Komposten 03/10

Kultur som kontaktmiddel

Grønne framtidsutsikter

Levekårsundersøkelsen

Stavanger kommune har utdannet veiledere for å bistå dem som jobber i en flerkulturell virksomhet

Nye Lassamyra barnehage dyrker grønnsaker i hagen på taket.

Fjerde utgave av levekårsundersøkelsen er snart ferdig.

Rapporten tar tempen på byen vår.

10

14

20

Førstehjelp for tette rør side 6–11

Magasin for ansatte i Stavanger kommune

?

Selvfølgeligheter?

Jeg er blant dem som ser på vannet i springen som en selvfølge. Som så mange andre mottakere av kommunale tjenester, vil jeg bare at alt skal virke. Uteblir tjenestene, er krisen et faktum.

Derfor jobbes det iherdig for å hindre at det skjer. Kontinuerlig overvåking og vedlikehold – eller forebygging, er vesentlig i mye av arbeidet Stavanger kommunes ansatte utfører hver dag.

I denne utgaven av Komposten kan du blant annet lese om hvordan vi driver førstehjelp for tette rør. Å lese om en kameravogn som sendes ned i rørene for å inspisere eventuelle feil og mangler, er fascinerende. Filmsnuttene som produseres er ikke nødvendigvis veldig underholdende, men de er utrolig nyttige verktøy. Mange av oss synes det er åpenbart at blant annet T-skjorter ikke har noe i toalettet å gjøre, men flere funn tyder på at vi også kan bli flinkere til å få med innbyggerne i forebyggingsarbeidet.

Avdelingsleder på Kvaleberg skole løper, og i KBUs ganger trimmes det litt hver dag.

Mye kan forebygges gjennom økt fysisk aktivitet, og gjennom rådgivning og seksuell helse satt i sentrum på Ungdommens helsestasjon. Bevissthet omkring kulturelle forskjeller kan forhindre konflikter, og økologiske gulrotbrød gleder både barn og miljø.

Når de kommunale tjenestene ikke virker, får de ofte stor oppmerksomhet.

Alt som gjøres for å forhindre det, blir ofte langt mindre synlige selvfølgeligheter.

Det gjør vi noe med i denne forebyggende utgaven av Komposten – god lesning!

Tone Iren Hunsbedt Grønning, ansvarlig redaktør

Redaksjonen

Carl Rees Halvorsen

Gabriele Brennhaugen

Christian Buch Hansen redaktør

Kristin Høie Walstad

Bidragsytere til denne utgaven: Knud Helge Robberstad, Ingvild Stafsnes, Vigdis By og Siv Egeli.

Thommas Bjerga

Innhold Komposten 3/2010

4

6

Kommunal pausegym

10

Førstehjelp for tette rør

12

Kultur som kontaktmiddel

14

Brannstasjon med historie

18

Grønne framtids utsikter

20

Birgit snakker med de unge om sex

Hvordan har vi det – egentlig?

22

24

Portrettet: Henning Furu Verstegen

25

Rådmannens side

Forsidebilde: Torjan Heradstveit Foto: Minna Soujoki Grafisk idé og design: F A S E T T Trykk: Gunnarshaug

26

Stafetten

Kmpst!

Klokken er 13.10 og i tredje etasje i Olav Kyrres gate 23 er det fortsatt kontorstille mens lunsjen finner sin vei ned gjennom tarmsystemet. Plutselig begynner det å knirke i sko og subbe i såler.

Om lag 20 personer samles foran heisen. Det er gymtime.

Kommunal pausegym TEKST: CHRISTIAN BUCH HANSEN FOTO: MINNA SUOJOKI

4

HVER DAG KL 13.15 samles det en gjeng til fem

TILTAKET ER EGENTLIG ikke nytt. De har holdt

minutters gym i gangen.

– Det varierer jo selvsagt litt hvor mange som møter opp, sier initiativtaker Siv Egeli.

– Noen av mennene syntes også at det var litt flaut med en gang, men det har gitt seg.

Og som du ser er det flere menn som nå er med.

De svinger på armene, marsjerer på stedet, strekker seg mot nye høyder mens musikken strømmer ut av ”kassettspilleren” som de kaller det.

på i nærmere ti år i følge Siv Egeli som har vært primus motor helt fra starten av. Egeli har bakgrunn som aerobicinstruktør, og legger vel forholdene til rette for at treningen skal bli så god som mulig?

– Opp gjennom årene har vi vært på litt forskjellige steder og gymmet, men nå har vi funnet den optimale plassen rett utenfor heisen i tredje etasje. Da blir vi synlige og lett tilgjengelige for folk som sitter på kontoret, sier Egeli. – Vi setter stor pris på den velviljen vi har fått fra ledelsen. Vi får lov til å kjøre dette opplegget hver dag i gangen.

Fra venstre: Reynaldo Mendoza, Nicola Louise Herbert, Mona Hjemlestad Lohne, Eirik Strøm, Per Aspøy, Maren Feyling, Liv Gro Fjellheim Ingvaldsen, Siv Egeli og Sofia Ifzaal.

Gymgeneral Siv Egeli

Litt taktiske var vi med tidspunktet siden mange har møter som begynner kl 13.00. Da kommer det ofte folk utenfra, og vi venter med å starte til de har fått kommet i gang med møtene sine.

Noen av mennene synes nok at bevegelsene kan virke litt feminine ser det ut som. Men etter kort tid er blygsel lagt bort til fordel for puls og bevegelse.

DET BEGYNTE MED en kassett. For 10–12 år siden

– DU TRENGER IKKE være en aerobicinstruktør

var det fortsatt kassetter som gjaldt. Nå har de heldigvis kommet seg over til cd-formatet.

– Cden fikk vi av bedriftsidrettslaget, og da var det bare å komme i gang, mimrer Siv Egeli.

– Bevegelsene er veldig enkle, samtidig som det får folk til å gjøre noe sammen.

for å dra i gang denne trimmen, forteller Egeli engasjert. – Dersom ingen tar på seg instruktørrollen fås cden med musikk og instruktør som forteller hva du skal gjøre. Det blir ikke lettere!

Husk på at trim er kjekt, og gjør godt i en sliten kontorkropp!

5

TEKST: GABRIELE BRENNHAUGEN FOTO: MINNA SUOJOKI

Med stetoskop og kikkhullskamera:

Førstehjelp for tette rør Ikke bare den lysende gule fargen, men også inventaret gir assosiasjoner til en ambulanse. Overvåkingsmonitorer, hansker og desinfeksjonsmiddel, og et kamera som kan stille innvendige diagnoser.

DET ER HELDIGVIS ikke syke mennesker,

– NÅR VI FÅR MELDING om tette rør, rykker

men avløpsrør som er pasienten denne gangen.

Den nye kamerabilen til vann- og avløpsverket gjør det lettere å forebygge og finne feil når kloakkrør har gått tett.

Rundt 30 cm lang og 10 kg tung er selve kameravognen. Den går på hjul og kobles til en 400 meter lang kabel. Tre monitorer i bilen viser nøyaktig hva kameraet ser.

vi først ut med spylebil for å åpne proppen, og etterpå kjører vi inn kameraet for å inspisere rørene og se om det behøves reparasjoner, forteller Nordbø. Men han ser likevel på fore­ bygging som det viktigste. Tre spylebiler spyler rørene over hele byen etter en fastsatt turnus, og to ytterligere kamerabiler leies også inn.

Tilbakeslag i boliger eller kloakklekkasje er lite hyggelige scenarier. Men på tross av det jevnlige vedlikeholdet skjer det rundt 70 små kloakkstopp hvert år.

– I verste fall kan skadene etter tette avløpsrør beløpe seg på flere hundre tusen kroner for en bolig, når kloakkslam dekker badet og kanskje mer til. Noen ganger har entreprenører gjort for dårlig håndverk da de la rørene, andre ganger er det folks egen skjødesløshet som må ta skylden, sier Nordbø.

I DRIKKEVANNSRØRENE avdekkes lekkasjer ofte via lytteutstyr, mens spyling og kamerabil må til ved forstoppelser i kloakkrørene. Hele 630 kilometer med vannledninger og 996 kilometer avløpsrør ligger i bakken under siddisenes føtter.

Lagt etter hverandre i rett linje ville de rekke helt til Alta.

– Vi har investert mye i kamerabilen med den aller nyeste teknologien, forteller Trygve Nordbø, som er produksjonsleder for Avløp ledningsdrift i vann- og avløpsverket i kommunen. – Bare i fjor sendte vi 29 millioner kubikkmeter spillvann gjennom rørene, så vi må regne med at det blir propper av og til, sier han.

6

7

– VI FINNER BÅDE t-skjorter og mopper i rørene, og merkelig nok dukker det stadig vekk opp støttestrømper på en av pumpestasjonene våre, forteller han. Han skulle ønske folk var mer bevisste på hva de tømmer i toalettet eller i gatesluket. – Ser vi at noen tømmer olje i sluket, ringer vi politiet med én gang, og synderen får regningen for opprenskningen.

Også rester av kjemikalier, maling, medikamenter og andre miljøskadelige stoffer kan være en utfordring. På tross av informasjonskampanjer havner stadig for mye i avløpet. Kloakken fra Stavanger sendes til Sentralrenseanlegget for Nord-Jæren på Mekjarvik, som drives av IVAR. Kloakkslammet blir tørket og omdannet til biopellets – 3000 tonn i året. Disse brukes til jordforbedring på plener og i parker, men hvis innholdet av farlige stoffer, som tungmetaller og visse bakterier, er for høyt, kan de ikke brukes på åkre for matproduksjon. Både privatpersoner og næringsliv må ta ansvar for at ikke miljøgifter havner i avløpet – det skal uhyre små mengder skadelige stoffer til før store vannmengder blir forurenset.

PÅ FORUS er arbeidsstokken i VA-verket opptatt av både eget arbeidsmiljø og det ytre miljøet.

Verken visuelt eller luktmessig er det noe som tyder på at det er andres etterlatenskaper som håndteres av medarbeiderne og bilene.

– Hygienekravene er veldig strenge her. Vi bruker masker og hansker når vi håndterer kamera eller spyleutstyr, og vi desinfiserer hendene grundig etter arbeidet. Utstyret må også rengjøres skikkelig hver gang, sier Trygve Nordbø.

– Vi vil for all del unngå at noen skal få smittsomme sykdommer på jobben.

VA-verket vil også bidra til å få ned klimagass­ utslippene i Stavanger. Å redusere lekkasjer i vannledningene sparer energi. En naturgassbil sto øverst på ønskelisten da kamerabilen ble kjøpt inn, men de som fantes, hadde for svak motor.

– Neste generasjon blir nok bedre i så måte, spår Nordbø.

Han skryter ellers uhemmet av arbeidsmiljøet og fellesskapet blant de rundt 30 VA-medarbeiderne på Forus. – Det eneste vi savner her er flere kvinnelige medarbeidere, det ville gitt et enda større mangfold, sier han.

Torjan Heradstveit (til venstre) og Arild Eriksen (til høyre).

8

KOMMUNEN HAR NETTOPP utarbeidet en ny

Gode vann- og avløpstjenester er noe som tas for gitt av de fleste. Rørene ligger under bakken, man ser dem ikke, de skal bare virke.

hovedplan for vannforsyning, vannmiljø og avløp, som skal vedtas politisk i løpet av høsten. Den skal gjelde helt til 2022, og ett av de viktigste målene er å redusere lekkasjene i ledningsnettet.

– Faktisk forsvinner hele 40 prosent av det friske vannet vi kjøper av IVAR før det når forbrukerne våre. Dette svinnet skal vi få halvert. Det er dårlig ressursutnyttelse med drikkevann på avveie, sier Svein Håkon Høyvik, som er fagsjef for vann og avløp i kommunen. Han framhever at drikkevannskvaliteten i Stavanger er god, men minner om at det ikke er noen selvfølge.

– Gode vann- og avløpstjenester er noe som tas for gitt av de fleste. Rørene ligger under bakken, man ser dem ikke, de skal bare virke. Men faktisk er det investert milliarder av kroner i disse systemene, påpeker Høyvik. – Vi skal sikre levering av godt og tilstrekkelig drikkevann, håndtere avløpsvann på en miljøriktig måte og sikre badevannskvaliteten på plassene kommunen har ansvaret for. Da må vi holde fokus på stadig overvåking og vedlikehold, avslutter han.

VANNFORSYNING, VANNMILJØ OG AVLØP I Stavanger er det 630 km vannrør og 996 km avløpsrør.

140 pumpestasjoner sender vann og kloakk videre i systemet.

Kommunen har ansvar for rørene fram til nærmeste påkoblingspunkt ved en bolig, derfra er det huseiers ansvar.

Ny hovedplan for vannforsyning, vannmiljø og avløp 2011–2022 vedtas i høst.

Hvert år skal 120 km vannrør og 120 km avløpsrør skiftes ut. Rørene skal vare i 100 år.

Lekkasjene i vannrørene på 40% skal halveres, og totalt innkjøpt vannmengde fra IVAR reduseres fra 21 til 19 mill. m3 innen 2022.

Vann- og avløpsverket har 13 medarbeidere på bestilling, forvaltning og myndighet i Olav Kyrres gate 19, og ca. 30 utførere på Forus.

9

Et internasjonalt arbeidsmiljø byr på muligheter og utfordringer.

Stavanger kommune har derfor utdannet veiledere i etnisk mangfold for å bistå dem som jobber i en flerkulturell virksomhet.

Bergåstjern sykehjem og omsorgsboliger takket ja til tilbudet.

Kultur som kontaktmiddel

Fra venstre: Eliana Mandic, Kari Åmodt og Kerstin Löbel.

10

– FOR Å LEVERE best mulige tjenester til våre TEKST: KRISTIN HØIE WALSTAD FOTO: ELISABETH TØNNESSEN, MINNA SOUJOKI

Det handler blant annet om å kunne nyttiggjøre oss den ressursen vårt mangfold utgjør

brukere, må vi kunne jobbe godt sammen, fastslår virksomhetsleder Kari Åmodt. – Det handler blant annet om å kunne nyttiggjøre oss den ressursen vårt mangfold utgjør, fortsetter hun. Tyve prosent av de som jobber på sykehjemmet er av utenlandsk bakgrunn. Med felles ønske om å bli bedre kjent med hverandre, var det derfor naturlig at kulturelt mangfold var ett av temaene på plan­ leggingsseminaret for alle ansatte.

– Det var veldig praktisk å få faglig bistand med et overordnet blikk til å dra denne prosessen for oss, sier Kari Åmodt.

ET AV HOVEDMÅLENE med veiledningstjenesten er å stimulere til positiv nysgjerrighet.

– Dette er ikke noe hokus-pokus, sier Kim Malmin, en av veilederne som også fasiliterte samlingen på Bergåstjernet. – Vi legger opp til aktiviteter som kan luke ut kulturelle misforståelser, øke bevisstheten hos den enkelte, og ikke minst fungere som utgangspunkt for praktisk problemløsning i hverdagen, legger hun til.

Veilederne tilbyr både lederstøtte i planlegging av tiltak, og prosjektarbeid knyttet til etnisk mangfold. På menylista står også veiledning rundt tjenesteyting til brukere med ulik etnisk bakgrunn.

I SEMINARET TIL Bergåstjernet holdt veilederne et kort innlegg før diskusjonene ble sluppet løs i grupper. Samtalene var åpne og berørte mange kulturelle fellesnevnere.

– Vi var innom alt fra mat, kropp og helse, til familie, kjønnsrollemønster og ulike skikker, forteller Eliana fra Chile, som har jobbet 21 år ved sykehjemmet, og har stortrivdes fra første dag.

VEILEDNING I FLERKULTURELT ARBEID Kommunen har utdannet 11 veiledere innen flerkulturelt arbeid Ordningen trådte i kraft mars 2010 og er et tilbud til virksomhetsledere og fagsjefer Veiledningen er rettet mot arbeidsmiljø og kompetanse- og tjenesteutvikling Utfyllende informasjon og bestilling via kursbasen

– Selv om vi kjenner hverandre godt gjennom arbeidshverdagen, og egentlig merker lite til det som måtte være av kulturelle forskjeller, ble arbeidsrelasjonen tilføyd noe ekstra som gjorde at vi forsto hverandre på en litt annen måte, bekrefter Kerstin fra Tyskland.

SEMINARET I MAI var kun første steg på veien.

Nå skal en bredt sammensatt gruppe jobbe videre med konkrete forslag til tiltak, basert på den input de fikk under samlingen. Ansatte og beboere på Bergåstjernet har mye å se fram til: Blant forslagene som kom inn er kulturaften med mat og musikk, internasjonal dag, motevisning og temakvelder som omhandler alt fra religion til fortellinger fra fjerne land.

– Med disse aktivitetene ønsker vi å investere i gode arbeidsrelasjoner med kultur som kontaktmiddel, sier Kari Åmodt, og tilføyer: – Jeg er sikker på at de fleste virksomheter har mye spennende ressurser til rådighet.

Og veilederne er kun et bestillingsskjema unna.

Bak fra venstre; Kari Bang Jacobsen, Reidun Vevle, Anne Grethe Ness, Anne Synnøve Børtveit, Reidunn Jochumsen Hanasand, Anne Merethe Skogland og Ioana Ghercu Busch.

Foran fra venstre: Unni Rostøl, Kristin Høie Walstad og Kim Malmin.

11

DAGENS HUS

I denne faste spalten presenterer vi et utvalg av Stavanger kommunes mange bygninger.

Stavanger brannstasjon ble tatt i bruk i 1956. Da dro byens brannkorps fra den gamle stasjonen på Domkirkeplassen til de nye lokalene i Lagårdsveien 32.

Brannstasjon med historie FLYTTINGEN BLE MARKERT som en symbolsk

TEKST: KNUD HELGE ROBBERSTAD FOTO: KNUD HELGE ROBBERSTAD

BYGNING: Murbygning i etterkrigsfunksjonalisme BYGGEÅR: 1956 DAGENS BRUK: Stasjon for brannvesenet i Sør-Rogaland

12

utrykning, og alle brannvognene kjørte i kortesje rundt Breiavatnet og ut til den nye brann­ stasjonen.

Dagens brannstasjon er den tredje i rekken, og den første som ble bygget spesielt for formålet.

De to første stasjonene lå ved domkirken – i byg­ninger som hadde huset helt andre funksjoner.

FRAM TIL 1866 besto byens brannvakttjeneste av frivillige mannskaper, men fra 1. april 1866 fikk Stavanger et fast brannkorps. Den første brann­

stasjonen ble innredet i byens gamle rådhus – som igjen var innredet i den nedlagte Mariakirken på nordsiden av domkirken, der dagens kirkeruin viser på Domkirkeplassen.

Brannkorpset besto av brannmesteren og 12 mannskaper. Brannfolkene bodde på stasjonen med hele familien, og var nesten alltid på jobb.

En brannkonstabel i full mundur paraderte med brannøksen på skulderen fram og tilbake foran stasjonen.

Etter 17 år flyttet brannkorpset sammen med politiet inn i Kongsgaten 8, der Norges Bank-

bygget ligger i dag. Heller ikke disse lokalene var nye, den eldste delen var fra 1684. Huset skulle egentlig vært brukt til hotell, men omkostningene ble så store at eierne – brennevinssamlaget – valgte å selge til kommunen i stedet.

Det var en stor begivenhet da brannkorpset kunne flytte inn i den nye, spesialbygde brann­ stasjonen 18. desember 1956.

DAGENS BRANNSTASJON er tegnet av byarkitekt Jan Jæger i en stil som kalles etterkrigsfunksjonalisme. Bygningen fikk et moderne uttrykk i materialbruk og form, men den er tradisjonell i organiseringen av de ulike funksjonene.

Stasjonen er utformet med tydelige signaler om hvor utrykningen skjer og hvor kontordelen er.

Slangetårnet er viktig som funksjon, men det har også en viktig symbolverdi, forklarer byantikvar Anne Merethe Skogland.

Stasjonen fikk også en sentral plassering langs en viktig hovedinnfartsåre som gir lett tilgang til innsatsområdene i byen.

stasjoner utenom. Dagens planer peker i retning av en hovedstasjon ved hoved­trafikkårene gjennom Sandnes. Utryknings­beredskapen for Stavanger kan bli flyttet til andre deler av byen, da blir hovedbrannstasjonen på Lagårdsveien overflødig.

I reguleringsplanen for Paradis er området med dagens brannstasjon regulert til utbygging.

Dermed kan stasjonen bli revet, og flere interessenter har allerede vært på banen for den attraktive tomten. Byantikvaren går imidlertid inn for at stasjonen bevares som et verneverdig institusjonsbygg fra etterkrigstiden og et viktig eksempel på Stavangers nære historie.

I DAG ER det tre brannstasjoner i Stavanger kommune; på Lagårdsveien, i Kvernevik og på Forus. Stasjonene betjenes av Brannvesenet Sør-Rogaland, som dekker kommunene Stavanger, Sandnes, Sola, Randaberg, Klepp, Time, Gjesdal, Kvitsøy og Rennesøy.

I HØRINGSUTKASTET til kulturminneplan for perioden 2010–2025 er brannstasjonen beskrevet som et interessant og verneverdig kulturminne fra etterkrigstiden. Det er særlig de delene av bygningen som vender ut mot Lagårdsveien som har verneverdi.

Portene fremstår som tydelige uttrykk for utrykningen og gir brannstasjonen et effektivt preg som har en trygghetskapende funksjon i bybildet, mener byantikvaren.

BRANNVESENET ØNSKER å samle all sin virksomhet

BRANNBEREDSKAP I STAVANGER Den organiserte brannberedskapen i Stavanger startet i 1655. Da ble borgerskapet beskattet for å dekke lærspann, og to brann­ kroker og ti økser ble oppbevart i og ved byens rådstue. Rundt i byen – dagens sentrums­ halvøy – hang ti brannstiger i beredskap.

Det første brannvarslingstårnet på Valberget ble bygget i 1658–59.

i én hovedbrannstasjon, og kun beholde utryknings-

13

14

TEKST: GABRIELE BRENNHAUGEN FOTO: MINNA SOUJOKI

Hvorfor stå nede i jorda når man kan nyte utsikten på taket?

Omtrent sånn tenker nok jordskokken og kruspersillen som vokser i den nye kjøkkenhagen i Lassamyra barnehage.

Takbalkongen med utsikt over Lassabanen er blitt til en grønn oase.

Grønne framtidsutsikter BARNEHAGEN, SOM BLE ferdig i fjor høst, har lagt vekt på grønne verdier fra dag én. Allerede før de første barna begynte, hadde den splitter nye personalgruppa utarbeidet en miljøhandlingsplan, og økologisk mat var ett av elementene i den.

– Så hadde vi denne flotte takbalkongen, og flere av oss drømte om å skape en grønn oase her, forteller virksomhetsleder Kjersti Lothe. – Vi så for oss en herlig hage der barna kunne være med å dyrke maten de skulle spise. Og her oppe, flere meter over bakken, ville det jo være garantert hærverksfritt, sier hun.

15

DRØMMEN GIKK I oppfyllelse fortere enn hun

Vi så for oss en herlig hage der barna kunne være med å dyrke maten de skulle spise

kunne ane. Kommunen satser på økt bruk av økologisk mat i sine egne virksomheter, og flere barnehager er med i Økoløft-prosjektet. De deler erfaringer, får delta på kurs og blir oppmuntret til å gå enda noen skritt videre. Å bygge plantekasser til kjøkkenhage var ett av kursene. På taket til Lassamyra. Rundt 20 par flittige hender, noen av dem veldig små, saget og spikret og fylte i jord.

I løpet av en kurs-ettermiddag i vår sto sju svære kasser ferdige, og da den første varmen kom, kom plantene i jorda.

– Vi har sju avdelinger her, og alle har hver sin kasse å passe på. De er så fine fordi alle barna har plass rundt dem, og det er en god arbeidshøyde.

De koser seg med de små spadene sine, forteller Lothe. – Det har blitt et spennende og stort utvalg som har kommet opp, alt fra poteter til gresskar.

Store og små er i undring over alt det merkelige som dukker opp. Plantene trives veldig og har vokst

godt over kassene, og nå gleder vi oss masse til å bruke dem i hverdagen vår. På FN-dagen i oktober er temaet ”vennskap”, og da inviteres foreldrene til et måltid med egenproduserte grønnsaker, sier hun.

ØKOLOGISK MELK FRA 10-liters dispensere, økologisk brød, frukt og grønnsaker står også på barnehagens faste meny, i tillegg til egen­ produserte urter og grønnsaker. Rundt 70 prosent av det totale matvolumet er dermed økologisk.

– Det økologiske gulrotbrødet er veldig populært, blant ettåringer så vel som femåringer. De fascineres av de små oransje prikkene, og får ekstra god appetitt av dem, sier Lothe. Hun roser den entusiastiske personalgruppen, og framhever at foreldrene er glade for å vite at barna spiser sunn og bærekraftig mat. – Vi vil gi ungene et håp om en bedre verden, vi må jo tro at det nytter, avslutter hun.

ØKOLOGISK MAT Økologisk mat dyrkes uten bruk av kjemiske sprøytemidler eller kunstgjødsel.

Mindre klimagassutslipp og bedre dyre­ velferd er andre fordeler med økologisk produksjon.

Regjeringen har som mål at 15 prosent av norsk matproduksjon og –forbruk skal være økologisk innen 2020.

Stavanger er med i Økoløft-prosjektet sammen med over 50 andre kommuner.

Skoler, barnehager, sykehjem og kantiner får informasjon, veiledning og oppmuntring til å bruke mer økologisk mat.

16

Store og sm책 er i undring over alt det merkelige som dukker opp

17

Birgit snakker med de unge om sex Birgit Hegge jobber som sexolog ved Ungdommens helsestasjon en dag i uken. – Det er utrolig kjekt å snakke med ungdom om seksualitet fordi de er så åpne og reflekterte, sier hun.

Ungdommenes endrede sexmønster skapte nye utfordringer for helsesøstrene. Leder Ingrid Andreassen ved Ungdommens helsestasjon er glad for å kunne tilby samtale med sexolog.

PÅ UNGDOMMENS HELSESTASJON kan ungdom

VED HJELP AV PENGER fra Helsedirektoratet har

i alderen 16 og opp til 20 år bare droppe innom eller ha timeavtale og stille alle spørsmålene om kropp og helse de ikke får svar på andre steder.

De fleste handler om seksuell helse. Både gutter og jenter kommer til helsestasjonen alene, sammen med venner eller kjærester.

– Ungdoms seksuelle liv har forandret seg ganske radikalt på få år. De er mer fornøyde med sin seksualitet og har tidligere sex. Disse endringene skaper nye utfordringer for oss på helsestasjonen, derfor ønsker vi å tilby ungdom råd fra en sexolog, sier helsesøster Ingrid Andreassen som er leder for Ungdommens helsestasjon.

helsestasjonen anledning til å prøve ordningen med å ha sexolog en ettermiddag i uken dette skoleåret. Hver onsdag ettermiddag sitter Birgit Hegge klar til å svare på spørsmål.

– De er utrolig åpne i forhold til seksualiteten sin.

De spørsmålene jeg har hatt så langt har gått rett på seksuelle situasjoner, for eksempel hvordan de skal håndtere seksualitet etter å ha hatt dårlige erfaringer, forteller hun.

UNGDOMMENS HELSESTASJON Holder til på Nytorget 1 For all ungdom som bor i Stavanger fra 16 og opp til 20 år For alle elever i videregående skole.

Omfatter 7000 ungdommer. Åpent tirsdag, onsdag og torsdag kl 11-17 Hadde 5533 konsultasjoner i 2009 www.ungistavanger.no

18

MANGE UNGE FINNER mye informasjon på nettet.

Ungdom vet mye om sex, samtidig vet de lite om helt basale ting.

– For eksempel hvordan man flørter, hvordan man tar kontakt, sier Birgit.

– Mytene florerer. De tror de kan bli sterile av p-piller, andre at de blir sterile etter å ha hatt ubeskyttet sex flere ganger.

De vanligste årsakene til at ungdom oppsøker helsestasjonen er fortsatt for å spørre om prevensjon, graviditet og mistanke om kjønnssykdom.

Noen har vansker i forhold til seksuell legning, seksuelle overgrep, vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

– De ønsker å komme til en voksen person med kompetanse som de har tillit til, og som tar ungdommen på alvor, sier Ingrid.

TEKST: VIGDIS BY FOTO: VIGDIS BY

Sexolog Birgit Hegge synes de unge er åpne og reflekterte i forhold til sin seksualitet.

BEGGE TO ER NØYE med å understreke at seksua-

Ungdoms seksuelle liv har forandret seg ganske radikalt på få år.

litet og seksuell helse handler om mye mer enn samleie og evnen til å få orgasme.

– Seksualitet er en integrert del av ethvert menneskes personlighet, noe som ikke kan skilles fra andre sider av livet. Den finnes i den energien som driver oss mot å søke kjærlighet, varme og nærhet, siterer Ingrid fra WHOs definisjon av seksualitet.

– Med vårt prosjekt ønsker vi å øke kompetansen i seksuell helse, og å gi ungdom lettere tilgang til den kompetansen. De trenger å vite hvordan de for eksempel skal håndtere sexpress og andre situasjoner der de får uønsket seksuell oppmerksomhet, fremhever hun.

BIRGIT HEGGE ER UTDANNET klinisk vernepleier og ansatt i Helse Vest som det. I jobben sin havnet hun i mange situasjoner der hun følte at hun kom til kort, derfor videreutdannet hun seg til sexolog.

– Jeg følte meg helt handlingslammet for eksempel i situasjoner der mennesker jeg hadde ansvar for var seksuelt utagerende. Men det meste går på vår holdning til seksualitet, det sitter i hodet, sier Birgit.

SEKSUELL OG MENTAL HELSE henger sammen.

I tillegg til å tilby gratis seksuell veiledning til ungdom skal hun drive med informasjon og veiledning av ansatte på helsestasjonen og uteseksjonen. Samt informere og undervise grupper av ungdommer med særskilte behov, som fysisk funksjonshemmede, homofile, etnisk minoritetsungdom og sårbar ungdom generelt.

– Seksuell helse og mental helse henger nøye sammen. Jeg tror at helsestasjonen fanger opp flere av de som kanskje burde hatt et møte med barne- og ungdomspsykiatrien, sier Birgit Hegge.

19

TEKST: THOMMAS BJERGA FOTO: SIV EGELI

Hvordan har vi det – egentlig?

Levekår i Stavanger, fjerde utgave er snart ferdig.

Rapporten tar tempen på byen og forteller oss hvor det kan oppstå negative kulturer knyttet til levekårsproblemer.

Hva skal vi med alle disse rapportene?

Einar Skjæveland,C rådgiver ved kommuneplan­ avdelingen prøver å gi svar.

– Rapporten er etM hjelpemiddel i arbeidet med å få redusert geografiske ulikheter i byen. Vi kan godt Y snakke om forebygging. Kriminalitet, rusmisbruk og ugunstige oppvekstvilkår for barn er eksempler CM på forhold som kan forsterkes gjennom konsentraMY sjon av husholdninger med slike problemer.

Boligmarkedet sorterer hensynsløst sjettedelen CY av befolkningen som flytter hvert år. Økonomiske CMY ønskene om boligkarriere og forhold torpederer bedre levekår. Dårlig økonomi kan også tvinge K folk til uønsket flytting. Utfordringen er å avdekke områder med konsentrasjon av levekårsproblemer slik at tiltak kan settes inn.

Bystyret har bestemt at disse rapportene skal brukes både ved planlegging og drift. Både administrasjon og folkevalgte har nytte av informasjonen. For eksempel er det mulig å sammenligne utviklingen i levekårssoner over tid. Da vil vi kunne se tendenser til endring, både i positiv og i negativ retning.

HVA ER LEVEKÅR? Levekårene våre sier noe om hvordan vi har det og er viktige for velferden til den enkelte.

Levekår er påvirket av ressurser som individene kan bruke til å styre sine liv.

20

Hvordan fant dere på å rapportere om levekår?

– Levekårsundersøkelsen ble født etter samarbeid mellom Kultur og byutvikling og Oppvekst og levekår. Kommunalutvalget godkjente opplegget i 2003. Undersøkelsen skulle gi premisser til handlings- og økonomiplanen og danne grunnlag for mål og virkemidler for å redusere ulikheter i levekår, forteller Skjæveland.

– Vanligvis er det konsulenter eller forskere som lager denne typen undersøkelse, fortsetter Skjæveland. Men vi bestemte oss for å gjøre jobben selv, fire fagfolk fra forskjellige avdelinger i kommunen ble samlet: spesialkonsulent Bente Gunnarshaug, overlege Emile Saad, daværende helsesjef Harald Bjørnestad og meg selv.

– Det var flere ting å gripe fatt i. Første utfordring var å danne 68 levekårssoner. Mange kolleger i bydelene deltok i denne prosessen. Neste utfordring var å finne hvilke indikatorer som burde være med. Vi endte opp med en ganske lang liste.

Hvert levekårstema fikk poeng, og til slutt ble poengene summert.

Kan hvem som helst forstå det som står i rapporten?

– Ja, alle kan forstå dette. Kartet med levekårs­ sonene i Stavanger er som et lappeteppe, der ulike levekårsforhold fordeles seg over hele byen.

Vi har ikke noen klar øst-vest grense eller noen bydel med utpreget dårlige levekår.

Rapporten inneholder mange kart, men fargekoden er enkel. Lys farge betyr gode levekår, mørk farge betyr dårligere forhold. Rapporten viser soner hvor en betydelig andel av befolkningen har levekårsutfordringer, men også her er det store flertallet uten levekårsproblemer.

INDIKATORER Barneandel Ikke-vestlige innvandrere Barneflyttinger Flyttinger Lav utdanning Høy utdanning Nettoinntekt Fattige Gjeld

Arbeidsløshet Sosialhjelp Attføringspenger Uførepensjonister Overgangsstønad Helsetilstand Barnevern Kriminalitet Ungdoms kriminalitet Einar Skjæveland

Disse områdene er ofte fargerike, og for mange er det de mest attraktive boligstrøkene i byen.

Mange beskriver områdene uten levekårsproblemer som pregløse og lite spennende.

Skjæveland understreker med disse eksemplene at fargekoden ikke sier noe om hvor i byen det er godt eller dårlig å bo.

– Ved presentasjon av de tidligere rapportene har vi stresset at de ikke evaluerer bokvalitet. Under­ søkelsen baserer seg kun på statistikk, og ikke intervju. Likevel har avisene slått opp hvilke bydeler som er best og dårligst å bo i, som om dette var en konkurranse i bymiljø! Beboere i soner med mørk farge, og som selv har gode levekår, opplever jo helst positive sider ved boligområdet sitt. De kan bli både indignerte og sinte over avisoppslagene.

Indeks 59 - 174

175 - 244

245 - 290 Dette kartutstnittet er hentet fra Levekår i Stavanger, Rapport nr 3, og viser levekårsoner pr 2006 ved bruk av fargeskala.

291 - 368

Visste du egentlig hva dere gikk til da den første levekårsrapporten var klar i 2004?

– Nei. Da vi leverte den første rapporten til politikerne, hadde vi ikke drømmer om hvor stor interessen og oppmerksomheten ville bli. Dette har jo tatt helt av, smiler Einar Skjæveland.

Han har fått mange henvendelser om levekårsrapportene, både fra andre byer som vil starte tilsvarende arbeid, og fra universitetsmiljøer. Til og med stortingsmeldinger viser til våre rapporter.

– Det har blitt noen møter etter hvert der metode og arbeidsopplegg har vært tema, sier han med et smil.

Kartet med levekårs­sonene i Stavanger er som et lappeteppe, der ulike levekårsforhold fordeles seg over hele byen.

Helt til slutt spør vi forsiktig Einar Skjæveland om han vil røpe noe av resultatene fra den kommende levekårsrapporten.

– Helst ikke, kommer det kontant, – men noen overraskelser blir det garantert denne gangen også. Dere får vente og se.

21

369 - 441

PORTRETTET

NAVN: Henning Furu Verstegen ÅRGANG: 1971 STILLING: Avdelingsleder på Kvaleberg skole ANSATT SIDEN: 1993

TEKST: CHRISTIAN BUCH HANSEN FOTO: MINNA SUOJOKI

22

Kommunemenn og kommunedamer gjør ukommunale ting

Løpende inspeksjon Ok, så heter det ikke inspektør lenger, men avdelingsleder.

Like fullt, avdelingsleder på Kvaleberg skole Henning Furu Verstegen løper langt. Marathonlangt. Om akkurat det er en egenskap som kan brukes i skolehverdagen er nok heller tvilsomt.

REGNFULLE SKYER presser seg truende fram uten at det legger noen demper på iver og løpsgleden for Henning Verstegen.

– Jeg tok opp igjen løpingen i 2003 etter mange års pause. Du vet, med småbarn i huset må man prioritere litt annerledes, sier Henning. – Når du skal trene deg opp til en marathon kreves det minimum tre lengre treningsøkter per uke, og det er klart at det ikke alltid lar seg kombinere med små barn.

OM DET ER en snikende 40-års krise eller bare et sugende behov for selvpining er noe uklart. To helmarathon har det blitt i løpet av løpskarrieren.

Det første for hele 20 år siden, det andre var i år.

28. september ble Stavanger marathon fortært og et mål som ble satt var nå blitt nådd.

– Jeg hadde bestemt meg i fjor for å delta. Vi er en kameratgjeng som springer, men de andre er bare med på halvmarathon. Jeg kjente at det var mulig å ta det et hakk lengre. De halve gikk jo som en lek! Men det er jo åpenbart at du må være glad i å løpe for å komme deg gjennom.

For Henning handler det også om at løping krever minimalt med forberedelse og utstyr.

– Gode sko er imidlertid en forutsetning. Men det er nesten det eneste du trenger, i tillegg til det sedvanlige pågangsmotet og psykiske styrken til å tåle påkjenningen, forklarer Henning. – Jeg trener stort sett bare løping, men ved siden av løpingen er jeg også fotballdommer i 3. og 2. divisjon. Det har jeg holdt på med i mange år, og det krever god fysisk form for å holde følge på så pass høyt nivå.

– Mange kommer nok til å bli overrasket når de får lese at jeg faktisk løper så mye og så langt som jeg gjør, humrer han. Det er jo alltid kjekt å vise sider av seg selv som de ikke visste om. Det må legges til at jeg begynte på Kvaleberg på nyåret, så det er jo ikke all verdens av tid å bli kjent med kollegers ivrige fritidssysler.

NOEN TOPPIDRETTSUTØVER vil ikke Henning kalle seg. Han løper fordi det er kjekt, for å komme seg ut i naturen og få koblet av.

– Akkurat marathonløpingen har jo en noe begrenset glede over seg. Da jeg var kommet godt over halvveis denne gang fikk jeg en kjempesmell.

Når det da er over en mil igjen, krever det vilje for å holde helt inn. Men det går an å løpe en marathon uten å være løpsfanatiker. Det er viktig å få frem. Det viktigste med løpingen er jo ikke nødvendigvis å prestere, men det å komme seg ut og i god form, poengterer Henning.

– Jeg merket det i vinter da det var en lang kuldeperiode med mye snø og is. Da sprang jeg inne på tredemølle, og det var helt pyton!

Jeg gledet meg sikkelig til å få komme ut igjen etter det.

LØPING ER STORT SETT en aktivitet som passer for alle, og noen frynsegoder kommer det vel med som avdelingsleder på en skole?

– Det er i hvert fall ingen rampeunger som klarer å springe fra meg, gliser Henning.

Men sørger raskt for å legge til: – Nei, nei. Ungene her er kjempe­snille. Ingen her som ville prøvd å løpe fra en gammel inspektør.

KOLLEGAENE PÅ KVALEBERG har fortsatt til gode å bidra på løpsfronten. Henning innrømmer vel å ha ligget litt lavt i terrenget.

23

KMPST!

Leverandør tar miljøhensyn

Øko-matboks til sjetteklassinger

Skole-stoler i en ny serie fra firmaet Kinnarps har nå fått resirkulert ull som fyllmateriale, i stedet for polyuretan. Firmaet har avtale med Stavanger kommune om levering av møbler til skoler og barnehager. Bernt Krogh i Stavanger eiendom mente det måtte finnes bedre materialer enn polyuretan, ettersom denne plasttypen avgir helseskadelige isocyanater i produksjon, ved bruk og senere forbrenning.

– Jeg foreslo at de skulle bruke ull i stolsetene i stedet – den har naturlig innebygd brannhemmende stoffer og er som kjent fullstendig nedbrytbar i naturen, sier han. – Det er veldig kjekt å se at de tok det på alvor, og Skeie skole på Hundvåg er nå med i et prøveprosjekt for å teste ut stolene, sier han.

I tillegg har bordene fått en mer miljøvennlig lakk enn det som først var tiltenkt. Det har i de siste årene vært en positiv utvikling der miljøvennlige lakker har fått bedre holdbarhet og slitestyrke.

Ett tusen elever på sjette trinn i Stavanger og Sandnes skal få smake økologisk brød, pålegg, gulrot og en søt liten energibombe i begynnelsen av oktober. Mer enn 20 skoler har meldt seg på til kampanjen, hvor elevene skal lære om økologisk produksjon i Mat og helse-timen, før de får hver sin velfylte øko-matboks som en hilsen fra kommunenes Økoløft-prosjekt.

Ifølge læreplanen skal elevene lære om økologisk mat og bærekraft, og lærerne setter dette i sammenheng med skolenes generelle miljøengasjement og miljøsertifisering som de aller fleste nå har på plass.

Hint blir Glimt Nylig kom psykisk helseavisen Glimt ut til brukerne av psykisk helsetjenester i Stavanger kommune. Glimt er en bydekkende avis, i motsetning til forløperen Hint som var en avis for Hinna hjemmebaserte tjenester, Avdeling psykisk helse. Det er brukerne selv som lager Glimt. Redaktør og initiativtaker Stig Erlend Midtgård er stolt over resultatet.

– Jeg synes Glimt er blitt veldig bra. Bladet har fått et skikkelig ansiktsløft og er blitt mye mer proft.

Det første nummeret inneholder blant annet reportasjer om Verdensdagen for psykisk helse, Fontenehuset og brukererfaringer om tvang. Glimt skal komme ut to ganger i året og distribueres også til sykehuset, psykiatrisk klinikk, DPS`er og alle fastlegekontorene i Stavanger.

Totalgjennomgang av medarbeiderundersøkelsen Medarbeiderundersøkelsen skal nå revideres.

En tverrfaglig prosjektgruppe er i gang med en systematisk gjennomgang av undersøkelsen slik den foreligger, og skal gjennomgå alt fra formål, prinsipper og innhold til praktisk gjennomføring.

Alle avdelinger er blitt oppfordret til å komme med innspill og tilbakemeldinger i denne prosessen. I arbeidet med å videreutvikle undersøkelsen vil gruppen vektlegge at denne er relevant og av verdi for de ulike virksomhets­ områdene.

Det vil bli en ordinær høring i organisasjonen når et ferdig bearbeidet forslag foreligger i februar 2011. Årets medarbeiderundersøkelse gjennomføres som normalt i perioden 3.–16. november.

Dersom du har innspill eller spørsmål som gjelder medarbeiderundersøkelsen, kan du kontakte prosjektleder Carl Rees Halvorsen carl.rees.halvorsen@stavanger.kommune.no

Hva forteller statistikken? Å forebygge er å forhindre. For å kunne forebygge, må vi se framover.

Derfor ønsker vi mest mulig kunnskap om tendenser og hvordan utviklingen kan komme til å skje. De viktigste spørsmålene er knyttet til hvordan vi vil at framtiden skal se ut, og hvordan vi kan være med å skape den.

Når har vi nok kunnskap til å handle, og på hvilken måte handler vi?

Hvert andre år utarbeider Stavanger kommune en undersøkelse av levekårene i byen vår. Fjerde utgave vil være klar nå i høst og skal være et viktig hjelpemiddel for å redusere ulikheter mellom boligområdene. Kunnskap forplikter i arbeidet med å forebygge. Levekårsundersøkelsen viser endringer over tid, og denne kunnskapen danner grunnlag for hvor kommunen kan sette inn tiltak for å snu en uheldig utvikling.

Tiltakene er mange, enten det gjelder lokalisering av både boligtyper og næringsprosjekter, anlegg av grøntområder, trafikkregulering eller utvikling av tjenestetilbudet i de ulike byområdene. Vi ser at bevisst planlegging og iverksetting av tiltak gir resultater. Hver ny levekårsundersøkelse avdekker utfordringer som vi må følge opp. Slik har Stavanger unngått å få den samme opphopningen av levekårsproblemer som vi kan se i andre storbyer.

Levekårsundersøkelsen baserer seg kun på statistikk. Den spør ikke innbyggerne om hvordan de trives der de bor. Områder med statistiske levekårsutfordringer kan oppleves som attraktive og med et godt bomiljø av dem som bor der. Derfor må vi se levekårsundersøkelsen i sammenheng med annen kunnskap vi har om byen og innbyggerne, og bruke resultatene i det viktige forbyggingsarbeidet vi gjør på alle områder.

Hvordan vi handler for å forhindre, må alltid ses sammen med tilgjengelige ressurser. I økonomisk utfordrende tider, er det viktig at Stavanger kommune har best mulig kunnskap for å kunne prioritere riktig - både for nåtid og framtid.

Jeg ønsker dere alle en fin høst!

Inger Østensjø, rådmann

25

Mayang Adnin

STAFETTEN

I Stafetten skal vi skrive om det vi er opptatt av akkurat nå! Det kan være en bok en plate en film, eller kanskje dype spørsmål om livet, døden og kjærligheten. Hver gang får den som skriver muligheten til å utfordre en kollega til neste nummer av magasinet.

Spontankomikk VET DU HVEM av dine venner som vil deg vel?

TEKST: INGVILD STAFSNES, LENDEN SKOLE OG RESSURSSENTER FOTO: INGVILD STAFSNES

Med noen ubetenksomme tastetrykk fant jeg sannheten. Et innfall i en e-post som skulle motivere venner med på stand-up. For moro skrev jeg mitt eget navn inn i annonseteksten innimellom navnene på dem som skulle opptre.

Tanken var at mine venner skulle le av spøken.

Det gjorde de ikke. De viste stor iver etter å se meg, en venn, antagelig dø langsomt på scenen.

Slikt er ondskap. Jeg tok selvfølgelig umiddelbart avstand fra disse menneskene som i mange år har simulert vennskap. De er nå erstattet av mennesker som ville ringt umiddelbart og nektet meg å dumme meg ut på en stand-up-scene.

JEG ELSKER GOD stand-up. Det er derfor viktig for meg å være foran scenen, ikke oppå den.

Stand-up-talent er sjeldent. Mennesker som står på scenen og forteller vitser som de kobler sammen med vittige overganger, burde heller meldt seg på ”Du skal høre mye”. Det samme gjelder dem som kompenserer for dårlig stand-up med grovhet som kamuflerer platte poenger.

God stand-up handler om å skape et nytt univers og dra publikum med til et sted der man ser sin

26

verden fra en ny vinkel. Og DA, når publikum er omsluttet av nye naturlover, ser og innser vi plutselig ting vi aldri har sett før, selv om vi opplever dem hver dag. Da blir komikk kunst.

ED BYRNE, verdens nest beste spontankomiker, opptrer her i byen nå 9. oktober. Håper humor­ festivalen inviterer Dylan Moran til neste år.

Jeg tror nemlig verden blir et bedre sted, jo flere som forstår setningen: ”Look how good I am at lifting things!”, som kritikk til velgerne i California.

NÅ SOM JEG er kvitt ”venner” som gladelig ville dyttet meg opp på en stand-up-scene, må jeg pønske ut en passende straff til Terje og Kini, som sammen lempet meg uti denne komposten...

Ingvild Stafsnes utfordrer Mette Sømme, fagstab barnehage til å si hva hun er opptatt av akkurat nå.

27

RĂĽdmannen Ă˜vre Kleivegate 15, 4005 Stavanger. Telefon: 51 50 70 90. Telefaks: 51 50 70 20 E-post: postmottak@stavanger.kommune.no - www.stavanger.kommune.no Utgitt september 2010