Sosial Boligpoltitkk, med fellesskapet i sentrum by Eutop.Arkitekter

Sosial boligpolikk, med felleskapet i sentrum Arktitekturhistorie Christopher Byrne

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

INNHOLD Oppgavens MĂĽl - S.3 Del 1 1.1 - Introduksjon - S. 5-7: Del 2 2.1 Sosialdemokratisk boligbygging - S. 8-13 2.2 Sentralisering og velferdsutbygging - S. 14-25 Del 3 3.1 Nye tider, nye tanker - S. 26-27 3.2 Frode Rinnan - S. 28-35 3.3 Olav Selvaag - S. 36-43 Refleksjon - S. 44-45 Kildeliste - S.46-47

Oppgavens mål. Gjennom denne oppgaven vil jeg forsøke å belyse aspekter ved etterkrigstidens boligpolitikk i Norge og dens grunnverdier. Jeg vil prøve å finne tendenser og tanker blant fagpersoner og i folket, for å forstå utviklingen gjennom tiårene. Begrepet velferdsstaten er et begrep som ofte blir brukt i og om Norge, jeg vil forsøke å forstå hvordan den har påvirket boligutbygginen i landet gjennom Arbeiderpartiets sosialdemokratiske modell. Tidsbegrensingen i oppgaven blir satt til etter andre verdenskrig, 1945 fram til 1980-tallet. Oppgaven binder seg ikke til noen fast arkitektonisk epoke eller type. Den drøfter de bakenforliggende samfunnsmessige sammenhenger i tilknytning til det bygde landskap. De sosialdemokratiske politikken er sterkt knyttet opp mot tidsepokens rådene arkitektur, og la føringene for hva som ble bygget i Norge på denne tiden. Det er min mening at de samfunnsmessige problemstillingene man sto ovenfor og nye strømninger i folket og fagetatene gjør at politikken i etterkrigstiden er vel så viktig arkitekturhistorisk som det bygde landskap. Det var dette som lå til grunne for arkitekters nye rolle i samfunnet, hvor bygg og planlegging skulle være me dpå bedre sosiale forskjeller og øke livkvaliteten for folket i landet over. Gjennom arbeidsprossessen har jeg funnet ut at begrepene boligutbygging og boligpolitikk best diskuteres uten å sette en klassisk problemstilling og konklusjon. Jeg ser på det som problematisk i oppgavens øyemed å skulle definere feil og komme med svar i et såpass bredt og altomfattende tema. Jeg vil heller forsøke å bruke historien som grunnlag for refleksjon og forsøke å finne tanker, tendenser og metoder som om mulig kan komme den fremtidige boligutbyggingen til gode.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

‘’Leiligheten er fullstendig overbefolket, og soveproblemene har trengt alle andre krav til side. Den gifte sønnen og svigerdatteren ligger på dobbeltdivan i stuen. I rom II ligger husfaren, mens det lille barnebarnet har egen seng. Den tredje sønnen har slått seg til på divanen ute i entreen, en ordning som slett ikke er så ufornuftig i betraktning av de forvillede omstendighetene. Entreen er dessuten ganske rommelig, og selv om her ikke finnes muligheter for direkte tilførsel av frisk luft , er vel atmosfæren sunnere enn i det overbefolkete soverommet.’’ 0 - Betrakting av boforhold for en arbeiderfamilie, Oslo, 1942

: Elsa Reiersen, De tusen hjem : Den norske stats husbank 1946-96, 11.

1.1 Introduksjon I 1945, etter fem år med krig var boligmangelen i Norge prekær. Det var store ødeleggelser i bygningsmassen, og Finnmark og Nord-Troms sto nedbrent igjen etter tyskernes frammarsj. Samtidig hadde et stort ungdomskull rukket å bli voksne og konjunkturene i boligbyggingen hadde svingt såpass i tiårene før krigen at det på langt nær hadde blitt bygget nok boliger til å huse en voksende arbeiderklasse i Norge. Trangboddhet og boligmangel var blitt et av de største sosiale problemene i Norge, og det var nødvendig å igangsette en omfattende gjenreisning av boligmassen i landet for å forbedre de rådene omstendighetene. Etter krigen (1945) satte den daværende arbeiderpartiregjeringen, med Einar Gerhardsen i spissen et mål om å bygge 100’000 nye boliger i Norge i perioden fram til 1949. Selv om den reelle boligmangelen, etter tiår med lav vekst i boligutbyggingen i mellomkrigstiden var mye større ble dette sett på som det første leddet i kjeden som på sikt skulle skaffe til veie nok boliger for ‘folk flest’. For det var som nevnt tidligere i arbeiderklassen nøden var størst, de fleste boligprosjektene som ble igangsatt i mellomkrigstiden ble så dyre at de i all hovedsak tilfalt middelklassen i landet. Og forskjellen i boligstandard mellom fattig og rik var et økende problem. Selv om det i denne perioden fram mot krigen også ble tatt til orde for å forsøke å bedre boligstandarden for de vanskeligst stilte, var det fortsatt vanlig at hele arbeiderfamilier bodde ett-roms leiligheter uten tilstrekkelige sanitære fasiliteter, var mørke, kalde og i generell dårlig stand. Trangboddhet var blitt både en fysisk (sykdom) og psykisk belastning på denne delen av befolkningen. En av hovedgrunnene til at det ikke ble sett noen klare resultater og forbedringer i boligstandarden i Norge fram mot 1945 var helt klart en manglende samhandling mellom de forskjellige aktørene i markedet. Det var en blanding av det private, kommunene og staten som tok ansvar for ulike byggeprosjekter i landet, hvor hver aktør gjerne hadde sine egne mål og forutsetninger hva gjaldt bygg og boligtype, økonomi i prosjektene og hvilken byggmessing standard man skulle legge seg på. Denne typen ansvarsfordeling gjorde også den enkelte part mer sårbar for svinginger i samfunnet generelt. For eksempel førte ringvirkningene av børskrakket i New York i 1929 til at den kommunale innsatsen på boligmarkedet stoppet oppi nærmest et tiår.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

Det hadde også blitt gjort noen grep for å skaffe til veie billigere boliger i mellomkrigsårene. Det mest vellykkede grepet kan sies å være adopsjonen av kooperative boligbyggelag, En modell bygget på deling av kostnader og arbeidsmengde mellom alle andelseiere, og dens ideer ble videreført i etterkrigstidens boligutbygging. For det var kanskje det over noe annet boligmarkedet i Norge hadde manglet fram til krigen; en helhetlig kollektiv tanke i boligpolitikken. Når staten selv tok hovedansvar for politikken fra 1945/46 var det nettopp for å underbygge og styrke den sosiale og kollektive tanken. ‘Alle’ skulle ha råd til å bo i levelige kår. Og gjennom opprettelsen av gjenreisningsdepartementet (boligdirektoratet fra 1946), og Husbanken ble det igangsatt et sentralisert skippertak for å få fart på gjenreisningsprosessen i det norske boligmarkedet. Den institusjonen som har vist seg mest utslaggivende i praksis for å øke leve og boligstandarden i Norge har vært Husbanken. Den statlige boligbanken ble opprettet ved lov i 1946, og hadde som mål å gjøre det lettere å finansiere boligbyggeprosjekter, samt for arbeiderklassen å skaffe boliglån. Gjennom statlige subsidier skulle det bli lettere å klare boutgiftene.Det ble satt krav (både minimumskrav og maksimumskrav) til de enkelte prosjektene hva gjaldt både størrelse og standard, for å fremme regjeringens mål om at det skulle være mulig for alle og bo i ‘’sosialt forsvarlige boliger, til sosialt forsvarlige leier’’. Fra krigen og fram mot 1980 skjer det mye på boligfronten i Norge. Det som startet som en gjenreisning etter krigen utvikler seg rask til å bli både en stødig vekst i boligbygging i Norge fram mot 1980-tallet og en stadig pågående diskusjon om rådene ideer innen byggeskikk for de nye byggene i landet. Fra drabantbytanken, med boligblokker og egne lokalsentrum, til småby tanken med lavere tettere bebyggelse. Hele veien med nye større samfunnsmessigste forutsetninger og svinginger i konjunkturen. Som for eksempel økte økonomiske utgifter da Norge på 50-tallet ble medlem av NATO, og et krav til rasjonalisering da boligprisene steg opp mot 50% etter Koreakrigen (1950-53). På 60-tallet ble masseproduserte elementer en del av bygghverdagen, noe som var kostnadseffektivt , tidsbesparende og en vei inn i det globale markedet. Til Oljens inntog på 70-tallet med bedring i økonomien og en stadig økende urbanisering i det man nærmet seg 80-tallets jappetid. Selv om det svingte økonomisk og teknologien sprang fram i økende tempo var det hele veien en tanke fra hold om å skape et velferdssamfunn, hvor staten la til rette for en helhetlig politikk som skulle komme alle innbyggerne til gode, også i boligmarkedet. Arbeiderpartiet som satt i regjering i 28 av de 35 årene fra 1945-80, holdt på fellesskapstanken og fortsatte å subsidiere boligprosjekter og private boligeiere gjennom husbanken gjennom hele perioden.

Veien videre

Fra begynnelsen av 80-tallet begynner man sakte å bevege seg vekk fra de verdiene som har lagt til grunne for boligutviklingen i Norge i etterkrigstiden. Gjennom sterkere privatøkonomi og økende globalisering og spekulasjon på det åpne økonomiske markedet skjer det også en økende grad av privatisering. Gjennom 80- og 90-tallet og fram til i dag har privatiseringen av boligmarkedet økt betraktelig, slik at det dagens boligutbygging stort sett styres av markedskreftene. En lite helhetlig boligpolitikk gjennom de siste 30 årene, sammen med en raskt økende befolkning og stadig urbanisering av de store byene i Norge har igjen ført til at det er nødvendig å bygge et stort antall nye boliger i Norge. Med et økende behov for boliger, og økende sosiale utfordringer må man forsøke å tenke i nytt, og jeg vil gjennom oppgaven prøve å finne ut om etterkrigstidens felleskapstanker kan bære med seg noen tendenser man kan ta med seg videre for å skape en sosialt bærekraftig boligutviklig.

fig.1

Trondheimsveien, ved Veitvet,

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

2.1 Sosialdemokratisk boligbygging Grunnlaget legges

Etterkrigstiden i Norge blir gjerne kalt velferdsstatens storhetstid. Gjennom Arbeiderpartiet startet den sosialdemokratiske bevegelsen i Norge (og skadinavia for øvrig) i etterkrigstiden. Denne økonomiske politiske modellen var en middelvei mellom den teoretiske marxismen og den oligarkstyrte markedsøkonomiens tankesett. Kjennetegnet av en sterk politisk vilje til å planlegge samfunnsutviklingen i landet. Et større statlig ansvar i sektorer som f.eks. Transport, utdanning, kultur, helse og bolig skulle skape økonomisk vekst og forbedre folks velferd. Målene var blant annet full sysselsetting og utjevning av sosiale forskjeller. Staten skulle altså ha ansvaret for de sosiale tjenestene i landet, og velferdssektoren skulle bygges ut. Reguleringer og gjenreisning

Det regulerte samfunnet la også grunnlag for en samlende boligpolitikk i Norge. Etter andre verdenskrig var ødeleggelsene i landet enorme, Østlandet og kysten fra Molde til Narvik var hardest rammet. Behovet for en samordning i gjenreisningen var stor og gjennom opprettelsen av gjenreisningsdepartementet i 1945/46 ble det lagt organisert hvordan arbeidet skulle gå fram på hvert enkelt sted. Både under og etter krigen ble det utarbeidet byplaner for de mest utraderte byene i landet. Basert på klassisistiske prinsipper med et klart system av avenyer, akser og monumentale byrom. Klassisismens noe stive og formale arkitektur ble sett på som et ideal fra tiden før 1. verdenskrig, en tryggere og mer fattbar arkitektur. Men på grunn av en svak norsk økonomi etter krigen ble få av planene utført i sin helhet. Men det var ikke bare et økonomisk spørsmål, det fantes også relativt sterk faglig motstand mot forslagene. Mange norske arkitekter så på byplanene som en gammelmodige og autoritære prinsipper med et tungt formspråk og ville heller jobbe med funksjonalistiske og demokratiske planleggingsideologier. Dermed ble det etterhvert opprettet lokale avdelingskontorer i hvert område hvor samfunnsbevisste og idealistiske arkitekter dro ut for for å bidra aktivt til gjenoppbyggingen av boligmassen i landet. I løpet av gjenreisningsperioden blandet den funksjonalistiske tanken seg med tanker om hagebyer og nabogrender, og arkitekturen tok steget tilbake til en tryggere hjemlig arkitektur. Distriktene ble preget av eneboliger, tomannsboliger og rekkehus. Mens de de nye bygårdene i byene kunne bli påsatt skråtak, med større grøntarealer rundt, slik at de minte mer om forvokste eneboliger uten noe særs bymessig preg. Gjenreisningen var en dristig satsning i en tid med svak norsk økonomi og rasjonering. Og selv om mange av resultatene gjenspeilte dette var boligstandarden høy i forhold til tidligere.

fig.2

Mange av Norges tettsteder og byer led store skader etter krigen. Spesielt nord i landet hvor tyskerne hadde utøvd 'den brente jords' taktikk. Her fra Vadsø.

fig.3

Fra gjenreisningsarbeidet i Honningsvåg, 1952

fig.4

Boforhold i Oslo på 1930-tallet. En familie på 10 har alle soveplasser i stuen.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

Tett og trangt i nøden

Et samfunnsproblem som var på linje med krigens herjinger i Norge på denne tiden var arbeiderklassens boforhold. Et problem som sammen med økende tilflytting i stor grad hadde vært med på å skape bolignøden i landet, som spesielt rammet de større byene. Konjuktursvinger, børskrakk (Wall Street, New York, 1929), og krig i landet hadde boligbyggingen i Norge nærmest stoppet opp i omlag to tiår. Dette medførte igjen at det på langt nær hadde blitt bygget nok boliger til å huse den raskt voksende arbeiderklassen i landet. Arbeidere flest hadde selv ikke økonomiske forutsetninger til å kunne kjøpe sin egen bolig og var avhengig av et overmettet leiemarked. De sosiale forskjellene hadde økt kraftig i Norge den første halvdelen av det 20-århundret. Økende sosiale forskjeller i samfunnet i første halvdel av 1900-tallet førte til at det var stor forskjell i boforholdene for fattig og rik i Norge. Blant arbeidere og ‘folk flest’ var det mange som bodde i boliger som manglet de kvaliteter som skulle til for en sunn og verdig bosituasjon. Leilighetene i de mange bygårdene var ofte alt for trange, kalde og mørke. Og store familier bodde ofte sammen i leiligheter med bare ett eller to rom. Trangboddhet var et problem som medførte både helsemessigste og psykiske plager for mange av beboerne. Problematikken med boligstandard i Norge var ikke noe nytt som dukket opp etter krigen. Både før og under krigen ble det gjort forsøk på å planlegge en generell bedre boligkvalitet og billigere boliger fro folk flest i Norge. Under krigen satt det for eksempel mange fagfolk i fangenskap på Grini og i Sachsenhausen, hvor diskusjon boligpolitikken etter krigen var et tema som sto sterkt på den faglige agendaen. Under krigen ble det også gjennomført en stor undersøkelse av boligkvaliteten i Oslo, ledet av arkitektene Carl Boysen og Jacob Christie Kielland. Her deltok arbeidsledige fagpersoner (arkitekter, ingeniører, psykologer mfl.) i en kartlegging som kom fram til at de trange ett- og toromsleilighetene i byene på ingen måte egnet seg for barnefamilier. Det nye minimumskravet skulle være tre rom pluss kjøkken, noe som hadde vært vanlig i tidlige arbeiderboliger. Undersøkelsen la grunnlaget for at Norge i etterkrigstiden hadde en betydelig raskere overgang til tre- og fireromsleiligheter enn resten av Norden. Det glade 20-tall

1920-tallet var et viktig tiår for etterkrigstidens boligutbygging. Her ble grunnlaget for mange av de rådene tankene blant arkitektene som deltok i gjenoppbygningen av boligmassen i landet. Tiåret ble innledet med relativt høy aktivitet når det kom til boligutbygging i Norge.

Byggene ble reist i den klassisistiske stil som var toneangivende på 20-tallet (til forskjell fra en mer hjemlig og nøktern stil etter krigen). Det ble bygget hagebyer til middelklassen og nye (på den tiden gjerne tre-etasjes) leiegårder for arbeiderklassen. Og i tråd med kommunale normer og retningslinjer for boligkvalitet ble de nye leiegårdene oppgradert fra ett rom og kjøkken til to rom og kjøkken. Et viktig steg i riktig retning, selv om store familier og trangboddhet fortsatt ble et økende problem. En annen ide som fikk fotfeste mot slutten av 1920-tallet skulle vise seg å bli grunnstammen i norsk boligpolitikk i etterkrigstiden, nemlig boligkooperasjon. Ideen om boligkooperasjon var ikke ny på 1920-tallet. I Norge har den sine røtter helt tilbake til et filantropisk prosjekt, arbeiderboligen, i 1851, hvor det ble bygget en del ett-roms leiligheter for ubemidlede. På 1860-tallet ble det forsøkt å igangsette selvbyggerforeninger uten hell. I 1873 lykkes det Nylands verksted å opprette et kooperativt byggelag, som fikk bygget omlag 80 boliger før det opphørte. Fram mot første verdenskrig ble det startet flere lag rundt om i landet, og i tillegg drevet opplysningsarbeid om byggeformen uten at den fikk sitt definitive gjennombrudd. Selve grunnideen i boligkooperasjonen er at man gjennom å dele kostnader seg i mellom, bygger å drifter et boliganlegg for sine andelseiere. Denne metoden har samme grunntanke som i et regulært forbrukersamvirke, men skiller seg ut ved at boliger ikke blir etterspurt i ferdig stand, men at de blir produsert tilpasset medlemmenes behov og økonomiske evne. I så måte blir det en todelt funksjon i det å skulle reise selve bygningsmassen og senere drifte den. I løpet av 1920-årene hadde denne boligkooperasjon fått et bredt fotfeste i Danmark og Sverige. Her hadde man (kanskje spesielt i Sverige) kommet fram til en selskapsmodell hvor byggefunksjonen og eierfunksjonen ble inndelt i separate selskapet. Byggfunksjon som moderselskap, hvor man kunne søke seg inn i et byggeprosjekt på like vilkår. Også et datterselskap hvor andelseiere ble tildelt ferdige leiligheter. Slik ble datterselskapene eiere av nye boliger, men sto ikke juridisk ansvarlig i byggeprosjekter og ikke hadde man innflytelse eller tilknytning til framtidige prosjekter utført av moderselskapet. Det var denne modellen som ble adaptert da Oslo og Omegn Bolig Sparelag (OOBS) ble opprettet i 1927. I 1935 skiftet kooperasjonen navn til OBOS (Oslo Bolig Og Sparelag) da de inngikk et tett samarbeid med Oslo kommune, og ble kommunens viktigste redskap i boligpolitikken. Selv om ringvirkningene av børskrakket i New York i 1929 hadde ført til et vanskeligere arbeidsmarked og mindre tilflytting til byene utover 30-tallet blomstret boligbyggelag basert på OBOS-modellen opp i de store byene i Norge. Og etter krigen ble disse boligkooperasjonene (samlet under Norske Boligbyggelags Landsforbund) sammen med statlig finansiering, hovedmodellen for driftingen av boligpolitikken i Norge etter krigen.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

Boligfinansiering

Et viktig grep for å løse boligkrisen og skaffe til veie boliger til folk flest i etterkrigstiden var et stabilt økonomisk grunnlag basert på statlige subsidier. Staten måtte legge til rette for at det var mulig å skaffe til veie rimelige lån, og gode tilskuddsordninger for å drive boligprosjekter framover. Ved opprettelsen av Den Norske Stats Husbank (Husbanken) i 1946 ble dette økonomiske grunnlaget lagt, og Husbanken skulle spille en viktig rolle for boligutviklingen i Norge fram mot 1980. Husbanken styrte i stor grad sin egnen virksomhet de første ti årene, hvor de delte ut midler både til gjenreisningsprosjekter , gunstige lån til boligsøkere og utbyggere. Banken satt i imidlertid krav om at boligprosjekter måtte følge en standard hva kom til minimum og maksimumskrav gjeldene størrelse og boligkvalitet. Slik at man kunne fordre regjeringens tanke om ‘‘sosialt forsvarlige boliger, til sosialt forsvarlige leier’’’f or folk flest. Selv om opprettelsen av husbanken må sees i sammenheng med arbeiderpartiets sosialdemokratiske visjoner for Norge etter krigen, var det en klar tverrpolitisk enighet om bankens opprettelse. Men etterhvert som tiden gikk ble det klart at denne enigheten sto svakere enn først antatt. Allerede i 1955 ble det reist en debatt omkring bankens rolle i samfunnet. Det ble stil kritiske spørsmål ved at banken var en generell boligbank som uten behovsprøving la til rette for at alle kunne ta del i velferdsutviklingen. Og om man ikke heller burde organisere banken slik at den opererte med en selektive støttetiltak for å komme de mest økonomisk vanskeligstilte til gode. Det var også krefter som jobbet for å gi de private bankene et friere spillerom i boligutviklingen. Til tross for at debatten gikk i flere ganger gjennom tiårene forble Husbanken den viktigste boligfinansieringsinstitusjonen med en generell målgruppe helt fram til 1980. Sosialdemokrati gjennom 35 år

Ideologien i den sosialdemokratiske boligpolitikken i etterkrigstidens Norge gikk altså inn for å sikre den enkelte beboers trygge borett. Men til forskjell fra dagens modell ga den ikke retten til å selge boligen til markedspris, boliger var ikke ment å være formuesobjekter for å holde egen fortjeneste. Da dette ville ramme de husløse og beboere i leiemarkedet. Tanken var at man gjennom en sentralstyrt boligutvikling gjennom boligkooperasjon skulle frigjøre arbeiderklassen fra ‘gårdeierveldet’ og en utrygg leiehverdag. Arbeiderpartiets visjoner om en regulert velferdsstat hadde sin storhetstid fra slutten av 50-tallet helt fram mot 1970. Selv ikke i da det ble dannet en borgerlig koalisjonsregjering i 1965 skjer det ingen grunnlegende endring i bolig og velferdspolitikken i Norge. Gjenreisningen av boligmassen etter krigen fullføres i løpet av det første tiåret, og legger til rette for ekspansiv vekst i boligutbyggingen i de store byene i landet.

I takt med det regulerte plansamfunnet øker også den økonomiske veksten i landet, og allerede på 1960-tallet ser man en klar forbedring i leve- og boligstandard blant landets befolkning. Samtidig som produksjonsmetoder og utbygging av boliger nådde en topp på begynnelsen av 1970-tallet begynte nye tanker å gjøre seg rådene i samfunnet. Nye teknologiske og industrielle framskritt, olje funn på norsk sokkel (1969),økende privatbilisme i byene, og økende urbanisering og tilflytting til storbyene. Ideene om det industrielle vekstsamfunnet og den norske velferdsmodellen fikk ble utfordret av nye tanker om lokalsamfunn, tette sosiale fellesskap og miljø. Tidens ånd viser at boligpolitikkens mål og virkemidler stadig var en del av samfunnsdebatten og i endring temaer som bomiljøer, rehabilitering av eldre bygg og beboerdemokrati kom på dagsordenen. I løpet av 70-tallet skylte den såkalte ‘høyrebølgen’ inn over det politiske Norge. Skepsisen for det regulerte plansamfunnet vokste, det samme gjorde markedsliberalistisk tankegods. Individets frihet og ansvar skulle stå i førersetet, og den borgerlige opposisjonen banet vei. Man kan på et vis argumentere for at den sosialdemokratiske staten hadde vært så velfungerende ( sammen med oppstarten av oljeutvinningen i 1972) at den økonomiske veksten og økt velferd i samfunnet generelt holdt på å spenne bena under seg selv. Den sosialdemokratiske orden sto for fall. Etterhvert som høyresidens prosjekt om ‘det åpne samfunn’ fikk fotfeste i landet skjedde det også en glidene overgang i Arbeiderpartiets boligpolitiske standpunkter. Og for å tilpasse seg sentrale velgergrupper måtte de myke opp standpunktene om et totalregulert boligmarked. I 1981, vant høyresiden fram og en borgerlig regjering ble dannet. En rekke lover og reguleringer ble fjernet i boligpolitikken. Husbankens statlig regulerte subsidier og lån fikk konkurranse etter dereguleringen av de private bankene. Den regulerte lave renten, grunnpilaren i velferdssamfunnets kredittpolitikk ble forlatt til fordel for en markedsstyrt rente. Boligutbygging og salg ble i økende grad overlatt til det frie (private) markedet, og det hersket stor tro på at markedet fille regulere seg selv om det fikk fungere fritt. I 1989 aksepterte Arbeiderpartiet den markedsstyrte boligomsetningen.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

2.2 Sentralisering og velferdsutbygging Etterkigstidens boligmangel og påfølgende gjenreisning utvikler seg til en vekstperiode i i boligutbygginen man tidligre aldri hadde sett maken til i landet. De forskjellige tiårene brakte med seg forskjellige tendeser, hva gjelder arkitektur, den gode bolig og samfunnsmessig utvikling. Den økonomiske veksten i landet styrkes og det følger en oppblomstirng av industri og bosetting rundt tettstedene. I tillegg skyter den teknologiske utviklingen i byggebransjen fart og boliger bygges med nye metoder i et mye større tempo enn tidligere. Økningen av privatbilismen og nye tanker om byplanlegging hentet fra Europa legger til rette for nye metoder i bostedsutviklingen. Og når oljepengene velter inn kan man utvide subsidieringen av bolig og indusri og legge til rette for stadig vekst i velferdssamfunnet. Samtidig gror det fram en tendes i folket om et bredere samfunnsegasjement og større frihet. Gjennom de neste sidene vil jeg prøve å få en oversikt over de tendensene som rådet i hvert tiår fra 1950 tallet fram mot 1980-tallet og slutten på den sosiale boligbygginengs æra.

fig.5

fig.6

Frydenberg, 1936 OBOS-prosjekt fra mellomkrigstiden. Bygget inneholdt ett- to- og tre-roms leiligheter.

fig.7

Trondheim Og Omegn Boligbyggelag (1945) var blant de første kooperative byggelagene stiftet etter krigen. Avbildet er deres første store prosjekt, Rosenborg borettslag, 1947.

fig.8

Tjensvoll området i Stavanger ble bygget ut i årene 1974-76. Her ble det reist syv borettslag med eksperimentelle boliger. Man utforsket billighus og nye leilighetsvarianter.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

1950-tallet

Gjenreisningen blir fullført, og byvekst og forbedring av boligkvalitet står i høysetet. De større boligutbyggingsprosjektene følger en rasjonell tanke i bygging og drift. Eneboliger blir forbudt i de store byene, og det er tre- og fireetasjes boligblokker som gjør seg gjeldene. Idealet for boligblokkene er fortsatt huset i den frie natur, og byutviklingen skal helst se utenfor sentrum, nørt natur med store omkringliggende grøntarealer. De nye drabantbyene følger prinsipper fra hagebyidealet, boligstrøk i landlige omgivelser uten farlig trafikk, støy og forurensing. Klar til å befolkes med familier fra bykjernen og distriktene. Et eksempel på et slikt prosjekt er drabantbyen Lambertseter, tegnet av Rinnan, Tveten,, og Colbjørnsen. Boligkomplekset er en del av den nye Østensjøbyen, et sentrum med omkringliggende komplekser. Byggene oppføres i en funksjonalistisk stil, med en sterk rasjonell tanke i fasadeuttrykket med rene linjer og uten noen form for ornamentering (ikke så rart med tanke på at det på 50-tallet var materialmangel i Norge, og derfor fortsatt rasjonering). Blokkene er reist i fire og ikke tre etasjer for å få plass til flere leiligheter, og det blir ikke installert heis. Standardleilighetene følger regjeringens normer på tre rom pluss kjøkken. Byggene bygges med bærende vegger i fasaden (se fig.11) og en bærende midtvegg i murverk. De gamle trebjelkene er byttet ut med armert betong og har en spennvidde på 8-9 meter, noe som gir gode romstørrelser og godt innslipp av dagslys. Leilighetene er i gjennomsnitt 70-80kvm og er basert på to og to leiligheter omkring et felles trapperom. Tankegangen i et slikt prosjekt er selvforsynte boligenklaver i det grønne, med ulike service tilbud for å styrke naboskap og sosial tilhørighet. I distriktsnorge er det letter å ta utgangspunkt i den eksisterende bebyggelsen når man skal utvide småbyene, men også her blir det oppført boligblokker. Småhus er fortsatt den vanligste boligtypen i Norge. Boligdirektoratet også flere typer tomannsboliger (horisontaldelt) og firemannsboliger som blir anbefalt . Men etter kritikk fra arkitektene blir plantypen avløst av rekkehuset som gir egen inngang og privat hage, men omlag samme tomteutnyttelse. Ettersom fellesresursene i landet også må brukes på annet enn boligbygging (bl.a. NATO-medlemskap og Utbruddet av Koreakrigen) bestrebes det en ytterligere rasjonalisering av bygningene. Etter et pionerprosjekt av ingeniør Olav Selvaag (prøvehus på Ekeberg,1947) gjør det besparende amerikansk bindingsverk seg gjeldene framfor trehusets tradisjonelle skjelettvegg. *ILLU Dårlig materialkvalitet og ytterligere aksept for innskrenkninger i boligbyggingen gjør at ytter- og innervegger blir reist med minimal tykkelse noe som går utover både kulde og lydisolasjon. Minimaleluftebalkonger blir lagt utenpå husene for ikke å bli regnet inn i boligarealet, spesielt etter at husbankens minimumskrav på familieleiligheter blir redusert fra 110kvm til 80kvm.

Etterhvert som tekniske løsninger vant fram ble det mulig å bygge i flere etasjer, og de første høyhusene tok form. Disse såkalte punkthusene tok utgangspunkt i en firedelt kvadratisk form med trapperom i midten, hele huset kunne da betjenes av en enslig heis og hver boenhet fikk maksimalt av lys og utsikt, i tråd med den funksjonalistiske tanke.

fig.9

Eksempel på punkthusbebyggelse, her fra Gyldenpris, Bergen, 1958 fig.10

Gatebilde fra Lambertseter, en del av den nye drabantbybebyggelsen, udatert fig.11

Tverrsnitt som viser de bærende elementer i et bygg med bærende fasade og midtvegg. Et moderne bygg med de samme prinsipp som på 50-tallet. Kop van Havendiep, DKV Architecten, 2004

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

1960-tallet

60-tallets arkitektur i Norge preges av den industrielle veksten, hvor Norge tidligere hadde basert seg på et hjemlig marked skulle man nå være del av et større globalt marked. Nye teknikker vant fram, og masseproduksjon av større boligblokker med gjentagelse som arkitektonisk prinsipp gjorde seg gjeldene. Den rasjonelle tankegangen fra 50-tallet er fortsatt vedhengene i boligutbyggingen og ved bruk av maskiner, elementer og systemforskalinger (se fig.14)kunne man redusere byggetiden ytterligere. Planlegging med hensyn til maskiner som mobile heisekraners bane og evne til gjentatte operasjoner legger til rette for utbygging i serier noe som gav lite variasjon i byggenes utforming. Ofte ble detaljprosjekteringen av bygningen overlatt til entreprenører og ingeniører, med rasjonelle og uttrykksløse bygg som resultat. De smalere punkthusene og boligblokkene fra 50-tallet ble etterhvert erstattet med større blokker. Systemforskalingens elementer tillater at hvert element kunne opptre som paralelle deler og erstatten den bærende midtveggen, denne nye konstruktive løsningen tillot større spennvidder i byggenene. En slik bygningstype basert på systemprinsippet som vant fram var terrasseblokken. Denne bygningstypen skulle gi større leiligheter og hver enhet ble utstyrt med hver sin private hengende hage. Men prisen ble ofte at leiligheten ble smalere og dypere, og derfor hadde vesentlig dårligere innslipp av dagslys, og mindre enkeltrom. Terrasseblokkene ble også kritisert for ikke å være særlig lette å tilpasse i landskapet, og hadde ofte en todelt virkning med en mørk og tung bakside og en ‘for åpen’ forside med mye innsyn.

fig.12

Terrasseblokkens hengende have. Her fra Vestli, 1972 fig.13

Serieprodusert blokkbebyggelse i Grouddalen pĂĽ 60-tallet fig.14

Bildet viser prinsippet med systemforskaling, elementer settes sammen og mellomrommetfylles med armert betong. Enkelte elementer hadde ferdige ĂĽpninger til vinduer og dĂ¸rer.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

1970-tallet

Etter et tiår hvor prduksjonsestetikken har lagt de arkitektoniske føringene stiger det fram en massiv kritikk mot boligblokkene og profittorienterte boligutbyggingen i landet. Bebyggelsesplanene blir kritiserte for å være monotone, og diagramatiske. Beboere føler seg umyndiggjort av det som blir sett på som autoritære organisasjonstrukturer som synes å passe entreprenørenes produksjonssystem. Og spørsmål blir stilt ved nødvendigheten av å bygge boligblokker når store friarealer ligger øde og ubrukt. Samtidig med studentopprører i 1968 legger Norges Byggforskningsinstitutt fram ‘ammerudrapporten’. Rapporten blir brukt som et symbol i kampen mot den monotone byggeformen , svake bebyggelsesplaner og en lite demokratisk planprosess på 1970-tallet. Rapporten og realiteten viser at beboere i boligfelt blir isolert av manglende fellesanlegg og dårlig kollektivtilbud. Det blir også argumentert for at boligområdene favoriserer kjernefamilier, passiviserer og låser beboerne i tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Mange fagfolk tok også til orde for disse synspunktene. Og det var bred enighet at det ikke var en nødvendighet å bygge høyt, besparelsen av areal og grunninvesteringer var nemlig ikke så stor som man hadde trodd. Tradisjonelt sett har nordmenn alltid stilt krav om både bakkekontakt og utsikt, og man mente man kunne oppfylle disse kravene gjennom en ny utbyggingsform kalt tett-lav. Denne tanken fikk sitt gjennombrudd i en dansk arkitektkonkurranse i 1970, og bygger på boligfelt med en blanding av lavblokker og rekkehus. Tett-lav søker småby- eller landsbyideal. Uteområdene blir viet mer oppmerksomhet og landskapsarkitekter trekkes inn i planleggingen for å løse tilkomst og bedre utnyttelse av disse, gjerne med fellesarealer og lekeplasser. Konstruksjonsmessigt blir de bærende fasadeveggene byttet ut med tverrbærende elementer som muliggjør større fasadebredde og en romsligere planløsning. Boliger i de nye boligfeltene er også mer tilpasningsdyktige enn tidligere og det er en bredere bruk av beboermedvirkning slik at boligen både innvendig og utvendig lettere kan tilpasses den individuelle brukers behov. (eksempel) Nordås? I løpet av 1970-tallet øker privatbilismen og i tråd med tiårets tanker om miljø og trafikksikkerhet tilrettelegger de nye boligområdene et inngående trafikksystem for å adskille forskjellige typer av trafikk. Parkering av biler skjer i parkeringsanlegg i utkanten av feltene, og det første lav-blokkprosjektet med parkering under blokken dukker opp (Rykkinn-feltet, Olav Selvaag, Bærum, 1968). Slik sørger man for at man beholder fri bruk av fellesarealene, og landsbyidealet ved like.

fig.15

70-tallet viste en holdingsendring blant folket, miljø og medvirkning ble fanesaker. Her fra 1.Mai i Oslo, 1970 fig.16

Nordås selegrend, bergen, 1976, tuftet på landsbyidealet, bilfritt med felles tun og her med grendahuset i midten.

fig.17

Risvollan borettslag, Trondheim, 1974. Masseproduskjon kombinert med beboermedvirkning for å åpne for nye retninger som strukturalisme og 'åpen form'. Rekkehussystem med innvendige parkeringsløsninger og rasjonellt byggesystem i betong.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

1980-tallet

I tiårene før 1980 hadde bebyggelsesplanene stort sett basert seg på en tabula rasa tankegang, masseløsningene og nybyggingen skulle tas fra grunnen av: Utbyggingen foregikk ikke bar på jomfruelig mark, men store prosjekter baserte seg også på riving og en total nybygging av gamle bygg med lavere boligstandard. Planleggerne tok lite hensyn til at eldre bebyggelse og bydeler ofte hadde sosiale nettverk som fungerte selv om boligmassen ikke var tilstrekkelig vedlikeholdt. I kjølvannet av den politiske masseaktiviteten blant studenter på slutten av 60-tallet og utover 70-tallet dannet det seg trafikk- og beboeraksjoner mot det mange mente var en hensynsløs ødeleggelse av veletablerte bomiljøer i byene. Mange unge ble heller ikke tiltrukket av det som kan kalles monofunksjonelle og uniforme bomiljøer i de nye drabantbyene. De foretrakk heller valgmulighetene og livet i bykjernen framfor den perfekte boligstandard i det som ble omtalt som sovebyene. Ved starten av 1980-tallet hadde også beboerne fått mer makt både i planleggings og programfasen, og man begynte å søke nye veier i byplanleggingen. I stdet for å rigid holde fat ved de funksjonalistiske likhetskravene om lys og utsikt, valgte man å innordne seg med det eksisterende bymiljøet. Gamle bygårder ble renovert, og man bydge videre på kvartalsstrukturen og beholdt de gateløp og uterom som ble ansett for å være viktig i ett gitt område. Interessen for rehabilitering medører at nye boliger må tilpasses det formspråket i de eldre bygningene kvartalsmønsteret., USBL’s prosjekt ‘Bjølsen byfornyelse (1980-81, tegnet av Asplan prosjekt A/S) blir sett på som et mønstereksempel for den nye tankegangen. Her er leiegårder dels rehabilitert og forbedret, og nye boligblokker oppført i en tilpasset stil. Forandringer i det politiske landskapet på 80-tallet fører med seg en liberalistisk tilnærming til boligpolitikken i Norge. Når restriksjoner og reguleringer etterhvert oppheves går boligutbyggingen fra å være statsstyrt til å bli styrt av markedsmekanismene. Og økningen i byfornyelses prosjekter (som oftest med forretningsmessig baktanke) skyter i været. Det arkitektoniske formspråket forandrer seg også sammen med tankene om større individuell frihet, og man ville løsrive seg fra modernismens og funksjonalismens tvangstrøye. Fremmet av interessen for eldre bymiljøer og klart inspirert av USA vokser ideen om det postmoderne fram i Norge. Postmodernismen tar med seg en formmessig frihet, og det ble sett på som om man kunne velge elementer fritt fra historiens rike varehyller. Visjonen var nok og åpen for et rikere form uttrykk, men den fikk ingen umiddelbar innvirking på boligutviklingen i landet, annet at norske arkitekter ble noe dristige i utformingen av de arkitektoniske elementer. Arkitekturen løste ingen nye gåter hva kom til form og innhold i byggene, og kan i ettertid sees på som et symbol på det nyliberale og nyrike 80-tallet, jappetiden.

Generelt vokste det fram flere nye tilnærmingsmetoder til arkitekturen i Norge dette tiåret enn tidligere. For eksempel forsøk på å tilpasse seg regional byggeskikk, og arkitektur basert på miljø, noen med et strengt forhold til økologiske premisser. Friheten gav også økt makt til utbyggere og spekulanter, og med en svimlende vekst i byutviklingsprosjekter, boligpriser, og lånesummer, endte tiåret til slutt med konkurser og boligkrakk. Dette resulterte i at det var beboerne som måtte betale prisen for svak planlegging og manglende offentlig kontroll i boligpolitikken.

fig.18

Foto fra byfornyelsesprosjektet på Bjølsen, Oslo, 1980-81.

fig.19

Postmodernismen gjorde ingen store utslag på boligbyggingen i Norge. Men arkitektene ble mer modig i utrykket, slik som disse balkongene og skrå fasadeveggene. HRTB A/S, Fjellund, Holmlia, 1985

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

‘‘De vet at det er ikke nok bare å reise noen boligblokker, å smøre opp noen betongkasser der en kan stuve inn flest mulig foreldre, barn, enslige eller gamle. Det er for lettvint nå. En må bygge byerfor å avhjelpe det veldige behovet. Og det skal ikke bare være byer, i den gammeldagse oppfatning av hus på hus, gate ved gate. Det skal være samfunn for mennesker, der disses trang til et liv utenfor arbeidsplassen kan tilfredsstilles i lyse og romslige leiligheter, en touch av natur utenfor vinduene, blomster, sol, lys, institusjoner for husmoren, barna, de unge, de gamle.’’ -Sitat fra en av OBOS’ planer om boligutvikling fra 1950, poetisk forklarende på folks holdnigsendring hva gjaldt boligkvalitet.

fig.20

Klesvask, fra drabantbytilværelsen på Bøler, 1957

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

3.1 Nye tider, nye tanker En slik grunnrøskende boligutbygging som oppsto i Norge i kjølvannet av andre verdenskrig måtte bringe med seg både sterke og radikale tanker og personligheter. Tiårene hovr velferdsstaten og den soisiale boligbygginen blomstret var også de samme tiårene hvor det vokste fram et bredt samfunnsegasjement i landet. Arbeiderpartiets sosisaldemokratiske politikk førte med seg en økonomisk og teknisk vekst som fremmet en helt ny dimensjon av konstruksjon og vekst i utbyggingen. De regulerte fellesskapsideene og nye arkitektoniske tankesett fra Europa la grunnlaget for arkitekturen. Under slike forhold vokste det fram sterke personligheter som enten underbygget eller utfordret den statlige boligpolitikken. I dette avsnittet vil jeg presentere dere for to slike fagpersoner, en arkitekt og en ingeniør. Begge viktige foregangsmenn for en mer human og folkelig boligpolitikk. Frode Rinnan var kjendisarkitekten var arbeiderpartiets boligpolitiske ansikt utad. Han fremmet den statlig regulerte utbyggingen nye tanker fra Europeisk funksjonalisme og ville skape god livskvalitet gjennom store bydelsprosjekter. Olav Selvaag var ingeniøren fra Lista som talte autoritetene midt i mot og utfordret de rådene rettningslinjer i boligutbyggingen. Han var på driver for boliger til folket, som alle hadde råd til. Han søkte inspirasjon i lokale byggeksikker og hadde småhuset som sitt ideal. Men selv om motsettningene kan virke store var de kanskje ikke så ulike likevel? Begge med et brennende samfunnsegasjement og et mål for øye; folkets beste!

fig.22

Bilde fra Olav Selvaags borettslag pĂĽ Vestli, ca 1970.

fig.23

Bilde fra Bergkrystallen borettslag pĂĽ Lambertseter.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

3.2 Frode Rinnan Bakgrunn

Frode Rinnan ble født i Trondheim i 1905, her tok han sin utdannelse ved Norges Tekniske Høyskole (NTH). Han flyttet senere til Oslo hvor han drev arkitektpraksis fra 1936 – 1982. Han ble boende i hovedstand ut sin levetid og døde i 1997. For å opparbeide seg arbeidspraksis før studiene reiste Rinnan et år til sjøs. Under en av turene på nordsjø-damperen la de til kai i England mens det pågikk en generalstreik som endte med et voldsomt nederlag for den britiske arbeiderklassen. Dette ble Rinnans første møte med grasrotpolitikken og han har selv kalt det en skole i klassekamp. Politikken fulgte han videre gjennom hans utdanning ved NTH. På slutten av tjuetallet var det et studentopprør ved skolen da studentene mente at mange av lærerne hadde et alt for konservativt syn på arkitektens rolle i samfunnet. De mente at det ikke ble tatt nok stilling til funksjonalismens fremvekst som rådene tankesett i Europeisk arkitektur. Elevene bedrev derfor inngående selvstudier, og studiereiser for å lære mer om de nye tendensene på kontinentet. Rinnan var blant de opprørske studentene. Modernistiske arkitekter som Le Corbusier var deres forbilder, og i tillegg fulgte mange av dem (inkludert Rinnan) spesielt med på de arkitektoniske utviklingen i Tyskland. De ble inspirert av nye tanker som omhandlet sosial organisasjon i mellomkrigstiden, hvor arkitektenes oppgave gikk utover der å tegne gitte bygg, men også forsøke å løse sosiale problemer i byene. Studentene var ikke funksjonalister på et formalistisk, men sosialt grunnlag. I følge Rinnan var denne skoleringen i humanisme og samfunnsspørsmål viktigere for han som arkitekt enn den teknologiske diskursen ved NTH. Rinnan var aktivt deltakende i sosialistiske organisasjoner også utenom skolen. Han var medlem i foreningen Mot Dag (også kalt ‘mot alt’ av dens motstandere) og senere i den internasjonale organisasjonen Clartè, begge disse grupperingene hadde som mål å verve intellektuelle til sosialismen. I 1933 ble Mot Dag forgreiningen Socialistiske Arkitekters Forening (SAF) dannet, med Frode Rinnan som en av hovedpersonene. Gruppen var partipolitisk uavhengig og fanesaken var norsk boligpolitikk. SAF stilte seg kritisk til både Arbeiderpartiets og de borgerlige partienes håndtering av boligmangel og boligkvalitet allerede på 30-tallet. Gruppens syn på arkitekturspørsmål i Norge ble fremmet gjennom tidsskriftet PLAN* (utgitt i 4 eks. 1933-36), og her tok de til orde for den moderne arkitektrollen som ble fremmet i Europa. Arkitekten som samfunnsplanlegger.

Arkitekten

På begynnelsen av 1930-tallet betydde ringvirkningene av børskrakket i New-York (1929) at det var stor arbeidsledighet blant Arkitekter. Og Rinnan, som så mange andre arbeidsløse arkitekter flyttet til Sverige for å jobbe. Her fikk han innsikt i den svenske boligmodellen og interesserte seg spesielt for boligkooperasjonen. I 1936 startet han egen praksis i Norge, sammen med Olav Tveten og Kjell Coldbjørnsen. Og allerede på Bygningsarbeiderforbundets landsmøte det samme året fremmet Rinnan et krav om en statlig plan for boligutbyggingen i landet, og en egen kredittinstitusjon som støtteordning for utbyggere og beboere. Og før krigens utbrudd i Norge i 1940, var det allerede klare planer for for å etablere et kooperativt landsforbund og en statlig boligbank, disse ble etablert etter krigen gjennom NBBL og Husbanken. Under krigen satt Rinnan fire år i konsentrasjonsleir, to år på Grini hvor han deltok aktivt i byggingen av brakkebyene i leiren, og videre to år i Sachsenhausen. Begge stedene var Rinnan aktiv i diskusjoner om etterkrigstidens Norge sammen med de mange andre fagfolkene som satt der. Etter krigen fortsatte Frode Rinnan en periode å pendle mellom Oslo og Sverige, slik han hadde gjort en del gjennom 30-tallet. Og i 1945 fikk han stipend av Norsk Bygningsarbeiderforbund for å studere den svenske boligkooperasjonmodellen. Rinnans samfunnsengasjement hadde allerede gitt han stor anseelse i både arkitektverden og i den politiske verden. Og i 1947 fikk han rollen som sjefsarkitekt til Oslo OL i 1952, med ansvar for alle større prosjekter som f.eks. OL-landsbyen som senere ble Sogn studentby. Rinnan fortsatte som arkitekt for Oslo Idrettsvesen fram til 1965, med bygg som gamle Bislett stadion (revet2004), gamle Holmenkollbakken (revet 2008), Jordal amfi, Frognerbadet og Njårdhallen tilskrevet sitt virke. Frode Rinnan fikk stempelet ‘Idrettsarkitekten’, men hans historisk sett viktigste arbeid lå i hans innsats for å fremme den sosialdemokratiske boligmodellen i etterkrigstiden. Sosialdemokratisk samfunnsplanleger

Hans navn er i stor grad forbundet med sosial boligbygging og moderne byplanlegging. Med sitt motto ‘boliger for folket’ ble Rinnan raskt en talsperson for arbeiderpartiets sosialdemokratiske boligpolitikk. Etter å ha deltatt som arkitekt ved gjenreisningsarbeidet i Finnmark etter krigen, var Rinnan og hans kontor i flere tiår (1940 – ca.1970)

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

ansvarlig for utforming og planleggingsarbeid for flere av OBOS nye borettslag oppført etter den kooperative modellen. Ideene til disse prosjektene baserte seg på å å bygge ut nye drabantbyer rundt sentrumskjernen i Oslo. Rinnan hadde gjennom sine studier og arbeid i Sverige førstehånds kjennskap til lignende prosjekter fra Stockholm og Gøteborg, og tok med seg inspirasjon derfra. I tillegg var drabantby prosjektene tungt inspirert av hagebyvisjonen. En idè som sto sterkt i byplanleggeing i den vestlige verden første del av 1900-tallet. Ideen ble introdusert av Ebenezer Howard i boken ‘Tomorrow – a Peaceful Path to Real Reform’ (1898), og bygger på tanken om hageforsteder rundt større byer som kombinertet landlivets idyll med storbyenes urbane liv. Howard presenterte ideen i et diagram (se fig.24) som viser at hver forstad som ligger rundt bykjernen skal lett kunne nås med privat eller kollektiv traffikk, men fungere som autonome byenheter med alle nødvendige private og offentlige funkjoner (handel, helse, sosialt) i tillegg til boliger for et best mulig beboersamfunn. I tillegg skulle store omkringliggende grøntområder og mest mulig lav bebyggelse sørge for den landlige friheten. Landlig drabantby på Lambertseter

Et viktig eksempel på Rinnans drabantbyprosjekter er det store bydelprosjektet på Lambertseter (1950-1963). Prosjektet ble normgivende for framtidige drabantbyprosjekter i Oslo og var utarbeidet som et byplanleggingsprosjekt tuftet på hagebyideen med sin ‘lys-luft-grønt’ maksimalisme,og humanistiske grunntanke. Hovedmålet med prosjektet var å tilrettelegge for fellesskapstanken, med god boligkvalitet og sosial utjevning gjennom likt andels-eierskap. De sosiologiske problemstillingene ble løst gjennom helhetlige masterplan grep, den nye bebyggelsen ble delt inn i syv nabolag* (hvert av de ett borettslag) hvor boligblokkene ble plassert i en firkant rundt et felles tun. Og et nettverk av nye veier ble planlagt rundt blokkene, det samme ble barnehager skoler og kirker. Lambertseter senter skulle være den sosiale ‘bykjernen’ i prosjektet med bank post og handel, samt en høyblokk med hybelleiligheter. Herfra var Lambertseter tilknyttet sentrum med en ny T-bane trase, da et godt kollektivtilbud var et viktig premiss for å få en slik drabantby til å fungere godt med resten av Oslo. Og i Rinnans visjoner om det gode, kollektive liv var det også et håp om at området kunne være selvforsynt med arbeidsplasser gjennom lokal industri.

fig.24

Ebenezer Howard, The garden city. Diagram av hagebyideen, med storbyen i midten og drabantbyene rundt.

fig.25

Nabolagsbebyggelse, fra Rinnans Lambertseterplan, 1950 fig.26

Nabolagsarkitekter: Marmorberget: Erling Viksjø 1951-54 Bergkrystallen: Eyvind Moestue 1952-54 Blåfjellet: Knut Knutsen 1953-55 Steinspranget: Chr. F. Størmer og Odd Borgrud Pedersen 1953-56 Rabben: Odd Nansen 1954-57 Gamlehagen: Frode Rinnan og Olav Tveten 1955-57 Sentrum: Frode Rinnan og Olav Tveten 1956-58 Pynten: Frode Rinnan og Olav Tveten 1957-61

* For å få større variasjon i bygningsmassen valgte Rinnan forskjellige arkitekter til hver av dem. Borettslagene fikk navn etter lokale topografiske forhold

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

På dette feltet var han klart inspirert av engelske hageby forsteder kalt ‘new towns’, disse prosjektene var i utgangspunktet mye større en utbyggingen på Lambertseter og forsøkte i stor grad å legge til rette for at flest mulig kunne jobbe med kort avstand til egen bolig, for igjen å forsterke samholdet og skape et godt liv i nærområdet. (se eksempe fig.?? Sheffield) For uten hovedsenteret var det også visjoner om at hvert av borettslagene skulle ha tilgang til det Rinnan kalte en fellesgrend, et servicebygg som skulle romme minst, en barnehage, en nærbutikk og et fellesvaskeri. Dette bygget skulle være et felles møtepunkt for det omkringliggende nabolaget og styrke fellesskapsfølelsen blant beboerene. ‘‘Her skal det være plass for alle nærhetsbutikker, den største konsentrasjonen av garasjene, barnehagene og de handverksvirksomheter og kontorer som naturlig hører med i nærhetsgruppen. Det er trolig at også vaskeriene vil bli plassert her likesom lokale vel- ogforsamlingshus og fritidslokaler. Tennisplasser er antydet i et par fellesgrender.’’ - Utdrag fra den opprinnelige visjonsteksten om Lambertseter, Frode Rinnan,1950

Lambertseter prosjektet var i utgangspunktet planlagt å huse 10’000 mennesker i lav-blokkbebyggelse, fordelt på hovedsaklig tre- og fireetasjes blokker, med noen punkthus og høyblokker i utkanten av utbyggingsfeltet for å skape visuell variasjon. Og for å forsterke variasjonen og byfølelsen skulle et nettverk av gater og grønne lunger bevege seg mellom byggene, og stedets topografi skulle lage naturlige skillelinjer mellom nabolagene. Antallet beboere skulle bestemmes av en rekke faktorer som Rinnan knyttet til sine ideer om å skape et godt felleskap gjennom bruken av kulturgrenda eller det som i engleske new towns ble omtalt som community centers. ‘’Systemet går i all enkelhet ut på å ordne bysamfunnet i hensiktsmessige enheter og gruppere befolkningen i riktige proporsjoner omkring fellesanleggene. Sonen må derfor deles opp i kretser hvor folketall, veier, bane og topografi til sammen avgjør hvor skillelinjene skal gå. Skolekretsene, som det her blir 3 av, deles igjen i nabolag med butikkene, barnehagene, vaskeriene som størrelsesbestemmende faktorer’’ - Utdrag fra den opprinnelige visjonsteksten om Lambertseter, Frode Rinnan,1950

Realiseringen av prosjektets første del rundt Lambertseter senter fulgte den originale planen. Men etter Koreakrigens utbrudd ble det nødvendig å kutte kostnader og effektivisere prosjektet. I 1958 hadde antallet boliger ble økt fra 2’700 i 1950 til omlag 4’500 og det betydde etterhvert at prosjektets visjon om 10’000 beboere ble fordoblet til 20’000 innen ferdigstillelse i 1963.

1 2 & Rinnan, ''Lambertseter: En forstad til Oslo'', 43.

For å effektivisere og økonomisere ble det etterhvert bestemt at man bygde la vekt på å bygge kun fireetasjes blokker, og flere høyhus, da dette var besparende mtp. areal og resursbruk. Byrådet la et press på for å øke bruken av høyhus ytterliger i drabantbyprosjekter, men store protester fra Frode Rinnan og byplansjef Erik Rolfsen begrenset bruken noe. Argumentene om at familier ikke hadde noe å gjøre 10 etasjer over bakken samt økte vedlikeholdskostnader bar fram. Variasjonen i bebyggelse som ble vektlagt i den opprinnelige planen fra 1950 ble etterhvert offer for rasjonaliseringen og i 1958 ser man at byggene er som nevnt blitt større og færre, men også mer skjematisk plassert. De varierte gateløpene ble lengre og mer monotone, og det kunne etterhvert være vanskelig å skille de forskjellige nabolagene fra hverandre. Den skjematiske metodikken gikk på bekostning av de romlige kvalitetene mellom byggene og det ble også lagt mindre resurser i fellesgrendene. Heller ikke aspektet med å skaffe et nettverk av omkringliggende arbeidsplasser realiserte seg helt etter Rinnans visjoner. Selv om han nok ikke mente at Lambertseter skulle være helt selvforsynt med arbeidsplasser vegret næringslivet seg såpass at de aller fleste måtte inn til byen og arbeide. Dette gjorde at Lambertseter nok ble mye den sovebyen man prøvde å unngå. Til tross for at ikke alt fungerte optimalt og at drabantbyene hadde sine kritikere i inn og utland som talte i mot det de kalte anti-urban tankegang og sterile levekår (bla. Manfredo Tafuri, og Christian Norberg- Schulz), blomstret det sosiale livet på Lambertseter på en måte man aldri hadde sett i Norge før. Og det ble knyttet gode sosiale naboslagrelasjoner gjennom bruk av felles- og fritidstilbud. Motstand og ettermæle

Rinnan og hans likesinnede hadde sine kritikere av sin arbeidsmetode, blant annet Christian Norberg-Schulz uttaler at de ‘’hadde som målsetning å avskaffe arkitekturen som kunstart til fordel for politisert planlegging.’’ 1 og i negative ordelag om at Frode Rinnan og byplansjef Erik Rolfsen ‘’i stor grad må ta ansvar for hva som skjedde’’ 2 når det gjaldt ny boligarkitektur etter krigen. Arkitekturen ble ofte ansett for å være monoton og lite arkitekturfaglig basert. Det var en utbredt tanke blant dens motstandere at arkitektur bar for mye preg av overordnet planlegging og kvadratmetere enn romlig kvaliteter. Til tross for dette må det sies at den sosialdemokratiske funksjonalismen skaffet tilveie et imponerende antall boliger i etterkrigstiden (omlag 370'000 mellom 1945-60) og en klar forbedring i boligkvalitet i landet.

1 & 2 Christian Norberg-Schulz, ”Fra gjenreisning til omverdenskrise: Norsk arkitektur 1945-1980”, Norges Kunsthistorie bind 7 (Oslo: Gyldendal, 1983), 8-9.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

Og mange av dens arkitektoniske mangler og det monotone uttrykket må tilskives både økonomiske spørsmål og en økende effektivisering byggteknisk sett. Frode Rinnan og arbeiderpartiets tanke om den kollektive boform omfatter en human tanke med mange sosiale fordeler som la til rette for senere generasjoner av arkitekter. Og Rinnans plass i samfunnsdebatten samt hans rolle som idrettsarkitekt gjorde han til norges kanskje første kjendisarkitekt. Han hadde en rekke verv gjennom sin karriere blant annet som president for Norske Arkitekters Landsforbund (NAL), som foreleser ved Statens Arkitektkurs (nå AHO) og medlem i Oslo arbeiderparti (reguleringsråd og bystyre). Rinnan brukte politikk som et viktig hjelpemiddel i å utføre den arkitekturen han sto for. I 1963 satt han i juryen for en konkurranse hvor han og de andre arkitekten mente premissene for utbyggingen overskred reguleringene for området. Da prosjekt allikevel ble stem fram med støtte fra både bystyret og NAL, valgte Rinnan og trekke seg fra sine verv hos begge parter. Han ville ikke la sitt verdisyn bli overkjørt, fagmannen og arkitekten Frode Rinnan, var større en politikeren Frode Rinnan.

fig.27

Flyfoto over Stevenage,1962 Den første av syv 'New Towns' prosjekter etter krigen i England. Hagebyen nord for London skulle huse 60'000 innbyggere, og har i dag vokst til ca 85'000 innbyggere.

fig.28

Lambertseter, ved skiferveien, 1962 Et beskrivende bilde som viser variasjonene i arkitekturen. Punkthus i forgrunnen, hovedsaklig bebyggelse i fire-etasjes blokker (fargekoder for hver borettslag), og en høyblokk bak i bildet. Bildet viser også Lambertseterskole foran idrettsplassen, senterbebyggelsen nederst til venstre og de generøse grøntområdene mellom byggene.

fig.29

Lambertseter senter, ca 1960 Nytt møter gammelt, t-bane traseen i forgrunnen og dyrket mark i bakgrunnen.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

3.3 Olav Selvaag Bakgrunn

Olav Walaas Selvaag ble født på Lista i 1912.Familien var vel ansett i samfunnet, der begge foreldrene var del av legestanden. Da faren døde ung etterlot han seg dog ikke mye verdi og deh økonomiske situasjonen tillot ikke Olav å bli lege. Men det manglet ikke på tro på seg selv, og unge Olav sparte nok penger til å starte på studiene som byggingeniør ved NTH, og ble uteksaminert i 1935. Han ansettes året etter hos entreprenørselskapet Fredrik Ringnes, hvor han blir medeier fra 1943. Selvaag hadde tredd inn i en bransje som frem til andre verdenskrig hadde vært preget av lokalt håndverk og byggetradisjoner i tiårene før krigen, men som skulle gjennomgå store omveltninger i etterkrigstiden. Og han skulle selv stå som foregangsmann for mange av de moderne tekniske løsningene. Under krigen er Selvaag aktiv i motstandsbevegelsen, og opererte til slutt som våpenfører for Milorg i Oslo-regionen. Når gjenreisningen av landet tok til etter krigen ble Selvaag etterhvert en aktiv deltager i debatten om boligpolitikk i Norge. Under slagordet ''heller billige hus til de mange, enn dyre til de få'' tok han til orde for at man skulle bygge gode boliger billigst mulig til de i landet med begrensede økonomiske midler. Og denne tankegangen ble ikke bare et selvpålagt samfunnsansvar, men også lidenskap livet ut. Samfunnsingeniøren

Den store bolignøden samt knapphet på materialer og kapital gjorde at det var nødvendig å effektivisere byggevirksomheten. Selvaag dokumenterte at de gjeldene byggelover og den nye statlige reguleringen av byggeprosjekter påtvang landet en sløsing av resurser som kunne være både skadelige og kostbare. Gjennom avisartikler og under faglige debatter argumenterte Selvaag for at det byggeprosessen ble bruk omlag 50% mer materiale enn det som var nødvendig for å skape gode nok boliger. Og siden materialknappheten drev boligbyggeprisene i været måtte det bli tatt grep. Han mente også at de statlige reguleringene la til rette for unødig store planløsninger og romdimensjoner, tilsammen førte dette til at prisen ble så høy at det måtte brukes statstilskudd for å bygge og at beboerne måtte ta i bruk husleiebidrag for å kunne ha råd til å flytte inn. Selvaag gikk hardt ut i sin kritikk mot byggebransjen og de rådene metodene i utbyggingsarbeidet. Han vekker oppsikt når han som relativt ung junior

angriper de ansvarlige autoriteters regelverk med en selvsikker kraft og faglig tyngde. Hans synspunkt på boligpolitikken er enkel: Det beste er det godes fiende. Ved at man gjør boligene dyrere enn samfunnet har råd til strekker ikke resursene til og mange vil dermed bli stående uten noe. Han legger fram en grundig beskrivelse om hvordan han kan bygge hus for 350kr per kvm. Noe som tilsier nesten halvparten av den gjeldene prisen på 500-600kr per kvm (i Oslo). Selvaag mener nemlig at det er nødvendig å doble visjonen om 15'000 nye boliger årlig til 30'000 om man fram mot årtusenskiftet skal kunne huse alle innbyggerne i landet. Han framstår med faglig innsikt, og kommer med konkrete og detaljere alternativer som gir han en særlig slagkraft i den offentlige debatten. Han legger fram et klart budskap om at man man gjennom måtehold og nøysomhet i bygningsbransjen kan dele på de ressurser man har. Alternativet vil være blodig urettferdighet. ''Man fordeler ikke 100 appelsiner på 100 barn ved å gi tre appelsiner til hver, for da er det bare 33 som får'' - Sitat, Olav Selvaag, en lignelse han brukte ved flere anledninger om den rådene boligpolitikken

Selvaags prinsipp beskriver hvordan man gjennom bedre planlegging og prosjektering av hvert bygg kan gjøre byggeprosessen billigere og mindre resurskrevende, før spaden engang har nådd jorden. Samtidig distanserer han seg fra den sosialistiske siden når han mener at det burde være mindre statlig regulering av boliger. Han retter kritikk mot den nye Husbankmodellen og mener at dens nedbetalingsvilkår med lang betjeningstid og lav rente maskerer de sanne kostnader ved å bygge bolig. Heller bør man bygge billig uten mye subsidier i utgangspunktet. Selvaag har på kort tid gjort et navn for seg, og har blant menigmann allerede fått mange tilhengere. I fagmiljøet møter han derimot stor motstand og flere av hans kolleger går hardt ut mot Selvaag. I Ingeniørforeningens bygningsgruppe trues han med utkastelse på grunn av sine radikale uttalelser og det begrunnes med at han ''har først det norske folk bak lyset ved å forespeile noe som var teknisk-økonomisk umulig''. Framtredene fagperosner velger å ta avstand fra Selvaag og overingeniør i OBOS Øivind Birkeland advarer mot Selvaags ''fortvilte utvei, å senke boligstandarden'' 3. Og selv om man i utgangspunktet skulle tro at det sosialdemokratiske arbeiderpartiet i og Olav Selvaag på mange måter talte samme sak, eskalerte den offentlige debatten mellom han og regjeringens verktøy i boligmarkedet OBOS seg fra 1947. Selvaag fortsetter sin kritikk ved å legge fram at OBOS opererer med byggekostnader om er langt høyere enn det burde være i forhold til gjennomsnittsinntekten i landet.

3 VG 1.12.1947

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

En gjennomsnittlig boenhet lå på den tiden på omlag 50'000kr, og det ble for dyrt til at penger, materialer og arbeidskraft kunne rekke til å huse alle husløse. Nok engang vakte han oppsikt når han mente at han kunne kutte kostnader, per boenhet til 13'000kr pr.stk. Dette skulle også kunne gjøre det mulig for hver enkelt familie å betjene de kostnader som tilkom. Han mente at statlige tilskudd kun burde tilkomme slike gjennomsnittsboliger og at hver enkelt sto fritt til å bygge så stort og flott en ville når materialer igjen ble fritt tilgjengelige. Selvaag merker at det er mange mennesker som er opptatt av de forholdene han påpeker, men det finnes liten politisk vilje til reagere på hans ideer. Han bestemmer seg derfor i 1948 for å forfatte et brev med sine synspunkter til politikerne. Han la dette brevet først fram for sosialministeren, Aslaug Aasland, og lovet å ikke videresende det om han fikk positivt svar fra departementet. Etter tre månder uten svar valgte han så å sende brevet til stortinget, med kopi til alle landets største aviser. Som vedlegg til brevet la han med en detaljert plan på en testbolig med to enheter med en pris på 16'00kr pr. enhet. Bygningen ville bryte med de fleste krav som forelå i bygningsloven. Men det ville like fullt være en brukbar bolig med 72kvm boenheter, fullgod isolasjon, separate innganger, WC,entre stue og spisestue samt to gode soverom. Dette mente Selvaag, var en bolig samfunnet kunne ha råd til å bygge. Denne nøyaktige henvendelsen med konkrete tegninger og nøyaktige prisoverslag skape en flodbølge av oppmerksomhet for Selvaag i et boligtrengende Norge. I en epoke der det meste av offentlig debatt går gjennom den trykte presse vil Selvaags kamp om boligpolitikken nå bli fulgt i sømmene i årene som kommer. Avisene med borgerlig tilknytning forholder seg positiv til Selvaag og det de omtaler som et alternativ til den sosialdemokratiske boligpolitkken. I Arbeiderpartiets aviser veksler mottagelsen av Selvaag fra tilbakeholden velvilje til direkte fiendtlig. Men det er den politisk uavhengige avisen Morgenposten som nesten skal presse Selvaag inn i boligutbyggingen. Selvaaghuset på Ekeberg

Bygningsjefen i Oslo Harald Wildhagen går i 1948 ut og mener at man bør oppmuntre å bygge et prøvehus etter Selvaags prinsipp. Selv forholder han seg tilsynelatende nølende. En som da lar høre fra seg er Selvaags fremste kritiker og motpol, tidligere Ap-odfører Trygve Nilsen. Han går ut i pressen og minner om at et slikt hus er i strid med dagens bestemmelser og at man bør reservere seg mot engang å prøve det ut.

Morgenposten konfronterer så Olav Selvaag med dette, og tilbyr seg å stå økonomisk ansvarlig for et slikt prøveprosjekt. Om han hadde takket nei ville det gått på æren løs, og avisene kunne skrive at han kun hadde det i snakketøyet. Og slik gikk det til at det ble bygget er prøvehus på Ekeberg i Oslo. Arkitekten Ola Sandvik får i oppgave å tegne ut det såkalte 'Selvaaghuset' og den 27. september 1948 starter arbeidet. Den 20. desember, mindre enn tre måneder senere står huset klart, i samsvar med tegningene og uten budsjettsprekk. Byggeprosjektet blir fulgt tett av Morgenposten, og treffer sitt publikum, i alt regner man med at over 70'000 mennesker var innom for å beskue prøvehuset. Huset ble gått etter i sømmene, og Selvaag selv mente at huset var ''tettere og bedre enn de hittil kjente konstruksjoner'' og at det ''ikke finnes en bolig i Oslo eller Aker som var så varm og så godt isolert som denne''. Den nye konstruksjonsmetoden gjorde seg nytte av ett lett bindingsverk isolert med mineralull og med doble vinduer, til forskjell fra tidens overdimensjonerte og kompakte trekonstruksjoner. Dette førte til vanvittig besparelse i treverk og utløste en revolusjon i trehusbebyggelsen i Norge. En annen nyvinning var å bryte med den horisontaldelte tomannsboligen slik at hver boenhet hadde egen utgang til sitt hageområde. Selvaag hadde funnet fram til en rasjonell løsning på tomannsboligen gjennom å late som det ikke fantes noen regelverk og heller gjennom egen teknisk innsikt. På dette tidspunkt i livet var Selvaag en forkjemper for småhus og mente at en slik bebyggelse ikke krevde større arealer en den leiegårdene i Oslo. Og han to til orde for at man burde bygge småhusbebyggelse i serier for ytterligere besparelse og fastslår sitt prinsipp som skal bli hans mantra i boligdebatten: ''Det har nemlig aldri hendt at et samfunnsgode eller livsfornødenhet er blitt allemannseie uten gjennom rasjonell serie- eller masseproduksjon. Og den gode bolig danner selvfølgelig ingen unntagelse i så måte'' 4 Småhusmannen og boligutbyggningen

I mars 1949, midt i debatten og all oppmerksomhet skriver Olav Selvaag en artikkel hvor han velger å avslutte sitt virke i boligsaken. Han mener at selv hvor mye arbeid han har lagt ned og hvor mye han har påvist, er det lite politisk vilje til å gjennomføre noen endringer. Han har sagt det han har å si.

4 Rolf Borge-Aaserud, Bo eller ikke bo,1949, 8.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

Det ligger nok noe ironi over Selvaags oppsigelse, for den kommer etter en vinter hvor hans kritikere har vært frampå med krasse angrep etter Ekebergprosjekt, og i samme stund som styresmaktene i det stille og uten å nevne hans navn, endrer byggelovene mot Selvaags prinsipper. Og det hadde nok ikke godt opp fro han at sentrale skikkelser i Arbeiderpartiet (deriblant statsminister Einar Gerhardsen) faktisk ikke bare lyttet til ham men ønsket å følge han tankesett. Som debattant av natur og med status som rikskjendis tar det ikke lang tid før selvaag er tilbake i diskusjonen. Han fortsetter sitt arbeid med å jobbe for å utvikle seriebygging av boliger. Boligene skulle ikke være ferdighus produsert på fabrikk, men bygges etter et gitt system på utarbeidet i forhold til tomtens plassering. I januar 1950, setter Selvaag igang sitt første boligprosjekt, en serie tomannsboliger på Nadderud i Oslo. Og dette prosjektet overbeviste nok til at Selvaag fikk prøve seg i det som kanskje er det mest karakteristiske Selvaagprosjektet, hans egen forstadsby på Veitvedt. Veitvet prosjektet ga rom for at Selvaag for alvor kunne prøve ut sine ideer om rasjonell stordrift av boliger. Prosjektet var Selvaags første store høydepunkt og i tillegg til boligplanlegging introduserte han seg også som samfunnsplanlegger. Veitvet var et totalprosjekt og det Selvaag hadde fått i oppgave var igrunn å utarbeide en liten by. Han hadde ansvaret for å utarbeide store delere av reguleringsplanen, uteområder, handel, kommunale tjenester, kirker, skoler og sosiale fellesanlegg. Planen for prosjekt var at det skulle romme 1000 boenheter i Selvaags småhustype. Men planene rommet etterhvert 1500 enheter, og det hadde kommet til en hel del blokkleiligheter. Selvaag hadde bygget en blokk tidligere (på Maritim i Oslo) og denne ble malen for blokkbebgyggelsen på Veitvet, en en fireetasjes lav-blokk pluss butikker i underetasjen. Blokken på Maritim hadde hatt tilkomst fra ikoniske vindeltrapper, noe byrådet satte ned foten for på Veitvet. Det ble også etter press fra kommunen reist en del tidstypiske boligblokker i utkanten av utbyggingsområdet. Tomten på Veitvet var kjøpt av Statens kirkegodt, uten hjelp fra kommunen. Men kommunens organer måtte fortsatt godkjenne regulering og godkjenning, slik hadde de stor innflytelse på utbyggingen og småhusmannen Selvaag ble dermed satt mer og mer i rollen som blokkutbygger. Gjennom hele prosjektet var det harde kamper mellom Olav Selvaag og boligrådmann Trygve Nilsen. Og i en kommunal innstilling hevdet Nilsen at Selvaag i praksis ville bygge en slum på Veitvet.

fig.30

Ă&#x2DC;verst: Reisverk, eldre kompakt trekonstruksjon Nederst: Biningsverk med stendere, konstruksjonsmetoden Selvaag innfĂ¸rte, tilnĂŚrmet lik dagens konstruksjonsmetode. fig.31

Ekeberghuset, 1948 Den nye folkeboligen var et stort publikumsskue fig.32

Gatebilde, Veitvet senter, tildig 1960-tall.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

Stridens kjerne lå i at Selvaag hadde tvunget gjennom 100 leiligheter til husløse i prosjektet samt at boligrådmannen mente at Selvaagboligene ikke holdt høy nok standard i forhold til andre prosjekter. Selvaag var forkjemper for at man skulle spre beboere fra alle forskjellige sosiale lag i prosjektet for å skape mest mulig balansert og harmonisk miljø. Og når kommunen ville fylle enkelte av boligblokkene med det som ble ansett å være belastede familier gikk Selvaag langt i å anklage kommunen selv, med Trygve Nilsen i spissen for å ville lage slum på Veitvet. Selvaag kommenterte saken slik mange år senere: ''Boligrådmannens bevisste forsøk på å lage moralsk slum på Veitvet, fins det ingen unnskyldning for. Ifølge han eget utsagn gikk han nemlig inn for det ved bl.a. å plassere hele 70% kriminelle i en blokk med 40 leiligheter. Protester og avisinnlegg fra Veitvetboerne satte imidlertid en stopper for denne virksomheten.'' 5

Selvaag fortsatte Veitvet utbyggingen med ett mål for øye å skape en levende drabantby som satt kritikken til skamme. Det ble bygget et samlet kjøpe- og kultursenter, med blant annet festsal, bowlinghall, restaurant. Veitvet fikk egen skole, musikkskole og alt av offentlige tilbud fra lege til bibliotek. I tillegg hadde de en engen lokalavis (Aker blad) og kirke. I tillegg ble torget og fellesområdene utsmykket med skulpturer. I følge presidenten av Norge Handelsforbund, Per Kolseth innledet denne blandingen av handels- og kultursenter en ny æra i sammensetningen av et godt sentrumsmiljø. Veitvet ble for mange et symbol på hva en privat utbygger kunne få til med en god dose pågangsmot. Og for den borgerlige opposisjonen ble det sett på som et alternativ til den sosialdemokratiske metoden hvor OBOS hadde fått legge føringene i utbyggingen. Og det med billigere boliger, og større innslag av familievennlige småhus. Mange arkitekter var fortsatt kritiske til Selvaags ideer. Veitvedt kunne fortsatt bli omtalt som en rekke monotone og skjemmende boliger uten respekt for det estetiske. Byggestilen var jo ikke på linje med de rådene funksjonalistiske tankene ellers. Det var dog en arkitektstudent, Røyne Kyllingstad, som etter å ha besøkt Veitvet tok Selvaag i forsvar -''Og det funket''6. Etter ferdigstillelsen i 1958 var det en ting kritikerne av Veitvet måtte se i øynene. Beboere fra alle sosiale lag trivdes. Og etter en stund skrev også arbeiderpressen positiv omtale av Veitvet: ''Det har ikke skortet på kritikk av ingeniør Olav Selvaags prosjekt, en kritikk som etterhvert har vendt seg til ros og anerkjennelse. En ting er klar – Veitvetboerne selv er fornøyd med hjemmene sine og stolte av sin bydel. Og Veitvet er da også med årene blitt en bydel som beboerne med god grunn kan føle stolthet for'' 7. 5 - sitat hentet fra, Olav Selvaag, om 1950-årene, 1989, stromboli forlag. 6 - fra, under dusken, nr.7,1957 7 -Arbeiderbladet, 8.4.1961

Folkets boligbygger

Selvaag fortsatte sitt arbeid med planlegging av rasjonell seriebebyggelse. Ettersom han ble eldre ble småhusmannen omvendt på 60-tallet fra å bygge blokker kun der kommunen ville det til å bli oppfinneren av terasseblokken i Norge. Selvaag så på denne løsningen som en bygningstype som løste flere problem. Den kunne stå alene eller i serie, den kunne løses både på flate og bratte tomter, og den gav hver leilighet sin egen hengende hage. Alt i alt en løsning som forbedret de kvalitetene som manglet i eksisterende blokkbebyggelse. Rundt 1970 fullførte Selvaag sine to største prosjekter med bydelsprosjektene på Vestli i Groruddalen og Rykkinn i Bærum. Begge disse prosjektene er drabantbyprosjekter basert på Selvaags terrasseblokker, og kan regnes som høydepunktet for rasjonell masseproduksjon av boliger i Norge. Selvaag var aktiv hele sitt liv, og engasjerte seg gjerne i debatter omkring byen, han var en motstander av privatbilismens råderett og opptatt av at byen skulle være til for folket, og ikke omvendt. Til tross for hans feider i boligpolitikken fikk Selvaag gjennomslag for mange av sine tanker. Han ble en foregangsmann i boligutbyggingen, som gjennom sin nyskapning skapte han endring. Men alltid med sinn grunntanke i bunn: En verdig bolig. Til en pris folk kan makte.

fig.33

Boligblokken på Maritim, 1948, Den ikoniske vindeltrappen plassert midt på bygget.

fig.35

Terrasseblokk, Stovner, 1975

fig.36

Oversiktsbilde, Veitvet,1957 Diversitet i bygninger, fra småhus til blokkbebyggelse.

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

Refleksjon: Siden 80-tallets deregluering av boligmarkedetmarkedet og markedsliberalismens inntog i Norge, har boligutbyggingen forandret seg massivt i forhold til sosialdemokratiet og velferdsstatens ideologi. Husbanken har fått en svekket rolle i samfunnet, etter inntoget av de private bankene og har i dag helt andre retningslinjer basert på behovsprøving for låneuttak. Boligmarkedet i seg selv åpnet for private aktører allerede på 80-tallet og selv om svimlende vekst i spekulative prosjekter, økning lån og boligipriser resulterte i boligkrakk allerede i 1990, set man ikke ut til å ha lært. Fram til i dag har privatiseringen av boligmarkedet fortsatt å øke, de fleste oppgaver som tidligere tilfallt stat eller kommune har blitt overtatt av utbyggerene. Igangsettingen av nye prosjekter er som regel sjelden basert på sosial nødvedighet eller med beborerne som hovedttanke, som oftest er kostnader og profitt et like viktig ugangspunkt. Den Norske modellen er også basert stort sett på selveierprinsipper og et markant flertall eier i dag sin egen bolig (84,4% i 2014)*. Og leiemarkedet følger den samme trenden med økende priser, og privatisering. Boliger er blitt et formuesobjekt, basert på markedspekulasjon og økonomi. Dette gjelder ikke bare for utbyggerne men også for privatpersoner på boligmarkedet**. Boligprisene har vært i stadig vekst siden 90-tallet og prisene er på et slikt nivå i dag at de fleste må låne største del av boligens verdi. Dette systemet gjør ikke bare at det er vanskelig for unge eller personer uten økonimiske midler å komme inn på markedet men gjør også at boligmarkedet er sårbart for konjuktursvingninger. En fortsatt prisstigning i forhold til reelle kostnader av bygget (tomt,byggekostnad) vil kunne føre til at det enten blir flere og flere som ikke har mulighet il å komme til på markedet eller et nytt boligkrakk. Et annet aspekt er befolkningsvekst og økt tilflyttning til byene. Det bygges per i dag ikke nok boliger for å huse den markante befolkningsveksten i Norge i dag (man regner f.eks. med en vekst på 200'000 personer i Oslo fram mot år 2030) og det er igjen nødvendig å øke antall boligutbygginsprosjekter nesten opp mot raten som var etter krigen. Store samfunnsmessige utfordinger som klima, innvandring, økende sosiale forskjeller, og at man for første gang ikke opplever vekst innen olje og økonomi gjør at det er nødvendig å tenke mer helhetlig på boligspørsmålet i Norge. Ellers risikerer man at det markedsliberalistiske systemet spenner ben på seg selv og sender boligutbyggingen inn i krisesituasjon.

*Tilsvarende var tallet 69.3% i Sverige og 63.3 i Danmark samme år. Kilde: Eurostat ** Boligprisene økte i gjennomsnitt med 85% mellom 200 og 2013, et tall som er mye høyere i lønnsveksten i landet. Med en gjennomsnittlig årslønn fra1992 fikk en 37 m2 bolig – med 2013-lønn er en nede i 16 m2 Kilde: Tidskriftet Replikk nr.37

Det er såklart vanskelig å konkludere med at det markedsliberale boligmarkedet ikke har mulighet for å kunne skjøtte seg selv. Men jeg mener at man ved å se på etterkigstidens boligpolitikk kan ta lærdom og og gjøre noen endringer som kan hjelpe med å få en moderne bærekraftig boligpolitikk der det er mulig å gi alle mulighet for den boligen de trenger. Jeg mener at det som i stor grad hemmer et mer bærekraftig marked er mangelen på felleskapstanken i dagens samfunn, en tanke som bør være essensiell og ligge til grunn for et hvert velfungerende demokratisk samfunn. Boligpolitikken burde først og fremst være nettopp det, politikk. Og det da være logisk å ta en del av ansvaret bort fra markedet og tilbakeføre det til stat og kommune. For eksempel kunne kommunene gjennom større tomteoppkjøp og vedtak om boligtyper være med å drive fram rimligere boligpriser og mer felleskapelig boligpolitikk. En annen holdning man kan ta med seg er villigheten til å se utenfor våre egne landegrenser og ta med seg ideer derfra. Man trenger ikke se lengre enn til Danmark eller Sverige, hvor de kommunale utleie leiligheter dekker i overkant av 20% av markedet (til forskjell har Norge som har mellom 4-5%), disse leilighetene er drevet med leiepriser basert på kostnadsleie som og ikke på profitt per kvm. Dette gir igjen utslag i det private markedet hvor det blir uforholdsmessig å drive prisene opp noe særlig over det nivået, siden kommunale leiligheter i begge land er et tilbud til folk flest og ikke behovsprøvd for enkelte grupper. Tanken om kostnadsbaserte leiligheter (ikke kommersielle) og lavinnskuddsboliger og små-boliger er ikke helt fremmed i Norge, og i Soria Moria-ærkleringen* (2005) blir det foreslått å igangsette etomfattende program for bygging av slike boliger. En større andel ikke-kommersielle boliger og nye typer boligbyggelag ville hjelpe å kjøle et hett boligmarked. Man bør også tørre å tenke alternativt, og ideer om kollektive boliger, selvbyggerprosjekter, eller kooperative modeller ville kunne hjelpe boligtrengende og igangsette og realisere boligprosjekter med reduserte ugifter. Det er i det hele tatt vanskelig å stille noen 'rett' eller 'galt'diganose på et boligtematikken. Men for meg er det viktig at vi ikke går inn i framtiden med et marked som kun vil gangne de heldigste av oss. Man må jobbe for en solidarisk og bærekraftig boligpolitikk som får med alle, i alle sosiale lag og på like premisser. Dette er noe som vil gangne hele samfunnet. Fellesskapet.

* 38. 'Boligpolitikk'

Christopher Byrne - Arkitekturhistorie

Kildeliste Litteratur: Andenæs, Ulf - Folkets boligbygger -en biografi om Olav Selvaag, Forlaget Press, 2012 Reiersen, Elsa - De tusen hjem : Den norske stats husbank 1946-96, Den norske stats Husbank, 1996 Brantenberg, Tore - Sosial boligbygging i Norge 1740 - 1990. Fra arbeiderbolig til husbankhus, Den norske stats Husbank, 1996 Store Norske Leksikon (digitialt) - Boligpolitikk, kooperasjon, Olav Selvaag, Frode Rinnan http://www.aftenposten.no/kultur/Kjendisarkitekten-som-fornyet-Oslo-60880b.html http://www.hioa.no/Aktuelle-saker-fra-2014/Boligbygging-i-storbyene-retorikk-og-praksis Spjudvik Marit, Å bygge et sosialdemokrati, 2007 NN, Oslo Patriot - Temahefte 5, Drabantbyene blir til, udatert www.husbanken.no Bilder (stigende): veien videre http://digitaltmuseum.no/011014303792?page=2&query=veitvet&pos=29 50-tallet: Punkthus: https://www.bergen.kommune.no/bk/multimedia/archive/00016/Kulturminnegrunnlag__16361a.pdf Konstruksjon: Bernard Leupen, Harald Moij, Housing design -a manual, 2011, 247. Lamertseter: http://www.aftenposten.no/osloby/Oslo-grunnlagt-av-ukjent-snekker-501462b.html 6 0-tallet Terrasseblokk: http://dms10.dimu.org/image/032wXVwiM1k5 Drabantby: http://www.hjemoghage.com/wp-content/uploads/2014/10/aften.jpg Forskaling: www.romarheim.no 70-tallet Demonstrasjon: google images, søk, Demonstrajon miljø 1970 Nordås: http://www.nordasgrenda.no/joomla15/index.php?option=com_expose&Itemid=100 Risvollan: Tore Brantenberg, sosial boligbygging i Norge 1740-1990, 1996, 217. 80-tallet: Bjølsen: http://apps.husbanken.no/boligbasen/filbase/BJxLSE1B.jpg Holmlia: http://www.fjeldlund.com/bilder/bilder.htm

Bilde ved sitat: http://blogg.nrk.no/byen/files/2009/04/f04678-copy.jpg Bilder ved nye tanker: http://www.nbbl.no/Portals/1/NBBLs%20filarkiv/Bilder/Diverse/2015%209%201%20Bergkrystallen%20borettslag%20Foto-%20Obos.jpg Rinnan: -garden city: https://scodpub.files.wordpress.com/2011/03/city-group.png Lamertplan: http://www.ude.oslo.no/Oslo-patriot/s104_WEB.jpg Stevenage: http://www.ourstevenage.org.uk/images/uploaded/scaled/ste244.AERIAL_VIEW.jpg Lambertseter flyfoto: http://digitaltmuseum.no/011012645502?query=Lambertseter&name=Skole&pos=9 Lambertseter senter: http://dms07.dimu.org/image/03RWTspugU?dimension=800x800 Selvaag -Veitvet flyfoto: http://digitaltmuseum.no/011012642966?query=veitvet&name=villabebyggelse&pos=0#&gid=1&pid=1 Veitvet senter: https://i.ytimg.com/vi/d7dlN67nAjI/maxresdefault.jpg Konstruksjon http://www.erx.no/articles.php?id=24 Foside fotomonatasje av forfatter, bilder hentet fra digitaltmuseum.no Hvis ikke annet oppgitt er bilder fra samme kilde. SĂ¸k: Drabantby