Aktuell Kunst 06/2009

: DM N > E E AKTUELL KUNST NR. 6 2009

løssalg kr 79,–

N R 6 2 0 0 9 5 6 . Å RGA N G

GOD KUNST OG GODE KUNSTARTIKLER

Samlerobjektet: Jakob Weidemann

Jubileumskunstner: Inger Sitter 80 år

DESIGN:

Northern Lighting

Nico Widerberg RETURUKE

05

– Jeg er en håndverker for mitt eget hode INTERPRESS NORGE AS

LIVET ER MER ENN EN VOLVO. LIVET ER MEwwR ENN BILER - PUNKTUM. UANSETT HVOR FANTASTISKE DE ER, ER DET SOM BETYR NOE, HVA DE KAN GJØRE FOR DEG! SÅ NÅR VI PÅVOLVO UTVIKLER NOE NYTT HAR VI ÉN REGEL. HVIS DET IKKE GJØR LIVET DITT BEDRE, HAR DET IKKE NOE I EN VOLVO Å GJØRE. DERFOR KJØRER DU VOLVO.

Butikker i Oslo Drammensveien 131 Kirkeveien 49 Kirkegata 17 Trondheimsveien 176

Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 22

Jessheim Gottaasalleén 3,

Tlf.: 63 98 48 11

27 36 62 22

00 75 40 12

80 00 05 60

Verksted og administrasjon Hasleveien 15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90

100% fornøyd garanti

God service

Lang erfaring

Rask levering

Spar penger - sjekk våre priser.

OBOS RABATT

VOLVO XC60 m/City Safety FRA KR 516 800,-* (AWD) FRA KR 482 800,-* (2WD DRIVe)

Vi printer bildene dine

ET LIDENSKAPELIG DESIGN - MED FUNKSJON Volvo XC60 er en crossover med et lidenskapelig design. Den har en luksuriøs by-bils komfort og firehjulstrekk med høy bakkeklaring for røffe kjøreforhold utenfor allfarvei. XC60 er Volvos sikreste bil noensinne og utstyrt med det prisvinnende sikkerhetssystemet City Safety som standard. 75% av alle kollisjoner skjer ved hastigheter under 30 km/t. City Safety vil ved typisk kø og bytrafikk redusere ulykkesomfanget eller forhindre ulykker helt. Volvo XC60 vil selv bremse idet systemet registrerer at en kollisjon er i ferd med å inntreffe.

VOLVO XC60 * VEIL PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. GJ.SN. FORBRUK 6,0 – 7.5 L/100 KM. CO2-UTSLIPP 159 – 199 G/KM. ALLE VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. VI TAR FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDEDE BILER KAN HA EKSTRAUTSTYR. WWW.VOLVOCARS.NO

• Rammer • Speil • Blindrammer

Salg av Aukrustbilder

• Refleksfritt glass • UV glass • Opphengssystemer

• Laminering • Utsmykking • Henter og bringer

Blindrammer og lerret

• Print • Plexiglass • Firmagaver

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.

LIVET ER MER ENN EN VOLVO. LIVET ER MEwwR ENN BILER - PUNKTUM. UANSETT HVOR FANTASTISKE DE ER, ER DET SOM BETYR NOE, HVA DE KAN GJØRE FOR DEG! SÅ NÅR VI PÅVOLVO UTVIKLER NOE NYTT HAR VI ÉN REGEL. HVIS DET IKKE GJØR LIVET DITT BEDRE, HAR DET IKKE NOE I EN VOLVO Å GJØRE. DERFOR KJØRER DU VOLVO.

Butikker i Oslo Drammensveien 131 Kirkeveien 49 Kirkegata 17 Trondheimsveien 176

Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 22

Jessheim Gottaasalleén 3,

Tlf.: 63 98 48 11

27 36 62 22

00 75 40 12

80 00 05 60

Verksted og administrasjon Hasleveien 15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90

100% fornøyd garanti

God service

Lang erfaring

Rask levering

Spar penger - sjekk våre priser.

OBOS RABATT

VOLVO XC60 m/City Safety FRA KR 516 800,-* (AWD) FRA KR 482 800,-* (2WD DRIVe)

Vi printer bildene dine

ET LIDENSKAPELIG DESIGN - MED FUNKSJON Volvo XC60 er en crossover med et lidenskapelig design. Den har en luksuriøs by-bils komfort og firehjulstrekk med høy bakkeklaring for røffe kjøreforhold utenfor allfarvei. XC60 er Volvos sikreste bil noensinne og utstyrt med det prisvinnende sikkerhetssystemet City Safety som standard. 75% av alle kollisjoner skjer ved hastigheter under 30 km/t. City Safety vil ved typisk kø og bytrafikk redusere ulykkesomfanget eller forhindre ulykker helt. Volvo XC60 vil selv bremse idet systemet registrerer at en kollisjon er i ferd med å inntreffe.

VOLVO XC60 * VEIL PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. GJ.SN. FORBRUK 6,0 – 7.5 L/100 KM. CO2-UTSLIPP 159 – 199 G/KM. ALLE VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. VI TAR FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDEDE BILER KAN HA EKSTRAUTSTYR. WWW.VOLVOCARS.NO

• Rammer • Speil • Blindrammer

Salg av Aukrustbilder

• Refleksfritt glass • UV glass • Opphengssystemer

• Laminering • Utsmykking • Henter og bringer

Blindrammer og lerret

• Print • Plexiglass • Firmagaver

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.

Volvo. for life

Innhold

Samlerobjektet: J akob Weidemann – begrenset antall, side 26

KUNSTARTIKLER: 10

EKSKLUSIVT: Nico Widerberg – Jeg er en håndverker for mitt eget hode

22 SAMLEROBJEKTET: J akob Weidemann (1923– 2001) – Kunstneren som lærte den norske befolkningen å like abstrakt kunst 28

JUBILEUMSKUNSTNER: Inger Sitter 80 år – maler i 70 år

32 FIGUR I FOKUS: Liv Heier – Mellom kaos og orden, mellom drøm og hverdag 38 ABSTRAKT: Leiken Vik – Blod, blekk og en koffert med kunst og atelier i en gammel teatersal 46 KUNST I NORGE: Hallingdal Jørn Nilsen – inspirert av norsk bondekultur og italiensk middelalder 52

“Mange tror kunstnere går rundt og ser opp på vinduet i skråtaket og alt mulig for å få i­nspirasjon, det er bare tull. Du kan ikke bruke hørerør for å høre englesang. ” J akob Weidemann side 22

Kunsten i Hallingdal

56 TUR I ATELIERET: Ruth Roland – Tegninger av indre organer og kunst om stoffskiftesykdommer 64 DE NÆRE TING: Kari Adóra Hauge – Den vanskelige kunstnerrollen 70

TEGNING: Charlotte Bergesen – En verden som har litt av oss alle i seg

74

SAMTIDSKUNST: Nicolay Aamodt: Kropp, perler og neon

78

VERDT Å VITE: Skulpturlandskap Nordland – Et glemt prosjekt?

82

KVINNE FRA KUNSTHISTORIEN: Paula Modersohn-Becker (1876–1907) – en pioner innen tysk, moderne kunst

86

DESIGN: Northern Lighting – lysende elger, snøballer og et nordisk lys

90

MUSEUMS-NORGE: Trondheim Kunstmuseum – Ny formidlingsstrategi for landets tredje største kunstsamling!

”Det som er interessant er jo at det vakre i mine bilder kommer ut av noe dårlig. ­Nemlig kaoset i atelieret og prosessen, støvet og skitten og grisete pensler.

Det er et under hvordan det vakre blir til.”

94 DET GODE LIV: Kunst fra Henie–Onstad Kunstsenter på Lysebu og jul med den danske kunstneren Jette Frølich 96

KLUBBSIDENE

99

KUPONG Liv Heier side 32

6 Innho l d

MEDLEMSTILBUD

Inger Sitter side 30

Nico Widerberg side 16

Leiken Vik side 42

Liv Heier side 36 Detalj

Jørn Nilsen side 50

Ruth Roland side 60 Detalj

Charlotte Bergesen side 72

Kari Adóra Hauge side 68

20 % rabatt på disse bildene i Aktuell Kunst 6 – kun for Kunstklubbens medlemmer 7 Sa l g si ndex

NICO WIDERBERG NICO WIDERBERG grafikk - skulptur grafikk - skulptur

14. november - 6. desember 2009 14. november - 6. desember 2009 Åpningstider: Tirsdag - fredag 10.00 - 16.00 Åpningstider: Lørdag - søndag 12.00 - 16.00 Tirsdag - fredag 10.00 - 16.00 Lørdag - søndag 12.00 - 16.00

BÆRUM KUNSTFORENING BÆRUM KUNSTFORENING

Engervannsv. 31 - Postboks 209 - 1300 Sandvika - www.baerumkunstforening.no Engervannsv. 31 - Postboks 209 - 1300 Sandvika - www.baerumkunstforening.no

TIL INFORMASJON! Vi beklager at de to trykkene til Bertil Hansson ble vist opp ned i Aktuell Kunst 5 på side 54. Trykkene skal se slik ut:

AKTUELL KUNST 6:2009 56. årgang

Ansvarlig utgiver: fineArt // Kunstklubben Opplag: 21 000 Årsabonnement 450,- / abonnementet løper til det sies opp skriftlig

Forsidefoto: Anne Vesaas

Medvirkende:

Design/trykk: Ann-Kristin Meyer / z-media / annkristin@zmedia.no

Redaksjonen: Mette Dybwad Torstensen / redaktør / cand.philol. med hovedfag i kunsthistorie / mette@fineart.no / mob: 901 19 007 Rolf Stavnem / daglig leder fineArt // Kunstklubben / rolf@fineart.no / mob: 920 85 907 Anne Vesaas / grafisk designer / fotograf / anne.vesaas@fineart.no Gro Muktan Holter / gallerimedarbeider / kunstner / utdannelse fra Statens Kunst- og håndverksskole / gro@fineart.no

Foto av kunst: Siri Møller / siri@sirifoto.no

Frilansere: Maren Engelschiøn / journalist og billedkunstner / mastergrad fra University of Minnesota School of Journalism and Mass Communication / maren@engelschion.no Gry Hartvigsen / frilansjournalist med grunnfag i kunsthistorie, etnologi og litteraturvitenskap / gry.hartvigsen@gmail.com

Galleriansvarlig – og bestilling: Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 99 54 15 / faks: 22 99 54 20

Fotografer: Anne Vesaas / anne.vesaas@fineart.no Siri Møller / siri@sirifoto.no Jørgen Hagen / artphoto / post@artphoto.no

Kunstklubbenansvarlig / abonnement: Kristin Krugerud / kristin@fineart.no / 22 99 54 06 / mob: 913 90 389 Annonsering: Petter Stavnem / petter@adverts.no / mob: 982 25 006

Galleriets åpningstider i Maridalsveien 33p: Mandag, tirsdag og onsdag: 9–17 Torsdag 9–19 / fredag 9–16 / lørdag 10–14 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no Vi holder stengt fra 23.12.2009 til 11.01.2010

8 Medv i r kende

K

jære leser og medlem Denne utgaven inneholder to virkelige godbiter; to trykk av Inger Sitter og et litografi av Jakob Weidemann; begge kunstnere som så å si har lært det norske folk å like abstrakt kunst. Etter å ha dukket ned i Weidemanns kunstnerskap og dramatiske liv med mange personlige kamper i forbindelse med artikkelen du kan lese på side 22, ser jeg på hans fargerike kunst med helt nye øyne, og ikke minst med en ny respekt. Under en skyteøvelse under 2. verdenskrig mistet Weidemann synet. Hendelsen gjorde at han valgte kunstens vei og fant sitt særegne uttrykk. Da han malte sitt første abstrakte bilde, hadde han aldri sett abstrakt kunst før. Weidemann ble født utenfor ekteskap i 1923, og frem til han var 11 år, bodde han hos sin bestefar som drakk tett.

Weidemann har likevel gjennom hele livet ment at bestefaren var den viktigste voksenpersonen i sitt liv. Da moren giftet seg, flyttet Weidemann inn til henne og tok stefarens etternavn: Jakob Opdahl Johansen. Først som kunststudent ved Akademiet i 1941 tok han farens etternavn: Weidemann. Det er en sterk barndomshistorie, og mye må leses mellom de skrevne linjene. Jeg tror Weidemanns suksess hos ”folk flest” skyldtes at han gjenga det rundt oss med en energi som mange kunne forstå i vakre farger som ga glede. Det abstrakte var ikke så abstrakt: Han reiste ikke langt for å finne sine motiver: Skogbunnmotivene fant han under en tur på Vettakollen på slutten av 1950-tallet. På 1960-tallet vendte han øynene oppover til markblomstene og solen.

Posisjonen som en fornyer av norsk kunst påførte han to delirier og en alkoholforgiftning. Weidemanns kritikere burde lese hans historie for å forstå hans kunst.

Men hva er denne abstrakte kunsten, som Inger Sitter også var en viktig pioner for? Det er faktisk ikke mer enn 60 år siden at bilder som ”ikke viste noe konkret”, ble oppfattet som smørerier, umoralske og uten ekte kunstnerisk verdi i Norge. Stilen kalles ofte for ”Pariserskolen” siden malemåten hadde sitt utspring i fransk maleri etter 1945. Debatten runget høylytt i et tiår her til lands før den abstrakte retningen ikke lenger skapte overskrifter og virket støtende på publikum: Umenneskelig, virkelighetsbenektende og forfallsfenomen var skjellsordene fra de konservative. Trangsynte, ­vanetenkende og uvitende tordnet modernismens forkjempere tilbake. Først på den norske abstraksjonens skanse i 50-årene stod kunstnere som Jakob Weidemann, Gunnar S. Gundersen, Jens Johannessen, Inger Sitter og Lars Tiller. I dag er abstrakt kunst stuerent. Sitter og Weidemann har gått fra å være rebeller til klassikere. Men det er viktig å kjenne klimaet i norsk etterkrigskunst, for å forstå deres viktige posisjoner i norsk kunsthistorie.

En annen folkekjær kunstner, Nico Widerberg, har i mer enn 25 år gledet de mange hjem med sin kunst. Jeg møtte en jordnær og leken kunstner som fortalte at hans drivkraft som kunstner var å kommunisere med kunsten sin. Det som rører han er at folk ønsker å kjøpe kunsten og bevare den for ettertiden. Hans nye trykk Samlet representerer noe nytt i hans grafikk-karriere, med sitt Munch-aktige, stemningsladete motiv.Vi har også tatt turen til Trondheim og møtt forfatteren Bjørg Viks datter, Leiken Vik, som blant annet har benyttet sin mors blod i sine bilder. Og vi har dratt til Hallingdal og sovet over i et gammelt stabbur hos kunstneren Jørn Nilsen. I Groruddalen, midt i OBOS-land, besøkte vi Liv Heier på Haugerud gård. Vi stilte henne spørsmålet: Hvor er vi i bildene dine – i et mellomrom? Kari Adóra Hauge, Charlotte Bergesen og Ruth Roland er også tre kunstnere i dette magasinet; alle med personlig og nær kunst som rører ved en øm streng hos de fleste av oss. Gjennom det jeg gjør, føler folk noe, sa Nico Widerberg i sitt intervju. Design skal tale til sansene, men også til humoren, sier Ove Rogne i artikkelen om designfirmaet Northern Lighting. Charlotte Bergesen forteller også om hvordan hennes figurer får folk til å åpne seg og kjenne igjen noe. Og er det noe som kjennetegner de fleste kunstnere, er det ønske om å røre andre gjennom sitt visuelle uttrykk. Og med de ordene vil jeg bare ønske dere en riktig god jul!

Velkommen til Norges eldste og største kunstmagasin!

Med vennlig hilsen Mette Dybwad Torstensen Redaktør

9 Leder

Nico Widerberg

– Jeg er en hündverker for mitt eget hode

10 Ek sk l usi v t

I

Eksklusivt

de gamle verkstedhallene på Myren langs Akerselven holder en av våre mest populære kunstnere til: Nico Widerberg. Kort oppsummert har Nico hatt nærmere 40 separatutstillinger, deltatt på et 50-talls kollektive utstillinger og hatt over 60 utsmykningsoppdrag på 25 år. Han er representert i blant annet Nasjonalmuseet for kunst og Riksgalleriet, samt i en rekke private samlinger.

Hans svevende hoder, langstrakte skulpturer, torsoer og buktende, fragmenterte kropper i sterke farger på lerreter eller papir, i farget glass eller hugget frem fra ulike steinblokker har nærmest blitt norsk allemannseie. Men fra enkelte i ”kunsteliten” har han derimot blitt kritisert med misunnelige blikk for å være for folkelig og ufarlig på dagens samtidskunstarena.Vi skal møte en Nico Widerberg som er dønn ærlig i det han gjør, og en hardt arbeidende kunstner som fremmer håndverket og det å skape. En kunstner som virkelig tror på det å kommunisere med kunsten sin til sitt publikum. En kunstner som tror på samhold i samfunnet, men også å beholde individene, slik han nettopp gjør det i sine fortellinger. Og en jordnær kunstner, som etter mange års suksess fortsatt kan virke litt sjenert og er stolt over bitte små fremskritt.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

– Hei! Nico sitter bak en stor pult innenfor glassdøren i showrommet sitt i en gammel industribygning ved Akerselva. Han vet ikke helt hvor han skal begynne, tenker litt, og tar oss med bort til de nyeste trykkene sine som han litt barnslig stolt forteller at akkurat ble hengt opp på veggen. Setningene blir ikke alltid fullført, han starter ofte på en ny før han er ferdig med den forrige, nærmest for å korrigere seg selv. Men ordene er mange, og han tenker og assosierer i full fart mens han snakker og surrer litt papir rundt et blødende kutt på hånden, slik en ekte billedhugger skal ha. Nico avslører plutselig med et gutteaktig smil at han ble 49 år i går og fikk ny vest i gave.

– Jeg som trodde at jeg ikke kunne bruke vest mer. Men jeg tok den på i anledning fotograferingen i dag. Ser det ok ut?

Deretter peker han på ett av sine nyeste litografier som skiller seg ut fra alt annet han har skapt før: Diffuse skikkelser i en slags Munch-aktig stemning, der mye sies i stillhet mellom de mange figurene.

– Tittelen på bildet er Samlet. Her er det en gruppe, et fellesskap. Det er jo slik vi lever; man må jobbe sammen for å tåle virkeligheten og klare de miljøutfordringene vi står overfor. Samtidig må vi ivareta individene og de mange kulturene. I dette bildet føler jeg at jeg har fått til noe. Det startet som et maleri, der det oppstår ting som jeg kan ta med over i grafikken. Maleriet er ikke ferdig, men nå kan jeg bringe elementer fra den grafiske versjonen tilbake til maleriet. Trykket har faktisk åtte farger!

For Nico er prosessen med å lage lito og tegne på en steinplate mye av den samme prosessen som når han hugger i stein. Som billedhugger må man stunte og ta sjanser; det samme gjelder for lito-teknikken. Men man må også tenke og planlegge fremover, og jobbe med de ulike lagene.

– Et maleri kan du male over og holde på med i det uendelige. På trykkeriet har du en svært begrenset tid, og resultatet blir ganske direkte. Når du planlegger et trykk, må du også tenke alle stegene fremover, slik man gjør når man hugger i steinen.

Sine aller første trykk laget Nico i barndommen, da han bodde på Ekely og faren jobbet i Edvard Munchs atelier. Her trykket Nico alle julegavene sine.

Lenge trykket Nico også på Kunst- og håndverksskolen, der trykkeren Bror lager fargene selv fra bunnen av. Den ultramarine blåfargen har fulgt Nico lenge, men nå trykker han på Kunstverket, og produsentene av pigmentet til den gamle ultramarine har gått konkurs. Derfor må han ty til en ny koboltfarge, som har andre kvaliteter.

– Jeg har visst begynt å kle på figurene mine. De har faktisk fått gensere, med mønstre, ler han og peker på det nye bildet Samtale, som kan minne om et gruppeportrett fra renessansen. Opprinnelig var bildet ment å bestå av hoder, men underveis i prosessen fikk de kropper. Hva snakker de om? Har de en sjel, og representerer de en bestemt karakter i et skuespill eller en fortelling? Nico har ikke svarene.

– Det vet jeg ikke, bildet handler mer om kommunikasjon enn et bestemt tema eller en fortelling. For meg er det heller ingen bevisst dialog med kunsthistorien. Men vi har alle disse referansene i oss, som en del av vår bagasje og substans. Man er preget av fortiden, og fortiden er større enn nåtiden. Selv om mange kanskje mener at nåtiden, det som skjer her og nå i livet deres, er størst. Bare se rundt oss, alt som er preget av det som har skjedd. Jeg er ikke overtroisk, eller sånn, men jeg mener det er en mening med alt her i livet, alt som skjer, smiler Nico litt sjenert igjen, ordner på skjorta og drar seg litt i håret.

Et av de siste nye bildene heter Emne, en god tittel syntes Nico, da vi alle nettopp er emner. Et annet heter Brødre.

– Jeg får snart en sønn til sammen med min samboer, kunstneren Camilla Coucheron, kanskje var det dette jeg tenkte på? Da har jeg tre sønner; en på 12, en på ett og han som kan bli født hvert øyeblikk! Og så har jeg en datter.

De går på Steinerskolen. Det var faktisk min ekskones idé, ikke på grunn av meg. Eller kanskje det var hennes idé på grunn av meg? Nei, jeg vet ikke, avbryter Nico seg selv og går rundt skulpturene i rommet, tar litt på dem med en sikker hånd som om han kjenner på en gammel venn, og henter frem modellene til utsmykningen sin på Bærums Verk som er til salgs i Aktuell Kunst. Han legger til:

11 Ek sk l usi v t

– Grafikken er en del av det å kommunisere; å nå ut til flere. Men jeg tenker aldri målrettet at jeg skal lage ting for å selge. Men det er en fin tanke at det treffer. Omtrent som å lage musikk eller skrive en bok som kan oppleves av andre i et annet rom. Å vokse opp i et kunstnerhjem Vi setter oss på sorte barkrakker og snakker litt om livet til Nico som sønn av kunstneren Frans Widerberg. Assistenten hans, Monika, kommer med kaffe.

Hun er selv kunstner og lærer, men har også jobbet for Nico i ti år, som formidler, sekretær og hugger når det trengs. Veggen er dekket med foto av utsmykninger.

– Det jeg kanskje lærte mest av min far som kunstner, er at man må jobbe hardt, og tørre å gi seg hen på den veien man har startet. Jeg så også at han lyktes, tross i at dette var en tid der kunst ikke var så kommersielt som i dag. Jeg har vært heldig, og har livnært meg av kunsten fra jeg var ferdig utdannet. Men selv om jeg ikke har opplevd myten om ”fattig kunstner” i min egen karriere, måtte jeg som barn samle flasker for å ha råd til mat. Det tok tid før Frans tjente penger, og vi vokste opp i fattige kår.

– Husker du din første store kunstopplevelse, eller vokste du opp med kunst rundt deg hele tiden slik at du liksom ikke så den?

– Frem til jeg var 15–16 år, var jeg ikke særlig opptatt av kunst, selv om vi hadde mange kunstnere inn og ut hos oss. Nils Aas, for eksempel, var ofte gjest. Men mitt første møte med kunst var på Europa-turene med familien i tenårene til Frans sine utstillinger. Jeg husker jeg så utallige museer og kunstnere som Giacometti og Picasso, og opplevde selv hvor flott det var. Dette var kunst som snakket til deg. Da jeg var mindre, var ofte kunst nærmest dødt for meg. Jeg husker faktisk at jeg fikk vondt i hodet av dette tunge. Men plutselig så jeg at verkene levde. Jeg trengte å se det for å skjønne hva kunst kunne være.

– Kunne du blitt noe annet enn kunstner?

– Jeg var nok mest opptatt av musikk og var del av et musikkmiljø. Jeg kunne nok blitt en brukbar musiker, men hadde ikke troen nok på meg selv.

Etter hvert fant jeg ut at jeg ønsket å jobbe med hendene, og startet som snekker og drev litt med oppussing. Snart begynte jeg på en hospiteringsordning på Kunst- og håndverksskolen, og etter det var det ingen vei utenom.

Senere studerte jeg også skulptur under Boge Berg ved Statens Kunstakademi.

– Når kom så torsoene inn?

– Hodet kom faktisk først; både torsoen og hodet er jo fragmenter av kroppen. Jeg ville fortelle om formen hodet, og beveget på det for å gi det en retning. Det er ikke bare øynene som gir hodet en retning. Da jeg gikk på Akademiet, laget jeg min første torso i tre. Akademiet fikk flere trær som var hugget ned i parkene. Torsoen min ble valgt ut til å stå foran Grieghallen under Melodi Grand Prix, ja, når var det? Uansett husker jeg at jeg så kameraene sveipet forbi torsoen og videre inn i Grieghallen på TV. Monika klikker litt på Mac-en, og skyter inn året 1986. Nico nikker.

– Men hvorfor torsoer?

– Årsaken er også praktisk. Jeg ønsket å lage og løse skulpturene mine alene uten 60 assistenter. Tenk deg, en figur som står med armene rett ut til siden.

Nico viser på gulvet og strekker armene ut til side.

– I bronse kan du jo sveise på kroppsdeler, men i stein krever dette en enorm steinblokk på kanskje 4 x 4 meter, og tenk deg alt dødmaterialet du må hugge bort rundt armene. Og så risikerer du kanskje at armene faller av!

Dessuten ønsket jeg ikke ett uttrykk som var for naturalistisk, men en form for abstraksjon. Selv om figuren mangler enkelte kroppsdeler, oppfattes den jo som en hel form og en kropp. Når fotografen skal ta et bilde, må jo også han jobbe med et utsnitt. Musikk er også utsnitt. For meg spiller det heller

12 Ek sk l usi v t

ingen rolle om figurene mine er en han, hun, gammel eller ung. De er et bilde på oss. Min verden er også et sted mellom drøm og virkelighet.

– Når du møter steinen, ønsker du å finne hver steins muligheter? Tenker du som Michelangelo, som ville frigjøre noe som bodde inne i steinen, som i hans berømte slaver?

– Jeg vil vel på sett og vis finne det som er der, å lete frem noe i stein som er millioner av år gammel, og ikke minst bestandig. Jeg avslører jo faktisk stein som aldri før har vært fremme i dagens lys. Det er noe fascinerende ved å skape noe levende ut fra et livløst materiale. Jeg forsøker å gi liv til noe som er dødt, og som springer til liv – som i en slags syklus.

– Er du en kunstner eller håndverker?

– Jeg ser kanskje på meg selv som en avansert håndverker, eller en håndverker for mitt eget hode. Jeg uttrykker meg gjennom det jeg gjør, og føler at andre føler noe gjennom det jeg gjør. I perioder føler jeg at det går tungt. Men jeg er stolt over å ha fått til noe i kraft av meg selv, ut fra at jeg lager verdifulle ting; en slags tryllekunstner, kanskje? Du kan si jeg leter etter å finne det man leter etter. Jeg jobber mot et mål, men målet er ikke her og nå, men man blir jo alltid dømt for det som er her og nå, og ikke hva jeg kan bli. Alt er i en

prosess. Men i ettertid kan jeg se at jeg laget noen virkelig fine ting underveis; som to barnebyster av sønnen og datteren min. Og bildet Samlet representerer et lite skritt videre. Egentlig er jeg en arbeider, en som gjør ting, heller enn en idémaker.

– For både du og din far jobber jo med en begrenset motivkrets uten å hoppe fra den ene tematikken eller motivet til den andre?

– Ja, vi gjør kanskje det. Jeg vil alltid være en del av hans virkelighet, og det kan være et problem at folk alltid sammenligner oss, når begge jobber med sterke farger. Men det er jo flere som bruker et slikt uttrykk. Ved å velge skulptur er det også lett å fri meg fra hans kunst.

– Mange har jo kritisert deg for å være for folkelig og ufarlig?

– Jeg er nok sær i det jeg gjør, og det har vært et problem i kunstverdenen. Jeg ser på meg selv som en popmusiker, og det er i mine øyne laget mye bra popmusikk med en spesiell nerve. Jeg vil finne en klang eller tone, som i musikken, som kommuniserer. Det er min drivkraft. Musikken er en del av vår verden, den er alltid i rommet. Men kunst gjemmer seg bort og er mer innadvendt. Allerede på min første utstilling i 1984 på Albin Up ville jeg kommunisere med kunsten min. Skulptur var jo ikke akkurat tilgjengelig for folk flest, verken i pris, størrelse og små opplag, men jeg laget små gipsting som folk kunne ta med hjem. De var faktisk ganske så fine!

Nico smiler dette litt gutteaktige, sjenerte smilet igjen.

– Er det noen utsmykninger du er mer stolt av?

– I Newcastle har jeg flere skulpturgrupper, blant annet en 6,5 meter høy figur med en ”stein-elv” i gresset. Thor Heyerdahl-monumentet, som jeg laget bare 27 år gammel, er også en bragd på fem meter. Jeg ble plukket ut i konkurransen foran drevne billedhuggere. De var rasende. Ikke alle vet at jeg har laget Trygve Lie-monumentet på Furuset i Oslo heller. Dessuten har jeg jobbet mye på norskeide cruiseskip. Og folkegaven fra Coop, med tre figurer!

Den har til nå stått foran Stortinget, men skal flyttes til Bjørvika og få to figurer til. Skal vi gå inn i steinhuggeriet og se på dem?

I steinhuggeriet Nico viser vei inn en nymalt jerndør. Han forteller litt oppgitt at nylig ble den malt, men før var den rustikk med sjel. I verkstedet ligger en påbegynt figur til

13 Ek sk l usi v t

Thor Heyerdahl-monumentet i Larvik

Bjørvika. Et speil gjør rommet større. Hørselvern henger på rad og rekke over en benk med utallige redskaper. En massiv kran henger i taket. Alle skulp­ turene lages liggende for å utnytte kraften. Flere ødelagte skulpturer i blått glass ligger på en benk. Nico forteller om en 2 x 2 meter stor vegg i glass som nylig knustes. Glass er ikke alltid like lett å kontrollere, og alt støpes på Hadeland glassverk. Glass-statuene er egentlig Nicos egen oppfinnelse. Lyset bak vekker opp glasset og gir en helt spesiell effekt.

– Jeg skulle lage kunstnerglass for Hadeland glassverk i 1998, og fikk hele verkstedet til disposisjon til å gjøre hva jeg ville. Jeg prøvde å blåse noen hoder og lage andre ting, da jeg kom på at jeg faktisk kunne fylle glassmasse i formene til bronsestatuene mine; formene tålte jo også høye temperaturer.

Men bronsefigurene er jo hule, og er støpt mellom en ytre og indre form.

Glasset måtte jo ha en tett masse og én form, så formene måtte bygges litt om. Dessuten krevde glasset en nedkjøling over to måneder for å få ut all spenningen. Alle fagfolk frarådet meg å prøve, det ville aldri gå! Men etter flere forsøk fikk jeg det til å fungere. Så glass-skulpturene mine er en svært krevende prosess.

I steinen har Nico selv aldri hugget fatalt feil; noe han mener er en helt spesiell gave som billedhugger!

– Jeg har en enorm romfølelse, og etter hvert får du en erfaring med steinen.

Han tar frem en vinkelsliper og demonstrerer hvordan en figur fødes i steinen. Maskinen settes på skrå, og lag for lag brekker man vertikalt av steinen. Deretter fortsetter han med et slags lufttrykkbor, som pulveriserer steinen.Til slutt kan han gå på med meisel og hammer. Nico tegner også med rød penn på blokken for å vise hvor figuren ligger, og hva som må bort.

– Man må være effektiv og modig. Man jobber seg varm, det blir som en slags meditasjon. Flere burde egentlig hugge i stein; det er sunt.

Han tørker støv av klærne, unnskylder håret som er fullt av steinstøv fra i går, og forteller at han nesten aldri benytter modell. Han får ofte hjelp til grovarbeidet med å fjerne massen rundt, men hugger alltid selv figuren.

– Det er viktig for meg å gjøre alt selv. Jeg husker en gang jeg vurderte å kjøpe et Kai Fjell-trykk, da magister Haaken sa at dette bildet er trykket etter et maleri, og Kai hadde kun signert trykket, men ikke laget det. Jeg lot være å kjøpe. Det sier kanskje litt om hvordan jeg tenker. Men det er en interessant debatt. Hva om noen andre hadde malt Munchs bilder og vi ikke visste det – ville de vært like fine og sterke?

På en benk står et par og smelter sammen i et kyss, nettopp som Munchs og Rodins kyss. Vi spør om det er inspirasjonen?

– Nei, originalen var et oppdrag fra Selvaag og står ved Colosseum kino i Oslo. Jeg skulle lage en skulptur som skulle være i en dialog med Vigelands Kysset i enden av gaten.

– Hender det at figurene dine får personlige trekk?

– Ansiktene holdes så åpne som mulig, men jeg har modellert portretter som av Lars Saabye Christensen. Da leter jeg frem en person, eller en fornemmelse av en person, og ikke et fryst øyeblikk.

Nico har også laget en rekke priser som Nasjonal Miljøpris, som viser en isbjørn i glass, og en for Amnesty. Nasjonal Miljøpris skal deles ut i desember under Klimakonferansen i København av den norske delegasjonen. Han har dessuten donert bort bilder til Redd Barna, TV-auksjonen og annet veldedighetsarbeid.

– Jeg synes det er stort å kunne bidra med kunsten sin i slike sammenhenger. Jeg husker en fyr ringte og bød en million kroner på den ene skulpturen på TV-auksjonen. Han var dessverre litt full og ville bruke opp arven etter faren. Det var visst noe uoppgjort der, rister Nico litt på hodet. Selv etter 25 år som kunstner jobber han like mye, selv om han egentlig ikke trenger det økonomisk.

– Jeg misunner deg arbeidslysten din, skyter Monika inn.

– Men jeg må ha ting gjort, og jobber fra tidlig morgen til sen ettermiddag.

Når jeg kommer hjem, så slipper jeg det.

– Hva betyr det estetiske for deg?

– Jeg er nok en ryddetype, som ser det estetiske når ting står i forhold til hverandre i en viss harmoni. Noen av tingene mine er ganske strenge og ryddige. Jeg trenger også en ro rundt meg når jeg skal jobbe, og må alltid rydde før jeg setter i gang. Men når jeg hugger, da spruter steinen. På Akademiet var det komplett kaos rundt plassen min, og jeg fikk kjeft! Det ble, uten at jeg visste det, kalt inn til allmannamøte. Det var nok ganske forstyrrende med all energien min når en og annen elev ønsket å tenke før de gikk i gang. Energien har jeg fra moren min, jeg bare setter i gang. Jeg tenker nok i handlingen.

Fotostudio, treningsplatå, malerisal og en skulpturskog Nico følger oss til det siste rommet i hans lille ”kunstfabrikk”. Musikken høres allerede utenfor døren. På et platå opp en smal trapp står et lite knippe treningsapparater. I en krok er det innredet et maleatelier, der vi ser halvferdige versjoner i olje fra grafikkarbeidene Samtale og Samlet. Som i en dialog med bildene, og i en slags skulpturskog, står torsoer, byster og langstrakte figurer rundt omkring i rommet: En er lagt forsvarlig ned, flere meter lang, og tynn som en statue av Giacometti. En annen lukker øynene. Tre ungdommer sitter på påler. En nesten abstrakt kropp bukter seg som i krampe eller ekstase. En ung pike uten armer sitter på en pall med hjul. Kan en kunstner bli ensom blant sine skapte, tause verk her inne? I taket henger en av de fem skulpturene som Nico laget til Aker Brygge i 1985. Volumene er formet med linjer i ståltråd, uten armer, men i full fart på vei nedover, flygende eller svømmende gjennom luften.

– Opprinnelig hadde de vinger i plast, forteller Nico.

– Dette å jobbe mer konstruktivistisk startet egentlig med en utsmykning på Henie–Onstad Kunstsenter i 1983, der jeg og noen andre studenter brukte to meter lange jernbaneskinner til å lage en selvoppholdende form. Jeg kunne nok beveget meg i denne retningen, men det ble en annen vei.

Vi stopper ved en helt annen skulptur og spør om dette virkelig er Nico sin. En rekke, flate hender er skåret ut i rustent jern og skinnende stål og omslutter en klode.

– Det er til DnB NOR, en slags shaking hands, som de skal benytte i sin markedsføring. Jeg liker å løse slike utfordringer. Markedsansvarlig ringte meg, og jeg ønsket å lage en ganske illustrativ skulptur.

Fotografen ønsker noen malerier som bakgrunn. Nico ber oss understreke i teksten at de ikke er ferdig. Litt sjenert igjen. To abstrakte bilder sig-

14 Ek sk l usi v t

nert Nico overrasker oss, der et lysende rødt felt og et irrgrønt lys kommer ut av det sorte. Ingen figurer, kun farge, stofflighet, mørke, lys. Men Nico har kjempet med maleriet, i forhold til skulpturene, der han er nærmest født til å hugge.

– Det tar litt lengre tid å male seg varm, og det tok mange år før jeg mestret dette. Jeg synes det er vanskelig å skjønne hva jeg ”gjør”, forstå materialene og finne min ”strek” med denne flytende, seige massen som er maling. Litografi er jo også todimensjonalt, men mer naturlig for meg. Jeg oppdaget det i 1982, da Jens Johannessen spurte om jeg ville lage et trykk til håndballforbundet. Himmelhodet het det, og det ble faktisk veldig fint, avbryter Nico seg selv igjen, litt ettertenksomt.

Ved siden av maleriene står en annen langstrakt skulptur der et lite hode vokser ut av det store hodet.

– Den laget jeg i 1992, etter at jeg fikk mitt første barn. Men å bli pappa forandret meg kanskje mest som menneske, ikke som kunstner.

Om noen uker skal han bli pappa på ny. Nico tar på seg den sorte frakken.

Han innrømmer at han ser på seg som yngre enn sine snart femti, og går helst i olabukser og er fortsatt svært leken og ungdommelig. I rommet har han også et eget fotostudio, med lamper og bakgrunner til å dra ned. Fotografen prøver å fange oppmerksomheten, men Nico prater i vei og sitter ikke mye stille.

– Jeg var sivilarbeider hos byantikvaren der jeg fotograferte og lærte litt om foto. Broren min, Thomas, er jo profesjonell fotograf og har hjulpet meg mye ved å ta bilde av verkene mine. Men som familie blir man jo prioritert sist, så jeg skjønte at jeg måtte lære meg dette selv. Men jeg elsker moderne teknologi, og selv om jeg driver med tradisjonelle håndverk, er jeg langt fremme her. iPoden gir meg frihet til å jobbe ved at den, og mac-en, holder styr på alle avtalene og synkroniserer disse. Jeg vet alltid hva jeg skal, og slipper å bruke tid på å tenke at jeg har glemt noe!

Nico spør om håret er ok, og mener Monika burde steppe inn som stylist.

Magasinet Henne var her før sommeren med fotografen Knut Bry som skulle bruke Nicos kunst og atelierer for å skape sine kunstfotoer, en danser og en stylist med masse tøy til Nico. Det endte med at han brukte sine egne klær, og på forsiden av Henne, under en CD med tips om flat mage, stod det Nico Widerberg – Jeg ble et slags mobbeoffer.

– Jeg likte kanskje ikke den overskriften helt. Jeg ble nok mobbet, og kom jo fra noe litt uvanlig som et kunstnerhjem. Jeg var absolutt ingen bajas som ung, men stille og innesluttet og satt mye med musikken min. Dessverre var jeg litt dum og lot mobbingen gå inn på meg.

– Eller kanskje bare reflektert og følsom?

– Ja, kanskje. Men jeg har blitt sikrere og mer utadvendt med årene, og fått mindre prestasjonsangst. Man kan ikke ha for mye angst som kunstner, men bare gå på.

– Er du modig?

– Jeg er jo egentlig det. Kritikken har jo ikke ødelagt selvtilliten min, men gitt meg kraft til å fortsette. Sakte, men sikkert er man i en prosess, så lenge man er levende. Når jeg selger tingene mine, treffer jeg ikke bare andre, men andre velger faktisk å ta vare på det du skaper, slik at kunsten min blir en del av fremtiden. Det er rørende, avslutter Nico, retter litt på bursdagsgavevesten sin og snur på en av sine mange, tause torsoer med sine egne historier.

(To uker etter intervjuet ble Nico pappa til en liten gutt! I neste magasin vil du også møte hans samboer – kunstneren og tidligere Nerdrum-elev, Camilla Coucheron.)

Se kunstnerens CV og flere bilder på www.fineart.no

15 Ek sk l usi v t

MEDLEMSTILBUD side 16

Tittelen på bildet er Samlet. Her er det en gruppe, et fellesskap. Det er jo slik vi lever; man må jobbe sammen for å tåle virkeligheten og klare de miljøutfordringene vi står overfor. Samtidig må vi ivareta individene og de mange kulturene. I dette bildet føler jeg at jeg har fått til noe.

Kunstner / tittel: Nico Widerberg / Samlet Teknikk / opplag: Litografi / 120 Motivformat: 64 x 81 cm Galleripris u / ramme: 7000,-

Medlemspris u / m ramme: 5600,- / 6966,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Sølv, blank aluminiumsramme på alle bildene.

MEDLEMSTILBUD side 17

Kunstner / tittel: Nico Widerberg / Emne II (gul), III (grønn), IV (blå) Teknikk / opplag: Litografi / 100 Motivformat: 58 x 20 cm Galleripris u / ramme: 3500,-

Medlemspris u / m ramme: 2800,- / 3825,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

mu li gh et!

n ik

MEDLEMSTILBUD U side 18

Skulpturene er mindre modeller til en større skulptur som står på Bærums Verk; et par i bronse og et par i glass.

Glassteknikken er Nico Widerbergs egen ”prosess”. Mannen heter Linjer, og kvinnen heter Ringer.

Kunstner / tittel: Nico Widerberg / (v) Ringer (h) Linjer Teknikk / opplag: Glass / 10 Høyde: 43 cm Galleripris: 35.000,-

Medlemspris: 31.500,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

MEDLEMSTILBUD side 19

Kunstner / tittel: Nico Widerberg / (v) Ringer (h) Linjer Teknikk / opplag: Bronse / 10 Høyde: 43 cm Galleripris: 31.000,-

Medlemspris: 27.900,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

MEDLEMSTILBUD side 20

Jeg uttrykker meg gjennom det jeg gjør, og føler at andre føler noe g­jennom det jeg gjør.

Kunstner / tittel: Nico Widerberg / (ø) Samtale (n) Historie Teknikk / opplag: Litografi / 120 Motivformat: (ø) 30 x 73 cm (n) 29 x 22 cm Galleripris u / ramme: (ø) 4200,- (n) 2500,-

Medlemspris u / m ramme: (ø) 3360,- / 4385,- (n) 2000,- / 2683,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Kai Fjell: Pikehode, litografi, 1987

Kai Fjell: Den blå krukke, serigrafi, 1968

KAI FJELL Grafikk, pastell og gouache

Juleutstillingen 2009 åpner lørdag 28. november

Stor kollektiv utstilling Torsdag 26. november legges bilder ut på vår hjemmeside www.galleriosebro.no

Storgata 174, Porsgrunn - tlf 35 55 30 66 / 91 63 84 58 - www.galleriosebro.no

Jakob Weidemann (1923–2001) – Kunstneren som lærte den norske befolkningen å like abstrakt kunst

Veien til Jerusalem, 1956, Henie–Onstad Kunstsenter / Foto Øystein Thorvaldsen

Jakob Weidemann er en av våre mest folkekjære kunstnere.

Han klarte det kunststykket ingen skulle trodd var mulig: å få store deler av det norske folk til å bli glad i abstrakte bilder.

Han var en sentral og toneangivende kunstner og kulturpersonlighet gjennom 50 år her i landet, og hans kunst speilet de ulike ismene som dominerte norsk etterkrigskunst. Allerede på sin første separatutstilling, i Bergen i 1942, ble 19-åringen Weidemann genierklært. Mange har kanskje sett seg blinde på Weidemann, slik man har sett Brudeferden i Hardanger hundrevis av ganger, men etter å ha lest om hans utrolige liv, blodslit og lidenskap for kunsten vil de fleste se Weidemann med nye øyne. Det er aldri noe mystisk som foregår i mitt maleri.

– Det er naturlig og liketil, sa nettopp Weidemann i Morgenbladet i 1970.

I

etterkrigstidens kulturelle tomrom ønsket flere unge kunstnere å bryte med det dominerende, tradisjonelle figurative maleriet. Gruppen hentet sine impulser fra modernismen ute i Europa, og Weidemann eksperimenterte i mange år uhemmet med de maleriske virkemidlene. Som mange i sin generasjon arbeidet han seg etter hvert over i et nonfigurativt formspråk.

Sin særpregede ”stemme” fant han kanskje først med den store maleriserien Skogbunnbilder som han begynte på i 1959.

På mange måter var Jakob Weidemann en ensom ulv i norsk åndsliv; egenrådig av natur og kompromissløs i sin kunst, som alltid fulgte sin vei og tok avstand fra det han så som falskneri og smigring i kunstlivet. Dette kostet han to delirier og en alkoholforgiftning. Han var en av de ytterst få virkelige avantgardister som vårt land har fostret, og han ble tidlig omfavnet av landets kulturelite. På tross av dette var han påfallende lite jålete som menneske.

Mytene, og de er mange, sier at han foretrakk å omgås folk flest enn å menge seg med åndssnobb, og det han foraktelig kalte ”kulturkjerringer”. Dette kan muligens forklare paradokset i at den modernistiske rabulisten Weidemann endte opp med å bli en av våre aller mest folkekjære kunstnere.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Scanpix

22 Sa ml ero bj ek t et

Født utenfor ekteskap som Jakob Opdahl Jakob Weidemann ble født 14. juni 1923 i Steinkjer i Nord-Trøndelag som Jakob Opdahl. Foreldrene var skogfullmektig Osvald Weidemann (1902–65) og husholderske Therese Margrethe Opdahl (1905–90), som hadde hatt et kort forhold da Osvald kom som skogfullmektigstudent i bygda. Av kunstnerblod i slekta var det flere treskjærere, musikere og forfattere. Weidemann ble altså født utenfor ekteskap og tilbrakte de første barneårene hos morens foreldre i Steinkjer. Selv omtaler han bestefaren, Sivert, som sin hjørnestein i livet. Først senere i livet traff han sin far, men utviklet aldri et forhold til han.

Bestefaren ble hans farsfigur og den som vernet om Weidemann. I biografien Portrett i ord forteller Weidemann om sin oppvekst: – Da jeg var tre, tror jeg, sendte bestefar min mor til Oslo etter at noen hadde fornærmet henne på en fest og ledd bak ryggen hennes – jeg var jo lausunge. Å være lausunge på den tiden var meget farlig. Bestefar hadde 12 unger, og det var ikke noe frøkenliv. Som vognmann måtte han opp klokken fire om morgenen, og det var et slit uten like. Det var ikke noe bleieskifte der i gården. Gjorde jeg i buksa, var det rumpa under kaldspringen og ferdig med det. Men det var en fantastisk tid. Bestemor døde 63 år gammel. Jeg møtte en uendelig kjærlighet og en enorm tillit. Men bestefar formet hele meg. Uten ham hadde jeg ikke vært her, og jeg hadde vært et annet menneske. Min onkel fortalte meg om en natt bestefar kom hjem. Han var 87 år, full, og hadde rundjult to tatere som forsøkte å snyte han på en hest. På det tidspunktet var bestemor død, og jeg lå ved siden av han i senga. Da han la seg, hadde han sett redselen i øynene mine. Den natten sluttet han å drikke og ble religiøs. Søndagen etter leide han meg ned til bedehuset like nedenfor.

Den opplevelsen gjorde at jeg malte Veien til Jerusalem og illustrasjonene til boken Juleevangeliet på 1960-tallet.

Moren til Weidemann giftet seg i 1930 med livsforsikringsinspektør og senere kunsthandler Einar Johansen (1907–82), og Weidemann flyttet 11 år gammel til moren i Oslo og tok navnet Jakob Opdahl Johansen. Bestefaren var med han til hovedstaden. Familien bodde først i Drammensveien, like ved Høvik kirke i Bærum, og flyttet så til Røa. Jakob rømte etter kort tid til Østbanen og mente at hvis han fulgte sporene på jernbanen, ville han komme tilbake til Steinkjer. Han ble funnet sovende på Grorud.

Jakob drømte den gangen om å bli fiolinist. Etter en konsert i Aulaen, der Jascha Heifetz spilte Bach i to timer alene, lukket han fiolinkassen for godt.

Jakobs vei til kunsten begynte med at læreren på Høvik skole sa til Weidemanns mor at det ikke var noen mening med at Jakob skulle kaste bort årene med å ta middelskolen og sånt. Til da hadde Weidemann kun malt hestebilder med vanlig husmaling. På Røa malte han sitt første betydningsfulle bilde av et nakent tre med snøklatter under og en svart skikkelse. Fra han var 13–14, år fikk han reise hvor han ville etter skoletid. Turen gikk ofte til Nasjonalgalleriet.

– 14 år gammel bestemte jeg meg for å bli kunstner. Stefaren min var snill og kjøpte malesaker til meg, og jeg gikk opp og malte like ved huset til kunstneren Harald Dal på Røa. Vi ble drikkebrødre senere. Han husket en liten pjokk som stod ved staffeliet og malte, forteller Weidemann i intervjuet med forfatteren Holger Koefoed i boken Portrett i ord.

I 1939 flyttet familien til Bergen. Her kom Jakob inn, bare 16 år gammel, på Bergens kunsthåndverksskole under Eyvind Lundbo. Weidemann ville lære akvarell, men læreren kunne ikke noe om dette og lot han kopiere Mann og kvinne av Picasso. Etter et år gikk han videre til Ole B. Eides private malerskole. I intervjuet med Holger Koefoed åpner Weidemann seg og forteller hvordan han var konstant full i Bergen-tiden. Fra Bergen søkte han seg inn på Statens Kunstakademi i Oslo. Han bestod opptaksprøven og begynte på akademiet høsten 1941. Her skiftet han også navnet sitt til Jakob Weidemann etter faren. Selv har Jakob sagt at han kunne blitt sjømann hvis han ikke ble maler.

Oppholdet ved Akademiet ble kort, ettersom skolen ble stengt av tyskerne i 1942. Allerede neste vår var Weidemann tilbake i Bergen. Samme høst, 19 år gammel, holdt han sin første separatutstilling hos Paus Knudsen Kunsthandel.

Det ble en gedigen suksess, alle maleriene ble solgt, og utstillingen regnes som hans første store gjennombrudd som maler. Motivkretsen var tradisjonell, med portretter, landskap og interiører, men Weidemann viste allerede her et koloristisk talent som skulle bli bærebjelken i hele hans kunstnerskap.

Den Gale / Tropeblomst, 1943 © Stenersenmuseet

Arrestert av tyskerne og flyktet til Sverige I 1943 stilte Weidemann ut i Bergen Kunstforening, men ble arrestert av tyskerne på grunn av illegal virksomhet. Hans Stormoen og forfatteren Kåre Fasting klarte å få han ut av fengsel, skaffe pass, og Jakob måtte flykte til Oslo ut på sommeren. Han reiste deretter til slektninger i Steinkjer, der han holdt en utstilling i Susæg-gården, men våren 1944 måtte han flykte videre over grensen til Sverige. Her meldte han seg til de norske politistyrkene og kom til treningsleiren i Falun.

3. juli ble han utsatt for en ulykke som forandret livet hans. En spreng­ ladning detonerte slik at han mistet synet. Først etter et lengre sykehusopphold og tre operasjoner fikk han synet tilbake, men da bare på det venstre øyet. Tiden som blind satte dype spor i hans sinn og var trolig av avgjørende betydning for den retning hans kunst senere skulle ta: mot ”en eksplosjon av farge og lys”. Et av bildene han malte mot slutten av sitt liv, kalte han nettopp Øyet i naturen. I boken Portrett i ord skriver Weidemann på en av de første sidene: Jeg tok feil lunte, en detonerende lunte, så alt smalt. Det forandret hele mitt liv. det var en skjebne, jeg var 22 år og tenkte på at jeg kanskje aldri skulle få se livet mer. (…) Det kom en så sterk lengsel etter skjønnhet … etter lyset. Alt lå der. Lyset kommer i mørket. Det er en logikk der. Jeg var ute etter poesi i mørket.

Det var vanskelig for meg å få poesi ut av naturalismen fra det lyset du så rundt deg. Jeg oppdaget at det var fargen jeg søkte som mitt språk. Jeg hadde ikke sett noe abstrakt kunst tidligere, men farge måtte bli språket. (…) Jeg malte et bilde som ble slik jeg så det for meg i blinde. Et lyst bilde som en eksplosjon i farger – og Rolf Stenersen kjøpte det. Hadde jeg ikke blitt blind der, men reist med de andre til Finnmark som meningen var, hva hadde skjedd da? Det er et merkelig billedmessig løp dette. Det er ikke sikkert at jeg hadde blitt slik jeg ble. Det var den viktigste opplevelsen i mitt liv.

Weidemann ble dimittert og drog til Stockholm, hvor han ble opptatt ved Konsthögskolan og kunne fortsette sitt arbeid som kunstner. Han gikk i lære hos Sven Erixson og kom i kontakt med byens unge kunstmiljø så vel som med internasjonale strømninger, især Picasso og hans kunst, som skulle få en avgjørende betydning for Weidemanns videre utvikling som maler. Det var også i Stockholm han møtte forretningsmannen og kunstsamleren Rolf E. Stenersen, som i sin rolle som mesén og venn gjorde det mulig for Weidemann å vie sitt liv til kunsten. Weidemann har selv fortalt hvordan han malte sitt første abstrakte bilde: – Jeg drakk veldig og gikk med svart lapp over øyet. En dag sa læreren: – Ta og mal det hele, Jakob. – Det nytter ikke, sa jeg, men han kjøpte en diger plate, jeg tror den var fire meter lang og to meter høy. Så tenkte jeg: Skal jeg male flukten, skal jeg male eksplosjonen, skal jeg male Stockholm? Skulle jeg begynne til venstre og slutte til høyre som en filmremse? Det ble til at jeg gikk på hele bildet, og det ble som en eksplosjon. Jeg hadde ikke sett noen abstrakte bilder ennå. (…) Da begynte jeg å male de tingene jeg hadde behov for.

23 Sa ml ero bj ek t et

Etter krigen flyttet Weidemann tilbake til Steinkjer og bodde hos musikeren Paul Okkenhaug i Levanger for å male til en utstilling. På initiativ fra Stenersen holdt Weidemann sin første separatutstilling i Oslo i Blomqvist Kunsthandel i 1946; dette ble hans definitive gjennombrudd og plasserte ham som en av de mest lovende av etterkrigsdebutantene. Publikum lot seg fascinere av hans koloritt og ble revet med av hans impulsivitet og dristighet.

Motivmessig spente bildene vidt – fra figurative stemninger og ekspressive malerier til mer abstrakte oppstillinger. Alt ble solgt, til og med paletten.

I 1946 reiste Weidemann til Danmark og Paris, hadde en stor produksjon og holdt omtrent årlige utstillinger utover i 1940- og 1950-årene: I 1948 debuterte han på Høstutstillingen, i 1950 hadde han en stor utstilling med 55 malerier på Kunstnernes Hus, utførte sin første utsmykning i Mesna fabrikkers direksjonsværelse, og han ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet med maleriet Tre skulpturer. Han reiste til Italia og Sør-Frankrike, og giftet seg med journalist Anne Marie Frøisland. Etter hvert stilte han ut i New York og i Nasjonalgalleriet.

Bildene var mer konstruktivistiske, og Weidemann ville vekk fra det sentimentale. Etter hvert jobbet han seg mer over i en stil som kan minne om kunstneren de Staël, og søkte også noe knudrete og stofflig i overflaten og bort fra det glatte maleriet. Weidemann fortalte i Morgenbladet 1. juni 1946 om noen mennesker som kom bort og spurte hvorfor han hadde latt fargen renne nedover; at det virket sjuskete å selge et slikt bilde. Weidemann sa at han måtte lage det slik; og at et sånt bilde blir dødt hvis det lages pertentlig.

En slik samtale sier mye om hvor moderne Weidemann var, og hvor ny hans stil var i kunst-Norge.

Skogbunnbildene I 1958 utførte Weidemann et dekorativt maleri på baugen av Fred. Olsens båt M/S Botticelli, han deltok på Biennalen i São Paulo i Brasil og gjorde flere store utsmykninger for Norsk Hydro. I 1962 flyttet familien til Vinderen i Oslo.

Mot slutten av 1950-årene fant Weidemann frem til sine såkalte “skogbunnbilder”. Han skal ha sagt at han lette etter motiver, men så lå de der, rett foran han. Skogbunnbildene ble stilt ut på Kunstnernes Hus i 1961, hans andre separatutstilling der. Weidemann fikk med ett status som en fornyer av norsk kunst. Formspråket Weidemann tok i bruk, var i og for seg ikke nytt; med rene flater i dype, mørke jordfarger. Det nye i disse bildene lå først og fremst i materialbruken, som gav mange av arbeidene et taktilt, nærmest relieffaktig preg, der malingen var påført i tykke lag med palettkniv og andre grove redskaper. På et av maleriene gikk det med 140 kilo maling, og det tok to år å fullføre.

– Nei, skogbunnen, den inneholder alt en trenger av farger. Den har uttrykk, den har karakter. Det er arbeid, arbeid og arbeid igjen som fører frem.

Joda, du kan ha syner og visjoner og inspirasjon som bare pokker. Men du må gjøre noe med den, du må slite, ta deg sammen, gå i gang, ellers blir det ingenting av noenting. Du må køle på! Et godt maleri er et stykke dramatikk, kommenterte Weidemann til Karin Hellandsjø i 1979.

Med de nye bildene forlot Weidemann en gang for alle det rent konkretabstrakte maleriet. Hans formspråk var fra nå av abstrakt, tilknyttet naturen.

Signaturen Weidemann var skapt. Selv forteller han om det viktige funnet: – Da jeg malte ferdig et 50 meter stort bilde på baugen av Fred. Olsens skip, ba jeg førstestyrmannen bli med meg på Stedleijk museum for å se van Gogh i Amsterdam. På vei inn til van Gogh så jeg ti–tolv store ungdomsarbeider av Chagall. De kom som et øksehugg. Jeg husker ikke noe før jeg våknet hjemme hos Anne i Norge, etter at jeg var blitt fraktet hjem og hadde mistet stemmen.

Etter å ha fortalt Anne om opplevelsen med Chagall sa jeg: Nå går jeg på fylla og blir ferdig med det. Eller så ordner du termos med kaffe, så drar jeg til Vettakollen.

Gudskjelov gjorde jeg det siste. Så satt jeg der og gråt, og plutselig så jeg det. Jeg så skogbunnen – bark og maurtuer, grønn lav – herregud, her er det! Jeg ville ha tak i noe norsk, det høres banalt ut, men det var en sannhet også.

Steinkjer kirke I 1965 skjedde det tre nye store ting for Weidemann: Han ble innkjøpt til Vatikanet kunstsamlinger, var festspillutstiller i Bergen, og han fikk i oppdrag å smykke ut kirken i sin fødeby, Steinkjer, med altertavlen og 17 glassmalerier.

Arkitekten Platou, som hadde gjenreist kirken etter bombingen under krigen, ga Weidemann frie tøyler. Kunstneren nektet å lage et utkast til kirken med

begrunnelsen at han ikke kopierte seg selv. Piletreet over bestefarens grav ble inspirasjonen til abstraksjonene på korveggen. Hele arbeidet er malt med små pensler, og hver kvadratmillimeter av det 108 kvadratmeter store lerretet er bestrøket. Det dreier seg altså om hundretusener av strøk.

Mange mener at arbeidet med glassmaleriene bidro til en endring av Weidemanns malestil. Nå ble den maleriske behandling av selve lyset hans hovedambisjon. Som i skogbunnbildene var naturen fremdeles hans viktigste kilde til inspirasjon, men fra nå av er det snarere lysets gjennomstrømning av naturen han fokuserer på. Weidemann ga ofte uttrykk for en stor fascinasjon for lysets magiske virkning på alt liv om våren, og især var han opptatt av de skjøre markblomstenes streben mot lyset. I sin hyllest til en annen stor lysmaler, den berømte gresk-spanske maleren El Greco, sier han: Lyset er fritt og rent, ikke oppgått og trampet ned. Det er nytt hele tiden.

I de følgende årene deltar Weidemann blant annet på Biennalen i Venezia, han stiller ut i Paris, og i New York er han med på en utstilling til inntekt for UNICEF. Dessuten maler han flere bilder med religiøse titler som Veien til Jerusalem, Påskemorgen og Tåke i Getsemane. Og bildet Til Helge, som var til konas bror som ofret livet sitt som 22-åring i krigen. Selv forteller han om det å få inspirasjon: – Mange tror kunstnere går rundt og ser opp på vinduet i skråtaket og alt mulig for å få inspirasjon, det er bare tull. Du kan ikke bruke hørerør for å høre englesang. Kunstnere er liksom så veldig sarte og poetiske. Jeg har møtt det motsatte, og det er grunnen til at mange av oss har stengt oss inne. Jeg skjønner de som mener at man må være full av faen for å drive med dette.

Det går ikke ellers.

Under Weidemanns Festspillutstilling i Bergen i 1965 sa kunstsamleren Rolf Stenersen så treffende: Jeg så lys, lys natt for hele himmelen var hvit av stjerneskinn, og mens jeg sto der naken og badet i det vakre, hvite lyset, var det plutselig som om himmelen åpnet seg mot meg. En bølge av lys skyllet gjennom meg og gjorde meg våt i øynene. Blendet vendte jeg meg bort. Jeg så verken jomfru Maria eller Gud. (…)

Jeg så selve lysskimmeret. (…) Ja, ja, Jakob, jaggu kan du male. Dette er din store tid. Ennå har du noe å gi.

Fra skogbunnen og mot lyset Utover i 1960-årene ble paletten til Weidemann stadig lysere og klarere, med vårunderet, naturens gjenfødelse etter vinterdvalen og blomstenes vekst mot lyset som tema. Fra skogbunnen løftet Weidemann etter hvert blikket opp mot trærne og blomstene. Fargen ble det bærende elementet, og et ekspressivt, lyrisk-abstrakt maleri ble født.

I 1968 flyttet maleren med sin kone Anne til Lillehammer og gården Ringsveen. Weidemann var akkurat ferdig med utsmykningen i Steinkjer kirke da de ringte fra Maihaugen på Lillehammer og spurte om han kunne male et bilde på 19 meter? Weidemann sa han kunne godt male en kilometer, han. I et intervju i en avis i Lillehammer ytret også Weidemann at han og Anne var ute etter et småbruk med hest og sau; småbruket han hadde lovet Anne en av de første gangene de hadde møttes. Skjebnen sto Weidemann bi. En bonde hadde tenkt å rive Ringsveen for å plante skog. I stedet ble det solgt til Weidemann og kona.

Jakob har fortalt at han gikk rundt på jordene, og i atelieret lå malesakene klare. I bakgrunnen lød den langsomme satsen fra Beethovens niende. Han tenkte hva faen skal jeg gjøre? Plutselig skjedde det noe, omtrent det samme som skjedde da han så skogbunnen i 1959 på Vettakollen: Markblomstene, det minst aggressive på denne jord, Guds fingeravtrykk på jorden, dukket opp. På Ringsveen fant han altså markblomstene, lyset og roen. Men aldri freden, som han selv har påpekt.

– Jeg holder meg til den oppstandelsen jeg kjenner, og skjønner blomstene som kommer hver vår, den andre kan jeg ikke få tak i med min fornuft.

Og hvis ikke Gud er å finne i en hestehov, så vet jeg ikke hvor, sa Weidemann til Dagbladet i 1972.

Bildet til Maihaugen begynte med at han malte Anne med rødt. For å få et utgangspunkt. I det samme han hadde skrevet navnet, sa Anne ”hei” bak han, og stod der med en bukett markblomster.

– Bildet heter naturligvis Mai. Alt strekker seg oppover, det skal være et stykke natur, med spyd av sollys som stikkes ned. Det er lyset og blomstene som interesserer meg, ikke de evindelige formene. Uttrykket skapes av lys.

24 Sa ml ero bj ek t et

20. juni var lerretet på plass, 20 mann måtte til for å klare den jobben, forteller Weidemann til Koefoed om utsmykningen på Maihaugen.

Norges mest internasjonale kunstner Etter at Weidemann i 1968 slo seg ned på Ringsveen på Lillehammer, forble hans motivkrets den samme, nemlig blomsterengen. Bildene var preget av fordypelse og repetisjon i alle regnbuens farger. Det var vart og poetisk ned til det hvite duse, men også energisk med store, kraftige penselstrøk og kraftige, saftige farger. For å beskrive disse bildene har man ofte grepet til musikken. Fra en enkelt strofe til lyriske stykker og hele satser fremstår hans verk nærmest som symfonier i farger.

Blått har alltid vært en prioritert farge hos Weidemann. For han er det ingen farge som har en slik avstand i seg som blå. Dyrene var også sterkt til stede i Weidemanns liv: – Fra den første schæferen som hentet øl til meg på Okkenhaug, huskyen Noga, border collien Lille Vind, tempelhunden Tsi-Tsi og gamle Antin, som han selv skriver i boken sin. I tillegg kom hestene og rundt 30 sauer, alle med navn han husket.

I årene etter Maihaugen-utsmykningen etablerte Weidemann seg i det internasjonale kunstmiljøet og befestet sin stilling som Norges mest internasjonale kunstner. I 1991 kom boken Juleevangeliet ut, basert på Weidemanns egne opplevelser fra barndommen.

I 1999 donerte Weidemann også bort gården, og den har siden vært eiet og administrert av Stiftelsen Ringsveen. Det var Weidemanns uttrykkelige ønske at den skulle kunne brukes som oppholds- og arbeidssted for yngre kunstnere.

Utstillinger og hvor bildene er i dag Ved sin bortgang i 2001 fremstod Jakob Weidemann som en folkekjær kunstner en hel nasjon følte de hadde et forhold til. Han opplevde å bli invitert som festspillutstiller ved Festspillene i Bergen to ganger (1965 og 1973), representerte Norge på Venezia-biennalen 1966, og gjennom 25 år stilte han jevnlig ut i Paris og deltok på en rekke internasjonale mønstringer i tillegg til sine mange utstillinger rundt om i Norge. Av større separatutstillinger kan

nevnes Paris i 1963, New York i 1984 og Berlin i 1986, og Weidemann hadde store mønstringer ved Henie–Onstad Kunstsenter i 1970, 1975, 1982 og 1996.

Weidemann utførte også mange monumentale utsmykninger. Av de mest kjente er: Alf Bjerckes Fabrikker på Alnabru i Oslo (1960), Norsk Hydros administrasjonsbygg i Oslo (1960–1961), Steinkjer kirke (1965), Maihaugen, Lillehammer (1967), Alfaset kapell, Oslo (1971), M/S Royal Viking Sea (1973) og Radiumhospitalet. Jakob Weidemann ble også tildelt Anders Jahres kulturpris i 1994.

Weidemann etterlot seg en stor produksjon og er også representert i de største offentlige kunstsamlinger i Norge samt i Moderna Museet i Stockholm, Musée d’Art Moderne de la Ville de Paris og Vatikanmuseet. Nasjonalmuseet for kunst eier hele 19 malerier av Weidemann, blant annet de to ungdomsbildene Interiør og Selvportrett fra 1942, samt et sentralt arbeid fra tidlig i 50åra; det Ekeland-influerte maleriet De forente nasjoner. Henie–Onstad Kunstsenter har flere betydelige arbeider av Weidemann, som Storfuglen letter (et hovedverk fra Skogbunn-perioden) og de monumentale 60-tallsmaleriene Veien til Jerusalem, Tornekronen, Tåke i Getsemane og Hommage à El Greco. Et karakteristisk arbeid fra hans seneste år, Blått raseri, finnes også på Høvikodden. Astrup Fearnleys Museum har et stort og viktig maleri av Weidemann: Epletreet og regnbuen fra 1964, mens Stenersenmuseet eier flere sentrale, tidlige arbeider av Weidemann som Atelierinteriør, Den gale, Partisan, Sjømannsenken, Stålarbeideren, Petrusjka og Steinskulpturen. Museets kunstsamling er basert på Rolf Stenersens sjenerøse gave til Oslo kommune, og Stenersen var i alle år Weidemanns gode venn og mesén.

I 2003 mottok Lillehammer Kunstmuseum den såkalte Ringebusamlingen, malerier av Jakob Weidemann, i gave. En av betingelsene var at Lillehammer Kunstmuseum i minimum 10 år skulle stille arbeidene til disposisjon for Ringebu Prestegard i sommermånedene.

(Kilde: Norsk biografisk leksikon (tekst Knut Helle), Kunnskapsforlaget, 1999–2005 Informasjon fra Weidemannsamlingen, Ringebu Prestegård Jakob Weidemann: Portrett i ord av Holger Koefoed, Labyrinth Press, 1998)

25 Sa ml ero bj ek t et

MEDLEMSTILBUD side 26

Kunstner / tittel: Jakob Weidemann / Uten tittel Teknikk / opplag: Litografi / 250 Motivformat: 51 x 40 cm Galleripris u / ramme: 14.000,-

Medlemspris u / m ramme: 11.200,- / 12.566,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Sølvlfarget treramme.

Bøker fri frakt! Den perfekte julegave!

Kunstklubben satser på formidling av kunstbøker, og samarbeider nå med flere av de største forlagene. Som medlem i Kunstklubben får du gratis frakt ved kjøp av bøker!

Jakob Weidemann: Portrett i ord Forfatter: Holger Koefoed

Pris: 395,Siden 1960 har Weidemann hatt en helt sentral plass i norsk kunst og kunstliv. Denne boken er et resultat av mange intervjuer og samtaler i løpet av 1997 og er ment å være en kommentert biografi der kunstneren selv har fått komme til orde. Med bildeliste.

Nicolaus Widerberg Forfatter: Cecilie Malm Brundtland

Pris: 395,Allerede som 27-åring vant Nico Widerberg sin første konkurranse om et monument av Thor Heyerdahl. Siden har den arbeidsomme kunstneren etablert seg som en av våre viktige unge kunstnere med mange utstillinger og stor produksjon bak seg.

Inger Sitter – et portrett Forfattere: Niels Chr. Geelmuyden / Gunnar Danbolt

Pris: 499,Endelig har Inger Sitter fått sin egen bok. En av våre mest markante samtidskunstnere fyller 80 år, og dette er den store boken om hennes kunstnerskap. Som en av våre tidligste modernister har Sitter vært med på å flytte grenser for det moderne kunstbegrep i Norge.

Med sine mange opphold utenfor landets grenser har hun også gitt vårt kunstmiljø impulser fra utlandet. Inger Sitter er representert i omtrent samtlige av våre store offentlige samlinger.

Boken er gjennomillustrert i farger med bilder av Inger Sitter og hennes kunst.

27 Bø ker

Inger Sitter 80 år

– maler i 70 år

– Inger Sitter er en kunstner som i over 60 år har utviklet sitt personlige sterke formspråk. Man kan på mange måter si at hennes penselstrøk og fargevalg også er hennes signatur. Sitter har, gjennom hele hennes kunstnerkarriere og i sitt œuvre, vært tro mot det abstrakte og det sterkt ekspresjonistiske uttrykket.

Kanskje viktigst i denne sammenhengen er hennes unike evne til stadig fornyelse og utvikling. Dette bærer også hennes seneste produksjon preg av. Inger Sitter er med andre ord en av de få norske samtidskunstnere som har evnen til stadig fornyelse og til å utvikle sitt kunstneriske talent, selv 80 år gammel, forteller Merete Hovdenak, konservator ved Gråmølna / Trondheim Kunstmuseum.

H

østen 2009 har vært travel for en av våre fremste kunstnere, Inger Sitter: I forbindelse med sin 80-årsdag i oktober har hun nylig avsluttet en retrospektiv utstilling i Gråmølna i Trondheim med arbeider helt tilbake til 40-tallet og frem til siste produksjon i år. En separatutstilling som ble avsluttet 1. november hos Galleri Brandstrup, solgte for nærmere fire millioner kroner.

I tillegg kom en lenge etterlengtet praktbok om hennes kunstnerskap og liv ut på Aschehoug 8. oktober.

Sitter regnes som en av våre første modernister som tok i bruk et abstrakt formspråk i en tid der kunst fortsatt helst skulle ligne noe. Samtidig har hun vært sterkt sosialt engasjert i arbeid med å bedre kunstnernes kår, og det var ikke minst hennes fortjeneste at ordningen med garantiinntekt ble innført. I 1981 ble hun som første kvinne utnevnt til professor ved Statens Kunstakademi, en stilling hun hadde til 1984.

I tillegg står hun som en av våre mest kosmopolitiske kunstnere, med sine stadige nye adresser verden over, og som en viktig impuls-henter inn i norsk kunstliv. Hun spilte en sentral rolle ved gjennombruddet for den såkalte lyriske abstraksjon i norsk kunst i 1950-årene, som var basert på en abstraksjon av natur­ inntrykk. Havet har bestandig hatt en særskilt posisjon i kunstnerens liv; både da hun stod i baugen på farens skip, hennes dragning mot Middelhavet og havet som formet de svabergene som er utgangspunktet i så mange av hennes motiver.

Inger Solveig Sitter ble født 18. oktober 1929 i Trondheim. Moren, Ebba Pelander, var finsk og kom fra Viborg, mens faren hadde slekt dypt rotfestet i trøndersk bondemiljø og var styrmann av profesjon.

Sitter vokste så å si opp på sin fars båter, som førte henne rundt i europeiske og fremmede farvann.

Noen skikkelig kontinuerlig, norsk skolegang fikk hun ikke ut over folkeskolen, men etter hvert fikk hun og moren et noenlunde fast tilholdssted i Antwerpen, og flamsk ble Sitters skolespråk. Den unge Sitter viste tidlig forbausende gode kunstneriske evner, og allerede i 14-årsalderen ble skolegangen erstattet med besøk på forskjellige kunstskoler og akademier: Trondheims fagskole under Harald Stabell 1943–45, Statens Kunstakademi 1945–46 og Institut Supérieur des Beaux Arts i Antwerpen 1946–50 med et mellomspill hos André Lhote i Paris 1948. Et par år senere var hun også innom den kjente grafikkpedagogen Stanley Hayters Atelier 17 i Paris. Sitter debuterte som den yngste kunstner gjennom tidene i Trondheims Kunstforening i 1943, bare 13 år gammel. Dette fikk også, selv i krigstid, oppmerksomhet i hovedstadspressen, med rosende lovord. Det sier noe om hennes tidlige modenhet at hun også var representert første gang på Statens høstutstilling 1948 – 19 år gammel! Samme år hadde hun også sin første separatutstilling i Oslo Kunstforening. Det hun malte den gang, skilte seg ikke videre ut fra hva andre kollegaer malte: Landskaper og stilleben i “mellomkrigsstil”. Men meget snart fant hun sin mer personlige stil i en gråtonet koloritt og strenge, stiliserte flater.

Ved reiser i utlandet, fortrinnsvis Frankrike, kom Sitter i forbindelse med den frembrytende såkalte lyriske abstraksjon, der man baserte sine abstraksjoner på et naturinntrykk. Typiske representanter for denne retningen var franskmennene Jean-René Bazaine og Alfred Manessier. Hjemme i Norge fant Sitter inspirasjon i Vestfolds kystlandskap med dets bølgeskurte, blankslipte klipper i en variasjon av gråtoner.

Dette ble utgangspunktet for det maleriske uttrykk hun kjempet frem i slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-årene, og som hun var trofast mot i sin videre utvikling. Hennes temperament spiller også selvsagt inn i denne stilen, og bildene kan svinge fra vilt opprør til myk sensualisme. Senere ble også naturen i Frankrike og Italia bestemmende for Sitter.

I 1973 gikk Sitter sammen med Irma Salo Jæger og Berit Soot Kløvig inn i et samarbeid om installasjonsprosjekter som fikk navnet Park 62 (etter hovedverkstedets adresse i Parkveien 62). De ønsket å aktivisere byrommet med skulpturelle installasjoner og fargesettinger som skulle være et supplement til

28 Jubi l eumsk unst ner

Foto Scanpix

reklamen og trafikkskiltene i hovedstaden. På grunn av sviktende interesse fra de kommunale etatene ble gruppen oppløst etter tre år.

Sitter har gjennom årene utvidet sitt uttrykksfelt i monumentaloppdrag til også å gjelde en form for skulptur, ikke hel rundskulptur, men relieffskulptur; en tredimensjonal utvidelse av hennes maleri. Fine eksempler på dette finnes ved Norges Landbrukshøgskole på Ås, Skådalen kompetansesenter i Oslo, Olympiahallen i Hamar og på et par cruiseskip. Alle disse stedene er det som om et

lite stykke natur-Norge bryter seg gjennom betong eller annet bakgrunns­ materiale. I de senere år har hun utarbeidet sine relieffskulpturer i stein, ­fortrinnsvis marmor, i Pietrasanta i Italia.

Om Sitter har vært trofast mot et noenlunde stabilt formspråk siden 1960-årene, så har derimot en viss rastløshet gjort seg gjeldende ved valg av oppholdssted. Det har vært stadige pendlinger mellom Norge og andre land, fortrinnsvis Frankrike og Italia. I senere år har hun vært bosatt i Antibes i Frankrike. Hennes meget prisverdige samfunnsmessige innsats kom imidlertid Norge til del i 1960-årene. Da kjempet hun effektivt for en bedring av kunstnernes kår. I den forbindelse har hun også hatt en rekke tillitsverv innen kulturlivet; blant annet har hun vært styremedlem i Unge Kunstneres

Samfund (1952–54), Norske Grafikere (1955–58) og Nasjonalgalleriet (1993–96) og medlem av Norsk kulturråd (1964–68). Hun ble tildelt Oslo bys kunstnerpris 1978 og den svenske Prins Eugen-medaljen 1983, og hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1998. Hun er representert i en rekke norske og utenlandske museer og samlinger, Nasjonalmuseet for kunst, Henie–Onstad Kunstsenter, Trøndelag Kunstmuseum, Moderna Museet og Nationalmuseum i Stockholm og Statens Museum for Kunst i København.

(Kilde: Norsk biografisk leksikon (tekst Ole Henrik Moe), Kunnskapsforlaget Inger Sitter – et p­ ortrett, Aschehoug forlag, 2009)

29 Jubi l eumsk unst ner

MEDLEMSTILBUD side 30

Kunstner / tittel: Inger Sitter / Uten tittel (rød) Teknikk / opplag: Litografi / 250 Motivformat: 64 x 50 cm

Kjøp ett trykk og få med den nyeste boken til Inger Sitter!

Galleripris u / ramme: 6500,-

Verdi kr. 499,-

Medlemspris u / m ramme: 5200,- / 6908,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

MEDLEMSTILBUD side 31

Kunstner / tittel: Inger Sitter / Uten tittel (blå) Teknikk / opplag: Litografi / 250 Motivformat: 64 x 45 cm Galleripris u / ramme: 7000,-

Medlemspris u / m ramme: 5600,- / 6966,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Sølvlfarget treramme på begge bildene.

Liv Heier

– Mellom kaos og orden, mellom drøm og hverdag – Vi er et sted mellom fantasi og virkelighet. Det er litt drøm og litt hverdag. Kvinnen kan jo for eksempel akkurat ha kommet ned trappen fra dusjen. Likevel er flere av feltene nærmest abstrakte og misvisende, der jeg ofte justerer på perspektivet og lager små forstyrrelser. Men trappen har jeg brukt mye; trappen er jo full av symboler, forteller Liv Heier om sine vakre bilder.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

I

middelalderen ble det ryddet en rekke gårder i Groruddalen, såkalte nyrydningsgårder. Gårder som Linderud, Haugerud, Grorud og Ellingsrud er alle blant våre yngste gårdsnavn. Disse ble senere kalt ødegårder. I dag er de omringet av drabantbyer og OBOS-bebyggelse. For ni år siden var Haugerud gård avertert på finn.no. Kunstneren Liv Heier slo til, og flyttet fra leiligheten på Skillebekk til det gamle hvite huset fra 1700-tallet, med tilhørende stabbur og uthus på den fire mål store tomten. Herfra maler hun 15– 20 bilder i året. Vakre kvinner i en begrenset palett satt inn i stramme, ubestemmelige rom. Et snev av hverdag, et snev av drøm. Stram arkitektur, abstrakte former og klassiske akter. Selv mener hun at denne verdenen er i et mellomrom.

Blokker og røde, lave hus ligger som en beskyttende by rundt den opprinnelige kjernen; Haugerud gård, som en gang eide disse områdene. Vi passerer et garasjeanlegg, og plutselig er vi på ”landet”. Liv Heier åpner porten til sin ”engelske” hage med rosebusker og lysthus. Hunden Laika nærmest overfaller oss når vi kommer ut av bilen.

– Vi har akkurat vært bortreist et par dager, så hun er litt understimulert.

Vi trener retrieverjakt hver dag i marka, så nå har hun litt mye opplagret energi, ler Liv mens hun prøver å roe den snart to år gamle viltre flat coated retrieveren.

Et sted mellom Hun åpner døra til det herlige, gamle huset. Det er fyr på peisen. På et slitt kjøkkenbord, med en dinglende lysekrone over, ligger det nyinnkjøpte løker fra Tyskland, men Liv er litt bekymret over at det er frost om natten allerede.

På et stettfat har Liv satt frem speltkjeks fra et tysk kloster. Hun serverer kaffe kokt i en espressokanne, og finner frem sine siste trykk.

– Jeg har ikke sett ordentlig på dem selv engang. De var ferdig onsdag, og torsdag morgen reiste vi til Tyskland. Og da vi kom hjem, var det bursdagsfeiring for min 20 år gamle stedatter. I disse trykkene benyttet jeg først en kraftig rød, som jeg lenge lurte på om jeg ville klare å dempe. Det gikk, med lag av sort, grå, hvitt og til slutt en gul farge. Bildet Oblivion, som betyr både glemsel og tap av bevissthet, har tatt utgangspunkt i et maleri som ikke er ferdig.

I maleriet finner du også den krukkebærende kvinnen i midten, det samme rommet rundt og disse krukkene som er speilvendt på hver sin side. Bildet blir nærmest tredelt; et triptykon. Krukkene var egentlig en del av et helt annet maleri, som jeg aldri fikk til å stemme. Jeg saget ut feltet med krukkene, og tok dme med videre til et nytt maleri. Slik kan jeg stable bildene mine sammen, sage ut felter og bygge dem opp igjen som et puslespill. Det er deilig å finne riktig bit. En misforståelse på et bilde kan bli det riktige på et annet. I litografiet kan jeg også jobbe mye med stoffligheten. På trykkeriet fant jeg en penn der

32 F i g ur i fok us

du heller inn maling, og som deretter skaper ulike effekter; som stripene eller sjatteringene på hver side av litografiet Riverrun. Sidefeltene på Riverrun er også tatt fra et gammelt landskapsbilde jeg har malt. Jeg bruker også airbrush og tape.

Liv peker på det andre trykket til Aktuell Kunst, svinser rundt i kjøkkenet og ser på oss med smale, lattermilde øyne. Håret er litt bustete. Klærne passer perfekt til fargene i kunsten hennes. Interiøret i den gamle hovedbygningen på Haugerud utgjør en forlengelse av hennes bilder, selv om maleriene hennes også vil passe godt inn i moderne forretningsbygg, en klassisk spisestue eller en romersk villa. Men hvor befinner vi oss egentlig i Livs bilder?

Hvor går hennes kvinner? I hvilket rom bor de? I et mellomrom? Er det et indre landskap og virkelighet eller en fysisk verden i det virkelige liv? Eller begge deler?

– Jeg bruker aldri modell, men henter motivene fra foto og bøker og konstruerer opp alt rundt. Moderne arkitektur er god inspirasjon. Det med at vi er i et mellomrom, er kanskje mest riktig. Vi er et sted mellom fantasi og virkelighet. Det er litt drøm og litt hverdag. Kvinnen kan jo for eksempel akkurat ha kommet ned trappen fra dusjen. Likevel er flere av feltene nærmest abstrakte og misvisende, der jeg ofte justerer på perspektivet og lager små forstyrrelser. Men trappen har jeg brukt mye; trappen er jo full av symboler.

Liv peker på trappen i bildet før hun resonnerer videre.

– Kanskje jeg maler en sinnstilstand mer enn en historie? Jeg tenker ikke at jeg skal fortelle noe i bildene mine, men jeg vil gjerne at publikum skal kunne tenke seg at noe har skjedd og noe vil komme til å skje. For meg handler det om en stemning, et blikk eller en bevegelse. Eller hvordan en kvinne snur seg bort fra vinduet.

– Men titlene er jo ganske så uvirkelige; Deep in a dream og Imaginary room?

– Ja, det har du rett i … de er jo ikke så dagligdagse.

Liv drar litt på det.

Vi blir plutselig avbrutt av Laika som piper og løper frem og tilbake utenfor kjøkkenet; fra den ene utgangsdøren til den andre ved glassverandaen. Liv ler litt oppgitt, som over et lite barn man er glad i, og banker på vinduet.

Plutselig reiser hun seg og henter frem en urtedrikk med 52 urter fra klosteret i Tyskland; en eliksir som skal gi henne flust av energi og sunnhet. Ny giv, ironiserer hun. For selv om bildene til Liv kanskje ikke har så mye humor i seg i dag, var de fulle av humor, stikk og ironi da hun var yngre.

– Ja, nå har alvoret og melankolien tatt over, ler hun og tar en speltkjeks, ser ut til å tenke over smaken og roser klosterkjeksene med mat i munnen.

Sykesøstre som plager små dverger Livs kvinnefigurer begynte med selvportretter. De eneste mennene Liv har malt, er noen Adam i paradiset. Lenge tenkte hun på å bli skuespiller. Hun gikk på Romerike folkehøyskole etter artium, der noen tipset henne om et malekurs som hun startet på. Da hun kom tilbake til hovedstaden, tok hun forberedende ved universitetet og gikk på kunstskole mens hun leste til ulike prøver på teatrene. Etter hvert overtok tegningen og kunsten mer og mer, og hun startet etter hvert på Einar Granum Kunstskole.

– Faren min døde på denne tiden, og jeg måtte hjelpe moren min med driften av hans agenturfirma ett års tid. Jeg startet med to år på Kunst- og håndverksskolen, og kom inn på Statens Kunstakademi da jeg var 24 år. Jeg likte tiden der godt. Her var det studenter fra 20 til 50 år med alle mulige bakgrunner. På akademiet startet jeg også å male selvportretter i en veldig ekspressiv stil, der jeg ikledde meg ulike roller. Jeg malte meg selv som sykesøstre som plaget og var slemme mot små dverger; trillet dem i full fart i rullestoler eller stakk sprøyter i dem. Og jeg malte hester og katter; ting jeg kjente. Jeg vokste nemlig opp ved siden av Øvrevoll og var en typisk hestejente. Og det var også dukkedrepere! Jeg ville lade motivene. Det var i grunnen veldig teatralsk, så skuespilleren i meg fikk regjere. Jeg malte også en serie med ville dronninger som var tenkt utstilt på Oscarshall. Min første separatutstilling holdt jeg mens jeg fortsatt gikk på Akademiet. Jeg tror det var litt i tiden, at galleristene lette etter unge, ekspressive kunstnere i tråd med hva som skjedde på kunstscenen i New York og Berlin. I ettertid ser jeg at det var litt tidlig å stille ut. Det tok mye av fokuset, og jeg fikk kanskje ikke så mye ut av undervisningen som jeg skulle. Men det var fint å bli tatt på alvor.

– Hvorfor det ekspressive?

– Jeg vet ikke. Kanskje det var slik at jeg følte jeg ikke var flink nok til å tegne, og valgte dette uttrykket? Eller fordi jeg ikke kunne en bedre teknikk?

Jeg husker også at jeg hele tiden ikke var fornøyd med meg selv, og plutselig ville alle ha tingene mine. Og jeg som enda syntes det var langt igjen før jeg var klar. Men etter krakket på 1980-tallet roet det seg litt igjen. Og med alderen roet det ekspressive uttrykket mitt seg også. Men jeg er fortsatt opptatt av å lade motivet; da trenger man alt!

Det vakre som vokser opp av kaoset I maleriene jobber Liv svært fysisk; hun skaper kaos, strammer opp, pusser bildet helt ned så nesten ingen ting er igjen, bygger opp, skaper kaos og strammer inn. Det hele blir et samspill mellom stram arkitektur og rette linjer mot en mer kaotisk, ubestemmelig, utydelig abstrakt verden.

– Jeg utsetter jo bildet, som jeg maler på MDF-plater, for ødeleggelse hele tiden. For et par år siden skulle jeg reparere et bilde som hadde stått innpakket i bobleplast lenge. Rundingene på bobleplasten hadde satt merker i lakken, og dette måtte fjernes. Men på noen andre malerier bruker jeg nettopp bobleplastens mønster som en del av bildet.

– Opptar det vakre deg? Bildene dine er jo nettopp vakre?

– Ja, det gjør jo det, men det som er interessant, er jo at det vakre i mine bilder kommer ut av noe dårlig. Nemlig kaoset i atelieret og prosessen, støvet og skitten og grisete pensler. Det er et under hvordan det vakre blir til.

– Man kan kanskje også si at du ønsker å vise til en tid i bildene dine?

– Ja, krakeleringene refererer jo til en slitasje over tid, men jeg skaper denne kjemisk. Ofte pusser jeg også krakeleringen bort, og maler kun linjene opp igjen. Jeg liker så godt disse organiske linjene som oppstår, men skal jeg male dem selv, blir det stivt. Jeg prøvde også med puslespillbrikker en gang. Jeg vil at bildet skal se ut som det vokser ut av overflaten, presses ned igjen, for så å bygges opp.

Hun tenker.

– Men det er viktig at det ikke blir for nostalgisk. Da blir det også uinteressant. Det skal balanseres. Du kan si at jeg skaper en vev av linjer og former.

Stripene kan for eksempel bli en del av figuren. Og jeg leker og leter meg frem til hvor mye jeg kan fjerne av noe før man ikke lenger kan se at det er en kropp.

Berit i trappa og Rjukans første grammofon Vi ser en hale flagre forbi utenfor igjen, mens Liv setter på mer kaffe og viser oss rundt i huset. Shabby chic-stilen er skapt gjennom et levd liv, ikke kjøpt i en stylet interiørbutikk. Liv forteller at hun sjelden kjøper nye ting, men alt er en blanding av hva hun har arvet og fått. I trappen henger pinup-dukken Berit, som Liv kjøpte for de første pengene hun tjente på et maleri. Interiøret minner om humoren som kanskje har forsvunnet litt fra bildene hennes.

– Du kan tro folk blir skremt når de har sovet over her og ruslet opp trappa, og det første de ser når de kommer ned om morgenen, er en naken pinup-dukke i trappen. Bak står det Berit 6 år, derfor heter hun Berit.

33 F i g ur i fok us

34 F i g ur i fok us

En sebramaske er omkranset av en gullramme, kjøpt inn til en barnebursdag en gang i tiden, men Liv likte masken så godt at den ble hengt opp igjen.

En trehest ser ut som den er en antikvitet fra et dynasti i Kina, men Liv kan røpe at den er nylig innkjøpt fra et asiatisk supermarked til den hestegale datteren. Dessverre falt den overhodet ikke i smak hos 13-åringen. Liv tar ned en stor bulldog, lik figurene man finner gyngende på dashbordet i biler. Når hun trekker i snoren, lager den en underlig knurrelyd.

– Jeg husker at den stod i gangen hos mormoren min, og hundene gikk i en sirkel rundt. Men jeg er redd Laika skal gå løs på den, så den står her oppe.

Og bak ser dere grammofonspilleren. Farfar var ingeniør på Rjukan, og dette var den første grammofonspilleren der oppe. I trelaminat! Vi har hatt mye moro med å spille musikk på den på fester; sanger som Hvorfor fyrer de ikke for kråker, ler Liv. Bak rokokkosofaen henger et av Livs malerier. Det forestiller en kvinne som ligger på noe som kan minne om en seng, eller en tegning av en seng.

Bak danner en rekke ord et bokstavmønster, der noe nesten er tæret bort.

Fotografen spør om det er en fortelling?

– Det står bruksanvisning på mange ulike språk. Den ene formen i bildet er fra en tegning av et skruefeste i en av disse manualene fra Ikea. Her ser dere hvordan jeg har slipt krakeleringen helt ned. Noe i bildet skaper ro, andre ting forstyrrer. Krakeleringen er laget av reisslakk. Krakeleringen oppstår ved at en vannbasert lakk legges over en oljebasert lakk, og danner et mønster som blir ulikt ut fra luftfuktigheten og rommets temperatur. Jeg skaper en illusjon, omtrent som nye olabukser med hull eller nye møbler laget som gamle.

I stua henger også en rekke engler i gips. Små sommerfugler er festet i lampen. En girlander snor seg like oppunder taket.

– Jeg var veldig opptatt av engler en periode, men det var ikke disse kjerubene. Nei, mer engler som et stort begrep, og gjerne falne og glemte engler. Jeg leste Gabriel García Márquez' novelle om en engel som drev i land med krabber i håret. Denne engelen bannet og var ganske så grov og ”u-englete”.

På kaminen står en skulptur bestående av to hester. Liv tar litt varsomt på den og ler.

– På min første separatutstilling hadde jeg et bilde som het Puking horse, og vennene mine på akademiet ga meg denne statuen med lekespy fra Standard før vernissasjen.

Nakne kropper ennå provoserende?

Vi går inn i en av de gamle stuene som er gjort om til atelier. På endeveggen henger det halvferdige maleriet til trykket Oblivion. Den krukkebærende kvinnen er som hentet ut fra kunsthistoriens mange versjoner av det samme motivet.

– Krukkebærende kvinner er jo et yndet motiv i kunsthistorien. Eller vannbæreren. Tenk deg, en gang var det meningsfylt å bære vann.

Bokhyllen nærmest renner over av bøker. En gammel bok om tatoveringer, hyttearkitektur, Frida Kahlo, mytologisk leksikon, Rembrandts kunst, en bok om kvinners selvfremstillinger i kunsten og Muybridges berømte bok Human figure in motion, som er brukt av utallige kunstnere i mangel på tilgang til modeller. Her er aktmodeller fotografert bevegelse for bevegelse mens de løfter et barn, går i en trapp eller vasker seg. Noen bærer en krukke og vekten fordeles fra det ene benet til det andre. Liv tar frem tatoveringsboken og blar.

– Jeg tenkte jeg kunne bruke disse til noe, se på de vakre motivene. Man trodde folk var så puritanske før 1960, men her er det en kvinne fra 1930tallet med et enormt spindelvev rundt navlen. Ganske overraskende når kjolen faller!

Hun ler litt og føyer til: – Ja, bildene mine blir et puslespill. Readymades av egne ting.

Bordet bugner også over av utklipp og bøker. Men det er i grunnen få ting å male med, unntatt flere krukker stappet fulle med pensler. Liv tar frem det hun bruker; litt hvit Lady husmaling, spraybokser, lakk og fargene sort og rød.

– Paletten min er begrenset; sort, cadiumrød og jordtoner, og noen ganger lilla. Jeg startet egentlig som kunstner fordi jeg var så glad i farger, men de kom fort i veien for uttrykket og forsvant. De tidlige bildene kunne ha en

sterk rød bakgrunn, men raskt ble jeg opptatt av det hvite i kjolene til sykesøstrene. I en hvit tone kan jeg finne mange farger, jeg.

Liv tar frem en fotoutskrift det er sølt vann på. Bildet er nesten visket ut.

– Dette er noe jeg kunne tenke meg å skape, sier Liv med et smil og legger utskriften tilbake.

– Tenker du på at du bryter en tradisjon der menn har avbildet kvinner?

– Absolutt. Men selv om kvinner, maler kvinner er jo historien laget av menn, og det er denne vi siterer og lager parafraser over.

Liv kikker ut av vinduet og begynner å snakke om hagen sin. Den er nærmest som en minnebok.

– På hytta er det moderne, stramt og lite ting. Her hjemme er det kaos.

Huset kler det. I hagen skaper jeg felt med ulike opplevelser. Der borte ser dere roser jeg fikk fra mine besteforeldres hus på Stabekk. Og jeg har roser fra min oldemors husmannsplass i Odalen. Hun var faktisk den som innførte begrepet hage i dalen. Fargene finner jeg ute i hagen, snarere enn i bildene mine her inne på atelieret.

– Kler du noen ganger på figurene dine?

– Nei, klær låser tiden på ett vis. Nerdrum gjør jo dette, men skinnfeller og hetter blir som å låne fra fortiden. Eller fremtiden. Med klær bindes bildene fast i en bestemt tid. Jeg kunne kanskje brukt klær fra en obskur designer. Men dette med nakne mennesker er rart. Jeg har jo en lang karriere bak meg med utstillinger på kjente gallerier, men veldig få utsmykningsoppdrag. For eksempel vil ikke banker eller ambassader ha nakne mennesker på veggen. Eller i styrerommet! Jeg har heller aldri blitt bedt om å smykke ut skoler. Jeg tror at nakne kropper faktisk provoserer mange ennå.

– Men du maler jo i en svært klassisk tradisjon?

– Ja, mange kommenterer nettopp dette, at jeg er så kjedelig som fortsatt maler tradisjonelle akter og ikke kommer videre. At jeg gjentar historien. Men folk blir likevel brydd over nakne kropper, trass i at det skal være så tradisjonelt.

I løpet av det siste året har Liv blant annet hatt en stor utstilling på Galleri Trafo i Asker. I 2010 venter en separatutstilling på Henrik Gerner i Moss.

– Jeg jobber mye, men skulle gjerne levd i en mer harmonisk og ryddig rytme; stått opp tidlig, malt, stelt i hagen, trent hunden og malt igjen. Men det blir jo sjelden som i interiørbladene hvor man nyter rosene med en stor kopp te. Du ser meg nesten aldri sitte i et av de mange sittestedene jeg har skapt i hagen. Når jeg egentlig skulle tatt en pause fra å løse et maleri, stamper jeg foran bildet fremfor å klippe noen roser.

Laika hopper opp på atelierruta og ser svært ulykkelig ut. Hun får endelig komme inn, og er så glad at hun ikke helt vet hvor hun skal gjøre av seg. Liv ber henne sette seg og kaster en tung pelskanin. Laika venter sitrende på at hun skal få klarsignal.

– Hun er så glad i å være flink. Kennel- og konkurransenavnet er nettopp Lykkejegeren … Ikke ta teppet, tosken, sier Liv plutselig mildt til hunden da skinnfellen er i ferd med å forlate stuen i Laikas gap. Liv setter seg ned på en stol faren og morfaren har brukt i sitt kontor. Nå er den flekkete av maling.

– Jeg har i grunnen levd av kunsten siden jeg gikk på Akademiet, men har i perioder laget scenekunst og undervist. Til tider kunne jeg selvsagt tenke meg en fast jobb. Det var kanskje lettere når man var ung; å leve med variabel inntekt. Å lage kunst krever et overskudd, og det har man ikke alltid. Jeg maler også få bilder i året; 15–20, og ideelt skulle jeg trykket en gang i året med en stein, men det har nok blitt mindre. Men det er godt å ha atelier her. Datteren min merker jo at jeg er mye fysisk til stede selv om jeg ikke alltid er her mentalt!

Se kunstnerens CV og flere bilder på www.fineart.no

35 F i g ur i fok us

MEDLEMSTILBUD

– Jeg bruker aldri modell, men henter motivene fra foto og bøker og konstruerer opp alt rundt. Moderne arkitektur er god inspirasjon. Det med at vi er i et mellomrom, er kanskje mest riktig. Vi er et sted mellom fantasi og virkelighet. Det er litt drøm og litt hverdag. Kvinnen kan jo for eksempel akkurat ha kommet ned trappen fra dusjen.

side 36

Kunstner / tittel: Liv Heier / Riverrun Teknikk / opplag: Litografi / 85 Motivformat: 25 x 62 cm Galleripris u / ramme: 2700,-

Medlemspris u / m ramme: 2160,- / 3142,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Mørk treramme på begge bildene.

MEDLEMSTILBUD side 37

Kunstner / tittel: Liv Heier / Oblivion Teknikk / opplag: Litografi / 85 Motivformat: 43 x 61 cm Galleripris u / ramme: 3200,-

Medlemspris u / m ramme: 2560,- / 3542,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Leiken Vik

– Blod, blekk og en koffert med kunst og atelier i en gammel teatersal – Jeg er av den oppfatning at det er altfor mye snakk om penger og for lite diskusjon om livet, kunsten og havet!

Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen

Blekk og Blod, 110 x 240 cm, laminert foto, 5 eksemplarer

– Jeg håper du ikke er allergisk mot katt? Moren er ikke så sosial, men dattera er skikkelig kosete.

Leiken Vik står under skiltet Sagatun over døren til det som var den gamle losjen på Ranheim. Ute på tunet står mannens, Oddvar I.N. Darens, skulptur/ fontene Vannmann, en blå mannsfigur perforert av bitte små hull hvor vannet dusjer ut. En annen versjon står i Silkeborg i Danmark. Sagatun ble bygget i 1913 og var Ranheims kulturelle sentrum i mange år. I 2005 ble stedet avertert til salgs for tredje gang. Leiken og mannen kom akkurat tilbake fra en reise til Egypt, og hadde sett så mange ruiner at de ikke ble forskrekket over stedets størrelse og begredelige tilstand. De ønsker nå å kunne bringe husets tradisjon med å være en lokal kulturinstitusjon videre.

– Da TV-en kom i 1957, stoppet dessverre det kollektive kulturløftet i huset opp. Frem til da gikk hele bygda sammen for å lage revyer i helgene; man malte kulisser, sydde kostymer, skrev tekster om natten og satte opp

38 Abst r a k t

forestillinger. I.O.G.T.-losjen på Ranheim hadde et nært samarbeid med den lokale arbeiderbevegelsen. De fleste her i området jobbet på Ranheim papirfabrikk, og hele området var nokså rødt og kommunistisk. Det skal ikke stikkes under stol at mange ble ofre for alkoholen i dette miljøet. På lørdagen stod brennevinsselgere og andre fristere utenfor fabrikkporten når arbeiderne kom med lønningsposene sine. Derfor har dette huset spilt en svært viktig rolle i samfunnet, forteller Leiken mens hun viser oss inn i det enorme atelieret som hun deler med sin mann i den tidligere teatersalen. Nettopp her inne var det revyene underholdt og samlet en hel bygd. I dag er det et stort, kreativt verksted med mye energi og god atmosfære. På scenen står Leikens sønner sine instrumenter. En rufsete Trondheimsfjord sees ut av vinduene; det er høst, vått og vilt. På et bord ligger små, sort/hvite trykk med slagsølv og en Munch-lignende form med den berømte månen/månespeilingen i vannet, eller fallossymbolet som mange tolker det som.

– Over tid vil sølvet oksidere, og fargene vil forandre seg i bildet. Dette med styrte tilfeldigheter er noe jeg føler sterkt for. Jeg jobber også alltid med å se ting på avstand for så å gå nærmere og oppdage detaljene. Vil du ha kaffe? Jeg har laget litt suppe til etterpå!

Og vips forsvinner hun videre inn i det nesten 400 kvadratmeter store huset, og kommer tilbake med en presskanne og to kopper.

Uhyre lite er egentlig abstrakt Leiken er først og fremst en billedkunstner, selv om hun har laget flere utsmykninger og er en primus motor og kunstnerisk konsulent for andre kunstprosjekter i Trondheim. Malerititler som Sound of silence, I dreamed I was flying og Hello darkness my old friend avslører et kunstnersinn som er opptatt av det sanselige og udefinerbare. Mange av bildene til Leiken kan også se abstrakte

ut, men hun understreker at dette abstrakte er virkeligheten. Hun viser til en utsmykning hun gjorde på Blussevold ungdomsskole som et eksempel, og tar frem en utklippsbok fra en av de mange kassene langs veggen.

– Motivene mine inneholder mange av de samme strukturene og variasjonene du finner i naturen, og har referanser til blant annet skydannelser og lys. Det er uhyre lite som egentlig er abstrakt. Det er viktig med visuell kunnskap om dette feltet. På Blussevold skole skulle jeg smykke ut en enorm betongvegg som fortsatte på den andre siden av ytterveggen og ut i friluft. Da jeg så rommet for første gang, la jeg merke til vannet som rant nedover betongen på utsiden. Ideen med striper av rennende maling kom umiddelbart.

Dermed kan både utsiden og innsiden av denne veggen snakke sammen.

Disse stripene var også visuelt vakre, kun 1–2 centimeter brede, men på ­avstand vibrerte de perfekt.

Det abstrakte er også uttrykket i Leikens kjente blekk-og-blod-bilder. Det startet med at hun skylte en pensel i klart vann og så hvilke formasjoner som oppstod. Hun ble nærmest hypnotisert av uttrykket. Her måtte det ligge en mulighet! Hun dyppet blekk i større og ulikt formete kar og fotograferte de ulike stadiene av oppløsningsprosessen. Men noe manglet; en kontrast og en annen væske. Det ble blod. Blod og blekk ble nå blandet i ulike vanntemperaturer og fotografert underveis i oppløsningen og blandingen. Blodet fikk hun av sin mor, den kjente forfatteren Bjørg Vik. Bildene ble faktisk et portrett. Senere hentet hun blod i kjøttdisken på butikken.

– Jeg ble invitert av mamma til å lage illustrasjoner til en bok som skulle gis ut på hennes 70-årsdag der Tove Nilsen valgte ut noveller. Da skjedde dette med akvarellfargen.Vi måtte finne en beholder som egnet seg, væskene oppfører seg ulikt i ulike former.Til slutt endte vi på vanlige akvarier. Lyssetting og reflekser var også et problem og tok lang tid å finne ut av. Blekk og blod er ladete væsker hver for seg, sammen får de en ekstra kraft. Historien er jo nettopp skrevet i blekk og blod, og begge er historiefortellere. Dessuten er fargene rødt og sort, og dette er jo sterke kontraster. Mange mener at det er nok i seg selv å bruke disse væskene, men jeg ønsker å få blod fra mennesker jeg har respekt for, som min mor, og gjøre disse bildene til en form for portretter. Men bildene står også sterkt visuelt alene, med de fotograferte billedstrukturene som oppstår, tiltrekkende og frastøtende. Bildene ble stilt ut i Porsgrunn Kunstforening i 2007, og etter dette har jeg jobbet med å videre­ utvikle ideen. Jeg har innsett at dette prosjektet kommer til å kreve tid og fokus i lang tid fremover. Det er så mange muligheter som ligger i denne ideen, og det er disse jeg jobber med å gi form og retning nå.

– Blekk og blod er sterke væsker?

– Blod og blekk former nærmest historien. Det er fundamentale væsker som har vært med på å bygge opp vår sivilisasjon. Blod har blitt ofret på slagmarkene, og blekk har formidlet tanke og ånd, kunnskap, historien og bevisene, forteller Leiken foran de sterke formene der fotoet har blitt printet på aluminium.

Datter av forfatteren Bjørg Vik Leiken er i dag en av de mest markante billedkunstnerne i Trondheim. Hun har stilt ut ved tunge steder som Trondheim Kunstmuseum, Galleri Ismene, Trondheim Kunstforening og ved Nordiska Akvarellmuseet i Sverige, og har utdannelse fra blant annet Kunstakademiet i Trondheim. Leiken ble født i 1961 i Porsgrunn av den kjente forfatteren og feministen Bjørg Vik. – Med en forfattermamma og en arkitektpappa var det ofte kunstnere hjemme hos oss. Som barn opplevde jeg at disse menneskene hadde valgt å leve livene sine på en litt annen måte enn hva som var vanlig. Voksne som trodde på noe og hadde sine meninger. For meg er kjernen i det å være billedkunstner det å tro på noe, ikke være redd for det ubekvemme og ha rygg til å komme seg gjennom det. Det bør til enhver tid finnes kunstnere til å kommentere og dokumentere sin samtid, forteller Leiken, og vi spør hvordan det var å vokse opp med en så uttalt feminist som mor.

– Jeg ble oppdratt til å være tydelig, utvikle selvstendighet og ta egne valg, utdanning og greie meg selv. Men det var kanskje ikke plass til så mange skapende mennesker i en by som Porsgrunn fra samme familie. Hovedgrunnen til at jeg flyttet, var at jeg måtte ut for å utdanne meg. Det fantes ikke noe relevant tilbud i regionen.

Hun minnes sitt første møte med kunsten.

– Fetteren til faren min var maler. I voksen alder har jeg sett hvor fine ting han, Rolf Vik, virkelig laget. Men det var et vanskelig klima å overleve i som kunstner i Porsgrunn på 50–60-tallet. Han laget et portrett av meg da jeg var rundt ti år, og hans konsentrasjon i atelieret fascinerte meg. Jeg startet på et tegnekurs hos Kari Røhmen Langaas, i Brevik, og var definitivt den yngste. De andre var godt over 60 år, nærmere 100, sett med barns øyne, og det var en voksenpedagogikk sånn sett. Men jeg syntes det var okay å bli satt i slike situasjoner. Etter artium flyttet jeg til Oslo. Jeg trodde lenge det var keramikk jeg skulle jobbe med, men kom ikke inn på keramikklinjen på Kunst- og håndverksskolen, og begynte på male- og tegnekurs på Friundervisningen. Jeg ­syslet også rundt det å bli formingslærer og grafisk design. Jeg var også privat­ elev hos Olav Mosebekk i 1983, og jobbet som aktmodell. Jeg skulle gjerne byttet plass med mange av de studentene som tegnet meg. En og annen hadde tro på meg underveis, og det ga meg mot til å fortsette.

39 Abst r a k t

Etter en reise i USA i 1980 var Leiken også kronisk blakk. Hun jobbet skift på transportavdelingen på Postterminalen i Oslo. Etter et halvt år i full stilling var hun lei og hadde mer penger enn hun trengte, og reduserte det til kveldsjobbing. På dagtid danset hun på Danseloftet og tegnet. Hun gikk rundt på Nasjonalgalleriet, utstillinger og forsøkte å komme videre på egen hånd. Hun skjønte hun måtte inn på en kunstskole for å utvikle seg, men hadde forhandlinger med seg selv om hun skulle satse på dans eller billedkunst. Konklusjonen var fornuftbasert; en danser har ikke mange år som yrkesaktiv, en billedkunstner kan holde på livet ut. Etter noen år med søknader og forskoler kom hun inn på det nyetablerte Nordiska Konstskolan i Finland i 1984.

– Vi var det første kullet, og pionerer. Det var et intenst studium med to ukers kurs med ulike gjestelærere. Jeg fortapte meg fort i billedkunsten og skjønte at her var det nok kompliserte utfordringer for et helt liv.

I Finland traff hun indirekte sin fremtidige mann.

– Arve Hovig var en av de mange gjestelærerne i Finland. Han kom rett fra undervisningsjobb på Kunstakademiet i Trondheim og fortalte begeistret om miljøet og gruppen nye Alle Fem. En av kunstnerne som jeg likte i gruppen, var Oddvar I.N. Daren, som jeg skulle gifte meg med i 1997. Jeg ble sikker på at det var i Trondheim jeg skulle søke, og kom inn høsten 1985. Det var vekt på åpenhet mellom disiplinene, og man ble oppfordret til å jobbe og diskutere tverrfaglig. Akademiet var også tidlig ute med medietilbud. Trondheim var ikke så stort på denne tiden, så etablerte kunstnere og studentene minglet og dannet et miljø. En av lærerne, Miles McAlinden, sa blant annet at du må ikke tenke på at det er kunst du holder på med når du jobber, det bare ødelegger, etterpå skal du ta de avgjørelsene. Det siste året var også Oddvar gjestelærer her. Etter akademiet i 1989 begynte den andre virkeligheten. Ville jeg klare å arbeide med dette hver dag år etter år?

Etter akademitiden flyttet Leiken tilbake til Oslo der hun skaffet atelier og jobb som ekstravakt på et hybelhus for kvinnelige alkoholikere. Atelier om dagen, vakt om nettene. Hun debuterte blant annet med elektriske tegninger, utstillingen Hvitt kull, på UKS i 1990, og stilte ut ved Porsgrunn Kunstforening og International Europe Art Academy Biennale. I Oslo møtte hun igjen Oddvar, og i 1992 flyttet de sammen til Trondheim. Begge ble aktivt med i planleggingen og oppstarten av det som i dag er Lademoen Kunstnerverksted.

– Den gamle skolen ble gjort om til atelierer forbeholdt profesjonelle yrkesaktive billedkunstnere, men med felles verksteder tilgjengelige for relevante yrkesgrupper. Og det ble laget to gjesteatelierer. Sammen med to

40 Abst r a k t

kolleger etablerte vi også galleri trans-art; et av Trondheims første kunstnerstyrte gallerier. Trans-art sitt manifest var at kunstnere her skulle fokusere på den kunstneriske ideen som kraft i samfunnet fremfor å skape kunst som vektlegger håndverk, teknikk eller salgsobjekt. Vi hadde høye ambisjoner og fikk støtte av kulturrådet under prosjektet Rom for kunst rundt årtusenskiftet.

Alt dette var jo idealistiske prosjekter, og det var ingen profitt å hente. Jeg har søkt og fått mange stipend. Dette har gjort det økonomisk mulig å jobbe parallelt med egen kunst og kollektive idealistiske prosjekter. Jeg liker denne gode, kollektive energien og flyten som oppstår når man jobber sammen for å nå et felles mål. Som nettopp i dette rommet!

I forbindelse med utbyggingen av St. Olavs hospital laget ekteparet sammen utsmykningen til en undergang i Trondheim, der steiner stakk ut av taket og laget ringer; som meteoritter som trenger igjennom, eller som om verden er snudd opp ned og du ser ned i steiner i vann. At utsmykningen er i taket, gjør det vanskelig for tagging.

I august 1994 fødte Leiken sønnen August, og 32 kvadratmeter ble for lite for fire mennesker, da Oddvars datter, Embla, også bodde der i perioder.

I 1996 kom også Askild til verden. I løpet av disse årene mistet Leiken sin far, og Oddvar begge foreldrene sine. I dag fremstår hele denne perioden som en tåkete, nesten lydløs tilstand, skriver hun i en katalog om sin egen kunst.

En kunstutstilling i en koffert Mørket begynner å senke seg over Ranheim. Leikens sønner kommer innom, og Oddvar hilser også på oss.

– Er du en forteller som din mor?

– Jeg forteller nok historien til materialene snarere enn en litterær fortelling. Prosjektet mitt Svevestøv fra 2001 er faktisk en fortelling, selv om det også kan virke abstrakt, og det fikk masse oppmerksomhet, både på utstillingen og i media. En klar, kald vinterdag i midtbyen i Trondheim la jeg ut fuktige ark med sjablonger på. Motivet var blant annet et bilde av en far og sønn i en tillitsfull gest mot hverandre. Etter seks timer tok jeg arkene med til atelieret.

Da var de dekket av svevestøv. Jeg tok bort sjablongen og det hvite, beskyttede og rene stod igjen. Det ble en sterk politisk kommentar i debatten om svevestøv. Det er skrevet enorme dokumenter om forurensningen i midtbyen og om dårlig luftkvalitet uten særlig effekt. Men dette var et konkret bevis. Parallelt forteller jeg en historie om at her lar vi våre barn vokse opp, triller med barnevogner, barn som har full tillit til oss voksne om at vi gjør det beste for dem.

– Du laget også en barnebok med din mor?

– Ja, jeg illustrerte teksten hun skrev, sammen med lillebror Jørgen. Jørgen bom basta er sekvenser fra hans barndom rundt 6–8-årsalderen. Han er lege nå. Den kom ut i 1986. Vent, så skal jeg se om jeg har den.

Hun forsvinner bak scenen og kommer stolt tilbake med en koffert.

– Jeg fant i alle fall denne. Det var et mentalt prosjekt jeg måtte gjøre midt oppi alt byråkratiet og konsulentjobbingen, så jeg ikke mistet meg selv som kunstner. En ubyråkratisk, ukuratert utstilling som skal vises der det er folk.

Dermed ble utstillingen Vekk i morgen skapt, der åtte billedkunstnere stilte ut i hver sin del av en gammel koffert. Men jeg er så dårlig til å måle riktig, så da alle kunstnerne skulle montere sine rom, måtte vi skjære av deler av kofferten. Den fungerer som et ”oppsøkende teater”. Når koffertlokket åpnes, får du ta del i en opplevelse som kan sammenlignes med da sjømenn kom hjem med gjenstander, bilder og beretninger fra den store verdenen. Kofferten blir et symbol på det å reise, men også møte med det ukjente. Tanken er å presentere billedkunst i andre rom enn de tradisjonelle utstillingslokalene for kunsten. Kofferten eies av alle kunstnerne som står for åpningen og lukkingen av kofferten, og de som ser utstillingen, vil garantert møte en av kunstnerne også. Den har til og med vært med oss på ferier og i Sverige på biltur. Når jeg tar frem den, er det alltid rom for en samtale.

Leiken reiser til Berlin om to dager der hun skal være i en måned.

Kofferten skal ikke med, hun reiser kun med håndbagasje. Trondheim kommune har nemlig en leilighet man kan søke om.

– Jeg har faktisk ikke et konkret prosjekt. Jeg skal besøke museer og gallerier. Kunstnerutstyr får jeg kjøpt der nede. Jeg er et lett-inspirert menneske.

Jeg håper jeg får samlet inntrykk og inspirasjon som gir næring til å tøye noen grenser i mitt eget kunstneriske arbeid. Kanskje modnes en plan i løpet av oppholdet? Du, jeg tenkte vi kunne ta noen bilder med pil og bue? Hvis det er for mange tanker i hodet, går jeg nemlig ut og skyter. Jeg treffer kanskje ikke blink, men jeg får et fokus. Det er en fin start på dagen.

Vi går ut i rufseværet, og Leiken har fullt fokus, og treffer faktisk en blink.

Hun forteller at det lønner seg å skyte seg inn. Før vi går inn igjen, stopper vi foran Guernica av Picasso som virker surrealistisk plassert her i en liten bygd i Trøndelag. Bakgrunnen for bildet sier igjen noe om Leikens engasjement.

– Colin Powel skulle erklære krig mot Irak i mars 2003. Dette skulle kunngjøres foran Picassos Guernica i FN-bygningen. Budskapet ble helt feil, da Guernica jo er ett av verdens viktigste antikrigsbilder, malt av Picasso mot fascistenes grusomme terrorbombing av den spanske byen Guernica i 1937.

Man valgte derfor å henge FN-flagget over Picassos bilde. Mange ble frustrerte og ulykkelige over denne handlingen. På galleriet Trans-art inviterte vi profesjonelle billedkunstnere til å lage en kopi av Guernica. Man kan ikke dekke til ett Guernica uten at det kommer tusen nye. Vi utfordret kolleger world-wide via Internett om å lage sine versjoner. Vi holdt på i nesten tre uker og ble et sosialt møtepunkt hvor folk kom innom for å se hvordan det gikk, og komme med sine synspunkter. Da vi var ferdig, lurte vi på hva vi skulle gjøre med det, og lånte det til folkebiblioteket. Da de skulle bygge om, fikk jeg det tilbake. Nå har det blitt herdet her på veggen og skal doneres til Trondheim Kunstmuseum.

Vi blir bedt inn på potet- og jordskokksuppe og tar plass i det som var den gamle vaktmesterleiligheten og kontoret til losjemedlemmene med seremoniskapet i hjørnet. Nå er det et stort, åpent rom som huser en liten familie.

Leiken henter inn litt kruspersille fra husveggen, og alle setter seg på de ulike stolene rundt langbordet. Vi blir vist bilder av huset, hvordan familien bodde en sommer i uthuset og laget all maten på en utegrill, og ler godt av fotoet av en sliten, møkkete vask og skap med teksten fra prospektet: Kjøkkenet kan trenge en oppgradering. Før vi setter kursen mot Trondheim sentrum, spør jeg Leiken hvor hun vil med kunsten sin.

– Det har jeg ikke et klart bilde av, men det er avgjørende for meg å beholde intensiteten i eget arbeid, og da er jeg avhengig av å jobbe mangfoldig innenfor feltet. Etter hvert blir jeg mer og mer overbevist om bildets betydning og muligheter til å kommunisere på mange nivåer, i forskjellige sammenhenger. Det gjør det meningsfullt å jobbe, også utover fordypningen i atelieret. Jeg er ingen kunstner som kan jobbe isolert fra klokken 9 til 16 hver dag, dette er livet mitt – eller vårt. I jobben som kunstnerisk konsulent er det en teamsituasjon. Et av målene er å gi de best mulige kår for kunsten og den utførende kunstneren, og jeg føler meg privilegert som kan være med på å gi

kolleger utfordringer i disse situasjonene. I beste fall kan et utsmykkingsoppdrag også virke positivt inn på et kunstnerskap. Jeg er en igangsetter av mange prosjekter, det ligger nok en rastløshet i bunnen. Kunst er faget mitt, som jeg jobber med og for. Man må jo være entusiast på vegne av eget fag! For meg er det viktig at det er profesjonalitet og faglighet i alt. Da har du kanskje også noe å formidle.

Se kunstnerens CV og flere bilder på www.fineart.no

41 Abst r a k t

MEDLEMSTILBUD side 42

Motivene mine inneholder mange av de samme strukturene og variasjonene du finner i naturen, og har referanser til blant annet skydannelser og lys.

Det er uhyre lite som egentlig er abstrakt.

Kunstner / tittel: Leiken Vik / (v) Uten tittel (dame) (h) Uten tittel (slagsølv) Teknikk / opplag: Litografi / 40 Motivformat: 22 x 16 cm Galleripris u / ramme: (v) 1800,- (h) 2500,-

Medlemspris u / m ramme: (v) 1440,- / 2082,- (h) 2000,- / 2642,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Hvit treramme pĂĽ begge bildene.

MEDLEMSTILBUD side 43

1

2

3

4

Kunstner / tittel: Leiken Vik / Uten tittel 1– 4 (Botticelli) Teknikk / opplag: Monotypi / Originaler Motivformat: 69 x 48 cm Galleripris u / ramme: 9000,-

Medlemspris u / m ramme: 7200,- / 8634,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Blank bronsemetallramme på alle bildene.

MEDLEMSTILBUD side 44

Kunstner / tittel: Leiken Vik / Uten tittel (gult) Teknikk / opplag: Litografi / 80 Motivformat: 54 x 43 cm Galleripris u / ramme: 5000,-

Medlemspris u / m ramme: 4000,- / 5366,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Sølv treramme på begge bildene.

MEDLEMSTILBUD side 45

Kunstner / tittel: Leiken Vik / Uten tittel (sensommer) Teknikk / opplag: Litografi / 40 Motivformat: 54 x 43 cm Galleripris u / ramme: 5000,-

Medlemspris u / m ramme: 4000,- / 5366,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Jørn Nilsen – inspirert av norsk bondekultur og italiensk middelalder For 24 år siden kom billedkunstneren Jørn Nilsens kone, Elisabeth, over en annonse i Aftenposten: Et hustun i Hallingdal var til salgs.

– Det var noe i tonefallet ditt, Elisabeth, så jeg skjønte at vi bare måtte se dette stedet. Jeg var midt i en hektisk utstillingsperiode, men vi kjørte oppover på visning. Da vi kom ut av bilen, var vi frelst. Dette var som et lite norsk Toscana. Vi inspiserte eiendommen og skjønte at her kom vi ikke til å bli ferdig på mange tiår. Det elsker vi! Jeg bruker å si at disse husene og eiendommen er det største bildet jeg noen gang har gjort.

Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen / Foto Jørn Hagen / artphoto

V

i har parkert bilen like under tregrensa mellom Ål og Gol utenfor en liten samling hus som like gjerne kunne stått på Folkemuseet på Bygdøy. Fra tunet ser vi innover Votnedalen med Hallingskarvet som horisontlinjen. Kunstneren Jørn Nilsen og kona Elisabeth vinker oss velkomne og serverer lapper og kaffe ved tømmerveggen. Fire måneder i året tilbringer de her, 900 moh. Resten av året splittes mellom leiligheten i Thereses gate i hovedstaden, atelieret på Grünerløkka og hos venner i Toscana. Jørn forteller at Ål er et av få steder som har hatt en uavbrutt seterkultur, for å tegne et bakgrunnsbilde for stedet som gir han masse inspirasjon.

– Dere kommer midt i fjellslåtten nå, så bøndene vil kjøre opp og ned her i hele natt. Til uka er det spådd regn, så de må få alt i hus. I morgen tidlig vil dere helt sikkert vekkes av Tine-bilen som skal hente melk rundt halv ni. Her på tomta var det tidligere seterdrift og mellombeite på våren og høsten, før dyra skulle til og fra langsetra på snaufjellet.

Husene på tomta er alle hentet fra dalen. Låven fra 1715 har Jørn demontert og fraktet ned fra fjellet, der den ble brukt til å lagre avlingen for bøndene. En dør på hver side gjorde det lett å ri rett gjennom. Det minste huset rommer utedoen.

– Bøndene tror ofte at det er grisehuset. Stakkars grisen, som hadde så liten plass så den skulle bli feit og god, ler Jørn før han fortsetter å fortelle om sitt kanskje største livsverk.

– Hovedhusets ene del er fra 1725, ifølge en lokal byggekspert. Det stod oppført på den første fredningslisten fra 1921, og Riksarkivet har masse informasjon om bygningen. Huset har faktisk stått utenfor Nationaltheatret i Oslo i 8–9 måneder i 1944–45. Nationaltheatret pensjonskasse hadde nemlig lotterier for pensjonerte skuespillere, der to av våre hus var noen av premiene.

De ble så flyttet opp hit i 1946.

Jørn åpner opp døra til stabburet og viser matkassene fra 1700-tallet som ennå er i bruk, selv om de ikke lenger rommer korn. Han forteller at kornkassene tidligere ofte hadde steinheller under seg, så ingen skulle kunne drille hull i bunnen av kornkassene og la kornet renne ut.

– Det var fattige kår. Se bare på dette bordet der man kan slå opp platen, og vips har man en stol. Flerbruksmøbler for trange kår var vanlig, slik man også finner i dag. Det er likevel et poeng for oss at alle gjenstandene skal brukes. På døra til stabburet er det flere mystiske beslag som vi ikke helt forstår funksjonen til, og ingen lokale eller noen ved Folkemuseet kan fortelle oss om det underlige mønsteret.

Han lukker opp døra til hovedhuset. Et ornament som minner om et solsymbol og en vernerose, er skåret inn; et beskyttelsestegn som tidligere ofte var skjult.

– Selv om menneskene var kristne, torde man likevel ikke å la være å beskytte husene med gammel overtro. Her inne står alt slik det opprinnelig var i hallingstuene: Hylleskapet bak døra, senga inne i kroken og langbordet med høysete foran vinduene. Noen av møblene har jeg skåret ut, på mål etter merkene på veggene der disse møblene trolig har stått. Det lange bordet, som er laget fra et helt stykke tre, var trolig et lånebord i bygda til brylluper og begravelser. Du ser tydelige slepespor under bordplaten. På veggen henger Elisabeths stakker; rødstakken til hverdags, grønnstakken til helgebruk og finstakken med høyt empireliv til de virkelige festlighetene. De var ganske praktiske, og kunne skjule det meste, ler Jørn.

Vi går videre inn på kjøkkenet i det andre rommet. Veggen er dekorert så det ligner marmor. På hemsen sover Elisabeth og Jørn.

– Vi fikk panelene av en eldre kvinne i bygda. Husene i Hallingdal var ofte fargerike, og på flatene skapte de mønstre som striper eller malte vått i vått, kalt krill eller masamaling, med en kalvemage, så det lignet marmor. Mens

46 Kunst i Nor g e: Ha l l i ng da l

Telemark er kjent for sin stilsikre, dempete ornamentikk, har Hallingdals kultur rik fargeklang og en frodig billedrikdom. I bygda er flere av husene rosemalte skattkamre, med elefanter, ordtak, engler og flerhodete vesener, det meste hentet fra Frederik IIs billedbibel. Den første navngitte rosemaleren man kjenner til, er Truge Gunhildgard, og Herbrand Sata og sønnene Nils og Embrik Bæra skapte nærmest en skole, Sata-skolen, med sitt sterke særpreg på rosemalingen og en høyt utviklet fargekunst.

Jeg bare maler Vi går ned til låven som huser atelieret til Jørn. Her er han nesten ferdig med første levering til psykiatrisk avdeling ved det kristne Betanien sykehus i Bergen. Med et så stort utsmykningsoppdrag har mange andre prosjekter ligget brakk på eiendommen. Et triptykon på seks meter står oppstilt, med flere kirkelignende bygg og hus. Landskapet bak minner om utsikten ut av vinduet, ispedd toscanske stemninger. Stabburet, som vi akkurat har besøkt, kan så vidt gjenkjennes i en av konstruksjonene.

– Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg maler hus.

– Jeg tror de kom for rundt tolv år siden, supplerer Elisabeth.

– Kanskje husene i maleriene starter der de virkelige husene her på tomta stopper? spør Jørn delvis seg selv og sin kone før han fortsetter.

– Jeg tenker mange ganger at jeg skulle blitt arkitekt eller snekker. I bildene mine bruker jeg aldri pensel, men kniv, skalpell, krumpasser, tape, tommestokk og stillbar vinkel, nettopp snekkerens redskaper. En journalist skrev det i grunnen treffende en gang med overskriften: Jørn Nilsen – Jeg bare maler. Jeg bruker å sitere Picasso, når kunsthistorikerne kommer sammen, diskuterer de kunst, men når malerne diskuterer, snakker de om gode fargehandlere. Klarere kan det ikke sies.

– Så du vil ikke legge noe mer i husene annet enn form?

Jørn tar opp en malekniv og skraper bort litt tape og maling. Tapen bruker han for å skape rette linjer som han igjen kan ødelegge.

– Selvsagt kan man legge inn flere tolkninger i disse husene. De kan symbolisere ulike bevisstheter, der noen av husene har dører du kan gå inn i, mens andre er utilgjengelige. Enkelte av bygningene har også mørke vinduer, andre er høye tårn med et lite vindu øverst. Som du ser, er flere av bygningene abstrakte versjoner av husene her på tomta.

Når man setter alle bildene til Jørn sammen, danner de nærmest et enormt univers; et underlig bybilde som liksom ikke finnes noe sted, men ­likevel alle steder.

– Mange spør når et bilde er ferdig, men det er også interessant å spørre seg når et bilde begynner. Mitt neste maleri og bilde starter nettopp i det forrige. Sånn sett kan du sette alle bildene mine ved siden av hverandre, og de vil danne en stor verden. Jeg bruker å si at jeg maler ett stort bilde, ikke mange små. Jeg har bilder i hodet hele tiden, og sent på kvelden skapes de fleste. Men den største inspirasjonen er for meg å stirre på et hvitt lerret. Det blir som et nullpunkt. Man stirrer bokstavelig talt inn i mulighetene. Etter hvert har skissene mine blitt svært enkle; en skisse kan være ordene rødt og hvitt klinger mot oker. Eller som denne vinduskarmen, sinober mot cadiumgrønn. Det kan være starten på en helt ny utstilling.

– Husene dine svever også litt, legger Elisabeth til, og jeg ser at ingen av husene står fast på bakken, og de har verken grunnmur eller slagskygge.

Bildene har også noen åpne felter som ikke er ”fylt igjen” med maling. Andre områder er nærmest abstrakte, mens elementer som trær, stein og fjell vitner om en klassisk skolert maler. Elisabeth skyter inn at Jørn nettopp er et orakel for andre kunstnere, som spør han til råds om teknikker og valg av materialer.

Jørn blir litt brydd.

– Jeg maler alltid bildene to ganger, deretter kommer opptil ti lag for å ”treffe”. Jeg liker å få til en tørrhet. Hvis bildene mine var blanke av olje, ville de lett blitt ”kitchy”. Jeg justerer hele tiden fargen og lyset. I middelalderen oppstod en egen forklaring av lyset som jeg liker. Barokken hadde denne spotlighteffekten, mens jeg foretrekker at lyset hviler på flatene. Paletten min er nok også veldig jordfarget.

I flere av Jørns bilder er en gammel, rød bondestol med.

– Det er den du sitter på, men i bildene blir den oftest blå, peker Jørn.

Ofte er også en mann (kunstneren selv?) på vei inn eller ut av bildene.

Enkelte ganger er det kun reisverk istedenfor et hus. Elisabeth kommenterer med et smil at mange tror Jørn er så ensom, når de ser den ensomme kunstneren og de halvferdige husene.

– Mange har klistret på meg en merkelapp som symbolist eller surrealist.

Eller romantiker. Men for meg er det ikke viktig hva jeg kalles. Jeg gjør min greie.

Eller maler et begrep. Mange har prøvd å finne ut akkurat hvor Brudeferden i Hardanger er malt fra, men man har aldri klart å lokalisere motivet. Jeg husker også en artikkel der man fikk en meteorolog til å uttale seg om Lars Hertervigs skyer. Men dette er store misforståelser. Kunstnere maler ofte begrepene, ikke en topografi. De store nasjonalromantikerne var også tolkere av naturen og abstraherte det de så. All billedkunst er i grunnen abstrakt. Man oversetter noe fra en tredimensjonal verden til et todimensjonalt format.

Jørns siste store separatutstilling var i Siena i Museo Civico eller Museo Complesso Santa Maria della scala på Piazza Duomo. Da var det mange italienske kritikere som komplimenterte det melankolske i bildene.

– Bildene mine er nok malt i den blå timen, litt sen kveld, med et slags slepelys. Dette har jo nettopp i kunsthistorien blitt forbundet med det melankolske. Ikke minst er norsk kunst, med Munch i spissen, ofte oppfattet som melankolsk, med dette nordiske lyset. Munch fungerte dessverre som et skjermbrett og reduserer nesten sin samtid. Tenk deg alle disse fantastiske Fleskum-malerne! Men ingen kunne dra et strøk som Munch. Man kan snakke om hans motiver, liv malt i kunsten og melankolien, men det er måten han malte på, som har satt spor. Hans vinterlandskap er jo i og for seg tradisjonelle, men utførelsen er ekstraordinær. Det er jo interessant at Munch heller aldri dannet en skole.

Jørn hopper videre i sine tanker.

– Jeg husker en litt stygg utalelse om Mozart og Beethoven: Beethoven kjempet hele livet for å nå himmelen, men Mozart kom derfra. Slik er det med mange kunstnere. Beethoven strøk over noter, klusset og jobbet seg fremover, og du ser han strevde i sine partiturer, mens Mozart har bare ristet det ut av hånden. Man kan sammenligne Michelangelo og Leonardo på samme måte. Mens Michelangelo jobbet og jobbet, lekte nærmest Leonardo seg fra det ene geniale prosjektet til det neste. Eller Picasso som malte de vakreste figurative maleriene 15 år gammel, og da han hadde ”revolusjonert” kunsthistorien med Pikene i Avignon i 1907, gikk han over i en ny fase. Kunstnerkollegaen

47 Kunst i Nor g e: Ha l l i ng da l

Georges Braque fortsatte derimot å jobbe og streve med sitt kubistiske uttrykk.

Lokale råvarer og spansk middagstid Vi setter oss ved grillen, og Elisabeth henter en eplecider fra Hardanger. En utepeis er halvferdig, og Elisabeth kommer stadig med stein fra sine fjellturer som Jørn bruker. En jernplate med den norske riksløven er støpt inn i natursteinene.

– Vi er veldig glad i mat, og her praktiserer vi virkelig slow-food, sier Jørn, og surrer sopp over kullgrillen. Hvert år inviterer de gode venner fra bygda til fem retter.

– Jørn rullet gnocchi til alle sammen, men det er utrolig hva man kan lage av mat over åpen ild hvis man bare planlegger. Her dyrker vi poteter og urter, og det hender vi kjøper dyr fra bygda som Jørn flår. Men den haren, den klarte jeg aldri å spise, Jørn, etter å ha fotografert den.

Jørn legger på kjøttet og sier at elgen er ferdig presis klokken 21.10.

– Middagen inntas sjelden etter lokal midddagstid. Nå har vi til og med forlatt den italienske middagstiden og går over i den spanske, spøker han før han forteller mer fra 40 aktive år som kunstner.

– Mange henger kunsten min på knaggen nasjonalromantikk når de kommer opp her. Spør du meg, så aner jeg ikke hva jeg tilhører. Da vi kjøpte dette stedet, visste jeg heller ikke om den rike tradisjonen blant billedkunstnere som fantes her. Jens Bjørneboes loft er like her borte, og Agnar Mykle har bodd her. Kunstneren Rolf Nesch bodde i mange år rett bort i åsen her. Fra våre tidligste malere vet man at I.C. Dahl kun var nederst i Hallingdal. Hans Gude reiste så langt som til Nesbyen. De første kunstnerne som foretok kunstreiser hit, var Erik Werenskiold og Gerhard Munthe. Deretter oppstod den kjente Leveld-kretsen med kunstnere som Alf Jørgen Aas, Karl Høgberg og Pelle Thommesen. De hadde egentlig ikke et felles kunstnerisk ståsted, men et felles utspring i antroposofiske kretser.

Jørn har selv gener fra Geilo, Roma, Hokksund og Drammen.

– Det var visst en oldefar i Roma, men han har vært en ikke-sak i heimen.

Navnet hans er ikke engang fylt ut i stamtreet i babyboken min.

– Og der har moren din til og med navngitt taxisjåføren som kjørte henne til fødeavdelingen, skyter Elisabeth inn og kommer med ullkapper fra Hærens overskuddslager.

– Men den italienske kunsten er like tydelig i bildene dine som Hallingdal?

– Rytmikken og fargesansen fra de gamle italienske mestrene er viktig for meg. Jeg elsker kunstnere som Lorenzetti og Giotto, ikke bare tematisk, men arkitekturen og billedoppbyggingen. Med Giotto var det første gang individet maleren dukker opp i kunsthistorien, og man forlot laug-tankegangen, der mestrene hadde et verksted som samarbeidet om bildene. Det finnes nemlig et skriv der en kjøper klager på at verket hans er malt av lauget og ikke av Giotto selv.

Jørn kommer igjen inn på sin egen plassering i kunsten: Mellom alle stoler.

– Jeg maler aldri etter et program, men kunsten min er en vidunderlig graut av italiensk kunst, europeisk middelalder og norsk folkekunst. Kunst må gjerne ha et politisk innhold, men ikke for meg, selv om vi var aldri så radikale på Akademiet på 1970-tallet. En treskjærer lager ikke tingene sine på teoretisk grunnlag. I dag er det jo nesten en politisk handling å lage kunst. For hvem finansierer dette? Er det egoistisk og usolidarisk å lage kunst under finanskrisen?

Eller er det upolitisk å melde seg helt ut av samfunnet? Jeg er en av de heldige som får Statens garantiinntekt for kunstnere, til Siv Jensens frustrasjon.

– Det er godt, legger Elisabeth til. – Før måtte jeg stå som garantist på alle lån. Å få kunstnerlønn er jo ikke det samme som å slappe av som kunstner.

Du må hvert år dokumentere aktiviteter som utsmykninger og utstillinger.

Men nå plukker jeg inn estragon og løpstikke, så kan vi sette oss.

Eg sit her eg sit Nøyaktig klokken 21.10 står maten på bordet. Jørn og Elisabeth er samkjørte etter 40 år som ektepar.

– Nærmest en skandale i våre kretser og generasjon, ler Jørn, og tar plass ved høysetet i den gamle hallingstua og sier vær så god.

– Her er det ekte trøffelolje, og vi bruker hvit balsamico-eddik på de økologiske tomatene fra bygda, så slipper vi den brune fargen. Tomatene er

så søte og gode, de er laget i et drivhus med overskuddsvarme fra pelletsfabrikken. Blomkålen er gratinert med parmesan, og det er lokalt setersmør.

Elisabeth og Jørn møttes da han var 18 år og russ.

– Vet du hva, han presenterte seg som kunstner og hadde en naken dame malt på skyggen på russelua si, ler Elisabeth.

– Jeg hadde ennå ikke startet på en kunstutdannelse, men det var et bra sjekketriks, ikke sant, blunker Jørn før han fortsetter: – Jeg var en noenlunde vanlig, flittig ungdomstegner. Behovet for å uttrykke meg i bilder har alltid vært der, men det er verre å svare på hvorfor. Man vil alltid finne like mange faktorer som talte for at jeg skulle blitt noe helt annet.

I 1970 startet han 25 år gammel på Akademiet. Planen var å la kunsten være en bigeskjeft ved siden av fast jobb ved NRK som dekor- og scene­maler.

Til slutt kom det til et punkt hvor han måtte velge.

– Jeg husker vi kjørte nedover Europa i en folkevognbuss med dobbeltseng bak. Under sengen lå bildene du malte til opptaksprøvene på Akademiet, og du malte på dem hver gang vi rastet. Du kom rett inn, Jørn, uten Kunst- og håndverksskolen først. Da var karrieren egentlig lagt, minnes Elisabeth og skjenker brønnvann og en tung viltvin; Ripasso Valpolicella Classico. Vinen er lagret to ganger for å få den tunge smaken, forklarer Jørn.

Allerede det første året hadde Jørn separatutstilling, og i løpet av studieårene var han innkjøpt av flere offentlige samlinger.

– Jeg husker du solgte ditt første bilde, Årstidene, med referanser til Vivaldi, som henger på musikkavdelingen på Deichmanske i dag. Du fikk 20 000 kroner i kontanter. Vi hadde akkurat adoptert datteren vår fra Korea, og kastet pengene rundt på kjøkkenet. Det var så mye penger på den tiden; leiligheten vår på Tøyen kostet jo 12 500 kroner! Jeg husker det var pinlig å komme i banken med alle pengene, de lurte sikkert på hvor vi hadde fått dem fra, ler Elisabeth.

Jørn gikk først i lære på Akademiet under Reidar Aulie og senere under Ludvig Eikaas, og tilhører samme kull som en rekke kunstnere som også har fått seg et navn, som blant annet Jan Harr, Peter Esdaile, Kjell Nupen, Leonard Richard, Liv Ørnvall, Bjørg Holene, Bjørn Carlsen, Svein Bolling og Magne Austad.

– Eikaas var en inkluderende person, og hadde en stor avslutningslunsj for studentene hvert år med koner og barn. Jeg husker at jeg og Kjell Nupen snekret en platting for å lage et fire meter langt bilde; bildet som senere ble kjøpt inn til Deichmanske. Eikaas lånte meg atelieret sitt for å fullføre det. Reidar Aulie var jo en gammel tendensmaler fra 20–30-årene med et instrumentalt syn om at kunsten kunne forandre verden. Men han sa likevel aldri noe om dette eller dyttet oss studenter i politiske retninger, tross i at dette var 1970-tallet, og perioden da GRAS var store. Jeg er ikke for at kunsten skal være instrumentell og tjene noe. Alt trenger ikke teoretiske overbygninger. Jeg husker at Weidemann malte markblomstene sine på 1970-tallet og ble spurt om hvorfor han ikke malte politisk. Han svarte at verden også trengte markblomster.

Etter noen år som aktiv kunstner kom Jørn i 1980 over en tom bygning på Grünerløkka som tidligere hadde inneholdt et bakeri. Det regnes som løkkas eldste bygning, og bakeriet var fra 1880. Sammen med 11 andre kunstnerkollegaer bygget Jørn mange store atelierer, der han fremdeles disponerer 90 kvadratmeter på toppen opp en smal vindeltrapp. Rester fra bakeri-­ virksomheten er synlig i mange bevarte detaljer.

– Vi jobbet døgnet rundt.

– Ja, jeg husker du kom hjem og sovnet med klærne på i gangen. Men så endte det også på sykehuset med hjerteproblemer før du fylte 40 år. Da gulvet skulle legges, dro vi til Sveaborg, legger Elisabeth til litt strengt.

– Ja, hun passer på meg, så jeg holder meg ung og ikke spiser mye sjokolade, ler Jørn tilbake.

Før vi tar kvelden, og Jørn viser oss fullmånen, henter han en utstillings­ katalog der han har sitert dikteren Olav Hauge.

– Eg sit her eg sit. Det passer så godt til mitt kunstnerskap. Som kunstner er man utsatt for en kakofoni av ytre press og påvirkninger; tendenser i tiden, tanken om at kunsten skal yte noe, eller at kunsten skal forandre verden, noe jeg ikke tror på. Men man må gjøre sin egen greie; så enkelt og vanskelig er det. Jeg ser på meg som en reflektert mann, men spør du hvorfor jeg driver med dette, så aner jeg ikke! Jeg vet faktisk ikke.

Se kunstnerens CV på www.fineart.no

48 Kunst i Nor g e: Ha l l i ng da l

49 Kunst i Nor g e: Ha l l i ng da l

MEDLEMSTILBUD side 50

Trykkene er laget som et diptykon, det vil si et todelt bilde. Jørn Nilsen har både benyttet tresnitt og lito i samme bildet.

Først er den ene delen trykket med to og tre farger som tresnitt. Deretter ble del nummer to trykket med sju farger fra en litostein. Utfordringen var å legge arkene uten å få forskyvninger. Tanken til kunstneren var å få disse to teknikkene til å fungere sammen i ett bilde med de to uttrykkene som ligger i hver teknikk. Delene er delvis flettet sammen, så åskammen går direkte over i den andre teknikken. De to bildene kan også rammes inn sammen og danne en lang frise.

Kunstner / tittel: Jørn Nilsen / (ø) Blå skygge (n) Tun Teknikk / opplag: Litografi-tresnitt / 110 Motivformat: 29 x 60 cm Galleripris u / ramme: 3500,-

Medlemspris u / m ramme: 2800,- / 3941,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Naturfarget treramme på begge bildene.





DAHLS RAMMESERVICE Strandgt 135, 5527 Haugesund 52 71 56 26 ko-dahl@online.no GALLERI PAN St. Olavs Gate 7, 0165 Oslo 47 27 90 15 pan@gmx.info www.panoslo.no GALLERI FLØYSTAD Langbryggen 17, 4841 Arendal 37 02 84 42 r.floystad@hotmail.com

GALLERI HKR Grønnegt. 32, 2317 Hamar 62 52 34 44/96 23 90 14 borje@sundbakken.com www.ghkr.no

GALLERI CREATIVE Drøbak 64 98 90 77/48 06 90 54 ann-i-h@online.no www.creativegalleri.com

GALLERI OKSEN Storgata 163, 3915 Porsgrunn 35 51 40 01 www.gallerioksen.no

HAVGAP Stines bakke 2a, 3770 Kragerø 35 98 11 30 tone@havgap.com www.havgap.com

MIDGAARD KUNST OG RAMME Kirkebakken 1, 3921 Porsgrunn 35 55 14 50 porsgrunn@midgaard.net www.midgaard.net



 

FineArt AS St.Hanshaugen, 0131 Oslo 22 99 54 00 kundeservice@fineart.no www.fineart.no

Budeie i Hallingdal, 1890, Gerhard Munthe. Hentet fra Wikipedia

Kunsten i

Hallingdal 52 Kunsten i Hallingdal

Hallingdal er det mest norske jeg har sett, skrev billedkunstner Olaf Wold-Torne i et brev til Erik Werenskiold høsten 1916.

Hallingdal har likevel ikke spilt den samme rollen i norsk kunst som for eksempel Telemark og Gudbrandsdalen.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

D

et var den danskfødte maleren Johannes Flintoe (1786–1870) som tok den første turen gjennom Hallingdal til Vestlandet i 1820, og den første som malte fra dalen. Han var influert av den nye tanken om å kartlegge sitt eget land inspirert av andre kunstnere i Europa. Flintoe var en pionér, både som kunstnerisk oppdagelsesreisende og som fotturist til fjells. Han ville vise naturens og folkets egen verdi.

Det skulle så gå lang tid før Hallingdal igjen ble foreviget i kunsten; dalen lå rett og slett utenfor allferdsvei. De gamle hovedårene mellom øst og vest gikk nemlig gjennom Valdres og Gudbrandsdalen: Den bergenske hovedvei og Kongeveien ble holdt i god stand, men Hallingdal hadde ingen tradisjon innen reiselivet, og en god vei ble aldri satt i stand. Veien er for det mæste yderst slæt, ja halsbrekkende og paa sine Steder ufremkommelig … man ofte maa befrygte baade Lemmers og Livs Fortabelse at passere den med Hest, skrev amtmannen grev Wedel i 1806 om veien gjennom dalen. Da endelig veien ble forbedret i 1840 som fjellvei fra Hemsedal til Lærdal, la flere kunstnere sin reiserute gjennom Hallingdal. 1840-tallet var også tiåret for våre nasjonalromantikere.

I Hallingdal fantes heller ingen innfødte, lokale kunstnere av størrelse som kunne sette dalen på kartet, men rosemalingen stod sterkt. Fabulerende og individualister som Truge Gunhildgard og Kjetil Rugg var de første navnkjente rosemalerne i hele landet. Herbrand Sata og sønnene Nils og Embrik Bæra skapte også den såkalte Sata-skolen, med et sterkt særpreg, en spontan uttrykksform og en høyt utviklet fargekunst.

Etter Flintoe var det en av våre største kunstnere, J.C. Dahl, som gjestet Hallingdal sommeren 1844, da han kom den nylagete veien over fjellet fra Lærdal. Bortsett fra noen blyantskisser laget han kun et fullt ferdig bilde, Parti i Hemsedal, som han arbeidet ut i Dresden året etter. Av Dahls elever var det kun Thomas Fearnley og Peder Balke som brukte Hallingdal i sin kunst. Etter en lang rundreise i 1830 kom Balke over Fillefjell til Valdres og Hallingdal.

En annen stor maler, Adolph Tidemand, gjorde 17 reiser i Norge i tidsrommet 1843–1876. De første gikk utenom Hallingdal, men det finnes noen skisser av ålinger som han traff på markedet i Christiania i 1844. Sommeren 1848 besøkte han Hallingdal for første gang selv. Sammen med Joachim Frich reiste han over Ringerike og Krødsherad til Gulsvik. Der bodde de et par uker på Narumsgarden, en stor stue som nå står på Norsk Folkemuseum.

Tidemand malte studier av folk i staselige drakter, av husdyr og bygninger.

Kunstnerne dro videre til Nesbyen og tok inn hos sorenskriveren Gude.

Sønnen hans, Hans Gude, kom også hjem fra Düsseldorf, og kunstnerne malte sammen i noen dager. Det skulle så gå 25 år før Tidemand så Hallingdal igjen; i 1874. Da malte han en av sine vakreste portretter av den 31 år gamle Guro Sivertsdatter Travendal som bodde på en husmannsplass. Året etter fikk hun en sønn, og det ble hvisket i bygda at Tidemand var faren. Samme år malte også Tidemand Kone ved vevstol, som har både en stor kunstnerisk og kulturhistorisk verdi med det gjengitte hallingstueinteriøret og som hverdagsskildring fra Hallingdal.

Landskapsmaleren Hans Gude var direkte knyttet til Hallingdal ved at hans far var sorenskriver der fra 1843 til1852, og familien bodde på skrivargarden Olsgard ved Nesbyen. De fleste bildene til Gude fra Hallingdal er derfor fra 1840- og 1850-årene, denne perioden han var mest opptatt av rykende fossefall, øde fjellvidder og vill vestlandsnatur. Mange bygdefolk syntes det var rart og nytt med denne maleren som drev langs veien og i naturen midt i den strieste slåtten. Etter sine studieturer, ofte i følge med kunstnerkollegaer fra Tyskland, bar det tilbake om høsten til Düsseldorf med mappen full av skisser; råmateriale til de store studiobildene. Han kom tilbake til foreldrene nesten hver sommer som de bodde i Nesbyen, og i 1845 malte han den fine akvarellen av Nes stavkirke som eies av Hallingdal Folkemuseum.

Høsten 1848 begynte Tidemand og Gude å planlegge et av sine største fellesverk; Aften paa Krøderen. Gude var levende opptatt av bildet, og skrev et

brev til sin forlovete Betsy Anker: (…) Det er alt sen Aften, og den varme Sommersol spreder et mildt og ømt Lys paa Skove og Vand, men ømmest kysser den dog Kinderne paa de tre unge Piger i Baaden (…). Året etter var Aften paa Krøderen ferdig samtidig som Brudeferden i Hardanger, og begge utgjorde viktige bakgrunner i det berømte tableau vivants på Christiania Theater. Etter at Gudes far skiftet embete til Lillesand, besøkte heller ikke Gude Hallingdal så mye som før. Til sammen har man talt godt og vel 20 oljemalerier fra Hallingdal signert Gude, samt en rekke akvareller og tegninger.

Eilif Peterssen hadde også en tilknytning til Hallingdal. På gården Ruud i Nes var det nemlig en hvit geit som var kjent langt utover bygda. På den tiden var geitemelken nemlig regnet som god medisin mot flere sykdommer, deriblant astmatiske plager. Geita på Ruud skulle visst nok produsere en melk utenom det vanlige. Den unge Peterssen bodde på Ruud sommeren 1870 da han led av brystsvaghed. Han kom seg i løpet av sommeren og sa selv at den hvite geita hadde hjulpet ham. Kunstneren var bare 18 år, men visste godt at det var kunstnerveien han ville gå. Han hadde allerede vekket oppsikt med sitt tekniske mesterskap og koloristiske talent. I Hallingdal denne sommeren tegnet han en serie glimrende portrettstudier av bygdefolket. Dateringen viser at han ofte laget to om dagen! På slutten av sitt liv sendte Peterssen portrettserien til Hallingdal Museum.

Maleren Gustav Wentzel kom nygift til Hallingdal i 1889. Kona Kitty syntes Krøderen var noe av det vakreste hun hadde sett. Ni år tidligere hadde Wentzel også foretatt sin første studietur i ”Tidemands fotspor” opp Hallingdal. Men det nygifte paret hadde planlagt turen dårlig. De hadde rasket med seg det viktigste av klær og malesaker, og ved Gulsvik lastet de alt over i en kjerre med en astmatisk gamp foran og en diminutiv skysskar bak, som Kitty skrev. Det ble en trøstesløs tur, for alt av folk og fe var dratt til setrene.

Hvor skulle de møte folk eller få fatt i melk? Etter hvert fikk de et sted å bo øverst i Flå, og fant en gård med kyr som var hjemme, da kona var blitt syk.

Mens Kitty, oppvokst i Paris og Kristiania, gikk en time for å hente melk daglig og en halv dag til kolonialen, malte Wentzel fra morgen til kveld. Han var innom de mange stuene, men fant den beste stuen på den andre siden av elva. Han rodde over hver dag hvis det var malevær, men noen guttunger begynte å stjele båten og årene. Wentzel tok pariserblå og smurte hist og her i båten. Fargen er umulig å få av, og båten fikk etter hvert være i fred. Ungene fikk sikkert juling når de kom hjem, skrev Kitty. Ut på høsten dro paret tilbake etter fire måneders opphold i Flå. Wentzels bilde Dugurd fra hallingstuen ble kjølig mottatt på Høstutstillingen, men kom med på den berømte Salonen i Paris året etter.

Den neste store kunstneren som fant veien til Hallingdal, var Gerhard Munthe, og av våre 1880-malere var det ingen som var nærere knyttet til dalen enn han. Folkekunsten i dalen var svært inspirerende for kunstnerens dekorative fantasikunst som, slik han selv sa, startet med at han tegnet vevmønster for fru Sigrun. Fra middelalderbildene i stavkirken i Torpo hentet Munthe også inspirasjon, og til sine naturalistiske bilder brukte han dalens landskap og folkekultur. Munthes villa på Lysaker fikk også navnet Villa Leveld, etter et sted i Hallingdal han var så glad i. Munthe oppdaget ikke dalen på alvor før i 1890, og bodde hele sommeren hos kjøpmann Nielsen på Sundre i Ål. Snart begynte Munthe å spenne opp et kjempelerret på 2 x 3,25 meter.

Dette skulle bli hans hovedverk dette året, og Munthe mente det var det største friluftsmaleriet som var malt i Norden. På Hus hadde han sett ut et motiv som skulle fylle hele flaten, som omfavnet det særpregete landskapet og bygdekulturen. To jenter har tatt på seg helgestakken og pannelin, og det ligger forventninger om lek og lørdagsmoro i luften. Det ble sagt at en gang ble det så tøft for jentene å stå modell i sommervarmen at Kari falt i svime.

Bildet vakte stor oppmerksomhet på Høstutstillingen og var priset til 3000 kroner, en uhørt høy sum den gangen. Bildet hang senere på sanatoriet på Holmenkollen, men ble berget da det brant i 1914, og kan nå sees i matsalen til det nye Holmenkollen Park Hotel.

Sommeren 1902 kom Munthe tilbake til Hallingdal og bodde sammen med kunstnerne Thorvald Erichsen, Olaf Wold-Torne, Lalla Hvalstad, Alice Phil og Johanne Bugge på Nerol i Hol – på jakt etter fargen og lyset. Thorvald Erichsen og Olaf Wold-Torne hører til de fremste koloristene i det 19. århundre. Sommeren ble stående som Hol-sommeren. ”Kolonien” hadde rustet seg med klær, malesaker og utstyr for et par måneder, og ble bare kalt ­malerne og var en underlig flokk, og godt synlig i bygda. Munthe malte og skisserte

53 Kunsten i Hallingdal

Fra Hallingdal, 1890, Gerhard Munthe, Holmenkollen Park Hotel

Fra Hallingdal, Hol, 1902, Thorvald Erichsen, Lillehammer Bys Samlinger

Aften på Krøderen, Tidemand og Gude, Nasjonalmuseet for kunst mye fra de såkalte Kristen Aanstad-stuene, der vegger og tak var dekorert med roser, fantasitrær, figurer og rare hus. Men alt han så, ble personlig tolket, stilisert og fargelagt med akvarell. Munthe så også med sorg på hva den nye tiden førte med seg; alt dette nye hvite, brune og kalde.

Mye takket være Munthe kom mange av hans elever til Hallingdal omkring århundreskiftet. Han hadde oppdaget dalen på nytt og gjort den kjent

som motivområdet. Asta Nørregaard og søstrene Juliane og Emily Langeberg var noen som fulgte i Munthes fotspor oppover dalen. Utover på 1900-tallet kom det et jevnt sig av kunstnere, men de fleste søkte motivene sine i øvre del av Hallingdal som i Ål, Hol og Hemsedal. Der holdt den gamle bygdekulturen lengst ut, og der opplevde de størst skifte mellom bygd og høyfjell.

Stilene var mange, og noen heimstadskildrere sluttet seg også til. Her opptrådte seiglivete representanter fra naturalismen i 1880-årene, stemnings­ romantikken fra 1890-årene og de nye ismene og strømningene som har vært toneangivende i det 20. århundre.

Erik Werenskiold er en annen stor norsk kunstner som har vært en formidler av norsk natur. Likevel var han 56 år da han kom til Hallingdal for første gang i 1911, som en høvding i norsk kunst. I 1920- og 30-årene var Werenskiold ofte i Hallingdal, helst på sensommeren, og malte høstlandskap med elven som et sentralt element. Andre mindre kjente kunstnere som gjestet Hallingdal i førkrigstiden, var Axel Ender og datteren Ragnhild Ender, dyremaleren Eilert Mehl, billedhuggeren og maleren Valentin Kielland, Sam Hauge, Thoralv Sundt-Ohlson og Trygve M. Davidsen.

Siden Hol-sommeren 1902 hadde det ikke vært så mange billedkunstnere å se i Hallingdal, annet enn sporadiske besøk. Men i 1930-årene begynte noen unge kunstnere å vanke i Leveld om somrene. De kom igjen, år etter år, og tok med venner og kjente, for det meste malere og forfattere. Man kan nesten kalle dette en kunstnerkoloni. Kretsen vokste under og etter krigen og fikk forgreninger over fjellet til Hemsedal. De var ingen homogen gruppe, men de fleste var opptatt av Rudolf Steiners antroposofiske filosofi, som åpnet perspektivet mot en oversanselig sannhet. Som en av grunnpilarene i filosofien var Goethes naturvitenskapelige verk, og dermed også den berømte Goethes fargelære. Det var en hel kulturfilosofi som brøt radikalt med Newtons mekaniske og materialistiske naturoppfatning. Etter Goethes lære var fargen et ensartet vesen, et resultat av kampen mellom lys og mørke.

Mange malere søkte dermed et grunnlag for å dyrke fargen som et eget uttrykksmiddel. Til Leveld kom malere som Thor Bøhn, Karl Høgberg, Kaare Wildhagen, Gøsta Munsterhjelm, Frithjof Smith-Hald, Alf Jørgen Aas, Arne Breidvik og Pelle Thommessen. Her var den tyske musikkpedagogen Vult Simon, og forfatteren Jens Bjørneboe, som den gangen var formingslærer og billedkunstner, og som bygde en hytte i Leveld. Thor Bøhn regnes som opphavsmannen til kunstnerkolonien og hadde feriert der som barn. I 1920-årene var det for det meste bare gamle hus på Leveld, 10–12 på hver gård. Det ga en fornemmelse av middelalderen å få ligge i et loft en sommernatt med utesusen fra elv og vidde, forteller han i et brev. Skildringen av det romantiske Leveld lokket Karl Høgberg dit i 1932. For å male måtte de først leve seg inn i lys- og fargekarakteren i landskapet. Det gjaldt å få kosmiske perspektiver inn i bildene. Leveld var liksom løftet opp i et annet lys, høyfjellet var nærmere, man befant seg på verdens tak, forteller Bøhn.

I etterkrigstiden er det to store kunstnernavn som gjester Hallingdal: Høyt oppe, på en bratt fjellgård ved de såkalte Liagardane, bosatte Rolf Nesch seg i 1951 for resten av livet. Her fikk den myldrende fantasien hans ny næring. Nesch ville bort fra byen og søkte ensomheten og arbeidsro. På Ragnhildru utviklet han videre sine metalltrykk. I kasser og hyller lå metallplater, kobberplater, irrgrønne, messinggule og perforerte plater, metalltråder, jernskrot, knust porselen, netting, trebiter og stein fra fjellet. De naive figurene til rosemaleren Embrik Bæra var noe han inderlig forstod, og han kunne drømme seg bort foran en kisterose av Herbrand Sata. Han var alltid på jakt på de lokale auksjonene til samlingen sin. Kom folk på besøk til han, bød han på kruttsterk kaffe; espresso. Og han ga gjerne bort et grafisk trykk til folk som hjalp han med praktisk arbeid.

En annen av våre store moderne kunstnere har også funnet inspirasjon i Hallingdal. Oppunder høyfjellet, i Hovet og Sudndalen, bodde Jens Johannessen. Fjell, mose og folkekunst fra Hallingdal kan skimtes under hans abstrakte bilder. Den såkalte Hallingdalssuiten i akvarell fra 1977 har tydelig geografisk opphav. Nok en gang kan man se hvordan landskapet og kulturen i Hallingdal har inspirert kunstnere; fra det naturalistiske, romantiske til det abstrakte.

(Kilde: Hallingdal i biletkunsten av Nils Ellingsgaard, Det Norske Samlaget, 1984)

54 Kunsten i Hallingdal

Per Didrik Wærner

Per Didrik Wærner • pd@norskkunst.no • www.norskkunst.no • Atelier Elias Smithsvei 14, 1300 Sandvika • Formidling: FineArt AS / auksjon & galleri

Ruth Roland – Tegninger av indre organer og kunst om stoffskifte­sykdommer – Jeg er litt sær, men fra jeg fant en gammel medisinsk bok hjemme som barn, har jeg hatt en fascinasjon for tegninger av indre organer og anatomi. Dette er former som er helt skjult i kroppen, som små hemmeligheter man ikke har tilgang til.

Jeg husker jeg skulle ta røntgen av eggstokkene. Det var en vakker verden som dukket opp på skjermen. Legen trodde jeg var sprø som spurte om jeg kunne få med meg bildene hjem. Jeg tegner mye fra gamle medisinbøker. Den nydelige formen der borte er faktisk en forstørrelse av stigbøylen, et av de små beina i øret. I noen av bildene mine har jeg brukt et nettverk av blodårer, de likner grener. Noen oppfatter kanskje blodårer som noe litt ekkelt. Men både blodårene og grenene handler nettopp om å transportere liv. Og vet dere hva den formen der skal forestille? Det ser ut som en blomst, men jeg har nå endelig funnet ut at det er en tegning av en oppskåret livmor som folder seg ut.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

Vi møter kunstneren Ruth Roland utenfor hennes atelier på tomta til Blakstad sykehus i Asker. En rød ballong, med Kunst rett Vest trykket på, vaier i vinden.

Et nummer i en sirkel og et skilt avslører at atelieret er ett av de 103 stoppene under Kunst rett Vest-prosjektet som omfatter 13 kommuner vest for Oslo. Det er tredje gang publikum inviteres to helger i september for å møte kunstneren på arbeidsplassen og se hvordan kunsten skapes. I fjor var over 16 000 innom de ulike atelierene og verkstedene.

Ruth kom til Blakstad gård, som tilhører sykehuset, i 2003 og startet et galleri med fire andre kunstnere i det hundre år gamle stabburet. De har også et samarbeid med kurs og utstillinger for pasientene.

– Helt frem til 1970-tallet huset stabburet faktisk mat til sykehuset. Den gangen man hadde korn på stabbur, hendte det at sultne forbipasserende

drillet et hull under kornkassene og fylte opp hatten sin. Det ble litt mindre synlig enn å stjele en sekk korn, forteller Ruth og låser opp det laftede stabbursgalleriet med to enorme nøkler.

– Vi har altfor få besøkende. Vi ligger litt utenfor allferdsvei. Vi får se hvor lenge vi holder på, sier hun og viser oss gjennom utstillingen, før vi går inn på atelieret i en annen bygning på gården.

Lille sommerfugl – eller lavt stoffskifte Ruths bilder kan ved første øyekast se ut som vakre former i herlige farger.

Men det ligger noe mer mellom de mange treformene som hun bruker i trykkene sine. Bildene hennes avslører en sterk interesse for menneskets indre og det som det blotte øyet ikke ser; enten det er stigbøylen i øret eller den

56 Tur i a t el i eret

personlige historien. Hennes nyeste prosjekt skal stilles ut i Asker Kunstforening i 2011 og har tittelen Lille sommerfugl. Ruth vil bruke kunst for å sette fokus på thyreoida glandula, skjoldbruskkjertelen, og stoffskiftesykdommer som rammer hele 7 % av befolkningen.

– Hypotyreose, eller lavt stoffskifte som det kalles i dagligtale, har vært min følgesvenn i mange år. Jeg har kommet i dialog med ti svært ulike mennesker som skal delta. Alle ti har en eller annen forstyrrelse i kjertelen.

Prosjektet har en grunnleggende idé, men jeg vet ikke helt hvor det vil ende.

Jeg starter med ti portretter. Men hva er et portrett? For meg er det mine tanker og følelser rundt et møte med en ukjent. Vi har alle en fortelling i oss.

Om glede, sorg, å være i full vigør – og å være dysfunksjonell. Kanskje er det faktisk slik som jeg har erfart, at når jeg er som svakest, har jeg en styrke å hente frem. Det som for et friskt menneske er en alminnelig dag på jobben, kan være som et uoverstigelig fjell for en som ikke er frisk. På veggen der borte ved døra ser du et trykk og portrett av Nora som er med i Lille sommerfugl. Hun var så vanskelig å tegne fordi hun var så vakker! Nora opplevde at hun ikke taklet hverdagen som student. Hun klarte ikke eksamen fordi hun fikk konsentrasjonsvansker, og orket ikke å være mye blant venner. Caroline er en annen som er med i kunstprosjektet, og hun har så utrolig vakre, grønne øyne. Jeg ønsket å lage et portrett som kun viste disse øynene. Caroline ble mobbet på jobben med alt sykefraværet sitt. Til slutt sa hun opp. Det er mye skam rundt det at man ikke mestrer, ikke strekker til. Og på bordet der ligger Sonja.

Ruth peker på seks treplater på et bord der en helfigur av Sonja er tegnet inn sammen med katten sin. På magen er det tegnet inn organer, nesten som hentet fra et tradisjonelt rosemalingsmønster, men som er fra en anatomibok fra 1500-tallet.

– Sonja har overvektsproblemer, og jeg ville omforme henne til en vakker gudinne. Jeg vil også ha med et sitat fra våre samtaler: Hvorfor skal jeg spise fordi jeg er tykk? Slik selvpining holder alle på med, mer eller mindre bevisst.

Tanken var først å lage henne i pappmasjé, men jeg håper at utstillingen kan vises flere steder, så jeg måtte ha noe flyttbart. Jeg skal derfor trykke henne som en monotypi. Det kommer til å bli en tung jobb i et så stort format!

Utstillingen Lille sommerfugl blir en blanding av lyd og bilde. Ruth lager et lydspor med stemmene fra de som deltar. Der beskriver de både dager som er gode og dager som er preget av sykdommen.

– Jeg sender en diktafon til hver enkelt og redigerer ut fra dette.

Ruth forteller om alle misforståelsene rundt sykdommen.

– De som ser utstillingen, blir direkte konfrontert med menneskers skjebner. Det er viktig for meg at de ti stemmene blir hørt. En av deltagerne ble satt på antidepressiva i to år før legene skjønte at hun hadde lavt stoffskifte.

Stoffskiftesykdommer kan gi så mange ulike symptomer og kan lett forveksles med andre sykdommer, ofte psykiske lidelser. Mange blir ikke tatt på alvor, det er fort gjort å tolke det flytende sykdomsbildet og klagene som hypokondri og syting. Hele 7 % av befolkningen rammes, og i tillegg kommer pårørende. Det kan sidestilles med diabetes, som rundt 10 % har. Men bare 1,4 % med stoffskiftesykdommer er menn. Det som fascinerer meg, er hvordan ulike mennesker takler sykdommen ulikt og kanskje finner løsninger på tvers av det legene sier.

Til syvende og sist er dette et kunstprosjekt om livet, selv om utgangspunktet er en sykdom.

– Nesten alle mennesker opplever en gang i livet at grunnen blir revet bort under dem; enten som pårørende eller at man rett og slett tryner selv.

Jeg leste nylig Vetle Lid Larssens utspill om at kunstnere i dag ikke er politiske.

Jeg sendte et leserinnlegg til Aftenposten, men de fikk hundre innlegg om dagen, og jeg var kanskje ikke kjent nok til å komme på trykk. Men jeg la det ut på bloggen min. For hva er politisk kunst? Jeg syntes Vetle hadde temmelig snevre rammer i sin definisjon. Og hvordan kan han ha oversikten over all kunst som lages i det langstrakte land; fra nettbasert kunst til det som stilles ut? Er politisk kunst kun AKP-ere fra 1970-tallet? For meg er barn og kreft virkelig politisk kunst. Og ikke minst prosjektet om stoffskiftesykdommer.

Man må ikke være så bastant som kunstner, men ydmyk og hele tiden holde ting åpent. Å lage kunst er å undersøke verden, men ikke med de brillene Vetle tok på. Jeg får ofte en idé, eller møter en problemstilling, som jeg går inn i, lik en forsker. Gjennom kunsten får vi muligheter til å se verden fra andre vinkler. Vi trenger ned i strukturer, metaforer og forvridninger av virkelig-

heten og kan få et annet blikk på livet vi lever. Olafur Eliasson er en samtidskunstner som jeg har respekt for, og som nærmest jobber som en forsker.

Ikke minst lager han politisk kunst. Hans kunstverk med en nedfrosset BMW i et rom som holdt ti kuldegrader, gjør noe med deg som besøkende.

Forskning og kunst går ofte hånd i hånd.

På bloggen sin har Ruth skrevet følgende tekst om det å ha thyroidea­ sykdommer, men som kan være like mye til hjelp for andre situasjoner der ­livet stopper opp. Hun ønsker nettopp at folk skal bli sett: Vi vokser opp med troen på alt det gode som ligger foran oss. Som venter, som er vår del av herligheten. Så blir det revet fra oss, brutalt. Langsomt må vi erobre det gode tilbake og kjempe for det. Å få det gode revet bort under føttene gjør deg annerledes enn andre. Menneskene i verden går rundt som om ingenting har hendt. Det stemmer. For dem har ingenting hendt. Men det har skjedd noe for deg. For deg forvandles kroppen til en fiende. Du blir tykk uten å være grådig. Du blir lat uten å ville det. Du glemmer det du vil huske. Leddene dine hovner opp.

Arbeidsdagen blir et maratonløp hvor du springer og springer. Du kan ikke løpe maraton hver dag. Ingen kan det. Du er annerledes. Du er utenfor. Utenfor det gode. I verden sitter de på kafé og prater. Etter arbeid løper de med barna, de ler og leker. Har de et annet blod enn meg?

Barndommen varer hele livet Ingen var kunstnere i arbeiderklassehjemmet Ruth Roland vokste opp i.

Likevel bestemte hun seg for å bli kunstner da hun var 13–14 år. 20 år gammel startet hun på Kunst- og håndverksskolen.

– Jeg visste ikke helt hva en kunstner var, men jeg følte at jeg hadde noe viktig å si, en lengsel etter det ukjente. På grunnskolen var jeg eleven som bare satt og tegnet.

57 Tur i a t el i eret

ster. Rastermønsteret peker tilbake til den amerikanske pop-kunsten fra tidlig 1960-tall, og da spesielt Roy Lichtenstein. Men den kunsthistoriske referansen går enda lenger tilbake. De små prikkene er på nært hold kun prikker. Når man beveger seg bort fra det grafiske bladet, trer motivet frem. Dette er en teknikk som ble utviklet av impresjonistene mot slutten av 1800-tallet. Ruth peker på et av bildene med en kvinne som ammer et barn og bærer et annet barn på ryggen.

– Utgangspunktet her var en afrikansk skulptur. Ved å gi kvinnen lys hud, blir hun vestlig, men det blir en merkelig ”hvithet”, som en kollega påpekte.

Formen på nesen og brystene viser at det er noe som ikke stemmer. Jeg stjeler uhemmet og frekt fra kunsthistorien og ulike kulturer, og integrerer dette i bildene mine.

– Er det en intensjon for deg å bruke referanser til kunsthistorien?

– Nei, det skjer underveis når noe beveger meg, sier Ruth og tar frem en annen kvinne med et barn fra serien Historier om beskyttelse, som er en forenklet utgave av Leonardo da Vincis Madonna med barnet.

Det er ikke bare mødre som gir beskyttelse i serien; her er også fedre med barn, gamle greske statuer og barn som sitter i blodårer som danner en slags trekrone.

– Denne underlige verden ble født da jeg så Hieronymus Boschs bilder for første gang. Han blåste fullstendig i proporsjonene og har en helt utrolig billedverden. Han viste meg at jeg kan lage fugler som er like store som menneskene. På Louvre fant jeg Poussins bilde av årstidene, der en kvinne høster frukt mens noen menn passerer med en stor drueklase i hånden. Dette ble til min Edens hage med en jente i minikjole som gartner.

Over døren i Ruths atelier står det også skrevet Barndommen varer hele livet. Det ligger mye i den setningen, og spesielt får den ekstra mening på et sted som ligger på Blakstad psykiatriske sykehus. Men det er ikke bare andres historier Ruth forteller i sin kunst. Hennes egen historie er like sterk, og kamuflert i mange av motivene hennes. To temaer som Rolands kunst stadig tar opp, er barndom og tap av kontroll. Som liten jente hadde hun kreft og lå mye på sykehus. En opplevelse som har satt sine spor.

– Da jeg gikk på Akademiet, ønsket jeg å jobbe med min egen historie, og laget en Artist Book; Bok 5 1/2 år 1966, med bilder og tekst som ble stilt ut på Høstutstillingen i 1994. Den første delen er stemmen til en redd, liten pike som lå på sykehuset, samt avtrykk av en barnebluse. Den andre delen er stemmen til legene, epikrisen. Boken ble laget i samme størrelse som en barnebluse. Slik følte voksne seg som barn igjen når de bladde i en bok som hadde litt for store og tunge sider. Boken lukket opp mange nye historier, folk gråt og fortalte sine livshistorier til meg etter å ha lest i boken.

– Hva med serien Mellom lyset og skyggene i mormors hage?

– Enkelte ganger får jeg en fornemmelse, en kontakt med tidlige opplevelser, gjennom det jeg gjør. Noe minnet meg om mormors servise. Det å besøke mormor hadde en dobbeltfølelse i seg da jeg var liten; da skulle jeg også på sykehuset. Denne følelsen er abstrahert i denne serien; men meningen er der for meg.

Historier om beskyttelse og kunsthistoriske referanser Historier om beskyttelse het grafikkserien Ruth startet på i fjor. Det er en trygg og snill verden hun skaper i bildene. En del figurer går igjen, samt vekster, blomster og blader og ulike bakgrunner som raster, sirkler eller et rutemøn-

Et form-bibliotek Fargetresnittene til Roland er utført med samme metode som Edvard Munch i sin tid benyttet og sies å være pioneren for: Man skjærer ut hver unike form i tre. Formene settes sammen lik et puslespill og holdes i lås med en treramme. Slik slipper man å ha 10–15 plater for hvert bilde. Derimot går platen gjennom valsen sikkert 10–20 ganger før Roland er ferdig med en monotypi, alt ettersom hvor mange fargelag hun ønsker. Og et bilde kan tas frem igjen etter mange år og få nye former på seg. Ofte oppstår forskyvninger i formene som sammen med rastrene eller prikkene gir en tredimensjonal effekt. Roland mener hun tegner med sagen når hun skjærer ut sine former. Ved siden av sine figurative bilder jobber hun abstrakt.

– I mange av de abstrakte bildene flørter jeg med kroppen på et cellenivå.

Jeg legger ofte ulike raster over hverandre med nyanser av samme farge så de nesten vibrerer for øyet, slik som de gamle pointillistene og impresjonistene jobbet.Teknikken min er ikke høyteknologisk, men gammeldags, og den krever svært mye arbeid. Som Munch klipper eller sager jeg ut sjablonger og bygger meg etter hvert et formbibliotek med anatomiske former så vel som flora, figurer eller kun geometriske former.

En annen type bilder har også dukket opp i Ruths produksjon de siste årene: Sarte barneportretter tegnet i en lett nervøs, vár og dirrende strek.

– Jeg risser med diamant, karbon og stål i kobber på et lite format som jeg vanligvis holder meg langt unna. Da jeg ble mamma, hadde jeg ikke energi til å tegne dette lille, rare vesenet som var så avhengig av meg. I det siste har jeg tatt for meg barnemotiver; mitt eget barn og andres. Det er vanskelig å tegne nyfødte; det er noe med huden og musklene som er annerledes. Og de altfor store klærne, smiler Ruth.

Ruth peker også på bildet som heter Før dansen, der en pike ser seg i speilet, men speilbildet ser ned i gulvet.

– Når du ser deg selv i speilet, ser du ikke det andre ser. Og det du ser selv, er ikke alltid så bra.

Et annet trykk viser en jente som nærmest svever over en blomst som folder seg ut.

– Formen kan være en blomst eller sky. Jeg vil vise en følelse der du plutselig flyr, eller hever deg over hverdagen.

På vei ut av atelieret passerer vi et puslespill. På en lapp står det Verdens eldste puslespill fra Archimedes – med 500 løsninger. En beskrivelse som like godt kunne passet til Ruths bilder og temaene hun forsker på i kunsten sin.

Og det å være kunstner.

Se kunstnerens CV og flere bilder på www.fineart.no

58 Tur i a t el i eret

MEDLEMSTILBUD side 60

Obs! Kun ett motiv, se andre bilder fra serien i nettgalleriet pĂĽ www. fineart.no.

Kunstner / tittel: Ruth Roland / Barnet griper verden (fra serien Beretninger om beskyttelse) Teknikk / opplag: Monotypi / original Motivformat: 57 x 51 cm Galleripris u / ramme: 5000,-

Medlemspris u / m ramme: 4000,- / 5141,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Hvit treramme

MEDLEMSTILBUD side 61

Når du ser deg selv i speilet, ser du ikke det andre ser.

Og det du ser selv, er ikke alltid så bra.

Kunstner / tittel: Ruth Roland / (v) Før dansen (h) Dansen Teknikk / opplag: Tresnitt / 100 Motivformat: 20 x 16 cm Galleripris u / ramme: 900,-

Medlemspris u / m ramme: 720,- / 1362,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Grafittgrå treramme på begge bildene.

MEDLEMSTILBUD side 62

1

2

Jeg risser med diamant, karbon og stål i kobber på et lite format som jeg vanligvis holder meg langt unna. Da jeg ble mamma, hadde jeg ikke energi til å tegne dette lille, rare vesenet som var så avhengig av meg. I det siste har jeg tatt for meg barnemotiver; mitt eget barn og andres.

3

Kunstner / tittel: Ruth Roland / 1. Den forunderlige hagen.

Teknikk / opplag: Etsning / 40 Motivformat: 1. 16 x 14 cm. 2. 6 x 8 cm. 3. 12 x 8 cm Galleripris u / ramme: 1. 1700,-

2. 500,- 3.

2.

Nyfødt.

3.

Kjolen

700,-

Medlemspris u / m ramme: 1. 1360,- / 1891,- 2. 400,- / 931,-

3.

560,- / 1091,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Hvit treramme på alle bildene.

MEDLEMSTILBUD side 63

Kunstner / tittel: Ruth Roland / (ø) Min skatt (n) Det vidunderlige Teknikk / opplag: Etsning – tresnitt / 50 Motivformat: 25 x 25 cm Galleripris u / ramme: 2100-

Medlemspris u / m ramme: 1680,- / 2423,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Naturfarget treramme på begge bildene.

Kari Adóra Hauge – Den vanskelige kunstnerrollen

– Om skjønnheten i kunsten kommer fra noe, så er det fra det heslige, ifølge Adorno. Jeg har alltid vært opptatt av det mørke i mennesket, sier billedkunstner Kari Adóra Hauge.

Tekst Gry Hartvigsen / Foto Anne Vesaas

Vi er i Kari Adóra Hauges atelier i Norske Grafikeres Verksteds lokaler på Helsfyr hvor 25 andre grafikere holder til. På vei inn viser Kari frem verkstedet med velbrukte presser som står tett og vitner om stor produksjon.

– Skal du ta bilde av meg nå? Jeg synes det er så kjedelig med bilder av kunstnere som sitter stille i atelieret sitt. Jeg vil gjerne bli tatt bilde av mens jeg hopper tau foran en graffitivegg ved der jeg bor. Det er mer meg, mener 66åringen, mens hun rydder plass til tekoppene mellom litografier og kunstbøker.

Etter endt intervju skjønner undertegnede hvorfor hun kommer med denne forespørselen, spesielt med tanke på hennes beskrivelse av reisen til Bosnia.

Broen over Drina – Det burde ikke finnes grenser, dyr kjenner ikke til grenser. Derfor valgte jeg nettopp dette verket til denne reisen, sier hun mens hun viser frem en skisse til et litografitrykk med ei jente oppå en fugl i bevegelse. Øynene hennes bak brilleglassene tindrer, hun snakker sakte som for å hente frem alle bildene i hodet før hun formidler dem. Til sammen utgjør disse en ”sjelsettende” reise til Visegrad og broen over elven Drina, som har en lang historie hvor mennesker fra ulike kulturelle og religiøse grupper har møttes i fred og konflikter i århundrer, og som siden 1993 har vært et årlig, internasjonalt møtested for kunstnere.

Kunsten som møteplass – Jeg var der i sommer. Jeg hadde lest boken Broen over Drina av Ivo Andricé før jeg reiste av gårde, en reise som jeg egentlig var usikker på om jeg skulle ta, men jeg er uendelig glad for at jeg dro. Det var en så stor opplevelse for meg, forteller Kari.

Hun beskriver hvor rørende det var å vite at her møttes kunstnere fra hele det krigsherjede tidligere Jugoslavia mens haugene av døde soldatkropper vokste. Initiativtageren var en kunstner som så at hele samfunnet brøt sammen, og mente at nå måtte kunstnerne trå til.

– På tross av sterke konflikter og massedrap klarte man å møtes her fra alle fronter for å skape kunst sammen. Siden har prosjektet vokst til å gjelde alle verdenshjørner, og jeg var den første nordmannen som var der og fikk oppleve dette. All kunsten vi lagde, ble gitt til prosjektet og videre brukt som betalingsmiddel for sponsorer, bedrifter og støttegrupper, forteller hun engasjert.

Et større perspektiv Kunstneren beskriver hvordan hun ble filmet og stadig intervjuet av internasjonal presse, fordi hun, med tårer i øynene, utviste en så sterk overbevisning og glede over å være en del av noe som rommer så mye.

– Jeg kledde meg i rødt fra topp til tå, så jeg var godt synlig i tillegg til min åpenbare entusiasme, smiler hun.

Den spreke 66-åringen er ikke i tvil om hva som gjorde mest inntrykk.

– Selv om selve workshopen var spartansk utstyrt og man måtte legge godviljen til, så var stemningen og opplevelsen nok i seg selv. Det største var da alle nasjonalitetene leste hvert sitt kapittel fra Broen over Drina høyt på hvert sitt språk over et høyttaleranlegg som gikk ut over hele byen. Det var sterkt.

Ytterpunkter Mangfold, innvandring, konflikt og kommunikasjon er stikkord for nettopp det som har preget og preger kunstnerens inspirasjon.

– Jeg kommer fra en familie med ytterpunkter. Moren min var svært kristen, broren min er Jehovas vitne, faren min er militær, og jeg har en muslimsk sviger­ inne fra Marokko og familieinnslag fra Bolivia. Det er mye som skjer når vi ­møtes, ler hun.

Kari beskriver familien sin som stor, uensartet og støyende, både i fysisk og overført betydning, og en kilde til kreativitet og forståelse. Når diskusjonene går for høyt, stikker de hull på det farlige med humor og latter. Selv påstår hun at hun har arvet morens vulgære latter, vulgær i den forstand at den er høy og rungende.

– Siden moren min døde, har det blitt min oppgave å samle alle sammen.

Jeg bor i en bygård her i Oslo hvor det er et grendehus med plass til alle sammen, og disse møtene er veldig viktige for meg.

Uro og botemiddel Da Kari ble født, var hun den tredje jenta som kom til i en barneflokk som skulle utvides ytterligere med to gutter og nok ei jente. Familien bodde på Kjeller hvor faren jobbet som flyfotograf i militæret og moren som sykepleier.

– De ble så skuffet da jeg ikke var en gutt. Dessuten var jeg veldig urolig, satt aldri stille. Men søstrene mine fant ut at om jeg fikk ark og tegnesaker, så roet jeg meg. Slik er jeg fremdeles, sier hun.

Uroen fortsatte opp i skolealder, og en ”mislykket kunstner” som var blitt lærer, oppdaget det samme som søstrene hennes – fra å være et forstyrrende element i undervisningen ble hun rolig og fullstendig oppslukt av malingen og alle de flotte fargene han hadde.

Mørket i mennesket – Jeg har vært en iakttaker hele livet, en som sitter på sidelinjen og observerer.

Som barn på 1950-tallet var jeg spesielt opptatt av hva som foregikk under overflaten, det hemmelige og skumle. På den tiden var det vanntette skott mellom familiene, og derfor var det veldig spennende med samtalene mellom min mor og hennes venninner.

Kari forsto raskt om noe skummelt ble diskutert, og da skjerpet hun sansene for å få med seg alt. På den måten møtte hun det mørke i mennesket – pille- og alkoholmisbruk. Konflikter.

– Da jeg siden stilte min sterkt religiøse mor spørsmål om det jeg hadde overhørt, fikk jeg kun bibelsitater til svar. Disse skapte mange underlige bilder i hodet mitt siden jeg ikke klarte å forstå hvilken sammenheng det var mellom bibelsitatene og venninnenes historier.

En kunstners følsomhet Denne følsomheten, uroen og trangen til å begripe det vanskelige og vonde utløste kreativiteten hennes.

– For meg var det en fin tid på skolen, selv om foreldrene mine i etterkant sa at det var læreren min som ødela meg fordi han ikke lærte meg noe. Slik jeg opplevde det, fikk jeg hans oppmerksomhet og lov til å uttrykke en følsomhet, en opplevelse av at mine indre rom var så ulike de ytre.

Det tok henne lang tid å innse at hun ikke kom utenom kunstner­ gjerningen.

– Jeg har alltid slitt med kunstnerrollen. Foreldrene mine godtok ikke valget mitt om å leve som kunstner. For dem var det en gruppe døgenikter og slasker,

64 De nære t i ng

65 De nĂŚre t i ng

på linje med narkomane. Min mor anså at jeg hadde inngått en pakt med djevelen, og slet med angst på grunn av meg. Kunsten var opphøyd, men ikke kunstneren. Jeg giftet meg og fikk barn og prøvde en stund å leve opp til deres forventninger, men det gikk bare ikke.

Den konforme tvangstrøyen Kari har gått i psykoanalyse over lengre tid fordi hun har følt seg fastsatt i skjæringspunktet mellom familiens forventninger og sine egne evner, drømmer og behov.

– Jeg slet med tunge depresjoner, og i en periode holdt det på å gå helt galt.

Jeg følte meg ikke hjemme der jeg skulle være. Ekteskapet passet ikke for meg.

Men mye løsnet etter at jeg kom inn på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i 1970. Det var et helt konkret valg, og siden innså jeg at det å velge handler om bevissthet og forsakelser, fortsetter hun.

Kjernen lå i psykologens uttalelse: ”Jeg kan ikke hjelpe deg med å leve i et parforhold, men jeg kan hjelpe deg å godta at du er kunstner, og at det er noe positivt.”

Erkjennelser og kostnader – Det å være kvinne og kunstner har vært og er en utfordring fordi det er to roller som har liten respekt. Alle har villet ha en bit av meg og sett på min tid som tilgjengelig siden jeg ikke har en ordentlig jobb. Men jeg har lært meg å sette grenser og ta upopulære avgjørelser av hensyn til arbeidet mitt, sier Kari.

Hun snakker om erkjennelse og mot til å ta kostnadene som fører med valgene i livet. Dårlig økonomi, for eksempel. I en periode hadde hun så dårlig råd at hun ikke hadde mulighet til å ha begge barna boende hos seg. Det ble ikke akseptert. Hun ville ikke gi opp kunsten sin til fordel for lønnsarbeid, og hun forteller også om at barna i ettertid har sagt at hun alltid satt med nesa i en kunstbok og ikke var til stede for dem.

Bilder i hodet – Det gjør vondt å høre dette, men jeg kunne ikke gjort det noe annerledes.

Jeg står for det og er likevel glad for at jeg valgte som jeg gjorde, men erkjenner at jeg ikke var så mye til stede som jeg burde. Jeg har et godt forhold til barna mine i dag, og det gleder meg at de kan sin kunsthistorie opp og ned og frem og tilbake, sier hun.

Kari prøver å være til stede, men synes det er vanskelig siden det dukker opp bilder i hodet hennes hele tiden.

– Til og med mens vi prater nå, så foregår det en prosess i hodet mitt, og jeg lurer fælt på om ikke du skal gå snart så jeg kan hengi meg til det, ler hun.

Eventyrlig spennende liv For selv om kunsten ifølge Kari gir motstand i seg selv, og hun i perioder har følt at det har vært vel høye kostnader, så virker kreativiteten som en utømmelig kilde. Litografi, maleri, video og smykkekunst – hun henter inspirasjon fra sine ulike uttrykksmåter og medier.

– Jeg er så fornøyd her jeg er i dag. Som 66-åring har jeg masse prosjekter på gang, mye ugjort og synes livet er eventyrlig spennende. I disse dager blir det lite maleri, jeg er mest opptatt av litografi. Jeg liker teknikken, og det passer uttrykket mitt nå. Jeg er veldig glad i ornamentikk og skrift og bruker korte tekster i trykkene mine, forteller hun.

Akkurat nå har hun brukt tekster fra Mehri Hozhabri fra Iran og Sigrid Marie Refsum, begge poeter. Ellers er hun av den oppfatning at alle kunstformer er positive siden det gir energi. Hennes siste videoprosjekt, Absolutt anonym, ble laget i forbindelse med gruppeutstillingen Brød for kunsten ved Galleri Boa i Oslo, et tema som tar for seg noe hun brenner for – kunstneres levevilkår i dagens samfunn.

Skam rundt kunstnerrollen – Det er helt vanlig å ha brødjobber ved siden av kunsten for å kunne overleve, og disse er med på å forme kunsten vi lager. Prosjektet beskriver hvordan en 35 år gammel kvinnelig, anonym billedkunstner tar på seg ulike strøjobber ved siden av kunsten for å ha råd til å leve, sier Kari.

Hun forteller at hun ble overrasket over hvor mye skam som kom til overflaten blant sine kunstnerkolleger da hun skulle utføre prosjektet. Utgangspunktet hennes var å intervjue flere av kollegene i atelierfellesskapet om hvilke ulike jobber de har tatt opp igjennom årene, men ingen ville stille opp.

– Det oppleves som skamfullt og ydmykende å ikke kunne leve av jobben sin. Man er liksom ikke en ordentlig kunstner når man må jobbe ved siden av, i hvert fall ikke en vellykket en. Billedkunstneren som til slutt stilte opp, satt fullstendig skjult i en nydelig, bringebærrød burka, noe som ga verket en ekstra dimensjon, sier hun.

Samfunnets sjel Hun vender stadig tilbake til hvordan kunstneren anses i forhold til kunsten.

– Nei, det er ikke en menneskerett å være kunstner, men snarere en plikt.

For det er gjennom kunsten at menneskenes og samfunnets sjel beskrives og formidles, og det er et enormt viktig ansvar og en samfunnsoppgave som jeg har hengitt meg til. Og det har endelig gitt meg ro.

FAKTA: – Billedkunstner Kari Adóra Hauge, født 1943. Oppvokst på Kjeller i Akershus.

– Utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole fra 1970 til 1974 og La Llotja i Barcelona fra 1992 til 1994.

– Separatutstillinger blant annet i Galleri Boa: Cross Point, Galleri Rom For Idé: ENTER – INTRO – EXIT, Albin Art: Me And My Men, Hordaland Kunstnersenter: Communicare.

– Jobbet først med smykkekunst, men arbeider i dag med litografi, maleri og videokunst.

Se kunstnerens CV og flere bilder på www.fineart.no

66 De nære t i ng

w w w. r a y m o n d j o h a n s e n . n o http://www.fineart.no/kunstner/raymond-johansen h tt p : / / r a y m o n d j o h a n s e n . b l o g s p o t .c o m

Malerier - Grafikk

MEDLEMSTILBUD side 68

Teksten her er av Sigrid Marie Refsum.

Kunstner / tittel: Kari Adóra Hauge / Hoppetaujente Teknikk / opplag: Litografi – fotolito / 25 Motivformat: 28 x 29 cm Galleripris u / ramme: 2200,-

Medlemspris u / m ramme: 1760,- / 2604,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Hvit treramme på alle bildene.

MEDLEMSTILBUD side 69

Teksten er første kapittel i boken Broen over Drina av Ivo Andricé.

Kunstner / tittel: Kari Adóra Hauge / (ø) She got the whole world (n) Fugl og jente over Drina Teknikk / opplag: Litografi – fotolito / (ø) 25 (n) 50 Motivformat: (ø) 24 x 34 cm (n) 37 x 48 cm Galleripris u / ramme: 2200,-

Medlemspris u / m ramme: 1760,- / (ø) 2604,- (n) 2901,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Charlotte Bergesen – En verden som har litt av oss alle i seg

– Tegning er nok det som ligger mitt hjerte nærmest. Å tegne er nok noe av det mest nære, direkte og personlige du kan gjøre som kunstner. Det er bare meg, pennen og papiret. Ikke noe mer.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

Charlotte Bergesen holder godt rundt tekoppen sin og tusler rundt i sitt avlange atelier i en gammel stall. På den andre siden av gårdsplassen, i et stort, hvitt hus, ligger sønnen på snart to år og sover. I tillegg har hun tre andre barn.

En stor familie krevde stor plass, og for fire år siden kjøpte hun og mannen den hvite sveitservillaen på Majorstua; Løytnantgården eller Williamsborg, fra 1868. Naboen er Majorstuveien 8, som har huset Amaldus Nielsen og Thor Heyerdahl; den såkalte Bernerløkken.

Hvorfor rører figurene oss?

Første gang jeg så bildene til Charlotte Bergesen, var på galleri Brandstrup i 2005, da jeg skulle skrive katalogteksten for henne. Da var det malerier som skulle stilles ut; store, tunge lerreter med røffe bakgrunner og disse vesenene som gjør en så full av nysgjerrighet og omsorg på samme tid. På tegnearket fremstår de samme vesenene enda mer ærlig og direkte enn på maleriene.

Det var også på papiret de oppstod; rett fra pennen. Men hvem er hun som frembringer disse spinkle, storhodete skapningene, ofte så uendelig ensomme

70 Teg ni ng

på det hvite arket? Hvem er de? Hvorfor rører det ved oss? Det er som Charlotte, med streken, kjenner på en sårhet vi alle kan ha møtt. Hennes forunderlige figurer rører ved en ømhet i oss, en trang til å trøste, men også til å smile. Likevel er Charlotte nøktern i sine forklaringer, og hennes tegninger er kanskje hennes mest personlige avsløringer; av seg selv og oss som ser på dem. Det meste ligger mellom linjene. Hun setter seg i den grønne stolen og forklarer.

– Mange kaller figurene mine for vesener, men for meg er de som deg og meg, med menneskelige karakterer som definitivt lever i vår verden. De kan også være et selvportrett. De speiler oss. Mange tenker på dem som barn, men for meg har de aldri vært det. Kanskje fordi mange aldri helt tenker på oss selv som voksne?

– Men har du et persongalleri, eller oppstår det et nytt individ hver gang?

– Figurene er klare personer for meg som fødes en etter en. De har vært med meg så lenge jeg kan huske, og myldret frem i tegnebøkene da jeg begynte på kunstskole i London. Jeg fant nylig bøkene igjen. Det var litt rart å se.

Jeg så at jeg i grunnen holder på med den samme tematikken ennå: Det mellommenneskelige og kanskje mye ubevisst fra barndommen. Det er uten tvil mye omsorg i disse fortellingene. Figurene er i situasjoner som jeg selv har opplevd, eller historier jeg har hørt. Men man trenger ikke forstå mine historier når man ser på bildene; alle motivene har flere sider.

– Som bildene Arrows from the past og Travelling dad?

– Ja, de er jo krystallklare, ler Charlotte uten å utdype det mer.

Tett på Det som pirrer nysgjerrigheten mest, er kanskje det faktum at vi må gå helt inn på tegningene til Charlotte. Kun på noen centimeters avstand treffer figurene oss rett i hjertet; skjøre og sterke på samme tid. En ganske ny opplevelse, da det meste av kunsten faktisk er beregnet for og sees på avstand.

– Den tegningen handler om å reise ... peker Charlotte.

En figur har fått englevinger, som like gjerne kan være små djevelhorn, men de er kanskje altfor små til å fly med. På gulvet ligger en bitte liten veske og et par sko.

– ... men hun vet ikke helt om hun er klar for å reise, forklarer Charlotte varmt.

En annen viser en jente som danser baklengs og avsetter spor på tegningen. Men under den gjennomsiktige kjolen kan man skimte en liten tissefant.

– Alt er ikke som det ser ut som, og bildene har ofte gjemte ting, så du tvinges til å granske og gå tett innpå, og dermed få en dialog med bildet.

Tvetydighetene er tydelig til stede i de fleste av kunstnerens motiver: Er de menneskelignende vesener på flukt eller lykkelig svevende? Flere motiver har også kroppsorganer tegnet inn. Og enkelte er gjennomboret med hull.

– Dette handler om det å være gjennomsiktig, og å føle seg gjennomskuet eller gjennomboret kanskje? Men jeg tegner ofte inn et hjerte eller et hode, som står for det åndelige. Og organene i magen er svakt antydet. Fra du er barn, ” kjenner du det ofte i magen”. Og som kvinne er det jo her alt liv oppstår.

Charlotte tar seg på magen og trekker jakken litt rundt seg.

Et bilde viser en figur som hentes opp av en seng. Ved siden av står en litt vaklende gåstol.

– Dette er en helt bestemt historie, nemlig min bestemors tvillingsøster som dør. Mange syntes bildene mine kan være litt triste, men jeg ser også mye humor i dem.

Vi kikker på flere nydelige, og ikke minst humoristiske historier. En hund som legger egg etter seg. En figur med kjolen på den ene siden og undertøysettet på den andre med tittelen Without dress. Og kvinner med litt lange bryster, slik de ofte er fremstilt i ”urkunsten”.

– Slik føles det etter mange amminger. Men det handler også om det å gi næring eller bli sugd energi ut av, smiler Charlotte litt.

En piggete mor der barnet vokser ut av hjertet Fra en piggete morsfigur vokser det et barn ut av hjertet.

– Ja, man føler seg grusom som mamma innimellom, men så er det jo gjort av kjærlighet. Og barnet vokser nettopp ut av morens hjerte. Det er jo motsetninger i alt. Som i bildet Pause, der figuren har lagt fra seg hender og føtter og svever inne i en slags sirkel. Det er godt å kunne legge fra seg alt noen ganger og være i seg selv.

– Og bildet Bæreren?

– Ja, det er personen som alltid føler den må bære, her på tynne ben, men det vokser et lite individ opp av ryggen. Dette bildet hadde jeg på invitasjonen til Bærum Kunstforening i fjor, og det var faktisk mange menn som kommenterte det. Vanligvis er jo ikke menn de som kommer bort først og åpner seg. Og der borte ser du Liten kriger. Skyggen på siden av den lille figuren er tvillingsjelen som alltid passer på.

– Mange lurer nok på om en tegning er gjort unna på kort tid, når de er så små? Og når det er så lite, blir jo alt så synlig?

– Jeg tegner alltid rett på, uten skisser, men bruker mye viskelær! Noen ganger er det også mange kastete ark på veien mot det endelige bildet. Så ja, jeg kan bruke veldig lang tid. Jeg kan ha bildene i en skuff og jobbe på dem i perioder. Andre ganger sitter bare tegningen der. Men jeg liker at man skal se korreksjonene i bildet. Da må du gå helt innpå, og når du er så nærme ­tegningen, er det også lettere å åpne seg for å ta imot.

Charlotte nærmest unnskylder seg med at atelieret er så ryddig. Hun hadde nylig fullt hus under Oslo Open. På en stolpe målte datteren alle som var innom. Et maleri er dekket med et hvitt laken. Charlotte forklarer at hun ikke orket å se på ferdige, gamle arbeider, kun nye halvferdige. Flere ark fulle av figurer ligger rundt omkring, tegnet mens Charlotte tar en kaffe og hører på radio om morgenen. På et bord står små plastkuber med små verdener man kan titte inn i. Figurene fra tegningene har fått en plastisk form, inne i sine bobler, kanskje uvitende om at vi kikker inn? Eller er de hermetisk og bevart inne i plastkuben som et fryst øyeblikk? En figur ligger på noen hvelvede, båtlignende former. Figurene er laget i pappmasjé, det vil si papirmasse, så for Charlotte er dette tredimensjonale tegninger, der hun både modellerer figurene og tegner på dem.

– Jeg skal nå jobbe med disse boksene i serier; en slags fortelling bortover med mange scener, forteller Charlotte.

I samme verden som Kjell Erik Killi-Olsen?

Mange har sagt at Charlottes billedverden er veldig lik Kjell Erik Killi Olsens figurer. De er også nære venner. Men Charlottes figurer og små historier hadde allerede blitt født da hun oppsøkte Killi på Grünerløkka på 1990-tallet med sine mange, små tegnebøker.

– Etter videregående tok jeg en bachelor ved Wimbledon school of art i London frem til 1994. Tanken var å ta en master, men slik gikk det ikke. Jeg kom hjem til Norge, hospiterte på Kunst- og håndverksskolen, giftet meg og fikk fire barn. Jeg ble også kjent med Killi og hjalp han blant annet med å flytte ut til Gressholmen. Vi reiste og jobbet mye sammen, men han var aldri læreren min. Blant annet studerte jeg kunst i San Francisco. Vi leide også et hus og jobbet i Marokko. Jeg ble dessuten med han til Brasil for å se hva vi skulle gjøre med hovedverket hans, Salamandernatten. Det ble jo laget til biennalen der nede i 1989 og deretter stuet inn i et skap! Han ble så trist da han så hvordan verket var ødelagt og skjødesløst gjemt bort. På biennalen kom folk gråtende ut fra det mørke rommet hvor installasjonen stod. Heldigvis har det nå kommet tilbake til Norge. Vi har nok en veldig lik måte å se virkeligheten på, og et likt språk, så kanskje derfor har vi blitt så gode venner?

– Har det vært en fordel eller ulempe for deg å ta en kunstutdannelse i utlandet?

– Da jeg var yngre, savnet jeg å være inkludert i et kunstmiljø her i Oslo, jeg falt jo litt utenom da jeg kom hjem fra utlandet. På den annen side har jeg sluppet å bruke spisse albuer og kjempe meg frem blant tidligere studiekollegaer. Når som jeg har stor familie selv, er ikke behov for et kunstmiljø der på samme måte.

De fleste av Charlottes store malerier er solgt. I den siste tiden har hun prioritert utstillinger i kunstforeninger, og der tegninger og små collager og malerier egner seg best. På slike steder møter hun dessuten et helt annet publikum enn på de store, anerkjente galleriene, hvor hun også har hatt separatutstillinger.

– Det har alltid vært tegning som har ligget mitt hjerte nærmest. Nå som jeg på en måte har ”bevist” med store malerier, blant annet på galleri Brandstrup, at jeg er en solid kunstner, kan jeg jobbe med det jeg liker: tegningen. Jeg føler også det har vært mange år med fokus på store malerier og tung fotokunst i samtidskunsten, så tegningen har fått en slags renessanse. Jeg har også blitt tryggere i jobben min.

– Men har det alltid vært kunst?

– Ja, jeg visste alltid at jeg ville jobbe med tegning. Men faen heller, det er som med alle, man kan jo aldri være helt sikker. Før var det et ensomt yrke, men med fire barn er det godt å komme inn på atelieret om morgenen. Det er som å komme inn i et tempel for å finne roen.

– Er det ikke da tøft å jobbe med noen av disse historiene?

– Nei, tøft vil jeg ikke si det er, men det er jo å gå i en nær dialog med meg selv.

Vi forlater stallen og Løytnantgården med følelsen av å ha kikket inn i en verden som har litt av oss alle i seg, selv om figurene er helt unike. Bergesen har virkelig funnet sin nisje.Ved første øyekast tror nok mange at man trenger veiledning i møte med denne underlige verden. De fleste vil oppdage at de klarer seg helt på egen hånd.

Se kunstnerens CV og flere bilder på www.fineart.no

71 Teg ni ng

MEDLEMSTILBUD

1

2

3

4

side 72

Kunstner / tittel: Charlotte Bergesen / 1. Stein i veien 2. Bærer 3. Timeglass 4. Måne Teknikk / opplag: Tegning / originaler Motivformat: 1–2: 30 x 42 cm 3–4: 29 x 21 cm (1. og 2. er inkludert ramme) Galleripris med vist ramme bilde 1 og 2: 4700,Galleripris u / ramme bilde 3 og 4: 1500,-

Medlemspris u / m ramme bilde 3 og 4: 1200,- / 1943,Medlemspris bilde 1 og 2 med vist ramme: 3760,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 96 eller kupong side 100

Naturfarget treramme på alle bildene.

En av de største spesialbutikkene for innramming i Oslo Vi rammer inn alt du setter pris pü: r (SBėLL r .BMFSJ

r 'PUP r ,BSU

r 4LJMUFS r 0CKFLU

r #SZMMVQTCJMEFS r 4QFJM

-BNJOFSJOH 0QQLMFCJOH r 1MFYJ "LSZM M‘TOJOHFS r 3FOT PH 3FTUBVSFSJOH r 'PSHZMMJOH

Atelier T14 t Jens Bjelkesgt 9, Oslo t Tlf 23 24 04 00 t www.ateliert14.no

Nicolay Aamodt: – Kropp, perler og neon

Kunstneren er 31 år og et produkt av tiden han lever i – han maler både modernistisk, postmodernistisk og urbant, med tydelig preg av pop og graffiti. Bildene viser både det som fascinerer ham, og det han synes er sykt i verden, som at vi er blitt mer opptatt av utseende enn innhold. – Jeg blottlegger hele hodet mitt; mitt inntrykk av verden, sier han.

Tekst Maren Engelschiøn / Foto Siri Møller / Foto av kunst Stein Holmvik

74 Sa mt i dsk unst

WALL WITH FIRE ENGINE (2009), olje og spray på mdf, 150 x 150 cm

BETWEEN THE CLOCK AND THE BED (2009), olje på mdf, 160 x 160 cm

SYMMETRY (2009), olje og spray på mdf, 120 x 140 cm

– Det gikk bra fort, sier Nicolay Aamodt om tiden det tok for ham å slå igjennom som kunstner.

Vi møter ham sammen med gallerist Andreas Engelstad i Galleri A og Galleri A Minor i Oslo, der Aamodt har en stor separatutstilling til 15. november. Intenst arbeid og høyt forventningspress til seg selv har gjort ham til en av de få vellykkede unge kunstnerne som selger unna hvert eneste bilde han maler. Med en produksjon på 40–70 oljemalerier i året kan han leve godt.

Startet på gutterommet Nicolay Aamodt kom hjem til Norge etter endte USA-studier i 2002. Da var han egentlig utdannet illustratør. Så brukte han to år på å jobbe deltid ved Aker universitetssykehus mens han malte og bodde på gutterommet hos sin far. Og endelig, i 2004, var han klar:

– Jeg lagde en brosjyre med bilder av maleriene mine og la den i postsprekken til Galleri A, og kort tid etter tok galleristen kontakt. Så var jeg med på en gruppeutstilling med 12 bilder og solgte alle.

Galleristen var Andreas Engelstad som driver både Galleri A og Galleri A Minor. Han skjønte raskt at det var lurt å satse på Aamodt, som i dag er hans mestselgende kunstner.

– Det er håndverksmessig mye arbeid bak hvert maleri, det sitter. Han har en idé om hva han skal gjøre, og så gjør han det, forklarer Engelstad om hvorfor han valgte å stille ut Aamodts bilder.

Når Engelstad velger kunstnere til sitt galleri, legger han vekt på at kunsten har en egenart, at den har originalitet og et konsept som appellerer og gjør inntrykk. Hvis alt dette er på plass hos kunstneren, betyr det ikke nødvendigvis at bildene selger, men i Aamodts tilfelle er det slik.

75 Sa mt i dsk unst

– Mange setter pris på bildene. Og når noen liker noe veldig godt, går det mange rykter. Nå er det en lang liste av interesserte. Aamodt treffer noe allmenngyldig, noe alle kan relatere til: At ytre ting er blitt viktigere. At vi er blitt mer opptatt av hvordan vi ser ut enn hvordan vi tenker, sier Engelstad.

Gjennombrudd med neon Selv føler Aamodt at han fikk sitt gjennombrudd i 2007 med Glowjobutstillingen på Galleri A. Det var da han fant sin stil, blant annet ved bruk av neon.

– Neonteknikken fant jeg på selv. Jeg så et spesielt neonlys på nettet som jeg fikk lyst til å gjengi effekten av, og begynte å teste med spraylakk, fluoriserende lys og olje, forklarer han.

Nå har Aamodt god erfaring med hva som selger, men han vil ikke repetere seg selv. Fremover vil han faktisk prøve å bruke litt mindre neon.

– Repeterer man seg selv, tror jeg man dreper kunsten sin, og det blir vanvittig kjedelig. Folk blir lei. Det er dessuten uforutsigbarheten jeg liker, det å prøve noe nytt og ikke vite hvordan det blir mottatt.

Maleriene hans gjør et sterkt inntrykk når vi ser dem på nært hold. Hvert bølgeblikktak, hvert skilt, hver kropp og hver neonfigur er møysommelig malt eller sprayet på bildene, og på en sikker og teknisk god måte. Det er ingen collage av andres motiver, som man kan tro når man ser bildene på trykk eller på avstand.

– Jeg kjøper 30 mdf-plater om gangen, forteller Aamodt og gestikulerer så vi kan se for oss de blanke platene langs alle fire vegger i studioet.

Sporty og uforutsigbar Fra galleriet drar vi sammen ned til studioet som består av to gamle klasserom i en nedlagt skole. Det vi ser først når vi kommer inn, er ikke blanke plater på alle kanter, men et bordtennisbord ...

– Jeg har ikke noe behov for å passe inn i kunstnermiljøet, forklarer treningsglade Aamodt, og legger til at han i tillegg til å spille bordtennis også spiller squash.

Studioet er ellers fylt av malerier, skulpturer, maleutstyr, kunstbøker, bildeutskrifter fra nettet, fotografier og en tavle med utklipp til inspirasjon. På tavlen henger det blant annet et fotografi av hans far, en viktig støttespiller for ham, og en utskrift av maleriet Just What Is It That Makes Today av Richard Hamilton. Hamilton er en kilde til inspirasjon, sammen med billedkunstnerne Larry Rivers og Daniel Richter. Blant mange andre. Men Aamodt blir også inspirert og får ideer til kunsten sin av å se filmer.

– Det er sjelden jeg lager ordentlige skisser på forhånd, men jeg har alltid mange idéskisser som jeg har laget raskt. Post-it-lapper, for eksempel, som jeg fester på hvert bilde med informasjon om hva jeg har tenkt meg der. Når de blanke platene står i rommet, går jeg rundt og ser for meg hva som passer hvor. Ingen av ideene mine er ferdig uttenkt på forhånd. Det jeg har minst lyst

til, er å jobbe med en ferdig plan jeg må forholde meg til. Jeg har en hovedidé, men liker uforutsigbarheten. Jeg vil være uforutsigbar, samtidig som jeg er gjenkjennelig. Nå viser jeg for eksempel fire skulpturer i min siste utstilling på Galleri A, og det er en ny greie. Jeg har aldri vist skulpturer tidligere, og jeg vet ikke hva jeg finner på neste gang. Det er spennende å jobbe med skulpturer, 3D, for når jeg gjør det, får jeg unormalt mange ideer til maleriene.

Konkurrerer mot de store Nicolay Aamodt fremstår i dag som en teknisk god maler, til tross for at han først og fremst er utdannet som illustratør.

– Da jeg startet å studere, skulle jeg egentlig studere grafisk design. Men lærerne mine skjønte fort at det var tegning som var greia mi, og lot meg drive på med illustrasjon i stedet. Så begynte jeg på illustrasjon i USA. Der tok han en oljeklasse som valgfag det siste året før han dro hjem. Da hadde han aldri malt med olje før, men han merket at han tok teknikken raskt, og enda viktigere – at han syntes det var morsommere å male for seg selv, det han ville, enn å tegne illustrasjoner på oppdrag.

– Da jeg studerte, måtte jeg i startfasen nøye meg med å bruke fire ­farger, og det tvang meg til å se form og valør.

På egen hånd fortsatte han å jobbe med fire valører som han gradvis utvidet til flere. Nå maler han svært fargerikt. Du kan kanskje kjenne igjen noe av stilen hans i malerier fra 2003 og 2004, men fargebruken er en helt annen.

Med kun ett års undervisning i oljeteknikk ønsker Aamodt å utvikle seg mer teknisk fremover, selv om han imponerer allerede. Han er veldig opptatt av håndverket og føler selv at han bruker cirka 70 prosent av tiden på håndverksmessig utforming og 30 prosent på forarbeid.

Det er ikke nok for ham å være ”god”. Aamodt vil være skikkelig god og setter høye forventninger til seg selv.

– Jeg er veldig glad jeg dro til USA. Det var mye kniving i klassen da vi hadde kritikkrunder. De amerikanske studentene er litt kjipe sånn. Men læreren sa at vi ikke skulle konkurrere mot hverandre, men mot DE STORE GUTTA. Og det tror jeg er veldig viktig; at du ikke blokkerer deg inn i en liten verden. Jeg likte profesjonaliteten i USA. Amerikanerne er arbeidsjern som forventer mye av deg. Jeg opplevde et høyt press til å prestere. Når du har det presset og ikke blir stresset, men hele tiden spør deg selv kunne jeg gjort det bedre?, så blir du bedre.

Fra bodybuildere til Munch Vi vender blikket tilbake til maleriene og meningen bak dem. Nicolay Aamodt synes det er mer spennende å høre andres tolkninger av bildene enn å gi sine egne, men gir oss gjerne litt bakgrunnsinformasjon om enkelte verk likevel, samtidig som han poengterer at alle verk ikke er like meningsbærende.

76 Sa mt i dsk unst

COLLAGE OF IMPRESSIONS 7 (2009), olje og spray på lerret, 120 x 240 cm

Perlene, som går igjen i flere motiver, er det lett å tolke som det vakre og forgjengelige i bildene – det som er utenpå. Men for Aamodt er de først og fremst noe som bryter opp i maleriets komposisjon, og noe som er pent å se på.

Bodybuildere går også igjen på en del malerier.

– Jeg har litt noia for medisiner og sprøyter, så for meg er det uforståelig at bodybuildere vil gjøre det de gjør mot seg selv; at de dytter i seg så mye dritt.

For å finne materialet til kroppsbyggermotivene kjøpte han blader om kroppsbygging og brukte bilder han fant der, som utgangspunkt. Noen av tekstene ble også brukt.

Aamodt har eksperimentert med appropriasjon/adapsjon, sist ved å ta utgangspunkt i Munchs maleri Self Portrait: Between the Clock and the Bed (se bilde), og gjøre det til sitt eget ved å erstatte selvportrettet av Munch med en neonfigur og endre tittelen til Between the Clock and the Bed. Men temaet er det samme: døden.

– Jeg ville gjøre det på min måte. Gjenkjennelighet er viktig; at de ser at det er fra meg, legger han til.

Symmetri (se bilde) er inspirert av Leonardo da Vincis Homo ad circulum, eller Idealmannen. Da Vincis idealmann er basert på en teori fra greske matematikere om at hele universet kan uttrykkes i tall, og at mennesket står i sentrum.

Om det er en spesielt god økonomisk investering å kjøpe Aamodts bilder, er ikke Hauge skråsikker på. Det er vanskelig å vite om kunsten hans vil stige i verdi i tiden fremover.

– Det er mange faktorer som spiller inn i den vurderingen, blant annet hvordan han utvikler seg videre som kunstner, om bildene hans blir omsettelige på auksjoner osv., så jeg vil nødig spå om verdiutviklingen. Vi får vente og se. Men har du glede av et bilde fordi det gir deg noe, og du har råd til det, vil jeg anse det som nok til at det er en god investering. For meg er det viktigere at dette er en spennende og aktuell kunstner som jeg ser frem til å følge videre, konkluderer Hauge.

N

icolay Aamodt (f. 1978)

er en av Norges unge og lovende kunstnere. Han er utdannet ved Academy of Art University, San Francisco (1999–2002) hvor han studerte illustrasjon og billedkunst, og ved Merkantilt Institutt i Oslo (1998–1999) hvor han studerte grafisk design. Aamodt deltok på Høstutstillingen både i 2006 og 2007, og har hatt soloutstillinger og/ eller vært med på gruppeutstillinger i Studio Hugo Opdal, Kunstgalleriet i Stavanger, Ålesund Kunstforening, Galleri Voss og Norske Bilder, Rådhuset i Oslo. Fra 2004 har han hvert år deltatt på solo- eller gruppeutstillinger i Galleri A/Galleri A Minor.

Verdt å investere i?

Kunstrådgiver i Formueforvaltning, Geir D. Hauge, er en av mange som synes Aamodts bilder er interessante: – For meg ligger det en kritikk der til noen usmakelige fenomener i tiden, med boksere, bodybuildere, fotomodeller osv., som jeg liker. Og så er han en god maler, med et uttrykk som både er intrikat og komplekst, men som fascinerer meg. Dessuten har han særpreget. Alle kunstnere som blir ”store”, har dette særpreget, det vil si at man med én gang kjenner igjen et maleri av Nicolay Aamodt.

AKTUELT Nicolay Aamodt er aktuell med utstillingen FOOD FOR THOUGHT i Galleri A/Galleri A Minor frem til søndag 15. november. Neste utstilling er en mindre utstilling i Galleri A Minor fra 15. april 2010. ■

77 Sa mt i dsk unst

Skulpturlandskap Nordland – et glemt prosjekt?

Uten tittel, Dan Graham, Vågan kommune, 1996 / Foto Vegard Moen

Skulpturlandskap Nordland har siden den spede start på slutten av 1980-tallet skapt mye diskusjon, kritikk og engasjement, men det har vært stille de siste årene. Hva skjer med prosjektet?

Tekst Gry Hartvigsen

78 Verdt å v i t e

Stella Maris, Steinar Christensen, Hamarøy kommune, 1994 / Foto Werner Zellien

Astrid Arnøy / Foto Lise Valberg

Øye i stein, Anish Kapoor, Lødingen kommune, 1998 / Foto Vegard Moen

While You Weight, Cildo Meireles, Dønna kommune, 2009 / Foto Kristoffer Dolmen

Intensjonen bak Skulpturlandskap Nordland var en utendørs kunstsamling skapt av internasjonale kunstnere som hentet inspirasjon fra et utvalgt sted i en av fylkets kommuner og lagde en skulptur til nettopp denne plassen.

Det var opprinnelig billedkunstneren Anne Kathrine Dolven som kom med ideen i 1988, og siden da har 34 ulike kunstverk utført av 34 kunstnere blitt plassert ute i naturen i hver sin kommune i Nordland fylke og ett i Troms.

– Dolven så for seg en samling med kunst, men hvor selve den fysiske, tradisjonelle institusjonen var borte. Siden Nordland fylke ikke hadde et fyl-

kesgalleri, og fremdeles mangler det, skulle dette bli vår kunstsamling ute i det fri fordelt på et 562 kilometer langt og 40 000 kvadratkilometer stort fylke, sier leder for Kunst i Nordland, Astrid Arnøy til Aktuell Kunst.

Stedsspesifikk skulptur Samlingen består av skulpturer fra norske og internasjonale kunstnere og står ifølge Arnøy som en forlengelse av sentrum–periferidiskusjonen. Tanken var at lokalsamfunnet skulle sees i en kunstnerisk sammenheng og bli tolket gjennom det kunstneriske blikk – fra noen som kom fra en annen del av verden.

79 Verdt å v i t e

FAKTA: – Skulpturlandskap Nordland er basert på en idé av ­billedkunstneren Anne Kathrine Dolven i 1988.

– Prosjektets første fase startet i 1992 og ble avsluttet i 1998 med 33 kunstverk utført av 33 kunstnere plassert i Nordland fylke og ett i Troms.

– Fase to startet i 2009 og er finansiert av Nordlands fylkeskommune.

– Kurator er Maaretta Jaukkuri, professor ved NTNU og kunstnerisk leder i Kunstnernes Hus. – I fase en av prosjektet ble 26 millioner kroner investert i norsk og internasjonal kunst.

– Gjenstand for mye diskusjon og stort engasjement.

Antony Gormlys Havmannen i Rana kommune har fått en egen festival.

– To bøker har blitt skrevet om prosjektet, og begge heter Skulpturlandskap Nordland.

– Les mer på www.skulpturlandskap.no

Havmannen, Antony Gormley, Rana kommune, 1995 / Foto Vegar Moen At man ikke kan forstå kunstverket uten å ta hensyn til den fysiske konteksten det står i, eller stedsspesifikk skulptur som skulptøren Robert Smithsson formulerte det på 1970-tallet.

– Det var viktig for prosjektet å få inn internasjonalt anerkjente kunstnere siden dette ikke skulle være et lokalt prosjekt med lokale kunstnere. Og vi er svært fornøyd med alle som faktisk takket ja til å være med, fortsetter Arnøy.

Hun medgir at engasjementet har vært høyt, og at prosjektet skapte mye diskusjon i sin tid, men påpeker at nå som prosjektet er inne i sin andre fase, ti år etter at den siste skulpturen ble utplassert, så har kritikken stilnet.

En ny dimensjon – Vår erfaring er at kommunene i fylket gjerne vil være en del av dette. De ser hvordan en slik kunstnerisk utplassering skaper verdi, ikke bare som en turistattraksjon, men hvor kunstverket gir noe til kommunens innbyggere, forteller Arnøy.

Møtet mellom kunstneren og stedets natur og kultur er bakgrunnen for en skisse som kunstneren presenterer, og hele tanken er å gi betrakteren en mulighet til å se stedet med nye øyne, at kunstverket gir stedet og naturen en ny dimensjon.

– Det er flere aspekter ved prosjektet som vi er svært fornøyd med. Den aller største endringen etter prosjektet er nok at lokalbefolkningen har fått et mye mer bevisst forhold til kunst og til kunstbegrepet, sier hun.

Store kunstnernavn I 1998 var det Anish Kapoors Øye i stein i Lødingen kommune som avsluttet en årelang prosess, og ifølge Arnøy var han ikke en lett mann å få tak i.

– Skulpturlandskap Nordland er kjent ute i verden, og vi får mange besøkende som vil se nettopp vår samling. Det genererer større velvilje og innpass hos store kunstnere, og det gir mulighet til å hente inn navn som Kapoor. Vi er også veldig glad for årets nye skulptur, den brasilianske kunstneren Cildo Meireles’ While You Weight, sier Arnøy.

Skulpturen har innledet prosjektets andre fase og befinner seg i Snekkevik i Dønna kommune. Til sammen er det finansiert tre nye skulpturer av fylkeskommunen som skal komme de neste årene. Den neste blir en skulptur av

Bjørn Inge Bjørlo i Rødøy kommune i 2010, og så er det ikke avklart hvilken kunstner som får utdelt Træna kommune.

Kritikk for vedlikehold I tillegg til meninger om ressursbruk, hva som er kunst, og hvor den skal befinne seg, så har prosjektet måttet tåle negativ oppmerksomhet i forbindelse med vedlikehold av kunstsamlingen sin. I 2006 skrev kunsthistoriker Jan Kokkin artikkelen ”Skulpturlandskap i forfall” i Morgenbladet hvor han påpeker at en tredjedel av samlingen er skadet. Her trekker han frem skulpturer som Vindenes hus av Sissel Tolaas, Steinar Breiflabb av Erik Dietmann, Uten tittel av Dan Graham og Stella Maris av Steinar Christensen som alle har lidd kraftig medfart av både naturkrefter og hærverk.

– Hva gjør dere i forhold til vedlikehold av samlingen? Har dere satt av midler til dette?

– Vi har en tett dialog og samarbeid med kunstnerne om reparasjoner og vedlikehold av kunstverkene og utfører arbeidet suksessivt. Den siste skulpturen som ble reparert, er Vindenes hus av Sissel Tolaas. Akkurat nå er vi i ferd med å lage replika av elementer av Steinar Christensens Stella Maris, selvfølgelig i samarbeid med Christensen. Vedlikehold er noe vi prioriterer og avsetter midler til, svarer Arnøy.

Kunsten lever sitt liv Hun synes videre at det er viktig å være bevisst at flere av kunstverkene er laget med tanke på at de skal preges av og bli en del av naturen.

– Jan Håfströms Den glömda staden i Gildeskål kommune er en stein og ruinformasjon som er i ferd med å bli overgrodd av gress og vekster, og kunstnerens intensjon var nettopp at den skulle leve sitt eget liv og bli brukt av publikum.

Hai-Ku-Badekar av Dorothy Cross er en annen skulptur hvor kunstneren forventet at det faktiske badekaret ble tatt av sjøen, noe det også ble.

– Alt i alt har prosjektet vært en utrolig interessant prosess å følge, og det er også et prosjekt som storsamfunnet Norge har solt seg i glansen av.

Offisielle organer promoterer dette i utlandet, og det er stort å kunne vise frem kunstnere fra alle verdenshjørner som hadde vært umulig å få til om det ikke var for prosjektet, avslutter lederen for Kunst i Nordland.

80 Verdt å v i t e

JØRAN FLO www.joranflo.no

... the full fruits you put in bowls in front of you and counteracted their weight in colour ... (deler av poeten Rainer Maria Rilkes Requiem für eine Freundin)

Paula Modersohn-Becker (1876–1907)

– en pioner innen tysk, moderne kunst

82 Kv i nne fr a k unst hi st o r i en

Barn med sjal, 1908, privat samling

Paula Modersohn-Becker regnes som en av de første tyske kunstnerne som tok opp den franske modernismen i sin kunst, og hun var en viktig representant for den tidlige ekspresjonismen. I sin samtid ble hun regnet som den mest “avanserte” kunstneren, også mye på grunn av hvordan hun utfordret normene for hvordan en kvinne skulle leve: Paula hadde et komplekst forhold til poeten Rainer Maria Rilke, men giftet seg med kunstneren Otto Modersohn. I lange perioder forlot hun sin mann og reiste alene til Paris for å studere og utvikle seg som kunstner.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Paula Modersohn-Becker Museum

Dessverre har det tatt lang tid for Paula å oppnå internasjonal anerkjennelse. I løpet av sin korte karriere deltok hun sjelden på utstillinger og solgte kun et par av sine malerier, hovedsakelig til venner. Hun døde brått av blodpropp 31 år gammel, 18 dager etter å ha fått sin datter. Etter sin

død ble hun imidlertid øyeblikkelig kjent, ikke for sin kunst, men for sine poengterte journaler og brev som ble utgitt i 1917. De fleste av hennes malerier er i dag i Paula Modersohn-Becker Museum i Bremen.

Et av kunsthistoriens første nakne, kvinnelige selvportretter På sin 6. bryllupsdag 1906 malte Paula et selvportrett av seg selv som gravid og med naken overkropp. Hun var da 30 år gammel. I hjørnet signer te hun PB, for Paula Becker, sitt pikenavn, og utelot dermed sitt gifte etternavn. Dette var nærmest hennes skilsmisseerklæring, i alle fall et budskap om at hun ville forlate sin mann og være selvstendig. Dette bildet for teller dermed mye om hvorfor Paula i etter tiden har fått den posisjonen hun har fått. Da por trettet ble malt, hadde hun akkurat forlatt hjemlandet sitt Tyskland for å bo og jobbe i Paris. Det som var ekstraordinær t med flyttingen, var at hun var gift med den akademiske, ti år eldre maleren Otto Modersohn. De hadde møttes i en kunstnerkoloni på Worpswede nær Bremen. Kunstnerfellesskapet hyllet naturen, ungdommens renhet og enkelheten i de landlige omgivelsene med de mørke myrene der bøndene kuttet torv for å overleve. Paula skjønte at det var nødvendig, som Ibsens Nora, å fri seg fra konvensjonene for å utvikle seg

83 Kv i nne fr a k unst hi st o r i en

som en seriøs maler. Så, svær t uvanlig for en ung kvinne, motsa hun sin mann og reiste til Paris.

Dette selvportrettet er derfor bare ikke et enkelt, nakent selvportrett, men en erklæring om frihet. Ikke bare fra ekteskapets bånd og plikter, men også fra forventningene fra hennes klasse og samtid. Selv skrev hun i et brev til poeten Rilke før hun dro til Paris: I am myself ... Da hun ankom Paris, skrev hun igjen i et nytt brev: Now I have left Otto Modersohn, I stand between my old life and my new one. What will happen in my new life? And how shall I develop in my new life? Everything must happen now.

Paula var ikke gravid da hun malte selvportrettet. Måneden før hadde hun skrevet at hun ikke ville ha barn ennå, spesielt ikke med Otto. Bildet er mer en metafor for hvordan hun følte seg som en ung kunstner. For første gang i livet kunne hun male som hun ville. Hun skal ikke føde et barn, men sitt uavhengige, modne kunstneriske jeg.

Tradisjonelt hadde nakenbilder av kvinner blitt malt av menn i hundrevis av år med et ubalansert forhold der den mannlige maleren hadde kontrollen og kvinnen var modellen, musen og objektet. Her skaper Paula en ny konstruksjon og utfordrer normen ved å enkelt male seg selv. Verket viser også Paulas innflytelse fra Cezanne og Gauguin. Det maskelignende ansiktet røper også hennes viten om den ”primitive” kunsten som inspirerte så mange kunstnere på den tiden som Picasso og Nolde. Hun er ikledd et ravkjede, akkurat slik Gauguin har portrettert en av sine kvinner fra Tahiti. For som Gauguin søkte Paula et uttrykk med en primitiv og opprinnelig kraft fra den naturlige verdenen. Paula var en av de første kvinnene som ga et uttrykk til sin fryktløshet og sitt kunstneriske jeg med dette bildet.

Livshistorien Paula ble født i 1876 og vokste opp i Dresden-Friedrichstadt som det tredje av syv barn. Familien tilhørte lavadelen, og hjemmet var borgerlig kulturelt: Faren var sønn av en russisk universitetsprofessor, og var ansatt ved den tyske jernbanen. Hennes mor var fra en aristokratisk familie og sørget for at barna vokste opp i et kulturelt og intellektuelt miljø i huset. Familien flyttet til Bremen i 1888. Hennes første kontakt med tegning var da hun besøkte en tante i London for å lære engelsk, og fikk samtidig tegnetimer. I årene 1893– 1895 fikk hun privattimer i maling og deltok i 1896 på et malekurs for kvinner i Berlin.

Selv om hennes borgerlige foreldre oppmuntret til kunstaktiviteter, er det usikkert om Paula så ”ekte” kunst før hun så en utstilling i Bremen’s Kunsthalle med medlemmene av Worpswede-fellesskapet på 1890-tallet.

Dette var en samling kunstnere som levde på myrene 15 mil utenfor Bremen og adopterte den franske Barbizon-skolens modell med å avvise bylivet og søke det opprinnelige og naturlige. Som 22-åring, etter år med egne kunststudier, bestemte Paula seg for å bo noen uker sammen med Worpswede. Året etter bosatte hun seg der permanent. Her var kunstnere som Fritz Mackensen (1866 –1953) og Heinrich Vogeler (1872 –1942), og Paula fikk maletimer hos Mackensen. Hovedtemaene var livet og landskapet på den nordtyske landsbygda.

Worpswede-kunstnerne hadde et romantisk syn på bøndenes kår. De så denne livsstilen som en motvekt til den horrible, urbane industrialiseringen.

Paula reagerte sterkt på muligheten for at en realistisk ting kunne inneha sterke spirituelle verdier, og avviste mye av sine kollegaers sentimentale tilnærming. Men på den annen side var hun også tiltrukket av byens spenning, og etter et år med fruktbart arbeid bestemte hun seg for å reise til Paris.

31. desember 1899 skulle være avreisedatoen. Da kunne hun forlate Tyskland i det gamle århundre og ankomme den store byen, både symbolsk og ­bokstavelig, i det nye.

Paris-turen skulle bli den første av Paulas fem turer til den franske hovedstaden. Hun startet på Académie Colarossi, og var travel med å absorbere de utallige ismene og trendene som florerte i den franske hovedstaden. Ikke minst elsket hun de gamle mestrene i Louvre. Men hun innså fort at det ville ta henne et helt liv å lære alt det fransk kunst kunne tilby.

Det var en romanse som avbrøt hennes første kjærlighetsforhold til Paris.

Da hun var på et besøk til Worpswede sommeren 1900, ble hun sammen med sin forlovete, maleren Otto Modersohn. De giftet seg året etter. Han var enkemann med en datter, Elsbeth Modersohn.

Selvportrett på Paulas 6. bryllupsdag, 1906, The Boettcherstrasse Museum, Bremen

Selvportrett, 1906, privat eie

84 Kv i nne fr a k unst hi st o r i en

Liggende mor og barn, 1907, privat eie, (utsnitt)

Sommeren 1900 ble hun også nær venn med skulptøren Clara Westhoff (1875–1954) og dikteren Rainer Maria Rilke (1875–1926). Rilke ble umiddelbart forelsket i Paula, i hennes styrke og personlighet og kunstneriske talent. Paula ble også betatt av Rilke, men var allerede bortlovet til sin Otto.

Rilke giftet seg da med Clara. De fikk datteren Ruth, men ekteskapet ble fort oppløst. Rilke og Paula fortsatte å brevveksle frem til Paula døde sju år senere.

Otto og Paula så på sitt ekteskap som både kunstnerisk og fysisk. Det var ikke forventet at Paula skulle forsake sin kunst for mer ”passende” hustruplikter. Og så lenge bildene hennes forble underordnet hennes manns kunst, var ekteskapet balansert. Men etter et år, der ektefellene praktisk talt malte hånd i hånd, lengtet Paula etter å utvide sin horisont. Selv om hun elsket Otto, hadde hun vokst forbi han på sett og vis, og ville vokse kunstnerisk utenfor Worpswede.

I 1903 forlot Paula Otto i Bremen og dro tilbake til Paris hvor hun ble i flere måneder. I 1905 dro hun på ny til byen, og for hver reise ble kløften mellom ektefellene større. I 1906 skrev hun i dagboken sin at hun denne gangen forlot ektemannen for godt. Hennes mann hadde kommet mellom henne og hennes kunstneriske fullførelse ved å konstant kritisere hennes mer ambisiøse forsøk på å ta del i den større verden. Paula var nesten besatt og skjønte gradvis at hun måtte gi hele hjertet sitt til kunsten. Men hun var ennå økonomisk avhengig av Otto, og var utsatt for press fra alle sider om å reise tilbake til han. Ingen støttet henne i tanken om å løse opp ekteskapet.

I Paris tok hun etter hvert kurs ved École Nationale Supérieure des Beaux-Arts. Hun var ofte på utstillinger av samtidskunst, og var spesielt opptatt av arbeidene til Paul Cézanne, Vincent van Gogh og Paul Gauguin. En kan også spore at hun har latt seg påvirke av fauvister og Jean-François Millet, som var sterkt beundret av Worpswede-kunstnerne. På sin siste tur til Paris laget hun bilder hun selv følte var begynnelsen på noe. Hun utførte også aktstudier med seg selv som modell, noe som til da var uhørt. Enkelte kjennere regner denne perioden for hennes beste. Som karakterer for sine portretter brukte hun barn, gamle kvinner og bondekvinner. Og i landskapene gikk hun imot alle ”regler” om tradisjonell komposisjon.

Våren og sommeren 1906 var hun og Rilke å se jevnlig på kulturelle arrangementer i Paris. I denne perioden malte hun også sitt berømte portrett av Rilke, som var en hyppig gjest i Paulas atelier. Rilke mente faktisk at noen kvinnelige kunstnere aldri var ment til å føde barn, men heller føde de livslange fruktene av deres kunst. Paula ønsket seg derimot barn, men ikke ennå. Hun

ville skape mer kunst først. Høsten 1906 besøkte Otto Paula og bønnfalt henne om å bli med tilbake til landlige Tyskland. Rilke holdt seg vekk under hele Ottos opphold. Paula tok likevel den vanskelige avgjørelsen om å bli med tilbake til Tyskland. Det ble siste gang Rilke så Paula.

Otto og Paula ble gjenforent på hennes 31-årsdag 1907, og ni måneder etterpå, 20. november, ble datteren Mathilde (Tillie) Modersohn født. Etter 18 dager døde Paula plutselig av en blodpropp i benet. Historien forteller at hun stod, ved full bevissthet i soverommet sitt, og sa sine siste ord, for en skam, og kollapset. Med sine nesten 600 malerier og over tusen skisser markerte Paulas plutselige og tragiske død et høydepunkt på hennes kunstneriske utvikling. I sine to siste år gjorde Paula nemlig de modigste forsøkene på å etablere en egen kunstnerisk identitet.

Da Paula døde, var Rilke opptatt med en suksessfull europeisk bokturné, og fortrengte Paulas død ved å reise ett helt år. Et år senere besøkte han Louvre i Paris. Der, foran en sandsteinbyste fra det 18. dynastiet i Egypt, husket Rilke en tidligere byste Clara hadde laget av Paula. Dermed brast demningen. Fra 31. oktober til 2. november skrev han døgnet rundt alene på rommet sitt på Hotel Biron i Paris. Han skapte sitt gjennombruddsverk, diktet Requiem für eine Freundin, til minne om Paula. Diktet ble publisert et par måneder senere. Traumet av Paulas død forfulgte likevel Rilke resten av livet hans.

I 1917 kom Paulas dagbok og brev ut. I 1978 grunnla datteren Tillie Paula Modersohn-Becker-Foundation, som ble en del av Paula Modersohn-Becker Museum i Bremen i Tyskland. Det er det første museet i verden dedikert til en kvinnelig kunstner. Her finner man Paulas hovedverk som beviser hennes posisjon som en pioner innen moderne kunst.

Se også www.pmbm.de

Her late paintings in particular show the artist’s work as exhibiting a poignant simplicity and a nuance of surface. By means of relief-like modelling and scratching she gives a new kind of structure to colour.

(Katalog ved Paula Modersohn-Becker Museum)

85 Kv i nne fr a k unst hi st o r i en

Northern Lighting – lysende elger, snøballer og et nordisk lys For fire år siden fikk en kokk og en økonom en god idé: Hva med å bli en hub, en møteplass for produktdesignere som ønsker å lage innovative lamper, der vi kan bistå designere med å sette lamper i produksjon og med markedsføringen?

Lampen Snowball var første lys ut og ble designet i en låve på Skøyen i 2005. I dag selger firmaet Northern Lighting 13 ulike produktserier i mer enn 20 land, samarbeider med et tyvetalls designere, og de har fått satt ”glemte” lamper fra norsk produktdesignhistorie i ny produksjon. Hovedkriteriet for deres designere er at lampene skal formidle en stemning; det nordiske lyset. Derfor står det alltid Northern Lighting – mood makers i markedsføringen og i produktinformasjonen. En norsk lampekolleksjon med vekt på de enkle, rene linjene, et klassisk og skandinavisk uttrykk og med et snev av humor er skapt på fire år.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Damien Heinisch / Simen Skyer

E

lghodet, det vil si lampen Moo, er faktisk veldig populær i Hongkong, selv om fåtallet har sett en elg der borte, forteller en av gründerne i Northern Lighting, Ove Rogne. Vi møtes i Northern Lightings kontorer i det nye designsenteret i Oslo som huser blant annet DOGA (Norsk Design- og Arkitektursenter) og flere design- og arkitektkontorer.

– Da jeg, en kollega fra gamle-jobben, Jørgen Svendgård, og den tidligere kokken Trond Svendgård, som hadde vunnet VM i kokkekunst og åpnet fem restauranter, startet opp Northern Lighting, var dette et nytt konsept i Norge, forteller Ove. Man hadde et lignende prosjekt i Sverige med Design House Stockholm og et i Nederland med merket Moooi, som betyr noe sånt som ”pent” eller ”vakkert” på nederlandsk. I Norge var markedet traust. Nesten ingen lagde lamper, og det fantes i alle fall ingen som ønsket å presentere en moderne lampekolleksjon med fokus på det norske.

– Jeg tror ikke det er mange lampeprodusenter som tenker som oss, men det er mange industridesignere som tenker som oss. Vi får sikkert inn 40 ideer i uka, som blir sendt til de fem ansatte her. Ideene modner til vi blir fortrolige med tankene eller produktene, og så vurderer vi dem. Noen lamper er ferdige når vi mottar dem, andre er kun skisser, forklaringer eller modeller. Etter å ha mottatt ideene jobber vi tett sammen med designeren hvis vi tror på lampen. Blir det et produkt, har vi salgsrettigheten på lampen, mens designeren får royalty. Det er viktig for oss å promotere de nye, unge designerne, men også å ta vare på gamle norske designikoner som er blitt borte gjennom årenes løp, understreker Ove. Firmaet har med sin profil oppnådd suksess de siste årene, og ble nå sist spurt om å stille ut på den norske standen på Londons største designmesse: 100 % Design London.

Design kontra kunst – De fleste lampeprodusentene som finnes der ute, er temmelig konservative, og mange såkalte bevisste lampekunder satser på trauste klassikere fra Danmark og Italia. Det er derfor generelt vanskelig for en ung eller ukjent lampedesigner å få lansert et nytt produkt. Dessuten er lysbransjen en masseproduksjonsindustri og til dels like innovativ. Vi ønsker ikke å lage nok et produkt som skal kastes og hives og kreve all verdens energi. Våre lamper er lamper man skal kunne arve, og kanskje blir disse også klassikere på sikt.

Lamper er heldigvis etter hvert av stadig flere oppfattet som like viktig som møbler, og har fått et annet fokus hos folk de siste årene. For oss er lamper først og fremst interessante objekter, og en stemningsskaper i interiøret; ikke bare formen og det estetiske, men også hva slags lys lampen gir, og på hvilken måte den sprer lys og stemning i rommet. Men det er lite shabby chic hos oss.

Ove ler litt og kikker rundt på betongveggene i det ultramoderne lokalet.

– Er lamper kunst?

86 Desi g n

– Flere av lampene våre er håndlaget med et begrenset opplag, og mange kan nok se på dette som kunst, men generelt er det viktig for oss å få frem at det ikke er kunst vi lager. Lampene våre tar riktignok opp i seg enkelte elementer av samtidskommentar, samfunnskritikk eller andre trekk man finner igjen innen kunsten – men vi vil ikke opphøye våre lampeobjekter til kunst. De er produktdesign, eller industridesign, og produserbare bruks- og formgivningsobjekter.

Ove peker på lampen NOVA, laget av glass- og keramikkkunstneren Anu Moser. Den ble først laget som unika med signerte og nummererte enheter, men er nå i generell munnblåst glassproduksjon i små volumer.

– Jeg mener likevel at det ennå er et skille, selv om dette viskes mer og mer ut, mellom kunst og produktdesign. Design og kunst har mange av de samme elementene. Begge handler ofte om håndverk. Ofte har både kunst og design en innovativ, utfordrende eller kritisk side, og begge ønsker, eller kan skape en reaksjon, basert på lek med form, materialer og eventuelt historie og navngivning. Formgivningsobjekter har i tillegg til kunsten jo gjerne en funksjon – og en lampe lyser jo opp et rom eller et miljø. Mange av våre lamper kunne sikkert fungert som en spennende installasjon på Høstutstillingen med litt hjelp av en god utstiller. Men vi lager altså ikke kunst, men formgivningsobjekter.

Lampen Scheisse er nettopp en kommentar til miljøkampen, laget av Hans Bleken Rud, en ung norsk industridesigner født i 1980. Den ser ut som isflak som sprekker, men Ove forteller at det er en pære som eksploderer.

– I løpet av de neste årene vil den tradisjonelle lyspæren bli totalforbudt.

Denne lampen er nettopp formet som en lyspære, men den eksploderer i spisse glassbiter, som illustrerer bortfallet av lyspæren. Samtidig gir formen assosiasjoner til smeltende isflak, som jo er konsekvensen av bruk av ineffektivt lys som bidrar til global oppvarming; som igjen er forferdelig, derav navnet Scheisse.

Lampen Diva, som nylig ble vist på messen 100 % Design i London, viser til gammel, norsk håndverkstradisjon. Den er designet av Peter Natedal og Thomas Kalvatn Egset.

– Dette er en lampe som kan henge i taket, eller som kan stå som en lysskulptur på gulvet, forklarer Ove og vrir rundt på den irregulære formen som endrer silhuett hele veien rundt.

– Den er laget i en gammel norsk tradisjon, nemlig trelaminering, som oppstod rundt 1910 som en lokal industri tilknyttet den norske møbelproduksjonen. Lampen Diva produseres nå i Dokka på et lite verksted, som har denne kunnskapen. Vanligvis er jo trelamineringen brukt i regulære former.

Og sjelden er materialet brukt til belysning. Dette ønsket designerne å utfordre. Den blir til mange objekter i ett objekt ettersom den endrer seg hele tiden når den snues, eller når du går rundt den, og den gir et varmt lys som

Moo

Big Mama

Scheisse

Diva

87 Desi g n

skifter litt glans, styrke og retning ut fra hvor man ser lampen fra. Og den er synlig. Nettopp som en diva som tar mye plass i rommet!

Elgen, eller lampen Moo, til Northern Lighting har fått mye oppmerksomhet. Det var gründerne Ove og Trond som kom opp med designen og ideen.

– Min foreldregenerasjon orket aldri å ha et elghode på veggen. De vokste jo opp i hjem med foreldre som kjøpte nettopp bilder av elg i solnedgang til å ha over sofaen, eller hang opp fars skutte elghode over peisen. Da jeg vokste opp, var elg fortsatt litt harry, stygt og forhatt. Men elgen er jo en naturlig form som ikke kan eller bør gå av moten! Vi ønsket ikke dette morbide, med et utstoppet elghode på veggen.Vi laget derfor en skulpturert elgmodell i gjennomskinnelig, matthvit plastkompositt og fylte den med lys. Jeg er opptatt av at design ikke skal være så selvhøytidelig. Det er lov å smile. Estetiske objekter skal appellere til sansene, så hvorfor da ikke også til den humoristiske sansen? Elgen vår synes å gi utallige assosiasjoner til dem som ser den. Vi får alltid servert en god og personlig historie eller to fra folk når den vises frem.

Brukervennlig design Lampen Seed av Hedda Braathen har fokus på brukervennlig design, som fortsatt bør være et av de viktige kriteriene for design i dag. Ove henter den frem og vrir og vender på halsen.

– Vi tok kontakt med Esmond moteskole. Noen elever der laget en strikkeoppskrift som følger med lampen, så brukeren selv kan strikke sokken i den fargen man ønsker. I tillegg kan lampen bøyes i ønsket formasjon. Denne interaktive designen gjør at brukeren kan forme produktet etter sin smak. I tillegg er den svært miljøvennlig med LED-lys som kun bruker 1,5 watt. En tradisjonell pære på soverommet bruker til sammenligning gjerne 15 til 30 watt. Den gir heller ikke mer lys enn det en trenger i rommet. Lampen blir ikke varm, og er dermed perfekt på barnerommet.

Bender setter også fokus på miljø, og designeren Morten Kildahl har ønsket å bruke minst mulig materialer, som igjen er energieffektivt: – Mange lamper har masse deler, masse skruer og gjerne også mye bly i basen. Denne er laget av én sammenhengende hovedkomponent – et enkelt piperør som er splittet opp i to deler: Nederst skaper den sokkelen til lampen, og oppover bøyer den seg og utgjør en lampebase, og det er ingen overflødige materialer. Mange lampedesignere har også begynt å disproporsjonere lampene; denne lampen har fått et enormt hode. Jeg synes den nærmest har menneskelige egenskaper.

Gamle klassikere frem fra skapet Foruten innovative produkter, som har en humoristisk vri eller et miljøvennlig element, satser også Northern Lighting på gamle, glemte klassikere. Lampen Dokka er trolig den mest solgte lampen i Norge gjennom tidene, og designeren Birger Dahl vant en gullmedalje med lampen på triennalen i Milano i 1954; en sensasjon i norsk designhistorie. Men lampens tidligere produsent Sönnico i Oslo ble lagt ned for noen år siden. Når har Northern Lighting tatt opp igjen dette ikonet av en pendellampe, men i fire farger fremfor de ­kulørte fargene fra 1950- og 60-tallet.

Butterfly av Sven I. Dysthe ble laget i 1964 og kan virke litt tyngre i uttrykket, men er i en typisk stil fra sin samtid. Denne har også vært borte fra markedet i mange år.

– På den tiden gikk debatten om at lyskildene skulle skjules. Denne lampen har en form og vinkel som skjuler lyskilden, men gir likevel mer lys enn mange av sine samtidige modeller. Det var kona til designeren som ringte og fortalte om lampen som hang i stua, og som også var glemt i norsk designhistorie da produksjonen stoppet opp for noen år siden. Lampen Butterfly ble ofte sett på som en ”akademikerlampe” og fantes i mange norske akademikerhjem på femti- seksti- og syttitallet. I tillegg er den nok for mange litt voksne ennå forbundet med en stil som fremdeles er litt for ”femtitalls”. Jeg håper at ved å hoppe over en generasjon vil den få fornyet interesse, uten disse ”stemplene”.

Lampen Berg er også norsk designperle fra 1967 og designet av en av norsk etterkrigstids mest markante formgivere, Gerhard Berg. I sin tid (1967) var det den første norske lampen som kombinerte og eksperimenterte med elementene akryl og lys.

88 Desi g n

– Jeg synes det er fantastisk å tenke på at også de gamle norske designerne har tenkt innovativt og jobbet med mange av de samme intensjonene allerede for 40 år siden om å skape nyvinninger, akkurat som vi forsøker å gjøre i dag. Gerhard tok utgangspunkt i en kube, og ved hjelp av 24 rektangler i ulike størrelser bygget han denne kuben. Hver lampe settes sammen manuelt. Dermed leker han med det som oppfattes som en enkel kube ved første øyekast, men kommer man innpå, ser man kompleksiteten. Det var helt tilfeldig at jeg kom over denne lampen; jeg kjente datteren som tok kontakt, og sa at en demo av lampen stod på loftet. Gerhard ble så glad da den endelig ble satt i produksjon. Slike historier liker jeg.

Lampen Oslo Wood er en kombinasjon av både historiske designelementer og ny tenkning, og ikke minst tanker om natur og det urbane. Ove forteller også om denne lampens historie. For han er det viktig å vise at lampene har en historie bak, og ikke bare er en ren kommersiell produksjon.

– Du husker kanskje å ha sett noe som ligner litt på denne lampen, da gjerne med tre fargerike skjermer som stod ut fra en felles sokkel, som ”alle” hadde i hjemmene sine på 1950-tallet? De ble kalt ”tivolilampene”, da de visstnok ble kjøpt av lampeselgere som reiste sammen med tivoli rundt om i landet. Vi ønsket at brukerne skulle kunne dra kjensler på dette gamle særtrekket fra Tivolilampen i denne moderne lampen gjennom å beholde form på skjermen og den bevegelige uplight-funksjonen. På skjermen står bokstavene OSLO. Lysskinnet gjennom de håndlagde nylonstrimlene på skjermen kan minne om lyset som kommer ned gjennom trekronene i skogen. Eller lyset opp fra lampen kan minne om lysene fra byen som lyser opp en mørk himmel.

Hvorfor ikke før?

Big Mama er den siste lampen laget hos Northern Lighting, designet av Estela og Nereo i Barcelona. Oftest knytter Ove til seg norske designere, men her er det norske materialer som står i fokus.

– Her finner du igjen denne leken med å ta ting ut av sine vante proporsjoner. Denne lampen er laget av papir og tre. Skrur man av lyset, vil Big Mama stå som en stor statue i rommet. I form er dette alle lampers mor og en lek med det å blåse opp en kjent form i stor størrelse.

– Hvorfor tror du at norsk lampedesign aldri har nådd ut i verden?

– Min umiddelbare tanke er at norske designere som oftest alltid har vært håndverkere, mens for eksempel danske designere i større grad enn oss her oppe var en kombinasjon av akademikere og formgivere. De klarte derigjennom i større grad enn de norske samtidige å formulere tanker rundt det de produserte, presentere disse tankene internasjonalt, og nådde frem til kunden og markedet på en annen måte og med andre argumenter enn de norske. I tillegg har nok dessverre de norske produsentene vært mer fokusert på ensidig funksjon og produkt, og ikke historiene rundt produktene eller designerne bak – samt at de ofte har hatt Norge som sitt hovedmarked og ikke fokusert så mye på omverdenen.

– Hva er utfordringen med å lage lampedesign, kontra annen produktdesign?

– Du må ta hensyn til kombinasjonen av elementene materiale, objekt, funksjon og lys. Det er ikke rocket science eller kjempevanskelig, men det hender faktisk at designere har glemt å tegne inn ledningen på ideene de presenterer for oss! Lys er noe man må tenke på gjennom hele designarbeidet – lampen skal fungere både når den er på og av, og den skal gi et godt lys for øyet, og bidra til gode stemninger i et rom, og ikke forbruke mer energi enn nødvendig. Jeg tror lys og lysobjekter blir mer og mer viktig i fremtiden.

Lysobjektet er jo utrolig viktig i et rom. Tenk deg de gamle spisestuene uten lysekronen, det ville vært rart, kaldt og tomt. Likeledes bør det være i dag: Lampen har livets rett, også i moderne hjem. Downlights og integrert lys kan ikke erstatte gleden med en lampe. Og det er jo ved lyset mennesker alltid har samlet seg, avslutter Ove.

Ekatherina S. “Fairy Tales”

Salgsutstilling åpner torsdag 21. november i Galleri Pingvin Forhåndstitt på www.galleripingvin.no

G ALLERI P INGVIN Møllergata 13, Oslo - Tel: 22 42 12 22 - www.galleripingvin.no Åpent: man. - fre. 11 - 17, lør. 11 - 16

Lars Tiller; Rødt og blått

Trondheim Kunstmuseum – Ny formidlingsstrategi for landets tredje største kunstsamling!

Trondheim Kunstmuseum har landets tredje største offentlige kunstsamling med hovedvekt i norsk kunst fra 1850 og frem til i dag. Dansk kunst fra begynnelsen av forrige århundre danner tyngdepunktet i samlingen av utenlandsk kunst. Museet hadde over 40 000 besøkende i fjor og en venneforening med 1600 medlemmer. Siden institusjonen ble knutepunktmuseum i 1997 og skilt ut fra Trondheim Kunstforening, er besøket ved museet fordoblet. Etter over ti år med å etablere museet og sette profilen, ønsker den faglige staben nå å legge om formidlingsstrategien og tenke nytt. Første ledd er en workshop sammen med aktuelle brukere av samlingen. Hva ønsker de av museet?

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Trondheim Kunstmuseum

90 Museums- No r g e

– Vi ser på vårt ansvar som en formidlingsinstitusjon i samfunnet, og ønsker nå å bruke samlingen vår også på andre måter. Trondheim Kunstmuseums profil, bevaring av samlingen og museet som sådan er etablert i løpet av de tolv årene vi har holdt på, samt at vi har bygget opp en kunstfaglig stab på syv stykker.

Neste steg er en revitalisering av verkene våre. Selvsagt må kronkunsten henge fremme, som Edvard Munch, Bjarne Ness og Peder Balke, men kanskje ønsker vi å aktivisere samlingen på en ny måte. Vi skal opprette en brukergruppe og invitere kunstnere, fagfolk fra utdanningsinstitusjoner i byen og så videre. På en workshop skal de komme opp med hva de ønsker av museet som brukere. Alle har jo sin vinkling og sitt løp de skal følge i arbeid og utdannelse, men vi håper å finne en løsning som tilfredsstiller flere. I tillegg vil vi invitere folk fra barnehage- og skolesektoren. Det blir en lang, åpen prosess før vi kommer frem til en nymontering av utstillingen. To stikkord er det statiske og det dynamiske, forteller formidlingsleder Jon-Arild Johansen ved museet.

det vært en del eldre kunstnertopper som har vært svært engasjerte i kunsten i byen, men det kommer i tillegg en ny generasjon kunstnere nå, som blir boende og ikke flytter til hovedstaden etter endt utdannelse. Derfor bruker vi også Facebook, Underskog og Twitter for å formidle hva som skjer på museet. Her i Trondheim har man også fått en kunstkritikkutdannelse med bachelorgrad på NTNU (universitetet). Fire yngre kunstnere har også startet en kunstkritikk-webside, en lokal versjon av kunstkritikk.no, under domenet www.trondheimkunsthall.no. Jeg liker ambisjonene og energien i byen. Det har lenge vært en grobunn for motkultur i Trondheim; en slags do it yourselfgreie. Kanskje et mindre bredt kulturtilbud appellerer til egen innsats?

Mye gjenstår for museet også, ikke minst en digitalisering av samlingen.

– Vi har regnet på det og funnet ut at det med dagens hastighet vil ta fire årsverk bare å avfotografere kunstsamlingene. Tanken er at alle museer i Norge skal legge samlingene sine inn i programmet PRIMUS, der man kan

Harald Sohlberg; Natt – Røros kirke

Peder Balke; Nordkapp

– Er dette et nødvendig grep for å høyne besøkstallene?

– Nei, besøkstallet har steget jevnt de siste årene. Vi har vel reflektert mer over spørsmålet hvorfor vi har et museum, og hvordan dette kan taes i bruk på flere måter. Da Gråmølna ble et faktum, vår nye avdeling på Nedre Elvehavn, hadde vi også en anledning til nytenkning. På Gråmølna skal vi vise yngre samtidskunst, og gjerne debutanter. Dessuten tenker vi Gråmølna som et sted der musikk og litteratur kan gå i dialog med kunsten, som improviserte konserter fra det nye jazzmiljøet som vokser opp her i byen.

I løpet av året er det flere tusen skoleungdom innom museet, og hver­ 4. -klassing i hele Sør-Trøndelag skal ha vært på Trondheim Kunstmuseum for å delta på et pedagogisk opplegg om nasjonalromantikken.

– Jeg synes Den kulturelle skolesekken er en velsignelse og en forbannelse, kommenterer formidlingslederen.

– Ofte oppstår det et vakuum utenfor den kulturen som formidles gjennom skolesekken. Men selvsagt gjør de mye bra. Alle 4.-klassinger skal ha sett nasjonalromantikerne her hos oss, og da i et kunsthistorisk, språklig og historisk perspektiv. Vi driver altså pedagogikk, vi ser ikke bare på bildene.

Museet tester nå også ut nye kanaler utover vanlige tradisjonelle arenaer foruten nyhetsbrev. Jon-Arild forteller om kunstmiljøet i byen som drives av sterk dugnadsånd og høye ambisjoner hos den yngre kunstgenerasjonen som vokser frem.

– Det skjer mye på kunstfronten i Trondheim: Trøndelagsutstillingen, Avgangsutstillingen fra Akademiet og aktiviteten rundt kunstnerklynger som Lademoen Kunstnerverksted og deres galleri Babel. Dessverre er det få profesjonelle gallerier i byen; mange er mer for café-gallerier å regne. Til nå har

søke etter for eksempel epoke, kunstner og så videre. Men det er langt igjen.

4000 verker og et bredt penselsveip gjennom kunsthistorien Jon tar oss med rundt i funkisbygget fra 1930 med Nidarosdomen som nærmeste nabo. Museet er et av få i Norge som faktisk ble bygget som et kunstmuseum.

– Samlingen vår består av 4000 verk. Den er bygget opp gjennom innkjøp og donasjoner fra 1860-tallet og opp til i dag. Det er noe renessansekunst, men man kan si den starter midt på 1800-tallet med nasjonalromantikerne og frem til i dag. Det er selvsagt en vekt på regionale kunstnere, og man kan si den er et bredt penselsveip gjennom kunsthistorien. Men det unike er samlingens store andel av dansk, moderne kunst. I dag har vi rundt 300 000 kroner i innkjøpsbudsjett årlig. Det er selvsagt altfor lite. Vi har akkurat kjøpt inn en tavle og en liten skulptur av Per Kirkeby, som stiller ut hos oss nå. Da måtte vi fri til sponsorer og eksterne samarbeidspartnere for hjelp.

– Hvorfor akkurat dansk kunst?

– Det vet jeg faktisk ikke, men vi sitter på noen av de fremste danske kunstverkene fra etterkrigstiden. Kanskje begynte det som en gave?

Til sammen har museet 10–15 utstillinger i året. Årets best besøkte utstilling har vært Håkon Gullvågs Hellig jord, en kommentar til Palestina-konflikten som traff mange, og som resulterte i mer enn 2500 besøkende. Per Kirkeby har blitt besøkt jevnt og trutt, men kan ikke skryte av det monsterbesøket som man ventet. Jon viser oss rundt i Kirkeby-utstillingen. På åpningen i Trondheim kom Kirkeby rett fra sin utstillingsåpning på Tate i London, og de

91 Museums- Nor g e

Bjarne Ness; Musikanten

fleste av verkene er lånt inn fra Louisiana utenfor København. Med en slik utstilling viser Trondheim Kunstmuseum at de nettopp sikter høyt, er aktuelle og har en profesjonell stab som får i stand en slik stor mønstring. Det første rommet viser den danske, store kunstnerens søken mot popart for å finne sitt et eget uttrykk på 1960-tallet. På 1980-tallet fant han sin signatur; disse ekspresjonistiske bildene med energi og farger lag på lag.

– Når jeg viser Kirkeby-utstillingen til publikum, prøver jeg først å lære dem hvordan de skal lese bildene hans. Mange tror han er en abstrakt maler, men han sier selv at han kun maler figurativt. Du vil alltid finne figurasjon; hestehoder, landskap, føtter, trestammer, hus, vann. Det er ikke så vanskelig når du vet hva du skal se etter. Alt dette er hans emblemer, eller symboler.

Men bildene er alltid tvetydig. Kirkebys styrke er nettopp å holde meningen åpen. Barn og unge blir også invitert til å jobbe i samme metode som Kirkeby gjør i sin kunst; nemlig på tavler der de visker ut og jobber lag på lag. I tillegg skal de sette inn personlige emblem eller tegn.

Vi vises ned og inn i et rom der dagens store trønder-kunstnere er samlet: Inger Sitter, Håkon Bleken, Håkon Gullvåg, Jakob Weidemann, Knut Rose, Sverre Koren Bjertnæs, Anne-Karine Furunes, Kjell Erik Killi Olsen mfl. Et rom er viet Bjarne Ness, et annet Nils Aas’ gjengivelse av Nidarosdomen, og i en nisje henger viktige Peder Balke-bilder. Til slutt kommer man til den eminente, danske samlingen.

– Hvorfor tror du så mange store kunstnere kommer fra Trondheim?

– Jeg har filosofert mye over dette. Jeg tror det skyldes to faktorer: det nære båndet mellom arkitekturlinje på det tekniske universitetet og signalbygget Nidarosdomen. Her har glassarbeidere og billedhuggere vært involvert, og flere av våre fremste skulptører har vært innom her. Håkon Bleken sa i sin åpningstale på Gråmølna at 75 % av Norges mest kjente kunstnere kommer fra Trondheim. Han tok nok litt ekstra i, men noe rett hadde han.

Gråmølna – en kunstgave fra Inger Sitter og Håkon Bleken Vi tar et raskt stopp på Gråmølna som fyller ett år nå i november. Lokalet ligger i Nedre Elvehavn, et moderne forretningsstrøk i Trondheim i de gamle fabrikkene. Fra 1864 leide Trondheim kommune lokalene i den nedlagte fabrikkbygningen. Gråmølna ble straks skole og huset senere en politistasjon, helsestasjon, en grøtstasjon og etter krigen en velferdsstasjon for utdeling av mat til fattige. I 2003 ringte Inger Sitter til Randi Nygaard Lium, museumsdirektøren ved Trondheim Kunstmuseum, og ba om et møte. Hun ville donere 170 verk til museet. Håkon Bleken ønsket også å donere et stort antall bilder.

Dette var mange av deres hovedverker. Gråmølna skulle bli rammen om

gaven. Dermed var konseptet satt, og i fem år, frem til 2008, har man utviklet en underavdelingen av Trondheim Kunstmuseum.

Konservatoren Merete Hovdenak er i ferd med å montere Inger Sitters retrospektive utstilling i anledning hennes 80-årsjubileum og boklansering.

Paviljongen vil senere brukes til tverrfaglig kunst og samtidskunst. I andre etasje vil man stille ut deler av gaven fra Bleken og Sitter og vise ulike sider av den enorme kunstgaven. Eget barneverksted vil sysselsette skoleklasser. Inger Sitters utstilling har for eksempel tema rød tråd, der barna skal bruke rødt og sette en rød tråd ved bilder de finner interessante.

– Vi håper folk kan stikke innom oss som de stikker innom H&M når de er her nede; og at de vil bruke huset og kunsten. Å se kunst en time kan være tøft, ofte er kanskje et kvarter nok. Derfor vil vi også innføre lunsjpause med kunst, der vi kanskje tar for oss ett verk. Vi når kanskje et annet publikum enn på det gamle museet som ligger sammen med byens høyborger. Vi er i et mer pakket landskap med Kunstakademiet på den andre siden av veien. Et parkeringshus og Jernia er nærmeste naboer, avslutter Hovdenak.

F

em highlights i samlingen:

Peder Balke; Nordkapp, olje på treplate (1870-årene) Hans Heyerdahl; Arbeiderens dødsleie, olje på lerret (1888–89) Harald Sohlberg; Natt – Røros kirke, olje på lerret (1904) Bjarne Ness; Musikanten, olje på lerret (1927) Lars Tiller; Rødt og blått, PVA på lerret (1970–73) Store utstillinger som kommer: Kongelige Norske Vitenskapers Selskaps 250 år jubileumsutstilling med: Håkon Blekens kulltegninger (våren 2010) Anne Karin Furunes (sommeren 2010) Per Kleiva (høsten 2010) Steve Joy på Gråmølna (sommeren 2010) Biennale med TEKS (Trondheim Elektroniske Kunstnersenter) på Gråmølna (høsten 2010) ■

92 Museums- No r g e

dinersclub.no/theclub

4 174 9 - 4 3.

2 2 .9

02 3

3

when everyday things become everyday pleasures, you

Kunst fra Henie–Onstad Kunstsenter og jul med den danske kunstneren Jette Frølich på Lysebu Det startet faktisk med kunstnere: Arkitekt Magnus Poulsson var inspirert av kunstneren Erik Werenskiolds eventyrtegninger og ville skape noe i denne stilen: Lysebu. Begge tilhørte den såkalte Lysakerkretsen rundt Werenskiolds bolig på Lysaker og delte det samme kunstsynet om at kunsten skulle være nasjonal. Poulssons Lysebu skulle forene særnorsk tradisjon med moderne inspirasjon med sin tunfølelse. Nå har også hotellet inngått et samarbeid med Henie–Onstad Kunstsenter.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Lysebu

E

n stor bamse er det første vi legger merke til når vi ankommer resepsjonen på Lysebu. Det er fyr på peisen, og under bordet ligger flere kunstbøker. En monter er fylt med Karen Klimts glasskunst. En annen monter viser andre eksklusive designprodukter som blant annet Finn Schjølls vaser og Alveporselenet fra Wik & Walsøe. En statue av Erik Werenskiold som viser en budeie med et barn i armene, i full størrelse, fanger blikket. En ”folkelig” og rørende variant av Madonna og barn-motivet i kunsthistorien. Direktøren Flemming Nilsen hilser oss velkommen og forteller om Lysebu-bamsen som sitter makelig på en benk.

– Bamsen har liksom blitt Lysebus varemerke. Det sitter en bamse på hvert rom og ønsker deg velkommen. Jeg fikk høre en historie om datteren til Herbjørg Kråkevik som bodde her en gang sammen med moren, og nektet å dra fra bamsen.Vi fikk ordnet en bamse til henne, og etter dette har vi alltid bamsene til salgs. Lysebu skal være hjemmekoselig, ikke et vanlig hotell.

Nytjæret tømmer. Gran, furu og fuktig mose. Vendelrot. Linnea og skogstjerne.

Eldgammel oreskog. Det er Lysebus egen lukt, står det i deres katalog som i fjor vant prisen for best design. De kan også skilte med egen slakter, eget røkeri, egen konditor, fem vinkelnere, en vaktmester med øye for interiør og design og egen blomsterdekoratør som daglig utfører små mirakler i glass, krukker og vaser.

Lysebu tilhørte opprinnelig skipsreder Anton Fredrik Klaveness. I dag eies og drives Lysebu av Fondet for dansk-norsk samarbeid, og var Norges gave til Danmark som takk for matvarehjelpen under andre verdenskrig. Etter at Fondet overtok eiendommen, fikk arkitekt Poulsson ansvaret for den utbygging og innredning som var nødvendig for at Lysebu skulle tjene sitt nye formål. I arbeidet har Poulsson understreket det særpregede miljøet som eksisterte på Lysebu fra gammelt av, og derfor fremstår stedet som et flott eksempel på tradisjonell, norsk byggeskikk.

– Lysebu ligger i skjul bak høye trær og åpenbarer seg for de besøkende først i samme øyeblikk som en svinger inn på tunet, akkurat som kongsgår-

dene vi kjenner fra barndommens eventyr, forteller Flemming. Landskapet åpner seg med en betagende utsikt over Sørkedalen og den ene blånende høyden etter den andre mot Norefjell.

De Historiske For tre år siden ble Lysebu en del av De Historiske; en unik medlemsorganisasjon bestående av mange av Norges mest sjarmerende hotell og spisesteder.

For å få tildelt en slik tittel kreves det et bevisst forhold til vertskapsrollen, der historiefortelling danner rammen for opplevelsene innen overnatting og gastronomi. Opprinnelig var Lysebus tanke å bli medlem av Designhotels.com, og de kom gjennom nåløyet, men ombestemte seg i siste liten. Det ble ikke rett sted for hotellet med dype stoler, myke puter, grantrær utenfor soveromsvinduet, fyr på store steinpeiser og arkitektens håndmalte takdekorasjoner. Det var en annen merkevare de søkte; med fortiden som ramme.

– Har dere også hatt en bevisst satsning på kunst og design for å sette dere inn i en nisje som hotell?

– Vi ønsket å formidle design og kunst, men på Lysebu blir ikke dette en prangende ting og et bærende element, men det skal liksom gli inn som en del av helheten og det hjemmekoselige.

Lysebu er også landets fremste arena for formidling av dansk kultur i Norge. Aktuelt Perspektiv er et av flere åpne arrangementer i regi av Fondet for dansk-norsk samarbeid. Her settes fokus på et aktuelt tema som har en kulturell, kunstnerisk eller samfunnsrelatert dimensjon. Arrangementene kan være alt fra konserter og teaterstykker til forfattertreff og foredrag. Det koster ingenting å delta.

– Fondet støtter også i dag unge mennesker under utdanning, og da spesielt kunnskapsformidlere, som kommer hit som kulturutvekslere mellom Danmark-Norge.

Flemming følger oss inn i Lysebus eldste del; Giljestuen. Her henger kjente tusjtegninger fra Erik Werenskiold med portretter av Henrik Ibsen,

94 Det g ode l i v

Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Wergeland på Veslebrunen, samt flere av hans illustrasjoner til Snorres kongesagaer og Jonas Lies Familien på Gilje. Dette var illustrasjonene som direkte inspirerte arkitekt Magnus Poulsson da han tegnet Lysebu. Noen tegninger av Munch henger i et annet rom.

– Alle er duplikater, da vi hadde et tyveri for noen år siden, forklarer Flemming, før han viser oss videre gjennom hotellet.

– De ulike fløyene og rommene representerer de ulike epokene hotellet har vært gjennom, og vi vil vedlikeholde og beholde de opprinnelige stilene.

Noen rom er i eldre stil, mens andre har moderne design med sjablonger på veggene og moderne linjer. Alle konferanserommene har også navn etter danske steder som Fyn, Læsø og Jylland. Det nye tilbygget som kommer ovenfor Kavalersalen (festsalen med plass til 75 gjester til selskap og 120 til konferanse), vil bli kalt Højden, og konferanserommene vil inneha danske høyder/fjell, men man kan jo spørre seg hva som er en høyde, ler Flemming og lukker opp døren til spisesalen Skogsstuen, som til sammen med Utsikten har plass til 160 gjester.

Her pryder Per Kirkeby en vegg på 2 x 3 meter. Bildet er i Kirkebys tradisjonelle naturfarger, med hans ulike ”tegn” som stubben. Maleriet ble bestilt til hotellet.

– Dronningen skulle avduke verket, forteller direktøren, – men da det kom opp på veggen, så vi plutselig at det var feil vei! Rammemakeren hadde satt snoren bak opp ned!

På en annen vegg henger fire mindre bilder av Olav Christoffer Jenssen, som er utlånt av Astrup Fearnley Museet. Svømmehallen er smykket ut med vakker ornamentikk av Kristin Lindberg og Unni Johnsen. Flemming gjør også et lite stopp foran et portrett av Borghild Hammerich i Hammerich stuene malt av Alf Rolfsen. Hammerich grunnla to organisasjoner som drev nødhjelp for nordmenn under andre verdenskrig.

– Fru Hammerich er kledd i bunad og står på balkongen i andre etasje på Grand Hotel med den nyutnevnte danske ambassadøren til Norge i bakgrunnen. Dagen er 5. juni (Danmarks nasjonaldag), og året er 1945. Hun mottar en hyllest fra folketoget, som biskop Dagfinn Hauge, hovedmannen bak utdelingen av de danske gavepakkene under krigen, hadde tatt initiativet til.

Kunst fra fjorden til eventyrslottet i skogen I 2007 startet Lysebu et hittil ganske så unikt og omfattende samarbeid med Henie–Onstad Kunstsenter i Bærum. På en plakett står det: Møte mellom eventyrslottet i skogen og kunst fra fjorden. Kunstsenteret skal bytte ut utstillingen på Lysebu med verker fra sin samling. Dermed får de et helt nytt kunstpublikum og en helt annen formidlingssituasjon for sin kunst.

Lysebu sender også sine gjester til Henie–Onstad. Dessuten skal Henie– Onstad også smykke ut den nye fløyen med suiter og konferansedel som skal stå ferdig i 2010.

– Lysebu er den sentrale arenaen i Norge for den intellektuelle og kulturelle utvekslingen med Danmark. For Henie–Onstad Kunstsenter er det fint å ha et samarbeid med en slik aktør. Vi benytter videre Lysebus lokaler for egne arrangementer når det er naturlig, forteller kommunikasjonsansvarlig Gunnhild Varvin ved Henie–Onstad Kunstsenter til Aktuell Kunst.

– Henie–Onstad Kunstsenter har en stor samling kunst, men en begrenset utstillingskapasitet. Vi har riktignok tre flotte saler, men disse rommer på langt nær vår omfattende samling på om lag 4000 verk. Det betyr at mesteparten av samlingen nødvendigvis befinner seg i våre magasiner. Å trekke frem verk fra samlingen – og vise disse i omgivelser som Lysebu, er svært interessant for oss – særlig da med tanke på å spre kunnskap om kunsten og kunstnerne. I den anledning har vi også informasjonsmateriell på Lysebu som forteller om Kunstsenteret, kunstverkene og utstillingene som er på Høvikodden. Å vise kunst utenfor Henie–Onstad Kunstsenter, som vi gjør på Lysebu, er ikke noe nytt. Vi har allerede gjort dette i lang tid; blant annet på statsministerens kontor, hvor vi har lånt ut kunstverk som den dag i dag henger på disse veggene, opplyser Gunnhild.

Utvalget er gjort av direktør ved Henie–Onstad, Karin Hellandsjø, med fokus på de omgivelsene som Lysebu ligger i, og med fokus på norsk og dansk kunst i Henie–Onstads samling. På en måte kan man si at utvalget både gjenspeiler den dansk-norske aksen som danner grunnlaget for Lysebu, i tillegg til at det gjenspeiler hovedtrekk i Henie–Onstad-samlingen. På veggene på Lysebu registrerer vi på vår omvisning sterke navn fra norsk modernisme: Kjell Nupen, Olav Strømme, Jakob Weidemann, Gunnvor Advocaat, Arvid Pettersen og Ulf Valde Jenssen.

– Arbeidene er valgt ut med omhu, med utgangspunkt i de ”romantiske” omgivelsene på Lysebu med naturen rett utenfor døra. Verkene spiller på naturinntrykk. Henie–Onstad ønsket også å ha en dansk kunstner representert, og har valgt ut syv collager av dansken Richard Mortensen, forteller Flemming mens vi beveger oss videre ned en trapp til vinkjelleren og vinstuen; en rustikk gang under jorda med plass til 32 mennesker.

– Her har vi ofte småbord på Valentine’s day med levende lys og en harpespiller, det er veldig populært.

Vinkjelleren er gravd inn i en gammel brønn på høyre side, og godt låst.

5500 flasker med gamle og edle dråper fra de beste vindistriktene i Europa ligger der inne. Samlingen har flere ganger mottatt Wine Spectators Best of Award of Exellence.

Vi kommer over i den eldre delen av Lysebu og går opp en smal trapp til tårnrommet; eller det såkalte akevittrommet, et intimt rom der man kan prøvesmake akevitt i små grupper. Under oss er Kavalersalen der arkitekten Poulsson selv har dekorert taket. På den ene veggen henger et verk av en av Norges fremste tekstilkunstnere; et teppe av Kristin Lindberg. Teppet ble avduket av dronning Margrethe under nærvær av det norske kongeparet i 1992.

I peisestuen i naborommet er det faktisk kona til Alf Sture som har tegnet møblene, noen av de få tegningene hun laget som møbeldesigner. Det finnes mye fra den kjente møbeldesignerenAlf Sture på Lysebu.Møbelarkitektstudenter legger konferanser til Lysebu for å få det med seg.

– De er flotte, men faktisk ganske harde, fylt med hestehår, smiler Flemming og setter seg forsiktig på en stol.

Jul på Lysebu Den første søndagen i november pyntes hele Lysebu til jul av den danske kunstneren Jette Frølich. Hun har vært synonym med jul i sitt hjemland i mange år. Hun tegnet sine første dekorasjoner og sjablonger allerede i 1964.

Sitt store gjennombrudd fikk hun 13 år senere da Illums Bolighus, Danmarks mest eksklusive bolig- og interiørbutikk, spurte om hun ville dekorere et 14 meter høyt juletre. Dette ble lagt merke til, og siden den gang har Jette og Illum vært tett forbundet med sin årlige, praktfulle julepynting av bolighuset.

– Lysebu er det eneste stedet i Norge som har hatt gleden av arbeidet til Jette. Den danske kunstneren har også laget jul i land som Sverige, Japan, Frankrike og Tyskland, forteller Flemming og låser opp døren til et gammelt stabbur på tunet. Her har Lysebu en egen gårdsbutikk med Jettes årlige kolleksjoner av gave- og interiørartikler.

– Det blir en helt spesiell stemning når Jette kommer. Det merkes både på gjester og ansatte. I fjor solgte vi julepynten hennes for over en million kroner.

Vi går tilbake til resepsjonen og den store bamsen som sitter like makelig på benken.

– Hva gjør egentlig Lysebu unikt?

Flemming virker oppriktig glad for å endelig få dette spørsmålet.

– Atmosfæren, roen og auraen som ligger rundt Lysebu. De som kommer hit, skal ikke få en hotellfølelse, men møte en oppriktig hjertelighet uten standardfrasene. Servicen har også kvalitet i alle ledd. Ikke minst er det Lysebus beliggenhet med både ski- og sykkelløype like ved. I Wallpapers Oslo-guide ligger vi faktisk som ett av seks anbefalte hoteller, og en reporter skrev nettopp om det unike ved å bo midt i skogen og samtidig kun 20 minutter fra Oslo sentrum. Og detaljene er viktig. La du for eksempel merke til bygningsarbeidet da du kom? Vi har malt brakkene i Lysebus farger, så gjestene ikke skal merke dette.

– Ja, jeg husker en venninne av meg som var gravid da de feiret bryllupet sitt her, men dette skulle ikke røpes. Den alkoholfrie vinen hennes ble helt over på vanlige flasker, til og med den musserende.

– Ja, der ser du detaljene, smiler Flemming fornøyd.

KLUBBTILBUD: Våre medlemmer får 10 % rabatt på lunsj på Lysebu når hotellet er julepyntet av den danske kunstneren Jette Frølich i perioden 2/11–20/12: Lunsj per person: 350,- kr (veil. pris er 390,- kr)

95 Det g ode l i v

klubbsidene

NYHET!

side 96 Normann Copenhagen. Design: Rikke Hagen

Normann Copenhagen. Design Simon Karkov

Bestlite. Design Robert Dudley Best

Menu. Design Jakob Wagner og Louise Christ Frederiksen

Vi lanserer nå salg av designprodukter til spesialpris for våre medlemmer.

Velkommen til Kunstklubbens egen klubbshop!

Logg deg på kunstklubben.no for å se alle våre gode tilbud.

K J Ø P SI N F O : Bestill eller kontakt oss på følgende måter: 1. Telefon: 22 99 54 00

2. E-post: kunstklubben@finear t.no 3. Kupong vedlagt i bladet 4. www.kunstklubben.no 5. For abonnement: SMS, send kodeord ”kunst” og din mailadresse til 2440

www.kunstklubben.no

klubbsidene side 97

Det skal lønne seg å være medlem i Kunstklubben og motta medlems­ magasinet Aktuell Kunst.

For et årsabonnement inkl. medlemskap til kun 450 kr får du mer i verdi tilbake:

Medlemsfordeler:

Neste nummer Aktuell Kunst: 1. februar 2010

• Nyheter! Designprodukter til redusert pris, se vår klubbshop Redusert frakt for medlemmer: 20 % rabatt.

• Samlerobjektet: Per Kleiva og Jens Johannessen

• 6 utgaver av Nordens ledende kunstmagasin • 4 utgaver av Aktuell Kunst – nettmagasinet (kun for abonnenter) • Et grafisk trykk til en verdi av cirka 450 kroner • 20 % rabatt på alle bilder som presenteres i Aktuell Kunst

• Les intervju med Bamse Fjell om Kai Fjell • Møt Nerdrum-eleven Camilla Coucheron, den svenske samtidskunstneren Joakim Allgulandert, og les om Britt Dyrenes’ installasjoner • Les om Eilif Peterssen, utsmykningsprosjektet på våre festninger og designerduoen og Alveporselenet til Wik & Walsøe

• 20 % rabatt på innramming av høy kvalitet • Gratis hente-selv-ordning (75 kroner for ikke-abonnenter) • Invitasjon til utstillinger og arrangementer i Kunstklubbens regi • Dine rabatter kan brukes på gavekort til familie, venner og kjente!

• Tilgang til eksklusiv kunst før alle andre og kunst som ikke ­presenteres på a­ uksjon­ene, og økt kunnskap om kunst, kunstnere og norsk og internasjonalt kunstmiljø • Rabatter hos diverse samarbeidspartnere • Spesialpris for overnatting på Hotell Grims Grenka

Flotte velkomsttrykk fra Per Didrik Wærner Melder du deg inn i Kunstklubben, får du et grafisk trykk signert Per Didrik Wærner til en verdi av kr 450,-

Jens Johannessen

Per Kleiva

www.kunstklubben.no

Vi gratulerer Gino Scarpa med 85-ĂĽrsdagen i ĂĽr!

Det er utgitt en rekke bøker om hans kunst, og han er representert i offentlige samlinger som Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet og Museet for samtidskunst. Utenlandske innkjøp omfatter Museum of Modern Art i New York, Statens Museum for Kunst i København og Galleria Degli UfďŹ zi i Firenze. Scarpa er født i Venezia i 1924. Han er opprinnelig utdannet arkitekt. Siden debututstillingen i fødebyen i 1946 har han arbeidet som maler, graďŹ ker og billedhogger. Han har vĂŚrt bosatt i Oslo siden 1970. Scarpa kan se tilbake pĂĽ en lang rekke utstillinger i inn- og utland, og har mottatt mange utsmykningsoppdrag og priser. Han har vĂŚrt representert pĂĽ den prestisjetunge Venezia-biennalen to ganger, og deltatt pĂĽ en mengde andre internasjonale utstillinger.

Se vĂĽre siste bilder av Scarpa pĂĽ www.ďŹ neart.no/galleri/kunstner/gino-scarpa

Vi tar innramming pĂĽ ramme alvor!

Alt innen innramming t Stort utvalg av rammelister t Vi lager giclĂŠetrykk, fotoutskrifter pĂĽ papir og lerret. t Gunstige priser!

Telemarksgt. 2, Skien - Tlf: 35 53 39 11 ,JSLFCBLLFO 1PSTHSVOO t 5MG Meieritorget, Porsgrunn - Tlf: 35 55 14 50 "TCK“SOTFOTHU 4LJFO t 5MG Besøk vür butikk pü internett, www.midgaard.net 5FMFNBSLTHBUF 4LJFO t 5MG

Besøk oss pü www.midgaard.net

E.GABRIELSEN A/S Etablert 1894 - 115 ĂĽr i bransjen

KUNSTHANDLEREN I SENTRUM Kjente kunstnere - stort utvalg

TA MED DENNE ANNONSEN OG FĂ… 20% RABATT INNRAMMING HURTIG LEVERING Grensen 8, 0159 Oslo Inngang Nedre Slottsgate Tlf: 22 42 79 49 www.egabrielsen.no

Ekatherina S. “Fariy Tales�

Rabattavtale for bilder kjøpt hos fineArt Ramme Service Olav Kyrresgt. 43 5014 Bergen tlf. 55 32 92 50 www.rammeservice.com post@rammeservice.com

NORGES BESTE UTVALG I GRAFIKK VĂ…R ERFARING - DIN GARANTI Galleri D-40 Henrik Ibsensgt. 90, Solli plass 0255 Oslo www.d40.no

Din rammemaker for ďŹ neArt i Trondheim www.rammeverkstedet.no e-post: post@rammeverkstedet.no

En av de største spesialbutikker for innramming i Oslo Vi rammer inn alt du setter pris pü: HSBėLL r NBMFSJ r GPUP r LBSU CSZMMVQTCJMEFS r PCKFLU r TQFJM r TLJMUFS

• Lang erfaring • 100 % fornøyd garanti • God service • Rask levering

www.galleripingvin.no

www.aterliert14.no

-EDLEM NR Medlem nr.

/SLO

3VARSENDING

+UNSTKLUBBEN !3

✠✠Bestillingskort Aktuell KunstKunst nr 1-09nr.

Bestillingskort Aktuell

6-09

????????????????? )KKE MEDLEM Â’NSKER MEDLE _______________________________________

.AVN

????????????????????????????????????????

Navn !DRESSE

_______________________________________ ????????????????????????????????????????

Ikke medlem, ønsker medlemskap

_______________________________________

Postnr./Poststed _______________________________________

4ELEFON PRIVAT ????????????????? 4ELEFON DAGTID ??????????

Telefon privat _______________________________________ Telefon dagtid _______________________________________

% POST

E-post

????????????????????????????????????????

_______________________________________

(ENTES I VĂ?RT GALLERI I -ARIDALSVEIEN 0 /SLO 3ENDES MED UTEN RAMME I POSTOPPKRAV KR

Ring og bestill bilder pĂĽ telefon 22 99 54 00 (*Posten har økt prisene pĂĽ porto) "ILDENE KAN FORHĂ?NDSBETALES TIL KONTO Ă˜nskes tilsendt i postoppkrav* 4A KONTAKT FÂ’R DU BETALER PĂ? E MAIL ELLER TELEFON (*Porto fra 249,-) +VITTERING PĂ? OVERFÂ’RT BELÂ’P KAN FAKSES PĂ? ELLER MEDDELES KUNDESERVICE PĂ? KUNDESERVICE lNEART NO

Vervekort

Aktuell Kunst nr 1-09

/SLO

3VARSENDING

Ôe\8ik && BlejkbclYY\e Xj

JmXij\e[`e^ '.'/ Ôe\8ik && BlejkbclYY\e Xj ''0' Fjcf JmXij\e[`e^ '.'/ ''0' Fjcf

ÂŒNSKER DU Ă? BETALE MED KREDITTKORT "RUK VĂ?R NETTSIDE WWW KUNST Ă˜nsker du ĂĽ betale med kredittkort: Bruk vĂĽr nettside www.kunstklubben.no

+UNSTKLUBBEN !3

AKT UEL L

*A JEG žNSKER k ABONNERE Pk !KTUELL +UNST

.!6.

*A JEG žNSKER k ABONNERE Pk !KTUELL +UNST

.!6.

!$2%33% !$2%33%

0/34.2 34%$

4,&

0/34.2 34%$

4,&

% 0/34 % 0/34 AKT UEL L

KUNST KUNST

;l bXe f^j‚ d\c[\ [\^ `ee ^a\eefd m‚i e\kkj`[\ KUNSTKLUBBEN NO ;l bXe f^j‚ d\c[\ [\^ `ee ^a\eefd m‚i e\kkj`[\ KUNSTKLUBBEN NO

Adresse

0OSTNR 0OSTSTED ????????????????????????????????????????

Inger Sitter / Uten tittel (blå)

5600

6966

Leiken Vik / Uten tittel (dame)

1440

2082

Leiken Vik / Uten tittel (slagsølv)

2000

2642

Leiken Vik / Uten tittel (gult)

4000

5366

Leiken Vik / Uten tittel (sensommer)

4000

5366

Leiken Vik Uten tittel 1 (Botticelli)

7200

8634

7200

8634

7200

8634

7200

8634

Ruth Roland / Det vidunderlige

1680

2423

Ruth Roland / Min skatt

1680

2423

Ruth Roland / Nyfødt

400

931

4000

5141

Ruth Roland / Dansen

720

1362

Ruth Roland / Før dansen

720

1362

Ruth Roland / Den forunderlige hagen

1360

1891

Ruth Roland / Kjolen

560

1091

1200

1943

1200

1943

! riginaler OBS! O

Leiken Vik / Uten tittel 2 (Botticelli) Leiken Vik / Uten tittel 3 (Botticelli) Leiken Vik / Uten tittel 4 (Botticelli)

Ruth Roland / Barnet griper verden

Original

Charlotte Bergesen / Måne

3760

er!

Charlotte Bergesen / Bærer m/ramme

riginal OBS! O

Charlotte Bergesen / Timeglass

Charlotte Bergesen / Stein i veien m/ramme

3760

Kari Adóra Hauge / She got the whole world

1760

2604

Kari Adóra Hauge / Fugl og jente over Drina

1760

2901

Kari Adóra Hauge / Hoppetaujente

1760

2604

Liv Heier / Riverrun

2160

3142

Liv Heier / Oblivion

2560

3542

Nico Widerberg / Samtale

3360

4385

Nico Widerberg / Emne II (gul)

2800

3825

Nico Widerberg / Emne III (grønn)

2800

3825

Nico Widerberg / Emne IV (blå)

2800

3825

Nico Widerberg / Historie

2000

2683

Nico Widerberg / Samlet

5600

6966

Nico Widerberg / Linjer (bronse)

27.900

Nico Widerberg / Ringer (bronse)

27.900

Nico Widerberg / Linjer (glass)

31.500

Nico Widerberg / Ringer (glass)

31.500

Jørn Nilsen / Tun

2800

3941

Jørn Nilsen / Blå skygge

2800

3941

KUNSTBØKER – FRI FRAKT! Inger Sitter – et portrett NYHET!

499

Jakob Weidemann: Portrett i ord

395

Nicolaus Widerberg

395

HZ `jchi`ajWWZc#cd [dg ÓZgZ [dgYZaZg

6908

BdiiV Zi Ódii kZa`dbhiign``

5200

'% e ^ccgVbb^c\

Inger Sitter / Uten tittel (rød)

'% e Vaa `jchi egZhZciZgi ^ 6`ijZaa @jchi

12.566

9Zh^\cegdYj`iZg i^a gZYjhZgiZ eg^hZg

11.200

CN=:I '% gVWVii e [gV`i

Jakob Weidemann / Uten tittel

>c`ajYZgZg bZYaZbh`Ve ^ Cdg\Zh hi³ghiZ `jchi`ajWW

Medl.pris m/ ramme

Cdg\Zh hi³ghiZ d\ ZaYhiZ `jchibV\Vh^c gZii ]_Zb ^ edhiZc

Medlemspris u/ramme

Kunstner/tittel

✁

Bestillingskort Aktuell Kunst nr. 6-09

LIVET ER MER ENN EN VOLVO. LIVET ER MEwwR ENN BILER - PUNKTUM. UANSETT HVOR FANTASTISKE DE ER, ER DET SOM BETYR NOE, HVA DE KAN GJØRE FOR DEG! SÅ NÅR VI PÅVOLVO UTVIKLER NOE NYTT HAR VI ÉN REGEL. HVIS DET IKKE GJØR LIVET DITT BEDRE, HAR DET IKKE NOE I EN VOLVO Å GJØRE. DERFOR KJØRER DU VOLVO.

Butikker i Oslo Drammensveien 131 Kirkeveien 49 Kirkegata 17 Trondheimsveien 176

Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 22

Jessheim Gottaasalleén 3,

Tlf.: 63 98 48 11

27 36 62 22

00 75 40 12

80 00 05 60

Verksted og administrasjon Hasleveien 15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90

100% fornøyd garanti

God service

Lang erfaring

Rask levering

Spar penger - sjekk våre priser.

OBOS RABATT

VOLVO XC60 m/City Safety FRA KR 516 800,-* (AWD) FRA KR 482 800,-* (2WD DRIVe)

Vi printer bildene dine

ET LIDENSKAPELIG DESIGN - MED FUNKSJON Volvo XC60 er en crossover med et lidenskapelig design. Den har en luksuriøs by-bils komfort og firehjulstrekk med høy bakkeklaring for røffe kjøreforhold utenfor allfarvei. XC60 er Volvos sikreste bil noensinne og utstyrt med det prisvinnende sikkerhetssystemet City Safety som standard. 75% av alle kollisjoner skjer ved hastigheter under 30 km/t. City Safety vil ved typisk kø og bytrafikk redusere ulykkesomfanget eller forhindre ulykker helt. Volvo XC60 vil selv bremse idet systemet registrerer at en kollisjon er i ferd med å inntreffe.

VOLVO XC60 * VEIL PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. GJ.SN. FORBRUK 6,0 – 7.5 L/100 KM. CO2-UTSLIPP 159 – 199 G/KM. ALLE VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. VI TAR FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDEDE BILER KAN HA EKSTRAUTSTYR. WWW.VOLVOCARS.NO

• Rammer • Speil • Blindrammer

Salg av Aukrustbilder

• Refleksfritt glass • UV glass • Opphengssystemer

• Laminering • Utsmykking • Henter og bringer

Blindrammer og lerret

• Print • Plexiglass • Firmagaver

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.

r Åp en iu t7 ke d a n ge

AKTUELL KUNST NR. 6 2009

A. Danielsen & Co. AS etabl. 1972

NORGES BESTE UTVALG I GRAFIKK! t (SP 'SBBT t (VOO 7PUUFTUBE t (VOOBS 4 (VOEFSTFO t )BSBME ,JIMF t )ÌLPO #MFLFO t *OHFS 4JUUFS t +BO #BLFS t +BO #S OEF t +BO )BSS t +BLPC 8FJEFNBOO t +BSMF 3PTTFMBOE t +FOT +PIBOOFTTFO

t +PIBOOF .BSJF )BOTFO ,SPOF t +PO # F 1BVMTFO t ,BJ 'KFMM t ,BSM &SJL )BSS t ,KFMM &SJL ,JMMJ 0MTFO t ,KFMM /VQFO t ,KFMM 1BIS *WFSTFO t ,OVU 3PTF t ,BBSF &TQPMJO +PIOTPO t -BTTF ,WFSOFCP t -VEWJH &JLBBT t -JW )FJFS

t .BSJBOOF )FTLF t /JDPMBVT 8JEFSCFSH t /JLPMBJ #FSH t /JOB %VF t 0EE /FSESVN t 0MBW $ISJTUPQIFS +FOTTFO t 1FS 'SPOUI t 1FS ,MFJWB t 1JB .ZSWPME t 3FJEBS "VMJF t 3VOJ -BOHVN t 4JHVSE 8JOHF

t 4UJH "OESFTFO t 5FSKF 3FTFMM t 5FSKF 3JTCFSH t ɨFSFTF /PSUWFEU t ɨFP 5PCJBTTF t ɨPSTUFJO 3JUUVO t 5SJOF 'PMNPF t 5SPOE 'MBETFUI t 6MG 7BMEF +FOTFO t :OHWF 3FJEBS 7PME t SOVMG 0QEBIM N nFSF

GOD KUNST OG GODE KUNSTARTIKLER

t "OOF )BBWJOE t "OOF ,BUSJOF %PMWFO t "SOF &LFMBOE t #K SH ɨPSIBMMTEPUUJS t $BSM /FTKBS t %BHmOO ,OVETFO t &TFS "GBDBO t &SMJOH &OHFS t &WB )BSS t 'SBOL #SVOOFS t 'SBOT 8JEFSCFSH t (BCSJFMMF ,JFMMBOE

løssalg kr 79,–

Jubileum

VÅR ERFARING - DIN GARANTI

www.d40.no

RETURUKE

Åpningstider: man-fre: 10-17 tors: 10-18 lør: 10-15 søn: 12-16 Henrik Ibsensgt 90 - Solli Plass - 0255 Oslo Tlf: 22 44 85 86 Fax: 22 55 14 60

05

KVALITETSINNRAMMING I 35 ÅR (BMMFSJFU IBS FHFO SBNNFNBLFS ,PSU MFWFSJOH 4UPSU PH FLTLMVTJWU VUWBMH INTERPRESS NORGE AS