Tema 3: Fiksjon og virkelighet – sannhet og løgn

Kinderwhore handler om hvordan omsorgssvikt og overgrep kan føre til skyldfølelse og selvskading. Den viser også hvor tette bånd det er mellom mor og datter, selv om moren selv oppfører seg som et hjelpeløst barn, og ruser seg for å takle følelsene sine. Et viktig spørsmål blir: Er det mulig å leve normalt og godt etter en slik grusom oppvekst?

• Sannhet eller løgn? • Selvutleverende litteratur • Virkelighetslitteratur • Hvem eier sannheten?

Hva er sant, og hva er oppdiktet?

I flere år har realityserier vært et fenomen. Det å skulle vise fram det ekte og sanne i enhver situasjon har blitt en del av dagliglivet. I mange av samtidstekstene er det vanskelig å skille mellom fakta og fiksjon. Hvor går egentlig grensen mellom det biografiske og det oppdiktede, eller fiksjonen, i en tekst? Mange forfattere skriver om personer som kan minne om dem selv, og lar til og med hovedpersonen ha samme navn som forfatteren. Noen hevder også at det er seg selv de skriver om. Men for å kunne plasseres i sjangeren fiksjon må kanskje noe av innholdet være oppdiktet? Disse bøkene kan være vanskelige å få grep om fordi man ikke vet hva man skal stole på, hva som er sannhet, og hva som er løgn. «Bare meg selv, ingenting annet. Jeg, jeg, jeg.» Sitatet er fra det store romanverket Min kamp (2009–2011) av Karl Ove Knausgård (1968–). Her utleverer forfatteren sitt eget liv, sine ambisjoner og svakheter, sin usikkerhet og tvil, sine relasjoner til venner og kjærester, kone og barn, mor og far. Livet beskrives i alle nyanser, fra de store og viktige øyeblikkene til hverdagslivets minste detaljer.

Grenser til det private overskrides

I Min kamp overskrides grensene mellom det private og det offentlige, og mange som føler seg utlevert, deriblant forfatterens egen familie, har kritisert dette sterkt. Utdraget under fra Min kamp 1 viser dette godt: Karl Ove (fortelleren) og broren Yngve besøker farmoren sin etter farens dødsfall. Faren har oppholdt seg hos farmoren deres den siste tiden:

Døren til kjøkkenet stod åpen. Det var alltid der hun satt, og det gjorde hun også denne dagen, foran kjøkkenbordet, med blikket ned mot bordplaten og en rykende sigarett i hånden […]. Et lite bord fullt av flasker, glass, tobakkspakker og overfylte askebegre stod mellom [to skinnstoler]. Jeg gikk forbi det, og så inn i den innerste delen av stuen. Foran sofagruppen inntil veggen lå det klær. To bukser og en jakke, noen underbukser og sokker så jeg. Det luktet forfer-

delig. Det lå også veltede flasker, tobakkspakker, noen tørre rundstykker og annet søppel der. Jeg gikk langsomt bortover. Det var avføring i sofaen, både smurt utover og noen klumper. Jeg bøyde meg over klærne. De var også fulle av avføring. På gulvet var lakken noen steder etset bort i store, uregelmessige skjolder.

(Fra Min kamp 1, 2011)

Disse sterke skildringene av Knausgårds nærmeste familie i en krisesituasjon, har rystet mange, og folk har diskutert om det er etisk riktig å utlevere andre mennesker på denne måten.

Et viktig trekk ved Min kamp er sjangerblandingen, for i løpet av de seks bøkene skifter Knausgård mellom sjangrene roman, novelle og essay.

Å la seg inspirere av eget liv

Bergljot, hovedpersonen i Vigdis Hjorths (1959–) roman Arv og miljø (2016), mener hun ble utsatt for overgrep av sin egen far i barndommen, og etter at faren er død, på et møte om arv hos en revisor, leser Bergljot opp en tekst hun har forberedt for anledningen. Familien reagerer sterkt på teksten:

Du lyver, ropte mor. Jeg sa ikke noe, sa jeg, jeg fortrengte, jeg var taus, men mitt liv ble etter hvert så vanskelig, jeg etter hvert så selvdestruktiv og kriserammet at det fortrengte kom til overflaten. Jeg forsto at jeg trengte hjelp, og fikk det, jeg kvalifiserte meg, etter flere undersøkelser, til psykoanalytisk behandling på statens regning. Da jeg fortalte mor om hvordan ting hang sammen, for treogtjue år siden, fornektet hun meg. Det gjorde mine søstre også. Jeg ble et ikke-barn som truet familiens ære.

(Fra Arv og miljø, 2016)

Etter at Bergljot har lest opp teksten sin, ender familien i en bitter kamp om sannheten. Søstrene og moren tror ikke på Bergljot. Hva er sant, hvem har rett? Romanen bygges opp rundt Bergljots gjentatte forsøk for å få forståelse for sin fortelling om overgrepet, men søstrene og moren nekter å høre på henne. De vil ikke tro på at dette kan ha skjedd. Arv og miljø handler om en alvorlig familiekonflikt. Søsknenes tidligere konflikter med foreldrene og med hverandre blir tematisert, og historien om det mulige overgrepet er sjokkerende for familien.

Hvem eier sannheten?

Arv og miljø viser de ulike søsknenes oppfatning av virkeligheten, og det er tydelig at de har hatt helt ulike forhold til faren sin. De har ikke forståelse for hverandres forskjellige versjoner av den samme mannen. Med dette som utgangspunkt utforsker Hjorth hvordan forskjellig tolkning av samme hendelser kan gjøre at man sitter igjen med helt forskjellige oppfatninger av sannheten, og om seg selv. Romanen problematiserer samtidig et alvorlig samfunnsproblem og viser konsekvensene av ikke å ta anklager om incest alvorlig.

Vigdis Hjorth kaller ikke romanen sin for virkelighetslitteratur. Hun sier at Arv og miljø er fiksjon, og at hun lar seg inspirere av sitt eget liv og dikter videre på det. Et av kjennetegnene ved den såkalte virkelighetslitteraturen er at den bruker virkelige navn og legger seg tett opp til virkelige hendelser, slik som for eksempel Knausgård gjør. Han skriver om egen familie og venner i romanene sine, og utleverer dem på en svært direkte og av og til hensynsløs måte.