M2 nr1-2011

B-POSTABONNEMENT

n Full av respekt for norsk misjon

MISJONSMAGASINET NR 1 2011 – LØSSALG KR. 40,-

Asfaltmisjon Folk flytter til byene, misjonærer flest er fortsatt på landet.

n Gatemisjon på en rød boks i Madrid

INNHOLD LEDER

Når vi bare våre egne?

04

Tomm Kristiansen er full av respekt for norsk misjon

Hvordan formidle 06 Ordet uten bokstaver?

12

Stadig flere havner i hendene på den russiske vodkaen.

Et studie i hva kirkefremmede i USA tenker om de kristne, viser at kristne blir beundret, men også sett på som lite villige til å forkynne evangeliet. Når vi samtidig kjenner til tall som sier at bare tre prosent av alle misjonærer jobber blant unådde folk, kan det tyde på at kristne har et alvorlig kommunikasjonsproblem i forhold til misjonsbefalingen.

I dag vokser det fram stadig nye menigheter over hele verden som ønsker å være kirke for dem som ikke vet mye om hva en kirke er fra før. Man ønsker å nå ut til nye grupper mennesker som ikke tidligere har definert seg som «Et møte med misjonen troende. Det finnes ikke mye statistikk som viser ansikt til ansikt viser om man har lykkes i dette, eller om også slike seg å være nøkkelen menigheter først og fremst bare makter å høste til å få mange inn de som allerede befinner seg et eller annet sted innenfor menighetens radius. unge ut i tjeneste» Også i misjonsarbeidet viser ærlige tall at de som reiser ut for å nå andre nasjoner med evangeliet, i de aller fleste tilfeller havner i et allerede etablert arbeid, i stedet for å bryte nytt land eller nå ut til nye befolkningsgrupper.

Hva er det som så effektivt setter en stopper for å nå de kirkefremmede og unådde med evangeliet? Antagelig er makelighet en viktig årsak. Det er mer behagelig, det krever mindre av oss, og det er tryggere å virke blant mennesker som allerede har positive referanser til kristendom og tro. En annen årsak kan være en overdimensjonert frykt for negative reaksjoner når man eksponerer kristen tro overfor kirkefremmede. Men mange kirkefremmede har faktisk en positiv forståelse av oss kristne, sier Thom Rainer, lederen for Rainer Group, et konsulentfirma med søkelys på menigheter og kirkesamfunn.

Studiet listet opp syv hovedsynspunkter som de kirkefremmede hadde på de kristne i USA. De kirkefremmede syntes at kristne var hyggelige og hadde større kunnskap om Bibelen enn det som egentlig var tilfellet. Mange kirkefremmede lurte på hvorfor de ikke ble invitert med på møter i menighetene. Dessuten ble de kristne sett på som gode rollemodeller.

Undersøkelsen viste også at de kristne ble oppfattet som bedre venner enn ikke-kristne.

Kanskje er vi blitt paralysert av en overdimensjonert frykt for at kirkefremmede har så mye imot oss. Hva som de aller fleste av dem allerede bare venter på en mulighet til å få komme, bli kjent, føle seg inkludert og elsket? Et fornyet fokus på å nå kirkefremmede og unådde både her hjemme og ute, er nødvendig. Og kanskje er det ikke så vanskelig som vi i første omgang trodde.

Du er Guds favoritt

18

Trygg eller grensesprengende misjon?

26

Hillsong inntar verden gjennom storbyene.

2

M2 – februar 2011

Mange mennesker tenker om seg selv at for Gud er de bare en av millioner andre mennesker. De tenker at Gud har sine favoritter, og at de selv kommer et godt stykke ned på favorittlista.

Min påstand er: Hvis du eller jeg tenker at Gud liker noen mennesker mer enn han liker deg og meg, da tenker vi på en måte der følelsene våre kommer i direkte konflikt med realitetene. For Gud er vi spesielle, dyrebare og uforståelig høyt elsket. I denne sammenhengen betyr det egentlig ingenting hva du og jeg måtte føle og mene om saken.

Jeg synes det er stort å tenke på at Han, Himmelens Gud og Universets skaper – Han som for evig sitter på tronen - er opptatt av deg og meg akkurat nå. Han er stor nok til å være hundre prosent konsentrert om hver enkelt av oss alle, og det på en og samme tid — det er i grunn godt gjort.

Ikke bare er han opptatt av oss. Han lengter med lengsel etter dypere fellesskap med hver og en av oss. Han lengter mye mer etter fellesskap med oss, enn vi lengter etter fellesskap med ham. Sånn er det bare.

Døra står på vidt gap. Vi er velkommen inn i hans nærhet. Vi behøver aldri gå rundt og lure på hvorfor Gud synes å være langt borte, eller gruble på om han virkelig elsker oss.

Gud er nær uansett hva vi føler. Det er greit. Men vi kan komme enda nærmere hvis vi vil. Inn i hans nærhet. Jeg liker så godt et av løftene som står skrevet i Bibelen. «Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere».

Jan Nestvold

Daglig leder, IBRA Media Norge

De unådde byene

Anne Gustavsen Ansvarlig redaktør

I vår misjonstradisjon har vi hatt som mål å nå dem som enda ikke har hørt evangeliet. Visjonen om å gå videre til nye folkegrupper har vært en viktig drivkraft i vårt arbeid.

For mange er dette fremdeles ensbetydende med å oppsøke bortgjemte stammefolk langt fra vår egen sivilisasjon.

Oppdraget innebærer at Jesu nåde og frelse skal forkynnes for alle mennesker, men de unådde befinner seg ikke bare i regnskogen eller blant ørkenfolkene. De fleste av de som ikke kjenner Jesus bor i byer.

Rundt to av Asias befolkning på fire milliarder bor i byer, men andelen av ikkekristne er minst like stor i Europas små og store byer. I mange land i Europa er det mindre enn én prosent bekjennende kristne, i en stor del av byene vil denne prosentandelen være enda lavere.

Skal vi lykkes med oppdraget, må vi satse der det bor mye folk. Tilstrømningen til byene er større enn den generelle befolkningsveksten. Svært mange av disse får ikke den jobben de drømte om og havner i stor fattigdom. Vårt kall er fortsatt å lindre menneskelig nød og formidle evangeliets rikdom. Ved Guds nåde skal vi lykkes med dette, også i storbyene.

Bjørn Bjørnø

Generalsekretær i PYM

Anne Gustavsen Ansvarlig redaktør

MISJONSBILDET

Misjonsmagasinet M2 utgis av KS Publikasjoner AS i samarbeid med stiftelsen IBRA Media Norge og foreningen De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon (PYM).

Ansvarlig redaktør: Anne Gustavsen anne@k-s.no Utviklingsredaktør: David André Østby david@k-s.no Bilagsredaktør: Rakel E. Berntzen rakel@k-s.no Markedsansvarlig: Håkon Skaug hakon@k-s.no Design, layout og bildebehandling: David André Erichsen david@daesign.no

Hans Svartdahl var misjonssekretær i De norske pinsemenigheters ytremisjon i perioden 1965-1988. Årene var en viktig epoke i pinsevennenes misjonsarbeid, og hele 257 misjonærer ble utsendt under Svartdahls tid som misjonsleder. Hans Svartdahl gikk hjem til Gud i november 2008, 88 år gammel.

For abonnement eller andre henvendelser kontakt: KS Publikasjoner AS Adr: Postboks 1180 Sentrum, 0107 Oslo Epost: post@k-s.no Tlf: 22 75 75 75 PYM Adr: Postboks 2, Tveita, 0617 Oslo Epost: post@pym.no Tlf: 47 45 45 54 IBRA Media Norge Adr: Postboks 2, Tveita, 0617 Oslo Epost: post@ibra.no Tlf: 22 75 75 40 M2 – februar 2011

3

JOURNALISTEN.

To fireårsperioder som utenrikskorrespondent i NRK har gjort Tomm Kristiansen til vår fremste folkeopplyser om forholdene i Afrika.

4

M2 – februar 2011

PROFILEN

Tomm Kristiansen er full av respekt for norsk misjon i Afrika. Innsatsen her hjemme synes han derimot er sjokkerende svak.

Tekst: Lars Chr Gjerlaug Foto: Fredrik Arff

Afrika-mannen H

an er elsket som journalist, bejublet som forfatter og legendarisk som programleder.

Men først og fremst er Tomm Kristiansen Afrikas mann i Norge.

Etter to fireårsperioder som utenrikskorrespondent har 60-åringen fra Eidsberg i Østfold blitt det norske folks fremste folkeopplyser om forholdene i Afrika.

Slangeskinn – Mitt første møte med Afrika og misjon fikk jeg som barn på et bedehus i Sør-Norge. Det jeg husker best var de voldsomme historiene om mennesker som var blitt satt fri fra sykdom og onde ånder. Vitnesbyrdene ble delt mens slangeskinn og andre dramatiske rekvisitter ivrig ble vist frem, forteller Kristiansen og fortsetter: – Men da jeg ti år senere møtte misjonærene ute på misjonsfeltet, var det gode og mye mindre dramatiske opplevelser. Det jeg har møtt er fine mennesker som har bosatt seg sammen med de lokale, og som er fulle av respekt for folket de tjener, og landet de har kommet til. De siste årene har jeg også lagt merke til at det er de lokale som fungerer som prester, mens misjonærene er mer som konsulenter, det setter jeg pris på å se, fortsetter NRK-veteranen.

Praktiske pinsevenner – Hva er ditt beste møte med norsk misjon i Afrika?

– Jeg vet ikke om jeg kan trekke frem en spesiell situasjon, men jeg har gode minner fra å ha sittet rundt diverse bål sammen med lokale innbyggere og norske misjonærer. Der har jeg sett

nordmenn som har lært seg å samtale på afrikanernes premisser. Og i Afrika er det viktigste i samtalen å lytte, forklarer den kjente radiostemmen.

– Har du møtt norsk misjonsimperialisme?

– Nei, det begrepet finnes bare i den polemiske debatten her hjemme. Hvem er det jeg møter i krigsherjede soner som for eksempel i Sør-Sudan, spør Kristiansen retorisk.

– Jo, det er ydmyke nonner og praktiske pinsevenner og baptister, det.

Men historien er selvfølgelig ikke bare fin, og jeg har møtt arrogante misjonærer spesielt fra USA og Frankrike som har noe av det gamle tankemønsteret i seg.

Lykkesalg – Når jeg først er inne på det må jeg få komme med et hjertesukk: De siste årene har det flommet inn karismatiske misjonærer fra USA som jeg ser som en ulykke for kontinentet.

De selger Gud, lykke og helbredelse i en blanding som undergraver mye av det arbeidet hverdagsmisjonærene har bygd opp. Jeg tror også de fleste pinsevennene bekymrer seg over den nye amerikanske innflytelsen.

– Er du skeptisk til karismatisk nådegavebruk?

– Karismatikken er for all del ikke problemet, problemet er drømmene om helse og lykke som selges på en kommersiell og lite barmhjertig måte, utdyper Kristiansen.

I perioden fra 2006 til 2008 arbeidet Kristiansen som kommunikasjonsrådgiver for presidenten i Sør-Sudan, Salva

«Norge er i krig og det er umulig å finne en biskop som uttrykker så mye som en bekymring»

Kiir, og fikk et innblikk i kirkenes rolle i det som kan bli verdens neste nasjonalstat.

– Hvilken rolle spilte kirkene og kirkelederne i den offentlige debatten i Sør-Sudan?

– Situasjonen i Sør-Sudan er veldig lik den situasjonen vi har i Sør-Afrika og flere andre afrikanske land, der toneangivende pastorer og biskoper er rådgivere tett knyttet til presidenten.

– I hele krigsperioden med NordSudan spilte menighetene en avgjørende rolle i folks hverdag. Kirkene ble selve symbolet på det som var genuint sørsudansk. I dag har dessverre kirkene hengitt seg til uverdige maktkamper, og groteske indre stridigheter som fratar kirkenes stemme all troverdighet, forteller Kristiansen.

Norge i krig – Hvilke tanker gjør du deg om norske kirker og kirkelederes frimodighet her hjemme?

– Etter å ha kommet hjem til Norge er jeg lettere sjokkert over fraværet av kristne stemmer i samfunnsdebatten. Vitale etiske spørsmål i fleng blir drøftet, og kirken er ikke på banen i det hele tatt, sier han.

Han etterlyser kirkelederne i debatten om rasisme, møtet med nye landsmenn, rettferdighet og andre moralske spørsmål.

– Norge er i krig i Afghanistan og det er umulig å finne en biskop som uttrykker så mye som en bekymring, sier Kristiansen engasjert.

Og den respekterte journalisten vet hva han snakker om. Hver fredag inviterer han til dagsaktuell samfunnsdebatt i nyhetsmagasinet Dagsnytt 18 på NRK P2.

M2 – februar 2011

5

ANALFABETISME

Misjon handler om å formidle Ordet. Hva gjør man når man ikke har bokstaver?

Tekst: Lars Chr Gjerlaug Foto: Wycliffe

Når skriften alen H

elt siden Gutenberg oppfant trykkekunsten har misjonsarbeidet gått frem i takt med lyden fra bibeltrykkeriene.

Men i møtet med kulturer der kunnskap og forståelse formidles muntlig, holder det ikke med den trykte skriften alene.

Krever dramatisk endring Lausanne-komiteens arbeidsgruppe for verdensevangelisering roper nå et varsko og ber misjonærer merke seg at 70 prosent av verdens befolkning tilhører kulturer der den muntlige overleveringstradisjonen er dominerende.

«Hvis disse fire milliarder mennesker skal kunne bli disippelgjort, må vi endre våre evangeliseringsmetoder dramatisk og ta i bruk kommunikasjonsformer som er kjent for de vi ønsker å nå», slår arbeidsgruppen fast og peker på histo-

6

M2 – februar 2011

riefortelling, drama, sang og leker som alternative metoder.

Fortellinger rundt bålet Arne Gjervoldstad, rektor ved bibelskolen Devoted i Filadelfia, Oslo, har fra sin tid som misjonær i Kenya rik erfaring med å formidle evangeliet til folkegrupper uten en skriftelig lærekultur.

– Det gjelder å møte disse menneskene på deres hjemmebane. Folkeslag som enten er helt uten skriftspråk, eller som ikke kan lese og skrive, har gjerne en rik og sterk fortellertradisjon. I møte med disse menneskene er bibelfortellingene viktige. Vi forteller historiene lag for lag og forklarer på denne måten de sentrale bibelske sannhetene. Når vi forteller historiene rundt bålet, vet vi at historiene sprer seg fordi de som hører historiene memorerer dem for å kunne

«Wycliffemisjonæren fremholder at de trofast holder seg til bibelhistorien»

fortelle dem videre, forklarer Gjervoldstad.

I landsbyen Gambella nord i Kenya bor Borana-folket, som Gjervoldstad og menigheten i Filadelfia arbeider blant.

Dette folket, som de seneste årene har opplevd et radikalt gjennombrudd for evangeliet, møtte Jesus første gang på lerretet.

Film – I tillegg til de muntlige fortellingene, er film et veldig praktisk og virkningsfullt verktøy. I Gambella satte vi opp et lerret, koblet videospilleren til strømmen i bilen og viste Jesus-filmen når mørket hadde lagt seg. Da samlet landsbyen seg i små grupper og så evangeliet tydelig demonstrert i levende bilder, sier Gjervoldstad og legger til: – Film er et sterkt kommunikasjons-

STORYING. Wycliffe

analyserer språk, grammatikk og sosiale skikker for så å sette de bibelske tekstene inn i et formular og en kontekst som fungerer.

ene ikke er nok verktøy, og for befolkningen som aldri før hadde sett en film, fremstod evangeliet klart og tydelig.

«Storying» Også bibeloversettelsesgiganten Wycliffe møter kommunikasjonsutfordringen fra de muntlige kulturene med åpne øyne.

– Det første vi gjør når vi kommer til en kultur der kunnskapsformidlingen skjer muntlig, er å studere hvordan fortellingene deres er utformet og fungerer. Vi analyserer språk, grammatikk og sosiale skikker for så å sette de bibelske tekstene inn i et formular og en kontekst som fungerer. Denne måten å arbeide på heter «storying», forteller Sigmund Evensen, daglig leder i Wycliffe Norge.

Det var denne metoden å formidle evangeliet på som nådde inn til hjertene hos Baka-folket, en gruppe pygmeer i

den sørøstre delen av Kamerun. Da Yves og Christine Leonard, to av Wycliffes 6.500 medarbeidere kom til dette folket, forsto de raskt at interessen for å lære å lese ikke var tilstede.

– Dette isolerte folket hadde bare vonde erfaringer med mennesker som kunne lese, og det var en stor motvilje mot å lære seg det. Da var det bedre at vi lærte oss deres eldgamle fortellerskikk, Ikanos, forteller Yves.

– Dette arbeidet tar tid, men vi har nå 14 fortellinger fra Bibelen som er omgjort til Ikanos og som fortelles på Baka-folkets særegne måte.

Når vi nå sitter rundt bålet og jeg med kraftig mimikk forteller bibelfortellingene på deres måte får jeg engasjerte tilrop og latter, og vet at historiene synker inn.

Wycliffe-misjonæren fremholder at

FAKTA: n 70 prosent av verdens befolkning har i hovedsak en muntlig lærekultur. n 750 millioner voksne er analfabeter. n To tredjedeler av disse er kvinner. n 4000 språk har enda ingen bibeloversettelse.

de trofast holder seg til bibelhistorien.

– Men i form strekker vi oss langt for å vite at evangeliet når helt frem til mottakerens hjerte, legger han til.

Bibelen som radioteater – Storying er det første og grunnleggende arbeidet vi gjør i møte med en muntlig kultur. Vi lærer deretter opp lokale fortellere og arbeider videre med å skape et skriftspråk der det er hensiktsmessig, forteller Evensen.

I tillegg til å oversette Bibelen skriftlig, er de bevisste på å også utgi Bibelen i et lyttbart format.

– Det kan for eksempel være på kassett eller som lydfil. Ofte er det lokale medarbeidere som spiller inn bibelhistoriene med flere stemmer og lydeffekter, som et slags radioteater om du vil, forteller Evensen.

M2 – februar 2011

7

De syke kame Afar-folket var villige til å selge det kjæreste de eide for å få høre evangeliet om Jesus Kristus.

Tekst og foto: Jan-Erik Nyman

K

amelene var syke. Den ene etter den andre døde av ukjente årsaker. Desperat sendte det østetiopiske Afar-folkets klanleder bud om hjelp. Han kontaktet en slektning som han visste kjente utlendinger som kanskje kunne hjelpe. En gruppe veterinærer ble sendt til åstedet for å behandle de syke dyrene. Mens de gjorde det, spilte de interessante historier på en kassettspiller. Folket likte det de hørte, og samlet seg ivrig rundt spilleren.

Klanlederne lyttet En stund senere besøkte denne slektningen landsbyen igjen. (Vi kan kalle ham Ali, selv om det ikke er hans virkelige navn).

Kamelene var nå friske og landsbyens eldste og ledere var takknemlige og ønsket at han velkommen som en helt. Tidligere var stemningen dem imellom spent på grunn av hans omgang med utlendinger. Men denne gangen fant den besøkende mer enn

8

M2 – februar 2011

friske kameler. Hver kveld lå klanlederne og hørte på radio. De lyttet til historiene de hadde hørt på kassetten under veterinærbesøket.

«De anser verdien i programmene så høy at de er villige til å ofre verdier mot hva de håper å få igjen ved å lytte»

Forbauset Noen måneder senere var det tid for et nytt besøk i landsbyen. Ali er en av produsentene av programmene som IBRA og en samarbeidspartner produserer på Afarspråket. Denne gangen var han invitert som en av landsbyens mest verdsatte sønner. Når natten kom ble han forbauset over at det virket som om historiene hang som et teppe over hele landsbyen. Han gikk rundt for å undersøke fenomenet og fant ut at bibelhistoriene strømmet ut av høytalerne på fullt volum.

Den kjølige kvelden i den muslimske landsbyen var fylt med evangeliet, presentert slik at Afar-folket forsto og kjente seg igjen. Hver kveld ble bibelhistorien fortalt på en typisk Afar-måte. En

historie etter den andre, og hver gang lærte de mer om hvem Gud er og hans natur, at vi mennesker er skapt i Guds bilde, om synd, og til slutt den ultimate prisen som ble betalt for vår synd og som vi får del i gjennom nåde. Hver historie er rammet inn i et lite dramastykke, som plasserer budskapet midt i hverdagen til det nomadiske Afar-folket.

Solgte geitene Begeistret over hva han hadde sett, skyndte Ali seg tilbake til hjemmet der han var gjest og spurte: «Hvordan kan det ha seg at folket hadde så mange radioer»? Svaret var klart: Klanlederne hadde bedt sine undersåtter om å selge geiter for å kjøpe radioer og lytte til disse fantastiske historiene.

Afar-folket elsker og verdsetter sine dyr mer enn noe annet. Å slakte en geit for å spise utløser en dyp følelse av økonomisk tap og anger. Men nå hadde de begynt å selge geiter for å kjøpe radioer for å kunne lytte til Guds Ord. Hvorfor gjør de det?

Fordi de anser verdien i programmene som så høy at de er villige til å ofre verdier mot hva de håper å få igjen ved å lytte.

Fort frisk Tilbake i byen ble Ali fortalt at hans onkel Mohammed i landsbyen led av en akutt

AFAR-FOLKET. Dyrene er Afar-folkets kjæreste eie. Likevel var de villige til å selge dem for noe viktigere – å høre IBRAs programmer.

lene parasittsykdom. Mohammed var i veldig dårlig form. Han hadde ikke vært i stand til å spise eller drikke på fem dager, så han var overbevist om at han ville dø. Ali snakket med sine venner i radiokanalen og sammen hjalp de Mohammed med å reise til hovedstaden for å få medisinsk hjelp.

Legene forklarte at medisinen han fikk ville bekjempe sykdommen, men at han ikke kunne forvente å bli frisk før om syv til ti dager.

Som et mirakel ble Mohammed helt frisk neste dag og han priste Gud for sin helbredelse. Han fant ikke ord for sin takknemlighet overfor Ali.

Jesusfilmen Oppmuntret av det faktum at landsbyen har vist så stor interesse for programmene, og at Mohammed var så overveldet av sin raske bedring, våget Ali å be Mohammed og hans sønn (som hadde fulgt faren til sykehuset) om å komme og se Jesusfilmen før han vendte tilbake til landsbyen. I stor ærefrykt og forundring så de filmen på tv-skjermen. Et par timer senere dro de for å møte Alis utenlandske venner.

Etter en hjertelig velkomst begynte Mohamed å fortelle om Jesus fra Lukasevangeliet, akkurat slik han nettopp hadde sett i filmen. Mohamed satt faktisk og vitnet for Ali og hans hvite venn i

hele 20 minutter. Han hoppet ikke over noe og fortalt i detalj om korsfestelsen, som han understreket at han trodde på.

Ønsket Jesus velkommen I den lange diskusjonen som fulgte ønsket Mohammed å vite hvorfor Gud ikke reddet Jesus fra korset. Ali og hans venn måtte forklare Jesaja 53, der det står at vi trengte et offer uten synd for å få våre synder tilgitt. Både Mohammed og hans sønn priste Gud for denne beskjeden. Etter å også ha lest Johannes 3 om Nikodemus som snakket med Jesus om natten, ønsket de Jesus velkommen inn i sine hjerter. Bønnen ble gjennomført på den muslimske måten; stående med oppstrakte hender og åpne øyne, men rettet til Guds enbårne sønn Jesus Kristus.

Først etter alt dette oppdaget Ali og hans hvite venn at Mohammed faktisk var klanlederen. Det var han som hadde gitt ordre om å selge geiter for å kjøpe radioutstyr.

Siden starten på utviklingen av mediearbeidet blant Afar-folket har det vært bedt om at klanlederne vil komme til tro. Deres innflytelse og myndighet er så stor at alle klanmedlemmer ikke bare skal respektere hans nye tro, men også revurdere sin egen tro i lys av den visdom klanlederen har fått.

M2 – februar 2011

9

Når hver generasjon teller

Bli med på tidenes løft for Afrika! n Gjennom langsiktige prosjekter hjelper PYM bistand familier i Kenya, Mosambik, Niger, Somaliland og Uganda. n Vi satser på utdanning, kvinner, antiomskjæring, mikrofinans, alfabetisering og forebyggende HIV og Aids-arbeid. n Konto: 3000.17.00770 – merk gaven «Egenandel Afrika» n Hver krone blir til ti kroner gjennom NORAD-støttede prosjekter.

«Gjennom Lederskolen har jeg fått en innføring i de viktigste temaområder innen ledelse. Nå føler jeg meg tryggere som leder, og jeg anbefaler Lederskolen for alle ledere i Den Norske Kirke!»

SVEND KLEMMETSBY prost, Ålesund

Du kan væ re med fra modul I II & IV denne våre n!

Oslo / Lille

hammer

III: Lederens personlige utvikling IV: Utvikling av nye ledere

«Lederskolen hjalp meg å holde fokus og arbeide med de riktige tingene!»

EGIL SVARTDAH TV2-pastor, forkynner

• OSLO • ÅLESUND • HAUGESUND • LILLEHAMMER

INVESTER I DIN EGEN OG ANDRES UTVIKLING!

Følg Lederskolen på Twitter og Facebook!

«Det faglige innholdet er solid, og utfordrer mennesker til å tenke som ledere. Foruten gode forelesere, er Lederskolen en viktig arena for å treffe andre ledere og bygge relasjoner!» ØYSTEIN GJERME pastor i Bergenskirken

10

M2 – februar 2011

Mer info finner du på:

www.lederskolen.no

e: post@lederskolen.no t: +47 90155434

– gjør det lettere å lede bedre

INNSAMLINGSAKSJONEN

NYE HJEM. Misjonær Marit Rasmussen (i forgrunnen) forteller at mer enn 200 familier får langsiktig hjelp med midlene som ble samlet inn gjennom forrige utgave av M2 sin innsamlingsaksjon.

Nye hjem i Pakistan Minst 200 familier får bygget opp hjemmene sine gjennom innsamlingsaksjonen i forrige utgave av M2.

Tekst: Anne Lise Søvde

U

nder storflommen som skylte over Pakistan i august i fjor var 14 millioner mennesker direkte berørt. Så mange som 2.000 mennesker mistet livet og minst 300.000 hjem ble rasert i katastrofen.

Infrastrukturen i landet er fremdeles paralysert ettersom 1.000 broer er ødelagt og 8.000-10.000 kilometer vei er vasket bort. 7.000 skoler og 400 helseklinikker må også bygges opp igjen. Pakistanske myndigheter har beregnet at gjenoppbyggingen av landet vil koste mer enn 96 milliarder norske kroner.

Langsiktig hjelp Gjennom norsk pinsemisjon har det blitt samlet inn rundt 350.000 kroner som er sendt til områdene Peshawar, Nowshera og Risalpur nord i landet.

– Vi får gitt mer enn 200 familier langsiktig hjelp med disse midlene, forteller Marit Rasmussen, PYMs norske utsending i Lahore.

– I tillegg ga Full Gospel Assemblies (FGA) nødrasjoner til 575 familier umiddelbart etter katastrofen. Nødhjelpspakkene holdt familiene i live gjennom den verste tiden og inneholdt ris, mel, sukker, salt, tekanne, fyrstikker, stearinlys og kjøkkenutstyr, i tillegg til kluter, håndklær, tepper, tannkrem og tannpasta, sier hun.

Nasjonalt ansvar Midlene fra Norge blir kanalisert via den pakistanske pinsebevegelsen Full Gospel Assemblies (FGA), som har en egen nødhjelpskomité. Rasmussen har vært en del av komiteen, men det er pakistanerne selv som har stått for utdelingen.

Vår norske medarbeider roser nasjonale krefter for deres innsats.

– En ung pastor og søsteren hans har laget mat til 50 familier i teltleire helt siden september. Råvarene ble gitt av innsamlingsaksjonen, men David og Roselin har selv stått for alt fra skrelling av grønnsaker til koking og utdeling av måltider.

Fryser i vinter

«Varme vinterklær kjøpes inn til både voksne og barn»

Tusenvis av mennesker bor fremdeles i teltleire, og vil fryse igjennom vinteren.

Rasmussen lover at disse vil bli prioritert i det langsiktige hjelpeprogrammet med gjenoppbygging av hus.

Obed Fraz, lederen for hjelpearbeidet i Pakistan bekrefter at de allerede har gått til innkjøp av senger og presenninger for å midlertidig kunne tette hull i boliger.

Hvert hus vil koste inntil 300.000 Rupee, tilsvarende rundt 24.000 norske kroner, avhengig av flommens ødeleggelser.

– Vi gir også skolebøker til barna i leirene slik at de ikke skal miste muligheten til skolegang. Varme vinterklær kjøpes inn til både voksne og barn.

Tusen takk for at dere hjelper oss i denne vanskelige tiden, sier Fraz.

M2 – februar 2011

11

INNSAMLINGSAKSJONEN

FAMILIEN SIMIANKI. Fra høyre Aliona (8), mor Natalia (45), Vasilisa (5), Sasha (13), Nastia (11), og Tanja (16).

Sasha ønsker seg en Som i tusenvis av russiske familier er vold, sult og kulde en del av barnas hverdag.

Tekst og foto: Anne Lise Søvde i Karelen, Russland

U

tenfor byen Sortavala møter vi en av de altfor mange russiske familiene på randen av ødeleggelse på grunn av alkoholavhengighet. Familien Simiakini består av mor, far og syv barn. To av barna har flyttet hjemmefra.

I et lite hus uten oppvarming bor Natalia sammen med mann og fem døtre. De hadde verken penger til familiefeiring i julen, eller til å varme opp det

12

M2 – februar 2011

«Når pappa drikker, blir han voldelig og banner.

Da blir vi alle veldig redde»

kalde huset. Døtrene og Natalia lengter etter at far skal innse at han har et alkoholproblem og søke hjelp til rehabilitering. I mellomtiden er hverdagen full av vold, sultne barnemager og kalde netter.

Voldelig og ond – Når han drikker, er mannen min voldelig og ond, forteller Natalia og legger til: – Ikke bare mot meg, men også mot døtrene våre. Sergeij har perioder hvor

han bare drikker. Da kan han ikke jobbe og vi får ingen penger til mat og klær.

Natalia kikker ned og innrømmer at ektemannen er inne i en slik periode nå.

Besøket fra Norge blir tatt imot i menigheten. Natalia ønsker ikke å vise frem familiens uverdige og nedfrosne bosted.

– Vi skulle så gjerne ha kjøpt inn god mat til nyttår, men vi hadde ingen ting å handle for.

Skambelagt Barna fryser når de skal gå til sengs siden familien ikke har penger til oppvarming av det nedslitte huset.

Vi spør jentene hvordan det er å ha en alkoholisert far, vel vitende om at det ikke kan være annet enn et sant helvete.

en alkoholfri pappa Flere av jentene kvier seg for å svare.

Temaet er tydelig skambelagt og flere av dem ser rett i gulvet. Mamma Natalia bryter skammens barriere, og svarer: – Det er veldig negativt for jentene at faren drikker.

Nå klarer hun ikke lenger å holde tårene tilbake.

– Det er mye konflikter og vi lever under nedverdigende forhold.

Nå har også jentene begynt å snufse, og Tanja på 16 forklarer: – Når pappa drikker, blir han voldelig og banner. Da blir vi alle veldig redde, sier hun.

Jeg merker at det er lettere å feste blikket på tastaturet enn i de tårevåte barneøynene foran meg.

«Vi ser at det bare er Gud som kan hjelpe oss. Da kan vi jo ikke fjerne oss fra Ham»

– Har dere ikke noe familie som kan hjelpe?

– Jeg har en bror, men han drikker også, sier Natalia oppgitt.

– Familien til mannen min bor i nærheten, men stiller ikke opp for oss.

Jentene og jeg får litt hjelp her i menigheten av kristne brødre og søstre.

Klandrer ikke Gud I tråd med norsk tenkemåte og trosliv stiller jeg dem spørsmålet om hvordan de kan være så hengitt til Gud og menigheten når livet er så vanskelig. Før jeg får noe svar forklarer misjonær og tolk Kari Myre at mange stiller seg spørsmålet om hvorfor slik ondskap rammer gudfryktige mennesker og at noen da klandrer

Gud og forlater troen. Natalia ser ikke ut til å forstår problemstillingen.

– Hvordan kan jeg forlate den eneste som kan hjelpe?, er spørsmålet jeg får i retur.

– Vi ser at det bare er Gud som kan hjelpe oss. Da kan vi jo ikke fjerne oss fra Ham. Når jeg spør jentene hva som er deres drøm for fremtiden, svarer Sasha (13) sjenert: – Jeg drømmer om at pappa skal slutte å drikke, og at han skal bli en kristen. De fire andre jentene nikker.

Søsteren Tanja fortsetter; – Og at vi hadde et normalt hus hvor vi slipper å fryse.

Også det er alle barna enige i.

M2 – februar 2011

13

INNSAMLINGSAKSJONEN

Brant ned til grunnen Alt gikk tapt da rehabiliteringssenteret i Harlo brant ned. Nå trenger de hjelp til gjenoppbyggingen.

Tekst og foto: Anne Lise Søvde i Karelen, Russland

F

ør brannen besto rehabiliteringsarbeidet i Harlo av to avdelinger.

Misjonær Kari Myre er en av medarbeiderne på senteret, og var selv vitne til at flammene totalskadet senterets nyeste avdeling.

– Vi takker Gud for at ingen var på senteret da brannen brøt ut, sier Myre og fortsetter: – Men beboerne mistet alt de eide. Vi hadde 17 beboerplasKari Myre ser og senteret var nyoppusset. Nå står kun en skorsteinspipe igjen på tomta, forklarer hun oppgitt.

Opp i røyk Ingen vet nøyaktig hvordan brannen startet, men på avdelingen i Harlo fikk de telefon fra naboer som kunne fortelle at senteret i skogen sto i full fyr og flamme.

Tre brannbiler ankom stedet, men klarte ikke å redde trebygningen. Kari dro direkte til branntomta, og fikk se flammene slikke opp de siste års arbeid og investeringer.

– Også alt som tilhørte senteret ble til aske på en dag. Vi hadde blant annet jobbet på jordene i området og høstet 6 tonn poteter som lå på loftet og fryserne var fulle av broilere. I Russland er det dessverre slik at man ikke får forsikret bygg som er under oppussing, og vi var ennå ikke ferdig med restaureringen av de siste rommene. Syv års arbeid gikk bokstavlig talt opp i røyk. Gjenoppbyggingsarbeidet kan ikke starte før vi har noen form for startkapital på plass.

Mistet alt Vladimir Solovei (35) har gjennomgått rehabiliteringsprogrammet på 12

14

M2 – februar 2011

måneder, og er nå en av senterets medarbeidere sammen med Kari Myre og ekteparet Viktor og Valentina Komarnitskij.

Vladimir bodde på avdelingen i skogen. Den sjebnesvangre lørdagen i oktober tok han med seg beboerne til Harlo.

Vladimir Solovei I brannen mistet Vladimir alt han eide, bortsett fra klærne han sto og gikk i. Vladimir er likevel takknemlig, nettopp fordi han har fått et nytt liv som rusfri: – Før så folk på meg med forakt, nå har jeg et verdig liv og folk møter meg med nye øyne. Jeg ruset meg gjennom hele ungdomstiden og store deler av mitt voksne liv, både med alkohol og narkotika.

Vladimir får nå jevnlig behandling for HIV og Hepatitt B. – Legene gav meg én måned igjen å leve. Det var diagnosen og smertene som ga motivasjon til å endre livsførsel, og jeg oppsøkte et rehabiliteringssenter, sier han.

Ønsker plass på senteret Sergeij Shilof (38) bor i Harlo og trenger hjelp til rehabilitering for sitt alkoholproblem. Senteret ikke kan tilby Sergeij plass ettersom det allerede er overfylt av brukerne fra avdelingen i skogen etter brannen.

Sergeij har fått tilbud om å følge rehabiliSergeij Shilof teringsprogrammet på dagtid, noe han er takknemlig for. Hver kveld, når de andre gutta går til sengs, drar Sergeij hjem til seg selv.

I FYR OG FLAMME. Da brannmannskapene ankom var det ingenting

«Syv års arbeid gikk bokstavlig talt opp i røyk»

Sergeij kom til Harlo i 2002 og hadde allerede da et alkoholproblem.

Men da han mistet jobben, tok alkoholen overhånd. For fire år siden ble han kjent med lederne på senteret og begynte å gå på møter der. Det siste året har han kommet på dagtid, men legger ikke skjul på at han skulle ønsket seg et døgntilbud.

– Det er viktig å ha noe å gjøre. På senteret får jeg levende fellesskap og føler at det er behov for meg. Jeg får være med på arbeidstrening og bibeltimer om dagen.

Gud har blitt min frelser og veileder, og jeg kjenner at den gode atmosfæren på senteret er noe jeg trenger.

Umettelige behov Viktor og Valentina Komarnitskaja (begge 49) er bestyrere på rehabiliteringssenteret i Harlo og pastorpar i Rautalahti utenfor Sortavala.

– Da vi etablerte oss i området i 1998 så vi et stort behov for å hjelpe

de kunne gjøre.

LEDERE. Viktor og Valentina Komarnitskaja er senterets bestyrerpar.

familier som lider under alkoholmisbruk, forteller Viktor.

Begge kommer fra familier med alkoholproblemer, så de kan lett identifisere seg med de pårørende og barna. I 2000 kjøpte de huset i Harlo og i 2003 kjøpte de bygningen i skogen. Nå ønsker de å bygge opp et nytt senter med 20 -25 beboerplasser.

– Vi ønsker å hjelpe enda flere mennesker ut av uføre. Vi ønsker at det skal få oppleve gjenopprettelse, både fysisk og åndelig, fortsetter Viktor.

De videre planene er å åpne et verk-

«Gjenoppbyggingsarbeidet kan ikke starte før vi har noen form for startkapital på plass»

sted slik at guttene kan lage tremøbler, og utvikle gårdsdriften. En stor drøm er også å starte et inntakssenter i Sortavala.

– Hvilke resultater har dere sett av rehabiliteringsarbeidet?

– Vi har sett at det er dem som tar imot Jesus og blir frelst som klarer seg best etter rehabiliteringsprogrammet.

Hittil har vi hatt en helbredelsesprosent på rundt 30. Av dem som kommer hit for andregangs rehabilitering, er snittet nærmere 50-60 prosent. Erfaringen vår er at dem som tar korttidsbibelskolen i etterkant har enda bedre muligheter til å klare seg.

– Kan dere si noe om behovene for rehabilitering av rusmisbrukere i Russland?

– I Russland er nesten alle familier berørt av alkoholmisbruk. I Karelen fylke alene har narkotikamisbruket økt med 17 prosent bare det siste året.

– Hvordan kan man hjelpe flere rusmisbrukere?

Nå er det kona Valentina som svarer:

– Det trengs mange flere rehabiliteringstilbud. Vi får hele tiden telefoner fra folk som ønsker hjelp, men på grunn av manglende plass må vi si nei. I det siste har vi måttet avvise alle. Det er forferdelig trist.

FAKTA n Norsk pinsemisjon har vært engasjert i Russland siden Sovjetunionens tid gjennom bønn for hvert fylke. n Kari Myre har arbeidet aktivt for Russland de 13 siste årene; først i Murmansk, og deretter i Karelen. n Russland har 140 millioner innbyggere og strekker seg fra Øst-Europa til Alaska. n Man opererer med tall på 5 millioner narkomane, men det finnes store mørketall.

Alkoholikere har myndighetene gitt opp å telle. n Et nytt rehabiliteringssenter i Sortavala vil koste omtrent 400.000 NOK, kun i materialer. Beboere og bestyrere vil hjelpe til med oppbyggingen, og bygget vil bli satt opp ved siden av det gjenstående senteret.

M2 – februar 2011

15

INNSAMLINGSAKSJONEN

!

Mangler du giroen? Aksjonens navn: «En alkoholfri pappa», Aksjonsnummer: 50 992, Kontonummer: 3000 16 85380 – PYMs adresse: PYM, Boks 2, Tveita, 0617 Oslo

MOR. Elena Sharankina har født syv barn. Fire av dem har drukket seg i hjel. De tre som enda lever er alkoholikere.

Alle barna ble alkoholikere Samtlige av Elena Sharankinas (82) syv barn havnet i hendene på den russiske vodkaen.

Tekst og foto: Anne Lise Søvde i Karelen, Russland

E

lena Sharankina er en ekte russisk bestemor med arbeidshender av stål og et hjerte mykt som fløyel. Hun har født syv barn, men kun tre av dem lever. De fire andre har drukket seg i hjel.

– Familien min er paralysert av alkoholen, sukker hun.

Selv har Elena aldri slitt med alkohol. Hun ble introdusert for pinsemenigheten i Rautalahti i 1994 og frelst samme året. Siden da har kvinnen med 13 barnebarn og ni oldebarn bedt uavlatelig for sine alkoholiserte barn.

– Jeg har bedt for dem i mange år, og prøver å fortelle dem at de må slutte å drikke.

Ødelagt framtid – Hva var det som gikk galt?

– Jeg vet rett og slett ikke.

16

M2 – februar 2011

«Når jeg snakker med dem, kommer de bare med bortforklaringer»

Elena trekker på skuldrene.

– Mannen min drakk også. Kanskje det er noe de har sett eller overtatt fra ham, selv om han alltid drakk i det skjulte.

De var alle ressurssterke personer med karriere og fremtid, men alkoholen har kledd dem i filler og tatt livet av fire av dem. Når sønnene mine er edrue har de god kontakt med familiene sine. Men når de er fulle er de frastøtende og avvisende. Det er vondt for barna.

Elena har fått med sine to svigerdøtre til menigheten, og sammen ber de om at sønnene skal bli løst fra alkoholproblemene. Begge sønnene har besøkt menigheten og hørt utallige oppfordringer om å søke et nytt liv og hjelp til rehabilitering. Elenas siste gjenlevende datter drikker også.

– Jeg ber om at de må føle behovet for Gud og vende seg til Ham. Det er Gud

som er veien ut av alkoholen, sier Elena med en stemme full av morskjærlighet.

– Jeg ber om at Gud må åpenbare seg for dem, men jeg har en følelse av at min bønn ikke holder. Og når jeg snakker med dem, kommer de bare med bortforklaringer.

Skandaler – Hvordan ødelegger alkoholen familiene i Russland?

– Ofte kommer mannen full hjem, noe som er veldig provoserende for kona.

Da blir det krangling og bråk og mange skandaler. Alle pengene de tjener går til å kjøpe alkohol, og de klarer ikke å holde på jobben sin. Mannen er den som skal forsørge familien, og når han drikker blir de økonomiske problemene store. Skilsmisser og vold er også en vanlig konsekvens av alkoholmisbruk.

– Kan du si noe om behovet for rehabiliteringssentre?

– Det er et kjempestort behov. Når jeg ser folk som har kommet seg ut av alkoholens grep, gleder mitt hjerte seg. Å, tenk om jeg kunne oppleve en slik seier hos mine alkoholiserte barn.

Jesus til byene gjennom media Hver dag ser eller hører 100 millioner mennesker IBRAs radio- og TV-program over hele verden.

De fleste av disse menneskene bor i byer, og mange har tilgang til parabol eller kabel-TV, internett og FM-radio. Hjemme i deres egen stue får IBRA muligheten til å gi mennesker håp og tro på framtiden. Evangeliet om Jesus er for alle – også de som bor i byene.

Idé, tekst og grafisk design: David André Erichsen, Daesign AS

Foto: Anne-Kari Myrvik

Media – kanskje et av de viktigste verktøyene for storbymisjonærer.

som treffer «Hvem er du? Hva gjør du? Hva betyr du? Det gir god design svar på.

God design spisser ditt budskap.»

David André Erichsen grafisk designer Telefon: (+47) 970 35 284 Epost: david@daesign.no Nettside: www.daesign.no

Internett holder ditt budskap levende 24 timer i døgnet, hele uka, året rundt. Likevel har du kun sekunder på å overbevise.

Ta kontakt for et uforpliktende tilbud på utvikling av nettsted.

M2 – februar 2011

17

DILEMMA

Der ingen skulle tru at Det kjente er ofte det tryggeste, men evangeliet har alltid søkt å være lys i de mørke og dunkle steder.

Tekst: Stig-Øyvind Onarheim Blystad Foto: Jan Nestvold

T

allene lyver ikke. Det finnes kun 100.000 misjonærer i verden i dag. Bare tre prosent av disse jobber med mennesker som ikke har hørt evangeliet.

– Jobben er ikke fullført. Det mandatet og oppdraget som Kristus gav oss er fortsatt bindende den dag i dag. Misjon er det verktøy som planter kirken nye steder, trener sine egne mennesker, det som får kirken til å blomstre og vokse, sier den amerikanske forkynneren John Piper.

Retur Det kan virke som om Jesu ord er sanne: «arbeiderne er få». Anne Lise Søvde,

18

M2 – februar 2011

«Vi har omtrent 15 familier som står klare til å reise ut om noen få år»

informasjonskonsulent i Pinsevennenes Ytre Misjon (PYM), forteller til KS at kun ti prosent av menighetspenger går til misjon og bare en halv prosent av dette går til å nå unådde mennesker. En trend er at det er få misjonærer, en annen trend er at misjonærbarn som selv blir misjonærer, reiser helst tilbake til stedet og feltet der de vokste opp.

– Det er sant at misjonærbarn ofte reiser tilbake til steder hvor de har vokst opp. Noen ganger ser vi at dette kan gå på bekostning av nybrottsarbeid. Men vi i PYM forsøker hele tiden å fange opp misjonsinteresse og stimulere til misjonstjeneste. Vi har omtrent 15 fami-

lier som står klare til å reise ut om noen få år, forteller Anne Lise.

De «nye» misjonærkandidatene er også ofte mer åpne for å bli sendt til steder hvor det er behov.

– De gamle pionerene hadde ofte veldig konkrete kall og steder på hjertet, de nye utsendingene er mer åpne for å bli ledet av oss.

10/40 Allikevel er det altså forsvinnende lite midler som brukes på nybrottsarbeid, i hvert fall om man skal tro statistikkene.

Noe av grunnen tror Anne Lise er tilgjengelighet og arbeidsforhold.

– De minst nådde stedene er ofte også de vanskeligste stedene komme seg inn i. Dette gjelder for eksempel 10/40-vinduet. Her er det mange områder hvor kristne opplever sterk forfølgelse, og misjonærer ikke får visum. Da forsøker vi for eksempel å jobbe ut ifra migrantmiljøer på andre siden av grensen, forklarer Anne Lise.

nokon kunne bu IBRAs misjonsstrategi er å nå ut med evangeliet gjennom ulike effektive medier. Organisasjonen arbeider i rundt hundre land, deriblant også i den arabiske verden hvor det kan være vanskelig å jobbe som misjonær. En av IBRAs hovedoppgaver er å sende evangeliet til folke- og språkgrupper som ennå ikke er nådd med budskapet om Jesus. Konstant nytenkning er helt nødvendig.

Kamel vs. MP3 – Vi må tenke nytt hele tiden. Vi sender evangeliet i alle medier og den teknologiske utviklingen gjør det veldig lett, men også nødvendig for oss å måtte tenke nytt. Der vi før red på kameler med en Bibel under armen for å bringe evangeliet, kan vi nå sende lokale medarbeidere med en eske soldrevne MP3-spillere, sier daglig leder i IBRA, Jan Nestvold.

Teknologien har åpnet en helt ny måte å drive misjon på de siste 50 årene, og kombinasjonen av radio, tv og internett gir uante muligheter.

– Det er jo nesten bare fantasien som setter begrensninger. Media er kanskje et av de viktigste verktøy en moderne misjonær kan ha. Men vi er også helt avhengig av tett samarbeid med mennesker som kan bevege seg inn i land med mye forfølgelse, både misjonærer utenfra og lokale medarbeidere, sier Nestvold.

Misjon på sykkel I Tanzania bor Samuel Mbuzanga.Han er IBRAs ansvarlige produsent for radioprogrammene til Makonde folket. Han kom til IBRA og fortalte at han hadde et brennende ønske om å gi evangeliet til andre. IBRAs store mediesenter nord i landet legger beslag på store deler av budsjettet, og det var derfor ikke mulig på dette tidspunktet å bygge opp et nytt og kostbart arbeid i sør mot grensen til Mosambik, der Makondefolket bor. IBRA fant allikevel penger på budsjettet til dekning av sendingskostnader og noe månedlig støtte til Samuel.

– Samuel kjøpte da et lite solcellepa-

«Den teknologiske utviklingen gjør det veldig lett, men også nødvendig for oss å måtte tenke nytt»

nel, en bærbar PC, en MP3-spiller og en sykkel, forteller Nestvold.

I begynnelsen satte Samuel seg på sykkelen hver eneste morgen ettersom det ikke er strøm i landsbyen der han bor. Så syklet han to timer for å komme til et sted hvor han kunne lade MP3-spilleren. Deretter syklet han to timer tilbake og intervjuet folk og gjorde opptak med spilleren hele dagen. Om kvelden satte han seg ned og redigerte alt på en data som får akkurat nok strøm fra solcellepanelet på taket. Samuel har nå blant annet fått flere solcellepaneler av IBRA, og trenger ikke lengre sykle langt av gårde for å lade mp3-spilleren.

– Makonde folket ansees som et unådd folkeslag. Programmene Samuel produserer er veldig populære og når ut over et stort geografisk område. I løpet av de siste årene har syv menigheter blitt etablert som følge av dette arbeidet.

Dette er nybrottsarbeid, med gammel teknologi og med fornyet hjerte, stadfester Nestvold.

M2 – februar 2011

19

IBRA

Har du noen gang lurt på hvordan IBRA lager radio, og hvorfor de sender programmer akkurat der de gjør?

Vi lar lederen i IBRA guide oss gjennom prosessen.

Tekst: Lars Christian Gjerlaug – Foto: Shutterstock

En radiosending blir til V isjonen til IBRA er å se en verden som følger Jesus. For å nærme seg den visjonen arbeider de på stadig flere steder, og i tett samarbeid med lokale menigheter får de se at bølgene de sender gjennom lufta forandrer liv på bakken.

Nå er det Mosambik som står for tur, nærmere bestemt de tre folkegruppene Makhuwa, Mwani og Makonde som holder til helt nord i landet. IBRAleder Jan Nestvold veileder oss gjennom prosessen:

1) Drømmestadiet Enhver ny satsning begynner gjerne med en drøm eller en bønn om å nå et spesielt område med evangeliet. Akkurat nå

gjelder drømmen et av verdens fattigste land, nemlig Mosambik.

sielt inn mot, har knapt nok sendinger på sitt språk.

2) Kartleggingen

3) Ut på tur

Det første som gjøres når man går i gang med et nytt prosjekt eller vurderer å gå i gang med et slikt, er å kartlegge området nøye. Vi ser etter geografiske nøkkelsteder, demografisk inndeling, og etter hvilke språk som benyttes.

Noe av det aller viktigste for oss å få rede på, er hvilke medier de vi ønsker å nå har tilgang på, og hvilke tilbud av kristne programmer disse har i dag. I området vårt nord i Mosambik er det radio som er mest populært. Sendingene de får inn i dag er stort sett på engelsk, og de tre folkegruppene vi sikter oss spe-

«Sammen med bølger av radiosignaler følger en bølge med bønn.»

Etter at den groveste kartleggingen er gjort, reiser vi ut og besøker vårt potensielle publikum.

Her tar vi oss god tid til å bli kjent med mennesker, og vi setter oss inn i deres kultur og tankesett. I Mosambik fikk jeg en innføring i hvilke ting de er opptatt av, hvilke rytme de har i hverdagen og hvilke skikker de følger over noen glass kokosmelk.

Ut i fra disse møtene danner vi oss et bilde av hva slags typer programmer som kan være mest relevant, hvilke sendetidspunkter som er best og hvilke andre

MBS - OmsorgsSkolen

Filadelfia - Vennesla

Fokus på indre legedom Skolestart 17.08.2011 1 ÅRIG GODKJENT FAGSKOLE - FORTLØPENDE INNTAK Tlf 38152580 eller 41267260 E.post solvi@filavennesla.no

www.omsorgsskolen.no 20

M2 – februar 2011

aspekter vi må ha med i produksjonen av programmene. På disse turene lokaliserer vi også hvor det er gunstigst å sette opp studio, sendere og kontor for oppfølgingsarbeidet.

4) Analysen Etter at vi har kartlagt området og gjort oss kjent med våre potensielle lyttere, handler det om å analysere og vurdere mulighetene vi har ut ifra den økonomien som er tilgjengelig.

I denne fasen lander vi også hvilken sendetid som fungerer best, og hva slags type programmer vi skal sende. I denne fasen finner vi óg frem til de beste samarbeidspartnerne. IBRA er gode på programproduksjon, menighetsplanting og

oppfølging, men trenger hjelp til bygging av studioer, master og andre tekniske oppgaver.

I Mosambik er det FEBA (Far East Broadcasting Association) som får danse tango med IBRA.

5) Produksjonen Når vi skal produsere kristne program, gjøres dette som regel på stedet, av lokale medarbeidere på deres eget språk.

På denne måten ivaretas både kultur og lokale interesser.

Samtidig som programmene produseres, arbeider lokale medarbeidere med reklamefremstøt. Her er jungeltelegrafen, løpesedler og reklame i andre medier til stor hjelp.

6) Programmet går på lufta

«Sammen med bølger av radiosignaler følger en bølge med bønn.»

Det er alltid stor spenning når et nytt program går på lufta og når vi når et nytt publikum for første gang. Sammen med bølger av radiosignaler følger en bølge med bønn.

7) Oppfølgingen Oppfølgingen av publikum er ikke bare en del av IBRAs arbeid, men en viktig bærebjelke i misjonsorganisasjonen. I sammenheng med hver sending er lokale medarbeidere klare til å følge opp lyttere og seere på telefon, e-post, chat og brev.

Når mennesker er blitt ledet til Jesus, står IBRA klar med brevbibelskole.

For den høytsvevende mediemisjonæren Jan Nestvold handler det om å forme disipler.

Åpen dag 12 mars.

Kaffe og oppstart fra kl 10.00

Påmelding: post@gus.no WWW.GUS.NO I HØSTSEMESTER 2011 I OPPSTART: AUGUST I SØKNADSFRIST 1. JUNI I WWW.GUS.NO

M2 – februar 2011

21

TEMA: URBAN MISJON

Ropet fra storb Folk flytter til byene, misjonærer flest bor fortsatt på landet.

Tekst: Lars Christian Gjerlaug

S

amtidig som globaliseringen gjør verden stadig mindre, øker byenes betydning og dominans sterkt.

For første gang i verdenshistorien bor nå over halvparten av verdens befolkning I byer.

I følge FN vil denne trenden fortsette helt til alle land har nådd en urbaniseringsgrad på 70-80 prosent. Og har FN rett vil to tredjedeler av verdens befolkning kunne kalle seg byfolk allerede i 2050.

Der nasjoner blir formet Men det er ikke bare økt innbyggertall som gir byene økt betydning. Det moderne samfunnet er i stadig større

22

M2 – februar 2011

«Det er i byene de unge kommer for å studere og søke arbeid»

grad blitt et samfunn bygd på byens premisser. Det er i byene vi finner beslutningstakerne, og det er i byene de unge kommer for å studere og søke arbeid.

Massemedia formidler i stor grad byenes kulturer og trender, og det er i byen man enklest kan nå massene med et produkt eller en idé. Kjensgjerningen om at det er i byene nasjonene blir formet utfordrer nå strategisk misjonstenkning.

Nøkkelbyer Mens misjonenes foregangsmann Paulus, stilte seg opp på de mest sentrale plassene i de mest sentrale byene for å forkynne evangeliet, har norsk misjon

tradisjonelt favorisert landsbyer og jordbruksområder.

Men nå hører stadig flere misjonsorganisasjoner og menighetsbevegelser ropet fra de store byene, og satser strategisk på å nå nøkkelbyer med evangeliet.

Betegnelsen «nøkkelby», beskriver en by som har spesielt stor påvirkningskraft inn mot et land, eller inn mot et kulturfelt. Begrepet stammer fra medie­ giganten Word by Radios strategiske arbeid, der den norske misjonsorganisasjonen IBRA Media er aktivt involvert.

– I mediemisjonen er vi hele tiden opptatt av å nå flest mulig mennesker og ha mest mulig innflytelse. Derfor ser vi etter hvilke språk, hvilke demografisk gruppe og hvilke byer som har en nøkkelfunksjon, forklarer daglig leder Jan Nestvold i IBRA Media Norge.

– Hvordan møter dere den økte urbaniseringen og de nye befolkningsmønstrene?

– Når man arbeider med radio er det

yene jo slik at en radiosender når et geografisk område uavhengig av innbyggertettheten, men når vi tar nyere teknologi i bruk er de strategiske byene høyest prioritert Vår satsning på satellitt-tv og internett sikter seg i all hovedsak inn mot bybefolkningen, forklarer Nestvold.

Enhet Den internasjonale Lausanne-bevegelsen har etter grundige analyser av 137 millionbyer lansert en strategi for å gjenevangelisere storbyene.

Et nøkkelpunkt i denne strategien handler om å bygge enhet blant de kristne.

Målet er å se sterke fellesskap av pastorer, misjonærer og evangelister som møtes til bønn i hver by, og slik gi kraft til felles evangeliseringsarbeid. Andre nøkkelpunkter er bruk av massemediene, menighetsplanting i helt nye områder og en bevisst satsning inn mot samfunnsledere.

Ved å påvirke de som har makt inn

«Den voldsomme urbaniseringen åpner nye muligheter for misjonen.»

mot samfunnsområder som økonomi, skole og kultur kan man være med å prege den byen man vil nå. En slik strategi krever at man bygger samfunnsengasjerte menighetsmedlemmer, og har kristne ledere som frimodig knytter kontakter inn mot samfunnstoppene.

Flere steder ser man nå at slike kontakter har oppstått.

Nye muligheter Den voldsomme urbaniseringen åpner nye muligheter for misjonen. Ikke minst vil unge studenter og teltmakere lett kunne finne sin plass i en storby. Storbyens behov vil kunne åpne døren til misjon for en ny type misjonærer. Mennesker med utdanning innen IT, økonomi, design og andre mindre typiske misjonær-yrker vil lettere kunne finne sin plass i en storby-kontekst.

Nøden i storbyghettoene vil også kunne vekke opp et nytt diakonalt

engasjement hos de kristne, og det internasjonale miljøet i slike byer vil kunne gjøre det lettere å starte kristen virksomhet sammen med misjonærer fra andre land.

LAUSANNEBEVEGELSENS STRATEGI FOR EVANGELISERING AV STORBYER: n Arbeide strategisk med kristen enhet i hver by. n Menighetsplanting blant unådde subkulturer, og i unådde bydeler. n Fornyelse i menigheten gjennom disippelskap, bønn og bevissthet om misjonsbefalingen. n Aktivt kontakt inn mot nøkkelledere i byen, og slik være med å prege byen. n Trening av kristne ledere, teologisk og sosiologisk. n Revitalisere, styrke og løfte frem familien som kirkens grunn-celle. n Massiv og koordinert bruk av massemediene til å gjøre seg kjent for innbyggerne.

M2 – februar 2011

23

MISJON PÅ BOKS.

Når misjonær Jacob Bock stiller seg på sin røde boks, høres stemmen hans over store deler av Madrids Puerta del Sol.

TEMA: URBAN MISJON

Jacob Bock forkynner evangeliet på sin røde boks i storbyen Madrid. Hundrevis av mennesker får daglig høre de gode nyhetene.

Tekst: Anne Lise Søvde Foto: Privat

Gjør disipler på boks T

enk deg at det fantes en bok hvor alt det du har gjort i livet er nedskrevet, roper Bock ut over plassen Puerta del Sol i Madrid sentrum. I hånden har han en flere hundre år gammel bok.

Slike bøker finnes, fortsetter han.

– Og Bibelens siste bok forteller at alle disse bøkene skal åpnes på dommen dag.

Mange ganger skulle jeg gjerne ha funnet denne boken, slik at jeg kunne ødelegge eller gjemme den, men boken om livet mitt er alltid tilgjengelig for Gud. Misjonæren fra USA har et evangelisthjerte og en stemme som runger gjennom hele kvartalet. Her passerer daglig 200.000 spanjoler, turister og omreisende. Noen på vei til og fra jobb, andre på sightseeing eller shopping.

Uten mikrofon og høytalere forkynner Bock og teamet hans, ofte med tolk, de gode nyhetene om frelse fra synd.

Med korte budskap på maks fem minutter, forteller Bock om vårt felles behov for frelse fra synden. Deretter presenteres budskapet om tilgivelse gjennom Jesus. Målet er at tilskuere og forbipasserende skal ta imot Jesus på åpen gate i den spanske hovedstaden.

Illustrert budskap – Budskapet er det samme som både døperen Johannes, Jesus og apostlene forkynte, kan Bock fortelle.

– Vi må vende om fra våre synder og tro på Jesus Kristus. Vi snakker om synd, dom, evighet, himmel og helvete og den fantastiske muligheten for tilgivelse som Jesus tilbyr. Vi forkynner budskapet med medfølelse, og ber Gud om den samme

«Budskapet er det samme som både døperen Johannes, Jesus og apostlene forkynte»

kjærligheten som Han har til menneskeheten.

Teamet bruker alltid ulike gjenstander til å formidle evangeliet om frelse.

– Vi tror at nesten alle gjenstander kan brukes til å illustrere evangeliet, smiler Bock.

Han forteller at de har brukt mer enn 80 store og små gjenstander i forkynnelsen.

– Vi setter farge, lukt og smak på evangeliet, om du vil. Ved å illustrere budskapet med en historie eller en gjenstand vil lytteren lettere forstå hva vi ønsker å formidle. Slik lykkes vi bedre med å beholde oppmerksomheten hos folk på gata.

En av de mest populære gjenstandene er en prøvedukke i moteriktige klær og sminke hentet fra en klesbutikk.

– Dukker verken snakker eller føler noe, sier Bock.

– Mange mennesker lever livet som om de skulle vært prøvedukker. Innvendig er de tomme, men på utsiden er de velstelte og stilige. Vi trenger Jesus for å få det virkelige livet på innsiden.

Kraft til frelse – Evangeliet i seg selv har en utrolig kraft. Vi ser forvandlede liv og mennesker som konfronteres med sannheten.

Det mest fantastiske er når lytterne får en åpenbaring av korset, og bestemmer seg for å vende om og gi sitt liv til Jesus.

Når det gjelder antall frelste vil ikke Bock tallfeste Guds verk.

– Vi evangeliserer for å åpne en vei for Jesus. Vi har sett utrolige resultater i arbeidet: Budskapet brer seg ut over hele

Europa, tusenvis av brosjyrer og nytestamenter deles ut, og nye personer kommer på besøk i menighetene våre hver uke. Mange av dem som hører evangeliet er på gjennomreise, som vi ikke hører noe mer ifra. Innimellom skriver folk og forteller fantastiske vitnesbyrd om hva som skjedde etter at de hadde kommet tilbake til sine hjemsteder.

– Hva slags oppfølging tilbyr dere?

– Vi har en liste over 26 menigheter i Madrid, slik at dem som ønsker kan få kontakt med en lokal menighet. Vi får ofte spørsmål om menigheter i byen, og hvilken menighet vi går i. Andre ganger inviterer vi med folk eller setter dem i kontakt med en troende i nærheten av der de bor. Uansett vet folk at vi er der hver dag, så de kan alltid komme tilbake for en oppfølgingsprat. Vi har sett at dersom en person virkelig gir sitt liv til Jesus, vil han eller hun selv ønske å oppsøke en lokal menighet.

KM-0 ON THE RED BOX n 0-km regnes for å være sentrum, både i byen Madrid og i Spania. Avstanden skal være like lang til øst om til vest i landet. n 0-km ligger på Puerta del Sol, et av Madrids viktigste handlestrøk. n Evangelisten Jacob Bock startet sitt ministry 0-Km (Kilometro Zero) i år 2003. n 26 menigheter i Madrid sender medarbeidere til gatemøtene On the red box. n Teamet består av forbedere, musikere og evangelister. n I helgene arrangeres evangeliseringsskoler i Madrid. I tillegg reiser Jacob Bock både i, og utenfor Spania for å trene evangelister og gjøre kampanjer.

For mer informasjon se www.ontheredbox.com

M2 – februar 2011

25

TEMA: URBAN MISJON

Hillsong vil påvirke verden.

Derfor inntar de storbyene.

Tekst og foto: David André Østby i Kiev, Ukraina

Neonevangeliet D

agens menigheter ligner mer og mer på nattklubber, bemerker den russke pastoren som sitter på stolen ved siden av meg.

Og pastoren får mer rett enn han skulle tro. I det klokken slår 19.30 dundrer trommeslageren løs mens det fem meter høye forhenget som dekker scenen opplyses fra baksiden. Lyskasterne kaster lange skygger på duken som i et øyeblikk får trommeslageren til å fremstå som en kjempe av utenomjordiske dimensjoner. Samtidig som intensiteten øker, blir skyggene på sceneteppet flere.

Den suggererende trommebeaten suppleres av bass, gitar og keyboard. Og i det teppet faller ned og avslører lovsangsbandet på scenen, er hele salen på beina og klapper i takt til rytmen.

for mildt sagt mannlige aktiviteter; en boksering, basketballbane og en utrangert rallybil.

– Nå kan du frimodig hengi deg i lovsangen, her er det nemlig ingen damer, ler Zhenya Kasevich fra scenen.

Den middelaldrende pastoren med bling i øret har ledet menigheten siden 1997 sammen med kona Vera. De er selv frukt av menighetens arbeid. Som unge og lovende musikere ble de frelst da menigheten ble etablert under navnet «Kiev Christian Life Centre» i 1992.

Kiev-menigheten ble senere første tilskudd til australske Hillsongs internasjonale menighetsnettverk, som nå også teller menigheter i London, Cape Town, Stockholm, Paris, Moskva og New York City.

Internasjonalt

Kommunisme

Det er fredag kveld og åpningsmøtet under Hillsong-menigheten i Kievs mannskonferanse. Menn fra hele Ukraina og store deler av den russisktalende verden møtes denne helgen for å høre forkynnelse, lovsynge og møte hverandre. I foajeen er det tilrettelagt

Neonskiltene i Kievs shoppingområde Petrovka har blitt flere i takt med landets voksende økonomi. Etter Sovjetunionens fall i 1991 var Ukraina raske med å erklære en selvstendig stat, og omfavnet markedskreftene så snart kommunismen var kastet på dør.

26

M2 – februar 2011

PASTOREN.

Zhenya Kasevich og hans kone Vera leder en vestliginspirert Hillsong-menighet i den gamle sovjetstaten Ukraina.

HILLSONG n Hillsong Church i Sydney ble startet i 1983 av Brian og Bobbie Houston under navnet Hills Christian Life Centre. n Menigheten ble fort verdenskjent for sin lovsang, noe som også ledet til navnskiftet Hillsong Church. n Menigheten i Sydney samler ukentlig 20.000 mennesker til gudstjeneste på 14 ulike steder i byen. n Menigheten har også blitt modermenighet for internasjonale avleggere i London, Cape Town, Paris, Kiev, Stockholm, Moskva og til sist New York City.

Samtidig med de vestlige og urbane verdienes innmarsj, har Hillsong vokst fram midt imellom to kolossale kjøpesentre.

– At vi holder til midt mellom kjøpesentrene er en ren tilfeldighet, men en god tilfeldighet, sier Vera Kasevich.

Foreløpig leier menigheten møtelokalene, men når de en gang kjøper sin egen eiendom forsikrer pastor Vera at de vil velge en sentral beliggenhet.

– Vi ønsker å være nær mennesker der de lever livene sine. Det handler ikke om at vi skal bli sett, men om at menneskers liv skal bli forvandlet for godt ved at menigheten eksisterer, sier hun.

Kan ikke ignoreres «Påvirkningskraft» er et nøkkelord i Hillsongs ønske om å forandre mennesker både lokalt og globalt. I følge Hillsongs visjon er målet å «nå og påvirke verden gjennom å bygge en stor Jesus-sentrert og bibelbasert menighet som forandrer tankesett og utruster mennesker til å lede og påvirke i alle livets sfærer».

Videre i visjonen sier Hillsongs seniorpastorer og grunnleggere Brian og

Bobbie Houston at de ser for seg en kirke som er «så stor i størrelse at byer og nasjoner ikke kan ignorere den».

For å kunne oppnå et slikt mål finnes det ingen vei utenom de store byene. Derfor har Hillsong til nå utelukkende plantet nye menigheter i byer som kan anses som politiske, kulturelle Vera Kasevich eller økonomiske sentra. Og menighets­ nettverkets innflytelsen har blitt vanskelig å ignorere med avleggere i fire av fem verdensdeler. Modermenigheten i Sydney alene samler rundt 20.000 mennesker på en helt vanlig søndag.

– Store byer preger sine nasjoner, sier Vera Kasevich i Kiev.

Hun mener likheten mellom de ulike Hillsong-menighetene er deres felles påvirkningskraft på sine omgivelser.

– I alle våre Hillsong-menigheter bygger vi den samme kulturen - en Guds Rike-kultur. Derfor vil folk oppleve den M2 – februar 2011

27

TEMA: URBAN MISJON

samme gode atmosfæren uansett hvor i verden de kommer i kontakt med Hillsong.

Hun påpeker likevel at det finnes noen forskjeller.

– Disse forskjellene handler først og fremst om språk og ulike økonomiske forhold. Men forskjellene er ikke så merkbare som man kanskje kunne tro ettersom folk i Kiev er like gavmilde som for eksempel folk i Sydney, til tross for ulike økonomiske forutsetninger, sier hun.

New York I fjor åpnet Hillsong sin første avdeling på det amerikanske kontinentet. I timene før åpningsgudstjenesten i New York City var køen av møtegjengere flere kvartaler lang.

En eldre kvinne hadde blitt nysgjerrig etter å ha sett den lange køen av unge mennesker på gaten. Etter gudstjenesten sa hun til New York-pastor Carl Lentz: – Når jeg ser en kø så lang som dette får jeg lyst til å finne ut hva som er på innsiden. Og jeg tror jeg har funnet mitt hjem.

For Hillsong handler det om å formidle gamle sannheter på nye måter.

Midt i en populærkultur med de samme fellesnevnerne uansett hvor i verden du befinner deg.

– Budskapet i seg selv er tidløst men metodene må forandres dersom vi skal nå mennesker i det 21. århundre, sier Brian Houston.

Urbant Hillsong, Kiev holder for tiden til i en provisorisk plasthall. Men det er et lite provisorisk over metodene de benytter for å formidle budskapet sitt. Det får de flere hundre mennene som er samlet til konferanse denne helgen merke.

– Hvem har reist lenger enn 10.000 kilometer for å komme hit? roper Zhenya Kasevich utover salen.

Et fåtall hender skytes i været, blant annet den russiske pastoren på stolen ved siden av meg. Pastor Kasevich kvitterer for innsatsen ved å kaste et lite utvalg av menighetens egenproduserte cd-er ut i salen til spontan applaus.

– Én strør ut og får likevel mer, fortsetter Kasevich og siterer Salomos Ordspråk: – Den som sprer velsignelse, trives godt, den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv, sier han før kollektkurvene sendes rundt og lovsangen fortsetter.

Det er lite ved formen i Hillsong, Kiev som tilsier at vi befinner oss i det tidligere Sovjet, og ikke i Sydney. Uttrykket er urbant, sangene er de samme og selv kleskoden på scenen er slående lik hva vi er vant til fra de vestlige verdensmetropolene. Og slik har det blitt: Den urbaniserte populærkulturen kjenner ingen grenser.

28

M2 – februar 2011

Menighetsbevegelsen United har satt seg et hårete mål.

Tekst: Lars Chr Gjerlaug Foto: Stig-Øyvind O. Blystad

United til 100 byer M

enigheten United med pastor Magnus Persson i spissen ble grunnlagt i år 2000. Etter ti år teller Malmø-menigheten nesten tusen møtebesøkende. På menighetens tiårsjubileum delte Persson visjonen for de neste ti årene.

– De første ti årene handlet om 1.000 mennesker. De neste ti årene handler om å ta United til 100 byer, sa Persson mens folk responderte ekstatisk.

Persson viste til at det er de store byene som er nøkkelen til å nå samfunnet.

– Bare i Skandinavia er det 26 byer på

mer enn 100.000 mennesker. 73 prosent av europeere bor nå i større byer. Derfor må vi nå storbyene, proklamerte Persson.

Elske livet Allerede denne sommeren reiser pastorene Andreas og Anneli Frankner til St. Petersburg for å starte en United-menighet der. Tidligere er det blitt etablert en menighet i København, og flere byer står for tur allerede dette året. Menigheten har definert sitt fokus med å «elske livet, og leve i kjærlighet».

Menigheten, som er et forbilde for mange kristne fellesskap i hele Europa, har

Spennende misjonshistorier!

NYHET!

Madagaskar er ensbetydende med misjon for mange av oss nordmenn. Mer enn 500 norske misjonærer har arbeidet her i kortere eller lengre perioder. I denne boken får du et nært møte med 14 av dem.

Spennende historier om hvordan små mennesker kan påta seg store oppgaver; historier om kjærlighet og glede, sorg og fortvilelse; om liv og død, tro og tvil.

Kr. 298,- Innbundet Dette er biografien om «Madame Liv», en av Norges mest kjente misjonærer.Hun er godt over 90 år, men fortsetter sine mange oppgaver i Kongos jungel – med rullator og krykker!

Kr. 149,- Innbundet TILBUD (Før 298,-) Anne Kristine Herje er et lysende eksempel på hva ett menneske som har lagt sitt liv i Guds hånd, kan bety for mennesker i dyp nød. I denne biografien åpner hun døren til sitt liv, og forteller den spennende historien om sitt liv som misjonær i Frelsesarmeens tjeneste.

VISJONÆR. Magnus Perssons visjon

er å ta United til hundre europeiske byer.

hatt gleden av å se mange kirkefremmede ta imot Jesus, og bli innlemmet i fellesskapet de siste årene. Gjennom sitt fokus på relasjoner og hverdagskristendom er det mange som er blitt tiltrukket av det dynamiske miljøet i United. I en tid der få menigheter kan vise til stor reell vekst, er det mange som ser til United der nesten halvparten av medlemmene nå kommer fra ikke-kristen bakgrunn.

Flere gudstjenester De siste årene har menigheten arbeidet etter en modell der hele menig-

heten kommer sammen til en stor gudstjenestefeiringen gang i måneden, og møtes til mindre gudstjenester rundt om i byen de andre ukene.

Denne modellen gir alle tilhørighet i et mindre fellesskap der de lettere blir sett og inkludert, samtidig som man er del av et stort fellesskap.

Gjennom de mindre gudstjenestefellesskapene blir også flere aktivt involvert som medarbeidere. I tillegg til de to gudstjenestefellesskapene inviteres alle inn i Life-grupper, som er mindre fellesskap der man kan dele troen og livet.

Kr. 249,- Innbundet

HERMON

FORLAG

Ordretelefon 63 80 30 99

Alle våre 600 titler finner du på www.hermon.no, mange av dem også hos din kristne bokhandler

M2 – februar 2011

29

PÅ NETT

MISJONSDINGSEN

The World Factbook WWW.CIA.GOV/LIBRARY/ PUBLICATIONS/THE-WORLD-FACTBOOK/INDEX.HTML

En ressursbank laget av den amerikanske etterretningstjenesten CIA med oversikt over samtlige land i verden. Siden gir en oversikt over demografi, geografi, kommunikasjon, styresett, økonomi og militærvesen i 267 land i verden. Siden er et godt verktøy for alle som jobber med misjon, skal på reise eller er interessert i geografi.

The World Factbook trykkes også i en papirutgave og kan lastes ned for bruk offline.

Åpne dører WWW.OPENDOORS.NO

En god ressursside med oversikt over forfølgelsen i verden. Siden tilbyr også landprofiler med oversikt over fakta og forfølgelsen i landet. Gjennom en «Persecution update» kan du følge med på hvilke land i verden hvor forfølgelsen er verst.

Bongotrommer Trommer ble benyttet på misjonsfeltet lenge før de ble å se i våre kirker og bedehus. Her er det musikkøvelse i en av våre menigheter i Kongo for noen tiår siden.

Kvinner etter Guds eget hjerte KVINNEKONFERANSE 11.-13. MARS 2011 FILADELFIA VENNESLA

Pris kr 790,-/490,- før 25. febr. Pris kr 940,-/640,- etter 25. febr. Mat kr 490,- før 25. febr.

Påmelding gjøres ved å kjøpe sete i salen. Bestill på www.gudshjerte.com Tlf. info: 38152688

30

M2 – februar 2011

«Orkesteret» er godt plassert foran.

I norsk dagligtale er «bongotrommer» gjerne brukt som en felles benevning på håndtrommer av ikke-europeisk opprinnelse.

PÅ TAMPEN

Privilegert Foto: Justphoto

E

n mild bris strøk gjennom landsbyen i det solen mistet sin kraft og gjorde livet litt mere levelig.

Jeg satt utenfor gresshytten, som for tiden var mitt hjem i landsbyen Kibangula i Kongo. Sliten etter en lang dag der jeg prøvde å holde styr på tjuefem arbeidere som bygde ei ny kirke i jungelen.

20 år, skjeggete og mager etter flere uker i jungelen satte jeg meg ned i den hjemmelagde stolen min og nøt ettermiddagsbrisen. Den brakte med seg luktene fra landsbyen som omringet meg på alle kanter, og sur røyk seig gjennom gressveggene på hyttene og sved i øynene.

Jeg hadde inntatt et måltid mat der ris og bananer var hovedingrediensene. Jeg spiste det vertsfolket ga meg og kunne ikke engang ymte frempå om bidrag til matbudsjettet deres. Det ville såre dem inderlig og de ville tro at jeg ikke var fornøyd med maten deres. Så jeg spiste kokte, stekte, grillede og stuede bananer. Jeg spiste grønne, gule, store, små bananer og til og med banansuppe.

Hver dag fikk jeg et egg til frokost.

Vertskapet hadde bare ei høne, så jeg spiste egget med en smule bismak, fordi barna deres trengte egget mer enn meg.

Men det nyttet ikke å protestere og jeg måtte bare ta imot. Bismaken forsterket seg enda mer da jeg den siste dagen før hjemreisen fikk den eneste høna deres til middag.

Mennene samlet seg rundt meg hver kveld og etterhvert kom barna og kvinnene tuslende bort til oss. I skinnet av bål og fakler satt jeg blant jordnære mennesker og delte hverdagen, erfaringer og drømmer. For selv den fattigste har store drømmer.

En kveld sier en ung evangelist til meg: «Vi beundrer deg, Ilyamfutu» (det betyr «mannen med det røde skjegg» på kibangubangu). De fleste hvite kommer bare på korte besøk, og spiser sin egen mat, men du lever hos oss, sammen med oss og som oss.

De andre mumlet og nikket bekreftende. Jeg kjente stoltheten vokse i mitt indre for det var godt å bli godtatt, inkludert og satt pris på.

«Angsten vek for den varme nærheten som en trygg mor eller far kan gi»

«Men...», fortsatte han, «du blir aldri helt en av oss».

«Hvorfor?», spurte jeg litt overrasket. «Fordi huden min er hvit»?

Den fattige evangelisten så ned og svarte forsiktig: «Om du vil, så kan du skaffe penger til mat, skolepenger og klær bare ved å skrive til noen av dine venner i Norge. Blir du syk eller fraranes alt du har, så sender du en budbærer til nærmeste misjonstasjon og de kommer med en Land Rover for å hente deg. Og blir det krig, vil landet ditt sørge for at du blir fraktet ut av krigssonen og hjem til trygghet.

«Det er forskjellen», avsluttet han.

«Du kan velge, det kan ikke vi».

I tillegg til å bo i verdens rikeste land blant verdens mest privilegerte mennesker i den roligste del av verden, har vi valgmuligheter. Hvorfor velger så mange klagesanger og sytekor, når takknemlighet burde være refrenget? Det vil jeg gjerne klage på og syte litt over.

Willy Ludvigsen misjonær

M2 – februar 2011

31

Returadresse: KS Publikasjoner AS, Postboks 1180 Sentrum, 0107 Oslo

Hva har du på hjertet? Si det i M2!

For annonsering, kontakt markedsansvarlig Håkon Skaug – hakon@k-s.no

Misjon er å krysse grenser Grafisk Design: David André Erichsen - www.daesign.no

M2 ser på misjon fra flere sider. Misjon er ikke menn og kvinner med tropehjelm og lendeklede. Misjon er en livsstil. Og den er grenseløs. Vi kan alle krysse noen grenser for våre medmennesker.

Vi håper at du vil la deg engasjere!

M2 er et misjonsmagasin som utgis av KS publikasjoner AS i samarbeid med stiftelsen IBRA Media Norge og foreningen De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon.

PUBLIKASJONER