Postmodernisme 1980–2000

Kjennetegn på postmodernistisk diktning

Innhold: Motiv og tema Form: Sjanger og innhold

• Filosofiske og eksistensielle problemstillinger • Oppvekst og familie, nære relasjoner • Ofte språklek og tull på overflaten, dypt, eksistensielt alvor under • Mediesamfunn og forbrukersamfunn • Metafiksjon (forfatteren kommenterer seg selv, det å skrive, andres kunst eller kunstens kår i samfunnet) • Ironi • Stilblanding • Lån fra andre tekster, intertekstualitet • Flerstemmighet og flere tolkingsmuligheter

Viktige sjangre: romaner, skuespill, dikt og musikkvideoer

Tema 6: De store fortellingers død

Begrepet postmodernisme brukes om kunsten og litteraturen som kom etter modernismen. I Norge startet dette på 1980-tallet. Begrepet oppsto innenfor arkitektur og bildekunst, der det ble brukt om en form for stilblanding. Noe av det som kjennetegner postmodernismen, er «de store fortellingers død». Når vi snakker om at de store fortellingene dør, betyr det at de felles referanserammene i et samfunn går i oppløsning. Det fantes ikke lenger noen fasit på hva som var riktig og galt, hvem man skulle følge eller hvordan man skulle lese en tekst.

Handlingstomhet

Ved første øyekast kan postmodernistisk litteratur av og til virke handlingstom, fordi mange forfattere søker seg bort fra det tradisjonelle. Men vi skal ikke være redd for å prøve noe nytt, og det kan godt hende at det er akkurat i det som ikke skjer, at vi kan finne svar på livets spørsmål.

Selv om typiske temaer er mord, vold, uforklarlige fenomener, kunst og kropp, kan den postmodernistiske forfatteren i realiteten skrive om absolutt alt han eller hun ønsker. Alt er lov når det gjelder språk og historiens oppbygning, og det samme gjelder form.

Postmoderne forfattere eksperimenterer med formen. Brudd på kronologi og fragmenterte, oppdelte historier er et typisk kjennetegn for denne eksperimentelle litteraturen. Den postmodernistiske litteraturen rommer altså det meste, og leker ofte med hva det vil si å skrive roman eller være forfatter. Et eksempel på dette er Jan Kjærstads (1953–) roman Homo falsus (1984).

Metafiksjon og ironisk distanse

Et kjennetegn ved postmodernismen er metafiksjonen. Meta betyr om seg selv, og i en metabevisst roman er det slik at romanen er klar over og kommenterer at den er en oppdiktet fortelling. Teksten kan for eksempel nevne:

1) forfatteren og hans liv 2) selve skriveprosessen 3) andre personers kunst/litteratur 4) kunstens levevilkår i samfunnet

Bruken av metafiksjon kan kanskje sammenliknes med en forfatter som sitter og ser ut på verden gjennom et vindu, samtidig som han ser, og kommenterer, sitt eget speilbilde i det samme vinduet.

Denne gang legger jeg beretninga i munnen på meg sjøl, og da åpner den, enten dere trur det eller ei, med at hovedpersonen slår forfatterens (altså mitt) telefonnummer i den hensikt å oppnå en avtale for å diskutere hans (altså min) forrige roman (Gymnaslærer Pedersens beretning …) som har gjort et djupt (om enn feilaktig) inntrykk på han.

(Fra Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, 1984)

Slik åpner Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984). Her ser vi et eksempel på metafiksjon, nemlig at en forfatter kommenterer sin egen fiksjon og på den måten ødelegger virkelighetsillusjonen. Solstad lar refleksjoner over hvordan romanen er skrevet, være en del av fortellingen i romanen. I den postmodernistiske tradisjonen har begrepet metafiksjon, eller metaroman, blitt ganske typisk.

Kommentarer som virkemiddel

I romanen 16.07.41 (2002) bruker Dag Solstad gjennomgående egne kommentarer i form av fotnoter som et bevisst virkemiddel. I et par av fotnotene prøver han å klargjøre forholdet mellom det skrivende jeg og romanens jeg. Ettersom en del av handlingen utspiller seg i 1990, påpeker han «en tydelig tidssprekk». Men den som skriver dette, er også den han skriver om, innrømmer han. På slutten av hovedteksten skriver Solstad:

Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde. Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har hatt en oppgave å fullføre.

(Fra 16.07.41, 2002)

Teksten eller fortellingen peker altså tilbake på seg selv.

Intertekstualitet, parodi og pastisj

Har du tenkt over hva tittelen på dette læreverket, Intertekst, betyr? Tittelen er hentet fra begrepet intertekstualitet som betegner at nye tekster viser til eller spiller på andre, ofte mer kjente tekster. Intertekstualiteten henger sammen med et hovedprinsipp i postmodernismen, nemlig at «alt er lov», og da er det helt greit både å bryte og ikke minst bruke tradisjoner fra alle tider og sjangre. Eksempler på stilblanding ser vi hos lyrikeren og dramatikeren Cecilie Løveid (1951–). Hun trekker inn tekster av Dorothe Engelbretsdatter (barokken) og Ludvig Holberg (opplysningstiden) for å binde sammen stykkene.

Parodi på kokeboksjangeren

Kristopher Schaus (1970–) matoppskrift som du ser øverst på neste side, er en parodi på husmor-kokeboksjangeren. Vi finner høvisk tale og et dannet hverdagsspråk i øvre del av teksten, der det snakkes om duften av boller, tidsklemma og det å slå to fluer i én smekk, gjærbakst og husarbeid. Teksten som står øverst skiller seg markant fra selve oppskriften, beskrivelsen av framgangsmåten og bildene. Her er det tydelig at kokken ønsker mest mulig søl.

Oppslag fra kokeboka Tendenser. På Kristopher Schaus kjøkken, 2001. Noe av komikken skapes ved at teksten over og under overskriften motsier hverandre. Kokken ønsker egentlig mest mulig søl. Klipp-og-lim-kunst

Postmodernismen likner ofte «klipp og lim»-kunst, noe den deler med all modernistisk kunst: Den har en sterk bevissthet om at alt er beskrevet før, og at språket egentlig ikke klarer å si noe som helst. Denne oppfatningen eller følelsen av at språket ikke strekker til, fører også ofte til en ironisk distanse til det som fortelles. Den ironiske distansen henger sammen med det vi kaller flerstemmighet eller polyfoni, at mange motstridende stemmer snakker samtidig. Det betyr at teksten inneholder mange tolkningsmuligheter. Leserens tolkning kan dermed være like gyldig som det forfatteren selv har ment.

Tema 7: Tomhet og mangel på mening

Jeg føler meg ikke sikker på at jeg har fått overlevert alt det nødvendige fra generasjonene før meg. […] Det er ikke jeg som bestemmer. Jeg bare er her. Forsøker å være grei. Ser etter noe å bygge. Hva skal jeg bygge? Alt fins jo fra før. Og hva har mine venner bygd? Jeg er redd det ikke er mye å snakke om.

(Fra L, 1999)

Flere forfattere etter 1990 er opptatt av følgende spørsmål: Hvordan kan vi leve i en verden der vi har alle behov dekket, men likevel ønsker noe mer? Både Erlend Loe (1969–), Carl Frode Tiller (1970–) og Trude Marstein (1973–) skriver om mennesker som lever i et slags «gyllent bur», men som likevel ikke klarer å føle annet en maktesløshet.

En ny type naivisme

1990-årene førte med seg en ny type litterær naivisme, representert blant andre ved Erlend Loe, og en rekke forfattere kom til å skape en form for minimalistisk litteratur, kanskje inspirert av novellister som Kjell Askildsen (1929–). I flere av romanene til Erlend Loe gjennomgår hovedpersonene en krise. I Naiv. Super (1996) er krisen en følelse av at verden er meningsløs:

«Alt forekom meg meningsløst. Helt plutselig. Mitt eget liv, andres liv, dyrs og planters liv, hele verden. Det hang ikke lenger sammen.» Dette gjenspeiles i hovedpersonen selv: «Vi pratet. Jeg var helt usammenhengende.» Følelsen hovedpersonen har, er dessuten nærmest kvalmende: «Jeg var på vei til å si at det ikke var noe, men så kjente jeg at alt veltet opp i meg.»

Tiden utløser en eksistensiell krise

I Naiv. Super starter jeg-fortellerens historie med at han fyller 25 år. I den forbindelse opplever han en eksistensiell krise. Krisen blir tilsynelatende utløst av et slag krokket med storebroren, men den dypereliggende krisen har sammenheng med alderen.

Dette handlet ikke om crocket. Det var jeg sikker på. Crocket er en liten ting og dette er en stor ting. Ganske hurtig begynte det å ane meg at dette hadde direkte sammenheng med at jeg var blitt 25 og at jeg taklet det dårlig. For meg har det å bli eldre lenge vært forbundet med en viss uro. Jeg gir stort sett faen i rom, men jeg har problemer med tid.

(Fra Naiv. Super, 1996)

I sitatet viser jeg-personen til sin egen aldring som hovedårsak til krisen. Han har problemer med å bli eldre, for indirekte henviser aldringen til døden og dermed slutten på tilværelsen. Tiden er et problem for hovedpersonen, og det er aldringen (25-årsdagen) som utløser den

Hariton Pushwagner: «Movement», 2014

eksistensielle krisen. Han gjennomgår en slags oppvåkning hvor han blir bevisst på livets forgjengelighet. Han mangler en følelse av sammenheng i tilværelsen, og velger å fokusere på noe hyggelig i stedet for å gi opp. Den absurde løsningen blir å skaffe seg et BRIO-bankebrett som han bruker hver gang han føler seg lammet og maktesløs.

Verden er meningsløs

Romanen Doppler (1994) har samme utgangspunkt som Naiv. Super, nemlig en opplevelse av verden som absurd og meningsløs. Det er når hovedpersonen Doppler våkner opp i skogen etter et fall på sykkel, at han blir bevisst på det tomme livet han lever. Han blir overrasket over skogens stillhet.

Og for første gang på flere år var det ganske så stille. Da de verste smertene ga seg noe, opplevde jeg en velsignet ro. Det var bare skog. Den vanlige blandingen av alskens sammensatte følelser og tanker og plikter og planer var borte.

(Fra Doppler, 1994)

Deretter blir Dopplers hverdagsliv satt opp mot stillheten og roen i skogen:

Jeg hadde heller ingen av de enerverende barnesangene på hjernen. Jeg pleide ellers alltid å ha det. Sangene som ledsager filmene min sønn og hans kumpaner ser på video eller dvd. De er så gjennomtrengende, så utspekulerte. Og de setter seg så tungt i mitt sentralnervesystem.

(Fra Doppler, 1994)

Livet er tomt

Skogens stillhet skaper en avstand til hverdagen, og etter hvert en bevissthet om hvor tomt og meningsløst livet han lever, er. Han er mer opptatt av å innrede og pusse opp huset enn av krigen i Irak. De daglige vanene han har, framstilles som absurde, og viser en manglende følelse av mening og sammenheng. Gjennom fallet på sykkelen får Doppler en bedre oversikt over og dypere forståelse av sitt eget liv. Han kommer fram til at hverdagens vaner og automatisering har fjernet følelsen av det ekte og virkelige. Slik beskriver han dagliglivet:

Stå opp, trikk, fire timer på kontor eller fabrikk, måltid, trikk, fire timer i arbeid, måltid, søvn og mandag tirsdag onsdag torsdag fredag og lørdag i samme rytme, denne veien følger man lett det meste av tiden.

(Fra Doppler, 1994)

Livet preges altså av en mangel på bevissthet, og repetisjonen er mekanisk og uten sammenheng og mening. Dette kommer tydelig fram når sangene fra Teletubbies og Barne-tv kverner om og om igjen i Dopplers bevissthet.

Et liv fullt av fristelser

Trude Marstein (1973–) skildrer mødre som ikke vil være mødre (Plutselig høre noen åpne en dør, 2000), og mødre som gjerne vil, men som avspores av alle fristelsene underveis (Ingenting å angre på, 2009). Romanen Plutselig høre noen åpne en dør foregår i Oslo. Hovedpersonen er en kvinne i tyveårene som er alenemor til en datter på fire år, og som er i ferd med å avslutte en hovedfagsoppgave i et ikke navngitt studium. Handlingen er sparsom, og teksten består

for det meste av hovedpersonens refleksjoner over sitt eget liv, sine muligheter og relasjonen til datteren.

Eksistensiell minimalisme

Jon Fosse (1959–) er en av vår tids mest kjente forfattere, og han har utviklet en særegen skrivemåte. Her kan du lese begynnelsen på et av de første skuespillene hans, Nokon kjem til å kome (1996).

HAN

Du og eg åleine HO

Ikkje berre åleine men åleine saman

Ho ser han opp i ansiktet

Huset vårt

I dette huset skal vi vere saman du og eg åleine saman HAN

Og så skal ingen komme

Dei stiller seg opp, står og ser mot huset

(Fra Nokon kjem til å kome, 1996)

Etter hvert kommer også karakteren «mannen» inn i handlingen, og sakte, men sikkert merker leseren eller teaterpublikummet en udefinerbar uhyggestemning, selv om replikkene kretser rundt det samme hele tiden.

Stykkene til Fosse kan vi kalle stiliserte, og på den måten kan de sammenliknes med Tarjei Vesaas’ romaner. Begge har skrevet om store eksistensielle temaer, og er plassert i et norsk bygdesamfunn. Hos Fosse heter hovedpersonene gjerne bare «han» og «ho», «mannen» og «kvinna». De er alle og ingen.

Repeterende skrivestil

Fosses skrivestil kan vi også karakterisere som minimalistisk. Det er minimalt med handling i dem, ingen følelser blir skildret, og personene sier lite. Det lille de sier, blir dessuten gjentatt gjennom hele stykket.

Hanne Borchgrevink: «Solvegg», 2000

Kanskje Fosse ved å repetere enkle setninger om og om igjen, prøver å få fram tanken om at språket ikke har med omverdenen å gjøre, at det bare består av tomme ord? Men repetisjonene får også den motsatte effekten: Når vi har lest eller hørt de samme replikkene igjen og igjen, vet vi intuitivt hva personene føler, og hva de sliter med, men kanskje på en annen måte enn sidemannen vår. Fosse debuterte med prosa i 1983, men er i dag mest kjent for dramatikken sin. Han har oppnådd å bli en av verdens mest spilte dramatikere, og det er nok fordi han skriver om problematikk som alle kan kjenne seg igjen i.

Test deg selv

1 Nevn noen kjennetegn ved modernistisk litteratur etter krigen. 2 Hva er Profil-opprøret? 3 Forklar begrepet tingdikt. 4 Hva forbinder du med nyenkel lyrikk? 5 Gi eksempler på hva som skiller et nyenkelt dikt fra et dikt som ikke er nyenkelt. 6 Hva menes med «de store fortellingers død»? 7 Forklar begrepene postmodernisme, metafiksjon og ironisk distanse. 8 Hva menes med naivisme? 9 Hva kjennetegner skrivestilen til Jon Fosse?

Jobb med stoffet

1 Gjør kort rede for utviklingen innenfor modernismen etter 1945, og forklar følgende fagbegreper: eksistensialisme, ekspresjonisme, identitet, femtitallsmodernisme, ny-enkelhet. Trekk inn relevante forfattere, tekster og kunstarter. 2 Hva er nytt, og likt, ved den modernistiske diktningen etter krigen sammenliknet med den tidlige modernismen og nyromantikken, og hvilke retninger og navn peker seg ut etter 1945? Skriv en kort tekst på 500 ord. 3 Sammenlikn en av novellene fra Nedreaas’ Bak skapet står øksen (1945), en av novellene fra Vesaas’ samling Vindane (1952) og en av korttekstene fra Solstads Svingstol (1967). Hva skiller dem med tanke på form, språk og motiv? Du finner tekstene på www.nb.no. 4 Lag din egen oversikt over trender i norsk litteratur etter 1945.

Presenter i klassen.

5 Dramatisering: I 1966 ble det avholdt en spøkefull «rettssak» på

Hotel Bristol i Oslo. På tiltalebenken sto femtitallsmodernismen.

Rettssaken endte med at tiltalte ble frifunnet, men var et tegn på at den symbolistiske modernismen var på vei ut. Inspirert av denne

rettssaken kan klassen lage sin egen rettssak. Velg ett av følgende alternativer: a. Rettssak mellom tungetaledebattantene Øverland og Bjerke på den ene siden, og Brekke, Hofmo og Christie på den andre. Årstall 1954. b. Rettssak mellom sentrale femtitallsmodernister som Brekke, Hofmo og Christie, og sentrale sekstitallsmodernister som Hauge, Vold og Solstad. Årstall 1966. 6 La deg inspirere av sekstitallsmodernismen og skriv nonsens-dikt, tingdikt eller dikt i nyenkel stil. Temaene må være konkrete og hverdagslige.

I et nøtteskall

Krigserfaringen krevde et nytt språk, og dermed kom det endelige gjennombruddet for modernismen i Norge. Enkelte forfattere skrev modernistiske romaner og noveller, men det var særlig innenfor lyrikken at modernismen fikk fotfeste i 1950-årene. Men modernismen møtte også motstand. Først kom kritikken i tungetaledebatten. Deretter kom kritikken fra en ny type modernister i 1960-årene som ønsket en enklere og mer konkret litteratur. Sekstitallsmodernistene ville heller se på menneskets omgivelser enn på individets indre, og de fjernet seg fra komplisert og symboltung diktning.

På 1980-tallet fikk vi en ny litterær tendens, nemlig postmodernismen. Den er preget av «de store fortellings død», eller de store sannheters død. Det fantes ikke lenger noen felles oppfatning i samfunnet rundt hva som var rett og galt.

Skrivemåten etter 1980 er en blanding av flere skrivemåter fra tidligere litteraturepoker. Det er ingen faste former eller regler lenger, og forfatteren står fritt til å skrive akkurat slik han eller hun vil. De postmodernistiske tekstene har ofte en minimalistisk stil, med en komisk og ironisk undertone. Metafiksjon og ironisk distanse er sentrale begreper innen postmodernismen.