Ventetid Ventetid.
...uten noe 책 vente
p책
Grafisk Design: Eli R. B. Johansen Foto: Eli R. B. Johansen Tekster: “Herman” og “Kaia”, skrevet av Eli R. B. Johansen Diktet “En hvit verden”, hentet fra http://diktugla.wordpress.com Sitat av David Niven, oversatt av Eli R. B. Johansen
mange eldre er ensomme i julen. det er lett a glemme at ikke alle har det sa bra nar det er jul. denne brosjyra viser hvordan nettopp du kan glede et medmenneske, og det skal ikke sa mye annet til enN et lite pepperkakehjerte. o
o
o
o
00.02
KLOKKA TIKKER. Den går i samme tempo som før. Et sekund av gangen. Blir til et minutt, en time. Likevel føles det ut som tiden har sakket ned farten. Sekundene er ulidelig lange, minuttene snegler seg avgårde, stillheten er drepende. Tikk. Takk. Klokkas monotone, svake tikking blir støyende der i den lille leiligheten. Han sukker. Trekker pusten og kjenner at den fremdeles er der, sukker igjen. Ute har de første snøkrystallene begynt å dale fra himmelen. Snøen gjør stillheten enda tydeligere, den kapsler inn lydene utenfra og isolerer selv trafikkens endeløse summing. Han skrur på TV’en, zapper fra kanal til kanal. Skrur den av. Igjen blir han overmannet av den endeløse stillheten. Han ser bort på telefonen og tar seg i det. Han undres på hvorfor han aldri lærer, hvorfor håpet om at den skal kime aldri slipper taket. Hvorfor han alltid slipper skuffelsen inn, på nytt og på nytt. Det er lenge siden den kimte nå, han husker ikke hva personen i den andre enden hadde på hjertet, men noe var det. Han husker så svakt at han lo, at personen i enden var varm i stemmen, og at han smilte da han la på røret. Det er lenge siden nå. Lenge siden det gikk i trappa, lenge siden noen lå hånda på dørklinka og vred den rundt. Lenge siden han så noen komme inn over terskelen, med røde roser i kinnene og frost i håret. Han savner lukta, lukta av smeltet snø, varm pust, kakao, kakebakst og våt ull. Noen ganger kan han høre lydene, det er som de fremdeles sitter i veggene. Latteren, stemmene, håpet og spenningen. Ventetiden. Den var til å ta og føle på. Ikke lengre. Han sukker igjen. Sukket gir gjenlyd i det åpne rommet. Stillhet. Nok en gang denne øredøvende stillheten. Så et lite smell. Ikke et slikt
som du skvetter av, mer et lite dunk. Langt der nede. Han reiser seg halvveis opp i lenestolen og lytter. Hjertet dunker litt fortere. Han hører trinn. Er det innbilning? Er det lydene i veggen som nok en gang spiller ham et puss? Han sier til seg selv at han må slutte å plage seg selv. Slutte å håpe. Han hører flere trinn, og nå forstår han at det slettes ikke er innbilning. De er tydelige der ute i trappeoppgangen. Ett etter ett. Lett og ledig. De danser oppover trappene og etterlater seg en søt gjenklang i betongmurene der ute bak ytterdøra. Han kommer seg opp i en fart. Beina skjelver, kroppen er tung å bære. Han sleper seg bortover gulvet i tøflene, så fort de tynne bena bare klarer. Han stopper et lite sekund, lener seg mot dørkarmen og hiver etter pusten. Så ser han skikkelsen bak glassdøra. En rød genser, ei jente ser det ut til. Den lyse hestehalen hopper på hodet hennes da hun fort bøyer seg ned og forsvinner ned trappen igjen. Han river opp døra i en fart, men hun er borte. Han ser rundt seg, roper; “Hallo? Er det noen der?” Ikke svar. Han titter ned, og der på dørmatta ligger en liten eske. Pent pakket inn i et brunt papir og en sløyfe i hyssing. Han bøyer seg forsiktig og plukker den opp: Studerer den. Leser lappen mens tårene strømmer nedover kinnene. “God jul, kjære fremmed”, står det med snirklete skrift på lappen. “En liten oppmerksomhet fra meg.” Det er hjerter over i’ ene. Han pakker den opp, og idet han bretter papiret til side strømmer alle minnene på. Han gjenkjenner lukten umiddelbart. Den søte lukten av sukker og et dryss av pepper. Han stryker fingeren over den rosa melisen. Forsiktig. Trekker lukten inn gjennom nesen og lar den fylle hver celle av kroppen. Og han smiler. 00.03
00.04
00.05
HUN STÅR DER ved kjøkkenbenken som vanlig etter middag. Oppvaskskummets hvite bobler har for lengst sprukket, sunket og delt seg i små øyer på det blanke vannet i stålvasken. Det er lunt og godt her inne på kjøkkenet. Det dugger på ruten og utenfor ser hun snøen dale i det rosa lyset fra gatelyktene. Hun har stått der en stund og tittet. Latt øynene hvile på de dansende snøflakene og drømt seg bort. Det er ikke lenge igjen nå, og det kribler i magen. Hun våkner plutselig til av en lyd fra naborommet. Hun tørker hendene på den røde ullgenseren, knyter hestehalen strammere og før hun snur seg kaster hun et siste blikk ut på den folketomme gata. Snøen har lagt seg på den kalde asfalten. Den er så vakker, så ren og uberørt. Ikke et spor er å se. Alle er nok inne nå. Klokka er ikke så mye, men det er allerede mørkt. Pus smyger seg inn gjennom kjøkkendøra som står på gløtt. I stua høres det fjerne stemmer fra TV’en som summer i bakgrunnen. Hun bøyer seg ned og stryker pus lett over ryggen. Han maler, smyger seg tettere inntil bena hennes og vifter elegant med halen. “Er du sulten, pus?” sier hun med mild stemme. Hun finner frem en skål kattemat og tar selv en nystekt pepperkake fra brettet på komfyren. Og det er da hun ser ham. Det snør tettere nå, men hun ser ham tydelig i vinduet over gata. Det er mørkt i den lille leiligheten, men en stålampe ved siden av den gamle lenestolen gjør at konturene til den tynne skikkelsen blir tydelig. 00.06
Hun har lagt merke til ham de siste ukene. Han sitter ofte der i stolen sin. Han sitter der når hun går på jobb, og når hun kommer hjem. Hun har undret seg over denne ensomme skikkelsen som sitter der dag ut og dag inn. Har han ingen familie? Ingen som besøker ham? Denne gamle mannen gjør henne trist, men samtidig også nysgjerrig. Hun har ofte ligget våken om kveldene og tenkt på at denne gamle mannen en gang i tiden var mannen til noen. Kanskje hadde de barn. En jobb. Nå sitter han der alene. Hun vet selv så altfor godt hvordan det er å være ensom. Det er ikke så lenge siden hun selv flyttet inn i den kalde betongbygningen. Den ruvet til værs i høstregnet og menneskene i den skyndtet seg forbi med frakkene godt trukket opp i halsen og blikkene ned. Det var ikke lett å bli kjent med noen, men familie hadde hun, og dit skulle hun i julen. Hun gledet seg. Talte dagene. Krysset av på kalenderen hver morgen. Tanken på mors nystekte ribbe, varm kakao og gjensyn med de hun var så glad i, kilte i magen. Og så tenkte hun på mannen igjen. Mannen der borte. Som så ut til å vente. Hva ventet han på? Hvem? Pus hopper opp på benken foran henne, og presser den kalde nesa mot de varme hendene hennes. “Han venter på meg, pus”, hvisker hun stille og griper gråpapiret og hyssingen.
00.07
00.08
00.09