Komposten julenummer 2009

I disse hygienetider

Te, scones og rullatorboogie

Verdens sterkeste på Vaulen

Heldigvis er det sjelden vi opplever pandemier i Norge, og her har gode vann- og avløps­ systemer spilt en sentral rolle.

To til tre ganger i året arrangerer aktivitets­ senteret på Våland sykehjem te-dans.

Hildeborg Juvet Hugdal ble nylig tildelt Rogaland fylkeskommunes bragdpris for 2009.

20

16

18

Nylund holder jula i gang side 6

Magasin for ansatte i Stavanger kommune

Nytt år – nye nettmuligheter Dette er tredje utgave av Komposten i 2009. I 2010 skal vi være i rute igjen med fire årlige utgaver av vårt internmagasin. Vi har gjennomgått en del endringer i året som har gått og vi begynner nå å finne formen i nytt format.

Vi skal fortsatt forbedre oss i årene som kommer, ferdig utviklet blir vi aldri, men tilbakemeldinger tyder på at vi er på vei i riktig retning. Innspill fra alle dere lesere setter vi stor pris på – fortsett å melde inn ris og ros og ideer til Kompostens e-post-adresse komposten@stavanger.kommune.no Nettutvikling har stått sentralt i året som snart er over, og arbeidet vil fortsette i 2010. Like før jul får vi ny internett-forside og store deler av kommunens nettsted vil vise seg med forbedret innhold i ny innpakning. I 2010 starter arbeidet med nye intranettsider, og vi tror de nye nettsidene vil være av stor betydning for Stavanger kommunes kommunikasjonsarbeid. For de ansatte betyr det blant annet en langt lavere terskel for å kunne publisere, og vi legger opp til en langt mer aktiv bruk av nettet for formidling av informasjon til våre brukere. Ny teknologi og nye løsninger gir også nye muligheter, og vi vil teste og videre­utvikle sidene i tråd med resultater og tilbakemeldinger fra brukerne våre. Mye av denne utgaven av Komposten handler om mangfold, og ny nettløsning vil også imøtekomme krav om universell utforming slik vi bedrer tilgjengeligheten til flere målgrupper.

Vi vil jobbe for at intranettet blir tilgjengelig for stadig flere av våre ansatte, og vi ønsker at intranettet skal være viktig i arbeidet med å stadig bedre det interne informasjonsarbeidet i kommunen. Enn så lenge håper jeg dere blir inspirert inn i juletid med denne utgaven av Komposten – god lesning og god jul!

Tone Iren Hunsbedt Grønning, ansvarlig redaktør

Redaksjonen

Carl Rees Halvorsen

John Ingvar Skåtøy

Christian Buch Hansen redaktør

Hanne Windsholt

Svein Håkon Høyvik

Bidragsytere til denne utgaven: Mats Nergård, Egil Bowitz, Vigdis By, Knud Helge Robberstad, Kristin Høie Walstad, Stine Marie Karlsen

Innhold Komposten 3/2009

4

6

Internasjonale juletrær

12

10

Nylund holder jula i gang

Bygg en bro i 2010!

14

Dagens hus: St. Johannes kirke

16

Nye nettsider i julegave

18

20

Portrett: Hildeborg Juvet Hugdal

22

Kultur gir helse

Te, scones og rullatorboogie

I disse hygienetider

24

25

Kmpst!

Rådmannens side

26 Grafisk idé og design: F A S E T T Trykk: Gunnarshaug

Stafetten

Internasjonale juletrær Hvert år sender Stavanger kommune juletrær til byer i Storbritannia. Picea abies, eller gran som den kalles på norsk, er den tresorten som blir mest brukt til juletre i verden.

4

Juletreleverandører fra venstre: Rune Hogsrød, Jan Henry Sørensen, Vegård Ravndal og Frank Halvorsen.

Det første treet ble sendt til Sunderland Tekst: Mats Nergård foto: egil bowitz

i forbindelse med arrangementet ”Gateway to Britain Week” som fant sted i 1962. Med årene har dette utviklet seg til en god tradisjon, og i begynnelsen av november hvert år sendes det fremdeles et tre til Sunderland.

Hvert år kommer det, tradisjonen tro, også en forespørsel fra Det Kongelige Norske konsulatet i Newcastle om tildeling av juletre.

I 1993 ble det for første gang sendt et juletre til Aberdeen i Skottland, men etter noen år stoppet dette opp. I 2005 kom det igjen en forespørsel om juletre, og etter dette har det årlig blitt sendt tre til Aberdeen.

Til Liverpool ble det for første gang sendt juletregave i 2004 i sammenheng med at både Stavanger og Liverpool var i søknadsprosessen til europeisk kulturhovedstad 2008. I sammenheng med dette ble det også uttrykt et ønske om at det skulle utvikle seg til en tradisjon mellom byene.

Imidlertid ble det en kortvarig tradisjon, da det i 2008 ikke ble fremmet ønske om juletre fra politikerne i Liverpool.

I 2008 fikk Stavanger kommune en henvendelse fra Manchester. De ønsket, som Sunderland, å ha en norsk gran foran rådhuset. For andre år på rad sendes det nå et juletre til Manchester.

Tidlig hver høst begynner forberedelsene med å få sendt trærne. Det kommer henvendelser fra de byene som ønsker trær.

Deretter kontaktes Rogaland arboret, som har trær i ønsket størrelse. Trærne må gjennom

en ”helsekontroll” i regi av mattilsynet, før de sendes til Tananger hvor de skal ombord i båten til Storbritannia.

I Stavanger er det to juletrær som gjør seg ekstra bemerket i bybildet; treet foran Domkirken og treet på bybroen. Juletreet som årlig står foran Domkirken er en gave fra Stavanger kommune til Frelsesarmeen. Dette treet blir satt opp i slutten av november og blir stående til utpå nyåret.

I år gikk det ut en oppfordring via pressen til byens befolkning om å ”donere” trær til Domkirke­ plassen. Responsen har vært stor, og det har kommet inn tilbud om trær fra Stavanger, Sola, Sandnes og Gjesdal.

Juletreet er julens internasjonale symbol, og er derfor en flott gave å gi som et symbol på vennskap mellom byer.

Skikken med juletre er hentet fra Sveits og det katolske Sør-Tyskland, der bruk av juletre kan førest tilbake til 1400-tallet. I Norge skal det første juletreet ha vært brukt i Christiania (Oslo) i 1822. Først fra omkring 1900 ble skikken med juletre mer almenn. I dag har over 90 % av norske husstander tradisjonen med å pynte et tre i hjemmet til jul.

K ilde : Wikipedia 5

6

Nylund skole holder norske juletradisjonene i hevd, til tross for et stort innslag av flerkulturelle elever.

Nylund holder jula i gang Rektor Frøydis Anthonsen er klar på at det Tekst: vigdis by foto: elisabeth tønnessen

fint går an å føre norske juletradisjoner videre, og samtidig ta hensyn til at Nylund er en fler­ kulturell skole.

– Vi kan jo ikke late som om det ikke er jul. Jeg prøver å ta vare på de tradisjonene vi har, så forsiktig som mulig for ikke å støte noen, forteller hun.

Nylund skole på Storhaug har 25 nasjonaliteter blant sine elever. Mange av de flerkulturelle elevene deltar på den norske førjulstradisjonen med skolegudstjeneste.

Av skolens rundt 380 elever er det vanligvis bare om lag 20 som ikke deltar. I år holdes skole­ gudstjenesten tirsdag 15. desember.

– Mange av våre flerkulturelle elever synes det er veldig kjekt å få delta i norske juletradisjoner og blir gjerne med i kirken, forteller Frøydis Anthonsen.

De aller fleste elevene går i kirken i regi av skolen før begge de store kristne høytidene jul og påske. De som ikke ønsker å delta får slippe, uten at det må skrives lange søknader først.

– Ungene kan bare si fra om at de ikke skal delta.

Så får de et alternativ til gudstjenesten.

7

Julegudstjenestene holdes vekselvis i Johannes kirke og Varden kirke. Det spesielle med Nylund skoles julegudstjeneste er at elevene på 1. trinn og fadderne deres på 6. trinn hvert år danner et stort kor i kirken.

– Store og små øver sammen. Ungene blir veldig flinke. Vi bruker også både store og små elever i selve gudstjenesten, forteller Frøydis.

Et ledd i førjulstradisjonen er at den pensjonerte rektoren og pensjonerte lærere blir invitert med, først på gudstjenesten og deretter til snitter og hyggelig samling på skolen.

– Vi har en stor gruppe tyrkiske elever som lager julekort. Under samlingen på skolen etter guds­ tjenesten deles julekort og brev ut. Det går an å gjøre mye kjekt sammen, selv om vi er en flerkulturell skole.

Skolen feirer også advent og har gått til innkjøp av lilla lys. Men ikke alle elever får være med og tenne adventslysene, av ulike grunner.

Da går de til Michaela på Læringssenteret i stedet.

– Det er ikke noe problem å holde tradisjoner i hevd. Men det må gjøres åpent, vi må ha alternativer og vi må ikke støte noen, sier Frøydis Anthonsen.

Alternativet må ikke være for fristende, slik at elevene foretrekker dette tilbudet framfor julegudstjenesten. Det må heller ikke være for trist, slik at det oppfattes som en straff. På Nylund får elevene lov til å få være på skolens Læringssenter. Her kan de små spille spill, delta på fortellerstund eller kanskje farge litt, mens de større får skrive julekort, brev, eller spille dataspill.

– Alle må få ett tilbud. Hvis man legger til rette slik at man har alternativer, er det ikke noe problem å ha skolegudstjeneste, sier Frøydis Anthonsen.

Hun forteller at dette med alternativene har gått seg litt til. I starten reagerte foreldre på at alternativet var så kjekt at elevene foretrakk det framfor gudstjenesten.

Norske juletradisjoner består også i baking av pepperkakehus. Der deltar skolens elever med liv og lyst. Samtidig som de bygger husene lærer de litt om målestokk.

– Det lukter gløgg og pepperkaker over hele skolen og skaper skikkelig julestemning, forteller Frøydis Anthonsen.

Gaver hører med. Også det gjøres på en taktfull måte. Ikke alle foreldre har ressurser til å gi julegaver. I stedet kan alle elever gi en fyrstikkeske som kan inneholde noen mynter, eller ikke. Det er lagt opp til at elevene kan gi etter evne. Gaven har kommet organisasjoner som Redd Barna og Unicef til gode.

– En gang bidro vi til at en fattig skole på Madagaskar fikk bygget et ekstra klasserom, forteller hun.

Skal ikke være skoleavslutning Skolesjef Eli Gundersen forteller at skolene har anledning til å ha elevene med på skole­ gudstjenester, så lenge gudstjenesten ikke er skoleavslutning.

– Hvis elevene ikke skal være med, skal de tilbys et alternativ. Det må være et forberedt tilbud

8

som elevene kjenner innholdet i, forteller skolesjefen.

Hun synes skolene har funnet mange gode løsninger på å arrangere gudstjenester i skolens regi.

Alle må få ett tilbud. Hvis man legger til rette slik at man har alternativer, er det ikke noe problem å ha skole­ gudstjeneste

9

Bygg en bro i 2010!

Alle kommuner som tar i mot flyktninger tilbyr et introduksjonsprogram. Programmet er obligatorisk og gir flyktninger en innføring i norsk samfunn, språk og arbeidsliv.

– For å finne seg til rette her trenger flyktningene kontakt med flere nordmenn enn vi som representerer det offentlige, sier Reidun Hetland, virksomhet­s­leder for flyktningseksjonen i Stavanger kommune.

– Vårt formelle integreringsarbeid er omfattende, men til å gi flyktninger et sosialt nettverk og etablere personlige kontakter blant lokale innbyggere, kanskje det viktigste av alt, trenger vi drahjelp.

Flyktningseksjonen har i flere år samarbeidet med Røde Kors for å bygge broer mellom lokal­ befolkningen og flyktninger. Dorten Valen og Tom Gyran er to av dem som har stilt opp og tatt et praktisk samfunnsansvar.

– Vi synes alltid det er gøy å treffe nye mennesker, og som flyktningguider fikk vi en annen kultur med på kjøpet, sier Tom Gyran.

De har de siste årene bistått en flyktning som kom til Stavanger for tre år siden.

– Vi var forskjellige på mange måter. Hverken tid, turgåing eller teaterstykker forholdt vi oss likt til, smiler Tom Gyran. – Heldigvis er slike ting underordnet. Det viktigste er selvfølgelig ikke å lære ham hvorfor vi henger fuglene øverst i juletreet, men å være tilgjengelig som medmenneske, fortsetter Dorten Valen. – For oss har dette vært svært lærerikt. Vi har hatt godt av å bli konfrontert med våre egne fordommer, fastslår hun. – I samværet med ham blir vi tvunget til å tenke gjennom de normer og skikker vi har i vårt eget land. Det tror jeg alle kan ha godt av.

uten ham? spør Zoumana. – Vi er blitt gode kompiser og treffes så ofte vi har tid. Jeg glemmer aldri den gangen han tok meg med til Prekestolen.

Det var mitt første møte med norsk natur og en utrolig opplevelse med alle de menneskene på toppen av et så bratt fjell!

Tekst: Kristin høie walstad foto: knud helge robberstad

– Høytidsfeiringene i Norge forundret meg veldig i starten, medgir han. – Der jeg kommer fra samles vi alltid mange, mange folk og feirer sammen, nesten som en fotballkamp. Her sitter hver familie for seg.

Julaften tilbringer Zoumana hos en norsk familie han er blitt kjent med gjennom Norsk Misjons­ selskap. Han mener pinnekjøtt er god mat.

– Jeg kjenner faktisk retten fra hjemlandet mitt, men der foretrekker vi pinnekjøtt med granat­eplesaus.

Zoumana tror at hans framtid er i Stavanger.

På kveldstid går han på Kongsgård for å skaffe seg formell studiekompetanse. Han er utdannet datatekniker, men ønsker å utdanne seg til sosiolog og jobbe med humanitært arbeid.

– Jeg håper dermed at min erfaringsbakgrunn kan bli til nytte for andre, slik jeg selv har fått et bedre liv ved at andre har stilt opp for meg, sier han.

For oss har dette vært svært lærerikt.

Vi har hatt godt av å bli konfrontert med våre egne fordommer

Mer enn 240 flyktninger har til nå fått tilbud om personlig guide i nærmiljøet sitt.

– Frivillige flyktningguider ivaretar et grunn­ leggende behov vi som ansatte i flyktning­ seksjonen rett og slett ikke kan dekke, avslutter Reidun Hetland.

Intergrasjonshinder nummer én er språket, mener Zoumana Traore. Han er opprinnelig fra Elfenbenskysten og kom som flyktning til Stavanger for to år siden. Etter kun to måneder i landet hadde han likevel både skaffet seg jobb og fått egen flyktningguide.

– Min guide er student og kommer fra Portugal.

Aleksander Dahlem er norsk statsborger. Han har bodd fem år i Norge og forstod godt hvilke utfordringer jeg hadde. Det at han stilte opp har betydd alt for meg. Hvordan skulle jeg for eksempel ha klart å forstå brev fra det offentlige 10

Tom Gyran og Dorten Valen er begge flyktningguider.

Foto: Kristin Høie Walstad.

flyktningguiden Flyktningguiden er et samarbeidstiltak mellom Røde Kors og kommuner for å lette integrering av flyktninger. Ordningen kobler guide og flyktning for et begrenset tidsrom (9–12 måneder).

En flyktningguide er en privatperson som frivillig stiller opp for å gi en flyktning lokal tilhørighet.

Zoumana Traore (venstre) og Aleksander Dahlem – henholdsvis flyktning fra Elfenbenskysten og flyktningguide fra Portugal (egentlig norsk, men med portugisisk mor og brasiliansk far).

Stavanger kommune har deltatt i ordningen helt fra starten, og hele 242 flyktninger har fått tilbud om personlig guide gjennom Røde Kors.

11

dagens hus

En av kommunens stasbygninger er hundre år i år. Den ble reist på et knapt budsjett, men nå har den blitt rehabilitert, og det er ikke spart på noe.

Jubel for Johannes Ved begynnelsen av dette årtusenet var Tekst: Hanne windsholt foto: Elisabeth tønnessen

I denne faste spalten presenterer vi et utvalg av Stavanger kommunes mange bygninger.

Bygning: St. Johannes kirke byggeår: 1909 arkitekt: Hans Jacob Sparre Tilbygg: Nils Jacobsen 1984 Restaurering: Thor Thommasen 2007–2009

Fra byggingen av St. Johannes kirke for hundre år siden. Bildet er utlånt fra Byarkivet.

12

St. Johannes kirke i en sørgelig forfatning. Veggene var fulle av sprekker, de hadde trukket store mengder vann, og plastmaling hindret vannet i å slippe ut igjen. Noe måtte gjøres. Arbeidet med rehabiliteringen begynte i 2007 og skulle være ferdig 1. desember samme år. Men skadene viste seg å være langt verre enn først antatt. Bare å avfukte kirken tok lang tid – det ble faktisk båret ut ikke mindre enn 4000 liter vann fra avfukterne før veggene kunne repareres. Restaurerings­ kostnadene steg fra de stipulerte 20 millionene til 40 millioner kroner, og menigheten måtte klare seg uten kirkerom i to-tre år. Til gjengjeld vil de få kirken tilbake i nyrestaurert stand akkurat til bygningens hundreårsjubileum.

Johannes menighet har ventet på kirken sin før, og første gangen var ventetiden mye lengre.

St. Johannes menighet ble opprettet 1. januar 1885 som et resultat av den store folkeveksten på 1800-tallet, men kirkebygningen kom altså først på plass i 1909. I mellomtiden hadde menigheten gudstjenestene sine i St. Petri kirke og brukte forsamlingshuset Tabernaklet i Tårngaten som menighetshus (nå Baptistkirken).

De innledende øvelsene for å skaffe St. Johannes menighet en egen kirkebygning ble gjort i 1900 i form av en arkitektkonkurranse. Det kom inn 36 forslag, men juryen refuserte 25 av dem og var ikke nådig i sin omtale verken av disse eller av de som ble antatt. Om et av de refuserte forslagene sier de kort og godt: ”Projektet er helt igjennom et umodent arbeide og savner ethvert kunstnerisk præg”. Om et annet heter det: ”Tagkonstruktionen er tvivlsom og stræbesystemet umuligt”. Bare to av utkastene fant en viss nåde for juryens blikk, og ingen av dem ble vurdert som fullgode.

Tredjeplass i konkurransen ble heller motstrebende premiert: ”da dette dog er et af de relativt mest brugbare udkast, finder man at måtte tildele udkastet 3die premie”.

Arkitektene Hofflund & Kielland vant arkitekt­konkurransen med utkastet ”St. Hans”.

Men dette prosjektet viste seg å bli for dyrt, og den kirken som ble oppført var derfor en justert utgave av den som fikk andrepremie i konkurransen. Dette utkastet var innlevert av arkitekt H.J. Sparre under den megetsigende, men kanskje ikke spesielt inspirerende tittelen ”Økonomi”.

Resultatet ble et kjent landemerke på Storhaug og en kirke som med små endringer har gjort nytten i hundre år. I 1984 fikk den påbygd et menighetssenter på nedsiden, men selve kirken er omtrent uendret og har beholdt sitt opprinnelige inventar. Ved restaureringen er kirkerommet kommet enda nærmere sitt opprinnelige utseende ved at fargene langt på vei er tilbakeført. Den største nyheten er helt nytt, stort orgel som er under finjustering i disse dager.

St. Johannes kirke ble innviet 15. desember 1909. I menighetens jubileumsbok fra 1935 er denne begivenheten omtalt slik: Biskop Schjelderup holdt en mandig og gripende tale ut fra salme 118, 24-25 og foretok innvielsen assistert av 16 prester. Det ble sunget en kantate forfattet av skoleinspektør Tveteraas med musikk av organist Karl Svendsen.

I anledning jubileet opprettet menighetens kantor Edgar Hansen et prosjektkor som oppførte den samme kantaten på en konsert den 29. november i år. Men selve festdagen, med jubileumsgudstjeneste, jubileumsmiddag og kulturinnslag, gikk av stabelen søndag den 6. desember. Da stilte blant annet ordføreren og den nye biskopen opp i St. Johannes kirke – og arrangementet var åpent for alle interesserte.

13

Nye nettsider i julegave Tekst: carl rees halvorsen foto: knud helge robberstad

Kommunen skal nå få nye internettsider.

Men er ikke dagens nettsider greie nok?

– Dagens verktøy for å legge informasjon ut på nettsidene er tungvint. Dagens design er bygget opp rundt kommunens organisering, og ikke rundt brukerens behov, sier prosjektleder Vigdis Hocken.

– Nyhetene på forsiden vår er ikke det viktigste Stavanger kommune leverer på nett, og de bør derfor ikke ha så stor plass midt på forsiden. Det er tjenestene våre de fleste brukerne er ute etter, og derfor får de nå den ”beste” plasseringen, midt på siden.

I dag har ikke kommunen noen fungerende fullelektroniske tjenester. Den første vi skal utvikle er en nettversjon av BMUs nye fagsystem Gemini Melding. Her kan innbyggerne selv rapportere om hull i veien, slukte gatelys eller glemte søppelspann o.s.v. fra nettsiden rett inn i fagsystemet.

Til gjengjeld vil systemet vise om andre har meldt inn samme problem, om noen er satt på saken eller at problemet nå er løst. Eksempler på andre slike tjenester er gatami.no i Tromsø eller fixmystreet. com i Storbritannia.

At brukerens behov for informasjon og selvbetjening er sentralt, kommer blant annet til uttrykk ved at vi har bestilt et statistikkverktøy som forteller oss hvilke sider som til enhver tid er de mest besøkte. Det gjelder også hvilke deler av den enkelte nettside som er mest relevant.

Gjennom å registrere musens bevegelser over skjermen kan vi nå måle hvor folk har oppmerksom­ heten sin. Dette kan bidra til å gjøre sidene og tjenestene stadig enklere for brukeren.

14

Hovedsiden er ikke lenger den viktigste inngangen for våre brukere. Statistikken viser at de aller fleste brukerne kommer fra søkemotorer direkte inn på den aktuelle siden. Dette stiller krav til lesbarhet og innhold også på alle undersidene på nettsiden.

Forhåpentligvis vil de nye nettsidene gi økt nytte og være mer relevante for brukerne. De kan

også bidra til at kommunen kan bli mer effektiv og at vi kan jobbe smartere – ikke hardere. Bedre informasjon om tjenestene våre og ikke minst tilbud om nye tjenester via nettet fører imidlertid også til økt aktivitet på sidene. Et viktig mål er at informasjon skal skrives inn bare én gang og at formidling av informasjonen automatiseres mer enn i dag. Nytteverdien for brukerne og effektivisering for kommunen avhenger av hvor aktive vi selv er i utviklingen av nettstedet.

En god og oppdatert nettside forenkler prosessen rundt å svare på elektroniske henvendelser fra publikum. I stedet for selv å skrive svaret hver gang, limer vi inn en lenke til den aktuelle informasjonen. Det gir bedre kvalitet på informasjonen og en lavere feilprosent i svarene brukerne får fra oss.

Nettsiden og tilknyttende tjenester er viktig for kommunens omdømme. Kommunen skal være serviceinnstilt og profesjonell.

Blir tjenestene enklere? Det er ikke tvil om at nye nettsider gir mange muligheter til å gjøre tjenestene våre lettere tilgjengelige.

– Nettsider blir aldri helt ferdige, de skal alltid være i utvikling, sier Hocken. – Nå skal vi få lagt et grunnlag for mer effektive tjenester som også er tilpasset brukernes behov. Det skal bli spennende å se på responsen når sidene lanseres.

Nettsider blir aldri helt ferdige, de skal alltid være i utvikling

De nye internettsidene tas i bruk i desember.

Superbrukere får opplæring 8.–9. desember.

Disse skal så lære opp resten av kommunens ansatte, slik at flest mulig kan publisere på de nye nettsidene.

15

Tekst: christian buch hansen foto: elisabeth tønnessen

Te, scones og rullatorboogie – Kom igjen damer, ut på dansegulvet! Ja ja, mennene også, for nå tar vi en som alle kan. Bedre og bedre dag for daaag, mens Anna Malena på kalosjene sprang.

Enmannsorkesteret med Reidar Jonassen i spissen drar i gang orgelet sitt og klemmer ut den ene kjente Stavangervisen etter den andre, mens beboere og besøkende på aktivitetssenteret på Våland sykehjem sakte men sikkert kommer seg ut på dansegulvet.

To til tre ganger i året arrangerer aktivitets­ senteret på Våland sykehjem te-dans. Det var Ragnhild Torkelsen ved sykehjemmet som kom på ideen. Nå er det Mona Fredriksen som styrer dansen, te og sconesproduksjonen.

– Det er viktig for mange å samle seg om noe de kjenner igjen. Her spiller vi musikk folk kjenner samtidig som de får muligheten til å røre litt på seg og spise hjemmelagde scones med te til, sier Fredriksen. – Vi fikk støtte til å arrangere den første te-dansen, men vi så at dette var et kjempepopulært tiltak så da var det bare å finne midler slik at vi kunne fortsette.

Mange bruker senteret flere ganger i uken, og det er stor forskjell på brukernes funksjonsnivå.

Noen er veldig friske og bor hjemme, mens andre er dårlige og bor på sykehjemmet. Uansett funksjonsnivå finner i hvert fall alle fram dansefoten når det står te og dans på menyen.

Alf Oscar Olsen på 95 år setter seg ned for å ta en velfortjent hvil etter flere runder på dansegulvet. Han bor fortsatt hjemme, men kommer på senteret hver dag for å treffe folk.

Ekstra stas er det når te-dans står på programmet.

– Uff, jeg føler meg gammel, vet du. Men jeg er jo helt klar oppi toppen, og det er ikke alle forunt å være klar når du blir så gammel som meg.

16

Mona og Harriet (Holmen red.) er det kjekkeste personalet du kan tenke deg. De er utrolig flinke, og så får jeg anledning til å lære ungdommen å danse.

Livet hadde jo vært helt krise uten damer, så da passer det fint å komme her, smiler Alf Olsen lurt.

La oss leve for hverandre, og ta vare på den tid vi har, la oss leve for hverandre, livet selv kan gi det rette svar.

Allsangen i lokalet tar seg opp, og som en gammel sveivegrammofon knirker og spraker det fra gamle og rustne ledd- og stemmebånd.

Endelig er det pause og tid for scones og te.

– Se her, du fra kommunen kan ta og bruke denne rullatoren som bord, så skal jeg finnes både te og scones til deg, sier Mona Fredriksen.

Hjemmelagde scones med nytrukket te er sjelden vare på kontoret, så rullatorbord duger, og plutselig sitter jeg ved siden av Asta Christiansen og spiser.

– De har så god mat her, så jeg kommer og spiser frokost hver dag klokken åtte. Dette er første gangen jeg er på dansen, men det er veldig morsomt. Jeg ble 90 år i juni og merker jo alderen.

Asta sukker og rister på hodet. – Jeg ser nesten ingenting lenger, og det synes jeg er veldig dumt.

Men beina har jeg og stemmen virker godt, og så lenge de virker skal jeg i det minste fortsette å danse og synge. Vi har det så godt her, og vi kan jo ikke bare sitte hjemme og vente på at alt skal komme til oss.

Heldigvis legges forholdene godt til rette på Våland sykehjem.

Alf Olsen med en av damene.

Livet hadde jo vært helt krise uten damer, så da passer det fint å komme her

te-dans Våland sykehjem arrangerer te-dans to til tre ganger i året.

Te-dans er historisk sett en ettermiddags­ aktivitet som hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1900-tallet.

Skikken oppstod i England og henger sammen med det engelske ”Afternoon tea”.

Her drikker man te og spiser scones. ”Afternoon tea” oppstod da hertuginne Anna av Bedford hadde behov for et mellommåltid om ettermiddagene.

17

18

Kommunemenn og kommunedamer gjør ukommunale ting

Verdens sterkeste på Vaulen – Jeg er så forferdelig sta. Gir meg ikke før j Portrettet

eg har løftet det jeg skal løfte. Hildeborg Hugdal er nylig hjemkommet fra VM i India med verdensrekord i benkpress og en sammenlagt sølvmedalje rundt halsen. Det sier seg selv at hun må ha jernvilje.

Stahet er med stor sannsynlighet også

Navn: Hildeborg Juvet Hugdal Årgang: 1983 Stilling: Allmenlærer, Vaulen skole Ansatt siden: 2004

Tekst: christian buch hansen foto: elisabeth tønnessen

er en god egenskap når du skal holde orden på 20 unger som skal lage mat. Hildeborg jobber nemlig som lærer i mat og helse på Vaulen skole.

– Det handler ikke bare om proteiner og muskelstyrke i timene altså, forsikrer Hildeborg. – Men det er jo klart at du lærer mye om kosthold som topp­idrettsutøver, og det er nyttig når ungene skal få opplæring i hva og hvordan de skal spise.

Unger i dag trenger å lære hvordan de lager mat fra bunnen av og hva som er sunt. Det er mange som ikke vet hvordan man lager noe annet enn ferdigmat.

Hildeborg mener hun har funnet svar på en kode når det gjelder matlagelyst.

– Det blir fort kjedelig å lage mat når det hele tiden skal være så ryddig imens de holder på.

Hos meg får de lov til å grise og prøve seg fram.

Da synes de fleste ungene det er mye kjekkere!

å holde seg i verdenstoppen krever enorm disiplin og store treningsmengder. Hildeborg trener fem ganger i uken for å holde seg på et stabilt nivå. Samtidig jobber hun 60 prosent som allmennlærer.

– Det har latt seg kombinere på en veldig god måte. Før har jeg utelukkende jobbet skiftarbeid, for da var det alltid mulig å bytte bort en vakt dersom det skulle krasje med idrettssatsingen.

banen til slutt, ler Hildeborg. – Det gjorde vondt når jeg spilte, men så var det denne staheten, vet du. Men jeg valgte styrkeløftingen, og det kan jo ikke ha vært helt galt?

Det har bare vært støtte å få fra kolleger.

– Selv de mannlige, smiler Hildeborg. – Skulle kanskje tro de var redde, for det er jo ingen tvil om hvem som er sterkest. Nå har jeg jobbet på Vaulen siden i høst. Da jeg kom hjem fra VM i India var det stor feiring blant kollegiet, og det er noe jeg setter pris på.

Engasjementet smitter også over på ungene hun underviser.

– Ungene er veldig stolte og ivrige. De følger med og vet hva som skjer. Autografen min skal de ha.

Jeg har noen kort som jeg signerer, og de har nesten overtatt for Pokemon-kortene ute i skole­ gården. Nå spiller de med Hildeborg Hugdal-kort istedenfor, sier hun og ler godt.

Hugdal har ingen umiddelbare planer om å legge opp, og så lenge idretten lar seg kombinere med jobb på en fornuftig måte har hun nok stahet til å fortsette i noen år til.

Hildeborg Juvet Hugdal ble nylig tildelt Rogaland fylkeskommunes bragdpris for 2009.

Vi gratulerer!

Hildeborg har vært på landslaget siden hun var seksten år og begynner å bli en veteran i styrkeløftingen.

– Jeg spilte håndball parallelt med styrkeløftingen fram til jeg var 20. Da tålte ikke kroppen mer håndballspill, men de måtte nesten dra meg av

Foto hentet fra www.styrkeloft.no

19

I disse hygienetider Via oppslag på toaletter, på inngangsdører og i korridorer minnes vi stadig på å ta hygienehensyn, med særlig vekt på den personlige hygienen.

Med pandemier i bakhodet er dette ett av flere tiltak for å minimalisere smittespredning og sykdomstilfeller.

20

Tekst: Svein Håkon Høivik foto: mr.g’s travels/Flickr

Heldigvis er det sjelden vi opplever pandemier i Norge, og her har gode vann- og avløps­systemer spilt en sentral rolle.

På 1800-tallet ble mange europeiske land og byer hjemsøkt av tyfus- og koleraepidemier.

Fra tidlig middelalder og utover var det ikke ordnede vannforsynings- og avløpsforhold.

Kunnskapene om Romerrikets velutviklede vannforsynings­systemer og avløpsløsninger var gått tapt. Avføring og avfall ble dumpet i dobinger, bakgårder og i gatene.

Disse drakk ikke vann all den tid de mottok øl som en del av lønnen

De bakteriologiske årsakene til smitte­ spredning ble først oppdaget på 1880-tallet. London ble rammet av flere epidemier. I forbindelse med koleraepidemien i 1854 begynte legen John Snow å arbeide med å finne årsakssammenhengen. Han gikk systematisk til verks og registrerte alle husene med koleratilfeller.

I dette kartleggingsarbeidet merket han seg at bryggeriarbeiderne ikke ble syke. Disse drakk ikke vann all den tid de mottok øl som en del av lønnen.

Gjennom registreringene som John Snow foretok, viste det seg at konsentrasjonen av hus med kolera­tilfeller tiltok desto nærmere man kom en vann­post i Soho. Han konkluderte med at smittekilden var denne vannposten, og fjernet pumpearmen. Innbyggerne aksepterte ikke dette og monterte en ny. Det hele endte med at politiet måtte stenge pumpen.

Pettenkofer hadde også en annen kjepphest; byens mange små og til dels svært uhygieniske slakterier harmonerte på ingen måte med hans idealer. Han ble derfor pådriver for byens felles­slakteri som ble tatt i bruk i 1878. Fra 1900 ble det ikke registrert flere epidemitilfeller i München.

Selv om komfortbehov og teknologisk utvikling etter hvert presset fram krav om bedre vann- og avløpsløsninger, er det allikevel ingen tvil om at utbrudd av ulike epidemier er en av de viktigste årsakene til etableringen av moderne vannverk.

Hygiene og vannforsyning er nært knyttet sammen. De generelle kravene til drikkevannet er at det skal være hygienisk betryggende og uten framtredende lukt, smak og farge. For å ivareta hygienesikkerheten er det i dag krav om at vann­ forsyningssystemet skal ha to såkalte hygieniske barrierer. Både vannkilden, behandlet vann og vann i distribusjonsrørene blir analysert etter bestemte rutiner for å dokumentere at kvaliteten er god helt fram til forbrukeren.

Som det kommer fram er gode avløps­løsninger en forutsetning for å unngå forurensning av de ulike vannforekomstene, enten de skal brukes som drikkevannskilde eller til ulike nærings- eller rekreasjonsformål.

Den systematikken som John Snow la for dagen i sine bestrebelser på å finne årsaks­ sammenhengen, gjør at han av mange regnes som vannhygienikernes far. John Snow Society er en internasjonal organisasjon med medlemmer som er særlig opptatt av vannhygiene.

München var en annen europeisk by som ble rammet av flere epidemier på 1800-tallet. I denne byen var det Max von Pettenkofer som ble den store foregangsmannen for å få bukt med epidemiene som rammet befolkningen. Han hevdet at menneskenes velvære var avhengig av faktorer som rene klær og kvaliteten på luft, vann og bosted. Han registrerte at avfall, avføring og urin ble dumpet omtrent hvor som helst og forurenset jord, vann og grunnvann.

Hans teori om sammenhengen mellom menneskets velvære og kvaliteten på drikkevannet var også et vesentlig bidrag til utbygging av vann­ forsyningen til byen. Det kan for øvrig bemerkes at de vann­kildene som han godkjente rundt 1880 fortsatt utgjør et vesentlig bidrag til Münchens vannforsyning.

John Snow. Foto: Wikipedia.

21

Kultur gir helse

I samarbeid mellom Stavanger2008 Tekst: John Ingvar Skåtøy foto: rogaland teater

Løgne Pengar, Vamp og Sladder eller Bingo og Flickan i Havanna.

Kulturkveldene gir nytt tilbud til brukerne.

22

og Stavanger kommune ble det i 2006 etablert fem kulturnettverk. Disse var for skolene, barnehagene, mennesker med psykiske lidelser, eldre og funksjonshemmende samt mennesker med bistandsbehov.

Tanken bak var å integrere kultur som en naturlig del av hverdagen for brukerne, stimulere til egenaktivitet og deltakelse for alle gjennom å bidra til bedre tilgjengelighet ved kultur­ aktiviteter. Det var et ønske å øke forståelsen for kultur både for brukerne og de ansatte, samt gi et tilbud som var mer enn bare ”bingo og Flickan i Havanna”.

Erfaringene fra nettverkene var så gode at Stavanger kommune ønsket å videreføre fire av disse nettverkene. I mars 2009 ble så prosjektet vedtatt videreført og da som et samarbeid mellom kulturavdelingen og oppvekst og levekår og det ble bestemt at det i fortsettelsen skulle fokuseres

på nettverket for eldre, mennesker med bistands­behov og mennesker med psykiske lidelser.

Dynamittprosjektet er et samarbeid mellom Stavanger kommune, Fontenehuset, Mental Helse Stavanger og Røde Kors. Formålet med prosjektet er å gi mennesker med psykiske lidelser en mulighet til å delta og arbeide med kulturelle prosjekter sammen med profesjonelle veiledere, samtidig som man ønsker å ”trigge” interessen hos unge brukere. Brukerne får innføring og veiledning av profesjonelle kunstnere og skapere innen områder som bla musikk, dans, teater, matlaging, kortfilm, fotokunst, malerkunst, litteratur/poesi, filosofi, friluftsliv, keramikk, glasskunst, sport med mer. I tillegg har man hatt kulturkvelder for brukere, ca 1 gang i måneden.

Kulturkveldene har vært populære og månedens høydepunkt for mange brukere.

Det viser seg også at interessen bare øker og øker

Georg Vervik.

Ved gjennomgang av kveldene kom det fram at mange ønsket å spisse fokuseringen på møtet mellom brukerne og kulturen. Ta brukerne dit hvor kulturen er, avstigmatisere dem og gi et tilbud likt andres.

Det ble inngått samarbeid med Rogaland Teater, Folken og Stavangeren, hvor brukerne nå i høst har vært å sett forestillingen ”Løgne Pengar” i Stavangeren, Vamp konsert i Folken og nå i desember skal de på ”Sladder” på Rogaland Teater. Til hvert av disse arrange­ mentene har 40 personer fått muligheten til å delta etter et slags ”første mann til mølla” prinsipp. Dette har vært et veldig populært tilbud med fullt belegg hver gang.

– Når det gjelder den nye formen på kultur­ kveldene gjennom kulturnettverket, så mener jeg dette tiltaket har nådd målsettingen.

Det viser seg også at interessen bare øker og øker

og etterspørselen blir bare større og større etter hvert som det blir mer og mer kjent, sier leder av dynamitt­nettverket Georg Vervik.

Han påpeker også at erfaringen har vært at det er mange fordeler med denne formen for kultur­ formidling og opplevelse. Deltagerne får oppleve kultur i normale kulturelle omgivelser og kjenne seg som en del av det vanlige kulturlivet. Og ikke minst, kunne dele denne opplevelsen gjennom samtaler med andre, i butikken, i nabolaget, slekt og venner.

– Jeg opplevde mye glede og latter, og entusiasme på arrangementene. Sett med mine øyne så er dette er sunt og riktig opplegg, som gir deltagere anledning til å bli inkludert. De må ”strekke seg ”ut av isolasjon, og våge å tenke at de også kan la seg inspirere av kulturlivet uten å bruke argumenter om at de ikke har råd til billetter o.l.

De må få oppleve at ikke alt blir stelt i stand til dem, de antyder en slags hjelpesløshet, i stedet for en normalisering i forhold til kultur og fritid, avslutter Vervik.

23

Kmpst!

Sentrumsprosjekter i Jul i byen

Årets vernepris til Muségata 55

Tusenårsstedet, Blå promenade og Byparken får fin omtale i gratismagasinet Jul i byen.

Magasinet er laget av foreningen Byen og distribueres til alle husstander i Stavanger, Randaberg og Rennesøy.

Verneprisen for 2009 tildeles Else og Dag Lambrigtsen for deres forbilledlige restaurering av Muségata 55. De mottar prisen for sin målrettete innsats gjennom flere år som har reddet huset fra forfall og rivingsplaner.

Åpnet turstien Ordførerne i Stavanger og Sandnes foretok den offisielle åpningen av turveien langs dobbeltsporet mellom de to byene søndag 29. november. Til sammen er vel fire kilometer ny turvei nå på plass, tre av disse kilometerne ligger i Stavanger kommune. Turveien starter ved Felleskjøpet i Hillevåg.

Gratis vaksinasjon til ansatte Stavanger kommune tilbyr alle sine ansatte gratis vaksine mot influensa A (H1N1).

Vaksineringen starter allerede 17. desember.

Hensikten med å tilby vaksine til alle ansatte er å avlaste primærhelsetjenesten. Ekstra personell vil bli hentet inn, hovedsakelig blant sykepleiere som i dag er i administrative stillinger i kommunen. Vaksinen tilbys gratis for at flest mulig av de ansatte skal la seg vaksinere. Ansatte som jobber i sentrum vil bli vaksinert i bystyresalen. Øvrige ansatte vil bli vaksinert i bydelene. Informasjon om sted kommer senere. Følg med på kommunens intranett.

Ansatte som har sentrale funksjoner som beredskap, lønn, og vann og avløp vil få vaksinen først. Alle må stille med et forhåndsutfylt vaksinasjonskort. Det kan lastes ned fra intranett under nyhetssaken ”Gratis vaksinasjon av ansatte”.

Verneprisen tildeles av Kommunalstyret for byutvikling etter en faglig innstilling fra en komité som består av Byantikvaren, lederen av Fortidsminneforeningens rogalandsavdeling, lederen av Stavanger arkitektforening og lederen av kommunalstyret for byutvikling.

Influensasyk?

Holder med 24 timer Helsemyndighetene anbefaler nå at personer med influensa kan gjenoppta arbeid/skole/ barnehage tidligst 24 timer etter at de er symptomfrie. For helsepersonell gjelder imidlertid fortsatt anbefalingen om å holde seg hjemme i 7 dager etter at de ble syke.

Helsemyndighetene endret rådet siden store deler av risikogruppene nå er vaksinert.

Kom deg på sykkelen!

Vi er en gjeng ”entusiaster på sykkel ”som har så smått tenkt å starte opp sykkelklubb i Stavanger kommune. Det første målet er Nordsjørittet 12. juni 2010. Vi ønsker at alle ansatte i Stavanger kommune kan være med i sykkelklubben.

For mer informasjon ta kontakt med Lise Karin Randeberg på 908 46 877 eller lise.karin.randeberg@stavanger.kommune.no.

Mangfoldig nytt år Mot slutten av året er det tid for oppsummering av det vi har lagt bak oss, samtidig som vi ser fram til et nytt år med muligheter og utfordringer.

Julen er en tid som betyr mye for mange, men den betyr ikke det samme for alle. I juletiden kan ulikhetene i det flerkulturelle mangfoldet bli mer synlige, og da blir romslighet og raushet viktige verdier å ha med oss.

Stavanger er en internasjonal by, og skal være preget av åpenhet, toleranse og mangfold. Stavanger kommune har et spesielt ansvar for å jobbe målrettet mot diskriminering ved de virksomheter, bedrifter og organisasjoner som kommunen selv eier og driver. Jeg vet at det gjøres utrolig mye viktig og godt arbeid på området, og det skal vi fortsette med i årene som kommer. Både når det er jul og resten av året.

I møte med andre kulturer får vi utfordret vårt eget ståsted, egne verdier og holdninger til forskjellighet. Det blir viktig at vi deler erfaringer fra egen hverdag, og at vi kommuniserer godt med ansatte og innbyggere fra alle verdenshjørner.

I forbindelse med Stavanger2008 lanserte vi visjonen Open Port.

Selv om kulturhovedstadsåret er over har vi ingen planer om å begrense vår åpenhet mot verden. Sammen skal vi jobbe videre for mangfoldet og sikre gode tjenester til byens innbyggere uansett hvem de er og hvilken kulturell bagasje de har med seg.

For meg er det tredje gangen jeg skal feire jul som rådmann i Stavanger kommune. Det har vært tre begivenhetsrike år, og jeg ser fram til fortsettelsen. Vi ser at vi har utfordringer i perioden som kommer – budsjettene strammes inn og vi ser at forventningene til våre tjenester kan overstige det vi kan levere. Vi må ta noen grep, men selv om rammene blir noe trangere, skal vi fortsatt ha kvalitetsforbedring som et overordnet mål for videreutvikling av alle kommunale tjenester.

Jeg vil benytte anledningen til å takke alle for innsatsen i året som snart er over. Det har vært en spesiell høst preget av svineinfluensa og planlegging og gjennomføring av vaksinering. Ansatte har vist stor fleksibilitet og innsatsvilje i dette arbeidet og jeg vil takke for alle bidrag.

Jeg ser fram til fortsatt godt samarbeid i året som kommer.

Uansett om du feirer, eller hvordan du feirer jul, vil jeg ønske alle en fredfull og fin juletid!

Inger Østensjø, rådmann

25

stafetten

I Stafetten skal vi skrive om det vi er opptatt av akkurat nå! Det kan være en bok en plate en film, eller kanskje dype spørsmål om livet, døden og kjærligheten. Hver gang får den som skriver muligheten til utfordre en kollega til neste nummer av magasinet.

Hvordan seks gitarer fikk plass Å flytte sammen med noen er fantastisk.

Tekst og foto: stine marie karlsen, tastarustå skole

Forelskelse; en deilig følelse av å ville være sammen, å melde fra om varig adresseendring.

Herlig! Men: å gjøre to hjem til ett krever logistikk og utallige kompromisser.

Pakkinga er verst: det er utrolig hva man får plass til på 41 m2. Heriblant seks gitarer, 37 rødvinsglass, kaffekopper med moromotiver, munnspillet i a-dur og ikke minst Høyttalerne.

Et par Dali 104. Konfirmasjonshøyttalerne.

Far min sa, lett andpusten da vi bar hver vår inn i flyttebilen: ”Gulljentå, nå har eg båre disse elleve ganger. Kan du lova meg at det e siste gang nå?” ”Eg love, far!”.

Noen uker senere er inngangen fortsatt preget av esker. Blanke løgner der det hevdes at man ikke har noe å ha på seg, speiles av at utallige kofferter pakkes ut. Konfirmasjonshøyttalerne er fortsatt ikke plassert.

Vi har (minst) to av alt. Dette er særlig praktisk på kjøkkenet; alle hjem trenger vel 47 kniver, fire potetstappere og 13 skjærefjøler?

Alle seks gitarene fikk plass. Fusjonen er et faktum; han liker å ha gitarene hos oss.

Han sier ”oss” nå, ikke ”hos meg”. De overprisede, minimalistiske høyttalerne hans står fremdeles plassert med millimeterpresisjon – men sammen med Gyldendals Store Norske.

Hvordan får man egentlig plass til Aschehougs Norgeshistorie 1-12, seksten bananesker med pensumlitteratur, permer med undervisningsopplegg (”kan jo ver eg får brug for di igjen!”) og seks gitarer i ei ungkarsbule hvor antall tommer på flatskjermen trumfer fargen på pynteputer i sofaen, hvor den nevnte sofaen er plassert slik at man får optimale forhold når Tottenham spiller hjemmekamp, og hvor de små, lekre, overprisede høyttalerne står med millimeterpresisjon i forhold til hverandre for å oppnå perfekt surroundlyd?!

26

Det føles veldig, veldig godt.

God jul!

Stine Marie Karlsen utfordrer Terje Angelskår, undervisningsinspektør ved Tastarustå skole til å si hva han er opptatt av akkurat nå.

27

R책dmannen Haakon VIIs gate 11, 4005 Stavanger. Telefon: 51 50 70 90. Telefaks: 51 50 70 20 E-post: postmottak@stavanger.kommune.no - www.stavanger.kommune.no Utgitt desember 2009