Å appellere til følelsene – hjerteskriving

stemme i teksten. Du skal vise at du er en kunnskapsrik forfatter som kan utforske faglige emner. Du skal appellere både til følelser og fornuft når du skriver. For å få til denne balansen kan du veksle mellom det vi kan kalle hjerteskriving og hjerneskriving.

Et essay skal appellere til følelsene. Når du skriver essay, kan du derfor ta tak i egne opplevelser eller noe du lurer på. Da kan vi si at du skriver med hjertet, «hjerteskriver». En annen måte å hjerteskrive på er å bruke den skjønnlitterære verktøykassa. Skildringer, symboler, kontraster og overdrivelser kan være måter å vekke følelser på hos leseren.

Tips – hjerteskriving

Eksempel – personlige opplevelser eller erkjennelse

Ta utgangspunkt i noe du har opplevd: et barndomsminne, en opplevelse her og nå eller fra skolen, en ferie. Bruk assosiasjoner, følelser og lærdom fra denne opplevelsen eller minnet som rammefortelling eller rød tråd i essayet. Du kan også ta utgangspunkt i noe du vet er viktig for deg, en erkjennelse du har kommet fram til i livet. Her åpner forfatteren essayet med å skrive om hva stillhet betyr for ham:

Hvis jeg ikke kan gå, klatre eller seile fra verden, har jeg lært meg å stenge den ute. Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den – og der, langt nede under en kakofoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg. Stillheten.

(E. Kagge: Stillhet i støyens tid, 2016)

Eksempel – forteller i bevegelse

Tenk deg at du går en tur nedover hovedgaten på stedet der du bor. Hva ser du? Hvilke tanker utløser observasjonene dine? Eller på bussen på vei til skolen? Stien ned til hytta? Hva ser og sanser du? Hvor farer tankene dine? Her skildrer forfatteren første etappe i en reise til Kanariøyene i et essay som utforsker hvorfor så mange lengter etter å reise:

Arlanda – fortsatt er det tidlig om morgenen. Jeg er på vei til et av de vanligste reisemålene, særlig for dem som likner meg og har en sterk dragning mot sol og ikke altfor sterk varme. Kanariøyene, denne sterkt utnyttede øygruppen, uten historie, midt ute i Atlanterhavets ingenting. Men været der er perfekt. Det blåser mildt og er alltid blå himmel.

Før jeg går ombord i flyet, i dag er jeg på chartertur, legger jeg merke til en fnisende gjeng. De tar sin første drink i avgangshallen. De skal tydeligvis reise bort for å feire en femtiåring. En yngre mann bestiller en halvliter. Ute er det disig og det blåser kaldt, men solen er allerede på plass inni denne gjengen. I bagasjen ligger solkrem og badetøy.

(O. Wikström: «Til Kanariøyene! Om lengselen etter sol og varme». Fra Bortenfor hvite strender og fortauskafeer. Om ytre og indre reiser, 2004)

Eksempel – mennesker, ting og hendelser

Ta utgangspunkt i en person, en hendelse, en film, en bok, en tekst, et maleri, en bygning eller en sang som har gjort inntrykk på deg. Bruk form eller innhold, følelse eller til og med lukt knyttet til objektet som springbrett inn i essayet eller som en rød tråd. Her henvender forfatteren seg til sin ufødte datter og skriver til henne:

28. AUGUST. Nå, når jeg skriver dette, vet du ingenting om noe, hva som venter deg, hvilken verden du blir til i. Og jeg vet ingenting om deg. Jeg har sett et ultralydbilde, og lagt hånden på magen du ligger i, det er alt. Det er seks måneder til du skal bli født, og hva som helst kan hende på den tiden, men jeg tror livet er sterkt og ubendig, jeg tror det kommer til å gå bra med deg, og at du vil bli født sunn og frisk og sterk. Se dagens lys, heter det.

(K.O. Knausgård: «Brev til en ufødt datter». Fra Om høsten, 2015)

Eksempel – skjønnlitterære virkemidler

Bruk skjønnlitterære virkemidler som kontraster, overdrivelser, symboler, skildringer eller eufemismer. En eufemisme er å omtale vanskelige eller ubehagelige ting på en mer positiv måte. «Den brune halen» er en eufemisme for avføring. Forfatteren utforsker hvilken kroppslig, personlig og sosial funksjon det å gå på do er. Måten essayet starter på står i kontrast til den formildende omskrivingen i tittelen:

Jeg måtte drite, så sterkt av det var vanskelig å planlegge lenger fram enn til det var unnagjort. Allerede på veien ut fra supermarkedet hadde jeg fått en av de klare forutanelsene som kroppen skaper, nærmest som et bilde av framtiden, hvor det går fram, gjennom en slags ubestemmelig iling som det er nesten umulig å avgjøre om stammer fra endetarmen eller bare er noe i hjernen, at utstøtelsesbevegelsen, som av og til tar form av kraftige kramper som man bare med nød og neppe kan kjempe mot gjennom å trekke endetarmsmuskelen så hardt sammen som mulig, og kanskje hjelpe den med å klemme rumpeballene sammen samtidig, nærmet seg.

(K.O. Knausgård: «Den brune halen». Fra Sjelens Amerika, 2013)