonard Gershe. Foto: Ray June. Musikk: Adolph Deutsch, George Gershwin og Ira Gershwin. Klipp: Frank Bracht. Medv.: Audrey Hepburn, Fred Astaire, Kay Thompson, Michel Auclair, Robert Flemyng m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 43 min.
CINEMATEKENE I NORGE
/ 41
Jordbærstedet Torsdag 13. oktober kl. 18.00 / Søndag 16. oktober kl. 13.00 / Søndag 16. oktober kl. 20.00 Filmen Jordbærstedet er et portrett av den gamle professoren Isak Borg, som skal utnevnes til æresdoktor i Lund. Natten før han skal reise dit, drømmer han at han befinner seg i en folketom by. En kiste faller av en vogn, og en hånd stikker ut og griper etter ham. Han ser seg selv ligge der i kisten. I stedet for å fly til Lund, beslutter Isak seg for å ta bilen. Dette blir begynnelsen på en drømmeaktig reise gjennom hans ungdomslandskap og et langt livs mange skuffelser og selvbedrag. I Jordbærstedet glir virkelighet og drøm, fortid og nåtid over i hverandre. Med sin poetiske form er dette en film som er åpen for mange tolkninger. Døden er hele tiden nærværende, ikke minst i Isaks drømmer. Og nett-
opp drømmer og minner spiller en viktig rolle i filmen. De er biter i et puslespill som Isak, drevet av sin egen ubevissthet, må sette sammen for å komme til selvforståelse og frelse. Victor Sjöström er fabelaktig i rollen som Isak Borg. Den legendariske svenske regissøren og skuespilleren stjeler nesten hele filmen fra Bergman. På slutten av 1950-tallet var Sjøstrøm ikke særlig høyt aktet av datidens unge intellektuelle som syntes hans «bondefilmer» var «tråkiga». Bergman hadde ikke opprinnelig tiltenkt Sjöström hovedrollen, og stilte seg skeptisk til forslaget. Filmen har likevel senere blitt sett på som Bergmans hyllest og «minne over Sjöström». red./olep
Smultronstället. Regi og manus: Ingmar Bergman. Sverige 1957. Foto: Gunnar Fischer. Musikk: Erik Nordgren. Klipp: Oscar Rosander. Medv.: Victor Sjöström, Bibi Andersson, Ingrid Thulin, Gunnar Björnstrand m.fl. Svensk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 1 t 35 min.
42 / CINEMATEKENE I NORGE / SØNDAGSMATINÉ
Høyt skum i Hollywood Torsdag 27. oktober kl. 18.00 / Søndag 30. oktober kl. 20.30 Mange husker nok Peter Sellers best som forkledningens mester, Inspector Clouseau – speaking on the phøn, i Pink Panther-filmene. Selv i dag regnes disse filmene blant de mest populære seriene av filmkomedier noen gang. Inspektørens malplasserte vokaler og hans håpløst overlegne selvsikkerhet har klistret seg til folks bevissthet på samme måte som Chaplins gange. Som komiker var Sellers veldig allsidig og ensidig på samme tid. Ensidig fordi hans store force, som han spilte på hele tiden, var imitasjon i kombinasjon med parodi. Allsidig fordi det ikke finnes det stemmeleie eller aksent som han ikke kunne fremføre med den største letthet.
Høyt skum i Hollywood er mindre kjent enn Pink Panther-filmene, men er minst like hysterisk med sine innfall og sketsjer. Sellers er som vanlig i storform, denne gang som den fomlete inderen Hrundi som jobber som statist i Hollywood. Han har tidligere på dagen under et statistoppdrag skapt fullstendig kaos på regissørens innspilling av hans siste film. Illsint krever han at Hrundis navn settes på svartelisten over statister som aldri mer får sette sine ben i et filmstudio, men ved en feil havner Hrundis navn på A-listen. Dette gjør at den indiske sjarmøren inviteres på regissørens storslagne fest samme kveld, sammen med de andre A-kjendisene i byen, hvor han kort sagt gjør det verste ut av situasjonen. red./olep
The Party. Regi: Blake Edwards. USA 1968. Manus: Blake Edwards, Tom Waldman og Frank Waldman. Foto: Lucien Ballard. Musikk: Henry Mancini. Klipp: Ralph E. Winters. Medv.: Peter Sellers, Claudine Longet, Marge Champion, Fay McKenzie, Natalia Borisova m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 38 min.
CINEMATEKENE I NORGE
/ 43
Picnic med døden Onsdag 2. november kl. 18.00 / Søndag 6. november kl. 21.30 Reisen er et klassisk motiv i mange fortellinger, også på film. For de fire kameratene Ed, Lewis, Bobby og Drew er selve reisen nedover en stri elv gjennom de øde Appalachia-fjellene målet for deres weekendtur. Men filmen blir også en reise til nattens ende, til mørkets hjerte; til dypet av vårt sinn. Lewis er en svoren «survivalist», en fremtidspessimist som er innstilt på å overleve økokatastrofen. Vi får vite at elven skal demmes opp. Man skal «drukne den», ifølge Lewis, som forutser en katastrofe etter at demningen er ferdig: «The machines are going to fail, the systems are going to fail, and then – survival!» Katastrofen er nærmere enn han tror. Reisen blir nærmest et offerrituale iscenesatt av naturen selv. Storbymennene i kanoene settes på de mest ekstreme prøver før de til slutt spyttes ut i sivilisasjonen, ribbet for enhver tro på den sosiale virkelighet de
tidligere hadde tatt for gitt. Picnic med døden er en uvanlig helstøpt film. De filmatiske virkemidlene samsvarer med mytens innhold på en måte man sjelden ser maken til. Fotografen Vilmos Zsigmond lar for eksempel bildene nesten umerkelig endre fargetone fra den mest innbydende grønne idyll ved turens begynnelse, til den jordbrune fargen av råttent løv når prøvelsene er på sitt verste. Tross sine innslag av vold og død er filmen likevel en merkelig vakker opplevelse. Picnic med døden har den gode histories enkle konflikt, klare oppbygning og spennende forløp, men er også en tankevekkende film. Hovedpersonene er forholdsvis ukompliserte, uten at de av den grunn er uinteressante. De er arketyper; bærere av verdier som ved reisens ende har mistet sitt innhold. red./olep
Deliverance. Regi: John Boorman. USA 1979. Manus: James Dickey, basert på hans egen roman. Foto: Vilmos Zsigmond. Musikk: «Duelling Banjos» arrangert og spilt av Eric Weissberg. Klipp: Tom Priestly. Medv.: Jon Voight, Burt Reynolds, Ned Beatty, Ronny Cox, Ed Ramey, Billy Redden, Bill McKinney m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 49 min. 44 / CINEMATEKENE I NORGE
Solaris Torsdag 10. november kl. 18.00 / Søndag 13. november kl. 13.00 / Søndag 13. november kl. 20.00 Handlingen i Solaris finner sted i det ytre rom i fremtiden, men filmen handler kanskje mest om menneskesinnet. Heller enn å kategorisere filmen som science fiction, betegnet Tarkovskij Solaris som en «etisk fiksjon». Vi konfronteres ikke med vitenskapens muligheter, men med dens begrensninger. Regissøren påpeker det meningsløse i menneskets streben etter å utforske sine omgivelser uten først å ha et fundament. Hva gavner det mennesket å vinne hele universet hvis det ikke kjenner sin sjel? Et ørlite skritt nærmere selverkjennelse vil mangedoble vår forståelse av omverdenen. Ikke overraskende er hovedpersonen i Solaris, Kris Kelvin, psykolog. Kelvin får i oppdrag å undersøke hva som er i ferd
med å skje med besetningen på romstasjonen Solaris. Man har mottatt meldinger om dødsfall, og fått alarmerende indikasjoner på at planeten Solaris, som stasjonen kretser rundt, har evnen til å kommunisere med forskerne ombord i den. Den mystiske overflateatmosfæren villeder med hallusinasjoner. Det synes som om denne havlignende massen kan materialisere mannskapets egne drømmer og underbevisste fantasier. Selv om Solaris er den av Tarkovskijs filmer som er lettest tilgjengelig og tydeligst lefler med science fictiontema, betyr ikke det at den ikke er preget av regissørens hånd. Hans eksistensielle problemstillinger er vel så mye til stede her som i andre av hans filmer. red./olep
Солярис. Regi: Andrej Tarkovskij. Sovjetunionen 1972. Manus: Andrej Tarkovskij og Friedrich Gorenstein, etter en roman av Stanislav Lem. Foto: Vadim Jusov. Musikk: Eduard Artemjev. Klipp: Ljudmila Feiginova. Medv.: Donatas Banionis, Natalja Bondartsjuk, Jurij Jarvet, Anatolij Solonitsin m.fl. Russisk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv og farger, 2 t 45 min.
CINEMATEKENE I NORGE / SØNDAGSMATINÉ
/ 45
Skulk med stil Torsdag 17. november kl. 18.00 / Søndag 20. november kl. 20.30 Alle som var tenåring og opptatt av film på 1980-tallet har bevisst eller ubevisst et forhold til John Hughes. Han var kongen av high-school-filmen, en tittel han fikk etter å ha regissert klassikere i genren som The Breakfast Club (1985), Sixteen Candles (1984) og nettopp Skulk med stil, samt vært produsent for blant annet Pretty in Pink (1986). Hughes traff ungdommens nerve på 1980-tallet, men kom seg dessverre aldri videre derfra. Filmene hans derimot, tåler både et nostalgisk gjensyn og morsom mimring – og de underholder fortsatt også nye genereasjoner tenåringer. I Skulk med stil møter vi Ferris Bueller. Hans livs-
motto er: «Livet farer så raskt forbi, at hvis du ikke stopper opp og ser deg rundt, kan du gå glipp av det». Dette slagordet gir selvfølgelig en gullgod anledning til å skulke skolen. Den 17 år gamle skulkeren lokker med seg kompisen Cameron til å droppe skolen en dag. Sammen «låner» de den uhyre sjeldne Ferrarien til Camerons pappa, og begir seg sammen med Ferris kjæreste ut i Chicagos gater for en heidundranes fridag. I hælene har de imidlertid skolens særs pliktoppfyllende inspektør, som er villig til å gjøre nesten hva som helst for å avsløre Ferris. Slik blir det selvfølgelig god humor og fornøyelig komedie av. red/olep
Ferris Bueller’s Day Off. Regi og manus: John Hughes. USA 1986. Foto: Tak Fujimoto. Musikk: Ira Newborn. Klipp: Paul Hirch. Medv.: Matthew Broderick, Alan Ruck, Mia Sara, Martin Sheen, Jennifer Grey, Jeffery Jones, Kristy Swanson m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 43 min.
46 / CINEMATEKENE I NORGE
The Matrix Torsdag 24. november kl. 18.00 / Søndag 27. november kl. 20.30 The Matrix var filmen som fungerte nesten like bra som et dataspill. Rett før overgangen til et nytt årtusen, ble den en kultfilm blant unge nettslaver allerede før den hadde hatt premiere, og står som definisjonen på sen 1990-talls film. Keanu Reeves er ansatt i et stort datafirma, men opererer også som hackeren Neo. Han har lenge hatt problemer med å skille drøm fra virkelighet, og etter en arbeidsøkt i den digitale gråsonen våkner han av at noen kontakter ham. Like etter blir Neo arrestert. Agent Smith ser på den unge dataeksperten som en trussel, og Neo
blir enda mer forvirret. Først når han treffer Morpheus, begynner bildet å bli skarpt. Morpheus forklarer Neo hvilken rolle han må spille for å bekjempe «Matrix» – et altomfattende fenomen som angår hele verdens befolkning. Neos møte med Morpheus blir starten på en reise inn i en annen dimensjon. The Matrix er en film som forfatter de fysiske lovene på nytt og snur opp ned på alle forestillinger om hva som er virkelig. Det er en reise inn i en verden som er både vakker og grotesk – en verden iscenesatt med storslåtte bilder og grensesprengende effekter. red./Filmweb
The Matrix. Regi og manus: Lana og Lilly Wachowski. USA 1999. Foto: Bill Pope. Musikk: Don Davis. Klipp: Zach Staenberg. Medv.: Keanu Reeves, Laurence Fishburne, Carrie-Anne Moss, Hugo Weaving, Gloria Foster, Joe Pantoliano m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 2 t 16 min.
CINEMATEKENE I NORGE
/ 47
Adaptation Torsdag 1. desember kl. 18.00 / Søndag 4. desember kl. 13.00 Etter å ha skrevet for TV i en årrekke fikk manusforfatter Charlie Kaufman i 1999 et gjennombrudd med den strålende Being John Malkovich, som handler om en dukkemaker som finner en portal inn i hodet til John Malkovich og blir der inne. Sånt kan man bare skrive om man er fullstendig genial eller sinnssyk, og med Adaptation forsøkte Kaufman på et vis å forklare hvordan hans eget sinn fungerer. Under produksjonen av Being John Malkovich fikk Kaufman i oppdrag å skrive et manus basert på Susan Orleans bok «The Orchid Thief», og dette er resultatet: en film om Charlie Kaufman som forsøker å skrive et manus basert «The Orchid Thief». Charlie bor i filmen sammen med sin tvillingbror Donald, som stadig avbryter Charlie med egne ideer til klisjéfylte thriller-manuskripter, mens han forsøker å
finne en måte å angripe det heller smale kildematerialet på. «The Orchid Thief» er en bok om John Laroche, en fyr som samler på planter, og ikke spesielt mye mer. Oppgaven blir snart formidabel. Adaptation er et fascinerende og lekent eksperiment med filmmediet. Den er konstant bevisst på seg selv og hvordan den skal unngå klare feller for ikke å bli den filmen den etterhvert er dømt til å bli, og er en regelrett stiløvelse i selvreferering. Charlie Kaufman har skrevet en film om Charlie Kaufman som sliter med å skrive en film, og etterhvert finner ut at han må skrive seg selv og sin kamp mot kildematerialet inn i manus. Donald er en fiktiv karakter, men er likevel kreditert som medforfatter av Adaptation – noe som gjør ham til den eneste Oscar-nominerte film karakteren i historien. Bergen filmklubb/red.
Adaptation. Regi: Spike Jonze. USA 2002. Manus: Charlie og Donald Kaufman, etter Susan Orleans roman «The Orchid Thief». Foto: Lance Acord. Musikk: Carter Burwell. Klipp: Eric Zumbrunnen. Medv.: Nicolas Cage, Tilda Swinton, Meryl Streep, Chris Cooper, Jay Tavare, Jim Beaver m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 54 min. 48 / CINEMATEKENE I NORGE / SØNDAGSMATINÉ
It’s a Wonderful Life Onsdag 14. desember kl. 18.00 / Torsdag 15. desember kl. 20.00 / Søndag 18. desember kl. 13.00 Julen er her igjen, med alle sine tradisjoner. Vår er visningen av It’s a Wonderful Life – i år blir det for 21. år på rad! Finn frem marsipanen, mandarinene og ta med gløgg på termos og kom ned på Verftet; det blir ikke skikkelig jul uten hjelp av Frank Capra. I den idylliske småbyen Bedford Falls er George Baily den mest populære borgeren og enhver svigermors drøm. Hele sitt liv har han jobbet og slitt for at venner og familie skal få mulighet til å virkeliggjøre sine drømmer. Men når banken han jobber i er på randen av konkurs, synes han ikke at livet er verdt å leve lenger. Clarence, en engel ute på prøve for å gjøre seg fortjent til å få vinger, blir sendt ned til jorden for å hjelpe ham. George får en sjanse til å se hvordan byen hans ville vært om han ikke hadde eksis-
tert. Det er ikke et vakkert syn. It’s a Wonderful Life var Capras første film etter andre verdenskrig, og han fremhever verdier som medmenneskelighet og nestekjærlighet fremfor storsamfunnets kapitalisme, umoral og grådighet. Filmen ble imidlertid ingen stor suksess etter premieren. Først på 1980-tallet ble den en skikkelig juleklassiker, da etter å ha blitt vist utallige ganger på tv ved juletider i over 20 år. Filmen har nå en spesiell plass i alle våre cinematekshjerter og er overraskende usentimental, klok og universell. Det er et herlig lite eventyr som vil få deg til å forlate kinosalen med et smil om munnen, en klump i halsen og et ønske om å være god mot andre mennesker. God jul! olep
It’s a Wonderful Life. Regi: Frank Capra. USA 1946. Manus: Frances Goodrich, Frank Capra og Albert Hackett, etter en novelle av Philip Van Doren Stern. Foto: Joseph Walker. Musikk: Dimitri Tiomkin. Klipp: William Hornbeck. Medv.: James Stewart, Donna Reed, Lionel Barrymore m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 2 t 5 min.
jUL PÅ CINEMATEKENE I NORGE / SØNDAGSMATINÉ
/ 49
fa s t program
Norsk film i hundre
Årgang 1916
I 2013 startet Cinemateket i Bergen med noe vi satser på skal bli et årlig event; et program bestående av norske filmer fra hundre år tilbake. Med andre ord presenterer vi i år et program med norsk film anno 1916. I historiebøkene står det at verdens første kinoforestilling ble arrangert av brødrene August og Louis Lumière 28. desember 1895. Med det var den syvende kunstart født, og det skulle bli starten på et kunst- og underholdningsmedie som vokste til det mest betydningsfulle i løpet av 1900-tallet. Utviklingen det nye mediet gjennomgikk de første tretti årene var voldsom – både teknisk og innholdsmessig. Dessverre ble filmen i de første årene sett på som ren masseunderholdning, og filmene som ble laget ansett som en ferskvare. Produksjonsselskapene jobbet utfra en tese om at folk ville se nye filmer hver gang de gikk på kino – og siden de helst ville at folk skulle gå på kino flere ganger i uken – kinobilletten var veldig billig – var produksjonstempoet høyt. Eksempelvis lagde Mack Sennett – mannen som regnes som slapstick-komediens far – alene 126 filmer i løpet av 1909 i sitt selskap Key stone films. I perioden mellom 1908 og 1915 sto han bak nesten sju hundre filmer – et snitt på nesten hundre hvert år. Selv en stor filmkunster som Charlie Chaplin trøkket ut 37 filmer i løpet av 1914. Og de to var kun et par av flere tusen filmskapere verden over som pøste ut filmer. Med en slik enorm produksjon skulle man tro at det ikke skulle være vanskelig å sette sammen program med film som er akkurat hundre år gammel. Men dessverre er det ikke mange filmer igjen fra de første tjue årene av filmhistorien – i hvert fall ikke i Norge. Grunnet fersk varetankegangen var det ingen kultur for å samle inn og 50 / NORSK FILM I 100
bevare filmkopiene. Hver film fikk et par dager på kino, så ble de byttet ut med en ny. Filmer som var blitt vist ble kastet, eller gitt bort. Legg til at selve filmkopien på den tiden inneholdt det særs brannfarlige stoffet nitrat, så forstår man at svinnet etter hvert ble ganske stort. Man regner med at over 90% av filmene fra denne tiden er tapt for alltid. Først i begynnelsen av 1950-tallet kom man skikkelig i gang med filmarkiver og en systematisk innsamling og bevaring av filmarven. Men da var det dessverre ofte for sent for filmene som hadde gledet publikum de første tjue årene av filmhistorien. I disse første årene vil det nok være varierende kvalitet på det vi kan presentere – det kan nok være både fragmenter og dårlig bilde – men det er utvilsomt et unikt, historisk materiale som vi kan vise. Materiale som bør interessere både filmentusiaster og de med en interesse for norsk kultur og historie. Om musikeren / Jørgen Larsson er utdannet pianist fra Griegakademiet og har en master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim. Han startet BEK i 2000 og Lydgalleriet i 2007. Siden 1997 har han vært Cinematekets faste stumfilmpianist og har spilt til nærmere 100 stumfilmer, alt fra Keaton til Murnau. Selv om all musikken er fritt improvisert, ligger stilen tett opp til filmenes tidspalett, med forankring i senromantikkens tonalitet og uttrykk. olep
Norsk film fra 1916 Søndag 16. oktober kl. 18.00 / Onsdag 19. oktober kl. 20.15 I vår fjerde utgave av norske filmer fra hundre år tilbake, er altså turen kommet til 1916. Ironisk nok – men kanskje ikke helt uventet – har vi fortsatt ikke nok materiale i filmarkivet hos Nasjonalbiblioteket til å slå «toppåret» 1914 hvor vi hadde nesten en hel time med film. Det var året man feiret at Norge hadde vært selvstendig i 100 år, og de enkelte fotografene selv skjønte at opptak av jubileumsfeiringen var verdt å bevare for ettertiden. Staten tok ikke ansvar for innsamling og bevaring av norsk film før i 1955, så alle filmer som er bevart fra før det året har vært oppbevart hos private samlere eller fotografene selv. I følge arkivets beskrivelser kan følgende historiske perler beskues (med forbehold om at kopiene kan kjøres – og med håp om at vi finner flere filmer før visningen i oktober):
• Bergen bybrann • Snestorm på Bergensbanen • Billeder fra Skien by • Kongen besøker Stavanger og Sandnes • Sarpsborgs 900-årsjubileum • Holmenkolrendene • Ballongferd • Gudbrandsdalen og stevne på Lillehammer • Bjørnson-statuens avsløring i Mayville, North Dakota 7. juni • Fridtjof Nansens private opptak, Hawaii • På norske fjordar (svensk dokumentar om norske fjorder) olep
Regi: diverse/ukjent. Norge 1916. Stum med norske mellomtekster, akkompangert av Jørgen Larsson på piano. Total mengde film ca. 45 min.
NORSK FILM I 100
/ 51
s a m ta l e
Akademiet Cinemateket
Møt Hisham Zaman – en regissør, to filmer Onsdag 26. oktober kl. 20.15 Regissør Hisham Zaman i samtale med og Håkon Tveit, og bergenspremiere på hans to siste filmer Hedda og The Boy in the Picture. Total varighet inkludert filmvisningene ca. 1 t 40 min.
Hisham Zaman er en norsk-kurdisk filmregissør som kom til Norge som tenåring. Han er utdannet ved Den norske filmskolen på Lillehammer, og fikk sitt store gjennombrudd på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2005 der han med kortfilmen Bawke vant fem priser, inkludert hovedprisen Gullstolen og europeiske Prix UIP. Bawke vant også Amanda for beste kortfilm samme år, samt priser ved prestisjetunge kortfilmfes-
52 / HISHAM ZAMAN – EN REGISSØR, TO FILMER
tivaler som Clermont-Ferrand, Aspen, San Sebastián, Toronto og Palm Springs. Z aman har også regissert novellefilmen Vinterland (2007) og spillefilmene Før snøen faller (2013) og Brev til kongen (2014) som alle høstet gode kritikker. Som en følge av det ble Zaman plukket ut av Norsk Filminstitutt til å delta i deres Nye veier-prosjekt, som gir støtte til unge, talentfulle regissører. Det første synlige resultatet av prosjektet er filmene vi presenterer på Cinemateket USF denne kvelden – kortfilmen The Boy in the Picture og novellefilmen Hedda (se egne omtaler). Kvelden vil bli ledet av Håkon Tveit, fast filmanmelder i Dag og Tid, medlem i filmkritikerlaget og mangeårig engasjert av Bergen Internasjonale Filmfestival, hvor han har vært sentral i BIFFs samarbeid med UiB og Raftostiftelsen, blant annet gjennom sideprogrammet Checkpoints som består av dokumentarfilmer med søkelys på menneskerettigheter og globale humanitære problemstillinger. red./olep
The Boy in the Picture
Hedda
Onsdag 26. oktober kl. 20.15 Tematisk og innholdsmessig er novellefilmen Hedda og kortfilmen The Boy in the Picture annerledes enn regissør Hisham Zamans tidligere filmer. De har heller ikke den samme tilknytningen til hans egen bakgrunn og flyktningehistorie som man kan finne i hans tidligere produksjoner. De byr likevel på noe personlig, og presenterer en ny side ved Zaman som filmskaper. Likevel er de forskjellige – der Hedda er et eksistensiell drama, er The Boy in the Picture en poetisk film om en reise i et lite barns sinnstilstand. I begge filmene er det barn som står i sentrum, og blir uskyldige offer for de voksnes ambivalente valg. Hedda begynner med at en mann henter datteren sin på skolen. Han tar henne med til familiens avsidesliggende hytte,
for å fortelle henne noe som vil endre deres forhold for alltid. I The Boy in the Picture møter vi en liten gutt som sammen med sin mor tar toget inn til storbyen. Gutten vet ikke hvorfor de skal til byen, men når reisen ender går han inn i en ny verden hvor han ikke hører hjemme. Hele filmen fortelles uten dialog, og fra guttens perspektiv – vi opplever turen slik den fortoner seg for ham; verden er en åpen plass full av inntrykk. Med en samlet lengde på 54 minutter er det en utfordring å få overtalt norske kinoer til å sette opp filmene alene. Derfor har Cinematekene i Bergen, Oslo og Tromsø tatt ansvar for at filmene får møte publikum slik Zaman har ønsket – på stort lerret i en mørk kinosal. Snowfall/ red./olep
Hedda. Regi og manus: Hisham Zaman. Norge 2016. Foto: Kukasz Zamaro. Musikk: Hanan Townshend. Klipp: Trude Lirhus. Medv.: Jørgen Langhelle, Martine Hammerstad, Vegar Hoel, Gerd Skjellum m.fl. Utleie: Snowfall Cinema. Norsk tale, utekstet. DCP, farger, 43 min. The Boy in the Picture. Regi, manus og klipp: Hisham Zaman. Norge 2016. Foto: Lukasz Zamaro. Musikk: Hanan Townshend. Medv.: Miran Ali, Ahlam Zaman, Helena Drivenes m.fl. Utleie: Snowfall Cinema. Uten dialog. DCP, s/hv, 11 min.
HISHAM ZAMAN – EN REGISSØR, TO FILMER
/ 53
Mia Hansen-Løve Livet på film, og film i blodet 54 / serie
Av Sve in Ing e Sæther , Cinemateket Trondh eim
Mia Hansen-Løves nye film Dagen i morgen kommer på kino denne høsten, og cinematekene i Oslo, Bergen, Tromsø og Trondheim setter nå fokus på denne talentfulle og produktive franske regissøren med et komplett retrospektivt program. De tre første filmene hennes gikk alle under radaren til de norske filmdistributørene, så dette blir en sjelden mulighet til å se dem på kino.
H
ansen-Løve har vist prov på sitt talent fra dag én og videre framover, det vil si fra spillefilmdebuten All is Forgiven i 2007, via The Father of My Children (2009) og Goodbye First Love (2011) til Eden, som kom i 2014 (se egne omtaler). Det er likevel riktig å si at hun etablerer seg på et nytt og høyere nivå med Dagen i morgen, som ga henne en sølvbjørn for beste regi på Berlinalen i 2016. Filmen er et lavmælt, men samtidig sylskarpt drama som ulmer som en trykkoker. Isabelle Huppert spiller en akademiker i slutten av femtiårene som plutselig opplever store omveltninger i livet, både profesjonelt og privat. Livskrisen hennes gir henne sorg, men også en ny, stor og uventet frihet i livet. Måten dette utspiller seg på i Hansen-Løves film, gjør en på utsiden enkel historie til noe veldig gripende og fengslende, og som karakterstudium er Dagen i morgen, godt hjulpet av Isabelle Hupperts eksepsjonelle spill, et mesterstykke fra regissørens hånd. Mia Hansen-Løve er en ekte auteur i god, fransk tradisjon. Hun lager personlige filmer med historier nært knyttet til eget liv og familie, selv om hun sier at hun ikke har laget film som bokstavelig handler om henne selv. Men historiene er virkelighetsinspirerte og avslørende, og Dagen i morgen handler sånn sett om regissørens mor, som skilte seg fra ektemannen – begge var filosofiprofessorer – da Mia var i tjueårene. Morens søken etter et nytt liv og en ny mening som enslig i godt voksen alder ble dermed basis for filmen og for Isabelle Hupperts rollefigur. Hennes forrige
film Eden er broren Svens historie. Som DJ var han sentral i det blomstrende elektronika- og diskomiljøet i Paris på 1990-tallet, en scene der Daft Punk ble de store ledestjernene. Eden er et generasjonsportrett som feirer musikken og livet, men den er også avslørende og brutalt direkte. Hansen-Løve erkjenner at filmene hennes ofte er krevende og nærgående for hennes nærmeste, men det er hennes metode, den eneste hun kjenner. Hun ble født i Paris i 1981 og hun regidebuterte altså som 26-åring med All is Forgiven. Tidligere hadde hun spilt i to filmer av den meget velrennomerte regissøren Olivier Assayas, Fin août, début septembre (1998) og Les destinées sentimentales (2000). 20 år gammel ble hun sammen med den 26 år eldre Assayas. I dag er de gift og har barn, og som kunstnerisk rådgiver er Assayas en viktig medspiller for Hansen-Løve, som med det høye nivået på sine fem filmer så langt er fullt på høyde både med ektemannen og en rekke andre ledende europeiske filmkunstnere. Og apropos franske auteurer, som seg hør og bør har Hansen-Løve, som mesterregissørene Eric Rohmer, Claude Chabrol, Jean-Luc Godard, François Truffat og Jaquette Rivette, også trådt sine sko som skribent i legendariske Cahiers du cinéma. Vi er i trygge hender her, folkens. n Kilde: The Guardian, 30. august 2016 – Mia HansenLøve: ‘Oh no, please don’t touch the cat’.
MIA HANSEN-LØVE
/ 55
All is Forgiven Onsdag 26. oktober kl. 18.00 / Torsdag 27. oktober kl. 20.00 Året er 1995, vi befinner oss i Wien der Pamela feirer sin seksårsdag sammen med foreldrene. Midt under feiringen må faren Victor, en fransk forfatter med et gryende rusproblem, snike seg ut for å treffe langeren sin. Forholdet mellom foreldrene er ikke bra, og snart tar moren Anette datteren med seg tilbake til Paris. Da slår Victors rusmisbruk ut i full blomst. Anette bestemmer seg for å gjøre alt i sin makt for at Victor aldri skal se Pamela igjen. Elleve år etter gjenopptar imidlertid Pamela kontakten med faren, mot morens ønske. All is Forgiven forteller en veldig komplisert historie på en veldig enkel måte. Ikke komplisert i betydningen vanskelig å forstå, men at den tar opp kompliserte
mellommenneskelige problemstillinger uten enkle løsninger. Victor elsker Anette, og han elsker sin datter. Han klarer imidlertid ikke å håndtere det, og ender med å gi etter for impulser og fristelser som leder ham til å gjøre dårlige valg. Hansen-Løve formidler dette i en nesten nøytral form. Det er få nøkkelscener eller klimaks i filmen, noe som gir følelsen av at alt som skjer er like viktig, at hvert øyeblikk betyr noe. Alle valg du tar i livet får følger – ikke bare for deg, men også de rundt deg. All is Forgiven var Mia Hansen-Løves debut som spillefilmregissør. Den ble valgt ut til Quinzaine-programmet i Cannes hvor den vant Louis Delluc-prisen for beste debutfilm. CiO/red./olep
Tour est pardonné. Regi og manus: Mia Hansen-Løve. Frankrike 2007. Foto: Pascal Auffray. Klipp: Marion Mnnier. Medv.: Paul Blain, Marie-Christine Fredrich., Carole Franck, Victoire Rousseau, Constance Rousseau, Olivia Roos m.fl. Itleie: Fransk kulturinstitutt. Fransk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 44 min.
56 / MIA HANSEN-LØVE
The Father of My Children Torsdag 3. november kl. 20.00 / Søndag 6. november kl. 13.00 / Tirsdag 8. november kl. 18.00 Grégoire Canvel er en erfaren filmprodusent som til tross for sin kunstneriske suksess har begynt å merke finanskrisen på kroppen. Det er mange branner å slukke, regninger å betale og problemer å løse – noe Canvel løser på sedvanlig profesjonelt vis. På hjemmebane er han den sjarmerende og kjærlige far, spesielt forholdet til hans to minste døtre er ren idyll. Hans gryende opponerende tenåringsdatter har riktignok begynt å lete etter feil hos faren, og hans kone gjennom mange år har også noen innsigelser mot hvor mye tid han bruker på arbeidet. Til tross for det fremstår Canvel like klippefast for familien som han alltid har gjort. Mia Hansen-Løve klarer med The Father of my Children kunststykket å både lage et intimt og troverdig
familiedrama samtidig som det er en intelligent metafilm om filmproduksjon i dagens Frankrike. Den er basert på livet til produsenten Humbert Balsan, som har laget over 70 filmer i sin karriere, deriblant Lars von Triers Mandalay (2005) og filmer av James Ivory, Claire Denis og Yossef Chahine – for å nevne noen. The Father of My Children fikk glimrende kritikker da den kom. Jonathan Romney i britiske The Independent skrev blant annet: «An immensely assured and mature second film, Father of My Children is one of those modest, downplayed French dramas that, to hear them described, promise no big deal at all, but prove immensely rich and rewarding. It is a modest film in the very best way, and one of the absolute gems of recent French cinema.» olep
Le père de mes enfants. Regi og manus: Mia Hansen-Løve. Frankrike 2009. Foto: Pascal Auffray. Klipp: Marion Monnier. Medv.: Louis-Do de Lencquesaing, Alice de Lencquesaing, Chiara Caselli, Alice Gautier, Manelle Driss, Eric Elmosnino m.fl. Utleie: Films du Losagne, Frankrike. Fransk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 52 min.
MIA HANSEN-LØVE / SØNDAGSMATINÉ
/ 57
Goodbye First Love Tirsdag 22. november kl. 18.00 / Onsdag 23. november kl. 20.00 Paris 1999. 15 år gamle Camille har falt pladask for den litt eldre Sullivan. For henne er han den store kjærligheten, men Sullivan er fast bestemt på å gjennomføre en lengre dannelsesreise til Sør-Amerika med kompisene som har vært planlagt og forberedt i mange år allerede. Hun følger reisen hans ved å sette nåler på kartet etter reiseruten og gråte seg gjennom brevene han sender. For en ung tenåring som har opplevde den store kjærligheten er det vanskelig å takle at den blir revet fra henne igjen. Hennes kjærlighetssorg blir altomfattende, og leder henne inn i en depresjon som holder på å ta livet av henne. Sakte kommer hun seg imidlertid videre
i livet. Hun starter på arkitektstudier, hvor hun snart får nære følelser for sin mye eldre, norske professor, spilt av Magne Brekke. Følelsene er gjensidig, og de innleder et forhold. Så plutselig en dag står Sullivan på døren igjen. Mia Hansen-Løve har gjennom alle sine filmer fremvist et unikt talent til å å skape overbevisende karakterer som gjennomlever ulike mellommenneskelige problemstillinger som alle mennesker har kjent på. I Goodbye First Love er det opplevelsen av å måtte takle tapet av sin første, store kjærlighet som er tema, og Hansen-Løve – sin unge alder til tross – har laget en dypt innsiktsfull, varm og gjennkjennelig film om akkurat det. red./olep
Un amour de jeunesse. Regi og manus: Mia Hansen-Løve. Frankrike/Tyskland 2011. Foto: Stephane Fontaine. Klipp: Marion Mannier. Medv.: Lola Créton, Sebastian Urzendowsky, Magne Brekke, Valérie Bonneton, Serge Renko, Özay Fecht m.fl. Utleie: Franske kulturinstitutt. Fransk tale, engelske undertekster. Digital kopi, farger, 1 t 48 min.
58 / MIa HANSEN-LØVE
Eden Søndag 4. desember kl. 20.15 / Tirsdag 6. desember kl. 18.00 På tidlig 1990-tall skjøt interessen og utviklingen av fransk elektronika fart i høyt tempo. I Paris’ spennende uteliv, starter Paul sin gryende karriere som Dj. Han spiller soulbasert elektronika – «French Touch» – sjangeren som ble umåtelig populær takket være artister som Daft Punk, Dimitri from Paris og Cassius. Paul og en venn danner dj-duoen Cheers. To andre venner danner samtidig en gruppe med det merkelige navnet Daft Punk. Vi følger gjengen fra de mikser på soverommet til de etter hvert slår igjennom, arrangerer overdådige fester og turnerer i USA. Det er sex, drugs og endeløse beats. Men så banker virkeligheten hardt på døra. Cheers vei til berømmelse er heftig, men kortvarig:
Det som er hot i dag kan være glemt i morgen. Mia Hansen-Løve har laget Eden sammen med broren Sven, og baserer seg på hans fortid som Dj. Filmen følger French Touch-generasjonens spor, og fanger en ektefølt atomosfære – fra euforisk lykke til kunstnerisk stagnasjon. Handlingen spenner over en periode på 20 år, og er slik sett også et tidsbilde og et generasjonsportrett, i tillegg til at den er en musikalsk hyllest. Ikke minst er den en musikktrip av de sjeldne. «It’s a beautiful, evocative essay on youth and experience, like Flaubert’s Sentimental Education remixed at 130bpm.» – Jonathan Romney, The Guardian. CiO/TIFF/ Arthaus/red.
Eden. Regi: Mia Hansen-Løve. Frankrike/Storbritannia 2014. Manus: Mia og Sven Hansen-Løve. Foto: Denis Lenoir. Musikk: Daft Punk. Klipp: Marion Monnier. Medv.: Felix De Givry, Pauline Etienne, Vincent Macaigne, Greta Gerwig m.fl. Utleie: Arthaus. Fransk tale, norske undertekster. DCP, farger, 2 t 11 min.
MIA HANSEN-LØVE
/ 59
Mikio Naruse 60  / serie
Sterke kvinner og hverdagsmisere Av Dick St egew ern s
Selv om Mikio Naruse ofte blir betegnet som en av de fire store regissørene i japansk film, og mesterverket fra 1955, Floating Clouds nesten alltid er med på lister over tidenes ti beste japanske filmer, er dessverre hans verk alt for lite vist. Det gjør Cinematekene i Bergen, Oslo og Trondheim noe med denne høsten.
M
ikio Naruse døde i 1969, og fikk aldri opplevd den noe forsinkete oppmerksomheten rundt hans filmer som kom i form av retrospektiver på filmfestivalene i Locarno i 1983 og San Sebastian i 1998, ei heller en serie filmer som turnerte noen av verdens hovedsteder 100 år etter hans fødsel i 2005. Nå er tiden kommet for en oppreising også hos det norske publikum. Denne høsten blir et utvalg av hans sentrale titler vist ved Cinematekene i Oslo, Bergen og Trondheim. Naruse ble altså født i Tokyo i 1905, der han vokste opp i fattigdom. Selv om han senere i livet ble svært filminteressert, var motivasjonen for å ta jobb hos filmstudioet Shōchiku som rekvisittassistent i en alder av 15 år, utelukkende hans fars død og behovet for å brødfø familien. Innen to år var han forfremmet til regiassistent, men ikke før i 1929 fikk han muligheten til å regissere sin første film. Stumfilmene han så
lagde for Shōchiku ga ham et visst ry, men det faktum at studioet nektet ham å gjøre lydfilm var en stor kilde til frustrasjon. Det problematiske forholdet mellom Naruse og Shōchiku ble vel best beskrevet av direktør for studioet, Kido Shirō, da han utbrøt «Vi trenger ikke en ny Ozu». Naruses videre karriere, som fra 1935 stort sett fant sted hos konkurrenten Tōhō, virker nesten som et konstant forsøk på å bevise hvor feil Kido tok. Selv om Naruse også fokuserte på den såkalte shōshimingeki-genren, dvs. glimt fra virkeligheten, ofte fra samfunnets lavere lag, er filmene hans langt mer realistiske. De engleaktige protagonistene som dominerer Ozus filmer er totalt fraværende, og i stedet møter vi sjuskete underklassemennesker på konstant pengejakt. Naruse gir oss heller ikke tydelige start-til-slutt historier, men fortellinger innrammet av hendelser og følelser. Selv om den tidligere nevnte
MIKIO NARUSe
/ 61
Floating Clouds (se egen omtale) generelt blir sett på som høydepunktet innen japansk melodrama, er stilen hans tydelig preget av en aversjon mot å avslutte med et emosjonelt klimaks. Hans instruksjon til sine skuespillere var minimal, «Ikke stikk deg frem» var hans mantra og viktigste krav. Det mange av hans kolleger bemerket, blant disse en ung Akira Kurosawa som i en periode var hans regiassistent, var hans store talent for klipping, noe som ga filmene hans en ekstremt behagelig flyt. Naruse jobbet i stor grad med fokus på de kvinnelige karakterene, og viste gjennom sine filmer hverdagen og slitet til kvinnene i Japans sterkt manns dominerte samfunn. Likevel tok han ikke parti med den blinde selvoppofrelsen til heltinnene i Kenji Mizo guchis filmer, det andre av kvinnefilmens ikoner, eller dogmaet om den lykkelige resignasjonen som var så vanlig hos hans tidligere arbeidsgiver Shōchiku, kraftsentrumet for kvinnefilmen i Japan. Naruses kvinner er sterke, kalkulerende, strenge, uavhengige og attraktive, da de ofte er klar over at kroppen er deres eneste valuta. Likevel ofrer de seg sjelden, eller avfinner seg ydmykt med sin skjebne – de gjør motstand, selv om det ofte er i stillhet og viktigere, nytteløst. Slik har Naruse skapt seg et ry som Japans første feministiske regissør. Men vi må ikke glemme kvinnene som gjorde dette mulig. Først og fremst hans muse, skuespillerinnen Hideko Takamine, som ved sin kombinasjon av sjarm, styrke, humor og vulgaritet perfekt oppsummerte «Naruse-kvinnen». Deretter den kvinnelige forfatteren Fumiko Hayashi, som med sitt melankolske verdensbilde fant gjenklang hos Naruse. Alle hennes viktigste verk ble filmatisert av ham. Og sist, men ikke minst, de to kvinnelige manusforfatterne Yōko Mizuki og Sumie Tanaka, som skapte ryggraden i mange av hans etterkrigsfilmer, når han selv hadde gitt opp å skrive egne manus.
62 / MIKIO NARUSe
Dette siste er litt overraskende når man tenker på hvordan Naruse hadde skaffet seg en helt spesiell posisjon hos Tōhō, som ga ham muligheten til å jobbe med egne originalmanus. Men han var nok klar over egne styrker og svakheter, og det blir ofte nevnt hvordan hans etterkrigsfilmer basert på andres manus er mer Naruse-aktige enn hans tidligere filmer. Sammenlignet med de andre tre store – Kenji Mizoguchi, Yasujiro Ozu og Akira Kurosawa – så var han nok i mindre grad motivert til å skape en egen, perfeksjonert stil. «En film er borte to uker etter sin premiere» er ett av hans få, men berømte sitater. Å bli ferdig innen tidsfristen og å overholde budsjettet var like viktige motivasjoner. Tekniske nyvinninger inspirerte ham ikke, selv om hans evne til raskt å mestre nye muligheter som lyd, farger og CinemaScope var imponerende. Han anså farger som en «frustrerende distraksjon» og hans få filmer i farger benytter en slående monokromatisk stil. Sitt ideal, betrodde han til Takamine, var å lage en film «uten kulisser, uten farger, ingenting annet enn en helt hvit bakgrunn til å fremheve handlingen». Hans alt for tidlige død i 1969 satte imidlertid en stopper for den planen. Selv uten en distinkt filmatisk stil er det en helhet i Naruses filmografi, basert på stemninger, flyt, tematikk og et gjennomgående element – hans sterke og motstandsdyktige kvinneskikkelser. I en tid hvor kvinnelige regissører var helt fraværende i den japanske filmindustrien, representerte Naruse det kvinnelige blikket i japansk film, og ga dem en stemme til å si det som japanske kvinner egentlig ikke skulle si. n
Støttet av Japan Foundation og Japans ambassade i Norge. Gratis adgang til alle visningene!
f ore dr ag
Akademiet Cinemateket
Mikio Naruse Søndag 6. november kl. 18.30
Foredrag av Dick Stegewerns. Gratis adgang. Varighet ca. 45 min.
Dick Stegewerns er førsteamanuensis ved institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo og gjesteforeleser ved Universitetene i Kyoto og Osaka Sangyo i Japan. Han har spesialisert seg i den intellektuelle og politiske historien i dagens Japan og i japansk filmhistorie. Han er også delaktig i programmeringen av Rotterdam internasjonale filmfestival og har organisert høstens retrospektive program om den japanske filmskaperen Mikio Naruse. I 2010 besøkte han Cinemateket i Bergen med en forelesning om den japanske regissøren Kiju Yoshida, og i 2012 var han her med et program om filmstudioet Art Theather Guild. red.
Gratis adgang / Støttet av Japan Foundation og Japans ambassade i Norge
MIKIO NARUSE
/ 63
35
mm
Wife! Be Like a Rose! Søndag 6. november kl. 17.00 / Onsdag 9. november kl. 20.00 Vi møter Kimiko, en selvstendig ung kvinne som prøver å gjenforene sine foreldrene, som ikke lenger bor sammen, samtidig som hun planlegger sitt eget ekteskap. Faren har flyttet fra Tokyo og startet et nytt liv på landet sammen med en forhenværende geisha, og Kimiko drar dit for å prøve å få ham på andre tanker. Hennes anseelse står på spill dersom ikke begge foreldrene deltar i forberedelsene til hennes bryllup. Wife! Be Like a Rose! er den mest berømte av Mikio Naruses førkrigsfilmer, og var den første japanske lydfilmen som ble vist i vesten. Den fikk premiere i New York i 1937, men fikk hard medfart av New York Times toneangivende kritiker Frank S. Nugent – som senere selv ble manusforfatter for Howard Hawks – og ble raskt død for
det amerikanske publikum, og med det i praksis også resten av vesten. Hjemme i Japan derimot, hadde filmen stor suksess, og var den best besøkte filmen i 1935. I dag er filmen anerkjent som en av de beste japanske filmene fra et av japansk films beste tiår, 1930-tallet. Dessverre har få av disse filmene vært tilgjengelig i vesten, men de senere årene har stadig fler av dem blitt vist på cinemateker og festivaler også her. Wife! Be Like a Rose! er, sett i sammenheng med Naruses mer berømte filmer fra 1950- og 1960-tallet, også interessant rent stilistisk. I motsetning til Naruses senere filmer florerer det her med kamerabevegelser, og hans klipperytme er vesensforskjellig fra hans senere mesterverk. CiO/red./olep
Futurizuma: Tsuma yo bara no yo ni. Regi: Mikio Naruse. Japan 1935. Manus: Mikio Naruse, etter en teaterstykke av Minoru Nakano. Foto: Hiroshi Suzuki. Musikk: Noboru Itô. Klipp: Kôichi Iwashita. Medv.: Sachiko Chiba, Sadao Maruyama, Yuriko Hanabusa, Toshiko Itô, Setsuko Horikoshi m.fl. Utleie: Japan Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 14 min.
64 / MIKIO NARUSE
Gratis adgang / Støttet av Japan Foundation og Japans ambassade i Norge
35
mm
Yearning Søndag 6. november kl. 19.30 / Søndag 13. november kl. 18.00 Nok en gang er det den eksepsjonelle Hideko Takamine som er den sentrale karakteren hos Mikio Naruse. Vi møter henne i rollen som krigsenken Reiko, som for mange år siden mistet sin mann etter kun seks måneders ekteskap. Siden har hun viet livet sitt til å gjenoppbygge og drive svigerfamiliens lille kolonialbutikk. Svigerbarna som er de rettmessige arvingene og eierne av butikken har etter hvert blitt voksne, men har ikke vist noen interesse for å ta over driften av butikken. Men nå har den moderne verden gjort sitt inntog, og når de ser hvor rik naboen har blitt ved å bygge om sin butikk til et stort supermarked, begynner de å fatte interesse for den lille kolonialen likevel. I et familieråd uten Reiko blir det
luftet nye ideer – ideer som det slett ikke er sikkert er til Reikos fordel. Filmens engelske tittel «yearning» – som oversatt til norsk betyr «lengsel» – er noe misvisende. Det gir assosiasjoner til et romantisk melodrama, noe man til en viss grad finner i Yearning, men som neppe er dekkende for det filmen handler om. Originaltittelen «midareru» betyr mer direkte oversatt «uorden», eller «forvirring», og slik sett er den franske tittelen «Tourments» og italienske «Tormento» nærmere filmens kjerne. Reikos liv er i hvert fall i ferd med å bli snudd fullstendig på hode, både følelsesmessig og sosialt. CiO/red./olep
Midareru. Regi: Mikio Naruse. Japan 1964. Manus: Zenzô Matsuyama, etter Mikio Naruses historie. Foto: Jun Yasumoto. Musikk: Ichirô Saitô. Klipp: Eiji Ooi. Medv.: Hideko Takamine, Yûzô Kayama, Mitsuko Kusabue, Yumi Shirakawa, Mie Hama m.fl. Utleie: Japan Foundation, Tokyo. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 38 min.
Gratis adgang / Støttet av Japan Foundation og Japans ambassade i Norge
MIKIO NARUSE
/ 65
35
mm
Older Brother, Younger Sister Onsdag 16. november kl. 18.00 / Torsdag 17. november kl. 20.00 Husets eldste datter Mon gjør skandale i den lille landsbyen da hun kommer hjem fra Tokyo og forteller at hun er blitt gravid med en studiekamerat. Skandalen truer også bryllupet til hennes yngre søster San, da hele familiens ære blir besudlet. Spesielt reagerer storebror Inokichi, en mann med særdeles kort lunte og dårlig selvdisiplin. Older Brother, Younger Sister innehar en spesiell plass i Naruses filmogafi. For en gangs skyld kommer her de undertrykte følelser til overflaten og får direkte fysiske utløp. Selv om tittelen indiker fokus på et søskenpar, er det nok en gang en hel familie vi møter. Kvinnene i familien er de som holder den sammen, arbeider, går på skole, tjener penger, mens mennene driver dank og lager bråk. Om graviditeten og bryllupet er de ytre kildene til kon-
fliktene, beveger vi oss som alltid med Naruse inn i et helt kompleks av underliggende følelser. Så og si samtlige av Naruses filmer er lagt til storbyen. Older Brother, Younger Sister skiller seg ut i så måte ved at hele filmen foregår i en liten landsby. I sine urbane filmer bruker Naruse ofte miljøbilder av byen til å markere skille mellom ulike sekvenser. I Older Brother, Younger Sister er det bilder av den lille elven som renner gjennom landsbyen som har denne funksjonen. Kanskje var det dette som lå bak da Akira Kurosawa hadde følgende metafor på Naruses registil, «a flow of shots that looks calm and ordinary at first glance, but reveals itself to be like a deep river with a quiet surface disguising a fast-raging current underneath.» CiO/red./olep
Ani imôto. Regi: Mikio Naruse. Japan 1953. Manus: Yôko Mizuki, etter en roman av Saisei Murô. Foto: Shigeyoshi Mine. Musikk: Ichirô Saitô. Klipp: Toyo Suzuki. Medv.: Machiko Kyô, Masayuki Mori, Yoshiko Kuga, Yûji Hori, Eiji Funakoshi m.fl. Utleie: Japan Foundation, Tokyo. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 26 min.
66 / MIKIO NARUSE
Gratis adgang / Støttet av Japan Foundation og Japans ambassade i Norge
35
mm
Sound of the Mountain Onsdag 23. november kl. 18.00 / Torsdag 24. november kl. 20.30 Mikio Naruse jobbet med de fleste av sin tids store skuespillerinner og en av de aller største var den legendariske Setsuko Hara, som bare noen år senere overraskende trakk seg fra bransjen og levde et tilbaketrukket liv til hun døde i vinter. Her gnistrer det av både henne og resten av skuespillerne, der de grasiøst stikker verbale kniver i hverandre og på den måten holder liv i ellers kjærlighetsløse samliv. Virtuost i alle ledd, dette er Naruse på sitt mest poetiske, mystiske og eksepsjonelle. Sound of the Mountain fortelles fra den gamle patriarken Ogatas perspektiv. Slik avdekkes filmens egentlige tematikk ad omveier, gjennom samtalene
Ogata fører med datteren Fusako, sønnen Shuichi, hans kone Kikuko og de andre menneskene rundt ham. Slik klarer Naruse atter en gang på en sublim måte å sette fokus på kvinnenes undertrykte posisjon i samtidens Japan. Sound of the Mountain var etter sigende Naruses personlige favoritt blant hans egne filmer. Den er basert på en roman av Nobelprisvinneren Yasunari Kawabata, en forfatter Naruse var svært begeistret for. Faktisk så begeistret at han skapte både interiører og området filmen er lagt til etter Kawabatas eget, private hjem og nabolaget hun bodde i. CiO/red./olep
Yama no oto. Regi: Mikio Naruse. Japan 1954. Manus: Yôko Mizuki, etter en roman av Yasunari Kawabata. Foto: Masao Tamai. Musikk: Ichirô Saitô. Klipp: Eiji Ooi. Medv.: Setsuko Hara, Sô Yamamura, Ken Uehara, Yôko Sugi, Teruko Nagaoka m.fl. Utleie: Japan Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 36 min.
Gratis adgang / Støttet av Japan Foundation og Japans ambassade i Norge
MIKIO NARUSE
/ 67
35
mm
Late Chrysantemums Tirsdag 29. november kl. 18.00 / Onsdag 30. november kl. 20.00 Et tilbakevendende tema hos Naruse var den aldrende geisha. Kvinnene som hadde levd av sitt utseende og sin sjarm, nå innhentet av årene, må de finne seg en ny plass i samfunnet. Med sin uendelige letthet og varsomhet portretterer her Naruse en hel gruppe av disse forhenværende geishaene. På ett tidspunkt har de jobbet sammen, men nå er de spredt utover hele Tokyo. Noen har forblitt venner og funnet seg ordinære jobber, andre har valgt en mer kynisk vei. Slik filmen flyter naturlig avgårde er det nesten utrolig at den er bygd rundt tre forskjellige noveller av Fumiko Hayashi, denne utrolig populære forfatteren av
sterke kvinneportretter i mellomkrigstidens Japan, som Naruse vendte tilbake til en rekke ganger. I Naruses filmer er vi som regel ikke vitne til de store dramaene, de har oftest skjedd tidligere i karakterenes liv, men ekkoene av disse skjebnesvangre hendelsene resonerer dypt i karakterene når vi møter dem. Kun en mester kan lodde så dypt i de portretterte karakterer og samtidig så presist skildre miljø og samtid, mens filmen flyter sømløst avgårde. Late Chrysantemums er rett og slett en vidunderlig filmopplevelse. CiO
Bangiku. Regi: Mikio Naruse. Japan 1954. Manus: Sumie Tanaka og Toshirô Ide, etter Fumiko Hayashis noveller. Foto: Masao Tamai. Musikk: Ichirô Saitô. Klipp: Eiji Ooi. Medv.: Haruko Sugimura, Sadako Sawamura, Yûko Mochizuki, Chikako Hosokawa, Ken Uehara. Utleie: Japan Foundation, Tokyo. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 41 min.
68 / MIKIO NARUSE
Gratis adgang / Støttet av Japan Foundation og Japans ambassade i Norge
35
mm
Floating Clouds Tirsdag 6. desember kl. 20.30 / Onsdag 7. desember kl. 18.00 / Søndag 11. desember kl. 13.00 Floating Clouds vant et drøss med priser i Japan da den kom, og har i ettertid blitt stående som en av Naruses mest kjente filmer. Den er et erketypisk melodrama, der en tragisk kjærlighetshistorie okkuperer hele filmens fokus. Naruses favorittskuespiller Hideko Takamine har hovedrollen som Yukiko, en ung kvinne som gjentatte ganger svikes og utnyttes av sin elsker Kengo. Hun innledet et forhold til ham mens hun tjenestegjorde i krigen i Indokina, og nå som krigen er over har hun forlatt sitt eget hjemsted og reist til Tokyo for å gifte seg med ham slik han lovet. Kengo lovet å forlate sin kone til fordel for Yukiko, men snakker seg stadig vekk fra løftet. Utstøtt og
uglesett må Yukiko prøve å tjene til livets opphold alene. I et desperat håp om at Kengo skal innfri løftet sitt, lar hun seg stadig utnytte av ham. Historien i Floating Clouds er et stereotypt eksempel på hva som japanske melodrama i etterkrigsårene handlet om – historien er tragisk fra start til slutt, og beveger seg av gårde i sneglefart. I en en annen regissørs hender ville det blitt ren dusinvare. Naruse klarer imidlertid kunststykket å tilføre historien en lavmælt, eksistensiell desperasjon som hever den over andre melodrama fra perioden. Det er ikke uten grunn at Floating Clouds regnes blant mesterverkene fra perioden. Z Filmtidsskrift/ red./olep
Ukigumo. Regi: Mikio Naruse. Japan 1955. Manus: Yôko Mizuki, etter en roman av Fumiko Hayashi. Foto: Masao Tamai. Musikk: Ichirô Saitô. Klipp: Eiji Ooi. Medv.: Hideko Takamine, Masayuki Mori, Mariko Okada, Daisuke Kato m.fl. Utleie: Japan Foundation, Tokyo. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, s/hv, 2 t 3 min.
Gratis adgang / Støttet av Japan Foundation og Japans ambassade i Norge
MIKIO NARUSE / SØNDAGSMATINÉ
/ 69
35
mm
When a Woman Ascends the Stairs Søndag 11. desember kl. 18.00 / Onsdag 14. desember kl. 20.30 I strålende sort-hvitt Cinemascope og med et nesten modernistisk jazz-soundtrack, får Naruse de glitrende lysene, smilende fjesene og den fasinerende arkitekturen i Ginzas bardistrikt til å virke svært så forlokkende. Men bak ligger det harde arbeidet til barvertinnene, som nå hadde tatt over geishaenes rolle – å underholde gjestene. En av de beste til dette er Keiko, som kjemper en desperat kamp for å holde på smilet og verdigheten i en verden som gjør sitt beste for å frata henne begge deler. Keiko er enke, og har ikke funnet noen annen utvei for å tjene til livets opphold. Hun er anderledes enn både klientellet og de andre jentene hun arbeider sammen med. Ikke drikker hun alkohol, blir aldri med en kunde hjem og virker i det hele tatt å ha en mer verdig oppfør-
sel enn man forventer av en barvertinne. Dette fører til at de mannlige gjestene setter alt inn på å forføre henne, og hun blir hele distriktets fremste trofe. Hun blir en representant for de mer klassike japanske verdiene, i motsetning til Ginzas liberale, moderne atmosfære. Keikos dilemma er at hun har nådd en alder der hennes skjønnhet forventes å falme, og hun får stadig høre at det er på tide at hun enten starter sin egen bar eller gifter seg. Begge deler vil medføre at hun må gi slipp på sin uavhengighet. For å få penger til bar må hun finne seg en velgjører – altså bli en rik manns elskerinne – og gifter hun seg er livet i baren defintivt over. Keiko bestemmer seg for å prøve å skaffe pengene uten å miste sin selvrespekt. CiO/red./olep
Onna ga kaidan wo agaru toki. Regi: Mikio Naruse. Japan 1960. Manus: Ryûzô Kikushima. Foto: Masao Tamai. Musikk: Toshirô Mayuzumi. Klipp: Eiji Ooi. Medv.: Hideko Takamine, Tatsuya Nakadai, Masayuki Mori, Reiko Dan, Daisuke Katô m.fl. Utleie: Japan Foundation, Tokyo. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 51 min.
70 / MIKIO NARUSE
Gratis adgang / Støttet av Japan Foundation og Japans ambassade i Norge
35
mm
The Whole Family Working Torsdag 15. desember kl. 18.00 / Søndag 18. desember kl. 20.15 Som så ofte hos Naruse er ikke The Whole Family Working preget av de fatale konflikter eller de dramatiske hendelser, men tar heller tak i de små og likevel så skjebnesvangre valgene vi gjør. Her møter vi familien med ni barn og besteforeldre – mange munner å mette i en vanskelig tid. Så snart barna blir store nok må de ta jobb i fabrikk for å hjelpe til med husholdningen. En skjebne som river og sliter i ungene, som alle har sine egne ambisjoner i livet. Med stor innlevelse og følsomhet spiller Naruse ut et stille drama, hvor alle mener vel, men er omstendighetenes fanger.
The Whole Family Working er basert på en roman av Sunao Tokugawa, kjent for sine romaner om det japanske proletariatets harde liv på 1930-tallet. Filmen ble laget midt under den andre kinesiske-japanske krigen (19371945), på et tidspunkt hvor den japanske filmsensuren fulgte godt med, spesielt på filmer som kunne virke negativt på folkets nasjonalfølelse. Dette medførte at Naruse måtte trå forsiktig i sin kritikk av den rådende politikken, som åpenbart gjorde livet hardt for arbeiderklassen. CiO/ red./olep
Hataraku ikka. Regi: Mikio Naruse. Japan 1939. Manus: Mikio Naruse, etter Sunao Tokungas roman. Foto: Hiroshi Suzuki. Musikk: Tadashi Ota. Klipp: Kôichi Iwashita. Medv.: Musei Tokugawa, Noriko Honma, Akira Ubukata, Kaoru Itô m.fl. Utleie: Japan Film Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 5 min.
Gratis adgang / Støttet av Japan Foundation og Japans ambassade i Norge
MIKIO NARUSE
/ 71
fa s t program
CineArt
Kunst i kinosalen Vi fortsetter med en ny utgave av CineArt, et samarbeidsprosjekt mellom VISP og Cinemateket i Bergen der vi ønsker å bruke kinosalen til å presentere både norsk og internasjonal videokunst. VISP har invitert et utvalg kuratorer som setter sammen egne tematiske program fra gang til gang. Det blir vist både lengre filmer og flere kortfilmer, i tillegg til presentasjoner av verkene og kunstnerne. Dagens videokunst spenner fra verk og uttrykk som ikke ligger langt unna store filmproduksjoner, men også verk som tar lange steg utenom tradisjonell historiefortelling. Vi ser i økende grad at videokunst vises, og får mye oppmerksomhet, på store internasjonale utstillinger og at det opprettes egne visningsrom utelukkende for sjangeren. Vi ser frem til dypdykk i arkiv for å hente frem skjulte skatter, men også å presentere det nyeste og mest anerkjente innen samtidskunsten. CineArt byr på et variert kunstprogram – fellesnevneren er at de alle vises på filmlerretet. Om kuratoren / Da KNIPSU landet i Bergen i 2010 ga det byen et nytt sted å oppleve det siste innen fotoog videokunst. Lokalet i Komediebakken ga publikum både intime møter med små, personlige verk og med større rominstallasjoner. I Adriana Alves’ In The
72 / CineArt
Slime Of New Bureaucracy ble videoverket kompletert ved å dekke gallerigulvet med brukte bildekk for å underbygge opprøret og det samfunnsnedbrytende budskapet i verket. I Jorunn Myklebust Syversens Dance fotograferte hun det kitschfylte norske konkurransedansemiljøet – videoverket Der Dunkle Mensch ga oss et helt annet inntrykk og dystrere fremstilling av menneskeheten. KNIPSU lever videre, uten faste lokaler, uten et bestemt visningsrom, men som et nomadisk utstillingskonsept av Maya Økland og Hilde Jørgensen. Gjennom å la KNIPSU kuratere denne utgaven av CineArt underbygger dette hva VISP mener de har betydd for synligheten av videokunst i Bergen. Vi ønsker også at sjangeren får et større publikum, og det er alltid spennende å se hvordan gallerister og kuratorer beveger seg fra «the white cube to the black box». God videokunstopplevelse! Aslak Høyersten
Night Soil #1/ Fake Paradise
CineArt – kunst i kinosalen Tirsdag 8. november kl. 20.15 Melanie Bonajo bruker den eksperimentelle dokumentaren som utgangspunkt for sine filmer, der hun belyser hvordan teknologiske fremskritt og forbrukskultur fremmedgjør oss fra naturen og fra oss selv som individer. Spørsmål rundt kropp, kjønn, likestilling, seksualitet, spiritualitet og det gudommelige er tematiske gjengangere i hennes arbeider. Den åndelige tomheten dagens menneske står ovenfor er et eksistensielt spørsmål som Bonajo undersøker gjennom å reflektere over vår hjemlige situasjon, ideer rundt klassifisering, kjønn og vår holdning til verdier. Bonajo vil vise et utvalg av filmer fra sitt kunstnerskap på CineArt, og vil også være aktuell i gruppeutstillingen True Will på KNIPSU med videoen Night Soil #1/ Fake Paradise med åpning 11. November. Triologien Night Soil er en serie av eksperimentelle videoer omhandlende kulturelle fenomener og grupperinger som motsetter seg den strømlinjeformede progresjonen i det kapitalistiske systemet. Hver av Night
Soil-filmene utforsker strømninger i samfunnet som går utenfor de sosiologiske og politisk korrekte normer i et forbrukersamfunn, de fleste av dem ulovlige. Filmene Fake Paradise og Economy of Love har blitt nominert til IFFR Tiger Awards. Bonajos arbeider har vært vist ved internasjonale institusjoner som EYE Film Museum, Amsterdam; Kunsthall Stavanger, Norway; De Appel Arts Centre, Amsterdam; Foam, Amsterdam; Centre for Contemporary Art, Warsaw; the Stedelijk Museum, Amsterdam; the Moscow Biennale; National Museum of Modern and Contemporary Art, Seoul og PPOW Gallery, New York. Hennes filmer har vært vist ved blant annet International Documentary Film Festival Amsterdam(IDFA) and the Berlinale. Endelig program er i skrivende stund ikke klart, men vil bli annonsert så fort det er spikret. Hilde Jørgensen/ KNIPSU
Diverse filmer av Melanie Bonajo. Nederland 2013–2016. Varighet ca. 60 min. CineArt
/ 73
fa s t program
Cinematekets kinohistoriekurs
Bygdekinoen Søndag 20. november kl. 18.00
Dette er andre utgaven av det vi tenker skal bli et regelmessig arrangementet i våre programmer fremover – en foredragsrekke rundt kino og/eller filmhistorien. Hele kino- og filmhistorien vil være tema i rekken, hvor vi plukker ut sentrale institusjoner, oppfinnelser, hendelser, epoker eller sjangre i vår mangslungne kino- og filmhistorie. Denne utgaven vil være en reise inn i Bygdekinoens historie. Bygdekinoen / Bygdekinoen utgjør en kjær del av den norske kulturen, og mange nordmenn har gode minner fra kveldene da kinomaskinisten kom til bygda. Etter 65 år står denne omreisende kulturinstitusjonen fortsatt sterk. Men også bygdekinoen går en uviss fremtid i møte. Forfatter Sveinung Wålengen og fotograf Marius Nyheim Kristoffersen har i ett år fulgt kinomaskinistenes rute gjennom Norge. De har snakket med de kinobesøkende om hva kinoen betyr for dem og lokalsamfunnet. Resultatet har blitt boken «Bygdekinoen i Norge – en reise i utkanten av lerretet» som utgis på Skald Forlag denne høsten. Den gir et historisk innblikk i hvilken rolle bygdekinoen har spilt som kulturinstitusjon, og forteller om kinomaskinistenes
74 / CINEMATEKETS kinoHISTORIEKURS
hverdag og bygdekinoens betydning for folk på små plasser. Den belyser hvorfor bygdekinoen fortsatt er så populær, i en tid der kinoformatet sin fremtid debatteres. Vi har invitert de to forfatterne til Cinemateket USF for å holde et foredrag om Bygdekinoen – de gode historiene mange vil kjenne seg igjen i, vise frem foto av visningsstedene, kinomaskinistenes arbeid, publikummere og ildsjelene. Vi vil også tråle filmarkivet og NRK etter levende bilder fra Filmaviser og andre innslag som dokumenterer Bygdekinoens historie. Sveinung Wålengen er nylig ansatt som leder ved Verdensteateret Kino – aka Cinemateket i Tromsø. Han kom fra stillingen som kinosjef i Ås. Han skriver fast om film for Montages og Natt&Dag, og har en mastergrad i filmvitenskap fra NTNU, og en bachelorgrad i sosiologi fra Høgskolen i Vestfold/Universitetet i Tromsø. Marius Nyheim Kristoffersen har en bachelorgrad i fotojournalistikk fra Høgskolen i Oslo og Akershus, og en bachelorgrad i medievitenskap fra NTNU. Han jobber nå som frilans fotograf, og har utgitt noen fotojournalistiske publikasjoner, blant annet «Utaførr sesong», der han har besøkt folk i Lofoten utenfor turistsesongen. Skald forlag/red.
Lik Cinemateket i Bergen på Facebook Følg oss på twitter @CinemateketUSF www.cinemateket-usf.no
EN FILM AV
CHARLES GILLIBERT PRESENTERER
ISABELLE HUPPERT MIA HANSEN-LØVE
DAGEN
MED
ANDRÉ MARCON ROMAN KOLINKA EDITH SCOB
I MORGEN
VINNER AV SØLVBJØRNEN FOR BESTE REGI – BERLINALE
EN FILM AV
MIA HANSEN-LØVE MED
ANDRÉ MARCON ROMAN KOLINKA EDITH SCOB
VINNER AV SØLVBJØRNEN FOR BESTE REGI – BERLINALE
PÅ KINO FRA 21. OKTOBER MIA HANSEN-LØVE IMAGE DENIS LENOIR DÉCORS ANNA FALGUÈRES MONTAGE MARION MONNIER SON VINCENT VATOUX COSTUMES RACHÈLE RAOULT 1ÈRE ASSISTANTE RÉALISATRICE MARIE DOLLER SCRIPTE CLÉMENTINE SCHAEFFER CASTING ELSA PHARAON CHARLES GILLIBERT UNE COPRODUCTION CG CINÉMA DETAILFILM ARTE FRANCE CINÉMA RHÔNE-ALPES CINÉMA EN ASSOCIATION AVEC COFINOVA 12 CINÉMAGE 10 SOFICINÉMA 11 DÉVELOPPEMENT AVEC LA PARTICIPATION DU CENTRE NATIONAL DU CINÉMA ET DE L’IMAGE ANIMÉE CANAL + ARTE FRANCE FFA FILMFÖRDERUNGSANSTALT HESSEN INVEST AVEC LE SOUTIEN DE LA PROCIREP
ÉCRIT PAR
UN FILM PRODUIT PAR