Program Cinemateket USF februar-mars 2012

A r t T h e at e r G u i l d o f J a pa n C- k i n o p r e s e n t e r e r : |

n o r s k m ot- k a n o n a n j a b r e i e n | | d o u b l e b i l l a k a d e m i e t c i n e m at e k e t | |

Program 1 2012 cinemateket usf

februar–mars

d a n t e f e r r e t t i | m o d e r n e st u m f i l m

|

|

to r s dag s f i l m e n P r o g r a m m e t s st u m m e

[Les neiges du Kilimandjaro]

En film av robe rt guédiguian

1992–2012

20 år med de beste filmene fra hele verden!

WWW.ARTHAUS.NO WWW.FACEBOOK.COM/ARTHAUS.NO

PLANETENE Gustav Holsts mesterlige musikkverk «Planetene» i møte med de siste nye og spektakulære filmene fra NASAs utforskning av verdensrommet, som vises samtidig på stor skjerm over orkesteret.

FREDAG 24. FEBRUAR KL. 19.30 I GRIEGHALLEN

VOKSNE KR. 250 - 350, BT-KORT KR. 200-280 GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR 55 21 61 50 HVERDAGER 10-17, LØRDAG 11-14 WWW.FILHARMONIEN.NO

Program 1 2012 cinemateket usf

Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

ons

0102

tor

0202

søn

0502

19.00 21.15 18.00 20.00 21.00 18.30 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 2100 19.00 21.30 19.00 21.30 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15

Seremoniene Zigeunerweisen She and He Akademiet Cinemateket: Art Theater Guild of Japan Seremoniene Zigeunerweisen Pauline på stranden Pauline på stranden A Man Vanishes A Man Vanishes She and He Charade The Future The Future The Future The Future The Future The Future The Future The Future Chinatown L.A. Confidential L.A. Confidential Chinatown The Last Waltz Fabel Fabel The Last Waltz Is-slottet Sweetwater Sweetwater Is-slottet

Nagisha Oshima, Japan 1971 Suzuki Seijun, Japan 1980 Hani Susumu, Japan 1963 Foredrag av Dick Stegewerns Nagisha Oshima, Japan 1971 Suzuki Seijun, Japan 1980 Eric Rohmer, Frankrike 1983 Eric Rohmer, Frankrike 1983 Shohei Imamura, Japan 1967 Shohei Imamura, Japan 1967 Hani Susumu, Japan 1963 Stanley Donen, USA 1963 Miranda July, USA/Tyskland 2011 Miranda July, USA/Tyskland 2011 Miranda July, USA/Tyskland 2011 Miranda July, USA/Tyskland 2011 Miranda July, USA/Tyskland 2011 Miranda July, USA/Tyskland 2011 Miranda July, USA/Tyskland 2011 Miranda July, USA/Tyskland 2011 Roman Polanski, USA 1974 Curtis Hanson, USA 1997 Curtis Hanson, USA 1997 Roman Polanski, USA 1974 Martin Scorsese, USA 1978 Jan Erik Düring, Norge 1980 Jan Erik Düring, Norge 1980 Martin Scorsese, USA 1978 Per Blom, Norge 1987 Lasse Glomm, Norge 1988 Lasse Glomm, Norge 1988 Per Blom, Norge 1987

tir

0702

ons

0802

tor

0902

fre

1002

lør

1102

søn

1202

man tir

1302 1402

ons

1502

tor

1602

søn

1902

tir

2102

ons

2202

4

12

februar–mars

Art Theater Guild of Japan seremoniene zigeunderweisen she and he a man vanishes

Side 15 15 16 14 15 15 18 18 16 16 16 19 23 23 23 23 23 23 23 23 25 25 25 25 19 29 29 19 30 30 30 30

18 torsdagsfilmen pauline på stranden charade the last waltz ondt blod i amerika casablanca ro.go.pa.g. film fra kosmorama trondheim internasjonale filmfestival

22 c-kino presenterer: the future

24 double bill chinatown l.a. confidential

tor søn tir

2302 2602 2802

ons

2902

tor

0103

søn

0403

tir

0603

ons

0703

tor

0803

søn

1103

tir

1303

ons

1403

tor

1503

søn

1803

tir

2003

ons

2103

tor

2203

søn

2503

tir

2703

ons

2803

tor

2903

19.00 19.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 20.15 19.00 22.00 18.30 21.00 18.00 21.00 19.00 21.30 19.00 21.00 19.00 21.00 18.30 21.00 18.30 21.00 18.30 21.00 18.30 21.15

Ondt blod i Amerika Ondt blod i Amerika Hodiak Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta + forfilmer Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta + forfilmer Hodiak Casablanca Silent Movie Silent Movie Casablanca Juha Voldtekt Voldtekt Juha Hustruer Arven Arven Hustruer Dante Ferretti: Scenografo italiano Gangs of New York Gangs of New York Dante Ferretti: Scenografo italiano Ro.Go.Pa.G. Natten i Varennes Natten i Varennes Ro.Go.Pa.G. Hamlet Helt normal galskap Helt normal galskap Hamlet Film fra Kosmorama Generalen Generalen Film fra Kosmorama Rosens navn En vampyrs bekjennelser En vampyrs bekjennelser Matteusevangeliet Matteusevangeliet Rosens navn

Sergio Leone, Italia/USA/Frankrike 1984 Sergio Leone, Italia/USA/Frankrike 1984 Hans Petter Blad, Norge 1994 Dag Johan Haugerud, Norge 2005 Dag Johan Haugerud, Norge 2005 Hans Petter Blad, Norge 1994 Michael Curtiz, USA 1942 Mel Brooks, USA 1976 Mel Brooks, USA 1976 Michael Curtiz, USA 1942 Aki Kaurismäki, Finland 1999 Anja Breien, Norge 1971 Anja Breien, Norge 1971 Aki Kaurismäki, Finland 1999 Anja Breien, Norge 1975 Anja Breien, Norge 1979 Anja Breien, Norge 1979 Anja Breien, Norge 1975 Gianfranco Giagni, Italia 2010 Martin Scorsese, USA 2003 Martin Scorsese, USA 2003 Gianfranco Giagni, Italia 2010 Rosselini, Godard, Pasolini og Gregoretti, It./Fr. 1963 Ettore Scola, Frankrike/Italia 1982 Ettore Scola, Frankrike/Italia 1982 Rosselini, Godard, Pasolini og Gregoretti, It./Fr. 1963 Franco Zeffirelli, USA 1991 Marco Ferreri, Italia/Frankrike 1981 Marco Ferreri, Italia/Frankrike 1981 Franco Zeffirelli, USA 1991 vba Buster Keaton og Clyde Bruckman, USA 1926 Buster Keaton og Clyde Bruckman, USA 1926 vba Jean-Jaques Annaud, Fr./V-Ty./It. 1986 Neil Jordan, USA 1994 Neil Jordan, USA 1994 Pier Paolo Pasolini, Italia 1964 Pier Paolo Pasolini, Italia 1964 Jean-Jaques Annaud, Fr./V-Ty./It. 1986

20 20 31 31 31 31 20 33 33 20 33 38 38 33 39 39 39 39 44 44 44 44 21 45 45 21 45 46 46 45 21 49 49 21 46 47 47 47 47 46

26 norsk mot-kanon fabel is-slottet sweetwater hodiak thomas hylland eriksen og historien om origamijenta

32 moderne stumfilm silent movie juha

34 anja breien voldtekt hustruer arven

40 dante ferretti dante ferretti: scenografo italiano gangs of new york natten i varennes hamlet helt normal galskap rosens navn en vampyrs bekjennelser matteusevangeliet

Innhold 4 | Programoversikt 10 | Leder 12 | Art Theater Guild of Japan

ATG fungerte som den japanske filmens reddende engel i kriseårene mellom gullalderen på 1950-tallet og revitaliseringen som kom på tidlig 1990-tall. Les mer om hvorfor i Dick Stegewerns artikkel.

14 | Akademiet Cinemateket: Art Theater Guild Foredrag av Dr. Dick Stegewerns.

18 | Torsdagsfilmen

Vi gjør klassikere og nyere film tilgjengelige i det digitale kinoformatet. Ny digitalfilm hver torsdag klokken 19.00 – normalt med reprise påfølgende søndag kl. 21.00.

24 | Double Bill

Vi vekker til live et av våre favorittkonsept fra Hollywood – the double bill. Hva er det? Les Sigurd Wik sin oppklarende artikkel.

22 | C-Kino presenterer: The Future

Kunstner, filmskaper og skuespiller Miranda July tok Cannes, verden og norske kinogjengere med storm da hun i 2005 brakdebuterte med Me and You and Everyone We Know. Nå er hun tilbake med film nummer to – bare på Cinematekene.

26 | En norsk mot-kanon

De norske filmene som har gått mot strømmen siden 1980 viser at den som våger, vinner – på lang sikt. I de neste to programmene våre ønsker vi gjennom visninger av ti nyere, norske filmer velkommen til en moderne mot-kanon. Jon Inge Faldalen argumenterer.

32 | Moderne stumfilm

24. februar har en av fjorårets store snakkiser premiere i Norge, stumfilmen The Artist. Som forkjemperen for stumfilmens renessanse følger vi selvfølgelig opp med ytterligere et par moderne stumfilmer.

34 | Anja Breien

Breien har i ti spillefilmer og enda flere kortfilmer vist at hun er Norges fremste nålevende aktive filmregissør. Jan Erik Holst argumenterer hvorfor i denne artikkelen.

Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre Gustav Birkeland (leder), Marit Eikemo, Maria Ekerhovd, Dag Grønnestad og Aksel Kielland Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv.

Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Medlemsskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Medlemsskap gjelder for et halvår. Vår-medlemsskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemsskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember.

Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland Kinomaskinist Aleksander Enoksen Kinomaskinist

40 | Dante Ferretti – produksjonsdesigner

Også tradisjonell stumfilm må med. Denne gangen skal vi le. Og imponeres over en av filmhistoriens største filmskapere – uansett genre – Buster Keaton. Generalen lyser over lerretet, og Jørgen Larsson skal akkompagnere ablegøyene og de elleville stuntene.

6

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av program­ katalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt.

Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design.

Trykk: Hurtigtrykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000.

ISSN 1890-7555.

Vi takker: - Jon Inge Faldalen for gjenbruk av artikkel om norsk mot-kanon.

- Jan Erik Holst for gjenbruk av artikkel om Anja Breien.

- Dick Stegewerns for fremskaffelse av filmer og artikkel om Art Theater Guild.

- Hege Jaer og Jan Langlo ved Cinemateket i Oslo, Svein Inge Sæther ved Cinemateket i Trondheim, Arild Jørgensen, Håvard Oppøyen og Petter Bjørbu ved Nasjonalbiblioteket (NB) og Erlend Jonassen ved NFI/Torsdagsfilmen for utlån av filmkopier/importsamarbeid.

- Bergen filmklubb, Norsk Filminstitutt, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid.

- Cinematekene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Kristiansand for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler.

- Våre annonsører.

Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

Italienske Dante Ferretti regnes av mange som den fremste produksjonsdesigneren som arbeider i filmindustrien i dag, og har siden han begynte på midten av 1960-tallet samarbeidet tett med storheter som Pier Paolo Pasolini, Federico Fellini og Martin Scorsese.

48 | Programmets stumme

Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet (www.usf.no).

På forsiden:

Casablanca

Regi: Michael Curtiz USA 1942

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

VESTNORSK JAZZSENTER

BERGEN JAZZFORUM VÅR 2012

UTVALGTE HØYDEPUNKTER SARDINEN USF

03.02

20.04

10.02

30.04

LARRY CARLTON QUARTET HELGE LIEN TRIO 02.03

KENNY GARRETT

BRIAN BLADE MAMA ROSA MEDESKI, MARTIN & WOOD

16.03

TRONDHEIM JAZZORKESTER

og mange, mange flere... oppdatert program og mer info: se våre nettsider

www.bergenjazzforum.no Rabatt for BT-abonn. ved fremvisning av kort. Maks. 2 bill. pr. kort

Medlemskap Bergen jazzforum kr 250 pr. semester. Studenter kr.150,- • Billetter på Posten, Narvesen, 7-eleven, Grieghallen og Apollon Støttet av Norsk Kulturråd, Hordaland fylkeskommune Kulturseksjonen, Bergen Kommune Kulturseksjonen.

Alle filmene alfabetisk

Side

Tittel 16 levende klisjeer A Man Vanishes Arven Casablanca Charade Chinatown Dante Ferretti: Scenografo italiano En vampyrs bekjennelser Fabel Fancine Future, The Gangs of New York Generalen Hamlet Helt normal galskap Hodiak Hustruer Is-slottet Juha L.A. Confidential Last Waltz, The Matteusevangeliet Natten i Varennes Ondt blod i Amerika Pauline på stranden Ro.Go.Pa.G. Rosens navn Seremoniene She and He Silent Movie Sweetwater Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta + forfilmer Voldtekt Zigeunerweisen

Side 31 16 39 20 19 25 44 47 29 16 23 44 49 45 46 31 39 30 33 25 19 47 45 20 18 21 46 15 16 33 30 31 38 15

8

Leie en kinosal?

Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så høy billedoppløsning som alle andre eksisterende D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i.

Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.

P책 kino 10. februar

P책 kino 24. februar

leder

I MURPUSSENS RIKE D

et er støvete utenfor Cinemateket USF for tiden. Og det går en dyp grøft tvers gjennom borgården, rett foran inngangsdøra vår, slik at billettsalget nå foregår inne i selve salen. Det kalles en byggeplass, og på dagtid får vi ikke lov å gå inn i salen vår uten hjelm. Selv vaske­byrået vårt sliter med å få lov å komme inn for å gjøre jobben sin. Forhåpentligvis blir det bedre. De er snart ferdig med arbeidet i Borggården for denne gang, og da skal i hvert fall murpussen forsvinne. Og de har lovet at etter kl. 19.00 skal alt støyende arbeid opphøre slik at våre regulære visninger skal få gå uforstyrret. Faktisk vil det på dette punktet være et fantastisk år for Cinemateket i Bergen; ingen tango-klubb som fullstendig ødelegger første visning på torsdag med sin ekstremt høye musikk, ingen metallkonsert i Røkeriet eller hoppende dansere fra Scene USF i etasjen over. Så om man bærer over med litt støv og skitt på veien ned til salen, vil opplevelsen om mulig være enda større inne i det deilige kinomørket i 2012.

Først ut i det programmet du nå holder i hånden er fire filmer fra – og et foredrag om – Art Theater Guild i Japan.

Inspirert av de alternative europeiske arthaus-sirklene, ble ATG opprettet i 1961, for å bøte på mangelen av visninger av utenlandsk kunstfilm. Da krisen i den japanske filmindustrien på 1970-tallet spredde seg, og de store studioene innførte ansettelsesstopp og begynte å si opp folk, fikk ATG en ny viktig funksjon. Det ble ett av få steder hvor unge filmtalenter kunne lære seg filmfaget. Filmkunstnere som ¯ shima, Kiju Nagisa O ¯ Yoshida, Shohei Imamura og Masahiro Shinoda for å nevne noen, fikk muligheten her. Det er med andre ord et særdeles viktig filminstitusjon i Japan vi her retter søkelyset mot. Husk å få med deg Dr. Dick Stegewerns foredrag 2. februar om ATG. Også i dette programmet har vi en «C-kino presenterer:» på plakaten. Og det med en godbit vi strengt tatt ikke trodde cinematekene skulle få ha norgespremiere på, men slik har det altså blitt. Miranda July debuterte som filmskaper med å ta hjem Camera d’Or i Cannes for Me And You 10

And Everyone We Know i 2005. Nå er hun tilbake med The Future, til store forventninger til mange som ble blodfans etter debuten. Det er en ganske så anderledes film – The Future er hakket pussigere og mørkere – men umiskjennelig Miranda July’sk likevel. Så alle fans kan glede seg; i begynnelsen av februar har vi ryddet plass til ikke mindre enn åtte visninger!

Nytt av året er at vi vekker til live et av våre favorittkonsept fra Hollywood – the double bill. Selv om uttrykket opprinnelig hadde en annen mening enn slik det brukes i dag – det kan du lese om i Sigurd sin artikkel – så velger vi dagens tolkning: To filmer som har en del ting til felles, eller som rett og slett bare passer å vises sammen. I dette tilfellet er det to detektivfilmer lagt til fortidens Los Angeles befolket av litt for mektige gamle menn og litt for kjepphøye unge menn; Roman Polanskis Chinatown og Curtis Hansons L.A. Confidential.

I høst arrangerte filmmagasinet Rushprint en avstemming blant et tredvetalls filmvitere, journalister, filmskribenter og alle cinemateklederne om hvilke ti filmer som fortjente plass i en norsk filmkanon. Resultatet av den kan dere google dere frem til, men vi her i Bergen har lenge hatt på blokka en serie med modige, norske filmskapere som har turt å gå sine egne veier, og lage film i opposisjon til mainstream-filmen. Når da Jon Inge Faldalen i en artikkel i nettutgaven av Rushprint nylig presenterte en norsk mot-kanon, hvor ni av ti filmer alt sto på vår liste, grep vi muligheten. Benytt anledningen til å se filmer som kanskje ikke er direkte mesterverk, men som er laget av modige filmskapere med et oppriktig formidlingsbehov, og som har klart å få laget filmen sin – sannsynligvis etter en lang og hard kamp mot det etablerte film-Norge. Få av disse er dessuten tilgjengelig på andre formater, så dette er virkelig en unik mulighet.

24. februar har den franske stumfilmen The Artist – fra 2011 – premiere i Norge. Den ble den store snakkisen i Cannes i fjor, og er av mange regnet som en seriøs out-

sider under årets Oscar-utdeling. Som den store forkjemperen vi tross alt er for å fremme interessen for stumfilm kan vi ikke la muligheten gå fra oss. Vi setter opp to andre «moderne» stumfilmer, Mel Brooks Silent Movie og Aki Kaurismäkis Juha. To av veldig få renskårne stumfilmer som er laget de siste åtti årene.

Vi har også funnet plass til en miniserie viet Anja Breiens tidlige filmer. Hun er en auteur i ordets rette forstand, og er blant Norges fremste nålevende aktive filmregissør. Peter Cowie omtaler henne som dogme-regissør 20 år før dogmen. Hun innledet den «nye» norske bølgen i 1970, 10-12 år etter den franske, med den gripende sosialt kommenterende filmen Voldtekt som ble tatt ut til Quinzaine des Réalisateurs i Cannes i 1971. Hennes neste film Hustruer høstet stor internasjonal anerkjennelse, og hennes tredje film Arven var i hovedkonkurransen i Cannes.

Ikke mange norske regissører kan vise til det samme. Det er med andre ord tre internasjonalt anerkjente mesterverk vi kan presentere i denne serien.

Den siste serien i programmet er viet den italienske produksjonsdesigneren Dante Ferretti. Han har arbeidet på nærmere 70 filmer i sin karriere, og samarbeidet tett med mesterregissører som Pier Paolo Pasolini (seks filmer), Federico Fellini (fem filmer) og Martin Scorsese (åtte filmer). Han har også arbeidet med kjente navn som Neil Jordan, Marco Ferreri, Terry Gilliam, Tim Burton, Jean-Jacques Annaud, Brian de Palma, Anthony Minghella og Claude Chabrol for å nevne noen. Mannen har åtte Oscar-nominasjoner og vunnet to. Så ja, han har noe å skryte av, og det med god grunn. Hans scenografi og arkitektoniske løsninger er virkelig unike.

I tillegg kan vi by på ikke mindre enn ni torsdagsfilmer denne gangen, for ikke å glemme Programmets stumme.

Denne gangen skal vi le, men også la oss imponere av et av stumfilmperiodens mest påkostede mesterverk. Buster Keaton er fortsatt en av verdens beste filmskapere, og Generalen regnes som hans kunsteriske høydepunkt. Jørgen Larsson skal akkompagnere det hele på vårt vakre piano fra 1916, så dette blir en kongelig festaften!

Så velkommen til murpussens rike!

Vi eimes i kinomørkret!

Ole Petter Bakken Daglig leder

28.01–18.03.12

SIGNERT

INGER

WAAGE

KUNSTMUSEENE I BERGEN, SENTRUM Permanenten, Nordahl Bruns gate 9 www.kunstmuseene.no

Fra innspillingen av A Man Vanishes

DET EKSPERIMENTELLE FILMLABORATORIET: FILMER FRA ART THEATRE GUILD OF JAPAN

Dick Stegewerns har kuratert en lengre serie med filmer distribuert og produsert av det legendariske og betydningsfulle japanske filmstudioet ATG (Art Theatre Guild of Japan) for Cinemateket i Oslo. Fire av disse filmene – og Dick selv – finner turen til Bergen i begynnelsen av februar.

Dette er en eksklusiv sjanse til å få sett filmer som er vanskelig tilgjengelig.

P

å et tidspunkt da den japanske filmindustrien opplevde alvorlige tilbakeslag, ble ATG et alternativ til de etablerte filmkulturelle mekanismene. Som et møtepunkt for et nettverk av heterogene kunstneriske stemmer, begynte ATG med magnetisk styrke å trekke sammen talenter som var uønsket av studioene, men også folk som jobbet med dokumentar­film og eksperimentell film og tv – og gjorde det mulig for dem å gå amok med sine ekspressive behov. Resultatet var en konsentrert periode der den uavhengige filmen gjennomgikk en vibrerende utvikling, fra slutten av 1960-tallet til midten av 1980-årene.

Inspirert av de alternative europeiske arthaus-­ sirklene, ble ATG opprettet i 1961, for å bøte på mangelen av visninger av utenlandsk kunstfilm. ATG begynte som et distribusjons- og visningsselskap og programmerte en rekke utenlandske og lokale titler som sjelden eller aldri før hadde blitt vist i Japan. I 1967 begynte ATG å sørge for økonomisk støtte til

lokale uavhengige filmskaperne, ved å co-produsere prosjektene deres med en garanti om total kunstnerisk frihet. Med Shohei Imamuras A Man Vanishes i 1967 som den første produksjonen, ble ATG drivkraften bak et kreativt utbrudd som representerer det mest innovative og vågale arbeidet til en hel generasjon japanske filmskapere.

Til å begynne med ble ATG den trygge havnen for ¯ shima, Kiju¯ Yoshida og bølgeregissører som Nagisa O Masahiro Shinoda, som ikke lenger kunne lage sine kunstneriske og/eller politiske filmer innenfor studiosystemet. Men etter hvert ble ATG også brennpunktet i japansk kunst- og auteurfilm. På den ene siden fungerte det som det kunstneriske utløpet for etablerte studioregissører, slik at de kunne lage den ene filmen – om enn ekstremt lavbudsjett – som de alltid hadde hatt lyst til å lage, men som ikke lot seg gjøre innenfor de kommersielle studioene. På den andre siden oppfordret ATG aktivt andre frem­ ragende

talenter innen media og kunst, slik som innen dokumentar- og eksperimentell film, teater, litteratur og poesi, til å bli involvert i (spille-)filmkunsten. Denne konsentrasjonen, kollisjonen og kryss-gjødslingen, kombinert med både begrensningene og friheten i lavbudsjettfilm, resulterte i en eksplosjon av energi i en filmindustri der uavhengig filmskaping hadde vært fullstendig fraværende siden 1930-tallet på grunn av studiomonopolet i filmdistribusjonen. Filmene som ble produsert og/eller distribuert er lett definerbare som den mest interessante og livskraftige delen av japansk filmproduksjon i denne perioden, og ble høyt verdsatt både i Japan og ved utenlandske filmfestivaler.

Da krisen i den japanske filmindustrien på 1970-tallet spredde seg, og de store studioene innførte ansettelsesstopp og begynte å si opp folk, fikk ATG en ny viktig funksjon. Det ble ett av i alt to steder – der mykpornoindustrien var det andre – hvor 13

F I L MER F RA ART T H EAT ER GU I L D O F JA PAN

TORSDAG 2. FEBRUAR KL. 20.00

AKADEMIET CINEMATEKET: ART THEATER GUILD OF JAPAN Foredrag av Dick Stegewerns.

Gratis for medlemmer, kr. 50 for ikke-medlemmer.

Varighet ca. 45 min.

Foredrag om Art Theater Guild

Hani Susumu. Fra innspillingen av She and He.

unge filmtalenter kunne lære seg filmfaget. Fra midten av 1970-årene ser vi at en ny generasjon i ATG, med en bakgrunn fra universitetsfilmklubber, tv, reklame, dokumentarfilm eller mykporno, (spille-)filmdebuterer.

På denne måten fungerte ATG som japansk films reddende engel, både når det gjaldt kvalitet og utdanning, i tiårene med krise, og er den essensielle linken mellom gullalderen på 1950-tallet og revitaliseringen som kom på tidlig 1990-tall på grunn av behovet for ny «software» i de nye medieformatene video, dvd og satellitt-tv. Mange av dagens store navn i japansk film begynte sin karriere i ATG. Og det er åpenbart at bølgen av japansk film som sveipet over filmfestivaler på 1990-tallet var tungt påvirket av stilen og tematikken i de senere ATG-filmene.

Dessverre er de fleste ATG-filmene så godt som ukjent utenfor Japans grenser. Få finnes i tekstede versjoner og på grunn av deres opprinnelig begrensede distribusjon i Japan er de fleste av filmene kun tilgjengelig på 16mm. Selv om denne retrospektive serien er alt annet enn komplett, gir den Cinematekets publikum for første gang muligheten til å se noen av ATG-verkene, som har en så avgjørende rolle i den japanske filmhistorien.

Dick Stegewerns

14

Dr. Dick Stegewerns er førsteamanuensis ved institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo og gjesteforeleser ved Universi­ tetene i Kyoto og Osaka Sangyo i Japan. Han har spesialisert seg i den intellektuelle og politiske historien i dagens Japan og i japansk filmhistorie. Han er også delaktig i programmeringen av Rotterdam internasjonale filmfestival og har organisert denne retrospektiven av filmer fra Art Theater Guild i Japan.

I 2010 besøkte han Cinemateket i Bergen med en forelesning om den japanske regissøren Kiju Yoshida. red.

F I L MER F RA ART T H EAT ER GU I L D O F JA PAN

F I L M F RA ART T H EAT ER GU I L D O F JA PAN

ONSDAG 1. FEBRUAR KL. 19.00 TORSDAG 2. FEBRUAR KL. 21.00

ONSDAG 1. FEBRUAR KL. 21.15 SØNDAG 5. FEBRUAR KL. 18.30

Geshiki.

Regi: Nagisa Oshima.

Japan 1971.

Manus: Nagisa Oshima, Takeshi Tamura og Mamoru Sasaki. Foto: Toichiro Narushima. Medv.: Kenzo Kawarazaki, Atsuko Kaku, Kei Sato, Nobuko Otowa, Maki Takayama m.fl. Utleie: Japan Film Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 2t 3min.

Tsigoineruwaizen.

Regi: Suzuki Seijun.

Japan 1980.

Manus: Yôzô Tanaka, etter Hyakken Uchidas roman «Sarasate no ban».

Foto: Kazue Nagatsuka. Medv.: Yoshio Harada, Naoko Otani, Toshiya Fujita, Michiyo Ōkusu m.fl. Utleie: Japan Film Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 2 t 24 min.

SEREMONIENE

ZIGEUNERWEISEN

¯ shima.

Et mesterverk av Nagisa O

En kultregissørs tilbakekomst

Med den luksus det var å ha i ATGs målestokk et stort budsjett – her skulle man ¯ shima endelig i stand til feire det uavhengige selskapets ti års jubileum – var O realisere sin ambisjon om å portrettere livet i Japan gjennom de første 25 år etter andre verdenskrig.

Dette historiske epos sentreres rundt storfamilien ledet av den feudalistiske patriarken Kazuomi Sakurada, en familiestruktur som kompliseres gjennom hans incestiøse affærer. Kompleksiteten løses gjennom de mange seremoniene familien holder, hvor alle medlemmene ordnes i et strengt hierarki.

Det er tydelig at Sakuada-familien er en stand-in for den keiserlige familie og der¯ shimas utlevering av sitt land og sin tid er streng, selv ved et symbol på hele Japan. O om han fokuserer på hvordan enkeltindividet blir tvunget inn i den kollektive familiestrukturen (landet) gjennom seremonier som bryllup, begravelser og feiringer. ¯ shima vanI skarp kontrast til de fleste andre japanske filmskapere adresserer O skelige spørsmål som ansvaret for krigen og Japans kolonialhistorie. Navnet på filmens sentrale skikkelse, barnebarnet Masuo, oversettes til «mannen fra Manchuria», selve kjernen i Japans kolonialrike og den avgjørende faktor i avgjørelsen om å starte en halsbrekkende krig mot Kina, senere USA og andre vestlige makter.

Opprinnelig skulle den kjente forfatteren Yukio Mishima spille rollen som sønnen Terumichi, men dette ble forhindret av hans sensasjonelle selvmord ved seppuku. ¯ shima ambisiøse familie-epos spørsmål Akkurat som Mishimas utfordring, stiller O om hva det vil si å leve og å dø i etterkrigstidens Japan.

Dick Stegewerns/CiO

Regissør Suzuki Seijun er vel i dag mest kjent for kultklassikere som Tokyo Drifter (1966) og Branded to Kill (1967), og at han ble sparket av filmstudioet Nikkatsu som anså disse filmene for «uforståelige». Dette tvang Suzuki til ti års uvirksomhet.

Zigeunerweisen var hans retur til filmen, og er et virkelig overveldende mesterverk.

Her blir han gjenforent med sin scenograf Takeo Kimura og filmen bugner av den lovpriste «Suzuki-estetikken». Likevel var den langt i fra noen retur til de kjølige, fremmedgjorte yakuza-filmene fra gamle dager. I stedet fikk man den første installasjonen i Suzukis «Taisho¯-trilogi», som har sitt navn fra den Japanske mellomkrigstiden, husket som demokratisk, dekadent og romantisk. Filmen er mystisk, uforglemmelig, erotisk, melankolsk, forførende, teatralsk og estetisk slående. Den er også langt mer «uforståelig» enn hans siste filmer for Nikkatsu, der den beveger seg mellom virkelighet og fantasi, med en økende grad av avstikkere til det irrasjo­ ¯ tani spille to roller, nelle og absurde. Suzuki øker bevisst mystikken ved å la Naoko O både som geishaen Koine og hustruen Sono, partnerne til den hedonistiske Nakasago. Hans gåtefulle vandringer og forhold blir fulgt av hans venn, den intellektuelle Aochi, som gradvis blir dratt inn i den merkelige, men forførende verden til Nakasago og hans kvinner.

Dick Stegewerns/CiO/red.

15

F I L MER F RA ART T H EAT ER GU I L D O F JA PAN

F I L MER F RA ART T H EAT ER GU I L D O F JA PAN

TORSDAG 2. FEBRUAR KL. 18.00 ONSDAG 8. FEBRUAR KL. 21.00

TIRSDAG 7. FEBRUAR KL. 21.00 ONSDAG 8. FEBRUAR KL. 19.00

Kanojo to kare.

Regi: Hani Susumu.

Japan 1963.

Manus: Kunio Shimizu og Hani Susumu.

Foto: Juichi Nagano. Musikk: Tôru Takemitsu. Medv.: Sachiko Hidari, Eiji Okada, Kikuji Yamashita, Akio Hasigawa m.fl. Utleie: Japan Film Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 54 min.

Ningen johatsu.

Regi: Shohei Imamura.

Japan 1967.

Foto: Kenji Ishiguro. Musikk: Toshirô Mayuzumi. Medv.: Shigeru Tsuyuguchi, Yoshie Hayakawa, Sayo Hayakawa m.fl. Utleie: Japan Film Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, s/hv, 1t 48min

SHE AND HE

A MAN VANISHES

Starten på en ny bølge

Metadokumentar

Naoko lever et stille forstadsliv som gift kvinne i et større leilighetskompleks.

Etter en brann blir hun oppmerksom på den slummen hennes leilighet har utsikt til, og hun opplever en underlig dragning mot livet til de sosialt utstøtte.

She and He er et sosialrealistisk drama fra den nyskapende regissøren Hani Susumu, som med sine dokumentarer og sin spillefilmdebut Bad Boys (1961) var en forløper til den japanske nye bølgen. Filmen er i stor grad gjort av folk med bakgrunn fra dokumentarfilm (inkludert Noriaki Tsuchimoto), noe som har resultert i et sterkt dokumentarisk preg og et svært renskåret, neste stillbildeaktig foto. Musikken er ved datidens mest kjente japanske komponist – Tôru Takemitsu.

She and He er en av de få japanske filmene som ble internasjonalt distribuert under de første fem årene av ATGs eksistens, ofte satt i sammenheng med Andrej Tarkovskijs Ivans barndom (1962) og Ingmar Bergmans Det syvende innseglet (1957). Filmen fikk med seg tre priser fra Berlin filmfestival i 1964.

Dick Stegewerns/CiO

Hvor objektivt sann er en dokumentarfilm? Shohei Imamura ga seg i kast med slike problemstillinger allerede på midten av 1960-tallet.

A Man Vanishes starter med at Imamura skal lage en film om det japanske fenomenet johatsu, som går ut på at flere hundre mennesker hvert år simpelthen melder seg ut av samfunnet og bare forsvinner for godt. Vi møter Toshie – forloveden til en slik forsvunnet person – som blir intervjuet om forsvinningen, og hvordan det er å bli forlatt på denne måten. Filmteamet snakker også med andre som kjente forloveden, i et forsøk på å nøste opp i årsakene til at han forsvant, og kanskje til og med finne ham igjen. Snart blir det imidlertid klart at Yoshie har forelsket seg i personen som intervjuer henne. Det blir snart svært vanskelig for teamet å opprettholde sin status som nøytrale observatører.

Denne eksperimentelle og nyskapende meta-dokumentaren blander fiksjon og virkelighet på mange plan. Yoshie er en virkelig person som opplevde at hennes mann forsvant, og det er ektemannen man leter etter i filmen; hans familie, venner og kollegaer intervjues. Samtidig ble Yoshie hyret inn som en skuespiller i en film. Hun møtte opp hver dag til innspilling som en hvilken som helst arbeidsdag. Reporteren er en innleid skuespiller, som spiller «reporter». Oshima gikk til opptak hver dag uten noe manuskript. Målet var å vise den objektive virkeligheten spunnet rundt en sann historie, men samtidig iscenesatt. Slik blir det vanskelig å skille mellom hva som er sant og hva som er fabrikert. red./CiO/olep

16

NYE USF Gode filmvenner I 2012 kommer dere til å merke at omgivelsene rundt Cinemateket forandrer seg. Store deler av USF blir bygget om for å bli byens nye og flotte arena for film, musikk og kunst De store konsertene i Røkeriet tar pause, men Cinematekets filmvisninger går som før, Kafé Kippers har åpent, og det vil være konserter og arrangementer som vanlig i Sardinen Nye USF står ferdig våren 2013 - bl.a. med bedre lydisolert kinosal. Vi gleder oss til å gi dere enda flere og bedre opplevelser!

www.usf.no

TOR S DAG S F I L MEN

SØNDAG 5. FEBRUAR KL. 21.00 TIRSDAG 7. FEBRUAR KL. 19.00

Hver torsdag viser alle de sju norske cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim den samme filmen. Dette kan være en av de store klassikerne eller en mindre kjent film fra filmhistorien, som også dagens publikum fortjener å få se eller gjense på det store lerretet på kino og ikke bare på DVD. Omtrent en gang i måneden presenterer vi også en nyere film som vi mener er verdifull, men som ingen har satt opp på ordinær kino i Norge.

Torsdagsfilmen er navnet på samarbeidet mellom cinematekene om digitale visninger. Samkjøringen startet i 2008 og var resultatet av et prosjekt som hadde til hensikt å gjøre også klassisk årgangsfilm tilgjengelig i det nye digitale formatet og på flere steder enn i de aller største byene. Alle visningene er i 2k eller 4k som er standard for all digital visning av film på kino – Norge ble ferdig digitalisert i fjor og snart følger resten av verden etter.

Av og til vil det før visningen være en innledning, streamet til lerretet fra ett av cinematekene til de andre.

Flere og flere av de store klassikerne fra filmhistorien kommer nå i det nye digitale kinoformatet, og vi kan de neste månedene presentere både nye og gamle slagere.

Velkommen! red.

18

Pauline à la plage.

Regi og manus: Eric Rohmer.

Frankrike 1983.

Foto: Nestor Almendros. Musikk: Jean-Louis Valéro. Medv.: Amanda Langlet, Arielle Dombasle, Pascal Greggory, Féodor Atkine m.fl.

Fransk tale, engelske undertekster.

DCP, farger, 1 t 35 min.

PAULINE PÅ STRANDEN Sommer med Rohmer Pauline på stranden ble en av Eric Rohmers største suksesser og en film som ga ham Sølvbjørnen for beste regi og kritikerprisen på filmfestivalen i Berlin.

Handlingen foregår ved et feriested i Normandie, hvor tenåringsjenta Pauline tilbringer ferien sammen med sin noe eldre og nylig fraskilte kusine, Marion. En dag møter Marion en gammel venn, Pierre, og hans venn, den selvsikre forfatteren Henri. Dette danner opptakten til filmens lille trekantdrama, som selvsagt ikke er helt ukomplisert. Pierre prøver seg på Marion, mens hun faller for Henri, som på sin side...? Pauline blir iakttager til det hele, mens hun selv opplever søt musikk med den jevnaldrende Sylvian. «[Rohmer] serves up this innocuous sex roundelay with exquisite control.

It’s all low-key conversation, and there’s a thin veneer of chic over everybody.»

(Pauline Kael) Jan Langlo/CiO

TOR S DAG S F I L MEN

TOR S DAG S F I L MEN

TORSDAG 9. FEBRUAR KL. 19.00

TORSDAG 16. FEBRUAR KL. 19.00 SØNDAG 19. FEBRUAR KL. 21.00

The Last Waltz.

Regi: Martin Scorsese.

USA 1978.

Manus: Geoffrey Chaucer. Foto: Michael Chapman. Musikk: Neil Diamond, Robbie Robertson m.fl. Medv.: Robbie Robertson, Eric Clapton, Van Morrison, Joni Mitchell, Emmylou Harris, Ron Wood m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 57 min.

Charade.

Regi: Stanley Donen.

USA 1963.

Manus: Peter Stone. Foto: Charles Lang jr. Musikk: Henry Mancini. Medv.: Audrey Hepburn, Cary Grant, Walter Matthau, James Coburn m.fl.

Engelsk tale, danske undertekster.

DCP 2K, farger, 1 t 54 min.

CHARADE

THE LAST WALTZ

«The best Hitchcock movie Hitchcock never made»

Siste kveld med gutta

Da den norske filmprodusenten John M. Jacobsen ble spurt av Cinemateket i Oslo hvilken film han ville ha med på en øde øy, var svaret Charade: «På en øde øy vil jeg ha en film rik på humor og spenning og som vekker gode minner.» Romantisk komedie og spennende thriller i ett, og utført på stiligste hollywoodvis av Stanley Donen, hva mer kan en ønske seg.

Dette var Audrey Hepburns og Cary Grants eneste film sammen – kjemien er førsteklasses og de kler hverandre godt til tross for 25 års aldersforskjell. Charade er på samme tid både en etteraping av Hitchcocks finurlige, ofte humoristiske spenningshistorier og en parodi på dem. Det hele er gjennomført med klasse og stil. Fra Maurice Binders hypnotiske åpningssekvens, som satte en ny standard for hva som kunne gjøres med fortekster, til filmens morsomme split screenavslutning stråler filmen av smittsom spilleglede og godt humør, naturligvis perfekt ledsaget av Henry Mancini på lydsporet.

Handlingen er både enkel og innfløkt: Audrey spiller en ung amerikanerinne i Paris på flukt fra en trio durkdrevne skurker, som leter høyt og lavt etter en formue hennes nylig avdøde ektemann etter sigende stjal fra dem. Den eneste hun tilsynelatende kan stole på er den elegante herremannen hun nettopp har truffet – spilt av Cary Grant.

Torsdagsfilmen

Da The Band skulle spille sin aller siste konsert 25. november 1976 i San Francisco, bestemte de seg for å gå ned med flagget til topps. Ikke nok med at billetten til 25 dollar inkluderte en full kalkunmiddag (det var jo Thanksgiving, tross alt), med seg på scenen hadde de et formidabelt knippe kolleger fra musikkbransjen, som ville være med og si et siste farvel. Størrelser som Eric Clapton, Joni Mitchell, Ringo Starr, Neil Young og Ron Wood var møtt frem for en siste vals med bandet. The Band var på dette tidspunktet en utkjørt gjeng, etter mange lange år med ­turnering på kryss og tvers av USA. Innimellom sangene får vi korte intervjuer med bandmedlemmene, og Scorsese makter å fremstille dem som melankolsk resignerte kunstnere heller enn slitne rockere, lettet over at det hele er i ferd med å ta slutt. I lett og ledig passiar behandles tema som damer, livet på veien, 1960-tallet som epoke, og den harde hånd-til-munn-tilværelsen som musiker på vei opp og frem her i livet. Hovedmann Robbie Robertson gis mest taletid, og senere skulle Robertson også samarbeide med Scorsese på filmer som Komediens konge (1983) og Den rasende oksen (1980).

Bfk/red.

19

TOR S DAG S F I L MEN

TOR S DAG S F I L MEN

TORSDAG 23. FEBRUAR KL. 19.00 SØNDAG 26. FEBRUAR KL. 19.00

TORSDAG 1. MARS KL. 19.00 SØNDAG 4. MARS KL. 21.00

C’era una volta in America/ Once Upon a Time in America.

Regi: Sergio Leone.

Italia/USA/Frankrike 1984.

Manus: Sergio Leone, Enrico Medioli og Leonardo Benvenuti, etter en roman av Harry Grey. Foto: Tonino Delli Colli. Musikk: Ennio Morricone.

Medv.: Robert De Niro, James Woods, Elizabeth McGovern, Jennifer Connelly, Joe Pesci m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 3 t 49 min.

Casablanca.

Regi: Michael Curtiz.

USA 1942.

Manus: Julius J. Epstein, Philip G. Epstein og Howard Koch. Foto: Arthur Edeson. Musikk: Max Steiner.

Medv.: Humphrey Bogart, Ingrid Bergman, Paul Henreid, Claude Rains, Conrad Veidt m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 42 min.

ONDT BLOD I AMERIKA

CASABLANCA

Den definitive gangsterfilmen

Playing it again, and again and again...

Ondt blod i Amerika er et gigantisk epos som strekker seg over nesten femti år. Den følger oppveksten, kameratskapet og splittelsen i en guttegjeng på Manhattan på 1920-tallet, og deres gjenforening tretti år seinere. Vi blir vitne til den unge guttegjengens stadig mer alvorlige forbrytelser, og hvordan de til slutt ender som gangstere – hele tiden under milde protester fra filmens hovedperson Noodles.

Filmen er en ikke-lineær, fragmentert historie formidlet etter hovedpersonens eget minne.

Settingen er perfekt for å fortelle historien om de mest dramatiske årene i 1900-tallets USA. Leone står som alltid på utsiden og betrakter landet han har valgt som sete for sin mytologi: «I can’t see America any other way than with a European’s eyes, obviously; it fascinates me and terrifies me at the same time.»

Ondt blod i Amerika er storslått, vakker og berusende. De poetiske miljøskildringene og det fascinerende persongalleriet gjør det til en lek å sitte nesten fire timer i kinosalen. For ikke å snakke om den fantastiske musikken til Ennio Morricone, kanskje den beste filmmusikken som noen gang har blitt skrevet for en film.

Ondt blod i Amerika er rett og slett den definitive gangsterfilmen. red./olep

Casablancas trekanthistorie mellom nattklubbeieren Rick, hans tidligere elskerinne Ilsa og hennes nåværende mann Viktor står som et av de absolutte høydepunktene fra drømmefabrikken i Hollywood. Fortellingen om den umulige kjærligheten er for mange selve Kjærlighetshistorien. Musikken, intrigen, replikkene og ikke minst sluttscenen har vært med på å gjøre dette til en av tidenes desidert mest populære filmer, men ingenting var gitt på forhånd. Seks uker før innspillingen tok til hadde produksjonsselskapet Warner det meste på plass: en god regissør, dyktige fagfolk samt fortreffelige skuespillere. De manglet bare én ting – et manus. Det eneste som forelå var rettighetene til skuespillet «Everybody Goes to Rick’s» av Murray Burnett og Joan Allison. Med utgangspunkt i dette ble manuset skrevet etter hvert som innspillingen skred frem, og medførte i god moderne såpeoperastil at ingen kjente den endelige handlingen. Denne uvisshetsfølelsen smitter også over på filmens historie: Ville Rick og Ilsa være sterke nok til å ofre kjærligheten for Viktors posisjon i motstandssaken?

Interessant nok hadde krigen så stor effekt i Hollywood at Humphrey Bogart, kjent for sine roller som den mest kyniske av alle filmdetektiver, ble forvandlet til et patriotisk forbilde i sin fremstilling av Rick: en desillusjonert mann med en samling bitende replikker, men samtidig villig til å ofre sitt livs kjærlighet for en annen manns liv.

Casablanca er filmen som virkelig inneholder «alt» fra Hollywoods melo­ dramatiske gullalder, og den ble i 1943 belønnet med de tre gjeveste Oscar-statuettene: beste film, beste regissør og beste manus. Så hva annet kan man si enn: «Play it, Sam!» olep/red.

20

TOR S DAG S F I L MEN

TOR S DAG F I L MEN

TORSDAG 15. MARS KL. 18.30 SØNDAG 18. MARS KL. 21.00

Ro.Go.Pa.G. Regi og manus: Roberto Rossellini, Jean-Luc Godard, Pier-Paolo Pasolini og Ugo Gregoretti.

Italia/Frankrike 1963.

Foto: Luciano Trasatti (Ro), Jean Rabier (Go), Tonino Delli (Pa) Conti og Mario Bernardo (G). Musikk: Carlo Rustichelli. Medv.: Rosanna Schiaffino, Bruce Balaban, Maria Pia Schiaffino (Ro), Jean Marc Bory, Alexandra Stewart (Go), Orson Welles, Laura Betti, Mario Cipriani (Pa), Ugo Tognazzi, Lisa Gastoni Riky Tognazzi (G), m.fl. Italiensk tale, engelske undertekster. DCP, farger og s/hv, 2 t 2 min.

TORSDAG 22. MARS KL. 19.00 SØNDAG 25. MARS KL. 21.00

RO.GO.PA.G.

FILM FRA KOSMORAMA TRONDHEIM INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

Tre mestre og en læregutt

Vil bli annonsert

Ro.Go.Pa.G. er en episodefilm bestående av fire kortfilmer fra gigantene Roberto Rosselini, Jean-Luc Godard, Pier-Paolo Pasolini og den mindre kjente Ugo Gregoretti.

Rossellini starter ballet med en farseaktig komedie om flyvertinnen Annamaria som strever med en amerikansk passasjer som ikke tar nei for et svar. Han tror alt han leser i Playboy, og har satt seg som mål å erobre flyvertinnen uansett hva hun måtte mene om saken. Deretter følger Godard sitt bidrag, en sci-fi-film om en mann som etter å ha sovet i to dager våkner for å oppdage at en atombombe har gått av 120 km over Paris. Alle forsikrer ham om at alt har gått bra og at ingen skade har skjedd, men etter hvert begynner han å få mistanke om at alt slett ikke er ved det samme. Mange ser bidraget som en skisse til hans film Alphaville som kom to år senere.

Pasolinis bidrag er allment regnet som filmens mest interessante. Det var også denne – kanskje som ventet – som ga Ro.Go.Pa.G problemer med sensuren grunnet anklager om blasfemi. Her møter vi Orson Welles i rollen som filmregissør. Han sliter med umotiverte skuespillere og stabsmedarbeidere under opptak av en pretensiøs film om Jesus lidelseshistorie – et tema Pasolini selv visualiserte i Matteusevangeliet (se egen omtale) året etter.

Sist ut er Gregorettis bidrag, et angrep på konsumersamfunnet fortalt gjennom en forelesning av en professor og historien om en familie på husjakt der faren – spilt av Ugo Tognazzi – føler at han blir bombardert av reklame fra alle kanter. olep

I samarbeid med Kosmorama Trondheim internasjonale filmfestival vil Torsdagsfilmen presentere en rykende fersk festivalfilm. Hvilken det blir vil annonseres senere, men festivalen satser på at regissøren til den utvalgte filmene vil være til stede ved visningen i Trondheim, slik at vi får direkteoverført en introduksjon fra vedkommende før vår forestilling på torsdag.

Kosmorama Trondheim internasjonale filmfestival ble etablert i 2004 på initiativ fra Trondheim Kommune og arrangert for første gang året etter. Det er en regional fesival med målsetting å styrke filmmiljøet og filmen i Midt-Norge, samt bidra til nyskaping i skjæringspunktet mellom kultur og næring. I tillegg til å være en publikumsfestival, skal Kosmorama tilby besøkende spennende filmfaglig innhold for den produserende delen av norsk filmbransje.

Hvilken film som blir vist vil bli annonsert på våre hjemmesider og gjennom nyhetsbrevene så fort festivalen har den klar. Du kan melde deg på nyhetsbrevene våre på våre hjemmesider, www.cinemateket-usf.no. olep

21

:

C-KINO presenterer THE FUTURE

k av nn av regler for bru to ganger (på gru re er ba film film lte en ke vi en Vanligvis viser skelig å få med seg lle filkan ofte være van t tue de ak n og de r), ne pie ge ko arkivplaner de to da eist eller har andre frihet. Her skal dersom du er bortr gir vi deg litt større » er: ter sen pre NO -KI «C skal vise dem d vi Me og , es. sse men vis er av spesiell intere film re eld og ere vi trekke frem ny o-oppsetning. m en alternativ kin ed run» (London) mange ganger. So r man det «extend lle ka r ke ate em cin ske fra restaurerte På utenland ene som vises er alt (Toronto), og film e» eas r vist på kino. rel bli e ted ikk mi ers eller «li tetsfilmer som ell ali kv e ny til re ke nseptkunstneren utgaver av klassi til en film av ko r turen kommet ha en ng m Camera d’Or i ga hje ne ta en å D d som filmskaper me te ter bu de n tok det seks år Hu Miranda July. ow i 2005. Likevel And Everyone We Kn You d errost novelAn tik Me kri en for es ut Cann n har brukt til å gi hu tid en – m ko t. før oppfølgeren ulike kunstprosjek anderlette å arbeide med med en ganske så t lesamling og fortse de er e, tur Fu e Th d me e er fortak n tilb me er n, Når hun nå vende for tilskuere norsk ten. Den er mer kre en bu t de fåt n r en ha n e en ikk k des film som merkelig no film e r, tar nd kte ere svi cin e fas en satt en meget relle filmdistributør der de kvasi-kultu i Oslo i t n ke Me r. ate em utø rib Cin ist ved kinod visninger r! Filmen hadde ti for tur! cinematekene ansva emateket i Bergen Cin ved r ge nin red./olep vis e ått r stå nå – r janua

C- K I NO P RE S EN T ERER :

The Future.

Regi og manus. Miranda July.

USA/Tyskland 2011.

Foto: Nikolai von Graevenitz. Musikk: Jon Brion. Medv.: Hamish Linklater, Miranda July, David Warshofsky, Isabella Acres, Joe Putterlik m.fl. Utleie: Nonstop Entertainment, Sverige. Engelsk tale, svenske undertekster. DCP, farger, 1t 31min

THE FUTURE Til meg, deg og alle vi kjenner, fra Cinemateket USF Miranda July var allerede etablert som konseptkunstner da hun i 2005 stakk av med Camera D’Or i Cannes for sin første spillefilm Me And You And Every­one We Know. July var veldig bevisst på ikke å stupe over film nummer to etter dette gjennombruddet, selv om det i manges øyne ville være det riktige. I stedet skrev July en bok og fortsatte å jobbe med ulike kunstprosjekt. Et av dem, kalt «Things We Don’t Understand And Are Definitely Not Going

To Talk About», var en hel serie av performancer der publikum ble plukket ut til å spille roller. Etter hvert ble det klart for henne at hun ville bruke «Things We Don’t Understand» som utgangspunkt for sitt neste spillefilmprosjekt.

Mens Me And You And Everyone We Know var forfriskende annerledes, er The Future hakket pussigere og mørkere, men umiskjennelig Miranda July’sk likevel. Sophie og Jason har vært kjærester lenge, så lenge

TORSDAG 9. FEBRUAR KL. 21.15 FREDAG 10. FEBRUAR KL. 19.00 OG 21.00 LØRDAG 11. FEBRUAR KL. 19.00 OG 21.00 SØNDAG 12. FEBRUAR KL. 19.00 OG 21.00 MANDAG 13. FEBRUAR KL. 21.00

at de har begynt å se ut som hverandre. Sammen har de satt voksenlivet på vent, i stedet lever de i en slags fri og umoden tosomhet. Men da de beslutter å adoptere en gammel katt, utløser det en overraskende krise. De innser plutselig at livet og tiden går sin (ubønnhørlige) gang og i en tilstand av skrekk og forventning beslutter Sophie og Jason å leve livet til fulle helt frem til den dagen katten skal komme hjem til dem. Det er en beslutning som skal lede til dramatiske omveltninger.

Med utgangspunkt i en problemstilling mange kan relatere til, lager Miranda en helt særegen filmatisk historie, der følelser «settes ord» på gjennom uventede visuelle krumspring og tidenes pussigste voiceover får kommentere karakterenes eksistensielle famling. «The magical, metaphorical strain in «The Future» is what makes it powerful, unsettling and strange, as well as charming.» konkluderte A.O. Scott i The New York Times.

Hege Jaer/CiO 23

Cinemateket

D O U B L E B I L L –

m e r

a v

de t

g ode

V i v e k k e r t i l l i v e e t a v vå r e fa v o r i t t ­ ko n s e p t f r a H o l ly w o o d – t h e d o u b l e b i l l

T

he double bill har vært, om ikke død, så i alle fall dypt sovende i mange år nå. Vel prøvde Tarantino og Rodriguez så godt de kunne med Grindhouseprosjektet sitt for noen år siden, men det minnet mest om sjokkterapi på en komapasient. Så hva snakker vi om her da?

Vi snakker om et konsept født i og av Hollywood, hvor nettofortjeneste og publikumsfrieri er både den nye og den gamle vinen. For kinoforestillinger har ikke alltid vært litt reklame, noen trailere og så en spillefilm. Double bill-konseptet ble født ut av tanken om å gi publikum mer. Rundt 1920 kunne en typisk filmforestilling bestå av en danseopptreden, en animert kortfilm, en kort komedie, en filmavis og så hovedfilmen. Under Depresjonen på 1930-tallet sank kinobesøket, og kinoeiere prøvde å gjøre enda mer ut av forestillingene sine. Dermed innførte man en B-film før hovedfilmen, der hovedfilmen gjerne var en såkalt A-film med større budsjett og større stjerner. Mange produsenter av korte komedier gikk 24

under som følge av dette, mens det sprang opp egne filmstudioer som spesialiserte seg på produksjon av B-filmer. Disse ble nedlatende nok kalt Poverty Rowstudioene, men man skal vite at vi hadde hatt en mye fattigere filmhistorie om ikke studioer som Republican og Monogram hadde eksistert. Etter hvert fikk også de store studioene øynene opp for at det var penger å hente i B-filmen, og dermed begynte de å lage sine egen billig-filmer, gjerne med bruk av kulissene fra en annen storfilm.

The double bill fikk også fyr på bålet på grunn av noe vi kjenner fra dagens TV-verden, såkalt blockbooking. Det vil si at de store Hollywood-studioene krevde at kinoene kjøpte visse av deres B-filmer sammen med de attraktive A-filmene. Den viktige rettsaken mellom staten USA og Paramount Pictures i 1948, en sak som var begynnelsen på slutten for det mektige studiosystemet i Hollywood, gjorde praksisen med block-booking ulovlig. Til tross for dette holdt double bill-konseptet seg lenge. Det smått

legendariske studioet American International Pictures (AIP) baserte seg på en ide om å tilby kinoene en double bill bestående av to B-filmer til en lavere pris enn én A-film. I lys av dette er det ikke veldig merkelig at AIP har stått for en høyst severdig samling rask og skrammel fra Hollywoods bakgård.

Ved inngangen til 1960-årene var double bills stort sett forvist til drive-in-kinoer, hvor de holdt seg i mange år. Spredte forsøk på opplivinger har dukket opp med ujevne mellomrom, men i dag brukes begrepet stort sett slik vi gjør med Chinatown og L.A. Confidential (se egne omtaler): To filmer som har en del ting til felles, eller som rett og slett bare passer å vises sammen. I dette tilfellet er det to detektivfilmer lagt til fortidens Los Angeles befolket av litt for mektige gamle menn og litt for kjepphøye unge menn. Sånt blir det trøbbel av, og sånt blir det også svinegode filmer av når det håndteres så elegant som her. Det blir ganske enkelt mer av det gode. sw

D OUB L E B I L L

D OUB L E B I L L

TIRSDAG 14. FEBRUAR KL. 19.00 ONSDAG 15. FEBRUAR KL. 21.30

TIRSDAG 14. FEBRUAR KL. 21.30 ONSDAG 15. FEBRUAR KL. 19.00

Chinatown.

Regi: Roman Polanski.

USA 1974.

Manus: Robert Towne. Foto: John Alonzo. Musikk: Jerry Goldsmith.

Medv.: Jack Nicholson, Faye Dunaway, John Houston, John Hillerman m.fl.

Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 11 min.

L.A. Confidential.

Regi: Curtis Hanson.

USA 1997.

Manus: Curtis Hanson og Brian Helgeland, basert på en roman av James Ellroy. Foto: Dante Spinotti.

Musikk: Jerry Goldsmith. Medv.: Kevin Spacey, Guy Pearce, Russel Crowe, Kim Basinger, Danny DeVito m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 2 t 15 min.

CHINATOWN

L.A. CONFIDENTIAL

«Want to guess what happens to nosy fellows? They lose their noses.»

Korrupsjon, sammensvergelser og moralsk forfall i L.A 1953

Vi befinner oss i Los Angeles i 1937. Eks-politimannen Jack Gittes livnærer seg som ikke spesielt modig privatdetektiv med utroskap som spesialfelt. En dag dukker en vakker blondine opp på hans kontor, og plutselig er han involvert i en komplisert og farlig korrupsjonssak.

Med Chinatown fikk den amerikanske detektiv-filmen sin renessanse. Polanski følger de formelle kjennetegnene en film noir skal ha. Samtidig utfyller han de stiliserte rollene med psykologisk flerdimensjonale personer. Under en tilsynelatende enkel intrige utspilles et komplekst menneskelig drama. Gittes blir mer enn bare «another fast talking, hard drinking private eye». Faye Dunaway gjør rollen som femme fatal så stilfullt at hun vekker minner om film noirs gullalder.

Chinatown har blitt utropt til en av de fortellerteknisk beste amerikanske filmene på 1970-tallet. Kombinasjonen av Polanskis håndverkmessige dyktighet og Robert Townes Oscar-vinnende manus, har skapt det som etter hvert er blitt en klassiker. Townes’ manus fremheves gjerne som eksempel på eminent dramaturgi med dets originale vendinger og overraskende avsløringer. Og med det vide cinemascope-formatet får man virkelig innblikk i den gjennomførte iscenesettelsen og scenografien. Filmen er bevisst holdt i en monokromatisk fargeskala, vel i tråd med dens dystre tema. red./olep

L.A. Confidential er en dramathriller med tydelige paralleller til film noir-tradisjonen fra 1940- og 1950-årene. De stilistiske virkemidlene og karakterenes opptreden skaper en verden dominert av mørke, uforutsigbarhet og ikke minst kriminalitet. Alle karakterene bærer på et mysterium – man tror man vet hvem de er, men gradvis avdekkes andre sider ved dem.

L.A. Confidential er en filmatisering av James Ellroys roman ved samme navn.

Ellroy er kjent som en av de beste kriminalforfatterne i USA, men hans romaner har tidligere blitt ansett som for kompliserte og detaljorienterte til å kunne oversettes til filmlerretet. Curtis Hanson og Brian Helgeland har i manuset kortet romanens åtteårige tidsperiode ned til tre måneder, de har kuttet historier og karakterer, skrevet inn nye og laget en ny slutt. Resultatet er en film med solid struktur og sikker historie som fremstiller en bitterhet og moralsk kompleksitet man sjelden finner i Hollywood-produksjoner. Samtidig har filmen mye sannhet i seg: i begynnelsen av 1950-årene var Los Angeles en blomstrende by ute etter å befri seg fra småbystempelet. Media skapte et bilde av byen som et potensielt utopia, og sammen med etterkrigstidens befolkningseksplosjon fikk det mennesker til å strømme til byen. Virkelighetens L.A. var imidlertid ikke fullt så glamorøs – korrupsjon, svindel og annen kriminalitet gjennomsyret byen. L.A. Confidential fremstiller denne dobbeltheten i samfunnet. olep/red.

25

EN K S R NO T O M N O N KA

De norske filmene som har gått mot strømmen siden 1980 viser at den som våger, vinner – på lang sikt. I de neste to programmene våre ønsker vi gjennom visninger av ti nyere, norske filmer velkommen til en moderne motkanon – fra Fabel til Mot Moskva – presentert av Jon Inge Faldalen.

I

boka Den norske filmbølgen. Fra Orions belte til Max Manus (Gunnar Iversen og Ove Solum, Universitetsforlaget, 2010) beskriver filmprofessor Gunnar Iversen følgende nedslående faktum: «Noen tradisjon for filmatiske eksperimenter finnes så å si ikke i Norge (…) Spillefilm (…) har blitt ansett som et for kostbart medium for eksperimenter, og verken staten eller private produsenter har oppmuntret til filmatiske eksperimenter eller avvik.»

Dette sørgelige faktum er tydeligere enn noen gang i dagens (post-)Giskewood, der gjeldende devise er «Den som intet våger, vinner». Både publikummere og kritikere strømmer til middelmådigheten som går under navnet nyere norsk film. Mens det fins enkelte skinnende steiner i den strie hovedstrømmen. Jeg vil lande på ti av dem.

Det fins åpenbare eksempler som fortjener omtale, eksempelvis Bent Hamers Eggs (1995), Pål Sletaunes Budbringeren (1997) og Joachim Triers Reprise (2006).

Men disse filmene utgjør kanon. Denne seriens sikte-

mål er derimot å anerkjenne de langfilmene som ikke har vært skoledannende gjennom umiddelbare etterfølgere, men i stedet djerve forsøk på reelle alternativ både hva gjelder fortelling, stil og tematikk – rett og slett enestående eksperimenter.

Fabel-aktig Den første steinen er Jan Eriks Dürings gjenfortellingskubistiske möbiusbånd Fabel (se egen omtale) fra 1980 – etter Erik Løchens manus. Filmen ble alt annet enn toneangivende for åttitallet, som på mange måter staket ut nye retninger for norsk film, med kulminasjon i Norsk filmfonds institusjonalisering av kommersiell sjangerfilm på totusentallet. Thor Ellingsen i Dagbladet omtalte Fabel slik: «I vårt nærværende kino-klima og vår media-situasjon ellers, er det å lage en film som Fabel antakelig en heroisk handling. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til slik heroisme. Jeg synes den er flott. Jeg synes også den er litt dum. Min påstand.

Filmskaperens privilegium.»

Kinoklimaet og mediesituasjonen i dag har forverret seg med hensyn til filmer som Fabel, der en tilsynelatende enkel historie om en ung kvinnes (Inger Lise Rypdal) påkjørsel av en hund med bilen åpner for problematiserende perspektivering gjennom en hel langfilm.

Ingen norsk film siden 1980 har vært like eksperimentell i fortellestruktur, og få har lekt mer med forholdet lyd/bilde (hvem snakker? hvorfra?). Likevel forbigås heroiske handlinger som Fabel som regel urettmessig i omtaler av Løchens ellers kanoniserte Jakten (1959) og Motforestilling (1972). Men hvor er viddesynet i Dürings Knut Formos siste jakt (1973) (også etter Løchen-manus) og Fabel? Forvist til sjeldne cinematekvisninger for de spesielt interesserte.

Hvorfor? Andre nasjoners kunstfilmer er jo ofte (dessverre, men dersom man skal være ærlig) båret kommersielt frem av kvinnekropper – Luis Bunuel, Ingmar Bergman og Lars von Trier holder som eksempler. Er vi i Norge så blyge at bevegelsesbilder av en ung, smellvakker og avkledd Vibeke Løkkeberg stanser en utgivelse av Pål Løkkebergs modernistiske perle Liv (1967) eller en nakenbadende Rypdal i skjærgården stanser en utgivelse av Fabel? Jeg tror for så vidt ikke det. Det er gjerne rettigheter og kommersielt potensial som stanser slike utgivelser. Men jeg tror at både Liv og Fabel ville solgt nok eksemplarer på DVD eller Blu-Ray og kapret nok klikk på nettet – av flere enn de drevet av drift.

Vannsenger og frosne fosser Den neste steinen i bekken er Oddvar Einarssons X (1986), som i en urban jungel skildrer 13-årige Floras forhold til fotokunstneren Jon Gabriel. Per Haddal skrev i Aftenposten at «det er første gang minimalismen er forsøkt i en norsk spillefilm». Bjørn Granum i Arbeiderbladet mente at «Einarsson har snakket om ‘å hvile i bildet’, men det kan bli for mye hviling også».

Filmen mottok juryens spesialpris ved filmfestivalen i Venezia.

Fortellingen har en fotoutstilling som løst mål, men fremstår episodisk og uavklart. Nylig avdøde fotograf Svein Krøvels innstillinger holdes ofte lenge, slik at de store utsnittene viser arkitekturens romlighet, enten en hverdagslig leilighet, en nattlig gatekonsert med bål og Backstreet Girls, eller et nedlagt fabrikklokale fylt av brennende bøtter og Andrej Nebbs støyrock.

X er en kulturspesifikk film om kunst og alternativ kultur, en skildring av avvikere i Oslos undergrunn – de som ville sette naglene i vannsengene. Stilen er

tydelig inspirert av Jim Jarmusch, men også fotokunstnere som Larry Clark, Nan Goldin og Sally Mann. Filmen skildrer nennsomt et stort tabu – tiltrekningen mellom en mann og en ung jente. Selv om filmen ikke egentlig er noen kjærlighetshistorie, hvisker Flora «jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg» heftig og erotisk. X tør bli del av fenomenet under kritikk.

Per Bloms sanselige kammerspill Is-slottet (se egen omtale) tematiserer også tabuet ved barns begjærende blikk. «No kler me av oss,» sier 11-årige Unn til venninnen Siss, før Unn faller ned i, vandrer rundt i, for så å stivne i en frosset foss. Et dristig tema skildres i en stil preget av mange nære og halvnære utsnitt, som tør dvele både i ansikter og is. Lyssettingen er ekspresjonistisk og lydbildet dronet av Bøhren/Åserud-synther som forsøker å dryppe som istapper.

Per Haddal beskrev filmen som «et riktig respektabelt forsøk på å føle seg frem i livsalvoret», mens Ellingsen mener at «uttrykksregisteret blir smalt og replikkene ligger ikke riktig i munnen på dem». Ok, spillet er noe stivt og krøkkete i teatralt nynorsk alvor, En norsk mot-kanon består av ti filmer.

Fem presenteres i dette programmet.

De neste fem kommer i april/mai.

Fabel (1980) Regi: Jan Erik Düring X (1986) Regi: Oddvar Einarsson Is-slottet (1987) Regi: Per Blom Hotel St. Pauli (1988) Regi: Sven Wam Sweetwater (1988) Regi: Lasse Glomm Stella Polaris (1993) Regi: Knut Erik Jensen Hodiak (1994) Regi: Hans Petter Blad Dis (1995) Regi: Aune Sand Mot Moskva (2003) Regi: Runar Hodne Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta (2005) Regi: Dag Johan Haugerud

27

men nettopp det kantete og klønete ved leveringen understreker den paradigmatiske overgangen til voksenverdenen gjennom puberteten – der unge gutter og jenter føler gjennom kropper i ustødig forandring og snakker med et språk som (ennå) ikke er deres.

Filmen beholder et undrende barneperspektiv på (det voksendefinerte) tabuet ved barns spede forsøk på utforsking av egen seksualitet (som da Siss drømmer om Unn og måler hennes nakne kropp langsomt med minneblikket). Norsk films brodd på dette området er borte. Hvor er de utfordrende barnerollene i dag? For alle oss som tilhører vanligst.no trengs også slike kroppslige filmeksempler.

Den gode smak Norsk films mest voldsomme utfordring av den gode smak er Svend Wam og Petter Vennerøds Hotel St. Pauli (1988), der bygdekaren Morgan drar til København for å «ligge med ei hore». Harald Kolstad i Arbeiderbladet beskrev «dette ubeskrivelig latterlige oppkoket av bygde-genialitet og lavpannet sensasjonsmakeri», mens Ellingsen berømmet regissørene for å fly «i fleisen på den gode smak og den dannede omgangstone» og kalte filmen «deres beste ytelse til dato». Hotel St. Pauli strekker Wam & Vennerøds anarkistisk-karnevaleske filmstil til sitt ytterste gjennom seksualisert vold og kroppsvæsker.

Neste film på listen er Lasse Glomms postapokalytiske klimaallegorien Sweetwater (se egen omtale) – som «tar kunstneriske sjanser» (Haddal) og bruker «bredformatet spennende og suggestivt» (Granum) – en audiovisuell attraksjonsorgie i dundrende lyddesign og fargesprakende bredbilder. Filmen er en postmoderne søppelkvern av åttitallsuttrykk, fra cyberpunk, Blade Runner, Dune og Mad Max til musikkvideo og reklamefilm. Og lik Amanda Ooms i Hotel St. Pauli, 28

sprader Petronella Barker baris: «Her kan vi sole oss hele dagen. Det er jo ingen som kan se oss her,» sier hun og setter muligens norgesrekord i umotivert nakenhet på film.

Du skal ikke høre mye På 1990-tallet finner vi Stella Polaris (1993) av Knut Erik Jensen. Den er definitivt innenfor den gode smak, i det minste den høymodernistiske, noe Granum beskrev som «en litt småmuggen modernisme, med frie assosiasjoner og tilsynelatende umotivert scenerekkefølge» og Ellingsen kalte «dagsrevyprosaiske bilder og lyder».

Men kompromissløse Knut Erik Jensen maner frem et fragmentarisk filmdikt om vær, fiske (særlig sløying i slow motion), okkupasjon, gjenoppbygging og avfolking – gjennom dvelende kamerakjøringer over mennesker og tomme rom, vekslet mellom farger og svarthvitt, mot en tilnærmet replikkløs lydside, der Arne Nordheims musikk regjerer. Stella Polaris våger stole på det audiovisuelt før- og utenomspråklige – med Anne Krigsvoll som skinnende stumt sentrum.

Det audiovisuelle uttrykket i Hans Petter Blads lavbudsjettsfilm Hodiak (se egen omtale) kunne neppe vært mer annerledes – med svarthvite, kontrastfylte og kornete bilder – håndholdt av fotograf Thure Erik Lund. En slentrende stil og fortelling følger ikke-psykologiserte figurer dubbet med følelsesløse replikker, i et underliggjort og fremmedgjort Oslo, ikke sett siden X eller senere.

Ellingsen kalte filmen «omfattende bedrøvelig» og mener den «burde forblitt det forsøket den er».

Men filmens styrke er nettopp hva Espen Mineur Sætre i Arbeiderbladet omtaler som «et nesten surrealistisk virvar av undertekst». Hodiak er noe så sjeldent som en pastisj av både stumfilm, film noir,

eksperimentell avantgardefilm, nybølge, amerikansk independentfilm og Aki Kaurismäki – filmvalutaer sjelden forsøkt vekslet til norske omgivelser og ord.

Neste film ut er Aune Sands Dis fra 1995. Det er en middels film – midt mellom mester- og makkverk.

Men mottagelsen var rimelig unisont negativ, med Arbeiderbladets anmelder Harald Kolstad i front som serverte terningkast null: «Dis er ikke en film i det hele tatt, selv ikke av laveste slag. Å gi Dis en «ener» ville være å innrømme produktet rett til vurdering qua film; dét er jeg ikke villig til. Derfor nullet.»

I revurderingens lys vil jeg hevde at nettopp klarsynet resepsjonen savnet i filmen preger resepsjonen selv.

Dis var vel inderlig og språkblomstrende for almuen, og for mange tilskuere splitter pine. Men det er vitterlig nærmest ingenting å le av, selv om enkelte fortsatt ikke kan la være. Føling i fjæra og hjerte/smerte preget også det såkalte ironiske nittitallet, både hos Frida – med hjertet i halsen, Vetle og Ari. Men midt-nittitalls var det likevel nærmest kriminelt å lage en umoden film av pretensjon, pomp og patos – og Dis forble derfor en enslig lysfontene i den norske Blødme 95-bevegelsen. Den nye sjampisen kom aldri i posisjon.

Men å diskvalifisere Dis som film i det hele tatt – slik Kolstad forsøkte – er helt urimelig. OK: Dis er en keitete kunstfilm, over middels modig, men middelmådig. Men: I film helliger målet middels.

Sands ambisjon var å skildre sine drømmer, og i hvilken grad han lykkes, blir dermed opp til ham selv.

Men visjoner gjør ingen visjonær, og for oss andre er dette uholdbart. I «Close-Up» i Rushprint #3/2009 undersøker jeg nærmere kvalitetene ved filmens første del som foregår i «Kairo, 7. november 1991». Hele analysen kan leses der, men konklusjonen er at det er

EN NOR S K MOT- K ANON

klisjépreget, javisst, men slettes ikke verst. Og med tankeeksperimentet: Hadde Dis vært s/hv, med italiensk eller fransk overstemme, eller skildring av en ung hongkonger, ville den vært i det minste en marginal favoritt blant yngre kunstfilmelskere. Dis er derfor ingen kalkun, men en fortjent kultfilm: inderlig og ektefølt, av, om og for kjærligheten. Fomlete? Ja. Flau? Ja. Film? Ja. Leken naivitet På totusentallet blir det lengre mellom eksperimentene. Men den komisk kaudervelske Mot Moskva av Runar Hodne og Jo Strømgren (2003) – en roadmovie om en kunstnertrupp med sukkersmugling som bigeskjeft – viser potensialet ved å involvere skapende krefter fra utenfor det sedvanlige: film, litteratur og drama.

Jo Strømgrens dansekoreografi viser at film er kropper i bevegelse. Filmen har en relativt konvensjonell stil, men skuespillernes sprudlende spill skaper en tørr humor som treffer. Inger Bentzrud i Dagbladet mente filmen «sjarmerer på grunn av sin djervhet» og Haddal mener at et slikt prosjekt «har stor fallhøyde, og det er ikke alltid at filmmakerne lander støtt etter sine luftige sprang. Særlig mot slutten snubles det.» Men i en tid da norsk film retter seg mot Hollywood, er motbevegelser i seg selv verdifulle. Et fall eller to er det verdt.

Den siste steinen jeg lander på er den lille filmen Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta av Dag Johan Haugerud (2005), som gjennom pseudodokumentarisme i svarthvitt og farger og animerte papirsekvenser skaper en tiltrekkende postmoderne selvrefleksiv naivisme.

Til sist vil jeg gi hederlig omtale til forsøkene på eksempelvis crazykomedie (Prima Veras saga om Olav den hellige, Showbiz, Noe helt annet, Svidd neger, Brød og sirkus, Kill Buljo), roadmovie (Halvveis til Haugesund), skrekk (22), science fiction (Lies Inc.), kammerspill (Play), bibeleksegese (Asfaltevangeliet), flettverk (Sinus) og grindhouse (Hora). Filmene er alle svært lite vellykket, men de skal alle ha for forsøkene. For det er bedre å prøve og feile enn å ikke prøve og lykkes.

Artikkelens ti utvalgte filmer viser at norsk film også kan glitre i sitt fravær.

De fleste av dem er utilgjengelige på DVD eller Blu-ray, men der de kommersielle krefter svikter tar Cinemateket i Bergen ansvar.

Jon Inge Faldalen – artikkelen er en redigert utgave av den som ble publisert i filmmagasinet Rushprint #2/2010.

TORSDAG 16. FEBRUAR KL. 21.15 SØNDAG 19. FEBRUAR KL. 19.00

Fabel.

Regi: Jan Erik Düring.

Norge 1980.

Manus: Erik Løchen. Foto: Harald Paalgard. Medv.: Inger Lise Rypdal, Tor Stokke, Bjarne Andersen, Helga Backe, Eva von Hanno m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 13 min.

FABEL Fabuleringer Dette er kanskje en historie om en ung kvinne som er så uheldig å kjøre over en liten hund som løper ut i gaten. Grepet av panikk flykter hun fra åstedet og søker tilflukt i et nærliggende kunstgalleri. Eller kanskje det slett ikke var slik det hele begynte? Eller har det bare ennå ikke hendt?

Fabel er Erik Løchens siste store filmeksperiment, og denne gang har regissør Düring i stor grad vært en ren videreformidler av Løchens ideer. I kanskje enda større grad enn tidligere er Løchen opptatt av å finne nye måter å fortelle historien på. Selve plottet er enkelt nok; en kvinne kjører på en hund og ulykken undersøkes av politiet. Kvinnen møter en mann i et galleri og de innleder et forhold.

Bortsett fra denne simple historien er ingenting enkelt ved Fabel. Det er en absurd film, inspirert av Eugene Ionesco og Samuel Becketts absurde teater. Den har en sirkulær tidsstruktur der repetisjonene florerer, både på et lite og et større plan. Begynner filmen om igjen? Språklig og narrativt sett er den unnvikende – som en drøms mangel på logikk. Lite synes å ville forklares, og selv hovedpersonene har problemer med å forstå både hverandre og sin egen virkelighet. Og hva er det med hunde-temaet? Fabel er på sitt vis en forstyrrende film hvor virkeligheten ikke lenger kan fattes og hvor selve filmens form synes å gå i oppløsning.

Hvordan bedre beskrive moderniteten? sw 29

EN NOR S K MOT- K ANON

EN NOR S K MOT- K ANON

TIRSDAG 21. FEBRUAR KL. 19.00 ONSDAG 22. FEBRUAR KL. 21.15

TIRSDAG 21. FEBRUAR KL. 21.00 ONSDAG 22. FEBRUAR KL. 19.00

Is-slottet.

Regi: Per Blom.

Norge 1987.

Manus: Per Blom, etter Tarjei Vesaas roman. Foto: Halvor Næss. Musikk: Geir Bøhren og Bent Åserud. Medv.: Line Storesund, Hilde Nyeggen Martinsen, Urda Bratterud Larsen, Vidar Sandem, Sigrid Huun, Merete Moster m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 18 min.

Sweetwater.

Regi: Lasse Glomm.

Norge 1988.

Manus: Lasse Glomm og Petter Skavlan, etter Knut Faldbakkens roman «Uår».

Foto: Philip Øgaard. Musikk: Stefan Nilsson. Medv.: Bentein Baardson, Petronella Barker, Alphonsia Emmanuel, Sverre Anker Ousdal, Bjørn Sundquist, Elsa Lystad, Sven Wollter, Morten Faldaas m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35 mm, farger, 1 t 55 min.

IS-SLOTTET

SWEETWATER

I kamp mot kulde

Welcome to Wasteland!

Is-slottet er en historie om to jenter på 11 år, Siss og Unn, og den intense kontakten som oppstår mellom dem. Forholdet mellom Siss og Unn er fylt av gryende forventning og lengsel etter varme og ømhet. En kveld de møtes, kastes de for første gang i sitt liv inn i en sterk, følelsemessig konfrontasjon. Dagen etter klarer ikke Unn å møte Siss, og alene begir hun seg inn i det kalde, ensomme landskapet hvor hun til slutt forsvinner inn i den forfrosne fossen, is-slottet. Siss ser aldri Unn igjen, og må kjempe mot frosten som biter seg fast dypt inni henne.

Regissør Per Blom, som også har skrevet manus, har laget en stemningsfull film basert på Tarjei Vesaas’ roman av samme navn. Blom fikk følgende karakteristikk av Aftenpostens anmelder Per Haddal i 1987: «I denne kjappe yappetid er Per Blom merkverdig. Han lager innadvendte filmer om mennesker som ikke riktig får det til, fyller dem med livsalvor og en mollpreget drøm om forløsning, hvis nå en underholdningskåt samtid vet hva det er. [...] Det er uendelig enkelt å komme nær parodien i et slikt stemningsdestillat. Is-slottet har ikke hele veien sterk nok rygg til å bære riktig alt det som legges på den av regiløsninger, men den retter for det meste nakken, riktig stolt. Dette er Per Bloms beste film så langt, et riktig respektabelt forsøk på å føle seg frem i livsalvoret.» red./olep

Etter den store katastrofen er livet i byen ikke til å holde ut for Allan, Lisa og deres lille sønn Boy. De bryter opp og slår seg ned på den store søppelfyllingen som ligger som en fredelig ørken utenfor byens kaos. Den isolerte idyllen varer imidlertid ikke så veldig lenge. Det viser seg at også andre har trukket seg tilbake i ly av gammelt skrot og avfall. Denne gruppen av menneskelig rékved utvikler etter hvert en rekke forhold som stadig settes på prøve. Jakten på det nødvendige ferskvannet og trusselen fra byens vold, representert ved politiet og voldelige gjenger, skaper likevel et fellesskap som preges av medmenneskelighet og empati. Søppeldyngas trygghet viser seg snart å være en illusjon og gruppen må ta et vanskelig valg.

Regissør Lasse Glomm og fotograf Philip Øgaard boltrer seg i eksotisk scenografi og heftige effekter. Knut Faldbakkens litterære forelegg «Uår» blir her skildret med brede pennestrøk og på samme tid med en raffinert sans for detaljer.

Det visuelle står i sentrum og fortellingen er mer preget av bevegelse og flyktighet enn stram dramaturgi. Bildene fra søppelfyllinga er stiliserte og vakre, sitt ekle innhold til tross. Komposisjonene og klippingen henter inspirasjon fra musikkvideoverdenen og lydbildet er overveldende. Aftenpostens anmelder gikk så langt som å si det slik: «Lydmengdene spruter frem som et wagnersk valkyrieritt, flytende over sine musikalske bredder, så og si.» red./olep

30

EN NOR S K MOT- K ANON

EN NOR S K MOT- K ANON

TIRSDAG 28. FEBRUAR KL. 19.00 ONSDAG 29. FEBRUAR KL. 21.00

TIRSDAG 28. FEBRUAR KL. 21.00 ONSDAG 29. FEBRUAR KL. 19.00

Hodiak.

Regi: Hans Petter Blad.

Norge 1994.

Manus: Hans Petter Blad og Thure Erik Lund. Foto: Thure Erik Lund. Musikk: Ståle Caspersen.

Medv.: Håkan Islinger, Guandaline Sagliocco, Anne-Mali Sæther, Terje Sødahl, Ivar Asheim, Øystein Caspersen m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 10 min.

Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta.

Regi og manus: Dag Johan Haugerud.

Norge 2005.

Foto: Askild Vik Edvardsen og Odd Reinhardt Nicolaysen. Medv.: Henriette Steenstrup, Jan Gunnar Røise, Thomas Hylland Eriksen, Silje Torp Færevaag, Anne Marie Jacobsen, Linn Skåber, Thorbjørn Harr m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, farger, 51 min.

HODIAK

THOMAS HYLLAND ERIKSEN OG HISTORIEN OM ORIGAMIJENTA

En filmdistributørs bjørnetjeneste?

En tragikomedie om papirbretting og markedsliberalismens forbannelse.

Hodiak handler om Hilmar Hodiak som etter åtte år i utlandet kommer hjem for å spore opp kvinnen og barnet han forlot. Hun har selvsagt funnet seg en ny mann, som, nok en gang selvsagt, ikke liker at Hilmar kommer hjem. Dette utløser en rekke begivenheter som får katastrofale følger for dem alle.

Hodiak er en uavhengig, norsk lavbudsjett – for ikke å si nullbudsjett – produksjon, fra celluloiddebutanten Hans Petter Blad. Han hadde laget en spillefilm før, med den noe pretensiøse tittelen I siste åndedrag, men da var mediet video, noe som selvsagt gjør landsdekkende omtale og distribusjon vanskelig. Alle aspirerende regissørers drøm ble for Blad oppfylt med produksjonen av Hodiak; å få lage film, ordentlig film, på sprø plast, med perforering og optisk lydspor. I følge selvskrytet er den en komedie («genre: komedie»), men «Svartsynt og kynisk komedie» vil nok være en bedre beskrivelse.

Kritikerene var jevnt over sams om at filmen ikke var noe mesterverk. Samtidig var mange av dem også enig om at det var en forfriskene og modig film, og pyntet på slakten sin med formuleringer som «Denne anmelder føler seg både utfordret, irritert og forfrisket av den stedighet som ligger bak eksperimentet.

Og anti-estetikken. Vi har altfor lite av slikt pågangsmot i norsk filmliv.», «... en norsk lavbudsjettfilm, full av lovende idéer, men ikke like elegant gjennomført.» eller «...en tilsynelatende kynisk film som har endt opp som en frisk liten avveksling i kinosalen.»

Tfk/red.

Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta er en pussig og anderledes liten filmperle som fortjener oppmerksomhet. Filmens forteller – spilt av en navnløs Jan Gunnar Røise – sliter med å få laget en politisk film. Han forstyrres av at han blir mer og mer opptatt av origamijenta, som i sin jakt på mening plutselig oppdager at hun har et eksepsjonelt talent for papirbretting – alt mens sosialantropologen forsøker å forklare oss hvordan markedsliberalismen har ­kolonialisert underbevisstheten vår.

Kritikerne var lettere forvirret i møte med filmen, men ga den jevnt over gode kritikker. Mode Steinkjer i Dagsavisen konkluderte med at det var «en liten, eksperimentell sak med et konkret intellektualisert innhold, i en forenklet og tilgjort amatørmessig innpakning».

Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta er regissør Dag Johan Haugerud debut som spillefilmregissør. Han har også skrevet tre romaner – «Noe med natur», «Den som er veldig sterk må også være veldig snill» og «Hva jeg betyr» –og laget en rekke kortfilmer (bl.a. 16 levende klisjeer og Utukt som vant Gullstolen på Kortfilmfestivalen i 2001). Senere i 2012 kommer hans neste langfilm på norske kinoer, med foreløpig tittel Hjelp. red./olep forfilmer: 16 levende klisjeer Regi: Dag Johan Haugerud. Norge 1996-98. 35mm, farger, 4 min.

Fancine Regi: Dag Johan Haugerud. Norge 1998. 35mm, farger, 4 min.

31

32

moderne, rene stumfilmer, Mel Brooks Silent Movie og Aki Kaurismäkis Juha (se egne omtaler).

Det er fristende å si «de to andre» rene stumfilmene de siste åtti årene, for det er virkelig ikke mange av dem. Guy Maddin gjorde Brand Upon the Braid! i 2006, og Rolf de Heer lanserte Dr. Plonk i 2007, men bortsett fra det finnes det knapt flere. Det finnes en del kjente filmer som har lekt med stumfilmkonseptet gjennom å kutte ut dialogen, som for eksempel Jacques Tati i Feriesabotøren (1953) eller Veit Helmers Tuvalu (1999), men disse har ikke mellomtekster samt at de benytter seg av reallyd. De kan derfor ikke helt regnes som genuine stumfilmer.

I tillegg finner man flere hommager som i enkeltscener er rene stumfilmer, eller som tematisk hyller stumfilmperioden. En slik hyllest har også premiere denne våren. Martin Scorseses Hugo – som har norgespremiere 16. mars – har en karakter som i

praksis fremstiller den store, franske filmpioneren Georges Mèliés. Blant annet er det lange scener fra hans legendariske filmstudio – for øvrig gjenskapt av produksjonsdesigneren Dante Ferretti som vi vier en helt egen serie til i mars (se egen artikkel).

Cinemateket i Bergen har lenge ivret kraftig for stumfilmen gjennom å konsekvent ha minst en stumfilm akkompagnert av levende musikk i hvert program – i dette programmet har turen kommet til Buster Keatons mesterverk Generalen (se egen omtale).

Forhåpentligvis vil suksessen til The Artist og oppmerksomheten rundt George Mèliés gjøre enda flere filmelskere nysgjerrig på denne fantastiske epoken i filmhistorien. For selv om filmene ikke er i farger, og selv om det ikke er lyd, kan perioden fremvise noen av de aller største mesterverkene i filmhistorien. Ta turen til Cinemateket i slutten av mars å få med deg Generalen, og du vil skjønne hva vi mener. olep

Fra The Artist

S

MODERNE STUMFILM

elv om stumfilmperioden offisielt regnes som avsluttet med premieren av The Jazz Singer 6. oktober 1927, fortsatte selv de store Hollywood-studioene å lage stumfilm noen år til. Innen 1930 var det imidlertid over for stumfilm på kommersielle kinoer – bortsett fra noen få unntak som for eksempel stabeisen Charlie Chaplin som hadde premiere på sin siste stumfilm i 1936. Selv om man etter dette har fått servert filmer uten dialog, er det påfallende hvor få filmer som i løpet av de snart åtti årene som har gått siden den gang kjører full pakke med mellomtekster, fullt symfoniorkester, gestikulerende kroppsspråk og melodramatisk skuespill. I Cannes i fjor ble imidlertid den store snakkisen en vaskekte stumfilm, den franske perlen The Artist. Mange regner den også som en stor outsider i Oscar-utdelingen som snart står på trappene.

24. februar har endelig The Artist norgespremiere, og i den anledning har vi funnet frem to andre

MO D ERNE ST UM F I L M

MO D ERNE ST UM F I L M

TORSDAG 1. MARS KL. 21.00 SØNDAG 4. MARS KL. 19.00

TIRSDAG 6. MARS KL. 19.00 ONSDAG 7. MARS KL. 21.00

Silent Movie.

Regi: Mel Brooks.

USA 1976.

Manus: Mel Brooks, Ron Clark, Rudy DeLuca og Barry Levinson. Foto: Paul Lohmann. Musikk: John Morris.

Medv.: Mel Brooks, Marty Feldman, Dom DeLuise, Paul Newman, Marcel Marceau, Burt Reynolds, Liza Minnelli, James Caan, Anne Bancroft m.fl. Utleie: NB. Engelske mellomtekster, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 27 min.

Juha.

Regi: Aki Kaurismäki.

Finland 1999.

Manus: Aki Kaurismäki, etter en roman av Juhani Aho. Foto: Timo Salminen.

Musikk: Anssi Tikanmäki. Medv.: Sakari Kuosmanen, Kati Outinen, André Wilms, Markku Peltola m.fl. Utleie: Arthaus.

Engelske mellomtekster, norske underekster. 35mm, s/hv, 1 t 17 min.

SILENT MOVIE

JUHA

Stum av humor

By og land, mann mot mann

Silent Movie er en spesiell film. Enkelt forklart er det en film om en film som faktisk er den filmen filmen handler om. Om ikke det er kuriøst nok, er det til alt overmål en god gammeldags stumfilm, riktignok i farger, men fortsatt en god gammeldags stumfilm. Det lyder – og er – ganske vilt.

Mel Brooks spiller Mel Funn, en berømt filmregissør som har ødelagt karrieren med for mye alkohol. En dag får han vite at hans gamle studio, Big Picture, sliter økonomisk og er i ferd med å bli kjøpt opp av gigantkonsernet Engulf and Devour. Han bærer imidlertid på en idé til en film som garantert vil redde studioet. Sammen med sine trofaste venner Marty Eggs og Dom Bell presenterer han ideen for studiosjefen: En multimillionerdollarstumfilm med Hollywoods aller mest berømte stjerner på plakaten. Sjefen er så desperat at han lar seg overtale til å gjøre et forsøk, og de tre vennene legger ut på en eventyrlig stjernejakt.

Akkurat som karakterene i filmen oppfattet de fleste det som reinspikka galskap å lansere en klassisk stumfilm med mellomtekster, store fakter og bombastiske musikalske understrekninger i 1976. Riktignok hyllet Brooks stumfilmkomedien, noe som ga ham mulighet til å iscenesette det ene elleville påfunnet etter det andre.

Mest uforglemmelig er kanskje scenen der en forundret Liza Minnelli blir vitne til de ødeleggelser tre menn i rustning klarer å påføre et kantineinventar. olep

Stumfilmen Juha finner sted på den finske landsbygda, og gir oss et innblikk i samlivet til de fredsæle kåldyrkerne Juha og Marja. De fører en sorgløs eksistens i de finske skogene, «Happy as kids», som en tekstplakat informerer oss om. Men idyllen trues snart av den sleipe byfanten Shemeikka, som strander i landsbyen med sin stilrene cabriolet.

Urbanisten Shemeikka benytter muligheten til å forføre den vakre Marja mens den godtroende Juha reparerer kjøretøyet. Med Marja som lidenskapsobjekt aner vi en gryende konflikt mellom den enkle bonden og den trendy byboeren.

Aki Kaurismäki laget med Juha den fjerde og beste filmatiseringen av Juhani Ahos roman ved samme navn, et av finsk litteraturs største verk, skrevet i 1911. Handlingen er lagt til 1970-tallet, men trekker filmhistoriske linjer tilbake i tid gjennom et stumt svart-hvitt uttrykk. Dialogen kommer til uttrykk hovedsaklig gjennom karakterenes kroppsspråk, og forsterkes gjennom Anssi Tikanmäkis filmmusikk, som er en sentral faktor i utviklingen av historien. Dette gjør Juha til en spesiell stumfilm, med et annerledes, mer samtidig uttrykk enn de klassiske stumfilmene fra filmhistoriens barndom. Den rendyrkede fortellingen spiller på den klassiske historien om kollisjonen mellom diametralt motsatte tankesett, og er strippet for unødvendige elementer som forstyrrer hovedkonflikten i fortellingen. olep 33

ANJA BREIEN

34 Foto: Ida Meyn

Under et nordisk filmprogram på American Film Institute i 1982 oppstod for første gang begrepet «Norway – the land of the female directors». Våre tre fremste kvinnelige regissører på det tidspunktet – Anja Breien, Vibeke Løkkeberg og Laila Mikkelsen – hadde presentert hver sin helstøpte film, nemlig Forfølgelsen, Løperjenten og Liten Ida året før.

T

ilfeldigheten ville at disse filmene kom samtidig.

Breien var jo nesten som en veteran å regne, mens Løkkeberg og Mikkelsen slo ut i full blomst dette året.

Spørsmålet ingen stilte var om de var kvotert inn, jamfør siste års debatt om kvinnelige regissører. Nå var kvinner kommet for å bli, i alle fall i politikk og kulturliv. Gro Harlem Brundtlands regjering fra 1981 med tre kvinnelige statsråder hadde gitt norsk samfunnsliv en kraftig vekker. Dessuten hadde viktige begivenheter som FNs internasjonale kvinneår i 1975 satt sitt preg. De tre kvinnelige regissørenes premierer var således en integrert del av samfunnsutviklingen. Filmene var dessuten fortalt fra en kvinnelig synsvinkel, med kvinneskikkelser i hovedrollene.

Anja Breien er en av de få nålevende europeiske filmkunstnere som har kunnet veksle mellom ulike genre og to såpass forskjelllige kunstarter som spillefilm og kortfilm. Hun er en auteur i ordets rette forstand, og praktiserer Alexandre Astrucs teori om kameraet som penn – det vil si å utforme film som et personlig uttrykk – og har i ti spillefilmer og enda flere kortfilmer vist at hun er Norges fremste nålevende aktive filmregissør. Mange rangerer henne på linje med Arne Skouen, Henning Carlsen, Risto Jarva og ­Vilgot

Sjöman i Bergmans kjølvann. Peter Cowie omtaler henne som dogme-regissør 20 år før dogmen. Hun har skrevet mange av sine filmer selv, eller i samarbeid med medforfattere, og har også adaptert litteratur til film.

Breien innledet den «nye» norske bølgen i 1970, 10-12 år etter den franske, med den gripende sosialt kommenterende filmen Voldtekt (se egen omtale) som ble tatt ut til Quinzaine des Réalisateurs i ­Cannes i 1971. Og med kortfilmen 17 mai – en film om ritualer om feiringen av Norges nasjonaldag – en prisvinner i Oberhausen – i samarbeid med kollektivselskapet Vampyrfilm. Et forvarsel var allerede markert i episode­filmen Dager fra 1000 år, som hun innledet med den suggererende kortfilmen Vokse opp, om svartedauden i Norge på 1300-tallet. Sin faglige bakgrunn hadde hun fra IDHEC (1962–64) og som regiassistent for Henning Carlsen på Sult (1966).

Allerede i Vokse opp viste Anja Breien sin visuelle stil og fortellerteknikk, som kombinerte store oversiktsbilder med et distanserende blikk, som inviterte tilskueren til aktivt å delta i fortellingen. Tablåene i den norske naturen, ved siden av munnharpemusikken, gjorde denne kortfilmen til en liten klassiker, og trilogiens klart mest interessante film.

35

Fortellerteknikken ble utviklet videre i Voldtekt, som egentlig het Tilfellet Anders og ikke primært er en film om en voldtektssak, men snarere en kriminologisk studie av hva som skjer med en tilfeldig mistenkt, som heller ikke forstår hva som skjer med ham. Filmen er nærmest dokumentarisk, noe som understrekes av Halvor Næss’ s/hv-foto, et grep som, selv om det nok var mer økonomisk i 1971 enn farger, også krever tilskuerens aktive deltagelse. Filmen fikk også en spesiell autentisitet ved at forsvareren spilles av Olav Hestenes, en på den tiden meget kjent, brukt, og samfunnsmessig engasjert advokat. Voldtekt kom på denne måten til å innlede norsk ny-realisme ved inngangen til 1970-tallet, og satte rammene for denne type film i mange år fremover.

I 1975 kom den første Hustruer-filmen (se egen omtale). Den var utviklet i det radikale tiår i kollektivets tegn og med klar inspirasjon fra John Cassavetes Husbands, både i stil, regi og emne. Filmen fikk stor internasjonal oppmerksomhet, med priser bl.a. i Locarno og Chicago. Hustruer fikk sine oppfølgere i 1985 og 1996 med de samme friske og frekke kvinnene, selv om tidens tann hadde dempet dem noe.

Alle tre filmene er politiske i det at de tar stilling til 36

kvinnenes kanskje mest fundamentale krav, å bli tatt alvorlig på egne premisser, ikke bare på mannens og samfunnets. Men Breien gjør det oppfinnsomt og med humor og frisk stil, særlig dialogene som er improvisert fram med god hjelp av de tre hovedrolleinnehaverne Anne Marie Ottersen, Frøydis Armand og Katja Medbøe. Gruppen hadde turnert med «Jenteloven», et teaterstykke med relatert tema i tiden før den første filmen, og diskutert innholdet med tilskuerne i salen etter hver forestilling. Utfra dette kom den daglige, praktiske kvinnesaken fram og dannet grunnlag for filmene. De er alle knyttet til høytider og har de tre skuespillerne som hovedperson i hver sin film. Spontanitet og ekte inspirasjon kjennetegner disse filmene, først og fremst takket være spill og replikker hos de tre hovedrolleinnehaverne. Det at også kvinner kan ta seg en rangel og bli borte fra mann og barn i flere dager, var definitivt filmens mest kontroversielle tema. Selv i dag er det en handling som i en mannlig sfære er nokså vanlig – og nærmest regnet som ekstra mandig – men på 1970-tallet var det nærmest utenkelig. Hos kvinner førte dette til forargelse, men også ettertanke rundt fastlåste kjønnsrollemønstre. Breien fikk mange

godord for at hun ikke hadde laget filmer for den faste kvinnesaksmenigheten, men for de kvinnene som kanskje ikke er seg sin situasjon bevisst.

Breiens hovedverk Arven (se egen omtale) kom i 1979 og er et familiedrama i tradisjonell skandinavisk moralsk ånd med en intensitet som brakte filmen til hovedkonkurransen i Cannes. Der fikk den hederlig omtale av den økumeniske juryen. To år tidligere hadde hun overtatt registolen fra kollega Per Blom i det historiske dramaet Den alvarsamma leken, skrevet av Hjalmar Söderberg i 1912, og fått Silver Hugo Award ved Chicago International Film Festival for denne.

På 1980-tallet kom såpass ulike filmer som Forfølgelsen (hederlig omtale på Venezia-festivalen) og Papirfuglen (Silver Hugo Award på Chicago Inter­ national Film Festival), før hun presenterte den lekne og friske Smykketyven i 1990 med et godt grep på Don Juan-myten. Alle fire filmene dissekerer det borgerlige og/eller mannlige univers og forteller historiene med et kjølig, ofte distansert blikk selv om forankringen i den kvinnelige hovedrollen er tydelig. De er også samtidsaktuelle, selv om de foregår i en annen tid. Forfølgelsen er et drama om hekse­jakt

på 1600 tallet, men er like aktuell i dag med kvinners situasjon i Iran/Afghanistan som skremmende bakteppe. Disse fire filmene viser instruktøren Breien til fulle. Ikke bare er rolletypene som hentet fra et ibsensk univers, med personer som vil, handler og lykkes eller mislykkes.

Valget av skuespillere og plassering i rollegalleriet er inspirerende og engasjerende filmkunst som tvinger tilskueren til aktiv deltagelse. Breien bruker ofte svenske skuespillere. Dette er et uttrykk for nordisk filmmiljøs bevisste satsning på et skandinavisk stjernelag som kan gå ut og inn av svenske, danske og norske filmer i og med at språket er praktisk talt det samme.

Flere av hennes filmer er også co-produsert med ­Svenska filminstitutet, ikke minst takket være deres daværende kunstneriske direktør Bengt Forslund, som også var medforfatter på Den alvarsamma leken. Det var også dette instituttet som kjøpte Amanda-statuetten, som Anja Breien fikk for Hustruer – 10 år etter i 1986.

Bakgrunnen for salget var regissørens forbitrelse over norske kulturmyndigheters kraftige reduksjon av filmbevilgningene i 1989 – statuen ble for øvrig tilbakeført til Anja Breien i desember 2005, som en filmmarkering i unionsoppløsningsjubileet.

37

AN JA BRE I EN

TIRSDAG 6. MARS KL. 21.00 ONSDAG 7. MARS KL. 19.00

Anja Breien har alltid stått på barrikadene for filmkunsten.

Med sin faglige bakgrunn, reflekterte holdning og solide posisjon blir hun alltid lyttet til. Opprinnelig skulle hun også ha regissert Trollsyn som hun skrev manus til, en langfilm basert på historien i Vokse opp, men denne ble overlatt til regi­kollega Ola Solum.

Innimellom og etter disse ti spillefilmene er hun som nevnt den regissør som oftest vender tilbake til kortfilmen. Allerede i 1971 laget hun Ansikter – en film om Edvard Munch og i 1974 Mine søsken, goddag! – en film om grafikeren Arne Bendik Sjur. Det radikale, sosialt engasjerte filmarbeidet hun hadde presentert i Voldtekt ble videreført i kortfilmene Murer rundt fengselet (1972), Herbergister (1973) og Gamle (1975). Hennes to kortfilmer Solvorn (1997) og Å se en båt med seil (2000) ble begge tatt ut til Berlin-festi­ valens hovedkonkurranse, sistnevnte sågar nominert til Prix UIP i European Film Award. I 2006 deltok hun i de prestisjetunge Sundance- og Clermont-Ferrand-festivalene med kortfilmen Uten tittel (2005), som har vunnet flere priser ved andre festivaler. Så i 2009 leverte Breien Yezidi, en dokumentar om en religiøs gruppe i Irak, samt Riss, som hun selv kaller en kort kortfilm eller et dokudikt, ytterligere et bevis på hennes evne og vilje til å utforske og veksle mellom ulike genre og formater.

Jan Erik Holst – første gang trykket i Cinemateket i Oslos programkatalog 6/2010.

38

Voldtekt.

Regi: Anja Breien.

Norge 1971.

Manus: Anja Breien og Per Blom, etter en ide av sistnevnte. Foto: Halvor Næss. Medv.: Svein Sturla Hungnes, Liv Thorsen, Anne Marie Ottersen, Olav Hestenes, Per Carlson m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 36 min.

VOLDTEKT «... nærme seg en norsk virkelighet uten å nøle» – Thor Ellingsen I Voldtekt møter vi den unge veiarbeideren Anders, som er innflytter i en av Oslos drabantbyer. På hans gangvei til t-banen blir en husmor voldtatt en vintermorgen, mens en yngre kvinne blir utsatt for et voldtektsforsøk omtrent samme sted like etter. Anders skal ha blitt sett ved åstedet begge ganger, og han blir konfrontert av politiet. Ofrene mener også å gjenkjenne Anders, og politiet tiltaler ham for forbrytelsene. Anders hevder sin uskyld: Dette har ikke noe med meg å gjøre, sier han.

Voldtekt er Anja Breiens første spillefilm, etter hennes halvtimesbidrag Vokse opp i den tredelte Dager fra 1000 år (1970), og den viser klart hennes påvirkning fra 1960-tallets samfunnsengasjerte europeiske filmbølger. I en asketisk s/hv blir det som etter hvert tar form som et rettsalsdrama fortalt i et ganske snedig retrospektivt formspråk.

Breien gikk på filmskole i Paris sammen med blant annet Theo Angelopoulos på 1960-tallet, og det er interessant å se hvordan grekeren benytter seg av tilnærmelsesvis samme metode i sin debutfilm Reconstruction fra 1970.

Voldtekt var en lovende regidebut, med fine prestasjoner av de unge skue­ spillerne Svein Sturla Hungnes og Anne Marie Ottersen, som begge kom tilbake i flere Breien-filmer utover tiåret. Fornøyelig er det også å observere daværende høyesterettsadvokat Olav Hestenes i rollen som forsvarsadvokat, en rolle han ­klarer med bravur.

Cinemateket i Trondheim

AN JA BRE I EN • TOR S DAG S F I L MEN

AN JA BRE I EN

TORSDAG 8. MARS KL. 19.00 SØNDAG 11. MARS KL. 21.00

TORSAG 8. MARS KL. 21.00 SØNDAG 11. MARS KL. 19.00

Hustruer.

Regi og manus: Anja Breien.

Norge 1975.

Foto: Halvor Næss. Musikk: Finn Ludt.

Medv.: Anne Marie Ottersen, Katja Medbøe, Frøydis Armand, Helge Jordal m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 24 min.

Arven.

Regi: Anja Breien.

Norge 1979.

Manus: Anja Breien, Oddvar Bull Tuhus og Lasse Glomm. Foto: Erling Thurmann-Andersen. Lyd: Thomas Samuelsson. Medv.: Espen Skjønberg, Anita Björk, Hege Juve, Jan Hårstad m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35 mm, farger, 1 t 25 min.

HUSTRUER

ARVEN

Hva er Kaja uten mann?

Rederi ramponeres av griske gribber

Året er 1975. I en stue pyntet med ballonger og konfetti, gjenforenes en klasse for å se hva det har blitt av dem alle etter folkeskolen. Mellom nostalgiske sanger, nødrim og noen flasker vin finner tre bestevenninner sammen igjen: Kaja – som i årboka mottok verset «hva er bekken uten vann, hva er Kaja uten mann?» – er høygravid og fornøyd med å være kona til en advokat. Klassens spilloppmaker Mie har skaffet seg tre barn og en utro mann fra Flekkefjord, og Heidrun jobber på sjokoladefabrikk og slites mellom egne ønsker og samfunnets krav til en gift kvinne. Etter festen havner de tre venninnene på rangel i Oslos gater, og revurderer livene de mer eller mindre bevisst har skapt for seg selv.

Anja Breien er en av Norges desidert mest bejublede regissører, og ble i 2005 tildelt æres-Amanda for sin samlede filmografi. Hustruer og Arven (se egen omtale) regnes som hennes mest vellykkede filmer, og sistnevnte ble svært godt mottatt da den deltok på Cannes-festivalen. Hustruer var blant de viktigste kunstneriske bidragene til feministdebatten i Norge på 1970-tallet, og skulle få to oppfølgere.

Filmen står seg uvanlig godt den dag i dag, mye takket være kjemien mellom de tre hovedrolleinnehaverne. De var alle blant tiårets største skuespillere da de ble valgt, og store deler av dialogen i Hustruer er improvisert fram. olep/red.

En ung og barnløs forretningsmann dør, og den nærmeste familien er spent i forkant av arveoppgjøret. Ryktene forteller at alt er blitt etterlatt til Landsforeningen mot Kreft, men lettelsen brer seg i familien når testamentet leses opp. De skal likevel arve, men på én betingelse: Forretningen – et lite skipsrederi – skal drives videre av en samlet familie. Hvis ikke, faller arven bort. Slekten samles i avdødes hus for å fordele innbo og løsøre. Alt foregår i ordnede former, men snart tar griskheten overhånd. Familiebåndene forvitrer, gamle arr blottlegges og tause konflikter legges åpne. Hvem er det egentlig som har skapt verdiene de alle slåss om? Og hvem fortjener å arve dem?

Arven vant den økumeniske prisen i Cannes og «hevder seg milelangt over den elendighet av spillefilmer vi er vant til å lide oss gjennom,» ifølge Morgenbladets Bjørn Brøymer. Filmen er en krass kritikk av middelklassens overfladiskhet og dobbeltmoral, og er overbevisende i sine miljø- og samfunnsskildringer.

Den har høstet mange lovord for sin kanskje unorske profesjonalitet, både foran og bak kamera. olep/red.

39

Hamlet: skisse og ferdig kulisse.

KUNSTEN MED PRODUKSJONSDESIGN DANTE FERRETTI 40

Tenk Cleopatra, 2001 – en romodyssé og Gangs of New York. Tenk så hva disse filmene hadde vært uten en god produksjonsdesigner.

For i rekken av filmarbeider-funksjoner er nok produksjonsdesign både en av de mest betydningsfulle og en av dem man som publikummer tenker minst over. Det gjør vi noe med, og trekker frem kanskje den fremste produksjonsdesigneren som arbeider i industrien i dag – Dante Ferretti.

D

ante Ferretti designet sin første film, Pier Paolo Pasolinis Medea, for over 40 år siden. Han var en fan av film siden barndommen, og i en alder av ikke mer enn tolv år pekte han seg ut produksjonsdesign som yrke. «Jeg gikk for å se film hver eneste dag,» minnes han. «Vanligvis, når man er ung, vil man bli skuespiller. Jeg ville aldri det. Jeg har alltid elsket historiske filmer som Hercules (1958), Ben-Hur (1959) og Cleopatra (1963) og den type filmer. En dag oppdaget jeg ordet scenograf og tenkte «dette er det jeg vil gjøre». Så gikk jeg på kunstskole og ble ganske enkelt designer etter det. Jeg var svært heldig.»

Med gode forberedelser kommer også flaks. I tillegg til å studere kunst studerte Ferretti også arkitektur. Ikke lenge etter at han forlot skolen fikk han jobb som assisterende produksjonsdesigner på Pier Paolo Pasolinis Matteusevangeliet. Dette innledet et

samarbeid hvor han designet fem filmer for Pasolini, og den hyllede mesteren Pasolini ble en av to store på­virkningskilder for Ferrettis karriere.

«Jeg har to mentorer: Pasolini og Fellini. Pasolini var mer poetisk, han skapte en slags poetisk realisme.

Av Fellini lærte jeg mer om design. Han skapte alltid sine verdener fra sine drømmer. Alt var litt stort med ham; aldri skalere, alltid litt større. Han lærte meg å tenke stort.

Ferretti har fått åtte Oscar-nominasjoner – vunnet to – og har skapt verdener som står side om side med de epokegjørende drømmelandskapene til Walter L. Hall (Intolerance (1916)), William Cameron Menzies (Things to Come (1936), Tatt av vinden (1939)) og Cedric Gibbons (Julius Caesar (1953)) – legendariske håndverkere som i likhet med Ferretti lærte å lage filmsett som forteller en historie sammen med manuskriptet.

Ferretti bygger ikke bare filmsett hvor en historie kan få utfolde seg, men hvor settet, som han sier det, «fungerer som en parallel til historien». Ferrettis krea­sjoner hvisker en fortelling om filmens karakterer og deres verden, og illustrerer både karakter og historie uten å stå i veien for skuespillerprestasjonene.

Ferrettis arbeider sammen med Federico Fellini, et samarbeid som talte fire filmer, nådde nye høyder med Og skipet går (1983). Etter å ha fullført arbeidet med Fellinis Ginger og Fred i 1986 tok Ferrettis karriere sats og brakte ham utenfor sin base i Italia. Først kom Jean-Jacques Annauds Rosens navn (se egen omtale), hvor Ferretti skapte et middelaldersk univers av upåklagelig autentisitet. Derifra gikk Ferretti til fantasysjangeren med Terry Gilliams Baron von Munchausens eventyr (1988), så til Franco Zeffirellis Hamlet (se egen omtale) og Neil Jordans gotiske En vampyrs bekjennelser (se egen omtale). Det var under denne svært internasjonale fasen at Ferretti begynte sitt samarbeid med Marin Scorsese. Sammen har de laget Uskyldens tid (1993), Casino (1995), Kundun (1997), Bringing Out The Dead (1999), Gangs of New York (se egen omtale), The Aviator (2004), Shutter Island (2010) og nå sist Hugo (2011), en film som ennå ikke har nådd norske kinoer.

Ferrettis samarbeid med Scorsese har resultert i et svært potent filmatisk uttrykk, et uttrykk som kjenne­ tegnes både av det ekstravagante og det troverdige. Til eksempel finnes det kun seks utsnitt i hele Gangs of New York som i hovedsak er basert på digitale bilder, resten er kulisser bygget i en skala som det er svært få personer forunt å få jobbe med.

Martin Scorsese har også forordet i den varmt anbefalte praktboken «Ferretti – The art of production design» fra 2004. Vi trykker dette forordet her, og de fleste bildene i denne artikkelen er hentet fra denne boken. red.

41

J

eg har aldri lagt skjul på min beundring for italiensk håndverk. Helt siden jeg var ung har det betydd noe spesielt for meg. Jeg husker at jeg så ­historiske epos laget i Italia på 1950-tallet, og innså da at filmene på én viktig måte var forskjellige fra filmer laget i Hollywood.

Man kunne kjenne historien bak historien i disse filmenes produksjonsdesign – følelsen av dyktig håndverk som ikke bare hadde blitt tilegnet, men som hadde blitt videreført fra generasjon til generasjon i hundrevis av år. En enhetlig, delt visjon som et eller annet sted på veien fullstendig hadde visket ut skillet mellom håndverker og kunstner.

Det synes fremdeles utrolig for meg at en av de beste artistene som noen gang har jobbet innen produksjonsdesign har blitt en av mine verdsatte samarbeidspartnere. Jeg har fremdeles vansker med å komme over det faktum at vi har laget seks filmer sammen.

42

I begynnelsen beundret jeg Dante Ferrettis verk på avstand gjennom filmene til Ferreri, Comencini, Cavani, Scola, Bellochio, Petri, Zeffirelli og Terry Gilliam i Baron von Münchausen. Jeg ble spesielt slått av hans samarbeid med Fellini og Pasolini, to enormt forskjellige kunstnere som begge påvirket og merket meg. Og Dante spilte en svært viktig rolle i å gi liv til deres visjoner. Den eldgamle verden i Pasolinis Trilogy of Life og det indre landskapet i Fellinis senere filmer, blant annet i hans kriminelt undervurderte siste film The Voice of the Moon, er landemerker for meg. De viser veien mot hva film kan gjøre og hvor film kan føre deg.

Dante og jeg arbeidet for første gang sammen på Uskyldens tid. Jeg ønsket og trengte noe unikt for den filmen – et spesielt øye, ikke bare for skjønnhet, men for vektingen, tilstedeværelsen og teksturen av vakre objekter og overdådige omgivelser. Dette fordi dekoren betydde noe for denne historien, ikke fordi det var

en såkalt historisk film (virkelig, er ikke enhver film en historisk film?), men fordi all den over­dådigheten til slutt ble et fengsel for hovedkarakterene, spilt av Daniel Day-Lewis og Michelle Pfeiffer. Dante forstod dette umiddelbart og ga meg nøyaktig hva jeg ønsket. I hver film Dante og jeg gjorde sammen leverte han noe uvurderlig – en levende verden hvor hvert rom kjennes som om det har blitt gått gjennom talløse ganger, hvor hvert vindu har blitt sett ut av og hvor hver gjenstand har blitt brukt og husket. Disse ­verdenene har dybde, tetthet og absolutt prakt.

Jeg kan ikke beskrive hvordan det var å se Dante konstruere en serie med tibetanske palasser i Morokko for Kundun, eller å spasere gjennom hans visjon av det gamle Five Points-nabolaget for Gangs of New York i Cinecittà-studioet. Det var kort sagt som et mirakel hver gang.

Vi har nettopp gjort ferdig en annen film sammen, The Aviator, og min verdsetting av Dante og hans evner har bare økt. Hans usvikelige hengivenhet til sin kunst, hans alltid korrekte instinkt, hans alltid skarpe innsikt, hans ekstraordinære følsomhet… Jeg kan vanskelig se for meg hva jeg skulle gjort uten ham.

Denne vakre boken, fylt av bilder fra Dantes arbeider og av hans intense, stille tilmålte ansikt, gir deg en idé av hans arbeidsmetoder, hans ufeilbarlige håndverk og gleden han finner i sitt yrke. Det er en glede som deles, kjære Dante, med dem som er så heldige å få jobbe med deg.

Martin Scorsese, 2004

Rosens navn: skisse, modell og ferdig kulisse.

En vampyrs bekjennelser: skisse og ferdig kulisse.

Gangs of New York: skisse og ferdig kulisse.

43

DAN T E F ERRE T T I

DAN T E F ERRE T T I

TIRSDAG 13. MARS KL. 19.00 ONSDAG 14. MARS KL. 22.00

TIRSDAG 13. MARS KL. 20.15 ONSDAG 14. MARS KL. 19.00

Dante Ferretti: Scenografo italiano.

Regi og manus: Gianfranco Giagni.

Italia 2010.

Foto: Alessio Gelsini Torresi, Alessio Iuso, Giuseppe Malpasso og Ugo Menegatti.

Musikk: Riccardo Giagni. Medv.: Dante Ferretti, Martin Scorsese, Terry Gilliam, Leonardo DiCaprio, Guiseppe Tornatore, Jean-Jaques Annaud, Francesca Lo Schiavo m.fl. Utleie: Cinecitta Lune, Italia. Italiensk tale, engelske undertekster. Digital kopi, farger, 52 min.

Gangs of New York.

Regi: Martin Scorsese.

USA 2003.

Manus: Jay Cocks, Steven Zaillian og Kenneth Lonergan. Foto: Michael Ballhaus. Musikk: Howard Shore.

Medv.: Leonardo DiCaprio, Daniel Day-Lewis, Cameron Diaz, Jim Broadbent, John C. Reilly, Henry Thomas, Liam Neeson, David Hemmings m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 47 min.

DANTE FERRETTI: SCENOGRAFO ITALIANO

GANGS OF NEW YORK

En mann for de store filmene

Oppgjør i New York

I Dante Ferretti: Scenografo italiano møter vi en av verdens mest bejublede scenografer – eller Production Designer – som det heter på hollywoodsk. Filmen loser oss gjennom hele hans fantastiske karriere. Som assistent til scenografen i Pier Paolo Pasolinis Mattesuevangeliet (se egen omtale) gjorde han slik inntrykk på regissøren at han senere fikk mulighet til å være scenograf i seks av filmene hans. Det åpnet dørene til andre samtidige italienske regissører, og spesielt samarbeidet med Fellini ga Ferretti en velberettighet høy status. Fra hjemlandets regissører som Marco Ferreri, Marco Bellochio og Ettore Scola gikk ferden via Claude ­Chabrol, Jean-Jaques Annaud og Terry Gilliam til Hollywood med Franco Zeffirellis Hamlet (se egen omtale). Der traff han Martin Scorsese som siden har gjort ham til sin faste scenograf – selv om han de siste årene også har arbeidet med Neil Jordan, Tim Burton, Anthony Minghella og Brian de Palma for å nevne noen.

I Dante Ferretti: Scenografo italiano stiller de opp nesten alle sammen – de som er i live i hvert fall – for å fortelle om sin erfaring med Ferretti og hans evner til å skape unike løsninger til filmene deres. Filmen hadde premiere under filmfestivalen i Venezia i fjor, og er en velfortjent hyllest til en stor filmhåndverker. olep

Filmen begynner i 1846. Stedet er Five Points i New York, som på den tiden ble ansett for å være det farligste stedet i verden. Det raser en brutal gjengkrig mellom protestantiske innbyggerne og de mange katolske immigrantene som har begynt å strømme inn i byen fra Europa. Det er klart for det endelige oppgjøret, og de to fraksjonene står ansikt til ansikt, væpnet til tennene med kniver, økser og stokker.

Leder for protestantene er William «Bill the Butcher» Cutting. Mot ham står den irske immigranten Priest Vallon i front for katolikkene. Den blodige slosskampen ender med at «Bill the Butcher» dreper Vallon. Vallons lille sønn Amsterdam får tak i kniven, og stikker avgårde med den. Etter å ha vokst opp på barnehjem kommer Amsterdam tilbake til Five Points femten år senere.

Gangs of New York er først og fremst et fantastisk visuelt mesterverk. Regissør Martin Scorsese og scenograf Dante Ferretti blåste alle budsjettrammer for å gjenskape Five Points så tidsriktig som mulig. Blant annet så rekonstruerte de hele området i Cinecitta Studios utenfor Roma med bygninger – både eksteriør og interiør – og skip.

Til tross for hele elleve Oscar-nominasjoner – blant annet Ferrettis sjuende nominasjon – vant ikke filmen en eneste en. De neste to nominasjonene har imidlertid Ferretti gått seirende ut av: Han vant Oscar for både The Aviator (2005) og Sweeny Todd (2008). olep

44

DAN T E F ERRE T T I

DAN T E F ERRE T T I

TORSDAG 15. MARS KL. 21.00 SØNDAG 18. MARS KL. 18.00

TIRSDAG 20. MARS KL. 19.00 ONSDAG 21. MARS KL. 21.00

La nuit de Varennes.

Regi: Ettore Scola.

Frankrike/Italia 1982.

Manus: Sergio Amidei og Ettore Scola.

Foto: Armando Nannuzzi. Musikk: Armando Trovajoli. Medv.: Marcello Mastroianni, Jean-Louis Barrault, Hanna Schygulla, Harvey Keitel, Laura Betti, Jean-Claude Brialy m.fl. Utleie: NB. Fransk og italiensk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 45 min.

Hamlet.

Rgei: Franco Zeffirelli.

USA 1991.

Manus: Christopher de Vore, etter et stykke av William Shakespeare.

Foto: David Watkin. Musikk: Ennio Morricone. Medv.: Mel Gibson, Glenn Close, Alan Bates, Paul Scofield, Ian Holm, Helena Bonham Carter m.fl.

Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 14 min.

NATTEN I VARENNES

HAMLET

«Sterke navn i en gedigen film» – Statens filmtilsyn

Å være eller ikke være

I kjølvannet av den franske revolusjonen fosser en hestekjerre frem på landeveien med en merkelig last; den franske kongefamilien har flyktet fra fangenskap for å forene seg med de allierte. Fienden er i hælene på dem, men de er ikke de eneste som følger i den kongelige fluktens spor. I en annen vogn finnes en broget forsamling historiske figurer som alle representerer ulike deler av denne svunne tid – blant dem en aldrende Casanova, skandaleforfatteren Restif de la Bretonne, den revolusjonære Thomas Paine og den kokette grevinnen Sophie de la Borde. Samtalene mellom disse menneskene er ett av de bærende elementer i filmen (og hvilken dialog!), men Scola tar oss også med ut blant bøndene og inn på vertshusene, der Casanova, mett på kvinner finner sitt eneste resterende sensuelle utløp i mat og drikke.

Det er overdådig så det forslår, fylt av liv, farge og dufter. Den dramatiske ferden får en brå slutt i den lille byen Varennes, der de alle blir innhentet av skjebnen.

I de møtene og konfliktene som oppstår under reisen åpenbarer det seg et Frankrike i miniatyr. Noblessens savn etter fordums tider møter forakten og fremtidsiveren hos dem som fremdeles tror på revolusjonen. Og bak alt dette, et sultende folk, trett på krig og fattigdom. En fargesprakende skrøne om en brytningstid i vår historie. Solen går ned over dekadensens Frankrike, og etter den skjebnesvangre natten i Varennes gryr den Nye Verdens morgen. red.

William Shakespeares snart 400 år gamle drama om den danske kongefamilien har vært en gjenganger som tema i filmhistorien, så historien bør være kjent: Prins Hamlet sørger over sin døde far, kongen av Danmark. Han er overbevist om at kongen er blitt myrdet. I sin iver etter å hevne seg mister til slutt Hamlet alt; også kjærligheten til den vakre Ofelia.

Franco Zefferelli er mest kjent for sin kritikerroste Romeo og Julie fra 1968 som ble en stor publikumssuksess. I tillegg har han også to andre Shakespeareadapsjoner på samvittigheten, Taming of the Shrew (1967) og Othello (1986). ­Shakespeare-kjennere vil kanskje irritere seg over de relativt omfattende kunstneriske fri­hetene Zeffirelli og hans manusforfatter de Vore har tatt seg. De har ikke bare kuttet mye fra stykket – det er vel strengt tatt bare Kenneth Branagh som har prøvd seg på en komplett filmatisering, og da ble filmen godt over fire timer – men også flyttet replikker til andre scener enn der de fremføres i originalverket.

Dette gir imidlertid adapsjonen en mer filmatisk flyt, så som filmisk verk står Hamlet seg meget godt.

Dante Ferretti fikk sin andre Oscar-nominasjon med for beste scenografi med Hamlet, men måtte i tapt for Richard Sylbert og Rick Simpson og Dick Tracy. olep/red.

45

DAN T E F ERRE T T I

DAN T E F ERRE T T I

TIRSDAG 20. MARS KL. 21.30 ONSDAG 21. MARS KL. 19.00

TIRSDAG 27. MARS KL. 18.30 TORSDAG 29. MARS KL. 21.15

Storie di ordinaria follia.

Regi: Marco Ferreri.

Italia/Frankrike 1981.

Manus: Sergio Amidei, Marco Ferreri og Anthony Foutz, etter en roman av Charles Bukowski. Foto: Tonino Delli Colli. Musikk: Philippe Sarde. Medv.: Ben Gazzara, Ornella Muti, Susan Tyrrell, Tanya Lopert m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 41 min.

La Nom de la rose/The Name of the Rose.

Regi: Jean-Jaques Annaud.

Frankrike/Vest-Tyskland/Italia 1986.

Manus: Andrew Birkin, Gerard Barch, Howard Franklin og Alain Godard, etter Umberto Ecos roman. Foto: Tonino Delli Conti. Musikk: James Horner. Medv.: Sean Connery, F. Murray Abraham, Christian Slater, Ron Pearlman, Michael Lonsdale, William Hickey, Elya Baskin m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 10 min.

HELT NORMAL GALSKAP

ROSENS NAVN

Sex, livslede, humor, Ferreri, Ferretti og Bukowski

Apropos å le seg ihjel

En rekke regissører har opp gjennom årene interessert seg for å adaptere Charles Bukowskis litterære univers til filmlerretet, kanskje fordi Bukowskis forfatterskap bestandig rommer ultimate anti-helter. Men de fleste forsøk har stort sett endt slik enkelte av Bukowskis fortellinger munner ut på det verste – med forfatteregoets fruktløse «vareopptelling» av knull og tomflasker. Marco Ferreris Helt normal galskap er en av de mest vellykkede filmatiseringen av Bukowskis forfatterskap, fordi Ferreris utpregede misantropi og absurde humoristiske sans har fått en sentral plass i filmens univers. På den måten kan filmen sees like mye som en komprimert utgave av Ferreris egen «livsfrise» som Bukowskis. En illustrasjon på dette er det faktum at Bukowskis faste alter ego fra novellesamlingen, forfatteren Chinaski, er byttet ut med poeten Charles Serkin, en omflakkende misantrop som lever en «down and out»-tilværelse i det solfylte California.

Serkin bor i Los Angeles, der han stort sett drikker, skriver og nedlegger kvinner. Han søker i bunn og grunn kjærlighet, og i løpet av filmen forsøker han – om enn noe halvhjertet – å få bekreftet/avkreftet om kjærligheten har en lindrende funksjon. Typisk nok ender hans søken med et patetisk «stunt», hvor han forsøker å vende tilbake til stedet der «alt har sin opprinnelse»: En kvinnes skjød.

CiO/red.

Rosens navn er en kriminalfilm om oppklaringen av en rekke dødsfall i et fjerntliggende nord-italiensk benediktekloster, i det Herrens år 1327. Flere av klosterets munker oppgir ånden på mystisk vis. For klosterbrødrene antar disse bisarre endeliktene apokalyptiske dimensjoner. Tilsynelatende er det bare den filosofisk velskolerte og nøkterne fransiskanermunken William av Baskerville som er av en annen oppfatning. Hans interesse rettes mot det skjulte liv, som foregår i klosterets imponerende biblioteks indre.

Få hadde trodd at det skulle være mulig å filmatisere professor Umberto Ecos lærde og mangefasetterte middelalderroman «Rosens navn» fra 1980. Likefullt tok den ambisiøse franske regissøren Jean-Jaques Annaud på seg oppgaven. Det tok tre år å få ferdig manuset, og nærmere tyve versjoner ble skrevet av de fire manusforfatterne i samarbeid med Annaud. Under hele denne forberedelsesfasen konsulterte Annaud også Eco jevnlig. De diskuterte ikke så mye de tekniske aspektene og manuset, som filmens overbærende idé, de kulturhistoriske detaljene og tidskoloritten. For å ivareta den skitne, mytiske atmosfæren fra boken hyret de inn Dante Ferretti til å lage scenografien. Han konsentrerte sitt design rundt to bygninger, klosteret og tårnet som inneholdt biblioteket. Spesielt jobbet han mye med trappene i tårnet, for å understreke de labyrintiske og forvirrende utfordringene broder William sto overfor i sitt forsøk på å løse kriminalgåten. olep

46

DAN T E F ERRE T T I

TOR S DAG S F I L MEN • DAN T E F ERRE T T I

TIRSDAG 27. MARS KL. 21.00 ONSDAG 28. MARS KL. 18.30

ONSDAG 28. MARS KL. 21.00 TORSDAG 29. MARS KL. 18.30

Interview With The Vampire: The Vampire Chronicles.

Regi: Neil Jordan.

USA 1994.

Manus: Anne Rice, etter hennes egen roman. Foto: Philippe Rousselot.

Musikk: Elliot Goldenthal. Medv.: Tom Cruise, Brad Pitt, Kirsten Dunst, Antonio Banderas, Cristain Slater m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 3 min.

Il vangelo secondo Matteo.

Regi og manus: Pier Paolo Pasolini, etter Matteusevangeliet.

Italia 1964.

Foto: Tonini Delli Colli. Musikk: Luis Enriquez Bacalov, med musikk av Johann Sebastian Bach, Sergei Sergeevich Prokofiev, Wolfgang Amadeus Mozart, Anton Webern og Odessa. Medv.: Enrique Irazoqui, Margherita Caruso, Susanna Pasolini, Marcello Morante m.fl. Italiensk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 2 t 22 min.

EN VAMPYRS BEKJENNELSER

MATTEUSEVANGELIET

Drink from me and live forever.

Evangeliet fortalt av en ikke-troende marxist.

Vampyren Louis de Pointe de Lac forteller sin historie til journalisten Daniel Malloy. Ikke sin livshistorie, men vampyrens historie; om begjær, kjærlighet, lengsel, frykt og ekstase.

Historien begynner to hundre år tidligere, og begynner med hans møte med Lestat. Vampyren Lestat har evig liv, en verden uten ende. Han nyter tilværelsen i New Orleans natteliv, hvor han benytter seg av prostituerte og andre kvinnebekjentskaper som ingen vil savne. Men han savner en ledsager og det er derfor han bringer Louis inn i den samme situasjonen, ved å gjøre ham til vampyr og protegé.

Sammen møter de Claudia, en fattig jente som nettopp har mistet sin mor, og som kommer til å dø uansett. Så de gjør henne til vampyr og blir dermed en liten udødelig familie. Men Lestat nekter å fortelle sine to følgesvenner hvor de kommer fra og om det finnes andre som dem, og situasjonen blir etterhvert utålelig for Louis og Claudia. De kvitter seg med Lestat og reiser til Europa for å finne likesinnede. I Paris finner de en merkelig gruppe som holder til i Theatre des Vampires. Vampyrene der liker ikke de to nyankommede, men den meget elegante Armand, i Antonio Banderas skikkelse, trekkes mot Louis og forteller ham litt om vampyrenes bakgrunn.

En vampyrs bekjennelser er basert på Anne Rices første bok i «The Vampire Chronicles», en serie på flere bøker som handler om vampyren Lestat. Filmen er laget med vakre bilder og utsøkte kostymer, og Dante Ferrettis spektakulære scenografi setter den perfekte ramme rundt det hele.

CiTrh/red.

Dette er ingen konvensjonell bibelfilm. Den presenterer seg nærmest som Hollywood-produksjonenes distinkte motstykke: sterk, streng, realistisk og nesten dokumentarisk i stilen. I løpet av innspillingen utviklet Pasolini en cinéma véritéaktig stil med bruk av håndholdt kamera og zoom, for å gi framstillingen et preg av autensitet. Han streber likevel ikke etter likhet, men analogi: «I valget mellom en eksakt reproduksjon av Palestina for to tusen år siden og å nærme meg dagens virkelighet, ville jeg velge det siste.» Også fordi rekonstruksjon ved analogi har en mytisk skygge.

Vår moderne forestilling om evangeliet er preget av malekunstens, musikkens og hele den kristne tradisjonens overleveringer. Derfor formidler Pasolini evangeliet gjennom nettopp disse forestillingene som tilhører den kristne mytologi: dialogen følger den noe arkaiske katolske oversettelsen, maleren Piero della Francesca (1416–92) ga snitt til fariseernes klær, Jesus-figuren har trekk av Georges Rouaults (1871–1958) Kristus-skikkelser og Pasolinis evangelium akkompagneres av blant annet Bachs og Mozarts musikalske tokninger av lidelseshistorien.

Pasolinis analogi-metode finner ikke minst politisk relevans i Jesus-skikkelsens historiske rolle. Nettopp Matteusevangeliet ble valgt som grunnlag, fordi Pasolini så Matteus som den mest revolusjonære av evangelistene, den som var nærmest de reelle problemene i sin tid – Markus var for folkelig, Lukas for litterær og søtladen, og Johannes for mystisk til å filmatiseres. red./olep 47

Jørgen Larsson

C

STUMFILM MED LEVENDE MUSIKK 48

inemateket i Bergen har satt seg som mål å gjøre stumfilm sexy. Minst en gang i hvert program fremover skal vi presentere en stumfilm med levende musikk, og det skal bli et arrangement man rett og slett ikke kan gå glipp av om man vil påberope seg noen som helst film- eller kulturinteresse i denne byen.

Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pioner­tiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informa­sjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene.

Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag. Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjernsynet – samme hvor stor skjermen din måtte være.

Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. En ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de fotokjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i ­historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnsyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart.

Vår eminente «husmusikant» Jørgen Larsson akkompagnerer filmen på piano også denne gang. Vi gleder oss allerede. olep

P ROGRAMME T S ST UMME

The General.

TORSDAG 22. MARS KL. 21.00 Regi og manus: Buster Keaton og Clyde Bruckman, SØNDAG 25. MARS KL. 18.30 etter en bok av William Pittenger.

USA 1926.

Foto: Bert Haines og J. Devereaux Jennings. Medv.: Buster Keaton, Marion Mack, Charles Smith, Frederick Vroom, Joe Keaton m.fl. Utleie: Arthaus.

Engelske mellomtekster, norske undertekster. 35 mm, s/hv, stum, 2 t 15 min.

GENERALEN Stumfilmkomediens monumentale mesterverk Generalen er basert på en sann historie fra den amerikanske borgerkrigen, nedskrevet av agenten William Pittenger. Sammen med tjue andre nordstatssoldater forkledd i sørsatsuniformer, stjal han i 1862 et tog langt bak fiendens linjer. Planen var at de skulle brenne alle broer og ødelegge kommunikasjonslinjer etter seg på ferden tilbake til nord. De hadde nesten kommet frem til egne tropper da besetningen på det stjålne lokomotivet tok dem igjen i et annet lokomo-

tiv, og overmannet dem. Keaton gjorde imidlertid en viktig forandring fra boken; ved å rette fokuset mot den frastjålne lokfører, fikk helten muligheten til å vinne – fundamentalt for enhver komedie.

Keaton søkte også å gi et optimalt autentisk bilde av perioden. På grunnlag av Matthew Bradys fotografier gjenskapte han perioden ned til minste detalj.

Byer ble bygget fra grunnen av, kostymer, rekvisitter og scenografi generelt ble laget for å gi det riktige

tidsbildet. Dyrest ble scenen der han lot bygge en jernbanebro, for så å la det ene av hans to originale 1860-lokomotiv styrte i elva da broen kollapset. Dette er det desidert dyreste og mest spektakulære enkeltopptaket i hele stumfilmperioden. Det ble til og med bygget tribuner for de flere tusen tilreisende som møtte opp for å se på da scenen skulle skytes.

Opptakene foregikk dog ikke helt uten uhell. Blant annet i den storslåtte avslutningsscenen ble flere av soldatene skadet. Noen holdt på å drukne, andre falt av hester, snublet eller fikk brannskader. En av sistnevnte – etter eget utsagn – fordi han «sto for nær Buster Keaton». For den lille, modige regissøren var selvfølgelig sterkt delaktig i det velregisserte, tilsynelatende kaotiske slaget.

I form og formidling finnes ikke Generalens like innenfor komediegenren. Den dramatiske handlingen og komikken er så til de grader flettet sammen at man aldri føler historien som et påskudd for komikk, eller at gagsene er påklistret historien. Keatons unike iscenesettelsestalent kommer virkelig til uttrykk i Generalen. Blant annet i scenen der Buster passerer fronten, og ender opp bak fiendens linjer. Mens han hogger ved til dampkjelen, ser vi hele sørstatshæren passere bak ham fra venstre mot høyre. Buster hogger ufortrødent videre. Noen hundre meter senere ser vi hele nordstatshæren bak ryggen hans, i marsj motsatt vei. Dette er genialt visuelt fortalt; lokomotivet befinner seg nå på fiendens territorium. Generalen kryr av lignende filmatiske, historiefortellende perler. olep 49

VÅRENS PROGRAM FINNER DU PÅ: www.bergen-filmklubb.no

Følg oss på twitter og facebook! @bergenfilmklubb / BERGEN FILMKLUBB

CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant av 200 titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien. Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en vott. Du bør kunne finne noe av interesse her.

Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes.

Billetter kr. 40/kr. 80 (medlemmer/ikke-medlemmer) Medlemsskap (vår/høst) kr. 100 per sesong.

Gjelder også i Bergen filmklubb.

For filmprogram, artikler og annen filminfo, se www.cinemateket-usf.no Velkommen!

, T E V E K K I DET DU !

V A T D N O HAR DU V BESTILL NĂ…:

bt.no/nsqtr-ukoddeenn. t eller scan

d u b l i t T N E D U SBTT AVIS + BTMagasinet + BTkortet 2 5 9 ,-

99,-

per mnd.

2012

kortet bt.no/btkortet