Skall og superkrefter

Katrine Engen, redaktør. Paidos@barnelegeforeningen.no

Det er i skal’et alle vitttaminane sitter!

Det lærte vi i hvert fall i Heimkunnskapen i Østfold på 90-tallet. Med skikkelig tjukt påsmurte L-er freste den sikkert akuttinnleide vikaren essensen av alt man trengte å vite for et langt og lykkelig liv. Regelen er foreviget i ironigenerasjonens flaggskipserie «Lillelørdag» og innslaget «Søttitallskameratene». Kort oppsummert handlet det om at veien til helse gikk gjennom skallet. Gud forby om du skrelte en gulrot eller kokte potetene uten skall! Den slags eksperimenter med kostsirkelen kunne lede til forferdelige konsekvenser. Vi fjerdeklassinger lærte at hvis vi ikke fikk nok av de viktige skallvitaminene kunne vi få både kortvoksthet, dårlig syn og diagnoser som verre var. Kanskje var vi uopplyste, men det var en tid der Ingrid Espelid bakte helkornbrød i Kringkastningen sammen med den langlemmede lederen av Statens Ernæringsråd – minst 190 cm. lang og selve beviset på suksessfaktoren «melk, grovbrød og brunost».

Skallet ble presentert som en slags superkraft med evner til å tanke opp og helbrede selv den mest fiberfattige østfoldunge på svinesunddiett. Retrospektivt er jeg takknemlig for alle timene i Heimkunnskapen der vi satt og tygde gratis nedfallsfrukt med skallet på. Jeg tror det hadde en slags utjevningseffekt. Like etterpå ble vi nemlig sendt to trapper ned – til Skolefritidsordningen (SFO).

Om du aldri har gått på SFO kan jeg fortelle deg at det er vanvittig kjedelig. Var i hvert fall, jeg kan strengt tatt ikke uttale meg om konseptet etter nittitallet. Men før det handlet det om en haug med unger som plutselig ble erkjent utilregnelige på tidlig ettermiddagstid og fikk nøkkelbarnnøklene sine inndratt til fordel for en skokk mer eller mindre motiverte sivilarbeidere og assistenter i 20-årene. Det kostet foreldrene våre det hvite ut av øyet ifølge min mor, og inkluderte i tillegg et såkalt «fullverdig måltid» med garanti for at vi brukte tøfler inne. Det er nettopp her jeg kjenner på takknemligheten ved den nevnte tvangsspisingen av skall fra Heimkunnskapen.

SFO-mat var nemlig et slags NM i ultraprosessert mat. Det vekslet mellom tomatsuppe uten makaroni, ellers ble det bare grining, og Cornflakes. Cornflakes med sukker altså. Noen av oss hadde sånne særordninger og regler hjemmefra, sånn som diabetes, glutenallergi, eller bare vrange foreldre med forbud mot ekstra kvartdesilitere med sukker. I blant fyrte sivilarbeiderne opp andre slagere; som sveler med nugatti. Hvis vi satt ekstra stille og uten å lage leven fikk vi Non-stop i premie.

Kanskje er skallene våre litt superkrefter likevel? Jeg har noen ganger visualisert meg selv med superkrefter i situasjoner der jeg har følt meg litt liten og utrygg. I min første Paidos-utgave som redaktør er det ikke fritt for at jeg har kjent på ønsket om skikkelige superkrefter. Det kan jeg også kjenne på i jobbsammenheng fra tid til annen. Da hjelper det med en nyfødtsykepleier som tilfeldigvis har en tigerdrakt på lur.

I 2021’s siste utgave får du vite hva det nye styret kunne ønske seg om de kunne velge sin egen superkraft. Du kan lese om ervervet CMV-infeksjon hos premature, om overvekt, parenteral ernæring og flere andre spennende artikler om barn og ernæring. Ikke minst kan du slå deg løs med brikker og terning sammen med kollegaene dine og se hvem som kommer først i mål med søknaden i «Kumelkproteinspillet».

Jeg tiltrer redaktørvervet med følelsen av å hoppe etter Wirkola I og II – og håper du vil følge Paidos videre.

Kat.