Korsmos ugressarkiv by Entrée

Korsmos ugres sarkiv

I N T RO

Entrée presenterer det pågående prosjektet Korsmos ugressarkiv med Kristin Tårnesvik og Espen Sommer Eide. Prosjektet tar utgangspunkt i biologen Emil Korsmo (1863–1953) sin svært detaljerte og metodisk bevarte samling av materiale fra et livslangt forskningsprosjekt for bekjempelse av ugress. I 2012 fant kunstnerne kasser fylt med godt bevarte plakater, bøker, brev, dokumenter, røtter, trykkplater, frø og et pent beskyttet herbarium. De fikk privilegiet å arbeide i selve arkivet der de begynte en utforskning av historisk materiale, samtidig en systematisering av egen kunstnerisk prosess, alt i ånden av Emil Korsmo. Emil Korsmo var en dyktig formidler og kunnskapen om ugress ble spredt som aldri før både i Norge og internasjonalt. Dette var en tid, etter 1. verdenskrig, hvor det var bekymring rundt matmangel og produksjon av nok mat til folket. Ugresset var en grunn til at avlingene ikke var optimale og Korsmo kunne vise til at kampen mot

ugresset var viktig for å få et mer lønnsomt og effektivt jordbruk. Forskning på og innsamling av ugress var dermed viktig for å få bukt med mangfoldet. Biproduktet er en samling av unikt materiale som har ventet på å bli gjenoppdaget og aktivert. Begge kunstnerne har tidligere vært viet til å samle inn materiale på lignende måter som Korsmo, slik som lydarkivet over truede språk (Sommer Eide) eller historiske dokumenter (Tårnesvik). Med en eksperimentell og poetisk tilnærming utforsker de nye uttrykk i sitt første store samarbeidsprosjekt, som så langt har resultert i fire forskjellige konstellasjoner. I fjor ved Rad # 5, Bergen; Performance Nå 4, Bergen, Cabinet, New York og senest i radioteateret A Trial of Weeds, som en del av Performa 13 Biennalen i samarbeid med Hordaland Kunstsenter. Sistnevnte er en del av publikasjonen Words at a Distance som blir lansert på HKS 11. februar.

ko rs m o s ug r e s sa r k i v

Å TA T I N G E N E PÅ A LV O R e s pen s ø b y e

I et innbundet eksemplar av tabellene fra folketellingen i 1835, utarbeidet i det kongelige finans-, handels- og tolldepartementet, fins det noen svært interessante håndskrevne bemerkninger. Dette var første gangen resultatene av en folketelling ble offentliggjort og publikasjonen var den første i en rekke med det lange navnet «Statistiske Tabeller over Kongeriget Norge, utgivne efter det Kongelige Finants-, Handels – og Told-Departementets Foranstaltning, Første Række, indeholdende Tabeller over Folkemængden i Norge den 29de November 1835.» Heftet var trykket hos Chr. Grøndahl i 1838. Med penn er det skrevet «Innbundet til Oslo Kommunes statistiske kontors bibliotek for kr. 9,14 pr. 9/6-1952 af Fredriksens bokbinderi.» Det blågrå pappomslaget som trykkeriet la om materien, er bundet inn og har fungert som permer før sommeren 1952. De første sidene er stemplet «Kristiania Kommunes Statistiske Kontor», «Oslo kommunale statistiske kontor» og «Oslo kommunes statistiske kontor, Biblioteket». Under stempelet «Oslo kommunale statistiske kontor» er det skrevet 1935 med blyant og over står det 313.13(31) S79. Ettersom publikasjonen også er påført stemplet «Kristiania Kommunes Statistiske Kontor» må publikasjonen ha tilhørt kontoret også før 1925. Tallet 1935 under stempelet er høyst sannsynlig et årstall som kan bety at det var dette året publikasjonen ble klassifisert etter Deweys desimalklassifikasjonssystem. Nummeret over stempelet,

313.13(31) S79, er et klassifikasjonsnummer etter et system som ble utviklet av Melvil Dewey i 1876. I 1935 var det den 13. versjonen av klassifikasjonssystemet fra 1932 som ble brukt. Dewey klassifikasjon ble introdusert i Norge av Haakon Nyhuus før første verdenskrig. Med blyant er denne publikasjonen påført også et annet nummer, «l.nr. 18». Det står antakelig for løpenummer 18 og viser kanskje til et tidligere nummersystem som var laget for å holde orden på kontorets boksamling. Det er ikke godt å vite hva det betyr at publikasjonen har et så lavt løpenummer. Betyr det at heftet var den attende som ble anskaffet til boksamlingen? Sannsynligvis har det eksistert en protokoll ved boksamlingen, i den ble publikasjonens tittel skrevet ut for løpenummeret og muligens hvordan publikasjonen ble skaffet til veie. Det er også en grei måte å holde orden på hvor mange bøker boksamlingen har bestått av. Publikasjonen er påført et tredje nummer, 685, to steder, både utenpå det blågrå opprinnelige omslaget med rød fettstift, og etterpå «ln.» som mest sannsynlig også står for løpenummer. det er også påført med blyant under årstallet 1935. Det fins også en annen innbundet statistikkpublikasjon, «Tabeller vedkommende Folketellingerne i Aarene 1801 og 1825, udgiven af departementet for det Indre» med interessante innførsler. I denne er det skrevet med rødt blekk på tittelsiden «Et tidl. ekspl. Stjålet pr ¼-1949. Nytt ekspl.

ko rs m o s ug r e s sa r k i v mottatt som gave av Stat. Sentralbyrå pr. 1/7-1949.» På den blanke siden foran er det skrevet med rødt blekk «Innb. til Oslo kommunes statistiske kontors bibliotek pr. 3/111955 for kr. 15,50 af Fredriksens bokbinderi, (Liste fra S. Martinsen av 25/5-1955).» Det har altså vært et heftet eksemplar biblioteket ved Oslo kommunes statistiske kontor mottok fra Statistiske sentralbyrås publikasjonslager. Denne publikasjonen er påført det samme Dewey klassifikasjonsnummeret, 313.13(31) S79, men også et nummer 4369 og 8. Det ligger nær å anta at tallet 8 svarere til det ene løpenummersystemet der publikasjonen fra 1838 hadde nummer 12 og at nummeret 4369 svarer til det andre løpenummeret der den forrige publikasjonen hadde nummer 685. Kanskje viser de lave løpenumrene til undergruppe for norsk statistikk, mens de høye numrene da muligens viser til det totale antallet bøker ved biblioteket. I så fall betyr det at da Oslo kommunes statistiske bibliotek sommeren 1949 mottok eksemplaret som erstattet det stjålne eksemplaret av tabellene fra folketellingene i 1801 og 1825 besto biblioteket av 4359 bind eller om lag 87 hyllemeter. Det kan tenkes at de lave løpenumrene svarer til statistikkpublikasjoner etter hvilket år de omhandler, og at der er grunnen til publikasjonen trykket i 1874 med tabeller fra 1801 har et lavere løpenummer enn publikasjonen fra 1838 med tall fra 1835. I denne siste publikasjonen ligger det en lapp datert 26/1-79, under datoen er det en signatur som det er vanskelig å lese, deretter står det: «F.m. i Christiania 1825: 19 061. Må rettes i Årb. f. Oslo, tab. 2.1» Altså Folkemengden i Christiania for 1825

må rettes i tabell 2.1 i Statistisk årbok for Oslo. Lappen ligger mellom side 72 og 73 som viser en tabell over folketallet i byene etter kjønn og alder i 1825, og dokumenterer at erstatningspublikasjonen ble brukt for å rette et tall i Statistiske årbok for Oslo så seint som i 1979. Etter at Oslo kommunes statistiske kontor ble omorganisert, underlagt Utviklingsog kompetanseetaten og flyttet fra rådhuset til Strømsveien 102 på Etterstad, ble også statistikkkontorets bibliotek nedlagt. En del av de eldste publikasjonene ble da overført til Statistisk sentralbyrås bibliotek. I de siste par årene har også Statistisk sentralbyrås bibliotek vært under avvikling, og de to innbundne publikasjonene fra 1838 og 1874 skulle kasseres. Ordet arkiv er avledet av den greske betegnelsen for et hus der det ble oppbevart offentlige dokumenter. Disse dokumentene ble skapt av eller ble sendt inn til den offentlige instansen som en del av dennes virksomhet. Dokumentene i slike arkiv var unike. Med et arkiv forstår vi gjerne de delene av institusjoners og etaters arkiver som er overført til Riksarkivet eller Statsarkivene. Altså arkiver fra nedlagte institusjoner, eller de delene av arkivene til eksisterende instanser som er så gamle at det ikke lenger er behov for dem i det daglige arbeidet. Det som skiller et arkiv fra et bibliotek er at arkivet består av unike dokumenter mens biblioteket består av bøker, tidsskrifter og aviser som er mangfoldiggjorte. Tidligere var et unikt dokument det samme som et håndskrevet dokument.

å ta t i n g e n e p å a lv o r Kravet om at dokumentet skal være unikt, gjør at arkivet har en likhet med kunstverket. Videre er et arkiv som består av unike dokumenter et redskap for å erkjenne og å forstå. Det skjer ikke bare ved at dokumentene er unike, men gjennom dokumentenes proveniens eller historie, hvorfor ble dokumentet til, hvem var det ment for, hvordan det er blitt tatt vare på og så videre. Slike spørsmål kan stilles til en hvilken som helst gjenstand, for eksempler til bøker fra et nedlagt bibliotek. Nå kan det argumenteres for at disse gjennom påskrifter allerede utgjør unike objekter, men i alle fall blir de det i den grad det er mulig å rekonstruere disse publikasjonenes historie, og det er nesten alltid mulig. Dette betyr at arkiv ikke lengere er betegnelse på et sted for unike dokumenter, men en måte å forholde seg til gjenstander på. Arkiv blir ikke lenger et sted, men en relasjon og en metode. Hva er det som gjør tingene unike? Det er sporene etter mennesker. Håndskriften i de to publikasjonene er den samme, det vil antakelig være mulig å finne ut hvem denne bibliotekaren var ved å gå til arkivene etter

Oslo kommunes statistiske kontor. Kanskje er det også bevart en søknadsprotokoll for biblioteket så det går an å finne ut hvem besøkte biblioteket i april 1949 og som kan ha stjålet publikasjonen. Den for oss ukjente bibliotekarens handling, at hun tok kontakt med Statistisk sentralbyrå for å få erstattet publikasjonen, er en vakker handling. Ingen hadde bedt henne om å gjøre det, hun mente at biblioteket ikke var komplett på dette området uten denne publikasjonen og forsøkte og skaffe et nytt eksemplar og klarte det ved utvist velvillighet fra publikasjonslageret til Statistisk sentralbyrå. For at publikasjonen skulle tåle bruk og utlån ble denne også sendt til Fredriksens bokbinderi, riktignok først seks år etter at den ble mottatt, høsten 1955. Slike spor på tingene gjør dem unike, men ikke bare det, det er på grunn av disse påskriftene som forteller oss om holdninger og handlinger, at verden er blitt til. Unike gjenstander er hukommelse, vår hukommelse om dette. Å ta ting på alvor er å behandle dem som unike objekter.

e s p e n s ø b y e er magister i filosofi fra Universitetet i Oslo, forfatter og kritiker i Morgenbladet. Han har i en årrekke arbeidet i Statistisk sentralbyrå. Denne våren gir han ut en bok om Folkemengdens bevegelse som framstiller historien til en tabell.

ko rs m o s ug r e s sa r k i v

En av plansjene laget av Knut Quelprud, Korsmoâ&#x20AC;&#x2122;s faste illustratĂ¸r

ko rs m o s ug r e s sa r k i v

RØT T E N E VO K S E R O P P OV E R , ST I L K E N N E D OV E R line u lekleiv

Planter er organismer som gjennom sin blotte eksistens signaliserer noe livskraftig og syklisk. Gresset under føttene, sivet vi kan vasse gjennom til midjen, kornet som gir næring, blomsten vi blåser på, og det sinnrike artsmangfoldet, der det svaier under vår tyngde. Ugresset kommer dårligst ut i planteverden, og representerer et forsøk på å lage vanntette skott mellom natur og kultur, det ville og det kultiverte. Retorikken rundt ugresset knytter det metaforisk til ideologi, det omtales som en inntrenger – en immigrant som truer rasjonell produktivitet. Altså, en laber størrelse på et moralsk barometer, up to no good. Saboterer det med overlegg funksjonalitet og produktivitet? Med sin antisosiale vekst undergraver ugresset dominerende kollektive og økonomiske prinsipper. Ugresset er ustyrlige planter på feil sted. Derfor bør det røskes vekk.

ugressarkivet aktivert Emil Korsmos ugressarkiv fremstår som en levning fra fortiden som i dag stort sett er glemt – en samling full av interne irrganger og paradokser. De en gang så rene vitenskapelige idealer er overrislet av personlige spor; tett håndskrift, arkaiske betraktninger og visuelle fortellinger. Nasjonsbyggingen og den nøkterne norske bondekulturen meisles ut – alle hadde rett til jorden. Korsmo var opptatt av den

nasjonale og internasjonale samfunnsdebatten; pågående industrialisering, sosiale problemer og prekær hungersnød. Som selvlært forsker var han representant for en opplysningstankegang, blikket var festet på forbedring. Kampen mot ugresset skulle optimalisere og effektivisere avlingene. Arkivet rommer aparte bilder hvor herrer utstyrt med cyanamid sprøyter åkeren iført hatt og frakk, fjernt fra vår tids mer industrielle fremgangsmåter. Miljøødeleggelsene hadde ennå ingen klar kontur. Dette arkivet gir et tidsbilde – mellomkrigsårene sett gjennom et filter av grønne vekster og såfrø. Den konserverte naturen i Korsmos arkiv er også preget, falmet og gulnet, systematisk holdt fast i herbarier og plansjer, noen røtter er også lagt på sprit. Den nitide innsamlingen av planter, røtter og frø, og formidlingen i form av bøker og grafiske illustrasjoner (av kunstmaleren Knut Quelprud og tegneren Sara Mørk), bærer preg av en stor nysgjerrighet og konsentrasjon. Korsmo syntes å være nesten omsorgsfullt viet til det han ville utrydde, i hele 25 år arbeidet han intenst med sitt plansjeverk. Visualiseringen av ugresset som «fiende» gjør det til en insisterende og betydningsfull størrelse. Kristin Tårnesvik og Espen Sommer Eide spinner nesten hundre år etter videre på denne helt spesifikke arven, men foretar en nylesning. Korsmos ugressekspertise utgjør et uforpliktende historisk bakteppe, som de forholder seg både ydmyke

ko rs m o s ug r e s sa r k i v og lekende til. De griper med stor frihet fatt i de performative mulighetene i arkivets narrativ – systematikkens blinde og poetiske punkter. Deres prosjekt kan sies å handle om forflytning av former og ideer, inn i stuntpregede performancer og atmosfæriske installasjoner. Det opprinnelige arkivet plukkes fra hverandre, vises i ofte ubegripelige bruddstykker, og pendler hele tiden mellom samling og oppløsning. Kontroll og oversikt, som styrte Korsmos prosjekt, er vendt på hodet. Tårnesvik/Sommer Eide styrer heller rett mot ugressets mangel på konstruktiv logikk innen et system. Eksperimentet danner hovedfortellingen, med mange mulige flokete tråder og forgreininger. Arbeidene vokser oppå hverandre, og avler stadig nye konstellasjoner. I utstillingen på Entrée samles mange av duoens tidligere prosjekter innen en intim og mørklagt romlighet. Ulike forsøk med arkivets objekter er filmet og projisert på hengende papir. Papiret er i bevegelse, det skjelver og klaprer ved hjelp av små maskiner montert på underkanten, akkompagnert av et assosiasjonsrikt lydbilde. På en svartmalt vegg vises flimrende små blokker som svever i et tomt og uendelig rom, som små tapte romskip i universet. Firkantene er egentlig trykkplater (klisjéer) fra 30-tallet, som ble benyttet i trykkingen av Korsmos lærebøker og plansjer. Melankolien som oppstår er ambivalent – mellom informasjon og absolutt avkoblethet, jordtung fortid og leviterende teknologi i en eller annen fjern fremtid. På lignende måte ble trykkplatene uttrykk for noe annet enn seg selv i den første performancen Tårnesvik/Sommer Eide

presenterte fra prosjektet – Systematismens 1. borg. Improvisert musikk ledsaget trykkplater som ble stilt på høykant, og skjørheten i komposisjonen gjorde performancen til en opplevelse med en kalkulert risiko for kollaps. Den grafiske trykkeprosessen har fått en prominent rolle i utstillingen. Tårnesvik/Sommer Eide har, ved hjelp av pensjonerte entusiaster ved et teknisk museum og en gammel tysk trykkemaskin, gjort nye trykk av disse originale trykkplatene, eller klisjeene, fra arkivet. Bilder, grafer og figurer, blant annet med opplysninger om priser på hvete, rug og bygg fra rundt 1916 og eiendomsprisens bevegelse, stilles ut som grafiske kunstverk, som en helt konkret måte å gjenopplive døende arkivmateriale på. Sannsynligvis vil klisjeene være helt tapt om noen år, siden metallet i dem eroderes når korrekt oppbevaring ikke prioriteres. Tilfeldigheter oppstår i den manuelle trykkingen, og den fikserte historien gjentas ikke komplett mekanisk, men avviker hele tiden fra seg selv – i en uforutsigbar rytme. notater på avstand I utstillingen kan man også høre et diktafonopptak hvor kunstnerne leser opp dokumenter fra arkivet – brevkorrespondanse og daterte notater om slikt som hungersnød i Europa, ymse foredrag på universitetet i Oslo, kamp mot potetkreft og konspiratorisk ugress i Kaukasus. Det er ingen klar sammenheng mellom disse beretningene, men Tårnesvik/Sommer Eide stiller spørsmål ved statusen til arkivobjekter hvis detaljerte utlegninger ikke anses som

røttene vokser oppover sentrale for nasjonens symbolske identitet. Opptegnelsene holdes her levende, på en hemmelighetsfull måte, som om de rommer mer avanserte mønstre og verdifulle opplysninger enn det som her når øret. De er overleveringer fra en annen tid, hvor dette fremsto som betydningsfullt for noen. Stemmenes nærvær er hektet løs fra et reelt nærvær, de synes spektrale og tidløse. Flere av duoens performancer fokuserer også på den tekstuelle overleveringen, og hvordan disse fungerer utover det informative. Tidsdimensjonen definerer arbeidet A book of time, hvor vi i den filmede dokumentasjonen kan se en hånd som sakte blar gjennom sidene i en gammel bok. Denne browsingen synes både konsentrert og adspredt, og vi kan høre den knitrende lyden av papirets tynne sprøhet som settes i bevegelse. Først er sidene blanke, deretter tettskrevne med gammeldags snirklete håndskrift. Hånden holder et jevnt tempo, og stopper ikke opp, den holder seg på overflaten av skriften. Kulturarven representert av skriftkulturen registreres og løftes respektfullt frem, men studeres ikke i dybden. Kunnskapen forblir i et annet tidslag. Fremfor en akademisk analyse av skriften som innholdsformidler velger Tårnesvik/ Sommer Eide seg en mer intuitiv inngang. De leker med det manuelle arbeidet som fenomen, og det får lov til å hvile i fortiden. Videoens utsnitt er på den aktive og nennsomme hånden alene, fritatt en større kontekst. Den rolige tilstedeværelsen i øyeblikket, i kommunikasjon med en bok, blir det sentrale. Denne basale, uspesifikke kontakten løper som en strøm gjennom samtlige arbeider vist på Entrée.

alliert med ugresset Tårnesvik/Sommer Eides eksperimentelle tilnærming til arkivsamlingen tematiserer ugress i en videre forstand. Arbeidene er ikke ute etter en essens eller noe formålstjenlig, men åpner opp for et vagere spillerom som opptrer gjennom mange lag. Det oppstår en sanselighet i uventede materialmøter, ofte med en type spissfindig humor. De har selv omtalt sin form som et slags objektteater, små forestillinger som spiller seg selv kontinuerlig. Arkivet behandles ikke musealt, men blir en ramme for en sammensatt opplevelse, som både tangerer økologi og surrealisme, men som først og fremst er uvillig til å definere seg selv. Ugresset blir her til noe helt annet enn et endimensjonalt fiendebilde, det blir et symbol på alt det vi ikke vet. Det som ikke hører hjemme noe sted. I dette ligger en anerkjennelse av en mulig avansert følsomhet, som inntil videre ikke er synlig for oss. Ved å mime vitenskapelige undersøkelser, og flørte nostalgisk med fortiden, tillegges disse tilforlatelige objektene en betydning som lader dem, men meningen og resultatet er utsatt på ubestemt tid. Estetikkens skjøre og forsiktige uttrykk harmonerer med frøsamlerens strategi; noe samles inn og bevares for en uklar fremtid, hvor frøet kanskje vil bli ekstra viktig. I Tårnesvik/Sommer Eides eksperimenter, som ikke er bundet opp til regulerte former, kan man se det helt unyttige og tidkrevende som en hyllest til Korsmo, som viet livet sitt til ugress. Herbariet behandles som et slags familiealbum for plantene, med mange ulike

ko rs m o s ug r e s sa r k i v skudd, tatt ut av sin historiske plassering, og dermed poetisk frigjort. Denne transformasjonen av opprinnelig form og bruk muliggjør en meditativ og sansende tilnærming til naturen. Dermed skapes et åpent rom, som kan hende er mørklagt, men som innbyr til en særegen fornemmelse – en sansning som vanskelig lar seg identifisere. Som formulert i Tårnesvik/Sommer Eides hørespill A Trial of Weeds, et rettsalsdrama i tre akter, til ugressets forsvar: I must remind you that the most profound pleasure received from weeds lies in the whispering or clashing of the leaves, which is one pleasure by day, and quite another by night.

u l e k l e i v er skribent, kritiker og redaktør. Ulekleiv skriver primært for Kunstkritikk og Billedkunst og var kritiker i Morgenbladet 2005-2011. Hun har vært redaktør for en rekke publikasjoner, blant annet for KORO, Nasjonale turistveger og Kunstårboken. Hun jobber også ved Kunsthøgskolen i Oslo. line

ko rs m o s ug r e s sa r k i v

Entrée Nøstegaten 42 Thu 12—4pm Fri 12—4pm Sat 12—4pm Sun 12—4pm

Publikasjon i anledning utstillingen Korsmos Ugressarkiv på Entrée, 25.01 – 02.03. 2014 Prosjektet inngår i Kulturrådets prosjekt Hva er det med arkiv? som ett av syv prosjekter med kunstnerisk tilnærming til arkiver og arkivmateriale. Katalogen er designet av Jens Tandberg.

Takk til Helge Sjursen ved Bioforsk Ås, Andreas og Atle ved Teknisk Museum Bergen, Asbjørn og Daniel ved Trykkeriet, Anne Szefer Karlsen, Aaron Schuster, Lars Ove Toft og Karen Kipphoff. Utstillingen er gjennomført med støtte fra Norsk Kulturråd, Bergen kommune, BEK og Billedkunstnernes Vederlagsfond. Alle bilder i denne katalogen er materialer hentet fra Korsmos ugressarkiv. Flere bilder er tilgjengelig på bloggen formativedager.tumblr.com.

25. januar – 02. mars Entrée Nøstegaten 42 Tors–søn: 12–16