Aktuell Kunst 01/2009

: DM N > E E AKTUELL KUNST NR. 1 2009

løssalg kr 79,-

N R 1 2 0 0 9 5 6 Å RGA N G

GOD KUNST OG GODE UNSTARTIKLER

Nyhet – To : Dblader M N > Ei Eett!

Norges største kunstmagasin!

Kenneth Blom Bjarne Melgaard Sverre Koren Bjertnæs

CD-SPI

TOM DEVESTO DESIGN

Tivoli Audio Music System Every time I feel IÕve said enough about Tivoli, another of its products gets me going. I donÕt know what it is about the sound, but it actually shocks me a bit each time I turn a Tivoli on. It centres on a CD player, has an AM/FM radio and a clock, and you can plug in your I-Pod. What youÕre paying for is concert-quality sound, and you sure as heck get that.

- Financial Times

TM

www.nebyhiÞ.no

NEBY HI-FI CONCEP T AS T L F 2 3 2 3 43 60

Dette er et stereoanlegg!

Sveitsiske Geneva har utviklet et komplett stereoanlegg i n enhet. Plugg i n ledning og velg mellom cd, radio eller iPod. ¯vrige MP3-spillere eller tv/dvd. F es i 3 utgaver; Medium, Large eller XLarge og velg mellom r¿d, hvit, sort h¿yglans pianolakk eller valn¿ttre.

S¾rdeles brukervennlig.

- Verdens beste alt-i-ettanlegg kommer fra Sveits!

Lyd og Bilde

Model L

CD-SPILLER

RADIO

iPOD-DOCK

GENEVA.NO

FJERNKONTROLL

oyster perpetual lady-datejust Since 1954, the Rolex Lady-Datejust has epitomised elegance and grace. The first lady’s watch to display the date, it can be personalised with countless design combinations. With the legendary waterproof Oyster case, delicate bezel and Cyclops lens, the Lady-Datejust will remain in style from season to season, generation to generation. ROLEX.COM

Karl Johansgate 31 – Tlf. 23 01 02 10 Prinsensgate 21 – Tlf. 22 42 60 50 Torgallmenningen 13, Bergen – Tlf. 55 23 03 60

20% INNHOLD

God kunst - 20 % rabatt 14

Kenneth Blom

20

Bjarne Melgaard

34

Hanne-May Scheen

46

Sverre Koren Bjertnæs

56

Wenche Øyen

62

Ragnar Olaf Hauge (Roh)

68

Calina Pandele Yttredal

76

Anita Tjemsland

81

Alf Christian Løland Hvaring

89

Rolf Lorentzen

88

Glenn Lomvien

Gode kunstartikler 8

18 26 30 36 40 44 50 54 58 64 67 70 74 79 84 88 92

EKSKLUSIVT: Kenneth Blom – Å male stillhet med intense farger, å male samtaler uten lyd.

SAMLEROBJEKTET: Bjarne Melgaard – En grenseoverskridende, men trygg investering PÅ VEGGEN: En samtale om kunst med Jan Kjærstad på Kunstnernes Hus TUR I VERKSTEDET: Hanne-May Scheen – Jeg leter etter det poetiske og tøffe, det brutale og det vare.

KUNSTHÅNDVERK: PLUS – forretning og kunst BAK KULISSENE: DnB NORs kunstsamling – Norges største private kunstsamling INVESTERINGSOBJEKTET: Sverre Koren Bjertnæs – En av Norges viktigste kunstnere!

KUNST FRA UTLANDET: Kunsten til Sliman Mansour – en av Palestinas mest anerkjente kunstnere VAKRE LANDSKAP Wenche Øyen – Vakre landskap og poetiske billedbøker TUR I ATELIERET: Ragnar Olaf Hauge (Roh) – Fra katolsk nonnekloster til lekende kunstnerbolig TEKNIKK: Calina Pandele Yttredal – malte trær på frostet glass og fosser som skifter farge AKTUELT: Det lyser på Paleet på Karl Johan – abstrakt natur i byjungelen VERDT Å VITE om barn & kunst UTVALGT TEGNER: Anita Tjemsland – Bygninger + folk + tid + kamera + loddebolt + pleksiglass NYUTDANNET GRAFIKER: Alf Christian Løland Hvaring – En fersk master i grafikk med hovedvekt på litografi KVINNER FRA KUNSTHISTORIEN: Landskapsmaleren Annette Anker (1851-1885) – En glemt kunstner VIRTUELLE UTSTILLINGER: Glenn Lomvien og Rolf Lorentzen KLUBBSIDENE: Verving og velkomstrykk 6 Innl edni ng

side 8 kenneth blom

side 40 dnb nors kunstsamlinG

K

jære nye og gamle lesere

Du holder nå den første utgaven av relanseringen av Norges største kunstmagasin i hendene; Aktuell Kunst. Vi har overtatt det tidligere fagbladet Kunstmagasinet, og går nå inn i en ny fase i vår over 55 år lange historie som kunstformidler i Norge. Aktuell Kunst får nå 40 sider mer redaksjonelt stoff i hver utgivelse, og enda mer spennende lesestoff for deg og flere kunstnere du kan bli kjent med!

For over femti år siden var Aktuell Kunst kun et A-3 ark i sort/hvitt med et grafikkverk til salgs på den ene siden og informasjon om kunstneren og teknikken på den andre. Mottoet lød: Kunst for hvermann.

Landsomfattende tiltak for å bringe god kunst inn i alle hjem. Vi fortsetter i samme ånd, men i større omfang og med et enda bedre tilbud til alle medlemmer. Aktuell Kunst kommer nå for første gang i løssalg og med annonser. For å benytte deg av rabatten på 20 % på kunstverkene, må du melde deg inn Kunstklubben på www.kunstklubben.no eller med kupongen bakerst i bladet. Du får da også et gratis velkomsttrykk til en verdi av 500 kroner, Aktuell Kunst i postkassen sju ganger i året og en rekke andre fordeler.

Hva er så unikt med dette kunstmagasinet? I Norge finnes det mange smale og tyngre fagutgivelser om kunst, samt mer hobby- og amatørorienterte blader. Vi ønsker å fylle et stort gap i midten og gjøre kunst mer tilgjengelig; både med tekster som er lette å lese og forstå, og et estetisk og godt design som pirrer nysgjerrigheten. Vi ønsker å være både tabloide og faglige. I Aktuell Kunst vil du finne gode og nære intervjuer med kunstnere, og i tillegg kunst til salgs av kunstneren. Hovedvekten vil være formidling av billedkunst, men vi vil i tillegg skrive om arkitektur, kunsthistoriske temaer, kunstreiser, design/kunsthåndverk, utstillinger, nasjonale og internasjonale kunstprosjekter og utsmykninger, samt intervjue kulturkjendiser om kunst.

Vi er alltid på jakt etter kunst fra Norges beste kunstnere, og godbiter det ikke alltid er lett å få fatt i andre steder. Vi jobber med sammensetningen i hvert magasin; fra eksklusive samlerobjekter til kunst for de fleste lommebøker og vegger. Og artikler og vinklinger som skal gi deg en god porsjon underholdning og lærdom. Kunstklubben og Aktuell Kunst har i over 50 år vært med på å gjøre grafikk til et viktig kunstprodukt i Norge. Med en så solid posisjon og lang erfaring, håper vi å nå enda flere kunstnysgjerrige mennesker der ute og skape entusiasme rundt kunst.

Velkommen til norges største kunstmagasin!

Med vennlig hilsen Mette Dybwad Torstensen Redaktør

AKTUELL KUNST 1:2009 56. årgang Opplag: 15.000 | Ansvarlig utgiver: kunstklubben as | Abonnement: kunstklubben@fineart.no Årsabonnement: 450 kroner | Abonnementet løper til det sies opp skriftlig | Web: www.kunstklubben.no Layout / trykk: Zmedia as 1 Forsidefoto: halvard haugerud | Foto av kunst: siri møller (www.sirifoto.no) | Telefon: 22 99 54 00 | Telefax: 22 99 54 20 | Bestilling e-post: galleri@kunstklubben.no | Redaksjon: anne krog (anne@fineart.no), rolf stavnem (rolf.stavnem@fineart.no) | Ansvarlig redaktør: mette dybwad torstensen (mette@kunstklubben.no) | Galleriets åpningstider: (Maridalsveien 33 P) | mandag, tirsdag og onsdag 9-17 | torsdag 9-19 | Fredag 9-16 | Lørdag og søndag stengt | – benytt vårt nettgalleri

7 Innl edni ng

8 Ek sk l usi v t

Eksklusivt

Kenneth Blom (f. 1967) regnes som en av Norges beste og mest lovende kunstnere med utdannelse fra Einar Granum kunstskole og Kunstakademiet i Oslo og Düsseldorf. Han er i Galleri Haakens stall, hvor han seks ganger på rad har hatt forhåndsutsolgte utstillinger. Han var den første samtidskunstneren som stilte ut på Sotheby’s i London i 2007. I 2005 hadde han en stor utstilling på Henie Onstad Kunstsenter. Tre av hans malerier har blitt solgt på Blomqvist auksjonshus for mer enn verdivurdering.

Mange har kalt han vår mest norske kunstner, som berører typisk norske ­temaer i kunsten; som melankoli og ­ensomhet. Motivene hans befinner seg også i spenningsfeltet mellom det ­abstrakte og figurative. Han har nå ­trykket sine første fire litografier, som vi kan tilby i Aktuell Kunst.

Kenneth Blom – Å male stillhet med intense farger, å male samtaler uten lyd.

- Enkelte kunstnere, som Bjarne Melgaard, maler bilder som slår i magen, og som nærmest gir et kick. Jeg liker det saktmodige bildet som dukker opp over tid; lenestolopplevelsene. Hvor ofte er det man sitter i en stue uten å lese, se på TV eller tenke? Det er nesten en umulighet. Da jeg var ung besøkte jeg Skagens Museum.

På loftet kom jeg over et bilde av Anna Anker. Som ung kunststudent var det nesten perverst å falle for stillheten og måten hun brukte figurene i rommet.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

9 Ek sk l usi v t

Det er uten tvil verdt å reise inn i Kenneth Bloms verden. Så langt du kommer. Men helt inn i Bloms bilder kommer du aldri. Både fargene og mystikken ligger som et slør over landskapet, menneskene og øyeblikket. Du klør deg nysgjerrig i hodet og lure på hva som foregår. Hvem ser vi? Er det en figurscene fra en film eller teaterstykke? Fra et fotoalbum?

Hverdagsscener? Kommer du uanmeldt inn i et privat øyeblikk? Hva har skjedd? Hva skal skje? Kanskje historien ikke finnes? Blom manipulerer elegant: Først lokker han deg bort til bildene ved hjelp av sine vakre farger som skriker etter å bli sett. Deretter nagler han deg fast ved å ikke fortelle hva du har dumpet midt oppe i.

10 Ek sk l usi v t

Tåka ligger tett og mørk over Oslo. I det vi passerer Bogstad gård og ”entrer” Sørkedalen, forandres landskapet til et vakkert postkort med en skarp blå himmel og snøtunge trær. Vi parkerer utenfor Rørfabrikken, og banker hutrende på Kenneth Bloms atelier i en røff verkstedsbygning med buet blikktak.

Det fyres kraftig i vedovnen.

- Jeg kan ikke tilby hummer som Kjell Nupen, men her er wienerbrød, druer og Farris, smiler Kenneth, og setter seg i en sliten brun sofa med bukser som vitner om intenst arbeid. Et bord bugner over av tuber og maling i et salig kaos. På veggene kommer en hai mot oss. Flere figurer forsvinner ut og inn av vakre landskap og stramme rom. En dame malt i gråtoner er i første fase, og har så vidt kommet til syne som en marmorskulptur foran et dypt landskap. En gutt står i vannet malt i et nesten umulig perspektiv ovenifra. Vi starter med å spørre om hans siste utstilling i Stavanger Kunstforening i 2008, der psykiater Finn Skårderud skrev katalogteksten.

- Det var spennende å velge en psykolog; han går virkelig inn i bildene mine, andre går kanskje mer utenfor. Det er ikke alltid kunstfaglige har de beste tolkningene på kunst. Mange snakker om sårbarhet, ensomhet og melankoli i bildene mine, temaer som har en sterk tradisjon i norsk kunst med for eksempel Munch. Jeg syntes slike ord er misbrukt og for store. Woody Allen kan snakke om sårbarhet i sin kunst. Jeg vil ikke ha patos i bildene mine.

Patos i kunsten er som kreft.

Mange har også beskrevet Bloms bilder som scenografier og tablåer med ulike menneskegrupper og situasjoner; frosne øyeblikk, der noe har skjedd og vil komme til å skje. Titler som Mellom de andre, De som ble tilbake, Det de så, I mengden og Stillhet, sier også noe om hans motivverden. I kroppene og bevegelsene ligger et helt hav av følelser og samtaler vi bare kan gjette oss til. I landskapene finnes like mange historier.

- Det skrives masse om bildene mine, men jeg kan ikke forholde meg til det. Kanskje forstår jeg mer av hva jeg gjør når jeg leser tekstene. I 15 år har jeg for eksempel hatt denne stramme grunnkomposisjonen med en lav horisontlinje som er svært viktig og tar mye tid. Jeg kaster ut mange ideer, hvorav noen funker. I denne rammen setter jeg i gang et drama, som en slags regissør som sitter over scenen og kontrollerer dukkene med tråder. Så forlater jeg scenen, og magien er i gang. Hva som skjer videre er likegyldig for meg. Da står bildet igjen alene, og kommuniserer på egen hånd. Det er da bildet begynner å leve.

Offentlige doer og abstrakte komposisjoner Kenneth Blom tilhører en generasjon kunstnere som er utdannet på Kunstakademiet i Oslo tidlig på 1990-tallet, med blant annet Bjarne Melgaard i klassen. På denne tiden var akademiet og kunstscenen i Oslo preget av konflikt mellom en figurativ og en konseptuell og postmoderne kunstretning: På den ene siden stod Nerdrum-skolen, ledet av Odd Nerdrum med krav om håndverk og de klassiske maletradisjonene. På den andre stod talsmenn

for en mer teoretisk inspirert tilnærming til kunsten, der ideen og refleksjonen rundt kunstverket stod sterkt. Kenneth utforsket maleriet som en kombinasjon mellom disse.

- Jeg kunne valgt mange andre medier, og snuste på foto, men maleriet har den langsomheten og tungvintheten jeg ønsket. Og jeg slipper å bytte uttrykk i hytt og pine.

En viktig inspirasjon var professoren Stian Grøgaards vy, om at man kunne benytte et figurativt språk uten å benytte det klassiske, figurative vokabularet.

- Jeg har vært heldig og aldri lett etter et uttrykk. Jeg husker at jeg var 18 år, gikk med hullete sko i Oslo, og mente jeg var ferdig utlært som kunstner siden jeg kunne male landskap. Jeg startet på Akademiet og fikk en bunke med bøker om Wilhelm Turner på pulten min. Da skjønte jeg at nå, nå starter det!

Det var ingen utvei eller omvei, men hard jobbing. Man mister heldigvis ungdommens frekkhet og hovmodighet, og blir ydmyk til kunsten med årene. Jeg jobber fra 9-16 hver dag, pluss en økt fra klokken 20 til midnatt. Fuck inspiration, give me deadlines, sa en kunstner engang. Dette fungerer best for meg også, og jeg har vært utrolig heldig som hele tiden har mye å gjøre. Maleriet krever dessuten mye fysisk kontakt mellom meg og lerretet. Jeg sitter ikke mye foran bildene med en sigar og tenker. Det kreves en utrolig disiplin å leve som kunstner. Ingen venter noe av deg mellom utstillingene. Med et barn på under et år og lite nattesøvn, er det fristende å legge seg ned på sofaen her inne. Lite søvn er som å miste et ben, men man må jo bare hinke videre.

Etter Akademiet i Oslo, dro Kenneth til Düsseldorf i1994. Her malte han en serie fra offentlige toaletter med lyset fra de fluoriserende lysstoffrør. I en periode sverget han også til airbrush på aluminium og et abstrakt uttrykk.

Kenneth drar frem et eldre, abstrakt bilde.

- Etter utdanningen måtte jeg bort fra figurstudiene, og malte mye abstrakt. Se på disse 8-kantene, de malte jeg for hånd! Jeg ville temme hånden, og hadde nok noen vyer om gener og biologi. Einar Granum var en viktig lærer for meg, og en dyktig pedagog. Dessverre var han glad i alkohol. Han var en av disse begavelsene som skled litt ut. Ofte er det talentene som går til grunne og arbeiderne som oppnår suksess. Uansett bedyret han at man alltid måtte gi seg selv daglige øvelser, og skape en studiehverdag i atelieret.

Man kan heller ikke jakte på motivet; det er der hele tiden.

Kenneth peker på to grønlige motiver som viser sønnen Isak som bader i et basseng. Kroppen gjengis sett litt ovenifra; et ekstremt teknisk vanskelig perspektiv.

- Dette er jo i utgangspunktet et vakkert motiv. Jeg tenkte: Hvordan skal jeg klare å skape disharmoni og uro, å bikke bildet? Slike ting jobber jeg med.

Ideen var å male en hel serie der Isak går ut og inn av bildet. Men å male vann er utrolig krevende, så det blir med disse to bildene. Da har jeg øvet nok på problemet for denne gang.

11 Ek sk l usi v t

Første samtidskunstner med separatutstilling på Sotheby’s i London Kenneth mener han har leflet lite med trender, men kjørt sitt eget løp. På akademiet i Düsseldorf var fokuset å finne ut hva man ønsket med kunsten sin. Vel hjemme i Norge etter Tysklandtiden, vendte Kenneth tilbake til figurene; enten figurativt i abstrakt rom, eller mer abstrakt i et figurativt rom.

- Målet er å skape den perfekte balanse, kommenterer han med et smil.

Kenneth gjorde kort prosess med sin abstrakte periode, og malte over alle de minimalistiske bildene. I en lenger periode brukte han figurer og motiver fra familie og nær omgangskrets, som dåpen til sin sønn Isak i 2001, sin venns begravelse eller portretter av sønnen. Senere gikk han over til å hente modellene fra filmstills, aviser og magasiner.

- Jeg bruker figuren som et utgangspunkt og tar bort, dekonstruerer, gir de juling, gnir frem og maler oppe på. Jeg har den fordelen at jeg ikke blir forelsket i mine egne arbeider. Jeg kan ødelegge bildet flere ganger, og skaper kaos, og håper det oppstår orden.

I enkelte bilder ligger løsningen i rommet rundt. Kenneth mener man får mye gratis i den gamle kunsthistoriske komposisjonen med mennesker ute i naturen.

- Noen ganger kan man endre figuren i det uendelige, og så viser det seg at løsningen ligger i rommet rundt eller i en av de andre figurene. Jeg har alltid vært fascinert av kunstnere som jobber med figurer i rom, eller mennesker i naturen. Vilhelm Hammershøi for eksempel. Jeg husker også at jeg så Diego Velázquez Mor og barn på Prado-museet. Han hadde løst hele komposisjonen med å male kappen rundt figurene i et enkelt strøk. De gamle mestrene måtte også flytte og justere; en av hestene til Velázquez har faktisk 13 ben, og han lot korrigeringene stå igjen.

I 2007 skapte Kenneth store overskrifter i alle norske aviser. Det tradisjonsrike auksjonshuset Sotheby’s i London åpnet sin første separatutstilling for moderne kunst, og det med bilder av den norske kunstneren Kenneth Blom. Selv er Kenneth ganske avslappet til mediakjøret. Etter over 20 år som maler, er det hva han presterer hver dag som teller. Hadde han hvilt på sine laurbær, ville hans karriere få en ganske sørgelig avslutning.

- Jeg har holdt på for lenge til at utstillingen på Sotheby’s førte til en forandring. Man går uansett hjem til hotellrommet etter utstillingen og tenker at jeg faktisk ikke var fornøyd med det og det bilde, selv om det ble solgt, publikum kom med store ord og avisene store overskrifter. For Norge var dette fin markedsføring, og jeg ble beæret da 120 nordmenn fløy over for å se ut-

stillingen. Den største erfaringen var apparatet rundt utstillingen. ”Du lager kaffe, du skrur lysene, du maler bildene, du tar deg av gjestene”. Man ble ikke behandlet som en æresgjest. Det var bra. I tillegg er det fascinerende å se hvordan norsk media blåser det opp når nordmenn gjør noe i utlandet. Det er jo så mye bra som gjøres i Norge som aldri får oppmerksomhet!

- Du kom jo også tidlig med i Galleri Haakens stall, er dette et merkevarestempel?

- Det er litt som Freia melkesjokolade ja; et kvalitetsstempel. Jeg husker jeg drømte om å komme i stallen hans som ung, og sirklet utenfor Knut Rose utstillingen på Frogner. Så oppdaget magister Haaken meg på Norske Bilder.

Frem til han gikk bort i 2007, var han her en gang i uken. Han var utrolig dyktig til å bygge opp kunstnerne sine.

Midt blant Kenneths produksjon av landskap og figurscener, dukket det plutselig opp ni haier med fornavn som sammenfaller med fornavnene til kunstkritikere i Norge. Kenneth vil verken avkrefte eller bekrefte dette, men sier at det ikke blir så mange flere haier nå, da det ikke er flere fornavn å ta av.

- Det hele startet med det politiske bildet Krig av to palestinske soldater i 2006. Det passet ikke inn i resten av utstillingen på Sotheby’s. Ved en tilfeldighet kom jeg over haien som motiv, som representerte både det vakre og grådige, og koblet det politiske bildet til de andre maleriene mine. I tillegg ble hai-maleriene en teknisk øvelse, som jeg kan ta med meg videre.

Til høsten skal Kenneth på ny stille ut på Galleri Haaken, og med noen bilder i kommisjon i et galleri i New York når finanskrisen har roet seg ned på Manhattan. I 2008 laget han også sine fire første grafiske motiver: - Maleriene mine har blitt såpass dyre; opp mot 100.000 kroner, så jeg håper flere kan ha glede av kunsten min via grafikken. Haaken rådet meg til å vente med grafikk til jeg egentlig ikke trengte inntektene. Han mente det ble laget så mye dårlig grafikk. Heldigvis likte han mine ting. Dinner er en replikk over et maleri med samme tittel. Bildene fra Sørkedalen er skisset på stedet, hvor jeg har tegnet og malt siden jeg var gutt. Ringen er på en måte sluttet når jeg fant dette atelieret her i Sørkedalen på finn.no i fjor. Men uttrykket mitt er ikke uerstattelig. Jeg vil holde på så lenge jeg har kontakt med det jeg gjør.

Se kunstnerens CV på vårt kunstsenter på www.kunstklubben.no

12 Ek sk l usi v t

13 Ek sk l usi v t

14 Eks klus ivt

KB

Jeg setter i gang et drama, som en slags regissør som sitter over scenen og kontrollerer dukkene med trüder. Sü forlater jeg scenen, og magien er i gang.

Tittel: Dinner Teknikk / opplag: Litografi / 120 Motivformat: 51 x 58 cm Galleripris / medlemspris: 3700,- / 2960,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Medlemspris med anbefalt ramme: 4310,-

MEDlEMstilB

15 E ksklu sivt

1 cm 2,5 cm Samme ramme pĂĽ alle bildene

Tittel: Light II Teknikk / opplag: Litografi / 120 Motivformat: 51 x 58 cm Galleripris / medlemspris: 4000,- / 3200,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

se kjøpsinfo side 92

Medlemspris med anbefalt ramme: 4550,-

uD kEnnEth BlOM

16 Eks klus ivt

KB

Tittel: Sørkedalen II Teknikk / opplag: Litografi / 50 Motivformat: 41,5 x 62 cm Galleripris / medlemspris: 3500,- / 2800,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Medlemspris med anbefalt ramme: 4150,-

MEDlEMstilB

17 E ksklu sivt

Stemningsfulle litografier med dybde og tvetydigheter fra en svært dyktig kunstner.

Tittel: Sørkedalen I Teknikk / opplag: Litografi / 50 Motivformat: 41,5 x 62 cm Galleripris / medlemspris: 3500,- / 2800,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

se kjøpsinfo side 92

Medlemspris med anbefalt ramme: 4150,-

uD kEnnEth BlOM

Bjarne Melgaard – En grenseoverskridende, men trygg investering

Bjarne Melgaard er beskrevet som et fenomen i samtidskunsten, et ikon, en kunstnerisk versting og notorisk bad boy. Melgaard har selv sagt at han ikke er ute etter å provosere, men heller sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter. For mange er han kjent for å fremstille de mest intime, forbudte og forhatte menneskelige aktiviteter med motiver inspirert av den norske black metal musikkulturen og den homofile S/M scenen. Han smører ut menneskesinnets mørke med fete penselstrøk. Dyrker outsideren. Begår attentat mot «den gode smak». Han har laget statuer av black metal-rockere, installasjoner fulle av referanser til miljøer de færreste kjenner, gitt ut en bok med selvmordsbilder og «kvelningssex» fra Internett og latt betrakteren lure på hvor mye Melgaard som ligger i det. Det er mange myter om ham, og liten tvil om at det er en del egenlevd liv i kunsten hans. Flere av tekstene hans er skrevet i jeg-form, noe som nettopp får oss til å lure på i hvilken grad Melgaards kunst er selvopplevd.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Scanpix Voldsfikseringen begynte med musikk. Melgaard har alltid vært opptatt av hardcoreband, og var i en periode på 1990-tallet veldig interessert i spesielle miljøer i Paris, Brussel og Amsterdam. Infect your friends. You are dying now melder et maleri som ble stilt ut på festspillene i Bergen. Selv har han sagt om dette: - Som homofil kunstner er hiv/aids en tematikk det er vanskelig å unngå.

Men det virker ikke som om det er mange som bryr seg om at 142 millioner dør av aids neste år, eller at u-land må betale så dyrt for medisinen. Det sosiale engasjementet er helt flatt. Samtidig er fremstillingen av hiv-positive alltid så positiv: «stakkars, det var et uhell...» Men folk har fortsatt ubeskyttet sex.

Og enkelte oppsøker s/m-ritualer der de kan bli smittet. Jeg er interessert i å finne ut hva som ligger bak det at folk ser etter noen å bli smittet av.

Melgaards kunst har også blitt vandalisert, politianmeldt og sensurert. I 1998 organiserte han utstillingen Soft core på Historiska museet i Stockholm.

Der ble Donald Maders fotografier av nakne, unge gutter stemplet som pe-

dofili og ødelagt av nynazister. To år senere ble Melgaards video All Gym Quens Deserve to Die, hvor en voksen mann suger på et barns arm, politianmeldt for pedofili etter visningen på Moderna museet i Stockholm. Politiets etterforskning ledet ikke frem til noe som helst.

På MARTa Herford i Tyskland i 2002 ble en utstilling først stengt, men senere åpnet, etter anklager om voldsskildringer. Innholdet var delvis basert på et samarbeid med enkelte medlemmer i norske Black Metal band, der Melgaard tok for seg hengningen og selvmordets teori og meget sjeldent gjentatte praksis. Like før dette hadde han begynt å ta anabole steroider for å bygge om sin kropp fra slank dandy til bastant muskelmann, en øvelse hvor bare hans ofte avportretterte partner, kalt The Muscle Snuff Monster, har nådd lenger. Som en anerkjennelse har også Bjarne Melgaard designet actiondukken Anabolic Warrior Doll direkte etter sin partners former.

- Enkle hverdagstemaer interesserer meg ikke, sier Melgaard. Og det er heller ikke det livet han lever. Han vil gjerne ha frem at motivene i hans kunst ikke betyr at han deler oppfatningene de formidler.

- Jeg synes det er interessant å se hva som skjer når grenser opphører, men ser ikke meg selv som grenseløs. Det var jo helt sprøtt i Sverige, da videoen med barnearmen ble sensurert. Folk holdt ungene sine vekk fra meg.

Som om jeg var en barnemorder eller noe.

Melgaard er imot at samfunnet forteller folk hva de skal ville. Han vil fortelle at det finnes andre måter å leve på. At det er ok ikke å føle seg hjemme noen steder. Selv skifter han ofte ham, og prøver nye uttrykk.

Maleriene hans består for eksempel av en kontrast mellom det vakre og estetiske i farger og komposisjon, som lokker betrakteren til seg, for så å slå deg i mellomgulvet med sitt budskap og innhold.

- Det handler like mye om form, flate og farge som om motivene. Jeg har jobbet med malerier fordi jeg synes det er moro, men jeg er nok mer interessert i livets mørke sider enn mange andre, sier han selv.

Etter perioden med en mørk estetikk, gikk han inn i et samarbeid med motefirmaet Maharishi i London og laget et digert teppe med kamuflasje-

18 Sa ml ero bj ek t et

mønster og t-skjorter. På Haugar Museum i Tønsberg i 2006 visste han en rekke nye ekspressive malerier med en ny figurtype - en slags anabol Chihuahua hund basert på et tidlig familieminne og på de hypnotiserte dyr han brukte i sin aller første norske installasjon. På utstillingen hadde også Melgaard lagt frem til gratis avhenting av en rekke skisser og gjenstander som publikum viste sine verste sider for å få fatt i. Politiet ble som vanlig varslet, og Incestsenteret hadde vært på befaring og skrudd opp forventningene.

- Jeg prøver hele tiden å ekspandere og utfordre meg selv. Jeg vil utfordre konseptene av hva folk tror jeg består av som billedkunstner. Det er så mange norske kunstnere som gjør de samme verkene og igjen og om igjen, mener Melgaard.

Melgaard solgte også nylig et stort maleri til Chicago Art Institute, og utstillingene står i kø dette året: Galleri Lars Bohman i Stockholm, Astrup

S amlerobjektet

Fearnley museet i Oslo og Appel i Amsterdam. Like før jul åpnet han sitt andre store atelier, på 1672 kvadratmeter i Brooklyn i New York, med norske investorer i ryggen. Produksjonspresset var så stort at han måtte ansette ti assistenter til å male for seg med bakgrunn fra produksjonen til samtidskunstikonet Jeff Koons. Bakgrunnsmalere skal male «hyperrealistiske» og nærmest fotografiske bakgrunner som Melgaard deretter vil male oppe på. Noen distansert masseproduksjon vil det imidlertid ikke bli snakk om, i følge Melgaard, han vil være «hands-on» hele veien: - Det er ikke snakk om noen Jeff Koons- og Damien Hirst-produksjon.

De tar jo ikke i sine egne verk. Det her skal være et veldig nært samarbeid, hvor det endelige resultatet er mitt verk.

Se kunstnerens CV på vårt kunstsenter på www.kunstklubben.no

Bjarne Melgaard (f. 1967) er en av våre høyest prisede nålevende kunstnere og en sentral og markant samtidskunstner med stor internasjonal berømmelse. Han har vist sine arbeider på en rekke av de viktigste museene i Nord-Europa og er innkjøpt av like mange, inkludert Museum of Modern Art (MOMA) i New York. Hans 126 centimeter høye bronsestatue Light Bulb Man fra 1998 fikk i 2007 en forhåndsvurdering på Blomqvist på 900.000 kroner.

I mars 2008 ble Melgaard-bildet Uten tittel Big Dogi vurdert til 180-220.000 kroner, men budrunden stanset ikke før ved 580.000 kroner. Fra Melgaard gikk ut av Statens Kunstakademi i 1994 har han vært aktiv på kunstscenen og hatt en kometaktig karriere med metervis av presseoppslag. Han er også utdannet ved Jan van Eyck-akademiet i Maastricht og Rijksakademie i Amsterdam. Kunstneren er mest kjent for sine ekspressive malerier, installasjoner, foto og videoverk. Gjennom kunsten viser han samfunnets marginale sider og tabubelagte områder. Identitetssøkning i en kaotisk verden har blitt Melgaards varemerke.

19 Sa ml ero bj ek t et

20 Samlerobjektet

BM

Modige og tidsriktige litografier med stor samlerverdi fra en internasjonal kunstner!

Tittel: Uten tittel I Teknikk / opplag: Litografi / 40 Motivformat: 56 x 76 cm Galleripris / medlemspris: 18.000,- / 14.400,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

alle bildene selges ferdig innrammet

21 S amler objektet

Det handler like mye om form, flate og farge som om motivene. Jeg har jobbet med malerier fordi jeg synes det er moro, men jeg er nok mer interessert i livets mørke sider enn mange andre.

Tittel: Uten tittel II Teknikk / opplag: Litografi / 40 Motivformat: 56 x 76 cm Galleripris / medlemspris: 18.000,- / 14.400,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

alle bildene selges ferdig innrammet

j

se kjøpsinfo side 92

22 Samlerobjektet

BM

Tittel: Uten tittel III Teknikk / opplag: Litografi / 40 Motivformat: 56 x 76 cm Galleripris / medlemspris: 18.000,- / 14.400,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Alle bildene selges ferdig innrammet

23 S amler objektet

Bjarne Melgard er mest kjent for sine ekspressive malerier, installasjoner, foto og videoverk. Gjennom kunsten viser han samfunnets marginale sider og tabubelagte omrüder. Identitetssøkning i en kaotisk verden har blitt Melgaards varemerke.

Tittel: Uten tittel IV Teknikk / opplag: Litografi / 40 Motivformat: 56 x 76 cm Galleripris / medlemspris: 18.000,- / 14.400,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

alle bildene selges ferdig innrammet

j

se kjøpsinfo side 92

24 Samlerobjektet

BM

Tittel: Uten tittel V Teknikk / opplag: Litografi / 40 Motivformat: 56 x 76 cm Galleripris / medlemspris: 18.000,- / 14.400,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Alle bildene selges ferdig innrammet

25 S amler objektet

Tittel: Uten tittel VI (øverst) og Uten tittel VII Teknikk / opplag: Litografi / 40 Motivformat: 56 x 76 cm Galleripris / medlemspris: 18.000,- / 14.400,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Alle bildene selges ferdig innrammet

j

Se kjøpsinfo side 92

På veggen

Hvorfor slutter man å tegne?

En samtale om kunst med Jan Kjærstad på Kunstnernes Hus - Jeg vil at kunst skal rokke meg, og la meg se verden på en ny måte. Kunsten skal fungere som et brekkstang, kvesse sansene mine. Den skal få meg til å tenke annerledes. Og jo dypere kunsten når, jo mer ordløs står jeg tilbake. Jeg liker avantgardister som tør å overskride grenser. Og det er ikke alltid det er det vakre som er visuelt spennende. Dessuten er prosessen frem fascinerende: Jackson Pollock like før han skal dryppe malingen, eller alle skissene frem til Picassos Pikene fra Avignon. Det lever mange myter om den intuitive kunstneren, men jeg tror et mesterverk er et resultat av mange overveide og rasjonelle valg. Tenk deg bare Piet Mondrians forenkling av kirken i Domburg; fra en gjenkjenbar bygning til en abstrakt oval og senere kun et mønster! Å se disse tegningene og prosessen er utrolig spennende.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

- Er det vi som har en date?

Vi møter Jan Kjærstad på Kunstnernes Hus like før jul, et steinkast fra hans leilighet bak slottet. Han kommer smilende med sekk på ryggen og skjerfet godt rundt halsen. Det viser seg å bli en halvannen times entusiastisk samtale og fortelling om kunst; fra egyptiske hieroglyfer, Rembrandt og Paul Cézannes epler til Olafur Eliassons fosser og lysinstallasjoner og Georgia O’Keeffes halvabstrakte motiver. Kjærstad rekker så vidt å ta en bit av bakverket mens han holder et fortreffelig kunsthistorisk foredrag med mange små ukjente historier. Forfatteren er godt forberedt med notater.

- Kunst gir oss en innsikt som verken bøker, film, venner eller noe annet kan gi oss. Den har en egenverdi. Kunst er en utvidelse av virkeligheten, ingen flukt fra den. Man har alltid hatt behov for kunst. Kunst gir en tilfredshet jeg ikke kan sette ord på.

Genuint interessert i kunst Jan Kjærstad er en av våre mest berømte forfattere, også kjent for sin eksperimenterende skrivestil. Han vakte internasjonal oppsikt på 1990-tallet med sin trilogi om den oppdiktede TV-personligheten Jonas Wergeland: Forføreren , Erobreren og Oppdageren. I 2001 fikk han Nordisk Råds Litteraturpris for det siste bindet i romanserien. Trilogien starter faktisk med en kunstreferanse, at hovedpersonen kommer hjem fra en verdensutstilling i Sevilla. Allerede i sin debutnovellesamling i 1980; Kloden dreier stille rundt, benyttet Kjærstad kunst som en viktig rekvisitt i flere av fortellingene. I romanen Speil fra 1982 er hovedpersonen en kunstner hvis debututstilling samsvarer med Kai Fjells første

Odd Nerdrum

Rembrandt

separatutstilling. I Kjærstads siste roman er kunstneren en dame som maler på loftet.

- Jeg kunne brukt kunsten som en rekvisitt eller en effekt i bøkene mine, men jeg er genuint interessert i kunst. Jeg benytter meg ofte bevisst av andre kunstformer, som skulptur, musikk, dans og arkitektur, for å provosere meg ut av egne vaner og forutinntatthet. Ved å for eksempel se hvordan en arkitekt har løst et problem, kan jeg inspireres til å gjøre lignende grep som forfatter. Jeg verdsetter også kunstnere som gjentar det samme motivet fra ulike vinkler og fra ulike tider på døgnet; som Paul Cézannes mange bilder fra fjellet Saint Victoire. Hvordan kan man skrive den samme historien, uten å bruke synsvinkelskift, at flere karakterer forteller samme historie? Jeg har også en bok med portrettfotoer av Georgia O’Keeffe. Det høres litt ensformig ut, men over hundre fotoer av ansiktet hennes gir en underlig fordypning. Jeg er også opptatt av kinesisk kunst og de kinesiske bilderullene, der man må skifte perspektiv “underveis”. David Hockneys videreføring av dette i for eksempel bildet Mulholland Drive: The Road to the Studio, liker jeg. Hvordan kunne jeg som forfatter få til den samme virkningen?

Kjærstad forteller at han har en ikonvegg på arbeidsværelset sitt med bilder av den arbeidende kunstneren: Picasso som har satt én strek på lerretet, den gamle Matisse i sengen, som holder en hvit due i hånden og tegner med den andre, eller Henry Moore som hugger. Her henger også Georgia O’Keeffe, tre arkitekter, tre forfattere, tre komponister, et par regissører - og Lennon/McCartney. Kjærstad mener selv at han kommer fra et bok- og religionsløst hjem med såkalt fiduskunst på veggene. Da han var teologistudent ble han kjent med en 85 år gammel medstudent som fikk omvendt ”grønnskollingen” til å bli en kunstelsker. Eller løftet, som Kjærstad selv omtaler sitt møte med god kunst.

- Mitt første møte med kunst var det mest skjellsettende; nemlig en bok med reproduksjoner av Rembrandt. Den 85 år gamle mannen var en begavet historieforteller, med et enormt engasjement. Jeg kjøpte straks en billig paperback med Rembrandt-bilder. Rembrandt er jo i det hele tatt veldig vanskelig å reprodusere, på grunn av de uforlignelige fargene, og “dypet” i bildene. Derfor er også Rembrandt-maleriene et sjokk første gang man ser dem “live. Det flotte med Rembrandt, synes jeg, er at han viser så å si hele maleriets historie. I enkelte bilder er det som om Leonardo møter Jackson Pollock. Jeg ble også fascinert av Albert Dürer som ung, og lånte bøker, blant annet med tresnittene og kobberstikkene og de mange bibelske motivene, på UB. Dette var jo også mitt fag som teologistudent. Som student på 1970-

Egyptisk kunst og Gustav Klimt

tallet besøkte jeg dessuten Høstutstillingen for første gang. Da jeg kom ut igjen, følte jeg meg igjen løftet. Særlig var det noe med alle disse debutantene. Året etter tok jeg med den gamle katalogen, og sammenlignet. Da følte jeg meg virkelig som en kunstkjenner, ler Kjærstad og tar endelig en bit av croissanten.

Viktigheten med å se kunst ”live” Som ung hadde han flere store kunstopplevelser: - Den siste uka før jul var alltid jeg og bandet mitt i London og fikk med oss et utall konserter.Vi hørte Police og Elvis Costello i dunkle kjellerlokaler lenge før de ble kjent. Jeg husker jeg stakk av og så en utstilling på Tate Modern med post-impresjonistene. Jeg gikk ut helt svimeslått. Jeg så virkelig det tredimensjonale i van Goghs bilder. Jeg vil virkelig reklamere for viktigheten med å se kunst i levende live.

Kjærstad viser engasjert med fingrene hvordan han nærmest ”kjente” på van Goghs stofflighet. Han skynder seg å understreke at kunst ikke må være snobberi.

- I dag skal alle ha et kunstverk. For meg kan en reproduksjon ha en like stor verdi som en original. Da jeg var ung og fattig kjøpte jeg, i Louvre, et postkort av Jacques Louis David; jeg vil påstå at dette hadde en like stor verdi for meg som om jeg hadde kunnet kjøpe et maleri av Kjell Torriset, som er en av mine favorittmalere. Jeg har også en reproduksjon av Rembrandts Profeten Jeremias som gråter over Jerusalems ødeleggelse. Rembrandt er for meg den aller største, noe umistelig som aldri fortaper seg, som Bach er det innen musikken og Shakespeare innen litteraturen.

I trilogien sin kritiserer nettopp Kjærstad jåleriet innen kunsten og det å se på kunst som et pengestykke: - Hovedpersonen Jonas Wergeland har som barn den evnen at det kiler mellom skulderbladene når ser god kunst. Han er med bestemoren sin på debututstillingen til Jens Johannessen. Jeg fikk Jens Johannessen til å beskrive et bilde han likte veldig godt på denne utstillingen: Et eggeglass. Jonas råder bestemoren til å kjøpe dette bildet. Sammen kjøper de også kunst av Frans Widerberg og andre samtidskunstnere, og bygger opp en solid kunstsamling.

Da foreldrene til Jonas kommer i pengeknipe, selger bestemoren samlingen for en anselig sum. Det hele var et lite pek til jappetiden hvor man plutselig så på kunst som ren investering.

Ideen til å kjenne igjen god kunst fikk han av den anerkjente kunsthistorikeren Kenneth Clark.

27 På veg g en

David Hockney

- Kenneth Clark ved National Gallery i London merket som ung en iling langs ryggraden da han så god kunst. Han ble en høyt respektert smaksdommer.

Men som gammel ble han bevisst på at man bedømmer kunst ut fra hvilken kultur man er opplært i. Sett en aborigin i et europeisk galleri, og han vil trolig ikke peke ut de samme “mesterverk” som oss.

Fascinert av tegn og det ornamentale ved kunst Kjærstad tar et par sekunders pause og svelger litt kaffe med kald melk. I sin research har han møtt mange norske samtidskunstnere, og brukt disse i bøkene.

- I romanen Speil er hovedpersonen en kunstner som starter sin karriere i Trondheimsmiljøet rundt 1920. Han begynte som en slags surrealist, men følger så flere strømninger gjennom det 20. århundre. Jeg intervjuet flere kunstnere, blant annet Roar Matheson Bye. Jeg var også så heldig å få intervjue Kai Fjell like før han døde. Han satt i kjøkkenet og tegnet da jeg kom.

Skulle jeg skrevet romanen i dag, ville jeg nok ikke snakket så mye om bildene.

Det er få kunstnere som er så verbale.

I Kjærstads siste bok; Jeg er brødrene Walker fra 2008, er også hovedpersonen en slags kunstner. Han går rundt i en jakke med fire lommer og tegner hender; hånden til en kvinne som tar på sitt barns hode, hendene til en gammel mann på stokken sin eller en hånd som gjør en gest. Kjærstad er faktisk opptatt av dette med å kunne tegne en hånd.

- Jeg husker jeg ba Håkon Gullvåg tegne en hånd en gang. I løpet av kort tid hadde han skisset opp den fantastiske hånden på cafe-papirduken. Han lærte meg at det som skiller en god tegner fra en amatør, er hvor du kom inn på hånden. Jeg kunne drept for å klare å tegne en slik hånd. Jeg har lenge undret på hvorfor man slutter å tegne? Jeg tegnet for eksempel hver dag frem til jeg var fjorten år, så plutselig sluttet jeg. Hvorfor? Jeg ser det som et symbol på at man setter lokk på fantasien.

I Kjærstads bok Tegn til kjærlighet fra 2002 møter leseren en skriftkunstner som vil tegne det perfekte skriftsnitt, bokstaver som kan formidle historien uten at man ”ser bokstavene”.

- Som forfatter elsker jeg tegn og bokstaver. Jeg har vært så heldig å lære å skrive hebraisk, der man tydelig ser at bokstavene stammer fra bilder.

Bokstaven b, bet, betyr hus, og på det hebraiske tegnet ser det ut som en vegg

er tatt ut av huset. All skrift stammer fra bilder. Den første “kunst” man kjenner til, er nettopp et rutemønster risset inn på et steinskaft for 70.000 år siden.

Kjærstad er også svært fascinert av det ornamentale ved kunst, kunst som ligger på vippepunktet mellom det abstrakte og figurative, og egyptisk kunst som kan leses både som tegn og bilder.

- Jeg synes faktisk ikke egyptisk kunst er todimensjonal. Fra den greske kunsttradisjonen har vi lært å måle kunsts troverdighet ut fra om det ligner eller er tredimensjonalt. Jeg kan studere et stykke ornamentikk i Klimts bilde Kysset og lure på hvordan dette mønstret har materialisert seg i hans hode? Og Vermeers bilder; der må du gjennom denne fantastiske ornamentikken i teppene som ligger som et slør i forgrunnen, før du kan gå videre innover i scenen.

- Hvis du skulle få en reise i morgen til et kunstverk eller en kunstopplevelse, hvor vil du dra da?

- Det måtte bli det nye Paul Klee-museet i Bern, tegnet av Renzo Piano, der taket bølger seg. Både bildene og arkitekturen ligger i grenselandet mellom det abstrakte og figurative; dette vippepunktet jeg er så fascinert av.

- Hva er et godt kunstverk for deg?

- Jeg har en sjenerøs smak, og er kanskje en av få som sier jeg liker både Odd Nerdrum og Bjarne Melgaard. Jeg har ingen problemer med å kunne favne så forskjellige kunstnere som Håkon Gullvåg, Mari Slaattelid og Bård Breivik. Jeg går på en utstilling for å se kunstnerens styrke, ikke for å lete etter deres svakheter. Nerdrums selvportrett som en slags Buddha-baby er forbløffende.

Da jeg så Breiviks åtte hodeformer i ulike materialer følte jeg omtrent at menneskesynet mitt utvidet seg. Det er også mye som ikke treffer meg, men jeg tenker at dette kan treffe meg om ti år, så jeg bruker ikke tid på det nå. Kunst handler ofte om faser; og den abstrakte kunsten krever ofte litt modenhet. All kunst trenger tid, og jeg så Mona Lisa mange ganger før jeg oppdaget det fascinerende landskapet i bakgrunnen. Man må la vanene få slappe av, slutte å protestere når man ser kunst. Men jeg synes faktisk ikke det har skjedd noe radikalt nytt siden 1907 og Picassos kubisme i kunsten. Det virker som det skjer noe nytt hvert hundrede år, så kanskje jeg opplever noe nytt i mitt liv?

28 På veg g en

Ekatherina S. Tysk-russisk-amerikansk Kunstner Filosof Multigeni Antimaterialist Moderne hippie 24 museumsutstillinger

Salgsutstilling 24 malerier + grafikk 31.jan - 22. februar 2009

Åpent: tirs. ons. fre. 11-17 tors. 11-18 lør. 11-16 søn. 12-16

GALLERI PINGVIN

Møllergata 13, Oslo

-

Tel: 2242 2212

-

www.galleripingvin.no

30 Tur i ver k st edet

Tur i verkstedet: Kunst- og Håndverksskolen i Oslo

HMS

hanne-may scheen

– Jeg leter etter det poetiske og tøffe, det brutale og det vare.

- Jeg jobber egentlig som i et tradisjonelt landskapsmaleri; med et plan innover, en forgrunn og en bakgrunn. Streken foran representerer bevegelse og kan like godt være et menneske eller bikkja mi. Jeg bruker gjerne titler, så publikum skal få vite hvilket rom jeg beveger meg i.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

Aktuell Kunst er på et historisk besøk på Kunst- og Håndverksskolen i Oslo.

Om ett år skal hele skolen og grafikkverkstedet være installert på den nye Kunsthøyskolen på Grünerløkka. Da vil et samlet areal på 40.000 kvadratmeter ha omdannet en av byens store pionerbedrifter, Christiania Seilduksfabrikk grunnlagt i 1856, til en samlet kunsthøyskole. Vi er med på å fotografere de siste bildene fra pressene som har trykket for elever og gamle studenter i over hundre år. Denne uken har Hanne-May Scheen kommet for å trykke to nye motiver på sin gamle skoleplass.

- Det er vemodig at skolen skal flytte. Jeg er ikke her så ofte, men ringer ned for å få ledig tid til å trykke lito, forteller Hanne-May. – Det er så mye historie i veggene. Tenk deg; elever har tegnet på disse steinene i over hundre år. Men jeg ser absolutt fordelen av en tverrfaglig høyskole for kunst. Jeg gikk ett år som gjestestudent ved West Australian Academy of Visual Arts i Perth i Australia der musikk, drama og visuell kunst var samlet. Det var en fantastisk kreativitet og energi på skolen. Plutselig en dag kom flere jazz-studenter og improviserte over bildene mine; komp, vokal og blåserne valgte hver sin linje i bildet. Hver fredag hadde de ulike musikkgruppene minikonserter i det fri utenfor skolen. Det hendte jeg tok med meg kobberplatene mine og tegnet etter musikken. rolling stones logo og abstrakte landskap Litoverkstedet domineres av tre presser. En elev er i ferd med å slipe ned en av litosteinene. Håkon Gullvågs steiner med velkjente motiver ligger på et

31 Tur i ver k st edet

H

K

anne-May Scheen (født 1960) tok sin utdannelse ved Kunstog Håndverkskolen i perioden 1982-86, og hospiterte så et år på litografi. I 1989 debuterte hun på Galleri Nordstrand, og har siden den gang skapt seg et stort publikum med separatutstillinger på viktige gallerier som Risør kunstforening (1997), Galleri F-15 i Moss (1999), Trøndelag Senter for Samtidskunst (1999), Galleri Norske Grafikere (2002), Ålesund kunstforning (2005) og flere utstillinger på hennes faste galleri; Galleri Semmingsen. Hun har også gjort seg bemerket med sine mange utsmykningsoppdrag, som i Oppdal Kulturhus, Hotell Continental, EDB hovedkontor, Viking River Cruise, Gjensidige/ NOR hovedkontor, Royal Caribbean Cruises, Gardermoen, Gudbrandsgard hotell på Kvitfjell, Kysthospitalet i Stavern, Soria Moria Konferansesenter og Colour Line. Hun har i dag atelier i sin gamle trevilla på Ekeberg. ■

unsthøgskolen i Oslo (KHiO) er landets største kunsthøyskole med rundt 500 studenter og 200 ansatte samt 900 time- og gjestelærere. KHiO tilbyr treårig bachelorstudium, toårig masterstudium og årsstudium, og har stipendiater i det nasjonale Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid.Virksomheten i KHiO har i dag tre lokaler: Fakultet for design, og kunstfagstudier holder til i Ullevålsveien 5, i et monumentalt bygg reist for formålet i 1904. Kunstakademiet inngår også i Fakultet for visuell kunst som holder til i St. Olavs gate 32, i et bygg reist for Norges Geografiske Opmaaling i 1877. Fakultet for scenekunst holder til sammen med administrasjonen i nybygde lokaler ved Akerselva, i Fossveien 24 (Seilduken). ■

bord. Trykkeren Bror hjelper Hanne-May å legge på en ny farge på steinen, og tar et av arkene gjennom håndpressen. Hun råder oss til å henge jakkene bak døra for å holde de fri for trykkfarge.

- Jeg vil beholde det spontane i streken. Det syntes fort om jeg har knotet. Jeg elsker å drodle på steinene, og må si til meg selv at nå må jeg stoppe.

Jeg liker også best håndpressen; hvert trykk får små variasjoner, og jeg har sjelden høyere opplag enn femti.

Begge motivene i Aktuell Kunst har utgangspunkt i to pleksiglassmalerier som Hanne-May hadde på sin siste utstilling i Galleri Semmingsen i 2008. Hun viser oss brosjyren med maleriene der hun selv har tatt foto av kunsten ute i det fri, og forteller lattermild om grantreet som snek seg inn i hjørnet på fotografiet.

- Jeg lurte lenge på om jeg hadde malt inn den formen da jeg så katalogen.

Observasjoner fra naturen er inspirasjonskilden til Hanne-May. Tegnede linjer og streker gir assosiasjoner til bevegelser og spor over store flater og land. Titlene henviser likevel til en menneskelig tilstedeværelse. Hun er i skogen nesten hver dag, og snakker varmt om de grafiske rimfrostgreinene hun så i dag morges. Hun presiserer at hun sjelden bruker konkrete landskap, men vil lede publikum til det abstrakte landskapsrommet hun leter i.

- Å male på pleksiglass og det å trykke lito har mange av de samme utfordringene når det kommer til planlegging av valørene. Man legger lag over lag, og må spare og separere ut de bitene som skal ha de bestemte fargene.

I et maleri på lerret kan man male over og gni frem, og alt kan reverseres. Jeg liker teknikker der du må bestemme deg, ikke nøle og ta sats. I litografiene ønsket jeg å beholde den store formen fra pleksiglassmaleriet, samt bevegelsen i forgrunnen. Jeg jobber egentlig som i et tradisjonelt landskapsmaleri; med et plan innover, en forgrunn og en bakgrunn. Streken foran representerer bevegelse og kan like godt være et menneske eller bikkja mi som løper gjennom skogen. Jeg bruker gjerne titler, så publikum skal få vite hvilket rom jeg beveger meg i. Publikum ser likevel ting jeg ikke er opptatt av. Engang var det en som var overbevisst om at jeg hadde brukt Rolling Stones sin logo. Jeg tror det ligger i menneskesinnets natur å lete etter egne rom, stemninger og assosiasjoner.

Hanne-May ler, og innrømmer at hun bruker musikk som inspirasjon.

Særlig Tom Waits og hans tekster og uttrykk med ord. Hun avbryter seg selv, og blir stående å se på trykket sitt.

- Trykket vil ha fem farger; en beige, en lyseblå, en grønn, en blåsort og den som mangler; en rødlig terrakottafarge tror jeg det blir. Jeg er veldig fornøyd med at jeg sparte ut det hvite feltet på arket. Man glemmer fort å benytte det hvite papiret og tetter litografiet med farge. Jeg har en ganske begrenset palett i mine malerier, men får fantastiske variasjoner ut av et par farger. I en lang periode brukte jeg cadiumrødt i alle bildene. I den siste tiden har jeg malt bare med en cyanblå, en terrakotta og en rødlig farge. Det er viktig at det blir kontrast i fargene. Jeg vil smelle til og gi bildet trøkk, samtidig som det er harmonisk. Jeg leter etter det poetiske og tøffe, det brutale og det vare. Det skjønne blir nettopp skjønnere ved siden av det groteske.

Og det er egentlig slik vi opplever kunstneren også; både var og feminin, men utrolig levende, sterk og spontan.

Hanne May legger til: - Jeg jobber jevnt og trutt, for å holde tråden. Det var godt dere ringte nå, da jeg akkurat var ferdig med en utstilling, og hadde lyst til å gjøre noe annet enn å male. Da passet det godt å jobbe her i to uker.

Før vi sier farvel til den historiske bygningen, tar Hanne-May oss med på en liten omvisning.

- Foreldrene mine har også gått her, min far er arkitekt, sier hun idet vi kikker inn i kantinen og biblioteket. Vi tar trappene oppover i de stille etasjene og kikker ned i bakgården der det på sommeren er fester. Masterstudentene har egne atelierer på toppen, bemerker Hanne-May om de stille korridorene. Hun åpner døren til tekstil og til dyptrykkverkstedet, der flere elever risser inn i kobberplater. Vel nede ved de massive utgangsdørene avslutter hun.

- Å lage kunst er en dialog og en prosess. Men når bildene er ute av atelieret mitt, er jeg også ferdig med dem. Da lever de videre. Det er godt å dele de med publikum.

Se kunstnerens CV på vårt kunstsenter på www.kunstklubben.no

32 Tur i ver k st edet

Inspiratour tilbyr spennende aktivitets- og opplevelsreiser: ■

■ ■ ■ ■

Drømmer, ferie, opplevelser…

■ ■ ■

Skrivekurs med Jan Kjærstad og Henrik Langeland Fotokurs med Marcel Lelienhof Kunstreiser med bla Natalie Holland Kitekurs med Christopher Dons Vin- og gourmetkurs med berømte kokker Seilferier og seilkurs Explorersafari i Afrika Eksotiske fjellvandringer

Medlemmer av Kunstklubben får kr 500,- i rabatt på våre turer. For informasjon om alle våre reiser se www.inspiratour.com eller ring oss på 4000 1982.

34 Tur i ver ks ted e t

HMS

3,5 cm 2,5 cm

Samme ramme p책 begge bildene

Tittel: World helps turning I Teknikk / opplag: Litografi / 50 Motivformat: 60 x 61 cm Galleripris / medlemspris: 4500,- / 3600,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Medlemspris med anbefalt ramme: 5288,-

MEDLEMSTILBU D

35 Tu r i ver kstedet

Vakre, dynamiske og poetiske abstraksjoner bygget opp som klassiske landskap med en leken strek.

Tittel: World helps turning II Teknikk / opplag: Litografi / 50 Motivformat: 60 x 61 cm Galleripris / medlemspris: 4500,- / 3600,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Se kjøpsinfo side 92

Medlemspris med anbefalt ramme: 5288,-

U D H a n n e - M ay S c hee n

36 Kunst h책 ndver k

Plus

– forretning og kunst I dag er brukskunstorganisasjonen PLUS for mange bare et skilt i Gamlebyen i Fredrikstad og en glasshytte, men for minst to generasjoner nordmenn er og var PLUS en ny måte å tenke kunst, håndverk og design på.

Tekst Anne Schäffer / Foto Mads Linder / Nasjonalmuseet for kunst

37 Kunst hå ndver k

De rundt 40 kunstnerne som var tilknyttet PLUS fra 1958 til 1978, var organisert i kreative verksteder som ifølge formålsparagrafen skulle ”…frembringe og foredle modeller og mønstre for håndverk, industri og kunstindustri.”

PLUS endret folks oppfatning av kunsthåndverk og design. De fleste nordmenn over 40 år har et forhold til gjenstander fra PLUS, enten det er møbler, tekstil, glass og keramikk - eller plastbokser i klare farger. I samarbeid med Fredrikstad museum er det nå Nasjonalmuseet som markerer 50-års jubileet til den kreative kolonien av designere, kunstnere og håndverkere med en stor utstilling i Kunstindustrimuseet i Oslo. Utstillingen ble vist i en mindre utgave i Fredrikstad Museum sommeren 2008.

PLUS = Nytt, fargerikt og opprørsk Mer enn 200 verk på utstillingen viser bredden og kvaliteten i design og kunsthåndverk fra de mange PLUS-verkstedene som ble etablert rundt om i Gamlebyen i Fredrikstad i perioden 1958- 1978. Her er smykker i sølv og emalje fra en helt ung og nyutdannet Tone Vigeland og stilrene og bruksvennlige arbeider i keramikk fra Anne-Greta Eker. Man finner glass fra Richard Duborgh, fargerike og stormønstrede tekstiler fra Kari Front, Kjersti Østbø, Turid Holter og Gro Jessen og Fagerheim og Terje Westfoss’ opprørske keramikk. Mange vil også nikke gjenkjennende til Herman Bongaards design i møbler og gjenstander i tre, og til de mange ulike og den gangen grensesprengende glassarbeidene signert Benny Motzfeldt. Mot slutten av PLUStiden kom også nytt fargeglad design i ulike plastprodukter.

Da Shaen av Irans frue, Farah Diba, var på Norgesbesøk i 1961, fikk hun et eksemplar av PLUS-kunstneren Hermann Bongaards flettede kurv i pedding. Hun laget sporenstreks mote.

- Egentlig var det meningen at hun skulle kjøpe kurven, men det oppfattet nok ikke den persiske keiserinnen. Etterpå skulle alle ha slike ”Farah Dibakurver, forteller seniorkurator Randi Gaustad, som er prosjektleder for utstillingen i Nasjonalmuseet.

- Tanken bak PLUS var helt ny i Norge: Nå skulle kunsthåndverkerne, eller brukskunstnere som det het den gangen, og designere samarbeide om å lage ting for industrien og for eksport, fortsetter Gaustad, og fremhever PLUS-gründeren Per Tannum.

Gründer og forretningsmann Da brukskunstnerkolonien PLUS ble startet i Gamlebyen i Fredrikstad i november 1958, hadde forretningsmannen Per Tannum allerede gått svanger i 15 år med ideen om å etablere et felleskap av ulike firmaer som kunne fremme salg og produksjon av godt norsk design.

- Scandianavian Design var allerede et varemerke for nordisk brukskunst på 1950-tallet, men Norge hang etter nabolandene, forteller Gaustad mens hun viser fargesterk design gjengitt i katalogen som er laget i forbindelse med jubileumsutstillingen.

Tannum var gått lei dårlige kopier av utenlandske modeller og vulgære etterligninger av gamle stilmøbler. Han ville fremme et eget norsk design og håndverk i verksteder som skulle være en form for laboratorier der de skulle utvikle produkter som kunne settes i produksjon.

PLUS skulle finansieres med avgifter i forbindelse med formidlingen av designoppdrag til industrien, og verkstedene skulle også ta imot turister mot betaling.

Per Tannum var meget driftig med nese for forretning og øye for design.

I 1933 startet han butikk i Oslo med trehvite møbler han selv tegnet. På slutten av 1930-tallet flyttet butikken til Stortingsgaten 28; der Tannum A/S er i dag. Ved siden av åpnet han Tannum Tekstil A/S og i 1938, møbeltegne- og konsulentkontoret Bruksbo A/S. Samme år grunnla Tannum og interiørarkitekt Arne Remov Bonytt det første norske spesialtidskriftet for hjeminnredning og brukskunst; Bonytt. Men Tannum hadde enda flere planer. I 1942 tok han initiativ til opprettelsen av Bokreditt, der han inviterte 85 kjøpmannskolleger i Oslo til en kjøpskredittmodell etter amerikansk modell. I 1966 var 7000 forretninger med i denne nye kredittordningen som gjorde det mulig for mange nordmenn å kjøpe nettopp ny norsk design.

Sammen med Torolf Prytz i gullsmedfirmaet J. Tostrup var det også Tannum som tok initiativ til utstillingen Norway Designs for Living, den første

utstillingen av norske ferdigvarer i utlandet, støttet av Landsforeningen Norsk Brukskunst, Norges Eksportråd, Norges Håndverkerforbund og datidens kulturkontor i Utenriksdepartementet. Det ga støtet til selskapet Norway Designs, og førte blant annet til en ordre på 8000 stoler, den største enkeltordre noen gang på én enkelt møbelmodell i Norge.

Nytt liv i Gamlebyen Per Tannum hadde mange av de radikale ideene sine om en ny type forretningsdrift fra USA, som Bokkreditt, og brukskunstnerkoloni. Han var opptatt av videreutdanning for sine ansatte, og opprettet arbeidsteam og studiesirkler. Og han la sterkt vekt på markedsføring og mediekontakt. Deler av pressedekningen var formidabel. Det første året fikk PLUS over 800 oppslag i aviser og ukepresse.

Inntektene fra turistene økte som forventet de første årene. Sommeren 1961 var det rundt 12.000 besøkende til de ulike verkstedene. Det ble tidlig gjennomført en merkeordning for kvalitetsprodukter. PLUS var blitt merkevare. Takket være en velvillig rådmann i Fredrikstad, Haakon Karlsen, som så muligheten for at den forslummede gamlebyen i Fredrikstad kunne få nytt liv gjennom ulike kunstneriske verksteder og håndverksbedrifter, fikk PLUS de beste omgivelser å etablere seg i. Gamlebyen blomstret sammen med organisasjonen PLUS. Opp – og ned Nyutdannede kunsthåndverkere og designere fikk tilbud om verkstedplass og gode arbeidsvilkår. Etablerte kunstnere ville også være med. Det var stor aktivitet, mange utfordrende industrioppdrag, og turistene sto i kø for å se håndverkere og designere i fri utfoldelse. Motedesigneren Kristi Skintveit fikk Lunningprisen i 1967. Dette og andre designere som blant andre Badi Batchelor, Lena Folke Olsson og Kari Gravklev satte Fredrikstad på motekartet.

Andre halvdel av 1960-tallet var også en god periode for PLUS, men så begynte det å gå nedover. På slutten av 1960-tallet trakk flere tekstilkunstnerne seg ut, mest fordi de ikke fikk utfoldet seg innenfor organisasjonen.

Tekstilkunstnerne måtte også halve tiden trykke andres arbeider for lav lønn, og de fikk ikke selv bestemme hva som skulle settes i produksjon. Det ble for liten tid til eget arbeid og til eksperimentering, og ikke minst, det var slitsomt og forstyrrende med turistene som kom og gikk i verkstedene.

Samtidig endret faggrensene seg. Kunsthåndverkerne ville ikke kun lage bruksgjenstander, de var preget av tidens politiske polarisering. Industridesign hadde fått status som egen profesjon. Skillet gikk nå mellom kunstner og håndverker, ikke som tidligere mellom kunsthåndverker og håndverker.

Profesjonsskillene viste at tiden hadde løpt fra PLUS. I 1970 overtok Fredrikstad kommune omvisningsvirksomheten på PLUS. I kunstneraksjonen i 1974 ble kunsthåndverk definert som kunstnerisk og ikke kommersielt. Det var ikke lenger rom for industridesign, og det ble tatt avstand fra Landsforbundet Norsk Brukskunsts program. En epoke var over.

A

ktuelt

Utstilling: Et PLUS i norsk designhistorie.

Brukskunstorganisasjonen PLUS 1958 – 1978 Hvor: Nasjonal­museet for kunst - Kunstindustrimuseet Når: 30. januar – 12. april 2009 ■

38 Kunst hå ndver k

En av de stﾃｸrste spesialbutikker for innramming i Oslo

Vi rammer inn alt du setter pris pﾃ･: r (SBﾄ有L r .BMFSJ

r 'PUP r ,BSU

r 0CKFLU r 4QFJM

r 4LJMUFS r #SZMMVQTCJMEFS

Atelier T14 t Jens Bjelkesgt 9, Oslo t Tlf 23 24 04 00 t www.ateliert14.no

Kira Waager

40 Ba k k ul i ssene

Bak kulissene i DnB NORs kunstsamling – Norges største private kunstsamling Etter fusjonen mellom Gjensidige NOR og DnB, har DnB NOR fått en av Norges mest mangeartede og største private kunstsamlinger med over 12.000 kunst­ objekter. Kunsten er samlet fra bankens etablering i 1822 og frem til i dag.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Siri Berrefjord / Anne Vesaas

41 Ba k k ul i ssene

Kai Fjell

Jakob Weidemann

Jens Johannessen

Etter 2. verdenskrig begynte bankkonsernene i Norge å få opp øynene for nytten av kunst; først og fremst i lokalene hvor man møtte sine kunder og som en økonomisk investering. I resten av Europa har det vært en mye lenger tradisjon for å investere i kunst blant bankene. Mediciene i renessansen var for eksempel mer kjent for sin kunstsamling og mesenvirksomhet blant kunstnere enn for sin bankvirksomhet. I Norge i dag besitter de største konsernene som Nordea, Telenor, Hydro og Storebrand viktige og store private kunstsamlinger. Telenors kunstsamling er verdt omlag 100 millioner kroner; DnB NORs har en enda høyere anslått verdi. Konsernene kjøper kunst for summer de offentlige museene bare kan drømme om. Telenors kunstbudsjett er på rundt 35 millioner kroner; ti ganger så stort som Nasjonalmuseet for kunst sitt innkjøpsbudsjett. Å gi overskuddet tilbake til kunsten Aktuell Kunst har passert en flokk pågående journalister, og stopper rett innenfor glassdørene til DnB NORs hovedkontor på Aker Brygge. På rad og rekke henger konsernets juveler fra deres kunstsamling. Vi blir stående og beundre Frits Thaulows Vinterdag fra 1890 med en kvinne på ski innover et snødekt landskap. Det nærmest knitrer under føttene foran snømaleren over alle snømalere, og forkjemperen for l’art pour l’art (kunsten for kunstens skyld). Et annet velkjent Thaulow-motiv fra Akerselva henger også her, og et vakkert landskap signert Hans Gude flankerer landskapsromantikere som Nils Hansteen og Thorolf Holmboe. Opp trappen, forbi en lysende grønn foss, møter vi lederen for DnB NORs kunstkomité, direktør Dag Arne Kristensen. Han er glad for å sette fokus på noe annet enn renteøkning og innsidemistanker.

- Kunstsamlingen skaper identitet og er kulturbærende, sier Kristensen. Det er viktig å fortelle at vi også vektlegger annet enn å tjene penger, for eksempel ved å investere i spennende norske kunstnere, og gi noe av overskuddet tilbake til samfunnet og kulturen. De viktigste bildene er til enhver utstilt ved inngangen og i bankens lokaler.

Norges største private kunstsamling inneholder over 12.000 objekter, hvorav 2.400 er malerier. Resten av de registrerte kunstverkene teller 7.500 grafiske blader, skulpturer, tepper, antikviteter og en komplett myntsamling; den største og beste i Norge. Samlingen inkluderer også av en rekke utsmykninger hvor den viktigste er Axel Revolds freskoutsmykning av Bergen Børs, som stod ferdig i 1923. Kristensen trekker også frem Gunnar S. Gundersens monumentale malerier i Marmorhallen i Kirkegata 21 i Oslo og Kira Waagers seks bilder i taket i filialen i Kongens gate.

- Samlingen inneholder verker fra midten av 1800-tallet og frem til i dag.

Det er noen hull fra perioder med nedgang for banken, som i mellomkrigstiden og rundt bankkrisen på 1980-tallet. Spesielt har vi mye god kunst fra perioden 1840-1910, og mange fine malerier fra norsk gullaldermaleri, forteller Kristensen mens vi vandrer rundt på hovedkontoret og beundrer et av Håkon Gullvågs stolmotiver, samt et av høydepunktene i Kai Fjells karriere; Lesende kvinne fra 1940.

Frans Widerberg

Det er ingen rød tråd i kunstsamlingen. DnB NOR kaller samlingen sin demokratisk og folkelig fordi den ikke er bygget over temaer eller perioder, men rundt trender i tiden: DnB NOR og forgjengerne har fulgt en innkjøpstradisjon der innkjøpene best skal representere samtiden. Samlingen speiler heller historien; og det beste fra hver tid. Den fokuserer på de lange linjene; og har både solide røtter i norsk kunsthistorie samtidig som samlingen ser fremover og investerer i det nyeste på kunstscenen. I 2007 ønsket også DnB NOR å offentliggjøre samlingen. 60 arbeider ble stilt ut på Henie Onstad Kunstsenter. Til daglig er verkene spredt i DnB Knut Steen NORs kontorer og møtelokaler i inn- og utland. Særlig er man opptatt av at kunsten kommer ut i ­regionene. Mange av hovedverkene lånes også ut til utstillinger.

- DnB NOR er et resultat av 200 fusjonerte banker og det er mange banksjefer som har hatt et godt øye til lokale kunstnere og kjøpt inn kunst på alle våre filialer. Det er også eksempler på at kunstnere har gitt kunst som pant på misligholdt lån. Fra 1950-tallet har vi hatt komiteer med bankens egne kunstkyndige som har stått for innkjøpene, med veiledning fra eksterne eksperter og kunstnere.

- Hender det at dere selger kunst for å kjøpe inn nye ting eller fylle hull i samlingen?

- Det har vært nedgangsperioder der man har diskutert å selge, men heldigvis har man tatt til fornuft. Det skjer en sjelden gang at vi selger ett verk, for å finjustere og kjøpe inn ting vi føler vi mangler fra fortiden. En del av utfordringen med samlingen er også å ivareta og utvikle parallelt.

- Kan man si at samlingen er trygg og konservativ?

- Ja, den bærer preg av det. Vi har for eksempel ikke kjøpt inn mye videokunst. Mange vil nok hevde at samlingen jevnt over ikke er provoserende.

Ingen skal bli støtt, og kunsten skal likes av ansatte så vel som representere banken utad og skape en profil. Utfordringen nå ligger i å smykke ut vårt nye hovedkontor på Bjørvika som skal stå klar i 2012. Som mange moderne bygg er det mye glass og få vegger. Her må vi tenke nytt med utsmykning i gulv, tak og frittstående verker.

S

En samling som speiler historien - Du må huske at samlingen har blitt til ved at ildsjeler har engasjert seg.

Tidligere banksjef Odd H. Larsen er fortsatt aktiv som pensjonist, sier Kristensen og peker på en av sine egne favoritter; et stort maleri av Jakob Weidemann. I likhet med mange av de andre maleriene er dette trolig noe av det ypperste i Weidemanns karriere. Kristiansen bekrefter at de kjøper kun de beste verkene fra kunstnerne.

amlingens fem høydepunkter: Jens Johannessens Til kjærligheten fra 1971 Frits Thaulows Vinterdag fra 1890 Jakob Weidemanns Inntrykk fra naturen fra 1985 Gunnar S. Gundersens utsmykning i Marmorhallen i Kirkegata 21 Kira Waagers utsmykning i Kongens gate.

42 Ba k k ul i ssene

Investeringsobjektet

Sverre Koren Bjertnæs – En av Norges viktigste kunstnere!

Sverre Koren Bjertnæs ble i 2008 tildelt det første stipendet fra den nyopprettede Håkon Bleken Stiftelse på 100.000 kroner, der Bleken uttalte at ”Sverre kommer til å bli stor, ja han er allerede stor”. Nylig avsluttet Bjertnæs også sin siste separatutstilling i Galleri K. Selv ønsker han så lite profilering rundt sin egen person som mulig, og mener kunsten hans taler best alene.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas / Blomqvist

- Serigrafiene til Aktuell Kunst tar utgangspunkt i maleriene på utstillingen Implosion på Galleri K i 2006, som også ble stilt ut på Haugar Vestfold Kunstmuseum i 2007. Teksten til bildet Streetpoem fant jeg utenfor huset mitt i Trondheim. Det er en uteligger i Trondheim som går rundt og skriver apokalyptiske dikt han legger igjen ulike steder. August viser Colosseum som er bygget opp i Las Vegas, og Kjell-Elwis er et annet motiv. Bildet Implosion har også blitt brukt som forside til Ari Behns nyeste bok Entusiasme og raseri, mens Crossroads har en burgunder himmel med nærmest små ansikter som kommer frem, forteller Sverre om sine nye serigrafier. I 2005 reiste Sverre til Las Vegas for å hente inspirasjon til separatutstillingen Implosion på Galleri K. – På to døgn tok jeg nesten 1000 bilder. Byen viser hvordan samfunnet har blitt pervertert og er i ferd med å spise opp seg selv. Man får en følelse av at man står på stupet av utslettelsen, forteller han.

Har verden møtt veggen? Er enden nær? ”Maleriene Sverre Bjertnæs viser under tittelen Implosion ser ut til å være scener fra de siste tider. Bildene henter imidlertid sitt materiale fra de mest fremskutte deler av vestlig kultur”, skrev Gard Olav Grigstad til utstillingskatalogen i Galleri K. Han mener at i Sverres billedserie ser vi fragmenter av en verden som har møtt veggen og er på hell. Undergangen er nær. Grigstad spør hva som er illusjon og hva som er realitet i den verdenen Sverre maler. Små elementer tyder på at mye er galt. Billeduniverset henter gjenstander fra Las Vegas, men dette er jo igjen kopier av verdens underverker fra hele verden: Keopspyramiden, Sfinksen, Colosseum, Eiffeltårnet og Frihetsgudinnen. Den brølende løven som introduserer selskapets MGMs filmer dukker plutselig opp i et av bildene i Implosion-serien. Det gjør også en altfor liten måne, et grønt gatelys, sirkler som former en blink, grillende mennesker på en parkeringsplass, en mann som uanfektet av det hele krysser gaten eller en lyssøyle som nærmest kan minne om Guds ånd. Elwis-imitatoren Kjwell Elwis er også en figur Sverre har malt inn flere steder i endetiden sin, og som nærmest forlater denne virkeligheten med å bli en annen. De sterke fargene og underlige lyset understreker det surrealistiske og foruroligende stemningen i bildet ytterligere.

44 Invest er i ng sobj ek t et

Fra Nerdrum-elev til solid kunstnerisk identitet Sverre Koren Bjertnæs (f. 1976 i Trondheim) har jobbet seg opp til å bli en av Norges fremste samtidskunstnere med en solid kunstnerisk identitet, kun fem år etter at han fullførte sin Mastergrad ved Dutch Art Institute i Nederland (2002-04).

Da Sverre var 15 år, ringte faren hans til Håkon Bleken og spurte om han kunne ta seg av sønnen sin. Slik begynte et langt kunstner- og læreforhold mellom to viktige Trondheims-kunstnere. Bjertnæs’ studievei frem til en usedvanlig teknisk dyktighet og nisje innen det figurative maleriet har vært lang: I perioden 1989-93 var han elev av Tore Bjørn Skjølsvik, i årene 1993-94 av Odd Nerdrum, og fra 1995 fire år ved Statens Kunstakademi i Oslo under Arvid Pettersen og Jan Sæther.

– Odd influerte meg mye i starten, men jeg tror det var en usunn læringsprosess. Jeg slukte alt rått fordi jeg var så ung. Nerdrum-miljøet er sekterisk, og det er lite dyrking av selvstendighet. Men Odd er en fantastisk interessant person, og teknisk sett lærte jeg mye om håndverket, har Sverre kommentert om Nerdrum-tiden.

Kunstnerens tidlige arbeider var naturlig nok typisk for Nerdrum-skolen: Portretter, modellstudier og stilleben holdt i mørke toner og i tråd med det gammelmesterlige maleriet. I akademitiden arbeidet han seg mot en mer fotorealistisk malemåte og dempet fargeholdning, med Vilhelm Hammershøis nakne rom fra forrige århundreskifte som en åpenbar inspirasjonskilde.

Deretter fortsatte ferden med å skrelle bort alle overflødige elementer. l 1997 flyttet Bjertnæs ut til kunstnerkollega Unni Askelands sveitservilla på Kløfta, og hennes fire barn, og de giftet seg senere. Bjertnæs brukte de tre stedøtrene som modeller. Hans første separatutstilling var i Bjarne Melgaards galleri Norsk Anarkistisk Fraksjon i 2000. Motivene var barn og tenåringer, og han fikk positiv kritikk over sin evne til å leve seg inn i tenåringenes identitet.

Hovedverket var et enormt maleri på 200 x 375 centimeter av åtte tenåringsjenter i typiske tenåringsantrekk som viser seg frem og nærmest roper: Her er vi! Bjertnæs’ modeller kikker nesten alltid rett frem på tilskueren. Slik

fremkalles en følelse av at vi er de som blir studert, like mye som vi studerer de malte modellene. Identiteten utforskes begge veier.

Bjertnæs valgte å fremstille det kunsthistoriske temaet død gjennom lek: En videreføring av tenåringsprosjektet var en serie malerier av døde piker; eller rettere sagt piker som leker døde. I 2002 viste Bjertnæs et høydepunkt i sitt tenåringsprosjekt og en partner til bildet av tenåringsjentene: Det store gruppeportrettet (450 x 200 centimeter ) av ti tenåringsgutter i saggete kamuflasjebukser vakte oppsikt i galleriet til Unge Kunstners Forbund. Bildet ble sagt å være et portrett av både individer og en presentasjon av en sosial gruppe.

I 2003 malte Sverre en gruppe bilder utført i gråtoner. Serien Christ divided viste forskjellige utsnitt av Kristus på korset. Flere andre gråtone-bilder viste også til en rusproblematikk, et tema Bjertnæs tok opp igjen på sin neste store utstilling i Trondheim Kunstmuseum i 2004 og Blomqvist Kunsthandel året etter. Utstillingstittelen var Incognito, som betyr ukjent og viser til rusmisbrukeres anonymitet på behandlingsinstutisjoner. Publikum ble møtt av et rom med hvite lerreter der motivene kun kunne sees når det ultrafiolette lyset ble slått på. Bildene viste kunstneren i selskap med rus-ikoner som Edgar Allen Poe, William Borroughs og Francis Bacon med flere. Utstillingens mest tradisjonelle maleri var Blue Interior; et offentlig toalett i blå belysning med en nærmest fotorealistisk gjengivelse, nok en henvisning til rusmisbrukerens miserable verden. Flere av bildene viste også til hvordan en rusa person opplevde storbyen; med forvrengte neonlys og reklameplakater lik de bølgende bevegelsene i Edvard Munchs Skrik. I denne utstillingen viste Sverre sin mørke side og flere personlige opplevelser fra sitt ”bohemske” liv. I tillegg utfordret han det figurative maleriet til gagns; i en perfekt, utsøkt teknikk og forlokkende, vakre farger, malte han en uskjønn verden. En verden som kanskje pekte frem til hans tvetydige Las Vegas-serie Implosion med det vakre og forlokkende; kombinert med urovekkende, dystre spådommer?

Se kunstnerens CV på vårt kunstsenter på www.kunstklubben.no

45 Invest er i ng sobj ek t et

46 Inve s ter ings objektet

SKB

1 cm 4,5 cm

Tittel: Augustus Teknikk / opplag: Litografi / 40 Motivformat: 85 x 66 cm Galleripris / medlemspris:10.000,- / 8000,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Medlemspris med anbefalt ramme: 10.081

MEDlEMstilBuD

47 I nvester in gsobjektet

Sverre Koren Bjertnæs er en av de norske samtidskunstnerne som oppnår høyest priser på annenhåndsmarkedet i Norge.

Aktuell Kunst tilbyr nå et begrenset antall eksklusive serigrafier med et lavt opplag fra kunstneren.

1 cm 2,5 cm

Tittel: Implosion I Teknikk / opplag: Litografi / 40 Motivformat: 94 x 51 cm Galleripris / medlemspris:10.000,- / 8000,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

se kjøpsinfo side 92

Medlemspris med anbefalt ramme: 9688,-

svErrE kOrEn BjErtnæs

48 Inve s ter ings objektet

Serigrafiene tar utgangspunkt i maleriene på utstillingen Implosion på Galleri K i 2006, som også ble stilt ut på Haugar Vestfold Kunstmuseum i 2007.Teksten til bildet Streetpoem fant jeg utenfor huset mitt i Trondheim. Det er en uteligger i Trondheim som går rundt og skriver apokalyptiske dikt han legger igjen ulike steder.

SKB

1 cm 4,5 cm

Tittel: Crossroads Teknikk / opplag: Litografi / 40 Motiv / rammeformat: 66 x 94 cm Galleripris / medlemspris:10.000,- / 8000,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Medlemspris med anbefalt ramme: 10.081

MEDlEMstilBuD

49 I nvester in gsobjektet

1 cm 2,5 cm

Store, dekorative, fargesterke og underfundige silketrykk fra en av våre fremste kunstnere og hans serie Implosion.

Tittel: Implosion II (øverst) og Streetpoem Teknikk / opplag: Litografi / 40 Motiv / rammeformat: 66 x 66 cm Galleripris / medlemspris:10.000,- / 8000,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

se kjøpsinfo side 92

Medlemspris med anbefalt ramme: 9688,-

svErrE kOrEn BjErtnæs

Åpnede og lukkede verk

Kunsten til Sliman Mansour - en av Palestinas mest anerkjente kunstnere gjennom tretti år Tekst Eva Furseth (kunsthistoriker og daglig leder Kunstkontoret AS) / Foto ©Mansour Et møte med palestinsk kunst er også et møte med kunstverk som kan oppfattes som lukket for utenforstående. Med en viss bakgrunnskunnskap om kulturen og kunstnernes arbeidssituasjon, vil de åpne seg for oss. I denne sammenhengen kan det være særlig interessant å se på en kunstner med lang fartstid, som Sliman Mansour. Han regnes som en av Palestinas mest anerkjente kunstnere gjennom nærmere tretti år, og hans kunstnerskap er typisk for den palestinske kunstnerens liv og virke.

Sliman Mansour (f. 1947) kommer fra den vesle bygda Bir Zeit utenfor Ramallah, som i dag er en universitetsby. Hjemstedets mykt kurvede og terrassekledde skråninger med oliven-, fiken- og mandeltrær går igjen i store deler av kunsten hans. Han er utdannet ved Bezalel Academy of Art and Design (1967-1970) i Jerusalem, som var regnet som Israels beste akademi.

Her var Mansour den eneste studenten som bodde på palestinsk side. Dette var ikke noe han tenkte på til hverdags, han trivdes godt og fikk flere venner.

Da skolens bibliotek brant ned, merket han på kroppen fordommene som lå latent. Selv om han var en fredsommelig person, og aldri hadde sagt eller gjort noe som kunne gi mistanke om noe annet – var det ham skepsisen ble rettet mot. Det lå i luften at brannen var påsatt av palestineren; terroristen.

Det var også bare ham politiet hentet til avhør. Etter hvert viste det seg at brannårsaken lå i sikringsskapet, og han ble renvasket. Mansour følte seg derimot stigmatisert, og ikke lenger velkommen ved akademiet.

Det ble derimot enda viktigere for ham å arbeide med kunst, og knytte nettverk med kunstnere i og utenfor Palestina. I tillegg til sitt kunstnervirke, ble han en aktiv organisator. Blant annet deltok han i en rekke kunstnerlag, arbeidet som kunstlærer, var medstarter av Palestinas første kunstgalleri Gallery 79, og har stilt ut ved atskillige fellesutstillinger i Palestina og Israel med både palestinske og israelske kunstnere. Med årene har han fått stor innflytelse og mange sentrale posisjoner.

Sensurert kunst Som karakteristisk for den palestinske kunsten, finner vi klare politiske undertoner i Mansours arbeider. Han lever i en situasjon hvor det er naturlig for en kunstner å reagere; han knytter følgelig kunstnerskapet tett til sin livsverden.

De siste seksti årenes palestinske kunst må også ses i lys av Israels opprettelse i 1948, samt den israelske okkupasjonen av Vestbredden, Jerusalem og Gazastripen i 1967. Palestinerne kaller hendelsen for Nakba (katastrofen), en prosess som gjorde omtrent 65 % av palestinerne til flyktninger, og hele 500 landsbyer ble lagt i ruiner. Israelerne la samtidig ned forbud mot å arbeide med kunst, men kunstnerne fortsatte i det skjulte. Først på begynnelsen av

50 Kunst fr a ut l a ndet

syttitallet, i perioden Mansour ble aktiv som kunstner, begynte palestinerne å trosse utstillingsforbudet åpenlyst. Verkene var laget under sensur og ansett som potensielle innlegg i en meget spent situasjon. I slike spente perioder kunne sågar bruken av flaggets farger svart, hvitt, rødt og grønt i et uskyldig landskapsmotiv være nok til at man risikerte en hardhendt sensur. Mansour opplevde selv hvordan israelske soldater konfiskerte verkene hans, og stengte utstillinger. På grunn av problemet med å holde utstillinger, gikk kunstnerne sammen om å trykke plakater og postkort av maleriene.

Plakatkunst Plakatmotivene kan være forbausende estetiske, hvor de krasse budskapene pakkes inn i velklingende farger og elegante formkomposisjoner. En av de tidligste plakatene er Sliman Mansours Jamal Al Mahamel (1973), en barbeint, gammel mann bærende på en tung bør; Jerusalem med den gullprydede Klippedomen i horisonten. Jerusalem brukes hyppig i palestinsk kunst som symbol på det okkuperte Palestina. Mannen befinner seg på et goldt og øde ikke-sted som står i krass kontrast til byens skjønnhet. Selv om han er alene, sliten og fillekledd, er det ikke noe stakkarslig over ham. Ukuelig sleper han seg videre – som en eldet og menneskeliggjort utgave av Olympens Atlas.

Plakaten ble raskt meget populær, og har bredd seg til palestinske hjem over hele verden. Selve maleriet Jamal Al Mahamel ble solgt til Muhammar al-Gaddafi, den libyske statssjefen, men ble ødelagt da hjemmet hans ble bombet. Mansour har imidlertid laget en ny og større versjon av verket som han selv eier.

Plakatene ble revet ned i omtrent samme tempo som de ble hengt opp.

Soldater kom til og med inn i private hjem for å fjerne plakatene. Selv om Mansour har mange tilhengere i Israel har han flere ganger blitt satt i fengsel, på grunn av sin palestinske palett eller for ”ulovlig omgang med israelske kunstnere.” Måten kunstnerne ble behandlet på opprørte mange, også i Israel.

Kunstnerne gav heller ikke opp. Plakatkunsten ble raskt en høyt utviklet kunstform, og samtidig et effektivt virkemiddel – bilder kan spres over hele verden, samtidig som de er vanskelige å sensurere eller forvrenge. Den palestinske plakaten lever fremdeles i beste velgående, og har med årene blitt et internasjonalt fenomen hvor kunstnere fra hele verden sender bidrag for å uttrykke solidaritet og ønsker for fred. I dag finnes en rekke nett- og e-postbaserte utstillinger som viser en ny side av dette fenomenet.

Krakelerte fortellinger På slutten av åttitallet ble Mansour en av Palestinas første kunstnere som beveget seg bort fra maleriet, og begynte å eksperimentere med leirens tre dimensjoner. Han benyttet en pulveraktig leiretype som finnes i store mengder i området, og som har blitt brukt til husbygging siden oldtiden. I motsetning til tradisjonell keramikk brennes ikke denne leiren. Leiren inneholder naturlig limstoff, og ved å blande med vann og la den herde i solen, blir den meget solid.

Hans tidlige relieffer er bestrødd med ”found objects”, og knyttes derved til en bred tradisjon hvor hverdagsgjenstander innlemmes i kunstneriske uttrykk. Objektene som Mansour velger ut, er imidlertid meget sterkt ladede – små og nærmest utviskede spor fra fortiden, rester av en palestinsk identitet. De arkeologiske fragmentene av brodert stoff, keramiske fliser og potteskår forteller om en gammel, høy sivilisasjon. Vi finner også spor fra en mer nærliggende fortid, som fotografier og rustne nøkler. Nøkkelen er et av de kraftigste symbolene i palestinsk kunst, for mange palestinere er et skjøte og en nøkkel deres eneste konkrete bevis på at de eide det huset som de eller deres forfedre måtte forlate i 1948. Nøkkelen står ikke bare for sorgen over det tapte hjemlandet, men også for håpet om at de en dag kan reise tilbake.

K unst fr a utlandet: Palestinsk kunst Palestinsk kunst er lite kjent i Norge. I den senere tid har fokuset imidlertid økt, mye takket være det nystartede kunstakademiet i Ramallah.

Akademiet er i stor grad opprettet ved norsk initiativ og økonomisk støtte.

51 Kunst fr a ut l a ndet

Bli abonnent

- få medlemskap i Kunstklubben!

Kun kr 450,- i året for 6 utgaver inkl. medlemskap og velkomstgave

Gå inn på kunstklubben.no eller kontakt oss på tlf 22 99 54 00

Til tross for sitt nedtonede, stillferdige uttrykk, forteller relieffene sin historie på gripende vis.

I de siste ti årene har han lagt stor vekt på selvportrettet, ofte generelt utformet slik at det kan være hvem som helst. Det gjør et sterkt inntrykk når kunstneren i et verk som Selvportrett (Jord) (1997) utvisker seg selv totalt i en krakelert silhuett. Endatil bokstavene i den vakkert prydede minneplaten er beskåret til det uleselige, og understreker personens anonymitet. Også dette verket forteller om innsnevring, om en marginalisering som skviser bort folkets identitet. Verket kan dermed sees som hans personlige opplevelse av palestinernes skjebne, følt på egen kropp. Samtidig er det fristende å tolke verket i videre forstand, som et memento mori. I dette tørre klimaet er det ikke uvanlig å finne bein og knokler av mennesker i sanden. De kan være flere tusen år gamle, kanskje etter viktige personer fra høye sivilisasjoner, men nå er de glemt for lengst, visket ut av historien. I et slikt perspektiv er det ikke underlig om man reflekterer over sin egen dødelighet.

Mens storparten av Mansours tidligere malerier er klare og entydige i sitt budskap, er de senere årenes skulpturelle uttrykk betraktelig mer lavmælte.

De kan samtidig tolkes i svært mange retninger, også ut over den palestinske konteksten. Dermed appellerer det i større grad til våre personlige følelser, og krever vår innlevelse og private tolkning. Gjennom denne tette kommunikasjonen smyger verket seg langt innunder huden.

Muren som delte Mansours atelier og hjem Mansour bor i dag i Øst Jerusalem, hvor han har hatt det samme atelieret i 25 år. Det er ikke så stort, men han trives her. Og så var det så lettvint, bare to minutter unna hjemmet. Men så kom muren, banet seg vei mellom hjemmet og atelieret. I stedet for en liten kjøretur må Mansour gjennom en sikkerhetssluse. Det er gjerne kø, og reisen hver vei tar fort to timer. Dette forverrer selvsagt arbeidssituasjonen ekstremt. Han vil likevel ikke skifte atelier. Det blir en trass – da heller vente til muren rives.

Under murens byggeprosess malte Mansour et utsnitt av Michelangelos Adams skapelse rett på den digre veggen. Armene strekker seg ut mot hverandre, øyeblikket før Gud gir liv til sin nyskapning. I forgrunnen ser vi to store steiner som på underlig vis avspeiler de gigantiske hendenes bevegelse.

Denne installasjonen av vegg, maleri og stein utgjør et åpent verk, hvor betrakteren gis stor frihet til å gjøre seg egne tanker.

Kilder Gannit Ankori: Palestinian Art. London: Reaktion Books Ltd., distributed by University of Chicago Press, 2006 http://www.liberationgraphics.com/ppp/salma.html http://www.legacy-project.org/ http://www.almamalfoundation.org/ http://www.riwaqbiennale.org/ Samtaler og e-postkorrespondanse med kunstneren

53 Kunst fr a ut l a ndet

- I bildene mine har jeg alltid hatt mitt personlige uttrykk som jeg har videreutviklet. Landskapene mine er ikke spesifikke steder, men personlige opplevelser og følelser i møte med naturen.

Vakre landskap Wenche Øyen

– Vakre landskap og poetiske billedbøker aktuell kunst besøker Wenche Øyen i hennes atelier på nesodden; et trehus som glir i ett med naturen på Fjordvangen. hennes mann, som har arkitektkontor i et annet hus på tomta, tegnet tunet som har vokst frem de siste 30 årene. Wenche møter oss med nypresset kaffe og økologiske pepperkaker.

Tekst / foto Mette Dybwad Torstensen

54 Va k re l a ndsk a p

En vakker bok for voksne og barn!

Då eg kom heim, var hesten borte Pris: 249,”Noen ganger overlever en bok med å åpne med ”Det er en mørk og stormfull natt”. Hans Sande velger klisjeene, men etterlater seg en av høstens mest gripemde fortellinger for barn. Då eg kom heim var hesten borte omhandler en gutts møte med alderdom og demens. Bestefar forsvinner i natten, må letes etter og blir funnet i sin egen verden. Den er preget av minner, frykt og fantasi. I bestefarens hode herjer uroen over hendelser fra krigen, om hesten som forsvant, fangenskap og savn. Fortellingen tematiserer møter mellom ung og gammel, om å være i ulike stadier av liv og bevissthet. Den mørke stemningen forsterkes av Wenche Øyens nydelige illustrasjoner.Vi snakker om kunst. ” (Anmeldt av Arnstein Olaisen i Haugesunds avis)

- De smaker virkelig krydder og jul. Jeg tar en hver dag nå før jul, det er en barnslig glede, smiler Wenche mens hun skjenker kaffe og lar oss smugkikke på landskapene som står klare til utstillingen i Seljord Kunstforening, som åpner om noen uker. Sist vi var her stod bildene så vidt påbegynt vendt inn mot veggen. Wenche sa da at planen var å lage mange store landskapsbilder i olje.

Det har hun virkelig lykkes med.

- Landskapene mine er ikke spesifikke steder, men personlige opplevelser og følelser i møte med naturen. Jeg er mye i Rauland og blir inspirert av naturen og lyset der.

Wenche Øyen er definisjonen på en allsidig kunstner: Allerede 17 år gammel kom hun inn på malelinja på Kunst- og Håndverksskolen, og har siden både jobbet med landskap og portrettkunst. Etter fire år på Kunstakademiet studerte hun et halvt år ved kunstakademiet i Nederland, som hun regner som en frigjøringstid. Hun debuterte på Høstutstillingen i 1972. Før hun fylte 25 år ble hun som ung og ukjent kunstner tatt ut i finalen i en internasjonal portrettkonkurranse ved Academie des Beaux Arts i Paris med store norske kunstnere som Reidar Aulie, Håkon Stenstadvold og Erling Enger.

- De skrev Monsieur på invitasjonen og katalogen jeg fikk tilsendt. De trodde nok jeg var en mann, ler Wenche.

På Nationaltheatret henger det fire portretter signert Øyen, av skuespillerne fra forestillingen Kong Lear i 1989 - med blant annet Espen Skjønberg.

Kritikere har sagt at hun fanget inn skuespillernes karakter. Neste portrettoppdrag er en som var prest i Frogn kirke. I en tiårs periode laget Wenche også billedbøker ved siden av frie arbeider, hvor nesten samtlige bøker oppnådde nasjonale og internasjonale priser.

- Jeg har faktisk prøvd å slutte å spille flere ganger, og tenkt at jeg skulle bruke all tiden min på å male. Men det fungerer ikke sånn. Jeg trenger spillingen som pause og avkobling.

Wenche har to barn og fem barnebarn. Da hennes egne barn var små arbeidet hun en del med billedbøker. Hennes første bok Ein god dag fikk den internasjonale prisen Gulleplet. Regnbogan med tekst av Olav H. Haugen fikk Noregs Mållags pris. Boken Farvel Rune med tekst av Marit Kaldhol fikk Deutsche Jugends litteraturpris i 1988, og har også blitt mye benyttet i sorgterapi for barn. Den er oversatt til 16 språk. I 1996 fikk hun Telenors Kulturpris for malerier og illustrasjoner.

I 2004 ga Wenche ut en billedbok med både tekst og bilde, Johannas bilder, en bok hun hadde tenkt på i 30 år. Her forteller hun sin egen rørende historie om hvordan hun som seksåring fant hjelp i maling og bilder etter at faren døde og livet ble snudd på hodet. Et av bildene fra denne boken ble innkjøpt av Nasjonalbiblioteket. Nylig kom enda en bok til verden. Boka Då eg kom heim, var hesten borte med tekster av Hans Sande, handler om en bestefar som hele tiden forviller seg bort. Barnebarnet finner bestefaren nede ved busslomma der han lokker på yndlingshesten Tobba, som tyskerne slaktet under krigen mens han satt i fangeleir i Tyskland. Faren er lei av bestefarens ”surr”, moren er sliten, og det er bare gutten som orker å høre på fortellingen om hesten som ble borte.

- Jeg syntes teksten var så bra at jeg fikk lyst til å lage bilder til denne boka.

Den kom akkurat ut på Cappelen Damm og passer både for voksne og barn.

Bildene stilles ut i Cappelen Damms nye lokaler til neste år, avslutter Wenche før hun følger oss ut i bilen og vinker adjø.

Litografi-landskap med rytme og lys I taket i atelieret henger en heks.

- Jeg fikk den i en presang av en venninne som har laget den. Den passer på meg, ler Wenche.

Hun har på seg en brun malekjole som glir fargemessig rett inn i de dunkle landskaper med saftige farger og stemninger, der lyset gir hvert bilde sitt preg og uttrykk. Hun legger frem de nyeste litografiene med landskap til Aktuell Kunst.

- Her har jeg jobbet mye med rytme, flater og valører. Komposisjonen var det viktige. Meningen var å trykke det i få farger, men jeg endte på seks for å få den dybden jeg lette etter. Det lille bildet er en reise; en reise mot lyset. Lyset kommer på en måte innenfra bildet.

Se kunstnerens CV på vårt kunstsenter på www.kunstklubben.no

Bilder fylt av poesi og musikk Bilder fylt av musikk og poesi, har Kirsten Røvig Håberg skrevet om Wenches bilder. Bedre kan det ikke beskrives. Wenche selv er et musikalsk menneske; både med farger og toner. Ved siden av bildene er det musikken som dominerer Wenches dager. Hun må styre seg selv med beinhard disiplin, for noen ganger kan nok spillingen ta litt overhånd. Hun spiller piano, og fiolin i Oslo Kammerorkester.

55 Va k re l a ndsk a p

56 Vakre lands kap

WØ

1 cm 2,5 cm

1 cm 4,5 cm

Tittel: Album (øverst) og Lysning Teknikk / opplag: Litografi / 100 Motivformat: 25,5 x 20 (øverst) og 16 x 15,5 cm Galleripris / medlemspris: 1500,- / 1200,- (øverst) og 1100,- / 880,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Medlemspris med anbefalt ramme: 2100,- (øverst) og 1668,-

MEDlEMstilB

57 Vakr e lan dskap

1 cm 4,5 cm

Vare og subtile landskap og figurer i dekorative jordfarger.

Tittel: Jorden IV (øverst) og Jorden II Teknikk / opplag: Litografi / 100 Motivformat: 24 x 27 cm Galleripris / medlemspris: 2200,- / 1760,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Medlemspris med anbefalt ramme: 2660,-

uD WEnChE ØyEn

se kjøpsinfo side 92

Ragnar Olaf Hauge (Roh) – Fra katolsk nonnekloster til lekende kunstnerbolig (- og en samtale om å være menneske og kunstner) - For å bli en kunstner, måtte jeg først finne ut av hva det ville si å være et menneske. På veien kan jeg bruke tittelen ”kunstner” som et slags alibi og forsvar. Mine erfaringer tilsier at ett liv er for lite til å være menneske, jeg skulle hatt mange.Vi bare grafser på overflaten.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto fra kunstneren

58 Tur i a t el i eret

Jeg sitter på kjøkkenet til kunstneren Ragnar Olaf Hauge, alias Roh, i det tidligere klosteret, nå kalt Villa St. Hallvard. Det er fyr på peisen og husets katt krøller seg ved siden av sin eier. Jeg noterer på mitt 20. ark, og kunne ønske jeg heller hadde hatt en båndopptager for å få presist gjengitt samtalen og Rohs gode formuleringer. Det hele blir en fascinerende ferd inn i Rohs mange rom; mentalt og kunstnerisk. Alt avsluttes med en omvisning i en helt spesiell liten kirke og det gamle, ombygde klosteret.

- Akkurat som jeg aldri planlegger hvordan et litografi skal bli, planlegger jeg heller aldri en samtale. Det er spennende når man får kjemi, men kanskje enda mer utfordrende hvis det butter. Da må jeg virkelig slippe meg selv. Når jeg skal starte med å tegne på litosteinen, har jeg kanskje et bilde i hodet, men jeg tegner aldri etter forelegg. Å lage ett bilde er i grunnen en umulighet og totalt ubegrenset. Tenk hvilken rikdom du kan velge blant? For meg handler det om å slippe inn et bilde, å lytte gjennom en prosess og få et bilde eller uttrykk ut gjennom det valgte materialet. Hvilket materiale jeg bruker er dermed likegyldig; keramikk, akvarell, skulptur, tusj eller å tegne på en litostein. Å lage et lito er også avhengig av en god trykker og en god kjemi. Den beste dialogen oppstår når jeg fungerer som komponist og trykkeren er fiolinisten som spiller et nytt forslag. Det meste skapes i samspill med andre.

Kristin, produsenten som jobber for Roh, kommer inn med et kakefat i tre etasjer og serverer kaffe og te.

- Det er den karusellen der ja, ler Roh og tar en slurk av teen sin.

Som ung mann så han kjente kunstnere sitte ganske så bedugget på Kunstnernes Hus. - Er dette det å være kunstner? Jeg skjønte at jeg først måtte bli et menneske - og så kunstner. Men hva er dette for et prosjekt,? Hvorfor er vi her?

Hva er det å være menneske? Jeg snuste på fotografi, arkitektur og reklamebransjen. Jeg syntes det å få seg en karriere virket svært forutsigbart og repeterende. Og jeg hadde ikke tid til å gå på akademiet. Det tekniske lærte jeg meg etter behov. Jeg ville forske i det å være menneske. Bildene mine er notater underveis. Jeg jobber der ordene slutter. Kunst kan ikke forklares med ord, ordene begrenser bildene. Kunsten ligger bakenfor ordene. Alle ord har engang vært bilder.

Selv kaller Roh seg et lekende menneske, et homo ludens. Journalisten kan ikke si seg uenig; både uttalelsene, huset og kunsten viser en kritisk, men humoristisk tilnærming til det å skape kunst og leve.

- For meg er det lekende seriøst, men ikke alvorlig. Det er nok alvor i livet og i kunsten. Jeg bruker ofte tankeleker. Jeg prøver ut en ny tanke eller vrir om på setninger og lager nye tanker og forståelser på den måten. Open your mind, please - Thank you, siterer Roh; et av sine mange statement.

Det digitale maleriet - en formidler av drømmebildene Roh jobber med maleri, keramikk, skulptur, grafikk, fotografi og video. I de siste årene har PCen blitt hans nye verktøy.

- Det digitale er kun et nytt tegneverktøy for meg, og en videreføring av tradisjonelle teknikker. Jeg genererer sjelden noe som er brukt fra før. Jeg bruker det digitale som et lerret, der jeg bygger opp med lag som i et maleri, eller tegner på det digitale tegnebordet som med penn og papir. Det utrolige er mulighetene innen formatet. Du er ikke et formatets gissel, som en dansk kollega sa en gang. Formatet er ikke gitt på forhånd, men er relativt og kan økes underveis fra 30 x 10 centimeter til kanskje tre meter. Jeg er sensibel for formater hvis de ikke matcher motivet, enkelte bilder føles som en symfoni servert som en kvartett. Et hvert motiv har et bestemt format, som i musikk.

Roh har også begynt å utprøve det digitale som utgangspunkt for sin grafikk. Istedenfor å korrigere på steinen, gjør han da dette i et tegneprogram.

Resten av trykkeprosessen er som vanlig; med prøvetrykk og plater gjennom pressa, eventuelt kombinert med steiner. Han har også begynt å trykke på pleksiglass, noe som gir et utrolig lys gjennom fargene. Roh opplever det digitale som immaterielt. Det er dermed også et egnet medium eller en teknikk for å formidle bilder som kommer fra drømmene og hjertet.

- Jeg må likevel jobbe med det fysiske og tradisjonelle maleriet ved siden av; og lukte terpentinen. Mange har erklært maleriet dødt, men maleriet var et av de første tegnene fra mennesket, og jeg tror det siste tegnet fra oss vil være et risp på en trestamme.

- Hvis det er mer trær igjen, kanskje heller et risp på stranden, kommenterer Kristin som har kommet inn med PCen for å vise Rohs nye websider og hans store utsmykningsprosjekter: I et 25 meter høyt trapperom i Manpowerbygget henger flere digitale bilder på pleksiglass; det største på 2 x 6 meter. På Posthuset vant han utsmykningskonkurransen med sine flate og gjennomhullete stålfigurer som plutselig dukker frem i rommene: Et hode titter ned fra taket og en figur lener seg ut fra en vegg; nærmest vektløs med sine godt over hundre kilo. En gruppe figurer har dandert seg bak en sofa, som ekstragjester i møtekroken. En annen figur har to utskårne former lik to armer, som om den blir omfavnet eller griper inn i seg selv.

- Jeg leker med det monumentale i skulpturen, med den positive og negative formen. De overraskende og humoristiske innslagene er visstnok godt mottatt i et ellers forutsigbart kontormiljø, sier Roh fornøyd.

Vi blar til et bilde av Rohs verk på Høstutstillingen i 2004; en lyskasse med et ornamentisk bilde med utgangspunkt i verdier og pengesedler.

- I arabisk kultur er ornamentikken uttrykket, men bildet – det er forbudt.

Da jeg skulle scanne inn en norsk tohundre-, femhundre- og tusenlapp, blinket det ”Banknote not allowed” på skjermen, det var også forbudt. Dette trigget meg selvsagt, jeg skulle utforske ornamentikken og syns sedlene er interessante objekter, kommenterer Roh før han viser noen av sine digitale ruinskulpturer.

- Jeg tar bilder av ruiner og rivningsobjekter, for eksempel av det gamle Rikshospitalet. Her legger jeg digitalt inn mine egne skulpturer. Resultatet ser

59 Tur i a t el i eret

ut som en stedsbundet skulptur. Jeg bruker å si at fotografiet er den mest synlige formen for løgn, og er aldri hva det gir seg ut for å være. Fotografi som bevismaterial, wow wow…

Roh rister på hodet med et smil, tenner seg en sigarett og fortsetter.

- Jeg er ikke redd for å spre meg som kunstner. Fra kaos oppstår kosmos.

Jeg er ikke noe annet enn det jeg er her og nå. Alt er bare her og nå. Vi blir alle født og dør; alt annet imellom er forestillinger som vi skaper for å få en kontinuitet. Visse ting lager jeg for meg selv. Noen verk har såpass i seg at de kan ha betydning for andre. I den kommunikasjonen blir jeg en kunstner. Men jeg er ingen kunstner hvis jeg pusler sammen ting kun for meg selv. Å lage bilder, det er ikke i seg selv kunst.

Vi pensler samtalen over på egoisme og myteomspunnete kunstnere som ofte velger å ha et image, posisjonerer seg bevisst og leker med publikum.

- Jeg husker en historie der alle gjestene ble kastet ut fra et hotell fordi Elton John plutselig hadde kjøpt opp hele hotellet for en uke. Da har man skapt et monster. Det er interessant å studere fenomenet mennesket; hvordan drepe flest mulig, hvordan bli sett på som så betydningsfull som mulig.

Det er samme generasjon som bygger opp de bombede byene som om ingenting har skjedd.Ved inngangsportalen til katedralen i Reims er det en engel som smiler et smil som overgår selv Mona Lisa, et slikt smil kan plasseres over inngangen til konsentrasjonsleirer. En viss avstand og en grenseløs aksept er en forutsetning for innsikt.

Roh er brennende engasjert og den ene assosiasjonsrekken løper over i neste. Vi beveger oss også inn i en annen nisje som opptar Roh; den store forskjellen på statlig støtte til kulturlivet kontra vitenskapen.

- Jeg kunne snakket i timevis om dette temaet. Kunst er for meg forskning på lik linje med vitenskap. Forskjellen er at kunstnere stiller spørsmål, og gir

ikke svar. Vitenskaplig forskning derimot gir svar; som igjen gir nye spørsmål.

Jeg mener kunst er like viktig som all annen forskning. Det eksisterer en motvillighet til de som ikke bekrefter samfunnets normer, man er redd for det lekende, åpne menneske, som kunstnerne. Det får også betydning at kunstnerne gjennom kunstnerisk handling relaterer seg kritisk bevisst til samfunnet.

Samtalen ved kjøkkenbordet begynner å nærme seg slutten. Kaffen er drukket opp og katten har forsvunnet videre inn i det gamle klosteret. Roh kommer med en innrømmelse: - Jeg tilhører de germanofile. Tysk kultur og historie er en kultur resten av verden må forholde seg til, på godt og ondt. Preferanser avhenger i stor grad av kunnskap og referanser. Når jeg står på Colosseum ser jeg kun en blodig kjøttkvern. Visste du at det var mangel på ville dyr i Romertiden? Man må være kritisk-emosjonell til historien. Likevel må man klare å integrere det vonde i livet sitt så gleden kan vokse. Jeg husker en bok som het ”Hvordan produsere endorfiner selv?”. Og da var det ikke snakk om light-varianten med fysisk trening. Hvordan skape mental glede? Min bror døde det man kaller en naturlig død for noen måneder siden. Hvordan kan jeg glede meg over livet når min bror er død? Det virker uutholdelig. Men å tørre å se det uutholdelige, det er til å holde ut.

Og det er jo nettopp gjennom glede og sorgen vi forvandler oss som mennesker.

Et muslimsk ikon og stumtjener på taket Vi avslutter samtalen om å være menneske og kunstner, og konsentrerer oss om rammen rundt Rohs liv. For som han sier selv; mange kunstnere skaper og omgir seg nettopp med små univers og en egen verden, der kanskje det mest private er atelieret. Roh overtok det gamle katolske klosteret i 1986, og ga eiendommen navnet Villa St. Hallvard.

- På den tiden eide jeg ikke nåla i veggen. Jeg leide atelier og hus på den andre siden av dalen. Kristin fortalte at et gammelt kloster hadde ligget ute for salg i tre måneder. Jeg skjønte bare at jeg måtte bo her, og etter diverse hasardiøse forhandlinger ble det slik.

Villa St. Hallvard ble opprinnelig bygget som et sommersted til den katolske primas i Norge i 1905. I 1912 fikk biskopen kapellet i gave av norske katolikker. Først i 1923 flyttet han nonneskolen for St. Franciskus-søstrene fra Bergen til eiendommen sin, og innviet huset til et novisiat viet St. Hallvard.

Elevene kom fra katolske land i Europa.

- Vi hadde besøk av noen av de nederlandske nonnene på over 80 år. De spurte om det var like kaldt i huset enda. I hagen kan du se rester av stien Via dolarosa, og en grotte er intakt. Nonnene levde etter vanlige klosterregler; gikk i kirken tre ganger om dagen og hjalp til ved sykehus og pleiehjem. Av mangel på rekruttering, ble klosteret lagt ned i 1956.

60 Tur i a t el i eret

Kristin og Roh følger meg inn i den lille kirken.

- Jeg hadde en merkelig opplevelse her for en stund siden. Jeg bråvåknet en natt av noe jeg trodde var en lyd. Jeg gikk ned, og da kom lyden. Et voldsomt smell. Jernkorset på taket av kirken ramlet ned. Vi valgte å forgylle en stumtjener, og satte den opp. Du vet; vi er alle hverandres tjenere. Ideen er nå å føye på et forgylt spørsmålstegn på toppen.

I sakristiet henger et ikon av Roh. - Dette må være det eneste muslimske ikonet som finnes, peker han, der en Madonnalignende kvinne med niqab kikker på oss gjennom åpningen i sløret. På den andre siden står den originale skriftestolen.

- Tenk deg samtalene her inne; ti unge noviser og en pater i ensomheten.

Det må ha vært mange følelser i sving.

Roh åpner døren til det lille kirkerommet. Her holder han foredrag over temaer som stillhet og ingenting. Kirken brukes også til konserter og teaterforestillinger, og det har også vært bryllup, konserter, Rotary-møter og vinsmaking. Roh mener han kan skille protestanter fra katolikker når de kommer inn.

Katolikkene senker stemmen med en gang i dette for dem hellige rommet.

De har en stillhet i seg. Roh åpner alterskapet og tar frem en gammel latinsk bibel.

- Jeg spurte nonnene hvorfor de ikke hadde tatt den med seg. De sa at man aldri flytter ut av en kirke, man bare forlater den.

Et av rommene er ”kledd i sort” og brukes som kino og visningsrom for blant annet Rohs egne videoarbeider. I andre etasje er bokhyllene skjult med hvite gardiner.

- Jeg blir forstyrret av å se på ryggene på bøkene jeg har lest, kommenterer Roh. - Hvorfor har alle dørene et nummerskilt?

Kristin og Roh ler, som om de har mange små hemmeligheter i dette huset.

- Jeg kom fra en leilighet på 100 kvadratmeter til disse 600. Vi tuller litt med at du kan ta rom nummer fire eller ni. Mange finner ikke engang ut herfra.

På vei ut forbi Rohs kontor, henter han et kamera og vil fotografere meg.

- Jeg gjør det med alle som kommer innom, så får vi se hva det blir ut av dette.

- Så da skifter vi roller og jeg blir objektet?

- Er det ikke slik vi gjør hele tiden, blunker han og tar selv rollen som ”journalist”, og selv registrerer og fotograferer.

Se kunstnerens CV på vårt kunstsenter på www.kunstklubben.no og Roh’s webside www.ragnarolafhauge.com

Picassos nese og nummererte dører - Et hjem er ikke noe annet enn en scene; hva du vil at folk skal se og hva du identifiserer deg med.

Roh og Kristin har dekorert stuen for tredje gang i løpet av 20 år.Tidligere var det nærmest futuristisk med trekanter ut av veggen i hi-tech stil.

- Nå ser det riktig så borgelig ut her, ler Kristin. Et av gjesterommene er nydrapert med tekstiler rundt vegger og seng; nok en ny scenografi. På døren henger en nese.

- Det er en kopi av Picassos nese. Jeg fikk den i posten av min gode venn Victor Boullet som bor i Paris, kjenn på den, ler Roh og tar på den bløte gummien.

61 Tur i a t el i eret

62 Tu r i ate lie re t

ROH

1 cm 2,5 cm

Tittel: Se ut Teknikk / opplag: Digitalt litografi / 100 Motivformat: 84 x 55 cm Galleripris / medlemspris: 6000,- / 4800,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Medlemspris med anbefalt ramme: 5813,-

MEDlEMstilBu

63 Tu r i atelier et

Digitale trykk der litosteinen er byttet ut med et tegneprogram, men med en påfølgende tradisjonell trykkeprosess i pressen.

Tittel: Å bli Teknikk / opplag: Digitalt litografi / 100 Motivformat: 84 x 55 cm Galleripris / medlemspris: 6000,- / 4800,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

se kjøpsinfo side 92

Medlemspris med anbefalt ramme: 5813,-

D r ag n a r O l a F h au g E

Fra prosjektet Trees of light, iridiserende farger p책 frostet akrylglass.

64 Tek ni k k

Fra prosjektet Close, yet, distant, iridiserende farger, fotocollage på lerret.

CPY

Calina Pandele Yttredal - malte trær på frostet glass og fosser som skifter farge

Calina Pandele Yttredal er en av få norske kunstnere som maler med iridiserende maling. Pigmentene gjør at bildet forandrer farge og karakter etter døgnets skiftende lys. Det røde kan skifte til grønt, det blå blir oransje.

Yttredal legger likevel stor vekt på at den iridiserende malingen ikke skal bli en støyende effekt. Kanskje du ikke oppdager fargenes skiftninger med en gang? De lysende fargene skal gli inn i det tradisjonelle maleriet som en spennende hemmelighet.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas / fra kunstneren

Aktuell Kunst har tatt turen opp på loftet i en av Oslos gamle bygårder fra 1890-tallet i Torggata for å besøke en kunstner som kombinerer håndverk og vitenskap i sin kunst; en liten, elegant, intellektuell, filosoferende, ivrig og engasjert kunstner og kunstformidler med en merittliste og allsidighet som kan ta pusten fra de fleste.

- Det er et fint sted å ha atelier. Jeg leide rommet i etasjen under tidligere, men det er mer meditativt og roligere å jobbe her oppe. Kom inn, kom inn, forresten. Jeg skrur av lyset, så skal jeg lage en liten opplevelse for dere først.

Calina tar oss gjennom en smal gang og inn på atelierloftet. Hun demper belysningen og peker på tre store malerier langs veggen. Fossen i det ene skifter fra grå til brusende blå, som om den lyses opp innenfra. De andre endrer også karakter og farge med lyset og våre bevegelser rundt i rommet.

Du vet aldri når neste blå flekk eller grønne innslag dukker opp. Calina slår også på tre lyskuber med plastbilder som kan tas av. Hun holder det ene opp mot lyset for å vise hvordan hun jobber med den iridiserende malingen, og vender det slik at et innfelt fotografert blad skifter fra sort-hvitt til rosa-røde toner. Ved neste bevegelse blir bladet borte bak en dekkende grønnfarge.

- Du ser at jeg har lagt mange sjikt med transparente medier og ulike iridiserende farger på plasten. Jeg skaper derfor en helt spesiell dybde i bildene mine som ikke er basert på sentralperspektivets lover. Jeg jobber også i overgangen mellom foto og maleri. Hvor langt kan man gå uten å forlate

maleriet? Bildene du ser på veggen der borte viser morgensolen som danner lysende striper fra gult, oransje til mørk nattehimmel på horisonten. På utstillingen min i Paris nektet flere for at dette var foto; det måtte være et maleri.

Jeg kan lite fransk, og argumenterte så godt jeg kunne; mais oui, c’est une photo!

Calina ler og gestikulerer. Hun har forsket på den iridiserende malingen i 20 år, og besøkte nylig produsentfabrikken i New York State der hun fikk en omvisning av direktøren. Hun forteller begeistret om hvordan de håndmalte fargekartene! Det var en gymnastisk øvelse å få hver fargeprøve eksakt lik, med rett styrke på pensel og mengde farge.

- Å forske på lyset i kunsten er gammelt, men denne teknikken er ny. Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg kan integrere lysets farge inn i maleriet. Å blande en farge med hvitt i maleriet på lerret vil lyse opp fargen, men dempe den samtidig. Transparens, som i glassmaleriet, kan erstatte bruken av hvitt, for å beholde fargeintensiteten. Iridiserende/interfererende maling er vannbasert, og fremstilt slik at den henter lyset fra omgivelsene. En interfererende blå i direkte lys vil reflektere en intens blåfarge. I indirekte lys vil den samme blåfargen transmittere en komplementærfarge, i dette tilfellet en gul-oransje.

Refleksjoner og refraksjoner av de ulike lagene frembringer utallige fargenyanser avhengig av lysets retning og betrakterens posisjon. Bildene vil variere i forhold til både døgnet og årstidene. Pigmentet er holdbart, da oksyderingsprosessen er avsluttet, og det tåler også vær og vind. klassisk utdannelse og moderne teknologi Calina startet sin kunstutdannelse på School of Fine Arts i Bucuresti 11 år gammel, fortsatte med teori og praktiske kunstkurs på college, og gikk senere på Kunstakademiet i byen.

- Jeg er født i Romania, men har bodd her i snart 32 år. Jeg har en klassisk kunstutdanning som grafiker, tegner og maler fra hjemlandet, men også fra Kunstakademiet i Oslo, med Halvdan Ljøsne og Knut Rose som lærere, og

65 Tek ni k k

kan tegne ”en hånd som ser ut som en hånd”, som har vært så mye diskutert, smiler hun.

Yttredal har også skrevet flere fag- og lærebøker utgitt på Gyldendal forlag, undervist om farge og lys ved blant annet Kunsthøgskolen i Oslo og Nordisk Institutt for Scene og Studio, og holdt foredrag og seminarer om temaet ved for eksempel Nasjonalmuseet for kunst og Lyskultur, Norsk Kunnskapssenter for Lys. Hun har et årlig samarbeid med Mensendieckutdanningen ved Høgskolen i Oslo, der hun hjelper studentene til å se og oppleve menneskene de behandler gjennom tegning og kunsthistorie.

Hennes kunstneriske produksjon omfatter ulike formater og teknikker, også mer tradisjonelle, som for eksempel olje, akryl, pastell, akvarell, kull og blyant. Hun har hatt separatutstillinger i Norge, blant annet på Kunstnerforbundet, Landsforeningen Norske Malere i Oslo, Fylkesgalleriet i Trøndelag, og i utlandet, blant annet i Seattle, USA, i Paris, og i Romania, ved kunstmuseer i flere byer. Hun har også deltatt på en rekke gruppeutstillinger i Norge, som i galleri Brandstrup, Tegnerforbundet, og i utlandet; Frankrike, Italia og Finland. På Høstutstillingen og andre nasjonale utstillinger har hun deltatt flere ganger. Hennes arbeid er innkjøpt av offentlige institusjoner.

Yttredal har også hatt ulike kunstneriske oppdrag innen scenografi, bokillustrasjon, portrettmaleri i det offentlige og utsmykning. Av utsmykningsoppdrag med farge og lys i samspill, er ”Prehistorisk tre” hos Luxo Norge viktig. I forbindelse med et nylig avsluttet lysprosjekt for Paléet Shoppingsenter på Karl Johan, inspirert av nordisk lys og natur, tok hun i bruk avansert LED-teknologi.

På Kunstnernes Hus i Oslo fikk hun i 2004 stor oppmerksomhet rundt sin interaktive maleriinstallasjon, Nyeste funn på Mars, der det var de besøkende som styrte fargene og lyset. Yttredal hadde malt med iridiserende maling på begge sider av en akrylglassplate og brukt LED-lys, et konsept som hun har tatt designpatent på.

- Jeg ble spurt om å lage portretter av seks krigsskolesjefer, hvorav fem var avdøde. Vanligvis liker jeg ikke å male etter fotografier. Men jeg tok kontakt med familiene, og fikk etter hvert et levende bilde av de som skulle portretteres. Da kunne jeg legge fotoene til side, de sto frem som indre bilder. Det var nifst, og litt utrolig. Jeg følte nesten at jeg kjente dem! Og familiene ble svært fornøyde.

Det bevegelige og interaktive bildet Calina unnskylder at hun prater i vei, og helt har glemt å by oss på te. Man kan ikke annet enn å bli engasjert og nysgjerrig på Calina, som er like interessert i deg som du er i henne.

- Jeg elsker også friluft. I en periode var jeg lidenskapelig opptatt av friheten en måtte føle ved å fly. Mannen min er seilflyver, og jeg fikk bli med opp.

Men jeg fikk først min frihetsfølelse da en paraglider plutselig kom ut av tåka og landet foran meg en gang jeg gikk tur. Det endte med at jeg fløy alene i en paraglider over Årvoll. Vi ble bare sluppet av gårde, og det var en spesiell følelse da jeg endelig lettet, etter utallige forsøk. Men jeg ante ikke hvordan jeg skulle lande. Det ble noen blåmerker.

Yttredal er også opptatt av det bevegelige bildet. Vi kommer inn på de italienske futuristene som Balla, som også ønsket å male noe så umulig som bevegelse.

-I vår høyteknologiske samtid hører vi fra tid til annen at ”maleriet er dødt”, en oppfatning som jeg ikke deler, men gjerne lar meg utfordre av. Jeg spurte meg selv: Går det an å beholde maleriet som begrep, men utvide det, ved å utforske nye produkter som kombinerer pigmentfargen og lyset? Ved å blande iridiserende/ interfererende farger og transparente medier lag på lag, gir jeg bildene et mer subtilt budskap. Det oppstår en optisk dynamikk på bildets overflate over tid, som uttrykker temaer som syklus og forvandling, ja, bevegelige bilder.

I mars-april 2008 viste Yttredal utstillingsprosjektet Flotter dans l`espace i Paris på Cité Internationale des Arts. Her stilte hun ut interaktive malerier, fotografi og lysinstallasjoner tilpasset gallerirommet.

- Jeg ønsket å forvandle utstillingsrommet til et bilde på verden, som publikum kunne tre inn i og være en del av. Intensjonen var å rette bevisstheten mot hvordan vi ser og tolker verden rundt oss, sammen med vår indre verden, og skaper egne bilder, hvor de to verdener overlappes.

Et av innslagene var malte trær i iridiserende farger på frostet akrylglass, som hun monterte i galleriets vindu.

66 Tek ni k k

- De malte trærne var faktisk de samme trærne man så utenfor vinduet på den andre siden av gaten. Hva er virkelighet, hva er bilde på virkeligheten? Hva er nært, hva er fjernt?

Du kjenner sikkert til René Margrittes bilde Ceci n’est pas une pipe.

Et annet av hans malerier har inspirert meg: The human condition fra 1935. Her ser vi et landskapsbilde på et staffeli foran et vindu som samtidig forestiller et maleri av landskapet skjult bak det malte bildet. Trærne mine viser til den samme tanken. De er en illusjon av virkeligheten du faktisk ser bak illusjonen! Interessant å oppdage at gjennom bildet av treet, ble publikummet i Paris oppmerksomme på det virkelige treet som sto utenfor, på gaten. Disse trekomposisjonene på frostet glass egner dessuten seg godt til utsmykning på kontorer som ikke har veggplass, men mye glass. De kan integreres i glassvegger, og kan betraktes fra begge sider. Jeg har også malt trær på plastsøyler som lyses opp innenifra. Slik vil jeg gjenskape et stykke natur i et kontorlandskap.

Det nære og fjerne, gamle og nye Et annet bilde som var i Paris henger i atelieret. I midten ser vi kunstneren selv.

Rundt er det dører, vinduer, små scener og objekter. Åtte av bildene i komposisjonen er nå til salgs i Aktuell Kunst.

- Det handler om det nære og fjerne. Det viser brøkdeler i livet eller minner. De fremstilte motivene hentyder til arkeologiske funn; de kan være på Mars like mye som i ens eget sinn eller sjel. Intensjonen er å sette i gang betrakterens egne assosiasjonsprosesser. Det har alltid vært viktig for meg å være interaktiv med verden rundt meg, være i dialog og ta ulike oppdrag, i tillegg til mitt ensomme arbeid med bilder på atelieret. Selv om en i løpet av et kunstnerliv møter på ulike utfordringer, både på godt og vondt, har man en indre gnist, en drivkraft, som aldri slår seg til ro, men hele tiden vil utforske mer.

Yttredal viser oss flere tradisjonelle akvareller hun har malt fra en tur i Hellas, og andre tidligere arbeider, alle med et surrealistisk preg. På et enormt maleri skimter vi deler av ornamentikken til Urnes stavkirke, fasaden til et gammelt egyptisk tempel og en figur som holder på å tyde gamle tegn.

- Det er viktig for meg å koble det gamle og nye. Bildet du ser på, består av foto, iridiserende maling og tradisjonell oljemaling. Jeg finner mye inspirasjon på folkemuseet. Jeg synes det er spennende å se likheter mellom kulturer som eksisterer på samme tid. Den gang jeg var Namdalsstipendiat, slepte jeg meg 30 meter ned i en grotte, på jakt etter flere tusen år gamle hulemalerier.

Jeg fant det jeg lette etter, og en liten brikke til falt på plass i min søken omkring det nære og det fjerne og sykluser - både i naturen og ens eget liv. Når man har levd en stund, ser man hvordan ting kommer tilbake, men ofte som i en spiral, på et høyere nivå. Du kan si jeg er opptatt av de eksistensielle temaene, men det kan lett oppfattes som høytflygende. Jeg ønsker å se sammenhengene, det er min lille filosofi, avslutter Calina før vi forsvinner ut i snøværet.

Se kunstnerens CV på vårt kunstsenter på www.kunstklubben.no

AKTUELT

Det lyser på Paleet på Karl Johan - abstrakt natur i by-jungelen

–Som en overgang fra Karl Johan, Oslos hovedgate, til en verden av butikker og restauranter over tre etasjer, har jeg ønsket å gi deg en opplevelse av nordisk lys og natur. Oppdag passasjene som skifter fra Nordlys til Regnbue, eller la deg henrykke av Midnattssolen. Dagslyset skifter fra morgen til kveld, fra regnværsdager til solfylte dager, eller fra sommer til vinter. På samme måte som i naturen, er scenarioene i stadig forandring på bestemte tidspunkter. Klokken 16.45-18.15 på lørdager vil et resymé fra hele ukens lys-scener gå i en rask loop i hver inngang, og er da du får mest for pengene.

Brevandring, Blå fugl, Snøsmelting, Nordlys, Frossen ild, Midnattssol og Vanndråper som glitrer i solen.

Inngangene til det eksklusive kjøpesenteret Paleet på Karl Johan i hovedstaden har fått en av Norges mest avanserte lysutsmykninger, med LED-lys programmert ut fra det samme styringssystemet som benyttes ved Nationaltheatret. Kunstneren Calina Pandele Yttredal ønsker å gi oss et stykke nordisk natur midt i by-jungelen, med farget lys som gir abstrakte stemninger på vegger og hvelv.

- LED-teknologi står for Light-emitting diode, og brukes for eksempel i trafikklys, lysende skilt og stadig mer i moderne belysningssystemer. Dette er fremtidens lys, nesten vedlikeholdsfritt, med lang levetid, som bruker lite energi, og er miljøvennlig, forteller Yttredal. Prosjektet med utsmykningen på Paleet har vært en lang og sammensatt prosess.

- De fire inngangene på Paleet har alle hvert sitt tema; Egon-inngangen er vinter og tidlig vår, inngangen ved United Bakeries assosieres med sol, hav og vann og Sony-inngangen er som en høstdag i skogen.

Stikkordet er sykluser. Lyset i Tanum-inngangen er litt annerledes, en stabil gylden farge står i kontrast til fire kjølige ”stjerner” i himlingen, og heter Stjernenatt. Hver time skifter lysbildet på inngangene ut fra en sammensatt timeplan. Det var litt av et puslespill. I tillegg kommer fire Lysportaler med hver sin farge mot Karl Johan, der fargen veksler mellom å ”vandre” og gå i hvitt hver time.

Yttredal har samarbeidet med en lystekniker på Nationaltheatret, og forteller entusiastisk - Jeg laget en serie akvareller, som en animasjon for scenarioene med skiftninger og fargeblandinger for hver inngang, slik jeg så det for meg. Lysteknikeren og jeg brukte systematisk akvarellene som mal. En utfordring var at min samarbeidspartner ønsket prosenttall for å beskrive hver farge. Når vi blander lysets rødt, grønt, og blått (RGB), blir det, tro det eller ei, 100 % hvitt. For å få en farge, måtte vi trekke fra for eksempel minus 20 % grønt og 5 % rødt. I tillegg var det timingen; hvor fort skulle bevegelsen skje? Skulle fargen starte på 1,5 sekunder og stoppe på 1,8 eller på 2 sekunder? Små forandringer ga store utslag på uttrykket. I Sony-inngangen er det 40 armaturer, som hver kan styres individuelt. Med dette anlegget kan vi oppnå nærmest hva som helst. Dynamisk LED, med skiftende farger, blir mer og mer tatt i bruk i Norge. Vi har dessverre mange eksempler på at lyset blir grelt, da lyssekvensene ofte er ferdig programmert, og lyskildene ikke av beste kvalitet. Lysfargene bør stemmes og duses ned for at man skal få en fin effekt.

67 A k t uel t

K

jøpesenteret Paleet

Kjøpesenteret Paleet strekker seg over Karl Johans gate 37, 39, 41 og 43. Nummer 37 ble bygget i 1869 av grosserer og rittmester Thorvald Meyer - byens rikeste mann. Huset ble da regnet som byens flotteste palé med en pris på 24.700 spesidaler. Thorvald Meyer var ikke bare velstående og god til å forvalte sine verdier. Han var også en rundhåndet mesén for mange av datidens kunstnere.

Handelsstands Foreningen overtok Karl Johans gate 37 etter Thorvald Meyers bortgang i 1910, og eiendommen fikk navnet Handelsstanden s Hus. På 1980-tallet startet arbeidene med Oslotunnelen. Dette førte til sprekkdannelser i husrekken som i dag rommer Paléet kjøpesenter. Eksperter mente at bygningsmassen ikke sto til å redde.

Grunneierne ønsket å bygge et åtte etasjer høyt kontorbygg, men planene ble skrinlagt etter sterke diskusjoner blant politikere og arkitekter. Løsningen ble å rive gårdene, bygge høyest i bakgården og å sette opp kopier av de originale fasadene mot hovedgaten.

Karl Johan-kvartalet sto ferdig til innflytting for forretningene mot gaten i 1984.

Kjøpesenteret Paléet slik vi kjenner det i dag, sto ferdig høsten 1990. Ideene bak utforming og stil i Paléet er blant annet hentet fra KöGalleri, et senter som ligger utenfor Düsseldorf, samt fra det moderne Harvey Nichols i London. ■

68 Teknikk

CPY

Malerier med iridiserende maling – bilder som skifter farge og motiv etter lysforholdene og gjennom ürets og døgnets mange forandringer.

1

2

Tittel: Meteorites of the soul 1-6 Teknikk / opplag: Iridiserende maling og fotocollage, originaler Motivformat: 40 x 40 cm Galleripris / medlemspris: 7000,- / 5600,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

MEDlEMstilBuD

69 Tekn ikk

3

5

4

6

Se kjøpsinfo side 92

Calina Pandele Yttredal

Verdt å vite om barn og kunst

Hvordan formidler man kunst best til barn? Hvor kan man dra for å oppleve kunst i en form barn liker? Hva kan barn lære av kunst?

Tekst Mette Dybwad Torstensen Foto G. S. Eliassen, DKS Sandefjord / Scanpix / Henie Onstad Kunstsenter

70 Verdt å v i t e

I boken Formidling av kunst til barn og unge av Arne Marius Samuelsen hevder forfatteren at det ikke er snakk om å ha de “riktige” svarene, men å vekke undringen og nysgjerrigheten hos barna når voksne skal formidle kunst til barn.

Kunst er nettopp et felt som det ikke fins klare, endelige svar på.

Norsk kulturråd gjennomførte i 1999-2003 et forsøksprosjekt med kunstformidling rettet mot småbarn fra null til tre år; Klangfuglkunst for de minste. Man kom frem til fire viktige faktorer for vellykket kunstformidling til barn: Kommunikasjonen barn/kunstner, Passende rom, Gjenkjennelse og Overraskelse.

Prosjektleder Ellen Os har gjort seg følgende tanker om barn har glede av å oppleve kunst: - Barn har glede av kunst, og i øyeblikket har opplevelsen betydning. Men det er typisk for vårt samfunn at man krever en synlig reaksjon fra barna for å legitimere kunstopplevelsen. Det handler om hva vi ønsker å bringe videre til våre barn.

Guri Lorentzen Østbye har skrevet boken Barn + kunst = danning, fabulering og filosofering i kunstmøter, hvor hun blant annet tar for seg flere møter mellom barn og kunst. Hun viser til tre kunstformidlingsstrategier: - Det første er undervisningen, hvor man tar for seg verker fra kunsthistorien eller kunstnere. Deretter har du den refleksive samtalen, der barn tegner, synger, filosoferer eller dramatiserer i møte med kunsten.Til slutt er det formen der kunstnere henvender seg eksklusivt til barna, og trekker dem inn i skapelsen av verket. Kunstproduktet er da ikke ferdig i utgangspunktet, men blir til i samspillet mellom kunstneren og barna.

”Kunst er en fugl. Et vakkert bilde er av meg og lillebroren min.”

Mari, 4 år Det internasjonale Barnekunstmuseet i Lille Frøens vei i Oslo er en av kulturaktørene som tar barn og kunst på alvor. Museet ble etablert i 1986 av Stiftelsen Barnas Historie, Kunst og Kultur. Filmkunstner Rafael Goldin og hans kone Alla står bak museets idé og unike samling. Museets grunnleggende funksjoner er å samle, bevare og formidle barnekunst fra hele verden. Museet betrakter barnas kunst som et viktig element i vår menneskelige kultur. Barnas egne meninger presenteres i skiftende utstillinger, nøye utvalgt etter de samme kvalitetskrav som i voksnes kunstmuseer. Hver søndag er det aktiviteter på verkstedet ledet av en kunstner. ”Barn er et folk, sier man. Men et folk eksisterer ikke uten kultur. Barn er et folk som hører fremtiden til. Og da må dette folk ha rett til sitt eget språk, sin egen kultur, sin kunst og sin historie”, skrev Goldin.

Med barn på kunstmuseene Munch-museet og Astrup Fearnley museet: De fleste store kunstmuseene i landet har opplegg for barn i alle aldre. Den kulturelle skolesekken (DKS) samarbeider med de nasjonale museene, der skoleklasser og barnehager tilbys gratis omvisninger og undervisningsopplegg. Flere museer, som Nasjonalmuseet for kunst, har også verksted/atelier for de yngre.

På Munch-museet i Oslo har man i samarbeid med DKS for eksempel arrangert grafikkurs for barn, og maleverkstedet Munch og Ekspresjonismen blir holdt for 5. klassinger. Private kan, mot en liten sum, feire bursdagen sin i Munchmuseet med omvisning og bursdagskake med Skrik-motivet. Man kan også leie barneverksted hvor man klipper og maler sin egen bursdagskrone eller en Munch-uro.

Det privateide Astrup Fearnley museet i Oslo har barnekunstklubben RASMUS for barn fra 5-10 år. Barna inviteres i to aldersgrupper en lørdag i måneden for en kunstopplevelse og dialogbasert formidling med utgangspunkt i barnas inntrykk. På hjemmesidene til museet legges dessuten barnas tegninger ut på RASMUS-utstillingen.

”Kunst er bilder. Et vakkert bilde er en sommerfugl som er vakker. Hvis det er et hjerte, som er gull inni, det er vakkert.”

Irma, 5 år Galleri F-15: Østfold fylkesgalleri, Galleri F-15 i Moss, har hovedsatsning på barn og unge fra barnehager til videregående elever i samarbeid med Den kulturelle skolesekken. Galleriets skiftende utstillinger er utgangspunktet.

- Like før jul hadde vi en utstilling med portretter av Lars Fiske, der elever fra videregående laget portretter på papirposer som vi tok på oss og fotograferte. Vi reflekterte rundt dette at ansikter er noe vi leser med en gang, men med disse posene kunne vi skifte roller og ansikter, forteller formidlingsansvarlig Guro Dyvesveen.

- For de yngre barna velger vi ofte ett verk.Våren 2008 hadde vi for eksempel en installasjonsutstilling. Kunstneren Monica Winter plasserte en seng i et mørklagt rom, malte psykedeliske malerier på veggene og la blomster og glitter på gulvet. Det ble en spesiell stemning. Etter å ha snakket om denne installasjonen, laget barna blomster med glitter på. Vi har også et eget barnegalleri. Barna syntes det er utrolig stas og spennende å signere og datere kunstverkene sine og henge de opp. Konsentrasjonsnivået er høyt i verkstedet, dette tar de på alvor.

71 Verdt å v i t e

”Kunst kan være mange forskjellige ting, for eksempel malerier og bilder som noen har laget. Kunst kan være statuer. Forskjellige ting. Kunst kan være alt. Hva som er et vakkert bilde er et dumt spørsmål. Det er personlig, det forandres fra person til person. Jeg synes at kattebilder er vakre.”

ren, lek og filosofering. Deretter har barna laget en skulptur og malt bilder i røde nyanser. Filosof Anders Peter Petersen har også vært med hele veien, og vi har utgitt en museumsguide for barn ved Bergen Kunstmuseum; Kunst på alle kanter, som også gir barnet, sammen med en voksen, gratis evighetsbillett til museet.

- Hva er dine erfaringer om barn og kunst?

- Barn er individualister, så det er viktig å være kreativ og variert i hva som velges ut av profesjonelle møter og hvordan disse blir formidlet. Vi jobber etter slagordet kommunikasjonen er kunsten. Kunstnerne må oppøve barnefaglig kompetanse og barnehagene må utvikle kunstfaglig forståelse. De fleste kunstmøtene skjer innen samtidskunsten. Den er åpen i sin tolkning, og gir rom for flere svar og mye undring.

Ylva, 10 år

"Kunst er bilder, fotografier, tegninger, glass, lys, lysestaker og flasker."

Henie Onstad Kunstsenter: Ida Strøm-Larsen er formidlingsansvarlig ved Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. I 2009 vil de satse stort på barnefamiliene med blant annet en kunstfestival i februar, Elleville dager i sommer og barneomvisning hver søndag.

- Kunstløpet varer i perioden 7.-22. februar og er en barne- og familiefestival med avis, rebuser, støyverksted, kortfilmfestival med barnevennlige filmer, en samtale med en kurator, rebusløp i skulpturparken og besøk i Marianne Selsjords interaktive installasjon Lystens Hage der barn kan komme inn i kunstverket.

Hver søndag gjennom hele året vil vi ha barneverksted. Barn mellom 2-6 år kan komme klokken 11.30-12.30, og de eldre barna opp til 14 år fra klokken 1314.30. De minste må være sammen med foreldre. Vi har først en timinutters samtale foran ett verk. Så gjør vi en oppgave direkte knyttet til utstillingen i vårt verksted. For eksempel åpner vi nå en utstilling med Håkon Blekens kullarbeider, så da blir det naturlig at barna jobber med kull. De eldre barna får en kort omsving med foreldrene, og mens foreldrene fortsetter med guiden, jobber barna i verkstedet.

Sivert, 13 år

- Hva er det viktigste når dere skal formidle kunst til barn?

- Samtalen, uten tvil. Det er viktig å ikke gi svarene, men først snakke om hva de ser, og heller stille spørsmål. Så finner man svarene sammen, og kanskje gir litt informasjon på slutten. Barn er ofte lettere å prate med enn voksne. Vi ønsker at de skal bli vant med kunst og sette ord på det. Med de aller minste er det assosiasjoner som er i fokus. Mange barn kommer tilbake. Det morsomme er at de husker helt andre ting enn det vi prøvde å formidle.

”Kunst det er …. det var et vanskelig spørsmål. Kunst er kunst det. Det er voksne og barn som lager noe. Hvis man er kjent kan en strek være kunst.”

Sara, 10 år - Hvordan formidler man kunst best til barn?

- Barn er egentlig som voksne, en gruppe med enkeltpersoner, og som med voksne, ønsker vi et tilbud til forskjellige typer barn. Noen liker å lage musikk, andre lytte, noen liker å se, andre vil skape selv, noen liker farger og andre liker former. Det er ikke én måte å formidle kunst til barna. Det som kanskje skiller barna fra de voksne er at deres konsentrasjonstid er kortere, så ti minutter foran et verk er mer enn nok.

- Hva er tilbakemeldingene fra barnefamiliene?

- De fleste syntes det er spennende. For barn som ikke liker fotball er det ikke så mange tilbud, så vi har opplevd stor interesse fra engasjerte barn og foreldre.

Barnas Bergen Bergen kommune har også satset stort på barn. 15 barnehager er med i det treårige pilotprosjektet Den kulturelle bæremeisen, der barn under skolealder skal møte kunst og kunstnere. I juni i år vil man stille ut resultatet av de mange kunstprosjektene på Barnas Hus i Bergen. Huset vil også arrangere flere barnevennlige kunstutstillinger, som sanseutstillingen Inn i skogen for de aller minste, som er åpent for barnefamilier lørdagene i februar.

- Dette er et nybrottsarbeid, inspirert av Den kulturelle skolesekken.

Prosjektet er todelt; barna skal møte kunsten på de profesjonelle kunstarenaene og kunstnerne inviteres til barnehagene. Man ønsker å finne ut hvordan barn leser kunst, hva som er god kunst for barn og hva barna bruker kunsten til, forteller prosjektledet Greta Evjen. Det har vært mange møter innen visuell kunst, drama og musikk: - Vibeke Harild og Anne Ree har for eksempel under tittelen Rød Vind fokusert på en skulptur av Arnold Haukeland og hatt dramatisering rundt skulptu-

En kunstner som formidler til barn Billedkunstneren Kirsten Karla Reckeweg har vært med i Den kulturelle bæremeisen siden oppstarten for 2,5 år siden, og har lang erfaring med kunstformidling til barn.

- Jeg er opptatt av at man ikke må glemme de minste. Selv om du ikke får den samme tilbakemeldingen som fra større barn, er det opplevelsen av kunst der og da som er gøy. Med de minste er det viktig å leke og fokusere på det sanselige og mindre på fakta og hodet. Når jeg skal besøke en barnehage bestemmer enten jeg eller personalet et tema.Vi setter også en ramme og et mål, men den må være fleksibel og ha rom for barnas spontanitet underveis. I barnehagen Akrobaten hadde vi et prosjekt med utgangspunkt i geometri i kunsten, Bauhaus-tiden og kunstneren Kandinsky. De minste laget former med kroppene i rommet, eller med fingrene. De ble også introdusert for lerret, og erfarte at et papir kan krølles, men ikke et lerret. Man kan tromme på et lerret, og det føles annerledes å ta på. Alle fikk også et eget lerret til å male på.

Reckeweg understreker at barn trenger forberedelse på det som skal skje.

- Noen barn er rett på, andre trenger tid. Derfor rigger jeg meg ofte til i en krok, er ”kunstner” og tilgjengelig for spørsmål dagen før kunstmøtet. Ofte kommer barna bort og vil male de samme formene som meg. Jeg har på forhånd tegnet enkle former på ark de kan farge; andre snur arket og dikter selv. Dette blir en indirekte kunstformidling, der barna er nysgjerrige, og selv tar initiativet.

- Hva kan barn lære av kunst?

- Jeg er opptatt av å utfordre barn litt. I vår media- og zappekultur er konsentrasjonsevnen dårligere og dårligere. Slike evner vil jeg vekke med kunst.

Hvor lenge kan barn male med én farge eller bruke én form? Nå er jeg sliten, kan de si. Da vet jeg at jeg har utfordret konsentrasjonsevnen deres litt.

- Hvordan er det for deg som kunstner å møte barn?

- Barn er ikke preget av vanlige høflighetsfraser. Hvis de ikke liker tingene mine, eller syntes det er kjedelig, sier de det. Barn plukker opp helt andre ting i bildene mine enn voksne, med mye friere assosiasjoner. Barnas tilbakemeldinger utfordrer også meg som kunstner, og endrer mine perspektiver.

Når voksne skal formidle kunst, har hun et par råd: - Man må formidle med lekenhet og glede uten så stramme rammer. På et kunstmuseum kan det lett bli mange ”ikke-lov-til-det-regler” som å ikke skrike, løpe eller ta på bildene. Fokuser heller på det som er lov og forklar heller hvorfor man ikke kan ta på bildet. Velg ut 2-3 verker der dere kan snakke om hva dere ser og tenker, fremfor å gå gjennom alle de store rommene. Det kan lett virke skremmende på mange barn.

Kunst kan også utfordre grenser for barn, mener Reckeweg.

- Under Barnas kulturhelg i 2008 hadde jeg en maleriperformance i Byparken Bergen der barna fikk lov til å bruke meg som lerret. Det var mange som nølte, og måtte ha bekreftelse på at det virkelig var lov! Vanligvis er det jo kun lov å male på ark, ikke på de voksne. Det er jo dette kunst ofte handler om; å bryte grenser og sprenge rammer. Barn spør alltid hvorfor det, og vil vite mer.

Kunstnere utforsker også verden med sine materialer, så i grunnen er kunstnere og barn ganske like.

72 Verdt å v i t e

I S AK AL TU NES G EL TE FR L A KU 1. NS AP T RI L!

Et eksklusivt og nytt opplag fra Odd Nerdrum – Rabatt kun for Kunsklubbens medlemmer!

- Kjøp kunst og møt blant annet kunstnerne Roar Werner Eriksen, Siw Luraas, Lise Simonæs og June Sira.

- Bli med til Baroniet i Rosendal og over svenskegrensen til kunstneren Asle Nyborg.

- Les om vår porselenshistorie, kunstneren Leis Schjelderup (1856-1933) og den kinesiske kunstneren Qui Anxiong.

- Lær om økologisk arkitektur!

Kåret til Norges beste klesbutikk på nett av Fashion Award.

Ønsker du å annonsere i Nordens ledende kunstmagasin?

Kontakt oss for tilbud: petter@aktuellkunst.no tlf 982 25 006 AKTUELL

KUNST

LISTEN

nytt nummer kommer 1. mars

www.listen.no oppdateres daglig

530 aktuelle utstillinger 9000 bilder - 30 000 utstillinger i arkivet - 20 000 besøk hver måned 100 000 sidevisninger gratis listing på nettet for gallerier, museer og andre utstillingsarrangører. lese eller annonsere: kontakt: listen@listen.no

GALLERI DAGFINN BAKKE AS NORGES STØRSTE UTVALG AV MERKEVESKER.

EMODA .no identity & attitude

galleri og rammeverksted Rich. Withs gt. 4, postboks 196, 8301 Svolvær Tel. 76 07 19 98 / 995 96 949 www.dagfinnbakke.no

Lenge har jeg ikke våget å fotografere min egen by, for den er så nær. Men nå begynner jeg sakte, men sikkert å se byen med nye øyne.

Anita Tjemsland Bygninger + folk + tid + kamera + loddebolt + pleksiglass Mennesker i bevegelse, med bygninger som statiske elementer som fryser tid og øyeblikk, er Anita Tjemslands varemerke.

Tekst / foto Helle Aasand / Ole Nerheim

Kunstneren Anita Tjemsland møter oss utenfor atelieret sitt i det gamle og nedlagte Tou bryggeri i Stavangers østre bydel. Det gamle bygget bærer preg av en travel fortid, men nå er menneskene borte. Slik er også bildene til Tjemsland. Hun lager bilder som viser arkitektur som stabile elementer, gjerne med mennesker, slik at man får en følelse av tid. Det foranderlige og det som står stille. Den energiske og sprudlende kunstneren gleder seg over å kunne leve av å være kunstner. Etter at Tjemsland var ferdig på kunstakademiet, jobbet hun som vekter, ilpostbud, kaféansatt og hun hadde vaskejobb og jobb i Oslo Kunstforening. Dette for å få endene til å møtes.

- Jeg måtte ta noen skikkelige valg. Jeg var bestemt på at jeg ønsket å leve av kunsten. For å kunne gjøre det, flyttet jeg tilbake til hjembyen Stavanger,

sier hun alvorlig. I Oslo var det rett og slett for kostbart og bo.

Den 39 år gamle kunstneren trodde først hun ville bli klesdesigner, og fikk seg en liten ekstrajobb i kostymeavdelingen på Teaterhøyskolen. Hun bodde i Lommedalen i et gammelt hus, langt fra folk, og begynte å male litt på fritiden.

- Jeg hadde et ønske om å uttrykke noe. Det å lage klær ga meg ikke nok, sier Tjemsland, som har sin utdannelse fra Kunstskolen i Rogaland og Statens Kunstakademi.

Fra kobberplater til loddebolt og pleksiglass Vel hjemme i Stavanger begynte alt å løsne. Tjemsland kom med på Høstutstillingen og fikk arbeidsstipend.

- Det var befriende å kunne konsentrere meg om kunsten og det å produsere nok til å levere til gallerier. Å være kunstner er tidkrevende. Vi skal ikke bare lage kunst, men også administrere, presentere, levere, sende søkna-

74 Ut v a l g t t eg ner

Henter inspirasjon

der, ordne med rammer, sende bilder og så videre. Det er ganske hektisk, sier tobarnsmoren. Nå har hun vært kunstner på heltid i fire år.

Tjemsland er eksklusivt representert på Galleri Gann i Sandnes. I løpet av våren skal hun opp i helikopter for å fotografere skissene til et nytt prosjekt i regi galleriet, som er hennes hovedgalleri i regionen.

- Dette vil skje i løpet av våren, og jeg ønsker med dette prosjektet å utfordre meg selv ved å utvikle billedspråket mitt videre. Utforske grensene både med tanke på det tekniske og motivene.

Da hun studerte på kunstakademiet, tok hun med seg kobberplater ut i miljøet og risset inn motivene med koldnål.

- Jeg tok med meg platene på Teaterhøyskolen og jobbet direkte i dem mens jeg fulgte prøvene på Hedda Gabler. Platene var også med meg på mine togturer mellom Oslo og Stavanger og Oslo og Bergen. På toget ønsket jeg å fange øyeblikket mens det suser forbi, sier Tjemsland.

Etter mange år med samme teknikk, falt det naturlig å fornye og utvikle metoden videre. Hun begynte å erstatte kobberplaten med kamera som en slags skisseblokk for motivene sine. Koldnålen ble erstattet med loddebolt.

Fotografiene projiserer hun på papir, hvor hun tegner skisser og gjør utsnitt av elementer fra fotografiet. Neste steg i prosessen er å prege motivet inn i en pleksiglassplate med loddebolt, før platen svertes og til slutt trykkes. Til slutt føres platen gjennom en presse for å overføre motivet til et dyptrykk.

- Det er en omstendelig og tidkrevende prosess, kommenterer kunstneren.

“Jeg måtte ta noen skikkelige valg. Jeg var bestemt på at jeg ønsket å leve av kunsten. For å kunne gjøre det, flyttet jeg tilbake til hjembyen Stavanger.”

Fascinert av arkitektur Tjemsland er fascinert av arkitektur. Det går igjen i alle bildene hennes.

- Bygninger, folk og ting ligger jo der som elementer. Det er helt naturlig for meg å sette disse sammen og skape mitt eget uttrykk. Jeg er opptatt av tid. Det vi ser og alt som bare registreres i øyeblikket, uten at vi er bevisst dette øyeblikket. Andre inspirasjonskilder jeg har er filmen Le Bal av Scola. En film uten dialog, men som skildrer flere tiår utelukkende med musikk og dans, Ellers har Djuna Barnes bok Nattskog og Heinrich von Kleists Penthesileia, som jeg leste da jeg var 20 år, gjort stort inntrykk på meg. Nylig har jeg også hatt stor glede av Oskaras Korsunovas Shakespeare-oppsetninger som gikk ved Rogaland Teater i år. Der ble stykkene Hamlet, Romeo og Julie og En midtsommernattsdrøm satt opp. Oskaras Korsunovas Teaterkompani gjestet Stavanger i forbindelse med kulturåret hvor byen var europeisk kulturhovedstad.

Henter inspirasjon Mange av bildene hennes er fra ulike deler av verden, hvor hun har reist for å hente inspirasjon og brukt kameraet som skisseblokk. Når hun reiser har hun alltid med familien.

- Jeg hadde to uker alene i Berlin en gang, men det virket motsatt av det jeg hadde trodd. Jeg er mer energisk, full av ideer og klar til å sette i gang når jeg har hatt familien med. Da er jeg også mer effektiv når jeg starter å arbeide med skissene, sier Tjemsland.

Men hun legger til at turen til Berlin var langt fra bortkastet.

- Turen til Berlin ble viktig for meg i og med at jeg oppdaget kunstneren Paco Knöller som hadde en stor grafikkutstilling i Hamburger Bahnhof. Denne utstillingen har vært veldig avgjørende for meg i utviklingen av fargemonotypiene mine. De kan ses på som det motsatte av svart/hvit-raderingene, hvor jeg har vært opptatt av å minimalisere. I monotypiene bygger jeg bildet opp i flere flater og gjerne med mye farger. Jeg trykker så oppå med flere linoleumsplater. Her er motivene gjenkjennelige og gjerne med utsnitt med motiver fra raderingene. Når jeg har jobbet en lengre periode med sort/hvit bilder er det befriende å gå i gang med farger. På den måten er monotypiene også viktig for at jeg ikke skal stivne i et uttrykk når det gjelder raderingene.

“Bygninger, folk og ting ligger jo der som elementer. Det er helt naturlig for meg å sette disse sammen og skape mitt eget uttrykk.” Å se sin egen by I bildene hennes kan man skimte kjente bygninger og steder, men kunstneren plukker ut enkelte elementer og minimaliserer og forenkler disse, helt til hun finner en ro og en strek hun føler seg vel med. Hun har reist til noen av stedene. Blant annet til Aserbajdsjans hovedstad Baku, London, Vilnius, Kairo, Brussel, Marokko, Sicilia og Krakow. Men Stavanger, hennes egen hjemby, var det lenge vanskelig å få skikkelig fatt i.

- Det er ofte slik at det vi har nært innpå oss registrerer vi bare. Ting har lett for å fly likegyldig forbi inntil man løfter blikket og oppdager byen på ny.

Nå har jeg fotografert Stavanger i tre år og har også hatt en separatutstilling i Galleri Gann i 2006 med Stavangermotiver. Lenge har jeg ikke våget å fotografere min egen by, for den er så nær. Men nå begynner jeg sakte, men sikkert å se byen med nye øyne.

“Jeg hadde to uker alene i Berlin en gang, men det virket motsatt av det jeg hadde trodd. Jeg er mer energisk, full av ideer og klar til å sette i gang når jeg har hatt familien med.”

Se kunstnerens CV på vårt kunstsenter på www.kunstklubben.no

75 Ut v a l g t t eg ner

76 Utvalgt tegne r

AT

Raderinger i en ny, spennende teknikk med lodding på pleksiglass der mennesker og arkitektur møtes.

Tittel: Krakow – Serie nr. 1 Teknikk / opplag: Radering / 20 Motivformat: 57 x 60 cm Galleripris / medlemspris: 3200,- / 2560,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Medlemspris med anbefalt ramme: 5075,-

MEDlEMstilB

77 U tvalgt tegn er

1 cm 2,5 cm

Tittel: Villa Joyosa – Serie nr. 5 Teknikk / opplag: Radering / 20 Motivformat: 57 x 52 cm Galleripris / medlemspris: 2800,- / 2240,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

se kjøpsinfo side 92

Medlemspris med anbefalt ramme: 4300,-

u D a n i ta t j E M s l a n D

Gallerimedarbeider søkes fineArt // Kunstklubben as er Norges største nettsted for presentasjon og salg av kunst. Selskapet omsetter for ca. MNOK 35 pr ür og har over 100 000 registrerte brukere. fineart.no har over 8000 bilder presentert og sam arbeider med over 800 kunstnere. Vürt galleri ligger i Maridalsveien 33 i Oslo.

7J T“LFS FO NFEBSCFJEFS UJM WĂŒSU HBMMFSJ J 0TMP "SCFJETPQQHBWFS - Kundebehandling i galleriet, pĂĽ telefon, epost og generell kundeservice.

Kvalifikasjoner: - Serviceinnstilt - Blid - Effektiv - Ordenssans - Interesse for kunst - Erfaring fra bruk av data - Ikke redd for ĂĽ brette opp armene - Fordel med et nettverk i kunstbransjen )FMHFKPCCJOH NĂŒ QĂŒSFHOFT t ,POLVSSBOTFEZLUJHF CFUJOHFMTFS t 4OBSMJH UJMUSFEFMTF Send søknad og CV til daglig leder Rolf Stavnem rolf.stavnem@fineart.no - tlf 920 85 907

Verdens beste TV har blitt enda bedre KURO G9 har fĂĽtt fantastiske kritikker. NĂĽ kommer flere KURO modeller.

Flere størrelser, flere farger, Riks-TV godkjent, med nettverk, og noen med separat mediareceiver.

Nyutdannet grafiker Alf Christian Løland Hvaring – En fersk master i grafikk med hovedvekt på litografi - Jeg har kanskje ikke funnet min greie og signatur, men jeg gjør det morsomste jeg vet; nemlig å lage bilder. Jeg vil ikke låse meg og tenke at dette ikke passer inn i min stil, men bruke alle ideene som dukker opp.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / FotoKristian Sandbæk Solli

Spennet i Alf Christian Løland Hvarings motiver er enormt; fra absurde situasjoner til vakre, poetisk landskap, personlige enkeltindivider, grasiøse damer mot en vakker struktur, arkaiske båter eller naturalistiske fugler i en nesten abstrakt komposisjon. Stikkord som reise, frihet, natur, kultur, struktur, farge og møter mellom det abstrakte og figurative faller ned i hodet mitt når jeg ser på Hvarings varierte bilder. Vi møter kunstneren på Grafisk Stentrykk, der hans nyeste billedserie Situasjon fikk siste farge for få dager siden.

- Jeg gikk på Ålesund kunstskole fra 1995-97. Etter to år der søkte jeg på Kunstakademiet i Oslo, men kom ikke inn. I mange år var jeg borte fra kunsten, og prøvde å finne ut hva jeg ville. I 2003 kom jeg inn på Kunst- og Håndverkskolen på grafikklinjen. Jeg var temmelig fersk som billedmaker, og

trengte sårt veiledning. Jeg ønsket også å utforske litografiet som teknikk, og se hvor langt jeg kunne strekke det uten å forlate teknikken. På Kunsthøgskolen fikk jeg frie tøyler og kyndig hjelp, og stentrykk viste seg som en teknikk med endeløse muligheter. Motivene kom som et resultat av hva jeg ønsket å undersøke teknisk.

- Hvorfor ble det litografi?

- Jeg er fryktelig utålmodig. Da jeg skulle lage et selvportrett i tresnitt endte det at jeg hogget det ut med øks for å spare tid. Huljernet tok for lang tid med alt for mye motstand. Litografiet ligger tett opp til tegning, da stenens overflate kan minne om, og oppfører seg, som papir. Grafikkens kvalitet og mangfoldiggjøring åpner opp mulighet til å lage varianter og ulike uttrykk av samme motiv.

Grafikk er i dag en egen studieretning ved de kunstneriske utdanningsstedene. Reproduksjonsmetoden har de siste årene, etter den digitale revolusjonen, utvidet sitt repertoar og er i en brytningstid hvor nye teknikker og metoder finner seg til rette. Hvaring gikk ut med en mastergrad fra Kunsthøyskolen i 2008. Høsten 2007 var han på utveksling i Kina, der han

79 Ny ut da nnet g r a fi ker

A fikk føle på kunstsensur og kultursjokk, og møtte mange fantastiske mennesker.

- Jeg hadde tidligere reist i India, men Kina var svært annerledes: Staten i Kina er allestedsværende og enkeltmennesket er mindre viktig. Som utlendinger fikk vi større spillerom enn kinesiske studenter, men jeg fikk selv refs for noe jeg anså som totalt “ufarlig”, og det var et rart kunstmiljø der alle kritikere av staten måtte gå under jorda. Jeg ble fortalt at det er stor forskjell på kunstakademiene i Kina, og at China Art Academy i Hangzhou, hvor jeg gikk, var et av de strengeste. Professorene fungerte som en buffer og refuserte kunsten fra studentene hvis den ble ansett som farlig. Til tross for et strengt regime var det svært mange modige sjeler som sa og gjorde de de følte for, og byen hadde et radikalt undergrunnsmiljø, spesielt innen rock og punk. Elevene på China Art Academy fulgte en veldig tradisjonell opplæring, der alle tegnet etter forelegg det første året, for så å tegne egne komposisjoner de senere årene. De hadde godt utstyr for grafikk, og var rasende gode på teknikk. Jeg hadde med kameraet mitt for å dokumentere alt jeg opplevde og fant etterhvert ut at det var fotografi jeg hadde lyst å jobbe med under utvekslingen.

Til avslutningsutstillingen lagde jeg en serie med manipulerte fotografier som handlet om mitt korte og intense inntrykk av landet og kulturen.

Hvaring viser oss et firedelt litografi som han mener er ”essensen” av hans møte med Kina og kulturavstanden. Bildet er over to meter bredt og halvannen meter høyt. Han strekker motivet over fire steiner som ble vatret opp ved siden av hverandre da han skulle lage tusjlaveringene og motivet.

- To barn tittet ut gjennom bakvinduet på en gammel varebil i en liten fjellby i Kina. Jeg tok frem kameraet mitt og fotograferte dem. De smilte og lo og presset ansiktene nysgjerrig mot glassruten. I ettertid har dette fotografiet

blitt et symbol på mine opplevelser under utvekslingsperioden. Jenta i forgrunnen holdt hendene over hodet og fingrene hennes synes å vise nummeret ”syv”. Jeg undersøkte rundt tallet syv i kinesisk mytologi. I Kina symboliserer dette tallet felleskap og tilhørighet, men er også knyttet opp til en tragedie fra kinesisk mytologi. I historien Gjeteren og Veversken fortelles det om forbudt kjærlighet mellom Niulang (stjernen Altair) og Zhinu (stjernen Vega). De straffes ved å bli skilt med en enorm barriere (Melkeveien). De kan se, men ikke røre hverandre.

Hvaring er også medlem av Norske Grafikere. Han søkte med de samme arbeidene som han søkte med på Kunsthøyskolens masterutdanning. Her måtte han stå på venteliste; hos Norske Grafikere kom han rett inn, en bragd for en ung kunstner. I 2005 illustrerte han boken Tanke og handling. Nøkler til pedagogisk filosofi ved Oplandske Forlag. Han har også deltatt på flere kollektivutstillinger som i Galleri Gerner i Moss, Rælingen Kunstforening, Artower i Aten, Agder Kunstnersenter og Kunstnerforbundet. I sommer fikk han, som en av to, et stipend fra Norsk Forening for Grafisk Kunst i forbindelse med deres 100-års jubileum.

- For meg som ikke er særlig glad i å skrive ble det mye slit de siste årene ved KHiO – hvor jeg føler at det håndverksmessige noen ganger kommer i andre rekke, men heldigvis hadde jeg to supre lærere på litoverkstedet som var mer opptatt av billedmaking enn av teoretikerne Greenberg og Adorno.

Jeg har nok en schizofren produksjon som gjør at noen spør: Hva er hans konsept? Det er ikke alltid man tenker slik når man lager bilder. Jeg bare gjør det jeg liker best. se kunstnerens Cv på vårt kunstsenter på www.kunstklubben.no

80 Ny ut da nnet g r a fi ker

AC

81 Nyu tdan n et gr afiker

MEDlEMstilBuD a l F C h r i s t i a n l Ă˜ l a n D h va r i n g

Litografier fra en allsidig, nyutdannet grafiker som forsker i litografiets muligheter.

Tittel: Heime Teknikk / opplag: Litografi / 19 Motiv / rammeformat: 25 x 40 cm Galleripris / medlemspris: 850,- / 680,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Medlemspris med anbefalt ramme: 1693,-

se kjøpsinfo side 92

82 N yutdannet gr afiker

AC

Tittel: Speiling IV (til venstre) og Situasjon III Teknikk / opplag: Litografi / 16 (til venstre) og Litografi / 130 Motivformat: 54,5 x 39,5 (til venstre) / 55,5 x 38,5 cm Galleripris / medlemspris: 2000,- / 1600,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

Medlemspris med anbefalt ramme: 2950,-

MEDlEMstilBuD

83 Nyu tdan n et gr afiker

1 cm 2,5 cm

Tittel: Speiling III (til venstre) og Situasjon II Teknikk / opplag: Litografi / 16 (til venstre) og Litografi / 130 Motivformat: 54,5 x 39,5 (til venstre) / 55,5 x 38,5 cm Galleripris / medlemspris: 2000,- / 1600,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen

se kjøpsinfo side 92

Medlemspris med anbefalt ramme: 2950,-

alF Christian l. hvaring

Annette Anker 1851 – 1885.

Kvinner fra kunsthistorien

Landskapsmaleren Annette Anker (1851-1885) - En glemt kunstner 84 Kv i nner fr a k unst hi st or i en

I januar 1886 hang et lite maleri, Fra Hegdehaugen, pyntet med sørgeflor på rammen i Kristiania Kunstforening. Kunst­neren Annette Anker hadde nylig gått bort 34 år gammel. Mens hun pleiet sin lungebetennelsessyke og døende far, malte hun dette bildet fra familiens leilighet i Professor Dahlsgate 17 i Kristiania.

To uker etter døde hun selv. Like etter utstillingen skrev kunstneren Kitty Kielland noen rørende ord fra Paris til sin venn Erik Werenskiold, der hun var lei for at hun aldri hadde fått takket Annette for hennes kameratskap: ”Det er en egenskab som vi damer ikke kjender mellom os, men hun havde den.” Annette Ankers navn og kunst ble snart glemt, som så mange andre ”malende damer” fra 1800-tallet. Her er hennes og mange andre kvinnelige kunstneres historie.

Tekst: Mette Dybwad Torstensen Foto © O. Væring / Blomqvist / Fra hovedfagsoppgave om Annette Anker

D

et er bevart minimalt med skiftlig materiale som kan fortelle oss hvem Annette Anker var. I Åbo Håndskriftsamling i Finland finnes det et brev Annette skrev til sin finske kunstner­venninne Helena Westermarck like før hun døde. Det finnes også en rekke avisomtaler fra samtiden, og man kan spore navnet hennes i folketellinger og kirkebøker. Det er funnet 25 malerier i Norge og Finland, der ett henger i Nasjonalmuseet for kunst sitt kunstmagasin. 11 bilder kjenner man gjennom titler fra utstillingskataloger og aviser, og fire bilder er dokumentert via eldre foto og tegninger, men aldri funnet. Fire malerier har også blitt solgt ved auksjonshus i Oslo de siste årene til gode priser.

Bergsliens malerskole i Kristiania Annette Birgitte Anker ble født på Rotnes gård i Nittedal i 1851, men vokste opp i Kristiania sammen med sine fire brødre, der hennes far Christian Anker var ansatt som kirkeverge. Familien Anker var en borgerlig familie med god inntekt, to tjenestepiker og adresser i byens finere strøk. Broren Herman Wedel Anker ble etter hvert en respektert kunstner. I et brev skrevet av Annettes bror, Nils Christian Anker i 1906, fortelles det at søsteren besluttet å satse på en kunstutdanning etter at hennes bror Herman hadde beveget seg inn på kunstarenaen i 1870. Kitty Kielland skrev også at Annettes moderne malerier ”stod rent som en protest mot broderens Düsseldorf-kunst.”

Annette begynte i Knud Bergsliens dameklasse rundt 1874, og ble der til 1879, som var hennes eneste mulighet for en kunstutdannelse i hovedstaden.

Bergslien var en kjent figur- og portrettmaler som drev en kunstskolen i Lille Grensen i Kristiania. Dameklassen var hans økonomiske fundament og bedre besøkt enn herreklassene. (Paradoksalt eksisterer det ingen oversikt over kvinnelige elever slik Bergslien oppga fra sine herreklasser årlig til departementet.) Opplæringen fulgte trolig et tradisjonelt akademisk trinnmønster: Først fikk man en grunnleggende innføring i tegning, deretter en klasse der man tegnet etter antikke gipskopier, for så å kopiere andre kunstneres malerier og til slutt gikk man over til egne komposisjoner. ”Til Jæren for å sjå lyset”: Sommeren 1879 Bakpå en liten studie av svaberg, har Annette signert ”Jæren, Ogne 1879.”

Bildet på 14 x 22 centimeter, forteller ettertiden at Annette var på Jæren i 1879, sammen med blant annet Kitty Kielland, Frits Thaulow og Nicolay Ulfsten. Jæren ble et yndet motiv for våre landskapsmalere, trolig inspirert av kunstnermiljøet som hadde utviklet seg på Skagen i Danmark. Norges lille kunstkrets var selvsagt forvirret og opprørt, når selv ”fæle, stygge Jæren” ble valgt som motiv. Den norske professoren i filosofi, Jacob Monrad, kalte bare disse første friluftsmalerne for ”de grønne”. Motivene må på en annen side ha virket stabile i en stadig mer industrialisert verden: Mennesker som levde i nær kontakt med naturen og som representerer det opprinnelige. Annette reiste tilbake til Jæren både i 1882 og 1883 med Kitty Kielland og sin finske venninne Ada Thilén.

Paris; kunstens nye metropol: Høsten 1880 Neste spor etter Annette fører oss til Paris og Academié Colarossi hvor hun var elev i 10 måneder i 1880, trolig første norske kvinne i Colarossis dameklasse. Her gikk også senere Harriet Backer. ”Som fugletræk om høsten bar det til Paris”, ble det sagt om de norske kunstnerne i 1880. Mennene reiste for å studere den nye kunsten, åpne sinnene og for utelivet og atelierfestene, mens kvinnene dro for å forbedre sin tegning, koloristiske evner og trene på komposisjon. I Paris kunne også kvinnene tegne etter modell, og dermed bli flinkere i figurmaleriet, som var viktig for å bli akseptert som profesjonell kunstner. Likevel ser man i et bilde av Annette at modellen var delvis tildekket.

Atelieret på Academié Colarossi ble hennes viktigste holdepunkt i byen. Den svenske kunsthistorikeren Margareta Gynning beskriver atelieret som kvinnenes domener, fri fra mannlige blikk og kontroll.

Egentlig var ikke Academié Colarossi annet enn et lite loftsrom med plass til 20-30 staffelier og elever. Hverdagen var tøff; seks skoledager i uken med undervisning fra klokken 8-17, og akttegning fra klokken 20-22. På søndagene dro man ofte til Louvre eller spaserte på Baron Haussmanns nye bulevarder.

Lærerne kom enn en dag i uken for å veilede. Det er kun funnet to malerier av Annette fra hennes opphold i Paris: Et nydelig og personifisert katteportrett av katten Ricco, og et studiearbeide av hennes finske venninne Helene Schjerfenbeck som maler akt på Academié Colarossi. Mange kunsthistorikere har analysert disse atelierbildene; de var et viktig bidrag til kvinnenes nye kunstnerprofil og definisjon av seg selv som yrkesaktiv.

Med finske venninner til Hangö i Finland: Sommeren 1882 Sommeren 1882 reiser Annette med to av sine venninner fra Paris; finnene Ada Thilén og Helena Westermarck til Hangö i Finland. Sammen med Ada Thilén delte hun interessen for landskapet, noe som i seg selv var ganske revolusjonerende for en kvinnelig kunstner på den tiden. Kvinnene skulle helst ikke male, og i hvert fall ikke utenfor hjemmets fire vegger. Annette og Ada gikk vanligvis ut med fargeskrin og staffelier for å male i ekte friluftsånd, mens Helena gikk til losestuene der losene på vakt satt modell for henne. Livet var nokså fortreffelig i dette ”sommerforbundet”, som de kalte det: ”Sådane flundror och sådan risgrynsgröt som hennes har jag aldrig senare ätit,” skrev Westermarck om sitt vertskaps kokekunst.

Kledd i skjørt blant bukseben: Høstutstillingen 1882-1885 Tre av 26 utstillere var kvinner på den første Høstutstillingen i Studenter­ samfundet i 1882: Annette Anker, Betzy Berg og Kitty Kielland. De var faktisk alle landskapsmalere, en genre forbeholdt den mannlige kunstneren.

Friluftsmaleriet viste det nyeste innen samtidskunsten, i tråd med Høstutstillingens ånd. At Annette ble valgt ut av juryen til å delta på lik linje med Kitty Kielland, viser at hun var en kjent, talentfull og aktiv kunstner i sin samtid. Hun stilte ut landskapsmaleriet Skårån malt fra Finland, sammen med et ganske så overraskende valg, nemlig portrettet av katten Ricco fra Paris.

Annette deltok på Høstutstillingen hvert år til hun døde, og med gode skussmål fra kunstkritikerne. Kunstanmelder Jonas Rasch vier Skårån stor spalteplass i Aftenposten: ”Rig og gul, kanskje lidt for kraftig i den gule farve, ligger for vort blikk en mægtig ager, bag hvilken tegne av gaardens huse og trætoppene løvskov titte op. I forgrunden er en karl ifærd med at flaa, medend en anden netoper ifærd med at bryne liaen. En pige binder kornet i keg. Det første øiekast på dette billede bringer en uvilkaarlig til at tænke paa Werenskiold, baade farvebehandlingen i landskabet og tegningen og anordningen af figurerne have noget af hans umiddelbare frihed og lethed. Billedet er meget tiltalende og udført med en dygtighed, der tiltræffelig vidner om kunstnerindens begavelse.”

I lære hos Erik Werenskiold: 1883-1885 ”Frøken Anker har i løpet av det år jeg selv har korrigert henne, selv hatt anledning til at se hennes studier, vist meget flid og en utvilsom koloristisk begavelse, hvorfor jeg på det beste anbefaler henne ansøgning.”

Erik Werenskiold skrev disse ordene i 1884 som følge til Annettes søknad om Johan Finnes legat i 1885. Da hadde hun allerede gått i lære hos kunstneren

85 Kv i nner fr a k unst hi st o r i en

Katten Ricco er et av to malerier man kjenner til at Anker malte i Paris 1880/81. Maleriet var stilt ut pü den første Høstutstillingen i 1882.

86 Kv i nner fr a k unst hi st or i en

I sitt brev fra 1906 skriver Annettes bror Nils Anker at hans søster foretok ”utallige reiser for å ta studier; Kragerø, Nevlunghavn, Eidanger, Ringebu og Ådalen, da vi hadde familie der.” I Kragerø var Anker sammen med marinemaleren Betzy Berg og Emily Langeberg sommeren 1883.Til Ringebu reiste hun blant annet julen 1882 og våren 1885 for å besøke sin prest og onkel Nils Hald. I Ådalen og Eidanger besøkte hun familie sommeren 1884 og 1885. Fra alle disse turene finnes malerier; landskap og et vakkert lite interiør fra prestegårdens spisestue.Trolig har også Annette bodd en periode på Walle hotell i Sandvika som brant i 1919, sammen med Kitty Kielland og Harriet Backer.

Eieren, jordmoren madame Marie Hansen, kalt ”mam Hansen”, hadde hengende et maleri signert Annette Anker, trolig som betaling for oppholdet.

Jorde med hesjer fra 1885, malt fra Eidanger eller Ådalen, ble trolig stilt ut på Høstutstillingen i 1885, og auksjonert bort ved Blomqvists Store Kvalitetsauksjon 2002.

siden 1883. Werenskiold var en kunstner som hyllet impresjonismens friskhet, dristighet i komposisjonen og de rene fargene. Og det var nettopp fargesynet til Werenskiold og hans ønske om å gjengi naturen i friske farger, som påvirket Annette mest. I høyeste grad gjaldt dette hans grønnfarge, som ble skjelt ut for å ligne spinat. ”Søndagsmaleriet har måtte vike for hverdagsmaleriet, drømmen for virkeligheten og bondeidyllen for forholdene således de er”, skrev Werenskiold. Det var nettopp i tråd med Werenskiolds setning at Annette malte sine siste bilder. Naturen og hverdagen var gjengitt slik hun så den.

Likevel lå det et snev av romantisering og melankoli i bildene; det realistiske motivet ble aldri en del av hennes motivverden.

Utallige reiser for å ta studier: Frem til 1885 Cammermeyer var en bokhandel på Karl Johan, som fra 1879-1888 også fungerte som en kunsthandel. To av fire store utstillingsvinduer var avsatt til billedkunst. I Dagbladet fra 6. november 1880 nevnes Annette i forbindelse med en anmeldelse av bokhandelens utstilling. Beskrivelsen av maleriet fra Jæren fra Dagbladet passer til det lille bildet Fra Ogna på Jæren: ”Det er ikke godt valgt, hun har nemlig Klippeblokken i Forgrunden altfor dominerende til at hun kan faa vidde ind bagved saaledes som det synes at hun ville have; hun havde vist gjort bedre at holde det som en Studie av Klippen. (…)

Klippen er udmærket malet, man lægge Mærke til de store Flader, og hvorledes Blokken ligger du imod en.”

På samme utstilling stilte hun også ut et, i dag forsvunnet, maleri med et motiv fra Oscarshall. Her roser anmelderen Annette for å være påvirket av Frits Thaulow:

En kunstnerisk sammenfatning Annette var først og fremst en landskapsmaler, og en kolorist framfor en tegner. Det er kanskje ikke uten grunn at hun ble bedt om at det figurative maleriet skulle være et bifag til landskapsmaleriet av en kritiker fra Morgenbladet på Høstutstillingen 1885. Et svært interessant moment er at hun med enkeltbilder, i en liten produksjon, representerer tidens populære tendenser: Friluftsmaleriet, skildring av vanlige menneskers hverdag, avbildning av kvinnen som yrkesaktiv og døds- og sykescenene. Videre representerer også hennes liv den typiske veien for mange kvinnelige malere på slutten av 1880-årene. Tross i at Annette malte i kun ti år, utviklet hun en sjarmerende og solid malerisk stil: Hun hadde en naiv framstilling av figurene med en moderne forenkling av formene. Hun opparbeidet en egen palett med forkjærlighet for høststemninger og rene farger, samt en evne til å skape stemning ved å la lyset leke over motivet. Fargen ble påført pastost og flekkete.

Vi vet dessverre lite om detaljene i Annettes liv. I brevet til Helena Westermarck fra 1885 kan man lese om hennes engasjement i kunstlivet i Norge. Hun skrev begeistret at ”vi skal i år få lokale i Nationalgalleriet” (Høstutstillingen fikk låne rom der). Hun var også opptatt av hvem som skulle velges inn i juryen for Høstutstillingen, og skriver at Thaulow har foreslått en dame, og at han kom til å stemme på ”lille søster” (Harriet Backer): ”Frøken Kielland stemte naturligvis på hende.” Annette sendte også et avisklipp om kvinners rettigheter sammen med brevet, der hun ber Westermarck sende det videre til Ada Thilén når hun har lest det. Annette deltok på Høstutstillingen høsten i 1885, men ikke lenge etter ble hennes far syk. Like før julen 1885 døde Annette som barnløs frøken. Westermarck skrev disse ordene i sine memoarer fra 1941: ”Vår vän Annie Ancker var en älskvärd, rättfram och flärdfri ung kvinna, som kanhända kunnat skaffe sig ett namn så som målarinne, om hun icke hadde så ­tidlig- endast några få år efter den i Tvärminne tilbragte sommaren- gennom en häftig sjukdom bortryckts av döden.”

”Hun har faaet en Del av hans klare Dag i Billedet- de sølvhvide Lys som Fransmændense vilde kalde det- og en Del af den Lethed; hvermed Gjenstandene staar i saa fuld Dag; men det vilde være glædeligt om hun ikke tabte den Dygtighed og Kraft hun har vist i det andet Billede. Det kan altid befrygtes under saa bratte overgange.”

Neste spor etter Annette dukker opp i 1883 i utstillingskatalogen til Den norske Industri- og Kunstudstilling på Tullinløkka i Kristiania. Her ble Norge en arena for det aller nyeste av kunst og industri. Til sammen var det 70 malere som stilte ut, hvor ni kvinner hadde sluppet gjennom juryens nåløye: En ”Admissionsjury” bestående av Ludvig Skramstad, Christian Krohg og Nils Hansteen skulle passe på at ”kun virkelige Kunstværker antoges”. Annette stilte ut hele tre malerier; De gamle i prestegården, et ukjent portrettbilde og Høstdag, et motiv fra Finland som er ukjent i dag. ”Den som selges til foreningen får et anbefalingsstempel”, påpekte Erik Werenskiold i en artikkel i Morgenbladet, der han tar Kristiania Kunstforenings kjøp opp til kritisk granskning. Annette ble kjøpt inn av Kristiania Kunstforening første gang i 1880, deretter i 1883. I kunstforeningens protokoller kan man også lese at hun sendte inn maleriene I oktober og Høst i 1884 for 100 og 120 kroner. I oktober ble faktisk ikke loddet ut før to dager etter hennes død, til konsul Lund i Bilbau i Spania.

Lyngpiken kalte den tidligere eieren dette maleriet, som Anker malte på Jæren i 1883.

87 Kv i nner fr a k unst hi st o r i en

Virtuelle utstillinger Vær raskt ute – kun originaler og ett av hver!

(Alle bildene selges uten ramme, akryl på lerret) Se de virtuelle utstillingene på www.fineart.no!

Uten tittel 2 / Format: 100 x 80 cm / Galleri-medlemspris: 15.000,- / 12.000,-

Uten tittel 1 / Format: 120 x 90 cm / Galleri-medlemspris: 16.000,- / 12.800,-

Glenn Lomvien

Uten tittel 3 / Format: 100 x 100 cm / Galleri-medlemspris: 11.000,- / 8800,-

– inspirert av Jackson Pollock - Maleriene til Glenn Lomvien er fulle av energi og rene farger som nærmest eksploderer mot deg. Fra en flate stiger fargene opp i en kaskade av malingssnorer og penselstrøk. Befinner det seg noe inne i denne svulmende formen?

Andre bilder er bygget opp med fargeplan og rytmiske komposisjoner der spatelens kanter setter spor i maleriet. Er det en by vi ser? Et landskap?

Glenn Lomvien (født 1975) er utdannet fra Mølla kunstkole, men begynte å male som tenåring. Hans far malte maritime bilder, men Glenn var mer interessert i mennesket og begynte å tegne akt og portretter. Han oppdaget Odd Nerdrums bilder, men fant ikke helt roen i sine egne malerier og lette lenge etter rett uttrykksform:

- Mine bilder ble mer og mer deprimerende, det var som om jeg sakte men sikkert tok livet av min egen kreativitet. Det var den evige jakten på det perfekte som førte til en stopp i min korte, men svært så intense maleperiode.

Etter en lengre tid borte fra pensel og lerret tok han fatt i sparkelkniven og et nytt hvitt lerret. Dette var starten på en ny epoke: - Jeg maler med akryl og olje, og som verktøy bruker jeg sparkelkniv, pensel, rulle og kast og sprut av maling. Dette er en fryktelig befriende måte å jobbe på, og jeg kan utfolde meg mye bedre enn hva jeg klarte tidligere; låst fast i en bestemt stil eller teknikk. Jeg så et bilde av Jackson Pollock som gjorde stort inntrykk på meg. Dette bekreftet på en måte at jeg var på rett spor, men fortsatt et godt stykke fra mål.

88 Vi r t uel l e ut st i l l i ng er

Er du kunstner og mangler galleriplass?

Hos www.fineart.no får du egen virtuell utstilling med flere tusen besøkende i måneden, en kampanjeperiode på forsiden av www.fineart.no, inntil 12 bilder for salg i vårt nettgalleri samt bruk av våre markedskanaler; alt utarbeidet av profesjonell webdesigner og med profesjonelle betalingssystemer.

ı

ı

Veiledende pris: 1 990,- per år Medlemspris: 1 592,- per år KONTAKT: mette@fineart.no

Uten tittel 2 / Format: 50 x 50 cm / Galleri-medlemspris: 5500,- / 4400,-

Uten tittel 1 / Format: 50 x 50 cm / Galleri-medlemspris: 6000,- / 4800,-

Rolf Lorentzen

Uten tittel 3 / Format: 50 x 50 cm / Galleri-medlemspris: 5500,- / 4400,-

– bilder inspirert av musikk, laget med hyssing og sprutflaske - Bildene til Rolf Lorentzen har spennende rom å gå inn i. Grafiske elementer og en smal og avstemt palett gjør de elegante og dekorative. Musikken ligger like under overflaten; symbolisert med en ”syngende” strek eller former som kan minne om orgelpiper, tangenter eller ulike klanger innover i bildet.

Rolf Lorentzen (født 1966) er utdannet fra Oslo tegne- og maleskole, samt en Bachelor fra universitetet i Oslo med fagene filosofi, idhistorie, kultur- og samfunnsfag og engelsk. I 2007 og 2008 hadde han sine to første separatutstillinger på Mucho Mas café i Oslo og ved Galleri Texas i Ås. Han har også stilt ut på kollektivutstillingene Stipendsøkernes utstilling på Kunstnernes Hus i Oslo (2007/08) og Høstutstillingen i Stavern (2007). I 1998 laget han lydkunst under navnet Omkal Fatr til Fellessentralen på Kunstnernes Hus, og han har bidratt med musikk og bilder til utstillingen Malende musikere på Sentrum Scene.

- Jeg har en fortid som sanger og låtskriver i poprock-bandet BabySugarHoneypie på 80- og 90-tallet, og har arbeidet parallelt med musikk og billedkunst i løpet av mitt voksne liv. Musikken var lenge min hoveduttrykksform, men de siste 3-4 årene har jeg satset for fullt på å lage bilder. Mine hovedmedier er tusj og akvarell. Jeg jobber ofte raskt og intuitivt, og bruker gjerne utradisjonelle arbeidsredskaper som hyssing og spruteflasker. Videre kombinerer jeg en viss grad av slumpmessighet med det planlagte i oppbyggingen av bildene; malingen kan få flyte relativt fritt, eller påføres lerretet med full kontroll. Jeg anvender også hjelpemidler som sjablonger og maskeringstape flittig. Musikk er en stor inspirasjonskilde for meg, samt abstrakt og lyrisk ekspresjonisme. Mine bilder handler overfladisk sett om ingen ting; forhåpentligvis kan de tale for seg selv.

89 Vi r t uel l e ut st i l l i ng er

M'B CdglVn

7BL M( 7BL M(

;dg egZb^jb a^k^c\

lll#Wbl#cd lll#Wbl#cd

GZc `_¬gZ\aZYZ GZc `_¬gZ\aZYZ

º VcY Yg^k^c\#

Hedgih 6Xi^k^in KZ]^XaZ º 6jidbVi\^g i^a\_Zc\Za^\ ^ `dbW^cVh_dc bZY '!%a ijgWdY^ZhZa# > 7BL M( deeaZkZg Yj d\ [Vb^a^Zc Z`iZ `_¬gZ\aZYZ bZY hi^agZc YZh^\c! VkVchZgi iZ`cdad\^! [¬ghiZ`aVhhZh `db[dgi d\ YZ hjkZgZci WZhiZ `_¬gZ Z\Zch`VeZcZ ^ YZccZ `aVhhZc# ;^gZ]_jahYg^[ihhnhiZbZi m9g^kZ d\ YZi ZaZ`igdc^h`Z hiVW^a^iZihegd\gVbbZi 9H8 \^g bV`h^bVai kZ^\gZe e VaaZ ]_ja! d\ jcYZg VaaZ `_¬gZ[dg]daY# BZY :[ÇX^Zci 9ncVb^Xh! k gi hVbaZWZ\gZe [dg gZYjhZgZ Yg^khid[ [dgWgj`Zi d\ ¬`Z Z[[Z`iZc! a^\\Zg jiha^eeZcZ ^ 7BL M( m9g^kZ'%Y ]Zai cZYZ e &,' \gVb 9E( eg# `b# bZch Z[[Z`iZc Zg ¬`i [gV &*% i^a &+( ]`# AVc\i jcYZg h^cZ `dc`jggZciZg e jiha^ee " aVc\i dkZg e niZahZ d\ `_¬gZ\aZYZ# ;dgWgj` k$Wa# `_¬g^c\/ %!+* " %!., a$b^a# 9E("jiha^e e &,' " '(( \$`b# 7BL M( `dhiZg [gV `g# *''#-%%!" ^c`a# [gV`i d\ aZk# db`dhi# aZkZgi ;dgcZWj# ;^cc Y^c [dg]VcYaZg e lll#Wbl#cd

7BL :[[^X^Zci9ncVb^Xh B^cYgZ [dgWgj` d\ jiha^ee# BZg `_¬gZ\aZYZ#

Det skal lønne seg å være medlem i Kunstklubben og abonnere på Aktuell Kunst For et årsabonnement inkl. medlemskap til kun 450 kr får du mer i verdi tilbake: • 6 utgaver av Nordens ledende kunstmagasin

Benytt vår kundechat!

Trenger du rakst hjelp kan du benytte vår kundeservice chat, som er kun for kunstklubbens medlemmer.

Logg deg på fineart.no med brukernavn og passord. Øverst til høyre vil du da se om vi er online og kan svare deg direkte.

• 4 utgaver av Aktuell Kunst - nettmagasinet (kun for abonnenter) • Et velkomsttrykk til en verdi av cirka 450 kroner

Galleriets åpningstider (i Maridalsveien 33p):

• 20 % rabatt på alle bilder som har vært presentert i AKTUELL KUNST

Mandag til onsdag 9 –17 Torsdag 9 – 19 Fredag 9 – 16 Lørdag og søndag stengt.

• 10 % rabatt på innramming av høy kvalitet • Gratis hente-selv-ordning (75 kroner for fineArt-brukere) • Dine rabatter kan brukes på gavekort til familie, venner og kjente!

• Tilgang til eksklusiv kunst før alle andre og kunst som ikke presenteres på ­auksjon­ene, og økt kunnskap om kunst, kunstnere og norsk og internasjonalt kunstmiljø

Vi hjelper deg med dine ønsker og spørsmål!

NYHET!

Har du spørsmål knyttet til en bestilling, en kunstner eller er du på jakt etter en gave eller det rette motivet? Tonje hjelper deg gjerne på telefon, mail eller i vårt galleri.

Telefon 22 99 54 00 eller på mail kunstklubben@fineart.no

Send din e-post til kunstklubben@fineart.no som vi kan registrere. Som medlem i Kunstklubben vil du motta 4 Aktuell Kunst - nettmagasinet i året; et magasin i bla-format på nett. Her finner du minigalleriet og flere svært gode tilbud - i en rimelig prisklasse.

Bestill ditt abonnement eller bilde på følgende måter: 1. Ring: 22 99 54 00 2. E-post: kunstklubben@fineart.no (OBS! Ny e-post) 3. På nett: www.kunstklubben.no 4. Kupong vedlagt i bladet (OBS! Når du velger kontant som betaling, må du huske å legge til 5 % og frakt til ­summen du skal betale for bildet. Konto er 1604 05 97976)

92 Kl ubbsi der

Abonnement og medlemskap uten forpliktelser.

Abonnementet og medlemskapet gjelder i et år fra inngått avtale etter gjeldene pris. Det er ikke knyttet kjøp- eller avbestillingsforpliktelser til medlemskapet. Du bestiller selv den kunsten du ønsker fra Aktuell Kunst eller på kunstklubben.no. Medlemskapet er personlig og løper til det sies opp skriftlig. Les mer om fordeler knyttet medlemskapet på kunstklubben.no

TOM DEVESTO DESIGN

Velkomsttrykk Velkomsttrykk

Kunstner: Eldar Parr Tittel: Vandrere Teknikk: Litografi Opplag: 250 Motivformat: 13 x 13 cm Galleripris: 450,-

Velkomsttrykk fra Eldar Parr – Surrealistisk og vakkert motiv trykket spesiellt for Kunstklubbens nye medlemmer!

Melder du deg inn i Kunstklubben får du et gratis trykk signert Eldar Parr til en verdi av kr 450,-

V Vervegaver

Vervegavene fra Per Didrik Wærner – abstrakte fargeharmonier laget spesiellt for Kunstklubben!

Verv et medlem og få: Kunstner: Per Didrik Wærner Tittel: Reise i rødt Teknikk: Grafisk teknikk Opplag: 250 Motivformat: 14 x 10 cm Galleripris: 450,-

Verv 3 medlemmer og få: Kunstner: Per Didrik Wærner Tittel: Trilogi Teknikk: Grafisk teknikk Opplag: 250 Motivformat: 13 x 23,5 cm Galleripris: 950,-

Tivoli Audio Music System

Verv 2 medlemmer og få: Kunstner: Per Didrik Wærner Tittel: Horisont i gult og Horisont i blått Teknikk: Grafisk teknikk Opplag: 250 Motivformat: 8,5 x 14 cm Galleripris: 450,- pr. bilde

shocks me a bit each time I turn a Tivoli on. It centres on a CD player, youÕre paying for is concert-quality sound, and you sure as heck get that.

93 Kl u bb s i d e r

* Bildene leveres uten ramme

NORGES BESTE UTVALG I GRAFIKK

løssalg kr 79,GOD KUNST OG GODE UNSTARTIKLER

sĂŚ"*ÂŒ2'ĂŚ4(/2(!,,3$/44)2 sĂŚ*!.ĂŚ"!+%2 sĂŚ!..%ĂŚ(!!6).$ sĂŚ#!2,ĂŚ.%3*!2 sĂŚ%2,).'ĂŚ%.'%2 sĂŚ&2!.3ĂŚ7)$%2"%2' sĂŚ'5..!2ĂŚ3 ĂŚ'5.$%23%. sĂŚ(!2!,$ĂŚ+)(,% sĂŚ*!+/"ĂŚ7%)$%-!.. sĂŚ*%.3ĂŚ*/(!..%33%. sĂŚ+!!2%ĂŚ%30/,).ĂŚ*/(.3/. sĂŚ+!2,ĂŚ%2)+ĂŚ(!22 sĂŚ.)#/,!53ĂŚ7)$%2"%2' sĂŚ0%2ĂŚ+,%)6! sĂŚ25.)ĂŚ,!.'5sĂŚ3)'52$ĂŚ7).'% sĂŚÂŒ2.5,&ĂŚ/0$!(, m/flere

KVALITETSINNRAMMING I 35 Ă…R

Galleriet har egen rammemaker – Kort leveringstid – Stort og eksklusivt utvalg

VÅR ERFARING – DIN GARANTI Velkommen til en hyggelig handel

GALLERI D-40

(ENRIKÌ)BSENSGT Ì Ì Ì3OLLIÌPLASSÌ Ì Ì/SLO Ì4LF Ì Ì Ì Ì Ì Ì&AX Ì Ì Ì Ì Ì ÌWWW D NO °PNINGSTIDER Ì Ì Ì ÌTORS Ì Ì Ì ÌL’R Ì Ì Ì ÌOGÌS’N Ì Ì Ì

KJĂ˜P – SALG – KOMMISJON Galleri_D40.indd 1

AKTUELL KUNST NR. 1 2009

A. Danielsen & Co. AS etabl. 1972

28-08-08 10:14:08