Komposten 01/11

Lyst til lek og læring ”Prosjekt Skolegård”: Førtiseks skolegårder.

Tre kommunale avdelinger. Og mange millioner kroner.

10

Redningshjemmet på den grønne øyen Et kvarters båttur fra Stavanger sentrum ligger idylliske Lindøy

18

Fra brevvenn til barnehjem Etter en reise til India kom Tove Erna Belland hjem med ideen om Indiaforeningen i bagasjen.

22

Åkragata ved veis ende side 4–7

Magasin for ansatte i Stavanger kommune

?

Slik ungdommen liker det?

I Stavanger kommune foregår det mange spennende aktiviteter for, med og av barn og unge. Kommunen tilrettelegger for gode oppvekstvilkår og møteplasser, og denne utgaven av Komposten synliggjør noe av dette arbeidet. Men hvor mange barn og unge kommer til å lese disse historiene i vårt interne magasin? Ikke så mange, tror vi.

Antakelig øker antall barn og unge som leser denne utgaven av Komposten siden de selv er en del av historiene som fortelles. Men vi innser at barn og unge ikke har Komposten som sin primære kanal. Kommunikasjon og samhandling med denne målgruppen må foregå på andre arenaer. Og det er viktig at den faktisk gjør det. At kommunen legger til rette for at også denne målgruppen får komme med innspill når planer legges og beslutninger fattes.

Brukermedvirkning er en realitet i prosjekt skolegård. Det betyr ikke at alle får det slik de vil, men at også elevrepresentanter er med i planleggingen av skolenes uteområder. Det er ny giv og nytt engasjement i et mer formalisert Ungdommens bystyre. En åpenbar arena for ungdom å uttale seg om saker som angår dem. Barnas representant i kommunalstyre for byutvikling er ikke helt sikker på sin egen rolle i framtiden, og ser mange fordeler med at de unge representerer seg selv.

Til høsten er det kommunevalg, og i Stavanger vil også 16 og 17-åringer ha stemmerett.

Egne kampanjer planlegges for å nå fram med informasjon om hvorfor og hvordan de skal stemme. Vi tar med ungdommen i planleggingen, og Komposten vil garantert ikke være den foretrukne kommunikasjonskanal. Samtidig håper vi at mange lesere vil glede seg over denne utgavens ungdommelige tema – god lesning!

Tone Iren Hunsbedt Grønning, ansvarlig redaktør

Redaksjonen

Gabriele Brennhaugen

Christian Buch Hansen redaktør

Bidragsytere til denne utgaven: Vigdis By, Unn Lill Borg

Kristin Høie Walstad

Hanne Windsholt

Jurgita Kristiansen

Innhold Komposten 1/2011

4

8

Åkragata

10

Barnas mann – enn så lenge

14

Lyst til lek og læring

16

Vil ha de yngste til stemme urnene

Lek gir trivsel i friminuttet

18

20

Dagens hus: Rednings hjemmet på den grønne øyen

Finner ro med stressmestring

22

24

Portrettet: Elisabeth Øvstebø

25

Rådmannens side

Forsidebilde: Rivingen av 58 kommunale utleieboliger i Åkragata er i gang.

Foto: Elisabeth Tønnessen Grafisk idé og design: Trykk: Gunnarshaug

26

Stafetten

Kmpst!

TEKST: VIGDIS BY FOTO: ELISABETH TØNNESSEN

4

Åkragata ved veis ende – Det river meg i hjertet. Dette var en kjempeplass å bo.

Rune Gabrielsen ser med tårer i øynene gravemaskingrabben forsyne seg av husrekken der han og familien hadde sitt første hjem.

Snart er det bare golvet igjen av rekkehuset ”hans” i Åkragata.

Konsulent Berit Aasland i Stavanger eiendom var med og tildelte boliger i Åkragata for 30 år siden. Her med ingeniør Harald Henningsen i Stavanger eiendom.

5

– DEN TRAPPA TILHØRTE leiligheten vi bodde i,

Det er trist på en måte å se et område med så mye potensial i seg bli revet

Åmøygata 51, sier han og peker.

Rune Gabrielsen har ikke noe forhold til ”Åkragata”. Det var i Åmøygata han bodde. Det var her han flyttet inn med kone og en datter på tre år.

Senere skulle en sønn komme til. Rune fikk velge hus i det kommunale boligfeltet som førstemann.

Han valgte endehuset i rekken av ti eneboliger.

– Vi passet på husene våre, malte og stelte husene på dugnad og hadde gatefester for ungene, minnes han.

Den tidligere formannen i velforeningen i boområdet synes det har vært forferdelig å se forfallet i Åkragata de siste årene.

–Helt grusomt. Det så jo ikke ut på slutten, sier han.

Fotoapparatet henger fortsatt over skulderen hans. Bryggeriarbeideren var for sent ute til å få tatt et siste bilde av 4-romsleiligheten der familien bodde i over ti år.

– Vi betalte fast leie, 1800 kroner i måneden som steg til 2800 kroner på slutten. Det var mye penger den gangen, forteller han.

ETTER PLANEN SKAL alle de 58 kommunale utleieboligene i Åkragata være revet ved utgangen av mars. De siste beboerne flyttet ut i fjor sommer.

– Dette har vært en lang prosess, sier konsulent Berit Aasland i Stavanger eiendom. Riving av det kommunale boligområdet i Åkragata ble vedtatt 19. oktober 2006. Dette ble bekjentgjort for beboerne på et allmannamøte i januar 2007.

Beboerne ble flyttet ut etappevis. På grunn av ulike omstendigheter i kommunen stoppet

utflyttingen opp en periode. I fjor sommer ble imidlertid de siste beboerne flyttet ut av Åkragata.

Berit Aasland mener rivning var blitt den eneste løsningen. Det 30 år gamle boligfeltet var nedslitt og dårlig vedlikeholdt.

– Det er trist på en måte å se et område med så mye potensial i seg bli revet. I dag ville vi ikke bygd på den måten. Det har vist seg å være uheldig å ha en så stor konsentrasjon av kommunale boliger på et sted, sier hun.

AASLAND JOBBET SOM SEKRETÆR på Bolig­ kontoret i Stavanger kommune og var involvert i tildelingen av boligene for 30 år siden.

– Det var vanskelig å skaffe seg bolig på 70-tallet, og kriteriene for å bli godkjent som vanskeligstilt var annerledes enn nå. Det sto 1000–1200 personer på listene. Stavanger kommune hadde også tildelingsrett for leiligheter med innskudd i Hetland og Stavanger Boligbyggelag. De som ikke hadde lang nok ansiennitet kom i betraktning for tildeling gjennom kommunen. Derfor var det en mer blandet søkermasse, forteller hun.

De kommunale boligene i Åkragata hadde samme standard som mange av boligene som boligbyggelagene bygde på den tid.

– Særlig de ti rekkehusene var fine, sier Berit Aasland.

ETTER HVERT KOM MANGE av beboerne seg over i andre boliger. Kriteriet for å bli regnet som vanskeligstilt ble med tiden endret, samtidig som dugnadsånden generelt i samfunnet forvitret.

Etterhvert klarte ikke beboerne i Åkragata å opprettholde samme standard som tidligere.

Området forfalt. Omkostningene med ytre og indre vedlikehold og utskiftninger ble etter hvert regnet som så store at det ble besluttet å lage et helt nytt prosjekt for gi området er nytt preg.

Reguleringsplanen for området, som nå er gitt navnet Rosenvang, ble vedtatt i desember i fjor.

Planen er at tomten skal selges til byens bolig­ byggelag som skal bygge romslige familieboliger i rekke, samt noen leiligheter. Prosjektet skal ha vekt på miljø og energisparing, dermed vil området som har en lang historie med nødbrakker og kommunale boliger bli et framtidsrettet område med gode kvaliteter. Rosenvang er en del av satsningen på framtidsrettet byplanlegging, Framtidens byer.

Rune Gabrielsen fikk velge bolig som førstemann i Åkragata da det kommunale boligområdet var nytt i 1979. Han har gode minner fra de ti årene familien bodde i det som da het Åmøygata.

6

HISTORIKK Åkragata ligger på et område som fra gammelt av er kjent som Sletten i Storhaug bydel. Bruket Sletten var en gård under Hetland Prestegaard.

I tidsrommet 1911 til 1917 ble adskillige tomter skilt ut fra gården: Rosenvang, Engen, Flidheim, Sommerlyst, Bakkedal, Ljoshaug og Bergtun.

Under 1. verdenskrig reiste Stavanger kommune 11 nødbrakker for vanskeligstilte familier på Sletten.

I Stavanger Museums årbok fra 1985 skriver Rolf Gunnar Torgersen om boligpolitikken i Stavanger omkring første verdenskrig og om husleie­ reguleringen i 1916 som skapte store konflikter.

Artikkelforfatteren kobler husleiereguleringen til Arbeiderpartiets store valgnederlag i 1919.

Etter 1910 var det stor bolignød i hele landet.

Fra sommeren 1915 var bolignøden i Stavanger åpenlys, og den ble ytterligere forverret i 1917.

De folkevalgte gikk inn for å bygge ”nøds­brakker”.

Stadsarkitekt Westlye forslo å bygge fire nød­ brakker på Sletten og to på Bakkeland. Brakkene var klare til innflytting ved flytte­tiden i april 1917.

Da var 285 familier med 571 barn husville i Stavanger. 120 familier fikk plass i brakkene og andre kommunale boliger. Stadsarkitekten var i juli kommet til at det som skulle være provisoriske brakker ”neppe nogen sinde vil staa tomme”. Flere brakker ble bygd, og stads­ arkitekten fikk rett; brakkestrøkene på Bakkeland og Sletten ble stående i 40 år. Brakkene på Sletten ble brukt fram til 1970 da de ble erstattet av det kommunale boligfeltet som i dag er kjent som Åkragata. Det sto ferdig i 1979. Åkragata ble omdøpt fra Åmøygata på 80-tallet fordi man mente Åmøynavnet burde reserveres for Åmøy.

7

TEKST: HANNE WINDSHOLT FOTO: MINNA SUOJOKI

Barnas mann – enn så lenge Svein Helland Sivertsen er utdannet barnevernspedagog og familieterapeut og er ansatt som SLT-koordinator i Stavanger kommune.

Inntil videre er han også barnas representant i kommunens planog byggesaker. For tiden lurer han på om han skal anbefale at dette vervet nedlegges.

– VED INNGANGEN TIL neste valgperiode må

LIKEVEL UNDERSTREKER han at han synes

politikerne i Stavanger kommune ta stilling til om de vil beholde ordningen eller ei, og jeg skal skrive et notat i den sammenheng. Jeg har ennå ikke helt bestemt meg for hva jeg vil anbefale. Men det er altså en litt merkelig ordning, legger han litt unnskyldende til.

han har oppnådd noe som talsperson for barn og unge. En særlig viktig sak han har engasjert seg i, er at det skal bygges flere store leiligheter i Stavanger, og ikke minst leiligheter og rekkehus med mer enn to soverom.

– Det berører også hovedarbeidsfeltet mitt, kriminalitetsforebygging. Hvis vi unngår konsentrasjoner av små boliger, unngår også vi at folk hele tiden flytter inn og ut av enkelte boligområder. Større stabilitet skaper tryggere oppvekstvilkår og mindre kriminalitet. Dette er politikerne nå for alvor i ferd med å få øynene opp for.

HELLAND SIVERTSEN forteller at han som barnas representant først og fremst er satt til å møte i Kommunalstyret for byutvikling og passe på at arealmessige normer og retningslinjer med betydning for barn og unge følges. Dette gjelder for eksempel lekeplassnormer og krav til uteoppholdsareal. Men i Stavanger kommune er både administrasjonen og politikerne veldig innstilt på å følge disse normene. Derfor mener han at i vår kommune er det mye viktigere å få skjerpet selve normkravene enn å sette en person til å passe på at de blir overholdt.

SLT-KOORDINATOR SLT er en forkortelse for Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak.

SLT-koordinatoren er et bindeledd mellom politiet og kommunen og samordner kriminalitetsforebyggende tiltak.

8

NOEN ENKELTSAKER har han også hatt direkte innflytelse på. For eksempel tok Stavanger boligbyggelag nesten hundre prosent til følge en rekke helt konkrete innspill til sitt planlagte utbyggingsfelt ”Tastagården”.

Ved et annet tilfelle foreslo barnas representant en befaring til et rekkehusfelt i Vålandskråningen der grunneieren ville bygge ut det som på bebyggelsesplanen fra 50-tallet lå som en ubebygd tomt til felles vaskeri og barneparkering. Men i dag er denne tomten en del av et stort, åpent fellesområde med lekeplass som ville blitt sterkt redusert og mye mer privatisert om utbyggingen hadde blitt tillatt. Før befaringen mente mange av politikerne at byggeplanene var helt kurante, men da de så området i virkeligheten, endret de mening.

– HVIS BARNAS REPRESENTANT forsvinner om et halvt år, hvem skal da gå i bresjen for slike saker?

– Jeg vil gjerne slå et slag for metoden barnetråkk (se faktaboks). Det er et veldig nyttig redskap i planlegningen. Nå har dessuten Ungdommens bystyre blitt mer formalisert, og representantene får bedre opplæring. En representant fra Ungdommens bystyre skal også sitte i Kommunalstyret for byutvikling. Dette tror jeg er en gyllen anledning til å sette barn og unges interesser på dags­ ordenen.

ALTSÅ REPRESENTASJON gjennom barn og unge selv. Men har de oversikt og erfaring nok til å forstå konsekvensene av utbyggingssaker og byutviklingsstrategier? Og blir de ikke lett talerør for voksne som hvisker dem i øret hva de skal mene?

– Jo, det er alltid en fare for det. Ofte skyver de voksne barna foran seg for å vinne fram med sin egen agenda. Men barn og unge tenker annerledes, og deres annerledeshet er verdifull i all planlegning.

MAN SKAL LIKEVEL trø varsomt når man inviterer barn og unge til medvirkning, advarer Svein Helland Sivertsen. Det er ingenting som virker så demoraliserende på barn og unge som skinn­ demokrati.

– Når barn og unge blir bedt med på råd, forventer de også å bli hørt.

BARNETRÅKK

Ofte skyver de voksne barna foran seg for å vinne fram med sin egen agenda.

Metode utviklet i Vestfold i 1993, digitalisert i 2006 av Statens kartverk i samarbeid med Norsk form. Idégrunnlaget var registrering av elgtråkk og andre dyretråkk i forbindelse med arealplanlegning. Målet er at skoleklasser selv skal registrere barn og unges bruk av omgivelsene som grunnlag for kommunal planlegning.

Se veileder: http://www.norskform.no/ Documents/Byutvikling/Bylab/Veileder_Barnetraakk_2010.pdf 9

TEKST: GABRIELE BRENNHAUGEN FOTO: MINNA SUOJOKI

10

Førtiseks skolegårder. Tre kommunale avdelinger.

Og mange millioner kroner. Det er kortversjonen av ”Prosjekt Skolegård”.

Prosjekt skolegård:

Lyst til lek og læring NÅR ASFALT MED påtegnede paradis-ruter ikke lenger er nok til å engasjere skolebarn i lek og bevegelse, må det gås grundig til verks. Derfor gjorde avdeling for Vei, park og idrett en skikkelig vareopptelling i alle byens skolegårder for tre år siden. Hva fantes av lekemuligheter, hva manglet, hva var slitt eller ødelagt, eller kanskje til og med farlig? Og – ikke minst – hva ønsket skolene selv seg?

– NYLIG BLE skolegården på Jåtten skole åpnet, med splitter nye apparater og aktivitetsområder.

Og Lassa, Byfjord, Hundvåg og St. Svithun er så godt som ferdige, forteller Hilde Blokkum.

Landskapsarkitekten i Vei og park har vært prosjektleder i et drøyt halvår og er stolt over arbeidet som er blitt gjort.

PROSJEKT SKOLEGÅRD En arbeids- og tidsplan for rundt 30 skole­ gårder er laget. Noen rustes opp i forbindelse med rehabilitering av bygningene, andre får en ansiktsløfting uavhengig av bygningsmassen.

– Den omfattende planen har politikerne vedtatt, og det settes av 8–9 millioner kroner hvert år til gjennomføringen. Da kan vi ha et langsiktig perspektiv og få gode prosesser der både skolene selv, Stavanger eiendom og Oppvekst og levekår er med, sier hun.

BRUKERMEDVIRKNING er ikke bare fagre ord, men en realitet i dette prosjektet. – Før vi planlegger en skolegård, er vi alltid i dialog med rektor, som i sin tur involverer både elevrådet og driftsstyret på skolen, forteller Blokkum. – Vi finner som regel gode løsninger, selv om vi naturligvis ikke kan oppfylle alle ønsker, sier hun.

Samtidig kan det være en utfordring at ikke alt kan skje samtidig over alt. – Med så mange skolegårder og så store behov for bedre ute­områder, prøver vi å gjennomføre noen av de planlagte tiltakene på mange skoler parallelt, framfor å sette alt inn på å få én perfekt skolegård, mens de andre må stå i køen i år etter år, sier hun. På arbeidsplanen for 2011 står da også hele åtte skoler.

– VI MÅ TENKE PÅ at skolegården ofte er et viktig samlingspunkt i nærmiljøet, for barn og ungdom i fritiden, men også for større arrangement som på 11

EN GOD SKOLEGÅRD En god skolegård må romme mange funksjoner og passe for ulike aldersgrupper.

Den skal gi lyst til bevegelse, innby til felles aktiviteter men også rom for å kunne trekke seg tilbake. Skolegården skal være en lærings­ arena – for samhandling, for naturfag, matematikk, norsk, gym eller andre fag.

17. mai. Og vi må naturligvis aldri gå på akkord med kvalitet, sikkerhet eller krav til universell utforming.

Så vi må finne et minste felles multiplum. Men vi klarer alltid å bli enige, sier prosjektlederen.

At skolegården virker etter hensikten er Jåtten skole et bevis på. Rektor Jarle Steinsbø sa under åpningen til Rogalands avis at den nye klatre­ pyramiden og de andre apparatene skal brukes aktivt i gymtimene. Anlegget er så populært at klassetrinnene har hver sine dager da de får bruke det i friminuttene, så alle får sjansen.

12

I PROSJEKT SKOLEGÅRD er det skreddersøm som gjelder – en standard-skolegård vil aldri finnes.

– Mange ønsker seg skateramper og ballbinger, og det er jo veldig attraktivt og gir masse bevegelse også utenom skoletiden, sier Blokkum.

– Men en byskole med naboer tett på vil aldri kunne få samme uttrykk som en mer landlig beliggende skole. Både vegetasjon, plassbruk, støy og estetikk er faktorer som må tas hensyn til.

Derfor bruker vi konsulenter til å lage egne planer for hver eneste skolegård, og gjerne også å fokusere på noen av skolens egne satsings­ områder, forteller hun.

AT GODE PROSESSER gir gode resultater er både Jåtten og Hundvåg skoler bevis på, selv om man av og til må vente litt.

På Hundvåg skole kreler det av små og store barn i noe som minner mer om en opplevelsespark enn en skolegård. Hytter, taustiger, tretønner og en mengde klatreting inviterer til rollelek og bevegelse.

– Både personell og elever er såre fornøyde – alle koser seg her, sier rektor Fridstein Bjerga. Rett nok venter lekehyttene på nye tak fordi elevene klatret opp på de slake takene og kunne ha skadet seg – men det tar han som et tegn på at sikkerheten tas på alvor. Han forteller også at neste byggetrinn vil gi skolen en etterlengtet ballbinge, og en karusell som elevrådet hadde ønsket seg.

– Det er bra og viktig at elevene opplever at meningene deres blir hørt. Dette er et utrolig flott og allsidig anlegg, og vi kan bare glede oss til fortsettelsen, avslutter han.

Både personell og elever er såre fornøyde – alle koser seg her

13

Vil ha de yngste til stemmeurnene 12. september 2011 skal også 16- og 17-åringer i Stavanger få stemme ved kommunevalget. Ei arbeidsgruppe er nå i full gang for å få de 3124 nye velgerne til å bruke stemmeretten sin.

DET VAR I APRIL 2009 at alle landets kommuner TEKST: JANET MOLDE HOLLUND FOTO: MORTEN BERENTSEN

ble invitert til å delta i forsøket med å gi 16- og 17-åringer stemmerett ved kommunevalget.

Av 143 søknader ble 20 plukket ut, og Stavanger er den største kommunen.

– Vi har ikke bare lyst til å få det til, vi vil også bli best i klassen, sier prosjektleder Reidun Vevle.

Målsetningen er modig. Landets fjerde største bykommune har langt større kull i 1994 og 1995 enn for eksempel Vågå kommune i Oppland med totalt 3715 innbyggere. Ingen har full oversikt over alle ungdommene, og dermed må de kanskje bruke andre teknikker og kanaler for å komme i mål.

UNGT BLOD er nødvendig når de yngste velgerne skal inspireres til å bli aktive samfunnsborgere.

14

Med seg har Vevle fått en arbeidsgruppe bestående av fem representanter fra ungdommens bystyre.

Amalie Boye fra Steinerskolen og Daniel Askheim fra Stavanger Offshore Tekniske Skole synes politikk er spennende. Uten at de var klar over det, betydde vervene i skolenes elevråd at de også havnet i ungdommens bystyre. Nå vil de gjerne få andre til å bli engasjert.

– Det er en grunn til at jeg sitter her. Jeg hadde aldri vært borti politikk før, men dette åpnet øynene mine, sier Daniel Askheim.

– Mange tror kanskje ikke de er opptatt av politikk. Men når vi kommer inn på konkrete emner, blir det fort diskusjon og debatt.

Ungdommer har sterke og ferske meninger, sier Amalie Boye.

STEMMERETT FOR 16-ÅRINGER Stavanger er en av 20 kommuner her i landet som prøver ut stemmerett for 16 og 17-åringer ved kommunevalget 2011. Å gi stemmerett til så unge mennesker er ikke prøvd i Norge før.

Forsøket gjelder kun stemmerett, ikke valgbarhet.

Det vil si at 16-og 17-åringer ikke kan stille til valg.

UNGDOMMENS BYSTYRE Ungdommens bystyre består av to representanter fra hver ungdoms- og videregående skole i Stavanger. Formålet med Ungdommens bystyre bygger på en erkjennelse av at det er barn og unge som vet best hvordan det er å være ung og hva man trenger. Ungdommens bystyre er et med reell påvirkningsmulighet gjennom politisk arbeid, skal fungere som et rådgivende organ for kommunen.

HVILKE PARTI ungdommene velger å stemme på,

Nå har ungdommene en mulighet til å si fra hva de synes

har ingen betydning. Vitsen er at de vet om og bruker stemmeretten. Nå er det viktig å finne felles knutepunkter og spre informasjonen. I tillegg til skolebesøk, kontakt med barne- og ungdomsorganisasjoner og for eksempel Metropolis, vil sosiale medier være en viktig plass å møte ungdommene i månedene fram til kommunevalget.

– Det nytter ikke bare å mene, og ikke gjøre noe med det. Nå har ungdommene en mulighet til å si fra hva de synes. Og det er ikke noe tullevalg – dette er reelt, sier Reidun Vevle.

NOEN TRENGER nok en overbevisning om at det faktisk er lurt å gi så unge mennesker rett til å stemme. Det gjelder både godt voksne og de som nettopp har blitt 18 og føler seg eldre enn de ”barnslige” 16-åringene.

– 16-åringer er ikke dumme. Det er viktig at folk er positive, og at vi har tro på hverandre. Blir de unge vist denne tilliten, er de nøye på ting, sier Vevle.

Amalie Boye forteller at meningsmålinger viser at ungdommer ved ekte valg stemmer mer likt resten av befolkningen. Det er ikke slik at de bare stemmer på Rødt eller Frp. Også Vevle viser til erfaringer fra Europa som tilsier at også partier som KrF og Sp vil få stemmer fra de yngste.

Selv om de mener det er kjekt om ungdommene blir engasjert i enkeltsaker, håper de at de fleste kan være mest opptatt av helheten.

– Det er viktig å gi kort og grei informasjon, med for

eksempel oversikt over partiene og saker. Ting må ikke bli for innviklet. Men jeg tror det er like mange voksne som kunne hatt bruk for en slik oversikt, sier Boye.

DE JOBBER PÅ upløyd mark, og har derfor mulighet til å finne ut av ting underveis. Her er det ingen som kan si at ”dette gjør vi på denne måten”, for alt er nytt. Men litt inspirasjon fra noen som har erfaring kan bli godt faglig påfyll.

Arbeidsgruppen skal til Wien i Østerrike, hvor stemmerett hos de unge ble innført for noen år siden.

Også i hjemlandet skal de lære mer. I mars går turen til Oslo og konferansen ”Snakk med oss – då gidde me kanskje stemma”, og i vår blir det en europeisk ungdomsuke i Stavanger – finansiert av EU-midler.

– Det er veldig spennende å jobbe med noe som ikke er gjort før. Jeg får arbeide med mange unge mennesker, det er mangfoldig og jeg jobber med andre instanser enn til vanlig. Det er et prosjekt hvor vi må tåle litt prøving og feiling, sier prosjektleder Reidun Vevle.

OM PRØVEORDNINGEN blir videreført eller innført etter høstens prøvevalg, blir opp til departementet. Det vil bli en grundig gjennomgang og evaluering om hva som har fungert og ikke.

Før den tid har Reidun Vevle et mål om at dagens 16- og 17-åringer i alle fall blir flinkere å stemme enn dagens 18-25-åringer, som ikke er så flinke til å bruke stemmeretten sin. For hun har tro på de unge. De kan, vil og tar ansvar.

15

Lek gir trivsel i friminuttet Hoppetauet smeller i golvet og kanonballene fyker veggimellom. Rundt 240 barn deltar p책 lekekurs i Hundv책ghallen for 책 bli trivselsledere p책 sine skoler.

16

TO GANGER I UKEN i storefri skal de kommende TEKST: VIGDIS BY FOTO: MORTEN BERENTSEN

Vi er overbevist om at hvis vi tilrettelegger for lek så blir det mindre mobbing og mer trivsel

trivselslederne sette i gang aktiviteter i skolegården for å dra andre med i leken. 4.–7.klassingene på lekekurset er valgt ut av medelever fordi de er inkluderende og greie. Trivelsprogrammet er ikke et anti-mobbeprogram, men går på å inkludere alle elevene i leken slik at ingen går alene i friminuttene.

– Kjedsomhet i skolen fører ofte til mobbing. Vi er overbevist om at hvis vi tilrettelegger for lek så blir det mindre mobbing og mer trivsel, sier kursleder for Trivselsprogrammet Håvard Solvang.

Han er klar til å blåse i fløyta etter sju minutter slik at elevgruppene flytter til neste lekestasjon.

17 ulike stasjoner er plassert ut i den romslige Hundvåghallen. Elever fra skolene Kvernevik, Hafrsfjord, Vardenes, Buøy og Skeie hiver seg ut i leken med liv og lyst. Noen kaster ball, andre spiller landhockey eller balanserer erteposer på hodet. Er det noen som nøler er vertene der; elever fra Lunde skole i oransje vester eller armbind som skal sørge for at alle blir med.

Håvard Solvang

Ingeborg Frantzen

Trivselsprogrammet legger opp til at fredag skal være en dag uten styrte aktiviteter. Etter fire dager med lek i storefri mener Håvard å ha belegg for at det er mindre konflikter i skolegården på fredager ved skoler som har innført Trivsels­ programmet.

– Det har vi fått tilbakemeldinger om fra flere skoler, forteller han.

EN AV KURSLEDERNE fra Lunde skole er Ingeborg – TRIVELSLEDERNE SKAL VÆRE med i leken.

Det er ikke meningen at de skal stå og se på, understreker Håvard.

I alle skolegårder er det elever som blir stående utfor og som trenger et lite puff for å bli med.

Ikke alle synes det er gøy med fotball i friminuttene.

Men kanskje de synes det å morsomt å hoppe strikk eller spille kanonball.

Frantzen (13). 8. klassingen har et oransje armbind med påskriften trivselsleder som synlig bevis på statusen.

– Du har mye ansvar, men det er kjekt så langt, forteller Ingeborg. Hun synes det er vanskeligst å arrangere aktiviteter for mange på en gang.

– Det kan være vanskelig på enkelte leker.

Vi skal jo hjelpe alle, sier hun.

BODIL NORDBØ, bibliotekar og trivselsansvarlig

BAKGRUNNEN FOR Trivselsprogrammet er

ved Buøy skole sitter spent på sidelinja og følger med sine blivende trivselsledere.

– Vi har en veldig fin skolegård på Buøy. Jeg hadde håpet det ble lagt opp til litt mer uteaktiviteter, sier Bodil som ser at elevene trives veldig godt med hallaktivitetene.

Kursleder Håvard mener det er lite som skal til for at trivselslederne skal kunne sette i gang aktiviteter ute.

– Vi legger ikke opp til at skolene skal ha dyrt utstyr. De skal kunne bruke det de har. Jeg har for eksempel med kjegler, erteposer og en kortstokk når jeg reiser rundt, forteller han.

erfaringer fra to skoler som på eget initiativ jobbet med trivselsprosjekter i friminuttene; Kaland skole i Bergen og Finstad skole i Lørenskog.

Kjetil Tveit Hasselberg, den ene halvdelen av humorduen Kjetil og Kjartan, utviklet som nytilsatt inspektør ved Finstad skole et trivsels­ prosjekt som hastetiltak mot økende mobbing.

De to vennene Kjetil Tveit Hasselberg og Kjartan Eide utviklet etter hvert trivselsprosjektet til et helhetlig program for kommuner. I 2009 ble Trivselsprogrammet innført på alle Lørenskogs sju barneskoler. Ett år senere knyttet Kjetil og Kjartan til seg May Linda Haugsdal som utviklet Kalandprosjektet i Bergen. Erfaringene derfra ble inkorporert i Trivselsprogrammet. I januar 2011 hadde 350 skoler på landsbasis blitt medlemmer av Trivselsprogrammet.

HVER SKOLE KAN planlegge sitt eget opplegg.

Trivselslederne velges for et halvt år om gangen.

Sammen med en voksen trivselsansvarlig ved skolen skal de planlegge uteaktiviteter i storefri fire dager i uken. De valgte elevene er pålagt å være trivselsledere to ganger i uken.

– Da skal de hente ut utstyr, sette i gang leken og være med i leken, sånn at de også har det kjekt, forklarer Håvard.

FOR MER INFORMASJON www.trivselsleder.no 17

DAGENS HUS

I denne faste spalten presenterer vi et utvalg av Stavanger kommunes mange bygninger.

Et kvarters båttur fra Stavanger sentrum ligger idylliske Lindøy. Her er rester av gamle hageanlegg, grønne enger med beitende dyr, hyggelige turveier og en sørvendt vik med gjestehavn og grillplass.

Redningshjemmet på den grønne øyen NÅR MAN BESØKER Lindøy en solskinnsdag,

TEKST: HANNE WINDSHOLT FOTO: MINNA SUOJOKI

BYGNING: Hovedbygningen på Lindøy BYGGEÅR: 1888 BYGGHERRE: Prest og politiker Lars Oftedal DAGENS BRUK: Barneverns­ institusjon

18

virker det paradoksalt at det å bli sendt dit har vært en mye brukt trussel i barneoppdragelsen.

Men på Lindøy har det vært drevet barnevernsinstitusjoner i over 120 år, og slikt kommer det mye skremsel ut av.

LARS OFTEDALS ”Rædningshjem” for vanartede gutter ble bygd for å avlaste Bethaniastiftelsens waisenhus (barnehjem) og skole på Bergeland. Waisenhuset ble grunnlagt i 1877, og i årene etter fulgte småbarnshjem, barnehjem for jenter, skomakerverksted, snekkerverksted, systue og en lang rekke andre virksomheter.

Tanken var å gi vanskeligstilte og foreldreløse barn det vi i dagens kommunale terminologi sikkert ville kalt et botilbud, samtidig som de skulle gå på skole og lære seg et håndverk.

Men Oftedal erfarte at noen av guttene ikke bare var vanskeligstilte, men også vanskelige å håndtere. Derfor kjøpte han Lindøy slik at problem­ barna kunne deporteres. Å anlegge institusjoner for ”slemme gutter” på isolerte øyer var en trend i tiden og ble også gjort flere andre steder, bl.a. på beryktede Bastøy i Oslofjorden, som siden – betegnende nok – ble overtatt av fengsels­vesenet.

I 1888 FLYTTET de første syv guttene inn på Lindøy. I 1890 var de 40. Så mange vanartede gutter fantes ikke i Stavanger – de ble snart sendt fra hele landet, og de ble velvillig tatt imot: jo flere gutter, desto mer økonomisk støtte fra myndighetene. Trolig var det økonomiske problemer som gjorde at hjemmet under Bethanias styre ble nedlagt alt i 1900.

Lindøy, Sørvik, 1914, fotograf Carl Johan Jacobsen,

MED ÅRENE HAR institusjonen selvsagt blitt

Lindøy er et helt fantastisk sted, og det er et privilegium både å bo og arbeide der

Stavanger kommune overtok da driften og omgjorde redningshjemmet til en tvangsskole der elevene bare skulle være i noen få måneder. I 1907 bygde kommunen så en ny tvangsskole i Sørvik, omtrent der grillplassen ligger i dag, mens den opprinnelige institusjonen i Nordvik igjen ble omgjort til et mildere skolehjem, nå under statlig styring. På folkemunne ble de to institusjonene hetende ”Tvangen” og ”Håbet”. Tvangen brant i 1946 og ble aldri gjenoppbygd – men Håbet bestod.

GUTTENE PÅ LINDØY var i alderen 9–16 år, og noen tilbrakte i flere år der. De førte en strengt regulert tilværelse fordelt mellom søvn, skolegang og fysisk arbeid som planting, dyrking og bygging av sirlige murer og veier som man fremdeles kan beundre på øyen. Til måltidene fikk de nøye tilmålte mengder av rugbrød, sild, poteter, grynmelssuppe og grøt. At det ikke var så attraktivt å bli sendt til Lindøy, kan man altså godt forstå.

modernisert. Den har også blitt overført til fylkeskommunen og så tilbake til staten. Flere ganger har det vært snakk om å nedlegge driften, sist da leiekontrakten med Stavanger kommune utgikk i 2010. Mange mente at Lindøy hadde gått ut på dato. De andre norske barnevernsinstitusjonene på øyer er nedlagt, men i Stavanger ble det ikke funnet gode alternativer på land. Kanskje er det like greit, mener Anne Solveig Bergman ved Stavanger barnevernsenter.

– Lindøy er et helt fantastisk sted, og det er et privilegium både å bo og arbeide der.

I dag drives institusjonen av Bufetat, det statlige barnevernet, under navnet Stavanger barnevernsenter, avdeling Lindøy. På hjemmesidene opplyser de at målgruppen er ”ungdom mellom 12 og 18 år med relasjonsskadar og alvorlege åtferdsvanskar”. Nå bor det bare fem ungdommer om gangen på Lindøy, og de blir der aldri mer enn et halvt år. De får reise på land så mye de vil, og de kan være av begge kjønn.

PÅ MANGE MÅTER har likevel skolehjemmet til Lars Oftedal overlevd seg selv, både som bygning og institusjon. Når det har overlevd, skyldes det muligens en innebygd velsignelse: Historien forteller at bygningen skal være oppført av russisk tømmer som ble berget fra at skipsforlis og skulle brukes til å bygge en kirke i Spania.

I stedet ble det redningshjem på Lindøy. Det står der altså fremdeles og er i bruk til sitt opprinnelige formål. Innvendig er huset sterkt ombygd, for det har sett mange boligidealer og oppdragelsestanker komme og gå. Men utvendig er det gamle huset fremdeles lett gjenkjennelig.

19

TEKST: JANET MOLDE HOLLUND FOTO: MORTEN BERENTSEN

Evy Helen Anzjøn trengte pauser fra hverdagskarusellen.

Med kurs i mindfulness har hun lært teknikker som minsker stresset – både hjemme og på jobb.

Finner ro med stressmestring – JEG ER EN helt vanlig person som lever et vanlig liv. Men jeg stoppet opp og begynte å tenke over hvorfor hverdagen kan være så krevende, sier tobarnsmor og førskolelærer Evy Helen Anzjøn.

Gjennom jobb fikk hun høre om mindfulness, og sammen med en bekjent startet hun på kurs hos bedriftslege Nina Dietrich. I åtte uker gikk Anzjøn på samlinger for å lære å takle stress på en ny måte.

Nå kan hun gjøre øvelser som å rulle en imaginær tiøring mellom skulderbladene når båten ikke kommer til rett tid. Hun går gjerne en tur uten mål om å trimme eller være flink, og tar heller

inn i oppvaskmaskinen første gangen hun tenker på det – i stedet for å irritere seg ti ganger over at det burde vært gjort.

– MINDFULNESS HANDLER om å være bevisst til stede på en spesiell måte i øyeblikket – uten å dømme, forklarer Dietrich.

Bedriftslegen har selv vært alvorlig syk, og trengte en måte å takle utfordringene på. Å bli mer oppmerksom på ”her og nå” ble en veldig god hjelp, og ga motivasjon til å dele dette med andre. Nå har hun vært kursleder i ett år, og 50–60 kommuneansatte har deltatt. Hit kan folk komme, enten det dreier seg om helsemessige årsaker, fysisk eller psykisk stress.

KURSET ER IKKE gruppeterapi, og ingen trenger å utlevere seg selv. Deltakerne skriver under en taushetserklæring før oppstart, og målet er å lære enkle øvelser og teknikker for å mestre hverdagsstress. En av øvelsene går ut på å observere egne tanker og opplevelser. Og hver gang får de hjemmelekse.

– Folk må ha en motivasjon for å gjøre noe. Jeg pleier å si at du ikke lærer et nytt språk uten å pugge glosene. Det handler om hverdagslige ting. Det er lite stress her og nå, det meste er i fortid eller framtid, sier Dietrich.

Den første hjemmeleksen er å pusse tennene.

Pusser deltakerne tennene to ganger om dagen, har de da altså 14 muligheter i uken til å registrere hva de faktisk gjør på badet.

– Det er utrolig hvor mye forskjellig folk gjør under tannpussen: planlegger, rydder, legger ungene.

Vet du hvilken farge du har på tannbørsten, spør Dietrich.

20

Mindfulness handler om å være bevisst til stede på en spesiell måte i øyeblikket Evy Helen Anzjøn husker godt den første leksen.

Etter kurset har hun blitt bedre kjent med seg selv og sine egne grenser. Flere øvelser har hjulpet henne å ta fokus bort fra ting rundt henne, og spesielt godt liker hun en avslapningsøvelse hun gjør når hun legger seg i senga. Da begynner hun med å kjenne etter hvordan hver tå har det, én om gangen, og fortsetter gjennom hele kroppen.

Steg for steg.

– Å, JEG HAR bare verdens kjekkeste jobb, sier Nina Dietrich.

– Det er så flott å høre at Evy Helen bruker det hun har lært aktivt i hverdagen, og at kurset virker. Resultatene er gode, det er nesten for godt til å være sant. Flere har faktisk sluttet med sovemedisin fordi de startet med avslapnings­ øvelsene.

EVY HELEN ANZJØN mener det flotte er at kurset ikke handler om å bli best, men å bli kjent med sin egen kropp og sinn.

– Det finnes mange ”flinke jenter” som skal klare alt. For å få energi starter de gjerne på trening.

Det hadde kanskje sett bedre ut om jeg gikk på yoga to ganger i uken, men jeg klarer ikke å ha noe fast. For meg blir det å starte i feil ende, for kroppen min trenger hvile. Er ungene ute litt, kan jeg legge meg ned litt. Tingene jeg gjør er usynlige, men jeg håper andre merker det på meg, avslutter hun.

21

PORTRETTET

Fra brevvenn til barnehjem NAVN: Tove Erna Belland ÅRGANG: 1965 STILLING: Nyansatt styrer i Jåttå barnehage ANSATT SIDEN: 1989

22

På Beracah barnehjem i India bor det mellom 30–40 barn. Noen vanskeligstilte, mens andre foreldreløse. Alle kan de takke Tove Erna Belland og hennes frivillige engasjement. Etter en reise til India for å besøke en gammel brevvenn, kom hun hjem med ideen om Indiaforeningen i bagasjen.

– ETTER Å HA BREVVEKSLET med Santosham siden

HOVEDMÅLET TIL FORENINGEN er å samle inn

jeg var 13 år, reiste jeg i 1996 til India for å oppsøke henne og hennes familie. Da jeg kom dit fikk jeg helt sjokk, sier Tove Erna. – Ikke hadde de ordentlig hus, ikke hadde de møbler og manglet stort sett alt.

Familien bodde langt ute på landet, og det ville vært umulig å finne frem uten å ha gode hjelpere.

Tove Erna smiler, – Men det var fantastiske mennesker! Vel hjemme i Norge igjen hadde ideene utviklet seg, og Indiaforeningen ble startet.

midler slik at Santosham og mannen hennes kan drive barnehjem på egen hånd. Alt arbeidet som gjøres i Norge skjer på frivillig basis, og ingen tar ut lønn. Foreningen mottar heller ingen støtte fra det offentlige. Det sitter seks i styret og Tove Erna Belland er styreleder, initiativtaker og primus motor.

– I 2005 FIKK VI endelig eget hus. Hus og eiendom er faktisk relativt dyrt i India, og for oss som driver en veldedig forening helt på egen hånd så er

Kommunemenn og kommunedamer gjør ukommunale ting

TEKST: CHRISTIAN BUCH HANSEN FOTO: ELISABETH TØNNESSEN OG TOVE ERNA BELLAND

dette et stort løft, poengterer hun. – Barna som bor her, har forskjellig bakgrunn. Noen er foreldre­ løse, mens andre ikke har foreldre som kan ta vare på dem. Vi fungerer nesten som et slags barnevern. Nå er det lang venteliste for barnene.

DET FINNES OGSÅ et indisk miljø i Stavanger

Tove Erna understreker at de ikke ønsker at barnehjemmet blir for stort. Det skal være et lite barnehjem som de kan klare å håndtere gjennom oppfølging fra Norge.

– Men vi stoler fullt ut på Santosham og hennes stab. Det er en forutsetning med en gjensidig tillit oss i mellom.

som de har kontakt med. Et par av disse har vært skeptiske til at barnehjemmet drives av lokale krefter i India. Men etter å ha vært på besøk på barnehjemmet kom de tilbake og var mektig imponert. Barnehjemmet har i tillegg et veldig godt rykte lokalt, noe som igjen bidrar til økt pågang fra vanskeligstilte.

– Men vi kan dessverre ikke hjelpe alle, sukker Tove Erna. – Vi har valgt å holde et særskilt fokus på jentebarn og å gi dem en utdanning. Kulturelt er det ofte de som faller utenfor, og det vil vi prøve å unngå.

SELV OM INDISKE NORMER og verdier på mange

TOVE ERNA REISER ned på besøk 31. mars. Da skal

området kan skille seg fra våre, er det regler og byråkrati som må følges også i der. Nye forskrifter har blant annet kommet med krav om å skille gutter og jenter i separate hus på separate rom.

Dette er, slik situasjonen er i dag, vanskelig siden det bare er et hus. Det ble forsøkt at guttene kunne bo i andre etasje, men dette er var tilstrekkelig i følge lovverket. Men Tove Erna har en plan.

– Vi jobber nå med å finansiere et nytt huskjøp, og har en drøm å få kjøpt en tomt ved siden av.

Der kan de bygge et lite hus, i tillegg til i større grad være mer selvbergende med dyrking av grønnsaker og enkelt dyrehold. Men alt dette koster, påpeker hun. – Heldigvis har vi mange gode støttespillere og givere. Organisasjonen har blitt profesjonalisert de senere årene, men jeg vil påpeke at alt arbeid som legges ned fra mitt og styrets hold er frivillig og uten godtgjørelse.

Uten de dyktige og engasjerte styremedlemmene hadde dette arbeidet ikke vært mulig!

hun være i 10 dager, og hun gleder seg, selv om det i mange sammenhenger er tøft å se forholdene mange lever under. I tillegg får hun se gutten til Santosham som hun har gitt navn til, David Belland. Han er en liten kjempe.

På mange måter er det et under at vennskap basert på brevskriving skulle ende opp i drift av et helt barnehjem.

LES MER www.indiaforeningen.no Foreningen har også egne sider på Facebook – Beracah Barnehjem 23

Noen ganger kan et problem bli til en del av løsningen. Kloakkslam fra alle Nord-Jærens toaletter blir nå drivstoff for kommunale biler.

Fyll dritten på tanken!

NÅR KLOAKKEN FRA innbyggerne i fem TEKST: GABRIELE BRENNHAUGEN FOTO: MINNA SUOJOKI

Vi håper og tror at kommunen kan være et godt eksempel for andre

kommuner ankommer Mekjarvik og Sentralrenseanlegget for Nord-Jæren, er den ennå en liten miljøbombe. Store mengder metangass, en av de sterkeste drivhusgassene, utvikles av kloakkslammet som råtner i svære tanker. I stedet for å sendes til værs, blir denne biogassen nå renset, oppgradert og distribuert sammen med naturgass via Lyses gassrørnett.

Og der kommer noen av kommunens biler inn i bildet.

– Vi har avtale om kvotekjøp med Lyse, forteller fagsjef for renovasjon, Rudolf Meissner.

– Flere av de store renovasjonsbilene våre går nå på gass, og de nye vi nå kjøper inn skal også være lagd for dette. Gjennom avtalen kjøper vi 100% biogass, til en pris som er litt høyere enn den for naturgass.

TETTHETEN AV FYLLSTASJONER for gassdrevne biler blir stadig større – det er nå etablert en på Åsen, en på Forus og en i Risavika, og to nye på Lura og Randaberg er på trappene. Kundene kan kjøpe gass tilsvarende en biogass-andel på 33 eller 100%.

– I praksis er det snakk om et kvotekjøp, det er ikke nødvendigvis ren biogass i hver kubikkmeter gass vi fyller på tanken, sier Meissner. – Men Lyse har garantert at all biogassen som det blir solgt kvoter for, faktisk blir produsert og bare solgt én eneste gang, og vi vil støtte opp om denne satsingen på miljøriktig drivstoff, sier han.

UTSLIPP AV CO2 og andre drivhusgasser fra kjøretøy er den største lokale miljøutfordringen i Stavanger, og i henhold til Klima- og miljøplanen skal disse utslippene reduseres med 30% i løpet av de neste 10 årene.

– Bare omstillingen av renovasjonens biler gir en klimagevinst på 500 tonn i året, sier Meissner.

– I tillegg er vi nå i gang med å omstille tjeneste­ bilene i Bymiljø og utbygging til biogass. Vi håper og tror at kommunen kan være et godt eksempel for andre, avslutter han.

BIOGASS Biogass regnes som en klimanøytral gass, ettersom den kommer fra en fornybar ressurs.

Anlegget i Mekjarvik tar imot 150.000 tonn kloakkslam og organisk avfall fra næringslivet.

Det hentes ut gass tilsvarende 20 GWh pr. år.

Det svarer til energibruken i 1000 husholdninger. Reststoffene tørkes til pellets, som så brukes til gjødsel og jordforbedring.

24

Å bli stor i Stavanger STAVANGER KOMMUNE skal være en god by å vokse opp i. Vi har i denne utgaven av Komposten lest om hvordan vi tilrettelegger, forebygger og jobber med og for barn og unge i hele organisasjonen. Tverrfaglig samarbeid og tidlig innsats står sentralt i arbeidet med denne målgruppen.

I 2009 BLE DET OPPRETTET en egen fagavdeling for barn og unge. Avdelingen skal bidra til tett samarbeid og en god samordning av kommunens tjenester rettet mot barn og unge. De skal aktivt bidra til å opprettholde og utvikle gode og helhetlige tiltak overfor målgruppen.

DET ER VESENTLIG å sikre at vi har oppdatert kompetanse om hvordan det er å vokse opp i Stavanger. I 2010 ble det gjennomført en omfattende ungdomsundersøkelse. Resultatene vil bli offentliggjort i april 2011, og vil bli lagt til grunn ved den videre satsingen i arbeidet blant de unge i Stavanger kommune. Sammen med levekårsundersøkelsen er ungdomsundersøkelsen viktig å bruke i planlegging og gjennomføring av tiltak.

MØTEPLASSER MÅ VI HA. Mange barn og unge er storforbrukere av Metropolis og bydelshusene. Stedene er populære, og rockeverkstedet Rockcomp hadde ca. 5000 brukere i 2010, en økning på nesten 700 brukere fra 2009.

PÅ SAMME MÅTE som tidlig innsats, er forebygging vesentlig i arbeidet.

Stavanger kommune har arbeidet målrettet innad i kommunen og sammen med politiet og foreldre, for å forebygge kriminalitet blant ungdom. Som et konkret resultat av dette arbeidet, er det i tidsrommet 2007 til 2010 blitt en nærmere halvering av anmeldte saker på ungdom under 18 år. Det er bra!

VI KUNNE SKREVET og ramset opp utrolig mange ulike aktiviteter som skal gi barn og unge en opplevelse av at Stavanger er en god by å bo i. Vi må sørge for å formidle de gode historiene videre – vise hvordan vi skaper framtiden sammen!

Inger Østensjø, rådmann

25

Morten Berentesn

STAFETTEN

I Stafetten skal vi skrive om det vi er opptatt av akkurat nå! Det kan være en bok en plate en film, eller kanskje dype spørsmål om livet, døden og kjærligheten. Hver gang får den som skriver muligheten til å utfordre en kollega til neste nummer av magasinet.

Vinter. Hurra…

IKKE AKKURAT.. Snøen laver ned, hvitt i hvitt, TEKST: UNN LILL BORG, FAGSTAB SKOLE FOTO: UNN LILL BORG

postkortjul, røde neser, blå og solfylt himmel..

Deilig og etterlengta - og heldigvis snart over?

Ikke det nei. Forsinka og overfylte busser, kalde tær og dryppende neser. Var det dette vi lengtet etter?

DET ER IKKE til å komme fra, vi skal jo som gode nordmenn ELSKE snøen, helst ta en morgentur rundt et av byens vann med ski på beina, måke snøen etter nok et snøfall og takke (vær)gudene for at de så i nåde til oss i Stavanger også DENNE vinteren og sendte tonnevis med snø i hodet på oss. Ja, jeg skal jo ikke underslå at det er LITT kjekt da, men i små porsjoner, som eksempelvis kan jeg strekke meg til 1 måned hvit vinter, akkurat passelig. Da får jeg lufta skiene jeg fikk i julegave i 1993, og så blir jo julekortene til slekt og venner også ekstra lekre når barna kan fotograferes i hvite omgivelser… Alt til sin tid, men så får det

26

jammen være nok. Etter sol kommer regn og ganske fort etter det holkeføre og da er det ikke så kjekt med vinteren likevel. Også DU da?

Som kommer fra Finnmark og greier? Du må jo SAVNE all snøen du som har flytta hit til Stavanger? NEI, tenk jeg savner det ikke en prikk, men det er jo som å BANNE i kjerka og det gjør en jo helst ikke (her).

VELKOMMEN KJÆRE VÅREN, jeg står klar til vind, regn, stiv kuling, bare veier og snøklokker som vitner om at NÅ er våren snart her!

Unn Lill Borg utfordrer Mette Tveit, lærer på St. Svithun ungdomsskole til å si hva hun er opptatt av akkurat nå.

RĂĽdmannen Ă˜vre Kleivegate 15, 4005 Stavanger. Telefon: 51 50 70 90. Telefaks: 51 50 70 20 E-post: postmottak@stavanger.kommune.no - www.stavanger.kommune.no Utgitt mars 2011