KUNST 04/2010

KUNST 4/2010 – nordens største og eldste kunstmagasin

NR 4 2010 ÅRGANG 57 KR 89,-

Nordens største og eldste kunstmagasin

Odd Nerdrum

i Venezia

PUSHWAGNER: En dag i familien Manns liv

RETURUKE 42

Volvo. for life

god kunst og gode kunstartikler

60

313 800,-**

Håkon Blekens dødsfordriv Eva Langaas 70 år – Jubileumsutstilling Eksklusivt: A K Dolven Funkle – Erotisk sengetøy INTERPRESS NORGE AS

&

Terje Grøstad • Eva Laila Hilsen • Skulptur: Håkon Fagerås • Edvarda Braanaas Erik Pirolt • Kunstbyen Skien • Kunstkurs • Fin Oslo • Kunstreisetips Kunstanmeldelser av Lars Elton • Hvordan lage digital kunst • Høstutstillingen

KUNST 4/2010 – nordens største og eldste kunstmagasin

PREMIERE FOR VOLVO S60

ROD BIANCO JuNe 12–27, 2010

NR 4 2010 ÅRGANG 57 KR 89,-

Nordens største og eldste kunstmagasin

MAy 20–JuNe 6, 2010

ApRIl 16–MAy 9, 2010

Odd Nerdrum

i Venezia

VELKOMMEN TIL LANSERING 2. - 4. SEPT. Med helt nye Volvo S60 tar Volvo enda et stort steg innen design, kjøreegenskaper og sikkerhet. Volvo S60 har det prisvinnende sikkerhetssystemet City Safety som standard. Et system som ved typisk kø og bytrafikk selv kan bremse bilen om det registrerer at en kollisjon er i ferd med å inntreffe. I tillegg er Volvo S60 DEN FØRSTE BILEN I VERDEN som kan stoppe av seg selv for fotgjengere (tilleggsutstyr).

PUSHWAGNER:

Faktisk er det så mye nytt på Volvo S60 at vi ikke klarer å forklare og vise det her - det må sees og oppleves hos din Volvoforhandler.

VOLVO S60 D3 163 HK * FRA KR

392 800,-

VOLVO S60 FRA KR

313 800,-**

FØRSTE BIL I VERDEN SOM BREMSER AV SEG SELV FOR FOTGJENGERE. * VEIL PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. D3 GJ.SN. FORBRUK 5.3 - 5.9 L/100 KM. CO 2-UTSLIPP 139 - 154 G/KM. ** DRIVe KOMMER MARS 2011. FORBRUKSDATA IKKE TILGJENGLIG ENNÅ. PRIS KAN ENDRES AVHENGIG AV AVGIFTJUSTERING. ALLE VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. FOTGJENGERVARSLER ”PEDESTRIAN DETECTION” ER EKSTRAUTSTYR. FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDET BIL KAN HA EKSTRAUTSTYR. TREFF VOLVO PÅ FACEBOOK.COM/VOLVOCARSNO OG WWW.VOLVOCARS.NO

Volvo. for life

Håkon Blekens dødsfordriv Eva Langaas 70 år – Jubileumsutstilling Eksklusivt: A K Dolven Funkle – Erotisk sengetøy RETURUKE 42

Les mer på www.volvocars.no

En dag i familien Manns liv god kunst og gode kunstartikler

Velkommen til prøvekjøring og testing av sikkerhetssystemene.

Vi lover deg en fantastisk opplevelse.

BJARNe MelgAARD BeRNADette CORpORAtION leIgh leDARe “tOO lAte AND lAteR” BJØRN RANsve “New wORks”

INTERPRESS NORGE AS

&

Terje Grøstad • Eva Laila Hilsen • Skulptur: Håkon Fagerås • Edvarda Braanaas Erik Pirolt • Kunstbyen Skien • Kunstkurs • Fin Oslo • Kunstreisetips Kunstanmeldelser av Lars Elton • Hvordan lage digital kunst • Høstutstillingen

FeBRuARy 20–MARCh 27, 2010

DeCeMBeR 12, 2009–JANuARy 30, 2010

DAMAsCus

upCOMINg FAll/wINteR 2010/11

gAleRIe guIDO BAuDACh tOMMy OlsON sAlON 94 BIg FAt BlACk COCks INC. eMIly suNDBlAD

Innside flipp

Innside flipp

omslag side side 22 omslag

Nyhet: Flere EuroBonus-poeng

omslagside side33 omslag

Nå får du enda flere poeng på alt du handler med SAS EuroBonus Diners Club privatkort*

230mm mm 230

Alle våre medlemmer med et SAS EuroBonus Diners Club privatkort får nå 15 EuroBonus Ekstrapoeng for hver hundrelapp som belastes kortet, mot tidligere 10 poeng for hver hundrelapp.

Bli medlem du også! Søk om SAS EuroBonus Diners Club privatkort på dinersclub.no. * Unntakene er kontantuttak, kjøp av innenriks flybillett og kjøp av utenlandsreiser som har en innenriks tilslutning i billetten. Man opptjener poeng på privatkort, og kortnummeret må begynne med 361482.

For deg som krever mer. dinersclub.no

omslag side 3

Innhold

Hvorfor ble det kunst? Det er fristende å svare som Arne Næss når man spurte hvorfor han ble klatrer: Det er dere som har sluttet.

(Håkon Bleken)

KUNSTNERINTERVJUER: Mestermøte i Venezia med Odd Nerdrum ...................................................... 10 Håkon Bleken: Dødsfordriv ...................................................................................... 16 Eksklusivt med A K Dolven ...................................................................................... 24 Pushwagners myteomspunnede serie: En dag i familien Manns liv . 30 Eva Langaas fyller 70 år: 50 år i fargenes tjeneste .................................... 36 Eva Laila Hilsens gavlhus .......................................................................................... 44 Terje Grøstad i Flatdal .................................................................................................. 50 Edvarda Aslaksen Braanaas og Dostojevskijs kvinner ............................. 58 Håkon Anton Fagerås – Billedhuggeren som hugger med små bokstaver ...................................................................................................... 60 Ed Ruscha – kunstverdenens Clint Eastwood ............................................... 66 Erik Pirolts utopiske øyer ........................................................................................... 72 Özdemir Altan: En av Tyrkias største kunstnere .......................................... 88 Tove Hov Jacobsen og 45 meter maleri fra Vesterålen ........................... 112 Trine Krogseth: Akvareller fra Arktis ................................................................... 116

SAMTIDSKUNST: Fotografiska i Stockholm og Annie Leibovitz ............................................... 96 AKTUELT: Høstutstillingen 2010 ............................................................................ 100

Kunst på reise:

16

Nutheim og Telemarkskunstnerne ....................................................................... 56 Kunstnerbyen Skien ...................................................................................................... 70 Kunstreisetipset: Istanbul ........................................................................................... 86

Design / kunsthåndverk: Funkle: Til barrikadene med erotisk illustrert sengetøy .......................... 78 Designikonet: Alvar Aaltos ”tulipanvase” ......................................................... 81 Klesmerket Fin Oslo – mer enn luksus ............................................................... 84 Designgalleriet ................................................................................................................. 82

KUNSTHISTORIE: Islamsk kunst ..................................................................................................................... 90 Kvinne fra kunsthistorien: Diane Arbus – fotografen som tok bilder av ”freaks” ............................................................ 92

Fast / annet: Inspirasjon med Gro Mukta Holter ....................................................................... 76 Utvalgt foto: Bente Geving ....................................................................................... 99 Lars Eltons anmeldelser og utstillingsomtaler .............................................. 104 Bokomtaler ......................................................................................................................... 107 Det gode liv: Hotel Grand Terminus i Bergen og Hotel Augustin ...... 108 Kursoversikt ....................................................................................................................... 120 Lær å lage digital kunst med Rino Larsen ....................................................... 124 Instruktivt: Hazel Soan ................................................................................................. 126 Forhandlersider ............................................................................................................... 128 Klubbsider .......................................................................................................................... 130

30

24

LEDER Kritiske budskap i rosa

Jeg er opptatt av å utforske grensene for hva vi mennesker kan tåle.

(Anne Katrine Dolven)

Det går nærmest en Pushwagner-feber over den norske befolkningen.

Selv opplever vi en enorm etterspørsel etter grafikk av denne kunstneren i vårt galleri. Uavhengig av kunstforståelse og interesse har tusenvis av mennesker trykket Pushwagner til sitt hjerte, hans utrolige livshistorie og folkelige kunst. Og ikke uten grunn. Jeg er ganske sikker på at Pushwagner vil bli stående som en av de store i norsk kunsthistorie etter Edvard Munch. Hans budskap treffer meg som alle andre, og hans produksjon er uten sidestykke i norsk kunst.

Men hvorfor denne folkelige appellen; denne Push-bølgen der alle norske hjem helst skal ha en Push på veggen, med et budskap kunstneren startet med for 40 år siden? I 1969 startet Axel Jensen og Pushwagner å tegne og fortelle frem verdenen Soft City, med nesten 300 tegneserie­ ruter som skildret et samfunn der alle menneskene så å si er støpt i den samme formen. De lever det samme livet, og hver morgen tar de en pille merket Life, for så å dra til fabrikken. Det de ikke vet, er at der lager de våpen til å ødelegge sin egen eksistens. I denne skremmende verden forfatteren og Push diktet frem, oppstod også en rekke andre serier.

12236

Jeg spør meg selv mange ganger: Er det slik at publikum ikke oppfatter det dystre, men ironiske budskapet kunstneren meddeler oss, pakket inn med sine saftige rosa toner, lokkende kulørte flater og levende strek? Eller er det nettopp omvendt; at vi føler oss truffet av den tomme, rutinepregete verden Pushwagner tegner opp, slik at vi ønsker å kjøpe dette som en påminnelse om hva vi ikke vil ta del i? Kjenner vi oss igjen i hverdagsmannen som ukritisk sitter i kø til jobben, jobber slavisk som tusenvis av andre like ”manne-former” og like ukritisk sluker TV-ens krigerske nyheter som lørdagsunderholdning i stresslessen? Eller er det slik at vi alle snarere identifiserer oss med de små opprørerne i Pushwagners verden; barnet som kikker på oss med store øyne fra lekegrinden, og som vil vekke oss fra sløvheten? Mannen som går feil vei i rulletrappen? Eller figurene som har en annerledes farge?

I denne utgaven av KUNST kan du lese historien om en av Pushwagners mest kjente serier: En dag i familien Manns liv. Den startet som skisser på en blokk og endte i en monumental frise i Kunstnernes Hus i 1997.

Endelig er de originale serigrafiene fra 1979 ute for salg. Men bak den humoristiske og genuine streken og de vakre fargene skjuler det seg en samfunnskritikk vi alle bør ta inn over oss. Et budskap formidlet på en måte at vi alle kan lese det, uansett språk, kultur eller kunstforståelse.

Før jeg ønsker dere en god høst, vil jeg også gratulere Eva Langaas med 70-årsjubileet i år, og invitere dere alle til hennes jubileumsutstilling på Oslo rådhus som åpnes av Fabian Stang 16. september. Vi i KUNST og fineArt // Kunstklubben er stolte av å bli spurt om å hjelpe til med å arrangere den populære kunstnerens jubileumsutstilling etter 50 år på kunstscenen. Mange kan kanskje oppfatte Evas bilder som fargerike, pene, vakre naturstemninger, men som hun sier selv, ved å vise oss naturens farger og storhet viser hun også hva vi er i ferd med å ødelegge på vår klode. Vi er også svært stolte av å kunne presentere et eksklusivt intervju, som eneste tidsskrift, med den internasjonale kunstneren AK Dolven da hun var på besøk i Kristiansand. En spennende kunstner med en stor karriere altfor få kjenner til!

Vennlig hilsen Mette Dybwad Torstensen og Toril Kojan

10

60

eva langaas 70 års jubileumsutstilling, Rådhusgalleriet, Oslo

16. september – 1. oktober 2010 Åpning ved ordfører Fabian Stang torsdag 16. sep kl 17.00 Søndag 19. september inviterer vi til gratis omvisninger om Eva Langaas’ kunst og liv i utstillingen kl 13 og 15

20 % rabatt på disse bildene i Kunst 4 – for Kunstklubbens medlemmer: Håkon Bleken side 21

A K Dolven s. 29 / Tove Hov Jacobsen s. 114

pushwagner side 33

Eva Langaas side 39

Eva Laila Hilsen side 48

Terje Grøstad side 54

Erik Pirolt side 75

Trine Lotte Krogseth side 118

Bjørn Li, Odd Nerdrum og Helene Knoop foran Pietá av Tizian i Venezia.

Mestermøte mellom Odd Nerdrum og Tizian Vecellio – Begavelse, sier Odd Nerdrum, – trenger ikke fine aner og berømte kunder for å forklare seg selv. KUNST er på sin tredje mestermøtereise med Odd Nerdrum, denne gangen også med den tidligere eleven, Helene Knoop, og herværende gjesteskribent, Bjørn Li. Tidligere har vi besøkt Stockholm og Paris.

Tekst Bjørn Li / Foto Anne Vesaas

Vi spaserer gjennom Venezias trange smug. Et sted møtes flere av dem på en liten piazza hvorfra det strømmer musikk. Vi gjenkjenner Pjotr Tsjajkovskijs toner; de fremføres ikke av musikere i kjole og hvitt, men av en uanselig fyr i lite påkostet bekledning holdt på plass av grønne bukseseler. Han har stilt seg bak et brett av et titalls vinglass. Hvert av dem er fylt med en avstemt mengde vann. Fra kontakten mellom glass­ ene og mannens dansende hender strømmer altså musikken. Og det i så rike og fyldige toner, i så forfinet rytmikk, at alle som har lagt veien over piazzaen, må stanse og lytte henført til denne trolldom.

Vi er på vei til Gallerie dell’Accademia, Venezias fineste samling av malerier fra tiden før 1800. Vi har reist den lange vei bare for å se ett eneste av disse: Pietá av den store venezianske mester Tiziano Vecellio (1488–1576), gjerne kalt Tizian. Det hersker uenighet om hans fødselsår, men ikke om hans betydning for ettertiden. Både Rembrandt og Rubens var dypt influert, og da har vi kun nevnt de største navnene.

Faktum er at europeisk maleri ville ha utviklet seg meget annerledes dersom Tizian ikke hadde levd. Han var en fremragende portrettmaler – en av alle tiders betydeligste. I religiøse og mytologiske motiver

­ tviklet han figurkomposisjonen mot en kompleksitet man trolig ikke u hadde sett maken til siden antikken. Han var en tryllekunstner med farger. Mot slutten av sitt liv, i den alderen da han må kunne betegnes som olding (enten man legger hans egen eller skeptikernes tidsregning til grunn), valgte han å gi avkall på dette innsmigrende virkemiddel farger til fordel for det nesten fargeløse maleri i motiver som utgjør milepæler i det spirituelle maleriets historie. Dette ble også utgangspunktet for Rembrandts gammelmannsverker.

Tizian ble født i solide kår i landsbyen Pieve de Cadore i Veneto innenfor republikken Venezia. I ti-tolvårsalderen ble han og broren Francesco sendt til Venezia hvor de ble opptatt i lære, først hos mesteren Gentile Bellini, deretter hos dennes bror, den store Giovanni Bellini. Det er den samme Giovannis Kristus-motiv vi studerte på vår første mesterreise til Stockholm, og som Odd Nerdrum betegnet som Rembrandt to hundre år før Rembrandt.

Venezia var handelens by fremfor noen. Herfra førte de første handelsruter til Det fjerne Østen, og byen var lenge som den rene transitthall for innførsel av krydder, tekstiler og andre kostbarheter å regne.

10

Mesterm øte

Tizian er den første frie maler som maler direkte på lerretet uten undermaling. Dette bildet er en av mine absolutte favoritter, først og fremst fordi det er så vidunderlig malt, men også på grunn av det gripende innholdet.

Inspirasjon: Utsnitt av maleriet Memorasa av Nerdrum (t.v.) og utsnitt av Pietá avTizian (t.h.).

Om Tizian er det skrevet at han var den første maler som kunne arbeide uavhengig av kirke og fyrstemakt, selv om han i høy grad hadde representanter for begge grupper blant sine oppdragsgivere. I samtiden ble han omtalt som malerfyrsten. Dessuten var han noe av en handelsmann. Ved siden av driften av sitt store verksted var han involvert i trelasthandel og skal ha tjent gode penger. Man skal derfor ikke undre seg unødig over at også Pietá ble til som del av en forslagsvis byttehandel.

– Tizian, forteller Odd Nerdrum, – ønsket seg et gravsted i et av kapellene i Fransiskanerkirken, Santa Maria Gloriosa dei Frari. I bytte mot gravstedet tilbød han fransiskanermunkene denne Pietá hvor han har brukt seg selv og sønnen Orazio som modell. Dere kan se at Maria er kledd i blått. Blå pigmenter var de dyreste. De økte dermed bildets verdi betraktelig i den byttehandel Tizian foreslo. Tizian døde imidlertid av pest før bildet var ferdig. Like etter døde også Orazio i den sam-

me epidemi. Arbeidet med bildet ble avsluttet av Palma il Giovane. Det er han som har malt den engelen med fakkelen.

Nerdrum peker mot en skikkelse litt til høyre for bildets midtakse.

Vi står foran et gigantisk lerret. Skjønt, her gjør vi oss skyldig i en unøyaktighet: Vi kan tydelig se sømmen etter flere lerreter som er sydd sammen.

– Tizian brydde seg ikke om å skjule det, sier Nerdrum. – Han forsto at møtet mellom skissen og det ferdige maleri er mest levende. Der kan dere forresten se at lerretet har vært skadet, men de har reddet det.

Se hvordan fiskebensmønsteret trer frem! Det grove lerretet gir bildet en egen skjønnhet i strukturen. Tizian er den første frie maler som maler direkte på lerretet uten undermaling. Dette bildet er en av mine absolutte favoritter, først og fremst fordi det er så vidunderlig malt, men også på grunn av det gripende innholdet.

Bildet fremstiller en aldrende mann, Nikodemus, malt i Tizians egen skikkelse idet mannen kneler foran Kristus som ligger død i jomfru Marias armer. Gruppen er plassert inne i en nisje, som kan minne om et ildsted eller et alter i et hedensk tempel, flankert av marmorsokler med løvemotiv på hver side. På venstre sokkel står en apostel, eller profet – også han skal bære Tizians egne trekk. På høyre side ser vi en kvinne som minner oss om Kristi skjebne ved å rette fingeren mot et stort trekors hun støtter mot skulderen. Fra venstre gjør en grønnkledd kvinne entré. Hun har et aggressivt, nesten ondt ansiktsuttrykk.

– I litteraturen blir hun ofte omtalt enten som Maria Magdalena eller som en sibylle, sier Nerdrum. – Men jeg tror Tizian har tenkt henne som en personifisering av pesten. Den lå jo alltid som en svøpe over menneskenes liv i denne fuktige byen. Grønnfargen i drakten hennes minner om galle. Det gir preg av sykdom.

Det første som slår en når man betrakter dette bildet, er likevel fargeløsheten. Det gir inntrykk av å være malt i grisaille, til tross for at nærmere betraktning viser både grønt og rødt og blått.

– Tror du de opprinnelige fargene er renset bort? sier jeg.

– Nei. Bildet har vært renset. Men i utgangspunktet er det malt i grisaille. Han har brukt masse svart. Så har han lagt på farger i tynne lasurer. Som på gamle, kolorerte bryllupsbilder. Den rødfiolette fargen ble for øvrig fremstilt av maur som de knuste i morter.

– Jeg har lest at han kunne bruke opptil 20 lag lasurer, sier Helene Knoop. – Ellers må man vel kunne si at dette fremfor noe er malernes bilde!

Utsagnet blir til en viss grad bekreftet på stedet. Salen er full av besøkende. De fleste nøyer seg med et fort blikk på Pietá før de søker de mer fargesterke bilder i salen.

– Folk er tiltrukket av sterke farger som de gjenkjenner fra tegneserier, sier Nerdrum. – Men Tizians bilde ser jo ut som om det er gravd opp fra jorden. Jeg husker en gang Per Ung og jeg var sammen her i Venezia. Vi satt foran Giovanni Bellinis altertavle i Frari-kirken. Tenk, sa jeg til ham; at det bildet er skapt av vann, jord og litt olje. Jeg får samme fornemmelse foran dette bildet av Tizian: Man kan gjøre

11 Mesterm øte

Et stopp på Rialto-broen.

David Dalla Venezia og Odd Nerdrum i samtale foran Monumento al Doge G. Pesaro i Frari-kirken.

­ irakler av gjørme og litt olje. Tizian har vært ute etter et tidløst m ­uttrykk. Dette bildet så gammelt ut allerede da det var nymalt.

– Hvordan gikk det til? sier jeg.

– Tizian var på besøk i Roma, forteller Odd Nerdrum. – På vei hjem til Venezia tok han veien innom Firenze. Der fikk han se Massaccios fresker over apostelen Peters liv i Santa Maria Del Carmine. Selv om de på det tidspunkt ikke var særlig gamle, de var malt i 1425–1428, var de allerede nesten svarte av sot fra faklene som ga lys i kapellet hvor de var malt rett på veggen. Det er denne aldringsprosessen Tizian har etterlignet i dette bildet. Han har bestrebet seg på å male et bilde som ser gammelt ut. Han har selv skapt elde for å slippe å vente på den.

Overflaten minner om en slitt sølvmynt med skitt i gropene. Tizians siste bilder er liksom i full oppløsning, men ikke så oppløst at man ikke kan se hva de forestiller, som om han har malt alt ferdig og så skrapt det ut igjen. Det er dette jeg kaller Det syke barn-syndromet. Basert på de samme verdier man finner i Munchs Syk pike; man skraper ut og sliter seg frem til et uttrykk. Dette er en teknikk som egner seg godt for det jeg kaller erindringsbilder. Med det forstår jeg bilder som befinner seg langt nede i bevisstheten, og som møysommelig hentes opp og stønnes frem. Se på ikonene han har malt nede i hjørnet. Kanskje han husket dem fra barndomshjemmet. Alt i dette bildet strekker seg mot

12 Mesterm øte

Fra våre reiser med Odd Nerdrum til Stockholm og Paris har vi lært noe om hans studiemetode: Han sammenligner.

Helene Knoop foran Canovas gravmonument i Frari-kirken.

det tidløse. Den engelen i hjørnet der. Se hvor frodig den er malt i forhold til de tørre figurene i Veroneses bilde ved siden av.

Fra våre reiser med Odd Nerdrum til Stockholm og Paris har vi lært noe om hans studiemetode: Han sammenligner.

– Ved å sammenligne ser man straks de sterke og svake sider ved et bilde. Og derved gjerne også ved maleren, sier Nerdrum.

– Legg merke til den hånden, sier han og peker mot Kristusskikkelsen i Pietá.

– I holdning minner den om Syk pike av Munch. Tizian har vært besatt av å nå frem til et uttrykk i den hånden. Sammenlign den med hånden til mannen i bildet der borte.

Nerdrum gjør tegn i retning av et maleri utført av Tizians samtidige, venezianeren Jacopo Tintoretto.

– Den hånden er direkte dårlig. Og Tintoretto har bare latt den være slik. Han har skyndet seg for å bli ferdig. Som om han mangler moral. Tintoretto mangler også poetikk. Det er vel til syvende og sist dette som kjennetegner et mesterverk, sier Nerdrum. – At det rommer poetikk.

Dagen etter befinner vi oss om bord i båten som skal bringe oss fra Venezia til flyplassen. Det blåser friskt, og skipperen legger fartøyet i riktig posisjon mot bølgene.

– Det var som alltid en stor opplevelse å være her, sier Odd Nerdrum. – Tizians Pietá er jo hver gang en åpenbaring. Men jeg har jo sett det så mange ganger. Så jeg må nok si at det største denne gang, det var mannen som spilte Tsjajkovskij så fint på vinglass!

Odd Nerdrum , Helene Knoop og den italienske maleren David Dalla Venezia på byens eldste ­kaffehus, Florian.

Neste utgave: Les om Kitsch Biennalen i Venezia eller besøk den selv 17. september til 15. oktober.

Tizian Vecellio (1488–1576) Tizian Vecellio ble født i den lille byen Pieve di Cadore i Dolomittene hvor han vokste opp i solide økonomiske forhold. I tiårsalderen kom han til Venezia hvor han ble opptatt i lære i mesteren Giovanni Bellinis verksted. I ungdomsårene ble Tizian og malerkollegaen Giorgione ansett for å være republikken Venezias mest lovende malere. Giorgione døde ung av pest allerede i 1510. Etter at Giovanni Bellini døde i 1516, ble Tizian stående som republikkens ukronede malerfyrste. Han var dens offisielle maler i mer enn 60 år. Tizian påtok seg bestillingsoppdrag fra fyrster, konger, kirken og velhavende handelsmenn. Han ble selv en rik handelsmann. Til tross for sine mange triumfer opplevde Tizian i sitt lange liv også store sorger. Mange av hans nærmeste døde i ung alder. Hans sene verker, som hører til de betydeligste i maleriets historie, er preget av hans forståelse av det forgjengelige. Her bryter Tizian med samtidens klassiske idealer og utvikler et grovt utpenslet og dramatisk maleri som senere skulle få stor betydning for blant annet Rembrandt.

Tizian hadde en stor produksjon. Hans motiver ble dessuten utført i tallrike varianter av assistenter som arbeidet i hans verksted.

Tizians verker kan i dag sees i de viktigste museene over hele verden. Som følge av Tizians lange samarbeid med keiser Karl V og hans etterfølger Filip II, befinner det seg særlig mange verker i Pradomuseet i Madrid. Men Tizians aller siste verk, Pietá, befinner seg fremdeles i mesterens hjemby, Venezia.

13 Mesterm øte

JONNYÂ ANDVIK Maleren og hans verk: www.andvik.com Vuggesang, detalje utsnitt. Olje pĂĽ lerret, 2009/10

nerdruminstitute.com

H책kon Bleken foran selvportrettet fra 2008.

16 Portrettet

Håkon Bleken – Tidsfordriv er sløsing med tiden; dødsfordriv gir livet mening – Arne Nordheim sa at hans musikk lå et sted mellom poesi og katastrofe. Det syntes jeg var jævlig godt sagt og et utsagn jeg følte meg hjemme i om min kunst.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anja Eline Basma

Håkon Bleken står i en av salene i sin jubileumsutstilling Dødsfordriv i Trondheim Kunstmuseum. Utstillingen er kommet i stand sammen med Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og det er siste helg den henger oppe. Vi har fått kunstneren til å vise oss rundt på sin egen utstilling. Mesteparten av bildene er signert 2008, 2009 og 2010, og vi blir imponert over 80-åringens enorme produksjon. Bleken understreker også at dette ikke er en retrospektiv utstilling.

– Så dette er ikke de siste maleriene du maler? spør fotografen med et smil.

– Det må du spørre Gud om, ler Bleken mens han viser oss inn i salene med et så vakkert naturlig lys at fotografen jubler.

Fargene på maleriene rundt oss er utrolige, og slår oss nærmest i bakken. Strøkene dristige. Komposisjonene komplekse. Motivene sterke og mystiske. Så har også kunstkritiker Tommy Olsson kalt Håkon Bleken for landets yngste maler på 80 år.

– Jeg er nok en modigere kunstner nå enn tidligere. Her ser dere erfaringen jeg har samlet opp, men det er mye jeg kan tenke meg å endre, sier Bleken, mens han tar på bildene, går rastløst frem og tilbake, betrakter dem mer kritisk enn nikkende og beundrende. Skraper litt på ett, tydeligvis ikke helt fornøyd likevel.

– Jeg er ikke fornøyd med så mye av det jeg lager. En kunstner maler jo ikke gode ting hele tiden. Kanskje 10–20 av mine bilder kan kalles virkelig gode. Når jeg lager dårlige ting, er de virkelig dårlige. Jeg mener virkelig dårlige. En kritiker sa at det som er så bra med Blekens bilder, er at man så lett ser hva som er dårlig. I perioder har jeg stanget, som etter Festspillene i Bergen i 1978. Den perioden varte i ni år. Ja, det har vært tunge tider der jeg ikke har fått til noe, men jeg visste alltid at det ville komme tilbake. Vrakprosenten har derfor vært stor, humrer han, og unggutten i 80-åringen kikker frem i smilet mens han blunker og trekker frem portrettene av sine aldrende foreldre som et av sine hovedverk, samt de teknisk unike kulltegningene.

Maleriene rundt oss bærer tittelen Stillheten etterpå. Like under fargeprakten og det energiske ligger også en mørkere Bleken som jeg ikke helt har fått øye på tidligere. I det som kan tolkes som ruiner, skimter vi baugen på arken, et element Bleken ikke slipper så lett.

– Tittelen Stillheten etterpå er hentet fra et dikt av Rolf Jacobsen. Jeg viser til stillheten etter katastrofen. For hva skjer når alt er stilnet, når katastrofen er over? En harmoni? Et håp? I bildene mine finner du et samspill mellom det konstruktive og det destruktive. Det som skal rives, og det som skal bygges opp. Bildene lages på gulvet, og det er fysisk anstrengende. Det hele er en åpen prosess, som det å skrive en bok. Men til syvende og sist er det formen som er det bærende i bildet.

barndom med en autoritær far, men en omsorgsfull mor som fikk skikk på oppveksten til Håkon og hans bror og søster. Han bestemte seg tidlig for å bli billedkunstner, selv om faren, som var arkitekt, ønsket at sønnen skulle velge samme levevei.

– Jeg husker pussig nok min første kunstopplevelse. Jeg gikk i 4. klasse og hørte No ser eg atter slike fjell og dalar, og ble så beveget at jeg begynte å gråte! Mor tok meg også ofte med hit til Trondheim Kunstmuseum. Jeg husker jeg så Heyerdahls Arbeiderens dødsleir.

Bleken mener selv at han ikke var et vidunderbarn, men han var ganske god til å tegne – og hadde lyst til å tegne. Og det var som tegner han debuterte og slo gjennom. Hans utradisjonelle kulltegningsteknikk, med sjablonger, kulldryss, skvetting med fiksativ og avtrekking med ­sugende papir, fornyet kulltegningen som medium. På 1970-tallet kom bilder som Fragmenter av et diktatur og Fragmenter av kjærlighet.

– Kull og papir, noe så enkelt og primitivt. Det er utrolig hva man kan få ut av det! I dag er kullet så konsentrert at jeg får det helt sorte med en gang. Jeg bruker også sjablonger. Og ser du kulltegningen der borte?

Bleken peker på den tredelte tegningen Prosessen fra 2008.

– Tittelen får mange til å tenke på Jesu prosesjon mot korset eller en militær henrettelse. Men motivene er faktisk basert på et foto av Terje Tysland og bandet hans fra en konsert, humrer Bleken, som om han liker å spille oss små puss med sine titler og fragmenter av virkeligheten.

I 1971 hadde Bleken sitt kunstneriske gjennombrudd med sin separatutstilling på Kunstnernes Hus i Oslo.

– Hvorfor ble det kunst? Det er fristende å svare som Arne Næss når man spurte hvorfor han ble klatrer: Det er dere som har sluttet. Jeg klarte aldri å slutte å tegne og hadde et stort uttrykksbehov. Etter hvert lærte jeg om sentralperspektivet, og dreiv ikke med stort annet en periode. Da jeg var 16 år, bestemte jeg meg for å bli kunstner. Jeg gikk to måneder på arkitektlinja i påvente av å komme inn på Kunst- og håndverksskolen.

Jeg kom inn på andre forsøket og lærte under Jean Heiberg. Han var en fantastisk maler, men ingen god lærer for meg. Akademitiden var bare elendighet, den passet meg ikke, og jeg fant meg selv mange år etterpå.

Men vi lå ikke på latsida. Det er ingenting man lærer så mye av som ­arbeid, forteller Bleken om sine første år som kunstner.

I årene 1962–1972 var Bleken ansatt som førsteamanuensis ved Institutt for form og farge på NTH. Han mener selv at han har lært mest som kunstner ved å jobbe som lærer. Dessuten lærte han seg også å ­bedre uttrykke seg skriftlig.

– Du må alltid forklare hvorfor som pedagog. På NTH ble det lagt vekt på at vi skulle uttrykke oss skriftlig, samt verbalisere når vi korrigerte kunsten. Jeg tror på en dialog mellom lærer og elev, og har lært ting av ungdommen jeg ikke kunne drømme om å tillate meg som ung.

Som unge kunstnere trodde vi at Georg Jacobsens konstruksjonsskjema skulle gjøre oss til gode kunstnere, men ble satt kraftig på plass av virke-

Gutten som aldri sluttet å tegne Bleken er født i Trondheim i 1929. Morens familie kom fra Flatanger, faren fra Gausdal. Han har ikke lagt skjul på at han hadde en vanskelig 17

Portrettet

(t.v.) Utenfor byen, 2008. (t.h.) Do not gentle ... , 2008.

Man må ikke spørre om meningen med livet, man må gi det mening. ligheten. De siste femti årene har vært en morsom tid å være kunstner i.

Ingenting sjokkerer lenger. De estetiske grensene sprenges.

På 1950- og 60-tallet foregikk det en kamp for det abstrakte maleriets innpass i norsk kunst. Gruppe 5 oppstod i dette miljøet, der Bleken ble en viktig deltager.

– Da den spanske Ramond Isern begynte å jobbe på NTH, stiftet han Gruppe 5. Under professor Arne Holms ledelse utviklet det seg et inspirerende miljø. Så kom jeg, Lars Tiller, Roar Wold og Halvdan Ljøsne med i gruppen. Du kan si vi ønsket å skape bilder på samme måte som vi underviste, med vekt på fornuften, det konstruktive og det formale.

Bildene skulle absolutt ikke være litterære, men logiske. Futuriske forskyvninger i flaten og kubistisk abstraksjon var viktig for oss med forbilder i Georges Braque, Juan Gris og Pablo Picasso.

– Finnes det abstrakte i bildene dine ennå?

– Du vil få en stor overraskelse når du ser de siste bildene mine i annen etasje etterpå, smiler Bleken, og skjønner plutselig at han har glemt mobilen sin i bilen. Han sender oss i forveien opp i annen etasje i den vakre funkisbygningen som faktisk er det første bygget i Norge tegnet kun for å huse et museum.

satt jeg modell i en halv time. Han modellerte deretter etter hukommelsen. Disse portrettene av Nordheim er også min følelse av møtet med den aldrende komponisten.

På en av veggene henger også Blekens selvportrett. Utgangspunktet er fotografi av seg selv, revet i kantene, limt på lerretet. I hånden holder han en sigarett, som en humoristisk henvisning til Munchs selvportrett med sigarett.

– Jeg var en pioner med å benytte foto sammen med maleri, enten direkte overført til bildene mine, eller som et utgangspunkt. I 1973 tegnet jeg kulltegningen Stormen etter et fotografi av en sinnssyks utbrudd, knipset av amerikanske Richard Avedon i 1964. En kritiker i Dagbladet skrev at dette kunne man ikke gjøre. Nasjonalgalleriet kjøpte inn tegningen, paradoksalt nok, forteller Bleken og poserer foran selvportrettet for fotografen.

Midt på 1970-tallet beveget Bleken seg i nye retninger, med inspirasjon fra kunstnere som Francis Bacon og gruppen The School of London.

Han begynte å utforske en ny figurasjon med mennesket i sentrum. Vi går inn i et annet rom som viser både dette heftige uttrykket samt Blekens samtidsengasjement. På veggene henger collager med fotoer fra massemedienes formidling av terror, krig, fattigdom og forurensning.

– Nyhetene viser kun faenskap. Men dette er verdiene våre.

Menneskets historie. Vår verden. Krig og elendighet, bryter Bleken ut, engasjert.

Vi ser Mussolini hengt opp som et kadaver, à la Francis Bacons ­opphengte dyrelik på et slakteri. Madonna tar av seg glorien på et annet motiv. Flere bilder har tittelen Slakt. Vi får øye på det velkjente fotografiet av jødegutten fra Warszawa og en avrevet hånd i piggtråden fra Vietnamkrigen. Tvetydigheten og det klare budskapet går hånd i hånd.

– Hvordan var din opplevelse av krigen?

– Angstfylt. Men i grunnen ble vi godt behandlet i forhold til resten av verden som er i krig, sier Bleken, og setter seg igjen på en pinnestol med den lange kroppen sin.

– Hvor lang tid bruker du egentlig på et bilde, spør plutselig fotografen Anja, som til nå har gjemt seg bak kameraet.

– Et slikt bilde, en collage, går det alt fra en uke til 14 dager. Kanskje får jeg ikke til fargen, flikker og korrigerer. Det er famling det meste av tiden. Delacroix sa at man må forlate et bilde før det er ferdig. Hvis ikke blir det kjedelig og stivnet.

Han går inn i salen ved siden av og kikker ut av vinduet.

Portrettene – Kan jeg få ta et bilde av deg? Vi har tatt nattoget hit ens ærend for å få sett denne utstillingen. Fargene er helt utrolige.

To eldre kvinner kommer bort til Bleken, som hilser høflig og ønsker dem god fornøyelse videre. Han viser oss inn i et rom med portretter av komponisten Arne Nordheim (1931–2010). Bleken gir oss et brutalt ærlig bilde av den aldrende mannen med en forenkling av form og strøk som igjen understreker 60 år med erfaring og oppspart mot.

Klærne er røft malt med kun én farge rett på lerret, som forteller om formen. Det samme gjelder beskrivelsen av ansiktet. Men tross i enkle virkemidler følger Bleken konvensjonene til et kunstnerportrett der han belyser hodet og hånden til Nordheim; intellektet og håndverket.

Bleken setter seg ned på en stol og hviler hodet mot veggen.

– Bildene passer inn i serien jeg malte av mine aldrende foreldre.

Nordheim-portrettene er basert på foto jeg tok av ham da jeg besøkte ham på pleiehjemmet der han bodde etter at han fikk slag. Det har vært hans hjem i nesten tre år nå. (Arne Nordheim døde to måneder etter dette intervjuet. Red.) Han er stivnet i sykdom. Ingenting er mer tragisk enn stor ånds sammenbrudd. Da Nils Aas skulle lage en byste av meg, 18

Portrettet

Jeg vil heller være litt begavet enn et stort talent. Det er nok av eksempler på kunstnere som har vært store talenter, men gått til grunne og skapt rutinekunst. Og det er mange kunstnere som har slitt livet av seg og blitt store. Van Gogh var ikke akkurat et vidunderbarn. Det som er avgjørende, er intensiteten og driften.

– Jeg repeterer meg kanskje for lite? Men alt er tillatt i dag. Man er ikke bundet av ismer. Det er frigjørende. Men det skaper også mange svindlere og sjarlataner. Kvalitet er ikke alltid verdsatt, slik som vi gamle håndverkere og malere er opptatt av. Mange begavete folk blir kanskje borte. Det er umulig å vite hvem som blir stående igjen ifra dagens kunstbilde.

– Så hvert bilde du lager, har en ny problemstilling du forsker i, en ny mulighet?

– Jeg kunne ikke sagt det bedre selv! utbryter Bleken.

– Men hvor er vi hen, i hvilken verden?

Bleken tenker. Han vil sjelden si noe uten at det nettopp er gjennomtenkt, analysert og velformulert.

– At jeg ikke kjenner meningen med bildene mine, betyr ikke at de er uten mening, svarer han om litt.

– Men jeg tenker jo maleri hele tiden. Det maleriske universet mitt er jo mye mer spennende enn virkeligheten. Der slipper jeg all den jævlige faenskapen … Men nå skal jeg vise deg de siste bildene mine, så forstår du hva jeg sa tidligere, om at jeg er tilbake der jeg startet.

Bleken leder an gjennom salene igjen. Publikum ser langt etter kunstneren bak bildene de beundrer. Han stopper foran et bilde med et hestekranium jeg gjenkjenner fra mitt besøk i atelieret hans for fem år siden. Bleken bekrefter at det er det samme hodet, funnet under en

­ tgravning i Trondheim og lagt i plumbo for å få renset bort kjøttet u rundt.

– Det siste maleriet jeg har malt til utstillingen, heter Hestehode og skulptur, og har absolutt abstrakte kvaliteter, nesten kubistisk. Men du ser at nesten ingen av mine malerier flyter ut. Min kubistiske grunntanke holder alt på plass.

Vi avslutter i rommet som viser Blekens noe overraskende motiv i ulike varianter; ishockeyspilleren beilende foran en kvinne.

– Det pansrete mot den nakne, forsvarsløse kvinnen. Samspillet mellom det brutale og vakre. Jeg begynte med dette motivet for 30–40 år siden, og det vil liksom ikke slippe taket.

På vei mot utgangen passerer vi en liten monter med flere viktige inspirasjonskilder for Bleken. Utvalget avslører en mørkere Bleken enn det mange forventer, selv om han har sagt ved flere anledninger at han har vært opptatt av livets destruktive krefter.

Bleken peker på boken Doktor Faustus av Thomas Mann, Dag Solstads siste roman 17. Roman, en bok om Francis Bacon, Dantes Den guddommelige komedie og et bilde av Isenheim-alteret av Matthias Grünewald i Colmar og Picassos Guernica. I bakgrunnen hører vi ­filmen Maler av Hallvard Brein der Bleken besøker de største kunstverkene for han i verden.

– Du kan bare skrive av det jeg sier i filmen, ler Bleken.

Håkon Bleken foran et av sine portretter av Arne Nordheim.

19 Portrettet

Vi hører Bleken fortelle: Hva skal man male da, når maleren ikke skal male jomfru Maria og korsfestelsen – og Gud er borte? Se innover, kanskje?

– Jeg tenker ikke så mye, jeg bare maler, ler Bleken litt ironisk på vei ned trappen.

– Men denne tittelen, Dødsfordriv, hva mener du med den?

– Jeg har bruk for det, 81 år gammel. For meg er det kjedelig å ikke gjøre noe. Ved å skape holder jeg døden på avstand. Uttrykket stammer fra forfatteren Franz Werfel. I sitt essay Menneskets reneste lykksalighet forteller han om en reise gjennom provinsen der han, helt tilfeldig, havner i en operaforestilling og opplever en plutselig lykkefølelse. I dette øyeblikket forsvinner døden for ham. Slike øyeblikk finner jeg i kunsten.

Det er det virkelige livet som sliter og tærer på meg. Ikke det å lage kunst. Tidsfordriv er sløsing med tiden. Dødsfordriv gir livet mening.

Palmehaven Vi kikker så vidt innom den faste samlingen i museet, og Bleken peker på et vakkert bilde malt av Peder Balke (1804–1887).

– Skulle jeg valgt meg et bilde i norsk kunsthistorie, må det bli dette.

Balke har rett og slett bare malt fjellryggen med ett eneste bredt penselstrøk, og tørket bort deler med en fille. Da er det ikke rom for å feile. Så sikkert gjort!

Han tar på bildet, og vi stirrer forskrekket på han, godt oppdratt i museumsreglene.

– Jeg har liksom lov til det, ler han da han ser vår forskrekkelse – og ingen alarm går.

– Hadde du klart å male som dette? spør fotografen og peker på et verk av I. C. Dahl.

– Hvis jeg hadde trent lenge, i mange år som de gamle mesterne, så hadde jeg nok klart det. I dag er det kanskje kun en norsk kunstner som ville mestret å male et slikt bilde i en slik teknikk: Odd Nerdrum.

På vei ut henter Bleken noen av de nyeste trykkene i museumsbutikken. Mannen ruller og pakker dem omstendelig inn.

– Jeg ville bare tatt på en tapebit, jeg, ler Bleken – Ja ja, du har greie på det, jeg bare maler …

Vi setter oss inn i Blekens Honda, som etter noen minutter lukeparkeres med få centimeters margin foran Palmehaven; Trondheims svar på Theatercaféen. På vei inn passerer vi et selvportrett av kunstneren.

Ishockeyspiller og dame, olje på lerret, 2008. Foto: Trondheim Kunstmuseum

– Palmehaven ble tegnet av Morten Anker Bakke i 1910, men arkitekten fikk syfilis og ble gal etter kun ni yrkesaktive år og måtte tilbringe resten av sitt liv på en institusjon, forteller Bleken mens vi setter oss og klapper samtidig for pianisten, som ifølge Bleken også er gartneren for de berømte palmene.

Bleken har selv et elsk/hatforhold til trønderhovedstaden, hvor han så å si har bodd hele livet. Da den gamle trehusbebyggelsen på Svartlamoen skulle rives, tok han opp kampen sammen med Gullvåg og malte på alle husene. I 2008 ga han bort 350 verk til Trondheim Kunstmuseum sammen med 170 verk fra Inger Sitter. Det resulterte i at Gråmølna på Nedre Elvehavn ble bygget for å huse gaven samt som et visningssted for nyere kunst.

– Alle reiser fra Trondheim, bare Håkon Gullvåg og jeg blir, avslutter han.

Håkon Bleken • Født i Trondheim 1929 og bor i fødebyen • Utdannet ved Statens Kunstakademi 1949–53 og Statens håndverks- og kunstindustriskole fra 1950 • Førsteamanuensis fra 1960 til 1972 ved Institutt for form og farge på NTH • Siden debuten i 1951 har han hatt separatutstillinger i landets viktigste gallerier som Nasjonalgalleriet og Henie–Onstad Kunstsenter • Festspillutstiller i Bergens Kunstforening i 1978 • Bleken ble refusert av Høstutstillingen ni ganger på rad som ung • I 1991 hadde han retrospektive utstillinger i Kunstnernes Hus i Oslo og i Trondhjems Kunstforening • Jubileumsutstillinger i forbindelse med 70-årsdagen i Trondheim Kunstmuseum, Christiansand Kunstforening og Ålesund Kunstforening • Illustratør av Ibsens Hedda Gabler, Haugtussa av Arne Garborg, Mysterier av Knut Hamsun og Babettes Gjestebud av Karen Blixen • Utsmykninger i St. Olavs kirke og Olavshallen i Trondheim, og i Oslo Konserthus og på Sentralstasjonen i Oslo • Malte det offisielle signingsbildet av H.M. kong Harald og H.M. dronning Sonja • I 1999 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden • I 2010 ble han også utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden

20 Portrettet

H책kon Bleken galleriet Uten tittel 1 Litografi / 100 ex / 65 x 46 cm Galleripris uten ramme: 9000,-

Medlemspris u / m ramme: 7200,- / 8908,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 21 Kunstga lleriet

HĂĽkon Medlemsider Bleken galleriet galleriet

Uten tittel 2 Litografi / 100 ex / 46 x 65 cm Galleripris uten ramme: 9000,-

Medlemspris u / m ramme: 7200,- / 8908,-

Se flere bilder pĂĽ fineart.no

At jeg ikke kjenner meningen med bildene mine, betyr ikke at de er uten mening.

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 22 Kunstga lleriet

Bred, sølv trelist

KUNST PÅ HJERNEN AUKSJONER / SALG / AKTIVITETER

Annonse

NORGES STØRSTE KUNSTHAPPENING I OSLO SPEKTRUM 18.-19. SEPTEMBER Kunstinteressert og ute etter et godt kjøp? I Oslo Spektrum treffer du hundrevis av kunstnere og gallerier uten å måtte gå fra galleri til galleri. Kunstnerne vil være tilstede på messen slik at du har muligheten til å snakke direkte med dem, høre ideene som ligger bak og kjøpe original kunst. messe.no/art

A K Dolven Alt kan bli snudd opp ned for oss

24 Eksklusivt

Dolven stiller spørsmål om fotfeste i livet, i filmverket the day the sky became my ground, som var tittelen på hennes utstilling på Sørlandets Kunstmuseum i sommer. Dagslys, det hvite, vertikale og horisontale linjer er særtrekk som preger de tre videofilmene og den ene maleriserien som ble vist frem i Kristiansand 19. juni til 28. august i år.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Eva Kylland / Foto av verk courtesy Galleri MGM Oslo, Wilkinson Gallery London og carlier / gebauer Berlin

− Jeg er opptatt av å utforske grensene for hva vi mennesker kan tåle, sier kunstneren.

I filmen the day the sky became my ground snurrer en ung, naken kvinne rundt og rundt i et kaldt vinterlandskap. Filmen vises baklengs, speilvendt og rett frem. Det er noe rått og brutalt i det øde vinterlandskapet, og noe sårt og skjørt med den nakne kvinnehuden ute i flere minusgrader. − Livet handler om å finne balanse, men plutselig kan alt bli snudd opp ned, vi mister fotfeste og går over ende. Det kan ramme alle, helt uten forvarsel, sier Anne Katrine Dolven.

Filmen hadde premiere i begynnelsen av 2010 i London, i Wilkinson Gallery, der utstillingen fikk rosende omtale av pressen.

Avisen the Guardian kåret den til Exhibition of the week, og dette sier litt om hvilken stjerneposisjon A K Dolven har i det internasjonale kunstmiljøet i London.

KUNST møter Dolven dagen etter at hun har kommet hjem fra Kina. Der åpnet hun separatutstillingen Looking for Balance i Bejing. − Jeg har nesten ikke stemme igjen, hvisker hun. Jeg har fått halsbetennelse.

Likevel stiller hun villig opp til fotografering og intervju innimellom hosteanfallene. Hun rister løs på armer og ben og ser på oss med et intenst blikk. − I Kina fikk jeg høre fra publikum at kunsten min oppfattes som politisk. I urbane storbyer i utlandet mener mange av betrakterne at filmene mine har seksuelle undertoner. I Norge blir de samme verkene oppfattet som en lek med dagslyset og naturen. Publikum leser mine bilder ut ifra hvilken referanseramme de selv har. I Norge har vi et a­vslappet forhold til naken hud, i New York kan en avkledd kropp ­oppfattes helt annerledes. Det er interessant å registrere så ulike ­oppfatninger rundt i verden, om de samme kunstverkene, sier Dolven.

Selv har kunstneren alltid vært fascinert av det hvite. − Det er så uendelig mye man kan gjøre med det hvite. Jeg stiller meg hele tiden spørsmålet: hva ligger bakenfor det hvite? Hva er bak det hvite lerretet?

mer. Det er naturlig for meg å veksle mellom teknikkene film, maleri og lyd, det gir større rom for å uttrykke det jeg vil si. − Hva er likheten og forskjellen mellom det å lage et maleri og en film? − Begge deler handler om å uttrykke noe, en idé og en følelse. Noen følelser gjør seg best på film, andre egner seg best som maleri. Jeg er ikke opptatt av å kun formidle det vi ser i verket, men gjerne det vi ikke ser, som gir rom for undring. I et maleri må man gi av sin tid for å se på motivet, det står stille. I en film kommer tiden til deg, her er det bevegelse. Maleri opplever jeg som en mer abstrakt mulighet enn film. Film og maleri har ulikt språk, på samme vis som ord og handling. Å si at jeg elsker deg med ord og si det samme med kroppsspråket er også to ulike formidlingsformer. I filmene mine fokuserer jeg på objekter, landskap og mennesker. Jeg stoler på naturen, og jeg stoler på menneskene jeg bruker i filmene. Modellene kjenner jeg alltid godt fra før av.

Jeg benytter aldri skuespillere, det fungerer ikke for meg.

Utgangspunktet er tilliten og kjennskapen til menneskene jeg filmer, som da er med på å skape det rette uttrykket. Med amatører i filmene bruker jeg øyeblikket, det er sjelden mer enn ett take. Feilene viser seg da å bli lykketreffene. The happy mistakes, sier Dolven. − Hva er hovedbudskapet i kunsten din? − Jeg er opptatt av å få frem en tanke i et enkelt rom. Et vinterlandskap i et videoverk kan gjøre budskapet tydeligere. Et enkelt maleri kan være en del av et større bilde. Jeg vil med dette fortelle noe om det som vi kanskje ikke ser, det utenfor bildet. Alle mine verker er konseptuelle, jeg styres alltid av en klar idé.

Kom sent i gang Anne Katrine Dolven kom inn på Kunstakademiet i Oslo i en alder av 29 år. Før det studerte hun kunst ett år i Paris og ett år i Aix-enProvence. Tidlig i tyveårene møter hun sin første mann, musikeren Erik Balke, som inkluderer henne i sitt kunstnermiljø. − I mitt oppvekstmiljø i Oslo og i min slekt fra Vestfold var det ingen tradisjon for å bli kunstner. Opprinnelig var de sysselsatt med landbruk og hvalfangst. Far var den første i familien med artium. Da jeg etter min artium viste interesse for kunst, var det ingen forståelse for dette som et yrke, noe jeg skjønner i dag. Jeg skulle bli noe ordentlig og fullførte ergoterapiutdanning, men fant ut at denne yrkesveien ikke passet for meg. Da jeg endelig ville gå kunstens vei, var min kapital at jeg gjorde det jeg innerst inne ville med livet mitt.

Samme år som Dolven begynner på Kunstakademiet, blir hun mor. − Å bli mor og samtidig studere på Kunstakademiet var to positive opplevelser på samme tid, det gav meg fin energi. Jeg gikk i åpen klasse på Kunstakademiet, i Annex-klassen. Her stod flere kunstuttrykk på dagsorden, blant annet maleri, installasjon, film og lyd. Linjen var en prøveordning og ble lagt ned etter to år. Den ble for populær og truet vel den mer tradisjonelle fagdelingen som grafikk, maleri, skulptur.

For meg passet miksen bra. Jeg har alltid jobbet med flere uttrykksfor-

Between the morning and the handbag - main still.

25 Eksklusivt

Selfportrait double still 4.

− Film og maleri har ulikt språk, på samme vis som ord og handling. Å si at jeg elsker deg med ord og si det samme med kroppsspråket er også to ulike formidlingsformer. kvinnen som sitter naken på et svaberg med ryggen til og speider utover vannet. En håndveske ligger ved siden av henne. Kvinnekroppen er rund og sunn, håret er maskert vekk med en hudfarget plasthette.

Skikkelsen har en klassisk torsoform. − Jeg var ute etter det tidlige morgenlyset til denne 35 millimeterfilmen, sier kunstneren. Lyset, når en ny dag starter på Sørlandet, er noe jeg kan. Jeg har feriert i dette landskapet, hvor familien kommer fra, siden jeg var barn. Da filmen skulle gjennomføres, bodde jeg på øya en uke, vi ventet på det perfekte klare været. I rett øyeblikk slo jeg til. Drømmelyset, helt uten skygger, varte kun fra kl. 05.25 til 05.30. − Har du alltid en krystallklar tanke før du går i gang med et kunstverk? − Ja, jeg jobber alltid konseptuelt med mine verk. Tittelen kommer ofte først som en veiviser eller samtalepartner, deretter utfører jeg arbeidet. I denne filmen ville jeg skildre begynnelsen på noe, som vi ser gjennom morgenlyset. Lyset treffer huden som en aura, og stille hav er helt uten krusninger. Stemningen er nesten uvirkelig, kroppen fremstår som skulpturell i det grytidlige morgenlyset. Natur og romantikk er en sentral del av tematikken i videoverket, som bader i lyserosa pastellfarger.

Dagen som et uskrevet blad er et annet emne som lett kan leses i dette verket. Hudtoner og lyse pastellfarger minner meg om 1950- og 1960-­tallet, om venteværelser og skoleinteriør da jeg vokste opp, sier Dolven.

– I tillegg er jeg opptatt av kjennetegn fra min egen samtid. Derfor håndvesken. Vesken er noe vi tar med oss når vi forlater et sted og skal gå.

Anne Katrine Dolven er en skarp observatør av dagens mote, musikk og arkitektur. I filmverket fra Sørlandet har hun plassert den tidstypiske motevesken på svaberget ved siden av den nakne kvinnen. Den snertne Diva-vesken fra Italia var populær akkurat denne sommeren.

Rekvisitten taler for seg selv og bidrar til at kunstverket oppfattes som mindre klassisk og mer rettet mot samtiden. Vertikale og horisontale linjer både i maleriene og i videokunsten er et annet virkemiddel i flere av hennes kunstverk. − Landskaper er horisontale, og mennesker er vertikale. Her ser jeg en klar forbindelse til menneskers liv, som preges av kontrasten mellom det horisontale og det vertikale. Når vi fødes inn i livet, er vi i horisontal stilling, når vi er produktive og aktive, er vi vertikale, og når vi forlater livet, er vi tilbake til utgangspunktet i horisontalen, sier Dolven. − Munch har inspirert deg i dine tidlige verker, kan du forklare hvorfor?

Dristighet, stillhet og dagslys I 1989 bodde kunstneren i Vest-Berlin, i en leilighet på grensen til øst.

På balkongen, som faktisk stakk ut i øst over elven Spree, stod hun splitter naken med et filmkamera hun snurret rundt sin egen kropp.

Rett i nærheten lå det fem militære vaktposter, som holdt øye med alle bevegelser på grensen. De hadde henne mest sannsynlig i kikkerten.

Her stod hun alene med bar hud en februardag og lot super 8 millimeter kameraet surre og gå. Filmen snurret til den tok slutt etter tre minutter. Noen få måneder etter falt muren. Dolven lot filmrullen ligge urørt i over 20 år gjemt i en skuff. Tiden var ikke moden for å vise frem filmen da den var ny, Dolven synes det ble laget nok kunst om murens fall akkurat på dette tidspunktet. Filmen ble først tatt frem igjen da kunstneren fikk ideen til filmverket selfportrait Berlin februar 1989 Lofoten august 2009. Sommeren 2009 tok hun med seg filmkameraet til en fjelltopp i Lofoten, og gjennomførte det samme filmstuntet.

Denne gang også med en rull 8 millimeter film i kameraet. Mot bar hud oppå fjellet snurret hun kameraet rundt livet igjen, og gjennomførte de samme bevegelsene, som i Berlin 20 år tidligere. De to filmopptakene er satt sammen til ett filmverk, der horisontene skimtes diffust i bakgrunnen. Vi tror vi hører lyden av filmrull i opptaksmodus.

I virkeligheten er det ingen lyd. Verket er overført til video. Det er ­opplevelsen av de rytmiske bildene og bevegelsene som fungerer som repeterende musikk. I sommer er filmen vist frem for publikum på Sørlandets Kunstmuseum sammen med de tre andre Dolvenkunstverkene, filmstills from a day I–VII, between the morning and the handbag og the day the sky became my ground.

I bildeserien filmstills from a day I–VII leker kunstneren med det hvite og dagslyset. Monotoni og minimalisme unngås ved å bryte opp bildeflaten med litt rom. − Bildet må puste, mener hun.

På galleriveggen i Kristiansand henger syv små oljemalerier på en lang rekke malt i gråtoner og oransje. De enkle bildeflatene er brutt opp med blyantstreker. Bildene representerer tiden som går etter som skyggen endres i løpet av døgnet. Den lille streken i hvert bilde blir symbol på en skygge. Skyggen i form av en strek er ulik i alle de syv bildene. Enkelheten og renheten i uttrykket gir bildeserien poetisk tyngde.

Også i kunstverket between the morning and the handbag er dagslyset sentralt. Klokken halv seks om morgen en julidag filmer Dolven 26

Eksklusivt

− Hvordan opplever du responsen fra publikum i Norge på videokunst? − Å selge videoverker i Norge er ennå ikke så vanlig. Selv om dette ikke er noen ny teknikk, kunsten har allerede vært på markedet i 50 år, er det ingen stor kommersiell virksomhet her i landet. Internasjonalt er videokunst en teknikk på lik linje med andre teknikker og en del av kjente private og offentlige samlinger. Da videokunst først kom til Norge, ble det godt tatt imot, men kanskje ikke sett på som så interessant for samlere. Dette endrer seg. Filmverkene er for øvrig mye ­raskere å få ut til et stort publikum enn malerier.

Innkjøpt av Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) Anne Katrine hoster litt igjen, stemmen er skral, og hun prøver å komme til hektene ved å drikke et glass kaldt vann. Vi fortsetter samtalen og flytter oss fra utstillingslokalet på Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) til direktør Pontus Kyanders kontor. Her viser hun frem de spesialdesignede eskene som film og videoverkene oppbevares i med tilhørende sertifikater og dokumentasjon. − Mange museer har ikke gode nok oppbevaringsrutiner for videokunst. Norsk Kulturråd jobber i disse dager med å lage en mal for hvordan materialet skal oppbevares for fremtiden, sier Dolven.

Selv har hun sørget for at alle hennes originale masterverk ligger trygt lagret i et brann- og vannsikret lager i Finland.

I sommer har Sørlandets Kunstmuseum kjøpt inn A K Dolvens to verker the day the sky became my ground og between the morning and the handbag. filmstills from a day I–VII og selfportrait Berlin februar 1989 Lofoten august 2009 har Dolven selv donert vederlagsfritt til museet. − Hvorfor valgte du å gi kunstverkene til SKMU? − Jeg ble veldig glad da SKMU kjøpte inn disse to verkene. Filmen between the morning and the handbag er kun representert i internasjonale samlinger. Nå er den også sikret i Norge. Den faglige styrken ­museet viser, og den ryddige prosessen som ble utført da de tok beslutningen om handelen, samt den gode kontakten vi oppnådde i denne forbindelse, gjorde at jeg valgte å gi bort to av mine kunstverk til ­museet. Jeg ble imponert over at museets egne representanter selv kom på besøk til mitt atelier i London, sier kunstneren.

Rett i nærheten av oss sitter SKMUs direktør Kyander og jobber på PC-en. Han forteller at han har kjent Dolvens kunst lenge, og at hun er en av de store film- og videostjernene i utlandet, på lik linje med den finske videokunstneren Eija-Liisa Ahtila. Den finskfødte direktøren har tidligere stilt ut Dolvens verker både i Korea og Sverige samt laget TV-program om henne for Sveriges Television. − I Norge er Dolven ikke like godt representert i offentlige samlinger.

Hun fortjener mer oppmerksomhet her i landet. Vi er derfor stolte over å ha sikret oss noen av hennes mest sentrale videoverker, sier Kyander.

Installation Wilkinson, 2010.

The day the sky became my ground, film still 2, 2009.

Veksler mellom urbanitet og natur Den 57 år gamle kunstneren bor i dag både i London og Lofoten. Hun liker å veksle mellom det urbane bylivet og det stille landlivet nær hav og fjell. − Om sommeren i Nord-Norge drikker jeg lite vin. Der blir jeg nok speedet av lite søvn og det hvite sommerlyset døgnet rundt, sier Dolven. – I London lever jeg midt i verden. Vi mennesker bor på en liten klode. Jeg er ikke redd for at raser blander seg med hverandre. Løsningen for å overleve som sivilisasjon er at vi blander oss så fort som mulig med hverandre. Om 400 år vil menneskene riste på hodet av dagens fremmedfrykt og rasisme.

De vil undre seg over hva vi egentlig holdt på med. Selv velger jeg å tenke positivt, jeg har tro på Direktør Pontus Kyander viser frem mappen med Dolvens videoverker. menneskene.

The day the sky became my ground, film still 1, 2009.

− Jeg er opptatt av kunsthistorien, på samme måte som jeg er opptatt av å studere et landskap. Temaer som liv, død, ungdom og skjønnhet berører oss alle. Dette er emner som også var sentrale for Munch. I boken It could happen to you fra 2001 har jeg tolket sentrale verker av Munch inn i vår egen samtid. Munchs ikoniske verk, Pubertet (1894), Kysset (1897) og Selvportrett med sigarett (1895) har jeg formidlet i korte filmsekvenser, der poseringen er den samme, men rekvisittene er ulike. De er fra min egen samtid. Verkene dveler ved de samme eksistensielle og universelle temaer som Munch berørte, bare med en annen innpakning.

27

Eksklusivt

Hun reflekterer videre: − Norge er et materielt land og veldig familieorientert på godt og ondt. Familien er hellig. Min mann døde for fem år siden. Jeg opplever derfor selv at terskelen for å ta inn enslige i sosiale sammenkomster er høy i Norge. I London blir man i mindre grad vurdert ut ifra sosial status, der er det større åpenhet for inkludering uavhengig av familiesituasjon.

Midt i jappetiden i 1987 flytter småbarnsmoren fra Oslo. Hun skaffer seg bolig i Berlin og Lofoten.

– Leiligheten, som lå på grensen til Øst-Berlin, og huset i Lofoten var billige på denne tiden. Dette var uinteressante steder å bo for mange da, sier Dolven. – For meg gav det frihet å ikke ha gjeld. − Det er et valg å ta å gjøre det man vil her i livet. Å flytte på seg var bra for meg. I Lofoten fikk jeg tak i et atelier i et gammelt fiskebruk i Kabelvåg. Lokalet ble betalt med kunst laget gjennom en treårsperiode.

Jeg startet samtidig et lite galleri på stedet. I Berlin kom jeg inn i et interessant kunstnermiljø og fikk flere kunststipender, blant annet gjennom UD. Nå er det OCA som gir støtte til norske kunstnere i utlandet.

Gjennom OCA-programmet har Dolven blant annet fått støtte til sin separatutstilling i Kina, som ble avsluttet i juli i år.

Etter ti flotte år vekselvis i Berlin og Lofoten velger Dolven å flytte på seg. Kjærligheten fører henne denne gang til London, der hun fremdeles bor. Boligen på Kvalnes på Lofotens nordside har hun beholdt. − Da jeg stod ved nok et veivalg i livet, tenkte jeg først at det ikke var aktuelt å flytte igjen. Jeg var 40 år gammel. Likevel valgte jeg å ta spranget inn i en ny tilværelse. Å begynne på nytt er stimulerende for arbeidet. Det skjerper sansene dine. Du er kledd naken igjen og må bygge opp et nytt nettverk rundt deg. Suksess kommer ikke av seg selv, jeg har tatt valg, derfor er jeg der jeg er i dag.

− I dag jobber jeg deltid på Kunstakademiet. Her opplever jeg at unge kunstnere er langt rausere og mer inkluderende enn hva som var tilfelle i min generasjon. Vi var mer selvhøytidelige og ikke så flinke å til å dele kunnskap og innsikter med hverandre. Jeg er glad for at kunstnermyten endres og kan avmystifiseres noe. Før måtte jeg i større grad skjule at jeg var interessert i politikk eller kuratorvirksomhet, da det bare skulle handle om egen solokarriere som kunstner. Jeg setter pris på denne utviklingen. Jeg er ikke redd for fremtiden. Det finnes mange våkne folk der ute, som bidrar til positiv tenkning, understreker Dolven, som nå nesten ikke har hørbar stemme igjen …

Kunst i det offentlige rom − I vår var du aktuell med installasjonen Untuned bell på Tullinløkka, hvordan fikk du ideen til dette kunstverket? − Jeg fikk først en forespørsel fra Nasjonalmuseet om å gjøre noe på Tullinløkka. Deretter tok KORO (Kunst i det offentlige rom) tak i prosjektet og gjennomføringen. Plassen Tullinløkka er stor, ikke spesielt vakker og et kaotisk punkt midt i Oslo by. Himmelen over plassen var det som tiltrakk meg, og jeg begynte straks å tenke på lyd. Det er mye lyder i en by. Lyden av kirkeklokker er mennesker vant til å høre i byer over hele verden. Jeg fikk tak i en 1,5 tonn tung klokke, som var vrakgods fra klokkespillet i Oslo rådhus. Den tunge klokken var erklært ustemt i forhold til de 48 andre klokkene i rådhustårnet og hadde lenge stått stum på bakken.

Høyt over asfalten på den åpne plassen, i en vaier, ble den avdankede klokken installert temporært på Tullinløkka. Her kunne publikum tråkke på en pedal, som ga klokken klang. Ingen klager ble mottatt på lyden av klokkeklangen. Pedalen var en cry baby-modell. Det samme merket som musikeren Jimi Hendrix brukte, som var Dolvens store gitarhelt. − Dag og natt tok jeg bilder av folk som tråkket på pedalen, sier kunstneren. Det var fascinerende å registrere publikums respons på klokkeinstallasjonen, som dinglet høyt over bakken med himmelen som lerret. Mange er redde for å skape lyd i det offentlige rom. Folk hadde sikkert sine egne agendaer for å tråkke på pedalen. Mange syntes nok derfor det var befriende å få lage lyd, midt i byen, mener multikunstneren.

Tullinløkka er en sentral møteplass i byen, som lenge har skapt debatt. Spørsmålet om hva plassen skal brukes til i fremtiden, har vært et hett tema lenge. Ved å sette opp en 12 meter lang plakatvegg nær klokke­installasjonen fikk publikum også mulighet til å ytre sine ­meninger, om hva som helst. Dolvens klokkeinstallasjon vekket til live spørsmål om annerledeshet, normalitet og orden. Spørsmål som berører vårt felles eieforhold til byen og bruken av det offentlige rom, var et annet sentralt tema i verket.

For tre år siden takket Anne Katrine Dolven ja til professorstilling ved Kunstakademiet i Oslo.

A K Dolven •F ødt 1953 •U tdannet ved Kunstakademiet i Oslo og ved kunstakademier i Aix-en-Provence og Paris •P rofessor ved Kunstakademiet i Oslo •B osatt i London og Lofoten •U tstillinger i Europa, Asia og USA. Festspillutstiller i Bergen og Harstad • Innkjøpt til 39 internasjonale samlinger, blant annet Museet for samtidskunst, Tate i England, KAISMA i Helsingfors og H.M. dronning Sonjas samling

28 Eksklusivt

A K Dolven galleriet white shadow Litografi / 250 ex / 62 x 47 cm Galleripris uten ramme: 6000,-

Medlemspris u / m ramme: 4800,- / 5941,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 29 Kunstga lleriet

Dyp, sølv trelist

Fra utstillingen i Ibsenhuset 1991. Foto: Hans Bøvre

I januar 1969 startet kunstneren Pushwagner og forfatteren Axel Jensen sitt legendariske samarbeid. Etter et avbrekk på nærmere åtte år, mens Pushwagner arbeidet i London, tok de sommeren 1978 igjen opp tråden med det som skulle bli et av de mest kjente kunstverkene i nyere norsk kunsthistorie: En dag i familien Manns liv. Dette som opprinnelig var tenkt som et billedbokmanus, ble i stedet en serie med 34 silketrykk. Denne serien dannet igjen utgangspunktet for malerifrisene: New York-frisen og Dadadata-frisen.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

En dag i familien Manns liv ble utviklet i 1978–79 da Pushwagner arbeidet om bord i Axel Jensens skonnert, Zeus, som lå ved kai i Stockholm.

Mens Axel Jensen var i India (fra desember 1978 til april 1979), utvikler Pushwagner et billedbokmanus med tittelen Oblidor Guide Book A–Z. – Ut fra dette materialet ble det gjort et resymé, forteller Pushwagner til KUNST om den myteomspunnede serien.

Med dette materialet under armen reiser Jensen til Oslo hvor han treffer sin gamle venn, Claus Fjellberg, som drev et reklamebyrå i byen.

En av hans ansatte, Fritz Bjerkeli, får ideen om å lage en serigrafiserie.

Bjerkeli kontakter silketrykker Gunnar Fredriksen.

Axel Jensen kontakter på sin side direktør Ole Henrik Moe ved Henie–Onstad Kunstsenter med en forespørsel om å få kunne stille ut serien der sommeren 1980. Brikkene faller på plass. Silketrykker Fredriksen skjærer ut filmer til 37 ulike motiver og påtar seg det økonomiske ansvaret for prosjektet, og bruker sin fritid til trykkeoppdraget.

Pushwagner bistår i fargeblandingsoperasjonen, og tar av trykk etter hvert som Fredriksen har gjort seg ferdig med å skyfle fargen utover silkeduken med en rakle. Så fort som mulig geleider Pushwagner trykket inn i tørkestativet før neste. Hver farge trykkes separat. Alt blir tryk-

ket i et lokale Fredriksen disponerer i Keysers gate i Oslo. Pushwagner minnes at han klatrer over en port for å komme inn i gårdsrommet hvor trykkeriet ligger.

De 34 ulike serigrafiene som trykkes, representerer et resymé av Oblidor Guide Book A–Z og får tittelen En dag i familien Manns liv.

Opplaget for hvert enkelt motiv varierer fra 109 til 190. I motsetning til Soft City, som beskriver den siste dagen i Soft-verdenen, beskriver En dag i familien Manns liv en hvilken som helst dag. Det er den store forskjellen på de to verkene. Billedromanen Soft City er en mer omfattende bok og viser en annen tegnestil.

– Serigrafiserien En dag i familien Manns liv er en videreføring av arbeidet vi startet i 1969 i Skovveien i Oslo, sier Pushwagner.

Axel Jensen og Pushwagner utviklet det ene billedmanuset etter det andre. De inspirerte hverandre. Bilde for bilde, tekstboble for tekstboble.

Pushwagner utviklet en tegnestil som passet til tegneseriesjangeren.

Enkle streker og konturer. Pushwagners legendariske billedverden i Soft City ble skapt og fullført av ham i London i 1975–76, med nærmere 270 tegneserieruter som skildrer et samfunn der alle menneskene så å si er støpt i den samme formen. De lever det samme livet, og hver morgen tar 30

Sa m lerobjektet

de en pille merket Life, for så å dra til fabrikken. Det de ikke vet, er at der lager de våpen til å ødelegge sin egen eksistens.

kroner per trykk. For 6000 kunne du kjøpe hele serien. I katalogen fra utstillingen kan man lese at dette var et billedprosjekt i samarbeid med Axel Jensen, og at Pushwagner og Jensen var interessert i å utvikle tegne­ seriespråket fra masseprodusert kitsch til en kunstnerisk uttrykksform.

Det var også første gang at teamet Jensen & Pushwagner viste ­resultatet av sin arbeidsprosess for et større publikum.

I ABF-huset (Arbetarnas Bildningsförbund) på Sveavägen i Stockholm ble serien vist våren 1982, men tatt ned etter noen dager.

Arbeiderne følte seg støtt og kritisert. En dag i familien Manns liv ble oppfattet som en kritikk av arbeiderklassen, men dette var overhodet ikke Pushwagners intensjon.

– Min intensjon var å lage et tivolispeil, slik at man kan se seg selv i speilet fortegnet slik at man ler. Fargen rosa valgte jeg for å “sukre pillen”.

Jeg leste en historie av Stendhal, i romanen Rødt og sort, om en brukthandler som kommer trekkende med et lass på en landevei. Han har et speil stående på lasset, og når han stopper, viser speilet kloakken som renner i grøften langs veien. Stendhal kommenterer at det er kommunens ansvar å rydde opp. Med dette mener jeg å si at mens det er kommunens ansvar å gjøre noe med selve kloakken, er det mitt kall å vise den, gjerne gjennom et rosafarget tivolispeil.

– Er silketrykkserien komplett nå – eller venter flere bilder?

– Serien er ikke komplett, det finnes fortsatt tre filmer det ikke er laget trykk av, men jeg har planer om å gjøre det når jeg får tid, svarer Pushwagner på e-post.

– Er serien kanskje enda mer aktuell i dag enn på 1970-tallet?

– Ja, det sier seg selv. Det er jo mye mer respons og interesse for den nå enn det var den gang. Som Dag Solstad sa: Serien har gjort meg oppmerksom på fremmedgjøringen som sakte og umerkelig, gjennom de siste 40 årene, har gjort seg gjeldende.

Et håp – Når skal du utgi boken Oblidor Guide Book A–Z? – Et godt spørsmål! Jeg ønsker å lage en billedbok av Oblidor Guide Book A–Z, slik jeg laget Soft City. Dette vil jeg gjøre så fort jeg får anledning til det. Både Oblidor Guide Book A–Z og Soft City er sosiologiske satirer i science fiction-rammer, forteller Pushwagner til Thale Fastvold, formidlingsansvarlig ved Pushwagners nye galleri på Tjuvholmen. Hun legger selv til da vi besøker galleriet: – Jeg tror at folk liker Pushwagner på grunn av den sterke gjenkjenneligheten. Mange ser også humoren, ironien og satiren. Men han er svært opptatt av at det er opp til hver enkelt å tolke hvor det hele ender.

Hver karakters skjebne er uviss i hans verden, selv om det kan se dystert ut. Leser du bildene hans nøye, ser du nettopp små håp og variasjoner i den rutinepregete og uniformerte hverdagen; mannen med en annen farge på stresskofferten, figuren som ser oppover istedenfor stivt foran seg, og den ene mannen som plutselig går motsatt vei av strømmen på samlebåndet til jobben. Dessuten er Pushwagner en mester på farger, og koloritten i serigrafiserien En dag i familien Manns liv ble spesialbestilt til ham under trykkingen av serien. Dermed vil en forfalskning også bli vanskelig. Pushwagner jobber også kun i bilder, og hvis han vil beskrive ting, tegner han det alltid. Det er slik han kommuniserer. Han tegner alt han tenker, avslutter Thale til KUNST. Mer aktuell enn noen gang Da serigrafiserien En dag i familien Manns liv første gang ble vist på Henie–Onstad Kunstsenter sommeren 1980, lå prisene fra 140 til 290

31 Sa m lerobjektet

Pushwagner og forfatter Axel Jensen fra serigrafiutstillingen En dag i familien Manns liv på Henie–Onstad Kunstsenter i 1980. Foto: Dag Grundseth / Scanpix

Fra utstillingen i Ibsenhuset 1991. Foto: Hans Bøvre

I 1997 ble Kunstnernes Hus i Oslo arnestedet for Pushwagners monumentalfrise, Dadadata, hvor publikum kunne følge familien Manns liv på nesten fire meter høye paneler (akryl på plate) som løp som en sammenhengende fortelling, og bekledde tett i tett veggene i begge overlyssalene i Kunstnernes Hus. Også dette var basert på resymeet av Oblidor Guide Book A–Z. Intendant, Åsmund Thorkildsen, nå direktør ved Drammen Museum, var kunstnerisk ansvarlig for denne utstillingen som fikk navnet Continuous, hvor Pushwagner stilte ut sine verker sammen med den unge kunstneren, Sven Påhlssons, videoverker.

Fra tegneseriedrodling til en monumental frise I 1988/1989 arbeidet Pushwagner i New York. Der malte han 44 malerier med akryl på plywood-plater. Motivmessig er disse også basert på resymeet av Oblidor Guide Book A–Z. Tittelen på denne maleriserien er New York-frisen. Denne ble første gang stilt ut i 1991 i regi av Skiens Kunstforening i Ibsenhuset i Skien.

I 1995 dannet motivene fra serigrafiserien grunnlaget for syv monumentale malerier som ble stilt ut som en installasjon i vindussalen i Kunstnerforbundet i Oslo.

Handlingen

En dag i familien Manns liv utstillt i Ibsenhuset, 2010.

Men hva handler egentlig denne fortellingen om, som ble laget for 30 år siden og er like aktuell i dag? Og som vi ennå mener, eller trøster oss selv med, er en science fiction-verden? Ved første øyekast ser de 34 motivene uskyldige ut med en søt rosa farge, leken strek og dekorative former. En hverdag vi alle opplever. Men ser du nærmere, oppdager du en uhyggelig profeti; om et samfunn vi ikke vil være en del av, men som vi alle faktisk tar del i hver dag. Et samfunn Pushwagner har brukt et helt liv på å ikke fanges av, men som han ironiserer over og setter på spissen i sin kunst. Han pakket denne verdenen inn i en skyskraperverden av boligmaskiner der solen riktignok står opp og går ned hver dag, men der alle er like og alle heter familien Mann. Bildene skildrer nemlig hvordan de fremmedgjorte gjennomsnittsmenneskene lever sitt ordinære og tilsynelatende meningsfattige liv i ensomhet i byens klaustrofobiske trengsel. Og har vi kanskje ikke alle litt av denne følelsen der man sitter i kø til jobben eller på en trang ekspressbuss for å hente i barnehage og slenge seg ned i stresslessen etter at barnet er lagt i en sprinkelseng? Er vi så ukritiske, så programmerte?

I Pushwagners serie En dag i familien Manns liv ligger det også en kvass kritikk mot vår forbruks- og underholdningskultur med bugnende handlevogner og butikkhyller. Vi ser også Pushwagners karakter, herr Mann, ukritisk og sløv stirre inn i en TV som viser krigsreportasjer, som om det var lørdagsunderholdning. Men midt i dette dystre er det et håp: det lille barnet, som dukker opp i flere av hans serier. Barnet stirrer på oss med store øyne gjennom sprinkelsengen, ensom, som i et fengsel. Men dette lille barnet er en annen fremtid; kanskje en som kan få folk til å våkne opp.

Forlik i tvisten mellom Pushwagner og Morten Dreyer En lang tvist mellom tidligere medhjelper Morten Dreyer og Pushwagner endte med forlik bak lukkete dører i Borgarting lagmannsrett i mai 2010. I korte trekk har det vært uenighet om hvem som har rett til å forvalte flere verk av Pushwagner etter at partene brøt sitt samarbeid på slutten av 1990-tallet. Begge ønsker nå å ­fokusere på å bevare kunstarven fra Pushwagner for ettertiden, og grafikken som nå presenteres for salg, selges i forståelse med Pushwagner og Morten Dreyer.

32 Sa m lerobjektet

galleriet

Pushwagner

Se alle bildene på fineart.no

1

34

32

5

33

2

7

Serigrafi / opplag og størrelse varierer. Vær rask, få av hvert motiv!

Galleripris uten ramme: 18 000,-

Medlemspris u / m ramme: 16 000,- / 17 141,- 5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 33 Sa m lerobjektet

Sort trelist med smale sølvkanter

E n dag i fa m i l

MOR'N nr 1

Her kommer jeg nr 2

MAMMA & PAPPA nr.3

NAM-NAM nr 4

DÆ-DÆ nr 5

PÅ PLASS I nr 6

PÅ PLASS II nr 7

HENG I nr 8

GODDAG HERR MANN nr 9

GODDAG ALLE SAMMEN nr 10

HEI nr 11

PÅ VEI I nr12

NESTEN FREMME nr 13

PÅ PLASS III nr 14

PÅ PLASS VI nr 15

PRODUKSJON nr 16

AKSJON nr 17

PÅ VEI II nr 18

FRIHET nr 19

MUSIKK I nr 20

ien Manns liv

MUSIKK II nr 21

OPPOVER I nr 22

HJEMOVER nt 23

OPPOVER II nr 24

FREMME nr 25

SOV GODT I nr 26

SOV GODT II nr 27

3D I nr 28

3D II nr 29

3D III nr 30

3D IV nr 31

SOV GODT III nr 32

Faktaboks

En dag i familien Manns liv ble utviklet i 1978–79 da Pushwagner arbeidet om bord i Axel Jensens skonNAM-NAM II nr 33

GOD NATT nr 34

I motsetning til Soft City, som beskriver den siste dagen i Soft-verdenen, beskriver En dag i familien Manns liv en hvilken som helst dag.

nert, Zeus, som lå ved kai i Stockholm. Mens Axel Jensen var i India (fra desember 1978 til april 1979), utvikler Pushwagner et billedbokmanus med tittelen Oblidor Guide Book A–Z. Ut fra dette materialet ble det gjort et resymé: En dag i familien Manns liv.

Jeg tror bildene mine skaper glede, det trenger vi!

Eva Langaas – 50 ür i fargenes tjeneste

Eva Langaas kan i år feire 50-årsjubileum i kunstens tjeneste og 70 år som menneske.

Tekstilkunstner, maler, interiørdesigner og grafiker. Stikkordene har hele veien vært farger, energi, natur og struktur – og et sikkert håndverk og kjærligheten til de nære ting. I 2007 ble hun også invitert av kulturministeren i Paris til å delta på den årlige vårutstillingen i Salon Réalité Nouvelle med blant annet den kjente danske kunstneren Per Kirkeby. 17. september åpner Oslos ordfører, Fabian Stang, hennes 70-årsjubileumsutstilling i Rådhusgalleriet i Oslo. Men tross de tilsynelatende vakre og ”snille” maleriene og den dekorative grafikken, handler Evas liv også om en jente som trosset farens yrkesønske, som brenner for miljøvern, og som gjennom et langt liv har hatt en ­arbeidsdisiplin som er de færreste forunt.

Eva debuterte med billedvev på Statens Høstutstilling i 1972. Da hadde hun en allsidig læretid med blant annet Elsa Halling og Sunniva Lønning som lærere bak seg. Halling var en av landets forkjempere for restaurering av gamle billedvevtepper og åkler, og Eva hjalp blant annet til med å restaurere de gamle Eidsvollteppene, der trådene måtte under lupen for å finne hvilken fargerest som satt helt innerst. Lønning var en ekspert på plantefarger og lærte elevene å sanke urter og planter til farging av ull. Garnet spant de også selv. I Norge er det slik at lokale mønstre og farger i teppene har variert ut fra hvilke urter og planter som var tilgjengelig i området. Eva fikk også grundig undervisning i tegning og anatomistudier. Ikke minst har hun i ettertid vektlagt arbeidsmoralen og disiplinen hun lærte i disse årene.

Sin første separatutstilling hadde Eva i Roma på Gallery Oro del Tempo i Pallazio Doria, som første nordmann etter krigen. Italienerne var over seg av begeistring. Hun maler med ull, var det en kritiker som skrev. Det er helt klart at moderne tekstilkunst er mer eksperimentell i Norge enn i dagens Italia, samt kunstneren Eva Langaas kommer fra det kalde nord for å gi oss en fargeopplevelse var andre beskrivelser i den italienske pressen. Hun fikk også et to måneders stipend ved universitetet i Siena der hun studerte språk og renessansekunst. Eva er ennå i dag knyttet til Italia. Hun eier en middelalderruin fra 860 e.Kr. i Ronciglione nord for Roma og snakker flytende italiensk.

Suksessen i Italia førte til en rekke utsmykningsoppdrag, som dessverre også skulle føre til Evas død som tekstilkunstner. Mange av hennes største tekstilarbeider var bestillingsverk og henger i dag på blant annet Statfjord B og C boligplattform, på hotellvegger og offentlige institusjoner. Hun jobbet så mye at hun ødela skuldrene, ble operert og fikk beskjed om å aldri veve mer. Og slik begynte hun med maling. Først akvarell, da hun lenge hadde brukt dette som skisser for teppene, og siden silketrykk. Mye lynol og andre løsemidler tok sakte, men sikkert knekken på helsen hennes igjen, og hun utviklet astma. Til slutt gikk hun over til litografi og akrylmaling. De første litoene viste fantasifulle stilleben med fugler, frukt, krukker, landskap, fat og dekorative landskap fra Provence eller Toscana med sypresser på en bakketopp. Her var det fragmenter fra romerske templer, toscanske landsbyer eller typiske sørfranske akvedukter. I de senere årene er det fjell og mørkere farger som har overtatt i Evas litografier.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Studio Fo-2 / Stein Holmvik

– Jeg føler jeg har sagt det jeg kan si i intervjuer og bare gjentar meg selv, så dere får klippe og lime. Det er vanskelig å snakke om bildene sine.

Ofte skjer alt intuitivt, og jeg tenker ikke så mye når jeg skaper, sier Eva Langaas når vi besøker henne en dag i mars i hennes atelier for å snakke om den kommende jubileumsutstillingen. Hun gir oss en stappfull pose med bøker og avisutklipp og en avrevet pappbit med en e-post til mannen og et mobilnummer.

– Jeg reiser til Koster og Frankrike, for å komme meg litt igjen frem til utstillingen. Men alt er ordnet. Jeg har lagt av grafikk fra mine viktigste opplag gjennom 30 år, laget flere nye bilder til utstillingen, og samlet malerier fra langt tilbake med tanke på en slik jubileumsutstilling, sier Eva mens hun ler og stråler som hun alltid har gjort. Hun er en fargerik kunstner, dog kledd i sort, men alltid med et fargerikt skjerf og med et stort, fargerikt og kreativt hjerte. De siste årene har nok tatt på den spede kroppen. Hun har kjempet seg gjennom kreft, fjerning av deler av en lunge og nå nylig et hjerteinfarkt, men er nå friskmeldt. For som Eva så ofte presiserer, det hjelper ikke å sitte på bryggekanten med en pose reker og vente på inspirasjon. Man må jobbe og jobbe. Og hver dag, uansett form, om så bare for noen timer, har hun klatret opp den smale, bratte vindeltrappen til det gamle atelieret til Ludvig Eikaas i den gamle kirken i rød murstein i Gamlebyen. I kirkerommet under holder Grafikksenteret hus, der trykkeren Dag Dammen har regjert i 25 år bak to enorme presser, overvåket av et mosaikkors og en tom prekestol. På Ekebergåsen utenfor vinduet drev Evas bestemor et bakeri.

– Du må bare skrive hvor fantastisk heldig jeg er som kan jobbe på dette stedet. Jeg må ha verdens morsomste jobb. Gutta her rammer inn, løfter og sjauer for meg. Mannen min, som er pensjonist, har lært seg å lage mat og vaske skjorter uten at de blir rosa. Jeg var borte fra kunsten i et halvt år, men måtte ned hit noen timer hver dag. Det holdt meg oppe. I tillegg banket barnebarnet mitt, Mille, på døren min hver morgen og spurte: Er du syk i dag, Mimmi? Da må man bare stå opp. Jeg er bare så utrolig heldig, understreker Eva før vi tar med oss posen vi har fått, og balanserer ned den smale trappen.

Feministopprøreren Eva Langaas Det er femti år siden Eva trosset sin strenge legefars ønsker om at datteren skulle gå medisinens vei og videreføre slektens legetradisjon som forventet av bønder og embetsmenn fra Stange. Dette var i en tid da kvinner i utgangspunktet ikke studerte. Og de ble i hvert fall ikke kunstnere. Det ble en slåsskamp på hjemmebane. Moren var ifølge Eva mildere stemt i familiefeiden. Da den unge Eva fortalte at hun bevisst hadde spolert sin eksamensbesvarelse i fysikk til examen artium ved å levere blanke ark, eksploderte faren. Men Eva hadde tatt sitt valg. Fra hun var liten, hadde hun tegnet og malt, satt alle inntrykkene på papiret. Hun ville begynne på Statens Håndverks- og kunstindustriskole. Faren sa blankt nei. De inngikk i stedet et kompromiss: ett år ved Buskerud Husflidsskole på Gol og deretter seks år ved Statens Kvinnelige Industriskole. Så kunne hun ta en jobb som håndarbeidslærerinne.

Miljøvernaktivisten Eva Langaas Hva skjedde ellers i kunst-Norge på denne tiden? Inger Sitter, Jakob Weidemann og en rekke andre kunstnere kjempet for å få aksept for det abstrakte maleriet med sterke referanser til pariserskolen på 1950- og 60-tallet. Etter hvert kom det politiske inn på den norske kunstscenen på 70-tallet. Kunstnerne protesterte mot forbrukskulturen og var aktive i politiske spørsmål. Eva var også en viktig del av dette miljøet. Flere av hennes malerier fra den tiden har klare beskjeder om miljøvern og fungerte som innlegg i samfunnsdebatten. Man finner symboler som et sort kors på en utbrent jord. Billedveven Hvor lenge har vi jorden? fra 1973 viser til menneskets ansvar overfor livet på kloden, med sorte kors på lilla bunn som et symbol på vandalismen, mens den andre halvparten av kloden fortsatt er grønn og full av håp. Teppet ble vevet etter at Eva 37

Jubila nten

hadde vært på en reise gjennom Vest- og Øst-Europa og sett storindustrien og atomkraftverkene på nært hold.

– Titler som Änglar finns dom er vel like aktuelle i dag som da, sier Eva. Ennå i dag er Eva svært opptatt av miljøvern, og særlig av hva som har skjedd i debatten rundt renseanlegget på Mongstad. Men Eva har kommet frem til at en kunstner umulig kan vinne kampen om ­oppmerksomhet mot det ustoppelige påfyllet vi får fra det hun kaller nyhetsmaskinene. Når protestkunstverket er ferdig, er det ikke lenger aktuelt. I stedet har hun gått stikk motsatt vei. Hun fremhever det som er vakkert; ikke det grusomme. Det blir også en form for protest; nemlig å vise hva som vi er i ferd med å ødelegge. Hun mener selv hun har fått nok av tragedier – og at vi trenger mer glede i den verden vi lever i.

– Jeg har lenge vært opptatt av miljøvern, derfor maler jeg det folk kaller pene bilder. Det er noe oppdragende i det. Ved å vise glimt av det vakre vi har, minner jeg hele tiden på hvor viktig det er å tenke positivt, ta vare på det beste. Vi har vært, og er fremdeles i en tid som dyrker heslighet og vold. Når ondskapen blir et mål, nærmest en ideologi, slik vi ser den på TV-skjermen eller i smusslitteraturen, er det fare på ferde.

Det negative er nedbrytende og sløvende i lengden. Kunst er ikke kunst for kunstens skyld, men innehar en viktig rolle i samfunnet. Det er en erkjennelsesform som inviterer folk til å reagere med glede eller sinne, sier hun.

Med miljøvern som en viktig agenda er også naturen den fremste inspirasjonskilden for Eva. I hennes siste bilder er den blitt mer dynamisk og nærmest eruptiv. Mennesket er kun til stede ved små ting vi har etterlatt oss, eller vi eksisterer i naturen som små lys i mørke, lik en liten bygd under det ruvende fjellet langs fjorden. For 15 år siden tok Eva flyet til Tromsø for å besøke datteren sin. Som så mange andre kunstnere ble hun forelsket i den nordnorske naturen.

– Jeg ble bergtatt. Fra flyet dukket det opp en husklynge. Så gikk det 20 minutter, og det dukket opp en til. Slik tenker jeg også om husklyngene i bildene mine; det lille mennesket underordnet og ensomt i den store naturen, har hun fortalt.

Landskapene er aldri rene avbildninger, men lån fra naturen. Eva har alltid med seg skissebok, og skisserer i sort-hvitt og skriver inn egne fargekoder. Hun ønsker å oppgradere detaljer man kanskje ikke legger merke til. En bitte liten smørblomst kan bli en stor, sterk gul flekk.

– Tidligere gikk jeg mye på ski og fotturer i fjellet. Men det er havet jeg er mest glad i. Jeg husker jeg gikk på skole i Hallingdal med voldsomme fjell. Jeg kunne ikke bodd et slikt sted; jeg må ha havet i nærhe-

ten. Man ser ikke det som er ødelagt, på havet. I flere av maleriene mine har jeg også fugler. Jeg har tenkt på hvorfor. Jeg tror det er for at jeg kan ha en mulighet til å fly av gårde, en slags flukt, en frihet, har Eva sagt i et tidligere intervju og lagt til: – Men går jeg forbi en blomsterbutikk eller ser en dokumentarfilm fra et ørkenområde, lagrer jeg også disse inntrykkene. Ingenting blir kastet. Alt ligger klart til å bli hentet frem i rett sammenheng.

Fargenes Eva Langaas – I bildene mine finner du mer ren energi i fargene fremfor en klang, har Langaas beskrevet.

Det er fargene som er Langaas sin signatur. Hun har skapt en egen terminologi, etter 50 år i daglig tett kontakt med rødt, gult og blått, som ideen om et korrigerende punkt i bildet: den gule flekken. For å være en god grafiker må man også beherske farger. For som hun selv sier: En gjennomkjøring av 11 farger på et litografi kan bli katastrofalt dersom man ikke behersker fargenes innbyrdes lovmessigheter. Ni farger kan fort se ut som 20 i Evas litografier.

Eva mener også at alle har et eget fargeunivers inne i seg.

– Jeg synes i grunnen jeg ser hele verden i farger. Jeg er for eksempel dårlig på stedsnavn, men når jeg kjører ned til Frankrike, husker jeg veien nettopp på grunn av fargene, som for eksempel et rosa hus jeg passerer.

Blåfargen har blitt Langaas sitt varemerke. Ofte kan det være mer enn 20 ulike blåfarger i ett og samme maleri. En besøkende på et galleri har til og med beskyldt henne for å ha stjålet blåfargen til Kjell Nupen; ”nupen-blå”. Da sa galleristen at nei, dette var Langaas-blå!

– Det blå står sterkt i Norge, både tidligere i kunsthistorien og i den norske sjela. Blånende fjell, for eksempel. Det er en ro i det blå, og det norske folk er jo et ganske rolig folkeferd. Jeg maler aldri i grønt. Grønt er naturens egen farge, og fordi naturen kombinerer nyansene så mesterlig, holder jeg meg unna den. Gult skaper balanse og fremhever de andre fargene, så derfor bruker jeg mye gult i rødfargene mine. Men jeg har også hatt mørkere perioder uten så sterke farger. Men ikke fordi jeg har vært deprimert, nei, men fordi jeg har vært i Nord-Norge om vinteren, og mørket der oppe er svært mektig!

(Kilder: Eva Langaas, malerier 1995–2002 og Eva Langaas’ grafiske a­ rbeider 1986–1992, begge med tekst av Aase Melby Block på Labyrinth Press)

38 Jubila nten

Eva Langaas galleriet Juni natt Litografi / 110 ex / 60 x 60 cm Galleripris uten ramme: 4200,-

Medlemspris u / m ramme: 3360,- / 4794,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 39 Kunstga lleriet

Eva Langaas galleriet Røde hus

Ved sjøen

Gul åker

Når jeg lager grafikk, starter jeg alltid med tusjlaveringer på steinen, lar vann og tusj ligge og flyte og trekke inn til neste dag.

Jeg bruker normalt sju til ni farger i litografiene, men du kan sikkert telle 20–30 farger i ett bilde.

40 Kunstga lleriet

Eva Langaas galleriet Het høst II

Snøfjell III

Het høst I

Alle: Litografi / 120 ex / 61 x 15 cm Galleripris uten ramme: 2000,-

Medlemspris u / m ramme: 1600,- / 2741,-

Se flere bilder på fineart.no

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 41 Kunstga lleriet

Dyp, sølv trelist på alle bildene

Annonse Større lokaler og bredere utvalg • Anne Haavind • Anne Cecilie Røgeberg • Anne Katrine Dolven • Arne Ekeland • Bjørg Thorhallsdottir • Christopher Rådlund • Carl Nesjar • Dagfinn Knudsen • Elling Reitan • Eser Afacan • Erling Enger • Eva Harr • Frank Brunner • Frans Widerberg • Gabrielle Kielland • Gro Fraas

• Gunn Vottestad • Gunnar S. Gundersen • Harald Kihle • Håkon Bleken • Inger Sitter • Jan Baker • Jan Brænde • Jan Harr • Jakob Weidemann • Jarle Rosseland • Jens Johannessen • Johanne Marie Hansen-Krone • Jon Bøe Paulsen • Kai Fjell • Karl Erik Harr • Kjell Erik Killi Olsen

• Kjell Nupen • Kjell Pahr-Iversen • Knut Rose • Kaare Espolin Johnson • Lasse Kvernebo • Ludvig Eikaas • Liv Heier • Marianne Heske • Nicolaus Widerberg • Nikolai Berg • Nina Due • Odd Nerdrum • Olav Christopher Jenssen • Per Fronth • Per Kleiva • Pia Myrvold

• Reidar Aulie • Runi Langum • Sigurd Winge • Sigmund Olsvik • Stig Andresen • Terje Resell • Terje Risberg • Therese Nortvedt • Theo Tobiasse • Thorstein Rittun • Trine Folmoe • Trine Lindheim • Trond Fladseth • Ulf Valde Jensen • Wenche Øyen • Yngve Reidar Vold • Ørnulf Opdahl

I våre utvidede lokaler kan du velge blant hundrevis av ferdig innrammede bilder. Rett fra veggen - ingen ventetid.

Trenger din bedrift utsmykning eller gaver, sender vi en konsulent som gir deg et uforpliktende tilbud. Fri levering/oppheng.

Vi selger også gavekort. Valgfritt beløp.

Galleri D40, Henrik Ibsensgt 90 - Solli Plass - 0255 Oslo Tlf: 22 44 85 86 Fax: 22 55 14 60 Vi har åpent 7 dager i uken: man-fre: 10-17 tors: 10-18 lør: 10-15 søn: 12-16

www.d40.no

Annonse

JAN BAKER Atelier Baker 97 15 77 95

Eva Laila Hilsen – Mine hus, dine hus, alles hus

– Jeg kunne aldri blitt matematikklærer.

Jeg forteller barna jeg underviser at 2 + 2 = 4, men ikke i kunsten. Der er det ingen fasit.

Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen

– Jeg får så mye energi av fargene mine at jeg i perioder må jobbe i sort-hvitt, forteller hun mens hun hilser på katten sin, Lucy, og unnskylder en rotete krok der en kommode akkurat har stått, men som datteren på Lista har fått. Hun sveiper innom badet, tar litt hårspray i det grå håret med den karakteristiske sorte stripen og peker leende på den barokke lysekronen som står i sterk kontrast til 80-tallsinteriøret fra foreldrene. Hun erklærer at hun er forfengelig. Tåneglene er lakket annenhver gul og sort, og et snirklete mønster er tatovert på høyre håndledd.

Vi har parkert utenfor Galleri Hilsen i Fagernes i Valdres. Ved siden av ringeklokken er det klistret flere lapper: Jeg er i atelieret, ring på, Jeg er straks tilbake og Galleriet er stengt. Vi vet ikke helt hvilken som gjelder, men plutselig kommer Eva Laila Hilsen selv kjørende inn på gårdsplassen og smiler stort. Huset er som hentet fra et av hennes motiver; et gavlhus i blått. Hit flyttet hun for første gang i 1955 som liten jente.

– Alderen min trenger du ikke skrive ned, det har ingenting med kunsten å gjøre, ler Eva Laila.

I 2000 døde hennes mor. Eva Laila talte på knappene et år før hun bestemte seg for å lukke døren til 26 år på Hamar, og flyttet tilbake til barndomshjemmet. I dag har hun eget galleri i underetasjen og atelier i barndommens stue. I tredje etasje planlegger hun kurslokaler. Utenfor står tre av hennes hus-skulpturer som opprinnelig ble laget som en installasjon i Kunstbanken på Hamar. De ble stående ute og ble fulle av rust. Hun malte dem i fargene som så ofte går igjen i bildene hennes: gult, rødt og blått.

Hus med barn Før vi i det hele tatt har kommet inn på atelieret, har vi allerede pratet om gavlhus, natur, miljøvern, genmanipulert mat, Eva Lailas kjæreste og venn som døde av kreft for fire år siden, reising og bjørka utenfor som hun fotograferer året rundt og bruker som et element i nesten alle sine bilder. Endelig inne i atelieret bryter hun ut:

44 Hus i kunsten

– Du må se på de siste bildene jeg vil ha med i magasinet. Jeg har kalt dem Reisebrev fra Afrika og Thailand. Du ser for eksempel at det ene huset har fått et mønster fra Namibia.

– Det er som du har tatt med husene i bagasjen og satt dem inn i nye miljøer – en slags kulturell utveksling?

– Der har du et poeng, Mette.

Eva Laila gjentar ofte navnet mitt, og er god på kommunikasjon.

– Men hva tror du, dette elementet med en kanne skal liksom bak huset, som et vindu i vinduet, men det har fra første stund bare ligget oppe på. Skal jeg droppe den eller skjære ut en tykkere hvit kant rundt?

Jeg tenkte på dette i natt. Men skjærer jeg feil, må jeg begynne helt på nytt. Å jobbe i sort-hvitt er dønn ærlig. Du kan ikke juge. Alt blir stramt og synlig.

– Jeg syntes kanskje bildet kun blir formalt og dekorativt hvis den biten blir borte. Den gir jo bildet innhold; akkurat som om du åpner opp for en historie inne i huset? prøver jeg å synse.

– Ja, syntes du det? Så godt å høre.

Eva Laila stopper sin taleflom av en Hamar-Valdres-dialekt ispedd bokmål. Og sier ordet besnærende. Ofte.

– Ja, det er faktisk første gang jeg åpner opp husene på denne måten.

Et slags kikkhull inn, eller ut, alt etter som hvordan du ser det. Jeg tenkte en underlig tanke her forleden dag; tenk hvis alle veggene i folks hus plutselig falt ut, og man bare fortsatte å gjøre det man holdt på med?

Men jeg er veldig opptatt av at folk kan komme med sine erfaringer inn i mine hus, selv om jeg har mine fortellinger. Det må du skrive!

– Og den svarte solen og vegetasjonen på det nye trykket?

– En svart sol er jo nokså symbolladet … Vegetasjonen er hentet fra naturen utenfor her. Nøkkerosen er fra min barndom. Som liten ble vi advart mot å bade i tjern med nøkkerose. Vi kunne jo vikles inn i de lange stilkene. Men det er jo ikke så mange slike tjern her i Valdres … likevel husker jeg dette … merkelig …

Eva Laila kikker litt ut av vinduet ned de kattegrønne øynene sine.

Tankene vandrer videre til et annet tema der inne.

– Kan man kanskje si at slike tjern er lukket og nærmest mystiske, med et innhold vi ikke helt kan gripe, akkurat som husformene dine?

– Det har jeg ikke tenkt på selv, men kanskje du er inne på noe der.

Eva Laila tar frem flere trykk, og lurer plutselig på om hun skal hente de siste bildene hun deltok med på en nystartet grafikkbiennale i Toulouse i juli. Der stilte hun ut med flere norske anerkjente grafikere som Terje Risberg, Gro Finne, Siw Luraas og Giske Sigmundstad. Hun forteller at slike biennaler gir et påskudd for henne til å lage nye trykk og komme videre som grafiker.

– Nei … jo … jeg henter dem.

Hun kommer tilbake med en rull, som hun legger på den tradisjonelle håndpressa midt i ”stua”.

– Jeg har så smått begynt å lære meg digitale trykkemetoder, men jeg er veldig opptatt av å også kunne trykke på den ”gamle måten”. Jeg var blant annet med på å bygge opp grafikklinjen på Kunstskolen i Ålesund.

Men jeg satt også i styret til Norske Grafikere da vi vedtok å innlemme de nye digitale teknikkene som grafikk. Verden går jo videre.

På veggen leser vi nettopp et sitat: Kunst er måter å sette sammen bilder på. Et godt kunstverk er det når verket kan åpne nye rom i det mentale. 99 % av et kunstverk er godt håndverk. Like under står det: Fortida gjør oss til den vi er. Og lenger borte er Leonardo da Vincis kjente utsagn skrevet med sort tusj: Kunst fødes under tvang og dør i frihet. I en krok står barnebarnet Auroras papphus. Hun og klassen hennes har vært prøvekanin for Eva Lailas neste store prosjekt med støtte fra Kulturrådets Kunstløftet, som er en satsning på barn og unge.

– Prosjektet heter Mine hus, dine hus og alles hus, og skal foregå i en barnehage her i Fagernes. Vi skal jobbe med tredimensjonale hus, og det hele skal ende i en utstilling her i galleriet. Det er viktig å ta barn på alvor. Jeg tenkte å kontakte Tine Meierier og kanskje få til noe med husene på melkekartongen. Den har jo nesten samme form som huset.

– Og de fleste barn har jo et forhold til både hus og melk?

– Ja, der ga du meg et poeng jeg ikke har tenkt på, Mette!

Besnærende.

Genmanipulert mat som stilleben Eva Laila Hilsen er kanskje ikke den typiske bestemoren. I atelieret står også staffelier til alle de tre barnebarna, og flere av hennes kataloger er dedikert til de tre; Elvira, Nicolai og Aurora.

– Jeg spurte Aurora da hun var tre år, hva hun ville bli, og hun sa ”jeg skal bli kuntner sønner du”. Nicolai pekte alltid på alle skulpturer og sa ”åh mormor, sutur, sutur”. Da Nicolai var 10 år, var han med til SørFrankrike. Vi besøkte et museum og så på et figurativt maleri med en sti innover i bildet. Jeg sa til Nicolai, se på stien, se her kan vi gå innover i bildet. Da svarer Nicolai tørt: du får gå først du da, mormor. Da Nicolai fylte 18 år, var vi på en utstilling i London og så Anish Kapoors utstilling med enorme former i rød leire som tøt gjennom åpninger og utover i utstillingsrommet. Jeg oppdaget Kapoor for mange år siden, da han laget sine pigmentverker. Det kan bli stille her i Fagernes. Da må jeg reise for å få impulser. Noen ganger holder det at jeg tar Valdresekspressen til Oslo på morgningen, feier over en serie gallerier, og drar hjem på ­kvelden. Det er når jeg soler meg, kjører bil eller er på reise at ideene kommer. Sett mamma på en flyplass, og hun finner en ro, sa alltid ­datteren min.

Hun tar en liten pause.

– Elvira er den urolige som meg, turner, slår hjul, gir seg ikke før det er perfekt, og er i bevegelse hele tiden. Hun skal bli advokat og dyrenes talskvinne.

Eva Laila tar plutselig opp en rokkering.

– Kan du ikke heller ta foto slik? Vi kunstnere er mer enn et menneske som sitter foran et staffeli.

Hver morgen starter Eva med fire kilometer på en ergometersykkel bak den store grafikkpressa, trening med manualene som ligger side om

45 Hus i kunsten

side med pensler og maling, rokker sine 500 ganger, hopper tau og avslutter med yoga.

– Jeg er opptatt av å leve sunt og spise lett. Og unngå disse E-ene.

Men vil du ha lunsj? Jeg tenkte å lage det jeg spiser hver dag; masse oppskåret frukt med nøtter og Biola. Og kanel. Det har masse antioksidanter. Ja, så skeier vi ut med kaffe og en kake.

Eva forsvinner inn på kjøkkenet, der flere av tegningene fra hennes prosjekt med genmanipulert mat henger på veggen. Utstillingen het Direktiv, og et stort arbeid hadde tittelen Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden. Bildene hadde også titler som Direktiv I, Direktiv II og så videre, og sammen med tegninger resulterte det hele i to installasjoner som ble stilt ut på Kunstbanken i Hedemark Kunstsenter i 2000 og i Nord-Trøndelag fylkesgalleri og Tegneforbundet det samme året. På veggen ser vi forstørrete grønnsaker og et tverrsnitt av en kiwi. Eva Laila brukte det tradisjonelle stillebenet som et uttrykk for sin bekymring overfor sentraleuropeiske EU-direktiver.

– Det begynte egentlig litt i det små med at jeg ville vise hvor vakkert det vi spiser, er, og at vi ikke vet konsekvensene av genmanipuleringen.

Deretter tok interessen helt av, og næringsmiddeldirektøren, jeg vet nå søren hva han het, WHO og en forsker ble trukket inn i prosjektet. Jeg er opptatt av miljøet vårt og tenker at vi alle er en liten del i den store verden, og alle kan gjøre noe. Jeg er redd vi mennesker ikke vil klare alle tilpasningene, og til slutt er det igjen mikroorganismer som overlever.

Jorda vil alltid reparere seg selv på et vis. Men du må ikke vinkle det slik at jeg ikke er for vitenskapen, den gjør mye fantastisk! Men jeg er ­bekymret for menneskene.

Eva Laila sier i en bisetning at det ikke er noe system på frukten hun setter sammen, altså, og bruker makt på en mangoskreller samtidig som hun støtter opp den uttrekkbare fjølen med benet så den ikke skal ­knekke, og fortsetter:

– Jeg husker et program som opprørte meg, om hvordan vi sendte brukte mobilkomponenter til et sted i den fattige verden der gravide kvinner tok disse ut av mobilene og fikk i seg enorme mengder bly. Det er liksom ikke så farlig med skadene de neste generasjonene får, der nede. Her hjemme skal jo ikke gravide engang røre store ferskvanns­ fisker på grunn av faren for kvikksølv- og blyforgiftning i minimale doser.

Naturen imponerer meg Plutselig ringer det på klokken nede, og Eva Laila løper bort til vinduet.

– Det er Torveig Dahl, som er direktør ved Valdres Folkemuseum.

Henne må du hilse på! Hun er en utrolig dame!

Eva Laila spretter ned trappa og hilser på direktøren med en stor klem.

– Ja, her har du en med mer energi enn meg, ler Eva Laila.

Torveig ler og forteller hvorfor hun er innom.

– Vi skal dele ut en vandrepremie til den som får mest poeng i langeleik på det årlige Jørn Hilme-stemnet på museet, forteller Torveig, – og da tenkte jeg at det er mye morsommere med et bilde som kan skifte vegg i årene som kommer, fremfor en pokal som støver bort. Eva Lailas bilder passer til alle aldre og er så modernistiske. Og stripene kan jo tolkes som strenger.

For noen år siden ga Eva Laila bort en skulptur til museet. I dag har den en plass i det nye administrasjonsbygget, sammen med en utsmykning av hennes store sort-hvite trykk.

– Eva Laila jobber jo nettopp med det vi har på museet; repeterende hus og vinkler.

Torveig forsvinner bort til ”museums-odden” med de gamle husene og bjørketrærne som har inspirert Eva Laila så mange ganger. Vi setter

46 Hus i kunsten

– Jo, og i juni hadde vi seks intimkonserter her i galleriet. Valdres sommersymfoni feiret 19 år i år, der det holdes konserter over hele Valdres. Jeg har et eldre flygel stående, men Trond Helstrøm lånte oss et nytt flygel til hundre tusen kroner. Du må ta med navnet hans, alle andre aviser unnlater det. Jeg hadde også laget et trykk som ble loddet ut, og inntektene gikk til Play for a future. Det er et prosjekt der barn og unge i Sør-Afrika kan få spille på sommersymfonien her i Valdres. Inntektene fra trykkene mine ga en ungdom en klarinett.

Eva Laila forteller at hun ikke spiller selv, og hører på alt fra Nina Hagen til Mozart til hardrock, og at for henne handler musikk og det å lage bilder mye om den samme klangen og det samme språket.

Vel nede i galleriet igjen kommer to eldre damer inn døren. Eva

oss på verandaen, og Eva Laila unnskylder at hun egentlig ikke kan lage kaffe, at den kanskje er litt sterk.

– Oi, vi må ha kaffekopper, sier hun og løper ut igjen før hun endelig setter seg.

– Naturen er viktig for meg, der renser jeg hodet …

Hun tygger frukten og heller på Biola med aprikossmak.

– … nei, det blir jo feil, jeg får jo enda flere ideer!

– Er det den fysiske eller åndelige naturen du er mest opptatt av? Det er jo mange sagn fra Valdrestraktene …

– Jeg elsker kontrastene, både det veldig kalde og det ekstremt varme været. Naturen imponerer meg, så det er nok den fysiske delen jeg er mest knyttet til. Naturen overlever oss med milliarder av år, vi er kun her en brøkdel.

– Er det kanskje derfor du vil ha gjort så mye og har så mye energi til alle disse prosjektene dine?

– Jeg skulle gjerne hatt et par-tre liv etter dette! Jeg jobber egentlig hele tiden, som de fleste kunstnere jeg kjenner. Dette er en livsstil.

Inspirasjonen kommer mens jeg jobber, og det er jo ved å jobbe jeg korrigerer meg selv. Ting går ofte fort, så jeg fotograferer hele veien i prosessen så jeg kan gå tilbake til tidligere stadier. Og siden 1986 har jeg skrevet dagbok, for å få ting ut av hodet, sier hun og peker på sin 30. sorte bok som hun har tatt med ut.

Det ringer på igjen, og Eva Laila kikker over blomsterkassene og spør pent om de besøkende kan komme tilbake om en times tid?

– Vi har god tid, det er ferie, sier en ukjent stemme fra parkeringsplassen og forsvinner igjen.

– Man blir litt ”sosialarbeider” her også. Enkelte vil skravle lenge, ler Eva og setter seg igjen, og korrigerer seg selv kjapt: – Skravlete, sier jeg!

Hun ler igjen, spiser litt til og kommenterer at den ble bra, denne blandingen med drue, banan, tranebær og jordbær.

Eva Laila forteller at hun vokste opp med en far som var blikken­ slager, dyrket håndverket og lærte henne å bruke Valdres-fjellene året rundt. Moren drev kjolebutikk i Fagernes. Men det var kunstneren Ralph Stryker som introduserte Eva Laila for de grunnleggende prinsippene i tegning og maleriet.

– Han var en av få kunstnere her i Fagernes, og jeg husker at han ofte stod ved Valdres Folkemuseum og malte. Jeg sirklet rundt han, og han viste meg perspektivet med en fyrstikkeske og veiledet meg litt som maler.

Jeg gikk også i barnehage på museet, og husker at jeg syntes de gamle husene var så spennende. Hvem hadde bodd her? Alle historiene husene skjulte; gledene, sorgene, skjebnene. Et av mine første malerier som jeg malte da jeg var 16 år, viser nettopp et hus. Dessuten var det fru Magistad, som drev hattebutikk. Hun kom til barnehagen med en høy kjerre med store hjul, full av hatter som var utgått på moten, som vi barna fikk kle oss ut med. Jeg er ennå glad i hatter, men bruker dem aldri, ler Eva Laila.

Det var likevel ikke før i slutten av 30-årene Eva Laila kunne satse fullt på kunsten. Som alenemor var det ikke særlig økonomisk trygt med en kunstnertilværelse, så hun tok lærerhøyskolen på Hamar og Notodden og jobbet som pedagog i mange år. Hun tegnet likevel ved Kunst- og håndverksskolen en kveld i uka, og i 1987 fikk hun gå et år ved grafikklinja ved Statens kunstakademi.

– På Statens Kunstakademi i Oslo lærte jeg under Zdenka Rusova som i 1987 ble professor i grafikk og samtidig ble valgt til rektor, som den første kvinne i en slik posisjon i Norden. Jeg spurte om jeg burde søke på Akademiet og ta en fire års utdannelse. Hun var ærlig og sa at jeg hadde disiplin, men at jeg trengte teknikk og kunne jobbe selvstendig som kunstner og grafiker. Det hjalp nok at jeg var litt opp i årene.

Ikke ett menneske er upåvirket av huset det bor i, enten det er en skyskraper eller en enebolig.

Laila forteller om husene sine.

– Hvorfor hus? spør hun ene.

– Vi har jo alle et forhold til hus … begynner Eva Laila.

– Jeg synes de er hyggelige, disse husene, jeg, sier den andre kvinnen.

– Jo, men de er også symboler på det indre i mennesket, og hus kan jo tolkes på godt og vondt. Ikke ett menneske er upåvirket av huset det bor i, enten det er en skyskraper eller en enebolig, sier Eva Laila.

Rundt oss henger malerier fra de siste årene i en mer poetisk stil der husene er satt inn i en pastellaktig drømmeverden. Grafikken derimot er stram og grafisk, i sort-hvitt, men med poetiske titler som My secret garden houses. Andre bilder er humoristiske som Bauhouse, med Bauhausretningens minimalistiske arkitektur og primærfarger. Protection viser en figur avslappet i en stol beskyttet av huset rundt. I et vindu står tre modellhus i papp til stålhusene utenfor. Eva Laila kommer bort til meg.

– Likte du disse? Disse husformene fant jeg for første gang som gravmonumenter i Tyrkia på en reise i 1986, men jeg begynte nok å rendyrke gavlformen da jeg jobbet på Kunstskolen i Ålesund fra 1991. Dessuten så jeg noen lignende husformer i den etruskiske kulturen, som jo dominerte Italia før grekerne og romerne kom. De bygget hus til sine døde som var helt fantastiske. Etter hvert fikk husene mine den mer europeiske gavlformen, som vi kjenner så godt fra over hele Europa fra London til Pennehuset på Lista.

På et bord ligger en kunstmappe med dikt av Jon Fosse, CD med musikk av Karl Seglem og Eva Lailas trykk fra 2005. I en annen mappe, Eit Rom – Eit Hus, fra 2002 har hun illustrert Jon Fosses roman Naustet.

I vinduet ligger CD-coveret til Norges eneste barnesymfoniorkester, illustrert av Eva Laila. I en katalog leser vi: Eva Laila Hilsens bilder lar oss ikke i fred, skrevet av kunsthistoriker Marit Lange til Eva Lailas utstilling I det blå i 2006, da hun var festivalkunstner i Grimstad Kunstforening i forbindelse med Ibsen-jubileet. I katalogteksten til utstillingen Fragmenter i 2004 i Molde Kunstforening spør samme forfatter: Er det helheten eller fragmenter som er viktigst?

Eva Laila henter et glass Mozell.

– Men du må skrive at jeg ikke har enerett på hus, men har funnet mitt uttrykk. Yngve Henriksen, Hanne Borchgrevink og Magne Austad er andre kunstnere som jobber med hus, og som jeg beundrer. Det hender jo ofte i kunsten at man jobber på hver sin klode med det samme.

Men du må huske å nevne bjørka, den kommer jeg alltid tilbake til; med de majestetiske stammene i sort-hvitt og grenene som er nakne om vinteren, med lysegrønne kaninører om våren, frodige grønne blader om sommeren og de guloransje fargene på høsten.

Eva Laila følger oss til døren, og stusser et lite sekund over en lapp: Straks tilbake.

– Å, ja, det er jo min lapp, ler hun og vinker oss farvel fra sitt gavlhus i Fagernes.

Kunst og musikk Vi begynner å gå ned til galleriet igjen, men blir stående flere steder på veien når Eva Laila kommer på viktige ting.

– Jo, jeg har fått en stilling på Kulturskolen innen kunst fra høsten.

Jeg mener det er viktig å hjelpe de unge frem. Nå er det deres tur.

Vi kommer nesten til trappen.

Frem til 2. oktober kan du også se Eva Laila Hilsens bilder i Galleri His utenfor Arendal.

47

Hus i kunsten

Eva Laila Hilsen galleriet Østenfor sol ,vestenfor måne: Reisebrev I Håndkolorert linosnitt / 5 ex / 53,5 x 55 cm Galleripris uten ramme: 8200,-

Medlemspris u / m ramme: 6560,- / 7701,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 48 Kunstga lleriet

Flat sort trelist på alle bildene

Eva Laila Hilsen sol ,vestenfor måne: Reisebrev III

2. Østenfor

sol ,vestenfor måne: Reisebrev V

galleriet

1. Østenfor

3. Østenfor

sol ,vestenfor måne: Reisebrev IV

1: Håndkolorert linosnitt / 20 ex / 20 x 36,5 cm

2 + 3: Håndkolorert linosnitt / 20 ex / 15,5 x 17 cm

Galleripris uten ramme: 3000,-

Galleripris uten ramme: 1600,-

Medlemspris u / m ramme: 2400,- / 3244,-

Medlemspris u / m ramme: 1280,- / 1922,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 49 Kunstga lleriet

Terje Grøstad – landskapsskildreren, kirkekunstneren og flisespikkeren Terje Grøstads atelier, står det litt anonymt på et lite skilt nedenfor Nutheim Gjestgiveri når du kjører mot Seljord.

De færreste vet at her holder en av landets fremste kirkeutsmykkere, landskapsmalere og tresnittgrafikere til.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

– Det har tatt åtte år av min tid å lage denne, og det var egentlig galskap å gjøre et slikt prosjekt. Men det er nok det største jeg har vært med på.

Kunstneren Terje Grøstad (født 1925) peker på en murstein av en praktbok innbundet i kalveskinn og med gullsnitt som ligger på den lange benken i atelieret hans i Flatdal i Telemark. Vann av Klippen. På veggen henger et utvalg av de 270 tresnittene han har skåret som illustrasjoner til boka, hvert med et opplag på 175. I tillegg kommer en rekke symboler og en egen skrifttype.

– Jeg og presten Eyvind Skeie møttes under en reise til Jerusalem i regi av Bibelselskapet, der vi begynte å fable om denne boken. Oftest har vi diskutert over en skisse av meg eller en skissetekst av Eyvind.

Motivet i mine bilder behøver ikke å være bibelsk. Det kan like gjerne handle om naturen her i Flatdal eller Gaustatoppen. Tekstene er små meditasjoner, bygget opp omkring kirkeåret. Eller andakter, én for hver dag. Her er bibelske historier og nye tekster om hverandre. Jeg tenker at boken skal fungere som en slags huspostill. I våre moderne hjem savner vi noen ganger symboler og handlinger som hjelper oss til å uttrykke troen i hverdagslivet. Det kan denne boken hjelpe til med. Ordene er jo også fra en bok, Bibelen, som er like gammel som den er ung.

Terje setter seg ned på en trestol etter å ha presentert sitt livsverk.

Han tar seg i det hvite skjegget. Han minner meg om både en snill ­bestefar så vel som en klok prest.

– Men hva vil dere meg, egentlig?

– Intervjue deg og snakke om ditt liv som kunstner …

– Men alt er jo passé, og jeg husker jo ikke alt så godt lenger. Men dere får starte, da.

Terje Grøstad er like jordnær og balansert som kritikerne har karakterisert hans tresnitt. Men disse forenklete, stemningsfulle landskapsskildringene fra Telemarks og Listas natur har vunnet publikums hjerter i 60 år. Bilder om det enkle menneskets gode liv, nærhet med jord og skog og alt som gror. Han sier ikke så mye, men det han sier, er klokt og enkelt. Og langt mindre vil han skryte av egne meritter, som nesten 30 kirkeutsmykninger, innkjøp av viktige samlinger som Nasjonalmuseet, Bergen Billedgalleri, Lillehammer bys kunstgalleri og Nationalmuseum i Stockholm, og som illustratør av flere viktige ikoner og praktutgivelser i norsk litteraturhistorie. Flere ganger i løpet av de nærmeste timene sier han nøkternt: Jeg morer meg, jeg, og holder på med det jeg synes er gøy. Selv 60 år etter at han trykket sitt første tresnitt med et motiv hentet fra hønsegården.

Ti år gammel flyttet familien først til Billingstad i Asker, deretter til Oslo i 1940. Terje jobbet som ”yngstemann” i Krogenæs Reklame, og senere hos Magne Tomter, som ordnet det slik at Terje kunne ­begynne på kveldskurs på Kunst- og håndverksskolen.

– Men far godtok det ikke og brente papirene, sier Terje.

I 1945 søkte han på opptak på Kunstakademiet uten hell.

– Du var ikke så talentfull som ung, er det sagt.

– Nei, jeg var kanskje ikke det, men da jeg oppsøkte professor Axel Revold etter å ha fått avslag på opptaksprøven på Akademiet, ordnet han plass til meg hos Karl Høgberg på SHKS selv om han ikke var videre imponert over opptaksprøvene. Så han mente nok at jeg hadde mulig­ heter til å utvikle meg.

Terje gikk et halvt år i klassen som var beregnet på elever som skulle inn på Akademiet, før han måtte ut i Garden. Senere startet han og broren ved Bjarne Engebrets malerskole, og i 1947 kom han endelig inn på Statens Kunstakademi under Per Krohg, der han gikk til 1950. Året etter laget han sitt første tresnitt. I 1953 debuterte han på Høstutstillingen, og siden har det blitt utallige utstillinger i Norge og over hele Europa.

– Hvorfor har tresnitt blitt ditt varemerke?

– Det var en veldig populær teknikk blant oss kunstnere etter ­k rigen. Jeg husker vi så en stor utstilling med Nikolai Astrup på Kunstnernes Hus, der også platene hans var utstilt. Og Munch var jo et stort forbilde, en banebrytende grafiker innen tresnitt. Dessverre har tresnittet mistet mye av sin popularitet.

Terje avbryter seg selv og sier til fotografen med et smil: – Ja, få med de blå sildeboksene med maling. De er bevis på at jeg liker sild. Og du kan gjerne fotografere glassmaleriene der borte, som er til Sandefjord kirke, selv om menigheten ikke skal se dem før de er på plass i kirken.

Humoren ligger under overflaten hos Terje. En lun humor. Han fortsetter: – Når du jobber med tresnitt, MÅ du kunne håndverket for å få det beste resultatet. Og du MÅ vite hva du gjør. Du ser i grunnen ikke hvordan det blir før trykket er ferdig gjennom pressa. Da må du også vite hva du vil på treplata.

– Men det har alltid vært naturen? Noen har jo også beskyldt deg for å aldri fornye deg, at du kjører i det samme, vante sporet …

– Ja, naturen har alltid vært mitt motiv. Originalitet har ikke vært et mål. Jeg har vært tro mot meg selv. Det er ganske okay, det. Men jeg eksperimenterer faktisk hver dag. Tresnittene mine gir alltid nye utfordringer uten fasitløsninger.

Igjen dette nøkterne. Jordnære.

– Er du en romantiker eller en som mer dokumenterer naturen?

– Det må andre svare på. Men det er jo min tolkning av naturen.

Må jeg flytte på en nut eller en ås, så gjør jeg det. Det er formene i land-

Landskapsskildreren Terje Grøstad ble født i Drammen i 1925. Faren eide en bokhandel, men det var ikke mange kunstnere i familien. Likevel ble både Terje og ­broren Erlend kunstnere, med Flatdal og telemarksnaturen som den viktigste inspirasjonskilden.

50

Norge rundt

Ja, naturen har alltid vært mitt motiv. Originalitet har ikke vært et mål. Jeg har vært tro mot meg selv. Det er ganske okay, det.

51 Norge rundt

skapet som opptar meg mest. Og lyset. Ofte er det fargen som har et eget iboende lys, snarere enn at jeg belyser landskapet. Det var i alle fall det en kritiker skrev, og han har i grunnen rett.

Tresnitt og skog henger sammen, glasskunst og lys likeså. Naturen blir på en måte en del av teknikken til Terje. Det å skjære i tre er også en forlengelse av treskjæringshåndverket og den gamle telemarkskulturen. Slik møtes teknikk, motiv og historie i hele Terjes kunstnerskap.

For motivene til Terje er landskapet han kjenner. Han peker på det rett utenfor atelieret: Telemarks fjell- og skogslandskaper. Mange av hans trykk kan vise utsikten helt fra dalen, med en blomsterprakt i front, og opp på snaufjellet i øverste del av bildet.

– Jeg trenger ikke engang å gå ut av atelieret. Skal du ha utsikt, må du opp på fjellet. Gjennom årene har jeg sett sol, vind, regn, tåke, snø og is trenge inn i dalen og lage stemninger som jeg prøver å uttrykke: Jeg har for eksempel opplevd at det tok kun et døgn fra vinter til vår i Flatdal. Eller så er det vinden som får trærne til å bevege seg i en egen rytme, jeg vil fange. Og du kjenner kanskje følelsen når du ligger i gresset en sommerdag og hører fuglene synge og insekter summe og kjenner duften av blomster og strå? Dalen en vinternatt i klart måneskinn er et annet vakkert motiv. På gården til sønnen min er det også en utrolig blomstereng med flere gamle kulturplanter som jeg ofte bruker som motiv, eller som utgangspunkt for en blomstervase.

Terje kom til Flatdal i 1946. Han og broren skulle på studietur for å male, i fotsporene til kunstnere som Erik Werenskiold og Henrik Sørensen, men regnværet i Flatdal gjorde det umulig å sette opp teltet.

En bonde tipset dem om Nutheim der flere kunstnere var innlosjert.

Brødrene endte med å finne kjærligheten i hver sin søster på gjestgiveriet – og bygda.

– Synnøve og jeg bodde lenge i Oslo i Waldemar Thranes gate. Vi fikk etter krigen kjøpt en gammel låve til 350 kroner i nabobygda Manndal, som svaiet da vi monterte den opp. Vi fikk fortøyet den, og etter hvert bygget den om til et hjem. Lokalbefolkningen kalte den bare for ”Skjærareiret”.

Terje ler igjen.

– Vi pendlet mellom Oslo og Flatdal noen år før vi bosatte oss her, da Jon, eldstegutten, skulle begynne på skolen. Da sa jeg nok også farvel til mye av kunstmiljøet i Oslo, men det har jo vært et stort kunstnermiljø her i Flatdal. Seljord Kunstforening hadde også mange spennende utstillinger før. Nå vises mye rart. Men det er kanskje jeg som begynner å bli gammel, og da vi var unge og arrangerte utstillingene, var det jo mange som så på det vi stilte ut, som rebelsk.

Kirkeutsmykkeren Terjes atelier kan minne om et kirkerom. Takhøyden skyldes behovet for å jobbe med kirkeutsmykninger i full størrelse. På veggen henger et diplom som viser at Terje fikk Telemarks fylkes kulturpris i 2001. Et annet diplom forteller om Kongens Fortjenestemedalje i gull. Bokhyllen avslører en stor interesse for eldre kunst og tradisjonell kirkekunst: en bok om renessansen, en bibel, en bok om romansk kunst og en bok om våre gamle kirker og klostre. Presten Eyvind Skeie har skrevet at han en gang vil reise på en pilegrimsvandring for å se alle Terjes kirkeutsmykninger.

Han har også understreket at i Terjes verden finnes mange veier mot det hellige, men alle starter med håndverket.

– Mitt første kapell var like ved her; i Manndal. Det var Henrik Sørensen som ville at jeg skulle lage altertavlen. Harald Kihle, Kai Fjell, Willy Middelfart og Sørensen laget prekestolen. Sørensen korrigerte meg hele tiden. Han ville nok ha styring med det hele, og jeg lot meg nok påvirke av hans stil den gangen, smiler Terje.

Deretter ramser Terje opp sine utsmykninger som gjør han til en av landets største kirkeutsmykkere: – Fra nord har du Havøysund, Mehamn, Tana kirke, småkapeller i Kokelv og Slotten, Salangen kirke i Troms – alt ble brent under krigen, vet du! I Telemark er det Brevik kirke, Helgen kirke … og jeg har laget en altertavle og glassmalerier i garnisonkirken ved marinebasen Haakonsvern i Bergen, en kirke i Hardanger, en på Ringebufjellet, Ekholt kirke ved Moss og tre fire meter høye vinduer til Årnes kirke. 28 kirker til sammen. Til Østenstad kirke i Asker laget jeg et fritthengende altersmykke i tre, belagt med gull og metall.

52

Norge rundt

– Du jobber kun med utgangspunkt i bibelhistorien?

– Ja, abstrakte kirkeutsmykninger ligger ikke for meg. Jeg prøver etter fattig evne å tolke ordet og gi det en billedmessig form, og så er det en rik symbolverden å ta av.

– Du er selv troende?

– Ja, jeg tror det kan være vanskelig å lage kirkeutsmykninger uten å tro. Man må være ærlig når man lager slike ting. Kirkearbeidene er min måte å uttrykke troen på.

Han legger til: – Men jeg har også laget profane utsmykninger som bankdekorasjonen til ABC-banken i 1984 som viser den norske mynthistorien. Ja, det er vel DnB NOR i dag. Den strakte seg over kassene i deres filial i Grubbegata i Grensen i Oslo. Men så ble det bankkrise. De raserte lokalene, og denne ble satt i kjelleren. Seljord kommune fikk den i opsjon,­ og den er nå hos meg på restaurering.

Flisespikker’n Vi går ned trappen til kjelleren og verkstedet.

– Ja, det er her jeg sitter og spikker. Flisespikkeri, ler Terje.

Flere skisser tegnet med fettstift ligger fremme, og kunne like ­gjerne vært egne kunstverk.

– Ja, av og til blir skissene bedre enn bildene.

Det er plater med utskårne motiver overalt. Terje kaster aldri en plate. Her er 60 år med tresnittproduksjon.

– Jeg bruker alltid plater i lind eller bjerk, som er mer stabilt å skjære i enn gran og furu. Jernene er like skarpe som barberblad. Det finnes ingen fasitløsning på hvordan du skal skjære i tre. Jeg har måttet lære og feile. Helt på egen hånd.

Han peker på pressen, en trykkpresse av typen Heidelberg Cylinder, som han har hatt siden åttititallet.

– Jeg fikk den fra et trykkeri da de gikk over til offset, og betalte bare 5000 kroner for den, sier han.

– Nå er alle de gamle pressene overtatt av kunstnere, legger han til, og viser oss videre innover i verkstedet.

– Vi gjør alt her i huset. Nå hjelper et av barnebarna mine meg. Han går på Akademiet i Bergen, Ånond.

Vi ender opp i glassverkstedet, og Terje sier rolig og stødig at han fraråder å ta på bordet. Man ser ikke alltid de bitte små glassbitene som ikke er så behagelige å få inn i huden. Han trekker for en hvit gardin bak glassvinduene som snart skal monteres i Sandefjord kirke.

– Fargene blir feil mot alt det grønne utenfor, man må se det mot mer himmellys. Derfor bruker jeg denne gardinen.

Vi ser hvordan det oransje kommer frem på en annen måte.

– Det går nok ikke en dag uten at noen må ha på plaster, ler han, men avkrefter myten om at det er vanskelig å skjære i glass.

– Det er ingen heksekunst, det kan alle lære.

Han tar frem en blå glassplate, legger på en av formene i kartong med et nummer for feltet som skal glasses, og skjærer rundt med en glass-skjærer, før han brekker glass-stykkket av.

– … Se her. Ingen hokuspokus. Rundt glassbitene former vi blysprossene, og setter bitene sammen med nabobitene. Så pusles hele mønsteret og glassutsmykningen sammen, loddes og kittes. Til slutt monteres det i en ramme, og børstes med gammeldagse skurekoster.

Tidligere var dette det utvendige glasset, men nå vil kirkene ha et uknuselig glass montert utenpå for å hindre hærverk eller at folk kan skjære seg. Men min oppgave har mer og mer blitt å plukke ut glasset etter tegningene mine, og sette meg i stolen der og se på de andre skjære, smiler Terje, og forteller om glassmesteren Annar Millidahl, som trolig var involvert i samtlige glassutsmykninger i Norge de siste 50 årene; mer enn 250 gudshus.

– Heldigvis fikk både jeg og mine medarbeidere, Ivar Nordhagen og Kjell Arne Prestholt, lære håndverket før han gikk bort for to år siden. Annar og jeg satt ofte i kirkene vi jobbet sammen på, og så at sola gikk opp, og at det fargeløse, mørke glasset skiftet til et utrolig fargespill. Da skjer det noe med deg, i denne overgangen fra mørkt til lyst, eller omvendt om kvelden, fra lyst til mørkt. Lyset har nærmest en ­religiøs betydning i slike kirkevinduer. Å jobbe med glass er moro. Ja, jeg har det moro hver dag, jeg, avslutter Terje.

53 Norge rundt

Terje Grøstad

Engblomar Tresnitt / 175 ex / 47 x 55 cm

galleriet

Galleripris uten ramme: 6000,-

Medlemspris u / m ramme: 4800,- / 5782,-

Desemberdag Tresnitt / 175 ex / 47 x 55 cm Galleripris uten ramme: 6000,-

Medlemspris u / m ramme: 4800,- / 5782,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 54 Kunstga lleriet

Mørk trelist brun

“Lyden av deg”, tempera, 115x145

Merete Løndal Maleri // 4. - 26. september

Galleri Osebro ble etablert i 1990 og holder til i Storgata 174 med utsikt over Porsgrunnselva. Bygningen ble oppført på slutten av 1800-tallet av Louis Vauvert av fransk hugenottslekt. Han var en driftig forretningsmann og hadde stort utsalg av all slags skipsutstyr samt brennevinsutsalg i 1. etasje.

Galleri Osebro Storgata 174 Porsgrunn Tlf. 35 55 30 66 / 91 63 84 58 www.galleriosebro.no

Åpent Hverdager: Torsdag: Lørdag: Søndag:

10.00 – 17.00 10.00 – 19.00 11.00 – 15.00 12.00 – 15.00

Nutheim og telemarkSkunstnerne På den såkalte ”Kongehella”, 200 meter opp bak gjestgiveriet og kunstnerhotellet Nutheim, uttalte kong Oscar 2. at det var den fineste utsikten han hadde sett. I mer enn 100 år har kunstnere foreviget den samme utsikten: fra amatører til lederskikkelser som Erik Werenskiold og Henrik Sørensen.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

Erik Werenskiold, Henrik Sørensen, Harald Kihle og Kai Fjell ledet an oppover. Senere kom kunstnere som Åge Storstein, Willi Middelfart, Dagfinn Werenskiold, Alf Rolfsen, Per Palle Storm, Johannes Rian, Charles W. Strøm, Sigurd Winge, Kaare Espolin Johnson, Harald Dahl og Olle Ängkvist. Det ble sagt at det var så mange kunstnere som malte i Flatdal rett etter 2. verdenskrig at man ikke kunne sette seg på en stein uten å få en malingsflekk i baken.

Kunstnerne ville oppsøke det opprinnelige av norsk kultur – og male lyset. De fikk ofte tilnavnet Telemarkskunstnerne. På veggene på gjestgiveriet og kunstnerhotellet Nutheim henger malerier av de fleste kunstnerne som har gjestet dalen.

– For oss startet sommeren først når kunstnerne kom og sommerutstillingen i Seljord Kunstforening åpnet. Først var det alle husmødrene på ferie, men med kunstnerne ble det spennende å være barn her, selv om vi alle måtte hjelpe til å jobbe. Jeg husker de smurte seg med myggolje, og malte ved fossen. Mange av kunstnerne betalte også for seg ved å undervise barna i tegning. Willy Middelfart var

den pertentlige med så stiv buksepress at vi lurte på om han sov med buksene på om natten. Vi fikk heller aldri se bildene hans, han snudde­ dem alltid rundt når vi kom. Jeg husker en sommer som vi hadde 30 gjester her, så foreldrene mine måtte sove i stua! Men det gjorde ­i ngenting. De var alltid sist i seng og først opp om morgenen.

Vi sitter i stua på Nutheim en sen kveld. Middagen med steinbit og siste felleskorrektur er akkurat avsluttet etter en lang kursdag for åtte kunstnere. Billedhuggeren Ellen Grøstad Barstad, som i dag driver Nutheim, og som holder flere av malekursene, kan endelig sette seg ned. Å drive et slikt gjestgiveri er uten tvil en livsstil. Ellens datter Solveig er ferdig på kjøkkenet, og barnebarna løper rundt i stua blant gjestene, selv om klokken nærmer seg 22.

– Her er det ikke halvfabrikata på kjøkkenet, og vi jobber nok døgnet rundt. Men det var nok enda tyngre før. Nutheim fikk strøm først i 1951, og inntil da måtte de unge jentene fyre i ovnene på rommet og komme opp med barberingsvann til kunstnerne før frokost.

Det er mange historier fra dette …

56

Norge rundt

Fra husmannsplass til kunstnerhotell Det er ikke mulig å overse Nutheim når man kjører gjennom Telemark mot Seljord fra Notodden. Huset het opprinnelig Einarjuvet, og var en husmannsplass som O.A. Olsen flyttet i svingen kloss inntil den nye veien som kom i 1877. Her startet han et landhandleri. I 1901 overtok den driftige damen Gina Thommesen. I 1917 ble gjestgiveriet solgt til Olav og Halvor Svartdal som hadde giftet seg med de to søstrene Gunhild og Bergit fra Seljord. De levde med sine til sammen 12 barn som en storfamilie.

– De måtte ha mange bein å stå på, og familien hadde først hesteskyss-stasjon, senere drosje og bensinstasjon, og både revefarm, ­bakeri, gjestgiveri og landhandel, forteller Ellen.

Det har ikke skortet på initiativ til ulike næringer på Nutheim.

Her kom jødiske flyktninger fra konsentrasjonsleirer etter krigen for å lære norsk før de kom inn i arbeidslivet. I 1950 startet Eivind og Sigrid Svartdal en fabrikk med vesker og mapper, som overlevde i tre år, og senere en fabrikk for maskiner til veibygging. Ellens far, Erlend Grøstad, kom hit etter 2. verdenskrig for å male sammen med broren Terje Grøstad. Det regnet så kraftig at det ble umulig å sove i telt i den flate, flomutsatte dalen, og brødrene fikk bo på Nutheim. Her forelsket de seg i naturen – og hver sin søster i den store barneflokken på hotellet. Anne og Erlend overtok driften i 1957, og formet Nutheim til det kunstnerhotellet det er i dag.

– I 1963 fikk pappa flyttet Hjartdal gamle prestegård fra 1600-tallet hit. Han og mamma hadde som sitt livsprosjekt å restaurere den tilbake slik den så ut i sin storhetstid, sier Ellen mens hun låser opp den ærverdige bygningen like nedenfor gjestgiveriet. I kjelleren fikk faren bygget et kapell, der man i dag kan gifte seg eller ha barnedåp, uavhengig av religion. Broren Terje malte flere av altertavlene.

– Prestegården representerer nettopp mye av tanken til Nutheim; vi bygger ikke på tradisjonell bygdeturisme, men her knyttes by og land sammen. Prestegården var jo også et møtested mellom by og land i eldre tider, avslutter Ellen. Vi sier god natt, og Ellen kan endelig legge seg. I morgen venter en ny dag med nye kunstnere som vil male den gamle telemarksnaturen.

I år kan Nutheim feire 50 år med malekurs, startet av Ellens far, maleren Erlend Grøstad. I kjelleren har de også eget galleri, samt materialutsalg.

– Det var Henrik Sørensen som inspirerte sine mange tilhengere å komme hit. Han var en autoritet i kunstmiljøet. Ennå i dag er det nok hans tanker om komposisjon vi underviser i, og min fars tanker om kunst. Men dette er ikke malekurs for de late. På en uke maler vi 45 timer, så vi gjør egentlig ikke annet enn å spise, sove og male. Før var kursene på 60 timer på en uke!

Veggene rundt oss er dekket med naturmotiver fra området.

Foran oss henger Erik Werenskiolds portrett av Ellens bestemor, Gunhild Svartdal, fra 1930.

– Werenskiold var mye her. Historien forteller at han hadde kikket lenge på min bestemor mens hun helte kaffe og melk til gjestene, og sagt: Fru Svartdal, De er meget malerisk og vakker, kan jeg male Dem? Hun ville ta på bunad, men Werenskiold insisterte på at hun beholdt det rutete hverdagsforklet.

– Hva sa bøndene til alle disse kunstnerne som okkuperte dalen hver sommer?

– De syntes nok de drev med unyttige ting, men de ble akseptert, da flere kjøpte sine egne hus etter hvert. Jeg husker en historie der Kai Fjell fikk suksess med bildet Kalven som reiser seg på en stor separatutstilling i Oslo i 1937. Da kommenterte en gårdbruker tørt at den kalven vil aldri reise seg, en kalv reiser seg jo alltid med bakbeina og ikke forbeina først. Kai Fjell bodde forresten ofte på Nutheim før han kjøpte seg eget hus rett oppe i lia. Vi hadde et maleri, som pappa solgte for 300 kroner til en som så veldig gjerne ville ha det! Han gråt etterpå.

Ellen mimrer mer.

– Så var det Anita Greve, som var en av få kvinnelige kunstnere i kunstnermiljøet på den tiden. Hun gikk alltid i bukse, men hun klaget til bestemor at hun aldri fikk stå i fred og male. Ta på deg skjørt, så vil det hjelpe, sa bestemor. Det er faktisk ikke mer enn 60 år siden!

Erik Werenskiolds portrett av Gunhild Svartdal.

57 Norge rundt

Jeg ønsker å føle noe sterkt – Folk i dag er redde for å vise hva de føler, redde for å føle ”feil”.

Vi må våge å føle! sier billedkunstneren Edvarda Aslaksen Braanaas (født 1963).

Tekst Toril Kojan / Foto Anne Vesaas

Hun møter oss i utvaskede dongeribukser med hull på knærne, blå skjorte og en svart cap på hodet. Hun er en kvinne av sin tid, som de kvinnene hun fremstiller i sine malerier. Atelieret er lyst og luftig, solen flommer inn gjennom løvverket utenfor og skaper spennende mønstre på gulvet. Atelieret er for tiden ryddig; malerier, tegninger og grafiske trykk ligger pent dandert på bord og hyller. Bord og stoler er dekket med hvite tekstiler. Atelieret har en god atmosfære. Hun har nylig hatt en visning, og det passer oss bra.

Edvarda liker å tegne, og for tiden er det tegningen som opptar henne.

Det ligger flere store tegninger på arbeidsplassen hennes som hun viser oss. Hun har en klar og ren strek. Med enkle linjer fremstiller hun komplekse sannheter. Det er et nytt prosjekt som er satt i gang, og som er ­reservert utstilling i Telemarksgalleriet til høsten: Erotikk i norsk kunst.

bærere i hans klassiske mesterverk. Men de har alltid stått i skyggen av de mannlige aktørene, så dette drar vel med seg et feministisk og feminint budskap. Feminisme er ingen agenda for meg, men den oppstår som inspirasjon speilet i samtiden. Og selvfølgelig er jeg fascinert av dagens kvinner – de har så mange lag og en ekstrem historie.

Kunst i en kommersiell kontekst Edvarda kaller kunsten sin en slags pop-poesi, og utdyper dette.

– Jeg lager bilder innenfor en kommersiell ramme. Jeg setter dem inn i en gjenkjennelig popkulturell kontekst og tenker scenografi og biografi. Det er det underliggende som driver meg, ikke det som skriker om oppmerksomhet. Det er bare lokkemiddelet. Det å komme inn under huden på kunsten min krever noe. Jeg bygger på kommersielle klisjeer, men jeg ønsker å kommunisere på en poetisk måte, en type ”pop-poesi” kan kanskje være et dekkende begrep.

– Bildene er litterære?

– Noen av maleriene kan nesten leses som essays. Jeg har tanker og visjoner om hvor jeg vil, og ”regisserer” handlingsrommet før jeg begynner å male dem, men ellers er det saker og ting jeg må tillegge eller ­henlegge underveis. Der er jeg også underlagt de formale grepene som fordrer et godt bilde. Og så er jeg spesielt opptatt av å la meg forføre. Det er kanskje litt unorsk.

– Jobber du i serier?

– Jo, kanskje jeg tenker serielt? Jeg lager ikke ett og ett maleri i hodet, men et helt konsept. Når jeg er ferdig med et prosjekt, er jeg som regel

Feminine forbilder De fleste av Edvardas arbeider handler om kvinner, oftest malt inn på store malerier, satt inn i forskjellige rom og virkeligheter. På en av veggene henger en gruppe med fire store portretter av dramatiske kvinner.

Det er Dostojevskijs kvinner – Edvardas heltinner. Bildene ble sist vist på en utstilling i Galleri A Minor i Oslo i 2009.

– Jeg er vokst opp med Dostojevskij, forteller hun og setter seg.

– Han fulgte meg hele ungdomstiden. Potensialet i bøkene utløste mange emosjoner i meg. Boken Idioten gjorde sterkest inntrykk, mens Forbrytelse og straff var den første jeg leste. Jeg har fokusert på kvinneskjebnene i hans litterære verker, nettopp fordi de opptrer som viktige 58

Figurativt

– Jeg bygger på kommersielle klisjeer, men jeg ønsker å kommunisere på en poetisk måte, en type pop-poesi kan kanskje være et dekkende begrep. helt tom. Det koster mye å lage bilder både mentalt, emosjonelt og teknisk. Når jeg har ferdigstilt alle bildene, vet jeg at de henger sammen. I 12 år har jeg jobbet som kunstformidler ved Astrup Fearnley-museet for Moderne Kunst. Der har jeg lært utrolig mye, ikke minst om konseptuell samtidskunst. Det har vært en skattkiste for meg – det å kunne dykke inn i andre kunstneres univers og prosjekter. Jeg har lært mye om struktur på denne måten. Og det jeg har lært i min rolle som formidler, er at du må være rask med å lete deg frem til en essens. Det er denne kjernen jeg ser meg forpliktet til å formidle til menneskene.

smeltedigel. Scenerommet er en T-banestasjon. Hovedpersonene er en hvit mann og en farget kvinne. På den ene overarmen hans står der tatovert på arabisk: Gjennom deg renser jeg meg selv. Over dem står det skrevet Fashion against aids. Små drypp fra hverdagen som omgir oss. Det er slik jeg jobber. Lag på lag. Privat og allment. Jeg har alltid vært tiltrukket av ting jeg ikke forstår. Jeg er nysgjerrig av natur. Især på mennesker. Det menneskelige landskapet finner jeg nok mer interessant enn naturens, uten sammenlikning for øvrig. Jeg vil heller fordype meg i et menneskes indre enn å gå meg bort i fjellheimen.

Edvarda har mye på hjertet og er glad i å prate og leke med ord. Hun liker å legge inn ord og setninger i bildene sine, så her finner vi referanser til både kunsthistorie, reklame, film og mote.

– Det er mye referansekunst for tiden. Ofte kan det skape mer avstand enn nærhet. Jeg benytter meg også av referanser, men de må være et instrument som forsterker budskapet i bildet. Bruker jeg for mange, risikerer jeg å låse betrakteren og skape avstand, og det er det siste jeg ønsker. Så her kreves det avveining, mening og balansegang.

– Kan bildene dine oppleves harmoniske?

– Jeg har fått flere tilbakemeldinger av kunder som etter å ha hatt bildene på veggen en stund, oppdager de dypere lagene og ser eller føler at brikkene faller på plass. De blir kjent med maleriet og lærer seg at på tross av urovekkende elementer henger bildet sammen og skaper en harmonisk enhet. Jeg tenker ofte at maleriet skal være som en film du velger å se mange ganger; først blir man bergtatt, så ønsker man å forstå hvorfor, og så oppdager man dets hemmeligheter etter hvert.

Som en svamp Edvarda Braanaas har sin kunstutdannelse fra tegne- og grafikkskole i Venezia, Kunstakademiet i Oslo, og en bachelor i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo. Hun er født og oppvokst i Oslo. Det var med utstillingen A Vintage Collection i 2006 hun først gjorde seg bemerket på den norske kunstscenen. Senere fulgte utstillingen Modern Lovers i 2008.

Det blir sagt at hennes kunstverk er som en svamp man kaster ut i vår tids visuelle kultur, som suger til seg inntrykk fra ulike hold.

– Hvorfor ble du kunstner?

– Det var helt naturlig for meg. Jeg er oppvokst i en kunstnerisk og akademisk familie med litteratur, poesi, teater og film som hverdagslige ingredienser. Min far var amanuensis i drama, film og teater på Universitetet i Trondheim. Deretter ble han faglitterær forfatter og har vært en pioner på sitt felt. Han har lært meg mye om kunstnerisk arbeidsdisiplin, og det har vært fantastisk å ha tilgang på så mye kultur og kunnskap sånn uten videre. Det har gjort meg trygg på en forståelse av hva kunst kan være. Min mor var fra høyborgerskapet, hvis man kan kalle det noe sånt i dag? Hun gikk på Kunst- og håndverksskolen (SHKS) som ung og hadde mye estetisk ballast. Enkelte har påpekt det forfinete i bildene mine, dette med estetikken, som jeg fikk inn så tidlig i livet.

Hun ga meg en bevissthet for vakre ting.

– Mange sier bildene dine er vakre. Hva tenker du om det?

– I dag føles det nesten som en kritikk når folk mener at man lager vakre bilder. Det er jo et paradoks når man tenker på skjønnhetstyranniet som omgir oss på alle kanter. Vi påpeker ofte at disse vakre idealene er skadelig for unge mennesker. Men det er slett ikke sikkert de unge føler det slik. Vi har jo alle hatt idealer gjennom tidene, som vi speiler oss i. Dette bruker jeg i bildene mine.

Edvarda forteller at for tiden er de største inspirasjonskildene fotografi, film og litteratur.

– Gjennom dette kommer ønsket om å føle noe sterkt igjen. Folk i dag er redde for å vise hva de føler, redde for å føle ”feil”. Vi kan jo risikere å bli innlagt på institusjon eller få ­diagnosen bipolar hvis vi kommer med ekte følelsesutbrudd!

Jeg kan savne litt ektefølt galskap. Norge er verdens tryggeste land, kanskje det er der det ligger. Vi er redde for – eller trenger kanskje ikke å ta risiko – men kreativitet fordrer risiko.

De fleste av Edvardas kunder er forfattere, mennesker som jobber med PR, mote, journalister, og ikke minst advokater.

– Retten er jo også en scene, ler hun. – Jeg har et ønske om at bildene mine kunne settes i bevegelse og forvandles til kortfilm. Derfor har jeg begynt med performancekunst – det første skrittet til å få bildene ut i rommet, det er nytt og spennende.

Over den store sofaen for enden av atelieret henger et svært maleri: Melting Pot. Edvarda forteller at maleriet er et samtidsdykk der hun inviterer oss inn i et univers vi kjenner og ikke kjenner: – Det kan i sin design virke konkret og utfyllende, men ser du det etter i sømmene, er det krydret med innskutte bisetninger. Her er litt manga, litt sex, litt graffiti – en global

Jeg kommenterer feminisme fra et annet ståsted.

Vi nærmer oss avslutningen av intervjuet. Men Edvarda har mer på hjertet når det gjelder temaet feminisme.

– I årtusener har mannlige malere formidlet sin versjon av kvinnelig skjønnhet og sensualitet, hvordan menn ser kvinner, og hvordan kvinner bør se ut. Min feministiske visjon med sine historiske referanser er et medium til å utforske mitt eget blikk på kvinners estetikk, hvordan kvinner blir fremstilt i bilder, og hvordan kvinner fremstiller seg selv. I dagens forretningsverden ser jeg ofte at kvinner har en tendens til å undertrykke sin kvinnelighet, fordi hun tror hun er nødt til å opptre på menns premisser for å bli hørt og sett på den måten hun ønsker og er komfortabel med. Det tror jeg er et feministisk feilgrep. Vi har så mye vakkert i oss, og på veien til likestilling og suksess er vi blitt skadeskutte på et vis.

Kjøp Braanaas' bilder på www.fineart.no 59

Figurativt

HÅKON ANTON FAGERÅS – billedhuggeren som hugger med små bokstaver – Det tok meg nesten like lang tid å hugge ut dette vanskelige mellomrommet mellom sokkelen og låret som selve figuren. Jeg kunne latt det stå uhugget, og brukt halve tiden på skulpturen, men for meg er det viktig at en figur er konsekvent gjennomarbeidet.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Michele Bartalini / Foto av kunst Håkon Fagerås

Like bortenfor trafikkmaskinen, ved operabygget i Oslo, har billedhuggeren Håkon Fagerås sitt atelier. Her, i ytterkant av det multikulturelle Grønland, over galleriet Oslo Prosjektrom, finner man plutselig et lite rom fylt av de skjønneste marmorskulpturer hugget med en dyktighet og blikk for linjer som selv de fremste klassiske skulptørene, Bertel Thorvaldsen (1770–1844) og italienske Antonio Canova (1757–1822), ville ha applaudert. Norsk skulpturhistorie består av få giganter, som Gustav Vigeland (1869–1943), Per Palle Storm (1910–1994) og Per Ung (født 1933), og mange kunstnere som er akseptable. Mon tro om ikke dette rommet tilhører en ny gigant i kunsthistorieboka.

– Ja, alt er valg, hele veien. Jeg velger bort, og demper mye. I Norge har det lenge vært en tradisjon i faget å overdrive alle muskler, sener og groper, som her på armen …

Håkon bretter opp skjorteermet, knytter og flekser hånden og ­peker på søkket som oppstår på underarmen.

– … slike groper vil jeg ikke ta med, men forenkle hele formen.

Det vakre oppstår som en konsekvens av håndverk og uttrykk Håkon har i sine ti år som billedhugger nesten utelukkende brukt datteren, kjæresten og venner som modeller.

– Det er mest nærliggende for meg. Hvem ellers skal jeg bruke, om ikke min egen datter? Jeg observerer jo henne hver dag: bevegelsen, uttrykket. Men det må ikke bli for intimt og privat heller, sier han og går bort til en annen skulptur, Madeleine med skjørt, med et klede hengende ned fra midjen, der blikket hennes er vendt nedover.

– Jeg er dårlig på å fotografere datteren min slik jeg burde, jeg blir mest vemodig av å se på gamle fotografier. I stedet lager jeg en skulptur av henne med jevne mellomrom. En versjon av denne i bronse ble avduket i går på et eldrehjem i Ås. Da var datteren min med, hun må få føle en stolthet og ta del i det, hun også. Det går jo litt ut over henne at pappaen reiser til Italia hele tiden. Mange spør henne om hun synes det er spennende at jeg lager skulpturer av henne. Men hun er så lei det spørsmålet, hun har vokst opp med det, så for henne er jo dette det mest naturlige her i verden.

Håkon sammenligner sin innstilling til skulptur med hva som er det motsatte, nemlig billedhuggere som benytter en kanon når de lager sine figurer.

– Man har alltid sett på antikkens skulpturer som det ypperste, mest raffinerte og kyndige innen skulpturfaget, og siden det har billedhuggerne bare ønsket å finne tilbake til fordums storhet. Men selv lager jeg ikke skulpturer etter et ideal, en kanon, slik de gamle grekerne gjorde, men etter få, nære modeller. Jeg vil skildre modellenes særpreg, det unike eller spesifikke. Jeg vil at det skal gi inntrykk av å vise et ­individ, om enn i en noe forenklet form.

– Som skulptør er vel håndverket en viktig del av uttrykket også?

– Jeg kaller meg konsekvent billedhugger, ikke kunstner. Med det ønsker jeg å si noe om tilknytningen til håndverket. For meg handler dette om både idé og håndverk. Mange oppfatter idé og håndverk som motsetninger innen samtidskunsten. Selv gikk jeg på Akademiet i Oslo og ble stadig fortalt at det er verkets idé som gir det kunstnerisk verdi.

Men en idé er også avhengig av hvordan den blir formidlet; altså via håndverket. Begge påvirker hverandre. Men jeg er nok en håndverk­ fetisjist. Jeg har en oppfatning om hva kvalitet er, og bruker mye tid på å etterstrebe den.

– Og det skjønne og nærmest poetiske i verkene dine, er det et mål?

Samtidsskulpturer i klassisk form – Ja, vi skal inn på spiserommet, sier Fagerås (født 1975) og åpner opp døra til atelieret sitt i bygget som rommer 30–40 kunstnere i et atelierfellesskap. Klassisk musikk strømmer fra en liten spiller. Midt imot oss står Håkons datter, Maren, på 11 år med armene bestemt i kors, betraktende tilbakelent, i en enkel bukse og med hestehale. Det vil si, Maren er ikke i kjøtt og blod. Hun står på en sokkel og er hugget i marmor.

– Den var med på utstillingen jeg nylig hadde i Kunstnerforbundet, men den ble et hastverksarbeid på grunn av liten tid, så jeg tok den tilbake for å jobbe litt mer på den. Snart skal den til 2. juryering på Høstutstillingen.

Vi må smile over ordet hastverksarbeid. En slik skulptur tar kanskje et halvt år å hugge ut. Håkon sier likevel at han modellerer seint, men hugger raskt. Vi blir stående i rommet, sofaen er full av esker.

Samtalen starter uten oppvarmingssnakk, og Håkon er en glimrende formidler om sine skulpturer.

– Jeg har alltid sett på meg selv som en utålmodig person, men jeg må vel innse at jeg er ganske tålmodig, når man ser den tidkrevende prosessen bak arbeidene mine. Jeg liker heller ikke å sluttføre en figur med en gang. Den må få gro frem over tid, ved hjelp av hundrevis av små observasjoner og endringer. Slik kommer uttrykket av seg selv.

– Uttrykket er klassisk, samtidig er det noe moderne der?

– Jeg har ingen ambisjoner om å være original. Det har blitt hugget i marmor i tusenvis av år. Men jeg vil bruke mitt blikk fra samtiden.

Hvis jeg ville laget skulpturer à la Thorvaldsen, kunne jeg fint hermet etter hans former. Men jeg vil vise at skulpturene mine er samtidige.

Noen skrev at jeg har brukt grep som gjør skulpturene tidstypiske slik som at datteren min her har jeans. En ting er at dette ikke er en olabukse, om så ville det vært en veldig dårlig utført en, men poenget er mer at prosjektet mitt ikke handler om å tilføre moderne rekvisitter, men å bruke samtidens blikk når jeg gjengir mine modeller. Flere har gitt meg tilbakemelding på at verkene også oppleves som noe nytt, fra vår tid, samtidig som språket er klassisk, figurativt.

– Det ligger også en forenkling av formene i dette?

60

Skulptur

– Du kan si jeg lager ting i små bokstaver. Jeg prøver ikke å rope ut, men jeg føler jeg sier mer ved å si noe på denne stille måten.

Lillemann sover, marmor, 2010. Foto: CF Wesenberg

61 Skulptur

– Jeg tenker aldri: hva skal jeg gjøre nå for å skape skjønnhet. Det skjønne oppstår eventuelt som en konsekvens av arbeidet, og uttrykket jeg leter etter. Du kan si jeg lager ting i små bokstaver. Jeg prøver ikke å rope ut, men føler skulpturene sier mer med ro og stillhet.

– Jeg ville ikke skape en typisk sentimental mor-barn-skulptur som du finner mange av. Mange kunstnere sier at en skulptur blir født i leire, dør i gips og gjenoppstår i bronse. Men jeg må innrømme at min lidenskap ligger i marmoren. Her ser dere også hvordan bronsen er mindre, det smeltede metallet krymper når det avkjøles, og bronsestatuen blir mindre enn modellen, mens marmorversjonen er litt større, da man hugger seg gradvis innover i blokken utenifra.

Håkon sender gipsmodellene til Pietrasanta i Toscana hvor det har vært steinbrudd og håndverkertradisjon, dog nå på retur, siden antikken. Der grovhugges noen av figurene ut fra blokken før han kommer.

– Ser du alle blyantprikkene på gipsmodellen? Ved hjelp av disse punktene kan man overføre figurens størrelse til marmorblokken. Et knippe norske kunstnere jobber i Pietrasanta, blant annet skulptøren Knut Steen. Hit kommer også kunstnere som Jeff Koons og Marc Quinn. De fleste hugger ikke selv, men får skulpturene hugget ferdig av håndverkere. Men jeg trenger å ha kontrollen og føle stolthet over mine egne ting. Tilfredsstillelsen ligger i ansvaret for resultatet, og i troen på at alle små valg underveis påvirker resultatet og opplevelsen. Der nede følger jeg steinhuggernes arbeidsrytme med opptil tolvtimers dager i verkstedet. De lange dagene og konsentrasjonen arbeidet krever, ­f ungerer ganske vanedannende på meg.

Håkon forteller hvordan han ser på marmor som et materiale uten begrensninger, i motsetning til mye annen stein.

– Granitt er hardere, men tillater ikke tynne, frittstående former slik som marmor gjør. Marmor er finkornet og kommer fra avsetninger på havbunnen som en gang var skjell og skalldyr. Gjennom varme og trykk har det krystallisert seg til ulike marmortyper, og havbunnen er i dag fjelltopper. Det er enorme steinbrudd i området jeg jobber, men fin, velegnet stein er nesten umulig å finne. Jeg leter alltid etter den svakt gul-hvite marmoren, og det kan ta dager, og av og til uker, å finne den rette blokken til en skulptur. Steinen må være fri for sprekker, hard og uten mørke flekker og årer på overflaten. Men enkelte ganger kan det jo dukke opp en flekk langt inne i blokken. Er den for skjemmende, må jeg bare begynne på nytt, men ofte kan noen små, lyse flekker eller striper også være med på å gjøre overflaten levende.

Håkon peker på en sort flekk på låret til en av skulpturene sine.

Man hugger ikke av nesa ved en feil!

I en krok ser vi en yngre Maren som går ned en trapp. Det er kun tærne og tåballene som fester figuren til underlaget. En rektangulær søyle støtter henne også opp for å bære vekten, et grep man kjenner fra de antikke statuene. Fagerås forteller begeistret om marmorens egenskaper.

– Det er stadig noen som spør meg om jeg ikke er redd for å hugge av nesa! Men marmor er et logisk og forutsigbart materiale. Det vil ikke plutselig falle av store biter når du hugger. Hvis du alltid hugger i retning mot der steinen er sterk, og bort fra der steinen er tynnere, noe du lærer tidlig, vil du alltid ha kontroll. Men det hender jo man tar for mye et sted, og da må man trikse det til i området rundt. Den største faren skulpturene er utsatt for, er faktisk transporten. Selv om det står Fragile på kassene, så tror jeg dette like gjerne er en provokasjon for de som håndterer dem på transportterminalene. Jeg har sendt så mange skulpturer fra Italia til Norge at transportselskapet kom på åpningen min, ler Fagerås. Å lage skulptur er kanskje noe av det mest tidkrevende man kan gjøre som kunstner.

– Og tungt, understreker Fagerås og peker på et løfteapparat som kan hjelpe ham med å bære de over 400 kilos figurene. I et hjørne står ståltrådarmaturen marmorskulpturen Maren startet med.

– Etter å ha laget en armatur av jern og ståltråd modellerer jeg på figuren med leire. Deretter støper jeg den i gips. Denne gipsmodellen bruker jeg så som et utgangspunkt for å hugge skulpturen i marmor.

Eller om skulpturen skal i bronse, så sender jeg modellen til et bronsestøperi.

Håkon finner frem en liten skulptur av sin kjæreste og hennes datter, der bystene smelter sammen i sokkelen og en ”løsrevet” hånd holder bak barnets hode. Den er i tre varianter; i gips, i bronse og hugget i marmor.

62 Skulptur

– Når man jobber med skulptur, er man nokså bundet til motivvalg. Man kan for eksempel ikke lage landskap, selv om en del kunstnere i barokken prøvde å tøye disse grensene.

kunstnere, som Odd Nerdrum, gjenopptok en helt brutt tradisjon.

Men det har hele tiden vært undervisning i klassisk modellering, og Per Palle Storm underviste frem til 1980-tallet på Akademiet. Men det er blant håndverkere i Italia, og ikke på Akademiet, at jeg har lært meg faget. Jeg kom tidlig i kontakt med Marco Giannoni i Pietrasanta, han er fjerde generasjons steinhugger, og har siden vært en uvurderlig ressurs for meg. Han hjelper meg med grovhuggingen, men er vel så mye en læremester som assistent.

Siden Håkon gikk ut fra Akademiet, har han mottatt stipender.

Han understreker hvor heldig han er, sammenlignet med sine kollegaer i Italia. Det er hardere vilkår der. Høsten 2003 ble også hans 800 kilo tunge bronseskulptur Applaus stilt ut på Eidsvolls plass foran Stortinget i Oslo. I hjørnet i atelieret står modellen. Det har siden blitt flere utsmykninger, hele fem skulpturer på St. Olavs Hospital i Trondheim. I 2005 fikk Håkon sitt første offentlige utsmykningsoppdrag. En stor, uskyldig, sovende baby i bronse ble valgt ut i en konkurranse for å markere fredsbyen Narvik. Den ble avduket 6. august, på årsdagen for atombomben over Hiroshima. Modellen ligger og sover på magen på en av kassene i atelieret, det vil si en terrakottaversjon.

– De ønsket et positivt fredsmonument som ga løfter om fred, som en kontrast til et krigsmonument, som mer er et minne om grusomhetene. Et nyfødt barn bærer nettopp håpet om en fremtid. Jeg ville at det skulle se ut som barnet lå trygt sovende, som på sin mors mage.

Fagerås tar frem skrujernet og åpner en av sine mange egen-­ snekrete doble kasser, og avslører på sagspon en liten, sovende mann,

– Den fineste marmoren er svakt gjennomskinnelig, og det er med på å gi skulpturen et mildere lys. Marmor er veldig valørfølsomt, og små nyanser i formen kommer fint frem. Bronse til sammenligning har mørke, flate skygger, og høylyseffekter når lyset treffer overflaten.

Fra tegning til maling til billedhugger Håkon er én av få unge billedhuggere i norsk samtidskunst. Han er født i Drøbak, men tilbrakte det meste av barndommen i Bø i Telemark. I dag er han bosatt i Oslo.

– Jeg var vel innom de fleste hobbyer som ung, også tegning. Men i ettertid husker jeg at jeg alltid la merke til de lokale bronseskulpturene, noe mine venner aldri gjorde. Som en felespiller på sokkel et sted i Telemark. Etter to år på videregående ville jeg ta et pauseår, og startet på tegnelinja på yrkesskolen. Jeg fikk et kick av det, og tegningen ble nesten en besettelse. Dette var noe jeg kunne erverve ferdigheter i!

Ganske motvillig fullførte jeg tredje året med artium etterpå. Via en venn kom jeg i lære hos den figurative maleren Jan Sæther, og etter hvert kom jeg inn på fargelinja på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS). Jeg malte, men var opptatt av skulpturelle kvaliteter som volum, masse, lys og skygge. Under en tur til Paris oppdaget jeg Rodins skulpturer. De hadde et nærvær jeg aldri før hadde opplevd i maleriet. Jan Sæther hadde atelier ved siden av billedhuggeren Oddmund Raudberget, som også underviste på SHKS. Han hjalp meg i gang med å modellere, og året etter kom jeg inn på skulpturlinja på Akademiet. Mange tror at det klassisk figurative var dødt i Norge, og at

Nyfødt, marmor, 2006.

Maren, marmor, 2010.

63 Skulptur

Min lidenskap ligger i marmoren!

Gøril og Maia, marmor, bronse, gips, 2010.

lyst til å hugge i stein. Først må jeg lære meg å modellere, svarte han.

Det handler om å perfeksjonere noe. Gjør man litt av alt, blir det jo ingenting av noenting!

Midt på gulvet står en høy kavalett. Fagerås vikler av plasten rundt skulpturen og avslører hodene til en mor og datter, som begge ser samme vei. Han møter mange skjebner i møte med de som ønsker et portrett.

– Moren er syk, og familien ønsket et portrett av mor og datter. Å bestille en byste av seg selv er kanskje litt unorsk, men den trenger jo ikke å være så høytidelig formet. Portretter er alltid en interessant utfordring.

– Du må være god til å observere?

– Jeg har jo jobbet i mange år med å se, tolke og bruke blikket aktivt. Og jeg har lært mye av å jobbe med barn. De vil uansett ikke sitte stille lenge, og det har lært meg å se og forstå på en annen måte.

Han sprayer litt vann på mor og datter, så leiren ikke tørker, og pakker den inn igjen. Et portrett i gips koster rundt 35 000 kroner, bronse koster 15 000 til. I marmor totalt 70 000 kroner.

– Oppdragene jeg får, er svært ulike. Nå lager jeg utkast til to mynter for Norges Bank. Så blir det Henrik Ibsen. En gang var det en jente som hadde fått penger av bestemoren sin til å kjøpe kunst, og fikk laget et portrett av seg selv. En annen gang bestilte en mann marmorportretter av seg selv og kona som bryllupsgave. Men dessverre, da jeg ringte en mandag som avtalt, var mannen falt om død, sier Fagerås.

Idet vi står på gaten igjen, legger Håkon til: – Det har blitt mange barneskulpturer etter hvert, sikkert som en følge av at jeg selv fikk barn tidlig, men det har aldri vært meningen å ta rollen som barneskulptør. Folk likte det de så, og ba meg lage flere.

Men barnemotivene passer godt uttrykket mitt og den hvite marmoren.

Sier mannen som hugger i små bokstaver.

sammenkrøllet i fosterstilling på en ”marmormyk” pute i naturlig størrelse. Den samme mannen troner også på toppen av en tynn, høy søyle. Blikket er vendt videre oppover, som om han vil enda høyere.

Fallet kommer til å bli smertefullt. En tredje mann sitter på en annen søyle, og en fjerdemann balanserer på ett ben, i et punkt som kun er mulig å holde i et sekund. Fagerås har frosset øyeblikket i marmor.

– Noen av disse mennene har også noe absurd og humoristisk over seg. Den ene heter Lillemann sover, den andre Liten mann, høyt oppe.

Kanskje også som en liten kommentar til alle ”store” menn på sokkel som er blitt laget. Psykologforeningen ville egentlig ha mannen på den høye søylen som en pris som de deler ut hvert år til en psykolog som gjør noe ekstraordinært i sin praksis eller våger å ha upopulære meninger. Men de lurte på om ikke budskapet ble litt dystert, i og med at søylen var så høy at mannen ikke ville klare å komme seg ned. Ganske morsomt og en veldig psykologisk tolkning.

En perfeksjonist På veggen ser vi plutselig malerier av datteren Maren som treåring.

– Dette var mitt siste maleri for åtte år siden. Men jeg burde kanskje prøve å male litt igjen. Det er så lenge siden jeg har malt at jeg begynner å huske det som noe enkelt, så kanskje jeg bør male et bilde for å vise at det ikke er så vanskelig som mange vil ha det til, sier Fagerås med et lite, lurt smil.

Han er uten tvil et konkurransemenneske, en perfeksjonist.

– Skulptur burde også være enkelt. Bare én overflate som skal formes i ett materiale. Dette tilsynelatende enkle fascinerer meg, da burde det jo ikke være så vanskelig å lage en god skulptur, men det er det visst. Men det å bli stadig bedre, erverve et håndverk og mestre det, har drevet meg, innrømmer han, og fortsetter: –Jeg skal ha en utstilling med Per Ung i Skien i oktober. En gang spurte jeg om ikke han, som nærmer seg 80 år, noen gang hadde hatt 64

Skulptur

®

VEBJØRN SAND – poRSElEN www.thesandcollection.com

Tel. (+47) 900 600 99

gallerysandnyc@gmail.com

www.gallerisand.com

Champagnemugge NOK 1600,- Bløtkakefat med fot NOK 1400,- Stort fat NOK 1290,- Kremskål NOK 410,- Krus NOK 275,-

The Back of Hollywood, 1977, Courtesy Collection Musée d’art contemporain de Lyon.

Ed Ruscha – kunstverdenens Clint Eastwood

Go West Young Man! sa man på 1850-tallet på østkysten av USA. For det var i vest at en ung mann kunne skape sin egen lykke.

Utstillingen må beskrives som en åpenbaring. Maleriene fremtrer med en subtilitet som ikke er synlig i reproduksjoner, som for eksempel maleriet av 20th Century Fox-logoen, som både ligner et landskap og en film som projiseres gjennom nattemørket. Da Ed Ruscha kom mot meg på The Hayward Gallery, måtte jeg tenke på beskrivelsene av ham som ”kunstverdenens Clint Eastwood”. Til tross for at han er over 70 år, har han karisma som en filmstjerne, og det er lett å tenke seg ham i en ­westernfilm. Han snakker tydelig og ordknapt, en indikasjon om at han har sine røtter i Midtvesten.

Edward Joseph Ruscha IV, som det står i passet hans, ble født 16. desember 1937 i Omaha, Nebraska. Da han var fire, flyttet familien til Oklahoma.

– Min kunstinteresse oppsto ut fra min kjærlighet for tegneseriehefter.

Faren min arbeidet for et forsikringsselskap og hadde liten forståelse for min kunstinteresse. Han trodde ikke at jeg kunne livnære meg på det. Det var faktisk mor som oppmuntret meg.

Ruscha begynte med maleundervisning da han var 11 år.

– Det var ikke bare maleriet som fascinerte meg, men også det å kunne arbeide i et atelier. Det var fantastisk å komme inn i et atelier og kjenne lukten av oljefarge.

Men det var ikke bare maleriet som trakk.

Tekst Michael Dee / Oversatt av Toril Kojan / Foto © Ed Ruscha 2009 / Paul Ruscha

Nybyggerne dro vestover med vogn og hest på midten av attenhundretallet. Drøyt hundre år senere dro Ed Ruscha mot vest. Riktignok kjørte han bil langs Route 66, fra Oklahoma til Los Angeles. Målet var å bli kunstner. Ed Ruscha ble også ett av de toneangivende navnene innen Pop Art-bevegelsen. Dessverre kom han litt i skyggen av giganter som Andy Warhol og Roy Lichtenstein. Årsaken var nok mye at han holdt til i Los Angeles og ikke i New York. Men i løpet av de siste 15 årene har hans status stadig steget. Mange kritikere mener at Ruscha var den fremste innen Pop Art. Den britiske forfatteren J. G. Ballard uttalte blant ­annet en gang: Ruscha har det kuleste blikket. Forfatteren James Ellroy kalte Ruscha den store historiefortelleren fra den mest gjennomsiktige byen i verden.

Fikk maleundervisning fra han var 11 år I 2009/2010 hadde Ruscha en stor vandreutstilling kalt 50 års maleri. Den ble først vist på The Hayward Gallery i London, hvor dette intervjuet ble gjort, og fortsatte deretter til Haus der Kunst i München. Siste stopp var Moderna Museet i Stockholm hvor den ble avsluttet 5. september.

66

Interna sjona l kunst

enn jeg snudde meg, var det noe som grep tak i meg. Bensinstasjonene. De lave husene. Reklamen.

Malerier i panoramaformat Når jeg skal fotografere Ruscha, ber jeg ham stille seg foran et av hans mest kjente malerier: Large Trademark with Eight Spotlights, basert på logoen for filmselskapet 20th Century Fox og malt i 1962.

– Min fascinasjon for den og andre filmselskapers logoer går tilbake til barndommen min. Jeg gikk på kino støtt. Jeg syntes det var helt fantastisk å se filmselskapets logo i kjempeformat på skjermen før filmen startet. Jeg nøt den like mye som selve filmen. Maleriet ble en måte å hylle logoen på, dramatisere den og rette betrakterens blikk mot den. Jeg valgte å lage den som et panorama, ettersom dette dramatiserte maleriet. Jeg elsker det formatet.

Panoramaformatet han benyttet, var i nesten eksakt de samme dimensjoner som Cinemascope. Ruscha skapte en diagonal komposisjon, et grep han skulle vende tilbake til ved flere andre malerier som Standard Station (1966) og The Old Tech Chem Building (2003).

– Den diagonale komposisjonen var en slags komisk kommentar til hvordan fart og bevegelse fremstilles på film. Jeg kom til å tenke på de filmene jeg så som barn. Man så et tog komme farende fra det lave høyre hjørnet inntil det kom nærmere og til slutt fylte hele skjermen.

I 1962, hadde Pop Art vunnet over den abstrakte ekspresjonismen, og Ruscha deltok sammen med Andy Warhol og Roy Lichtenstein i utstillingen New Painting of Common Objects i Pasadena Art Museum. Dette var den første store Pop Art-utstillingen i USA. Året etter laget Ruscha sin første kunstnerbok.

– Jeg fikk ideen midt på natten. Nemlig å fotografere bensinstasjoner og gi ut en bok om dem. Bensinstasjoner er en viktig del av Los Angeles.

Man kommer ingen steder uten bil.

Boken het Twentysix Gasoline Stations. Den var nærmest et hefte og inneholdt svart-hvite snapshots av 26 bensinstasjoner. Den ble trykket i et begrenset opplag på 400 signerte eksemplarer. Boken var også en måte å nå et publikum utenfor galleriverdenen. Den ble solgt på bensinstasjoner og i nærbutikker.

– Jeg likte grafikk, plakater, skrifttyper, reklame og oppdaget fotografi.

Som for eksempel Walker Evans, Ben Shan og de andre fotografene som på 30-tallet fotograferte de fattige bøndene i Midtvesten. Det var jo mine hjemtrakter, og bildene gjorde et dypt inntrykk på meg. Mange av de bøndene som mistet alt under depresjonen, valgte å dra vest til California.

Drøyt 20 år senere, i 1956, gjorde jeg selv den samme reisen for å studere kunst.

Los Angeles – fremtidens by Ruscha og vennen Mason Williams reiste langs Route 66 til Los Angeles.

– Det var nesten noe magisk over det å komme til California. Solen skinte. Det var palmer der. Lave, moderne hus. Store reklameplakater og store motorveisystemer. Hollywood hadde glamour. På den tiden flyttet det tusen mennesker til Los Angeles hver dag, og byen fremsto som fremtidens by.

Andre, med kunstnerambisjoner på den tiden, ville nok ha reist østover til New York; kunstverdenens sentrum. Los Angeles ble på midten av 1950-tallet ansett som en kulturell bakgård.

– New York fristet meg ikke i det hele tatt. Byen virket kjølig og snobbete, og jeg er i bunn og grunn en ”westerner”. At Los Angeles ikke hadde mye å bidra med til kunstscenen, uroet ikke meg.

Ruscha begynte å studere på Chouinard Institute. På denne tiden var det den abstrakte ekspresjonismen som dominerte. Lærerne på instituttet nærmest tvang elevene til å male på den måten. På utstillingen i London var det også tidlige malerier fra Ruschas studietid, hvor innflytelsen fra den abstrakte ekspresjonismen er lett å spore. Den tunge behandlingen av farge ses i både 1938 og E. Ruscha, det sistnevnte et typografisk selvportrett.

– Jeg hadde bare vage anelser om hva jeg skulle gjøre etter eksamen.

Jeg funderte på om jeg skulle jobbe som grafisk designer, eller kanskje i et reklamebyrå. Det ble et vendepunkt for meg da jeg så Jasper Johns maleri Target with Four Faces. Det gjorde dypt inntrykk på meg og fikk meg til å innse at maleriet kunne handle om noe annet enn det lærerne forfektet.

En annen viktig oppdagelse var Marcel Duchamp, hans kule måte å tenke på og hans ”ready-mades”.

Los Angeles ble nok sett på som en bakgård, men da Ruscha tok eksamen i 1960, vokste det frem en spennende scene der med Ferus Gallery som knutepunkt. Ruscha stilte ut i galleriet, samtidig med kunstnere som Edward Kienholz, Robert Irwin og John Altoon.

– På begynnelsen av 60-tallet jobbet jeg i et reklamebyrå for å forsørge meg. Arbeidet var inspirerende, det samme var Los Angeles som by. Hvor

Malerier basert på ord Ruscha begynte også å lage malerier basert på ord. Kanskje fordi ord var blitt brukt innen kunsten tidligere; fra kubismen og frem til nå, men Ruscha gjorde dem til det sentrale i maleriet. Korte og slagkraftige. Annie, Noise, Oof. I en del malerier malte han også enkelte ord på siden av rammen.

– Mange tenker på ord kun for det de betyr. Jeg så ord som grafisk materiale. En samling abstrakte former og objekter. Å lese aviser var for meg som å begi meg inn i en verden av visuell støy. Ordene nesten skrek til meg at jeg skulle lage kunst av dem. Ordene jeg valgte, var hentet inn fra gaten; reklame jeg så, eller konversasjoner jeg hørte. Ordene hadde gatens kraft.

Snart gikk Ruscha også til angrep på selve ordet. Han utsatte dem for vold. Som i Hurting the World Radio//2 og Securing the Last Letter, hvor den siste s-en i ordet Boss klemmes sammen med en tang.

– For meg var dette et alternativ til de rigide, stramme reglene som utmerker typografien innen design.

Maleriene fra begynnelsen av 60-tallet var nærmest lakoniske ­hyllester til Los Angeles og omegn. Deretter fulgte en periode hvor maleriene hans fra Los Angeles var fylt av katastrofer. Man ser diners og bensinstasjoner i lys lue. Ilden rammet til og med det nettopp nyåpnede museet i Los Angeles, i Los Angeles County Museum on Fire, (1965–68).

– Jeg likte ideen om at ulykker kunne ramme en såpass rolig atmo­ sfære. Jeg har et ambivalent forhold til Los Angeles. Til forskjell fra andre, som David Hockney, så elsker jeg ikke byen blindt. Den fascinerer meg, men den har sine mørke sider. Iblant får jeg for meg at folk forelsker seg i et Los Angeles som er en illusjon. Byen ser ut til å love lykke og ungdom, men holder ikke løftene sine.

Mot slutten av 60-tallet begynte Ruschas entusiasme for maleriet å dale. I 1970 laget han ikke et eneste maleri. Jeg kan ikke få meg til å male 67

Interna sjona l kunst

Untitled, 1986, Courtesy of James Corcoran Gallery, Los Angeles.

The Mountain, 1998, Courtesy Allison and Warren Kanders.

Annie, 1962, Courtesy Private Collection.

– Min fascinasjon for den og andre filmselskapers logoer går tilbake til barndommen min.

farger på lerreter, sa han i et intervju samme år. Han hadde flere år tidligere begynt å eksperimentere med forskjellige typer substanser; flytende såpe, mat og drikke, kroppsvæsker. Dette ble veien ut av vakuumet. Han ­begynte å farge lerret med væsker i stedet for å male med oljefarge.

– Jeg oppdaget dessuten at stoffer som satin og moiré absorberte ­eggehvite og skjellakk på en herlig måte.

Ruscha benyttet seg av denne teknikken i bilder som It’s Only Vanishing Cream (1973) og Sand in Vaseline (1974). Dette innebar ikke bare at han begynte å bruke lengre setninger i stedet for enkeltord. Han fikk også ­tilbake entusiasmen for maleriet.

drerne. Nybyggernes farmerhus. Maleriene er som hildringer som strømmer ut av den kollektive psyken.

– Jeg laget dem med airbrush og akryl. Jeg hadde begynt å bli lei av olje og pensler. Jeg ville skape bilder som alle amerikanere umiddelbart kjente igjen. Frem til dette hadde jeg sett på kunst som noe helt visuelt. Jeg syntes ikke at det var noen vits i å grave dypere etter andre meninger. Jeg kom likevel frem til at kunst handlet om å lokke frem ting fra sinnet. For det meste en kunstner kan prestere, er å sette noe i gang. Deretter får betrakteren fullføre prosessen i sitt indre. Jeg forteller derfor ikke hele historien, og på den måten oppstår et mysterium.

Ruscha har en hytte i ørkenen.

– Jeg reiser dit når jeg har fått nok av Los Angeles og vil være i fred.

Det var turene til ørkenen som i 1997 inspirerte til en serie fjellmalerier. Men fjellene er ikke basert på virkelige fjell, sier Ruscha.

– Jeg har funnet på fjellene, de er en slags hybrider. Maleriene handler i stedet om ideen og den idé folk har om hvordan et fjell ser ut. Og hvilken relasjon folk har eller skal ha når de står overfor et landskap. Når følelsene skal vokse.

Flere av fjellmaleriene er forsynt med ord, som The Mountain (1998), hvor T-en i The er ødelagt. Det skaper også en illusjon om at T-en presser lerretet til siden og får flaten til å bøyes litt.

Blant de siste maleriene på utstillingen finner vi The Old Tech-Chem Building. Motivet minner om malerier Ruscha utførte på begynnelsen av 60-tallet, men er malt i 2003.

– Jeg har alltid gått tilbake til tidligere perioder, brukt motiv og ideer og gitt dem nytt liv.

Men de handler også om hvordan Los Angeles og dermed hans eget liv er forandret. Det som en gang var The Old Tech-Chem Building, huser i dag matkjeden Fat Boy. – Los Angeles er ikke som småsteder i Midtvesten. Byen forandres, og i grunnen liker jeg ikke forandringer. Los Angeles speiler franchise-kulturen, en kultur jeg selv er sterkt kritisk overfor. Det jeg gjør, er stort sett å observere fremskrittets heslighet og deretter lage malerier av det.

Tiltrekkes av lys og energi I 1977 utførte han The Back of Hollywood, et av hans mest slagkraftige panoramamalerier. Fargen ser direkte giftig ut.

– Jeg har utsikt mot Hollywood-skiltet, og det gir meg en indikasjon på hvor alvorlig forurensningen er. Hvis jeg kan se skiltet tydelig, er luften relativt bra. Hvis det er svøpt i tåke, vet jeg at jeg kommer til å hoste om jeg går ut.

I løpet av årene som fulgte, utførte Ruscha malerier hvor ordene i setningene fremstår nærmest som landskap, i for eksempel A Particular Kind of Heaven (1983). Etter hvert ble frasene mer og mer gåtefulle. Han designet også et eget typesnitt som han døpte til Boy Scout Utility Modern.

– Setningene kom ofte til meg om natten, eller når jeg var ute og kjørte bil. De var ofte ubegripelige, men hadde likevel en slags logikk.

Ruscha nærmet seg ikke Los Angeles bare fra gateplanet. I 1985 begynte han på en serie malerier som han kalte City Lights. I disse så man byen ovenifra, og den fremsto i et slags rutesystem opplyst av gatelys og deretter påført setninger som for eksempel Talk Radio (1988).

– Jeg trekkes mot lyset. Det er noe som går tilbake til barndommen min. Foreldrene mine var veldig religiøse, og jeg selv var troende. Inntil jeg så hykleriet i det hele. Men jeg tiltrekkes stadig av lys og energi.

Parallelt med City Lights jobbet Ruscha på en serie ”malerier uten ord”.

Monokrome silhuetter som ikke hadde fokus på Los Angeles, men i stedet på ikonografien fra USAs historie. Båtene som kom med de første utvan-

68 Interna sjona l kunst

Kjærlighet i Jerusalem Annonse

Kristne, Muslimer og Jøder tror alle på en Gud og på Kjærligheten

De 26 fotomaleriene til Ekatherina S. er hennes oppfordring til å se likheter og kjærlighet “Kjærlighet i Jerusalem” har de siste 2 årene vært vist mange steder - bl. a. i FNbygningen i New York

Utstilling: 28.8 - 19.9.2010

G ALLERI P INGVIN Møllergata 13, Oslo - Tel: 22 42 12 22 - www.galleripingvin.no Åpent: tirs. - fre. 11 - 17, lør. 11 - 16, søn. 12 - 16

Fra industri til kultur i Skien I 2006 la Norske Skog ned virksomheten på den gamle Union-tomta på Klosterøya i Skien. Det åpnet seg plutselig et nytt landskap like ved sentrum som til da hadde vært skjermet for publikum med høye gjerder på grunn av industrivirksomheten. IKT-næringer og Kunstnerbyen Skien med atelierbygget Spriten var blant de første som etablerte seg her. Snart kommer også Teater Ibsen, og den publikumsrettede virksomheten til Telemark museum er planlagt etablert på den nye kulturelle møteplassen i Skien.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Mette Dybwad Torstensen / Timmy Twang

– Vi måtte tenke nytt: fra industri-Skien til kulturkommunen Skien.

Telemark er jo fra gammelt av kjent som et kulturfylke. Dermed lanserte politikerne og kommunen prosjektet Kunstnerbyen Skien. Vi ville gjøre Skien til en levende kulturby og tilrettelegge og synliggjøre kunsten og kunstnerne våre. I 2007 kunne også de første kunstnerne flytte inn i sine atelierer og fellesverksteder i den gamle spritfabrikken, nå døpt Spriten, på Klosterøya. I samarbeid med Klosterøya AS arrangeres årlig Open Days, der kunstnere kan velge å åpne sine atelierer. Men tanken er at de også kan jobbe isolert. Vår målsetning er å bedre kunstneres arbeidsvilkår ved å tilby bedre atelierer og samarbeidsvilkår, forteller Tom-Erik Lønnerød, som er prosjektleder for Kunstnerbyen Skien.

KUNST møter prosjektlederen en varm sommerdag i det grå, ­særegne bygget Spriten fra 1907. Oppover i etasjene finner vi i dag 13 atelierer som leies ut til profesjonelle kunstnere, hvor Skien kommune subsidierer husleien. Et fellesverksted har fått støtte til utstyr av Norsk kulturråd til digitalt utstyr. Selv står vi i Kunsthallen, som venter på ­ombygning i samarbeid med MMW sivilarkitekter som i sin tid tegnet ”frosken” utenfor Nasjonalmuseet for kunst i Oslo. Allerede har man hatt konserter her, produsert en gigantisk lysekrone samt en danse­ forestilling. Så langt har kommunens budsjettramme for drift av Kunstnerbyen Skien ligget på rundt 600 000 kroner.

– Kunsthallen skal være en produserende kunsthall, og ikke konkurrere med de andre utstillingsstedene i fylket. Vi ønsket ikke å lage enda en hvit kube, men et mer lekende verksted for store kunstproduksjoner.

I 2009 arrangerte vi blant annet Barnas verdensdager her med workshop i samarbeid med Rikskonsertene. Koreograf Anette Dolva og fotograf Signe Christine Urdal viste sin danse- og fotoperformance Reunion.

Tuva Gonsholt produserte en enorm lysekrone og en lysinstallasjon til sin utsmykking til bakgården til café Louise her i Skien, og vår gjestekunstner Kate Pendry satte opp teaterforestillingen Johnny Johnson nå i juni.

Som en del av prosjektet Kunstnerbyen Skien har også kommunen utlyst et årlig kunstnerstipend som består av et opphold i Skien med gratis bolig og atelier samt et stipend på 150 000 kroner, der noe av pen-

gene skal knyttes til formidling av stipendiatens kunst i Skien. I tillegg har de utlyst to etableringsstipend à 25 000 kroner for yngre kunstnere under 35 år som ønsker å etablere seg i kommunen.

– Det var ikke slik at kunstnerne selv stod og banket på dørene og barrikadene for å få et kunstnerfellesskap. Hele prosjektet Spriten er initiert fra kommunen som ønsket å samle, løfte og synliggjøre kunstnerne i byen. I begynnelsen planla man å rekruttere kunstnere fra de store byene, men interessen har vært stor nok lokal, fortsetter Tom-Erik mens vi balanserer opp den smale trappen til annen etasje, som inntil 2006 rommet kontorer og laboratorier for Norske Skog/Union. Tårnet, der tre­ foredlingen til spriten foregikk, har stått tomt i nærmere 60 år.

I et av de første atelierene er Aleksi Wildhagen (født 1976) tilfeldigvis innom. Det er et krav at alle kunstnerne skal være profesjonelle og aktive, slik at miljøet blir dynamisk og med kollegaer til stede. Wildhagen var selv ferdig fra Kunstakademiet i Trondheim i 2004. På veggen henger et lerret med et norsk stabbur, men ekspressive malingsstrøk forstyrrer bondeidyllen.

– Jeg bruker å si at jeg jobber med tradisjonelt maleri med en god porsjon galskap. Tidligere hadde jeg atelier i et lignende fellesskap i Trondheim, på Lademoen, som var svært etablert, i motsetning til en startfase her på Spriten.

Vi klatrer høyere opp og kommer inn i det store, lyse atelieret til billedkunstneren Ann Kathrin Samuelsen (født 1968) der de høye, gamle fabrikkvinduene gir et inntrykk av eldre tider. For tiden jobber hun med silketrykk på store formater. Hennes fat med et portrett av Henrik Ibsen ble vist på DOGAs utstilling, 100 % design, i London i fjor, og ligger stablet på bordet. Samuelsen tok hovedfag ved Institutt for tekstil på Kunsthøgskolen i Bergen i 1997, og er innkjøpt av både Nasjonalgalleriet og Vestlandske Kunstindustrimuseum.

– Man blir jo litt utenfor det som skjer, ved å bosette seg som kunstner i Skien; og jeg deltar ikke så aktivt lenger i debatter, vernissasjer, som lærer ved høyskolen eller bedriver intens nettverksbygging med gallerier. Det er godt da å dele lokaler med kollegaer som her på Spriten. Jeg 70

Prosjektet

Anne Stabell.

Aleksi Wildhagen.

liker dessuten balansen med å kunne jobbe mer i ro – og heller reise ut for å få impulser.

Kanskje får vi ”utkantkunstnere” et større nettverk med det som skjer innen kunsten i utlandet, enn med det som skjer i Oslo-gryta, forteller Samuelsen om det å jobbe som kunstner utenfor de store byene.

I et annet stort, lyst rom møter vi tekstilkunstner Anne Stabell (født 1958). Hun byr på kaffe, tydelig glad for litt fri.

– Jeg sitter foran PC-en hele dagen nå, og jobber som konsulent for en skole her i byen der vi skal gå gjennom all grafikken deres og lage en plan for ny opphenging. Jeg flyttet til Skien i 1986 for å jobbe på teateret, og virket lenge som kostymedirektør. Jeg er egentlig kostymeutdannet med en grunnutdanning i vev. Etter hvert valgte jeg veven, ispedd konsulentjobber.

I atelieret hennes strekker et flere meter langt tekstilbilde seg bortover, skinnende i gråog hvittoner. Stabell vet ikke helt hvor det skal henge ennå, men håper at det vil bli kjøpt inn til en utsmykning. Det er nylig vevet i løpet av tre intense måneder i forbindelse med et utvekslingsopphold i Kunstnerhuset i Skærebæk.

Den store gobelinveven ”Slottsvæven” ble opprinnelig laget til Frederiksborg Slot i Hillerød.

– Inspirasjonen er et over syv hundre år gammelt eiketre. Det ferdige verket er en slags portal, en trådtegning i luften, hvor tråden beskriver tiden som går, og luften mellom er åpninger til alt som har skjedd før tiden vi lever i nå, avslutter Stabell. Kanskje et verk som burde bli hengende på Spriten for å binde nåtid og fortid.

Kunst i Skien og Porsgrunn: • Skien Kunstforening i Ibsenhuset • Porsgrunn Kunstforening • Telemark kunstnersenter, kunstnereid ­organisasjon med fokus på formidling av kunst i skoler og kunstnerisk utsmykking • Galleri Osebro, privat galleri i Porsgrunn • Galleri Falkum, privat galleri i Skien • Galleri Oksen, privat galleri i Porsgrunn

Kunstnerne du finner på Spriten i dag: • Anne Stabell – tekstilkunstner • Sølvi Strand – fotograf / billedkunstner • Kjetil Harket – møbelsnekker • Ann Kathrin Samuelsen – billedkunstner • Berit Kowalski – smykkedesigner • Aleksi Wildhagen – billedkunstner • Odd Fredrik Heiberg – billedkunstner • Kari Skoe Fredriksen – kunsthåndverker • Tuva Gonsholt – glassformgiver • Øystein Selmer – billedkunstner • Gyrid Axe Øvsteng – dramatiker • Margrete Reiten Danielsen – billedkunstner • Kate Pendry – dramatiker, Artist in Residence 2009/2010

71 Ann Kathrin Samuelsen.

Prosjektet

Erik Pirolts verden: Utopiske øyer, campingvogntårn, fontener som river av seg hodet, og et eget valutasystem I 2004 kom den norske kunstneren Erik Pirolt (født 1977) på forsiden av nesten alle tyske aviser da han og kameratene Trond Nicholas Perry og Stian Pollestad entret skulpturfestivalen i Münster i sin hjemmebygde farkost K.Y.S.A. Bokstavene stod for kjærlighet, ydmykhet, smerte og angst.

Det var en katamaran verden aldri har sett maken til. Tanken til kunststudentene var å komme uinvitert til skulpturmønstringen, som en performance, og ta del i debatten rundt kunst i offentlige rom som festivalen hadde som tema. De kom aldri i dialog med kunstklikken, men fikk i stedet en enorm oppslutning og kontakt med folket; fra barnehager til eldre.

Mannen som alltid driter.

Mannen som river av seg hodet.

Den figurative kampen mot det banale.

– Men er den trygg?

– Ja, båten er sjødyktig. Men vi hadde et veldig spennende kræsj i skjærgården i Sverige. Det var skumring, og vi hadde ikke helt skjønt GPS-systemet, og ga bånn pinne. Ikke at det er så fort, men plutselig stod vi på et undervannsskjær. Det ble mye adrenalin, og en kreativ prosess da vi måtte bygge et verktøy temmelig raskt for å få flyttet den fem tonn tunge båten. I Tyskland var vi midt i en interessant samtale da vi snudde hodet for sent, og gikk rett på land. Men da hadde vi jo et instrument som kunne hjelpe oss løs, ler Pirolt og hopper ned fra den underlige katamaranen sin som minner meg om alt fra brødrene Dals tidsmaskin, til en ark eller et eventyrskip som kan reise både til lands og til havs. Men det er kanskje nettopp det prosjektet dreier seg om? En båt som kan frakte deg akkurat dit du vil.

Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen

Vi parkerer utenfor Erik Pirolts Reodor-Felgen-lignende atelier på Odderøya i Kristiansand. Farkosten K.Y.S. ruver på to bukker, og vi ser at A-en for angst er fjernet.

– Båten endrer hele tiden status på hva den ”er”, ut fra situasjonen den befinner seg i. I Tyskland ble den en sosial attraksjon og skulptur. Vi kom i kontakt med helt andre folk enn antatt på forhånd, langt fra kunstverdenen vi vanligvis opererer i. Paradokset er at da vi viste båten på Sørlandet Kunstmuseum året før, var den derimot definert som et kunstverk og en installasjon. I tillegg er den jo et symbol på en alternativ boform, et fremkomstmiddel og en scene. Man kan nemlig brette ut veggene, lik en science-fiction-romkapsel. Nå vil vi gjerne bygge den om til en bil, men du aner ikke hvor mange restriksjoner som finnes for å få noe godkjent som et kjøretøy med hjul og motor! sier Pirolt oppgitt, dinglende med bena fra båten.

Kjernen i Pirolts kunst ligger kanskje i den siste setningen hans; å opponere mot arkitekturens overdrevne standardisering og strikte rammer som igjen begrenser skaperlysten og fantasien. Hans byggverk starter alltid med fantasifulle tegninger av farkoster, som kan minne om barns tegninger av drømmekjøretøy som sjelden lar seg bygge. Men Pirolt lager aldri en tegning som ikke lar seg realisere.

– Energien i tegningen er jo nettopp at dette kan la seg bygge; enten det er en utopisk øy, en katamaran, et campingvogntårn eller en trehytte.

Det skal ikke være tomme pyntebilder, men knyttes til en visjon jeg har.

Det gir mening. På tegningen starter jeg i et hjørne, en stein der og en trapp der, og konstruksjonene vokser frem. Men i byggeprosessen jobber jeg etter fribyggidealet, og mye er improvisert underveis. Vi hadde 400 arbeidstegninger til båten, men ingen ble brukt. Det var en prosess som startet med tanken om Noahs ark, og den endelige farkosten ble summen av alle samtalene og tegningene. Noen av tegningene har blitt til etsninger og grafikk.

– Det handler mye om en guttedrøm også?

– På et enkelt plan gjør det det. En naiv romantisk drøm om å bygge en konstruksjon og dra ut på eventyr. Men underveis oppstod nye problemstillinger, som spørsmålet om dette kun er en båt eller kan kalles et kunstverk. Og vi laget kortfilmer og animasjonsfilm underveis og hadde mange fruktbare samtaler på turen.

Fontener som river av seg hodet Man kan komme langt med en romantisk og nevenyttig holdning kombinert med noe drivved og gammelt skrot, skrev kunsthistoriker Line Ulekleiv om kunstneren Erik Pirolt i katalogen til Avgangsutstillingen 2008 for Masterstudentene ved Statens Kunstakademi i Oslo. Men bak de mange hjemmesnekrete prosjektene, det burleske, makabre og galskapen til Pirolt, ligger mer enn bare en lek med isopor og tre. Atelieret vitner om en kunstner som blir fort lei egne prosjekter, og hvor tidsspennet fra idé til ferdig utført verk bør være kort.

– Jeg holder på med en serie fontener, se her!

Pirolt viser oss en statue i epoxy på gårdsplassen foran atelieret sitt.

Den stakkars skulpturen er i ferd med å rive av sitt eget hode med hendene, mens vannet fosser ut av han.

– Jeg tror det illustrerer en følelse de fleste av oss har hatt; å ville rive av seg hodet i frustrasjon!

Inne i atelieret kikker vi på fontenen Mannen som alltid driter; en figur som står bøyd i knærne og kikker på sitt heller vannholdige innhold som sildrer ut av baken hans. En arm i epoxy ligger henslengt på et bord. Trær pynter opp kaoset. Sist vi var her, hvilte en dukke i en hengekøye høyt oppunder taket, men den har blitt erstattet av et trebord med stoler for dem med god balanse og lite høydeskrekk. Erik tar opp en figur som han holder på å skjære ut av rosa isopor, med ferme former, og som skal danne flere like figurer som ”føder” hverandre i et slags tårn. Å ankomme det tre etasjer høye atelieret med smale trapper, lyskastere og 73

Tur i atelieret

Erik Pirolt, Trond Nicholas Perry og Stian Pollestad om bord i K.Y.S.A.

Erik Pirolts utopiske øy.

verk i ulike faser er en opplevelse i seg selv. Er Pirolt ørlite sprø? En lekegrind til datteren på ett år i hjørnet på det kombinerte kjøkkenet og kontoret gir det hele et streif av normalitet.

– Dette var opprinnelig en tom lagerbygning som jeg i løpet av noen uker bygget om ved hjelp av materialer jeg fant, i samme ånd som båten ble bygget, forteller Pirolt mens han setter på kaffe og smiler gutte­ sjarmerende at han har kjøpt kake.

På veggen henger tegninger av hans flytende, utopiske øyer der arkitektur, vinduer, trapper, verandaer og natur filtrer seg inn i hverandre.

For kan man bygge en øy? Reglene sier nei, du kan ikke ankre opp samme sted mer enn tre dager, langt mindre bygge på havet. Det utopiske er jo en umulighet i seg selv. Fantasien sier derimot ja.

– God arkitektur er skulptur. Å bygge og bo er nok en sentral rød tråd for meg. Du kjenner kanskje til denne gleden man har ved å tenke på hvor fint alt skal bli om du bare bygger slik og slik, sier Pirolt mens han setter frem kaffe.

– Men egentlig vil du bygge din egen verden, du?

– Ja, du kan si det slik. Frihet til å bygge det jeg vil, hvor jeg vil. Min verden i verden, et eget rom.

– Men så innhentes du av samfunnet og regelverket?

– Ja. Som dette å gjøre båten om til en bil … uansett hvor mye du vil bli fri, må du forholde deg til det siviliserte. Jeg synes det er veldig kult når andre kunstnere bygger sin egen verden, som for eksempel Pushwagner.

penger har en verdi, er en innøvet sannhet man har blitt enig om. Piro har nå blitt brukt som betalingsmidler i mange sammenhenger. Det vil si at det allerede finnes mange mennesker som aksepterer piro som ­verdipapirer. Et pengesystem er skapt; en felles sannhet.

– Ligger det også en kritikk til verdien man setter på grafikk og kunst i dette prosjektet?

– Ja, den ligger jo også der. Det finnes mange eksempler på gode kunstnere som har produsert dårlig grafikk for å tjene penger. Piro er også en kommentar til et useriøst grafikkmarked, og det at mange kjøper kunst utelukkende som en god investering. Og det kan man gjøre med god samvittighet hvis man kjøper piro. Jeg er likevel ikke en politisk engasjert kunstner, men heller vokst opp i kategorien bortskjemt drittunge i ly av 68-generasjonens verdier.

Pirolt tar oss med til toppen av atelieret. Med utsikt over det store rommet står en nesten klassisk, figurativ ståltrådskulptur med en klønete og skeiv pappversjon ved siden av. Tittelen er Den figurative kampen mot det banale. Her har også bysten av Hains fått plass, en karakter som også har vokst frem i Pirolts verden. En streng, gammel mann med patter der den ene er lengre enn den andre.

– Det er liksom som en imaginær gjenstand drar den ned, forklarer Pirolt, og lurer litt på om denne karakteren er et skudd i en retning han ikke kommer så mye lenger med.

Pirolts videoarbeider har også fått mye oppmerksomhet. Igjen er det galskapen, det burleske og surrealistiske som leder an: I videoverket Indrefittas eksistensielle problem fra 2008 ringer fire kvinner en prest for å rådføre seg om kjønnsorganet sitt som vokser vilt. Presten bringer den abnorme fysikken opp på et åndelig nivå.

– Jeg fikk fire amerikanere som ikke kunne norsk, til å lese opp manuset. De ante jo ikke hvilket ”grovt” tema de snakket om, og måten de sa alt på, ble nesten poetisk med et underlig tonefall, samtidig som det også er komisk og temmelig bisart med det absurde innholdet der ­presten prøver å løse dette som et eksistensielt problem.

I Pirolts siste video er det USA og TV-shop som blir harselert med.

– Jeg er fascinert av TV-shop, og at det faktisk fungerer som en effektiv salgsmetode med det absurde uttrykket uten noen form for troverdighet. Jeg har derfor vært i USA og laget en reklamefilm for pirovalutaen min. Der sier en tidligere uteligger at piro changed my life. En annen forteller begeistret hvordan hun har gått ned i vekt etter at hun begynte å bruke piro.

– Handler det å lage film også om å bygge din verden?

– Absolutt. I filmen blir det umulige også mulig.

Egen valuta og fire kvinner som ringer en prest om sine voksende kjønnsorganer I 1999 etablerte Pirolt også sin egen internasjonale valuta, piro. Målet er å bli den eneste valutaen i verden. 10 000 piro tilsvarer rundt 16 000 NOK, men er en verdi som reguleres ved salg og etterspørsel. Når et piro-salg registreres, påvirkes kursen automatisk opp. Så det kan lønne seg å være først i køen, skal man investere i Piro. Men hvis det er få som kjøper piro, vil kursen automatisk synke for hver dag som går. Pirolt har pålagt seg å lage nye piro-penger hvert år fram til hans død, og hvert år trykker han grafikksedler som kan minne om grafiske trykk, med et ekte vannmerke, og støper mynter i sølv. På www.piro.no kan du følge med på valutakursen. Opplaget er nøye kontrollert, og inntektene går til å materialisere konstruksjonene, eller Pirolts drømmer, som er avbildet på sedlene.

– Dette er altså et verdipapir som egentlig dukket opp fra ingenting.

Jeg ville synliggjøre hvordan penger bygger fantasisystemer, og hvilke fantasier vi tror på. Pengenes eksistens er avhengig av folkets tro. Det at 74

Tur i atelieret

Erik Pirolt

Home Lito/offset / 88 ex / 20 x 30 cm

Galleripris uten ramme: 1200,-

Galleripris uten ramme: 1200,-

Medlemspris u / m ramme: 960,- / 1598,-

Medlemspris u / m ramme: 960,- / 1598,-

galleriet

Den konstante smerten vi alle deler Lito/offset / 89 ex / 22 x 29 cm

Hjem II Lito/offset / 83 ex / 14 x 19 cm Galleripris uten ramme: 800,-

Medlemspris u / m ramme: 640,- / 1189,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 75 Kunstga lleriet

Mørk trelist grü

INSPIRASJON: KUNST & DESIGN

Opplevelsen av en sanselig overbelastning Det er stort, voldsomt, lekent og proppet fullt av referanser til ny og eldre historie, erotikk, fantasi, massemedia, tegneserier, psykedeliske sopper, blomster og japansk popkultur. Jeg snakker selvfølgelig om det japanske multigeniet Takashi Murakami, en av verdens mest anerkjente og mangfoldige kunstnere. I høst inntar han selveste slottet i Versailles utenfor Paris!

Jeg lot meg fange av Takashi Murakamis univers en gang på 90-tallet da jeg var kunststudent. På den tiden laget jeg selv installasjoner der jeg problematiserte temaer knyttet til høy- og lavverdig kunst, masseproduksjon og den vestlige kunsthistoriens definisjon av god eller dårlig kvalitet innen estetikk. Det ble naturlig å vende nesen mot Asia og se nærmere på forholdet mellom masseproduksjon og samtidskunst.

Møtet med Takashi Murakamis verden var ikke bare voldsomt, men åpnet også øynene mine for en kultur jeg ikke kjente godt fra før.

Takashi Murakami ble født i Tokyo i 1963 og har en doktorgrad fra National University of Fine Arts and Music i Tokyo. Han har med sin sterke signatur klart å erobre kunstscenen verden over med sitt neonpop-maleri, skulpturer, installasjoner, grafikk og design. Han byr på et endeløst univers av underlige sammensmeltninger. Skulpturene hans kan være alt fra gigantiske, oppblåsbare og svevende, til massive, tunge kunstverk i metall og plast. Han lager også silketrykk, store malerier, utsmykninger i offentlige rom like godt som design av vesker, sko, solbriller, klokker eller dekor av biler. Murakami er underholdende, tilgjengelig og provoserende samtidig som hans verk er proppet fulle av referanser. Murakamis gjentagende karakter, Mr. DOB, er en hybrid mellom Mikke Mus og Sonic the Hedgehog. Mr. DOB vises på alt fra silketrykk, T-skjorter, plakater, nøkkelringer, leker og enorme 3D-skulpturer. Alt blir produsert i KaiKai Kiki Co Ltd, hans egen bedrift. KaiKai Kiki ble dannet av Murakami i 2001 og fungerer som en fabrikk der produksjonen av både kunstverk og kommersielle varer skapes av rundt hundre ansatte, fordelt på to avdelinger i Tokyo og New York. KaiKai Kiki rommer også en stall unge japanske fremadstormende kunstnere som alle blir tett fulgt opp av mesteren. Murakami fungerer som mentor, produsent, kurator og prosjektleder.

Han har også dannet kunstfestivalen GEISAI, som er åpen for unge lovende såvel som for de tunge etablerte kunstnerne. Den enorme interessen for Murakamis kunst og design ser ut til å bare vokse. I 2008 ble han nominert på listen til TIMES som en av verdens 100 mest inflytelsesrike personer. Han sier selv at han er nysgjerrig på Vestens estetiske og kulturelle påvirkning i Asia, og han ønsket å ta et oppgjør med den tradisjonelle japanske kunstscenen. I kjølvannet av dette har han skapt en egen stil kalt Superflat. Superflat-stilen er preget av rene flater, farger og grafiske bilder som viderefører tegnestilen inspirert av japansk anime og manga. Superflat utviklet seg fra Poku (Pop + Otaku). Otaku er et japansk begrep som brukes for å referere til mennesker med besatte interesser, spesielt anime, manga, videospill, livsstil og subkultur, samt forbruk og seksuell fetisjisme. Murakami mener det er denne formen for kultur som best viser dagens Japan, og som han er en slags ambassadør for utad i verden. Han samarbeider med noen av de største merkene innen mote- og designverdenen og overfører sine psykedeliske blomstermønster, flygende blekksprutøyne eller eventyrsopper på blant annet Audi (R8), Mercedes-Benz (C-klasse) eller platecover for stjerner som Kanye West.

Det samarbeidet som har markert seg størst, er Murakamis monogramdesign for Louis Vuittons vesker og accessoirer.

Motehuset Vuitton satser sterkt på å sam-

Takashi Murakami i Versailles. Foto: Kenji Yagi

Oval Buddha Silver, 2008. Foto: Florian Kleinefenn / Château de Versailles / Salon de l’Abondance

Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens kunst- og håndverksskole. I KUNST tipser hun leserne i en fast spalte om små prosjekter og opplevelser i kunstens verden. Hun bruker selv vår populærkultur som en viktig inspirasjonskilde i sin kunst.

76 Inspira sjon

Tongari-Kun, oljemaleri, akryl, fiberglass og jern, 2003–2004. Foto: Florian Kleinefenn / Salon d’Hercule / Château de Versailles

arbeide med samtidskunstnere for å tilføre ny energi og friskhet til sin tradisjonelle linje. Samarbeidet mellom Murakami og Vuitton har vart i seks år og resultert i nye mønstre, filmer, utsmykninger og installasjoner for motegiganten. I 2007 åpnet Murakami en utstilling på Museum of Contemporary Art i Los Angeles som inneholdt en komplett Vuitton gavebutikk. Murakamis utstilling kunne oppfattes som skjæringspunktet mellom forførende luksus og det vulgære og smakløse. Han fortsetter å gi på når det begynner å gjøre nærmest vondt i magen av glam og plast. Det var noe av dette som lokket Marc Jacobs (L.V. ­hoveddesigner) i utgangspunktet da de to startet samarbeid som har inspirert flere andre store motehus til å samarbeide med kunstnere.

Ifølge Yves Carcelle, som er administrerende direktør i L.V., spiller samtidskunsten en nøkkelrolle i å definere og befeste Louis Vuittons merkenavn i nåtiden. Dette markerer han med å gi ut en 400 siders praktfull coffeetable-book. Louis Vuitton: kunst, mote og arkitektur kommer ut 22. september. Boken gis også ut i en versjon kalt Murakami de luxe som selges i motehusets flaggskipbutikker.

Rekken av bemerkelsesverdige prosjekter fra Murakami er lang, men jeg synes det er verdt å nevne et annet oppsiktsvekkende prosjekt: det to år lange samarbeidet med den amerikanske rapperen Pharell Williams. Sammen konstruerte de en installasjon som ble solgt for over to millioner dollar på Art Basel-messen i Sveits i 2009. Murakami kan på flere måter minne om Jeff Koons og Damien Hirst, ikke minst i forhold til deres forkjærlighet for å produsere flashy, dyre kunstverk.

Verket heter The Simple Things, der Murakamis signaturkarakter Mr. DOB har fylt sitt enorme gap med ulike gjenstander som symboliserer

karakteristiske sider ved rap-kulturen. Gjenstandene er laget av 18 karat gull og besatt med mer enn 26 000 diamanter, rubiner, smaragder og safirer. Det er lett å trekke parallell til Hirsts diamantbelagte hodeskalle, som også har kurtisert og laget strid med den uforbeholdne kommersialismen i den vestlige verden.

Murakami skal selv ha uttalt at han jobber med en pågående studie i meningsløshet. Hans arbeider klarer å treffe der det gjør mest vondt, midt i magen på forbrukeren, et sår som han samtidig skaper og lindrer. Murakami har gjort en rekke offentlige utsmykninger; alt fra hele fasader til Louis Vuittons butikk på Manhattan. Og, som om ikke listen var komplett, flytter kongen av Neon Pop nå altså inn på slottet i Versailles denne høsten i fotsporene til kollega Jeff Koons, som stilte ut der i fjor. På slottet kan du oppleve en retrospektiv utstilling i 15 rom, i speilsalen og i leilighetene til kongen og dronningen, samt skulpturer i hagen. Han har måttet gå med på å dempe sitt uttrykk og ikke stille ut pornografiske eller støtende arbeider. Han har uttalt at slottet i Versailles er for ham et av de største symbolene på vestlig historie, etikette, eleganse, kunst og overflod, og at han på en humoristisk måte vil bli gategutten som inntar drømmeslottet. Han sier han vil opptre som Chesirekatten som leder Alice inn i drømmeverdenen med et lurt smil om munnen. Dette vil bli Murakami-Superflat-Overflow! Og hvis du ennå ikke har oppdaget denne mannens fantastiske surrealistiske Okatu-univers, vil du ha en fantastisk mulighet til la deg fange i en sanselig overbelastning du sikkert sent vil glemme. God fornøyelse!

Utstillingen varer til 12. desember 2010.

77 Inspira sjon

Til barrikadene med erotisk illustrert sengetøy Funkle tøyer designbegrepet i stadig nye retninger. Hvert produkt forteller en historie og er resultat av en lang kunstnerisk prosess. Nå vil trioen bak det norske designfirmaet at vi skal ta med Adam og Eva inn på soverommet. Men i en litt frekkere utgave enn hva vi er vant til.

Tekst Frøydis Benestad Hågvar / Foto Funkle

Etter to timer på en svingete Timeekspress fanger Bente Jørgensen meg opp på stasjonen. Vi befinner oss i Notoddens næringspark, en liten klynge med rustikke bygninger i et heller mindre sentralt strøk. Bente, som er Funkles illustratør, snor seg opp en smal trapp og åpner dørene til studio.

– Leien er lavere her enn i Oslo, sier hun.

Studioet er akkurat stort nok til å romme tre arbeidsplasser, en prisstatuett for Merket for god design, lagerrom med puter og pledd, samt et spisebord. Og fra bordet rekkes det nå to hender i været, som en fusjon av hilsning og lunsj-invitasjon. Hendene tilhører Funkles to andre grunnleggere: Tim Lennon (grafisk designer) og Mangvor Lunåshaug (daglig leder). Firmaet ble etablert i 2007 og selger illustrerte puter og pledd i Norge, Danmark, England og Australia. Men nå har de altså ­funnet opp erotisk illustrert sengetøy. Jeg griper om kaffekoppen som plasseres foran meg.

– Vi begynte å leke med ideen allerede for to år siden, sier Bente.

– I begynnelsen visste vi ikke hvordan vi skulle gripe det an, men så oppdaget vi at Norge bærer på gamle, erotiske folkehistorier, og da falt plutselig brikkene på plass.

Overraskende tradisjonelt Det var på Notodden bibliotek trioen oppdaget Adam og Evas mindre uskyldige fortid. Korte, illustrerte folkehistorier fortalte om deres erotiske utfoldelser. Ikke i Paradiset, men i de norske skogene. Altså noe ganske annet enn tradisjonell bibelhistorie.

– Dette er fortellinger som har gått på folkemunne. De ble skrevet ned av blant annet Nauthella, på samme tid som Asbjørnsen og Moe samlet sine eventyr. Vi falt pladask og så muligheten til å kombinere det rotnorske med et moderne uttrykk. Slagordet vårt er jo ”overraskende tradisjonelt”.

78 Design

Funkles kjennemerke er å fortelle historier via illustrasjoner på interiørvarer. Dette står i motsetning til masseprodusert design og krever mye arbeid bak hvert produkt. Denne gangen valgte de ut to erotiske historier og fikk fortellerbyrået Storyworks til å sy dem sammen. Den første handler om hvordan Adam og Eva oppdaget elskoven. Dette fører til en stor barneflokk, og da Gud kommer på inspeksjon i historie nummer to, skammer Eva seg. Hun gjemmer derfor halvparten av barna under røtter og trær. Resten stiller hun opp til inspeksjon. Da Gud spør om hun skjuler noe, nekter Eva. Greit, men det som er skjult, skal forbli skjult, konkluderer Gud. Og slik oppstår de underjordiske. Begge historiene er gjengitt i sin helhet på sengetøyets innpakning, slik at kundene kan ­smuglese allerede i butikken. Og – de er gjengitt på nynorsk.

– Vi føler det er lettere å få fram humoren på nynorsk. Man kan være litt mer rorbua-grov og direkte uten at det blir støtende. Det klinger liksom ikke like godt på bokmål. Dessuten er det en del av ønsket om å bevare det tradisjonelle, forteller Bente.

– All frihåndstegning er gjort med blyant. Jeg begynte med å trace fotografier av dansende kropper. Men uttrykket ble for stivt, så jeg måtte begynne på nytt igjen og gjøre formene mer levende, på frihånd. Naturen tegnet jeg ved å se etter biologiplansjene. Etter mange runder scannet jeg tegningene inn på pc og tracet dem i Illustrator. Det betyr at jeg markerer illustrasjonen fra punkt til punkt, tilpasser konturstreken og fyller dem ut med farger. Hver illustrasjon ligger i sitt eget lag, i sin egen fil, og til slutt satt vi med 150 filer som skulle koordineres i forhold til hverandre. I tillegg måtte vi skape dybde ut ifra de fire rødfargene. Da illustrasjonene var ferdige og sendt til trykk hos produsenten, tok Tim over.

Han tok seg av det grafiske puslespillet, samt lagde innpakning og logo.

Størrelsen på lerretet, et dynetrekk på 140 x 200 / 220 cm, medfører også sine tekniske utfordringer.

– Vi lager jo på en måte to digre veggmalerier.

Illustrasjonene skal sendes til trykkeriet i form av filer, og med alle lagene er de i utgangspunktet enorme. Så vi måtte finne en måte å komprimere filene på uten at kvaliteten ble forringet når de ble blåst opp igjen. I så stor skala må kvaliteten være supergod, slik at bildene ikke blir pixelert. Det var hovedgrunnen til at vi måtte finslipe håndtegningene i Illustrator.

Samtidig skaper det et mer moderne uttrykk.

– Hittil har dere holdt produksjonen innenlands. Fortsetter dere med det?

– Nei, sengetøyet blir produsert i Tyrkia. Vi venter vårt første prøvetrykk nå og er veldig spente. Kvaliteten på sengetøyet er 100 prosent finkjemmet bomull i eksklusiv sateng. Vi bruker såkalt reaktivt fargetrykk, som betyr at fargen setter seg inn i bomullsfibrene istedenfor å trykkes oppå. Det gjør at fargen holder lenger og tåler gjentatte vask på 60 grader.

Fra tekst til illustrasjon – Hvordan konverterer man en historie til bilder?

– Vi måtte jo velge noen utdrag, men kronologien i fortellingen kommer likevel fram. Dynetrekkets overside er ganske uskyldig. Den representerer tiden før Adam og Eva oppdaget sex, og er illustrert med elegante kvinnebein, samt sensuelle former fra naturen. Det å dekke seg til passer jo bra med sengetøyets funksjon. På undersiden gjengir vi historiens mer sensuelle slutt, i form av det underjordiske landskapet, som igjen er et resultat av Adam og Evas elskov.

Det gir en fin mulighet for variasjon.

Har man gjester, vil man kanskje vise den mest diskré siden. Så kan man heller snu dyna på kvelden, smiler Bente.

Tar kunsten ned fra veggen – Hvorfor trykker dere kunsten på produkter framfor å stille dem ut i gallerier?

– Vi omgir oss med for lite gjennomarbeidet kunst i hjemmet. De fleste masseprodusentene innen design spyr ut motiver i et enormt tempo. Alt handler om å gjøre det raskt og kopiere så mange som mulig, slik at det blir billig per enhet. For oss er kunstprosessen den største drivkraften. Vi tenker at vi henter kunsten ned fra veggen og setter den i sofaen, eller legger den i senga, sier Bente.

– Hva ligger bak slagordet deres: overraskende tradisjonelt?

– Vi vil skape nye uttrykk, samtidig som vi vil bevare noe av det tradisjonelle. Det gjør vi ved å sette sammen stoffer, uttrykk og historier på nye måter. Og ikke minst ved å levere høy kvalitet. Ønsket vårt er at produktene skal fenge folk også om tjue år. At de kan hente dem fram igjen og lese historiene på nytt, som tidsmarkører. Noen av strømmastene, som er ett av pute- og pleddmotivene, er jo allerede fjernet. Vi ønsker rett og slett å skape gode samtaler og minner i hverdagen. Historiene om Adam og Eva ble hvisket fra øre til øre på folkemunne, og vi ønsker å gjenopplive denne måten å spre historier på.

At folk leser og hører om produkthistoriene våre og leverer det muntlig

Snirklete og lang prosess – Det tok lang tid å finne det rette uttrykket, sier Bente. – Vi tok utgangspunkt i de originale illustrasjonene i boka, som var blyantskisser og kobberstikk. Men de var veldig figurativt outrerte og erotisk grove, og det ønsket vi ikke på sengetøyet.

Så fra å starte med å tegne naturtro, erotiske mennesker endte vi opp med et mer abstrakt språk, hvor formene er det mest avslørende. Det har vært en kjempeutfordring å finne balansen mellom det rotnorske, moderne, sensuelle og sofistikerte, uten å miste spenningen.Vi ønsket ikke å ende opp i fantasy eller pornosjangeren, understreker Bente.

Det som vil overraske mange, er at skogslandskapet rundt de underjordiske figurene kun bygger på naturens egne former.

– Vi kom over noen gamle skoleplansjer av planter, frø, sopp og røtter og ble slått av hvor sensuelle formene er. Mange er utrolig like våre egne forplantningsorganer, med vaginale og falloslignende former. Når vi forteller folk at alle formene på sengetøyet er naturens egne, får de straks et mer uskyldig syn på illustrasjonene, ler Bente.

– Hvilke teknikker har dere brukt?

79

Design

Inspirasjon og skissearbeid.

videre. Vi vil ikke bare levere et produkt, men en helhetlig opplevelse, sier Bente.

i et slags grenseland mellom kunst, håndverk og design. Sengetøyet er det første produktet vårt som ikke er nummerert og ikke kommer i begrenset opplag. Det er fordi vi ønsker å nå flere med en lavere utsalgspris. Likevel vil det aldri bli snakk om noen masseproduksjon.

Pris for beste design Og nettopp denne helheten var det Norsk Designråd merket seg, da de i februar tildelte Funkle Merket for god design for pleddet Electricity i The Power Collection. På det kan man lese om strømforbruket i Norge, samt hvordan et godt ullpledd kan redusere eget forbruk.

– Prisen betyr mye for oss. Den viser at små firma kan ta opp kampen med de store, og at det kan gi resultater å tenke annerledes, selv i Norge. Vi tar jo sjanser ved å satse utradisjonelt, og da er det fantastisk å lykkes.

Funkle-univers Trioen velger originale løsninger også når det kommer til markedsføringen. For å skape et helhetlig Funkle-univers supplerer de produktbilder med kunstfoto og meterhøye, utskårne Funkle-former i mdf.

– Vi vil sette produktene inn i en større ramme, en annen kontekst enn det vi er vant med. Mdf-formene bruker vi på messer, samt i showrommet vårt i Oslo. Kundens opplevelse skal gå lenger enn å kun se sengetøyet ferdig oppredd på senga.

Heller ikke emballasjen er overlatt til tilfeldighetene.

– Sengetøyet kommer i en elegant eske som blir som en seng når man trekker den ut. Dessuten er det en liten overraskelse på putevaret.

Vi putter alltid inn noe uventet i våre produkter, blunker Bente.

Fargerike nordmenn? Én ting er sengetøyets erotiske undertone. En annen ting er fargene: Fire rødnyanser på hvit bakgrunn, med blodrødt som mest framtredende.

Med andre ord, ikke særlig diskré. Er Norge klar for full fargefest på soverommet?

– Vi håper jo det, da, smiler Bente. – Dette med å bringe farger, kunst og fantasi inn på soverommet er noe av det vi ønsker å utfordre.

Mange innreder nettopp dette rommet i en nøytral, dus stil, men vi vet alle at det foregår livlige ting der inne. Så hvorfor ikke kle senga i farger og spennende historier og håpe at det smitter over på omgivelsene? For illustrasjonene er såpass diskré og elegante at det ikke er flaut å la barna hoppe oppi senga en søndag morgen. Hva er vel bedre enn å sovne og våkne opp innpakket i forfriskende kunst?

– Hvorfor valgte dere rødt?

– Rødt står for kraft, lidenskap, kjærlighet, livlighet og fruktbarhet.

Vi ønsket en eksplosjon av liv og intensitet. Men vi kommer til å supplere med dusere fargevarianter senere. Det er jo tross alt mer salgbart.

– Hva er målgruppen?

– Hovedfokuset vårt er menn og kvinner mellom 25 og 40 år. Men siden sengetøyet er en ypperlig gave, blant annet til brudepar, vet vi at også eldre mennesker kommer til å kjøpe det. Markedsundersøkelsen vår viser at det tiltaler begge kjønn i alle aldre.

FUNKLE • Designfirma etablert på Notodden i Telemark i 2007 • Drives av Bente Jørgensen ( illustratør), Tim Lennon (grafisk designer og Mangvor Lunåshaug (daglig leder)

Grensesprenging av kunst og design Men bak fargene og historiene ligger ennå et lag. En slags grenseriving.

Funkle har nemlig sett seg lei på skillet mellom kunst og design. At de må leve side om side, i hver sin bås.

– I våre øyne trenger ikke kunst og design å være to definerte, adskilte termer. Og hvem bestemmer egentlig hva som er hva? Kunst produseres ofte i et begrenset, nummerert opplag i motsetning til design, som i større grad masseproduseres. Vi har hittil nummerert alle våre produkter, og alt stemples og kuttes for hånd hos oss, så kvalifiserer de da til å innlemmes i kunstbegrepet? Med tanke på den lange prosessen vi bruker bak hvert uttrykk, føler vi at kunsten absolutt har en stor rolle her.

Men hvordan er det da med kunst som trykkes opp i masseopplag og selges via møbelkjeder, som Bohus? Er det fortsatt kunst? Vi jobber nok

• Arbeider med interiørprodukter og tradisjoner gjennom bruk av nye materialer og med nye tilnærminger • Aktuelle med sengesettet Adam og Eva • Hvert produkt forteller en historie, gjennom en kombinasjon av idé, design og materialer • Kolleksjonen består av puter, pledd og sengetøy • Showroom i samme bygg som DOGA • Selges blant annet på DOGA, Norway Design, Interia, DFU og Inside Design • For full forhandlerliste og mer informasjon om Funkle, se www.funkle.no

80 Design

DESIGN-IKONET: Alvar Aaltos « Savoy » Vasen vi alle kjenner og elsker – tulipanvasen blir den også kalt – ble designet av den finske arkitekten Alvar Aalto (1898–1976). Han var en sentral person innen internasjonal modernisme og ble sett på som den viktigste finske arkitekten i det 20. århundre. Vasen var opprinnelig designet i klart glass, med bølgende former, og godt egnet for tulipaner.

Tekst Toril Kojan / Foto © Alvar Aalto Museum

Alvar Aaltos hele navn er Hugo Alvar Henrik Aalto, født 3. februar 1898 i Kuortane i Finland.

Da han døde i Helsingfors 78 år gammel, var han en legende innen arkitektur og design over hele verden. Han var ferdig utdannet arkitekt i 1921 fra Helsingfors’ tekniske universitet.

Allerede fra 1930-årene inntok han en internasjonalt ledende stilling ved sin personlige tolkning av funksjonalismens program og hadde en virksomhet som spente fra byplanlegging til kunsthåndverk.

Aaltos bygninger utmerker seg ved en skulptural holdning, samtidig som han var opptatt av naturen og omgivelsene. Mange av hans bygninger og produkter har organiske former. Hans mest berømte bygninger er Viipuri (nå Viborg i Russland) Biblioteket (1927) og Paimio Sanatorium (1928). Da han designet Paimio-sanatoriet, designet han også alle møblene, som den kjente Paimio-stolen med sine utpregete organiske former. Den var tegnet spesielt med tanke på at brukerne lettere skulle puste. Stolen var produsert i laminert tre, et materiale Aalto var en av pionerene til å ta i bruk.

Aalto og hans kone Aina, som også var arkitekt, slo seg ned i Turku. Huset ble blant annet innredet med stoler designet av Marcel Breuer og importert fra Tyskland. De skaffet seg også en grammofon for å kunne danse foxtrot. Etter åtte år i Turku (i 1935) flyttet de tilbake til Helsingfors. Der ble de ganske snart invitert til å designe inventaret til restauranten Savoy, som lå midt i sentrum. Ett av objektene de tegnet til interiøret i restauranten, var den kjente vasen Savoy. Da vasen ble lansert, skapte den furore på grunn av sine bølgende linjer. Den ble likevel presentert på verdensutstillingen i Paris i 1936, og vant førsteprisen for glasstøy! Diskusjonene gikk høyt. På den tiden var det det maskinelle og industrielle som sto i høysetet. Det var ikke mye rom for slike uregjerlige bølger.

Det verserer en del myter omkring personen Alvar Aalto. Han var en arkitekt i verdensklasse og en datidens kjendis med stor innflytelse. Hvis

han var sent ute til et fly, ventet kapteinen til han var vel om bord. Dette likte Aalto godt, og han kom ofte for sent, slik at passasjerene ble vant til å vente på ham. Hvis han derimot ankom i tide, ba han sjåføren kjøre noen ekstra runder rundt flyplassen, slik at han kunne gjøre en flott entré.

Når han ble spurt om inspirasjonen til Savoy-vasen, svarte han at den stammer fra skinnbuksene til en eskimokvinne. Det kan også være at han har hentet formen fra Finlands sjøer og kystlinje. Men hva gjør den likevel til et ikon? Vasen har en vakker og organisk form og en tidløs design. I dag produseres den av Iittala og er fortsatt en bestselger.

81 Design

DESIGNGALLERIET Plus9, ullpledd kr 1599,- HAY

Butterfly-klokke kr 1790,- Kvist

Doskilt Quack designbyrå kr 199,- Eske

Sitteunderlag Røros Tweed kr 229,- Heimen

Gummistøvler Tretorn Skerry kr 490,- logoshopping.com

Vase og lysestake Fiducia kr 1299,- bonytt.no

Lampe Norwegian Forest kr 3625,- purnorsk.no

Yumbrella, fruktfat ca kr 480,- designmyworld.net Wake Skjenk kr 12 799,- Bolia

82 Designga lleriet

SOMMERUTSTILLING

ERIK WERENSKIOLD og hans krets

Utfordringen fra Cézanne. 5. juni - 3. oktober 2010

KUNSTSAMLING

•

KUNSTbUTIKK

•

KUNSThAGE

Stortorget 2 • 2602 Lillehammer. Tlf: 61 05 44 60 • www.lillehammerartmuseum.com Åpningstider: tir-søn 11-16. Sommertid 28. juni - 29. august: man-søn 11-17 Omvisning: lør-søn 14, hver dag i juli 14

•

KAfé

Modellen er kledd i en kjole laget av 100 % melkefiber.

Den lekre jakken er laget av vegetabilsk farget lammeskinn.

Fin Oslo – mer enn luksus Det er slik de presenterer seg på hjemmesiden sin, designerne bak det suksessrike motemerket Fin Oslo. De står bak lekre, luksuriøse plagg i en enkel og sofistikert stil – alt laget med økologi og bærekraft som et selvsagt element. KUNST var nysgjerrig på oppskriften bak deres suksess.

Tekst Kari Osvold / Foto Jørgen Gomnes

– Det tar tid, og det krever en skikkelig satsning å skulle starte opp med motedesign. For tiden holder vi på å øke både staben og satsningen, sier Nic Herlofson som er kreativ leder i Fin Oslo. Han har bakgrunn som journalist og er naturlig nok den som står for informasjon og pressekontakt. De tre gründerne har hvert sitt spesialområde. Per Åge Sivertsen, som er sjefdesigner, har en master fra Statens kunst- og håndverksskole i Oslo, og daglig leder Nikolai Perminow har bakgrunn fra internasjonal markedsføring. Selve navnet var det Herlofson som i sin tid kom opp med – simpelthen fordi han synes det lyder godt!

Selv om ting tar tatt tid, kan man vel si at det har gått raskere for denne gjengen å markere seg enn for mange andre som drister seg til å starte designbedrifter her i landet. Når vi spør om omsetningen, får vi til svar at det stadig utvikler seg, men at Fin Oslo allerede selger i 15 land, og har visninger over hele kontinentet. Til disse strømmer både innkjøpere fra anerkjente moteforretninger og redaktører fra de internasjonale motebladene. Selv om markedet deres er den store verden,

trives de godt i sine lyse lokaler i Oslo. Selvsagt innredet med norsk og internasjonal design av beste merke.

Firmaet startet opp i 2007, og i fjor fikk de den ettertraktede Nåløyet-prisen. Prisutdelingen fant sted i Operaen med norsk designs beskytter, H.K.H. kronprinsesse Mette-Marit, til stede, kledd i en modell fra Fin Oslo. Designerne satser likevel mest internasjonalt. Norge er som kjent et lite marked når det gjelder mote. En smule ekstra oppmerksomhet har de fått rundt sin konsekvente holdning til økologi, ganske uvanlig fra det man møter i klesbransjen for øvrig.

– Vi ville starte med motedesign, det var det som var vårt fokus.

Men det virket logisk og fornuftig å tenke bærekraftige tekstiler. Det gir mening og en ekstra dimensjon, forteller Herlofson.

Et annet nokså ukjent materiale man finner hos Fin Oslo, er melkefiber. Det kommer fra Kina og lages av 100 % melkeproteiner. Fiberen utvinnes av produkter som ellers går til spille. Designerne har også tatt i bruk andre uvanlige tekstiler for klær som bambus og villsilke.

84

Design

Sjenerøs og herlig cape laget i 100 % økologisk alpakka.

Kreativ leder Nic Herlofson (t.v.), sammen med sjefdesigner Per Åge Sivertsen.

– Foreløpig er det mye økologisk bomull, men bomull er et materiale som krever lang behandling. Vi bruker etter hvert mer og mer bambus som er et bærekraftig materiale, og som stadig utvikles.

Bambus gror raskt og kan dyrkes mange steder. Dessuten er det et lekkert materiale som er supermykt mot huden og har fantastiske draperingsegenskaper. Men vi bruker jo også andre naturmaterialer. I vinterkolleksjonen i fjor brukte vi for eksempel en del villsilke. Det er silke som plukkes i naturen fremfor å dyrkes på farmer. Den plukkes etter at silkeormen har blitt en glad sommerfugl, i stedet for å drepe den mens den fortsatt er en silkeorm, slik det gjøres i den konvensjonelle silke­ industrien. Den plukkes av lokale familier og er ikke så lett å få tak i.

Villsilken gir en røffere tekstur og et typisk håndlaget preg. Så bruker vi selvsagt materialer som ull av ulike slag, blant annet alpakka, og økologisk ull. Dette er ull fra sauer som lever glade dager på økologisk sertifiserte beitemarker, forteller Herlofson.

– Yndlingsmateriale?

– Det må være Tencel – et nytt bærekraftig materiale. Det er noen år gammelt nå, men nytt for oss. Det er et patentert stoff fra Tyskland, hvor utgangspunktet er cellulose. Her finnes det ikke ferdige materialer på rull å velge i, vi er selv med og utvikler stoffer og garn. Dette kommer enda bedre ut enn bambus! Dette er både spennende og utfordrende.

– Jeg går ut fra at mye av arbeidet foregår i andre land enn Norge?

– Ja, i Norge finnes det knapt noen tekstilindustri. Vi jobber for ­tiden veldig mye i Tyrkia, der er det langt lettere å arbeide enn i India for eksempel. Tidsaspektet er jo viktig i denne sammenhengen.

– Fin Oslo har en helt særpreget stil, ligger det en spesiell filosofi til grunn?

– Vår ”look” er hele tiden en prosess. Men vi er forankret i en skandinavisk designtradisjon. Det betyr at man ser mye av ”clean” look i våre klær. Det er lite staffasje og pyntedetaljer.

– Inspirasjonskilder?

– Mange! Hver kolleksjon har egentlig sin egen inspirasjonskilde.

Siste vinterkolleksjon var inspirert av Franz Kafka. I den nye kolleksjonen er det mye typisk nordisk inspirasjon, som hav, stein og gamle håndlagede kart.

– Hva med forbilder – har dere noen dere vil nevne? Og har dere noen bestemt målgruppe?

– Forbilde må bli Tilda Swinton, som er en skotsk skuespiller på 50 år som utmerker seg med en elegant, tøff og enkel klesstil. Noen ­bestemt målgruppe har vi ikke. Men vi lager klær for trendbevisste damer som vet å verdsette kvalitet og en uanstrengt, men ”edgy look”.

– Hvordan vil dere selv beskrive stilen om dere skal gjøre det med få ord?

Uten videre nøling kommer det fra Herlofson: – Uanstrengt, sofistikert og edgy.

Og kanskje er det nettopp det uanstrengte i en herlig blanding med det avslappede, elegante og tøffe som får oss til å stoppe opp i beundring for Fin Oslo’s design? Klærne er en smule flørtete, feminine og utvilsomt sofistikerte. En økologisk luksus som saktens kan friste mange.

– Foreløpig selger vi til Koma i Oslo, forteller Herlofson, – men vi vil gjerne skape en skikkelig konsept-store i Oslo, og venter på det rette stedet.

Helt på tampen lurer vi på om de også lager noe til herrer? Ikke for øyeblikket får, vi vite, men kanskje kan det komme senere …

85 Design

Papirklipp i Gallery Apel. Foto: Galleri Apel

EUROPEISK KULTURBY 2010

VIKTIGE KUNSTMUSEER • Istanbul Modern åpnet 2004 i et renovert lagerhus med et rikt utvalg av tyrkisk samtidskunst. Årets temautstilling, Fra tradisjon til samtid, viser hvordan dagens kunstuttrykk preges av inspirasjon og påvirkning fra landets eldre kunsttradisjoner. Den permanente delen tar spesielt for seg tyrkisk malekunst fra de siste 150 årene. Vi ser hvordan Paris tydelig har influert den lokale kunstscenen. Blant de mange interessante arbeidene, fra vår egen tid, er Özdemir Altans (se separat intervju) store, solgule maleri fra serien Dog Walking Area. www.istanbulmodern.org • IMOGA – Istanbul Museum for Graphic Art ble grunnlagt av professor Dr. Suleiman Saim Tekcan. Han leder også museet og er selv en internasjonalt anerkjent kunstner og pioner innen grafiske teknikker. I 1974 åpnet han Tyrkias første profesjonelle, private grafiske atelier, som raskt ble et midtpunkt for lokale kunstnere. Tekcan bygget dessuten egne presser etter tyske tegninger. Slik ble kunsten billigere og nådde et større publikum. Grafikerne fikk brukt fasilitetene gratis mot at de etterlot et av sine trykk til det som etter hvert er blitt museets omfattende og interessante samling. www.imoga.org • Pera Museum er et lite museum som åpnet 2005 i en vakkert restaurert bygning nær det historiske Pera Palace Hotel. Husets egen samling består av tyrkisk malekunst og et interessant utvalg objekter fra byens ulike historiske perioder. Men også vekselutstillinger arrangeres. I første etasje ligger kafé og butikk. www.peramuzesi.org.tr

Historisk sus ligger over byen ved Bosporos, som er strategisk plassert med ett ben i Europa og ett i Asia.

I over 1500 år har Istanbul vært en kulturell smelte­ digel mellom øst og vest. Hovedstaden er utvalgt til Kulturby 2010, noe som har bidratt til et ekstra fruktbart samspill mellom den gamle kunsten og samtidskulturen.

Tekst Aase Rostad / Foto Kobby Dagan / yaymicro.com

HISTORISKE KULTURMINNER: • Haghia Sophia ble skapt omkring år 537 som kristen kirke. Senere fikk bygget fire minareter, ble moské og religiøst midtpunkt i det ottomanske riket. Det antikke rommets størrelse og enkelhet, kuppelens diameter på 30 meter, de originale, nonfigurative mosaikkarbeidene og ikke minst det milde, gylne lyset fyller mange besøkende med ærbødighet.

• Topkapi Palace – Topkapi-palasset er et imponerende område, som består av en rekke rikt dekorerte bygninger, stilfulle hager med romantiske paviljonger, åpne plasser, elegante fontener og monumentale portaler. Her, bak beskyttende murer, oppbevares store historiske verdier som våpen, utsøkte møbler og silketepper, sjeldent og dyrebart porselen og praktfulle juvelbesatte smykker. www.topkapisarayi.gov.tr.

• Sultan Ahmet Mosque – også kalt Den blå moské ble bygget på 1600-tallet, som landets eneste moské med seks minareter. Siden mye av interiøret er dekket av tradisjonelle, blå og turkis mønstrede Iznik-fliser, blir helhetsinntrykket glitrende blått i lyset fra de 260 vinduene.

• Mosaic Museum – Mosaikkmuseet ligger like bak moskeen, i den lille Arasta Bazaaren. Her myldrer det med lekre småbutikker som byr på antikviteter, billedkunst og kunsthåndverk. Her ligger også utgravingene av et bysantinsk palass, bygget av Konstantin II omkring år 400. Den vakre mosaikken, som er kommet til syne, viser blant annet livaktige scener fra jakt og dyrekamper.

GALLERIER • Gallery Apel presenterer den erfarne ­galleristen, Nuran Terzioglus ­originale og annerledes samtidsarbeider i en fascinerende miks av billedkunst, design og kunsthåndverk. Nylig viste 33-årige Aslimay Altay Göneys papirklipp under temaet Ongoing, som hun forklarer slik: – The story of one of us is in fact the story of all of us … www.galleryapel.com • Gallery Hayaka Arti drives av Dilara Akay. Hennes metallskulpturer dreier seg om ren form. www.hayakaarti.com BANKGALLERIER I Istanbul har mange av de store bankene i sentrum utstillingslokaler for samtidskunst. Siden en del av dem ligger langs Istiklal Caddesi, den moderne bydelens myldrende hovedgate, er det lett å kombinere kunst med shopping og restaurantbesøk. Legg merke til Platform Garanti og Garanti Gallery som begge drives av Garanti Bank. Akbank Kültür Sanat Merkezi er spesialisert på internasjonal kunst og arbeider av lokale kunststudenter, og utgir et uunnværlig hjelpemiddel for alle kunstinteresserte: Contemporary Art Map, som er en praktisk oversikt over hva som rører seg av kunst. www.akbanksanat.com 86

Kunstreisetipset: Ista nbul

DLR 001-1d Artist/Leisure Painter:Layout 1 02/06/2010 09:11 Page 2 DLR 001-1d Artist/Leisure Painter:Layout 1 02/06/2010 09:11 Page 2

Legg på tykt. Smør ut tynt.

Lay it on thick. Spread it on thin.

Lay3 it onBody. thick. itkilder on tilthin.

System Heavy SystemSpread 3 Original. To kreativ inspirasjon.

System 3 jobber Heavy Body.

System 3 Original.

Two creative Om du maler, trykker eller med teksturer finnes det sources ikke etofmer System 3 Heavy Body. System 3 Original. Two sources of creative inspiration.i Whether you are painting, screen printing, ormetallic laying down komplett utvalg akrylfarger verden.

Fantastisk ny serie med inspiration. Whether you are painting, screen printing, or laying down texture, is no better complementary acrylic range in the ogtexture, fluoriserende fargerthere er nå tilgjengelig.

For mer informasjon ogworld. there is no better complementary acrylic range in the world.

Stunning new range ofse metallic and fluorescent colours now available. nedlasting av brosjyre med fargekart, www.torso.no.

Stunning new range of metallic and fluorescent colours now available.

Daler-Rowney har også utviklet en egen app for iPhone som kan lastes ned gratis via www.daler-rowney.com.

System 3 Heavy Body. System 3 Original. Two sources of creative

Lay it on thick. Spread it on thin. inspiration. Whether you are painting, screen printing, or laying down texture, there is no better complementary acrylic range in the world.

Stunning new range ofwww.daler-rowney.com metallic and fluorescent colours now available. / www.daler-rowney.com/

Her finner du TORSO kunstartikler: TORSO Oslo sentrum Andvord City Cash Tollbugt. 31 Tlf. 22 41 54 98 TORSO Larvik Arnes Fargehandel Kongegata 26 Tlf. 33 18 24 50 TORSO Hamar Caribonum Strandgt. 61 Tlf. 62 51 24 30

TORSO Oslo Colosseum Fargerike Agerup Fridtjof Nansensvei 12 Tlf. 23 33 42 40

TORSO Ski Kunst og Hobby Parkaksen 4 Tlf. 64 87 53 18

TORSO Porsgrunn TORSO Kristiansand www.daler-rowney.com / Hobbysenteret Hobbyhimmelen Storgt. 125 H. Wergelandsgt. 26 Tlf. 35 55 53 96 Tlf. 91 77 20 57 TORSO Bergen Malepaletten Kong Oscarsgt. 15 Tlf. 55 96 00 70

www.torso.no

TORSO Tromsø Tromsø Kunst og Hobby Grønnegt. 110 Tlf. 77 68 60 15

Özdemir Altan – Et tidløst kunstnerliv

Kunstneren Özdemir Altan er et viktig bindeledd mellom den etablerte og den unge generasjonen tyrkiske billedkunstnere. Han er dristig og nyskapende, i tillegg har han lang erfaring som professor ved Istanbul State Academy of Fine Arts.

Tekst Aase Rostad / Foto Fathi Altan, Ömer Orhon, Ali Ottoman / Aase Rostad

Özdemir Altan foran bildet Kart over Ankara, 2009

Snill pike, olje på lerret, 140 x 60 cm, 2001.

Han ble født 1931 ved Svartehavet. Özdemir var et tegnende barn og kopierte i ungdommen de store mestrene og visste tidlig at han ville bli kunstner. Det krevde at han trosset farens ønske om å få en tannlege i familien. Men med et smil forvisser han oss om at det ordnet heldigvis hans sønn Fatih. Kunstutdannelsen avsluttet Özdemir ved Istanbul State Academy of Fine Arts i 1956. Her underviste han også inntil han gikk av med pensjon i 1998. Etter en lang karriere regnes Altan blant Tyrkias mest betydningsfulle samtidskunstnere, og er dessuten kjent som skribent, foredragsholder og som designer av to nonfigurative veggtepper, som til sammen dekker 24 kvadratmeter, i det store radiohuset i Istanbul. Neste år fyller han åtti år. Han står fremdeles meget sterkt på landets kunstscene.

Men alder er et tema denne aktive mannen ikke har noe forhold til. Og nå, som sønnesønnen tar kunstskole, er ringen på sett og vis sluttet i familien Altan.

Atelier i Istanbul Vi sitter rundt et stort arbeidsbord i Özdemir Altans atelier sammen med hans sønn, tannlege Fatih Altan, som er dagens sjåfør og uunnværlig tolk.

Det er ettermiddag, og vårsola lager striper på den grønne plenen utenfor.

Koldtbord med oster, kaldt kjøtt, ferskt brød og vin bidrar til at praten lett beveger seg mellom løst og fast, kunstens historie og Griegs musikk.

Enkelte små språklige mistolkninger oppklares raskt med smil og latter.

Det føles lett og befriende å være i den velstelte forstaden etter over en time i tett trafikk. Altan og fruen bor høyere opp i samme moderne blokk, kan han fortelle. Universitetet med kunstskolen ligger i nærheten, og det er enkelt for tidligere studenter å stikke innom til en prat eller levende diskusjon. Altans ungdommelige personlighet, utadvendthet og glede ved å dele verdifulle erfaringer tiltrekker helt naturlig den yngre generasjonen.

Det store, hvitmalte rommet gir en fin ramme for Altans kraftfulle malerier. Tema på de store lerretene er gjennomgående livets ustoppelige vrimmel. Glødende farger. Djerve penselstrøk.

En grenseløs collage av inntrykk og ideer.

Kanskje ikke helt slik man forventer at en hvithåret, pensjonert professor ville uttrykke seg visuelt?

– Verden i dag er blandet og sammensatt, sier den aktive professoren. – Jeg lever her og nå, helt i takt med tiden og i nært samspill med mine omgivelser. Özdemir Altans kunstneriske uttrykk er nettopp slik – blandet og sammensatt.

Dermed forstår vi at bak hans rolige ytre lever en personlighet like ung og levende som maleriet Kart over Ankara.

nelle familietreet har hos Altan blitt til sirkler i ulike farger, bundet sammen med linjer til en fascinerende og mangfoldig helhet som dekker hele lerretet.

På spørsmål om hvorfor han har vært gjennom så mange ulike faser, understreker Altan at kunst skapes ut fra en matrise, eller form, bestående av ofte totalt ulike ideer, kilder og strukturer.

– Kunst kan heller ikke påtvinges en mening, men må ha frihet til å finne sin egen mening.

Familietre, ulike teknikker på papir, 70 x 100 cm, 1995.

Kollektive collager – Gi meg hva som helst, sier Altan, – og jeg vil straks begynne å klippe og lime i det.

Etter hans helt bestemte mening kan kunst være både det ene og det andre. Spenningen ligger i å ta fra hverandre og sette sammen igjen – fordi den samme ideen kan fremstå i et utall versjoner, slik livet kan åpne opp for mange muligheter.

Kunstnerens åpne og inkluderende holdning førte til at han, i en 20års periode, stadig inviterte andre inn i et aktivt skapende samarbeid.

Resultatet ble flere kollektive collager satt sammen av en rekke ”biter” med totalt ulike former, tykkelser og dekor. Det har vært over 20 bidragsytere fra amatører til barn: – Hele spekteret av livets kontraster var med. Det vakre, det heslige, det umulige og det irrasjonelle. Et spill av farger, former og stiler – i tillegg til tekstelementer og skrifttegn, gjerne plassert tilfeldig på snei eller opp ned. Disse vitale kunstverkene ble like mangfoldige og fargerike som Istanbuls gateliv, beskriver han collagene.

Mot til farge Özdemir Altans arbeider har også mange kraftfulle fargekontraster. Han mener at verden, og spesielt Europa, ofte frykter farger.

– Mange ser farger som noe useriøst og farlig. Hvis kunstnere maler i farger, er de redde for ikke å bli tatt alvorlig.

Derfor bruker de heller bare grå toner.

Altan fremhever gjerne dissonans fremfor harmoni i arbeidene sine.

De amerikanske Pop-Art-kunstnernes ”kræsjende farger og mønstre” ­føler han seg beslektet med.

– Fordi i kunsten, som i fysikken, er det kontrastene som tiltrekker og beriker hverandre. Eller sagt på en annen måte: i opera er det ikke tekstene som bærer forestillingen, men musikken som er det sterkeste elementet.

Slik også i billedkunsten. Den som bruker farge, tar sjanser og er modig.

Fargene er en viktig del av moder natur, de lever i underbevisstheten.

Derfor er farger også en del av oss mennesker.

Inspirert av van Gogh Hans aller første tegninger hadde motiver fra nærmiljøet. Og tradisjonene østfra, med ikonografi og symboler, har spilt en viktig rolle. Men den unge, kunstinteresserte Altan gikk raskt over til å kopiere kjente klassikere som Piero Della Francesca og senere Paul Cézanne, August Renoir og Paul Gauguin. Når vi spør Altan om hans inspirasjonskilder, ramser han opp kunsthistoriske epoker, som kan oppfattes som svært ulike.

– Tysk renessanse, italienske primitive malere og neoklassisismen.

Vincent van Goghs kunst har nylig også gjort sitt inntog i atelieret.

Altan viser stor beundring og sympati for van Goghs tragiske skjebne.

Med ærefrykt i stemmen mener han bestemt at selv om van Gogh var autodidakt, endret han kunsten i det 19. og 20. århundret.

– I dag er alle imponert over arbeidene hans, men i et brev til broren Theo uttrykte Vincent at han ikke likte sine egne arbeider.

Altan gjør en pause. Han føler slektskap med kunstnere som viser mot, og viser oss sine siste bilder som ennå ikke er kommet ut av atelieret: Vincent bilder med tykke strøk på lerretet i van Goghs fargepalett og maler navnet Vincent midt i det hele. Ut av prosessen kan det kanskje komme en helt ny epoke i Özdemir Altans karriere. Han småler spøkefullt når han bemerker: – Hvis Vincent kom tilbake i dag, ville jeg tatt ham med til en kebab­ restaurant og fetet ham opp.

Fluer, hunder og familietrær Temaene gjennom Altans lange karriere har jevnlig skiftet: fra periodene med romantikk, realisme eller kubisme til serier om konger og dronninger, fluer, snille piker og hundelufting. Mellom 1966 og 1970 laget Altan flere gouachebilder inspirert av historien om Cyclos, en enøyd kjempe i gresk mytologi, og fluenes konge. I 1970 samarbeidet han med en billedvever og laget fantastiske veggtepper til Istanbul radiohus, med en imponerende størrelse på 340 x 700 cm og 98 x 200 cm. Den påfølgende realistiske epoken, mellom 1972 og 1981, ble igjen ny og annerledes.

Hundelufteperioden førte Özdemir Altans kreative kaos videre. Collagen Dog Walking Area Expanding First Version ble laget i 1990 og henger i dag på Istanbul Museum of Modern Art. I kaoset ser vi tre hunder i stramme bånd: en saluki, en terrier og en dachs. Som en beslektet fortsettelse av hundeluftemotivene fulgte serien med familietrær.

Men i alle de skiftende fasene har Altans lune humor ligget rett under alvoret. Særlig har temaet familietrær hatt ekstra lang levetid. Det tradisjo89

Kunstreisetipset: Ista nbul

Islamsk kunst Den islamske kulturen har i århundrer vært opphav til fantastiske kunstverk som maleri, arkitektur, smijern og kalligrafi. Men islamsk kunst kan også fremstå som noe forvirrende. På den ene siden finnes det et forbud mot å avbilde levende vesener, mens på den andre siden støter man stadig på representativ kunst i miniatyrmaleri og mosaikker. Begrepet islamsk kunst er i seg selv vagt ettersom det ikke bare omfatter religiøs kunst, men også kunst som i sin helhet kommer fra den muslimske verden.

Den store moskeen i Damaskus, oppført fra 706 til 715.

1000-tallet. Foto Museo dell-Opera del Duomo.

Tekst Michael Dee / Oversatt av Cecilie Tyri Holt / Foto creativeapril / yaymicro.com

Mamoun Sakkal, Trinn og skygger, datamaleri, 1994.

Den islamske kunsten tar form Det var egentlig først da Umayyad-slekten begynte å regjere med Damaskus som hovedsete på slutten av 600-tallet, at islamsk kunst begynte å etablere seg. Det skjedde først innenfor arkitekturen gjennom oppføringen av moskeer, palass og myndighetsbygninger. Da fikk moskeen sin første ordentlige plan, den såkalte ”arabiske modellen”, med gård og bønnehall med pilarer.

Blant de fremste byggverkene fra denne tiden er den store moskeen i Damaskus, som er dekorert med vakre mosaikker, og Klippedomen i Jerusalem med sine vakre friser. Mosaikkene viser påvirkning fra det bysantinske imperium, men med klare islamske fortegn. Ingen levende vesen er avbildet, men heller motiver av blomster.

Etter Umayyad-slekten tok Abbasid-slekten over og flyttet islams hovedsete fra Damaskus til Bagdad. Denne flyttingen kom til å ­påvirke ikke bare politikk, men også kunst og kultur. Islamske kunstnere kom nå fra Østen, steppene, Kina og India – og dette innebar at kunsten blomstret. Ikke bare i moskeer og palass, men også i smijernskunst, keramikk og tekstiler. Når det gjelder keramikk, lagde man også ­flismosaikker med lysende glaseringer. Man begynte også å bruke kalligrafi, dekorativ, vakker skjønnskrift i moskeer og på enkle bruksgjenstander som kanner og fat. Men det oppstod imidlertid vanskeligheter i den islamske verden.

Profeten Muhammad Islam kalles ofte for den yngste religionen, og ble grunnlagt av profeten Muhammad (570–632 e.Kr.). Muslimer betrakter imidlertid ikke Muhammad som grunnleggeren av en ny religion, men som oppdageren av en monoteistisk tro i rett linje fra Adam, Abraham, Moses og Jesus.

Muslimer anser ikke Muhammad som den første profeten, men heller som den siste – og største. I løpet av de siste 23 årene av sitt liv mottok Muhammad åpenbaringer fra Gud som senere ble samlet i Koranen.

Muhammad holdt sine prekener først i Mekka og deretter i Medina.

Muhammad var ikke bare profet, men også hærfører og hersker over den arabiske halvøyen frem til sin død i 632. Etter Muhammads død inntraff en splittelse som førte til at islam ble delt i to hovedlinjer: sunni, som hevdet at Abu Bakr var Muhammads sanne arving, og sjia, som isteden hevdet at hans fetter, Ali, var den sanne arving. På tross av ­splittelsen fortsatte islam sin ekspansjon mot øst, vest og nord mot ­nåværende Syria, Jordan, Israel.

Når man betrakter kunsten som har blitt bevart fra denne perioden i islam, er det egentlig ganske vanskelig å skille den fra kunsten i de ­områdene som ble erobret – enten det var persiske eller bysantinske. Fra perserne hentet man for eksempel måten å fremstille kongen som kriger, og løven som et symbol på virilitet og kongelighet.

90

Kunsthistorie

ser nærmest. En annen teknikk, Cuerda Seca, skal ha blitt oppfunnet i Andalucía og deretter raskt eksportert til resten av den islamske verden.

Den gikk ut på at mønstrene på flisene ble skapt ved hjelp av en tykk tråd. Deretter ble glasur i ulike farger helt på hver flis før den ble brent.

Dermed rant ikke fargene over i hverandre. En tredje teknikk, ­flismosaikk, gikk ut på å plassere små, rektangulære fliser i ulike farger i kompliserte geometriske mønster.

Geometrien hadde en høy stjerne innen den islamske kunsten.

Figurativ kunst var helt forbudt innenfor visse islamske kulturer, og dette førte til at abstrakte mønster fikk en sentral betydning. Dette er imidlertid ikke den eneste grunnen. Geometriske former ble nemlig betraktet som å symbolisere den guddommelige ordenen i universet. Å betrakte og meditere over geometriske mønster ble betraktet som en måte for mennesket å få en bedre forståelse av Gud. Mønstrene er ofte veldig kompliserte og utført med matematisk presisjon, men veldig ofte finner man feil ved dem.

Disse feilene er der av en grunn. Mønstrene var utført av mennesker, og feilen var en måte å påminne betrakteren om at det bare er Gud som er feilfri.

Representativt maleri Selv om islam hadde blitt inspirert av Vestens kunst, som blant annet det bysantinske riket, betydde ikke det at man tok utgangspunkt i deres prinsipper. Fremfor alt eksisterte ikke tanken på kunst for kunstens egen skyld innenfor islam. Den skulle alltid ha et formål – og dette gjaldt også for maleri. Nå handlet ikke islamsk maleri om staffelimaleri, men heller om å illustrere bøker. De aller første bevarte arbeidene er illustrasjoner av vitenskapelige skrifter som var oversatt fra gresk. Deretter følger illustrasjoner til Bidpais´ fabler.

Bagdad var et av de tidligste sentra for islamsk bokillustrasjon. Her fantes det fremstående skoler på 1200-tallet. Bagdad-stilen kjennetegnes av en nesten naivistisk sjarm. Betydelig mer avansert var den persiske ­stilen som hadde sitt høydepunkt i Tabriz i det nåværende Iran på 1300-tallet.

Den persiske stilen var påvirket av kinesisk maleri. Den var svært ­uttrykksfull, og når man ser individenes ansikter, blir man både kjent med deres sinnsstemning og spenninger. Miniatyrmaleriet ble brukt for å ­illustrere nasjonalepos, kongebøker og dagbøker, så vel som poesi og skjønnlitteratur. Selv om islamsk maleri hovedsakelig fokuserte på ­bokillustrasjon, begynte det også å komme frem staffelimaleri. Det ­handler hovedsakelig om portretter av sultaner, maharadjaer og deres slektninger – som sannsynligvis ble utført fordi slike portretter var vanlig ved vestlige hoff. Dermed begynte det å oppstå en spenning mellom islamsk kunst og den vestlige kunsten.

Kalligrafi der den religiøse teksten er skrevet i Nakshi-stil formet som en fugl, Iran, 1600-tallet. Foto: Museet for islamsk kunst i Berlin

Islamske imperier i Nord-Afrika og Spania Det fantes altså en splittelse innenfor islam, men stridighetene handlet også mye om makt mellom ulike slekter i det store islamske riket, som strakk seg fra Nord-Afrikas kyst til det sørlige Spania på 700-tallet.

Abbasid-slekten mistet makten over disse territoriene til blant annet Taifa, Almoravid og Almohad-slektene. Dermed oppstod det en sterk ekspansjon ikke bare innen kunsten, men også innenfor filosofi og vitenskap.

Sentrum for denne ekspansjonen var Andalucía, berømt for den store moskeen i Córdoba, Bab Mardum i Toledo, og senere, kanskje det mest berømte palasset, Alhambra i Granada.

Den islamske kunsten i Spania fikk et tydelig mål som ble videreført blant annet gjennom detaljerte elfenbensutskjæringer og metallarbeid.

Arbeidene gir en følelse av luksus, prakt, sensualitet og poesi. Fremhevingen av kunst var naturligvis ikke bare av kjærlighet, men det ble også gjort for å vise makt, tilhørighet og en egen sterk identitet. Samme mønster finner man i den andre enden av den islamske verden, som i Iran og Sentral-Asia hvor den ene styrende slekten avløste den andre.

Mange av de som styrte, var fryktede krigsherrer som blant annet Timurlenk. På slutten av 1300-tallet hadde han et rike som strakk seg fra hovedstaden Samarkand til Tyrkia i vest og til India i øst. Timurlenk var kjent for sin grusomhet, men også for sin kjærlighet til kunst.

Ambassadørene som kom fra Europa, ble bergtatt av byens skjønnhet.

Den islamske kunsten hadde også funnet sine fremste uttrykksformer.

Nye uttrykksformer På 1800-tallet var den islamske verden ikke lenger like mektig. De siste islamske slektene mistet kontrollen over Spania i 1492 og etterlot seg en arv av kunst og vitenskap, ikke minst gjennom avskrifter av greske tekster som gjorde renessansen mulig i Italia. Prakten som islam hadde vist helt frem til 1700-tallet, begynte å gjøre seg gjeldende i mer og mer tarvelige former. Iznik, tyrkiske fliser og porselensmaleri som en gang ble betraktet som verdens vakreste, så nå nesten slurvete ut. Europa hadde nå overtaket både kunstnerisk og økonomisk.

Den islamske kunsten, spesielt maleriet, ble på slutten av 1800-tallet en blandingsform utført av malere som ble utdannet i Vesten. Dette maleriet er interessant, men mer som et tegn på tidsånden enn som kunst­form.

Det var ikke før på 1970-tallet at det igjen begynte å skje interessante ting med islamsk maleri. En ny gruppe kunstnere gikk tilbake til den ­islamske kunstens røtter gjennom geometri og kalligrafi. De begynte å skape noe nytt og særegent, som for eksempel Wijdan Alis Kalligrafisk abstraksjon.

Her har kunstneren tatt utgangspunkt i én bokstav, T, som utgjør den første bokstaven i Guds første bud. Andre kunstnere tar i bruk ny teknologi.

Mamoun Sakkal har i arbeidet Trinn og skygger skapt et ­tredimensjonalt datamaleri med teksten: Det finnes ingen annen gud enn Gud, og Muhammad er Guds profet.

Kalligrafi og geometriske mønster Moskeen var det første uttrykket for den islamske kunsten, hvor arkitektur og dekorasjon smeltet sammen. Den viktigste delen av moskeene ble dekorert med kalligrafi som hadde en religiøs forankring. Ordene i Koranen kom fra Gud, og derfor ble kalligrafi betraktet som den fremste av alle kunstformer. Det fantes en rekke ulike kalligrafiske stiler som blant annet Riqa, Nashki, Nastaliq, Tuluth, Muhaqqaq og firkantet skrift.

Kalligrafi ble hugget i stein, applikert til skåler og fat med vakre håndskrifter, ofte i kombinasjon med miniatyrmaleri. Det ble stilt strenge krav til de som utførte kalligrafi. Det handlet nemlig ikke bare om det kunstneriske. De som utførte kalligrafi, malte Guds ord og måtte derfor også være feilfrie og uten synd.

Etter kalligrafi ble fliser og mosaikker de fremste visuelle uttrykksformene innenfor islam. Når det gjelder fliser og mønster, fantes det en stor variasjon av så vel stiler som teknikker. De såkalte lysterflisene glin91

Kunsthistorie

Child with Toy Hand Grenade in Central Park fra 1962.

A Young Brooklyn Family Going for a Sunday Outing fra 1966.

A Jewish Giant at Home with His Parents in The Bronx fra 1970.

A Young Man in Curlers at Home on West 20th Street fra 1966.

Teenage Couple on Hudson Street fra 1963.

Identical Twins, Roselle fra 1966.

Diane Arbus – fotografen som tok bilder av ”freaks”

26. juli 1971 ble den verdenskjente, amerikanske fotografen Diane Arbus funnet død i Greenwich Village i New York. 48 år gammel hadde hun begått selvmord etter en lang depresjon. Det gikk rykter om at hun også hadde fotografert selvmordet, men politiet fant ingen bilder.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

– Jeg vokste opp og følte meg immun og avskåret fra omgivelsene.

Men jeg følte meg aldri ulykkelig. Jeg levde i en slags uvirkelighet.

Sammen med rikdommen kom også barnepiker, utenlandsreiser, fremmede – og distanserte foreldre. Faren holdt seg borte på grunn av arbeidet, mens moren virket fjern med sine depresjoner.

– Kan man hate å være rik hvis man aldri har vært fattig? spurte Diane i et brev til kunstnervennen Marvin Israel.

Arbus’ oppvekst i metropolen var nok likevel den viktigste inspirasjonen for hennes motiver senere i livet. Mange har kalt henne en voyeur, en betrakter, som fanget hverdagen på gatene i New York. Det sies at hun som barn også hadde en enorm interesse i det som var forbudt.

Selv sa hun at hun ville fotografere the common man fremfor kjendisene.

De fleste av menneskene hun portretterte, var også såkalte ”unormale” i forhold til normene i samfunnet, men hun klarte også å finne det unormale i ”vanlige” folk; det ekstraordinære i det ordinære. Hun gjorde seg ofte til venns med dem hun fotograferte, og så på dem som sin familie.

Men Diane stilte også et viktig spørsmål med sine fotografier: Er det greit å bruke sine ”venner” og vise dem i en ofte uflatterende situasjon som hun gjorde?

– Jeg tenkte alltid på fotografi som en skitten ting å gjøre, det var et av mine favorittaspekter ved det, og da jeg først startet å fotografere, følte jeg meg svært pervers, har Diane uttalt.

En venn sa at Diane selv mente hun kom til å bli kjent som fotografen som tok bilder av ”freaks”, en betegnelse som ennå henger ved henne i dag. Med sine foto av samfunnets ”outsidere” som dverger, galninger, nudister, transvestitter, giganter, prostituerte, sirkusartister og vanlige folk fra arbeiderklassen i ukonvensjonelle positurer og sammenhenger, har hun blitt stående som den første kvinnelige fotografen av betydning i kunsthistorien. Hun opplevde suksess mens hun levde, men etter hennes død ble hun nærmest som et ikon å regne. Hennes foto av to identiske tvillinger er et av de dyreste fotografiene solgt på en auksjon noensinne, og Dianes fotografier selges i dag for flere hundre tusen dollar.

Men tross i suksessen var hun også oppfattet som svært kontroversiell.

Forfatteren Norman Mailer ble sitert i 1971: Å gi et kamera til Diane er som å putte en udetonert granat i en barnehånd. I 2007 ble det laget en film om hennes liv, kalt Fur: An Imaginary Portrait of Diane Arbus med Nicole Kidman som Diane, der man for første gang kunne få et innblikk i hennes liv.

Lenge holdt nemlig Diane Arbus’ datter en tett kontroll med alt som ble skrevet og vist av sin mor. Legenden om den deprimerte fotografens geni sto i fare for å bli glemt. Men for alle som begynte å ta fotografiet på alvor i 1950- og 60-årene, var navnet Diane Arbus assosiert med noe nytt og fremmed.

Oppvekst i en overklasse i New York Diane Arbus ble født inn i en rik jødisk familie i 1923 i New York.

Fødenavnet var Diane Nemerov. Hennes far, David Nemerov, var en hardt arbeidende sønn til en russisk emigrant. Hennes mor, Gertrude, var datteren til eieren av Russek’s Fur Store (pelsbutikk). Etter at foreldrene giftet seg, hjalp David sin svigerfar med å omskape butikken til et kjøpesenter; Russek’s of Fifth Avenue, som spesialiserte seg på pels. Hans interesse var kvinners klær, og det ble sagt at han hadde en ekstraordinær intuisjon for neste trend.

Diane var et privilegert og kunstnerisk barn, oppdratt med sine to søsken i en stor leilighet på Central Park West og Park Avenue. Hennes far begynte å male etter å ha trukket seg tilbake fra forretningslivet, mens hennes yngre søster ble skulptør og designer. Broren, Howard, ble senere poet. Alle typer mennesker var fengslet av henne, de grønne, store øynene og hennes eksotiske fjes, og hun var på sin side lokket av like mange ulike personer. Senere fortalte hun i Stud Terkels bok Hard Times: An Oral History of the Depression:

Ekteskapet Da Diane var 13 år, møtte hun skuespilleren Allan Arbus, som var ansatt i annonseavdelingen i kjøpesenteret til foreldrene hennes. De giftet seg så snart hun hadde fylt 18, til tross for hennes foreldres protester. Begge var de interesserte i foto. På begynnelsen av 1950-tallet ansatte faren Diane til å fotografere annonsene for kjøpesenteret sitt. Allan jobbet som fotograf for U.S. Army Signal Corps under 2. verdenskrig. Han delte det han lærte, med sin kone. Etter krigen startet ekteparet det kommersielle firmaet Diane & Allan Arbus, hvor Diane var Art Director og stylist og Allan fotograf. Tross i at begge bedyret at de hatet moteverdenen, gjorde de formidabel suksess med blant annet 200 sider i Glamour og 80 i Vogue.

I 1945 ble deres første datter, Doon, født, som senere ble forfatter. Ni år senere, i 1954, kom Amy, som er en anerkjent fotograf i dag. Selv om Allan alltid krediterte sin kone for ideene og layouten, ønsket Diane å stå på egne ben som fotograf. Hun forlot både forretningen og Allan, og ekteparet ble separert i 1958. Allan reiste til California for å fortsette sin skuespillerkarriere, og ble nokså berømt for rollen som den empatiske 93

Kvinne fra kunsthistorien

militærpsykologen, Sidney Freedman, i TV-serien M*A*S*H. Ikke før i 1969 tok paret ut skilsmisse.

Diane derimot forlot moteindustrien og startet i lære hos Lisette Model ved New School i New York. Model var en europeisk emigrant og fotograf som oppmuntret Arbus til, på den ene siden, å pushe seg selv lenger inn i en uortodoks tematikk, og på den andre siden å lære de beste tekniske ferdighetene innen foto. Diane derimot var alltid mistenksom og misfornøyd med sitt talent, og kunne aldri akseptere sin fremgang. Hun innrømmet aldri hvor briljant hun faktisk var.

Diane Arbus er en fantastisk kunstner som har rørt mange med sine sterke, sanne og ufiltrerte fotografier av mennesker litt utenom det vi liker å tenke på som normale. Jeg tror hennes “prosjekt” i livet utspilte seg fra hennes privilegerte omgivelser der hun ikke følte den spenningen hun søkte. Hun søkte det uortodokse, det mer traumatiske og hadde en sterk beundring for det hun selv kalte “freaks” og legender. Hun brukte tid med de menneskene hun portretterte, fulgte dem og nærmest ventet på et punkt der de “glemte” sin fasade, der de “freaket” ut og var umaskerte. (Fotograf Charlotte Spetalen til KUNST.)

Kunstneren Tidlig på 1960-tallet begynte Dianes kommersielle portretter av skuespillere og forfattere for magasiner, som Esquire, The New York Times Magazine, Harper’s Bazaar og Sunday Times, å få et svært særegent uttrykk. Hun kunne bruke timer med sine modeller, følge dem til deres hjem eller kontorer, snakke og lytte til dem, og prøve å myke dem opp til det punktet der de senket guarden og mistet den offentlige fasaden.

Tilfeldig, på denne tiden, skiftet hun også fra et 35 mm Nikon kamera, som ga grålige, rektangulære bilder, til et tvilling-linset refleks Rolleiflex kamera som produserte mer detaljerte, firkantete foto. Dette skulle få betydning for karrieren og uttrykket og hennes signatur som fotograf.

I 1963 ble Diane hedret med et stipend fra Guggenheim for sitt prosjekt American rites, manners, and customs. Stipendet ble fornyet i 1966.

Endelig kunne hun fokusere på sin kunst. Hun gikk blant annet i lære på Parsons School of Design and the Cooper Union i New York og Rhode Island School of Design. I 1967 holdt hun sin første store separatutstilling, New Documents, på Museum of Modern Art (MoMA). Kuratoren for utstillingen, John Szarkowski, sa den gangen: The portraits of Diane Arbus show that all of us – the most ordinary and the most exotic of us – are on closer remarkable.

Arbus sine oppdrag for magasiner ble færre og færre etter som hennes suksess som kunstner økte. Mye kan krediteres bedre teknikk og utstyr, men det var likevel Dianes evne til å knytte seg til sine modeller som var hennes talent, og som bar mye av hennes kunst. Arbus hadde en intuitiv evne til å vite når hun ikke skulle ta bildet, når hun skulle bli kjent med sine modeller, enten det gjaldt gatefolk, nudister eller filmstjerner, og la dem føle seg vel før hun laget bildet. Hennes format tvang henne faktisk til å gå helt opp i ansiktet til modellene – akkurat som hun ville. Hun ble også venner med sine modeller, over flere år, og fotograferte de samme menneskene flere ganger.

Diane Arbus i 1949. Foto © Allan Arbus / The Estate of Diane Arbus, LLC

en vandreutstilling med hennes verker i perioden fra 1972 til 1979 som ble arrangert av San Francisco Museum of Modern Art. I 2003 til 2006 ble det også laget en ny vandreutstilling; Diane Arbus Revelations.

Hennes motiver som Identical Twins, A young man in curlers og A Jewish giant at home with his parents har blitt ikoner i fotohistorien. Boken, laget av datteren Doon og vennen Marvin i 1972, Diane Arbus: an Aperture Monograph, ble i 2001 kåret til en av de viktigste fotobøkene i historien.

Over 300 000 bøker var blitt solgt, mens en normal fotobok ofte har et opplag på mindre enn 5000.

Ettertiden Tross i at hun er en ”publikumsyndling”, har kritikerne vært nokså ­uenige om Arbus’ kunst. Den amerikanske forfatteren Susan Sontage skrev at Dianes prosjekt ikke var annet enn et ”freak-show”, mens kunstkritikeren Leo Rubinfien sammenlignet Arbus i 2005 med Franz Kafka og Samuel Beckett i hvordan hun utforsket det absurde. Den amerikanske kunstkritikeren Peter Schjeldahl uttalte også i 2005 at no other ­photographer has been more controversial, mens en annen kunstkritiker, Brian Sewell, avviste Arbus’ arbeider som slående, og mente de ble opphøyet på grunn av hennes selvmord.

Uansett er det ingen tvil om at Arbus’ unike evne lå i det å fange alle umaskert. Som for eksempel hennes foto, ifølge en historie, som avslørte det ulykkelige hos en ellers tilsynelatende lykkelig kvinne, rett før kvinnens selvmord.

Et spørsmål har blitt stående igjen hos mange av de som har forsket og skrevet om Dianes kunst: Hvorfor lot modellene henne fotografere dem på denne måten, så nakne? Hvorfor inviterte transvestitten henne med seg hjem til leiligheten og tillot henne å stille ut hans ”unormalitet”? Hvorfor ga institusjonene henne adgang til å fotografere de tilbakestående? Visste de ”normale” menneskene hun fotograferte, at hun ville fange dem, eksakt i det øyeblikket de så mest ”gale” ut? Kanskje forklaringen ligger i at Diane Arbus fotograferte disse menneskenes innerste ønske: Å bli sett som det de virkelig var.

Selvmordet I 1969 begynte Diane å besøke en psykolog. Hun hadde opplevd flere perioder med depresjon som sin mor. Episodene kan ha blitt forverret etter at hun fikk symptomer på hepatitt. I 1968 skrev Diane at humøret gikk opp og ned. Hennes eksmann noterte også at hun hadde voldsomme humørsvingninger. 26. juli 1971, mens hun bodde i Westbeth Artists Community i New York, tok Diane sitt eget liv ved å ta beroligende medisiner og kutte over pulsårene ved håndleddene. Det var kunstnervennen Marvin Israel som fant henne i badekaret to dager senere.

Et år etter at Diane var død, var hun den første kvinnelige fotografen som ble invitert til å stille ut ved Venezia Biennalen. Millioner av folk så 94

Kvinne fra kunsthistorien

HØST UTSTILLINGEN THE ANNUAL NATIONAL EXHIBITION OF THE VISUAL ARTS

2 o 1 o

VIDEO

Trondheim Kunstmuseum / Gråmølna Bergen Kunsthall / Landmark, Nordnorsk Kunstmuseum, KINOKINO, Galleri Svalbard, Sørlandets Kunstmuseum, Kunstnernes Hus 11.sep - 1o.okt

Fotografiska – Sveriges drømmemuseum endelig i havn

Et museum for fotografi har vært planlagt i Stockholm i 70 år. Brødrene Per Broman og Jan Broman fikk museumsprosjektet i havn i det tidligere tollhuset ved Stadsgårdskajen i Stockholm sentrum.

Med 5000 kvadratmeter til disposisjon fordelt over fire etasjer har det nye fotomuseet Fotografiska potensial til å bli et av Skandinavias viktigste ­visningssteder for fotografi.

Tekst Thale Fastvold

Fotografiska åpnet i mai med den verdenskjente Annie Leibovitz som hovedutstiller. KUNST var til stede ved museets åpning og ble imponert over de første utstillingene.

Art nouveau møter mac-estetikk Dagslyset fra de store art nouveau-vinduene og den spesielt tilpassede kunstbelysningen gir optimale tilstander for fotoutstillingene. Innvendig er museet stort sett designet som et sort-hvitt fotografi med gråtonede gulvflater. Resepsjonen, bokhandelen og caféen bærer preg av Macestetikk.

Foto: Marius Hauge

Annie Leibovitz på 1000 kvadratmeter Leibovitz’ utstilling A Photographer’s Life 1990–2005 har fått boltre seg på 1000 kvadratmeter, og den gode plassen gjør at fotografiene virkelig kommer til sin rett. Utstillingen vil henge til 12. september.

Annie Leibovitz har siden 1970-tallet, som fotograf for magasinet Rolling Stone, Vanity Fair og Vogue, fotografert de store stjernene innen showbiz, kunst, musikk og politikk verden over. Hun er kanskje mest kjent for bilder av celebriteter som Brad Pitt og Nicole Kidman og forsideportrettet av den nakne og høygravide Demi Moore som skapte internasjonale debatter. Utstillingen A Photographer’s Life 1990–2005 inneholder disse og mange flere bilder som familieportretter og andre snapshots fra Leibovitz’ privatliv. $ 100.000 per dag Den nakne John Lennon som omfavner Yoko Ono, fotografert bare noen timer før han ble myrdet, er et annet ikonisk coverfoto signert Leibovitz, som nå fakturerer over $100.000 per dag. De sterkeste bildene hennes er likevel bildene fra privatlivet, portretter av livsledsagersken Susan Sontag og av Leibovitz’ barn, som hun fikk da hun var over 50 år gammel. Når man ser utstillingen A Photographer’s Life, får man virkelig følelsen av å få et innblikk i historien om livet til en fotograf, den er en god fotofortelling.

Leibovitz ser på sitt arbeid som en helhet: – Jeg har ikke to liv – dette er ett liv, og de personlige bildene er en like stor del av mitt liv som de kommersielle oppdragene.

Fotografiscene i forandring På grunn av vulkanutbrudd og truende askeskyer valgte fotograf Marius Hauge og jeg å ta toget til Stockholm, men det hjelper oss ikke mye – på veien til Stockholm blir toget vårt truffet av lynnedslag. Vi kommer der-

Fotografiska museet. Foto: Marius Hauge

Kurator Michelle Marie Roy. Foto: Marius Hauge

med til Sentralstasjonen to timer etter at VIP-åpningsfesten har begynt på Fotografiska. En hastig taxitur innom hotellet, og vi er der. Klokka har passert 23, men fortsatt er det stappfullt, det er et godt utvalg av Stockholms glitterati – fotografer, skuespillere, modeller, kunstnere og investorer får vi høre. Etter klientellet å dømme er åpningen en viktig begivenhet i byen. Vi får et glass spritz og går inn og utforsker utstillingene.

Dagen etter åpningen møter jeg Stockholms nye, hotte kurator i Fotografiskas bokhandel. Stemningen er mer sober, men museet er like fullt av nysgjerrige besøkende. Michelle Marie Roy har et stort ansvar for Sveriges fotografiske fremtid. Hun viser meg opp til sitt kontor, som er særdeles sparsommelig innredet. Det har ikke vært prioritet nr. 1 før åpningen, forklarer hun med et smil. I løpet av de første minuttene finner vi ut at vi har mye til felles, blant annet har vi lik utdannelse. Roy er som meg både utdannet billedkunstner, kunsthistoriker og kurator. Vi har også noen av de samme favorittene innen fotokunst, og det lover godt for kvaliteten ved fremtidige utstillinger, tenker jeg. Roy vokste opp i Atlanta i USA, men har bodd i Sverige siden 2001 og jobbet frilans som kurator, det var slik hun ble kjent med gründerne Per og Jan Broman.

– Jan og Per Broman har lang erfaring som fotografer og med å organisere fotografiutstillinger, og det var lenge et ønske for dem å starte et permanent visningssted for fotografi i Stockholm. De hadde nesten gitt opp å finne lokaler i sentrum, men så fikk de tilbudet om det gamle Tollhuset, som passet perfekt til deres visjoner for et nytt fotomuseum.

Bygget er fra 1906 og i klassisk art nouveau-stil. Fasaden er fredet.

Stiftelsen Fotografiska er privateid, men Stockholm by har gått inn og betalt for renovasjonen av lokalene og leier ut bygningen til oss. Vi har vært veldig heldige, sier hun.

vi allerede satt en standard. Vi har den vitenskapelig anerkjente Lennart Nilsson. Gjennom fotografi gjorde han banebrytende forskning og fulgte selve ”livets begynnelse” fotografisk. Hans fotobok Et barn blir til er fortsatt en bestselger. Med Vee Speers, som regnes som en ”up and coming”, og Witkins, en rendyrket kunstfotograf, viser vi allerede nå et bredt spekter av fotografer og utstillinger, sier Roy. En ting som interesserer meg, og som flere fotografer diskuterte på åpningsfesten, er det kommersielle aspektet ved Leibovitz’ bilder.

Hvorfor ser man hennes fotografier, som jo er produsert på kommersielt grunnlag, som kunst, spør jeg kuratoren.

– Jeg tror at når man har nådd et visst nivå innen fotografi, så kan man nesten gjøre hva man vil, man behøver ikke lenger forholde seg så mye til sjanger. For en ung kunstfotograf er det problematisk å gjøre kommersielle fotojobber, men Leibovitz har sitt personlige uttrykk og setter sitt preg på alle sine bilder. Jeg vil si hun er sterkest som portrettfotograf, og da er konteksten uviktig. Verdien er i hennes portrettarbeider, og i denne utstillingen, hvor hun blander private og kommersielle bilder, kommer begge deler til sin rett, og sammensettingen gjør dem gjensidig sterkere, forklarer Roy.

90 år med motefotografi Jeg mener åpningsutstillingene er fenomenale, men hvordan skal man følge opp dem, undrer jeg, og hva er høstens utstillingsprogram på Fotografiska?

– I september åpner en stor utstilling om mote, Fashion – 90 år med fashionfotografi. Der vil det være bilder fra 1920-tallet og frem til nå, med store stjerner som Richard Avedon, Irving Penn, David Bailey og Man Ray. Det blir en fantastisk utstilling i samarbeid med kuratorene ved Camera Work i Berlin, sier Roy og fortsetter ivrig: – Vi åpner også utstillinger med den New York-baserte konseptkunstneren Sandy Skoglund, og med Pieter Ten Hoopen, som jeg vil si er en av verdens fremste fotojournalister. Vi ønsker også å arrangere en høstsalong, en utstilling med åpen innsending for både amatører og profesjonelle fotografer. Slik som den norske Høstutstillingen vil den være juryert av en kunstfaglig jury. Vi håper den kan bli en happening som får publikum til å føle seg hjemme på museet.

Forum for skandinavisk fotografi – Vårt formål er å fokusere på samtidsfotografi, vi ønsker på sikt å bli et betydningsfullt forum for skandinavisk fotografi i verden. Ved å produsere nye store og omfattende utstillinger med skandinavisk samtidsfotografi vil vi være med å vise trendene, de nye impulsene og alt som skjer innen svensk og skandinavisk fotografi nå. Med våre første utstillinger, Annie Leibovitz, Lennart Nilsson, Vee Speers og Joel-Peter Witkins har 97 Foto

Nicole Kidman, New York, 2003, chromogenic print.

Susan Sontag at Petra, Jordan, 1994, chromogenic print.

Begge: foto: © Annie Leibovitz / Fra Annie Leibovitz: A Photographer’s Life 1990–2005, Courtesy of Vogue

Dette høres jo interessant ut, jeg må kanskje tilbake til høsten, tenker jeg. Vi snakker videre og kommer inn på hvilke fotografer vi synes er spennende, og jeg spør henne: – Hvis du kunne velge helt fritt, hva er din drømmeutstilling på Fotografiska?

– Jeg må si at jeg har en spesiell forkjærlighet for de kvinnelige konseptuelle fotografene, kanskje særlig Cindy Sherman og hennes filmstills-serie. Jeff Wall og Richard Avedon er også høyt oppe på listen. I så måte blir Fashion-utstillingen en drømmeutstilling som faktisk manifesteres i virkeligheten, sier hun entusiastisk. Roy snakker litt mer om fremtiden til Fotografiska, og jeg spør henne hvor hun tror museet vil være sånn for eksempel om ti år.

– Målet er å bli et av de mest betydningsfulle visningsstedene og produsentene av utstillinger med skandinavisk fotografi i verden. Jeg håper vi produserer fotoutstillinger som er såpass ettertraktede at de vil reise rundt internasjonalt. Det tror jeg vi skal få til. Fotografiscenen i Sverige og resten av Skandinavia har forandret seg mye de siste årene.

For kun ti år siden ble ikke fotografi regnet som kunst på samme linje som for eksempel maleri og skulptur. I dag har interessen og verdsettingen av fotokunst eksplodert i Stockholm, og det er fantastisk gøy å være en del av det, avslutter Roy.

Faktaboks • Annie Leibovitz’ utstilling A Photographer’s Life 1990–2005 vil henge frem til 12. september • Fotografiska vil vise fire store utstillinger hvert år, og i tillegg rundt 20 mindre temporære utstillinger • Museet ledes av Per Broman og Jan Broman, og utstillings­ programmet bestemmes av dem og kurator Michelle Marie Roy, i samarbeid med et kunstnerisk råd • Det er i tillegg til utstillingslokalene både galleri, café, ­konferanselokaler, undervisningssenter og en bokhandel spesialisert på fotobøker • Fotografiska ligger på Stadsgårdskajen i Stockholm. Åpent alle dager kl. 10–21 • Mer info får du på www.fotografiska.eu

98 Foto

UTVALGT FOTO // BENTE GEVING I spalten Utvalgt foto utfordrer vi en fotokunstner til å velge og fortelle om et verk fra sin karriere til KUNST. Espen Tveit sendte stafettpinnen videre til fotograf Bente Geving i forrige magasin.

Til KUNST har hun valgt ut fotoet: Rød port (60 x 80 cm, opplag 5) fra 2009.

Motivet er hentet fra grovknuseren i Sydvaranger Gruve i Bjørnevatn.

”

Ved å sette bilder ved siden av hverandre åpnes det nye rom og nye landskap.

Hver gang jeg kjører inn på gruveområdet i Bjørnevatn, blir jeg like overveldet når jeg ser utover de enorme gråbergfjell og dype innsjøene i de gamle dagbruddene. Det står respekt av dette menneskelagde landskapet. Jeg har slektninger langt tilbake som har jobbet på Sydvaranger, og enda lenger tilbake, som har brukt området til beite for reinsdyra, fiske og jakt.

Jeg ser på landskapet som et stort rom, og har gått inn i detaljene og komponert nye rom ved å sette sammen bilder; side ved side, vegg inntil vegg, etasje over etasje. Bildene er ikke manipulert eller beskåret for å passe sammen. Det er frittstående bilder som egentlig ikke hører sammen, men som har en formal forbindelse. Ved å sette bilder ved siden av hverandre åpnes det nye rom og nye landskap.

Bildet ble vist på utstillingen Sydvaranger 2008–2009 sammen med Per Berntsen, som åpnet på Mekanisk verksted i Kirkenes den 31. august 2010. Utstillingen var støttet av Fritt ord. Boka DOWN UNDER UP NORTH, med bilder fra utstillingen og dokumentarbilder av oppbyggingen og oppstart av nye Sydvaranger, ble lansert under åpningen. Boka ble utgitt av oppdragsgiveren for prosjektet: Tschudi Shipping Company.

Bente Geving er født i 1952 i Kirkenes og bor nå i Enebakk. Hennes første separatutstilling i 1988 var med fotografier av hennes samiske bestemor og hennes to søstre, Anna, Inga og Ellen. Geving trekkes ofte frem som en kunstner som bruker sin samiske bakgrunn som et utgangspunkt for kunsten og utforskning av identitet.

99 Utva lgt foto

AKTUELT: Høstutstillingen 2010 og dens historie

Høstutstillingen er Norges største, eldste og best besøkte kunstutstilling, og har vært avholdt hvert år fra 1882 bortsett fra under krigen. Med Johan Sverdrup som statsminister ble Høstutstillingen til Statens Kunstutstilling i 1884. 123 ganger har den vært en magnet for kunstnere, kritikere og publikum; provosert, sjokkert, gledet og begeistret.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Scanpix

I 1880-årenes Christiania fantes en allmektig kunstinstitusjon: Christiania Kunstforening. I innkjøpskomiteen og ledelsen satt det kun oberster, advokater og de høye borgerlige herrer; ingen ekspertise. De hjemkomne kunstnerne, som hadde smakt på de nye, fargerike og sosiale retningene i Europa, ble mer og mer misfornøyde med kunstforeningens lavkost-innkjøp av de konservative og mosekledde Düsseldorf-malerne og ”udyktige dilettanter”. Anført av sterke personligheter som Erik Werenskiold, Frits Thaulow og Christian Krohg besluttet de å streike. I 1882 åpnet kunstnerne Høstutstillingen etter forbilde fra Salongen i Paris i Studentersamfundets sal. Man ville vise hva god kunst var, samt de siste trendene fra kontinentet. Ett verk ble solgt, men kunstnerne hadde lagt normen for Høstutstillingen: De hadde sørget for at norsk publikum fikk se ung kunst; kunst som pekte fremover, og som provoserte til diskusjon.

Høstutstillingen får tak over hodet Etter å ha hatt et flyktig liv i lokaler fra Nasjonalgalleriet til Alfheims Fabrikker, Rikshospitalet og hos ”fienden”, Christiania Kunstforening, fikk Høstutstillingen endelig et hjem: 1. oktober 1930 innviet man Statens 47. kunstutstilling i Kunstnernes Hus, tegnet av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas.

I ti år fikk Høstutstillingen regjere i Kunstnernes Hus, ”kun “plaget” av enkelte gretne, før den tyske okkupasjonen. Høstutstillingen i 1940 ble avholdt, men nazistene forlangte å kontrollere utstillingen og sensurere bort det de anså som ”entartet”, det vil si ukunst. Kunstnernes svar var: Hvis et eneste bilde blir fjernet, så stenger vi Høstutstillingen. Resultatet ble at den 57. Høstutstillingen åpnet uten nazistenes innblanding på det kunstneriske området. Kunstnernes Hus ble imidlertid beslaglagt av Wehrmacht, og dørene stengte. Høsten 1945 åpnet den mest omfangsrike utstillingen noensinne med 443 verker av 253 kunstnere i frihetens tegn.

Etterkrigstiden på Høstutstillingen var preget av den nonfigurative kunstens gjennombrudd. Etter 1960 dominerte retninger som popkunst, kinetikk, abstrakt ekspresjonisme, minimalisme, stilromantikk og foto­ realisme, mens 1970-årene har blitt betegnet som et tiår i protestens tegn der også det første foto ble antatt: Kåre Kivijärvis Vandringer I–III. 1980-årene var preget av pluralisme, og mediekunst og video begynte så smått å gjøre seg gjeldende. I 1995 ble Høstutstillingen den første utstillingen i Norge som viste interaktiv nettkunst med verket Høst-utstillingen.sys. Publikum stod i kø for å prøve det ”nye”. I hele Høstutstillingens historie har morgendagens kunst og kunstnere stilt ut.

Jakob Weidemann og Arnold Haukeland debuterte i 1948, Odd Nerdrum i 1967, Marianne Heske i 1970 og Olav Christopher Jenssen i 1977. For å nevne noen.

Hvordan velges utstillerne ut?

Hvert år velger billedkunstorganisasjonene seks personer til Den Nasjonale Jury som er ansvarlig for opphengning og utvelgelse av verkene til årets Høstutstilling. Andelen som vises av de innsendte verkene, har vært svært varierende: I 2001 ble 51 av 3770 verker antatt, året etter slapp 101 av 2590 verker gjennom nåløyet, mens på 1970-tallet viste utstillingene ofte over 400 verker! Første juryering skjer på et anonymt grunnlag, og navn og CV blir først tilgjengelig for juryen i utvelgelsesrunde to. Idealet er at Høstutstillingen skal vise et tverrsnitt av norsk kunstliv. Nasjonalmuseet for kunst og Norsk kulturråd setter videre kvalitetsstempler med årlige kjøp til sine samlinger. Høstutstillingens historie viser at det kan være vanskelig å skille klinten fra hveten på selve utstillingen. Noen ganger har utskjelte verker blitt stående som mesterverker, som Syk pike. Mange har også vært døgnfluer, men likevel viktige i prosessen for å brøyte vei for nye retninger. (Kilde: Ingrid Lystad, Høstutstillingen – elsket og hatet, Skald forlag) 100

A KTUELT

KUNST har spurt tre av årets deltagere om deres verk på Høstutstillingen Kaja Haugen Leijon / Resonances (film):

Annar Bjørgli / Boom! I – III (fotografi, 109 x 143 cm):

Kaja Haugen Leijon (født 1980) er blant annet utdannet fra Kunstakademiet i Oslo, Prague International Filmschool og Nordland kunst-og filmfagskole i Lofoten. Hun har tidligere deltatt tre ganger ved Høstutstillingen og i en rekke internasjonale filmfestivaler, nå senest Femina Film Festival i Rio de Janeiro (2009) og Tromsø International Filmfestival. Hun har også hatt separatutstillinger i Akershus Kunstnersenter (2008) og ved Galleri 21:25 i Oslo. Til høsten venter en separatutstilling i Trøndelag Senter for Samtidskunst.

Annar Bjørgli (født 1969) er utdannet fra Institutt for fotografi ved Kunsthøgskolen i Bergen. Han har deltatt på en rekke gruppeutstillinger og ga i 2004 ut boka Horrorhouses. Han har også hatt flere separatutstillinger, deriblant på Akershus Kunstnersenter. Bjørglis bilder er ofte ­iscenesatt, enkeltmennesker plassert som fremmedlegemer i naturen.

Disse ensomme menneskenes ansikt er ofte gjemt eller tildekket. Bildene har en drømmende stemning med et mykt, litt uklart fokus og lys.

1. Hvorfor søkte du med et verk på Høstutstillingen?

Jeg søkte Høstutstillingen med verkene Boom! I, Boom! II og Boom! III fordi Høstutstillingen er en deilig gjenstridig minidinosaur i norsk kunstliv. Elsket og hatet og derfor aktuell på sin underlige repetitative måte. Har vært med to ganger før, blitt refusert mye mer. Deilig å vise bilder ... fest og moro.

1. Hvorfor søkte du med et verk på Høstutstillingen?

Da Høstutstillingen er den best besøkte utstillingen i landet, er dette en ypperlig mulighet å vise verket mitt til mange mennesker.

2. Hva handler verket ditt om?

Et av de hovedtema jeg interesserer meg for, er hvordan forutinntatte forestillinger er med oss når vi ser og tolker verden; hvordan vi aldri kan se noe uten de forestillinger vi allerede har med oss. Dette er et gjennomgangstema i Resonances og i andre filmer jeg har laget. Jeg er spesielt interessert i hvordan filmmediet påvirker vår fantasi og forestillingsevne.

2. Hva handler verket ditt om?

Det betrakteren måtte få ut av det. Gå og se, de som er interessert.

3. Er det dette du jobber med vanligvis innen kunsten din?

Ja, de tre fotografiene jeg viser på Høstutstillingen, er plukket ut av en strøm av bilder. Min alltid pågående produksjon av kunst.

Oppfatter du Høstutstillingen som en viktig arena for samtidskunst i dag eller mer som en folkelig happening?

Jeg syns det er en flott utstilling i og med at den er så godt besøkt. Dette er jo en utstilling alle vil få med seg. På den andre siden syns jeg den blir massiv, med mange verk som spriker i ulike retninger uten at det dannes et helhetlig konsept rundt verkene. Dette resulterer av og til i at enkelte verk ikke kommer til sin rett. Ironisk nok er det jo nettopp dette mangfoldet som gjør utstillingen til nettopp Høstutstillingen ... og en folkelig happening er alltid bra for samtidskunsten.

3.

4. Oppfatter du Høstutstillingen som en viktig arena for samtidskunst i dag eller mer som en folkelig happening?

Det er ikke nødvendigvis motsetninger i det der. Det er vel lenge siden Høstutstillingen sa mye om hva som foregår i samtidskunsten, men jeg tror den er viktig for norsk kunstliv – nettopp som en folkelig happening.

101 A KTUELT

Andreas Soma / Briller (olje på plexiglass): Høstutstillingen 2010 Varighet: 11. september til 10. oktober 2010. Alle dager kl. 11–18.

Den Nasjonale Jury 2010 bestod av Line Halvorsen, Sidsel Palmstrøm, Jon Gundersen, Arne Revheim, Ingeborg Kvame og Ellen Karin Mæhlum. Juryen har i år bedømt 4762 verk fra 1842 søkere.

fineArt // Kunstklubben deler ut pris på 25 000 k­ roner på årets Høstutstilling!

I 1959 delte Kunstklubben ut sin første pris for det beste grafiske verket på Høstutstillingen, da under navnet Aktuell Kunsts Grafikerpris. I 1987 ble denne omdøpt til Kunstklubbens pris. I de siste årene har antall grafiske verk som har blitt antatt vært få. Fra i år har fineArt // Kunstklubben derfor besluttet å endre kriteriene for prisen. Dessuten har man økt beløpet fra 10 000 til 25 000 ­kroner. Prisen vil deles ut hvert år til det verket som på en særpreget måte utpeker seg. Dette kan være et verk som er nyskapende, i tråd med tiden eller reflekterer spesielle hendelser. Det blir juryens ­oppgave å begrunne sitt valg av verk og kunstner. Juryen skal bestå av juryleder fra Høstutstillingen (Line Halvorsen), en person fra kunstbransjen og to representanter fra fineArt // Kunstklubben og KUNST.

Andreas Soma (født 1962) er bosatt i Stockholm og har sin utdannelse fra Det Kgl. Danske Kunstakademi i København, Staatliche Kunstakademie i Düsseldorf og Kunsthøgskolen i Bergen. Hans siste utstillinger var på Tegnebiennalen 2010 i Moss og LIKE NO PLACE KNOWN i Melbourne 2010.

Soma tar ofte for seg hjemmet som scene i sine malerier; det hverdagslige. Men under overflaten ligger det ofte et mørke og potensielt voldelige undertoner. – Mange ting er ganske merkelige og kjedelige, synes jeg. Livet er ganske trist og kjedelig og av og til, har Soma uttalt. Diktet av Robert Ryan sier kanskje noe om hvor fint, vanskelig og merkelig det kan være når man arbeider på atelieret, mener han:

Kunstklubben og KUNST inviterer alle sine abonnenter

1. Hvorfor søkte du på Høstutstillingen?

Jeg fikk lyst. Håpet å komme med.

og medlemmer til gratis omvisning på årets Høstutstilling på

2. Hva handler maleriserien om?

Bildet Briller er fra en serie i utvikling av flere malerier og handler mye om arbeidsprosessen og det å male. Jeg forsøker å være så konsentrert, saklig og enkel som mulig. Det blir som best når jeg får til gode og rike ­fargeblandinger.

Motivene handler om tid og minner, liv og død.

Påmelding til kunstklubben@fineart.no

Kunstnernes Hus med guide 28. september kl. 18–19.30.

3. Er det dette du jobber med vanligvis innen kunsten din?

Jeg arbeider med flere ulike teknikker og uttrykk. Men mener det finnes en rød tråd innholdsmessig i arbeidet.

4. Oppfatter du Høstutstillingen som en viktig arena for samtidskunst i dag eller mer som en folkelig happening?

Jeg oppfatter ikke Høstutstillingen som en viktig arena for samtidskunst.

Det kan likevel være et bra sted for eksponering og dialog med andre kollegaer. Den er interessant, den funksjonen utstillingen har fått som institusjon i Norge, og at den sees av nye personer utenfor den lille gruppen som vanligvis engasjerer seg i kunst.

102 A KTUELT

Butikker i Oslo Drammensveien 131 Kirkeveien 49 Nedre Vollgt 1 Trondheimsveien 176 Jessheim Gottaasalleén 3, Sandvika Claude Monets allè 24

Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 48 Tlf.: 22

27 36 88 22

00 75 43 12

80 00 53 60

Tlf.: 63 98 48 11 Tlf.: 67 54 60 10

Verksted og administrasjon Hasleveien 15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 100% fornøyd garanti

Vi printer bildene dine

• Rammer • Speil • Blindrammer

God service

Lang erfaring

Rask levering

Salg av Aukrustbilder

• Refleksfritt glass • UV glass • Opphengssystemer

Spar penger - sjekk våre priser.

OBOS RABATT

Blindrammer og lerret

spesialisten

• Laminering • Utsmykking • Henter og bringer

• Print • Plexiglass • Firmagaver

Brodins rammeverksted Maridalsveien 3M, 0178 Oslo / Tlf. 22201790 / post@brodins.no / www.brodins.no

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.

kunstutstillinger: anmeldelser

Så, det finnes kvinnelige kunstnere?

Hva: Goddesses Hvor: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design / Museet for samtidskunst, Oslo

Når: varer til 21. november Kvinneandelen i Nasjonalmuseets samling er forsvinnende lav. Like fullt kan museets kuratorer lage en kjempegod utstilling med bare kvinner.

Gudinner er navnet på andre del av Nasjonalmuseets store kvinne­ satsing. Basert på museets egen samling har kuratorene Randi Godø og Andrea Kroksnes fulgt opp et internasjonalt fenomen som peker på at kvinner er en like vesentlig del av kunsthistorien som de mange mennene som dominerer den.

Dette burde være selvsagt, men er det ikke. Den første delen, kalt Stir heart – Urolig hjerte / Kvinner som beveger kunsten, led under det. Den ble vist i Museet for samtidskunsts første etasje, og den manglet en tydelig motivasjon. Det var uklart hva utstillingen ville vise og/eller diskutere.

1

Nå har de to kuratorene fått mer tid og større plass i museets andre etasje. Denne gangen lykkes de. Ved hjelp av 14 temaer skisserer de vesentlige diskusjonstema og belyser kvinnenes plass i samfunnet og (den moderne) kunsthistorien. Det gjør de så å si utelukkende ved hjelp av kvinnelige kunstnere. Unntaket utgjøres av en gruppe mannlige kunstnere som jobber med feministisk inspirerte temaer.

Siden andelen utlendinger i samlingen er minst like lav som kvinne­andelen, er majoriteten av kunstnerne norske. For eksempel har ­Museet for samtidskunst hatt utstilling med en internasjonal gigant som Louise Bourgeoise, men Nasjonalmuseet har ingen av hennes verk i samlingen. Det hindrer ikke at de to kuratorene slår til med en god, variert og engasjerende utstilling. De kaster ”det ­opphøyde ­kunstverkets elitisme på båten” og konsentrerer seg om kvinners kunst som unntakene og byggeklossene i den byggeplassen et ­museum alltid bør være.

Det denne utstillingen viser, er at vi alltid må skrive historien på nytt. Historien er ikke statisk, og tidligere generasjoners sannheter må hele tiden gåes etter i sømmene. Kvinneandelen i Nasjonal­museets samling er rundt ti prosent. Det gir et imperativ om å legge vesentlig større vekt på innkjøp av kvinnelige kunstnere i fremtiden. For når man kan lage en så god utstilling av så lite, hva kan man ikke da få til med flere kvinnelige kunstnere?

2

1 Noen foretrekker nakenhet: Vanessa Beecrofts video Performance Leipzig Museum fra 1998 kunne vanskelig vært laget av en mann. Da ville den blitt kalt sexistisk. Når den er laget av en kvinne, ser vi kanskje de nakne kroppene på en annen måte?

2 … andre foretrekker klær: Marianne Wiig Storaas’ Kine (2006) er blant de mange gode, norske kunstnerne som er inkludert i utstillingen.

Begge foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv.

Han leverer også kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle utstillinger til KUNST.

104 A nm eldelser

Kunstens botaniker

Hva: Joan Miró – kunstens gartner Hvor: Henie−Onstad Kunstsenter, Bærum Når: varer til 10. oktober Miró laget kunst for barn i alle aldre. Når vi nå endelig kan se en stor presentasjon av hans sene verk i Norge, dukker det også opp mørkere sider.

Mange store kunstnavn har aldri vært presentert ordentlig i Norge.

Henie−Onstad Kunstsenter fortsetter arbeidet med å fylle hullene i vår kollektive bevissthet når de nå for første gang i Norge presenterer spanjolen Joan Miró (1893−1983) med en stor utstilling.

Humoren og fargegleden er så smittsom at denne utstillingen kan anbefales som medisin mot høstdepresjon. Men selv om Miró, som gjerne karakteriseres som en surrealist, setter sammen enkle former på en leken og overraskende måte, er det heller ingen tvil om at han også er en kunstner som tråkker ut i tilværelsens mørkere sider. Han har selv sagt at han ville lage en fantasiverden av levende monstre, og mange av bildene hans har en mørk grunntone. Selv i det mest abstrakte.

1

Hovedvekten av de 112 arbeidene er skulpturer fra hans sene periode, etter at han hadde fått bygget et stort atelier på Mallorca i 1956.

Bortsett fra kunstsenterets tre egne arbeider er samtlige lånt inn fra verdenskjente Fondation Maeght i Saint-Paul-de-Vence i Frankrike.

Det er en bragd som gir Henie−Onstad en fjær i hatten.

Miró har laget en skulpturlabyrint for Maeght, og denne kan sies å ha inspirert kunstsenteret i deres originale montering med spesialkonstruerte podier malt i sterke farger. Det gir varierte opplevelser, og publikum får flere muligheter til å forme sin egen opplevelse. Den eneste innvendingen er at monteringen kan bli litt voldsom.

Likevel er monteringen balansert fint, og det blir som å vandre i en vel tilrettelagt hage. Det var slik Miró også likte det. Han vandret rundt og samlet ting for så å la dem ligge og ”modne” til han så noe som passet sammen. Slik skapte han noe nytt for sin tid, og de enkelte verkene står frem som de genuine individualistene de er.

Mirós verk bygger på grunnleggende enkle former. Men nettopp det at de er slike ”som selv et barn kunne laget”, gir dem en universell kvalitet som taler til alle og enhver. Det er en egenskap som har gjort ham til allemannseie.

1 Miró laget skulpturer av de ting han fant. Han var også opptatt av kvinner og omsatte interessen i skulpturer som Ungjente på flukt fra 1968.

2 Miró er mest kjent for sine malerier. Skikkelse fugl stjerne fra 1976 er et typisk eksempel på hans stil.

Begge foto: Archives Fondation Marguerite et Aime Maeght, Saint-Paul 2

105 A nm eldelser

Anbefalte utstillinger:

Ankerfeste Stenersenmuseet satser tungt på foto i år. Blant de mange toppunktene er høstens utstilling med Hedevig Anker.

Selv om motivene er beskjedne utsnitt av tomme interiører, har Hedevig Ankers ­fotografier en helt spesiell kvalitet. Hun legger gjerne skarpheten i et begrenset felt av bildet, og denne lavmælte måten å skape utsnitt av virkeligheten gir bildene en helt spesiell ladning.

Høstens utstilling er Hedevig Ankers første museumsutstilling, og rundt halvparten av arbeidene hun viser, er nye. Resten har ikke vært vist på utstilling i Osloområdet tidligere, så dette blir en helt ny utstilling for Oslo-publikummet. Blant annet vil hun vise en ti år gammel serie fra barndomshjemmet på Slemdal, en serie som forholder seg til tiden det tar å finne ut av ting. Utstillingen vises på Stenersen­ museet i Oslo fra 9. september til 17. oktober.

Slemdal #10 er ett av bildene som har ligget i Hedevig Ankers arkiv i ti år før hun har funnet det frem til ­utstillingen i Stenersenmuseet.

Bregenzerstrasse #12 er blant de mange nye bildene Hedevig Anker viser på utstillingen i Stenersenmuseet.

Fotoet er tatt hos en kunstnerkollega i Berlin.

Begge foto: Hedevig Anker

Mer enn politisk kunst Jubileer feires av mange grunner. Når Per Kleiva runder 70 år, feires en av norsk kunsts viktigste frontfigurer.

Trondheim Kunstmuseums retrospektive utstilling bretter ut Per Kleivas mangfoldige kunstnerskap i full bredde. Han er mest kjent som politisk kunstner fra 60-og 70-tallet, og flere av hans grafiske verk står som ikoner i nyere norsk kunsthistorie.

Utover på 80- og 90-tallet endret bildene karakter. Han rendyrket formen og laget store, grafiske lerreter med enkle motiver som oppnådde stor popularitet.

Per Kleiva har evnet å endre sitt uttrykk med tiden. At han fortsatt kan provosere, viste mottagelsen av hans hyllest til Miles Davis. Bruken av et kjent foto som underlag ble heftig diskutert. Utstillingen i Trondheim Kunstmuseum vises fra 5. september til 21. november.

Per Kleivas Blad frå imperialismens dagbok II fra 1971 er selve ikonbildet fra kampen mot Vietnamkrigen.

Per Kleiva møtte kritikk da han viste sitt maleri Miles tidligere i år.

Begge foto: Per Kleiva / Trondheim Kunstmuseum

Ung og vill?

Ida Ekblad har markert seg som en av de friskeste og mest mediabevisste unge kunstnerne. Nå skal hun levere varene i Bergen Kunsthall.

Ida Ekblad kaster seg ut på dypt vann når hun går i nærkamp med den abstrakt­ekspresjonistiske maleritradisjonen. Tidligere har hun gjort seg bemerket med ­idébasert collagekunst som undersøker avkroker i amerikansk ungdomskultur med humor og kritisk distanse. Mest kjent er et fotografi av ungdomsstjernen Jessica Simpson i Stars and Stripes-bikini og kamuflasjebukse der Ida har festet en rosa tyggegummi over Simpsons høyre øye.

Det var i fjor at Ida Ekblad begynte å gå nye veier da hun begynte å vise ­skulpturer der hun setter sammen skrapmaterialer og ting hun finner, i overraskende konstella­ sjoner. På samme måte går hun i nærkamp med en av kunsttradisjonens mest maskuline disipliner og maler ekspressivt med en selvfølgelighet tidligere forbeholdt menn. Utstillingen i Bergen Kunsthall vises fra 10. september til 17. oktober.

106 Om ta ler

Ida Ekblad går i nærkamp med en sterk, maskulin maler­tradisjon. Cream Crackered er ett av maleriene hun stiller ut i Bergen Kunsthall.

Ida Ekblads gjennombruddsbilde bærer tittelen Political Song for Jessica Simpson to sing. Det har en rosa tyggegummiklump elegant plassert over modellens høyre øye.

Begge foto: Ida Ekblad / Bergen Kunsthall

Bokomtaler Tekst Toril Kojan

Bøkene er til salgs på www.fineart.no og i vårt galleri. Fri frakt!

Bok: Norske sommerminner

Bok: Hiv mannskjiten

Forfatter: Kristian Finborud Forlag: SKALD AS Pris: kr 198,- (innbundet, 97 sider, utgitt 2010)

Forfatter: Rune Johansen Forlag: Press Pris: kr 299,- (innbundet, 128 sider, utgitt 2005)

Man får seg mang en god latter og skjeve smil når man blar seg gjennom den nye boken til Kristian Finborud. For et års tid siden utga han Det norske skieventyret, til manges store glede, men nå er det sommeren som får sitt pass påskrevet. Med sin karakteristiske strek har han laget tegninger av sommerens mange opplevelser på godt og vondt, godt fulgt av treffsikre kommentarer. Sommeren er sol, sjø og varme svaberg. Nystekt makrell med agurksalat og rømme.

Sommeren er sludd, vind og lange turer med kakao på fjellet. Det er romantiske båtturer og mindre romantiske båtturer. Det er godt mulig du finner igjen ditt eget sommerminne. Om det er det solfylte eller det regnfulle, vet bare du. Kristian Finborud (født 1964) kommer fra Porsgrunn, men er bosatt på Voss, der han jobber som kunstner.

Bokens tittel betyr på nordlandsdialekt: kast dette skrotet. Fotograf Rune Johansen mener nettopp det motsatte. Man skal ta vare på det. Derfor har han laget en bok med fotografier fra sin barndoms landsdel og menneskene der. Han har ikke endret på noe i interiørene, han har bare tatt bildet slik det var. Og for dette har han blitt viden kjent. Rune Johansen er født i 1957 i Bodø, hvor han også er oppvokst. Som voksen reiste han til Oslo hvor han ville prøve seg som fotograf. For et stipend han mottok i 1991, kjøpte han seg et brukt Hasselblad-kamera. Det er kameraets svar på Rolls-Royce, og var et kamera han hadde drømt om i alle år.

Hans fotografiske blikk på kulturlandskapet og interiørene i NordNorge er kanskje noe av det mest særegne innen norsk fotografi og billedkunst i dag. Bildene er som hverdagspoesi, godt fulgt av hans egne underfundige og rett på sak-kommentarer. Hans innledning i boken om hvordan karrieren startet, er som et lite eventyr fra virkeligheten.

utstillingsguide

Jutta Bosch: continua 1 SaMMluNG WürTH

utstillingen Continua viser ve født i München i 1960 og er den østerrikske kunstneren He Henrik Ibsens gate 26 / 22 12 35 50 konvensjonelle arbeidsmåter www. ibsenmuseet.no Henrik Gerners gt. 7 / PB 207 / 1501 Moss / 69 25 77 75 Hun maler sine verk til musikk ghg@ghg.as Åpningstider: Mozart og Beethoven. www.ghg.as 15.09–14.05: Den omfattende malerisyk Tirsdag, onsdag, fredag, lørdag, søndag: 11–16 Åpningstider: består av 253 malerier og er Torsdag: 11–8 Tirsdag–fredag: 10–16 15.05–14.09: C-mollmessen. Det var nødve Lørdag–søndag: 12–16 Mandag–søndag: 11–18 ganger på de enkelte klangse Utvalgte utstillinger høsten 2010: Ved siden av de uttrykksfu Besøk Henrik Ibsens leilighet, som nå er restaurert og fremstår Anders Kjær, Morten Gran, Camilla Gruthe, Lars Løken og 5 Øst. slik den gjorde da dramatikeren flyttet inn i 1895. audiovisjon. Jutta Bosch kall Se også utstillingen Henrik Ibsens – tvert imot. kunstnerens indre reise, men virkningsfull innspilling med d Life. Kyrie 15, 1996-1999. Akryl på jute. Inv 8632 ligger på dvd som følger med I motsetning til de raske b i maleriene til Jutta Bosch et e vever sammen langsomhet og plutselighet og sammenfatter Besøksadresse: Åpningstider: Gjelleråsen Næringspark / 1481 Hagan / 464 01 264 Galleri A & Galleri A minor utenfor vårt språk.

Morteveien 12 Mandag - torsdag: 12.00 - 19.00.www.wuerth.no Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo – Jeg interesserer meg for (Gjelleråsen Næringspark) Søndag: 12.00 - 18.00 www.galleri-a.no Utstillinger høsten 2010: knyttet sammen, hvordan farg 1481 Hagan Fri adgang Aleksandra Niemzcyk: til 19. sept.

Christian Skippperud: til 19. sept.

Til 13. januar: klanger blir ett og del av et s Tlf: 46 40 12 64 Harold Sholdborg: 23. sept.–10. okt.

May Lise Hoel: 23. sept.–10. okt.

Smertedans (Hommage á Pina Bausch) evigvarende forandringen i s www.wuerth.no En malerisyklus av Arne Paus An Doan: 14. okt.–7. nov.

Kristoffer Evang: 14. okt.–7. nov. den store hemmeligheten og Jutta Bosch.

Alle aktiviteter i Galleri Würth er prosjekter fra Würth Norge AS 107

Om ta ler

I 2010 vil KUNST presentere utvalgte medlemmer av De Historiske Hotel & Spisesteder, som har sterk tilknytning til kunst og kultur. De Historiske Hotel & Spisesteder er en unik medlemsorganisasjon der medlemmene er selvstendige reiselivsbedrifter med individuelle særpreg og karakter, men som har viktige fellestrekk: En varm velkomst, god service, en vennlig atmosfære og høy standard i alle ledd. I dette magasinet kan vi tilby abonnenter av KUNST 10 % rabatt på alle produkter ved Hotel Grand Terminus og Hotel Augustin i Bergen.

Dolk.

Resepsjonen hos Hotel Grand Terminus.

Kjartan Slettemark.

KUNSTHOTELLENE I Bergen Hotel Grand Terminus var Bergens første luksushotell. I 1918 hadde hotellet 116 gjesteværelser med 150 senger, badeværelser og dusjbad. I loftsetasjen var det soverom for 25 tjenere. Restauranten hadde plass til 200 gjester. Den kjente bergenske møbeldesigneren Christopher Severin Knag sto for innredningen. En del av dette interiøret er fortsatt intakt, men mye gikk tapt på modernismens alter. Det ble holdt nordisk arkitektkonkurranse, og arkitektene Arthur Darre Kaarbø og Fredrik Arnesen vant konkurransen. De reiste på inspirasjonstur i Europa og ble senere tildelt A. C. Houens diplom for dette hotellet; den høyeste utmerkelsen for arkitekter i Norge.

Tekst / Foto Toril Kojan

Vi kommer inn i en ærverdig resepsjon med spesialtegnede møbler, vakkert gulv og lysekroner i krystall. Man føler fordums eleganse og ser kvaliteten i alle detaljene. Hotellet er fredet som Norges første byhotell og er et slående eksempel på den elegante ”Bergensklassisismen”.

Vi blir tatt imot av eieren Ragnhild Smørås, som også er eier av det andre ærverdige Bergenshotellet: Hotel Augustin. Smørås-familien kjøpte Hotel Grand Terminus i 2006 og har pustet nytt liv i det som var byens mest luksuriøse og fornemme hotell da det åpnet i 1928. Ragnhild Smørås har i dag ansvaret for kunsten og restaureringen.

– Hotellets eksteriør, første etasje og trappeløpet, samt deler av interiøret er vernet. Men vi samarbeider veldig godt med fylkeskonservatoren, forteller Ragnhild Smørås.

Hotellet har hatt mange eiere gjennom tidene. Uvurderlige innredningsskatter har havnet på containeren. Da Smørås overtok, startet en ambisiøs renovering. Rom for rom har blitt pusset opp. Kvalitetene fra det opprinnelige interiøret blir hentet frem, samtidig som nye og nøye utvalgte elementer føyes til, som glass fra Murano og kopier av hotellets gamle lampeoriginaler – som så vidt unnslapp en død i en avfallscontainer.

på plass før de setter i gang kostbare oppgraderinger. Hun ønsker å dokumentere historien, og der hvor det ikke finnes opprinnelige møbler, finner hun nye, eller får kunstnere til å designe nytt som passer inn med det opprinnelige miljøet.

– Vi må bruke kunstnerne, utbryter hun engasjert.

Alle hotellrom har original kunst på veggene, og rundt i oppholdsrom, trappeløp og korridorer henger kunst av landets mest kjente samtidskunstnere. Og flere kunstnere har fått spesielle utsmykningsoppdrag. For eksempel ga hun Ole Jørgen Næss en vegg i spisesalen og sa til ham: Dette er din vegg. Trekunstneren Lillian Dahle har levert flere flotte trearbeider. Mange av kunstnerne har hun fått et personlig forhold til etter hvert.

– Vi trengte en talerstol og en mottakelsesbenk og ba Dahle lage disse. De er blitt utrolig vakre. Kathrine Berg, som er glasskunstner, har fått i oppdrag å lage lampene til vårt andre hotell, Hotel Augustin. Har man selv ikke kunstkompetansen, får man innhente ekspertise. Der har Petter Stordalen i Choice Hotels vært flink, han får sine råd fra Sune Nordgren. Det betyr noe for miljøet, og kunstnerne skal jo også ha noe å leve av.

I gangen utenfor Ambrosia finner vi rommet som har fått navnet Skrivestuen. Det er et ferdig renovert rom som i gamle dager tjente som leserom. Her er de opprinnelige skrivepultene på plass, og vi kan nesten høre skrapingen fra pennesplitter som sirlig nedtegner hilsninger på prospektkort. I dette rommet finnes også kunstmagasiner, blader og ­bøker. I dag er selvfølgelig PC-er tilgjengelige for gjestene.

Vi må bruke kunstnerne Vi sitter i rommet Ambrosia, som brukes til middager og lukkede selskaper. Bak lag med tapeter og maling har Smørås benyttet en ekspert til å lete frem det opprinnelige interiøret, som er utgangspunktet for videre renovering. Hun forteller at hun går trinnvis frem. Økonomien må være 108

Det gode liv

Hotellets historie Hotel Grand Terminus i Bergen ble opprinnelig bygget fordi hotellsituasjonen i Bergen var prekær etter den store bybrannen i 1916. Da gikk 60 % av hotellkapasiteten opp i røyk. 400 bygninger ble lagt i aske, blant dem hotellene Holdt’s, Metropol, d’Angleterrre og Victoria. 600 hotellsenger forsvant. Hotel Norge, etablert i 1885, var også en stund truet av flammene, men klarte seg.

Det var statsråd Kristofer Diedrich Lehmkuhl, som hadde vært statsråd i 1905-regjeringen ,og som nå var direktør for Det Bergenske Dampskibsselskap (BDS), som i årevis hadde engasjert seg for at Bergen skulle få bygget hoteller til erstatning for dem som gikk tapt i bybrannen. En nordisk arkitektkonkurranse ble utlyst. Giganthotellet skulle ha 300–400 luksusværelser, de fineste restauranter og bekvemme barer. Men så kom oppvåkningen etter 1. verdenskrig og økonomiske nedgangstider. Planene ble lagt på is. Bergens Hotelkompagni, som tidligere hadde reist betydelig kapital for å få bygget luksushotellet, arbeidet videre med planene om et ambisiøst hotell av internasjonalt format, men nå innenfor en mer realistisk kostnadsramme. I 1918 sikret selskapet seg tomten hotellet til slutt ble bygget på.

To dager etter at den tyske krigsmakten invaderte Norge 9. april 1940, ble Grand Hotel Terminus annektert. På grunn av den høye standarden ble hotellet snart hovedkvarter for de tyske styrkene som inntok Bergen. I nabohuset oppbevarte de sine viktige papirer, og da krigen var over, satte de fyr på hele bygningen.

Hotellet fikk kjøpt denne tomten og bygget Terminus Hall, som i dag tjener som konferanselokaler, konsertlokaler og lokaler for arrangementer hvor stor plass er påkrevet.

I 1959 ble hotellet solgt til Bergens Misjonsselskap. Hotellet ble da et avholdshotell, og en lang nedgangsperiode for hotellet begynte. I 1992 fikk hotellet nye eiere, og to år senere fikk hotellet igjen alkoholservering. Nå har hotellet en gedigen whiskybar i hotellets peisestue. Den ble kåret til Norges beste i 2008 og er også kåret til en av de 20 beste i verden med ikke mindre enn 400 forskjellige maltwhiskyslag! Hotellet er ellers viden kjent for sitt kjøkken, og i baren kan man nyte både småretter og middager i det stemningsfulle lokalet med nesten seks meter under taket.

Mange berømtheter Hotellet har godt belegg, og mange gjester kommer igjen og igjen. Mange av dem er berømtheter, som for eksempel Yoko Ono, men den kanskje mest berømte gjesten var Roald Amundsen. Han tilbrakte faktisk sin siste kveld og spiste middag her på hotellet kvelden før han la ut med fransk mannskap i flyet Latham 47 for å lete etter luftskipet Italia og Umberto Nobile, som var blitt borte da de skulle fly over Nordpolen. Amundsen og følge kom aldri tilbake.

Fotografi av de staute herrer finnes i dag i peisestuen.

– Men også unge mennesker trives godt på Grand Terminus, forteller Ragnhild Smørås. – Noe slikt har de ikke sett før. Her er det høyt under taket, forsiringer langs taket og i veggpaneler, gammel, ærverdig design og møbler som står i stil.

– Hva er du mest stolt av her på hotellet?

– Hjørnerommene er veldig vakre. Dem har vi ikke gjort mye med, kun skiftet gardiner, sengetepper.

Vår måte er kunst og kultur Ragnhild Smørås forteller at hun selv er utdannet konsertpianist, men da hun og mannen overtok Hotel Augustin i 1977, måtte hun gjøre et valg.

– Da jeg valgte bort min egen musikerkarriere, valgte jeg bevisst. Vi måtte finne vår egen vei, min mann og jeg, og vi valgte å gi gjestene en opplevelse som de ikke forventer, gjerne en overraskelse. Dette ønsket vi å gjøre i form av kunst og kultur. Det har vært vår drivkraft. Det har vært interessant, og jeg har ikke angret på at jeg skiftet beite.

I trappeløpet og i korridorene henger kunst av kjente samtidskunstnere som Ole Jørgen Næss, Kjell Erik Killi Olsen, Leonard Rickhard, Ludvig Eikaas, Ulf Nilsen, A K Dolven, Johanne Marie Hansen-Krone, Jon Anton Risan, Kjetil Berge, Knut Åsdam, Per Barclay, Kjartan Slettemark, for å nevne noen.

Grafikeren Kjetil Berge har laget de fleste grafiske bladene som henger på gjesteværelsene.

– Hvilke kriterier legger du til grunn for dine valg?

– Kvalitet og uttrykket er avgjørende for meg. Jeg kunne gjerne kjøpt inn utenlandske kunstnere også, men de kommer sjelden til Bergen. Jeg kjøper en 109 Det gode liv

Foto av Knut Åsdam.

Smørås foran et verk av Ulf Nilsen.

Lampe designet av glasskunstneren Kathrine Berg.

Hotel Augustins velkjente Altona Bar.

Ole Jørgen Næss' veggmaleri i spisesalen.

del i Oslo. Kunsten jeg kjøper inn til hotellene, skal gi gjestene noe å tenke på, noe å fundere over. For eksempel har vi Ulf Nilsens kunst i Terminus Hall. Disse veggene var lenge uten kunst, inntil jeg en dag kom på en utstilling hvor bildene hans hang. Jeg tenkte: Disse er som skapt for Terminus Hall. Og nå henger de der, forhåpentlig til glede for konferansedeltakere som ofte kan kjede seg over en dårlig foredrags­ holder. Dessuten er jeg svært nøye med hvordan kunsten henges opp.

Den skal virke i kraft av seg selv og ikke konkurrere med interiøret.

av smilende personell og et vakkert messingrelieff av Knut Steen av et ansikt. Nok en gang får vi en rundtur blant hotellets kunstskatter, og vi tenker at begge hotellene til sammen utgjør et gedigent samtidskunstgalleri – helt til ære for gjestene som har øye for slikt, for ingen av kunstverkene er merket.

– De skal ikke være prangende, sier Ragnhild, – bare angi en stemning, en spesiell atmosfære.

Da Ragnhild og mannen overtok hotellet i 1977, var det veldig nedslitt med bad og toalett på gangen. Hotellet hadde 27 værelser. Nå fremstår det helt modernisert og med 113 rom. De renoverte en etasje av gangen, og klarte på den måten å holde hotellet åpent samtidig. Også her er det lagt mye penger og omtanke i kunst og design. Dørene er et kapittel for seg, i tre med intarsia. tegnet av interiørarkitekt Aud Hunskår, som fikk Norsk Forms pris for arbeidet. Rommene har spesialdesignede sengetepper og lamper som står i stil.

– Det helt spesielle ved Hotel Augustin er nok Altona Bar. Baren i seg selv er et vakkert kunstverk, skapt av Kjetil Berge, men i tilknytning til baren er en vinkjeller som stammer fra 1600-tallet.

Da naboeiendommen til hotellet brant i 1994, fikk familien Smørås kjøpe branntomten. Historien forteller at det lå et vertshus her på 1600-tallet. Kjelleren var ennå intakt, og huser i dag Altona vinbar.

Vinbarens interiør er trukket i rødt skinn, og i enden av rommet er et enormt vinskap. Vinbaren er viden kjent for sitt rikholdige utvalg av vin og champagne, sertifisert av Wine Spectator. Kjøkkenet er et utvalgt medlem av Smak av kysten, som fokuserer på råvarer av beste kvalitet fra kystens spiskammer. Her lyser også noen helt spesielle lamper imot oss; de ser ut som kreative luftskip der de svever over bordene, skapt spesielt for stedet av glasskunstneren Kathrine Berg.

I tråd med sin intensjon om å gi gjestene opplevelser og overraskelser har hotellene jevnlig kulturarrangementer som trekker folk: jazz, fortellerkvelder, Altona teater, whiskysmaking og vinsmaking i Altona Bar. – Men til syvende og sist er det betjeningen på hotellet som skaper atmosfæren og får gjestene til å komme igjen. Det hjelper ikke med lekkert interiør og god kunst hvis de du møter på hotellet, ikke er ­positive, avslutter Ragnhild Smørås.

Da skjønner vi godt hvorfor hotellene alltid har godt belegg. Her føles det godt å være.

Moderne, men ikke trendy Det kan virke som Ragnhild Smørås har et spesielt øye for lamper og belysning. Da de overtok hotellet, var korridorbelysningen langt fra det hun kunne ønske. På bilder fra gamle tider så hun hvordan de hadde sett ut. Stor var gleden da hun fikk vite at noen av Kunsthøyskolens elever (som holder til over gaten) hadde funnet en av de originale lampene i en container. Smørås sendte lampen til en fabrikk i Italia. I dag lyser kopier av de opprinnelige lamper i korridorer og trappeløp. Ragnhild Smørås samarbeider også med interiørarkitekt Aud Hunskår.

– Vårt motto er at vi skal være moderne, men ikke trendy. Vi har et unikt miljø å ta hensyn til. For eksempel i ett av rommene som er renovert, har interiørarkitekten tegnet sengegavler, nattbord, skrivebord og lignende. Kjøleskapet/barskapet og TV er hvite i rom hvor dette passer.

Det tar tid å prege et nytt hotell, men vi er på vei, sier Ragnhild Smørås.

Hotel Augustin Hotel Augustin ligger sentralt i Bergen tett ved havnen og byens handlestrøk. Noen rom har utsikt over innseilingen til Vågen. Hotellet ble bygget i 1909 og var opprinnelig et hospits og er Bergens eldste familiedrevne hotell.

– Hotellet ble kjøpt av min manns bestefar i 1919. Mine svigerforeldre overtok i 1944 og min mann og jeg i 1977.

Nå er det Kjetil Smørås som driver hotellene. Mor Ragnhild skjøtter som nevnt kunsten og rehabiliteringen, og datteren i Oslo bidrar ofte med hjelp og avlastning. Far Egil er styreformann.

Ragnhild Smørås har fulgt oss fra Grand Terminus og bort til Hotel Augustin. I øyekroken i inngangspartiet ser jeg et spesielt kunstverk på en rød vegg. Det er en veggskulptur utført av Kjartan Slettemark i emalje.

Ganske ulikt ham, men like fullt typisk ham. I resepsjonen blir vi møtt 110

Det gode liv

Thorstein Rittun Du finner bilder av kunstneren i følgende gallerier; Kunstnerforbundet  Galleri D40  Galleri Oddvar Olsen  Gulden Kunstverk  Galleri Osebro Galleri BI-Z  Galleri Amare  Galleri Modern Art  Galleri Krane  fineArt // Kunstklubben

45 meter maleri fra Vesterålen Tove Hov Jacobsen inviterer impresjonistene til et besøk i vakre Vesterålen.

Tekst Toril Kojan / Foto Tove Hov Jacobsen og Toril Kojan

Tove Hov Jacobsen (født 1945) vifter bort en hårlokk fra pannen og stråler mot meg når hun åpner døren inn til atelieret sitt. Bak henne skimter jeg en rekke malerier som nesten fyller hele rommet. Tove har nettopp fullført et enormt utsmykningsoppdrag til Kulturhotellet i nord, Sortland Hotell. Hvert av de 50 rommene skal få sitt unike motiv.

– Ja, det har vært litt av en malemaraton, sier Tove på sin syngende nordlandsdialekt, – men nå er jeg ferdig. Leveringen skjer på tirsdag.

– Det må ha vært en stor utfordring? 50 malerier på hvor lang tid?

– Ja, det har tatt vinteren, sier Tove. – Selv om jeg elsker å male, kreves det stor disiplin og ikke minst innsats for å skape så mange malerier. Hvert eneste maleri må jo kunne stå for seg selv. Nå skal det bli godt med en pust i bakken.

Og det kan hun virkelig trenge, for i september er det Sortland Jazzfestival som får gleden av å smykke seg med hennes malerier. Og om en uke er det sesongåpning av Lihallen Kulturgård.

krones ved det romantiske lysthuset på gårdens høyeste punkt. Der kan man nyte stillheten, en god bok eller et glass i ro og mak. Innvendig er hvert eneste rom restaurert og møblert med kjærlighet. I finstuen, hvor det før var sykesal, holdes små intimkonserter og foredrag.

Arvegods fra besteforeldre er kommet til heder og verdighet i denne engelsk-innredete stuen med kandelabre, prismelysekrone og romantiske viftepalmer. Og Toves malerier smelter inn og bidrar til det varme inntrykket. Rommene i etasjen over har alle fått navn etter kjente malere fra kunsthistorien som Paul Gauguin, Henri Matisse, Vincent van Gogh, Edvard Munch, Paul Cézanne, Ludvig Karsten, Claude Monet, Harriet Backer og Pierre Bonnard.

– Har du valgt disse kunstnerne fordi de er dine forbilder?

– Da jeg kom til Paris på 60-tallet og fikk se impresjonistenes kunst, gjorde det et mektig inntrykk på meg. Siden da har jeg hatt deres farger på netthinnen.

Vi sitter i det hyggelige atelieret høyt over Sigerfjord, omgitt av de 50 maleriene som om et par dager skal overleveres til Sortland Hotell, samt flere andre malerier som er klare for sommersesongen i galleriet.

Tove forteller om sin bakgrunn.

– For snart 20 år siden startet jeg min kunstutdanning. Etter mange malekurs i inn- og utland begynte jeg på kunstskole i Oslo. Jeg ville satse på kunsten, fordi det var det jeg følte jeg ville med livet mitt. Før det har jeg utdannelse som adjunkt, har jobbet i skoleverket i 10 år og drevet forretning sammen med min mann, Hans Jørgen Jacobsen, i Sortland i Nordland fylke.

Lyset over fjorden utenfor skaper en helt spesiell stemning. Rundt oss på alle kanter rager blå fjell med hvite snøflekker opp mot den blå himmelen. Kontrasten mellom snødekte fjell og de grønne markene nede ved havet er betagende og rått på samme tid.

– Jeg var heldig og kom tidlig inn ved et galleri i Oslo, og jeg har tydeligvis truffet noe hos publikum, fortsetter Tove.

Kra kuring til lys og glede Lihallen var opprinnelig et sanatorium, Sortland Tuberkulosehjem, men det ble nedlagt i 1956 og sto tomt i mange år. Etter flere kortvarige eierskap var stedet til salgs. Tove og ektemannen Hans Jørgen Jacobsen så potensialet og satset friskt i 1998. Med nennsom hånd og sans for detaljer og interiør har de renovert og bygget opp stedet til et fantastisk sted for kunst og kultur, små selskaper, de gode møtene eller rekreasjon alene. Tanken var å drive Lihallen som en kulturgård og bo et annet sted. Men da stedet stod ferdig, ble de forelsket og flyttet likeså godt inn selv. Lihallen er altså ikke et hotell eller en gjestegård, men Tove og Hans Jørgens åpne hjem. Her driver de alene, så godt at til og med H.M. dronning Sonja med følge har bodd hos dem to ganger.

Selv om vi skal snakke om Hov Jacobsens kunst, kommer vi ikke utenom Lihallen. Utsikten mot fjord og fjell er fantastisk, og idyllen 112

Im presjonism e

Fantastisk utsikt fra Tove sin veranda.

Frokost i det grønne, maleri.

Hun har vært fast i ”stallen” i Galleri Arctandria i 12 år, og de fleste utstillingene hennes har forårsaket lange køer i Frognerveien på vernissagene. Hun har også hatt mange separatutstillinger rundt i landet og har eget galleri i Lihallen Kulturgård. Hun er medlem av NBK og NNBK. – Maleriene dine er lyse og vennlige og helt uten brodd mot samfunnet. Er dette et bevisst valg?

– Jeg vil være sjenerøs i bildene mine, jeg vil by på alt. Jeg kan se på folk når de kommer inn i galleriet, at de blir glade, og de gir også verbalt uttrykk for at de kjenner en følelse av lys og glede. Det er jo en veldig fin tilbakemelding å få, sier Tove og fortsetter: – Jeg vil at bildene skal være et påfyll til at livet er godt å leve.

– Nei, det er bare en artighet for meg selv. Siden impresjonistene har vært så betydningsfulle for meg, vil jeg flytte dem inn i et annet landskap. I mitt landskap. Kanskje blir det en egen utstilling med disse motivene.

Hun viser meg bildene: Båtmannskapets lunsj på Seinen av Renoir er flyttet til Vesterålen, og Manets Frokost i det grønne har slått seg ned under Møysalen.

– Hva betyr naturen for deg? Dere bor jo nesten midt oppe på fjellveggen?

– Det gjør noe med en å bo slik som vi gjør her, med de skiftende årstidene, det fantastiske lyset. Jeg kaller det Lille Provence. Vi ser bygda under oss og fjellene med skiftende lyssettinger over oss, den smale kyststripen langt der ute og alle øyene som ”flyter” ute på havet. Jeg føler en takknemlighet. Det gjør godt å ha slike gaver rundt seg som denne naturen. Og nå, etter en så hard innsats med disse maleriene, føler jeg en sterk trang til å komme meg opp i fjellet igjen. Jeg må hente nye krefter. Til uken blir det tur.

Inviterer betrakteren inn Tove er et menneske som byr på seg selv. Alltid blid og raus med en egen utstråling. Selvironi og humor har hun i overmål. Og akkurat som kundene i galleriet blir glade, blir folk glade når de treffer Tove. I hennes malerier blir vi også som betraktere invitert inn. Her er mange motiver med verandaer og åpne dører, et dekket bord. Landskapet er fritt, vi skuer fjellene, øya der ute i fjorden og Lofotveggen i det fjerne.

– Jeg bruker bevisst fjellene som symbol for det bestandige, mens det som står på bordet, er det forgjengelige og minner om den korte stunden vi har, og at det gjelder å ta vare på den. Jeg setter ofte eksotiske planter, som for eksempel kala, opp mot fjellet for å vise noe som ikke naturlig hører sammen, men som kan kle hverandre likevel. De er markante på hver sin måte. Ofte har jeg også et lite hus over fjorden som viser at man ikke er alene her i verden, at det er noen der ute …

– Et hus sier ofte noe om ensomhet, kommenterer jeg.

– Jo, men de forteller også om styrke og å ”ha stått han av”, som vi sier her i nord, at man tåler å stå alene. Alenehet er noe annet enn ­ensomhet, sier Tove tenksomt.

Mange av Toves malerier har også kjente motiver fra kunsthistorien.

– Jeg tar personer fra kjente malerier og plasserer dem i vesterålsk natur, sier hun med en liten latter. – Det handler om adapsjon. I mine bilder får de litt lysere farger, landskapet er herfra, lyset likeså. Jeg ­arbeider med en serie som skal hete Visit Vesterålen.

– Er det et oppdrag for Vesterålen, kanskje?

Å ankomme et bilde Det går et mykt strøk fra nord til syd, og hjem igjen, i Tove Hov Jacobsens malerier.

Vesterålens og Middelhavets lys blandes med stor dristighet og presisjon, kulde og varme støter mot hverandre og heves til et felles uttrykk, det ville trer inn i det milde, og dette skaper en helt særegen koloristisk energi, en sensuell kraft: den blå, melankolske bakgrunnen, den frodige og fabulerende fronten, dekkes med det gode livs gjenstander.

Og dette er ofte motivenes gåte: Noen skal ankomme dem.

Det menneskelige er alltid til stede i Tove Hov Jacobsens bilder.

Derfor er det også naturlig at hun løfter mennesket frem, mennesker som står i et annet, men beslektet spenn: mellom erindringen og øyeblikket.

Det er disse harmoniske kontrastene som skaper den store bevegelsen i Tove Hov Jacobsens malerier, en bevegelse som beveger den som ser.

(Lars Saaby Christensen om Toves bilder)

113 Im presjonism e

Tove Hov Jacobsen

2: Sommer i fjæra

galleriet

1: Solmirakel

3: Jordbærstedet 3: Jordbærstedet

Serigrafi / 200 ex 1 + 2: 41 x 40 cm 3: 41 x 45 cm 4: 49 x 40 cm

4: Tåkefjellet

Galleripris uten ramme: 2500,-

Medlemspris u / m ramme: 2000,- / 3141,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 114 Kunstga lleriet

Dyp, hvit trelist på alle bildene

c IRc us.NO

unike muligheter h V e r dag på b lo m q V i s t n e t ta u k s j o n

hARITON PushWAGNER “To Bush from Push” 2001 solgt for kr 15 000

W W W. B LO M Q V I S T. N O

V e l ko m m e n t i l Vå r t V i s n i n g s lo k a l e på l i l l e cc-V e s t l i l l e a k e r V e i e n 1 4 , V e d ly s a k e r

BLOM QVI S T N e T Tau kSjO N MALE RI G RA F I K K M Ø B LE R A N T I K V I T E T E R B O N DE AN TIK VITE TE R VIN TAG E FA s h IO N sØ LV G L A s s K E RAMIK K T EPPER sM YK K ER DE sIGN BØKER

Akvareller fra Arktis For mange er Svalbard ensbetydende med mørketid, men kunstnere vet noe annet; Svalbard er lys, veldig mye lys! Trine Lotte Krogseth vender stadig tilbake dit – med pensel og rifle.

Tekst Grethe Hald / Foto av kunst fra kunstneren

Ute og innendørs Trine bruker mye tid ute i naturen, og mange av bildene er malt utendørs, i alle fall om sommeren. Da pakker hun en stor sekk med maling, papir og ekstra sett med varme klær.

Den som har forsøkt å male akvarell i minusgrader, vet at det oppstår problemer. Er du heldig, rekker du å se fargen sette seg krystallisk på arket, men stort sett skaper kombinasjonen kulde og vannfarge bare plunder. Det skal være mulig å blande sprit i malevannet, og Trine har forsøkt: Først ble den importerte B-spriten hennes konfiskert på flyplassen, og neste forsøk ble heller ikke vellykket: – Russisk vodka på penselen førte til at vannet på arket mitt trakk seg til side, som Sivsjøen i 2. Mosebok!

Akvarellfarger er bare vannløselige, og viskositeten – selve flyte­ evnen til vannet, blir endret med sprit. Trine er helt avhengig av at hun kjenner viskositeten, slik hun maler, med store flytende vannflater som driver mot hverandre på arket. Etter som formatene er blitt større, blir stadig mer av maleprosessen på oppspente ark gjort innendørs. Der lar

Der ligger et land mot den evige sne … At ordene fra Den andre Fædrelandssangen kommer til meg ved synet av Trine Lotte Krogseths Svalbard-malerier, passer godt i jubileumsåret for Bjørnstjerne Bjørnson.

Ny-Ålesund, Longyearbyen, Svea og Hiorthamn har vært hennes reisemål i nærmere 20 år nå, og det var akvareller fra Svalbard hun viste på sin siste utstilling, i Namsos Kunstforening.

Helt siden hun gikk ut fra Kunstakademiet i Bergen og Oslo, har det arktiske preget Trine Lotte Krogseths motivkrets, både i grafikken og maleriet.

– Hva er det som stadig trekker kunstneren fra trøndelagskysten til den egenartede øygruppen i nord?

– Landskapet der betar meg, i sin farlighet og sin sårbarhet, svarer Trine Lotte Krogseth. – Svalbard er stort og voldsomt, med en natur som er veldig tilstedeværende. Det er et ytterpunkt for menneskelig eksistens; vi er ikke trygge, samtidig er det vi selv som er den største trusselen mot naturen. Denne kombinasjonen av nakenhet og brutalitet blir for meg som et vrengt speilbilde av livet.

116

A kva rell

hun akvarellene i en forenklet form og med redusert fargebruk referere mer til den generelle naturen på Svalbard enn til det spesifikke sted.

– Etter å ha tilbrakt veldig mye tid ute er jeg ganske fortrolig med lyset og naturen, og tar bare blyantnotater ute i kulden. Å lage bilder er en oversettelsesprosess; som går fra virkeligheten, gjennom det sansede, for å bli til uttrykk. Ved å forholde meg til enkle notater, i linjer og ord, forholder jeg meg til det viktigste, det jeg vil formidle, og fortaper meg ikke i detaljer. Det nødvendige får være med, og det er alltid helheten som bærer bildet.

Drøm drømmer Fang en drøm Gjør drømmen virkelig

Trine Lotte Krogseth. Foto: Martin Hågensen

Noen ganger tar fargene Tak i sjelen din Røsker den løs Snur den opp ned Vrenger den Griper den Og med et hardt tak om hjertet ditt blir du ikke mer enn lys som flyter i vann

Unikt Trine har bodd mange forskjellige steder under Svalbard-oppholdene og flere ganger på det norske Kunstnerhuset i Ny-Ålesund som har enkel standard og ingen egen atelierplass. Det er forskningen som står sentralt i Ny-Ålesund, og turismen der er svært begrenset. Ettersom det er vanskelig å ta seg dit på egen hånd, har norske kunstnere et privilegium gjennom avtalen mellom Kings Bay og Norske Billedkunstnere.

At Trine også er jeger, endog skyteinstruktør, har gjort reisene til Svalbard litt enklere for henne: andre som søker opphold på Kunstnerhuset i Ny-Ålesund, må være forberedt på å ta det obligatoriske skytekurset. Skal man bevege seg utenfor bebyggelsene, må man være klar over at man kan møte isbjørn, og rifle er en nødvendig del av oppakningen.

Men Trine Lotte Krogseth observerer, noterer, maler og skriver i dette arktiske lyset; så intenst til stede, også som små glimt i vintermørket.

– Bildene kan aldri bli naturen, eller opplevelsen av naturen, men jeg ønsker at de kan bære med seg noe, noe av det udefinerbare som er Arktis, for meg: 117 A kva rell

Trine Lotte Krogseth

2: Sommerdag pĂĽ Svalbard

3: Regn driver inn

4: Van Mijenfjorden, sent juni

galleriet

1: Skyene holder regn

Alle: Akvarell / Originaler / 30 x 30 cm Galleripris uten ramme: 4000,-

Medlemspris u / m ramme: 3200,- / 3926,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 118 Kunstga lleriet

Sølv trelist

En av de største spesialbutikkene for innramming i Oslo Vi rammer inn alt du setter pris på: • Grafikk

• Foto

• Skilter

• Bryllupsbilder

• Maleri

• Kart

• Objekt

• Speil

Laminering - Oppklebing • Plexi - Akryl løsninger • Rens og Restaurering • Forgylling

Atelier T14 • Jens Bjelkesgt 9, Oslo • Tlf 23 24 04 00 • www.ateliert14.no

høsten 2010

Her er oversikten over høstens kurstilbud! Det er et variert program, med tilbud til både barn og voksne hvor man kan prøve seg på en rekke ulike uttrykk. Les mer om hvert enkelt kurs på www.fineart.no/kunstklubben/kurs. Påmelding skjer via våre nettsider eller på telefon 22 99 54 00. Påmeldingen er bindende. Er du medlem av KUNSTklubben, får du 10 % rabatt på kurs.

Dersom ikke andre tider er spesifisert, går helgekursene som følger: fredag kl. 18–21, lørdag og søndag kl. 10–16.

For kveldskurs er tidspunktet kl. 18–19.

Hvis ikke andre kurslokaler er oppgitt, vil kurset holdes i KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, på Økern / Ulven i Oslo.

Tegne- og malekurs for barn 8–14 år

Vårt populære barnekurs fortsetter til høsten. Vi starter opp 15. september. 8 ganger. Tone Aaserud underviser i både tegning og maling gjennom en lekende tilnærming.

Tid: Pris:

Onsdag kl. 16–1730 kr 2250,- (25 % søskenrabatt)

Scanpix

Collagraphi-kurs med Marianne Karlsen, trinn 2

KURSENE ER FULLTEGNET! Det er mulig å stå på venteliste.

Vi tilbyr nå trinn 2 i denne teknikken siden mange har fått innføring i teknikken gjennom trinn 1. Har du ikke deltatt på Mariannes kurs tidligere, men har kjennskap til høytrykk og dyptrykk, er du også hjertelig velkommen.

Tid: Pris:

18.–19. september, kl. 11–16 begge dager kr 1900,- + materialer kr 500,-

Fotobasert maleri med Gisle Harr

FÅ PLASSER IGJEN!

Dette kurset ble fort fulltegnet i fjor, så vi setter det opp på nytt.

Over fire mandager vil Gisle Harr presentere ulike arbeidsmetoder og teknikker for å jobbe med kombinasjonen av fotografi og maleri.

Kurset omfatter bl.a. innføring i valg av fotodokumentasjon og tips om hvordan man gjør research.

Tid: Pris:

20. og 27. september, 4. og 11. oktober, kl. 18–21 kr 2300,-

Gisle Harr II

Fortsettelseskurs i fotobasert maleri Mange av deltakerne fra dette kurset i vinter var interesserte i et oppfølgingskurs. Her er det! På dette kurset legges det opp til utvikling og gjennomføring av egne ideer. Det kreves derfor noe basiskunnskap i maleri.

Tid: Pris:

12.–14. november kr 2300,120 Kurs

Mal som Munch med Anne Sollund

Vi er glade for å kunne tilby dette spennende kurskonseptet! Kurset tar utgangspunkt i Edvard Munchs tilnærming til maleprosessen.

Her er tanken at man skal lære å se motivene med Munchs blikk og få innsikt i den kunstforståelsen han arbeidet innenfor. Kurset er en blanding mellom praksis og teori.

Tid: Pris:

7 torsdager f.o.m. 14. oktober kr 3200,-

Malekurs med Peter Esdaile KURSENE ER FULLTEGNET! Det er mulig å stå på venteliste.

Peter Esdailes tilnærming til maleriet er noe han selv kaller ”styrt tilfeldighetsprinsipp”. I seg selv en selvmotsigelse. Den første fasen er ofte spontan, retningsløs og famlende, der han legger fargene på lerretet, mest mulig uten kontroll. Her er det mange muligheter! Vi setter opp tre kurs med ham, to i akryl og ett i olje.

Kurs I 1.–3. oktober

Kurs II 5.–7. oktober

Kurs III 8.–10. oktober

Pris alle kurs: kr 3200,-

Mal akvarell med Lars A. Persson

Nok en gang har vi fått overtalt Lars A. Persson til å komme til Oslo og dele sin kunnskap innenfor akvarellmaleriet. Han vil holde to kurs med ulike innfallsvinkler til akvarellmediet. Persson er en erfaren kunstner og kursholder som har sin base i Umeå i Sverige. www.larsapersson.com Kurs I: Alt underordnes akvarelluttrykket Tid: 15.–17. oktober Kurs II: Akvarell, ikke noe for feiginger Tid: 18.–20. oktober (kl. 17–21) Pris begge kurs: kr 2900,-

NYHET: Mal portrett med Dang van Ty

Dang van Ty tar nok en gang imot en liten gruppe elever i sitt atelier på Kampen. Denne gangen har kurset fokuset på portrettmaleriet.

På dette kurset vil vi male etter modell. Du står fritt til å arbeide med akryl eller olje.

Tid: 29.–31. oktober Sted: Kampen, Oslo Antall plasser: 6 Pris: 2900,-

121 Kurs

Lær å lage kunst med pc eller mac

Rino Larsen, som er både billedkunstner, pedagog og illustratør, introduserer deg til dette mediet. Du vil lære nok til at du kan lage dine egne kunstverk og videreutvikle dine ferdigheter. Det kreves noe teknisk utstyr og innsikt i dataprogrammer; bærbar PC med Photoshop, og Wacom tegneplate. Dette må være ferdig installert ved kursoppstart.

Tid: Sted: Pris:

6.–7. november kl. 11–18 begge dager Quality Hotel Olavsgaard, Skedsmo kr 3200,-

Tegnekurs med Esther Maria Bjørneboe

Mange av våre lesere har etterlyst et kreativt tegnekurs. Fokuset for kurset vil ligge på det idérike og virksomme som ligger i oss, og møtet med tegningen som medium. Det er mange veier til utvikling i egne arbeider, og vi skal forsøke å finne nye holdepunkter. Kurset vil se nærmere på det å utarbeide tegningen gjennom flere stadier, komposisjoner og billeddannelser.

Tid: Pris:

19.–21. november kr 2900,-

Kulturhelg Dublin

3.–5. desember 2010

Visste du at Irland og Dublin har mye å tilby kunstinteresserte? Vi vet at Irland har fostret ikke mindre enn 4 nobelprisvinnere i litteratur, at Dublin nylig er kommet på Unescos verdensarvliste hva litteratur angår, vi kjenner landets rike musikk­ tradisjon, men at vi i pulserende Dublin også kan oppleve spennende moderne kunst? Bli med oss på førjulstur til Dublin, en by med et vell av tilbud, de fleste i gangavstand til hverandre. Opplev spennende kunstutstillinger i museet for Modern Art, Gallery Hugh Lane og Francis Bacon, Designmarkedet på lørdag, The Book of Kells, The Bad Art Gallery! Mat er også kultur, og kanskje blir du overrasket over irsk gastronomi – øya er kjent for sin fantastiske sjømat, egen­ produserte oster og nydelige bakervarer! Les det spennende programmet på www.spaniaconsult.com/irlandkunst.html

Pris fra kr 8.500,- for abonnenter av KUNST

(Ordinær pris fra kr 8.900,-)

For nærmere informasjon og påmelding kontakt Spania Consult – den gode reisen på tlf 918 93 011 eller info@spaniaconsult.com

122 Kurs

Alene mot alle, selvportrett 2007. Foto: Per Heimly

KUNST 4: 2010 57. årgang Aktuell Kunst og Kunst for Alle er nå slått sammen til Norges største kunstmagasin: KUNST Utgis med støtte fra Norsk Kulturråd Med forbehold om prisfeil på produkter

Ansvarlig utgiver: fineArt // Kunstklubben as Opplag: 27 000 Årsabonnement 495,Abonnementet løper til det sies opp skriftlig

MEDVIRKENDE: Gallery Sand, New York.

Neste Nummer

ute allerede

Redaksjonen:

Forsidefoto:

Mette Dybwad Torstensen / ansvarlig redaktør / mette@fineart.no / mob: 901 19 007

Fra Pushwagners En dag i familien Manns liv (God dag alle sammen)

Toril Kojan / redaktør / toril@fineart.no Rolf Stavnem / daglig leder fineArt // Kunstklubben / rolf@fineart.no / mob: 920 85 907 Anne Vesaas / grafisk designer og fotograf / anne.vesaas@fineart.no

i oktober!

Bidragsytere:

Eksklusivt intervju med Per Heimly

Bjørn Li / kunsthandler og forfatter av blant annet teksten til boken Temaer / CEO i The Nerdrum Institute / bjornli@nerdruminstitute.com

Gallery Sand i New York: Les den fantastiske historien om familien Sand som har lykkes i metropolen Møt Pia Myrvold i Paris!

Elling Reitans nyeste bilder Kjell Nupens siste utsmykning i Geilo kulturkirke Kunstdetektiven Philip Mould Familiemotiver i kunsten Design: kalosj-suksessen Swims Kunsthistorie: Waldemar Johnsen Kunsthåndverk: Keramiker Grete Wexels Riser

Tonje Buer / galleriansvarlig og kunstnerkontakt / tonje@fineart.no

Halden fengsel Barneskulptur i Fredrikstad Møt vår kunstjurist!

Anja Elmine Basma / fotograf@anjabasma.no Eva Kylland / kylland@eva-fotojournalist.no

Design: zmedia.no Anne Vesaas

F Trykk: Zmedia.no

Lars Elton / kunst- og arkitekturkritiker i VG, frilans journalist og redaktør for NILs årbok Rom & møbler / lars@elton.no

Foto av kunst:

Hazel Soan / billedkunstner og forfatter / hsoan@iafrica.no

Anne Vesaas

Gro Mukta Holter / designer og kunstner / statens kunstog håndverksskole / gro_holter@hotmail.com

Kunstklubbansvarlig / abonnement:

Kari Osvold / journalist, forfatter og stylist / kari-osv@online.no

Kristin Krugerud / kristin@fineart.no / 22 99 54 06 / mob: 913 90 389

Aase Rostad / frilans skribent og globetrotter med kunst som hovedinteresse / aasrst@online.no

Michael Dee / frilans journalist innen kunst og fotografi / michael.twenmedia@btopenworld.com

Rolf Stavnem / rolf@fineart.no / mob: 920 85 907

Anne Marit Muri / journalist / bachelorgrad i kunsthistorie, historie, adm. og organisasjonsvitenskap / annemarit@amuri.no

Galleriansvarlig / bestilling:

Annonsering:

Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 99 54 15 / faks: 22 99 54 20

Frøydis Benestad Hågvar / forfatter, frilans journalist og ­klesdesigner / rustyripdesign@gmail.com Thale Fastvold / kurator, billedkunstner og frilans kunstskribent / thalefastvold@gmail.com Grethe Hald / billedkunstner, utstillingskoordinator, kurator, kunstkritiker og frilans skribent / grethehald@yahoo.noe

Kunst i det offentlige rom: She Lies ved Operaen Anish Kapoor: verdens største utsmykningsprosjekt

Fotografer:

Bestill abonnement – send SMS med kodeordet "kunst" + din mailadresse til 2440

Galleriets åpningstider i Maridalsveien 33p i Oslo: Mandag, tirsdag og onsdag: 9–17 Torsdag 9–19 / fredag 9–16 / lørdag 10–14 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

I KUNST 3 s. 78 beklager vi å ha byttet om billedteksten på Unni Askeland og Marianne Darlen Solhaugstrand sine kunstverk.

Unni Askeland, Salome.

Marianne Darlen Solhaugstrand, Feast of flesh.

Kunst + data = sant

Noen fnyser fortsatt av kunst som er laget med hjelp av en datamaskin, men datamaskinen har kommet for å bli som et nytt, viktig verktøy for kunstneren.

Tekst Toril Kojan / Foto Rino Larsen

hadde begynt å bruke digitale tegneverktøy. Det var en spennende tid, og med programmer som Photoshop og Corell Painter i kombinasjon med en Wacom tegneplate eksperimenterte jeg meg frem til mitt eget uttrykk. Overgangen til data var veldig stor, fordi data gir så uendelig mange muligheter, og den store utfordringen ble, og er fortsatt, å klare å avslutte en jobb, fordi man hele tiden vil endre og forbedre.

Rino Larsen har alltid vært nysgjerrig. Især på teknologi. Dette har ført til at han har oppdaget nye måter å gjøre ting på, som å tegne på mobilen: en iPhone. Han oppdaget det ved at han søkte etter nye applikasjoner på Apps og fant flere programmer som hadde noe med kunst å gjøre. For eksempel Brushes som kostet 29 kroner å laste ned.

Programmet ga ham en kjempeopplevelse fra første strøk, samtidig som han kjente igjen mye fra Photoshop og Painter.

– Etter å ha laget noen tegninger oppsøkte jeg Flickr (flickr.com).

Det er et av de største nettstedene hvor mennesker fra hele verden laster opp bilder. Der fant jeg flere som tegnet på iPhone og iPod touch. Jeg lastet opp noen tegninger og fikk raskt kommentarer på bildene. Jeg fikk kontakt med mange mennesker fra hele verden som driver med det som kalles ”Fingerpainting”. Gjennom de kontaktene jeg har på Flickr, har jeg funnet flere tegneprogrammer. Jeg har også fått mange råd og tips, samt fått tutorials (instruksjonsvideoer) som gir en rask innføring i forskjellige tegneteknikker. Holdningen her er, som i mange andre nettsamfunn, at man deler kunnskap. Jeg har også blitt invitert og deltatt på utstillinger i Chicago, Wisconsin og Washington D.C. med mine ”fingerpaintings” i løpet av 2010.

Man kan bruke telefonen til å lage kunst og printe ut. Man kan også sende skisser og ferdige bilder rett inn i Photoshop for så å arbeide ­videre med dem hvis man ønsker. De fleste av programmene har lag på samme måte som Photoshop. Noe som gir mange muligheter til å ­utforske forskjellige løsninger på hvert bilde. Det fine med å ha tegneprogrammer i lomma er naturligvis at man kan skissere ned ideer, ta fargeskisser og utforske tanker samme hvor man er.

– Jeg har selv sittet på venteværelset hos tannlegen og laget skisser, sier Rino.

Den digitale revolusjonen har allerede gjort sitt inntog innen fotografi, film, musikk, scenekunst, arkitektur og design. Det er få forfattere som fortsatt bruker skrivemaskin med kulehode og rettetast. I dag finnes det også svært få internasjonale illustratører som ikke jobber helt eller delvis digitalt. De digitale verktøyene er så gode at selv for et trenet øye er det vanskelig å skille mellom hva som er malt digitalt, og hva som er gjort tradisjonelt. At den digitale revolusjonen ikke skulle gjøre sitt inntog i billedkunst, ville være unaturlig.

Kunstnere har alltid brukt teknologi for å uttrykke og utvikle seg kunstnerisk. Mange av de tradisjonelle, grafiske trykkteknikkene ble utviklet for andre formål enn å lage kunst. Denne tradisjonen lever også i den digitale tidsalderen og gir fantastiske muligheter for nye kunstneriske uttrykk. Bruken av digitale teknikker som underlag for maleri, eller som verktøy for å produsere kunst, ser ut til å øke. Mange av verdens og Norges mest profilerte kunstnere bruker i dag dette mediet. For eksempel Nobel-kunstneren i 2010, Per Fronth, billedkunstneren og skulptøren Anette Dale eller illustratøren Per Øyvind Haagensen. Digital kunst er også blitt en del av tilbudet til Statens Kunstakademi.

Mange av KUNSTs lesere har ytret ønske om å lære mer om disse hjelpemidlene, og vi har derfor lansert et kurs hvor du kan lære å lage digital kunst. Billedkunstner, designer og illustratør Rino Larsen har ­påtatt seg denne oppgaven, og vi har bedt ham fortelle hvorfor dette mediet opptar ham, og hvordan han bruker det.

– På slutten av 1980-årene var jeg ute i førstegangstjeneste på Gardermoen. En dag ble jeg kalt inn til undervisningsavdelingen for å forsøke å tegne på en nyanskaffet Mac. Jeg var kjent i leiren som ”tegneren”. Det var mitt første møte med en datamaskin, og selv om det var helt håpløst å tegne med mus på den bitte lille skjermen, fikk jeg en ahaopplevelse, og et frø var sådd.

Nysgjerrighet og et åpent sinn har gitt meg mye – Jeg kjøpte min første Mac tidlig på 90-tallet, fortsetter han. – På den tiden jobbet jeg som illustratør og så at enkelte utenlandske illustratører 124

Teknikk

Maleriene starter på datamaskinen – Men er det kunst du lager på iPhonen?

– Nei, men jeg har laget fargeskisser som jeg har brukt som underlag for bilder. Når jeg arbeider med maleriene mine, starter de alltid på en datamaskin. Det fine med data er at man kan prøve ut ting veldig raskt.

Endring av farger og komposisjon er fantastisk enkelt i Photoshop, slik at når man starter på et maleri, har man allerede forsøkt ut flere retninger og tatt mange valg. Selv opplever jeg at jeg likevel aldri følger skissen slavisk, men gjør nye valg når jeg maler ”live”. Det som fungerer godt på en skjerm, fungerer ikke nødvendigvis på et lerret og vice versa. Det kan hende jeg lager bildene mine digitalt i fremtiden, men jeg er for glad i tuber, lerret, lukter og lyden av pensel mot underlaget til at jeg vil klare å slutte med det. Det fine med å beherske begge deler er at du tar med deg litt fra begge disipliner.

Det er du som skaper kunsten Det er fortsatt noen som har problemer med å akseptere at de digitale hjelpemidlene innen billedkunst er kommet for å bli. I boken Grafikk utgitt av Norske Grafikere i 1994 har professor ved grafikklinja på NTNU, Ove Stokstad, likevel skrevet følgende:Til trøst for dem som måtte lide av langt fremskreden angst for grafikkens skjebne i forhold til den nye elektroniske teknologien: Det er intet guddommelig eller mystisk ved datateknologien, den representerer bare et nytt avansert verktøy med mange konstruktive muligheter. Det er mulig at den elektroniske innpakningen overfladisk sett virker flottere, men det er uansett like vanskelig å være genial med en datamaskin som med en koldnål. Rino er enig.

– De som har sterkest mening om dette, har ofte også minst kunnskap om hvordan man arbeider digitalt. Det er fortsatt kunstneren som skaper, og datamaskinen gjør kun det den får beskjed om. Selv lager jeg mine egne pensler gjennom å male på forskjellige underlag og digitaliserer resultatet. Det har gitt meg pensler som oppfører seg akkurat slik jeg vil.

– Og dette skal du altså lære fra deg på en helg?

– Kurset består av en teoretisk og en praktisk del. Den teoretiske delen gir innføring i verktøyets funksjoner, samt en rekke teknikker. Så får man prøve på egen maskin. Jeg vil gi noen oppgaver og gå rundt og hjelpe ut fra individuelt nivå. Noen kan jo mer om Photoshop enn andre. Det er viktig å presisere at disse verktøyene ikke gjør deg til kunstner. Det er fortsatt ditt eget hode og dine evner som skaper kunsten.

Faktaboks Til kurset trenger du: • Bærbar datamaskin med nytt Photoshop-program og Wacom ­tegneplate (bør være ferdig installert når du kommer på kurset) • Du bør ha brukt Photoshop til andre ting enn å tegne • Wacom-plater kan kjøpes på wacom.com og komplett.no.

Anbefalt type: Wacom Intuos4 Large – A4 • Meld deg på kurset på www.fineart.no/kurs eller ring 22 99 54 00 Det er fortsatt noen ledige plasser

Les mer om digital kunst på www.rinolarsen.no

125 Teknikk

1

2

Scener fra en liten planet Som stingene i et broderi eller flisene i en mosaikk er hukommelsen vår sammensatt av mange små scener som til sammen skaper helheten. Vår oppmerksomhet trekkes til individuelle objekter eller ting som skiller seg ut, mens mange av de daglige episodene forløper ubemerket. Vi sparker av oss skoene, henter ved, tar en telefon, vanner blomster og tillater utallige fengslende oppgaver å passere, ganske enkelt fordi vi ikke venter å se noe interessant ved disse vanlige gjøremålene.

Tekst / bilder malt av Hazel Soan / Oversatt av Toril Kojan

I kunsten er det mulig å gjøre det alminnelige om til noe bemerkelsesverdig; man kan faktisk gi det ordinære opphøyet verdighet. Helt siden realismen på midten av 1800-tallet har kunstnere opphøyet helt ordinære handlinger og gjenstander og fått dem til å fremstå som noe enestående; van Goghs støvler, Murillos krukker, Matisses snegler – alle er blitt visuelle ikoner. Noe som er ubetydelig, får betydning fordi kunstneren mener det er verdt oppmerksomhet.

lydnyanser bedre enn dem som ikke er musikalske, så hvorfor skulle ikke kunstnere se farge og valører tydeligere enn de som ikke maler eller tegner?

Malere ser ikke brune og grå farger som kjedelige eller nøytrale. De ser de røde, grønne, blå, gule og fiolette tonene som til sammen danner, og blandes, for å få disse ”kjedelige” fargene. Øynene deres er trent til å snappe opp informasjonen som de trenger for å male bilder. De ser hva de maler, og maler hva de ser. Resultatet er at betrakteren synes at det tidligere kjedelige, men nå fargerike motivet, er mer tiltrekkende.

Lyser opp vår verden Dramatisk lyssetting appellerer til mange, men for maleren kan svakt lys være like attraktivt. Hvis et objekt eller en scene er belyst på en slik måte at det skaper variasjon i valørene, vil kunstneren se potensialet for et maleri, uansett hvor enkelt motivet er. Det å kunne se de myke overgangene i fargene og å kunne sette dem sammen med valører av lik temperatur, uansett farge, gjør at kunstneren kan finne en interessant komposisjon i nær sagt enhver situasjon.

En annen vinkel Det som gjør at et motiv skiller seg ut, er ofte ikke motivet selv, men måten kunstneren velger å presentere det på. Mal et lite objekt i kjempestørrelse, en underlig detalj, eller mal noe fra en uvanlig vinkel, og du er garantert oppmerksomhet. Betrakteren blir pirret til å se om igjen på det ordinære siden vinkelen eller formatet er uvanlig.

Å se mer farge Malere blir ofte beskyldt for å benytte kunstnerisk frihet for å få kjedelig fargete objekter til å bli mer fargerike og dermed mer interessante. Men det er min erfaring at de fleste figurative kunstnere, meg selv inkludert, faktisk ser de fargene de maler. Det er ingen overdrivelse. Kunsthistorikere antyder at Monet hadde en øyesykdom som medførte at han så fargene mye friskere da han ble eldre, slik at de på denne måten kan forklare de friske fargene i de seneste vannliljebildene. Men jeg tror at han så disse fargene hele tiden, men at han ble djervere, mer avslappet og mer ærlig i forhold til å male de fargene han faktisk så. Musikere hører utvilsomt

Det er uttrykket som teller I kunsten har det lenge vært en diskusjon om uttrykk eller innhold er det viktigste i et kunstverk. De er begge viktige, men det er vanligvis uttrykket som får innholdet frem. Uttrykket gjør det mulig for ordinære objekter å få oppmerksomhet. Det kan være kunstnerens naturlige uttrykksform, som med van Goghs støvler, eller det kan være et bevisst forsøk på å endre inntrykket av noe, som Matisses snegler. Men uansett, uten et engasjerende uttrykk vil et ordinært hverdagslig motiv forbli uinteressant.

126 Instruktivt

Magiske bønner Vi blir oppfordret fra mange hold i dagens samfunn til å være 100 % til stede i livene våre, og på samme måte burde vi holde øynene åpne for å se smykkene i det hverdagslige. Kunstnere trenger ikke gå langt for å finne inspirasjon. Ingenting er for kjedelig eller beskjedent for malepenselen. Hvis inspirasjonen mangler, dramatiser lyset, endre vinkel eller frisk opp uttrykket! Du kan skape magi av en neve bønner som du putter i maten hver dag.

3

1. Uttrykksfulle sko, akvarell, 50 x 50 cm Sko som er sparket av ved siden av en dør, får sitt eget språk.

Dramatisert av motlyset blir en ordinær scene et spesielt motiv for et maleri.

2. Grener, akvarell, 56 x 76 cm Ingenting er vel mer ordinært enn et par brukne greiner, men når du ser det gule og fiolette, fargene som gir de grå og brune tørre kvistene, blir greinene levende.

3. Men in black, olje på lerret, 60 x 90 cm Tre menn i dress, to av dem snakker i mobiltelefon – hvor ordinært kan det bli? Men når det er malt ovenfra, blir de nærmest til abstrakte former. Mellomrommet mellom dem blir like viktig som formene selv.

4. Eksplosjon i en vase, akvarell, 30 x 25 cm Blomster i en vase har blitt malt i evigheter. For å gi litt nytt liv til et kjedelig motiv må det males på en måte som vekker oppmerksomhet omkring malemåten, fremfor selve motivet. Her har jeg drysset saltkrystaller i våt akvarellmaling, noe som gjør at malingen tørker i uvanlige mønstre og tilfører noe ekstra til et vanlig motiv.

4

127 Instruktivt

Forhandleroversikt : akershus

Nordbyes Kunst og Hobby AS

Strandgt. 7 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / faks 55 33 44 11 Vestlandets største kunst- og hobbyforretning. Stort utvalg innen ­talensprodukter, Winsor & Newton, tegnepapir og skrivemateriell.

Forhandler produktet Scmincke. Vi har også oppspente malerlerret.

KUNST OG HOBBY AS

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10–17, 10–18 (torsdag) og 9–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell: Daler-Rowney, Cretacolour, Old Holland, Pantone tusjer, samt alt i kartong og papir. Vi spenner lerret og rammer inn på eget rammeverksted. Galleri og kurs. God fagkunnskap.

rammeservice

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 / www.rammeservice.no Rabattavtale for bilder kjøpt hos fineArt.

Evas Ramme- og Tegnesenter

: møre- og romsdal

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

Pigment Kunsthandel as

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling.

Kurs og innramming.

rammemann

Kirkevn. 7 / 2016 Frogner / 63 82 06 28 / Mobil: 926 96 021 rammemann@online.no / www.rammemann.no Vi rammer inn det du er glad i!

20 års erfaring med kreative løsninger. Vi henter og bringer.

: nordland

: buskerud

Arne Neeraas

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunst- og tegneartikler.

Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

Stein Dahler Farge/Interiør

Østre Nøstegt. 3–5 / 3300 Hokksund / 32 75 26 70 Bra utvalg i kunstmateriell: Olje, akryl, akvarell, pensler og lerret.

Bragernes Rammeservice

: oslo

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent.

Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

Andvord City Cash, Binders AS

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i Sentrum

KREAKTIV – utstyr til kreative fag

Butikk: Tomtegata 29 / 3012 Drammen / 32 83 25 00 Nettbutikk: www.kreaktiv.no Norges største nettbutikk med kunstnermateriell og over 10.000 produkter!

- Akryl, olje, akvarell, gouache, pigmenter - Stort lerretsverksted - Bøker, magasiner og DVDer - Kvalitet til lave priser

Kunstnerbutikken i Oslo Christ. Engebretsen & Søn A/S

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 / faks 22 20 76 73 / post@ceson.no Spesialforretning for kunstnerartikler i Oslo Sentrum.

Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Schmincke og Golden mfl.

WALDM. ELLEFSEN AS

: hedmark

Rosenholmveien 4b / 1258 Oslo / PB 24 1201 Oslo / 22 74 32 32 / faks 22 74 28 00 / we@we.no / www.we.no Spesialforretning for hobbykeramikk, keramikere, glassmestere og kunstnere.

Ring etter kataloger.

Caribonum Norway Tegnesenter as

Strandgt. 61 / 2317 Hamar / 62 51 24 30 / faks 62 51 24 31 / ordrekontor: hamar@caribonum.no Godt utvalg i kunst- og tegneartikler. Daler-Rowney-forhandler.

: rogaland

: hordaland

Gaute Rostrup AS

Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming. Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev.

Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

Male Paletten

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 www.malepaletten.no.

Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, Sennelier, Pantone og Contè.

Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted.

Forhandlere merket med palett tilbyr 10% rabatt på kunstnermateriell til medlemmer av Palettklubben.

128 Forha ndlere

: sør-trøndelag

Hobbyhuset

Markensgate 41 / 4612 Kristiansand / 38 02 03 10 Kjempestort utvalg innen formings-, hobby- og dekorasjonsartikler.

Stor avdeling innen kunstnerartikler til hyggelige priser.

Størst utvalg i oppspent lerret og maleplater.

rammeverkstedet

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for fineArt i Trondheim.

Østerlie Kunst og farve AS

HobbyHimmelen

Søndregt. 17 / 7011 Trondheim / PB 583 Sentrum / 7406 Trondheim / 73 52 99 81 / faks 73 52 40 78 / post@osterlie.no / www.osterlie.no Kunstbutikken i Trondheim! Vi forhandler merkene Lukas, Talens, DalerRowney, Old Holland, Beckers, Winsor & Newton, Sennelier og Habicopensler. Størst i papir: Arches, Hahnemühle art, Fabriano, Cartiera Magnani, Saunders Waterford, The Langton, Canson, Tria Marker og Copic Marker.

Henrik Wergelands gate 26 /4612 Kristiansand / 917 72 057 / mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Sørlandets Torso-forhandler med godt utvalg av akryl-, olje- og a­ kvarellmaling til profesjonelle og nybegynnere.

Godt utvalg av lerret og kunstnerutstyr for øvrig.

Sørlandets største scrapbook- og papirforretning med godt utvalg av generell hobby. Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller på nett!

: telemark

: vestfold

Hobbysenteret AS

BAS Northern Art Equipment AS

Storgt. 125 / 3915 Porsgrunn / 35 55 53 96 Telemark desidert største forhandler av kunstnermateriell! Vi forhandler blant annet Old Holland Classic Colour i alle farger, både i olje og akvarell. I tillegg er vi den forhandleren i Telemark som har hele sortimentet av Daler-Rowney.

Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør.

Sender også per post.

Midgaard kunst & rammer

Arnes Fargehandel AS

Kirkebakken 1, Porsgrunn / 35 55 14 50 Asbjørnsensgt. 11, Skien / 35 90 54 10 Telemarksgate 2, Skien / 35 53 39 11

Kongens gt. 26 / 3256 Larvik / 33 18 24 50 / faks 33 18 35 20 Vi fører Daler-Rowney og Old Holland. Godt utvalg i hobbymateriell.

Panduro-forhandler.

: troms

: østfold

Harstad Innrammingsforretning AS

Rammemesteren Kunst og Hobby AS

Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl.

Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: kl. 10–16 (mandag, tirsdag og fredag), kl. 10–18 (torsdag), kl. 10–14 (lørdag) Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

Kunstmaleren

Skjeberg Bilde og Ramme

Strandgt. 35 / PB 1172 / 9262 Tromsø / 77 68 27 80 Kvalitetsprodukter fra blant annet Winsor & Newton, Arches, Canson samt maling, pensler, lerret, staffeli, papir, tegneutstyr.

Grimstadbakken 8 / 1746 Skjeberg / 69 16 89 73 / skjebergramme@tele2.no Åpningstider: kl. 10.30–13.30 og 20–21(tirsdag, onsdag og torsdag) Godt utvalg i kunstnermateriell: Old Holland olje, akryl og akvarell, Beckers, Golden open, Da Vinci pensler, blindrammer, lerret, staffelier. Rask og rimelig innramming (400 ulike lister). Faste kunder får rabattavtale. Vårt viktigste motto er: Hvis vi ikke har det du spør etter, prøver vi å skaffe det. Vi lagerfører ønskede produkter for faste kunder. Vårt lille firma setter enkeltkunder i høysetet.

: vest-agder Corona Fargehuset

Skippergt. 21 / 4611 Kristiansand / 38 02 66 00 / faks 38 10 58 89 Kunstnerbutikken i Kristiansand. Kunstnerartikler.

Prøv vår nye tjeneste Personal Shopper!

Trenger du hjelp til å finne den riktige gaven? Er du invitert i bursdag, bryllup, dåp, eller konfirmasjon? Skal kollegaen din slutte eller kanskje du bare trenger en liten venninnegave?

Har du lyst til å fornye hjem eller arbeidsplass men er usikker på stil og uttrykk? Prøv vår nye tjeneste Personal Shopper! Vi hjelper deg å finne den perfekte gaven eller det rette uttrykket.

Sendt oss noen stikkord på mail eller kontakt oss for en hyggelig prat på telefonen. tonje@fineart.no Tlf: 22 99 54 15 maria@fineart.no Tlf: 22 99 54 16

129 Forha ndlere

Høstprogram

1.

Eva Langaas, 70 år, jubileumsutstilling STEd: Rådhusgalleriet (inngang på sjøsiden av Rådhuset) NåR: Utstillingen er åpen fra 16. september–1. oktober.

Torsdag 16. september ønskes alle KUNSTklubbens medlemmer velkommen til åpning av Eva Langaas’ utstilling i Rådhusgalleriet.

Utstillingen åpnes av Fabian Stang kl. 17 Søndag 19. september inviterer vi til gratis omvisninger om Eva Langaas’ kunst og liv i utstillingen kl. 13 og 15.

2.

Bli med og opplev Høstutstillingen på nært hold!

STEd: Kunstnernes Hus NåR: Tirsdag 28. september fra kl. 18–19 inviterer vi våre medlemmer til lukket omvisning med guide på årets Høstutstilling. Omvisningen skjer etter åpningstiden og er eksklusivt for KUNSTklubbens medlemmer.

Utstillingen varer fra 11. september til 10. oktober kl. 11–18 hver dag.

3.

Kunstnerkveld med Per Heimly STEd: Hos fineArt // Kunstklubben, Maridalsveien 33P, Oslo NåR: Torsdag 21. oktober

fineart.no

Scanpix

KJØPSINFO: Bestill kunstverk eller abonnement på følgende måter: 1.

Telefon: 22 99 54 00

2. E-post: tonje@fineart.no 3. kunstklubben.no 4. Besøk oss i galleriet 5. For abonnement: SMS, send kodeord ”kunst” og din mailadresse til 2440

Alle abonnenter på KUNST får et medlemskap i KUNSTklubben som inneholder en rekke fordeler. For kun 495,- får du dette: • 20 % rabatt på frakt

• NYHET! 25 % rabatt på inngangsbilletten til Nobels Fredssenter

• 20 % på innramming av høy kvalitet

• NYHET! Nå får du 10 % på alle kurs

• Gratis hente-selv-ordning (75 kroner for fineArt-brukere)

• Et årsabonnement med 6 utgaver av KUNST inkluderer medlemskap i KUNSTklubben • 20 % rabatt på alle bilder som har vært presentert i KUNST og tidligere utgaver av Aktuell Kunst

• Tilgang til eksklusiv kunst før alle andre og kunst som ikke presenteres på auksjonene • Økt kunnskap om kunst, kunstnere og norsk og internasjonalt kunstmiljø

• Et velkomsttrykk til en verdi av cirka 450 kroner

VELKOMSTTRYKK

• KUNSTreiser i samarbeid med Inspiratour

Bli abonnent og få et flott grafisk trykk signert Tone Dietrichson til en verdi av kr 450,-

• Rabatt på utvalgte hoteller i samarbeid med De Historiske Hotel & Spisesteder • Reduserte priser på overnatting på Norges eneste designhotell Grims Grenka • Invitasjon til kunstnerkvelder og utstillinger i regi av fineArt // Kunstklubben AS • Tilgang til vårt nettmagasin • Vi har nå åpnet vår egen Clubshop hvor du som medlem i KUNSTklubben kan kjøpe designartikler til en gunstig pris!

Bli abonnent, send kunst og din mailadresse til 2440, eller send e-post til kunstklubben@fineart.no

fineart.no

w w w.id uns .no

NORSK FORENING FOR UAVHENGIGE KUNSTNERE

Edvard Munch var en av flere kunstnere som ble refusert av “Le Salon”, og i 1903 ble han medlem av ”Société des Artistes Indépendants” i Paris. I Norge finner vi tilsvarende forening i NFUK – Norsk forening for uavhengige kunstnere

Kunstnertilhørighet?

Er du en kunstner, som har tilegnet deg kunnskap og ferdigheter på ulike måter, erfaring med utstillinger og ikke har en formell kunstutdanning, da kan NFUK være noe for deg. Arbeidene dine er inngangsbilletten og bedømmes av en profesjonell jury.

Du er velkommen til å søke!

• Juryerte utstillinger • Juryering av dine arbeider • Publisering på våre nettsider • Medlemsbevis • Kunstnerstipend • Faglig påfyll • Kollegialt fellesskap

w w w. n f u k . n o

LED IG Her vil du finne ett bredt spekter av formings-, hobby- og kunstnermateriale.

Gode rabatter til skole, barnehager, klubber, foreninger, kurs og profesjonelle kunstnere.

Gå inn på vår hjemmeside: www.kreativegleder.no

STIL LIN

Nord e søke ns størst r kre ativ, e kunstm struk a turer gasin op Vi e r t og på ja enga plever st kt et b ra n e sjert te sj selge rk vekst være ekompet r deg me og r . an d sentr al i fo se, men erfaring fr ik rretn ingsu ke påkre a salg. Fo vd. R tvikli rdel ik m ng fo r nye tig perso ed n vil kons Send epte CV o r. g søkn

a d in

nen 5

. sep

temb

e r ti l

rolf@

finea

r t . no

G

Innside flipp

omslag side side 22 omslag

Nyhet: Flere EuroBonus-poeng

omslagside side33 omslag

Nå får du enda flere poeng på alt du handler med SAS EuroBonus Diners Club privatkort*

230mm mm 230

Alle våre medlemmer med et SAS EuroBonus Diners Club privatkort får nå 15 EuroBonus Ekstrapoeng for hver hundrelapp som belastes kortet, mot tidligere 10 poeng for hver hundrelapp.

Bli medlem du også! Søk om SAS EuroBonus Diners Club privatkort på dinersclub.no. * Unntakene er kontantuttak, kjøp av innenriks flybillett og kjøp av utenlandsreiser som har en innenriks tilslutning i billetten. Man opptjener poeng på privatkort, og kortnummeret må begynne med 361482.

For deg som krever mer. dinersclub.no

KUNST 4/2010 – nordens største og eldste kunstmagasin

PREMIERE FOR VOLVO S60

NR 4 2010 ÅRGANG 57 KR 89,-

Odd Nerdrum

i Venezia

VELKOMMEN TIL LANSERING 2. - 4. SEPT. Med helt nye Volvo S60 tar Volvo enda et stort steg innen design, kjøreegenskaper og sikkerhet. Volvo S60 har det prisvinnende sikkerhetssystemet City Safety som standard. Et system som ved typisk kø og bytrafikk selv kan bremse bilen om det registrerer at en kollisjon er i ferd med å inntreffe. I tillegg er Volvo S60 DEN FØRSTE BILEN I VERDEN som kan stoppe av seg selv for fotgjengere (tilleggsutstyr).

Faktisk er det så mye nytt på Volvo S60 at vi ikke klarer å forklare og vise det her - det må sees og oppleves hos din Volvoforhandler.

VOLVO S60 D3 163 HK * FRA KR

392 800,-

VOLVO S60 FRA KR

313 800,-**

FØRSTE BIL I VERDEN SOM BREMSER AV SEG SELV FOR FOTGJENGERE. * VEIL PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. D3 GJ.SN. FORBRUK 5.3 - 5.9 L/100 KM. CO 2-UTSLIPP 139 - 154 G/KM. ** DRIVe KOMMER MARS 2011. FORBRUKSDATA IKKE TILGJENGLIG ENNÅ. PRIS KAN ENDRES AVHENGIG AV AVGIFTJUSTERING. ALLE VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. FOTGJENGERVARSLER ”PEDESTRIAN DETECTION” ER EKSTRAUTSTYR. FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDET BIL KAN HA EKSTRAUTSTYR. TREFF VOLVO PÅ FACEBOOK.COM/VOLVOCARSNO OG WWW.VOLVOCARS.NO

Volvo. for life

Håkon Blekens dødsfordriv Eksklusivt: A K Dolven Funkle – Erotisk sengetøy RETURUKE 42

Les mer på www.volvocars.no

god kunst og gode kunstartikler

Velkommen til prøvekjøring og testing av sikkerhetssystemene.

Vi lover deg en fantastisk opplevelse.

En dag i familien

INTERPRESS NORGE AS

&