M2 nr 3 2011 by DAESIGN

B-POSTABONNEMENT

n Når troen koster

n Lut lei kristenmaterialismen

MISJONSMAGASINET NR 3 2011 – LØSSALG KR. 40,-

– Jesus er ikke en kosebamse Egil Svartdahl ønsker seg en kirke som utfordrer.

INNHOLD LEDER

Hanne Nabintu Herland mener misjonærene bør hylles.

Når bør norske misjonærer trekke seg ut?

Martyrenes stemme Kristendommens historie startet med martyrium. De første kristne ble ofre for Romerrikets bestialske måter å ta liv på; som levende ofre for sultne løver eller som levende fakler. Forfølgelsen tok aldri slutt. I verden i dag lever 200 millioner kristne i fare for å bli utsatt for bortføring, slaveri, mord, fengsling, tvangsflytting og tvangsarbeid, voldtekt og tortur. Enda flere er utsatt for diverse former for diskriminering innen skole og utdanning, arbeidsliv og i rettssystemet. Mange kristne, særlig konvertitter, tvinges til å holde sin tro skjult av frykt. Mens du leser dette må mange betale en høy pris for sin tro. De fleste av dem kunne ha sluppet unna hvis de hadde fornektet sin tro. Men det gjør «Mennesker skal ikke de ikke. bare vinnes for Kristus, I denne lederen kunne jeg skrevet om medide skal også gjøres til enes manglende fokus på de forfulgte, eller inspidisipler» rert til bønn for dem som må lide for evangeliets skyld. Jeg velger å la martyrenes stemme utfordre oss. I en verden som forherliggjør den frie viljen, utfordres vi til å sette til side vår selviske måte å leve på, og begynne å marsjere i en annen takt. I dag kaller Gud oss bort fra kompromissenes vei for at vi skal velge å leve radikale Jesus-fokuserte liv, om det så skulle koste oss alt. Jesu ord i Markus 8, 34-35 gir oss perspektiv: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det.» Vår tro er vår mest dyrebare skatt. Hva ville vi gjort dersom noen truet oss på livet og det eneste som kunne redde oss var å fornekte vår tro?

Gir fattige barn barndommen tilbake.

Koste hva det koste vil

Egil Svartdahl ønsker seg en kirke som utfordrer.

Tema: Når troen koster

M2 – mars 2011

De har det samme uttrykket i øynene alle sammen, de som ikke bryr seg om at det koster litt å følge Jesus. De finnes over hele verden, og det eneste som virkelig betyr noe er at de får gjøre Guds vilje, koste hva det koste vil. Og det gjør det jo. Alt har som kjent sin pris. En sen sommerkveld satt jeg og lyttet til noen gutter fra Irak. De kunne fortelle om mennesker som har blitt drept, torturert eller forfulgt på grunn av sin tro. Til tross for dette går disse guttene hver eneste dag fra dør til dør for å fortelle andre mennesker om Jesus. Guttene hadde et spennende og innholdsrikt vitnesbyrd, men det var ikke det som først og fremst fanget min interesse. Det som begeistret meg var deres totale hengivenhet til Jesus. De fortalte at det eneste som kunne får dem til å stoppe med å dele evangeliet, var om de selv fikk møte Herren. Eller sagt med andre ord, at noen

tok deres liv. Mens vi sitter der, kommer jeg til å tenke på hvordan kostnadsbildet ser ut for oss som er troende her hjemme i Norge. Vi skal kanskje ikke snakke så høyt om det. Vi ba en kort kveldsbønn. Igjen la jeg merke til uttrykket i øynene deres. Jeg så deres hengivenhet til Jesus som vitnet om en total respekt for Kongenes Konge og hans gode vilje. Vi snakker om når troen koster. Det ser ut som om noen er villige til å betale en hvilken pris som helst. Tilsynelatende også med stor glede i hjertet. Dette står det respekt av. Jan Nestvold

daglig leder IBRA

Når troen koster Anne Gustavsen Ansvarlig redaktør

Anne Gustavsen Ansvarlig redaktør

Verdenshistorien bærer et trist vitnesbyrd om konflikter knyttet til gudstro. Det har ofte ført til undertrykkelse og forfølgelse av mennesker med en annen tro enn det majoriteten bekjenner seg til. Dessverre har den kristne kirke også forfulgt annerledes tenkende og troende. Det er en skamplett for kirken. Når det er sagt, er det liten tvil om at Kristus-troende gjennom alle tider og i de fleste kulturer har vært gjenstand for forfølgelse. Helt fra presentasjonen av Kirkens første martyr, Stefanus, gir Bibelen og kirkehistorien oss vitnesbyrdet om hva mennesker har ofret for sin tro. Det er fortsatt slik at forfølgelse hører til dagens virkelighet for millioner av kristne. Vi vet at flere tusen går i døden for sin tro hvert år. Faktisk er det slik at mange som opplever forfølgelse, kunne ha unngått lidelsene. De får ofte et valg. Bare de slutter å gå i kirken eller husmenigheten, så vil de stort sett få leve i fred. Bare de slutter å vitne om Jesus, bare de slutter å oppdra sine barn i den kristne tro, bare de ikke lar seg døpe... Da vil de unngå de største problemene. Allikevel velger nesten alle å betale prisen og står fram som tydelige kristne. Ja, mange ser det som en ære å lide for Kristus. Selv om de møtes med hat og ondskap, fortsetter de å formidle Guds kjærlighet til sine forfølgere. Tross lidelse, har de beholdt gleden i Gud. De har forstått at kostnaden står i forhold til verdien. Da er det alltid verdt å holde fast ved troen. Bjørn Bjørnø

Generalsekretær PYM

MISJONSBILDET

Misjonsmagasinet M2 utgis av KS Publikasjoner AS i samarbeid med stiftelsen IBRA Media Norge og foreningen De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon (PYM). Ansvarlig redaktør: Anne Gustavsen anne@k-s.no Utviklingsredaktør: David André Østby david@k-s.no Bilagsredaktør: Rakel E. Berntzen rakel@k-s.no Markedsansvarlig: Håkon Skaug hakon@k-s.no Design, layout og bildebehandling: David André Erichsen david@daesign.no

Fattige leter etter mat og verdier på en søppelfylling utenfor Ukrainas hovedstad Kiev. 35 prosent av Ukrainas befolkning befinner seg under fattigdomsgrensen, noe som tilsvarer antallet fattige i land som Uganda, Venezuela og Peru. Verdensbanken opererer med en fattigdomsgrense på én dollar per dag til mat, klær og nødvendig opphold. I 2005 var tallet på mennesker i verden som lever under fattigdomsgrensa rundt 20 prosent, omtrent 1,24 milliarder mennesker. Fattigdomsgrensa i Norge er for en husholdning 196.000 kroner i året, noe som gir oss 200.000 fattige.

For abonnement eller andre henvendelser kontakt: KS Publikasjoner AS Adr: Postboks 1180 Sentrum, 0107 Oslo Epost: post@k-s.no Tlf: 22 75 75 75 PYM Adr: Postboks 2, Tveita, 0617 Oslo Epost: post@pym.no Tlf: 47 45 45 54 IBRA Media Norge Adr: Postboks 2, Tveita, 0617 Oslo Epost: post@ibra.no Tlf: 22 75 75 40 M2 – mars 2011

PROFILEN

– Misjonærene burde hylles Hvor er de kristne som bryr seg om det norske samfunnet, spør Hanne Nabintu Herland. Tekst: Lars Christian Gjerlaug Foto: Luther Forlag

ed sin oppvekst i Afrika kjenner Hanne Nabintu Herland misjonen bedre enn de fleste. – Jeg er så lei av de kulturradikales angrep på misjonærenes arbeid. Hvor ville Afrika ha vært uten skoler, sykehus og infrastruktur misjonærene bygde opp, og hvilke afrikansk president er det som ikke har gått på en misjonsskole, spør den notorisk politisk ukorrekte Herland, retorisk.

Kjærlighet og plastikk-kopper Hennes bok «Alarm» ble en suksess, nå skriver hun ny bok med fokus på blant annet misjon. Vi vil høre hva hun personlig tenker om kristen misjon – Med en oppvekst i Afrika så har jeg vært tett på misjon. Jeg har møtt misjonærer fra hele verden og fra forskjellige kirkesamfunn. Jeg har sett misjonærer som idealistisk ofrer seg selv for å hjelpe lidende mennesker og bygge opp land, men selvfølgelig har jeg også møtt dobbeltmoral og selvforherligende misjonærer som har videreført egne kulturelle fordommer. Men i all hovedsak mener jeg misjon er noe positivt som har hjulpet fattige land. – Hva tenker du på da? – Den kulturrelativismen som preger så mye av det norske samfunnet i dag har en tendens til å demonisere både misjonærenes arbeid og kolonitidens hendelser. Men hvor hadde Afrika vært i dag uten skolene, sykehusene og veiene som ble bygd?

M2 – mars 2011

Jeg synes det offentlige Norge skulle ha hyllet misjonærene når de kom hjem, slik man hedrer u-hjelpsarbeidere, røde kors, bellona og andre idealister. – Hva slags dobbeltmoral er det du sikter til? – Jeg har jo opplevd at enkelte misjonærer har elsket rollen som opphøyet redningsmann ute på feltet, og nytt anerkjennelsen og den åndelige statusen det gir på hjemmebane å ha adresse i Afrika. Men det kan også være mindre ting som at misjonærene sitter og drikker kaffe fra fine glasskrus, mens de innfødte får utdelt plastikk-krus. Det sender noen signaler, sier Herland.

Kaldt samfunn – Du er svært aktiv i samfunnsdebatten, og peker frimodig på mange kristne verdier. Er du selv en misjonær? – Jeg har blitt kalt for mye, men en misjonær er jeg nok ikke. Mitt samfunnsengasjement har bakgrunn i at jeg gjennom praktisk arbeid i Norge har sett hvor mye lidelse som finnes i dette samfunnet. Vi snakker ikke om de psykiske lidelse som skilsmissene påfører samfunnet vårt. Utroskap blir forherliget og ensomheten brer om seg i stadig større grad, sier hun. – Midt i denne situasjonen blir vi henvist til NAV eller andre statlige instanser der vi blir et nummer i rekken. Jeg ønsker å se det private initiativet, og den personlige friheten til å bry seg bli forløst slik at samfunnet kan bli litt mindre iskaldt, sier Herland og bedyrer

at kritikken hun har måttet tåle ikke tar gleden og gnisten fra henne. – Jeg opplever å møte så mange åpne dører. Redaktører og journalister er takknemlig for at noen endelig sier det jeg sier, og personlig er jeg veldig glad i den rollen jeg har fått.

Bryt isolasjonen

«Jeg er lut lei av kristne familieselskaper der fokuset i samtalene er på den nye båten eller hytta som skal bygges ut»

– Hva kunne du ønske å se mer av fra kristenfolket? – Først vil jeg si hva jeg vil se mindre av. Jeg er lut lei av kristne familieselskaper der fokuset i samtalene er på den nye båten eller hytta som skal bygges ut. Jeg har sett alt for mye egoisme og materialisme blant de kristne i dette landet. Avkristningen vi nå står midt oppe i er et resultat av egoistiske kristne. Det kom et skifte på 50-60 tallet, utdyper Herland. – Inntil da var samfunnsengasjementet en udiskutabel del av det kristne livet. Men så begynte man å lukke seg inne på bedehuset. Man fryktet verdenen utenfor. Man glemte at det er en religiøs plikt å bry seg om samfunnet. Husk at å elske sin neste er det største bud. – Hvor er de kristne som bryr seg om samfunnsutviklingen? I hvilke aviser er de redaktører, på hvilke universiteter leder de, utfordrer Herland og minner oss om den sørafrikanske kirkelederen som avsluttet sin preken om Guds barmhjertighet fra en bruskasse i Soweto på denne måten: «Nå må dere gjerne be, men for all del ikke lukk øynene.»

RELIGIØS PLIKT.

Misjonærbarnet og samfunnskritikeren Hanne Nabintu Herland mener det er en religiøs plikt å bry seg om samfunnet.

M2 – mars 2011

Barnesoldat og sexslave Yordanos Heile Michaels (37) ble oppsøkt av den største misjonæren av dem alle. Tekst og foto: Rakel E. Berntzen

Etterjaget U

trolig nok sitter Yordanos Heile Michaels (37) her og smiler. Det var ingenting ved oppveksten hennes som la opp til dette, men her sitter hun rundt middagsbordet i sitt eget lille hus i utkanten av Sydney. Tripp-trapp-tresko rundt henne sitter hennes tre sønner med mat i magen. – Gud har vært god mot meg. Noen kaller det flaks, men jeg vet det er Gud som har hjulpet meg hit jeg er i dag, sier hun. De skarpe konsonantene avslører at hun har tilbrakt barndommen på et solsvidd kontinent, men ellers er det fint lite igjen av den forvirra lille fuglungen som kom til Australia for 16 år siden.

En brutal start Yordanos var nummer tre i en søskenflokk på fire. De vokste opp i den eritreiske hovedstaden Asmara. Foreldrene forlot dem da hun bare var tre år gammel. Lillesøsteren døde av underernæring bare ett år gammel, og som femåring måtte Yordanos forsørge storebrødrene sine og seg selv. En nabo ga dem mat hvis hun ga ham sex. En dag orket hun ikke mer. Hun begynte å gå i retning av den etiopiske grensen. Etter en og en halv dag til fots, ble hun fanget av eritreiske soldater som hun tjente som barnesoldat til hun var 17 år. – En gang vi satt flere tusen barn ved et elveleie og spiste lunsj, ble vi bombet av etiopiske krigsfly. Den dagen døde de fleste av barna og mange fikk alvorlig brannskader, men jeg slapp unna uten en skramme, sier hun.

Sexslave – Jeg tror jeg tenkte at så lenge jeg var stille, kom alt til å bli bra. Jeg var stille da kulene suste rundt meg. Og jeg var stille da menn gjorde det de ville med meg. For det gjorde de. Etter hver seier, feiret noen av lederne med å forsyne seg av Yordanos. Hadde de tapt, grafset de på henne for å slukke sorgene. Yordanos kan ikke huske alle ansiktene. – Det eneste jeg konsentrerte meg om var å ikke si et ord. Så lenge jeg var stille, ville de la meg leve. Jeg hadde

M2 – mars 2011

ingen stemme, og i alle fall ingen kraft, sier hun.

Sprengte seg En dag tok hun og hennes beste venninne sjansen på å rømme. De gikk om natten, og gjemte seg i trærne om dagen. De hadde en håndgranat hver i tilfelle noen skulle oppdage dem. Etter få dager ble de likevel tatt til fange. Jentene ble satt i fengsel uten å bli ransaket. Det var ingen som oppdaget granatene de hadde skjult i en bylt rundt hånden. En natt, mens resten av fangene sov, ønsket venninnen å fyre av granatene. – Jeg kunne ikke gjøre det, ikke der. Det var uskyldige barn tilstede, og innerst inne ønsket jeg å leve. Venninnen min ba om å få gå på toalettet. Der sprengte hun seg selv i luften, sier Yordanos. Hun tar en pause, og sier det er uhyggelig å snakke om dette. Det er noe hun må leve med for alltid. – Jeg hadde mistet den eneste som brydde seg om meg, og jeg følte skyld. Hvorfor levde jeg fortsatt? Jeg fortjente ikke å leve.

Skiftet side Yordanos ble plassert i hæren med de voksne. Hun var utslitt og flyktet inn i seg selv. – Det var som om sjelen min var borte, den var spist opp bit for bit. Jeg kan ikke huske at jeg hadde en eneste dag for meg selv, og hver kveld ble jeg misbrukt. På dette tidspunktet ønsket Yordanos å rømme, kanskje til Sudan, som var hakket mer sivilisert. Midt i et kraftig sammenstøt løp hun mot den etiopiske hæren for å komme seg unna. Det resulterte i fire år som soldat på etiopisk side. Det seksuelle misbruket fortsatte, helt til Yordanos en dag klarte å rømme tilbake til hjemlandet.

En datter i Afrika Her ble hun satt barn på av en av lederne i den eritreiske hæren. Hun var sikker på at de kom til å drepe henne denne gangen, og bestemte seg for å komme dem i forkjøpet med en overdose malariamedisin. Kroppen reagerte kraftig, men Yordanos kjente ingen smerter.

MIRAKELKVINNE. Yordanos Heile Michaels (37) er

rene miraklet. Hva ellers får en barnesoldat til å bevare håpet om en Gud som bryr seg? Etter alt hun har vært gjennom er hun takknemlig for at Gud har gitt henne luft i lungene og en fremtid som er full av håp.

– Jeg visste at jeg var i ferd med å dø. Jeg ropte på Gud, og en vidunderlig fred fylte rommet. Følelsen var ubeskrivelig, sier hun. Neste morgen våknet hun opp som normal. Yordanos ble sendt til Sudan for å abortere barnet, men nektet, og fikk føde en nydelig og velskapt jente. Etter noen måneder tok de jenta fra henne. – Naet heter hun, sier Yordanos og trekker pusten. – Jeg tenker ofte på henne. Jeg vil at hun skal vite at moren hennes tenker på henne, at hun bryr seg. Kanskje vi kan bli kjent en dag, sier Yordanos.

Selvmordsforsøk Nok en gang forsøkte hun å ta livet sitt. – Jeg holdt en pistol mot hodet. Da så jeg vakre skinnende diamanter og følte meg elsket for første gang i livet. Jeg husker ikke hva som skjedde, men jeg må ha lagt ned hånden, og et skudd gikk av i beinet mitt, forteller Yordanos. Etter seks måneder var foten legt. Da ble hun plassert nær grensen til Sudan. Der hun ble kjent med noen som hjalp henne med å rømme over landegrensen. – Det føltes som om jeg var i ferd med å miste forstanden. Jeg vandret rundt i to dager uten å spise eller drikke. Jeg så på folks ansikter at jeg holdt på å bli gal. Jeg ba dem om å ikke gi meg vann. Jeg husker at jeg stanset og sa: «Hellige Ånd, hjelp meg». Jeg hadde et vagt minne om at bestemoren min sa de samme ordene i en fjern fortid. Igjen beskriver Yordanos den samme freden som hun hadde følt før. Jenta var ikke noe søndagsskolebarn og hadde ikke opplevd annet enn grusomme nederlag. Likevel fantes det et håp inni henne om en Gud som bryr seg.

Takknemlig Selv om historien videre skulle handle om tvangsprostitusjon og svik fra menn hun ble glad i, synes hun at hun har vært heldig. I dag har hun tre friske gutter Benjamin (17), Johnny (12) og Malachi (11). Å se dem vokse opp i harmoniske omgivelser er terapi. Hvorfor skjedde dette med henne? Det er et spørsmål hun har lagt til siden. – Jeg vil ikke gi Gud skylden. Det var ingen mennesker der som kunne fortelle meg om Jesus eller gi meg håp, men Gud selv var med meg. Han hørte alle ropene og kom og hjalp meg, sier hun. M2 – mars 2011

DILEMMA

Dyr i drift Hvorfor skal Norge sende misjonærer når lokale kristne kjenner kulturen bedre og lønnes rimeligere? Tekst: Rakel E. Berntzen Illustrasjonsfoto: Shutterstock

lønne norske misjonærer er både dyrere og mindre effektivt enn å betale nasjonale kristne for å gjøre den samme jobben. Allikevel mener Bjørn Bjørnø, generalsekretær i De norske pinsemenigheters Ytremisjon, at det finnes mange gode grunner til å fortsette å sende misjonærer: – Det finnes nesten 6000 folkegrupper som aldri har hørt evangeliet. Misjonsbefalingen står ved lag og oppdraBjørn Bjørnø get er ikke fullført. Vi ser også at Gud fortsetter å kalle mennesker til misjonstjeneste. I tillegg ber våre partnerkirker oss om å sende flere misjonærer.

M2 – mars 2011

Bjørnø mener at velstående nordmenn bærer et sosialt ansvar, så vel som et åndelig. – De åndelige og sosiale behovene er så store at det er vårt ansvar å bidra. Kirkene i Norge må ikke bli seg selv nok, da dør de, sier han.

Nedtrapping Pinsebevegelsen har over flere tiår trappet ned antall misjonærer fra 350 til 100 uten at Bjørnø ser det som et dårlig tegn. – En av årsakene til denne nedtrappingen er jo at våre partnerkirker er blitt selvstendiggjort og stort sett står på egne ben. Det er et godt tegn, forklarer han. Nasjonalt eierskap og lederskap har lenge vært et uttalt mål for norske misjonsorganisasjoner, IBRA Norge er intet unntak. Daglig leder Jan Nestvold

«Kirkene i Norge må ikke bli seg selv nok, da dør de»

mener at hvis man står for dette, bør det vises i budsjettene. – Dersom vi mener det er viktig med nasjonalt eierskap og lederskap, bør det vise seg i hvordan vi bruker pengene våre. En viktig oppgave for norske misjonærer må være å gjøre det lettere for de nasjonale medarbeiderne å utføre sine arbeidsoppgaver. Vi må innse Jan Nestvold at vi fra Norge er involvert kun for å tjene med de gaver og tjenester vi har fått, sier han.

Ikke enten eller For Det Norske Misjonsselskap (NMS) er det ikke snakk om noe enten eller:

– Vi satser både på misjonærer og lokale kristne, sier Svein Ragnvald Tjora, programleder i NMS. Organisasjonen sørger for god opplæring i både språk og kultur for alle sine misjonærer. I tillegg støtter de mange ulike prosjekter der lokalt personell er ansatt. Også Hans Thore Løvaas, misjonskonsulent i Normisjon, viser til et lignende eksempel. Hans Thore Løvaas – Vi støtter for eksempel en indisk misjonsorganisasjon med utdanningen av evangelister. Dette er viktig, ettersom de kjenner kulturen godt, samtidig som pengene når langt på grunn av det lave

kostnadsnivået. Likevel har vi bruk for misjonærer fra Norge med kall og nådegaver som kan utfylle og støtte, sier han.

«De aller fleste steder er det behov for oss som partnere og støtte‑ spillere»

Ulike faser – Når passer det best å sende norske misjonærer? – Mange steder er det ikke behov for oss i de første fasene, men de aller fleste steder er det behov Svein R. Tjora for oss som partnere og støttespillere, sier Løvaas. Svein Ragnvald Tjora, programleder i NMS, snur dette på hodet: – I en nybrottsfase er det helt nød-

vendig med hjelp utenfra, og misjonærene går da ofte inn i direkte evangeliserende oppgaver, forklarer han. Etter hvert som arbeidet vokser, og lokale menigheter etableres, vil de misjonærene NMS sender ut primært jobbe med å lære opp lokalt personell, forklarer han.

Ingen unntak Det viktigste er ifølge Tjora at nordmenn ikke er unntatt fra kallet i misjonsbefalingen: – Gjennom Lausannebevegelsen har vi lært at kallet gjelder alle: «Hele kirken, med hele evangeliet til hele verden.» Jesus sa at evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden for alle folkeslag helt frem til enden. Norske kristne er ikke noe unntak, konkluderer han. M2 – mars 2011

KORSETS SEIER

Det finnes viktige ting

Hvert eneste kristne hjem i Norge bør ha jesusfokusert lesestoff lett tilgjengelig. Vi i Korsets Seier tror at

Norge kan forandres ved at enkeltmennesker foran-

dres innenfra og ut gjennom å bli preget av Guds

tanker. Det vil si at forandringen av samfunnet starter

i hjertene på oss som tror. Holdninger, fokus og livene vi lever må reflektere Jesus. Når ikke bare ordene våre

men også livene våre preges av Jesus vil forandringen skje. Dette er vårt mål i Korsets Seier. Nå kan du prøve avisen gratis i 4 uker. Bli inspirert du også!

Anne Gustavsen,

ansvarlig redaktør i Korsets seier

Ja takk, jeg vil gjerne motta Korsets Seier gratis i fire uker Navn................................................................................................................................................ Adresse........................................................................................................................................... Postnr./sted................................................................................................................................... Tlf.......................................................................................................................................................

KS Publikasjoner AS Svarsending 3031 0092 Oslo

E-post.............................................................................................................................................. KORSETS SEIER

Fyll ut kupongen og få KS tilsendt gratis i fire uker.

M2311

INNSAMLINGSAKSJONEN GIR TILBAKE.

Rebeca Martinez vil hjelpe folk med spesielle behov eller sykdommer til et rett kosthold.

ller 16, e ro e d i s i Se lagte g ved

Barnelandsby gir nytt håp Fordi noen hjalp Rebeca da hun hadde mistet familien, kan hun nå drømmene sine.

M2 – mars 2011

GIR TILBAKE. Rebeca Martinez vil gi noe tilbake til Nytt Håp. Uten Barnelandsbyen, vet hun

heller ikke hvor hun hadde vært i dag. I dag hjelper Rebeca andre barn i barnelandsbyen hvor hun fikk vokse opp.

Takknemlig tross alt Rebeca Martinez hjelper barn i barnelandsbyen hvor hun selv vokste opp. Tekst og foto: Anne Lise Søvde

ire måneder. Hun var bare fire måneder. Hun aner ingenting om hvordan hun havnet på barnelandsbyen Villa Infantil Nueva Esperanza, eller Barnelandsbyen Nytt Håp, som den heter på norsk. Ble hun funnet i en plastikkpose ved politistasjonen eller i en søppeldunk i en park? Det spiller ingen rolle lenger. Alt hun vet er at hun er takknemlig. – Jeg vet ikke hvor jeg ble født eller om jeg har søsken. Det kan ingen fortelle meg. Alt jeg vet er at uten Barnelandsbyen, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, sier Rebeca Maritinez.

150 barn reddet Barnelandsbyen Nytt Håp ligger i byen Cochabamba, omringet av grønne sletter og majestetiske fjell. Selve byen ligger omtrent like høyt som Galhøpiggen, ca 2500 meter over havet, men er for et berg å regne sammenlignet med fjellene rundt. De første norske misjonærene kom til byen for omkring 30 år siden, og siden da har utallige prosjekter, menigheter og misjonsvenner preget bybildet. Barnelandsbyen har siden oppstarten i 1986 hjulpet 150 barn. Rebeca er bare et av dem.

M2 – mars 2011

ller 16, e ro e d i s i Se lagte g ved

Til tross for at hun ikke vet mye om opphavet sitt, har hun på ingen måte manglet familie. – I Barnelandsbyen fikk jeg 11 søsken og en mamma. Hun behandlet oss alle likt, selv om hennes egen sønn også bodde der sammen med oss. Rebeca tror de var akkurat som familier skal være. Da hun kom hit var hun den minste av alle, og eldstemann i huset var 12 år. – Vi var hverandres familie, og følte den samme tilhørigheten til hverandre som biologiske søsken opplever. Vi holdt alltid sammen. Var det problemer, beskyttet vi alltid hverandre, forklarer hun.

Gode resultater Det er et uttalt mål innen Nytt Håp at barna skal fullføre skolen med gode resultater. Rebeca studerer ernæring på første året med høye karakterer. – Hva drømmer du om for framtiden? – Jeg drømmer om å bli ernæringsspesialist. Jeg vil hjelpe folk med spesielle behov eller sykdommer til et rett kosthold. Uten Nytt Håp kunne jeg aldri ha fått til dette, men siden noen hjalp meg da jeg hadde mistet min familie, kan jeg nå drømmene mine.

INNSAMLINGSAKSJONEN

Foto: Oliver A. Nordbø

RENE KLÆR. Klesvasken tas unna hver fredag.

FAMILIEMIDDAG. Måltidene er viktige for familiene i Barnelandsbyen.

AVBREKK.

Marivel har tid til lek og moro etter middagen.

Mange flere barn trenger en slik sjanse, sier hun.

hånd. De går motvillig med på det. Etter lunsj kan de leke videre.

Mor til 16

Spesielle behov

Barnelandsbyen har hele tiden ønsket å skape hjem som ligner mest mulig på andre hjem. I hvert hus bor en mamma med 9-12 barn. Det er hun som oppdrar barna. Hun lager mat, handler og holder hjemmet sammen. Zenobia Vasquez har jobbet som mamma i snart seks år. Hun er selv gift og har tre voksne barn. Zenobia Vasquez For tiden er hun mor til åtte barn, men i løpet av årene hun har vært i landsbyen har hun skapt et hjem for til sammen 16 barn. – Jeg elsker å jobbe med barn. Det er alltid liv og røre rundt dem. Det er herlig å følge barna og se dem vokse til. Jeg liker å kunne gjøre noe for andre barn nå som mine egne har flyttet hjemmefra. Mens vi prater kommer to av jentene hennes løpende. Latter og rop fyller huset. Idag er den store klesvaskdagen. Moren setter jentene i sving med en stor haug skittenklær som skal vaskes for

– Jobben i barnelandsbyen er både utfordrende og oppmuntrende, forteller Zenobia. – Mange av barna som kommer hit har spesielle behov eller skader etter en tøff tid, enten på gata eller på andre barnehjem. Vi vet lite om bakgrunnen deres, men mange ville aldri ha klart seg dersom de ikke hadde kommet hit. Jeg synes det er godt at senteret har egen psykolog og sosionom i tillegg til oss mødrene, sier hun. Det endelige målet med barnelandsbyen er at barna skal få utdannelse, skaffe seg en jobb og klare seg selv. Når de er mellom 14 og 16 år flytter de til et ungdomssenter. Her bor jenter og gutter for seg i to leiligheter. En voksen person bor sammen med dem til de er mellom 18 og 22 år. Men de blir ikke kvitt Rebeca så lett. I tillegg til studiene tar hun seg ofte tid til å hjelpe til. Hun bor sammen med en av mødrene på senteret som nå har gått av med pensjon. Selv er hun vikarmamma når det trengs. – Jeg har fått så mye her, stråler hun, - at når jeg har mulighet til å gi noe tilbake, så er det bare et privilegium. M2 – mars 2011

INNSAMLINGSAKSJONEN

ller 16, e ro e d i s Se lagte gi ved

Får barndommen Barna på dagsenteret Vida Nueva får endelig være barn igjen. Tekst og foto: Anne Lise Søvde

elkommen til oss, sier hun og slår armene ut. Det er ikke hver dag indianerkonen Aida Canaviri Misme får Norgesbesøk. Det aller første som møter oss er et tyvetalls fluer og lukten av fukt. Det neste er våte kyss. Hjemmet, som består av ett rom, har jordgulv, blekktak og ingen vinduer.

M2 – mars 2011

«Det var ydmykende for meg som mor å ikke kunne fø barna mine»

Rommets eneste lyskilde er solstråler gjennom en plastplate i taket. Sprekkene i sementveggene gjør nettene kalde her i høyden.

Alene om barna Til tross for at fjellbyen El Alto i La Paz i Bolivia ligger 4080 meter over havoverflaten, smiler sola til oss fra sin heders-

plass på himmelen i dag. Aida smiler også. Hun er 35 år, men har vært enke de siste fem. Mannen hennes jobbet som billettkontrollør i en av de utallige minibussene i La Paz. Han døde i en ulykke. Igjen satt Aida med fire barn hun ikke kunne forsørge. Den eneste jobben hun fikk var å vanne blomster på offentlige grøntarealer. – Det var ikke nok til å fø barna mine, og enda mer umulig var det å kjøpe klær eller leie bolig, sier hun og retter på sengeteppet på sengen hvor hun sitter. Hun ville gjerne tilby oss den andre sengen, men den var allerede okkupert. Av lopper. Om natten deler familien på

DAGHJEMMET PÅ EL ALTO: n Misjonærene Eva og Helge Adolfsen (bildet over) startet daghjemmet for barna på El Alto for ti år siden. Daglig leder er Rosa Paredez Averanca. n 200 barn kommer hver dag. Flertallet av dem er indianerbarn fra Aymaragruppen. n Senteret tilbyr helsetjenester, skolehjelp og egen undervisning i hygiene, helse, indianernes rettigheter og evangeliet. n Barna får to måltider der hver dag. For mange er dette den eneste maten de får i seg.

LITE HUS. Aida Canaviri Misme bor med

Daniel og tre andre søsken på 20 kvadratmeter i et hus av adobe med sprekker i veggene.

tilbake

BARNDOM TILBAKE. Daniel (6),

Cristian (12), Gimena (10) og Brian (8) har fått et nytt liv etter at de fikk plass på dagsenteret Vida Nueva.

fem de to sengene, som opptar det meste av de 20 kvadratmeterne. Ved den ene veggen står et bord. Det bærer preg av at det trofast tjener alle familiens formål. Her spise de sine måltider, gjør sine lekser og syr sine klær. Under bordet står en balje skittentøy etter fire aktive barn. Familien eier to spinkle stoler, ingen av dem med stolrygg.

Spiste ekskrementer – Da mannen min døde hadde jeg ikke noe annet valg enn å flytte inn på ett rom hos faren min, forklare Aida. Her bor også hennes brødre med sine familier i lignende rom. Alle familiene deler ett

«I dag er barna mine blant de beste elevene i sine klasser»

kjøkken, mens sanitæranlegg mangler helt. På kort tid ble Aidas fire barn utmagret og for utmattede til skolearbeid. Minstemann Daniel hadde ikke begynt på skolen enda, så han ble med mamma på jobb. – Den sultne gutten spiste det han kom over i de offentlige hagene, alt fra søppel og matrester til hundeavføring og gress. Det var ydmykende for meg som mor å ikke kunne fø barna mine, sukker hun.

Redning Aida var desperat da hun søkte om plass for barna på dagsenteret Vida Nueva. Hun hadde hørt så mye bra om senteret,

blant annet at de får to måltider om dagen, samt leksehjelp og tid til å leke. To ganger i året får de gratis legesjekk, i tillegg til opplæring i blant annet hygiene, kosthold og egne rettigheter. – Jeg trodde nesten ikke det var mulig, men det var helt sant. Jeg vet ikke hvor barna mine hadde vært i dag hvis det ikke var for dagsenteret. Det vil jeg helst ikke tenke på, sier Aida. Dagsenteret i El Alto har 200 barn innom hver dag. Halvparten kommer om formiddagen og går på skole på ettermiddagen. Resten har motsatt skoleturnus, og kommer til senteret rett fra skolen. – I dag er barna mine M2 – mars 2011

INNSAMLINGSAKSJONEN

Se s i ved de 16, lagt elle e gi r ro

blant de beste elevene i sine klasser. De er ikke lenger underernærte, men får lov til å være barn igjen. De trenger ikke å bekymre seg over hva de skal spise, sier Aida. Mens Daniel (6) kommer på formiddagen, kommer Cristian (12), Jimena (10) og Brian (8) på ettermidRosa Nievez dagene. Paredez Averanca To av de fire har norske faddere. Ved juletider ga de dem penger, slik at de kan kjøpe en køyeseng. Det kunne de bare drømme om å få til selv. Aida har fått seg en ny fabrikkjobb som betaler bedre.

Datter gis bort Camilla (8) er også på dagsenteret. Hun er resultat av en voldtekt. – Moren hennes, Claudia, har fra første dag foraktet den nydelige datteren sin. Den lille skapningen ble forsøkt gitt

M2 – mars 2011

bort til familie, venner og til og med ukjente mennesker, men ingen villa ha henne, forteller Rosa Paredez Averanca, daglig leder på senteret. Moren skal ikke ha ønsket å ordne med fødselsattest og ID-papirer til jenta, i håp om at hennes «nye familie» kunne ta seg av det. I Bolivia koster slike dokumenter penger. Da Claudia søkte om å få datteren inn på dagsenteret, gav Rosa moren en plass, med betingelsen om at hun først ordnet identitetspapirene. – Barn er ikke en ting man kan gi ifra seg og glemme, sier Rosa alvorlig.

Lærte å elske – I begynnelsen var Camilla kald og fraværende. Hun var tydeligvis ikke vant til klemmer og gode ord. Hun visste verken hvordan hun skulle gi eller ta i mot kjærlighet, forteller Rosa. Derfor gikk hun og resten av personalet inn for å vise jenta hva kjærlighet og verdighet er. – I starten ville hun beskytte seg hver gang vi nærmet oss. Etterhvert

INNSAMLINGSAKSJONEN: n Innsamlingsaksjonen vil gå til ny matsal på El Alto og ny vanntank og rørstystem til Barnelandsbyen. n Begge prosjektene har fadderordninger hvis man ønsker å bli langsiktig støttespiller. n Du kan støtte barna ved å bruke vedlagte giro, eller sette inn en gave på kontonummer 3000 16 85372. Aksjonsnummer: 50 993, til PYM, Pb. 2, Tveita, 0617 Oslo.

UØNSKET. Camilla Cambilla ble forsøkt gitt bort av moren.

observerte vi at ishjertet smeltet. Camilla er verdens lykkeligste jente når hun er her hos oss. Nå ber vi om at Guds kjærlighet også skal nå moren, sier Rosa. Denne dagen er spesiell. Før dagsenteret stenger kommer moren for å hente Camilla. Det skjer visst ikke hver dag. Camilla løper mot henne og kaster seg om halsen hennes. Claudia skyver datteren fra seg og snur seg bort.

Forebygger seksuelt misbruk På dagsenteret i El Alto er ett av målene at barna ikke skal være hjemme alene.

eks av ti bolivianske barn opplever overgrep eller misbruk, ifølge Unicef. 90 prosent av tilfellene skjer i hjemmene. Dagsenteret i El Alto forsøker derfor å forhindre at barna er hjemme alene. – Ved å ha barna på senteret før og etter skoletid, kommer de hjem samtidig med mødrene. Dette hindrer dem fra å være alene med sine onkler og fettere, sier daglig leder ved senteret, Rosa Paredez Averanca. Bare i juleferien ble to av jentene på dagsenteret voldtatt av nære slektninger, men ingen av sakene er anmeldt. Ofte bor storfamiliene tett, enten i samme rom eller til og med samme seng. Dette gjør terskelen for å anmelde overgrep høyere. – Vi ser også at jenter tvinges til prostitusjon allerede i tidlig tenårsalder på grunn av familiens dårlige økonomi, forklarer Averanca. Også barnelandsbyen Nytt Håp må forholde seg aktivt til denne problematikken. Her finnes det flere barn som

har blitt misbrukt ved barnehjem de har bodd på tidligere. Daglig leder Andrea Laura vil ikke nevne navn, men forteller hvor grusomme skader flere av barna har fått. – Vi har mange her som har blitt hjerneskadet eller fått et handikapp som følge av overgrep eller underernæring Andrea Laura i første leveår. Blant annet har vi hatt en gutt her som med stor sannsynlighet har blitt brukt til fysiske eksperimenter. Som resultat av dette mistet han flere kroppsfunksjoner, forklarer hun. I Cochabamba med 800.000 og La Paz med 2 millioner innbyggere er det ikke enkelt å ha oversikt over vanskeligstilte familier. Myndighetene gjør dessuten lite i forhold til dette. Barnelandsbyen og Dagsenteret fanger bare opp toppen av isfjellet.

DAGLIG LEDER. Rosa Averanca forteller at jenter i tidlig

tenåringsalder tvinges til prostitusjon på grunn av familiens dårlige økonomi.

M2 – mars 2011

UTFORDRINGEN

– Det er mye hjemmesnekret kristendom der vi gjør Jesus til en kosebamse som bekrefter oss. Gi meg heller en kirke som utfordrer. Tekst: Rakel E. Berntzen Foto: David André Østby og Shutterstock

Fra blyghet I

kke sjeldent beskyldes kirken for «dobbeltkommunikasjon». Egil Svartdahl ber oss tenke gjennom hvilke Jesus-bilder vi tegner. Mange har et bilde av ham som verken Gud eller menneske, verken mann eller kvinne, verken hvit eller svart. Igjen står en kjønnsløs og pastellaktig Jesus, som passer best som pyntegjenstand. – Det er mye hjemmesnekret kristendom for tiden, der vi gjør Jesus til en kosebamse som bare bekrefter oss – uansett hva vi tror og hvordan vi lever. Jesus blir en ensidig og endimensjonal Gud, som er inkluderende uten å være utfordrende, og nådig uten å være sann, sier han. Han mener vi prøver å gjøre Jesus politisk korrekt til enhver tid, mens Jesus lar seg ikke fange inn i våre endimensjonale bilder. – Jesus åpner favnen på vidt gap så alle kommer inn, mens i neste øyeblikk er han så radikal at alle går. Det er dette som er så fascinerende og utfordrende med Jesus. Han er både inkluderende og utfordrende.

Prest og profet – Hvorfor denne dobbeltheten ved Jesus? – Fordi Jesus er både prest og profet.

M2 – mars 2011

Han forsvarte en utro kvinne som ble tatt på fersk gjerning i hor, men lot en rik, lovlydig mann gå bort, fordi han ikke ville gi fre seg hele formuen sin. Svartdahl mener at hvis vi ikke ser Jesus som både prest og profet, går vi glipp av hvem han er. – Jesus er presten over alle prester. Han er omsorgspersonen og brobyggeren. Det er denne siden ved Jesus som er den letteste å formidle, fordi det er denne Jesus folk vil ha. Men evangeliene beskriver ikke bare Jesus som den

«Vi møter også den sinte og radikale Jesus. Han avslørte hykleri og falskhet, og avdekket korrupsjon og undertrykkelse» milde og saktmodige. Vi møter også den sinte og radikale. Han avslørte hykleri og falskhet, og avdekket korrupsjon og undertrykkelse. – Var Jesus en som tok parti? – Ja, absolutt. Jesus kjempet ikke mot noen – han kjempet for noen. Han kjempet for de som ikke kunne kjempe for seg selv. Han var de farløses far og enkers forsvarer. Alt det Jesus gjorde,

BÅDE OG. Jesus er både

utfordrende og inkluderende. – Dersom vi begrenser han til bare en av delene, går vi glipp av hvem han er, sier Egil Svartdahl.

til djervhet gjorde han for andre. Derfor var ikke hans profetiske vrede rettet mot hva de religiøse og politiske lederne gjorde mot han, men hva de gjorde mot andre.

Kvinner og barn Ved å løfte opp enkeltpersoner, løftet Jesus opp hele folkegrupper og ga dem verdi. Det kan skifte fra tid til tid og sted til sted hva som er de svake og marginaliserte gruppene i samfunnet. Sigøynere, tatere, innvandrere, homofile, enslige mødre og tyskerunger er noen eksempler som Svartdahl gir. I tillegg er Bibelen full av eksempler på at Jesus tok parti med kvinner og barn. – Den kristne historie er også historien om hvordan vi i Guds navn har undertrykket og underkuet kvinner, men den radikale Jesus frigjorde kvinnene, sier han og minner oss om at 70 prosent av verdens fattige er kvinner. Jesus tok også parti med barna. – Det var 15.000 pulter som stod tomme i første klasse når skolen begynte i høst. 15.000 barn som av ulike grunner ikke overlevde i mors mage. Jeg tror at den Jesus er harm på hva som skjer med barn i mors mage i Norge, både i form av aborter og forskning på befruktede egg.

Hvem gir sin stemme til barna, vil Svartdahl vite. – Hvem gir stemme til de alle minste – alle barn som tvinges til tungt arbeid, alle barn som tvinges til å gifte seg?, spør han.

Utstøtte og fattige Det var mange outsidere og avvikere på Jesu tid. Mennesker som av ulike grunner falt utenfor det gode selskap. Jesus ble også deres sterkeste forsvarer. – Er det noen mennesker som du regner som «urene» og som du helst ikke er i berøring med? Hva med HIVsmittede eller AIDS-syke? Finnes det noen folkegrupper som du «går utenom» eller velger å ikke bo iblant? Er dette mennesker som den radikale Jesus ville tatt kontakt med, forsvart og løftet opp, utfordrer han. I mange av de underne Jesus gjorde og de fortellingene han fortalte var det fattige og undertrykte mennesker som fikk hovedrollen. Slik er det også i verdenshistorien.Noen av de kristne lederne som står fram som «utfordrende» og «djerve» i historien, er de som har reist seg for de aller svakeste. – På samme måte utfordrer Jesus oss til å reise oss fra blyghet til djervhet, utfordrer Egil Svartdahl. M2 – mars 2011

EN UTSTRAKT HÅND

I land med stor forfølgelse, kan folk lytte til evangeliet og undervisning hjemme i trygge omgivelser.

– DIN MEDIEMISJONÆR

Velkommen til ET AV SOMMERENS HØYDEPUNKT I NORD! Vårt kompakte FESTIVALOMRÅDE BYR PÅ TENCAMP, SEMINARER, BARNEFESTIVAL, AKTIVITETER, MØTER OG SOMMERKVELD I TELTET FOR DE VOKSNE.

27. – 31. JULI 2011

TRULS ÅKERLUND EMANUEL MINOS ØYFRID SOFIENLUND

DANIEL ELVELYCK

SWEET SUNDAY ARVID PETTERSEN REBEKKA & KRISTOFFER STENSHEIM M FL BARNAS FESTIVAL: OPPLEGG FOR KIDZ & TWEENS OG GØYALE AKTIVITETER TENÅRINGER: JUTZ [KÆMP] MED TELTKONKURRANSE OG KVELDSSAMLINGER

Mer info på www.actfestival.no 20

M2 – mars 2011

SOMM E FESTIV RALEN FOR HE LE FAMIL IEN

TEMA: NÅR TROEN KOSTER

Usbekistan

Nord-Korea

Afghanistan Iran Saudi-Arabia

Laos

Mauretania Jemen Somalia

Maldivene

Ti verstinger I syv av de ti landene hvor kristne blir mest forfulgt er islam offisiell religion, viser Åpne Dørers Forfølgerliste fra 2010.

or åttende år på rad ligger NordKorea øverst på Åpne Dørers forfølgelsesliste. I dette landet blir enhver religiøs aktivitet ansett som et opprør mot regimets sosialistiske prinsipper. Kristne opplever en ekstremt vanskelig situasjon, siden det Nordkoreanske regimet jakter på kristne over hele landet for å arrestere, torturere og drepe dem. Nord-koreanske ledere prøver desperat å kontrollere samfunnet for å utslette all kristen aktivitet. Likevel ser det ut til at antallet kristne vokser. I år gikk Iran forbi Saudi-Arabia og ligger nå på andreplass. Arrestasjonsbøl-

«Nord-koreanske ledere prøver desperat å kontrollere samfunnet for å utslette all kristen aktivitet»

gen av kristne som startet i Iran i 2008, fortsatte enda sterkere i 2009, noe som resulterte i at minst 85 kristne ble arrestert. I Saudi-Arabia, som befinner seg på tredjeplass, er situasjonen uendret med hensyn til religionsfrihet for kristne. Det har imidlertid ikke kommet rapporter om at kristne er blitt drept eller fysisk skadet for sin tro, og bare én rapport er mottatt om en kristen som ble arrestert. Somalia rykket opp til fjerdeplass, ettersom religionsfriheten for det lille antall kristne i landet har fått enda trangere kår. Kristne blir hardt forfulgt og

flere er blitt drept. Kristne må praktisere sin tro i hemmelighet. Islam er offisiell religion i syv av landene som ligger på de ti øverste plassene, dvs. Iran, Saudi-Arabia, Somalia, Maldivene, Afghanistan, Jemen og Mauretania. Et nytt land blant de øverste ti er Mauretania, som har fått en åttende plass. Det er ingen tegn til forbedringer i religionsfriheten i Laos, som i år ligger på niende plass. Selv om Usbekistan fremdeles ligger på en tiendeplass, har religionsfriheten blitt innskrenket. Situasjonen for kristne ble i 2009 forverret i Vietnam, Aserbajdsjan, Tadsjikistan og Kirgisistan. I forhold til det foregående året fikk Åpne Dører færre rapporter om forfølgelse av kristne i Algerie, India, Cuba, Jordan, Sri Lanka og Indonesia.

Kilde: Åpne Dører

M2 – mars 2011

TEMA: NÅR TROEN KOSTER

Under overflaten Somailland er 100 prosent muslimsk. Tilsynelatende. Tekst: Stig Stordal Foto: PYM

agen starter tidlig i Somalilands hovedstad, Hargeisa. Klokken er bare 04.30 når det kalles til bønn fra minaretene. Kort tid etter myldrer det i gatene. I formiddagsrushet skiller ikke byen seg veldig fra andre afrikanske hovedsteder. Kjøretøyer, mennesker og dyr beveger seg etter koder og tegn som er fremmede for europeiske trafikkanter. Flyten av internasjonale varer og arbeidere til landet er iøynefallende. Overalt finnes tegn på ny kapital. I tillegg til den økonomiske veksten, preges landet av europeiske og amerikanske ikke-statlige hjelpeorganisasjoner, såkalte NGO-er, som jobber i stort omfang i samtlige geografiske regioner i landet.

Strengt forbudt På dagens agenda står et treff med noen troende mennesker som har funnet hver-

M2 – mars 2011

andre. Det er ikke hverdagskost i et land som dette. For når permanent bosatte somaliere kommer til tro på Jesus og vil samles i fellesskap, kan det koste dem alt. I følge Wikipedia er Somaliland fullstendig muslimsk. Islam er statsreligion. Her kan ingen nasjonale lover motstride Sharia. Å konvertere til andre religioner er strengt forbudt, og ingen andre religioner er synlige i det offentlige rom. Men under den overfladiske kontekstanalysen til Wikipedia, kan man oppdage strømninger som utfordrer den totale muslimske virkelighetsoppfatningen.

Trosser press De serverer cappuchino, og prater livlig om det som opptar dem mest. De er ikke til å misforstå. Øynene deres skinner når de forteller om forvandlingen de har

PYMS BISTANDSPROGRAM I SOMALILAND n Norske pinsemenigheter har støttet et såkalt integrert utdannings- og utviklingsprogram som består av lærerutdannelse for grunnskolelærere, bygging av skoler og leseopplæring og mikrokreditt for kvinner. n I samarbeid med utdanningsdepartementet er den første lærerplanen for lærerutdannelse i Somaliland noensinne utarbeidet. n I 2010 ble de første 144 lærerne uteksaminert etter fullført lærerutdannelse. Mer enn 1200 kvinner har fått lese- og skriveopplæring.

opplevd gjennom møtet med Jesus og Bibelen. – Det er klart vi må trosse sterkt press fra familien, sier en ung Jesustroende mann. Da familien hans avslørte at han leste Bibelen, begynte kampen mot avvisning og forfølgelse. Litt etter litt opplevde han aksept, ikke uttalt, vel og merke, men de lot han være i fred så lenge han holdt Bibelen og det kristne fellesskapet for seg selv.

Et slags demokrati Den unge mannen arbeider nå aktivt for samfunnsforandring og mer religionsfrihet i Somaliland. Landet som utgjør den nordvestlige delen av Somalia, har 3,5 millioner innbyggere, 5 millioner kameler og 11 millioner geiter. Tyve år har gått siden landet erklærte seg som selvstendig republikk, etter at diktatoren Siad Barre måtte gå av. Tre fredelige demokratiske valg senere har landet fungerende politiske institusjoner, til tross for at de ikke har blitt anerkjent som selvstendig stat av det internasjonale samfunnet.

Innbundet i ekte skinn - TILBUD

NÅ KUN KR. 798,-

STRENGT FORBUDT. I Somaliland er det strengt forbudt å

konvertere til andre religioner enn islam. M2 har møtt en konvertitt som gir sin stemme til trosfriheten i det offentlige rom.

– Vi har en demokratisk tradisjon, i motsetning til resten av Somalia og landene rundt, forklarer vår kontakt. To ganger har han stått frem med fullt navn i byens største avis og gjort seg til talsmann for trosfriheten. – Dersom Somaliland ønsker å være demokratisk, så må det også finnes trosfrihet for andre religioner enn islam her, sier han. Foreløpig har han fått mest positive tilbakemeldinger for sitt mot, men han vet at han risikerer sin egen og sine nærmestes anseelse og sikkerhet.

Teltmakere Kaffen er drukket opp, men praten går videre. Han er heldig som har funnet et fellesskap. Enkelte bruker lang tid på å komme i kontakt med kristne fellesskap som møtes på hemmelige steder. Noen av disse fellesskapene er varsomme og mistenksomme, på grunn av sikkerhetsrisikoen forbundet med å slippe nye til. Ytterst få troende får sjansen til å krysse grensen til Etiopia og for å oppleve fellesskap, tilbedelse og undervisning uten konstant følelse av utrygghet og fare.

Denne gjengen er i det minste heldige som har fått undervisning av utenlandske teltmakermisjonærer. I land med liten grad av trosfrihet vinnes sjeler for Guds rike gjennom utradisjonelle metoder. Innenfor kategoriene av businessfolk og hjelpeorganisasjoner drives såkalt «teltmakervirksomhet» – det vil si at troende utlendinger kommer til Somaliland i hovedsak i egenskap av sitt yrke, men med et tydelige ønske om at evangeliet og Guds kjærlighet skal nå menneskene i regionen. Internasjonale arbeidere har med seg sin tro til Somaliland, og det finnes kristne grupperinger som møtes ukentlig – om enn uprofilert og dermed kanskje per definisjon «under jorden». Mennesker som viser denne typen mot, utgjør unntaket i landet. De kjemper en tilsynelatende håpløs kamp for å åpne døren for kristen tro og trosfrihet i et ellers muslimsk samfunn. Men statistikk og virkelighet er ikke samme sak, så hvem vet om det er nettopp disse enkeltmenneskene som vil være brikker i en mer omfattende samfunnsforandring i Somaliland?

Norsk Studiebibel er et bokverk som har vært under bearbeidelse i en mannsalder. Hovedredaktøren, Thoralf Gilbrant, har nedlagt kjernen av internasjonal bibelkunnskap i denne Bibelen på en måte som gjør teksten mer interessant og lettforståelig for oss «vanlige» bibellesere. Bibelteksten i Norsk Studiebibel er hentet fra 1988-oversettelsen av Bibelen (Norsk Bibel). En storslagen håndbok! Biblex har 816 sider med over 700 fargefotograﬁer og illustrasjoner som gir innblikk i Bibelens verden og dens hendelser.

Kr. 398,- Hardcover

Ved kjøp av «Norsk Studiebibel» i ekte skinn, får du med Biblex på kjøpet for

kun kr. 1,HERMON

FORLAG

Ordretelefon 63 80 30 99

Alle våre 600 titler finner du på www.hermon.no, mange av dem også hos din kristne bokhandler

M2 – mars 2011

Foto: Marianne Haugerud/Norsk Misjon i Øst

TEMA: NÅR TROEN KOSTER

VIL SE. Doh Say har gjort det til sitt livs kall å se.

Møter blikkene Det er ikke den rake holdningen eller de stramme musklene man først legger merke til hos Doh Say. Tekst: Hilde Skaar Vollebæk/Norsk Misjon i Øst

et er øynene man først legger merke til. De er inderlige, sårbare og kjærlige - og fylt av trass og styrke. Doh Say har gjort det til sitt livs kall å se. Han snur seg ikke vekk eller skjermer seg fra andres vanskeligheter, men møter de motløse blikkene fra utallige flyktninger i Burmas jungel. – Jo mer lidelse jeg ser, desto mer vil jeg bidra, sier han bestemt. Ut fra det store engasjementet hans å dømme, er det tydelig at Doh Say må ha sett mye vondt.

Mest utsatt Doh Say treffer oss i Shan-staten i Burma, ikke langt fra grensen til Thailand. Han er en av pådriverne for Good Life Club, opplegget som Free Burma Rangers driver for å nå ut til barn og mødre som lever på flukt i Burma. Størstedelen av den kristne befolkningen finnes blant de etniske minoritetsgruppene. Militærjuntaen har «kuppet» buddhismen og bruker en modifisert, regjeringsvennlig utgave av buddhismen som ledd i undertrykkelsen av landets religiøse minoriteter. Kristne i Burma lever i stadig frykt og forfølgelse. Barna er spesielt utsatt. Doh Say så tidlig behovet for å møte

M2 – mars 2011

GOOD LIFE CLUB n Good Life Club er en del av teamet til Free Burma Rangers (FBR). FBR ble startet i 1997 med et ønske om å være til stede for Burmas internflyktninger på ulike måter. De som arbeider for Good Life Club tror at det gode liv ikke bare har en fysisk side, men også en åndelig side, og at det gode liv er Guds ønske for alle. Norsk Misjon i Øst samarbeider med Free Burma Rangers.

flyktningbarn på en spesiell måte. Å leve under konstant frykt, se og oppleve overgrep på nært hold og stadig flykte til nye steder, er nedbrytende og uutholdelig, selv for voksne. Mange glemmer at barna får med seg alt som skjer. – Barn har rett til å være barn, til å leke og le, sånn at frykten kan slippe taket, selv om det bare er for en dag, sier han med ettertrykk. Å leve på flukt innebærer en konstant kamp mot håpløshet og redsel. Mange havner i destruktive mønstre, der familiene ikke klarer å stå sammen. Barna blir de dobbelte taperne.

Framtiden Kvinner og barn er mest utsatt når en familie eller en hel landsby må flykte fra militærjuntaen. Det de ser og opple-

BARNEKLUBB. Flyktningbarn som har fått være med på Good Life

«Barn har rett til å være barn, til å leke og le, sånn at frykten kan slippe taket, selv om det bare er for en dag»

ver gir dem sterke traumer. Mange blir adskilt fra foreldrene og får verken tak i næringsrik mat eller medisiner. Skolene blir ødelagt, og med dem barnas rett til en utdanning. Likevel tror Doh Say at barna er Burmas framtid. – Hadde borgerkrigen tatt slutt og demokratiet kommet over natten, ville fortsatt Burmas største utfordring ha vært uløst: Vi mangler gode ledere. Så det er blitt mitt viktigste kall, å bidra til at disse barna kan bli Burmas fremtidige ledere, sier han.

Avhengig Doh Say har ikke alltid jobbet på denne måten. Før hadde han en anerkjent posisjon som politisk talsmann for opprørsbevegelsen i Karenni-staten. I

UØNSKET. I Norge kjenner vi eksempler fra kristne skoler og institusjoner, der myndighetene legger begrensninger på hvem skolene kan få lov til å ansette.

Trussel på hjemmebane

Foto: Free Burma Rangers

Diskriminering av kristne i Vesten er allerede i gang, mener Ronald Boyd Macmillan fra Open Doors International.

Club.

dag er han en ulønnet fulltidsarbeider som sover overalt hvor han kan feste hengekøyen sin. Likevel er han nøye med å understreke at han ikke kan leve slik i egen kraft: – Jeg er så avhengig av Guds kjærlighet. Jeg har ikke nok kjærlighet i meg selv. Alene ville jeg bli fortært av hat og motløshet, men Gud fortsetter å fylle meg med sin kjærlighet. Ingen mennesker kan styre morgendagen, enten man lever risikofylt i jungelen eller beskyttet og komfortabelt.

Forsoning Han påstår at han aldri har vært lykkeligere. Samtidig tar han ikke lett på Jesu ord om å elske sine fiender. – Fire ganger har jeg klart å be for soldatene i den burmesiske hæren. Det

BURMA Hovedstad: Naypyidaw (fom. nov. 2005) Styre: Militærdiktatur siden 1962 Befolkningstall: 43-52 mill. (offisielle tall varierer) Etniske grupper: Burmanere 68%, shan 9%, karen 7%, rakhin 4%, kinesere 3%, indere 2%, mon 2%, andre 5% Religion: Buddhister 89%, kristne 4% (baptister 3%, romersk-katolske 1%), muslimer 4%, animister 1%, andre 2%. Språk: Burmesisk, men de mange minoritetsgruppene har sine egne språk. Grenser til: Bangladesh og India i vest, Kina, Laos og Thailand i øst.

er det aller vanskeligste Gud har kalt meg til. Men forandring i Burma er avhengig av tilgivelse og forsoning. Doh Say avslutter med å tilføye at ingen blir lykkelig av å leve for seg selv. – Det er ikke noe liv. Livet må leves for andre!

Det er ikke bare i totalitære systemer at kristne forfølges. Også demokratiske samfunn blir stadig mer intolerante overfor evangeliserende religioner. Mange har godtatt Dalai Lamas ord: «Alle burde holde seg til den religionen de er født inn i – det er den eneste måten vi kan sikre sosial harmoni.» Ronald Boyd-Macmillan fra Open Doors International, kaller det intolerant pluralisme: – Foreløpig er ikke dette et krav nedfelt i lover og regler, men det reflekterer en herskende kulturell tro på religiøse verdier egentlig er uviktige. Dersom vi ønsker og jobber for at muslimer skal lære Kristus å kjenne og bli omvendt til kristen tro, vil mange kalle oss arrogante og fordomsfulle – og konfliktskapere. Han mener slike utsagn vitner om en arrogant holdning, ikke minst fordi de er basert på uvitenhet om grunnleggende forskjeller mellom religionene. På mange områder er religionene gjensidig ekskluderende. – Her står kampen for kristne i Vesten. Noen steder har dette startet gjennom lovverket. Den franske anti-sektloven av mai 2001 er så uklart formulert at den tillater staten å kalle enhver som evangeliserer, for sektmedlemmer. Det har ikke skjedd ennå, men muligheten er der. Macmillan mener at diskriminering av kristne i Vesten allerede er i gang. Sykepleiere blir oppsagt i Storbritannia og Nederland fordi de nekter å være tilstede ved abortinngrep. I en engelsk by mottok en stor anglikansk menighet halvstatlig støtte til oppussing av menighetssalen. For å motta pengene måtte presten skrive under på at de ikke skulle evangelisere i sine egne lokaler. I Norge kjenner vi tilsvarende eksempler fra kristne skoler og institusjoner, der myndighetene legger begrensninger på hvem skolene kan få lov til å ansette. M2 – mars 2011

TEMA: NÅR TROEN KOSTER

Kirken i mørk For at ingen skal gjenkjenne dem, samles kirken i mørket. Tekst: Rakel E. Berntzen Foto: Jan Nestvold og Shutterstock

ndelig er det mørkt ute. Én etter én sniker de seg inn i huset og ned i kjelleren. En ung mann kaster et blikk bak skulderen sin. Er det noen der som kan se han? Det lukter rå kjeller. De små vinduene oppunder taket er dekket med svart plast som er tapet til karmene. Ingen kan se inn. – Man tror nesten man er med på en hemmelig dekkoperasjon, men dette er et kristent møte, sier Jan Nestvold, daglig leder IBRA Norge. Han besøker denne kirken på en av sine mange reiser til den muslimske verden. Han vil ikke si hvor de er. Disse menneskene risikerer allerede så mye bare ved å samles i kjelleren i mørket. – Alle som er her har bevist over lang Jan Nestvold tid at de mener alvor med troen. Først når lederne er trygge på at de ikke er infiltrører, får de bli med på gudstjenesten, forklarer Jan.

Ingen sjanser Etterhvert som rommet fylles med folk, må lukten av kjeller vike for chili, parfyme og harde arbeidsdager. En kvinne begynner å be høyt og inderlig til Gud. Rundt henne summer det på arabisk, og på et ukjent språk. De er bare 20 mennesker, men høres ut som en gresshoppeskare om natten, rett før en storm bryter løs. En blitz løses ut. Det er Jan som tar et bilde av kvinnen som ber. Hun har dekket til ansiktet sitt. – Til vanlig fremstår denne kvinnen kanskje som hvem som helst, men de er ikke hvem som helst disse menneskene. De risikerer både jobb, sosialt nettverk og kanskje til og med sine liv for å samles i mørket på denne måten, sier han. For naive nordmenn kan det virke

M2 – mars 2011

RISIKO. Denne kvinnen risikerer mye ved å delta i gudstjenesten i den mørke kjelleren.

som de overdriver sikkerheten, men de har sett for mange som har blitt torturert og fengslet. – Angivere finnes overalt. Å ta sjanser er bare dumdristig, sier Jan. Denne kjelleren er ikke den første de møtes i. Ei heller den siste. Når de ikke lenger føler seg trygge, må forsamlingen finne nye kreative måter å samles på.

Kodeord De snakker i koder, de tidligere muslimene som Jan møter på en hemmelig konferanse på et hotell i en anen by. Selv risikerer han bare å bli eskortert til flyplassen og utvist av landet, dersom noen oppdager hvorfor de er der. – Jeg kunne ha reist hjem til trygge Norge og fortsatt livet mitt som før, men de andre hadde blitt kastet i fengsel dersom myndighetene oppdaget oss, forklarer Jan. En mann kommer uanmeldt inn i rommet. Han er kledd i hvitt og svart, og skal bare rydde av bordet i konferan-

«Man tror nesten man er med på en hemmelig dekkoperasjon, men dette er et kristent møte»

serommet og høre om de vil bestille noe mer. Samtalen svitsjer. Evangeliseringsstrategier blir raskt til vær og vind. – Vi snakker mye i koder, som jeg ikke vil avsløre. Det høres veldig spesielt ut, men det sier mye om den virkeligheten de forholder seg til, og jobber under, sier Jan. Før de går hvert til sitt diskuterer de hva de skal gjøre dagen etter. De har fått en henvendelse fra en begeistret radiolytter. «Ahmed» har blitt frelst etter å ha lyttet til et av deres radioprogram. Nå spør han om de kan komme og fortelle han mer om Jesus.

Sjansespill Er dette en felle? Den sjansen får de ta. «Ahmed» har skrevet så mange brev de siste årene at Jans kolleger velger å tro på ham. En dagsreise senere, først med fly og så med bil, befinner de seg «der ingen skulle tru at nokon kunne bu.» Jan er ikke med på denne turen, men kollegaen hans, «Josh», stopper opp når han ser

rket

den samme adressen på en postkasse som på lappen han holder i hånden. En mann kikker dumt opp på ham. De spør etter «Ahmed». Mannen peker på nabodøra og forklarer at mannen de søker bor ved siden av, men at han er døv. Bak neste dør finner de ham. Når de prøver å snakke med han, rister han på hodet og finner fram penn og papir. «Vi kommer fra radiostasjonen du lytter til», skriver de på en lapp. Han griper lappen, leser og ser opp på dem. Det furede ansiktet knekker opp som et knust speil. Man kan skimte et par tindrende øyne mellom alle strekene på kryss og tvers.

Stokkdøv «Ahmed», som viser seg å være 95 prosent døv, plukker opp sin svarte reiseradio, skrur opp lyden til full guffe og legger den inntil øret. Slik har han fått med seg de gode nyhetene, noen ganger med radioen surret til hodet med en hyssing. Fordi «Ahmed» likte det han hørte hadde han dannet en lyttergruppe, som

KREATIV. «Ahmed» aner råd for å lytte til

IBRAs radioprogram til tross for at han er 95 prosent døv.

samles for å høre på radioen sammen. På en av oppfølgingsturene til denne lyttergruppen var Jan med. – Vi ga oss ut for å være mediearbeidere som drar rundt med en spørreunder-

«Vi ga oss ut for å være mediearbeidere som drar rundt med en spørreundersøkelse»

søkelse. Vi stilte generelle spørsmål for å avdekke lyttevanene deres, forklarer Jan. En mann kommenterte programmet deres spesielt, og da de spurte hvordan han likte det, ble han overbegeistret og anbefaler det varmt. Da kan Jan og resten av kollegene føle seg sikre på at dette ikke er en felle. Mange av dem har allerede tatt i mot frelse etter å ha hørt på radiosendingene. Nesten hele landsbyen er nå med i denne gruppen. Og de vil bare vite mer.

Ny nettside IBRA Media Norge har fått ny og spennende hjemmeside. På ibra.no kan du følge med på IBRAs arbeid over hele verden. Her kan du også få smaksprøver på TV- og radioprogrammer, lese vitnesbyrd, bla i den elektroniske utgaven av IBRA Magasinet og mye mer. M2 – mars 2011

TEMA: NÅR TROEN KOSTER

Martyrenes blod Er det virkelig den kristne kirkes såkorn? Tekst: Rakel E. Berntzen Illustrasjon: Shutterstock

o mer de dreper oss, desto flere blir vi. Martyrenes blod er den kristne kirkes såkorn, sa Tertullian. Stig Magne Heitmann, generalsekretær i Åpne Dører, mener kirkefaderens ord i høyeste grad stemmer: – Vi ser flere eksempler i både eldre og nyere historie på at kirken vokser sterkest i land med forfølgelse. Det var slik urkirken startet. I dag kan vi se det samme i land som Kina, Vietnam, Algerie og Iran. Han mener de største fornyelsene i

M2 – mars 2011

verden pågår i land der kristne må risikere mye for sin tro. – Mens norske kristne ser til Vesten for åndelig inspirasjon, skjer de største fornyelsene i sør og øst. Det er tydelig at forfølgelse, som er ment å kvele troen, heller gjør kristne mer avhengig av Gud, sier han.

To utsagn Broder Andreas, som startet Åpne Dører, organisasjonen som hjelper forfulgte

«Man kan jo lure på om saltet har mistet sin kraft her i Norge»

kristne i mer enn 45 land, har sagt at det er to utsagn han har hørt mer enn andre. Det ene er «forfølgelse kommer ikke hit». Det andre er «vi trodde ikke det ville komme så fort». – Vi vet ingenting om fremtiden. En dag er det kanskje vi som ikke får tilbe fritt. Bibelen sier jo at «den som vil leve et gudfryktig liv vil bli forfulgt.» Man kan jo lure på om saltet har mistet sin kraft her i Norge, sier han. Bengt-Åke Bengtson, regionsleder

Engasjer deg Fire ting du kan gjøre for dine forfulgte trossøsken. UNDERHOLDNING.

Colosseum var antikkens største amfiteater for dyre- og gladiatorkamper. Mange kristne led martyrdøden i denne voldsomme bygningen.

BE: Be for konkrete mennesker, situasjoner og land. Gå sammen med andre og be i smågrupper og i gudstjenesten. GI: Gi enkeltgaver eller bli fast giver til en organisasjon som jobber for å støtte forfulgte kristne. SEND ET KORT: Send brev og kort til kristne som sitter fengslet for sin tro. Flere kristne organisasjoner er enten behjelpelig med adresser, eller de kan formidle brevene videre. Når en person får mange brev, kan dette legge nok press på myndighetene til at de løslater vedkommende. BRUK DIN STEMME: Oppdater deg jevnlig på de forfulgtes situasjon og spre informasjon om dette. På den måten gir du mennesker i fangenskap en stemme. Her er noen kristne organisasjoner som jobber blant forfulgte kristne og kan formidle bønneemner, penger og brevkontakt: n Åpne Dører – www.opendoors.no n Norsk Misjon i Øst – www.nmo.no n IBRA Media – www.ibra.no n The Voice of the Martyrs – www.persecution.com

Drept av gangsterbander

for IBRAs arbeid i Nord-Afrika og Midtøsten, mener det blir for enkelt å si at vekkelse og forfølgelse går hånd i hånd.

Vekst tross forfølgelse – Jeg vil heller si at forsamlinger og antall troende vokser til tross for forfølgelse. I en del områder vokser forsamlingen enormt, selv om de kristne fortsatt er i minoritet, mens i andre områder står det nesten stille. Han nevner Nord-Afrika, Araber-

halvøya og Midtøsten som eksempler på land med lite kristen vekst. Kina og Iran er heller unntakene. – Hvorfor så store forskjeller? – I land med stor tilvekst finnes det allerede et stort antall troende som tjener Herren. De er uredde og hengivne, til tross for alt de risikerer. I tillegg har de gode forsamlingsstrukturer og sterke ledere. Det tror jeg også bidrar til at kirken vokser i noen land mer enn andre, sier Bengtson.

Over 100 pastorer er drept i Colombia de siste årene, mens myndighetene lukker øynene. Over hele Latin-Amerika er det områder innenfor landene som kontrolleres av bander. Dette er en viktig årsak til at over 100 pastorer er blitt drept i Colombia de siste årene, melder Open Doors International. Ofte dreier det seg om lokale gangstere som driver med narkotika, og har kontrollen over den lokale befolkning gjennom trusler og utpressing. Det er ikke uvanlig at myndighetene lukker øynene eller tar imot bestikkelser for ikke å røre dem. De fleste kristne som lider under denne type forfølgelse, bor i stammediktaturer i Afrika, i områder styrt av banditter i Latin-Amerika og i kommuniststater i Asia. M2 – mars 2011

Når hver generasjon teller

som treffer «Hvem er du? Hva gjør du? Hva betyr du? Det gir god design svar på. God design spisser ditt budskap.» David André Erichsen grafisk designer

Telefon: (+47) 970 35 284 Epost: david@daesign.no Nettside: www.daesign.no

M2 – mars 2011

Idé, tekst og grafisk design: David André Erichsen, Daesign AS

Foto: Anne-Kari Myrvik

n Gjennom langsiktige prosjekter hjelper PYM bistand familier i Kenya, Mosambik, Niger, Somaliland og Uganda. n Vi satser på utdanning, kvinner, antiomskjæring, mikrofinans, alfabetisering og forebyggende HIV og Aids-arbeid. n Konto: 3000.17.00770 – merk gaven «Egenandel Afrika» n Hver krone blir til ti kroner gjennom NORAD-støttede prosjekter. n Bli med på tidenes løft for Afrika!

Troens aktualitet www.damaris.no

Damaris prøver å vise kristendommens aktualitet for samtidskulturen. Bak den norske avleggeren står tre organisasjoner: Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, Familie & Medier og Mediehøgskolens kurs- og kompetansesenter. Siden tar opp aktuelle emner og tilbyr ressurser for menighet og misjon.

Kristennytt www.christianitytoday.com

Det finnes mange kristne nettaviser og magasiner. En av de mest kjente siden til Christianity Today. Siden dekker alle slags kristne nyheter, men har et spesielt øye for kristne som lever under vanskelige forhold. Siden er på engelsk, men til gjengjeld tilbyr den ressurser på temaer som menighetsledelse, disippelskap og andre pastorale temaer.

VISSTE DU AT n Kristne lider i dagens verden

mer under forfølgelse enn tilhengere av noen annen religion. n Hvert år blir omlag 160.000 kristne drept på grunn av sin tro. n Over 200 000 kristne er internert i arbeidsleirer. Her blir de fleste satt uten dom, og ytterste få slipper ut levende.

MISJONSDINGSEN

Tekst: David André Østby, Foto: Wikimedia Commons

PÅ NETT

På 50-tallet gjorde lysbildefremviseren det mulig å vise familiebildene i stort format på stueveggen eller på et lerret. Den nye teknologien gjorde det også mulig for misjonærer å presentere sine opplevelser på misjonsmarken på en langt mer levende måte. I stedet for å bare fortelle om sitt eksotiske misjonsliv, kunne nå menigheten selv ta arbeidet, de innfødte og dyreliv i nærmere øyesyn. For ettertiden har lysbildefremviseren blitt ensbetydende med varme misjonsmøter i det kalde nord.

PÅ TAMPEN

Nattverd med vann og gammel ris Det største møtet jeg noen gang har deltatt på, skjedde under et myggnett i Kambodsja. Fire unge evangelister satt i en ring med meg i midten. De hadde banet seg vei gjennom nattens mørke, og gjennom tett jungel hadde de nådd fram til bestemmelsesstedet. Der satt vi på noen kvister og hørte de merkelige lydene fra innsekter og fugler rundt omkring oss. Nyheter om nedslakting av mennesker som tenkte annerledes enn landets kommunistiske ledere hadde allerede nådd hele verden. Kampuchea het landet den gang, og skulle være et foregangsland, der blant annet religion var bannlyst. Jeg har talt til nærmere en million mennesker i Nigeria, men jeg har nok aldri talt med større dynamikk enn da budskapet ble hvisket fram bak myggnettet. Spør ikke hvordan jeg kom dit, og hva som ellers skjedde. Det er uvesentlig i denne forbindelse. Det jeg husker best er at vi måtte være ytterst forsiktige for at ikke soldatene fra Pol Pots terrorvelde skulle høre oss. Jeg husker at jeg talte om Jesu død på korset, og at Gud tar hånd om oss alle. At vi er trygge på grunn av blodet som fløt på Golgata. Det var helt mørkt i myggnettet, bortsett fra en forsiktig blafring fra et stearinlys. Det kunne vi slukke i løpet av sekunder dersom noen skulle dukke opp. Vi kunne ikke synge fordi da kunne naboer høre oss. Men så høyt tror jeg aldri

at jeg har sunget i mitt liv! Lovsangen til Jesus kunne ikke høres, men hvor mange desibel som strømmet mot vår Herre og Frelser, har jeg vanskeligheter med å forklare. I slutten av møtet skulle vi ha nattverd. Men vi hadde ikke det som skulle til for å minnes hva Jesus gjorde for oss på korset. Da krøp en av møtedeltakerne ut av myggnettet og kom tilbake med en flaske vann og en bolle med gammel ris. Da vi startet nattverdstunden hadde vi ikke hatt en diskusjon om vinen skulle være med eller uten alkohol. Vi hadde ikke tatt en diskusjonsrunde på om brødet skulle være syret eller usyret. Vanlig vann, som ikke engang var rent etter norsk standard, og gammel ris, som fluer og andre innsekter hadde vært bortpå flere ganger. I blafringen fra stearinlyset leste vi de kjente ordene fra første korintierbrev elleve, spiste av risen og drakk av vannet, og kjente himmelens velsignelse og herlighet omgi oss. Vi gikk fra hverandre like stille som vi kom sammen, men merket ikke engang at klokken nærmet seg fire om morgenen. Vi måtte slutte før dagslyset brøt inn og umuliggjorde det herlige stormøtet. Dagen etter var de fire kristne borte. Jeg søkte etter dem i flere dager fra min utkikkspost over grensen til nabolandet, men jeg hørte aldri noe mer fra dem. Men opplevelsen fra det slitte myggnettet vil alltid følge med meg. Kanskje er de hos Jesus allerede? Oddvar Johansen journalist

M2 – mars 2011

Returadresse: KS Publikasjoner AS, Postboks 1180 Sentrum, 0107 Oslo

Hva har du på hjertet? Si det i M2!

For annonsering, kontakt markedsansvarlig Håkon Skaug – hakon@k-s.no

eller e 16, Se sidlagte giro ved

Følg Jesus i dine egne sko Grafisk Design: David André Erichsen - www.daesign.no

M2 ser på misjon fra flere sider. Misjon er ikke menn og kvinner med tropehjelm og lendeklede. Misjon er en livsstil. Og den er grenseløs. Vi kan alle ta nye skritt for våre medmennesker.

M2 er et misjonsmagasin som utgis av KS publikasjoner AS i samarbeid med stiftelsen IBRA Media Norge og foreningen De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon.

PUBLIKASJONER