M2 nr3 2010 by DAESIGN

B-POSTABONNEMENT

n Når blir misjon overtramp?

n Pakistan vasser i nød

MISJONSMAGASINET NR 3 2010 – LØSSALG KR. 40,-

Avverger selvmord Hver uke snakker Jingli Fan japanere fra selvmordsdøden ved klippene i Tojimbo.

INNHOLD LEDER

Tenåringsmisjonærer

Aldri for tidlig å bli misjonær.

Disiplene var svært så unge da de av Jesus ble tatt med på teamet som ledet fram til hele verdens frelse, og videre som de første ambassadører av evangeliet ut til den daværende verden. Kong David var bare en ung tenåring da han fikk oppdraget om å bli Israels nye konge. Han var ikke stort eldre da han vant seier over Goliat. Josef var pur ung da han fikk drømmene som skulle forandre hele hans liv og gi ham et oppdrag langt ut over det han selv kunne ha planlagt. Paulus tok med seg unge Timoteus for å trene ham til tjeneste på sine misjonsreiser. Samtidig gav han ham et skikkelig puff i ryggen ved å si at han ikke måtte la noen forakte ham på grunn av sin unge alder, men i stedet være et frimodig forbilde.

japanere fra 10 Redder selvmordsdøden.

«Et møte med misjonen ansikt til ansikt viser seg å være nøkkelen til å få mange unge ut i tjeneste»

I forrige uke traff jeg to norske unge jenter på 17 og 18 år som begge brenner for misjon. En i Manilas slum, en annen vil nå muslimer i Afrika. En av dem har allerede hatt nærkontakt med misjonsfeltet. Med menighet og gode ungdomsledere i ryggen har hun fått backing både i form av trening, økonomisk hjelp og forbønn når hun har valgt å bruke ferie etter ferie til å lindre nød i en fattig del av verden. Disse korte møtene med misjonen og behovene har forsterket beslutningen om hva framtiden skal brukes til. Misjonærene ute tok imot med åpne armer og støtter henne underveis i den videre prosessen. Gud kaller barn og tenåringer til tjeneste i dag. Hva gjør vi for å legge til rette for dem allerede i så ung alder, slik at kall og tjeneste kan få modnes, vokse og befeste seg? Jeg ser for meg et spennende samarbeid mellom lokalmenigheter og misjonærer ute, for å legge til rette for kortidspraksis ute, teamturer med ungdomsmiljøet, økonomisk støtte til kortere misjonsopphold, hjelp til praktisk tilrettelegging og voksne mentorer som veiledere underveis. Et møte med misjonen ansikt til ansikt viser seg å være nøkkelen til å få mange unge ut i tjeneste. Men vi må ikke vente for lenge! Dessertgenerasjonen begynner å bli lei selvopptattheten og begynner å få smaken på å leve for noe større.

Når blir misjon kulturimperialistisk?

Jesus kommer nå!

Brasilliansk pastor i norsk bygdemenighet.

28 2

Ett bein i to kulturer.

M2 – november 2010

Som fjortis hadde jeg Mariusgenser, hockeysveis og meget klare planer for livet. Jeg smilte overbærende over skolens velmenende råd om utdanning. Jeg visste alt jeg trengte å vite for egne skolevalg , yrkesvalg og andre viktige valg for livet jeg ville leve. Men så kommer altså denne predikanten på besøk til menigheten vår. Han snur opp ned på alt ved å fortelle at Jesus kommer, og det i nærmeste fremtid. Dette var helt klart et spennende budskap, men allikevel ikke helt i tråd med hva jeg selv hadde tenkt og planlagt. Ja, ikke sånn å forstå. Det er klart jeg gledet meg til at Jesus skulle komme tilbake. Absolutt. Det passet bare så dårlig inn i mine planer og perspektiv på livet da, for tretti år siden. Det var så mange andre viktige begivenheter som lå rett foran meg. Ja, faktisk et helt liv. Dessuten var jeg snart gammel nok til å kjøre motorsykkel. Etter som tiden går, ser vi annerledes på livet. Vi oppdager at de fleste

ting vi skaffer oss har relevans kun i en begrenset periode. Livet er innholdsrikt, kan være veldig spennende men også utfordrende. Vi hilser nye familiemedlemmer velkommen og tar sorgfullt farvel med de vi mister langs veien. Livet er i seg selv forbigående. Evigheten derimot ligger allerede i oss. I takt med tiden, nærmer vi oss alle dette som ligger foran oss, uavhengig om hva vi selv måtte mene, tro og føle. I dette lys blir mine egne behov og meninger mindre betydningsfulle. Vel vitende om at Gud setter verdien for hvert enkelt menneske ufattelig høyt, blir fokuset på 2,8 milliarder mennesker som ennå ikke har hørt evangeliet mer relevant. Livet med Jesus begynner her på jorda, og tar aldri slutt. Hvordan kan vi få gitt dem evangeliet før vi reiser hjem, før Jesus kommer? Jan Nestvold

Daglig leder, IBRA Media Norge

Den som deler Anne Gustavsen

Ansvarlig redaktør

Innen tradisjonell misjonstenkning har vi vært opptatt av å gi videre det vi selv har fått av Jesus Kristus. Vi har gitt evangeliet som vi selv har fått del i. Vi har bidratt til diakonal innsats overfor de som er i nød. Denne holdningen er i seg selv god og rett, men den har ført til utilsiktede følger. Når vi gir, kan det skape ubalanse mellom giver og mottaker. For den som gir blir fort betraktet som den ressurssterke, og mottakeren som den svake. Vi som bor i vår del av verden oppfattes som de rike, og folk fra andre deler av verden som de fattige. I ytterste konsekvens berører dette menneskeverdet. Selv om vi teoretisk og teologisk fastholder at alle er like mye verd for Gud og mennesker, er det mange eksempler på at de såkalte ressurssvake føler seg mindre verd. Når vi velger å dele, utjevnes denne ubalansen. Når mennesker deler med hverandre, har alle noe å bidra med. Når folk deler, tilfører de hverandre ulike verdier. Noen er rike på materielle goder, andre er rike på omsorg. Noen ressurser forløses gjennom den kunnskap som utdanning gir, i andre tilfeller kan analfabeter bære med seg stor livsvisdom. Noen problemer løses ved å reise lange distanser på kort tid, andre problemer løses bare ved at noen investerer mye tid i en svært begrenset kontekst. For den som deler stiller seg ikke over, men ved siden av. En slik likeverdig relasjon gjør oss til sanne medmennesker og gode medvandrere. Medvandrere deler ikke bare ressurser, styrke og glede, de deler også byrder og sorger. For det er slik at delt byrde gjør at alle bærer lettere. Delt sorg gjør at den som sørger ikke er ensom i sorgen. Delt liv gjør livet rikere. Delt kjærlighet gjør livet verdt å leve. Når vi deler det Jesus har delt med oss, tilfører vi hverandre evige verdier. Bjørn Bjørnø

Generalsekretær i PYM

MISJONSBILDET

Misjonsmagasinet M2 utgis av KS Publikasjoner AS i samarbeid med stiftelsen IBRA Media Norge og foreningen De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon (PYM). Ansvarlig redaktør: Anne Gustavsen anne@k-s.no Redaktør: David André Østby david@k-s.no Bilagsredaktør: Rakel E. Berntzen rakel@k-s.no Markedsansvarlig: Håkon Skaug hakon@k-s.no Design, layout og bildebehandling: David André Erichsen david@daesign.no

For noen tiår siden var Kenya et av de landene som Norge sendte flest pinsemisjonærer til. I dag er det kun et fåtall igjen. Her er 22 av dem samlet til misjonærmøte i Kenya. Flere av dem er hjemme hos Herren.

For abonnement eller andre henvendelser kontakt: KS Publikasjoner AS Adr: Postboks 1180 Sentrum, 0107 Oslo Epost: post@k-s.no Tlf: 22 75 75 75 PYM Adr: Postboks 2, Tveita, 0617 Oslo Epost: post@pym.no Tlf: 47 45 45 54 IBRA Media Norge Adr: Postboks 2, Tveita, 0617 Oslo Epost: post@ibra.no Tlf: 22 75 75 40 M2 – november 2010

KONFERANSE

LOVSANG OG UTFORDRING Lovsangerne i Klippen, Sandnes leder forsamlingen i tilbedelse, mens Severin inviterer ungdommene til å ta imot misjonsutfordringen.

23 par Converse-sko Foran scenen i Klippen Sandnes står 23 ungdommer med armene om hverandre. Tekst og foto: Anne Lise Søvde

et lyder som musikk i Siv Unni Haukelid (29) sine ører. Hun var en av initiativtakerne til ungdomskonferansen «Neste generasjon for misjon» i Klippen Sandnes i oktober. Hun er leder for menighetens misjonsråd, og de siste årene har de, som mange andre norske menigheter, opplevd at givergleden har dabbet av. Ungdommene står ikke akkurat i kø for å ta over stafettpinnene etter de eldre misjonærene. – Vi har mistet minst én generasjon misjonærer, og nettopp derfor arrangerer vi denne konferansen, sier hun.

På èn dag Lørdags kveld var mer enn 200 ungdommer samlet på konferansen til utfordrende undervisning. Konferansens hovedtaler, Carl Gustav Severin fra

M2 – november 2010

Livets Ord i Uppsala, fortalte inspirerende hvordan hele misjonsbefalingen hadde gått i oppfyllelse på èn dag i en fjellandsby i Kasakhstan. – Isolerte uiguruer fikk høre evangeliet, ta i mot frelse og helbredelse og bli døpt i vann og Den Hellige Ånd – alt på èn dag, sier han. Etter talen blir sangen «To you nothing is impossible» mer enn toner og tekst for forsamlingen med en snittalder på under 20 år. Begeistringen for hva Gud gjør blant unådde folkeslag i dag sprer seg i benkeradene, og Siv Unnis drøm blir til tenåringenes drøm. Etter talen går det ut et kall: «Hvem skal Gud sende til nye steder hvor evangeliet ennå ikke er kjent?» Fargerike representanter for den nye generasjonen står sammen med armene om hverandres skuldre. De ber en felles bønn: «Gud, led meg slik at folkeCarl Gustav slagene kan få høre Severin evangeliet.»

En pioners drøm En av dem er Lars Josef Ringvold (26). Han er overbevist om at Gud har en plan for ham i misjon, gjerne i Afrika. – Jeg vil møte noen som aldri har hørt evangeliet før, og fortelle dem om Jesus, forteller han. For tiden er han student, men har

«Jeg vil møte noen som aldri har hørt evangeliet før, og fortelle dem om Jesus»

STORFORNØYD. Lederne for konferansen

svarer et unisont ja på spørsmålet om de var fornøyd med konferansen. Fra venstre: Lars Josef Ringvold, Maria Håberg og Siv Unni Haukelid. Fred Ole Hansen var ikke tilstede da bildet ble tatt.

valgt utdannelse med tanke på internasjonalt arbeid. I sitt seminar lørdag morgen sier Carl Gustav Severin at en pioners drøm alltid er en ny by. – Mens andre ønsker seg nye biler eller lange ferier, vil pioneren alltid be Gud om nye steder hvor ingen før har forkynt evangeliet. Severin har selv 160 reisedøgn i året. Han forteller at han en gang ba Gud om å gi han et alminnelig liv. Han ville male gjerder, klippe plenen og helst jobbe åtte til fire. Gud svarte med å si at han allerede hadde et alminnelig liv – et liv koblet til Guds hensikt om å nå folkeslagene.

KJØP EN INNHOLDSRIK GAVE SOM VARER! Gled noen du kjenner med en flott gave! Er dine kjente og kjære opptatt av tro og samfunn er Vårt Land den perfekte julegave. Er bestillingen inne hos oss innen 10. desember, sender vi et gavekort du kan legge under juletreet.

Gå inn på gaveweb.no og kjøp en gave i dag

GÅ INN PÅ GAVEWEB.NO OG KJØP EN GAVE I DAG!

Med øye for HMS

ordet

”

Bli medlem i Norges største interesseorganisasjon for økonomer! Send Medlem <Fornavn Etternavn> til 2404

– 40 timers interaktivt grunnkurs i en unik innpakning!

«Ære vere Gud i det høgste, og fred på jorda blant menneske som Gud har glede i!» Luk 2, 14

Tilfredsstiller krav til arbeidsmiljøopplæring mellom NHO-LO, og AML §3.5, 6.5.

Ring 02201!

A-AVIS

mandag

Relanserer seg selv

13. NOVEMBER 2009

www.ukeavisenledelse.no

NR. 39 – 22. ÅRGANG – LØSSALG KR 30

RÅDMANN PÅ VILLE VEIER

www.dagsavisen.no

SIDE 6

– UTROLIG GØY SIDE 22

Mørk og moderne Oliver Twist Ny utgave av Charles Dickens’ udødelige klassiker

FOTO: ØRN E. BORGEN/SCANPIX

Obamas

Labour-leder Gordon Brown

VERDEN side 14-15

Tordentale om Ny Tid

Annerledes leder med suksess SIDE 24

LEDERVERKTØY:

FOTO: HILDE UNOSEN

Få frem det beste i organisasjonens menneskelige ressurser gjennom kommunikasjon om positive forskjeller!

Ingebjørg Finnbakk (19) flytter fra landet til storbyen for å bli student. Så fort som mulig vil hun finne sitt åndelige hjem.

“LøFT et nyttig verktøy i medarbeider og utviklingssamtalene. Jeg har fått et verktøy, som har hjulpet meg til å bli en bedre lytter. LøFT har gitt meg innblikk i medarbeideres utfordringer som jeg ikke uten ”de nye spørsmålene” hadde hatt mulighet til.” Aashild Baasen, Regionleder Telemark, Vestfold og Buskerud. Multiconsult AS.

Side 4 og 5

Sertiseringsprogram i 3 moduler - Fleksibel påbygging Oppstart i slutten av januar 2010 Meld deg på grunnkurset - MODUL 1 - i dag! For ledere, personalkonsulenter, utviklingskonsulenter, prosjektledere, coacher og andre som må være inke med folk

***

Tror religion kan skape fred

Student på menighetsjakt

SIDE 16–18

HVORDAN MOTVIRKE KORRUPSJON SIDE 34

Billigere å fylle fossilt SAMFUNN side 10

Cranford Selma Lagerlöfs forbudte kjærlighet i årets juledrama på SVT1

Helomvenderen

Kaare Frydenberg snudde om på Posten Norge. Det kostet ham mye.

Steinar Gundersen:

Tradisjonell julestemning med nye programledere

skifest for langrennseliten og hele folket

SIDE 42

KULTUR SIDE 20-21

Julemorgen

Tour de Ski

SIDE 30

Riksrevisor Kosmo er et delikat problem

FOTO: ANITA MYKLEMYR

Går av for å beholde makta

Tony Blair, som er blitt katolikk, vil starte senter for religiøs forståelse. Menighetsfakultetet og Prio vil forske i hvordan religion kan skape fred i 10 14 Midtøsten.

Stort julenummer med eget radiobilag

smarte grep

Gateprest Carl-Petter Opsahl i Kirkens Bymisjon i Oslo mener vi skal hjelpe flyktninger som er gått under jorden, selv om det juridisk er tvilsomt. Han sammenligner situasjonen deres med livet for Jesus, Maria og Josef som måtte 4 flykte fra Betlehem til Egypt.

Far og datter tenner lys i Fødselskirken i Betlehem lille julaften. Foto: Scanpix-Reuters

244 sider!

UKE 33  2010  ÅRGANG 107

Helga Pedersen (Ap) i ny jobb:

Kampanjesjef Plouffe om

Maktforsker:

Det prestisjetunge likelønnsprosjektet i Ullensaker kommune har holdt på siden 1998, men barnehagebestyrer Lisbeth Lundberg (t.v.) tjener fortsatt bare 90 prosent av det menn i likedefinert stilling gjør. Lokal pott gir ikke likelønn, sier SAMFUNN side 6-7 tillitsvalgt Mathea Mc Ghie.

Flyktninger i skjul får støtte

100 kanaler!

GUIDEN PROGRAMBLADET

Likelønn i det blå

Illustrasjon: Rolf Jansson

god jul!

Nr 51/52 2008 62. årgang kr 50 15. - 28. desember

HEGE ULSTEIN

Hemnes kommune:

«Den songen som lyder når englane kjem, kan ikkje høyrast med øyret. Sidan har eg tenkt at det er fryden i hjartet som er englesong, og denne fryden spreier seg og får mennesket til å synge, slik at englesongen kan lyde i andres hug og sjel.» Forfattaren Edvard Hoem, vinnaren av Petter Dassprisen i år, skriv om englane i Betlehem

ANMELDELSE side 24-25

ÅRGANG 125 UKE 19 NR. 106 LØSSALG kr 20,-

Tre av gislene overlevde. James Loney har tilgitt kidnapperne. De fire var i Irak som «ikkevoldssoldater».

Englesongen

RETURADRESSE: PB 1180 SENTRUM 0107 OSLO

Korsets Seier

KOMMENTAR side 2-3

FOTO: SCANPIX

Gisler feiret gudstjeneste

Om menigheter blir isolerte bobler fremmedgjort for samfunnet, har vi misforstått oppdraget. Side 6

Fornuft og følelser

TIRSDAG 11. MAI 2010

Overlevde fire måneder som fange i Irak. Fikk trøst i juleevangeliet:

Frykt ikke! Ordene traff fire kristne gisler i fangenskap i Irak jula 2005. De leste juleevangeliet etter hukommelsen.

Korthugd poesi Syntax TerrOrkester «Land Her O!»

Band of Horses INTERVJU side 22

FOTO: LISE ÅSERUD/SCANPIX

KULTUR

NYE TAKTER

24. desember 2007 / uke 52 nr. 299 63. årgang kr. 12,-

Praktisk kommunikasjon som skaper samarbeid og resultater.

Les omTorleif Iversens (86) ungdomskilde

Ta kontakt for mer informasjon om referanser, bedriftsinterne kurs og sertifiseringsprogram på tlf.: 970 73 755 • vivilh@online.no eller på www.briefsolutions.no

Omkamp om oljesand

Aktuelt side 20 og 21

Familie og menighet er viktig for barna

Elisabeth Ødegård Widmer sang på Himmelsk Sommer

Livet side 12 og 13

Judi Dench i sjarmerende kostymedrama fra BBC

Julens største radio- og TV-guide ★ Juleklassikerne ★ Radiojulen ★ Barnas jul ★ Kryssord, quiz og sudoku ★ ★ Julenøttene ★ Full oversikt over alle julens TV-filmer ★

Midten side 16, 17, 18 og 19

Men tidligst neste år

SAMFUNN side 8-9

Vi ønsker deg en velsignet god jul

På Gaveweb.no kan du bestille gaveabonnement på mange av våre publikasjoner. Ikke fått avisen? Ring 22 310 350

Gaveweb.no er en felles satsning for publikasjoner som Mentor Medier har helt eller delvis eierinteresser i.

Ikke tilgang til internett? Du kan også bestille

gaveabonnement på Vårt Land her.

BibelSMS boomerangmedia

GAVEWEB.NO GAVER SOM VARER

20% rabatt 50% studentrabatt

(Rabatt fratrukket på kupong)

Ja, jeg ønsker gi bort VÅRT LAND i: 3 mnd: 591,- (ord. 789,-)

6 mnd: 1156,- (ord. 1445,-)

12 mnd: 2176,- (ord. 2720,-)

3 mnd (Student) 395,- (ord.789,-)

6 mnd (Student) 723,- (ord.1445,-)

12 mnd (Student) 1360,- (ord.2720)

Til:

Fra**:

Navn:

Adresse:

GAVEKP/KP1

Ønsket oppstartsdato for levering: _____/_____/__________ (dato/mnd/år)

Postnr:

Sted:

Postnr:

Sted:

Tlf:

Mobil:

Tlf:

Mobil:

Epost:

SVARSENDING 1203 0090 Oslo

Epost:

**Du må være over 18 år for å bestille abonnement. Mottaker av gaveabonnement må være bosatt i Norge,og kan ikke ha vært abonnent siste 3 mnd. Gaveabonnementet stopper automatisk

M2 – november 2010

PROFILEN

OPPDAGET MENING Frida Myhrer (18) ikke i tvil om hva hun vil bruke livet sitt på etter tre misjonsturer til slummen i Manila. – Man blir ikke tilfreds før man lever for en større hensikt, sier hun.

Frida Myhrer (18) får ikke menneskene fra Manilas slum ut av tankene. Tekst og foto: Anne Gustavsen

– Passer best i slummen F ørste gangen jeg fikk tilbudet om reise til Manila, visste jeg ikke om jeg orket – om jeg taklet å komme så nær all fattigdommen og elendigheten. Jeg hadde egentlig ikke lyst. Nå kan jeg ikke få reist tilbake fort nok. Møtet med menneskene i slumgatene i bydelen Pasig City er det beste som har skjedd i hele mitt liv. 18 år gamle Frida Myhrer fra Lier har allerede tre misjonsreiser til slummen i Pasig City i Manila bak seg, og hun er ennå ikke ferdig med videregående. De to første turene tok hun sammen med Anne Gustavsen, Birgithe Jenssen og flere tenåringer fra Filadelfia Drammen. Forrige påske reiste hun helt alene. Billettene har hun jobbet dag og natt for å tjene penger til. Hun har fått pengestøtte fra familien og menigheten, og skolen har gitt henne fri for å drive hjelpearbeid.

Bodd i slummen I Manila har Frida jobbet for Fire and Harvest Ministries, som drives av pin-

M2 – november 2010

semisjonærene Heidi og Roberto Enconado. Her har hun matet sultne mennesker, gitt omsorg til syke og underernærte barn, sunget i fengsler og deltatt i menighetsarbeidet til misjonsorganisasjonen. Selv har hun bodd midt i slummen, sovet på en madrass, gått på do i et hull i bakken, jaktet på feite kakerlakker og tørket svette døgnet rundt. – Det er utrolig hva du kan bli vant til. Jeg kom til en verden jeg ikke kunne forestille meg. Nå føler jeg meg trygg der. Det er ikke noe annet sted jeg heller vil være, sier Frida. Hun påstår av 95 prosent av tankevirksomheten de siste årene har dreid seg om det hun har opplevd på Filippinene.

Livsforvandlende Frida mener at reisene har forandret kursen for livet hennes. – Allerede første gangen oppdaget jeg at jeg liker å gjøre sånt arbeid. Det første møtet var sjokkartet. Der møtte jeg mennesker som bodde i et veikryss

UT AV BOBLA. – Norske tenåringer trenger å få se behovene. Vi tenker

«Jeg føler meg aldri så nær Gud som når jeg er der ute»

eller ved en kloakkelv. De eide ikke nåla i veggen, men likevel smilte de og var takknemlige. Den positive livsinnstillingen blant folk som mangler alt, har gjort sterkt inntrykk på meg. Det har fått meg til å tenke på hva livet egentlig dreier seg om. Hun vil tilbake. Så fort som mulig, helst. Hun må bare bli ferdig med skolen først. – Jeg vil spare penger og reise ut et halvt år for å se om jeg kan finne meg til rette over litt lengre tid. Deretter vil jeg reise hjem og ta sosionomutdannelse, som

så mye på oss selv, og tror at alle andre har det like bra. Derfor må vi komme oss ut og se hvordan andre har det, sier Frida Myhrer (18).

jeg kan bruke i Manila. Jeg tror jeg passer bedre til å bo der, sier hun alvorlig. Frida tror det er dette Gud har tenkt å bruke henne til. – Jeg føler meg aldri så nær Gud som når jeg er der ute. Det er der Gud viser seg mest for meg, både gjennom det jeg ser i menneskene og det jeg får bidra med. Tenk at det jeg egentlig ikke hadde lyst til å se, skulle bli så viktig for meg, sier hun.

En større hensikt Møtet med menneskene i Manilas slum

viste Frida at det er viktigere ting i livet enn å bare tjene penger og shoppe for dem etterpå. – Jeg har forstått at du blir aldri helt tilfreds før du begynner å leve for noe større enn deg selv. Jeg tror dette gjelder alle mennesker. Når vi finner ut av hensikten, blir vi glade og tilfredse. Det der må oppdages. Og så må man henge seg på noen som vil det samme. Hun tror at flere unge mennesker ville bli rektruttert til misjon, dersom flere misjonærer tilbød de samme mulighetene.

«Jeg kom til en verden jeg ikke kunne forestille meg»

Selv har hun holdt foredrag og vist bilder fra Manilas slum i flere sammenhenger på skolen. Det har gjort sterkt inntrykk på klassevennene hennes. I slutten av september var selveste kronprins Haakon Magnus tilstede på et av hennes foredrag. – Norske tenåringer trenger å få se behovene. Vi tenker så mye på oss selv, og tror at alle andre har det like bra. Derfor må vi komme oss ut og se hvordan andre har det, sier Frida engasjert. M2 – november 2010

Mange Jesustroende med muslimsk bakgrunn sier opp jobbene sine i frykt for forfølgelse. Egyptiske «Ibrahim» lærer dem hvordan de kan bli i den muslimske kulturen og vinne nye for Gud. Tekst: Rakel Berntzen

Balanse M

ange kristne viser til at Jesus er omtalt i Koranen, og bruker dette som en døråpner for å samtale med muslimer om Jesus. Egyptiske «Ibrahim» bruker de bare Bibelen og annen kristen litteratur. – Vi bruker bare Bibelen og bryter med kulturen, samtidig som vi oppfordrer nyomvendte til å bli værende på sine gamle arbeidsplasser og bosteder. Dette kan virke som et paradoks, ettersom forfølgelse er en reell trussel for troende i Egypt, sier «Ibrahim», som av hensyn til sin egen sikkerhet selv ikke ønsker å oppgi sin egentlig identitet.

Kulturforståelse For å klare denne balansegangen er de veldig bevisste på hvordan de kommuniserer evangeliet. «Ibrahim» og hans team trener både menighetsplantere og nyomvendte i kommunikasjon og kulturforståelse. – Før vi kan kommunisere evangeliet med noen må vi forstå deres kultur. Mellom oss og muslimer står århundrer med hat og konflikter. Derfor må vi

M2 – november 2010

bygge broer. Forsoning og kjærlighet er viktige broer, som vi underviser våre medarbeidere om. Vi kan ikke forventet å bli elsket av muslimer, men når vi skal nå muslimer må vi elske dem, sier «Ibrahim». Det mange erfarer er at det kan være vanskelig å kommunisere evangeliet direkte uten å ende i diskusjoner og kamp. – Derfor oppfordrer vi heller til å presentere ideer og historier. Vi underviser også i vestlig kommunikasjonsteknikk, slik at medarbeiderne blir bevisst på at budskapet faktisk når mottakeren. For eksempel kan det være vrient å forklare nådebegrepet for en muslim. Det arabiske ordet for «nåde» er utvannet, og brukes i dag om brødskiver på arabisk.

Sakte, men sikkert «Ibrahim» har hovedfokus på menighetsplanting og trening av nye arbeidere. Siden oppstarten i 2007 har de sett 40 personer søke frelse, blant dem seks familier.

etrening – Det er ikke lett å evangelisere i Egypt. Det er mye arbeid og lite frukt. Hvis man i det hele tatt skal ha en sjanse til å overleve, er man nødt til å jobbe i team, sier han. Sammen oppsøker de mennesker på alle tenkelige oppholdssteder, bortsett fra i fengslene. Det ville være for risikabelt. – Vi er redd for at de ikke slipper oss ut derfra, dersom hensiktene våre ble avslørt, sier «Ibrahim». De tilbyr også gratis legehjelp til folk som trenger det.

Sikkerhetsregler Et annet fokusområde er disippelgjøring av nyomvendte med muslimsk bakgrunn. Samtidig som de lærer å vokse i relasjonen med Gud, må de også lære å omgås sine egne på en ny måte. – Tradisjonelt har mange muslimer sagt opp jobbene sine i frykt for forfølgelse. De får kommentarer på hvorfor de aldri besøker moskeen lenger. Mange er redd for å havne i situasjoner der alle på arbeidsplassen skal bøye seg for Allah, forklarer «Ibrahim».

Han kan forstå frykten deres, som i aller høyeste grad bunner i reelle trusler. Han ønsker likevel ikke at kristne skal ende opp som tiggere. - Vi hjelper folk med oppstartslån til å starte egne bedrifter, men i de aller fleste tilfeller råder vi nyomvendte til å bli værende på sine arbeidsplasser og fortsette å bo i sine områder. Vi gir heller sikkerhetsregler og råd om hvordan man kan vinne flere for Jesus i det stille, sier han. På en treningsskole underviser «Ibrahim» og teamet konkret om hvordan man kan takle ulike situasjoner på arbeidsplassen. Andre temaer som tas opp er «hvordan man kan bygge et godt ekteskap», «hvordan man kan nå sine familier med evangeliet» og «hvordan man kan oppdra barna i kristne verdier». – Hvis barna løper til skolen og avslører at mamma og pappa har blitt kristne, kan det skape store problemer for hele familien. Å oppdra barna i kristne verdier, derimot, er ikke forbudt, avslutter «Ibrahim».

Du er elsket Gud – han som står bak hele skaperverket, sier i sitt eget Ord, at han elsker og verdsetter hvert et menneske uendelig høyt.

Gud sendte sin egen sønn til jorden for å dø på et kors. På denne måten betalte Jesus prisen for all synd alle mennesker til alle tider har begått, eller kommer til å begå. Derfor vil ethvert menneske som omvender seg, og tror på Jesus ikke gå fortapt, men få evig liv. 1. Joh. 2:2 og Joh. 3:16

– Din mediemisjonær M2 – november 2010

SELVMORDSKLIPPENE. Hvert år tar 30 000 japanere selvmord. Mange drømmer om å avslutte livet ved Tojimbo-klippene i Fukui i Japan.

Patruljerer selvmordsklippene Jingli Fan patruljerer klippene i Tojimbo, som mange japanere reiser til for å ta sitt eget liv. Tekst: Anne Lise Søvde – Foto: Privat

ange av dem som ønsker å ta livet sitt i Japan, drømmer om en idyllisk avslutning, hvor de svever fra Tojimboklippene og ned i avgrunnen, samtidig som solen renner ut i horisonten. – Det er de flotteste vårkveldene med nydelige solnedganger som er mest travle, forteller Jingli Fan (bildet). Hun kommer opprinnelig fra Kina, men jobber som misjonær i Japan. En til to ganger i uken patruljerer hun Tojimbo-klippene i Fukui sammen med et team. Det var den pensjonerte politimannen Yukio Shige som initierte dette arbeidet. Gjennom et langt livs tjeneste hadde han plukket opp altfor mange døde mennesker i havet

M2 – november 2010

ved Tojimbo-klippene. Da han avsluttet sitt yrkesaktive liv bestemte han seg for å bruke all sin tid på å patruljere klippene. Nå har han et team av 77 frivillige som ukentlig går sammen med ham. – Vi går sammen to og to, forteller Jingli.

TILBYR SAMTALE.

Jingli Fan er en av 77 frivillige som ukentlig patruljerer Tojimbo-klippene i Japan. Det er ikke få hun har snakket ut av selvmordsdøden.

M2 â&#x20AC;&#x201C; november 2010

– Ser vi noen gå alene kan vi være sikre på at de ikke er turister. Vi går nærmere for å hilse. Ofte opplever vi at de begynner å gråte. Vi spør hvordan de har det, og om de ønsker å ta en prat. Det vil de nesten alltid. De forteller gripende historier om hvordan livet har raknet for dem. Vi tar dem med til et samtalerom, hvor Yukio Shige serverer riskaker og te. Der får de muligheten til å åpne seg og ta kontakt med familie og pårørende, forteller Jingli. Hver uke er det også en del som lykkes med å ta sitt eget liv ved Tojimbo-klippene. De kan se politihelikoptre som plukker opp likene. Noen ganger er ofrene fremdeles i live, og blir fraktet til sykehuset. Der venter nederlaget. Japanske helseforsikringer dekker de fleste sykehusinnleggelser med unntak av mislykkede selvmordsforsøk. Utgiftene blir derfor skyhøye.

Et ikke-tema Den typiske selvmordskandidaten i Japan er en mann mellom 50 og 60 år. Han har ofte nylig mistet jobben og all økonomisk trygghet, eller opplevd samlivsbrudd og mistet æren. Hans siste håp er en «perfekt» klippedød i fritt fall med æren i behold. Hvert år tar mer enn 30 000 japanere selvmord. Mørketallene kan være enorme, siden man ikke har oversikt over foranledningen til for eksempel

en rekke bilulykker. Selvmordene skjer både kollektivt og i ensomhet, foran tog i Tokyo og i fri natur, som ved Tojimboklippene. – Hva er årsaken til de dystre tallene i Japans selvmordstatistikk? – Det finnes lite håp blant det japanske folket. Da jeg kom fra Kina møtte jeg et lukket folk. Japanerne har vanskelig for å åpne seg for andre, og lever i lukkede grupperinger. De som faller utenfor en av dem, opplever umenneskelig isolasjon og utestenging. Ungdommer utsettes for gruppemobbing i skolen. De finner siden aldri sin plass i samfunnet. På jobben opplever mange et høyt press, og i hjemmene herjer materialismen. Følelser og vanskeligheter er ikke-eksisterende tema. Selv de lokale myndighetene i Fukui vil ikke ta selvmordsproblematikken på alvor. De er redd for at turistene skal slutte å besøke Tojimboklippene, forklarer Jingli.

Redder hundrevis Hvert år er Jingli og teamet med og redder mer enn 200 mennesker. En av dem som fikk livet tilbake i år, har tatt imot Jesus og går i en menighet i Fukui. Nå ønsker Shige at denne menigheten skal komme mer på banen i arbeidet. – Vi drømmer blant annet om et senter for dem som ikke har noe annet sted å være. Hittil har Shige latt folk få bo i hjemmet sitt, forteller Jingli.

BAKGRUNN:

«Japanerne har vanskelig for å åpne seg for andre, og lever i lukkede grupperinger»

n Hvert år tar 30 000 japanere selvmord. Per 100 000 innbyggere tilsvarer dette 13,4 kvinner og 35,2 menn. Mørketallene er store. I Norge er tallet 12 per 100 000 innbyggere. n I Japan oppleves selvmord som en ærefull måte å dø på. Helseeksperter tror landets gamle Samurai-kultur kan forklare dette. Kulturen hyller døde krigere mer enn overlevende tapere. Også nedgangen i Japans økonomi fra 2003 og finanskrisen kan være utløsende årsaker til de mørke tallene. n De gamle religionene i Japan er buddhisme og shintoisme. I buddhismen dyrkes et ukjent antall guder. Et japansk ordtak sier at det finnes syv guder i hvert riskorn. Shintoismen er den gamle fedrereligionen, hvor man hedrer familiens forfedre ved et fedrealter. Dersom noen tar imot Jesus og slutter med fedredyrkelse, oppfattes vedkommende ofte som illojal og kan bli utestengt og isolert.

I Mikuni, like i nærheten av klippene, ligger kafeen «One Touch Café». Den er der med en hensikt – å bygge relasjoner og gjøre disipler. – Tanken er at dersom vi får ett møte med Jesus, så blir vi aldri de samme igjen, forklarer Jingli Fan. Hun arbeider i menigheten i Fukui og på kafeen i Mikuni. Fra 2011 vil norsk pinsemisjon sende ut en ny misjonær til Japan, Gunn Klaseie fra Håpet, Eidsvoll. Både hun og Jingli Fan støttes av norsk pinsemisjon.

David André Erichsen grafisk designer

som treffer Hvem er du? Hva gjør du? Hva betyr du? Det gir god design svar på. God design spisser ditt budskap.

M2 – november 2010

Telefon: (+47) 970 35 284 Epost: david@daesign.no Nettside: www.daesign.no

INNSAMLINGSAKSJONEN

KALDT. – Vi fryser om

nettene. Dessuten stikker myggen så fælt, sa den muslimske dama i teltåpningen.

Vasser i nød Enorme vannmasser har revet med seg alt som kom i dets vei.

M2 – november 2010

INNSAMLINGSAKSJONEN

Shenaz Masih (60) vadet gjennom vannflommen med barnebarna i armene. Nå bor de i en leirhaug. Tekst: Oddvar Johansen Foto: Fred Ole Hansen

FRA FLOMMEN. Slik så det ut da vannet fortsatt steg, og hundrevis av mennesker måtte søke til tørrere steder.

Vadet gjennom

orvridd treverk og hauger med gammel murstein er det som møter oss når vi kjører inn i Tarnabform, utenfor storbyen Peshawar i Nordvest Pakistan. Nøden og elendigheten slår mot oss. De enorme vannmassene har revet med seg alt som kom i dets vei. Mennesker som har mistet alt, både materielle ting og troen på framtiden, stirrer apatisk på oss. Både muslimer og kristne er fylt av grunnleggende spørsmål som de kanskje aldri kom til å få svar på: Hvorfor skjedde dette med oss?

I PAKISTAN:

Oddvar Johansen

heller, men nå står bare et råttent reisverk igjen. Det er leire og jordhauger overalt. Skap, sykler, vesker, vannglass og matfat stikker opp fra leiren. Deres enkle senger er begravd i leirvellingen. Bestemor Shenaz har bare det hun stod og gikk i. – Regnet kom plutselig mens vi lå og sov, og vi visste egentlig ikke hva vi skulle gjøre. Vi hørte bulderet av de veldige vannmassene, men vi skjønte

Mellom mursteinshauger Vi balanserer innover en smal sti, mellom det som er igjen av husene. Selv om vannmassene nå har sunket, viser folk oss merkene på husveggene fra dit vannet har nådd. Innerst i landsbyen møter vi den 60 år bestemoren Shenaz Masih. Hytta hadde nok ikke vært altfor fin tidligere

M2 – november 2010

Fred Ole Hansen

RIS. Utdeling av mat til flomofrene.

ikke hva det var, og at det var alvor, sier Shenaz og ser på oss med en bedrøvet mine.

Løp for livet Da tragedien rammet landsbyen til bestemor Senaz lå hun og sov sammen med sin mann, deres sønn, svigerdatter og fire barn i alderen 2, 3, 5 og 10 år. Plutselig ble livet snudd opp ned. Det ble en hektisk kamp mot klokken, for snart hadde de vann til langt opp på leggene. Nå var gode råd dyre. Mens vannet steg fant Senaz barnebarna i mørket, og forsikret seg om at de voksne klarte seg selv. – Vi tok barna under armene og løp for livet, sier hun. Personlige eiendeler måtte de la være å tenke på. De vadet gjennom ødeleggelsene med vann til livet, og fikk tatt inn i et hjem lengre borte. Der ble de i fire dager. Myndighetene ga dem ikke tillatelse til å dra tilbake. Da de senere dro tilbake, ble de møtt av et sørgelig skue. Alt var slått

PESHAWAR n Områdene nordvest for Peshawar var et av de verst rammede områdene i den store flomkatastrofen. Det andre området er i Sind sør i landet. n Peshawar ligger 500 kilometer nordvest for storbyen Lahore, og 180 kilometer nordvest for hovedstaden Islamabad. Byen ligger 1.200 meter over havet, og har rundt to millioner innbyggere bare i sentrum. n Byen er et tilholdssted for Taliban og andre grupper som kjemper mot den pakistanske regjeringen. Det er kun en times kjøring til den afghanske grensen, men området regnes som svært farlig for hvite. Det ble sagt at den lokale befolkningen største fiende er de amerikanske soldatene som støtter regjeringene i Afghanistan og Pakistan. På grunn av hyppige voldshandlinger, går man ikke ut etter mørkets frambrudd.

ødeleggelse UTEN SENG. Ikke alle hadde vært så heldig at de hadde fått med seg senga si.

i stykker, eller hadde blitt med videre nedover i den sterke strømmen. Det var bare et under at ingen av dem druknet, slik så mange andre kjente gjorde.

Drept av slanger De store vannmassenes ødeleggelser startet egentlig enda lenger nord, i den store Kabul-elven. Men etter hvert som naturkreftene rev opp trær med roten,

«Barn ble født mens folk satt i trærne»

og ødela broene på sin ville ferd nedover elven, fikk vannmassene større fart enn vanlig. Det hadde brutt ut full panikk blant befolkningen, og alle løp for å redde livet. Mange klatret opp i trær for å redde seg fra vannmassene. Men det skulle de ikke ha gjort. Også giftige slanger flyktet fra vannmassene, og krøp opp i trærne. Der ble det kamp om plassen, og ofte var det slangene med sin dødelige gift som seiret. Menneskene falt døde ned i vannmassene når giften virket.

Tragedier i teltleirer – Jeg klarte bare å redde noen tallerker, forteller en eldre mann, som nå sitter i steinhaugen og venter på bedre tider. Heldigvis har han en sønn som er maler, og som sørger for litt penger til familien. De aller fleste er avhengige av en av de 30 teltleirene som er satt opp i området. Vi besøker et par slik teltleire, der muslimer og kristne sammen forsøker å

gjøre det beste ut av tilværelsen. Internasjonale hjelpeorganisasjoner deler ut tre måltider om dagen. Barn løper rundt omkring og ser tilsynelatende glade ut. Det er ikke så mye glede i teltet der et par jenter på 15 og 16 år sitter og kikker forsiktig opp på oss. De forstår mer av situasjonen.

Babyboom – Vi fryser på nettene, for det begynner å Shenaz Masih bli kaldt. Dessuten stikker myggen så fælt om natta, sier en kvinne, som våget å snakke til oss gjennom vår tolk. Hun tittet forsiktig opp bak sløret. I løpet av de første ukene med flom ble det født ca. 500.000 barn i flomområdene. Mange ble født på grunn av stress og traumer, og flere av disse døde. – Barn ble født mens folk satt i M2 – november 2010

Kristne diskrimineres Pakistanske myndigheter diskriminerer kristne under hjelpearbeidet. Hjelpeorganisasjonens retningslinjer sier at alle skal få hjelp uansett religion, men siden det er muslimene som sitter ved makten i samtlige områder, blir hjelpeorganisasjonenes retningslinjer oversett. – Vi har kontaktet myndighetene, men de sier at vår tid ennå ikke har kommet, hva enn de mener med det, sier Jonas Masih, som M2 møtte i en av de sterkt ødelagte områdene. Den gamle mannen kunne fortelle at muslimene mange steder allerede har fått hjelp med 100.000 rupé (7.600 kroner) per familie til å bygge opp sine hjem, mens kristne og hinduer, som hver for seg utgjør bare én prosent av landets befolkning, ikke har fått noen hjelp i det hele tatt. De muslimske myndighetene benekter dette, men realitetene taler for seg. Rundt omkring i landet kommer de samme rapportene om neglisjering av minoritetenes behov.

Verre enn tsunamien Mange mener at flomkatastrofen i Pakistan i 2010 er verre enn tsunamien som berørte deler av Sørøst-Asia i 2004, jordskjelvet i Kashmir i 2005 og jordskjelvet i Haiti i 2010. Riktignok er dødstallene etter katastrofen i Pakistan «bare» ca. 2.000, men myndighetene regner med at så mange som ni millioner mennesker er direkte påvirket av Pakistan-flommen. Det er to millioner mer enn de tre andre naturkatastrofene til sammen. FN mener at tallet på mennesker påvirket i Pakistan bare er rundt seks millioner, men sier at de har respekt for de tallene de pakistanske myndigheten legger fram.

Ødelagt infrastruktur De pakistanske myndighetene mener at landet er satt tilbake flere tiår når det gjelder infrastrukturen. Mellom 8.000 og 10.000 kilometer med vei og jernbane er vasket vekk, og over 7.000 skolebygninger og 400 helsestasjoner er blitt ofre for flomvannet. 1.000 broer er forsvunnet. Det er regnet ut at dersom landet skal se ut som det gjorde før storflommen vil det koste Pakistan 96 milliarder kroner. En svimlende sum som Pakistan aldri vil klare a skaffe alene.

M2 – november 2010

RUINER. Etter at vannet har sunket er det bare ødeleggelser igjen.

trærne, og noen av dem døde med en gang. Deres mødre er fortsatt i sjokk, og det vil ta langt tid før dem å komme tilbake til et normalt liv, sier generalsekretær Obed Fraz i FGA. Han har ledet hjelpearbeidet både i områdene rundt Peshawar og i Sindh, lenger syd i landet. Både muslimer og kristne spør seg selv hva Gud mente med dette, og tenker at de aller fleste opplevde flommen som en straff fra Gud. – Noe av det viktigste vi kan gjøre nå, bortsett fra å gi dem de materielle ting de så sårt trenger, er å fortelle dem at Gud fortsatt elsker dem, sier Fraz.

Større enn tsunamien I hele Pakistan regner man med at et par tusen mennesker har mistet livet under de voldsomme regnskyllene. Større og mindre jordskjelv førte til at fjellene sprakk, og de pakistanske myndighetene

har fortsatt ikke en god nok oversikt over ødeleggelser og dødsfall. De offisielle tallene sier at minst 2.000 mennesker er døde, at 300.000 mennesker har mistet hjemmene sine, og at over 20 millioner mennesker er berørt av katastrofen. Men tallene stiger stadig. Pastor Lazarus Saddique fra pinsemenigheten i Peshawar forteller at myndighetene forsøker å dekke over ødeleggelsene. – Man finner fortsatt døde mennesker som graves ut fra leirhaugene. De ble levende begravd eller druknet i vannmassene. For at det skal vekke minst mulig oppstyr, legger myndighetene dem i plastikksekker og kjører dem vekk under de mørke nattetimene, sier Saddique. Han har vært en nøkkelperson når det gjelder hjelpearbeidet utført av pinseretningen The Full Gospel Assemblies (FGA) i dette området.

Givergleden på topp Det haster med å få hjelpen til NordvestPakistan før kulda setter inn. Norsk pinsemisjon har vært engasjert i Pakistan siden 1969, men aldri har behovene vært større. Det er tydelig at misjonsvennene i Norge ønsker å hjelpe. Som resultat av en annonse i KS kom det inn 100.000 kroner tidligere i år. Sammen med 40.000 kroner fra ulike støttemenigheter utgjør dette en viktig start på norske pinsevenners støtte til flomofrene. Midlene som kommer inn gjennom innsamlingen i M2 vil i sin helhet bli brukt til oppbyggingsarbeidet blant de diskriminerte kristne, som ikke kan forvente hjelp fra myndighetene. Det er også lagt planer om å bygge enkle hus til de som har mistet alt, og arbeidet settes i gang etter hvert som pengene kommer inn. Hvert hus vil koste ca. fra 7.000 til 10.000 kroner.

MISJONÆR. Misjonær Marit Rasmussen.

Dessuten vil man forsøke å reparere de husene som ikke altfor ødelagte. – Når kulda kommer til NordvestPakistan, er det viktig å skaffe ulltepper og varme klær til de som har opplevd flomkatastrofen. Dessuten deler vi ut matpakker og personlige eiendeler som tannbørster og håndklær, sier misjonær Marit Rasmussen, som er den eneste fastboende norske pinsemisjonæren i Pakistan for tiden.

Når hver generasjon teller

n Gjennom langsiktige prosjekter hjelper PYM bistand familier i Kenya, Mosambik, Niger, Somaliland og Uganda. n Vi satser på utdanning, kvinner, antiomskjæring, mikrofinans, alfabetisering og forebyggende HIV og Aids-arbeid. n Konto: 3000.17.00770 – merk gaven «Egenandel Afrika» n Hver krone blir til ti kroner gjennom NORAD-støttede prosjekter. n Bli med på tidenes løft for Afrika!

Julegave i år

Mykt, glatt, sort, kalveskinn Storskrift, 14 x 21 cm

Bibelen

Kr 765 I geiteskinn Sort, brun eller burgunder Bokmål og nynorsk 12 x 18 cm

Det nye testamente og Salmene

BibelOrd

72.000 henvisninger, ca. 12000 oppslagsord.

Kr 798

Kr 248

Norsk Data-Bibel

88/07 bokmål 88 bokmål 88 nynorsk NO78/85 bokmål NO78/85 nynorsk belen Guds Ord jon,

ra 1917 a 1930

Moduler til kommetarvindu: • Lundes Bibelkommentar • Lundes Bibelleksikon • Egil Strand: Håndbok til Det nye testamente • Lundes etikkleksikon • Rosenius Romerbrevskommentar • Øivind Andersen: Troslære • Bibelleseplan • Daterte søndagstekster.

Norsk Data-Bibel

Utvidet pakke:

elser:

UP Norsk Data-Bibel Utvidet pakke For Windows Vista, ”7” og tidligere utgaver

www.norsk-bibel.no

Versjon 3 Utvidet pakke Et fantastisk verktøy for alle som ønsker å studere Bibelen

Skinn, glidelås, gullsnitt Burgunder eller sort

Kr 128

Hjelpemidler i bibelstudiet

Norsk Data-Bibel

Kr 298

18 x 24 cm Ekstra stor skrift! Bokmål og nynorsk

Kr 698

14 x 21 cm

tastetrykk kan du slå opp bibelammenlikne bibeloversettelser, dforklaringer i bibelleksikon eller ninger. Du kan søke gjennom hele en og finne i hvilket vers enkeltord jellige ord finnes.

Mykbind, gullsnitt Brun og grønn eller Brun og burgunder

NYHET

Bokmål NB 88/07 Størrelse: 12 x 18 cm

Størrelse 9 x 13 cm

Den Hellige Skrift

Nynorsk NB88 NYHET

Kr 878

Lommebibel

VERSJON 3

Et verktøy med mange muligheter for alle som ønsker å studere Bibelen. Med enkle tastetrykk kan du slå opp, sammenlikne bibeloversettelser, slå opp ordforklaringer i bibelleksikon eller bibelfortolkninger.

Grunnpakke CD Kr 595* Utvidet pakke CD Kr 995*

*Lastet ned fra vår internettside kr 545 og kr 945

Prøv den gratis i 3 - 4 uker. Last ned prøveversjon fra http://www.norsk-bibel.no/Test_Versjon3.htm

INNSIKT Studieutgave til Det Nye Testamente med nøkler til ordene i grunnteksten

«Nå er manglende greskkunnskaper intet hinder for å finne ut hva som står i grunnteksten.» Svein Granerud leder Norge, Normisjon

Kr 398

– nær grunnteksten – nær de bibelske bildene – nær tidligere oversettelser – nær moderne norsk

Hos bokhandelen eller på Internett

«Boken er et ”must” for alle seriøse bibelstudenter.»

Tore Lund i DagenMagazinet

Innbundet i forsterket shirting 1056 sider Kr 498

www.norsk-bibel.no 22 00 73 70

M2 – november 2010

DILEMMA

Å få til gode kulturmøter kan være vrient. Hvor langt skal man tilpasse seg en annen kultur uten å miste sin egenart? Tekst: Rakel E. Berntzen Foto: Shutterstock/privat

Når blir misjon overtramp? P

aulus foreslo følgende strategi til misjonærer som ville kommunisere evangeliet med folk fra andre kulturer: «jøde for jøde, greker for greker». Men hvor viktig er det å bli som andre for å kommunisere evangeliet? Og hvor går grensen for hvor langt man skal tilpasse seg? Darryl Krause er konstituert leder for Internasjonal avdeling, Ungdom i Oppdrag. Han tviler på at Paulus sitt poeng er å gå så langt vi kan for å omfavne en annen kultur. – Det er mennesDarryl Krause kene vi skal omfavne, ikke kulturen. Paulus oppfordrer oss til å respektere samvittigheten, så en misjonær skal ikke gå på kompromiss med sin egen samvittighet eller prøve å lure folk. Folk flest respekter at du har egne grenser, dersom de ser at du er villig til å strekke deg langt ellers. De merker om du har et genuint hjerte for dem, sier han.

Superkulturell identitet Brasilianske Gerson Celeti er lærer på Gå Ut Senteret i Hurdal. Han har lang erfaring som misjonær blant urbefolkninger i Sør-Amerika og Vest Afrika, i tillegg til misjon i Europa og USA. Han mener at Gerson Celeti kristne har en «superkulturell» identitet, som er viktigere enn kulturen vi er del av.

M2 – november 2010

– Vi er utrustet med en personlighet som gjør oss annerledes enn folk i samme kultur, og en kulturell personlighet som gjør oss lik de rundt oss. Som kristne har vi i tillegg en «superkulturell» identitet, som gjør oss annerledes enn de fra samme kultur. Det er denne kulturen som til syvende og sist avgjør hva vi skal tilpasse oss, sier han. Misjonær Martin Goldsmith, OMFmisjonær i Sørøst Asia, forfatter og lærer ved All Nations Christian College i England, mener misjonærer står overfor to fallgruver i møte med en ny kultur. Martin Goldsmith – På den ene siden kan vi bli så tolerante at synd får prege oss, eller vi kan falle i den andre grøfta, hvor kirken ikke klarer å kommunisere med den lokale kulturen. Vi trenger derfor å anerkjenne hvilke bibelske prinsipper som gjelder alle kulturer og hva som bare er kultur, sier han.

Kulturimperialisme – Historisk sett har kirken gjennom misjon påvirket lokale kulturer. Når står misjonærer i fare for å bli kulturimperialistiske? – Et av hovedproblemene med kulturimperialisme er en manglende respekt for og anerkjennelse av den lokale kulturen. Kultur har ofte vært sett på som «hedensk» og ugudelig. Noen misjonærer fra en pietistisk tradisjon har til og med hatt et negativ syn på sin egen kultur, men Bibelen viser at Gud setter pris på mangfold. Apostlene i urkirken måtte innse at Gud ikke forventet at ikke-jøder måtte bli jødiske for å følge Jesus, sier Krause. Han tror alle kulturer har en unik

«Bibelen viser at Gud setter pris på mangfold»

evne til å se sider ved Guds karakter på en dypere måte. – Det er sagt at inntil Bibelen har blitt tolket gjennom alle verdens kulturer, har vi ikke et helhetlig bilde av Gud. Kulturimperialisme er derfor ikke bare ødeleggende for den lokale kulturen, men i mot Guds hensikt for menigheten. Krause ser også på den paternalistisk holdningen som følger med kulturimperialismen som alvorlig. Mange nye troende er lært opp til å se på sitt land som mottakerland for misjonærer, og ikke et senderland. – Men i alle bibler, uansett språk, lyder misjonsbefalingen den samme. Misjon er fra alle folkeslag til alle folkeslag, sier han.

– Historien overdriver Celeti mener at historien ofte kan overdrive kulturimperialismens effekt. – Da de første misjonærene kom til

Brasil var det med de beste intensjoner. Det var ikke bare misjonærene som overførte sine stilarter på oss. Jeg vokste opp i en protestantisk kirke, og takker Gud for at de lærte meg å sette pris på klassisk musikk, akkurat som de gjorde i de beste teatrene i Brasil på den samme tiden. Det er ikke en forbrytelse å dele kulturer, men den grove feilen som enkelte misjonærer gjorde, var å fordømme de innfødte uttrykksformer som djevelske. Selv har Celeti jobbet mye med «kontekstualisering» blant urbefolkninger. – Vi har oppfordret nye kristne til å skrive egne sanger til Gud på sitt språk og med sin stil, sier han. Både Krause og Celeti mener det finnes flere eksempler på at misjonærer har påvirket kulturer positivt. – Det finnes flere eksempler på urfolk som har blitt dårlig behandlet av andre, men som har hatt et positivt møte med misjonærer. Der misjonærer har tatt tid til å lære språket, gitt folket deres eget skrift-

språk og bekreftet verdien av deres kultur, har resultatet ofte vært fornyet identitet og selvrespekt, sier Krause. Han nevner en menighet i Mongolia, der misjonærene oppmuntret nye troende til å bruke sine egne instrumenter og nasjonaldrakter i lovprisningen. Samfunnet ellers jaget etter alt som kom fra Vesten, men etter hvert begynte de kristnes stolthet over å være mongolere å smitte over på mannen i gata.

Økt levestandard Ifølge Celeti er de beste utdanningsinstitusjonene i Brasil startet av misjonærer. På en misjonsreise til Paraguay i 1976 kunne han se hvem i landsbyen som var kristne ut fra hvordan hjemmene deres så ut. – Misjonærer er beskyldt for å ødelegge kulturer, men når de ødelegger det som er destruktivt i en kultur, er dette et positivt bidrag. Evangeliet er det beste bidraget som misjonærer kan gi.

«Vi har en tendens til å ta tak i ytre ting, mens Gud leger vekt på hjertene»

Det skaper forandring fra innsiden og ut, sier han. Det er mange fallgruver for misjonærer som prøve å sette en stopper for det de oppfatter som negative sider ved en kultur. Krause mener at alle etterfølgere av Jesus er kalt til å vandre i ydmykhet. – Problemet er at vi har en tendens til å ta tak i ytre ting, mens Gud leger vekt på hjertene – på holdinger og motivasjon. Den beste forvandlingen begynner innenfra. En misjonærs rolle blir derfor å føre folk til Guds Ord, slik at de selv kan forstå hans hjerte og verdier. Her igjen må vi passe oss så vi ikke går inn i en paternalistisk rolle overfor nye troende. Det er Gud som er deres Far og vet best hvordan han kan oppdra dem. Dette kan føre til enn lengre prosess en vi er komfortable med, og kanskje til en annen anvendelse av Guds Ord enn vi hadde tenkt oss. Det er likevel den eneste veien som gir varig og sunn forandring, avslutter Krause. M2 – november 2010

IBRA MIDT I BLINKEN.

Å kontekstualisere betyr å tilpasse formidlingen av et budskap til mottakeren. For å lykkes med dette bør man kjenne kulturen fra innsiden. Illustrasjonsfoto

Ved å kontekstualisere evangeliet lar de Jesus gjøre jobben sin i en annen tradisjon på egne premisser. Tekst: Rakel E. Berntzen Foto: Shutterstock

Oversetter D

e kunne ha sendt det samme programmet på engelsk over hele verden, men IBRA Media vil at alle skal få høre evangeliet på sitt eget språk. Da kunne de vel ha oversatt det samme programmet til flere språk, men heller ikke det er bra nok. – De fleste av IBRAs programmer er laget og formidlet av personer som tilhører kulturen de henvender seg til. Det skaper større nærhet og eierfølelse til programmet når innholdet formidles på ens eget hjertespråk, forklarer Hans Olofsson, tidigere leder for IBRA Medias arbeid og nå bosatt i Sørøst Asia. Det kalles konHans Olofsson tekstualisering, og er

M2 – november 2010

«Som vestlige kan vi ikke selv tilpasse et budskap til en annen kultur, siden vi selv ikke forstår kodene i denne kulturen»

høyst aktuelt i misjon og evangelisering. Å kontekstualisere betyr at man tilpasser formidlingen av et budskap til hvem som hører på. – Som vestlige kan vi ikke selv tilpasse et budskap til en annen kultur, siden vi selv ikke forstår kodene i denne kulturen. Derfor unngår vi å oversette noe som har fungert i én del av verden. I stedet oversetter vi selve ideen, sier han.

Fordommer En stor del av IBRA Medias programmer produseres og sendes i den muslimske verden. Ifølge Olofsson finnes det mange fordommer mellom muslimer og kristne, som gjør kommunikasjonen ekstra utfordrende. – På en bønnedag i Sverige for kort tid siden, introduserte jeg meg selv som muslim. Jeg fikk mange interessante

reaksjoner. Ikke alle var positive. Det er fordi vi legger forskjellig innhold i et begrep, og for mange kristne er en muslim ensbetydende med en kommende terrorist. Grunnen til at han presenterte seg som muslim, var for å illustrere hvilken forvirring muslimer opplever når noen kaller seg kristne. – Ordet kristen gjenspeiler en kulturell identitet, og har ingenting med en levende tro på Jesus å gjøre. For en muslim angår islam hele samfunnet. Når de får vite at Norge er et kristent land, vil de assosiere alt i dette landet med kristendom. De ser på kriminalitet, pornografi og alkohol- og narkotikamisbruk, som er utbredt i Vesten, og tenker at de ikke vil bli kristne, forklarer han. Derfor mener Olofsson at det er bedre å kalle seg en «Jesu’ etterfølger»

Jesus eller «troende». I stedet for å spørre: «Hva er kristendom?», stiller han spørsmålet: «Hvem er Jesus og hva vil det si å følge han?». Da er det straks mye lettere å kommunisere med muslimer, som allerede har et monoteistisk, patriarkalsk gudsbilde og en velutviklet idé om autoritativ åpenbaring i skriftlig form. Det viktigste som mangler er åpenbaringen av Jesus.

Spenningsfelt Men kontekstualisering har en annen side også. Evangeliet skal ikke bare tilpasses tilhørernes kultur. Det kan samtidig utfordre og endre kulturen. Innholdet kan skape forandring, men formidlingen må skje på en måte som gjør at folk lytter. – Hvordan takler IBRA denne spenningen mellom innhold og formidling?

– Vi får av og til spørsmål om vi er ute etter å presse vår egen kultur på andre, men dersom kulturen vi møter praktiserer kriminelle handlinger, har jeg ingen betenkeligheter med å påvirke. Derfor har vi egne programmer, hvor vi adresserer verdiene i et samfunn, men på et generelt grunnlag, forklarer Olofsson. For eksempel har IBRA egne programmer hvor de tar opp temaer som kvinnens stilling og Jesu prinsipper om likeverd. – Vold i hjemmet forekommer, men det betyr ikke at det skjer i alle hjem. Vi er derfor bevisst på hvordan vi ordlegger oss, og snakker om verdier på et generelt grunnlag. Olofsson gjør samtidig bevisst på at de kristne verdiene deles av mange, også jøder og muslimer.

«Ordet kristen gjenspeiler en kulturell identitet, og har ingenting med en levende tro på Jesus å gjøre»

– Vi kan snakke om likeverd uten å kalle det en kristen verdi. På den måten kan vi åpne dører inn til hjertene og påvirke samfunnet, sier han.

Utfordringer Å kontekstualisere et budskap er ikke alltid enkelt. Det koster både tid og penger å lage nye programmer tilpasset alle de ulike folkegruppene. – Hvordan tilpasser dere formidlingen til unådde folk? – Ja, det kan være utfordrende å formidle evangeliet til kulturer der vi ikke kjenner til noen troende. Det har hendt at vi ansetter ikke-troende til å lage programmene, sier Olofsson. Det finnes derfor eksempler i IBRAhistorien på at programlederen må ta en pause i sendingen, fordi han selv ønsker å ta i mot Jesus. M2 – november 2010

Da Dennis Da Silva kom til det punktet at han virkelig elsket nordmenn, var han klar for å bli pastor her. Tekst: Rakel E. Berntzen Foto: Stig Øyvind Blystad

«Brasil er mitt hjemmeland –

Norge er mitt

hjerteland

an var bare en liten pjokk, brasilianske Dennis da Silva (37), første gangen han kom hjem til sin mor og sa at han ville bli misjonær i Skandinavia. Han hadde hørt på søndagsskolen at kristendommen var på vei tilbake i de nordlige landene, som hadde sendt rekordmange misjonærer til hele verden. 25 år senere er han pastor i Ulefoss pinsemenighet og medpastor i Bø pinsemenighet. Gjennom flere år som evangelist og pastor i dansk og norsk kristenhet har han vært vitne til noe trist. Han kaller det åndelig sterilisering.

– Mange norske menigheter har vært innadvendte. De klarer ikke å investere i den neste generasjonen og nå andre for Jesus. Hvis man ikke har fått barn etter 20 års ekteskap, blir man vant til å leve uten. Denne selvopptattheten må vi omvende oss fra i Norge. – Mener du det trengs flere misjonærer til Norge? – Det blir feil å forvente at pastoren eller misjonærer utenfra skal vinne Norge for Jesus. Dette er et ansvar som alle kristne har. Som pastor og misjonær tror jeg at jeg kan være med og åpne de kristnes øyne for hvor de står.

Kulturtilpasning

FARGERIK FAMILIE. Brasillianske Dennis og norske May-Britt har fått sine fire barn i tre forskjellige land. Benjamin (11) er født i Danmark, Abigal (9) og David (8) i USA og Nathanael (4) i Norge. Familien vet alt om kulturtilpasning, både på godt og vondt.

M2 – november 2010

Dennis er gift med norske May Britt. Deres fire barn er født i tre forskjellige land. Familien vet alt om å tilpasse seg en fremmed kultur, både på godt og vondt. – Har det tatt lang tid for deg å forstå den norske kulturen? – Det tar alltid lang tid å forstå en kultur. Det kan jeg si, selv om ser på meg selv som en tilpasningsdyktig og fleksibel person. Jeg har bodd i fem forskjellige stater i Brasil, gått på 21 forskjellige skoler og vært misjonær i tre forskjellige land. Dennis har bedt Gud konkret om hjelp til å forstå nye kulturer.

«Det blir feil å forvente at pastoren eller misjonærer utenfra skal vinne Norge for Jesus. Dette er et ansvar som alle kristne har»

– Jeg har bedt Gud hjelpe meg å forstå nordmenn, samtidig som jeg ville beholde min identitet som brasilianer. Jeg tror jeg har funnet denne balansen. Han mener selv han har tatt med seg det beste fra Norge og Brasil. – Det er lett å kritisere de andres kultur og glemme det som er dårlig i ens egen. Når man har ekte kjærlighet for det folket man vil nå, og det opplever jeg at jeg har, kan man nå en annen kultur med evangeliet. Derfor sier jeg at Brasil er mitt hjemland, men Norge er mitt hjerteland.

Fordeler og utfordringer Som pastor fra en annen kultur mener Dennis at han har noen fordeler som nordmenn ikke har. – Jeg kan se ting fra et helt annet perspektiv enn de rundt meg. Hvis de sitter fast i et spor, kan jeg peke på det utenfra. På den måten kan andre lettere forstå at vi må gjøre noen forandringer. – Hva var det mest utfordrende med å bli pastor i en norsk pinsemenighet? – Akkurat det samme. Hvis man ikke klarer å kommunisere slik at andre forstår, mislykkes man i oppgaven. Jeg har lært at det finnes styrke i forskjellighet, og blir ikke så frustrert når folk ikke forstår meg, sier han.

Judas eller Jesus Etter at Don Richardson hadde delt evangeliet med Sawi-folket, oppfattet de Judas som helten. Tekst: Rakel E. Berntzen Foto: Shutterstock

boken Fredsbarnet forteller den kanadiske misjonæren Don Richardson hva han og familien opplevde som misjonærer i en tidligere nederlandsk koloni i Ny Guinea, Indonesia. Han ble kalt til Sawifolket, som både var kannibaler og hodejegere, og bosatte seg der sammen med kona Carol og deres syv måneder gamle sønn, Steven. Da han og familien kom roende i en uthulet trestamme, ble de møtt av hundrevis av krigsmalte mennesker med våpen langs elvebredden.

Misforståelse – Vi var usikre på om vi var invitert til middag, eller om vi var middagen. Men på et signal startet alle sammen å juble for å ønske oss velkommen, fortalte Richardson da han var gjest på det kristne TV-programmet N Zone Focus.

«De så på forræderi som tegn på styrke»

Da misjonæren fortalte fra Bibelen, blant annet om Judas som forrådte Jesus, oppfattet de Judas som den store helten. De lo av Jesus, men ville vite mer om Judas. Det viste seg at de så på forræderi som tegn på styrke. Etter hvert ble krigføringen og den barbariske oppførselen mellom Sawistammen og naboene så intens at familien Richardson bestemte seg for å pakke bagasjen og reise derfra. Sawifolket var blitt glad i den lille misjonærfamilien. For å hindre at de dro, arrangerte Sawiene et spesielt møte for å få til fred. – Det viste seg at Sawifolket og stammene rundt praktiserte et forsoningsrituale. Små barn fra stammene som lå i krig med hverandre, skulle nå bli utvekslet. Med dette lovet de å ta vare på barna som sine egne. Tanken var at

ingen mennesker ville være så onde at de ikke respektere et så stort offer, forklarer Richardson.

Offeret Dagen etter tok en høvding den eneste sønnen sin til fiendestammen. Til gjengjeld fikk han utlevert en gutt fra den andre siden. Og dermed begynte freden å råde i dette fjellandskapet. Don Richardson forstod hvilket sterkt bilde dette var på fred og forsoning. – Nå kunne jeg samle de eldste i stammen og fortelle dem hvordan Gud i himmelen sendte sin eneste sønn Jesus til verden som sitt fredsbarn, for å skape fred mellom Gud og menneske. Dette var en sannhet de kunne forstå. Siden sa representanter fra Sawi-folket til meg: «Hadde du fortalt at Judas forrådte et fredsbarn, ville han aldri ha blitt vår helt», sier han. Gjennom sitt forfatterskap illustrerer Richardson hvordan urfolk ofte har såkalte «forløsnings-analogier», eller skikker og oppfatninger som kristne kan bruke for å kontekstualisere evangeliet. Sawifolkets «fredsoffer» er bare ett eksempel. M2 – november 2010

UTFORDRINGEN

– Bli best på Hvis noen skal være gode på integrering bør det være kristne, mener integrasjonspastor Mette Marie Bommen. Tekst og foto: Rakel E. Berntzen

ristne bør være forbilder når det kommer til integrering, men slik er det ofte ikke. Mette Marie Bommen er integrasjonspastorer i Baptistsamfunnet. Dette er trossamfunnet som representerer unntaket. De siste ti årene har baptistene plantet 25 nye menigheter i Norge. Fra 1945 til 1997 plantet de til sammenligning fem. Siden tusenårsskiftet har medlemsmassen i tillegg vokst med over 15 prosent. Veksten skyldes først og fremst at mange med innvandrerbakgrunn har sluttet seg til menighetene eller plantet nye forsamlinger. – Det Norske Baptistsamfunn er et flerkulturelt fellesskap. Det er vi glade for. Men hva betyr det i praksis? Ofte snakker vi om integrering, og setter pris på sang og musikk fra våre innvandrervenner, og eksotisk mat en gang i blant. Resten skal være som det alltid har vært. Dette ligger nærmere et ord vi ikke liker; assimilering, sier Bommen. – Hvorfor finnes det så få gode eksempler? – Integrering er vanskelig. Både nordmenn og innvandrere kan ønske å holde fast på egen kultur og tradisjoner i menigMette Marie hetsliv. Begge parter Bommen bør være villige til å gi mye, tåle skuffelser og være fleksible. Vi er også avhengige av at Den Hellige Ånd binder oss sammen, sier Bommen. Hun mener kristne bør være forbilder her: – Hovedandelen av innvandrere som kommer til Norge i dag er kristne, men vi er kalt til å elske alle mennesker og gi dem evangeliet. Dette gjøres best gjennom relasjoner, og da må vi bygge tillit.

M2 – november 2010

TRE NORSKE ORD. Karenerne Nightinggale, Paw Ta´ Pot, Say K´Blar Moo og Gu Gu Euniee snakker såpass norsk at de får sagt «Gud er

Derfor blir integrering av mennesker uansett livssyn viktig, utfordrer hun.

Etniske menigheter Mange som kommer til Norge har blitt forfulgt for troen sin. De drømmer om frihet til å ha gudstjenester på eget språk og på egen måte, og ser muligheten for å få oppfylt denne drømmen i Norge gjennom egne menigheter. Derfor ser de i Baptistsamfunnet at mange av deres innvandrervenner velger å etablere egne forsamlinger. – Går det an å snakke om integrering og inkludering dersom etniske grupper starter egne menigheter? – Ja, integrering skjer på flere nivåer. Et nivå er i en menighet hvor migranter

«Vi er avhengige av at Den Hellige Ånd binder oss sammen»

blir inkludert og hvor mange ildsjeler har gitt hjertene sine for å integrere nye landsmenn. Et annet nivå er integrering mellom menigheter i et kirkesamfunn. Når det gjelder minoritetsspråklige menigheter må vi for det første aldri glemme at vi er et kirkesamfunn, og at vår viktigste oppgave er at mennesker får bli kjent med Gud og vokse i troen. For det andre er de fleste migranter i det norske arbeidslivet eller på skole fem dager i uka. De har behov for et samlingssted der de kan få «være seg selv», bruke sitt morsmål og barna kan få del i foreldrenes kultur. For det tredje er vi et demokratisk kirkesamfunn som legger stor vekt på individets frihet. Det er ikke slik at dette gjelder for nordmenn, men for innvan-

integrering

god» og «Gud velsigne deg». Her under Baptistenes Sommerfest i fjor.

drerne er det «vi som vet best». For det fjerde kan integrering mange ganger lykkes bedre når vi står på lik linje, sier hun. Hun mener at en pastor i en migrantmenighet og en pastor i en norsk menighet kan behandles likt, mens det alltid vil bli en skjevhet mellom en «modermenighet» og minoritetsspråklige fellesskap under menigheten. Dette betyr ikke at de ikke ønsker flerkulturelle menigheter, tvert imot. På Norske Baptisters Barne- og Ungdomsforbunds årsmøte var det i år 30 representanter fra minoritetsspråklige ungdomsgrupper. Her begynner integreringen å vise seg i praksis. Nye generasjoner vil slippe språkkløften som foreldregenerasjonen aldri kommer fullt over.

– Vi må legge til rette for hver generasjon, så vi kan nå og bevare hver enkelt. Og om en gruppe starter menighet på eget morsmål, la oss stå sammen og inkludere og hjelpe hverandre. Vi er fortsatt brødre og søstre som en dag skal lovsynge sammen i himmelen. Men det blir ikke på norsk, understreker hun.

Vil forstå kulturen Peter Ngaidam er også integrasjonspastor i Baptistsamfunnet. Han er fra chinfolket fra Burma, som utgjør en stor del av baptistsamfunnets etniske menigheter. Han har forståelse for at noen har behov for samlinger der de kan uttrykke seg slik de er vant til. Selv er han med i en norsk menighet, fordi han ønsker å

«Vi er brødre og søstre skal lovsynge sammen i himmelen»

lære mer fra norsk kultur. – Personlig ønsker jeg å tilpasse meg kulturen, men det er fortsatt en utfordring etter syv år i Norge. Blant Peter Ngaidam annet er forholdet mellom foreldre og barn veldig forskjellig. Mens våre barn læres opp til respekt, blir barna her oppdradd mer individualistisk, sier han. Han blir norsk statsborger om et år, men i hjertet vil han vil han alltid være chin. – Jeg tror likevel jeg trenger å forstå begge kulturene for å tilpasse meg og bevare min egenart, sier han. M2 – november 2010

FRA HER OG DER. I fjor ba Frank Havnegjerde med 19 personer til frelse. De kommer fra land

Jesus gatelangs som Island, Polen, Iran, Irak og Afanistan. Noen er også nordmenn.

Det er mange som vil være evig takknemlig for at Frank Havnegjerde følger sine innskytelser. Tekst: Rakel E. Berntzen – Foto: Privat

yggmester, takstmann, fembarnspappa og barneog ungdomsleder innen Den Evangelisk Lutherske Frikirke gjennom 34 år. Det er Frank Havnegjerde, det. Plutselig fikk han for seg at han skulle bli evangelist også. Ikke en sånn som står på talerstolen på bedehuset, men en som går ut blant folk, hvor enn Herren leder. Og Herren har ledet. I fjor ba Frank med 19 personer til frelse. De kommer fra land som Island, Polen, Iran, Irak og Afanistan. Noen er også nordmenn. – Jeg bestemte meg for å være disponibel for Gud og bli ledet av han. Utrolige ting har skjedd bare fordi jeg tok det valget, sier han.

Smutthullet Kallsopplevelsen fikk da han feiret inngangen til det 21 århundre utenfor Timbuktu i Sahara. Fem år etter kjente han seg dratt inn til Ålesund etter en gudstjeneste i Sula Frikirke utenfor Ålesund. – Jeg visste ikke hva jeg skulle der, men Gud dro meg til Smutthullet, et sted hvor kristne normalt ikke vanker. Jeg hadde med kameraten min, Jan L. Rettedal, og vi satte oss ned ved et bord sammen med en ung mann fra Island. Du kan tro gutten sperret øynene opp, da jeg sa jeg ville snakke med han om Jesus, sier Frank. Etter å ha møttes jevnlig over to år ble islendingen frelst. I dag er han også

M2 – november 2010

HOGSTMENN. Frank Havnegjerde har

skaffet jobb til mange av de nyfrelste vennene sine. Flere har blitt med ut i skogen for å hugge ved. – Praktisk kristendom åpner en vei inn til hjertene, sier han.

avvendt fra alkoholmisbruk og med i Franks bønnegruppe. – Her ber vi tre faste bønner hver gang. «Gud, du må knuse oss og bygge oss opp til ditt redskap, gi oss kjærlighet til mennesker rundt oss og ta bort menneskefrykt.» Du skjønner, når vi frykter Gud kan man ikke samtidig frykte mennesker. Når man frykter Gud tør man gjøre ting man ellers aldri ville ha gjort, forklarer Frank. Som da han traff Amir fra Afganistan. Mannen stod og skalv på et gatehjørne i Ålesund. Han var traumatisert og ba om hjelp. I dag er Amir en frimodig kristen. Eller som den gangen Frank opplevde at han skulle besøke en familie fra Nepal.

«Når man frykter Gud tør man gjøre ting man ellers aldri ville ha gjort»

– Jeg var ute og kjørte da jeg opplevde at Gud ba meg besøke en nepalsk familie. Kanskje var det innbilning, eller bare ønsketenkning, men jeg stoppet bilen. Jeg oppsøkte en indianerfamilie som bodde i nærheten, og spurte om de kjente noen fra Nepal. Det viste seg at familien bodde bak døra vis a vis. Da jeg ringte på, var det som de satt og ventet på meg, forteller Frank. Alle han er i kontakt med får tilbud om oppfølging i en bibelgruppe hjemme hos dem. Noen blir med i bønnegruppa deres. Andre igjen møtes i en bobil han har stående i Ålesund. – Mange av de nyfrelste har blitt truet på livet på grunn av sin tro. I bobi-

DISPONIBEL.

Frank Havnegjerde har vært barneog ungdomsleder innen Den Evangelisk Lutherske Frikirke i 34 år, helt til han fikk kall til å oppsøke Ålesunds nye landsmenn hvorenn Gud ledet han.

len føler de at de kan snakke fritt uten fiender rundt dem, sier Frank.

Ensomt fokus Slik gikk det til at byggmester Havnegjerde ble misjonær. – Eldstedattera vår har reist mye på misjon. En gang sa jeg til henne at jeg gjerne skulle reise, hvis jeg bare hadde vært flinkere med språk. «Du kan jo være misjonær i Norge», svarte hun. Og det opplever jeg at jeg får lov til å være. Frank mener at kristne har et spesielt ansvar for å se og ta i mot våre nye landsmenn. – Jesus sa at når vi tar i mot en fremmed, tar vi mot ham. Jeg har prøvd å

GRATIS FORBØNN. Denne plakaten henger på bobilen til Frank. Her har han gode samtaler med mennesker, som ellers ikke hadde våget å snakke så åpent på gata.

sette meg inn i deres situasjon. Hvor mye hadde vel ikke jeg satt pris på det, om jeg var fremmed i et land og menneskene der inkluderte meg? Han føler seg litt alene om å ha dette fokuset.

«For at mennesker skal bli frelst, må vi gjøre som Jesus, være der folk er»

– Jeg kan ta med innvandrere i kirken. Folk hilser på dem, men det er også alt. Vi må tørre å slippe mennesker inn i livene våre, og stille opp for dem når de trenger det som mest. Jeg har for eksempel skaffet jobb til mange. Det har åpnet en dør inn til hjertene. Han tror problemet bunner i at mange ikke har overskudd til mer enn seg selv. – Mange ser på menigheten som en koseklubb, eller de bruker all energien innenfor kirkeveggene. Tenk om vi virkelig begynte å fungere som Kristi kropp! For at mennesker skal bli frelst, må vi gjøre som Jesus, være der folk er, sier han. M2 – november 2010

Selv om Baguma Buranga ser på seg selv som norsk, blir han hele tiden minnet om at han er annerledes. Tekst: Rakel E. Berntzen – Foto: Andreas Hasseløy

Alt og ingenting J

eg kom til Norge som veldig liten. Jeg har alltid vanket i norske miljøer og gått i en tradisjonell norsk menighet. Likevel blir jeg hele tiden minnet om at jeg er annerledes, sier Baguma Buranga, ungdomspastor i Salem Sandefjord og leder for Kristen Multikulturell Ungdom (KMU). Han er et såkalt «transkulturelt barn», som har vokst opp med et ben i to kulturer og har integrert disse i en tredje kultur. Begrepet «third cultural kid», som først ble lansert av David C. Pollock, blir oftest brukt om misjonærbarn, men er også en god betegnelse for barn av diplomater, militære og innvandrere.

Faller utenfor Samtidig som Baguma er norsk, vet han godt hvor han kommer fra. – Jeg har reist mye til Kongo. Jeg snakker swahili og har mange venner der. Også med dem får jeg bekreftet at jeg er annerledes. På den måten føler han seg som alt og ingenting.

Identitetskrise – Jeg kan late som jeg er norsk, men jeg er ikke nordmann. Man blir jo lei av å alltid måtte bli intervjuet om sin bakgrunn de første ti minuttene man møter nye mennesker. I Kongo slipper jeg intervjuet, men mine venners basiskunnskap

M2 – november 2010

VERKEN ELLER. Baguma Buranga har vokst opp i Norge, men er veldig bevisst sin kongole-

siske bakgrunn. Han er ikke den eneste som opplever det utfordrende å ha en fot i to kulturer. Gjennom Kristen Multikulturell Ungdom (KMU) vil han nå ungdommer i samme situasjon som han selv.

og interne humor gjør at jeg kan falle utenfor. Derfor synes han det er befriende å være i land som England eller Belgia, hvor han slipper å gjøre rede for hvor han kommer fra og hvor lenge han har bodd i Europa. – Hvis identitet er viktig, så sliter man jo med å være mellomtingen. I KMU er vi en salig blanding av nasjonaliteter. Selv om forskjellen mellom for eksempel etiopisk og kongolesisk kultur er milevid, kan jeg ha mer til felles med etiopiere som har vokst opp i Norge, enn med både nordmenn og kongolesere. Vi forstår hverandre, sier Baguma. De fleste som er med i KMU har vokst opp i etniske menigheter i Norge.

Mange av dem opplever at de har falt utenfor i både norske og etniske menigheter. Derfor var Baguma med og initierte KMU. De ønsker å nå ungdommer i samme situasjon som dem, samtidig som de vil bygge broer til norske ungdommer. – Det er få innvandrerungdommer i norske menigheter, og motsatt. De store menighetene i en by som Oslo er ikke representative for befolkningen ellers. På østkanten er kanskje halvparten av barn og unge av minoritetsbakgrunn. Da er det leit at disse ikke har noe menighet å gå til. Det er altfor langt mellom de fargerike fellesskapene, sier han. Baguma har forståelse for at det er viktig for folk å ha fellesskap med sin egen folkegruppe.

ANNERLEDES. Norske Baguma Buranga snakker swahili og har mange venner i Kongo. Sammen med dem får han også bekreftet at han er annerledes. På den måten føler han seg som alt og ingenting.

FAKTA n Et transkulturelt barn, eller «third-cultural kid», er betegnelsen på personer som har vokst opp i en eller flere kulturer, og på den måten integrert elementer fra de ulike kulturene inn i en tredje kultur. Transkulturelle barn har ofte mer til felles med hverandre, uavhengig av nasjonalitet, enn med jevnaldrende fra hjemlandet. n Tre av fem innvandrere i Norge har kristen bakgrunn. Dette konkluderer Kristent Interkulturelt Arbeid (Kia) med ut fra tall fra Statistisk Sentralbyrå. Kun én av tre kommer fra land der islam er den største religionen. Hele tre av fem er fra land der kristendommen er størst.

– Mange vil aldri føle seg hjemme i en annen del av verden. Derfor har nordmenn også sjømannskirker i andre land. Men det er en utfordring for oss som har vokst opp i Norge når vi ikke føler oss hjemme i våre foreldres tradisjoner. Vi har vanskelig for å relatere til stilen og måten deres å snakke og argumentere på, sier Baguma.

Forlater troen Mangelen på fellesskap gjør at mange innvandrerungdommer forlater troen. Nylig snakket han med en kamerat, som bare visste om én person fra søndagsskolen i innvandrermenigheten han vokste opp i, som fortsatt var kristen Resten forlot kirken da de nådde tenårene. – Veldig mange innvandrerungdommer i Oslo kommer fra kristen bakgrunn. Mange av dem vi er i kontakt med kjenner igjen mye av evangeliet, men fordi de ikke har kjent seg igjen i menighetene, har de falt utenfor. Det er her jeg ser at KMU kan spille en rolle. Vi tror at vi kommuniserer bedre med disse enn det etniske nordmenn kan få til, sier han. Fordi mange innvandrerungdommer har musikalske og kunstneriske gaver, bruker de kristen hip hop og dans for å kommunisere. KMU arrangerer også konferanser for ungdommer der integrering står i fokus. M2 – november 2010

PÅ NETT

MISJONSDINGSEN

EUROPABØNN: www.prayeurope.com

På disse søkermotorene finner du sider som gir råd om hva man bør be om i det landet du har hjerte for: n Lausanne-bevegelsen har delt verden inn i 12 bønneområder: http://www.lausanne.org/issue-prayer/in … group.html n Bønnetjenesten for Kina formidler bønneområder blant Kinas regioner: www.beforkina.net n Bønn for land i 10/40 vinduet: se blant annet www.kaba.as n Bønn for Europa: www.prayeurope.com n Bønn for Afrika: www.prayer-for-africa.com n Bruk dine fem fingre i misjonsbønn: http://home.snu.edu/~HCULBERT/hand. htm n Ønsker du en syvdagers bønneguide: http://www.ugandamission.net/prayer/ mis … tml#weekly n Bruk en bønnekalender. Ved et Googlesøk har du kjapt over 500 mulige kalendere å velge imellom. n Ta en bønnetur. Mange av stedene som er lukket for evangeliet er åpne for turister. Ta en titt på www.prayermissions.org

VISSTE DU AT n Misjon og bønn har alltid gått hånd i

hånd. Allerede da Paulus og Barnabas dro ut på sin første misjonsreise var det etter at de hadde bedt og fastet, og Den Hellige Ånd hadde talt (Apg.13). n «Pray as though everything depended on God. Work as though everything depended on you.» Sitat Augustin, kirkefar fra 354-430. n Misjonærene er helt avhengige av bønn i sin tjeneste. Da en av pinsebevegelsens misjonærer i Pakistan ble truet på livet, ba menigheten intenst om beskyttelse fra Gud. Mens de ba, fikk misjonæren se engler utplassert omkring misjonsstasjonen hennes. n Før Sovjetunionen falt i 1991 hadde Bønnetjenesten for Sovjet fordelt alle landets provinser mellom norske menigheter, som ba for hvert sitt område. I ettertid har menighetene fått besøke sine bønneområder og sett mange bønnesvar. n Det er fremdeles mange muligheter for strategisk bønn i misjon, både i form av blader og på nett. Hva med å starte en bønnegruppe for misjon?

M2 – november 2010

Kubjelle fra Wajir Denne kubjella er et minne fra en reportasjetur for KS og PYM til tørkerammede muslimske Wajir i Kenya, der jeg besøkte en flyktningeleir med mennesker som hadde mistet hele sitt livsgrunnlag. Etter denne reisen lyktes vi å samle inn historiens største PYMinnsamlingsbeløp på 1,3 millioner kroner. Resultatet ble ni nye brønner i Wajir og dermed vann i årevis framover. Samtidig ga vi førstehjelp for å dekke deres umiddelbare behov. Da PYMs utsendte besøkte flyktningelandsbyen en tid etter, fikk hun over-

rakt denne kubjella. Den skulle hun overrekke til meg som takk for at jeg hadde skrevet om dem og reddet deres liv. Siden har denne verdifulle misjonsdingsen prydet mitt kontor, og minnet meg om at jeg med min penn den gangen fikk være med og redde manges liv. Spesielt sterkt var det at dette var en muslimsk befolkning. Det var en stor ære at landsbyhøvdingene tillot meg å møte hele landsbyen og til og med intervjue og ta bilde av deres kvinner. Anne Gustavsen

Frivillig abonnement Vi har gleden av å sende deg misjonsmagasinet M2. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom IBRA, PYM og Korsets Seier Publikasjoner, og vil komme ut 6 ganger i året (3 utgaver i 2010). Magasinet har som mål å være en inspirasjonskilde og et talerør for misjon på tvers av grenser og generasjoner, og vi ønsker å gjøre La oss stå misjon tilgjengelig for enda nye mensammen om nesker som kan bli tent for å nå ut med å nå enda evangeliet så langt og bredt som mulig. lenger ut med Vi håper at du vil stå sammen med oss i dette arbeidet, og at du vil la deg evangeliet. inspirere til videre engasjement. Dette kan du gjøre ved å betale et frivillig årsabonnement på kr. 175,- . Dersom du ønsker å bidra mer enn dette, vil alle overstigende beløp kanaliseres rett inn i misjonsprosjekter. La oss stå sammen om å nå enda lenger ut med evangeliet. Anne Gustavsen

PUBLIKASJONER

Ansvarlig redaktør i M2

PÅ TAMPEN

Krigsminner S

porilden fra granatene flerret nattehimmelen og knatringen fra maskingeværene lød dempet i bakgrunnen. Krigens grusomheter tok ingen pause i det krigsherjede Kongo og dødsangsten holdt seg våken gjennom uker og måneder av bestialske krigshandlinger. Uvissheten over hvem som neste gang ble rammet av blind ondskap, limet seg til bevisstheten på krigstrette mennesker. Det var kveld og gardinene var trukket for. Alle lys var slukket. Jeg var bare guttungen og skulle legge meg til å sove i andreetasjen på Misjonens hus på Nya Vera i Bukavu. Jeg husker lydene, lysglim-

«Angsten vek for den varme nærheten som en trygg mor eller far kan gi»

tene på himmelen, angsten i de voksnes blikk, rastløsheten som kjennetegnet deres uro og fortvilelsen. Jeg husker de voksnes diskusjoner, og deres forsøk på å få oss ut av landet og flykte til Rwanda. Jeg husker med en klarhet som bare et barns rene hukommelse kan gjenskape. Men mest av alt husker jeg noe som overdøvet disse inntrykkene. Ved sengen satt mamma og holdt meg i hånden. Hun sang stille en sang som overdøvet verdenen utenfor vinduet. Angsten vek for den varme nærheten som en trygg mor eller far kan gi sitt tillitsfulle barn, og stemmen beroliget mer en sovemedisin eller fravær av krig.

Svakt lød det i skjæret fra stearinslyset: «Kjære Gud, jeg har det godt. Takk for alt som jeg ha fått. Du er god du holder av meg, kjære Gud, gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor, Gud bevare far og mor.» Og jeg sovnet med en indre ro og fred jeg fremdeles bærer med meg gjennom livet. Willy Ludvigsen Misjonær

M2 – november 2010

Returadresse: KS Publikasjoner AS, Postboks 1180 Sentrum, 0107 Oslo

Hva har du på hjertet? Si det i M2!

For annonsering, kontakt markedsansvarlig Håkon Skaug – hakon@k-s.no

Misjon er å krysse grenser Grafisk Design: David André Erichsen - www.daesign.no

M2 ser på misjon fra flere sider. Misjon er ikke menn og kvinner med tropehjelm og lendeklede. Misjon er en livsstil. Og den er grenseløs. Vi kan alle krysse noen grenser for våre medmennesker.

Vi håper at du vil la deg engasjere! M2 er et misjonsmagasin som utgis av KS publikasjoner AS i samarbeid med stiftelsen IBRA Media Norge og foreningen De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon.

PUBLIKASJONER