Aktuell Kunst 02/2009 by Fineart AS

: DM N > E E

Kunstprat med operadirektør Tom Remlov Kvinner fra kunsthistorien: Leis Schjelderup Kunstreisen: Sove blant iskunst Arkitektur: Økologisk arkitektur Kunsthåndverk: Porselensbiennalen AKTUELT: Steinar Flyar Johansen

debatten og det nerdrumske univers! GOD kuNst for salg: Odd Nerdrum, Steinar Christensen, Siw Lurås, Asle Nyborg, June Sira, Tove Strømme, Erling Valtyrson, Nini Bjønness og Lise Simonnæs

Interpress Norge as

Volvo XC60 er en crossover med et lidenskapelig design. Den har en luksuriøs by-bils komfort og ﬁrehjulstrekk med høy bakkeklaring for røffe kjøreforhold utenfor allfarvei. Den er Volvos sikreste bil noensinne og utstyrt med det prisvinnende sikkerhetssystemet City Safety som standard. City Safety vil ved typisk kø og bytraﬁkk redusere ulykkesomfanget eller forhindre ulykker helt. Volvo XC60 vil selv bremse idet systemet registrerer at en kollisjon er i ferd med å inntreffe. Velkommen til prøvekjøring og testing av City Safety. Vi lover deg en spennende opplevelse. Du kan også virtuelt teste City Safety og bygge din egen Volvo XC60 på www.volvocars.no

PRIS FRA KR. 528 800,-* LES MER OM VOLVO XC60 OG CITY SAFETY PÅ WWW.VOLVOCARS.NO *VEIL. PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. ALLE VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. GJ.SN. FORBRUK 7.5 - 8.3 L/100KM. CO2-UTSLIPP 199 - 219 G/KM. ILLUSTRASJONSFOTO.

HELT NYE VOLVO XC60 SÅ AVANSERT AT DEN KAN STANSE SELV

Galleri_D40.indd 1

28-08-08 10:14:08

HELT NYE VOLVO XC60 SÅ AVANSERT AT DEN KAN STANSE SELV

Volvo. for life

Innhold

20%

God kunst - 20 % rabatt 14 Odd Nerdrum

Steinar Christensen

31 Asle Nyborg

June Sira

51 Tove Strømme

Siw Lurås

68 Lise Simonnæs

Erling Valtyrson

Gode kunstartikler 8 16 25 28 36 40 46 48 52 60 64 66 74 80 86 90 92

EKSKLUSIVT: Odd Nerdrum; historien, debatten og det nerdrumske univers FOTO: Steinar Christensen – fra stein og stål til foto med adresse et av Norges første økologiske hus ARKITEKTUR: Norwegian Wood – arkitektur for fremtiden TUR I ATELIERET: Asle Nyborg – Blant helleristninger og beitende hester PÅ VEGGEN: Administrerende direktør ved Den Norske Opera & Ballett: Tom Remlov FIGUR I FOKUS: June Sira – Voksnes erfaringer i barnekropper DET GODE LIV: Å sove blant iskald kunst TUR I VERKSTEDET: Tove Strømme – New York, New York, rytmer, lys og skyskrapere ABSTRAKT: Siw Lurås – Inspirasjon fra hele verden i et minimalistisk og abstrakt uttrykk KVINNER FRA KUNSTHISTORIEN: Leis Schjelderup – Et kunstnerliv med Paris som inspirasjon VERDT Å VITE om Norske Grafikere – 90 års jubileum ORIGINALER: Lise Simonnæs – Små titteskap i pleksiglass med mystiske, drømmende og vakre bilder malt på organza-lerret TEKNIKK: Erling Valtyrson – Mezzotintmesteren GICLÉE: Nini Bjønness – Et rikt kunstnerliv AKTUELT: Svein Flygari Johansen – installasjonskunstner med sterkt Finnmarksengasjement KUNSTHÅNDVERK: Fra fabrikk til galleri - Porselenskunst i porselensbyen KLUBBSIDENE

6 Innl edni ng

detaljer

82 Nini Bjønness

jære leser

Først og fremst vil vi i Aktuell Kunst takke for overveldende positiv respons på vårt nye magasin. Vi har mottatt hundrevis av fornøyde tilbakemeldinger, og dette har virkelig inspirert oss til å fortsette å lage Norges største kunstmagasin. Vi er glad vi har imøtekommet våre lesere og abonnenter. Vi opplever også en enorm tilgang av nye abonnenter hver uke. Etter å ha møtt utallige kunstnere opp gjennom årene, har det gang på gang slått meg hvor åpne og sjenerøse de fleste er. Jeg kommer inn som en totalt fremmed i deres aller mest personlige rom; atelieret. Vi har aldri møttes før, og på et par timer skal vi få til en god samtale der jeg får innsikt i deres liv og kunstnerskap, noe som også innebærer flere personlige historier. Selv om de fleste kunstnere stilles ut kunst som er tilgjengelig for offentligheten, kan man ikke forvente at de også skal fortelle sin historie. Derfor vil jeg takke alle kunstnerne som nettopp har gjort dette, og samtidig gjort kunst mer tilgjengelig. For kunstnere er en sårbar gruppe. Mange kunstnere står i sin ensomhet og skaper, for så å eksponere seg i gallerier eller offentlige arenaer. Mang en kunstkritiker og kunstskribent tolker kunstverk = kunstner; en såkalt psykologisk kunstanalyse. Å lage kunst er ofte å kle seg naken og stå ubeskyttet mot hugg. Kunstnerne sender ut et produkt som alle kan få lov til å mene noe om, like eller ikke like. Eller kanskje det verste; forholde seg likegyldig til. Vi i Aktuell Kunst håper vi klarer å formidle kunstnerne bak kunsten vi presenterer, så dere lesere får et personlig forhold til det dere eventuelt skal kjøpe, eller bare sjansen til å dykke ned i en unik livshistorie. I dette Aktuell Kunst var det dessverre en vi ikke møtte; nemlig Odd Nerdrum. I 2002 ga Nerdrum beskjed om at han aldri mer ville la seg intervjue av pressen. Han har holdt sitt løfte. Det han imidlertid har gitt oss tillatelse til er å presentere for dere et av hans siste kunstverk: Grafikkopplaget Love Divided, en unik investeringsmulighet. Ellers er spennet stort som alltid i Aktuell Kunst: Fra Bergens-kunstneren Erling Valtyrsons nydelige mezzotinter der han bruker 6-7 uker på å preparere en liten kobberplate, til Son-kunstner og professor Steinar Christensens mer vågale fotografier. Vi har også truffet tre damer og kunstnere i 70-årene, alle med svært moderne uttrykk: Tove Strømmes saftige rosa farge i det rytmiske trykket New York New York, Siw Lurås minimalistiske og vakre former i små opplag fra serien In magic waters og Nini Bjønness sine fargerike og rimelige gicleer. Alle tre er kvinner med rike livshistorier som du må lese. Fra den yngre generasjonen har vi besøkt Asle Nyborg i hans vakre ”stugo” i Grebbestad. Nyborg er en av Galleri Brandstrups kunstnere som har fått mange lovord for sin foto- og maleriteknikk. June Sira ble tatt med ut på en lekeplass, og har kommet med to nydelige motiver av sine jenter i nye situasjoner. Lise Simonnæs bruker også jenter i sine bilder, som små titteskap i pleksiglass, og har laget åtte originaler for vår medlemmer. Det bugner også over av andre spennende artikler. Visste du at vår operadirektør Tom Remlov har en liten Buddha-såpestein som favorittkunstverk? Eller er du nysgjerrig på våre glemte kvinnelige kunstnere? Denne gangen presenterer vi Leis Schjelderup (1856-1933). Kunsthistoriker Line Ørslien Ruud har møtt den samiske kunstneren Svein Flygari Johansen som lager kunst som problematiserer politikernes innhugg i naturen. Kunsthistorikeren Annette Narverud har skrevet om økologisk arkitektur og Norwegian Wood. I tillegg kommer informasjon om Norske Grafikere, porselensbiennalen, eller hva med en helg omgitt av iskunst?

God påske! Med vennlig hilsen Mette Dybwad Torstensen Redaktør

7 Innl edni ng

Et kunstverk skal vĂŚre sett av et barn og malt av en voksen.

Mordet pĂĽ Andreas Baader

8 Ek sk l usi v t

Eksklusivt

Med sine inngående modellstudier og drevne bruk av de gamle mesteres teknikker, har Odd Nerdrum (født 1944) helt siden debuten i 1960-årene vært Norges mest særegne og omdiskuterte maler, med sin egen skole og som en læremester for nye figurative malere. Internasjonalt blir han også regnet for å være den mest betydelige klassisk figurative maleren, og han er blant annet representert i The Metropolitan Museum of Art i New York, San Diego Museum i California, Walker Art Museum i Minneapolis, Milwaukee Museum of Art, Gothenburg Museum i Sverige og på Nasjonalmuseet for kunst i Norge. Maleteknikken henter han fra 1600-tallets barokkmalere som Caravaggio og Rembrandt. Det som skiller Nerdrum fra barokkmalerne er i hovedsak motivene. Nerdrums bilder har som regel et sosialt innhold, omstridte politiske hendelser og temaer som blir regnet for å være tabubelagte. Hans hovedmarked er USA, der blant annet David Bowie er en stor beundrer av Nerdrum.

Odd Nerdrum – historien, debatten og det nerdrumske univers

vor starter man å skrive en tekst om Odd Nerdrum; mannen selv de som ikke er interessert i kunst har et forhold til? Kunstneren som har innført begrepet kitsch, som nevner seg selv i samme åndedrag som Rembrandt og Leonardo da Vinci og som hugger til mot selveste Immanuel Kant. Kunstneren som ikke går av veien for å male selvportrett av seg selv med erigert penis eller som den oppstandne Kristus. Kunstneren som maler det vakre og morbide i ett og samme bilde og oppnår prisrekorder på auksjoner på nærmere to millioner kroner. Kunstneren som maler kvinner og menn med manglende lemmer som gjør sitt fornødne, og beskriver dette som en sakral handling. Hva skal man skrive om Odd Nerdrum; et mystisk ikon, en kunstnerisk legende, en tilstedeværende outsider og vår fremste kunstner og maler?

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Scanpix

9 Ek sk l usi v t

Men hvor befinner det Nerdrumske univers seg? I fortiden, fremtiden, en annen sfære, en annen planet eller i det åndelige? Er det arketyper som befolker dette landskapet? Sjeler som har forvillet seg? Våre fantasier? – De bodde ikke i hus. De gikk ikke gjennom gater, de levet i et landskap, for til slutt å finne en hule å dø i, har selv Nerdrum sagt om sine bilder.

Twins by the Sea (detalj) Fotograf Morten Krogvold mener Odd Nerdrum er Norges beste på mediahåndtering. Selv om han ikke uttaler seg, får han pressedekning. Da Nerdrum skulle lansere sin nyeste praktbok Temaer i 2007, som også er til salgs i Aktuell Kunst, lurte han alle medier til å møte opp i tro at den store maleren skulle snakke. Nerdrums elev og assistent Jan Ove Tuv spilte derimot av et lydbånd hvor Nerdrum fremførte en sketsj for journalistene. Fem år tidligere hadde Nerdrum gitt beskjed om at han aldri mer ville la seg intervjue av norsk presse. Kort etter flyttet Nerdrum til Island, byttet statsborgerskap og har siden holdt sitt taushetsløfte. I fjor kom han tilbake til Norge og bosatte seg på sitt landsted Rødvikgård i Stavern sammen med sine elever og familie. Det nerdrumske univers Foran bildene til Odd Nerdrum vil de fleste se en malerisk dyktighet man ikke trodde var mulig. Figurene og landskapet gløder, og er så naturtro at man nærmest stikker hånden inn i illusjonen. Men vil man egentlig stikke hånden inn i Nerdrums verden? Det er en verden man ikke vil bebo, og som man ikke kjenner seg igjen i; et tidløs, til tider goldt univers med mennesker som flyver, sover, synger, stirrer, hopper eller utfører andre til tider morbide handlinger, ofte med avrevne lemmer eller underlige, forkrøplede anatomier. Menneskene, eller figurene, er forføreriske og frastøtende på samme tid. Klærne og rekvisittene er uten tid og geografi; med hjelmlignende hodeplagg eller hetter. Flere ligger i sarkofaglignende soveposer. Kvinnene våker over sine barn som ligger trygt i kokonger i ferd med å åpne seg. Enkelte smelter sammen i kyss som kan konkurrere med Edvard Munchs, Gustave Klimts og Rodins kyssende par. En serie malerier er kalt Fravær av lys, der figurene har inntatt en lys sommerlig verden med svaberg, hav og lyseblå himmel.

Historien Odd Olaf Nerdrum ble født den 8. april 1944 i Hälsingborg i Sør-Sverige som sønn av Lillemor Nerdrum og Johan Nerdrum. Han interesse i eldre kunst startet da han som 11-åring fikk en Botticelli-bok. De skjønne, melankolske figurene gav ham trøst i en tid som var vanskelig. – I barndommen hadde jeg en sterk følelse av at man ville bli kvitt meg, en følelse av å være uønsket, sa Nerdrum. Han leste ikke bare kunstbøker, han var også ofte på besøk i Nasjonalgalleriet for å studere den tidlige Edvard Munch. Før han fylte 13 år, tok han alene flyet til København to ganger. Der så han på Glyptotekets samlinger av antikk og egyptisk skulptur og på maleriene på Statens Museum for Kunst. Nerdrum mener at ett av hans sterkeste øyeblikk i omgangen med kunsthistoriske bøker var, da han i 15-årsalderen så Goyas Saturn (1721-23): – Jeg var overrasket over at det var malt for så lenge siden. Det virket mer moderne enn noe annet bilde jeg har sett. En annen årsak til at han valgte de gamle mestre var kanskje å finne i hans søken etter faderlige forbilder. Da Odd Nerdrum var seks år gammel, skiltes foreldrene hans, og forholdet til faren var blitt enda mer anstrengt etter at han giftet seg på nytt. Senere begrunnet Nerdrum sitt valg av de eldre læremestre på følgende måte: – Jeg har alltid syntes at Rembrandts verden er mer menneskelig enn Picassos. Nerdrum startet sin kunstutdanning i en tid der den nonfigurative modernismen etablerte seg som en ledende kraft i den norske kunsten. Som 18-år gammel akademielev var Nerdrum på skoletur til Stockholm. Mens de andre elevene henga seg til fremtidens kunstnere som Matisse, Picasso og Warhol på Moderna Museet, gikk Nerdrum i forveien til Nationalmuseet. De moderne mestrene ga han ingenting. Fra mørket i Sveriges Nasjonalmuseum glødet Rembrandts Batavernes troskapsed til Claudius Civilis. Nerdrum sier han selv visste med ett hvilken vei han måtte gå. Han ville lære å male som Rembrandt, og skjønte samtidig at dette ble et valg om å male seg til isolasjon. Nerdrum kunne neppe ha valgt en vanskeligere vei. Det fantes ingen levende tradisjon eller utdanningssteder for en slik type kunst. Nerdrums professor på akademiet, Åge Storstein, kunne ikke forstå hvorfor han måtte gripe

10 Ek sk l usi v t

Twilight

Dawn (detalj)

Self-portrait in Golden Cape (detalj)

The Kiss (detalj)

tilbake til Rembrandt for å lære å male. Kritikken skulle bli nådeløs. Av landsmenn er det vel kun Munch som har møtt like mye motstand. Jo dyktigere Nerdrum ble, jo sintere ble motstanden. Kjøp abstrakt, rådet annerkjente gallerister, og tok avstand til Nerdrums gammelmesterlige stil med politisk ladete og tabubelagte temaer. Nerdrum avbrøt sin utdannelse på Akademiet, og startet på Staatliche Kunstakademie i Düsseldorf under Joseph Beuys i 1965. Allerede på sin første kollektivutstilling i 1964 ble han oppfattet som den mest særpregete med sine gammelmesterlige, figurative og tunge malerier, blant de syv unge kunstnerne som var invitert til juniutstillingen i Kunstnerforbundet. En betrakter karakteriserte hans stil som ”gammelmesterlig saus”. Da han for første gang deltok på Høstutstillingen i 1967 med bildet Ikaros, ble også hans kunst og person

betraktet med mer enn alminnelig oppmerksomhet. Året etter avholdt han sin første separatutstilling i Kunstnerforbundets store sal, 23 år gammel. Nerdrum var et fenomen og en debatt. Hans kunst ble av mange betraktet som et særegent norsk fenomen; en romantisk-realistisk protest mot den aldri fullt helt akseptert nonfigurative modernismen. Men for Nerdrum selv var den eldre kunstens motiver og teknikk en naturlig mulighet til å tolke sin egen samtid. På utstillingen Romantikk vakte Nerdrum igjen oppsikt med bildet Amputasjon, der han nitidig skildret et offer for trafikkdøden med tydelige referanser til 1600-tallets martyrfremstillinger. Nerdrum viste også andre sider, som det tungt sosialrealistiske bildet Trygd (1973), innkjøpt av Nasjonalgalleriet, som avbildet mange eldres trøstesløse verden. Frigjøring fra

11 Ek sk l usi v t

Når jeg maler etter naturen: Først vinner jeg effekten. Så vinner jeg likheten, men mister effekten. Etter lang tid vinner jeg noe jeg ikke vet hva er.

1975 viste en kvinne sittende overskrevs på en liggende mann på en enkel madrass i et sparsommelig rom. Flere har hevdet at bildet var en kommentar til samtidens kvinnesak ved å vise kvinnen som en aktiv part. Med det enorme bildet på ni kvadratmeter, Mordet på Andreas Baader Baader i 1978 tok Nerdrum for alvor steget ut i samfunnsdebatten. Bildet ble komponert over et andreaskors med offerets desperate ansikt i skjæringspunktet. Scenen er et storslagent tablå hvor en halvnaken, utstrukket og nærmest Kristus-lignende figur, den tyske venstreterroristen Andreas Baadee (som mest sannsynlig begikk selvmord), blir skutt i bakhodet av en dresskledd mann. Året etter kom, det Nerdrum betrakter som ett av sitt hovedverk, Flyktninger på havet, på 5 x 3 meter, som viser 27 vietnamesiske båtflyktninger i en ganske liten båt. Temaet er flyktningsproblemet som evig menneskekonflikt. Vietnamkrigen var over i 1975, og seierherrene styrte nå det forente Vietnam i en totalitær retning. Etter kort tid kom en strøm med flyktninger. Mange av dem flyktet ut på havet i båter, og flere ble tatt opp av norske båter. Dermed var Nerdrums bilde svært så aktuelt i Norge og vakte stor oppmerksomhet. Debatten Den norske kunsteliten delte seg fort i to grupper. Den største gruppen mente at Nerdrums kunst kunne være farlig for den videre faglige utviklingen av det moderne maleri, fordi han forførte publikum med sine reaksjonære og lite moderne bilder. Den andre gruppen forsvarte Nerdrum og trakk frem hans barokkbegavelse og figurative evner.

– Den mobbingen jeg ble utsatt for, hadde dypere røtter enn motstanden mot Munch, en motstand som fort gikk over i støyende anerkjennelse. Selv forsto jeg nok at det var noe galt, men hva det var, lå utenfor min fatteevne, uttalte Nerdrum i 1998 på åpningen av sin store utstilling på Astrup Fearnley Museum. Nerdrum fortalte videre at det var på slutten av 1970tallet at han fikk en anelse om den massive motstanden. Han hadde fått tillatelse til å henge opp de to store bildene Mordet på Andreas Baader og Arrestasjonen i en trapp på studenthuset Chateau Neuf. Kort tid etter bestemte styret på kunstakademiet at disse bildene skulle ned i løpet av fjorten dager. Mordet på Andreas Baader ble ett av de sterkeste subversive bildene på 1970-tallet. Like etter på satte Nerdrum i gang en ny debatt. Han påstod at dagens malere ikke kunne tegne hender, og at de heller ikke lærte dette på akademiene. Nerdrum fortsatte med provokasjonene sine – både kunstnerisk og verbalt. Kunstkritikeren Donald Kuspit betegnet kunstneren som en «eksistensiell humanist og morbid pervers i én og samme person». Nerdrum hadde alltid båret med seg en sterk følelse av at det var noe som ikke stemte i relasjonen til faren han vokste opp med. Da faren Johan Nerdrum døde i 1991, var Nerdrum uønsket i begravelsen. Sommeren etter fortalte Nerdrums elev Stig Ristesund sin mester om en eldre arkitekt, David Sandved, som hadde en bemerkelsesverdig likhet med Odd. Det viste seg at arkitekten var Nerdrums biologiske far. Det samme året som sannheten kom frem, malte han En far finner sin sønn, men i denne versjonen er det sønnen som blir funnet sovende av sin far.

12 Ek sk l usi v t

Gjennom 1960-, 1970-, og 1980-årene arrangerte Nerdrum, sammen med blant andre Bjørn Fjell, Arne Paus og Karl Erik Harr, en serie utstillinger under tittelen Romantikk og realisme. Hans sosialistiske arbeider vek til siden for mer mytologiske temaer på 1980-tallet. I 1986 besøkte Nerdrum Island for første gang, og fant en sterk tilhørighet med landskapet. Parallelt med alle sine storslagne figurscener har Nerdrum hele tiden malt landskapsbilder. De mer tunge, mørke og dystre bildene hans har også hatt et lyst sidespor med sommerlige, nærmest arkaiske friluftsscener fra hans landsted Røvika ved Stavern der han var hver sommer i perioden 1975-1997. Selv har Nerdrum uttalt om denne dualiteten mellom det lyse og mørke i sin kunst: – Du vet at i fotografi er det noe som heter negativer og positiver. Da er vel sommerbildene en positiv utgave av de negative dramabildene mine. Jeg har en arkadisk drøm om velvære; jeg har det veldig bra når jeg slipper unna avisene og byen og er der nede. Da blir jeg glad, lykkelig og litt overflatisk. En tredje viktig del av den nerdrumske produksjonen er hans portretter, der mange mener Nerdrum har oppnådd sine mest vellykkete resultater. Spesielt har Nerdrum utført en rekke selvportretter i sterk Rembrandt-ånd. På 1990-tallet har mange analysert frem angst og en rastløshet i bildene til Nerdrum, der forholdet mellom menn og kvinner ble en kamparena. Androgyne figurer har også stått sentralt i Nerdrums kunst. – Jeg liker det androgyne, det tvekjønnede. Å være bare ett kjønn hele tiden er veldig kjedelige greier, har Nerdrum selv uttalt. Helt siden 1970-tallet har også nyfødte tvillinger og amputerte kropper bebodd flere av bildene hans. – Det er sjelden provoserende kunst er god kunst. Uten skjønnhet er det verdiløst. Motivet må være intelligent tenkt og ha en skjønnhetsgehalt. I bilder som Pissing Women ble den amputerte kvinnekroppen nesten som et stilleben, en pære. På slutten av 1990-tallet begynte Nerdrum å definere seg selv som kitschmaler, og beklaget at han hadde kalt seg kunstner. I denne sammenhengen utgav han boka Hva er kitsch? – Kitsch er bare en pragmatisk historieforståelse. Europas hjerte ligger i kitschen, selve den etniske europeer- som for øvrig ikke engang er lansert som en egen rase- hviler i kitsch. Kitschen er vår sjel. Selv føler jeg meg som en profesjonell kitschprodusent. Det blir det samme som når en homoseksuell eller homofil eller hva man kaller det kommer ut av skapet. I 1998 satte Nerdrum publikumsrekord med 50.000 besøkende på sin første store utstilling på Astrup Fearnley-museet i Oslo. Det er likevel i USA han har sin største og mest pengesterke kjøpergruppe, og han er en av få norske kunstnere som innkjøpt av Metropolitan Museum of Art i New York. San Diego Museum brukte betydelig summer av sitt budsjett for å sikre seg et Nerdrum maleri til to millioner kroner. I 2002 ga Nerdrum beskjed om at han aldri mer ville la seg intervjue. Han flyttet til Island, og ble islandsk statsborger, som et resultat av norsk presses dårlige behandling av ham. Året etter debuterte Nerdrum også som dramatiker. Nathionalteatheret refuserte å sette opp skuespillet Immanuel Kants siste dager: 4 scener - dialoger, men svenskene hyllet stykket og det ble satt

Profile (fra serien Lack of Darkness) opp på Mårtens Pers Källa i Sverige. I 2004 ga også Nerdrum ut boken Karyatiden - en tragedie, og i 2005 kom Diamantmannen – dialoger. Like etter at Nerdrum solgte sitt hus i Rejavik i 2007 og flyttet tilbake til Norge, ga Juritzen Forlag ut verdens første intervjudikt, med tittelen Hvordan vi lurer hverandre, signert Odd Nerdrum. Selv kaller Nerdrum versene ”skomakerdikt”, enkle vers med mye selvironi. For selv om Nerdrum har trukket seg tilbake fra pressen, vil det ikke bli stille rundt kunstneren. At Nerdrum er like aktuell som i 1964 ble temmelig klart når et enormt pressekorps, inkludert BBC og CNN, møtte frem på boklanseringen på Teatercafeen i 2007, og håpet å få den berømte kunstneren i tale. Men Nerdrum har holdt sitt løfte, og enda ikke snakket med pressen. Se kunstnerens CV på www.fineart.no Kilder: Seminaroppgaven ved UIO: Doreen Fräßdorf: Odd Nerdrum – en omdiskutert kunstner Temaer, Press forlag, 2005 Norsk kunstnerleksikon http://no.wikipedia.org/wiki/Odd_Nerdrum www.nerdrum.com Vil du vite hva kitsch er? Les mer om dette på www.fineart.no/doc/ kitsch/malere

13 Ek sk l usi v t

MEDLEMSTILBUD

Medlemspris: 398,Se kjøpsinfo side 93

side 14

odd nerdrum - temaer

- en vakker kunstbok som gir en omfattende oversikt over Nerdrums produksjon Pris: 599,- (Press Forlag)

unik sJanse – lavt opplag! Odd Nerdum har laget et helt nytt opplag med glasstrykk der motivet tar utgangspunkt i hans

ungdomsverk, maleriet Love Divided, fra 1964. Nerdrum produserer svært lite grafikk i et marked som er sultent på hans verker. Svært få gallerier har tilgang til hans grafikk.

gratis!

Kjøp et trykk – få boken

Kunstner / tittel: Odd Nerdrum / Love Divided Teknikk / opplag: Glasstrykk / 65 Motivformat: 63 x 48 cm Galleripris: 20.000,-

Medlemspris m/ramme: 20.025,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Medlemspris

18.000,-

15 Ek sk l usi v t

Foto

Steinar Christensen – fra stein og stål til foto med adresse et av Norges første økologiske hus Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Sten Magne Klann / CatchLight Studio

16 Foto

– Enten jeg jobber med stein eller stål, eller som nå, foto, er jeg avhengig av profesjonelle håndverkere. – Kunst som overlevering fra ånd til hånd er det da en myte? – Ja, uten tvil.

i er i idylliske Son, der kunstneren Steinar Christensen bor og jobber. Atelieret ligger på tunet til kunstnerens bolig og ser ut som et kapell med hvit fasade, stor inngangsport og smale vinduer. Ytterveggene er pusset med hydraulisk kalk, innerveggene med blåleire og kalkvann, taket har gammel takstein og de tre vinduene stammer fra et spansk bygg. Billedkunstneren Christensen byr oss kaffe inne i dette som er et av landets første økologiske hus. Den åpne himlingen har en takhøyde på syv meter og gir en sakral romfølelse over en samtale som spenner seg fra halmhusets fordeler, fotokunst, kunstmiljøet i Norge og hvorfor kunstneren benytter dyr fremfor mennesker for å fremstille det menneskelige. – Atelieret er tegnet av Gaia arkitekter. Veggene er en halv meter tykke, fylt med halmballer som man kan skjære og forme akkurat som man vil; buet eller rett. Ideen fikk jeg av journalist Kjersti Halvorsen i Moss Avis som intervjuet en av arkitektene, og tipset meg om å bygge økologisk. Bygget ble satt opp i rekordfart på dugnad. Det var nesten som å bygge med Lego. Halmballene er plassert på en støpt såle, reisverket er gjenbruksmaterialer etter forskalingen fra brobygging på E6 her borte. Jeg regnet på det, og fant ut at det kostet meg 300 kroner kvadratmeteren sammenlignet med 3000 for et vanlig hus i Leca-blokker. Et halmhus står som stein i 200 år, og er svært populært i USA. Det kan ikke brenne, det tørker fort etter regn, er stabilt, nesten vedlikeholdsfritt og er billig å forsikre. Ikke råtner eller forvitrer det, og det har en enestående evne til å tilpasse seg temperatursvingninger, i likhet med marmor. Og det puster og er sunt, ikke at det opptar meg så mye. Det var mange arkitektfolk som advarte meg, men heldigvis hadde bygningssjefen i Vestby kommune tatt utdannelsen sin i USA. Hun tente på prosjektet og la søknaden min først i køen, smiler Christensen. Angsten for det nye var større enn nysgjerrigheten – Jeg husker godt reaksjonene da en rekke kunstnere fra Kunstmiljøet i Bergen hadde utstilling i Oslo første gang på 1970-tallet. Det ble ramaskrik med få unntak. I Oslo var det én professor i skulptur, og undervisningen var i hovedsak sentrert rundt modellering og akt. Resultatene ser man fortsatt i Oslos mange parker; nakne rådyr og damer uten armer og ben i bronse. Angsten for det nye var større enn nysgjerrigheten, som ved så mye annet i samfunnet. Christensen har jobbet i 20 år som professor, og dette var også hans mest produktive tid. – For å holde seg faglig oppdatert og gi gode tilbakemeldinger er det betinget at man er en aktiv kunstner. Det skal ikke stikkes under en stol at en professorstilling er godt betalt, og på denne måten kunne jeg finansiere store utstillinger. Bare frakt av skulpturer er svært kostbart. – Du var også med på å bygge opp Vestlandets Kunstakademi? – Ja, det var et spennende prosjekt som ble lønnet med hell. Vi ble et av Norges tre statlige kunstakademier. Dagen ble behørig feiret med champagne. Deretter dro jeg til Göteborg, som den første professoren ved Konsthögskolan Valand i Göteborg. Det var en fantastisk by med fantastiske studenter. Til slutt endte jeg som professor i Oslo.

ble født i 1946, bar også navnet Stella Maris. Selv tråkket han sine første barneår i Skutvik der hans mor var født. Faren arbeidet for Indremisjonen, og familien var stadig på flyttefot. Skulpturen i Skutvik har mange elementer som ligger tilsynelatende flyktig henslengt i vannkanten. Men de fire 5-strålete stjernene i marmor, stål og aluminium, drikkebegeret i stål samt halsen fra et strykeinstrument hugget i granitt, er plassert der med stor omhu, der deler av installasjonen ligger under vann ved flo sjø. Vinterstid kan hele skulpturen være dekket av vann, snø og is under flo. – Dessverre er deler av skulpturen ødelagt. Jeg er på vei nordover for å reparere den. Skulpturen gir signaler på hva Nordsjøtrafikken hadde av påvirkning av europeisk kultur i Nord-Norge lenge før Kristiania ble grunnlagt. Stjernene refererer for eksempel til navigasjonskunsten. I dag er det knapt spor igjen av nordlandsdialekten til kunstneren, og man kan gjette at han er fra Vestlandet. Nå har han bodd 20 år i Son. Før vi begynner å snakke om fotografiene som henger som store bannere rundt i halmhuset, kommer kunstneren med noen betraktninger omkring norsk kunstliv, som han har vært en aktiv del av i 30 år. – Kunstmiljøet i Norge virker på meg som konformt. Debatten om ”det figurative” kontra gud vet hva, er særnorsk. Selvsagt er det figurativ kunst som er bedre enn annen figurativ kunst, som at det finnes kunst generelt som oppleves langt bedre enn annen kunst. I USA og resten av Europa krysser alle kunstnerne de ulike uttrykkene hele tiden, og har ikke dette skillet. – Hvorfor har det blitt slik i Norge? – Det er mange måter å få oppmerksomhet på, sier han uten å gå inn i debatten. Christensen er også i gang med en utsmykning på kunsthotellet Refsnes Gods på Jeløya i Moss. – Det er friskt, nei, nærmest ren galskap på en positiv måte.10 arbeider skal smykke møtesalen Vanity Fair og ta for seg Moss’ historie og byens industri og næringer. Moss industriforening har hyppige møter der. Utsmykningen består av foto, skulptur og maleri.

Barnsben i fjæra i Skutvik I 1994 var Christensen en del av Skulpturlandskapet Nordland der han laget skulpturen Stella Maris i Skutvik i Hamarøy. Hospitalet i Kristiansund, der han

teinar Christensen (født 1946) har en stor kunstnerisk produksjon bak seg, og jobber med mange uttrykk: Skulptur, maleri, foto og installasjoner. Han var med på å bygge opp Vestlandets Kunstakademi, og har vært professor og rektor ved Kunstakademiet i Oslo og ved Konsthögskolan Valand i Göteborg, samt gjesteprofessor ved Kunstakademiet i København. Han har stilt ut ved tunge gallerier som Bergen Kunstforening, Stavanger Kunstforening, Henie Onstad Kunstsenter, Galleri F 15 i Moss, Oslo Kunstforening, Museet for samtidskunst, Kunstnernes Hus, Trondheim Kunstforening og Norske Bilder. Christensen har blitt innkjøpt både ute og hjemme av blant annet Nordnorsk Kunstmuseum, Riksgalleriet, Bergen Billedgalleri, Sønnerjyllanske Kunstmuseum, Trondheim faste kunstsamlinger og Nasjonalgalleriet/ Museet for samtidskunst. Hans mest monumentale verk er en granittskulptur utenfor Statoil-Hydros hovedkontor i Stavanger, og han er kjent for sitt bidrag til Skulpturlandskap Nordland. Han har også vært Norges representant på biennalen i Venezia. ■ Se kunstnerens CV på www.fineart.no

17 Foto

Kunstneren foran sine spanske vinduer

Dådyrhjortjakt, drømmer og en grammofonspiller I 2006 begynte Steinar med foto. Til sammen har det blitt ni motiver hvorav fem selges i Aktuell Kunst, i et eget format og opplag. På fotografiene er det også regissøren og iscenesetteren Christensen som sitter ved spakene, som ved hans utsmykninger, der han innreder sine stilleben og nærmest surrealistiske tablåer stilsikkert og med en underlig og spesiell atmosfære. – Fotoene mine tar utgangspunkt i svært kjente ikoner i kunsthistorien og tradisjonelle stilleben. Med meg har jeg fotografen Gunnar Mjaugedal fra CatchLight Studio som tar ansvar for et genuint håndverk. Det var vanskelig å finne en fotograf jeg kunne stole på. Da jeg møtte Gunnar hadde jeg 20 sider med argumenter for at han skulle bli med på prosjektet, men han tente etter to linjer. Son-fotograf Sten Magne Klann, som er med oss, kommenterer: – Bildene er teknisk veldig gode, og typisk for kunstfoto i dag. Debatten om hva som er kunstfoto er interessant. Mange gode fotografer som har jobbet i årevis i reklamebransjen har for eksempel vanskelig for å bli akseptert som kunstfotografer. – Kunstneren som jobber med foto og en fotograf som skal lage kunst kan gi forskjeller, men ikke nødvendigvis, svarer Steinar.

18 Foto

Steinar tenker i bilder, og ideen til et bilde tar form over tid. Forarbeidet er det mest krevende. Det første bildet han laget, Survival Kit 1, startet med rigging av alt som skulle med rundt flygelet i stua til Steinar. Vinduene ble teipet igjen, og etter mange dager hadde fotografen stilt inn lyset slik de ønsket. Steinar fant et sted, Svanøy i Florø, der han kunne skyte en dådyrhjort. Han holdt fotografen oppdatert på telefon, som sto klar da han kom hjem med det døde dyret. – Etter å ha dandert dådyrhjorten, åpnet jeg opp døra og slapp bikkja inn. Den hoppet opp mot det døde dyret. Bildet ble tatt med ’one shot’. Holy Garden er også tatt med én eksponering. Bildet er komponert over Getsemane-motivet fra Bibel- og kunsthistorien, et slikt bilde mange hadde over sofaen på 1950-60-tallet. Hos meg er Jesus byttet ut med en hund. Ikke det at Jesus var en hund altså, ler Steinar. Getsemane er en hage ved foten av Oljeberget i Jerusalem, og er i henhold til kristen tradisjon og Det nye testamentet stedet hvor Jesus oppholdt seg med disiplene; for å be natten før korsfestelsen. – Vi lette etter en slags eventyrskog, og fant den på en øy utenfor Son. Vi brukte en teaterlyskaster for å få det teatralske lyset som kommer inn ovenfra, og bikkja ble sluppet løs. Det var en jobb å få den til å samarbeide. Leda og Svanen er et annet kjent motiv i kunsthistorien. Her lånte jeg en cello,

og svanen var ikke så vanskelig å få tak i. Mor og barn motivet skiller seg ut fra de andre og er mer surrealistisk i innholdet. Det er tatt i et fredet hus i Drøbak. Jeg ville ha denne rom-i-rom-følelsen, som man ofte finner i drømmer, der fortellingene aldri foregår i samme rom, men i flere lag som tilsynelatende ikke knyttes sammen. Det er mange drømmeelementer i dette bildet, og er man god i drømmetydning, kan man kanskje få bildet til å gå opp. Et annet foto i atelieret viser et nesten sakralt stilleben, lik et alter, med en solnedgang, Sundown in Soon. En mobiltelefon skurrer i det klassiske stillebenet. – Jeg ønsker å viske ut skillet mellom ute og inne. I dette motivet var jeg på jakt etter en storslagen solnedgang med en kondensstripe etter et fly, og tenkte at dette kom til å bli en lang leting. Da vi var ferdig med å sette opp selve stillebenet og hadde pakket sammen, åpnet jeg døra og så rett ut på denne solnedgangen, med en flystripe! Det ble ’one-shot’ igjen, og bildet var ferdig. Litt flaks skal man ha. Jeg hører om ekte naturfotografer som går i flere uker på leting etter motivet. Det siste bildet i atelieret, His Masters Choice, er kanskje et av Steinars mest kjente og oppsiktsvekkende verk. Det er basert på det berømte varemerket Master’s Voices logo og det opprinnelige maleriet til firmaet fra 1899, av hunden Nipper som lytter til en grammofon. – Det ville sett veldig annerledes ut uten det blanke gulvet, kommenterer fotografen Klann. – Det var enklere å få denne hunden til å sitte stille og høre på musikk enn hunden ute i skogen, ler Steinar, før han peker på Ipoden i fotoet som nettopp viser hvilken tid vi er i. – Enkelte motiver har også en grad av religiøsitet i seg. Kunst og religion har mye til felles, de viser til noe utenfor det trivielle, utenfor den daglige tralten. Den norske kirken har i stor grad mistet de seremonielle tunge tradisjonene. Når man besøker den katolske kirken er det en helt annen opplevelse av det visuelle og et fellesskap. Slik er det også i billedkunsten, dette sanselige og visuelle. Å speile seg selv og det menneskelige i dyrene og hunden Bildet The Champ er blitt beskyldt for å være mer kitschy enn kitsch. En liten hund sitter omkranset av blomster, med to fasaner flettet inn. Rundt hunden står pompøse pokaler. – De som ser nøye etter ser at disse pokalene er til schäfere og dobermanner. Hunden blir et vesen som omgir seg med noe som kan gi status. Det er også en link fra skulpturene mine til fotoene. Et fellestrekk er fravær av mennesker, men kunsten er likevel sterkt knyttet til det menneskelige. – Men hvorfor bruker du hunder som hovedperson? – Det finnes en rekke kunstnere som jobber med ”menneske”, som for eksempel Lucian Freud. Jeg finner det veldig vanskelig. Jeg tenker mye på hva et menneske er. Mennesket er identitet. Identifikasjon er noe annet. Det er nok av kunstnere som maler mennesker utelukkende som billedelementer, altså bruker menneskefigurer uten at det handler om menneske. Jeg husker jeg så Per Manings fotoer av hunden sin for første gang. Det var sterke bilder. I et katalogforord i forbindelse med en utstilling med Manings bilder, ble det vektlagt at vi speiler oss selv i dyrets øyne. Det er ikke dyrets følelser vi opplever, men våre egne. Dette er fascinerende og spennende og årsaken til at jeg anvender dyr i mine bilder. Men oppfatningen av bildene vil alltid variere: Alle har vi ulike referanser, og betrakteren ser ikke mer enn det betrakteren er i stand til, avslutter Christensen før fotografen Klann tar frem sitt utstyr, og kunstneren kikker ut av de spanske vinduene i halmhuset sitt.

Sundown in Soon

The Champ

19 Foto

MEDLEMSTILBUD side 20

Medlemspris

40%

Det er mange drømmeelementer i dette bildet, og er man god i drømmetydning, kan man kanskje få bildet til å gå opp.

Kunstner / tittel: Steinar Christensen / Mor og Barn Teknikk / opplag: Foto / 100 Motivformat: 60 x 60 cm Galleripris: 10.000,-

6000,-

Medlemspris m/ramme: 7688,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Gjelder bildene på side 20-23

Samme ramme på alle bildene

de fem motivene vi presenterer av steinar Christensen er laget i samarbeid med fotograf Gunnaar Mjaugedal, og har vært visst som C-print på aluminium på 125x125 centimeter på norske bilder, Galleri brandstrup på skøyen og i Galleri J. aasen i Ålesund. aktuell kunst tilbyr de eksklusive, teknisk dyktige og stemningsfulle fotoene i et spesialformat, til spesialpris, for våre medlemmer.

Kunstner / tittel: Steinar Christensen / Holy Garden Teknikk / opplag: Foto / 100 Motivformat: 60 x 90 cm Galleripris: 10.000,-

40%

Medlemspris m/ramme: 7688,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

MEDLEMSTILBUD side 22

40%

His Masters Choice er basert på det berømte varemerket Master’s Voices logo og det opprinnelige maleriet til firmaet fra 1899, av hunden Nipper som lytter til en grammofon.

Kunstner / tittel: Steinar Christensen / His Masters Choice Teknikk / opplag: Foto / 100 Motivformat: 60 x 60 cm Galleripris: 10.000,-

Medlemspris m/ramme: 7688,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Unik mulighet: Eget format og pris kun for Kunstklubbens medlemmer fra en av Norges største kunstnere.

Medlemspris

6000,- Gjelder bildene på side 20-23

40%

Kunstner / tittel: Steinar Christensen / Leda og Svanen (øverst) og Survival Kit 1 (øverst) og Survival Kit 1 Teknikk / opplag: Foto / 100 Motivformat: 60 x 60 cm Galleripris: 10.000,-

Medlemspris m/ramme: 7688,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

ELDAR PARR

Eldar Parr er kjent for sine Vandrere. Se mer p책 www.eldar-parr.com

Arkitektur Norwegian Wood – arkitektur for fremtiden ”Isn’t it good Norwegian wood” sang Beatles i 1965. Strofen henviser til billig norsk furupanel, som var veldig populært i England på 1960-tallet. I denne artikkelen er det snarere tvert i mot kvalitetsarkitektur det skal handle om. Tekst Annette Narverud / Foto Emile Ashley © Helen & Hard AS / Annette Narverud / Ellen M. Devold / Arkitektnytt

Preikestolen Fjellstue

rosjektet Norwegian Wood ble lansert i 2004 av Stavanger kommune og Ecobox, som er en avdeling i Norske arkitekters landsforbund. Samme år ble byen også utropt til å være europeisk kulturhovedstad i 2008, og Norwegian Wood ble knyttet til Stavanger2008 som et av de største underprosjektene. Prosjektet har fått navnet Norwegian Wood fordi det har en ambisjon om å videreutvikle den tradisjonelle norske trearkiteturen. Derfor var Stavanger, som Europas største trehusby, også et naturlig valg for oppstarten av prosjektet og de tilhørende byggeprosjektene.

Fire kriterier: Innovativ trebruk, miljøvennlig materialbruk, lav energibruk og universell utforming Ideen var at Norwegian Wood skulle henvende seg til byggebransjen og gjøre den mer miljøvennlig gjennom fire kvalitetskriterier. Kriteriene krever at byggene har innovativ trebruk, miljøvennlig materialbruk, lav energibruk og universell utforming. Dette vil si at byggeprosjektene som forplikter seg til å følge Norwegian Woods kvalitetskriterier skal kombinere rasjonelle produksjonsmetoder med en ny, stedtilpasset og mangfoldig arkitektur med tre som hovedmateriale. Energiløsningene skal være enkle, robuste og varige, mens både byggene, boligene og utearealene skal være tilgjengelig for alle på en likestilt måte. Kravene kan virke ambisiøse, men som prosjektleder Ellen M. Devold sier: - Ambisjonene har vært høye helt fra starten av. Dette er spydspissprosjekter som skal sette nye standarder for hva som er mulig.

Fra starten av var arkitekter fra 136 kontorer over hele verden interessert i å delta, og det har vært mange byggeprosjekter involvert i prosessen underveis. I dag er det valgt ut 14 prosjekter som representerer Norwegian Wood gjennom de fire kvalitetskriteriene. Åtte av prosjektene er allerede under bygging eller ferdigstilte. Lanternen i Sandnes: Det mest utypiske prosjektet Det mest utypiske av prosjektene er paviljongen Lanternen i Sandnes sentrum, utformet av arkitektkontorene AWP fra Frankrike og Atelier Oslo. Sett på avstand kan den minne om et drivhus på stylter, men ved nærmere øyesyn er dette en vakker trekonstruksjon i kombinasjon med et teppe av glass som er hengt over. Under taket glitrer solen i glasset, og tregitteret som holder taket oppe virker som gavler for duene. Lanternen står midt i det tradisjonelle handlestrøket i Sandnes, og fungerer som et tak over en åpen plass i gågaten Langgata. Bygget danner et fleksibelt rom som kan brukes til sceneområde eller som ly for salgsboder. Trekonstruksjonen er laget som søyler satt sammen av massive ubehandlede eikestokker med et tregitter i furu som tak. Materialene utgjør i seg selv de estetiske elementene i bygget, men det er verdt å merke seg hvordan stålboltene, som holder søylene sammen, også har en dekorativ effekt. På denne måten spiller de harde og de myke materialene sammen og skaper en fin balanse mellom det industrielle og naturlige. For at Lanternen skal ha god tilgjengelighet for alle er gulvet laget i et plan med vannrenner integrert i gulvmønsteret. Dette gjør at det ikke blir glatt. Formen og overflaten på taket er utformet slik at det gir gunstig akustikk ved

25 Ark i t ek t ur

”Taket er utformet i samsvar med fjellsidene rundt, og er derfor steilere mot nordøst enn mot vest.”

konserter. Da forsterkes lyden fra arrangementet mens bakgrunnsstøyen dempes, og bygget blir også et godt sted å være for hørselshemmede. Boligområdet Jåtten Øst: Bygget sammen og deretter tilpasset eiernes behov Boligområdet Jåtten Øst er delt inn i to deler, hvorav den ene allerede er ferdigstilt med tjue rekkehus. Det spesielle med dette prosjeketet er at det består av selvbyggerboliger. Det vil si at boligeierne selv har vært med å bygge rekkehusene de skal bo i. Eierne av rekkehus har fra starten av bygget ut grunnmuren sammen, og derfra bygget opp sin egen boenhet tilpasset sine behov. På denne måten har man klart å holde kostnadene nede og tilby boliger til en fornuftig pris. Stavanger er en av få kommuner som legger til rette for en slik måte å bygge på. For å være sikre på at beboerne fulgte Norwegian Woods kvalitetskriterier, fikk de tildelt en veileder som skulle hjelpe dem til å velge miljøvennlige produkter. Intensjonen var at eierne selv skulle følge opp arbeidet med å lage miljøvennlige hus. Boligene i Jåtten Øst er laget som lavenergihus. Dette oppnås blant annet gjennom bedre isolasjon, tettere bygningskropp og større varmegjenvinning i ventilasjonsanlegget. Solvarmen blir også utnyttet ved å plassere flest vinduer i solretningen. På denne måten spares energiforbruket til hver boenhet. Fordi byggeprossessen var kommet alt for langt når kravet om lavengergihus kom på banen, er ikke boligene i Jåtten Øst så kompakte som opprinnelig planlagt. Derimot viser dette at det også er mulig å lage lavengergiboliger i en større skala enn forskriftene angir. Rekkehusene har også gode uteområder, med en takterrasse på den ene siden og hage på den andre. På tre steder i boligområdet går hagene over i et åpent fellesareal med drivhus, plen og lekeplass i midten av en rekkehusklynge. Hva beboerne vil bruke drivhuset til er opp til dem, men det legger gode premisser til grunn for økologisk dyrking av grønnsaker. I tillegg inspirerer disse fellesarealene til et blomstrende sosialt naboskap for alle. Boligområdet er bilfritt, og mellom alle husene går det gangstier på kryss og tvers slik at det er god tilgjengelighet både for barn, voksne og bevegelseshemmede.

Preikestolen Fjellstue

26 Ark i t ek t ur

orwegian Wood er et prosjekt fra NAL Ecobox. Ecobox arbeider for å fremme miljøvennlig arkitektur og stedsutvikling som skal bidra til større tverrfaglighet blant arkitekter, planleggere og andre aktører i byggebransjen. For mer informasjon om NAL Ecobox se www.arkitektur.no/ecobox. ■

ktuelt Utstilling: Vandreutstillingen Norwegian Wood – et laboratorium Hvor: Nasjonalmuseet for Arkitektur i Oslo Når: Frem til 19. april, deretter skal utstillingen på rundreise ■

Lanternen

Rekkehusene har et moderne uttrykk med panelerete yttervegger, og er bygget opp som kuber i ulike høyder som er kjedet sammen. April Arkitekter AS, arkitektkontoret bak Jåtten Øst, planla opprinnelig en egen fargeplan for eksteriørene; for å gjøre det lettere å orientere seg i området. Denne planen ble dessverre ikke fulgt av huseierne, og ytterveggene er nå hvitmalte. Derfor kan Jåtten Øst minne om en slags moderne versjon av en gammel trehusby, som for eksempel Gamle Stavanger.

Preikestolen Fjellstue: Det mest omtalte prosjektet Et av de mest omtalte Norwegian Wood-prosjektene er Preikestolen Fjellstue av Helen & Hard Arkitektfirma AS. Fjellstua har utsikt mot den gamle Preikestolhytta, og står i sterk kontrast til den tradisjonelle laftede bygningen med gress på taket. Bygget kneiser som en spiss fjelltopp i landskapet, og formene er kantede og strenge. Taket er utformet i samsvar med fjellsidene rundt, og er derfor steilere mot nordøst enn mot vest. Målet har nettopp vært å få fjellstua til å spille med omgivelsene slik at den glir naturlig inn i terrenget. Bygningen er bygget opp av prefabrikerte massive treelementer som er føyd sammen med treplugger uten lim. I interiørene kommer disse trelagene flere steder til syne i døråpninger eller hjørner. Treet har en sentral dekorativ rolle i interiørene og kommer tydelig frem gjennom de enkle utformede rommene. Preikestolen Fjellstue har flere funksjoner og inneholder kafé, restaurant, konferanselokaler og 28 overnattingsrom. En stor peis med livlige flammer ønsker oss velkommen når vi trer inn i vestibylen. Peisen er pusset med de miljøvennlige materialene kalk og hestemøkk, og gir oppvarming til vestibyleområdet med resepsjon, restaurant og kafé. I overnattingsdelen av bygget har hver etasje fått sin egen farge. Dørene har fått sterke kontrastfarger i rødt, grønt og blått for at gjestene lett skal kunne orientere seg. Synshemmede ledes inn i fjellstua ved hjelp av et belyst rekkverk fra parkeringsplassen mot inngangen. Inne fortsetter denne ledelinjen som markeres av kontrasten mellom den lyse og mørke skiferen i gulvet. Norwegian Wood: Hva nå? Selv om disse byggeprosjektene nå er ferdige, og Norwegian Wood ble avsluttet med en internasjonal konferanse i november 2008, er prosjektet enda ikke helt lukket og glemt. Norwegian Wood har utviklet en arbeidsmetode, og Stavanger kommune har vedtatt at kvalitetskriteriene skal legges til grunn for all videre byutvikling. Prosjektet har også vakt oppsikt både nasjonalt og internasjonalt. Flere byer i Norge er nå interesserte i å bygge i tråd med Norwegian Woods kvalitetskriterier og dermed skape arkitektur for fremtiden.

27 Ark i t ek t ur

Lanternen

Jåtten Øst

Asle Nyborg Tur i atelieret: Grebbestad i Sverige

– Blant helleristninger og beitende hester

”Bokstaver, enslige ord eller deler av ord står skrevet over svart-hvitt fotografier. I blant sier ordene noe konkret, oftere finnes de der som ren skjønnskrift. Kunstneren Asle Nyborg arbeider med spor, eller kanskje antydninger om noe. Noen av menneskene på fotografiene er kunstnerens nærmeste; sønnen, kona eller hans gallerist i New York. Men for det meste er menneskene som akkurat da befinner seg foran kameraet personer som er helt ukjent for Nyborg. Tekstene og de fotograferte menneskene trer fram bak et skimmer, som om alt i bildene er på vei til å bli lyst opp. Hva er virkelighet og hva er illusjon? Det er dette som skiller Nyborgs bilder ut i mengden. ” Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen

Disse ordene skrev Asle Nyborgs svenske gallerist, Galleri Tapper-Popermajer i fjor. Det er fem år siden Oslo-kunstneren forlot Norge og bosatte seg i Bohuslän. Fortsatt er hovedmarkedet hans i Norge; det tar tid å bygge seg opp et navn også i Sverige. – Det er faktisk som å starte på nytt. Man skulle tro det var større utveksling over grensen, og at man kjente til hverandres kunstscener, men det hjelper fint lite at jeg har stilt ut her eller der i Norge, og har en solid utdanning. Igjen er det bildene mine som må tale og overbevise for å få utstillinger og bygge nettverk, forteller Asle Nyborg. Fra falleferdig hus til kunstnerbolig For to timer siden forlot vi ti minusgrader og to meter snø i Oslo. Nå parkerer vi bilen på tunet på idylliske Vitlyckegård i Grebbestad, der kunstneren Asle sitter i solsteken i bare genseren med kaffekoppen sin. Bortenfor oss går familiens fire hester i det som kalles Ponnydalen. Illusjonen om en svensk, dog hvitmalt og ikke rød, stuga er komplett. I mange år bodde kunstneren på Grønland i Oslo.

– Vi hadde lenge sett etter et sted utenfor Oslo, og da vi kom over grensen halverte prisene seg. Dette stedet hadde stått tomt lenge. Det var verken innlagt strøm eller vann, og her i atelieret, altså den gamle låven, manglet det gulv og skikkelig tak. En gammel, eksentrisk dame hadde bodd her alene i mange år, og det sies at hun vandret ute midt på natten. Et firma overtok eiendommen for å bruke den til blant annet leirdueskyting og firmahappenings. Det har vært mye jobb, og vi er ikke ferdig enda. Men vi hadde bryllupsfesten her i atelieret, sier Asle og peker på en diskokule i taket; et minne fra dagen som har blitt hengende. Bordene og stolene kommer fra det gamle Rikshospitalet, som hadde restsalg da de skulle flytte sykehuset. Asle pakker ferdig litografiene vi skal ha med, og legger ved et brev til eventuelt kranglete tollere som ikke vet hva originalkunst er. – Jeg bruker vanligvis å frakte bildene mine selv, men selv da kan det av og til bli problemer. Jeg husker en gang jeg skulle ha en utstilling i Kristiansand, og fylte tilhengeren med malerier. Jeg ble naturligvis stoppet i tollen, og tolleren ba meg åpne hengeren. Han spurte om dette var originaler, og jeg måtte le, ja det er mine malerier. De har ikke så god kursing i kunst. Asle forteller også om sin debut på trykkeriet i Kristiansand. – Jeg har kun trykket en gang tidligere, før disse bildene til Aktuell Kunst. Jeg kjente ikke til de uskrevne reglene, og oppfattet etter hvert at trykkeren skulle få noen trykk som en gest og til en samling. Jeg signerte og ga ham nummer 1-5 i bunken. Han så helt forfjamset ut. De første bildene i opplaget beholder man visstnok alltid selv. Når det gjelder lito, spiller det liten rolle hvilket nummer du får i bunken. De er alle i samme kvalitet. På etsninger derimot kan jo plata bli slitt utover i opplaget.

28 Tur i a t el i eret

29 Tur i a t el i eret

– Bildene har en historie jeg ikke kjenner til. Jeg prøver å strekke teknikken og det gjenkjennelige; hvor mye kan jeg dekke til fotoet før man ikke ser at det er et foto; hvor mye kan man ta bort av en kropp før den blir ugjenkjennelig? Stolen er et godt eksempel på dette. I dette bildet står kun omrisset av den velkjente forfor men igjen, men det er ikke vanskelig å gjette seg til at det er en stol. Asle peker på et halvferdig maleri, der tre stoler danner negative former mot en rutete bakgrunn. Den originale stolen står i atelieret, og Asle setter seg i den for å bli fotografert. Han forteller leende hvordan han måtte posere som korsfestet på det enorme stålstaffeliet da Norske Bilder skulle ta foto til katalogen. – Stolen er kanskje k det mest symboltunge møbelet man har. En sofa slår liksom ikke like mye, ler han, før han går mot utgangen. – La oss hilse på hestene også.

Å lage bildene mine er som å sample musikk Asle startet på Strykejernet Kunstskole i Oslo etter videregående, og kom så inn på Kunstakademiet i Trondheim. Etter ett år fikk han overflytting til Statens Kunstakademi i Oslo. – Vi var en gjeng under professor Arne Pettersen som malte på midten av 1990-tallet. Vi ble virkelig sett på som rare, som valgte noe så umoderne som maleriet. Det var var erklært dødt. Jeg ønsket å jobbe med noe håndfast, ikke dette konseptuelle som alle de andre studentene gjorde. Jeg ble tidlig tatt inn på Galleri Brandstrup. I grunnen har karrieren gått fort, veldig fort. Jeg ser at jeg ikke alltid var så kritisk i mine yngre år. Det er tyngre å jobbe i dag, da jeg funderer mye mer. Kunsten og kunstmarkedet er en absurd verden. Det var mye av grunnen til at jeg ville flytte hit; jeg ønsket å jobbe i ro og fred og ikke gå oppi det hele tiden, men komme litt på siden og stille spørsmål. For over ti år siden kom Asle i kontakt med fotoemulsjon eller Liquid Light, en teknikk som gjør en total integrasjon av fotografi og maleri mulig. Ikke som ett fastlimt foto på lerretet eller et håndkolorert foto, men et fotografisk uttrykk som males og fremkalles direkte på en lerretsduk. Bildene i atelieret viser denne perfekte sammenblandingen. – Det som fascinerer meg som kunster er ikke muligheten til en eksakt fotografisk avbildning, men en mulighet til å bryte ned fotografiet, slik at det kan smelte sammen med maleriet. Fotoemulsjon er en sølvbasert ”sensitizer” som kan festes på de fleste materialer. Emulsjonen er ganske lik den som finnes ferdiglaget på vanlig sort/hvitt fotopapir, men i flytende form er det mulig å anvende den på andre underlag. Det sensitive materialet belyses, etter maskering med det valgte negativet, for deretter å underkaste seg vanlig mørkeromsrutine med fremkalling, bad, fiksering og lang skylling. Jeg har et enormt badekar på bakrommet, peker Asle og fortsetter. – Eksponeringen kan skje med et kopieringsapparat eller en diasprosjektor. Deretter følger behandling med konvensjonell fotokjemi. Prosessen krever at jeg arbeider i totalt mørke; det vil si i rødt eller gult mørkeromsbelysning. Det tekniske er spennende, men for meg ligger den største fascinasjonen i min rolle som regissør i prosessen. Jeg følger sjelden et eksakt skjema, og unngår sikre løsninger. Dermed åpner jeg for mange uforutsette situasjoner. Som så ofte i kunsten, tilfeldighetene er våre venner. Fotoene viser både arkitektur og mennesker. – Når jeg fotograferer går jeg med kamera på magen og knipser i folkemengden. Det kan alltid virke en smule integritetskrenkende å zoome inn på tilfeldige folk åpenlyst, og lett skape uheldige episoder. Deretter blir jeg som en filmregissør som klipper ut det som er interessant, og som jeg kan spinne videre på. Skriften er også viktig for Asle, enten som fragmenter eller som hele eller halve ord. – Jeg er svært opptatt av skriftbilder, eller skrift som tegninger. Titlene mine skal åpne opp og antyde. Sammen bruker jeg både foto, maleri og skrift lik en komponist bruker ulike instrumenter for å skape et musikkstykke, der jeg behøver et slags gehør for å få til et godt resultat. Jeg bruker ofte å sammenligne prosessen min med hvordan man samplet musikk på slutten av 1990-tallet, som Portishead og Massive Attack. Bildene mine er som malerisk trip-hop. Han blir stående og tenke, tar en slurk av kaffen og setter ned musikken. – Men det skal heller ikke bli for litterært. Mange kritikere har derimot sagt at jeg kan være ganske så grafisk, med sirklene, griden og strekene mine. Dessuten ønsker jeg å skape en tekstural overflate. Kona er gæren på meg på utstillinger, når jeg alltid må ta på andres bilder. Men jeg liker nettopp maleriet på grunn av dette fysiske. Jeg spenner alle lerretene selv, og maler i store forfor mater, så det er mye fysisk arbeid; en fin kontrast til pirket på slutten. Bildene blir ofte satt sammen til puslespill. – Det blir nesten som Lego. Jeg flytter bildene rundt, og ser at bilder jeg egentlig malte alene, må stå sammen med noen andre. Slik kan en utstilling bygges i det uendelige. - Men disse fotoene og lagene, danner de en historie?

Historisk grunn Asle tusler over tunet og roper på hestene som kommer løpende. På veien hilser han på to katter. – Thomas er atelierkollegaen min, forklarer han. – Min kone er allergisk mot katter, så de lever ute og i atelieret. Men Thomas tester oss litt, og kikker inn på oss i huset fra utenfor vinduet. Vi har kommet frem til at det er bedre å ha en utekatt som titter lengselsfullt inn, enn en innekatt som lengter ut. Vi går inn i det hvite huset, der alt er skjevt i følge Asle, og han forteller hvordan han brukte en halv dag på å henge opp en hylle. Vateret mente den hang rett, men det ser fortsatt skjevt ut. – Det fine med gamle hus er at du kan innrede med alskens skrot. Vi får en liten baby om noen måneder, så nå er sønnen min forvist ut til det lille huset i hagen når han kommer på besøk. Riktig så pedagogisk, ikke sant, smiler Asle som er gift på ny. Barna fra første ekteskap på 14 og 18 år bor i Oslo. Intervjuet begynner å nærme seg slutten, og kunstneren serverer en kyllinggryte på hjemmesnekret langbord av materialer fra låven. Ut av vinduet kan vi se Aspehaugen, et verdensarvområde i Unescos lister over verdens natur- og kulturarv. Et par kilometer unna ligger Tanums Hällristningsmuseum og Vitlycke museum, der man også finner Vitlyckehällen: En 22 meter lang fond i fjellet som inneholder verdens best kjente og mest besøkte helleristninger; 170 skålgroper og nærmere 300 figurer. Det mest berømte er noe man tror er et brudepar og noe så uvanlig som en blåhval. – Tidligere gikk havet helt opp til huset her, og like der borte ligger flere gravhauger med en fantastisk utsikt. Helleristningene på tomta har vi skjult, så de ikke skal bli ødelagt. Tenk deg, for flere tusen år siden satt det en mann og gnidde inn, han hogg altså ikke, disse tegningene. Sånn sett må han og kunsten hatt en viktig funksjon. Det appellerer til meg. Nå er det min tur til å være litt huleboer og en særing som sitter her i lia og lager kunst.

30 Tur i a t el i eret

sle Nyborg

(født 1966) er en av våre mest anerkjente kunstnere, og med i prestisjetunge Galleri Brandstrups kunstnerstall. Han er utdannet fra Statens Kunstakademi i Oslo og Trondheim, samt Strykejernet Kunstskole. Han er innkjøpt av blant annet Nordnorsk Kunstmuseum, Statoils samlinger, Gjensidige Forsikring, Kværner og Refsnes Gods. Han har hatt en rekke separatutstillinger, som på Galleri Tapper-Popermajer i Sverige, Galleri Henrik Gerner i Moss, Galleri Brandstrup i Oslo, Namsos Kunstforening, Galleri Aasen i Ålesund, Galleri Gann i Stavanger, Galleri Bouhlou i Bergen, Galleri Bi-Z i Kristiansand, Nord-Trøndelag Fylkesgalleri, Telemark Kunstnersenter og Galleri Christian Dam i Oslo. Han har også deltatt årlig på Norske Bilder siden 2000, samt andre juryerte gruppeutstillinger som Østlandsutstillingen og Trøndelagsutstillingen, og kollekkollek tivutstillinger ved Henie Onstad Kunstsenter, UKS, Oslo Kunstforening, Astrup Fearnley Museum i Oslo og Lokstallet Konsthall i Strömstad. ■ se kunstnerens Cv på www.fineart.no

MEDLEMSTILBUD side 31

Medlemspris

3200,-

AN Kunstner / tittel: Asle Nyborg / Passion IV Teknikk / opplag: Litografi / 35 Motivformat: 48 x 68 cm Galleripris: 4000,-

Medlemspris m/ramme: 5056,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjĂ¸psinfo side 93

Eksempel pĂĽ ramme

MEDLEMSTILBUD side 32

Medlemspris

2000,- Gjelder bildene på side 32-33

Kunstner / tittel: Asle Nyborg / Winter me Teknikk / opplag: Litografi / 66 Motivformat: 29 x 34,5 cm Galleripris: 2500,-

Medlemspris m/ramme: 3013,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Samme ramme på begge bildene

Fotoene i litografiene er tatt i London. Når jeg fotograferer i folkemengder holder jeg oftest kameraet på magen og knipser. Resultatet ser jeg etterpå, og tar ut det som er interessant, lik en filmregissør. Fotoene blir overført til trykkplatene, og deretter følger den vanlige trykkeprosessen for litografi. Det er en merkelig prosess. Istedenfor å smake meg frem til fargene selv, må jeg sette ord på valørene og finne tonen sammen med trykkeren. Titlene er hentet fra tekster som finnes i bildene, og skal antyde og åpne opp. Jeg liker skriftbilder som billedelement.

Kunstner / tittel: Asle Nyborg / Pret Teknikk / opplag: Litografi / 66 Motivformat: 29 x 34,5 cm Galleripris: 2500,-

Medlemspris m/ramme: 3013,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

MEDLEMSTILBUD side 34

Kunstner / tittel: Asle Nyborg / Matt (øverst) og Black friar Teknikk / opplag: Litografi / 66 Motivformat: 29 x 34,5 cm Galleripris: 2500,-

Medlemspris m/ramme: 3013,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Samme ramme på begge bildne

Roar Werner Eriksen 26. mars â&#x20AC;&#x201C; 5. april 2009

Madserud allĂŠ 34, N-0274 Oslo +47 22 54 54 54 galleri@brandstrup.no www.brandstrup.no

På veggen

Tom Remlov

Administrerende direktør ved Den Norske Opera & Ballett:

– En Buddha-lignende gris i såpestein, Gunnar S. Gundersen og Knut Rumohr på veggen

– For meg er kunst det samme som erkjennelse; det er en måte å forstå livet på. Hvordan denne utforskningen uttrykkes er jo egentlig likegyldig. Hadde det ikke vært kunst jeg jobbet med, ville jeg drevet med noe annet for å komme frem til en erkjennelse. I et annet liv hadde jeg kanskje spikket på en kubbe for å forstå mitt eget liv og innhold. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Erik Berg, Den Norske Opera & Ballett

om Remlov satte seg i sjefsstolen på Den Norske Opera & Ballett i august 2008, og har ennå ikke rukket å få sofaen inntil veggen eller satt inn et skrivebord på kontoret sitt. Utsikten utover Oslofjorden fra administrasjonstårnet i vårt nye operabygg er formidabel. Remlov reiser seg fra møtebordet. Ikledd rød strikkegenser minner han mer om en trivelig og ujålete teater- og scenearbeider enn en operadirektør. – Min forankring når vi skal snakke om kunst er som forvalter av tekst; en dramaturg. Mine interesser og anlegg går først og fremt i retning litteratur og tekster. Mitt utrykk er teksten, og jeg kaller meg bare kyndig når det kommer til visuell kunst. Jeg vil for øvrig heller ikke kalle med skuespiller, selv om jeg har virket som dette. Jeg er utdannet teaterinstruktør og dramaturg fra en skole i London som først og fremst la vekt på skuespilleryrket. Jeg ville aldri bli skuespiller, men jeg skjønte tidlig at for en som skal arbeide med teater er det eneste virkelig essensielle å forstå skuespilleren. Estetikk og funksjonalitet inn med morsmelken Remlov er kulturelt belastet fra barndomshjemmet. Hans bestefar var overlærer ved tidligere Kunst- og håndverkskolen i frihånd og akvarell. Hans far var interiørarkitekt, og grunnla interiørmagasinet BONYTT.

– Jeg likte godt å tegne som ung. Å se på kunst både som estetisk og funksjonelt var noe jeg fikk inn med morsmelken. Min far var nettopp opptatt av å utforme våre interiører med vekt på det visuelle og bruksvennlige; såkalte vakre hverdagsvarer, som var den norske utgaven av denne internasjonale trenden på 1950-tallet. Vi spør operadirektøren om hans forhold til kunst i dag. Han svarer ærlig og engasjert. – Jeg er ikke den du finner på alle åpninger og tilstelninger innen kunst, men er det jeg vil kalle aktivt oppsøkende og nysgjerrig. Både profesjonelt og sosialt skulle jeg vært mer rundt, men det har bare ikke blitt slik. Han slår ut med armene, drikker litt kaffe og understreker. – Men jeg har hatt noen grenseløst store opplevelser med billedkunst; kanskje nettopp fordi jeg står såpass forutsetningsløs overfor kunsten. Likevel anvender jeg nok en strengere estetisk måleenhet enn mange andre, med min bakgrunn der estetikk har vært viktig. Remlov har en imponerende bakgrunn innen kulturfeltet. Gjennom hele 1970-tallet jobbet han som skribent, skuespiller og universitetslærer i London. I 1986 ble han ansatt som sjef ved den Den Nationale Scene i Bergen, der han gjorde seg særlig bemerket for sitt nybrottsarbeid med norsk samtidsdramatikk og lanserte blant annet den nå verdenskjente Jon Fosse. Etter ti år i Bergen var han direktør for Norsk Film frem til 2001, før han ble leder for produsentutdanningen ved Den norske filmskolen på Lillehammer. Han har dessuten oversatt og hatt tekstansvaret for 30 sceneforestillinger og 10 filmer, er partner og styreleder i filmselskapet USF International AS og partner i TV- og eventproduksjonsselskapet Dinamo Story TV AS. Foruten rundt 150 teateroppsetninger har Remlov vært produsent/co-produsent for et tjuetalls filmer. I 2001 ble Remlov forespurt fra Kulturdepartementet om han ville sitte som etablerende styreleder i OCA (The Office for Contemporary Art).

36 På v eg g en

Hans favorittkunstverk: Buddha såpestein

– Jeg sa at jeg kunne takke ja, hvis de spurte meg fordi jeg nettopp var en ikke-interessent innen kunstlivet og at de ikke hadde spesielle forventninger til min samtidskunstkunnskap. Jeg følte det var viktig å ha den posisjonen i styret; jeg var fritt plassert i miljøet og uavhengig. Det er mange der ute som er interessenter; jeg har få personlige bekjentskaper blant billedkunstnere og er slett ikke noen samler. Jeg ville ikke komme i slike konflikter. Et skjellsettende kunstmøte i et kapell i Venezia Gjennom styreledervervet har Remlov også fått møte samtidskunst og verker han aldri ellers ville ha sett. Vi ber han nevne en stor kunstopplevelse. – Har du flere blokker med deg? Dette kan ta mange timer. Den mest skjellsettende opplevelsen var under Veneziafestivalen, nei biennalen. Der ser du, film-mannen i meg stikker hodet frem hele tiden, ler Remlov før han fortsetter. – Biennalen i Venezia er og blir den viktigste mønstringen av samtidskunst i verden, og i dette magnetfeltet oppstår det hele tiden overskridende verker. Jeg har vært der med OCA to ganger. Etter en lang dag skulle vi egentlig tilbake til hotellet, og jeg var klar for å nippe til en drink. De andre i styret fikk heldigvis overtalt meg til å se en videoinstallasjon i et lite privat kapell i en sidegate til Markusplassen. Det var en endeløs kø, men det gikk en djevel i meg: Vil mine kolleger inn, så skal vi komme inn. Jeg gikk bort til vakten, og forklarte at dette var siste mulighet for oss til å se verket. Du vet, Italia, der fungerer slikt, så vi fikk tre inn som de siste den dagen. Egentlig var dette altså en opplevelse jeg ikke skulle hatt, og det gjorde den ekstra betydningsfull. Kapellet var ikke større enn kantinen her på operaen. Det var en dempet, sakral stemning. På de tre veggene der det tidligere stod små altertavler, var det nå posisjonert tre store, stående rektangulære skjermer der det ble kjørt videoer med parallelle, men forskjellige, forløp.

Gunnar S. Gundersen

37 På v eg g en

Ida Lorentzen Remlov blir nærmest drømmende i blikket. Han forteller med en enorm innlevelse, så i tankene er jeg med ett inne i kapellet med dempet belysning. – Hver videosekvens begynte med en bevegelig, gråaktig flate som minnet om en vannhinne, og som viste seg å være en slags foss. Bak denne, understøttet av stigende musikk, kom en skygge nærmere og nærmere oss, før et menneske brøt gjennom vannflaten. Dette var helt ordinære mennesker, tykke og tynne, gamle og unge, og de beveget seg langsomt, prøvende. Alle filmene viste mennesker som beveget seg fra én verden til en annen, og vi fikk se hvordan hver enkelt av dem reagerte på og tok inn det nye som møtte dem. Noen ble redde, andre glade, atter andre overrasket. Jeg har alltid vært en av de som har hånflirt litt av videokunst: Hvorfor skal dette hedres som kunstfilm når filmen kun varer noen få minutter, og vi ordentlige gutta lager filmer på halvannen time? Men dette var den ideelle settingen. Der i kirkemørket ble man vitne til fødsel og død. Jeg liker kunst med bevegelse, karakter og en historie, og er kanskje mindre begeistret for det abstrakte og nonfigurative. Vi blir avbrutt av en dame som banker på døren og spør om en kontrakt og utbetaling. – Har du ingen agent? Du er en av disse løse fuglene, spøker operadirektøren, før han henviser skuespilleren til en medarbeider, snur seg tilbake, tar en slurk av kaffen og smiler. – Og sånn går dagene til en operasjef. Opera og samtidskunst Vi lurer på om operasjefen har noen gode eksempler på samarbeid mellom opera og samtidskunst. – Theatre La Monnaie i Brüssel skal sette opp en kinesisk-europeisk samproduksjon initiert av en underlig filantrop; en kinesisk-født engelsk lady. Operasjefen der har brukt et år på å forføre en svært berømt performanceartist fra Kina til å ha regien på en forestilling av Georg Friederich Händel. Det blir

38 På v eg g en

en visuell fest. Musikken er jo en garantist, en musikalsk bunn, som det visuelle kan føre en dialog med. Det blir en nyskapning gjennom visuelle utfordringer, der handlingen flyttes fra Händels ofte antikke scener til dagens Kina. Men jeg har sett mange grenseoverskridende forestillinger som har druknet musikken, legger Remlov til. – Kan du huske å ha opplevd kunst som har provosert deg? – Vi er jo så sofistikerte og blaserte i våre dager at det skal svært mye til før vi blir sint over kunst. Jeg husker jeg derimot ble provosert over reaksjonen på et kunstverk, for en tre-fire år siden, da den israelske ambassadøren i Stockholm gikk fysisk løs på og skadet et verk på en utstilling ved Moderna Muséet, som han mente virket støtende på jøder. Jeg kan vel også la meg provosere av kunst som er pretensiøs og overdrevent konseptuell; jeg er meget skeptisk til den ”litterære” og kvasivitenskapelige tilnærmingen mange billedkunstnere har hengitt seg til det siste tiåret. Om det ikke provoserer meg, gjør det meg i alle fall meget utålmodig. – Hvis du skulle fått billett og fri i morgen; hvilken kunstopplevelse ville du valgt? – Hvis jeg fikk velge fritt, måtte det bli en moderne ballett. Men det er også mange steder jeg skulle reist tilbake til. Foran ikon-veggen i Kreml skulle jeg hatt et par dager til. – Hva har du selv på veggen hjemme? – Favorittverket mitt er et bilde av Finn Fåberg som jeg har eid lenge. Det har ikke funnet sin vegg, fordi det er ganske urovekkende, og min ferske samboer er ikke like begeistret for bildet. Jeg har også bilder av Knut Rumohr, Stein Winge, Knut Steen og Gunnar S. Gundersen. Nå hører jeg at dette jo er mye abstrakt, og som jeg nevnte er jeg ikke så glad i abstrakt kunst. Merkelig. Remlov avbryter seg selv igjen. – Det er mye kunst jeg skulle ha kjøpt, men som jeg tenker meg om på. Ida Lorentzens bilder og interiører er skjellsettende, og en kunstner jeg vurderer å kjøpe et bilde av. Jeg er derimot slett ikke så betatt av hennes forbilde Wilhelm Hammershøi; hans bilder er mer som en sentimental epoke-serie fra BBC. At en med min orientering og bakgrunn finner Lorentzens rom og iscenesettelser så interessante er kanskje ikke så overraskende. På samme måte er Lucian Freud en herre man ikke kommer utenom når man har bodd mange år i London, med bilder som er forstyrrende på en fin måte, og som jeg liker. Men den vakreste gjenstanden jeg eier er et lite grisehode i såpestein som ser ut som en Buddha, som jeg kom over på et bruktmarked i Shanghai. Jeg bare måtte ha den. Det er egentlig en brevpresse, og da er vi jo, med litt velvilje, tilbake der vi startet; til dette med funksjonalitet og estetikk.

JONNY ANDVIK Maleren og hans verk: www.andvik.com

June Sira

Voksnes erfaringer i barnekropper

40 F i g ur i fok us

– Jentefigurene mine er ikke voksne, men heller ikke barn. Det er denne flyktige tiden jeg synes er fascinerende og prøver å fange i mine motiver. Man kan si at den tvetydige alderen man kan fornemme i motivene mine handler om humor, uskyld og barns lek med en voksen undertone. I figurene møtes verdenen sett gjennom et barns øyne og mine opplevelser som voksen. Jeg får inspirasjon av flere sammensatte inntrykk. Det kan være bilder, opplevelser eller historier som blandes med mine egne erfaringer. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

– Når jeg maler bilder av mennesker forandrer uttrykket seg hele tiden. Kunsten er å stoppe i tide – motivet må kjennes ferdig uten å være overarbeidet, forteller June Sira. Vi befinner oss i kunstnerens atelier på Grünerløkka. En leilighet som hun låner. Egentlig var løsningen midlertidig, men nå har hun jobbet her i tre år. – Jeg savner mer plass og bedre lys. Men atelierplass er ikke like lett å finne som før, og jeg føler meg privilegert. Her er jeg fem minutter hjemmefra, og det går an å kombinere karriere med det å ha familie. Fra lyse sommerbilder til mørke skoger og dype vann Da vi var her for tre år siden var det sommerlige piker i prinsessekjoler i en lysegrønn eventyrverden som prydet staffeliet. Nå har det kommet inn dunkle skoger og mystiske mørke vann: På staffeliet står et bilde av en jente som strekker seg mot en fugl. Hun snur seg mot oss med et avlangt, vakkert ansikt og et alvorlig og konsentrert blikk. Hun vil ikke bli forstyrret; eller kanskje hun er redd for at vi skal skremme bort fuglen? I bakgrunnen er en mørk skog som sperrer for utsikten. På et annet maleri holder en jente hunden sin varsomt under magen, mens ringer sprer seg utover i det nærmest sorte vannet. Det siste maleriet som er synlig i leiligheten, viser en svømmende jente som strever med å holde hodet over vannet. Hodet sees i profil og dukker så vidt opp over den mørke vannflaten med hvite lysflekker, som nøkken i sivet. Resten av maleriene står og ”hviler” med baksiden mot oss. June snur tre av dem: En jente har akkurat sluppet løs fire hvite duer mens en katt freser faretruende i bakgrunnen. To andre jenter ser litt beklemte ut i stive, hvite ballerinakjoler og de klemmer føttene sammen som sjenerte småpiker ofte gjør. Bakgrunnen er ensfarget med prikker lik konfetti eller glitter. Er jentene ubekvemme i rollen som ”stjerne”?

– Tidligere har jeg konsentrert meg om en nesten ensfarget bakgrunn for motivene mine, hvite flater med litt struktur. Jeg ville ha det enkelt. Plutselig kom skogen inn, og jeg ønsket å skape et rom rundt figurene og handlingen. I høst gikk jeg løs på vannscener. Det som er så fint med vann er alt du kan gjøre med lyset på vannet. Mønsteret må på en måte også gå opp, forteller June om de ulike miljøene som har forandret seg opp gjennom tiden. – Men du maler fortsatt jenter, og ingen gutter? – Ja, jeg står her enda med disse jentene. De første så dagens lys allerede da jeg gikk på Kunst- og Håndverksskolen, smiler June litt sjenert. Hun liker overhodet ikke å snakke om bildene sine. Det kan andre gjøre; hennes særegne verden og scener oppfattes alltid forskjellig. – Jeg tror grunnen til at jeg i det hele tatt lager bilder er at motivene forteller noe mer enn det ordene kan. Det blir fort klisjéfullt hvis man må ty til beskrivende og forklarende ord. Bildene har sitt eget liv. Det skal være som om man ser noe nytt for første gang. Det kan av og til være som om det er en usynlig betrakter utenfor bildet. Jeg liker det øyeblikket hvor man oppdager, eller bare tror, at man ikke er alene lenger. Bildene til June har et lag av melankoli i seg, samtidig som de er klassiske, skjøre, vakre og poetiske. Men på langt nær søte. Til det har de for alvorlige innslag som ikke helt kan beskrives. – Jeg husker jeg møtte min gamle lærer for noen år siden. Han sa at han fulgte med på bildene mine og husket at jeg alltid var så stille på skolen. Han mente at han hadde skjønt hvorfor, ler kunstneren. Grafiker, maler og skulptør June Sira er utdannet grafiker, maler og skulptør. I tredje år på grafisk avdeling på Kunsthøyskolen hoppet hun av, og begynte året etter på maleravdelingen, for så å ta hovedfag i skulptur. Hovedfaget bestod av skulpturer av eldre og voksnes hoder; noen etter modell, resten fritt. Ideen var å få frem ulike uttrykk. Hun har siden tatt masterutdanning i maleri ved Chelsea School of Art. – Som figurativ billedkunstner er det alltid nyttig å kjenne til kroppen som tredimensjonal, og bakgrunnen som skulptør har vært viktig. Dette har betydd mye både for maleriet og grafikken. Jeg har aldri jobbet abstrakt, men alltid interessert meg for mennesker og det ofte så kompliserte menneskelige kroppsspråket. Jeg ender opp med mennesker, selv når jeg prøver å skape naturbilder, forteller June.

41 F i g ur i fo k us

June peker på maleriet som danner grunnlaget for trykket Swim. – Ideen her fikk jeg da jeg så en hund med svømmevest i sommer. Det var jo så komisk. Alle hunder kan jo i utgangspunktet svømme. Denne jenta er så redd for hunden sin som hun er så glad i, at hun hjelper den med å flyte og vil lære den å svømme. Moderne motiver i ”eldet” struktur June flytter sjelden på figurene på lerretet, dette gjøres ferdig på små skissetegninger på forhånd. Enkelte ganger bruker hun modell for å få en riktig vinkel eller hjelp til en kroppsdel. I motsetning til mange andre kunstnere syntes hun ikke det er så vanskelig å male hud. – Nei, det har jeg alltid malt, men jeg maler selvfølgelig ikke som Rembrandt. I det siste har jeg begynt å male tynnere med mer vann i temperaen, men det er fortsatt ikke vanskelig å skape en illusjon om hud. – Teksturen i bildene dine ser nesten gamle ut, selv om formspråket er moderne? – Ja, en dame kommenterte dette en gang på et bilde jeg hadde i Kunstnerforbundet; at maleriene nærmest er krakelerte. Dette er ikke noe jeg etterstreber, men som oppstår av og til.

Jeg bruker to kobberplater til hvert motiv. Prikkene er gjort i et par kast med pensel, og jeg har deretter etset bort flekkene jeg ikke vil ha i platen. I maleriet kan du lett fjerne disse prikkene. I en plate må du etse det mørkere. Etter å ha malt og etset motivet på platen, overføres motivet til neste plate som etses og males. Så settes de inn med hver sin farge, og går gjennom pressen i tur og orden, og trykkes på arket.

Hun er også svært inspirert og fascinert av den tidlige renessanses farger, lys og klarhet. Hennes rene linjer, klassiske silhuetter, fargebruk og maleriske teksturer minner nettopp om den tidlige renessansens formspråk. I tillegg er hun glad i modernister som Picasso, Peter Doig og Baltus. – Jeg setter ikke meg selv inn i en tradisjon med kunstnere som maler barn, men ved ettertanke så maler faktisk en av mine favorittkunstnere, Baltus, mange barn, ler hun. Dyr og mennesker Dyr og samspillet mellom mennesker og dyr har også kommet inn i Junes motivverden. – Det startet med en fugl. Jeg husker at det var den første vårdagen og en linerle dukket plutselig opp foran meg, og ble stående litt i luften før den forsvant. Dyr er spennende fordi de har personlighet på en annen måte enn mennesker.

Liten grafisk produksjon June har en relativt liten grafisk produksjon, og lager bare noen få nye trykk hvert år. I løpet av et år kan hun produsere rundt 10 malerier. Disse blir stort sett solgt ut fortløpende. Prisene ligger på 30-50.000 kroner for de største maleriene, og rundt 10.000 kroner for mindre formater. – Jeg er nesten litt lettet når jeg er ferdig med et bilde. Det beste er likevel å beholde det et halvt år etterpå. Da ser jeg ofte at det gjenstår noe. Jevnt over maler jeg et bilde i måneden. Den første uken går med til å lage blindramme, spenne lerret og grunne. De ferdig preparerte lerretene har for dårlig kvalitet, og jeg må dessuten ha en spesiell hjemmelaget grunning til tempera. Det krever naturligvis ekstra disiplin å være kunstner og drive for seg selv. Kommer man ikke i gang med malingen fra morgenen av, er løpet nesten kjørt. – Du som jobber i et tradisjonelt uttrykk med aksepterte motiver, er det annen kunst du finner provoserende? – Jeg blir sjelden provosert av kunst. Som utøvende kunstner er jeg åpen for mange uttrykk. Kanskje man blir lettere provosert av uttrykk man ikke kjenner til? Jeg er ikke så opptatt av analyse og tolkning av kunst. Jeg liker at kunsten snakker for seg selv. se kunstnerens Cv på www.fineart.no

42 F i g ur i fok us

THORBJØRNSEN www.ordogbilde.no Trykk og originaler

“ Idag er en slik dag. Lyset er allerede her, og det er gunstige betingelser for stjernedannelser. ” (B.T)

MEDLEMSTILBUD side 44

Medlemspris

2080,- Gjelder bildene på side 44-45

Kunstner / tittel: June Sira / Swim Teknikk / opplag: Etsning / 20 E.T. Motivformat: 27 x 27 cm Galleripris: 2600,-

Medlemspris m/ramme: 2980,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Samme ramme på begge bildene

Etsninger håndkolorert med akvarell; et eksklusivt opplag på 20 kun for Kunstklubben!

Kunstner / tittel: June Sira / Bird Teknikk / opplag: Etsning / 20 E.T. Motivformat: 27 x 23,5 cm Galleripris: 2600,-

Medlemspris m/ramme: 2980,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Dersom folk kommer ut herfra og forteller meg at de har fått en opplevelse, et kick, så er jeg fornøyd. De som leter etter perfekt utformede reinsdyr og nisser i snø og is, har nok kommet til feil snøhotell. Det er ikke slik vi tenker når vi utformer Bjorli Snøhotell.

Å sove blant iskald kunst det er andre sesongen kunstneren Peder istad er ansvarlig for utsmykning og all kunst på snøhotellet i bjorli. i verdenssammenheng er det helt unikt at en kunstner står for hele den kunstneriske utsmykningen. Vanligvis får forskjellige kunstnere ansvaret for hvert sitt rom når de mange snøhotellene bygges opp sesong etter sesong. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Bjorli Snøhotell

anglende rom på det lokale hotellet i nordsvenske Jukkasjärvi i 1990 førte til at ideen om et eget ishotell ble unnfanget. En gruppe utenlandske gjester hadde sett på en utstilling av den franske isskulptøren Jannot Derid på den frosne Torneelven. Da de ikke fikk rom på hotellet, spurte de om de kunne overnatte i den sylinderformede igloen på utstillingsområdet. De tok med seg soveposer og reinskinn, og kunne morgenen etterpå ekstatisk rapportere om en uforglemmelig natt. Siden har det unike hotellkonseptet blitt hyllet i reportasjer på tv, i radio, i reisemagasiner og aviser over hele verden. Etter hvert har reiselivet andre steder på Nordkalotten kopiert ideen. Flere skandinaviske is- og snøhoteller kjemper om deg som kunde, i tillegg til hotell i Canada, Romania og en hel kjede av iglo-hoteller i Alpene. Ishotellene i Norge, Sverige og Finland har sesong til slutten av april. Men det er helt og holdent opp til værgudene. Slår mildværet til, kan det hende de må stenge tidligere. Organisk kunst på Bjorli På Bjorli, halvannen times kjøretur oppover fjellene fra Molde i Møre og Romsdal, finner man Bjorli Snøhotell. Den langstrakte bygningskroppen fra i fjor er erstattet av et mer kompakt hotell i år. Sett ovenfra minner formen om en snøkrystall, eller et kors. Hovedkonstruksjonen i snø er 60 meter lang og 45 meter bred, og har plass til 12 rom, hvorav to er brudesuiter, bar og kapell. Det går med snø tilsvarende 10 millioner liter vann for å bygge et slikt snøhotell. Til interiør og dekorasjoner inne i hotellet har det gått med 25 tonn is. Sengene og

inventaret er også utformet i massiv is, med nedfelte madrasser og ekstremsoveposer. Romtemperaturen er fra minus en til minus fem grader. Heldigvis finnes varme toalettfasiliteter like rundt hjørnet. Den store nyheten i år er at Bjorli Snøhotell har fått sitt eget kapell, som nå er godkjent av biskopen i Hamar, og her arrangeres gudstjeneste, barnedåp og bryllup. Det er Moldekunstneren Peder Istad som er hjernen bak den usedvanlige og spektakulære kunst- og hotellopplevelsen. Han døpte også sin egen sønn i sin nybygde snøkirke, der vannet i døpefonten måtte oppbevares lunkent på termos inntil seremonien startet så det ikke skulle fryse. – Det er unikt at én kunstner har totalansvaret, og det gir en kunstnerisk og kvalitetsmessig helhet over Bjorli. Tidligere har jeg smykket ut enkeltrom på andre snøhoteller, men det var tilfredsstillende å ha hele regien på et helt hotell. Målet er å gi folk en sterk opplevelse, i sjiktet mellom arkitektur og kunst. Istad er utdannet ved malelinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. I 1992 ble han sammen med Espen Voll valgt ut til å representere skolen med iskunst på en internasjonal utstilling, og sammen har de firmaet Minus AS. – Jeg har alltid jobbet med utsmykningsprosjekter i det offentlige rom, og i de ”tørre” sesongene gjør jeg også stedsrelaterte verker med arkitektur i landskap. Espen Vold og jeg ble etter hvert kjent som iskunstnere. Espen gikk videre med det kjente designkonseptet Norway Says, mens jeg kjørte iskunsten enda lenger, og prosjektene økte, forteller Istad på telefonen.

46 Det g ode l i v

Hans virksomhet har i dag to hovedretninger, den ene som skulptør hvor han arbeider med stein som materiale, både i utstillingsformat og som større utsmykninger. Den andre retningen er som leder for kunstgruppen Minus, som har spesialisert seg i å arbeide med is og snø som kunstnerisk materiale. Mange husker kanskje Istads kunst på Slottsplassen i 2007 da han laget installasjonen ”Isrosa”, som var det norske folks gave til Kong Harald på hans 70-årsdag. Istad utformet også suiten ved hotellet i Jukkasjärvi og isskulpturene til åpningen av Svalbard Globale Frøhvelv i 2008. I 1998 var han festivalkunstner ved Bjørnsonfestivalen. I samarbeid med Snøhetta arkitektkontor fikk han også 1. pris i konkurransen om utformingen av det nye Operahuset i Oslo. Han arbeider for det meste i store formater med store isblokker, med motorsag, hammer og stemjern. Han er opptatt av scenografi og lys, noe han bruker aktivt i arbeidene sine. Lyset gjør at verkene forandrer seg etter tid på døgnet og vinkelen du ser det fra, og utgjør ifølge Istad 50 % av uttrykket i snøhotellet. – Lyssettingen består av et enormt antall LED-lys og dioder, som skal være en del av formen. Vanligvis samarbeider jeg med lysteknikere, men de er ikke like opptatt av å finjustere det kunstneriske uttrykket som meg. I år hadde jeg selv ansvaret for lyset. – Hva med arkitektur og konstruksjon? – Det er et spesialisert team fra Finland som lager selve bygningen; de støper snøen i former og bygger opp etter iglo-prinsippet der en oppblåsbar ballong dekkes med et tykt lag snø. Etter noen døgn er snøen frosset, og ballongen tas ut. Innvendig har rommene iglo-form. Vi kommer til et skall som skal smykkes ut med lys og skulpturer; vegger, senger, inngangsparti og så videre. Og spesialdesignete brudesuiter. I fjor hadde hotellet et mer minimalistisk design, der Istad fokuserte på arkitekturens strenge former og linjer. – Vi jobber visuelt, ikke litterært. Derfor er jeg ikke ute etter at folk skal finne noe konkret som vi har tenkt ut. I år er uttrykket mer organisk med eggeformete rom. Jeg ønsket å bryte arkitekturen, og resultatet ble svært likt slik jeg jobber ellers, som for eksempel mine steinskulpturer med skyformasjoner.

Grunntonen er bølgeform og baller, eller kanskje det er bobler, som bryter formen. Hele hotellet ble smykket ut på tre og en halv uke, en svært fysisk krevende jobb. Moldekunstneren hadde tatt med seg iskunstnere fra Norge, Sverige og Nederland. – Ingen kan kopiere den bragden, andre hoteller bruker 6-7 uker, sier Istad og ler. – Vi jobbet 16 timers dager. Jeg hadde en regi og en grunnplan, men hver kveld satt vi oss ned med en øl og planla neste dag og rom, så det ble også en del improvisasjon. – Kunsten blir jo borte, er ikke det trist å tenke på? – Is- og snøkunst har en høyere intensitet enn annen utsmykning, og skal være mer spektakulært enn for eksempel en steinstatue som står i hundrevis av år. Det skal føles mer som en konsert. I hotellet jobber vi også mot et slags ikkekunst publikum, og da nytter det ikke å feige ut, men forføre og være ærlig. Dette er ikke kurator-kunst med lange tekster, men fysisk og direkte og med en unik atmosfære. Uttrykket skal imponere publikum så de ikke glemmer opplevelsen. Og slik kan man si at kunsten lever videre når snøen har smeltet. Akkurat som en konsert som er over, og aldri vil kunne gjenskapes på eksakt samme måte.

unstneriske snøhoteller i Norge:

Bjorli Snøhotell koster fra 1.490-2.990 kroner for en natt; man kan kombinere oppholdet med villmarksaktiviteter og en overnatting i det varme hotellet. Hunderfossen Ishotell åpner i januar i år i Lillehammer. Alle rom har tre senger, og koster 3.000 kroner natten. Dette inkluderer frokost og vinterparkbilletter til tre. Kirkenes Snøhotell ligger ved Gabba Reinsdyrpark og har Norges største isbar på 120 kvadratmeter. Et rom koster fra 2.100 kroner per person per natt. Alta Igloo Hotell var det første i Norge (2000), ligger 15 kilometer fra Alta sentrum og koster fra 2.195 kroner per person per natt. ■

47 Det g ode l i v

TS tove strømme

– New York, New York, rytmer, lys og skyskrapere – Det jeg er mest opptatt av, er det som er skjult for oss. Vi har hemmeligheter som ligger dypere enn det vi kan forstå. Hvis vi ikke tenker på dypere ting - hvorfor er vi da mennesker? Hvorfor har vi fått all denne intelligensen og denne voldsomme kapasiteten til kjærlighet? Og ikke minst - hvorfor er menneskene også slemme? Jeg undres veldig på dette med ondskap. Som faren min alltid sa til meg: ”Det gode er godt beskyttet”. I det ordtaket ligger mange hemmeligheter. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Kristian Solli Sandbæk

et er New York, New York, musikk og rytmer og skyskrapere, peker Tove Strømme på litografiet, som mangler én farge før det er ferdig. Vi har så vidt hilst på henne, før hun lik en tenåringsjente snakker i vei og svinser kokett rundt trykkerne på Grafisk Stentrykk i Oslo med dansende bevegelser i hele kroppen, snart 70 år gammel. Hun har overlevd kreft, en bajonett mot halsen i Ghana og to ektemenn, og har en styrke, et kreativt overskudd og et humør de færreste er forunt.

To timer til opplaget er ferdig Det er fredag og siste trykkedag for Tove. Trykkeren Nikolai forteller at de skal legge på en siste grønn, transparent farge for å binde alt sammen. Det har vært mange prøvetrykk hele uka. Åtte farger og åtte tegninger på steinen utgjør nå det ferdige bildet. – Jeg har nesten ikke sovet hele uken jeg, det er så spennende å holde på med dette. Og du må få med hvor glad jeg er i disse guttene mine. I dag har de mobbet meg også. Blir de stille blir jeg nervøs. Man skal ha det moro når man trykker. Alvorlige, det kan vi være når bildet er ferdig. Men du, jeg har gruet meg til å bli fotografert. Jeg er 69 år. Det er jo bare et tall, og jeg er fortsatt levende inne i meg. Da jeg var ung elsket jeg å bli tatt bilde av, og da jeg var i 30-årene var jeg så pen. Nå har jeg ikke fått håret helt tilbake etter en kreftoperasjon. Men jeg har jo blitt så gammel at jeg kan gå med caps. Caps og skaut under, ler Tove før hun forklarer videre. – Jeg har hudkreft, og fjerner litt kuler her og der. Men denne i hodet var litt mer kritisk. Da jeg våknet opp av operasjonen og så meg i speilet, falt jeg

på kne i latter. Jeg var knallrød i ansiktet og med en turban rundt hodet. Jeg så ut som et monster, og stakkars taxisjåføren som kjørte meg hjem, han skvatt til. Men man må kunne le av sånne ting. Gråte gjorde jeg senere, ler Tove videre og retter feminint på det rosa skjerfet rundt halsen. Det matcher trykket hun holder på med.

Halvannen time til trykket er ferdig Trykkeren Snorre føner tørr gummien han har lagt på steinen. Gummien hindrer at den grønne fargen setter seg for godt ned i steinen i dette partiet. Deretter trykkes et par prøvetrykk til, og motivet henges opp på veggen ved siden av det forrige stadiet i prosessen. Alle de tre trykkerne og kunstneren betrakter den ørlille justeringen; et parti har blitt en nyanse lysere etter en etsning i skyskraperne. – Snorre er etsningsekspert, sier Tove. – Jeg bare står her med pekefingeren, jeg. Det er best å gjøre som de sier. Og så må Nikolai godkjenne det til slutt. – Skal vi ta ut mer varme i dette partiet, spør Nikolai, fargemesteren i teamet. – Ja, så har dere lysnet det opp, så lyset nærmest starter helt nederst i bildet og kommer frem igjen bak skyskraperne, sier Tove. Det blir stille, og hun sier fort. – Jeg sier ikke noe galt nå? Det ble så stille, og det er mistenkelig. Har jeg oppført meg galt, ler hun flørtende til trykkerne.

48 Tur i v erk st edet

49 Tur i v erk st edet

Toves bilder er preget av sterke farger og delvis abstrakte motiver. Det er nesten monokrome landskap fra natur eller by, som brytes av sterkt kontrasterende lysstråler som piler gjennom grunnfargen. De er både modige og harmoniske. Men dette endelige formspråket, fylt av poesi, musikk og havet, fant hun først i 1994, mens hun stelte sin mann som lå syk med kreft. – Jeg løp inn til ham og ropte ”kom og se, jeg har funnet det!” Jeg hadde funnet formen som stemte med poesien inni hjertet mitt, og den kommer jeg aldri til å forlate. Tove stopper opp et øyeblikk. – Jeg tror forresten jeg fant det en gang for lenge siden også, men så skal man lære det og det på akademiet, så det glapp. En stund laget jeg runde, figurative bilder med dans; jeg har danset hele livet selv. Jeg laget også en serie mørke bilder da jeg så Berlinmuren for første gang. De kalte jeg Boken om mitt liv som ingen kan lese. Midt i en stor utstilling fikk jeg beskjeden om at jeg hadde kreft, og måtte male i rødt, for å få energi. Da fikk bildene tittelen Boken om mitt liv som ingen kan åpne.

– Rosafargen er nydelig, legger hun til. – Vi kvinner elsker den, og gutta her må bare finne seg i den. Men nå må jeg ut og ha en sigarett i kulda før vi kjører siste farge. Hun forsvinner ut med trykkerne Snorre og Terje. Nikolai blir stående igjen og viser oss den gamle pressa fra 1890-tallet, som i sin tid gikk på damp. Selv kjøpte han den av en samler i Sverige, som naturlig nok hadde fått plassproblemer. – Vi måtte rive ned veggen der borte om morgenen, flytte pressa inn, og mure veggen opp igjen om kvelden. Et par år etter måtte vi gjøre samme prosedyre for presse nummer to. – Er det alltid så mange mennesker som må til for å trykke et opplag? – Ja, det er et teamwork mellom kunstneren, en farger og to trykkere. Tove hadde i dette tilfellet et maleri som jeg så på hennes atelier, og tipset henne om at det egnet seg godt som grafikk. Tove bruker jo helt andre farger enn de man trykker med, så jeg må prøve å forstå hvor hun vil. Hennes grønnfarge består av en helt annen blå og gul farge enn den jeg må blande for å komme frem til samme nyanse. Hun lager grunnsteinen, deretter kommer vi med vår ekspertise. Sammen når vi målet med å legge på en farge på steinen, trykke denne, slipe bort fargen, legge på farge nummer to, trykke denne, slipe og så videre. Det er derfor det heter originalgrafikk; opplaget er originalene, da den originale steinen skal destrueres og tegningen slipes bort. Et opplag kan aldri gjenskapes. En time igjen til trykket er ferdig Tove kommer inn igjen. Hun peker på maleriet som er utgangspunktet for tryktryk ket, og sier at hun ikke har vært rolig siden Nikolai var i atelieret hennes. Heldigvis er grafikk et selvstendig uttrykk, og malerier kun et utgangspunkt. Det skal ikke bli likt. – Da kjører vi opplaget, Tove, T prøvetrykkene er klare, sier Nikolai. De to trykkerne tar plass på hver sin side av pressa. Den ene legger i ark, den andre tar de ut etter at steinen har satt av den siste grønne fargen på motivet. Mens 150 ark trykkes blir vi stående og prate med Tove, som er utdannet både ved Statens Håndverks- og kunstindustriskole fra 1956-58 og ved Teaterhøyskolen. – Hvorfor dette uttrykksbehovet? Det må ha vært sterkt? – Som datter av den kjente kunstneren Olav Strømme er det naturlig, svarer hun. Hun ble introdusert for kunstens verden som 13-åring, da hun flyttet fra moren sin til faren. – Jeg elsket pappa så høyt. Han ble dessverre tatt til fange det siste året under krigen. Min mor ble så nervøs av dette, og skilte seg fra han. Da jeg var 13 år, sa moren min til pappa: ”Du - hun må være hos deg. Hun er så kunstnerisk, og akak kurat lik deg.” Så jeg, pappa og en søt husholderske bodde sammen til jeg giftet meg. Jeg har donert mange av pappas arbeider til Henie-Onstad Kunstsenter. Dessverre henger de i magasinene, det er enorme arbeider. I år er det 100 år siden han ble født, så det skal være en stor kunstutstilling på Rådhusgalleriet. Da Tove var 26 år ble hun med sin arkitektmann til Ghana der hun gikk på Kunstakademiet i Kumasi. – Det var revolusjon og urolig i Ghana på den tiden, og jeg ble truet på livet en gang. Vi kjørte en åpen 2CV, og hadde ligget for nær en lastebil. Det var nok. Noen soldater holdt en bajonett opp mot halsen min og ville drepe meg. Jeg hadde på meg solbriller, og da han ba meg ta de av, så jeg at han var sterkt dopet. Heldigvis hadde jeg erfaring fra Teaterhøyskolen, og klarte å spille helt rolig. Det reddet livet mitt. Han ble fengslet senere. Tove fikk to barn i Ghana med sin eksmann, men han sviktet henne til fordel for en 16-åring med stor rumpe, i følge henne selv. Hun tok med barna hjem til Norge og Måløy. For å fullføre kunstutdannelsen sin reiste hun til England, og tok to år på Royal College of Art i London i 1965 mens barna bodde hos besteforeldrene. Vel tilbake jobbet hun som kunstner og med handikappete barn for å få endene til å møtes som alenemor. – Jeg etablerte et godt liv med barna. Da jeg var liten fikk jeg alltid kjeft for at jeg var trassig. Når man er voksen er dette derimot en drivkraft. Man har til tider krefter man ikke aner at man har.

Trykket er ferdig Nikolai avbryter oss. – Nå er vi ferdig, Tove. Gratulerer. – Å, la meg få se, sier hun som et lite barn, og legger til usikkert. – Er dere fornøyde? – Du har rytmen, det varme, valørsprangene; jeg tror dette vil selge bra. Nå skal det tørke til tirsdag. – Og musikken er der, legger Tove til. – Tusen takk, jeg er så glade i dere, dere gjør jo alt for meg. – Men det er jo du som lager den første nøkkelsteinen, Tove, protesterer Nikolai. – Ja, selvfølgelig, det gjorde jeg, takk for at du sa det. – Så tar vi styringa, ler Nikolai. – Og jeg som har blitt mobbet i dag. – Ja, vi må jo holde deg våken, sier Nikolai, og begynner å legge arkene på tørkeristene. – Er det noen kunstnere som inspirerer deg, skyter vi inn. – Ja, Georges de la Tour. Han var sønn av en baker og levde på 1600-tallet, tror jeg. Innen musikk er det Mozart, mot min vilje, og populærmusikk som Beatles. Og CC Cowboys. Låta Tilgivelsens kunst burde de spille mer på radioen. Det er en kunst det; å tilgi. Dessuten liker jeg jo pianomusikk. Jeg er litt romantisk av meg. – Det er mye melankoli i bildene dine også? – Ja, på Teaterhøyskolen hørte jeg at jeg var melankolsk, så det var godt lest. Vi stopper for å ta noen bilder foran vinduet. Tove poserer som en modell, og erter den unge fotografen: – Der lurte jeg deg. På vei ut i snøføyka legger hun til. – Jeg har kjempet mange slag, men er så takknemlig for livet jeg har levet på godt og vondt. Når man har hatt det tøft, kan man lettere forstå og hjelpe andre. Jeg liker i grunnen snille mennesker best. Jeg har alltid selv vært ydmyk. Det er en viktig egenskap.

ove strømme (født 1940) har hatt en mengde separatutstillinger, som i Galleri Dobloug, Horst Halvorsens Kunsthandel, Galleri Kampen og Galleri J.M.S. Hun har også hatt utstillinger i kunstforeningene i Oslo og Bergen, Stavanger og Kristiansund, Henie-Onstad Kunstsenter. I 2003 stilte hun ut i Galleri Rubicon i Bergen og Kongsvinger Kunstforening. Fra den omfattende listen av kollektive utstillinger kan nevnes Høstutstillingen, Østlands- og Vestlandsutstillingen, og utstillinger i Baden-Baden, London, Paris og Belfast. Strømme er representert i en rekke offentlige og private samlinger, blant annet Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Bergen Billedgalleri og Oslo Kommunes Kunstsamlinger. Av mange utsmykningsoppdrag må nevnes kapellet ved Ullevål Sykehus i Oslo. ■

50 Tur i v erk st edet

MEDLEMSTILBUD

Medlemspris

3200,-

side 51

En storby om natten har en egen magi. En by som strekker seg så langt øyet kan se, gir en opplevelse av uendelighet som er beslektet med følelsene som havet kan gi. Når man ser utover alle lysene, disse fornemmelsene av mange millioner menneskers liv, kan man få følelsen av å se på noe man aldri riktig kan fatte.

Nytt motiv fra en erfaren kunstner, med nydelige detaljer og en lysende rosa farge.

Kunstner / tittel: Tove Strømme / New York New York Teknikk / opplag: Litografi / 110 Motivformat: 90 x 60 cm Galleripris: 4000,-

Medlemspris m/ramme: 5056,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Eksempel på ramme

Siw Lurås

– Inspirasjon fra hele verden i et minimalistisk

og abstrakt uttrykk

– utgangspunktet i mine bilder er nesten alltid fargen, det er det bærende elementet for meg. Jeg liker også å forholde meg til et bestemt format. Resultatet blir ofte serier, som for eksempel serien In magic waters. Den er inspirert av mange timers snorkling i Malaysia. Jeg forholder meg så til utvalgte elementer og former hvor utfordringen blir å flytte disse innenfor det samme formatet. Jeg er ekstremt kritisk, så arbeidet tar lang tid. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

iw Lurås har vært yrkesaktiv som kunstner i mer enn 30 år. Lite tyder på at kunstneren ønsker å gå av med pensjon. Øynene og livsengasjementet er like levende og nysgjerrig som hos en yngre person, og for henne er reising, og det å skape, noe hun ikke kan leve uten. Vi møter henne på Arkitekturmuseet i Oslo. – Når man blir eldre ser man mønstrene i livet tydeligere; og hvorfor man har gjort som man har gjort. Jeg husker at jeg som tenåring var svært begeistret for begrepet Swedish Design, med abstrakte og geometriske mønstre. Dette var en nasjonal variasjon av den abstrakte internasjonale retningen i kunsten på 1950-tallet. En gruppe tekstilkunstnere, arkitekter og billedkunstnere var inkludert i denne gruppen og ga formgivning et nytt ansikt. Allerede da tenkte jeg at et slikt abstrakt formspråk vil jeg også ha. En reisende kunstner Etter to år med studier på begynnelsen av 1960-tallet hoppet Siw av utdannelseskarusellen og kjøpte billett med en båt som gikk fra København til Island, via Edinburgh i Skottland. – Jeg måtte føle friheten og bestemte meg for å dra ut i verden for å ”finne meg selv”, som det heter. Skandinavia ble for tamt og lite. Jeg pakket ryggsekken og tok båt fordi det ikke fantes noe som het billige flybilletter enda. Jeg husker jeg satt sammen med noen islandske studenter på vei hjem, i stram hvaloljelukt i ekstrem sjø og spilte whist. Jeg hadde sjøgang i flere uker etterpå, fordi båten hadde ingen stabilisator. Ferden fortsatte til Skottland hvor hun ble i to år. Planen var å komme seg til Paris, men Siw traff sin norske mann, og flyttet til London. Siden den gang har Lurås vært en reisende kunstner. – Vi bodde senere også i Roma og Paris og reiste mye verden over. Da jeg kom tilbake til Oslo følte jeg at jeg hadde fått en masse kunstinntrykk og en bekreftelse på at jeg var på rett vei. Jeg utdannet meg innen grafikk ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i perioden 1985-89. Etter det studerte jeg ”Modernismens bildspråk”, fra impresjonismen til Pollock, ved Konstvetenskapliga institutionen ved Göteborgs Universitet. Kort tid etter var jeg i Madrid og besøkte blant annet Museet for Abstrakt Spansk Kunst i Cuenca. Dermed var jeg klar for å trekke meg tilbake i mitt eget atelier for å fortsette det billedspråk jeg hadde begynt på. Dessuten hadde jeg kommet så langt at jeg hadde lært meg å uttrykke meg verbalt om min og andres kunst. I dag har Siw bodd flere år i Norge enn i Sverige, og jobber primært for sitt norske marked. Hun beskriver seg selv som en fornorsket svenske med ett bein i Norge og ett i Sverige. Selv om basen er i Oslo har hun hyppige opphold i sitt andre hjem i Bohuslän i Sverige, der hun har et atelier for å jobbe med grafikk og maleri. I Oslo arbeider hun med grafikk og er til daglig tilknyttet Norske Grafikeres Verksted. kobberplater etset i gress og betong Kunst skal berøre, mener Siw, og antyder dermed noe om sitt utgangspunkt som kunstner. Hennes modernistiske uttrykk er av det lavmælte slaget, og krever at man stopper opp og tar seg tid til refleksjon og er åpen for fantasien. – Det å ha et nonfigurativt uttrykk betyr jo bare at man omvandler det man har sett i landskapet, kommunikasjonen mellom mennesker eller inntrykk fra reiser, for eksempel, til et abstrakt formspråk.

52 Abst ra k t

Ellipse, objekt i st책l og tre, 50 x 8 x 12 cm

Ellipse p책 st책lplate, 200 x 100 cm

53 Abst ra k t

iw Lurås er født i Sverige i 1940, men har vært bosatt i Norge i mange år. Siden debututstillingen har hun hatt en lang rekke separatutstillinger i blant annet Göteborgs Konstmuseum, Konsthallen i Lidköping, Sandefjord Kunstforening, Norske Grafikere i Oslo, Bohusläns Museum og Galleri Heer i Oslo. Blant mange kollektive mønstringer kan vi nevne Høstutstillingen og Østlandsutstillingen, Nordisk Teckningstriennale i Stockholm, Århus og Galleri F15 på Jeløya, 10:e Grafikktriennalen i Stockholm og Lelocleprints 04 i Musée des Beaux-Arts i LeLocle i Sveits. Hun har hatt utsmykningsoppdrag for Hamburgsundskolan i Sverige og er representert i blant annet Nationalmuseum i Stockholm, Statens Konstråd i Sverige og en lang rekke andre offentlige samlinger. Se kunstnerens CV på www.fineart.no. ■ Se kunstnerens CV på www.fineart.no

Siw jobbet i en tiårsperiode med maleri og objekt, deretter gikk hun tilbake til grafikk. I valg av teknikker velger hun å stå helt fritt: Koldnål, karborundum, tresnitt, fotopolymer eller silke-trykk. – Jeg har funnet ut at grafikk er det jeg trives best med. Da jeg tok utdannelsen min fant jeg ut at jeg ikke kunne jobbe hvis jeg skulle styres av en viss teknikk. Derfor jobber jeg utradisjonelt med flere teknikker i hvert bilde. På Norske Grafikeres Verksted er det en rekke yngre kunstnere som kommer med nye og mer miljøvennlige teknikker; som fotopolymer. Jeg har akseptert at PCen er et redskap på lik linje med andre mer tradisjonelle redskaper. Det betyr ikke at trykkpressene, som er en viktig del av faget vårt, får lov til å forsvinne, og at digitale print og reproduksjoner overtar markedet. Det å trykke selv er viktig for meg. Jeg jobber derfor i små opplag på 15-20 eksemplarer, fordi jeg er utålmodig og vil gå videre til neste bilde. – Du etset også i gress engang? – Ja, det stemmer, smiler Siw. – Jeg hadde lagt en stålplate i gresset, og løftet tilfeldigvis på den etter noen uker. Sporene og mønsteret var helt spesielt. Jeg tok den med inn og stoppet dermed rustningsprosessen. Så skurte jeg platen ren. Jeg så da at gresset hadde etset spor i platen som lignet på koldnål, og jeg brukte deretter platen i trykkene mine. Jeg hadde nok ikke sett denne muligheten hvis jeg ikke var grafiker. Opprinnelig var det meningen at jeg skulle bruke disse platene som underlag til mine ellipseformede objekter. ”Hennes enkle former beskriver tankens rom og forholdet mellom ideene og verden”, har en kritiker en gang skrevet om Lurås sine bilder. For hvor befinner vi oss i Siws verden? Bildene ser abstrakte ut, men kan også minne om et slags mikrokosmos, som organismer i bevegelse gjennom vann og luft. – Fargen er nesten alltid utgangspunktet, og dens iboende kraft og påvirkning er bærende for meg i mitt språk. Jeg forholder meg til utvalgte elementer hvor utfordringen blir å flytte disse. Jeg bruker lang tid, alt for lang tid synes jeg selv noen ganger. Kan jeg ta bort mer nå? Eller legge til? Jeg velger titler som er med fra begynnelsen, hvis ikke dropper jeg det. For meg er det viktig at betrakteren er fri til å kommunisere og tolke bildene selv. Derfor er jeg i blant forsiktig med å ”låse” bildene mine i for mange ord.

54 Abst ra k t

– Hva er ditt prosjekt nå? – Jeg har hatt stor utstillingsvirksomhet de siste årene. Etter en separatutstilling sommeren 2008 på Kunstnernes Kollektivverkstad i Bohuslän, må jeg ha litt tid til å lage nye bilder. Jeg har lenge villet kombinere grafikken med objekter som kan ”speiles” i grafikken. Muligens vil disse objektene bli utført i betong, noe jeg har jobbet litt med tidligere. Min mann og jeg var nylig på Bali hos noen venner, og fikk delta på hinduenes ukelange nyttårsfeiring. Det var en utrolig opplevelse! Ofte er slike inntrykk utgangspunkt for nye bilder eller prosjekter. – Det dukker opp nye ideer hele tiden, selv om formspråket mitt kanskje kan betraktes som begrenset. Jeg skal ikke slutte å lage kunst på lenge enda. Kunstneren Louise Bourgeois på 95 år er fortsatt full av energi og et forbilde for meg. Jeg så en utstilling med henne på Tate Modern nylig, og for et par år siden en utstilling med hennes etsninger i Paris. Jeg ble så imponert over disse. Hele hennes kunstnerskap virker basert på at hun faktisk fortsatt er sint på sin far. Siw viser et smykke hun har rundt halsen. – Jeg kjøpte dette på utstillingen, der det sto ”Art is a guarantee of sanity”; som på norsk blir noe sånt som Kunst er en garantist for mental helse. For meg er ikke kunst terapi, men jeg ønsker å si noe til andre, å forandre noe. Hvis jeg hadde kunnet skrive, ville jeg ha gjort det.

Silvia Papas Italiensk hyperrealisme i verdensklasse Galleri Pingvin er siden 2000 hennes representant for Norden

Åpent: tirs. ons. fre. 11-17, tors. 11-18, lør. 11-16, søn. 12-16

GALLERI PINGVIN Møllergata 13, Oslo - Tel: 22 42 12 22 - www.galleripingvin.no 55

Abst ra k t

MEDLEMSTILBUD

Denne siste serien er nok den som er nærmest meg.

side 56

Medlemspris

2480,- Gjelder bildene på side56-57

Kunstner / tittel: Siw Lurås / In magic waters no. 1 (øverst) og In magic waters 8 Teknikk / opplag: Etsning, koldnål / 25 (øverst) og Tresnitt, koldnål / 10 Motivformat: 20,5 x 28 cm (øverst) og 18 x 27,5 cm Galleripris: 3100,-

Medlemspris m/ramme: 3830,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Samme ramme på alle bildene. Bildene er rammet inn flytende.

In magic water er inspirert av en tur til Malaysia med mange timer med snorkling og hva jeg da så under vannet.

Kunstner / tittel: Siw Lurås / In magic waters 5 (øverst) og In magic waters 6 Teknikk / opplag: Etsning, koldnål / 10 (øverst) og Etsning, koldnål / 25 Motivformat: 21 x 27 cm (øverst) og 18 x 27,5 cm Galleripris: 3100,-

Medlemspris m/ramme: 3830,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Butikker i Oslo Drammensveien 131 Kirkeveien 49 Kirkegata 17 Trondheimsveien 176

Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 22

Jessheim Gottaasalleén 3,

Tlf.: 63 98 48 11

27 36 62 22

00 75 40 12

80 00 05 60

Verksted og administrasjon Hasleveien 15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90

100% fornøyd garanti

Vi printer bildene dine

• Rammer • Speil • Blindrammer

God service

Lang erfaring

Rask levering

Spar penger - sjekk våre priser. OBOS RABATT

Salg av Aukrustbilder

• Reﬂeksfritt glass • UV glass • Opphengssystemer

• Laminering • Utsmykking • Henter og bringer

Blindrammer og lerret

• Print • Plexiglass • Firmagaver

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.

JUTTA BOSCH: LIFE - EN INDRE REISE I MALERIET 18. APRIL - 30. DESEMBER

Life. Kyrie 15, 1996-1999. Akryl pĂĽ jute. Inv 8632

Ă&#x2026;PNINGSTIDER:

BESĂ&#x2DC;KSADRESSE:

Mandag - torsdag: 12.00 - 19.00. SĂ¸ndag: 12.00 - 18.00 Fri adgang

Morteveien 12 (GjellerĂĽsen NĂŚringspark) 1481 Hagan Tlf: 46 40 12 64 www.wuerth.no

Alle aktiviteter i Galleri WĂźrth er prosjekter fra WĂźrth Norge AS

Jutta Bosch

GALLERI DAGFINN BAKKE AS

Utstillingen Continua viser verk av den tyske kunstneren Jutta Bosch. Hun er fĂ¸dt i MĂźnchen i 1960 og er utdannet som treskjĂŚrer. Etter et opphold hos den Ă¸sterrikske kunstneren Hermann Nitsch i Salzburg i 1991 kastet hun konvensjonelle arbeidsmĂĽter over bord og begynte ĂĽ male i store formater. Hun maler sine verk til musikk, og spesielt lar hun seg inspirere av Bach, Mozart og Beethoven. Den omfattende malerisyklusen â&#x20AC;?Lifeâ&#x20AC;?, malt i perioden 1996 â&#x20AC;&#x201C; 1999, bestĂĽr av 253 malerier og er inspirert av Mozarts ufullendte kirkemusikkverk, C-mollmessen. Det var nĂ¸dvendig ĂĽ lytte hundrevis, og kanskje tusenvis, av ganger pĂĽ de enkelte klangsekundene for ĂĽ gjennomfĂ¸re malerisyklusen. Ved siden av de uttrykksfulle maleriene er det oppstĂĽtt en dataanimert audiovisjon. Jutta Bosch kaller det en lydkulisse, som tar oss med pĂĽ kunstnerens indre reise, men ogsĂĽ lar oss oppleve Mozarts C-mollmesse i en virkningsfull innspilling med dirigenten J. E. Gardiner. Audiovisjonen foreligger pĂĽ dvd som fĂ¸lger med utstillingskatalogen. I motsetning til de raske bildene vi daglig mĂ¸ter i mediene, opplever vi i maleriene til Jutta Bosch et eget tidsaspekt, som vever sammen langsomhet og tilnĂŚrming med plutselighet og sammenfatter det til noe som ligger utenfor vĂĽrt sprĂĽk. â&#x20AC;&#x201C; Jeg interesserer meg for hvordan ting er knyttet sammen, hvordan farger, former og klanger blir ett og del av et stort hele. Lyset og den evigvarende forandringen i sentrum av oss selv er den store hemmeligheten og tema for meg, sier Jutta Bosch.

YH ET

galleri og rammeverksted Rich. Withs gt. 4, postboks 196, 8301 SvolvĂŚr Tel. 76 07 19 98 / 995 96 949 www.dagďŹ nnbakke.no

LISTEN nytt nummer 01. juni 09

www.listen.no oppdateres daglig

530 aktuelle utstillinger 9000 bilder - 30 000 utstillinger i arkivet - 20 000 besĂ¸k hver mĂĽned 100 000 sidevisninger gratis listing pĂĽ nettet for gallerier, museer og andre utstillingsarrangĂ¸rer. lese eller annonsere: kontakt: listen@listen.no

Ă&#x2DC;nsker du ĂĽ annonsere i Nordens ledende kunstmagasin? Kontakt oss for tilbud: petter@aktuellkunst.no tlf 982 25 006

.k UTE OGSk SOM NETTMAGASIN Â˝RE GANGER I kRET +UNSTKLUBBEN HAR Nk LANSERT !KTUELL +UNST NETTMAGASIN .ETTMAGASINET ER LAGET SOM ET ELEKTRONISK MAGASIN MED EGET DESIGN (ER Â˝NNER DU LITT RIMELIGERE KUNST OG HELT NYE MOTIVER FRA NOEN AV VkRE POPULÂ?RE KUNSTNERE 6I GIR OPPTIL RABATT Pk BILDER I NETTMAGASINET

3END DIN MAILADRESSE TIL KUNSTKLUBBEN Â˝NEART NO

L Selvportrett 1885 Privat eie

60 Kv i nner fra k unst hi st o ri en

kunsthistorien

Kvinner fra

leis schjelderup (1856 - 1933) - Et kunstnerliv med Paris som inspirasjon Den unge bergensjenta Leis Schjelderup var bare 18 år gammel da hun i 1874 reiste til Paris. Hun skulle bli der i hele 12 år, og oppholdet kom til å legge grunnlaget for hele hennes virke som kunstner.

Tekst: Line Ruud Ørslien / Foto © Bergen Kunstmuseum / Nasjonalmuseet for kunst / Baroniet i Rosendal

eis hadde bakgrunn fra borgerskapet i Bergen. Familien var en del av et miljø som dyrket litteratur, kunst og musikk. Faren var eenn god sanger, og moren en flink pianist. Søskenflokken på fem hadde alle evner i kunstnerisk retning, og ble stimulert til å dyrke hadde disse evnene av foreldrene. Søsknene gikk under tilnavnet ”de fem genibørn” i Bergen, og mens Leis og broren Georg studerte maleri, tok søstrene Hanka og Margrethe musikkutdannelse. Broren Gerhard betegnes i dag som operakomponisten framfor noen i norsk musikkhistorie.1 Før hun reiste til Paris fikk Leis tegneundervisning i Bergen. Hun fulgte undervisningen ved Bergens tekniske aftenskole, og var en tid elev av Anders Askevold, kanskje mest kjent for sine landskapsmalerier med kyr.

Til Paris I 1874 reiste Leis til Paris. Søsknene fulgte etter noen år senere. Foreldrenes begeistring for fransk kunst og kultur hadde preget hjemmet, og faren var selv med til Paris og skaffet leilighet og hushjelp. Ved hans død kom det fram at nesten alle hans inntekter var gått med til å støtte barna økonomisk. På denne tiden var det et mangfold av kunstnere i Paris, noe som bare skulle komme til å øke fram mot århundreskiftet. Blant disse var det mange kvinner. I tillegg til École des Beaux-Arts fantes en rekke private kunstakademier, og mange etablerte kunstnere tok imot både kvinnelige og mannlige elever. Leis Schjelderup valgte å oppsøke en av disse, og ble ved ankomsten til Paris elev av kunstneren Charles Chaplin. Hun var hans student i mer enn fire år, og Chaplin så henne som en av sine beste elever. I denne perioden malte Schjelderup flere folkelivsskildringer, såkalte genremalerier. Hun begynte også så smått å interessere seg for portrettmaleriet. Mange av de kunststuderende i Paris slet med økonomiske problemer. Slik var det også for Leis. Hun søkte om flere stipender og legater, men fikk lite støtte. I 1877 skrev hennes far på vegne av datteren at ”man har sagt

hende, at hun nu maa leie sig eget Atelier for ved siden af sine Studier… at fortsætte med selvstendige Kompositionsarbeider, et Arrangement som imidlertid navnlig under de nuværende forholde i Paris er forbundet med betydelige Udgifter.” I en av søknadene begrunnet hun behovet for stipend med sine store utgifter til modeller. Hun trengte øvelse i å male etter levende modell for etter hvert å kunne male større figurkomposisjoner. Året etter forklarte hun at dårlig økonomi hadde hindret henne i å sende inn arbeider til Salonen det året. Slik la økonomien hindringer i veien for henne. I denne perioden var det ikke uvanlig at unge kunststudenter hadde en økonomisk støttespiller i ryggen. Leis Schjelderup hadde tilknytning til Baroniet Rosendal og til stamhusbesitter Marcus Gerhard Hoff Rosencrone. Han hadde sterk interesse for kunst og kultur, og støttet periodevis Schjelderup økonomisk. I tillegg var det et langvarig vennskap mellom Hoff Rosencrone og hele familien Schjelderup. Ved Académie Julian De to mest kjente akademiene som tilbød undervisning for kvinner på 1880tallet var Académie Julian og Académie Colarossi. Académie Julian ble etablert i 1868, og hadde separate atelierer for kvinner og menn. Leis studerte der fra 1881 til 1882. Vi vet lite om hvordan hun hadde det denne vinteren, men enkelte uttalelser i brev eksisterer. I ett brev forteller hun at hun hadde deltatt på en concours, en konkurranse som ble avholdt hver måned mellom mennenes og kvinnenes atelierer. Leis’ tegning av et hode var ”det bedste av de Hoveder som var blevet descendu en bas for at vise”, altså det beste av det som var tatt med i mennenes atelier til vurdering. Å få god omtale på slike interne konkurranser var oppmuntrende for studentene. Portrettmaling var en viktig del av undervisningen. Studentene ble oppfordret til å bruke mye tid på å avbilde modellene nøyaktig, og fikk trening i å

61 Kv i nner fra k unst hi st o ri en

Olaf Lofthus (1885) Bergen Kunstmuseum

Sittende (fra 1880-årene) Nasjonalmuseet for kunst

gjengi ansiktsuttrykk og gi en følelse av psykologisk dybde. Dette var egenskaper de senere fikk bruk for til portrettbestillinger. Bestillinger kunne hjelpe studentene i gang med en profesjonell karriere, og sikre dem en levevei. Et fortrinn ved Académie Julian var at skolen tilbød aktmaling for kvinner. Det var forholdsvis nytt at kvinner fikk adgang til å male akt, og hjemme i Norge var det enda ingen steder som tilbød kvinnene dette. Å få trening ved å male akt satte også studentene i stand til å male figurmalerier. Stilmessig ble elevene ved Académie Julian opplært i den akademiske tradisjon, noe som innebar vektlegging av korrekt tegning og riktige proporsjoner. Samtidig var elevene åpne for impulser fra kunstlivet ellers i Paris, og man kan ane en økende interesse for friluftsmaleriets lysere og friskere farger i mange av maleriene utover på 1880-tallet. Mange av elevene lot seg også blant annet inspirere av impresjonistene. Disse malte i en friere stil som var mer preget av naturobservasjon enn den akademiske tradisjonen. Leis prøvde seg på friere penselstrøk og friskere farger i noen arbeider fra denne perioden, men var ellers mer preget av den tradisjonelle, salongrealistiske tradisjonen. Leis oppholdt seg bare en vinter ved Académie Julian. Kanskje mente hun etter dette at det var på tide å prøve seg mer som selvstendig kunstner. Vi vet lite om hva hun malte i de følgende månedene, men hun hentet inspirasjon fra sine besøk på Salonen. Ofte gikk hun tilbake flere dager på rad fordi hun syntes utstillingene var fantastiske. I 1882 besøkte hun dessuten en utstilling som viste kvinnelige kunstneres verker; Exposition des oeuvres des Artistes femmes. Slike ”kvinneutstillinger” var forholdsvis nytt i Paris, og var en del av kampen for kvinners rettigheter og et nytt syn på den kvinnelige kunstneren. Kanskje var også Leis engasjert i disse spørsmålene. Det var ikke enkelt å gjøre seg gjeldende som kunstner i Paris på denne tiden, noe som er lett å forstå med tanke på hvor mange kunstnere som var der. Leis drømte om å bli lagt merke til: ”Hvor vidunderlig skulde det ikke kunde være om man kunde få et lidet marked her nede jeg tror det vilde få mig til at gjøre et stort fremskridt.” Vi vet ikke i dag hvor godt hun lyktes med å selge sine verk mens hun bodde i Paris, men noe stort marked oppnådde hun nok aldri.

Grieg – en romanse, eller den store kjærligheten? Mot slutten av 1883 dukket navnet Edvard Grieg ofte opp i brevene til foreldrene. Det er en kjent historie i dag at Leis hadde et forhold til Grieg, og at han vurderte å forlate sin kone Nina til fordel for henne. Grieg ombestemte seg imidlertid på vei til Paris. Vi vet ikke hvilke følelser Leis hadde for Grieg, om det var en romanse eller om hun så på ham som sin store kjærlighet. I flere brev til Lofthus våren 1885 fortalte hun at hun ofte følte seg trist, og hun skildret følelsene sine gjennom ord som ”Svaghed, Usselhed, Hjælpeløshed!” Før bruddet malte Leis et portrett av Grieg. Det sterke og visjonære blikket og den velkjente, ville hårfrisyren bidrar til å forsterke inntrykket av en kunstner som ikke følger samfunnets normer. Hendene hans er plassert i sentrum av maleriet; de er sentrale i hans arbeid som pianist og har her en karakteriserende funksjon. Maleriet var trolig ment for offentligheten. Hva som skjedde med det etter at det var ferdig, da den samme offentligheten kjente til forholdet mellom maleren og modellen, vites ikke. Det ble ikke utstilt så lenge Leis levde. Portrettmaler, korrespondent og forfatter I 1885 oppholdt Leis seg en periode hjemme i Bergen, der hun malte et porpor trett av redaktøren i Bergens Tidende, Olav Lofthus, en kjent person i datidens Bergen. Leis så selv på maleriet som et av sine hovedverk. Hun har konsentrert seg om å male Lofthus´ ansikt, og lar både bakgrunn og klær være forholdsvis diskret. Verket ble senere vist både på Høstutstillingen og på Verdensutstillingen i Paris. På sistnevnte utstilling fikk det en ærespris av juryen. Det vokste fram et vennskap mellom Leis Schjelderup og redaktør Lofthus, og han prøvde å hjelpe henne økonomisk. Han overtalte henne til å skrive korkor respondanser for Bergens Tidende fra Paris, noe hun gjorde en periode. Etter trykkingen av hennes første beretning fra Paris fortalte Lofthus henne at hun var blitt lest og likt av mennesker han satte pris på, og han økte straks honoraret hennes. I 1885 kom også Leis´ bok Farveskitser ut i Bergen. Boken ble ifølge Lofthus lest med forståelse og sympati av Bergens romantikere, mens realistene ikke kunne fordøye den. Selv mente han at den var skrevet i en ærlig poetisk stemning, men at den her og der var ubehjelpelig i formen. Lofthus tolket også

62 Kv i nner fra k unst hi st o ri en

Landsbygate (inspirert av friluftsmaleriet) Privat eie

Edvard Grieg (1885) Bergen Kunstmuseum

Farveskitser i retning av at det var Leis’ egne personlige minner som kom til uttrykk, og at de hadde sammenheng med forholdet til Grieg. ”Le og græd, velsign og forband, elsk og had, men send alle syge Drømme til Bloksbjerg, - vær med andre ord helt Dem selv, kjære Leis, og tull Dem ikke bort i romantiske Minder. Glem alt, hva der ikke fortjæner at huskes, og har deres Sjæl faaet et Streifskud, som paa en eller anden Maade haer givet dem deres vemodige Lifssyn (sic),- koketter ikke med Saaret. Tænk ikke paa det, men paa alt andet, saa gror det nok.”

kvinner. Å kunne male litt var sidestilt med å kunne sy eller spille piano, og alle disse ferdighetene var en del av dannelsesidealet. Det var derimot ikke meningen at kvinnene skulle bli kunstnere. Mange brøt med disse idealene, og valgte som Leis å leve ugift for å kunne konsentrere seg om kunsten. Til tross for en nesten 60 år lang karriere som kunstner endret Leis i liten grad malerstil. Hun begynte å interessere seg for lysere fargebruk ved begynnelsen av 1880-tallet, og viste noe interesse for impresjonistiske strøk i samme tiår. Etter dette holdt hun seg til en tradisjonell, salongrealistisk gjengivelse av motivene sine. Hun ønsket trolig å gjengi det hun så på en korrekt og gjenkjennelig måte, og valgte også tradisjonelle motiver. Hun var interessert i genremaleriet, men malte etter hvert flest portretter. Mange av portrettmaleriene er veldig gode. Hun har en nøyaktig og realistisk gjengivelse av modellene, og en sterk evne til å gjengi sinnsstemninger gjennom ansiktsuttrykk. Hun var aktiv som utstiller hele sitt liv. I 1874 debuterte hun ved Bergen kunstforening, og publikum og presse i Bergen fulgte i årene etter utviklingen hennes med stor interesse.2 I 1878 deltok hun ved Verdensutstillingen i Paris, og i 1879 debuterte hun ved den årlige Salonen. Hun fortsatte å stille ut ved Salonen gjennom hele 1880-tallet. I løpet av årene i Paris deltok hun også på utstillinger i Danmark, Tyskland og England, og oppnådde både god avisomtale og premieringer ved utstillingene. Schjelderup var en forholdsvis glemt kunstner i mange år etter sin død. Lenge ble hun utelatt fra kunsthistoriske oversiktsverk om perioden. Med den feministiske forskningen på kunsthistorien har hun og mange andre kvinnelige kunstnere fra samme periode blitt viet ny oppmerksomhet i senere tid. Flere av verkene hennes har igjen blitt utstilt, og maleriene hennes er også stadig å se på auksjoner.

Til Danmark – og en siste tur til Paris I 1886 forlot Leis Paris og flyttet til Danmark for godt. Det var ikke enkelt å leve som kunstner i København. Hun tjente til livets opphold ved å male portretter, og det dreide seg både om bestillinger og om portretter av venner og familie. Portrettene skaffet henne en kjærkommen inntekt, og var i senere år ofte av dansk aristokrati. Mens hun arbeidet med portrettene oppholdt hun seg gjerne noen uker hos familien som hadde bestilt det. I 1908 fikk Schjelderup igjen anledning til å reise tilbake til Paris for en tid. Hun var lykkelig over å være i Paris igjen: ”Dette vibrerende liv, der er i Paris, jeg forstår at Parisere nødig kan trives andre steder.” Hun tok opp vante sysler, besøkte gamle kunstnervenner, og bodde i nærheten av et maleratelier som tilbød modeller. Det dukket også opp et annet oppdrag for henne i Paris. En venn ba henne kopiere to tegninger fra Versailles for ham, noe som førte til at hun en periode leide et rom i nærheten av Versailles. ”I det hele udvikler det mig at være i Paris en tid.” En livslang kunstnerkarriere. Leis Schjelderup fikk studere i Paris i hele åtte år med økonomisk hjelp hjemmefra, og alle søsknene fikk den samme muligheten til å utvikle sine kunstneriske evner. Datidens kvinnelige kunststudenter i Paris var likevel ikke helt sidestilte med de mannlige. Selv om Leis studerte ved et akademi som både tilbød noen av datidens ypperste kunstnere som professorer, og lot kvinner male akt, var betingelsene dårligere for kvinner. Kursavgiften var dyrere for dem, og atelierene var ofte fullere enn mennenes. De mannlige studentene hadde dermed bedre forhold å arbeide under. I tillegg hadde samfunnet strenge normer for

En lengre utgave av denne artikkelen ble opprinnelig trykket i en utstillingskatalog i forbindelse med Baroniet Rosendals utstilling av Leis Schjelderups malerier sommeren 2004. 1

Norges musikkhistorie. (1999-2001). Arvid O. Vollsnes (red.). Oslo: Aschehoug, s. 226

Wichstrøm, 1997, s. 56

63 Kv i nner fra k unst hi st o ri en

Verdt å vite om Norske Grafikere

– 90 års jubileum I november er det 90 år siden Kristoffer Garner tok initiativet til foreningen Norske Grafikere. Kunstnerne Erik Werenskiold, Edvard Munch og Harald Sohlberg stod som inviterte til stiftelsesmøtet. Hensikten var å gjøre grafikken kjent som egen kunstart, og å bedre kunstnernes situasjon. Norske Grafikere er i dag Norges eneste faglige forening av yrkesaktive grafikere. Den er partipolitisk uavhengig, og har en svært levende og tung posisjon i norsk kunstliv. Tekst Mette Dybwad Torstensen / © Jan Pettersson

64 Verdt å v i t e - Norsk e Gra fi k ere

iden starten i 1919 har Norske Grafikere jobbet for å informere om grafikk, og plassere mediet som en viktig del av norsk kunst samtidig som vi skal formidle en kunsthistorisk tradisjon. Vi skal vise det tradisjonelle mangfoldet med alt fra høytrykk, dyptrykk, plantrykk, monotypier til nye hybridformer utviklet fra disse mediene, også i kombinasjon med det digitale. På 1950- og 60-tallet var grafikken et kunstpolitisk verktøy under den sosialdemokratiske kunstpolitikken som ble drevet da: Kunst til folket. Gjennom riksdekkende vandreutstillinger formidlet Norske Grafikere grafikk rundt omkring i Norge. Vi har de seneste årene også vært aktive med å vise unge nyutdannete grafikere fra kunsthøyskolene i Norge, forteller Jan Pettersson, styreleder i Norske Grafikere, til Aktuell Kunst. Norske Grafikere er en av 20 grunnorganisasjoner i Norske bildende kunstnere (NBK) som er hovedorganisasjonen for kunstnere i Norge. For å bli medlem i NBK må man også være medlem i en av underorganisasjonene, som for eksempel Tegneforbundet, Landsforeningen Norske Malere, Norske Billedhuggere eller Norske Tekstilkunstnere. Pettersson understreker nødvendigheten av alle disse organisasjonene, og avkrefter Norske Grafikeres rolle som et grafikkpoliti, men en organisasjon hvis hovedoppgave er å ivareta og formidle medlemmenes interesser, samt vise grafikk av høy kvalitet. Internasjonalt samarbeides det med lignende institusjoner, og dermed fungerer man som en ambassadør for norsk samtidsgrafikk. Norske Grafikere fremmer original grafikk og tar avstand fra alt som ligger innenfor reproduksjonsaspektet som påstår å være noe som det egentlig ikke er. – Vi er ikke et ekskluderende kvalitetsstempel. Det finnes mange kjente norske kunstnere som ikke er medlemmer hos oss, og som er dyktige grafikere. Medlemskap kan oppnås ved skriftlig søknad til styret for Norske Grafikere og innsending av ti grafiske verk. Fullført studium ved kunstfaglig høgskole tillegges stor vekt ved vurderingen av søknaden, som styret tar stilling til. Ett av de primære kriteriene er også den kunstneriske innfallsvinkelen i arbeidene de søker med.

Styremedlemmene velges for to år av gangen, og består av kunstnere som blir nominert og stemt frem av medlemmene i Norske Grafikere. – For meg som kunstner har Norske Grafikere vært en viktig fagorganisasjon som skaper tilhørighet og trygghet, med sin historie og troverdighet, sier Hanne-May Scheen, som sitter i styret. Hun understreker også deres fokus på rekruttering av unge grafikere. – Vi oppfordrer særlig unge kunstnere til å søke, og ser at flertallet av søkerne er yngre kunstnere rett fra skolen. Andre ønsker av ulike årsaker å ikke være medlem, forteller Scheen. Det må være et flertall blant styremedlemmer og varamedlemmer for at søkeren kan bli medlem, og man kan søke flere ganger. – Vi som sitter der er enig om krav til håndverk, og styremedlemmene representerer et bredt felt. I de siste årene har også Norske Grafikere måttet ta stilling til og innlemmet digitale trykk som en del av definisjon på hva originalgrafikk er. Vi spør styreleder Pettersson om han tror tradisjonell grafikk vil forsvinne og at de nye teknikkene vil overta markedet. – Nei. Rent historisk har grafikken vært preget av innovasjon, oppfinning og teknologisk utvikling. I dag er grafikken en klar kombinasjon av det nye og gamle, klassisk og hybrid, T-Ford og supernova. Skillet mellom grafikk og andre medier er visket ut i forhold til tidligere. Ny teknologi og utallige innfallsvinkler har gjort grafikk til et enormt territorium innen samtidskunsten. Den kan inkorporeres blant annet i maleri, skulptur, performance, klær, det kommersielle, cyberspace, billboards, kaker, bæreposer, stensilert graffiti, MDFplater, digitalt manipulert screen/offset, trykte aviser, i installasjoner eller tresnitt der selve platen spiller hovedrollen i kunstverket. Grafikk vil ikke forsvinne; den er også en etablert del av en kunstners karriere. Det er et velkjent faktum at kunstnere lager grafikk, men også at noen av de beste kunstverkene i vår tid er grafikk. Som uttrykksform er grafikken kanskje ikke for det effektive mennesket, men mer for det refleksive.

65 Verdt å v i t e - Norsk e Gra fi k ere

Lise Simonnæs – Små titteskap i pleksiglass med mystiske, drømmende og vakre bilder malt på organza-lerret Boksene til Lise Simonnæs er som små teaterscener der du ser inn i en vakker og poetisk, men likevel surrealistisk verden. Scenen er noen ganger konstruert med flere lag gjennomsiktig organza-lerret bakover i boksen, slik at du kan skimte de ulike handlingene eller planene i bildet. Figurene flyter, svever og hopper. Vi ser små piker i hvite blondekjoler som holder små hemmeligheter i hendene. De små pleksiglass-verdenene bærer også på små hemmeligheter. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

ørste gang jeg så Lise Simonnæs’ bilder var på Galleri A i Oslo i 2005. Jeg ser mye kunst, og noe biter seg fast. Jeg husker at jeg tilfeldigvis passerte galleriet, og ble utrolig nysgjerrig på disse boksene med vakre malerier i små titteskap, og måtte inn. Figurer fløt eller svevet rundt i en vektløs tilstand i et slags rom med lukkete øyne. De var som om de drømte, eller var det drømmen vi så på? Var de sjeler på vei et sted? Engler? Var de i en flytende tilværelse på vei til eller fra noe? Det hele var så sart, feminint og vakkert, og de små titteskapene skapte flere spørsmål enn svar. Tre år etterpå fikk jeg en invitasjon fra Hole Artcenter der den samme kunstneren stilte ut nye bilder. Denne gangen holdt jentene små hemmeligheter i hendene sine. Noen var satt sammen i røde rom med trapper. Andre var omringet av en eventyrskog. – Jeg skjønner at folk kan finne bildene mine litt dystre eller skumle. Det er ikke bevisst fra min side, men jeg har nok en dragning mot det mystiske og mytiske. Poesi er også et stikkord. Jeg leter etter en stemning eller klang. Jeg vil finne roen og stillheten i en vektløs tilstand. Tilstanden kan sammenlignes med å sove samtidig som man er våken. Jeg har fra jeg var liten likt å jobbe med bitte små pensler i et nitidig nøyaktig uttrykk. Det blir en slags meditasjon. Vi møter Lise i hennes hjem på Smestad. Da hun og mannen kjøpte det arkitekttegnede huset fra 1952 skulle de kun forandre litt. Det endte med at huset ble totalrenovert, og fikk et lite tilbygg med nordlys som gjør at plantene trives ekstra godt. Kveldstimen her inne er helt spesiell. Lise tar oss med inn i et åpent rom med stue og kjøkken, der et enormt skrivebord utgjør atelier- og arbeidsplassen hennes med et stort landskapsbilde i tung gullramme over.

– Jeg tenkte egentlig jeg skulle skaffe meg et atelier, men jeg får gjort mye mer ved å jobbe hjemme. Da kan jo også mann og barn se noe til meg; her maler jeg flere timer dag og kveld, forteller hun mens hun lager caffe latte. Art through the ages av Gardner ligger på det store trebordet, og avslører et grunnfag i kunsthistorie fra universitetet. Hun har også pedagogikkutdanning samt utdannelse som tekstilkunstner fra Bergen Kunsthåndverkskole i 1982. Siden da har hun jobbet utelukkende som kunstner, med sin første separatutstilling i 1988. Det er likevel i billedkunsten Simonnæs har funnet sin helt spesielle teknikk hvor hun kombinerer tekstil, maleri og pleksiglass. For åtte år siden lokket kjærligheten henne og tre barn over fjellene til Oslo, fra barndomsbyen Bergen.

Jeg vil at bildene mine skal gi en effekt av noe bortenfor den fysiske verden, at tilskueren skal bli invitert inn i bildet og den drømmende og fabulerende virkeligheten som finnes der. – Den tredimensjonale arbeidsmetoden kom jeg frem til på Kunsthåndverkskolen, men teknikken ble lagt på hylla da jeg og kollegaen min Ellen Svensen fikk så mange utsmykningsoppdrag. Alt begynte med at vi skulle lage gardiner til Cafe Opera i Bergen. Da jeg flyttet til Oslo, måtte jeg på nytt finne mitt uttrykk. Vi hadde levd i et slags kreativt felleskap, og plustelig stod jeg på egne ben. Heldigvis var respons positiv fra første stund. En katt grafser plustelig på det store vinduet, og vil inn. Den kommer smygende og vil kose med matmor Lise og oss.

66 Ori g i na l er

– Den mistet moren sin tidlig, og og jeg har hørt at det kan gjøre katter veldig kosete. Stakkars, hun ble nesten knust da hun ble påkjørt for en stund siden, men hun klarte å karre seg hjem til oss. Lise setter katten fra seg, og den fortsetter å klø seg mot bena våre. Hun tar frem et bilde med sine svevende figurer, der hun fikk naboungene ut i svømmebassenget og lot dem flyte rundt i store, flagrende kjoler som hun fotograferte. – Jeg liker denne magiske, nesten surrealistiske verdenen. Jeg er også fascinert av vann, og figurene er i et grenseland mellom det svevende og flytende. Det er indre bilder. Jeg holder nå på med en utsmykning med flytebilder til Statoil-Hydro, og var ute på en av plattformene. Det er en underlig verden der ute; isolert, som en parallell verden til hverdagen på land. – Det er svært intimt med slike tittekammere, vi blir nesten som kikkere? – Ja, det blir som ulike scener jentene er lukket inne i, en liten verden på veggen, som vi får små glimt av. Hun setter seg ved skrivebordet med en syltynn pensel, og viser hvordan hun jobber; først med den malte MDF-platen som bakgrunn, deretter første lag med silkeduk i en viss avstand til bakgrunnen, montert i en pleksiglassramme. Noen ganger kommer enda et silkeduklag og en pleksiglassboks. Til slutt settes delene sammen. Maleriene må hele tiden tilpasses de andre figurene og elementene malt på lagene bak. – Jeg er egentlig en utålmodig person, men med disse bildene kan jeg sitte i timesvis og pusle, smiler Lise og møysommelig legger ørlite mer hvitt på blondekanten til en av pikene. For et par år siden fant nemlig Lise et hvitt blondeskjørt på et kostymelager på NRK. Hun får døtrene og venninnene til å ta det på og fotograferer dem. Deretter klipper hun ut de fotograferte jentene, lik papirdukker, og bruker disse som grunnlag for maleriene sine. Resultatet av dette ble serien med små jenter med lukkede hender om små hemmeligheter.

– Når jentene får på dette skjørtet ser det ut som om de føler seg litt annerledes, de retter ryggen og blir nesten som prinsesser. Alle kan relatere seg til barndommen når de ser disse jentene, så bildene blir personlige for de fleste betraktere. I enkelte bilder er en av jentene med den lille hemmeligheten i hånden omringet av en eventyrskog med enorme blomster. Blomstene er inspirert av gamle grafiske stikk. I andre bilder er det røde, arkitektoniske rom som er miljøet rundt jentene, der ofte to eller tre figurer er i samme boks, men avskilt av en trapp eller et annet skille. Slik vokter de hver sin lille hemmelighet, hvert sitt rom i rommet og hvert sitt lag inne i boksen, lik i en drøm eller en bevissthet. – Figurene har ingen kontakt med hverandre, og er adskilt i hver sin verden, enten på hver sin silkeduk, eller i et malt rom i det malte rommet. Men hemmeligheter er ikke alltid negativt, ikke ensomhet heller. For selv i sosiale sammenhenger er man alene i seg selv, avslutter Lise mens hun forsiktig lukker den ene verdenen hun maler på med pleksiglasset.

ise Simonnæs (født 1956) er en betydelig samtidskunstner. Hun har blant annet utsmykninger på Oseberg B og C plattformene og Gullfaks B og C, Bergen og Kragerø Rådhus, diverse skoler, sykehus samt Sund og Fana kirke. Hun har deltatt på kollektivutstillinger som Høstutstillingen, Kunsthåndverkernes Årsmønstring, Vestlandsutstillingen, samt utstillinger i blant annet Slovakia og Frankrike. Av seperatutstillinger kan nevnes Hordaland Kunstnersentrum, visningsrommet USF i Bergen, Galleri Christian, Hole Artcenter og flere utstillinger i Galleri A i Oslo. Hun er innkjøpt av blant annet Norsk Kulturråd, Bergen, Fusa og Sogndal kommune og Norske Kunsthåndverkeres Fond. I mai stiller Simonnæs ut på Galleri Giga på Stord. ■

Se kunstnerens CV på www.fineart.no

67 Ori g i na l er

MEDLEMSTILBUD

Originaler: Små, vakre og unike kunstinstallasjoner

side 68

-Bestill nå kun én av hver!

Kunstner / tittel: Lise Simonnæs / Hemmeligheter 1 - 6 Teknikk / opplag: Akryl på organza og MDF-plate i pleksiglass / originaler Motivformat: 28 x 26 cm Galleripris: 6500,- pr. stk

Medlemspris: 5200,-

5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Pleksiglassboksene mine består av flere lag: Ett eller to lag gjennomskinnelig silkeduk, malt med akryl som er plassert med luft mellom, foran en bakgrunn bestående av en MDF-plate. Silkeduken er spent opp på pleksiglassrammer for å få utnyttet det transparente lyset maksimalt. Ved å arbeide med flere gjennomskinnelige lag prøver jeg å oppnå en litt undrende stemning, hvor man ikke opplever alt med en gang. Ved å ”gå” inn i bildet kan man oppdage flere elementer. Det drømmende, undrende og fabulerende har alltid opptatt meg, og ligger som bakgrunn for mitt uttrykk. Boksene kan sammenlignes med scener eller egne rom. Jeg prøver å oppnå en stemning preget av ro, men samtidig vekke nysgjerrighet hos tilskueren.

MEDLEMSTILBUD side 70

se en film av lise simonnæs´ tredimensjonale verker på www.fineart.no

Små piker med hemmeligheter i hendene sine

Kunstner / tittel: Lise Simonnæs / Hemmeligheter 7 (øverst) og 8 Teknikk / opplag: Akryl på organza og MDF-plate i pleksiglass / originaler Motivformat: 26 x 28 (øverst) og 40 x 29 cm Galleripris: 6500,-

Medlemspris: 5200,-

5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

71 Ori g i na l er

"LI ABONNENT

Fk MEDLEMSKAP I +UNSTKLUBBEN

+UN KR I kRET FOR UTGAVER INKL MEDLEMSKAP OG VELKOMSTTRYKK

EP?<K1 @eed\c[è^ g JDJ% J\e[ bf[\fi[ ÈblejkÉ f^ [è dX`cX[i\jj\ k`c )++' $ \cc\i ^ èe g blejkbclYY\e%ef & bfekXbk fjj g kc] )) 00 ,+ ''

En av de stﾃｸrste spesialbutikker for innramming i Oslo

Vi rammer inn alt du setter pris pﾃ･: r (SBﾄ有L r .BMFSJ

r 'PUP r ,BSU

r 0CKFLU r 4QFJM

r 4LJMUFS r #SZMMVQTCJMEFS

Atelier T14 t Jens Bjelkesgt 9, Oslo t Tlf 23 24 04 00 t www.ateliert14.no

Mezzotintmesteren

Erling Valtyrson I 2004-2005 hadde Erling Valtyrson ikke mindre enn tolv separatutstillinger. På verdensbasis regnes han for å være en mester innen mezzotint, og han har også faste gallerier i Canada, New York, Tokyo og Paris. Han er innkjøpt flere ganger av Nasjonalgalleriet, Samtidsmuseet, Bergen Kunstmuseum, Norges Bank, Musee Jenisch i Sveits og til Dronning Sonjas private samling. Tross sin internasjonale og prestisjetunge status som grafiker, jobber kunstneren tolv-timers dager og trykker sine nitidig bearbeidede kobberplater i kjelleren på Askøy utenfor Bergen. Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen

– Jeg kan ikke ta pauser, men har tro på kontinuitet. Jeg står opp klokken seks og starter å jobbe klokken 6.50. Jeg må alltid varme opp kroppen og hånden med armhevinger og en times meditasjon. I titiden går jeg en liten tur, og jobber frem til klokken to. Deretter følger en økt til fem. Etter middag og meditasjon er jeg renset og klar for å jobbe 3-4 timer utover kvelden. En uke uten jobbing gjør meg sprø. Kona maler i øverste etasje, og bruker kun naturlig lys, så hennes dager blir naturligvis kortere enn mine. Men hun har afrikansk dans to ganger i uken, og har de siste vintrene reist til Peru. Vi er faktisk et av få par i vår generasjon som kan skilte med sølvbryllup til neste år; kanskje fordi vi tillater hverandre å reise og leve våre egne liv? Vi sitter ved et vindusbord på Pascal i Bergen sammen med Erling Valtyrson. Med paraply i lommen og snakketøyet på plass, er forventningene om en bergenser innfridd. Jeg kan bare legge bort spørsmålene; kunstneren forteller og forteller, avbrutt av små observasjoner av hva som skjer rundt oss. – Det er så morsomt! Folk ute på gata passerer deg, og på akkurat det samme punktet snur de seg for å se hvem du prater med. De som kommer den andre vei gjør det samme; de ser meg, og snur seg for å se hvem jeg snakker med på det samme punktet. Hva vil skje hvis jeg løp ut på gaten og lekte villmann? Jeg foreslo det samme for min japanske gallerist. Han sa at

74 Tek ni k k

dette ville skapt ekstremt oppstyr i Japan, mens i New York ville ingen ha brydd seg. Japan er likevel ikke så ulikt vesten som mange tror. Galleristene gjør alt for kunstnerne sine; spanderer reise og hotell. Og de har også rødvin og ost på åpningene. Likevel er det et annet sosialt system når man er ute der borte. Jeg husker vi ventet og ventet på en servitør, men ble totalt oversett. Jeg kom på visittkortet til galleristen min i Kobe, som er en stor mann og eier av en radiostasjon og flere bokhandlere. Jeg la det diskret på bordet. Plutselig kom servitøren løpende, la seg på kne og bukket, og løp med sine små skritt ut på kjøkkenet for å hente sushi. Du skulle forresten hørt hvordan man spiser suppe i Japan; det flyter skalldyr overalt og man slurper det høylydt i seg. Det er litt av et lydbilde på restaurantene. Erling tar en slurk av rødvinen, og takker nei til brødet som kommer ved siden av den sesampanerte kyllingen. Studerer eldre grafikk Erling Valtyrson vokste opp i Ålesund med fire søsken og en far som var ute på sjøen opptil to år av gangen. Han likte å tegne, men hadde aldri et uttalt ønske om å bli kunstner. Som ung tegnet han tegneseriefigurer og fortellinger, og var nok opprørsk og kommunistisk, ifølge han selv.

Av de åtte som gikk på grafikklinja sammen med Erling, er det kun to som jobber med grafikk i dag. De andre har gått over til reklame eller undervisning. – Vi skulle nok forandre verden, men ble fort ydmyke da vi var ferdig på skolebenken. Erling har aldri søkt om utstillingsplass, og vært heldig i sin karriere. Etter seks års utdanning i 1986 ble han oppringt av fem selskaper som ønsket å sponse han i tre år mot at de fikk kunst. Ti år etter at han startet kunstutdanningen, debuterte han i Bergen. Siden den gangen har han holdt et høyt tempo som utstiller. – Da jeg studerte på 1980-tallet så jeg opp til en japansk mester innen mezzotint, Hamagushi, som har et enormt museum i Tokyo og døde for noen år siden. Like etter hans død ble jeg spurt om jeg ville bli intervjuet i et kunstmagasin som trykket en hommage til denne store kunstneren. Det var en ære og litt rart, å komme i samme magasin som mitt ungdoms forbilde.

– Å bli kunstner var en pang-avgjørelse; jeg satset og det holdt, ler Erling og legger brillene sine i lommen for å ikke glemme dem. Etter å ha tatt sin yrkesavgjørelse, søkte han på fire skoler i England samt Kunsthøgskolen i Bergen – og kom inn alle stedene. – Maleri har aldri gitt meg noe, jeg kommer liksom ikke bakenfor, slik jeg gjør i grafikk og foran noen installasjoner. En kunstner fortalte meg at det var best lærekrefter for grafikere i Bergen, dermed ble det Kunsthøgskolen i Bergen. Nå har jeg bodd her i 30 år. Likevel måtte jeg ut i de store magasinene i Europa for å studere mezzotint. I Louvre har de en enorm samling kobberplater, blant annet Rembrandts originale plater, som jeg har fått studere. Jeg kjøper alltid eldre grafikk fra 17- og 1800-tallet når jeg reiser, og studerer teknikk, håndverket, linjene og hvordan de gamle mesterene bygget opp tonen. Teknikken har jo nærmest vært uforandret i 300 år. Jeg er ingen samler, så jeg gir bort grafikken i jule- og bursdagsgaver. I ettertid har jeg sett at flere av bildene har steget enormt i verdi. Erling trekker på skuldrene og smiler, og vinker til en bekjent som haster forbi utenfor vinduet, før vi vender tilbake til mezzotinten. – Mezzotint er jo egentlig en mislykket repoduksjonsteknikk som oppstod på midten av 1600-tallet. Den tillot små opplag, og var ikke så egnet til massetrykk. På 1700-tallet var det engelske John Martin som lanserte den som en kunstform, og siden den gang har den kommet og gått blant kunstnere. Det er en myk, intim og nesten romantisk teknikk, som kun tillater små formater. Man tegner med lyset. Håndverksmessig er den svært krevende og det tar lang tid å lære seg å beherske mezzotint. Jeg bruker å sammenligne det med å spille et instrument; du må øve hver dag. Det er ikke som for eksempel litografi, der malere kanskje trykker et par opplag to ganger i året. Du finner sjelden motsatt eksempel forresten, der en grafiker lager noen malerier et par ganger i året. Mezzotinten er en teknikk som krever tålmodighet, men den er også ekspressiv. – Mange tror det er en langsom teknikk, men den krever hurtighet og presisjon. Redskapene er sylskarpe, og de må kappe kobberplaten riktig. Mange nybegynnere syntes platene ser så bra ut, men når de trykker blir det bare grøt. Å få frem de mange tonene er svært krevende. Jeg tegner aldri skisser, men skriver ned ideene for å spare den impulsive streken. Ved å skisse mister man jo dette spontane.

Fortellinger, burleske figurer og stilleben – Kirsebær som motiv ligger faktisk til teknikken, ler Erling og tar en bit av kaken mens hans roser servitøren. – Jeg jobber både abstrakt og figurativt i bildene. I grunnen er det ikke så stor forskjell, det er former begge to. I portrettene bruker jeg meg selv som utgangspunkt og tegner foran speilet. Jeg prøver å lagre uttrykket der og da, og drodler videre på det. Erling kan dele motivene sine i tre grupper; stillebenene, fortellingene og portrettene. Selv om det finnes unntak med noen malerier og tresnitt, er det

75 Tek ni k k

mezzotinten som er hoveduttrykket. Han tilfører den tradisjonelle teknikken noe nytt med sin underlige og nærmest surrealistiske motivverden. – Man kan jo spørre om jeg blir lei. Men jeg blir ikke det. Jeg er nok kun fornøyd med 30 prosent av det jeg lager, og gir meg selv hele tiden vanskelige tekniske og formale oppgaver å løse. Fra sentrum og ut til Askøy Erling ber om regningen, og vi finner en taxi i Strandgata. For åtte år siden flyttet han og kona ut til Askøy. – Leieprisene doblet seg på kort tid i Bergen sentrum, så det ble dyrt med to atelierer. I dette huset kan jeg jobbe i kjelleren og kona i andre etasje, så bor vi i midten. Vi har valgt å ikke få barn, og bruker nesten all tid på kunsten. Vi har heller ikke bil, og lever i grunnen et ganske enkelt liv. Det var godt å komme ut av byen, her stakk alle innom, og når våren kom eksploderte Bergen sosialt. Da var det ikke lett å jobbe inne. Vi passerer brua over til Askøy med 25.000 innbyggere, og Erling leter etter brillene som han heldigvis la i lomma. Etter 20 minutter stopper taxisjåføren ved huset på Fromreide. Huset er totalrenovert utenpå. Kona Hennie er i ferd med å meditere når vi kommer inn, og Erling viser oss ned til kjellerverk-

Ut av mørkret stig gjenstandar. Eller senk inn i mørkret. Dei mjuka overgangane mellom ljos og mørke, med eit utal mellomnyansar, gjev bileta til Valtyrson ein eigen stofflegheit. Bileta er subtile, og rommar mykje symbolsk. Kvardagslege gjenstandar og det ofte surrealistiske aspektet, fører tankane over på meiningsinnhaldet i bileta. (Fra Kunsthuset i Ørsta) stedet sitt. Katten får egentlig ikke lov til å være der, men kattespor i sverten og sorte spor på gulvet avslører pus. På hyller og bord står små gjenstander man kan kjenne igjen i stillebenene til Erling. En samling kameraer fra 1970-tallet ligger fremme. Han tar frem platen til trykket i Aktuell Kunst – med en elefant, en mann, et kattedyr og en slags venetiansk stolpe. Et surrealistisk tablå. – Jeg laget platen i 2007, men har aldri vært fornøyd. Jeg holdt på å bli gal av alle tonene, fra det hvite til det sorte, og logistikken for å få alt til å stemme. Nå har jeg jobbet mer på den, og endelig fikk jeg det til. Elefanten er tegnet fra et TV-program. Det skal virke som et sirkus, en underlig fortelling. Erling tar frem et sylskarpt instrument med 60-80 tagger på hver tomme, som han vugger over kobberplaten. Resultatet er en ru overflate som minner om sandpapir. Han ruller den rytmisk på hver milimeter, 50-60 ganger over platen. Deretter skrapes og poleres det detaljerte motivet frem, og trykkes til slutt som tradisjonelt dyptrykk med valsing av sverte og så gjennom pressen. Han tar sjelden prøvetrykk underveis i de mange ukene motivet vokser frem; etter mange års erfaring vet han nøyaktig hvordan det speilvendte trykket vil bli.

76 Tek ni k k

ezzotint

er en forholdsvis lite benyttet teknikk. Den ble utviklet på 1600-tallet som en mislykket reproduksjonsteknikk av den tyske amatøramatør kunstneren Ludwig von Siegen (1609-1680). Den tidligste mezzotint man kjenner til er Siegens portrett av Amelia Elizabeth fra 1642. Deretter ble teknikken oppdaget av Sir Peter Lely som så potensialet for å publisere egne portrettbilder, og teknikken ble mye brukt i England fra rundt 1750-1850 for å reprodusere portretter og malerier. Det var den engelske kunstneren John Martin som lanserte metoden som kunstform. Ordet mezzotint kommer fra det italienske mezzo-tinto som betyr mellomtone. I Norge har vi få utøvere, mens det i Japan, USA, Frankrike og Italia er et større marked. I mezzotint bearbeides hele kobber(trykk)platen med et spesielt verktøy, en valse tett besatt med små pigger, som vugges frem og tilbake over kobberplaten til denne er helt dekket, tett i tett, av små hull. Dette blir som et raster. Platen vil nå gi et sort, fløyelsmykt avtrykk. Motiver arbeides så med skrapjern eller ved å polere frem hvite partier i den sorte flaten. Teknikken gjør at kunstneren kan få de fineste nyanser i valørene fra helt hvitt til helt sort. Selve trykkingen foregår på samme måte som ved kobbertrykk. Vanligvis trykkes ikke mezzotinter i mer enn 20-30 eksemplarer, om da ikke platen forståles slik at den tåler flere trykk uten å bli slitt. ■ se kunstnerens Cv på www.fineart.no

– Det er en spesiell lyd når du vugger instrumentet over. Hvis du treffer samme sted to ganger, skjærer en annen lyd gjennom, og du vet at du har spolert platen. På det endelige trykket vil en slik feil nemlig danne en sort strek, og det kan jo bli katastrofalt i et område som skal være lyst. Det hender jeg gjør en feil, og ødelegger en plate jeg har brukt 6-7 uker på. Alt man gjør kan ikke føre frem til noe, men man må lære av det. Stillebenene til Valtyrson er også som surrealistiske tablåer, med døde gjenstander og hverdagsobjekter satt sammen i en underlig scene. Et kranie, kunstnerens arbeidsredskaper, små skulpturer, et fiskeben, en underlig vridd gren eller vaser og former. Det siste motivet til Kunstklubben kaller Erling en bamse, for å vise at den er snill. – Den er feminin, tæret av tiden og går nesten i oppløsning med flaten bak. Det er en bamse, fabel-aktig, ikke fabelaktig altså. Figuren vender øret mot deg samtidig som munnen vries. Bamsen lytter. Et bilde skal gi både ro og uro. Det skal ikke kunne leses med en gang, men inneholde noe udefinerbart, noe som ikke er forklart, avslutter han. Så tar vi bussen tilbake til Bergen sentrum sammen med kona Hennie, som skal på sin afrikanske dans.

MEDLEMSTILBUD

Medlemspris

4400,-

side 77

Innkjøpt av Nasjonalmuseet for kunst, Bergen Kunstmuseum og Dronning Sonja!

Kunstner / tittel: Erling Valtyrson / Etter forestillingen Teknikk / opplag: Mezzotint / 30 Motivformat: 49,5 x 30 cm Galleripris: 5500,-

Medlemspris m/ramme: 5525,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Samme ramme på alle bildene

MEDLEMSTILBUD side 78

Medlemspris

3200,-

Kunstner / tittel: Erling Valtyrson / Bamse Teknikk / opplag: Mezzotint / 30 Motivformat: 26,5 x 30 cm Galleripris: 4000,-

Medlemspris m/ramme: 4100,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjĂ¸psinfo side 93

Samme ramme pĂĽ alle bildene

Medlemspris

2800,Eksklusive, vakre bilder i en 300 år gammel teknikk: Små opplag og kobberplater som tar mange uker å bearbeide! Kunstner / tittel: Erling Valtyrson / Arrangement Teknikk / opplag: Mezzotint / 30 Motivformat: 18,5 x 29,5 cm Galleripris: 3500-

Medlemspris m/ramme: 3588,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Nini Bjønness – Et rikt kunstnerliv

– Jeg trenger å ha det stille og være alene når jeg maler, og nærmest høre at maleriet snakker til meg. Det blir en slags meditativ reise. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Kristian Sandbæk Solli

en veier fire kilo, sier Nini Bjønness og peker på en murstein av en kunstkatalog fra Biennale Internazionale dell’Art Contemporanea i Firenze, der hun nylig var representert og invitert som kunstner. Nini er enkelt og elegant kledd i sort, og svinser rundt på atelieret sitt i en enorm bygning i Bærum bestående av hundrevis av små atelierer og kunstskolen Det tverrfaglige kunstinstitutt. Hun viser malerier, fotografier av eldre verker, avisutklipp og minner fra en nesten 50 år lang kunstnerkarriere i USA og Norge. Hun starter begeistret med å si at hun er så happy over Obamas seier, og mener han vil gjøre mye godt for USA. – Mitt hjerte er enda i Unaiten, smiler hun, mens hun legger flere små malerier utover bordet. De er laget som originalmateriell for gicléene i Aktuell Kunst. – Jeg jobber lenge med disse bildene; det er vanskelig med små formater. Mange påpeker at det dukker opp et rom mellom fargene i de fleste av bildene mine. Noen store former står klarere frem, for meg er de som symboler. Etter et besøk i Ufficigalleriet nylig ble jeg inspirert til å jobbe med gulltoner. Firenze er for meg den vakreste italienske byen. Nini trekker frem en serie malerier som glitrer i lyset fra det store vinduet, før hun henvender seg til fotografen som knipser ivrig. – Du må ta Farris først, Kristian, sier hun, og legger til at hun har et barnebarn på fotografens alder i Denver i Colorado, før hun forteller om sitt liv med amerikanske ord som stadig sniker seg inn.

80 Gi c l ée

– Hvis jeg skulle dø i morgen, ville jeg tenkt at jeg har hatt et utrolig rikt liv. Kunsten har vært min passion. Visste hun ville bli kunstner som 8-åring Nini Bjønness er en kvinne og kunstner man ikke glemmer så lett. Hennes livshistorie er ikke som alle andres, og gjennom hele livet har hun satset 110 % på kunsten; 27 år i USA og 20 år i Norge. Hun har nylig fått invitasjon til en biennale i Beijing og en i Dubai, men vil ha fokus på sitt amerikanske marked – og på Norge. Nå jobber hun mot en stor gruppeutstilling på Amsterdam Whitney Gallery i Chelsea i New York. – Jeg har i store deler av livet mitt jobbet 18 timer i døgnet med kunst; som gallerist og med egne bilder, samt at jeg hadde mann og tre barn. Kunsten, barna og mannen var mitt liv. Dette var i en tid da kvinner oftest var hjemme. Men jeg har også måttet betale en pris for å ofre så mye for kunsten. Mine tre døtre har nok kommet med noe kritikk. Mens jeg var gift hadde jeg en snill mann, som lot meg arbeide med mitt. Etter at jeg ble skilt har jeg klart å leve av kunsten. Men når man må stå på egne ben, må man prøve mange veier. Å leve av å være skulptør, som jeg opprinnelig var, nyttet ikke. Å jobbe allsidig har også vært berikende. Nini kommer fra en kulturell familie. Hun husker enda tankene hun hadde som 8-åring da hun ble tatt med på konsert i aulaen på universitetet, og satt foran Munchs malerier.

– Det var da jeg bestemte meg for å bli kunstner. Familien sendte henne på Steinerskolen. –Vi holdt til i gamle tyskerbrakker, og måtte koste gulv og hente ved. Det var en spennende og kreativ skole, men mye jobbing. Og ganske så forskjellig fra skoledagen i dag. Fra Norge til USA Hun utdannet seg innen business i Oslo og London, for å ha et skikkelig yrke, og til interiørarkitekt i København i 1962-64. Så traff hun en amerikansk mann, og dro over til USA. – Jeg hadde alltid hatt lyst til å studere skulptur, og startet på Corcoran School of Art i Washington D.C. i 1972. Jeg hogget og polerte treskulpturer, og det var et hardt fysisk arbeid. Nini viser oss flere fotoer av abstrakte og organiske trestatuer som ser myke ut, nærmest smeltet inn i store myke treformer, men som er et resultat av kunstnerens energi og kraft. I maleriene rundt oss kan man kjenne igjen formene, mange år etter at hun sluttet med treskulpturene. Etter syv år i Washington flyttet familien til Aspen i Colorado for 18 år. – Det var et gorgeous sted å bo, og vi gikk på ski nesten hver dag. Her var det også skjønt å klatre og rafte. Rafting prøvde jeg flere ganger, men høyder holder jeg meg unna. Har du forresten lest boksen 3 cups of tea av fjellklatreren Greg Mortenson? Det er en skildring om klatremiljøet, men han var en mann som også brukte tid på humanitært arbeid og bygget flere skoler for afghanske piker. He made a difference; det er ikke så ofte man møter slike mennesker i dag.

Gallerist Sammen med to andre kunstnere startet Nini det toneangivende Galleri Jerome i et historisk hotell fra 1890-årene. – Det var fem viktige år av mitt liv, og jeg er veldig glad for denne spennende fasen. Vi leiet 3000 kvadratmeter i kjelleren på hotellet og holdt viktige utstillinger, hadde atelierer – og fikk en masse presseoppslag. Dette var hippietiden, mind you. Galleriet ble et kunstnerisk samlingspunkt. Etter hvert ble hotellet kjøpt opp og jeg fikk et atelier i et renovert industriområde. Det viktigste jeg lærte fra denne tiden var fra å jobbe med så mange ulike kunstnere; nemlig å ikke oppføre meg som en diva som kunstner, ler Nini, før hun ser på fotografen.

– Kristian, vil du ikke ha noe å drikke? En cookie? Jeg har handlet kun for dere. Fotografen henter seg litt brus, og Nini spør leende og pent om han snart er ferdig med å ta bilder.

Mine bilder handler om sinnsstemninger og farger som vibrerer. Det kan være noe jeg har sett, tenkt, opplevd eller lest. Livet har mangfold og vi alle lever på mange forskjellige “trinn”. Slikt blir bearbeidet av meg når jeg maler. Å male er en indre reise, så å forklare bildene i ord er vanskelig. Fra treskulpturer til mosaikker og eksotiske blomster – Jeg begynte faktisk med mosaikk allerede som barn. Jeg plukket steiner og charms på stranden. Jeg var også syk i mange år med tuberkulose som ung, og malte og puslet med steinbitene for å få tiden til å gå. I Washington tok jeg opp mosaikken. I Norge er det faktisk nesten ingen som driver med mosaikk. Nini har blant annet smykket ut tre cruiseskip med mosaikk i perioden 1998-2000: Explorer of the Seas, Navigator of the Seas og Voyager of the Seas. – Enkelte av bildene er opp til ti meter lange, og jeg har satt på plass hver eneste bit mosaikk selv. Det var litt av en jobb. Jeg inkorporerte ofte speil, så betrakteren blir en del av bildet, og ser broker eller fragmenter av seg selv i bildet. Lyset forandrer seg gjennom døgnet, så speilbildene og opplevelsen av mosaikken varierer. Mange mennesker leverte også gamle serviser til meg, som jeg knuste og brukte i mosaikk-komposisjonene. Dette ble små personlige historier. Nini viser oss fotografier av tre store mosaikker med runetegn på 2 x 2,5 meter, og en mosaikkfoss med et tre meter høyt fall som møter de ankomne på MS Vision of the Seas. – Jeg jobbet fort og skar meg heldigvis nesten aldri. Som public art på båtene må man dekke mosaikken med en glassplate så passasjerene ikke skjærer seg når de tar på bildet. Dessverre har jeg ikke sett utsmykningen etter at den var ferdig, de er strenge på hvem som slipper inn. Ninis bilder er i dag hovedsaklig abstrakt, med vakre, ekspressive farger i et modig, dynamisk og tydelig uttrykk som det krever mange år som kunstner å opparbeide og mye energi å utføre. Hun jobber helst i serier. – Folk blir forbauset når de ser at det er en dame på nærmere 70 år som har malt disse bildene. Jeg er kanskje gammel i kroppen, men ikke i hodet, og jeg skal holde på til jeg dør. – Har det alltid vært det abstrakte? – For meg er det naturlig å gjøre det abstrakte, natur kjeder meg, men jeg har også malt alt fra fjell og norsk furu til eksotiske blomster. Nini åpner en liten kiste og trekker frem en bunke små malerier med motiver av eksotiske blomster og fisker. – Etter at min samboer døde av kreft like før vi skulle gifte oss, bodde jeg på St. Lucia en lang periode, og snorklet hver dag. Det tropiske fikk en enorm innflytelse på disse bildene. Jeg laget også en silketrykkserie på 1990-tallet, der jeg forstørret opp blomstene. Den solgte ut alle 200 i opplaget på rask tid. Etter 27 år i statene, kom Nini tilbake til Norge for å pleie sin far. – Jeg overtok og solgte etter hvert barndomshjemmet på Slemdal. Nå bor jeg i en lettstelt leilighet og er kjempefornøyd. Jeg prøver å male så mye jeg kan, men jeg har også en datter som trenger hjelp etter en mislykket operasjon. Alle mine døtre er forresten kreative, men ingen har blitt kunstnere. Jeg har også rådet dem til å kun bli kunstnere hvis de brenner intenst for dette. Det er et utrolig rikt, men krevende yrke. se kunstnerens Cv på www.fineart.no

81 Gi c l ée

MEDLEMSTILBUD side 82

Medlemspris

1600,-

Kunstner / tittel: Nini Bjønnes / Vi møtes no I (øverst) og Vi møtes no II Teknikk / opplag: Gicleé / 50 Motivformat: 28 x 37 cm Galleripris: 2000,-

Medlemspris m/ramme: 2388,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

Samme ramme på alle bildene

Medlemspris

1440,-

Fra Telemarkstunet på Lillehammer til inngangspartiet på cruiseskipet MS Vision of the Seas. Fra akryl til glitrende speil og glassmosaikk. Fra tropiske blomster til norsk furu. Nini Bjønness er en spennende kunstner.” (Margrethe Torp, Kunst for alle 1998)

Kunstner / tittel: Nini Bjønnes / Blå planet (øverst) og Vulkan Teknikk / opplag: Gicleé / 50 Motivformat: 20 x 20 cm Galleripris: 1800,-

Medlemspris m/ramme: 2228,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

MEDLEMSTILBUD side 84

Medlemspris

1440,-

Kunstner / tittel: Nini Bjønnes / Solnedgang (øverst) og Over de mange hav Teknikk / opplag: Gicleé / 50 Motivformat: 20 x 20 cm Galleripris: 1800,-

Medlemspris m/ramme: 2228,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 93

3 t# ns ni Ku . ju ell 1 tu fra Ak alg

PUSHWAGNER 4UPSU JOUFSWKV PH nFSF IFMU OZF NPUJWFS NFE SBCBUU UJM ,VOTULMVCCFOT NFEMFNNFS t (PE LVOTU HPEF QSJTFS PH HPEF LVOTUOFSJOUFSWKVFS NFE CMBOU BOOFU 6MG /JMTFO 5IFSFTF /PSEUWFEU PH (VOJMMB )PMN 1MBUPV t "SLJUFLUVS 7JMMB 4UFOFSTFO t %FTJHO /PSHFT G STUF EFTJHOIPUFMM t ,VOTUIJTUPSJF $ISJTUJBO 4LSFETWJH PH IBOT IKFN J &HHFEBM t 7FSEU Ì WJUF PN WJLUJHF LVOTUWFSL TPN CMF CPSUF 85 t ",56&-5 4USFFU "SU Gi c l ée

Svein Flygari Johansen – installasjonskunstner med sterkt Finnmarksengasjement I følge filosofen Mario Perniola bør ikke kunstens utvikling sees som en linje, forteller Svein Flygari Johansen. – Et lineært syn på utviklingen gjør at all kunst blir veldig lik. Kunsten bør heller sees som et område, og kunstnerens oppgave er å utvide området. Tekst: Line Ruud Ørslien / Foto Sten Nilsen

86 Ak t uel t

Schizotopisk

– Hvorfor ble du egentlig kunstner? – Alle føler jo at man er litt annerledes. Om man tør søker man opp disse tingene. Jo mindre man skjønner, jo lengre ut våger man å gå, man ser kanskje ikke konsekvensene av det. Valget jeg har tatt om å bli kunstner ligger langt unna oppveksten min. Nå passer jeg godt på fargeblyantene, og gir dem ikke til sønnen min. Man ønsker jo på en måte ikke at ens barn skal få det like komplisert som en selv. Utdannet fra Bergen, Helsinki og København Flygari Johansen studerte ved Vestlandske Kunstakademi i Bergen fra 198792. Han forteller at man styrte akademiet i fellesskap ved allmøter. – Akademiet var nokså fritt, og jeg drev med alt mulig. Man ble inspirert av dem man knyttet seg mest til, og vi hadde en gjestelærer ved navn Jeremy Diggle som jeg nok fikk mest ut av. Vi tenkte likt. Man kommer jo heller ikke utenom Morten Krohg. Jeg kunne snakke med ham om alt. Vi hadde politiske krangler så det sto etter, men kunne ta en øl om kvelden likevel. Han skilte sak og person. Krohg var viktig i alt som skjedde, og var den som bygde opp akademiet. Men kunstnerisk ble jeg nok ikke så påvirket av ham. Etter tiden i Bergen studerte Flygari Johansen en periode ved Kuvataide Akademia i Helsinki, før han reiste til Det kongelige danske kunstakademi i København for å ta en master i kunstteori. – På 1990-tallet begynte teorien å ta kunstens plass, og å legge premissene for kunsten som ble lagd. Jeg syntes jeg hadde for lite kjennskap til teori. Den euro-amerikanske tradisjonen er veldig løsrevet fra resten av verden i forhold til hva kunst er. Man følger en oppskrift, som fører til et brudd med det som er gjort tidligere. Dette bruddet må ikke være for stort. Lenge var jeg oppslukt av denne tradisjonen og dens lover og premisser. Samtidig opplevde jeg denne måten å tenke om kunst på som veldig vanskelig. Jeg tenkte at det ikke kunne være så enkelt som dette. Teorien viste meg at kunst handler om noe helt annet, nemlig en diskusjon på basis av historien. Målet er å gi betrakteren en plass å stå.

– Utstillingen tematiserte blant annet eierforhold og rettigheter til landområder i forbindelse med Finnmarksloven. Det som har med denne loven å gjøre skaper høy temperatur nordpå, men folk er ikke opptatt av det her på Østlandet. Dette handler om at de siste enorme allmenningsområdene i landet privatiseres. Stortinget mener det ikke er snakk om en privatisering, men sånn blir det. En kommisjon med hjemmel i Finnmarksloven deler ut landområder til folk. Et eksempel på omfordeling av landområder er Stjernøya, der det har bodd sjøsamer siden 14-1500-tallet. Reineiere har brukt øya siden 1960-tallet, og nå ser det ut til at det er dem som får bruksretten. Den norsksamiske avisen SAGAT kaller det samene nå gjør for nazisme og apartheid, og de sterke ordene forteller noe om temperaturen i debatten. På utstillingen viste jeg blant annet to fotografier der man ser et industrigjerde og et reindriftsgjerde. Jeg mener at reindriften fungerer som alibi for den norske ratifiseringen av ILO-konvensjonen om urfolk. I tillegg handler dette om kjøttproduksjon. Det ligger en dobbelthet i politikken som er knyttet til dette, og uskylden forsvinner. Loven opptar meg veldig fordi den kan knyttes til demokrati og menneskerettigheter. – Jeg er også opptatt av hva som skjer med identiteten vår i slike sammenhenger. Identiteten er ofte knyttet til omgivelsene våre. Vi bærer med oss vår barndoms landskap, og man har gjerne en patriotisme knyttet til det. Politiske avgjørelser gjør at det skjer ting med dette landskapet. Det endrer seg uten at man kan gjøre noe med det, det endrer identitet og blir det jeg kaller schizotopisk. Saken om Finnmarksloven er veldig kompleks, og billedkunsten gir en mulighet til å stille spørsmål. Billedspråket gir andre muligheter for kommunikasjon, og kan derfor åpne for andre forståelser enn man oppnår ved vanlig argumentasjon. Man kan trenge inn i strukturene fra en annen side.

Finnmarksloven og en snømann som smelter og vokser i takt med oljeprisene Flygari Johansen har deltatt på en rekke utstillinger gjennom årene, både gruppeutstillinger og separatutstillinger. I 2007-08 viste han utstillingen Schizotopia på Vigeland-museet.

87 A k t uel t

odø Kunstforening er i år vertskap og med-arrangør av Kunstfestivalen 2009 som varer fra 24. – 26. april. Tema for festivalen er samisk kunst, og kunstforeningen har invitert Svein Flygari Johansen som festivalkunstner. Hans prosjekt tar for seg problemstillinger rundt samisk identitet og tradisjon og problematiserer begreper om det å være norsk, samisk og flerkulturell. Vi har intervjuet den høyst aktuelle samtidskunstneren. ■

til tanken om renhet. Han er en kunstnersjel, og har laget disse verkene uten neppe noen gang å ha sett de futuristiske skulpturene de minner så sterkt om. Arbeidene kommer fra ham selv. Bestefaren var våpensmed i svenskekrigen, og han tilhører en familie med håndverkstradisjoner. Han har et forhold til metallene. I Bodø viser jeg en video med ham, der vi ser ham stå ved arbeidsbenken på verkstedet. Han er en herlig historieforteller, og publikum vil høre en voice-over der han selv forteller. Vi ser ikke verkene. De vises ved siden av, så videoen og arbeidene hans er sterkt koblet sammen. – Arbeider du med alle slags medier? – Det å arbeide med kunst er å holde på med et annet språk, et annet rom enn tale- og skriftspråket. Det å arbeide i ulike medier ser jeg på som å ta i bruk alfabetet. Man tar det man trenger, og ikke det tradisjonen sier man skal bruke. Agar og bakterier er nytt for meg, og jeg synes også ny teknologi er veldig spennende. Jeg lærer hele tiden, og jeg vil gi plass til leken.

Cityscape – Du deltok på Pan Barents på 0047 Oslo i februar. Hvilke verk stilte du ut? – Det ene verket var en snømann som smelter og vokser i direkte sammenheng med oljeprisene. Det andre, We´re growing up as patriots, var et tekstlig verk der bokstaver var skrevet med bakterier i agar, vanligvis brukt til bakteriedyrkning på laboratorier. I verket grodde teksten gradvis fram ettersom mengden bakterier vokste. Pan Barents handler om identitet i Barentsregionen, og ved å la bakteriene gro i verket åpnet verket for andre aspekter ved det patriotiske. Den amerikanske folkerettsaktivisten og feministen Emma Goldman holdt en tale i 1908 der hun knuser tanken om patriotisme ved å kalle den fascisme. Jeg er redd for patriotisme. Bakterier på Kunstfestivalen i Bodø – Fortell om hva du skal stille ut på Kunstfestivalen i Bodø nå i april? – Kunstfestivalen i Bodø er en samisk festival. Jeg er festivalkunstner, og det at de har valgt meg til å stille ut her viser at arbeidene mine ikke er veldig agitatoriske. Jeg er mer opptatt av å stille spørsmål og av å åpne rom for å tenke. Arbeidene mine kommer til å handle om renhet, knyttet til både etnisk renhet, rettighetsproblematikk og bakterier. Der det er kjemisk rent er det dødt, så biologisk sett betyr renhet død. Jeg stiller ut lignende verk som We´re growing up as patriots, og med utgangspunkt i bakteriene kan man spørre hvem det er som vokser opp. For tiden jobber jeg med å teste hvordan agaren og bakteriene fungerer. Agaren faller sammen, og jeg må finne en måte å styre den i forhold til utstillingsperioden. – Hvorfor valgte du å trekke en annen kunstner inn i denne utstillingen? – Jeg traff Hermod Bjøru tilfeldig. Han jobbet som revisor hele sin yrkeskarriere, men har samtidig laget små skulpturer i futuristisk stil. Jeg kobler ham

88 Ak t uel t

Forholdet mellom lokale interesser og storsamfunnet Flere av arbeidene til Flygari Johansen viser en interesse for forholdet mellom lokale interesser og storsamfunnet. Blant annet gjelder det arbeidet som skulle vært del av Kunst i Nordland – Kunstneriske Forstyrrelser, men som aldri ble gjennomført. Verket skulle være et varemerke for Lurøy, og ideen var å skape en skulptur med form som nebbet på en lundefugl, der man på innsiden kunne høre enten lyden av bølgehøyden eller finansnyheter på radio. – Dette er en liten øy, men samtidig en av de største eksportkommunene i Norge. Kontrasten mellom den internasjonale aktiviteten med importert arbeidskraft fra hele verden, og den lille øya med 300 fastboende, fascinerte meg. I et annet verk kommenterer jeg utbyggingen av Altaelva. Jeg jobbet mot utbyggingen fra jeg var ti år gammel, og jeg har blant annet stilt ut en bålplass fra elva. Man fortalte historier ved bålplassen, den var som områdets samfunnshus. Til utstillingen dekket jeg bålplassen med metall så den ble forkrommet, og i rommet kunne man høre lyden fra elva, styrt av børsen i Oslo og New York. Dette verket var stilt ut på UKS-biennalen i 2001. Effekten av 11. september ble hørbar i verket, siden børsene og dermed elvebruset stilnet. Min programmerer Johnny Bradley og jeg har laget en rekke verk sammen. Han forteller at han og Bradley også har andre, lignende verk der en aktivitet kobles opp mot eller trigger en annen. – På Breivang videregående skole i Tromsø har vi en femdelt utsmykking, og arbeidene styres av elevenes Internettbruk. I dette spesielle verket fører elevenes søkeord på nettet til at tekstbrokker hentet fra Fyrsten av Machiavelli og Kapitalen av Marx kommer opp med rød skrift i kunstneren Jenny Holzerstil. Søkeordene trigger hvilken tekst som kommer opp, men vi får ikke vite hvilket sitat vi ser. Ved bruken av disse to tekstene blander jeg to ytterpunkter. På Kirkenes videregående skole har jeg en utsmykking som styres av forurensningen i Pasvik. Når forurensningen øker kan man høre lyden av ospeskog. Det er en vakker, men i denne sammenhengen farlig, lyd. Forurensningen i området har økt, den avhenger av hvordan smelteverkene på russisk side behandles. Jeg har også en utsmykking på Barentsinstituttet i Kirkenes. På taket står en værstasjon som måler vindretningen. Avhengig av denne viser en 50-tommers tv-skjerm kulturelle uttrykk fra de ulike himmelretningene. Over skjermen farer dikt, videoer og sitater. Prosjektet er poetisk, og forteller noe om hvor vi er og om hva som kommer til oss. Det er gøy å leke med nye materialer, særlig om man har en god programmerer. Flygari Johansen stiller også ut på Haugar Vestfold kunstmuseum og på Beaconsfield Gallery i London i løpet av 2009. – På Haugar skal jeg delta på en kollektivutstilling. Temaet blir trolig reiser og ekspedisjoner, og sannsynligvis stiller jeg ut noe med bakterier også der. I London jobber jeg med to kuratorer om utviklingen av et nytt prosjekt. Det er greit å jobbe med kuratorer. Jeg er ikke noe geni, og mener at det man utvikler som kunstner er avhengig av det man ser rundt seg, og at man snakker med andre, avslutter Flygari Johansen.

INTERNATIONAL FESTIVAL OF PHOTOGRAPHY. KRISTIANSUND, NORWAY.

29. april - 3. mai 2009

Lois Greenfield Opplev Lois Greenﬁeld og andre fra fotograﬁets verdenselite på nært hold: utstillinger, foredrag, workshops, portfolio med mer. Velkommen til Kristiansund og Nordic Light 29. april – 3. mai 2009.

www.nle.no

89 A k t uel t

Kunsthåndverk

Irene Nordli

Fra fabrikk til galleri - Porselenskunst i porselensbyen Porsgrunn må kunne sies å være Norges fremste porselensby, med porselensfabrikken som en viktig hjørnestein i lokalsamfunnet. Nå trues fabrikken av utflagging og nedleggelse, men i samme åndedrag har byen fått sitt eget galleri som utelukkende viser porselenskunst og -design. Tekst / Foto Gunhild Horgmo

Galleri 1400 grader ble åpnet 3. oktober i 2008, men har vært under planlegging i lang tid. Det er de idérike damene i kulturbyrået Kunstgjødsel AS som står bak galleriet, og til daglig er det Catrine Orr som har ansvaret for driften. Jeg møter henne for å høre mer om tankene bak porselensgalleriet. – Hvordan oppstod ideen rundt porselenssatsingen? – Frøet til hele porselenssatsingen, med Porselensbiennalen som utgangspunkt, ble sådd for rundt ti år siden, da Per Barclay-monumentet, den såkalte Barclay-dammen i Porsgrunn, kom på plass. Installasjonen vakte voldsom diskusjon i lokalsamfunnet fordi folk mente det så ut som et stort pissoar, og at dette ikke hørte hjemme i byen vår. Men vi i Kunstgjødsel så viktigheten av installasjonen, og kanskje viktigst, porselenet som ble brukt i den, forteller Orr. Catrine skrev blant annet et forsvarsdikt for monumentet i lokalavisa, og ønsket om mer fokus på porselen i byen begynte å vokse. Slik oppstod ideen om Porselensbiennalen. I Porsgrunn lå alt til rette for å arrangere en festival med porselenet i fokus. Kunstgjødsel ville skape et senter for porselenskunst som skulle tiltrekke seg kunstnerisk kompetanse og tilrettelegge for en ny måte for utøvende kunstnere å jobbe med materialet på.

I 2005 la årsmøtet for Den norske kunstforeningen grunnlaget for den første Porselensbiennalen. Siden har biennalen blitt avholdt i 2007, og arrangeres igjen i år fra 8.- 10. mai. Arrangementet foregår i nært samarbeid med Porsgrund Porselænsfabrik (PP), Norske kunsthåndverkere og Porsgrunn kommune. Gjennom foredrag, utsmykninger, utstillinger og workshops settes fokus på Porsgrunns største merkevare. Galleri 1400 grader fungerer som et visningssenter for biennalen og vil ha åpent hele året. – Med realiseringen av Porselensbiennalen var vi bevisste på å hele tiden evaluere prosjektet og se hvordan vi kunne utvikle det videre, fortsetter Orr. – Drømmen om et galleri har for min del vært til stede lenge. Jeg ønsket et fysisk sted hvor man kunne se porselen og utvikle porselenskonseptet videre. Vi samarbeider med PP og hele prosjektet speiler seg i historien her i byen. Navnet 1400 grader henspeiler for eksempel på den høye brenningstemperaturen i ovnene på PP, forklarer Orr. Galleridriveren understreker at biennalen og galleriet er en selvstendig institusjon med sin nye måte å tenke rundt et tradisjonelt materiale.

90 Kunst hå ndv erk

– Utstillingsprogrammet for 2009 vil være mer fokusert på eksperimentelle og større arbeider enn tidligere, og denne delen av utstillingen vil være utskiftbar. Samtidig vil vi fortsette med å vise kunstgjenstander i porselen som er mer salgbare, og blant annet består av krus og karafler til daglig bruk, forteller Orr. – Er det mange fellestrekk ved kunstnerne som stiller ut her? Og er det noen kunstnere du spesielt vil trekke frem? – Jeg har fått inntrykk av at når en kunster først har begynt å arbeide med porselen, så blir man hektet på det. Har du først fått sansen for hvitt porselen, holder du deg til det. Av de som stiller ut gjenstandene sine her vil jeg gjerne trekke frem Irene Nordli som jobber skulpturelt og konseptuelt. Hun har jobbet med porselen i mange år, og skal fungere som kunstnerisk leder ved workshopen vi arrangerer nå i januar. Her skal seks ulike kunstnere få jobbe på PP i to uker. I den andre enden av skalaen har du Sara Skotte som er mer orientert rundt design, funksjonalitet og bruksgjenstander. Hun samarbeider blant annet med Hadeland og vant ved forrige Porselensbiennale et stipend fra PP, forklarer Orr. Catrine Orr nevner også Kari Skoe Fredriksen som i tillegg til å være utøvende kunstner er professor i keramikk ved Kunsthøgskolen i Bergen. Skoe Fredriksen har vært en nøkkelperson for porselensprosjektet gjennom sitt nettverk og sin kompetanse. Hun har sammen med billedkunster og kunsthåndverker Ole Lislerud og kunsthistoriker Jorunn Veiteberg vært del av et kunstnerisk råd som har fulgt Kunstgjødsel gjennom hele prosessen. Porselen som materiale Noen av råstoffene som blir brukt i porselen, kvarts og feltspat, ble utvunnet i Norge i lang tid før den første porselensfabrikken. Men før PP ble grunnlagt ble dette eksportert til tyske porselensfabrikker. Da en av PPs grunnleggere, Johan Jeremiassen, fikk ideen om å utnytte disse råstoffene i Norge, ble Norges første porselensfabrikk en realitet. I tillegg til kvarts og feltspat lages porselen av kaolin og utgjør et hardt keramisk materiale. For mange av kunstnerne som stiller ut i Galleri 1400 grader er det nettopp porselenets styrke i sammenheng med det skjøre uttrykket som gjør det til et spennende materiale å jobbe med. Nysgjerrigheten på materialet var nettopp det som fikk keramikkdesigner Sara Skotte til å begynne å arbeide med porselen. – Gjennomskinneligheten, det hvite og hardheten er aspekter ved materialet som gjør at jeg fascineres av det. Materialiteten, det taktile ved porselen som gjør at man umiddelbart ønsker å holde en gjenstand laget av porselen er også ting jeg verdsetter, forteller Sara Skotte. Hun er utdannet ved NTNU, Staffordshire University og KHiO og har siden endt hovedfag jobbet som designer, med ansvar for alle ledd i sin egen bedrift. Utgangspunktet for alle hennes gjenstander er funksjonalitet. – Jeg arbeider med funksjonelt porselen, der god form og optimal funksjonalitet er bærende aspekter. Porselensproduktene mine er designet for å vekke nysgjerrighet og undring hos forbrukeren. Produktene byr på interaktivitet og valgfrihet, brukervennlighet og god form, avslutter Skotte. Keramisk designer Hege Gimle trekker også fram porselenets dynamikk på spørsmål om hvorfor hun jobber med porselen som materiale. – Produktene skal kunne tåle daglig bruk og i den forbindelse er porselen som materiale godt egnet. Det at porselen samtidig kan bli gjennomskinnelig, er helt hvit og har en ”bløt” overflate er egenskaper som jeg har brukt i mitt design. Det at materialet også er teknisk krevende å arbeide med, gjør det hele enda mer spennende, forteller Gimle. Hun er den ene halvdelen av Scusi som holder til i Oslo. Andre halvdel er Mette Fjørtoft Vågnes, og de er to av et titalls kunstnere og designere som stiller ut sine gjenstander i Galleri 1400 grader. – Hvordan har responsen fra publikum vært til galleriet? – Publikum er veldig positive til porselenssatsingen. Vi er et nisjegalleri og tro mot det ene vi satser på. Dette vil vi være tydelige på, at det er dette vi skal gjøre. Men jeg tror det er mange som ser verdien i det å eie et unikaprodukt. Det å holde i en håndlaget gjenstand tror jeg det er mange som setter pris på.

Målet for oss er ikke å være en kommersiell aktør innen gallerivirksomhet, men å fremme porselen i kunst og design, understreker Orr. Porsgrund Porselænsfabrik AS Ideen om Porselensbiennalen og Galleri 1400 grader har oppstått i kjølevannet av den lange kunst- og håndverkstradisjonen ved Porsgrund Porselænsfabrik. Norges første porselensfabrikk åpnet i 1887, og har siden den gang vært med på å sette sitt preg i de norske hjem med serviser og prydgjenstander. Opp igjennom årene har fabrikken deltatt på flere utstillinger, nasjonalt og internasjonalt. På Norges jubileumsutstilling i 1914 satset PP stort, og stilte ut prydgjenstander fra den såkalte Kunstavdelingen eller Underglasursavdelingen som ble opprettet i 1901. Denne avdelingen knyttet til seg norske kunstnere for å bidra med utkast til dekorer. I forbindelse med Landsutstillingen i Bergen i 1928 trengte fabrikken en fornyelse av design og dekor, og ansatte Nora Gulbrandsen. Hun ble værende på fabrikken i over femten år og revolusjonerte PPs design med sine geometriske former og nye fargebruk. Av formgivere som har designet for Porsgrund i nyere tid kan nevnes anerkjente Norway Says. Det siste året har Porsgrund Porselæn , som så mange andre fabrikker, vært rammet av økonomiske nedgangstider og permitteringer. Det har blitt satt spørsmålstegn ved den fortsatte driften ved fabrikken, men både eierne av selve bygningen og ledelsen ved fabrikken har uttalt at det foreløpig er utenkelig å flytte driften fra Porsgrunn. For folk i Porsgrunn, og Grenland for øvrig, er porselensfabrikken en del av den identiteten som knytter folk til bostedet. En utvidet satsning på porselen, som kulturbyrået Kunstgjødsel har jobbet mye for de siste årene, vil i tiden fremover sannsynligvis styrke både fabrikkens og det tradisjonelle materialets posisjon i området. – Hva er planene fremover, etter Biennalen i mai? – Vi har lyst til å etablere et porselensutsmykningsarkiv som en viktig del av porselensprosjektet. Her skal både bedrifter og privatpersoner kunne henvende seg om man ønsker å benytte porselen i utsmykningssammenheng. Vi vil samtidig fortsette med biennaler, workshops og videre porselenssatsing. Vårt mål er fortsatt å formidle porselenskunst, og å fremme porselenskunstnere, avslutter Catrine Orr.

Kopper av Sara Skotte

ktuelt Utstilling: Porselensbiennalen Hvor: Galleri 1400 grader i Porsgrund Når: 8. – 10. mai 2009 ■

91 Kunst hå ndv erk

Det skal lønne seg å være medlem i

Kunstklubben og abonnere på

Aktuell Kunst

For et årsabonnement inkl. medlemskap til kun 450 kr får du mer i verdi tilbake: • 6 utgaver av Nordens ledende kunstmagasin

• Gratis hente-selv-ordning (75 kroner for ikke-abonnenter)

• 4 utgaver av Aktuell Kunst - nettmagasinet (kun for abonnenter)

• Dine rabatter kan brukes på gavekort til familie, venner og kjente!

• Et velkomsttrykk til en verdi av cirka 450 kroner

• Tilgang til eksklusiv kunst før alle andre og kunst som ikke presenteres på auksjonene, og økt kunnskap om kunst, kunstnere og norsk og internasjonalt kunstmiljø

• 20 % rabatt på alle bilder som presenteres i AKTUELL KUNST • 10 % rabatt på innramming av høy kvalitet

• Rabatter hos diverse samarbeidspartnere 92 Kl ubbsi der

8000

7688

6000

Steinar Christensen - Holy Garden

7688

6000

Asle Nyborg - Pret

3013

2000

Asle Nyborg - Winter me

3013

2000

Asle Nyborg - Matt

3013

2000

Asle Nyborg - Black friar

3013

2000

Asle Nyborg - Passion IV

5056

3200

June Sira - Swim

2980

2080

June Sira - Bird

2980

2080

Tove StrĂ¸mme - New York New York

5056

3200

Siw LurĂĽs - In magic waters 1

3830

2480

Siw LurĂĽs - In magic waters 5

3830

2480

Siw LurĂĽs - In magic waters 6

3830

2480

Siw LurĂĽs - In magic waters 8

3830

2480

Lise SimonnĂŚs - Hemmeligheter 2 Lise SimonnĂŚs - Hemmeligheter 3 Lise SimonnĂŚs - Hemmeligheter 4

SMS, send kodeord â&#x20AC;?kunstâ&#x20AC;? og din mailadresse til 2440

Lise SimonnĂŚs - Hemmeligheter 5 Lise SimonnĂŚs - Hemmeligheter 6 Lise SimonnĂŚs - Hemmeligheter 7

4. www.kunstklubben.no

5200 5200 5200 5200 5200 5200 5200

Lise SimonnĂŚs - Hemmeligheter 8

5. Kupong vedlagt i bladet (OBS! NĂĽr du velger kontant som betaling, mĂĽ du huske ĂĽ legge til 5 % og frakt til summen du skal betale for bildet.

Â&#x201E; 3E KUNSTKLUBBEN NO FOR ÂžERE FORDELER

6000

Steinar Christensen - Survival Kit 1

Â&#x201E; -OTTA ET ÂžOTT VELKOMSTTRYKK

6000

7688

Â&#x201E; Pk INNRAMMING

7688 7688

4UL

Â&#x201E; Pk ALL KUNST PRESENTERT I !KTUELL +UNST

Steinar Christensen - Mor og barn

Steinar Christensen - Leda og Svanen

JOBMFS

ď&#x20AC;¸

18.000

Steinar Christensen - His Masters Choice

Lise SimonnĂŚs - Hemmeligheter 1

kunstklubben@fineart.no

Medl.pris u./ramme

398

0#4 0SJH

â&#x2DC;&#x17D;

22 99 54 00

4UL

Â&#x201E; )NKLUDERER MEDLEMSKAP I .ORGES STÂ&#x17E;RSTE KUNSTKLUBB

20.025

.ORGES STÂ&#x17E;RSTE KUNSTMAGASIN RETT HJEM I POSTEN

Bestill eller kontakt oss pĂĽ fĂ¸lgende mĂĽter:

Medl.pris m./ramme

Odd Nerdrum - Love Divided (inkl. gratis bok) Odd Nerdrum - Temaer (bok)

â&#x153;

kJĂ&#x2DC;PsiNFO

#FTUJMMJOHTLPSU Aktuell Kunst nr. 2-09

5200

Erling Valtyrson - Etter forestilling

5525

4400

Erling Valtyrson - Bamse

4100

3200

Erling Valtyrson - Arrangement

3588

2800

Nini BjĂ¸nness - Vulkan

2228

1440

Nini BjĂ¸nness - Solnedgang

2228

1440

Nini BjĂ¸nness - Over de mange hav

2228

1440

Nini BjĂ¸nness - BlĂĽ planet

2228

1440

Nini BjĂ¸nness - Vi mĂ¸tes no I

2388

1600

Nini BjĂ¸nness - Vi mĂ¸tes no II

2388

1600

Abonnement i gave

450

#), BWHJGU PH QPSUP LPNNFS J UJMMFHH UJM UJM QSJTFO

NYHEt! verv og fĂĽ gavekort pĂĽ 100 kroner for hver du verver. v Gavekortene kan benyttes pĂĽ alt hos kunsthuset FineArt

elkomsttrykk

fra Per Didrik WĂŚrner Melder du deg inn i Kunstklubben fĂĽr du et gratis trykk signert Per Didrik Wernertil en verdi av kr 450,-

A. Danielsen & Co. AS etabl. 1972

NORGES BESTE UTVALG I GRAFIKK sĂŚ"*Â&#x152;2'ĂŚ4(/2(!,,3$/44)2 sĂŚ*!.ĂŚ"!+%2 sĂŚ!..%ĂŚ(!!6).$ sĂŚ#!2,ĂŚ.%3*!2 sĂŚ%2,).'ĂŚ%.'%2 sĂŚ&2!.3ĂŚ7)$%2"%2' sĂŚ'5..!2ĂŚ3 ĂŚ'5.$%23%. sĂŚ(!2!,$ĂŚ+)(,% sĂŚ*!+/"ĂŚ7%)$%-!.. sĂŚ*%.3ĂŚ*/(!..%33%. sĂŚ+!!2%ĂŚ%30/,).ĂŚ*/(.3/. sĂŚ+!2,ĂŚ%2)+ĂŚ(!22 sĂŚ.)#/,!53ĂŚ7)$%2"%2' sĂŚ0%2ĂŚ+,%)6! sĂŚ25.)ĂŚ,!.'5sĂŚ3)'52$ĂŚ7).'% sĂŚÂ&#x152;2.5,&ĂŚ/0$!(, m/flere

KVALITETSINNRAMMING I 35 Ă&#x2026;R

Galleriet har egen rammemaker â&#x20AC;&#x201C; Kort leveringstid â&#x20AC;&#x201C; Stort og eksklusivt utvalg

KUN

VĂ&#x2026;R ERFARING â&#x20AC;&#x201C; DIN GARANTI Velkommen til en hyggelig handel

GALLERI D-40

(ENRIKĂŚ)BSENSGT ĂŚ ĂŚ ĂŚ3OLLIĂŚPLASSĂŚ ĂŚ ĂŚ/SLO ĂŚ4LF ĂŚ ĂŚ ĂŚ ĂŚ ĂŚ ĂŚ&AX ĂŚ ĂŚ ĂŚ ĂŚ ĂŚ ĂŚWWW D NO Â°PNINGSTIDER ĂŚ ĂŚ ĂŚ ĂŚTORS ĂŚ ĂŚ ĂŚ ĂŚLÂ&#x2019;R ĂŚ ĂŚ ĂŚ ĂŚOGĂŚSÂ&#x2019;N ĂŚ ĂŚ ĂŚ

KJĂ&#x2DC;P â&#x20AC;&#x201C; SALG â&#x20AC;&#x201C; KOMMISJON Galleri_D40.indd 1

28-08-08 10:14:08