1890-årene – motsetninger

1890-årene: de store motsetningers tid

1890-årene er ofte kalt de store motsetningers tid. Det er et tiår hvor gammelt og nytt støter sammen, i samfunn og politikk, i kunst, vitenskap og i litteratur. De rike var søkkrike, og de fattige var lutfattige og levde under tøffe kår. I Kristiania frøs og sultet folk i hjel, mens borgerskapet arrangerte ball.

Tema 1: Brudd

Knut Hamsun: Blodets hvisken, benpipenes bønn …

I 1891 la Knut Hamsun ut på foredragsturné. I foredragene sine kom han med sterke anklager mot de store norske forfatterne vi kjenner fra realismen. Han mente blant annet at de framstilte typer mer enn levende mennesker. Hamsun ønsket en ny, psykologisk litteratur. Han ønsket å fokusere på menneskesinnet, selve sjelelivet, i diktningen sin.

I flere av romanene sine fra 1890-årene fulgte Hamsun disse tankene. Først i Sult (1890), og deretter i Mysterier (1892). I begge disse romanene møter vi hovedpersoner med et spesielt sjeleliv, og Hamsun er tydelig opptatt av de psykologiske sidene ved mennesket. Vi finner dagdrømmer, syner og hovedpersonenes merkelige, irrasjonelle møter med andre mennesker.

Det ubevisste sjelelivet

I artikkelen «Fra det ubevisste sjeleliv» presenterte Hamsun sitt litterære program:

Hva om nå litteraturen i det hele tatt begynte å beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander, enn med forlovelser og ball og landturer og ulykkeshendelser som sådanne? Man måtte da ganske visst gi avkall på å skrive «typer», – som alle sammen er skrevet før, – «karakterer», – som man treffer hver dag på fisketorget. Og for så vidt ville man kanskje miste en del av det publikum, som leser for å se, om helten og heltinnen får hverandre. Men det ble til gjengjeld flere individuelle tilfeller i bøkene, og disse for så vidt kanskje mer svarende til det sinnsliv, som moderne mennesker i nåtiden lever. Vi fikk erfare litt om de hemmelige bevegelser, som bedrives upåaktet på de avsides

steder i sjelen, den fornemmelsenes uberegnelige uorden, det delikate fantasiliv holdt under lupen, disse tankens og følelsens vandringer i det blå, skrittløse, sporløse reiser med hjernen og hjertet, selsomme nervevirksomheter, blodets hvisken, benpipenes bønn, hele det ubevisste sjeleliv.

(Fra «Fra det ubevisste sjeleliv», 1890)

Denne artikkelen ble publisert like etter at Sult kom ut i 1890, og skulle være utgangspunktet for den nye, moderne litteraturen. Hamsun ønsket at litteraturen skulle være psykologisk og uttrykke menneskets indre liv, i stedet for å være samfunnskritisk. Du kan lese et lengre utdrag i tekstsamlingen på side 421.

Sult – en modernistisk roman

«Det var i den tid, jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by, som ingen forlater, før han har fått merker av den.» Slik starter romanen Sult (1890), som handler om en rastløs mann som går rundt i Kristiania og sulter. Sult var gjennombruddsromanen til Knut Hamsun, og den innledet 1890-årene. Med Sult skapte Hamsun noe helt nytt i litteraturen, både når det gjaldt form og innhold. I likhet med flere av tekstene i denne perioden, handler Sult om en navnløs jeg-person. Han er fattig og sulten, men samtidig stolt, gavmild og fantasirik. Han er en dikter som har kommet til storbyen for å søke lykken, men som står utenfor samfunnet. Han hører ikke hjemme i byen, og sliter med å finne seg til rette i et ukjent og fremmed miljø. Selv om jeg-personen ofte oppfører seg helt fornuftig og rasjonelt, viser Hamsun at han også har et irrasjonelt sinn, altså mange ulogiske tanker. Han gjør mye rart, og ofte er dette fordi han er sulten, men det er også noe i sinnet hans som gjør at han handler som han gjør.

Inntrykket av den glade morgenen overveldet meg, jeg ble uregjerlig tilfreds og ga meg til å nynne av glede uten noen bestemt grunn. Ved en slakterbutikk stod en kone med en kurv på armen og spekulerte på pølser til middag; idet jeg passerte henne så hun bort på meg. Hun hadde bare en tann i munnen. Nervøs og lett påvirkelig som jeg var blitt de siste dagene gjorde konens ansikt straks et motbydelig Inntrykk på meg; den lange,

gule tannen så ut som en liten finger som stod opp fra kjeven og hennes blikk var enda fullt av pølse da hun vendte det mot meg. Jeg mistet med en gang appetiten og følte kvalme. Da jeg kom til basarene gikk jeg bort til springen og drakk litt vann; jeg så opp – klokken var ti i Vår Frelsers Tårn.

(Fra Sult, 1890)

I Sult tar Hamsun leseren med inn i tankene til hovedpersonen. Skrivemåten er intens, akkurat som hovedpersonen selv. Det indre i mennesket er viktigere enn skildringer av det ytre miljøet. Dette er helt nytt i litteraturen.

Fortellemåten i Sult

Den spesielle fortellemåten som Hamsun introduserte med Sult, blir et kjennetegn for modernismen og kalles bevissthetsstrøm – eller stream of consciousness. Romanen er en jeg-roman, i motsetning til tekstene i realismen. Forfatteren gjengir personens tanker, og dette betyr at vi

ofte finner tankesprang som kan være vanskelige å følge. Noen forfattere bruker ikke punktum eller skiller ikke mellom store og små bokstaver, for å synliggjøre denne bevissthetsstrømmen.

I denne tidlig modernistiske perioden ser vi at storbyen spiller en ny og viktig hovedrolle i litteraturen. Forfatterne er opptatt av fremmedfølelse og utenforskap. De peker på det nye, industrialiserte samfunnet som kaldere og mer kynisk enn det man hadde vært vant til tidligere.

Sigbjørn Obstfelder: brudd med den tradisjonelle lyrikken

Lyrikeren Sigbjørn Obstfelder (1866–1900) bryter med den tradisjonelle lyrikken:

Mørkets tåke senker seg over trær, over plener, bladene har ingen farger, gresset har intet grønt. Lyktenes bluss er mørkets gule pupiller –gule pupiller, som vider seg ut så selsomt. Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange. Jeg hoster. Min hoste lyder som spøkelseharken. Jeg går. Mine skritt er som spøkelseskritt.

(Fra Digte, 1893)

Dette er første strofe i diktet «Navnløs» fra debutsamlingen Digte (1893), og dette diktet viser tydelig Obstfelders hovedtema, nemlig ensomhet og fremmedfølelse, undring og angst. Denne diktsamlingen var nyskapende, fordi Obstfelder skrev om det moderne mennesket i en ny og fremmed verden. Han ble en viktig representant for den tidlige modernismen.

Død, angst og fremmedfølelse

I 1890-årene ble kunstretningen ekspresjonisme utbredt, og et eksempel på dette er Edvard Munchs «Aften på Karl Johan» fra 1892. Maleriet er et mørkt verk, og figurene er framstilt som et spøkelsesaktig begravelsesfølge. De er levende, men samtidig aner vi forgjengelighet. Angsten og døden skinner gjennom. Ekspresjonismen er en dyster variant av modernismen, og den handler ofte om eksistensiell angst, altså en redsel for det å eksistere eller leve, og om død og forfall.

Pablo Picasso: «Guernica», 1937. © Succession Pablo Picasso / BONO 2022

I Obstfelders dikt «Jeg ser» og «Byen» fra samlingen Digte (1893) finner vi tydelige modernistiske trekk:

Jeg ser

Jeg ser på den hvite himmel, Jeg ser på de gråblå skyer, Jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden. Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye hus, Jeg ser på de tusen vinduer, Jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden. Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledte herrer, Jeg ser på de smilende damer, Jeg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser … Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig …

(Fra Digte, 1893)

Dette er et øyeblikksbilde fra en moderne storby. Da diktsamlingen Digte (1893) kom ut, skrev Aftenpostens anmelder at «større tull, enn denne boken inneholder, har aldri blitt utgitt på papir i vårt land». Men langt flere så at samlingen var nyskapende og kalte den en begivenhet.

Mennesket er ensomt

Tanken om at mennesket er grunnleggende ensomt og fremmed, og at tilværelsen er meningsløs, er sentralt i modernismen. Opplevelsen av kaos og det å ikke kunne kommunisere er typisk. Nettopp derfor blir modernismen en eksperimenterende litteratur som prøver ut nye måter å skrive på, både med tanke på språk og komposisjon.

«Her er så underlig»

«Her er så underlig …» er alt det lyriske jeg-et i Obstfelders dikt kan si til slutt. Språket strekker ikke til. Desto viktigere blir komposisjonen. Vi ser at første halvdel har et 3-2-1-mønster når det gjelder antall linjer per strofe. I denne jevne delen gis både klodene og menneskene et hjem. Men når diktet nærmer seg menneskene, brytes dette mønsteret, fra 3-2-1 og 3-2-1, til 3-1-3. Formen går i oppløsning, som menneskene selv.

Vi kaller formen i diktet for fri eller ikke-strofisk, og det betyr at det mangler enderim og har strofer av ulik lengde. Det formen holdes på plass av, er andre elementer, som gjentakelsene av «jeg ser»-formuleringen og av 3-2-1-formen, som er regelmessig helt til det kommer et brudd mot slutten av diktet.

Diktet går fra det fjerne kosmos og «klodenes hjem» via hus og vinduer og helt ned til den slitne hesten på bakkenivå. I andre modernistiske dikt trekkes enda mer typiske elementer fra den moderne storbyen inn, som gasslykter, sporvogner og ledninger. Å skrive dikt om slike hverdagslige og «upoetiske» ting var nytt med modernismen.

Et sterkt møte med den moderne verden

Også i «Byen» ser vi tydelig at det er jeg-personens sterke møte med en moderne verden det ikke lenger forstår, som står i fokus:

Angst løper jeg videre. Jeg kommer forbi et hus, hvor det er mange mennesker. Jeg ser dem sitte langs veggene, de snakker ikke til hverandre, de smiler ikke til hverandre. Og jeg får mer og mer angst. Jeg kommer forbi dansebuler med menn og kvinner,

som sparker hverandre til blods. […] Og omsider går det opp for meg, omsider ser jeg det: De er vanvittige, de piskes av sin egen skygge. Og jeg ser meg om, jeg ser på deres øyne, deres miner, deres iling og løping: Ja, de er vanvittige, de er vanvittige.

(Fra Digte, 1893)

Du kan lese «Byen» i sin helhet på side 418.

I «Byen» møter vi en navnløs jeg-person som ikke har det godt der han er. Han bor på fjellet og har ikke sett andre mennesker på mange uker. På fjellet opplever han absolutt stillhet og ensomhet, og han hører ikke annet enn sine egne tanker, fuglene og vannet i tjernet. Plutselig fylles han av angst og et savn etter andre mennesker. Fjellet blir plutselig kaldt og fremmed, det har «intet hjerte». For å finne indre ro og fellesskap med andre, «mine brødre», reiser han med toget til byen.

Møtet med storbyen

Møtet med storbyen blir imidlertid ikke slik han har forventet. I stedet finner han mennesker som er ulykkelige og fremmede for hverandre: «De snakker ikke til hverandre, de smiler ikke til hverandre.» Livet er preget av stress og mas, og folk løper rundt «som var de pisket». Jeg-personen blir redd i møte med byen og menneskene der, og konkluderer med at «de er vanvittige».

Både «Navnløs», «Jeg ser» og «Byen» er dikt som peker mot modernismen vi får i lyrikken etter andre verdenskrig, se side 284. Det er bildene, gjentakelsene og ordvalget som skaper tonen og stemningen i tekstene.

Tema 2: Fremmedfølelse og ensomhet

Som du husker fra den kritiske realismen, var ikke lyrikken den mest sentrale sjangeren når forfatterne skulle sette problemer under debatt. Dette endret seg i 1890-årene. Nå får vi en ny lyrikkbølge, denne gangen med modernistiske dikt.

Dette ser vi et eksempel på i diktet «Det skreg en fugl» (1891) av Vilhelm Krag (1871–1933):

Det skrek en fugl over øde hav, langt fra land. Den skrek så sårt i den høstgrå dag, flakset i brutte, avmektige slag, seilte på sorte vinger bortover hav ...........

(Fra Digte, 1891)

Diktet er skrevet i den innledende fasen av nyromantikken. Motivet er enkelt, vi møter en fugl som flyr over havet, langt fra land. Det er flere symboler i teksten: fuglen, havet og de ødelagte vingene. Kanskje handler dette om et menneske som ikke finner mening i tilværelsen? Eller handler det om en som kjemper alene mot angst og hjemløshet?

Håpløshet og sorg

Vingene som holder fuglen oppe, er «sorte», noe som kan tolkes som sorg og smerte.

Fuglen flyr «med brutte, avmektige slag». Håpløsheten merkes, og kraften i vingeslagene blir stadig svakere. Fuglen kan ikke se land. Når den i tillegg skriker sårt i den grå og triste høstdagen, skjønner vi at dette dreier seg om en som er i ferd med å gi opp håpet.