Kritisk realisme 1870–1880

etter de moralske standardene, og at det var mulig å vokse av seg villskapen og få den man ønsket, om man endret seg. Bondefortellingene hadde et tydelig idealistisk oppdragelsesmål.

Bondefortellingen Synnøve Solbakken

I bondefortellingen Synnøve Solbakken (1857) møter vi den forfyllede bråkmakeren Torbjørn Granlien som forelsker seg i den milde og gode Synnøve. Hun er fra en fin slekt og møter motstand fra foreldrene sine da hun forteller at hun vil gifte seg med Torbjørn. En mann med hans temperament og karakter er ikke verdig henne. Vendepunktet i romanen er da Torbjørn blir skadet i en slåsskamp. Han svever mellom liv og død, og når han kommer seg på beina igjen, tar han et oppgjør med livet han har levd. Han belønnes da med ekteskap og et framtidig liv som storbonde på den solrike gården Solbakken. Romanen er en dannelsesroman som viser hvilket potensial som ligger i et menneske om det bare får riktig veiledning og moralsk opplæring.

Kjennetegn på kritisk realisme

Innhold: Motiv og tema Form: Sjanger og stil

• Problemer under debatt • Kritikk av kirke, moral, skole og kjønnsroller • Frihet for individet Romaner og noveller • Scenisk framstilling, detaljert miljøskildring, indirekte personskildring og tankereferat

Skuespill • Stedets, tidens og handlingens enhet, virkelighetsillusjon, retrospeksjon, symbolske rekvisitter, titteskapsteater

Viktige sjangre: skuespill, romaner, noveller

Problemer under debatt

Det at en Literatur i vore Dage lever, viser sig i, at den sætter Problemer under Debat.

(Fra «Hovedstrømninger i det 19. århundres litteratur», 1871)

Slik oppsummerer den danske litteraturkritikeren Georg Brandes (1842–1927) i 1871 hvordan datidens litteratur bør være: en litteratur som avslører sider ved samfunnet som ikke fungerer, og får leseren til å ville endre disse. En levende litteratur er – ifølge Brandes – en litteratur som betyr noe for leserne. Den har en samfunnsmessig funksjon. Ved å ta problemer opp til debatt skal nemlig samfunnet forbedres! Forfattere som lot seg inspirere av denne programerklæringen, kalles ofte kritiske realister, og de var en del av det som kalles det moderne gjennombrudd i nordisk litteratur.

Tema 1: Kritikk av kirken

Det var ikke bare Georg Brandes som mente at noe måtte endres. På midten av 1800-tallet ble det tydeligere og tydeligere at et skifte var på gang. Samfunnet var i endring. Man begynte å tvile på at de kristne levereglene ga menneskene gode og frie liv. Den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813–1855) inspirerte til kamp mot religiøs dobbeltmoral og den enorme makten kirken hadde. Idealet burde være at menneskene selv søkte sannhet og mening, ikke bare stolte på det de ble fortalt av prester. I norsk sammenheng er særlig forfatteren Alexander Kielland kjent for å skrive tekster med kritikk av kirken.

Tema 2: Kritikk av borgerskapets moral

De kritisk-realistiske forfatterne var opptatt av individuell frihet, og borgerskapets kvinne ble selve frigjøringssymbolet. Allerede 20 år før Brandes holdt sin berømte forelesning om å «sette problemer under debatt», hadde Camilla Collett gjort nettopp dette i praksis. I Amtmannens døtre kritiserer hun måten borgerskapet oppdro døtrene sine på. Jentene måtte undertrykke egne følelser og lyster. Deres «bestemmelse» i livet var rollen som hustru og mor i et ekteskap foreldrene arrangerte. De kritisk-realistiske forfatterne trår derfor i Colletts fotspor når de skildrer kvinneskjebner som Noras i Henrik Ibsens Et dukkehjem og Karens i Alexander Kiellands novelle «Karen». Dette er kvinner som på ulikt vis ble ofre for datidens kjønnsroller.

Henrik Ibsens Nora i Et dukkehjem (1879) blir behandlet som et dukkebarn av sin far og sin ektemann. Hun har aldri blitt tatt på alvor. Ektemannen Helmer sier: «Du er først og fremst hustru og mor». Nora kontrer med det som skal bli et berømt sitat i litteratur- og feministhistorien: «Jeg tror jeg først og fremst er et menneske, jeg likså vel som du, – eller iallfall at jeg skal forsøke på å bli det.» En konsekvens av datidens moral var at kvinner aldri ble sett på som selvstendige mennesker.

Rene og dydige kvinner

Borgerskapets kvinner skulle være rene og dydige. Falt de for fristelsen til å være intim med en mann før ekteskapet, risikerte både kvinnen og familien hennes at vennene og resten av familien avviste dem. I ektesengen var det heller ikke forventet at de borgerlige kvinnene skulle vise seksuell tilfredsstillelse. Slike lyster var forbeholdt menn. Mange menn – som kaptein Alving i Ibsens Gjengangere – levde derfor et dobbeltliv: De var gift, men hadde seksuelle forhold utenfor ekteskapet.

Elskerinner og prostituerte

I novellen «Karen» av Alexander Kielland møter vi et kvinnelig offer for borgerskapets ulike krav til kvinner og menn. Karen tar livet av seg da hun skjønner at postmannen hun er forelsket i, og har blitt gravid med, er gift. Karen selv tilhører ikke borgerskapet, men blir offer for seksualmoralen som tolererte at menn kunne ha seksuelle forhold utenfor ekteskapet. Kvinner av lavere rang kunne bli forført som elskerinner eller drevet ut i prostitusjon. I Kristiania var det registrert 600–700 prostituerte i 1880-årene. I tillegg fantes det mange kvinner som unngikk den offentlige kontrollen. Dette var ofte luksusprostituerte med velstående menn som faste kunder. Med tanke på at det på samme tid var registrert ca. 30 000 menn over 15 år i byen, er det lett å tenke seg at etterspørselen etter prostituerte var stor.

Tema 3: Kritikk av dobbeltmoral

Henrik Ibsen: populær samfunnsrefser

Selv om Henrik Ibsen (1828–1906) skrev nasjonalromantiske skuespill og oppnådde stor suksess med idédramaet Peer Gynt, er det som kritisk realist han er mest kjent. Fra Samfunnets

støtter kom ut i 1877, satte Ibsen problemer under debatt i skuespillene sine. Han kritiserte forretningsfolk som var mer opptatt av å tjene penger enn å beskytte folkene som arbeidet for dem. Han kritiserte den borgerlige dobbeltmoralen – det var nemlig stor forskjell på hva folk sa, og hva folk gjorde. Ibsen kritiserte også religiøse leveregler som hindret folk i å ta egne valg. Skuespillene hans var populære i samtiden, og sammen med andre realister, som Kielland og Bjørnson, var han en del av en norsk litterær gullalder. Folk kunne knapt vente til forfatterne fikk publisert nye tekster, fordi litteraturen fikk dem til å se samfunnet de levde i, med nye øyne. Den var aktuell og relevant, akkurat slik Brandes mente at moderne litteratur måtte være.

Sannhet og frihet!

For Ibsen var det å sette problemer under debatt noe mer enn å peke på uheldige samfunnsstrukturer på midten av 1800-tallet. For ham handlet det om grunnleggende problemstillinger: Hva vil det si å være menneske? Hva vil det si å leve i sannhet? Hvem er du for deg selv og for andre? Dette forklarer hvorfor skuespillene hans oppleves som relevante og viktige også for moderne lesere. Særlig opptatt var Ibsen av sannhet og frihet. For å kunne leve gode liv måtte sannheten om samfunnet fram. Det var bare slik mennesket kunne frigjøre seg fra gamle måter å tenke på. Den frie tanke og individets rett til å ta egne valg var opprørske ideer.

Et dukkehjem: ikonisk kvinnerolle

I Et dukkehjem møter vi den mest ikoniske Ibsen-karakteren, nemlig Nora. I løpet av tre førjulsdager endrer hun seg fra å være en tilsynelatende munter og leken hustru og mor, til å bli en kvinne som tar et oppgjør både med mannen og reglene i samfunnet. Hun søker friheten til selv å finne ut av hva som er riktig og galt, og hun vil ikke lenger nøye seg med «hva de fleste sier, og hva der står i bøkene. Jeg må selv tenke over de ting og se å få rede på dem».

Samfunnets regler

Nora er en typisk Ibsen-karakter. Felles for flere av disse er at de tar en risiko og må betale prisen for det. Nora har i skjul forfalsket underskriften til faren, slik at hun fikk låne penger i banken. Pengene brukte hun på å sende ektemannen Helmer på ferie, slik at han kunne bli frisk. Når Helmer får vite sannheten om lånet, kaller han henne hyklersk, løgnersk og forbrytersk, og fordømmer denne «heslighet». Nora innser at hun ikke kan få mannens støtte i valget hun har tatt. Skal ikke en kvinne få redde sin syke mann, spør hun retorisk. Det må være noe galt med samfunnets regler, konkluderer hun, og bestemmer seg for å utfordre oppdragelsen hun har fått, og i stedet oppdra seg selv. Livet må baseres på en sannere innsikt i hva det vil si å være et menneske enn det borgerskapet tillot. Et dukkehjem er en kritikk av det borgerlige ekteskapet og mangelen på handlingsrom for kvinner. At stykket fremdeles har en klar appell til publikum og nye lesere, handler mye om Noras indre kamp om å finne ut hvem hun er.

Gjengangere: sannhet!

En annen ikonisk Ibsen-karakter er fru Alving i Gjengangere (1882). Fru Alving vil bli kvitt gjengangerne i livet sitt – både minnet etter den utro ektemannen og gammelt tankesett. I stykket møter vi Helene Alving samme dag som hun skal åpne et barnehjem. Barnehjemmet er oppkalt etter den avdøde ektemannen, kaptein Alving, og håpet er at ryktene om mannens utsvevende livsstil vil bli glemt om han blir hedret på denne måten. Det motsatte skjer.

Som far, så sønn?

Sønnen, Osvald, returnerer fra Paris. Han er dødssyk og snakker ærlig med moren om livet han har levd blant bohemer og kunstnere i den franske hovedstaden. Her levde Osvald et liv i sannhet, et liv fullt av skaperkraft og livsglede. Kanskje var det dette kaptein Alving savnet i sitt liv, undres fru Alving. De trange rammene samfunnet og ekteskapet har å tilby, har tappet kapteinen for livsglede og drevet ham til å søke forlystelser andre steder. Fru Alving avslører for sønnen at det ikke er livet i Paris som har gjort ham syk. Kjønnssykdommen syfilis som han lider av, har han arvet etter sin far.

Den smertefulle sannheten

Kanskje blir fru Alving inspirert av sønnen til å snakke om sannheten om ektemannen. I alle fall skjer det en utvikling hos fru Alving. Hun har i lang tid fornektet virkningen mannens utsvevende liv har hatt på familien. Å bygge et barnehjem i mannens minne er en måte å holde fasaden oppe på. Da barnehjemmet brenner ned, faller også de siste løgnene. Helene Alving søker sannheten, uansett hvor ubehagelig den måtte være.

Å leve i sannhet

Det er vanlig å se på fru Alving som en kontrast til Nora. Der Nora med friskt mot går ut i samfunnet, forlater vi fru Alving i scenen der hun må ta stilling til sønnens bønn om aktiv dødshjelp. Valget hun blir stilt overfor, er umulig. Kan en mor ta livet av sitt eget barn? Osvald ber: «Mor, gi meg solen.» Vil dødsfallet fjerne siste rest av sykdom i det alvingske hjem, slik at sannheten kan rense den «lufttomme» dalen de bor i?

Hva kjennetegner Ibsens dramatikk?

En annen årsak til at Ibsens skuespill fremdeles settes opp på scener over hele verden, er kvaliteten på skrivearbeidet hans. Med «nutidsdramaene» ble Ibsen en teaterfornyer. Mange forbinder dramatikken hans med den retrospektive metoden, der hendelser fra fortiden truer med å endre livet til karakterene på scenen. Men det var også andre dramatiske grep som gjorde at stykkene hans fremdeles fungerer på scenen, selv 150 år etter at de ble skrevet.

Fagbegreper

«Nåtidsdrama» På teaterscenen var det før 1850 vanlig å ta utgangspunkt i eldre tider og historiske emner, eller mytologiske, eventyrlige miljøer. Nytt med Ibsen er at skuespillet utspiller seg i nåtiden, derav navnet «nutidsdrama».

Hverdagsspråk og replikker

Titteskapsteater Forklaring og eksempler – drama

Eksempel Fru Inger til Østeråt (1857) – handlingen foregår på 1500-tallet. Hærmennene på Helgeland (1858) – handlingen foregår på 900-tallet. Peer Gynt (1867) – idédrama på vers. Handlingen foregår dels i et bondemiljø på 1800-tallet, dels i eventyraktige landskap. Fra og med Samfunnets støtter i 1877 foregår alle skuespillene til Ibsen i egen nåtid.

Før var det vanlig at dramaet var skrevet på vers og ble framført som monologer rettet mot publikum. Teaterfornyerne – som Ibsen – lar karakterene snakke et hverdagsspråk. Replikkene er skrevet inn som dialoger mellom karakterene, ikke som enetale rettet mot publikum.

Eksempel «Nåtidsdramaene» er replikkbasert. Karakterene snakker sammen og kan til og med stå med ryggen til publikum.

Scenen i «nåtidsdramaene» er møblert som en borgerlig stue, og gir inntrykk av et «titteskap» der én av de fire veggene er fjernet. Ibsen ønsket at publikum skulle føle at de kikket inn i sin egen stue. Dette ville øke sjansene for at folk tenkte at «dette kunne hendt meg», og gi dem en dytt til selv å handle.

Eksempel Alle samtidsdramaene til Ibsen foregår inne i en stue, i ett enkelt rom. Rommene har en tilnærmet lik utforming. En dør til høyre der folk som ikke tilhører selve kjernen i familien, kommer inn, og en dør til venstre som brukes av dem som tilhører familien.

Retrospektiv metode Retrospeksjon er når en hendelse fra fortiden blir kjent, eller truer med å bli kjent, og dermed endrer det som skjer i nåtiden. Det er denne hendelsen som setter i gang konflikten i skuespillet. Konflikten handler om hvordan karakterene skal takle det som har skjedd i fortiden. På scenen ser vi en gradvis avdekking av hendelser fra fortiden, og ofte går det opp for hovedkarakteren hvordan hendelsene påvirker forholdet personen har til de andre karakterene i stykket.

Symbolske rekvisitter

Sceneanvisninger

Stedets, tidens og handlingens enhet Eksempler på hendelser i fortiden som setter i gang konflikten i nåtiden Et dukkehjem: Sakfører Krogstad truer med å avsløre at Nora har tatt opp lån ved å forfalske underskriften til faren. Gjengangere: Kammerherre Alvings utroskap og dårlige livsførsel blir avslørt når sønnen returnerer syk fra Paris og vil innlede et forhold til tjenestepiken. Villanden: Gregers Werle tvinger fram sannheten om hvem som egentlig er faren til Hedvig.

Rekvisitter er ting i et stykke: et bord, en bok, og rekvisittene spiller en stor rolle i Ibsens stykker. De blir nærmest selvstendige karakterer i stykkene. Eksempel Den skadeskutte villanden på mørkeloftet har gitt navnet til stykket Villanden, og rekvisitten fungerer som et symbol på karakteren Hedvig. I Gjengangere blir bøkene på bordet hos fru Alving brukt som et symbol på den indre utviklingen fru Alving har vært gjennom. I Et dukkehjem er bøkene i bokskapet praktbind. Bøkene er til pynt, ikke nødvendigvis til faktisk å leses.

Ibsen skrev detaljerte sceneanvisninger, til måten scenen skulle møbleres på, og hvor karakterene skulle stå på scenen. Dette henger sammen med hvor viktig rekvisittene var for å forstå karakterene og skape en følelse av å «kikke inn i egen stue».

Eksempel Detaljerte sceneanvisninger i starten av første akt av Et dukkehjem viser hvordan Ibsen innreder scenen som et borgerlig hjem: «En hyggelig og smakfullt, men ikke kostbart innrettet stue. En dør til høyre i bakgrunnen fører ut til forstuen; en annen dør til venstre i bakgrunnen fører inn til Helmers arbeidsværelse. Mellem begge disse døre et pianoforte. Midt på veggen til venstre en dør og lenger fremme et vindu. Nær ved vinduet et rundt bord med lenestole og en liten sofa. På sideveggen til høyre, noe tilbake, en dør, og på samme vegg, nærmere mot forgrunnen en stentøysovn med et par lenestole og en gyngestol foran. Mellem ovnen og sidedøren et lite bord. Kobberstikk på veggene. En etagère med porselensgjenstande og andre små kunstsaker; et lite bokskap med bøker i praktbind. Teppe på gulvet; ild i ovnen. Vinterdag.»

Ibsen var inspirert av de gamle greske tragediene skrevet 400 år før vår tidsregning. En tragedie virket sterkest på publikum om den fulgte disse reglene, mente filosofen Aristoteles: Stykket må utspille seg på samme sted, over en kort tidsperiode og være konsentrert rundt én handling.

Eksempel Et dukkehjem foregår i stua til familien Helmer over tre dager, og handler om Noras forsøk på å skjule lovbruddet hun har begått. Gjengangere foregår i stua til fru Alving. Tidsspennet strekker seg over noen timer, og stykket handler om hvordan Fru Alving forsøker å skjule de moralske krumspringene den avdøde mannen hennes gjorde mens han levde.

Pleiehjem for sinnslidende, 1929. Alexander Kielland: ironisk samfunnskritiker

Alexander Kielland (1849–1906) er kjent for å skrive ironisk og sarkastisk. Og det er særlig borgerskapet som blir ofre for Kiellands skarpe penn. Kielland tilhørte selv borgerskapet, og han ønsket å framprovosere handling hos leserne sine. Tekstene skulle skjerpe rettferdighetssansen hos folk slik at de faktisk endret måten de så på samfunnet og hverandre på. Et av de mest berømte sitatene i norsk litteratur er: «Mensa rotunda, svarte lille Marius og døde.» I romanen Gift (1883) kritiserer Kielland en stor institusjon i samfunnet: skolen. Lille Marius blir symbolet på elever som måtte pugge latinske gloser og faktakunnskap i stedet for å tenke selv.

Detaljenes forfatter

Et annet særtrekk ved Kiellands forfatterskap er bruk av rekvisitter eller gjenstander i tekstene. Ofte knytter han karakterene sine til en gjenstand som avslører eller sier noe om karaktertrekkene deres. De fete og flotte hestene i novellen «En god samvittighet» (1880) bidrar til å forsterke inntrykket av den velstående fru Warden og hvor malplassert hun er i fattigkvartalet hun besøker. Kielland bruker ofte det moderne industrisamfunnet som ramme rundt konflikter i tekstene. Et eksempel er romanen Garman og Worse (1880), der den eldre generasjonen står i konflikt med den yngre generasjonen som ønsker å modernisere produksjonen i familieselskapet. I novellen «Ballstemning» (1879, se s. 386) blir maskinelle tannhjul brukt som et litterært bilde på et menneske som innhentes av fortiden.