Etisk realisme 1900–1940

Kjennetegn på etisk realisme

Innhold: Motiv og tema Form: Sjanger og stil

• Etiske valg, by og bygd, historie • Psykologi • Arbeiderklasse, kritikk av tradisjonelle familiemønstre

• Realistisk fortellertradisjon, skildringer • Bruk av dialekt

Viktige sjangre: Historiske romanserier, «heimstaddiktning»

På begynnelsen av 1900-tallet ser vi nok en videreutvikling i den realistiske fortellertradisjonen. Forfattere som Sigrid Undset og Olav Duun skrev om mennesker som ble stilt overfor et etisk dilemma: Skal jeg følge min egen vilje, eller gjøre det familien min ber meg om? Epoken etisk realisme kalles også nyrealisme.

Den nye realismen

Etisk-realistiske forfattere, eller nyrealistene, skrev romaner med detaljerte miljøbeskrivelser og en tydelig kronologi. På denne måten videreførte de den realistiske fortellertradisjonen. De var også opptatt av slekt og historie, slik naturalistene var. Det nye med denne realismen var at de gikk dypere inn i sjelelivet til karakterene. Her har de nok latt seg inspirere av modernistiske forfattere som var opptatt av alle de uforklarlige tankene og følelsene et menneske kan ha. Romankarakterene i de etisk-realistiske tekstene er derfor skildret med et mer sammensatt indre liv enn det som var vanlig i kritisk realisme. Men i motsetning til de modernistiske roman-«heltene» er de etisk-realistiske romankarakterene mer opptatt av sin plass i samfunnet. I tillegg har disse tekstene en historisk forankring. Ofte skildret forfatterne et samfunn i overgangen mellom gammel og ny tid, altså overgangen til et mer industrielt samfunn. Andre forfattere la handlingen helt tilbake til middelalderen.

En gruppe vognsmeder og hovslagere på gamle Tøyen i Oslo, 1898

Tema 1: Kritikk av det moderne samfunnet

Sigrid Undset: etiske problemstillinger

Sigrid Undsets (1882–1949) litteratur tar opp vanskelige spørsmål. Det kan være etiske problemstillinger eller spørsmål mennesket har lurt på i all tid. «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», hevdet hun. Og i romanene hennes ser vi at karakterene sliter med de samme spørsmålene enten de lever i Roma på begynnelsen av 1900-tallet, eller i kloster i middelalderen. Det er ofte en grunnleggende konflikt mellom gudstro og lyster i romanene til Undset. Tematisk kan vi si at romanene hennes ligger nærmere Bjørnsons bondefortellinger, der målet var å leve et godt, kristent liv. Mennesket skulle strebe etter gode verdier. Undset var kritisk til det moderne samfunnet. Hun mente at friere leveregler rett og slett var farlig for mennesket. I 1928 mottok hun nobelprisen i litteratur.

I 1911 ga Undset ut samtidsromanen Jenny. Den handler om en ung kunstner med samme navn. Jenny innleder forhold til flere menn, men hun tviler: Elsker hun disse mennene? Hva vil hun egentlig med livet sitt? Jenny lever et moderne liv. Hun livnærer seg som kunstner, og hun fortrenger heller ikke sine seksuelle lyster. Likevel ender hun opp med å ta sitt eget liv, fordi hun «svikter sine idealer».

Antimoderne holdninger

Undset er antimoderne i sine holdninger. Hun mente det var en åndelig tomhet i tiden. Hvis du bare tar hensyn til hva du selv vil og ønsker deg, kan lykke og mening oppleves tomt. Du vil mangle en fast, indre kjerne, hevdet Undset. Den faste, indre kjernen som hjelper deg gjennom vanskelige tider, får du ved å følge kallet fra Gud. Religiøse leveregler var faste, og sto i klar motsetning til de stadig skiftende verdiene i tiden. Denne konflikten skildret Undset grundig i romantrilogien om Kristin Lavransdatter (1920–22).

Kristin Lavransdatter: egenvilje og gudsvilje

Konflikten mellom den skiftende egenviljen og den faste gudsviljen er også grunnlaget for Undsets romaner om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til middelaldersamfunnet på 1300-tallet, men de etiske valgene Kristin må ta, er allmenngyldige. Kristin forelsker seg i ridderen Erlend, og hun går til sengs med ham uten at de er gift. Faren har arrangert at hun skal gifte seg med nabogutten, men dette nekter Kristin å gjøre. Til slutt får hun viljen sin og gifter seg med Erlend.

Evig kjærlighet

Kristin lar egne følelser trumfe både samfunnets og religionens leveregler. Livet med Erlend blir langt fra enkelt, og i siste del av trilogien om Kristin finner hun igjen den evige kjærligheten hos Gud. Kallet om å leve et godt, kristent liv seirer til slutt. Å leve etter en absolutt norm gir Kristin en ro i livet hun ikke fikk da hun fulgte egne følelser.

Tema 2: Små lokalsamfunn, store spørsmål

Olav Duun: slektsromaner

Når Olav Duun (1876–1939) skrev romaner, la han handlingen til mindre bonde- eller fiskermiljøer, ofte i Namdalen der han selv vokste

opp. Men selv om miljøet var lite og lokalt, var spørsmålene han tok opp, store og universelle. I romanserien Juvikfolket (1918–1923) skildrer han en slekt over sju generasjoner. Romanserien viser hvordan både mennesker og samfunn endrer seg i overgangen mellom gammel og moderne tid. De tre siste romanene i serien handler om Odin. I det dramatiske høydepunktet i romanen står han overfor et stort etisk dilemma: Odin er ute på havet med barndomsrivalen Laurits. Båten de sitter i, forliser, og det er kun plass til én person på vraket. Det etiske dilemmaet er: Hvem av de to skal få plassen? Skal han ta den selv, eller skal han la Laurits få sjansen til å overleve forliset? Det ender med at Odin slipper seg sakte ned i vannet mens han sier: «Mordar vart æ no ikkj da.»

Ondskap

I flere av Duuns romaner finnes det «onde» karakterer: en kvinne eller mann som ødelegger for seg selv og andre, ofte fordi de ikke klarer å legge hendelser i fortiden bak seg. De bærer på hevntanker og vonde følelser videre i livet. En slik «ond» karakter er Didrik i Medmenneske (1929). Han er svigerfaren til Ragnhild. Da Ragnhild innser at Didrik er i ferd med å ødelegge livet til ektemannen Håkon, dreper hun svigerfaren med øks. Hun må i fengsel for ugjerningen, og blir aldri tilgitt av mannen. Konklusjonen i romanen blir: «Det vonde drep du ikkje med øks.» Ragnhild står altså overfor et etisk dilemma, og tar et valg om å redde ektemannen. Var det et riktig valg?

Mennesket og maktene

Et annet tema i Duuns forfatterskap er forholdet mellom enkeltmennesket og fellesskapet. Står mennesket sterkest alene, eller sammen med andre? I romanen Mennesket og maktene (1938) truer en naturkatastrofe et lite øysamfunn. Mens lokalbefolkningen venter på en storflom, får leserne innblikk i hvilke «makter» som river og sliter i menneskene. Noen har et vanskelig forhold til broren sin, andre klarer ikke å motstå sterke erotiske lengsler. Felles for karakterene er at de sliter med noen grunnleggende, moralske dilemmaer. Når uværet treffer øya, blir de tvunget til å stå sammen. Det er den eneste måten menneskene kan vinne over naturkreftene på. I overført betydning blir da moralen at menneskene også må stå sammen for å vinne over makter som ikke er like synlige som uvær og springflo.