Tekster – «Katten», «Sleggja», «Eit ord»

Katten

Katten sit i tunet når du kjem. Snakk litt med katten. Det er han som er varast i garden

(Fra Dropar i austavind, 1966)

Tingdikt

På norsk kalles diktene til Olav H. Hauge ofte tingdikt, og «Sleggja» er et slikt dikt. Gjennom skildringen av et konkret arbeidsredskap formidler det en visdom:

Sleggja

Eg er berre ei sleggje. Eg stend der no. Eg lyt berre til når det røynar på

(Fra Dropar i austavind, 1966)

Eit ord

– ein stein i ei kald elv. Ein stein til –Eg må ha fleire steinar skal eg kome over.

(Fra Dropar i austavind, 1966)

Selv om begge disse diktene handler om konkrete ting, kan vi se en tydelig symbolikk. Slegga og steinen er ikke bare redskaper, men kan symbolisere som noe som er større enn seg selv. Det at man trenger en hjelp utenfra som er sterk eller kraftig nok i visse situasjoner, er det slegga og steinen symboliserer. En alene er ikke nok, man trenger flere. Det er her livsvisdommen ligger.

Hele verden sett fra en eplehage

Hauge bodde det meste av livet alene på en gård høyt over bygda Ulvik i Hardanger. Likevel var denne ensomme eplebonden i likhet med andre nynorskforfattere som Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg blant de mest internasjonalt orienterte forfatterne vi har hatt.

Han skrev om verden, seg selv og sin egen hage i Hardanger, men var inspirert av japansk haikudiktning og kinesisk lyrikk. Denne diktningen kjennetegnes av en svært minimalistisk og knapp stil.

Profil-opprøret

Flere unge og talentfulle modernister drev universitetstidsskriftet Profil i Oslo på midten av 1960-tallet. Noen av de mest kjente forfatterne i den såkalte Profil-kretsen var Jan Erik Vold, Dag Solstad og Eldrid Lunden. Fram til nærmere 1970 sto denne Profil-gruppen for noen av de viktigste bidragene i den litterære debatten i Norge. De var svært kritiske til femtitallsmodernismens kompliserte og symboltunge diktning, og de protesterte mot den realistiske romanen som hadde dominert i Norge så langt etter krigen.

En ny og enklere modernisme

Profil-gruppen var med på å innføre en ny og enklere variant av modernisme i Norge. Profil-forfatterne brukte fremdeles bilder og symboler, men tekstene framsto som lettere «tilgjengelige» for leserne. Deres tilsynelatende enkle tekster tar opp tunge eksistensielle spørsmål. Les et eksempel på dette i Dag Solstads «Novelle» i tekstsamlingen, side 461. Forfatterne viste også politisk bevissthet i diktningen sin, for eksempel med kritikk av Vietnamkrigen, og mange av forfatterne ble sosialrealister i 1970-årene.

Jan Erik Vold (1939–) er en forfatter som har gjort mye for å endre folks syn på lyrikk, og han er en sentral representant for den nyenkle lyrikken. Vold protesterte mot ideen fra romantikken om at dikteren er et geni. For ham er dikteren en helt vanlig person, med samme språk som resten av oss. Dette synet ser vi tydelig i diktsamlingene Mor Godhjertas glade visjon. Ja (1968) og Kykelipi (1969), her «Om kriveligheten»:

– kriveligheten sier du, kriveligheten er mye kriveligere enn virkeligheten, syns

du ikke? Jo, det er vel så, svarer jeg, men virkeligheten er nå virkeligere

da. Du sier: Hva hjelper det mot kriveligheten, så krivelig som den er!

(Fra Kykelipi, 1969)

I diktsamlingene skriver Vold om hverdagslige gjenstander som trikker og loff, og som vi ser i dette diktet, leker han med språket. Det er et typisk trekk ved mange av Volds dikt, at han vrir og vender på ord og leker med språk og sammenhenger.

Alvorlige temaer på en humoristisk måte

Vold har alltid skrevet humoristiske dikt, men det betyr ikke at diktene ikke tar opp mer eksistensielle temaer. Han har også vært en politisk bevisst dikter som var sterkt kritisk til Vietnamkrigen, og som har tatt opp konkrete og dagsaktuelle politiske hendelser i Norge.

Si meg – hva bruker han det døve øret til? Det døve øret? Ja, det døve øret. Nåh – DET DØVE ØRET, det bruker han til å høre med.

(Fra Dagbladet, 11. juli 1969)

Her ser vi hvordan Vold leker med uttrykket det døve øret. Alle vet at man ikke kan høre på et øre som er døvt, men vi får allikevel følelsen at det her handler om de mange som velger å overse det som skjer rundt dem.

Fokus på den konkrete hverdagen

Vold er opptatt av den konkrete virkeligheten, heller enn tung symbolikk. «Trikkeskinnediktet» viser dette.

Tenkte jeg skulle skrive et dikt om trikkeskinner. Engang begynte jeg på et: Byen ligger bundet i sitt nett av trikkeskinner – kom ikke lenger. Gå ut og se på trikkeskinnene, de binder ikke byen fast, de ligger nedfelt i gaten. […] Nei, trikkeskinner er til å legge femøringer på.

(Fra «Trikkeskinnediktet». Fra Mor Godhjertas glade visjon. Ja, 1968)

Det begynner som symboldiktning (trikkeskinnen som symbol), men går over til den konkrete virkeligheten (trikkeskinnen som ting).

Tema 5: Et spørsmål om identitet

Eldrid Lunden (1940–), en av få kvinner i Profil-gruppen, er en viktig modernistisk lyriker som er opptatt av temaet identitet. Slik starter diktet hennes «Du må bestemme deg nå»:

Du må bestemme deg nå om du vil snakke eller om du vil overlate til språket å uttale kven du er

ditt hemmelege ord er ikkje noko hemmeleg ord, det tilhøyrer oss alle

(Fra Gjenkjennelsen, 1982)

Lunden er opptatt av at mennesket kan føle mye mer enn det bevisstheten og språket kan uttrykke. Derfor må også symboler til. Dette er et godt eksempel på at ikke all nyenkel lyrikk er uten symboler.

Fremmed i sin egen omverden

Også lyrikeren Georg Johannesen (1931–2005) skrev konkret om det moderne menneskets følelse av å være fremmed i sin egen omverden. Det er diktet «Oppslag i en OBOS-blokk» et eksempel på. Her er de seks første verselinjene:

Jeg knekker nakken i hvert trappetrinn Jeg blir forgiftet på hvert kjøkken Jeg henger på loftet

Jeg henger på knaggen ute i entreen Jeg drukner på badet, men når jeg trekker i snoren hører jeg en hul hoste: Du kan ikke komme ut

(Fra Ars moriendi, eller de syv dødsmåter, 1965)

Diktet viser hvor fremmed og utenfor det moderne mennesket føler seg i en OBOS-blokk. De nye drabantbyene som dukket opp i Oslo på 1950-tallet, førte til at mange opplevde dyp ensomhet og isolasjon, selv blant mange andre. Johannesen kritiserer boligpolitikken etter krigen i diktform. Du kan lese hele diktet på side 460.

Damien Hirst: «For the love of God», 2007