Naturalisme 1880–1890

Kjennetegn på naturalisme

Innhold: Motiv og tema Form: Sjanger og stil

• Fattigfolk og sårbare grupper • Tabuemner (sykdom, seksualitet, død) • Det hesliges estetikk • Determinisme, skjebnen er forutbestemt • Drifter styrer mennesket • Objektiv skildring, uten følelser • Dialoger med sosiolekt • Detaljert skildring av sykdom og nød Viktige sjangre: Romaner og romanserier, noveller

Fra 1880-årene dykket forfatterne stadig dypere ned i kritikkverdige forhold i samfunnet. De tok opp tabuemner som seksualitet, død og sykdom og viste hvordan mennesket var drevet av lyster og begjær. Disse lystene var ofte laster som avgjorde den videre skjebnen. Naturalistene skildret elendigheten i samfunnet nærmest fotografisk. De beskrev blod, oppkast, vold og elendighet. Replikkene ble også skrevet ned så naturtro som mulig. Replikker på talemål og sosiolekt er derfor vanlig. I naturalistiske tekster spiller arv og miljø en sentral rolle. Mennesket kunne i liten grad styre sin egen skjebne, mente de naturalistiske forfatterne. Livet var mer eller mindre forutbestemt, og det var lite enkeltmennesket kunne gjøre for å endre livsbetingelsene sine. Denne determinismen sto i kontrast til optimismen i den kritiske realismen.

Tema 1: Kvinner og seksualitet

Amalie Skram: levd liv, skrevet liv

Amalie Skram (1846–1905) var en av mange forfattere som brukte erfaringer fra eget liv i diktningen. Som ung ble hun giftet bort til en mye eldre skipskaptein, og erfaringene fra dette ekteskapet brukte Skram i skildringen av forholdet mellom Aurora og kaptein Rieber i romanen Forrådt (1892). Skram var også innlagt på psykiatrisk sykehus ved flere anledninger senere i livet. Erfaringene herfra førte til romanene Professor Hieronimus (1895) og Paa St. Jørgen (1895). Romanene førte til debatt og endringer i behandlingsmetodene.

To «kvinneverdener»

Også i Skrams forfatterskap er det tydelig at det finnes to «kvinneverdener»: Det var kvinner som ble godt gift, og det var kvinner som kunne brukes til seksuelle forhold. Dydige kvinner og «slike» kvinner. Disse kategoriene er skapt av samfunnet, og de sier ikke noe om hva en kvinne grunnleggende er, mente Skram. I hennes forfatterskap får vi et mer nyansert syn på hva det vil si å være kvinne.

Seksualitet

I romanen Lucie (1888) møter vi en kvinne som har hatt flere seksuelle forhold før hun forelsker seg i og gifter seg med en mektig mann. Hun er en kvinne med livskraft og som ikke legger skjul på at hun har erotiske lyster. Ektemannen klarer aldri å komme over at hun har seksuelle erfaringer med andre enn ham, og gradvis svinner livskraften hos Lucie. Historien ender tragisk med at hun rømmer fra ektemannen og blir offer for overfallsvoldtekt. Hun blir gravid og dør da hun innser at det er voldtektsmannen som er far til barnet, og ikke ektemannen. I naturalismen ble seksualitet sett på som noe ekkelt kvinner ble utsatt for, og som ofte ødela dem for livet. Spenningen i flere av Skrams romaner ligger i at kvinnen blir pirret og nysgjerrig på denne «styggedommen» de burde holde seg borte fra.

Forrådt

En annen kvinneskjebne Skram skrev fram, var Auroras. Aurora – eller Ory, som hun kalles av sine nærmeste – er en ung jente da hun blir giftet bort til en betydelig eldre mann. Da det går opp for henne at hun skal tilbringe natta i samme seng som ham, trygler hun moren om å få bli med tilbake til pikerommet. Moren ber datteren ta seg sammen og gjøre sin plikt. Tittelen Forrådt (1892) oppsummerer kritikken Skram kommer med i romanen. Unge jenter blir forrådt av samfunnet og av sine egne mødre. Den borgerlige oppdragelsen feiler. Unge jenter blir giftet bort uten å vite noe om hva som venter dem. At mødre som selv har vært utsatt for samme praksis, viderefører den til egne døtre, er et dobbelt svik. Det er nærmest umulig for enkeltmennesket å bryte ut av vaner som gjennomsyrer samfunnet. Derfor fortsetter sviket.

Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», 1889

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket (1887–1898) viser hvordan arv og miljø påvirker både enkeltmennesket og en hel slekt. Det var ikke bare samfunnsmoral og oppdragelse som kunne ta fra folk frihet over egne liv. Materielle kår begrenset også menneskenes liv. I fire bind og over flere generasjoner blir vi kjent med familien på Hellemyren. De er fattigfolk som strever med å få endene til å møtes. I tillegg ligger alkoholmisbruk som en forbannelse over slekten. Det er en skjebne Sjur Gabriel prøver å unngå. Men etter at den lille sønnen dør av sykdom, følger han i kona Olines fotspor: «Fra den dag av drakk både mann og kone på Hellemyren.»

Arne Garborg: klasseløs og hjemløs

Arne Garborg (1851–1924) var en odelsgutt fra Jæren som valgte forfatterlivet over gårdsplikten. Det tunge valget preget Garborg hele livet. Romanen Bondestudentar (1883) handler om Daniel Brauts klassereise fra bondestanden til studentliv og en mulig inntreden i de dannede klasser. Romanen er imidlertid ikke en lykkelig roman om en gutt som greier å klatre oppover den sosiale rangstigen. Den viser derimot hva som skjer når folk tar avstand fra det miljøet de kommer fra. Romanen avsluttes med at Daniel Braut gjemmer seg for en gammel lærer samme kveld som han uteksamineres fra universitetet. Han lusker rundt i gatene i Kristiania som en pjuskete gatehund. Han føler seg klasseløs, og dermed hjemløs.

Tema 3: Skjebner og moralske regler

Christian Krohg: bohem og samfunnsrefser

Christian Krohg (1852–1925) var kunstmaler, journalist og forfatter. Han var en del av Kristiania-bohemen, en gruppe kunstnere og forfattere som utfordret regler – både i kunsten og i det virkelige livet. De praktiserte fri kjærlighet og ville endre synet samfunnet hadde på seksualitet og samliv.

Overgi seg til egen skjebne

I 1886 ga Christian Krohg ut romanen Albertine. Den vakte enorme reaksjoner i datidens Kristiania, og allerede dagen etterpå ble den forbudt av norske myndigheter. Albertine er historien om en fattig syerske som desperat prøver å unngå å måtte prostituere seg, slik søsteren hadde gjort. I naturalistisk ånd klarer hun selvsagt ikke dette.

Christian Krohg: «Albertine i politilegens venteværelse», 1885–1887 Da Albertine blir voldtatt av en politikonstabel og senere innkalt til rutinemessig underlivsundersøkelse, slik de prostituerte ble, overgir hun seg til sin skjebne. Romanen slutter med at den tidligere sjenerte jenta roper ut til de unge guttene som går forbi: «‘Å, jeg er så kåt, jente, så du veit d’ikke’ […] ‘Kom inn til meg, gutter!’ ropte hun igjen.»

«Albertine i politilegens venteværelse»

Maleriet «Albertine i politilegens venteværelse» er et eksempel på den realistiske malerkunsten. Bildet er et øyeblikksinntrykk fra et overfylt venteværelse. Erfarne prostituerte kvinner betrakter den skamfulle Albertine, som med bøyd hode venter på at hun skal kalles inn. Maleriet er nesten fotografisk detaljrikt.

Historien som endret samfunnet

Albertine var en vellykket tendensroman. I tillegg til å gi oppmerksomhet til den skamfulle sypiken førte historien om Albertine til faktiske endringer i samfunnet. I kjølvannet av romanen og rettssaken som fulgte, ble prostitusjonslovene endret. Politiet skulle ikke lenger kalle prostituerte inn til underlivsundersøkelser.