Poetisk realisme 1850–1870

Kjennetegn på poetisk realisme

Innhold: Motiv og tema Form: Sjanger og stil

Rester fra romantikken • Religiøse og moralske idealer, nasjonalromantiske tanker Rester fra romantikken • Forfatterkommentarer, følelsesladet språk

Realistiske spor • Sosiale problemer, skildring av samfunnsendringer Realistiske spor • Scenisk framstilling (vise, ikke påstå), muntlig språk, norske ord

Viktige sjangre: dagbokroman, bondefortellinger, noveller

På midten av 1800-tallet skjer det også en endring i synet på hva litteratur og kunst bør være. Forfattere før denne tiden, også i romantikken, ønsket at litteraturen skulle være et ideal for mennesket. Det vil si at den skulle inspirere og oppdra menneskene til å leve gode, moralske liv. Religiøse og moralske spørsmål var derfor viktigere enn sosiale og politiske. Fra midten av 1800-tallet ble flere forfattere inspirert til å skrive mer om det som skjedde i samfunnet rundt dem. Denne brytningstiden mellom en romantisk og en realistisk litteratur kaller vi poetisk realisme.

Tema 1: Tendenslitteratur

Forfattere som Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson skrev i denne brytningstiden. Tekstene deres viser at de hadde én fot i hver leir. De ville at litteraturen de skrev, skulle være nyttig og bety noe for samfunnet. Litteraturen skulle ha tendens. Samtidig er det trekk ved forfatterskapene deres som peker bakover mot et mer romantisk ideal. Bjørnson vil gjerne oppdra leserne sine i en god kristen moral. Colletts første roman er en blanding av brev og dagboknotater. Dette er en skriveteknikk fra romantikken som gjør at leseren kommer tett innpå følelsene til karakterene i boka.

Camilla Collett: det moderne gjennombruddets mor

Camilla Collett (1813–1895) er på mange måter det moderne gjennombruddets mor i norsk sammenheng. Hun var den første som brøt med den romantiske diktningen og diskuterte samfunnsproblemer i litteraturen. Hun reiste også rundt i Europa og samlet impulser. Disse brukte hun til å skrive skjønnlitteratur og essay. Collett hadde selv kjent på kroppen hvor begrenset handlingsrommet til kvinnene var. Ungdomskjærligheten sin fikk hun ikke, ettersom familien ikke anså det som en passende allianse. Da hun i voksen alder ble enke, overtok svogeren styringsretten over økonomien til Collett. Kvinner hadde ikke lov til å bestemme over egne penger.

Tendensromanen Amtmannens døtre

Amtmannens døtre (1854) er Norges første tendensroman. I sjangeren tendensroman tar forfatteren opp et samfunnsproblem som ifølge forfatteren må endres. I Amtmannens døtre møter vi Sofie, som vokser opp i en embetsfamilie. Faren er prest. Sofies søstre blir giftet bort til menn familien mener skaper passende allianser. Dette er ekteskap basert på fornuft, ikke følelser eller erotisk tiltrekning. Denne skjebnen ønsker Sofie å unngå. Hun vil gifte seg med sin store forelskelse, huslæreren Georg Cold, men hun ender til slutt opp med å gifte seg med den eldre presten Rein, en mann hun ikke har følelser for. At det er vanskelig å bryte ut av samfunnsnormene blir ekstra tydelig i romanen, ettersom det er Sofies mor som har hovedansvaret for oppdragelsen. Kravene til kvinnerollen går i arv. «Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige», skriver Sofie i dagboka si.

Kritikk av oppdragelse

I romanen kritiserer Collett måten embetsstanden oppdrar døtrene sine på. Jentene får ikke utvikle en egen personlighet eller ta valg basert på hva de tenker eller føler. Følelser skal undertrykkes, og det er forventet at de følger kravene familien har til dem. Et slikt liv er ikke et sant liv, mente Collett. Kvinner blir lært opp til å hykle, altså til å underkaste seg andres vilje. Et sant liv er å følge egne følelser, ønsker og lyster, mente hun.

Bjørnstjerne Bjørnson med familie på Aulestad, 1897

Tema 2: Idealistiske bondefortellinger

Bjørnstjerne Bjørnson: krass kranglefant

Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) var en sentral person i norsk litteratur. Han deltok aktivt i samfunnsdebatten og var ofte krass i kritikken. Han var en strålende taler og flink til å få folk både med seg og mot seg. Skuespillet hans En falitt (1875) regnes som det første norske kritisk-realistiske verket. For første gang i norsk litteraturhistorie skildres et borgerlig hjem. Handelsmannen Tjælde styrer forretningene sine på en tvilsom måte, og dette er samfunnskritikken i stykket. Moralen er at det er best å leve i sannhet – både i livet og i forretningene. Men best kjent var nok Bjørnson for sine poetisk-realistiske bondefortellinger. Dette er en serie romaner og noveller der handlingen er lagt til bondemiljøet. Ofte skildres livet til unge mennesker i overgangen mellom ungdom og voksen. I 1903 mottok han nobelprisen i litteratur.

«Søndagskledde bønder»

Bondefortellingene bryter med de nasjonalromantiske maleriene og fortellingene om livet på den norske landsbygda. Undersøkelser viste at livet her var tøft, og Bjørnson skriver inn fyll, vold og dårlige levekår i fortellingene. Enkelte kritiserte Bjørnson for å skrive om «søndagskledde bønder». Bjørnson gikk ikke langt nok i skildringene av livet på landsbygda, mente de. Trass i kritikken er det liten tvil om at Bjørnsons bondefortellinger var et tydelig steg inn i den realistiske tradisjonen der målet var å skildre virkeligheten slik den var.

Idealistisk oppdragelse

Idémessig og tankemessig er bondefortellingene plassert i en førmoderne tankegang. Som i Amtmannens døtre møter karakterene i bondefortellingene utfordringer som gjør at de ikke kan få hverandre. Løsningen for Bjørnson er ikke å endre samfunnsstrukturene, men å lære folk å leve gode, kristne liv. Tekstene hadde et pedagogisk mål: De skulle vise folk hva som skjedde med deg om du ikke klarte å leve

Erik Werenskiold: «En bondebegravelse», 1883–1885