KUNST 02/2010

VÅR ERFARING - DIN GARANTI KVALITETSINNRAMMING I 35 ÅR Galleriet har egen rammemaker - Kort levering - Stort og eksklusivt utvalg • Anne Haavind • Anne Cecilie Røgeberg • Anne Katrine Dolven • Arne Ekeland • Bjørg Thorhallsdottir • Christopher Rådlund • Carl Nesjar • Dagfinn Knudsen • Eser Afacan • Erling Enger • Eva Harr • Frank Brunner

• Frans Widerberg • Gabrielle Kielland • Gro Fraas • Gunn Vottestad • Gunnar S. Gundersen • Harald Kihle • Håkon Bleken • Inger Sitter • Jan Baker • Jan Brænde • Jan Harr • Jakob Weidemann

• Jarle Rosseland • Jens Johannessen • Johanne Marie Hansen-Krone • Jon Bøe Paulsen • Kai Fjell • Karl Erik Harr • Kjell Erik Killi Olsen • Kjell Nupen • Kjell Pahr-Iversen • Knut Rose • Kaare Espolin Johnson • Lasse Kvernebo

• Ludvig Eikaas • Liv Heier • Marianne Heske • Nicolaus Widerberg • Nikolai Berg • Nina Due • Odd Nerdrum • Olav Christopher Jenssen • Per Fronth • Per Kleiva • Pia Myrvold • Reidar Aulie

Henrik Ibsensgt 90 - Solli Plass - 0255 Oslo Tlf: 22 44 85 86 Fax: 22 55 14 60 Åpningstider: man-fre: 10-17 tors: 10-18 lør: 10-15 søn: 12-16

www.d40.no

ØNSKER VELKOMMEN TIL NYE LOKALER I TJUVHOLMEN ALLE 5

MESTERMØTE:

Odd Nerdrum møter Rembrandt i Stockholm

HÅKON GULLVÅG god kunst og gode kunstartikler

A. Danielsen & Co. AS etabl. 1972

• Runi Langum • Sigurd Winge • Stig Andresen • Terje Resell • Terje Risberg • Therese Nortvedt • Theo Tobiasse • Thorstein Rittun • Trine Folmoe • Trond Fladseth • Ulf Valde Jensen • Yngve Reidar Vold • Ørnulf Opdahl

Galleri Brandstrup OSLO

NR 2 2010 ÅRGANG 57 KR 89,-

KITSCH BIENNALEN 2010 DESIGN: Marimekko og Moods of Norway Edderkoppkvinnen og samtidskunstneren Louise Bourgeois Kjell Pahr-Iversen blant ryggrader og ikoner Pushwagner-utstilling i Skien RETURUKE 25

da Åp g e en ri t uk en 7

KUNST 2/2010 – norges største og eldste kunstmagasin

NORGES BESTE UTVALG I GRAFIKK!

INTERPRESS NORGE AS

&

Tema: Skjønnhet i kunsten! • Grafiker Yngve Næsheim • Maleren Jørgen Holen Kunstanmeldelser av Lars Elton • Kunstnovelle av Tommy Sørbø • Ingri Egeberg Johanne Marie Hansen-Krone • Indisk kunsthistorie • Samisk samtidskunst

VÅR ERFARING - DIN GARANTI KVALITETSINNRAMMING I 35 ÅR Galleriet har egen rammemaker - Kort levering - Stort og eksklusivt utvalg • Anne Haavind • Anne Cecilie Røgeberg • Anne Katrine Dolven • Arne Ekeland • Bjørg Thorhallsdottir • Christopher Rådlund • Carl Nesjar • Dagfinn Knudsen • Eser Afacan • Erling Enger • Eva Harr • Frank Brunner

• Frans Widerberg • Gabrielle Kielland • Gro Fraas • Gunn Vottestad • Gunnar S. Gundersen • Harald Kihle • Håkon Bleken • Inger Sitter • Jan Baker • Jan Brænde • Jan Harr • Jakob Weidemann

• Jarle Rosseland • Jens Johannessen • Johanne Marie Hansen-Krone • Jon Bøe Paulsen • Kai Fjell • Karl Erik Harr • Kjell Erik Killi Olsen • Kjell Nupen • Kjell Pahr-Iversen • Knut Rose • Kaare Espolin Johnson • Lasse Kvernebo

• Ludvig Eikaas • Liv Heier • Marianne Heske • Nicolaus Widerberg • Nikolai Berg • Nina Due • Odd Nerdrum • Olav Christopher Jenssen • Per Fronth • Per Kleiva • Pia Myrvold • Reidar Aulie

Henrik Ibsensgt 90 - Solli Plass - 0255 Oslo Tlf: 22 44 85 86 Fax: 22 55 14 60 Åpningstider: man-fre: 10-17 tors: 10-18 lør: 10-15 søn: 12-16

www.d40.no

ØNSKER VELKOMMEN TIL NYE LOKALER I TJUVHOLMEN ALLE 5

MESTERMØTE:

Odd Nerdrum møter Rembrandt i Stockholm

HÅKON GULLVÅG god kunst og gode kunstartikler

A. Danielsen & Co. AS etabl. 1972

• Runi Langum • Sigurd Winge • Stig Andresen • Terje Resell • Terje Risberg • Therese Nortvedt • Theo Tobiasse • Thorstein Rittun • Trine Folmoe • Trond Fladseth • Ulf Valde Jensen • Yngve Reidar Vold • Ørnulf Opdahl

Galleri Brandstrup OSLO

NR 2 2010 ÅRGANG 57 KR 89,-

KITSCH BIENNALEN 2010 DESIGN: Marimekko og Moods of Norway Edderkoppkvinnen og samtidskunstneren Louise Bourgeois Kjell Pahr-Iversen blant ryggrader og ikoner Pushwagner-utstilling i Skien RETURUKE 25

da Åp g e en ri t uk en 7

KUNST 2/2010 – norges største og eldste kunstmagasin

NORGES BESTE UTVALG I GRAFIKK!

INTERPRESS NORGE AS

&

Tema: Skjønnhet i kunsten! • Grafiker Yngve Næsheim • Maleren Jørgen Holen Kunstanmeldelser av Lars Elton • Kunstnovelle av Tommy Sørbø • Ingri Egeberg Johanne Marie Hansen-Krone • Indisk kunsthistorie • Samisk samtidskunst

Kvalitet gir skaperglede I TORSO-butikkene finner du materiell og utstyr til alt innen kunst, design og tegning.

Vi er en gruppe fagbutikker som leverer kvalitetsprodukter, både til deg som har lyst til å prøve for første gang, og til deg som lever av å skape med penn eller pensel.

Hos oss finner du trivelige medarbeidere som kan gi råd om produkter og muligheter. Kunstens verden er omfattende – men også lett tilgjengelig – vi hjelper deg i gang!

Ved siden av å tilby produkter i ulike prisklasser og gode tilbud, ønsker vi å bidra til større bevissthet om vårt miljø. Når dine malingtuber er tomme, ber vi deg ta de med til butikken for sikker gjenvinning av plast, glass og metallemballasje.

På våre hjemmesider kan du lese mer om våre tilbud og vår medlemsklubb.

Velkommen til TORSO, enten på www.torso.no eller aller helst i en våre butikker!

L ARS ELLING

PER MANING

APRIL 8 - MAY 2

MAY 6 - MAY 30

Galleri Brandstrup OSLO Tjuvholmen allé 5, 0252 Oslo Norway +47 22 54 54 54 www.brandstrup.no

Galleri Brandstrup OSLO Tjuvholmen allé 5, 0252 Oslo Norway +47 22 54 54 54 www.brandstrup.no

Ta med brukte malingtuber til våre butikker.

www.torso.no

Andvord AndvordCity CityCash Cash Tollbugt.

Tollbugt.3131 0157 0157Oslo Oslo Tlf. Tlf.2222414154549898

Fargerike Agerup Fargerike Agerup Fridtjof Nansens veivei 1212 Fridtjof Nansens 0369 Oslo 0369 Oslo Tlf.Tlf. 2323 3333 4242 4040

Kunst ogog Hobby Kunst Hobby Parkaksen 44 Parkaksen 1400 Ski 1400 Ski Tlf.Tlf. 6464 8787 5353 1818

Caribonum CaribonumHamar Hamar Strandgt.

Strandgt.61 61 2317 2317Hamar Hamar Tlf. Tlf.62 6251 5124 2430 30

Arnes ArnesFargehandel FargehandelAS AS Kongegata Kongegata2626 3256 3256Larvik Larvik Tlf. Tlf.3333181824245050

Hobbysenteret Hobbysenteret Storgt.

125 Storgt.

125 3915 Porsgrunn 3915 Porsgrunn Tlf.Tlf. 3535 5555 5353 9696

Hobbyhimmelen Hobbyhimmelen Henrik Wergelandsgt.

26-36 Henrik Wergelandsgt.

26-36 4612 Kristiansand 4612 Kristiansand Tlf.Tlf. 9191 7777 2020 5757

Malepaletten Malepaletten Kong KongOscarsgt.

Oscarsgt.15 15 5017 5017Bergen Bergen Tlf. Tlf.55 5596 9600 0070 70

Arne Neeraas Arne Neeraas Storgt.

5656 Storgt.

8006 BODØ 8006 BODØ Tlf.Tlf. 7575 5252 2222 8888

Tromsø TromsøKunst Kunstog ogHobbysenter Hobbysenter Storgt.

Storgt.104 104 9008 9008Tromsø Tromsø Tlf. Tlf.77 7768 6860 6015 15

Kvalitet gir skaperglede I TORSO-butikkene finner du materiell og utstyr til alt innen kunst, design og tegning.

Vi er en gruppe fagbutikker som leverer kvalitetsprodukter, både til deg som har lyst til å prøve for første gang, og til deg som lever av å skape med penn eller pensel.

Hos oss finner du trivelige medarbeidere som kan gi råd om produkter og muligheter. Kunstens verden er omfattende – men også lett tilgjengelig – vi hjelper deg i gang!

Ved siden av å tilby produkter i ulike prisklasser og gode tilbud, ønsker vi å bidra til større bevissthet om vårt miljø. Når dine malingtuber er tomme, ber vi deg ta de med til butikken for sikker gjenvinning av plast, glass og metallemballasje.

På våre hjemmesider kan du lese mer om våre tilbud og vår medlemsklubb.

Velkommen til TORSO, enten på www.torso.no eller aller helst i en våre butikker!

L ARS ELLING

PER MANING

APRIL 8 - MAY 2

MAY 6 - MAY 30

Galleri Brandstrup OSLO Tjuvholmen allé 5, 0252 Oslo Norway +47 22 54 54 54 www.brandstrup.no

Galleri Brandstrup OSLO Tjuvholmen allé 5, 0252 Oslo Norway +47 22 54 54 54 www.brandstrup.no

Ta med brukte malingtuber til våre butikker.

www.torso.no

Andvord AndvordCity CityCash Cash Tollbugt.

Tollbugt.3131 0157 0157Oslo Oslo Tlf. Tlf.2222414154549898

Fargerike Agerup Fargerike Agerup Fridtjof Nansens veivei 1212 Fridtjof Nansens 0369 Oslo 0369 Oslo Tlf.Tlf. 2323 3333 4242 4040

Kunst ogog Hobby Kunst Hobby Parkaksen 44 Parkaksen 1400 Ski 1400 Ski Tlf.Tlf. 6464 8787 5353 1818

Caribonum CaribonumHamar Hamar Strandgt.

Strandgt.61 61 2317 2317Hamar Hamar Tlf. Tlf.62 6251 5124 2430 30

Arnes ArnesFargehandel FargehandelAS AS Kongegata Kongegata2626 3256 3256Larvik Larvik Tlf. Tlf.3333181824245050

Hobbysenteret Hobbysenteret Storgt.

125 Storgt.

125 3915 Porsgrunn 3915 Porsgrunn Tlf.Tlf. 3535 5555 5353 9696

Hobbyhimmelen Hobbyhimmelen Henrik Wergelandsgt.

26-36 Henrik Wergelandsgt.

26-36 4612 Kristiansand 4612 Kristiansand Tlf.Tlf. 9191 7777 2020 5757

Malepaletten Malepaletten Kong KongOscarsgt.

Oscarsgt.15 15 5017 5017Bergen Bergen Tlf. Tlf.55 5596 9600 0070 70

Arne Neeraas Arne Neeraas Storgt.

5656 Storgt.

8006 BODØ 8006 BODØ Tlf.Tlf. 7575 5252 2222 8888

Tromsø TromsøKunst Kunstog ogHobbysenter Hobbysenter Storgt.

Storgt.104 104 9008 9008Tromsø Tromsø Tlf. Tlf.77 7768 6860 6015 15

CHRISTIAN LEMMERZ JUNE 3 - JUNE 27

Galleri Brandstrup OSLO Tjuvholmen allé 5, 0252 Oslo Norway +47 22 54 54 54 www.brandstrup.no

Innhold KUNSTNERINTERVJUER: Kitsch Biennalen 2010..................................................................................................... 10 Mestermøte: Odd Nerdrum og Rembrandt....................................................... 12 Håkon Gullvåg i Konnerud kirke................................................................................ 16 Kjell Pahr-Iversen – Ikoner og ryggrader.............................................................. 24 Johanne Marie Hansen-Krone om det å være til............................................. 32 Jørgen Holen: Lyset må komme ut av mørket................................................. 38 Yngve Næsheim – Tresnittets mann....................................................................... 44 Tom Erik Andersen – Drømmene er postkort fra mitt indre..................... 48 På historisk grunn hos koloristen Åke Berg ...................................................... 52 Svensk samtidskunst: Joakim Allgulander ........................................................ 58 Kunstnerisk maktbalanse hos Ingri Egeberg..................................................... 62 Torgeir Schjølberg – dristig til fingerspissene................................................... 66 Roar Kjærnstad: Effekten av tilfeldigheter.......................................................... 68 Portrettøren: Gisle Harr.................................................................................................. 96

SAMTIDSKUNST:

Eksklusive mestermøter med Odd Nerdrum og de gamle mesterne i KUNST!

Skjønnhet i kunst og kunsthåndverk...................................................................... 72 Knuste egg på Galleri Maria Veie.............................................................................. 84 Samisk samtidskunst – en kunstnerisk identitetsprosess........................... 88 AKTUELT: Pushwagner-utstilling i Skien.............................................................. 93 Norge rundt: Midtnordisk kunstfestival................................................................. 82

12

Louise Bourgeois – edderkopper, celler og rosa tøyskulpturer.............. 98 Kunstsamlingen: Dr. Holms Hotel............................................................................. 116

DESIGN: Designikonet: Marimekko.............................................................................................. 106 Designgalleriet..................................................................................................................... 107 Moods of Norway.............................................................................................................. 108

KUNSTHISTORIE: Den farlige skjønnheten ................................................................................................ 72 Kåre Haram og det kunstneriske kartet................................................................ 112

FAST: Årets Palettklubbkunstner............................................................................................ 94 Bli med til Toscana............................................................................................................. 30 NYHET! Inspirasjon med Gro Mukta Holter........................................................ 92 NYHET! Kunstreisetips med Aase Rostad........................................................... 120 Instruktivt: Hazel Soan.................................................................................................... 122 Lars Eltons anmeldelser og utstillingsomtaler.................................................. 102

98 60

122

Kunstpetit: Tommy Sørbø............................................................................................. 80 Kursoversikt........................................................................................................................... 124 Forhandlersider................................................................................................................... 128 Klubbsider.............................................................................................................................. 130

32

106

62

16

LEDER Kunst og det vakre Først og fremst vil vi takke for alle de gode tilbakemeldingene vi har fått på sammenslåingen av Aktuell Kunst og Kunst for Alle. Vår markedsundersøkelse viste at 85 % av leserne var fornøyd med magasinet.

Vi håper dere setter like stor pris på fortsettelsen!

I denne utgaven kan vi presentere Kitsch Biennalen 2010, som går av stabelen til høsten i Venezia. I den anledning har Odd Nerdrum foreslått å bli med KUNST på tre mestermøter. Vi startet serien med et besøk i Stockholm Nationalmuseum, foran Rembrandt-bildet som kanskje avgjorde Nerdrums valg av retning, mens hans medelever endte på Moderna Museum for å se Warhol. Les om det fantastiske møtet mellom to mestre, kun her i KUNST!

– Du går ikke til atelieret for å lage kunst, men i beste fall kommer det kunst ut derfra fra tid til annen.

(Håkon Gullvåg)

108

122

Dette nummeret av KUNST vil belyse temaet skjønnheten og det vakre i kunsten. Skjønnheten i kunsten er et tema som kommer opp i kunstdiskusjonen gang på gang. Ofte skapes en polarisering mellom lekmannen, som vil ha det vakre, og eliten og institusjonen som ser mer på innhold og idé i kunsten. Ikke minst har det blitt en mur mellom den figurative, klassiske tradisjonen og deres syn på vakker kunst, og den moderne tradisjonen og den konseptuelle kunsten som sjelden har ”det vakre” som et kriterium. Er et bilde uinteressant med en gang det også er vakkert? Er et bilde uskjønt dersom det er provoserende, i ”simple” materialer og uten håndverksmessige kvaliteter?

På vår nettside, www.fineart.no, har vi lenge hatt en spalte, På veggen, der forfattere, idrettsutøvere, kulturpersonligheter og kjendiser avslører sitt beste kunstkjøp. Deres ulike syn på provoserende kunst og estetikk i kunsten som en målestokk er svært interessant – og divergerende. I dette magasinet har vi spurt kunstnere og gallerister om det samme: Hva er vakker kunst for deg? Og er det et mål for deg å lage vakre bilder? Den kjente Stavanger-kunstneren Kjell Pahr-Iversen svarer slik: For meg kan alt være vakkert. Man kan jo ikke si at en padde er styggere enn en kokospalme. Fakta er at ikke noe er stygt eller vakkert. Billedkunstneren Johanne Marie Hansen-Krone sier at hennes bilder snarere er et lite bidrag i anstrengelsene våre for å skape mening. Eller finne mening. Det vakre er ikke et mål i seg selv, selv om mange ser på hennes bilder som nettopp skjønne. Billedkunstneren Jørgen Holens verker er også vakre, og i sitt intervju svarte han: Jeg har tatt mer til meg de skjønne verkene, enn de med politisk eller samfunnsengasjert innhold. Jeg er en naturens mann, glad i det estetiske. Det er ikke noe minus at et bilde blir vakkert. Den toneangivende galleristen Maria Veie forteller at hun alltid har elsket det skjønne, men jobber med innhold når hun velger samtidskunst.

– Å male vakre bilder har lenge vært synonymt med å være ukritisk til vår egen samtid. Men i den siste tiden har kunstscenen endret seg, skriver Maren Engelschiøn i sin artikkel, der hun vil vise til skjønnhetens tilbakekomst innen samtidskunsten. Paul Grøtvedt har derimot tatt for seg Stendhal-syndromet, en diagnose du faktisk kan få av å se for mye vakker kunst, og hyppigst observert foran kjente verker i byer som Firenze, Roma og Venezia.

Vi håper dermed du vil få svar på spørsmålet om hva som er vakker kunst, og kanskje stille deg spørsmålet selv. Svaret henger ofte sammen med et annet viktig spørsmål: Kunstens funksjon i ditt liv!

Vennlig hilsen Toril og Mette

96

24

KITSCH-KVELD Kitsch-kveld hos fineArt torsdag 22. april kl. 18!

Bli med inn i Odd Nerdrums og kitschens univers.

KUNST 2: 2010 57. årgang Aktuell Kunst og Kunst for Alle er nå slått sammen til Norges største kunstmagasin: KUNST Utgis med støtte fra Norsk Kulturråd

Program: -V elkommen med en liten scene fra Odd Nerdrums skuespill -F oredrag om Odd Nerdrums kunst ved Jan-Ove Tuv

Ansvarlig utgiver: fineArt // Kunstklubben as Opplag: 23 000 Årsabonnement 495,- / abonnementet løper til det sies opp skriftlig (Med forbehold om feil priser på kunst)

-H elene Knoop snakker om kitschbegrepet

MEDVIRKENDE:

-A vslutning: En vakker kortfilm fra Paris laget av Odd Nerdrum

Redaksjonen:

Fotografer:

Mette Dybwad Torstensen / ansvarlig redaktør / cand.philol. kunsthistorie / mette@fineart.no / mob: 901 19 007

Anne Vesaas / anne.vesaas@fineart.no

-M ulighet for å se på og kjøpe Venezia-mappen; blant kjøperne av hele mappen trekker vi ut en vinner av et cruise med ankomst Kitsch Biennalen til en verdi av 20 000 kroner!

-F igurative dager i vårt galleri med alle våre Nerdrum-elever på veggene Lett servering!

Su. innen 19. april: mette@fineart.no

Kristian Sandbæk Solli / post @ kristiansolli.com

Toril S. Kojan / redaktør / billedkunstner og kunstterapeut fra Institutt for kunstterapi / toril@fineart.no

Marie von Krogh / post@marievonkrogh.com

Rolf Stavnem / daglig leder fineArt // Kunstklubben / rolf@fineart.no / mob: 920 85 907

Forsidefoto:

Anne Vesaas / grafisk designer og fotograf / anne.vesaas@fineart.no Gro Mukta Holter / gallerimedarbeider, kunstner og designer / Statens kunst- og håndverksskole / gro@fineart.no

Frilansere:

Odd Nerdrum i Stockholm Nationalmuseum Foto: Anne Vesaas / med tillatelse fra Stockholm Nationalmuseum

Design: Ann-Kristin Meyer / annkristin@zmedia.no

Gry Hartvigsen / frilans journalist / grunnfag i kunsthistorie, etnologi og litteraturvitenskap / gry.hartvigsen@gmail.com

Anne Vesaas

Eva Furseth / ansatt Kunstkontoret AS (www.kunstkontoret.no) / cand.philol. kunsthistorie / eva.furseth@kunstkontoret.no

Trykk:

Elin Rønningen / frilans skribent / master i kunstkritikk og kulturformidling / elinronn@online.no Aase Rostad / frilans skribent og globetrotter med kunst som hovedinteresse og hele verden som inspirasjon / aase.rst@online.no Cecilie Tyri Holt / frilans kunstskribent og journalist / M.A. kunsthistoriker / medlem Norsk Kritikerlag / cecholt@yahoo.no Tommy Sørbø / kunsthistoriker, forfatter og dramatiker / tommysor@online.no Lars Elton / kunst- og arkitekturkritiker i VG, frilansjournalist og redaktør for NILs årbok, Rom & møbler / lars@elton.no Hazel Soan / billedkunstner og forfatter / pendler Cape Town–London / hsoan@iafrica.no Maren Engelschiøn / journalist og billedkunstner / mastergrad fra University of Minnesota School of Journalism and Mass Communication / maren@engelschion.no Bjørn Li / bosatt i Kairo / kunsthandler og forfatter av blant annet teksten til boken Temaer, omhandler Odd Nerdrums billedverden / bjorn@daidalosart.com

Zmedia.no

Foto av kunst: Anne Vesaas

Kunstklubbansvarlig / abonnement: Kristin Krugerud / kristin@fineart.no / 22 99 54 06 / mob: 913 90 389

Annonsering: Petter Stavnem / petter@adverts.no / mob: 982 25 006

Galleriansvarlig / bestilling: Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 99 54 15 / faks: 22 99 54 20 Galleriets åpningstider i Maridalsveien 33 P: Mandag, tirsdag og onsdag: 9–17 Torsdag 9–19 / fredag 9–16 / lørdag 10–14 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

Bestill abonnement – send SMS med kodeordet "kunst" + din mailadresse til 2440

Venezia-mappen side 11

håkon gullvåg side 21

kjell pahr-iversen side 28

johanne marie hansen-krone side 36

jørgen holen side 41

yngve næsheim side 47

tom erik andersen side 51

åke berg side 56 / Joakim Allgulander side 60

20 % rabatt

på disse bildene i Kunst 2 – for Kunstklubbens medlemmer

Kitsch Biennalen 2010: 17. september–15. oktober – Det er mange som lager kitsch og ikke kunst. Kitsch handler om det sentimentale, det evig og tidløse, temaer som berører alle til enhver tid. Kitsch er ikke avhengig av tidsånden. I grunnen var ikke problemstillingen kitsch / kunst et problem før impresjonismen kom, og man etablerte verdiene for moderne kunst på midten av 1800-tallet.

Impresjonistene brøt nemlig med hovedmålet i kunsten frem til da; de brøytet veien for modernismen. Ærligheten og det skissepregede bildet ble viktigere enn tidligere tiders kunnskap og håndverk. Kitschens oppgave, derimot, er ikke å bestrebe originalitet, men å gjengi det gjenkjennelige, og skape varig kvalitet. Mine kollegaer og jeg streber ikke etter å komme oss inn i kunsten. Kitschen ønsker alle velkomne til å oppleve bildene som inkluderer deg som publikum, forklarer maler, og en av prosjektlederne for Kitsch Biennalen 2010, Helene Knoop.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto CF Wesenberg / © World Wide Kitsch

kanske Richard T. Scott og italienske David Dalla Venezia. Biennalen vil også arrangere egne Kitsch-cruise.

– Det stilles ikke ut kunst, kun kitsch. Med det legger juryen vekt på figurative arbeider med et narrativt innhold, utført med en høy kvalitet innen det håndverksmessige, samt en god beherskelse av anatomi, farger, komposisjon og rom. Sentimentale uttrykk ønskes velkommen. For oss er kvalitet viktigere enn originalitet, forklarer Helene.

– De eldre mestrene forholder seg til bibelske og mytologiske historier og portrettoppdrag, mens dere må jo finne deres virkelighet og lage deres historier?

– Ja, det er riktig. Odd har jo sin verden. Men Odd er også meget dyktig til å lære bort og vektlegge det narrative til sine elever. Du må ha noe å fortelle, ikke bare være flink til å male, avslutter Helene like før vi ser Odds sorte frakk komme ned trappen.

Vi sitter på Grand Hotel i Stockholm og venter på Odd Nerdrum. Om en halv time skal vi få bli med på et mestermøte foran Rembrandts malerier på Nationalmuseet i den svenske hovedstaden. Den tidligere Nerdrumeleven, Helene Knoop, forteller om bakgrunnen for Kitsch Biennalen og miljøet rundt kitschen.

– Det filosofiske sentrum for kitschen er nok Norge, men vi ser at det vokser frem et miljø i blant annet USA. Som figurativ maler er det få utdanningsmuligheter. Det finnes enkelte skoler i USA, og for eksempel Florence Academy i Italia. Men den meste av kunnskapen og kompetansen finnes i miljøet og nettverket rundt Odd Nerdrum.

Sammen med den tidligere Nerdrum-eleven, Jan-Ove Tuv, er Helene Knoop en av de to ildsjelene bak Kitsch Biennalen 2010, som arrangeres i regi av World Wide Kitsch. Det hele åpner med en VIP-vernissasje 17. ­september. I 2008 hadde biennalen stor suksess i München med over 5000 besøkende som så de 42 malerne fra 12 ulike land som stilte ut 73 verker. Årets biennale vil finne sted i 1600-talls Palazzo Cini i Venezia som ligger mellom de kjente Accademia Galleries og Peggy Guggenheim Collection. De ”moderne” verkene vil bli stilt ut side om side med ­galleriets samling av kjente italienske renessansemestere som Sandro Botticelli, Pontormo og Pietro della Francesca.

– Hovedsakelig startet biennalen i Stavern i 2004, forteller Helene, – men grunnet stor interesse om deltagelse fra utlandet etter at vi etablerte www.worldwidekitsch.com, og troen på kitsch internasjonalt, etablerte vi mønstringen i utlandet i 2008 i Munich’s Pasinger Fabrik. Vi ønsker nå en ambulerende biennale med et nytt land og en ny jury for hver biennale.

15. april vil årets utstillere være valgt ut. Det vil bli plass til 30–40 verker fra 20–40 utstillere fra hele verden, og kun det beste blir tatt med.

I år vil juryen bestå av Odd Nerdrum, Bjørn Li, Helene Knoop, ameri-

Eksklusive mestermøter med Odd Nerdrum fineArt og KUNST har inngått et sam­ arbeid med Kitsch Biennalen 2010. Vi vil følge Odd Nerdrum på reiser i Europa.

I Stockholm, Paris og Venezia vil han samtale med Helene Knoop og Bjørn Li om utvalgte mesterverk – kun for KUNST. I tillegg til dette vil det de to siste ukene i juli arrangeres malekurs i Christian Skredsvigs kunstnerhjem Hagan av World Wide Kitsch. Odd Nerdrum og hans ­kollegaer har også laget en eksklusiv ­grafikkmappe; Venezia-mappen, for KUNST til en spesiell pris for våre lesere.

10 Kitsch B ienna len

Bli med på tur Bli med oss på tur til Kitsch Biennalen og Venezia 16. til 19. september.

Se mer informasjon på www.fineart.no/kunst­ klubben/kunstreiser!

KUNST 3: Paris og Leonardo da Vinci KUNST 4: Venezia og Tizian

Venezia-mappen

2

3

galleriet

1

4

5

6

Tilbud! Hele Venezia-mappen / inkl. 6 litografier kr. 25 000,- (galleripris: 35 000,-) 1 2 3 4 5 6

Odd Nerdrum / Mor og datter Thomas Klevjer / Steinbro på Krokskogen Jan-Ove Tuv / Eufori Helene Knoop / Daphne Jonny Andvik / Vuggesang Hege E. Haugen / Med lukkede øyne

Enkeltpris kr. 17 500,- (galleripris: 22 500,-) / 48 x 48 cm Enkeltpris kr. 2400,- (galleripris: 3000,-) / 31 x 26 cm Enkeltpris kr. 3040,- (galleripris: 3800,-) / 62 x 72,5 cm Enkeltpris kr. 2000,- (galleripris: 2500,-) / 30 x 40 cm Enkeltpris kr. 5200,- (galleripris: 6500,-) / 65 x 47 cm Enkeltpris kr. 1520,- (galleripris: 1900,-) / 38,5 x 27 cm

Se rammepriser på fineart.no 5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 11 Kunstga lleriet

Sagt om kitsch: Målet er å bli lik de beste av de gamle mestere, den greske hellenismen og barokkrenessansen. En kitsch-skaper søker å utvikle sin dyktighet, heller enn å prioritere ”det nye”.

Mestermøte – Rembrandt er som gutten med gullbuksene. Alt han tar i, blir magi, sier maleren Odd Nerdrum.

Tekst Bjørn Li / Foto Anne Vesaas

Frihet er å beherske. Det finnes bare øvelse. Hver dag. Ikke alle forstår dette: Jeg møtte en gang en kunststudent som ville bli billedhugger. Hun sa hun ville bli like god som Michelangelo. Hvor lang tid vil du behøve? spurte jeg. Ikke mer enn et semester, svarte hun. Har dere hørt? En karikatur av empiri. Bare en amerikaner kan tenke slik!

Nerdrum tar noen skritt tilbake.

– Hvis man ser bildet i dagslys, sier han ivrig, – så får det en murstensrød farge. Det forandrer seg med lyset. Det er forresten interessant, legger han til, – at Rembrandt egentlig er ganske ”stygg”, en slags anti­ kolorist. Det er som om bildene hans består av leire, blod og skittent mørke.

– Samtidig oppnår han en gyllen karakter, som om stoffene blir forvandlet til gull, sier jeg.

– Ja, sier Nerdrum, – gullet er ikke som andre metaller. Sølv blir sort, jern ruster. Gull er uforgjengelig og uforanderlig. Evig som Gud. Derfor ble det i middelalderen og ungrenessansen brukt som bakgrunnsfarge i malerier for å symbolisere evigheten og det guddommelige. Geniet ble oppfattet som en person som hadde strukket hånden inn i evigheten, som menneskets forlengelse mot evigheten. Rembrandt har dette i seg.

Når jeg ser på hans samtidiges bilder her i salen, så ser jeg Amsterdam, Utrecht – og en nærsynt naturalisme. Hos Rembrandt ser man inn i noe helt annet. Selv er jeg jo ikke interessert i gamle bilder, men i malerier som liksom hopper inn i øyet på meg. Se på de sverdene, sier Nerdrum og peker.

En museumsvakt følger oss med argusøyne. Best å passe på folk som viser en så usunn interesse for malerier.

– Hvis sverdene hadde vært bedre, eller mer korrekt malt, ville det ikke gått. Da ville han ha endt opp i den samme naturalismen som vi ser der borte. Nerdrum vifter i retning av et lerret på salens kortvegg. Det er et gruppebilde malt av Ferdinand Bol, Rembrandts elev, og viser noen strenge herrer man ikke får lyst til å stifte nærmere bekjentskap med.

– Rembrandt er spiritualist, sier Nerdrum. – Som Tizian og El Greco.

Og med sin empati kunne han ikke la være å gjøre menneskene bedre enn de var. Mange av Rembrandts elever fikk i oppdrag å male mektige samfunnsborgere. Flere av elevene malte den danske kong Christian IV. Rembrandt gjorde det aldri. Han ville ha gjort kongen til en snill mann, og dermed ville bildet vært ubrukelig som strengt representasjonsportrett. Når man ser et menneske malt av et menneske, ser man mer av den som malte bildet, enn av den som ble malt. Maleren forteller om seg selv.

Vi møter ham i Stockholm Nationalmuseum. Det gløder fra et bilde i halvmørket: Maleriet viser en gruppe mennesker samlet rundt et bord.

De løfter sverdene og sverger troskap til den mann som må være høvdingen blant dem. Det er Batavernes ed til Claudius Civilis, Rembrandts mesterverk fra 1662. Den gang så man forresten annerledes på saken: Bildet var et bestillingsverk fra rådhuset i Amsterdam. Med utgangspunkt i en beretning av den romerske historiker Tacitus skulle maleriet symbolisere Nederlandenes frigjøring fra Spania. Det ble beordret fjernet like etter at det ble montert. Rembrandt skal selv ha forestått demonteringen. Samtidig reduserte han lerretets størrelse.

– Figuren ytterst til venstre la han deretter til for å berge helheten i komposisjonen, forteller Nerdrum.

Tilbake til der det startet Det var her det startet for mange år siden. Maleren Odd Nerdrums første virkelige mestermøte. Nå har han kommet fra Paris for å fortelle KUNSTs lesere om møtet som skulle bli så avgjørende for hans liv. Med seg har han sin tidligere elev, Helene Knoop, en av prosjektlederne til den kommende Kitsch Biennalen 2010 i Venezia.

– Jeg var den gang elev på Kunstakademiet i Oslo. Jeg var 18.

Sammen med en gruppe studenter og professorer var jeg på studietur til Stockholm. De andre tilbrakte tiden i Moderna Museet, forteller Nerdrum. – Modernismen hadde kommet til Norge, og alle var opptatt av det nye. Men Warhol og Lichtenstein gjorde ikke inntrykk på meg, så jeg ruslet hit bort til Nationalmuseet. Og i denne salen fant jeg disse to bildene av Rembrandt: Batavernes ed til Claudius Civilis og Simon velsigner Jesusbarnet. Det var et sjokk!

– Ja, hvordan virket det på deg?

Helene vil vite mer.

– Gjennomgripende. Som å finne hjem. Jeg kan si at jeg fant et hjem i dette bildet. Det rare med Rembrandt er … tryggheten han inngir, sier Nerdrum, – som når man varmer hendene ved en kakkelovn. Uten Rembrandt ville jeg vært så fattig, sier han bestemt.

– Påvirket det deg fra første stund?

– Ja, på akademiet holdt jeg den gang på med et selvportrett litt sånn i Soutines stil. Jeg fikk mye ros av professorene. Men etter å ha oppdaget Rembrandt gjorde jeg bildet om i mer barokk retning, og professorene ble misfornøyd. Men da hadde jeg allerede gjort et valg: Jeg ville male som Rembrandt! Samtidig forsto jeg at jeg ville male meg inn i et stort nederlag.

– Hva slags nederlag? spør Helene.

– Ja, jeg var som sagt 18 år og sto konfrontert med Rembrandts svimlende nivå. Det virket uoppnåelig. Og skremmende. Som å sette utfor en hoppbakke.

– Har det vært uoppnåelig?

Nerdrum tenker seg om.

– Det tekniske kan man etter hvert forstå. Men personligheten og Rembrandts maleriske tyngde er det ikke lett å hanskes med. Jeg forsto tidlig at det dreier seg om frihet. Frihet er ikke å rable som et barn!

Hvis ikke blikket får hvile, blir det sløvet – Skal vi ikke gå ned og ta en kopp kaffe? sier Nerdrum da vi har tilbrakt en halv time foran Batavernes ed. – Hvis ikke blikket får hvile, blir det sløvet.

På veien mot museumscafeen går vi gjennom flere saler. Nerdrum kommenterer fortløpende bilder vi passerer. De fleste går han forbi. De er avskrevet for mange år siden. Men iblant stanser han.

Se der!

Han peker på et bilde av den hollandske 1600-tallsmaleren Nicolas Beecham.

13

Mesterm øte

Venstre: Odd Nerdrum foran Giovanni Bellinis Den tornekronede Kristus. Høyre: Odd Nerdrum, Helene Knoop og Bjørn Li i samtale foran Rembrandts Simon og Jesusbarnet og Batavernes ed.

”en av oss” fordi hun gjorde en betydelig innsats for kulturlivet. Det fortelles at hun og kongen en gang reiste ut til kysten. Der så de havet for første gang. Er ikke det interessant å forestille seg? To rokokkomennesker som ser havet for første gang!

Nerdrum lukker øynene halvt igjen som om han maner frem det bildet han nettopp har antydet, og som Bouchers bilde har ansporet til.

Vi blir servert kaffe i museets hyggelige café. Gjestene kikker nysgjerrig på maleren. Odd Nerdrum er et kjent ansikt i Stockholm.

– Jeg husker jeg var i et selskap hos billedhuggeren Per Ung, sier han plutselig. – Teater- og operaregissør Stein Winge ankom med en markør for St. Olav på brystet ... Jeg husker jeg tenkte at det får da være grenser … Men da vi kom hjem, sa min hustru at dette ikke dreide seg om forfengelighet, men at en orden gir mottageren beskyttelse og trygghet. Det synes jeg var klokt sagt.

Hvordan kom Nerdrum på denne tanke, nå – i museets spiseavdeling?

– Jo, fortsetter han, – Rembrandt ønsket seg veldig et spesielt gullkjede – den høyeste orden en maler kunne motta den gang. Han malte seg selv med dette kjedet gjentatte ganger, enda han ikke hadde mottatt hedersbevisningen. Han ønsket seg vel ordenen så sterkt fordi den ville gi ham beskyttelse i et samfunn han forsto kunne true hans eksistens. Og han fikk jo rett.

– Det var vel først da han våget å gi avkall på behovet for denne sosiale beskyttelse, at han ble den Rembrandt vi står her og beundrer, skyter jeg inn.

– Ja, sier Nerdrum. – Det er da han fremstår naken – avkledd! La oss gå og se Simon velsigner Jesusbarnet. Det har alt det vi snakker om.

– Nydelig gjort, se på den hesten! Betagende!

I neste øyeblikk vender han seg mot et bilde av George la Tour.

– Se lyset ... og den rammen … marmoreringen … elegant! Elegant, gjentar han, og ordet henger igjen etter ham idet han går inn i salen som rommer vinterens særutstilling – bilder av Van Dyck og Rubens.

Nerdrum stanser foran Van Dycks berømte selvportrett, malt da han var 20 år.

– Se på den hånden … og armen ... rett og slett dårlig. Det holder ikke! Men her, fortsetter han og stiller seg foran det neste bildet som er Van Dycks dobbeltportrett av maleren Jan de Wael og hans hustru Gertrud de Jode, utført i 1629.

– Her kan man se at Van Dyck har erfart noe som har gjort inntrykk på ham. I det store og hele må jeg si at Van Dyck etterlater inntrykk av ikke å ha opplevd noe gjennomgripende – i motsetning til Rembrandt.

Neimen, se der!

Nerdrum stanser så brått at noen museumsgjester hopper i været av ren forskrekkelse. Han blir stående foran et stort maleri som viser gudinnen Venus og den døde Adonis malt av Thomas Willboirts.

– Se på den figuren! Noe så vakkert! Han er død. Hånden ... måten å ligge på ... det er sjelden å se noen få det så godt til ... å male en død kropp.

I neste sal stanser maleren foran et bilde av den franske rokokkomaler François Boucher. Det er Venus’ Triumf, og maleriet skiller seg på alle vis fra Rembrandt. En gruppe mennesker halvt flyter, halvt svømmer frydefullt omkring, mer enn uanfektet av havets voldsomme brenninger. Ja, ser man etter, bedrives det regelrett elskov i det farefulle farvann.

– Modellen for den kvinnen, sier Nerdrum og retter fingeren mot en frodig kvinneskikkelse i bølgehavet, – skal være selveste madame Pompadour, kong Ludvig XVs offisielle elskerinne. Voltaire kalte henne

Mens jeg maler ett bilde, maler du tyve oppå hverandre Motivet Nerdrum sikter til, bygger på en scene fra Lukas kap. 2, 22-39 i Det nye testamentet. Maria bringer Jesusbarnet inn i Jerusalems tempel hvor hun legger det i den gamle Simons armer. Simon er blitt lovet av Den Hellige Ånd at han skal få leve til han har fått møte Herrens Salvede. Rembrandt har valgt øyeblikket da barnet hviler i Simons 14

Mesterm øte

armer. Nerdrum stiller seg foran motivet. Ansiktet er fylt av ærbødighet.

– Oldingens og spedbarnets ansikt ligner hverandre på en underlig måte, sier jeg. – Det minner meg om en passasje i Thomasevangeliet hvor disiplene spør Jesus om hva som venter etter livet. Den som kjenner begynnelsen, svarer Jesus, kjenner også enden, og den som kjenner enden, kjenner begynnelsen.

– Ja, sier Nerdrum, – her er det evigheten som banker på! Ikke naturalismens nærsynthet. Ser dere at Munchs Syk pike minner om dette bildet? Dette var Rembrandts siste verk. Det ble stående etter ham på atelieret. Det sies at Maria-skikkelsen er blitt tilføyet av en annen hånd etter hans død. Men jeg er ikke sikker på om jeg tror på det.

Nerdrum tar et skritt frem og bøyer seg mot bildet.

Vidunderlig! Se der!

Han peker mot noen grønnliggrå strøk.

– Det er preperasjonstonen som går igjen hele veien. Og se her, bildet har vært restaurert flere ganger, likevel kjenner vi igjen Rembrandts penselføring. Se de strøkene! Han leker seg suverent med viftepenselen!

Som en adelsmann som legger bena på bordet!

– Hvordan mener du bildet er bygget opp?

Helene har stilt seg ved hans side og studerer lerretet.

– Det blir bare gjetninger, Helene. Vi snakker om x-faktorer som gikk med ham i graven. Vi vet rett og slett ikke hva bildet inneholder rent teknisk. Vi kjenner ikke materialene fullt ut. En gang ble jeg stående ved siden av en fremmed mann og betrakte et eldre maleri i et museum: Tenk hva de fikk til med de elendige materialene de hadde til disposisjon! utbrøt han. Jeg ble så irritert. Det er vi som må slite med elendige materialer!

– Tror du han alltid malte etter levende modell?

– Ja, nesten alltid. Jeg pleier å si at det går bra å male uten modell, men at det alltid blir bedre med.

Nerdrum myser.

– Det er som å se en film som går innover i stedet for langsmed, sier han. – Det minner meg om noe Frans Widerberg en gang sa til meg: ”Mens jeg maler ett bilde, maler du tyve oppå hverandre!” Jeg har det fra Rembrandt. Uten Rembrandt ville jeg ikke eksistert, gjentar han. – Alt bygger jo på noe annet: Picassos blå periode bygget på Puvis de Chavannes som bygget på Millet som bygget på Rembrandt.

– Hvordan minner Millet om Rembrandt? sier Helene.

– Nei, hør nå her! I formen, koloritten, holdningen til mennesket.

I alt!

Rembrandt bygget jo også selv på noe, særlig på den sene Tizian som malte hundre år tidligere. Rembrandt representerer i grunnen noe avfeldig. De som sier han foregrep det moderne, tar feil. Jeg pleier å si at alt som ligner Rembrandt før og etter Rembrandt, er det beste som er skapt!

– Det må du jammen forklare nærmere, sier Helene.

Nerdrum smiler.

– Kom, sier han, – så skal jeg vise dere.

Han fører oss ut av salen og inn i et av de tilstøtende kabinetter. Der henger det tredje bildet som gjorde avgjørende inntrykk på ham da han kom hit for første gang.

– Se, sier han ivrig. – Giovanni Bellinis Den tornekronede Kristus. Se på det ansiktet! Her ser vi dessuten hvor Lars Hertervig hadde det fra: Fra ungrenessansen. Vi ser det i formbehandlingen.

Nerdrum vender seg mot et bilde på den motstående side.

– Legg merke til, sier han, – hvordan Pietro Perugino faller i forhold til Bellini. Man må alltid sammenligne, så ser man det! Dette må være det beste Bellini har malt! Og uttrykket! Det er Rembrandt to hundre år før Rembrandt! Forstår dere? Rembrandt – han er selve møtestedet – både før og etter!

Historien til Batavernes troskapsed til Claudius Civilis, av Rembrandt På slutten av 1500-tallet brøt syv nordlige provinser av de daværende spanske habsburgernes rike seg løs og dannet Europas eneste republikk: De syv forente provinser; i dag kjent som Nederlandene.

Ledelsen av Amsterdam ønsket at byens rådhus skulle dekoreres med en motivkrets som rent symbolsk kunne knyttes til disse begivenheter. I tråd med tidens praksis valgte man en historisk hendelse, nærmere bestemt en begivenhet beskrevet av den romerske historiker Tacitus, om en gruppe germanske stammer som slår seg sammen og kjemper mot de invaderende romere. Tacitus skriver: Civilis sammenkalte stammehøvdingene og frihetskjemperne blant folket til en hellig lund hvor de inntok et festmåltid, og når han så hvordan den nattlige feststemning grep tak i deres sinn, begynte han å tale om deres stammes heder og ære og fortsatte med å regne opp all urett de hadde vært utsatt for. Hans ord vakte stor begeistring, og han knyttet dem sammen i et forbund gjennom hjemstavnens eder og ritualer.

Utsmykningsoppdraget ble gitt til Rembrandts elev, Govert Flinck, som imidlertid døde brått og overraskende i 1660, uten å ha påbegynt annet enn Batavernes troskapsed til Claudius Civilis.

Rembrandt fikk oppdraget med å fullføre motivet. Govert Flinck hadde fulgt tradisjonen og fremstilt bataverne og romerne som likeverdige parter i klassiske rustninger.

Ifølge Tacitus hadde Claudius mistet det ene øyet under romersk fangenskap. Rembrandt trosser tradisjonen ved ikke å fremstille hans ansikt fra siden, men forfra slik at det ødelagte øyet er fullt synlig for tilskueren.

I 1662 er maleriet ferdig og blir montert i rådhuset. Samme år blir det fjernet. Det finnes ingen dokumentasjon som viser årsaken til dette, men det er alminnelig antatt at Rembrandts ukonvensjonelle behandling av motivet ikke falt i oppdragsgiverens smak. Det er også blitt hevdet at Rembrandts valg av å plassere en krone på Claudius’ hode stred mot oppdragsgivernes forestilling om den symbolske fremstilling av en republikk.

Det ble gitt ordre om å fullføre Govert Flincks påbegynte arbeid, og oppdraget gikk til den tyske maleren Jüren Ovens som fullførte oppdraget på fire dager.

Det er også antatt at det var Rembrandt selv som etter pålegg fra myndighetene skar bildet ned, og at det deretter i redusert format trolig havnet i hans atelier. Figuren ytterst til venstre skal være malt etter at bildets størrelse var redusert.

I 1734 dukket maleriet opp på en auksjon i Amsterdam hvor det ble kjøpt av handelsmannen Nicolas Cohl. Cohl var gift med Sophia Grill, enke til en svensk-hollandsk kjøpmann fra Amsterdam.

Slektninger av Sophia Grill arvet maleriet som kom til Sverige etter hennes død i 1766. Siden 1864 har bildet befunnet seg i Stockholm Nationalmuseum, men det var i Kunstakademiets eie til 2000, da det i en særavtale ble overdratt til museet for 300 millioner svenske kroner (taksten var 750 millioner). Prisen var fiktiv i den forstand at den reflekterer en rent politisk avtale om å overdra bildet til en annen statseid institusjon. Kunsthandler Bjørn Li tror at bildet ville oppnådd minst to milliarder kroner på det åpne marked.

Mot slutten av 1700-tallet gjennomgikk maleriet en omfattende restaurering under ledelse av Erik Hallblad. Hallblad hadde utviklet en metode som gjorde det mulig å fjerne maleriet fra dets opprinnelige lerret og overføre det til et nytt. Metoden var risikabel, og påførte trolig bildet en del skader. Noen av disse forsøkte Hallblad å skjule ved blant annet å innføre et nytt sverd i komposisjonen.

15 Mesterm øte

Håkon Gullvåg – utfordreren, fornyeren og tradisjonalisten

Håkon Gullvåg er maleren som av en eller annen grunn stadig rokker ved grunnvollene i norsk kunst; han skapte debatt med sine kongeportretter, ved sin midlertidige kirkeutsmykning i Nidarosdomen og med sitt politiske engasjement i Midtøsten. Søylen i hans kunst er maleriet. – Det finnes kunstnere som bruker langt mer energi på å provosere enn meg. Jeg bare maler. Det er ikke i mine tanker at noen av verkene kan skape debatt. Men når man fornyer og utfordrer kunsthistoriske skjemaer, som portrettet og kirkekunst, så skjer det noe her i landet, sier Håkon Gullvåg foran sin kirkeutsmykning i Konnerud kirke i Drammen.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

Det skal vise seg å bli en utrolig hyggelig samtale om hovedsporene i Gullvågs kunst; maleriene, utsmykningene, portrettene og bokprosjektene – med en kunstner som er svært god på kommunikasjon. Når vi først fanger hans tid.

Norges mest ettersøkte kunstner 28. januar: – Jeg sliter med å rekke avtalen vår i morgen, kan vi ringes i morgen tidlig? tikket det inn en SMS fra Håkon Gullvåg en sen kveld.

29. januar: Vi møter opp på atelieret, men ingen Gullvåg og ingen som tar telefonen.

5. februar: – Hei, er det Håkon Gullvåg? Det er Mette fra KUNST. – Hei, ja, beklager så mye, vi må få til intervjuet, men kan jeg ringe deg i kveld? Det siste dagslyset er i ferd med å forsvinne. Jeg maler sjelden med elektrisk lys, da blir fargene helt feil.

8.–28. februar Telefonsvarer. Telefonsvarer. Opptatt. Uten forbindelse. Telefonsvarer.

2. mars i Stockholm på tur med Odd Nerdrum: Endelig får vi tak i Gullvåg.

– Hei, det har skjedd så mye, og sim-kortet mitt døde på reisen min i Tyskland og Italia. I grunnen var det litt godt. Nå er jeg i Trondheim, men er tilbake i Oslo fredag. Egentlig ønsker jeg at det skal være litt rolig nå; jeg er i en god arbeidsprosess og vil helst være bak kameraet, ikke foran. Går det greit om vi ikke drar til atelieret mitt, det står så mye der under arbeid, og rommet er en svært personlig sone akkurat nå. Men kanskje vi kan ta bilder foran altertavlen min i Konnerud kirke, jeg har ikke vært der på 7–8 år. Og det er et verk de færreste kjenner til. Vi tenker på det og snakkes torsdag!

4. mars i Drøbak kl. 21: – Hei, hva med å først møtes i kirken, og deretter spise lunsj på Theatercaféen?

Gullvåg tenker litt.

– Ja, det eneste er at ved å velge noe, som kirkeutsmykning, utelater vi noe annet. Men det er få som kjenner til denne kirken, så ja, vi gjør det.

Den er jo et viktig kapittel i en stor helhet. Det føles riktig.

Vi ringer kirketjener kl. 21.30: – Kan vi komme på besøk i morgen?

– Ja, gjerne. Det er jo et av Gullvågs hovedverker.

På vei til Konnerud kirke …

– Kirkeutsmykning har en lang tradisjon i Norge, og kunsthistorisk er det strenge skjemaer man helst skal forholde seg til. Men dette var også et felt hvor det var lett å være nyskapende. Dessverre har kirkekunst blitt mer og mer dekor og tappet for mening. Jeg ønsker å lage kirkeutsmykning som er en del av liturgien slik den opprinnelig var ment, og benytte meg av symboler og ulike nøkler, som dessverre for mange har mistet en betydning, forteller Gullvåg mens han tar på seg bilbeltet og drikker litt av vannflasken han har med seg.

I perioden 1995–2005 gjorde Gullvåg fem kirkeutsmykninger som kulminerte med utstillingen og utsmykningen i Nidarosdomen.

– Mange har spurt meg om jeg er personlig troende. Jeg har min kristne kultur som et ufravikelig bakteppe, men jeg ser også at det er viktig å komme fra utsiden, ha en distanse, og gå inn og ut av en oppgave. I Konnerud kirke levde jeg med kirkerommet i mange måneder.

Slik er det også når jeg jobber med portretter. Jeg går inn i mennesket, men så tar jeg et skritt tilbake og betrakter. Et menneske er nettopp et helt bakteppe, et landskap, en historie og et helt liv. En lignende kombinasjon av distanse og nærhet har jeg med mine prosjekter i Midtøsten: Jeg setter meg grundig inn i landskapet og er på innsiden ved at mine venner berøres av konflikten, men jeg har også en geografisk og kulturell distanse til det hele.

– Og det samme gjelder kanskje paveportrettene? Du kommer både fra en annen tid og en protestantisk bakgrunn og går inn i dette materiellet?

– Ja, det stemmer. Paveserien er et langsiktig spor jeg holder på med ved siden av alt det andre. Jeg har foreløpig tatt for meg rundt 40 av 265 paver etter innfallsmetoden. Paveportrettene er nemlig verdens lengste sammenhengende portrettserie. Denne serien viser da også utviklingen i portrettkunsten. Jeg ser på hvordan disse pavene ble fremstilt i sin samtid, både før og etter de ble pave, i malerier, dødsmasker, karikaturer, skulpturer og tekster. Noen finnes det så å si ingen dokumentasjon på.

Da må jeg gjette. Mitt prosjekt er unikt; nemlig én kunstners tolkning av alle pavene, eller min videretolkning av alt dette historiske materiellet.

– Noen favoritter?

… Og endelig, fredag kl. 10.30 plukker vi opp Håkon Gullvåg i lysebrun frakk på Drammen stasjon og starter intervjuet oppover bakkene til Konnerud kirke.

– Hehe, du har virkelig prøvd å få fatt i meg, jeg beklager så mye, smiler han.

16 Kunstnerportrettet

– Jeg ønsker å balansere det vakre og forførende med det heslige.

Jævlige ting kan også være vakkert.

om, og 10-åringene svarte at du kanskje hadde tenkt på døden? Det pirrer ungenes fantasi! Dessuten er den delt opp i ruter lik en tegneserie.

– Det er viktig, god og ekte tilbakemelding, og det er fint at det når ut, nikker Håkon, og vi går inn i kirken.

Inne i Konnerud kirke …

Foran oss rager en massiv altertavle. Treskroget er satt sammen av tre paneler som igjen er delt i ruter. Panelet i midten er senket som en forlengelse av aksen som starter ved inngangen og går opp midtgangen til alteret; en midtakse man tradisjonelt fremhever i romersk-katolske kirker som en viktig del av liturgien. Altertavlen er buet, i en motsatt konveks av apsisen bak. Gullvåg stiller seg i det lille rommet bak alteret og kikker opp bak tavlen. Tverrsnittet av formen danner en oval. Jeg får assosiasjoner til et øye, nettopp et symbol på Gud i mange kirkeutsmykninger.

– Her glemte vi bæreselen, peker Gullvåg.

– For å beregne tyngden og spennet var en ingeniør involvert, forteller han videre, og setter seg på en stol ved siden av alteret for å vise at tavlen kan oppleves like bra fra en spiss vinkel.

Vi setter oss på to stoler i det moderne kirkerommet, som også inneholder tradisjonelle elementer som buete hvelvinger over midtskipet og sideskipene. Mot oss ”kommer” Gullvågs tolkning av Emmaus måltid.

De andre ”rutene” rundt viser Jesu siste 12 timer med de fjorten stasjonene fra dødsdom til korsfestelse og gravlegging, ofte kalt pasjonshistorien eller langfredag.

– Ja, her ser du blant annet Jesus som bærer korset, Jesus som møter Veronica med duken, Jesus som møter Simon, korsfestelsen, nedtakingen av korset og oppstandelsen. Det som er viktig for meg, er også kunstens funksjon i rommet. Jeg mener at kunsten er blitt for tilgjengelig og alminneliggjort. Du finner den på jernbanestasjoner og rundkjøringer som en dekorasjon du haster forbi; steder som har alle andre funksjoner enn å se på kunst. Kirken, derimot, er et rom for ettertanke og ro. Et tempel er en bedre ramme for kunst enn en flyplass!

– Det er mange hensyn å ta når du skal lage en kirkeutsmykning?

– Ja, en slik utsmykning skal passe til så mangt, som både begravelse og bryllup. Her inne opplever mange de største begivenhetene i sitt liv, på godt og vondt. Her sitter troende og mindre troende, konservative og barn. Kirkeutsmykningene har vært et viktig spor for meg. Jeg liker store sprang i det jeg gjør; det er langt fra Nidarosdomen til kongelige portretter og en mur i Ramallah. Og det er store forskjeller i utfordringene med å lage kunst for en menighet, for et galleri og en folkemengde i Ramallah.

Men alt knytter seg likevel sammen.

– Å avbilde Jesus i 2010 er jo også en moden, og følsom, oppgave med en lang billedtradisjon å forholde seg til?

– Ja, det er en annen problemstilling jeg måtte tenke over. Løsningen var å bruke tornekransen som et fremtredende, gjentagende element, mens ansiktet til Jesus er nesten visket ut. Andre ting jeg undersøkte, var hva som skjer med en kropp som er spikret opp. Og jeg fant frem til ulike malerier av Veronicas svetteduk for å finne min løsning.

– Men hva med hestehodet nederst på tavlen, er det beskrevet i Bibelen?

– Nei, det har jeg diktet inn, ler Gullvåg og forklarer: – Hesten er tradisjonelt brukt som et symbol på seierherren. Jesus kom jo ridende inn på et esel, for å vise at han nettopp ikke var seirende.

Et avkuttet hestehode blir ytterligere et symbol på hans krenkelse.

– Du jobber ganske likt som en forfatter som gjør research?

– Ja, jeg trenger en solid såle før jeg kan starte, ellers blir det kun slag i luften. Det jeg velger å gå inn i, nedfeller seg ofte i senere malerier.

Emmaus måltid i denne altertavlen var faktisk starten på en rekke stilleben. I møte med mennesker utløses også ofte en eller annen form for engasjement som igjen gir meg et nytt ståsted, og alt skrur seg i en annen retning. Mitt møte med Palestina er et eksempel på dette. Der nede gikk jeg i landskapet jeg hadde jobbet med i kirkeutsmykningene mine; Jeriko og Jerusalem. Hjemme ble prosjektet noe annerledes med et politisk budskap. Slik har kunsten min alle disse lagene.

– Du får kanskje ikke så mange kirkeoppdrag nå?

Håkon Gullvågs altertavle i Konnerud kirke.

– Julius 2., som initierte taket i Det sixtinske kapell, er jo en viktig mann for kunsthistorien. Han er gravlagt under Michelangelos berømte Moses i kirken San Pietro in Vincoli i Roma.

I 1998 ble Gullvåg invitert til en konkurranse om å smykke ut den ferdigbygde Konnerud kirke. Idet vi ankommer 60-sonen på Konnerudsletten, forteller Gullvåg om prosjektet: – Påsken var temaet. Men plasseringen i rommet var ikke definert.

Da mitt forslag ble valgt ut, jobbet jeg intenst med dette i halvannet år. I atelieret malte jeg tavlen på gulvet som et stort maleri. Deretter ble den reist opp i kirken. I denne overgangen, fra atelier til kirken, fra liggende til stående og fra rent maleri og håndverk til en sakral gjenstand, skjer det noe svært spennende. Jeg sluttførte altertavlen i kirken på et stillas, men under hele prosessen hadde jeg stemningen av rommet i hodet mitt. Jeg gleder meg til å se det igjen, så det var en liten egoistisk baktanke bak dette forslaget, ler Håkon.

– Så er det jo flott at folk får vite at det er en bortgjemt Gullvåg-perle rett utenfor Oslo, sier jeg og parkerer utenfor mursteinsbygningen som utgjør Konnerud kirke, menighetshus og en barnehage.

– Perle, det må andre avgjøre, men det er et viktig verk i min kunstsyklus, smiler Håkon og viser oss veien inn.

En kvinne åpner opp døren og hilser Håkon velkommen. Det lukter svakt av vafler. Hun forteller om barna som er så nysgjerrige på altertavlen.

– Jeg hadde 60 femteklassinger her sist uke. De syntes fortellingen din er dramatisk malt, og at menneskene ser ut som skjeletter. Og de kjenner igjen historien fra Bibelen. Jeg spurte hva de trodde det handlet 18

Kunstnerportrettet

Gullvåg smiler i det store skjegget.

– Nei. Det kan bli litt politisk anspent, men du skal aldri si aldri. Det er ikke utelukket at den døra åpnes igjen, sier Gullvåg, lukker døren til Konnerud kirke, og vi setter kursen mot Oslo.

Theatercaféen Gullvågs malerikarriere startet da han som tolvåring fant malerskrinet til sin avdøde morfar på loftet. Foreldrene så den store iveren og kjøpte nye oljefarger til sønnen. Allerede tretten år gammel fikk Gullvåg undervisning på malerskolen til Roar Matheson Bye. 16 år gammel ble han tatt opp ved Kunstskolen i Trondheim med kveldsundervisning av John Anton Risan. Fra han var 18 ble han student på heltid hos Georg Suttner. 19 år debuterte han på Høstutstillingen, og 23 år gammel hadde han sin første separatutstilling på Galleri Dobloug. I 20-årene regnet mange Gullvåg som en postmoderne maler, og roste hans evne til å smelte sammen elementer fra kunsthistorien og omforme dem til noe eget.

– Jeg startet abstrakt, og var påvirket av Gruppe 5 med Lars Tiller og Roar Wold. Etter hvert var det fortelleren i meg som overtok, og jeg skjønte jeg ville si noe om det å leve her, forteller han om den tidlige tiden.

I begynnelsen av 1980-tallet hadde Gullvåg også et studieopphold i London med hyppige besøk til The National Portrait Gallery som skjerpet interessen hans for portrettkunsten.

Utover 80-tallet dukker det opp drømmeaktige elementer i Gullvågs malerier, og på slutten av tiåret jobbet han ekspressivt og svært fysisk, men noen små spor vitnet om det som skulle komme.

– Jeg laget en serie som var riktig så fysisk og pastos, men den fikk ingen god kritikk, smiler Gullvåg når jeg forteller, idet vi passerer bomringen, at jeg likte godt de tidligste arbeidene hans jeg nylig så på Dr. Holms Hotel, som huser landets største Gullvåg-samling.

Gullvågs etter hvert så kjente stol-motiv, som er et symbol på en mental og fiktiv reise, ble etter hvert født, og han tok opp en rekke barndomsmotiver. Fra 90-tallet kom det Gullvågske enda mer på plass: En barokk stil hvor motivet risses opp med raske penselstrøk i skarpe farger mot en nattsvart bakgrunn.

Figurene er brutt i stykker, som betraktet i et knust speil. Denne særegne og originale signaturen preger både hans kirkeutsmykninger, portretter og malerier; tradisjonelle skjemaer som ikke tåler altfor mye utforskning innen konservative kretser. Slik har Gullvåg fått plassen som en av landets viktigste malere, kjøpt inn av blant annet Nasjonalgalleriet. Og en kunstner med en konstant ringende telefon.

– Da mitt offisielle portrett av kong Harald 5. ble avduket i Rådhuset, hadde jeg 600 ubesvarte samtaler på telefonen i løpet av en time!

Heldigvis kunngjorde kronprinsen forlovelsen med kronprinsesse Mette-Marit dagen etter, og tok av for den verste stormen, ler Gullvåg mens vi leverer jakkene på Theatercaféen og finner et bord innerst i lokalet.

Håkon Gullvåg på Theatercaféen.

– Portrettet av kongeparet er nok det mest krevende portrettoppdraget jeg har hatt; både med tanke på den store størrelsen, plasseringen i Rådhuset og balansere alt som lå i et portrett. Jeg prøvde å gi det riktige svaret på oppgaven, og ville ikke gjort det annerledes i dag. Bildene måtte også være et kunstverk. Ser du på portretter malt av Ludvig Karsten, Munch eller Goya, føyer de seg inn i deres øvrige verk. Portrettuttrykket har alltid fulgt samtidskunsten. Nei, man kan aldri forutse hva som skaper debatt.

19 Kunstnerportrettet

I fjor fylte Håkon Gullvåg 50 år. Det ble et år med stor oppmerksomhet og den nordiske vandreutstillingen Antimonologer som tok for seg bibelmotiver, portretter og barndom, tre temakretser som har fulgt Gullvåg siden studietiden. Den hang blant annet på Haugar Vestfold Kunstmuseum. Men det er Gullvågs såkalte politisk kunst som har gjort at det har blåst rundt han den siste tiden. Vi tar opp igjen sporet om Midtøsten som vi startet med i kirken, og utstillingen Situasjoner som ble vist i Ramallah og Trondheim våren og sommeren 2008. Gullvåg ­laget også en grafikkserie der inntektene på 700 000 kroner gikk til proteser til barn i Palestina, som en del i et større hjelpeprosjekt.

– Startpunktet for disse bildene var noe annerledes enn i de andre sporene jeg har fulgt. Jeg husker at jeg ble engasjert av Vietnamkrigen og statskuppet i Chile, men det er første gang i livet at en krigshistorie har truffet meg så dypt. I Gaza ble skjebner jeg kjente, rammet. Det gjør alt mer personlig. Vanligvis liker jeg å bruke lang tid, gjerne 1–1½ år på et maleri, slik at bildet kan etterprøves og kontrolleres. De rundt 20 bildene fra Midtøsten ble til på bare noen måneder. For meg var det viktig å gi konflikten et annet ansikt; ikke bare la journalistene og diplomatene formidle hva som skjer. Kunstneren er jo historisk en viktig observatør. Det hele startet da jeg skulle portrettere fiolinisten Mariss Jansons og fikk høre hans historie om en oppvekst i en flyktningleir. Etter hvert ble jeg med han for å besøke leiren der blant annet hans bestemor fortsatt bodde. Han viste meg en fortelling om et helt folk som er helt annerledes enn alle andre fortellinger jeg kjenner. I Ramallah stilte jeg ut med en kunstner fra Vestbredden, Sliman Mansour, og fikk nært se hans hverdag som kunstner.

– Tror du kunst kan fungere fredsbevarende?

– Nei, jeg er ikke så naiv og kan ikke komme fra utsiden med slike tanker. Men jeg tenker at kunst kan ha en fredsbyggende funksjon. Man kan gå inn og gjøre en vanlig utstilling, business as usual. Men kritikken av mine verker handler dermed også om noe helt annet enn kunstkritikk. Så jeg har ikke gjort det enkelt for meg selv ved å kritisere Israel.

– Men du bare maler?

– Ja, jeg hevder i min kunst at maleriet har en gyldighet.

Maten kommer på bordet, og det blir stille noen minutter.

– Dette var litt fransk, kommenterer Gullvåg og forteller med et lurt smil at han i går spiste lunsj i Roma i 17 plussgrader. Han er sjelden mer enn en uke på samme sted av gangen, Oslo, Trondheim, Midtøsten, Italia eller Tyskland.

– Jeg reiser aldri med annet enn den lille bagen her, med notatblokken og noen papirer. Så det føles aldri som om jeg er på reise, jeg går ut av en dør i Trondheim og inn en annen i Oslo. Jeg er akkurat så passe lenge borte at leverposteien ikke mugner. Men min nomadiske kunstnertilværelse er ikke alltid så forenlig med et familieliv.

– Så du skrur aldri av, men er alltid i en kunstnerisk prosess?

– Ja, jeg er nok det, smiler Gullvåg.

Idet vi bestiller en espresso og cappuccino, og Gullvåg forteller at det faktisk er uhøflig å bestille cappuccino etter et måltid i Italia, da verten vil oppfatte det som man ikke er mett, kommer vi inn på hans bokprosjekter. På slutten av 1990-tallet laget Gullvåg en stor malerisyklus til Knut Hamsuns Pan. Den norske Bokklubben fikk nyss om prosjektet og ønsket en illustrert jubileumsutgave som markerte at det var hundre år siden Pan ble utgitt. Dette ble den første i en serie på tre mestermøter.

– Jubileumsboken ble lansert i 2000, faktisk dagen før kongeportrettet ble avduket, så Pan druknet litt i mediesirkuset. I 2002 utga Bokklubben Oscar Wildes roman Bildet av Dorian Gray, med mine 20 litografier. London var mitt annet hjem på 80-tallet, før Roma, og her gikk jeg i de samme landskapene som Dorian. Selv om bakteppet i Pan er svært så ulikt det hos Dorian, føler jeg disse to romanene har noen tangeringspunkter som det indre, selvdestruktive. Det tredje mestermøtet kom ut nå i høst, da jeg illustrerte Erik Fosnes Hansens Falketårnet.

Jeg kan ikke la være å spørre hva trønderkunstneren syntes om Håkon Bleken og Inger Sitters gave til Trondheim Kunstmuseum og opprettelsen av den nye avdelingen, Gråmølna. Gullvåg begynner å le.

– Som tidligere styreleder i museet mener jeg mye, men har bestemt meg for å ikke stikke meg frem i denne debatten. Alt jeg sier, blir tolket

som en hevn på Blekens angrep på meg fra da jeg smykket ut Nidarosdomen og medienes polarisering av denne saken. Men en ting kan jeg si; at museet gjør det problematisk med å bygge opp en samling med rundt 500 verker fra to trøndermalere, mens de kun har 17 bilder av for eksempel en like viktig kunstner som Lars Tiller. Det vil gi et skjevt bilde av historien i ettertid, avslutter en både historie- og samfunnsengasjert Gullvåg, før han vender tilbake til pavene sine i Nils Aas’ gamle atelier. På blokken oppdager jeg en setning som ble rablet ned et sted på veien mellom Oslo og Drammen, og som ikke fikk plass noe sted. Jeg lar den stå som en avslutning: Du går ikke til atelieret for å lage kunst, men i beste fall kommer det kunst ut derfra fra tid til annen.

Håkon Gullvåg har utført en rekke større utsmykningsoppdrag. Disse er spredt utover landet, med hovedtyngde i Trondheim og Oslo. Oppdragene er av svært ulik karakter, fra kirker til el-verk, skatteetaten og nedrivningstruede husvegger.

Konnerud kirke, Drammen, 2001 Konnerud kirke ble innviet i 1996, og først to år senere inviterte man fem kunstnere til en lukket konkurranse om utsmykning. Igjen var det Gullvåg som vant, og i 1998 startet han utformingen av altertavlen. Pasjonshistorien har en sentral plass i denne utsmykningen. I Konnerud er skildringen av Jesu vandring fra dødsdom til rettersted samlet i en billedfrise som løper rundt altertavlen. I midten hviler en mektig versjon av måltidet i Emmaus.

Seegård kirke, Gjøvik, 1997 Håkon Gullvågs utsmykning av Seegård kirke består av en monumental altertavle; Kristus nærmest svever ut fra den kolossale tavlen med sine hender strakt ut mot oss. I feltet under Kristus-figuren har kunstneren tegnet opp et rutenett med en fortelling om Jesu siste dager, med inntoget i Jerusalem, nattverdsmåltidet, korsvandringen, korsfestelsen og nedtakelsen.

Innset kirke, Rennebu Gamle Innset kirke fra 1600-tallet brant i 1995, og arkitekten bak den nye kirken, Kjell Kvernaas, inviterte Håkon Gullvåg og Håkon Bleken til å utforme små malerier som ble felt inn i benkegavlene, prekestolen, orgelet og fronten av galleriet. Motivene forteller fra skapelsen til Jesu død og oppstandelse.

Ellingsøy kirke, Ålesund, 1999 Ellingsøy kirke ble innviet i 1999. Også her var det utlyst en utsmykningskonkurranse som Håkon Gullvåg vant med sitt noe uvanlige bidrag: Når man kommer inn i kirken, blir vi ganske uventet møtt av en diger boks som svever framfor alteret. På alle sidene har Gullvåg malt scener fra Jesu jordiske liv. Kuben symboliserer de fire verdenshjørnene og det forgjengelige og jordiske. Som en kontrast til dette har Gullvåg malt Den store fiskefangsten plassert på et sirkulært maleri på fondveggen. Sirkelen viser til evigheten og det guddommelige.

Nidarosdomen, Trondheim I 1996 ble det utlyst en konkurranse for den nye bispekåpen i Nidaros, som Håkon Gullvåg vant. Man kan faktisk se på kåpen som en mobil utsmykning da biskopen bruker kåpen over hele bispedømmet.

I Nidarosdomens Johanneskapell i søndre tverrskip fra 1161 har Gullvåg utsmykket to nylagede repositorieskap. Bak dører er det nye dører som gjør at man kan bla seg innover til nye motiver, som bare åpnes på søndager.

Malerier for en katedral het den debatterte utstillingen Gullvåg hadde i Nidarosdomen sommeren 2005. I forbindelse med utsmykningen ble Håkon Gullvåg utfordret av Domkirken til å la sine malerier ha ekko av glassmalerienes motiver i en temporær utstilling.

20 Kunstnerportrettet

Håkon Gullvåg galleriet Pike på pute Litografi / 100 ex / 59 x 41 cm

På stolen Litografi / 110 ex / 59 x 38 cm

Galleripris uten ramme: 5500,-

Galleripris uten ramme: 5500,-

Medlemspris u / m ramme: 4400,- / 5741,-*

Medlemspris u / m ramme: 4400,- / 5741,-*

(Prisen er inkludert bok)

(Prisen er inkludert bok)

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 21 Kunstga lleriet

Dyp, sølv trelist på alle bildene. * Rammes inn flytende

Kunstga lleriet

22

galleriet

H책kon Gullv책g

H책kon Gullv책g galleriet

Kalven Litografi / 100 ex / 31 x 44 cm Galleripris uten ramme: 5500,-

Medlemspris u / m ramme: 4400,- / 5541,(Prisen er inkludert bok)

Forrige side: Konge og ku Litografi / 100 ex / 59 x 40 cm Galleripris uten ramme: 5500,-

Medlemspris u / m ramme: 4400,- / 5741,-* (Prisen er inkludert bok) 23 Kunstga lleriet

KJELL PAHR-IVERSEN – Maleriet som en levende organisme Ikoner. Ryggmarger. Kaktuser. Malerier som levende organismer. Sterke farger og mye gult. Slik kan man oppsummere et møte med den internasjonalt kjente kunstneren, Kjell Pahr-Iversen, sine bilder i hans 600 kvadratmeter store atelier i Stavanger.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Marie von Krogh

– Du må starte tidlig og male hele dagen skal du i det hele tatt få til et maleri. Jeg vet at det finnes millioner av gode kunstnere der ute som lager glimrende ting. Derfor må jeg også prestere. Men når man stiller ut i de større hovedstedene, som Paris, London og New York, er det overfor et publikum som ofte har sett mye mer samtidskunst enn det norske, og deres dom kan jeg ta for god fisk. Sånn er det.

Kjell Pahr-Iversen avslutter ofte setningen med sånn er det. Alle hans svar og tankerekker er svært billedlige, pedagogiske, filosofiske, velformulerte og veloverveide, og langt fra bombastiske. Men så kommer det på slutten: Sånn er det. En understreking av det han har sagt, men samtidig også et slags spørsmålstegn og en åpenhet som inviterer til videre tanker. For Kjell tenker og jobber som en vitenskapsmann som alltid stiller ting åpent, ydmykt, i tilfelle det skulle dukke opp bedre løsninger.

og ble kanskje frarøvet mye av barndommen. I voksen alder gjenomgikk han flere plastisk-kirurgiske operasjoner. I dag ser han på oss med ett øye, et øye som må ha en enorm fargefølsomhet for å kompensere. I et tidligere intervju har han sagt at han ikke helt vet om ulykken har hatt betydning for hans valg om å bli kunstner.

– Enten gjemmer man seg vekk, eller så blir det motsatt, og man klarer seg, av en eller annen merkelig grunn. Men jeg har aldri lett etter sosiale grunner til at jeg ble kunstner. Jeg ser annerledes på naturen.

Men hvis du utsetter en organisme for press, må den muligens mobilisere egenskaper den ikke trodde den hadde, og yte mer enn andre.

Egentlig ville jeg studere botanikk, for å tekkes foreldrene mine. Men det ble reklame ved den tekniske skolen i Stavanger og frihåndstegningskurs på kvelden. Til slutt ble det bare mer og mer tegning, og i 1957 startet jeg ved Kunst- og håndverksskolen i Bergen på den grafiske linjen under den danske grafikeren Povl Christensen. Han var også mannen som tok meg med til Kunstakademiet i København året etter. Jeg bodde hos han der borte, og han introduserte meg for ledende danske kunstnere og COBRA-gruppens medlemmer som gigantene Asger Jorn og CarlHenning Pedersen. Det var glimrende folk og håndverkere. I København viste man det siste innen samtidskunst, og man hadde en stor samling som Louisiana. Det var virkelig et levende kunstliv, som kom mye senere til Norge.

– Hvorfor søkte du så tidlig det abstrakte uttrykket?

– Jeg gikk en annen vei enn de fleste kunstnerne her hjemme, som søkte politisk fundamentert kunst og etter hvert pop-art. Den figurative tradisjonen stod også svært sterkt i Norge, og det tok lang tid før man godtok det abstrakte uttrykket. København hadde nær kontakt med Paris og land som Belgia og Nederland. Her hjemme var blikket rettet mer mot Sverige. Dette var også rett etter krigen, og de store, gamle kunstnasjonene lå knekket; Frankrike, Italia og Tyskland. Nå kunne andre komme frem og vise hva de kunne på kunstfronten, som Danmark, Nederland og Belgia. I dette klimaet oppstod den abstrakte kunsten, og ikke minst COBRA-gruppen (COBRA står for CObenhagen, BRussel og Amsterdam. Red.), som jeg søkte mot. Et annet viktig poeng er at disse landene har en spesiell ting felles, det horisontale rommet. En anemone blir en gigant mot dette flate landskapet og det eneste elementet som bryter monotonien. Et slikt horisontalt rom finner vi også på Jæren, like i nærheten av hvor jeg vokste opp. Denne bakgrunnen ga kunstnerne et helt annet uttrykk som jeg kjente meg igjen i.

I København oppdaget Kjell også den gresk-ortodokse kirken og ikonene. Hans berømte Ikon-serie oppstod, et tema han jobbet med i nesten to tiår.

– Oppfatningen om at et bilde kunne ha en kraft og var en åndsorganisme som så på deg, tiltalte meg. Dette var noe helt annet. Ikoner skal jo tradisjonelt lages av de som er i klosteret, eller som har en relasjon til det guddommelige. Det krever utrolig mye av utøveren, og det klarer ikke jeg. Men poenget er at ikonet har et senter. Dette jobbet jeg med i

Det er bedre å tilgi enn å viske ut Vi sitter i en gammel ullvarefabrikk som opprinnelig ble bygget for å produsere tråd fra sauer i Oftedal. Rett over gangen holder Stiftelsen Kjell Pahr-Iversen til, som etter hvert planlegger å åpne et museum med kunstnerens verker. På veggene henger 20–30 malerier under arbeid. Et staffeli kan bli for ustabilt for 72-åringens ofte røffe behandling av bildene. Plassert tilfeldig rundt i det enorme rommet står flere slitte kontorstoler. Hver dag starter nemlig tidlig med en kaffe og en sigar mens Kjell betrakter det han gjorde dagen før, på en av disse stolene. En regel er at han alltid går hjem på en opptur, ofte i sjutiden på kvelden.

– Før dro jeg hjem midt i et problem, ler han.

Kjell er kledd i blå maledress, og rydder bort noen plastplanter som barnebarnet hans nettopp har lekt med. Han begynner forsiktig, tester ut kjemien, men blir fort varm og prater og ler etter som timene går.

– Det beste rådet jeg har fått som kunstner, var fra en professor i København. Jeg kom til Kunstakademiet der fra Kunst- og håndverksskolen i Bergen med blyanten og viskelæret i lommen, slik vi jobbet her i Norge, Det første jeg fikk høre, var: Her bruker vi ikke viskelær, men en metode som ligner på livet. Det er bedre å tilgi enn å viske ut. Dette er egentlig det eneste som sitter igjen fra akademitiden.

Kjell Pahr-Iversen ble født 22. desember 1937 i Stavanger. Hans foreldre var aktive medlemmer av den kristne lekmannsbevegelsen.

– De var tolerante. Jeg hadde en utmerket oppvekst, og religionen ga meg en annen forklaring på verden, som har utvidet mitt repertoar, sier Pahr-Iversen, og forteller at han fortsatt tilhører en kristen fløy. Han er også kjent for sine kirkeutsmykninger, som Lilleborg kirke som han dekorerte i 1998 med en serie glassmalerier som strekker seg over 65 meter.

Som åtteåring var Pahr-Iversen med på nyttårsfeiringen i 1945. På den andre siden av gaten sto en gutt og skjøt med signalpistol. Det fikk fatale følger. Ved et uhell traff skuddet Kjells ansikt. Halve ansiktet ble deformert, og han mistet det høyre øyet. I flere år dekket han til ansiktet, 25

Ma leren

– Jeg ser på hvert maleri som en vekst som løper opp, ned, inn og ut.

bildene mine i mange år. Etter hvert tok de såkalte ryggrad-motivene, Columna vertebralis og Herbariums, over. I motsetning til ikon-bildene hadde disse maleriene mange sentre. Tanken er at bildet skal bygges opp og renne utover. Akkurat som ikoner fortelles å ha en kraft, mener jeg at kunst også har en kraft.

sifisert av Linné og de store arabiske og asiatiske botanikerne, førte han til å skape seriene Orchids, Cactus og Jubilant Trees. I 1995 startet den berømte Herbariums-serien. Ved en stålkonstruksjon av et staffeli står en gruppe modeller, en ganske overraskende sort i et atelier, nemlig kaktusene.

– Jeg ser på hvert maleri som en vekst som løper opp, ned, inn og ut.

Jeg tenker også at alle farger gjør motstand mot hverandre. Slik ligner et maleri mye mer på naturen enn på en avbildning av den. Man kan også tilegne maleriet Darwins teori; enkelte farger dør ut, og like før de er på vei ut, er det dem man legger best merke til. De har sitt glansnummer før de slukner. Jeg har et hus på en øy der en biolog fortalte meg at celleveggen til blomstene som stod på vindsiden, var dobbelt så sterk som til blomstene på lesiden. Det sier noe om hva en farge må ta i bruk for å hevde seg mot andre farger.

– Så dette er jo ikke abstrakt kunst, men naturen du maler?

– Helt riktig. Du kan si jeg maler en biotop i de og de fargene.

Kjell starter alltid ut fra det han kaller et system.

– Jeg prøver først å sette opp såkalte ”veipunkter” eller ”knutepunkter”, med hovedsakene til bildet. Metoden må likevel være elastisk og gi etter for oppdagelser og bedre løsninger underveis.

Igjen er det forskeren som snakker.

Et bilde er en organisme Kjell forteller at bildene hans består av et system av blod, organer og nervebaner slik enhver organisme har. Derfor er et bilde å sammenligne med en levende organisme som brer seg utover i et system. Vi kikker på de energiske, lyssterke mønstrene som trer frem på lerretene. Det er som om det nordiske sommerlyset skinner gjennom vinduene, men utenfor snør det tett.

– Kan man også si det er et slags mikrokosmos i bildene dine?

– Ja, absolutt! Det er noe du kan se inn i! I dag har vi metoder der vi kan se inn i blodårene til myggen; inn i livets kjerne. Man har avskaffet det normale øyet og fått innsyn i en ny, gigantisk verden. Dermed har man også utvidet arealet for maleriet og maleriets motiver.

– En annen kunstner jeg snakket med, hadde en mann som var forsker, og hun mente de egentlig jobbet ganske likt. Er du en forsker?

– Store kunstnere har ofte en voldsom viten om andre områder. Van Klee var en god musiker, Kandinskij en suveren matematiker. Man må ha belegg for det man maler. Man maler jo områder av livet. Jo mer man vet, jo bedre maler man. Ordet kunst kommer jo av å kunne ett eller annet.

Ved en anledning studerte Kjell også gamle manuskripter av Mozart på British Museum, og malte sine Mozartiana-bilder. På bordet mellom oss ligger sneiper av sigarer mellom bøker med titler som avslører en nysgjerrighet og bredt nedfallsfelt langt utover kunstens verden. Vi ser Arne Garborgs Bondestudentar, en bok av Paul Auster, Villdyra kommer, Mondes invisibles, I dinosaurenes dager og flere planteleksikon. I en katalogtekst om Kjell er det nettopp tatt med at han elsker vitenskapelige artikler, leksikon, spesielle ordbøker og presise definisjoner. Hans lidenskap for planter, slik som de var tegnet og klas-

Å male sine behov I et tidligere intervju sa Kjell at han malte for å trøste seg selv.

– Hm, nå må jeg tenke hva jeg mente med det ... Man maler det man har behov for. Mine vaner ligner dine vaner, så du har jo også et behov for det jeg har et behov for. Du gjenkjenner noe. Slik er det en mening med det man maler, og det får en betydning. En blomst vokser ikke for å ta knekken på deg. Den vokser for sin egen del, men du synes den er vakker. Ja, og så vokser den fordi den ikke kan noe annet. Sånn er det, legger Kjell til og bruker nok et av sine mange naturbilder.

– Er det vakre og skjønne et mål for deg?

– Det motsatte har i alle fall ikke vært noe mål. Jeg bygger en organisme, og bruker det lyset og de fargene jeg trenger. For meg kan alt 26

Ma leren

være vakkert. Man kan jo ikke si at en padde er styggere enn en kokospalme. Fakta er at ikke noe er stygt eller vakkert.

I 1997 hadde Kjell en retrospektiv utstilling ved Rogaland Kunstmuseum. Vi spør han om han ser noen høydepunkter i sin lange karriere.

– Jeg kan ikke måle tingene mine slik. Når jeg ser tilbake, ser jeg etter hva jeg var opptatt av der og da.

– Husker du din første kunstopplevelse?

– Mener du synet av noe annet? spør Kjell og tenker før han fortsetter.

– Det var en utstilling jeg besøkte med mine svigerforeldre i Amsterdam, som viste amerikanske, store kunstnere som de Kooning og Rothko. Det var uforglemmelig, og jeg husker den ennå etter 20 år. Da opplevde jeg det som etter min mening var kunst.

– Så hva synes du om den konseptuelle samtidskunst som lages nå, du som er en nokså tradisjonell maler?

– For meg blir det kun begreper, men man vet aldri hva som kommer ut av slike ting. Er det greit at jeg tar et lite sug av denne, sier Kjell diplomatisk og tenner sigaren.

– Da jeg kom til København, røkte alle sigarer, så jeg følte jeg måtte begynne også, ler han og viser oss noen tegninger av en mann som omsluttes av en engel. Det var nettopp tegninger han startet sin kunstneriske karriere med.

– Det er ikke så annerledes enn maleriene, påpeker han. – Mannens figur vokser også oppover, og engelen rundt vokser utover og fører blikket vårt tilbake til bunnen av bildet, akkurat som organismen som vokser frem i de mer abstrakte bildene mine.

– Da jeg smykket ut Clarion hotell, spurte eieren Bokka om jeg kunne male noen ikoner. Noen ganger går jeg tilbake og tar opp gamle motiver, men dette blir for å måle og se hvor langt jeg har kommet.

– Men hva med kaktusene? Hvor kommer de inn i bildet?

– Jeg har en forkjærlighet for hardføre vekster. Du kan ikke avskaffe ugress. Det er også umulig å utrydde en gruppering, eller et politisk parti. Enhver form har også sin tid. En døgnflue varer noen timer, du blir trolig rundt 85 år. En kaktus har et langt liv sammenlignet med en blomst. Men alt liv vokser og strekker seg eller folder seg ut. En type soppart kan bruke år på å strekke seg opp en ring, mens trærne i redwoodskogene blir flere hundre meter høye på kort tid.

Kjell tar opp en papirlapp og tar på maling rett fra tuben. Den blir en forlengelse av armen hans, og han nærmest ”tegner” malingen på et av bildene. Oransjefargen mot den ultramarinblå forandrer alt på et par sekunder.

– Alt handler om sammensetningen. Akkurat som elementene, som for eksempel tinnsoldatene i H.C. Andersens eventyr, er ingen farger for mye, for lite eller idiotiske i den store sammenhengen. Fargene mine belyses også fra alle sider med de andre fargene.

– Du må ha et følsomt blikk for farger?

– Noen har et musikalsk øre. Alle hører vi forskjell på lave og høye toner, men få kan høre de små mellomtonene. Sånn er det med farger også.

Fargene foran oss er modige; oransje mot fersken, burgunder mot sitrongul og rosa mot oker. Kjell peker på de siste ryggsøyle-bildene.

– Her er paletten som den man ser inne i kroppen, når man går lag for lag innover. Her åpner det seg en helt annen, skjult fargeverden.

– Den sorte er dristig?

– Ja, og derfor har jeg latt den stå som en irritasjon. Fjerner jeg det irriterende med en gang, glemmer jeg det jo!

– Så egentlig kan man si du maler en slags fortelling?

– Ja. Absolutt.

Referansene er mange: fra rosemaling til van Goghs brutte penselstrøk. Kjell forklarer det slik.

– Et bilde er jo en sum av alt man har i seg, som betrakter og maler.

Det er kompensasjonens lov. Selv en drittsekk har behov for gode egenskaper. I et bilde ligger alle mine fiaskoer og feiltagelser; et innfløkt forhold mellom plusser og minuser.

– Er det en ensom tilværelse, dette?

– Ja, Her er det jo ingen kollegaer å spørre, og ingen som kan gi råd.

Man blir jo vant til det.

Alle former har sin levetid Kjell jobber alltid i serier og jobber på 2–3 bilder frem til et bestemt punkt før han går videre til neste gruppe malerier og jobber disse frem til samme fase i prosessen.

– I et punkt i prosessen er det kaos. Jeg jobber nærmest som en som klassifiserer planter. Det er et fysisk og mentalt prosjekt, og jeg holder på hele dagen.

– Ser du på hvert bilde som et selvstendig maleri? De kan jo virke nokså like.

– I naturen er det både ørsmå og enorme forskjeller; det finnes over tre millioner ulike insekter med ørsmå variasjoner, og du finner kontraster som fra en tordivel til en elefant. Slik skaper jeg små variasjoner i bildene, og tømmer et tema før jeg går videre.

– Så det blir ingen flere ikoner?

27 Ma leren

Kjell Pahr-Iversen galleriet

Ryggrad Litografi / HC / 51 x 38 cm

Ikon I og (se Ikon II på fineart.no) Litografi / HC / 46 x 28 cm

Galleripris uten ramme: 4000,-

Galleripris uten ramme: 2500,-

Medlemspris u / m ramme: 3200,- / 4341,-

Medlemspris u / m ramme: 2000,- / 3141,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 28 Kunstga lleriet

Dyp, sølv trelist på alle bildene.

Kjell Pahr-Iversen galleriet Uten tittel Litografi / 250 ex / 59 x 41 cm Galleripris uten ramme: 4500,-

Medlemspris u / m ramme: 3600,- / 4741,-

29 Kunstga lleriet

Gourmetmat- og vinkurs i TOSCANA juni 2010 med KUNSTklubben Bli med til Chianti i hjertet av Toscana på italiensk gourmetmat- og vinkurs. Fascineres du av det italienske kjøkken eller det vakre Toscana? Nå har du muligheten til å bli med gourmetkokk Lise Finckenhagen og topp sommelier Christer Berens på en fantastisk reise til Italia ispedd en mengde spennende ekskursjoner. KUNSTklubben i samarbeid med Inspiratour arrangerer denne flotte gourmetreisen 1.–6. juni 2010.

Om turen Vi bor på Il Borgo di Vèscine som ligger i hjertet av kanskje ett av Italias mest velkjente vindistrikter, Chianti. Stedet er bygget opp rundt strukturen av en middelalderlandsby i perfekt harmoni med landskapet rundt. Fra svømmebassenget er det vakker utsikt over dalen og det bølgende toscanske landskapet.

Hver dag fylles med aktiviteter som besøk til middelalderbyen Siena, sykkeltur i området, vandretur gjennom det vakre landskapet, besøk i de vakre småbyene i området som Greve og Castellina, og ikke minst en tur innom slakteren i Panzano.

Mat- og vinkursene arrangeres hver ettermiddag, og dagen avsluttes under stjernehimmelen med en deilig 3-retters gourmetmiddag med nydelige italienske viner til.

Italiensk mat- og vinkurs Kursene går hver ettermiddag fra 15–16-tiden. Deltagerne deles inn i to grupper som bytter på å lage mat sammen med Lise (2 dager), eller lære om vin, en dag sammen med Il Borge di Vèscine sin sommelier og en dag med Christer Berens. Hver kveld samles alle til et stort måltid hvor vi nyter gourmetmaten som kjøkkengjengen har laget.

Kokk Lise Finckenhagen Lise Finckenhagen er best kjent fra Frokost-TV på NRK. Lise er kokk og har jobbet mange år på Bagatelle i Oslo, kanskje Norges fremste gourmetrestaurant. Nå kan du lære noen av hennes italienske spesialiteter. Det vil bli utlevert oppskriftshefter, og det er selvfølgelig anledning til å notere underveis samt at det vil bli gitt mange praktiske tips og råd underveis.

Sommelier Christer Berens Christer Berens er vinkelner fra Gastronomisk Institutt, har jobbet med rabagasten Craig Whitson i Stavanger, vært restaurantsjef og vinansvarlig på Bagatelle, Grand Hotel, Le Canard og Bølgen & Moi. Han er to ganger norsk mester i vinsmaking og har deltatt i VM i Tokyo og Paris. For mange nordmenn er Christer mest kjent som vinekspert blant annet fra morgensendingen til P4 og God morgen Norge på TV2.

For detaljert program se fineart.no/kunstklubben/kunstreiser.

Pris og betalingsbetingelser Medlemspris kr. 14.990,- / ikke medlem kr 15.490,- og inkluderer: - fly Oslo–Roma–Oslo - overnatting i 5 netter i dobbeltrom med frokost - råvarer til mat- og vinkurs - 5 middager med vinmeny - 1 piknik-lunsj - matkurs med Lise Finckenhagen - vinkurs med Christer Berens - utflukter i henhold til program - all transport i Italia

Påmelding og ytterligere informasjon til Inspiratour på 4000 1982 eller www.inspiratour.com Vær rask, begrenset antall plasser tilgjengelig!

30 Reise

JONNY ANDVIK Maleren og hans verk: www.andvik.com Løkstadstranden på Jomfruland, detalje utsnitt. Olje på lerret, 2006

Johanne Marie Hansen-Krone – Som kunstner lærer jeg noe om å være til Johanne Marie Hansen-Krone (født 1952) gjorde kometkarriere da hun noen måneder før hun fylte 34 år ble den yngste festspillutstiller i Bergen i 1986. Siden har det gått slag i slag, og hun har blitt stående som en viktig fornyer av det figurative maleriet. Hun er blant annet innkjøpt av Nasjonalgalleriet, og i løpet av de siste årene har hun hatt separatutstillinger både på Lillehammer Kunstmuseum, Nordnorsk Kunstmuseum, Bærum Kunstforening, Galleri Parken i Bergen, Galleri Trafo i Asker og Risør Kunstforening. KUNST møter henne på Ekely, med Munchs gamle atelier som nærmeste nabo.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

Dette er annerledes, triggende, vakkert, skummelt, underlig og med en tematikk ethvert menneske kan gjenkjenne seg i, bare man kryper litt under fernissen, de vakre formale og koloristiske løsningene og de enkle virkemidlene, skrev jeg i 2007 da jeg anmeldte Johannes utstilling i Bærum Kunstforening. Med 2500 tegn skulle jeg prøve å forklare og bedømme kunstnerens bilder. Ordene strakk ikke til, rett og slett. Det var alltid noe jeg ikke kunne forklare. Slik ble det i dette intervjuet også. Jeg gravde og spurte, og vi snakket om alt fra gener til kvinners plass i historien og det å være menneske. Til slutt måtte jeg erkjenne at Hansen-Krones bilder best oppleves et sted bak ordene, dette udefinerbare området som kun kunst kan formidle. Eller som hun selv avsluttet samtalen, en torsdag i februar: – Jeg føler vi kanskje ikke har snakket så mye om kunst, men kunsten min springer ut fra alt dette vi har berørt. Vi er alle barn av vår tid, og blir påvirket av alt som er gjort. Jeg tror på sommerfugleffekten om at en tanke som er plantet i en tilfeldig samtale, som i et middagsselskap i huttiheita, bygges videre på et annet sted. Jeg tror ikke på denne geniforherligelsen, at den og den personen var den første som tenkte det og det. Men jeg tror naturligvis at noen har større formuleringsevne, det være seg visuelt, musikalsk eller verbalt, enn andre. Jeg tror også at kunstnere i konfrontasjon med formale problemstillinger oppøver en sensibilitet som gjør at de kanskje fanger det som skjer i tiden, hurtigere enn de som har andre gjøremål de må konsentrere seg om. I dialog med form lærer man hele tiden noe om det å være til.

Men la meg ta deg med til begynnelsen.

Når jeg har sluttet å notere, begynner hun å fortelle litt om den særegne streken sin som mange assosierer med hulemaleritegning, graffiti og croquis-tegning.

– Jeg tror en kunstner velger sitt uttrykk som en musiker som velger sitt instrument. De vet ikke helt hvorfor de spiller gitar eller piano.

Denne streken ligger liksom i meg.

– Hvor tar du oss med i bildene dine?

– Konteksten, eller rommet rundt figurene, er de ytre betingelsene.

Ofte bruker jeg ulike mønstre. Et av maleriene mine kalte jeg Bilde mot tilfeldig mønster. Det er jo i grunnen en ganske motstridende tittel. Jeg tror at vi mennesker aldri kan lage tilfeldige mønstre eller fullt kaos. Vi vil alltid gå inn og skape en viss orden eller system. Et annet maleri kalte jeg Bilde mot et konstruert mønster. De konstruerte mønstrene blir symbolet på vår hverdag der vi lager oss konkrete rammer og betingelser for å overleve.

I 1995 kom også stjernekartene inn i bildene til Johanne, mørkeblå med oppstiplete stjernekart og tekster. Tanken om det lille individet i kontrast til det store, uendelige universet er noe av det første som slår meg; vår plass i dette enorme, oversiktlige kosmoset.

– Jeg kalte bildene kartleggingsforsøk, og de evige, nesten uforanderlige stjernekartene, tatt fra bøker, står i en kontrast til de tegnete figurene som representerer det flyktige menneske og det flyktige individet.

Hun blir litt stille, og tar forsiktig på et bilde.

– Jeg tror vi kan ha en tendens til å overdrive egen viktighet her i verden.

– Og fostrene?

– Ja, fostrene malte jeg flere av, mot ulike mønstre. Fostre symboliserer for meg individet før det blir mann eller kvinne. Det er det potensielle mennesket. Jeg leste en gang at man som nyfødt ser alt opp ned, og at det er hjernen som plasserer tingene i det vi oppfatter som riktig vei.

Slike ting kan jeg undres over. Eller når man hører i nyhetene om menn som skyter eksen sin. Dette er politiske saker! André Bjerke har skrevet: Man er ikke alene om å være alene. Det er en trøst.

Slik kan en tankerekke hos Johanne være. Jeg prøver å holde tritt så godt jeg kan, og spør: – Er figurene dine en gruppe med kjente, eller er det fremmede som skal finne sine roller i en ny gruppe?

– Jeg tenker på mennesker som flyter rundt og møter hverandre. Vi tror vi styrer så mye selv, kanskje er det ikke sånn, kanskje vi er mer som partikler som støter sammen.

– Hvem er disse figurene? Har du et slags figurgalleri?

– De representerer kanskje mer en tilstand, og er ingen bestemte.

Egentlig kunne bildene mine vært abstrakte, og uttrykt det samme. Men da hadde publikum trengt en annen sensibilitet for å forstå hva jeg ville

Stjernekart, fostre og fargeskalaer – Dere trenger ikke ta av dere skoene, sier Johanne og viser oss inn til atelieret som er tilknyttet kunstnerboligen på Ekely. Vegger og bord er fylt opp med steiner og underlige objekter. Tidligere malte Johanne også her, men nå har mannen, skulptøren Terje Roalkvam, overtatt. Selv har hun lenge hatt atelier på Tøyen, men venter på avklaringer i leieforholdet.

– Trykkene jeg tenkte kunne være med i KUNST, var ferdig i går. Jeg har kombinert tegning med fargeskalaen, det vil si primær- og sekundærfargene, som alle andre farger utgår fra. Fargeskalaen ser du også i flere av maleriene mine.

Johanne peker på åtte nye, små trykk som ligger klar til signering på et bord. Så blir hun litt stille. Tenker, eller venter på at jeg skal skrive ferdig. Johanne sier kanskje ikke så mye, og ofte må man finne ut litt av det hun sier. Men det demrer en rød tråd etter som timene går. Akkurat som i møte med hennes bilder.

32 Livets kunstner

– Jeg drøfter det å være menneske. si. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg absolutt må jobbe figurativt, selv om bildene mine er temmelig abstrahert. Kanskje er det fordi jeg liker mennesker og har lyst til å kommunisere med så mange som mulig? Det er interessant hvordan vi mennesker leter etter gjenkjennelighet. Mange fjelltopper er for eksempel oppkalt etter gjenkjennelige ting: Syv søstre, Båtfjellet og så videre.

Johanne blir litt stille igjen, og setter seg på en stol foran et stort, blått maleri med en av sine typiske figurer. Mennesker og mønstre kan egentlig være to stikkord for å forklare hva bildene til Hansen-Krone egentlig forestiller. Nesten hvert eneste maleri tar for seg dette forholdet mellom et mer eller mindre abstrakt rom, ofte dekorert med et mønster av prikker, stjernekart eller geometriske former, og en eller flere figurer satt inn på denne flaten. Noen figurer er mer forseggjort, andre kun tegnet som konturer og streker. Noen figurer er alene i det store rommet, andre flettes i hverandre som i Vigelands monolitt. Så langt, så enkelt: Vi ser på figurer i abstrakte rom. Tror man. Men så begynner det å oppstå ting mellom disse to elementene. Hva er det egentlig vi ser på? Oss selv?

Johanne bryter spontant ut. Tankene hennes har gjort noen byks: – Det er fantastisk at vi er i live, at vi er i farger, og at vi har fått en billett! At den og den krysningen skjedde i et DNA for 100 000 år siden, er faktisk en årsak til at du er den du er.

– Da jeg var liten, var jeg så stolt over at sædcellen som ble til meg, hadde svømt fortest, ler jeg.

– Ja, men jeg har lest at egget også velger ut sædcellen som sirkulerer rundt det, og er ikke så passivt som mange vil ha det til. Det er helt utrolig. Dette ble mye kvasi-vitenskap og filosofi. Men å filosofere slik er mye av drivkraften min. Det er godt man aldri blir helt klok.

Vi sirkler og sirkler videre i samtalen uten å komme helt i bunnen.

Men kanskje er det slik bildene nettopp er; de finnes et sted mellom alt.

Utenfor ordene. Johanne bekrefter mistanken min.

– Jeg opplever ordene som en hinne på overflaten av eksistensen. Da jeg var ung, følte jeg ofte det ble så bastant når jeg skrev. Jeg fikk ikke frem dette paradoksale man ofte får i maleriene. Poetene klarer dette i sine tekster. Men jeg valgte billedkunsten i stedet.

Hun tenker. Igjen.

– Ti kunstnere kan jo kopiere Munch, men ingen fanger denne energien man ikke kan sette fingeren på. Det blir som ulike pianister som tolker det samme stykke av Chopin. Noen får det til på et dypt plan, andre bare …

Johanne spiller piano i luften. … drysser oppe på tangentene.

– Man studerte ikke kunst der jeg kom fra, og jeg tenkte aldri på å bli kunstner. Det var noe de ble sydpå. Foreldrene mine støttet meg kanskje mest i valget å gå kunstens vei, mer enn meg selv. Hadde det vært brødrene, hadde de kanskje ikke vært så begeistret. En kvinne kunne liksom bli kunstner. Jeg hadde dessuten en svensk tegnelærerinne, fru Berger, som også fungerte som en inspirator, og som visste mye om kunst. Jeg husker at jeg og en venninne bestilte et korrespondansekurs i tegning da vi var elleve–tolv år. Vi hadde harde blyanter og dårlig papir. En av oppgavene var å tegne etter modell. Det var selvsagt kjempeflaut, men endelig fikk vi overtalt en jente som var yngre enn oss, til å stå modell. Vi låste oss inn i en iskald badstue, og jeg husker ennå denne lille jenta stå blåfrossen mens vi hadde mye klær på oss. Heldigvis skjønte vi fort at dette ikke gikk! Det ble ikke så bra tegninger, ler Johanne.

Johanne prøver ut et passe-partout på de nye trykkene, og plutselig dukker det opp et foto fra 1920-tallet.

– Oi, det er yndlingstanten min. Hun var kjempemorsom. Og så kunne hun se ting fra helt uventede synsvinkler. Som da hun begynte på skolen og skulle lære å regne og ikke kunne slå seg til ro med at 2 + 2 absolutt må være lik 4, hvorfor i alle dager kan det ikke like godt bli fem?

Jeg har kjempesans for sånne spørsmål, og stiller dem vel sjøl av og til, både til forlystelse og irritasjon for andre! I 1971 startet jeg på Nansenskolen på Lillehammer, og tanten min kom så med en brosjyre fra Einar Granum tegne- og maleskole i Oslo. Hadde hun ikke gjort det, hadde jeg muligens gått en annen vei. Jeg følte meg med en gang hjemme med de andre kunstnerne ved Einar Granum. Ofte er det slik i livet.

Man stopper opp i møte med enkelte, kjenner seg selv igjen i dem, og oppdager det man ikke visste om i seg selv.

I 1973 startet Johanne fire år ved Kunstskolen i Trondheim, før hun avsluttet utdannelsen med ett år ved Valand konsthögskola i Göteborg i 1979.

– På Akademiet i Trondheim hadde jeg John Anton Risan som lærer. Han arbeidet i et abstrakt formspråk, og på det tidspunktet ble det en åpenbaring for meg å oppdage at alle bilder er bygget opp av abstrakte elementer.

– Men noen har kalt deg en fornyer av det figurative maleriet i Norge.

– Ja, jeg har lest det, men tenker ikke mye på det. Det er mulig jeg så på det å lage bilder som en konkurranse før, men konkurransen har aldri vært hovedsaken for meg, og i dag bryr jeg meg virkelig ikke om den.

På generelt grunnlag er det imidlertid trist at fordi Norge er så lite, blir det gjerne bare plass til en trend av gangen. Det blir lett til at en retning blir vel dominerende, slik politisk kunst ble på 70-tallet, og avvisningen av maleriet på 90-tallet. Tilsynelatende holder de fleste kunstnerne på med sitt uavhengig av trender. I dagene før debututstillingen min i 1979 var jeg overdrevent engstelig for mottakelsen. Jeg kom vel fram til at: Går det godt, er det fint. Går det dårlig, er det ikke så fint. Men jeg er meg uansett reaksjon fra andre. Det er jo lettere å være seg selv når man får applaus enn når det går galt! Man må holde ut når det er motstand for å ikke forsvinne.

Å føle seg hjemme i andre Joahanne er født og oppvokst i Nordreisa kommune. Hun forteller om noen kunstbøker hjemme, Verdens Kunsthistorie i farger, Norsk Kunsthistorie i svart/hvitt og et utvalg av Cappelens små kunstbøker som ble utgitt på 1950-tallet. Og Thorbjørn Egners lesebøker der man kunne fortape seg i norsk kunst.

– Jeg vokste opp med ”ekte” kunst på veggene; med et par unntak var den ikke laget av landets mest kjente kunstnere, riktignok.

Før hun var fylt femten, hadde hun kun sett to utstillinger; de to gangene Riksgalleriet besøkte Nordreisa. Et annet tidlig møte med kunst var postordrekunst, med reproduksjoner av kjente verk som ble moderne i 60-årene. Det var liksom det. I dag er hun en av få som har statslønn som kunstner, resten av livet.

– Det er en grunnlønn som gjør at du kan puste litt dypere, smiler Johanne, før hun forteller om veien frem til kunstneryrket.

Kvinners plass i kunsten Vi forlater atelieret og går inn i stuen til kaffe og wienerbrød. På veggen henger blant annet et av mannens verker: en knudrete trestamme over et glatt stålobjekt. Johanne og mannen flyttet hit til Ekely i 1987. I kunstnerkolonien finner man også atelierene til kjente kunstnere som Gerd Tinglum, Bård Breivik og Tom Sandberg.

– Da Oslo kommune bygget kunstnerboligene på 1950-tallet, var det visst mer sosial omgang og fester blant kunstnerne her enn i dag.

Kunstnere er ikke lenger bohemer, men vi har holdt i hevd sommerfes34

Livets kunstner

ten der ungene er i fokus. Da sønnen min var liten, satte jeg spesielt stor pris på å bo i ei lita ”kunstnerbygd” der naboene ble en forlengelse av familien.

Hun peker stolt på en plakat som viser til en kortfilm som to nabogutter har regissert, og der sønnen hennes har en rolle. Disse guttene begynte tidlig å innkalle de andre Ekely-ungene til audition.

– Jeg husker sønnen min var på audition hos noen andre barn. Han var ikke så flink til å spille, men han var god på å spille død, ler hun før hun hopper videre.

Hun stopper opp igjen, og begynner å snakke om noe hun brenner for: kvinnelige kunstneres plass i historien – og på toppene.

– Suksess er ofte knyttet til identitet, og jeg tror kvinner har en annen form for identitet enn menn. Jeg skal vise deg en katalog jeg kjøpte på en utstilling i Milano for to år siden: Kvinnelige kunstnere fra renessansen til surrealismen. Sofonisba Anguissola, Barbara Longhi og Artemisia Gentileschi, alle fra 15- og 1600-tallet er kanskje med i kunsthistorien nå? De var det ikke da jeg var student. Jeg tror ikke menn er klar over i hvor stor grad historien tilhører dem. Derfor er de kanskje heller ikke klar over hva det vil si å savne historie. Kunnskap om egen historie gir ballast og tilhørighet. At faget historie kjennes viktig, har jo sine årsaker.

– En kunsthistorie skrevet av menn for menn? spør jeg.

Johanne nikker og presiserer.

– Ja, den er nok det. Det var vel feministiske kunsthistorikere på 70-tallet som først tok initiativ til å få kvinnenes historie på dagsorden.

Her hjemme har kunsthistorikere som Anne Wichstrøm og Jorunn Veiteberg lagt ned et stort arbeid i å formidle kunnskap om kvinnelige kunstnere. Vi har hørt mye om at kvinnelige kunstnere ikke er så gode som mennene. Jeg skulle gjerne ha sett en bred mønstring av den kunsten norske kvinnelige kunstnere laget fra cirka 1900 til 1970, slik at jeg ved selvsyn kunne se hvor god eller dårlig den er. Jeg har rett og slett lyst til å se hva de holdt på med. God eller dårlig? Norsk kunsthistorie generelt har vel ikke så mange highlights som for eksempel nederlandsk, men vi pakker den ikke bort av den grunn. Det er andre grunner til at vi pakker bort kunsten!

– Men hva er ditt forhold til skjønnhet i kunsten?

– Skjønn kunst er oppløftende! Men da må den også være skikkelig skjønn, slik som mesteparten av bildene i for eksempel Gemäldegalerie i Berlin er det. Uansett tidsepoke er skjønn kunst for meg arbeider som er formfullendte og samtidig har stor poetisk kraft.

– Maler du vakre bilder selv?

– Når jeg maler, tenker jeg bare på at bildet skal uttrykke det jeg har på hjertet. Av og til blir det muligens vakkert – det får andre vurdere. Jeg håper bildene mine er et lite bidrag i anstrengelsene våre for å skape mening. Eller finne mening. Vi trenger kunsten. Vi lever i mønstre og oppdager plutselig at de ikke fungerer lenger. Da blir vi frustrerte. Kunsten kan hjelpe oss til å tilpasse oss nye virkeligheter. Jeg blir sint når Frp ser på kunst som underholdning og avslapning. Det er naivt og respektløst.

Verden er i bevegelse, og i kunsten kan man hele tiden drøfte nye ting.

Hun peker bort på et bilde signert Ludvig Eikaas før hun fortsetter.

– Dette bildet blir jeg aldri lei av å se på. I visse miljøer har man hevdet at bilder er moralsk mindre høyverdig enn for eksempel installasjoner fordi bildet er lettere omsettelig og derfor definert som mer kommersielt.

Det er jo ikke bildet i seg selv som er kommersielt! Bildet er omsettelig også fordi det rett og slett er mer praktisk i formen enn en installasjon.

Man har et bilde til odel og eie og kan se på det igjen og igjen.

– Ser menn og kvinner bildene dine ulikt? kommer jeg plutselig på.

– Det vet jeg ikke, men psykologer liker ofte bildene mine. Kanskje er det bare et inntrykk jeg har fordi jeg har opplevd at psykologer og andre terapeuter kan se og sette ord på ting i bildene mine som jeg nødvendigvis ikke har tenkt på selv. Jeg vil forstå og drøfte menneskets plass i tilværelsen, og synes naturligvis det er hyggelig når folk som jobber med det samme, om enn i en annen setting, finner arbeidene mine meningsfylte. Du kan kanskje si jeg maler ut fra min egen livsfølelse. I en periode nå har følelser vært bannlyst i den toneangivende kunsten, om enn ikke helt konsekvent, aggresjon er en følelse som er akseptert.

En i mange, mange i en, olje på lerret.

Innenfor videokunsten kan det imidlertid se ut som det er akseptabelt å berøre store følelser. Kanskje har man blandet sammen begrepene følelser og føleri. At føleri ikke er av det gode, er jeg helt enig i. Det er ikke mine private følelser jeg maler, men jeg drøfter og prøver å forstå allmenne følelser. Eller sagt på en annen måte: Følelsene setter fart på tankevirksomheten. Det sier hjerneforskerne også, at følelsen kommer før tanken, og da må vi vel i hvert fall tro på det?

Johanne lar setningene henge litt i luften, før hun prøver å forklare at bildene ikke handler om personlige situasjoner.

– Noen kritikere har kalt bildene mine dagboksnotater. De var menn. Kvinner drøfter eksistensielle problemstillinger med utgangspunkt i egen virkelighet på samme måte som menn gjør det. I årene fra jeg var født til jeg begynte som kunststudent, var kvinnerollen dramatisk forandret, og for meg var det en nødvendighet å ta opp kvinnelig identitet i arbeidene mine. Jeg var blant annet opptatt av: Hva er drøm, og hva er virkelighet i mann/kvinneforholdet?

– Hva drømmer du om nå, som eldre?

– Hvis ikke poeten har rett i at ”... livet er en drøm i en drøm ..”, så vil jeg vel si at det er mer snakk om å håpe enn å ha illusjoner.

35

Livets kunstner

Johanne Marie Hansen-Krone galleriet

Uten tittel Litografi / 250 ex / 59 x 32,5 cm Galleripris uten ramme: 4500,-

Medlemspris u / m ramme: 3600,- / 4741,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 36 Kunstga lleriet

Dyp, hvit trelist p책 alle bildene.

Johanne Marie Hansen-Krone

Fargesirkel Litografi / 120 ex / 18 x 15 cm

Galleripris uten ramme: 1400,-

Galleripris uten ramme: 1400,-

Medlemspris u / m ramme: 1200,- / 1842,-

Medlemspris u / m ramme: 1200,- / 1842,-

Tegning mot en fargesirkel Litografi / 120 ex / 18 x 15 cm

Replikk Litografi / 120 ex / 18 x 15 cm

Galleripris uten ramme: 1400,-

Galleripris uten ramme: 1400,-

Medlemspris u / m ramme: 1200,- / 1842,-

Medlemspris u / m ramme: 1200,- / 1842,-

galleriet

Gjenklang Litografi / 120 ex / 18 x 15 cm

37 Kunstga lleriet

JØRGEN HOLEN Lyset må komme ut av mørket Maleren Jørgen Holen har en teori om at lyset må komme ut av mørket, for siden man ikke kan tenne og slukke mørket, må jo lyset vokse ut av det.

Tekst Toril Kojan / Foto Anne Vesaas

taket kan han også se bildet i et speil. En annen artig innretning er ”staffeliet”. Langs den ene kortveggen er et planoskap med mange skuffer.

Trenger han å se bildet stående, trekker han bare ut en skuff og fester lerretet på en anordning i taket. Så har han et fullgodt staffeli. Nærmere hundre små malerier står stablet på et bord.

– Hvis jeg har litt maling til overs, maler jeg på disse små. Over tid blir de til små malerier som er fine gaver.

Ellers blir jeg slått av de mange krukkene med pensler som står rundt omkring. Dette er jo vanlig i et malerverksted, men det spesielle ved disse er at de er ubrukte!

Jørgen humrer og ler så hele kroppen rister.

– Jeg er nok ”penseloman”, om det går an å kalle det det. Jeg har en svakhet for pensler – kjøper dem i bøtter og spann, men så når de er kommet i hus, synes jeg de er for fine til å bli malt med, så da kjøper jeg billigere pensler. Tenk å være gjerrig på pensler, sier han lattermildt.

– Tidligere har du fortalt at du lager din egen maling. Gjør du det fortsatt, vil jeg vite. Jo, det bekrefter han at han gjør. Og han gir igjen leserne oppskriften: – Jeg bruker løs pigment og en emulsjon jeg lager selv: 2 l bleket linolje, 1 l matt Benar-olje, cirka seks eggeplommer og litt hvite. Dette mikser jeg i en gammel mixmaster i 5–7 timer. Denne blandingen heller jeg på store flasker som jeg korker godt. Det er viktig for at emulsjonen ikke skal råtne. Det er i denne emulsjonen at jeg blander inn pigmentet. Når malingen kommer på lerretet, blir den matt. Det liker jeg godt. Av og til blander jeg også inn tuber med ferdig maling for å gjøre den litt smidigere.

– Hei, du er jo veldig presis! Det er det ikke mange som er. Velkommen!

Billedkunstneren Jørgen Holen ønsker velkommen inn i sin koselige villa på Bekkestua i Bærum utenfor Oslo, hvor han og fru Anka holder hus.

Det blir servert lunsj, og vi tar plass ved det hyggelige kjøkkenbordet og ser på småfuglene som kjemper om frøene på fuglebrettet. Jeg nyter Anka Holens hjemmelagde pizzabrød.

Jørgen Holen, født 1947, er opprinnelig fra Sogndal i Sogn og Fjordane, hvor han startet sin karriere som lærer, blant annet sløydlærer. I mange år var han også svært aktiv som lokalpolitiker med mange verv. Alle vervene og møtene gikk til slutt på helsa løs, og det endte med kollaps. Kroppen hadde sagt sitt, og han valgte å bryte helt med det livet. Senere gjorde han seg bemerket som knivskaper, han laget de mest kunstferdige kniver med både ibenholt og farget glass i skaftene. Men det viste seg at det var kunstmaler han var i sin sjel, og i 1993 våget han etter mange oppfordringer fra flere hold å satse for fullt. Det var i Albin Upp Galleri Oslo at han hadde sin første utstilling, og alle bildene ble solgt! Han hadde gjort et riktig valg. Siden den gang har han vel produsert nærmere 1000 originale verk og en rekke litografier.

Holen startet med akvarellmaleriet, farge- og pigmentsterke bilder, hovedsakelig i et abstrakt uttrykk. Etter hvert ble han fanget av oljemaleriet, som han fortsatt arbeider med i dag, også det i et abstrakt billedspråk, men med en mer dempet fargepalett. Jørgen Holens malerier er forseggjorte, med lag på lag av maling og struktur og frodig fantasi, de er som små eventyr du vil gå inn i.

– Hva mener du med at lyset må komme ut av mørket? vil jeg vite.

– Jo, jeg tenker slik: Du kan tenne og slukke et lys, men du kan ikke tenne og slukke mørket. Altså må lyset komme ut av mørket. For mange år siden gjorde jeg et bevisst valg. Hvorfor ligger jeg alltid i et mørkt soverom? tenkte jeg. Og faktisk sov jeg dårlig da. Men jeg valgte altså å dra fra gardinene, slik at lyset kunne komme ut av mørket, og jeg kunne møte dagen med fuglesang og alt det stemningsfulle som skjer i møtet mellom natt og dag. Det er da fantasien får vinger og underlige former og figurer oppstår.

Når man ser Holens malerier, skjønner man godt at det kan være gestalter fra tiden mellom lys og mørke som dukker frem.

– Hva inspirerer deg foruten det som vokser ut av mørket?

– Naturen er alltid en kilde til inspirasjon for meg, sier Jørgen, men jeg klarer ikke å male direkte av den. Det blir til at jeg bruker inntrykkene jeg har samlet. På hytta i Sogn kan jeg skue åtte mil utover havet og sitte og se når uværet kommer. Eller sitte inne og lytte til regnet som hamrer på taket.

Det gir også inspirasjon. Men ellers går Anka og jeg mye på utstillinger, andres kunst er alltid interessant. Jeg inspireres av kunstnere som Jens Johannessen, Kjell Nupen og Knut Rose. Jens Johannessen har vært en nær venn i mange år, og jeg har lært utrolig mye av ham.

Skjønnheten i kunsten I denne utgaven av KUNST spør vi mange kunstnere om deres forhold til det skjønne i kunsten.

– Forhold til skjønnheten?

Han blir tenksom.

– Siden jeg var liten, har jeg likt å se på bilder – vakre bilder – og det spiller ingen rolle om de er naturalistiske eller ikke. Jeg har tatt mer til meg de skjønne, enn de med politisk eller samfunnsengasjert innhold.

Jeg er en naturens mann, glad i det estetiske. Det er ikke noe minus at et bilde blir vakkert. Jeg synes det er fint hvis det rører noen strenger hos betrakteren.

– Når det gjelder din egen kunst, bestreber du deg på å lage vakre bilder?

– I atelieret nullstiller jeg meg og tenker: hvilke farger i dag? Som regel velger jeg tre, legger litt på, tar litt bort, lager en bunn. Jeg ser på meg selv som en slags ryddegutt i maleriet. Og jo mindre jeg tenker, jo bedre blir det. Bestreber meg på å være mest mulig fri, … jeg maler til det er noe som tar meg, liksom, noe som er av meg. Da skal bildet gi noe tilbake. Det blir en toveis prosess.

– Og har du et bevisst budskap til publikum?

– Nei, det tenker jeg aldri på. Jeg maler det som kommer. Men jeg holder på lenge, til jeg føler bildet har nærhet og sjel. For meg er det viktig å gi malerier god tid. Ofte når jeg synes jeg har laget noe fint, venter jeg en stund, til ”forelskelsen” har lagt seg litt. Da er bildet som regel ikke

Jeg er en ”penseloman”!

Vi besøker atelieret hans, høyt oppe under taket i villaen i Bærum. Her er det rom både for arbeid og lager. Selve malerverkstedet er ryddig og oversiktlig.

– Jeg må ha orden for å kunne male, sier Holen. På gulvet står et stort arbeidsbord med svingbar plate på en sokkel som kan heves og senkes. En smart innretning for en som for tiden har ryggproblemer. I 39

Koloristen

ling der. Da kom Anka til å nevne at hun var begynt med innramming, og vips fikk hun et lite oppdrag. Like etter kom den store Astrup-utstillingen, og fra da av var det blodig alvor. Og siden har hun laget rammer for både Jørgen, andre kunstnere og foreninger.

Jørgen og Anka Holen har vært gift i over 40 år. Jubileet sto i fjor. De har 3 barn og 5 barnebarn. 4 av barnebarna er mellom 15 og 17 år, men det siste barnebarnet, Amalie, kom 1. juli i fjor. Dette medførte gledesfylte lange turer for Jørgen med barnevogn, noe som i sin tur ga stivhet og stølhet i muskler som ikke hadde vært i bruk på en stund. Det tok tid før han skjønte hva det kom av. Han ler i sitt hvite skjegg.

– Det er deilig med barnebarn, og vi er så heldige å ha dem alle i nærheten.

En "penselomans" samling. Gamle snurrepipperier blir til daglig glede hos Jørgen Holen.

lenger like bra, jeg må gå flere runder. Bildet og jeg lever i en slags symbiose, og vi må på en måte vokse oss sammen til det endelige resultatet. Jeg slipper aldri et bilde ut av atelieret før etter minst tre måneder.

En samler Villaen til Anka og Jørgen Holen er full av alskens gamle, vakre ting og snurrepiperier. Alle rommene i villaen er som små museer. I skap, på vegger, på bord og gulv finner vi morsomme gjenstander og vakre antikviteter. I entreen har han en glassmonter stappfull av småting. Han tar noen frem og demonstrerer hvordan de ble brukt før i tiden. Og viser at de faktisk fungerer ennå.

– Jeg har problemer med å kaste ting, sier Jørgen.

At de begge er opptatt av det estetiske, er lett å se. Det gode gamle håndverket blir virkelig satt på utstilling i dette frodige hjemmet, som avspeiler deres vennlige og positive væremåte. Her føler man seg alltid velkommen. Jørgen og Anka gjorde en avtale seg imellom for mange år siden: Siden de begge lever av å bruke hendene, bestemte de seg for at når de har noen kroner til overs, når Jørgen har gjort det bra på en utstilling, bruker de pengene til å kjøpe seg noe gammelt eller brukt som ndre har laget.

– Miljøvennlig er det også, smiler Jørgen.

På bordet mellom oss ligger en bok med kunstneren Bjarne Melgaards arbeider. Apropos skjønnhet: – Melgaards utstilling i Astrup-Fearnleymuseet er jo tidens ”kunstsnakkis”. Kan man finne noe skjønt i Bjarne Melgaards bilder?

– Det er noe med å gi noe flere sjanser. Vi må være forsiktige med å si at vi ikke liker noe. Til sammenligning sa jeg i alle år at jeg ikke likte lutefisk. Men så, i en alder av 46 år, ga jeg den noen flere sjanser, og nå elsker jeg lutefisk! Man må se på verket flere ganger og gi det en sjanse til å nå frem til deg på den ene eller den andre måten. Men vakkert? Nå er vel heller ikke det Melgaards agenda.

Vi vil leve nå Høyt over Sognefjorden har Anka og Jørgen sitt lille paradis; Vetleknatten.

Det er 25 meter rett opp og 25 m inn fra Sognefjorden. Paradiset er et lite hyttetun med tre små, gule hus, men med mer enn nok plass til Anka og Jørgen og atelier til Jørgen. Det må han ha, siden de tilbringer bort-imot 120 dager i året der.

– Atelieret er så lite at det blir bare små bilder her, ler han.

– I mars sier vi opp alle aviser og drar. Naturen er herlig og utsikten fantastisk. Vi kan følge med på alle skipene som seiler inn og ut av Sognefjorden. Rett utenfor her er fjorden 1279 meter dyp og fem kilometer bred. Herfra tar vi ofte spontane turer – for eksempel til Molde eller Ålesund. Det kan fort resultere i en tur med Hurtigruten til for eksempel Trondheim. Vi er spontane og forsøker å leve mens vi kan. Altfor mange av våre venner og bekjente har utsatt det de ville gjøre, til etter at de ble pensjonister, men da skjedde det ofte noe som satte en stopper for det, dessverre. Så vi har valgt å leve nå.

Jørgen Holen vet hva han snakker om, for han har hatt tre hjerte-infarkt og vet at han lever på lånt tid. Derfor nyter han livet og hver dag i fullt monn.

– Jeg vet at jeg er privilegert som får holde på med det jeg liker aller best, nemlig å male.

Et godt team Jørgen og Anka Holen er et godt team på mange måter. For mange år siden var Jørgen ikke helt fornøyd med rammene han fikk hos rammemakeren. Siden han jo før var sløydlærer, tenkte han at dette kunne han sikkert gjøre bedre selv. Han skaffet litt verktøy og satte i gang. Så fikk han den ideen at dette var jo noe Anka kunne gjøre. Litt mer verktøy kom til, og Jørgen viste Anka hvordan det skulle gjøres. Det ble suksess. Like etter at hun var kommet i gang, var de en tur på Høvikodden for å se en utstil-

Jørgen Holen arbeider frem mot tre utstillinger i år: I april er det separatutstilling i Høyanger Kunstlag, så går turen til galleri SG i Trondheim fra 28. august til 26. september.

Deretter en utstilling i galleri Kjeldaas i Oslo i oktober / november.

40 Koloristen

Jørgen Holen

2

3

4

5

6

galleriet

1

Maleri 1–6 (se flere malerier på fineart.no) Olje på lerret / originaler, kun en av hver / 30 x 30 cm Galleripris m / ramme pr. stk.: 5000,-

Medlemspris m / ramme pr. stk.: 4000,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 41 Kunstga lleriet

Jørgen Holen galleriet Frost Litografi / 150 ex / 54 x 38 cm Galleripris uten ramme: 2700,-

Medlemspris u / m ramme: 2160,- / 3142,-

Patinert sølv trelist på begge bildene.

42 Kunstga lleriet

Jørgen Holen galleriet Blå kveld Litografi / 55 ex / 21 x 17 cm Galleripris uten ramme: 1300,-

Medlemspris u / m ramme: 1040,- / 1589,-

Se flere bilder på fineart.no 43 Kunstga lleriet

YNGVE NÆSHEIM – Tresnittets mann

– I mange år jobbet jeg kun med valørene i tresnittet uten å tenke motiv; hvor mange kutt jeg måtte lage for å få til ulike nyanser fra det mørke til det lyse. Denne erfaringen har gjort at jeg kan lage en plate helt ferdig uten å testtrykke underveis. Ofte bruker jeg treet aktivt og forsterker treets strukturer. Andre steder lager jeg selv ”falske” trestrukturer. Platene velges ut med omhu til det enkelte motiv, men det er viktig at platen ikke fullstendig kontrollerer motivet – man må rett og slett lære seg å ”ri”.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

Vi har akkurat kommet innenfor den ombygde garasjen til kunstneren Yngve Næsheim (født 1960). Første side i notatblokka er fylt opp av ord i løpet av noen minutter. Før vi har tatt av jakkene, har vi fått en liten forelesning om grafikkens comeback på 1980-tallet med professor Guttorm Guttormsgaard i spissen. Og før vi vinker farvel, skal vi også få en interessant filosofiutlegning og drodling over menneskets unike plass i verdensbildet. Alt en vanlig formiddag i et nokså uvanlig atelier i et vanlig bolighus i Bærum.

skjedd så mye innen norsk grafikks moderne tid som under hans ledelse.

– Han stilte spørsmål ved absolutt alt vi gjorde. Jeg gikk sammen med grafikere som Arild Yttri, Nina Bang og Tom Gundersen. En utrolig lærerik tid! Grafikken ble jo nærmest erklært død på 1980-tallet. Mye skyldtes nok en masseproduksjon av grafikk i 1970-årene, som ofte var politisk fundamentert. Grafikken i Norge var i en bakevje og hadde mistet sitt særpreg. Under Guttormsgaards ledelse ønsket vi å gjøre grafikken eksklusiv igjen; gi den særpreget tilbake. Vi ville ikke lage reproduksjoner av andre uttrykk, men jobbe på grafikkens egne premisser. I norsk historie har vi jo Edvard Munch og Ludvig Eikaas som nettopp har vært viktige for å utvikle grafikken som egen kunstform. Munch var i en særklasse. Han gikk virkelig inn i grafikken og tok den på alvor. Tenk deg, Kysset, som han laget i 13–14 ulike variasjoner – unike perler alle sammen.

Yngve startet i 1981 på Vestlandets Kunstakademi i Bergen og fortsatte tre år ved Statens Kunstakademi i Oslo. I de følgende årene deltok han i flere kollektivutstillinger og med separatutstilling i kunstforeningene i Oslo, Tromsø, Lillehammer og Stavanger, i Wang Kunsthandel i Oslo, Rogaland Kunstsenter, Hedmark Kunstsenter, UKS i Oslo og Kunstnerforbundet i Oslo. Han vant internasjonale priser og ble innkjøpt av forskjellige offentlige institusjoner som Nasjonalgalleriet, Bergen Billedgalleri, Riksgalleriet og Norsk Kulturråd. I 2000 valgte han å ta en halv stilling i helsevesenet, en beslutning som har hatt stor innflytelse på hans liv og også gitt ny inspirasjon til hans kunst. Han trakk seg tilbake fra det offentlige kunstnerlivet for en periode, men jobbet hardere enn noensinne med kunsten i det stille. Resultatet er en stor produksjon med hittil ukjente arbeider som står lagret i hjemmet hans; klar for nye utstillinger som fyller kalenderen hans frem til 2012. Nylig hadde han en utstilling i Gulden Kunstverk.

– Jeg har én regel: Jeg lager aldri bilder med tanke på at de skal ”selge”, bildene bare dukker opp i mitt hode og MÅ lages. For å ha en sikker

En rendyrket grafiker Yngve er noe så sjeldent som en rendyrket grafiker. Mens mange billedkunstnere velger grafikken som et sideprosjekt og trykker ved et verksted et par ganger i året, er dette noe Yngve har viet sin kunstnerkarriere til. Etter å ha testet ut alle teknikker fra radering, linosnitt, etsning og litografi valgte han til slutt tresnitt som sin uttrykksform.

– Jeg er tredje generasjon i en billedkunstnerfamilie og ble tidlig interessert i tegning. Allerede som 11-åring vant jeg 2.-pris i en verdensomspennende tegnekonkurranse arrangert av UNICEF. Etter to år ved Einar Granum Tegne- og maleskole begynte jeg som 20-åring i radérklassen til Ottar Helge Johannessen på Kunst- og håndverksskolen. Det var en utrolig historie egentlig. Jeg hadde nemlig kommet inn på Puttes Reklameskole, det som er Westerdahl i dag. Men sommeren før skolestart var rar; jeg tvilte sterkt på skolevalget mitt. Da jeg ombestemte meg, hadde søknadsfristen allerede gått ut på Kunst- og håndverksskolen. Jeg dro likevel opp til skolen og leverte en søknadspakke i resepsjonen. Den legendariske grafikeren og daværende avdelingsleder for radérlinjen, Ottar Helge Johannessen, ofte kjent for å være kronisk nysgjerrig, hadde sett at pakken ble levert. Han ringte meg sent en kveld noen dager senere og ville ha meg i sin klasse. Han mente at jeg hadde et stort talent.

Ofte er det slik i livet at små tilfeldigheter og sterke mennesker forandrer livet ditt.

Yngve fullroser også sin andre store inspirator, professor Guttorm Guttormsgaard på Statens Kunstakademi i Oslo, og mener det aldri har 44

Gra fikeren

økonomisk buffer jobber jeg halv stilling i helsevesenet som miljøterapeut på en somatisk avdeling på Lønnås Bo- og rehabiliteringssenter.

Plutselig avbryter Yngve seg selv og peker på pressa si i det utrolig ryddige verkstedet, så å si blottet for ”gris” fra trykksverte og trespon.

Han påpeker nettopp hvor viktig det er å ha det rent som grafiker.

– Kall meg gjerne litt kontrollfreak, ler han og peker.

– Nå ser dere på en helt unik presse. Ta gjerne et foto! Det er en svensk Domai-presse som kan trykke både dyp- og høytrykk! I dag er de nesten ikke å få kjøpt. I tillegg har jeg en genial bror som har gjort den helautomatisk for meg! Så slipper jeg slitasjeskader som rammer mange grafikere.

–Jeg ser på kunsten som en motvekt til samtiden.

Grafiske malerier Vi går inn i første etasje i huset som Yngve deler med sin bror. De flyttet tilbake til barndomshjemmet i 2005. Samme år fikk han et treårig arbeidsstipend fra staten, og dermed anledning til å videreutvikle og fornye sitt grafiske uttrykk. Det er bilder stablet overalt; et imponerende resultat av et mangeårig arbeid med kunsten i det stille. Yngve viser oss sin videreutvikling av tresnittet; nemlig grafiske malerier.

– Disse originalbildene er utviklet direkte fra tresnittet hvor jeg bruker trykkeplaten som et maleri. Men kuttene er altfor grunne til at de noen gang kan trykkes på. Det er et lite paradoks. Først males ”utgangsmotivet” på platen. Lyset i bildene er faktisk lyset i treplaten som jeg henter frem med jernet. Prosessen kan sammenlignes med en fotograf som benytter lang eksponeringstid. Jeg jobber også alltid med mørke og lyse plan mot hverandre. Jo flere kutt, jo lysere blir det. Høylyset kommer til slutt. Enkelte plan forblir ubehandlet og utgjør den mørkeste kontrasten i bildet. Jeg liker kontraster; enten mellom det mørke og lyse, eller det å jobbe i miniatyrformater eller på kjempestore plater. For å hente opp det optimale lyset kreves mange lag med kutt – opptil 10 til 20 lag. Her kommer tålmodigheten inn – det finnes ingen rask snarvei! Et feilkutt – og bildet er ødelagt! Bildet lakkes til slutt med en klar, silkematt gulvlakk.

Platene kjøper Yngve på Maxbo. Han jobber i snitt 7–8 timer hver dag, gjerne på 3–4 bilder samtidig. Dermed lager han rundt 10–12 bilder i året.

– På mange av de ferdige platene er det også bilder på baksiden.

Dette er bilder som ikke holdt mål. Blir jeg litt for utålmodig, går det galt. Du ser fort om et kutt ikke er perfekt når maleriet lakkes, det kommer mot deg, selv om jeg forsøker å fylle hakket. Her er det ingen feilmargin å gå på, sier han.

Vi kommer så vidt inn på det ekspressive tresnittet, som for eksempel Kate Kollewitz' arbeider. Yngve nikker gjenkjennende.

– De fleste ser på tresnittet som ekspressivt der man hugger med røffe kutt så sponene flyr. Men tresnittet har flere sider.

Yngve tegner kun opp horisontlinjer i bildene. Resten av motivet oppstår underveis. Vi spør han om det blir meditativt å utføre kutt etter kutt, og gjenta dette tusenvis av ganger i et bilde.

– Gjennom bildene forsøker jeg å gjenskape mine visjoner. Det er en krevende og spennende prosess hvor jeg hele tiden må være skjerpet og fullstendig til stede. Selve teknikken krever kontinuerlig konsentrasjon – en kan trygt si at omverdenen stopper opp og jeg befinner meg i min ”egen verden” når jeg arbeider. Jeg føler likevel ikke at jeg er i en meditativ tilstand, heller at jeg jobber i den ytterste konsentrasjon hvor ikke noe annet slipper inn.

Yngve hopper videre i sine mange tankerekker, og viser til filosofen Peter Wessel Zapffe for å danne et bakteppe for hva bildene hans handler om.

Yngve Næsheim foran sitt milleniumstrykk.

– Etter å ha lest Wessel Zapffes tekster og tanker om verden så jeg også min egen kunst på en helt ny måte. Han skriver blant annet om kosmisk panikk som et mentalt bilde på menneskets ekspanderende bevissthet, og at dette kanskje blir vårt endelikt. Dette forklarer han også ved å fortelle om en kronhjort-art som døde ut fordi den hadde for stort gevir!

– Hvor er vi i bildene dine?

– Jeg maler et landskap som er uforanderlig, og som er i en skarp kontrast til det forgjengelige menneskeskapte. Vi mennesker er jo kun på besøk på jorden et lite sekund, og vil ikke etterlate oss mange spor om millioner av år. I bildene mine ser du ofte en figur som betrakter det evige landskapet. Jeg mener også at mennesket er unikt i den verdenen vi kjenner, med en eksepsjonell mulighet som naturen har gitt oss.

Tidligere var jeg imot genforskning, og tanken om å ”kludre” med naturen og gjøre menneskene 200–300 år gamle. Nå har jeg snudd. Vi kan ikke slutte å være unike.

Håpet i ruinene Yngve peker på et bilde som viser noen ruiner, eller fragmenter av en svunnet arkitektur, lyst opp med en lyskastereffekt. Han forteller at ett år etter at han malte bildet, fikk han se et av fotoene fra New Yorks ”Ground Zero”, hvor restene av tvillingtårnene var lyst opp innenifra mens man lette etter overlevende.

– Jeg sier ikke at jeg kan se hva som skjer i fremtiden, men dette var en underlig opplevelse. Derimot tror jeg at kunstnere er gode på å oppfatte stemninger og ofte har en sterk intuisjon.

– Så disse ruinene blir ikke bare et symbol på det forgjengelige, men også en start? På katastrofen og håpet om noe nytt som skal vokse?

45

Gra fikeren

– For meg er verden verken ensidig god eller ond, men noe midt imellom. Det vakre og truende går hånd i hånd.

Ly av skygger, 1 x 2 meter.

– Dette er et såkalt millenniumstrykk. Jeg har bearbeidet en plate jeg laget som ung. Det er fascinerende å møte seg selv slik i døra, og se hvor utålmodig jeg var. Det blir som en skuespiller som ser seg selv på gamle filmer. Jeg er opptatt av at publikum ikke trenger teorier eller kunstkunnskap for å komme inn i mine bilder. Dette motivet taler for seg selv.

Kollega Anne Katrine Dolven sa noe flott i forbindelse med en av mine separatutstillinger: Det er umulig å ikke føle noe foran bildene dine!

Ensomheten er med deg hele livet. Min erfaring i livet, og i jobben, er at du må gå alle skrittene dine alene, men det er godt å ha noen å gå dem med og ha noen å holde i hånden. Min store kjærlighet som jeg har møtt sent i livet, Brit, er min viktigste støttespiller som også er coach og sekretær. Uten hennes støtte og tro på meg og mitt virke hadde jeg nok ikke turt å satse så stort som jeg nå gjør i mitt ”comeback”.

– Bruker du noe av kunsten din i jobben?

– Det blir selvsagt en stor kontrast mellom det ensomme livet som kunstner og den sosiale formen på jobb. Men jeg liker denne kontrasten.

Bildene får ofte hvile når jeg jobber, det tror jeg er lurt. Jeg prøver heller å være 100 % til stede, noe som er nødvendig for å gjøre en god jobb når en jobber med mennesker.

– Er du en av de bedre på tresnitt i Norge?

– Det må andre avgjøre, men jeg er kanskje en av de som har jobbet mest med teknikken. Tilbakemeldingene er mange. En kunstkritiker skrev at jeg ødela tresnittet og førte det i en blindgate med mine grafiske malerier. Mens galleristen i min siste separatutstilling kalte bildene mesterverk etter mesterverk i sin beskrivelse til pressen. I Stavanger var det en amerikansk kurator som hadde tatt med seg flere barn på utstillingen min. Hun kom tilbake til meg med en bunke tegninger som barna hadde laget etter inspirasjon fra bildene mine. Barna hadde vært svært engasjert, og alle ville ha kunstnerens ”autograf ”. Når barn føler så sterkt for min kunst, blir jeg ydmyk. Barn er ærlige.

Han stopper litt opp.

– Jeg nærmer meg nå 50 år og har kanskje 20 aktive år igjen som kunstner med denne teknikken som er fysisk svært krevende. Det gjør noe med meg. Ved siden av sønnen min er mine bilder det jeg er mest stolt av å etterlate meg.

– Jeg vet at mange opplever bildene mine som dystre, men jeg oppfatter dem aldri slik selv. I min jobb i helsevesenet er døden en naturlig følgesvenn, og jeg har ofte sett hvor fredelig og ufarlig døden kan være.

Jeg har sett at alle smertetrekkene blir borte, på mennesker jeg har jobbet tett med i mange år. Samfunnet har skapt så mange negative bilder omkring døden. For meg er verden verken ensidig god eller ond, men noe midt imellom. Det vakre og truende går hånd i hånd.

Yngve forteller om en barndom med foreldre som gjorde litt andre valg enn det som var vanlig på den tiden.

– Min mor og far er nok det man definerer som intellektuelle. Og urbane. Far er billedkunstner og har reist mye; Paris, London, Italia, og han kan flere språk. Dessuten har de stor toleranse, og behandler absolutt alle mennesker likt. De mener også at hvis man har et utpreget talent, skal man satse på det, og jeg har alltid hatt deres fulle støtte. Fortsatt har jeg noen av de beste samtalene med mine foreldre.

Du må gå alle skrittene dine alene, men det er godt å ha noen å holde i hånden.

Yngve følger oss gjennom det eneste rommet i huset han ikke har pusset opp, gangen, som han kaller en kvinnehåndveske der alt er stappet sammen. Annen etasje er en forlengelse av atelieret nede. På stuebordet ligger en halv meter tykk bunke med trykk. På kjøkkenet har kjøkkenbordet blitt til et arbeidsbord for en to meter lang treplate som sakte begynner å ta form med hundretusener av hakk på den svartmalte platen. Yngve peker på sønnens maleri med et fjellandskap og et rødt telt og forteller stolt om nittenåringen som skal søke opptak som fallskjermjeger. På en vegg henger et av Yngves hovedverk: Utbryteren. En gruppe mennesker kommer gående mot oss, sett halvt ovenfra i en teknisk komplisert vinkel. Lyset faller på skuldrene og hodene til mennene. En person ser ut til å gå alene. Figurene nærmest vokser frem fra det mørke.

Det er virkelighetsnært og sterkt. Yngve forteller entusiastisk om bildet, uten å skryte.

46

Gra fikeren

Yngve Næsheim galleriet Ø: Observatøren 2 / N: Lys-spill Tresnitt / 50 ex / 25 x 35 cm Galleripris uten ramme pr. stk.: 2000,-

Medlemspris u / m rammepr. stk.: 1600,- / 2326,-

Se flere bilder på fineart.no

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 47 Kunstga lleriet

Sølv, blank aluminiumsramme.

Tom Erik Andersen – Drømmene er postkort fra mitt indre

Tom Erik Andersen har en uuttømmelig kilde til motiver. Sine egne drømmer. Dem omsetter han i surrealistiske motiver som appellerer til mange.

Tekst Toril Kojan / Foto Anne Vesaas

48 Surrea listen

Det er midt i februar. Frostrøyken svever over Drammenselva og legger sitt lodne lag av frost på hus og bakke. Solen truer med å bryte gjennom skydekket, men må gi tapt.

På et hjørne ved innkjøringen til Drammen, nærmere bestemt Brakerøya, finner vi det lille galleriet, Galleri Prolog. Dette er egentlig et atelier med vinduer, men med en beliggenhet som gjør det egnet til galleri. Folk kommer da også og undrer seg over at galleriet ikke har åpningstider, og kommenterer: Vil du ikke selge?

– Jeg forsøkte meg som gallerist i starten, forteller kunstneren, – men det tok for mye tid. Jeg ville male selv. Jeg bruker det ytre rommet også som et rom hvor jeg kan studere maleriene litt mer på avstand.

Og det skjønner vi godt, for selve atelieret er ikke stort. Men det er funksjonelt for Tom Erik Andersen, som henger bildene rett på veggen når han maler.

Tom Erik Andersens surrealistiske univers treffer tydeligvis noe hos publikum. For bildene forsvinner fra utstillingene. Dette gleder kunstneren, som ikke ennå kan leve av kunsten, men som ser det som et mål.

– Jeg jobber også i Senter for oppvekst i Drammen, hvor jeg hjelper mindreårige flyktninger. Det gir muligheten for et godt liv for meg og sønnen min. Det er viktig å ha et ankerfeste og økonomisk forutsigbarhet.

– Bortsett fra musikken, er det andre ting som inspirerer deg?

– Jeg har jo et vindu mot verden som er veldig åpent, bildene lagrer seg i meg. Jeg er politisk engasjert og opptatt av sosial urettferdighet. Vi må ikke bli apatiske og likegyldige. I tillegg har jeg jo drømmebildene, så jeg trenger ikke annen ytre stimulans.

Maleprosess På veggen i atelieret, som måler rundt 4 x 2,5 meter, henger uferdige lerreter. På den ene veggen, hvor Tom Erik nå maler, henger også noen skisser, festet med stift. Han viser oss noen av dem og forteller at han kan våkne med et bilde på netthinnen, da må han bare tegne det ned, og denne tegningen blir så utgangspunktet for neste maleri. Maleriet han nå arbeider med, viser to ”bastioner” med soldater, eller er det sandkasser hvor noen leker krig? Det er mange tanker å gjøre seg. We are all miniature soldiers in a fool’s paradise, eller ( Sandbox games) har han skrevet på skissen. Er det lekesoldater, er det krig, hvem er disse soldatene, hva er det egentlig som skjer? Er det den verdenen vi lever i i dag?

Falt for en surrealist Tom Erik Andersen (født i 1964) er fra Lier, hvor han har bodd hele livet. Som ung hadde han en drøm om å bli arkitekt. Han oppdaget at det var et veldig stort studium, mye teknisk tegning og ikke noe for en rastløs sjel som ham. Derfor ble det idé- og illustratørjobbing i reklame byråer i stedet.

Andersen har tegnet og malt hele livet, og hadde mange bilder inni seg som ville ut. Han ble elev hos kunstneren Oddmund Raudberget i 1989. I tillegg til maleriet arbeidet Raudberget også med skulptur, noe den unge Andersen fikk sansen for. Men det var først noe senere, da han tilfeldigvis fikk se en plakat med et maleri som fremstilte en mann med bowlerhatt og et eple, at noe klikket i Tom Erik Andersen. Maleriet var signert René Magritte, og for unge Andersen var dette en skikkelig ahaopplevelse. Han ble nysgjerrig på Magritte, surrealismen, og leste seg opp på alt om Magritte og denne kunstretningen. Det var spesielt rommet rundt Magritte som opptok ham – en fantastisk verden for Tom Erik.

– Det stemte liksom med mitt indre liv. Drømmene er jo ganske surrealistiske, og nå gledet jeg meg til å sove – jeg ventet på en bra drøm.

Etter dette begynte jeg å kopiere Magritte. Bilde på bilde. Raudberget oppmuntret meg til å fortsette med det, for som han sa, det er utrolig lærerikt, og etter et stykke tid vil ditt eget uttrykk komme igjennom. Jeg ble så glad. Tenk, det er jo lov! Og etter en stund dukket Tom Erik frem. Og ja, det er mange som kaller meg surrealist.

Men han stagnerte fort. Skjønte at han ikke hadde nok faglig kunnskap til å få frem det maleriet han så for sitt indre øye. Han måtte ha en utdanning, ha faglig ballast. Hva med Kunstakademiet? Men han kom ikke inn. Det er han i dag litt glad for.

– Det er ikke sikkert jeg hadde klart å beholde uttrykket mitt gjennom et akademistudium. Men Asker Kunstskole tok imot meg, og jeg gikk der i tre år. Veldig nyttige år, sier han.

Energien flommer – Musikk og kunst handler om energier. Jeg var veldig opptatt av The Beatles som 12-åring. Da jeg hørte dem første gang, fikk jeg samme ahaopplevelse som jeg senere fikk med Magritte. Det satte noe i gang hos meg, og nå er det faktisk Beatles jeg fortsatt hører mest på. Som inspirasjon hører jeg for eksempel mer på musikk enn jeg går på utstillinger. Jeg går like ofte på konserter som jeg går på utstillinger. I tillegg til Beatles og John Lennon hører jeg på Pink Floyd og The Smiths, kanskje det viktigste band etter Beatles. Jeg liker energien i rockemusikk, men jeg kan også svinge innom det klassiske. Musikk og kunst må for meg appellere både til hjerte og hjerne, og jeg håper jeg klarer å formidle noe av dette i bildene mine.

Forrige side: Tom Erik Andersen bruker drømmene som utgangspunkt for mange av sine malerier. Høyre: Atelieret i Drammen fungerer også som et minigalleri.

49 Surrea listen

– Et luksusproblem?

– Jeg har solgt veldig bra de siste årene og synes det er flott at uttrykket mitt appellerer til publikum. Jeg tenker ikke mye på dette. Jeg har hele tiden 100 % fokus på det kunstneriske og det jeg ønsker å formidle.

– I omtaler av kunsten din i forskjellige presseoppslag antydes det at du er inspirert av Odd Nerdrum. Stemmer det?

– Ja, det er jeg nok. Det er vanskelig å være likegyldig til hans kunst.

Især arbeidene fra 80- og 90-tallet. Jeg blir veldig inspirert av det tekniske. Det er mest det jeg studerer.

– Hvilket kunstverk ville du helst ha eid hvis du kunne velge fritt i kunsthistorien?

– Faktisk ikke Mona Lisa, men Lysets herre av – hvem tror du? René Magritté så klart!

Venstre: Kunstneren foran noen av sine ferdige malerier.

Høyre: Atelieret er ikke stort, men stort nok for tanker og idéer.

Slik setter bildet i gang en film i hodet på betrakteren, og det er også denne filmen Tom Erik beveger seg i når han maler.

På den andre veggen henger også et uferdig lerret. Det forestiller fire stiliserte figurer som alle har hodet mer eller mindre i en sky. Her er det også flere måter å se bildet på: Er det slik at personene ikke vil se, at de gjemmer seg bak en sky av likegyldighet, eller er de ”helt i skyene”?

Tom Erik Andersen maler med akryl. Han tålte ikke løsemidlene til oljemalingen, da ble akryl løsningen. Akrylmaling tørker fort, noe som passer hans temperament. Vi ser oss rundt i det lille atelieret. Her bugner det ikke akkurat av malingstuber i mange farger. Paletten er begrenset, han holder seg til 4–5 varme jordfarger. Ellers finner vi en stol, en liten hylle med en cd-spiller, en utslagsvask og noen hyller. I dag er det veldig kaldt ute, derfor har han hentet inn en radiator. Det er ikke særlig varmt i atelieret, så han trekker også for et forheng mellom dette rommet og det ytre gallerirommet. Da luner det litt. Nå har han hentet inn en ekstra stol og en kanne kaffe. Det rekker for oss.

– Hva ønsker du å formidle med bildene dine?

– Jeg maler mest for å tilfredsstille meg selv. Så egoistisk er jeg. Jeg tegner bildene jeg får i drømme. Lager små skisser som jeg henger opp, og så etter hvert er det noen som peker seg ut og vil males. Men de har også en referanse til opplevelser jeg har, og til tiden vi lever i.

– Bildene dine har en viss melankoli, kanskje en tristhet, noe sort, noe med humor. Her er mye som kan skape assosiasjoner til noe i betrakterens liv.

– Ja, og heldigvis for meg opplever jeg at jeg når frem til mange forskjellige mennesker. Det er vanskelig å være likegyldig til motivene. De avføder flere spørsmål enn svar. På utstilling har jeg ofte snakket med publikum som får helt andre historier i hodet enn meg når de ser på bildene. Og disse historiene, eller filmene de får, er vel så interessante.

– Når i prosessen føler du deg mest vel?

– Det er de første timene som er mest spennende, forteller han.

– Jeg føler en oppstemthet helt frem til jeg får omgjort skissen til maleri og det meste er på plass, men når jeg begynner å se slutten, da mister jeg fort litt av interessen. Jeg er nok litt rastløs av meg.

Skjønnhet – Hva er skjønnhet for deg?

Tom Erik trenger ikke lang tid til å tenke seg om.

– Skjønnhet for meg handler om en følelse. Følelsen jeg får i nærheten av sønnen min. Jeg er aleneforsørger til en gutt på 17 år. Som nesten har tatt over hjemme, smiler han. – … det byr på litt motstand …

– Og skjønnheten i kunsten?

– Skjønnheten i kunsten må være at betrakteren i møte med kunstverket opplever at han eller hun ønsker å bli et bedre menneske – ønsker å si ja – til å hjelpe noen …

Han blir filosofisk og drømmer seg nesten bort.

– Har du en fremtidsdrøm?

– Jeg håper bare at jeg kan fortsette å male, at jeg beholder gløden, og at ikke drømmekilden går tom.

Men det er det nok ingen fare for. Det står fortsatt drømmer i kø, og så lenge verden går rundt, blir det nye bilder i hodet på Tom Erik Andersen.

Tom Erik Andersen har stilt ut i en årrekke siden starten i 1990. Han har også vært aktiv i lokalmiljøet, styreformann i Lier Kunstforening, og levert malerier til NRK-TVaksjonen både i 2003 og 2004. Han har hatt flere utsmykninger og mottatt Lier kommunes kulturstipend og stipend fra Norsk Kulturråd. I tillegg er han pensum for 9. klassetrinn i grunnskolen i filosofiboka Dialogos og kapittelet Hvordan tolke kunst.

Les mer på: http://dt.no/kultur/inn-i-pensum-1.3349310. 24. april åpner han en separatutstilling i Galleri Pingvin, samt en utstilling i Polen i Gallery Kierat 1. juni.

Det løsner Det har tatt mange år å komme dit han er i dag, mye prøving og feiling.

Blant annet har han lekt litt med installasjon og skulptur. Han finner installasjon interessant innenfor et konseptuelt budskap og vil gjerne at andre skal ta del i hans funderinger, men både installasjon og skulptur er veldig kostnadsdrivende – og selger lite. Maleriene og litografiene derimot, de selger godt. Han er kommet inn i ”stallen” til Galleri Pingvin i Oslo, og problemet nå er at han ikke får malt nok.

50 Surrea listen

Tom Erik Andersen galleriet Ă˜: What you see is not what you get / N: Visible dreams Litografi / 100 ex / 26 x 42 cm Galleripris uten ramme pr. stk.: 2000,-

Medlemspris u / m ramme pr. stk.: 1600,- / 2444,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 51 Kunstga lleriet

Bronse aluminiumslist.

På historisk grunn hos koloristen Åke Berg – Jeg har følt meg som en student hele livet. Hver separatutstilling er som en eksamen – men det er jeg selv som er dommeren! sier maleren Åke Berg.

Tekst / Foto Toril Kojan

Ute er det hvitt, snøen dekker landskapet, solen skaper former og konturer. Inne i atelieret til Åke Berg gnistrer det i farger. De formelig spruter mot meg og fyller meg med glede.

Billedkunstneren Åke Berg (født 1946) bor på Kaupang i Vestfold, mellom Sandefjord og Larvik. Nesten før jeg har tatt av meg kåpen, har han begynt å fortelle. Historien rundt der han bor, er viktig for ham. Det gir perspektiv og tilhørighet: – Kaupang var Norges første by på 800-tallet. På grunn av maktposisjoner ble den borte, og Tønsberg overtok. Her på Kaupang drev man handel og bodde hele året, så det var å se på som en by. Her hadde de kontakt med hele Europa, Flandern, Belgia, Danmark og østover. Det var et knutepunkt for handel og kultur, og samkvem i skandinavisk sammenheng. Sverige har Birka, Danmark har Hedeby, og Norge har Kaupang.

Det er nesten så jeg kan høre vikingene banke i veggen her. Sjøen var høyere den gang, det var tett skog. De sto sikkert på fjellet bak her og speidet. Atelieret er stort og lyst, med store vinduer med utsikt til sjøen i det fjerne. Når snøen ikke dekker landskapet, ligger åkerlappene utover i ulike farger, som et flott lappeteppe som skifter karakter hele tiden.

Fascinerende og inspirerende, selv om kunstneren aldri maler akkurat denne utsikten slik den er. Hans motiver glir ofte helt ut til sjøen, båtene som ferdes der, til svabergene og de små badehusene. Seilbåter i frisk seilas er ofte et motiv. Men han har bare vært i seilbåt en eneste gang!

disiplin hjalp ham til å holde fokus. Slik fikk han maksimalt ut av studietiden, forteller han.

– Hva syntes familien om at far tok seg kunstutdannelse?

– Min kone Hilde godtok at jeg valgte dette. Vi tar denne sjansen og ser hva som skjer, sa hun. Åke Berg er gift med Hilde, som er utdannet dekoratør og interiørkonsulent. Sammen har de to gutter, tvillinger, født i 1972.

– Det var veldig spennende for alle da de var 12 år og far skulle dra av gårde for å bli kunstner. Vi måtte gjøre noen valg, inntektene var usikre, og dette har sikkert preget dem, men også bidratt til å gjøre dem mer selvstendige. Det var mange ting vår familie gjorde annerledes enn andre. Nå har jeg holdt på i 25 år. Det er en personlig tilfredsstillelse å jobbe mot galleriene, lage separatutstillinger. Jeg kunne blitt lærer i kunst, men jeg ville heller jobbe med fargene. Det var et valg. Jeg opplever at man er som en student hele livet. Hver utstilling er som en eksamen – og det er jeg selv som er dommeren.

En slags poesi …

Fargesterke malerier står på staffelier, eller henger på veggene i det trivelige atelieret. Bildene er figurative, men kunne like gjerne vært abstrakte.

Egentlig er det komposisjoner av farger og nyanser satt opp mot hverandre.

– Du er en glad kolorist? Har du alltid vært det?

– Nei, jeg var først realist, men så oppsto det noe med fargene, noe som ble utløst i studiene på SHKS, spesielt gjennom Egil Weiglin. Vi hadde god kontakt. Han sa mye bra om farger. Det gjorde at jeg så på fargene på en helt ny måte, som førte til at jeg begynte å bruke fargen for sin egen verdi, den fikk lov til å komme opp som en mulighet til å skape bildene. Det er like viktig i dag. Fargene klinger – de har noe eget å formidle. De gjør at bildet får en dimensjon til – kanskje dikt eller lyrikk – noe du ikke kan se i naturen, en slags poesi …

Han stopper opp.

– Drivkraften er jo det å berøre noen, at andre får del i den samme opplevelsen som du har hatt. Det er jo det man dypest sett holder på med. Man må ta det ut av seg selv, reflektere, finne det ut – det er vel det som heter livet?

Han skakker litt på hodet og ser ut over landskapet utenfor.

En kunstner med struktur Atelieret er et eget hus med både kjøkken og bad. I inngangspartiet fungerer den ene veggen som et minigalleri hvor han viser et utvalg av sine litografier. Rundt i atelieret finner vi en mengde hyggelige gjenstander, samlet gjennom et langt liv og med en historie knyttet til hver av dem.

Det kan være en gammel kakeboks, en samovar i messing, en gammel grammofon med tut, en liten krukke fra et spesielt sted i Frankrike, og så videre. Ellers er atelieret ryddig og oversiktlig, her regjerer en person med utpreget ordenssans. Ja, det slår meg at personen som møter meg, ikke akkurat underbygger kunstnermyten. Han kunne like gjerne vært en tidligere idrettsutøver, personlig trener eller lignende. Han er veltrent, er iført jeans og knallblå v-genser og er kortklipt. Her er ingen fulle askebegre eller halvtomme vinflasker å se noe sted.

– Min far er revisor, forteller Åke Berg.

– Jeg har nok arvet noen av hans gener. Før jeg ble kunstner, utdannet jeg meg til ingeniør. Jeg hadde familie og måtte jo ha et ”ordentlig yrke”. Men jeg kjente tidlig at det var noe annet jeg ville, og jeg tenkte at det er to mulige veier å gå; en kunstnervei, eller en vei mot industridesign og produktutvikling.

Det ble kunstnerveien. Han forteller videre at moren var familiens kreative sjel. Hun syslet med rosemaling og håndverk og var veldig kunstnerisk. I tillegg hadde hun en tante i Drammen, som var maler.

– Stort var øyeblikket da jeg for første gang kunne reise til grandtanten i Drammen og være borte over natten. Hun lot meg få male bilder og fortalte om livet som kunstner. Det var fascinerende. Jeg tror nok disse besøkene trigget maleren i meg.

I 1984 fikk han anledning til å hospitere på Statens Håndverks- og kunstindustriskole. Ingeniørutdannelsens arbeidsform med struktur og

Tegningen er basisen – Hvordan jobber du?

– Jeg prøver å fri meg fra virkeligheten, da kan jeg dikte mer og få inn fantasi. Det å se er ofte starten for meg. Jeg har alltid med meg skisseboken – den er mitt kamera. De er en form for kunstnerdagbok – en samling av tanker og ideer. Plutselig kan jeg se et lys, en stemning jeg vil ha med videre. Dette kan selvsagt forsterkes med fotografi, men fotografiet er bare et hjelpemiddel til å huske hva jeg så. For meg blir tegningen det viktigste.

Det er en automatisk øvelse som holder tegneferdigheten frisk.

Han ser på meg og fortsetter.

– Jeg kan ikke lage et bilde uten at det oppstår en høy intensitet.

Konsentrasjon må til i skaperøyeblikket. Tegningen bidrar til dette.

Noen ganger blir disse ingrediensene en slags enhet som løser seg, og det føles som et lykketreff, det er noe godt som skjer.

52

Tur i atelieret

Venstre: Åke Berg er lei av maling som sitter fast i bunnen av flasken.

Høyre: Tegningen er en viktig bærebjelke i Åke Bergs malerier.

dem det: det ene er akrylbordet; der står maleflaskene opp ned i egnede spor, slik at malingen alltid er forrest i flasketuten og ikke blir liggende på bunnen og vanskelig å få ut. Produktdesigneren har slått til.

Palettbordene har hjul og kan trilles dit han ønsker å stå. Det samme gjelder oljemalingspaletten. Der ligger tuber og pensler sirlig ved siden av hverandre når de ikke er i bruk.

– Ja, jeg begynner alltid med akryl, men avslutter med olje hvis nødvendig. Fargen endrer seg i akrylen, den synker og dør litt, synes jeg.

Derfor tar jeg et valg på hva jeg vil ha til slutt. Akrylmalingen er veldig anvendelig, og jeg er tilhenger av begge variantene og bruker dem på hver sin måte.

– Hvordan jobber du med grafikk?

– Da benytter jeg ofte akvarell og tegning. Ut fra en liten tegning i skisseboken ligger det ofte et lite lito og venter på deg. Jeg lager da en pastell, tegning eller et maleri av det jeg har som utgangspunkt. Så skjer det en kunstnerisk utvikling av det jeg kaller forlegget. Det blir som en disposisjon for litografiet. Etter å ha lagt ned noen farger begynner litografiet å overta. Da må man gi litt slipp på forlegget og se hvor veien går videre i dialogen. For det blir jo en dialog. Åke Berg har som nevnt bygget et eget litografiverksted, det bruker han som et prøve-og-feile-verksted.

– Jeg trykker ellers mine litografier hos Jørund Sørensen på Nøtterøy.

Vi har hatt kontakt helt siden jeg gikk på Kunst- og håndverksskolen, og da han åpnet sitt eget verksted på Nøtterøy, fulgte jeg med. Jeg laget mitt første lito i 1989.

– Har en kunstner rom og tid for en hobby?

– Jeg trener for å holde meg i form. Det er viktig for den kreative biten, det å yte noe. Frisk kropp = friskt hode. Jeg har hatt mye kontakt med skøytemiljøet i Larvik. Idrett er å sette seg mål, og veien til målet er det viktige. Det kan overføres til kunsten og omvendt. Jeg har hatt besøk av unge idrettstalenter her i atelieret. De fikk noen maleoppgaver og skulle benytte sine teknikker. Etter tre kvarter var de utslitte! Tomme i tankene!

– Det nærmer seg vår. Utstillingsplaner fremover?

– Galleri Zink i mars på Lillehammer, Solli Bruk i juni, så er det Torsøyutstillingen i sommer, en årlig utstilling som Hans Normann Dahl, Dang van Ty og jeg gjennomfører og har arrangert nå i 26 år!

I november/desember er det Larvik Kunstforening, i det nye kulturhuset som heter Bølgen. Det siste året har størrelser som Frans Widerberg, Kjell Nupen og Carl Nesjar stilt ut der, så det blir litt som å hoppe etter Wirkola.

– Har du noe mål som kunstner?

– Å ikke bli pensjonist, sier han med et smil. – Nei, målet er den lange reisen. Det er den som er interessant. Og innimellom er det delmål, som viktige utstillinger for eksempel. Nerven må være der.

– Hvordan kjenner du dette øyeblikket?

– Som regel først etterpå. Ofte til og med ikke før dagen etterpå.

Etter intenst arbeid må jeg gå fra det, og så neste dag, når jeg ser på det igjen, kan jeg se at det er ferdig. Når jeg maler, er jeg inne i noe veldig dypt, og da er det ikke så lett å vurdere det man gjør i øyeblikket, men etterpå … da kan ting ha skjedd.

På det store langbordet i atelieret hans hvor vi sitter og ser utover det historiske landskapet, ligger flere skissebøker. Eller tegnede dagbøker.

Han viser meg dem og kommer med flere. De er som små eventyr av streker og skisser, opplevelser fra reiser, tanker, utsnitt av landskap, dikt.

Det er flere hyllemeter med skissebøker her. Det er tydelig at tegningen er hans viktigste verktøy. Skissebøkene er med ham overalt.

Det koloristiske poeng – Hva inspirerer deg?

– Studieturer er flott inspirasjon. Jeg liker meg godt i Syd-Frankrike, i Provence, Avignon og Apt – alle byene rundt der. De har noe rustikt og ujålete over seg, fordi der har det bare bodd mennesker som har en funksjon. Det er godt å se på. Syden er kun for å slappe av. Nei, man må ned der menneskene jobber og er på rotnivå. Det er der de gode tingene oppstår, tror jeg.

– Forbilder innen kunsten?

– De franske impresjonistene, tyskerne, de som drev fargen ut av naturen og over på staffeliene – Picasso med sin djervhet og råskap. Han gjorde noe med motivet som vi snakket om med fargene. Av norske kunstnere velger jeg Kjell Nupen, Ørnulf Opdahl og Kai Fjell.

– Hvilken kunstner ville du gjerne møte?

– David Hockney, tror jeg. Han gjør flotte, solide ting. Han gjør det uten å tenke på om det kan gjøres. Han bryr seg ikke om hva publikum mener.

– Hva er skjønnhet i kunsten?

– Det har med det jeg opplever, å gjøre. Det koloristiske poeng. Jeg finner det kun i noen få bilder. Det som gjør at det fortsatt er interessant å reise og se noe nytt. Men så oppstår det noe annet, det er der jeg finner det. Det oppstår noe i din egen opplevelse. Da blir hele reisen en skjønnhetsopplevelse. Som for eksempel å besøke Emil Nolde-museet i NordTyskland.

– Tenker du på at bildet ditt skal bli vakkert?

– Nei, jeg forsøker å gjøre bildet til noe mer enn et referat, og at tegningen sammen med fargen blir noe jeg kan ta vare på.

Teknikk Åke Berg maler mest med akryl, i tykke lag, men ofte avslutter han med oljemaling. I det store atelieret har han to palettbord, om jeg kan kalle

54 Tur i atelieret

Nyhet: Flere EuroBonus-poeng Nå får du enda flere poeng på alt du handler med SAS EuroBonus Diners Club privatkort* Alle våre medlemmer med et SAS EuroBonus Diners Club privatkort får nå 15 EuroBonus Ekstrapoeng for hver hundrelapp som belastes kortet, mot tidligere 10 poeng for hver hundrelapp.

Bli medlem du også! Søk om SAS EuroBonus Diners Club privatkort på dinersclub.no. * Unntakene er kontantuttak, kjøp av innenriks flybillett og kjøp av utenlandsreiser som har en innenriks tilslutning i billetten. Man opptjener poeng på privatkort, og kortnummeret må begynne med 361482.

For deg som krever mer. dinersclub.no

Ă…ke Berg galleriet Stille morgen Litografi / 160 ex / 33 x 26 cm Galleripris uten ramme: 2500,-

Medlemspris u / m ramme: 2000,- / 2726,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 56 Kunstga lleriet

Sølv, trelist pü alle bildene.

Åke Berg galleriet

Ø: Kveld / N: Start Litografi / ø: 160 ex n: 75 ex / ø: 45 x 58 cm n: 31 x 43 Galleripris uten ramme: ø: 4000,- n: 2700,-

Medlemspris u / m ramme: ø: 3200,- / 4182,- n: 2160,- / 3142,- 57 Kunstga lleriet

Se flere bilder på fineart.no

Joakim Allgulander – i grenselandet mellom kunst, kunsthåndverk, design og industridesign En solstol med rødt neonlys og tittelen Burned. Selvportrett oppløst i piksler. En livsfarlig katapult med tittelen Human catapult for blowing yourself away. Pappbegre fra McDonald’s i porselen i et søppelberg og som designkrus til salgs i Milano. Et basseng med blå plastbobler og miner. Super Mario og Gud. En ni hundre grader varm tekst som sier Trust me på veggen. En frosk som spytter på en barneskole. Noe skurrer i Joakim Allgulanders kunstverk; det farlige og skjønne går hånd i hånd der ulike materialer bærer frem hans mange ideer.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Joakim Allgulander / Åsa Höjer

Joakim Allgulander er en av Sveriges mest spennende samtidskunstnere som har gjort seg bemerket med sine overraskende installasjoner med treffende og tvetydige budskap de siste årene. Han er kalt an observer of human behaviour, not in a pessimistic way, rather in a realistic one, av kuratoren Katerina Valdivia Bruch. Han har dessuten stilt ut på anerkjente institusjoner som Nationalgalleriet i Stockholm, Gotlands konstmuseum, Liljevalchs konsthall, Karlskrona konsthall, Stockholm Art Fair og IAC-Berlin gallery. Hans Catapult fra 2007 fikk mye oppmerksomhet på en internasjonal utstilling som viste det siste innen svensk og finsk samtidskunst i Eskilstuna konstmuseum i 2009, og som ble åpnet av det svenske kongeparet.

merøya kjøpte han en gammel gård. Han har også etter hvert startet det kunstnerdrevne galleriet Gocart gallery (Gotland contemporary art gallery) og blitt en viktig person og kontaktknytter for kunstlivet på øya.

Hans kunnskap om utallige materialer gjør at han knyttes til like mange eksterne kunstprosjekter som sine egne. Når arkitekter og designere skal ha tak i en kunstner som kan levere noe som verken er kunst eller arkitektur, kontakter de ofte Joakim.

– Jeg kaller meg en entreprenør der jeg bruker meg selv som et verktøy, og inntektene mine kommer like mye fra egne kunstprosjekter som fra konsulentjobbing for andre. Ved å bosette meg på en gård kommer jeg dessuten bort i mange tradisjonelle håndverk. For et par dager siden hjalp jeg for eksempel en annen kunstner med å bygge en båt. Mye av samtidskunsten i Sverige finner man selvsagt i Stockholm, men å flytte ut hit har hjulpet meg som kunstner. Jeg har vist mer kunst i Stockholm og Malmö nå enn tidligere. Gotland er en sommerøy, men også eksotisk for mange, forteller Joakim på telefonen fra Gotland.

Entreprenør Joakim er født i Stockholm i 1965, og utdannet fra Kunstskolan i Öland, Konstfack i Stockholm og innen kunst og nye medier ved universitetet i Gotland. I 2000 bosatte han seg også på Gotland. På den svenske som58

Svensk sa m tidskunst

Et annet prosjekt er hans keramiske kopper, som nå formidles av møbeldesignbutikken GAD på Gotland og i en interiørbutikk i Milano.

– I 1997, til en utstilling i Galleri PS i Göteborg, fikk jeg en idé om å lage et avfallsberg med disse pappbegrene du får på McDonald’s. Disse ville jeg gjenskape i et eksklusivt materiale; porselen. En butikk så ”avfallshaugen min” og ville gjerne prøve å selge koppene. Slik har jeg faktisk satt i gang en liten miniindustri. Det er jättekult. Med min erfaring innen porselen fikk jeg akkurat en forespørsel fra en annen kunstner her på Gotland som laget heklete arbeider som hun festet på plater. Hun tenkte et slikt bilde ville egne seg som porselensfliser. Det første opplaget er allerede solgt til en café i Stockholm.

tegne slik man gjorde som barn, med mange penner i hånden, intuitivt, på et stort papir. Jeg lette etter en følelse, og kalte prosjektet Autonom.

I de mange fine linjene som kom frem, oppstod figurer som de sopplignende skyene mine. De ble et symbol på fart og tid. Jeg skar også ut disse formene i en gammel teknikk, tre-intarsia. Det ble en kollisjon mellom et tegneseriespråk og et tradisjonelt håndverk. Et sted i fremtiden vil kanskje disse tegningene møte det andre jeg har gjort.

Motsatt side innfelt: Fra tegneprosjektet Autonom. Over fra ­venstre: Catapult, Mined Waterpool og McDonald's pappbegre i porselen.

med hva som er virkelighet. Den er laget i plast, glass, film, keramikk, lys, lyd og MDF. – Installasjonen er jo ikke et basseng, men vannet er laget av plast og lys – og med miner. Igjen dukker dette spørsmålet opp om hva som er kunstig gjort kontra hva som er virkelig.

Solstolen med rødt neonlys med tittelen Burned handler om mye av det samme. Det forlokkende som vil skade deg. Stolen assosieres med å sole seg og en fin brunfarge, men neonlysene er farlig elektriske.

Installasjonen Good Morning refererer også til denne tvetydigheten. En bombe er omgitt av neonlys som viser skjønnheten i denne menneskelige oppfinnelsen. På den andre siden er vi også klar over de grusomme konsekvensene av en slik bombe i virkeligheten. Og slik fortsetter Joakims budskap i ulike materialer: Tekstinstallasjonen fra 2008, Trust me, skrevet med 900 grader varm, elektrisk hetetråd til bruk i stekeovner, og speilvendt som et brennemerke på veggen.

– Faren er at jeg blir for fascinert av materialet og håndverket. Blir håndverket for bra, mister man faktisk budskapet. Denne balansen bearbeider jeg hele tiden. Etter Konstfack jobbet jeg masse med neonlys; et veldig kult materiale. Men det var ikke særlig lønnsomt å produsere neon, og fabrikken gikk konkurs. De ringte faktisk meg for å spørre om jeg ville ta over, hvilket jeg ikke gjorde, men jeg fikk alt utstyr til å lage neon. Det ligger i magasinet mitt i vente på å bli plukket opp i en eller annen sammenheng.

– Har du alltid hatt dette med jakt på materialer og lage ting i deg, fra du var liten?

– Ja, uten tvil. Min far var en dyktig håndverker, men jeg oppdaget ikke min interesse før på Konstfack. Prosessen min som kunstner er at jeg alltid kommer opp med en idé, deretter kommer jeg på et materiale og til slutt hvordan ideen kan utføres; det håndverksmessig. Så lærer jeg meg håndverket eller får hjelp av andre. Jeg er bra på mange ulike teknikker, men det er viktig at tegning og maleri ligger under alt jeg gjør.

Min ambisjon er å finne et materiale der allting stemmer; denne jakten er drivkraften min. Jeg vet ikke helt om jeg har funnet det enda, avslutter Joakim fra Gotland.

Minelagt basseng og brennende solstol; fare og skjønnhet Mined Waterpool fra 2007 er en annen installasjon som tar opp dette

Hva er virkeligheten?

På Konstfack var det maleri Joakim konsentrerte seg om. Deretter var det flere år med installasjoner og utsmykningsoppdrag. I de neste to årene er det maleriet som igjen er på agendaen i gårdsatelieret; et prosjekt som trolig vil ha mange forgreininger, også innen grafikk, med flere utstillinger underveis.

– Jeg pendler egentlig mellom de ulike uttrykkene hele tiden.

Maleriet er en tradisjonell teknikk, men jeg ønsker å finne en metode, eller en vei, som ikke er så tradisjonell. I de siste maleriene mine søker jeg eksistensielle temaer. Motivene består av malte piksler; virkeligheten blir så å si løst opp i piksler. For hva er virkeligheten?

Vad är det som vi kallar för verkligheten? spør nettopp Angelica Blomhage i teksten til utstillingen med Joakims kunst på Gotlands Konstmuseum i 2008. Og hun skriver videre at Joakim jobber i gränsland mellan konst, konsthantverk, formgivning och design. Innehållet liknar något som känns igen, men som inte är riktigt avläsbart. Joakim forteller om prosjektet der han viste imaginære personer som dataspillkarakteren Super Mario Bros, julenissen og Gud blandet sammen med ”virkelige” kjendiser og mennesker fra kunstnerens egen hverdag. Det ble et galleri av samtidens ikonbilder der det opphøyde og hverdagslige, fiktive og virkelige flettet seg fritt i hverandre. Hva som oppleves som hva, og som virkelig, var ikke gitt fra kunstneren.

– Jeg laget først et selvportrett basert på et forstørret, digitalt foto der pikslene var synlig. Pikslene ble malt ut, en etter en. Nok en gang kom dette spørsmålet om hva som er virkelighet. Jeg søkte også på bilder av Gud på Internett, og brukte disse. Men et bilde av Gud er i grunnen like lite virkelig som et bilde av datakarakteren Super Mario. Jeg håper du skjønner.

Det blir en tenkepause på telefonen, før jeg spør om hans tegninger.

Er det kjernekraftskyer eller soppformasjoner? Eller abstrakt? Og hvor kommer dette inn i kunstnerskapet hans?

– Tegningen har vært en slags forløsning og løsrivelse etter kunstutdannelsen. Kunne jeg stille ut noe så enkelt som tegning? Jeg ville

Se kunstnerens CV på www.fineart.no 59

Svensk sa m tidskunst

Joakim Allgulander galleriet FĂśre och efter Litografi / 210 ex / 40 x 55 cm Galleripris uten ramme: 2055,-

Medlemspris u / m ramme: 1644,- / 2785,-

Se flere bilder pĂĽ fineart.no

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 60 Kunstga lleriet

Dyp, brun trelist, med avstandslist.

Elling Reitan Annonse

Ny Mixed media grafikk.

“Utdrivelsen fra Paradis”

Format: 78cm x 60cm Pris: Nok 12.000 + BKH

G ALLERI P INGVIN Møllergata 13, Oslo - Tel: 22 42 12 22 - www.galleripingvin.no Åpent: man. - fre. 11 - 17, lør. 11 - 16

Kunstnerisk ­ maktbalanse hos

Ingri Egeberg Den Bergens-baserte billedkunstneren, Ingri Egeberg, representerer et karakteristisk stilisert og antydende billeduttrykk. Hun vektlegger det øyeblikkelige en strek kan uttrykke om et menneske.

Selv ikke på Nasjonalmuseet klarer hun å se bort fra interessante detaljer ved menneskene rundt seg.

Tekst Cecilie Tyri Holt / Foto Anne Vesaas

– Hun der er jo kjempefascinerende, utbryter Egeberg om en kvinne som sitter på bordet foran henne i Den franske sal på Nasjonalmuseet i Oslo. – Nå begynner jeg alltid å tenke: Hvordan kan jeg tegne henne der hun sitter med ansiktet snudd og betrakter venninnen sin i øyekroken?

Egeberg har allerede begynt å observere detaljer ved menneskene rundt seg. Det kunstneriske blikket er ikke så lett å ”skru av”.

– Jeg er nok veldig opptatt av mennesker, og å betrakte ulike kroppsholdninger. Vi har jo en tendens til å definere andre i forhold til hva de viser. Danseren har jo nettopp yrket som en stor del av sin identitet. Det er fascinerende å ta bort referansen til dans. En danser som drikker kaffe. Vil man se at hun er en danser? spør Egeberg, og skisserer raskt ned fotografen som sitter med hendene klemt mellom knærne.

62 Tegneren

Velkommen tilbake, serigrafi.

Når Egeberg tegner musikere, skuespillere og dansere i deres naturlige miljø på scenen, må hun jobbe raskt og presist for å fange øyeblikket. En slik måte å jobbe på gir et dynamisk og rastløst uttrykk som Egeberg henter referanser til fra barndommen, da hun flyttet tretten ganger før hun var 20 år gammel.

– Det vi opplever i barndommen, former oss enten vi vil eller ikke.

I perioder bruker jeg farger som speiler min tid i USA. Jeg bodde i Connecticut fra jeg var seks til ni år gammel. Der er det mye løvtrær, høstfarger og rare farger av grønt, grått og rødoransje. Jeg tror også at barn som flytter mye, får en rastløshet i seg. De får et behov for å være statiske, samtidig som de må røre på seg, mener hun.

Maktbalanse som problemstilling 23 år gammel befant Egeberg seg i et reklamebyrå – en opplevelse som har påvirket henne både som menneske og som kunstner.

– Jeg ble rødglødende kvinnesakskvinne i løpet av bare tre uker på reklamebyrå. Det var en helt annen kultur med en forferdelig maktbalanse, forteller Egeberg.

Maktbalanse er en problemstilling som fortsatt opptar Egeberg når hun tegner mennesker. Maktfølelse, selvsikkerhet og ydmykhet er karakteristikker som uttrykkes gjennom kroppsholdning og positur.

Egeberg analyserer mennesket gjennom et penetrerende blikk på små detaljer ved hvordan man beveger kroppen sin. Hun jobber for tiden med to ulike prosjekter; Menn og Reisende.

– Jeg velger menn som jeg tror har mer innhold enn det ser ut til.

Helst ønsker jeg at de skal komme til atelieret mitt. Der og da skjer det plutselig noe magisk. Menn er veldig vant til å ha makt, og vi er vant til å gi dem det. Det er en finurlig greie. Men når de kommer inn på mitt atelier, så er det jeg som har makten. Og den gir jeg stort sett ikke fra meg, sier Egeberg.

Bøkenes verden Egeberg er ikke bare kjent for sitt uttrykk innenfor tegning, grafikk og maleri. Hun har også gitt ut både billedbøker for barn, lyrikk, prosa og billedbøker for voksne. De siste to årene har hun laget en rekke gavebøker.

– Boken er et møtested på samme måte som et lokale er et møtested i en utstilling. Problemstillingen som oppstår, sirkulerer rundt hvordan jeg kan få møtet mellom teksten og bildene til å utvide historien og din opplevelse av bildene og teksten. I en periode jobbet jeg mye med håndlagede bøker og underviste i artist books. I en bok er det også en maktbalanse, nemlig mellom tekst og bilder, sier hun.

Utgangspunktet for bøkene var at Egeberg ikke fant det hun var ute etter i bokhandelen. Da måtte hun rett og slett lage det selv.

– Jeg fikk barn – og det er jo ofte det alt starter med. Produktdesignere lager ofte ting til barn når de selv får barn. De vil kanskje kjøpe en god tåteflaske, men finner ingen på markedet. Jeg begynte å lage barnebøker, og nå lager jeg gavebøker sammen med min eldste datter, forteller hun.

I år kommer Egeberg ut med to nye titler. Målet er at hver bok skal være en unik opplevelse som visuelt ikke skal likne så mye på de andre bøkene hun har utgitt.

– En gavebok er den boken du tar med når du i siste liten trenger noe til en bursdag, til noen som er syk, en konfirmasjon eller til noen som har fått barn. Istedenfor å kjøpe teite amerikanske bøker med dårlig papir og sitater av Marilyn Monroe, kjøper du heller en Egeberg gavebok! avslutter hun og gir tegningen til fotografen.

(Ingri Egebergs grafikk og bøker er tilgjengelige på www.fineart.no.

For mer om kunstneren, se også www.ingriegeberg.no)

Stolen og øyeblikket I atelieret sitt har Egeberg mange forskjellige stoler. I løpet av en tegneøkt ber hun modellen om å velge seg en av stolene.

– På forhånd har jeg veddet med meg selv om hvilken stol jeg tror de vil ta. Jeg har en nydelig kirsebærstol, en lilla kaféhagestol, et par finerstoler som jeg har limt trykk på, og en gammel Siesta-stol. Noen tar jo ingen stol i det hele tatt. De lener seg heller opp mot veggen og sklir etter hvert sakte ned – og blir helt stille, beskriver hun.

Til serien Menn har Egeberg blant annet jobbet med musikerne Håvard Gimse og Per Jørgensen som hun tegnet under en konsert.

– Det er veldig gøy å tegne folk som gjør noe de er glad i. Da blir de veldig ekte, og jeg er opptatt av å komme under huden på folk når jeg tegner dem. Man skal kunne gjenkjenne konturen av et menneske på bakgrunn av kroppsbevegelse og positur. Gimse går fra den ene ytterligheten til den andre når han spiller. Når han setter seg ved pianoet, er han helt tom i ansiktet. Det ser ikke ut som han er i stand til noen ting. Men når han begynner å spille, er det akkurat som han åpner seg som en blomst – og hele ansiktet hans går i oppløsning. Det er utrolig fascinerende, forklarer Egeberg.

63 Tegneren

Ingri Egeberg galleriet Jørgensen Litografi / 26 ex / 60 x 40 cm Galleripris uten ramme: 4500,-

Medlemspris u / m ramme: 3600,- / 4741,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 64 Kunstga lleriet

Sølv, blank aluminiumsramme.

Ingri Egeberg galleriet ø: Gimse Litografi / 26 ex / 40 x 60 cm

n: Hele veien Litografi / 26 ex / 46 x 63 cm

Galleripris uten ramme: 4500,-

Galleripris uten ramme: 4500,-

Medlemspris u / m ramme: 3600,- / 4741,-

Medlemspris u / m ramme: 3600,- / 4741,65 Kunstga lleriet

Schjølberg – dristig til fingerspissene Over brua, ut mot Saltstraumen, inn til venstre og et stykke bortover en grusvei. Der bor og virker ­Nord-Norges store akvarellmaler Torgeir Schjølberg.

Tekst / Foto Elin Rønningen

– Jeg er ikke ferdig med mitt livsverk ennå. Jeg vil skape enklere ting; enklere, fortellende, store bilder. Kunsten er mitt testamente, forklarer Schjølberg.

Med gråstenk i håret og ovale briller et godt stykke ned på nesen sitter akvarellmesteren i Saltstraumen og slapper av på verandaen utenfor sitt hvitmalte nordlandshus. Det er august, sol og varm bris. Bikkja ”Raska uten taska” kommer luffende. Klokka er fire på ettermiddagen, og atter en arbeidsdag i atelieret er tilbakelagt. Havet møter kvasse fjell, og midt i dette landskapet bor og virker akvarellmaleren Torgeir Schjølberg. Røft, nordnorsk landskap er også et gjentakende motiv i hans arbeider. Saltstraumen, Lofoten og Røst er festet til papiret.

Vindskeive hus, høye lofotfjell, mørketid og soloppgang er gjenskapt i klare, stemningsfulle akvareller.

eret for øyeblikket også fungerer som bolig for en av hans to døtre og hennes familie. Schjølberg mener han likevel har plass nok til sitt virke som heltidskunstner, et yrkesvalg han ikke angrer på.

– Jeg ble oppfordret til å søke Kunst- og håndverksskolen, og jeg er glad jeg tok den veien.

Beviset, diplomeksamenen, henger innrammet på veggen i atelieret.

Den bærer preg av sin tilværelse på atelieret. Malingsskvetter i blått dekorerer diplomet og veggen det henger på. Schjølberg plukker diplomet ned fra veggen og snur rammen rundt. På baksiden er det festet en artikkel fra Nordlandsposten med tittelen: Bodøgutt tok den fineste diplomeksamen ved Kunst- og håndverksskolen på 150 år.

Schjølberg har ikke hvilt på sine laurbær etter æresdiplomet, men arbeidet med kunst og kunstrelaterte prosjekter siden han avsluttet studiene i Oslo. Bodøværingen er medlem i Norske billedkunstnere og har siden deltatt på juryerte kollektive utstillinger, hatt separatutstillinger over hele landet, gruppeutstillinger med tusjtegning, grafikk, oljemaleri, akrylmaleri, skulptur og akvarell og i den siste tiden stilt ut akvareller på internasjonale utstillinger i Spania.

Gjenskaper nordnorske stemninger Schjølberg er opptatt av det spesielle lyset her nord, og forsøker å gjenskape stemninger.

– Ethvert strøk blir abstrakt. Som kunstner gjengir du ikke, men gjenskaper, understreker han før han med ett blir oppmerksom på gjestene.

– Jeg har kaffe på termosen fra i går, sier Schjølberg og forsvinner inn i huset. Han blir borte en stund, før han åpner et lite vindu ut mot verandaen: Her, ta imot, og to solide never stikkes ut av vinduet med tre kopper.

Schjølberg er ikke en mann som kan betegnes som kledelig beskjeden.

– Multikunstner med sans for akvareller. Hva med å bruke det som tittel på artikkelen? foreslår kunstneren selv og ler en lav, buldrende latter. Og fortsetter uten blygsel: – Jeg tok Norges beste eksamen på 150 år ved Kunst- og håndverksskolen i 1972.

Han guider oss bort til atelieret, et lite steinkast unna boligen. Selve arbeidsrommet er kun på noen få kvadratmeter, utstyrt med en arbeidsbenk og et lite vindu med utsikt mot sjøen. Scjhølberg forklarer at ateli-

Kunstutdanning er viktig – Utdanning er nummer én for meg, understreker kunstneren bosatt ved verdens sterkeste malstrøm. Han er opptatt av teknikk og kunstnerens stemme. Noen kunstuttrykk har han mindre sansen for: – Moderne kunst hvor amatører lager sanddynger og kaller det kunst, fnyser den røslige nordlendingen. Da er han heller for en skikkelig kunstutdannelse.

– Utdanningen utvikler deg teknisk. Teknikk er likevel ikke det viktigste. Den hjelper deg til å finne din egen stemme, ditt eget uttrykk.

–Vil ikke dette kunne føre til at alle kunstnere fra samme utdanningsinstitusjon tenker likt?

– Nei, tvert imot, kunstnere under utdanning oppfordres til å tenke selv og oppfordres til å finne sin egen vei. Det gjelder å dyrke og utvikle sin egen stemme, understreker han.

66 Teknikk: A kva rell

– Jeg skulle bli arkitekt, men var så jævlig dårlig i matte, sier kunstneren (født 1946) og tar et drag av sigaretten.

samholde disse. Et bilde kan bestå av fem enkelte bilder. Arbeidsdagen begynner klokka ni, og jeg holder på fram til jeg tar en matbit klokka tolv, jeg går så gjerne tilbake i atelieret, og går inn igjen klokka to og sover til middag. Jeg trenger å slappe av mellom klokka to og halv fire.

Så jobber jeg om kvelden igjen, hvis jeg har lyst. Det er hardt arbeid! sier den produktive heltidskunstneren. Og musikk til arbeidet er viktig.

– I arbeidsrommet spiller jeg gjerne høy musikk. Åge Aleksandersen, Mikael Wiehe og Bjørn Afzelius er favoritter. Schjølberg bryter ut i sang: Allting kan gå i knus og konstaterer: – Det er et ensomt yrke, dette her. Jeg spiller så høyt jeg vil der borte.

Også klassisk musikk.

Teknisk briljant At det ble akvarell som skulle bli hans medium, var tilfeldigheter.

– Jeg malte ungene mine med akvarell da de var små, og tenkte: Faen, dette er artig! Dermed ble det akvarell. Akvarell er et medium der du må ha god tid og samtidig være kjapp.

– Dristighet og teknikk er hva som gjelder, understreker han.

– Hva skal til for å bli en god kunstner?

–Talent, hardt arbeid og selvtillit, kommer det kontant fra Schjølberg.

Han mangler ikke noen av delene.

– Jeg føler jeg får det godt til, forklarer han. Og det er det flere som er enige med han i. Tor Bang, styreleder i Bodø Kunstforening, hevder Schjølberg er en av landets dyktigste akvarellmalere.

– Teknisk sett er han helt briljant! Han selger godt på sine utstillinger.

Motivene med nordnorsk natur og omgivelser er noe folk her kjenner seg igjen i, og kvaliteten gjør at man liker arbeidene hans, mener Bang.

DVD- og bokutgivelse Schjølberg har flere år i reklamebransjen bak seg, og hans teft for markedsføring har resultert i DVD-produksjon og bokutgivelse med 120 akvareller. Schjølberg er en populær kursholder i akvarellmaling og har holdt kurs i akvarellteknikk over hele landet. Samtidig har billedboka Akvareller fra 2007 blitt solgt i Norge, Sverige, Danmark og Frankrike.

– Jeg er den første og eneste som gir ut bok med akvareller, forteller Schjølberg. Boka er den eneste i sitt slag med innføring i akvarellteknikk og illustrert med Schjølbergs akvareller. Tre DVD-kurs er å få tak i.

Fiskarheimen innleder med riktig oppspenning av papir, Skogsinteriør viser den vanskelige stenk- eller skvett-teknikken, og Den blå timen viser hvor viktig tegning kan være i akvarell. DVD-opptakene gir et nært innblikk i hans arbeid i atelieret. DVD-kursene viser hans slentrende og samtidig røffe stil, raushet med farger og hans bevisste bruk av de ulike akvarellteknikkene. Hovedbudskapet til sine elever er: Nøyaktighet og dristighet hånd i hånd. Han mener DVD-kursene er til nytte for både nybegynnere og mer erfarne malere.

– DVD-kurset Fiskarheimen er solgt til biblioteker rundt omkring i landet, forteller han.

Akvarellmaleren håper kursene vil være til nytte for alle som er interesserte i kunst og akvarellmaling.

– Opptakene viser teknikkene utsparing, overlapping, falsk strek, løpende linje, grafisk linje, lavering og imitasjon – altså at en farge glir opp i en annen tørr farge, og nebulose – fargene danser over i hverandre.

Og fortsetter: – Stenk er den teknikken i akvarell som er den vanskeligste. Man bare skvetter på, forklarer han og gjør en hurtig kastebevegelse i lufta.

Dette kan han bokstavelig talt til fingerspissene. Akvarell er improvisasjonsteknikk.

– Det gjelder å kunne improvisere! forklarer han ivrig.

Apropos improvisasjon: På arbeidsbenken ligger en nesten ferdig akvarell. Et vintermotiv i blåtoner. Ved siden av står brukte pensler i et glass med vann. Torgeir finner fram en pensel og justerer med nøyaktige bevegelser en liten detalj i bildet. Da skjer det. En tykk, bred stripe med svartfarge renner over den skyblå himmelen. Bildet ser ødelagt ut, men Schjølberg vet råd. I en hurtig bevegelse vender han bildet opp ned, finner en ny pensel og vanner ut den skjemmende streken til den blir borte.

Vi puster lettet ut. Schjølberg har demonstrert dyktighet, nøyaktighet og improvisasjon i et malestrøk.

(Se www.schjolberg.no, samt vakre serigrafier og digigrafier av kunstneren på www.fineart.no)

Dristighet og nøyaktighet – Dristighet og nøyaktighet. Det er hva som skal til, fastslår Schjølberg. Han smiler og tar et drag av sigaretten før han fortsetter: – Jeg ble skolens PR-sjef i 1967 og møtte dronning Sonja på hennes første oppdrag i 1969. Det var en interessant dame, skal jeg si dere, humrer han og tar et drag til. Fingrene som holder sneipen, har skvetter av hvitmaling.

– Jeg ble ferdig med et bilde i dag, forteller han, før han skifter tema og utbryter: – Dæven, førr en respons i Oslo!

I april 2009 holdt Schjølberg en stor separatutstilling i Galleri Arctandria. På Galleri Arctandrias hjemmeside beskrives Schjølbergs akvareller i rause ordelag: Han skildrer den nordlige landsdelen lyrisk, poetisk og ærlig. Landskap og lys; stemninger og omgivelser. Det skimrende lyset går igjen i hans bilder og bygger opp under dette sentrale; stemningen. Han skildrer landskap, elementer og vær – vart og vakkert, røft og værbitt.

Internasjonalt gjennombrudd Det heter seg at man skal lete lenge for å finne et hjem i Bodø og omegn, hvor det ikke henger et stykke ”schjølbergsk” verk på en vegg.

Nordlendingene er glad i akvarellene som skildrer deres eget landskap og bebyggelse. Og nå begynner han å bli kjent også utenfor Nord-Norges og Norges grenser.

Schjølberg er i ferd med å bli internasjonalt kjent. I desember 2008 ble han plukket ut til å være Norges representant på Akvarellbiennalen i Zaragoza i Spania. Videre deltok han på den internasjonale utstillinga Artegenova 2009 i Madrid med grafikk, en utstilling som trekker kunstkjøpere fra hele verden. Etter å ha opprettet egen hjemmeside finner kunstinteresserte fra hele verden nå fram til bildene hans på nettsiden, og han selger godt.

– Kjøperne er folk i alle aldre. Unge og gamle, forteller Schjølberg, som er produktiv som aldri før.

Alltid inspirert – Hvordan jobber du fram et bilde?

– Jeg er alltid inspirert. Ideene kommer gjerne om kvelden etter at jeg har lagt meg. Fortsetter om morran til kaffen. Det er en stemning jeg vil ha tak i. Jeg bruker ofte foto som utgangspunkt og tar bilder av foto, video eller tv-program. Ofte deler jeg opp bilder i flere deler, så jeg kan 67

Teknikk: A kva rell

Roar KjĂŚrnstad: Effekten av tilfeldigheter

Billedkunstneren Roar Kjærnstad (født 1975) kombinerer det gamle og det nye. Han har et figurativt uttrykk og en klassisk utdannelse, samtidig som han har beina godt plassert i samtidskunsten med referanser både til sine egne barndomserindringer og familiefotografier.

Inspirasjon og folkelighet Kjærnstad har en fot blant klassiske kunstnere som Rubens, Velázquez og Rembrandt, samtidig som han har en forbindelse til samtidskunstnere som norske Lars Elling (født 1966) og belgiske Sam Dillemans (født 1965).

– Du kan si det sånn at jeg blir inspirert av de merkeligste ting. Jeg kan godt bli inspirert av noe helt annet enn mitt eget uttrykk. Som for eksempel hos Inger Sitter finner jeg interessante effekter og ideer. Det meste er spennende bare det er godt utført, har et utviklingspotensial, en maleriskhet og er komposisjonsmessig interessant, sier Kjærnstad.

Kjærnstad har alltid levd av sitt kunstneriske virke selv om det har vært tøft i perioder. De siste årene har han levd bra av kunsten sin.

– Det er fort gjort å legge seg på en kommersiell stil dersom det er intensjonen og du som kunstner er tilfreds med det. Jeg for min del stagnerer med én gang jeg føler at uttrykket mitt blir for kommersielt. Men på den annen side skal kunst være litt folkelig. Det er en balansegang.

Mannen i gata må kunne oppsøke et galleri og få en egen opplevelse av kunsten der. Elitær kunst er fint for fagfolk, men rekker ikke langt nok for et større publikum, mener Kjærnstad.

Tekst Cecilie Tyri Holt / Foto Kristian Sandbæk Solli

Billeduttrykkets prosess Kjærnstad er født og oppvokst på Espa i Stange. Han gikk på Nansenskolen i Lillehammer før han utdannet seg ved the Royal Art Academy i Antwerpen i Belgia. Han valgte skolen på grunn av dens klassiske røtter til blant andre Van Dyck og Rubens, men også fordi han ikke ønsket å delta i de pågående konfliktene ved Kunstakademiet i Oslo. Jeg møter ham på Litteraturhuset i Oslo for en prat om nåtid og fortid, påvirkning og inspirasjon.

– Figurativ kunst bør ha et klassisk fundament, men hva er egentlig et klassisk maleri? Og hva er et klassisk utgangspunkt? Odd Nerdrum er

Interpretasjoner over Geirr Tveitt II, olje på lerret, 90 x 110 cm, 2010.

Min første campingtur, olje på lerret, 85 x 100 cm, 2009.

heller ingen klassiker. Han er mer en romantiker. Nerdrum har tråkket opp en sti for mange unge kunstnere som han tiltrekker seg med sitt uttrykk, sine ideer og sin filosofi. Det er bra på veldig mange måter, men også veldig skremmende i forhold til å finne sitt eget formspråk, mener Kjærnstad.

Kjærnstad begynte tidlig å kopiere romantikkens mestere som I. C. Dahl og Hans Gude. Han representerte et romantisk uttrykk både i holdning og struktur, og lærte på den måten teknikk, oppbygging av bilde, konstruksjon og sjiktmaleri.

– Etter hvert som jeg lærte mer om meg selv, fant jeg ut at jeg ikke er en romantiker. Romantikken forherliger naturen istedenfor å presentere noe ekte. Derfor forandret jeg billeduttrykket mitt til å bli mer naturalistisk hvor jeg verken trekker fra eller legger til noe. Det har jeg fokusert på i mange år nå – noe som har gitt meg en håndverksmessig sikkerhet og dyktighet, forklarer Kjærnstad.

Kjærnstad beskriver sitt billeduttrykk som foranderlig og som en konstant del av en prosess. Ved en tilfeldighet for tre år siden utviklet uttrykket hans seg et hakk videre, gjennom noe han kaller ”filleteknikken”. En dag da han stod utendørs og malte, kom han borti lerretet med en malefille. Eureka! Et nytt diffust uttrykk fremkom av en tilfeldighet.

– Formene var der fortsatt, samtidig som bildet fikk en effekt av tilfeldighet. Jeg tenkte at her er det et utviklingspotensial. ”Filleteknikken” er mye mer personlig. Det er en forbindelse mellom meg selv og de menneskene jeg ønsker å skape i maleriet. Virkeligheten er noe mer – og den virkeligheten er det opp til kunstneren å blåse liv i på en personlig måte. Jeg tenker mer på komposisjon, det abstrakte, flater og utførelse.

Jeg har på en måte blitt mer nøye, samtidig som jeg gir litt mer faen, sier Kjærnstad.

Rododendron, akvarell, 15 x 25 cm, 2009.

Hverdagslige motiver Kjærnstads nyeste billedunivers består av en rekke motiver hentet fra ulike familiesammenkomster både innendørs og ute i naturen. Bildene hans kan minne om billedlige dagboksnotater eller utdrag fra familiealbum.

– Jeg velger motivene mine ut fra erfaringer med det hverdagslige.

Det er veldig mye kunst i dag som skal være så pretensiøs og dyster. For meg er det veldig viktig å fremlegge noe som er hyggelig og positivt, men som samtidig har dybde. I det dype er det samtidig et alvor. Det er flest dager i løpet av et år som er tunge og preget av alvor enn av festlige stunder i solskinn, ikke sant? Derfor har jeg valgt å fokusere på de positive sidene i den fasen jeg er nå, forteller Kjærnstad.

I sitt siste prosjekt har Kjærnstad tatt utgangspunkt i gamle fotografier fra sin barndom hvor han vektlegger det abstrakte rommet rundt det figurative.

– Jeg jobber også med abstrakte figurasjoner som er barndomserindringer. Jeg fokuserer på hvordan man ved å trekke frem et fotografi forsøker å minnes hvordan ting var der og da. Fotografiene representerer små øyeblikk der jeg står med en sovepose i hånda, leker på plenen osv. Hva skjedde egentlig da? Hvor var jeg tankemessig som barn? Det finnes mange abstrakte elementer i minner, men man husker også bruddstykker. Disse bruddstykkene er tydelige, figurative og narrative, mens andre minner er veldig uklare og svevende i form av farger og klanger. Det handler om harmoni og dissonans, avslutter Kjærnstad.

(Roar Kjærnstad er aktuell med en separatutstilling på Galleri Tonne i Oslo fra 24. april til 8. mai. For mer informasjon om kunstneren: www.kjernstad.com)

69 Figurativt

nordea norge kunstsamling 20. mars–9. mai

kurator åsmund thorkildsen

arne malmedal sverre wyller troels wörsel mary heilman bruce nauman gordon matta-clark barry le va thomas ramberg carroll dunham stein koksvik mattias mansen marte aas candida höfer thomas struth harvey quaytman eline mugaas per barclay olav christopher jenssen per kirkeby ole jørgen ness ida ekblad christian blandhoel tillman hornig terje nicolaisen bjarne melgaard alex katz christian messel ellsworth kelly jan freuchen jim bengston johan nobell john coplans julian opie mari slaattelid per berntsen sofie berntsen thomas joshua cooper tiril schröder tom sandberg torbjørn sørensen

gråbrødregaten 17 3110 tønsberg 33 30 76 70 www.haugar.com åpent: lørdag–søndag 12–17 tirsdag–fredag 11–16 entré: kr 70/50, tirsdag gratis omvisning søndager kl. 13

DANSE- og MALEKURS på Kreta For livslyst og glede!

Slipp kreativiteten løs og bli med på et av våre populære kurs også i 2010!

Multikunstner og skuespiller Eva von Hanno inspirerer og veileder deg til å skape ditt eget uttrykk på lerretet og til å leke med farger.

Massør og terapeut Anne Marie Sander fokuserer på dine kreative sider og din indre styrke gjennom meditasjon, dans og Hunafilosofi – en lærerik og spennende livsfilosofi fra Polynesia.

29. mai - 5. juni og 11-18 september Pris 5.500,- pluss reise Kursavgiften inkluderer undervisning av to erfarne instruktører og opphold i delt leilighet i koselige familiedrevne hoteller.

LES OGS om siste kursnyhet:

INSPIRASJONS OG PÅFYLLKURS I PALEOCHORA 5-12/6 og 18-25/9 Ingen krav - bare gjøre noe for deg selv og nyte livet på solfylte Kreta.

Introduksjonspris: 4.500,Ta kontakt med Anne Marie på 64 94 22 05 eller 930 46 885 Ring: Anne Marie 64 94 22 05 /930 46 885 og Eva 22 52 24 82

www.dorapneren.no

Tegn og Mal i Telemark

50 år Målarkurs på Nutheim Gjestgiveri www.nutheim.no

Intense og lærerike dagar i hjartet av Telemark 20.juni - 25.juni 4.juli - 9.juli 25.juli - 30.juli 1.aug. - 6.aug.

19.sep. - 24.sep.

Kjersti Grøstad Ivar Øksendal Sissel Vagard Evelyn Melsom Stein Westgaard

Pris: kr 8.500,- (kr 8.000,- i dobbeltrom) Inkluderar kursavgift kr 3.900,- (45 t), kost og losji.

Nutheim Gjestgiveri, Flatdalsvegen 1283, 3841 Flatdal. Tlf.: 35 05 21 43 - nutheim@online.no

Gode rabatter til skole, barnehager, klubber, foreninger, kurs og profesjonelle kunstnere.

Male og sansekurs (6 hele dager): Vi fordyper oss i malekunsten, naturen og i oss selv i herlige omgivelser.

Pris kr. 6.500,inkl. kurs, overnatting/fullpensjon.

eviva.no

Her vil du finne ett bredt spekter av formings-, hobby- og kunstnermateriale.

Spennende male og sansekurs v/Stavernkysten 31.mai – 6.juni 2010 Atelierhuset Stavernkysten

Grunntanken for all min kursvirksomhet er at vi er alle kreative skapende mennesker.

Gjennom å tegne, male, modellere, skrive, lage lyd, bevege oss og dramatisere, utvikler vi oss som skapende og hele mennesker. Den kreative utfoldelse fungerer som et bindeledd mellom den indre og den ytre verden, mellom det bevisste og det ubevisste.

Dermed skapes en større balanse mellom intellekt og følelse, mellom hode og kropp.

Kursleder: Marit Skyer billedkunstner/kunstterapeut/pedagog

Gå inn på vår hjemmeside: www.kreativegleder.no

For mer informasjon om kurset, se: www.maritskyer.com eller/og ring tlf. +47 906 12294 Email: marit@eviva.no

Norges Varemesse ønsker gallerier og kunstnere velkommen som utstillere til vår nye årlige storsatsing i Oslo Spektrum:

Ta kontakt med Carl O. Nordengen: Tel.: 66 93 91 46 • e-post: cn@messe.no • messe.no/art

Den farlige skjønnheten Det dreier seg om en nÌrmest overjordisk vakker virkelighet vi verken kan motstü eller hündtere ut fra hverdagens psykiske forsvarsmekanismer.

Det dreier seg om en nærmest overjordisk vakker virkelighet vi verken kan motstå eller håndtere ut fra hverdagens psykiske forsvarsmekanismer. Å bli syk av skjønnhet er en uvanlig tilstand å havne i.

De fleste mennesker opplever skjønnheten tvert imot som en henrykkelse, at de løftes ut av den grå hverdagen til en lykkerus av fred og harmoni. At nedturen til den trivielle hverdagen kan oppleves som en bakrus, er vel de fleste kjent med, men at man skulle bli syk av skjønnhet, virker – ja, nesten sykelig.

Faktisk er det tilfelle. Psykologer har endog diagnostisert plagen, som karakteriseres ved akutt kvalme, svimmelhet og sinnsforvirring.

Tekst Paul Grøtvedt

Den medisinske ekspertisen har også klart å avgrense de mest hyppige utbruddene til tre bestemte steder i Italia, nemlig til byene Firenze, Roma og Venezia, der skjønnheten opptrer i sterke konsentrasjoner. På grunn av diagnosen og lokaliseringen har sikkert mange skjønt at det her dreier seg om ”Stendhal-syndromet”. Hvilket er en betegnelse på et kompleks av symptomer som dukker opp ved konsentrert betraktning av malerier fra den italienske renessansen og barokken.

Stendhal-syndromet beskriver altså en bestemt reaksjon på vedvarende betraktning av skjønne kunstverk. Etter en tid klapper folk sammen og må fraktes til et psykiatrisk akuttmottak. I Firenze er det den psykiatriske avdelingen ved Santa Maria Nuova-sykehuset, som har lang erfaring med slike pasienter. Det er da også ledelsen for denne avdelingen som har stilt de fleste diagnosene og gitt faglig innhold til betegnelsen ”Stendhal-syndromet”.

Et moderne fenomen Graziella Magherini, som i årevis har jobbet ved denne avdelingen og forsket på disse pasientene, skrev i 1989 boken La Sindrome de Stendhal.

Hun er psykiater, psykoanalytiker og forfatter, med en unik kjennskap til den typen psykiske forstyrrelser og sammenbrudd som møtet med den kunstneriske skjønnheten forårsaker. Under arbeidet som leder ved klinikken registrerte hun og hennes kolleger også at det hovedsakelig var europeere i alderen 20 til 40 år som fikk symptomene, med etterfølgende behandling av fagpersonellet på den psykiatriske avdelingen ved Santa Maria Nuova. I perioden 1977–1986 ble det innlagt 106 turister med tanke- og affektforstyrrelser og somatiserte angstreaksjoner. Over halvparten hadde tidligere hatt kontakt med psykiater eller psykolog. Å ankomme Firenze kan være en sjokkartet opplevelse av trafikk, turisme og trengsel. Det kan føles som et sanselig bombardement.

Magherini forteller i sin bok om nordeuropeiske Brigitte, som reagerte med svimmelhet, hjertebank, depresjon og følelse av uvirkelighet.

Brigitte mente at nordeuropeere, med sin protestantiske og puritanske oppdragelse, er uforberedt på slike sanselige opplevelser som Firenze

Syndromet fikk navn etter Henri Beyles psevdonym Stendhal, som var en fransk forfatter. Her portrettert av Johan Olaf Sodemark (1790–1848) i 1840. Foto: Musée National du Château de Versailles

kan by på. For søreuropeere er det åndelige og det sanselige livet forbundet slik at det utgjør en helhet, hevdet hun. Det er verdt å merke seg at italienere utgjør en tredel av alle turister i Firenze, men at det ikke var noen italienere som trengte innleggelse i den perioden Magherini undersøkte.

Sykehuset ble bygget så tidlig som i 1288, i senmiddelalderen.

Initiativtager og oppdragsgiver var Folco Portinari, som er mest kjent på grunn av sin datter, Beatrice Portinari. Hennes skjønnhet og kultiverte fremtreden fascinerte Dante Alighieri så sterkt at hun ble en livslang inspirasjon. Han har da også gitt henne en sentral plass i Den guddommelige komedie. Til tross for sykehusets mangeårige historie fantes det ingen observasjoner av beslektede sykdomstilfeller i tidligere tider.

Syndromet synes å være et moderne fenomen. Med tanke på at Santa Maria Nuova ble bygget allerede på 1200-tallet, lenge før renessansens og barokkens kunstnere hadde malt sine mesterverker, og lenge før de ble tilgjengelig for allmennheten, er det forståelig at syndromet ikke var så utbredt. Fagfolk forbinder Stendhal-syndromet først og fremst med moderne turisme.

Forrige side: Bacchus (ca. 1595) av Caravaggio (1573–1610). Den florentinske psykoanalytikeren Graziella Magherini forteller om en tysk turist som besøkte Uffizigalleriet i Firenze. Han ble trollbundet av Bacchus, som vekket slumrende lidenskaper og fylte ham med panikk.

73

Skjønnheten i kunsten

ikke her på doseringen, men på skjønnhetens vesen. At den har elementer i seg som kan være destruktive. Fenomenet er beskrevet allerede i Odysseen for over to tusen år siden, uten at det er blitt noe fagmedisinsk syndrom av det. Allikevel har passasjen der Odyssevs møter skjønnhetens utfordringer, øvet betydelig innflytelse på ettertidens tenkning og ikke minst den freudianske psykoanalyse.

Filosofen Theodor v. Adorno omtaler Odysseen som den europeiske sivilisasjons grunntekst. I denne beretningen om Odyssevs’ mangeårige hjemreise fra Troja legges ifølge ham premissene for sivilisatoriske bestrebelser. En av de passasjene i beretningen som Adorno vier oppmerksomhet, er Odyssevs’ møte med sirenene. Deres sang er av en så ubeskrivelig skjønnhet at alle som hører den, blir forhekset, og blir de først fanget inn av skjønnheten, går de den sikre død i møte. Skjønnheten er dødelig.

Men som historien beretter, så er Odyssevs en snedig og snarrådig fyr. Han vil gjerne høre sangen, men vil unngå de dødelige konsekvensene. Da båten hans skal passere Sirenenes øy, dytter han voks i ørene på mannskapet og får seg selv forsvarlig bundet til masten. Da kan han lytte til sirenenes forheksende sang uten å kunne innvirke på båtens kurs, mannskapet har jo døve ører.

Poenget for Adorno er at den forlokkende og farlige skjønnheten kan erfares, men da må man påføre seg selv sterke begrensninger og undertrykke sine basale drifter. Man må kort sagt binde seg til masten med en frivillig, selvpålagt tvang. Denne frivillige båndtvangen er sivilisasjonens pris. Vi kan ikke helt ut hengi oss til skjønnheten og sanseligheten, uten at det får destruktive konsekvenser. Psyken går i stykker, og individet kollapser.

Sigmund Freud og hans ”id” Sigmund Freuds beskrivelse av fenomenet ”id”, som et ubevisst og ubegrenset lystbehov, men begrenset og styrt av et bevisst ”superego”, handler om den samme selvpålagte tvangen. Driftslivet må tøyles og kanaliseres inn i siviliserte former. Den psykoanalytiske tenkningen beskriver individets eksistens som en konstant konflikt mellom lystprinsippet og overjegets kontroll. Superegoet klekker kontinuerlig ut bånd og bindinger som holder driftene i tømme.

I denne sammenheng er båndene og bindingen et sentralt element i tolkningen av mennesket. De hindrer og beskytter jeget mot dødsdriften. I tidligkristen tid, for eksempel hos Klemens av Alexandria, fremheves også masten som et viktig forankringspunkt. Hans tolkninger av Odysseen vektlegger det allegoriske, der masten blir å forstå som et symbol på det kristne korset. Han overser ikke betydningen av båndene, de representerer fornuften, men masten/korset er menneskets mest grunnleggende ankerfeste.

Kjernepunktet i både Adornos, Freuds og Klemens’ tolkninger er at skjønnheten og sanseligheten representerer en skremmende og farefull realitet. Og kunstens skjønnhet er ikke her noe unntak. Den kan forhekse en betrakter som åpner sinnet for en skjønnhet som ikke er av denne verden. Det dreier seg om en nærmest overjordisk vakker virkelighet vi verken kan motstå eller håndtere ut fra hverdagens psykiske forsvarsmekanismer.

Vi kan gjerne betegne symptomene, som tett kontakt med skjønnheten setter i gang, for Stendhal-syndromet. Det hjelper oss likevel ikke synderlig når vi skal omgås den skjønne kunsten uten psykisk beredskap. Noe som tydeligvis er situasjonen for de mange turistreisende som besøker italienske kunstmetropoler. De er ikke forberedt på skjønnhetens avgrunner, og hengir seg hemningsløst til kunstens herlige og forherligede imaginasjoner.

Heldigvis er det ikke så mange som havner i avgrunnen. De fleste håndterer kunsterfaringen på en kjøligere måte. De har tydeligvis fått kodet inn de sivilisatoriske master og bånd helt fra fødselen av. Trolig også helt uvitende om skjønnhetens destruktive dimensjon. Men noen ganger kommer en urovekkende påminnelse: når vi hører om en naiv kunstelsker som blir rammet av Stendhal-syndromet og i all hast fraktet til det psykiatriske akuttmottaket ved Santa Maria Nuova i Firenze.

Øverst: Venus’ fødsel (ca. 1482) av Botticelli (1444–1510). Maleriet viser den romerske kjærlighetsgudinnen som stiger opp av havets bølger. Hun personifiserer den fullkomne skjønnhet. Verket kan ses i Uffizigalleriet i Firenze. Hva er det som gjør at reisende får nervøse sammenbrudd i møte med skjønn kunst?

Nederst: l’Ospedale di Santa Maria Nuova di Firenze. Foto: © Istituto e Museo di Storia della Scienza / Eurofoto

Begrepet har sin opprinnelse hos den franske forfatteren Stendhal, som er et pseudonym for Marie-Henri Beyle (1783–1842). I 1817 reiste han til Firenze, renessansebyen framfor noen. Han besøkte kirken Santa Croce, hvor han så Volterranos fresker, minnesmerker og gravmonumenter til bysbarn som Machiavelli, Michelangelo og Galileo. På vei ut av kirken fikk han voldsom hjertebank, ble redd for å segne om og følte det som om livets kilde hadde tørket inn i ham. I reiseskildringen beskriver han dette som et nervøst anfall og forteller at han i lomma fant et dikt av Ugo Foscolo, som han så leste. Jeg hadde en desperat trang til å høre stemmen til en venn som delte mine følelser, forteller Stendhal. Opplevelsen ble beskrevet i boken Roma, Napoli og Firenze, som utkom i 1817. Det er denne beskrivelsen Grazielle Magherini hadde som utgangspunkt da hun sammenfattet symptomene og utformet syndromet. Flere av Stendhals bøker er oversatt til norsk, blant annet romanen Rødt og svart.

Dødelig skjønnhet i Odysseen Det psykologer og psykiatere ikke helt kan enes om, er hva som forårsaker symptomene. De fleste graver i pasientens fortid for å se om vedkommende har hatt psykiske problemer av en eller annen art, eventuelt har et vanskelig familieliv i hverdagen. I det hele tatt søker man etter årsaker som ligger utenfor selve kunsten og skjønnheten. Det ligger vel i sakens natur når man først har havnet på et psykiatrisk akuttmottak.

Men det finnes også andre innfallsvinkler til syndromet. Kanskje det har noe med skjønnheten selv å gjøre? At den kan være farlig. Jeg tenker

74 Skjønnheten i kunsten

west village, New YORK citY

Annonse

Humlepasseren

Den villeste

MaRiaNNe aulie Ikke tull med oss - kunsten vil seire Gallery Sand, West Village 277 West 4th Street Tel. (+47) 900 600 99 001 212 - 414 8714 001 646 - 226 3070 gallerysandnyc@gmail.com

www.gallerisand.com

Skjønnhet i kunst og kunsthåndverk – Å male vakre bilder har lenge vært synonymt med å være ukritisk til vår egen samtid. Men i den siste tiden har kunstscenen endret seg. Dekonstruksjon og negativitet, som for ti år siden var de store "gudene" på kunstfeltet, er selv blitt klisjépreget retorikk på tomgang, sier billedkunstner Ingeborg Stana.

Tekst Maren Engelschiøn

Ingeborg Stana er kjent for sin slagkraftighet. Det er ikke for ingenting at hun har vært styreformann i fagorganisasjonen Norske Billedkunstnere.

Stana er ikke alene om å ha gjort seg ferdig med konseptkunstens epoke. Flere kunstteoretikere varsler skjønnhetens tilbakekomst; at det er skjønnheten som blir en motsats til det som nå har vært rådende.

Internasjonalt er det for eksempel skrevet en rekke bøker om skjønnhet i kunsten de siste årene, og her til lands hadde blant annet Tendenser 09-utstillingen fokus på skjønnhet. Tendenser er en årlig mønstring av kunsthåndverk som arrangeres av Galleri F15.

Hvilken rolle kan skjønnhet ha i kunst og kunsthåndverk i en tid da den kommersielle verdenen er mester i å selge drømmen om evig skjønnhet? Det selges kosmetikk for svimlende ni milliarder kroner i året i lille Norge, så det er ingen tvil om at drømmen om evig skjønnhet selger. Men kunstnere og kunsthåndverkere, som har blitt med på skjønnhetskarusellen, blir fortsatt beskyldt for å lage dekor og ikke kunst.

Likevel er Stana overbevist om at skjønnhet vil få en større plass på kunstscenen fremover: – For meg handler kunst om å skape refleksjonsrom omkring vår egen samtid. At disse refleksjonsrommene også kan skapes ved hjelp av skjønnhet og harmoni, er jeg overbevist om. Her kan skjønnheten tjene som en kritisk motvekt til den desillusjonerte dekonstruksjonskunsten som har dominert kunstscenen i over ti år. Jeg tror vi må se helt andre steder for å finne kunst som innehar et kritisk potensial. Selv leter jeg etter en kunst som har en mer konstruktiv funksjon. Mens den traumatiserte kunsten ønsket å bryte ned relasjonen mellom objekt og subjekt, lengter jeg etter en kunst som etablerer relasjoner, som inviterer til dialog.

Invitasjon til dialog?

Christer Dynna, kunsthistoriker og redaktør for tidsskriftet Kunsthåndverk, tror ikke skjønnheten er et spesielt godt redskap for å invitere til dialog.

– Å vise til skjønnhet er ingen diskusjonsåpner ettersom man da gjør hevd på å følge en norm. I en tid der skillet mellom høy- og populærkultur ikke er operativt, og hvor helt ulike ståsteder som definerer hva som er sant, kan sees som sidestilte, skyver man ikke en norm foran seg uten samtidig å gjøre seg utilgjengelig eller eksklusiv, sier Dynna.

Han mener skjønnhet kan utgjøre et aspekt ved et kunstnerisk arbeid, men ikke mer enn det.

– Arbeider der det skjønne er det eneste siktemålet, blir ren dekor.

Det er akseptert, men anerkjennes verken som kunst eller som kunsthåndverk i mine øyne. Anerkjennelse høster man i dag ved å fremme vesentlig kunst, sier han.

– Kunstopplevelse ligger ikke primært i øyet. Jeg må søke et nivå til, der man kan utveksle meninger, ikke bare en vakker sanseopplevelse.

Forbudt skjønnhet KUNST tok turen til Kunsthøgskolen i Oslo for å lære mer om skjønnhetens rolle i kunst og kunsthåndverk. Vi deltok på MA-seminaret Forbudt Skjønnhet ledet av professor Ingjerd Hanevold, som selv er en av landets fremste smykkekunstnere. Til seminaret hadde Hanevold invitert en rekke kunstnere, kunsthåndverkere, kunstteoretikere, en professor i filosofi og estetikk, og en representant fra reklameverdenen. Etterpå intervjuet KUNST noen av deltagerne.

– Det idémessige har fått stor plass i samtidskunsten, forklarer Ingjerd Hanevold om hvorfor hun arrangerte seminaret.

Professoren mener den intellektuelle tilnærmingen til kunst er viktig, noe som blant annet innebærer å spørre etter kunstverkets mening, men hun er også opptatt av å lære elevene ved Kunsthøgskolen om ulike virkemidler for å få budskapene sine ut, og det er her læren om skjønnhet kommer inn: som et virkemiddel.

– Skjønnhet kan være et mål i seg selv, men da vil betrakteren muligens ikke se på verket som interessant. Men det er kanskje ikke viktig for alle heller, sier Hanevold.

Ingeborg Stana har opplevd å måtte kjempe hardt for at de vakre himmelmaleriene hennes skulle bli sett på som interessante: – Utfordringen for meg – som lager "kunst som behager øyet" – har vært at jeg har blitt mistenkt for å ha sovet under teoriundervisningen på Kunstakademiet, eller rett og slett for å virke virkelighetsfjern, forteller Stana.

Motsatser skaper fremdrift Professor Hanevold fremhever verdien i at kunstarenaen består av motsatser, som her representert i meningene til Ingeborg Stana og Christer Dynna.

– Kunst er en diskusjon uten fasitsvar, og i denne diskusjonen har vi behov for motsetninger. Det er dynamikken i motsatsene som bringer ideer og tanker fremover, presiserer professoren.

Hvor er vi så på vei? Normalt vil en epoke erstattes av sin motsetning, før en tredje epoke oppstår med elementer fra de to foregående epokene. Vakker kunst ble etterfulgt av konseptkunst, der ideen var viktigere enn utførelsen. Den tredje epoken vi nå trer inn i, vil, ifølge filosof Bjørn Myskja, trolig bli preget av at kunsten blant annet stiller spørsmål ved, og problematiserer, det skjønne.

76

Skjønnheten i kunsten

Going Nowhere 10, olje på lerret, Ingeborg Stana, 1999. Foto: Jens Hamran Kunstnerens beskrivelse: I Going Nowhere 10 jobber jeg innenfor en teknikk som kalles sjiktmaleriet: et maleri som består av mange tynne lag. Sagt med andre ord så består mine bilder av mange bilder. Det er nettopp dette jeg finner fascinerende med oljemaleriet – at du kan fange mange tilstander i ett og samme bilde. Visuell pluralisme liker jeg å kalle det. Et meget moderne grep. Samtidig henger maleriet på veggen som om det er i opposisjon til den tekniske utviklingen, med sine feil og mangler. Dette er en fysisk dimensjon som beriker tematikken i bildene – nemlig himmelen og dens flyktighet. Jeg har i en årrekke malt himmelen og dens værskifte. Under den tilsynelatende idyllen har det imidlertid hele tiden ligget en uro. Et underliggende spørsmål er – når vil idyllen opphøre?

Nytelse eller kommunikasjon Hanevold har samlet mange interessante personer i sitt panel. Nå henvender vi oss til kunsthistoriker Nora Ceciliedatter Nerdrum som har etablert seg som en viktig stemme i kunst-Norge. Vi spør i hvilken grad det er vanskeligere å bli anerkjent hvis man lager vakker kunst?

– Det tror jeg kommer an på hvordan man bruker det. Hvis skjønnhet brukes bevisst, som et virkemiddel og som et poeng i seg selv for å påpeke noe helt konkret, er det ikke nødvendigvis vanskelig. Hvis skjønnhet derimot brukes utelukkende for å fremkalle nytelse hos betrakteren, blir man nok lett avfeid som reaksjonær og banal, sier hun.

Marit Tingleff, en av Norges fremste keramikere, prøver ikke å fremkalle nytelse hos betrakteren. Statsministeren liker nok å se på det keramiske fatet han har i spisestuen, signert Tingleff, men i realiteten gjør hun mye av det motsatte av hva som er forventet i et vakkert arbeid.

Den anerkjente keramikeren mener likevel det er kunstens oppgave og redskap å diskutere begreper som skjønnhet; at en kunstner ikke kan la være å ta stilling til det estetiske når man jobber med visuelle objekter.

– Om man velger å arbeide med det uskjønne, så er jo det også en holdning som krever en slags definisjon av det vakre. En skjønnhet som er konform og udiskutabelt "pen", er svært ofte kjedelig og lite utfordrende for tanken. Den kan være behagelig og trygg, men ender som forflatet dekor etter ganske kort tid.

– Det vakre blir uinteressant hvis det ikke blir diskutert og utfordret, hevder hun.

For Tingleff er det viktigst å lage gjenstander som diskuterer problemstillinger.

– I mitt arbeid har jeg alltid hatt den keramiske tradisjonen med som bagasje, den er full av skjønnhetsbegrep, vakre former, fantastiske glasurer, vidunderlig ornamentikk ... – alt det er gjort – jeg kan ikke overgå det!

Men jeg kan snakke med den historien, og vise andre sider av dette materialet.

Ozon, keramisk fat i blåleire, 90 cm, Marit Tingleff, 1988.

Foto: Siri Berrefjord Kunstnerens beskrivelse: Da jeg lagde Ozon, hadde man begynt å varsle om hull i ozonlaget; det var svært urovekkende og bekymrende. Jeg hadde behov for å ”si” noe om dette med miljøgifter som vi slapp mer eller mindre ukritisk ut i atmosfæren. Jeg forestilte meg at det der oppe i de øvre luftlag sikkert er ganske vakkert. Som når man flyr og tynne skyer ligger som lag utenfor. De gamle porselensfatene med gjennomhullet ornament har alltid fascinert meg, så jeg kunne henvise til mitt eget fags historie og vakre gjenstander, samtidig som jeg viste til en aktuell fare.

77

Skjønnheten i kunsten

Les Fleurs du Mal, smykke i bly, 53 x 15 cm, Nanna Melland 2006.

Foto: Nanna Melland

Nature Morte, installasjon, Foto: Sveinung Bråthen

brosjer,

Ingjerd

Hanevold,

2007.

Kunstnerens beskrivelse: Mine Fleurs du Mal er orkideer jeg har støpt i bly. Bevisst ønsket jeg å ødelegge det meste av det jeg oppfatter som orkideers tilsynelatende iboende skjønnhet; fargene, duftene, livet, taktiliteten. I blyets drakt fremtrer de mer som en fossil rest av noe som en gang var. I materialet bly skjedde en grotesk forvrengning av det liv, farger og dufter de en gang hadde. Likevel fremsto det i blyets grå-blå-matte overflate en overraskende og ny form for skjønnhet. En vakker, men giftig orkidé; forførende, men ikke levende. Bly er et spennende og ambivalent materiale. Det er giftig, men kan beskytte mot farlig radioaktiv stråling. Det er et metall, men utrolig mykt, nesten som tekstil. Halssmykket Les Fleurs du Mal legger seg mykt rundt halsen og føles behagelig. Tittelen er hentet fra Charles Baudelaires diktsamling Les Fleurs du Mal, de onde blomster.

Kunstnerens beskrivelse: Min underliggende tanke med Nature Morte-serien er å vie oppmerksomhet til de små tingene. Jeg tok utgangspunkt i en oppdagelsesreise i naturens skjønnhet, i de små tingene vi vanligvis ikke ser. Det gir meg en enorm glede å oppdage slike skatter. Om jeg har noen mening utover det overfor andre, må det være at andre også gjenoppdager verdien i de små tingene og i naturen rundt oss. Jeg reagerer på samfunnsutviklingen som innebærer at vi trenger så kraftige virkemidler for å føle noe.

I konseptuell kunst og konseptuelt kunsthåndverk virker det i hans øyne derimot som en umulighet å ikke ville noe med skjønnheten utover skjønnhetsopplevelsen i seg selv. Schmidt tror derfor det er lettere å gi skjønnhet oppmerksomhet dersom man jobber med bruksgjenstander.

Kunsthistoriker Nora Ceciliedatter Nerdrum mener det er en sannhet med modifikasjoner.

– I noen miljøer er det nok slik. Kunsthåndverk oppsto jo nettopp som en reaksjon på industrialiseringen: Utgangspunktet var et ønske om å skape praktiske bruksgjenstander som også var vakre, i motsetning til de masseproduserte. Andre grupper igjen vil unngå det helt bevisst – av samme grunn som billedkunstnerne.

Schmidt skulle gjerne sett at det var bedre vilkår for skjønnheten i billedkunst og konseptuelt kunsthåndverk. Hva må til? Vi spør kunsthistoriker Nerdrum: – Først og fremst må de som skriver om kunst, bli mindre redde for å bruke adjektiver som "skjønt" og "vakkert" i møte med kunstverk. Det er viktig å få bukt med fordommen om at disse ordene nødvendigvis er ensbetydende med klisjeer og tom estetikk, sier hun.

(Kilder: Filosof Bjørn Myskjas tekst Det urovekkende vakre – en refleksjon over kunstens estetiske tvetydighet.)

Nanna Melland, som fikk Kunsthåndverkprisen i 2008 for sine smykker, arbeider med iboende motsetninger: med tematikk som strekker seg fra det kjente behagelige til det ukjente ubehagelige.

– Jeg tror det er viktig for en kunstner i en arbeidsprosess å frigjøre seg fra det tilsynelatende vakre, så å si befri seg selv fra det vakres forførelse, for å kunne finne noe nytt eller komme dypere i en tematikk. En tilsynelatende brutal og aggressiv kunstnerisk handling kan likevel skape noe vakkert, sier hun.

Lettest å akseptere vakker brukskunst?

Tekstilkunstner Franz Schmidt, som fikk Kunsthåndverkprisen i 2006, bruker skjønnhet som ett av flere virkemidler i sin kunst. Skjønnhet er imidlertid ikke målet hans.

– Det vakreste for meg er en opplevelse av skjønnhet som kommer når jeg minst venter det. Det gir håp om at det er noe godt der ute. Om vi fokuserer på hva en opplevelse av skjønnhet kan gjøre med oss på et følelsesplan, vil jeg si at skjønnheten kan være meningsbærende i seg selv. Dette er da ikke en intellektuell eller tenkt øvelse, men en emosjonell sak.

78

Skjønnheten i kunsten

KITH MJĂ˜EN kith@tele2.no

Annonse

Er pynt en forbrytelse?

Smak og behag kan ikke diskuteres, heter det seg. Jo da, det kan det, mener jeg, men det blir ofte bråk av det. Uvennskap til og med.

På den annen side er det så mye høflighet ute og går når man skriver i et blad som dette, at det kanskje kunne være på tide å fornærme noen. Men ikke mer enn at jeg skal gi dem en liten advarsel på forhånd: De av leserne som måtte bo i en moderne funkisenebolig og ikke vil ha noen motforestillinger til det, slutt å lese nå! For her kommer ikke bare argumenter mot denne typen boliger, men et dypt og inderlig hjertesukk mot hele funksjonalismen og all dens vesen.

Tekst Tommy Sørbø / Foto Tods Saunders / Saunders Architecture

En annen av Loos’ observasjoner er at mennesker som setter pris på ornamenter, også er glade i å pynte seg. De setter pris på klær i spraglete farger med kompliserte mønstre. Men slikt er bare stakkarslig, mener han, og sammenlikner dem med apekatter på et tivoli. Er man først et velutdannet, rasjonelt og moderne menneske, burde man da ha en så sterk personlighet at man slipper å iføre seg latterlige kostymer for å fortelle hvem man er. Og det var nettopp det vi var på innvielsesfesten i det nye funkishuset denne kvelden. Vi gikk stort sett i sort, hvitt og grått, og selv om det nok fantes litt sterkere fargeinnslag på enkelte av kvinnenes kjoler, var helhetsinntrykket likevel diskret og balansert.

Tommy Sørbø har i mange år levert kunstnoveller til Kunst for Alle. Det vil han også fortsette med for KUNST. Denne gangen ble han bedt om å skrive om skjønnhet.

Det ble en overraskende vinkling.

En gjenganger Det begynte med at jeg var invitert på innvielsesfest til et slikt hus som de fleste av oss kjenner; en kasseliknende sak i to og en halv etasje i grå ubehandlet betong med flatt tak, digre sprosseløse vinduer, noen smale avlange vinduer og inngangsdør i knallfarge med et lite, rundt vindu i.

Et hus befolket med dannede og urbane mennesker fra middelklassen med høyere utdanning og enda høyere sosiale ambisjoner. Innvendig var naturligvis huset like forutsigbart som utenpå; grå og hvite vegger med diskret innslag pastellfarge her og der, strengt og minimalistisk uten gardiner, men med kvalitetsmøbler som vitnet om riktig smak og ryddig økonomi. Kort sagt et politisk korrekt hus.

Jeg har slått over i ironien – det innrømmer jeg gjerne – ja, i ren usaklighet i min beskrivelse av huset og de menneskene som befolket det. Hvorfor? Kanskje fordi både maten og samtalen på denne festen var så kjølig, dannet, korrekt og minimalistisk at jeg fikk mest lyst til å stikke ned på nærmeste bensinstasjon og stappe i meg pølse og brød med rekesalat og stekt løk. Men fremfor alt fordi vi var så forbannet lydige der vi satt, lydige mot en person som stort sett bare arkitekter og kunsthistorikere har hørt om, nemlig Adolf Loos.

Penger er alle tings målestokk Adolf Loos’ hovedargument mot ornamentet er at det er ulønnsomt. Det er rett og slett en dårlig ressursbruk og bortkastet tid. At sko skal være utstyrt med et mønster eller dekor, er bare en forhistorisk overlevning.

Skoenes funksjon er at de skal være varme, behagelige å ha på bena og beskytte brukeren av dem mot fuktighet, søle og støv. Hvilke ressurser kunne vel ikke en skomaker ha brukt på å forbedre skoenes praktiske kvalitet framfor å utstyre dem med en idiotisk dekor? Loos har lagt merke til hvor gammelmodig de østerriksk-ungarske soldatstøvlene med alle sine dekorasjoner virker. Det er da virkelig pinlig at et moderne land fremdeles bruker slikt, mener han. Sånn er det også i arkitekturen: Søyler, pilastre, gesimser, karnapper, tårn, tempelfronter og andre klassiske detaljer fra arkitekturhistorien så langt øyet kan se. Men, herregud, slikt er jo egentlig ikke nødvendig lenger for å gi folk tak over hodet. Det er bare overflate, tomme, retoriske fakter, kakepynt som ikke har noen praktisk nyttefunksjon lenger, ikke annen enn å fortelle at beboerne lever i fortiden og identifiserer seg med et førmoderne samfunn. Derfor, få det gamle rasket bort! Det representerer masse overflødig arbeid og slit, og hører hjemme på historiens søppelhaug sammen med underlige utformede pepperkaker, primitive og kriminelle tatoveringer, komiske klær og vulgære møbler.

Tatoverte er kriminelle Adolf Loos var en arkitekt og forfatter som i 1909 skrev Ornament og forbrytelse, et essay som på mange måter danner basis for den stilen som nesten helt uimotsagt har fått dominere arkitekturen i snart hundre år; funksjonalismen. Essayet er et oppgjør med ornamentet, som han anser for å være utdatert, barnslig, sykt og kriminelt.

Loos tar utgangspunkt i tatoveringen, som han mener er et kjennetegn på primitive folkeslag. En gang var denne formen for dekorasjon opprinnelsen til all kunst, mener han, men dagens moderne menneske burde ha kommet mye lenger. Men dessverre, det har det ikke. Til hans store forferdelse finnes det fremdeles mennesker som har glede av all slags overflødig pynt og dekorasjoner, selv midt i sivilisasjonens vugge, det vil si hans eget Wien. For det første finnes det de som fremdeles bruker tatoveringer. De er alle nesten uten unntak kriminelle, og de få av dem som ikke er det, kommer til å bli det, hvis de bare får leve lenge nok.

Så har vi smakløse folk fra lavere klasser som tror det er finere når en stol har pompøse utskjæringer og dekorasjoner enn når den bare er enkel og funksjonell. De samme menneskene har for øvrig en tendens til å like mat som det er komplisert å lage, og hvor det er dynget på med all slags overflødig garnityr. Ta nå for eksempel kaker. Loos bruker mye plass på dette, så det er tydelig at han ikke har noe imot kaker i seg selv, det er det at de er lesset ned i så mye vulgær og overflødig pynt, han reagerer på. Hvis han skal spise et stykke pepperkake, skriver han, vil han ikke ha en kake formet som en baby i rustning på en hest. Slikt barnslig vrøvl er han simpelthen for sivilisert til å kjøre i seg. Nei, han foretrekker en enkel og udekorert kake, for det er smaken eller rett og slett næringsinnholdet som er poenget for ham, ikke at noen har brukt lang tid og store ressurser på å lage den.

Hygiene Grunnen til at det fremdeles finnes slike ting, er at folk ikke lever i samme historiske epoke, sier han. Selv lever han i 1909, mens naboen hans lever på 1890-tallet. Han har imidlertid møtt håndverkere som lever på 1700-tallet, og ute på landet i Østerrike-Ungarn finnes det folk som fremdeles lever i middelalderen. At samfunnet er like spettete og rotete som de smakløse ornamentene han ønsker å bekjempe, er for Loos et stort problem. Han ønsker seg entydighet, klarhet og oversiktlighet, og roser det produktive og effektive Amerika hvor folk ser ut til å leve i en og samme tidsalder. I det hele tatt ser alt som smaker av mangfold, ut til å være et problem for ham. Han oppfatter det som noe urent, skittent, noe som ikke går opp i regnestykket, og derfor bør vaskes bort, ryddes vekk og fjernes. I det hele tatt preges essayet av den samme hygieniske metaforbruk og tankegang som vi senere gjenfinner i så vel funksjonalismen som kommunismen og nazismen: Arkitekturen, folket, rasen og samfunnet må holdes rent, sunt og hygienisk, ellers har det ikke livets rett. Det er egentlig bare et spørsmål om lydighet.

Dårlig humor?

Heldigvis er det knapt noen som er lydige mot slike tanker lenger, bortsett fra i estetikken. For der satt vi nå, iført våre diskrete klær på de vonde, men kostbare designstolene på det rene og funksjonelle kjøkkenet i børstet stål, med de glatte flatene og den åpne løsningen, og spiste på den sunne og næringsrike maten, mens vi lovpriste vertskapets gode smak. Bare en gang ble stemningen litt ødelagt, og det var da jeg prøvde å få med meg de andre på en liten tankelek: Hva ville ha skjedd dersom funksjonalismens far, arkitekten Courbusier, hadde greid å overtale Hitler til å la funksjonalismen bli det tredje rikets offisielle stil? Da hadde den kanskje fått et så dårlig rykte at vi hadde vært spart for dens herjinger etter krigen?

Kake uten pynt Slik tenkte tydeligvis også vertskapet vårt denne kvelden. For da vi kom til desserten, var det verken bløtkake eller sjokoladekake som sto på programmet, slik jeg hadde hatt et lite håp om, men en enkel udekorert gulrotkake uten pynt av noe slags. Jo, forresten, et lite, grønt blad lå det vel kanskje oppå kaka sammen med litt melisstrø, men siden bladet ikke var et syntetisk konditorprodukt bestående av mange usunne e-stoffer, men så ut til å stamme fra en sitronmelisse i familiens sprosse- og gardinløse vinduskarm, og kaka ellers hadde lavt sukkerinnhold, hadde det fått passere.

81

Kunstpetit

Midt-Nordisk Kunstfestival 2010 – en sprelsk tenåring

Midt-Nordisk Kunstfestival på Inderøy i Nord-Trøndelag holder i år på tradisjonene, men satser samtidig ekstra på å nå deltakere mellom 17 og 25 år. I år arrangeres festivalen i perioden 19. til 25. juni.

Tekst Robert Øfsti / Foto Jarle Anzøn

instruktør. Professor Gunnar Danbolt er en årlig gjest med sine populære og tankevekkende kunsthistorieforelesninger, sier Inger.

Mange parallelle kurs – de beste instruktørene – Midt-Nordisk Kunstfestival (MNK) har blitt en sprelsk og livskraftig tenåring, og i år vil vi satse spesielt på å nå de unge med sideprogrammet MNK Enter. I tillegg til graffiti og street-art tilbyr vi kurs i lydkunst, tegneserieskaping, kunstfilm, tegning i nye sammenhenger, og skulptur med utgangspunkt i ting vi kan finne, såkalte ready-mades, sier prosjektleder Inger Lillesand. Hun hadde selv mange års erfaring som MNK-deltaker, i tillegg til solid kunstfaglig utdanning og erfaring som formidler fra Nils Aas Kunstverksted da hun ble hyret inn av Sund folkehøgskole for å fronte denne årlige begivenheten for kunstnere fra hele landet.

– Så festivalen blir ikke til å kjenne igjen?

– Folk som har vært her før, vil absolutt ikke bli skuffet, smiler Inger, – grunnideen ligger fast. Vi tror at mange parallelle kurs i ulike teknikker og materialer skaper bredde, mangfold og gjensidig inspirasjon. En fin blanding av gamle og nye instruktører borger for både tradisjon og fornyelse. Og vi krever at instruktørene både skal være skapende kunstnere og erfarne pedagoger. Men i år har vi prøvd å understreke at det er en nordisk festival, gjennom å engasjere instruktører fra flere nordiske land.

Festivalutstilling – massemønstring og stipend-dryss – Blir det festivalutstilling i år også?

– Selvfølgelig. Og alle kan delta, ingen sensur. Festivalutstillinga på Kulturhuset er amatørkunstbevegelsen sitt “sangerstevne”, vårt ansikt utad, sier Inger, – et ansikt som viser at det er mangfold og forbausende høy kvalitet hos seriøse “amatører”. Vi har en egen stipendkomité som deler ut stipender fra blant andre Nord-Trøndelag E-verk, Østerlie Kunst og farge, KEM og Jæktvolden Fjordhotell. Det Store Festivalstipendiet gir vinneren gratis kurs med full kost og losji på neste års kunstfestival, eller ”tvangsinnleggelse” som noen liker å kalle det. I noen år har det også vært arrangert en utstilling i Leidang-galleriet på Stiklestad senere på sommeren. Nils Aas Kunstverksted har det faglige ansvaret for denne delen, og en jury fra Trøndelag Bildende Kunstnere velger ut arbeidene.

Kunst i festival og work-shop i lydkunst – For to år siden ble det hengt opp en overdimensjonert lampe i Straumbrua, i fjor ble det pakka inn bildekk og sendt på lekter til Steinkjer. Hva slags kunstprosjekt blir det i år?

– Vi fortsetter ordningen med Kunst i festival. I år heter festivalkunstneren Alex Decoupigny. Han kommer fra Berlin og skal gjøre et lydprosjekt, Sodd, i Muustrøparken, der du også finner flere av Nils Aas’ skulpturer. I tilknytning til sitt eget prosjekt skal Alex også holde en work-shop i lydkunst, avslutter Inger Lillesand, som gleder seg hemningsløst til å møte rundt 100 deltakere på Midt-Nordisk Kunstfestival på Sund folkehøgskole i Inderøy.

Vakker utsikt og tai-chi på plenen Men det er nok ikke bare det faglige innholdet som har gjort MNK til en suksess. Sund folkehøgskole ligger usedvanlig vakkert til, med det fenomenale utsynet over fagre fjord og bygder som Aasmund Olavsson Vinje beskrev det.

– Mange mener nettopp det er forklaringa på hvorfor Trøndelag er så usedvanlig rikt representert i norsk kunsthistorie, forteller Inger.

– Har deltakerne tid til annet enn å male, spise og sove?

– Å ja, det diskuteres og synges, og vi har egen salsainstruktør. Hver morgen er det kinesisk tai-chi-gymnastikk med festivalens egen tai-chi82

Norge rundt

JAN BAKER post@janbaker.no

Galleri Maria Veie – knuste egg og brukne flaggstenger på Grønland i Oslo

På hjørnet av Urtegata på Grønland i Oslo ligger Galleri Maria Veie. De fleste som passerer galleriet, er muslimer, kunstnere eller barn fra lekeplassen på hjørnet. Gjennom to store vinduer trekker galleriet tilfeldig forbipasserende inn i samtidskunstens merkverdige verden.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

Maria Veies galleri i to hvite kube-rom kom som et friskt innslag i ­hovedstadens galleriverden i mars 2009.

– Jeg håper folk senker skuldrene når de kommer inn i galleriet, her skal det ikke være så stivt. Jeg husker at jeg selv som kunsthistoriestudent syntes det å gå på gallerier var litt skummelt. Humoren i samtidskunsten er generelt for lite kommunisert. Pretensiøs opptreden er jo ingen garanti for god kunst! Jeg begeistres for kunstnere som evner å kombinere fremragende teknikk, komposisjon, materialbruk, romforståelse og samfunnsaktuelle problemstillinger. For eksempel gjennom trilogien Animal Magnetism, som bruker levende organismer i form av egg, høy og profesjonelle samtidsdansere, forteller galleristen på trøndersk.

– Du skulle sett det vakre bildet eggene skapte etter at de var blitt kastet og knust på gulvet. Eggets gulfarge er helt utrolig. Men jeg kan jo ”nerde” litt over slike ting, ler Maria mens hun prater på inn- og utpust.

Og publikum opplevde at intimsonen ble brutt; de ble tatt på og måtte til tider flytte seg for danserne. Jeg tok meg selv i å holde armene beskyttende rundt kroppen min. Mannen til en venninne av meg – og mange med han – hadde aldri sett levende samtidskunst, men skrev på Facebook at dette var magisk! Da har jeg lyktes med noe. Jeg vil friste et stort publikum, og ha en lav terskel for å se kunst, men samtidig begeistre og overraske den såkalte kunsteliten. Etter mange år som omviser på Høstutstillingen er jeg vant til å formidle til nye grupper av folk som ikke ser mye kunst, og som står i en helt annen tradisjon enn meg selv. Da må jeg også legitimere kunsten annerledes – uten at referansene er gitt på forhånd.

Ny måte å tenke galleri på Maria tar en snartur inn i galleriets indre gemakker for å hente kaffe; der 1970-talls-innredningen er beholdt og supplert, og står i stor kontrast til de hvite veggene i galleriet.

– Vi trengte et rom som var helt annerledes enn gallerirommet; med en annen estetikk, forteller Maria.

– Hvordan finner du kunstnerne dine?

– Å gå på utstillinger er mye av jobben min, og avgangsutstillingene til akademiene er en viktig arena for å oppdage nye kunstnere – også fordi jeg kun jobber med kunstnere født etter 1970. Enkelte ganger gir jeg meg selv kun en time, og finner dermed verkene som virkelig slår meg i magen.

Maria sier at hun vil skape ”kunstkjendiser”.

– Johannes Høie, som brukte tak og vegger til å tegne sitt monumentale verk med horror og mytologi i utstillingen Disintegration, har blitt kjøpt inn av Nasjonalmuseet med boken Black Hearts Dawning. Jeg vil at folk skal bruke det som skjer i Galleri Maria Veie som et referansepunkt, som for eksempel Jumana Mannas For Those Who Like the Smell of Burning Tires. Den ble nominert til tiårets viktigste utstilling av leserne på kunstkritikk.no, og er løftet fram som en favoritt av Jonas Ekeberg, tidligere direktør ved Preus Fotomuseum. Manna bøyde brukte flaggstenger så de så ut som fremtidsfigurer, og fylte opp den hvite kuben fra gulv til tak. Flaggstenger er jo noe som assosieres med det nasjonale og autoritære, de står rett og stramt, men her knelte de mot deg fra gata med løkhodet først. Manna hadde i tillegg valgt flaggstenger som tidligere hadde stått fritt og åpent ved hytter i østlandsområdet.

Kontrasten til et trangt gallerirom på Grønland er kjempestor!

En annen utstilling som ble toneangivende, var med kunstnerne Ann Kristin Aas og Peter Bruce Booth. Booth hadde en safedør på en

Kunst for folket og kunsteliten Nylig kunne nemlig de forbipasserende i Urtegata kikke inn på to dansere i galleriet: en kvinne med en strap-on-dildo marsjerende med Hitler-skritt og en annen kvinne som ruget på egg. Maria forteller om det hun kaller et magisk møte.

– Dette var andre del av Henriette Pedersens trilogi Animal Magnetism. Verket utforsker hysteri; en populær diagnose som ble benyttet av den franske nevrologen Jean-Martin Charcot på 1880-tallet.

Del to tok for seg Freud, som var Charcots elev, og utviklet teorien om penismisunnelse for å forklare de samme symptomene. Egget i oppsetningen var et symbol på kvinnen; så enkelt, men likevel så komplekst bilde. Egget representerer både det passive og det sterke. Som ansvarlig gallerist var jeg litt engstelig for det såkalte moralpolitiet her på Grønland, sier Maria og ”snakker” like mye med hendene som med ord, et resultat av, eller ”yrkesskade” etter 15 år som omviser og kunstformidler ved ulike kulturinstitusjoner. Hun understreker at hysteri, som uttrykk for undertrykte følelser, ennå er tabubelagt, men likevel kan være noe mange kan kjenne seg igjen i. Ihvertfall delvis!

– På prøvene kom det plutselig flere barn for å se på utenfor vinduet.

Under selve interformancen stoppet også nysgjerrige folk opp og kikket inn på publikum og danserne, og publikum kikket ut på disse kikkerne.

I slike møter oppstår det noe. Animal Magnetism var i utgangspunktet en forestilling på Black Box teater, men hva skjer med verket når det flyttes fra den sorte boksen til den hvite kuben; altså gallerirommet? Får vi en performance? En happening? Jeg så meg nødt til å definere et nytt begrep som indikerer det interaktive øyeblikket i møte med publikum ved å kalle verket en interformance. For i motsetning til i en performance var dette profesjonelle dansere som mestret å bruke kroppen som et verktøy, som et levende materiale, noe de færreste billedkunstnere klarer. Slike problemstillinger, som fører oss i et grenseland mellom kunstformene, opptar meg.

I gallerirommet måtte danserne forholde seg til publikum på en ny måte.

Bilde 1: Animal Magnetism 2 – intim av Henriette Pedersen.

Foto: Sveinn Fannar Johannson Bilde 2: Gallerist Maria Veie med gjester. Foto: Merete Steiro Mortensen / Galleri Maria Veie. Bilde 3: For Those Who Like The Smell of Burning Tires av Jumana Manna.

Foto: Galleri Maria Veie Bilde 4: Omvisning i Disintegration av Johannes Høie. Foto: Merete Steiro Mortensen / Galleri Maria Veie

84 B a k kulissene

1

2

3

4

Heshoes and Sheshoes av Elin Melberg. Foto: Elin Melberg

Hanne Tharaldsen med verk fra utstillingen Closure.

Foto: Hanne Tharaldsen

sokkel der safen rundt var fjernet. Dette ble stilt ut i kjølvannet av debatten om kutting av kunstnerstipender. Men man kan se denne safedøren på to måter; mister man sikkerhetsnettet eller ser man nye muligheter uten subsidier? Er verket et fengsel eller en mulighet? Safedøren gjorde de forbipasserende nysgjerrige. Noen ble stående og kikke utenfor vinduet, mens andre torde å gå inn, på innsiden av safen, og verket fikk en ny dimensjon. I samme rom hadde jeg plassert Ann Kristin Aas’ regalier laget av kanyler; den typen som er favoritten blant rusmisbrukere. På avstand ser man ikke hvor farlige disse verkene er. Budskapet med de opphøyde regaliene plassert i et rustikt område like ved Akerselva i Oslo er ganske sterk. Elin Melberg, som stiller ut i prosjektrommet nå, jobber også med kontraster mellom materialvalg og innhold. Hun bruker speilmosaikk til å endre overflaten på kjente objekter; som et par dame- og herresko eller en klut. Du kan ikke bruke disse uten å skjære deg på foten eller i ansiktet. Det er slående enkelt, men her liker jeg humoren, konseptet og ikke minst håndverket.

– Hva skiller deg ut som gallerist; Galleri Maria Veie har på sett og vis blitt et slags nisjegalleri?

– Jeg spør alltid kunstnerne hva de virkelig vil. Er det å skape seg et navn, eller er det å selge? Jeg jobber beinhardt for å gjøre kunstnerne synlige gjennom nettverk, nettsamfunn og presse. Jeg vil utfordre kunstnerne til å skape noe nytt, det beste verket, noe annerledes, og de skal ikke tenke på begrensningene. For meg er det viktigst å skape den best mulige utstillingen. Det kommersielle er selvsagt av betydning for kunstnerne, men jeg legger ikke skjul på at det ikke er min første pri.

Min motivasjon er å skape fremragende utstillinger med sterk faglig integritet. Valg av lokale var også avgjørende for galleriets profil. Jeg ville skape noe nytt i en bydel i stor endring, og nå grupper som ikke frekventerer galleriene så ofte. Jeg ser ingen motsetning mellom et idealistisk, faglig fokus og imøtekommende service.

– Er estetikk et viktig kriterium for deg i valg av verk og kunstnere?

– Som kunsthistoriker har jeg fulgt debatten om det ”skjønne”, og mange samtidskunstnere motstrider det klassiske kravet om at kunsten skal være skjønn. Ord som ”estetikk” assosieres ofte med pynt framfor innhold. Jeg er langt på vei enig i dette, og det er sjelden jeg artikulerer ”det skjønne” som et kriterium. Ikke fordi det er uvesentlig, men fordi det er av mindre betydning. Når jeg velger kunstnere og deres verk, er det primært en vurdering av konsepter og hvordan et konsept er løst gjennom fysiske objekter. Jeg er nådeløs i vurderingen av formforståelse, komposisjon og teknikk, men uten en bærende idé som slår meg i magen, er håndverket uinteressant. Så jeg vil aldri velge verk fordi de er vakre, men fordi de er sterke i innhold og utførelse. Disse kriteriene vil likevel ikke utelukke at verkene også er vakre! Jeg har alltid elsket det skjønne, men jeg jobber ikke med estetikk. Jeg er ikonolog og jobber med innhold.

omviser i 15 år. Jeg har også vært parlamentsleder på universitetet, og jobbet som daglig leder i et kommersielt galleri. Det er skrevet mye om at unntakstilstander tvinger frem nye arenaer og krefter. Siste del av 2000-tallet var preget av en del ekstremt tøffe tak privat og profesjonelt, men man kan velge hvordan man vil reagere. Jeg hentet en ekstrem arbeidsvilje og motivasjon, og sommeren 2008 etablerte jeg navnet Galleri Maria Veie. Hovedgrunnen er at jeg vil skape noe nytt, og realisere de aller beste prosjektene. Det har vært helt fantastisk å oppleve at folk har støttet meg, og at min iver har smittet over på andre!

Galleri Maria Veie skiller seg også ut på et annet område. På gården Austre Veie i Levanger har hun et distriktsgalleri i det fraflyttede hovedhuset, ei såkalt trønderlån, som er uten strøm og innlagt vann.

– I 1826 kjøpte min tippoldefar Einar Einarsson gården fra kirken, som var bygget i empirestil på 1780-tallet, og tok navnet Veie. Her vokste moren min opp, og sov med oppvarmede mursteiner i fotenden til de flyttet ut av det gamle hovedhuset i 1968. For meg hørte dette til en helt annen verden, og jeg husker trønderlåna som en skattkiste. Jeg spurte onkelen min om jeg kunne benytte huset som galleri, med den tanken at man ikke skal ta noe ut, men kun inn. Gården i seg selv står som et symbol på hvordan man har levd i flere hundre år, og hvordan industrialiseringa faktisk kom svært sent til distrikts-Norge. I den hvite kuben i Oslo fokuserer jeg på monumentale verk, opplevelse og offentlige innkjøp. På gården vil jeg derimot vise kunst i mindre format, som også kan passe på veggen hos folk flest. Åpningen ble lagt til tidspunktet rett før solen gikk ned, og i denne skumringstimen ble publikum ønsket velkommen med fakler og musikk som strømmet ut over gårdsplassen. Innendørs ble de møtt av unge ballettdansere med lommelykter i rollen som mobile lyskilder der gradestokken viste femten grader.

– Den siste utstillingen før jul ble en suksess, og kultursjefen i kommunen kom overraskende med blomster og holdt en engasjert tale på åpningen. Galleriet er et kjærkomment tilskudd til kulturlivet i bygda, og binder sammen bygd og by. Danserne på 6–7 år bandt også barndommen og voksensfæren sammen på et vis. Kunstutøvelse blant barn og unge tas ikke alltid på alvor; det vurderes som lett underholdning forbeholdt for foreldrene. Men å se alvoret i disse ansiktene, konsentrasjonen, forteller meg noe helt annet.

– Hva er neste prosjekt nå?

– Neste utstilling heter Closure. Hanne Tharaldsen undersøker hva nettet gjør med hvordan folk forholder seg til hverandre i sin jakt etter en partner. Hun viser for eksempel korrespondansen mellom seg og sin eks før de møttes. ”Gjennom det mest private kan jeg være mest allmenn”, sier hun. Hvilket bilde vil du at andre skal ha av deg, og hvordan skapes dette gjennom bruk av selvportretter på nettsider som Facebook og Twitter? Det er jo for så vidt en lang tradisjon; tenk deg de rikes portretter med de korrekte attributtene. Nå er dette ”allmenn profilering” av seg selv via nettet. Men mister vi oss selv på veien? Hvordan lever vi egentlig i en todelt virkelighet? spør Maria.

Nok en problemstilling skal undersøkes i Galleri Maria Veie.

Et distriktsgalleri på odelsgården Maria har alltid visst at hun ville starte for seg selv.

– Da jeg vokste opp i Nord-Trøndelag, visste jeg jo ikke at det var gallerist jeg ville bli, men jeg har hovedfag i kunsthistorie og jobbet som 86

B a k kulissene

Annonse

Per Didrik Wærner

Per Didrik Wærner • Atelier - Elias Smithsv. 14 - Sandvika mail.: pd@norskkunst.no • www.norskkunst.no • tel.: 922 15 100

Samisk samtidskunst – en kunstnerisk identitetsprosess – Det eneste som kan være en fellesnevner i samisk samtidskunst, er hvordan alle kunstnerne har gjennomgått en individuell og politisk prosess. Å være samisk kunstner handler for mange om å velge en identitet. Ellers er kunsten like mangfoldig som all annen samtidskunst, sier stipendiat i kunstvitenskap ved Universitetet i Tromsø, Hanna Horsberg Hansen.

Tekst Gry Hartvigsen

– Min tilnærming til billedkunsten er akkurat den samme som mine kollegers fra kunstakademiet. (Synnøve Persen)

Den samiske kulturarven, både innen billedkunst og brukskunst, har vært sterkt preget av duodji og av det romantiske forholdet til natur, slik man så på 1960- til 1980-tallet. Derfor forbinder kanskje noen samisk kunst med nettopp denne uttrykksformen, men mye har skjedd de siste 30 årene.

– Samiske samtidskunstnere jobber veldig forskjellig, og om de bruker det samiske i kunsten sin, så er det gjerne tematisk, på samme måte som andre kunstnere tar opp temaer som opptar dem. De aller fleste journalister jeg snakker med, ønsker å vite om det er noe som kjennetegner samisk samtidskunst på grunn av myter og stereotype forestillinger om “urbefolkningskunst”, sier Hansen.

Hun er i ferd med å avslutte en doktorgrad om samisk samtidskunst hvor hun ser på verk av Synnøve Persen, Aage Gaup, Stein Erik Wouthi og Kristin Tårnesvik, ikke for å skape den fulle sannhet, men for å gjøre inntrykket mer nyansert.

– De verkene jeg jobber med, kan settes inn i en vestlig kunsthistorisk tradisjon, og så langt i mitt arbeid kan jeg ikke se noen fellesnevner utover den allerede nevnte identitetsprosessen.

Finnmark er veldig spesielt på grunn av det som skjedde under den 2. verdenskrig. Tyskerne brukte den brente jords taktikk da de brente ned alt under uttrekningen. Mine besteforeldre fikk en ku, det var alt. De sto med to tomme hender og måtte starte på nytt. Fornorskingen som skjedde under oppbyggingen i etterkrigstiden, har skapt et spenningsforhold mellom kyst og innland, forteller hun.

Samenes historie Hun beskriver en oppvekst uten historiens fysiske tilstedeværelse i form av gamle bygninger. Ingen i hennes omgangskrets var klar over hvor mange gamle ting som egentlig fantes, helt vanlige bruksting. Hun husker godt hvilket inntrykk det gjorde på henne å reise i Europa som ung kvinne og vandre i gater med historiske bygninger. Eller bare å se buene i Bergen. Det gjør en bevisst på hva man ikke har hatt.

– Jeg har blant annet jobbet kunstnerisk med samenes historie – med ekspedisjonen som referansepunkt. Målingen av samenes fysiske trekk. Det er en del av menneskenes historie og former oss uten at vi vet helt hvordan, sier Annestad Nilsen.

Hun snakker om etnisk identitet som noe man velger – og velger bort.

– Jeg kjenner en familie med tre sønner. Den ene er same, den andre er kven og den tredje er norsk bonde. Du velger i stor grad hvem du vil være, og hvor du vil høre til, via etniske demokratiske organisasjoner.

En møteplass Billedkunstner Hege Annestad Nilsen bor i Finnmark og er tilknyttet Samisk Kunstnersenter og Nordnorske Billedkunstnere. Hun er født og oppvokst i Kvalsund og har norske foreldre med samiske røtter, men anser seg selv som samisk fordi hun velger det. Dermed bekrefter hun Hanna Horsberg Hansens uttalelse.

– For meg er det samiske en møteplass. Jeg snakker ikke samisk, så man kan vel kalle meg en slags plastikksame, sier hun på spøk. Etter å ha bodd og tatt utdannelse i utlandet og sør i landet valgte hun å flytte tilbake til Finnmark etter 15 år.

– Ville ditt kunstneriske prosjekt vært annerledes om du ikke var samisk?

– Jeg vet faktisk ikke. Både ja og nei. Kunsten blir nok påvirket av valget mitt og hva jeg er opptatt av, naturlig nok. Jeg jobber mye med portretter og natur, jeg er opptatt av menneskets historie. Å vokse opp i

Styrke samisk kultur Billedkunstner og forfatter Synnøve Persen har vært en sentral person innen samisk kunstliv i flere år. Hun jobber innen en modernistisk, nonfigurativ tradisjon og sier at hennes tilnærming til billedkunsten ikke

Venstre: Synnøve Persen. Foto: Bente Geving Høyre: Hege Annestad Nilsen er opptatt av spor etter mennesker. I installasjonen s.p.o.r. har hun fotografert fra en grotte i Beiarn. Disse fotografiene går i dialog med nyere spor; tegninger av hennes seks år gamle datter Kristina og tekst av geolog Terje Solbakk. Foto: © Hege Annestad Nilsen

89 Sa m isk sa m tidskunst

Venstre: Fotografiet Nama Haga / Uten navn (1 x 1 meter, laminert foto, 2007) av Hege Annestad Nilsen. Bildet er en del av prosjektet i.d. der hun har fotografert familiemedlemmer som holder et ­gammelt fotografi av seg selv som barn eller ungdom.

Høyre: Hege Annestad Nilsen. Begge foto: © Hege Annestad Nilsen

Samisk Kunstnersenter Persen inspireres av annen kunst, kunst som treffer henne og gjør noe med henne. fåruthenne til mulig å lete videre i sin egen kunst, selv om – Målet vårt erDet å nå til flest med utstillingene våre, hun bevisst ikke vet hva hun leter etter, en intuitiv søken. både vandreutstillinger forteller utstillingsansvarlig – Min arbeidsmetode erogå faste, leke med form og farge, en pågående baved Samisk Kunstnersenter, Maaike Halbertsma. lansegang som gjør prosessen spennende og interessant. Plutselig er det noe Halbertsma som klinger, sier og da kan det få har bli stående det er. Jeg har ikke videre at de ti årligesom utstillinger med bestemte styringer fra starten, slik sett er jeg bestemt en del både samiske og ikke-samiske kunstnere, og at kunstnersenteav den modernistiske, vestlige kunsttradisjonen, sier Synnøve ret satser på prosjekter ut i landet via vandreutstillinger. Enkelte Persen.

påvirkes av hennes samiske bakgrunn. Hun er rett og slett litt oppgitt over at hun fremdeles får den type spørsmål.

– Det finnes de som mener at den samiske samtidskunsten har et annet utspring enn den norske og vestlige, men dette gjelder noen ganske få, de som jobber med duodji eller med utgangspunkt i det. Min tilnærming til billedkunsten er akkurat den samme som mine kollegers fra kunstakademiet, sier hun.

Hun beskriver sitt prosjekt som noe utover den kunstneriske praksisen siden hun har gått i bresjen for å kunne kalle kunsten sin og andre samtidskunstneres samisk.

– Jeg har ønsket å finne en måte å styrke den samiske kulturen på fordi den skiller seg fra den norske og den vestlige kulturen. Vi kommer fra noe annet, og det er viktig å hevde at det finnes samisk kunst. Men jeg skal ikke måtte falle for et lettvint grep og jobbe med runer for at publikum skal se hvem jeg er, sier billedkunstneren.

Hun påpeker at det sjeldent er slik at kunstnere bare blir påvirket av én kultur.

utstillinger setter de opp selv, mens kuratorer blir brukt til andre.

– Vi har blant annet et samarbeid med Nasjonalmuseet nå om en vandreutstilling som starter til våren. Dette setter vi stor pris på siden kunstinstitusjonen bringer mer ressurser til arbeidet vårt.

– Kan du se noen tendenser innen samisk samtidskunst i jobben din som utstillingsansvarlig?

– Som alle andre samtidskunstnere følger også samiske kunstnere kunstverdenen for øvrig, men om jeg skulle påpeke noe, så synes jeg det er en forskjell på hvordan de ulike generasjonene jobber. De eldre kunstnerne, som Synnøve Persen og Ingunn Utsi, jobber med det abstrakte, mens de yngre henter inn de samiske ornamentene og bruker dem til å gå inn i den samiske historien, sier Halbertsma.

Hun trekker frem at det er nettopp denne viljen og evnen til å føle tilhørighet og samtidig gå sine egne veier som gir bevegelse til kunsten og skaper et spenningsforhold.

– Jeg tror det ligger både utfordring og trygghet i å ha den samiske forankringen gjennom et kunstnermiljø, avslutter hun.

Kunsten er et frirom – Du må huske på at jeg er en dame på snart seksti som opplevde tiden med fornorsking i etterkrigstiden gjennom blant annet skolegang, og mitt prosjekt er på mange måter en reaksjon på det. For meg er det ­samiske språket en viktig del av min identitet som same. Jeg vet at flere av de unge billedkunstnerne, som for eksempel Hege Annestad Nilsen, har skapt sin egen måte å være samisk på. For min del er jeg ikke så ­sikker på om det er slik at man velger hva man er, men jeg ser at det er mulig å ikke forholde seg til det samiske, og at man sånn sett velger, fortsetter hun.

Persen og hennes generasjon hadde på 1970-tallet et sterkt behov for å si ifra til storsamfunnet: Se hva dere har gjort. Hun har alltid tenkt at hun er like mye del av det norske samfunnet som hun er av det samiske.

– Blant de yngre kunstnerne har flere mistet språket, eller har bevisst valgt å ikke lære seg det, men de vil likevel være samiske på enkelte vilkår. Og sånn er nå det. Kanskje har jeg fått utløp for det samiske ved å bruke språket i poetisk skriving. For meg har billedkunsten alltid vært et frirom hvor jeg kan være hvem som helst.

• Samisk Kunstnersenter har som formål å være et senter-, informasjons-, formidlings- og koordineringsorgan for samiske kunstnere innen billedkunst, kunsthåndverkere og for kunstfotografer.

• D et er Samisk Kunstnerforbund som driver kunstsenteret, og det er forbundets Kunstneriske Råd som bestemmer utstillingsprogrammet.

90 Sa m isk sa m tidskunst

Annonse

Monika Verde Maleri // 10. april - 2. mai

Galleri Osebro ble etablert i 1990 og holder til i Storgata 174 med utsikt over Porsgrunnselva. Bygningen ble oppført på slutten av 1800-tallet av Louis Vauvert av fransk hugenottslekt. Han var en driftig forretningsmann og hadde stort utsalg av all slags skipsutstyr samt brennevinsutsalg i 1. etasje.

Galleri Osebro Storgata 174 Porsgrunn Tlf. 35 55 30 66 / 91 63 84 58 www.galleriosebro.no

Åpent Hverdager: Torsdag: Lørdag: Søndag:

10.00 – 17.00 10.00 – 19.00 11.00 – 15.00 12.00 – 15.00

INSPIRASJON: KUNST & DESIGN

Opplev kunst på en ny måte på www.earth.google.com Å se en Velázquez eller en Rembrandt på et sted som Pradomuseet i Spania er en unik opplevelse. Nå kan du bruke Google Earth-teknologi for å navigere deg frem til reproduksjoner av Prados mesterverk!

I Google Earth kan du komme nær nok til å undersøke en malers penselstrøk eller sprekkene i lakken på maleriet. Bildene av disse verkene er omtrent 14 000 millioner piksler, 1400 ganger mer detaljert enn bildene et 10 megapiksler digitalt kamera vil ta. I tillegg vil du kunne se en spektakulær 3D-gjengivelse av museet.

Vi anbefaler å åpne Google Earth, ta en titt på temaet tredimensjonale bygninger, gå til Prado og få tilgang til mesterverkene!

La deg inspirere av en eventyrklassiker i ny drakt!

Våren er endelig her! Lysere og lengre dager er i seg selv Australske Mia Wasikowska i rollen som Alice. grunn til begeistring, men jeg vil komme med noen tips Foto: © 2010 Condé Nast Digital som kan gi ytterligere glede og inspirasjon. Selv om man kanskje ikke higer etter mørke kinosaler på våren, er det likevel verdt å nevne den store kunstneren Tim Burton som er aktuell med 3D eventyrfilmen Alice in Wonderland, som kom på norske kinoer i mars. Det er ikke uvanlig at kunstnere spiller på flere strenger og foretrekker å jobbe med ulike uttrykksformer for å få full uttelling for sine Sko designet av Nicholas Kirkwood. ideer. Et godt eksempel på det er kunstnere som befinner Foto: © Nicholas Kirkwood seg i grenselandet mellom film og billedkunst. Tim Burton er en av dem, og han har gledet mange fans opp gjennom årene med sine mange fantasifulle filmer og spennende historier. Hans nyskapende filmer har skilt seg ut fra filmindustrien i HolNytt praktverk av en bok, Tim Burtons samlede verk. lywood. Burton kommer alltid med noe nytt og er blant annet kjent for filmene Edward SakFoto: © steelespublishing.com sehånd, Et førjulsmareritt, Batman, Ed Wood og Charlie og sjokoladefabrikken. Denne gangen får vi se en ny og mer voksen versjon av historien om Alice i eventyrland. Burton klarer nok en gang å forføre sitt publikum med frodige virkemidler, spektakulær 3D animasjon og store skuespillertalenter. I rollen som den gale hattemakeren finner vi selvsagt Johnny Depp (det er den syvende filmen disse to samarbeider i). Denne gang er Depp galere enn noensinne, og i rollen som den onde røde dronningen finner vi Helena Bonham Carter, som også er Burtons kone.

Er du så heldig at du skal ”over dammen” før slutten av april, kan du få med deg den store hyllestutstillingen av Tim Burton på MoMA i New York. Den retrospektive utstillingen viser over 700 unike verk, og for første gang kan man oppleve skisser, malerier, dukker, kostymer og storyboards. Burtons kunstnerskap er imponerende, og han jobber med alle leddene underveis i filmproduksjonen, både som tegner, regissør, fotograf og forfatter. Han er altså en omfangsrik kunstner med en gjennomgående karakteristisk stil som kan beskrives som en blanding av vakre og groteske vesener, drømmevisjoner og mye mørk galgenhumor, men stadig med en undertone av samfunnsrealisme i bunnen. Burton vokste opp i California på 60-tallet, og han Inngangen på MoMA-utstillingen følte seg ofte utenfor og ensom som ung. Han begynte tidlig å tegne og lage kort-filmer der Foto: ©Michael Locasiano han skapte egne små univers. Temaene som går igjen, er hovedpersoner som er på leting, søker eller lengter etter noe. Undring over liv og død er også viktige temaer som går igjen. Burton sier selv at han ikke liker å definere hva som er sant eller usant, og nettopp den lekne og åpne tankegangen får filmene hans til å tiltrekke spesielt unge fans, og han er en stor inspirator for andre kunstnere og designere verden over. Londons store motedronning Stella McCartney har blant annet latt seg inspirere av den nye Alice-filmen og har i den forbindelse designet en egen Alice smykkekolleksjon. Andre designere som Ann Demulemeester, Maison Martin Margiela, Nicholas Kirkwood og Manish Arora skal alle ha designet kjoler og accessoirer spesielt for Alice. Kjolene ble utstilt i Printemps’ butikkvinduer under moteuken i Paris tidligere i vår. Har du ikke mulighet til å dra til New York og oppleve utstillingen? Da kan du skaffe deg et praktverk av en bok der over 1000 av tegningene er samlet på 430 sider med flere fold outs. Noe å kose seg med ute i solveggen?

Se mer om den eksentriske kunstneren på hans egen side: www.timburton.com Ustillingen på MoMA varer til 26. april.

Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens kunst- og håndverksskole, og vil fremover i KUNST tipse leserne i en fast spalte om små prosjekter og opplevelser i kunstens verden.

Hun bruker nettopp vår populærkultur som en viktig inspirasjon i sin kunst.

92 Inspira sjon

utstilling

Velkommen til en unik utstilling med Pushwagner i Telemark!

Pushwagner er tilbake i Telemark for første gang på nesten 20 år.

Lørdag 5. juni åpner Pushwagners neste store utstilling som er et samarbeid mellom Galleri Osebro, Skiens Kunstforening og kunsthuset fineArt. Utstillingen er todelt og finner sted i galleri Osebros lokaler i Porsgrunn og Skiens Kunstforenings lokaler i Ibsenhuset i Skien.

Lørdag 5. og søndag 6. juni vil arrangørene ta med publikum i båt fra Porsgrunn til Skien. Båtturen inkluderer en sluse fra elven opp til Hjellevannet. Det vil bli servert lunsj på veien. Petter Mejlænder vil holde et kort foredrag om Pushwagners liv og virke begge dagene på Kafé K, tilknyttet Galleri Osebro.

Både bilder fra Skien billedgalleris samling, fra 1991 og nye silketrykk kommer til å pryde veggene. Det blir anledning til å kjøpe Pushwagners kunst både i Porsgrunn og Skien.

Skien var byen hvor Pushwagner fikk sitt gjennombrudd, der han startet det han selv kaller sitt hovedverk, den urovekkende serien Apokalypse. Selv har han uttalt at dette var de lykkeligste årene i hans liv.

Det var Skiens Kunstforenings daværende intendant, Øystein Selmer, som oppdaget ham. Han syntes Pushwagner hadde en aktuell og spesiell uttrykksform, og foreslo for styremedlem Olav Alstad at den Skiensbaserte kunstneren skulle stille ut der. Ja, det er jo svigersønnen min, det, svarte Alstad. Slik fikk Pushwagner sitt gjennombrudd i 1991. Hans separatutstilling i Ibsenhuset var kunstnerens første store utstilling, og både serien Dadadata – En dag i familien Manns liv og kunstneren selv vakte oppsikt.

Program: 5. juni kl 11.30: Utstillingsåpning ved ordfører Rolf Erling Andersen (utstillingen varer til 1. august) 5. og 6. juni kl. 11.30: Foredrag om Pushwagner av Petter Mejlænder på Kafé K Båttur fra Porsgrunn til Skien hvor andre del av utstillingen finner sted Buss (for de som ønsker tilbake til Galleri Osebro) Pris: 550,- (500,- for Kunstklubbens medlemmer) Påmelding: kunst@fineart.no / faktura for båttur sendes (Kunstneren vil være til stede på åpningen og delta på båtturen)

Foto: Anne Vesaas

93 Inspira sjon

Årets Palettklubbkunstner er kåret Leserne i Kunst for Alle har avgitt sine stemmer, og den som fikk flest var Michael Grønlund fra Danmark!

Grønlund fikk 101 stemmer, tett fulgt av Cecilie Grut med 92 stemmer og Audhild Tinglum med 75 stemmer.

Tekst Toril Kojan / Foto Michael Grønlund

Michael Grønlund er født i 1953, bor og jobber i Kerteminde i Danmark, og driver et galleri på Bornholm, i Nexö. Du kan se flere av hans malerier på www.mgart.dk og nå ham på e-post mgart@mail.dk. Vi har bedt ham fortelle litt om seg selv, og han forteller: I min barndom var jeg ofte sammen med mine foreldre hos min tante og onkel. Onkel var den nå avdøde kunstneren Knud Hvidberg. Jeg husker at jeg var dypt fascinert av både hans bilder og skulpturer. Jeg var ofte i hans atelier, og denne tiden står stadig lysende for meg, og jeg er sikker på at det var disse årene med ham som la kimen til min egen kunstinteresse.

Gjennom hele min oppvekst har jeg tegnet og malt som en del av en kreativ familie.

Kanskje er det derfor at jeg som voksen utdannet meg til grafisk designer innenfor reklamebransjen. Parallelt med min jobb har kunsten fylt mye hos meg, en interesse som førte til at jeg i en årrekke arrangerte utstillinger med andre kunstnere. Jeg drev et galleri. Dette førte i sin tur til at jeg etter mange oppfordringer endelig kastet meg over maleriet, og første utstilling ble avholdt i 2002 med stor suksess.

Suksessen fortsatte, og jeg tok endelig beslutningen om å satse på kunsten på heltid. Nå, knapt ni år senere, kan jeg se tilbake på en helt fantastisk tid med mange store utstillinger i inn- og utland – herunder flere i Frankrike. Mine malerier har selvfølgelig utviklet seg ganske så mye gjennom årene. Noen vil kanskje si at utviklingen har vært eksplosiv rent far-

gemessig, men det har vært en helt naturlig del av min utvikling, både som menneske og maler, samt en nødvendighet for prosessen.

Og når man får et så flott et skulderklapp som det er å bli valgt som Årets Palettklubbkunstner blant så fremragende norske konkurrenter, er jeg stolt og beæret. Tusen takk til alle dere som har stemt på meg.

Michael har fået tag i den indre fortæller, og med sine dygtige grafiske evner for komposition og fantastiske sans for farver får det billedlige udtryk ikke blot en dybde, men også en rummelighed, der nærmest springer ud af billedet og inklinerer til dans. At beskrive farverne i Michaels billeder er nærmest umuligt – hvordan beskriver man en ren farve, man ikke anede eksistensen af før nu?

En forvandling er ved at ske. Historier og fortællinger om mennesker og eksistentielle spørgsmål kommer frem, og Michaels kunstneriske udtryk træder i karakter.

Fortællingerne fra det indre univers, det ubevidste, stod før lidt lurende, måske genert og afventende. Spørgsmålene indkredses nu i en søgen efter, hvad der sker, når mennesket udsættes for forandring. Hvad sker der, når Skovfolket kommer til en lysning, der ikke tidligere har været der? Michael har sandelig noget på hjertet og pirrer den indre barnlige forventnings glæde efter at se mere til fortællingerne, der kommer fra hans billedlige udtryksform. (Kunstkritiker Gitte Plambeck)

Kontakt:toril@fineart.no om Palettklubben 94

Pa lettklubben

Selge bolig snart?

Vi gir KUNST sine lesere gratis verdivurdering i dag!

Ring tlf. 22 06 66 00 / 93 01 59 59 Mail: ta@aktiveiendom.no Vi megler frem dine verdier.

Gisle Harr: Et skulpturelt slag for det unike, ­ordinære mennesket

På et rotete atelier på Tøyen i Oslo, som kunstneren selv sammenlikner med Reodor Felgens verksted, står skulptør, tegner og maler, Gisle Harr, blant alle sine små skulpturerte mennesker. Han har en aldri så liten ambisjon om blant annet å nå inn til unge mennesker gjennom kunsten sin.

Tekst Cecilie Tyri Holt / Foto Anne Vesaas / Gisle Harr

Gisle Harr representerer et karakteristisk kunstnerisk uttrykk hvor han kombinerer fotografi, maleri og skulptur i et realistisk formspråk.

Skulpturene, som er modellert i plastilin, epoxy, akrylgips og voks, spiller roller i malte scenografier. Betydningen forsterkes ofte av konteksten som skapes gjennom hvilken skulptur som er plassert ved siden av.

Harr har utviklet et språk på bakgrunn av en tidlig fascinasjon for tegning og en opplæring i morens atelier som barn.

– Min mor, Kari Rolfsen, er billedhugger, skulptør og tegner, og jeg vokste mer eller mindre opp i hennes atelier i Oslo. Da hun lagde skulpturer og relieffer, kopierte jeg det hun gjorde – og prøvde å få det til bedre enn henne. Jeg gikk i lære hos mor uten å være bevisst det selv, forteller Harr.

Men selv om Harr vokste opp med tegning og skulptur, var han helt bestemt på å ikke bli kunstner – og i hvert fall ikke billedhugger.

– Det var så mye støv, isopor og gips. Man kan nesten få astma bare av å tenke på det. Der er ikke akkurat skinnende rent når man bor i et kunstnerhjem. Men på Akademiet begynte jeg gradvis å modellere mer og mer, og nå er jeg midt oppi gipsen selv, sier han.

det, og som inspirerte meg til å fortsette. Det gjorde at jeg utviklet den fotorealistiske tegnestilen jeg har nå, sier han.

Harr kom inn på Høstutstillingen med to av pastellmaleriene.

– Da følte jeg at det var noe der likevel. Deretter begynte jeg med skulptur, og på avgangsutstillingen kombinerte jeg skulptur, maleri, foto og video. Siden da har jeg holdt meg i det spenningsfeltet, forklarer han.

Det fotografiske spenningsfeltet Harr tar utgangspunkt i fotografiet som fenomen både når han arbeider med skulptur og maleri. Han har blant annet holdt kurs i fotobasert maleri både i regi av fineArt og på flere forskoler. Gjennom forsøk på å problematisere mediet bruker han foto blant annet i skulpturinstallasjoner. På den måten omformer han fotografi til skulptur – og omvendt.

I prosjektrommet ved Galleri F15 i Moss lagde han en serie tittebokser basert på scener fra sin hverdag hvor han beveget seg fra atelieret og hjem, forbi en trist rampe ved en bensinstasjon, via T-banestasjonen på Carl Berners plass og gjennom bakgården til atelieret.

– I den serien følte jeg at jeg begynte å få til noe eget gjennom en kombinasjon av det skulpturale og det scenografiske hvor man ser for seg ulike scener som personen trer inn i, forklarer han.

Siden har Harr blant annet jobbet med en serie skulpturer som portretterer sin barndoms helter; som skøyteløperen Sten Stensen, countrysangeren Johnny Cash – og mormor.

– Jeg har lyst til å bygge videre på denne serien og kanskje en dag produsere leketøysfigurer av dem. Utgangspunktet for å lage disse hverdagsheltene kan ha vært min fascinasjon for actionfigurer og samtidig savnet etter et personlig preg ved dem. De er alle så idealiserte og like.

Jeg ser for meg ulike sett med figurer som for eksempel Ordinary People from Tøyen, countrystjerner, norske idrettshelter før 1975 og norsk ungdom 2010, forklarer Harr.

Tegning som grammatikk Harr begynte sin kreative karriere som tegner av satire, karikaturer og tegneserier, blant annet for Ungdom Mot Narkotikas medlemsblad og senere som ukentlig tegner i Morgenbladet. Den første boka han illustrerte, var om ungdomskultur og rusproblematikk. En god svenneprøve.

Harr mener at tegning er en grunnleggende teknikk som alle kunstnere bør beherske.

– På Akademiet begynte jeg å tegne med pastellfarger og lagde ganske kitschy pastellmalerier av blant annet dronning Sonja som var inspirert av pop art. Professorene syntes det var helt krise og kunne ikke forstå kvaliteten i pastell som medium. Men det er en utrolig skjerpende måte å jobbe på, og det er få som har fått det til siden Degas. Så det ville jeg prøve. Det var heldigvis en gjestelærer på Akademiet som skjønte 96

Portrettøren

Geir, akryl på gips, 2007.

7 mormor, miniatyrmodell i titteskap, utsmykning, Grevle sykehjem, 2005.

Mann med mobil i t-bane undergang, mixed media, 2009.

Amanda i bakgården, mixed media, 2009.

versting. Jeg ville gjøre naboen min, som for de fleste er totalt ukjent, like betydningsfull som Treholt.

Mannen i gata Mormor er veldig til stede i atelieret til Harr. Hun figurerer i mange forskjellige skulpturer av ulik størrelse.

– Mormor var en hverdagshelt, og hun har betydd mye for meg. Hun har vært litt reservemor, og jeg ble på et tidspunkt kanskje den som besøkte henne mest og tok meg mest av henne. Når vi satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe, kunne hun for eksempel si: Du og jeg, Gisle – vi er litt sånn dumme, vi. Jeg kan jo i ettertid ta det som en kompliment. Det er kanskje ikke så galt å være litt enkel i hodet, sier Harr med et smil.

Det er både kompiser og venninner, ulike countrystjerner og vanlige mennesker som okkuperer veggplass hos Harr.

– Jeg har alltid interessert meg for den dagligdagse tristessen, gjenkjennelige situasjoner med utgangspunkt i det ordinære mennesket.

Den type mennesker som kanskje ikke akkurat er forbilder. Dem du møter på kjøpesenteret som er litt småtriste – dem man syns litt synd på.

Outsiderne. Jeg vet ikke om jeg identifiserer meg med disse menneskene, men jeg kan på sett og vis kjenne meg igjen i dem. Man kan lese livet i de typene der. Går man på Carl Berner Corner og drikker øl, så treffer man mange av disse sliterne.

Harr har mange referanser til countrymusikk i arbeidene sine – både gjennom portrettering av stjerner som Emmilou Harris og Dr. Ralph Stanley, men også stemningsmessige referanser.

– Country er en musikkstil som de fleste forbinder med en litt overfladisk sørstats-image, men egentlig har countryen tradisjon for å fortelle gode historier. Jeg føler at mange av de historiene likner på det jeg ser rundt meg med melankolien og humoren i det hverdagslige. Det humoristiske i den grå tilværelsen, forklarer han.

Harr interesserer seg for den virkeligheten og de menneskene som ikke er så synlige, men også de personene som har blitt preget av massemedia. Han setter gjerne portretter av kjente mennesker som Arne Treholt side om side med mindre kjente mennesker, som for eksempel sin forhenværende nabo, fru Bevereng.

– Det er mye mer interessant for meg å gå inn på et eldresenter enn på en motemesse. Men samtidig finnes det interessante typer i alle miljøer. Den agendaen jeg hadde i forbindelse med hverdagsheltene, var å likestille mennesker med ulike posisjoner i samfunnshierarkiet. Arne Treholt har fått en offerrolle, samtidig som han blir sett på som en

Nøytraliserende skulptur Den skulpturelle kunsthistorien er preget av eksempler på portretterte mennesker som gjennom skulpturmediet opphøyes til noe nærmest udødelig. Harr på sin side bruker samstillingen av ulike mennesker til å gjøre det motsatte, nemlig å nøytralisere.

– Dersom jeg skulle lage et monument i det offentlige rom, ville jeg satt helt betydningsløse mennesker på pidestaller sidestilt med for eksempel Bjørnstjerne Bjørnson. For meg er alle mennesker like interessante eller uinteressante. De kan være berømte, men de er ikke nødvendigvis i besittelse av noe mer ekstraordinært for det. Et godt eksempel på det er kongefamilien, sier han.

Harr har laget en liten byste av Henry Rinnan med en saftig og fargerik blåveis – i øyeblikket etter at han hadde blitt banket opp av mobben.

– Mobben gjorde med ham som han gjorde mot motstandsfolket under krigen. Jeg syns det er interessant å spørre hvorfor han gjorde det han gjorde. Før krigen var han en helt vanlig kar, men så fikk han med ett en posisjon siden nazistene hadde bruk for en del av hans egenskaper. Men hvorfor blir folk det de blir? I sine egne øyne var Rinnan en helt, mens i våre øyne er han en stor landsforræder. Jeg tror til syvende og sist ikke at Rinnan var noe verre eller bedre enn andre. Han hadde fått en jobb å gjøre, og jeg er sikker på at hvis det hadde blitt krig nå, hadde halvparten av de som bor i gata her, blitt kjipinger, forklarer Harr.

– Vi mennesker er utrolig flinke til å dømme andre hele tiden. Helt enkle ting som å ikke se folk inn i øynene eller hjelpe en gammel dame på bussen er på en måte også en forbrytelse. Ikke for å sidestille det med nazismen altså, men det virker ofte som vi ikke har noe kjærlighet til overs, mener Harr.

Han håper at portrettene av de ulike hverdagsmenneskene kan være med på å bevisstgjøre publikum om verdien av at folk er forskjellige.

– Noen er tykke. Noen er tynne. Noen er funksjonshemmet. Noen faller ut. Men alle trenger kjærlighet. De trenger å vite at noen tenker på dem. Vi tror at vi er så innmari humanistiske, men vi er egentlig ganske egoistiske, avslutter Harr.

97

Portrettøren

LOUISE BOURGEOIS – gigantiske edderkopper, en penis under armen, celler og rosa tøyskulpturer

Edderkoppskulpturen Maman utenfor Guggenheim i Bilbao i Spania.

Foto: © Guggenheim Museum Bilbao Foundation

Hvem har sagt at de mest kraftfulle samtidskunstnere må være unge? Louise Bourgeois ble født for nesten hundre år siden, i 1911, men har i de senere årene produsert noen av sine beste verker, og regnes som en av dagens mest kraftfulle, aktuelle og internasjonalt anerkjente kunstnere. Kritikere fremhever hennes estetiske fascinasjon og psykologiske potens kombinert med mot til å gå nye veier som i hennes mest kjente verk; edderkoppskulpturen, stor som et hus, Maman fra 1999. I en alder av 71 år var hun den første kvinnelige kunstneren som holdt en retrospektiv utstilling på New York’s Museum Of Modern Art (MoMA), en utstilling som nettopp befestet hennes stilling som en av de mest sentrale kunstnere i verden fra det 20. århundre.

Da Turbine Hall i Tate Modern i London åpnet i 2000, fylte hun den med tre enorme skulpturer, den ene 18 meter høy. I 2002 satte Museet for samtidskunst publikumsrekorder med en stor mønstring av hennes arbeider.

I Norge er hun nå aktuell med en brennende stol og et minnesmerke over heksebrenningen i Vardø. Dette er en sterk historie om sterk kunst og en sterk kvinne.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

– Louise Bourgeois får vanligvis mellom 20 og 40 millioner for sine kunstverk, men historien om overgrepene overfor de kvinnelige heksene rørte hennes dypt, og hun vil ikke ta betalt for installasjonen, som hun mener blir hennes siste store verk som kunstner; en brennende stol omkranset av syv ovale speil som forvrenger seerens speilbilde i et bygg tegnet av arkitekten Peter Zumthors, forteller prosjektleder Svein Rønning til Finnmarken. 24. og 25. juni 2010 skal Statens vegvesen og Finnmark fylkeskommune markere åpningen av Louise Bourgeois sitt monument over de trolldomsforfulgte i Vardø-området.

Nylig var også Bourgeois aktuell da Peder Lund innviet sine nye utstillingslokaler på Filipstad i Oslo med en utstilling av Louise Bourgeois’ Personages fra 1947–1954. Galleriet har sørget for at flere av hennes sentrale verker i dag befinner seg i sentrale private samlinger.

– Et interessant aspekt er hvor underkommunisert Bourgeois’ kunst lenge var, dette på tross av at hennes omgangskrets besto av Paris’ og New Yorks kunstelite. Sentrale kunstnere som Fernand Léger, Willem De Kooning, Mark Rothko og Jackson Pollock samt kunsthistorikere og teoretikere som hennes mann Robert Goldwater og hans venn Clement Greenberg spilte en rolle i hennes liv, men hun fikk først en sterk internasjonal betydning senere i karrieren, forteller Maria Rygh ved Peder Lunds galleri til KUNST.

vanskelighetene ved å være et selv. Kunst er en måte å gjenkjenne seg selv på. Derfor vil kunst alltid være moderne, har Louise selv skrevet om sitt forhold, og syn, på kunst i ulike anledninger.

Morens sykepleier og spion – Du er født som en kunstner. Du kan ikke hjelpe for det. Du har ikke noe valg. Kunst var et privilegium som ble gitt til meg. Det var et privilegium som innebar adgang til det ubevisste.

Louise Bourgeois ble født i Paris i en familie som tilhørte middelklassen. Som ung pike ble hun fotografert i kjoler designet av Coco Chanel, kunstneren Sonia Delaunay og den store franske moteskaperen Paul Poirot.

– Begge mine foreldre kledde meg opp, og nærmest konkurrerte med å gi meg de fineste kjolene og siste mote. Jeg hadde en jeunesse d’or, ”en gyllen ungdom”, og var også et elsket barn, har hun sagt i et intervju med den svenske journalist Ingela Lind i 1998, og beskriver ambivalensen i barndommen og hvordan det meste var konfliktfylt.

Hennes foreldre restaurerte gamle veggtepper. Da en ekspert, som hjalp til i verkstedet, ikke dukket opp en dag, ble Louise bedt om å ta over. Tolv år gammel begynte hun å tegne de manglende hullene i teppemønstrene. Moren Josephine var en glødende feminist og sosialist, men hun led også under en kronisk lungesykdom etter influensaepidemien som herjet Europa etter 1. verdenskrig. Louise ble morens sykepleier, og de reiste også regelmessig til CÔte d’Azur for morens helse.

– Min mor var syk og pleide å kaste opp blod; jeg hjalp henne å skjule sykdommen for min far, har Louise fortalt.

Etter hvert ansatte faren Sadie, en huslærer som skulle lære Louise og hennes søsken engelsk, og som bodde med familien i ti år. Men læreren var også farens elskerinne, og den unge Louise var morens pant i dette dramaet og ble brukt til å overvåke farens utroskap.

– Jeg var alltid viktigere for far enn hans kjærlighetsaffærer, har Louise skrevet.

Louise konfronterte aldri sin far som ung. Hun bet tennene sammen og ble heller ”flink”. I tenårene prøvde hun imidlertid å ta livet sitt ved å hoppe i elven, men ble reddet. Kunsten ble hennes terapi. I voksen alder spurte Louise seg ofte hvordan denne elskerinnen nærmest ble et møbel i familien. Svaret var fordi moren tolererte affæren, men hvorfor? Louise har beskrevet familiesituasjonen som barnemishandling, og hun har kalt familien sin for dysfunksjonell. Hun ble ikke bare forrådt av sin far, men også av sin mor. Dette ”traumet” mener mang en kritiker er kilden til kunstnerens enorme skaperkraft.

Kunst er om livet Mange har hevdet at Louise Bourgeois’ kunstnerskap springer ut av én ting; hennes anstrengte forhold til sin far. Hennes verk kretser ennå rundt temaene oppvekst og barndom. Løsrivelsen fra sin familie og sitt hjemland, og etableringen av egen familie i New York har satt spor. I tillegg til temaer som angst, isolasjon, savn, det å bli forlatt og lengselen etter kjærlighet har tematisering av morsrollen, det kvinnelige, fødselen og de seksuelle aspektene i ulike relasjoner vært gjennomgående i Bourgeois’ produksjon. I have been to hell and back. And let me tell you, it was wonderful, broderte Louise på et håndkle i 1996.

I en bok på Phaidon forlag om Bourgeois fremhever Robert Story de fem nøkkelopplevelsene som formet Louises liv: Introduseringen av Sadie, en guvernante som skulle undervise Louise og søsknene, og som innledet et ti års forhold til Louises far mens hun bodde i huset; stille akseptert av moren. Den andre er hennes mors død i 1932. Den tredje hennes ekteskap med Robert Goldwater i 1938. Den fjerde flyttingen til New York, og den femte deres adopsjon av Michael i 1940 og fødselen til Jean-Louis det samme året.

– Jeg bærer mine psykoanalyser i verkene mine. Å arbeide gir en orden i disordenen og kontroll over kaoset. Kunst sliter meg ut, men likevel jobber jeg hver dag, i hele livet. Du må aldri kaste bort tiden, fordi tiden kommer aldri tilbake. Jeg er ikke interessert i kunsthistorie og de ulike stilene. Kunst handler ikke om kunst. Kunst handler om livet. Det er over 140 religioner i verden; min er kunst. Det gjør alt forståelig. All kunst kommer fra forferdelige feil og behov som vi har. Det handler om

Miljø rundt menn som Warhol, Duchamp og Dalí Allerede som 15-åring begynte Louise å studere matematikk ved Sorbonne universitet i Paris ved siden av å jobbe som guide i Louvre for å tjene penger. Hennes studier av geometri kan nettopp spores i hennes tidlige kubistiske tegninger. Hun var søkende, og begynte også etter 99

Sa m tidskunst

Louise Bourgeois i 2003. Foto: Nanda Lanfranco

The blind leading the blind fra 1947–49 i bronse og stål, 176 x 175 x 58 cm. Foto: Christopher Burke / © Louise Bourgeois / Courtesy Cheim & Read, Hauser & Wirth og Galerie Hauser & Wirth

hvert å studere filosofi ved universitetet i Paris, kunsthistorie ved École du Louvre, kunst ved École des Beaux-Arts, Académie Julian, Académie Ranson og Académie de la Grande-Chaumière. Hun gikk i Art Decoklassen til plakatdesigneren Paul Colin. En periode var hun også assistenten til den kubistiske maleren Fernard Léger. Det sies at Léger vekket hennes lidenskap for det tredimensjonale da han hengte opp et høvelspon og sa dette er en skulptur. Louise kom også i kontakt med de parisiske avantgardistene, og surrealistene, som hun raskt distanserte seg fra. Hun vanket i samme miljø som Picasso, Miró, Dalí og Breton, Le Corbusier, Andy Warhol og Marcel Duchamp. Men hun gjorde opposisjon mot nesten alle. Mest fordi de var menn. Hun mente at både menn og kvinner prøvde å tilfredsstille de menn med makt i kunsthistorien, og kvinnene ble de største taperne.

Moren dør I 1932 døde moren i Louises pleie. Familien gikk også i oppløsning.

– Du vil aldri finne det rette svaret hvis du ikke spør det rette spørsmålet. Det blir som å åpne en dør med feil nøkkel. Men noen spørsmål er for smertefulle å besvare. Og noen er vi uvillige til å spørre, og noen er umulige å svare på. Da min mor døde, tok dette med å forstå helt overhånd. Hvorfor lider jeg så mye under at min mør døde og forlot meg? har Louise skrevet i en tekst.

I 1938 giftet kunststudenten Louise seg med den amerikanske kunsthistorikeren Robert Goldwater og flyttet til New York hvor hun fortsatte med sine studier på Art Students League of New York. Hun har selv sagt at hvis hun hadde blitt i Paris, hadde det vært nærmest umulig å bli kunstner, særlig ut fra hennes familiebakgrunn. Hun trengte avstanden til barndommen og hjemmet.

Ektemannen Goldwater var en av de viktigste kunsthistorikerne i sin tid. Louise kom inn i de innerste sirkler innen kunsten, med førstehåndskjennskap til det nyeste på kunstscenene i Paris og New York. Hun ble sett på som en velkledd, intelligent kvinne innenfor kultureliten.

I løpet av tre år hadde paret tre sønner. Louise etablerte seg gradvis som kunstner på egne premisser, samtidig som hun var ansvarlig for sine barn og rollen som vertinne og hustru for sin mann. Hennes skulptur av Goldwater er likevel overraskende, og viser han i form av flere peniser satt sammen, for å smigre og vise hans sensualitet og styrke, ifølge Louise.

Hun debuterte som skulptør i Peridot Gallery i 1949 med utstillingen Louise Bourgeois, Recent Work 1947–1949. Seventeen Standing Figures in Wood. Et av verkene ble kjøpt inn av MoMA. Allerede i 1953 hadde hun

hatt to nye separatutstillinger, men ikke før i 1970-årene kan man snakke om Louise som en suksessfull kunstner.

– Fordi jeg var fransk, og på en måte diskré, tolererte de meg. Med min aksent var jeg en litt fremmed, og ingen konkurranse. Og jeg var søt, tror jeg. De tok meg seriøst på et nivå, men nektet å hjelpe meg profesjonelt. MoMA var heller ikke interessert i unge kvinner som kom fra Paris og hadde tre barn. De ønsket mannlige kunstnere som kom alene og sjarmerte sine gjester. Rothko kunne være veldig sjarmerende, forteller Louise i et intervju.

Hennes kjente skulptur, Fillette, symboliserer mye av det som skjedde i denne tiden, og er en overdimensjonert penis. Fillette er fransk for ”liten pike”, og man har tolket verket som en liten pike som har blitt til det som truet henne. I den første versjonen hang Fillette i en krok fra taket. Louise har selv fortalt dette: – Fillette kan relateres til en familiesituasjon jeg var i. I min familie var vi fem; meg og fire menn som jeg tok hånd om. Men jeg var redd og forstod ikke helt min rolle. Min mor var flinkere her. Hennes mann var utro, men hun tilga. Som en tradisjonell, fransk kone måtte hun dette.

Franske mødre var forventet å tilgi. Du må se det for å tro det. Så der var jeg, en kone, og mor, og jeg var redd for familien min. Jeg var redd for å ikke strekke til.

Feminismens heltinne Louise fikk raskt en viktig plass innen skulptørmiljøet i New York.

Hennes første skulpturer på 1940-tallet var figurer skåret i tre i menneskelige størrelser, strenge og nesten abstrakte former, hver med sin personlighet. Mange har tolket disse som symboler på de savnete vennene og familien i Frankrike. Fra 1962 kom hun med et helt nytt formspråk med sine totemlignende objekter, som stod rett på gulvet og ble en del av publikum. Disse totemene ble gjentatt på 1990-tallet, men nå i stoffer. I 1960-årene besøkte hun også Sovjetunionen to ganger, og ble tiltrukket av kommunismen – og etterforsket.

Ved siden av kunstnerkarrieren prøvde Louise å fungere som en vanlig husmor og mor. Hun tok kurs i psykologi og fransk litteratur, og hun åpnet et antikvariat som spesialiserte seg på barnelitteratur og illustrerte bøker. Dessverre led hun til tider av angst og en paralyserende melankoli.

Da ektemannen døde i 1973, ble hun tvunget til å stå på egne ben.

Hun ble snart en ”heltinne” i den feministiske bevegelsen. Rundt henne samlet det seg regissører, kuratorer, kritikere, kunstnere, forfattere og fortapte sjeler. Hun var svært opptatt av kvinnelige kunstneres kamp i 100

Sa m tidskunst

In and out fra 1995 i metall, glass, tøy og plast, 211 x 165 x 287 cm. Foto: Christian Martin / © Louise Bourgeois / Courtesy Cheim & Read, Hauser & Wirth og Galerie Hauser & Wirth

Skulpturen Cumul I i marmor fra 1968, 51 x 127 x 122 cm. Foto: © www.photo.rmn.fr

den mannsdominerte kunstverdenen. Hun har selv skrevet at kvinner må jobbe som slaver i kunstverdenen, mens mange menn kommer til toppen ved hjelp av sjarmen.

– Det finnes ingen feminin estetikk. Jeg har ikke skapt mine verker fordi jeg er en kvinne, men på bakgrunn av mine erfaringer. Kvinner samler seg ikke fordi de har ting felles, men fordi de mangler ting, og har blitt behandlet på samme måte.

I et intervju med Paulo Herkenhoff, i en bok om kunstneren ved forlaget Phodeidon fra 2003, forteller Louise hvorfor hun begynte med egne klær i sine installasjoner fra 1990-årene, nettopp som et innspill i den feministiske debatten om det å være en kvinne.

– Når jeg kommer over et klesplagg i skapet mitt, lurer jeg på hvem jeg prøvde å forføre ved å bære dette. Når du åpner skapet ditt, konfronteres du med så mange roller og sosiale situasjoner.

ber, med vegger eller gitter, anretter hun ulike scener med alle mulige materialer som gips, lateks, tre, stein, bronse, glass, vev, broderier, tegninger, maleri og væsker. En celle inneholdt en marmorversjon av barndomshjemmet og en slags giljotin som symboliserer frykten for å kuttes av fra fortiden. En annen celle inneholdt en naken mannskropp, støpt i bronse, bendt i en hysterisk bue. Andre celler igjen er innredet med parfymeflasker, kunstnerens gamle klær, vakre naturalistiske skulpturer eller geometriske objekter. Noen har en dør, andre kan kun entres visuelt gjennom gitteret. Enkelte ganger leker kunstneren med speil. Innholdet viser mer enn noe annet hennes spekter som kunstner; fra å jobbe modernistisk med readymades og collager til å være en fantastisk, klassisk billedhugger og modellør.

– Cellene representerer ulike smerter; den psykiske, den emosjonelle, den fysiske, den mentale og den intellektuelle. Smerte kan starte på et punkt og snu seg i en annen retning. Når blir den fysiske smerten emosjonell? Hver celle handler også om frykt. Frykt er smerte. Og hver celle handler om gleden til kikkeren, har kunstneren fortalt om cellene.

Hva er det folk gjør med hverandre I 1970-årene laget Louise flere skulpturer som manglet hode og lemmer, slik som Janus Fleuri fra 1968. Mange har påpekt referansene til Venus fra Willendorf (ca. 22 000 f.Kr.). Men for Louise handler det ikke om menneskekroppen.

– Jeg er ikke interessert i kroppen, men hvordan folk beveger hodet på nakken, hvordan de heiser på skuldrene overfor andre, hvordan de relaterer seg til hverandre. Jeg er interessert i hva folk gjør med hverandre, og hvordan de påvirker hverandre både fysisk og psykologisk, har hun sagt i et intervju med D2 i en e-post i 2009. Louise vil nemlig ikke filmes eller intervjues lenger, da journalister vrenger på det hun sier og forstyrrer livet hennes.

I 1970-årene laget hun også flere performanser, som The Destruction of the father, der hun anrettet faren som et kannibalsk måltid etter å ha oppsøkt et kjøttmarked på Ninth Avenue. Deler av dyreslaktet ble støpt i lateks.

Fra 1980 flyttet Bourgeois inn i et industriloft i Brooklyn, og hun fikk endelig plass til å lage store installasjoner og offentlige utsmykninger som til Tate Gallery i London og nasjonalbiblioteket i Paris. Hennes skulpturer prydet snart plasser og bygninger fra Pittsburg til São Paulo.

Uten dette studioet og sine assistenter hadde trolig Louise aldri kunnet lage sine berømte, gigantiske edderkopper eller 29 ulike bur. Alle voksmodellene har imidlertid blitt til ved stuebordet.

Serien med burene, eller cellene, startet som tegninger for seksti år siden av halvlukkete rom med ulike figurer. Rundt 1980 videreførte Louise tegningene til tredimensjonale, menneskestore celler. Inne i ku-

Edderkoppen – en hyllest til den beskyttende moren?

Louises edderkopper i metall med egg i marmor er plassert verden over.

En står permanent utenfor Guggenheim i Bilbao i Spania. Enkelte har tolket edderkoppene som en hyllest til den beskyttende moren. Men å knytte moderlighet til edderkopphunnen, som faktisk har et rykte på seg å spise sine egne barn, gjør metaforen kompleks. Som så mye i Louises kunst.

I de siste årene har Louise lukket seg inne i sitt gamle townhouse i Chelsea på Manhattan. Hun går aldri ut, tar kun imot besøk av nærmeste familie og innerste krets av medhjelpere og fortrolige. Her holder hun ­stadig en sagnomsust salong, etter parisisk mønster, hver søndag etter­ middag. Håpefulle kunstnere har forlatt salongen i tårer etter kritikk fra Louise, som regnes som en guru innen skulpturfaget for mange.

Etter 1990 har kunstverdenen hyllet Louise. I 1993 representerte hun USA på Venezia-biennalen. Med sine tre enorme trapper og edderkoppen Maman i Tates turbinhall i 2000 viste hun sin styrke for hele verden. I 2008 og 2009 ble det også arrangert en enorm retrospektiv utstilling av hennes verker på Tate Modern i London, Pompidou-senteret i Paris, Guggenheim museet i New York, Museum of Contemporary Art i Los Angeles og på Hirshhorn Museum i Washington. Hennes liv og kunst er også å se i filmen fra 2008: Louise Bourgeois: The Spider, the Mistress and the Tangerine.

(Kilder: Louise Bourgeois, 2003, Phaidon Press) 101

Sa m tidskunst

kunstutstillinger: anmeldelser

Melgaards nye følsomhet

Hva: Bjarne Melgaard: Jealous Hvor: Astrup Fearnley museet for moderne kunst, Oslo Når: Varer til 25. april 2010 Vold, dop og brutal seksualitet er basen i Bjarne Melgaards billedverden. Men bak sjokkeffektene finnes en sårbar sjel.

Hva er det som gjør Bjarne Melgaards kunst så fascinerende? For selv om Astrup Fearnley-museets midt i karrieren-utstilling med Bjarne Melgaard (1967) er full av gørr og jævelskap, er det en sterk og følsom erfaringsverden publikum blir konfrontert med. Utstillingen tilbyr en så variert og helstøpt opplevelse at skjønnheten, kaoset og de sterke uttrykkene veier opp for alt det groteske, avskyelige og frastøtende bildene presenterer.

Ikke minst bekreftes den håndverksmessige kvaliteten. Melgaard debuterte som tegner, og utover på 1990-tallet laget han en serie små og store tegninger som utvilsomt har tålt tidens tann. Den særpregede streken finner vi igjen i maleriene, også i de nyeste der bakgrunnen er malt av assistenter før Melgaard har påført sine tegneriske kommentarer og tekster.

Bjarne Melgaard har funnet sin egen vei og har skapt seg en sterk profil internasjonalt. Like fullt er det interessant å se ham i tradisjonen av ekspresjonistiske malere etter Edvard Munch, slik linjen

trekkes opp i katalogen. For selv om mye av Melgaards interessesfære – som steroid- og annen dopmisbruk, supervoldelige «snuff»filmer og ekstrem homoseksualitet – ikke er allment akseptert, er det grunn til å minne om at de temaene Edvard Munch tok opp, også var tabubelagt i hans samtid – selv om vi i dag ser dem som relativt harmløse.

Det de to har felles, er at følelsene som tas opp, er evig aktuelle.

Publikum trenger ikke like innholdet, men det er grunn til å minne om at Melgaard bare billedlegger ting som allerede er en del av virkeligheten. Høstens storm rundt «pedofilibildene» viser seg som en flau bris.

Det kan med andre ord se ut som han vil noe annet enn den «blinde» provokasjonen han har vært kjent for. Det er på tide å se gjennom overflatens sjokkeffekter og gå dypere i de temaene Melgaard tar opp.

Museets utvalg viser linjene fra hans tegneriske talent via fascinasjonen for kunstnerens norske røtter i relieff mot en internasjonal karriere, frem til de nyeste verkenes kretsing rundt familien. Selv de grotesk voldelige bildene med tema knyttet til svartmetallmiljøet har sine forsonende sider. I to installasjoner viser han seg som en suveren regissør av motstridende fascinasjonsobjekter fulle av populær- og allmennkulturelle referanser.

Det er mange linjer å forfølge hos en usedvanlig produktiv kunstner. Utstillingens tittel, Sjalu, åpner for å se hans bilder i en dypere menneskelig kontekst. Bildene kan sees som utløp for undertrykte og skambelagte følelser, usikkerhet og sårbarhet. Uansett er bildene laget med kunstnerisk suverenitet. De er til og med vakre.

Flere av Bjarne Melgaards nyeste malerier er private bilder av Melgaard og hans nærmeste familie. De er malt etter foto av assistenter før Melgaard har påført sine tegnede kommentarer og tekster. (Gjengitt med tillatelse fra kunstneren).

Foto: Astrup Fearnley Samlingen

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv.

Han leverer også kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle utstillinger til KUNST.

102 A nm eldelser

Surrealistenes oppvåkning

Hva: God natt da du … Surrealisme i norsk kunst 1930–2010 Hvor: Stenersenmuseet i Oslo Når: Varer til 9. mai 2010

Utgangspunktet medfører at den omfattende utstillingen er usedvanlig bredt anlagt. Her er det store stil- og uttrykksmessige varia-sjoner, og Toft-Eriksen har hentet inn helt ferske kunstverk av blant andre Bjørn Båsen, Hilmar Fredriksen og Sverre Malling.

Han inkluderer også overraskende kunstnere som Marianne Heske, Zdenka Rusova, Olav Strømme og Jakob Weidemann. Til og med Jan Groth forsøker han å presse inn i sammenhengen, under vignetten «automatskrift» som er en surrealistisk strategi for å komme i kontakt med underbevisstheten.

Det gjøres med andre ord ikke forskjell på kunstnerne når surrealismens mange underkategorier skal undersøkes. Dette er interessant når vi vet at kretsen av surrealistisk interesserte kunstnere møtte motstand fra den kompakte majoritet i form av norsk kunsts hang til landskaps- og naturskildringer. Surrealistenes vektlegging av individualitet, seksualitetens kraft og underbevissthetens irrasjonelle impulser stemte heller ikke overens med mellom- og etterkrigstidens rådende politiske retninger.

Rundt 200 verk fordelt på to etasjer gir en meget mangfoldig utstilling som har noe å tilby alle og enhver. Ved å organisere utvalget rundt ulike tema oppstår en dialog, men informasjonen kunne vært bedre. Dermed blir utstillingen en utfordring, og man må sette seg ned og lese katalogen for å bli klok. Det som redder utstillingen, er mangfoldet og de overraskende sammensetningene: Her er det mye vi ikke har sett på lang tid.

Kan surrealismen være så altomfattende at nesten all kunst kan regnes inn under begrepet? Svaret synes å være ja hvis vi skal tro på Stenersenmuseet som gjør vareopptelling i norsk surrealistisk kunst gjennom 80 år.

For folk flest forbindes surrealismen med noen få kjente kunstnere, der Salvador Dalí står i fremste rekke. Den er i tillegg et internasjonalt fenomen, for det hersker en generell oppfatning om at surrealismen aldri slo rot i norsk kunstliv. Det har i hvert fall vært den gjengse holdningen blant norske kunsthistorikere, som i beste fall har gitt den internasjonalt viktige kunstretningen en marginal posisjon i norsk kunsthistorie.

Den oppfatningen ønsker Stenersenmuseet å endre. I kurator Lars Toft-Eriksens utstilling presenteres surrealismen som en kontinuerlig strøm i norsk billedkunst. Det startet med en gruppe meget bevisste kunstnere på 1930-tallet. I spissen blant disse står Erik Harry Johannessen, Kai Fjell og Ørnulf Bast som delte atelier i Bygdøy allé. De var kjent med Det surrealistiske manifest, publisert av André Breton i 1924.

1

2

3

1 Jon Gundersen er en «skulptør» som ofte skaper symbolmettede collager av ting han finner. Aftenbønn er fra rundt 1980.

2 S urrealismeutstillingen på Stenersenmuseet er aktuell så det holder. Enkelte verk er helt ferske fra atelieret, mens andre, som Ole Jørgen Ness’ Anima (2005), har fått noen år på baken.

3 Kai Fjells Rosemaleren (1947) står sentralt i norsk surrealisme blant annet fordi det er fullt av seksuelt ladede symboler.

Foto: Kunstnerne og Stenersenmuseet

103 A nm eldelser

kunstutstillinger: omtaler

Med døden som følgesvenn Med sin første museumsutstilling plasseres Morten Viskum som en av de viktigste norske samtidskunstnerne.

Med så mye kunst som kretser rundt død og begravelse, skulle man tro at Morten Viskums første større, retrospektive utstilling er ganske dyster. Men utstillingen i Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand er tvert imot både lys og engasjerende.

Det skyldes ikke minst at Morten Viskum er en kunstner som bruker utstoppede dyr og lager voksfigurer av seg selv som modell. Dermed blir det direkte kommunikasjon, og symbolikkens mange lag blir enkel å gripe.

Morten Viskum (f. 1965) er kanskje mest kjent som skaperen av Vestfossen kunstlaboratorium. Men han har greid å opprettholde sin kunstneriske provokasjonskraft, ikke minst fordi han bruker døde hender som pensel og rottefostre i ulike sammenhenger. Utstillingen varer til 2. mai.

Morten Viskum ble kjent da han puttet rottefostre på olivenglass. Siden har han brukt sin veterinærbakgrunn i verk som Kjærlighet fra Gud I (1998).

Foto: Morten Viskum / Sørlandets Kunstmuseum

Men han rører jo på seg!

I en alder av 80 år er Håkon Bleken mer vital enn noen gang.

Det nyter en annen olding godt av.

Dødsfordriv er den direkte tittelen Bleken har satt på utstillingen han og Trondheim Kunstmuseum viser i anledning 250-årsjubileet til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, der Bleken er medlem. Malerens alder gjør at tanken på døden er uunngåelig, men arbeidene viser en kunstner som er i stadig utvikling.

Utstillingen er delt i to med malerier fra de siste to-tre årene i museets vakre storsal i andre etasje. Etasjen under rommer nye kulltegninger, en teknikk Bleken har hentet frem fra glemselen. Museet mener at Håkon Bleken har laget (…) en sterk utstilling som synliggjør en kraftig intensitet og energi. Kanskje fungerer billedkunsten som et dødsfordriv og ikke som alderdommens tidsfordriv? spør de. Utstillingen har siste dag 2. mai.

Håkon Bleken ser døden i hvitøyet. I en serie portretter av komponisten Arne Nordheim tar Bleken for seg alderdommen. Her Avskjed I fra 2009.

Foto: Håkon Bleken / Trondheim Kunstmuseum

Galskapens velsignelser Var Bendik Riis gal, eller reagerte han bare sunt på et forferdelig ­overgrep?

Bendik Riis (1911-88) var tvangsinnlagt på Gaustad fra 1946 til 1952. Årsakene til og virkningene av den psykiatriske diagnosen behandlet han kunstnerisk i årene som fulgte. De store maleriene Utkastelsen, Castraktion og Bendik og Aarolilja står som søyler i norsk kunsthistorie. De er også sentrale i den hittil største ustillingen med kunstmaleren i Nasjonalmuseets regi.

I tillegg til de store maleriene trekker kurator Jon Ove Steihaug frem et stort materiale av tegninger, malerier og tekster som i stor grad har vært ukjent frem til nå.

Ikke minst er Riis’ bruk av tekst og store signaturer interessant. Det kunne vært avfeid som selvforherligelse, men er like gjerne et tegn på at han gjennom sin personlige historie taler allmennhetens sak. Utstillingen i Nasjonalgalleriet vises til 23. mai.

104 Om ta ler

Det store maleriet Utkastelsen (Tvangsauktionen) (1954) er selve nøkkelbildet i Bendik Riis’ kunstnerskap. Det skildrer tragedien da familien i 1928 ble kastet ut fra huset faren hadde bygget.

Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

FRESCOSYMPOSIUM OG SOMMERKURS 2010

Annonse

I uke 30 og 31 samles lærde og søkende til symposium og sommerkurs ved Ålesund Kunstfagskole. Med salt vind i håret, søt sommerdag i kroppen, og vill natur i blikket samles vi i byens kulturelle vugge.

Engasjerte faglærere, gode lokaliteter, og en vakker by venter deg her.

Frescosymposium: 10 dager internasjonalt frescosymposium.

Grunnleggende opplæring vil bli gitt.

Animasjonsfilm: 8 dager Photoshop: 5 dager Aktmaleri: 5 dager Landskapsmaleri: 5 dager Gamle dekorative maleteknikker: 5 dager Kalkbaserte mur- og maleteknikker: 5 dager Søknadsfrist 3.mai Les mer på nettsidene www.moremural.no og www.alesundkunstskole.no

DESIGN-IKONET: Marimekko – Nordens eldste designhus

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto © Marimekko

Marimekko er et symbol for glade farger, dristige former og praktiske og funksjonelle produkter i sterke grunnfarger og dramatisk sort/hvitt-kontraster. Mønstrene spenner fra det grafiske og geometriske til de litt romantiske og myke linjene. De fleste kjenner igjen et Marimekko-produkt.

Grunnleggeren av den finske designmerkevaren Marimekko het Armi Ratia (1912–1979). Designeren gikk inn i tekstilfirmaet Printex i 1951, og inviterte finske designere til å tegne mønstre. Maija Isola (1927–2001) var en av nøkkeldesignerne. I løpet av de fire tiårene hun arbeidet for Marimekko og søsterselskapet Printex, designet Isola over 500 mønstre. Blant de mest kjente er Unikko (1960) og Kaivo (1964). For å lansere tekstilene fikk Ratia sydd opp en kolleksjon som ble registrert under navnet Marimekko.

Våren 1951 presenterte Marimekko sin første kolleksjon på en restaurant i Helsinki, inspirert av Color Fieldmalere og geometrisk abstraksjon. Året etter åpnet den første Marimekko-butikken. Plaggene ble godt tatt imot av kritikerne. Marimekko-klærne var enkle, fargeglade og ikke for dyre plagg i bomull. Først mot slutten av 1950-åra fikk imidlertid selskapet sitt virkelige gjennombrudd, da Marimekko stilte ut i den finske paviljongen på Verdensutstillingen i Brussel. I 1960 ble Marimekko for alvor et navn også på amerikanske lepper, da Jackie Kennedy kjøpte syv av selskapets bomullskjoler i en butikk på Cape Cod. Handelen fant sted under hennes manns valgkamp og sørget for uvurderlig Marimekko-presseomtale i rundt 400 aviser og magasiner. Deres interiørtekstiler var dessuten blant de mest populære i etterkrigstiden.

I tiåret som fulgte etter Armi Ratias død i 1979, gikk det imidlertid ikke lenger like bra med Marimekko. Etter en storsatsing på nye fabrikker i 1970-årene fulgte økonomiske problemer i 1980-årene. Først da merket i 1991 skiftet eier for andre gang etter gründerens bortgang, opplevde merket en renessanse. Med den fargerike reklameskaperen Kirsti Paakkanen som ny leder klarte selskapet å revitalisere arven fra 1960-tallet. De siste åra har Maija Isolas Unikko-blomster igjen vært å se på ulike produkter verden rundt, og yngre designere har tegnet klær under Marimekko-navnet. I tillegg ble Marimekko-branding og Marimekko-livsstil begreper som gjorde at firmaet fikk et formidabelt comeback.

I dag tilbyr Marimekko kleskolleksjoner for både herre, dame og barn, i tillegg til vesker og en omfattende produktkolleksjon for hjemmet. Selskapet har 24 egne butikker bare i Finland, og sommeren 2009 inngikk også Hennes & Mauritz et samarbeid med Marimekko om bruk av mønstre fra 1960- og 1970-åra til årets sommerkolleksjon.

Frem til 9. mai vil Kunstindustrimuseet i Oslo vise Marimekkos glade og fargerike tekstiler, mote og accessoirer i en stor retrospektiv utstilling.

106 Design

Drageporselenet

DESIGNGALLERIET

Snakkes Northern Lighting kr 1490,- fineart.no

Plopp Stainless Steal Oskar Zieta kr 3149,- Hay

Karaffel Cristal m. 5 kopper Marcel Wanders kr 385,- dkno.as

Lily Bird, soyasaus beholder Alessi kr 185,- Kitch’n

Fuglebrett Rice kr 298,- Rafens

Palett Precious kr 1800,- precious.no

58’ N Salt og Pepper bøsser Normann Copenhagen kr 299,- Illums Bolighus

107 Design

Moods of Norway setter norske tradisjoner på verdenskartet En vill idé på et nachspiel på Hawaii ble til en gigantisk fashionsuksess, signert tre unge menn fra Stryn!

Tekst Toril Kojan / Foto © Moods of Norway

108 Design

På telefon med Simen Staalnacke (34), som har 150 reisedager i året og står på farten til Hollywood og Oscar-utdelingen, får vi vite hvordan det hele startet. Simen Staalnacke studerte internasjonal markedsføring på Hawaii. Vennen Peder Børresen fra Son (33) kom på besøk, og på et nachspiel oppsto ideen til Moods of Norway. Utgangspunktet var deres teori om at folk kler seg forskjellig alt etter hvilket humør eller stemning de er i. Dette ville de satse på og lage annerledes moteklær for menn. Visjonen var, og er fortsatt, å skape en internasjonal livsstilsmerkevare med hovedkontor i vakre Stryn.

Dermed var Moods of Norway født.

Utvidet kolleksjon Eventyret Moods of Norway startet med kule klær for menn. Friske farger og annerledes mønstre.

Det slo an. Etter noen år utvidet de også kolleksjonen med dameklær, og i fjor lanserte de sko.

Skoene matcher klærne i stil og farger og har slått godt an i markedet.

Selv om Simen, Morten og Stefan (USA-sjef) fronter selskapet, er det cirka 40 mennesker som jobber med Moods of Norway på Stryn og i Oslo. Hovedlageret er på Stryn, hvor det også er butikk og lagerutsalg, og klærne produseres i Bulgaria, Tyrkia og Kina. Made in Stryn gjelder ikke plaggene.

– Stryn er vel ikke akkurat verdens navle?

– For oss er det det. Vi opplever at Norge er veldig eksotisk for folk i utlandet. Vi har fjorder og fjell, vi har isbreer, dølahester og Troll-bilen. Folk blir betatt av dette, forteller Simen.

– Vi hadde hele konseptet klart da vi satset, og med et budsjett på 160 000 kroner fra Innovasjon Norge, samt noen egne midler, satte vi i gang. Den første kolleksjonen besto av 24 plagg, og den solgte vi til to butikker. Men økonomisjef Jan Egil Flo (37) hadde ikke overvettes mye å gjøre på den tiden.

Nå, derimot, har han mer enn nok å holde på med. Med en omsetning på 110 millioner i år, 800 forskjellige plagg og med butikker og representasjon over hele verden er det mye å passe på.

Simen forteller at de har doblet driftsinntektene nesten hvert år siden starten i 2004.

– Da solgte vi for 4 millioner.

Nå har de butikker i Japan, Norge, Nederland, Sveits, USA og Sverige. I tillegg til at merket føres av mange forhandlere over hele verden.

Det skal være gøy!

– Ja, det er noe av drivkraften, sier Simen. – Happy clothes for happy people. Det er det å skape noe som driver oss. Vi føler oss veldig heldige som har klart å skape god business av det vi synes er gøy, og i tillegg gjør vi det sammen med bestekompisene våre.

– Men er dere designere også?

– Ja, men der er vi selvlærte. Det er markedsføring som er vår bakgrunn. Det er Peder Børresen og jeg som designer klærne.

Simen forteller at han egentlig er flasket opp med design; moren er klesdesigner. Så bare man har ideene, er det en smal sak å tegne. Form og tegning har han og Peder vært opptatt av hele livet, så da er det bare å gjøre det man synes er mest gøy!

– Jeg har hørt at dere ikke bruker penger på markedsføring?

– Vi bruker ikke penger på annonser, nei, vi bruker i stedet pengene på events og motevisninger. Det er især vår cocktail-kolleksjon som appellerer til media, og siden de bæres av mange kjendiser, får vi mye oppmerksomhet i trendy magasiner.

– Hvorfor tror du dere har nådd så godt frem til kjendisene?

– Jeg tror det er fordi våre klær er annerledes, de er friske i fargen og passer til folks ulike stemninger. Og så handler det ikke bare om penger for oss. Vi gjør morsomme ting uten å tenke så mye over det.

Moods of Norway er kjent for sine spektakulære motevisninger. I år var det Cocktail Transportation – en hyllest til de forskjellige måtene å reise rundt i vårt langstrakte land på, og i fjor ble du møtt ved inngangen av polfarere med grønlandshunder. Jon Skolmen og Helga Norheim entret catwalken i Moods’ safariklær, alt fulgt av eksotisk musikk.

– Vi forsøker å formidle litt av norske tradisjoner ved hver enkelt kolleksjon og plagg. Godt blandet med humor.

– Og nå har dere åpnet egen butikk i Hollywood, i selveste Beverly Hills?

– Ja, men nesten samtidig åpnet vi butikk og galleri i lille Flø sør for Ålesund. Der bor det 160 innbyggere. Det er bygdas første og eneste butikk. Et perfekt sted for en slik butikk, synes Staalnacke.

– Dere er ikke redde for å ”selge” den norske folkesjela da, når dere har åpnet butikk i Hollywood?

– Nei, tvert imot. Vi åpnet den i 17. mai-helgen i fjor med is og vafler og hornmusikk. Butikken er et eneste stort postkort fra Stryn. Her er utedo og gulltraktor og bøttespann. Vi liker kontraster, og at vi skiller oss ut i Hollywood, er helt sikkert.

109 Design

case’t ”beskriver et ungt moteselskap som konkurrerer på flere forskjellige ukonvensjonelle måter, mange ganger med ”experience economy”.

Gründerne Staalnacke, Børresen og Stefan Dahlkvist reiser selv rundt på messer og motevisninger, kledd som et hipt rockeband. De fronter sin egen merkevare på en utmerket måte.

– Er det de unge som er deres målgruppe?

– Nei, vi lager klær for folk flest og i alderen 16–40, tenker jeg. Men det er jo opp til den enkelte hvordan man føler seg i forhold til klær. Det er egentlig ingen aldersgrense.

Kul hjemmeside Går du inn på www.moodsofnorway.com, kommer du inn i en herlig verden. Her viser de hele jordkloden med stavkirken i Stryn som naturlig sentrum. Den heves til himmelen av en rakett med norsk flagg, og opp dukker traktorer, kuer, epletrær og bondegårder. Plutselig kommer et lite, gult fly flyende, og for ikke å kollidere med stavkirken synker den litt ned i terrenget. Så snart flyet har passert, stiger raketten med stavkirken på toppen til himmels med ildsprutende motorer. Etter litt tid blir det natt over Stryn, og himmelen dekkes av fyrverkeri. Klikker du på en knapp til høyre med tittel Travel the world, blir det dag, og et gult luftskip illustrert med en traktor på siden dukker opp på himmelen, og en rosa fiskebåt ligger for anker ved en strand. Et klikk til, og scenen skifter til et fiskevær med et elgskilt i forkant. Klikker du på elgskiltet, dukker hodet til en eldre bonde med cap opp nederst i bildet, og du kommer inn på en side med alle presseklippene, representert ved et rødt eple. Bak ett av dem skjuler det seg et bilde av Ari Behn i knallgul jakke og med ditto halstørkle. At klær er gøy, er det ingen tvil om! Den rosa fiskebåten ligger der i virkeligheten også.

Finanskrisen ga muligheter Vi leser i avisene her hjemme at årets motemesse var en økonomisk fiasko. Og i butikker over hele den vestlige verden er det kontinuerlig salg.

Mange designere har måttet legge ned pennen. Det er magre tider for klesbransjen. Likevel har Moods of Norway ikke merket noe til dette. De fosser stadig fremover med eventyrlige resultater.

– Finanskrisen har medført at vi har fått tak i supre lokaler til en svært gunstig pris, især i Beverly Hills. Og vi har fått tak i ”verdens beste” agent, avslutter Simen, som for øvrig signerer alle sine e-poster med Simen sala bim. Happy clothes for happy people er virkelig et slagord som følges opp til den minste knapp og detalj.

Case på Harvard Business School Som sagt bruker gutta fra Stryn utradisjonelle markedsføringsmetoder som tradisjon, image og events. Dette har medført at de nå er blitt case og pensum på Harvard Business School. Det var den danske professoren Dorte Krogh som gjorde en tidligere Harvard-professor, Robert D. Austin, oppmerksom på den norske designsuksessen Moods of Norway fra Stryn.

– Det er jo morsomt å være pensum på et av verdens mest anerkjente universiteter, sier Simen Staalnacke, – og sannsynligvis vil dette case’t bli solgt til andre universiteter rundt i verden. Dermed når vi enda bedre ut.

Ved Copenhagen Business School er Moods of Norway-case’t et samarbeidsprosjekt mellom flere professorer. Professorene skriver at 110

Design

www.northernlighting.no

Kåre Haram – og det kunstneriske kartet

Kåre Haram (1911–1992) levde opp til en rekke av kunstnermytene; han ofret ekteskapet, materielle goder så vel som helsa for kunsten. Bortsett fra en kort utdanningstid i Oslo forble Haram på Sunnmøre. I ensomhet utviklet han seg mot et abstrakt og nonfigurativt formspråk på femtitallet. Han stilte lite ut, og hadde ingen kontakt med det modernistiske miljøet i hovedstaden. Han forble derfor usynlig for sin samtid, og har heller ikke fått den plassen han fortjener i kunsthistorien.

Tekst Eva Furseth v/ Kunstkontoret AS

Etter få dager uten pensel ble maleren Kåre Haram rastløs og ville tilbake til atelieret. Han reiste derfor lite, og holdt seg stort sett for seg selv og arbeidet med bildene sine. Brede pensler, saftige av farge, ble ført over lerretet med en rask hånd. Haram ble aldri lei av å se hvordan fargene blandet seg inn i hverandre, og dannet stadig nye uttrykk. Han var dypt inni en prosess som stadig drev han framover. Prosjektet var så omfattende at han vegret seg for å stille ut. Slikt tok verdifull tid, nervepåkjenningen i forkant – tanken på publikums og kritikernes blikk – forstyrret konsentrasjonen.

Og det ble bare verre med årene, det var ikke mange utstillinger han tok seg tid til å være med på. Han brydde seg lite om å lage virak omkring seg og sin kunst.

Gjennombruddet Men nå var han overtalt til en stor retrospektiv utstilling i Aalesunds Kunstforening. Dette var høsten 1991, da han fylte åtti år. Nervene stod i høyspenn lang tid fram mot utstillingen. Da vernissasjen nærmet seg, arbeidet Haram dag og natt med monteringen; bildene måtte klinge godt sammen. Utstillingens verker spilte på denne måten sammen, og gikk også opp i noe større.

Noen dager etter åpningen, ganske nøyaktig tirsdags morgen 3. september, våknet den bekymrede maleren opp til noe han aldri hadde turt å håpe på: I Aftenpostens kultursider hadde den anerkjente kunstkritikeren George Morgenstern plassert ham mellom de fremste kunstnerne i landet.

112

Kunsthistorie

Enkelte verk hadde enda internasjonale kvaliteter, med en egenart som ikke fant sidestykke i norsk kunst.

Samme dag som artikkelen stod, ble foreningen nedringt fra hele landet av folk som ville kjøpe bilder usett. Nasjonalgalleriet sikret seg et stort triptyk, og Haram ble lovet separatutstilling i Oslo Kunstforening. Hans nasjonale gjennombrudd var et faktum. Det stillferdige, anonyme livet var over.

Dette skulle likevel ikke vare. Kort tid etter kom han ut for en ulykke og døde. Suksessen til tross, og til tross for en påfølgende og kritikerrost vandreutstilling som ble vist i Oslo, Moss, Stavanger og Kristiansand, stilnet interessen forbløffende raskt. Kunsten til Haram hadde ikke vært kjent lenge nok, og gled tilbake til den isolasjonen han hadde levd kunstnerlivet sitt i.

Til venstre: Utsmykning av Borgund kommunehus, 1954, olje på ­lerret, 2 x 6 meter. I dag henger verket i Ålesund rådhus.

Foto: Astor Furseth Til høyre: Fra skisseblokken; en akt omkranset av franske gloser. Haram var meget opptatt av fransk kunst og kultur. Penn på papir, trolig 70-tallet. Foto: Øystein Haram

siden av den imponerende egenutdanningen fantes langt mer ballast enn han ville ut med. Gjennom barndommen og ungdomstida malte han mye sammen med en musiker og hans sønn fra Trondheim, som pleide å være på nabogården om somrene. Han tok i tillegg et korrespondansekurs i tegning, på denne tiden var det svært populært med alle former for brevkurs. Haram så også alt av utstillinger i Aalesunds Kunstforening, som hadde et aktivt program hvor også nasjonale størrelser dukket opp med jevne mellomrom. Mest viktig var kanskje likevel korrekturen han fikk av den finskfødte maleren Jonas Peson (1887– 1952), som var skolert ved Finlands Konstakademi. Peson var jevnlig på Haramsøya i årene 1926–27 i forbindelse med en utsmykning, og Haram oppsøkte ham ofte.

En rekke arbeider fra tjuetallet er bevart i barndomshjemmet på Haramsøya. Et besøk her ble derfor avgjørende for å få innblikk i den tidligste fasen av kunstnerskapet. Ungdomsverkene forgrener seg nyfikent ut i mange retninger, men allerede tidlig på 1930-tallet vokser han fra dette stadiet. Haram gir seg i kast med et motiv han har god kjennskap til; skarver omhyllet av storslagen kystnatur. Skarvebildene får en fastlagt komposisjon, der han utforsker virkningen av små fargemessige eller motiviske endringer.

Allerede her viser han en modernistisk tilnærming til maleriet.

I grevens tid Denne historien motiverte meg til å skrive bok om Kåre Haram; en lokal kunstner som samtidig er av nasjonalt kaliber, men som hittil ikke har fått den plassen han fortjener i kunsthistorien.

Men å finne ut av denne kunstneren bød på en rekke utfordringer. Det er sparsomt med skriftlig materielle etter Haram, han førte ikke dagbok og var heller ingen brevskriver. Han stilte dessuten lite ut og søkte ytterst sjelden på stipender, og er derfor i liten grad registrert i offentlige arkiver.

Jeg har derfor vært avhengig av muntlige kilder. Innhentingen av dette materialet kom i grevens tid, for minnene om Haram er i ferd med å falme vekk. Men det er ikke alle sider ved Haram informantene kunne fortelle om, for han bar i stor grad på prosjektet sitt i ensomhet. Han var innadvendt som person, og med årene meget tunghørt. Så det var ikke mange som kom nær han, heller ikke de nærmeste. I tillegg kommer det hensyn man må ta til at det som kommer fram i intervju med slekt og venner i etterkant, vil være preget av subjektiv velvilje.

Oslo tur-retur I 1938, 27 år gammel, drar Haram til Oslo. Selv om vi ikke finner ham i akademiets eller kunsthåndverksskolens registre, får vi stole på hans utsagn om at han overvar timer på begge skolene, om enn noe sporadisk.

Medstudenter fra denne tiden bekrefter også hans tilstedeværelse.

Lærenem som han er, tilegner han seg raskt skolens konstruktivistiske billedsyn. Dette gjenspeiles i de duvende og dansende geometriske formene som gjennomstreker maleriet Badende fra 1940-årene.

Ungdomsverkene Haram var det femte barnet i en søskenflokk på ti på en gård på Haramsøya på Sunnmøre. Han yndet selv å framstille seg som selvlært, og møtte opp på Kunstakademiet i Oslo som et ubeskrevet blad, og ble flyttet rett opp på tredje trinn. Ved nærmere granskning finner vi at ved 113

Kunsthistorie

Harams atelier. 1980-tallet. Foto: Sunnmørsposten.

Øverst: En sommerlig framstilling av kystlandskapet på Haramsøya.

Dette er et av de mange ungdomsverkene som Haram prydet ­dørene i hjemgården med. Foto: Astor Furseth Nederst: Nocturne, tidlig 60-tall, olje på trefiberplate, 57 x 93 cm, Nasjonalmuseet. Foto: J. Lation

Det virker som han finner seg vel til rette i hovedstaden, og holder sågar en separatutstilling i 1939. Utstillingen ble lagt merke til, ikke minst gjennom en sjeldent rosende omtale i Tidens Tegn (VG). Her kan vi lese om godt salg, og den toneangivende kunstsamleren Rolf Stenersen kjøpte et skarve-bilde. Her i Oslo stod Haram på terskelen til et gjennombrudd, men så kom krigen, og han dro hjem.

Det ble til at han bodde på Sunnmøre resten av livet. Han giftet seg og fikk en familie å forsørge. Dette var nok medvirkende til at vi finner en god del ”brødbilder” fra denne perioden – landskaper og portretter i tradisjonell stil. Men også i dette utvalget finner vi høydepunkter. Samtidig utvikler han videre det han lærte på akademiet, blant annet i en mektig monumentalutsmykning av kommunehuset til Borgund. Gjennom førtitallet var Haram aktiv i kunstnerlaget og dukket opp i møtereferat og i juryer. Han stilte hyppig ut, noe som dokumenteres gjennom en rekke anmeldelser i sunnmørsavisene, alle meget positive.

I forbindelse med en utstilling i kunstforeningen i 1947 får pipen imidlertid en annen lyd. Haram er i ferd med å utvikle et abstrakt uttrykk.

Kritikerne er skeptiske. Etter denne opplevelsen stiller han knapt ut, noe som går kraftig utover familieøkonomien. Han isolerer seg mer og mer, og i 1963 skiller kona seg fra ham. Haram flytter på hybel i Ålesund og dedikerer seg til maleriet. I takt med landets fremste malere trenger han stadig dypere inn i formale problemstillinger.

trang etter å overgå det som det figurative kan uttrykke. I de siste årene går han inn i et løp av nærmest metafysisk karakter.

Avslutning Det er alltid enklere å skrive bok nummer to om en kunstner. Da slipper man å gå så nøye inn på biografien. Og det tok meg fem år å samle inn materialet om Haram. Stoffet var meget fragmentarisk. Likevel, da jeg begynte å nøste opp i de løse trådene og plassere informasjonen kronologisk, åpenbarte det seg et spennende og mangfoldig kunstnerliv. Haram var en eksentrisk kunstner som faktisk oppfyller flere av kunstnermytene, uten at man får følelsen av at det er gjort på maner. Dette er også en historie om uflaks og dårlig timing; flere ganger sto Haram på nippet til stor anerkjennelse – men så kom det noe i veien.

Det er sjelden man møter en kunstner fra vår egen tid som til den grad er vanskelig å finne ut av. Man sitter igjen med mange spørsmål. På en måte kan man si at dette er ei historie som ikke går helt opp. Men det trenger ikke være en ulempe; det er nettopp de gåtefulle historiene som gjerne setter spor i oss.

De siste bildene Den frodige fargepaletten til den sunnmørske kystnaturen utgjør selve ankerfestet for Harams utvikling mot økende abstraksjon og nonfigurasjon. De energiske fargekomposisjonene som Haram måler de siste tjue årene av livet, er til å forgape seg i. Men maleriene krever mer av oss enn dette blendende førsteinntrykket; de inviterer oss lenger inn i Harams komplekse prosjekt. Ser vi kunstnerskapet til Haram under ett, ser vi hvordan han gradvis frigjorde seg fra det gjenkjennelige, i en livslang

Eva Furseth Kunstkontoret AS har skrevet en bok om Kåre Haram på forlag Hatlehols, i 2009. Hun er nå i ferd med å skrive en doktorgrad om Haram, med vekt på hans fargebruk.

I tillegg arbeider Kunstkontoret AS i samarbeid med Gunnar Danbolt, professor i kunsthistorie, med å lage en vandreutstilling om Haram.

114

Kunsthistorie

Butikker i Oslo Drammensveien 131 Kirkeveien 49 Nedre Vollgt 1 Trondheimsveien 176 Jessheim Gottaasalleén 3, Sandvika Claude Monets allè 24

Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 48 Tlf.: 22

27 36 88 22

00 75 43 12

80 00 53 60

Tlf.: 63 98 48 11 Tlf.: 67 54 60 10

Verksted og administrasjon Hasleveien 15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 100% fornøyd garanti

Vi printer bildene dine

• Rammer • Speil • Blindrammer

God service

Lang erfaring

Rask levering

Salg av Aukrustbilder

• Refleksfritt glass • UV glass • Opphengssystemer

Spar penger - sjekk våre priser.

OBOS RABATT

Blindrammer og lerret

spesialisten

• Laminering • Utsmykking • Henter og bringer

• Print • Plexiglass • Firmagaver

Brodins rammeverksted Maridalsveien 3M, 0178 Oslo / Tlf. 22201790 / post@brodins.no / www.brodins.no

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.

Dr. Holms Hotel – fra russiske ikoner, Rubens-kopier og norsk 1800-­tallsmalerier til Norges største Gullvåg-samling!

Et av Norges beste spa-anlegg, en bowlinghall tatt ut fra en filmkulisse, et konferansesenter smykket med Gullvåg-bilder, egen kunstbok, et bibliotek i 1800-tallsstil, et folkelig, fransk brasseri, en pub med gammelt legeutstyr, russiske ikoner i velkomsthallen, skap og kister fra Hallingdal, et spøkelse – og en spisesal som minner om et italiensk palass. Dr. Holms Hotel er et høyfjellshotell hvor det balanseres mellom det franske klassisk-elegante og luksuriøse, og det koselige, intime med en dæsj folkelighet og norsk bonderomantikk.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Therese Fische / Terje Bjørnsen

– De rike skipsrederne, som kom hit på 1930-tallet, hadde med seg egne tepper, malerier og møbler, så de riktig kunne ha det komfortabelt mens de bodde her i mange uker, forteller markedssjef ved Dr. Holms Hotel, Kari Lie. – Mange av antikvitetene er faktisk betaling fra gjester, en kultur som var vanlig tidligere. Dessverre er det forsvunnet mange samlerobjekter fra hotellet, som blant annet under ”dansketiden” på 1970-tallet, da den danske revisoren, som var sjef for hotellet og representerte de danske tannlegeinvestorene, lurte eierne sine trill rundt og tok ut masse verdier fra hotellet.

Vi sitter på to barokke stoler i resepsjonsområdet. Foran den knitrende peisen nyter andre fire gjester livet i dype Chesterfield-stoler, klare til en skitur. Noen barn løper inn i lekerommet, mens et eldre ektepar sjekker inn. Det er hektisk og behagelig rolig på samme tid. En gammel slede og rosemalte bondemøbler smykker hallen. Det skinner i nypusset messing og kobber, og føttene våre synker ned i myke, store tepper. På veggen henger noe så overraskende som russiske ikoner fra 1700- og 1800-tallet. Som en kontrast ser vi det offisielle Kroningsbilde av kongeparet fra 1992. Fotoet er tatt av den kjente fotografen Thor Melhuus som også har sine bilder i verdens fremste galleri for foto; Photography Hall of Fame i USA. Frithjof Smith-Halds stemningsfulle og litt impresjonistiske Vinterlandskap fra 1898 viser ytterligere spennet i Dr. Holms kunstsamling.

– Eieren vår, Stig Fische, er svært kunstinteressert. Det er også han som har bygget opp kunstsamlingen på hotellet med 125 bilder til en verdi på rundt fem millioner kroner. Bare noen få bilder er igjen etter de tidligere eierne. I konferansedelen finner du landets største Gullvåg-samling.

Fische er nemlig, som Gullvåg, fra Trondheim, og startet tidlig å samle på Håkon Gullvåg, forteller Kari og viser meg kunstkatalogen, Dr. Holms samlinger: Kunst gjennom 100 år 1909–2009, som hotellet har laget for å formidle kunsten til sine gjester.

Hun tar oss med bort til en detaljert modell av det 32 000 kvadratmeter store hotellet i en glassmonter. Her er ingen dragestil og laftet tømmer, som seg ofte hør og bør i høyfjellet, men en slags sørlandsarkitektur i en ny-klassisk stil. Markedssjefen understreker at de hele tiden prøver å tone ned stempelet som et luksushotell for ”vestkantfiffen”. I stedet ønsker de å fokusere på kvalitet, velvære og det gode liv, slik opphavsmannen til hotellet, dr. Holm, også gjorde.

– Vi har samme åpningsdato som Bergensbanen: 27. november 1909.

Hotellet ble bygget, og de første årene drevet, av doktor Ingebrikt Christian Holm (1844–1918), som var en anerkjent spesialist på luftveissykdommer.

Han vurderte å starte Dr. Holms Høifjeldshotel på Ål, men den fine, tynne luften på Geilo og beslutningen til NSB om å legge jernbanen gjennom Geilo, ble avgjørende for plasseringen. I begynnelsen var dette et kursted for bleke og velstående Christiania- og Bergensborgere ”som skulde fae komme til fjelds og nyde godt af champagneluften og faae roser i kinderne”. Dr. Holm var en fascinerende mann. Da han kom hit til Hallingdal, var ikke akkurat hygiene et ord bygdefolket kjente til. De som skulle levere til hotellet, måtte nesten gjennom en slags HMS-sjekk. Holm dro for å inspisere gården, og krevde at leverandørene fulgte strenge rutiner – og vasket seg! ler Kari. Hun viser et bilde av Sonja Henie som spiller curling på dr. Holms egen curlingbane på 1950-tallet. Andre kjente personer som jevnlig besøkte det nye kurstedet, var Knut Hamsun, og i førkrigstiden ble hotellet en magnet for velsituerte familier og ”VIPs” fra Oslo og Bergen, samt adelsfolk fra Danmark og England. Her har Willy Brandt bodd med sin kone i 1974, og både kong Haakon 7. og kong Olav 5. har gjestet kongesuiten.

I 1916 overtok Norsk Hotelcompagnie Dr. Holms, Norges første hotellkjede. Under krigen ble hotellet okkupert av tyskerne, og det ble fødeklinikk til 199 ”ariske” barn. I 1945 var det Norsk Hotelcompagnie som igjen tok over driften, helt frem til 1975. Så var det danskene som ”herjet” her noen år, med ville selskaper som ikke akkurat forbedret hotellets renommé.

– De fjernet også kronen over logoen, som vi nå har tatt tilbake, men som et symbol på en fjellkjede. I en periode eide også kjendisene Toralv Maurstad, Christian Mohn og Alf Müller hotellet. Fra 1982 til 1987 var det enda en ny eier, Petter Olsen, som hadde god hånd om driften og opprettet god kontakt med lokalbefolkningen. I 1987 ble hotellet solgt til Erik Sande, som bygde om for hele 230 millioner og åpnet nye Dr. Holms. Men hotelldriften var ikke særlig lønnsom. Da familieselskapet Fische overtok i 1994, brukte de et par år på å snu driften. Og for tre år siden valgte vi å bygge ut den siste fløyen og starte flere nye konsepter som ny spa- og velværeavdeling, Brasserie, Cafeen, Banketten, Bowling & Dine og Recepten Pub. Det var mange som gjorde store øyne da vi lanserte en bowling på Dr. Holms. Men selv om disse nye konseptene er mer ”uformelle”, brandes de med kvalitet under Dr. Holms-paraplyen. Men skal vi ta en runde?

Nerdrum-elever, Zorn og ”Afterski” Vi går opp den teppebelagte trappen og inn i Skibaren med en samling førkrigsfotografier fra Geilo og elghoder og reingevir fra dyr skutt i området. I dette ”jakthytteinteriøret” startet den legendariske ”Afterskien” på 1980-tallet. I Salongen ved siden av henger et portrett av Dr. Holm, malt av portrettmaleren Tore Juell, etter et fotografi. Juell er kjent for sine nærgående menneskeskildringer, og Kari fremhever nettopp hvordan kunstneren har fanget doktoren, nesten hundre år etter hans levetid.

– Og her er kanskje kronjuvelen i samlingen: Skumring på Torvet av Frits Thaulow som Fische kjøpte inn i 1998. Det har fått henge i fred i alle år, sier hun og peker på et klassisk Thaulow-motiv bak et glass.

På en annen vegg i salongen henger også et vakkert vinterlandskap i skinnende hvitt og saftig blått av Hans Gudes sønn, Nils Gude. Andreas Singdahlsen, som var elev av Christian Krohg, har malt Sagbruk. Han var en god venn av Thaulow, og maleriet minner også om Thaulows bilder fra Akerselva.

117 Sa m lingen

– Så forble hun også ugift, forteller Kari.

Bak det hvite flygelet henger kopier av Tidemand & Gudes Aften på Krøderen og Tidemands Bestemors Brudekrone, nettopp et motiv fra Hallingdal. Originalene koster flere millioner på auksjoner, mens kopiene kan koste noen hundre tusen kroner.

– Kunstnerne er ukjente, men trolig var de elever av de to store nasjonalromantikerne, opplyser Kari, og viser oss videre.

– Dette bildet har en søt historie, sier Kari og peker på et avlangt, stort maleri som viser en seterjente som kommer barbeint nedover stien med en rive over skuldrene og en smørtine i hånden, trolig på vei til setra for å hente smør. Bak er det et alpint landskap som minner mer om Alpene enn norske fjell. Maleren, Hans Dahl (1849–1939) ble aldri vurdert så høyt av sin samtid her i Norge, men fikk derimot et stort marked i utlandet, og solgte flere bilder til keiser Wilhelm II av Tyskland.

– For et par år siden kom det et eldre ektepar og ville ha et bord akkurat foran dette bildet. De satt stille og beundret det, så jeg måtte gå bort og spørre om de kjente maleriet. Mannen fortalte at det var hans bestefar som hadde malt det, og de hadde lenge hatt lyst til å se det i virkeligheten!

Vi går videre inn i den siste spisesalen, kalt Galleriet. På de lyse veggene henger enorme malerier i tunge gullrammer. Vi glemmer med ett at vi er i den norske fjellheimen, og hensettes til et fransk eller italiensk palass. Her er en kopi av Rubens’ Tilbedelsen av Jesusbarnet fra 1620 som henger i National Gallery i London. Kopien på Dr. Holms er fra 1600tallet. Ved siden av henger en annen Rubens-kopi, Drukken Sila fra 1640, mest sannsynlig utført i München av en profesjonell kunstner for rundt 100 år siden.

– Rubens-kopier er populære på auksjonshusene og går for høye summer, særlig de eldste, forteller Kari.

Fra bibelske og mytologiske motiver faller øynene våre på et klassisk ”syke-motiv”, som var en populær genre blant kunstnere de siste 20 årene av 1800-tallet. Her henger Blanca Agathe Adelheid von Hagens vakre og nære Syk pike fra 1878, utført i en tung gammelmesterlig stil, der et rødt draperi åpner opp for scenen, i skarp kontrast til den hvite dynen. Faren, eller en lege, bøyer seg over barnet. På gulvet ligger en ball og en bok, men den lille piken, som egentlig skulle lekt, får medisin av en nonne.

– Da vi feiret konfirmasjonen til datteren min her, trakk min tante meg litt til side og sa hun følte det litt underlig å spise middag med utsikt til den nakne, og nokså fyldige kroppen til mannen i Rubens’ bilde, ler Kari idet vi forlater galleriet.

Venstre: Før fiske fra 1895 malt av Richardson Ae Birmingham.

Høyre: Sau malt i 1985 av Håkon Gullvåg.

Kari tar oss videre inn i biblioteket med tunge engelske møbler og over 1700 titler i hyllene. Her var det lenge røykeværelse, og en luke i taket kunne åpnes for å lufte ut.

– Selv om det er full fest ved siden av, ser jeg at gjestene finner roen her inne, særlig engelskmennene – gjerne fordypet i en bok.

Hun peker på to trykk av Anders Zorn, og en av sine favoritter; et nydelig portrett av en kvinne malt i gouache fra 1890 og signert Alice M. Homan.

– Mange gjester kommenterer dette maleriet. Vi vet dessverre ikke hvem kvinnen eller kunstneren er. Jeg skulle så gjerne forsket mer på kunsten vi har.

– Dere blander ikke moderne kunst inn i de klassiske interiørene?

– Vi kunne jo ha gjort det, men jeg tror Fische vil finne bilder som står tidsmessig i stil til atmosfæren i hvert rom. Men i det spiserommet vi har kalt Christian, som var mellomnavnet til dr. Holm, har vi moderne kunst på veggene, mens interiøret er tilbakeført til en 1800-talls stue. Her henger maleriet Munken fra Athos av Vebjørn Sand, og et maleri av Nerdrumeleven Carlos Madrid. Han er fra Peru, men bor nå i New York og maler bilder som kan minne om de gamle mesterne fra 1500-tallet. Vi har også en polsk Nerdrum-elev, Darek Adamski, som har malt to stilleben med epler og kirsebær.

Å spise på et gammelt galleri Vi går videre inn i spisesalene som kan romme opptil 400 mennesker.

Frokosten er akkurat ferdig, og hotellet tømmes sakte for gjester som skal ut i vinterkulda. Det er som å tre inn i en elegant restaurant i Paris, med forgylte stoler, elegante trekk og gedigne marmorkonsoller med speil.

Servitørene holder formelt den ledige hånden på ryggen når de serverer, men spør hvordan dagen har vært når det er middag klokken 19.

På veggene er nesten alle kunsthistoriens genre og 1800-tallets ulike stiler representert. I Vinterhaven faller blikket vårt på et stort maleri, Før fiske, fra 1895 signert Richardson Ae Birmingham. Dette ble malt i en tid der kunstnere reiste ut til ”de opprinnelige” samfunnene og fant motivene sine blant fattige fiskere og bønder. Før fiske viser en slik typisk, rørende scene der fiskeren kysser sin kone adjø på pannen, mens barna ubekymret kikker ut av vinduet, leker og spiser et eple. Gamlemor sitter derimot på en stol med hodet hvilende i hånden, tynget av sin erfaring. Hun vet nettopp at ikke alle fiskerne kommer hjem igjen.

Et fjellandskap med en gjetergutt er signert den svenske Josephina Holmlund (1827–1905), en av våre første kvinnelige kunstnere som besøkte de norske fjellene flere ganger. Man kan jo forestille seg hvilken oppsikt hun vakte den gangen da kvinnene sjelden gikk ute i naturen alene.

Gullvåg og en grå dame På veien gjennom korridorene legger vi merke til flere messingskilt med dr. Holms egne sitater: Hudens renselse gjør godt for sinnet, En ren sjel trenger en ren kropp. Eller Glede er å være tilstede i eget liv. Sitater som passer like godt for hotellet i dag, og særlig spa-avdelingen.

118

Sa m lingen

Fra venstre: Kopi av Rubens’ Tilbedelse av Jesusbarnet. Vestlandspike malt av Hans Dahl. Syk pike fra 1879 malt av Blanca Agathe Adelheid von Hagen.

sett sin mann. Hun lette huset rundt, men bestemte seg til slutt å gå tilbake til rommet. Der fant hun han i seng med en av hotellets stuepiker. Hun løp ut, helt forferdet, og kom ikke tilbake. Etter tre dager var det en stuepike som fant henne på loftet. Hun hadde hengt seg. Vi har hatt synske som sier hun ikke liker å bli kalt Den grå damen, da hun derimot var svært vakker og fargerik. Første gang noen så henne, og hendelsen ble skrevet ned, var på et presteseminar i 1930. Hotellet var fylt av menn, som kun trodde på Gud. To av dem gikk nedover korridoren, og begge hilste på kvinnen som passerte dem. De stoppet og stusset. Det skulle ikke være damer her nå?

Da de snudde seg, var hun borte.

Jeg vinker farvel til Kari i resepsjonen. På vei opp til rommet mitt blir jeg stående foran et tidlig maleri i norsk kunsthistorie: Den gamle mølle, malt av kunstneren Morten Müller (1838–1911). Samtidig kikker jeg innom Harald Schøyens stemningsfulle maleri, Den første blåveis, fra 1879, et godt eksempel på norsk gullaldermaleri. Jeg konkluderer med at dr. Holms kunstsamling kanskje ikke inneholder så mange eksklusive ”perler” fra norsk kunsthistorie, men samlingen viser derimot de mindre kjente verkene som er vel så viktig for historiens mangfold og maleriets utvikling i Norge. Etter en fire retters middag, like stilfullt dandert som kunsten og møblene i den hvite trebygningen, legger jeg meg til å sove på rom nummer 107, vel vitende om at den grå damen kanskje går en nattur i trappen to etasjer over meg.

– Her skal spa-opplevelsen starte idet du kommer inn på området, forteller Kari, og demper stemmen da vi ankommer det som i dag er et av Norges største spa-sentre. Her er det naturmaterialer og enkle visuelle inntrykk som gjelder, alt for å stimulere sansene og i henhold til samarbeidspartnerens, Shiseidos, retningslinjer. Dr. Holms er også det eneste Shiseido SPA i Skandinavia.

Glassatriet utenfor basseng- og spa-området ber om moderne kunst.

Derfor har vi samlet norsk samtidskunst fra de siste 25 årene, står det i kunstkatalogen. Her inne finner vi flere verker av Hanne Tangen, som det morsomme bildet av en gris med et eple i munnen med tittelen Portrett med eple. Vinterkyss av Bodil Friele består av en installasjon med et nesten hvitt maleri og en aluminiumskiste.

– Det er jo perfekt som galleri, kommenterer jeg.

– Ja, men det er flere som satser på slikt her på Geilo nå, som Bardøla, og vi vil heller ha kunst overalt.

Den moderne delen fortsetter i konferansedelen som huser Norges største permanente Gullvåg-samling. Ti quiltende damer har rigget opp symaskinene sine i det ene rommet. Kari går bort til et eldre verk av Gullvåg, Sau fra 1985, og åpner en postkasse montert på maleriet.

– Dette verket fungerer faktisk som en slags is-smelter for folk i pausene. Hva er det inne i kassen? Det er en ulv.

Et tredelt bilde, Barn om Aften fra 1989, viser tjukke lag med maling, nærmest klint på lerretet, og innimellom dukker to roser, et øye og et portrett opp og gir et hint om den Gullvåg som skal komme, og det som i dag er hans særegne signatur. Den ene gangen i konferansesenteret har fått navnet Humoristen, etter Gullvågs portretter av Rolv Wesenlund. Et konferanserom heter Journalisten, etter kunstnerens portretter av Arve Solstad, og et annet Forfatteren etter portrettet av Lars Saabye Christensen.

Like før vi går mot resepsjonen, fanger blikket mitt en invitasjon til hotellets 90-årsjubileum i 2000, som inviterer til møte med Gullvåg, Jan Vincent Johannessen og Den grå damen.

– Ja, det er spøkelset vårt som vi knytter til suiten 320, der det går en trapp opp til loftet. Historien om denne kvinnen er sann, og kan dokumenteres i politirapporter, men alle som jobbet her den gangen, fikk regelrett munnkurv om hendelsen som fant sted. På 1920-tallet var det en rik kvinne som kom hit på bryllupsreise med sin nye ektemann, en bilselger fra Drammen. Familien var ikke veldig begeistret. Hun hadde fullt dansekort for kvelden, men etter hvert syntes hun det var lenge siden hun hadde

medlemstilbud!

Kunstklubben og KUNST er stolte av å presentere De Historiske Hotel & Spisesteder som en partner for 2010.

Gjennom året gleder vi oss til å kunne presentere utvalgte steder i magasinet som har sterk tilknytning til kunst og kultur. På Dr. Holms Hotel kan du som abonnent på KUNST og medlem i Kunstklubben få følgende tilbud: Kr 840,- (mai og juni) / kr 995,- (juli og august) per person i dobbeltrom per døgn inkl. frokost, samt Kunstkatalogen Dr. Holms Samlinger, en Dr. Holms jubileumsvin og 20 % rabatt på à la carte-restauranten Brasserie.

For flere priser og andre tilbud resten av året; se www.fineart.no/kunstklubben/de-historiske

119 Sa m lingen

reisetipset

Aase Rostad er frilans skribent og globetrotter med kunst som hovedinteresse og hele verden som inspirasjon. Hun vil fremover i KUNST tipse leserne i en fast spalte om kunstreisemål.

Zürich for kunstinteresserte Zürich, byen som har gått fra trøtt til trendy, har endret livsstil og regnes nå blant de mest interessante byene i Europa. Men det ursveitsiske, solide og litt gammeldagse holder de alt for løsslupne og dristige kulturfremstøtene i elegant balanse.

Museum Rietberg, Gablerstrasse 15, www.rietberg.ch Dette museet markerer seg internasjonalt med sin fantastiske samling av utsøkte antikke arbeider, først og fremst fra Asia, Oseania, Mellom- og Sør-Amerika. I tillegg gjennomføres hvert år 4–5 spennende temautstillinger, ofte med eksklusive gjenstander fra utenlandske samlinger. I spennende kontrast til Museum Rietbergs neoklassiske steinvillaer, som ble besøkt både av keiser Wilhelm og Richard Wagner, står en paviljong i grønt glass fra 2007. Nå er også lagerets 4000 unike objekter tilgjengelige for eksperter og publikum.

Hvis du ble fascinert av maleriene fra Rajasthan, vises nå utstillingen Pleasure and Intoxication in Indian painting frem til 2. mai. Frem til 30. mai kan du også se en kulturhistorisk presentasjon av miniatyrmalerier med tema nytelse og beruselse i det gamle India. Videre kan du beundre The Mysterious City of Pyramids med 450 objekter fra Teotihuacan utlånt fra meksikanske museer. Fra 4. juli står utstillingen Kunst fra Bhutan med buddhistiske kunstverk på programmet. Mange av arbeidene har aldri før vært vist offentlig. Og fra 4. mai til 29. november vises Krishna, divine lover. Miniatyrene viser at også guder kan forelske seg!

Migros Museum für Gegenwartskunst, Limmatstrasse 270, www.migrosmuseum.ch Det tidligere bryggerilokalet ble i 1996 til ny, ung og heftig kunstscene, perfekt for store presentasjoner og installasjoner av dristige samtidskunstnere.

Löwenbräu-området er verdt et besøk, for her holder også flere kule gallerier til som Gallerie Eva Presenhuber, Fabian & Claude Walter, Hauser & Wirth og Daros Exhibitions.

Den lille, gamle, reformerte sentrumskirken Fraumünsterkirche har praktfulle blyglassvinduer med bibelske motiver fra Det gamle og Det nye testamentet; skapt av ingen ringere enn Marc Chagall.

Det kreative kjærlighetsparet Jean Tinguely fra Sveits og franske Niki de Saint Phalle er begge representert i byen. Hennes skytsengel svever høyt i hallen på Hauptbahnhof i all sin himmelske og kitschige prakt, mens hans enorme jernfigur Haureka fortsetter sin humoristiske tomgang ute ved parken Zürichhorn som følger Zürichsjøen langs vestre bredd.

Restaurant Kronenhalle på Bellevue er kanskje enda bedre kjent for sin verdifulle kunstsamling enn for sin gode mat. Grunnlegger og vertinne, Frau Zumsteg, begynte med å ta imot malerier som betaling av kreative gjester med lite penger. Ingen sak når kunsten er signert av berømtheter som Miró, Chagall og Picasso, Tinguely – og lampene er av Diego Giacometti!

Kunsthaus Zürich, Heimplatz 1, www.kunsthaus.ch Zürichs viktigste museum har solide eksempler fra sveitsisk og europeisk kunsthistorie med tilbakeblikk på sveitserne Koller, Hodler, Segantini og Böcklin. Videre over landegrensene til Chagall, Kokoschka, Courbet, Delacroix og Munch. Alberto Giacometti stiller selvsagt i egen superklasse. Men også unge Pippilotta Rists berømte videokunst er representert. Det hele avrundes med verker av internasjonale navn som Pollock, Rothko, Baselitz, Kiefer, Cy Twombly og Bruce Neuman.

Sammlung Bührle, Zollikerstrasse 172, www.buehrle.ch En omfattende og vakker privatsamling presentert i industrimagnaten Emil Georg Bührles tidligere villa. Et par år tilbake ble museet hjemsøkt av tyver, og en rekke verdifulle bilder er aldri kommet til rette igjen. Her finnes ennå Tintoretto og Rubens, mens hovedvekten ligger på impresjonistene Modigliani, Pissarro, Picasso, Manet, Monet, Renoir, van Gogh og Cezanne.

Niki de Saint Phalle sin engel i taket i hallen på Hauptbahnhof. Foto: © nomadicphotos.com

Inngangen til Museum Rietberg. Foto: © Museum Rietberg

120 Kunstreisetipset

Tre kunstnere fra Rajasthan Staselige fyrster og djerve krigere fyller historien til den indiske delstaten Rajasthan. Kunstnere, som Bagta og Chokha, sørget for at ettertiden husker den grenseløse rikdommen og den overdådige prakten. Museum Rietberg i Zürich viser frem til 2. mai utstillingen Pleasure and Intoxication in Indian painting, der europeere også kan få et innblikk i indisk kunsthistorie og historie. Og for de som vil reise lenger og få en mer autentisk opplevelse, anbefales en overnatting på The Heritage Hotel Rajasthan (www.deogarhmahal.com).

Tekst Aase Rostad / Foto Museum Rietberg

The Heritage Hotel Rajasthan er et av de mange indiske palassene som er forvandlet til eksklusivt hotell. Her kan gjestene drømme seg tilbake til den indiske storhetstiden på 17–1800-tallet. Suiter og rom har hvitkalkede vegger, flisgulv med kunstferdige mønstre og møbler i mørkt tre. På flere rom henger bilder utført av datidens kjente hoffmalere. Bagtas Kunwar Anop Singh på villsvinjakt henger på rom nr. 254. Rom nr.

256 har sønnen Chokhas portrett av den storvokste og kraftfulle fyrsten Gokul Dasji.

Baijnath, familiens tredje generasjon, er representert på rom nr. 253.

Kunstnere støttet av de kongelige Et blikk inn i historien omkring Udaipur og Devgarh, på midten av attenhundretallet, viser at kunstnerne arbeidet i velorganiserte studioer med sterk tradisjon både innenfor håndverk og stil, godt støttet av fyrstene og deres bestillingsverk. For alle viktige anledninger i deres kongelige liv skulle foreviges.

Enten det var krigerske angrep på nabostaten, dramatiske elefantjakter eller stilige audienser i palasset. Alt skulle gjengis med pomp og prakt – og en detaljrikdom som grenset til miniatyrmaleri. Det kunne derfor ta tid før kunstneren hadde fullført hvert enkelt bilde. Mens fyrstenes stamtavler ble nøyaktig nedtegnet, er det vanskelig å finne nøyaktige årstall når det gjelder kunstnerne. Men med utgangspunkt i berømte og daterte portretter ser vi at den kjente kunstneren Bagta var aktiv til langt ut i det 19. århundret. Etter hvert parallelt med sin yngste sønn Chokha.

vere i profil, alene i bildet. Enten stående eller til hest på krigstokt eller jakt. Hensikten var å demonstrere mot og makt. I 1777 maler han, rakrygget og med myndig ansiktsuttrykk, Kunwar Anop Singh som stolt løfter hånden med jaktfalken. I en uvanlig klar komposisjon med dristige, vibrerende farger fremstilles den unge, kraftige fyrsten like før sin tidlige død. Han er smykket med juvelbesatt turban og klær av kostbare tekstiler pyntet med perler og edle steiner. Selv hesten har overklassens tunge, dekadente blikk. Både hest og rytter overser den ydmyke undersotten som hilser i veikanten. 16 år senere maler Bagta bildet Rawat Gokul Dasji på jakt med falk.

Bildet har nå fått et mer dramatisk landskap.

Vaktene er malt med fine detaljer, i ministørrelser, for å markere den sosiale forskjellen.

sisjon. Og fyrsten, oppdragsgiveren, måtte selvsagt være fornøyd med fremstillingen av seg selv som en myndig, modig, sterk og rik hersker.

I malekassen hadde kunstneren et utvalg fargepigmenter, som han selv blandet til malefarge. Skjell fungerte vanligvis som beholdere for ferdig blandete farger. Men rødt ble blandet i kokosnøttskall. Blått kom fra lapis lazuli. Indigo, og flere andre farger, utvant man av planter. Rødt var pulverisert ryggpanser fra en spesiell bille.

Penslene hadde ekornbust og håndtak av bambus. I tillegg ble mange bilder dekorert med gullfolie, festet ved hjelp av gummi arabicum. Bildeflaten kunne også poleres med en kule av det harde mineralet agat.

Kunstnerens hjelpemidler

Neste generasjon

På 1800-tallet var det vanlig at kunstnerne i Udaipur og Devgarh satt på gulvet med malebrettet på knærne. De malte på et stykke kartong som først ble grunnet med kalkhvitt. Arbeidet gikk langsomt da de mange, sirlige detaljene måtte utføres med stor pre-

Omkring 1799 dukket det opp et lite maleri signert Chokha sønn av Bagta. Den unge kunstneren førte familietradisjonen videre og fant sitt ståsted først i Udaipur. I motsetning til farens stil viste Chokhas krigsmotiver større armeer og flere dyr. Noe som selvsagt også ga maleriet en høyere grad av drama. Hus og gårdsplasser fikk flere arkitektoniske detaljer. Landskapene hans har fjellknatter, gressbakker og trær med frodig bladverk.

I kunstferdig anlagte hager danser grasiøse kvinner kledd i lette saristoffer. Chokha la også mer vekt på det erotiske, ofte fremstilt ved dristige elskovsscener avbildet med utførlige og avslørende nøyaktighet. Senere slo også Chokhas sønn, Baijnath, inn på den kunstneriske banen.

Som yndlingsmaleren til den jevngamle fyrsten, Rawat Nahar Singh I., viste han sitt talent.

To fyrstelige motiver Billedkunstneren Bagta viste ofte sine fyrstelige oppdragsgi-

Høyre: Kunwar Anop Singh med falk malt av Bagta i 1777.

Venstre Rawat Gokul Dasji på jakt med falk malt av Bagta i 1793.

121 Kunstreisetipset

1 Hazel Soan maler bilder til hver artikkel, spesielt for KUNST, og forteller om sine tanker rundt prosessen og valg av farger.

LÆR Å SE MALERENS FLATE VERDEN Figurativt maleri er en todimensjonal fortolkning av den tredimensjonale verden. Samme hvor nøyaktig et objekt er fremstilt, kan maleriet aldri være det samme objektet. Det vil alltid være et maleri! Som kunstner har du ingen forpliktelse til å få et landskap til å likne et spesielt landskap, eller en person til å likne en gitt person. Din eneste forpliktelse er å få maleriet til å likne et maleri! Du står fritt til å oversette fra det tredimensjonale til det todimensjonale – og få en god følelse ut av det.

2

Tekst / Akvareller Hazel Soan / Oversatt av Cecilie Tyri Holt

Manipulasjonsverktøy En kunstner har et utvalg av valører og perspektiv å velge mellom for å antyde at tredimensjonale former eksisterer på en flate. Dette er verktøy som kan manipuleres til å formidle et overbevisende argument. Jo flere tonale variasjoner i en form, jo ”rundere” vil formen fremstå. Jo større skala, dess brattere og dypere perspektiv antydes.

Formale elementer Samme hvor dypsindig innhold et figurativt maleri har, er det allikevel bygd opp av form, farge, linje og valør; de formale elementene innen maleri. På samme måte som musikk er bygd opp av mange forskjellige noter plassert side om side, er et maleri laget av overlappende fargeflekker plassert side om side i et mønster av ulike former. Øv på å se mellomrommet En kunstmaler lærer seg å se form og farge. Når du anerkjenner at mellomrommene er like verdifulle for overflaten til et maleri som formene og fargene til fysiske objekter, ser du verden som en kunstner.

Observer objekter som stoler og bord, og fremstill dem kun ved å male mellomrommene mellom stol- og bordbeina. Gå en tur i parken og betrakt formene mellom en rekke av trær, eller mellomrommene mellom mennesker i en gruppe som sitter på en benk. Observer de triangulære åpningene mellom bein, det mindre triangelet under kneet når bein krysses mens man går. Legg merke til mellomrommene mellom

3 122

Instruktivt

kroppen og bøyde armer, mellom greiner og løvverk. Bruk tid på å betrakte mellomrommene mellom ting, og tegn dem når anledningen byr seg – for du vet aldri nøyaktig hvordan noe ser ut før du tegner det.

Når denne måten å betrakte ting på blir naturlig for deg, blir det mye lettere å oversette den tredimensjonale verden til en overflate.

Øv på å se relative valører En musiker kan høre ørsmå forandringer i nyansene til en tone.

På samme måte må en kunstner være i stand til å se en myriade av forandringer i en fargetones spill over en scene. I en akvarell skaper de naturlige nyansene i fargeblanding og overlapping mange forskjellige valører. Men i et medium som ikke blander seg, må valørene fremheves og fortolkes mer spesifikt. Den beste måten å lære øyet til å lese fargetoner på, er å øve på utdrag av et bilde. Før øyet sakte over et bilde og vurder de relative tonale verdiene som ”lysere enn”, ”mørkere enn”, ”mye mørkere enn”, ”mindre lyst” og så videre. Tren øyet til å finne ut om en tone er lysere eller mørkere enn dens nabo. Ved å myse med øynene fjerner du noe av fargedistraksjonen. Gjør denne observasjonen til praksis ved å male former som beveger seg bort fra og mot lyset, som for eksempel stoff, løvverk og steiner.

Kontrasten mellom det mørke og lyse Alle valører er relative. Vindusrammen i seg selv er verken lys eller mørk, men fungerer bare i forhold til det som sees gjennom vinduet.

Denne realiseringen er essensen av det å male tilstøtende valører. En bakgrunn er bare nyttig i forhold til å holde oppe forgrunnen, slik at et objekts skyggeside settes ved siden av en bakgrunn i en lysere farge.

Den opplyste siden fremheves ved hjelp av den mørke fargen ved siden av. Når du ser verden med en malers øyne, det vil si å forholde seg til de elementene et maleri trenger som form, valør, linje og farge, vil du finne en ny glede i visuell persepsjon.

1. The Passage of Time, 15 x 30 cm. Olje på plate.

Ved å bruke perspektiv og tonale kontraster leker kunstneren med malerisk illusjon. Vi blir overbevist om at et mye større rom eksisterer på den lille platen.

4

2. The Kissing Rocks, 56 x 76 cm. Olje med palettkniv på lerret.

Steinenes bølgete overflate består av en rekke forskjellige farger innenfor et lite spekter. Å male med palettkniv gjør at hver fargetone må vurderes og blandes på paletten før de legges side om side på underlaget.

3. Unwrapped, 46 x 35 cm. Olje på lerret.

Den opplyste siden til figuren er kontrastert mot den mørke bakgrunnen til venstre. Skyggesiden er plassert mot den lyse bakgrunnen til høyre. Mørkt mot lyst, lyst mot mørkt.

4. We are one, 40 x 30 cm. Olje på lerret.

Maleriet er en mosaikk av lyse, mørke og mellommørke farger.

Mennesker og skygger antydes så vidt ved hjelp av lyset som passerer mellom dem. På samme måte som når du betrakter mennesker og skyggene deres i sollyset, må du se formene som lyse, mørke og mellommørke toner.

5. Township boys, 18 x 13 cm. Skisse i vannfarger.

Direkte penselstrøk og rike fargeblandinger gir mening til et tilsynelatende enkelt maleri i vannfarger.

5 123

Instruktivt

Under finner du oversikt over vårt spennende kurstilbud. Vi viderefører kursaktiviteten fra Kunst for Alle. Her finner du både kurs i grafikk og maleri, og kurs for liten og stor. Eller kanskje det kan friste med malekurs og ferie i Spania?

Påmelding er bindende. Les mer om kursene og påmelding på: fineart.no/kunstklubben/kurs Dersom andre tider ikke er spesifisert, går helgekursene som følger: Fredag kl 18–21 / lørdag og søndag 10–16.

Tegne- og malekurs for barn 8–14 år

Vi setter opp en ny runde med barnekurs denne våren. Tone Aaserud presenterer barna for både tegning og maling gjennom kreativ tilnærming til ulike teknikker og motiver.

Tid: Sted: Pris:

Onsdag kl 16–17.30 i perioden 14. april–9. juni Ulvenveien 75 på Økern / Ulven i Oslo 2250,- (25 % søskenrabatt) Scanpix

Mal som Munch med Anne Sollund

Kurset tar utgangspunkt i Edvard Munchs eget syn på maleriet og den kunstneriske prosessen. Her er tanken at man skal lære å se med Munchs blikk og få innsikt i den kunstforståelsen han arbeidet innenfor. Kurset er dermed en blanding av praksis og teori.

Tid: Sted:

Pris:

Torsdag 8., 15., 22. og 29. april og 6., 20. og 27. mai Museumsbesøk på Munch-museet og i Nasjonalgalleriet Resterende kvelder i kurslokalene i Ulvenveien 75 på Økern / Ulven i Oslo Se også eget program på nettsiden 3200,-

Collagraphi-kurs med Marianne Karlsen

Vi har igjen gleden av å sette opp kurs i den vannbaserte og miljøvennlige grafiske teknikken collographi. Det andre kurset er en videreføring av det første.

Nybegynner (fulltegnet) Tid: 10.–11. april kl 11–16 begge dager Tid: Sted: Pris:

Videregående 8.–9. mai kl 11–16 begge dager

Frysjaveien 33 C i Oslo 1900,- + 500 (materialer)

Mal blomster med Åse Hedí Moran

Mal blomster med Åse Hedi Moran. Hun kommer igjen til Norge, og vi har kapret henne til et helgekurs i Oslo i våre kurslokaler på Økern. Åse Hedi legger opp kursene ved hjelp av inngående demonstrasjoner – hun starter hver kursdag med å male et bilde. Deretter får alle individuell veiledning ut fra eget ståsted og maleferdigheter.Og det handler om oljemaling.

Tid: Sted: Pris:

4.–6. juni Ulvenveien 75 på Økern / Ulven i Oslo 2900,-

124 Kurs

Collagraphi-kurs i Lofoten

Marianne Karlsen tar oss med til Kunstnerhuset i vakre Lofoten hvor vi benytter deres grafikkverksted.

Tid: Sted: Pris:

7 dager i perioden 20.–27. juni Kunstnerhuset på Svinøya, Svolvær, Lofoten 9000,- (dep. 2000,-)*

(*Inkluderer kursavgift, basismaterialer, frokost + selvbetjent lunsj mandag–lørdag og felles avslutningsmiddag lørdag. Reise og overnatting kommer i tillegg)

Akvarellkurs med Lars Holm i Lofoten

Vi er glade for å kunne presentere kurs med Lars Holm i Lofoten sommeren 2010.

Begrenset antall plasser igjen!

Tid: Sted: Pris:

7 dager i perioden 13.–20. juni Kunstnerhuset på Svinøya, Svolvær, Lofoten 9300,- (dep. 2000,-)*

(*Inkluderer kursavgift, basismaterialer, frokost + selvbetjent lunsj mandag–lørdag og felles avslutningsmiddag lørdag. Reise og overnatting kommer i tillegg)

Akvarellkurs med Hazel Soan i Lofoten

Vi har igjen gleden av å ønske Hazel Soan velkommen til Norge. Denne gangen vil hun holde akvarellkurs på Svinøya i Lofoten.

Tid:

Sted: Pris:

21.–27. august (ankomst lørdag / avreise fredag / undervisning søndag–torsdag) Kunstnerhuset på Svinøya, Svolvær, Lofoten 10 600,- (dep: 2000,-)*

(*Inkluderer kursavgift, frokost + selvbetjent lunsj og felles avslutningsmiddag lørdag.

Reise og overnatting kommer i tillegg)

Alt underordnes akvarelluttrykket; et lekent akvarellkurs

Lars A. Persson kommer tilbake til Oslo i oktober for å dele av sin flerfoldige kunnskap om akvarellmediet, og det å være leken og prøvende når man maler. Det er en fordel å ha grunnleggende kjennskap til akvarell.

Tid: Sted: Pris:

15.–17. oktober Ulvenveien 75 på Økern / Ulven i Oslo 2900,-

125 Kurs

Maleferie i Andalucía i Sør-Spania

KUNST samarbeider med Atelier Capelletes i Syd-Spania. Det er vårt maleferiested. Kursenes lærer er Marion Henke, profesjonell billedkunstner, utdannet på Gerrit Rietveld Akademia i Amsterdam som lærer i kunstfag. Etter studiene flyttet hun til Spania, hvor hun fortsatte å male på heltid og deltok også ved Olot School for Fine Arts i Girona. I 1992 , etter mer enn 10 år som kunstfaglærer på en engelsk skole på Costa Blanca, etablerte hun sin egen maleskole i huset sitt i Alicante, et hus bygget for å huse deltakere på malekurs. I 2002 flyttet Marion og Onno Henke hele virksomheten til Andalucía.

Kurset passer for både nybegynnere og mer øvede. Reis og få inspirasjon i varmere strøk når sommeren enda er på vent her hjemme! Du vil være i de beste hender hos Marion og Onno.

Prisene inkluderer fullpensjon med drikke. Transport t/r flyplassen, selve flyreisen og utflukter kommer i tillegg. NB! Vi tar forbehold om endringer i pris, avhengig av kursen på Euro.

Tid:

April 2010: 12.–19. april 19.–26. april

Mai 2010: 03.–10. mai 10.–17. mai

Juni 2010: 07.–14. juni 14.–21. juni

Pris per person for 1 uke: Opphold i dobbeltrom: kr 8 250,Opphold i enkeltrom: kr 9 350,For 2 uker: Opphold i dobbeltrom: kr 15 600,Opphold i enkeltrom: kr 17 850,Depositum kr 2000,-.

Restoppgjør direkte med Atelier Capellettes ved ankomst

Kreativt maleri med Annette Martens

Vi setter denne sommeren opp for første gang et kurs i kreativt maleri med Annette Martens. Kurset går over en uke.

Det vil blant annet inneholde utforskning av maleteknikker og redskaper, og introduksjon til hvordan føre kreativ dagbok.

Kurset baserer seg på akrylmaleri og passer for alle nivåer.

Tid: Sted: Pris:

kl 10–16. 28. juni–2. juli Ulvenveien 75 på Økern / Ulven i Oslo 3900,-

126 Kurs

Juli 2010: 05.–12. juli

Annonse

En av de største spesialbutikkene for innramming i Oslo Vi rammer inn alt du setter pris på: • Grafikk

• Foto

• Skilter

• Bryllupsbilder

• Maleri

• Kart

• Objekt

• Speil

Laminering - Oppklebing • Plexi - Akryl løsninger • Rens og Restaurering • Forgylling

Atelier T14 • Jens Bjelkesgt 9, Oslo • Tlf 23 24 04 00 • www.ateliert14.no

Forhandleroversikt : akershus

Nordbyes Kunst og Hobby AS

Strandgt. 7 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / faks 55 33 44 11 Vestlandets største kunst- og hobbyforretning. Stort utvalg innen ­talensprodukter, Winsor & Newton, tegnepapir og skrivemateriell.

Forhandler produktet Scmincke. Vi har også oppspente malerlerret.

KUNST OG HOBBY AS

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl 10–17, 10–18 (torsdag) og 9–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell: Daler-Rowney, Cretacolour, Old Holland, Pantone tusjer, samt alt i kartong og papir. Vi spenner lerret og rammer inn på eget rammeverksted. Galleri og kurs. God fagkunnskap.

rammeservice

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 / www.rammeservice.no Rabattavtale for bilder kjøpt hos fineArt.

Evas Ramme- og Tegnesenter

: møre- og romsdal

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

Pigment Kunsthandel as

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling.

Kurs og innramming.

rammemann

Kirkevn. 7 / 2016 Frogner / 63 82 06 28 / Mobil: 926 96 021 rammemann@online.no / www.rammemann.no Vi rammer inn det du er glad i!

20 års erfaring med kreative løsninger. Vi henter og bringer.

: nordland

: buskerud

Arne Neeraas

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunst- og tegneartikler.

Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

Stein Dahler Farge/Interiør

Østre Nøstegt. 3–5 / 3300 Hokksund / 32 75 26 70 Bra utvalg i kunstmateriell: Olje, akryl, akvarell, pensler og lerret.

Bragernes Rammeservice

: oslo

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent.

Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

Andvord City Cash, Binders AS

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i Sentrum

KREAKTIV – utstyr til kreative fag

Butikk: Tomtegata 29 / 3012 Drammen / 32 83 25 00 Nettbutikk: www.kreaktiv.no Norges største nettbutikk med kunstnermateriell og over 10.000 produkter!

- Akryl, olje, akvarell, gouache, pigmenter - Stort lerretsverksted - Bøker, magasiner og DVDer - Kvalitet til lave priser

Kunstnerbutikken i Oslo Christ. Engebretsen & Søn A/S

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 / faks 22 20 76 73 / post@ceson.no Spesialforretning for kunstnerartikler i Oslo Sentrum.

Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Schmincke og Golden mfl.

WALDM. ELLEFSEN AS

: hedmark

Rosenholmveien 4b / 1258 Oslo / PB 24 1201 Oslo / 22 74 32 32 / faks 22 74 28 00 / we@we.no / www.we.no Spesialforretning for hobbykeramikk, keramikere, glassmestere og kunstnere.

Ring etter kataloger.

Caribonum Norway Tegnesenter as

Strandgt. 61 / 2317 Hamar / 62 51 24 30 / faks 62 51 24 31 / ordrekontor: hamar@caribonum.no Godt utvalg i kunst- og tegneartikler. Daler-Rowney-forhandler.

: rogaland

: hordaland

Gaute Rostrup AS

Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming. Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev.

Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

Male Paletten

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 www.malepaletten.no.

Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, Sennelier, Pantone og Contè.

Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted.

Forhandlere merket med palett tilbyr 10% rabatt på kunstnermateriell til medlemmer av Palettklubben.

128 Forha ndlere

: sør-trøndelag

Hobbyhuset

Markensgate 41 / 4612 Kristiansand / 38 02 03 10 Kjempestort utvalg innen formings-, hobby- og dekorasjonsartikler.

Stor avdeling innen kunstnerartikler til hyggelige priser.

Størst utvalg i oppspent lerret og maleplater.

rammeverkstedet

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for fineArt i Trondheim.

Østerlie Kunst og farve AS

HobbyHimmelen

Søndregt. 17 / 7011 Trondheim / PB 583 Sentrum / 7406 Trondheim / 73 52 99 81 / faks 73 52 40 78 / post@osterlie.no / www.osterlie.no Kunstbutikken i Trondheim! Vi forhandler merkene Lukas, Talens, DalerRowney, Old Holland, Beckers, Winsor & Newton, Sennelier og Habicopensler. Størst i papir: Arches, Hahnemühle art, Fabriano, Cartiera Magnani, Saunders Waterford, The Langton, Canson, Tria Marker og Copic Marker.

Henrik Wergelands gate 26 /4612 Kristiansand / 917 72 057 / mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Sørlandets Torso-forhandler med godt utvalg av akryl-, olje- og a­ kvarellmaling til profesjonelle og nybegynnere.

Godt utvalg av lerret og kunstnerutstyr for øvrig.

Sørlandets største scrapbook- og papirforretning med godt utvalg av generell hobby. Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller på nett!

: telemark

: vestfold

Hobbysenteret AS

BAS Northern Art Equipment AS

Storgt. 125 / 3915 Porsgrunn / 35 55 53 96 Telemark desidert største forhandler av kunstnermateriell! Vi forhandler blant annet Old Holland Classic Colour i alle farger, både i olje og akvarell. I tillegg er vi den forhandleren i Telemark som har hele sortimentet av Daler-Rowney.

Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør.

Sender også per post.

Midgaard kunst & rammer

Arnes Fargehandel AS

Kirkebakken 1, Porsgrunn / 35 55 14 50 Asbjørnsensgt. 11, Skien / 35 90 54 10 Telemarksgate 2, Skien / 35 53 39 11

Kongens gt. 26 / 3256 Larvik / 33 18 24 50 / faks 33 18 35 20 Vi fører Daler-Rowney og Old Holland. Godt utvalg i hobbymateriell.

Panduro-forhandler.

: troms

: østfold

Harstad Innrammingsforretning AS

Rammemesteren Kunst og Hobby AS

Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl.

Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: kl 10–16 (mandag, tirsdag og fredag), kl 10–18 (torsdag), kl 10–14 (lørdag) Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

Kunstmaleren

Skjeberg Bilde og Ramme

Strandgt. 35 / PB 1172 / 9262 Tromsø / 77 68 27 80 Kvalitetsprodukter fra blant annet Winsor & Newton, Arches, Canson samt maling, pensler, lerret, staffeli, papir, tegneutstyr.

Grimstadbakken 8 / 1746 Skjeberg / 69 16 89 73 / skjebergramme@tele2.no Åpningstider: kl 10.30–13.30 og 20–21(tirsdag, onsdag og torsdag) Godt utvalg i kunstnermateriell: Old Holland olje, akryl og akvarell, Beckers, Golden open, Da Vinci pensler, blindrammer, lerret, staffelier. Rask og rimelig innramming (400 ulike lister). Faste kunder får rabattavtale. Vårt viktigste motto er: Hvis vi ikke har det du spør etter, prøver vi å skaffe det. Vi lagerfører ønskede produkter for faste kunder. Vårt lille firma setter enkeltkunder i høysetet.

: vest-agder Corona Fargehuset

Skippergt. 21 / 4611 Kristiansand / 38 02 66 00 / faks 38 10 58 89 Kunstnerbutikken i Kristiansand. Kunstnerartikler.

NFUK-annonse_kunstforalle01_2010:NFUK-annonse i Kunst for alle 17.12.09 08.49 Page 1

NOrSK FOrENING FOr UAVHENGIGE KUNStNErE – www.NFUK.NO Edvard Munch ble i 1903 medlem av ”Société des Artistes Indépendants” i Paris – en kunstnerforening som ble etablert i protest av de mange kunstnerne som ble refusert av ”Le Salon”.

info@nfuk.no

Er du en av dem som ikke har tatt steget helt ut enda? Visst har du mange fine arbeider, men du er usikker på om de holder mål? Du skulle gjerne vært med på en utstilling eller to, men – kanskje du skal vente litt? Ikke gjør det! Vi, i Norsk Forening for Uavhengige

NFUK tilbyr: Kunstnere, vil gjerne ha kontakt med Juryerte utstillinger deg. Opptak av nye medlemmer skjer Juryering av bilder vår og høst, og er basert på vurdering Publisering av bilder av innleverte arbeider. NFUK bruker anerkjente kunstnere i juryen. Som medlem på nettsidene våre i NFUK er du med i et godt, faglig fellesMedlemsbevis skap. Hjertelig velkommen!

Kunstnerstipend

• • • • •

OPPtAK AV NyE MEDlEMMEr: 3., 10. OG 17. MArS SAMt 14. APrIl 129 Forha ndlere

© Idun AD as Grafisk Design

Har du lyst til å kalle deg kunstner?

Velkommen til vårt eget Galleri fineArt! Du finner oss i Maridalsveien 33 P i Oslo • 800 kunstnere og mer enn 9000 motiver å velge mellom • Stadig nye salgsutstillinger • Utvalgte bilder fra siste utgave av KUNST vises i egen utstilling • Et bredt utvalg av kunstbøker • Eget rammeverksted med 20 % rabatt for Kunstklubbens medlemmer

Åpningstider Man-ons Tors Fre Lør

9–17 9–19 9–16 10–14

Maridalsveien 33 P, Oslo Ved Alexander Kiellands plass

Ta turen innom for en hyggelig handel!

KJØPSINFO: Bestill kunstverk eller abonnement på følgende måter: 1. Telefon: 22 99 54 00 2. E-post: tonje@fineart.no 3. kunstklubben.no 4. Besøk oss i galleriet 5. For abonnement: SMS, send kodeord ”kunst” og din mailadresse til 2440

kunstklubben.no

Alle abonnenter på KUNST får et medlemskap i KUNSTklubben som inneholder en rekke fordeler. For kun 495,- får du dette: • NYHET! Nå får du 10% på alle kurs

• Gratis hente-selv-ordning (75 kroner for fineArt-brukere)

• Et årsabonnement med 6 utgaver av KUNST ­inkluderer medlemskap i Kunstklubben

• Dine rabatter kan brukes på gavekort til familie, venner og kjente!

• 20 % rabatt på alle bilder som har vært presentert i KUNST og tidligere utgaver av Aktuell Kunst

• Tilgang til eksklusiv kunst før alle andre og kunst som ikke presenteres på auksjonene

• Et velkomsttrykk til en verdi av cirka 450 kroner

• Økt kunnskap om kunst, kunstnere og norsk og internasjonalt kunstmiljø

• KUNSTreiser i samarbeid med Inspiratour

• Bli abonnent, send kunst og din mailadresse til 2440, eller send e-post til kunstklubben@fineart.no

• Rabatt på utvalgte hoteller i samarbeid med De Historiske Hotel & Spisesteder • Reduserte priser på overnatting på Norges eneste designhotell Grims Grenka • Invitasjon til kunstnerkvelder og utstillinger i regi av fineArt // Kunstklubben

VELKOMSTTRYKK

Bli abonnent og få et flott grafisk trykk signert Tone Dietrichson til en verdi av 450,-

• Tilgang til vårt nettmagasin (kun for abonnenter) • Vi har nå åpnet vår egen Clubshop hvor du som Kunstklubben medlem kan kjøpe designartikler til en gunstig pris!

• 20 % rabatt på frakt

Scanpix

• 20 % på innramming av høy kvalitet

NESTE NUMMER AV KUNST KOMMER I JUNI! Bli med Odd Nerdrum på en ny reise til et mesterverk i Europa!

Møt Marinne Heske og Håkon Bleken!

Vi reiser til kunstens København og ser på utstillingen Warhol & Munch på Louisiana, Frans Widerbergs utsmykning på Kastrup og Arken.

Design: Vipp-suksessen Den ærlige fotografen Rune Johansen Kunsthåndverker Siri Berrefjord Tvillingmysteriet fra Tate Collection Akvareller fra Arktis Norsk kunsthistorie: Erik Werenskiold Karl Erik Harr 70 år: Med saltvann i blodet Kunstnerduoen Lello & Arnel

kunstklubben.no

utstillingsguide

Jutta Bosch: continua 18 SaMMluNG WürTH

utstillingen Continua viser ver født i München i 1960 og er u Henrik Ibsens gate 26 / 22 12 35 50 den østerrikske kunstneren He www. ibsenmuseet.no konvensjonelle arbeidsmåter o Henrik Gerners gt. 7 / PB 207 / 1501 Moss / 69 25 77 75 ghg@ghg.as Hun maler sine verk til musikk Åpningstider: www.ghg.no 15.09–14.05: Mozart og Beethoven.

Tirsdag, onsdag, fredag, lørdag, søndag: 11–16 Den omfattende malerisykl Åpningstider: Torsdag: 11–8 består av 253 malerier og er Tirsdag–fredag: 10–16 15.05–14.09: Lørdag–søndag: 12–16 C-mollmessen. Det var nødven Mandag–søndag: 11–18 ganger på de enkelte klangse Utvalgte utstillinger 2010: Besøk Henrik Ibsens leilighet, som nå er restaurert og fremstår Ved siden av de uttrykksfu Liv Heier, Nina Sundbye / Olav Nygaard, Asle Nyborg / Elin slik den gjorde da dramatikeren flyttet inn i 1895.

Høyland, Hilde Grønstad Sunde / Bjørnulf Dyrud, Anders Kjær, audiovisjon.

Jutta Bosch kalle Se også utstillingen Henrik Ibsens – tvert imot.

Morten Gran, Camilla Gruthe, Lars Løken kunstnerens indre reise, men o virkningsfull innspilling med d Life. Kyrie 15, 1996-1999. Akryl på jute. Inv 8632 ligger på dvd som følger med I motsetning til de raske bi i maleriene til Jutta Bosch et e vever sammen langsomhet og plutselighet og sammenfatter d Besøksadresse: Åpningstider: Galleri A & Galleri A minor Utstillinger 2010: Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo Morteveien 12 tulipaner. Spesiell kunst av utenfor Mandag - torsdag: 12.00 - 19.00.12.2–12.8.: Neser lukter spesiellevårt språk.

– Jeg interesserer meg for mennesker.

Verk fra Sammlung Würth.

(Gjelleråsen Næringspark) Søndag: 12.00 - 18.00 Pia Myrvold: 4. mars–11 april Pia Myrvold: 4. mars–11. april knyttet sammen, hvordan farg 1481 Hagan Fri adgang Fra 21.8. (sluttdato ikke fastlagt) Ian Garlant: 15. april–9. mai Marte Cath. E. Bjørndal: 15. april–9. mai klanger blir ett og del av et sto Smertedans (Hommage á Pina Bausch) Tlf: 46 40 12 64 Bertil Hansson: 13. mai–13. juni Bertil Hansson: 13. mai–13. juni En malerisyklus av Arne Paus evigvarende forandringen i se www.wuerth.no den store hemmeligheten og t Jutta Bosch.

Alle aktiviteter i Galleri Würth er prosjekter fra Würth Norge AS

Sommerauksjonen 8.-10. juni 2010 Innlevering pågår til årets store sommerauksjon over 3 dager.

Vi tar imot oljemalerier og grafikk samt by- og bondeantikviteter, glass, porselen, sølv og smykker.

Gratis og uforpliktende verdivurdering.

Nikolai J. Astrup, ”Soleienatt” solgt for kr 684.000,- inkl. salær.

City etbl. 1932 Thomas Heftysgt. 50, 0267 OSLO // +47 22 12 36 36 // firmapost@chr-auksjon.no // www.chr-auksjon.no

132 Utstillingsguide

Kvalitet gir skaperglede I TORSO-butikkene finner du materiell og utstyr til alt innen kunst, design og tegning.

Vi er en gruppe fagbutikker som leverer kvalitetsprodukter, både til deg som har lyst til å prøve for første gang, og til deg som lever av å skape med penn eller pensel.

Hos oss finner du trivelige medarbeidere som kan gi råd om produkter og muligheter. Kunstens verden er omfattende – men også lett tilgjengelig – vi hjelper deg i gang!

Ved siden av å tilby produkter i ulike prisklasser og gode tilbud, ønsker vi å bidra til større bevissthet om vårt miljø. Når dine malingtuber er tomme, ber vi deg ta de med til butikken for sikker gjenvinning av plast, glass og metallemballasje.

På våre hjemmesider kan du lese mer om våre tilbud og vår medlemsklubb.

Velkommen til TORSO, enten på www.torso.no eller aller helst i en våre butikker!

L ARS ELLING

PER MANING

APRIL 8 - MAY 2

MAY 6 - MAY 30

Galleri Brandstrup OSLO Tjuvholmen allé 5, 0252 Oslo Norway +47 22 54 54 54 www.brandstrup.no

Galleri Brandstrup OSLO Tjuvholmen allé 5, 0252 Oslo Norway +47 22 54 54 54 www.brandstrup.no

Ta med brukte malingtuber til våre butikker.

www.torso.no

Andvord AndvordCity CityCash Cash Tollbugt.

Tollbugt.3131 0157 0157Oslo Oslo Tlf. Tlf.2222414154549898

Fargerike Agerup Fargerike Agerup Fridtjof Nansens veivei 1212 Fridtjof Nansens 0369 Oslo 0369 Oslo Tlf.Tlf. 2323 3333 4242 4040

Kunst ogog Hobby Kunst Hobby Parkaksen 44 Parkaksen 1400 Ski 1400 Ski Tlf.Tlf. 6464 8787 5353 1818

Caribonum CaribonumHamar Hamar Strandgt.

Strandgt.61 61 2317 2317Hamar Hamar Tlf. Tlf.62 6251 5124 2430 30

Arnes ArnesFargehandel FargehandelAS AS Kongegata Kongegata2626 3256 3256Larvik Larvik Tlf. Tlf.3333181824245050

Hobbysenteret Hobbysenteret Storgt.

125 Storgt.

125 3915 Porsgrunn 3915 Porsgrunn Tlf.Tlf. 3535 5555 5353 9696

Hobbyhimmelen Hobbyhimmelen Henrik Wergelandsgt.

26-36 Henrik Wergelandsgt.

26-36 4612 Kristiansand 4612 Kristiansand Tlf.Tlf. 9191 7777 2020 5757

Malepaletten Malepaletten Kong KongOscarsgt.

Oscarsgt.15 15 5017 5017Bergen Bergen Tlf. Tlf.55 5596 9600 0070 70

Arne Neeraas Arne Neeraas Storgt.

5656 Storgt.

8006 BODØ 8006 BODØ Tlf.Tlf. 7575 5252 2222 8888

Tromsø TromsøKunst Kunstog ogHobbysenter Hobbysenter Storgt.

Storgt.104 104 9008 9008Tromsø Tromsø Tlf. Tlf.77 7768 6860 6015 15

VÅR ERFARING - DIN GARANTI KVALITETSINNRAMMING I 35 ÅR Galleriet har egen rammemaker - Kort levering - Stort og eksklusivt utvalg • Anne Haavind • Anne Cecilie Røgeberg • Anne Katrine Dolven • Arne Ekeland • Bjørg Thorhallsdottir • Christopher Rådlund • Carl Nesjar • Dagfinn Knudsen • Eser Afacan • Erling Enger • Eva Harr • Frank Brunner

• Frans Widerberg • Gabrielle Kielland • Gro Fraas • Gunn Vottestad • Gunnar S. Gundersen • Harald Kihle • Håkon Bleken • Inger Sitter • Jan Baker • Jan Brænde • Jan Harr • Jakob Weidemann

• Jarle Rosseland • Jens Johannessen • Johanne Marie Hansen-Krone • Jon Bøe Paulsen • Kai Fjell • Karl Erik Harr • Kjell Erik Killi Olsen • Kjell Nupen • Kjell Pahr-Iversen • Knut Rose • Kaare Espolin Johnson • Lasse Kvernebo

• Ludvig Eikaas • Liv Heier • Marianne Heske • Nicolaus Widerberg • Nikolai Berg • Nina Due • Odd Nerdrum • Olav Christopher Jenssen • Per Fronth • Per Kleiva • Pia Myrvold • Reidar Aulie

Henrik Ibsensgt 90 - Solli Plass - 0255 Oslo Tlf: 22 44 85 86 Fax: 22 55 14 60 Åpningstider: man-fre: 10-17 tors: 10-18 lør: 10-15 søn: 12-16

www.d40.no

ØNSKER VELKOMMEN TIL NYE LOKALER I TJUVHOLMEN ALLE 5

MESTERMØTE:

Odd Nerdrum møter Rembrandt i Stockholm

HÅKON GULLVÅG god kunst og gode kunstartikler

A. Danielsen & Co. AS etabl. 1972

• Runi Langum • Sigurd Winge • Stig Andresen • Terje Resell • Terje Risberg • Therese Nortvedt • Theo Tobiasse • Thorstein Rittun • Trine Folmoe • Trond Fladseth • Ulf Valde Jensen • Yngve Reidar Vold • Ørnulf Opdahl

Galleri Brandstrup OSLO

NR 2 2010 ÅRGANG 57 KR 89,-

KITSCH BIENNALEN 2010 DESIGN: Marimekko og Moods of Norway Edderkoppkvinnen og samtidskunstneren Louise Bourgeois Kjell Pahr-Iversen blant ryggrader og ikoner Pushwagner-utstilling i Skien RETURUKE 25

da Åp g e en ri t uk en 7

KUNST 2/2010 – norges største og eldste kunstmagasin

NORGES BESTE UTVALG I GRAFIKK!

INTERPRESS NORGE AS

&

Tema: Skjønnhet i kunsten! • Grafiker Yngve Næsheim • Maleren Jørgen Holen Kunstanmeldelser av Lars Elton • Kunstnovelle av Tommy Sørbø • Ingri Egeberg Johanne Marie Hansen-Krone • Indisk kunsthistorie • Samisk samtidskunst