Nyromantikk 1890-årene

Krag bruker ikke fast form, og rytmen er vekslende, fordi han vil at leseren skal oppleve den skrikende fuglen. Verselinjene er uregelmessig strukturert, med ulik lengde. Dette bidrar til å forsterke inntrykket av fuglen, eller mennesket, som flakser over et øde hav. Krag ble populær, og diktene hans antyder et brudd med tradisjonell lyrikk.

En retning innenfor den tidlig modernistiske epoken blir gjerne kalt nyromantikk. Det finnes mye naturmystikk, erotisk kjærlighet og lengsel i litteraturen på denne tiden.

Kjennetegn på nyromantikk

Innhold: Motiv og tema Form: Sjanger og stil

• Det irrasjonelle, instinkter • Begjær og erotikk • Lengsler og drifter • Kvinnen: skjøge og madonna • Natur • Død og forfall • Myter og folketro • Lyrisk språkbruk • Ekspresjonisme • Lyrikk med fri form uten enderim og jevn rytme • Musikalske elementer: assonans/vokalrim og allitterasjon/konsonantrim

Denne «nye romantikken» hentet mange trekk fra romantikken fra tidlig på 1800-tallet, men ble en mørk og opprevet variant. De nyromantiske tekstene er sterkt preget av moderniteten.

Tema 3: Lengsler, følelser og natur

Vilhelm Krags «Fandango»

Mange regner diktet «Fandango» av Vilhelm Krag (1871–1933) som teksten som startet nyromantikken. «Fandango» formidler heller ikke et romantisk livssyn, men en følelse av forfall og død som var typisk for litteraturen i tiden.

Marc Chagall: «Promenaden», 1917

Ikke janitscharmusik! Stille, I marschtunge rythmer! Stille, for fan, Musikanter! Tscherkesserinderne, Tscherkesserinderne la dem bare komme! Inn skal de danse på spede små føtter til dempet musikk fra fjerne gitarer. Surrende, kurrende, kjælende toner, smilende, hvilende, hviskende toner, sanselig søte: Fandango!

(Fra Digte, 1891)

Diktet til Krag har fri form, musikalske kvaliteter og innslag av orientalsk motiv. Da det ble framført i Studentforeningen i Kristiania, førte det til stor jubel. Det sto i likhet med Obstfelders dikt for noe helt nytt. Og hva menes med at de marsjtunge rytmene må stilne? Jo, det var på tide å feie bort realismen og fornuften! I stedet skulle lette danserinner og «kurrende, kjælende toner» komme inn. Det symboliserer det lyriske som vendte tilbake i litteraturen.

Ulykkelig kjærlighet og vakker natur

Knut Hamsuns nyromantiske roman Pan (1894) handler om den ulykkelige kjærligheten mellom hovedpersonen, løytnant Glahn, og Edvarda. I dette utdraget møter vi dem i en ekstatisk naturopplevelse.

Jeg vandrer til skogs med min børse og min hund, jeg gjør en nying opp, og lyset fra mitt bål skinner inn mellom furustammene. Det er ingen frost. Den første jernnatt! sier jeg. Og en forvirrende heftig glede over tiden og stedet gjennomryster meg selsomt … En skål, dere mennesker og dyr og fugler, for den ensomme natt i skoger, i skoger! En skål for mørket og guds mumling mellom trærne, for taushetens søte, enfoldige vellyd mot mine ører, for grønt løv og gult løv!

(Fra Pan, 1894)

Både Glahn og Edvarda er typiske nyromantiske karakterer, begge er følsomme og irrasjonelle, og kan ikke få hverandre fordi de kommer fra forskjellig samfunnsklasse. Naturen spiller en sentral rolle i romanen, det er her hovedpersonene finner fred og ro. Dette er typisk for perioden. Romanen er en hyllest til naturen og selve naturopplevelsen.

Lyriske virkemidler

Vi finner flere prosalyriske partier, slik som vi kjenner dem fra Obstfelders «Byen». Selv om dette er en roman, har den mange lyriske virkemidler i form av gjentakelser, rytme, besjeling og bokstavrim. Dette er ikke virkemidler vi vanligvis finner i en fortellende tekst.

Kampen mot de mørke kreftene

Diktsyklusen Haugtussa (1895) av Arne Garborg (1851–1924) forteller om et samspill mellom naturen og mennesket. Samlingen består av 71 dikt om den unge jenta Veslemøy. Veslemøy er det egentlige navnet hennes, og det moren kaller henne. «Haugtussa» brukes av de andre på hjemstedet, og er et nedsettende navn. Navnet viser hennes utenforskap. De to navnene viser spenningen og kontrasten mellom det lyse og enkle og det mørke og vanskelige i jentas sinn. Garborg skildrer Veslemøys utvikling fra jente til ung kvinne, og hennes kamp mot de mørke kreftene hun har inni seg. Veslemøy er synsk, og derfor blir hun sett på som rar og annerledes. Hun ser det som er skjult for andre, og har skremmende syner. Dette er både en gave og en forbannelse:

«Gast»: gjenganger Då skalv den unge i hug og hold: «No må eg sjå både draug og troll Og gasten med håri lange.»

(Fra Haugtussa, 1895)

Annerledes og ensom

For å beskrive Veslemøys følelser og indre kamp, lar Garborg seg inspirere av folkediktningen. Et utdrag fra diktet «Måneskinsmøyane» viser nettopp dette:

Stirande inn i den sølvblå glans Veslemøy stend utan hugs og sans; då ser ho med ein gong møyar, kvite møyar som gjeng i dans.

Kvite møyar som gjeng i ring; stille sviv dei i steg og sving. Det er som ein dans i draumar til takt av stilsleg sølvklokkekling.

(Fra Haugtussa, 1895)

I diktet blir Veslemøy trollbundet av et lys som forvandler naturen fullstendig, og hun ser plutselig hvite kvinner som danser i skogen. Videre i diktet beskriver Garborg hvordan disse kvinnene danser i en drømmetilstand: sølvgrå, bleke, med stive smil og kalde ansiktstrekk. Før de forsvinner ut av skogen, nikker de til Veslemøy som om de kjenner henne. Kvinnene, møyene, utstråler en tristhet og en sorg, og det er nok derfor Veslemøy ser dem. De føler det samme som henne. Hun opplever å være utenfor fellesskapet på hjemstedet, og det at hun er annerledes, gjør henne ensom.

Elementer fra folketro og folkediktning

Det er typisk for nyromantikken å blande inn musikalske elementer i tekstene, og rytmen i Haugtussa kan sammenliknes med en langsom vals. Dansen og de rolige bevegelsene gir den drømmeaktige, svevende stemningen. Sentralt i nyromantikken er det også å trekke inn elementer fra norsk folketro og folkediktning i kunst og litteratur. Når Veslemøy blir sveket av kjæresten sin, skildrer Garborg det som at hun beveger seg gjennom et mentalt dødsrike og må slåss mot trollkrefter i sitt eget indre. Akkurat som i det romantiske diktet «Det omvendte beger» (1834) av Johan Sebastian Welhaven, takker Veslemøy nei til glemselsdrikken som hun blir tilbudt. Hun vil heller kjempe seg gjennom mørket og sorgen. Til slutt seirer hun over de onde kreftene. Haugtussa forteller om det å modnes og om å overleve vanskelige perioder.

Frå alle troll du laus deg vann. Og i di sorg deg sjølv du fann.

(Fra Haugtussa, 1895)

Natur og naturkrefter

Haugtussa er et typisk nyromantisk verk, som viser hvor nært knyttet Veslemøy er til naturen og naturkreftene rundt seg. Naturen er levende og full av overnaturlige vesener, slik som vi kjenner det fra romantikken tidligere på 1800-tallet. Dette kalles naturmystikk. Haugtussa handler hovedsakelig om tanke- og følelseslivet til hovedpersonen og om hennes personlige modningsprosess. Dette er også typisk for denne perioden.