Pollen Nº 3 – Gjør Det Selv

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

1

LEDER / Joakim Skajaa

LEDER INNHOLD LISA DEURELL / 3 SELEGREND / 4 NØYSOM ARKITEKTER / 5 LAN ARCHITECTURE / 10 KADEN + LAGER / 14 JON BROOME / 16 HAMBURG / 19 R50 / 20 VINDMØLLEBAKKEN / 22 ARILD ERIKSEN / 23 KOLOFON REDAKTØRER: ARILD ERIKSEN, JOAKIM SKAJAA REDAKSJONEN: ARILD ERIKSEN, JOAKIM SKAJAA, SIMONE SØNDERGAARD POULSEN, CATHRINE FINNEMA, MARIA NESVAAG ILLUSTRASJON FORSIDE OG MIDTEN: BIELKE YANG PORTRETTER: SILJE MARIE KRISTIANSEN ILLUSTRASJONER: CATHRINE FINNEMA OVERSETTELSE FRA TYSK: NORA MÜLLER OG LEIF DANIEL HOUCK UTGIVER: POLLEN FORLAG / ERIKSEN SKAJAA ARKITEKTER ST. HALVARDS PLASS 1 0192 OSLO ERIKSENSKAJAA.NO TRYKK: ZOOM GRAFISK AS WWW.ZUM.NO OPPLAG: 1500 ISSN: 1893-2320

I dette nummeret av Pollen spør vi om vi ikke bare kan gjøre det selv? Hvis boligprodusentene ikke klarer å produsere de boligene og boområdene vi ønsker oss - hvordan kan vi da selv delta i produksjonen? Vi etterlyser, for å si det med Lisa Deurell som skriver en av artiklene, alternative måter å realisere boliger. I arbeidet med de første numrene av Pollen har vi sett en stor interesse for alternative boformer, et ønske om fellesskap og en bærekraftig livsstil. Boligutviklere, kommuner og produsenter klarer ikke å tilby alternativer og variasjon. Det vi sitter igjen med er et boligmarked som forsterker ulikhet og segregasjon i samfunnet. I Oslo og mange andre steder i Norge skal det bygges mange boliger i årene som kommer, mange vil bo i byene og å bo tett og urbant er èn måte å senke de store klimagassutslippene fra boliger og transport. Når vi ser på boligene som blir bygget ser vi lite til de fellesskapene og den livsstilen vi vet at mange ønsker seg. Spørsmålet er om det finnes andre måter å organisere boligproduksjonen på?

I dette nummeret har vi sett videre enn tidligere utgaver av Pollen og intervjuet initiativer for alternativ boligproduksjon i England og Tyskland i tillegg til prosjekter fra Norge.

I Tyskland har det lenge vært en bevegelse for alternative boligprosjekter og Berlin har vi har intervjuet arkitektene Kaden+Lager og en beboer i deres infillprosjekt i massivtre i Prenzlauer Berg. I Kreuzberg har vi intervjuet arkitektene bak byggegruppeprosjekt R50. I Hamburg har vi besøkt to prosjekter, et sosialt og lokalt forankret boligprosjekt i et rehabilitert hus i St. Pauli og et større nytt boligprosjekt i bydelen Wilhelmsburg. I England har vi møtt Jon Broome som forteller om Walter Segal sine selvbyggerprosjekter fra tidlig 80-tall i Sør-London og sine egne selvbyggingsprosjekter fra et London der boligmarkedet driver mange langt ut av byen. I intervjuet med initiativtakerne bak Selegrend-

BIELKE & YANG Bielke Yang er et grafisk design studio i Oslo drevet av Christian Bielke og Martin Yang. De har både laget en veldig fin forside med ny logo og en egen midtsideillustrasjon til dette nummeret av Pollen. http://bielkeyang.com/ INGRID VEDELER BREKKHUS Ingrid vokste opp i Nordåsgrenda Borettslag i Bergen og har vært med å intervjue initiativtakerne bak Selegrend om dette boligområdet og tankene bak. Ingrid er utdannet arkitekt, jobber i Plan- og bygningsetaten i Oslo og bryr seg om lokale initiativer, medvirkning og tverrfaglige prosjekter. http://ivbarkitektur.com/ LISA DEURELL Lisa er en svensk arkitekt og samfunnsdebattant som engasjerer seg i arkitektur, byplanlegging, boligaktivisme, feministisk organisering og forskning. I dette nummeret av Pollen skriver hun om den svenske Egne Hjem bevegelsen og etterlyser en ny kooperativ boligbevegelse. Lisa driver også arkitektkontoret Paradiso Arkitekter med sosial og økologisk holdbarhet som mål. Teksten har vi fått låne av svenske Archileaks, en side startet av Okidoki Arkitekter der arkitekter kan dele både informasjon og synspunkter fritt. http://www.paradisoarkitekter.se/

2

bevegelsen i Bergen peker vi tilbake på en norsk selvbyggerhistorie som vi ikke må lenger tilbake enn 80-tallet for å finne. Nøysom i Trondheim viser med sitt prosjekt at innovasjon og selvbygging er mulig.

Alle disse eksemplene, både norske og europeiske, viser at det finnes et stort mulighetsrom for en alternativ boligproduksjon. Grunnen til at vi tror at dette er nødvendig i Norge nå er tredelt. Fra et overordnet perspektiv ser vi for eksempel i Oslo at den ekstremt markedsstyrte, og markedssensitive, modellen vi har der veldig mye av boligbyggingen blir gjort av noen få store aktører hverken klarer å produsere mangfold, kvalitet eller det antall boliger som behøves. Et variert utvalg av boliger som er tilgjengelig for ulike typer mennesker er viktig for å unngå at vi skaper en segregert by, i en selvbyggermodell kan egeninnsats og felleskap være en motvekt til den segregeringen som markedet presser frem. Selv om kostnaden ved å kjøpe en bolig i Norge har vokst voldsomt har ikke kvaliteten økt nevneverdig. Den kvalitetsbevisstheten og etiske bevisstheten som preger for eksempel mat og klesmarkedet kommer også til å prege boligmarkedet fremover. Vi tror at det vil endre måten boliger planlegges og produseres på når de som skal bo i boligene stiller større krav både til boligen og sin egen deltagelse i utviklingen av den. Volumet av boliger som skal bygges er stort, og i Oslo sliter kommunen med å få bygget det antallet boliger man ønsker, i stedet for å gi eksisterende utviklere frie tøyler burde man heller legge til rette for alternative produsenter som for eksempel selvbyggere og byggegrupper som kan være med å øke tilbudet av boliger.

Kanskje er det på tide å ta hammeren, og kalkulatoren, i egne hender og gjøre det selv.

CATHRINE FINNEMA Cathrine er utdannet illustratør, snart ferdig utdannet arkitekt fra Arkitekthøgskolen og jobber hos Eriksen Skajaa Arkitekter. Hun har illustrert for en rekke magasiner tidligere og til dette nummeret av Pollen har hun laget en ny serie med fargerike illustrasjoner som viser noen av prosjektene vi skriver om. http://www.catfinnema.com/ SILJE MARIE KRISTIANSEN Silje er utdannet illustratør og fra sin base i Oslo jobber hun for seg selv med tegning og illustrasjon til bøker, reklame og egenproduserte trykk som hun selger på hjemmesiden sin. Til dette nummeret av Pollen har hun tegnet en serie utrolig fine og levende portretter av noen av de vi har intervjuet. http://siljekristiansen.no/ LEIF DANIEL HOUCK Leif er utdannet arkitekt, partner i arkitektkontoret Spinn og Førsteamanuensis på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NMBU, på Ås. Han har forsket og skrevet om dagslys i bygninger i Arkitektur N og andre vitenskapelige publikasjoner. Leif var med på intervjuene med byggegruppeprosjektene i Berlin og Hamburg.

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

ARTIKKEL / Lisa Deurell

Etterlysning EN KOOPERATIV EGNE HJEM BEVEGELSE / LISA DEURELL

Det er mye man kan lære av Egne hjem bevegelsen som modell. Fremfor alt ambisjonen om å inkludere alle sosiale grupper og intensjonen om å motvirke spekulasjon.

Etter min mening er dette avgjørende for å få til et bærekraftig boligmarked for alle.

Derfor bør en ny Egne hjem bevegelse ikke baseres på enkeltindividets mulighet for å låne, men i stedet ta utgangspunkt i kooperativt- og langsiktig eierskap.

Den selveide boligen gitt økonomiske fordeler i et historisk perspektiv1. Men at den selveide boligen medfører verdiøkning er ikke nødvendigvis sant. Jeg har i hovedsak to store innvendinger mot selveier som generell boligmodell. Den første innvendingen er at store grupper blir holdt utenfor på grunn av sin bakgrunn. Den andre er at individuelt eierskap baseres på stor gjeld, noe som innebærer en veldig høy risiko for den enkelte husholdning.

Nylig publiserte den svenske Riksbanken en rapport om husholdningenes alt for høye gjeld2 som man mener truer den finansielle stabiliteten. Store instanser som IMF, OECD og den internasjonale storbanken HSBC advarer om en boble i det svenske boligmarkedet.3 I mai gikk den tidligere finansministeren i Sverige Anders Borg ut i Dagens Industri og advarte om at det kun er et spørsmål om tid før et krasj i boligmarkedet.

Jeg savner en ansvarlig etisk diskusjon om den lånte selveide boligen. Det er ikke rimelig at mennesker tvinges til å spekulere med hele sin privatøkonomi som innsats for å kunne skaffe seg et sted å bo. Vi må finne bedre og mer bærekraftige måter å eie på som inkluderer alle - uansett størrelsen på lommeboken. En slik modell bør fremme beboernes trygghet og innflytelse kombinert med et langsiktighet i finansieringen.

De offentlige boligforetakene var lenge det kommunale svaret på kooperative boliger. Dessverre har de offentlige boligene gjennom årene blitt brutt ned bit for bit gjennom lovendringer, salg og politisk spill. Det siste slaget mot disse boligene kom i 2011 med den nye loven som tvinger alle offentlige borettslag til å operere “markedsorientert”.

Konsekvensene viste seg å bli enorme. De offentlige boligene er nå en del av et markedsstyrt kompleks som drives av kortsiktige gevinster. I praksis innebærer dette at de offentlige boligforetakene ikke kan leve opp til ambisjonen om å bygge bærekraftig, og for alle.

I et prosjekt som jeg selv har arbeidet med; “Mellanstaden - strategi for bærekraftig byutvikling”, undersøkte vi hvordan økte utbyggingsmuligheter i villaområdene kan gi plass til byens vekst. Mellanstaden tar utgangspunkt i Egne hjem bevegelsene fra tidlig 1900-tall, men med den forskjellen at de nye boligene er flerbolighus som plasserer i en eksisterende villastruktur. Bare i Stockholm ville “Mellanstaden” gi plass til 100.000 flere innbyggere. Mellanstaden viser at de fleste villatomter har plass til et mindre flerbolighus med 4 til 12 leiligheter. At prosjektene er relativt små gjør dem uinteressante for store byggherrer, men passende for mindre byggherrer som for eksempel kooperative grupper.

Under Egne hjem bevegelsen var tomteretten et politisk redskap for å holde nede bokostnadene. Vi foreslår at kommunene på samme måte i dag kan støtte byggherrer med å kjøpe tilbake tomteretten og på den måten minimere risiko og behovet for lån. I vårt forslag ville tomtene være ferdig regulert på forhånd og klare for utbygging noe som også minimerer økonomisk risiko.

Jeg skulle gjerne sett at fagforbundene og andre ikke-kommersielle organisasjoner tok tilbake posisjonen sin som kooperative byggherrer og deleiere av utleierettigheter.

Fagforbundene har organiseringen, økonomien og stabiliteten som kreves. Ambisjonene bør være de samme som for hundre år siden. Å bygge med høy kvalitet til selvkostpris for medlemmer.

Det tyske Mietshäusersyndikatet5 er et inspirerende forbilde fra vår egen tid. Det er en kooperativ bank som har rimelige boliger og innflytelse på egen bolig som mål.

Mietshäuser eier halvdelen av sine eiendommer og boliger, og kan gjennom solidarisk kostnadsfordeling gi lave boutgifter fra begynnelsen. For tiden er Mietshäuser deleier i ca 150 flerbolighus og øker stadig beholdningen. Kanskje kan medlemsbankene Ekobanken og JAK-banken utgjøre fundamentet for et lignende initiativ?

Jeg mener alvor med dette. Jeg ser ikke noe håp om at markedet eller politikken kommer til å løse boligspørsmålet. Nå er det vi som sivilsamfunn som må skape positiv forandring. Vi må vise at viljen finnes, og søke støtte i politikken. Finnes den noen ildsjeler og ansvarsfulle organisasjoner der ute som er villige til å stå frem? Boligkrisens Sverige trenger en kooperativ Egne hem bevegelse som fortsetter å videreutvikle villaområdene, en bevegelse som tar stilling for alles rett til en god bolig og trygghet for egen bosituasjon fri fra økonomisk utnytting.

Egne hjem: Egne hjem bevegelsen i Norge oppstod i 1902 med utgivelsen av bladet med samme navn og var et samlebegrep på en bevegelse med mål om å gi arbeiderklassen egne boliger. Arbeidere bodde ofte i i små leiligheter i leiegårder med dårlige sanitære forhold. Man ønsket å bygge hus på 2-3 rom, ofte tomannsboliger med egne hager der arbeiderne kunne bo. Prosjektene var støttet offentlig enten med tilskudd eller lån. Det første realiserte prosjektet lå på Nadderud i Bærum. I 1908 sto Kristiania Egne hjem for utbyggingen av Actanderbyen i Ekergerskrenten, og i 1914 ble kværnerkolonien bygget.

Boligkooperativer i Sverige: I 1916 ble “Stockholms Kooperative Bostadsförening” grunnlagt av en gruppe ildsjeler fra arbeiderbevegelsen. Formålet var å bygge utleieboliger av høy kvalitet med lave boutgifter tilgjengelig for vanlige arbeidere. Alt overskudd skulle gå tilbake til medlemmene. Allerede samme år begynte man å bygge de første husene. Noen år senere startet kooperasjonen HSB med lignende idéer.

Deretter ble kooperasjonen “Riksbyggen” grunnlagt av byggfagforeningen i LO, også de med en tydelig boligsosial agenda. Kooperasjonene revelusjonerte boligutbyggingen i sin tid. Man bygde boliger med bad med varmtvann, vaskerom og søppelsjakter med lave utgifter.

Dette er Staffan Scartner er inne på i sitt innlegg på Archileaks: http:// archileaks.se/redaktionellt/fattigaborde-aga-sin-bostad-rika-har-radatt-hyra/ 2 http://www.riksbank.se/sv/Finansiell-stabilitet/ 3 http://www.di.se/artiklar/2016/5/24/borg-boprisraset-en-tidsfraga/ 4 http://www.mellanstaden.se/ 5 https://www.syndikat.org/en/ 6 https://no.wikipedia.org/wiki/ Egne_hjem 1

Illustrasjon: Egne hjem boliger

I dag anser de offentlige foretakene, akkurat som kommersielle byggherrer, at det er for dyrt å bygge en funksjonsblandet by med lokaler på gateplan for virksomheter og foreningsliv. Hvert nytt bolighus skal bare bære seg selv økonomisk, i stedet for å betrakte boligmassen som en helhet i balanse med en løpende investering i nybygging. Det innebærer at det offentlige har vanskelig for å bygge utenfor de attraktive områdene for å kunne kreve den høye leien som er nødvendig. Selvfinansieringsmodellen gjelder ikke lenger. I stedet tar kommunene ut gevinst fra sine boligforetak for å finansiere annen virksomhet. Noe avgjørende må skje hvis de offentlige foretakene skal bli en samfunnsaktør å regne med.

I en situasjon der hverken de kommersielle utbyggerne eller det offentlige klarer å møte behovet for bærekraftig byutvikling med gode boliger til en rimelig pris, er det på tide at sivilsamfunnet tar ansvar og viser vei. Jeg ser for meg en kooperativ bevegelse som tar utgangspunkt i en solidarisk finansieringmodell kombinert med utbygging av Egne hjem områder gjennom prosjektutvikling i mellomskalaen, høy kvalitet og innflytelse fra beboerne.

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

3

INTERVJU / Selegrend

Selegrend Selegrend, Bergen (NO): Utgangspunktet for prosjektet var Seletunstiftelsen som ble etablert etter initiativ fra Edvard Vogt (jurist, sosiolog, filosof og katolsk prest). Selegrend-bevegelsen Boligbyggelag ble stiftet i 1967 og Hesthaugen borettslag i 1971. De første boligene sto ferdige i 1975. Stiftelsen og boligbyggelaget hadde en målsetting der enkeltmennesket skulle kunne påvirke sin egen boligsituasjon. Boligområdene skulle gjenspeile gjennomsnittet i samfunnet med tanke på kjønn, yrke og sosial status. De skulle planlegges for samarbeid, felleskap og sosial kontakt.

Gjennomsnittsmennesket hadde et sosialt ansvar for dem som ressursmessig var dårligere stilt. Prosjekteringen ble gjennomført med stor grad av brukermedvirkning og egeninnsats.

Kommunesammenslåingen 1972: 21. juni 1968 ble sammenslåingen av Bergen bykommune, Laksevåg, Fana, Åsane og Arna herredskommuner til èn bykommune med navnet Bergen vedtatt av Stortinget, samtidig ble Bergen og Hordaland fylker til ett fylke med navnet Hordaland. Fra samme tidspunkt opptas Bergen kommune i Hordaland fylkeskommune.

Kommunesammenlåingen førte til store endringer. Folketallet ble nesten fordoblet, og arealet nærmere tidoblet.

Bergen ble da landets nest største kommune. Også innen den politiske ledelsen og administrasjonen skjedde det store forandringer.

Som et svar på kommunesammenslåingen i Bergen på 70-tallet, startet Edvard Vogt Selegrendbevegelsen, en bevegelse som representerte nye tanker innen boligbyggingen med interesse for selvbyggerideer og det lokale. Formålet var å utvikle boliger på en ny måte, der beboerne i et boligfelt selv skulle planlegge og til dels bygge sine boliger, samt representere et menneskelig mangfold og ta del i et fellesskap. Arild Eriksen og Ingrid Vedeler Brekkhus intervjuet Edvard Vogt og Bertram Brochmann høsten 2013 om utviklingen av Nordåsgrenda og forarbeidet med Hesthaugen i Åsane.

Kan du fortelle litt om Selegrendbevegelsen? Hva betyr ordet selegrend? Og om selve selegrendbevegelsen eksistertet før dette prosjektet ble igangsatt?

Edvard Vogt: Ja, det var en lang forberedelsesfase. Men det går jo tilbake til min barndom i Kristiansand. Der skulle nabolaget bestå av forskjellige typer mennesker; eldre, yngre og barna skulle ha gode lekemuligheter, så det lå nok i bakhodet mitt. Jeg hadde en fortid i politikk, juss og som prest. Og da jeg kom til Bergen i 1960 fant jeg et vidunderlig vakkert sted innenfor Bergens grense som vi kalte seletun. Jeg kjøpte en gammel årestue i Hardanger, Sunnfjord, som vi satt opp der på dugnad. Og vi kalte det Seletun.

Med selefjellet like ved, hadde det en viss tilknytning. Men sel er et urspråklig ord som betyr velsignet sel, sellik, salhus, - altså helse og helhet.

Var det begynnelsen på Selegrendbevegelsen?

V: Det var da jeg var Høyres styremedlem i Fana og jeg ble medlem av det første bystyret i Bergen at det startet. Så derfor begynte jeg på et tidspunkt å tenke på boområder i forhold til boligbygging og byutvikling. Men før det, da det var snakk om kommunesammenslåingen av Bergen og de fire omkringliggende kommunene, fremmet jeg et forslag om at vi skulle få en bydelsordning i Bergen. En oppdeling av Bergen i bydeler med eget tjenestetilbud lokalt. Og det ble jo da vedtatt på første møte i bystyret. Så “sel” har jeg jo liksom brukt som varemerke på mange av mine initiativer.

Hva fant dere ut, hvilken betydning hadde det av at man delte byen opp i bydeler?

V: Det var jo viktigheten av nærdemokrati. Grunnidéen var at det finnes et hierarki i samfunnet, fra familien og husstanden til naboskapet til boområdet til bydelen og til byen.

Men da jeg begynte å tenke på dette med et utopisk boligområde fikk jeg kontakt med noen gode unge arkitekter, deriblandt Bertram Brochmann og Nils Roar Øvsthus og vi startet med å lage noen ideer om ideelle boligområder.

På samme tidspunkt hadde jeg et lokale i Herman Foss Gate som jeg hadde kjøpt noen år før, som fungerte som et slags sosialt sentrumshus i Bergen hvor jeg da utviklet forskjellige prosjekter. Det var et bra møtelokale, helt sentralt i Bergen. Vi håndplukket ikke folk til å være med, men det ble skrevet om i avisen, så det var en god del mennesker som meldte sin interesse. Dette var jo i 70-årene, med 68-ere og sånt. Jeg har jo tenkt om jeg skulle satt i gang med en ny selegrend nå, men jeg tror det var en annen åpning for det i de dager.

Hvordan føler du at din akademiske bakgrunn påvirket prosjektet?

V: For meg var det jo naturlig å lage sosiale prosjekter, og jeg tenkte stadig på infrastruktur og når jeg så noe som var problematisk tok jeg initiativ. Jeg var professor i sosiologi, og mellom 1972-73 var jeg førsteamanuensis i industrisosiologi på handelshøyskolen. Så dette var en del av min opp-

4

fatning av sosialvitenskapen. Det skulle være deltagende observasjon, en slags sosial ingeniørvirksomhet hvor man utviklet ny infrastruktur for å løse sosiale problemer. Jeg var mer en aktivist-type sosiolog, i motsetning til positivistene som registrert data i øst og vest uten at det egentlig hadde direkte konsekvenser eller brukbarhet.

Hva handlet med om da dere startet denne selegrendbevegelsen; akkurat det øyeblikket, på akkurat den tiden, hadde det med andre ting å gjøre også?

V: Det hadde mye med boligmangel å gjøre. Det skulle bygges mer. På 60-tallet fikk man denne blokk-idéen, eller ideologien, at man skulle bygge høyblokker for å spare tomteareal. Det var noe jeg og arkitektene jeg arbeidet med var imot. I motreaksjonen vår refererte vi ofte til Utzon som gikk inn for å bygge tett og lavt og vi mente bestemt at blokker var ikke svar på alle menneskelige problemer. Da vi i 1972 oppdaget dette området ved Hestehaugen som skulle bygges ut var det allerede en reguleringsplan for området med tre-fire blokker men vi lagde et utkast til en tett og lav typologi som faktisk utnytter området bedre. Det hele var vestvendt så da ble det straks en økologisk struktur med små nisjer rundt smaugene, som igjen ble til små møteplasser. Da møtte man naboen i smauget når man gikk inn og ut av sine hus, mens der det var nordvendt passet det bedre med åpne, små tun.

Kan du fortelle litt om prosessen bak Nordåsgrenda fra start til slutt?

V: Jeg tenkte litt som en sosiolog. For å få skikk på boligbyggingen i Bergen måtte vi ha noen testområder; noen pilotprosjekter. Og hvis vi fikk i gang ett så kunne vi bygge neste på den erfaringen. Da vi var i gang med Hestehaugen, begynte vi allerede å tenke på en selegrend nummer to og jeg fikk med meg noen av ildsjelene og vi begynte å arbeide med idéen. Vi var også av trivielle grunner interessert i noe nærmere Flesland, så vi så mot Fana. Vi fikk samlet en gruppe, mer eller mindre selvrekrutterende folk, mange fra Steinerskolen i Åsane ettersom vi hadde barn der. Så det var litt tilfeldig og litt fordi at vi hadde den be-

“Tanken var at ved å tilby muligheten om egeninnsats fikk vi med oss ett antall unge og familier som ikke hadde noe kapital, som da fikk bygd seg et hus delvis finansiert av egen deltakelse i byggingen.” folkningen at det ble nettopp der.

Så dere averterte ikke like mye som med Hestehaugen?

V: Jeg husker ikke i hvilken grad vi formelt averterte, men vi fikk vel noe omtale i avisene og dermed noen forespørsler og en kontaktflate utad. Plutselig var det en god del, rundt 20-30 stykker som var med på disse allmøtene vi hadde så å si hver uke i flere år.

Kan du fortelle noe om sammensetningen av folk som dukket opp på disse møtene?

V: Det var noen fra Hestehaugen selegrend som var mer interessert i Fana enn Åsane. Og så var det noen ildsjeler som hadde ideer om utopiske boligområder. Utopister og prosjektmakere, og det var veldig spennende å ha de med. Først hadde vi møter uten å ha et område. Men på et tidspunkt rundt 1978 ble det utlyst 12 større utbyggingsområder rundt Nordåssgrenda. De andre ville gjerne bygge på en annen tomt, men jeg forelsket meg i dette området her og fikk overtalt de andre til at dette var stedet.

Var arkitektene med på et tidlig tidspunkt?

Ja de var med helt fra første stund. Jeg hadde kontakt med

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

INTERVJU / Selegrend

dem før jeg selv begynte med disse idéene og var glad for å ha noen arkitekter som var åpne for hvordan en by skulle bygges ut med slike strukturerte nærområder.

Hvilke tanker lå om mangfoldet og sammensetningen av folk?

V: Det var den generelle kritikken vi hadde av den daværende boligutviklingen - som stort sett ble befolket av 30-år gamle ektepar med halvannet barn som fikk hus ved siden av hverandre, uten at de hadde gjort noe selv. Det var bare å komme på den store salgsdagen og melde seg på.

Vi hadde den ideen at det var ikke godt nok. Dette med en variert befolkningssammensetning hadde jeg enorm tiltro til etter min erfaring fra den bitte lille selegrenden i Kristiansand der jeg vokste opp. Folk i alle aldre. Der måtte man være stille når noen hvilte middag, man tok hensyn til hverandre. Etter hvert laget vi en liste over seks grupper som skulle ha kvoter; fysisk handikappede, studenter, eldre, fremmedkulturelle, enslig forsørgere - som alle skulle ha 6% av bebyggelsen hver.

Hvordan var beboerinnsatsen og egeninnsatsen først i planleggingen og deretter i byggingen?

V: Alle var jo med på allmøtene, noen mer aktive enn andre. Da vi begynte der ute da hadde vi etablert en utbyggingsgruppe - en byggekomité. På byggeplassen tok vi det som en selvfølge at man bidro med så mye innsats som mulig. Tanken var at ved å tilby muligheten om egeninnsats fikk vi med oss et antall unge og familier som ikke hadde noe kapital, som da fikk bygd seg et hus delvis finansiert av egen deltakelse i byggingen.

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

Hvordan påvirket de fremtidige beboerne i gruppen prosjektet underveis?

V: Det skulle være en generell enighet på alt som ble diskutert. Vi hadde allmøter om takform og alle mulige detaljer. Men det viktigste var at alle, på et tidlig tidspunkt når vi hadde fått strukturen og hustypen definert så kunne de innrede og organisere som de ville; ha soverommet i annen etasje eller i kjelleren. Balkong, eller ikke. Alle sånne detaljer i husene kunne de være med på å bestemme.

Brochmann: Husene er jo ganske enkle i utseendet, og er bygget på noe vi kaller lest. Det var en kjempediskusjon om hva vi skulle bruke pengene til. Men på grunn av lesten kunne beboerne kunne velge å ha kjøkken i første etasje, eller stuen i andre etasje avhengig av utsikten. Innredningsvalgene bestod av ulike alternativer. Men på Hesthaugen, der hadde de hatt problemer med at folk laget rare løsninger, og så flyttet de ikke inn selv, så andre ble sittende med en leilighet som ikke var særlig gunstig. På Nordås var det mer strukturert.

Medvirkning i plan- og bygningsloven er omtalt i § 5–1: Enhver som fremmer planforslag, skal legge til rette for medvirkning. Kommunen skal påse at dette er oppfylt i planprosesser som utføres av andre offentlige organer eller private.

Kommunen har et særlig ansvar for å sikre aktiv medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging, herunder barn og unge. Grupper og interesser som ikke er i stand til å delta direkte, skal sikres gode muligheter for medvirkning på annen måte.

Portrett (fra venstre): Edvard Vogt og Bertram Brochmann

Da de fysiske rammene var lagt kunne beboerne komme til dere som arkitekter og foreslå endringer?

B: Ja, det var en slags ramme om situasjonen. Dette huset, med lesten. Innenfor rammene kunne man velge hvordan man ville ha det. Det var til og med to stykker som hadde dør i mellom leilighetene. De hadde kjøkken nede i første etasje begge to, så var det dør i mellom. Og så hadde de stue oppe i andre etasje.

5

INTERVJU / Selegrend

Nordås Selegrend borettslag: Stiftet i 1977. Bygget på erfaringene fra Hesthaugen i Åsane der de sosiale målsetningen var de samme, men tomten lå mer til rette for en spredt bebyggelse med større uteareal mellom husene. Også her var de fremtidige beboerne med i planleggingen i samarbeid med arkitektkontoret Cubus. Nordås Selegrend borettslag består av 69 boenheter, en kombinert barnehage og grendahus samt kontorer for borettslaget og barnehagen. www.nordasgrenda.no Illustrasjon: Hesthaugen Borettslag.

Kanskje dere kan fortelle litt om de funksjonene som er felles, som grendehuset i midten og prosessen rundt det?

V: Ja vi planla å ha et felleshus, til fellesmåltider og sånt.

Det begynte med en rekke allmøter i dette senteret som jeg hadde i Herman Foss gate. Jeg har ikke noen liste over alle allmøtene, for det var veldig mange, men dette var en tid hvor allmøter var greit og lokalet lå sentralt, så folk deltok intenst i planleggingen og arkitektene var også veldig lydhøre og lyttet.

Kan du fortelle litt om folks deltakelse i byggingen?

B: På Hesthaugen ble det jobbet mye i grøfta og man gjorde endel. På Nordås var det derimot ganske klart at det å gjøre dugnad på selve huset ikke gikk på grunn av entreprenørene. Med unntak av grendahusenet hvor endel folk deltok i byggingen. Men det var klart fra starten at arbeidet skulle gjøres profesjonelt. Vi var også veldig opptatt av, etter erfaringene fra Hestehaugen, at de omkringliggende naboene ble tatt med inn tidlig i prosessen. Det var noe som var veldig viktig, spesielt i forhold til diskusjonen med innsikt og utsikt.

Så ble det til at alle hadde en terrasse i annen etasje mot syd-vest, en privat uteplass oppe og parsellhager ute. Selv om hele huset ditt er lite, så føler du at du bor stort. På Hesthaugen så ble det en del dø-areal, men her så ble alt sammen bedre utnyttet, og det ble også naturlig at det ble et slags tun. Et litt mindre naboskap hvor adkomstveien til husene gikk langs naboens husvegg og dyrkingsarealet var plassert i midten. Slik var det lagt opp til at en skulle møte naboen.

Hvordan fungerer områdene i dag i forhold til hvordan dere planla det?

V: De fungerer faktisk bra. Vi har en del allmøter hvert år i grendahuset, bortsett fra det obligatoriske årsmøtet. Det er litt vanskelig si, men det er et slags tredjedelssamfunn. Hvor en tredjedel er veldig aktive og entusiaster, og to tredjedeler er mer eller mindre passive. Hesthaugen var nok litt for stor, der var det 92 boliger. Så de som bodde nord og sør i grenda hadde nokså lite kontakt, for det var nokså store avstander, men i Nordåsgrenda begrenset vi oss til 69 boliger.

Noe jeg tror er mer ideelt når det blir strukturert slik vi har gjort det.

Hvordan vil dere si at egeninnsatsen i utviklingen påvirket prosjektet? Bærer borettslaget fortsatt preg av denne litt uvanlige prosessen?

V: Nå er er det jo ikke så mange igjen av “urbefolkningen” - de som var med fra starten. Vi har hatt gode vennskapsforhold og våre barn har til de grader blitt knyttet sammen både i barnehagen og på lekeplassen.

6

I dette prosjektet tegnet man for at noen skulle bo der, i forskjell til det som skjer i dag at man tegner for at noen skal tjene penger på det. Det romlige resultatet i Nordåsgrenda har vel blitt annerledes?

B: Ja, i dag har man jo en utvikler og en fortjeneste som man ikke vet hvor blir av. Her gikk jo all fortjeneste til beboerene. Det var også delte entepriser slik at det var mulig å beholde oversikten. Jeg tror også entreprenøren oppfattet at alle husene var helt like, selv om det var mindre forskjeller. Det også gjorde det rimeligere. Det er jo helt enkle løsninger med saltak uten takutstikk eller noen ting.

Men likevel er det en viss rikhet i uttrykket. Det vi gjorde den gang var å bygge noe sammen med folk. Det gjør man liksom ikke lenger. Da bygget vi for folk og i dag bygger vi for entreprenører.

Var Selegrendbevegelsen et boligbyggerlag -og eksisterer det fremdeles?

V: Ja, det var formelt et boligbyggerlag. Som boligbyggerlag var jo ideen at vi skjøv alle problemene og planleggingen ned på lokalplan til borettslaget. Men nei, det eksisterer ikke lenger, men Selegrend borettslag eksisterer.

“Det trengs et slikt møtested sentralt i byen, hvor man kan ha uendelige allmøter og planlegging i forkant av prosjektet (...)”

Hva tenker du skal til for å få laget et boligbyggerlag av selegrend-formatet?

V: Det trengs et slikt møtested sentralt i byen, hvor man kan ha uendelig allmøter og planlegging i forkant av prosjektet, og hvor man kan ha et sekretariat. Et sted for prosjektgruppen. Hadde vi hatt det langt utenfor sentrum da vi arbeidet med Hestehaugen, så hadde det aldri blitt noe av. Det må være et sentralt sted hvor man kan komme innom og kan delta og bli informert. Det er nok en av de grunnleggende forutsetningene.

B: Det vi har fått til handler om balansen mellom det private og det som er felles. Det var viktig at hvert hus fikk sitt privatliv men det har stor verdi at naboene kjenner hverandre, og at avstanden mellom den offentlige strukturen og det private er veldig liten.

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

INTERVJU / Selegrend

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

7

INTERVJU / Nøysom Arkitekter

Nøysom ARKITEKTER Svartlamon, Trondheim (NO) Svartlamon boligstiftelse ble opprettet av Trondheim bystyre i 2001. Boligstiftelsens oppgave er å gjennomføre målsetningen for Svartlamon som byøkologisk forsøksområde. Per i dag bor det 240 voksne og barn på området fordelt på ca.130 boenheter.

De fleste av bygningene er eid av Trondheim kommune. Svartlamon kultur – og næringsstiftelse forvalter lokaler til næringsvirksomheten på området. I kultur og næringsstiftelsens vedtekter står der at lokalene skal leies ut til unge i etableringsfasen og andre grupper som har behov for rimelige kultur- og næringslokaler. Et premiss for Svartlamon er frivillig egeninnsats som i praksis betyr at beboerne må bruke sin fritid på å arbeide for området. Beboerne har sammen utarbeidet et felles verdisett for området som handler om felleskap, flat struktur, økologi, kunst og familie.

Nøysom arkitekter: Nøysom arkitekter ble stiftet i august 2015 av arkitektene Trygve Ohren, Cathrine Johansen Rønningen og Haakon Haanes, som alle har studert sammen ved NTNU i Trondheim.

Eksperimentboligprosjektet startet i 2013 og forventes ferdig i 2016.

Beboerne har deltatt i prosjektet uten utsikt til økonomisk vinning, da det er kommunen som har tatt opp lån og som har ansvar for å leie ut boligene.

De fem boligenhetene er grunnleggende like i fasadene med mindre variasjoner, mens de innvendig er planlagt etter behovene til de som skal bo der. www.svartlamon.org cargocollective.com/noysomarkitekter www.eksperimentboliger.no

Prosjektet til Nøysom arkitekter består av fem boliger med et tilknyttet felleshus.

Etter en rekke verksteder på Svartlamon utarbeidet de et skisseforslag og valgte så i samspill med representanter fra Boligstiftelsen og Beboerforeningen en gruppe på syv voksne selvbyggere som har deltatt i utviklingen av prosjektet på tegnebrettet like mye som på byggeplassen. Arild Eriksen intervjuet Nøysom Arkitekter høsten 2015 om planleggingen av eksperimentboligene på Svartlamon.

Kan dere fortelle litt om eksperimentboligene på Svartlamon, hvordan det kom i gang og hvordan det har gått så langt?

Trygve Ohren: Arbeidet startet for litt over to år siden. Jeg og Håkon gjorde en skoleoppgave i samarbeid med beboere på Svartlamon og boligstiftelsen kom til oss og fortalte oss at de hadde lyst til at vi skulle sette i gang noe på en tomt som hadde stått tom siden Svartlamon ble regulert til Byøkologisk forsøksområde.

Kan dere fortelle litt mer om den reguleringen?

T: Det er en reguleringsplan fra 2001 som gjør det mulig å søke om dispensasjoner fra de meste bortsett fra brannreglene. Det er fire ledige tomter på Svartlamon, men akkurat den tomten er spesiell. Det som er spesielt for

akkurat den tomten er at det også åpnes opp for stor grad av deltakelse i byggingen, og at det legges opp til at man kan ha eksperimentell utforming. I tillegg har vi en veldig kul byggesaksbehandler som faktisk bruker dette slik det er tenkt. For de kunne jo også ha sagt at det er andre regler som overstyrer reguleringen. Det er jo skjønn, på en måte.

På denne tomten som er 400 m2 sier reguleringen at man kan ha 60% bebygd og kun to etasjer. Det er jo også litt av grunnen til at vi kan gjøre et sånt selvbyggerprosjekt, det er en håndterbar skala.

Så boligstiftelsen tok kontakt med dere og hva skjedde så?

Haakon Haanes: Trygve ringte meg og spurte om jeg ville selvprogrammere et kurs på NTNU rundt temaet. Deretter jobbet vi sammen med beboere på Svartlamon og lagde et forslag på tomten for 5 selvbygde hus tilknyttet et felleshus.

Vi hadde flere workshoper med beboere og presenterte prosjektet på beboermøte. Slik dukket det første forslaget opp, som vi deretter tegnet ut.

T: Håkon og jeg hadde flere ganger tidligere jobbet på idéstadiet med selvbygging som en innfallsvinklet til en type bærekraftig arkitektur, og hvordan man kan skape en annen tilnærming til bærekraft enn den som regjerer i den rådende tekniske forskriften.

H: Utgangspunktet vårt var altså en økologisk forståelse av at bærekraftsbegrepet handler om et systems tilpasningsevne og i hvilken grad menneskene kan tilpasse seg omgivelsene sine ved hjelp av arkitekturen. Og da er selvbygging et veldig naturlig sted å begynne. Om du kan bygge det, kan du også forandre det. Da forstår du huset og har en tilknytning til det som gjør det enkelt for deg å tilpasse det forskjellige endringer.

Portretter (fra venstre) Haakon Haanes, Trygve Ohren, Cathrine Johansen Rønningen.

Illustrasjon PORTRETT

8

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

INTERVJU / Nøysom

Fortell litt mer om samarbeidet med kommunen?

T: Kommunen deltar på ganske mange nivåer i prosjektet. Det som er mest interessant er jo samarbeidet med byggesaksavdelingen som vi ganske tidlig ble kjent med gjennom byggingen av Rake visningsrom. Der hadde vi en saksbehandler vi skjønte var kul som også hadde vært med og gjort endel andre ting på Svartlamon og kjente området ganske godt. Så vi startet tidlig med forhåndskonferanse med ham, nesten før vi hadde noe konkret med beboerne.

Hvordan fant dere denne selvbyggergruppen?

H: Det var en søknadsprosess. Vi snakket med folk på området og fant ut at den beste måten å gjøre det på var å la de som allerede avgjør hvem som skal bo på Svartlamoen, flytte og koorineringskomiteen, bestemme hvem de skulle være. Men vi hadde en åpen søknadsprosess hvor vi sa at vi søkte etter folk som ville bygge sin egen bolig, på Facebook og lignende. Vi fikk inn omtrent 20 søknader. Det var veldig mange flinke folk. Deretter gikk komiteen, én representant fra boligstiftelsen og vi arkiteker gjennom søknadene og fant en gruppe som vi tenkte kunne jobbe bra sammen, som virket veldig motiverte. Og det har det jo vist seg at de er - de selvbyggerne vi valgte ut har fungert kjempebra.

Var det noen av de som hadde noe erfaring fra byggeri?

T: Litt blandet. En av dem driver et byggefirma mens en annen driver en del med vindu-restaurering. To av dem er billedkunstnere og jobber veldig romlig; både med tre og med store romlige installasjoner. Så de har jo erfaring med å bygge og å skape ting, men ikke nødvendigvis med å bygge hus. Da er det jo også veldig interessant å ha diskusjoner rundt byggtekniske løsninger fordi det oppstår interessante vinklinger når man har ulikt erfaringsgrunnlag.

Bygger beboerne alt selv?

T: Nei, ikke alt. Vi har en tømrermester som er ansatt på området og som står som ansvarlig for utførelsen, og et rørleggerfirma som står ansvarlig for rør. Det er jo litt det som var meningen med og utgangspunktet til felleshuset.

Tømrermesteren var med å veilede byggingen av dette slik at selvbyggerne så hvordan konstruksjon og stenderverk ble utført, og deretter så kunne de gjøre det samme på sitt eget hus uten så mye veiledning fra ham.

H: Men alle jobber sammen. De jobber ikke med hvert sitt hus. Det er ikke så lett å bygge et hus alene.

Hvordan gjør dere dette med bygningsfysikk for eksempel? Er det noe som dere har tegnet ut noen forslag til som de kan velge mellom eller er det noe som skal utvikles på stedet?

T: Vi har jo tegnet ut prosjektet i stor grad, men i diskusjon med beboerne. Bærekonstruksjonen og de viktigste elementene for å få det til å stå er elementer som vi har designet og regnet på og som bygges mer eller mindre sånn.

Kledning, vinduer og åpninger er de med på å tilpasse selv.

av husene har to etasjer. Det har ikke vært et poeng at vi skal gjøre et super mikro boligprosjekt, men det er relativt kompakt.

Er det noen fellesfunksjoner i tillegg til de private enhetene?

T: Det er jo sånn at prosjektet utviklet seg fra idéstadiet der vi snakket med ulike beboere, til vi faktisk hadde en konkret gruppe med fem familier. Tidligere hadde vi jo en idé om at noen av boligene kunne være bare 20 m2 og at man brukte fellesbadet i felleshuset, men da vi fikk en konkret gruppe som skulle bygge det selv så ville de bygge ut så stort som de kunne.

H: Vi fikk jo kanskje inn en mer etablert gruppe enn vi hadde tenkt i utgangspunktet, og det synes jo jeg var veldig fint. Det er jo en gruppe som ofte ikke bor så kompakt eller så sentralt ellers. Småbarnsfamilier som kanskje ikke har råd til å bygge en 4- eller 5-roms.

Hva blir husleien på et hus?

TO: Økonomibiten er jo ganske interessant, for de som bygger skal ikke ende opp med å eie huset. Så det er boligstiftelsen Svartlamon som tar opp lånet. Så selvbyggerne legger i mye egeninnsats i å bygge husene mot at de får sitt eget hus og en svært lav husleie. Nøyaktig pris er ikke helt på plass, men hvis vi bygger hvert hus for 500 000 burde det havne på 3500-4000 kr i måneden for et hus.

Svartlamon-pris.

“Da forstår du huset og har en tilknytning til det som gjør det enkelt for deg å tilpasse det forskjellige endringer”.

Har det vært noen store utfordringer med prosjektet?

H: Gjennomføringen er en utfordring. Vi tror jo det vil gå, men det er mye jobb. Og jeg tror ikke noen av oss vet hvor mye jobb det er før vi faktisk har vært gjennom det.

Cathrine Johansen Rønningen: Motivasjonen til selvbyggerne og å få dem til å holde motet oppe og fortsette som de gjør nå.

Er det noe uttalt mål om miljøbyggeri i reguleringen?

TO: Ja, det er en overordnet målsetning for hele området, men den er ikke like enkel å bruke til bygging fordi den er ikke så spesifikk som reguleringen ellers er for akkurat denne tomten. Overordnet står det for eksempel at man skal legge til rette for billig byggeri.

HH: Miljøet er på en måte en rød tråd i hele planen, men mer i et forbruks og medvirkningsperspektiv.

Byøkologisk forsøksområde: ”Byøkologi betegner en særskilt miljøinnsats som med utgangspunkt i et konkret byområdes miljøtilstand og brukernes deltagelse, søker å fremme helhetsorienterte løsninger på problemstillinger som er knyttet til områdets ressursforbruk, miljøbelastning og naturinnhold.”

(Det Danske Miljøvernministeriet).

På Svartlamoen omfatter byøkologiskes forsøk både fysiske forsøk (dvs. utprøving av nye (rimelige) løsninger innenfor boligtyper, teknologi og arkitektur med hovedfokus på å utnytte fysiske ressurser i området) og prosessrelaterte forsøk (dvs. utprøving av nye plan-, planleggings-, beslutnings-, forvaltnings-, rehabilitings-, bygge- og samvirkeprosesser med hovedfokus på å utnytte de menneskelige ressursene i området).

Kilde: Reguleringsplan for Svartlamon

Mindre boliger større hytter: På midten av 1980-tallet var nybygde boliger nesten tre ganger så store som nye fritidsboliger. Deretter sank boligenes areal, grunnet den økende andelen blokkleiligheter. Arealet på nye fritidsboliger har økt kraftig og i 2007 bygget vi omtrent like store hytter som boliger.

Til tross for at vi bygger mindre boliger, så har gjennomsnittsboligen fire rom, en økning fra 3,6 i 1980.

Fordi også husholdningene samtidig er blitt mindre (2,2 bosatte pr. bolig sammenlignet med 2,7 i 1980) blir boligene relativt sett også romsligere.

Hvis vi sier at de som bor i bolig med minst tre rom mer enn antall personer i husholdningen bor svært romslig, så gjelder dette nå om lag en tredjedel av befolkningen. I år 1980 var boarealet pr. person ca. 37 m2 i 2011 er det opp mot 60 m2. Åtte av ti eier boligen selv: 78 % av husholdningene i Norge eier boligen sin, mens 17 % leier. Sammenlignet med f.eks. Danmark og Sverige er andelen selveiere høy i Norge.

Det er særlig yngre og enslige som i økende grad leier bolig, en utvikling som bl.a. har sammenheng med høye boligpriser, særlig i de store byene. www.ssb.no Illustrasjon: Eksperimentboligene

Hvor store er disse bygningene?

T: De er 35 m2 i grunnflate og ca 50 m2 totalt da deler

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

9

INTERVJU / LAN Architecture / Umberto Napolitano

NEUE HAMBURGER TERRASSEN IBA - Internationalen Bauausstellung: IBA var en Internasjonal byggeutstilling i Hamburg mellom 2007-2013.

Under mottoet “design for fremtiden til storbyen” skulle IBA bidra til å løse urbane politiske utfordringer.

Utgangspunktet for utstillingen var de to bydelene Wilhelmsbug og Veddel sør i Hamburg. Begge var kjent som problemområder og beboerne gikk aktivt sammen og krevde bedre skoler og fremtid for barna, nye og familievennlige boligområder og bedre transportforbindelser. Prosjektet ble finansiert med om lag 1 milliard euro, derav ca. en tredjedel fra offentlige midler og resten fra privat sektor.

Da IBA nærmet seg slutten i 2013 var resultatet 70 prosjekterog totalt 1733 boligenheter, hvorav 516 var moderniseringsprosjekter. I tillegg 100.000 m2 næringsareal, åtte utdanningsinstitusjoner, to eldreboliger, tre barnehager, fire idrettsanlegg, en park, et senter for kunstnere og kreative arbeidstakere, en forlengelse av Assmannkanalen, og over 70 hektar med grøntområder.

Byggegruppe: En gruppe mennesker som som sammen bruker sine økonomiske ressurser for å bygge boliger i henhold til egne ønsker og til en fornuftig pris.

For å sørge for at de vil komme til enighet og hindre fastlåste situasjoner må man lage klare regler for prosessen og engasjere en prosjektleder. En arkitekt tegner på grunnlag av deres ønsker og behov et designforslag. Når byggingen er ferdig blir de eiere av sine respektive leiligheter. Tomter som er kompliserte og derfor lite attraktive for kommersielle boligutviklere er ofte interessante for byggegrupper. www.iba-hamburg.de www.lan-paris.com www.neue-hamburger-terrassen.de Illustrasjon: Neue Hamburger Terrassen

Prosjektet oppstod innenfor det unike formatet til IBA Hamburg, og skulle videreutvikle Hamburgs arkitektoniske arv ved å etablere en moderne og oppdatert versjon av den typiske rekkehustypologien til arbeiderboligene i Hamburg. Arkitektkontoret LAN arbeidet med IBA Hamburg på byplannivå, og etter en arkitektkonkurranse direkte med beboerne via en byggegruppe med utformingen av boligene.

Joakim Skajaa og Arild Eriksen intervjuet Umberto Napolitano fra LAN om prosjektet.

Kan du fortelle litt om Neue Hamburger Terrassen, hvordan det hele startet med konkurransen og utvelgelsen?

Umberto Napolitano: Konkurransen om områdeplanen som vi først vant var organisert av IBA Hamburg. Idéen var å fremskaffe en nytolking av typologien til klassiske arbeiderboligområder med et fellesområde i midten inspirert av “gamle” Hamburger Terrassen. Vi foreslo U-former der bilene parkeres i garasjer i endegavlene slik at de holdt seg på utsiden av området og det kan anlegges grøntområde i midten.

Hva skjedde etter dere hadde vunnet?

U: Vi brukte rundt 6-7 måneder på å utvikle områdeplanen.

De organiserte deretter en ny konkurranse med idéen om at hvert kvartal skulle tegnes av ulike arkitekter. Denne konkurransen hadde veldig spesielle regler og sluttpresentasjonen ble arrangert i en gymsal og alle arkitektene som deltok hadde hver sin stand, og hvert prosjekt hver sin farge. Folk skulle deretter velge hvert sitt prosjekt og på samme måte skape gruppen de skal bo med. Noen kom med venner for å lage en egen byggegruppe mens andre møttes gjennom å like det samme prosjektet. Hadde man valgt samme farge gikk man til et rom og snakket om hvordan man kunne bo sammen. Vi startet med seks grupper, men tilslutt ble det bare én stor byggegruppe.

Så hva skjedde etter de hadde valgt samme farge og havnet i samme rom?

U: Da var ikke kunden lengre IBA for de solgte tomten til denne byggegruppen. Dette var rart for oss fordi vi hadde vunnet konkurransen og plutselig hadde vi ikke én klient men 300 stykker. I prosessen er det også en mekler som arbeider mellom arkitektene og byggegruppen, som forklarer dag for dag hva som skjer og hva man skal stemme på ved neste møte, lager en fells webplatform der man kan kommunisere.

Hvor mange var med i gruppen?

U: Rundt 300 personer, ca 70-80 familier. Hver familie hadde vanligvis 1 eller 2 som stemte. Men på møtene var vi 300 stykker. Så vi startet prosessen med å lære dem om arkitektur, hva som er viktigere enn andre ting, hvordan vi arbeider. Og det var veldig interessant, og hadde stor verdi for prosjektet. De forstod hvorfor vi foreslo en type arkitektur, og det er for eksempel grunnen til at de ikke endret fasaden. Prosessen var en slags pedagogisk interaksjon.

Som prinsipp måtte også alle avgjørelser foregå under disse møtene med en avstemning.

Var det noe gruppen endret i prosjektet deres, unntatt sin egen leilighet?

U: De kunne selvsagt endre interiøret og sin egen enhet, men det var mange andre avgjørelser som bevisst ble tatt av arkitektene og som man ikke kunne bestemme over.

Som hvordan bygningene forholder seg til gaten og til omgivelsene. Vi måtte lage noen regler og pratet med medlemmene i gruppen og forklarte hvordan og hvorfor den overordnede områdeplanen var viktig å holde på som et utgangspunkt for prosjektet. Vi hadde deretter mange og

10

lange diskusjoner men tilslutt klarte vi å holde på det.

Når man bygger for en gruppe bygger man noe de ønsker, men som arkitekt har man også ansvaret for bygningen mange år frem i tid?

U: Ja, det er derfor jeg nå tenker at dette prosjektet var en god erfaring og en god arkitektonisk løsning fordi utformingen kan overleve denne første generasjonen som bygde det.

Vi jobbet med ideen om fleksibilitet i en kontekst der alt var veldig spesifikt. Det er derfor fasaden er konstruktiv; den er et system som åpner opp for millioner av scenarioer og forskjellige romlige muligheter bak fasaden, mot gaten. Inni kan du flytte veggene og forbindelsen mellom de ulike etasjene slik du vil. Så for eksempel kan det være en eneboligtypologi eller tre leiligheter oppå hverandre, eller kontor på toppen. Det finnes omtrent 25 ulike muligheter.

Når noen har solgt leiligheten sin har de for eksempel kunnet selge til tre ulike kjøpere som har delt en leilighet i tre.

Så vi har fått testet fleksibiliteten og sett at bygningene kan endres til annet innhold eller by på fleksibilitet for familier.

Fikk medlemmene av byggegruppen et visst antall kvadratmetee? Hvordan fordelte dere det på familiene?

U: Jeg tror minimumsstørrelsen var 25 m2 - og så gradvis oppover 50, 75, 100, 125 osv. Hver av bygningene er maks 1000 m2 så de må justere seg etter hverandres behov. Noen vil kanskje ha 200 m2. Det som blir til overs blir fellesareal.

Noen av bygningene har opp til 200m2 fellesareal. Ikke fordi ingen ville ha de 200 m2 men fordi da kan de heller dele utgiftene.

Hvordan fungerer det økonomiske, er det en fast pris per kvadratmeter?

U: Både ja og nei. Det er en fast kvadratmeterpris for kvartalet. Men innad i gruppen bestemmer de for eksempel at de leilighetene som er sørvendt er dyrere enn de andre.

Når de selger leilighetene igjen er det fast pris eller fritt marked?

U: Det er fritt marked, men gruppen må godkjenne de nye kjøperne.

Hvordan var de økonomiske vurderingene, valgte de kvalitet over pris?

U: Begge deler. Jeg vil si at de valgte det beste mellom det de hadde av penger og hvordan de ville bruke pengene. På en demokratisk måte er det en balanse mellom drømmen og det de har råd til. Og det er helt annerledes enn å jobbe med en utvikler. Her er det ikke noe utbytte utover for deg personlig. Et eksempel er at de valgte kostnaden med å ha en passivhus-sertifisering og de kravene til vinduer, ventilasjon osv som fulgte med det. Vi brukte mange timer på å forklare at hvis de ville ha denne sertifiseringen vil det komme til å koste endel mer fordi et vindu som passer denne standaren er dyrere enn et vanlig vindu, men at de vil få tilbake denne investeringen i form av bygningenes energiforbruk.

Hvordan ser du tilbake på denne byggeprosessen?

U: Objektiv sett er det interessant fordi du betaler mindre enn for en vanlig leilighet, kjenner naboene dine og du har vært med på å bestemme selv. Som kunde er det fantastisk. Men som arkitekt med en ambisjon om å skape noe arkitektur basert på en visjon du har er det mer komplisert.

Det er en million parametere og avgjørelser som ikke er dine til å ta. Det er en fantastisk måte å skape ditt ideelle habitat, men som arkitekt kan det være frustrerende.

Har du snakket med beborene i Neue Hamburger Terrassen i ettertid?

U: Ja, og de elsker prosjektet og å bo der. Selvfølgelig hvis det er et teknisk problem må de fikse det, som man må overalt. I slike sosiale prosjekter handler det om mer enn arkitektur. Leilighetene er selvfølgelig fine med ulike utsikter, lys og tomten er fin. Men de er først og fremst fornøyd med fellesskapet og å bo der med naboene sine.

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

INTERVJU / LAN Architecture / Umberto Napolitano

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

11

12

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

13

INTERVJU / Kaden + Lager

Kaden + lager Esmarchstraße 3, Kaden + Lager: Markus Lager er arkitekt og partner sammen med Tom Kaden i det Berlinbaserte arkitektkontoret Kaden + Lager.

“Vi jobber ofte med bofellesskap og byggegruppeprosjekter. Det er en type prosjekter vi liker å jobbe med og som gir oss mye inspirasjon. Det er en modell som passer godt i byskalaen - som i Berlin, men kanskje dårligere i en større skala. De fleste av disse prosjektene har fra 7 til 15 enheter selv om vi for øyeblikket holder på å utvikle noen større prosjekter. Et med 40 enheter og et med 60 enheter. “ www.kadenundlager.de Portretter (fra venstre): Markus Lager og Ulrike Draesner.

Esmarchstraße 3 er et infillprosjekt i Prenzlauer Berg, Berlin. Prosjektet var da det stod ferdig den første syvetasjes trebygningen i en europeisk storby, 22 meter høy, og er samtidig et kollektivt byggegruppe-prosjekt. Boligblokken er har en mer åpen urban form enn den ellers relativt lukkede gavl-til-gavl Berlin typologien og har vakt oppsikt på grunn av den murpussdekte massivtrekonstruksjonen. Joakim Skajaa, Arild Eriksen og Leif Daniel Houck intervjuet arkitekt Markus Lager og en av beboerne, forfatteren Ulrike Draesner.

Hvordan starter en byggegruppe?

Markus: Det er veldig forskjellig hvordan gruppene blir til - noen ganger kommer det en gruppe til oss som allerede har funnet en tomt og ber oss om å være arkitekten. Andre ganger blir vi kontaktet av grupper og enkeltmennesker som ber oss om å organisere gruppen for dem. I Berlin finnes det ulike platformer for “Baugruppen” eller byggegrupper, der folk kan kontakte hverandre, og opprette grupper. For dette huset var det tre familier som dannet en gruppe og så kom tre nye familier til senere. I de større prosjektene vi har gjort har vi selv organisert byggegruppen og invitert til deltakelse.

Hvordan gjør dere prosjektene kjent og inviterer deltagerne?

M: Vi prøver å la ryktene gå, kanskje lager vi en utstilling

14

eller får avisene til å skrive om prosjektet - slik får folk høre om prosjektet og melder sin interesse.

Er tomtene spesielle tomter for byggegrupper eller er det vanlige tomter som alle kan kjøpe?

M: Her i Esmarchstraße var det allerede dannet en byggegruppe som jobbet sammen med oss for å realisere prosjektet. De visste at de ville bygge i Prenzlauerområdet og lette her til de fant denne tomten som de kjøpte på egen hånd.

Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tomter i Berlin.

For fem år siden var det mye enklere. I dette prosjektet ble vi også selv som arkitektkontor med i byggegruppen, så hvis prosjektet hadde mislyktes ville vi også vært en del av det.

Er noen av disse prosjektene basert på at kommunen har tomter som er reservert for byggegrupper?

M: I Hamburg har kommunen et slikt system, men her i Berlin er det ikke vanlig å selge tomter etter “kvalitet” men etter pris. Mange av byggegruppeprosjektene er små i et urbant perspektiv, så det er kanskje heller ikke den beste måten å håndtere boligproblemene kommunen i Berlin har for øyeblikket. De skal bygge 6000 leiligheter i året frem til 2020, og det kan ikke gjøres bare med byggegrupper.

Men man diskuterer muligheten for å bruke “kvalitet” som salgskriterie. Da har man ikke en vanlig konkurranse basert på pris men prioriterer for eksempel prosjekter etter sosiale kvaliteter. Grunnen er at man i Berlin har solgt for mange kvadratmeter til private investorer som bare vil tjene mest mulig og man ønsker å motvirke dette.

Var du en del av gruppen fra starten, Ulrike?

Ulrike: Nei. Det var en familie som nå bor i sjette etasje og noen som bor i andre som oppdaget tomten i starten av 2006. Mannen min var på tur med hunden og så en annon-

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

INTERVJU / Kaden + Lager

se på et tre i parken rett her borte om at det var en gruppe folk som var interessert i å bygge, men trengte flere medlemmer. På det tidspunktet leide jeg en leilighet i nærheten, men vi ønsket oss en større leilighet fordi vi begge jobber hjemmefra og vi hadde også et barn på vei. Vi så på de foreløpige kostnadene for prosjektet og oppdaget at det var mye billigere enn de leilighetene som stod annonsert til salgs i avisene. I påsken 2006 møtte vi de andre deltakerne og fant ut at dette var perfekt for oss og akkurat det vi ønsket.

Hvordan kom dere i kontakt med arkitektene?

U: Vi gjorde litt forundersøkelser og fant dette arkitektkontoret som holdt til bare 2-3 gater nedenfor og som hadde kompetanse på slike prosesser. Vi hadde et møte, men for en gruppe individualister som vil bygge et eget boligbygg hadde vi noen utfordringer med første etasje, for hvem ville bo der? Ingen, og det var heller ingen som var interessert i å bruke lokalet til næring. Vi hadde heller ingen ekstra finansiering til å betale for byggingen av lokalet for å leie det ut senere. Det var da arkitektene sa at de var interessert i første etasje - som kontor. Så etterhvert satte de igang arbeidet og alle måtte fortelle akkurat hva de ønsket, hvor mange kvadratmetere, hvilke idéer til leiligheten, skal den være til en familie - eller mer privat, for arbeid eller en kombinasjon? Så til neste møte hadde vi med idéene våre og 2-3 uker etter hadde de klart det første utkastet til huset. Det var veldig ukonvensjonelt, med broer og tårn. En profesjonell investor ville aldri ha vært interessert i det fordi man mister så mye potensielt utleieareal. Men vi trengte ikke alt det ekstra arealet og vi likte muligheten for å få daglys fra 3 sider.

Og dere som arkitektkontor lagde en fremdriftsplan for arbeidet?

M: Ja, vi forklarte i begynnelsen at vi først må tegne prosjektet for å få tillatelse fra kommunen i forhold til historiske reguleringer og andre føringer. Deretter begynner vi å planlegge detaljene; og dette tar tid. Med en massivtrekonstruksjon som i dette prosjektet, jobber man mer som en industridesigner. Du må planlegge hvert prefabrikerte element, og så må snekkeren planlegge det igjen. Vi møtte byggegruppen i 2006 og de flyttet inn i 2008. Dette er det tidsaspektet vi vanligvis har for prosjekter som dette. Men det er jo relativt raskt.

Hvordan håndterer dere de ulike ønskene medlemmene av byggegruppen har?

M: Vi forklarer hvilke standarder vi jobber med; for bad, gulv, materialer osv. Hvis noen vil ha andre fliser eller vegger, må de betale for det selv. Andre ting som trapper og fellesområder, deles på alle i gruppen.

U: Alle hadde sine egne møter med arkitektene, angående interiør - som hvor vil du ha dører, vegger, håndtak osv.

Alle tok egne avgjørelser og kjøpte det de ville ha. Så du kunne enten ha en billig løsning, en mellomvariant, eller det dyreste - som ingen gjorde fordi alle gikk tom for penger.

M: Fordi dette var vårt første tilsvarende prosjekt lærte vi mye om å håndtere hele designet av bygningen samtidig som de unike leilighetene. Selvfølgelig kunne man gjøre hva man ville i sin egen leilighet, men hele huset måtte være i vår design. Man kan ikke male de ulike etasjene i forskjellige farger.

U: På et tidspunkt fant en av familiene ut at de ikke hadde tilstrekkelig penger til å betale for alle kvadratmetrene sine.

Da besluttet vi i fellesskap at de kunne redusere størrelsen på leiligheten og la arealet i etasjen som ble igjen bli en felles balkong for alle. Det var viktigere for oss å beholde dem i byggegruppen.

Hvordan er den økonomiske strukturen? Eier dere bygningen sammen?

U: Det er en bank som finansierer hele prosjektet, men alle har sin egen kreditt. Banken ga oss svært gode betingelser fordi det er en “miljøbank”, så de støttet prosjektet. De hjalp oss og tok ansvar om noen skulle mislykkes. Men, når bygningen nå står ferdig, er dette et hus som de fleste andre rundt her. Alle eier sin egen enhet som om det skulle være en privat leilighet. Utover det har vi noe felleseiendom; som

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

hagen, taket, terassene og fasaden. Det var heller ingen koordinator blant oss. Vi var en liten gruppe på rundt 14 voksne og alle var alltid informert. Noen ganger var man opptatt og kunne ikke gjøre noe på 4 uker, og da bidro andre. Det var en helt naturlig prosess. Vi hadde ingen problemer med det.

M: I større prosjekter må vi selvsagt organisere annerledes.

Vi har også hatt lignende prosjekter hvor det har vært en “sjef” i gruppen, som ikke har fungert like bra. I mindre grupper er det bedre med en flat strukturert der man snakker med og informerer alle.

Norske Cultura Bank tilsvarer det Ulrike Draesner kaller en ”miljøbank”. Det er en annerledes bank som skiller seg ut ved å ha en tydelig agenda for hvilke prosjekter innskuddene skal lånes ut til, de skal være samfunnsnyttige, respektere menneskerettighetene og ivareta miljøhensyn. www.cultura.no

Var det noen utfordringer med å jobbe med arkitekter?

U: Nei, det var ingen spesiell utfordring med arkitektene.

Vi følte oss trygge på dem. De var veldig ambisiøse med huset, og ville virkelig få til det beste. De la veldig mye i dette prosjektet. Det har vært en demokratisk prosess og det viste seg at vi delte noen veldig grunnleggende etiske verdier, som det å bygge i tre og det å lage et sånt type prosjekt. Det var noen utfordringer selvfølgelig. Gjennom hele prosessen var det vanskelig å bli enige i gruppen for eksempel når det gjaldt malingen på huset og hvilken farge den skulle være. Så vi bestemte oss for å vente med avgjørelsen til huset var bygget. Da var det lettere å se hva som ville passe, og vi tok den avgjørelsen ganske raskt.

Diskuterte dere å ha flere fellesrom?

U: Nei vi gjorde ikke det. Det ville kanskje ha vært en god idé. I begynnelsen hadde vi en idé om et trehus på taket,

“På et tidspunkt fant en av familiene ut at de ikke hadde tilstrekkelig penger (...) Da besluttet vi i fellesskap at de kunne redusere arealet i etasjen sin (...)

Det var viktigere for oss å beholde dem i byggegruppen.”“ der vi kunne hatt konserter, kunstarrangementer og opplesning. Men jeg tror et felleskjøkken ville ha vært veldig fint.

Hadde dere noen diskusjoner om å bygge mer og få en gruppe til å bli med?

M: Nei, ikke på dette prosjektet. De fleste ville ha leiligheter mellom 120-150 kvadratmeter så flere leiligheter pr etasje var ikke mulig med den kvaliteten vi ville gi hver leilighet.

Vi ville for eksempel ikke ha leiligheter som kun så inn i en bakgård. En utvikler ville nok ha gjort det for å kunne selge en ekstra leilighet, men vi ville ikke at noen skulle bo sånn.

Hva er suksessfaktorene i dette prosjektet?

M: Vi har et mellomrom mellom de to husene på hver vår side som slipper til lys. Enhver utvikler ville ha bygget så mange kvadratmeter som mulig, så dette mellomrommet mellom brannveggen og huset vårt ville ikke ha vært mulig.

Her er det mange, mange kvadratmeter man kunne ha solgt. De som bor her trenger ikke mer plass, det er 150 m2 i en en full etasje. Og i de tilfellene de ikke trenger alle kvedratmetrene det får de terrasser. Dette er en bygning som sier noe om behovene og ønskene til de som bor her og ikke utviklerens.

Hvor ender pengene som vanligvis går med til utvikling opp?

U: Det ender opp hos de som bygger huset og som ellers ikke ville hatt mulighet til å bygge. Det blir billigere. Vi kunne ikke ha vært en del av dette hvis det var dyrere.

M: Denne gruppen gjorde mange av oppgavene en vanlig utvikler ville ha gjort mens i andre tilfeller er det vi arkitekter som gjør dette arbeidet. Hvis du kjøper eller selger en leilighet i dette bygget betaler du rundt 2300-2400 euro pr kvadratmeter. Kjøper du et annet sted i området må du ut med 4-4500 euro pr kvadratmeter. Og her får du også en helt annen kvalitet.

15

INTERVJU / Jon Broome

Jon Broome Walter Segal: Segal (1907-85) var en britisk arkitekt som oppnådde stor anerkjennelse for sine selvbyggerprosjekter i Sør-London. Han utarbeidet et enkelt system basert på tradisjonelt bindingsverk og standardiserte materialer. Den enkle konstruksjonen gjorde at husene kunne bygges av folk flest uten erfaring med husbygging. www.segalselfbuild.co.uk www.jonbroome.co.uk Illustrasjon: Boliger i Walter’s Way.

Jon Broome bor i et selvbygget hus i en bakgård i bydelen Lewisham sør i London.

Sammen med arkitekten Walter Segal står han bak en rekke selvbyggerprosjekter i London på 70- og 80- tallet. Nå er han i ferd med å utvikle et byggegruppeprosjekt i samme område sammen med Rural Urban Syntesis Society, en community land trust i samme del av London. Hva var historien bak at denne type prosjekter dukket opp i London og hvorfor er de fremdeles relevante nå? Joakim Skajaa og en gruppe studenter fra Bergen Arkitekthøgskole møtte Jon Broome i London.

Kan du fortelle litt om bakgrunnen for ditt engasjement i selvbyggingsbevegelsen?

Det er et engasjement som går helt tilbake til slutten av 70-tallet da de lokale myndighetene i Lewisham i London fremmet en selvbyggerordning. Det kom delvis som et resultat av at arkitekten Walter Segal hadde utviklet en veldig enkel, rask og billig måte å bygge et midlertidig hus på i sin egen hage. Kundene hans kom og så dette lille huset, og var mye mer imponert over det enn det nye store huset han nettopp hadde bygget. Det var der det startet. Etter hvert fikk han flere og flere oppdrag med å designe små hus som folk kunne bygge selv. I starten var det enkle bungalower, men senere større hus over to etasjer. Et av husene ble bygget av en lærer som etter å ha sett noen snekkere bygge i nabolaget ikke syntes det så for komplisert ut. Og sånn startet det egentlig.

Selvbyggerprosjektene ble en suksess, men Walter ville veldig gjerne ha et gruppebyggingsprosjekt. Gjennom Colin Walt, en anarkist, miljøaktivist og forfatter, kom han i kontakt med en annen lokal anarkist og arkitekt som jobbet i Lewisham, en bydel i London. På den tiden var jeg også ansatt i denne bydelen så det var sånn jeg først fikk høre om disse prosjektene. Kollegean min var en ganske radikal type og han foreslo for de andre i kommunen at man burde få til et selvbyggerprosjekt i Lewisham. De var skeptiske, men til slutt gikk de videre til politikerne som støttet prosjektet.

Så begynte arbeidet med å utvikle idéen videre og beregne hvor mye det ville koste, og senere, da Segal fikk en stilling som gjesteprofessor i USA, sluttet jeg i kommunen og begynte å jobbe for han med ansvar for planlegging og gjennomføring av noen av disse selvbyggingsprosjektene.

Han satt i USA og tegnet og så fulgte jeg opp her i London.

Vi bygde på fire små tomter, litt utilgjengelige og gjengrodde, som kommunen ikke hadde noen planer for. De var dekket med trær, og det var et godt utgangspunkt for et sted å bo. Vi bygget 14 hus på 2 år. Det var hus for små familier med lite penger og lite kunnskap. Idéen i Lewisham var at det ikke var noen regler, hver husholdning hadde én stemme. Det var ganske uvanlig og utrolig enkelt, i dag er ting mye mer byråkratisert og institusjonalisert. Kommunen inviterte åpent til deltagelse og man trengte hverken penger eller kunnskap, man kunne være en pensjonist eller aleneforsørger. Det eneste kriteriet var at man var på kommunens venteliste for boliger og at man ikke eide et eget hus. Etter at gruppen var etablert begynte vi å øve på byggingen og hadde forelesninger, for eksempel med en rørlegger. I dette første prosjektet gjorde de alt selv, bortsett fra taket som var et tjæretak. Grunnmur, avløp og alt annet gjorde de selv. Til slutt klarte alle utenom én familie å bygge sitt eget hus.

Ble bygningene bygget av hver enkelt familie eller hjalp alle hverandre?

Hver husholdning hadde ansvar for å bygge sitt eget hus,

16

men alle hjalp hverandre likevel innimellom. Noen var bedre på å gjøre enkelte ting enn andre, og til noen oppgaver trengte man alles hjelp. Som for eksempel å sette opp rammene til huset. Det var mye samarbeid underveis uten at det var påtvunget. Noen jobbet saktere enn andre, men det var ikke noe problem.

Får beboerne et spesielt forhold til disse husene som de selv har bygget?

Ja ofte er det nok sånn at man får et spesielt forhold til boligen sin, men husene stod ferdige i 1980 og det er ikke så mange av de originale selvbyggerne som bor der nå lenger. Folk flytter jo av alle mulige grunner. Det blir uansett et veldig spesielt strøk som også de som flytter inn senere blir en del av.

Har du jobbet videre med å utvikle selvbyggingingsprosjekter?

Vi forventet jo ikke at dette skulle være en suksess og at folk skulle etterligne det, men det kom flere lignende prosjekter. I Lewisham laget man et nytt prosjekt som var ganske likt, med 13 bygg, men vi hadde en mye bedre økonomisk organisering i vårt prosjekt. Vi designet et enkelt rammeverk for alle husene hvor du kunne dele av selv og sette inn vinduer hvor du ville. Det ga en stor variasjon og mye karakter til det ferdige boligområdet. Hvis du hadde sett på huset nå ville du aldri klart å gjette at de startet som nesten helt like hus. Folk har lagt til elementer og endret etter som nye behov har oppstått. Det er ganske ironisk at når jeg i fjor skulle tegne en utvidelse til et av husene ble det

“I dag er det vanskeligere å gjennomføre prosjekter på den måten (...) Teknisk sett var disse bygningene veldig enkle, bygget med standard trekonstruksjoner og nesten uten isolasjon.

De var billige, raske å bygge og enkle å forbedre (...)” avslått fra kommunen fordi bygningene nå er vernet. Det er jo helt idiotisk at de antikvariske myndighetene har misforstått hele poenget med dette fleksible systemet der du kan legge til og endre hva man vil. At noen har bestemt at disse husene nå er frosset i tid, er helt absurd.

I dag er det vanskeligere å gjennomføre prosjekter på denne måten. Det er mange grunner til det men det kommer av tekniske utfordringer, krav til utførelsen og endringer i det politiske og institusjonelle systemet. Teknisk sett var disse bygningene veldig enkle, bygget med standard trekonstruksjoner og nesten uten isolasjon. De var billige, raske å bygge og enkle å forbedre. I dag har alle husene isolasjon og høyere standard men det har kommet over tid.

Nå må man bygge husene etter en mye høyere teknisk standard, med større krav til løsninger, prosjektering og utførelse. Hele prosessen har blitt mye mer kompleks. Da vi bygget tror jeg ikke noen av oss tenkte så mye på det, vi hadde familien og barna med på byggeplassen. Nå er det flere forskrifter for sikkerhet og krav til sertifiseringer som gjør det vanskelig å gjøre ting selv. Det er jo noe sosialt med å ha muligheten til å bygge et enkelt hus på egenhånd til lave kostnader. I prosjektet vi jobber med i Lewisham som vi håper å realisere snart prøver vi å teste ut noen av disse ideene for å se om det er gjennomførbart også i dag.

Fortell litt mer om det nye prosjektet dere jobber med.

Dette prosjektet organiseres gjennom et sosialt eierskap kalt “community land trust” og det skal ikke bare være boliger men skal også ha plass til arbeidsplasser for bydelen, en

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

INTERVJU / Jon Broome

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

17

INTERVJU / Jon Broome

Community Land Trust (CLT): CLT er en ikke-kommersielt tomtestiftelse som utvikler og forvalter rimelige boliger, offentlige hager, parker og plasser, og andre av samfunnets verdier, for fellesskapet.

Tomtestiftelsen innhenter finansiering fra ulike filantropiske investorer for å kjøpe boliger eller eiendom i et bestemt geografisk område. En ny beboer kjøper eller bygger hus men fester tomten fra tomtesamvirket. De betaler en årlig avgift mens stiftelsen beholder eierskap til eiendommen.

Senere kan beboeren selge selve huset til en fastsatt pris og få en andel av verdiøkningen. Den neste beboeren kjøper huset rimelig og samtykker i betingelsene for videresalg.

En CLT sørger for at det er en balanse mellom individers behov for å eie jord, og samfunnets behov for at for eksempel alle skal kunne ha råd til et sted å bo. Det geografiske fokuset gjør stiftelsen istand til ikke bare å besørge rimelige boliger, men også ta en viktig rolle i å stabilisere nabolag. En annen viktig egenskap er at det gir folk med lav inntekt en mulighet til å bygge egenkapital ved å betale ned på selve huset. En tomtestiftelse er typisk drevet av en tredjedel beboere, en tredjedel andre beboere i nærmiljøet og en tredjedel eksperter og interessenter.

CLT London: London CLT tilbyr rimelige og permanente boliger, som en måte å møte det voksende gapet i boligmarkedet mellom de som kvalifiserer til sosialboliger og de som ikke har råd til å kjøpe bolig på det åpne markedet. http://community-wealth.org/strategies/panel/clts/index.html

lokal pub, postkontor og noen verksteder. Ulikt et kooperativ er det mye mer fleksibelt fordi det ikke begrenser seg til bare de som bor der, andre i nabolaget kan også bli medlem og organisasjonen kan involvere seg i ulike aktiviteter. I Storbritannia har der ikke vært så stor interesse for bofellesskap og kollektiver, men hvis vi skal etablere et bærekraftig og åpent nabolag, må ideen være en blandet befolkning.

Det må være folk med ulik inntekt; ikke bare veldig rike eller bare veldig fattige. Jeg tror det holder på å skje ting i London nå fordi ingen andre har prøvd å gjøre noe lignende før. Det vil si å kombinere noen av ideene bak kollektive boformer, små leiligheter i bofellesskap og selvbygging. Vi planlegger å bygge 33 boenheter i tillegg til fellesrom for beboere og nabolag.

“Det store problemet er at vi til slutt ender med en altfor stor avstand mellom toppen og bunnen i boligmarkedet.”

Skal beboerne bygge huset selv?

Det blir en mer fleksibel løsning. Noen skal bare gjøre arbeidet innvendig, det arbeidet som krever minst forkunnskap, mens andre skal delta på hele byggeprosessen.

Noen leier inn arbeidere som skal gjøre alt for dem. Vi har en stor gruppe med 160 medlemmer som er med å støtte prosjektet og så vil noen av dem bli beboere til slutt. Tomten er regulert til selvbygging men vi mangler fremdeles noen godkjennelser før vi kan sette igang. Vi har designet et rammeverk basert på antakelser om ulike husholdninger og hva de måtte ønske. På grunnlag av dette har vi laget 4 ulike leiemuligheter og enheter som spenner fra 1 til 4 soverom.

Hvor mye kan beboerne endre underveis i prosessen?

Tidligere, som når vi bygget husene i Walters Way, kunne man endre det meste underveis. De bygget rammeverket slik det var tenkt og så kunne de gjøre stort sett som de ville. De kunne tilpasse til lys og utsikt mens de sto inne i det som skulle bli huset. Prosjektet vi jobber med nå er mye mer komplisert både teknisk og som bygg. Det er mye tettere og mer kollektivt, i motsetning de tidligere byggene

18

som bestod av enkeltboliger. Det bærekraftige perspektivet er selvfølgelig mye mer fremtredende nå, med krav om passivhus, krav til materialer osv. En ting alle disse kravene fører til er at det blir vanskelig å holde kostnadene nede.

Faren for øyeblikket i Storbritannia er at vi mister ideen om at folk må få ha innflytelse på sin egen situasjon. Det er ingen som har politisk interesse for det, og utviklerne, som har sine egne interesser, vil gjerne øke sin egen innflytelse.

I Tyskland tror jeg det er annerledes med både et annerledes politisk system og ikke minst andre modeller for boligutvikling.

Det er litt den samme situasjonen vi har i Norge, hvor det som tidligere var boligkooperativer med sterke ideologiske føringer har blitt til mer lik kapitalistisk orienterte utviklere.

Disse store selskapene har stor makt og det blir spennende å se hvordan de utvikler seg videre i et boligmarked der mange blir holdt utenfor. Kanskje de må vende tilbake til en mer ideologisk posisjon?

Det er nok litt av det samme som skjer her i London. Selv om boligkooperativene her ikke helt har mistet sitt sosiale engasjement bygger de for salg her også i et kommersielt system. Det store problemet er at vi til slutt ender med en altfor stor avstand mellom toppen og bunnen i boligmarkedet. Det de lokale myndighetene gjør er at de krever av utviklerne at en viss prosent skal være rimeligere. Så noen av leilighetene skal være 20% under markedspris mens resten blir delt eierskap. Det er ikke en stor andel og det er heller ikke veldig rimelig. 20% under markedspris i London er fortsatt veldig dyrt og utenfor rekkevidde for folk flest. I Lewisham kan man umulig leie på det nivået på en vanlig inntekt.

Det som skjer nå, og som er en stor utfordring er at også tomteprisene løper løpsk. Før kunne man få tak i et stykke land til å bygge på sammen, men nå er prisene så høye for tomtene at det er krevende. Hvis vi skal få bygget prosjektet vårt er vi helt avhengige av at kommunen gir tomten til nabolaget. I Berlin, der situasjonen er lignende, og det er stor interesse for denne typen prosjekter løser de det med en slags konkurranse der ulike byggegrupper kommer med bud på tomtene og der det sosiale aspektet er det man vurderes på. Nøkkelen for å få til den rette utviklingen er at kommunen bruker sine arealer til å fremme slike bærekraftige og sosiale prosjekter.

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

INTERVJU / Angela Hansen / Gure Extea

Hamburg KOMMUNE Hamburg Kommune er kjent for sin modell for sosial vektlegging av en andel av tomtesalgene i byen. Vi har intervjuet Angela Hansen fra Hamburg Kommune sin avdeling for byutvikling og Miljø sammen med noen av beboerne av en byggegruppe kalt „Gure Etxea“ som har rehabilitert en bygård i bydelen St. Pauli. Intervjuet ble gjort av Joakim Skajaa, Arild Eriksen og Leif Daniel Houck.

Kan dere fortelle litt om hvem dere er og hvordan byggegruppen startet?

Beboer: Det begynte med at vi var en gruppe på seks personer som bestemte seg for å prøve å leve og bo sammen.

Vi tok kontakt med arkitekter med erfaring fra denne type prosjekter, og samtidig løp vi rundt og lette etter bygninger eller tomter. Jeg jobbet rett rundt hjørnet her og gikk ofte forbi denne forlatte bygningen. Så da bestemte vi oss for å undersøke det nøyere og fant ut at kommunen hadde allerede lovd den dem bort til et selskap som ville rive og bygge nye leiligheter. Da vi fortalte dem at vi ikke ønsket å rive besluttet kommunen å legge huset ut for salg til en byggegruppe. Så da måtte vi som byggegruppe søke om å få utvikle et prosjekt her.

Hvordan foregikk søknadsprosessen?

Beboer: Det er mange grupper som søker på slike tomter eller bygninger og i dette prosjektet tror jeg det var 8 grupper. Noen ville rive og noen ville restaurere det eksisterende huset slik som oss. I søknaden må du vise at du kan håndtere hele byggeprosessen. At du har en arkitekt og at du har et konsulentfirma som leder prosjektet og kjenner til denne typen prosjekter. Du må også vise at du har nødvendig finansiering.Vi bodde alle sammen her i Sankt Pauli og de fleste av oss jobber her også. Vi gjør også frivillig arbeid her, som å spille fotball med små barn. På den måten viser vi også at vi ikke bare ønsker å leve i Sankt Pauli fordi det er på moten. Vi er familier og vi vil leve med våre barn her.

Alt dette teller med i søknadsprosessen. Og så må vi vise at vi står sammen som en gruppe.

Hva er Hamburg kommunes motivasjon for å støtte denne typen initiativer?

Angela Hansen: Kommunens motivasjonen er å tilby boliger og støtte lokalmiljøet. Denne type prosjekter gir boliger som ikke blir utviklet av investorer men av folk som kjenner hverandre fra før. Beboerne er med å skape gode nabolag,

“Om noen for eksempel er fotballtrener i nabolaget teller det mer enn hvor mye penger de legger på bordet.”. er aktive i klubber eller i frivllig arbeid i nabolaget. Spesielt områder med mye endring og nybygging kan ha sosiale problemer og byggegruppeprosjekter kan kan være med å stabilisere nabolaget.

Denne type boliger er stabile og har ikke hyppige utskiftning. Det er nok fordi de liker å leve med hverandre og kjenner hverandre at det er færre konflikter. Ofte kan man også lettere integrere for eksempel mennesker med nedsatt funksjonsevne i slike prosjekter. Mange av disse borettslagene blir også forbilder eller pionerer for høy økologisk standard. Sånn var det med de første passivhusene. Nå er det blitt ganske vanlig men det finnes hele tiden nye ideer og prosjekter som også byen drar nytte av. Så vi er interessert i byen, stabile nabolag og et sosialt engasjement.

Det lyses ut tomter årlig, men vi har omtrent 140 grupper som søker og bare fire tomter når det lyses ut. Så etterspørselen er mye større enn det vi kan tilby. Spesielt etter tomter og bygg i sentrum.

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

Hvordan er prosessen organisert?

A: Vi som jobber med dette er et byrå i avdelingen for byutvikling og miljø. Nye byggegrupper kan registrere seg hos oss og så er det vår jobb å fordele tomter på vegne av kommunen. I dette tilfellet var det som sagt 8 grupper som søkte og i tillegg til søknadsdokumentene innkalles gruppene til et intervju. Vi vil vite om hva slags ide de har om å bo sammen og hvordan de vil organisere seg i dette huset eller på denne tomten. Det er viktig at det er fokus på hvorfor de ønsker å leve sammen og hva de vil gi til nabolaget.

Om noen for eksempel er fotballtrener i nabolaget teller det mer enn hvor mye penger de legger på bordet. Men finansiering er viktig, og at de har en arkitekt de ønsker å bruke. Dette programmet har eksistert i rundt 30 år og vi ser at boliger organisert som samvirker (ty. Genossenschaft) er svært positivt for Hamburg fra et politisk ståsted. Det er fordi de er kjent som “porteføljeholdere”, som betyr at de ikke selger eiendommen eller er profitt-orientert.

Hva er forholdet mellom leiligheter for utleie og selveierleiligheter i Hamburg?

A: Vi har ca 80% utleieleiligheter og bare 20% selveierleiligheter. Hamburg er også en by med rundt 80 boligsamvirker. Mange er små, men det er også mange store som har mellom 2000-10000 leiligheter. I tillegg har vi har et kommunalt boligforetak.

“For å være ærlig må jeg si at i byggefasen var det slitsomt for alle. Vi kranglet og sloss men det var fordi alle var slitne. Når vi nå er ferdige og bor her sammen tror jeg vi er mer sammenknyttet enn noen gang”.

Fant dere beboere selv frem til arkitekten dere brukte?

Beboer: Vi tok kontakt med andre grupper som hadde laget lignede intitativer og med ulike firma som tilbyr støtte til byggegrupper og slik fant vi noen som kunne hjelpe oss. Vi bestemte oss for å organisere byggegruppen som etsamvirke. Vi ønsker å bo i et fellesskap og ikke i et hus med mange eiere. Nå er vi femten voksne og fem barn som bor her.

Når dere startet prosjektet, måtte alle i gruppen bidra med en investering eller et lån?

Beboer: Det viste seg å være mye dyrere å renovere enn det hadde vært å bygge et nytt hus og det var ikke mulig å få nok lån til å realisere prosjektet så vi bestemte oss for å gjøre mye av arbeidet selv. Vi ble enig med entrepenørene om at vi kunne gjøre mye av de grunnleggende arbeidet og sparte mye på det.

Så det har vært mye egeninnsats?

Beboer: Vi gjorde veldig mye av rivingen selv. Vi rev vegger og fjernet gammel murstein. I kjelleren reparerte vi og malte brannveggene. Vi gjorde mesteparten av malearbeidet inne og mye av elektrikerarbeidet som kan gjøres før man setter på strømmen. Vi la alle kablen og vi reparerte og la nye gulv.

Har dere kun private leiligheter eller er det også fellesrom?

Beboer: Vi har en gjesteleilighet som vi låner ut hvis noen trenger et sted å bo i noen uker og vi har på loftet et lite fellesrom med et kjøkken. Vi lager mat og spiser sammen annenhver uke. Da møtes vi og organiserer driften av huset sammen. Nå gjør vi det meste selv.

Så arbeidet med huset har brakt dere sammen?

Beboer: Ja, det har ihvertfall ikke splittet oss. For å være ærlig må jeg si at i byggefasen var det slitsomt for alle. Vi kranglet og sloss men det var fordi alle var slitne. Når vi nå er ferdige og bor her sammen tror jeg vi er mer sammenknyttet enn noen gang.

19

INTERVJU / R50

R50 Baugruppe R50: R50 er både en byggegruppe og et sameie. De har i et fellesskap planlagt og realisert et bolighus på Ritterstrase i Kreuzberg sammen med seks arkitekter. Huset består av en blokk med 19 individuelle leiligheter samt fellesrom. De har vaskeri, verksted, hage, takterrasse, utekjøkken og vinterhage. Prosjektet legger lik vekt på individuelle og kollektive fasiliteter. Bygningens design har rene ubehandlede materialer og strukturen er fleksibel slik at alle beboerne har kunnet bli enige, samtidig som det er rom for at man selv bygger videre i sin egen leilighet. www.heidevonbeckerath.com www.jeskofezer.de www.ifau.berlin.heimat.de Illustrasjon: R50

R50 er et byggeprosjekt i Kreuzberg, Berlin utviklet av arkitektkontorene Ifau, Heide & Von Beckerath og arkitekten Jesko Fezer sammen med byggegruppen R50.

Fler av arkitektene er beboere selv og byggesystemet utviklet i fellesskap består av et modulsystem for fasaden, men betydelig frihet til å tilpasse planløsningen til indvividuelle behov. I tillegg byr de nabolaget på et grendahus på bakkeplan.

Arild Eriksen intervjuet arkitekt og beboer Christoph Schmidt fra arkitektkontoret Ifau.

Hvordan startet denne byggegruppen og hvordan fant dere denne tomten?

Vi lette i omtrent fem år, enten etter et sted å bygge, et sted å skape et fellesskap, eller finne et tomt hus vi kunne flytte inn i. Vi kom i kontakt med de kommunale eiendomsselskapet, og de tilbød oss fem tomter i byen. Vi søkte på en tomt i Mitte, Berlin i 2010, som var den eneste tomten i sentrum som ble tilbudt.

Tomten var ganske vanskelig å bygge på, og det var mange utfordringer med for eksempel hvordan man skulle integrere nye bygninger i den eksisterende strukturen fra 60 og 80-tallet, så tomten var ikke spesielt attraktiv på markedet.

Derfor vill senatet prøve å tilby den til en byggegruppe.

I Berlin er det oftest slik at arkitekten finner en tomt, de kontakter media og averterer i et byggegruppe nettverk.

Vi prøvde å spre ordet selv blant venner, og tilslutt viste det seg at det var mange som var interessert i å bli med på konseptet for dette huset. Det tok et omtrent år å finne gruppen, søke på tomten samt utvikle hovedidéene for huset og strukturen.

Utgangspunktet var ideen til dette huset på 6 etasjer, som lignet dominohuset til Corbusier, med leilighetene som var mulige å separere. Du kan enten lage 4, 3 eller 2 leiligheter på én etasje. De fleste ønsket seg derimot 100-110 kvadratmeter, så det ble tydelig etterhvert at vi måtte lage 3 leiligheter pr etasje. Det var også veldig viktig for oss å finne en løsning tilpasset dette stedet; den urbane blandingen av 60-talls og 80-talls bygninger samt den store, grønne parken som omringer oss. Derfor ville vi ha denne sirkulære balkongen som løper langs hele fasaden. Den gir privatliv, et uteområde nær leiligheten og holder hagen fri for private interesser - som gjør at hagen blir mer et felles sted for nabolaget uten gjerde rundt.

Dere hadde altså startet designprosessen før dere var hele byggegruppen?

Ja, Vi måtte ha halvparten av gruppen på plass på forhånd for å få søke på tomten og skaffe nok penger. Den kostet 500 000 euro. Men det som var fint med betingelsene for dette tomtekjøpet av at kommunen ga oss tid til å utvikle, og tvang oss ikke til å betale alt med en gang. Det er jo tid et slikt prosjekt trenger, og vi kunne forhandle med dem.

Kan du fortelle om fellesområdene i prosjektet - hva er de?

Dere har og noen offentlige rom som styrker nærmiljøet?

Vi hadde et helt annet konsept om fellesområder i begynnelsen. Vi som arkitekter ville gi hver etasje et 20 m2 stort fellesrom og brukte prosjektet Sargfabrik fra Wien som referanse som nettopp hadde slike generøse fellsrom. Vi tenkte at det kunne være et svar på hvordan samfunnet fungerer i dag, der man kanskje trenger et ekstra rom når datteren din blir eldre og hun ikke lenger vil bo i din leilighet, eller man vil starte opp en liten virksomhet, et bibliotek, gjesterom. Gruppen sa derimot at de ikke var så interessert i disse små enhetene, men at de ville sette dem sammen til et stort rom. Vi begynte å diskuetert hvor dette skulle være; på taket, på bakkeplan? Så vi ga dem et spørreskjema med spørsmål om størrelse, og hvilke funksjoner de ønsket om det var badstu, felleskjøkken, drivhus eller festrom. Men

20

tilslutt bestemte gruppen seg for at de bare ville ha et stort rom, uten program eller funksjon.

Dette rommet er svært fleksibelt, også på grunn av at det er på bakkeplan, og bruken kan endre seg gjennom årene.

Det kan brukes som festlokale, kjøkken, seminarrom, eller lekerom. Som en del av avtalen med kommunen kan også rommet benyttes av nabolaget noen ganger i måneden som et slags grendahus. Om 10 år, hvis ingen er interessert i et fellesrom kan det leies ut som butikklokale.

Jeg vil si at dette ønsket er et resultat av en veldig intelligent og generøs diskusjon med byggegruppen og som arkitekt mener jeg det er verdt å diskutere denne typen rom på et veldig grunnleggende nivå i alle prosjekter.

Men nå skal dere bygge et kjøkken der?

Ja, et lite kjøkken der man for eksempel kan lage mat til barna. Det er omtrent 25 barn i bygningen som alltid løper rundt, og noen ganger er det lettere å lage mat til 10 barn i et sånt fellesområde og så gå hjem igjen.

Kan du si litt om planleggingsprosessen av leilighetene?

Hvilke utfordringer hadde dere og hva oppdaget dere underveis i det å planlegge sammen?

Det var ulike diskusjoner. En vitig diskusjon var om fellesområdene mens andre handlet om penger. Den individuelle planleggingen av leilighetene var en prosess som handlet om ønsker og behov for den fremtidige beboer.

Noe vi ønsket fra starten var å finne en standard for hele huset. De som var interessert i veldig individuelle løsninger ville da kanskje måtte vurdere et annen type prosjekt. Vi ville gjøre det tydelig at vi var interessert i en slags felles standard, et enkelt gulv, enkle vegger og sanitærløsninger.

Ikke at vi ville begrense noen til å bo med kun én idé, fordi vi sa vi kunne forhandle.

Den store kapasiteten til huset ligger i fasaden, med den løpende balkongen, som gjør planen fri, og beboerne kunne komme og måle opp sin egen leilighet, skrive ned hvordan rom de trengte, hvilke relasjoner de ville ha i leiligheten, tilpasse planen til vanene sine. Vi var interessert i de romlige dimensjonene og ikke så mye materialene. Å virkelig finne romlige relasjoner som passet innenfor deres idé om det å bo i fellesskap. Vi hadde mange møter med beboerne, der de tok med sine egne idéer, modeller og diagrammer.

De lagde egne modeller?

Ja, og det var virkelig fint å se. Så diskuterte vi det de hadde tenkt med våre kunnskaper som fagpersoner. Inndelingen av fasaden hjalp oss med å definere et grid på 60 cm, der man kan skyve dørene og vinduene der du vil ha de. Så endte man for eksempel med 55% vindu og 45% trepanel.

Hvordan bidro beboerne til denne standarden?

Hvis en beboer hadde et veldig bra forslag så sa vi; det er jo en fantastisk idé, la oss fortelle det til de andre at du har funnet ut at det er lurt med disse små oppbevaringsrommene mellom badet og kjøkkenet. Og sa sa kanskje de andre at de ville gjøre det på samme måte.

Det var en tydelig struktur fra den indre kjernen i huset med betongsøylene og mellomrommene mellom dem. På den måten var det tydelig at det var et veldig rigid gridbasert system og at når du endrer noe må du gjøre det innenfor gridet.

Når folk ønsker å skreddersy leiligheten sin må man kanskje gå utover noen konvensjoner om hvor stort et rom i en leilighet skal være. Det er utrolig interessant at en byggegruppe kan definere en standard som kanskje til slutt trekker frem de små rommene og de store fellesområdene som viktige rom. Hvis man ser på konvensjonene og normene til tradisjonelle sosiale boligprosjekter repeteres den samme romstørrelsen hundrevis av ganger. Så det er spennende å se på hvordan man kan få inn deltakelse i et sosialt boligprosjekt og vår neste anstrengelse blir å se på hvordan standarder i størrelse og romlige relasjoner også kan bli vurdert i prosjekter med beboere som leier.

Var det noen som valgte å ikke ha mange vinduer, eller ville alle ha mye dagslys?

Noen tøyet grensen for maksimal vindusflate, men ofte

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

INTERVJU / R50

måtte vi si at det er så mye vinduer at dere vil få problemer med for mye sollys på rommene. Det var likevel ikke noe stort problem. Fordi vi åpenbart er ganske konvensjonellefolk ble ikke ulikhetene så store til slutt.

Kan du si noe om løsningene som gjorde at det ble billigere enn andre bygninger?

Jeg vil si det gjelder interiøret. Fellesområdene og den løpende balkongen var de dyreste elementene i huset.

Resten er bare billig betonggulv og ubehandlete overflater på veggene. Taket er av billige prefabrikerte plater. Vi tilbød i tillegg veldig enkle sanitære løsninger. Så på den måten sparte vi mest penger på interiøret, og folk var tydelige på at de bygget hele huset sammen - ikke bare sin egen leilighet. Det var viktig for oss som planleggere også, og det ble gjennom prosessen et tettere fellesskap på denne måten. Ikke bare 30-40 individuelle leilighetskjøpere som i andre boligprosjekter. De er ikke bare stolte av leiligheten sin, men snakker om hele huset og hvor fint det er å ha noe å dele, og å ha dette store rommet som man alltid kan lure på hva man skal bruke til neste gang.

Kan du fortelle om det neste byggegruppeprosjektet deres i Blumen Grosmarkt?

Det var et tidligere blomstermarked hvor vi planlegger rundt 70 enheter. Det er mer anonymt og vanskeligere å etablere en gruppe som så direkte skal bli til et fellesskap, men vi har også her gitt huset en veldig rigid struktur.

Mens vi i Ritterstrasse hadde en svært fri plan, men hvor man måtte bestemme fra starten hvordan leilighet man ville ha, så er det litt annerledes her. Vi jobber fortsatt med én standard, men vi må diskutere med en gruppe klienter som er organisert som et lite parlament, der beboerne må

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

stemme om de er for eller mot forslagene. Vi må hele tiden minne dem på at jo mer vi kommer til enighet i forhold til standardene, jo billigere blir det. Hvis det blir mange individuelle løsninger - jo dyrere. Byggegrupper er veldig interessante fordi de har et ansvar i forhold til budsjettet.

Hvis vi vil spare litt penger, må vi kanskje ha noen enklere løsninger og da kanskje få fler fellesområder. I Blumen Gosmarkt hvor det skal bo rundt 200 mennesker vil de definitivt ha behov for fellesområder, selv om mange av dem sier at de ikke ønsker det. Når så mange skal diskutere blir det interessant.

Når du sier fellesområder, vil du fortsatt ha for eksempel vaskerom og sykkelverksted?

Ja, vi tilbyr det, men gruppen må bestemme, det kan ikke vi gjøre. Som arkitekter er vi beskyttende overfor fellesområdene, og vi vil ikke ta dem bort for fort. Vi har sterke argumenter for dette. Hvis man kutter ut ting for tidlig, mister man en stor diskusjon som også skal forme denne gruppen, som handler om hva man er interessert i å dele.

Er det noe i prosessen med Ritterstrasse som du synes har gått veldig bra - eller noe du ville ha endret?

For oss var det er veldig priviligert posisjon som planleggere, på grunn av byggegruppen, de var intreesserte i å ha disse diskusjonene og forhandlingene om å etablere et fellesskap. Og dette var ikke noe i forventet i utgangspunktet.

Og vi var heldige, kanskje evd tilfeldigheter,, at prosessen var utrolig bra.

Det er ikke mye jeg ville ha endret, kanskje noen detaljer, men som arkitekt vil man alltid forandre noe - finne mer bærekraftige materialer for eksempel. Men tilslutt synes jeg alt fungerer bra. Beboerne bryr seg om å finne løsninger.

21

INTERVJU / Helen & Hard / Reinhard Kropf

Vindmøllebakken Vindmøllebakken, Stavanger (NO): Vindmøllebakken er et boligprosjekt i Stavanger utviklet av Helen & Hard sammen med Kruse Smith.

En del av prosjekter er planlagt som et bofellesskap. Prosjektet er særlig banebrytende for en by som Stavanger hvor størstedelen av befolkningen bor i enebolig. Prosjektet er utviklet med bakgrunn i “Gaining by Sharing” en bofellesskapsmodell utviklet av Helen & Hard. gainingbysharing.no www.helenhard.no

Reinhard Kropf forteller i dette intervjuet om hvordan Helen & Hard arkitekter har jobbet med utviklingen av prosjektet Vindmøllebakken i Stavanger, nye roller for arkitekten i alternativ boligutvikling og sauementalitet i bransjen. Joakim Skajaa og Arild Eriksen intervjuet Reinhard en høstkveld i 2014 på kontoret vårt i Oslo.

Opplevde dere at politikerne også så positivt på boformen eller handlet det mest om tilpasning til eksisterende bygningsmiljø?

Det var litt av begge deler. Vi valgte en småhusskala på prosjektet noe som er utypisk for et boligprosjekt av denne skalaen i Stavanger. Vanligvis er det blokker man bygger nå. Det passet godt inn i miljøet med alle trehusene, men også til boformen. I Stavanger som i Oslo er boligprisene altfor høye og det å finne alternative konsepter hvor man kan dele rom og funksjoner for slik å få prisen ned var politikerne veldig positive til.

Kan du fortelle litt om prosessen fra begynnelsen av, hva fikk dere til å initiere dette prosjektet?

Vi har gjort mange boligprosjekter, 26 prosjekter som er realisert til nå. Erfaringen vi gjør oss er at det er en egen logikk i kommersielt styrte boligprosjekter, og det er kun 4% av boligprosjektene i Norge som ikke er privat styrt. Det vi ser er at de som skal kjøpe og bruke boligene holdes mest mulig unna planleggingen fordi de representerer en ekstra risiko i prosessen. Så den frustrasjonen vi føler på og ønsket om å lage andre boligtilbud basert på hva som er de egentlige behovene til folk – det kan ikke tilfredsstilles i vanlige oppdrag. Eller, det er i hvert fall vanskelig. Fordi du har en utbygger som har med seg en megler som har en viss idé om hvordan dette skal gjøres. Det er egentlig en sauementalitet i bransjen.

Prosjektet består av en del som dere skal selge som vanlige leiligheter og en del som er bofellesskap?

Ja, bofellesskapet er et eget område, og så er det 48-50 boenheter i tillegg. Bofellesskapet er utformet etter et gateprinsipp hvor den overdekte gaten inneholder fellesrommene mens boenhetene kan bli flere eller færre. Hvis det blir en suksess, har vi muligheten til å skalere det opp og det er egentlig det vi vil, men om det er vanskelig å få det til kan vi lage et bofellesskap med minimum på 16 enheter.

Så meglerne er med og styrer prosjektene?

Ja, og når man sammenligner med private kunder vi tegner eneboliger for har de helt andre behov. Folk ønsker for eksempel å bygge i tre eller de vil ha naturlig ventilasjon.

Så utgangspunktet vårt var å gjøre noe annet. Vi hadde kjøpt en tomt i 1997 og dette ga oss en mulighet. Vi spurte eierne av to nabotomter om det var mulighet for også å kjøpe dem, noe det var. Deretter spurte vi investorer som vi trodde kunne være på samme bølgelengde og Sissel Leire som nå er direktør for Kruse Smith. Så det er egentlig tre investorer i dette prosjektet i Vindmøllebakken: oss, Kruse Smith og Sissel Leire.

Vi ønsket å utvikle en kollektiv boform på tomten og undersøke hvordan det kan være relevant også i en kommersiell sammenheng. Vi var veldig nysgjerrige på det: Hva er suksesskriteriene rundt kollektive boformer? Det var slik konseptet ”Gaining by sharing” egentlig startet: en forskning på kollektive boformer, om hva som har fungert og ikke fungert, og hva som er grunnene til det. Det var en veldig interessant læringsprosess. Prosjektet i Vindmøllebakken og utviklingen av konseptet ”Gaining by sharing” ble da utviklet parallelt.

Hvordan fant dere de som var interessert i denne boformen?

Det første vi gjorde var å arrangere et oppstartsseminar i Stavanger hvor vi inviterte ulike folk som visste noe om bofellesskap. Det var stor interesse og det kom 200 mennesker til seminaret, mange av dem ville også vite mer og delta i å utvikle prosjektet. Den store interessen for prosjektet kom som en stor overraskelse for oss.

Hvor langt var dere da kommet i planleggingsprosessen når dere inviterte til deltagelse?

Noe vi har lært av denne prosessen er at vi nok startet altfor tidlig med å involvere folk. Vi hadde ikke regulert området og rammene rundt prosjektet i forhold til finansiering og mye annet var ikke klare. Da blir folk fort utålmodige. Vi hadde en stor gruppe som ville være med videre fra den første fasen. Nå er det fire personer igjen, men vi trenger seksten boenheter minimum. Vi vet at det er mange som er interesserte så vi tror ikke det er et problem. Vi har lagt innhenting av interessenter litt på is til reguleringen er godkjent. Etterpå vil vi gå ut igjen og ta kontakt med dem. Nå er reguleringen godkjent etter førstegangsbehandling mens vi venter på andregangsbehandling. Det var hallelujastemning blant politikerne da de godkjente reguleringsplanen.

22

Hvor mye er de interesserte med på å forme prosjektet i medvirkningsprosessen?

Medvirkningen er mulig i forskjellige faser av prosjektet.

Først hadde vi en prosess som handlet om størrelser og høyder. Selv om tiden har gått og mange av de som var med ikke lenger er aktuelle kjøpere var det samspillet er veldig interessant. Reguleringsprosessen kommer veldig tidlig, men de som kjøper en bolig ønsker ikke å vente i to eller tre år før de kan flytte inn så det er en utfordring. Jeg opplever det som vanlig i boligutvikling at man tenker at kundene er en trussel og holder dem så langt unna prosjektet som mulig. De er med i startfasen og så litt etterpå, og så er det overtakelse. Det som er interessant og som vi tror også er kommersielt interessant er å involvere kunden mer.

Vi tror det vil gi en helt annen tilfredsstillelse i prosjektet.

Etter hvert som prosjektet kommer lenger og man får oversikt over kostnader og andre utfordringer i prosjektet. Får da de mulige beboerne lov til å være med å velge om de kan gi avkall på noen kvaliteter eller velge høyere kvalitet?

Ja det blir en finkalibrering i samarbeid selv om vi har et grovt bilde av kostnaden allerede. Vi er nødt til å gi en indikasjon på prisnivå allerede på et tidlig tidspunkt. Det er jo det første alle spør om: Hva koster leiligheten, hva er kvadratmeterprisen? Og da var det bra å ha Kruse Smith med som samarbeidspartner. Det er nok lett å undervurdere den økonomiske og juridiske delen av prosjektet.

Hvordan har Stavanger kommune vært involvert i prosessen? Har de vært positive som samarbeidspartnere?

De har vært veldig bra, vi har aldri opplevd en så positiv mottakelse for et prosjekt. Særlig i forhold til prosjektets skala. Det er jo også interessant for vi har jo valgt en lav og tett bebyggelse, men med høy tetthet.

Hva vil du si har vært den største utfordringen med å få dette til?

Den største utfordringen er egentlig å integrere kunnskapsfeltene som arkitekter ikke har i prosessen; i første rekke økonomi og juss men også de formelle prosessene som regulering, er veldig komplisert. Kostnadsberegningen må være dynamisk, det juridiske må gjøre at de som inviteres inn har en trygghet, samtidig som prosjektet kan utvikle seg underveis. Man inviterer de mulige beboerne inn. Først uforpliktende, men på ett tidspunkt må man finne ut om de mener alvor. Det er mange som synes det er kult å være med på møtene, men etter hvert må de forplikte seg. Prosessen kan heller ikke være for styrt. Man må tillate selvutvikling og selvorganisering samtidig som prosessen har en viss forutsigbarhet. Den blandingen mellom en designprosess som er styrt “top-down” styrt, og en selvorganisering “bottom up” må sammen bli en konkret prosess.

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

ARTIKKEL / Arild Eriksen

BOLIGUTVIKLING NEDENIFRA Norge trenger en boligproduksjon utenfor de store boligutviklernes industrialiserte og standardiserte prosesser. I et land hvor innbyggerne benker seg foran fjernsynet under dokumentarer som omhandler rehabilitering og oppussing er det bemerkelsesverdig få som ser seg selv som en potensiell boligutvikler. I Norge har vi imidlertid lang tradisjon for å bygge husene våre selv. De fleste har en bestefar, onkel eller fetter som har bygget sitt eget hus, men vi som bor på steder med høy prisvekst har blitt passive boliginvestorer i mangel av tilbud med kvalitetene vi ser etter i et hjem.

Ungdommens selvbyggerlag ble konstituert 8 desember 1948 og gjennom egeninnsats og dugnad bygde medlemmene i første halvdel av 50-tallet flere hundre boliger. I vedtektene het det blant annet at en måtte legge inn 250 dugnadstimer for å få tildelt leilighet. I dugnaden deltok menn og kvinner på lik linje. Noe av grunnen til at dugnadsprinsippet fungerte så godt var at det blant medlemmene fantes mange håndverkere og fagarbeidere som kunne utføre arbeidet som krevde fagkunnskap. Ved medlemsregistrering oppga medlemmene yrke og selvbyggerlaget lagde en oversikt over faggrupper. Med utgangspunkt i dette ble det opprettet arbeidslag med en bygningsfagmann som byggeleder.

Effektiv masseproduksjon, elementbyggeri og stadig mer omfattende tekniske krav til byggverk har derimot vanskeliggjort slik dugnadsvirksomhet i dag. Det er få eksempler på at det tilrettelegges for deltakelse i byggingen av større boligprosjekter. Stavanger kommune sine etablererboliger som muliggjør for innbyggere som ikke har eid bolig før å skaffe en leilighet mot at de deltar i byggingen selv, er et av få eksempler. Det er likevel begrenset anledning til å delta i selve utformingen av boligene selv. Boligprosjekter som Tambourgården i Oslo, utviklet av Selvaag på begynnelsen av 90-tallet og ferdigstilt først i 2006, hvor det ble solgt et åpent toetasjers volum som man kunne velge å dele opp eller beholde med ekstra takhøyde, er også en enslig svale i det kommersielle boligutviklingslandskapet.

Derfor er eksperimentboligene på Svartlamon som er under bygging så interessante. Svartlamon i Trondheim ble regulert til byøkologisk forsøksområde i 2001 og vedtektene fastslo at for noen av tomtene kunne en søke om dispensasjon fra alle tekniske krav med unntak av brannforskriftene.

Dette har muliggjort et boligprosjekt hvor de fremtidige beboerne i praksis har deltatt selv både i prosjekteringen og byggingen, med unntak av rørleggerarbeidet og noen av de bærende konstruksjonene. Denne modellen er nok ikke for alle, men med en kostnad for hvert hus på rundt 500.000 kroner og omfattende kunnskapsutvikling underveis både for selvbyggerne og Trondheim Kommune er det god boligsosial politikk å tilrettelegge for flere slike prosjekter.

Boligutviklingsmodellen vi kjenner med det tyske navnet baugruppen, byggegrupper, hvor en gruppe familier eller enkeltpersoner går sammen og finansierer og utvikler med hjelp fra arkitekter og andre fagfolk, er bortimot ukjent i Norge. I Tyskland er metoden imidlertid velprøvd med mange vellykkete eksempler men vi ser i prosjekter som det danske bofellesskapet Lange Eng at modellen fungerer også andre steder. I bydelen Vauban i den tyske byen Freiburg er mer enn halvparten av de nye boligene utviklet

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016

av på denne måten. Her har de lokale myndighetene også etablert et kompetansekontor som bistår byggegruppene i oppstarten. Det er ikke bare i Tyskland og England vi ser andre utviklingsmodeller. Foreningen Byggande Arkitekter i Sverige består av arkitektkontorer som ønsker å styrke arkitektenes rolle i plan- og byggeprosessen ved å ta byggherrerollen og dermed initiere og gjennomføre prosjekter i egen regi, selvstendig eller i partnerskap med andre. Mange mindre steder ønsker en mer stegvis utbygging av sine tomteområder. Et godt eksempel er Linköping kommune som i forkant av utvidelsen av området Vallastaden ønsket arkitektkontorer spesielt velkommen som boligutviklere.

I en rapport om konkurransen i boligmarkedet i fem norske storbyer som Konkurransetilsynet la frem i 2015 ble det konkludert med at tomtemangel og langdryge planprosesser favoriserer noen få boligutviklere som kontrollerer store tomteareal. Samtidig er plan- og reguleringsprosessen i kommunene tidkrevende og til dels uforutsigbare. Små og mellomstore aktører har problemer med å bære den høye risikoen og kostnadene gjennom en lang og uforutsigbar reguleringsprosess.

Kommunen må endre virkemiddelapparatet og tilrettelegge for både flere mindre boligutviklere og beboerutviklete boligprosjekter. Kommuner regulerer og selger for det meste store tomteområder som bare de største utviklerne har råd til å utvikle. Utbyggingsavtaler lar utvikleren ta kostnaden med å bygge infrastruktur som mindre plasser, gatenett, overvannshåndtering. Det er i dag også vanlig at kommunen utvikler områdeplanen, mens boligutviklerne må selv lage en detaljert reguleringsplan, noe som betyr ytterligere kostnader og usikkerhet. Her ligger noen av de største hinderne for en annen boligutvikling.

Om kommunene ville gjøre det mulig for mindre utviklere kunne de ha belønnet sosiale valg med billigere tomtepris.

Stat og kommune må se på nye finansieringsmodeller og avtaler som gir mulighet til å finansiere tomt og utomhus sent i prosessen. Tomtesalg kan også som vi viser i intervjuet med Angela Hansen i Hamburg, vektlegge deltakelse i nabolaget og ikke minst tilby tomter til fastpris for å unngå budkrig om attraktive tomter. Utover dette kan kommunen velge å selge tomter til tomtestiftelser. Det prisbelønte prosjektet Granby 4 streets i Liverpool er en ikke-kommersiell tomtestiftelse som utvikler og forvalter rimelige boliger i et nabolag tidligere preget av tomme, forlatte boliger. Beboerne kjøper og selger hus til en fastsatt pris men fester tomten fra stiftelsen. Dette gir også folk med lav inntekt mulighet til å bygge egenkapital ved å betale ned på selve huset, men forhindrer boligspekulasjon og sørger for stabilitet for nabolaget. Videre kunne en forpliktelse til bruk av bildeling fritatt utvikleren fra kravet om kostbare parkeringsplasser og miljøriktige boformer som bofellesskap kunne blitt belønnet. I Ritterstrasse 50 i Berlin tilbyr beboerne nabolaget et stort fellesrom på bakkeplan som grendahus noen ganger i måneden. Nye boligprosjekter kunne ha inneholdt fellesskapsfunksjoner hele nabolag kunne ha delt som vaskeri, sykkelverksted og dyrkingsmuligheter, og blitt belønnet med lavere tomtepris eller gunstige betalingsvilkår.

Litteraturliste Ring, Kristien (red.). Self-Made City: Self-Initiated Urban Living and Architectural Interventions. Berlin: Jovis, 2013.

Vogt E., Brochmann B., Øvsthus N.R. Beboermedvirking i boligplanlegging.

Bergen: Cubus, 1982.

Feireiss K, m.fl. HolzWerkHolz : Kaden Klingbeil Architekten, Berlin. Berlin: Aedes, 2012.

Ring, Kristien. Urban Living: Strategies for the Future. Berlin: Jovis, 2015.

Fezer, Jesko. Civic City Cahier 6: Design In & Against the Neoliberal City. London: Bedford Press, 2013 Broome, Jon. The Green Self-build Book: How to Design and Build Your Own Eco-home. Cambridge: Green Books, 2007.

Broome, J., Brian, R. The Self-build Book: How to Enjoy Designing and Building Your Own Home. Cambridge: Green Earth Books, 1995.

Braathen M. m.fl. Helen & Hard, Relational Design. Berlin: Hatje Kantz, 2012.

Napolitano U. m.fl. Traces: LAN (Local Architecture Network). Barcelona: Actar, 2014 Becker A. m.fl. Building and living in Communities, Basel: Birkhauser, 2015 Nettsteder • • • • • • • •

• • •

fuckyeahbaugruppen.tumblr.com www.lan-paris.com www.selfbuild-central.co.uk aa-projects.eu/ www.granby4streetsclt.co.uk byggandearkitekter.se www.vallastaden2017.se www.stavanger.kommune.no/ no/Tilbud-tjenester-og-skjema/ Bolig-bygg-og-eiendom/Bygg/ Selvbyggerordningen/Etablererordningen/ www.eksperimentboliger.no www.aftenposten.no/norge/Lagdin-egen-romlosning-374700b. html www.vauban.de/en/topics/history/276-an-introduction-to-vauban-district

Vi kan se av velviljen sosialt ansvarlige boligutviklere blir møtt med at det er en lengsel både hos kommuner og folk flest etter et alternativ. I tillegg til dette behovet for mindre utviklere med et sosialt fokus er det imidlertid tre andre aktører vi har tro på for fremtidens boligutvikling: selvbyggerne, byggegruppen og de byggende arkitektene.

23

24

POLLEN / No 3 GJØR DET SELV / november 2016