Aktuell Kunst 03/2009

: DM N > E E

N R 3 2 0 0 9 5 6 Å RGA N G

løssalg kr 79,-

Street art Kunstverket som ble borte Design: Grims Grenka Arkitektur: Villa Stenersen Christian Skredsvigs Hagan – Norges best bevarte kunstnerhjem

Björg Thorhallsdottir i Barcelona Intervju med

PUSHWAGNER på Frognerseteren!

GOD KUNST for salg og kunstnerintervjuer: Pushwagner, Håkon Bleken, Therese Nortvedt, Charlotte Engelhaart, Anne Kristine Togstad, Jonny Andvik og Gunilla Holm Platou Interpress Norge as

Quality moments

Quality moments

Unik kvalitet. Ekstreme kjøreegenskaper.

OPEN 29 Tenk deg en åpen skjærgårdsjeep stor nok til å takle røffe forhold - samtidig smidig, lettkjørt og rask. Med sine seriøse fartsressurser og ekstreme sjøegenskaper føler man seg virkelig vel til pass på sjøen. Dette er en kjøremaskin av dimensjoner og her er det ikke spart på noe.

OPEN 23 Gozzi 23 open er meget velegnet både for å teste elementene og til å transportere folk og varer til og fra landstedet.

Den skarpe V-bunnen og god vektfordeling gir stabilitet og kjøreglede selv i frisk sjøgang – båten gjør det du vil, ikke det sjøen prøver å bestemme.

www.gozzi.no

Argos Marine as Tlf 55 93 77 40 www.argosmarine.no • Bayas Tlf 91 57 10 67 firmapost@baymax.no • Sjøberg as Tlf 66 77 95 10 knut@sjobergbat.no

Power. Beauty. Soul.

Power. Beauty. Soul.

Aston Martin DB9 Volante. 6.0 V12. 477 HK@6000 rpm.

Aston Martin DB9 Volante. 6.0 V12. 477 HK@6000 rpm.

AS Insignia har velutstyrte Aston Martins klare for levering, samt skreddersyr bestillingsbiler etter dineInsignia ønsker.har Som eneste autoriserte forhandler i Norge, samarbeider vi tett med Aston Martin Ltd og AS velutstyrte Aston Martins klare for levering, samt skreddersyr bestillingsbiler etter har teknikere og utstyr dedikert til merket for å igiNorge, deg det du fortjener: ultimate bilopplevelsen. dine ønsker. Som eneste autoriserte forhandler samarbeider vi Den tett med Aston Martin Ltd og har teknikere og utstyr dedikert til merket for å gi deg det du fortjener: Den ultimate bilopplevelsen.

AS INSIGNIA Sofienberggt.

35, Oslo AS INSIGNIA Sofienberggt. 35, Oslo T. 2323 3377 Drivstofforbruk: 15,6-16,4 l/100km CO2-utslipp: 368-389 g/km

T. 2323 3377 www.insignia.no

Drivstofforbruk: 15,6-16,4 l/100km CO2-utslipp: 368-389 g/km

www.insignia.no

20% Innhold

God kunst – 20 % rabatt 16

Pushwagner

29

Björg Thorhallsdottir

38

Therese Nortvedt

44

Jonny Andvik

48

Håkon Bleken

54

Gunilla Holm Platou

61

Charlotte Engelhaart

66

Anne Kristine Togstad

Gode kunstartikler

“Den som kanskje er mest overrasket, er meg selv.”

10 EKSKLUSIVT: Pushwagner på Frognerseteren 22 LIVETS KUNSTNER: Med Björg Thorhallsdottir til Barcelona 34 SURREALISME: Therese Nortvedt – Kjendisbarn, påkledde dyr i urbane strøk og vakre jenter med stirrende øyne 40 TUR I ATELIERET: Jonny Andvik – En samtale om de gamle mestere, fargetemperaturer og Hedda Kise på et vaklende bord 52 TUR I ATELIERET II: Gunilla Holm Platou – KUnilla og KUnsten

Pushwagner side 10

Björg Thorhallsdottir side 22

58 ORIGINALER: Charlotte Engelhaart – I et evig forhold med bildene sine 64 Nyutdannet grafiker: Anne Kristine Togstad – Kan du holde på en hemmelighet?

69 AKTUELT: Hva er det i kofferten til Morten Viskum?

69 VERDENS STØRSTE KUNSTVERK: Angel of the North av Antony Gormley 70 ARKITEKTUR: Villa Stenersen – Et annerledes hus 74 KUNSTHISTORIE: Christian Skredsvigs Hagan – Norges best bevarte kunstnerhjem 80

BAK KULISSENE: Street art – Hærverk? Propaganda? Kunst?

84

Et anonymt intervju med DOLK

86

VERDT Å VITE: Kunstverk som ble borte: Sagasøylen

88 DESIGN: Grims Grenka – Norges første og eneste designhotell 90

KLUBBSIDER

6 Innho l d

”Å hjelpe andre gir meg drivkraft”

MEDLEMSTILBUD

H. Bleken

Pushwagner

Detalj

A. K. Togstad

G. H. Platou

J. Andvik

T. Nortvedt

B. Thorhallsdottir

C. Engelhaart

20 % rabatt pü disse bildene i Aktuell Kunst 3 – kun for Kunstklubbens medlemmer.

7 Sa l g si ndex

Vi tar innramming pĂĽ ramme alvor!

CHRISTIAN SKREDSVIG

STORTORGET T: +47 6105 4460 WWW.LILLEHAMMERARTMUSEUM.COM

20. 6 - 20. 9. 2009

Alt innen innramming t Stort utvalg av rammelister t Vi lager giclĂŠetrykk, fotoutskrifter pĂĽ papir og lerret. t Gunstige priser!

Telemarksgt. 2, Skien - Tlf: 35 53 39 11 ,JSLFCBLLFO 1PSTHSVOO t 5MG Meieritorget, Porsgrunn - Tlf: 35 55 14 50 "TCK“SOTFOTHU 4LJFO t 5MG Besøk vür butikk pü internett, www.midgaard.net 5FMFNBSLTHBUF 4LJFO t 5MG

Besøk oss pü www.midgaard.net

E.GABRIELSEN A/S Etablert 1894 - 115 ĂĽr i bransjen

KUNSTHANDLEREN I SENTRUM Kjente kunstnere - stort utvalg

TA MED DENNE ANNONSEN OG FĂ… 20% RABATT INNRAMMING HURTIG LEVERING Grensen 8, 0159 Oslo Inngang Nedre Slottsgate Tlf: 22 42 79 49 www.egabrielsen.no

NORGES BESTE UTVALG I GRAFIKK VĂ…R ERFARING - DIN GARANTI Galleri D-40 Henrik Ibsensgt. 90, Solli plass 0255 Oslo www.d40.no

Christian Skredsvig: Aften pü innsjøen, 1892. P. e.

Din rammemaker for ďŹ neArt i Trondheim www.rammeverkstedet.no e-post: post@rammeverkstedet.no

Medvirkende:

 Redaksjonen: Mette Dybwad Torstensen, redaktør / cand.philol. / kunsthistoriker / mette@fineart.no / Mob: 901 19 007 Rolf Stavnem, daglig leder fineArt / Kunstklubben / rolf@fineart.no / Mob: 920 85 907 Anne Krog, web- og produktansvarlig / anne@fineart.no  Frilansere: Annette Narverud, cand.philol. med hovedfag i kunsthistorie / ansatt i Norske arkitekters landsforbund / ana@arkitektur.no Ingunn Liabø Fauske, cand.mag. med musikkvitenskap, teatervitenskap og journalistutdanning / ansatt i kulturavdelingen i Drammen kommune / ingunn.liabo.fauske@drmk.no  Fotografer: Anne Vesaas / anne.vesaas@fineart.no Kristian Solli SandbĂŚk / post@kristiansolli.com Kristin Lyseggen / lyseggen@live.com Tone Ă…kra / tone.aakra@gmail.com Hans Peter Bertschy Â

Design/trykk: Ann-Kristin Meyer / z-media / annkristin@zmedia.no  Foto av kunst: Siri Møller / siri@sirifoto.no   Kunstklubben / abonnement: Kristin Krugerud / kristin@fineart.no / 22 99 54 06 / Mob: 913 90 389  Annonsering: Petter Stavnem / petter@adverts.no / Mob: 982 25 006  Galleri – og bestilling: Tonje Buer / kunstklubben@fineart.no / 22 99 54 15 / Faks: 22 99 54 20 Galleriets üpningstider i Maridalsveien 33 P: Mandag, tirsdag og onsdag 9-17 Torsdag 9–19 | Fredag 9-16 Lørdag 10–14 (stengt juli / august) Benytt vürt nettgalleri: www.fineart.no

AKTUELL KUNST 3:2009 56. ürgang Opplag: 21 000 | Forsidefoto: Pushwagner | Ansvarlig utgiver: Kunstklubben AS | Abonnement: kunstklubben@fineart.no Årsabonnement: 450 kroner | Abonnementet løper til det sies opp skriftlig

8 Medv i rk ende

K

jære leser og medlem

Etter fem år med utallige kunstnerintervjuer er det to intervjuer jeg vil huske for alltid: Frans Widerberg i 2006 og Pushwagner i januar i år. Begge er kunstnere med stor K som dyrker kreativiteten med like stor K. I begge situasjonene var det bare å rive i stykker spørsmålsarket, glemme enhver form for rød tråd, notere bruddstykker og febrilsk klamre seg til kunstnerens hoppende assosiasjonsrekker, og la seg fasinere av enkelte utsagn og oppførsel. Foran tastaturet ble den store utfordringen å sy sammen lappeteppet av ord og kruseduller, og prøve å skape og formidle en orden i kaoset. Myten sier at kunstnere skal være litt gale, og ikke tenke som andre, men stå på sidelinjen og betrakte og stille kritiske spørsmål til vår trauste hverdag med sin atypiske livsstil. Et møte med Pushwagner og hans liv bekrefter myten.

Allerede på 1960-tallet stilte han spørsmål ved vårt samfunn som er like aktuelle i dag som da. I sin legendariske serie Soft City med 269 detaljerte tegninger skildrer han det siviliserte, borgerlige livet der alle dager og alle mennesker er like i herr og fru Softs virkelighet.

Hver dag sluker de lydig sine piller merket Life. Barna ser forundret på med store øyne som de eneste korrektivene i serien, mens maskinene erobrer menneskene. Pushwagner har laget motiver kun for våre medlemmer, motiver som også kan sees i enormt format på Oslo S og på Trondheim Sentralstasjon.

Intervjuet vårt endte for øvrig med kunstneren på lånte Madshusski utenfor Frognerseteren foran en vakker solnedgang.

Jeg kan ikke fortelle nok ganger om Kunstklubbens unike historie og posisjon som kunstformidler i Norge siden starten i 1953. Vi har nylig tømt Kunstklubbens gamle lager og kommet over noen herlige kuriositeter. Visste du at på 1970-tallet kunne man kjøpe et litografi av Inger Sitter for bare 257 kroner eller 377 kroner innrammet? Ti år senere tilbød Aktuell Kunst et blått tresnitt av Kai Fjell til kun kroner 2500! Eller visste du at Kunstklubben fikk stor pressedekning for en glansbildeutstilling i 1981? Eller at Kunstklubben i samarbeid med Carl Nesjar fikk Picasso i Aktuell Kunst? I 1957 skrev flere aviser: Picasso har laget litografi spesielt for Aktuell Kunst! Da kostet medlemskapet ikke mer enn tre kroner i året, og alle bildene som ble presentert i Aktuell Kunst, kunne kjøpes til 60 kroner inkludert porto! Picassos bilde var et unntak, med rettferdig trekningssystem. Og med de nostalgiske minnene vil jeg dele noen bilder med dere fra arkivet til Kunstklubben slik det så ut på 1950-tallet, og ønske alle en god sommer!

Velkommen til Norges største kunstmagasin!

Med vennlig hilsen Mette Dybwad Torstensen Redaktør

9 Leder

10 Ek sk l usi v t

Pushwagner er Norges mest særegne eksponent for Pop art med en internasjonal suksess. Museene nærmest valfarter til studioet hans i Oslo. Anmelderne roser ham opp i skyene.

Det er likevel ikke mer enn ti år siden den populære og kontroversielle kunstneren var nærmest en glemt kunstner.

Historien om Hariton Pushwagner handler om kunstneren som mistet grepet og ble en ruset uteligger som ingen trodde skulle klare å stable seg på beina igjen. Hans liv er en legendarisk historie med kunsten som drivkraft og livbøye.

Han bruker kunsten til å fortelle skrekkhistorier om vår tid, og det som kan komme eller allerede er: En triviell, rutinepreget hverdag, hvor mennesket fremstilles som en vare.

Pushwagner er blant annet innkjøpt av Nasjonalmuseet, Bergen Kunstmuseum, Lillehammer Kunstmuseum og Riksgalleriet, og har hatt separatutstillinger på Henie-Onstad Kunstsenter, Skien Kunstforening, Kunstnerforbundet, Kunstnernes Hus, Logen i Bergen og Galleri K. Hans mange billedserier i en detaljrik og egenartet tegnestil har gjort ham til et internasjonalt samlerobjekt.

Eksklusivt

Pushwagner på Frognerseteren Et intervju med Pushwagner blir sjelden som forventet. Det er bare å legge bort spørsmålene og glemme alle røde tråder og disposisjoner. Vårt møte med den imponerende og legendariske kunstneren endte på lånte Madshus-ski utenfor Frognerseteren foran en vakker solnedgang. Da hadde kunstneren nappet fem reker fra rekesmørbrødet mitt, tegnet skisser på notatblokken min og snakket om alt fra sin far til sine siste arbeider. Sjelden har vi ledd og undret oss mer.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

P

ushwagner ankommer den lille verandaen i annen etasje på Frognerseteren iført sine typiske solbriller og med en elegant dress som han har arvet etter Axel Jensen, sin kunstneriske kompanjong og forløser på 1960- og 70-tallet. Han viser oss merkelappen på frakken, Bugatti, og ler fornøyd. Han er tross alt kåret til Norges best kledde mann flere ganger. Samarbeidspartneren Stefan Stray kommer sammen med Push. Petter Mejlænder, som har skrevet boka «Pushwagner» som kom ut i fjor, forteller at kunstneren ofte meddeler seg abrupt, støtvis og sirkulært flaksende, og gjerne opptrer forvirrende uhåndgripelig, men er en smart og klarttenkende strateg. Underveis i intervjuet prøver jeg nettopp å nøste opp hva kunstneren mener mellom sine selvbrutte betraktninger.

Poengene, kodene, dybden og ønsket om å sjokkere til tider går først opp for meg når jeg skriver ut notatene mine.

– Dere gjør meg glad hvis dere spiser litt, jeg tar en Bloody Mary jeg, sier Pushwagner og setter seg og ser utover det han kommenterer at minner om et motiv fra Kåre Tveter. Tåka har ennå ikke lettet, og Oslo ligger under der et sted. Vi henter mat, og Pushwagner ber meg ta ut isbitene av drinken. Han lurer til seg en reke fra smørbrødet mitt, ler av stangsellerien i drinken og ”stumper” den i askebegeret.

Mange kjenner Pushwagner som en ustyrlig eksentriker og uteligger.

Det er ikke mer enn ti år siden den spinkle 68-åringen nærmest lå i rennesteinen, syk og fattig. I dag selges kunsten hans for høye summer, og medie­ dekningen har vært formidabel. Han jobber stort sett hele natten, og de kunstneriske ideene blomstrer. Man kan virkelig snakke om et enormt ­comeback, dersom slike ord kan brukes om kunstnere. I Norge dukker verkene hans opp på den ene utstillingen og auksjonen etter den andre.

Kuratorer fra Tyskland, England, Frankrike, Sveits, Italia og Portugal oppsø-

11 Ek sk l usi v t

ker ham. Ja, selv kunstinstitusjoner fra USA og Australia ringer fordi de vil vise bildene hans. Verden vil åpenbart ha Pushs satiriske blikk, rekker av automatiserte kopimennesker og skremmende fremtidsvisjoner og samtidskommentarer som er like aktuelle i dag som da de fleste av tegningene ble laget for 40 år siden.

– Den som kanskje er mest overrasket, er meg selv, tatt inn fra kulden til varmen, sier han, og blir et øyeblikk trist.

Det er mye følelser når man skal intervjue Pushwagner. Og mye distraksjoner. Blikket registrerer omgivelsene konstant, og hodet snurrer rundt.

Han tar plutselig på ringen min og mumler ”snill mann”, eller forsvinner ut en liten tur, tar fotografen eller meg til side for å hviske noe som ikke bør komme på trykk, eller forsvinner inn i sine egne tanker og minner.

– Min far og jeg var ofte her på Frognerseteren, derfor ønsket jeg å møte dere her. Når han var for beruset, fikk jeg de som jobbet her, til å bestille taxi, så vi kom oss hjem i tide. Jeg lærte tidlig å ta ansvar, åpner Pushwagner intervjuet.

Det var faren som lærte Pushwagner å tegne, eller inspirerte han.

Istedenfor å lese på sengekanten tegnet han biler og fly for sønnene. Han var ingeniør. Det var også Pushwagners morfar, Hermod Petersen, som allerede før 1918 benyttet vakuumrør og høyfrekvensteknikk for sending av billedtelegram, en oppfinnelse han patenterte, men uten at det ble den store suksessen.

– Men uansett har historiene om morfars billedformidlingsprosjekt påvirket meg i stor grad til å føre stafettpinnen videre, hvor min billedverden når ut til et internasjonalt publikum, forteller Pushwagner.

Push knekket koden med å tegne tredimensjonale tegninger lenge før teoribøkene sier at barn skal mestre dette.

– Mens allierte bomber falt tett over nazi-Tyskland, satt jeg som fire­ åring og tegnet brødrene Wrights dobbeltdekkere. Jeg forsto tidlig dette med perspektiv, noe min far ofte kommenterte. Jeg har et klart minne om

disse flytegningene, sier han og bøyer seg over bordet for å tegne en dobbeltdekker i notatene mine, der faren er flyveren. Han klusser fort over et hakekors og hvisker: Dere forstår. Deretter tegner han en mann med en lykt hengende fra nesen, og leser rett og slett i notatene mine.

– Her, prøv dem, sier han og gir meg brillene som ligger i et Ray-Banetui i lomma hans. Verden blir helt tåkete når jeg tar dem på. Pushwagner smiler: – Der ser du, jeg leste ikke.

– Etymologi, vet du hva det betyr? avbryter han og får brillene tilbake.

– Læren om ordenes opprinnelse. Men jeg vil vise dere noe.

Pushwagner tar frem et foto av seg selv med solbriller der motivene som selges i Aktuell Kunst, speiles i brilleglasset. Han minner om et lite barn som stolt viser frem en tegning.

– Jeg laget det i natt, kan det brukes som forside på Aktuell Kunst?

Let’s catch a ride!. Dere skjønner? De kjører down Key West i en Bugatti.

Når jeg blir rik, skal jeg kjøpe en Bugatti. Men så hyggelig det er å snakke med dere! Jeg blir helt satt ut av to så vakre damer, dere gjør meg så lattermilde. Nå må jeg ta en tur ut.

Og vips forsvinner intervjuobjektet.

– Push er mer til stede enn de fleste og har en unik visuell hukommelse der han kan gjengi de mest ekstreme detaljer fra ting han har sett, kommenterer Stray mens kunstneren går ut for å ta seg en røyk. Han er nøye med å bruke kunstnernavnet når han omtaler Pushwagner i tredje person, men snakker han direkte til kunstneren, sier han døpenavnet Terje. Det er et skille mellom kunstner-Push og private Terje.

Stray møtte Pushwagner første gang tilfeldig på hans bryllupsutstilling i 1984, der han kjøpte en collage Pushwagner hadde laget i London tidlig på 1970-tallet. På slutten av 1990-tallet møttes de igjen.

– Da var Pushwagner utslitt, forhutlet og rett og slett avhengig av at noen intervenerte. Jeg kunne ikke skjønne hvordan en så stor kunstner

12 Ek sk l usi v t

kunne gå til grunne rett foran øynene på oss. Jeg skaffet ham et atelier, og han stablet seg etter hvert på bena. Han har utført mer enn 100 000 tegninger, trykk og malerier i sitt liv, og har kanskje et av de mest særegne uttrykkene i verdens kunsthistorie. Han analyserer samfunnet konsist, og er stadig produktiv med nye billedprosjekter.

Den utrolige historien Pushwagner, eller Terje Brofos som det står i passet, ble født under det siste allierte flyangrepet mot tyske forlegninger i Oslo i 1940. Han tok navnet Hariton Pushwagner i hippietiden: Hari står for Hare Krishna, ton gir navnet tyngde. Pushwagner refererer til supermarkedenes trillevogner; et spark til konsumsamfunnet. Fire år gammel ble han påkjørt og nesten drept av en vedfyrt buss. Selv har han spekulert på om det var en kreativ kobling som smalt på plass i hjernen hans da bussen traff ham. I hvert fall fikk han god tid til å tegne det året rekonvalesensen varte, og han fikk nok av tid til å oppleve angsten over å være til i en voksenstyrt verden.

Pushwagner er utdannet fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, fra 1958 til 1961, og avsluttet et treårig studium ved Statens kunstakademi i 1966. Etter flere år med studiereiser i Europa, Asia, Afrika, Mexico og Amerika var han til slutt tilbake i Oslo og befant seg på Kunstnernes Hus hvor han traff forfatteren Axel Jensen like før julen 1968.

– Kall ham gjerne min åndelige gudfar, sier Push og tar en slurk av drinken sin.

Forfatteren ble Pushwagners kunstneriske forløser. Jensen var på den tiden berømt og myteomspunnet, og på jakt etter en tegner. Han ville nå et større publikum og ønsket å eksperimentere med tegneseriegenren.

Axel og Pushwagner begynte sitt kunstneriske samarbeid i januar 1969.

Pushwagner tegnet, og Axel skrev. De inspirerte hverandre. I fire intense måneder utviklet de flere tegneseriemanus som Sangor, Hordo, Mannekengen som sprakk og Doktor Fantastisk. Det første billedmanuset het Flukten fra Vurnak. Pushwagner tegnet et idyllisk landskap der solen kastet glans over to lykkelige mennesker i lendeklede. Det var tørke i landet deres, og de ba til høyere makter om regn. Da himmelen mørknet, var det ikke fordi regnskyllet endelig kom, det var en sverm fiendtlige romskip som angrep planeten. Invasjonen drev dem inn i det ukjente, inn i en annen verden hvor fantasien fikk fritt spillerom.

Jazzmusikere og andre som stakk innom, skrøt hemningsløst av Pushwagners strek. De hadde aldri sett maken. Det var skjellsettende. I 1969/70 flyttet duoen til Fredrikstad der Soft City ble unnfanget. Med noen raske tusjriss tegnet Pushwagner en bil som kom ut av en tunnel. Sjåføren stirret mot dem med et tomt og angstpreget akvarieblikk. Soft var et moteord reklameguruer klistret på alle slags forbruksvarer for å gi selv det mest meningsløse et illusorisk preg av lykke. For Axel og Pushwagner var soft selve innbegrepet på det fremmedgjørende samfunnet.

Høsten 1970 drev en indre uro Pushwagner fra Fredrikstad til London.

– Jeg sov på kirkegårder, i kondemnerte hus, under et biljardbord på sykehuset i Soho, hvor som helst jeg kunne finne ly for natten. Jeg solgte tegninger i kinokøer og drev inn i en dyp og passiviserende depresjon. Det var en tid i ensomhet. Men jeg kom meg ut av depresjonen ved å tegne, har Push tidligere fortalt i intervjuer.

Etter et års tid var han på selvmordets rand. Han var ensom, pengelens og absolutt motløs. Kjærligheten reddet han: Han traff Sally, som ett år senere ble hans kone, og mor til hans første barn. Pushwagner var inne igjen, i et progressivt hippiepreget musikkmiljø, og på fornavn med de store stjernene i musikkbransjen.

I London, midt på 1970-tallet, laget også Pushwagner tegningene som danner grunnlaget for malerifrisen Apokalypse, som først nylig ble stilt ut i Berlin og senere på Stenersenmuseet i anledningen jubileumsutstillingen 40/40 senhøstes 2008. I en av disse tegningene ser man inn i en hodeskalle, og opp på en hvelving. Gallerier, tett befolket med kvinner, brer seg etasjevis nedover. I dypet ser man en spiral av menn reise seg og strekke seg oppover mot hvelvingen. I det enorme bildet Selvportrett, som er maleriets tittel, anslår Pushwagner å ha tegnet 23 000 figurer. Dette arbeidet utførte han i løpet av ett år.

– Disse London-årene var de mest produktive i mitt kunstnerliv, forteller Pushwagner.

K

onflikten mellom Morten Dreyer og Pushwagner En kald vinterdag i 1998 var Pushwagner uteligger og sterkt rusavhengig, og han undertegnet en kontrakt med Morten Dreyer. I kontrakten går det frem at Pushwagner hadde en gjeld til Dreyer på rundt 400 000 kroner, et beløp Pushwagner mener er udokumentert. Dreyer tilbød seg å slette gjelden mot at han fikk kontrollen over Pushwagners samlede produksjon som inneholder tusenvis av tegninger og mer enn hundre sentrale malerier. Selv har Pushwagner sagt følgende til media om saken, og har i dag massiv støtte hos folket: – Jeg undertegnet fordi jeg ikke var ved mine fulle fem. Jeg var ikke klar over hva jeg gjorde. Jeg var villig til å gjøre hva som helst for ikke å fryse i hjel. Jeg var i en situasjon hvor jeg ikke greide å formidle hvor desperat jeg var.

Pushwagner hevder Dreyer lovet ham et sted å bo da kontrakten ble undertegnet, men at lovnaden ikke ble innfridd. De siste årene har forholdet mellom Pushwagner og Dreyer vært iskaldt, og i fjor tok Pushwagner initiativet til å få tilbake rettighetene til sine kunstverk. Han ønsker å plassere bildene sine i et museum, som skal drives av en stiftelse. ■

DADADATA: En dag i familien Manns liv er et annet av Pushwagners hovedverk fra 1970-årene. Dette verket er en tegneserielignende fremstilling uten snakkebobler, som handler om en alminnelig hverdag i et gjennomsnittsmenneskes liv. Om det er paradis eller undergangen vi betrakter, er opp til oss selv. Bildene ble først laget i 1970-årene og ble første gang vist på HenieOnstad Kunstsenter i 1980, men er gjennom mange år videreutviklet og komplettert med nye motiver og nye versjoner. En versjon ble også stilt ut i Oslo Kunstforening i 2008.

Vi ser skyskraperne med endeløse rekker av vinduer. Vi ser monotone rekker av biler med mennesker som sitter i kø, skulder ved skulder, uten å ofre et blikk på sidemannen. Barn som ledsages av sine taktfast marsjerende mødre, nærmest som hunder i bånd. Og vi ser individet forvandles til identiske dresser i store, upersonlige kontorlandskaper. Gjennom hele serien finner vi klare referanser til forbruks- og underholdningskulturen: Handlevogner, bugnende butikkhyller og tilbakelente skikkelser i sine lenestoler som betrakter krigsreportasjer som lørdagsunderholdning. Da En dag i familien Manns liv ble stilt ut i Sverige i 1982, ble bildene misforstått. Folk trodde han gjorde narr av arbeiderne, når det han ville, var å vise at vi alle er gisler. I dag er misforståelsen vanskelig å forestille seg. Samfunnskritikken virker åpenbar og skremmende aktuell.

Soft City forsvunnet i over 20 år I 1976 var Pushwagner endelig i mål med Soft City med sine 269 tegninger.

Detaljrikdommen er helt utrolig. Datteren Bonnie hadde sittet på fanget mens han tegnet, og var også modell for det lille barnet som observerer Soft City-verdenen. Vel i mål limte Pushwagner arkene rygg mot rygg og bandt hele billedromanen inn som bok i A3-format. Som omslagstegning valgte han barnet Bingo, som smiler og strekker armene mot oss fra farens dataskjerm. Kofferten med originalene forsvant og var borte i mer enn tjue år før den dukket opp igjen i Oslo i 2002. Alle de møysommelig sammenlimte sidene ble skåret fra hverandre av en konservator for papirkunst ved Nasjonalmuseet i Oslo. Hvordan forsvant tegningene? Hvem oppbevarte dem i mellomtida? Hadde Pushwagner selv forlagt dem, og kom endelig på hvor de befant seg, eller ventet noen andre på et bedre marked for å selge dem? Originaltegninger ble stilt ut for første gang på den femte biennalen for contemporary art i Berlin i 2008, på den 16. biennalen i Sydney 2008, og i juni samme år kom tegneserieromanen Soft City ut i bokform på forlaget No Comprendo Press.

– Vi vet ikke hvor den hadde vært i alle disse årene, forteller Stray, mens Push nikker.

– Uansett lå den oppbevart i et uthus på Nesodden i flere-og-tjue år før Pushwagner ved en tilfeldighet ble kontaktet i 2002.

13 Ek sk l usi v t

Mer kan de ikke si, men tar frem to bøker med Soft City som Pushwagner signerer med I really love you til meg og Ord duger ikke, bare bilder til fotografen.

I billedromanen skildrer Push det siviliserte borgerlige livet der alle dager og alle mennesker er like i herr og fru Softs virkelighet, og hver dag sluker de lydig sine piller merket Life. Barna ser forundret på med store øyne som de eneste korrektivene i serien, mens maskinene erobrer menneskene. Det er diktatoren som spiller nøkkelrollen i dystopien Soft City.

Han sitter ved spakene i det automatiserte fabrikksamfunnet, mens alle herr og fru Soft lydig produserer flere og mer effektive våpen. Når alle våpnene skal slippes ut på krigsmarkedet, blir planeten ubeboelig. Det sentrale spørsmålet billedromanen stiller i en av rutene, er: Who controls the controller? Man kan lure på om noen av disse menneskene virkelig er lykkelige?

– De er i alle fall uvitende ulykkelige, svarer Pushwagner.

– Man må handle ut fra indre liv fremfor det automatiske. Å drepe minner oss på at vi ikke er det missing link, sier han litt mer kryptisk og forsvinner ut for å ta en røyk.

Stray ytrer også ønske om en røyk. Fotografen Anne blir også med ut, og Pushwagner deklamerer for henne utenfor Frognerseterens dragestilarkitektur: – Du er Master of Visual Art, jeg stoler på deg at det blir bra. Det er bildet som regjerer, som teller. Ord, ja ja.

En mann i anorakk setter fra seg skiene og roper: – Hei, Terje, kjenner du meg igjen? Vi gikk sammen på Kunst- og håndverksskolen!

Pushwagner går hjertelig bort.

– Slikt skjer hele tiden, sier Stray. – Daglig støter vi på mennesker Push har truffet tidligere i livet. Forrige uke passerte vi en mann som hadde hjulpet Push med husly og litt penger da han var langt nede. Siden den gangen

hadde han oppbevart en tegning av Push i en bankboks, men den var ikke signert. Endelig fikk han en signatur.

Pushwagner har fått blod på tann, og låner sin gamle studiekamerat Aksel sine Madshus-ski og poserer i dress og pensko på skiene for fotografen.

– Har du smurt med klister, spør han sin gamle venn, og støtter seg på stavene.

– Du gir meg neglesprett, du får meg til å svette, ler han til fotografen og gjør sin etter hvert berømte hilsen med to fingre over pannen.

Etter et kaldt fotoshoot går vi inn igjen, og Push ber fotografen varme hendene sine.

– Det er jo du som er varm og jeg som er kald, sier hun spontant.

– Hehe, riktig, sier Push og peker på henne med et lurt smil.

Det begynner å nærme seg sen kveld, og Pushwagner skal hjem og jobbe. Han minnes sin siste TV-opptreden i Store Studio med Anne Lindmo som hadde sitt fulle strev med å holde på oppmerksomheten til en aktiv Pushwagner.

– Haha, jeg trodde hun la an på meg. Jeg spurte om en date også, og hun lovet meg en. Men dere får jeg aldri. Det morsomste var at hun sa jeg hadde hatt et internasjonalt sammenbrudd. De klippet det bort, dessverre, men den var jævlig god.

Se kunstnerens CV på www.fineart.no

14 Ek sk l usi v t

AKTUELT Pushwagner på Oslo S og Trondheim Sentralstasjon frem til 20. september På to av landets mest besøkte, og kanskje mest hektiske, knutepunkter kan man nå stoppe opp i vår automatiserte bevegelse fra A til B, suge til seg Pushwagners bitende ironi og vandre videre i fullt våken tilstand.

7. mai ble flere nyfargede storverk av Pushwagner satt opp på stasjonsfasadene til Oslo S og Trondheim Sentralstasjon for en sommer­ utstilling i samarbeid med NSB. Hovedbildet på fasaden i Oslo, Catch a Ride, er helt nytt og måler 26 x 8,6 meter. Inne på Oslo S vises også NRK sin dokumentarfilm om Pushwagner der Safaris reporter Kristin Rosenløw Eeg fulgte kunstneren gjennom 2008. I Trondheim presenteres nyfargede versjoner av tidligere verk fra billedseriene Soft City og En dag i familien Manns liv som motivene Up and Down, Pling Plong, Oraclefilter, High Society og They are asleep – flere av motivene kan du få kjøpt i Kunstklubben.

Pushwagner fikk Oslo bys kulturpris 2008 Oslo bys kulturpris tildeles en person, gruppe eller kulturvirksomhet som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv. 7. mai mottok Pushwagner denne ærefulle prisen av ordfører Fabian Stang for 2008.

Pushwagner-kveld!

Onsdag 10. juni kl. 19–21 for Kunstklubbens medlemmer!

Bli med på kunstnerkveld og møt Pushwagner i vårt galleri i Maridalsveien 33 p: • • • •

Gratis bok ved kjøp av Pushwagner-trykk Pushwagner vil signere bøker og kunsttrykk Foredrag om Pushwagner v/Peter Mejlænder kl 19.15 Lett servering

Pushwagner har lovet å være til stede med forbehold om svineinfluensa.

Bindende påmelding innen 6. juni til mette@fineart.no, (forbehold om plassmangel, første mann til mølla)...

15 Ek sk l usi v t

MEDLEMSTILBUD side 16

Investeringsobjekter!

Se mer av vårt utvalg av Pushwagner i ­nettgalleriet på www.fineart.no: Motiver som Oracle Filter, Pling Plong, Parents Bedroom, Down og Selvportrett

PW

Kunstner / tittel: Pushwagner / Honk City Teknikk / opplag: D.G.A. / 250 Motivformat: 51 x 78,5 cm Galleripris (uten ramme): 5 500,-

Medlemspris m/ramme: 5 646,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Samme ramme på alle bildene.

P

MEDLEMSTILBUD side 17

PW

Kunstner / tittel: Pushwagner / Catch a ride (øverst) / UP (nederst) Teknikk / opplag: D.G.A. / 250 Motivformat: 167 x 51 cm (øverst) / 134 x 51 cm (nederst) / 250 Galleripris (uten ramme): 14 000,- (ø) / 11 000,- (n)

Medlemspris m/ramme: 12 765,- / 10 365,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

MEDLEMSTILBUD side 18

Mange kjenner Pushwagner som en ustyrlig eksentriker og uteligger. Det er ikke mer enn ti år siden den spinkle 68-åringen nærmest lå i rennesteinen, syk og fattig. I dag selges kunsten hans for høye summer, og mediedekningen har vært formidabel!

PW

Kunstner / tittel: Pushwagner / Pink Cabriolet Teknikk / opplag: D.G.A. / 250 Motivformat: 61 x 98 cm Galleripris (uten ramme): 6 000,-

Medlemspris m/ramme: 6 365,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

P

MEDLEMSTILBUD side 19

Alle bildene i Aktuell Kunst er hentet fra Pushwagners ­billedserier Soft City og En dag i familien Manns liv, og laget som Digital Graphic Artworks.

PW

Kunstner / tittel: Pushwagner / Red Cabriolet Teknikk / opplag: D.G.A. / 250 Motivformat: 61 x 98 cm Galleripris (uten ramme): 6 000,-

Medlemspris m/ramme: 6 365,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

KJØP DEN SISTE BOKEN OM PUSHWAGNERS LIV OG KUNST – ELLER EN KOMPLETT UTGAVE AV SOFT CITY !

Som medlem i Kunstklubben får du gratis frakt ved kjøp av bøker!

Pushwagner Forfattere: Petter Mejlænder / Pushwagner (illustratør) Innbundet Galleripris: 189, – Boken handler om Terje Brofos’, alias Hariton Pushwagners liv og kunstverden. Den gir et bilde av hans strabasiøse liv som kunstner, uteligger og narkoman, et liv som langt på vei har vært innhyllet i anekdoter og myter. Sentralt i boken står samarbeidet med Axel Jensen og hovedverkene En dag i familien Manns liv og Apokalypse, og billedromanen Soft City. Dette er første gang Pushwagners historie og et rikt utvalg av hans bilder gjøres tilgjengelig i bokform.

Pushwagners Soft City Paperback Galleripris: 240, – Soft City er et helhetlig verk, på samme tid en tegneserie, en bok og et kunstverk, og ble kåret til Årets vakreste Bøker 2009. Pushwagner arbeidet med Soft City fra slutten av sekstitallet til begynnelsen av syttitallet, men de 269 tegningene ble borte og var i mer enn 20 år regnet som tapt. Kofferten med tegningene ble gjenfunnet i 2002, og boken gitt ut av No Comprendo Press i 2008.

“Dessverre virker det som om Pushwagners “myke” budskap er like aktuelt i dag som da han ferdigstilte det for førti år siden.”

– Petter Mejlænder, Aftenposten

20 Bøk er

BERGFurniture comfort in design BERG Ceto/Ato

BERG Ceto/Ato

BERG Ato

BERG Ato

BERG Ceto

Klassisk elegance og tidløst design giver Ceto/Ato karakter. Med et let skub på armlænene kommer fodskamlen automatisk op og forlænges med og 15 cm på Ceto og 12 påog Ato. Den unikke funktion giverpå fuld støtte ben og læg.

Under højre armlæn BERG Cetounder Klassisk eleganse tidløst design gir cm Ceto Ato karakter.

Et lett trykk armlener når du sitter, og fotskammelen heises automatisk opp og forlenges med 15 cm på Ceto og skjulte 12 cm mekanisme på Ato. Denne unike funksjonen girforskydes full støtteryglænet under ben ogbagud legger. sidder en lille forkromet knap.

Når den under knappen aktiveres, både ogUnder nedad høyre armlene sitter en liten forkrommet knapp. Når du aktiverer mekanismen, skyves ryggen bakover og nedover, og avlaster trykket på både rygg og hofter. ‒ siddekomfort med aflastning af både ryg og lænd. Ryglænet kan justeres individuelt til enhver ønskelig stilling, ligesom nakkeRyggen kan låses i alle design posisjoner, nakkestøtten kanMed justeres og rygg er polstretfodskamlen med skum automatisk for optimal op støtte og avlastning.

Klassisk elegance og tidløst giverog Ceto/Ato karakter. et letseparat. skub påSete armlænene kommer puden kaner justeres separat.

Sæde ogog rygsom er polstret medfunksjon, skum for at give den optimale ogåaflastning.

Desuden er rygpuden Dessuten ryggputen kanalsydd en spesiell fylt med den finestestøtte dun for gi brukeren en opplevelse utenom det vanlige. og forlænges med 15 cm Ceto og 12 cm påbeskjendenhet: Ato. Den unikkeeksklusiv funktionog giver fuld støtte under ben og læg. Under højre armlæn I all beskjedenhet, enpå verdensnyhet!

I all håndlaget verdensnyhet! kanalsyet og som noget helt specielt, fyldt med den fineste dun for at give brugeren en oplevelse ud over det sædvanlige.

sidderI al en lille forkromet knap. Når den skjulte mekanisme under knappen aktiveres, forskydes ryglænet både bagud og nedad enerverdensnyhed.

Forbeskedenhed, Berg Furniture dette en eksklusiv detalj som bekrefter vår filosofi Comfort in design. ‒ siddekomfort med af tresorter både rygder ogbekræfter lænd.

Ryglænet kan justeres til enhver ligesom nakkeSokkelen fås i 10aflastning forskjellige samt i matt eller blank krom i kombinasjon med hud.

For Berg Furniture en eksklusiv detalje, filosofien Comfort inindividuelt design. Sokkel fås i 10 ønskelig træsorterstilling, samt i mat eller blank puden kani justeres separat. rygstof. er polstret med skum for at give den optimale støtte og aflastning. Desuden er rygpuden krom kombination medSæde læderog eller kanalsyet og som noget helt specielt, fyldt med den fineste dun for at give brugeren en oplevelse ud over det sædvanlige.

I al beskedenhed, en verdensnyhed.

Vælg mellem 2 størrelser:

For Berg Furniture detalje, bekræfter design. Sokkel fås iKongensgate 10 træsorter samt eller blank Dream Balanceen ogeksklusiv Milance, skabt i 2 der størrelser for atfilosofien opnå denComfort optimalein siddekomfort.

20i mat A - Skien - Tlf: krom i kombination med læder eller stof.

35 52 00 35 www.mgalleriet.no ‒ Gratis parkering

KVALITET ‒ DESIGN ‒ SERVICE Vælg mellem 2 størrelser: Dream Balance og Milance, skabt i 2 størrelser for at opnå den optimale siddekomfort.

Livets kunstner: Björg Thorhallsdottir Med Björg til Barcelona – og et intervju om kunst, humor, historie, sorg, kjærlighet og livet Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Kristin Lyseggen

22 Li v et s k unst ner

B

arcelona er en by med en kreativ energi som inspirerer meg. Jeg er så privilegert som får vise dere mitt Barcelona! Det er så mange reportasjer som kun skriver om turist-Barcelona der jeg ikke kjenner meg igjen i det hele tatt.

Klokken er sju om morgenen, og jeg møter kunstneren Björg Thorhallsdottir (f. 1974) og fotografen Kristin Lyseggen på Gardermoen. I løpet av et par sekunder har Björg oppsummert siste ukes hendelser: Hjemkomst fra Cuba, utstillingsåpning på Elverum og Trondheim og nylig dumpet av sin forlovede nummer 13. Jeg får en klem så god at jeg mister den ene øredobben. Man kan ikke la være å elske den sprudlende Björg. Hun er et menneske som helst tar på alle hun snakker med, og som setter det ekte, snille og ærlige høyest av alt. Hun ler med rå, høy latter, snakker om dildoer med juletrebelysning og om sorg i samme åndedrag og får en vilt fremmed taxisjåfør til å vise henne bildet av barna sine på vei til Barcelona og vinke farvel som om de var gamle kjente. Björg er en kvinne og kunstner som prøver å se alle, og som gir tilbake; både i form av alle pengene hun tjener på kunsten, og med kunsten som har truffet tusenvis av hjerter med sitt enkle og direkte uttrykk. På veien møter Björg utrolig mange mennesker, og de fleste blir en del av livet hennes.

– På Elverum møtte jeg en fantastisk mann, en skuespiller og forfatter, som hadde mistet sønnen sin i selvmord. Han har i mange år motivert 7000 mennesker i Elverum til å holde liv i 40 000 flyktninger i Afrika. Det finnes få slike menn med en slik aura i Norge. Kanskje han kan snakke på Hjertefred; sorgen hans sitter ytterst på nervene og kommer rett fra hjertet?

Vi har satt oss på en kafé og venter på å gå om bord i flyet til Barcelona.

Hjertefred er Björgs andre barn. Den første er sønnen Tolli på seks år. Da pappaen hans døde, ønsket Björg å lage et arrangement for å minnes mannen sin og pappaen, og hjelpe andre som hadde mistet noen. I år arrangeres Hjertefred for fjerde gang i Bærum på allehelgensdag, og har tusenvis av besøkende.

– Det skulle egentlig være en ”engangsgreie”. Det første året var det nesten amatøraktig; med en port med Hjertefred over, og et barnekor som sang.

Jeg hadde laget flere enkle tablåer, som en liten englekledd pike på en stige og en mor som strekker seg etter henne. Men folk ble rørt. Nå stiller artister som Jørn Hoel og Bjørn Eidsvåg opp gratis, og jeg vet folk bestiller flybilletter fra

Trondheim og Tromsø lang tid i forveien. Det er viktig for meg at alt er gratis, og nå er vi flere hundre frivillige som hjelper til. Etter hvert har jeg fått sponsorer, men de første årene betalte jeg mellom 50 000-100 000 kroner av egen lomme. Jeg vil gi noe til mennesker. I dag føler man seg flådd bare man parkerer bilen en time. Det er mange næringstopper som ser pengepotensialet i arrangementet, men da mister det sin ekthet. De som er med, er alle mennesker som bærer på en sorg som de ikke har bearbeidet. Slik blir også arbeidet med Hjertefred en slags terapi for mange.

Det var Hjertefred som brakte fotograf Kristin og Björg sammen. Kristin jobber for tiden med en bok der hun følger personer som skifter kjønn.

– Jeg satt utenfor en utstilling i Kragerø med Nico, Thomas og Frans Widerberg, og du nærmest plukket meg opp fra gata og sa jeg måtte bli med på en middag hos kunstneren Elisabeth Werp, minnes fotografen.

– Ja, jeg visste intuitivt at det var noe med deg. Du har jo også din sorg, og nå skal du bli prosjektleder for Hjertefred. Bildene du tar, har en helt spesiell melankoli, du ser på en måte mellom øyeblikkene, smiler Björg varmt.

– Men når får du egentlig tid til å jobbe?

– Jeg jobber hele tiden. Enkelte har kritisert streken min for å være banal og for enkel og motivene klisjeer, men det ligger tusenvis av tegninger bak før jeg kom frem til mitt billedunivers og strek. Budskapet er rett fra hjertet. Dessverre er man mer rivaler enn kollegaer som kunstnere i Norge. Jeg tegner alltid; bare se her.

Björg tar frem skisseboka og viser den siste ukens ”dagboksnotater”: En mann med erigert penis omringet av to damer og en mann som skyter en kule fra en pistol rett i hjertet på en kvinne.

– Blir det ikke for personlig?

– Bildene blir jo senere tatt ut av sin helhet, men de fleste har jo hatt kjærlighetssorg, så bildene er universelle. Alle har sine personlige historier som de kan hekte på mine motiver. I Barcelona skal jeg nå jobbe med bilder til en barnebok jeg ikke fant til sønnen min da pappaen døde. Det har tatt meg mange år å lage denne, og boka Pappaen min bor i himmelen er basert på min sønns bilder. Han og pappaen tegnet regnbuer ved kjøkkenbordet. Jeg spurte han nylig hvor han ville være hvis han fikk velge helt fritt, og da svarte han: På toppen av regnbuen. En annen gang hadde han lært å brette papirfly i barnehagen, og

23 Li v et s k unst ner

satte på sine fineste fotballklistremerker. Om kvelden gikk han ut i hagen og kastet flyene ivrig opp, men de gikk rett i bakken. Han ville at pappaen skulle ha noe å leke med i himmelen.

Jeg får tårer i øynene av de enkle, men sterke bildene. Björg hopper elegant videre, og lurer på om hun finner den store kjærligheten i dag, før vi setter oss på flyet til Barcelona.

Fra Island til Norge som ettåring Björgs livshistorie er som en såpeoperaserie krydret med varme komedier, triste og fine kjærlighetshistorier og en alltid hjelpende Björg i hovedrollen, uten at hun selv ønsker en glorie svevende over hodet. Snarere tvert om. Hun understreker at hun har vært heldig i livet.

– Min mor og far kom fra høyst ulike familier. Min oldefar på morssiden var president på Island, og min morfar var en av Islands rikeste. Pappa kom derimot fra en hardt arbeidende familie. Jeg husker ennå en grusom opplevelse fra barndommen da morfar møtte farmor som jeg elsket over alt på jord; hun opptrådte underdanig, og han overså henne totalt. Du kan si jeg har sett begge sider; hvordan penger ikke gjør deg lykkelig eller til et varmt og godt menneske, og hvordan det materielle er kimen til mye ondskap. På den andre siden har jeg opplevd hvor mye du faktisk må jobbe for å få penger. Pappa arbeidet hardt og fikk etter hvert høye stillinger. Familien bodde en lang periode i Malaysia, og vi reiste verden rundt på første klasse. Jeg hadde en trygg barndom med fantastiske foreldre og mye kjærlighet. Kanskje det er derfor jeg alltid har vært sterk og gjort det jeg ville. Når vi kommer hjem, skal mamma og jeg lansere en bok hvor hun har skrevet teksten og jeg laget illustrasjonene. Den heter Relasjoner

med barn. Det viktigste for meg er at barn føler seg elsket. Det skal faktisk ikke mer til enn at én person ser et barn; enten det er en nabo eller en lærer, for at det skal føle seg elsket.

17 år gammel flyttet Björg hjemmefra for å gå på Tegning, form og farge på Rosenvilde videregående skole. Hun og en venninne bodde i en ”rønne” på Bekkestua i Bærum.

– Da huset senere ble revet, så vi at det besto av to tynne vegger med litt jord mellom. Det hendte at vi måtte kjøre noen ekstra runder med bussen for å få igjen varmen. Pappa mente jeg skulle ta skrivemaskin og tysk som valgfag, og jeg likte dårlig at noen bestemte hva jeg skulle gjøre, så jeg flyttet ut og har jobbet og tjent mine egne penger fra jeg var 14 år. Da jeg var 17, reiste jeg til Mexico alene. Jeg bare gjør det jeg har lyst til, men det er kanskje derfor jeg har vært forlovet 13 ganger. Hvis alt går til helvete, kan jeg i alle fall starte en brudekjolesalong. Ringene får Tolli i skattkisten sin, ler Björg med sin rå latter igjen.

– Jeg liker å gjøre alt to ganger. Jeg og Eric giftet oss to ganger, døpte Tolli to ganger, og jeg hadde to begravelser for Eric. Det siste var egentlig ikke så hyggelig. Men du, Kristin, kanskje vi kan kalle oss kjærlighetsenker?

Björg hopper litt igjen, og forteller om sine siste prosjekter. Man må bare ta av seg hatten. Selv unnskylder hun seg konstant med at dette kan høres ut som selvskryt. Ressursene strekker ikke lenger til, og hun har nå ansatt to assistenter i Norge som tar seg av det administrative. I Barcelona jobber Ignacio for henne i et atelier hun leier, og hun hjelper ofte venner med penger. Hun står opp klokken fem og jobber frem til hun vekker sønnen klokken sju. Etter å ha kjørt han til barnehagen er det en ny økt, men fra klokken 16 til 20 skrur hun av alle telefoner for å være mamma. Om kvelden får hun møter lagt hjem

24 Li v et s k unst ner

til seg selv. Barnevakt som alenemor er ikke alltid like enkelt, selv om hun lattermildt sier at Tolli har mange pappaer i alle eks’ene hennes.

– I Norge er det 60 gallerier som selger bildene mine, og jeg har fått 13 nye gallerier i London. Til høsten kommer en serie på fire bøker ut på Aschehoug med egne tekster og bilder, boken Pappaen min bor i himmelen på Gyldendal og Himmelbrev som er en diktbok for å lindre sorg, på eget forlag. I tillegg samarbeider jeg med Porsgrund Porselænsfabrik og designer åtte ulike kopper og to barneserviser; ett til jenter og ett til gutter. Designer Donna Ioanna skal bruke bildene mine som motiv på kjolene sine. Et annet stort prosjekt er et galleri for unge norske grafikere. Jeg har fått tak i et 400 kvadratmeter stort lokale, som skal bli et dynamisk sted for ung grafikk, og som ikke stenger klokken fem. Unge grafikere har andre behov enn det tradisjonelle Norske Grafikere kan tilby. I tillegg holder jeg foredrag for bedrifter med utgangspunkt i bildene mine. De har en livsfilosofi som handler om å tørre å leve og elske, og å ta vare på seg selv. Stupedamene mine handler nettopp om det å hive seg ut i det ukjente, kun dyttet av en musefinger.

Björg har også et møte med Verdensbanken i avtaleboka.

– Jeg vil starte en kunstskole i Gambia. Det er bevist fra andre prosjekter at det er viktig å lære lokale om sin kulturelle identitet og kunsthistorie. Men dere, det er så hyggelig å reise med dere. Og jeg får lov til å prate hele tiden!

Hun avbryter seg selv.

– Men vet dere hva, jeg må fortelle dere noe som skjedde i Frognerparken i går. En muslimsk kvinne hadde mistet sønnen sin på to år og var helt fortvilet.

Ingen andre enn meg hjalp til. Bildene mine handler nettopp om mellommenneskelighet og det medmenneskelige. Det er det fineste som finnes mellom mennesker. Allerede i sjette klasse skrev jeg SOLIDARITET på sekken min.

Finanskrisen er kanskje bra for Island. Før dyttet man hverandre for å komme frem i butikken, nå klemmer man og spør hvordan det går. Mennesker trenger problemer for å fortsette å være mennesker. Men nå må jeg meditere litt.

Det blir stille et kvarters tid, før Björg begynner å prate igjen.

– Nå kom jeg på noe; å hjelpe andre gir meg drivkraft.

Casa camper og besøk i atelieret hos Picassos tidligere assistent – Eieren av malerbutikken på hjørnet er så glad i kvinner at de alltid får rabatter, mens mennene må betale full pris, peker Björg mens vi krysser Plaza del Bonsuccess; en idyllisk plass med småkafeer noen sidegater fra Las Ramblas.

Vi har akkurat sjekket inn på Björgs faste hotell, designhotellet Casa camper.

– Noen ganger reiser jeg ned hit kun for å jobbe døgnet rundt, og hotellet blir et fristed med sine originale løsninger. De fokuserer på sunnhet, og 24 timer i døgnet står det en frukt- og salatbuffé fremme, forteller hun mens hun låser seg inn i atelierleiligheten og roper hola. Ignacio kommer løpende; en liten, spansk mann i femtiårene, som også har jobbet for Picasso, Ferdinand Finne, Dalí og Joan Miró. Etter en varm velkomst trekker han seg litt sjenert tilbake, mens Björg setter seg for å risse inn motivet på platene han har ferdigpreparert med lakk til henne. Han kommer med øl og tenner et lys, slik som han alltid gjør.

– Ignacio er en helt fantastisk mann. Han så tingene mine da jeg studerte, og tok kontakt. De eldre kunstnerne begynte å dø ut, så han søkte nye å jobbe for. Vi er som et gammelt ektepar, og trenger ikke å si så mye. For noen år siden var han like bred som han var høy. Da han var 16 år, var han nemlig forelsket i en pike, men måtte i militærtjeneste som under Franco var på fire år. Hans kjæreste orket ikke å vente, og giftet seg med en annen.

Ignacio giftet seg også i et pedagogisk ekteskap, men for en stund siden kom hans ungdomskjærlighet forbi her nede på plassen. Han så seg selv i speilet, og bestemte seg for å slanke seg hvis hun skulle dukke opp igjen. Hun har ikke kommet ennå, men de elsker hverandre fortsatt.

Hun smiler bort til Ignacio. Gjennom de oppslåtte dørene strømmer lyden inn fra spanske stemmer og gateliv. Björg viser oss rommene hvor alt papiret henger til tørk, pressen, syrebadene, og harpiks-skapet.

25 Li v et s k unst ner

– Hjemme i Norge er det superstrenge lover om ventilasjon når man etser, men Ignacio bare lukker opp vinduet. De ler av meg når jeg tar på masken min.

Björg ber meg så stå som jeg akkurat har sluppet en ballong, og like etterpå posere som om jeg sitter på en sky. Bildene er til boken Pappaen min bor i himmelen.

– Jeg tegner rett på platen for å holde streken levende. Tolli opplevde også en sorg da pappaen hans døde, men han gikk mer ut og inn av sorgen.

Dessuten mistet han på en måte to foreldre; jeg ble helt fjern. Til slutt skjønte han hvor pappaen hans var, og kunne gå videre. Døden trenger ikke å virke depressiv. Barn har så mange fantasier rundt dette som kan gjøres vakre.

– Hvem er disse figurene dine?

– De skal utstråle kjærlighet og godhet. Jeg hadde helt ekstremt mye fantasi som barn, og foreldrene mine ble innkalt på foreldremøte da jeg tegnet ormer med skorstein på. Jeg nektet å tegne sauene hvite, for meg var de blå, så læreren på barneskolen kastet tegningene mine. Ingen trodde noen gang jeg skulle bli kunstner, bortsett fra bestevennen til pappa som var fotograf. Mamma hadde hengt opp tegningene mine på do, og jeg husker ennå han kom løpende ut med buksene nede og ropte: Hvem har tegnet disse? Da var jeg 13 år.

Hun tar opp den ferdig rissete platen og gir den til Ignacio som begynner å male på baksiden med asfaltlakk, så syra ikke skal spise seg gjennom platen.

Deretter legges platene i syre.

– Ignacio sier jeg jobber like intenst som Picasso. Til sammen har jeg vel trykket rundt 400 motiver.

– Björg is my angel, sier Ignacio.

Björgs gamle universitet La Massana – Her har jeg gått, fy faen så kult! I dette bygget utførte man den første kirurgiske operasjon på 1500-tallet. I en lang periode var det et kloster og senere et fattigsykehus. Blant andre døde arkitekten Gaudí der inne. I dag er det et vanlig universitet, og ikke lenger kunstskole.

Vi bestiller lunsj i denne oasen midt i Barcelona, omringet av tunge klosterbygninger, trær, duer, studenter, barn og flere uteliggere. Det er nesten 10 år siden Björg gikk ut med de beste karakterene herfra. Etter at hun hadde gått to år på Asker kunstskole, ønsket hun å studere kunst i et land som hadde en kulturell arv innen glassmaleri.

– Jeg elsker glassmaleriet som alltid forandrer seg ut fra lyset, og jeg respekterer det kompliserte håndverket. Under Franco hadde Spania nærmest stått stille innen kunsten, men håndverkstradisjonen var sterk. I andre land var det kommet til et brudd, der ideene ofte talte mer enn håndverket. Jeg ønsket å lære gamle teknikker som glassmaleri og grafikk, og søkte meg til kunstakademiet i Barcelona. Jeg troppet opp i den ultramoderne bygningen en uke før skolen startet, og ble fortvilet. Det var ikke dette jeg hadde forestilt meg!

Jeg ville jobbe fra hjertet og sjelen, ikke kun fra hodet. Jeg begynte å bli kjent med andre folk, og ble med på en tur til Pyreneene der en fyr tipset meg om den gamle kunstskolen La Massana. Jeg snakket litt spansk, og gikk opp til rektor på denne skolen og sa at jeg bare måtte gå der. Søknadsfristen hadde gått ut for flere måneder siden. Han ba meg møte opp dagen etter. Jeg hadde med 20 lysbilder av arbeidene mine, og der sto alle skolens professorer i mørke dresser. Etter fremvisningen stakk de hodene sammen som et fotbal�lag, og snudde seg så mot meg: Du kan begynne mandag, men på det 3. året.

Og jeg som ikke hadde forventet å komme inn! Å være nordisk jente i et noe rufsete område av Barcelona med en fortid med seksuelle overgrep var ikke lett. Björg fikk litt angst for å gå ut, og fikk en venn til å følge seg til og fra skolen. Etter en stund farget hun håret rødt for å slippe tilnærmelsene.

– Det så helt jævlig ut! Det tok et halvt år å komme seg inn i miljøet.

Mange røkte hasj, og jeg har alltid vært sterkt imot rus, annet enn champagne, ler hun.

Hun leide en gammel leilighet i det gamle horestrøket med dansevenninnen Maribell.

– Tidligere var det farlig å ferdes der, men så bestemte regjeringen seg for en genial løsning; vi fjerner hele strøket; og rev ned bygninger og laget en stor, åpen turistvennlig plass.

26 Li v et s k unst ner

Under akademitiden laget også Björg flere oppsiktsvekkende installasjoner som hun fikk flere priser for. Den ene besto av en fire meter høy kjole med ti meter lange ermer med en jernstruktur under som hun selv sveiset. Inne i figuren var det en gitarkasse og strenger 5–6 meter ut i rommet så publikum kunne spille på henne.

– En ekstrem feministisk idé, ler Björg, mens en mann kommer bort og ber oss holde bedre på veskene våre da en gjest bak oss venter på et ubevoktet øyeblikk.

– Her nede laget jeg også et verk som i dag henger på Oslo Krisesenter. Opprinnelig ville jeg blåse opp et foto til full størrelse av en prostituert. Jeg dro med meg venninnen min Ruth ned til horestrøket, og tilbød å betale fire ganger så mye som kundene, men for kvinnene var det vanskeligere å bli tatt bilde av enn å ha sex-kunder. Det endte med at en annen venninne med arr på sjelen etter misbruk som barn, sto modell. Bildet monterte jeg bak en ti centimeter tykk glassplate som jeg ødela med tannlegebor.

Sårene i glasset kastet skygger på jentas kropp som usynlige arr. Ser du inn i folks øyne, kan du se deres arr. På Oslo Krisesenter kan de jo ikke ”vise” kvinnene, men bruker ofte dette verket for å formidle deres smerte til presse og politikere.

Vi går ut av den vakre loggiaen og spaserer mot det kjente markedet ved Las Ramblas. Hver dag klokken to gikk Björg hit og handlet inn middag til 20 venner.

– Der det er køer, er det billigst. Før satt det også gamle koner fra fjellene utenfor som ikke hadde råd til å leie en bod. Etter middagen var det ikke alltid vi klarte å komme oss tilbake på skolen, ler Björg.

Ved Plaça de Catalunya forteller Björg om alle duene som levde her, men som utviklet en sykdom, og man måtte legge ut giftige frø. Dermed døde også Barcelonas ville papegøyebestand som ble innført av de rike på 1700-tallet. Like før vi ankommer atelieret igjen, passerer vi et gammelt kloster med en rund treluke ved Plaça Vicenç Martorell.

– Her leverte kvinner sine barn som var født utenfor ekteskap, til en nonne på innsiden. I sprekken stakk man inn en navnelapp. Det er et sterkt sted. Tenk hvor mange menneskeskjebner som har blitt bestemt gjennom denne luken, sier Björg trist.

Hvert trykk unikt – Jeg tror Ignacio har laget dette skapet slik at utringningen min skal synes når jeg sveiver, ler Björg. Vi er tilbake på atelieret der platene skal behandles i et harpiks-skap. Der inne drysser det harpiks, mens Björg sveiver på hjulet med intens kraft, og platene ser ut som de er dekket av snø. Deretter tenner Björg på alkoholen i en slags øse, og brenner under hver plate så harpiksen smelter. Ignacio har gått i trykkelære hos en mester som selv gikk i lære hos sin mester, så teknikkene og tradisjonene har ikke forandret seg på mange hundre år. I Norge ville man revet seg i håret over miljøsynden.

– Platene skal nå bli kalde før jeg maler på med Vikingmelk på de store platene. På de små maler jeg med jernklorid rett på platen 6–7 ganger for å mørkne noen partier. Dette er strengt forbudt i Norge. Etter noen minutter stopper etseprosessen, og jeg tørker av platen. Først må jeg gni inn platene med spytt for at jernkloriden skal feste seg. Det er visst det eneste som funker, og er ganske ekkelt, særlig når Ignacio vil

27 Li v et s k unst ner

Kunstner / tittel: Pep Trujillo / The Blind Traveller Teknikk / opplag: Akvatint / 6 Motivformat: 39,5 x 30 cm Galleripris: 5 252,-

Medlemspris: 4 201,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen.

Se kjøpsinfo side 91

hjelpe meg med sitt spytt, forteller Björg, harker og legger en god spyttklase på platen.

Hver plate tar altså flere timer å bearbeide, og hvert bilde i et opplag på 150 blir ulike. Ignacio tar med platene for å slipe ned kantene til 45 grader så de ikke skal kutte papiret. Noen ganger skjæres former som hjerter og stjerner ut med baufil og trykkes på papiret. Deretter er det tid for kobberpuss og kalk på platen for å få bort syra. Fargen påføres, og gnies av med tarlatan (et stoff syersker bruker for å stive opp kjoler), avispapir og telefonkatalog­ papir, så fargen kun blir sittende igjen nede i de etsete gropene. Til slutt skal platen en tur gjennom den tunge pressen sammen med papiret som allerede har ligget i bløt, strøket og tørket. Er ikke prøvetrykket bra nok, starter Björg forfra med å behandle platen.

Klokken nærmer seg syv. Vanligvis jobber Björg til langt på kveld, men i dag tar vi taxi opp til en restaurant på Montjuic med utsikt utover Barcelona: Restaurant Montjuic El Xalet. Med fyrverkeri over byen og telefonnummeret fra en anonym kelner til Björg i fyrstikkesken sammen med regningen, ender kvelden på en lokal jazz-klubb ofte frekventert av Björg i studietiden.

Montserrat, Den sorte madonna og kunstneren Pep – Denne fjellformasjonen finnes kun her, og har alltid vært sett på som hellig.

Det er en egen energi her oppe som dere sikkert merker, og det går en pilegrimsrute over fjellet. Tidligere var hele Katalonia dekket av vann, og Montserrat stakk opp. Se her, vi fant dette forhistoriske fiskefossilet på tomta.

Vi sitter ved et langbord like nedenfor Montserrat hos kunstneren Pep Trujillo og hans kone Imma som var kunstlærer på La Massana da Björg gikk der. Vi får servert paella og lokal vin. Det oversettes mellom spansk, norsk og engelsk alle veier, mens vi speider mot Pyreneene på den ene siden og de fingerlignende Montserrat-toppene på den andre siden. Hit kom Björg med en nyfødt Tolli, og er som en del av familien. Eierne av det hundre år gamle huset eide tidligere hele dalen, men uten lov bygget folk hus rundt omkring i skogen. I 1986 feide en enorm skogbrann over hele den bratte siden, og avslørte de ulovlige husene.

– I 1761 ble Spania invadert av Frankrike. Da var det en liten gutt som løp opp under fjellet og begynte å spille på en tromme. Ekkoet lød som en enorm hær, og franskmennene snudde, oversetter Björg fra Peps kones fortelling.

– Vi flyttet hit for ti år siden. Da var det verken vinduer eller en hage, forteller Pep. Han er en av Spanias mest anerkjente kunstnere, og har flere ganger

samarbeidet med den enda mer kjente Antonio Tàpies. Pep har hatt flere store utsmykningsoppdrag, og utstillinger så vel i Norge som de største galleriene i Spania. Vel inne i atelieret hans finner vi sterke bilder fylt med farger og energi som også kan minne om Paul Klee og Miró.

– Vi jobber kanskje fra det samme stedet i hjertet med lik tilnærming til maleriet og materialene. Selv om bildene er svært fysiske, kreves det også mye tilstedeværelse i atelieret for å skape dem.

Med store klemmer forlater Björg sine venner, og Pep kjører oss til Den sorte madonna på den andre siden av Montserrat. Under Franco var dette et kjærlighetens fristed. Klosteret støttet ikke diktatorens styre, og her kunne forelskede som ikke fikk hverandre, leie seg inn for en hyrdestund.

– På ettermiddagen ser du munkene gå med en kjerre fylt med penger, rister Pep på hodet litt ironisk, og er ikke så glad for den økende turismen og Hollywood-stilen det gamle klosteret bygges opp i.

– Den sorte madonna ble funnet i en grotte på 1200-tallet, men ingen vet egentlig den sanne historien. Mange ber henne om beskyttelse og hjelp, guider Pep oss videre.

Vi passerer den berømte madonnaen i en lang kø, og Pep tar oss forbi de mange lysene man kan tenne, alt ettersom hvor mange euro man vil betale.

Han stopper i et rom fylt av de underligste gjenstander: Proteser, brudekjoler, bleier, bilder, smokker, en ball og mye mer.

– Dette er som en sterk samtidsinstallasjon for meg. Her legger de besøkende igjen ting som symboliserer noe de ønsker hjelp til. Tingene fjernes hver måned, men det er en sterk opplevelse å studere folks håp her inne.

Vi rekker akkurat siste tog tilbake til byen, og tapas like før midnatt i den eldre bydelen Barri Gòtic. På vei tilbake til hotellet tar vi også turen forbi ­katedralen langs Carrer del Bispe.

– Opp her gikk de første indianerne som kom til Barcelona med Columbus, barbeinte, for å bli vist frem til det spanske kongeparet, forteller Björg.

Hun stopper ved et lite hus og tar på et nydelig steinrelieff.

– Under dette huset ligger alle dokumentene om Barcelona. Jeg leste mye her om romernes tid i byen. Dette relieffet med duer og en skilpadde betyr at brev skal leveres fort som en fugl, men leses sakte som en skilpadde.

Er det ikke vakkert?

Og med de ordene sier vi god natt og farvel til Björgs Barcelona.

Se kunstnerens CV på www.fineart.no

28 Li v et s k unst ner

R

MEDLEMSTILBUD side 29

Mennesker trenger problemer for å fortsette å være mennesker.

RL

Kunstner / tittel: Björg Thorhallsdottir / Ønsker Teknikk / opplag: Etsning / 150 Motivformat: 33 x 37 cm Galleripris (uten ramme): 2 900,-

Medlemspris m/ramme: 3 311,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Samme ramme på alle bildene.

MEDLEMSTILBUD side 30

BT

Kunstner / tittel: BjĂśrg Thorhallsdottir / Love Teknikk / opplag: Etsning / 150 Motivformat: 42 x 34,5 cm Galleripris (uten ramme): 2 900,-

Medlemspris m/ramme: 3 311,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

B

MEDLEMSTILBUD side 31

BT

Kunstner / tittel: BjĂśrg Thorhallsdottir / Hjerte snakk Teknikk / opplag: Etsning / 150 Motivformat: 33 x 31 cm Galleripris (uten ramme): 2 900,-

Medlemspris m/ramme: 3 054,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

MEDLEMSTILBUD side 32

BT

Kunstner / tittel: Björg Thorhallsdottir / The closer I look at your heart (øverst) / En ny verden (nederst) Teknikk / opplag: Etsning / 150 Motivformat: 20 x 26 cm Galleripris (uten ramme): 1 500,-

Medlemspris m/ramme: 1 845,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

8&45 7* --"( & Â… (". -& '3 & %3 * ,45"%

Gallery Sand, West Village 277 West 4th Street, New York City Tel. (+47) 900 600 99 post@gallerisand.com

www.gallerisand.com

Therese Nortvedt – Kjendisbarn, påkledde dyr i urbane strøk og vakre jenter med stirrende øyne

Therese Nortvedt har en av de mest glitrende CV-ene man kan få som kunstner i Norge: 11 års utdannelse, separatutstillinger i syv land, en lang rekke kollektiv­ utstillinger, flotte anmeldelser, en biografi og kunstbok om seg selv, prestisjetunge illustratøroppdrag, innkjøp av landets ”tunge” institusjoner og med atelieradresser i New York, Dubai, Frankrike og London. Vi møter henne på hjemmebane i Son, der hun leier atelier i den gamle skolen fra 1932. Fotoshooten har hun allerede tatt i Londons gater.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Hans Peter Bertschy

H

ei, jeg tenkte jeg skulle kopiere noen artikler til deg, så har du litt informasjon, sier Therese litt beskjedent når vi møter henne i Son sentrum; langt fra Londons urbanitet og trendy gallerier hvor hun bor og jobber mye av året. Vi går ned til Narvesen hvor det står en eldet kopimaskin på en vaklende barstol fra Ikea. Therese tar frem en rekke avisutklipp fra en pose, teller over de endelige kopiene, og får det på krita da tippekøen er lang. Hun hilser på noen kjente, før vi tar plass i den nyåpnete kafeen ved siden av Galleri Son der hun stilte ut sommeren 2008.

– Fetteren til onkelen min drev meieri i dette lokalet, og som barn fikk vi alltid gratis is her. Jeg husker enda lyden når vi gikk på de sorte og hvite flisene som sa klikk-klakk, og ofte løsnet de. Jeg vokste opp med syv søsken i den gamle Lensmannsgården i Hølen noen kilometer opp langs elva her. I kjelleren var det to celler og et klaustrofobisk fangehull. Det skapte mange fantasier hos et barn, men det var godt jeg hadde snille foreldre, ler Therese mens hun tar frem boken som kom ut om henne i 2001 på Labyrint forlag. Boken gir også en oversikt fra Thereses første grafikkarbeider som ble antatt på Høstutstillingen på 1970-tallet, til hennes mange jenter med store, stirrende øyne.

Hvem er disse jentene?

De dukkeaktige små pikene eller kvinnene fremtrer som noe skremmende i måten de stirrer ut av bildene på, med store, vidåpne øyne og et fremmed blikk.

Skikkelsene ser på oss og vår virkelighet som om vi tilhørte en ”alien nation”, skrev den kjente svenske kunstkritikeren Ingamaj Beck i 1992 om Thereses kvinneskikkelser som har spilt en dominerende rolle fra hun startet å male.

Men hennes kvinner er mer dukkeaktig enn voksne; lik barn i en voksen verden eller kvinner som lengter tilbake til barnas verden. I tillegg legger kunstneren til enkle rekvisitter som kosedyr, møbler eller ulike kostymer, og det hele blir en nokså underlig sammensetting med tvetydig budskap. Storøyde ser kvinnene ut i verden. Er det et uskyldig blikk på verden, eller et blikk som ser alt?

– På slutten av 1980-tallet begynte jeg å male jenter med store kjoler der kjolene nærmest fungerte som en aura; en jordens kappe. Jeg har spurt meg hvorfor det ble barn. Jeg oppfatter dem som mye mer ærlig i sitt uttrykk, mye nærmere fantasiens verden. De har ikke disse sperrene og maskene du og jeg sikkert tar på oss nå. Det er noe uforutsigbart ved barns natur, et slags mysterium, og det tiltrekker meg som kunstner.

– Men det er noe skummelt og truende i din billedverden?

34 Surrea l i sme

– Jeg ønsker å si noe om følelser. Foran ett og samme bilde vil noen oppfatte det som skummelt, mens andre som fantasifullt. Det er jo mye i en selv som bestemmer hvordan man reagerer.

Therese forteller ikke mye om innholdet i bildene sine eller sitt underlige figurgalleri. Surrealismen og dadaismen er retninger som trekkes inn i omtaler om kunsten hennes. Mange har kalt henne Norges motstykke til svenske Lena Cronqvist. Hun er opptatt av at kunsten ikke skal være dekor. Kunsten kan være en arena der man kan la seg sjokkere, forarge, glede eller engasjere.

Foran ett nytt bilde betyr alt hun har gjort tidligere, ingenting. Noen ganger er scenen klar i hodet på forhånd, andre ganger er hun åpen og bygger opp miljøet og henter inn rekvisitter underveis.

– Derfor er det så viktig for meg å trykke alle bildene mine selv. Der skjer det også mye underveis, og det er vanskelig å bruke trykkere og assistenter, sier Therese og spiser opp resten av paien og tar en slurk av kaffen før vi tar fatt på bakken opp til atelieret hennes i den gamle skolen med utsikt over Son. Up & Coming på 1980-tallet Therese Nortvedt profilerte seg tidlig innenfor vårt hjemlige kunstliv, og hadde sin første separatutstilling i Galleri Cassandra i 1980 i Drøbak. På 1970-

tallet ble hun snart et navn blant de yngre som bidro til å skape lysere tider for norsk grafikk, og sette den på dagsordenen som et samtids kunstuttrykk.

Sammen med grafikerkollega Dagfinn Knudsen tok en ung Nortvedt pulsen på en ny urban og urolig tidsånd.

På 1970-tallet tok hun også kostyme- og scenografiutdannelse i London.

Tidlig på 1980-tallet ble hun lokket av den første maleribølgen, og ble etter hvert en del av New Yorks hektiske East Village-miljø på Manhattan. Da hun ankom New York, hadde hun kun med seg en koffert full av minner, fotografier, arbeider på papir, noen tuber maling og pensler, boken Livet er et annet sted av Milan Kundera og to oljemalerier av Erling Nortvedt, hennes bestefar.

Som liten pike i Hølen var Therese en ivrig iakttaker av bestefarens magiske verdens tilblivelse der han dekorerte antikke bondemøbler med eføy, flettede kranser, fugler og arabesker. Haven hans var også befolket med tropiske ­fugler, en påfugl og en dam med gullfisker. Thereses billedverden består ­nettopp av et hav av fabelskikkelser og tegn.

I New York bidro hun og blant annet kollegaen Killi Olsen til å sette farger på den kosmopolitiske kunstscenen. Som den første norske kunstneren ble hun også tildelt et stipend-opphold i den prestisjefylte og internasjonale ­atelier- og utstillingsbygningen P.S.1. i Queens. Nortvedt stilte i denne perioden ut på East Village-adresser som B-Side og New Math Gallery, men ble

35 Surrea l i sme

også invitert til å mønstre i mer offisielle omgivelser som The AmericanScandinavian Foundation i N.Y. og på Henie-Onstad Kunstsenter. I vårt hjemlige kunstmiljø fikk hun etiketten emigrantkunstner etter fem år ”over there”.

Hennes malerier fortonet seg ekspressive og eksotiske, og hun beveget seg fort inn på en internasjonal arena, uten tilknytning til norske trender og skoler.

Besøket ble avsluttet med en reise til Latin-Amerika og en jorden-rundt-tur.

I løpet av 1990-tallet fikk Therese to viktige illustrasjonsoppgaver som også posisjonerte henne ytterligere som kunstner. Hennes 37 illustrasjoner for Boklubbens utgivelse av Amalie Skrams Mennesker ble revet bort og kom i nytt opplag i 2007. Hun høstet også lovord for sine illustrasjoner til forfatteren Tor Åge Bringsværds fremstilling av den norrøne mytologiens ragnarok.

Fra Kennedys sønn til Madonnas datter I 2000 malte Therese flere fotografiske ikoner fra det 20. århundre, deriblant Anne Frank og John F. Kennedy jr. som gjør soldathilsen ved sin myrdete presidentfars båre. Billedserien Salute J.F.K. jr. rystet en hel verden med toåringen som selv fikk en brå død i voksen alder i en flyulykke.

– Jeg levde meg inn i ansiktet hans, og malte flere versjoner av denne scenen. I ansiktet ser man et øyeblikks uttrykk. Dette forsøker jeg å fange, for øyeblikket i ansiktet forandrer seg hele tiden, forteller Therese og låser opp atelieret med linoleumsgulv, tavle og pulter. Flere kunstnere har installert seg i de gamle klasseværelsene på hver side av den majestetiske trappen.

Billedserien med Kennedy junior ble starten på Thereses såkalte kjendisportretter som fikk mye mediadekning da de ble stilt ut i London i 2003.

– Da jeg så Michael Jackons barn Paris og Prince Michael som alltid bar masker, stilte jeg meg umiddelbart et spørsmål: Hvordan får han til å ha på barna maske? Hva har han sagt til dem? De fleste barn ville revet den av. Slik oppsto bildet Trust. I bakgrunnen ser du en knoklete, nesten likaktig, hånd.

Ordet trust refererer jo til et tillitsforhold. I bildet vet man ikke om det handler om omsorg eller makt. I tillegg ligger det en fare i bildet med denne skumle hånden. Barn er prisgitt de voksnes tillit. Men man velger ikke sine foreldre, og det er de voksne som skal ta vare på sine barn. Denne tilliten forsvinner tidlig, hvis den blir misbrukt av foreldrene.

The Target er et maleri av Madonnas datter Lourdes, der hun kommer uredd og livsbejande ut av bildet. Therese hadde akkurat mistet sin far da hun så et lite foto i et magasin av Lourdes. I et tidligere intervju har hun sagt at selv om dette ikke er meg, er det noe i maleriet som er det.

I forbindelse med portrettserien fikk også Therese flere barneportrettoppdrag. Det siste endte i rettssalen.

– Denne episoden er ikke noe jeg liker å snakke om. Det var advokat og mangemillionær Marianne Heien Blystad som hadde bestilt portretter av sine tre døtre for over to år siden, og det har vært en lang prosess. Hun hadde ytret et ønske om et bilde i duse farger, men da bildet var ferdig, var hun misfornøyd med resultatet og ville ikke betale. Saken endte i forliksrådet, og her ble det slått fast at Blystad måtte ut med halve kjøpesummen, men at hun ikke fikk beholde bildet. Og som du sikkert har lest i Dagbladet, angrep hun bildet med leppestift. Men som kunstner jobber jeg best under frihet. Heldigvis har jeg hatt flere andre oppdragsgivere som jeg har malt barna til, og som ikke ønsket å legge føringer på uttrykket og respekterte mitt fag. Man vet jo hvordan jeg maler.

Dyr Dyrene var også med fra begynnelsen. I 2006 fikk hun mange gode anmeldelser for sin utstilling på Galleri Trafo i Asker, der hun tok dyrene ut fra jungelen, kledde på dem og lot dem opptre som mennesker i urbane miljøer. Man påpekte at hennes todelte tilværelse mellom Londons urbane gater og landlig idyll i Son manifesterte seg i de nye motivene. Mange av barndomsminnene

36 Surrea l i sme

hennes er knyttet til den mystiske og fortryllende skogen. Rådyrets stille tilstedeværelse utenfor soveromsvinduet hennes, sky, men samtidig på vakt, gjorde et nesten surrealistisk inntrykk på henne. Den virker nesten prehistorisk – noe den også står i fare for å bli med trusselen om global oppvarming. På Nortvedts lerreter beveger rådyret seg med den største sinnsro i moderne, luftnedkjølte interiører, eller i trafikken midt i storbyen.

Men samspillet mellom dyr og mennesker har vært med fra hennes første bilder. På Høstutstillingen i 1975 stilte hun nettopp ut en torso med kravlende bier.

– Dyr bruker sin intuisjon, sine instinkter og sanser. Jeg synes vi mennesker burde lytte mer til disse sidene i oss selv, ikke bare bruke intellektet.

På et av maleriene og trykkene holder en ung pike en svane om halsen.

Svanens nebb er surret igjen.

– Jeg er fascinert av svaner; de er grasiøse og utilnærmelige, og et klassisk motiv i kunsten. I bildene er jeg opptatt av å muliggjøre det umulige. Er det makt eller omsorg som foregår her? Nok en gang vil jeg ha frem denne tvetydigheten, denne usikkerhet på hva som egentlig foregår.

– Jeg bruker det faktisk til å finne ut hvor jeg skal stille ut neste gang: I juli skal jeg til Galleri Guddal i Rosendal, i august på festspillene i Elverum, og til høsten er det en utstilling i Sveits, forteller hun.

Rundt oss i det gamle klasserommet står også Thereses fem siste malerier til Hamsuns Viktoria. Bildene skal være med i et bokprosjekt hos Gyldendal med blant annet Håkon Bleken og Killi Olsen. Deretter skal de ut på en vandreutstilling som starter i Rådhusgalleriet i Oslo i september. Det er ikke første gang Therese går i dialog med en av våre store forfattere. I forbindelse med Ibsens 100-årsmarkering i 2006 var hun en av seks norske malere som tolket Ibsen med utstillingen IBSEN 2006, vist i Oslo, Berlin, London, Washington og Minneapolis. Den gangen var det Nora-skikkelsen hun tok for seg.

– Viktoria er en gammel historie, men følelser forandrer seg ikke.

Grunnene til ulykkelig kjærlighet og at folk ikke får hverandre, er kanskje litt annerledes i dag enn på Hamsuns tid; det er sjelden man ikke får lov til å gifte seg på grunn av materielle forskjeller i dag. Men ulykkelig kjærlighet er et evig tema, kjærligheten blir ikke alltid gjengjeldt, avslutter Therese.

Hamsun og Ibsen Therese retter på to roser som hun har brukt som modeller i et av bildene.

Hun trekker ned et norgeskart bak kateteret.

Se kunstnerens CV på www.fineart.no

37 Surrea l i sme

MEDLEMSTILBUD side 38

Når jeg begynner på platen til etsningene, legger jeg på en sterk hardgrunn, en lakk, hvor jeg risser inn grunntegningen. Deretter legger jeg platen i syre, som etser seg ned der jeg har risset. Etterpå legger jeg på en mykgrunn som er svært ømfintlig. Her kan jeg trykke inn ting som skaper strukturer som for eksempel en blonde, krøllet silkepapir, blomst eller fjær. Så etses platen igjen, men jeg tar den opp og skyller den mange ganger underveis for å se hvor langt prosessen har kommet. Det krever lang erfaring å treffe det rette punktet.

TN

Kunstner / tittel: Therese Nortvedt / Trust Teknikk / opplag: Etsning med bladgull / 60 Motivformat: 30 x 24 cm Galleripris (uten ramme): 4 500,-

Medlemspris m/ramme: 4 591,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

T

MEDLEMSTILBUD side 39

Kjernen i Therese Nortvedts arbeider har alltid vært et ønske og en vilje til å engasjere gjennom maleriet i en dialog med seg selv og betrakteren. Uten tvil er likevel dialogen med hennes egen ­underbevissthet den mest fremtredende av de to.

TN

– Dan Cairns, kunstskribent for Sunday Times og Evening Standard

Kunstner / tittel: Therese Nortvedt / Swanlake Teknikk / opplag: Etsning med bladgull / 60 Motivformat: 30 x 24 cm Galleripris (uten ramme): 4 500,-

Medlemspris m/ramme: 4 591,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Jonny Andvik – En samtale om de gamle mestere, fargetemperaturer og Hedda Kise på et vaklende bord På et staffeli dukker et hestehode opp mellom vannliljer og pruster gjennom nesa. Vakre landskap er snudd med baksiden ut mot oss. Noen badere kikker opp av vannoverflaten i den blå time med Munchs månesøyle i bakgrunnen. En skisse av en malende Odd Nerdrum og kona Turid henger på veggen. TV2-reporteren Hedda Kise sitter rak i ryggen på et annet lerret.

Modellens stol står tom på et vaklende bord ved siden av portrettet.

Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen

J

eg har laget et lite stunt, jeg. Hedda kommer om en time for å sitte modell, så da kan du ta bilder.

Kunstneren Jonny Andvik (født 1966) peker opp på det vakre portrettet som ser ferdig ut i våre øyne.

– Huff, jeg blir litt nervøs for å bli intervjuet. La oss ta en kopp kaffe først.

Det er ikke ofte det kommer besøk inn i atelieret mitt. Dette er et svært personlig sted.

Vi setter oss på stoler dekket med vakre stoffer i atelieret som minner om et lite kapell med sin takhøyde og fantastiske lys som siver inn. Enkelte bilder har kunstneren holdt på med i flere år. De som er i prosess, får lov til å stå med forsiden ut. De andre er snudd. Tidligere holdt kunstneren til inne i det vakre, røde huset fra 1926. Når har han flyttet ut i hagen sin i Porsgrunn.

– Det er min versjon av nøkken, ler han og peker på hestehodet.

– Kittelsen malte jo dette monsteret som kom opp av vannet med lysende øyne, men han malte også nøkken som en beitende hest. Dette er brytningen og transformasjonen mellom monsteret og den lokkende hesten på myren. Før var jeg opptatt av å skape en illusjon av naturen. Nå vil jeg at bildene skal fortelle noe utover det å illustrere virkeligheten; de skal ha et budskap, ikke bare et skjønt syn.

Barokken, reklamebransjen og Nerdrum Andvik er en av Skandinavias fremste figurative malere. Han har selv undervist over 700 elever i det klassiske figurative uttrykket ved sin egen skole, og har jevnlig dialog med kollegaen Odd Nerdrum.

– Min bestefar var en dyktig maler. Hjemme hos han hang det Skredsvig, Krohg og Werenskiold, inntil jeg begynte å lese kunsthistorie og skjønte at dette var kopier! Jeg bestemte meg for at jeg ville gjøre noe som var mitt

40 Tur i a t el i eret

eget, selv om bestefars bilder var aldri så dyktig malt. Etter å ha reist og sett mye kunst, og lett etter mitt ståsted og min tradisjon, landet jeg etter hvert på barokken. Barokkens kvaliteter er på to plan: Deres komposisjonsløsning og fortellerform. Men jeg liker også den gresk-hellenistiske stilen med formrikdom basert på et slags proporsjonsskjema. Jeg er også fascinert av den akademiske måten å male på som skolen i Firenze, men uttrykket må ikke bli for strøkent. Nesten alle disse kunstnerne ligner på hverandre. Det skal skitnes litt til. Jeg bruker masse tid på bildene mine, men de skal også bære preg av det røffe, som er min, kall det uheldige, egenskap: Å male løst i alla prima.

– Du har også malt mange landskapsmalerier som de gamle friluftsmalerne, nemlig på stedet foran motivet?

– Å male landskap er et todelt prosjekt: Det ene er det endelige produktet, og den visuelle hukommelsestreningen underveis. Når du maler solskinn ute, blir du faktisk blendet. Da gjelder det å vite hvor på klaviaturet på paletten du skal dyppe penselen for å finne den rette fargen.

– Rembrandt var et tidlig forbilde?

– Ja, og særlig den levende streken hans. Å tegne har alltid vært viktig for meg. Jeg elsker strek, og maler på en måte med kullet, og vil få frem både det skulpturelle og det følsomme; det harde og lette på en gang.

Andvik peker på noen kraftfulle portrettegninger på veggen som går fra det lyse ned i det mørke, med vibrerende, lette streker og kullsvarte flater.

– Men til tross for disse store forbildene utdannet du deg til grafisk formgiver?

– Ja, du vet, foreldrenes ønske om å skaffe seg et yrke. Jeg var også et år ute på sjøen og hele den biten der, men skjønte fort at jeg måtte tilbake på land og begynne en utdannelse. Jeg startet i skole hos Kjell Dahl på Ulefoss, som underviste i klassisk figurativ maletradisjon i den ekte, gamle skolen. Det var draperinger, anatomi, landskapsmaleri og stilleben på timeplanen. Vi tegnet hver eneste kroppsdel før vi fikk lov til å tegne hele kroppen. Ulefoss var et sofistikert og historisk sted å være, et gammelt kulturelt møtested med blant annet kunstneren August Cappelen. Aall hovedgård er jo også napoleons­ tidens flotteste klassisismebygning, og skolen holdt til i konservatorboligen på Lille Ulefoss.

Fra Ulefoss dro Andvik til Haugesund og gikk i tegnelære i tre år, før han tok båten over til England og startet ved Exeter College of Art & Design.

– Det var en illustratørutdannelse, men på en tverrfaglig og eksperimentell kunstskole, så vi fikk prøvd oss på akt, idé-, kunst- og filosofihistorie, og lærte litt om alle teknikker.

– Så kom du i lære hos Nerdrum?

– Først jobbet jeg i flere år som AD i reklamebransjen; et naturlig resultat av den veien jeg hadde gått. Hele tiden malte jeg ved siden av. Jeg oppdaget spesielt Nerdrums grafikk tidlig, og følte etter hvert at jeg måtte ta kontakt da vi bodde i nærheten av hverandre. En dag tok jeg med meg tingene mine og dro på besøk. Det var starten på et langt vennskap. Jeg var aldri elev; det krever at du er der i ett år først, og dedikerer hele døgnet ditt til den

oppgaven. Jeg ble derimot en del av atelieret og miljøet, og kunne komme og gå som jeg ville. Nerdrum er en sjenerøs mann, og vi treffes stadig vekk for å utveksle ideer.

– Men er du kitschmaler, maler eller kunstner?

– Det er revnende likegyldig hva andre kaller meg, det er ikke min oppgave å definere hvilken pol jeg hører til på. Men jeg bruker tiden på å dukke ned i bildene mine etter en førkunst-tradisjon – om vi tar utgangspunkt i at kunstbegrepet bare er et par hundre år gammelt. Odd Nerdrums kitschteori er for meg definisjonen på det å være et følende menneske; slik sett er jeg en kitschmaler. Kunstverdiene virker begrensende for en figurativ maler, men kitschideen utfordrer intellektet, gir muligheter for å nyte alle de menneskelige aspekter og å ha fortiden som ideal.

Bildets magi ligger i kunstnerens musikalske sans for fargetemperaturer Andvik er en belest mann, og atelieret bugner over av litteratur om historie og kunst.

– Det er så mange som snakker om det store mysteriet med Rembrandt og de gamle mestrenes verk, og trekker hele tiden frem malernes hemmelige oppskrift på bindemiddelet som nøkkelen til mysteriet.

Men bindemiddel er ikke annet enn linolje som holder på pigmentene. Hva som gjør et bilde visuelt pent å se på, er faktisk hvor følsom kunstneren er for fargetemperaturer. Innenfor en bestemt farge er det jo utallige varme og kalde nyanser. Legger du disse feil på for eksempel en gjenstand eller en ansikt, vil du bryte illusjonen for betrakteren. En som ikke maler, vil ikke forstå eller se at det er nettopp oppvisningen med disse fargetemperaturene som kan gjøre bilder magiske. Fargetemperaturer er en spennende tematikk. Jeg var hos øyelegen med min sønn som skulle ta et bilde av netthinna, og fortalte om min interesse for temaet om hva som gjør at man kan oversette farge slik at den kan tolkes i hjernen. Jeg møtte ingen gjensidig forstå-

41 Tur i a t el i eret

– Det er nok sant. Med Munch er det jo masse fokus på at han satte maleriene sine ut for å herdes i vær og vind, og at denne behandlingen ga overflaten visse effekter. Saken er den at Munch malte mye med terpentin, du ser ofte i bildene hans tørre lag med tynn maling, og bildene oste av tynner og måtte rett og slett luftes ute over lang tid. Dette faktumet påpekte også Vasari i forbindelse med Tizian i en bok utgitt på 1500-tallet. Det var praktiske årsaker som var utgangspunktet for mytene om at Tizians mesterverk sto henslengt ute på balkongen. Bildene var plassert der for å tørke og å dunste fra seg, som hos Munch.

else, ler Andvik, noe han gjør ofte og lett, mens han beskjedent blir varmere i trøya og oser av sin interessante kunnskap. Vi forstår at han har undervist 700 elever med sine erfaringer og kunstvinklinger.

– Tizian var en av de første malerne som kunne benytte seg av all verdens dyre pigmenter, og mange kunsthistorikere fokuserer på dette som en viktig forutsetning for hans enestående kvalitet og utfoldelse. Men jeg mener de dyre pigmentene var mer et tema for de rike som kjøpte bildene hans, slik at de kunne snakke om de eksklusive materialene i maleriene. Allerede 4500 år f. Kr. i Egypt laget man syntetiske pigmenter. Igjen er det Tizians evne til å se fargetemperaturene som bør trekkes frem. Utfordringen for en maler er heller hvordan man skal kutte ned på antall pigmenter for å mikse seg raskere frem til en illusjon. Jo flere farger på paletten, jo lengre tid tar det å komme frem til et resultat. Tizians siste bilder var skapt med en begrenset palett, røft malt i valør, og svært virkningsfulle. Rembrandt beskuet en gang et av Tizians bilder i Amsterdam og ble så imponert at han endret sin malestil etter det.

– Kunsthistorikere og teoretikere ser kanskje ikke alltid de samme årsakene til hvordan mesterverk har blitt skapt, som utøvende kunstnere som kjenner håndverket?

Hva er et mesterverk?

– Den abstrakte og moderne kunsten, den gir deg ikke så mye?

– Jo, jeg har et åpent sinn, men det moderne treffer ikke meg i så stor grad ut fra mine kriterier. Men man lærer også mye av det man ikke liker så godt. Jeg er et naturmenneske og tenker at noen liker gris og noen kylling, og det må de få lov til. Denne polariseringen mellom moderne og det figurativ-klassiske føler jeg ofte er skapt i hodene til folk og kunstnere. Det er brent av mye energi på ting som ikke er så interessant. Jeg bruker å si som Epikur: Intelligente mennesker holder seg unna samfunnsansvar og politikk. Man må nyte livet og heller erfare egne egenskaper. Jeg er ingen god leder eller politiker, men må benytte meg av mitt talent. Selvsagt søker jeg kunnskap om samfunnet, historien og verdens­ situasjonen, men man må gjøre noe der man kan gjøre noe. Det er bedre enn å rope høyt om noe man kan sånn halvveis. Jeg påvirker andre med noe jeg virkelig kan.

–Du har sagt at du søker et mesterverk, hva er et mesterverk?

– Det er det tidløse og universelle verket som kommuniserer til alle tider på alle steder. Selvsagt er det nivåer på mesterverk også, ut fra hvilken genre de er malt i: Figurer i interiører eller landskap, som historiemaleriet, er ofte det høyeste mesterverk, som Rembrandts Nattevakten. Så kommer mesterverk innen portrettgenren, bilder som både ser på betrakteren og kommuniserer.

Stilleben har kanskje de enkleste kriteriene for å skape et mesterverk: De rette rebusene, koblingene, fargene og maleriske kvalitetene.

– Føler du noen ganger at du er i feil tid med ditt gammelmesterlige uttrykk, eller en annen vinkling: Kunne vår tid fostret frem Rembrandt?

– Det er en interessant problemstilling. Nerdrum og jeg snakket en gang om dette: Hva ville Rembrandt ha gjort i dag? Nerdrum mente han ville vært en filmregissør. Man må huske på at de fleste av hans verker hadde en misjon om å underholde. Nattevakten er jo et tablå av en gruppe menn som har betalt seg inn i gruppeportrettet; et sosialt show-off. For å hevde seg i dag må ambisjonene være enorme, i tillegg må man ha det i hue og jobbe lenge nok. Og man må kunne tilpasse seg verden vi lever i med sitt uttrykk. Men kriteriene for å fostre en Rembrandt har endret seg. Tenk deg Berninis menneskehøye marmorskulptur Apollo og Daphne fra 1622 utstilt i Villa Borghese. Da den ble laget, var dette det mest sofistikerte og teknologisk høye man kunne skape, omtrent som en PC i dag. Vår tid er like spennende som tidligere tider for meg. Selv om man kan forflytte seg raskere, reduseres ikke opplevelsen av å møte nye steder og kulturer. Og tenk bare på medisinfaget. Hadde Leonardo da Vinci fått utgitt sine anatomistudier, så hadde verdens helsevesen sett annerledes ut for lenge siden. Slik gikk det ikke, og mangt et menneskeliv er gått tapt på grunn av den blunderen.

Emigrantbagasje og Telemark-ikoner Under skråtaket i atelieret står det stuet flere rosemalte kister, en rokk og vesker. Det er gjenstander fra Andviks siste stilleben-serie som han stilte ut på Nordic Heritage Museum i Seattle i USA i 2007.

– Stilleben er snille og gode prosjekter der man kan dyrke oljemalingen og jobbe med stofflighet og teknikken. I denne utstillingen om norske Amerika-emigranter laget jeg meg et ”contemporary prosjekt ”der jeg spilte på én tematikk, men i mitt figurative uttrykk. Det mest opplagte var å male triste emigranter som ser Norge forsvinne, om bord på båten eller med det nye land i sikte. Jeg ville lage en serie på vår tids premisser. Dermed spurte jeg meg selv hva disse menneskene ville ta med seg av equipment fra sitt gamle liv til det nye. Det ble gamle kister, sjal, sko og rokker – ting som var nødvendig. Det var jo ikke mye de kunne ta med. Hva ville moren ta med for å gi barna en best mulig oppvekst i det nye landet? Hva pakket håndverkeren?

42 Tur i a t el i eret

Det er bedre enn å rope høyt om noe man kan sånn halvveis. Jeg påvirker andre med noe jeg virkelig kan.

– Dette er jo universelle spørsmål vi kan stille oss i dag også, samt at bildene blir aktuelle som en kritikk til vårt forbrukersamfunn og som en flyktningsproblematikk eller forståelse?

– Det var det jeg håpet folk skulle se eller tenke. Det sterkeste bildet var av et krøllet gråpapir med jord som het The Homeland Soils. Det var mange av emigrantene som nettopp tok en neve jord i lomma som en slags trygghet.

Mange visste jo at de aldri ville vende tilbake.

– Portrettene som du holder på med nå, er en slags fortsettelse av dette prosjektet?

– Ja, jeg har valgt ut kjente personer fra Telemark som har betydning for meg, som dyremaleren Jan Petter Bratsberg og felespilleren Knut Buen. Og Hedda Kise, som er en kjent TV2-reporter. For to år siden fikk hun svulst på hjernen, og legene spådde henne få år igjen å leve. Hun hadde tvillinger på ett år og to eldre barn. Den første operasjonen var mislykket, men ikke den andre. Hun kunne ikke snakke eller gå. Men hun har kjempet seg tilbake, og i dag kan du ikke gjette hva hun har vært gjennom. For meg har hun toppet alle som har klatret Mount Everest eller gått til Nordpolen. Dette er en livskamp, en bragd fra scratch og tilbake til livet. Der er Hedda, forresten.

Hedda kommer inn i det samme antrekket vi har sett på så lenge på portrettmaleriet. Hun beklager forsinkelsen, men fire syke barn som smittet hverandre, krever sitt. Hun klatrer opp på det vaklende bordet.

– Jeg begynner å venne meg til å sitte høyt her oppe som en konge. Jeg møtte Andvik på utstillingen hans like før jul. Han sa jeg var malerisk, og lurte på om jeg ville sitte modell. Jeg visste ikke hvilket prosjekt det var til, men ble svært beæret da han fortalte at det var en serie med mennesker som nærmest var ”ikoner” fra Telemark. Hvorfor skal han male lille meg, tenkte jeg.

– Du har jo kjempet den tøffeste kampen, skyter Andvik inn med et smil.

– Ja, jeg er enig i det. Men det er godt at andre ser det. Allerede etter den første modelløkten så jeg at det var meg. Fotografier får aldri frem dette; det er alltid en rolle som speiles i fotoene, og blitsen og stylingen gjør en upersonlig.

Vi starter med et lite bilde, men nå har det blitt kjempestort. Det venner jeg meg ikke helt til. Du hadde rullet opp masse lerret, så jeg tror du hadde i tankene å male meg større, ler Hedda. Andvik nikker litt skyldbetynget. Hedda fortsetter å rose kunstneren.

– Og han er helt utrolig dyktig; han dypper penselen i oker, brun og blå på en gang, og vips, blir det fint på lerretet. Han vet nøyaktig hva han gjør.

Andvik legger opp farger på paletten. Jeg spør om han skal male i de ­klærne.

Søler han ikke?

– Nei, jeg søler ikke, vil du at jeg skal gjøre det for å virke mer autentisk? ler han.

– Nei, nå må vi jobbe, sier Hedda, og jeg vinker farvel til maleren og hans modell med en livshistorie kanskje kun de malte, litt triste øynene hennes kan røpe.

Se kunstnerens CV på www.fineart.no

43 Tur i a t el i eret

MEDLEMSTILBUD side 44

Vakre, klassiske bilder

i et tradisjonelt formspråk!

JA

Kunstner / tittel: Jonny Andvik / I skyggen av et tre (venstre) / Kjærlighetsnymfen (høyre) Teknikk / opplag: Litografi / 130 Motivformat: 32 x 24 cm Galleripris (uten ramme): 2 500,-

Medlemspris m/ramme: 2 554,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Samme ramme på begge bildene.

Kunstner / tittel: Jonny Andvik / Sommernatt Teknikk / opplag: Litografi / 130 Motivformat: 32 x 43 cm Galleripris (uten ramme): 3 500,-

Medlemspris m/ramme: 3 791,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

KUNSTBØKER: FRI FRAKT! Kunstklubben satser på formidling av kunstbøker, og samarbeider nå med flere av de største forlagene. Som medlem i Kunstklubben får du gratis frakt ved kjøp av bøker!

Björg Thorhallsdottir: Kjærlighetsfanget Galleripris: 179, – Hva er kjærlighet – og ikke minst, hva gjør den med oss? Kjærlighetsfanget er en liten bok om kjærlighet i tekst og bilder. Billedkunstneren Björg Thorhallsdottir har satt ord til sine egne illustrasjoner og laget en nydelig liten bok som varmer. Dette er en flott kjærestegave.

Håkon Gullvåg: Hellig jord Galleripris: 300, – Denne boken viser de viktigste arbeidene til Håkon Gullvåg fra 2001 til 2009, med tekster av Allis Helleland, Randi Nygaard Lium og Daniel Johansen. Tittelen er hentet fra en utstilling med samme navn på Trondheim Kunstmuseum som varer frem til 7. juni. Hans siste arbeider skildrer her brutaliteten som den palestinske befolkningen ble utsatt for i desember 2008. Bildene ble skapt i løpet av noen hektiske måneder mens konflikten på Vestbredden raste på sitt verste. I denne perioden har han faktisk malt noen av sine beste bilder.

Therese Nortvedt Forfattere: Philippe A. Poloni / Harald Flor Galleripris: 395, – Poloni skriver i boken fra Therese Nortvedts givende opphold i New York på tidlig 1980-tall frem til i dag. Boken viser blant annet maleriene av den unge John F. Kennedy ved sin fars båre.

Håkon Bleken Galleripris: 499, – / Kunstklubben medlem: 399, – I denne jubileumsboken i anledning Håkon Blekens 80-årsdag i januar 2009 får vi den største samlede presentasjonen av mennesket, kunstneren og samfunnsdebattanten Håkon Bleken. Stein Slettebak Wangen, Tone Hansen, Øivind Storm Bjerke, Jan Brockmann, Gunnar Danbolt og Tommy Olsson viser oss ulike sider ved Bleken og hans malerier, kulltegninger og kirkeutsmykninger. ”Sjelden så vi en rausere og mer gjennomillustrert kunstbok. I forhold til hva undertegnede har hatt gleden å se av originalbildene, er også fargegjengivelsen i denne utgaven førsteklasses. Blekens kunst finnes i mange bøker, både hans egne og i antologier, men her er endelig en oversikt som savner sin like.” – Fartein Horgar, Adresseavisen

46 Bøk er

Håkon Blekenjubileet 2009

Håkon Bleken er ifølge et tilnærmet samstemt kritikerkorps på høydepunktet av sin kunstneriske karriere, og en av landets fremste samtidskunstnere.

Håkon Bleken fylte 80 år 9. januar i år. Jubileet markeres med flere utstillinger, bokutgivelser og en film om kunstneren.

H

enie–Onstad Kunstsenter viste frem til 19. april en retrospektiv tegneutstilling med Bleken. Den nyetablerte avdelingen av Trondheim Kunstmuseum, Gråmølna, som bygger på Håkon Blekens og Inger Sitters kunstgave til museet, avsluttet nylig en retrospektiv jubileumsutstilling med Blekens arbeider, og Galleri Brandstrup på Skøyen hadde en stor utstilling med Blekens arbeider fra 2007 og 2008 frem til 22. mars.

Aschehoug forlag kom i fjor høst ut med boken Håkon Bleken – et portrett, og Torpedo press utga nylig Håkon Bleken – tekster i utvalg. Nylig ble også dokumentarfilmen Håkon Bleken, Maler lansert. Regien er ved Hallvard Bræin, og filmen tar for seg Bleken på reise i Europa for å oppleve sine forbilder, samt Blekens barndom, som fikk stor betydning for hans kunstnerskap.

Håkon Bleken er født i Trondheim 9. januar 1929, og bor og arbeider i fødebyen. Siden debuten i 1951 har Bleken hatt en lang rekke separatutstillinger i landets viktigste gallerier som Nasjonalgalleriet og Henie–Onstad Kunstsenter. Likevel ble Bleken refusert av Høstutstillingen hele ni ganger på rad som ung. Hans definitive gjennombrudd som kunstner kom i 1971 med

en serie kulltegninger kalt Fragmenter av et diktatur. Bleken var festspillutstiller i Bergens Kunstforening i 1978, og i 1991 hadde han retrospektive utstillinger i Kunstnernes Hus i Oslo og i Trondhjems Kunstforening. Den store utstillingen i forbindelse med hans 70-årsdag ble vist i Trondheim Kunstmuseum, Christiansand Kunstforening og Ålesund Kunstforening.

Bleken har også gjort seg sterkt bemerket som illustratør til flere litterære verker: Blant annet har han laget illustrasjoner til Ibsens Hedda Gabler, Dalen Portland av Kjartan Fløgstad, Haugtussa av Arne Garborg, Mysterier av Knut Hamsun og til Babettes gjestebud av Karen Blixen. Håkon Bleken blir ofte beskrevet som en litterær maler, en som forteller historier i bildene sine, en som har et budskap.

Nå kan du sikre deg to fantastiske, nye litografier av kunstneren med 20 % rabatt!

Se neste side.

47 Hå k o n Bl ek en- j ubi l eet 2009

MEDLEMSTILBUD side 48

HB

Kunstner / tittel: Håkon Bleken / Uten tittel I Teknikk / opplag: Litografi / 50 Motivformat: 62 x 62 cm Galleripris (uten ramme): 11 000,-

Medlemspris m/ramme: 10 285,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Samme ramme på begge bildene.

Begrenset antall!

Detalj

Kunstner / tittel: HĂĽkon Bleken / Uten tittel II Teknikk / opplag: Litografi / 45 Motivformat: 35,5 x 71 cm Galleripris (uten ramme): 9 000,-

Medlemspris m/ramme: 8 388,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Kjell Nupen Gunnar Torvund skulptur, maleri og grafikk Sommerutstilling i Grenland 2009 6. juni - 2. august

Utstilling i to gallerier

Kjell Nupen, “Flyvende over stille vann” olje på lerret, 146x119 cm

Storgata 174, Porsgrunn Tlf. 35 55 30 66 www.galleriosebro.no Hverdager: 10.00 - 17.00 Lørdag: 11.00 - 15.00 Søndag: 12.00 - 15.00

Eilert Sundts gt. vest 81. Skien Tlf. 41 40 15 62 www.gallerifalkum.no Lørdag - Søndag: 12.00 - 15.00 Eller etter avtale

Gunnar Torvund: “Kontrast” Furu, bly, glass, 85x50 cm

KUnilla

KUnsten

og

Gunilla Holm Platou vet at kuer kan bli til nesten hva som helst. Mus derimot, de blir bare til støv.

Tekst / Foto Ingunn Liabø Fauske

– Den tørket bare inn og ble til støv, jeg kunne blåse den bort!

Da Gunilla Holm Platou bestemte seg for at hun savnet farger så mye at hun måtte bli kunstner på heltid, måtte hun finne seg i å dele sitt første atelier med både rotter og mus. Ettersom TV2 hadde vært hennes forrige arbeidsplass, var det bare naturlig at noen av hennes nye samboere ble oppkalt etter gamle kollegaer.

– Jeg hadde kontor vegg i vegg med Dorthe Skappel, så jeg kalte opp en av musene etter henne. Den levde godt i en av skuffene mine helt til jeg dro på ferie. Jeg ga den MASSE ekstra mat, men det er jo utrolig hvor mye en liten mus kan spise. Uff, det var jo egentlig ganske fælt.

Gunilla Holm Platou smiler litt skyldbetynget. Vårsola skinner lovende inn gjennom vinduene i den gamle stasjonsbygningen på Galleberg utenfor Sande i Vestfold. Her har Gunilla sammen med mannen Eivind Stoud Platou bosatt seg. Atelier, kontor og galleri har de begge i det gamle godshuset vegg-i-vegg.

For tiden er det lille Thelma på et halvt år som opptar det meste av Gunillas tid. For tre år siden var det Pelle som var hovedfokus. Men å få barn setter likevel ikke kunstvirket helt på pause.

Elsker farger – Barna har helt klart påvirket arbeidsprosessene mine. Denne gangen har fargepaletten blitt en helt annen, og kuene er blitt mer, tja – litt mer kosete, kanskje?

Hun studerer de nyeste trykkene. Gunillas kuer utgjør ellers en mangfoldig og frodig flokk. KUpermann, KUbelix og TurtelKUer er alle resultater av Gunillas fascinasjon for å lage humoristiske og lekne bilder med dette ­velkjente husdyret i fokus. En familietur til Sverige får skylda for dette noe originale motivvalget.

– Vi var på familietur i bil nedover i Sverige, og jeg satt i baksetet, akkurat som da jeg var liten. Så satt jeg der da, og så ut på kuene, og det er mange kuer i Sverige, altså! Og så kom bare tanken om at jeg måtte prøve å male en ku.

Da Gunilla Holm Platou valgte å hoppe av en karriere som profilert programleder i TV2 for å satse på kunsten, var det ingen enkel og risikofri beslutning. Mange var i tvil om hun helt visste hva hun gikk til. Det gjorde hun heller ikke.

– Jeg leste akkurat en artikkel i Aftenposten om hva man bør tenke på når man starter opp et enkeltmannsforetak, for det er jo det man gjør som kunstner. Der sto det masse om at man må gjøre markedsundersøkelser, finne ut om det er en kundegruppe, og lære om salg. Og jeg tenkte at jeg virkelig ikke hadde peiling på hva det gikk ut på, da jeg bestemte meg for å bli kunstner.

Men det var nok like greit.

Hun himler med øynene og ler. Det var et savn som var drivkraften hennes for å gi kunsten en sjanse, et savn etter farger.

– Det var det ordet som først kom ned på arket da jeg en dag bestemte meg for å prøve å definere hva det var jeg følte manglet. Jeg har alltid malt, og jeg elsker farger. Å blande og leke med farger – det blir ikke bedre enn det.

Flere univers Når hun får gå rundt i en kunstbutikk og se på fargetuber og malingsflasker, da er Gunilla i himmelen. Men det tok litt tid før hun fant ut hvor hun ville med kunsten.

– En stund trodde jeg at jeg måtte male litt sånn mørkt og mystisk, men så klarte jeg ikke det. Det var daglig leder ved galleri Trafo i Asker, Sigmund Bakken, som sa at jeg måtte prøve å leke litt med kuene, med ordene og bildene. Og så viste det seg at alle syntes det var så gøy og lo så fælt, så da tenkte jeg at jeg måtte være inne på noe.

Likevel trodde hun først ikke noen ville ha kuene hennes. Gode venners støtte og oppmuntring har vært en viktig del av prosessen, ikke minst for å få sluppet bølingen ut i det fri.

52 Tur i a t el i eret II

I det siste har mannen Eivind vært med å produsere egne bilder når Gunilla trykker. For ham er det imidlertid andemotiver som gjelder. I atelieret i godshuset vitner en sjarmerende utstilling av badeender i ulike varianter om denne interessen.

– Han har fått låne et hjørne av arket jeg trykker på, og har faktisk solgt litt. Noen ganger er han med på mine utstillinger. Vi har laget noen bilder sammen også, som Badeand og badeku.

Det hjelper sikkert å jobbe innen samme fagfelt når man jobber så tett som Gunilla og Eivind. Samtidig er det noen utfordringer, særlig når én liker å samle og én helst vil rydde.

– Han er en samler. Badeender, Lego, alt mulig. Når jeg helst vil rydde hele tiden, er det ikke alltid så lett. Men jeg har mange ku-ting også, da. Det er rart hvordan folk tror at siden jeg maler kuer, så vil jeg sikkert gjerne ha alt mulig annet med ku på også. Jeg må vise deg hva jeg fikk av Eivind etter at vi fikk innlagt do her ute!

Et høyst originalt ku-sete med muligheter for å sette seg i en grønn eng, pryder toalettet. Innlagt vann og kloakk har derimot ikke alltid vært en selvfølge. Helt til ganske nylig måtte alt som trengtes av vann, bæres ut i atelieret.

Gunilla mener det ikke var noe problem. Problemet er når det blir for enkelt.

– En venninne av meg som driver med coaching, kjørte meg rundt til de forskjellige galleriene og nærmest tuppa meg inn døra for å selge bildene.

Gunilla ler igjen. Hun ler mye, noe som stemmer godt overens med den lune, underfundige stemningen i ku-universet hennes. Men humor og ordspill er ikke det eneste som kommer fra Gunillas hode.

– Noen ganger har jeg behov for å jobbe litt røft også, litt stort og mørkt, og da gjør jeg det. Alle har jo flere enn en side. Jeg liker dessuten å jobbe naturalistisk, og å bruke masse fargelag oppå hverandre for å bygge opp struktur og dybde i bildet.

Et stort oljemaleri på kjøkkenveggen står i stor kontrast til de mindre, humoristiske trykkene, selv om ku-motivet går igjen også her.

– Mange stusser litt når jeg stiller ut disse bildene på utstillingene mine, det er ikke det de forventer å se. Men jeg synes jeg er såpass fersk som kunstner at jeg må få lov å utforske litt. Jeg liker å kunne ha noen parallelle univers å jobbe i.

Kuer og ender Da hun hadde lyst til å prøve seg på grafikk, var det litografi Gunilla begynte med. Det ble en blandet opplevelse.

– Første gang jeg skulle prøve meg, skjønte jeg ingen ting! Jeg kjempa litt med det en stund, men så var det Lars Elling som har atelier over Grafisk stentrykk der jeg trykket, som sa: ”Prøv silketrykk!” Så da gjorde jeg det, bare prøvde. Jeg er litt sånn, ettersom jeg ikke har gått på noen skole og lært det.

Silketrykk passet Gunilla mye bedre. Utgangspunktet for trykkene er akvareller. Mac-en blir også mye brukt som et tilleggsverktøy. Med Art Director-utdannelse og to år som AD i reklamebyrå bak seg er det helt naturlig.

– Jeg bruker det fordi jeg kan det fra før, og får dessuten veldig god hjelp fra mannen min som er designer. Det er utrolig deilig å ha full kontroll på hele prosessen før bildene går i trykken.

Miljøbevisst – Vi er jo så bortskjemte i dag! Når du må bære alt vannet selv, blir du automatisk veldig bevisst på hva du bruker, og hvordan du skal få det til å vare lengst mulig. Jeg tror det er sunt at ikke alt er så enkelt hele tiden, sier hun alvorlig.

Miljøet er viktig for Gunilla. I Sande, hvor hun bor, er kommunen kommet langt i tilrettelegging for resirkulering. Det synes hun er bra. Samtidig er hun bevisst på miljøet også som kunstner. Ved å bruke vannløselig olje og akryl slipper hun unna en del giftige stoffer, og kan rense penslene kun ved hjelp av vann. Også grafikken ønsker hun å gjøre mer miljøvennlig.

– Jeg har lyst til å prøve å lage svanemerket trykk. Det er jo mye løsemidler og avgasser som er farlige og greit å unngå. Det finnes noen trykkerier som har jobbet en del med dette, så det blir spennende å prøve ut.

Til tross for at hun hevder å være fatalistisk av natur og ha en evne til å tro at alt som går bra, snart tar slutt, må hun innrømme at kunstnerkarrieren så langt har gått veien. Hun ser at hun faktisk kan leve av bildene sine, det kjennes godt.

– Det har jo til og med gått fint med å få to barn og operert ryggen, så da kan jeg jo ikke klage.

Hun smiler igjen. Snart skal pappa overta det daglige ansvaret for lille Thelma. Gunilla gleder seg til å ta fatt på bildene igjen og har allerede noen kuer i hodet som vil ut og ned på papiret.

– Jeg hadde en utstilling på Ål for en stund siden, det var kjempegøy.

Mange der driver jo med kuer, og jeg fikk masse respons og gode ideer til nye bilder. Samtidig ble jeg utfordret til å bruke flere nynorske titler, og det tror jeg at jeg må prøve.

Ideer til nye motiver får Gunilla stadig. Hun er tydeligvis ikke den eneste som synes det er gøy å leke med ord.

– Det kommer stadig noen med nye forslag, så der får jeg masse gratis.

Det er litt sånn at hvis jeg er et sted og skal snakke med noen og vi kommer inn på bildene mine, så har man alltid et tema å snakke om.

Om Gunilla og kuene kommer til å følge hverandre for all fremtid vites ikke, men foreløpig trives hun godt med sine firbeinte kompanjonger.

– Jeg føler noen ganger at kuene valgte meg. Men jeg liker dem jo godt da, de er jo liksom litt meg!

Se kunstnerens CV på www.fineart.no

53 Tur i a t el i eret II

MEDLEMSTILBUD side 54

Perfekte gaver som treffer barn og voksne.

GHP

Kunstner / tittel: Gunilla Holm Platou / Skuter (venstre) / Vi to (høyre) Teknikk / opplag: Serigrafi / 150 Motivformat: 12 x 9 cm (venstre) / 27 x 20 cm (høyre) Galleripris (uten ramme): 500,- (venstre) / 1 200,- (høyre)

Medlemspris m/ramme: 809,- / 1 514,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Samme ramme på alle bildene.

Jeg føler noen ganger at kuene valgte meg. Men jeg liker dem jo godt da, de er jo liksom litt meg!

Kunstner / tittel: Gunilla Holm Platou / Mmm Teknikk / opplag: Serigrafi / 150 Motivformat: 19 x 27 cm Galleripris (uten ramme): 1 200,-

Medlemspris m/ramme: 1 514,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

MEDLEMSTILBUD side 56

GHP Kunstner / tittel: Gunilla Holm Platou / Kudolf Teknikk / opplag: Serigrafi / 150 Motivformat: 28 x 23 cm Galleripris (uten ramme): 1 000,-

Medlemspris m/ramme: 1 278,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

R

RL

CE

Charlotte Engelhaart – I et evig forhold med bildene sine

– Jeg er i en evig kamp med bildene mine. På dårlige dager kan jeg krangle med dem, skrike, trampe og banne så jeg skulle hatt lydisolasjon her på atelieret. På det verste vet jeg ikke engang hvordan jeg skal male. Det føles som om bildene nærmest ler mot meg, er arrogante, og jeg står foran en spyttende Goliat. På de gode dagene flyter det. Jeg befinner meg i riktig høyde, som jeg bruker å beskrive det. Jeg slår på en autopilot, en malerisk tilstedeværelse. Det er rart at man holder på med dette i så mange år når man får så mange slag i trynet. Men jeg lærer aldri; hver dag går jeg motivert til atelieret. Man vet jo ikke hvordan dagen blir før man starter å male, og da er jo fargene lagt opp på paletten og blir ødelagt dersom de ikke benyttes. Men jeg taper alltid kampen på de dårlige dagene.

Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen

58

Originaler

J

eg har svingt ned en humpet vei fra hovedveien på Nesoddtangen like før Fjellstrand, og parkert foran et gult hus med havutsikt. Et atelier er i ferd med å reise seg i den bratte og kuperte hagen. Kunstneren Charlotte Engelhaart holder igjen en ivrig hund og kommer mot oss med langt, rødt hår, olabukser, sort jakke, et stort smil og en klem.

– Kjæresten min bygger atelier til meg. Jeg malte først i stua, og rommet var overbefolket av figurene mine. Kjæresten min banket forsiktig på og lurte på om det passet at han trengte seg på. Det gikk ikke i lengden. Han er så stolt over dette atelieret, og sjekker innimellom at jeg holder det pent, og maler en vegg hvit hvis han synes jeg har griset for mye, ler Charlotte og viser oss inn i atelieret. I det ene hjørnet er det et splitter nytt, elegant kjøkken.

– Ja, kjøkkenhistorien er litt flau, smiler Charlotte. – Jeg skulle egentlig kjøpe en billig vask, som man må ha som maler, men så fant jeg dette kjøkkenet til gi-bort-pris. Selgeren klarte også å overbevise meg om at det ville bli fint med et integrert kjøleskap og en sånn touch-kokeplate, så jeg kom hjem med kjøkken uten vask! Men jeg har en baktanke med dette, altså; elevene mine kan bo her, eller jeg kan bytte atelier med utenlandske kunstnere. Jeg har en drøm om å bo og jobbe i Mexico i en lengre periode. Jeg hater rett og slett norsk vinter. Det er dårlig lys å male i, og jeg synes det er sinnssykt kaldt. Nei, dette landet er laget for spesielt interesserte på vinteren. Selv har jeg gått utallige turer med appelsiner i ryggsekken som barn. Nå klager jeg.

Dette skal jo ikke bli et vær-intervju.

Charlotte ler av seg selv, noe hun gjør titt og ofte. Hun skjenker kaffe og setter frem lunsj på et rundt bord med blondeduk. Under hele intervjuet snakker hun herlig ivrig og dønn ærlig om kunsten og seg selv, og er full av tanker og følelser. Ansiktet forandrer seg konstant ut fra det hun forteller. Hun er en kunstner med en dyp bevissthet om prosessen rundt det å male, forankret i fire års teori- og konseptfokus ved Vestlandets Kunstakademi i Bergen.

Hvem er de?

15 små akrylmalerier på finerplater er hengt opp på veggen der svært ulike uttrykk og mennesker kjemper seg frem mellom sterke, kulørte toner og dempete røde og lilla valører. Enkelte ansikter kan se ut som om de bærer masker, andre nærmest fortæres og skjules av røffe malingsstrøk, mens andre derimot presser seg frem og vil sees. Det er energi og ro på samme tid, kaos og harmoni i ett og samme bilde.

– Jeg vil ikke kalle bildene mine portretter, men ansikter. Jeg lurer ofte på hvem de egentlig er, der ansiktene kommer frem mens jeg maler. Altfor mange bryr seg altfor mye om hvem man er, det er så personfiksert i dagens samfunn. Jeg vil heller finne det ukjente i mennesket, og er mest nysgjerrig på hva som bor i oss. Noen ganger kan jeg passere et ansikt som griper meg, i butikken eller se ett i en avis, men de tar form av seg selv i maleriene. Å male handler om å fordøye virkeligheten sakte.

Hun stopper opp et øyeblikk.

– Kan man si at man fordøyer virkeligheten sakte? Er det rart?

Charlotte tar en slurk kaffe og en oliven, og ler litt igjen. Hun stopper ofte opp og stiller kritiske og filosofiske spørsmål til seg selv, får en eller annen assosiasjon, før hun fortsetter.

– I det siste har disse bildene forandret seg. Jeg søker alltid en kommunikasjon mellom det abstrakte og et motiv, selv om motiver er underordnet maleprosessen. Jeg prøver også å være objektiv når jeg ser på verkene mine.

Man lar seg lett forelske, og det kan fort bli sukkersøtlig. Jeg vil ikke ha type diabetes i bildene mine, de skal ikke være for tiltalende. Det er en hårfin balanse mellom det å styre og det å la seg henføre av et bilde. Jeg så nylig en dokumentar om en ung russisk kvinnelig sjakkspiller som faren hadde trent i sjakk fra hun var liten, og som kunne gjenkjenne flere millioner variasjoner trekk. Men når hun spilte, måtte hun gjøre det lynkjapt uten å tenke. Hun spilte på intuisjonen, og slo alle. Begynner jeg å tenke, blir det vanskelig å male. Da handler det ikke om teori og kunstbegreper, men hva jeg har foran meg der og da. Det er også en intuisjon som slår inn når jeg vet at et bilde er ferdig. Ofte spør jeg meg selv hvorfor det er ferdig akkurat nå?

Fra design til kunst Charlotte vokste opp i et hjem med en personlig kristen mor og en far som var ateist.

– Det var mye usikkerhet å vokse opp med så ulike livssyn. Begge prøvde å oppdra meg så godt de kunne, kanskje mamma mest. Det positive var at jeg tidlig måtte tenke selv. Søsteren min ble psykolog og jeg kunstner, det er kanskje litt betegnende? Jeg brukte mye tid på å finne ut hvem jeg var. Man bruker et helt liv på å bli litt klokere, og når man endelig har blitt litt erfaren og forstått litt mer, skal man dø. Jeg tenker mye på døden. Livet er altfor kort, og jeg føler det løper fra meg mange ganger.

21 år gammel ble Charlotte mamma. Hun minnes usikkerheten som ung mor, og ikke minst underlige tilbakemeldinger fra lærere som påpekte at sønnen malte rosa trær, og ikke grønne som alle andre.

– Da de fikk vite at jeg var kunstner, fikk de liksom en forklaring. Det er så mye rart i verden, kommenterer Charlotte. Det er så mye rart er et sitat hun for så vidt gjentar ofte, gjerne etter en lengre spørsmålsrekke, som en slags forklaringsmodell på det som er uforståelig.

I voksen alder og som alenemor tok hun artium og startet på en designutdannelse på Sørumsand. Hun tenkte aldri at hun skulle bli kunstner, men fant fort ut at hun ikke hørte hjemme innen design.

– Vi hadde blant annet konstruksjonstegning. Selv et fingeravtrykk trakk deg ned to karakterer. Læreren min ga meg en 4-er, og sa at den var fortjent, for jeg slet vettet av meg. Rette linjer, fargesirkler og matematikk har aldri vært min greie. Så jeg startet på Einar Granum Kunstskole etter ett år i 1989, året før Granum selv døde. Jeg husker han kom inn i klasserommet og deklamerte at vi skulle glemme alt vi hadde lært om farger. Etter at han hadde tatt runden og sett alle arbeider, og vi sto tente som lys, kunne han brøle ut: Her er det bare møkk, dere duger ikke. Det var mange som blomstret opp året etter at han døde, for å si det sånn.

Skapmaler på Akademiet Charlotte arbeidet i mange år med ulike jobber, men leide alltid et billig atelier. Enkelte vintre måtte hun male med votter på. I 1997 søkte hun på Vestlandets Kunstakademi i Bergen.

– Jeg fikk litt bakoversveis på opptaksprøven. Det virket som alle kjente hverandre fra tidligere opptaksprøver. Vi fikk tildelt hver vår plass i en uke, der vi skulle lage kunst. Mange hadde med ferdige arbeider som de installerte på plassen. Jeg hadde med en stor papirrull, pastellkritt og en eske med gamle fotoer fra min mor.

På akademiet ble Charlotte en skapmaler. Her laget man konseptualistisk kunst. Hun minnes en slitsom, men lærerik tid. Det første året bodde hun og sønnen i en kjeller der dusjen måtte spyles for kakerlakker. Hva gjør man ikke for å bli kunstner? Men skulle hun gjort det igjen, er svaret definitivt ja.

59 Originaler

Prosjektet Kvinnestemmer

Utstillingen: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg

– Da jeg var ferdig etter fire år på Akademiet, tenkte jeg at jeg ikke hadde lært noen ting, og var veldig glad for at det hele var over. Etter en stund skjønte jeg hvor mye jeg hadde i bagasjen. Det var rett og slett så mye info på en gang at det ikke var tid til å fordøye det. Spesielt stilte vi hele tiden spørsmålet hvorfor vi gjorde det vi gjorde. Som maler måtte jeg svare på hvorfor jeg malte, hva maleriet betyr for meg, og hva mitt maleri betyr i verden i dag.

Man verifiserte og kritiserte hele tiden egne valg og verker. Jeg tror det er nødvendig å stille noen kritiske spørsmål om hva en holder på med, men det kan bli vanskelig å finne frem til seg selv med et hav av teori gyngende i tankene. I dag ligger denne teorien i bakhodet, men jeg vil ikke lenger fininnstille meg på en teoretisk diskurs.

Bilder av bortførte barn og ukjente kvinnestemmer Under akademitiden begynte Charlotte å jobbe med videokunst. Det er som å male på glass, beskriver hun selv. I 2000 ble hun sammen med noen andre kunststudenter valgt ut til et videoprosjekt i Santiago de Compostela, som også ble vist på en monitor i museet CGAC. På avgangsutstillingen på Akademiet i 2002 ble også hennes video Dåpen, sammen med to andre, valgt ut til å bli med på Biennale Syd Nordisk Multimedia i Sørlandets Kunstmuseum.

To år senere fikk hun en invitasjon til utstillingen Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg i Kulturkirken Jakob i Oslo.

– Jeg har ikke et godt forhold til religion, for meg er det grådig å tilhøre én religion. Dersom en setter det litt i perspektiv og ser utover sin egen tilhørighet og tro, så er jo det i bunn og grunn bare et spørsmål om geografi.

Men dette var et fint prosjekt å engasjere seg i. I krypten viste jeg en film der jeg hadde samplet bilder fra Internett av barn som var bortført av andre eller egne foreldre og meldt savnet. I begynnelsen var det tøft å jobbe med dette materialet, men jeg antar at det blir som med krigsreportere, at man distanserer seg etter hvert. Jeg liker kunstnere som Marlene Dumaas som både beveger med sine bilder og er opptatt av maleriske problemstillinger, samtidig som hun har et politisk budskap. Det er et bra kunstnerisk sted å stå på.

Samtidig med utstillingen i Kulturkirken leverte hun sitt første maleri på Stipendutstillingen.

– Jeg var så flau over maleriet at jeg bar det med baksiden ut, tett inntil meg, så ingen fikk se det. Men etter Stipendutstillingen kom det første utstillingstilbudet, og etter hvert har maleriet tatt det meste av min tid. Det er det som er meg.

Charlotte har likevel ikke forlatt videouttrykket helt. I 2008 ble hun invitert av Akershus Teater. I samarbeid med regissør Anne Mali Sæther laget hun sceneinstallasjoner og videoer til forestillingen og prosjektet Kvinnestemmer.

Ideen til konseptet er hentet fra Betty Nansen Teatret i København, der mennesker fra ulike kulturer og minoriteter får hver sin scene til å fortelle sine historier.

– Jeg er opptatt av historien til ukjente mennesker. Mange sitter på utrolige historier som aldri blir vist frem eller hørt. I stedet får vi utallige dustete, tåpelige og uviktige historier servert i media hver dag. Jeg ønsker at disse ukjente stemmene skal få en arena, at vi skal høre andre stemmer som har mer å fortelle. Kvinnene i Kvinnestemmer kom rett fra gata, og var ikke skue-

spillere, men fikk hjelp av regissøren til å formidle sine historier. I tett dialog laget jeg rammen rundt med videoer og foto; det var collager av kvinnenes egne fotoer, en slørdans som bakgrunn for de indiske kvinnenes historier, kvinner i iranske brudesko og en skjør sommerfugl bak en kvinne som sang om hjemlandet Vietnam med en sped stemme.

KUK Charlotte tar plass i en gammel stol foran bildene sine for fotografering, og sier at det er umulig å få et godt bilde av henne. Skal hun smile? Ingen seriøs kunstner gjør det?

– Hvordan ville en mann ha sittet? Da jeg begynte å male, tenkte jeg aldri på at jeg som person en dag ville komme til å måtte stå frem i media, bli intervjuet og fotografert på grunn av min kunst. Den delen interesserte meg ikke. Menn blir profilert i større grad enn kvinner. Dere har jo nesten bare hatt menn på forsidene i Aktuell Kunst. Kunstmiljøene er dessverre dominert av menn på toppen. Jeg har en venninne som bruker å si, ja det er temmelig grovt: Ta på deg kuk, om hun synes jeg blir for myk i kantene. Det hender vi sier det til hverandre når vi mener det trengs! På Akademiet dannet vi gruppa K.U.K.K. som sto for kvinnelige unge kreative kunstnere, der vi øvde på å prate om kunsten vår og diskutere teori.

Før vi går ut i sola, viser Charlotte oss en eske med avisutklipp og fotografier fra blant annet krigen.

– Jeg mistet både begge foreldrene mine og pappaen til sønnen min i løpet av et par år. Det var en tøff tid. Det rare er at etter pappa hadde jeg kun ett brev, mens mamma hadde etterlatt seg bunker med bilder og avisutklipp. Hun vokste opp på barnehjem, kanskje prøvde hun å skape seg en familie og historie på den måten?

Vi setter oss ut i den første vårsola. Det er stille ute på Nesodden. Her står Charlotte opp tidlig hver dag, går en tur med hunden og leser spansk en halvtime før hun jobber i atelieret fra rundt ni til seks på ettermiddagen.

Charlotte nevner ordet tystnad. Å male er nettopp en tystnad for henne, i en verden som er preget av kaos, mas og uro.

– I Oslos kunstmiljø er det viktig å bli sett, være ung, kul og konseptualistisk, mens hverdagen er en helt annen. Vi flyttet hit i 2005, og jeg husker at jeg våknet den første natten og lurte på hvor trikk 17 var. Da var det ikke lys langs veien, og jeg gikk med lommelykt fra bussen. Ennå har vi ikke kloakk, og jeg som har vært vant til alltid å ringe vaktmesteren for hjelp. Tidligere bodde vi midt mellom legevakta og Aker sykehus, og hørte ambulansen døgnet rundt. Det var alltid trafikkstøy.

Charlotte beveger pekefingeren frem og tilbake og lager lyden svisj-svisj.

– Kun én gang var det fullstendig tystnad. Alt ble stille. En person var overkjørt og drept rett nedenfor vinduet vårt, og all trafikk ble stanset i halvannen time. Så kom disse gatevaskebilene og spylte gaten ren for blod, og så startet suset og trafikken igjen. Livet fortsatte videre som om ingenting var hendt. Vi lever i et rart samfunn, avslutter hun.

Se kunstnerens CV på www.fineart.no

60 Originaler

C

MEDLEMSTILBUD side 61

1

CE 3

2

4

Kunstner / tittel: Charlotte Engelhaart / Ansikt 1 – 4 Teknikk / opplag: Akryl på finerplate / originaler Motivformat: ca. 40 x 40 cm Galleripris (uten ramme): 7 000,-

Medlemspris: 5 600,- (selges uten ramme) 5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

MEDLEMSTILBUD

Hun maler bilder som lever sine egne liv, og rollen hennes blir mer av en forløsende karakter. Det er en spesiell stemning i bildene, følelsen av noe udefinert og spennende, noe mørkt.

side 62

5

CE

6

Kunstner / tittel: Charlotte Engelhaart / Ansikt 5 – 6 Teknikk / opplag: Akryl på finerplate / originaler Motivformat: ca. 40 x 40 cm Galleripris (uten ramme): 7 000,-

Medlemspris: 5 600,- (selges uten ramme) 5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

C

Detalj

7

CE

8

Kunstner / tittel: Charlotte Engelhaart / Ansikt 7 – 8 Teknikk / opplag: Akryl på finerplate / originaler Motivformat: ca. 40 x 40 cm Galleripris (uten ramme): 7 000,-

Medlemspris: 5 600,- (selges uten ramme) 5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

The games we play

Das Kaninchen bin ich

Kan du holde på en hemmelighet?

Anne Kristine Togstad – Kan du holde på en hemmelighet?

– Min siste grafikkserie, Min italienske historie, er nærmest personlige minnekart fra tiden jeg bodde og forsket i Roma; et konglomerat av assosiasjoner og minner. Her finner du speilvendt tekst, det vil si mine dagboknotater som ikke skal være så lett tilgjengelig. På trykkplata står de rettvendt. De andre mer ”offentlige” sitatene i bildet er derimot skrevet speilvendt på plata, og kan leses rett frem på det ferdige trykket: En italiensk sang, Berlusconis fedrelandstale og Pavens credo. Under paven ser du homofile som kjemper for sine rettigheter. Den store hunden tilhørte eks’en min, og den lange damen er tanta mi. Benken er fra galleriet hvor jeg jobber. I tillegg kommer mange nesten ubevisste elementer. En uniformert mann, en blikktromme (av den tyske forfatteren Günter Grass) og disse stolene som går igjen i alt jeg gjør. Perspektivet er som hos barn, jeg tegner det som er viktigst, størst. Det hele begynner med en strek, og jeg løfter nesten ikke pennen underveis i tegningen. Deretter etses motivet i seks ulike operasjoner.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

A

nne Kristine Togstads (f. 1974) kunst er estetisk enkel, men under den rene linjen og mellom de vare formene er det komplekse koder, små hint og symboler, som trigger nysgjerrigheten og rører ved nære

følelser.

”Da Vinci-kode” forskning i Roma Allerede som ung vakte Anne Kristine Togstad oppmerksomhet på ungdommens kulturmønstring. Alle trodde hun skulle bli kunstner. Det var for så vidt også hennes plan, men først måtte hun bare ta et hovedfag i kunsthistorie og fullføre seks år på Universitetet i Oslo og få med tittelen kunsthistoriker. I dag går hun andre året på Bachelor i kunstfag ved Kunsthøyskolen i Oslo, men er også representert i tre gallerier i Norge og internasjonalt via en agent i Frankrike.

Togstad har også gått i lære hos billedkunstner Helge Røed og billedhugger David Reid, og hatt et eget atelier i Oslo i flere år. I tillegg til stor kunstnerisk produksjon med grafikk og skulptur, og det å være student på heltid, har hun også jobb i et

galleri. Hun har deltatt på en rekke utstillinger, blant annet på Kunstnernes Hus, Galleri Albin Art og Galleri Nobel. Tre år på rad har hun deltatt på den kunstnerjuryerte Romeriksutstillingen, og er innkjøpt av en rekke kunstforeninger. Siden 2004 har hun trykket ved Norske Grafikeres Verksted.

– Det var kunstner jeg skulle bli, men så skulle jeg liksom være smart først, og begynte på grunnfag i kunsthistorie. Det ene tok det andre. Etter mellomfag i kunsthistorie i Roma skjønte jeg at jeg måtte ta et hovedfag i italiensk kunst.

Jeg ønsket ikke å skrive om noe religiøst og ikke om noe som var skrevet om før. Derfor endte jeg på manierismen, altså epoken mellom renessansen og barokken, og ikonografien i fontene Fontana delle Tartarughe på Piazza Mattei i Roma, eller Skilpaddefontenen som den også kalles. Min hypotese var at bronseskulpturene i fontenen var representanter for karakterene i den romerske mytologien om den unge gjeteren Ganymede som Jupiter ble forelsket i. Etter utallige undersøkelser kom det også frem at et av palassene til fontenens oppdragsgiver, familien Mattei di Giove, var bygget etter planen til fontenen.

64 Ny ut da nnet g ra fi k er

Deretter fant jeg flere og flere sammenhenger, og 13 andre verk som bygget på denne myten. Jeg leste pavens håndskrevne brev i Vatikanet fra 1500-tallet, samme tid som fontenen ble bygget, og var rett og slett hekta.

– Rene da Vinci-koden med andre ord?

Togstad ler.

– Ganymedes-myten handler om homofili, og enkelte har hevdet at ­myten om Ganymedes ble brukt for å rettferdiggjøre homofili i den greske kulturen. I mine siste bilder er det mange referanser til forskningen.

Den ubevisste, enorme kaninen Togstad er en engasjert person som viser sine mange prosjekter med stor entusiasme. Vi møter henne i keramikkverkstedet på Kunst- og håndverksskolen i Ullevålsveien, en bygning med historie i veggene som går en uviss skjebne i møte når skolen i 2010 skal flyttes til Seildukslokalene der alle kunstlinjene samles. Togstad legger fra seg kniven som hun bearbeider overflaten på torsoen med, og tar frem sin grafikkserie om den lille kaninen.

– Den store kaninen forfølger mannen hvor hen han er. Den symboliserer noe som henger over deg, som du kanskje ikke er helt klar over. Kaniner er jo søte og små, men når den blir så overdimensjonert, oppleves den skremmende. Her ser du mannen på båttur med familien, og kaninen henger på slep og nesten drukner alle sammen. Mannen taler til en forsamling, og kaninen nærmest overfaller han. Vi ser kaninen tydelig, men mannen vet ikke helt hva det er som truer og forfølger han. Angst? Noe ukjent i fortiden? Noe inne i deg? Ideen og tittelen Das Kaninchen bin ich er fra en østtysk spionfilm fra 1960-tallet. Det er litt sært og rart, mye av det jeg gjør, ler Togstad.

Togstad liker best å jobbe med etsninger.

– Streken kan leve sitt eget liv, og man kan polere kobberet helt ned så det kommer opp i høylyset på det ferdige bildet. Jeg bruker seks forskjellige teknikker for å få frem motivet best mulig. Først valser jeg sverten på platen, så pusser jeg det hele ned med hånden, for deretter å skrape vekk med et pappstykke. Neste operasjon er at jeg bruker tarlatan-tekstil og avispapir. Til slutt kommer den mest spennende fasen da jeg ved hjelp av silkepapir og et mykt stoffstykke varierer tykkelsen på sverten, og også slik fremhever jeg motivet ved hjelp av variasjoner av farge og skaper skygger, valører og struktur. Til slutt stryker jeg forsiktig over platen med håndbaken, for å mildne tonene enda mer. Alle trykkene i opplaget får ulike fargetoner og blir forskjellige, nærmest som monotypier.

– Her ble det viktig å dokumentere verket med foto, da hele tegningen ble malt over igjen da utstillingen var ferdig! Det var spennende å bruke rommet på denne måten. Drømmen min er nettopp å jobbe med kunst i det offentlige rom; på skoler, barnehager, institusjoner og så videre, der kunsten kan kommunisere direkte med mennesker hele tiden.

En annen elevutstilling het Kan du holde på en hemmelighet?, og besto av tre figurer rundt et lysbord.

– Jeg hadde en hemmelighet jeg ikke visste hvem jeg skulle fortelle til, et personlig brev jeg hadde fått, som betød mye for meg. Jeg laget tre byster som fikk draperier rundt seg og over ansiktene. På bordet lå biter av brevet og min personlige hemmelighet. Den som ville, kunne pusle bitene sammen og lese. Når man først hadde lest hemmeligheten, kunne man vurdere om man skulle fortelle den videre. Automatisk fikk man et ansvar; positivt eller negativt. Hvem vil man fortelle en hemmelighet til? For hvem kan man stole på? Eller er det best å holde den for seg selv?

En tredje installasjon, The games we play, viser flere veltede stoler og nydelige porselensobjekter strødd rundt på en slags seng av kull.

– Jeg er lei dette sosiale maskespillet vi spiller. Her startet jeg med en grunnform i gips, og laget 25 versjoner av denne der alle fikk små, individuelle skader: En eksploderte på toppen, og en annen fikk en liten trøkk i siden. Jeg ser på disse objektene, eller porselensferskenene, som symboler på hvordan menneskene påvirker hverandre, hvordan de nærmer seg hverandre og trekker seg unna når de kommer for nær. Hvordan de sårer hverandre, gjør hverandre mykere, eller gir hverandre små dult eller større skader.

Togstads siste installasjonsprosjekt besto av blader og kvister dyppet i gips, og brent ved høy varme, slik at det organiske materialet forkullet.

Togstad viser oss de organiske gipsverkene som minner om små biter fra et kranie.

– Se her, her er hulrom etter bladet som var inni. Det hele er så skjørt at jeg lett kan knuse det i hånden min. Bitene ”perlet” jeg på fiskesnører montert som et edderkoppnett i rommet. De besøkende måtte bøye seg for å komme gjennom.

– Verkene dine handler mye om linjer?

– Jeg ønsker å strippe ned til det essensielle. Tegningene skal bestå av en linje. Profilene i skulpturene består også av en linje, avslutter Togstad, mens hun bearbeider den unge kvinnekroppen videre, som allerede er solgt.

Se kunstnerens CV på www.fineart.no

Punkterte porselensferskener og et opprevet brev Flere ganger i året holder skolen elevutstillinger. Togstad viser fotoer av et prosjekt der hun rett og slett brukte et helt rom som tegneunderlag.

65 Ny ut da nnet g ra fi k er

MEDLEMSTILBUD side 66

AKT

Helt nye trykk; aldri vist i gallerier før!

Kunstner / tittel: Anne Kristine Togstad / Min italienske historie Teknikk / opplag: Etsning / 30 Motivformat: 76 x 56 cm Galleripris (uten ramme): 3 500,-

Medlemspris m/ramme: 4 046,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Samme ramme på alle bildene.

A

MEDLEMSTILBUD side 67

AKT

Kunstner / tittel: Anne Kristine Togstad / Pause III (øverst) / Pause I (nederst) Teknikk / opplag: Etsning / 30 Motivformat: 39 x 49 cm Galleripris (uten ramme): 3 000,-

Medlemspris m/ramme: 3 391,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Elling Reitan Reitan er en av Skandinaviens store kolorister

I november stiller han ut i Louvre !

4 nye grafiske arbeider for salg

Åpent: tirs. ons. tors. fre. 11-17, lør. 11-16.

GALLERI PINGVIN Møllergata 13, Oslo - Tel: 22 42 12 22 - www.galleripingvin.no 68

A KTUELT

Aktuelt Hva er det i kofferten til Morten Viskum?

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto © Vestfossen Kunstlaboratorium

Kunsthuset fineArt // Kunstklubben kjøpte i mars en forseglet koffert av Morten Viskum med et ukjent innhold på auksjon på Blomqvist. Kun en tusenlapp stakk ut. Innholdet skulle visstnok være en av årsakene til finanskrisen, men kunstneren frarådet kjøperen sterkt å åpne kofferten. Han mente derimot at man ville få en pekepinn på innholdet når årets avstøpning av Viskum ble avduket 2. mai på Vestfossen Kunstlaboratorium.

– Selve kunstverkets innhold ligger i det å ikke vite. Åpner man kofferten, vil mystikken og konseptet forsvinne. Du kan si at etter avdukingen av årets avstøpning på Vestfossen er innholdet i kofferten like klart eller uklart som før, avhengig av hvordan man definerer det, kommenterer Viskum.

Hvert år lager Morten Viskum en voksfigur av seg selv til bursdagen sin. Tidligere har publikum møtt ham som prest, vitenskapsmann og som Jesus med et skrumpehode. I fjor het verket Den perfekte skulptur.

Ansiktet, hendene og føttene var kunstnerens egne, mens kroppen var ”lånt” av en av verdens ti beste kroppsbyggere, Günther Schlirkamp. I år heter voksavstøpningen NORWAY, og Viskum fremstiller her seg selv som rik forretningsmann med Rolex-klokke. Hele installasjonen måler 18 meter og består også av bokstavene NORWAY, som kunstneren har lånt fra SS Norway. R-en har imidlertid slått Viskum i bakken, så man leser kun NO WAY på veggen over skulpturen, som ligger fastklemt under bokstaven. I hånden holder skulpturen en eksakt kopi av kofferten med ukjent innhold som ble auksjonert bort til fineArt.no.

– Dette er en variant av kofferten som ble auksjonert bort hos Blomqvist. Ideen til årets avstøpning kom likevel først. Da Blomqvist ringte og spurte om jeg hadde verker til årets auksjon, kom jeg på å lage denne kofferten. Dessverre ble Rolex-klokken til statuen stjålet under åpningen. Jeg tenkte at en koffert med en tusenlapp stikkende ut var fristende, men ikke en dyr, uekte Rolex. Nå holder vi installasjonen stengt for publikum inntil vi får opp overvåkningskameraer.

– Kommer det en tredje koffert som avslører innholdet ytterligere, eller er prosjektet ferdig nå?

– Forretningsmannen vil være utstilt sammen med resten av utstillingen på Vestfossen til oktober. Alle mine verker lever videre i andre sammenhenger, så vi får se.

OPSXBZ ÓOPSXBZÔ!0!311:!0!xxx/wjtlvn/dpn

Etter en avstemning på ww.fineart.no har man foreløpig bestemt å ikke avsløre innholdet i ­kofferten. Kofferten kan kjøpes på forespørsel til Kunstklubben.

Kontakt: Rolf Stavnem på rolf@fineart.no.

Verdens største kunstverk: Angel of the North av Antony Gormley Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto www.freefoto.com.

Da verdens største engel sto ferdig i 1998, møtte den stor motstand fra lokale krefter. I dag har Antony Gormleys største kunstverk blitt et av Englands nasjonale symboler, der den vokter slettene sør for Gateshead; 20 meter høy og med et vingespenn på 54 meter. Den er i tillegg et av verdens mest sette kunstverk med 33 millioner besøkende i året. Hele prosjektet har kostet rundt en million pund.

The face will not have individual features. The effect of the piece is in the alertness, the awareness of space and the gesture of the wings – they are not flat, they’re about 3.5 degrees forward and give a sense of embrace.

Skulpturen ble tegnet i 1994 og er laget av rustent jern. Fargen vil dermed forandre seg etter hvert som tidens tann tærer på skulpturen. Det er nok stål i figuren til å lage 16 dobbeltdekker-busser.

Kroppen ble laget i tre deler som til sammen veide 100 tonn, mens vingene veide 50 tonn hver. Levetiden til engelen er satt til hundre år. I bakken under figuren er det et fundament i sement som er 20 meter dypt, slik at engelen skal tåle vind på mer enn 160 kilometer i timen. Plasseringen er ikke tilfeldig; den står der hvor de viktigste minene i Gateshead-området var, og er til minne om den store betydningen minedriften hadde for området: – The hilltop site is important and has the feeling of being a megalithic mound. When you think of the mining that was done underneath the site, there is a poetic resonance. Men worked beneath the surface in the dark. Now in the light, there is a celebration of this industry, sier Gormley om plasseringen.

69 AKTUELT

Villa Stenersen – Et annerledes hus

På toppen av Tuengen allé i Oslo ligger et ekstraordinært hus som skiller seg ut fra alle de andre i nærheten. I solskinn og med blå himmel viser huset seg fra sin aller beste side med hvit mur, blå fasadeplater og oransje markiser. Det sies at da huset ble bygget, skapte det så store reaksjoner i nabolaget at en av naboene solgte huset sitt bare for å slippe å se villaen hver dag. Huset jeg snakker om, er Villa Stenersen, som er tegnet av arkitekt Arne Korsmo for byggherre og finansmann Rolf Stenersen.

Tekst Annette Narverud / Foto Endre Hesthagen

V

illa Stenersen sies å være et av hovedverkene innen norsk funksjonalisme, og sto fe rdig i 1939. Dette var helt på slutten av den perioden vi kaller for funksjonalismen, som regnes å ha vært den ledende retningen innen arkitektur og kunsthåndverk i Norden fra omtrent 1930 til 1940. Årstallet 1930 regnes som funksjonalismens gjennombrudd i Norden på grunn av Stockholmsutstillingen som viste de nye funksjonalistiske tendensene i tiden. Arne Korsmo var allerede i sin samtid en kjent arkitekt som representerte disse nye tendensene, og dette var noe den moderne mannen Rolf Stenersen visste å sette pris på. Derfor hyret han Korsmo til å tegne sitt nye hus på Vinderen i Oslo.

Det nye huset til Stenersen hadde som formål å huse hans store samling av samtidskunst. Derfor hadde han to krav til arkitekten; huset skulle inneholde en gallerisal og en galleritrapp hvor bildene kunne henge. Ellers sto Korsmo svært fritt både økonomisk og estetisk til å utforme huset slik han ville. Villa Stenersen viser klare trekk fra den europeiske funksjonalismen som Arne Korsmo hadde tatt med seg fra sin studiereise i Europa i 1928.

Funksjonalistene tok i bruk geometriske former for å skape et enkelt uttrykk.

Det gjorde også Korsmo i Villa Stenersen, som har form som et stort monumentalt rektangel i betong. Fasaden er brutt opp med heldekkende vindusflater i første etasje, glassbyggestein i andre og blå glassplater i tredje. Dette var nå mulig fordi huset ble bygget med et armert betongskjelett som har den bærende funksjonen i bygningen. På denne måten ble veggene ”hengt” utenpå og kunne bestå av hele flater i glass. Den armerte betongen og glasset var nye bygningsmaterialer på begynnelsen av 1900-tallet, og er et tydelig tegn på hvilken forkjærlighet funksjonalistene hadde for nyvinninger som de mer enn gjerne tok i bruk i sin arkitektur. Den hvite betongen og all bruken av glass virker kanskje fremmed i et norsk villastrøk, og flere norske arkitekter forsøkte derfor å fornorske funksjonalismen ved å bygge trehus i mindre størrelse. Likevel er det lett å kjenne igjen et hus fra denne perioden på sitt enkle og lineære formspråk.

Korsmo tok også i bruk sirkelen for å myke opp det strenge lineære uttrykket. Et eksempel er det store sirkulære blomsterbedet som skjærer seg inn i husets grunnflate, og som videreføres i garasjens form. Garasjen ligger i husets underetasje og er halvsirkelformet med porter i hver ende, slik at det skulle være funksjonelt og praktisk for herr Stenersen å kjøre ut og inn uten å rygge. Inngangsdøren i første etasje er også markert med en sylinderformet entré som sluser deg fra utsiden og inn til garderoben og hagestuen hvor sirkelen igjen er tema. Det runde dansegulvet og peisen myker opp det ellers så strenge rommet, som ble møblert med moderne, funksjonalistiske møbler tegnet til rommet av Korsmo selv. I dag er dessverre flere av disse møblene gått tapt, men bardisken, flygelet og lenestolene med bord har man klart å finne igjen.

Møblene er helt i tråd med de som ble produsert nedover i Europa, og er typiske for funksjonalismen med sine stålrør og enkle former. Stål og metall var også nye, revolusjonerende materialer for møbelproduksjon, og målet var å sette i gang serieproduksjon av disse møblene slik at de ble rimelige å kjøpe og dermed lettere tilgjengelige for de fleste. Dessverre ble stålrørsmøblene ansett som noe kalde og upersonlige, og ble aldri så populære som funksjonalistene hadde håpet på.

Fargene i hagestuen er ikke originale, men hvis man tenker seg at den store rilleveggen som i dag er rosa, en gang var like surgrønn som bardisken, lufteventilene irrgrønne, og at taket var i sandsteinfarge, får man et inntrykk av hvordan det så ut. Du trodde kanskje funksjonalismen var svart og hvit? Da tar du nok feil. Helt fra funksjonalismens opprinnelse i Bauhaus-skolen i Tyskland og Le Corbusiers første bygninger i Frankrike er det brukt sterke primærfarger som skaper skarpe kontraster i interiørene. Det ble gjerne brukt forskjellige farger på vegger, gulv og tak, som også hadde felter med ulike farger. Dette hadde selvfølgelig også arkitekt Korsmo fått med seg, og han var veldig opptatt av hvordan farger i interiørene påvirket menneskene som brukte dem.

For å komme opp til annen etasje må man bruke den store galleritrappen som Rolf Stenersen bestilte til huset. Her hang Stenersens samling av malerier fra utenlandske kunstnere som Paul Klee, Picasso, Cézanne og Kadinsky.

Gallerisalen som man kommer inn i etter å ha nådd andre etasje, var forbeholdt Stenersens samling av Munch-bilder. Rolf Stenersen sies å ha vært en av

70 Ark i t ek t ur

71 Ark i t ek t ur

de få som kom tett innpå Edvard Munch, og Munch la forholdene til rette for at Stenersen kunne bygge opp en betydelig samling av hans bilder. Sitt første Munch-bilde kjøpte Stenersen da han var 18 år, så han visste tidlig hva han ville. Munch rådet Stenersen til å kjøpe bilder av kunstnere ingen andre brydde seg om. Derfor var det mange som ikke skjønte Stenersens smak og kritiserte ham for å kjøpe uforståelig kunst. Stenersen mente derimot at det å kjøpe kunst man forsto, var åndelig latskap. Ved siden av Munch besto hans samling av norske bilder av malerier fra blant annet Rolf Nesch, Eirik Harry Johannessen og Ludvig Karsten. Senere skulle det vise seg at Stenersens teft innen kunstkjøp var svært innbringende, og han bygget seg opp en samling samtidskunst med høy økonomisk verdi.

På den ene kortveggen i gallerisalen hang en utgave av Livets dans som Munch hadde malt på oppdrag av en 22 år gammel Stenersen. Resten av rommet var møblert med en spisestue i barokkstil og salonggruppe i en enklere moderne stil. Hvorfor Stenersen fremdeles hadde beholdt sitt litt gammeldagse spisestuemøblement, er det bare han som vet, men ut fra andre

sunne og hygieniske interiører. Det var også viktig at disse var lette å renholde, og dette var noe av grunnen til at de ikke ønsket utskjæringer og snirklede dekorasjoner verken i arkitekturen eller møblene. En annen bakgrunn for denne enkle formen var funksjonalistenes slagord om at form skulle følge funksjon, og det oppnådde de best ved å la formene være dekorasjon i seg selv.

Går man videre opp galleritrappen til tredje etasje, kommer man til en mer privat sfære av huset. Villa Stenersen er tydelig delt opp i to soner; representasjonssonen og privatsonen. Den private sonen i tredje etasje består av soverommene til herr og fru Stenersen og sønnene Johan Martin og Sten.

I tillegg finner vi også en liten leilighet som tilhørte kokka og en tjenestejente.

Fra denne leiligheten hadde de direkte tilgang til kjøkkenet og utgangsdør i annen etasje via en baktrapp. Baktrappen forsvinner videre ned i kjelleren hvor vi finner diverse lagerrom og vaskerom. Slik kunne tjenestefolket nesten være usynlige, men likevel betjene alle selskapene Rolf Stenersen holdt for sine venner og bekjente.

uttalelser fra den tiden er det grunn til å trekke en konklusjon om at disse møblene viste at man kom fra en borgerlig familie, og ga eieren status. Dette gjaldt vel å merke bare om møblene var arvet, og ikke om de var nyanskaffede etterligninger av barokkens møbler. I dag har rommet en helt annen innredning av moderne møbler fra slutten av 1900-tallet, og bildene er byttet ut med kunst av i dag fra samlingen til barnebarnet Sten Stenersen jr.

Rommet derimot er tilbakeført til sine opprinnelige farger med sandsteinsfargede tak og vegger. I gallerisalen kommer det armerte betongskjelettet tydelig frem som sammenhengende søyler og bjelker i taket. Dette skaper en rytme i rommet og unngår å gjøre salen kjedelig med sitt langstrakte preg.

Ytterveggen av rommet er laget av glassbyggestein med innfelte vinduer.

Arkitekt Korsmos plan var opprinnelig at denne veggen bare skulle bestå av glassbyggestein, men fru Stenersen ville det annerledes. Utsikten fra dette rommet er fantastisk, og hun ville gjerne også nyte denne innenfra. Derfor ble glassbyggesteinsveggen utstyrt med vinduer. Korsmos tanke var at man kunne gå ut på balkongen for å nyte utsikten. Inne skulle man kun konsentrere seg om kunsten som hang på veggene. Hans tanker er igjen i tråd med tidens strømninger og rommets utførelse som ”den hvite kuben”. Begrepet ble til i forbindelse med byggingen av kunstmuseet MOMA i New York, som sto ferdig i 1939, der tanken var å skape rom som skjermer brukeren fra omgivelsene slik at man kan nyte kunsten uten distraksjon fra omverdenen.

Ved å bruke store vindusflater, eller glassbyggestein slik Korsmo har gjort i flere rom i Villa Stenersen, fikk man også mer lys og luft inn i interiørene. For funksjonalistene var dette svært viktig ettersom de var opptatte av å skape

Taket over galleritrappen i tredje etasje er verdt å legge merke til. Det består av 625 sirkulære glassteiner i kobolt, fiolett og lyseblått. Da huset sto ferdig, ga disse åpningene lys nok til å beundre maleriene i denne delen av trappen uten at man trengte elektrisk lys, og Arne Korsmo var også svært fornøyd med dette resultatet. Korsmo sa selv om trappen: ”Den var ønsket bred, slik at man hadde glede av maleriene på veggene. Av den grunn blev også trappen avsluttet med et overlys som både teknisk og estetisk er et av de vakreste resultater jeg har sett.”

I 1971 ga Rolf Stenersen Villa Stenersen til staten. Hans ønske var at huset skulle brukes som statsministerbolig eller representasjonsbolig. Dessverre gikk det ikke helt slik Stenersen ønsket, og det er bare én statsminister, Odvar Nordli, som har bodd i huset. Som utenriksminister bodde også Thorvald Stoltenberg der på begynnelsen av 90-tallet, men ellers har huset stått mye tomt. Derfor ble det fremmet et forslag om at huset skulle selges. Dette skapte sterke reaksjoner, og en statlig arbeidsgruppe bestemte i 1999 at huset i stedet skal brukes til formål innenfor arkitektur, design og estetikk. I dag eies huset av Statsbygg og drives av Norsk Form som et sted man kan leie til møter, konferanser og seminarer. Huset er altså ikke et museum, men er likevel regnet for å være i fredningsklasse og må behandles deretter. Det arrangeres også andre publikumsaktiviteter, og hver første søndag i måneden holdes det åpent hus med omvisninger. Villa Stenersen er faktisk den eneste funksjonalistiske villaen i landet som jevnlig er åpen for publikum, og er absolutt verdt et besøk.

72 Ark i t ek t ur

ELSKER STOPPE Intelligent Stop/Start Reduserer forbruket til 0,67 per mil

Nye Freelander 2 TD4_e er utstyrt med v rt intelligente Stop/Start-system. N r du st r stille, stanser motoren av seg selv og starter ig jen n r du er klar til kj¿re videre.

Sammenlignet med forg jengeren reduserer dette drivstofforbruket med 10,7% og CO2utslippet med 7,7%. Freelander 2 TD4_e er den f¿rste modellen som utnytter fordelene i v rt program for b¾rekraftig konstruksjon, e_TERRAIN TECHNOLOGIES.

Lanseres i juni. Pris fra kr 456 450,Kompensasjonsprogram

for 75 000 km

Forbruk fra 6.7 l per 100 km bl. kj¿ring. CO 2 -utslipp fra 179 g per km. Pris inkl. frakt-, leverings- og adm. kostnader.

Prisene p alle Land Rover modeller som selges nye i Norge inneholder en CO 2 -kompensasjon for 75.000 km, utviklet i samarbeid med Climate Care. Mer detaljert informasjon: www.landrover.no. rsavgift kommer i tillegg.

Christian Skredsvigs Hagan – Norges best bevarte kunstnerhjem Med utsikt over Solevann i Eggedal ligger Christian Skredsvigs kunstnerhjem hvor han bodde de siste 30 årene av sitt liv.

– Det kunne bli litt ensomt her oppe for oldefar. Plutselig bestemte han seg for å dra til Paris, og satte utfor bakkene her med kofferten på kjelken. Familien så han ikke på flere måneder, men når han kom hjem, var det fest. Han var en sosial mann, godt likt i bygda, og introduserte dessuten vin for eggedølene. Søndager etter kirketid var det ifølge kunstnervennen Christian Krohg reneste bodegaen i Hagan. Jeg håper å kunne ta opp igjen denne tradisjonen og søker nå om skjenkebevilling, forteller oldebarnet Hege Christina Skredsvig.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto © Hagan

74 Kunst hi st ori e

V

i har reist to timer fra Oslo, forbi Blaafarveværket og Åmot, og entret Kunstnerdalen. På veien opp langs elva har vi hatt utsikt til den berømte Andernatten hvor Arne Næss har klatret med sin onkel Arne, og som Theodor Kittelsen har malt utallige ganger fra sin kunstnerbolig Lauvlia. Lenger opp i Eggedal passerer vi Nils Aas’ statue Mannen med katten fra Skredsvigs berømte maleri Idyll. Vi tar av fra riksveien mot Tempelseter, og humper oppover på en grusvei til et sted der ingen kunne tru at nokon kunne bu. Veien ender etter en drøy kilometer utenfor Hagan, Christian Skredsvigs kunstnerhjem. Fra trappa ser vi ut over den berømte utsikten, der han malte Andernatten og Solevann vinter, vår, sommer og høst.

– Velkommen, sier Hege Christina Skredsvig, som er daglig leder på Hagan.

Hun låser opp sine oldeforeldres hjem, som har stått urørt siden Skredsvigs kone Beret døde i 1969.

– Jeg vil påstå at dette er Norges best bevarte kunstnerhjem. Ingen av barna ønsket å arve eller ta med noe fra huset etter at Beret døde, så alt står som det var. Vår profil er også det hjemlige; et kunstnerhjem med sjel. På Hagan trenger ikke folk å ta av seg på beina eller ta på blå overtrekkssokker.

Man får se alle rom, og det er ingen snorer foran møblene. Vi har levende lys og fyr i peisen. Vår sikkerhet er at publikum alltid går med en guide. Min mor er ansatt som blomsterpike, og annenhver dag plukker hun markblomster til alle vinduer og krukker. I Carl Larssons hjem i Sverige er også en av oppgavene til guidene å plukke friske blomster til alle rom. Vi har lest i gamle brev at barna til Skredsvig og Kittelsen plukket blomster til kunstnerfedrene sine, da de ble så glade. Så vi prøver å gjenskape det slik det faktisk var. Åpent kunstnerhjem i snart 40 år Siden 1971 har huset vært åpent for publikum, og eies i dag av familien Skredsvig, men det er Stiftelsen Kunstnerdalen Kulturmuseum som står for vedlikehold og drift av museet. De har hatt mellom 2000–4000 besøkende hver sommer, og holder åpent i sommersesongen. De tar også imot bestillinger utenom sesongen. I tillegg til guidingen har de en butikk i det gamle stabburet fra 1668 som Skredsvig fikk flyttet hit fra den andre siden av dalen. Fra verandaen serveres kaffe og hjemmebakte kaker. Hagan skog og natursti rundt Åsfossen er dessuten populært for spreke besøkende.

– Det er også ganske unikt at det er oldebarn og barnebarn til Skredsvig som også guider i hans kunstnerhjem. Til sammen er vi et team på rundt åtte guider hver sommer, og vi har omvisning hver time. Det holder ikke at guidene våre har lest en bok om Skredsvig. De må gjennomføre et guide-kurs i Sigdal, der de også får en innføring om dalens historie, om kunstnerne som har bodd her, og selvsagt grundig kjennskap til Skredsvigs liv. For meg er det viktig å vise

at Skredsvig er mer enn en ku-maler og mannen bak Seljefløyten og Idyll. Han var en svært allsidig maler, et multitalent, som behersket både figur, landskap og interiørmaleriet. Han skrev også tre bøker, i Hamsuns stil, med gode kritikker. Og han er den eneste norske kunstneren som har vunnet gullmedalje ved Salonen i Paris, datiden fremste utmerkelse for en kunstner. Maleriet som brakte han gullmedalje i 1881, og påfølgende suksess, var Une Ferme à Venoix.

Blaafarveværket fikk maleriet til Norge i 1978, da de valgte en lokal gullaldermaler til åpningsutstillingen. Skredsvig er jo født og oppvokst på Modum.

Maleriet ble hengende i Norge i 18 år, men ble i 1996 sendt tilbake til Frankrike og henger i dag i Musée de Normandie i Caen.

Det er nå over 30 år siden den store Skredsvig-utstillingen på Blaafarveværket.

– De fleste av oldefars malerier henger for øvrig i private hjem og samlinger. Enkelte av Nasjonalmuseets malerier har ikke vært vist på over 100 år.

Men til høsten kommer en stor retrospektiv utstilling som skal vises rundt i Norge i et år. Den åpner på Lillehammer Kunstmuseum 20. juni. I den forbindelse kommer det også en ny bok. Jeg gleder meg veldig til det!

Hege har et annet hjertebarn ute på tomta. Der den gamle låven sto, håper hun å få ferdig et moderne galleri på 300 kvadratmeter i 2011.

Sparebankstiftelsen DnB/Nor har blant annet sponset prosjektet med 3,5 millioner.

– Vi må ha noe nytt hvert år for å trekke publikum flere ganger. I denne låven skal vi få deponert bildene fra Nasjonalmuseet, og vise den største samlingen av Skredsvigs bilder i verden. I underetasjen vil vi ha skiftende utstillinger.

Og selvsagt skal vi ha en liten fransk museumskafé. Oldefar elsket jo Frankrike, og dessuten finnes det vel nok av museumskafeer med bondemøbelkopier og innpakkede lefser.

Den kunstneriske møllersønnen Vi går inn i huset og til det gamle spiserommet. Her henger bygdas første telefon.

– Skredsvig var opptatt av å ha det nyeste. Han ønsket seg strøm i 1920, men det ble for vanskelig å få til, så den kom først i 1940 etter hans død. Men familien var de første som fikk badekar og innlagt vann i bygda. Jeg har lest at ungene i Eggedal kom på besøk for å prøve badekaret, og det ofte uten å spørre! I 1898 fikk han også telefon. De andre syv som hadde dette i bygda, var øvrigheta som legen, presten og lensmannen, og de hadde alle samme linje, så her ventet man sju ring før man løftet av røret. Oldefar mistet en datter i sitt første ekteskap, lille Daisy, i lungebetennelse før hun fylte to år, og hadde derfor stor angst for sykdom hos barna. Nå kunne han få fatt i legen fort. Tenk deg å bo her oppe på den tiden. Man brukte flere dager på reisen til Kristiania på 15 mil; først måtte man gå eller ta hest til Åmot. Derfra gikk det tog. Eller man kunne komme seg over fjellet til Krøderen, som var en nokså farefull ferd.

Hege peker på ”møllertrappa” i et hjørne.

– Skredsvig var sønn av en møller, og derfor ønsket han en mølle inne i huset. Han slet med astma hele livet og hadde dårlig helse som barn. Derfor kunne han ikke jobbe som de andre barna på mølla, og ble mye sittende og tegne. Moren var nok en kunstnersjel, som inspirerte. Jeg har blitt fortalt at de ofte tok frem fargede stikk på søndagen og kikket på dem. Det gikk rykter om den begavede møllersønnen, og doktor Thaulow, onkelen til Frits Thaulow, hjalp han inn på J.F. Eckersbergs malerskole i Kristiania der han fikk en friplass i 1869. Men etter et år døde kunstneren Eckersberg, og oldefar dro til København hvor han ble værende i tre år. Der fikk han også en friplass for fattige studenter. I 1874 reiste han for første gang til Paris hvor han studerte ved Léon Bonnats kveldsakademi. Deretter fulgte dyrestudier i München, og tilbake i Paris i 1879 giftet han seg med Maggie Plahte fra Høvik. Sammen fikk de datteren Daisy som døde. Dette preget han hele livet. Etter mange år utenlands bosatte ekteparet seg på Fleskum gård i Bærum i 1886, der den betydningsfulle Fleskumsommeren oppsto: En kunstnerkoloni som avlet en liten epoke i norsk kunsthistorie med blant annet Harriet Backer, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen og Erik Werenskiold. På Fleskum ved Dælivannet malte Skredsvig vårt nasjonale ikon, Seljefløyten, i 1889.

– Hvorfor kom han hit til Eggedal?

– Kunstnerne kom hit til dalen på grunn av lyset og naturen på slutten av 1800-tallet som et ledd i den nye trenden friluftsmaleriet, og oldefar hadde

75 Kunst hi st o ri e

vært her med blant annet vennene Gerhard Munthe og Harriet Backer. Fra Eggedal-naturen er nok maleriene Idyll og Jupsjøen hans mest kjente. I tillegg vokste han opp på Geithus i Modum, som ikke var så langt unna. Han kjøpte Hagan av Gunbjørn Berg i 1894, etter at han ble skilt fra Maggie. Dette hadde vært en liten husmannsplass, og det eneste som sto igjen, var en tømmerlåve.

Han bygget huset rundt låven; et skikkelig kråkeslott med mange av nymotens løsninger. Ingen i bygda hadde sett et bad, innlagt vann, et karnapp eller en damesalong før! Men oldefar var en kreativ og fingernem sjel. Han tegnet og bygget nesten alt selv. Etter tre år var småbruket ferdig, i 1898, samme år som han giftet seg med Beret Berg fra nabogården, og som var 23 år yngre enn han.

Men han hadde nok ikke regnet med fire barn; det er mangel på soverom her!

Hege peker inn på kjøkkenet med koboltblå vegger. Tidligere inneholdt nemlig koboltfargen giftig arsenikk, som gjorde at fluene holdt seg borte. Bak kjøkkenet kikker vi inn i jomfruburet, der jentene hadde soverom. Nå henger Skredsvigs skisser til taket i Nationaltheatrets foajé i dette rommet; vakre akter i en sterk strek.

– Vi fant dem sammenrullet i kottet der borte da oldemor døde.

Utsmykningskonkurransen var en lang, konfliktfylt historie. Oldefar vant egentlig med nasjonalromantiske motiver og skulle smykke ut taket i hovedsalen, men så ombestemte de seg, og han ble ”forvist” til foajeen og fikk i oppdrag å male disse greske gudinnene med lett blottede bryster. De var noe vovet for datidens normer, så han fikk dårlige anmeldelser. De var virkelig direkte på den tiden; det stod at det var stygge kvinnfolk, med dårlig anatomi, som lignet på sangen om ’a Matja. Vi kan jo tenke oss hvor vanskelig det var å få modeller hit opp til Eggedal. I atelieret står en kvinnestatue i marmor; den kan man kjenne igjen i flere av bildene; hans trofaste modell.

Omvisningen i ”kråkeslottet” fortsetter, og vi går opp en halv etasje fra spiserommet til det som var den opprinnelige låven, og som Skredsvig tegnet om til familiens stue.

– Den gamle endeveggen ble åpnet til en peisestue. Det var svært moderne med slike nasjonalromantiske peisestuer. Her kunne mennene nyte pjoltrene sine og en sigar, mens damene gikk opp i damesalongen. På veggene ønsket Skredsvig kun kunst fra venner, så her ser du bilder av blant annet Eilif Peterssen, Erik Werenskiold, Eyolf Soot, Fredrik Kolstø, Carl Schøyen og Edvard Diriks. Veggene er kledd med datidens mote; et gyllenlærstapet.

Vinduet er et gammelt blyglassvindu som skulle skiftes ut fra den gamle stavkirken. Oldefar hadde ikke så mye penger, og fikk gamle møbler og dører fra 1700-tallet som andre skulle kaste og bytte ut. Han var lur sånn; og beskrevet som en askeladd.

Et urørt atelier fra 1924 Vi krabber opp den smale møllertrappa til annen etasje, hvor det henger flere originalarbeider: En fantastisk tegning Skredsvig laget 18 år gammel av en eldre kone, og en malt skisse til et lite parti i det enorme maleriet Menneskets sønn på 4 x 5 meter fra 1891 som lenge prydet det gamle Rikshospitalets kapell.

– Bildet har en helt utrolig fargerikdom, men man mente bildet var for dystert for det nye Rikshospitalet. Nå er det rullet sammen i magasinet på Nasjonalmuset, og jeg håper å henge det opp i det nye låvegalleriet med alle skissene som hører til. Denne skissen i full størrelse viser nettopp hvor nøye Skredsvig var når det gjaldt skisser. Han delte opp bildet i ruter, og tegnet og deretter malte ut hver lille bit på forhånd. Menneskets sønn skapte dessuten mye debatt da det var ferdig. Det handler om Jesus Kristus som helbreder syke, men han gjengis som en vanlig mann som kommer vandrende til Fleskums nabogård som en fattig predikant. Sentralt i bildet ser vi ham vel-

76 Kunst hi st ori e

signe en liten jente, kanskje Daisy som døde? Mange spurte om Skredsvig kunne døpe om bildet til Predikanten; da ville det ikke oppfattes så blasfemisk, men oldefar nektet.

– Var han en vanskelig kunstner?

– Nei, han var snill og omtenksom, sosial og raus og veldig humoristisk.

Det sies at han ga sine sultne modeller i Paris mat og penger, ba dem hvile, og sa at han kunne bruke en dukke i stedet. Hans eneste svakhet var nok alkoholen og depresjon i perioder, men da trakk han seg tilbake til hytta to ­timers gange inn i fjellet. Han var flere ganger innlagt på sanatorier, så i et helseperspektiv er jeg imponert over hans store produksjon. Man har til nå registrert 650 verker, og i tillegg kommer bøkene og tegningene!

– Hva sa bøndene til denne kunstneren høyt oppe i lia?

– Han var liksom en av dem, som møllersønn, men de la ikke skjul på at han måtte betale mer for varer og tjenester, han som hadde penger til å dra til Paris og allting. Og de skjønte seg nok ikke på disse pirkemaleriene. De syntes kuene lignet og var fine, men det var det. Men oldefar var svært glad i dyr, noe alle barna har fulgt opp; en ble veterinær, og to jobbet med trening av jakthunder og kennel.

Hege åpner døren inn til damesalongen med rosa og hvite rokokko­ møbler og et karnappvindu.

– Her var det godt lys for håndarbeid. Jeg håper å kunne servere vin og småkaker her inne til små, lukkete dameselskaper. På veggen henger stikk som viser Eva og syndefallet av Max Klinger. Det er sikkert ikke tilfeldig plassert, så damene får en påminnelse om Evas rolle, ler Hege før hun lukker opp døra til oldeforeldrenes soverom.

– Blyglassvinduet over fikk oldefar satt inn da han likte å sove lenge om morgenen.

Vi avslutter turen i det største rommet; atelieret på toppen med egen inngang. Her kom sjelden noen inn, men Hege forteller at de enkelte år hadde juletreet her inne. Her satt våre fremste malere fra gullaldertiden samlet mange kvelder for over hundre år siden. Fotoalbumet ligger ennå fremme.

I hjørnet står en rustning.

– Oldefar var opptatt av middelalderen som motiv. Du kan tro barna hadde mye moro av å kle seg ut i rustningen! Bildene på veggene er plassert omtrent slik han hengte dem opp; her er også skissene til kuene i hans berømte bilde som han vant gullmedaljen for. Medaljen ligger forresten her.

Hege viser oss en liten monter.

– Jeg lurte lenge på hvorfor det het gullmedalje 3. klasse. Men det viser seg at de som stilte ut for første gang på Salonen og vant, fikk 3. klasse, mens hadde du stilt ut mange ganger og vant, fikk du gullmedalje av 1. klasse. Her er også et brev fra Munch, der han takker for lån av Skredsvigs ”VIP-pin”; jurynålen fra Verdensutstillingen i Paris. Han skriver at det hjalp han å erobre mange pikehjerter og komme inn flere steder. Munch og Skredsvig var gode venner, og det var oldefar som faktisk oppmuntret Munch til å male Skrik.

I en krok ved utgangsdøra står fremdeles stokken til Skredsvig. Bak staffeliet, paletten og penslene står hans eneste skulptur; en byste av hans avdøde datter Daisy. Her inne døde Skredsvig i 1924 av lungebetennelse.

Ingenting er flyttet siden den gangen. Hagan er meget godt bevart – en kunstnerbolig med sjel.

A

ktuelt Utstilling: Christian Skredsvigs hjem Hagan Hvor: Eggedal, rv 287 fra Modum.

Når: 6. juni–16. august alle dager. Helger i september, ellers på bestilling Utstilling: Retrospektiv utstilling Christian Skredsvig Hvor / når: Lillehammer Kunstmuseum 20.6–20.9.2009

Sørlandets Kunstmuseum 28.11.2009–31.1.2010 Drammens Museum 18.2–30.5.2010.

77 Kunst hi st o ri e

En av de stﾃｸrste spesialbutikker for innramming i Oslo

Vi rammer inn alt du setter pris pﾃ･: r (SBﾄ有L r .BMFSJ

r 'PUP r ,BSU

r 0CKFLU r 4QFJM

r 4LJMUFS r #SZMMVQTCJMEFS

Atelier T14 t Jens Bjelkesgt 9, Oslo t Tlf 23 24 04 00 t www.ateliert14.no

ELDAR PARR

Eldar Parr er kjent for sine Vandrere. Se mer p책 www.eldar-parr.com

Street art – Hærverk? Propaganda? Kunst?

I 2008 var Tate Modern i London det første offentlige store museet som presenterte en street art-utstilling med seks internasjonale utøvere. Her til lands åpnet Stenersenmuseet utstillingen Street art i 2007 med Rolf M. Aagaards foto­ grafier av street art-verk fra hele verden. Det samme året satte også Rogaland Kunstmuseum publikumsrekord med Nuart- og Numusic-festivalen med street art. Hva skjer når den ulovlige gatekunsten skifter kontekst fra bybilde til kunstmuseum? Snakker vi da lenger om street art? Hva er en pen og sunn by? Hvem skal ha rett til å uttrykke seg visuelt i vårt fellesrom?

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Tone Åkra / DOLK

80 Ba k k ul i ssene

F

ra å assosieres med hærverk og tagging har street art fått status som en egen kunstform. Utøverne setter fingeren på det som ikke fungerer i samfunnet. Men veldig få vet hvem kunstnerne og avsenderne av budskapene er. I gråsonen mellom kriminell og kunstner holder de oftest sin identitet skjult. Men myten selger, og fungerer som en motvekt mot dagens kjendishysteri.

Skjønnhet der du minst venter det Gatekunst kan treffe spikeren på hodet, og den gjør deg ekstra oppmerksom når du ferdes i de store byene, enten det er Barcelona, Bergen eller Berlin.

Utøverne gir oss skjeve kommentarer til hvordan vi lever livene våre. De overrasker med skjønnhet der du minst forventer det, med sine utrolig detaljerte kunstverk på offentlige vegger. Ved siden av graffiti og ren tagging er street art en undergrunnsbevegelse som også defineres som kunst i bybildet som er ulovlig. I motsetning til graffitiutøvere som er opptatt av å kommunisere med hverandre, vil street-artisten nå flest mulig mennesker med sine verk.

Kunstformen skal være løsrevet fra alle kommersielle tanker og tilgjengelig for alle. Budskapene varierer fra kunstner til kunstner, selv om politiske, selvreklamerende og humoristiske ytringer er typiske tema, der bilde og tekst har en brodd av intelligent undertone og ironi.

Teknikken i street art går ut på at utøveren spraymaler etter mønsteret på en utskåret sjablongstensil på vegger eller andre overflater i det offentlige rom.

Tiden på å designe og lage sjablongen på forhånd kan variere fra kunstner til kunstner. Det finnes også artister som arbeider med scratchiti (skraping av symboler inn i et materiale), flislegging, skulpturering, lysprojisering, installasjoner og redesign innenfor dette feltet. Arbeidene kan variere i størrelse fra monumentale verk til bitte små figurer. Ofte gjentas samme bilde i et system på samme sted, eller man sprer sjablongmotivet på ulike åsteder i samme by eller i forskjellige byer. Noen utøvere benytter seg også av flere metoder, som plakater med tegning, foto og skrift som er klistret opp med lim, eller ferdig­ lagede klistremerker.

Anonymitet – Det er alltid så mange ansikter og navn som står i veien for opplevelsen av det du ser. Vi ønsker at folk skal kunne tenke og reflektere selv uten at de nødvendigvis vet hvem som har laget det de ser, har en kjent norsk utøver, Dolk, sagt i et intervju om sin anonymitet som street-artist.

Et viktig moment innen street art er nettopp at utøverne er anonyme, og kun kjent innenfor en liten sirkel. Enkelte har kjente psevdonymer, slik som verdens mest kjente utøver, den britiske Banksy fra England. Andre kjente navn er Swoon fra New York, italienske 108 og norske Dolk, Pøbel og Strøk.

Dolk har også oppnådd internasjonal berømmelse, og det ble spekulert i om Dolk kunne være et psevdonym for Banksy da de har en del stilistiske likheter, men dette er blitt avvist. Selv sier Dolk til Aftenposten i 2008, i et av sine sjeldne intervjuer, om sitt valg av teknikk: – Grunnen til at jeg bruker sjablong, er at de passer mine ideer. I gjennomsnitt bruker jeg ti timer på å kutte ut en stencil. Det å designe stencilen tar dobbelt så lang tid som selve skjæringen. På en av mine mest avanserte stenciler brukte jeg en uke. Det er tilfeldig at det ble det formatet. Jeg kan ikke tegne. Mediet, sjablongen, er liksom ikke det viktige, det er meldingen. Jeg prøver å si noe med alt jeg gjør. Jeg vil aldri lage et enkelt ansiktsmotiv på gaten. Det kan være fint, men det er ikke min stil. Tematisk forsøker jeg nå mer enn før å jobbe sammen med veggen. Mange kan se politikk og religion som grunnleggende temaer, men alt blir jo i teorien politisk når man bruker sjablonger i bybildet.

Dolk bruker arkitekturen for å få frem en helhet i bildene: Verkene blir plassert slik at den urbane arkitekturen blir en del av verket. Et av hans mest kjente verker er The Last Mona, hvor kunsthistoriens mest kommenterte portretterte kvinne maler over seg selv, i samme positur kommunalt ansatte vil befinne seg i kanskje få timer senere. The Last Mona ble laget fordi Dolk hadde sett utrolig mange street-artister bruke motivet av Mona Lisa i sitt arbeid.

– Det er en kommentar om at Mona Lisa er oppbrukt og lei av å bli brukt – hun vil bli malt over og glemt, sier han til Aftenposten i 2008.

Linda Myklebust har skrevet en masteroppgave i kunsthistorie om Dolk og gatekunst. Hun beskriver gatekunst som en åpen kunstform, som folk tar til seg på en annen måte enn tradisjonell kunst i gallerier.

– I begynnelsen hengte jeg meg veldig opp i at jeg ikke fikk tak i Dolk. Jeg hadde ingen andre alternativ enn å rette all oppmerksomhet mot verkene hans. Mystikken gjør han som kunstner interessant for folk. Uten mulighet til å knytte bildene man ser, opp mot en kunstner, må betrakteren kun forholde seg til verket. Dolk er en poetisk gatekunstner. Han fremmer et visuelt uttrykk som alle kan forholde seg til.

Historien Det er ikke helt sikkert når og hvor street art oppsto; det kommer an på hvilken vinkling man tar. Dersom en ser på street art som visuell kommunikasjon, kan en trekke paralleller fra hulemalerier, helleristninger og hieroglyfer. Som en kunstform kan en si at den begynte med den italienske kunstneren Giotto di Bondone som allerede på 1300-tallet benyttet seg av stensiler i sine malerarbeider. Som en politisk stemme har den sannsynligvis eksistert i form av tagging i lange tider, men som ren street art fikk den en betydelig rolle under Parisopprøret i 1968. Der utformet en rekke av kunststudentene politiske plakater som ble hengt opp i stort omfang rundt i Paris. Stensiler ble kjent på denne måten gjennom antirasistiske kampanjer fra venstreradikale miljøer i England på 1970-tallet.

Andre kilder mener at street art oppstod i New York på slutten av 1970tallet, med artister som den naturalistiske maleren Dan Witz og eksplosjonen av bruken av klistremerker med egendesignede logoer og tegninger.

Stensilkunstens far heter Blek le Rat, eller Xavier Prou, og ble født inn i et borgerlig hjem i Paris i 1952. Tidlig på åttitallet gikk han ut i gatene, væpnet med stensiler, sprayboks og et ønske om å si noe. Han er fortsatt aktiv i dag, men etter at han ble arrestert av politiet i 1991, har Blek le Rat spilt med åpne kort.

81 Ba k k ul i ssene

– Hver gang jeg tror jeg har laget noe originalt, finner jeg ut at Blek le Rat har gjort det samme, bare tjue år tidligere, sier Banksy i sin uoffisielle biografi.

I dag er kanskje Berlin den mest sprayete byen i verden, tett etterfulgt av New York og São Paulo.

I Norge var det graffiti som regjerte på 1980-tallet, men rundt 2000 kom den første street arten og de karakteristiske sjablongene. Oslo og Bergen er de mest benyttede byene i dag, men i kjølvannet av utstillingen i Stavanger i 2007 har det kommet opp flere verk rundt i byen. I 2008 gjennomførte kunstnerne Dolk og Pøbel et prosjekt i Lofoten, der målet var å flytte det urbane kunstuttrykket ut i ingenmannsland. På fraflyttede hus maler de opp motiver som dekker hele veggen.

– De setter fokus på hus og på eiendommer som gjør at folk kanskje betrakter dem på en annen måte. Fra å være et øde og forfallent hus blir det nå et kunstverk som setter i gang prosesser på en helt ny måte, kommenterte kultursjefen Camilla Skadeberg til NRK i 2008.

Kunst i galleriet, hærverk på gaten Reclaim the streets er et populært slagord blant mange utøvere av street art, og det refererer til deres kritiske syn på overdreven bruk av reklame og annonsering i byene, kollektive holdninger og uniseksualiseringen av byrom. Selv om mesteparten av deres kunstneriske aktivitet er ulovlig, kan likevel utøverne gjennom slike synspunkter legitimere sine handlinger. Et interessant fenomen er at en rekke kjente utøvere nå stiller ut denne såkalte ulovlige kunsten på anerkjente gallerier og selger til gode priser. Flere viktige kunstsamlere har rettet øynene sine mot street art. Samtidig males verker av de samme kunstnerne over ute i det offentlige rom, da virksomheten der regnes som straffbar, kriminell skjending av offentlig og privat eiendom.

I 2007 gikk et av arbeidene til kunstformens ypperste utøvere, Banksy, under hammeren for 3,6 millioner norske kroner på Sotheby’s i London. Det samme året malte et graffitifjerningsteam over et av hans mest berømte graffitimalerier; det ikoniske bildet av en scene fra filmen Pulp Fiction som viste Samuel L. Jackson og John Travolta med grep om bananer istedenfor pistoler.

Verket befant seg i en av Londons undergrunnsstasjoner og var anslått til en

verdi av flere hundre tusen kroner. Kunstkjennere over hele verden måpte, og det var lenge uvisst hvem som hadde ansatt graffitifjernerne. Etter mange presseoppslag sendte ledelsen av kollektivtrafikken i London ut en pressemelding. Her skrev de at de sto bak, og at på lik linje med annet hærverk skulle Banksys kunstverk fjernes. Dessverre hadde de også loven på sin side.

I dag har myndighetene i England vedtatt å verne noen av verkene til Banksy og beskytte dem bak pleksiglass. I Brighton ble også to personer dømt for skadeverk til seks måneders betinget fengsel for å ha malt over en Banksy.

Motivet forestilte to politimenn som kysser. I London får jernbaneansatte opplæring i hvordan de skal kjenne igjen en Banksy, slik at de ikke kommer i skade for å male over.

En lignende problemstilling finner man også i Norge. Street-artisten Dolk har blitt jaget av politiet for sin aktivitet i det offentlige rom. Samtidig er han nominert til en pris i Nattogdags visuelle kategori, og et av hans arbeider ble rammet inn på finans- og kulturbyråd Henning Warloes kontor i rådhuset i Bergen. Til og med den tidligere ordføreren Herman Friele skaffet seg et lerret av seg selv i gangsterpositur – et motiv som skapte stor oppmerksomhet da det poppet ulovlig opp som sjablonger på vegger i Bergen. I dag gir kunder Dolk utsmykningsoppdrag, og tidligere arbeider som han fikk sneket opp på vegger, fredes. Et av Dolks siste utsmykningsoppdrag var for Bergen kommune med motivet Sleepwalker, som han utførte på aktivitetshuset Fysaks fasade for et honorar på 100 000 kroner. Nylig ble noen av hans håndlagde trykk solgt for nesten to hundre tusen kroner i løpet av noen få dager.

Bergensfirmaet Hand Made Posters forhandler lovlige versjoner av gatekunstnerne Dolk, Pøbel, M-City fra Polen og Sixten fra Sverige.

Hva skal få komme til uttrykk i det offentlige rom?

Rita Rohdin Nyhuus har drevet med street art siden 2003. I 2005 leverte hun masteroppgave i estetiske fag med street art som tema, der hun hadde foretatt studieturer til blant annet London og Berlin, samt intervjuet en gruppe street-artister her hjemme.

– Jeg konsentrerte meg om street art som er den nyeste formen for gatekunst. Det som er interessant, er at det er like mange jenter som gutter som

82 Ba k k ul i ssene

driver med dette, i motsetning til for eksempel mer tradisjonell graffiti. Miljøet er også mer individbasert enn innen graffiti, der man oftest opptrer i gjenger.

Innen street art følger man heller med på hverandre på Internett.

Gatekunsten lever også sitt eget liv på Internett. Å dokumentere og fotografere verkene er viktig. Enhver street art-kunstner med respekt for seg selv har sin egen blogg. Men en stensil i et smug i Lisboa eller Berlin kan også bli fotografert av andre forbipasserende og havne på nettet, i en slags virtuell galleriguide. Her blir den kommentert, og et nytt verk skapes. Street art faller ikke under loven om opphavsrett slik som andre kunstverk. Nyhuus understreker også at utøverne ikke er så opptatt om det de gjør, er kunst.

– De fleste utøverne er derimot svært politisk bevisste, og ønsker å komme med et budskap. De vil møte folk som ikke ellers er interessert i kunst på arenaer man vanligvis ikke forbinder med kunst. I tillegg ønsker de å tilføre byen noe visuelt og vakkert. Det virker som en gjengs oppfatning i Norge hvor man ikke setter sine spor; nye bygg, kirker eller gamle, flotte historiske hus.

Street art finner du helst på slitne plasser som trenger å friskes opp. Selvsagt er det utøvere som ikke er bevisst i forhold til dette, og tagger og ødelegger på en helt annen måte, og bruker gatekunst for å få ut aggresjon eller noe gruff.

Noen ønsker også å sjokkere. Holdningene varierer. Dessverre er det disse ”ubevisste jyplingene” som gang på gang trekkes frem av maktpersoner, og som gjør at vi alle svartmales.

Stikkordene for street art er kontekst, plassering, budskap og kunstnernes kommentar til samfunnet. Å lage selve sjablongen er ikke så vanskelig, det er plasseringen som er alfa og omega.

– Street art er veldig mye basert på idé og det konseptuelle, som den øvrige samtidskunsten i dag. Hva du plasserer hvor, er viktig. Det er likevel viktig å vite at med en gang street art kommer inn på gallerier, kan man ikke lenger kalle det en street art-utstilling. Innholdet i kunsten er nettopp knyttet til det ulovlige forholdet i det offentlige rommet og verkets spesifikke plassering.

I et galleri er det tatt helt ut av sin kontekst.

– Er det mange som tiltrekkes av street art da det gir et kick siden det er ulovlig?

– For de fleste er faktisk ikke dette en drivkraft. Det politiske standpunktet man ønsker å få frem, er viktigere. Mange er også opptatt av at ikke bare reklame skal vises i byrommet, og at det er de som betaler, som styrer hva vi skal se visuelt. En viktig ting street art-utøvere problematiserer, enten det er med hensikt eller ei, er hva som skal få komme til uttrykk i det offentlige rom.

Man nærmer seg et verk på to måter ifølge Nyhuus: Enten lages en sjablong hjemme som man finner et egnet sted til, eller motsatt; man finner en plassering og får en idé på en kommentar/sjablong. Dermed settes denne opp i nattens mørke.

– Blir man tatt, er det først og fremst bøter som er straffen, men er forseelsen stor nok, kan man også bli sittende inne. Banksy var den første som fikk folk oppmerksomme på kunstarten, selv om det har vært flere gode utøvere før han. Jeg tror utøvere som Banksy vil bli stående i kunsthistorien. Street art er et annerledes uttrykk, og et nytt uttrykk for vår samtid og tidsepoke, avslutter Nyhuus på telefonen.

83 Ba k k ul i ssene

Et anonymt intervju med DOLK Dolk ønsket ikke å vise sin identitet, men svarte oss gjerne på e-post.

1. Har du noen form for kunstnerisk bakgrunn / skole?

– Jeg har grafisk design-bakgrunn.

2. Hvor, hva og når laget du ditt første street art-verk?

– Det var i Melbourne, Australia tidlig i 2003. Husker ikke helt hva det aller første var, men tror det kan ha vært kronprins Haakon som punker. Noe i den duren.

3. Hvordan kom du i kontakt / fikk du ideen til å bli en street-artist? Kunne du også ”endt opp” som vanlig kunstner som treffer sitt publikum i gallerier?

– Jeg kom i kontakt med noen folk i Melbourne som var i street art-scenen og så hvordan de kuttet en sjablong. Jeg syntes det så vanskelig og kjedelig ut i begynnelsen, men da jeg så den ferdige sjablongen på et hushjørne neste dag, vekket det interessen min. Det tok ikke lang tid etter dette før min første sjablong var på samme vegg. Jeg planla aldri å bli street-artist. Jeg fant mitt uttrykk gjennom sjablonger og friheten til å male hvor jeg ville, hva jeg ville, og når det ville passet meg perfekt. Hva jeg ender opp som, er vanskelig å si. Street art var i såfall begynnelsen, og gjennom denne kunstformen har jeg oppdaget andre.

Jeg satser på å bli mer allsidig og finne mitt ultimate uttrykk. Om det er sjablonger eller malerier, vet jeg ikke ennå.

4. Ser du på deg selv som en kritiker av samfunnet, at du ønsker å nå frem med et budskap?

– Jeg maler mine egne tanker, drømmer og ideer. Innimellom kommer jeg med mitt syn på politiske temaer, men jeg liker ikke nødvendigvis tittelen samfunnskritisk til alt jeg gjør. Høres så bittert ut, liksom. Emner jeg liker å jobbe med, er humor og tragedie, gjerne en blanding. Jeg har alltid et budskap i bildene mine, men jeg liker ikke å gi tittel til dem når de står på gaten. Jeg vil at bildet skal stå alene, som et stillbilde fra en film ingen har sett.

5. Ligger det også en snev av spenning i det å operere i en gråsone mellom kunstnerisk uttrykk og kriminell handling?

– Jeg har aldri sett på det jeg gjør, som særlig kriminelt, men ja, det er spennende å male ulovlig.

6. Hva er ditt beste verk?

– Det har jeg ikke laget ennå.

7. Hvor finner man de fleste av dine sjablonger?

– Det må være i Lisboa eller Barcelona.

8. Ligger det et ritual rundt det å sette opp en sjablong, eller hvordan gjøres dette?

– Når jeg reiser og maler, pleier jeg å gjøre meg kjent i byen jeg er i. Jeg går rundt og ser etter spotter om dagen og maler dem om natten. Jeg er alltid på utkikk etter forfalte vegger og hus. Denne typen vegger passer perfekt som bakgrunn for bildene mine, og street-feelingen blir forsterket. Det ser mer “troverdig” ut enn på en hvitmalt vegg, og de blir ikke malt over samme dag.

9. Hvor viktig er den arkitektoniske settingen når du setter opp en sjablong; kommer stedet før sjablongen?

– Som regel er det veggen som kommer først.

10. Hvordan stiller du deg til at den ulovlige gatekunsten skifter kontekst fra bybilde til kunstmuseum eller hos kunstsamlere; mister den sin kraft og sitt budskap?

– Jeg har ingenting imot det, men street art hører hjemme på gaten og kan miste mye av kraften i et galleri. En viktig del av street art er at bildene blir født og dør på gaten. De er utsatt for mange farer; noen kan male over bildet ditt, tagge det, skrive på en snakkeboble, toye deg, vær og vind får det til å eldes. Slik lever bildet et liv i forandring. Jeg har aldri tatt meg nær av at mine egne bilder har blitt utsatt for noen av disse tingene, fordi det er umulig i lengden at de varer evig. Men det er selvfølgelig ikke hyggelig om bildet bare lever en uke. I et galleri faller alle disse elementene vekk, og bildet lever et trygt, langt og sikkert kjedeligere liv.

84 Ba k k ul i ssene

W R I G H T E G A A R D E N LANGESUND

SPILLEPLAN 09 Lør. 20. Big Bang

Pris

Start

350,- 21.00

Fre. 26. De Lillos

350,- 21.00

Lør. 27. Hellbillies

400,- 21.00

Fre.

Juli 3. Åge Aleksandersen & Sambandet

400,- 21.00

Lør.

4. Beth Hart m/band

400,- 21.00

Ons. 8. Lasse Stefanz NB!

NB! Dansegulv foran scene 350,-

20.00 Fre. 10. Kim Larsen & Kjukken 430,- 21.00

Lør. 11. Hanne Boel m/band 400,- 21.00 Man. 13. Burt Bacharach

425,- 21.00

Ons. 15. Marit Larsen m/band 300,- 21.00 Tors. 16. Leonard Cohen with Band, Krogshavn 680,- 20.00 Special guests Vamp og Sivert Høyem 17.00 Dørene åpner 16.00 Fre. 17. Postgirobygget 380,- 21.00 Lør. 18. Postgirobygget

380,- 21.00

Ons. 22. Bjørn Eidsvåg m/band400,- 21.00 Fre. 24. Lind, Nilsen, Fuentes, Holm 400,- 20.30 Lør. 25. Lind, Nilsen, Fuentes, Holm 400,- 20.30 Ons. 29. Katie Melua m/band 585,- 21.00 Vi har 18 års aldersgrense på alle våre konserter.

Ring 35 97 39 00 for bordbestilling restaurant/terrassen.

Forsalg av billetter på alle landets postkontorer, Billettservice.no og tlf. 815 33 133.

Tors. 30. DDE

350,- 21.00

Fre. 31. Bo Kaspers Orkester 380,- 21.00 Lør.

AUGUST 1. CC Cowboys

Tors. 6. Ingrid Bjørnov & Kari Slaatsveen Lør.

www.konserter.org

Juni

380,- 21.00 350,- 21.00

8. Reidar Larsen & The Storytellers (inne) 300,- 21.00

kunstverk som ble borte:

Sagasøylen – fra Stortinget til et skur på Skøyen til Jotunheimen Ved Elveseter turisthotell i en sidedal til Bøverdalen i Lom rager det en 34 meter høy søyle med tittelen Sagasøylen.

Opprinnelig het den Eidsvollsøylen, og var en av verdens høyeste søyler da den ble prøveoppsatt foran Stortinget i 1926. Øverst skulle kong Harald Hårfagre trone. Men statuen ble raskt fjernet og gikk inn i rekken av statuer som politikerne har stridd om, og som er blitt borte fra den større offentligheten. Hvorfor ble ikke dette et av de mest prestisjetunge utsmykkingsarbeidene i norsk historie som antatt, men snarere en av de største kunstskandalene i norsk kulturliv?

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto © Touristphoto / © Stiklestadmuseene

86 Verdt å v i t e

Vidkun Quisling med billedhogger og professor Wilhelm Rasmussen under avdukingen av minnestøtten ved Nasjonal Samlings 10-årsmarkering og ­landsstevne på Stiklestad 29. juli 1944.

P

å 1880-tallet engasjerte Bjørnstjerne Bjørnson seg i en underskriftskampanje for å samle inn penger til å reise en søyle utenfor Stortinget. I 1925 samlet man seg om kunstneren og professoren Wilhelm Rasmussens utkast, Fra Hafrsfjord til Eidsvoll, som skulle hugges i syenitt.

Rasmussen var kjent for store verk som Olav Tryggvason-statuen i Trondheim, sine fantasifulle grotesker på Nidarosdomen og hovedverket; statuen av Frederik II som ble avduket på torget i Gamlebyen i Fredrikstad i 1917. Nå skulle han lage en av verdens høyeste søyler, dobbelt så høy som Vigelands Monolitten.

Rasmussen startet å hugge der Harald Hårfagre skulle trone til hest på toppen av søylen. Bildene på statuen fikk innslag av heroisk sagastil. Den tok for seg Norges historie fra slaget ved Hafrsfjord fram til Grunnlovens tilblivelse på Eidsvoll. Ved foten av søylen hugget kunstneren inn kongerekka.

Planen var at søylen skulle stå klar i 1938, men ved inngangen til krigen manglet det penger, og arbeidet ble satt på hold. Da krigen var over, var kunstneren ikke lenger akseptert i norsk kunstliv.

Medlem av NS og fratatt kunstnerrettighetene Rasmussen hadde nemlig meldt seg inn i Nasjonal Samling i 1933. Han ble utnevnt av NS til å lede Kunstakademiet, og kunsten hans ble representerende for NS-politikken; NS brukte den samme stilen i sin propaganda som Rasmussen hadde benyttet i søylen sin. I ettertid vil nok kunstkjennere like gjerne knytte stilen til datidens tidstypiske estetikk som til fascismen. Men mange sammenlignet også Rasmussen med Hitlers kunstneryndlinger Breker og Thorak, og assosiasjonene til SS-bautaer fra krigstida var nærliggende. I tillegg laget Rasmussen et utkast til Stiklestad-monumentet under en NSsamling der, samt en byste av Vidkun Quisling i 1941. Rasmussen ble dømt til tre års fengsel etter krigen, og fratatt kunstnerrettighetene sine.

Eidsvollsøylen endte i et skur på Skøyen. Det kom også forslag om at den skulle dumpes i Lutvann eller brukes til veifylling. Men historien var ennå ikke over; debatten kom opp igjen gang på gang. I 1964 anbefalte kunstnerorgani-

sasjonen til billedhuggerne at søylen skulle fullføres av prinsipielle grunner fordi kunstverket var akseptert av de sakkyndige organer, kunstneren hadde vunnet en konkurranse, og planen var finansiert med offentlige midler. En monumentkomité ble nedsatt. Året etter døde Rasmussen uten at noe var gjort. På dette tidspunktet var to tredjedeler av søylen ferdig hugget, og resten var ferdig modellert i gips.

Det ville være meget trist om det store arbeidet og den offervilje som her er vist fra hele landet, skulle vise seg å være forgjeves og de innsamlede midler og gaver bortkastet, skrev medlemmene i komiteen til Stortinget i 1957.

Billedhuggeren Ørnulf Bast kalte søylen for stor kunst. Senere kulturminister Lars Roar Langslet mente den var et betydelig kunstverk. På 1960-tallet ble den igjen prøveoppsatt ved Kunstnernes Hus. Likevel, Norsk Kulturråd frarådet i 1968 å reise søylen, og 13. mai 1971 vedtok Stortinget med et overveldende flertall at Eidsvollsmonumentet ikke skulle reises.

Til Bøverdalen Det skulle gå nye 20 år før søylen så dagslyset igjen. I 1992 fikk den navnet Sagasøylen, og ble satt opp utenfor Elveseter turisthotell. Det var hotelleieren Åmund Elvesæter som hadde brukt 2,6 millioner kroner av egen lomme til å avslutte kapittelet om en av skandalene i norsk kulturpolitikk.

Kunstneren Rasmussen hadde nemlig blitt kjent med Åmund da han bodde på hotellet etter krigen. Elvesæter hadde sett søylen ligge og forfalle, og lovet seg selv å berge kunstverket. Den gamle motstandsmannen, som ble fengslet av nazistene under krigen, så ingenting galt med monumentet. Han påpekte at verket ble til før krigen. Den manglende delen av søylen ble støpt i kunstbetong, og det 500 tonn tunge verket ble reist blant tømmerhus og høye fjell ved Galdhøpiggen. Og her står fortsatt det største kunstverket i norsk billedhuggerhistorie.

(Arvid Møller har skrevet boken Søyle i skyggeland fra 1996, Grøndahl Dreyer)

87 Verdt å v i t e

Grims Grenka – Norges første og eneste designhotell – Design er for mange synonymt med noe nytt. Men design handler ikke om å redesigne bygningen hvert tiende år; det handler om et helhetlig konsept. Hotell Continental og Grand har også design. Et designhotell vil ikke gå av moten, man må ­derimot redesigne opplevelsen og tilpasse denne til tidens og gjestenes behov. På Grims Grenka får du nå økologisk juice og cocktails fremfor mineralvann og øl, kun norske produkter i det vi kaller ”maxi-baren”, og timer i feng shui, som nettopp er en trendbølge nå.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Kai Myhre

88 Desi g n

66

ulike arkitekttegnede suiter, noen opp til sytti kvadratmeter, sommer- og vinterstemninger, lamper laget av rådyrgevir, baderomsvegger av frostet glass, designcocktails servert på puter oppe på taket og en restaurant med fossefall.

Hotellkjeden First Hotels’ nyeste satsning er Grims Grenka ved kvadraturen i Oslo som nå har holdt åpent i ett år. De har skrevet norsk hotellhistorie.

Medlem av www.designhotels.com For første gang har et norsk hotell blitt medlem av Design Hotels; en internasjonal hotellkjede og merkevarelogo som siler hundrevis av søknader i året.

Da Grims Grenka søkte om å bli innlemmet, var det i selskap med 216 andre fra hele verden. Bare åtte kom med.

Grims Grenkas takterrasse med utsikt mot Akershus festning gir sydeuropeisk storbyfølelse, og har også blitt kåret til en av Europas ti beste takterrasser. Det er kanskje ikke så rart at hotellet har fått omtale i store medier som Wallpaper, utenlandske utgaver av Elle, Time Magazine og National Geographic. Norges første og eneste designhotell er en eksotisk satsing sett med utenlandske øyne; vi er et av de siste landene i Skandinavia som åpner et rendyrket designhotell.

– I New York ville ingen ha lettet på øyelokket over at man åpnet et hotell som Grims Grenka. Men i Norge har Grims Grenka funnet en viktig nisje. Å åpne et designhotell handler om mye mer enn å sparkle og male en vegg helt hvit og kjøpe noen kule designmøbler. Mange hoteller i Norge kaller seg ut fra dette et designhotell. Designhotell handler om å være innovativ. Grims Grenka har derimot blitt bygget opp på tegnebordet som et designhotell, og er et resultat av et samarbeid mellom arkitekten Kristin Jarmund og hennes team og designere og en interiørarkitekt, forteller markedsansvarlig Angelica Montez de Oca. Vi står i foajeen hos Grims Grenka, som også fungerer som bar og møterom. Resepsjonsdisken er åtte meter lang, med innslag av mose og blått glass, inspirert av norske tømmerhus.

Belysningen er dempet. Vegger og møbler er holdt i kubistiske former og gjennomgående brun- og gråtoner. En flere meter lang kobberplate på veggen åpner seg plutselig i et ildsted.

– Vi har faktisk ikke møterom, men tenker annerledes, og bruker restauranten, foajeen eller suitene til møter. De fleste hoteller vet ikke å utnytte foajeene sine. Det heter forresten ikke enkeltrom, dobbeltrom eller suiter hos oss. Vi har sommerrom i grønnlige farger, vinterrom i blå, grå og hvite toner, vinter-lounge og garden-suite. Og våre bryllupsgjester får heller ikke et rom tradisjonelt pyntet med roser og en ventende champagneflaske. De kan derimot kjøpe Fun in a box; en sensuell boks eller en romantisk boks. Det er kun jeg og assistenten min som vet hva disse inneholder. Det skal være litt mystikk. Grims Grenka assosieres nettopp med mystikk, luksus og en skandinavisk følelse. SAS-hotellet har over 800 rom, vi har kun 66 samt en ­pent­house-leilighet. Her satser vi på det intime, og får ofte VIP-gjester, og

”celebrities”. Vi skal dessuten ha Oslo Fashion Week her, og samarbeider med alle som har noe med norsk design å gjøre. Planen er å kunne vise ­skiftende utstillinger med norske designere og kunstnere.

Grims Grenka har også utgitt en egen CD som sier noe om stemningen på hotellet, og som du kan ta med deg hjem. I tillegg kommer håndplukkede ansatte fra hele verden, med kjente arbeidsplasser på CV-en, som er en del av servicetilbudet og det lille ekstra.

Bygget over graven til 300 svensker Vi går videre inn i Ghost- lounge. Et stilrent fossefall skiller den fra restauranten.

– Hotellet er, ifølge spøkelsesvandringen som passerer her, bygget over massegraven til 300 svenske soldater. Tidligere var det et parkeringshus under oss, hvor man flere ganger hadde sett gjenferd, derav navnet Ghostlounge. Hotellets design og uttrykk er inspirert av norsk natur. På veggen her i restauranten ser du liggende trestrukturer som refererer til norske stav­ kirker. Vi har steingulv med assosiasjoner til norske fjell og mose som dekor på bordene og tema i resepsjonen. På betongbenken ser du enkle spor etter en fuglefot som har vandret over. Det hele har også fått en asiatisk touch, og

­maten her er basert på det asiatiske kjøkkenet, med fokus på dim sum.

Vi tar heisen opp til fjerde etasje og får se et garden-rom, der en lang gang med en slags trebro fører oss forbi et badekar og inn til sengen. På ­lysmenyen står det ”catwalk” ved den ene dimmeren.

– Ja, her kan du tre inn på the red carpet i den belysningen du måtte ­ønske, ler Angelica. Hun åpner maxi-baren og viser de norske multedropsene, norskproduserte organiske drikker og sørlandschips. Her er det peanøttfri sone.

– Hvem er den typiske gjesten på et designhotell?

– Valg av hotell er svært individuelt. Personlig vil jeg ha et lite og intimt hotell, der bartenderen vet hvilken cocktail jeg vil ha den tredje kvelden. Folk velger nok ikke hoteller på grunn av at det er et designhotell i seg selv, men et designhotell har ofte et høyt nivå som tilfredsstiller andre viktige kriterier som beliggenhet, renhet og komfort. Vi spiller på sensualitet, luksus og et helhetlig konsept.

– Hvor står norsk design i dag?

– Det spennende med norsk design er at det ennå er så mye ”rom” ledig, og bransjen er i en slags startfase. I utlandet er det meste av designrommet opptatt, og man må klemme seg inn i nye nisjer. Norsk design er også svært anerkjent i utlandet, nettopp på grunn av denne innovative fasen.

For mer informasjon: www.grimsgrenka.com

89 Desi g n

Det skal lønne seg å være medlem i

Kunstklubben og abonnere på

Aktuell Kunst

For et årsabonnement inkl. medlemskap til kun 450 kr får du mer i verdi tilbake: • Dine rabatter kan brukes på gavekort til familie, venner og kjente!

• 6 utgaver av Nordens ledende kunstmagasin • 4 utgaver av Aktuell Kunst – nettmagasinet (kun for abonnenter) • 20 % rabatt på alle bilder som presenteres i AKTUELL KUNST

• Tilgang til eksklusiv kunst før alle andre og kunst som ikke ­presenteres på a­ uksjon­ene, og økt kunnskap om kunst, kunstnere og norsk og internasjonalt kunstmiljø

• 20 % rabatt på innramming av høy kvalitet

• Rabatter hos diverse samarbeidspartnere

• Et velkomsttrykk til en verdi av cirka 450 kroner

• Spesialpris for overnatting på Hotell Grims Grenka

• Gratis hente-selv-ordning (75 kroner for ikke-abonnenter) 90

Kl ubbsi der

8 800

Pushwagner - Catch a ride

12 765

11 250

2. E-post: kunstklubben@fineart.no

BjĂśrg ThorhallsdĂłttir - Love

3 311

2 320

BjĂśrg ThorhallsdĂłttir - Hjerte snakk

3 054

2 320

BjĂśrg ThorhallsdĂłttir - Ă˜nsker

3 311

2 320

BjĂśrg ThorhallsdĂłttir - En ny verden

1 845

1 200

BjĂśrg ThorhallsdĂłttir The closer I look at your heart

1 845

1 200

4. www.kunstklubben.no

4 201

Therese Nortvedt - Trust

4 591

3 600

Therese Nortvedt - Swanlake

4 591

3 600

Jonny Andvik - I skyggen av et tre

2 554

2 000

Jonny Andvik - KjĂŚrlighetsnymfen

2 554

2 000

Jonny Andvik - Sommernatt

3 791

2 800

HĂĽkon Bleken - Uten tittel 1

10 285

8 800

HĂĽkon Bleken - Uten tittel 2

8 388

7 200

Gunilla Holm Platou - Skuter

809

400

Gunilla Holm Platou - Kudolf

1 278

800

Gunilla Holm Platou - Vi to

1 514

Gunilla Holm Platou - Mmm

1 514

Charlotte Engelhaart - Ansikt 1–8 (obs! 1 av hver)

3. For abonnement: SMS, send kodeord �kunst� og din mailadresse til 2440

4 400

NR:

„ 3E KUNSTKLUBBEN NO FOR žERE FORDELER

10 365

„ -OTTA ET žOTT VELKOMSTTRYKK

4 800

5 646

Pushwagner - Up

„ Pk INNRAMMING

6 365

Pushwagner - Honk City

!

Stk

„ Pk ALL KUNST PRESENTERT I !KTUELL +UNST

1. Telefon: 22 99 54 00

Medl.pris u./ramme

4 800

Pep Trujillo - The Blind Traveller

Bestill eller kontakt oss pü følgende müter:

Stk

„ )NKLUDERER MEDLEMSKAP I .ORGES STžRSTE KUNSTKLUBB

Pushwagner - Red Cabriolet

!

6 365

.ORGES STžRSTE KUNSTMAGASIN RETT HJEM I POSTEN

Medl.pris m./ramme

âœ

KJĂ˜PSINFO

Bestillingskort Aktuell Kunst nr. 3-09 Pushwagner - Pink Cabriolet

960 960 5 600

Anne Kristine Togstad - Min italienske historie

4 046

2 800

Anne Kristine Togstad - Pause III

3 391

2 400

Anne Kristine Togstad - Pause I

3 391

2 400

BĂ˜KER - FRI FRAKT!

5. Kupong vedlagt i bladet (OBS! Nür du velger kontant som betaling, mü du huske ü legge til 5 % og frakt til s­ ummen du skal betale for bildet.)

Pushwagners - Soft City

240

Pushwagner - Bok

189

HĂĽkon Bleken - Et portrett

399

Therese Nortvedt

395

Bjørg Thorhallsdóttir - KjÌrlighetsfanget

179

HĂĽkon GullvĂĽg - Hellig jord

300

OBS! Gratis bok ved kjøp av Pushwagner-trykk pü vür kunstnerkveld 10.juni!

Abonnement

450

LĂ˜RDAGSĂ…PENT GALLERI I JUNI! VĂĽrt galleri i Maridalsveien 33 p har nĂĽ lørdagsĂĽpent kl 10 – 14 ut juni.

!+45%,, +5.34 !+45%,, +5.34 ) 3!,' &2! !5'534 ) 3!,' &2! !5'534

V

RABATT Pk RABATT Pk .ILS !AS MAPPEN MED .ILS !AS MAPPEN MED BILDER AV BILDER AV &RANS 7IDERBERG

&RANS 7IDERBERG

(kKON "LEKEN OG (kKON "LEKEN OG (kKON 'ULLVkG (kKON 'ULLVkG ÂŻ EN KUNSTNERISK HYLLEST ÂŻ EN KUNSTNERISK HYLLEST

elkomsttrykk

fra Per Didrik WĂŚrner Melder du deg inn i Kunstklubben, fĂĽr du et gratis trykk signert Per Didrik Werner til en verdi av kr 450,-

"LI MED TIL "LAAFARVEV�RKET SAMMEN MED 5LF .ILSEN TIL "LI MED TIL "LAAFARVEV�RKET SAMMEN MED 5LF .ILSEN TIL DANSKE !INO 'RIB Pk 3VALBARD AKVARELLMALER -ORTEN 'JUL DANSKE !INO 'RIB Pk 3VALBARD AKVARELLMALER -ORTEN 'JUL Pk )NDERžY OG *žRN .ILSEN I (ALLINGDAL Pk )NDERžY OG *žRN .ILSEN I (ALLINGDAL +UNSTHISTORIE .ILS !AS +UNSTHISTORIE .ILS !AS +UNSTNERSAMTALE MED *AN 6INCENT *OHANSEN +UNSTNERSAMTALE MED *AN 6INCENT *OHANSEN $ESIGN .ORWAY 3AYS $ESIGN .ORWAY 3AYS

91 Kl ubbsi der

Er du pĂĽ utkikk etter den perfekte bryllupsgaven til det lykkelige paret?

Vi har utvalget for alle budsjetter!

'ALLLERI lNE!RT s -ARIDALSVEIEN 0 /SLO s 4LF s WWW lNEART NO

A. Danielsen & Co. AS etabl. 1972

NORGES BESTE UTVALG I GRAFIKK sĂŚ"*ÂŒ2'ĂŚ4(/2(!,,3$/44)2 sĂŚ*!.ĂŚ"!+%2 sĂŚ!..%ĂŚ(!!6).$ sĂŚ#!2,ĂŚ.%3*!2 sĂŚ%2,).'ĂŚ%.'%2 sĂŚ&2!.3ĂŚ7)$%2"%2' sĂŚ'5..!2ĂŚ3 ĂŚ'5.$%23%. sĂŚ(!2!,$ĂŚ+)(,% sĂŚ*!+/"ĂŚ7%)$%-!.. sĂŚ*%.3ĂŚ*/(!..%33%. sĂŚ+!!2%ĂŚ%30/,).ĂŚ*/(.3/. sĂŚ+!2,ĂŚ%2)+ĂŚ(!22 sĂŚ.)#/,!53ĂŚ7)$%2"%2' sĂŚ0%2ĂŚ+,%)6! sĂŚ25.)ĂŚ,!.'5sĂŚ3)'52$ĂŚ7).'% sĂŚÂŒ2.5,&ĂŚ/0$!(, m/flere

KVALITETSINNRAMMING I 35 Ă…R

Galleriet har egen rammemaker – Kort leveringstid – Stort og eksklusivt utvalg

VÅR ERFARING – DIN GARANTI Velkommen til en hyggelig handel

GALLERI D-40

(ENRIKÌ)BSENSGT Ì Ì Ì3OLLIÌPLASSÌ Ì Ì/SLO Ì4LF Ì Ì Ì Ì Ì Ì&AX Ì Ì Ì Ì Ì ÌWWW D NO °PNINGSTIDER Ì Ì Ì ÌTORS Ì Ì Ì ÌL’R Ì Ì Ì ÌOGÌS’N Ì Ì Ì

KJĂ˜P – SALG – KOMMISJON Galleri_D40.indd 1

28-08-08 10:14:08

VOLVO XC60 2010 MODELL Mindre utslipp – mer trekkraft – lavere kostnader

2010 modellen av Volvo XC60 har fått nye dieselmotorer som kutter utslipp og kostnader. Vår DRIVe 2.4D 175hk er klasseledende med et CO2-utslipp på kun 159 g/km. Også vår bestselgende 2.4D 163 hk AWD har fått betydelig redusert CO2-utslipp og drivstofforbruk, enda trekkraften er økt fra 340 Nm til 420 Nm. Redusert utslipp gir reduserte avgifter og bilholdskostnader. Avgiftsrabatten får DU! Volvo XC60 er en crossover med et lidenskapelig design. Den er Volvos sikreste bil noensinne og utstyrt med det prisvinnende sikkerhetssystemet City Safety som standard. City Safety vil ved typisk kø og bytrafikk redusere ulykkesomfanget eller forhindre ulykker helt. Volvo XC60 vil selv bremse idet systemet registrerer at en kollisjon er i ferd med å inntreffe.

Velkommen til prøvekjøring og testing av City Safety systemet. Vi lover deg en spennende opplevelse.

Du kan også virtuelt teste City Safety og bygge din egen Volvo XC60 på www.volvocars.no XC60 DRIVe 175 HK FRA KR 474 800,-* XC60 2.4D AWD 163 HK FRA KR 508 800,-* XC60 D5 AWD 205 HK FRA KR 593 800,-*

Les mer om Volvo XC60 på WWW.VOLVOCARS.NO * VEIL PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. GJ.SN. FORBRUK 6,9 – 7.5 L/100KM. CO 2-UTSLIPP 159 – 199 G/KM. ALLE VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. VI TAR FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. ILLUSTRASJONSFOTO. BILEN PÅ BILDET HAR EKSTRAUTSTYR.

Volvo. for life