M2 #2 2010 by DAESIGN

B-POSTABONNEMENT

n Tema: Solo eller sammen?

MISJONSMAGASINET

Foto: Bjørn H Stuedal.

OKT. 2010 – LØSSALG KR. 40,-

Misjonsvennen – Ufattelig mange mennesker har latt seg inspirere av Jesus til å gjøre en ekstra innsats, mener miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. Det har han sett med egne øyne.

n Jesus og lego og de

INNHOLD LEDER

Spør etter Gud igjen IMI-Kirkens misjonale legning.

Erik Solheim er imponert over norsk pinsemisjon.

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim vil ha Gud tilbake i utviklingspolitikken og bistandsarbeidet i Norge. Det skrev han i en kronikk i Aftenposten for en tid tilbake. Solheim har nylig nedsatt en gruppe som skal diskutere religionens plass i utviklingsarbeidet, og har satt seg som mål at norske diplomater og bistandsarbeidere skal forstå hvilken betydning religion har der de arbeider og forsøker å gjøre en forskjell. Vi synes det var på tide at noen ga norsk misjonsarbeid innen bistand og utvikling en slik anerkjennelse. Altfor lenge har norsk bistandsarbeid vært preget av en krampaktig fobi mot det man har ment har vært en uheldig sammenblanding av misjon og bistandsarbeid. En holdning som for øvrig avslører en uvitenhet bl.a. i forhold til andre kulturer, som vi undrer oss over. Man burde forvente at norske bistandsledere hadde bedre innsikt i hvordan andre kulturer på en mye «Vi ser i dag et mer naturlig måte enn sekulariserte Norge, vaakum i det norske, anerkjenner kirke og tro som en positiv gudløse samfunn» faktor i samfunnet, og ikke som et problem. Vi tror at det er i nærkontakt blant annet med norsk pinsemisjon i Afrika, at Solheim har sett hvordan bl.a. Pinsebevegelsen har hatt den mest velfungerende strukturen når det gjelder å nå ut med hjelp til et helt samfunn. Hjelpen består i så mye, enten det er å hjelpe overgrepsofre, bygge og drive sykehus og skoler, rehabilitere barnesoldater eller informere om hiv og aids, alt kombineres med evangelisk arbeid. Ofte utgjør de, som religiøse autoriteter, selve grunnmuren i folks virkelighetsoppfatning. Religion er kulturbærer og motivasjonsfaktor for millioner av mennesker. Over store deler av Afrika når kirken lenger ut, har mer grasrotkontakt og større moralsk autoritet enn statens, skriver Solheim i sin kronikk.

Når folk er frelst begynner arbeidet.

Vi ser i dag et vaakum i det norske, gudløse samfunn. Etter en iherdig innsats for å avskrive Gud, begynner Han å bli etterspurt igjen.

En kristen livsstil

Kirkebyggingens utfordringer i et individualistisk Norge.

24 dagslys. 2

Kinas nye kirker møtes i fullt

M2 – oktober 2010

Folk har forskjellig livsstil. I vårt samfunn er mange opptatt av at den skal være individuell og unik. Den skal fremheve personlighet og preferanser. Mediene setter fokus på image, og tilbyr hjelp til personlig fornyelse, gjerne med selveksponerte idoler som forbilder. Blant verdens befolkning er det få som kan unne seg den luksus å velge livsstil. Milliarder fødes inn i sosiale sammenhenger med livsmønstre som stort sett er bestemt allerede før de kom til verden. Hovedlinjene i deres livsførsel er gitt på forhånd. De blir født til et liv og velger ikke livsstil. Som Guds barn er vi faktisk født til en livsstil. Ikke uten frihet og valgmuligheter. Ikke uten ansvar for egen livsførsel. Ikke forutbestemt, men med sterke «genetiske» og sosiale føringer. Gjennom den nye fødselen har vi fått del i Guds eget arvemateriale, og vi preges av den åndelige familien vi fødes inn i. Vi er

satt inn i en sammenheng der personlige preferanser ikke har forkjørsrett - «where image is nothing» og hvor det handler om ekte liv. En sammenheng hvor det finnes bevissthet om at individuelle valg ikke får gå på bekostning av fellesskap, og hvor vi lever for noe større enn realisering av eget liv og dyrking av eget fellesskap. En sann kristen livsstil er alltid misjonal. Der fokuset flyttes fra eget og indre anliggende, til de mennesker som står utenfor Guds rike. Der det finnes vilje til å legge ned eget liv for å vinne nye for evangeliet. Der de bortkomne og fremmede blir gitt prioritet. Der fellesskapet alltid er utadvent, oppsøkende og inkluderende. For ekte kristen livsstil har alltid sin rot i Jesu selvoppofrende kjærlighet. En kjærlighet som sjenerøst kanaliseres til andre. En kjærlighet som er selve livskraften i en misjonal livvstil. Bjørn Bjørnø

Generalsekretær, PYM

Anne Gustavsen

Ansvarlig redaktør

«Dra på Lopphavet»

Jeg har egentlig ikke greie på fiskeryrket i det hele tatt, men jeg har fått med meg at dette dreier seg om verdiskapning med muligheter for svært gode resultater. Som liten søndagsskolegutt fikk jeg høre om dette spennende fiskeryrket, og om disiplene som fikk så masse fisk at de holdt på å miste både båt og bruk. Jeg forsto at fiskeryrket var høyt verdsatt i menigheten. Hver eneste søndag fikk jeg en ny fisk i garnet i søndagsskolekortet mitt. Hver gang garnet var fullt, fikk jeg et nytt å fylle opp. En gang snakket jeg med en profesjonell yrkesfisker i Finnmark et sted. Han la ut om at det ikke bare handler om å få fisken opp av havet. Man må også ha en plass å levere fangsten. Jeg forsto at vi nå snakket om stor verdiskapning. I vårt arbeid med å nå hele verden med evangeliet, tror jeg vi har noe å lære av de som er vant til å tenke verdiskaping og resultater. Det ville være en stor tragedie om fiskeren fra Finnmark hadde latt en rekordfangst bli liggende i båten eller på brygga for å råtne, bare fordi ingen tok seg av den. Selvfølgelig kunne man rapportere om stor fangst, men sluttresultatet ville ikke være mye å skrive hjem om. Det er ikke noe annerledes for oss. Formålet vårt er ikke bare å få flest mulig til å høre evangeliet eller besøke våre søndagsmøter. Oppdraget er ikke bare å fiske, vi skal også videreforedle verdiene som ble gitt oss. Det handler om oppfølging! Jan Nestvold

Daglig leder, IBRA Media Norge

MISJONSBILDET

Misjonsmagasinet M2 utgis av KS Publikasjoner AS i samarbeid med stiftelsen IBRA Media Norge og foreningen De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon (PYM). Ansvarlig redaktør: Anne Gustavsen anne@k-s.no Redaktør: David André Østby david@k-s.no Bilagsredaktør: Rakel E. Berntzen rakel@k-s.no Markedsansvarlig: Håkon Skaug hakon@k-s.no Design, layout og bildebehandling: David André Erichsen david@daesign.no

Misjonsarbeidet har krevd sine ofre. Da tidligere KS-redaktør Terje Hegertun besøkte Kaziba i Kongo for noen år siden, var det naturlig å ta et bilde ved graven til misjonær Arthur Haugen, som døde på post. Det enkle trekorset forteller om en misjonær som ga alt for Jesus. På bildet er Terje Hegertun sammen med den første frukten av misjonsarbeidet i Kaziba.

For abonnement eller andre henvendelser kontakt: KS Publikasjoner AS Adr: Postboks 1180 Sentrum, 0107 Oslo Epost: post@k-s.no Tlf: 22 75 75 75 PYM Adr: Postboks 2, Tveita, 0617 Oslo Epost: post@pym.no Tlf: 47 45 45 54 IBRA Media Norge Adr: Postboks 2, Tveita, 0617 Oslo Epost: post@ibra.no Tlf: 22 75 75 40 M2 – oktober 2010

MISJONALE FELLESSKAP

Jesus til legofrelste En vanlig søndag i IMI-kirken. Menighetens medlemmer er spredt for alle vinder – akkurat slik pastoren ønsker det. Tekst og foto: Rakel E. Berntzen

et er stillere enn vanlig på Sola Legoklubb i Rogaland. Det er et arrangement på den lokale skolen, så da må selv de mest ihuga legofansene være der. – Her er det mest nye fjes i dag. De der borte fant oss på internett, sier Jardar Lindøe. Han hang seg på kameraten Rune Bødalens guttedrøm om å starte en legoklubb. Da IMI-Kirkens ledere begynte å snakke om misjonale fellesskap, fikk de en enda større grunn til å følge guttedrømmen. Tina Isaksen og Roy Fuglestad kom hit i dag fordi de søkte på legoklubb på internett. De ville finne noe å gjøre sammen med sønnen Benjamin (8). – Guttungen er ikke interessert i fotball, mens lego derimot – det liker han. Så da dro vi hit, og her finnes det jo en del lego, sier Roy. Det er ikke bare de som aldri har sett på maken til legosamling. Med over ett tonn lego, nøye sortert etter farge og størrelse, har Jardar og Rune Norges største legosamling. De begynte i det små med guttesamlingen til Rune, deretter rensket de bruktmarkedet. Da de ble redd for at de selv hadde skrudd opp prisene på bruktlego, dro de til Danmark og kom hjem igjen med bil og henger fullastet med legoklosser.

Ufarliggjøring Det er likevel ikke bare lego dette dreier seg om. Guttene vil noe mer. Hver samling holder en av lederne en ti minutters andakt. – Ingen av oss er flinke til å holde andakt, men jeg tror likevel det er best at vi gjør det selv. På den måten kan barna bli kjent med oss for dem vi er, og vi kan fortsette den gode praten over legoen etterpå, sier han. Sola Legoklubb er ikke det eneste misjonale fellesskapet Jardar Lindøe har dratt i gang. Sammen med kona leder

M2 – oktober 2010

FØRST GANG: Tina Isaksen og Roy Fuglestad fant Sola Legoklubb på internett. De er mildt sagt imponert over tilbudet.

han ett av mange turfellesskap i IMI-Kirken. Rundt fem familier fra Tananger har invitert med seg sine venner og naboer på formiddagstur en søndag i måneden. Sist søndag hadde de sporløp med oppgaver på ulike poster. Også her har de en andakt på barnas premisser. – Folk er åpne for å høre fra Guds ord når samlingen samtidig oppleves som ufarlig, sier han.

Økonomitips Tone Merete og Haakon Totland har bygd sitt misjonale fellesskap rundt noe helt annet enn lego. De samler ektepar som har fulgt deres økonomikurs i menigheten. Kurset heter Christians against Poverty (CAP), og ekteparet ble først kjent med organisasjonen da de gikk på en ledertreningsskole i menigheten Abundant Life Church i Bradford, England. Her var Håkon engasjert som ettåring i CAP, mens Tone Merete var frivillig på deltid. – For oss var det et stort privilegium å få lov til å starte opp dette arbeidet i Norge, samtidig som vi får dra veksel på all kompetanse og erfaring fra CAP UK. Den misjonale fellesskapsgruppen er hovedsakelig ment som et fellesskap til støtte og videre oppmuntring for kursdeltakerne, sier Haakon.

«Folk er åpne for å høre fra Guds ord»

Han ser på CAP-kurset som deres redskap for å nå kirkefremmede mennesker. – Hva kan være mer aktuelt enn å møte folks behov på områder i livet som de er opptatt av og sliter med? Kurset er samtidig en invitasjon til å bli med i et menighetsfellesskap. På den måten blir vårt misjonale fellesskap et tilbud om oppfølging og inkludering, sier han.

Tv-spill Torbjørn Simonnes liker å spille FIFA

MEKKA: Sola Legoklubb med

Norges største samling av Lego er et mekka for gutter i alle aldre.

tv-spill. Det kjenner han flere som gjør. Derfor har han trommet sammen en guttegjeng med studenter og unge voksne til kamp en gang i måneden. Ideen om FIFA-fellesskapet vokste fram etter at IMI-Kirken tydelig lanserte visjonen om misjonale fellesskap. – Kirken er ikke lenger samfunnets sentrum, men én av mange subkulturer i samfunnet. Derfor må kirken lære seg å nå ut til disse ulike subkulturene. Dette er helt i tråd med hvordan Jesus levde sitt liv på jorden. Jeg tenkte at en

sterk felles interesse kunne være et godt utgangspunkt for et misjonalt fellesskap. Etterhvert ble fotball og FIFA den beste ideen, sier han. – Hvor mye snakker dere om Jesus der? – Vi har ingen form for andakt eller lovsang på disse samlingene. Av og til kan vi kristne ha en tendens til å gjemme oss bak de gitte rammene, for eksempel andakt og lovsang. Jeg har ingenting imot andakt og lovsang, tvert imot, men vi glemmer ofte at menighetens gitte rammer kan virke eksklude-

«Vi glemmer ofte at menighetens gitte rammer kan virke ekskluderende»

rende og skremmende for kirkefremmede. Torbjørn ønsker for gruppen at formidlingen av Jesus skal skje på det relasjonelle plan: – Vi ønsker å være et fellesskap som åpner døren inn til samfunnet med Gud og menigheten. Her kan folk ha det gøy og føle seg trygge, samtidig som de blir akseptert og utfordret på spørsmål om tro. Som et uttrykk for vår lengsel møtes lederne en time tidligere for å be og lovsynge, sier han. M2 – oktober 2010

MISJONALE FELLESSKAP

Misjonalt anlagt Fordi de så sterkt ønsker å se mennesker frelst. Tekst og foto: Rakel E. Berntzen

følge Egil Elling Ellingsen, leder for misjonale fellesskap i IMI-Kirken, har Jesus gitt oss to invitasjoner; «Kom» og «Gå». For tre år siden gikk det opp for menighetens ledelse at de som fellesskap opererte mest med «kom til oss», selv om enkeltmennesker kunne være flinke til å gå. Slik ble visjonen om misjonale fellesskap født. Disse mellomstore fellesskapene, som i størrelse befinner seg et sted mellom cellegruppene og storforsamlingen, kjennetegnes av to ting; nemlig misjon og relasjoner. Ellingsen synes det er et paradoks at vi som kristne ikke hjelper hverandre mer med det viktigste, nemlig misjonsoppdraget: – Noe av det mest vanskelige i kristenEgil Elling livet kan være å dele Ellingsen troen sin med andre. Vi hjelper hverandre med mye annet, som å be, tilbe og gå inn i Ordet, men blir overlatt til oss selv når vi skal fortelle andre om Jesus. Misjonale fellesskap er et forsøk på å gi folk et redskap for å gjøre misjon sammen, forklarer han.

Felles lidenskap To og et halvt år har gått siden IMIKirkens medlemmer ble oppfordret til å finne svar på følgende: «Hvem er du sendt til?» og «hvem er du sendt sammen med?». Siden den gang har mange mennesker som brenner for å nå de samme menneskene med evangeliet - det kan være et nabolag, en vennekrets, en subkultur, eller lignende - gått sammen om å starte misjonale felleskap. Fellesskapene skal kjennetegnes av både misjon og relasjon. – For mange handler det å nærme

M2 – oktober 2010

FELLESKAP SOM BYGGEKLOSS: Legoklubben er ett av flere misjonale fellesskap i IMI-Kirken. Det oppsto som respons på Egil Elling Ellingsens to utfordrende spørsmål til menigheten: «Hvem er du sendt til?» og «Hvem er du sendt sammen med?».

seg den kristne tro også om å få del i et fellesskap. Mens cellegrupper krever en stor grad av forpliktelse, og gudstjenester ikke er det enkleste stedet å bli kjent med folk, er dette et møtepunkt det er lett å bli med i. Hva de gjør, hvor de møtes og hvordan fellesskapet fortoner seg, bestemmes så av hvordan man best kan nå den utadrettede hensikten, sier han.

Prosess Å skifte innstilling til misjon er som å legge om livsstilen. Det tar tid. Ellingsen kan likevel se resultater: – Vi har tidligere invitert folk til å

HVA BETYR MISJONAL? Ordet misjonal gjenspeiler to ting. For det første beskriver det noe kirken er, mer enn noe den gjør. I tillegg springer ordet ut fra begrepet «Missio Dei», som plasserer eierskapet for misjon hos Gud.

komme og bygge vår visjon som menighet. Som lederskap ønsker vi nå å hjelpe folk til å lykkes i den visjonen som Gud har for dem. Gjennom misjonale fellesskap har mange flotte drømmer kommet til overflaten, og vi begynner å se frukter av dem, sier han. I tillegg til enkelthistoriene om forandrede liv, har mange av medlemmene blitt utfordret: – Mange hadde ingen venner det var naturlig å inkludere i et slikt fellesskap. Det å bygge relasjoner med ikke-kristne og dele sin tro var både uvant og fremmed, men nå er mange i ferd med å legge om livsstilen, sier Ellingsen.

sommerens lys i boks

JEG BESTILLER FØLGENDE TALER: (Sett antall CDer du ønsker i det hvite feltet) 50 + STEVNET – HEDMARKTOPPEN

SOMMERSTEVNET – HEDMARKTOPPEN

ANTALL DATO, KL, TALER, TEMA

ART. NR

n Tor 1/7 19.00 Arne Ø. Rambekk – En tro som kjenner sin Gud n Fre 2/7 11.00 David Østby – Budskap til vekkelsens fok n Fre 2/7 16.00 Oddvar Tegnander – Vekkelse og forn. ved bønn n Fre 2/7 19.00 Einar Nymoen – Det ble kjent at Han var hje. n Lør 3/7 11.00 Terje Berg – Rettferdiggj., helliggj. og forløsning n Lør 3/7 16.00 S. og musikkm. – Ø. Dahl, O. Ehrlin og M. Lindb. n Lør 3/7 19.30 Oddvar Johansen – Høytid i ørkenen n Søn 4/7 11.00 Bernt Torgussen – Ta imot Faderens kjærligh. n Søn 4/7 16.00 Muren/Ludvigsen – The Covenant/Yeshua

012010

022010

032010

042010

052010

062010

072010

082010

092010

BØNNEKONFERANSEN – HEDMARKTOPPEN ANTALL DATO, KL, TALER, TEMA

ART. NR

n Man 5/7 19.00 Øyvind G. Andersen Bønn – å vandre med Gud n Tir 6/7 10.00 Øyvind Gaarder Andersen – Bønn for syke n Tir 6/7 12.30 Sv. Bjørnhaug – Helbredelse og identitet Del 1 n Tir 6/7 19.00 Sv. Bjørnhaug – Helbredelse og identitet Del 2 n Ons 7/7 10.00 Joh. Amritzer – Den Hellige Ånds arb. Del 1 n Ons 7/7 12.30 Joh. Amritzer – Den Hellige Ånds arb. Del 2 n Ons 7/7 19.00 Joh. Amritzer – Den Hellige Ånds arb. Del 3 n Tor 8/7 10.00 Rachel Hickson – Perspektiver n Tor 8/7 12.30 Rachel Hickson – Lev tydelig og bevisst n Tor 8/7 19.00 Rachel Hickson – «Cutting edge»

102010

112010

122010

132010

142010

152010

162010

172010 182010 192010

TELEMARKSTEVNET – VATNAR ANTALL DATO, KL, TALER, TEMA

ART. NR

n Tir 20/7 19.00 Leiv Holstad – Identitet n Tir 20/7 22.00 Torleif Bakken – I Jesu fotspor n Ons 21/7 10.30 Leiv Holstad – Indre helbr. og Åndelig vekst n Ons 21/7 15.00 Evangelisenteret Ikke opptak n Ons 21/7 19.00 Dav. Filtvedt – Den usynl. v., at den er virkelig! n Ons 21/7 22.00 A.R. Vassbotn – Ikke opptak n Tor 22/7 10.30 Ove Arnoldsen – I Jesu fotspor n Tor 22/7 19.00 Ann Rosita Vassbotn – Disippelskap n Tor 22/7 22.00 T. Vassbotn – J. sa: Jeg vil g. d. til menneskefi. n Fre 23/7 10.30 Benjamin Jensen – I Jesu fotspor, en fullst. n Fre 23/7 19.00 Willy Dahlskås – J. satte fotsp. s. v. salvet n Fre 23/7 22.00 Briit S. Oleivsgard – Fleip eller fakta om Gud n Lør 24/7 10.30 O. E. Sprakeh. – Hv. komm. J. med oss i dag n Lør 24/7 15.00 Familiemøte Jubellørdag n Lør 24/7 19.00 O. E. Sprakeh. – Hv. komm. J. med oss i dag n Lør 24/7 22.00 Briit S. Oleivsgard Hvilke framtidsdr. har du? n Søn 25/7 10.30 O. E. Sprakeh. – Hv. komm. J. med oss i dag n Søn 25/7 14.00 O. E. Spr. – Beh. drømmen – mist den ikke

382010 392010 402010 412010 422010 432010 442010 452010 462010 472010 482010 492010 502010

ANTALL DATO, KL, TALER, TEMA

ART. NR

n Fre 9/7 2000 Egil Svartdahl – Hvem er du? n Lør 10/7 1030 Øystein Gjerme – Seminar n Lør 10/7 1030 Willy Ludvigsen – Seminar n Lør 10/7 1300 E. Svartd. – Det gode k. ikke alltid ovenfra n Lør 10/7 2000 Øystein Gjerme – Vekst n Søn 11/7 1100 Emanuel Minos – Ta vare på din tjeneste n Man 12/7 1030 Menzoni/Smidsrød – Seminar n Man 12/7 1030 Ivar Solberg – Eldre i funksjon n Man 12/7 1030 Linn og Geir Byberg – Seminar n Man 12/7 1300 Elizabeth Muren – Velg i dag n Man 12/7 2000 Halvard Hasseløy – Den Hellige Ånd n Tir 13/7 1030 P. Hörnmark – Å lede andre og å lede seg selv n Tir 13/7 1030 P. Hörnmark – Å lede andre og å lede... Del 2 n Tir 13/7 1030 Svein Robert Solberg – Hva invest. jeg i fam.? n Tir 13/7 1030 Svein Robert Solberg – Hva invest. jeg i f. Del 2 n Tir 13/7 1500 Evangeliesenteret/Lise Karlsen – Nåde n Tir 13/7 2000 Pelle Hörnmark – Igjennom n Ons 14/7 1100 Svein Robert Solberg – Avslutningsmøte

202010 212010 222010 232010 242010 252010 262010 272010 282010 292010 302010 312010 322010 332010 342010 352010 362010 372010

ACT FESTIVAL – SANDVIK ANTALL DATO, KL, TALER, TEMA

n n n n n n n n n n n n

ART. NR

Ons 28/7 21.00 Rune Edvardsen - Senkveld 582010 Tor 29/7 10:30 Frode Hansen - Pengene el. livet - bekymring 592010 Tor 29/7 11:30 Redvald Hjulstad - En kirke for familien 602010 Tor 29/7 17:00 Håkon Fagervik - Kalt til å være et vitne 612010 Tor 29/7 21:00 Solv. Rundberg - Når Jesus døde, handl... 622010 Fre 30/7 10:30 Redvald Hjulstad - En familie for kirken 632010 Fre 30/7 11:30 Frode Hansen - Peng. el. livet - Forvaltersk. 642010 Fre 30/7 17:00 Joh. Amr. - Den skrattende Gud og den gl. J. 652010 Fre 30/7 21:00 Johannes Amritzer - DHÅ - Min beste venn 662010 Lør 31/7 21:00 Jarle Waldemar - David og Goliat 672010 Lør 31/7 17:00 Johannes Amritzer - Et nytt navn 682010 Søn 1/8 11:00 Johannes Amritzer - Ærlighet tilgivelse og liv 692010

kommer i tillegg Kr. 50,- pr. CD –– frakt 14 dagers betalingsbetingelse

Ved å handle CDer er du med å gi evangeliet til enda flere!

512010 522010 532010

Navn: ��

KLIPP UT – OG SEND INN

552010

Adresse: ��

SAMLEPERM ELLER MINNEPINNE ANT. CD ANT. MINNEPINNER

nn 50+ STEVNET – kr. 400,- + 50,00 kr i frakt nn BØNNEKONFERANSEN – kr. 400,- + 50,00 kr i frakt nn SOMMERSTEVNET – kr. 700,- + 100,00 kr i frakt nn TELEMARKSTEVNET – kr. 500,- + 50,00 kr i frakt nn ACT FESTIVAL – kr. 450,- + 50,00 kr i frakt nn SOMMERST., BØNNEK. OG 50+ – kr. 999,- + 100,- kr i fr.

��

ART. NR

��

201001 201002

Postnr/sted: ��

201004 201005 201006 201007

Telefonbestilling: 22 75 75 40 – Mob: 41 33 49 47

�� Telefon: ��

IBRA MEDIA NORGE SVARSENDING 3039 0092 OSLO

Grafisk design: Daesign AS - www.daesign.no

542010

PROFILEN

Erik Solheim mener Jesu ord er den beste rettesnoren for utviklings- og bistandsarbeid. Tekst: David André Østby – Foto: Leif Ingvald Skaug

et er et uomtvistelig faktum at kirken ofte er den mest velfungerende institusjon i mange fattige land, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV), og trekker pusten: – Noen steder er det den eneste. Han har ved flere anledninger sett misjonsorganisasjonenes arbeid i den tredje verden med egne øyne. Et syn som har gledet et statsrådhjerte. – Jeg har god erfaring med misjonsorganisasjoner både fra Mali, Madagaskar og Kongo. Aril Edvardsen er et godt eksempel. Han gjorde Jesus stor og er den norske kirkelederen som ved siden av biskop Gunnar Stålsett har hatt størst internasjonal betydning de siste årene.

Multikulturelt – Hva tenker du om at mange misjonsorganisasjoners virksomhet består av både evangeliserende virksomhet og bistandsarbeid? – Alle gode krefter som kan bidra til utvikling og fred er av det positive. Som et av verdens rikeste land har vi et moralsk ansvar for å hindre og lindre nød i fattige land. Men som stat kan ikke Norge drive med misjon. Da jeg vokste opp i Oslo var alle protestantiske kristne og alle var lyse i huden. Men på skolen til sønnen min er det i dag både muslimer, hinduer og sikher. Vi kan likevel støtte utviklingsprosjekter i misjonsorganisasjonenes regi. – Hvilken effekt mener du det evangeliserende arbeidet har i utviklingsland? – Kirken kan være det eneste stedet hvor folk kan søke tilflukt eller møtes.

M2 – oktober 2010

Ofte får den en langt større betydning enn det den gjør i Norge. Vi ser mange og gode resultater av vår bistand. Jesus sier: – «Det du vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du gjøre mot dem». Det er den beste rettesnor.

Troen en drivkraft – Vestlig misjonsvirksomhet har fortsatt stempel som «imperialistisk». Stemmer dette bildet overens med hva du selv har sett i utviklingsland? – Det er ikke noe problem å finne eksempler på at det er utført grusomheter i Jesu navn, eller andre religioners eller store tankesystemers navn. Men det motsatte er enda riktigere, at ufattelig mange mennesker har latt seg inspirere av Jesus til å gjøre en ekstra innsats. Misjonærer er ofte mye lengre tid ute enn andre bistandsarbeidere. De lærer seg språk og kultur. Det er troen som gir dem en ekstra drivkraft. – Hva mener du er det viktigste misjonsorganisasjonene kan gjøre i årene framover for å hjelpe til med å bekjempe de store utfordringene verden står overfor? – Hver og én av oss må spørre oss selv hvordan vi kan gjøre verden bedre for andre. Er det noen jeg bør hjelpe i familien eller på jobben? Kan jeg engasjere meg for større rettferdighet gjennom politikken og frivillige organisasjoner? Vi står ovenfor en gigantisk samlet utfordring med klimaendringer, finanskrise og fattigdom. Svaret på dette blir dommen over vår tids ledere. Men-

«Hver og én av oss må spørre oss selv hvordan vi kan gjøre verden bedre for andre.»

SKRYTER: Miljø- og utviklingsminister Erik

Solheim (SV) sier norske organisasjoner som PYM gjør en stor innsats for mange mennesker.

neskeheten er bedre rustet til å håndtere problemene enn noensinne. De store politiske beslutningene er viktigst, men også den enkeltes innsats er avgjørende.

Klima, konflikt og kapital – Hvordan opplever du samarbeidet mellom regjeringen og misjonsorganisasjonene, og på hvilken måte tenker du at dette samarbeidet kan optimaliseres? – PYM er sammen med de andre norske misjonsorganisasjonene en meget profesjonell og dyktig medspiller i regjeringens utviklingspolitikk. Regjeringen er glad for at PYM og andre enkeltorganisasjoner engasjerer seg i vår tids store spørsmål om klima, konflikt og kapital. Men jeg vil gjerne oppmuntre til å stå hardere på mot fattigdom, korrupsjon og undertrykking sammen med de nasjonale kirkene. – Hvor ville for eksempel DR Kongo vært uten bidrag fra norske organisasjoner? – Jeg har vært i mer enn 110 land. Etter min målestokk er Kongo kanskje det mest grusomme stedet på kloden. Har du våpen, kan du gjøre hva du vil. Norske organisasjoner som PYM gjør en stor innsats for mange mennesker, og særlig mange kvinner og barn i Kongo. Overgrep fra hæren og militære grupper er omfattende, og seksualisert vold mot sivile har blitt epidemisk i DR Kongo. Misjonsorganisasjoner som PYM har en unik tilgang til lokalsamfunn gjennom kontakter og mangeårige partnerskap med lokale kirkenettverk, og de gjør en kjempeinnsats i mange av de verst rammede områdene i DR Kongo. M2 – oktober 2010

INNSAMLINGSAKSJONEN

SEKSTI FRELST: Etter å ha hørt evangeliet, ønsket 60 mennesker å gjøre Jesus til Herre i sine liv.

DÅP: 16 mennesker lot seg døpe den dagen menigheten ble etablert. Deriblant to eldre kvinner på godt over 70 år.

Nyfrelste søker lokaler Annie fikk tak i et brevkurs, som nå har blitt til en hel menighet. Tekst: Rakel E. Berntzen – Foto: Jon Brammer

å ber de nyfrelste om et sted som er stort nok til at de alle kan samles. Annie Daguman (44) kom over et brevkurs gjennom IBRAs tv-sendinger på Filippinene. Hun likte kursmaterialet så godt at hun bestemte seg for å dele de gode nyhetene med venner og naboer. Hun ble selv frelst fordi venninnen hennes, Betty, fortalte henne om Jesus. De jobbet sammen på en hurtigmatfabrikk i Liwayway i Cugman. – Jeg hadde aldri blitt frelst hvis ikke Betty fortalte meg om Jesus. Siden har

M2 – oktober 2010

jeg hatt en trang til å dele troen min med andre. Jeg fikk selv stor hjelp fra dette brevkurset, så derfor bestemte jeg meg for å undervise andre med utgangspunkt i det, forklarer hun. Undervisningen ga raskt resultater. I sommer bestemte 13 av Annies venner seg for å be frelsesbønnen og la seg døpe. Hun inviterte med seg medarbeiderne fra Christian Broadcasting Channel Foundation Inc. (CBC) til dåpsmøtet i hjembyen Gitagum Misamis Oriental, en times kjøretur fra storbyen Cagayan de Oro City. Jan Nestvold, leder for IBRA

BREVVENNER: IBRA sender ut brevkurs til tv-tittere som vil bli bedre kjent med

Media Norge, og Jon Brammer, leder for PYM-hjelpen, fulgte med til møtet.

Dåp – Da vi kom fram, var i overkant av 50 av Annies naboer og familie allerede samlet for å overvære den store begivenheten, forklarer Jan. Etter et godt måltid mat, og en kokosnøtt i stedet for en cola, skulle de skandinaviske gjestene få dele evangeliet med alle frammøtte. – I løpet av de tre kvarterene vårt lille «vekkelsesmøte» varte, fikk dåpskandidatene følge av ytterligere tre kvinner, to av dem på godt over 70 år, sier Jan. Ingen av dåpskandidatene hadde ennå bedt frelsesbønn. Etter å ha presentert evangeliet for dem og for de andre på plassen, stilte de et enkelt spørsmål: Var det flere som ville ta imot Jesus som

«Hele 60 mennesker rakk opp hånda»

Jesus. Annie Daguman (44) kom over et av kursene, og brukte dette som utgangspunkt for å dele evangeliet med sine naboer og venner.

sin personlige frelser og Herre? Hele 60 mennesker rakk opp hånda. Nå fantes det ingen menighet der i byen, så for å ta vare på de nyfrelste, ble IBRA-medarbeiderne enige om å etablere en ny menighet der og da. Ansatte og frivillige fra tv-studioet tok på seg ansvaret for å gi de nyfrelste solid bibelundervisning. Nå besøker de den nye menigheten jevnlig for oppfølging.

For liten plass Med støtte fra IBRA står snart et midlertidig kirkebygg ferdig. Det er bare ett problem. Bygget er allerede for lite. – Kirkebygningen er et bønnesvar fra Gud. Før møttes vi utendørs og spredt i hjemmene. Nå kan vi endelig samles til fellesskap og bønn under samme tak. Det er bare ett problem. Vi har vokst ut av bygget. Mennesker sitter

utenfor for å få med seg gudstjenesten, sier Annie. Jan Nestvold forklarer at de allerede har planer om et større bygg, som vil ha plass til langt mer enn de 100 stolene som står der nå.

Aksjon – Menigheten vokser, og vi har helt klart et ønske om å få i gang både bibelskole for de voksne og søndagsskole for barna i og utenfor menigheten. For at dette skal skje, trenger de økonomisk støtte. Dette er mennesker som ikke eier nåla i veggen. De har ikke engang råd til å kjøpe nok mat til seg selv og sin egen familie, langt mindre klær eller andre ting vi i Norge tar for gitt. De som er i arbeid i dette området er få, og lønningene ligger ofte under fire hundre dollar i måneden. Mange av familiene vi besøkte, hadde mindre enn en dollar om

«Dette er mennesker som ikke eier nåla i veggen»

dagen å leve for. En kilo ris koster om lag en dollar, sier IBRA-lederen. Sammen med PYM-hjelpen ønsker de å sende en container med næringsrik Levigrøt til dette området. Dette vil både barn og voksne nyte godt av. – Skal vi samtidig få på plass et kirkebygg til den nye menigheten med sitteplasser til alle, må også denne hjelpen helt og holdent komme utenfra. Det nytter å hjelpe. Her er det store muligheter for givere i Norge til å utgjøre en stor forskjell for veldig mange mennesker på én gang, sier han. I denne utgaven av M2 går innsamlingsaksjonen til innkjøp av næringsrik og vitaminrik grøt, opptrykk av bibler og et nytt kirkebygg for den nye menigheten i Gitagum Misamis Oriental på Filippinene. Matutdeling, bibelspredning og menighetsplanting er en del av IBRAs omfattende oppfølgingsarbeid. M2 – oktober 2010

INNSAMLINGSAKSJONEN

GRØTUTDELING: IBRAs medarbeidere kjenner til livet i slummen. Etter at arbeidsdagen er slutt, bruker de mye tid på å dele ut mat til de sultne.

TOMME MAGER: Levigrøten inneholder næringsstoffer og vitaminer som barna i slummen har stor nytte av.

Mer enn åndelig føde Kristen-tv kan ikke mette mager, men IBRAs medarbeidere kan. Tekst: Rakel E. Berntzen - Foto: Jan Nestvold

et er matutdeling i slummen utenfor Cagayan De Oro. Idet varebilen til Christian Broadcasting Channel Foundation Inc. (CBC) svinger inn foran søndagsskolen i slumområdet Purok 3 A Gusa, kommer barna løpende. Ei lita jente kledd i filler skriker med høy og skjærende røst. Hun kan ikke snakke, så dette er måten hun forteller de andre barna at nå er bilen her.

Mer enn grøt Det er ikke alle som er like heldige som barna på søndagskolen i denne filippinske slummen. Over 20 millioner filippinere bor i slumområder. Manillas slum alene rommer halvparten av byens befolkning, rundt 11 millioner mennesker. Nærmere 98 prosent av den fattige befolkningen spiser mindre enn tre måltider om dagen. Normalen er ett måltid. I møte med den enorme fattigdom-

M2 – oktober 2010

men er det ikke nok for IBRAs arbeidere å forkynne evangeliet over tv og radio. De må gjøre noe for å hjelpe. Gjennom søsterorganisasjonen CBC deler de ut den norske Levi-grøten og klær i ulike slumområder på Filippinene. Uten hjelpen fra Norge ville mange av disse menneskene sultet. Det kan Josephine Ping Mosot bekrefte: – Hadde det ikke vært for hjelpen fra Norge, hadde mange av disse menneskene ikke kunnet spise mat hver dag. De fleste er uten arbeid. Selv de som har en jobb å gå til, tjener for lite til å kunne forsørge familien sin, forklarer Mosot, som er administrasjonssekretær på tvstudioet i Cagayan De Oro og aktivt med i matutdelingen. Ris og bønner, som er enklest å få tak i, er ikke noe å leve på. Heller ikke om de sper på med en banan i ny og ne. Den norske Levi-grøten som formidles av PYMhjelpen er sammensatt for å gi kosttilskudd

til underernærte mennesker. I samarbeid med PYM sender IBRA også klær til Filippinene, som store kleskjeder og privatpersoner i Norge har donert.

– Hjerteskjærende Jevnlig deler Ping ut mat til de rundt 30 søndagsskolebarna fra slummen i Purok 3 A Gusa. Hit kommer familien Pamulagan med sine åtte barn. Faren er kontraktsarbeider og kan være uten arbeid i lengre perioder. Moren vasker klær for andre i den nærmeste elva mot en liten betaling. Mens døtrene hjelper til med dette, samler sønnene ting de finner i søpla som de prøver å selge videre. Familien Pamulagan er veldig representativ for befolkningen. Nelly Ottesen, som sammen med mannen Frank Ottesen er ansvarlig for matprosjektet lokalt, synes fattigdommen er et hjerteskjærende syn:

TRAGEDIE: Mer enn 20 millioner filippinerere bor i slumområder.

Rekrutterer fra slummen Nesten samtlige av IBRAs medarbeidere på Filippinene har vokst opp i slummen. I dag er de attraktiv arbeidskraft på markedet, takket være medieutdanningen som norske givere har vært med på å sponse. – Vi har et godt samarbeid med en filippinsk skole, hvor de fleste av våre medarbeidere har gått. Etter fire års skolegang er de ferdig utdannet innen media. Selv om de har gode jobbutsikter på det profane arbeidsmarkedet, fortsetter mange å jobbe med kristen-tv, sier Jan Nestvold, IBRA-lederen i Norge. Siden de fleste medarbeiderne selv kommer fra slummen, er de også svært engasjert i utdelingen av mat og klær. Eliezer B. Filipino er en av dem: – Gjennom støtte fra Norge har jeg fått utdanning og kan tjene mine egne penger. Jeg har også blitt kjent med Jesus. Nå kan jeg få være med og hjelpe andre i samme situasjon som jeg var i, sier han.

FILIPPINENE: n Filippinene er blant de fattigste landene i Asia. n 28 prosent av barn under fem år lider av underernæring. n Nær 60 prosent av befolkningen bor i urbane strøk. Urbaniseringen gjør at slumområdene vokser. n I hovedstaden MATKØ: Det normale for slumbefolkningen på Manilla bor halvparten av innbygFilippinene er å spise ett måltid om dagen. Uten hjelpen de får fra Norge, ville disse barna ha sultet. gerne i slummen.

– Det er hjerteskjærende å se disse stakkars barna vandre gatelangs i sine fillete klær, hvis de i det hele tatt har klær, mens de leter i søpla etter noe de kan spise. Å gi mat og klær er vår måte å vise Kristi kjærlighet på. Mange har ropt til Gud om hjelp, og på den måten gjør utdelingen det enklere for dem å åpne seg for Guds kjærlighet, sier hun. Jan Nestvold, daglig leder i IBRA Media Norge, gjør det likevel klart at de ikke deler ut mat for at folk skal bli frelst. – Alle mennesker, uansett trosbakgrunn, skal få den samme hjelpen. Vi deler ikke ut mat for at mennesker skal bli kristne, men samtidig er det vanskelig å gi dem evangeliet hvis det eneste de sitter og tenker på er hvordan de skal få tak i penger til neste måltid, sier han. Den forrige containeren med Levi-grøt og klær kom fram til Filippinene i oktober i fjor. Før sommeren gikk de tom for grøt. Nå venter de på ny forsyning fra Norge. M2 – oktober 2010

INNSAMLINGSAKSJONEN

– Gode frelsesta

M2 – oktober 2010

tall er ikke nok FRA HELE VERDEN: Mye av IBRAs oppfølging skjer ennå via brev.

Når programmene er produsert og menneskene har blitt frelst, begynner det aller viktigste arbeidet. Tekst: Rakel E. Berntzen Foto: Jan Nestvold

or IBRA er det ikke et mål i seg selv å sende flest mulig radio- og tv-programmer. – Det som virkelig betyr noe er at vi peker på veien til Jesus og deretter sørger for at de som har tatt imot frelsen blir bevart. Derfor er et godt og effektivt oppfølgingsarbeid minst like viktig som selve sendingene, sier Jan Nestvold, daglig leder for IBRA Media Norge. For dem er det et mål at alle frelsessøkende skal få kontakt med en oppfølgingsarbeider. – Skal man lage programmer for en målgruppe med den hensikt å lede dem til Kristus, er det viktig å vite at disse menneskene i etterkant får svar på sine spørsmål og hjelp til det de måtte trenge. De skal ha muligheten til å møte et levende menneske gjennom IBRA, forklarer han.

Respekt ÅPNE MØTER: I Thailand kan IBRA-medarbeiderne

invitere seerne til åpne møter. Vedkommende jobber på IBRAs radio- og tv-stasjonen «Way of Life» i Bangkok.

Det ideelle hadde vært å koble alle nyfrelste til lokale menigheter eller plante en ny menighet, dersom det ikke finnes noen på stedet, men i praksis må IBRA ty til langt flere oppfølgingsmetoder. – Ethvert oppfølgingsarbeid krever at vi vises respekt for individet, men M2 – oktober 2010

INNSAMLINGSAKSJONEN

FORMIDLER KONTAKT: Ved

oppfølgingskontoret i Egypt, sørger IBRA-medarbeidere for at nye kristne får kontakt med andre troende, ofte via internett, men aller helst ansikt til ansikt.

også for den tradisjonen og kulturen den enkelte lever i. Derfor kan heller ikke oppfølgingsarbeidet være likt alle steder, forklarer Nestvold. I Thailand, for eksempel, kan man samle seere og lyttere til åpne møter. I Midtøsten er ikke denne formen for oppfølgingsarbeid mulig på grunn av forfølgelse. Her er det mer hensiktsmessig å treffes i små grupper eller snakke sammen via internett. Det å bli med i et husfellesskap i dette området kan være en omfattende og langvarig prosess, blant annet på grunn av sikkerheten til oppfølgingsarbeiderne. I Afrika skjer korrespondansen fortsatt via brev.

Ulike strategier Bo Lundin er en av IBRAs to regionsledere for Sør-Asia. Bare i to naboland som India og Bangladesh har de valgt forskjellige strategier for oppfølging. – Vi jobber alltid for å finne det beste mediet for å få kontakt med målgruppen. I Bangladesh er store deler av befolkningen analfabeter. Her kan man ikke si til lytterne at de skal skrive til oss for kontakt. På den andre siden har utviklingen i landet ført til at store deler av befolkningen har mobiltelefon. For indisk storbyungdom er det epost og «chat» som gjelder, sier han. Sören Disby, prosjektansvarlig for Tyrkia, sier det er viktig å få til en dialog så raskt som mulig. For å få til dette må de ha nok oppfølgingsarbeidere på plass. Oppfølgingskontoret har et stort nettverk i hele Tyrkia. De formidler kontakt videre til menigheter.

M2 – oktober 2010

– Våre sendinger sees også av tyrkere i andre land. Vi får blant annet respons fra mange land i Europa, Midtøsten og Sentral-Asia, og har oppfølgingskoordinatorer i Sverige, Tyskland, Azerbaijan og Turkmenistan, forklarer han.

Samarbeid

«Så langt det er mulig, jobber IBRA gjennom lokale menigheter»

Så langt det er mulig jobber IBRA gjennom lokale menigheter. – Menighetene er IBRAs forlengede arm, og vi er helt avhengige av å spille på lag for å lykkes. Gjennom samarbeid med lokale menigheter eller husfellesskap får de nyfrelste som ønsker det tilgang til åndelig fellesskap, forklarer Nestvold. Det er dessuten ikke uvanlig at det ikke finnes noen menighet der seerne og lytterne bor. Da kan det være aktuelt å bygge en kirke på stedet og sørge for økonomisk støtte, inntil den nyetablerte menigheten er i stand til å stå på egne ben. Også Lundin er opptatt av å få til samarbeid med lokale menigheter. – Vi kan ta oss av den første kontakten, men fostringen må skje i de lokale menighetene. Vi må derfor ha jevnlig og god kontakt med pastorer og evangelister for å kunne være sikre på at de blir fulgt opp videre, sier Lundin. Tyrkia er menighetens «vugge» med mange kjente bibelnavn på kartet. I dag finnes det bare menigheter i en tredel av Tyrkias 80 provinser, og landet har rundt 0,3 prosent kristne. Med hjelp fra blant annet flere norske pinsemenigheter startet IBRA 24 timers tv-sendinger over hele landet i 2007. Det er mange å

følge opp. Disby drømmer om enda flere menigheter i landet. – For å nå dette målet, er et effektivt oppfølgingsarbeid en nødvendighet i tillegg til mediearbeidet, sier han.

Meldinger fra Tyrkia Jeg har lest Det nye testamentet og har sett på deres kanal. Jeg har bestemt meg for å invitere Jesus inn i mitt hjerte og vil bli hans disippel og tjene han. Jeg kjente at han rørte ved hjertet mitt da jeg ba. Akkurat nå bor jeg hjemme fordi jeg ikke kan finne meg en jobb. Hvis jeg blir kristen kan det innebære at jeg blir sparket ut hjemmefra. Jeg kan til og med bli slått og muligens drept for den avgjørelsen jeg har tatt. Jeg ønsker likevel ikke å holde min avgjørelse skjult for andre, og jeg er ikke redd for å dø for det jeg tror på. Hva skal jeg gjøre? Ditt svar er svært viktig for meg. Kan dere hjelpe meg? Izmir, født 1983 Jeg fikk infopakken som dere sendte meg, og har allerede lest hele Bibelen og tatt imot Jesus som min Herre og frelser. Jeg føler at jeg har begynt å ta til meg de veiledningene og rådene som Bibelen gir, men har ennå ikke blitt døpt. Problemet er at min kone er muslim. Hva bør jeg gjøre? Må min kone bli en troende før jeg kan døpe meg? Mersin, født 1979

HARDT ARBEID: I mangel av en mølle knuser Malo

maisen hun har fått utdelt på tradisjonelt vis. Mye tungt arbeid gjenstår før hun og familien kan spise maten.

Nærmere 650.000 kroner har kommet inn til Niger gjennom sommerens innsamlingsaksjon i M2. Tekst og foto: Bent Lindberg

å går det mye bedre. Den konstante sulten og sykdomsfølelsen er borte og barnebarna har fått tilbake kreftene, forteller Malo Imoani. Enken, som har mistet syv av sine ti barn, var bekymret for hvordan barnebarna ville overleve tørken som herjer Niger i Vest-Afrika. Hun er en av flere tusen mennesker som har fått hjelp gjennom M2s innsamlingsaksjon i sommer. Hennes historie er på ingen måte unik. Den tilbakevendende tørken går hardt ut over en befolkning som er avhengig av det de kan dyrke på egen jord. Når regnet svikter, blir følgene katastrofale. I år har flere millioner mennesker stått i fare for å dø av sult.

brukte mange ulønnede arbeidsdager på å dele ut mais til de fattigste i sin egen befolkning. – Det var ingen surmuling i landsbyen over at det bare var deler av befolkningen som fikk mais. Alle vet at det er de fattigste som trenger maten mest, forteller leder for utviklingskomiteen for Alambare, Moumouni Djamatou. I tillegg jobber komiteen for at landsbyen skal bli mindre sårbar for vannmangel i framtiden. – Vi holder på å lære folk å kompostere for å skaffe gjødsel, og vi håper at flere kan bruke hirse som modner på kortere tid enn det tradisjonelle kornet, fortsetter han.

Matutdeling

Langsiktig satsing

I landsbyene Alambare i sør og Chicale i nord, jobber CELPA-kirken med å lindre akutt nød. De deler ut mat til de aller fattigste og selger subsidiert mat til hele landsbyen. Utviklingskomiteen for Alambare

Deler av pengene som kom inn i forrige innsamlingsaksjon vil også bli brukt mer langsiktig. Etienne er evangelist i CELPAs kirke i Alambare. Han jobber ut fra et helhetlig menneskesyn, og står midt i et omfattende utviklingsarbeid i Alambare og omkringliggende landsbyer. – Vi vil bruke en del av de innsamlede midlene til å fylle opp flere kornbanker i kommende innhøstning i oktober. Dermed kan vi hjelpe befolkningen ved å selge dem korn billig i de vanskelige månedene juni, juli og august neste år, forteller han. – Når det er tid for innhøstning og prisene er lave, kjøper vi inn korn på nytt. Dermed håper vi på å kunne holde det gående i mange år, sier han.

FAKSIMILE: M2 – juni 2010, side 14 og 15. M2 – oktober 2010

NORD-ARFIKA

Menighetsfellesskap er en luksus mange troende fra Nord-Afrika ikke kan tillate seg. Tekst: Anne Lise Søvde – Foto: Shutterstock

Ola og Omar bygger Guds rike M

ange troende i Nord-Afrika må leve i skjul med sin tro på Jesus. Av hensyn til deres egen sikkerhet har de sjelden mulighet til å møte andre kristne på offentlige møter, ha bønnefellesskap eller få undervisning fra Bibelen. Jenter fra kristne familier har blitt kidnappet og giftet bort til muslimske menn. Myndighetene vil ikke utstede nye ID-kort for konvertitter, noe som gjør at nye troende har mistet identitet og rettigheter som samfunnsborgere. Selv hos kristne fra etablerte etniske grupper, som fritt kan samles i sine gudshus,

M2 – oktober 2010

møter konvertittene stadig skepsis og kalde skuldre. Erfaringene av utfrysning, vold, trusler og offentlig trakassering ligger i bakhodet og deles av isolerte og bortskremte trossøsken. Jo mindre de vet om andre troende, desto tryggere kan deres egne familier leve. Hvordan kan Ola og Kari Nordmann i menigheten på Heia bety noe for disse?

Sammen «Takk for deres partnerskap gjennom det siste året. Takk for at dere har stått sammen med oss, for bønnene, støt-

AKSJON IBRAHIM n Kristent nettverk som samler skandinavisk pinsemisjons arbeide i «araberverdenen». n Formålet er å kordinere det voksende misjonsarbeidet i Midtøsten og nordlige Afrika og danne kontakter og relasjoner mellom lokale kristne i området. Kilde: Wikipedia

ten, oppmuntringen og besøket deres. Vi er så glade for at vi kan stå sammen i arbeidet for Kongenes Konge og hans rike.» Dette skrev John, en nordafrikansk evangelist til en norsk pinsemenighet». Uten støtten fra Norge har ikke teamet mulighet til å gjøre nye disipler. Uten evangelisten har ikke norsk misjon mulighet til å nå befolkningen i slike land. John forteller: – Det siste året året vi delt evangeliet med 1.206 personer. – Noen av dem har for første gang hørt at Gud elsker dem, andre har fått høre

TUNGE SKYER:

Erfaringene av utfrysning, vold, trusler og offentlig trakassering ligger i bakhodet og deles av isolerte og bortskremte trossøsken.

hele evangeliet. Våre seks team har gjennomført 119 dagsturer for å gjøre disipler i nærområdet. 20 ganger har vi sendt diakonale team som gjør sosialt arbeid, og 142 mennesker har fått medisinsk hjelp. 390 timer nettevangelisering og chat har resultert i 53 nye kontakter som dette året følges opp. Til sammen 349 personer har fått opplæring i arbeidet.

Én til én Å følge opp konvertitter er en utfordring i områder der menighetssamlinger er forbudt. John sier at de derfor må følge dem opp individuelt.

– Det er et utfordrende arbeid, og her har vi behov for mennesker som er spesielt utrustet til dette. Hittil har vi fulgt opp disse verdifulle menneskene individuelt med fokus på følgende områder: Deres åndelige liv, ekteskap, jobbrelaterte utfordringer, det som angår barna og andre problemstillinger. Vi håper å se vekst hos de nyfrelste, både i deres personlige liv og ikke minst med tanke på hvordan de tas imot i samfunnet. Målet er at disse igjen kan dele sine erfaringer med andre med samme bakgrunn, sier han. På spørsmål om hvordan vi best

VIL DU BIDRA? Fakkeltog for de forfulgte kristne 21. oktober i Oslo og Bergen. Mer info på siden: http://fakkeltog. wordpress.com/

mulig kan hjelpe til i arbeidet, svarer John: – Dere kan gjøre alt fra å be til å støtte oss økonomisk. Eller dere kan ta enda mer aktivt del i arbeidet gjennom prosjektledelse eller tjeneste i chat og nettbaserte verktøy. I tillegg nevner han assistanse i temaer som jus, support, mentoring og permanente utsendinger. Flere evangelister og menigheter i Nord-Afrika trenger norske menigheter som står sammen med dem. Ta kontakt med Aksjon Ibrahim for mer informasjon. M2 – oktober 2010

Illustrasjon: Shutterstock

IRAN

«Kjære borger. I henhold til opplysninger vi sitter med, er du utsatt for antistatlig propaganda og kan bli straffet etter islamsk lov.» Tekst: Anne Lise Søvde

Massearrestasjoner rammer kristne D

enne og lignende tekstmeldinger er sendt til troende og politiske aktivister over hele Iran. Hensikten med meldingene er å hindre iranerne i å rapportere til utlandet om overgrep og svekkede rettigheter. Etter valget av ny president i juni 2009 trodde befolkningen i Iran at det totalitære regimet ville få en knekk. Endelig skulle de bli fri. I stedet har jakten på all opposisjonell aktivitet og tankegods blitt intensivert kraftig. Hundrevis av mennesker er arrestert, mistenkt for aktiviteter eller holdninger mot regimet. De troende, som i utgangspunktet hadde svært begrenset handlingsfrihet, går nå i enda større grad under jorden. Tidligere var arrestasjoner og tortur noe som rammet kristne ledere i Iran. Nå er enhver konvertitt et mål for sikkerhetspolitiets utrensking av «fiendtlige holdinger». Sammen med andre aktivister arresteres kristne iranere i massearrestasjoner. Stig Magne Heitmann, general-

M2 – oktober 2010

sekretær i Åpne Dører, følger situasjonen i Iran nøye. Han forteller at diskrimineringen av kristne her skiller seg ut fra andre muslimske land. – Vi ser at det er lite av den private Stig Magne diskrimineringen og Heitmann forfølgelsensom er vanlig i andre land. Skepsisen mot islam er stor, særlig blant den yngre generasjonen, så det finnes en generell aksept for å forlate troen.

Torturert I sommer ble en gruppe på 15 nyfrelste arrestert i byen Mashhad. De var på vei med buss for å møte andre troende i byen. Mashhad er en av de mest religiøse byene i landet. Politiet tok dem med til sikkerhetsavhør. Under den påfølgende uken ble alle utsatt for harde avhør med tortur. Hjemmene deres ble ransaket og datamaskiner

«Det virker som om kirken vokser mest når forholdene er vanskeligst. Slik har det vært gjennom hele kirkens historie»

og bøker konfiskert. Etter en uke bestemte 13 av dem seg for å godta myndighetenes forslag om å tilstå, for å slippe fri med høye kausjonskrav. De to siste, 48 år gamle Stephen Reza og 23 år gammel Ehsan Behrooz, har ikke godtatt tilståelsen, og forblir dermed i varetekt. Stephen Reza er gift og har to barn. Ehsan Behrooz er student og aktiv medlem av Assemblies of Gods kirke i Mashhad. Familien har ingen opplysninger om hvor de er eller hvordan det står til med dem. Bare to ganger har Ehsan kunnet kontakte familien sin på telefon, og i løpet av disse korte samtalene har han indikert at han har det bra. Sammen med 900 andre troende, venter de på at saken deres skal komme opp for den revolusjonære domstolen.

Skremmer ikke folket Til tross for at kristne utsettes for adskillig større press nå enn før, sier kilder i Iran at det heller aldri har vært så mange som ønsker å ta imot Jesus som nå.

STYRER MED JERNHÅND:

Enhver konvertitt er et mål for sikkerhetspolitiets utrensking av «fiendtlige holdinger» i Iran, som styres av president Mahmoud Ahmadinejad.

DIKTATUR: Hviterussland var en av de rikeste republikkene i Sovjetunionen, og ble selvsten-

dig i 1991. I dag styres landet med jernhånd av president Aleksander Lukasjenko, og kalles ofte «Europas siste diktatur».

Øst for jernteppet Geografisk nær resten av Europa, men politisk lokalisert øst for både Russland og Kina – Hviterussland er kommunismens høyborg, stedet hvor kristne likestilles med opposisjonelle. Tekst: Anne Lise Søvde

ontroll og maktarroganse er ikke noe nytt i Hviterussland. Kristne ledere og pastorer behandles som politiske fiender, og kan når som helst kalles inn til avhør hos kommunistpartiets politistyrke. Det er heller ikke uvanlig at de fengsles for en to-ukers periode uten tiltale eller dom.

Straffbar diakoni – Det virker som om kirken vokser mest når forholdene er vanskeligst. Slik har det vært gjennom hele kirkens historie, sier Heitmann i Åpne Dører. Han har ingen oversikt over hvor mange kristne som har vært innom iranske fengsler det siste året, men det kan dreie seg om flere tusen. – Hvor lenge kan et totalitært regime holde stand under slike forhold? – Det er vanskelig å si. Vi trodde allerede etter revolusjonen i 1979 at regimet ville falle ganske snart, men nå ser vi at det har holdt i over 30 år. Ikke bare studenter og ungdommer tar radikale beslutninger for Herren, men også høyt utdannede samfunnstopper og andre ledere. Det kan dermed se ut som om myndighetenes tekstmeldinger ikke avskrekker folket, heller ikke truslene om tortur og dødsstraff som sikkerhetspolitiet og til dels mediene serverer. Snarere tvert imot.

Budskapet er enkelt: Etter den kommunistiske filosofien skal enhver yte etter evne og motta etter behov. Dermed har myndighetene i Hviterussland bestemt at en person som tjener 86 US dollar i måneden ikke har behov for mer. Det er nå blitt forbudt å hjelpe familier som lever på mer enn myndighetenes satser. Dersom en organisasjon eller menighet skulle komme til å hjelpe en person som tjener mer, er det organisasjonen som straffes. Konsekvensene er at menighetene, som tradisjonelt har hjulpet fattige, alkoholikere, sigøynere og funksjonshemmede, nå sliter med å organisere hjelpearbeidet. Mange har lagt ned sitt diakonale arbeid, noe som går hardt ut over fattige, syke og svake. Utstyr og hjelpesendinger fra utlandet lagres i menighetslokaler i påvente av godkjenning for videre utdeling. – Dersom ikke myndighetene letter på restriksjonene eller kan gi menighetene en liste over personer som «berettiget» kan ta imot bistand, må vi tenke nytt om arbeidet vårt i Hviterussland,

LEDER: Paul Kolbjørnsrud (t.v.), leder for Pinsebevegelsens Landsutvalg for Hviterussland.

sier mangeårige kontaktperson og leder for pinsebevegelsens Landutvalg for Hviterussland, Paul Kolbjørnsrud. Selv har han besøkt landet mer enn 20 ganger.

Mister jobben På landsbygda er kontrollen ofte sterkere og mer uformell. Blant annet i Nacha, et lite sted øst i landet, opplevde de som søkte menighetsfellesskap å miste jobbene sine på jordbrukskollektivet, som er stedets eneste arbeidsplass. Siden har ikke folk våget å oppsøke forsamlingen. I 2009 fikk tettstedet en ny leder, som var mer positiv til pinsemenighetens aktivitet, men skepsisen er ennå ikke borte blant folk flest i Nacha. Bare den russisk-ortodokse kirke har tillatelse til å arrangere aktiviteter for barn. Pastor Nikolai Borichevsky som støttes av norske givere, fikk nylig en bot på flere hundre dollar for å ha avholdt sommerleire for barn i Krupki-området. En menighet i Minsk ble i sommer bøtelagt under påskudd av å Nikolai være miljøfiendtlig. I Borochevski Brest-regionen ble utendørs dåp gjort ulovlig og slått hardt ned på for noen år siden. Andre steder har menigheter opplevd at myndighetene plutselig har taksert kirkebyggene deres på nytt og ilagt dem straffeskatt og ekstra moms. M2 – oktober 2010

UTFORDRINGEN

– Kommer du til menigheten for å få fellesskap, har du allerede ødelagt fellesskapet, mener Øystein Gjerme. Tekst: Rakel E. Berntzen

Solo eller sammen? D

et kan være mange grunner til at det er glissent i benkeradene i norske menigheter anno 2010. Ikke nok med at vi er sekulariserte og fortsetter å bli det, vi har også mindre tid enn før. I følge Øystein Gjerme, pastor i Bergenskirken, har disse samfunnsendringene preget menighetene våre. – De rommene i hverdagen som tidligere ble brukt på menighetsbygging, har nå blitt tettet igjen med fotballtreninger og jobbmøter. Og når vi er travle, blir vi også mer egoistiske. Da skal det mer til for at småbarnsforeldre skaffer seg barnevakt for å dra på smågruppesamlingen, sier han. Når vi legger til at nordmenn ikke lenger er verdensmestere i organisasjonstilhørighet, så har vi et litt mer nyansert bilde av hvorfor norske menigheter sliter med rekrutteringen. – Organisasjonstilhørigheten har historisk vært en måte å markere sin identitet på, men noe har endret seg i folket. Det tror jeg mange menigheter har fått merke. I dag bygger folk sin identitet på egen hånd, og styrer selv hvordan de forholder seg til andre, sier han.

Slagsiden Smurt i tykke lag utenpå alt dette, ligger individualismen. Gjerme mener at denne vestlige tankegangen har gjort oss både kravstore og bortskjemte. – Den vanligste forsvarsmekanismen hos en individualist er å trekke seg. Hvis noen stryker oss feil vei, finnes det

M2 – oktober 2010

flust av andre muligheter. Vi kan slutte i jobben, finne en annen partner eller vi kan skifte menighet. På den måten har individualismen gjort oss kravstore og noe bortskjemt. Individualisme er likevel ikke ensbetydende med isolasjon. – Vi er veldig fellesskapsorienterte og vennskapsorienterte for tiden, så individualismen har ikke gjort oss mer isolerte. Jeg vil heller si at tankegangen er en måte å forholde seg til andre på. Vi bestemmer selv hvem vi vil koble oss sammen med, sier han.

Et annet hjertelag For menigheten innebærer dette at folk ikke henger på bedehuset fordi det er rett, men fordi de selv får noe ut av det. Og nettopp derfor står menighetsfellesskapet i en utsatt situasjon. Før var det en selvfølgelighet at kristne går i menighet. Slik er det ikke lenger. – Bibelen sier «Elsk din neste som deg selv». Det er kanskje der disippelskap av individualisten er krevende. Når du har blitt en kristen lever du ikke lenger selv, men Kristus lever i deg. Dette står i kontrast til den individualistiske tankegangen om at verden begynner hos en selv. Gjerme mener at vi bare har godt av å bli utfordret på vår egen særhet i møte med andre. Dette ser han tydelig hos Jesus og disiplene han valgte ut. – Det finnes ingen bedre test på en relasjon enn uenighet. Det vanlige for en individualist i en slik situasjon er å trekke seg, men det normale for en disip-

«Vi bør feire den enkelte, men utfordre selvopptatthet og narsissisme»

pel er å gå inn og vise Kristi sinnelag. Jesu samling av disipler viser at når forskjellige typer mennesker kommer sammen om en kollektiv visjon, blir Guds rike mer synlig. Måten vi omgås hverandre på blir et vitnesbyrd for de utenfor fellesskapet, sier Gjerme. Derfor kan ikke valget om menighetstilhørighet komme an på hvem man liker. Det må ligge noe mer til grunn. – Jeg pleier å si at hvis du kommer til menigheten for å få fellesskap, har du allerede ødelagt fellesskapet. I menigheten gir du fellesskap. Dersom vi bare kan være sammen med mennesker vi liker og ligner på, har vi beveget oss langt bort fra oppdraget som Gud har gitt oss. Vi er kalt til å inkludere nye mennesker i menigheten, sier Gjerme.

På lag med kulturen Selv om Bibelen utfordrer individualismen på mange områder, mener Gjerme det er viktig at menighetsledere spiller på lag med den kulturen vi lever i. Også menighetsledere må tåle at folk tenker annerledes enn dem. Han har sett veldig mange velmenende kristne ledere som ikke takler dette. Dette er

FELLESSKAPETS TEST: Valget om

menighetstilhørighet kan ikke komme an på hvem man liker, mener Øystein Gjerme, pastor i Bergenskirken.

også et uttrykk for individualisme hos den kristne lederen. – Det er ikke menighetens rolle å peke på alt som er galt. Vi må spille på lag med den kulturen vi lever i og samtidig vise at det finnes flere i verden enn bare oss. Utfordringen til alle kristne ledere blir å lage en vinn-vinn-situasjon. Individualisten må se at «jeg taper ikke meg, når jeg blir vi». Vi bør feire den enkelte, men utfordre selvopptatthet og narsissisme. I denne spenningen må vi være i forkynnelsen.

En åpenbaring Til syvende og sist mener han at troen på den lokale menigheten handler om åpenbaring. – Vi kan ikke overbevise mennesker om at menighet er bra med sosiologiske argumenter, det er noe Gud må vise oss. Dette ser vi klart i Bibelen, mener Gjerme. Han tenker på da Jesus spurte disiplene sine hvem de mente at han var, og Peter svarte at han var den levende Guds sønn. – Dette var ikke noe Peter hadde forstått gjennom menneskelig tanke, men en åpenbaring Gud hadde gitt ham. Og nettopp derfor sa Jesus at han ville bygge sin menighet på Peters bekjennelse. På samme måte trenger vi å søke åpenbaring av hvem Jesus og hans menighet er, sier han.

KINA

MODERNE: Med den økonomiske veksten i Kina vokser nye samfunnsgrupper til. De er vant til en helt annen livsstil enn sine foreldre.

Nye kirker i et nytt Kina En ny middelklasse av moderne og velutdannede kinesiske kristne skaper grobunn for en ny type menigheter i Kina. Tekst og foto: Rune Borgsø

uangpu-floden flyter stille og majestetisk mellom bydelene The Bund og Pudong i Shanghai. Her munner den ut i havet og skiller to epoker i kinesisk historie fra hverandre. På fastlandssiden, The Bund, rager monumentale gamle forretningsbygg og vitner om en tid som er over. Med den økonomiske veksten i Kina vokser nye samfunnsgrupper til. Dette er mennesker med utdannning og kontakt med Vesten. De bruker internett, går på kafè og er vant til en helt annen livsstil enn deres foreldre. Noen av dem jobber på andre siden av floden, i Pudong. Pudong var for tyve år siden et jordbruksområde, men i 1990 bestemte kinesiske myndigheter seg for å reise et vindu mot vest på halvøya. Resultatet ble et imponerende område som huser et av Østens, og kanskje verdens viktigste sentere for shipping, handel og finans. Her finnes blant annet verdens høyeste

M2 – oktober 2010

I KINA:

Rune Borgsø

hotellbygning på 88 etasjer; Jin Mao Tower, og verdens tredje høyeste bygg på 492 meter; Shanghai Financual Center. Det er også her Verdensutstillingen 2010 finner sted. Myndighetene har lagt ned 450 milliarder kroner på prosjektet, og legger stor prestisje i å vise frem deres nye ansikt. Landet skal være moderne, effektivt og sikkert for utenlandske investeringer, og enten man liker det eller ikke, må de forholde seg annerledes til kristne grupper enn tidligere.

Kirkens nye forutsetninger – Kina har forandret seg, sier kinesiske «Joan». Hun sitter sammen med mannen «Frank» på taket av ett av de moderne byggene i byen. Paret er bare på besøk i Shanghai. Begge tilhører den øvre middelklassen. De er vellykkede og kjente. Mediene har gjort hjemme-hos reportasjer fra deres moderne hjem. Og de elsker

SHANGHAI: Pudong var for tyve år siden et

jordbruksområde, men i 1990 bestemte kinesiske myndigheter seg for å reise et vindu mot vest på halvøya. Resultatet ble et imponerende område som huser et av Østens, og kanskje verdens viktigste sentere for shipping, handel og finans.

Gud – noe de mener ikke er noe problem i det moderne Kina. Joan ser på Frank, som med sine designerklær og moderne hårfrisyre hadde han glidd rett inn i de mest fasjonable byene i Europa, mens hun forsøker å forklare hvordan det nye Kina påvirker forutsetningene for kirken. – Generasjonene før oss har vært gjennom enorme og vanskelige forfølgelser, men med koblingene til Vesten har forutsetningene for menighetene endret seg. Våre myndigheter er ikke demokratiske etter vesteuropeisk standard, men det finnes en ny åpenhet som vi kristne kan merke, sier hun.

Manglet noe Som mange andre i den nye middelklassen kommer også Joan fra den fattige landsbygda. Den eneste kristne hun kjente var farmoren, som tilhørte den statlige tre-selv-kirken. Under kulturM2 – oktober 2010

KINA

revolusjonen fra 1967-76, da det ble forbudt å være kristen, la farmoren bort Bibelen og sluttet å gå på gudstjenester. Etter de økonomiske reformene på åttitallet tok hun opp troen igjen. – Jeg så en forvandling i livet hennes, og fulgte med henne til kirken av ren nysgjerrighet, forklarer Joan. Og der ble hun selv en kristen. Etter studiene flyttet hun til Beijing, der hun gjorde karriere og ble en av landets fremste selebriteter. Her giftet hun seg med Frank, som hadde høy utdannelse og stor anerkjennelse innen den ekspanderende byggebransjen i Kina. Men som mange andre av deres venner i Kinas øverste sosiale lag, kjente også de at noe manglet. Paret fikk kontakt med pastor «Lu», en tidligere barndomsvenninne av Joan. Sammen flyttet de til en av Kinas ekspanderende millionbyer og startet en cellegruppe med utgangspunkt i deres kontaktnett - for det meste designere, forretningsfolk og fotografer. Cellegruppen ble raskt til en menighet, som fem år senere samler 400 mennesker. Menigheten Livets Ord i Sverige har hatt bibelskole i menigheten deres. Rekrutteringen av medarbeidere derfra har gjort at de kan starte menighet i en av de nærliggende store byene. Det er Frank og Joan som leder denne kirkeplantingen. På første møtet hadde de 138 besøkende, hvorav 15 ble frelst.

En ny oppfatning Vi har forlatt Shanghai og sitter i en shabby chic-restaurant i byen der menigheten deres holder til. Pastor Lu forteller at myndighetene kjenner til kirken deres, selv om den ikke er registrert. – Det finnes ingen lov for registrering av menigheter i Kina, men myndighetene vet godt at vi eksisterer, og i blant dukker de opp i cellegrupper og på møter. Men så lenge de kjenner seg trygge på virksomheten, får vi jobbe videre uten innblanding, sier hun. Myndighetene slår ned på politisk opposisjon, og overvåker derfor alle folkesamlinger. De er også veldig forsiktige

M2 – oktober 2010

med sektdannelser som Falungong, som fikk veldig mange medlemmer på nittitallet. Men generelt mener Lu at myndighetene ikke er mot kristendom. – Myndighetene er ikke i mot kristendommen. De vet at den er bra for landet. En tredje type menigheter vokser frem i hele landet, som ikke er del av den tidligere sterkt forfulgte underjordiske forsamlingen, og heller ikke den statlige tre-selv-kirken, hevder hun. Lu kommer selv fra landsbygda og var med i hemmelige husgrupper i barndommen. Nå er det en ny tid. Ifølge Lu har ikke de gamle husgruppemenighetene helt oppfattet dette. – De driver fortsatt sin virksomhet i stor lysskyhet, og kanskje nettopp derfor drar de på seg forfølgelse fra myndighetenes side.

Forbedring En som også bekrefter dette er «David». Vi møter han i en helt annen provins i landet. Han leder et nettverk som driver mer enn 600 menigheter i nord, samt flere forsamlinger i andre deler av landet. I byen der de har sitt hovedkvarter, driver Livets Ord en bibelskole for kommende misjonærer og pastorer. David tilhører den første generasjonen av ungdommer som ble frelst og trent for tjeneste. – Da jeg kom til byen for flere år siden ble jeg kalt inn til sjefen for sikkerhetspolitiet. Han skjelte meg ut og truet meg over flere timer, forteller David. Menigheten der vokste raskt til flere hundre medlemmer. Et år ville de feire jul med en åpen konsert. Da kom en gruppe politifolk og stoppet arrangementet. Det ble mange turer til politisjefen etter dette. I forbindelse med en planlagt utenlandsreise måtte David sitte på politikontoret fra morgen til kveld en hel uke og svare på spørsmål. Reisen måtte han kansellere. – Forrige jul ville vi igjen arrangere en åpen konsert. Denne gangen gikk jeg selv til politiet og offisielle representanter i byen med en invitasjon. Jeg ba dem komme på en annen måte denne

MØTES I DAGSLYS: Med koblinger til Vesten har forutsetningene for kinesiske menigheter endret seg. – Våre myndigheter er ikke demokratiske etter vesteuropeisk standard, men det finnes en ny åpenhet som vi kristne kan merke, sier kinesiske «Joan» (ikke avbildet).

«Generasjonene før oss har vært gjennom enorme og vanskelige forfølgelser»

gangen. Og det gjorde de, forteller David. Politisjefen og andre offentlige personer deltok på julearrangementet under mer fredelige forhold.

To okser David vil beskrive forholdet mellom myndighetene og kirken som to okser som har gått i klinsj med hverandre med hornene. – Vi står og presser mot hverandre og forsøker å finne våre posisjoner. Om

den ene gir etter, vinner den andre terreng. Vi er i en ny tid i Kina, og jeg tror myndighetene leter etter en ny måte de kan relatere til kristne forsamlinger på, sier han. Dette betyr ikke at forfølgelsene er over. Fortsatt fengsles kristne. Ifølge David avhenger graden av forfølgelsen av hvor man bor. – I Beijing og noen provinser i innlandet er det fortsatt vanskelig å være kristen, særlig de provinsene som gren-

ser til konfliktområder med tibetanere og uigurer, sier han.

Hvitsnippmenigheter Menighetene i Kina begynte på landsbygden. Deretter har den beveget seg inn mot byene. I de tradisjonelle menighetene finnes det ikke mange ”hvitskjorter”, det vil si mennesker i den øvre delen av samfunnet som har makt til å påvirke landet. De fleste kristne er fattige arbeidere, såkalte «blåskjorter».

«Skal man komme i berøring med dem som har makt, må man bevege seg i deres sirkler»

David mener kristne bør jobbe for å få innflytelse blant høyere samfunnslag. – Mennesker i Kina holder seg til sin sosiale klasse, og skal man komme i berøring med dem som har makt, må man bevege seg i deres sirkler, forteller David, som jobber med å finne et passende forsamlingslokale i et av hotellene i sentrum av byen. Han vet at dette vil innebærer helt nye kostnader og en ny måte å drive menighet på, men mener likevel det er veien å gå. M2 – oktober 2010

DILEMMA

Det kan virke som om kirke og misjon er noe som tilhører forrige århundre. Hva er kirken ment å være i dag? Tekst: Rakel E. Berntzen

Kirke eller ikke kirke. H

vordan klarer dere å samle så mange tusen unge mennesker fra sekulære London, når alle andre menigheter har mistet denne generasjonen? Dette spørsmålet stilte presten Nicky Gumbel fra Holy Trinity Brompton Church i London til pastor Gary Clarke fra Hillsong Church i samme by. Den unge menigheten som samler 10 000 mennesker hver uke, får hele kristenheten i Europa til å klø seg i hodet. Tusenvis har blitt frelst og er tillagt menigheten. Hvordan er det mulig? Ifølge kristen-bloggeren Steve Alliston satt forsamlingen i Holy Trinity Brompton klare med pennene for å notere strategien som ville forandre alt. «Lyset gikk på i Clarkes øyne, ikke da han snakket om deres megamøter, men om selve ideen om å bygge den lokale kirken», skriver han.

Radikal menighetstro

Gary Clarke

M2 – oktober 2010

Nylig tilbrakte Gary Clarke en dag med lederne i Intro-menighetene i Sandnes, Stavanger og Drammen. Det som kom ut av munnen hans, også her, var hans radikale overbevisning om at den lokale menigheten er det eneste Jesus kom for å bygge og fortsatt holder på med i dag. – Når vi skal avgjøre om kirken fortsatt er aktuell i dag, må vi se på hva Guds

«Menigheten er det eneste Jesus har sagt at han vil bygge»

Ord sier. Det er typisk at kristne går fra å være radikale idealister til å stille spørsmål ved alt Gud har sagt. Det viktigste spørsmålet man da kan stille seg er: Hva bygger jeg mitt nye verdensbilde på? Bygger jeg det på meninger, som er denne tidens gud, eller bygger jeg det på Guds Ord? Gary Clarke har lyst til å ta Bibelen på ordet når han bygger kirke: – Menigheten er det eneste Jesus har sagt at han vil bygge. Derfor bør enhver som følger Jesus også være opptatt av det samme, og da mener jeg ikke at alle skal jobbe fulltid i en menighet. Uansett på hvilke arenaer man har innflytelse, kan man bygge menighet, sier han. Og med menighet mener han en lokal forsamling med et lederskap og en visjon, ikke den universelle kirken, som stadig flere har «meldt seg inn i». – Mange lar være å knytte seg til en lokal menighet og argumenterer med at de er Kristi kropp på jorden, men dette er å ta bibelteksten ut av sin sammenheng. Metaforen om kroppen viser det motsatte, nemlig at vi er like tett knyttet til hverandre som lemmene på en kropp, argumenterer Clarke.

Lokal struktur Han reagerer også sterkt på at kristne kan påstå at Bibelen ikke snakker om

HILLSONGKONFERANSEN 2009:

Hillsong Londons årlige høstkonferanse samler tusener av mennesker i O2-arenaen i London.

Det er spørsmålet. menighet som en organisert struktur eller et sted å gå til. -– Selv om vi er Guds templer, er menigheten samtidig betegnelsen på et forpliktende fellesskap mellom troende. Dette ser vi i alle brevene i det nye testamentet, som enten er skrevet til lokale menigheter eller menighetsledere, og som alle handler om hvordan man kan utvikle dette fellesskapet. Clarke mener dessuten at menighetsbygging og misjon er to sider av samme sak. – Vi ser av Bibelen at da folk ble frelst, ble de også døpt og tillagt menigheten. Derfor bør misjon være forankret i og bygge opp om dette fellesskapet, mener han.

den lokale menigheten som en fysisk struktur eller et sted å gå til. Menighet var derimot de som var kalt ut av verden (ekklesia), fellesskapet av de troende (koinonia). Dermed kan vi si at menighet var noe de kristne var, og ikke noe man gikk i, sier han. Samtidig tror han på å bygge sterke, lokale menigheter, noe mange av deres misjonærer gjør gjennom menighetsplanting. – Å gjøre alle folkeslag til disipler handler i praksis også om at prinsippene fra Guds rike skal prege alle samfunnsområdene. Slik blir den lokale menighet redskapet for å oppfylle misjonsbefalingen.

Tverrkirkelig tilnærming

Nordli tror ikke det er noen automatikk i at misjon må være koblet til en lokal menighet for å være vellykket. – Samtidig mener jeg det er riktig og sunt at misjonærer er utsendt fra en lokal menighet. Det skaper ofte god synergi og dynamikk, engasjement og bønn, utløser giverglede og gjør at menigheten blir rikere, sier han. Redvald Hjulstad, pastor for Familiekirka i Mo i Rana, mener også at menighetsbygging er viktig. – Når man bygger den lokale menigheten bygger man Guds rike. Jeg tror

Andreas Nordli er leder for den norske grenen av den tverrkirkelige misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag. Hans syn på kirke og de kristnes oppdrag kan komplimentere Clarkes: Andreas – Jesus snakket Nordli nesten ikke om den lokale menigheten. Derimot snakket han om Guds rike. I Bibelen ser vi jo aldri

Menighet og misjon

«Vi er like tett knyttet til hverandre som lemmene på en kropp»

likevel det er mange måter å engasjere seg på som ikke nødvendigvis innebærer å bygge en lokal forsamling, sier han. – Mange kristne velger å «kjøre solo». Hva er dine tanker om dette? – På den ene siden forstår jeg det. I de fleste etablerte menigheter bruker vi lang tid på prosesser og beslutninger. For noen med et sterkt engasjement og et brennende ønske om å bli brukt av Gud, kan menigheten oppleves som en brems. Likevel tror jeg at menigheten er Guds foretrukne verktøy i arbeidet med å utbre Guds rike. Han mener dessuten at forankring i en lokal menighet gir både tjenestegaver og misjonsarbeid større troverdighet. - Menigheten gir ofte stabilitet, troverdighet og langsiktighet. Solister kommer og går. De har en kort periode hvor de får utrettet noe ekstragavant, men kan få utrettet enda med et orkester rundt seg som spiller dem gode. Menigheten er et orkester som Redvald bør ha rom for sterke Hjulstad solister, men om den er et levedyktig fellesskap vil den overleve lengre enn selv den beste solist, sier Hjulstad. M2 – oktober 2010

MISJONSDINGSEN

Inflasjonen var stor i Kongo gjennom mange år. Pengene var nesten ikke verdt verdien av papiret, da støtten fra Norge hadde blitt vekslet inn i lokal valuta.

VISSTE DU AT n Det finnes 200 millioner kristne som

Sammen for de forfulgte

Åpne Dører

WWW.NMIO.NO

WWW.OPENDORS.NO

Norsk Misjon i Øst (NMØ) er en misjonsog menneskerettighetsorganisasjon med mottoet «Sammen for de forfulgte». På deres nettsted formidles støtte, omsorg og praktisk hjelp til mennesker og kirker verden over som forfølges eller undertrykkes på grunn av sin kristne tro. Du inviteres blant annet til å sende brev til kristne som er fengslet (soulmate), bli appellvenn for fengslede troende eller arrangere ditt eget «secret service». Av ressurser som tilbys er blant annet lenken til Human Rights Watch http://www.hrw.org/ – en religiøs uavhengig organisasjon som fremmer menneskerettigheter, og Report on International Religious Freedom, utarbeidet av det amerikanske utenriksdepartementet.www.state.gov/g/drl/rls/ irf/2009/index.htm

Er du en av dem som mener det er urettferdig at kristne forfølges og avstraffes, bare fordi de har tatt imot Jesus, så er dette nettstedet noe for deg. Siden har oppdatert informasjon om de troendes situasjon i land hvor det å samles til gudstjeneste, evangelisere eller be sammen må gjøres i svært begrensede former. Siden gir muligheter til å engasjere deg i deres situasjon, samtidig som den er lærerik. Et av Åpne Dørers ressursnettsteder er www.compassdirect. org, en engelsk side som samler nyheter om forfulgte troende fra hele verden, i tillegg til www.secretbelievers.org, hvor troende i lukkede land forteller sine historier. Åpne Dørers side tilbyr lokale møtesteder, bønnetjeneste og muligheter for reiser.

som treffer «Hvem er du? Hva gjør du? Hva betyr du? Det gir god design svar på. God design spisser ditt budskap.» David André Erichsen grafisk designer Telefon: (+47) 970 35 284 Epost: david@daesign.no Nettside: www.daesign.no

Internett holder ditt budskap levende 24 timer i døgnet, hele uka, året rundt. Likevel har du kun sekunder på å overbevise. Ta kontakt for et uforpliktende tilbud på utvikling av nettsted.

M2 – oktober 2010

Idé, tekst og grafisk design: David André Erichsen, Daesign AS

Foto: Anne-Kari Myrvik

er utsatt for forfølgelse for sin tro i dag. 70 prosent av verdens befolkning bor i land med sterke begrensninger for religionsutøvelse. Fysisk vold og overgrep på grunn av religion forekommer i 126 av 198 land i verden. n Det har aldri vært så mange martyrer noen gang i historien som nå. 167.000 kristne blir drept som martyrer hvert år i følge i følge International Bulletin of Missionary Research. n Hvert år lages en liste over de 50 aller verste landene å være troende i. Ti på topp er: Nord-Korea, Iran, Saudi Arabia, Somalia, Maldivene, Afghanistan, Jemen, Mauritania, Laos og Uzbekistan.

PÅ NETT

PÅ TAMPEN

Barnet og krigeren D

et stinket øl og gammel svette uten at jeg helt klarte å sette navn på det da. Krigeren var vel to meter høy og svaiet full med et spyd i den ene hånden og en Mpanga (stor jungelkniv) i den andre. Han bøyde seg ned og fiklet med noe skinn han hadde rundt leggen, mens han så på meg. Jeg var fem år og hadde, uten mammas tillatelse, lagt ut på sykkeltur med den lille blå sykkelen min. Ferden gikk fra misjonstasjonen Kalonge, som lå vakkert til på en høyde med spektakulær utsikt over den afrikanske jungelen. De åpne sårene i landskapet utgjorde lansbyene som misjonen og Røde Kors

hadde bygget for rwandesiske flyktninger. Dette var mitt rike og jeg var ikke redd for å bevege meg i det, selv om mamma og pappa forbød meg å ferdes alene. Slanger, dyr og farlige mennesker fantes overalt. Jeg rundet svingen ned fra misjonstasjonen som endte i et kryss. Den ene veien pekte mot Bukavu, den andre til klinikken, skolene og kirken. Det var der jeg møtte ham – krigeren. Jeg spurte barnslig og uredd: – Hvor skal du? – Jeg skal opp og drepe Bwana Martin(pappa), sa han høyt og truende. Jeg så indignert opp på ham, slik bare en oppgitt femåring kan klare, mens

«Da kommer du ikke til himmelen, sa jeg bastant»

viktig kunnskap fra søndagskolen fløy gjennom tankene mine. – Da kommer du ikke til himmelen, sa jeg bastant på swahili, og syklet videre fra den fulle krigeren. Makan! Krigeren tok aldri livet av pappa, men det korte møtet med den lille gutten førte til at han gikk hjem. Søndagen etter kom han til kirken, hvor han bestemte seg for å innlede et nytt liv med Jesus. Han tjente menigheten i mange år. Man skal aldri undervurdere småfolk. Willy Ludvigsen Misjonær

M2 – oktober 2010

Returadresse: KS Publikasjoner AS, Postboks 1180 Sentrum, 0107 Oslo

KORSETS SEIER

– Hele Norges kristne helgeavis.

Misjon er å krysse grenser

M2 ser på misjon fra flere sider. Misjon er ikke menn og kvinner med tropehjelm og lendeklede. Misjon er en livsstil. Og den er grenseløs. Vi kan alle krysse noen grenser for våre medmennesker.

Vi håper at du vil la deg engasjere! M2 er et misjonsmagasin som utgis av KS publikasjoner AS i samarbeid med stiftelsen IBRA Media Norge og foreningen De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon.

Hva har du på hjertet? Si det i M2!

PUBLIKASJONER

For annonsering, kontakt markedsansvarlig Håkon Skaug – hakon@k-s.no

Grafisk Design: David André Erichsen - www.daesign.no

Gi bort 4 ukers gratis KS til noen du er glad i. Fyll ut og send inn slippen. La oss inspirere deg i hverdagen med god undervisning, oppmuntrende Eller send en e-post på: historier og Jesus i sentrum. abonnement@k-s.no