KUNST 02/2011 by Fineart AS

NR 2 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

NoRdeNs støRste oG eldste KuNstmAGAsiN

Therese Nortvedt

– norsk kunstner i London

Eivind Blaker

– pop art yndlingen

Galleri Haaken

– 50 år med samtidskunst

Møt tegneren

RETURUKE 22

Sverre Malling

INTERPRESS NORGE AS

Peter Esdaile • Jan Baker • Kjeld Stub • Harald Lyche • Bertil Greging Lars Lerin • Cathrine Knudsen • KUNSTdebatt • Tema: Kunst og kunsthandel på nett Karianne Sæther/Moolight Bags • Kunstanmeldelser av Lars Elton Olaf Isaachsen • Kvinne fra kunsthistorien: Georgia O`Keeffe

Du bestemmer. Det gjelder også prisen. Vi kaller det HTH à la carte, og lar deg bestemme om du vil kjøpe kjøkken Trygt og godt med full service hele veien, eller om du vil gjøre det selv til en billigere pris. Uansett om din familie er stor eller liten, om budsjettet er stramt eller romslig, om stilen er frekk eller formfull - hos HTH finner du noe som passer for deg. Start på hth.no.

Vi har rom for alle

Innhold

Kunstnerintervjuer: Tegning: Sverre Malling .................................................................... 10 Eksklusivt: Therese Nortvedt .......................................................... 18 Pop art kunst: Eivind Blaker ............................................................ 26 Surrealist: Peter Esdaile .................................................................. 32 Abstrakt: Cathrine Knudsen ............................................................ 40 Modernist: Kjeld Stub ....................................................................... 46 Kolorist: Harald Lyche ...................................................................... 54 Grafikeren: Jan Baker . ..................................................................... 64 Avantgardist: Bertil Greging ............................................................ 104

Tema: Kunst og kunsthandel på nett: Digitalisering av museene . .............................................................. 68

Cathrine Knudsen debuterer som designer med kunstskjerf for Part Two.

Kunstkjøp på nett .............................................................................. 72 Eirik Newths digitale fremtidsvisjoner ........................................... 76 Sune Nordgrens erfaringer med verdens første kunstmesse på nett ................................................ 78 Sosiale medier i kunstsammenheng .............................................. 80

Design / kunsthåndverk: Veskedesigner: Karianne Sæther, Moolight . ................................. 84 Kunsthåndverk: Grete Wexels Riser ............................................... 88 Designikonet: PH-lampen ................................................................ 110

Aktuelt: KUNSTdebatt ..................................................................................... 50 Galleripresentasjon: Galleri Haaken .............................................. 60

Kunsthistorie: Norsk kunsthistorie: Olaf Isaachsen .............................................. 92 Internasjonal kunsthistorie: Georgia O`Keeffe . ............................ 96

Fast / annet: Akvarell: Lars Lerin .......................................................................... 100 Inspirasjon med Gro Mukta Holter . ................................................ 108 Lars Eltons anmeldelser og utstillingsomtaler ............................ 112

Instruktivt med Hazel Soan . ............................................................ 116 Instruktivt med Marion Henke ......................................................... 118 På veggen: Helle Vaagland ............................................................... 120 Kunstjuristen . .................................................................................... 122 Midt-nordisk kunstfestival ............................................................... 124 Kursoversikt ....................................................................................... 126 Forhandlersider . ............................................................................... 128 Klubbsider .......................................................................................... 130

2/2011

KUNST 2: 2011 58. årgang Utgis med støtte fra Norsk Kulturråd Med forbehold om trykkfeil Ansvarlig utgiver: fineart // Kunstklubben as Opplag: 30 000 Årsabonnement 495,-

MEDVIRKENDE:

– Bildene jeg lager, handler om å se noe kjent på en ny måte.

Redaksjonen:

Forsidefoto:

Anne Marit Muri / fungerende ansvarlig redaktør / anne.marit.muri@fineart.no / mob: 958 15 196

Kunstverket Spirit Caravan av Sverre Malling

I permisjon: Mette Dybwad Torstensen

Anne Vesaas

Toril Kojan / redaktør / toril@fineart.no

Christina G. Schultz

Rolf Stavnem / daglig leder fineArt // Kunstklubben as / rolf@fineart.no / mob: 920 85 907

(Eivind Blaker)

Anne Vesaas / grafisk designer og fotograf / anne.vesaas@fineart.no Tonje Buer / galleriansvarlig og kunstnerkontakt / tonje@fineart.no

Bidragsytere: Lars Elton / kunstog arkitekturkritiker, frilansjournalist

Eva Rosa Hollup Charlotte Wiig

Kunstverk: Kunstverkene i magasinet KUNST er opphavsbeskyttet materiale og er gjengitt med samtykke fra kunstneren / BONO.

Zmedia.no Anne Vesaas

Maren Engelschiøn / kunstner og skribent

Trykk:

Eva Furseth / kunsthistoriker

Zmedia.no

Gry Hartvigsen / skribent Marion Henke / kunstner og skribent Hilde Hernes / skribent og kunsthistoriker Gro Mukta Holter / designer og kunstner Frøydis Benestad Hågvar / skribent Bjørn Li / skribent

Kari Osvold / skribent Christina G. Schultz / fotograf og skribent Hazel Soan / billedkunstner og forfatter Mona Vaagan / skribent

Kunstklubbenansvarlig / abonnement: Kristin Krugerud / kristin@fineart.no / 22 99 54 06 / mob: 913 90 389 /

Abonnementet løper til det sies opp skriftlig Abonnementsspørsmål: kundeservice@fineart.no

Tommy Olsson / skribent

Dave Watkins–Narella.studio.com

Design:

Michael Dee / skribent

Fotografer:

Annonsering: Eric Bjørklund / eric@magasinetkunst.no / mob: 948 17 753

Galleriansvarlig / bestilling: Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 99 54 15 / faks: 22 99 54 20

KUNST gis ut av fineArt // Kunstklubben AS og holder til i fineArts galleri

Galleriets åpningstider i Maridalsveien 33p, Oslo, tlf: 22 99 54 00 Mandag, tirsdag og onsdag: 9–17 Torsdag 9–19 / fredag 9–16 / lørdag 10–14 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

Annonser: Følgende priser gjelder for annonsering i KUNST Helside: Pris: 24 990,- eks. mva.

Halvside: Pris: 14 990,- eks. mva.

Kvartside: Pris: 9990,- eks. mva.

For mer informasjon kontakt Eric Bjørklund / eric@magasinetkunst.no / mob: 948 17 753

KUNSTs blogg! www.blogg.magasinetkunst.no På de nye KUNSTdebattsidene har vi opprettet en egen blogg, der du kan komme med dine kommentarer. I denne utgaven er det begrepet klisjeer i kunsten som er satt under lupen av skribent Bjørn Li.

fineArt på Facebook! www.facebook.com/fineart.no Om du ikke allerede er venn med oss på Facebook, gå inn på våre nettsider, trykk like – og følg med på kunst til salg, og aktuelle arrangementer!

fineArt på Twitter! www.twitter.com/fineartno

Leder Kunst og kunsthandel på nett

Gallerier, kunstmuseer og auksjonshus over hele verden er i dag tilgjengelige med egne nettsider og deltar på sosiale medier for å nå ut til et bredt publikum. 25 prosent av omsetningen til Kunstauksjonshuset Christies, skjer i dag gjennom netthandel via deres online-katalog. I denne utgavens temasider om kunst og kunsthandel på nett har vi sett nærmere på hvordan internasjonale kunstaktører bruker nettet for å nå de store massene med sitt budskap. Vi belyser også digitaliseringen av museene. Teknologiekspert og astrofysiker Eirik Newths spenstige fremtidsvisjoner om kunsthandel får du vite mer om her, samt kunstkurator Sune Nordgrens erfaringer med verdens største virtuelle kunstmesse Vip Art Fair-messen. Ikke minst har vi sett på bruken av sosiale medier i kunstsammenheng. Når museene i de fleste land nå har lagt deler eller komplette oversikter over sine kunstsamlinger ut i den digitale sfæren kan vi virkelig snakke om en kunstrevolusjon på nett. Gjennom noen klikk på pc-en kan mennesker endre verden, og kunst og kunstnere kan på et blunk nå ut til store deler av kloden. I dette nummeret av KUNST har vi også gleden av å introdusere to unge kunsttalenter helt utenom det vanlige, den klassiske tegneren Sverre Malling og pop art kunstneren Eivind Blaker. Samt koloristen Harald Lyche som lenge har holdt en lav profil. Av etablerte kunstnere kan du bli bedre kjent med Therese Nortvedt, som tok imot KUNST i sin London-bolig i februar, og Peter Esdaile som ønsket KUNST velkommen til sitt atelier i Madison i USA, i september 2010. Nyt våren med KUNST!

Nyhet! KUNSTkatalogen For å gjøre det lettere for deg som er interessert i å kjøpe kunst, har vi lagt våre kunst for salg-annonser inn i en egen KUNSTkatalog, som vil følge med som eget vedlegg til magasinene fremover.

KUNST 2/2011 – 30 000 i opplag!

Gå ikke glipp av vårens vakreste eventyr! Få med deg fineArts åpningsutstilling med Odd Nerdrum 25. mai i våre nye lokaler på Aker Brygge. Medlemskap i Kunstklubben og abonnement på KUNST får du ved å gå inn på denne linken www.fineart.no. Gjør som 14 000 andre, bli medlem, og få KUNST rett i postkassen annenhver måned for kr. 495,- pr. år. Eller send SMS med kodeord KUNST til 2007.

Odd Nerdrum Ă&#x2026;pningsutstilling i Galleri fineArt Tjuvholmen 25. maiâ&#x20AC;&#x201C;12. juni 2011

Visning og salgsutstilling av Nerdrums grafiske produksjon For ytterligere informasjon kontakt rolf@fineart.no

2/2011

KUNST har invitert den kjente kunststemmen og kunstanmelderen Tommy Olsson, som blant annet skriver kunstanmeldelser i Morgenbladet, til å betrakte kunstnerskapet til den talentfulle tegneren Sverre Malling. Tommy Olsson er selv kunstner og kjent for sin røffe stil. Her er han i fri dressur…

Apokalypse nå − og for all fremtid Noen sneiper, en tyggispakke, en veldig liten hippie på et blad, og en avrevet, tatovert underarm. Sverre Mallings arbeider gir et hint om hvor dødsriket egentlig befinner seg. Tekst Tommy Olsson / Foto Eva Rosa Hollup

Nå husker jeg ikke helt hvor dette var − Australia et sted? Eller Brasil? Jeg har det fra en av disse arkeologiske BBCproduksjonene livet ville vært fattig foruten. Der var i hvert fall en stor stein, umulig å ikke se der den reiste seg som en stoisk phallos i et vidstrakt landskap, fulltegnet med prehistorisk graffiti. Der hadde nettopp blitt slått fast gjennom en serie tester hvor mange tusen år som er gått siden skribleriene som dekket den, ble laget, samt hvor mange tusen år − noen færre − som var passert siden skriblerier som dekket over de første, ble malt på. Disse sistnevnte hadde også blitt tolket som en fornærmelse av det folk som hadde laget de opprinnelige. Vi vet absolutt ingenting mer om noen av disse gruppene av mennesker, som forlengst er sporløst forsvunnet og visket ut, eventuelt med noen siste utvannede gener til stede i en eller annen kropp. Din eller min. Eller kanskje han med den rare luen der borte. Eller ikke. Men det var jo ikke dette jeg skulle snakke om. Jeg nevner det bare fordi arbeidet til Sverre Malling − som er det jeg egentlig skal si noe om − til stor del oppholder seg ved dette fraværet, der bare sporene står igjen. Så befinner de fragmenter han bruker, seg vanligvis noe nærmere oss i tid enn eksemplet her ovenfor, men la oss være oppriktige om dette: Det som skjedde for fem minutter siden, er akkurat like langt utenfor vår rekkevidde som det som skjedde for fem tusen år siden. Det er tapt; vi har bare et nå. Allerede det øyeblikket da jeg hamret ned Vi har bare et nå for fem sekunder siden, er borte nå. Dette blir skrevet ned sittende på en barkrakk på Café Botulfs i Lund, noen mil nord for Malmö av en fyr som heter Tommy Olsson. Absolutt ingen av disse komponentene har noen særlig holdbarhet, vil jeg si, selv om byen Lund sikkert står lengst av oss, blir også den før eller siden borte. Men altså, jeg skal ikke gni det inn mer enn nødvendig. Jeg ville bare gjøre det klart før jeg begynner at de eksistensielle grunnvilkårene er veldig til stede her. Jeg har et distinkt klart minne av første gang jeg så arbeidet til Sverre Malling. Det var på hans avgangsutstilling. − Du skrev jo om det, minte han meg på for noen dager siden da jeg prøvde å lokalisere det i tid (2004). Det var, og er fortsatt, snakk om figurativ kulltegning av det slaget som bare noen få

har evnen til å gjennomføre. To distinkte hovedspor var til stede som etter hvert kan se ut til å ha blandet seg sammen i en hissende og ekstremt effektfull rollercoaster-ride gjennom et landskap der det bestandig begynner å bli seint. Oppsummeringen jeg gjør her i overskriften, er nokså tilfeldig, det var de første tingene som fløt opp fra hukommelsen. Jeg kunne like gjerne skrevet William Blake, Charles Manson, Allen Ginsberg og Morbid Angel. Vi beveger oss med andre ord inn i et visjonært landskap der apokalypsen ser ut til å være noe som pågår kontinuerlig, absolutt hele tiden, og der det er fort gjort å tråkke feil. Men også et landskap belemret med rester, vrakgods og gjenglemte småting fra tidligere passerende. Fra en utbrent fyrstikk til en avskrevet ideologi. Etter hvert som man forholder seg til denne outputen over tid, etablerer det seg snart et grunnleggende pessimistisk verdensbilde der denne planeten fremstår som en slags transitthall, eller et sted ingen oppholder seg veldig lenge. Nå, det er jo når alt kommer til alt, en korrekt, dog noe krass, beskrivelse av de faktiske omstendigheter vi lever under, men det er sjelden vi får det så direkte trykket inn i trynet gang på gang. Dette første møtet − for å krabbe tilbake til 2004 − var litt som å bli slått ned av en teknisk bokser, først med venstre og så en rak høyre: − Først en naken jente som blotter seg i en skog − en tegning som lett kunne forveksles med en viktoriansk seksual panikk datert 1904, heller enn 2004, både i innhold og utførelse. Og så et panorama over et dramatisk landskap, med hva som ser ut som fire zombifierte bikere i forgrunnen. De mang ler pupiller, den ene holder opp en kniv. Absolutt alt i bildet sier oss at de nettopp har stått opp av graven, og ikke nødvendigvis kommer med gode hensikter. Bak dem ser vi merkelige skikkelser komme etter, den ene med et geitehode, en annen helt forvridd og stabbende, som om han kom direkte ut fra Romeros Night of the living Dead (1968) − for øvrig et naturlig referansepunkt ikke bare her, men for kunstnerskapet i sin helhet. Det er kanskje her det lønner seg å oppholde seg, tenker jeg, og tenkte også den gang. Det er også på mange måter nettopp her, i dette skumringslandskapet befolket av hevnlystne hippier som har stått opp av graven, Malling selv har dvelt ved i årene som har gått siden. Det kan jo også se ut til at det er i 2/2011

Sverre Malling (f. 1977) Utdanning: • Statens kunstakademi, 2000–2004. • Kunst -og håndverksskolen, 1997–2000. • Einar Granum kunstskole, 1996–1997.

Utstillinger i utvalg: • The season have no fear,Galleri Thomassen, Sverige, 2011. • Sleeping in a hollow log, Kunstnerforbundet, Oslo, 2010. • Spirit Caravan, Lillehammer Kunstmuseum,2009. • Tecknare i undervegetationen, Tegne museet i Laholm, Sverige, 2010. • Norsk Surrealisme, Stenersenmuseet, Oslo, 2010. • The Pipers Call, Galleri Haaken, 2009. • Sort Romantikk, Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø, 2009. • Hardcore, Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand, 2008.

Innkjøpt av: • Nasjonalgalleriet. • Sørlandets Kunstmuseum. • Norsk Hydros Statoil. • Nordnorsk Kunstmuseum. • Drammen kunstmuseum • Galleri Trafo. • Dyno Industri. • Johan Strays Stiftelse. • Skedsmo Rådhus. • Akershus Kunstnersenter. • Høyskolen i Lilehammer. I 2009 vant han også Høstutstillingsprisen for verket Spirit Caravan og Aksel Waldemar Johannessens Minnepris 2010.

2/2011

denne skogen det vil fortsette å skje; enten det nå er det langhårete storfamilie-kollektivet som forsyner seg rikelig av den flasken som gjør deg liten i Lewis Carrolls Eventyrland, eller denne overvokste gamle Volkswagen-bussen man kan tenke seg de kom kjørende i rett før de krympet seg ned til insektstørrelse. Jeg skal ikke si det er en konstant, men de er spøkelser som er blitt manet frem fra det mest myteomspunne tiåret fra 1900−tallet − et 1960-tall. Sverre Malling, født i 1977, har selv ikke noen førstehåndserfaring med tiåret – men ser ut til å bære med seg en veldig spesiell form for informasjon. Noe skjult, noe glemt, og noe som egentlig ikke skulle få lov til å være. Den tyske maleren Till Gerhard, også han født et stykke inn i 1970-tallet, arbeider med noe av det samme, og pussig nok også han med en viss grad av teknisk virtuos fotorealisme, tagget ned i ettertid. Begge disse kunstnerne forliter seg også i ekstremt høy grad på grep vanligvis forbundet med horrormovies, der hippiekollektivet og karavanen kastes inn i vår samtid som de levende døde. Men der opphører også alle likheter; for Gerhard er dette det viktige, for Malling er det bare en del av et større bilde, der alt før eller siden forsvinner. Så har han også prestert å lage et slikt bilde, Forest, Black Hole − en større tegning av en litt glissen åpning i en skog, dominert av en intimiderende, stor sort sirkel som dekker det meste av midtpartiet. En tegning ingen glemmer noensinne etter å ha sett den. Første gang jeg så den, ble jeg genuint redd, på den samme måten de siste merkelige scenene i Stanley Kubricks The Shining (1980) bestandig klarer å skremme meg, selv etter alle disse år. Andre gang begynte jeg å lure på hva det vil si å faktiskt lage noe slikt − bildet er en eneste stor negasjon, og det utgår et enormt sug fra dette hullet. Tredje gang ble jeg stående og gruble over hvorvidt det jeg første gang leste om et sort hull, muligens kunne oppfattes som en diger, sort ball hvis man ser bort fra tittelen, men nei, det er og blir et hull. Det er også et av det nylig passerte tiårets nøkkelverk innenfor den norske samtidskunsten, og noe i nærheten av et mirakel. Hvis noen fortsatt sier seg å være uberørt etter å ha sett den, lyver de − enten det eller så er de aliens. Det er også en tegning mange vil bruke som sitt eget argument i en større diskusjon, noe som for øvrig gjelder hele kunstnerskapet. Sverre Malling er en kunstner som er blitt forsøkt satt inn i flere større sammenhenger enn noen annen norsk billedkunstner, noensinne, og dette bare i løpet av de siste fire-fem hektiske årene. Så er disse tegningene også lette å bruke for å belyse en tematikk, eller en tese, eller en tendens man mener seg å spore. Det lykkes aldri helt, dog. Den vanligste misforståelsen er å trekke paralleller til Nerdrum-skolen og forsøke seg på en slags nyromantisk lesning av arbeidet, utelukkende på bakgrunn av den håndverksmessige perfeksjonismen. Men som Maria Veie Sandvik konstaterte i sitt essay Romantisme: Nerdrum ville aldri plassert en umotivert geometrisk form midt i et landskap. Hennes eget forsøk på å sirkle inn et større samtidig fenomen, Malling inkludert, under denne termen – Romantisme − holder ikke helt vann heller. Sant er at fra midten av

Forest black hole, kulltegning, 2007.

transport'67, kulltegning, 2007.

tales from hollow log # X, kulltegning, 2010.

2000-tallet kunne vi se et voksende antall kunstnere gjenerobre kunstneriske dyder og goder som nesten helt var visket ut av den begrepsforviring og implosjon som fulgte av at senmodernismen avløstes av det postmoderne. (Hvis det nå egentlig var det som skjedde.) Plutselig var ironien ikke det viktigste. Folk følte i forhold til kunstnerisk arbeid og virke. Det var plutselig lov å være et geni, for første gang på veldig mange år. Og vi hadde med en smell å gjøre med en generasjon billedkunstnere, født i skiftet sent 1970- til tidlig 1980-tall, som insisterte på denne gjenvinningen, uten å stå i noen som 2/2011

tales from hollow log # XXI, kulltegning, 2010.

Perfeksjonisme vil bestandig ha en viss gjennomslagskraft per se, men det ville ikke holde lenge om det ikke var en viss musikalitet, eller medfødt poetisk rytmikk. Det samme kan sies om disse hovedtrekkene; sporproblematikken ville i andre hender fremstå som bunnløst støvete kjedelig og intetsigende, hinsides usexy. Men her − og bemerk, den tiden da Malling går ut fra kunstakademiet, sammenfaller med at den kanoniserte tv-serien CSI går inn i sin femte sesong med et liknende utgangspunkt − blir hvert eneste fragment bærer av vesentlig informasjon. Siden ingen tegning av Malling virker tilfeldig, og heller ikke er det, vil de små komponentene fordype det som allerede er et større bilde. Og flere bilder vil danne et enda større bilde, ad infinitum. Tegningene kan ganske enkelt leses, hvis man så ønsker − selv om de alle med nådeløst ettertrykk hamrer inn den samme tesen om forgjengelighet og oppløsning de fleste av oss holder på en armlengdes avstand for å i det hele tatt stå ut i denne fryktelige tilstanden det innebærer å være i livet. Djevelen er i detaljene, sies det. Når det gjelder dette fenomenet med youthculture gone wrong, er alle eksempler vi ser − og der er som nevnt flere som opererer innenfor disse parametrene − filtrert gjennom erfaringen av black metal, som i sine spede år var en ungdomskultur så til de grader på kollisjonskurs med sin samtid. Selv om dette sjelden, eller egentlig aldri, adresseres direkte i Sverre Mallings arbeid, ligger det likefullt der som en uberegnelig grunntone, selv om det vi ser, altså egentlig er ... eh, hippies.

helst form for opposisjon til den generasjon som foregikk dem; 1990-tallets merkelige miks av konseptualister og pornografer (jeg hører selv til den senere gruppen). Det er den ene siden av saken. Den andre er at 2000-tallet, det tiår som så videoen miste sin opparbeidede status med en enda større smell − dere vet hva jeg mener, ikke prøv å late som dere ikke skjønner − til å begynne med ble dette spådd å bli perioden for maleriets store gjenkomst. På mange måter ble det jo også det, men det ble i hvert fall her til lands overskygget av en gruppe yngre kunstnere som holdt tegningen som sin første prioritet. Og da i første rekke nettopp fotorealistisk og nitidig utført tegning, enten med blyant eller kull. Det er i denne konteksten, i det øyeblikk flere komponenter står i zenit, at Sverre Malling flyter opp som en Theodor Kittelsen fra helvete og trekker de vantroende ungdomskulturene med seg inn i vår samtid. Og per i dag er han en av de kunstnere som har en voksende skare fans, også langt utenfor de rekker som vanligvis er interesserte. Det er relativt enkelt å se hvor denne attraksjonskraften kommer fra.

Men i et større perspektiv er det egentlig ett fett hvis man snakker om the Manson Family eller Den Sorte Sirkel − resultatet er like fullt en kollektiv psykose og bestialsk drap med påfølgende sensasjonsoppslag i media. Mulig jeg faller mellom disse generasjonene med min punk-puritanisme, men jeg kan ikke huske at vi som tenåringer noensinne satt og pønsket på hvordan det virkelig ville føles å ta livet av et annet menneske − noe som i høy grad ser ut til å ha vært tema innenfor andre subkulturer, og fortsatt er det. Men jeg husker hippies. Jeg husker attityden og sjargongen, og hvordan de falt sammen som menneskelige korthus, rett før de avsluttet det hele med en overdose heroin på t-banetoalettene i Stockholm i slutten av 1970-tallet. Og nå kommer de altså siden en tid krabbende ut fra krypten i denne skumringen Sverre Malling har annektert som sin egen. Hvis det var isolert til dette kunstnerskapet, ville det bare være sært. Interessant, men sært. Men hippien stikker opp sitt skjeggete tryne og forsvinner hyppig innenfor den samtidige billedkunsten. Så til den grad at spørsmålene det reiser, må besvares: Finnes det noe oversett her? Når vi nå engang vet at alle ideer og ideologier

snow blind, kulltegning, 2010.

2/2011

kan misbrukes, ligger det en skjult kunnskap innenfor dette psykedeliske universet? Eller er det hevn som motiverer disse zombiene fra et tiår druknet i dop og hårete kjønnsorgan? Når Sverre Malling under et årelangt opphold på Lillehammer begynner å bruke farger, eksploderer dette aspektet av hans virke. Det visjonære, på kanten til det vanvittige, i det gjengse hippiekollektivets utopiske drømmer og ambisjoner − en kollektiv energi som sprer seg inn i forskjellige religiøse sekter, politisk aktivisme og økologisk dyrkede grønnsaker, helt frem til Sharon Tate ble ritualmyrdet, og lenge før selve arketypen segnet om på dogulvet − manes frem i ornamentale mønster, gjentakelser og bruddstykker av persepsjon under innflytelse av like deler LSD og arsenikk. Litt som å se en film av Kenneth Anger gjennom et kaleidoskop, hvis vi holder oss til det strikt visuelle, men bildene bærer også dette ubehaget med seg: vi sitter med en fasit. Vi vet hvordan det gikk. Noe som i forlengelsen også betyr at vi vet hvordan det vil gå. Det vil ikke gå godt. Så kan man kanskje si dette også er et såpass integrert aspekt av arbeidet at det slett ikke har noen avgjørende betydning hvorvidt vi får det presentert i farge eller ikke, men denne tegning står likefullt som en isolert øy i den totale outputen – noe som forsterkes i og med at han øyeblikkelig griper fatt i kullet etterpå og returnerer til det strikt sort-hvite. Fordi det er ikke bare fargene som avgjør; Malling tegner til tider som en hippie ville tegnet, i disse eteriske, marerittaktige arbeidene. Et par ting mener jeg står klart i forhold til fenomenet i stort, og hos Sverre Malling i særdeleshet: Det vil alltid finnes en motkultur i forhold til det etablerte, men i en splittet og fraksjonert medievirkelighet der hvert menneske er redusert til å være et bilde, kommer ingen helt unna − ideologier blir til fashion accessoires, og ungdomskultur et spørsmål om frisyre. At hippien står opp av graven ved et slikt tidspunkt, har selvfølgelig noe med vår forhistorie å gjøre, men er også et varsel om at det begynner å bli seint for enhver av oss. Selv om det er fint lite nostalgi som preger disse skikkelsene i et her og nå, bærer de uansett også med seg spor av hva som fremstår som en relativt ukomplisert tilværelse − selv om det på ingen måte var det; en annerledes verden, definitivt, men eksakt like kompleks som vår egen. Det er, for å si det mildt, ikke noe romantisk over dette, og det må leses som et dårlig tegn at de er så til stede som de er. De er også mytiske skikkelser, spøkelser som forlengst har mistet sin myte og rastløst manifesterer seg innenfor vår tids billedkunst uten å helt gjøre rede for hva de er ute etter. Min egen opplevelse, som en som er født tidlig på 1960-tallet, er å ligne ved den som kan oppstå når noen står litt for nær deg på bussen og stirrer litt for lenge på deg. En sak er klar – de er ikke her for å blåse liv i en politisk bevisst kunst eller skifte ut Vietnam med Irak; det er ikke den slags hippies. Hvis noe, er de her for å indikere at noe er fryktelig galt med de eksistensielle grunnvilkårene jeg stadig vender tilbake til når jeg forholder meg til Sverre Malling. Og så er vi tilbake i fragmentene, sporene etter noe fryktelig som har skjedd, og tegnene på at noe fryktelig snart vil skje igjen. Hvordan skal du ellers forholde deg til en avrevet arm, for eksempel? Det trenger ikke engang være spørsmål om noe kriminelt – sannheten kan fort være mye verre enn som så. Den aldri likegyldige lyrikeren Tor Ulven − på mange måter en åndsfrende til Malling − skrev et sted noe om at et menneskeliv kan ligne på en

Je est un eutre, blyanttegning, 2011. tales from a hollow log # VI, kulltegning, 2010.

forhånd gitt mengde med mat som må fortæres, og at denne maten er lagt ut i en streng der vi stående på alle fire spiser oss fremover. Før eller siden når vi denne linjens slutt og der er ingen mer mat, så vi legger oss ned og dør, og har lagt igjen en eksakt like lang streng med dritt etter oss. Selv om jeg liker dette bildet, også fordi det er et av de steder i forfatterskapet der humor til forfatteren skimter som et bunnløst sort speil, så vet vi jo det ikke er fullt så enkelt. Vi legger mye mer igjen etter oss. Trikkebilletter, tomme røykepakker, noe rusk som lå i bunnen av lomma, tyggiser. Og vi driver jo med så mye annet enn å bare spise. Vi har religiøst motivert gruppesex, skjærer inn navnet til et heavy metal-band med barberblad over brystkassen, prøver å sette rekord i flest genitale piercings, svelger ukritisk substanser vi ikke aner vil ha for effekt på oss. Altså, hva jeg prøver å si, er at livet kanskje er kort, men det er saktens tilstrekkelig langt. Min jobb er å skrive om disse tingene. Sverre Mallings jobb er å tegne. Arbeidet han gjør, innbyr til flere nærlesninger, og lengre utlegninger enn jeg har plass − eller tid − til her. Men dette kommer vi tilbake til ved flere anledninger. Det er fortsatt litt tid igjen. 2/2011

malerier og grafikk

Lena Akopian Epost: atonoian@broadpark.no Mob 41 08 70 21

www.kunstner.be

1 aStrup Fearnley muSeet For moderne kunSt Strandpromenaden, 0252 Oslo www.afmuseet.no Åpningstider: Åpner i løpet av 2012

TH_Kunstbydelen_ann.indd 1

2 Skulpturparken tjuvholmen Strandpromenaden, 0252 Oslo www.tjuvholmen.no Åpningstider: Åpner i løpet av 2012. Åpent hver dag.

Galleri BrandStrup

Galleri puShwaGner

Galleri Fine art

peder lund

Galleri riiS

kaare BerntSen

Tjuvholmen allé 5, 0252 Oslo www.brandstrup.no

Tjuvholmen allé 10, 0252 Oslo

Filipstad brygge, 0252 Oslo www.fineart.no

Filipstadveien 5, 0250 Oslo www.pederlund.no

Filipstadveien 5, 0250 Oslo www.galleririis.com

Munkedamsveien 62 a, 0270 Oslo www.kaare-berntsen.com

Åpningstider: Åpner våren 2011

Åpningstider: Lørdag: 12.00–16.00 samt etter avtale

Åpningstider: Mandag: Stengt Tirsdag – Fredag: 12.00–17.00 Lørdag – Søndag: 12.00–16.00

Åpningstider: Mandag – Fredag: 10.00–17.00 Lørdag: 11.00–15.00 samt etter avtale

Åpningstider: Tirsdag – Fredag: 12.00–17.00 Lørdag: 12.00–16.00 Søndag: 12.00–16.00

Stort kunStFerdiG p-huS, tar i mot Biler i alle FarGer!

28.02.11 15.2

2/2011

kunstneren foran sin dør i London

I enden av denne gaten i den britiske hovedstaten bor Therese.

Et avslappet øyeblikk.

Livet i London

– er en skattkiste for min skaperkraft Therese Nortvedt er en av Norges fremste kvinnelige billedkunstnere, som bor deler av året i London. Hennes fabulerende og gåtefulle malerier skal stilles ut høsten 2011 på det anerkjente galleriet Villa Goecke, nær Düsseldorf. Neste år står London for tur. Da er hun invitert til å vise frem nye figurative motiver i Cork Street, en av de mest etablerte gallerigatene i verdensbyen.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Charlotte Wiig og Anne Marit Muri

LONDON (KUNST): Nær Kentish Town, kun 10 minutter med tuben fra Oxford Circus midt i hjertet av London, bor Therese Nortvedt, i et viktoriansk hus i rekke fra 1800-tallet. I 2002 flyttet hun til London for å bo der deler av året. Hun ønsket å utfordre seg selv som kunstner, og være omgitt av et internasjonalt kunstmiljø. I perioder blir det pendling mellom London og Son, siden mannen og sønnen på 17 år er fastboende i Son. De første seks årene bodde alle tre i London. Yngstemann ville imidlertid hjem igjen til Norge, for å gå på videregående skole. Å ha en base i London gjør at Therese blir oppdatert på kunst på en helt annen måte enn i Norge, noe som er stimulerende for kreativiteten. Hennes kunstnerskap har alltid fulgt en linje, der de fabulerende fortellingene står sentralt. Til å begynne med markerte hun seg sterkt innen grafikk. Siden kunstneren flyttet til New York i 1981, har hun viet mesteparten av tiden til maleriet, et medium hun stadig eksperimenterer videre med. Hun er kjent for å skape en sterk dialog mellom kunstverket og betrakteren, særlig med sine portretter av kvinner og barn. Therese mener det er interessant å leve i et stort samfunn, og å kaste seg ut i en stor by, selv om det er lett å føle seg som ingen her, men livet blir straks mer utfordrende og givende. Veien hit har vært lang å gå, selv om hun allerede etter ett år hadde separatutstilling i A22 Gallery og var representert på kunstmessen Art 2003 av Pollock Fine Art. Nå åpner det seg nye viktige galleridører for kunstneren, som har et ønske om å

vise frem sine malerier internasjonalt og nå et nytt og større publikum. Gaten der hennes engelske bolig ligger, er bred og lang. På sortmalt ytterdør står husnummeret markert med metallskilt. – Det er lett å finne frem til meg i London, sier hun på telefonen når jeg ringer fra hotellet. Og det viste seg å stemme. Det tar bare fem minutter å gå fra t-banestasjonen til Thereses gateadresse. Når jeg ringer på, er jeg sikker på at det er her hun bor. Hun viser seg raskt i døråpningen med et vennlig vesen og geleider meg gjestfritt inn i spisestuen, til et pent pådekket lunsjbord. Herfra er det dør ut til en sjarmerende hage som kan nytes på lyse sommerdager. Huset, som ikke er så stort, minner om et dukkehus med sine små rom. Totalt sett er ikke flaten så liten, siden boligen har tre fulle etasjer. Eiendommen er bevart med klassiske detaljer, originale peiser, stukkaturer og rosetter. Therese foretrekker omgivelser med sjelfull atmosfære. Tingene hun omgir seg med, må ha en historie. De fleste møblene i boligen er norske, blant annet spisestuen og et 1700-talls framskap, som er dekorert av hennes bestefar, Erling Nortvedt, som var kunstmaler. Erling Nortvedt ble antatt på Høstutstillingen 10 ganger. Han var også assistent hos Harald Sohlberg, og en yndet dekoratørmaler som satte varige spor etter seg, blant annet på gamle herregårder i Norge. Han har også laget altertavlen til Solør k irke. Et kirkebygg som ble tegnet av Arnstein Arneberg. Over peisen i den ene stuen henger et av hans malerier, som viser et portrett av Thereses oldemor. Bildet med sitt hemme2/2011

rett utenfor stuedĂ¸ren har kunstneren en herlig bakhage.

PORTRETT av oldemoren, malt av bestefaren Erling Nortvedt.

1700-tallsskapet er dekorert av Thereses bestefar, som bĂĽde var dekorasjonsmaler og kunstmaler.

therese speiler seg i antikt speil i sin victorianske London-leilighet.

2/2011

lighetsfulle blikk betyr mye for henne, og har inspirert kunstneren til selv å male motiver av kvinneskikkelser.

Et eventyrrike – Min bestefar var en fargerik person som skapte en eventyrverden rundt seg. Han likte å være omgitt av eksotiske planter og dyr. I haven hans i Hølen fløy tropiske fugler, gullfisker svømte i en dam, og i et hav av blomster kunne man få øye på en påfugl som var hans trofaste hund. Kanskje skapte han sitt lille paradis for å holde dystre tanker og vanskelige tider på avstand. Selv om ikke alle barn på denne tiden var omgitt av eksotiske dyr og planter i sine nære omgivelser, opplevde jeg bestefars eksotiske rike som naturlig. Hans verden ble en del av min v irkelighet. Barn reflekterer jo ikke så mye over hva som er normalt. Universet til min bestefar var fargerikt og visuelt berikende for meg. – Jeg besøkte han ofte i verkstedet, der han malte. Han bodde rett ved mitt barndomshjem i Hølen. Det er tydelig å se i Thereses kunstnerskap at hun er influert av bestefarens eventyrverden. Selv har hun ofte beskjeftiget seg med barndommens rike i sine bilder. Hun skildrer gjerne virkeligheten som et sted midt mellom to poler, som favner både om en fysisk tilstedeværelse og en psykisk og til tider mytisk dimensjon. Hennes formspråk er variert, der symbolisme og surrealisme er sentrale faktorer. – Jeg visste tidlig i livet at det var kunst jeg ville drive med. Men, jeg ble ikke oppfordret til dette hjemme, selv om min far var arkitekt og bestefar malte. Som ett av åtte barn var jeg vant til at de voksne ikke hadde så mye tid til å gi barna spesiell oppmerksomhet. Mor var yrkeskvinne. Hun arbeidet som rektor på barneskolen i Hølen. Barndommen bød likevel på mange gode øyeblikk, som er uhåndgripelige. Jeg husker mange glimtvise episoder av lykke. Min bestefar levde til jeg var 19 år. Både han og mine foreldre støttet meg i mitt valg om å bli kunstner når de endelig skjønte at det var den veien jeg ville gå. Hoppet av studier – ble igjen i England Allerede da hun var 16 år, reiste Therese til England for å jobbe som au pair. Hun fikk raskt sansen for det pulserende livet i utlandet. England har hun fått oppleve i tre ulike faser av livet, i tenårene, i tyveårene og nå som voksen kvinne. Positive ting skjedde med hennes egen skaperevne da hun begynte på formingslinjen ved Gamlebyen Folkehøgskole i Fredrikstad, etter fullført gymnas i 1972. – Lærer Bjørn Dahlberg, som er svensk, var utrolig inspirerende, og karismatisk. Vi har fremdeles kontakt i dag, selv om han har flyttet tilbake til Sverige. Han så noe i mine bilder, og han klarte å formidle det med en entusiasme som fikk selv meg til å tro på det jeg gjorde. Men det var Ove Stokstad, ved Kunstakademiet i Trondheim, som førte meg inn i grafikkens magiske verden. I 1975 da Therese var 22 år, skjedde det tre positive ting på en gang. Hun kom inn på Kunstakademiet i Oslo, ble antatt på Høstutstillingen og ble innkjøpt av Kulturrådet, med etsningen En slags virkelighet. Bildet viser en kvinnetorso som bærer en medaljong med et miniatyrportrett. Insekter kravler opp mot det usynlige hodet. Allerede med dette verket beveger hun seg bort fra det realistiske billeduttrykket. På studietur til London med klassen på kunstakademiet hoppet hun av studiet og ble igjen i verdensbyen. Den gang

hadde hun verken mobiltelefon eller bankkort, men hun klarte seg bra likevel. Først etter tre år kom hun tilbake til Norge. I London studerte hun ved to ulike kunstskoler. På den ene skolen studerte hun grafikk, og på det andre utdanningsstedet stod scenografi på dagsordenen. Venner fra denne perioden er fortsatt en del av hennes omgangskrets. Da hun kom hjem, ble utdanningen fullført på Kunstakademiet i Oslo. Her hadde hun blant annet Arne Malmedal som professor. Han lærte Therese å stille seg utenfor motivet, og være opptatt av det visuelle. Senere har hun blant annet hentet inspirasjon fra den franske maleren Gustave Moreau (1826–1898), og fra mexicaneren Frida Kahlo (1907– 1954). Hun er dessuten påvirket av surrealistene, futuristene og symbolistene. I 1980, mens Nortvedt fremdeles gikk på kunstakademiet, holdt hun sin første separatutstilling i Galleri Cassandra, der hun viste frem grafiske arbeider. Et av hovedverkene fikk tittelen Tilbakeblikk. Motivet inneholder et par fotografisk etsede øyne, som bokstavelig talt sitter i nakken. Her introduserer hun bilder som viser mennesker med intense blikk. Det er ikke så lett å gå forbi eller glemme disse blikkene, som borer seg fast i betrakteren og fører til at det oppstår en dialog mellom han/ henne og bildet. Som barn lengtet Therese til den dagen hun kunne reise ut i verden på egen hånd, å få utløp for sin utforskertrang, nysgjerrighet og kreativitet. Etter fullført kunstutdanning på Statens kunstakademi i 1981 dro hun rett til New York, og bosatte seg på Manhattan i East Village. Der ble hun i fem år. I denne perioden var det maleriet som stod i fokus for kunstneren. Hun beholdt grepet om å feste blikket til tilskuerne også i sine malerier. Bildene ble stilt ut i gallerier som B-side og New Math Gallery. Hun ble på dette tidspunktet den første norske kunstneren som ble tildelt et prestisjefylt stipend og atelier ved det internasjonale kunstsenteret P.S.1. I tillegg ble hun invitert til å stille ut verker ved The American Scandinavian Foundation i New York og på Henie–Onstad Kunstsenter.

Universelle motiver – Helt fra min gryende start som billedkunstner har jeg vært opptatt av det umiddelbare uttrykket, hvor underbevisstheten spiller en sentral rolle. Det du ikke kan se eller fange der og da, er noe som opptar meg. Mye i livet består av trivialiteter, byråkrati og tørre fakta. Maleriet representerer en helt annen dimensjon, som åpner sinnet for nye inntrykk og fabuleringer. Barnesinnet er mer åpent enn hos voksne, og barn er mindre forutinntatte. De er små mennesker som er umiddelbare i sitt uttrykk, og som har et rikere register å spille på, fordi de er mindre låste i sin væremåte. – Vår fortid og historie former oss. Kvinner som dveler ved sin barndom, er en motivkrets jeg stadig vender tilbake til. Og mønster, for eksempel i et tapet, i et teppe, eller i en vevnad, symboliserer for meg en reise i tid som verken har begynnelse eller slutt. Nordisk mytologi og eventyr, symbolisme, sidesyn og doble visjoner er sentrale temaer hos Therese, sammen med intuisjon, underbevisstheten, årvåkenhet og telepati. Menneskelige tilstander og det uhåndgripelige er til evig inspirasjon for henne. Fargemessig jobber hun intuitivt, med et rikt utvalg av lysende sterke farger i ulike valører. 2/2011

LOURDES I–IV, olje på lerret, 36 x 45 cm.

Stranger's Paradise, olje på lerret, 190 x 220 cm.

– Jeg jobber mye alene og får tid til å fordype meg. Mange tanker streifer gjennom hodet, og jeg får ofte sterke signaler som jeg ikke kan stenge ute når jeg maler. Mine visjoner og mitt klarsyn har nok noe med livserfaring å gjøre. Det er fascinerende å fornemme deler av en virkelighet vi ikke kan vite noe om på forhånd. Ingen av oss vet noe konkret om morgendagen eller kjenner sin egen fremtid. I de siste årene har samspillet mellom mennesker og dyr hatt en sentral rolle i mine malerier. Dådyr har kommet helt opp i hagen vår i Son, til alle døgnets tider. Også her i London har jeg sett rev gå helt uforstyrret midt i gaten, ja dessverre også gått inn gjennom hagedører i hus og skambitt sovende barn. Jeg tror menneskene har forstyrret balansen i naturen med sin rovdrift på kloden. Med maleriet søker jeg en refleksjon og en atmosfære, som på mange måter kan sammenlignes med å legge ut på en tankereise. Noen bilder fra ulike perioder har jeg valgt å beholde selv, og de ønsker jeg ikke å selge. Blant annet maleriet Stranger`s Paradise som ble stilt ut for første gang i 1990. Jeg betrakter dette maleriet som et av mine hovedverk. Bildet ble omtalt i de tre største avisene i Sverige, da det ble vist frem for første gang på en separatutstilling i Stockholm. Den kjente kunstanmelderen Ingamaj Bech, som dessverre ikke lenger lever, var en av de som skrev en lang anmeldelse av verket. Hun oppsøkte også Therese på atelieret i Oslo for å intervjue henne i forbindelse med en bok hun holdt på med. Ingamaj Bech uttalte følgende i Aftonbladet: Therese Nortvedts billedverden rommer kvinnelige erfaringer. Og de løftes opp på et mytisk nivå som gjør dem mindre smertefulle, fordi de er mindre personlige: de blir eksistensielle. Fremmedfølelsen, utsattheten, ensomheten, båndene mellom voksen og barn, kampen mellom mannlig og kvinnelig … i Therese Nortvedts store lerreter, som lyser av gull, ultramarin, rødt, oker og grønn jord, blir disse erfaringene deler av en arv. Den mytiske arven gir en trygg form til den fremmedes fragmentariske opplevelse av seg selv. Estetikken blir et vern mot kaos. Igjen er det barndom, foreldre og mytologi kunstneren spinner sine tanker rundt. Motivet er som hentet ut fra en Milan Kunderaroman, der mennesker er tynget av opplevelser i livet. Alt det man bærer med seg av indre bagasje, har verken tyngde eller letthet. I 1992 på Galleri Brandstrup og i 1993 på The October Gallery i London viste hun frem de første små pikene som fremtrer med vidåpne øyne og fremmed blikk, og som bærer 22

2/2011

Salute. J.F.K. jr., olje på lerret, 75 x 100 cm.

på et leketøy i form av en teddybjørn. De små pikene ser på oss og vår virkelighet med stirrende blikk, som om vi betraktere tilhører en annen verden, i motiver som Two of a kind, Dinner at Eight og The Only Child. I 2001 gjorde hun seg bemerket med malerier der hun skildrer fotografiske ikoner. Bildene ble stilt ut på Galleri Brandstrup i Oslo og på Hå gamle prestegård. Her kunne publikum studere Anne Franks usikre smil. Også seks ulike varianter av det kjente bildet av John F. Kennedy jr. som gjør soldathilsen ved sin fars kiste, gjør sterkt inntrykk på publikum. Bildet har tittelen Salute. J.F.K. jr. Man undres på hva den lille gutten skjønner av livets brutalitet, der hans far ligger myrdet i en kiste. Therese fortsetter å skildre ikoner, både med sitt kjente portrett av datteren til Madonna, Lourdes Ciccone – Lourdes 1–V, og av det amerikanske varemerket Donald Duck. Også her stiller hun betrakteren overfor spørsmål som vi knapt kan svare på, og som etterlater seg nye følelser og tanker. – Jeg tror ikoner har en egen evne til å formidle universelle sannheter, som gir gjenklang hos betrakteren.

Maleriene åpner opp dører Selv hever ikke Therese stemmen bokstavelig talt. Det er maleriene som er hennes talerør. De åpner opp dører, som slipper kunstneren inn i de beste galleriene. Den tyske galleristen Anna Klinkhammer i samarbeid med Artax og Ralph Kleinsimlingshaus har nå valgt å vise 20 malerier av Therese Nortvedt i galleriet Villa Goecke i Krefeld. Utstillingen åpner 8. oktober 2011 og blir en del av Museumsnatten, hvor alle gallerier og museer i Düsseldorf, Køln, Dortmund og Essen har vernissasje i 24 timer. Allerede i 2008 stilte Therese Nortvedt ut i Galerie Anna Klinkhammer, en utstilling som fikk god omtale. I 2009 hadde hun separatutstilling i Galleri Christian Roellin i St.Gallen. Og i 2010 stilte hun ut hos Fabian & Claude Walter Galerie i Zürich. – Nå arbeider jeg med to deadlines, den første til høsten og den neste i 2012. Jeg er avhengig av et stort press for å kunne yte maksimalt. Det å fokusere på et mål gjør at alle mine ressurser aktiviseres, og det er veldig fascinerende når nye ideer føles som et lynnedslag. Jeg forsøker alltid å strekke meg litt lenger for hver utstilling. Å utvikle seg gjennom maleriet er et enormt privilegium, noe jeg hele tiden prøver å utfordre meg selv på.

home, olje på lerret.

Men jeg er også min verste kritiker, og velger ingen lettkjøpte løsninger. Jeg må stadig fornye meg. Bildene er som en levende materie, som bygges opp lag for lag. Inspirasjonen kan komme fra et eget foto eller jeg blir fanget av et bilde i en avis eller i en bok. Dette bildet bruker jeg bare som et utgangspunkt for et maleri og gir det et helt nytt uttrykk, ved å føye til nye elementer og rekvisitter. Kunstverket kan sammenlignes med et barn, det er alltid vanskelig å si når det kan stå på egne ben og er klar for å slippes ut i verden, det vil si på utstilling.

Atelier i fargerikt strøk Atelieret til Therese ligger i Deptford, en sørøstlig bydel i London. Det tar ca. 45 minutter å komme seg dit fra hennes hjem i London. Strøket er fargerikt og usedvanlig fritt for kjedebutikker, men preges også av å være et fattig område med sterke karibiske innslag og en pulserende musikkscene. – Jeg bodde her da jeg studerte. Musikerne i Dire Straits holdt til i et hus på den andre siden av gaten, før de flyttet til USA. – Det er lett å komme i kontakt med engelskmenn. I London snakker man med folk selv om man ikke kjenner hverandre. Briter er gode på smalltalk, de er lette å komme i prat med på puben, i butikken eller på bussen. Den angelsaksiske kultur har lang tradisjon med å konversere om dagligdagse hendelser med masse humor og glimt i øyet. Jeg har også noen gode, nære venner og kollegaer her, blant annet Hjørdis Dreschel som jeg arbeider mye sammen med. Dette samarbeidet førte til utstillingen When I close my Eyes, med over 90 arbeider som ble vist frem i Aalesund kunstforening høsten 2010. Vi planlegger nå å vise utstillingen i Stockholm. I en stor by har man flere valgmuligheter, og kunstnertettheten er stor. Konkurransen er også enorm, og de fleste må tjene til livets opphold gjennom andre yrker. Via Art House Lewisham i London, hvor jeg har laget mange av mine beste monotypier, har jeg truffet flere fantastiske kunstnere. Therese blir også invitert til arrangementet Le Salon, der privatpersonen Elnora Santana Gaarder har realisert sin drøm om å invitere billedkunstnere, forfattere, skuespillere, musikere og kunstelskere til å bidra på kulturkvelder med ulike temaer. Therese ble kjent med brasilianske Elnora for mange år siden da hun bodde i Norge og begynte å kjøpe bilder av kunstneren. Med sitt store nettverk inviterer hun stadig nye mennesker til Le Salon, der utvalgte gjester får kulturelle opplevelser og smake på kulinariske retter i hennes store herskapshus i London.

wishful thinking, 2006, olje på lerret.

– London er full av sjenerøse mennesker. Byen inspirerer meg like mye i dag som da jeg var ung. For noen uker siden var jeg på et foredrag på Tate Modern, der psykoanalytikere tok for seg temaet Kunst og hypokondri gjennom kjente malerier og analyserte dem med sin fagkunnskap. Veldig interessant, selv om jeg var sterkt uenig med mange av påstandene. Det som er så fint med å være borte fra Norge i perioder, er at jeg ser ting klarere i mitt eget liv når jeg har distanse fra den hjemlige sfæren og kan sette ideer ut i livet på samtidens kunstscene. Her skjer det noe hele tiden, som gjør at livet føles levende. London er for meg et drømmeslott fylt med uåpnede skattkamre.

therese nortvedt (f.1953) Utdanning: • Statens kunstakademi, 1979–81. • English National Opera Theatre Design Course, 1978–79. • Central School of Art and Design, London, 1977–78. • Statens kunstakademi, 1976–77. • Kunstakademiet i Trondheim, 1974–76.

Separatutstillinger i utvalg: • Villa Goeche, Krefeld, Tyskland, høsten 2011. • Aalesund Kunstforening, 2010. • Galerie Christian Roellin, Sveits, 2009. • Valperga, Galleri Anna Klinkhammer, Düsseldorf. • St. Olav's Gallery, London, 2008.

Kunst for salg, se kunstkatalogen 2/2011

Galleri Voksenåsen «DAMENES VERDEN» Non Stop ART 13. mars - 22. mai 2011

Hjørdis Dreschel

Angelina Engelsen

Sol Nodeland

Anne Kristine Togstad

Daniel Østvold

Unni Askeland

Marianne Bratteli

Sidsel Palmstrøm

Astri Tonoian

Liz Bowman

UNNI ASKELAND, LIZ BOWMAN, MARIANNE BRATTELI, HJØRDIS DRESCHEL, ANGELINA ENGELSEN, JOHANNE GETZ, SOL NODELAND, SIDSEL PALMSTRØM, ANNE KRISTINE TOGSTAD, ASTRI TONOIAN OG DANIEL ØSTVOLD Damenes verden er en strålende «Non Stop» kunstutstilling med høy kvalitet og stor variasjon i uttrykk og materialer. Kvinnelige kunstnere i toppsjiktet og en «hane i kurven» er representert med det ypperste av maleri, mixed media, grafikk, tekstil, smykker og skulptur. Galleri Voksenåsen hyller den internasjonale kvinnedagen for femte år på rad, de kvinnelige kunstnerne og «hanen i kurven» Daniel Østvold- som har et sterkt innslag av kvinner i sin interessante motivkrets. Østvolds fascinerende malerier er utstilt i restaurant Nils Holgersson. Visning for innkjøpskomiteer, bedrifter og private kan avtales. Ønskede billedfiler av de fleste kunstnernes verk kan på forespørsel oversendes pr. epost. Priser fra kr 3100 – kr 40 000. Gode betalingsordninger er mulig gjennom KulturKonsept! De fleste kunstnere kan ta oppdrag på bestilling, og det kan på forespørsel vises flere og andre verk av de fleste kunstnerne. Ta kontakt med kurator Kristin Jordfald for spørsmål. kristin@kulturkonsept.no – tlf. 909 67 883. Omvisning/kunstpause på dag-eller kveldstid kan bestilles for bedrifter og private. Vi skreddersyr enkle eller spektakulære arrangementer med kunst & mat. Henvendelse 22 81 15 00 / 909 67 883 eller epost: hotell@voksenaasen.no eller kristin@kulturkonsept.no

Utstillingen er åpen hver dag i hotellets åpningstid.

For kjøp spørsmål og kjøp, henvendelse resepsjonen eller til kurator Kristin Jordfald: kristin@kulturkonsept.no eller Tlf 909 67 883

Neste utstilling: Den tradisjonsrike sommerutstillingen med topp kunst og salg «rett fra vegg» er åpen for publikum fra 23. mai. Hjertelig velkommen til Galleri Voksenåsen. Voksenåsen er Norges Nasjonalgave til Sverige.

KulturKonsept Deler av utstillingen kan ses på www.kulturkonsept.no Tlf. 909 67 883

Voksenåsen kultur- og konferansehotell Ullveien 4, 0791 oslo tlf. 22 81 15 00 www.voksenaasen.no

Malekurs ved Jan-Ove Tuv (Elev av Odd Nerdrum 1996 - 2002)

Last ned presentasjonen her: http://issuu.com/janovetuv/docs/2011

Kursene holdes over hele landet, etter invitasjon. Facebook: â&#x20AC;&#x153;Malekurs ved Jan-Ove Tuvâ&#x20AC;?. Bli medlem og motta jevnlige nyhetsbrev! Se bilder og avisomtaler av tidligere kurs. Selvportrett som stolt kitschmaler

malekurstuv@gmail.com

Pop Art

yndlingen 26

2/2011

Eivind Blaker har i en alder av 28 år rukket å få en solid posisjon på det norske kunstmarkedetmed sine teknisk avanserte skulpturmalerier. Bildene ble utsolgt på tre minutter da de ble vist frem på Rådhusgalleriet i Oslo i 2006. Året etter tok det 48 sekunder før bildene var revet vekk, samme sted. I april er kunstneren aktuell med utstilling på Galleri Brandstrup i Oslo, med helt nytt bildeuttrykk. Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas

husveggen. Tettstedet Stathelle har ca. 6000 innbyggere og er en Den unge telemarkingen fra Stathelle ble før han var ferdig på perfekt miks av å være passe øde og urbant, mener Eivind. Statens kunstakademi i 2006, lagt merke til med sine fargerike Han er født og oppvokst der. Foreldrene bor ikke så langt og eksplosive tegneseriebilder, der øyeblikkets energi er det bæunna kunstnerens kombinerte hjem og atelier. rende budskapet fremfor å fortelle en bestemt historie. I 2003 I 2005 lanserte Blaker et verk inspirert av figurer fra den ble hans pixelmalerier Me and Chuck antatt på Høstutstillingen. amerikanske populærkulturen, som ble vist frem på Med dette verket vant han Den franske pris og fikk et tre måneHøstutstillingen samme år. Bildet, som er umalt, er skåret ut ders studieopphold i Paris på Cites des Arts. av mdf-plater med tredimensjonal effekt og har tittelen What I – Jeg tror ikke jeg kan forandre samfunnet ved å lage bilder Wouldn`t do for Some Action. Det fremstår som en miks av med visjonære budskap, det ville tatt for lang tid, da vil jeg helskulptur og maleri. ler blitt politiker, sier Eivind Blaker. – Jeg fikk mye oppmerksomhet på grunn av dette kunstverket – Mitt mål er å forskjønne virkeligheten. Men tanker er ikke som var ti cm tykt. Dette lignet velhelt forduftet i verkene mine. Da jeg dig på kunst, altså tilstrekkelig rart, bestemte meg for å lage bilder med sært og annerledes. Selv synes jeg tegneseriemotiver, var drivkraften det hadde sett bedre ut med farger. å gjøre uttrykkene enda mer optiSiden har jeg valgt å male alle male, mer emosjonelle og energibildene jeg lager. rike enn originalene i serieheftene. Å formidle sterke følelser er viktig for meg. Tegneserier er gode taleMye struktur rør for menneskelige følelser, selv – For min del er det ekstremt vikom de ikke gjenspeiler den virketig at teknikken, og selve håndlige verden. Fortellingene med sin verket rundt tilblivelsen av et bilsort-hvitt-tankegang der figurene de, er krevende. Jeg liker ikke enten er gode eller onde, er vår tids lettvinte eller spontane løsninger, eventyr, mener Blaker. da blir arbeidet uinteressant for – Selv fattet jeg tidlig interesse meg. Verket må være utfordrende for Fantomet og Spiderman. Jeg å skape, som et komplisert puslegadd ikke å lese så mye tekst, men spill eller broderi. Et bilde er av de gode bildene ble gjemt inne i interesse for meg først når jeg vet mitt hode. Selv om jeg lenge har at det ligger håndverksmessige vært opptatt av amerikanske tegutfordringer bak sluttproduktet. neserier, ville jeg aldri bodd i USA. Jeg har et sterkt konkurranse Jeg foretrekker sosial rettferdighet instinkt og tøyer stadig mine og ønsker ikke at de rike skal få beegne grenser, for å se hvor langt stemme. Den amerikanske våpen- heidi, lakkert aluminium, 2010. jeg kan strekke meg rent teknisk. politikken er heller ikke bra, den Jeg vil at det skal komme tydelig grenser til galskap etter mitt syn. Våpen som er godt teknisk frem at verket har fortjent alle timene i verkstedet. laget, kan være fascinerende å se på, selv om de i bruk har kon– Hvis det er for lett å lage kunstverket, da er det noe galt, sekvenser jeg ikke liker. mener jeg. KUNST møter Eivind Blaker på den amerikansk-inspirerte Når ideen til et motiv er der, utvikler jeg først skisser på dineren Nighthawk Diner på Grünerløkka, som oser av USA og datamaskinen. Alle former konstrueres der. Deretter freser jeg 1950-tall. Her står store hamburgere på menyen. ut de mange små og store bitene i tre for hånd med en god elekSelv foretrekker den unge kunstneren en salat. trisk freser. Trebitene blir malt før jeg monterer alle brikkene – Det er jo midt på dagen, sier han, så da passer det best med på en mdf-plate. Med en nøyaktig plan vet Blaker presis hvor litt lett mat. alle brikkene skal plasseres, som i et ferdigpuslet puslespill. Mens han inntar noen munnfuller grøntfôr i hippe hovedI den senere tid har Eivind Blaker utvidet sitt bilderepertoar, stadsomgivelser, forteller Eivind at han er glad for å slippe å bo og har laget motiver blant annet med trær. Ett har han gitt i byen, med all sin larm, støy, køer og masse folk. tittelen Even better than the real thing. – Oslo sentrum er slitsom. Mengden lyder per minutt er som Det er ikke få småbiter som er satt sammen til ett bilde, og å høre på en konstant during fra et gammelt kjøleskap, sier han. som tittelen sier, er dette et tre som kan fortone seg som mer – Jeg foretrekker å bo på et lite sted der det kun er et par burpresist og mer forskjønnet enn et virkelig tre. gersjapper, et lite kjøpesenter og ingen trikker som suser forbi 2/2011

utsmykning av Skatt Øst i samarbeid med Espen Henningsen 2009.

dragehalen, Klevstrand barneskole, 2007.

utsmykning, Price Waterhouse Coopers, 2008.

me and chuck, 2003.

2/2011

– Jeg er vokst opp i en familie som har vært mer opptatt av struktur og logikk enn kunst. Mye av det jeg driver med i dag, handler mest om planlegging, og lite om spontanitet. Min mor er sivilingeniør i kjemi og jobber i Gassnova. Hun er vokst opp på Notodden og har vært ordfører, for Arbeiderpartiet. Far, som opprinnelig er fra Kristiansand, er også utdannet sivilingeniør. Han gikk på bygnings- og reguleringsteknikklinjen. Far var med å starte Badeparken i Telemark, der han var direktør i mange år. På det forretningsmessige området er han kreativ. I dag jobber han med utgivelse av Det skjer i Bamble. – I oppveksten tegnet jeg ikke så mye egne ideer, men jeg var god til å kopiere fantomtegninger. Jeg var medlem av Fantomklubben og ble veldig inspirert av tegneserien. Da jeg gikk i 5. klasse på barneskolen og Norge arrangerte OL på Lillehammer, tegnet jeg en OL-maskot som jeg fikk mye skryt for. Mot slutten av ungdomsskolen måtte jeg ta et valg om linje på videregående skole. Gjennom eliminering av uinteressante fag stod jeg igjen med tegning, form og farge, mest for å få generell studiekompetanse. Veien videre gikk til Asker kunstskole. I 2003 søkte jeg opptak på Kunstakademiet og kom inn med to pixelmalerier, Me and Chuck. Verkene i fotorealistisk stil er et selvportrett av meg og Chuck Close. Den kjente amerikanske maleren og fotografen inspirerer meg fortsatt. I alt er det brukt 40 ulike grånyanser i bildene, som det tok fem måneder å fullføre. Alle rutene ble utstyrt med et nummer og ble satt sammen etter først å ha blitt konstruert på pc-en. De to bildene er like store og måler 200 x 150 mm. For tiden er verket utlånt til Statoil. – Da jeg gikk på kunstakademiet, tenkte jeg at nå er det alvor, og at det jeg holder på med, ikke bare er tull. Jeg møtte opp hver dag tidlig på skolen, men oppdaget snart at jeg var den eneste studenten som stod tidlig opp. Det var ingen andre enn meg i lokalet frem til rundt klokken ti på formiddagen, først da begynte de andre elevene og lærere å dukke opp. Alt var veldig fritt på Kunstakademiet. Jeg avsluttet studiene med å lage et stort juletre i makramé, mest fordi jeg syntes absurditeten var en passende finale på min tid på Statens kunstakademi. Jeg gledet meg over logistikken av å farge, kutte og knytte 7000 meter tau. I 2006 da Eivind Blaker var ferdig med kunstutdanningen og stilte ut bilder på Rådhuset samme år, på utstillingen Norske Bilder, ble alle hans verker utsolgt på tre minutter. Kjøperne

– Bildene jeg lager, handler om å se noe kjent på en ny måte.

var Kåre Valebrokk i TV2, sønnen hans og en privat samler. Året etter på samme utstillingssted tok Eivind Blaker med seg stoppeklokke for å sjekke om den gamle rekorden kunne bli slått. Og da tok det nøyaktig 48 sekunder før bildene skiftet eier. – Er det mest menn som kjøper bildene dine? – Jeg appellerer nok mest til menn, ja. Christen Sveaas og Christian Ringnes er blant de som har kjøpt mine bilder, sier Blaker. Statoil er også en god kunde. De har kjøpt i alt ni bilder av meg. – Det må være positivt for deg å delta på kunst utstillinger? – Når jeg stiller ut bilder, gjør jeg det mest for andre. For min egen del faller det ikke naturlig å gå på kunstutstillinger. Der er det ingen stoler å sitte på, jeg må stå lenge, og det er ofte fullt av folk. Å vise frem kunsten min handler mest om å få frem bilder jeg selv liker. Jeg ser på gallerier som et showrom, og jeg anser meg selv for å jobbe i underholdningsbransjen. En del kunstnere tar seg selv veldig høytidelig utsm og liker å ha høye tanker om seg ykning selv. Selv har jeg et jordnært forhold til det å være kunstner og har F15 mest respekt for materialet og ideen bak et ,2 00 7. kunstverk.

Spenstige utsmykkingsoppgaver Man sovner ikke så lett i et auditorium der Eivind Blakers energi rike bilder henger på veggene. Han er kjent for å kle vegger med bilder av helikoptere, fly og bilkrasj som får utfolde seg i fri tegneseriedressur. De fleste titlene på utsmykkingsverkene har engelske titler, som Car Crash, Here comes the Sun og Airplane Combat. – Jeg har nok fått en del utsmykkingsoppgaver fordi noen mener jeg har et ungt og hipt uttrykk. Mitt første oppdrag fikk jeg i 2007, for å friske opp omgivelsene på Klevstrand barneskole i Porsgrunn. Nå slynger en gulmalt dragehale seg energisk rundt deler av bygningen, som får

elever og lærere til å våkne med en gang de trer inn i skoleporten. Revisjonsselskapet Price Waterhouse Coopers gav Eivind Blaker og Espen Henningsen i oppdrag å smykke ut sin auditoriesal i Oslo med pop art-kunst. Eivind har laget figurene, og Espen har designet og malt bakgrunnen. Den utradisjonelle veggkunsten får besøkende til å sperre opp øynene, med sin friske energi og herlige tegne serie-lekenhet. De to kunstnerne filmet arbeidet under oppriggingen av verket som en time-lapse film for å dokumentere hvordan veggene og rommet endret karakter med kunstverket. Det tok ca. 10 dager å male underlaget og feste de forhåndslagde figurene på veggflatene. Skatt Øst, Porsgrunn sykehus, Bøler Idrettshall og Formuesforvaltning er andre aktører som har gitt Blaker i oppdrag å piffe opp grå vegger med dynamisk pop art-kunst. – Nå skal vi snart i gang med utsmykkingsoppgaver til en høyvegg på Drammen videregående skole. Dette er et sam arbeidsprosjekt med Espen Henningsen. Vi jobber ofte sammen, og dette blir vår sjette store utsmykking. Bildet, Here comes the Sun, måler 9 meter x 4 meter. Det får betrakteren til å føle at han står inne i et tårn og er vitne til en eksplosjon. – Jeg liker å lage store ting, noe som er mulig med utsmykkingsoppgaver. Det er også mindre egoistisk, mener Eivind.

Systemfreak Kunstneren har også noen andre sider som er verdt å nevne. Han er veldig glad i systemer og orden, og fører lister som han sammenligner med dagboksnotater eller et fotoalbum. Helt siden 1997 er alle filmer han ser, blitt loggført kronologisk med dato, tittel, format, hvem han ser dem med, og karakter. Gode filmer, særlig DVD-er fra USA, Frankrike og England gir han 2/2011

car crash, 2007.

inspirasjon og fin avkobling. Favorittfilmene er alt fra action, drama til dokumentarer. Den amerikanske filmskaperen David Lynch som er kjent for TV-serien Twin Peaks, og Stanley Kubrick som blant annet har laget filmen Clockwork Orange, rager høyt blant regissørene, sier Blaker. Innkomne tekstmeldinger blir også loggført. – Alle mailer blir printet ut og samlet i permer. Dette er nok et av de mer tidkrevende systemene mine, og noen ganger kan jeg angre på at jeg har satt dette i gang, men på den annen side; jeg får god oversikt over mine spor og mønstre på denne måten. Jeg sparer selvsagt også på alle kvitteringer, noen er håndskrevet hvis kassaapparatet ikke fungerer. Dermed får jeg full innsikt i hva jeg gjør, hvor jeg er, og hvor alle pengene blir av. Sporene forteller om en reell virkelighet helt uten sensurering, mener Eivind. – Og dette gjør du helt frivillig? – For meg handler dette om logikk, og logistikk. Men jeg har jo fått noen kommentarer fra andre at jeg kunne ha blitt en utmerket regnskapsfører, noen har til og med oppfordret meg til å bli bokholder, men det var før jeg begynte å lage bilder. Jeg ser på verden i logiske bilder, og er drevet av struktur. Alt jeg lager, følger en plan og en oppskrift.

Nytt uttrykk I disse dager er Eivind Blaker i ferd med å sluttføre nye bilder som skal stilles ut på Galleri Brandstrup fra 28. april i år. Da presenterer han verker med nytt uttrykk utført i aluminium, blant annet et kvinneportrett i rødt og sort, bygget opp av streker eller rettere sagt linjer. Bildet er fargelagt med billakk. Fargene spenner over syv ulike fargegradsforskjeller i sort og rødt. Verket måler 115 x 100 cm. På utstillingen vil kunstneren vise frem tre nye portretter i denne teknikken, og ingen motiver med tegneserier laget av MDF-plater. – Jeg ønsker å ta en pause fra tegneseriebildene. Det har gått litt rutine i dette uttrykket. Nå vil jeg utvide min portefølje med nytt uttrykk og ny teknikk. 1 2006 ble Blaker invitert av Galleri Brandstrup til å inngå et samarbeid. Marit Gillespie, som er den ene av de to eierne av Galleri Brandstrup, likte bildene til Blaker som hun så for første gang på Rådhusgalleriet. I 2008 ble den første separatutstillingen med motiver av den unge kunstneren stilt ut på Galleri Brandstrup. Nå står en ny separatutstilling for tur i det respekterte galleriet som har flyttet til Tjuvholmen. Kanskje den gamle rekorden på 48 sekunder er mulig å slå der …

2/2011

Even better than the real thing, 2006.

Uttalelse fra Kim Brandstrup, Galleri Brandstrup:

– Eivind Blaker er et ungt kunstnerskap med et særegent uttrykk. Verkene hans er i en klasse for seg, ingen andre skaper det han lager. – Vi oppdaget kunstneren allerede for flere år siden, og har stor tro på Blaker. I 2008 arrangerte vi hans første store separatutstilling, der private samlere sikret seg hans verker, blant annet flere fra Danmark. Nå åpner vi ny separatutstilling med den lovende kunstneren fra 28. april til 22. mai.

EIVIND BLAKER (f. 1983) Utdanning: • Statens kunstakademi, 2003–2006. • Asker kunstskole, 2001–2003.

Utstillinger i utvalg: • Galleri Brandstrup, 2011. • Galleri Brandstrup, 2008. • Rådhusgalleriet, Norske Bilder, 2007. • Rådhusgalleriet, Norske Bilder, 2006.

Innkjøpt av: • Kistefos-Museet, 2007. • Norsk kulturråd, 2006. • Skien kunstforening, 2006. • Bamble kommune, 2003.

Norsk design fra 1964

Butterfly

10% på Butterfly i hele april kun for medlemmer i KUNSTklubben/ abonnenter på KUNST. For kjøp og mer informasjon se fineart.no www.northernlighting.no

Samfunnsbevisst

surrealist 32

2/2011

Peter Esdaile er både maler, grafiker, tegner, kurslærer og skulptør. Han har flyttet fra Bekkestua i Bærum til Madison i USA i godt voksen alder, for å bo og arbeide i Amerika noen år. I USA blir han både opprørt og oppstemt av det han observerer, noe som inspirerer til stadig nye figurative og halv abstrakte bilder. – Det er som å motta energi fra en helt annen kraftkilde, sier han. Tekst Anne Marit Muri / Foto Dave Watkins-Narella.studio.com

MADISON (KUNST): Å få øye på Peter Esdaile, som er over en meter og nitti cm høy, på denne lille flyplassen er lett, etter at direkteflyet fra New York har landet i Madison, Wisconsin, i Midtvesten. Flyet har vært i luften i to og en halv time, i strålende vær, helt uten skyer på himmelen. Landskapet rundt byen er først blitt observert fra luften. I fugleperspektiv minner det om et gedigent lappeteppe i alle varianter av brungrønne fargevalører, etter at avlingene er høstet inn. Mange innsjøer i området gjør også sitt til at naturen rundt Madison er et vakkert skue. Den spreke 63-åringen møter oss med varme klemmer og et lunt vesen. Han er iført olabukse og t-skjorte og tilbyr seg å bære kofferten bort til bilen, som står på parkeringsplassen. Vi kjører deretter ut på strøkne veier, og etter 20 minutter er vi fremme ved huset der han bor, som ligger på østsiden av byen, i en fredelig gate med eneboliger på hver sin side av veien. Her lever han ut sin variant av den amerikanske drømmen sammen med kone og deres sønn på 16 år. På den korte kjøreturen har Peter rukket å fortelle flere historier om Madison. Maleren avslører raskt at han følger svært godt med på det meste, blant annet politikk, litteratur og historie. Han er kunnskapsrik, engasjert og visjonær. Kunstneren forteller at byens parlamentshus James Madison Memorial Building minner om Capitol Hill i Washington. Det er bygget til ære for James Madison, som var en av The Founding Fathers. Praktbygget, som står på byens paradetomt, er tredje versjon – etter at originalen brant ned på slutten av 1800-tallet. Bygning nummer to brant ned i 1903. Dagens utgave sto ferdig i 1913. Utenfor palassets sørøstside står en statue av en norsk krigshelt fra borgerkrigen, oberst Hans Christian Heg fra Lier. Han ble såret og døde i det kjente slaget i Cickamauga i 1863, kun 34 år gammel. Han rakk likevel å sette spor etter seg i Wisconsin som sjef for fengselsvesenet, som republikaner og slavemotstander, altså på linje med Lincoln. Familien hans emigrerte fra Lier til den kjente nybyggerkolonien Muskego, der mange nordmenn led, sultet og døde i de første harde vintrene etter ankomsten til den nye verden.

Madison med parlamentsbygningen i bakgrunnen.

Den verdensberømte arkitekten Frank Lloyd Wright er født og oppvokst i Madison. Flere av hans bygg er oppført i området, blant annet Unitarian Church. Han startet også sin egen arkitektskole i Taliesin, der Lloyd Wright-slekten hadde sitt hovedsete, en time unna. Skolen er i full drift ennå. Innbyggerne i byen er også stolte av de lange øltradisjonene og den høye kvaliteten på ølet, som de mener er i verdensklasse. Flere tyske og sveitsiske ølbryggere slo seg ned her og har sørget for liberale skjenkerettigheter. Katolikkene og protestantene i byen kom ofte i konflikt på grunn av dette. Protestantene ønsket avhold, og katolikkene tok seg gjerne en øl etter gudstjenesten. Drikkekulturen er fortsatt fuktig. Men, ingen ting her er entydig. Sykkelkulturen er vital i det flate, bølgende landskapet, med et fantastisk nett av sykkelstier i og rundt byen. Her er sykling best tilrettelagt av alle byer i USA regnet etter sin størrelse. Det årlige Ironman Test er et internasjonalt triatlon med deltakere fra hele verden, der byens innbyggere, i alle aldre, også deltar aktivt og gjør det bra. University of Wisconsin med 40 000 studenter som forskningsmessig rangerer høyt i USA, er en kulturell og intellektuell dynamo som har preget byen helt siden slutten av 1800-tallet. Frem til midten av 1830-årene var Madison kun bebodd av indianerstammer. De mest kjente var The Ho Chunks, The Sauks og the Winnebagans. En fire måneders stillingskrig mellom Sauk-høvdingen Black Hawk, hans menn og hvit milits endte med at alle indianerne, som nok kun hadde pil og bue, ble drept. De gjenværende ble delvis kjeppjaget fra sine hellige områder på eidet mellom to innsjøer, der byen ligger i dag. Det tok tid før urinnvånerne fikk status som mennesker. Indianerne ble i Wisconsin som i andre Territories som det het den gang, gradvis, gjennom svikefulle avtaler fratatt stadig mer land, inntil de til slutt mistet alt og ble tvangsflyttet til helt nye og karrige steder lenger vest. Madison er også full av norske aner fra den store immigrasjonsbølgen på 1800-tallet, og det var selvsagt ikke til å unngå at også norske nybyggere kom i konflikt med indianere da de fikk tildelt land. Ifølge indiansk skikk var begrepet eiendomsrett et ukjent begrep.

Peter, kona Christine og sønnen Benjamin i hagen.

huset, der maleren bor, er omgitt av frodig skog. 2/2011

Selv Peter, som betrakter seg som en jordnær mann, har fått kjenne på krefter fra fortiden som ikke kan karakteriseres som rosenrøde. Han forteller at deler av Madison er reist på mange hellige steder, såkalte Effigy Mounds, som er urgamle. De fleste av disse ble raskt ødelagt av de hvite nybyggerne. Morenegrusen, som de besto av, pluss artefakter (arkeologiske gjenstander) ble brukt som fyllmasse i den nye byen som skulle bygges på delvis myrlendt og sumpaktig jord. – The Isthmus, eidet, hadde mange hellige røyser som muligens ble plassert der jorda har spesielt sterk energi. De kunne ha blitt bevart som viktige monumenter fra fortiden. Grådigheten og utålmodigheten hos de hvite resulterte i at det kun finnes et par igjen. De har fugle- og krypdyrsform, sier Peter. – Og de har fortsatt kraftig energi. – Jeg gikk et helt år med samvittighetsnag ved selv å være hvit, selv om jeg langt tilbake har indianere i slekten fra algonquin-stammen i Canada. Min tippoldemor Lucrece var indianer og drev post og landhandel i et lite samfunn i Quebec. I det første huset vi bodde i her borte, som lå i byens historiske strøk, skjedde flere uforklarlige ting. I ettertid tror vi dette kan ha en sammenheng med stedets brutale forhistorie. Min kone ble syk her, og jeg selv følte meg mer trett og sliten enn vanlig. Kroppen verket. Det viste seg ved nærmere undersøkelser at huset ble reist av norske bygningssnekkere i 1906, på et område med svært negative energier, og at indianere, som samer, visste å kunne gande. Dette hele var merkelig. Vi solgte huset. De nye, unge eierne har heldigvis ikke klaget over lignende symptomer. Noe vi er lettet over. Det kunne jo ha blitt en kjedelig sak. I det historiske strøket, med hus i georgiansk, victoriansk, gresk og romansk stil, bor det mange politisk progressive mennesker, og man ser fortsatt mange typer fra 1970-årenes hippiekultur. Dette er en tolerant bydel med innslag av ymse subkulturer. Nå bor vi 10 minutter fra sentrum i et nyere hus fra 1970-årene, i et rolig strøk med monumentale eiketrær. Her er energiene for oss langt bedre. Vi har en stor, frodig hage og et svømmebasseng som vi bruker fra tidlig vår til langt ut på høsten. Rev, vaskebjørn og dådyr er ikke sjelden å se her. De kommer ofte på besøk fra en liten urskog i nærheten.

Vital oppvåkning – Hvorfor valgte du å flytte fra Bekkestua til Madison? – Det er flere grunner. Mine svigerforeldre er bosatt i nærheten av Madison. De har kun ett barnebarn, som er vår sønn Benjamin. For å få mulighet til å knytte hyppigere og mer regelmessig kontakt med dem ønsket Christine, min kone, at vi skulle flytte over i noen år. Hun hadde også behov for å gjenoppleve sin egen kultur og sitt eget språk etter 15 år i Norge. Benjamin har nå halvannet år igjen på East High school i Madison som er både krevende og stimulerende, en skole med fremragende resultater å vise til nasjonalt. Han arbeider hardt og målbevisst, og vi er stolte av hvor godt han har klart tilpasningen, og hvor langt han er kommet i sin utvikling. Min kone traff jeg, utrolig nok, på en bar i Oslo, og vi har nå holdt sammen i snart 20 år. Christine, som er 45, år har bodd 16 år i Norge og har fullført master i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo. Her har hun gjennomført nye studier og er blitt Reiki Master, ernæringskonsulent og life coach. Nå jobber hun blant annet som 34

2/2011

karriereveileder for amerikanske forretningskvinner og -menn. – Selv var jeg litt nølende til ideen om å flytte så langt, men, etter å ha levd stasjonært i alle år ble jeg til slutt fristet til å bevege på meg. Med en viss uro hadde jeg også observert folk med rullator og stokk på eldresenteret nedenfor huset vårt i Bærum, og jeg tenkte: Livet byr oftest kun på de muligheter man strekker seg etter. Nå får jeg oppleve å komme på innsiden av en kultur, som er mindre trygg, mer kompleks, bisarr og uforutsigbar enn vår, men du verden så stimulerende, eksentrisk og fargerik! – Vi tok beslutningen sammen og flyttet i 2006. Nå har vi bodd i Madison i snart fem år. Vi visste i utgangspunktet ikke hvor lenge vi ville komme til å bli, men, i 2012 er planen å komme hjem til Norge, etter at Benjamin har fullført high school.

Rikt billedspråk Peter har lenge vært opptatt av tematikken sosial ensomhet, fremmedgjøring, identitet og forholdet mellom kjønnene i sine bilder. Fremdeles er dette temaer som opptar han. Kunstnerens bildeverden karakteriseres som fantasirik, fabulerende, og bærer preg av rik tankevirksomhet. Det skjer mye i bildene til Peter. De er ofte befolket av flere personer i rom, som både kan være inne og ute. Overflatene kjennetegnes av energiske penselstrøk, flere lag og en kombinasjon av glatte og matte strukturer. Både maleriene og de grafiske arbeidene Peter Esdaile har laget siden han gikk ut av Statens kunstakademi i 1973, har, i hovedsak, et figurativt formspråk med hovedvekt på sosial og politisk satire. Men han har også hatt faser innimellom der han brøt med figurasjonen. Tidlig på 1990-tallet droppet han menneskefiguren og påla seg sterke begrensninger. Han bestemte seg da for kun å arbeide i et arkitektonisk-geometrisk rom og formunivers i et forsøk på å oppnå det han kalte sinnets arkitektur. Mondrian var en klar referanse her. I ettertid sier han at dette uttrykket rent ubevisst kan ha vært en hyllest og en takk til sin far som gikk bort i 1987. I dag kjennetegnes han av bilder med rik fabulering og en koloritt som ofte er spenstig, overraskende og variert. Peter har lenge vært påvirket av 1930-årenes malere, blant annet Kai Fjell (1907–1989), og Otto Dix (1891–1969, Tyskland) og den ekspressive maleren Max Beckmann (1884–1950), som representerte Neue Sachligkeit. Peter Esdailes ulike rosavalører i hudtonene kan også av og til minne om Peter Paul Rubens. En annen viktig inspirasjonskilde er den amerikanske kunstneren Robert Rauschenberg (1925–2008), som er kjent både som maler, skulptør, grafiker og fotograf. Han fotograferte blant annet lyktestolper i New York, som har festet seg i Peters bevissthet. Rauschenbergs makro-kosmos, – hans dristighet og lekenhet, samt hans politiske antiestablishment inspirerer. Også hans ærlige litografiske trykk om Vietnamkrigen. På et vis minner Esdailes malerier om fotobaserte reportasjer, men, likevel med en autonom fortolkning av virkeligheten. Overflatene er ofte preget av finslipt struktur, der laseringsteknikker gjerne blir benyttet. Han har til tider apokalyptiske undertoner i sitt figurative uttrykk, som har gått en lang ferd fra kaos til orden. Ofte begynner maleren å spre uttynnede farger i rødt og gult på lerretet. Den varme fargepaletten skifter så temperatur mot det mer kjølige, i blålige toner.

The Oracle of Willy Street, 80 x 50 cm, 2008. Peter Esdaile i atelieret, i Winnebago studio i Madison, som inneholder 22 kunststudioer.

Ghost Stories, 60 x 80 cm, 2008.

saturday night live, 60 x 80 cm, 2008. 2/2011

Hver lørdag er utendørsmarked i Madison by, der Peter kikker på folkelivet og handler ferskvarer.

Sterkt engasjement – I en ganske ensom ateliertilværelse lytter jeg mye til radio. Særlig frekvensen FM 92,1. Den blir på et vis mitt vindu mot verden og den komplekse og til tider dramatiske virkeligheten her borte. Her er så mange lag som jeg forsøker å trenge gjennom og forstå, så mange punkter som skal forbindes. Men, blir det for mye og jeg blir for oppbrakt over ting jeg hører, skifter jeg over til en god klassisk musikk-kanal, eller har det taust. Helt stille blir det ikke, jeg har en ganske støyende lysarmatur i atelieret. Men, hvis viktige ting skjer, og det gjør det jo stadig, kan jeg lytte til tre-fire talkshow-verter som er på lufta tre timer hver, etter hverandre. De er kunnskapsrike og tar opp interessante saker og svarer på spørsmål fra en ofte våken og engasjert lytterskare. Tom Hartmann, som er av norsk herkomst fra Grimstad, er så kvikk i hodet, kunnskapsrik og interessant at det nesten er som å høre på en forelesning hver dag. Her finnes utrolig mye engasjement og glød i kampen for et mer rettferdig samfunn. Men de politiske avstandene er store. I mangel av en rikere partiflora støtter jeg demokratene, men synes de har vært lite handlekraftige overfor en motstander som dessverre ofte tyr til løgn og oppspinn. For øyeblikket har demokratene flertall i Wisconsin. (I november snudde det, så nå er delstaten republikansk.) – Å komme hit i den vanskeligste perioden med finanskrise er ikke bare enkelt, selv om vi har klart oss rimelig bra. De negative konsekvensene av Bush-periodene er enorme og ødeleggende. Det føderale underskuddet er på 13 trillioner. USA kan faktisk drukne i gjeld. De fleste delstater bortsett fra North Dakota, som har funnet olje, sliter med store underskudd. Sviktende skatteinntekter fra en svakere middelklasse og stor arbeidsløshet er mye av årsaken til dette. Obama har derfor ingen enkel oppgave. Samme dag jeg ankommer Madison, arrangeres et stort folkemøte fredag kveld i et gammelt og legendarisk forsamlingslokale. Bob Dylan bruker dette som øvingslokale når han av og til er innom byen, på grunn av den gode akustikken. Peter og jeg drar dit sammen for å lytte til kveldens talere. Lokalet er fylt til randen av unge, middelaldrende og eldre mennesker som får høre flammende innlegg av senator Russ Feingold, Tom Harmann, Greg Palast og Laura Flanders. Alle er progressive demokrater som deltar på The Fighting Bob 36

2/2011

En kunstpause foran parlamentsbygningen.

Feast, med undertittelen Can we recapture our democracy? Salen koker, og det applauderes flittig. Politiske vekkelsesmøter har t ydeligvis bred appell akkurat her. (Senator Feingold røk dessverre ut av Senatet til fordel for en republikansk mangemillionær i november.) – Folk toner flagg åpenlyst her borte på måter vi ikke er vant med. De fleste hager i byen var fulle av vimpler og flagg til fordel for enten Obama eller McCain under presidentvalget i 2008. De toner også flagg når bydelsrepresentanter skal velges. Dette viser at folket har engasjement, og at allianser oppstår på nabolagsnivå. – Jeg maler selvsagt andre bilder i USA enn jeg ville ha gjort hjemme. Ett tema som opptar meg mye her, er dette med rase . Det er allestedsnærværende, evig og kanskje på kort sikt uløselig. Svart ungdom utgjør en overveldende majoritet av de 2,7 millioner mennesker som sitter i fengsel i USA. De kommer dårligst ut på statistikken over arbeidsløshet, hjemløshet, vold, aids osv. Likevel observerer man her at det er flere vennskapsbånd mellom svarte og hvite enn noen gang også i sør. Det er flere blandede ekteskap enn før, og mange svarte har stor suksess, både innen media, sport, politikk, akademisk utdannelse og kunstfeltet. Og ikke minst – man har valgt en svart president. – Jeg er glad i å skrive og sender jevnlig reisebrev fra Madison til venner og familie i Norge, både for å lette på trykket, holde norsken vedlike og for å dele mine refleksjoner og observasjoner.

– 400 av de aller rikeste amerikanerne eier like mye som 150 millioner mennesker, som utgjør halvparten av befolkningen i USA.

Leken tilnærming til maleriet Atelieret til Peter ligger kun fem minutter unna med bil fra boligen, i et gammelt industrilokale nær gaten Willy Street. Arbeidsprosessen hans er fysisk krevende. Kunstneren står mye på gulvet, bøyd over lerretene og legger lag på lag med maling. Strøkene påføres med brede penselstrøk. Lagene tørkes deretter av med kluter eller gummisparkel. Etter lang tid med ulike overflatebehandlinger kommer figurer til syne. Ideene og bildeuniverset er noe som oppstår underveis, og er sjelden et resultat av en klar idé på forhånd. Prosessen er helt abstrakt til å begynne med. Da handler det hovedsakelig om å påføre overflaten akrylmaling eller oljemaling og ferniss. Jo rikere bunnen er, jo mer har han å jobbe med. Peter har en leken og åpen inngang til sin skapende virksomhet. Han jakter på mystikken i overflaten, leter etter spor og får øye på figurer, som en detektiv leter etter en gjerningsmann. Det er en tidkrevende prosess. Samtidig er det en åpen tilnærming, som etter mye frem og tilbake til slutt får en klar form og har et tydelig budskap. Billedflaten preges som regel av flere mennesker, der ulike historier fra virkeligheten utfolder seg i et drømmeaktig scenario. – Jeg bruker sjelden modell når jeg maler mennesker, de skisses kun frem fra mitt indre. Maleriet Fight Club, som for øyeblikket henger på atelierveggen for siste finpuss, viser en versjon av Peter i atelieret iført treningsshorts og boksehansker. Dette er et litt selvironisk bilde med en undertone av alvor. Det sier på sitt vis at det utvilsomt er tøft å overleve som kunstner. Dessuten er det en kommentar til at ingenting kommer gratis, og at man i USA må kjempe for det meste i livet. De fleste bildene Peter maler nå, er inspirert av livet i Madison. Maleriet The Oracle of Willy Street er hentet fra en gate i nærmiljøet der Peter først bodde da han flyttet hit. Her er innslag av hippiekultur og 1970-tall. I maleriet leker kunstneren med masker, ekorn, krystallkuler og forheng i en teatral og bisarr scene. Saturday Night Live er et verk som kommenterer medievirkeligheten i USA. Kunstneren har satt seg selv inn i bildet som en liten gutt, som en metafigur i hjørnet, i en slags oppgitthet over den allestedsnærværende og sløvende TVkulturen. Ghost Stories er også malt i USA. Det handler om den verden vi ikke kan se med våre egne øyne, og er malt i et rikt spekter av farger som kan minne om nordlys. En trapp i bildet fører ingensteds hen for å bringe tankene videre mot sosial refleksjon. Etter noen timer i Peter Esdailes studio kjører vi inn til Madison by for å se nærmere på parlamentsbygningen og byens moderne museum. Vi rekker også å ta turen innom det lokale Farmer`s Market som arrangeres hver lørdag i sommerhalvåret. Det er et imponerende friluftsmarked der det bugner av blomster, grønnsaker, frukt og bakevarer, alle plantene og råvarene er dyrket av lokale bønder i nærheten. Etter at finanskrisen spredte seg ut over det amerikanske kontinent, har amerikanere vært nødt til å tenke mer kreativt. Community

Gardens er enda viktigere enn før for dekke behovet for mat. I år var avkastningen på 47 tonn ferske grønnsaker. En del av grøden går også til vanskeligstilte og er samtidig et forsøk på å endre fattigfolks dårlige spisevaner og deres hang til junk food. – Selv er jeg er opptatt av sunt kosthold, men nyter gjerne en blåbærmuffins fra markedet på lørdager, sier Peter. – Det er herlig å ta inn alle fargene, duftene og smakene her. Jeg prøver å få meg en tur hit ukentlig for å handle og støtte opp om de lokale bøndene. Jeg får mye inspirasjon av å gå rundt i gatene i Madison. Dette er en flott by, med en byplan som jeg liker, sier Peter.

Norsk mor og canadisk far – Som barn i et hjem med klare venstresympatier har jeg utvik let et samfunnsengasjement og et bankende hjerte for de svakerestilte, og dem er det nå mange av i USA. Klasseforskjellene har økt her de siste årene, i tillegg har de store korporasjonene fått skremmende mye makt, også politisk. De opererer internasjonalt, har ingen nasjonal lojalitet og flytter uten skrupler seks millioner arbeidsplasser ut av landet i løpet av Bush-perioden. Min far var arkitekt, oppvokst i Canada med skotsk, fransk og indiansk blod i årene. Han traff min norske mor etter krigen i Stockholm, der min mors familie levde som flyktninger de siste årene av krigen. De første to årene av mitt liv bodde jeg i Montreal. Vi reiste over i en liten lastebåt oppunder Grønlands kyster, under storm og omgitt av isfjell, og ankom Oslo i 1949. Min far fikk raskt jobb i Norge og beundret norsk demokrati og ytringsfrihet. Men han mistet noen illusjoner etter hvert. Vår familie, viste det seg, ble overvåket i til sammen 22 år av norsk sikkerhetspoliti, da han viste klare venstresympatier. Han døde i 1987. Jeg fikk selv rekvirert mappen hans fra Innsynsutvalget, opprettet etter Lundkommisjonens innstilling. Det var guffen lesning. Å være politisk aktiv på den gale siden gjorde man ikke ustraffet under den kalde krigen. Det satte spor i mine bilder også, som en periode var ganske depressive, der det alltid var noen skikkelser i mørke eller halvmørke og noen enda mer mistenkelige litt lenger unna. Og slik var faktisk virkeligheten vår, alltid en mann i grå hatt og frakk med en avis til å skjule seg bak et stykke unna. Noen ganger i hvit Volvo utenfor huset hvis vi hadde gjester fra land bak jernteppet. Utrolig at de brukte ressurser på dette. Min far var jo aldri noen fare for rikets sikkerhet. Jeg næret, som barn, alltid en uforklarlig frykt for politi, autoritetspersoner og mennesker i uniform. I tillegg til å være arkitekt var han altså aktivt med i samfunnsdebatten, med inspirerende reisebrev fra eksotisk kultur og arkitektur, på 50-tallet, før masseturismen. – Selv var jeg sky og innesluttet som barn. Min språklige taushet ble kompensert gjennom en utrettelig tegneaktivitet. Der pustet jeg liksom fritt. Jeg tror mange barn slik som meg kan ha et behov for å uttrykke sine følelser og tanker med et kroppslig-sanselig verktøy som er utvidende og av og til overskridende, enten det er via bevegelse, språk, stemme, instru2/2011

ningsoppgaver har han også hatt, blant annet en seks meter høy skulptur som er laget til Betanien sykehus i Bergen. Malerier er blant annet innkjøpt av Den Norske Bank, Bærum kommune og NRK.

Imagopholia, olje på lerret 2010.

PALETTEN. Peter bruker oljefarger i friske koloritter.

ment, strek eller farger. Alle vi fire barna ble gitt skisseblokker og farger. Min far som også var tegner, ga meg ofte oppmuntring og ros. Men han kunne også være autoritær og streng. Han lot meg etter hvert forstå, da han så mine evner, at dette ikke er noe man tar lett på. Det ville kreve mye målbevisst arbeid for å lykkes, noe som tidvis kunne føles som en tung bør for en ung drømmer som meg. Jeg var ganske ensom som barn, og var ikke flink i fotball, men satt heller hjemme og så i kunstbøker – og tegnet. Kun 12 år gammel stilte Peter ut bilder i Børsum antikvariat, i Rådhuspassasjen i Oslo. Mange ble forbløffet over det de så. Her var det tydelig at man hadde å gjøre med et talent utenom det vanlige. Alle bildene ble solgt. Pengene, seks tusen kroner, var en raus sum i 1960 og kom godt med i et ofte trangt familiebudsjett. – Etter endt artium vurderte jeg å studere språk som jeg alltid hadde vært så engstelig for. Så kom jeg rett inn på SHKS, og valget ble avgjort av omstendighetene. Jeg var ganske nølende i starten og engstelig for den usikre fremtiden. Heldigvis fikk jeg full støtte hjemmefra. Min mor, Elin, som var lærer og spesialpedagog, var ekstra lykkelig når hun kunne sy, strikke eller applikere, og oppmuntret meg til å satse på et kunstnerisk yrke. Deretter gikk veien videre til Statens kunstakademi. Her fikk Peter undervisning av blant annet Aage Storstein, Ludvig Eikaas og Halvdan Ljoesne. Francis Bacon, Picasso, Giacometti og Knut Rose var viktige inspirasjonskilder i denne tiden. Allerede under akademitiden debuterte han med utstilling i Unge Kunstneres Samfund i 1971. Siden har det blitt en rekke separatutstillinger i inn- og utland. Flere offentlige utsmyk38

2/2011

Trofast hjemmepublikum – Har du stilt ut malerier i Madison? – Ja, jeg har vist frem fire store malerier på The Overture Center for the Arts. Galleriet tok selv kontakt med meg. Vi var to som ble invitert, den andre var min unge venn, maleren Trent Miller. Vi fikk svært hyggelige kommentarer i gjesteboka, begge to. – Hvem kjøper kunsten din? – Jeg har en relativt bred kundegruppe, hovedsakelig i Norge. Fra 1995 til 2000 jobbet jeg nesten kun med skulpturer til cruiseskipfirmaet Kloster Cruise Line og RCCL. Skulpturmaterialet var i tre, epoxy, plexiglass og stål. De senere år har jeg hatt godt samarbeid med flere norske gallerier. I 2005 stilte jeg ut ved Galleri Steen, som var en viktig utstilling, og som mange mener er en av mine beste. Høsten 2010 deltok jeg med flere bilder på gruppeutstilling i galleri Ramsfjord. I februar 2011 stiller jeg ut i galleri Amare i Stavanger. Høsten 2012 skal jeg ha soloutstilling på Galleri Gulden utenfor Drammen der temaet er Reisebrev. I forbindelse med denne utstillingen vil galleriet opprette en blogg der jeg kan kommunisere med publikum om det å bo og leve i USA. Jeg har også planer om en separatutstilling i Bærum Kunstforening høsten 2012, som vil bli en hjemkomstutstilling. Jeg planlegger dessuten et nytt samarbeid med Kristin Jordfald i Kulturkonsept om en billedsetting av den kinesiske dikteren Lao Tse's universelle dikt. Våren 2013 er jeg blitt invitert til å holde separatutstilling i det etablerte galleriet Galerie Brich i København. Det blir muligens også en vandreutstilling i flere europeiske land i regi av det danske galleriet. – Å male er veldig terapeutisk for meg. Jeg maler ca. 35 bilderi året. Nå fremover er planen å jobbe mer med foto som utgangspunkt for å fortsette å fange opp miljøet og tidsånden her borte. Det å gjøre noe nytt, å flytte på seg, kjennes utfordrende, sunt og vitaliserende, presiserer den samfunnsbevisste kunstneren.

PETER ESDAILE (f. 1947) Født i Montreal, Canada i 1947. Vokst opp i Norge.

Utdanning: • Kunst -og håndverksskolen, 1966–1968. • Statens kunstakademi, 1968–1973.

Utstillinger i utvalg: • Galleri Ramsfjord, 2010. • Trondheim kunstforening, Hamsunfantasier bl.a. sammen med Bleken, Askeland, Bjertnes og Killi Olsen, 2009. • Voksenåsen galleri, 2008.

Innkjøpt av: • Nasjonalgalleriet. • Riksgalleriet. • Bærum Kunstforening. • Oslo kommunes kunstsamlinger.

Kunst for salg, se kunstkatalogen

JAN BAKER

2/2011

Vil la stillheten snakke Cathrine Knudsens halvabstrakte og organiske malerier preges av åpne landskaper, himmel og hav. Også fjell, fugler, øyestikkere, atmosfære under vann, blikk gjennom is, trær og en naken løvetann er deler av hennes billedunivers. I slutten av mars er hun aktuell med utstilling på galleri Nobel i Oslo der hun også lanserer et kunstskjerf designet for det danske klesmerket Part Two. Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas

– Jeg prøver å fange stillheten – og maler bilder som jeg håper utstråler ro, sier Cathrine. – Alle prater om at de har så dårlig tid i dag, og at de har så mye å gjøre. Jeg ønsker gjennom bildene mine å få frem en motvekt til dette, ved nettopp å skape ro. Selv har jeg valgt å hoppe av karrierekarusellen. Jobben som prosjektleder i TV2 er sagt opp for et par år siden. Noen ansetter praktikant for å få det til å gå i hop på hjemmebane. Selv er jeg heldig som nå har en jobb som gjør det mulig å bestemme dagen helt selv. Jeg vil ha tid til egne barn, og være litt mer hjemme. Jeg tilbringer fem til seks timer hver dag i atelieret, og kan trene på vei hjem. Ikke minst kan jeg hente barna i barnehagen litt tidligere enn før. Akkurat nå er det fredelig i huset etter at Cathrine har fulgt Ola på snart syv år og Fredrik på 1 1/2 år til barnehagen. Vi sitter i kunstnerens stue, innredet med moderne designmøbler og gamle, rosemalte fremskap. Boligen ligger høyt og fritt med herlig panoramautsikt over Oslo by. På stueveggen henger store malerier. Allerede da hun var 18 år, kjøpte hun sitt første kunstverk. Hun fremhever et glassmaleri av Benny Motzfeldt, som er et av hennes kjæreste kunstverk. – Jeg slutter aldri å bli fascinert av fargespillet i dette glassbildet, som forandrer seg til ulike tider på døgnet, sier Cathrine.

Naturtalent – Jeg er fortrolig med å være mye alene. Ensomheten er en del av min hverdag i atelieret, men den er selvvalgt og positiv. Jeg hører mye på musikk mens jeg maler, og telefonen kimer stadig. I perioder kan jeg være i verkstedet i syv-åtte timer uten å snakke med noen. I atelieret forteller jeg historier – om det jeg opplever som skjønnhet. Selv om ro og harmoni er det overbyggende uttrykket, ligger det også elementer og skjuler seg bak i alle bildene. Motivene jeg maler, kan være hentet rett utenfor stuedøren, på løpetur i skogen eller på hytta på Hvaler. Jeg lagrer det jeg ser, inne i meg, og henter det frem igjen når jeg maler. Naturen er Cathrines hovedinspirasjonskilde. Hvert bilde er et rent håndarbeid. Hun har en innbygget intuisjon for form, komposisjon og koloritter. Valørene går ofte i naturtoner, brunt, grønt eller blått. Jens Johannessen og Kjell Nupen er hennes favoritt-kunstnere, noe vi ser tydelig i Cathrines bilder.

Hun har en stor produksjon som nå skal vises frem på utstillingen Let silence talk 31. mars på Galleri Nobel i Oslo. I snitt ferdigstiller hun om lag 50–60 malerier per år. Da Cathrine begynte å male i 2003, visste hun ikke at det var dette hun skulle drive med på heltid. Hun ble selv overrasket over den positive responsen på bildene sine. Nesten alle maleriene ble solgt på hennes første soloutstillinger gjennom galleri A, Urdihuset i Bergen, R.O.O.M. og galleri fineArt. Hun er hundre prosent autodidakt. Med målbevisste hender og et sikkert blikk maler hun bilder som viser at hun har en modenhet i seg som maler. Flere samlere har sikret seg hennes verker, og hun har også levert utsmykkingsoppdrag til Asker og Bærum tingrett og Østerås skole. TV2, Kommunal- og Regionaldepartementet, Klepp kommune og SAS Braathens er blant de som har kjøpt inn hennes malerier. I sommer er hun invitert til å stille ut bilder på separatutstilling på galleri Rosendal under Rosendal Musikkfestival, som åpner 28. mai 2011, og varer ut hele sommeren. Galleri Skagerrak på Jomfruland åpner utstilling med Cathrines bilder 18. juni i år.

Debuterer som designer Sommeren 2010 ble Cathrine kontaktet av det danske klesfirmaet Part Two, som plukket ut fire billedkunstnere som de ønsket å samarbeide med. De fikk i oppdrag å designe hvert sitt kunstskjerf i forbindelse med kleskjedens 25-årsjubileum i år. De valgte ut en kunstner fra Norge, Sverige, Danmark og Finland. – Jeg ble litt paff da de kontaktet meg. De fortalte at jeg var deres førstevalg til å representere Norge. Samarbeidet har vært helt topp fra første stund. Den danske sjefdesigneren likte umiddelbart mitt forslag til motiv. Alle skjerfene er i ulike materialer. Jeg var med på hele prosessen fra å velge ut tekstilkvalitet i viscose, til størrelse og den endelige godkjenningen av produktet. Strukturen er det bærende elementet i skjerfet, og det gjenspeiler mitt uttrykk som kunstner. Sluttresultatet ble slik jeg håpet på, et riktig herlig bruksskjerf. For tiden er det en internasjonal trend at kunstnere samarbeider med motehus blant annet i London, New York, Milano og Paris. Stella McCartney og kunstneren Ed Ruscha designer nå klær sammen etter å ha blitt invitert av Sundance Channel, til å lage en tv-serie der motedesignere og kunstnere jobber sammen. 2/2011

inspirert av verket til Benny Motzfeldt.

Armbåndet er laget av sønnen på syv år.

Cathrine Knudsen i sitt hjem nær Oslomarka.

Kunstverkene som er inspirasjonskildene til de fire ulike skjerfene, skal auksjoneres bort i København i løpet av våren. Inntektene fra kunstauksjonen skal gå til en ung og lovende kunstner i Skandinavia. Skjerfet Cathrine har designet, er inspirert av maleriet Sannhet ved soloppgang. Det har behagelige farvevalører i ulike gråtoner og hvitt. Motivet er trykket på et mykt viscosestoff, og kjennes perfekt å ha rundt halsen. Part Two har valgt ut 30 butikker i Norge som får sin egen jubileumsutstilling våren 2011. Skjerfet vil bli profilert med plakat og bildet av kunstneren hos alle de 130 Part Twoforhandlerne over hele landet. – Jeg får en del henvendelser, men dette er noe av det mest inspirerende jeg har vært med på. Det er innovativt av kommersielle aktører å samarbeide med kunstnere, noe som bidrar til at kunstnernes verker kommer mer frem i lyset. Det er absolutt en fjær i hatten for Cathrine at hun ble plukket ut til å være den utvalgte kunstneren fra Norge, som nå får ekstra oppmerksomhet i Skandinavia. Maleriet som er inspirasjonskilde til skjerfet, skal stille ut på auksjon i København våren 2011.

Jordnær Cathrine ble først kjent som fotomodell. Hun ble oppdaget av en fotograf i Oslo da hun var 15 år gammel. Med store lyseblå øyne, blondt hår og et sporty og friskt vesen fikk hun mange oppdrag både i Norge og i utlandet. Mange husker henne også som kjæresten til kronprins Haakon Magnus i et par år på 1990-tallet. Selv føler småbarnsmoren at det gamle modellimaget har tatt lang tid å bli kvitt. Hun er glad for at det er kunsten hun lager som nå får oppmerksomhet. Idag består hennes 42

2/2011

hverdag av å være iført malebukse, t-skjorte og joggesko. I atelieret jobber hun hardt og målrettet. Hun er vokst opp i et harmonisk hjem i Bærum med mor, far og en storesøster. Cathrine er arvelig belastet med kunstnerblod i sine årer. Hennes bestefar var arkitekt og stilte ut bilder på Høstutstillingen. Faren spiller piano, fiolin og saxofon i tillegg til å male bilder. Selv trakterer Cathrine pianotangen tene og liker å synge. – Min mor er bestandig positiv. Hun spiller ingen instrumenter og maler heller ikke, men er en driftig dame som har masse pågangsmot. Jeg har arvet mye av hennes stå-på-vilje. Når jeg setter meg et mål, gir jeg sjelden opp før målet er nådd. Jeg er veldig disiplinert. I og med at jeg jobber så mye alene, er det kun jeg selv som driver meg fremover, og da må du ha struktur for å få det til. Å være maler er hardt arbeid. Jeg har et nøkternt forhold til det jeg driver med. Min nøkternhet har jeg fått hjemmefra. Min samboer driver egen grafisk virksomhet fra hjemmekontor, i første etasje i huset vårt. På fritiden er vi begge glad i å trene. Han går på ski i lunsjen nesten hver dag om vinteren. Selv liker jeg å løpe, og løp halvmaraton i Oslo i høst. Jeg klarte å nå målet mitt: å gjennomføre løpet på under to timer. Å nå et mål er som en stor seier, det gir meg mot til å fortsette å prestere i atelieret, og inspirasjon til å sette meg nye mål.

Nytt atelier Cathrine bruker mye tid på å male hvert bilde. Alle motivene har sin egen historie, sitt eget budskap, sin særegne fargepalett, og representerer et eget liv i seg selv. Hun jobber seriøst og grundig, og bearbeider bildene lag for lag. Først påføres grun-

billedkunstneren i sitt atelier i Oslo.

ning med sparkel og pva-lim eller flere lag med tykk oljemaling, som ofte fjernes litt etter litt eller skrapes vekk med diverse skarpe redskaper som spatel eller kniv. Deretter gnis noe av malingen av med kluter. For å skape dybde i bildene skjærer Cathrine former i tykk plast, som legges på lerretet, for å bli påført maling i de utskårne flatene. De ulike teknikkene repeteres mange ganger på hvert motiv. Overflaten på sluttverket er relieffaktig og rustikk og fremstår med en slitt patina. Lerretene er ikke vanlige lerreter. Hun maler på mdf-plater som er snekret til på mål av en vernet bedrift i Trøgstad. De røffe platene tåler den harde bearbeidelsen som overflatene utsettes for. – Å lage hvert enkelt bilde er en røff prosess. Til tider må jeg beskytte ansiktet mitt med maske. Også hendene må vernes gjennom flittig bruk av plasthansker. Det går med ca 10 plastikkhansker om dagen når jeg maler i verkstedet. Om et par måneder må kunstneren flytte ut av sitt nåværende atelier på Høvik. Da er det tredje gang hun etablerer seg i nytt atelier. I fire år leide hun atelier på Haslum, før hun installerte seg der hun nå er. Planen var å være der noen år, men så bestemte eier seg for å selge bygget. Snart må alle ut av kontorbygningen i det gamle Veritas-bygget på Høvik, som skal rives. På tomten skal det bygges nye boliger. Etter uker med grubling på hvor hun kunne få tak i nytt atelier, har det hele løst seg svært så gunstig for kunstneren. Fem minutter unna, på Holmen i Oslo, ligger et lite handlesenter med en nedlagt frisørforretning. Eieren kunne fortelle at lokalet, som ligger på bakkeplan, er ledig, og at hun kan ta det i bruk fra april i år. Ved siden av ligger flere forretninger, blant annet en interiørbutikk og en barnebutikk. Nå får hun eget firmaskilt – og kan ta imot besøkende på dagtid. Eier av

lokalet er kunstinteressert og maler selv. Så dette er midt i blinken for Cathrine. Da hun fortalte den gode nyheten til sine foreldre, viste det seg at hennes mor kjente godt til frisørsalongen. Det var nemlig her hun fikk ordnet håret sitt på bryllupsdagen sin i 1967. Om ikke så lenge skal Cathrine selv stå brud. Etter 13 år som kjærester gifter hun seg med sin Joachim på Hvaler i august i år. – Akkurat nå skjer det veldig mye, sier Cathrine. Egentlig liker jeg ikke å være tilgjengelig for oppmerksomhet. Helst vil jeg leve sakte og stille og kun by på små porsjoner av meg selv...

CATHRINE KNUDSEN (f. 1974) Utdanning: • Diplom Markedsøkonom fra Norges Markedshøyskole.

Utstillinger i utvalg: • Høstutstillingen i Stavern, 2010. • Monstraspelutstiller, Moster i 2009. • Lovende kunstnere Asker og Bærum, 2007.

Innkjøpt av: • Blant annet Eidesvik rederi, TV2, Kalenderforlaget, Team og en rekke private samlinger.

Kunst for salg, se kunstkatalogen 2/2011

www.gniztdesign.no

Fyr på peisen, ro i sjelen... Fyr på peisen, ro i sjelen og naturen som en god venn. Vite at morgendagen venter med nye opplevelser av luft, landskap og lykke. Eikås Hytter & Hus gir de beste omgivelser for full nytelse. Med våre løsninger får du tiden du ønsker med familien, med turvenner eller jaktkamerater. Vi designer ut fra dine behov enten hyttedrømmen er på fjellet, i innlandet eller ved sjøen. Eikås Hytter & Hus står for kvalitet i alle ledd. Byggematerialene henter vi fra vårt lokale sagbruk, solide og gjennomtestet. Våre produkter er enkle å vedlikeholde. Hyttemodellene har et gjennomtenkt design forankret i tradisjonsrik byggeskikk. Vi hjelper våre kunder gjennom hele byggeprosessen enten du vil bruke egne håndverkere eller våre samarbeidspartnere. Uansett løsning, Eikås Hytter & Hus tilbyr det beste resultat til riktig pris.

Eikås Hytter & Hus AS / 4596 Eiken / Tel: 38 34 95 00

www.eikas.no

Tor Rafael Raael www.tor-raael.com

2/2011

Du kan lytte til et bilde, og du kan se en symfoni Billedkunstneren Kjeld Stub fra Bergen hører til dem som har to høyskoleutdannelser bak seg. I mange år drev han dobbeltvirke, men til sist måtte han gjøre et valg. Han valgte bort musikeren. Tekst Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas

− Har du noen gang angret på det valget? − Nei, han tenker seg litt om, − det har jeg ikke, det var et nøye gjennomtenkt valg, og det føltes riktig for meg. Men det var nok et valg som gjorde folk rundt meg litt lei seg. Jeg ser det slik at i musikken så gjenskaper du noe som allerede er skapt, ikke sant? Og jeg følte at jeg hadde så mye å gi som jeg ikke fikk utløp for i musikken. Som musiker skal du ha mye flaks for å komme deg frem og bli lagt merke til. Jeg valgte å følge hjertet, altså det å skape noe selv, ikke bare å tolke det andre har skapt. Kjeld Stub er på Oslo-besøk og smiler til meg over bordet. Hans gulhvite, lange hår omkranser hodet, og de grønne øynene glitrer. I islendergenser og halstørkle ser han absolutt ut som en kunstner, hendene er store og fingrene grove etter mange år med linosnitt og arbeid i atelieret.

Heller dø enn å øve Det var Kjeld Stubs søster som inspirerte ham til å spille piano. − Jeg lyttet når Turid øvde på pianoet vi hadde hjemme i Fosswinckels gate, og jeg ville også prøve. Turid gikk på Musikkonservatoriet og tok timer. Da jeg spurte mor om jeg også kunne få spille, var svaret ja, bare jeg ikke ga opp etter et par uker. Men å øve var jo ikke noe særlig morsomt, ikke i begynnelsen. Det hendte at jeg sa at jeg heller ville dø enn å øve. Så får du dø, da, sa mor. Men det gjorde jeg jo ikke. Etter hvert likte jeg til og med å øve, det ble en glede. Da kom også resultatene. Bergen by er jo en musikkens by, med Festspillene, Grieg og Trollhaugen med mer. − Ja, Musikkselskapet Harmonien var for meg en kilde til mye glede. Jeg fikk meg jobb som programselger for konsertene, jeg var fjorten år og fikk så mye musikk som et ungt hjerte kunne begjære. Og helt gratis!

Den blide bergenser himler med øynene. − Men du valgte altså billedkunsten? − Ja, og paradoksalt nok var det min pianolærer som inspirerte meg, selv om jeg alltid har tegnet og malt parallelt med musikken. Jeg begynte som elev hos en av de største pianister vårt land har fostret, nemlig Ingebjørg Gresvik. Hun var i tillegg en fremragende pedagog. Jeg kom inn hos henne som 15-åring, og vi kunne sitte i timevis ved flygelet, flere ganger i uken. Hun lærte meg å mestre det tekniske og til å fatte essensen i de store mesternes verker. Hjemme hos Ingebjørg Gresvik var veggene dekket av malerier, blant annet verker av Jakob Weidemann og Henrik Sørensen, og Sørensen var hennes beste venn. Når vi spilte, fløt bilder og toner sammen, de utfylte hverandre. Av og til sa hun for eksempel: Sleng litt mer rødt på her. Jeg tenker at når man ser et kunstverk, kan man lytte til et bilde, og man kan se en symfoni. Et bilde kan være som et symfonisk dikt, og symfonien et vakkert landskap. Jeg er Ingebjørg Gresvik evig takknemlig for at hun lærte meg å se og høre det vakre i kunsten. Hjemmet hennes var som en kunstens katedral. Likevel tror jeg hun ble skuffet da jeg til sist valgte billedkunsten. Hun mente jeg hadde evner til å nå langt som pianist, og hun hadde jo brukt mye tid på å utvikle meg. Men for meg var det riktig slik. Med et musikkstykke kan man ofte sitte og terpe og terpe og liksom aldri bli helt fornøyd, men med et maleri kan jeg sette et strøk og føle at nå sitter det. Bildet er ferdig. Og å føle at dette kommer fra meg og mitt indre, den følelsen liker jeg.

Et dobbeltliv Mens Kjeld Stub fortsatte sin pianoundervisning som ung gutt, tegnet og malte han også. Som 16-åring tok han mot til seg og banket på døren til rektor på Kunsthåndverksskolen i Bergen for å vise sine arbeider. Rektor syntes dette var bra nok til at den unge 2/2011

Stub fikk begynne på kveldsskolen. Senere gikk veien til fire års studier ved Kunsthåndverksskolen. I 1970 ble det musikkhøyskole i Warsawa, og deretter Trinity College of Music i London. − Hvordan tok foreldrene dine dette? At du utdannet deg dobbelt, altså? − De støttet meg hele veien og sa at jeg hadde livet foran meg og fikk prøve det jeg ville. Det ville jo være trist å komme senere i livet og angre på ikke å ha prøvd. Kjeld Stub følte at tegningen og musikken sloss om hans oppmerksomhet. Men han bare måtte holde på med begge deler og følte han ikke kunne leve uten. Og bra gikk det, for som 21-åring fikk han debutere som pianist i Harmonien. − Ja. Jeg spilte Maurice Ravels klaverkonsert nr. 2 i G-dur. Senere samme året fikk jeg en ny debut. Jeg fikk nemlig antatt et grafisk verk til Vestlandsutstillingen. Jeg ble endatil innkjøpt. Det var Bergen Kunstforening som kjøpte bildet Kontraster i rommet. Kjeld Stub førte dette dobbeltlivet en del år, men kom altså til et punkt hvor han måtte velge. Som billedkunstner fører han også et slags dobbeltliv, i og med at han deler sin kunst omtrent 50/50 mellom maleri og grafikk. − Jeg synes det er veldig givende å arbeide i perioder med grafikk og etterpå med maleri. Det gir en avveksling, og jeg trekker med meg noe fra det ene uttrykket til det andre. Maleri og grafikk er jo i kontrast med hverandre, men etter å ha risset og skåret i linoleumen er det fint å kunne bruke store koster og pensler i et mykere uttrykk i maleriene.

Valgte linoleumssnitt Under sin kunstutdanning arbeidet Stub mest med etsning innen grafikken. Men dette passet ikke for ham, og i sin videre søken fant han frem til linoleumssnitt. Det var noe annet. Et varig vennskap oppsto. − I linosnittet går jeg rett på sak, skjærer og trykker. Så står bildet der. Det var linosnitt jeg viste på min første separat utstilling i Galleri I i Bergen. Dette er et medium som passer meg bra, fordi det har en motstand i seg, og det liker jeg. − Dine arbeider er ganske abstrakte. Har det alltid vært slik? − Nei, først var jeg ganske figurativ og arbeidet med naturalistiske motiver. En gang hadde jeg skåret ut et motiv som jeg skulle trykke på tre plater. Under trykkeprosessen kom jeg dessverre til å legge den siste linoplaten feil vei, med det resultat at motivet ble ganske ugjenkjennelig, det ble helt abstrakt. Men jeg syntes det oppsto et helt nytt og interessant uttrykk. − Fortsatte du å gjøre feil da? − Jeg eksperimenterte en del, trykket flere fargede plater med ulikt motiv over hverandre. Ja, faktisk opptil 40–50 ganger oppå hverandre. Dermed oppstår bilder som er unike, det er ikke mulig å lage flere som er like, og det blir en helt spesiell dybdeeffekt. Stubs linosnitt er i sannhet spesielle. De lyser lang vei og har en fascinerende tiltrekningskraft. Fargene skinner og vibrerer. Det er som om lyset strømmer ut av dem. Han forteller at selv om bildene hans er abstrakte, er det fortsatt natur han maler. Om man legger en passe-partout ned på for eksempel fjellet, vil bildet inni bli helt abstrakt. Han vil bort fra det gjenkjennelige. Det som folk liksom forstår. − Om du ser en vakker blomst og plukker den opp, så er det jo fordi den er vakker, ikke fordi du forstår den. Kunst er noe abstrakt, en forening av hjerte, hjerne og sjel. Jeg ønsker å gi folk en 48

2/2011

fin opplevelse, noe som rører deg, som musikk, eller en tur i fjellet – da føler jeg at jeg har gitt betrakteren noe, og da er jeg fornøyd! Kjeld Stub elsker fjellet. Han forteller at han har vandret i de norske fjell siden han var en neve stor. − Det var der jeg oppdaget lyset, jeg suget til meg inntrykket med alle sansene og fotograferte landskapet, men fremfor alt lyset. Jeg følte at jeg var en del av landskapet. − Du har jo hatt en strålende karriere, med innkjøp fra de store museene og institusjonene, en lang rekke separatutstillinger både i Norge og i utlandet, deltakelser på biennaler og en rekke utsmykkingsoppdrag. Hva er du mest stolt av? Spontant svarer han: − Det må jo være at jeg har produsert to barn. Så tenker han litt til, smiler og tilføyer, − kanskje var det den gangen i London i 1970. Da var jeg innom et galleri med noen arbeider, ville prøve å se om det var noe napp å få. Da jeg kom tilbake noe senere, var bildene solgt. London likte meg! Det var en deilig følelse. Ellers var det også morsomt å få ha utstilling og pianokonsert på cruiseskipet The World, det var både malerier og grafikk, og jeg spilte musikk av Grieg. Stub var aktuell med separatutstilling under VM på ski 2011 i Galleri Tonne i Oslo.

Våren − det største i livet Kjeld Stub er mektig stolt over sine to sønner, Daniel og Alexander. Siden de lærte å gå, har de fulgt han rundt i atelieret, eller i fjellet. Sammen har de trålet Hardangervidda og andre fjell, sommer som vinter. Daniel har til og med gått på ski over Grønland, og Alexander har fulgt i fars fotspor som billedkunstner. Når Stub nå kommer tilbake til Bergen er det store saker på gang. Han skal flytte inn i et nytt og stort atelier sammen med Alexander. Men aller mest gleder han seg til våren. Til å møte den på nyrestaurert hytte oppe på vidden. Gå turer og nyte naturen. Derfor gleder han seg litt ekstra i år. − Jeg synes vinteren i år har vært så lang og kald, og når man er blitt 64, er det ingen garanti for at man får oppleve en ny vår hvert år. Men jeg har ikke vært syk en eneste dag i hele mitt liv, så jeg satser jo på at jeg får bli her en god stund til. Jeg har fortsatt mye på hjertet.

Kjeld Stub (f. 1946) Utdanning: • Bergen Kunsthåndverksskole. • Kunsthøyskolen i Warszawa. • Trinity College of Art i London.

En rekke separatutstillinger i inn- og utland: • Kunstnerforbundet, UKS i Oslo, kunstforeningene i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. • Utstillinger i Kiel, Geneve, Sapporo og Hamburg. • Kjente gallerier i hele landet, biennaler, bl.a. i Krakow, Frechen og Egypt. • Egen bok i 1996, Der stillheten gror. • Utsmykningsoppdrag for Statoil, Kværner Engineering, Royal Viking Line og Bjørgvin videregående skole.

Innkjøpt av: • Norsk Kulturråd, Riksgalleriet, Norsk Hydro og Norges Bank, samt en lang rekke private og offentlige samlinger.

Kunst for salg, se kunstkatalogen

Willibald Storn www.storn.no

debatt KUNST lanserer nå sine egne debattsider, der vi gir ordet til mennesker som har sterke meninger om kunst og kultur. Følg oss også på www.blogg.magasinetkunst.no

kommentar: Bjørn Li Skribent

Tidligere publisert:

Kunstsproget er så overstrødd med klisjeer at det ofte er ubrukelig hvis formålet ikke er å dysse leseren i søvn. I det følgende skal vi se på noen av de aller vanligste. Til skrekk og advarsel. Og kanskje til ettertanke. Dersom det fantes en klisjépris, kunne den sist måned blant mange verdige kandidater ha blitt tildelt Høyres byrådsleder i Oslo. I VG 17. februar uttaler Stian Berger Røsland: Men å kreve konsensus om et byggs skjønnhet vil neppe bidra til interessant, nyskapende eller spennende arkitektur. Selv innen kunstdomenet er det sjelden å se klisjeene trille så troskyldig ut i verden, selv om ordene hver for seg: interessant, nyskapende og spennende hører til blant dem som hyppigst forsimpler sproget når det pretenderer å omhandle skapende virksomhet. Hver for seg hører de riktignok til de mer ufarlige klisjeer, fordi de har vært tømt for innhold så lenge at det nå bare er de aller sløveste skribenter som vil finne på å ta dem i bruk. Men iblant kan man allikevel se at de danner grunnlag for begrunnelser av viktige avgjørelser i samfunnslivet. Bygningen Stian Berger Røsland sikter til, og som han altså finner interessant, nyskapende og spennende, er det planlagte Munch-museet i Bjørvika. Dersom Berger Røsland ikke hadde latt seg forføre av fagets floskler, ville han ha kunnet tenke seg frem til følgende: Edvard Munch var de buede linjers maler. Det finnes knapt en rett vinkel i noe han gjorde. Dette har å gjøre med Munchs grunnleggende oppfatning av livet – akkurat som Piet Mondrians kvadrater og rektangler reflekterer denne malerens syn på tilværelsen. Dessuten hadde Munch nervene dyppet i den stil som kalles Art Nouveau, og dens representanter tok sin død fremfor å inngå kompromisser med den rette linje. De hadde for øvrig Einstein på sin side. Einstein viste at rette linjer ikke eksisterer. Den rettlinjede lett nedsmeltede og isblokkaktige konstruksjon som er tenkt å romme Munchs livsverk, har derfor ingen forbindelseslinjer til Munchs billeduttrykk og danner et eklatant eksempel på den klassiske konflikten mellom form og innhold. Den er dessuten eksempel på en arroganse som gjør seg gjeldende blant tidens arkitekter. Foruten å være Munchs uttrykk vesensfremmed vil bygningen i uoverskuelig fremtid danne en barriere mellom byen og Ekebergåsen, landskapet som danner scene for mange av Munchs verker. Men igjen har Berger Røsland latt seg sjarmere, også denne gang av en klisjé: Det har vært internasjonal arkitektkonkurranse, og en verdenskjent arkitekt vant. Som bekjent har berømmelse en tendens til å begrunne seg selv. Det lar seg ikke gjøre å kommentere Berger Røslands anvendelse av adjektivene interessant og spennende. Ordene er og blir 50

2/2011

Biografi om komponisten Harald Sæverud. Kunstskolen, artikler i Kapital, 1992–99. Medforfatter til boken Kunst og Priser. Tekst til boken Per Ung. Tekst til boken Themes, om Odd Nerdrum. Utstillingskataloger og artikler. Bjørn Li drev i mange år kunsthandel i Norge, men flyttet i 2004 til Danmark. Fra 2007 har Li vært bosatt i Kairo. Li er en av de tre personer som står bak etableringen av The Nerdrum Institute, selskapet som har fått i oppdrag å administrere Odd Nerdrums livsverk.

meningsløse når de opptrer innen dette fagområdet. Men for å finne Lambdas forslag nyskapende kan så meget sies at Berger Røsland må ha sovet tungt og lenge. I sånn omtrent hundre år. Og da melder spørsmålet seg om mannen overhodet har våknet? Men Røsland er i godt selskap. Vår kunstglade dronning er en trofast leverandør av klisjeer. Hun besøker flere kunstutstillinger enn de fleste og finner alltid det hun ser, interessant og spennende. Ja, iblant faktisk også nyskapende. Men i motsetning til Berger Røsland har dronningen funnet ordenes eneste gjenværende funksjon: Høflighetsfrasen. Den er meget nyttig i dronningens virke. Men meget unyttig i vurdering av arkitektur. Eller for den saks skyld; i en virkelig vurdering av noe som helst. Noen klisjeer er litt mindre uskyldsrene enn de ser ut for. For noen år siden var det moderne blant norske kunstnere å utstyre verket med en hilsen. Og for at alle skulle forstå at den ikke var til å kimse av, ble den gjerne fremført på fransk. Hvem har ikke sett et grafisk blad med den feiende flotte dedikasjon: Hommage à Picasso, Hommage à Braque eller Max Ernst eller Paul Klee. Naturligvis med avsenderens egen signatur ved siden av. Det påfallende er at hilsenen alltid ble sendt oppover i systemet. Aldri nedover. Aldri til Hansen på Hønefoss, den ukjente kollega som sikkert kunne ha trengt en oppmuntring. Og dedikasjonen ble aller helst sendt til en avdød storhet, til en som ikke kunne betakke seg fra omklamringen. Denne klisjeen, den grep om seg som en farsott på 1970- og 1980- tallet og er ennå ikke helt avgått ved døden, og var ikke minst myntet på kritikeren, som slik fikk vite hvilket fint selskap han var havnet i. Godt hjulpet på sporet kunne kritikeren spe på med sine egne klisjeer, i setninger som denne: Herr X arbeider i forlengelsen av Picasso, fru Y trives som fisken i vannet i spenningsfeltet mellom Klee og Kandinskij. Eller: Frøken P utforsker yttergrensen av Munchs billedunivers – og har dristighet til å utfordre den! Vel, vi lar oss ikke veldig sterkt opphisse over denne tross alt nokså uskyldige måte å stjele til seg litt hardt tiltrengt velvilje. Og frøken P må for min del gjerne få utforske yttergrensene av Munchs univers, bare hun har vett på å komme seg hjem før mørket faller på. For det finnes langt mer ondartede klisjeer. Ondartet fordi klisjeen ikke alltid behøver å være et ord tappet for mening, men også kan opptre som en frase som gir sprog til tidens paradigmer. Slik bidrar den til å opprettholde et tankemønster som samlet danner en superklisjé og dermed et uholdbart utgangspunkt for refleksjon.

En klisjé som tjener et slikt formål, og som figurerer daglig i tidens kunstomtale, er uttrykket å fornye seg. Jeg kunne like gjerne skrevet superlativet fornye seg, for vendingen benyttes nesten utelukkende i rosende hensikt: Fru X har nok en gang vist sin suverenitet ved å fornye seg siden hun sist stilte ut for bare to år siden. Den gang fabulerte hun inspirert over afrikanske masker, ikke uten lekende referanser til Picasso. Men denne gang er det moskusen på Dovre som har inspirert til fornyelse. Denne kritikken burde vekke vår bekymring. For hva om vi hadde overført denne kvalitet til et annet område? Hvis vi for eksempel hadde gått til vår gamle tannlege for å reparere en ødelagt jeksel, men ble møtt av et dørskilt med følgende meddelelse: Jeg er ikke lenger tannlege. Jeg måtte fornye meg. Jeg er skomaker. Eller tenk deg følgende situasjon: En vitenskapsmann er i ferd med å gjøre en av medisinens store oppdagelser. Verden venter i spenning. Det gjenstår bare å fullføre ett enkeltstående eksperiment. Men den dag dette skal foregå, møter ikke vitenskapsmannen opp på laboratoriet; heller ikke den neste dag kommer han. Den tredje mottar kollegaene et brev. Der forteller mannen at han dessverre ikke ser seg i stand til å fullføre sitt forskningsprosjekt. Han har nemlig måttet gi etter for sin trang til å fornye seg. Han vil nå utdanne seg til flyver. Om disse to, tannlegen og forskeren, ville vi sagt at de var vaklevorne og uten karakter. I hvert fall uten troverdig karakter. Men i samtidskunsten er fornyelse selve adelsmerket. Å si om en maler at han ikke har fornyet seg de siste femten år, dét er å felle en dødsdom. Allikevel må fornyelse sies å være en av kunstens mest tvilsomme kvaliteter, ikke minst fordi den blir motsagt av erfaringen. Malere, billedhuggere, diktere og komponister hvis verker ikke bare har overlevd sin egen knappe tid, men også har beholdt sin tiltrekningskraft gjennom generasjoner, de har til tross for innbyrdes forskjeller dette til felles: De arbeidet nærmest manisk, dag etter dag, år etter år, livet ut, med det ene tema som ble ett med deres skjebne. Jo, da − de gjentok seg. De gjentok seg i alt de gjorde, og i en grad som kunne ligne galskap og usunn en sidighet. Som i noen tilfelle var galskap og usunn ensidighet. Men de var drevet av noe de ikke kunne svikte. Og det som kan fortone seg som gjentagelser, var i virkeligheten noe ganske annet: Det var forsøk på forbedringer. De forsøkte å behandle sitt tema bedre for hver gang, dvs. dypere og sannere i forhold til den visjon som levde i dem. De fornyet seg ikke. De fordypet seg. Er det nødvendig å nevne navn? Leonardo, Rembrandt, Vermeer, Chardin; hvis vi nå skal holde oss til maleriet og til noen av de aller største. Nå er ikke alle inngitt et tema det er verdt å slite med livet ut. Når sant skal sies, hører det til sjeldenhetene. Mange kan ha de tekniske ferdigheter, men ingenting å fortelle. Kanskje mangler den nødvendige opplevelsesbakgrunn, eller fantasien som skal til for å omgjøre den til erfaring. De finner kort sagt ikke noe varig materiale å fordype seg i, noe som virker sterkt nok til å holde på oppmerksomheten. Derfor flyttes den ustanselig fra det ene til noe annet. Er det dette som kalles å fornye seg? Jeg tror det. Slike kunstnere må bli diktert hva de skal gjøre. Diktert først og fremst av tidens moter. Vår egen kunsthistorie er ikke uten eksempler på denne tragiske typen; den bråmodne begavelse

som av mangel på livskall går seg bort i tidens ismer: Hans Heyerdahl, Eilif Peterssen, Christian Skredsvig, for å nevne de begavede. Og så er det alle de ikke fullt så begavede. Og naturligvis de helt ubegavede. Til sammen utgjør disse det flertall som i en demokratisk tidsalder sørger for at det å fornye seg ikke lenger ser ut som en svakhet, men tvert om er opphevet til den største dyd. Og skulle det røyne på, kan man ennå stramme seg opp på avglansen fra mektigere tider; for hva er vel det å fornye seg annet enn den anemiske etterligning av avantgardens krav om brudd og opprør? Én klisjé har tilbøyelighet til å kjede seg sammen til en annen og den tredje. Til sammen kan de som sagt gi det tvilsomme språk til det vi kaller et paradigme i tiden. La oss se litt på noen av de klisjeer som gjerne opptrer sammen med fornyelsesklisjeen: Det er karakteristisk for mange av dem som gjennomgår stadige fornyelser, at de blir nokså kortfattet når talen kommer inn på selve verket, men særdeles ordrike når muligheten byr seg til å fortelle om veien frem til verket, den fase som i moderne sjargong kalles å være i prosessen. Uttrykket har formert seg med epidemisk fart og er blitt en landeplage i landets kunstomtale. Hver dag blir vi belært om at det ikke kommer an på verket, men på det å være i prosessen. Men hva betyr det egentlig, det å være i prosessen? La oss gjenta vårt eksperiment ved å overføre uttrykket til andre områder. La oss for eksempel vende tilbake til tannlegen før han besluttet å bli skomaker. La oss forestille oss at vi har betrodd ham våre tenner, og at han etter å ha gitt oss en odontologisk redegjørelse for tingenes sørgelige tilstand, fremsetter følgende bemerkning: Her kommer det ikke an på resultatet, men på prosessen! Etter å ha summet oss kan vi være villige til å tolke utsagnet som uttrykk for tannlegens glede over arbeidet han snart skal utføre, og for hans tiltro til at hans faglige kvalifikasjoner skal bringe oss vel i havn og sikre et vellykket resultat. Så langt alt vel. Vi unner ham hans arbeidsglede og stoler på hans kvalifikasjoner. Men vi strekker oss ikke lenger. Ikke en millimeter. For nøyere besett fra vårt ståsted er det kun resultatet, eller verket, det kommer an på. Det er vi som skal leve med tennene tannlegen skal reparere, og må vi velge mellom hans arbeidsglede og et vellykket resultat, gir valget seg selv: Til Bloksberg med arbeidsgleden. Det er mannens ansvarsfølelse vi trenger. Skulle tannlegen motsette seg en slik prioritering, kan vi ikke annet gjøre enn å ønske ham lykke til i hans nye liv som skomaker. Men mine sko får han ikke til reparasjon. Dersom vi overfører dette tankeeksperimentet til flere områder, vil vi stadig komme til samme konklusjon. For en eller annen vil det alltid være resultatet det kommer an på. Og hva med kunsten? Hva med frøken P som utforsker yttergrensene av Munchs univers? Med hvilken rett forventer vi resultater av den dristige reise? Med ingen rett, vil frøken P hevde, og kanskje hun har rett. Men én ting kan hun ikke unnsi seg: Vår dom over hennes væren i prosessen beror helt og holdent på vår vurdering av det verk hun etterlater seg. Og en ting til: Jeg mistenker den gode frøken P for å nære dyp mistillit til sitt eget verk, fordi hun ett eller annet sted i seg må vite at det utgjør den umodne frukt av et rastløst liv i stadig fornyelse og altfor lite fordypelse. Så langt om det å være i prosessen. Kunstnere som dyrker fornyelsen og trives i prosessen, har gjerne det til felles at de også ønsker å speile sin tid. Vi opplever med dette at to klisjeer har ledet oss til en tredje. Også denne 2/2011

debatt tilhører den ondartede kategori, fordi den stiller opp en falsk målestokk for kvalitet. Og enda en gang er det erfaringen som taler mot postulatet. I en kvinnealder har vi nå hørt at kunstens fornemste oppgave er å speile sin tid. For å forstå hva dette innebærer, kan vi i grunnen bare snu oss og skue tilbake i historien. Den viser ingen mangel på kunstnere som speilet sin tid. De speilet sin tid i den grad at de fleste av dem i dag er stuet ned i museenes magasiner, hvorfra de nå og da trekkes frem for markering av et eller annet jubileum. Før de igjen senkes ned i kisten. Og de kunstnere vi gjerne tror speilet sin tid, gjorde nettopp ikke det. Tvert imot. De var atypiske for sin tid. Masaccio var atypisk både for sengotikk og tidligrenessanse. Leonardo og Michelangelo var atypiske for høyrenessansen, den sene Tizian, Caravaggio, Velazquez, El Greco, den modne Rembrandt, Edvard Munch og Renoir – alle arbeidet de i utakt med sin tid. I hvert fall når de var på sitt beste. Ja, alltid når de var på sitt beste. Det karakteristiske er at de arbeidet seg bort fra sin samtid og inn i et mindre tidsbestemt uttrykk. For å nå dit skrellet de bort tidstypiske elementer så godt de kunne, helt til de nærmet seg – i bokstavelig eller billedlig forstand menneskets hud, ja, til de kom innunder huden. Dit hen hvor du nesten kan høre mennesket ånde (for å benytte vendinger som ligger farlig tett på det som er denne artikkelens tema). Slik nådde de frem til et uttrykk som virker så sterkt at vi tror det var tidens eget. Bildene former vårt inntrykk av epoken de oppsto i. Men dette er en falsk forestilling, omtrent som når noen forklarer Martin Luthers patologiske jødehat med at det var et uttrykk for tidsånden. Men der fantes på Luthers tid vektige røster som tok avstand fra kirkefaderens jødehat. Tidsånden virket nemlig ikke så egenrådig som noen vil ha oss til å tro. Og dermed er vi ved det lag som leder inn mot løkens − mot dens − ja, mot hva? Nettopp! Klisjeer har det til felles med løken at de er uten kjerne. Men så må jeg spørre: Hva er det da som låner dem autoritet? Jeg har visst nevnt ordet et par ganger, allerede: Der Zeitgeist. Tiden omgjort til åndelig lineært rettet kraft som velter frem i historien, ja som er selve historien. Altså: Tidsånden. Manet frem og oppflasket på den tyske filosof Georg Wilhelm Friedrich Hegels for øvrig uklanderlig ordnede skrivepult, før den ble sluppet løs på menneskeheten og kunne feie over verden med en kraft som har vært de færreste ånder forunt. Overalt hvor Tidsånden viste seg, skapte den uro og opprør og revolusjon. En tid hersket den over veldige riker, kledd i en kappe av marxistisk dogmatikk. Men da resultatet av dens innsats en dag skulle måles, var det dessverre nokså skuffende. Verden var den samme. Derfor mistet man snart troen på den nye gud og forviste den tilbake til dens plass i flasken. Men én yrkesgruppe fortsatte å hedre Tidsånden, som laugets husgud. Om den ikke lenger kunne tjene som filosofisk redskap, kunne den i hvert fall brukes som klubbe til å slå opponenter i hodet med. Vi snakker om kunsthistorikerstanden. Ikke om de betydelige utøvere av faget. Ikke om Panovski, Berenson, Aubert eller Thiis, de store forskere og tenkere. Men om den moderne typen. Kuratortypen. De som popper ut fra universitetene og gjør faget til en fabrikk. En fabrikk som produserer klisjeer på løpende bånd. Av disse ferdigfabrikkerte klisjeene har vi allerede nevnt noen, og vi kan merke oss at de alle synes å ha noe med tid å gjøre: Å fornye seg, være i prosessen og å speile sin tid. 52

2/2011

Vi skal nevne et par til: Han var forut for sin tid er en klisjé som gjerne forekommer sammen med formuleringer av typen: Hans kunst peker fremover og han foregrep (for eksempel) konseptualismen. En av dem som den siste tid har fått den diskutable æren av å foregripe modernismen, er maleren Peder Balke. Han skal ha syslet med modernistiske problemstillinger lenge før resten av verden oppdaget fenomenet. Synspunktet bygger på studiet av Balkes forenklede form; den kan unektelig minne om senere tiders stilretninger. Allikevel bygger resonnementet på en feillesning av Balke. Og av historien. Peder Balke foregrep nemlig ikke noe som helst. Han lot bare være å ta hensyn til sin samtids ismer. Han hadde integritet nok til å bære sitt ungdoms romant iske natursyn med seg inn i alderdommen, hvor det ble ytter ligere foredlet. Kort sagt: Han nektet å speile sin tid. Han forble i fortiden. Balke var ulydig mot Tidsånden. Det faktum at senere og nåtidige malere har latt seg påvirke av Balkes penselstrøk og forenklede komposisjoner, viser ikke at Balke var forut for sin tid, eller at han var en forløper for senere retninger. Saken er langt mindre mystisk. Saken er meget enkel: Gjennom studiet av Balke har disse malerne lært av fortiden, dvs. av Balkes erfaring. Slik har de vært litt ulydige mot Tidsånden, de også. Kunsthistoriefaget har utviklet en hel kosmologi omkring Der Zeitgeist. Og siden ånden selv har trukket seg tilbake til flasken i Hegels studerkammer, er det kunsthistorikeren, i egenskap av kurator − som i vår tid fører ordet. Og ordet føres bl.a. ved hjelp av en særlig utbredt klisjé, nærmere bestemt et moteord som meget misvisende kalles dialog. Leseren nikker gjenkjennende og med rette, for det går ikke en uke uten at vi blir utsatt for denne type arrangementer: Én kunstner stilles opp mot en annen, slik at vi skal bli riktig kloke av å se hvordan de – ofte helt hypotetisk − har virket inn på hverandre, og hvordan samspillet virker inn på oss. Det arrangeres for tiden slike dialoger over en lav sko. Mellom fru Pettersen på Hitra og Cezanne i graven. Mellom Gud og Hvermansen. Hvorfor er kuratorene så oppsatt på å fjerne Edvard Munchs verker fra Munchsalen i Nasjonalgalleriet, hvor han i dag fremstår i monolog, ensom og avmektig som i eget liv? Jo − for å lage dialog av ham. Nå har Munchs verker hengt der i årtier til kuratorenes grenseløse irritasjon. Sett ham i dialogens tjeneste! Ja, la oss lage det reneste kaffeslabberas av ham, av Munch, den alene tilbaketrukne. Men er det i denne kunstsjargong virkelig tale om en dialog, eller seiler ordet under falskt flagg? En vaskeekte dialog krever jo at to mennesker kommuniserer med hverandre på noenlunde samme betingelser. Det kan man neppe si er tilfelle når den ene er død. Særlig ikke når den ene var død allerede da den annen ble født. Da er det ikke tale om en dialog, men om at den første har påvirket den annen − det som kan kalles overlevering, eller rett og slett påvirkning. Så hvorfor ikke kalle det dette? Fordi det i kunstlivet ikke regnes som særlig fint å være påvirket av andre. Man skal være original; en annen av tidens klisjeer i Tidsåndens randsone. Det som kalles dialog, er derfor en pseudodialog og iscenesatt for å gi kuratoren et talerør. Den er å sammenligne med et dukketeater hvor kuratoren trekker i trådene. Og hvem henger i trådene? I den ene henger en lydig tjener av Tidsånden. I den annen en død stakkar som ikke lenger kan forsvare seg. Mot kunstsprogets klisjeer.

linn osnes w w w. l i n n o s n e s . c o m

Høsten 2010 stilte Harald Lyche ut et knippe abstraherte landskapsmalerier på Galleri Kampen i Oslo. Da var det gått flere år siden hans siste utstilling. I løpet av de siste ti årene har han kun stilt ut bilder tre ganger. To av Norges mest profilerte kunstanmeldere var etter åpningen raskt ute med å gi Harald Lyche gode anmeldelser. I VG 19. november 2010 ble maleriene omtalt i rosende vendinger av Lars Elton. Også Morgenbladets faste kunstanmelder Tommy Olsson lot seg begeistre med følgende ord: Det er ikke altfor ofte Norges best bevarte hemmelighet stiller ut, men her er han nå, i full koloristisk prakt med en serie oljemalerier. Det vil aldri være for sent å møte dette, siden det uansett befinner seg i en egen sfære, eller muligens i den fremtiden vi begynner å se konturene av, idet modernismens forgreninger på ny plukkes opp til granskning. Harald Lyche er en uvanlig kunstner på så mange måter, sammenlignet med andre utøvende billedkunstnere i dag. Han har de siste fem årene valgt å stå ute i friluft og male omgitt av naturlig lys, slik mange store malere før han. Edvard Munch og Leonardo da Vinci foretrakk i perioder også å male utendørs. 49-åringen tar med seg staffeliet, paletten og penslene ut under åpen himmel uansett om det er minus 20 eller pluss 30 grader.

Da KUNST avtaler intervju med Harald Lyche, foreslår han å møte oss på Malerhaugen på Helsfyr. Her står han ofte og maler i historiske omgivelser der kunstnere også i gamle dager fant inspirasjon på det lille høydedraget. Rett i nærheten ligger et godt bevoktet lager der kunstneren disponerer fem boder, fremfor atelier. Bodene inneholder malerier som er ferdigstilte. En av bodene brukes til å oppbevare bilder som er under produksjon, og som trenger å tørke mellom malerstrøkene. Staffelier i ulike varianter står tett i boden. Det letteste bærer han med seg ut. Når vi møter kunstneren, har han plassert det mellom noen snøhauger på Malerhaugen. – Oljemaling tåler minusgradene godt, og jeg liker å være mye ute i frisk luft. Nå er han i ferd med å legge siste hånden på verket som han har gitt tittelen Ung verden. Harald Lyche er en utpreget kolorist som maler sine bilder med frie penselstrøk. Det er en lyrisk stemning i maleriene hans, særlig i motivene der han skildrer naturen. I andre verker kan han dvele over livets store spørsmål og skildre bibelhistoriske temaer eller reflektere over samtidsaktuelle saker. Han er kritisk til så mye i samfunnet, blant annet at solidariteten smuldrer bort. Harald Lyche på Malerhaugen i Oslo.

nedtagelsen, 1996–2006.

kjærlighet sendte ham hit, 2008–2010.

Norges best bevarte malerhemmelighet KUNST avslører nå en kunstner som lenge har holdt en lav profil. Merk deg navnet Harald Lyche. Han maler koloristiske bilder i friluft i en klassisk modernistisk tradisjon med en sjelden følsom innlevelsesevne. Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas

49-åringen tar med seg staffeliet, paletten og penslene ut under åpen himmel uansett om det er minus 20 eller pluss 30 grader. Da KUNST avtaler intervju med Harald Lyche, foreslår han å møte oss på Malerhaugen på Helsfyr. Her står han ofte og maler i historiske omgivelser der kunstnere også i gamle dager fant inspirasjon på det lille høydedraget. Rett i nærheten ligger et godt bevoktet lager der kunstneren disponerer fem boder, fremfor atelier. Bodene inneholder malerier som er ferdigstilte. En av bodene brukes til å oppbevare bilder som er under produksjon, og som trenger å tørke mellom malerstrøkene. Staffelier i ulike varianter står tett i boden. Det letteste bærer han med seg ut. Når vi møter kunstneren, har han plassert det mellom noen snøhauger på Malerhaugen. – Oljemaling tåler minusgradene godt, og jeg liker å være mye ute i frisk luft. Nå er han i ferd med å legge siste hånden på verket som han har gitt tittelen Ung verden. Harald Lyche er en utpreget kolorist som maler sine bilder med frie penselstrøk. Det er en lyrisk stemning i maleriene hans, særlig i motivene der han skildrer naturen. I andre verker kan han dvele over livets store 2/2011

Maler Harald Lyche foran verket Nedtagelsen.

spørsmål og skildre bibelhistoriske temaer eller reflektere over samtidsaktuelle saker. Han er kritisk til så mye i samfunnet, blant annet at solidariteten smuldrer bort. – Vest-Europa er jo relativt fri for sensur formelt sett, men det finnes en usynlig sensur som ikke er lett å fjerne. Det kan se ut som individets rettigheter alltid må styrkes. Internasjonalt og nasjonalt må vi arbeide for dette. Et menneskeliv er et univers, og det skal ikke, og må ikke krenkes hverken av et annet menneske eller av nasjoner. De to franske malerne Paul Cezanne (1839–1906) og Gustave Courbert (1819–1877) har betydd mye for Lyches kunstneriske inspirasjon. Også den italienske før-renessansemaleren Giotto de Bondone (1267–1377) har gitt han sterk påvirkning. – Sentralperspektivet under renessansen ble litt rigid og ufritt. Før det fantes en annen type diktning i malerkunsten. Det var lettere å fortelle en historie med effektive og sublime midler. Her gikk noe tapt. Dette har interessert meg, sier kunstneren. Giottos innføring av det brutte perspektivet samt å ta i bruk abstraksjonens lover fremfor logikkens presise gjengivelse av virkeligheten har dermed betydd mye for Haralds bildeunivers. I maleriet Sang til livet, sluttført i 2011, ser vi tydelig spor av Giotto, der Lyche har latt seg inspirere av renessansemalerens fire sentrale elementer: himmel, landskap, figurer og den karakteristiske Giotto-blåfargen. Lyche har vært opptatt av himmelen de senere årene, og maler den både oppe og nede på lerretet. I bildet ser vi skyer, fugler og mennesker, ingen av elementene har tydelig figurasjon: de fremtrer som flertydige 56

2/2011

former i abstraherte penselstrøk. Motivet dveler over livet og døden, over ild og is, glede og sorg. Motivet som kunstneren har gitt tittelen Kjærlighet sendte ham hit, maler Lyche igjen en versjon av paradiset. Koloritten er mesterlig i dette maleriet med sine poetiske penselstrøk i blant annet blått, lilla, grønt og rosa. Maleren mener paradiset finnes i livet, her på jorden, gjennom å vise kjærlighet, respekt, ydmykhet og ansvar for andre mennesker. Vi skal bry oss om hverandre, mener han, og ikke skille mellom himmel og jord. Maleriet er tydelig inspirert av Ludvig Karsten (1886–1926) og Vincent van Gogh (1853–1890). Det ble påbegynt ute på Bøler om natten og sluttført på Malerhaugen om dagen på Helsfyr. Også i maleriet Nedtagelsen er koloritten gjennomført med fininnstilt sans for harmoniske fargevalører, men i en noe mykere form for abstraksjon enn de to andre motivene som her er omtalt. Bildets tittel leder oss hen mot Jesus Kristus' nedtagelse fra korset. – Jesus ble utsatt for en urett, og han var litt gal som våget å tale sitt klare budskap, sier Lyche. Bildet ble påbegynt i 1996 og sluttført i 2006.

Lang kunstutdanning Først som 19-åring tok Harald Lyche sitt første steg inn på en malerskole. Før den tid hadde han et kort opphold på litteraturstudiet ved Universitetet i Oslo. Han lurte også en stund på om han skulle studere medisin, men droppet det da han måtte samle flere poeng for å komme inn. Etter å ha forkastet litteraturen som sitt virkefelt begynte han å male, noe som falt mer

– Jeg synes man bør sette kunsten i Kongens sted, i stedet for å sette en kunstnerkonge inn i en portnerbolig. (Harald Lyche om Grotten-debatten.)

naturlig, derfor begynte han på Oslo tegne- og maleskole. Skolen ble den gang ledet av Cato Bødtker. Torstein Rusdal drillet ham i komposisjon da han og Magne Austad senere tok over skolen. Etter maleutdanning i Oslo kom han inn på Kunstskolen i Kabelvåg. Lærer Kajsa Zetterqvist skulle de neste to årene få stor betydning for den gryende kunstnerspiren. I 1989 kom han inn på kunstakademiet i Trondheim. I denne perioden ble han kjent med Håkon Bleken, som inspirerte Harald Lyche til å fortsette malerkarrieren, og til å tro på sitt koloristiske uttrykk. De siste to årene av kunstutdanningen ble gjennomført på Statens kunstakademi i Oslo, under ledelse av Per Kleiva og Arvid Pettersen. Arvid Pettersen godkjente Haralds talent tidlig i studietiden, og dette var avgjørende.

Kometkarriere Like etter at Harald Lyche var ferdig utdannet på Statens kunstakademi i Oslo i 1994, ble han invitert til å stille ut bildene sine på to av Norges mest respekterte hovedstadsgallerier: På galleri Riis i 1995 og Galleri Wang i 1996 med utstillings tittel Lineworks and other paintings. På Wang viste Lyche resultatet av en Munch-analyse, der bildene var malt i en åpen form, og hvor linjen var det bærende element. – Noen hevder at Bjarne Melgaard ble inspirert av disse bildene. Han stilte ut i et galleri rett ved siden av, så han må ha sett dem, kanskje fikk han noen ideer av meg her… jeg har i alle fall hørt kommentere om akkurat dette i ettertid. Harald Lyche ble nærmest genierklært som maler etter disse to utstillingene, og kunne hvis han ønsket det, ha fortsatt å seile inn i det beste gallerifarvannet og skumme med seg gevinster, heder og ære. Både Astrup Fearnley museet og Galleri Brandstrup banket på døren til Lyche. I 1998 forlot han Norge og dro til Paris for å arbeide på Cites des Arts etter å ha fått et prestisjefylt stipend, og ble i Paris i 19 måneder. Her fant han ro til å arbeide. Han synes det var magisk å vandre rundt i byen der så mange store kunstnere hadde vært før ham, og samtidig ha muligheten til å kontemplere over verkene på de mange museene. Han følte også en stor frihet av å være i utlandet, det var, så klisjémessig det enn kan høres ut, som om himmelen faktisk var høyere der enn hjemme. Dramatisk liv – To lynnedslag Livet til Harald Lyche har inneholdt mye dramatikk. Det er ifølge ham selv et under at han i det hele tatt er i live. Da han var syv år gammel, ble han påkjørt av en unggutt på motorsykkel mens han var ute i gaten og lekte i nærheten av barndomshjemmet på Bestum. Han pådro seg et stygt kraniebrudd. Tilfeldigvis var faren hjemme denne dagen. Han ble raskt varslet og fikk i hui og hast kjørt gutten sin til sykehuset. Det var bare så vidt han overlevde. – Jeg husker det som om det var i går, der jeg lå i baksetet i folkevognbobla til faren min. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg så meg selv ovenifra da jeg var i koma, og at jeg hadde forlatt

min egen kropp, og kunne uberørt observere at jeg lå der og skrek. Etter et halvt år på sykehuset kviknet han så smått til. Men snart skulle en ny brutal påkjenning ramme den lille gutten. Faren dør plutselig av hjerteinfarkt. Harald går i andre klasse og er tynget av sorg. Han fikk aldri sagt adjø. – Da min mor tok min søster og meg til side i et juleselskap for å gi oss den tunge beskjeden, visste jeg på forhånd hva som hadde skjedd. Natten før hadde jeg fått et varsel. Før hun fikk sagt det, utbrøt jeg: – Pappa er død. – I det øyeblikket var det som jeg ble frosset til is, og det oppstod et vakuum, en form for konkret fysisk isolasjon. Sorgen og den usikre situasjonen var som en lammelse, jeg var bitter, følte et svik. Etter dette klarte jeg ikke å følge med i timen og gjorde det ikke så bra på skolen. Jeg var ikke der, og denne bedøvede tilstand varte helt til videregående, da brøt jeg vannflaten og fylte lungene med luft på ny. Det skulle ta lang tid før jeg gikk klar av bitterheten. Den er borte nå, men savnet og sorgen blir aldri borte. – Min bestefar Jens, som var lege og kunstsamler, og nær venn med mange av sin samtids største malere, knyttet jeg etter hvert et nært bånd til. Det tok tid før han aksepterte at jeg ville arbeide med kunst, men aksepten kom i løpet av de to siste årene han levde med sykdom. Jeg opplevde at han i den perioden på tross av mye vanskeligheter ble ett med seg selv. Han døde da jeg var 20 år, og jeg var den eneste gjenlevende mannen i min nære familie. Nå var jeg både sønn, far og bestefar. Det ble en tung bør for meg å bære. Sorgen etter min fars bortgang kom plutselig tilbake som et stormkast. Jeg ble mentalt syk, og ble innlagt. Da jeg kom ut, flyttet jeg hjem til min mor. Hun gav meg støtte i denne tiden som skulle vare i fire år. Jeg var rammet av angst, psykose og depresjon. Det var som om virkeligheten ble forstørret tusen ganger. Jeg fikk visjoner. Iblant var det som å være på en flåte i storm. Jeg ble filleristet. Det siste halvåret var som en tsunami, og på slutten var jeg så sliten at jeg ikke ønsket å leve. I dag har jeg ærbødighet for livet og en slags religiøsitet. Alt har for meg blitt magisk, på en måte magnetisert eller ladet. Jeg tilhører ikke noe kirkesamfunn og er ikke medlem av statskirken. Institusjoner og små samfunn korrumperer. Jeg merker at de gjør meg mindre, skaper en uklarhet. Men jeg har for eksempel tatt imot nattverden i Notre Dame. Kunsten har for meg vært en kirke, et fristed, et asyl. Den konkrete oppfattelsen av verden og altet som magisk gir næring til nye bilder. Det er mye åndelighet i mine malerier, glem ikke at verden er ånd, også for de som ikke tror. Vi lever alle under de samme betingelser. Døden kommer til oss alle. – Når jeg maler, er jeg ute av verden, jeg suges ut i universet og blir ett med alt som er og ikke er. Det kan oppstå en form for uendelighet. Mitt sinn, mitt vesen er alltid i maleriet, det er mitt første språk. Det er mitt vesen. Tiden opphører. Noen ganger føler jeg at jeg allerede har forlatt verden. Jeg er ikke her lenger, ikke med mitt innerste vesen. Det er et annet sted, langt, langt borte. Jeg tror de to ulykkene som rammet meg som barn, 2/2011

rer meg til å male bilder. Noen av mine sterkeste malerier handler om kjærlighet, og om å bli berørt. Det tok meg 13 år å få tak i Gabrielle, Odyssevs brukte visst bare syv … Jeg så henne første gang på Cafe Nordraak på 1990-tallet. Da prøvde jeg å få kontakt, men hun ville ikke snakke med meg. Det skulle gå 13 år før jeg så henne igjen, denne gangen en sensommerdag på ferja fra Hovedøya. Da hun gikk av, bestemte jeg meg for å brekke jernhesten min bort og ned til bussholdeplassen på Vippetangen hvor hun stod. Hvis jeg fikk øye på henne her, skulle jeg stoppe og invitere henne på kaffe. Og så var hun der. Siden har vi vært sammen.

sang til livet, 2008–2011.

sang til jorden, 2009.

også velsignet meg med en kontakt inn i gudenes verden. Samtidig ser jeg et slektskap med maleren Arne Ekeland. Hvis jeg som i går står ved et gatehjørne og maler menneskenes hverdag med alt slitet og alt det prosaiske det ofte innebærer, er det for meg ufattelig vakkert og dramatisk. Jeg byttet tegning med Ekeland da jeg var tyve, og besøkte også Kai Fjell to ganger. Jeg er interessert i samfunnspolitikk og er fast bestemt på at verden er et paradis, bare vi åpner øynene og ser. Men vi må kontinuerlig arbeide med oss selv for å bli bedre. Det jukses for mye. Det er de små løgnene som ødelegger mest. Jeg er et følsomt menneske, og jeg forsøker å forvalte meg selv som var jeg en stradivarius. Jeg er mitt eget instrument, og alle valg og handlinger har betydning. Du kan si jeg har valgt å la dette være første prioritet. Kanskje virker bildene mine bedre når de ikke henger i et museum. Hvem vet? Jeg lever livet i kunsthistorien og i virkeligheten, i en form for selvvalgt ensomhet. Det føles likevel ikke ensomt. Jeg har kontakt. Jeg har også et liv ved siden av å male. Jeg har ektefelle og to sønner. Vi bor i rekkehus på Bøler helt inntil skogkanten. Kjærligheten til min tyskfødte kone Gabrielle og våre to barn, Johannes på fire år og Isak på to år, betyr alt for meg, og inspire58

2/2011

Oppvokst med kunst Haralds 79-årige mor Wenche Lise Dedichen Lyche er utdannet grafiker fra Wien. Hun var 20 år yngre enn sin mann, Karl Lyche. I vaskekjelleren hadde hun en litografipresse. Den fylte nesten hele rommet. Harald dro gjerne hjulet rundt på Munchpressa når filten var lagt på plass. Han så sin mor male og tegne og tegnet ved siden av henne. I mange år jobbet hun som lærer. Etter dette arbeidet hun freelance ved teatrene i Oslo med kostymer, dukker og rekvisitter. Hun jobbet med Dag Frølands revyer og skrev norsk teaterhistorie, om Agnes Mowinckel. Hun har nylig skrevet bok om Tyrkia, der hun bor nå. – Min far, Karl Lyche, ble født i Finland med norsk mor som døde da han var ett år. Han var det syvende barnet, og ble adoptert av sin mors bror, Harald Lyche, sønn av papirfabrikanten, Harald Lyche. Han jobbet i mange år som nynorsk hallomann i NRK, og bygget etter hvert opp nyhetsavdelingen i statskanalen. Det har ikke manglet på nærkontakt med kunstnere i Haralds familie, særlig gjennom morsslekten. Hans morfar, Jens Dedichsen, var kunstsamler og venn av både Kai Fjell, Ekeland og Jakob Weidemann. Oldefaren på morssiden, legen Lucien Dedichen, var nær venn av Edvard Munch. Den andre oldefaren, Hans Blehr, giftet seg med Agnes Mowinckel og var venn og mesen for Ludvig Karsten. Blehr var for øvrig i en periode gift med Tulla Larsen, som senere ble Edward Munchs elskerinne. Ludvig Karsten og Edvard Munch var begge kjente malere i sin samtid, og Munch skal ha uttalt følgende om sin konkurrent: Karsten er en jævel til å male, men jeg har mer under vesten. Harald Lyche har helt siden barndommen vært omgitt av kunst og kunstnere. Noen med et ekspressivt uttrykk og andre som var mest kjent for sine romantiske stemninger. Disse motsetningene har utvilsomt påvirket Lyche, noe vi ser i hans bilder der han mikser skjøre og eksplosive stemninger. Særlig i motivet Vi kommer alle til Getsemane. Her fornemmes angst og fortvilelse i uttrykket sammen med en koloristisk følsomhet, som demper det hele ned. Maleriet er uutgrunnelig – Jeg bruker mye tid på komposisjonen, og bygger opp bildet som en symfoni eller et dikt/roman. Noen bilder tar det mange år å fullføre, de videreføres og forandrer nok form og uttrykk, men innholdet er der helt fra begynnelsen av og forandres ikke i denne prosessen. Jeg har en samling egne verk, og de er alle i min bevissthet. Det er som en stjernefabrikk hvor energi genereres og det skapes stadig nye stjerner, nye bilder. Jeg har som Munch ønsket å bevege meg fritt i min egen personlige kunsthistorie som nå strekker seg over tredve år. Maleriet Blå madonna er et verk som er blitt overmalt en rekke ganger. Det har en ujevn overflate og et intenst lys.

Ja-bebudelsen, 2010.

HARALD LYCHE (f. 1962) Andre bilder kan det kun ta to timer å male, slik som motivet Østensjøvannet. – Lerretet var behandlet på forhånd, og så var det bare å sette penselstrøkene der de skulle være, sier kunstneren. – I perioder har jeg også jobbet med tegning, grafikk og skulptur, men det er maleriet som står mitt hjerte nærmest. Jeg maler flere bilder hvert år, som selges til private samlere. Sist høst ble Harald Lyche oppdaget av et museum i Romania, som hadde sett bildene hans på nettet. De inviterte ham til å stille ut et av sine bilder der den 14. januar i år. Tema for utstillingen var bjørketrær. I mars deltar han på gruppeutstilling i Rådhusgalleriet. Neste år er han invitert til å stille ut på et anerkjent galleri i Finland. – Mitt mål er å male for en bedre verden, og for Gud. Kall det gjerne naivt, men for meg er dette naturlig. Jeg vil leve et rolig og enkelt liv, og male ute så lenge jeg kan. Du vet, kanskje tar magien aldri slutt ...

Utdanning: • Statens kunstakademi, Oslo, 1992–1994. • Kunstakademiet i Trondheim, 1989–1990.

Utstillinger i utvalg: • Galleri Kampen, Oslo, 2010. • Galleri 7011, Trondheim, 2006. • Rådhusgalleriet, Oslo, 2004. • Galleri Wang, 1996. • Galleri Riis, 1995.

Innkjøpt av: • Norsk Kulturråd. • Sørlandsmuseet. • Østfold fylke. • Trondheim kommune. • Statoil.

Kunst for salg, se kunstkatalogen 2/2011

Galleri Haaken – 50 år Etter 50 års drift i Oslo har Galleri Haaken etablert seg som et av de mest respekterte galleriene innen samtidskunst i Norge. Fra 1961 til 2008 ble det ledet av Haaken A. Christensen. Høydepunkter fra galleriets tidlige historie stilles ut på jubileumsutstillingen i disse dager. Verkene er håndpluk ket av dagens eier, Fredrik Nergaard. Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas og Scanpix

Nesten i enden av den idylliske gatestubben med navnet Lille Frogner allè ligger Galleri Haaken. Beliggenheten er landlig, selv om vi befinner oss omtrent midt i byen. Galleriet holder til i en okergul og ærverdig patrisierbygning fra 1795. I første etasje disponerer galleriet tre utstillingsrom og to kontorer. KUNST er invitert til åpningen av jubileumsutstillingen onsdag 16. februar. Lokalet fylles raskt opp med mange mennesker. Selv om minusgradene herjer utendørs, hindrer ikke dette folk i å komme seg ut i vinterkulda og inn i gallerivarmen for å se på sjeldne kunstskatter. Utenfor lyser fakler opp foran inngangdøren, og frosne fingrer finner fort frem til glass med musserende vin som forsvinner unna i stor fart. Praten går livlig for seg, og det er høy summing i lokalet. Når lokalet er på sitt mest smekkfulle, klirrer Fredrik på glasset for å ønske velkommen. Han er tydelig overrasket og glad for å se så mange kunstinteresserte mennesker møte opp. 60

2/2011

På uhøytidelig vis starter han sin lille tale med å innrømme at han nå har gjort tre feil, som Christensen aldri ville ha begått. Haaken likte ikke jubileer, han likte ikke taler, og han likte ikke å arrangere utstillinger uten å ha bilder for salg. Fredrik bryter nå tre av reglene til sin forgjenger, men føyer for ordens skyld til at hans gamle sjef aldri gav han føringer for den videre driften. På denne onsdagen i 2011 ville magisteren ha fylt 87 år. Den tidligere galleristen ville sannsynligvis likt kunstverkene Fredrik Nergaard har plukket ut til jubileumsutstillingen, som er en hyllest til magisteren. Verkene er valgt ut med omhu, for å gi publikum et inntrykk av hva galleriet har holdt på med i tidlige år.

Picasso-verker på første utstilling Da galleriet åpnet i 1961, i Rosenborggaten 5, var det få private kunstgallerier i Oslo. Haaken Christensen sa like før åpningen

galleri haaken ligger idyllisk til i Lille Frogner allé.

gallerist Nergaard ønsker velkommen til jubileumsutstilling.

at målet med kunstgalleriet var å fremme kvalitet uansett formsprog og landegrenser. Åpningsutstillingen var viet til en kunstner, Pablo Picasso, og hadde tittelen Picasso sur linoleum 1958–1960. I alt 44 trykk av den spanske mesteren ble vist frem for publikum, som neppe var vant til å se slike bilder i Norge. Til å begynne med lekte Fredrik med tanken på å rekonstruere åpningsutstillingen for 50 år siden, men innså fort at det ville blitt en nærmest umulig oppgave å låne inn de 44 Picasso-bildene, som er spredt rundt omkring i verden. De fleste i private samleres eie. Kunstverkene som nå stilles ut, er delvis satt sammen av innlånte verker hovedsakelig fra norske eiere, og noen bilder i eget eie. Blant høydepunktene i galleriets egen samling vises fargelitografiet Syk pike av Edvard Munch, samt to grafiske blad av Picasso, blant annet litosnittet Nature morte sous la Lampe. Felles for alle verkene som vises på jubileumsutstillingen, er at de representerer arbeider fra avdøde kunstnere. Haaken ble gjennom sin virksomhet kjent for å løfte frem høydepunkter i norsk og internasjonal samtidskunst, og regnes som en betydelig størrelse i norsk kunstliv. Galleri Haaken ble raskt et utstillingsvindu for norske modernister som Gunnar S. Gundersen, Ludvig Eikaas, Johs. Rian. På den ene kortveggen i lokalet, som vi får øye på med det samme vi trer inn i galleriet, henger bilder av Gunnar S. Gundersen, blant annet verket Komposisjon som slår an tonen i utstillingen. Bildet er et nonfigurativt maleri, påvirket av fransk modernisme og Victor Vasarely. Lenger inn i salene finner vi tekstilkunst av Synnøve Anker Aurdal og skulpturer av Henri Matisse og Henry Moore. Også verker av Chagall og Poliakoff er en del av utstillingen.

et privilegium å få gå i lære hos Haaken, det var krevende, men også veldig lærerikt. Etter den første bildeopphengerjobben i galleriet fikk Fredrik forespørsel om han kunne hjelpe til med andre utstillinger. Gradvis steg den unge mannen i 20-årene i gradene, fra monteringshjelp til vaktmann. Først noen timer i uken, som senere ble utvidet til flere dager hver uke, inklusive helger. – Haaken gav meg aldri ros. Forfremmelse fikk jeg i form av nye oppgaver, og mer ansvar. – Jeg tror det hjalp litt at jeg kom fra rett miljø. Min far, Trygve Nergaard, var professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. De første barneårene tilbrakte jeg i Trondheim. Familien flyttet til Oslo i 1970. Gjennom hele barndommen ble jeg tatt med på museer og gallerier både i Norge og i utlandet. Familien reiste mye, og jeg fikk tidlig se mye forskjellig kunst. I en lang periode ønsket jeg ikke å jobbe med det samme fagområdet som min far. Jeg trodde jeg skulle bli musiker på heltid. Allerede på videregående skole var planen staket ut, da jeg gikk på musikklinjen på Foss. Jeg spilte valthorn. Men det ble solgt da jeg ikke kom inn på musikkhøgskolen. I stedet begynte jeg med sang. I ti år var jeg fast sanger i koret Grex Vocalis. Denne erfaringen ville jeg aldri ha vært foruten. – Etter hvert gjennomførte jeg studier i kunsthistorie, psykologi og idéhistorie pluss museumskunnskap ved siden av gallerijobben og utallige andre jobber. I ti somre var jeg øltapper på Frognerparken cafe. Jeg var også dørvakt på Continental og arbeidet på vinlageret på SAS-hotellet, pluss en del andre småjobber.

Dagens eier startet i det små Fredrik, som er dagens gallerieier, ble kjent med magisteren for første gang i 1986 da han hjalp familievennen Håkon Bleken å henge opp bilder i lokalet, og har siden den dagen vært knyttet til galleriet. Medarbeider Line Obrestad ble på sin side headhuntet til galleriet i 2003 av Haaken Christensen. På dette tidspunktet drev hun galleri 27 for Johan Stray med meget gode resultater. – Mitt førsteinntrykk av Haaken var at han utstrålte stor autoritet, på grensen til det skremmende. Han var ordknapp og korrekt, sier Fredrik. – Men han var også distingvert og enormt kunnskapsrik, skyter Line Obrestad inn fra sidelinjen. Line forteller at det var

Arvet galleriet Da jeg fikk mer og mer ansvar på Galleri Haaken, ble dette min heltidsjobb. Neste steg på veien inn i varmen hos Haaken kom da den ugifte og enslige gallerieieren begynte å invitere med seg Fredrik på turer til utlandet, hovedsakelig fordi han trengte en sjåfør og en til å hjelpe til med det praktiske underveis på reisene. Etter hvert utviklet de et slags vennskap, men de ble aldri helt nære venner. Det ble mange reiser for å besøke gallerier, museer, kunsthandlere – og utvalgte lakseelver. – Vi kjørte over 200 000 kilometer sammen i hans gamle Mercedes. Smalltalk var ikke aristokratens beste side, han likte stillhet og var lite personlig også når vi kjørte bil. Det var greit også for meg. Tomprat blir man fort sliten av. 2/2011

haaken a. christensen startet Galleri Haaken i 1961.

Gallerist Fredrik Nergaard og medarbeider Line Obrestad.

Gjennom andre fikk Fredrik vite at han snakket positivt om turene, og beskrev dem som flotte opplevelser. I 1996 nevnte mangemillionæren og kunsthandleren under en middag på danskebåten at han kunne tenke seg at Fredrik overtok galleridriften etter han. – Jeg takket for tilbudet, men han ble fort forlegen av for mye takking. Siden snakket vi ikke mer om dette, inntil like før han døde, 9. april 2008. 85-åringen jobbet helt til siste slutt. Fire dager før han gikk bort, delte de en flaske Dom Perignon i leiligheten til Haaken. – Han visste nok at slutten nærmet seg, men var fattet helt til siste stund, og ønsket meg lykke til videre med galleridriften. Da begravelsen var over, ble testamentet lest opp. Der gikk det frem at store deler av kunstsamlingen og hans verdier, i alt 200 millioner kroner, skulle auksjoneres bort til organisasjonen Leger uten grenser. Haaken hadde ingen barn og var enslig gjennom hele sitt voksenliv. Galleriet, med dets kontakter og avtaler og driftsmidler, arvet Fredrik Nergaard. Økonomien er god, noe som sikrer videre galleridrift.

Tilhørte en annen tid – Hvordan tror du livet til Haaken var? – Mitt inntrykk er at Haaken hadde et langt og rikt liv. Han var født på solsiden og vokste opp i et velstående hjem i en plankeadelfamilie i Fredrikstad med kokker, stuepiker, sjåfører, gartnere og en båtmann. Livet som voksen, uten egen familie, var selvvalgt. Han var en intellektuell, og leste til siste slutt. I tillegg til kunst var han opptatt av litteratur og språk. Han snakket perfekt fransk og tok sin magistergrad i kunsthistorie i Frankrike. Med sterk innlevelsesevne proklamerte han også dikt, og han kunne blitt en stor skuespiller, mener Fredrik. Når han ikke jobbet eller leste, reiste han eller fisket. Haaken var en lidenskapelig fisker. – Hadde han sans for humor? – Han tålte humor og ironi, om det var godt utført. Som illustrasjon på forsiden til selvbiografien En gallerists erindringer, utgitt første gang i 1985, valgte han å trykke en strektegning med et portrett av seg selv, utført av Gösta Hammarlund. Det lite flatterende portrettet viser at forfatteren må ha hatt en god dose selvironi. – Ble han venn med noen av kunstnerne han representerte i galleriet? – Haaken hadde flere personlige kunstnervenner, blant annet Gunnar S. Gundersen, Johs. Rian, Ørnulf Opdahl, Jens Johannessen og Ludvig Eikaas. I et lystig lag sammen med Knut Rose som varte til langt ut i de små timer, skrøt Haaken av å ha drukket flere kunstnergenerasjoner under bordet. 62

2/2011

– Hva var grunnen til at han lyktes så godt med galleridriften? – Han hadde utvilsomt teft for kvalitetskunst og glødet for kunsten. Med høyere kunsthistorisk utdanning og lang kunsthandlererfaring opparbeidet han seg en tyngde innenfor gallerivirksomheten. Hans liv var dedikert til kunsten. Han levde for dette med et brennende engasjement. Haaken valgte tidlig å knytte til seg en fast stall med kunstnere. Han var en av de første galleristene i Norge som forskutterte midler til et knippe utvalgte kunstnernavn, slik at de kunne få arbeidsro til neste utstilling. På 1960-tallet var det litt ulikt syn på dette med å ha en fast stall med kunstnere knyttet til galleriet. Haaken hadde økonomi til å drive på denne måten, noe som ble en av suksess faktorene ved driften. Dette forpliktet dessuten begge veier. Haaken var i tillegg til å være svært kunnskapsrik også en ener som forretningsmann. Han var beinhard på økonomiske prioriteringer, og sløste ikke. Han fikk virksomheten til å yngle gjennom de riktige valgene.

Langtidsplanlegging – Hva er din strategi? – Jeg fortsetter den langsiktige planleggingen. I dag representerer vi 15 kunstnere. Planen er også å satse mer på kunsthandel gjennom hele året, ved siden av å arrangere separatutstillinger. Det er nå gått tre år siden Haaken døde, og jeg har i denne perioden følt et veldig ansvar. Jeg synes det har gått bra, og vi har gjennomført 8–10 separatutstillinger i året. – Har du et jordnært forhold til kunst? – Som person er jeg jordnær med et nøkternt forhold til det jeg driver med. Arbeidsdagen i galleriet kan bestå av å svelge enkelte kameler. Det har noen ganger gått på selvfølelsen løs, men jeg har valgt å sette kunsten og kunstneren i førersetet. Det har alltid vist seg når resultatet foreligger, at det har vært det riktige å gjøre. I motsetning til Haaken har jeg valgt et liv i tillegg til jobben, ved å ha egen familie. For min del er nær familie ekstremt viktig. Jeg har kone og barn. Jeg tror at livet består mest av egne valg, og litt av den skjebnen du får. – Hvilke kunstnere i egen stall vil du fremheve? – Tegning har fått en ny renessanse, gjennom billedkunstner Sverre Malling. Vi har også to kunstnere som gjør det bra i New York. Frank Brunner er nå representert i verdensbyen på det nystartede galleriet, Bertrand Delacroix Gallery. Kenneth Blom har fått innpass i det velrenommerte Jason McCoy Inc. Gallery i New York. Jeg vil også fremheve to dyktige kvinnelige billedkunstnere, Astrid Nondal og Tone Indrebø. For tiden bugner det av kunstnere, og jeg ser frem til mange gode år som gallerist, og det blir ikke noe navnebytte ...

Stilleben i sort, motiv 46 x 40 cm

Blå natt, motiv 46 x 40 cm

Brown story, motiv 46 x 40 cm

Per Didrik Wærner | pd@norskkunst.no | norskkunst.no Motiver på auksjon | fineart.no, søk + navn

Billedkunstneren Jan Baker poserer foran sitt maleri Stjernenatt.

Fablenes mester Jan Baker er ikke som andre kunstnere. Han inviterer oss med inn i motivene som meddiktere til fabelens underfundige verden. Historier om ting vi ikke ser, men som kanskje skjer under overflaten eller bak fasaden. Det er lett å la seg rive med og fabulere videre. Tekst Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas

KUNST er på besøk i kunstnerens atelier i hans hjem i Ås kommune. Malerier og grafiske trykk står overalt i det store og lyse atelieret som er bygget på huset spesielt til formålet. Vi kommer inn i gallerirommet, og derfra går vi inn i det store atelieret. Det første vi ser, er et stort maleri på staffeliet. Stjernenatt er tittelen. Det viser hus av forskjellig høyde mot en blå stjernehimmel, hus med vinduer, noen har ikke dør. Foran husene i en bred gate ligger en serie av former som ser ut som grafiske blad. I gaten står det også en sort byste. På bysten henger en medalje. I 2005 mottok Jan Baker Kongens fortjenestemedalje i gull som billedkunstner. Ofte er han brydd over denne − og andre æresbevisninger og ønsker han var som bysten. En byste som ikke får oppmerksomhet. En byste som føler seg trygg ved å holde sin beste venn − en hund − i bånd. 64

2/2011

Født som kunstner Man sier jo at vi nordmenn er født med ski på bena, og da er vel kanskje Jan Baker født med pensel i hånd? Vi spør ham hvorfor han ville bli kunstner. – Jeg er nok født slik, svarer han. – Det var det eneste naturlige. Jeg har alltid tegnet, malt og fabulert. Jeg vokste opp på Stange, og i nærheten var det et vann. Der var det selvsagt krokodiller. Dem tegnet jeg da jeg var tre år, og som seksåring ville jeg tegne naboens høner, men − de ville jo ikke stå stille! Jan Baker kom inn på Kunst- og håndverksskolen i Oslo a llerede som 16-åring. Senere gikk turen til Statens kunstakademi, samtidig som han var assistent hos Sigurd Winge, som laget utsmykninger til Østre krematorium. – Vi jobbet i det største av tre atelierer som den gang var i Vestre tårn i Oslo rådhus. Winge inspirerte meg, hvilket var

t ydelig da jeg begynte med grafikk − i mine første arbeider, men etter hvert klarte jeg å gå videre og skape mitt eget uttrykk. Og det har han gjort ettertrykkelig. Hans arbeider er kjent og ettertraktet i inn- og utland. Han er bl.a. innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Museet for samtidskunst, Den Svenske Stats Konstråd, Nacka Konstnämnd, Stockholm Läns Landsting Sverige og Kulturministeriet i Bonn i Tyskland. Han har flere ganger deltatt på biennaler – og vi nevner: Ljubljana i Slovenia, Fredrikstad i Norge, Venezia i Italia, Varna i Bulgaria og Beijing i Kina.

Kina I 2004, da det skulle markeres at Norge hadde hatt diplomatiske forbindelser med Kina i 50 år, ble det arrangert en stor norsk/kinesisk utstilling i Oslo rådhus. Delegater fra Kina ville besøke norske kunstnere, og noen delegater tok turen til Jan Bakers atelier. En av delegatene, som var direktør for Akademi I i Beijing, ble så begeistret for Jan Bakers grafikk med metallpreging at han ble invitert til å holde separatutstilling samt være gjesteforeleser for kunststudentene på to av akademiene i Kina. Dette førte til fantastiske opplevelser i 2005, samtidig som det ble arrangert en stor separatutstilling med Jan Bakers arbeider i Beijing. Han ble også invitert tilbake med separat utstilling høsten 2007 og under Biennalen/OL i 2008. Grafikk med gull og sølv Vi skjønner at deler av trykkeprosessen ikke blir delt med så mange, men vi får vite at selve prosessen er en særegen blandingsteknikk i metallpreg og serigrafi. Det lages som regel flere skisser av samme motiv, og når valg av skisse er gjort, starter et omfattende forarbeid som tar fem til seks uker. Før selve trykkeprosessen tar til, må det i tillegg til at tegning gjøres ferdig, skjæres film for hånd til pregeplaten og til hver farge. Til pregeprosessen blir det laget en pregeklisjé (plate) som må til for å prege gullfolien inn i hvert ark med hjelp av kraftig trykk og høy varme. Trykkpapiret Arches 88 er fransk og av ypperste kvalitet. Teknikken krever stor nøyaktighet og skaper ofte atskillige problemer som kan føre til merarbeid over lengre tid. Når pregeprosessen er klar, overføres film for hver farge til rammer m/silkeduk. Hvert ferdig preget ark legges for hånd i trykkpressen. Først trykkes tegningen, og så de andre fargeflatene. Det kan bli opptil 13 farger. Sharm el Sheik I atelieret ser vi også et bilde med tittel Arabisk by. Kunstneren forteller at han avtjente deler av sin verneplikt i Sharm el Sheik i forbindelse med at han i 1960 var FN-soldat i Gaza. I denne sammenhengen fikk han og hans kone Dorrith nylig en reise dit i gave fra sine tre sønner med familier. – Det var et eventyr å oppleve igjen, sier Jan Baker og legger til at førsteinntrykket han fikk av den arabiske verden, nok har ligget lagret i årtier før motivet Arabisk by ble en realitet. Jan har ikke alltid hett Baker til etternavn. Han het Jan Johnsen da han kom til Oslo og startet sin kunstutdanning. Da han gikk på Akademiet og senere ble assistent hos Sigurd Winge, dukket navnet Baker opp med bakgrunn i at faren, Johan Johnsen, var baker. Da Jan begynte å signere sine arbeider med navnet Baker, og Sigurd Winge foreslo at han skulle søke om å bytte navn, gikk han runden til andre med samme navn, fikk aksept og fikk godkjent sitt nye etternavn som Baker i 1969.

– Hvordan vil du karakterisere deg selv som kunstner? – Jeg er en surrealist – og jobber i tillegg mye med det satiriske og melankolske innen humor. Humor har mange lag.

Kunstnernes Hus I 1967 debuterte Jan Baker på Høstutstillingen. Han var 27 år og ufattelig stolt. Da han året etter, som 28 åring, ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet, ga det ham en fantastisk følelse. Jans motiv hang ved siden av Edvard Munch i Kunstnernes Hus, det var ekstra stas og ga mange vyer. Kunstnernes Hus har en særskilt betydning for Jan Baker. Det var der han traff sin Dorrith, som forteller: – Jeg hadde hørt mye om Kunstnernes Hus, og da jeg kom til Oslo fra Bergen for første gang, var det spennende å ta turen dit. Kanskje jeg ville møte en kunstner? Da jeg satte meg ved et vindusbord ved tolvtiden samme dag, hørte jeg en stemme som ropte: Hei, du jenta. Vil du komme hit og få et glass vin? Forundret så jeg meg rundt, og siden det ikke var andre i rommet, skjønte jeg straks at det var meg stemmen mente. Stemmen tilhørte Jan, som i ren glede over å ha solgt et maleri, ville dele feiringen. Klokken 18 samme dag flyttet jeg inn i Jans leilighet, og ble boende, selv om Jan kalte meg jenta − i mange uker. – Har det vært greit å leve av kunsten? – I begynnelsen var det smalhans og tøffe tider, men jeg slapp heldigvis å ta meg lærerjobb, som mange av studievennene mine måtte gjøre. Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg ville klart lærerjobben heller. Allerede i 1970 begynte det å gå bedre, og jeg kunne leve av kunsten. Om det var Jan Bakers fabulerende motivvalg eller metallpregingen på grafikken som gjorde utslaget, er ikke godt å si.

Produksjon av Jan Bakers grafikk er en omstendelig prosess. Her skjærer han ut for hånd i filmen til pregeplaten og til hver farge.

2/2011

Den gylne byen, Serigrafi med metallpreg, 47 x 65 cm

Jan Bakers kunst er kommet opp i en høy prisklasse, men mange ser gleden av å eie billedkunst med hans motiver og, ikke minst, investere i hans arbeider.

Inspirasjon Musikk er en stor inspirasjonskilde, det viser en reol stappfull av cd-er. I tillegg bygger motivvalgene på blikk mot en underfundig verden, som gir motiver, selv årtier senere. Jan Baker er som sagt en historieforteller via oljemalerier, grafikk og materialarbeider. Han inviterer oss til å dikte med i fabelens underfundige verden. Historier om ting vi ikke ser, men som kanskje skjer under overflaten eller bak fasaden. Det er lett å la seg rive med og fabulere videre. I Kongeserien som viser to sider av kløverknekt, -dame og -konge ser vi klart Jan Bakers trang til å overskride, ironisere og gjerne latterliggjøre alt fra kjensgjerninger til inngrodde fordommer. Knekten på oversiden av kortet er svært pedantisk – redd for å leve livet. Knekten på nederste del av kortet tar seg et glass vin og glemmer regninger og forpliktelser. Det surrealistiske er at de begge føler seg like fanget av ulvehunden som vi ser i bildet. Bildet Kunstmalerens hus viser et hus i litt sydfransk stil. Høyt oppe på veggen er et lite vindu og nede en liten dør i sort og blått. Jan Baker forteller at han deler sin drøm om frihet med sykkelen – og et blått blikk mot Middelhavet – på baksiden av huset. Maleriet av L’Artiste – en kunstner som maler en fugl med krone og slør, viser at kunsten er et spørsmål om å boltre seg på tvers av fornuft og fantasi. I motivet Den gylne byen blir vi fanget inn i den visuelle fabelen. Vi ser et arbeid i blandingsteknikk og metallpregning og fornemmer Bakers blikk. En rekke hus, trolig blokker, dominerer motivet. Helt i forgrunnen blir inntrykket forsterket av kunstnerens lek med tanker, drømmer og det gåtefulle. Motivene speiler oss mennesker på en underfundig måte. Men − selv om Jan Baker er utømmelig for historier og tanker rundt bildene – er det fort gjort å dikte med. I mange av motivene finner vi ofte en del av en trillebår, et horn, en maske, et 66

2/2011

notestativ. Disse gjenstandene er symboler som sier noe om kunstneren. – Men de er også viktige i bildets komposisjon, skyter Baker inn. Vi ser at mange av figurene i bildene er utstyrt med masker. Dette bunner kanskje i angsten for: er jeg bra nok? Alle tar vi jo på oss en maske når vi går hjemmefra hver dag ... – Det er ikke alltid så lett å være utstiller, sier Jan. Det er uvanlig mange bilder i atelieret akkurat nå, forteller han. Det er fordi de skal til en utstilling. Vi føler oss heldige som har fått være med i kunstnerens fabulerende univers, og selv om det vanligvis er ensomt for kunstneren i hans atelier, er det helt klart mange å snakke med her hos Jan Baker.

jan baker (f. 1939) Utdanning: • Statens håndverks- og kunstindustriskole, 1955–57. • Statens kunstakademi, 1965–70. • Assistent hos Sigurd Winge, deretter hos Else Hagen.

Utstillinger: • Baker debuterte på Høstutstillingen i 1967. Fra 1967 har han hatt en rekke separatutstillinger, kollektivutstillinger og biennaler i Europa, USA og Asia. Han har også flere utsmykkinger over hele landet. Offentlige arbeider: • Representert i Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Bergen Billedgalleri, Oslo kommunes kunstsamlinger, Trøndelag Kunstgalleri og Stavanger Faste Galleri.

Innkjøpt av: • Norsk Kulturråd, Oslo Skolestyres Kunstsamling, Den Svenske Stats Konstråd, Stockholm, Nacka Konstnämnd, Sverige, Stockholm Läns Landsting, Sverige, Kulturministeriet, Bonn, Tyskland. Utmerkelser: • Kongens fortjenestemedalje i gull.

Kunst for salg, se kunstkatalogen

Foto: Dag Jenssen

Ta ei kunstpause i Seljord Storslått natur, friskt fjellvatn og Seljordsvatnet med sine djupe løyndomar saman med eit sterkt fokus på kunst og kultur gjer Seljord til eit spanande reisemål. For over hundre år sidan strøymde Noregs kunstnarar til Telemark og dei øvre bygdene for å få inspirasjon. Framleis gjev landskapet og segnene inspirasjon til nyskapande kunst. Det gler me oss over å få formidle til dei som kjem på besøk. Prosjektet «Seljord og sogene» har tilrettelagt utkikkspunkt rundt Seljordsvatnet gjennom installasjonane i «Into The Landscape». Forma etter terrenget ligg vakre installasjonar i tre der ein kan ta ei kunstpause frå kvardagen. Saunaen i Vebekkdalen byr på hjarterom og varme for alle badeglade, og rett utanfor ligg Seljordsvatnet med avkjølande friskt vatn for modige sjeler. For kanskje kan ein få eit glimt av sjøormen? Mange har møtt det uforklarlege fenomenet, og gjennom sogemobilen kan du få høyre om nokre av desse møta rett frå personane medan du sjølv står på staden. Sjå godt etter, kanskje du òg får oppleva mysteriet. Mytiske fabeldyr eller kunst ute i friluft; Seljord er staden for deg som ynskjer å oppleva kunst og natur i tett samspel. For her ynskjer me å vise fram kunsten å leva. Me ynskjer deg hjarteleg velkomen til Seljord.

Foto: Tone Telnes

For meir informasjon om transport, overnatting, utleige av sauna og aktivitetar. Ta kontakt med : Møtestad Seljord AS Brøløsvegen 28 N-3840 Seljord Telefon: (+47) 35 05 04 00 E-mail: info@seljordportalen.no Webside: www.seljordportalen.no

TEMA: Kunst og kunst handel på nett

The Great Court på The British Museum.

Museer over hele verden – digitaliserer kunsten På museer rundt om på kloden pågår et omfattende arbeid med å digitalisere samlingene, i form av databaser med så vel bilder av kunstverk og objekter som all dokumentasjon omkring dem. For mange museer, med samlinger som spenner over millioner og atter millioner av gjenstander, gjenstår bortimot 15–20 år av arbeidet innen det er ferdig.

Av Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan / Foto the Trustees of The British Museum

Da man først begynte digitaliseringen for 30 år siden, var databasene kun til bruk innen egen administrasjon, og for å gjøre arbeidet enklere mellom museer og den akademiske verden. Men i det siste har stadig flere museer lagt ut databasene sine på hjemmesidene sine, slik at hvem som helst kan ha tilgang til dem. Spørsmålet er da hvordan dette påvirker allmennhetens syn på museene? Påvirker det antallet besøkende til museene? Blir publikum sittende hjemme og se på dataskjermene sine? Og hva kan digitaliseringen føre til i fremtiden når det gjelder hjemmesider og museenes utstillinger? 68

2/2011

The British Museum i London er ikke bare verdens mest berømte museum. Det åpnet i 1759 og ble stående som et eksempel for museer verden rundt. Dets samlinger er mildt sagt omfattende, med drøyt syv millioner objekter. I dag kan man beskue ca. to millioner av disse på museets hjemmesider, som kontinuerlig utvides. Julia Stribblehill inngår i en arbeidsgruppe som har ansvar for digitaliseringen på The British Museum. – Digitaliseringen på The British Museum startet i 1979. Utfordringen lå i å få orden på dokumentasjonen og beskrivelsene av gjenstandene i samlingen. Før dette hadde dokumen-

tasjonen kun eksistert på papir, i mange tilfeller papir som var på vei til å smuldre opp eller bli uleselig. Ofte var dokumentasjonen ufullstendig, så det handlet ikke bare om å overføre den digitalt, men også om å forbedre den. I begynnelsen fylte personalet inn informasjonen som ble sendt på floppydisk til et datafirma, som bygget opp en database. – Det var mildt sagt klønete, ettersom dokumentasjonen iblant ble endret på grunn av at det ble utført ny research som så skulle legges til. I 1988 fikk vi et datasystem hvor personalet selv kunne legge inn informasjonen. Det var ikke bare The British Museum som hadde begynt med digitalisering. For å forenkle samarbeidet mellom museer og institusjoner fant man frem til en standard som ble kalt Spectrum for databehandling, hvilket førte til at museet i 1999 oppgraderte til den nye standarden. – Parallelt med alt dette hadde vi også begynt på det enorme arbeidet med å skanne fotografier eller ta nye bilder av objektene for digitalisering. Disse bildene begynte vi deretter å overføre til databasen i 2004.

Fryktet reduserte besøkstall I 2006 ble det fattet en beslutning om å legge databasen ut på museets hjemmeside. – Fremdeles gjenstår det mye arbeid, for mesteparten av samlingene er ennå ikke digitalisert. Det arbeidet vil ta minst 10 år. På The British Museums hjemmeside finner man selvfølgelig de kunstverkene som regnes for å være ikoniske, de egyptiske og greske samlingene blant annet. Da museet la ut databasen, var det mange dagsaviser som slo opp nyheten ved å skrive: Nå behøver man ikke gå på museet lenger, man kan se det man vil, på nettet. Jeg spør Julia om besøkstallet har blitt påvirket etter at databasen ble lagt ut. – Det har faktisk økt. Det fungerer nok slik at folk blir enda mer interessert i å komme og se objektene i virkeligheten etter å ha sett dem på nettet. Dessuten fungerer databasen som en slags afterservice. Folk kan fordype seg etter at de har besøkt museet, og lære mer om hva de har sett. Dessuten legger vi ikke ut de temporære utstillingene på nettet. Disse tar vi inngangspenger for, mens de faste utstillingene er gratis. Men det er ikke bare allmennheten som bruker databasen via nettet. – Den har også gjort det mye lettere for akademikere, enten deres felt er kunsthistorie eller etnografi, å gjøre research. De behøver ikke fysisk å komme hit. Det at en akademiker ikke behøver å reise for å studere det reelle objektet, har også andre fordeler. – En del objekter, bøker med illuminerte håndskrifter for eksempel, er unike og skjøre. Digitaliseringen har medført at det er blitt mindre blanding i dem. Kort sagt, digitaliseringen betyr at vi bedre kan bevare slike gjenstander. Det finnes også andre fordeler museer kan oppnå ved å legge samlingene sine ut på nettet. Det har man merket seg på The Victoria & Albert Museum i London. Museets samlinger omfatter drøyt 6,5 millioner gjenstander. Drøyt en million av dem er tilgjengelige på nettet. Det er dog ikke bare allmennheten og akademikerne som går igjennom databasen. – Den brukes også rent kommersielt, forteller kuratoren Martin Barnes. – Av magasiner, aviser, bokforlag, TV, filmselskaper og reklamebyråer som leter etter bilder. Om de vil benytte bildemateria-

le, gjøres en lisensavtale. Så på denne måten får museene inn ekstra penger.

Nye problemer oppstår Men digitalisering og databaser på nettet har ført til en ny serie problemer, omkring eiendom og distribusjon av bilder. Dette gjelder kunstverk som ikke lenger er beskyttet av copyright, for eksempel malerier fra renessansen, barokken og romantikken. I 2009 kontaktet advokater for The National Portrait Gallery i London en av redaktørene for Wikipedia Commons som fungerer som støtte til Wikipedia med bl.a. bildemateriale. Advokatene hevdet at redaktøren hadde tatt 3000 høyoppløste bilder fra The National Portrait Gallerys database og hjemmeside og lastet dem opp på Wikipedia Commons. Man hevdet ytterligere at selv om kunstverkene ikke lenger var beskyttet av copyright, så var de bildene som var tatt av dem, beskyttet av copyright, motivert med at det hadde tatt tid og kunnskap å ta bildene. Wikipedia slo tilbake med at andre institusjoner og museer hadde gjort hundretalls bilder gratis tilgjengelige. The National Portrait Gallery svarte da at det i de tilfellene hadde dreid seg om bilder i middels høy oppløsning. Tvisten pågår fremdeles, og den sier en del om problematikken som digitalisering og Internett har ført med seg. På visse områder er problemet nettopp nå å få gjennomført digitaliseringen. Finanskrisen har ført til stramme statsbudsjetter rundt om, og den har også rammet museenes bevilgninger. I mange tilfeller drastisk, som for eksempel i Storbritannia hvor kulturbudsjettene totalt er redusert med 30 prosent. Situasjonen er heller ikke bedre i Spania, Portugal, Italia og Hellas. Der kjemper man på mange museer med i det hele tatt å holde åpent og betale løpende kostnader til strøm og varme. Ny teknologi Digitaliseringen er i seg selv alt annet enn fri for bekymringer, sier Dave Patten i Science Museum i London. – Digitalisering av museumssamlinger har som fenomen ca. 30 år på baken. At man begynte å digitalisere, var naturligvis bra. Problemet er bare at databasene må oppgraderes. Datasystemer eldes fort. De systemer som ble brukt for 30 år siden, er ikke bare utdaterte. Informasjonen, som ble lagret på floppydisker, kan ikke avleses med moderne systemer. Og hvis informasjonen ikke overføres til nyere systemer, er den tapt. Floppydisker erstattes av cd-er, men også her er det problemer. – Informasjonen må kopieres over en gang i året, og cd-en kan ta skade, selv om dette ikke er synlig. Gjennomgående er det de mindre museene som har mistet sitt digitaliserte materiale. På grunn av dårlige rutiner eller kutt i budsjetter. Dave Patten er sjef for en avdeling kalt New Media og har i den rollen ansvaret for nye typer teknologi og utstillingsdesign. Han har fulgt nøye med på hva som skjer innen sektoren, ikke minst på hvordan ny teknologi anvendes innenfor museumsveggene. – På 1990-tallet ble interaktivitet et hedersord innen museumsverdenen. Utstillinger skulle være interaktive, slik at de besøkende kunne trykke på knapper til høyre og venstre. Det blinket og pep. Man tenkte mer på teknologi enn på innholdet, og som besøkende føltes det som man ble behandlet som barn. De verste tilfellene har heldigvis forsvunnet. 2/2011

 På the Victoria & Albert Museum i London pågår det fortløpende arbeid med å digitalisere samlingene og legge ut bildene på nett. Bildet er hentet fra utstillingen Quilts 1700–2010.  Malt egyptisk trestatue av guden Osiris fra 1150 f.Kr., fra the Victoria & Albert Museum

Men det finnes store muligheter innen interaktivitet og digital teknikk som helhet, mener Patten. – Vi har bare skummet overflaten for hva som er mulig. Databaser av samlinger er bare begynnelsen. Man kan overføre utstillinger til nettet. Deretter utforske hvert objekt ved å laste ned med filmer som viser hvor de er funnet eller skapt. Og så videre. Dette er i tråd med hva folk etter hvert venter seg av Internett. Flotte, spennende og nyttige hjemmesider. Som tidligere nevnt legger museene ikke ut sine temporære utstillinger, mest fordi man vil ha folk til å komme til museet og dermed betale inngangspenger. Men det diskuteres på visse hold om de temporære utstillingene skal legges på nettet, med filmede vandringer og med betalingsservice. Den utviklingen er kanskje allerede på gang. For mens jeg skriver disse avsluttende linjer, lanserer Google www.googleartproject.com. Det er en slags kulturell utvikling av deres Google Street View, som ble litt kontroversielt ettersom mange betraktet det som invadering av privatlivet. Men her har de gått inn i husene i stedet; på 17 av verdens ledende museer, bl.a. The Metropolitan Museum of Art i New York og National Gallery i London. Der kan man virtuelt sveipe rundt i salene, og også studere noen malerier på ekstremt nært hold, det vil si at man kan se forstørrelse av detaljer som ikke er synlige for det blotte øyet. 70

2/2011

JAN BAKER post@janbaker.no

TEMA: Kunst og kunst handel på nett

The lake Lisa Holden. Foto Vintage Works i Photo Central.

Kunstkjøp på nett Kunsthandel på Internett er en voksende sektor. Men det finnes mange fallgroper både for kjøpere og selgere. Her får du vite mer om internasjonalt kunstkjøp på nett.

2/2011

Av Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan

Sett i et historisk perspektiv, og da snakker vi om netthandel med kunst siden 1995, har det gått mildt sagt ujevnt, særlig i starten. Da trodde folk de kunne finne gull. For deretter å legge ned eller gå konkurs. Likevel var mange overbeviste om at nettet hadde et enormt potensial. Alex Novak driver iPhoto Central, en amerikansk internettportal der gallerier basert i USA eller i Europa selger kunst fotografi. Han har også fulgt utviklingen innen internetthandel med kunst i de siste årene. − Internett revolusjonerte handelen med kunst. Før dette måtte man som kjøper enten fysisk gå til galleriene, eller kanskje reise til et annet land eller et annet kontinent, eller så måtte man ringe og forhøre seg om hva et galleri hadde på lager. Få bilder ble sendt med post. Da Internett begynte å skyte fart på midten av nittitallet, la gallerier ut hjemmesider, og som kjøper kunne man surfe rundt og skaffe seg et godt overblikk over galleriverdenen og kjøpe ved å kommunisere via e-post.

dot com-boblen Men på andre områder innen bransjen brøt det ut den rene Klondyke-feber. I dag snakker vi om the dot.com bubble, en galskap som herjet på 1995–2000-tallet, da både profesjonelle investorer og amatører kastet inn utrolige mengder penger i internettprosjekter uten egentlig å sjekke om dette var økonomisk forsvarlig. Her dreide det seg ikke om etablerte gallerier som la ut hjemmesider, men om en ny type kunsthandlere som spesielt eller hovedsakelig hadde til hensikt å selge via nettet. Blant de største var Eyestorm. Eyestorms idé gikk ut på å selge kunst til en overkommelig pris til massene. Så i stedet for verk til en million dollar hadde de fokus på litografier og kunstfotografi i begrensede opplag. Med priser på 500–2000 dollar. Kunst for massene, og var det noe Internett handlet om, så var det massene. Og til dette var det lett å finne investorer, som totalt la ned 35 millioner dollar. Det som tiltalte massene, var at de solgte store navn som for eksempel Damien Hirst, David Hockney, Marc Quinn og Helmut Newton. Eyestorm ble lansert i 1999. Samleren Daniella Dangoor var mildt sagt skeptisk til utvalget. − Jeg tror de fleste av de kunstnerne som innledet samarbeid med Eyestorm, gjorde det av ren grådighet. Verkene de produserte i begrensede opplag til etablerte gallerier, var i lave opplag, fem eller ti eksemplarer. Opplagene til Eyestorm var i hundretalls eksemplarer. For en samler var ikke dette særlig seriøst. Det er mulig å samle solid for en billig penge, for eksempel av unge kunstnertalenter, men Eyestorm ville lokke med store navn. Eyestorm åpnet også to gallerier, i New York og London, der massene skulle lokkes enda mer. De lagde store reklamekampanjer, og de store dagsavisene hyllet virksomheten. Nå er det lett for enhver å kjøpe kunst. Men den kunsten som Eyestorm tilbød, var ikke lett å selge. Samlere med fornuften i behold ble ikke lokket, og i juli 2002 gikk Eyestorm konkurs. Da jeg omtrent samtidig gikk forbi Eyestorms galleri i London, støtte jeg på en gruppe illsinte

kunstnere, kjøpere og rammemakere som banket på rutene. I galleriet var det ingen å se. Få, om noen av dem, fikk pengene de hadde krav på. Eyestorm skapte revolusjon innen kunstverdenen. Egentlig fant de bare 7000 kjøpere. Men Eyestorm var ikke de eneste som gikk med i dragsuget av denne Klondyke-feberen.

De store auksjonshusene Sotheby’s er sammen med Christie’s verdens fremste auksjonshus. Selv folk som ikke har den ringeste interesse for kunst, kjenner navnene fra avisskriverier om nye salgsrekorder for van Gogh, Picasso og Rothko. Og så besluttet Sotheby’s seg for å gå inn i dot com-verdenen. Gjennom å starte internettauksjoner. Alex Novak tar opp tråden. − Sotheby’s online-auksjoner hadde ikke noe med deres tradisjonelle auksjoner å gjøre. Ideen gikk ut på at gallerier og antikvitetshandlere rundt om i verden tilbød kunst og gjenstander. Kjøperne la inn bud på auksjonswebsiden, og selgerne sendte hverandre vinneren. Navnet Sotheby’s hadde unektelig den rette tyngden. Men tilnærmingen var en annen. Sotheby’s hadde riktignok vist de ulike galleriene og antikvitetshandlerne og hadde avtaler med dem og kjøreregler. Men til forskjell fra deres vanlige auksjoner, der eksperter fra Sotheby’s gransket hvert objekt og satte en utropspris, var det opp til hver selger å gjøre dette. Sothebys-online ble lansert i 2000 og kostet ufattelige summer, både i startkostnader og drift, men salget var så lavt at de la det ned i 2003. Jeg har truffet mange som savner Sothebysonline; samlere av litografier og tegninger, samt kunstfotografer som har fortalt om kupp de har gjort. Men de fleste bransjeobservatører mener at Sothebys-online gjennomgående tilbød feil type objekter: antikke bord og uinteressante malerier, for at virksomheten skulle ha fremgang. De gjorde noen siste desperate forsøk på å få opp salget ved å innlede et samarbeid med Amazon, og siden eBay, men dette hjalp heller ikke, og som sagt ble virksomheten nedlagt i 2003. På avisenes finanssider fastslo man at internetthandel med kunst ikke var lønnsomt, men Alex Novak mener at dette var feil. Salget mangedoblet − Jeg driver i-Photo Central, som faktisk er verdens ledende webside for salg av kunstfotografi. Vårt salg mangedoblet seg de årene som Eyestorm og Sothebys-online gikk i graven, men så har vår virksomhet alltid hatt den rette respekten overfor seriøse samlere. Vi har ikke forsøkt å selge til de udefinerte massene som det handlet om under dot.com-tiden. I ordet respekt ligger nok forklaringen på både feilslag og fremgang med kunsthandel på Internett. Og gradvis har Internett gitt fremgang. Eyestorm har i en ny versjon lansert seg igjen, tydeligvis med en forretningsmodell som fungerer denne gangen. Auksjonshusene har trukket store fordeler av Internett. Philip Mould driver galleri i London og er kjent som kunstdetektiven med en spesiell evne til å spore opp mesterverk på de mest utrolige steder. − Da jeg begynte i bransjen, var jeg tvunget til å dra til de mindre auksjonshusene for å inspisere malerier personlig. 2/2011

 Rivals Lisa Holden. Foto Vintage Works i Photo Central. Kunstfotografen Lisa Holden refererer ofte til kunsthistorien, og i verket Rivals ses tydelige koblinger til Gustav Klimt.

I auksjonshuset Phillips de Pury & Company har Internett også blitt en suksess, forteller Lou Proud. − Vi holder auksjoner ikke bare i auksjonssalene, men også live samtidig på Internett. Det er mange samlere som liker spenningen som en auksjon innebærer, men som ikke kan være til stede personlig. Å delta på Internett er perfekt for dem.

I dag legger til og med de minste ut kataloger på Internett, og jeg kjøper mange malerier gjennom å gi bud via Internett. På Christie’s har de også hatt suksess med å legge ut kataloger på Internett. − Under dot com-årene var Internett noe som lød feil for samlere, i alle fall i kunstsammenheng, men gradvis som Internett har vokst og blitt en del av vår hverdag på en måte som vi kanskje ikke kunne drømme om, har holdningene svingt. I dag betrakter samlere Internett som en behagelig mulighet. Vi merker dette på salget. Faktisk hele 25 prosent av vårt salg kommer fra online-katalogene. 74

2/2011

Fysiske og virtuelle kunstmesser Dette er tale som man hører fra stadig flere samlere. Samtidig har det skjedd store endringer innen sektoren generelt. Det finnes i dag en betydelig og voksende gruppe samlere som sjelden eller aldri setter sin fot i et galleri. De kjøper i stedet på auksjon og på messer. Mange bransjeobservatører har forklart dette med at folk liker spenningen som en auksjon innebærer, og den glamour som messene er omgitt med. Spesielt messene har vokst ufattelig i betydning. For 20–30 år siden var kunstmesser av begrenset interesse for kjøperne, og fremfor alt for rike samlere. I dag er det nettopp messene de dras til. Nå finnes det også messer på Internett. Den mest omtalte VIP Art Fair ble dratt i gang av New York-galleristen James Cohan og internett-entreprenøren Jonas Almgren. Cohan forteller: − Det kom av at vi ville utnytte Internett på en mer effektiv måte. Det er ikke massene vi henvender oss til, men til kresne samlere. Vi har knyttet til oss kremen av internasjonale gallerier, bl.a. White Cube og Gagosian Gallery, som da deltar med sine fremste verk. Vi håndplukker hvert galleri, det er ikke mulig å søke om å få delta. Prisene for en virtuell stand på messen ligger på 5000–20 000 dollar. VIP står her for Viewing In Private. − De som besøker den virtuelle messen, får all den informasjon som en kresen samler trenger for å ta en beslutning Jeg tror at dette har en stor fremtid. Jeg føler nemlig at både gallerister og samlere er lei av all reisingen som en messe innebærer. – Vi har også mange interessante finesser. Man kan delta i virtuelle guidede turer. Skape virtuelle lister over favoritter og kommunisere direkte med et galleri gjennom å trykke på chat. Kanskje kan Internett komme til å revolusjonere kunsthandelen enda mer. Det mener i hvert fall den engelske kunstneren David Hockney. Han viste nylig en utstilling med malerier han hadde laget på pc og deretter kopiert på en printer. Han så i denne en fremtid hvor samleren faktisk kjøpte kunstverk i form av en datafil. − Teknikken blir stadig bedre, og folk har stadig bedre pc-er og printere til hjemmebruk. Dette burde gjøre det mulig å kjøpe malerier av kunstnere, betale og laste ned filer som deretter kan printes ut. Og det er jo et veldig interessant perspektiv. Å kunne kjøpe kunst uten å gå i galleri.

Kjell Thorjussen

TEMA Kunst og kunst handel på nett

Nettpublisering i endring Eirik Newth etterlyser et mer bevisst forhold til formidling og bruk av sosiale medier innen kunst på nett. Han har tro på mobiltelefonen som publiseringsplattform i fremtiden.

2/2011

Tekst Gry Hartvigsen / Foto Scanpix

Astrofysiker og forfatter Eirik Newth har god oversikt over hva som rører seg innen nettpublisering av kulturfeltet, og deriblant kunst. Han har nylig holdt foredrag for Kulturrådet med evaluering og råd om hvordan kulturinstitusjonene bør håndtere nettpublisering i tiden fremover. – Per i dag ser vi kunst på konvensjonelle nettsteder, men innenfor sosiale medier er feltet svært lite synlig. Man har rett og slett ikke klart å være med på utviklingen her, og i mine øyne skal det mer til enn kursing for å lykkes. Det fungerer sjeldent bra å flytte medarbeidere fra andre typer oppgaver, man bør heller velge en ansatt som er villig til og liker hyppige oppdateringer, rett og slett interaksjonsdelen innen sosiale medier. Det er flere unge mennesker enn eldre som omfavner dette og er allerede nærværende og aktive, sier Newth. Han synes også at det generelt er dårlig kvalitet på bildene av kunstverk som finnes på de konvensjonelle nettstedene, og sier at dette antakelig skyldes redsel for viderebruk av åndsverket. – Men dette er etter min mening ikke det man burde være redd for. Det verste er å ikke synes i mengden. Den store fordelen med nettet er at du kan få brukerne til å jobbe for deg, anbefale deg videre og gjøre arbeidet ditt med å nå ut helt gratis. Men da må også kvaliteten være bra, fortsetter han.

Genuin kulturinteresse Newth fremhever nettets muligheter til å nå ut til en genuint kulturinteressert brukermasse, og at man ved hjelp av brukerne selv kan lykkes i stor grad. Nettet gir muligheter også for folk ute i distriktene til å holde seg oppdatert og finne informasjon om det de måtte ønske. – Vi har flere store, vellykkede og godt besøkte institusjoner, som er så å si fraværende på nett. Ta for eksempel Nasjonalmuseet, som har mulighet til å frislippe en stor mengde materiale fordi det ikke lenger er underlagt åndsverkloven, men de gjør det ikke. I Tyskland har Bundesarchiv i en tilsvarende situasjon valgt å si vær så god og åpnet opp for alle til å bruke viktige historiske fotografier på nettet, fortsetter han. Newth tror at det kan skyldes omveien om bildebyråer at Norge ikke velger denne løsningen, men at oppmerksomhetstapet antakelig koster totalt sett mer enn utgifter til byråene. Oppmerksomhet er det samme som økte inntekter, og i hans øyne er ikke tilstedeværelse på nett en teknologisk utfordring, men heller en institusjonell utfordring.

– Man stiller seg spørsmålet om det er nødvendig for de store institusjonene å måtte være synlige på nett, og om det ikke er like greit å fortsette i samme spor som nå. Jeg tror man aller først må definere hva som er formidling, og hvilken strategi man skal gå for. Men det er ingen tvil om at man må på nett for å nå det yngre publikummet. Om få år foregår størsteparten av all informasjonsformidling via nett, sier Newth.

Sentralisert brukerstyrt database I det virkelige liv er det vanntette skott mellom de ulike kulturelle sektorene, mens det på nett ikke er det. Nettbrukere hopper fra musikk til litteratur til kunst og vurderer fortløpende hva som fungerer bra eller ikke. Newth fremhever foto som et område som har tatt helt av og har klart å bygge bro mellom konsumenter og profesjonelle. – Jeg etterlyser en sentralisert, brukerstyrt database hvor man kan bygge opp en unik, brukergenerert totalopplevelse med sine kulturelle preferanser og anbefale sine positive erfaringer. Modellen er der, den finnes allerede på fotonettsteder. Om man søker på Oslo og ordet kultur i Google Maps, så kommer det opp mye rart. Informasjonen ligger på nett, men den er svært spredt, fortsetter han. Han tror at mobiltelefonen som plattform vil bli mye viktigere, og at den vil prege fremtidens nettutvikling. I dag er mange nettsteder lagd rundt bruk av hjemme-pc, noe som er passiviserende, men det er i ferd med å forandre seg. – Det visuelle er veldig viktig i dag, men jeg tror det auditive vil bli dominerende i tiden som kommer. Det er jo ingen tvil om at det aller beste er å oppleve kunst i museene og galleriene, spesielt når bildekvaliteten er så dårlig som den er på nett. Den beste løsningen for alle er at folk oppsøker kulturelle institusjoner, og da gjelder det å kunne gi informasjon om at man finnes, og hvor man finnes, sier Newth. Informasjon på øret Han trekker frem et pågående prosjekt i Lonely Planet, som et eksempel på hvordan fremtiden kan bli. – Du kjøper en lydfil som du har på øret hele tiden via mobilen, og som gir opplysninger i forhold til hvor du oppholder deg − alt fra spisesteder til gallerier, kino og dyrehager. På samme måte som man finner denne informasjonen i bøker i dag, men i fremtiden trenger du ikke å slå opp i en bok. Det blir en lydfil om virkeligheten oppå virkeligheten, sier Newth.

2/2011

TEMA Kunst og kunst handel på nett

Verdens største kunstmesse på nett – med rekordoppslutning Sune Nordgren, tidligere direktør på Nasjonalmuseet og nå frilanskurator, har nylig vært på den første verdensomspennende, virtuelle Vip Art Fair-messen, der 139 gallerier fra 30 land deltok. Her deler han sine erfaringer med KUNSTs lesere. Tekst Anne Marit Muri / Foto Christer Gallneby

Messen, som var helt gratis og tilgjengelig for alle, også på Facebook, ble utviklet av den amerikanske galleristen James Cohan og den svenske datagründeren Jonas Almgren. De kunne tilby en virtuell bås i januar i år til utvalgte gallerier for mellom 5000 og 20 000 dollar, som er omtrent en femtedel av hva en gallerist vanligvis må betale for å delta på en kunstmesse. Den første galleristen som bestilte plass på messen, var gallerist David Zwirner, som har stor tyngde i kunstmiljøet, og som dermed var med å åpne opp øynene også for andre seriøse gallerister rundt om i verden. 78

2/2011

David Zwirners far var med å åpne Kølnermessen i sin tid, og har lang gründererfaring innen kunstverdenen. Galleriet White Cube og Gagosian deltok også på Vip Art Fair-messen. Alle gallerier som deltok på messen, ble inndelt i tre ulike klasser, Premium (etablert) Emerging (på vei opp) og Focus (som presenterer en kunstner de har spesiell tro på). De som deltok ble invitert til messen av et annet galleri, som allerede var påmeldt til messen. Det eneste norske galleriet som deltok, var Galleri Riis.

Messen varte en uke, og responsen var enorm. Besøksmassen var så stor at nettet brøt sammen flere ganger de syv dagene den varte døgnet rundt. De kom seg raskt på beina igjen etter hver gang de havnet ned i en nettdump, og opplevde svimlende høye besøkstall gjennom hele uken. – Hvor ofte tror du slike messer vil bli arrangert i fremtiden? – Dette var et eksperiment, og et veldig interessant fenomen. Vi kommer helt sikkert til å se mer av slike messer fremover. Vip Art Fair nådde alle, den var verdensomspennende, og på sikt vil jeg tro at eksperimentet vil bli gjentatt. Dette er først og fremst en informasjonskanal, som fungerer som en bank med informasjon. −Siden nettet ble overbelastet flere ganger under utstillingsuken, er datateknologien for dårlig utviklet til å tåle slike enorme besøkstall? – Responsen var over all forventning, jeg tror neppe arrangørene hadde sett for seg en så enorm deltagelse og så stor interesse. Teknologien hadde sine begrensninger her, men vil nok bli videreutviklet til neste gang. −Hvordan var brukervennligheten på den virtuelle messen? – Det var lett å søke rundt på ulike kategorier, og enkelt å manøvre seg frem til de ulike objektene. Jeg opplevde det nesten like lett som å bla i en bok. Det var flere gallerier inne i galleriet, som ledet deg videre inn til de ulike kategorier. Desto mer bestemt man er på forhånd, og vet hva man vil ha, ja, da får du også muligheten til raskt å finne frem til det du er på jakt etter. Rød bunnfarge: C: 15 M: 100 Y: 100 K: 0

Rød nfuk-frg (30%O): C: 29 M: 100 Y: 100 K: 29

− Hvem er kjøperne/brukerne? – Til denne messen var det nok en del kjøpere som allerede er i markedet, altså bevisste kjøpere, og ingen store grupper med nye kundegrupper. Jeg tror at det var mange kunder som visste hva de ville se, og ikke bare var inne og tittet på måfå. Hvis du ikke på forhånd vet hva du vil her, ja, så kan man fort gå seg vill. −Kan kjøperne være trygge på at de kjøper ekte kunst? – Ja, helt klart. Her er det seriøse aktører som står bak, kun velrenommerte gallerier er profilert og invitert med på denne deltagelsen, blant annet Lisson i London, Cheim & Read i New York, og Continua i Beijing for å nevne noen. − Vil slike nettmesser utkonkurrere galleriene, eller vil dette være et supplement? – Jeg tror dette vil være et supplement til vanlige gallerier, og at virtuelle gallerier og fysiske gallerier vil utfylle hverandre i fremtiden. Jeg tror kunstsalg på nett er utmerket for de som er ute og søker mer informasjon. Her vil man også lettere få informasjon om det man i utgangspunktet ikke har søkt å finne, slik at man kan få utvidet sin kunsthorisont, og også vil bli mer nysgjerrig på å se kunstverket i sin originalversjon. −Hvordan var lønnsomheten? – Dette er først og fremst et eksperiment, der lønnsomheten ligger i en ny kundegruppe. Foreløpig er det ikke offentliggjort noen tall fra messen som sier noe konkret om lønnsomheten. Jeg tror de fleste som deltok, så på dette som en avansert form for markedsføring i første omgang, som på sikt kan gi nye kunder.

Edvard Munch blE i 1903 MEdlEM av ”Société dES artiStES indépEndantS” i pariS; En kunStnErforEning SoM blE EtablErt i protESt av kunStnErnE SoM blE rEfuSErt av ”lE Salon”. i norgE Er nfuk tilSvarEndE forEning.

www.nfuk.no Er du også en kunstner som ønsker faglig og kollegial tilhørighet?

NYE MEDLEMMER ØNSKES VELKOMMEN

FORDELER VED MEDLEMSKAP

opptak av nye medlemmer er basert på vurdering av innleverte arbeider, og vi bruker anerkjente kunstnere i fagjuryen. Som medlem i nfuk er du med i et faglig fellesskap.

• kunstnerstipend • kunstfaglig påfyll • Juryerte utstillinger • Juryering av bilder • Medlemsbevis • Medlemsmøter • publisering på våre nettsider

hjertelig velkommen! NORSK FORENING FOR UAVHENGIGE KUNSTNERE

Opptak skjer vår og høst. Finn ut mer på www.nfuk.no www.iduns.no

2/2011

TEMA Kunst og kunst handel på nett

Kunst og sosiale medier Er du på Facebook? Hvor mange venner har du? Twitrer du? Flickrer du? Eller hva med YouTube? Mulighetene er mange i dagens digitale verden. Mer enn 2,2 millioner mennesker i Norge er på Facebook. Men hvordan brukes mediene i forhold til kunst?

Tekst Toril S. Kojan / Foto Jacques Denarnaud

Facebook er et nettsamfunn, opprinnelig laget for universitetsstudenter og -ansatte i USA. Siden har det spredt seg til andre bruksområder, inkludert venner, skoler og geografiske områder. Det er et sosialt nettverk, der brukeren kommuniserer ved at en profil blir opprettet. Der kan han/hun skrive om seg selv, legge ut bilder samt snakke med andre. Nettsamfunnet har mer enn 600 millioner aktive brukere på verdensbasis, per februar 2011 er det anslått 2,2 millioner norske brukere. Nettstedet ble startet av Mark Zuckerberg, med hjelp fra Andrew McCollum og Eduardo Saverin, den 4. februar 2004 under navnet The Facebook. Zuckerberg var student ved Harvard University, og nettstedet var ment som et internt nettverk for universitetsstudenter. De ville lage et verktøy som skulle gjøre det lettere for studenter å holde kontakten med hverandre. I løpet av det første døgnet hadde 1200 Harvard-studenter registrert seg som brukere, og i løpet av den første måneden var halvparten av studentene medlemmer. Ordet Facebook stammer fra skolekataloger i USA, som deles ut til nye studenter på høgskoler og universiteter. Brukere lager en profil som inneholder personlig informasjon, bilder og interesser. Deretter kan de opprette relasjoner til andre brukere, utveksle private og offentlige meldinger og knytte seg til forskjellige typer grupper. Tjenesten er reklamefinansiert, og gratis for brukeren. I Norge kunne alle med en e-postadresse ta i bruk nettstedet i 2006, og i 2007 økte interessen kraftig. Siden 2008 er Facebook også tilgjengelig på norsk, nynorsk og mange andre språk. I og med at man legger ut personlig informasjon på Facebook, er det også en fare for at dette kan misbrukes. Statsminister Jens Stoltenberg og president George W. Bush advarte i sin tid om at det øker faren for anslag som i ytterste konsekvens kan medføre tap av liv eller omfattende skade mot rikets sikkerhet. Mange har fått merke hva private foto på Facebook kan avstedkomme, og mobbing via Facebook er et utbredt fenomen.

Følg oss på Facebook! Likevel benyttes Facebook i stadig økende grad. Den institusjon eller det firma som ikke er på Facebook i dag, er liksom ikke helt med. I dagspressen kan vi lese sammenligninger mellom firmaer, og det blir nesten konkurranse om hvem som har flest venner på 80

2/2011

Facebook. Det som kan være interessant, er hva dette fører til? Hjelper det bedriftens konkurranseevne? Museer, gallerier og andre offentlige institusjoner inviterer publikum til å bli venn med dem på Facebook. Og mange blir det. Men hvordan brukes mediene overfor publikum? Hva skjer på Facebook som ikke står på museenes hjemmesider? Blir Facebook bare en ekstra kalender? Museumsnytt (tidsskrift for museer i Norge) foretok i januar i år en uformell spørreundersøkelse om museer og sosiale medier. Undersøkelsen ble gjennomført på Museumsnytts Facebook-side. 84 personer tok seg tid til å svare. Av disse svarte ca. 63 % at de jobbet på museum, og ca. 74 % svarte at de var på Facebook en eller flere ganger om dagen. Siden undersøkelsen ble lagt ut på Museumsnytts Facebook-side, følger mesteparten av respondentene med på disse sidene. Noen av resultatene og kommentarene som fremkom, var: – Mange museer kunne vært flinkere til ikke bare å bruke sin Facebook-side som kalender, men gjengi små snutter fra samlingen sin, fra utstillinger og kommende utstillinger. Ikke minst bruke Facebook som diskusjonsarena i forbindelse med temporære utstillinger. Av de viktigste spørsmålene som ble stilt, viste det seg at nesten 70 % følger med museene de liker, på Facebook, og ca. 50 % bidrar i diskusjoner eller lignende hvis det er noe spesielt interessant. Ca. 84 % synes informasjonen er interessant, og 42 % synes den er morsom! Men, omtrent halvparten tror ikke at tilstedeværelse på Facebook fører til at de går oftere på museum.

Østfoldmuseene I Museumsnytt finner vi også informasjon om hvordan Østfoldmuseene ønsker å være til stede i det offentlige rom. Museet har tatt i bruk Facebook, Twitter, YouTube, Flickr og Wordpress, samt Digitaltmuseum og Digitaltfortalt. Egne apps for mobiltelefoner er under utvikling. Direktør Gunn Mona Ekornes forteller at deres mål innenfor området sosiale medier er å være ledende blant museene i Norge. Deres strategi går blant annet ut på at ingen utstilling eller tekst på museet lenger skal produseres uten at det også tenkes Internett. De ønsker å involvere publikum, få dem til å bidra, og da er det viktig at informasjonen de legger ut, har

innhold. De føler videre at de får respons, men ikke i overveldende omfang. Det tar tid å bygge opp en ny kommunikasjonsform. KUNST har spurt et par av de største kunstmuseene om hvordan de bruker de sosiale mediene.

Nasjonalmuseet: Web-ansvarlig Tom Klev svarer: Vi er aktive på Facebook, ja. Vi har vært på Facebook lenge, men siden i høst har vi fokusert spesielt på å bruke siden vår aktivt. Fra august til nå har vi dermed fordoblet antall venner (pr. i dag har vi 3265 som følger oss). Til nå har vi primært brukt Facebook-siden vår som en informasjons- og dialogkanal, altså at vi kommuniserer rundt utstillinger og aktiviteter på huset. Fremover vil det også komme konkurranser og liknende aktiviteter som i større grad står på egne ben. Vi er to personer som jobber med alt museet gjør på nettet; sosiale medier er en viktig (og stadig viktigere) del av dette. Vi sørger hele tiden for å ha et strategisk fundament for det vi holder på med. Museets overordnede strategi er nettopp oppdatert, og som et resultat av det vil det fremover også komme nye kommunikasjonsstrategier og digitale strategier. − Hvilken effekt ser dere at Facebook har for museet? − Det er vanskelig å måle nøyaktig hvilken virkning Facebook har for besøk i selve museene. Vi kommuniserer rundt utstillingene våre i mange fora og kanaler. Vi har ikke gjort noen systematiske undersøkelser av hvor stort utslag Facebook-siden vår bidrar med i denne sammenhengen. Men vi merker en tydelig forskjell i oppmerksomhet og oppslutning rundt arrangementer og utstillingsåpninger dersom vi sørger for å løfte dem frem i sosiale medier i forkant. Og det er lett å se at trafikken på nettstedet vårt øker i takt med aktivitetene våre i sosiale medier. Astrup Fearnley Kurator Hanne Beate Ueland svarer: − Hvor lenge har dere benyttet sosiale medier? − Her ved museet har vi benyttet sosiale medier i cirka to år. − Hvordan bruker dere Facebook og Twitter? Evt. andre medier? Mer enn kun som utvidet kalender? − Vi bruker sosiale medier for å dele hendelser som skjer i museet, og aktuelle hendelser som er relevant for våre samarbeidspartnere. I tillegg legger vi opp til egne aktiviteter som er spesielt egnet for det sosiale mediet, som for eksempel julekalender på Facebook og andre typer konkurranser/spørsmål som aktiverer brukerne. Vi bruker også andre sosiale medier som Gowalla, Vimeo, YouTube, Picasa og Flickr for å dele bilder/filmer og kommunisere med brukere som besøker museet. Når det gjelder billeddelingsmediene Flickr og Picasa, blir disse mest benyttet av museets nye ungdomsklubb UKAF (www.ukaf.no). Gowalla-kontoen vår er det siste tilskuddet til museets bruk av sosiale medier, den ble opprettet nå i vinter. − Hvordan er responsen fra publikum? − Responsen fra publikum er god, enkeltsaker kan føre til diskusjoner på Twitter, for eksempel, og vi har relativt mange tilhengere både på Facebook (6540) og Twitter (2415). − Følger dere opp svar osv.? − Ja, det gjør vi. Vi anser det som viktig at de som spør, får svar så raskt som mulig.

− Søker dere etter nye venner på Facebook? − Vi forsøker å spre informasjon om våre Facebook-aktiviteter via egne sider og lignende, og på den måten søker vi etter nye tilhengere. Vi har også hatt annonsekampanjer på Facebook. Vi annonserer også for vår tilstedeværelse på Facebook og Twitter på forsiden til museets hjemmeside og i alle våre nyhetsbrevutsendelser. (Nyhetsbrevene våre går ut til ca. 13 000 mottakere). − Hvor mange har dere i dag? − Vi har som nevnt 6540 tilhengere på Facebook. − Hvor mange hos dere arbeider med sosiale medier? − Per i dag er det fire personer som er mest aktive. Tre personer jobber mest med museets ungdomsklubb og sosiale medier som Flickr, Picasa og Vimeo. Så til sammen er det syv personer som er involvert i slikt arbeid ved museet.

Private gallerier, Galleri Ramfjord, Oslo Av de galleriene jeg er venn med på Facebook, er Galleri Ramfjord desidert det mest aktive. Mange gallerier er faktisk ikke på Facebook, noen er der så vidt, og andre er nettopp ankommet. Elisabeth Ramfjord, gallerist, kunstner og innehaver forteller: − I løpet av de siste årene har vi erfart at nesten alle våre besøkende og kunder er på Facebook. Fordelen for oss som galleri er at vi kan legge ut bilder fortløpende, ikke bare av kunsten som er med på utstillingene, men også foto fra omvisninger, arrangementer osv. Vi bruker YouTube til å legge ut filmer, og vi bruker Facebook og Twitter til bl.a. å markedsføre filmene igjen, slik at alle disse mediene hjelper hverandre. Vi blogger også om hva som skjer i galleriet fra dag til dag, og har erfart, uten at det var intensjonen i utgangspunktet, at kunstnerne våre følger med på bloggen og holder seg oppdaterte på den måten. Så når vi ringer for å gi kunstneren en oppdatering om bl.a. et salg, vet de det allerede.

 Pia Myrvold har ca. 2700 venner på Facebook.

2/2011

Vi bruker Facebook til å opprette arrangementer hvor publikum kan melde seg på. Vi har erfart at fra ca. 10 % oppmøte for ca. ett år tilbake, er vi nå nesten oppe i 50 % oppmøte via Facebook. Det er en enorm fremgang på bare ett år. Vi er veldig opptatt av merkevarebygging, og de sosiale mediene er veldig fine å bruke til nettopp det. Man kan opprettholde repetisjonseffekten, og publikum kan få (hvis de ønsker) oppdateringer fra oss flere ganger om dagen. For eksempel visste en kunde hva vi hadde gjort timen før hun kom, fordi hun hadde sjekket Galleri Ramfjord på Facebook underveis i bussen! En stor fordel er selvfølgelig også tilbakemeldingene. På websiden vår har vi en teller som viser hvor mange som har vært inne og sett hver dag, men vi har ingen idé om hva publikum egentlig synes. På Facebook får vi mye tilbakemeldinger, noe som er hyggelig både for oss og kunstnerne. De sosiale mediene som Facebook, Twitter, LinkedIn, Blogspot og YouTube er gratis, men man kan bruke mye tid som igjen er penger. Vi bruker minimum et par timer hver dag, men synes det er verdt det, og vi får mye tilbake. Galleri Ramfjord har nå vært på Facebook i nesten tre år. Profilen hadde opparbeidet seg nærmere 4000 venner, da den like før jul ble slettet av Facebook-teamet uten forvarsel. Vi fikk da vite at det kun er personer som har lov til å ha Facebook-profil, så vi opprettet en Page som fungerer noenlunde på samme måte, og hvor oppdateringene våre havner i newsfeeden til medlemmene våre, noe som for oss er veldig viktig.

Billedkunstnere og sosiale medier KUNST har også henvendt seg til en del billedkunstnere som har Facebook-side, og spurt dem hvordan de bruker nettstedet i sin kunstformidling. Vi spurte tre kvinner og to menn. Kun kvinnene svarte på henvendelsen. Kunstfotograf Christine Istad, Norge − Jeg er ganske aktiv på Facebook. Jeg legger ut egne utstillinger og prosjekter der. Får en del respons på det. Nettverket mitt har utvilsomt blitt utvidet etter at Facebook kom. Jeg er venn med mange kunstnere og gallerier og blir derigjennom oppdatert på hva som skjer. Selv om jeg ikke deltar på alt, så er det viktig for meg å bli orientert om det. Twitter har jeg holdt meg helt unna. Det er tidkrevende nok med e-post og Facebook. Ellers har jeg laget en profil på YouTube, men er ikke aktiv der. Jeg har lagt ut noen videoarbeider på www.vimeo.com, men har hatt lite respons der. På www.myspace.com har jeg også en lite aktiv profil. Jeg bruker den mest til å oppdatere meg på ny musikk og band jeg liker. Multikunstner Pia Myrvold, Paris − Jeg har brukt Facebook i noen år. I begynnelsen var det mest for å forstå hva sosiale medier betyr. Jeg har registrert meg på mange nettverk for kunst, også Twitter, men Facebook forblir det letteste å bruke, og å vedlikeholde. Da jeg fikk mer enn 300 venner, begynte jeg å forstå Facebook som et publiseringsmedium, som forteller om hva jeg arbeider med, ev. gir tilbakeblikk på verk jeg har produsert tidligere. Jeg har også en egen MYworLD nettside, som kan nåes av alle, uten at de må være venner. Der kan jeg hente interessant informasjon, bl.a. statistikk, som viser hvem som ser på sidene, i forhold til alder, kjønn, bosted m.m. Per februar 2011 hadde hun ca. 2700 venner på Facebook. 82

2/2011

− På YouTube ligger en del videoer jeg har laget. Det er jo alltid lett å henvise til YouTube, eller Facebook, når man for eksempel ikke har med seg presentasjonsmateriale. − Aksepterer du alle forespørsler om vennskap? − Jeg får mange henvendelser, og stort sett aksepterer jeg venner, bortsett fra bedrifter og annet som ikke er kunstrelatert. Akkurat nå har jeg 150 forespørsler som jeg ikke har svart på, fordi det tar tid å akseptere dem, og jeg har vært fullstendig booket opp i det siste. Jeg får mange henvendelser fra folk som liker kunsten min, og fra mange som føler seg inspirert av måten jeg jobber på, og hvordan jeg hele tiden bryter vei for nye ideer innen kunst. Det er veldig hyggelig med feedback på den måten. Facebook gjør meg tilgjengelig på en helt annen måte enn telefon, eller e-post, jeg føler det er mer som å møte noen på åpen gate.

Billedkunstner Carol Carter, USA Carol Carter er en av de kunstnerne jeg kjenner som er mest aktiv på Facebook. Hun forteller: − Jeg bruker Facebook som et markedsføringsredskap. Jeg legger ut bilder av nye arbeider, arbeider som er under utvikling, ferdige malerier, bilder fra atelieret, arbeider som mine elever gjør, tilfeldige fotografier og bilder fra mine reiser i forbindelse med kurs. Jeg legger også ut oppdateringer om hva som skjer i atelieret mitt, i karrieren og mitt profesjonelle liv. Det har hjulpet meg til å få kontakt med en stor skare av akvarelltilhengere, studenter, elever og malere verden rundt. På et blunk! Og jeg bruker Facebook for å utvide min kundebase og elevgrunnlaget. Det er god markedsføring. − Når startet du å bruke Facebook? − Jeg begynte da det først kom. Jeg brukte det da først og fremst til å holde kontakt med sønnen min, Evan, som studerte i Kina på den tiden. Jeg tenkte det ville være en fin måte å kommunisere på, ved å dele bilder og tanker uten at det kostet en formue, og at det gikk raskt. Etter at han kom tilbake, skjønte jeg fort at dette forbandt meg til nye og gamle venner, kunstnere, gallerier og bidro til at jeg lettere kunne nå frem til folk for å vise min kunstneriske portefølje. − Aksepterer du alle venne-henvendelser? − For det meste. Jeg sier bare nei hvis det hagler spill, forslag eller invitasjoner som de vet at jeg ikke kan komme på. Jeg på min side tenker nøye over hva jeg legger ut, og forsøker kun å legge ut relevant informasjon. Som for eksempel egne utstillinger. Jeg har til og med en annonse på Facebook som skaffer nye tilhengere til min profesjonelle Facebook-side. − Har Facebook hjulpet på salget? − Ja, absolutt. Jeg er helt sikker på at Facebook har hjulpet både salget og visninger. Jeg har solgt mye av kunsten min gjennom Facebook. Jeg har også to kunstblogger og MAILCHIMP, som hjelper meg med å holde kontakten med min kundebase online. − Hva med Twitter? − Jeg har en Twitter-konto, men jeg bruker den ikke mye. Jeg har ikke smarttelefon ennå, så da blir det litt komplisert fra min laptop. www.watercolorcarol.blogspot.com www.watercolor300.blogspot.com Twitter Hva holder du på med akkurat nå? Det er det mange som vil vite. Du forteller dem hva du gjør, og de sprer det ut til verden. Det begynte da vi fikk IM (Instant Messaging). Man logger seg på med

Yahoo Messenger, Windows Live Messenger (som tidligere het MSN Messenger), AIM eller en av de mange andre chatteprogrammene, som folk flest kaller dem. For 11 år siden – i juli 2000 – satt Jack Dorsey og skisset en idé om hvordan dette med statusbeskjeder skulle tas hakket videre. Det skulle gå an å … • skrive flere tegn • legge inn nettadresser i statusbeskjedene • se alle tidligere statuser som en venn hadde hatt • oppdatere statusen sin fra en mobiltelefon • vise statusen et sted selv om man selv ikke var logget på Seks år tok det før ideen ble til Twitter. Og i starten var det mange som ikke helt skjønte hva dette skulle være godt for. Hva er poenget med en tjeneste hvis eneste formål er å se hva andre holder på med? Enda mer mas? Men det slo an. Særlig blant unge, som raskt fant ut at Twitter var en suveren måte å fortelle alle venner hvor man er, hva man driver med, og hva man er opptatt med akkurat nå. Siden man kan oppdatere statusen via mobiltelefon (sende en tekstmelding til et bestemt nummer), var det ingen grenser for når og hvor man oppdaterte statusen. Man var ikke avhengig av en pc. Og motsatt: Siden man også kan få statusen til vennene sine via SMS, er man alltid oppdatert på hva de andre holder på med, uansett hvor man er.

Barack Obama er på Flickr Alle vet at president Barack Obama flittig benyttet Facebook og Twitter til sin valgkampanje. Men han benytter sosiale medier også til andre ting. President Barack Obama legger også sine bilder ut på Flickr. Her kan du ser mer: http://www.flickr.com/photos/ba rackobamadotcom?PHPSESSID=2ba.

Flickr er et annet nettsted hvor du kan dele bilder og fotografier og få kommentarer fra mange andre som også er medlem. Illustratør og billedkunstner Rino Larsen har benyttet Flickr i forbindelse med sine malerier på iPhone, noe som bl.a. førte til at han fikk delta på utstilling i Chicago. De nye sosiale mediene er også veldig lett tilgjengelige. Det kommer stadig nye apps for smarttelefoner, for mac og for pc. Gitt at du har de rette programmene, kan du raskt laste inn et bilde eller flere fra din mobiltelefon eller pc/mac, og med et tastetrykk ligger bildene ute til deling med andre. Kommentarene strømmer inn. Ovenfor er nevnt Gowalla, Vimeo og Picasa. Gowalla er et mobiltelefonorientert program for venner som reiser, de kan utveksle steder, bilder, de får stempler som i et pass, og det er ungdommelig og raskt. Vimeo er nettsted for deling av gode videoer, og Picasa er et web-album for å dele bilder med venner og andre.

Makthavere i totalitære stater slår av Internett! Den siste tids utvikling i den muslimske verden har på nytt satt søkelys på den makten som faktisk ligger i hendene på den som kontrollerer aksessen til Internett og telefonnettet. Både under opptøyene i Tunisia og i Egypt fortelles det at sosiale medier ble brukt aktivt i kampen for å organisere seg mot regimene. Spesielt Facebook og Twitter er trukket fram som viktige verktøy for å organisere demonstrasjoner. I Libya sørget Kadhafi for at hele Internett var slått av, for å stenge ute all fremmed innblanding og innsyn. Sosiale medier er kommet for å bli, og det blir sikkert videreutviklet til å bli enda raskere og lettere tilgjengelig. La oss håpe det ikke fører til økt misbruk av mennesker og makt, for Internett gjør oss også mer sårbare. (Kilder: Wikipedia, Museumsnytt).

Opplevelsesreiser med Escape Travel

Langs Silkeveien i Sentral-Asia Med tog fra Beijing til Hanoi 16.–29. september 2011

6.–24. november 2011

Opplev den legendariske Silkeveien og mange høydepunkter i Sentral-Asia. Denne unike reisen går til Usbekistan, Turkmenistan og Tadsjikistan, en reise rik på kultur og historie. Vi besøker blant annet Sarazm, Merv, Kunya-Urgench, Nisa, Khiva, Bukhara og Samarkand.

Et togeventyr med det komfortable privattoget Golden Dragon Express. Vi opplever bl.a. Beijing, Xian, Leshan, Chengdu og Lijiang i Kina før reisen avsluttes i Vietnams hovedstad Hanoi. Seks netter på toget og ti netter på hotell. Dette er en kulturopplevelse av de sjeldne – en reise spekket med høydepunkter!

Pris pr. person i delt dobbeltrom

kr 18 850 Pris pr. person i delt dobbeltrom

fra kr 43 650

Kontakt oss for mer informasjon. Bestill spesialprogram. www.escape.no • tlf. 22 01 71 71 • info@escapetravel.no

2/2011

Impulsiv veskedesigner uten bremser For fem år siden oppbevarte Karianne Sæther Mac-en i skulderveska, sammen med matpakke, lekre penner og vannflaske. Så ble hun lei av å få brødsmuler i tastaturet og lette etter en kul pc-veske. Den fantes ikke, så da måtte hun designe noen selv.

Tekst og foto Frøydis Benestad Hågvar

– Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd Karianne ankom gjennom ytterdøra. Uten å åpne den. Det eneste jeg rekker å registrere, er en lynrask skikkelse som formelig sklir mot kafébordet mitt, som et fly på landingsstripen. Så står hun der, lysende blid, og er klar. Faktisk så klar at hun er én time for tidlig ute. Jeg tenker at det er første gang jeg har sett noen praktisere Kramers entréstil i virkeligheten. Det er visst bare å brette opp ermene. – Du er utdannet innen grafisk design og foto fra London. Hvordan endte du opp med å designe pc-vesker? – Det startet rett og slett ut ifra mitt eget behov. Som grafisk designer hadde jeg med maskinen min overalt. Jeg orket ikke å bruke de stygge og kjedelige plast-pc-veskene som var på markedet, så jeg puttet PC-en heller nedi den vanlige veska mi. Men det førte jo til at maskinen ble oppskrapet og full av alt mulig rask. Så da tenkte jeg at jeg fikk lage en perfekt pc-veske selv. – Men hadde du noen erfaring fra tekstilbransjen i det hele tatt? – Nei, nei. Alt var egentlig helt tilfeldig. Da jeg fikk mitt første barn, reiste vi på pappaperm til Argentina, og der ble jeg fullstendig forelska i kalveskinn. Da jeg kom hjem, tegnet jeg skisser av tre ulike veskemodeller. Så sendte jeg dem til en kompis av meg som akkurat hadde flyttet til Argentina, og spurte om han kunne sjekke ut produksjonsmulighetene for meg. Litt senere fikk jeg prototyper i retur og syntes egentlig de var ganske fine. Så sjekket jeg ut de ti beste butikkene i Norge og fikk utrolig nok napp med en gang, blant annet hos Voga og Ferner Jacobsen. – Det må jo kunne kalles en vanvittig pangstart? 84

2/2011

– Ja, absolutt, og et skikkelig spark bak til å fortsette. Men jeg har vært innom mange rare ideer underveis, altså. En stund holdt jeg på med stellevesker, men jeg fant fort ut at jeg ikke var interessert nok i barn. Altså, jeg er veldig interessert i mine egne, men du skjønner ... Og en periode var jeg helt opphengt i stearinlysdesign. Karianne tar noen sekunders pratepause for å le litt av seg selv, før hun kjører på igjen. Kroppen er årvåken og rastløs, og munnen mestrer ekstremt mange ord per minutt. – Du vet, jeg hadde jo ikke peiling på hva jeg drev med i starten. Ikke kunne jeg tegne, og ikke ante jeg hvordan man satte sammen en veske. Så det ble mye prøving og feiling. I ettertid har fabrikken i Argentina innrømmet at de lo litt av meg i starten. Jeg sendte dem tegninger av vesker som så fine ut i mitt hode, men som ikke kunne åpnes i praksis eller av andre grunner ikke fungerte. Så det var en veldig bratt læringskurve, kan du si. Dessuten er det en del utfordringer rundt det å jobbe med skinn. Det er vanskelig å jobbe lag på lag eller tilsette masse detaljer, uten at vesken blir for tung. Men nå forstår jeg og fabrikken hverandre veldig godt. Jeg kan for eksempel sende dem et bilde av en sko og si sånn søm vil jeg ha på veskene mine, og så fikser de det.

Betaler dyrt for god nattesøvn – Men Argentina er vel ikke et billig land å produsere i? – Nei, det er ikke det. Jeg kunne faktisk nesten halvert kostnadene mine hvis jeg hadde flyttet produksjonen til Kina. Men

2/2011

det er flere grunner til at jeg ikke gjør det. Én ting er at det tar tid å få til et godt samarbeid. Nå har de endelig begynt å forstå hodet mitt og vet hva jeg prøver å formidle via tegningene mine. Dessuten tok det lang tid, og mye penger, å få fram akkurat den skinnkvaliteten jeg ønsket. Så det ville vært en kjempejobb å bytte produsent nå som alt dette er på plass. Men hovedgrunnen er rett og slett at jeg vil sove godt om natta. Jeg vet at arbeiderne på fabrikken i Argentina får bra betalt og har det godt. Damene sitter hjemme og syr, og så blir alt kuttet på fabrikken. Det gir meg en veldig god følelse. Fra å bare designe pc-vesker har Karianne utvidet med vanlige vesker, også de i kalveskinn. Både fordi de gir henne mer kreative muligheter, og fordi de selger bedre. – Det er absolutt et marked for pc-vesker, men det begrenser seg likevel. De når fort et pristak. Forskjellen mellom laptopkunder og veskekjøpere er enorm. Av en eller annen grunn er folk villige til å betale mer for hverdagsvesker enn for pc-vesker. Men kalveskinn generelt er dyrt, noe som gjør at det er få impulskjøp av mine produkter. De fleste har vurdert kjøpet lenge eller ønsker seg dem i gave, og da er det mest hverdagsvesker det går i. Det er morsomst å designe pc-vesker fordi man har konkrete mål og former å forholde seg til. Utover det kan man leke så mye man vil. Men hvis jeg skal fortsette å leve av dette, må jeg tenke strategisk og fortsette med vanlige vesker også. Og strategi er jeg ikke så god på. Det er utrolig kjedelig. Karianne setter en finger i været. Den virker til å være mer rettet mot henne selv, enn mot meg. – MEN, sier hun oppstemt, nå har jeg akkurat lansert en ny underlinje som heter MooMoo. Babyen til Moo på en måte. Og der kan jeg leke meg litt mer! Den har et yngre marked enn Moo og er mer trendaktuell. Dessuten vil MooMoo-veskene ligge litt lavere i pris og være mer fargerike, og for en fargeelsker som meg er det kjempegøy. Det er fortsatt skinn som gjelder, men her blander jeg også inn kuskinn sammen med kalveskinnet. Men selv om de er mer i motebildet enn klassiske Moo, betyr det ikke at jeg følger trenden slavisk. Det betyr vel bare at jeg har latt meg inspirere litt mer av det som finnes der ute. – Hvordan er det å markedsføre og promotere vesker, kontra klær? Klesdesign har jo sine egne faste visningsarenaer, som fashionweeks og rullerende show, over hele verden. Og hvis designerne i det hele tatt velger å supplere med tilbehør, er det sjelden det som får oppmerksomheten. – Jeg hadde faktisk min aller første veskevisning nå, på Madserud gård, sammen med noen klær. Men ja, det er vanskelig å få fokus på accessoires, så jeg kunne godt hatt en visning med bare veskene, selv om det ikke er vanlig. Det meste av reklamen skjer jo gjennom magasiner. Selv om de store motehusene de siste årene har fokusert mer og mer på it-vesker, og dermed gjort veska til en viktig del av antrekket, er det likevel å regne som en kryddervare i butikkene. Accessoires utgjør kun 20 prosent av innkjøpene deres, resten er klær. Og av de få prosentene må vesker dele plassen med smykker, hatter, hansker og andre småting. Så da blir det vanskelig å komme opp i et høyt salgsvolum, noe som igjen gjør det vanskelig å leve som veskedesigner i Norge. Men så vil jeg jo heller ikke at alle i Norge skal gå rundt med min veske. Det handler rett og slett om merkevarebygging. Det skal føles unikt og spesielt for kundene mine å eie en Mooveske. Men jeg må likevel opp i et visst volum for å kunne leve av dette, så det er en vanskelig balanse. – Har du begrenset opplag på veskene? 86

2/2011

– Du, det har jeg faktisk ikke noe fast system på. Noen utsolgte modeller kommer tilbake hvis etterspørselen er stor, mens andre ting lager jeg kun én gang og lar det være med det. Jeg tenker at når jeg har lansert en modell, så er jeg ferdig med den og begynner å tegne nye. Men så oppdager jeg at folk trenger tid på å bli trygge. De er nødt til å se at veska blir anerkjent og vist fram i blader og hos venninner før de faktisk tør kjøpe den selv. Det har også noe med å gjøre at prisene er såpass høye. Så jeg har skjønt at bestselgerne bør forbli i systemet, og at det tar tid å oppdage hva som vil selge bra.

Redde menn På Moolight sin nettside ligger det en artikkel om menns angst for vesker. Selv om det er til pc-bruk. Det er liksom en femininitet over det som er både uvant og skremmende. Og skal gutta først kjøpe, må det ose maskulin design lang vei. Jeg lurer på om Karianne tar mannehensyn når hun designer. – Jeg føler jeg lager vesker på hele skalaen. Fra de små, feminine til barske pc-vesker uten for mye dilldall. Og jeg synes faktisk gutta har blitt modigere i det siste, særlig de unge. De er ikke like redde for feminitet som eldre menn, det har heller kanskje bikka litt for mye andre veien. Flere og flere forstår at det handler om en bag til pc-en, ikke en vanlig veske. Nå har jeg også akkurat laget en ipad-veske, så det blir spennende å se hvordan den blir mottatt. – Har unge gutter råd til en pc-veske til 4000 kroner? – Det er jo en investering, og jeg får mange hyggelige historier om folk som sparer lenge, eller som går sammen og kjøper i bursdagsgave til vennene sine. Det er mest lommebøkene og de små cluthveskene som handles på impuls, og det skjer som oftest på vestkanten. Det er noe med det å ha ønsket seg noe lenge. Da tar man ofte bedre vare på det og blir mer glad i det. Jeg opplever ofte menn som blir litt små-ekstatiske, fordi det er den første veska de noen gang har hatt. Nordmenn er i det hele tatt ekstremt positive til norsk design, og det driver meg. Dessuten er det moro å se at samme veska kan appellere til både ungdommer og pensjonister. Skulle kopiert seg selv Tross den raske og økende suksessen har Moo krevd sitt. Karianne er alene med to små barn og gjør det aller meste i firmaet selv. – Det som tar mest tid, er jo alt som ikke har med design å gjøre. Papirarbeidet er helt vanvittig, og det er alltid varer som skal sendes ut og leveres. I tillegg oppstår det mye uventet underveis som må løses. Den eneste hjelpen jeg har nå, er et PRbyrå og en agent. Agenten er gull verdt, for det gjør at jeg av og til kan stikke av og møte kunder, å få kjenne deres reaksjoner og tilbakemeldinger på kroppen. Jeg ser jo nå at jeg burde hatt et PRbyrå helt fra starten av, men det handler litt om høna eller egget. For å ha råd til å ansette noen må man selge mer, men for å selge mer må man også ha et godt PR-byrå og gode hjelpere rundt seg. Det er jo helt avgjørende å få media-oppmerksomhet rundt produktene. Men nå skal jeg ansette en som kan ta backoffice, som kan purre og fakturere og alt det der. Det vil frigjøre masse tid for meg, sånn at jeg kan gjøre det jeg egentlig skal, nemlig å designe. Har vært altfor liten tid til det i det siste. – Suksessen kom kanskje vel raskt?

– Ja, jeg hadde jo ikke mulighet til å forutse noe sånt. Moolight er inspirert av uttrykket To moolight, som betyr jobb på si. Men det har jo blitt noe helt annet enn det. Og det er jeg jo kjempeglad for. Jeg har bare holdt på i fem år, og de siste tre årene har jeg levd av det.

Impulsiv hjelpetrang Som om det ikke var nok å være heltidsdesigner og alenemamma, jobber hun også frivillig for organisasjonen Friends of Sierra Leone. – Ja, det er ganske tilfeldig, altså. Som så mye annet i livet mitt. Før jeg startet Moolight jobbet jeg i reklamebyrået Dynamo. Etter en hard fest kvelden før lå jeg fyllesjuk på sofaen og så på nyhetene. Det var et innslag om en norsk dame i Sierra Leone, som jobbet med ofre fra krigen. Jeg ble skikkelig grepet og tenkte at der kan jo jeg også hjelpe til. Så neste morgen, før jeg i det hele tatt hadde pratet med organisasjonen, gikk jeg til sjefen og bad om permisjon. Det fikk jeg. Så arrangerte jeg en kunstauksjon sammen med venner og familie, via jobbens julebord, som resulterte i en del penger. Deretter dro jeg rett og slett nedover, med min daværende kjæreste. Vi jobbet med barna til de som ble amputert under borgerkrigen, og det gjorde masse med meg. Da jeg kom hjem igjen, ble jeg spurt om å sitte i en styregruppe, og det takket jeg ja til. Det er så viktig å huske på at selv om den akutte krisen er over, forsvinner ikke ettervirkningene av seg selv. Norsk flyktninghjelp blir trukket ut med en gang det akutte er over, og da er det viktig at noen tar seg av ringvirkningene. Fortsatt dukker det opp amputerte folk fra bushen som har bodd i skjul i mange år. Nå skal det sies at jeg ikke har vært så aktiv det siste året. Har rett og slett ikke hatt tid, men jeg kommer til å ta det opp igjen. Forresten var jeg på et trendseminar i går. Herregud. Karianne lener seg oppgitt-energisk mot meg og venter på en reaksjon. Jeg stirrer litt forvirret tilbake, fullstendig inntullet i Sierras grusomme skjebnebilder. Hoppet hun nettopp rett over til et nytt emne, sånn helt ut fra det blå? – Du vet, sånne seminarer de har i motebransjen, hvor man blir oppdatert på de siste trendene og hva som kommer. Har aldri vært på noe sånt før, jeg. Men herregud, så sært. Altså, det var interessant på sin måte, jeg er jo interessert i design, men på en annen måte er det bare piss. Vi er visst ferdige med å prate om frivillige verv og har hoppet til en helt annen grusomhet, i en litt annen dimensjon. Ingen trendslave – Det som slo meg, var at bransjen min virkelig er på godt og vondt. Det er kjempegøy å jobbe med design, men man må ha litt balanse. Verden handler ikke om fashion, for å si det sånn. Jeg syns jo det er kult å følge litt med på hva som skjer i verden, men jeg sitter ikke panisk og følger med på nettsider og maga-

siner for å være oppdatert. Jeg lager jo uansett bare det jeg har lyst på selv. – Og hva slags vesker har du, og tydeligvis mange andre med deg, lyst på? – Jeg er genuint opptatt av farger, og det er én av grunnene til at jeg vil satse mer på utlandet. Nordmenn er rett og slett ikke så fargeglade, og i hvert fall ikke når det kommer til skinn. Da går det i jordfarger, brunt og svart. Jeg kan forstå det, for det er dyre vesker man skal ha lenge, og som skal passe til alt, og jeg er jo veldig imot kast-og bruk-mentaliteten. Men med én gang du beveger deg utenfor Norge, skriker folk etter farger, og det er jo så myemorsommere å designe. Så jeg sniker alltid inn noen farger hver sesong. Men det selger dessverre dårlig, så jeg gjør det mest for meg selv, for å kunne leke med konstraster og fargespenn. Dessuten har jeg fått høre at veskene mine har en typisk skandinavisk stil, på grunn av at de er minimalistiske uten for mye dilldall på. Og det slår tydeligvis an. – Det går rykter om at du vil satse i Japan? – He he, ja, det kommer fra en nettside som må oppdateres litt. Altså, Pur Norsk hadde en avtale med en japansk messe som ville ha med seg Moo, men det viste seg at det er helt umulig å få skinn inn i Japan på grunn av høye kostnader. Veskene ville ha endt opp med å koste det dobbelte. Jeg har også fått tilbud fra Australia om å selge der, men også det blir tungvint og dyrt. Da må jeg nemlig betale en viss sum for at de skal gå igjennom alle veskene og sjekke at det ikke er noen sykdommer i skinnet. Noen land er ekstremt strenge på sånt, og da blir det nesten umulig å samarbeide med dem. Også frakt er en komplisert logistikk, som krever at jeg har flere hjelpere med på laget. Men hvis jeg ansetter flere, vil de gi like mye gass som meg? Moo er jo mitt hjertebarn, så man kan kanskje ikke forvente at andre legger like mye energi i det? Sier Karianne, ser på klokka og bråheller i seg den kalde kaffen. Det er visst på tide å dra tilbake til Røa-studioet og se til at hjertebarnet har det bra.

Karianne Sæther (f. 1973) Utdanning: • Er utdannet innen foto og grafisk design på London art and design school Central Saint Martins.

Historie: • I 2005 etablerte hun firmaet Moolight, hvor veskemerket Moo ble født. • Gjorde braksuksess med sine pc-vesker i kalveskinn. Etter to år supplerte hun kolleksjonen med vanlige vesker. • Moo har showroom på Røa og selges i 80 norske butikker Les mer om Moolight på www.moolight.com

2/2011

Sterkt i steingods – Jeg vokste opp på en gård med mye leirjord. Jeg formet figurer av leire fra støvlene til arbeids folkene når de kom inn for å spise. Da skrapte de av støvlene så store flak lå glinsende på bakken. Glatte, blanke og fristende leirbiter, sier keramikeren Grete Wexels Riser som nå har sitt verksted i sjarmerende Kirkeristen i sentrum av hovedstaden. 88

2/2011

Tekst Kari Osvold / Foto James Moore

Grete Wexels Riser er en av nestorene innenfor norsk kunsthåndverk. Vi sitter i det lune verkstedet hennes bak Domkirken i Oslo. Endelig er de store stillasene, som nesten har stengt området i et par år, borte. Her har keramikeren holdt til de siste 12 årene. – Vi er flere kunsthåndverkere som har verksteder her. Det er godt å ha en form for fellesskap. Til daglig er jo dette på mange måter en ensom jobb. Selve skaperprosessen er man alene om. Her tar mange seg en tur innom. Både turister og Oslo-folk. – Men er det forstyrrende at folk kommer uanmeldt mens du jobber? Det er jo ikke bare å avbryte dreiingen? – Jeg synes det er trivelig å komme i kontakt med folk. Nettopp fordi det er så enkelt å komme hit, har jeg også fått mange faste kunder – og en del spennende oppdrag. At folk fristes til å stikke innom, er lett å skjønne når vi lar blikket vandre rundt i det tettpakkede verkstedet. Her er det hylle på hylle med vakre og spennende keramikkgjenstander: kopper og krus, boller og fat og mange fine mugger. Ikke minst faller blikket på de store krukkene på over to meter som faktisk er dreiet, og ikke bygget opp eller støpt slik de fleste store keramiske arbeider lages. – Det er en tung jobb, men også morsom og utfordrende. Og resultat av et langt liv som keramiker. Jeg arbeider med to av gangen, på to dreieskiver. Starter med bunnen, selvsagt, og dreier så høyt jeg kan. Så fortsetter jeg neste dag ved å legge på en ny leiv. Det er viktig at leiren er akkurat passe fuktig for at dette skal fungere. Og alt må selvfølgelig hele tiden være sentrert. Det tar meg cirka en måned å lage to krukker. Etter hvert må jeg opp på gardintrappen for å få gjort jobben. Det å dreie er fantastisk, det er som et under, sier Wexels Riser.

Pioner innen steingods Vi ser på en slank krukke i sarte grønne nyanser med en høyde på nøyaktig 200 centimeter. Det vil si at da Wexels Riser hadde laget den ferdig der oppe på gardintrappen, var den 235 centimeter. Såpass mye krymper den i løpet av tørking og brenning. For å få brent de store formene må de fraktes til Norsk Teknisk Porselensfabrikk i Fredrikstad. Det er en utfordring i seg selv med den skjøre, ubrente leiren. – Skal jeg lage kopper, så tar det en uke fra jeg sitter med leirklumpen og til koppene er ferdig brent. Det starter med å elte leiren før jeg dreier, så setter jeg på hank, råbrenning, glasering og så den siste brenningen – det tar sin tid. Derfor lager jeg alltid mange kopper av gangen. Men glaseringen er faktisk litt ikke så lystbetont. Det skal så lite til før noe går galt. Glasurens konsistens, et lite rusk – mye kan skje som gjør at resultatet ikke blir som jeg hadde regnet med. Selv etter 50 års erfaring er den prosessen uforutsigbar. Som nyutdannet keramiker i 1959 var Grete på studietur både til Paris og til Finland. – Det var etter finlandsbesøket jeg begynte med mine rette former, sier Grete. Etter det drev hun Pottemakeriet på Maihaugen og senere på Folkemuseet på Bygdøy. Der jobbet hun i flere år, og her hadde hun sine første praktikanter. På museene ble det laget tradisjonell trønderkeramikk, med blåleire som materiale. – Jeg ville skape mitt eget formuttrykk, og jeg gikk tidlig bort fra blåleiren. Etter en studietur til Victoria & Albert Hall i London, på avdelingen for østasiatisk keramikk, fikk jeg mine første impulser til å starte med steingods. Siden har jeg arbeidet med steingodsleire og porselen. Jeg liker det enkle.

Da Grete Wexels Riser begynte med steingods, var det bare et par norske keramikere som benyttet dette materialet, som Erik Pløen. Det var ingen å lære av, og kun et par bøker om teknikken å oppdrive. I dag bruker Grete steingodsleire i forskjellig grovhetsgrad – og porselen, som er særdeles vanskelig å dreie.

Enkle former og mye svart Grete Wexels Riser er også kjent for sine enkle, rene former. Her er det mye svart, hvitt og enkelte ganger innslag av rene kulører som koboltblått, grønt og oker. – Jeg er nok opptatt av å bruke naturfarger. Ofte bruker jeg matt og blankt mot hverandre. Dessuten blir det mye svart. Jeg bruker voks på flater jeg vil skal holde seg matte, og denne effekten blir nok aller best på det svarte. Sammen med det svarte bruker jeg ofte et innslag av klare kulører, som en stripe på et fat. Ellers er jeg i gang med noen nye ovale former, og eksperimenterer med gjenstander i hele farger. Hun viser oss en hvit, oval vase med et tydelig relieffmønster på utsiden. – Mønsteret har jeg laget ved å trykke et stoff ned i leiren. Når jeg etterpå glaserer, blir toppene på mønsteret blankt, mens det som ligger i bunnen, er mattere. Jeg koser meg med å finne flotte, utenlandske stoffer i butikkene på Grønland, sier hun og plukker ned et lite relieff fra veggen. – Se her, midtpartiet er laget med et stoff fra Pakistan som jeg har lagt litt i folder. Når vi snakker med henne, har Grete Wexels Riser nettopp avsluttet en stor utstilling på Eventyrskolen på Hadeland med sine monumentale krukker, fat, boller og veggrelieff i store dimensjoner. – I hele mitt virke har jeg hatt fokus på fat og krukker, sier hun. – Fra det monumentale til de små tingene. Å arbeide i et stort format er en spesiell utfordring. Opplevelsen av materialets motstand forrykker grensene og er en betingelse for å se andre dimensjoner. Samtidig gir det et annet perspektiv på de små ting og gir dem ny verdi.

Grete Wexels Riser Utdanning: • Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. • Statens garantiinntekt for kunstnere siden 1978. • Oslo bys Kulturstipend i 2006.

Utstillinger i utvalg: • Første separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1976, og separatutstillinger i blant annet Ålesund Kunstforening, Galleri F15 i Moss, Kunstforeningen i Sandefjord og Moss og Hafslund Hovedgård i Sarpsborg. • Store utsmykningsoppgaver: BI i Sandvika, Vestby skole, Bislett Høyskolesenter, Den Kongelige Ambassade i Riga, Vinderen Psykiatriske og Cathinka Guldberg Senter Lovisenberg.

Innkjøpt av: • Norsk Kulturråd, Riksgalleriet, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Kunstindustrimuseet i Oslo og Kreditkassens Kunstsamling.

2/2011

ANNONSE

Into the

Landscape - Sjøormen i Seljord inspirerer til uvanlig landskapskunst Et av Norges mest myteomspunne fenomener er sjøormen i Seljordsvannet. Mange nordmenn og utlendinger kan sverge på at de har sett ormen, eller i hvert fall deler av den, gjennom årenes løp. Ja, de første observasjonene ble gjort så tidlig som i 1750. Disse vitnemålene og Seljord kommunes ønske om å gjøre bygda til en enda større attraksjon, er bakgrunnen for et annerle des kunstkonsept i regi av Springer kulturstudio og Feste landskapsarkitekter. Foto Dag Jenssen

– Fortellingen om sjøormen skal holdes levende, og flott arkitektur i samspill med landskapet skal gi enda en grunn til at folk besøker dette vakre området! Gunn Marit Christenson i Springer kulturstudio er veldig entusiastisk når vi spør henne om bakgrunnen for dette uvanlige konseptet. – Dette prosjektet har som målsetning å ta vare på mystikken i Seljordsvannet og skape gode landskapsopplevelser, fortsetter hun. – I tillegg skal vi legge til rette for flott utsikt og gjøre vitne90

2/2011

utsagnene mer tilgjengelige. Og sist, men ikke minst, skal nye utkikkspunkter føre til at nye fortellinger kommer til. Hvem vet, kanskje blir sjøormen endelig avslørt?

Helhetlig opplevelse Kjernen i konseptet er ifølge Gunn Marit Christenson de mange sagnene og folks opplevelser av sjøormen. – Vi ønsket å formidle historiene knyttet til vannet og skape en helhetlig opplevelse av landskap, sagn, historie og kunst.

ANNONSE

Derfor startet vi med å samle alle kjente observasjoner fra helt tilbake til 1750. Disse ble samlet og avmerket på et kart som har blitt et interessant stykke topografisk arbeid. Men i tillegg til kartet ønsket vi å lage helt nye opplevelser for lokalbefolkningen og alle tilreisende. Prosjektet inviterte Rintala Eggertsson arkitekter med for å formgi nye utkikkspunkter rundt Seljordsvannet. Tre av disse ble designet og bygd i 1:1 av kunstog arkitektstudenter under en 10 dager lang internasjonal workshop høsten 2009.

Fiskeplass, sauna og utkikkspost Den som ønsker å få et glimt av sjøormen i Seljordsvannet, eller bare nyte god landskapskunst, bør ta turen til disse vakre installasjonene. Et fellestrekk for de tre nye opplevelsespunktene er at de rammer inn landskapet og løfter frem stedenes særegenhet. Det er ingen lett kunst å få slike konstruksjoner til å spille på lag med landskapet, men etter vårt syn har dette prosjektet blitt meget vellykket. Fiskeplassen finner du på tuppen av Telneshalvøya omtrent på midten av vannet. Det overbygde taket og ildstedet glir utmerket inn i naturens eget univers. Saunaen ble bygget i en bukt og står på påler ved vannet. Den består av et saunarom, et ildsted og en terrasse. Her kan observasjoner foretas direkte fra saunaen! Utkikkspunktet med panoramautsikt ligger på nordsiden av vannet og tilbyr en spektakulær utsikt over vannet og dalen. Disse nye elementene ved Seljordsvannet er utført med høy kunstnerisk kvalitet. De er også nye bevis på det Oslo- og Bodøbaserte arkitektkontoret Rintala Eggertssons evne til å gi forholdet mellom natur og mennesker en ny dimensjon. Her er det ikke store, pompøse byggverk som gjelder; tvert imot får vi et harmonisk og nesten lyrisk inntrykk når vi besøker de tre plassene. Og Gunn Marit Christenson håper det blir et underverk til ved Seljordsvannet. – Rintala Eggertssons totalløsning består av fire verk. Den siste installasjonen er et 17 meter høyt tårn som er planlagt rea-

lisert i løpet av 2011. Dette vakre landemerket blir prikken over i-en på et prosjekt som det er svært få av, presiserer hun. Vi slutter oss til prosjektets plan om å sluttføre et praktverk i et lite stykke vakkert Norge.

Fotomontasje: Rintala Eggertsson arkitekter

fakta • Prosjekt: Seljord og sogene, kulturbasert stedsutvikling, www.seljordogsogene.no med kunstprosjektet Into the Landscape. • Prosjektperiode: 2008–2011. • Prosjekteier og ledelse: Seljord kommune, www.seljord.kommune.no. • Konseptutvikling: Springer kulturstudio og Feste Grenland, www.kulturstudio.no. • Kunstnere: Rintala Eggertsson arkitekter, www.rintalaeggertsson.com. • Landskapsarkitekt: Feste Grenland, www.feste.no • Finansiering: Seljord kommune, næringsliv i Seljord, Telemark fylkeskommune, Kommunal- og regional departementet og KORO. • Kunstformidling: Seljord kunstforening, www.seljordkunstforening.no. • Utleie av sauna og overnatting i Seljord: Møtestad Seljord, www.seljordportalen.no. • Deltagere på workshop i 2009: Kunst- og arkitekturstudenter fra NABA, Milano Italia og scenografistudenter fra Høyskolen i Østfold.

2/2011

Olaf W. Isaachsen (1835–1893) – fra Düsseldorf til Paris Coutures indflydelse paa skandinaviens, navnlig Sveriges, kunst er større, end man nutildags aner, – og det har ikke skadet, da han, som bekjendt dannede det fornemste overgangsled mellem den Davidske skolens tørhed og de nyere tiders friskhed. Gud ske lov, – jeg har mange deilige og rige minder fra kontinenten – af og til tager jeg dem frem – det frisker op – ellers vilde det ofte blive vanskelig at holde ud her opp i norden. Tekst Tone Klev Furnes / Foto Sørlandets Kunstmuseum

2/2011

Slik berettet den norske kunstneren Olaf Isaachsen sine minner fra studier i Paris i årene 1858–1863 hos den kjente franske maler Thomas Couture (1815–1879). Som for så mange andre nordiske kunstnere på denne tiden førte studieløpet også for Isaachsens vedkommende fra kunstakademiet i Düsseldorf til det rike kunstmiljøet i Paris fra 1860-årene, der også Gustave Courbets (1819–1877) realisme var trekkplaster. Her vil jeg rette søkelyset på den franske innflytelsen i Olaf Isaachsens kunst, og hvordan den speiler seg i hans verk fra 1860-årene av. Ole Wilhelm ble født i Mandal i 1835, her tilbrakte han sin barndom og ungdom. Han ble tidlig kalt Olaf, og det er slik vi kjenner ham; maleren Olaf Isaachsen. Faren, Daniel Isaachsen, hadde juridisk eksamen og arbeidet som prokurator i Mandal fra 1833. I 1852 fikk han stilling som sorenskriver i Setesdal, og skrivergården på Klep ble familiens hjem til 1867. Dette året sa imidlertid Daniel Isaachsen opp embetet sitt i Setesdalen for å vie tid til familiegården på Kjos i Kristiansand. Han bosatte seg på familiegårdens eiendom, nærmere bestemt inne i Holskogen, og naturen i og rundt Kjos gård skulle bli blant sønnen Olafs kjæreste motiver. I 1849 reiste Olaf Isaachsen til Christiania for å gå på Nissens skole, og på nyåret 1850 ble han tatt opp som elev på Den kongelige Tegneskolen. Foreldrene ønsket imidlertid at han skulle utdanne seg til offiser, og han ble tatt opp på Krigsskolen i 1852. En kraftig lungebetennelse og laber interesse for faget førte til at han måtte avvikle studiene ved Krigsskolen i 1853. Han ønsket nå

 maleriet Fra skogsfjorden ved Mandal, Olaf W. Isaachsen.

inderlig å utdanne seg til kunstner, og han hadde et brennende ønske om å utdanne seg til historiemaler. Familien hjemme støttet ham omsider, og han dro til Düsseldorf i 1854. Her ble han møtt av bysbarnet Adolph Tidemand (1814–1876) som hadde en solid posisjon i kunstmiljøet og ved kunstakademiet etter sitt gjennombrudd med Haugianerne i 1848. I 1857 kom Olafs gode kamerat fra Mandal, Amaldus Nielsen (1838–1932), også til Düsseldorf for å studere, og de to ble tatt godt vare på av Claudine og Adolph Tidemand; ved juleselskaper og andre fester var de to mandalittene selvklare gjester. Historiemaleriet var rådende genre ved akademiet, og dette emnet passet både Olafs fantasi og hans interesse for historie. Han fikk en grundig innføring i historiemaleriets ulike tema og teknikker i Düsseldorf. Men Paris lokket, og han hadde et inderlig ønske om å bli elev av den store koloristen Thomas Couture. Han meldte seg derfor ut av akademiet i mai 1858 og reiste til Paris for å bli elev av de franske malerne, først koloristen Thomas Couture, og deretter realisten Gustave Courbet.

Studieår i Paris 1858 –1863 Thomas Couture (1815–1879) var i malemåte og teknikk inspirert av barokkens store kunstnere, og han vektla naturstudiet, som han mente var helt avgjørende for figurfremstillingen. Hos Gustave Courbet (1819–1877) ble Olaf Isaachsen kjent med de siste bevegelser innen kunsten, realismen, men også med den store koloristen Courbet. Om Courbets betydning beretter Isaachsen mange år senere: De omtaler Courbet, min uforglemmelige Mester, hvem jeg altid mindes med varm Kjærlighed og Taknemlighed. Det var ikke hans Realisme, der tiltalede mig, men den ægte poetiske Mystik i Farven og Tonen, der viser nær Slægtskab med de gamle Spaniere.

 maleriet Bruden pyntes, 1878, Olaf W. Isaachsen.

2/2011

Han nyttet tiden godt; studerte verdenskunsten i museene, hvor han især beundret den italienske kunstneren Caravaggio (1573–1610) og den nederlandske maleren Rembrandt (1606– 1669). Den måten disse to kunstnerne behandlet lys og skygge på, opptok ham hele livet.

Etablering i Norge Den 23. august 1864 giftet han seg med Antonia Prehr i Düsseldorf. De flyttet hjem til Norge samme år og bosatte seg på Klep i Setesdal den første tiden. I en av skissebøkene fra 1864 fremkommer Olaf Isaachsens interesser for det særegent norske, og under overskriften De gamle Sæterdalsklæder gjør han omhyggelig greie for mål og oppskrift til Huen, Svartkoften, Raudkoften og Buxen. Det er interessant å legge merke til at Isaachsen så tidlig som i 1864 la ned arbeid for å bevare den rike setesdalskulturens klær og tradisjoner gjennom tekst og tegninger. Nye tendenser i norsk kunst Begynnelsen av 1880-årene var preget av nye tendenser i norsk kunst, etter franske strømninger. Naturalismen fordret at virkeligheten, og natur og mennesker, skulle skildres direkte og sant. I 1870-årene kom de første impulsene fra impresjonismen til Norge, også de med opphav i Frankrike. Målet var også her å gi et sant bilde av virkeligheten, men midlene var forskjellige. Det oppløste penselstrøket, sammen med tidsmomentet, ble impresjonismens kjennetegn. Det skulle males raskt, bredt og sammenfattende for å fange førsteblikksinntrykket. Fra Skogsfjorden ved Mandal er malt i de årene, og viser Olaf Isaachsens umiddelbare respons på de nye impulsene. Den lysfylte impresjonen av to gutter, den ene er sønnen Harald, vassende i Skogsfjorden i Mandal, eier en koloristisk varhet gjennom den fine vekslingen av vårgrønt og friskt, blått vann opp mot det gråbrune i knauser og svaberg. Setesdalen Olaf Isaachsen var den første norske maler med fransk tilknytning som slo seg ned i Norge på midten av 1860-tallet for å leve av kunsten. Thomas Couture hadde lært ham viktigheten av naturstudiet, og hos Courbet hadde han funnet en trygg havn i den mørke koloritten. Innflytelsen fra Courbet viste seg tidlig og skulle vare livet ut. Men også inntrykkene fra nye tendenser i fransk kunst, som han hadde fått nært kjennskap til under en Paris-reise i 1874, ble utslagsgivende for det friske fargesynet som gjør seg gjeldende i hans kunst fra begynnelsen av 1880-årene. Vi må også kunne regne med at vennen og kollegaen Amaldus Nielsen øvde en viss innflytelse på Isaachsens fargesyn og den naturalistiske innstillingen vi ser i landskapsbildene hans, især fra 1860–70 årene av. Men hans egentlige kjærlighet omfattet sagaen og mystikken, og derfor finner vi så mange mørke loft, så mange mørke landskap og dystre portretter i hans kunst. Gjennom motivene fra Setesdalen trer hans egenart tydelig fram, og det er det maleriske i dalens stuer, heller enn bondens arbeid og liv, som representerer kjernen i fremstillingene. Folket i dalen hadde tatt vare på den rike kulturarven gjennom århundrer. Samtid og fortid smelter sammen i Olaf Isaachsens forsøk på å nedtegne den norske byggeskikken, liv og farger. Hans kunstneriske program er derfor i tråd med Tidemands nasjonale innstilling, fordi fortiden slår så sterkt inn i det samtidsbildet han tross alt formidlet. Men mens det hos Tidemand er menneskelivet og selve øyeblikket som synes å danne utgangspunktet for gjengivelsen av folkelivet, virker Isaachsen mer interessert i kul94

2/2011

turen, som ramme og vitnesbyrd om fordums prakt, farger og tradisjoner. Det vitner Setesdalsloft fra 1878 om. Maleriet, med motiv fra et loft fra Ose i Setesdal, regnes som et av Isaachsens hovedverker. Varmen, poesien og mystikken karakteriserer bildet. Mørke farger står mot aksenter av rødt, blått, oker, grønt og hvitt. Fem rosemalte kister forteller om tradisjoner og generasjoners stolthet: Her ligger klenodier og verdier samlet, til eget bruk og som arv til neste generasjon. Stakkene og de rosemalte kistene røper velstand og kulturell bevissthet, rødfargen i den midterste stakken er drevet opp i styrke og finner gjenklang i åkleet og kistene på gulvet. Bildet er stramt komponert, og lys- og skyggevirkningene opp mot de mørke og glødende fargene gir bildet en egen poetisk fylde og kraft. Et annet motiv fra Ose er det litt mindre verket Bruden pyntes fra samme året. Det kan synes som om Olaf Isaachsen fortsetter fortellingen idet to kvinner nå befinner seg foran kistene, opptatt med å hente klær opp av kistene. Det er den vordende bruden som nå er gjenstand for vår oppmerksomhet. Bakgrunnsteppet av lysende, fargesterke stakker er tonet ned til en mørk helhetstone. Bare så vidt skimter vi klærne. De to kvinnene synes ivrig opptatt med brudepyntingen. På kisten bak bruden ligger stakk og andre tekstiler i all sin røde prakt. Det trekker blikket vårt inn i bildet, der bruden og kvinnen er midt inne i en høytidsfull handling. Kultur og tradisjon møtes i dette vare og ømme øyeblikket der datteren er i ferd med å forlate hjemmet. Vi legger merke til malemåten, som er frisk og djerv og nesten skissemessig i enkelte partier. Det er den fortettede høytidsstemningen der midt på gulvet i stuen som Isaachsen ønsker å formidle, ikke detaljene. Det er interessant å følge Olaf Isaachsens kunstneriske utvikling. I landskapsmaleriet hans kan vi følge en linje fra et begynnende friluftsmaleri i 1860-årene til et konsekvent friluftsmaleri fra 1880-årene av. Interessen for lyset, atmosfæren og fargene ved kystlandskapet binder landskapskunsten sammen til et helhetlig og samlet uttrykk, enten det er nære motiv eller vide utsyn han formidler. I loft og interiører fra Setesdalen fremstår Olaf Isaachsen med sterk koloristisk tyngde; med dype og sterke fargeklanger der fransk påvirkning er påfallende. Han malte gjenstander, arkitektur og interiør fra Setesdal i deres virkelige farger – helt i tråd med naturalismens program – så tidlig som i 1860-årene etter sin hjemkomst fra Paris. Slik sett utpeker Isaachsen seg blant de norske kunstnerne med bakgrunn fra det franske kunstmiljøet ved at han så konsekvent og så tidlig viser utvikling innen naturalisme og impresjonisme. I sin samtid slet Olaf Isaachsen for å oppnå anerkjennelse. Bortsett fra deltakelse på Statens høstutstilling flere ganger var det ikke ofte han stilte ut maleriene sine. Etter sin død var han nesten glemt. Årsaken til dette må dels søkes i uheldige kunstneriske omstendigheter, dels i hans valg av geografisk tilhørighet til Sørlandet, en landsdel som den gang ikke evnet å verdsette hans kunstneriske innsats. I dag regnes Olaf Isaachsen blant våre fremste kunstnere, og det er som skildrer av setesdalskulturen og som tolker av kystlandskapet i sør at hans viktige bidrag fremkommer.

Kilder: Faglitterær forfatter: Amaldus Nielsen (1838–1932). Kystens maler. (2000). En by – fem kunstnere. (2005) Olaf Isaachsen (1838–1898). Med livet som palett. (2009) Emanuel Vigeland (1875–1948). Pioner innen freskomaleriet og glassmaleriet. ( Utkommer 2012).

JONNY ANDVIK Maleren og hans verk: www.andvik.com Nyanser i grå og oker Olje på lerret.

Kvinne fra kunsthistorien

Georgia O’Keeffe

– sterk, livslysten og standhaftig I 1986 forsvant en sterk kvinnelig personlighet fra den amerikanske kunstscenen. Kvinnen het Georgia O’Keeffe, amerikansk malerinne kjent for sine blomster, landskapsog dyrebeinsmotiver kreert i et abstrakt og lidenskapelig formspråk.

Tekst Hilde Hernes / Foto fra A Woman on Paper

Georgia O’Keeffe var en av de kvinnelige nøkkelpersonene i den amerikanske modernismen: Hun skapte malerier ved å følge sin egen indre stemme, samtidig som hun klarte å fange den amerikanske nasjonens ånd gjennom dem.

O’Keeffes samfunnskontekst Hvem var så denne kvinnen som etter 1950-tallet kom til å bli stilt ut ved de mest anerkjente museene i verden, i tillegg til å få priser som the Medal of Freedom av president Gerald Ford og the Medal of the Arts av president Ronald Reagan? På tross av at O’Keeffe vokste opp i et restriktivt og patriarkalsk samfunn på begynnelsen av 1900-tallet, tok hun sine egne valg og fulgte sitt eget indre driv etter å livnære seg som malerinne. O’Keeffe tok avstand fra ekteskapsnormene og valgte å ta utflukter og lengre turer til utlandet, med mannens støtte, for å kunne leve på den eneste måten hun selv klarte – som personen Georgia O’Keeffe. Abstraksjonen og det indre selvet Georgia O’Keeffe var og ble en modernist: det er penselstrøkene på lerretet som er fokuset i hennes malerkunst. Fra ulike hold i vårt århundre blir hun ofte lest i sammenheng med den kunstneriske bevegelsen presisjonismen, en bevegelse som startet på 1920-tallet, selv om hun aldri har omtalt seg som en av dem. Ifølge Edward Lucie-Smith, slik det fremkommer i Art of the 1930s: the age of anxiety, var det opptattheten av industrielle former og fokuset på flatheten, inspirert av kubismen, i tillegg til fotografiets medium som definerte presisjonismen. Han presiserer for øvrig at det kun var O`Keeffes skyskrapermalerier utført på tyvetallet, som kan sees på som en del av denne stilbevegelsen. Abstraksjonen i O’Keeffes malerier kommer til uttrykk ved flatheten i malerstilen: hun skapte dybde ved hjelp av fargene på lerretet. Samtidig ser man tydelig inspirasjonen fra det fotografiske medium hvor hun tar et utsnittsbilde som hun forstørrer og deretter forenkler på abstrakt vis. O’Keeffe har selv skrevet: It is surprising for me to see how many people separate the objective from the abstract, i forbindelse med sitt syn på maleriet. O’Keeffe kritiserer samtidens malerkunst. Ifølge henne er det ikke nok å male abstrakte objekt med den yp96

2/2011

perste presisjon, hvis objektene ikke klarer å uttrykke stemningen som maleren selv ser i disse objektene. Sagt av henne, i norsk oversettelse: Et vanlig figurativt malt objekt er ikke godt nok, hvis det ikke er utført på den abstrakte måten. O’Keeffe, som var født amerikansk og overførte sine følelser fra motivene til lerretet, kreerte kunstverk som var tvers igjennom amerikanske – ved at hun hele veien forholdt seg til det amerikanske kontinentet. På den måten ble hennes verk også stadfestelser på den abstrakte amerikanske-modernistiske kunsten, i motsetning til andre amerikanske kunstnere som enten malte det andre hadde gjort før dem, eller søkte mot Europa for inspirasjon.

Ville bli kunstner Georgia Totto O’Keeffe ble født i år 1887 nær Sun Prairie, i Wisconsin. Her vokste hun opp som barn nummer to av totalt syv søsken. Hennes foreldre satte stor pris på verdien av utdanning for sine barn, likestilt for guttene som jentene, noe som førte til at alle studerte. O’Keeffe har selv skrevet i Selections from Georgia O’Keeffe, Georgia O’Keeffe (1976) at hun allerede tidlig uttalte ordene at hun ønsket å bli kunstner da hun ble stor. Dette ble sagt det samme året hun avsluttet det 8. klassetrinnet på skolen. Ifølge Emily Ballew Neff, slik det fremkommer i boken The Modern West: American Landscapes 1890–1950, støttet foreldrene henne ved at de lot henne følge kunstklasser ved Art Institute of Chicago i årene 1905–06. Laurie Lisle skriver om hvordan O’Keeffe i en alder av 19 år uttalte at Filling a space in a beautiful way – that is what art means to me. Hennes fokus lå på det estetisk vakre i denne fasen, hvor hun sier at det viktigste var å fylle lerretet på en skjønn måte. Neff skriver videre at O’Keeffe, året etter, studerte ved Art Students League i New York hvor hun leste Dows Composition, en bok som tok for seg kunstverkets formale elementer. Arthur Wesley Dow var en anerkjent amerikansk maler, grafiker og læremester, som kom til å bety mye for henne. I Portrait of an artist: A Biography of Georgia O’Keeffe skriver Laurie Lisle at Dow både hadde sett en god del europeisk og japansk kunst, noe som førte til interesse for [...] order, tranquillity, and reverence for nature to be seen in the flattened forms of the Japanese prints [...] . I O’Keeffes verk, både i hennes

Pink Tulip, Georgia O’Keeffe, 1926, olje på lerret.

akvareller og malerier, legger man øyeblikkelig merke til hennes bruk av flatheten i formene og opptatthet av naturen. Flatheten i uttrykkene på billedflaten responderer til hennes abstrakte malemåte, hvor detaljer ble fjernet, og hvor fokuset bestod i å uttrykke en sinnstilstand til de fangede objektene som betrakterne kunne gjenkjenne seg i. Gjennom hennes verk ser man naturformer som blomster, jordsmonn, landskap og organiske dyreformer. O’Keeffe og Dow stod hverandre nær både kunstnerisk og på det personlige plan. Dette underbygges også av Neff som skriver at O’Keeffe brukte Dows Composition i undervisningen da hun praktiserte som lærer ved Amarillo i Texas i årene 1912–1914. I 1914 ble hun også student under Dow ved Teachers College ved Columbia University. To år senere inntrådte Georgia O’Keeffe som overhode for kunstinstituttet ved West Texas State Normal College i Canyon, som ifølge Neff er dagens West Texas A&M University.

Alfred Stieglitz og galleri 291 Georgia O’Keeffe slo igjennom raskt i kunstverdenen. Stieglitz kom til å bli O’Keeffes sterkeste pågangsdriver, og gjennom mange år holdt han kollektivutstillinger med flere av hennes verker. Han lot henne uttrykke seg på den måten hun selv ville. Galleriet hans i New York, på folkemunne kalt for 291, viste frem avantgardekunst. Alfred Stieglitz' ambisjon var å vise frem både europeisk og amerikansk avantgardekunst til den amerikanske befolkningen. I en kunstnerisk sammenheng defineres avantgardekunst til de typer verk som bryter med de regjerende kunstneriske konvensjoner, og som baner frem en ny stilart, nye uttrykksformer eller definisjoner for hva kunst kan være. Noen eksempler på europeiske avantgardekunstnere som Stieglitz representerte i sitt galleri, var Rodin, Picasso, Braque og Matisse. I tillegg nevnes amerikaneren Marsden 2/2011

Radiator Building – Night New York, Georgia O'Keeffe.

Hartley, siden Stieglitz også var opptatt av avantgardekunsten i USA. Man kan dermed forstå viktigheten ved hans person. Han var med på å hjelpe frem kunstnerne, som blir omtalt i kunsthistoriske bøker den dag i dag.

Det feminine uttrykket Som malerinne ønsket Georgia O’Keeffe å fange betrakterne med sine verk – ved at verkene skulle formidle hennes forståelse av fenomenene, i dette tilfelle blomsterskildringene. Dette skjedde ved at hun fokuserte på sinnsstemningen som motivene gav henne. I tillegg forstørret hun motivene til monumental størrelse, i forhold til deres reelle størrelse, slik at betrakterne skulle bli forbauset og derfor bli tvunget til å ofre tid til å se på dem. Som hun selv skriver i Voicing our Vision: Writings by Women Artists, i norsk oversettelse, jeg vil få de stressede NewYorkerne til å benytte tiden sin til å se hva jeg ser i blomstene. Selv om Georgia O’Keeffe ble anerkjent på den amerikanske kunstscenen på et tidlig stadium av sin kunstnerkarriere, møtte hun også motstand fra sine kritikere. I boken Voicing our Vision: Writings by Women Artists skriver Mara R. Witzling om reaksjonene ved O’Keeffes blomstermotiver. For det første fikk kunstnerinnen mye negativ kritikk, som ble begrunnet med at blomstene ble betraktet som symboler på det kvinnelige kjønnsorgan. 98

2/2011

Mange kan nok til dels være enig i at en blomst i utsprunget tilstand, som hun ofte malte, kan se ut som en vulva med sine kronblader som sprer seg i en v-formasjon. Noen av kritikerne uttalte at blomstene er plantenes sexorgan. Det de mest trolig hadde i tankene, er pollineringen. Men når man tar i betraktning hennes kunstneriske ståsted, forstår jeg hennes dypeste forargelse og hennes evige benektelse av den seksualiserte fortolkningen. Blomstene representerte mer enn en ordinær figurativ fremstillingsform – hun forsøkte å tale blomstenes språk gjennom den visuelle malerkunstens språk. Kommunikasjonen var det som lå til grunn for hennes malerkunst. Mer spesifikt: det var gjennom malerstrøkene at O’Keeffe undersøkte sine objekter. For det andre forsøkte kritikerne å nedverdige kunstnerinnen ved å si at hennes kreative utfoldelse ikke oppstod fra hennes intellekt, men heller fra hennes kvinnelige intuisjon, hevder Witzling. Gjennom denne kritikken kjente O’Keeffe den patriarkalske maktens hånd om sin strupe, som forsøkte å kvele hennes kvinnelige stemme. Ifølge Witzling strevde malerinnen med å finne et kvinnelig formspråk som talte, og O’Keeffes blomstermalerier var et resultat av denne utforskingen av å finne dette visuelle språket. Slik jeg forstår Witzling, fikk O’Keeffes blomstermalerier mye ufortjent kritikk, noe som baserte seg på en form for kommunikasjon som muligens var for tidlig i prosessen til å forstås. Det tredje punktet som Witzling drar frem, er hvordan O’Keeffe som person ble sett på som et seksuelt objekt. Ektemannen Stieglitz fotograferte henne stadig i lettkledde tilstander de første årene av deres ekteskap, som en del av hans besettelse for det fotografiske medium og ikke minst med tanke for kjærligheten overfor sin hustru. De sensuelle fotografiene ble ofte utstilt i galleri 291 sammen med hennes malerier. På grunn av disse fotografiene var det mange som ikke klarte å ta henne seriøst som kunstner, men heller betraktet henne som et objekt. På tross av at Stieglitz hadde støttet O’Keeffe fra den første dagen han så hennes bilder og hele veien frem til sin død, var hans fotografier av henne med på å skade hennes kunstner-renommé som hun hadde oppnådd ganske så raskt nettopp ved hjelp av han.

New York-bygninger På slutten av 1920-tallet oppstod et nytt tema i kunsten til O’Keeffe – arkitektoniske bygninger i New York. I boken The Story of Modern Art hevder Norbert Lynton at O’Keeffes arkitektoniske motiver nærmet seg det fotografiske medium, noe han begrunner ved at hennes malerier er nesten kvasifotografiske i uttrykkene. Ifølge han er oppskriften hennes Observation + photography + abstraction. Hva som ligger i disse ordene, er hvordan kunstnerinnen stripper ned maleriene sine til det ytterste, og hvordan hun tar utgangspunkt i et utsnitt som deretter forstørres opp og zoomes inn. Når man abstraherer et objekt, slik O’Keeffe gjorde, fjernes figurative detaljer hvor flatheten kommer mer til syne på lerretet, slik sett er koblingen til det fotografiske medium relevant. En annen nærliggende referanse er det impresjonistiske maleriet, med tanke på utsnittsbilde som de var kjent for, og deres valg av motiv. Som nevnt tidligere benytter Georgia O’Keeffe seg av et utsnitt av motivet, for deretter å abstrahere dette og transformere sin egen følelse i relasjon til objektet over til lerretet. Impresjonistene er kjent for sine utsnittsverk. Mange av dem benyttet seg av fotografiet ved et snapshot som de deretter tok utgangspunkt i da de begynte maleøkten. I likhet med impresjonistene var også O’Keeffe opptatt av å skildre den nye industrialiserte byen med dens yrende liv. Men i O’Keeffes bymalerier er det først og fremst de arkitektoniske bygningene med

deres enorme radius som griper tak i oss. Samtidig kommer dobbeltheten i motivene hennes frem: På tross av de langstrakte bygningene som faktisk er motivene, kommer disse litt i skyggen for hennes teknikk − nemlig abstraksjonen. Slik sett skjedde det en utvikling i Georgia O’Keeffes kunstproduksjon: mens hun i blomsterfasen var opptatt av å uttrykke sinnsstemningen hun fikk i relasjon til sine objekter, var fokuset i New York-fasen i større grad abstraksjonen på lerretet. Witzling skriver for øvrig at O’Keeffe begynte å male New Yorks bygninger på trass, etter å ha fått en oppfordring om å male byen. I denne forbindelsen skal det også ha blitt nevnt at ingen mannlig maler hadde klart å male byens bygninger på en fengende måte. Det kan derfor virke som om O’Keeffe malte sine bygninger nettopp for å bevise at hun, som kvinne, kunne klare å fange byens nærvær og fravær på en måte ingen andre tidligere hadde klart. Av sine kvasse kritikere i forbindelse med blomstermaleriene fikk pipen en annen lyd denne gangen, hun klarte å bevise sin posisjon som en av Amerikas dyktigste moderne abstrakte malere.

New Mexico Georgia O’Keeffe tok turen til New Mexico i 1929, og synet av det som møtte henne, kom til å ha en enorm påvirkning på hennes kunstverk for resten av hennes liv. I The Modern West: American Landscapes 1890–1950 skriver Emily Ballew Neff om kunstnerinnens fascinasjon for det enorme ørkenlandskapet med de langstrakte fjellkjedene. Neff skriver hvordan O’Keeffe flyktet til sitt fristed i New Mexico hver sommer siden 1929, hvor hun pleide sine spirituelle behov i forbindelse til stedet, jordsmonnet og tilknytningsfølelsen. Her delte hun halvparten av tiden mellom Albiquiu og Ghost Ranch. Dette blir begrunnet ved motstands kritikken hun fikk som gikk inn på henne, vedrørende blomstermaleriene og av kvinnens plass som ble forsøkt neglisjert av de mannlige kritikerne. I New Mexico fikk kunstnerinnen den friheten hun trengte til å fordype seg til kunstens virke – både ved ensomheten som hun trengte for å kunne koble av, og for å kunne åpne kanalene for å ta inn inntrykkene sine. Witzling utdyper Neffs forståelse av at kunstnerinnen trengte et fristed for å få roen, når hun skriver at O’Keeffe mislikte mer og mer byens leven i tillegg til de hverdagslige pliktene som stjal både tid og inspirasjon fra henne. På tross av at O’Keeffe likte friheten i New Mexico om somrene, skriver Witzling også hvordan hun slet med fraværet av mannen Stieglitz som ble igjen i New York. Det var ikke før 1949 at hun flyttet til New Mexico permanent, etter Stieglitz` død. Resulatet av arbeidsøktene utført under New Mexico-turene gjorde at kritikerne ikke lenger kunne ignorere hennes posisjon som en eminent maler, skriver Neff. Maleriene til O’Keffee gav betrakterne en håndfull av fortolkningsmuligheter ved at de var gjennomarbeidet til det ytterste med et x-antall lag. Ifølge Neff malte hun med et visuelt språk som skilte seg fra det ordinære. Så hvordan var egentlig maleriene hennes innholds-og stilmessig? Georgia O’Keeffe var særdeles opptatt av geologiske naturfenomen, som også er fremtredende temaer i verkene hennes. Ifølge Neff klarte hun å få frem det helhetlige konseptet vedrørende natur og kultur i forbindelse med historiske aspekter som O’Keeffes generasjon gav seg i kast med, men som få klarte å uttrykke. Utover 1930-, 40- og 50-tallet lagde O’Keeffe malerier av for eksempel kors, fjellrekker og dyrebein. I det ørkenaktige landskapet i New Mexico dukket det rett som det var opp trekors ut av intet, som påminnere om den katolske kirken. Det er mange eksempler på malte kors plassert i ørkenlandskap i hennes verksproduksjon: et fellestrekk ved bildene er at korsene overskygger fjell-

Black Cross with Stars and Blue, Georgia O'Keeffe.

kjedene i bakgrunnen, størrelsesmessig. Bildene er særdeles stiliserte: O’Keeffe bruker få og sterke farger i koloritten, og formene er abstraherte. I tillegg til dette kan man tydelig se de figurative motivene som er skildret på lerretet. Korsene blir på en måte et tegn på sivilisasjonen som er tilknyttet stedet, New Mexico. Fokuset i hennes malerier var altså å fange det levde livet som hendte eller hadde eksistert ulike steder.

Ettermæle Witzling skriver hvordan O’Keeffe i sine 14 siste leveår bodde sammen med Juan Hamilton, en keramiker, i New Mexico. Da hennes syn begynte å svikte, startet hun å lage krukker sammen med Hamilton som hun satte stor pris på. Hun tok derimot opp malingen de siste årene, på tross av det dårlige synet. I 1984 flyttet O’Keeffe til Santa Fe for å bo sammen med Hamilton og familien hans, og hun døde der i 1986, skriver Lucie-Smith. Georgia O’Keeffe var og er fremdeles en stor inspirasjon for kvinnelige kunstnere i Amerika den dag i dag: Dette var en kvinne som gjennom hele sitt liv fulgte sin egen vei, på tross av at det stred mot samfunnets levemåte for en kvinne. Nettopp på grunn av sitt pågangsmot, å følge sin egen intuisjon om hva kunst betydde for henne, blir hun i dag sett på som en av foregangskvinnene for den amerikanske abstrakte kunsten. O’Keeffe så det vakre, estetisk sett, i de døde beinrestene som hun ofte tok med seg hjem til New York etter sine sommerturer i New Mexico, som inspirasjon. O’Keeffe forsøkte å vekke sitt eget samfunn og få folk til virkelig å se sine omgivelser. På den måten var hun også den som kartla det amerikanske landskapet med sine motiver – i en turbulent og urolig tid i USA. 2/2011

bjørkeskog II, Lars Lerin

 Lars Lerin i sitt atelier i nær Östra Ämtervik i Värmland.

100

2/2011

 det siste er ljuset akvarell, 2006

En av Nordens fremste akvarellmalere Svenske Lars Lerin er kanskje mest kjent for sine landskapsbilder fra utkantsteder som Lofoten, Island, Sibir og Värmland. Ødslige låver og nedslitte eternit-hus i havgapet er typiske lerinske motiver. Men de er aldri bare ødslige. Lyset, om det så bare er en smal strime, er med på å gi bildene det som er blitt beskrevet som et overveldende nærvær. Tekst Mona Vaagan / Foto Mona Vaagan og Lars Edelholm

− Vil du ha jordbær? Det er det eneste jeg har å by på, sier Lars Lerin som akkurat har åpnet døren og vist oss inn på kjøkkenet i sitt gamle trehus. Huset er nylig pusset opp sammen med ektefellen, den brasilianske danseren Manoel Marques. Boligen ligger i enden av en smal grusvei, omgitt av frodige, grønne jorder i Östra Ämtervik i Värmland. Området er berømt for sine mange kunstnere. Noen kilometer unna ligger Selma Lagerlöfs Mårbacka. Lerins nærmeste naboer er Karin og Marc Broos, som driver et av Sveriges mest særpregede gallerier, The Alma Löv Museum of Experimental & Unexp.Art. Også Lars Lerin har bidratt til gallerifloraen i denne delen av Värmland. For fem år siden innviet han sitt faste, sommeråpne utstillingslokale i oppvekstkommunen Munkfors. En annen milepæl var den store utstillingen på Waldemars udde i Stockholm i 2008. Hundre tusen mennesker møtte frem for å se akvarellene som fylte malerprinsen prins Eugens gamle residens Waldemars udde. Dagens Nyheters kritiker Peder Alton konkluderte med at dette var både lysende malerkunst, overbevisende håndverk og et personlig dokument: Den nordiska melankolin har förvandlats till en sparsmakad och exakt realism.

Trollbundet av Lofoten Men nå sitter vi altså her, i hans rommelige bondekjøkken, og spiser jordbær. Lerin sier det på norsk, jordbær. Gjennom mesteparten av 1990-tallet bodde han i Svolvær med sin daværende norske samboer. Disse årene skulle bli en av hans mest produktive perioder. Han besøkte Lofoten første gang i 1978, etter å ha hørt om Kunstnerhuset i Svolvær, et bo- og arbeidssted for norske og svenske billedkunstnere. − Fra jeg var tenåring, drømte jeg om å se dette landskapet. Etter hvert som jeg begynte å male mer og mer, drømte jeg om å reise ut, til et sted hvor det var spennende og vilt. Jeg hadde også en favorittmaler, X’et, den svenske maleren og skulptøren Sven X’et Erixson, som malte derfra på 1930-tallet. Motivene fra Lofoten er noe mange forbinder aller mest med Lars Lerin. Fiskemottak hvor vannet blander seg med blod og is som i en akvarell, slik han selv beskriver det i boken Anløp.

Hvite hus som nesten går i ett med snøføyken. Nattsvarte fabrikklokaler med streif av solens siste stråler. Måker. − Jeg var trollbundet av Lofoten, sier Lerin. I flere av sine bøker fra Lofoten siterer han værmeldinger: mot kvelden oppklarende ..., lavtrykk fra Island på vei inn mot norskekysten .... Velkjente fraser for alle oss som husker NRKs ene radiokanal. For Lars Lerin var disse værrapportene poesi. Han var fascinert av alle de nordnorske ordene for vær: Rafsvær og gleksvær, kaldt surt vær, godvær, stilt og rolig vær, regn på snø, tett regn, snøtykke med vind, vedvarende kraftig regn ... Hans egne akvareller kan nesten betraktes som værrapporter, sier han et sted. Og legger til: – Hvis jeg har truffet riktig, vel å merke.

Livet selv interesserer meg Lerin kjente seg velkommen i den norske øygruppen. − Jeg har aldri hatt stort behov for å omgås folk. Jeg har ikke særlig behov for å prate om kunst. Det er livet selv som interesserer meg. Jeg liker å snakke om følelser, hvordan vi har det. Lofoten var positivt for meg. Det var glade og åpne mennesker. − Har du fremdeles kontakt med det norske kunstner miljøet? – Nei, bare hilsener av og til på Facebook. Og det er veldig hyggelig. Da forholdet til samboeren tok slutt ved årtusenskiftet, ble det et vendepunkt. Tiden etterpå ble tung. Også fordi han etter hvert innså at han måtte få bukt med et mangeårig misbruk av piller og alkohol, for å overleve, som han selv har forklart. Han flyttet tilbake til Värmland. Akvarellene ble mørkere. Motivene var ofte hentet fra de värmlandske skogene: Forlatte ødegårder, hogstfelt. Men også eldre mennesker i nærmiljøet, som i boken Det tysta köket. I årene som kom, reiste han også mye, både til fjerne himmelstrøk som India og til Færøyene og Island. − Hva er det ved utkantstedene som fascinerer deg? 2/2011

101

− Det er vel noe som svarer til min egen sjel, jeg har alltid kjent meg utenfor selv. Jeg har alltid likt meg på utposter. Det har også noe med menneskene å gjøre, de er vakre og annerledes.

Kunsten ble redningen I den ferske selvbiografien En liten konstnär forteller Lerin om oppveksten i Munkfors, hvor han ble født i 1954. Faren eide en klesforretning, moren var hjemmeværende. Lars Lerin oppdaget tidlig at han skilte seg ut. Han ville heller hoppe strikk med jentene enn å spille fotball med guttene, og lekte i all uskyld mor og far med vennen Kaj. – Vi var en liten familj, tyckte vi. Tills pappa dök upp på skolgården en dag med et kärleksbrev till Kaj som jag glömt posta. Vi fick inte träffas mer. Det var i kärlek mina föräldrar försökte omskapa mig. Om jag inte ägt en sådan inre styrka och envishet hade jag kanske dukat under för denna kärlek. Kunsten skulle bli hans redning, bestemte han seg for. Som 20-åring gikk han et år på kunstskole og fortsatte så å male. Foreløpig mest oljemalerier, men han arbeidet også med tegning, akvarell og grafikk. I 1980 kom han inn på Valand knsthögskola i Göteborg. Da han gikk ut derfra fire år senere, hadde han også debutert med sin første bok, Utpost. Fram til i dag har det blitt hele 51 bøker, hvor han kombinerer tekst og bilder. Han skriver for å uttrykke det han ikke kan male, har han en gang sagt. En brevveksling med en journalistvenninne åpnet opp en kran i skrivingen for noen år siden, forteller han. − Vi hadde begge en vanskelig tid da vi begynte å skrive med hverandre. Vi skrev uhemmet, alt vi hadde tenkt og følt. Det ble en øvelse, en åpning. Siden har jeg hatt lett for å åpne den kranen igjen. − Skrivingen til tross, hvorfor ble akvarellen din viktigste uttrykksform? − Det valgte seg selv. Jeg har jobbet med ulike teknikker, og etter hvert kjente jeg meg hjemme med vann og pigment. Det er noe rent ved det. Jeg syntes oljemaling ble litt for kladdete. Akvarell gir motstand, samtidig er det en medspiller. Det blir en dialog med materialet som jeg trives med. Lyset er hovedmotivet − Mange har framhevet lyset i bildene dine. I antologien Lars Lerin och det mörka ljuset forteller en svensk forfatter at hun ble slått i bakken av en av dine akvareller, som viser en lysende Shell-stasjon i nattemørket. Senere skrev hun en roman med utgangspunkt i dette bildet. Hvilken rolle spiller egentlig lyset for deg? − Jeg kan ikke tenke meg å lage bilder uten lys. Lyset er selve hovedmotivet. Det handler om å streve etter noe som er troverdig. Jeg vil formidle nærvær, at jeg har vært på et spesielt sted med et spesielt lys. Det finnes noen øyeblikk i livet hvor noe antennes. Øyeblikk som kjennes sterkere enn hverdagens tristesse ... Når jeg sier dette, kan jeg også høre at dette lyder motsigelsesfullt … Lerin tar en slurk kaffe − Det er ikke så viktig hva man maler, men at man lever seg inn i det, fortsetter han.

102

2/2011

− For meg handler det om å ha et utgangspunkt. En låve, et hogstfelt. Å se innover og utover er noe man må trene på hele livet. −Det er en prosess, å se både inn i seg selv og på verden? − Absolutt. Det tar hele livet. Det er noe du aldri blir ferdig med. Hittil har ideene kommet lett. Han håper det fortsetter slik. Akkurat nå er han sysselsatt med Iran, et land han besøkte for noen år siden, og som resulterte i reiseboken Allt utom regn. Vi går opp i atelieret han har innredet i andre etasje, et loftsrom som er åpent helt opp til takbjelkene. Langsmed vinduene står et velbrukt arbeidsbord, med pensler og malerskrin framme, klare til neste økt. Lerin finner fram en akvarell han er i gang med, hvor motivet er en moské i gull og blå nyanser. Det er blitt mange moskeer i det siste, forteller han. Både troen som ligger bak, og det estetiske ved disse byggverkene appellerer til ham.

Maler for sin egen del Han er glad for at bildene hans selger godt, og for publikumstilstrømmingen til galleriet i Munkfors. Gjennom årene har han hatt utstillinger i hele Norden, i Frankrike, Tyskland og USA. I Norge deltok han blant annet på en gruppeutstilling i Kunstverket Galleri på Hovedøya i 2009. Kanskje blir det en norsk utstilling også i 2011. Men han har ikke lenger det samme behovet for å stille ut. − Da jeg bodde i Norge, stilte jeg ut mye. Da trengte jeg den bekreftelsen. Etter hvert synes jeg det er blitt mer og mer jobbigt. Han bryr seg i det hele tatt ikke lenger så mye om hva folk mener om ham selv og hans kunst. − Jeg har godt av å arbeide. Jeg har behov for å arbeide med et maleri hver dag, og å skrive. Det er først og fremst for min egen del jeg gjør dette, sier han. Når han litt senere setter seg i bilen sammen med sin Manoel for å ta en tur sørover i landet, får jeg sitte på til nærmeste jernbanestasjon. Manoel Marques snakker portugisisk i mobilen, og jeg ser ut på det bølgende landskapet langs innsjøen Fryken. Lars Lerin lytter til et radioprogram om en svensk kunstner i Paris. Selv kan kanskje Lars Lerin sammenlignes med noen av sine egne bilder, i hans øyne kan livets svarte side ennå merkes, men også varmen som stråler gjennom ham, også i møtet med en tilfeldig norsk journalist. − Hej då, sier han når han slipper meg av ved stasjonen. Og gir meg en klem.

Lars Lerin (f. 1954) Født i Sverige.

Utdanning: • Valands konsthögskola i Gøteborg 1980–1984.

Utstillinger i utvalg: • Utstillinger i flere land. • Permanent Lars Lerin-utstilling på Laxholmen i Munkfors. • Utstilling på Waldemars udde, vinteren 2008/2009, ble besøkt av 100 000 mennesker. For mer info: www.laxholmen.org

Thorstein Rittun Du finner bilder av kunstneren i følgende gallerier; Kunstnerforbundet  Galleri D40  Galleri Oddvar Olsen  Gulden Kunstverk  Galleri Osebro Galleri BI-Z  Galleri Amare  Galleri Modern Art  Galleri Krane  fineArt // Kunstklubben

I Bertil Gregings hode Bertil Greging mener hodet hans er som et hus. Stadig dukker det opp nye rom i dette huset; hvite flater som inspirerer ham til å skape. Da jeg kom på atelierbesøk, føltes det som å få gå inn i tre rom av hans hode.

Tekst og foto Maren Engelschiøn

– Ser du pistolen? spør Bertil Greging. Jeg er akkurat kommet inn i atelieret hans i Hausmanns gate i Oslo og er blitt stående og se på en tegning av et strekhode i profil med ornamentalt preg; det eneste bildet i det første lille rommet. Pistolen som ligger inni hjernen og presser seg ubønnhørlig ut mot pannen, ser jeg først når han spør om jeg har lagt merke til den. Utrolig at jeg ikke så den med én gang? Jeg ser nøyere på tegningen nå. De rene og skarpe fargene står i spent kontrast til det matte, sorte underlaget. 104

2/2011

– Hvilke materialer har du brukt her? spør jeg. – Først har jeg malt papiret med en matt akryl sortfarge, den matteste jeg kunne finne, og så har jeg tegnet med håndlagde pastellkritt. Ser du forskjellen i rødfargen her? sier han og peker på en skarp rødfarge, og så, til sammenligning, på en mattere rødfarge med mindre pigment i seg. – Det er forskjellen på håndlagde pastellkritt og syntetiske pastellkritt; jeg gikk tom for rødt, forklarer han, som om det er innlysende at han ikke kunne vente med tegningen til han hadde fått kjøpt mer av den håndlagde typen.

Før vi forlater dette første rommet, gjør Greging meg oppmerksom på en barnetegning som sønnen hans har tegnet. Nå er han 19. Datteren er 21. Barna har forskjellige mødre og bor ikke sammen med ham.

Ned på huk Vi går inn i det neste rommet. Her er det et skrivebord hvor han jobber med skisser til et skulpturprosjekt. På veggen henger tegninger, og ferdig oppspente lerreter ligger flatt på gulvet eller står støttet opp mot veggen. Det er enda et rom innenfor dette, og gjennom den åpne døren og vinduene ser jeg flere lerreter støttet opp mot veggen, malte og umalte. Jeg ser ingen staffelier. – Jeg ser ingen staffelier? spør jeg undrende. – Nei, jeg tegner på ark som henger på veggen, og maler på lerreter som ligger på gulvet eller er støttet opp mot veggen, forklarer han og viser ved å sette seg ned på huk. 53-åringen legger til at han er i ganske god form nå. Før spilte han mye fotball, og nå trener han på treningsstudio flere ganger i uken: tredemølle, ellipsemaskin og styrketrening.

er på listen over innkjøpte samlere. Likevel, jeg hadde ikke trodd jeg skulle bli så beveget av å se bildene hans live. Mye har tydeligvis skjedd i Gregings hode i de to årene han har hatt pause fra kunstscenen; det er som om han har fått en ny start. Hans tidligere strekhoder var så komplekse og tunge av irrganger. Strekhodene i hans nye arbeider er lettere, mer åpne. Fargene er sterke, bestemte og klare. Hodene er dessuten blitt mindre fremtredende i mange av arbeidene; de er der mer som et lite apropos på kunstnerens tilstedeværelse. – I noen av tegningene har jeg tatt med elementer som jeg kjenner igjen fra bilder jeg lagde da jeg var 15–16 år. Da hadde jeg en psykedelisk periode der jeg tegnet veldig detaljerte tegninger med ornamentisk preg. Jeg brukte rotring-penn. Det er veldig tynne tusjer som tørker fort. Arkitekter bruker dem. Nå orker jeg ikke pirke like mye som jeg gjorde da jeg var tenåring, men det er helt klart elementer fra tenåringstiden som går igjen i noen av tegningene mine nå. Det er ikke en gjentagelse av det jeg har gjort før; jeg gjør litt opprør hvis jeg føler at jeg gjentar meg selv. Arbeidene preges av det livet jeg lever, og når det er i

I det innerste rommet i atelieret forbereder Bertil Greging utstilling i Kunstnerforbundet i september 2011, i forbindelse med 100-årsjubileet.

Vi ser på de fire tegningene som henger ved siden av hverandre på veggen. Som i den første tegningen jeg så, har han også her malt med akrylmaling først og tegnet med håndlagde pastellkritt oppå. Strekprofiler går igjen på mange av arbeidene. – Ser du profilen min sier han engasjert og snur hodet til siden og peker mot egen nese. – Nesen er ganske stor, ser du det? Ikke veldig stor, men litt stor, og haken er noe tilbaketrukket. Ubevisst er det også sånn jeg tegner hodene mine.

Ny start Bertil Greging har deltatt på Høstutstillingen 19 ganger – stort sett med tegninger, og gjevest av alt er at Malmö Konstmuseum

endring, er det naturlig at bildene endrer seg også. Hvis bildene mine ikke hadde reflektert endringene i meg, hadde de blitt overfladiske. Jeg ser det ungdommelige i de fire tegningene. De er så kule at de kunne blitt brukt som platecovere, men det er ikke noe anstrengt kult over dem. Det synes at han har malt fra hjertet. – Det ble mye tegning i oppveksten? – Ja, jeg vokste opp på Haslum i Bærum og brukte mesteparten av fritiden til å tegne og sparke fotball, og så var jeg veldig sjenert for jenter. Jeg var så sjenert at jeg begynte å meditere for å bli kvitt sjenansen. Jeg trodde det skulle hjelpe, så jeg mediterte fra jeg var 18 til 19. Dem jeg mediterte med, lo da jeg sa hvorfor jeg var der. Det er jo gjerne ikke derfor man mediterer … 2/2011

105

Bertil Greging smiler når han tenker tilbake. Den høyreiste mannen later til å være kvitt dame-sjenansen i dag, men innrømmer at han ikke er helt fornøyd med å være singel. Samtalen penser raskt tilbake til kunst, og jeg spør om han alltid har foretrukket å male i flater. – Ja, svarer han tenksomt og utdyper: – Et flatt maleri uten dybdeperspektiv krever noe annet av publikum enn et bilde som illuderer rom. – Det er ofte flere bildeflater i et bilde, konstaterer jeg og studerer et spennende maleri under tegningene. Det har en tegnet løkke som øverste lag. – Jeg prøver å tegne meg ut i rommet, forklarer han. På alle arbeidene jeg ser, har Greging brukt samme teknikk: akrylmaling under pastellkritt, men det han kaller malerier, er på lerret og ikke på papir.

Enten eller Vi går videre inn i det siste rommet i atelieret. En serie med fire fargesterke lerreter står inntil hverandre opp mot veggen. De skal stilles ut i Kunstnerforbundet i september 2011, i forbindelse med 100-årsjubileet. Det er som om hvert bilde tar tak i hjertet mitt og holder det fast for å kommunisere med meg. Bertil Greging registrerer bildenes effekt, og det gjør ham glad. Jeg er den første som får se dem. – Du virker uredd for å fylle flaten med mange elementer, sier jeg, imponert over at maleriene ikke virker overlesset. Noen av hans tidligere verk har vært temmelig minimalistiske, så det later til at han lett beveger seg fra ett ytterpunkt til et annet. – Det er enten eller med meg. Sånn er det i livet ellers også. Det jeg maler, er reaksjoner på det som skjer i livet, og så får det et kunstnerisk uttrykk. Jeg er veldig opptatt av det som skjer i hodet mitt. En prest sa til meg en gang at hodet er som et hus ... Jeg spør ikke hva han mener med å si at hodet er som et hus. Ordene skaper et bilde i tankene mine som jeg vil holde fast ved: av spennende ganger og rom i hodet, dører og vinduer som kan åpnes og lukkes. Rom som er spekket med minner fra det som har vært, rom fylt av smerte og vonde prøvelser, og rom så lyse og glade som et barnerom der latter sitter i veggene. Trehjulssykkel med to seter Plutselig går Bertil Greging bort til vinduet mot gaten og peker ned på en håndverker som har samme grønnfargen på luen som noe han har i hånden. – Ser du det? utbryter han, veldig engasjert. – Jeg har alltid vært veldig opptatt av sånne detaljer. Som barn kunne jeg sitte og se på et grønt eple i en lang tid, mens en kamerat snakket om politikk. Jeg har alltid kunnet fordype meg i det visuelle. Det første jeg husker at jeg tegnet, var en trehjulssykkel med to seter. Jeg tegnet den til tanten min fordi jeg ønsket meg en sånn til jul, men jeg fikk det ikke. Jeg tegnet veldig mye da jeg var barn, og fikk uttrykt meg mye gjennom tegningen. – Hvorfor tegner og maler du i dag? Har du en intensjon, noe du vil? – Det er jobben min. Jeg skal fylle et rom, det er intensjonen min. Bretter du ut fire flater i et galleri, får du en stor flate å ødelegge. Hvite flater og et rom gjør at jeg får fart på ting. Jeg blir inspirert av de første strekene jeg setter, og de åpne, jomfruelige flatene som gir meg sjansen til å fylle et rom. 106

2/2011

– Hva føler du når du er i denne prosessen? – Jeg føler meg helt fri når jeg lager bilder. Da befinner jeg meg i et fritt rom der jeg kan ha det veldig bra. Det er dette jeg kan. Før skisserte jeg mye på forhånd, men nå maler jeg rett på. Jeg ser på linjer, streker og komposisjoner, og merker når bildet har balanse. Da jeg gikk på Einar Granum Kunstskole, sa Granum: Det gylne snitt er medfødt hos deg. Det er noe som bare er der, og da slipper jeg å tenke på det.

Uttalelse fra gallerist Knut Blomstrøm, GAD Arbeidene til Bertil Greging er tilgjengelige gjennom galleriet GAD i Oslo. Daglig leder Knut Blomstrøm har derfor fått fire kjappe spørsmål fra KUNST: – Hvorfor har dere valgt å stille ut Bertil Gregings bilder i GAD? – Bertil Greging er den eneste kunstneren vi bestemte oss for å stille ut allerede på første atelierbesøk. Kvaliteten på arbeidene var overbevisende, sett sammen med seriøsitet, kunstnerskap og egenart. Det er hyggelig å arbeide for og med Bertil. – Hvilke kvaliteter vurderer du høyest i arbeidene hans? – Selvsikkerheten, nerven og elegansen i streken og uttrykket. – Etter to års fravær på kunstscenen har arbeidene hans fått en litt annen karakter; de har lysnet på et vis. Hva tenker du om det? – Kanskje at kunstneren er i vater. Det er fint at bildene hans puster. – Hvordan vil du beskrive Gregings arbeider? – Bertil Greging arbeider innenfor flere uttrykk: Skulptur/ objekter, maleri og tegning. Maleriene er hard edge, som viser hvordan livet burde være, ifølge ham selv. Kontroll og konturer, rene linjer, uforstyrret komposisjon. Men slik livet er, med intrikate linjer, overraskelser, forvirring og dynamikk – finner du mer av i tegningene hans. Bertils motiver er gjennomgående mentale, indre bilder, ikke sjelden med en underfundig humor hvor antihelten får gjennomgå. Linjespillet er tidløst og europeisk, gjerne med referanser til Cocteau, Léger eller Kandinskij. Bruken av collage, skrift, tusj, blyant og akryl gir bildene et vitalt og kontemporært preg med klassiske detaljer og intelligente, kompositoriske løsninger. Bildene til Bertil Greging sitrer.

Bertil Greging (f. 1957) Utdanning: • Westerdals Reklameskole. • Einar Granum Kunstskole.

En rekke separatutstillinger i inn- og utland: • Høstutstillingen i 1977.

Innkjøpt av: • Nasjonalmuseet. • Norsk kulturråd. • Stortinget.

Kunst for salg, se kunstkatalogen

ELLING REITAN w w w.ellingreitan.com

INSPIRASJON: KUNST & DESIGN Bloggfavoritten Todd Selby – The Selby in your place Foto The Selby

Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens kunstog håndverksskole, og vil i KUNST tipse leserne i en fast spalte om små prosjekter og opp levelser i kunstens verden. Hun bruker nettopp vår popu lærkultur som en viktig inspirasjon i sin egen kunst.

108

2/2011

Vi lever i en tid der det flommer over av ulike sosiale medier som Facebook, Twitter, YouTube og blogging, og det er vel forlengst konstatert at dette er hverdagslige rutiner på linje med å lese avisen og drikke morgenkaffen. Selv om enkelte skeptikere hevder at dette er usosialt og til og med kan virke faretruende vanedannende, ser det ikke ut til å påvirke utviklingen eller sosialiseringen gjennom blogging på kunst/design arenaen. Disse mediene åpner opp for en formidlingsmulighet der spesielt unge kreative ildsjeler har sjansen til å erobre verden fra sine krypinn, ved noen tastetrykk og en god idé. En av de som virkelig har klart dette mesterstykke å forføre gjennom blogging, er amerika-

neren Todd Selby. Han er bosatt i NYC og er motefotograf, illustratør, designer, og han har skaffet seg status som kjendisblogger på rekordtid. Det hele startet med nettstedet www.theselby.com i juni 2008, hvor Todd Selby postet innlegg der han hadde fotografert hjemmene til vennene sine. Få måneder etter at han startet, fikk han over 55 000 unike besøkende hver dag, noe som bidro til kø av store internasjonale firmaer som ønsket å samarbeide med den unge mannen. Todd Selbys mål er at han ønsker å vise frem de eksentriske og kreative sjelene han selv blir inspirert av, og med et sterkt øye for detaljer tar han de mest utrolige interiørskildringer man har sett på lenge. Det er alt fra humor, samlemani, glamour, rot og kaos i Selbys fotografier. Han leter etter odde, rare og utradisjonelle hjem som er eid av alt ifra fattige, rike, musikere, skuespillere,

william Gentle and Fanny Bostrom - Brooklyn.

Yoon & DJ Verbal - Tokyo.

Simon dooan og Jonatan Adler.

designere, modeller eller småbarnsfamilier. Etter kort tid ble også mailboksen hans sprekkferdig av post fra hele verden som ønsket å vise ham hjemmene sine, og hver dag mottar han nye forespørsler og foto fra håpefulle fans. Prosjektet hans har ført til at han nå jobber fulltid som prosjektleder, og han har blant annet gjort store reklamekampanjer for 6,0 NIKE. Han har hatt separatutstilling på Colette i Paris som regnes som et pionergalleri og butikk som fronter ny ung design i kombinasjon med avantgardemusikk og kunst. Han har gjort kampanjer Todd Selby. for Habitat, Louis Vuitton, Foto William Gentle. New York Times Magazine

T og et flertalls bidrag til VOGUE Paris og Architectural Digest i Frankrike. Todds første bok, The Selby in your place, ble utgitt i mai 2010. Der kan man dykke inn i hjemmene til kreative sjeler fra land som Japan, USA, Frankrike og England, og vi får også kikke inn i Selbys egne favoritter som blant annet Karl Lagerfeldts, Peaches Geldofs og mange andre eksentrikeres herligheter. Da Todd lanserte boken i Paris på Colette, laget han The Selby Shop. Der kunne man kjøpe gjenstander fra hjemmene i boken, og han selger også ulike eksklusive designgjenstander på hjemmesiden sin. En av grunnideene da han startet bloggingen, var å få lansert sin design til flest mulige mennesker, og det ser ut til at han er en av få i bloggejungelen som virkelig har lyktes med nettopp det. Da er det bare å legge de glossy og mer konforme interiør bladene på hyllen for en stund og kaste seg over Todd Selbys fantastisk hippe, men akk så inspirerende livsstils-univers!

2/2011

109

PH 5 – lampen som DESIGNIKONET blender

ikke

PH 5 ble skapt i 1958 av danske Poul Henningsen, bedre kjent som PH. Lampen var resultat av 30 år med utprøvinger og hardt arbeid. Tekst og foto Christina G. Schultz

Poul Henningsen ble født i 1894 i Ordrup, og vokste opp i en tid da man var vant til det varme, myke lyset fra oljelampen. Da han var tretten år gammel, flyttet han med sin mor til Frederiksberg rett utenfor København, og opplevde glødelampen for første gang på nært hold da moren hengte en naken pære over spisebordet i stuen. Dette må ha preget den unge Henningsen sterkt, for allerede da han var atten, begynte han å eksperimentere med lyssetting for å prøve å skape et mer harmonisk og behagelig lys. På begynnelsen av 1900-tallet var nemlig lyset fra den elektriske pæren ubehagelig blendende. Mange satte lyspæren inn i en lampe de tidligere hadde hatt levende lys i, og fikk på denne måten avskjermet lyset noe, men det fantes ellers ingen tradisjon for hvordan man kunne dekke pæren til. Da han var i 20-årene, begynte PH å gjøre seg sine første erfaringer som lysdesigner, da han fikk i oppdrag av familier i sin vennekrets å belyse hjemmene deres. Han så mange eksempler på dårlig lyssetting rundt om i københavnernes hjem, og satte seg som mål å gjøre noe med saken, for han mente dårlig belysning rett og slett var ukultur. Han ønsket å skape en avslappende atmosfære i folks hjem, og gjøre både hjemmet og menneskene som bodde der, vakrere.

Flere skjermer PH innså fort at den elektriske pæren krevde en helt ny type lampe. Altfor mye av lyset gikk til spille når lyset fra pæren gikk ut i hele rommet og ikke ble dirigert noe sted. Han skjønte at skjermenes form hadde avgjørende betydning for lampens lysførende egenskaper, og begynte å tenke ut en lampe med flere skjermer slik at man ikke ble blendet fra noen vinkel. I 1924 skapte han prototypen til sin første lampe basert på flerskjermsprinsippet, i anledning den internasjonale utstillingen for dekorativ kunst og moderne kunstindustri som skulle holdes i Paris i 1925. Med seg på laget fikk han lysprodusenten Louis Poulsen, som ble hans samarbeidspartner helt frem til sin død i 1967, og hans firma er den dag i dag ansvarlig for produksjonen av PH-lampene. På Parisutstillingen høstet PH flere priser og anerkjennelser, men han var likevel ikke helt fornøyd, for lampen blendet fortsatt. Da han imidlertid begynte å eksperimentere med skjermenes krumning og mattere overflate, kom han i 1926 frem til den første PH-lampen, som ble en øyeblikkelig suksess på grunn av dens fleksibilitet og mange anvendelsesmåter. Den lot seg produsere i flere størrelser og ble etter hvert tilgjengelig både som stå- og vegglampe – til og med som lysekrone, og ved å forgylle undersiden av skjermene kunne man få et varmere lys. PH hadde nemlig en forkjærlighet for den varme gløden fra oljelampen, og han hadde et sterkt ønske om å kombinere oljelampens egenskaper med glødelampens effekt.

Lyskvalitet Til PHs store forargelse ble glødelampene derimot produsert med kaldere og kaldere lys etter hvert som tiden gikk. Han mente dette gjorde dem både mindre effektive og mindre brukervennlige, men til slutt måtte han kapitulere og gi slipp på drømmen om å bruke glødelampen som redskap for å skape en harmonisk belysning som minnet om oljelampens. Det var dermed opp til ham selv å skape en lampe som kunne gi den lyskvaliteten han ønsket seg, uavhengig av lyskilden. Resultatet ble PH 5. Denne kunne man ifølge PH putte hva som helst i, enten det var sankthansorm, julelys eller 100 watts metalltrådslamper. Lampen ble vist første gang for offentligheten i april 1958 på Kunstindustrimuseet i København, på utstillingen Glas, lys og farver. Den består av fire reflekterende skjermer, og to små fargede skjermer for å justere og forbedre lyskildens fargekvalitet. Delene er formet og satt sammen slik at de dekker lyspæren og retter lyset nedover, samtidig som de sprer lyset til resten av rommet for en behagelig og jevn belysning uten harde kontraster. Tallet 5 kommer av dimensjonene på den øverste skjermen, som er 50 cm, altså 5 dm. Han navnga mange lamper på denne måten, noe som gjenspeiler de matematiske prinsippene lampene er basert på. Det ligger nemlig mye teori og beregninger bak PHs lamper. Hjemmets lampe Det tok noe tid før den danske befolkning ble komfortabel med de første PH-lampenes moderne utseende. Til å begynne med ble de først og fremst brukt i næringslivet og i det offentlige, men etter hvert innså også familier og privatpersoner lampens genialitet. PH-lampen ble fra begynnelsen av designet med ett hovedmål for øye: den skulle bli en hjemmets lampe. Dette målet har PH i stor grad oppnådd. Omtrent halvparten av alle danske hjem har i dag en PH 5, som blir sett på som den egentlige PH-lampe, og den finnes også i utallige hjem langt utover Danmarks landegrenser. PH 5 er både klassisk og moderne på samme tid. Den passer inn i alle typer interiører, både på kontoret og hjemme i stuen. Ifølge PH selv har en bruksgjenstand funnet sin endelige form når enhver endring kun gjør gjenstanden dårligere, og PH 5 er et godt eksempel på en lampe som har nådd sin endelige form.

ANNONSE

Hyttetradisjon i

vikingblå Gjennom Blåtann-serien videreføres vikingenes solide byggetradisjoner i møte med våre urbane behov. Det kaller man god kjennskap og kommunikasjon med omverdenen.

Tekst: Inger Lise Hammerstrøm

Narud Stokke Wiig arkitektene (NSW) står bak signaturbygg som Oslo lufthavn Gardermoen, rehabiliteringen av det kongelige slott og Rica Nidelven Trondheim. De funksjonelle Vikinghyttene i Blåtannserien er dermed utført av anerkjente og dyktige arkitekter med bred kompetanse. Med sin tilpasningsdyktige stil og funksjonalitet er Blåtannhyttene skreddersydd for nordmenns ulike fritidsbehov. Basert på tolkninger av vikingenes måte å bygge på med hensyn til vær og vind, og bruk av norske materialer. Hyttene fremstår med det som moderne, solide og generasjonsvennlige. Navnet og konseptet er inspirert av Danmarks tidligere konge, Harald Blåtann. Blåtann var kjent for sin gode kjennskap og kommunikasjon med omverdenen, og var den første av vikingkongene som så nytten av å innføre kristendommen i Norden. Blåtann-hyttene er et resultat av god research på nordmenns ulike fritidsbehov, og kjennskap til våre krav til en fritidshytte i dag. Hyttene kommer i tre serier, 800 serien som er kompakte og arealeffektive hytter fra 36 m2 til 69 m2, den arealeffektive og tilpasningsdyktige 900 serien med hytter mellom 32 m2 og 51 m2, og den dynamiske og utradisjonelle 1000 på mellom 35 m2 og 82 m2. Alle hyttene er tegnet med hensyn til naturen,

og gjør seg diskré i forhold til landskapet, samtidig som de gir en flott innramming av naturen fra innsiden. 800 Modul for eksempel, er en hytte som egner seg godt for helårsbruk og kan med sin beskjedne grunnflate og lave totalhøyde tilpasses ulike terreng. Med 36 m2 passer den godt for to personer, men rommer også en gjestehems. Utstrakt bruk av glass i fasaden til oppholdsrommet gjør det til et luftig og fleksibelt rom. 810 Vinter er som navnet tilsier, tilpasset vinterfamilien. Begrenset bruk av glass i fasaden, og peis i hyttens kjerneområde, gjør den til en lun og koselig fritidsbolig. To soverom, stue, kjøkken, bad og lesekrok med peis oppfyller den klassiske fritidsfamiliens behov. Mens 1010 Kompakt oppfyller den urbane nordmannens behov. Dette er frilanserens drøm, med en liten arbeidskrok innlemmet i de 58 m2. To soverom, kjøkken/stue og hems gjør at den egner seg godt for små familier eller gjestebesøk. 1030 Vinter er seriens storebror, utstyrt med samme behov som 810 Vinter, men med flere soveplasser og mulighet for uteplasser via skyvedører. Alle hyttene plasseres med hensyn til vær, vind og lys, med kyndig hjelp fra NSW arkitektene. 

Papirarbeid og kreativitet

KUNSTUTSTILLINGER: ANMELDELSER

HVA: Terje Nicolaisen: Paperwork HVOR: Henie–Onstad Kunstsenter, Bærum NÅR: 3/2 – 1/5 2011

HØVIKODDEN (KUNST): Papirarbeid beskriver vanligvis noe kjedelig og rutinepreget. Slik er det ikke når Terje Nicolaisen tar seg av problemet.

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle utstillinger til KUNST.

112

2/2011

Hvor dårlig kan en tegning være og samtidig oppleves som god? Hvor feil kan en kunstner ta uten å lide av det? Og hvordan fungerer kunstneren som byplanlegger? På 90-tallet oppstod slacker som begrep for en spesiell type, tilbakelent tegnestil. På Høstutstillingen 2010 hadde Tegneklubben fått et eget rom, og som en av klubbens fremtredende medlemmer har Terje Nicolaisen (født 1964) nå fått anledning til å markere seg skikkelig med både separatutstilling i Kunstnerforbundet i februar og stor, temaorientert retrospektiv utstilling på Henie–Onstad Kunstsenter. Spørsmålene ovenfor kan synes absurde, og det er de da også. Men de oppleves relevante etter en runde i utstillingen, som preges av tegninger med en rask og slentrende strek skapt over hurtig nedtegnede ideer. Tempoet og den lettvinte teknikken legger grunnlaget for underfundig humor og befriende kommunikasjonsevne. Både tekst og tegninger har dobbelt bunn. Han har for eksempel omdannet solnedgangen i Munchs malerier til et grafisk symbol som erstatter I-en i veivesenets informasjonsskilt. Eller se på forslaget om et museum for samtidskunst i El Bruc, MACEB. Forkortelsen ligner på navnet på samtidskunstmuseet MACBA i Barcelona, og ved nærmere studium av tegninger, tekster og utstillingskatalogen finner du ut at El Bruc er en landsby ikke langt fra millionbyen. Med El Brucs 800 innbyggere er forslaget til museets størrelse proporsjonalt med MACBAs areal. Dermed blir MACEB cirka fire kvadratmeter stort, og ergo må museet bli det eneste kunstverket – et monument i miniformat. Terje Nicolaisen viser hvor inspirerende idébasert konseptkunst kan være. Ikke minst finner vi en betydelig institusjons- og kulturkritikk skjult i slike mer eller mindre kuriøse forslag. Ideene hans er satt inn i og presenteres i sammenhenger som åpner for overraskende perspektiver. Alt er satt inn i et detaljert system. Slik er han blitt sin egen bibliotekar og byråkrat, og beviser ved det at papirarbeid kan være en befriende syssel.

Terje Nicalaisen forsøker seg gjerne som byplanlegger. Ibsen-tunnelen mener han bør utsmykkes med lys slik det er rundt skuespillernes sminkespeil. Foto: Terje Nicolaisen/Henie–Onstad Kunstsenter

Visa paintings er maleriene som ble laget til Oslo Plaza hotel. Foto: Terje Nicolaisen/Henie–Onstad Kunstsenter

872 paintings for Oslo Plaza hotel bygger på feil premiss: Plaza har bare 673 rom, men feilen ble snudd til en fordel av Terje Nicolaisen. Hotellet kjøpte flere stripemalerier som er malt med en metode inspirert av måten du drar kredittkortet i gamle maskiner. Foto: Terje Nicolaisen/Henie–Onstad Kunstsenter

Frodig barokk nyskaping HVA: HVOR: NÅR:

Rubens, van Dyck, Jordaens – Barokk fra Antwerpen Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design – Nasjonalgalleriet, Oslo 11/2 – 22/5 2011

Rubens’ lubne damer er forgrunnsfigurer i barokkens frodige kroppsideal. Men historien bak de vakre kvinne ne er høyst dramatisk. Maleriene i Nasjonalgalleriets meget gode mønstring av mesterverker fra den nederlandske barokken er resultatet av en brutal tid i Antwerpen. Den banebrytende kunsten ble laget som en følge av store religiøse motsetninger og en meget effektiv handelsblokade. På det tidlige 1600-tallet var Antwerpen en verdensby som kan sammenlignes med New York i dag. Katolikkene under den spanske kronen skulle markere seg mot det protestantiske og nylig forente Nederland, og resultatet ble utsmykninger i kirker og private hjem som skapte en helt ny billedverden. I fronten for den katolske billedbyggingen stod Rubens, barokkens store mester. Han flyttet hjem til Antwerpen fra Italia da stattholderen trengte hjelp til å markere den katolske kirkens overlegenhet. Rubens fikk store oppgaver, og med friheten fulgte en ny holdning til bildenes uttrykk i kontrast til renessansens renhet. Han fikk mange elever, og det vokste frem et miljø med storheter som Jordaens og van Dyck. I vår tid blir barokkens billedkunst gjerne assosiert med et frodig kroppsideal. Men den kroppslige gleden og nakenheten står i en moralsk sammenheng. Synet på kjærlighetens positive kraft var en viktig endring i tidsånden, dels grunnet i gjenoppdagelsen og dyrkingen av antikkens myter og allegorier – fremstillinger med overført betydning. Parallelt med kirken og adelen som oppdragsgiver vokste det frem et handelsborgerskap som var villig til å investere store summer i kunst for å vise sin status. Borgerportrettet var en ny sjanger, og landskapet ble brukt til å fremstille en fantasirik, men på sin måte realistisk fremstilling av en sammensatt verden. Den store endringen ser vi i de portrettertes direkte blikk og hvordan malerne bygger dramatiske scener som trekker betrakteren inn i bildet. Barokkens kunstnere dyrket lysets muligheter, og de elsket vakre stoffer og eksotiske blomster, frukter og fugler. Denne utstillingen gir en unik mulighet til å studere noen av verdenskunstens viktigste verker. Men informasjonsmaterialet burde vært mye bedre.

Stillebenet var en påminnelse om livets forgjengelighet. Jan Breughel den eldre var en mester i å fremstille blomsteroppsatser, som denne fra cirka 1620.

I 1614 revolusjonerte Peter Paul Rubens billedkunstens fremstilling av sanselig kjærlighet med Den frysende Venus. Ved å male kjærlighetsgudinnen sittende på huk appellerer han til betrakterens medfølelse. Etter Rubens’ død i 1640 ble maleriet utvidet med et omsluttende landskap.

Jacob Jordaens var blant Rubens’ mest berømte kolleger. Hans verksted spesialiserte seg på folkelige skildringer, som i Tjenestepike med druekurv og et elskovspar, malt etter 1625. 2/2011

113

Science og fiction Har Børre Sæthre tenkt å gjøre nordlending av seg? Vårens utstilling i Tromsø følger opp festspillutstillingen i Harstad sist sommer.

KUNSTUTSTILLINGER: OMTALER

2. april inntar Børre Sæthre (født 1967) Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø. Han er internasjonalt kjent for sine spektakulære skulptur installasjoner og fikk æren av å få omslagsbildet på en viktig bok om sjangeren. Nå viser han for første gang en større utstilling som i all hovedsak er fotobasert, basert på to av 1970-tallets store filmklassikere. Trooper Play tar utgangspunkt i og henter sitt visuelle uttrykk fra Star Warsfilmene. Utstillingen består i tillegg av fotografier inspirert av kultfilmen Christiane F. Den skildrer en gruppe heroinmisbrukende tenåringer i 1970-tallets Berlin, og er blitt et viktig symbol for ungdomskultur og fremmedgjøring. Utstillingen står til 29. mai.

Børre Sæthre leker seg med science fiction-mytologi i fotoserien Trooper Play. Foto: Børre Sæthre/ Nordnorsk kunstmuseum

Ballongferd Norsk kunsthåndverk har flere utøvere i topp internasjonal klasse. Det har Lillehammer kunstmuseum tatt alvorlig. I fjor laget de stor utstilling med keramikeren Sidsel Hanum, som vant den prestisjetunge Kunsthåndverkprisen i høst. Nå står Sigurd Bronger (født 1957) for tur, en smykkekunstner som er bedre kjent i utlandet enn her hjemme. Hans finurlige konstruksjoner og modernistiske form eksperimenter har brakt norsk smykkekunst til et nytt nivå. Blant hans signaturobjekter er ballongen og egget, som han lager sterke og overraskende smykker med. Men han bruker også noe så prosaisk som risten i et sluk, og det humoristiske tilsnittet er aldri langt unna. Presist og vakkert håndverk er en selvfølgelig del av smykkene. Utstillingen vises i Lillehammer kunstmuseum fra 2. april til 5. juni.

Kunstneren som arkitekt

Sigurd Bronger bruker gjerne prosaiske objekter på overraskende måter i sine smykker. Foto: Sigurd Bronger/ Lillehammer kunstmuseum

Jean Dubuffet er en av modernismens sentrale figurer. Han har laget mange verk i nær tilknytning til arkitektur, men først nå blir dette presentert i en utstilling. Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle utstillinger til KUNST.

114

2/2011

Jean Dubuffet (1901−1985) har en viktig plass i samlingen på Henie– Onstad Kunstsenter. Til daglig kan publikum se ett av hans store verk i salen som både brukes til åpningsseremoniene og som lydstudio. Det har dimensjoner som bidrar til å forme rommet, og det blir en naturlig link når du går videre inn i utstillingen om Dubuffets arkitektoniske installasjoner. I 1982 ble han hedret av The American Institute of Architects med gullmedalje, men oppmerksomheten om denne delen av hans produksjon har vært liten. Henie–Onstad Kunstsenter har derfor gjort et pionerarbeid når de nå kan presentere en internasjonal utstilling som skal ut på turné. Utstillingen står til 29. mai.

Til Chase Manhattan Plaza i New York laget Jean Dubuffet en gruppe med kjempetrær, Groupe de 4 Arbres (1971–72). Foto: Henie–Onstad Kunstsenter

ANNONSE

Foto av Mari Sanden

Audun Berg Gjendem

KUNSTSKOLEN I ROGALAND

www.kir.no

Stavanger er senteret i en sterk vekstregion, kunst og kultur er et satsingsområde. Kunstskolen i Rogaland ligger sentralt i byen og deltar aktivt som kunstaktør. Her får studentene et godt innblikk i kunstens mangfoldige områder. Tekst Inger Lise Hammerstrøm

Kunstskolen i Rogaland er en fagskole for billedkunst. Studentene får innføring i kunstneriske teknikker og tema som er vitale for å kunne utvikle sine evner som billedkunstnere sier John Øivind Eggesbø, rektor ved Kunstskolen i Rogaland. Han forteller om et bredt spekter av kunstneriske fagfelt som studentene skal igjennom i løpet av det to års lange utdanningsløpet. – Skolen satser ikke på å utvikle studentene i en retning, men å gi dem en palett av muligheter. I en periode får studentene innføring i konseptkunst, relasjonellkunst og idébasert kunst som utgangspunkt for en individuell arbeidsprosess, mens i andre perioder er det maleri, video, tegning, foto, skulptur, data og liknende som er utgangspunkt for arbeidsprosessen. – Er det muligheter for å fordype seg innen et av feltene i løpet av utdanningen? – Ja, studentene i første klasse har valgfag med fordypning som en mulighet. I 2. klasse avsluttes utdanningen med et semester med selvvalgt fordypning. I tillegg til mye praksis, er det også en teoribolk utviklet i samarbeid med Goldsmiths College of Art i London. – Teori er en viktig del av billedkunstfeltet. Å ha et begrepsapparat og en forståelse av diskursen omkring kunst er essensielt. Det gjør at studentene kan utvikle sin faglighet i samtale med andre og at de kan beskrive sine prosesser forståelig for både kollegaer og publikum. Kunstskolen i Rogaland legger vekt på at lærerne er profesjonelle kunstnere som underviser i det de er faglig sterke i. Ingen av lærerne underviser full stilling så de kan opprettholde sitt kunstnerskap. Dette gjør skolen og undervisningen dynamisk, beliggende i en vekstregion skulle det være et optimalt studiested for kunst.– Stavanger regionen er fantastisk. Det er et godt samarbeid og en stor nyskapningsånd i området. Kunstskolen samar-

beider aktivt med de andre kunstinstitusjonene, deltar i deres seminarer og inviterer deres kunstnere til forelesning hos oss. NuArt festivalen for streetart er en årlig samarbeidspartner hvor kjente streetart kunstnere deltar og samtidig underviser på skolen. Med det samarbeidet har skolen opparbeidet kompetanse som har resultert i flere tilbud om å lage utsmykninger. Studentene leverer forslag i en skissekonkurranse, oppdragsgiver velger en vinner. Når det er fasadearbeid maler vi dem i fellesskap. – Vi tar betalt for oppdragene og bruker pengene til studieturer. Sist høst var vi og så Liverpool Biennalen og utstillinger i London, året før besøkte vi Veneziabiennalen. Audun Berg Gjendem er en av skolens studenter, som har nytt godt av det nyanserte tilbudet. Han har tegning som sitt hovedområde, og valgte skolen for den store andelen praktisk undervising. Hovedsaklig valgte jeg å studere ved KIR fordi de har et variert kunststudie, med vekt på det praktiske fremfor teori. Noe som var viktig for meg var å finne ut om jeg kunne tenke meg å jobbe med kunst på heltid, og et 2.årig studie var en ypperlig mulighet for å finne ut av det. Jeg ville studere et annet sted enn i Oslo, der jeg er oppvokst. – Hvordan har du utviklet deg gjennom utdanningen? – Jeg har lært mye, både om det jeg kunne fra før, om helt nye former for kunst, og i hvilken retning jeg ønsker å gå videre. – Hva kommer du til å gjøre videre etter skolen? – Jeg kommer til å fortsette med kunsten. Men om jeg ønsker å ta videre studier og eventuelt hvor, er enda usikkert. Audun har halvannet år igjen å finne ut av dette, etter studiene ved Kunstskolen har han og de andre en solid grunnutdannelse som de kan bruke i mange kreative fag. 

Hazel Soan maler bilder til hver artikkel, spesielt for KUNST, og forteller om sine tanker rundt prosessen og valg av farger.

Svart – den ypperste fargen Mange har lært at den svarte fargen skal vi ikke bruke, den er unødvendig. Men å lære seg å blande frem en ren svart kan gi deg mange nye og svarte a-ha-opplevelser!

Tekst og maleri Hazel Soan / Oversatt av Toril S. Kojan

Uansett motiv, det være seg figurativt eller abstrakt, er det fargen og fargekontrastene som gjør at vi liker et spesielt verk. Kunstnerens suksess avhenger av paletten vedkommende bruker, det vil si fargene som kunstneren er mest fortrolig med. Gode kombinasjoner gir en full fargeskala, fra den lyseste gule, via glitrende rødt, til den dypeste indigo og en valørbredde fra hvitt til svart. Utvidelsen av fargeteorien i det 19. århundret medførte en eksplosjon av farger på paletten. Oppfinnelsen av metalltuben bidro sterkt til at kunstnerne ikke lenger var bundet til atelieret. Nå kunne de dra ut på individuelle reiser, og de begynte å eksperimentere med farger direkte på lerretet i friluft. Renessansens strenge regler ble kastet i Seinen da impresjonistene brukte sine nye teorier om komplementære farger og med fantastiske resultater. Svart var taperen i denne utendørs vidunderverden av naturlige farger – kunstnerne hadde knapt behov for fargen svart i landskapet og kunne blande fargerike mørke farger fra andre pigmenter i paletten – svart maling var overflødig – og var det egentlig noen farge? Men svart, selv i sitt fravær, er kjernen i en kunstners palett. Evnen til å blande den styrer kunstnerens fargevalg og førte til store fremskritt innen pigmentproduksjonen i de siste to århundrene. For å blande svart trenger kunstneren alle de tre primærfargene: en gul, en rød og en blå. Siden alle andre farger kan bli laget ut av disse tre, trenger kunstneren egentlig bare disse tre fargene, men for å få en full fargeskala, må de blandes for å skape en ekte svart. 1. På vei til hver sin bane, Liverpool Street Station, akryl på lerret 1200 x 800 cm – Jeg brukte sjelden svart i min palett før jeg begynte å male med akryl. Mange av fargene var opake, og jeg hadde problemer med å blande en ren svart. Her trengte jeg Mars Black for å male de vinterlige silhuettene der de krysser over stasjonsområdet. 116

2/2011

Å blande pigmenter Pigmentfargene oppfører seg motsatt av fargene i lyset (som når de blander seg, blir hvitt). I pigmentblanding, kalt subtraktiv fargeblanding, begynner man med hvitt og ender med svart. Etter hvert som hver farge blandes i, blir resultatet mørkere og går mot svart. For å forstå begrepet subtraktiv, kan du minne deg selv på at fargen som en flate viser, avhenger av hvilken farge i spekteret den reflekterer. Subtraktivt fargesystem starter med det hvite lyset, mens fargede pigmenter legges mellom betrakteren og den reflekterende overflaten (hvitt papir/lerret), de subtraherer bølgelengder fra lyset og gir det farge. (Mens additiv fargeblanding forholder seg til lys, dreier subtraktiv fargeblanding seg om pigmentfarger). Malerens farge som er nærmest rød, gul og blå (RGB) er kadmiumrød, kadmiumgul og koboltblå. Profesjonelle kunstnere vet at disse fargene, når de blandes, lager mørke grå og brune farger fremfor rent svart. Dette er fordi de er opake, slik at den ene blokkerer den andre, og en ren svart kan bare oppstå når de tre primærfargene er transparente, slik at de kan spille sin viktige rolle i å subtrahere bølgelengder fra hvitt lys uansett rekkefølge de blandes i. Malingsprodusenter har gjort store fremskritt siden jorden ga fra seg sine knuste skoger til kjemikerne på midten av 19-hundretallet. Ved grådig å trekke ut bestanddelene fra det svarte kullets tjære har man klart å skape organisk karbonfarge med stor grad av klarhet og transparens. Tre fargers palett Tidlig i det 20. århundret klarte Winsor & Newton å produsere en ny transparent gul og en ny transparent blå. I akvarell er navnene Winsor Lemon og Winsor Blue; resultatet av kompleks kjemi har fått enkle, salgbare navn. Men hva med en transparent rød? På 1950-tallet, takket være motorindustriens behov for lys ekte maling på biler, utviklet Winsor & Newton sin egen stabile karbonrød; Quinachridone Rose, men, engstelige for at det

vanskelige navnet skulle redusere salget, kalte de den for Permanent Rose – og med økningen i bruken av akrylmaling ble de kjemirelaterte sammensatte navnene populære. Dermed kom det en trio av transparente farger: Winsor Blue (red shade), Permanent Rose & Winsor Lemon (i oljemaling kan du bruke Transparent Yellow, i akryl brukes Azo Yellow Medium), som gjør det mulig med en trefargers palett å blande en ren svart. Du vil se likheten med de tre primærfargene som brukes i trykking; cyan, magenta og yellow (CMY). 2. Akvarellblanding. – En trefargers kombinasjon: Winsor Lemon, Permanent Rose og Winsor Blue (red shade) i akvarell blander seg til en god svart. 3. Primær troskap, akvarell. Rundt 1990 ble enda flere transparente farger utviklet av kullstoff. Penselstrøk av Quinachridone Red, Indanthrene Blue og Quinachridone Gold, en mer transparent gul enn Winsor Lemon, danser sammen på papiret under en klar svart som er blandet av de tre fargene.

Den svarte fargens styrke Svart kan komme i mange sjatteringer. En dyp svart kan blandes av to transparente farger, for eksempel Ultramarine Blue og Burnt Sienna (brunt er en tertiær farge og inneholder de tre

primærfargene), og en mykere, men ikke desto mindre svart kan blandes av den halvopake Cobolt Blue og Raw Umber. Selv om et maleri ikke trenger en svart, så vil det ha en gradering av valører fra lyst til mørkt. Valget av farger styres fortsatt av deres evne, eller mangel på evne, til å blandes til mørkt. Siden ugjennomskinnelighet begrenser svarte farger, kan vi bruke det til å styrke de mørke valørene. Dype mørke farger trenger transparente farger, dempede mørke farger har godt av de opake. 4. Still life, olje på lerret. Cobolt Blue og Raw Umber er blandet til det sorte i silhuettene. Denne kombinasjonen av halvopak blå med transparent brun skaper en litt mystisk svart som ikke er for hard. Evnen til å blande svart, selv om det ikke er nødvendig, er så viktig at det fargelegger alle andre valg. Svart er høydepunktet, summen av alle de tre primærfargene. Og da må den jo rangere som den ypperste fargen! 2/2011

117

Instruktivt

Hardangervidda med olje og palettkniv Marion Henke er billedkunstner som opprinnelig er fra Nederland. Hun har vært bosatt i Spania i mer enn 40 år, men lar seg trollbinde av det norske landskapet. Her viser hun hvordan hun har foreviget det.

Malerier og tekst Marion Henke / Oversatt av Toril S. Kojan

– I fjor hadde jeg utstilling på Hamar, og underveis til å besøke et galleri i Bergen reiste jeg over Hardangervidda. En god venn lånte meg hytta si som lå midt i dette overveldende, ville og vakre landskapet – et landskap hvor det synes vanskelig å se horisonten. Store vidder med steiner og urer, endeløs vekst av mose og lave busker av alle slag, fjell, isbreer og vann overalt, innsjøer, elver og bekker. Fargevariasjonene er endeløse, og de skifter hele tiden etter som dagen og skyformasjonene løper over himmelen. Det ble en kamp for meg, for et slikt eksotisk

landskap er en utfordring for enhver kunstner. Skjønt … jeg er jo først og fremst en landskapsmaler; naturen opptar meg fullt og helt, og min beundring er grenseløs. La oss se hvordan maleriet ble til. Jeg bestemte meg for en sterk fargekontrast til tross for de mange grå fargene i det steinete landskapet. Jeg brukte en kraftig undermaling, valgt på grunnlag av de lokale fargene jeg så i vegetasjonen i området. Jeg brukte akrylmaling og flate pensler nr. 16 og rund nr. 10.

 Foto A: Undermalingen er lagt på med dristige og brede strøk. Fargene jeg brukte, er cyanblå, ultramarinblå, sitrongul, gul oker, alizarin crimson, brent umbra og titanhvitt. Valørene ligger for det meste i midten av fargeskalaen, bortsett fra noen mørke strøk i forgrunnen. Elven er hovedformen og har den lyseste valøren, den skjærer inn i den horisontale formen, slik at hver form blir en mer kraftfull del av komposisjonen.

118

2/2011

 Foto B: Her ser vi det første laget med oljemaling som jeg forsiktig la på med en palettkniv av middels størrelse og fleksibelt blad. Jeg beholdt fargeharmonien fra undermalingen og la på malingen i forsiktige lag, ikke for smått eller for tykt, slik at noe av undermalingen skinner igjennom. De mørke steinene fikk en blågrå/umbra/fiolett tekstur, elvene fikk ultramarinblått og rosa, himmelen ble malt med blågrått og oker.

 Foto c: På dette stadiet startet jeg med å foredle fargemønsteret over det horisontale senteret i landskapet. Jeg syntes det var vanskelig å få frem de store avstandene og de ulike nivåene i landskapet. Med en kombinasjon av rosa og blåfiolett, grønngrå og gulgrønn malte jeg mange små strøk med palettkniven for å skape en illusjon av avstand. Buskene i forgrunnen kom mer på plass med litt turkis/cyanblå og purpur/fiolett i skyggene. Dette malte jeg på en rask og modig måte for å gi liv til bildet. De små øyene i elven og steinene langs bredden fikk litt engelsk rødt for å gjøre dem mer levende i kontrast til det grønne. Himmelen er malt i en lysere valør av blågrå som går over i sitrongul/ grå.  Foto D: Lagene av oljemaling måtte tørke ganske lenge før jeg kunne fullføre maleriet. Elven fikk litt rosa/ultramarinblått/ hvitt gloss. Jeg brukte tuppen på palettkniven til å male små horisontale strøk og høylys i vannet. Fjellene langt unna ble malt lyseblå for å gi en bedre overgang fra land til himmel og for å skape større avstand. Jeg jobbet over hele lerretet med å justere lyse, middels og mørke valører og detaljer der det trengtes.

Nå må maleriet få hvile og tørke, slik at det ikke blir over arbeidet. Jeg håper du liker min versjon av Hardangervidda!

Du kan se flere av Marion Henkes malerier på: www.marionhenke.com 2/2011

119

Ny spalte! KUNST vil fra og med denne utgaven trykke spalten På veggen, der vi gir ordet til kjente personeri Norge. Her vil de fortelle litt om sitt kunstsyn. I denne utgaven presenterer vi Helle Vaagland. Hun er programleder for Nasjonalgalleriet som vises hver mandag på NRK 2.

PÅ VEGGEN: HELLE VAAGLAND Tekst Anne Marit Muri / Foto Thomas Wiborg

Hva er ditt beste kunstkjøp og favorittkunstverk? Jeg har aldri kjøpt kunst. Er ikke kunstkjøp for de rike? Jeg har statslønn og kan bare glemme å ha kunst på veggen. Men heldigvis fins det mange fine kunstbøker, som You can`t hold a good rabbit down med tegningene til Vanessa Baird, en av mine favorittkunstnere. Den boka kan jeg bla i om og om igjen.

som føder på den ene veggen, og en som dør på den andre. Etter det ville han ha barn likevel, så det kunstverket har definitivt hatt betydning for meg.

Hvilken kunst appellerer til deg? For min del må den appellere til både hjertet og hodet. Jeg gidder liksom ikke hvis det bare blir intellektuelt. Jeg vil bli berørt. Det samme gjelder vel for kunst som for alt annet i livet.

Hvilket kunstverk ser du på som et lite stykke norsk Freia melkesjokolade – det største, norske kunstverket opp gjennom tidene? Vietnam-bildet til Kjartan Slettemark har en ikonisk kvalitet. Hadde det ikke vært gøy om vi kunne pakke melkesjokoladen vår inn i det?

Hvor på en skala fra en til ti kan man plassere din kunstinteresse? Det må bli en sjuer. Jeg kan bli veldig fascinert når det er noe som fenger. Men det går ikke foran alt annet. Kan man kategorisere en installasjon som for eksempel en plastbåt i et badekar fylt med vann utstilt på Høstutstillingen som kunst? Ja, hvorfor ikke? Hva som er kunst eller ikke, syns jeg faktisk er et uinteressant spørsmål. Så lenge det gir meg noe, kan det kalles hva som helst. Husker du kunst som har gjort deg sint, eller provosert deg på et vis? Faktisk ikke. Men jeg blir ofte provosert over musikkvideoer, dumme blader og mannlig herredømme i kulturlivet. Finnes det andre kunstverk som har betydning for deg? Mannen min ville egentlig ikke ha barn. Men så fikk han se en videoinstallasjon av Bill Viola som viser en dame 120

2/2011

Er det et kunstverk du ennå ikke har fått sett, men som du har lyst til å oppleve? Akkurat det kunstverket mannen min så, faktisk.

Har du en mening om hvem som er Norges viktigste kunstner? Egentlig ikke. Hvilken kunstner kunne du tenke deg å dele en flaske rødvin med i hans/hennes atelier? Odd Nerdrum. Jo flere år som går uten at han lar seg intervjue, jo mer nysgjerrig blir jeg på ham. Når og hvor besøkte du sist et galleri eller en utstilling? Retrospektiven til John Duncan på galleri Rod Bianco. Hvis du fikk lov til å velge fritt fra hele verdens kunstskatter, hvilket verk skulle du helst hatt i ditt eie? Mona Lisa, da hadde jeg solgt det og blitt styrtrik. Hva hadde livet vært uten kunst? Mye, mye kjedeligere.

o SE RE ER! ytta.n VÅ ETdalsh H lt NYw.sa

w Se

Saltdalshytta gir deg frihet! Med “frihet” mener vi ikke bare følelsen du får når du kommer på hytta for å koble av fra en stressende hverdag. Vi gir deg frihet helt fra starten av – frihet til å velge din egen stil og til å utforme hytta slik du alltid har drømt om at den skal være. Aurora 964 B ble av en kunde karakterisert som ’Aurora på stereoider’, og det stemmer godt. Her er det mer av alt det som har gjort Aurora så populær: lys, luft og nærhet til omgivelsene. Innvendig preges hytta av en romslig stue med et åpent og lyst kjøkken i den ene enden. Soverommene er samlet i motsatt ende av hytta – og her finner du også et stort bad og sauna. Over denne delen er det en hems du kan innrede etter eget ønske. Du finner flere bilder og mer informasjon på våre nettsider! Saltdalshytta er Norges største hytteprodusent, med et bredt modellutvalg i fem stilarter. Hyttene produseres i Norge, og leveres i monteringsvennlige byggesett som også passer perfekt for selvbyggere. Vår solide og geniale elementløsning gjør at en dugnadsgjeng kan sette opp råbygget på kun 3-5 dager. Systemet gjør det dessuten enkelt å tilpasse hytta slik at den tilfredsstiller dine krav og ønsker. Vi har forhandlere over hele landet, inkludert vårt kundesenter i Fornebuveien 5 i Oslo.

Bestill kataloger på www.saltdalshytta.no Hovedkontor og salg Nord-Norge: Saltdalshytta · 8255 Røkland · tlf. 75 68 16 00 trøndelag & Møre tlf 75 68 16 33 · Hordaland og Sogn & Fjordane tlf 75 68 16 27 VILLMARk

RuStIk

PROFIL

AuRORA

SMARt

Rogaland og Agderfylkene tlf 75 68 16 26 · Østlandet (Fornebuveien 5, Oslo) tlf 75 68 16 50

Saltdalshytta markedsavdeling 2011

Aurora 964 B

Sølvi Sanden har 25 års prak sis som advokat og jurist. Hun er KUNST sin faste juridiske spaltist.

Spør kunstjuristen! Enkeltmannsforetak for kunstnere

De aller fleste kunstnere driver sin virksomhet alene, og selger kunsten sin enten direkte til kunde eller gjennom et galleri, noe som i de aller fleste tilfellene gir inntekter og utgifter av mer eller mindre ustabil karakter. I etableringsfasen, og ved lite salg, opplever mange dessuten at virksomheten gir underskudd i stedet for overskudd. Utgifter til kunstmaterialer og lignende er store og nødvendige, og gjør en slunken lommebok stadig tommere. Men er det noe vi kan gjøre for å begrense tapene noe?

Enkelmannsforetak Den enkleste løsningen er å opprette et enkeltmanns foretak. Det er enkelt å etablere, du fyller bare ut et registreringsskjema og sender det til Brønnøysund (gå inn på http:// www.brreg.no/blanketter/enkeltperson.html.), det koster ikke noe, i motsetning til etablering av aksjeselskap som koster 100 000 kroner du kommer fort i gang, og du kan føre alt underskudd som fradrag i selvangivelsen fordi du skatter av overskuddet som personlig inntekt. De eneste kravene er at du er myndig, at du ikke har konkurskarantene, og at f irmaet ditt har adresse i Norge. Etter registrering vil du få utdelt et organisasjonsnummer som er viktig å ha i mange sammenhenger, bl.a. når du skal skrive regninger og fakturaer. Personlig ansvarlig Ulempene ved å ha et enkeltmannsforetak er at du blir personlig ansvarlig for firmaets gjeld og risikerer dermed å bli slått personlig konkurs hvis du ikke klarer dine økonomiske forpliktelser. Dette er imidlertid sjelden et problem for kunstnere som generelt ikke har store behov for dyre investeringer når de etablerer seg. Med stor gjeld bør du etablere en annen selskapsform, for eksempel et AS eller et NUF. Med et enkeltmannsforetak vil du heller ikke automatisk opparbeide deg rettigheter til trygd hvis du blir syk, arbeidsledig eller gravid, men dette vet vi jo godt fra før – en syk eller arbeidsledig kunstner er, foruten å være nettopp det man forbinder med yrket, henvist til NAV på godt og vondt.

122

2/2011

Alt overskudd du får i firmaet, regnes som vanlig inntekt, og legges eventuelt til andre lønnsinntekter du måtte ha. Dette betyr at du må skatte av inntekten som om det skulle være en vanlig lønnsinntekt. Det vesentligste og mest gunstige for kunstnere med enkeltmannsforetak er de skattemessige fradragsrettighetene. Som du vet, kan du vanligvis ikke få fradrag for utgifter du har til ditt vanlige hushold, som husleie, strøm, mat osv. Har du derimot et enkeltmannsforetak for kunstvirksomheten din, har du rett til å trekke fra alle utgifter du har til denne virksomheten – både husleie for verkstedet ditt, strømforbuk, kunstmaterialer osv. Og det er bare overskuddet du skal skatte for. Dette er den store og viktigste fordelen med å ha denne organisasjonsformen, og er særs gunstig for kunstnere som ikke har de helt store inntektene.

Ingen revisorplikt Du trenger heller ikke å ha revisor, og kan med ikke altfor store vanskeligheter føre ditt eget regnskap, enten på gamlemåten med dagbok, eller ved hjelp av Internett der du finner flere enkle regnskapsprogrammer. Husk å ta vare på alle bilag, gi dem et nummer og arkiver dem til du skal føre regnskapet. Når du skriver selvangivelsen din, må du legge sammen nettooverskuddet ditt i firmaet med eventuelle andre lønnsinntekter, og føre alt som personlig inntekt. I tillegg må du sende inn en næringsoppgave – noe som kan være litt vanskelig, men les bruksanvisningen for selvangivelsen nøye eller ta kontakt med ligningsmyndighetene for hjelp. Husk at fristen for å sende inn selvangivelsen er den samme som for andre næringsdrivende. Det er også viktig å vite at skatteetaten, i tillegg til kravet om at virksomheten må drives på egen regning og risiko, krever at virksomheten din må ha en aktivitet av en viss varighet og et visst omfang, og den må objektivt sett være egnet til å gi overskudd. Hvis ikke vil den ikke oppfylle kravet om å være en skattemessig næringsvirksomhet, og du vil ikke få underskuddet som fradrag i selvangivelsen.

helga bu w w w.helgabu.c om

Midtnordisk kunstfestivals Kunst-i-festival Midtnordisk Kunstfestival har utvidet sitt mangeårige program til også å omfatte samtidskunst i det offentlige rom. Kunst-i-festival er en del av Midtnordisk Kunstfestival og promoterer unge kunstnere og kunst i det offentlige rom. 7 skulpturer, Jan Marius Kiøsterud Tekst Inger Marie Lillesand

Sommeren 2007 ble Jan Marius Kiøsterud Midtnordisk Kunstfestivals første festivalkunstner. Skulpturene hans ble til ved hjelp av rekved fra fjæra ved Sund folkehøgskole. Totempælaktige og vindskjevt rytmiske danner de en dialog på gårdsplassen. Til stor glede for om lag hundre festivaldeltakere – spesielt etter at lyden fra motorsaga hadde stilnet. Skulpturprosjektet dannet grunnlaget for kommende Kunst-ifestival arrangementer. Gjennom en regional arena og samarbeidspartnere utvider nå Kunst-i-festival nedslagsfeltet til Midtnordisk Kunstfestival. Kunst-i-festival fokuserer på samtidskunst. For en festival som vil fronte og utvikle visuell kunst, står den enkelte utøver uansett uttrykk ikke i en isolert sammenheng med sin kunst, men arbeider innenfor samfunnsbaserte betingelser. Midtnordisk Kunstfestival og Kunst-i-festival vil gjennom å opptre i det offentlige rom skape et større meningsrom for samtidskunst. Skulpturene til Jan Marius Kiøsterud står ennå på haugen ved Sund folkehøgskole. Festivalkunstner for Kunst-i-festival 2008 var Merete Røstad med sitt prosjekt Storstua – The lightness of giving. Prosjektet ble gjennomført i perioden juni–september i henholdsvis Inderøy kommune og Steinkjer kommune. Prosjektet fikk mye oppmerksomhet og var et populært kunstverk folk forholdt seg til på mange ulike måter. Kunstverket Storstua reflekterte over eierskapet til fellesrommet, og skapte også lokal debatt. Både om bruken av det offentlige rom, det aktuelle kunstverkets berettigelse og om verdien av kunst i det offentlige rom rent generelt. Prosjektet Gi på båten med Vigdis Haugtrø og Jahn de Gier ble festivalkunst for 2009. Haugtrø og de Gier er blant annet 124

2/2011

kjent for relasjonelle prosjekter som involverer lokalsamfunnene de opererer i, og deres kunstneriske virksomhet tematiserer samfunnsspørsmål på en inkluderende og virkelighetsnær måte. I korttekst ble søppel fra Inderøysamfunnet omdannet til skulpturer. Skulpturene ble satt sammen etter sorteringskriterier for gjenvinning. Innsamlingen av skulpturene inkluderte traktor og tilhenger. Utskipingen foregikk ved hjelp av lekter. Men før det ble skulpturene presentert for publikum i en vernissasje og en seremoniell åpning. Deretter ble de skipet ut til henholdsvis ny utstilling på Steinkjer torg og neste eller siste stasjon – gjenvinning eller destruering. Festivalkunstner 2010, den Berlin-baserte kunstneren Alexandre Decoupigny, arbeider også på en måte som involverer menneskene han møter. Som lydkunstner er hans arbeidsmetode lydbilder hvor en blanding av diverse lyder, miljølyder, musikk og bidrag fra mennesker som involveres i prosjektene, danner en helhet. I Inderøy ble prosjektet Sodd produsert som en lydløype i Muustrøparken, hvor det befinner seg ti skulpturer av Nils Aas. At lydprosjektet fant sted på en arena hvor man søker en kunstopplevelse, blir en kontrast til den forventede kunstopplevelsen og omformet eller påvirket av opplevelsen i parken. Festivalkunstner 2011 er kunstneren Fredrik Norén fra Malmø. Han stiller også ut i Nils Aas Kunstverksted. Kunst-ifestival utvider ikke bare rommet omkring kunstfestivalen, den utvider også selve festivalen ved å legge an til spennende workshops, som festivalen ellers står for: I år kommer Jan Marius Kiøsterud tilbake som instruktør i skulpturelle uttrykk!

Butikker i Oslo Drammensveien Butikker i i Oslo Oslo131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Kirkeveien 49 131 Tlf.:Tlf.:2323362775 0000 80 Drammensveien Drammensveien 131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Nedre Vollgt 1i Oslo Tlf.: 48 88 43 53 Kirkeveien 4949 Tlf.: Kirkeveien Tlf.:232336 367575000000 80 Drammensveien Trondheimsveien 176 131Tlf.: 22Tlf.: 22 23 12 27 60 Nedre Vollgt 11 Tlf.: 4848888843435353 Nedre Vollgt Tlf.: Jessheim Kirkeveien 49 Tlf.: 23 36 75 00 Trondheimsveien 176 Tlf.: 2222222212126060 Trondheimsveien 176 Tlf.: GottaasalleĂŠn 3, 1 Tlf.: 63Tlf.: 98 48 48 88 11 43 53 Nedre Vollgt Jessheim Jessheim Sandvika Trondheimsveien Tlf.: 98 22 22 12 60 GottaasalleĂŠn 3,3, 24176Tlf.:Tlf.: GottaasalleĂŠn Tlf.: 63 60984810481111 Claude Monets allĂ¨ 676354 Jessheim Sandvika Sandvika GottaasalleĂŠn 3, 2424 Tlf.: 6354609860104810 11 Claude Monets allĂ¨ 676754 Verksted og administrasjon Claude Monets allĂ¨ Tlf.:Tlf.:

100% fornĂ¸yd garanti

God service

100% fornĂ¸yd garanti God service 100% fornĂ¸yd garanti God service

Lang erfaring

Lang erfaring Lang erfaring

Rask levering

Rask levering Rask levering

Sandvika15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Hasleveien Verksted Claude ogMonets allĂ¨ 24 Tlf.: 67 54 60 10 Verksted ogadministrasjon administrasjon Hasleveien 15 c, Oslo Tlf.: Spar penger -15sjekk vĂĽre priser. Hasleveien c, Oslo Tlf.:2323232300009090 OBOS RABATTog administrasjon Verksted Spar penger -15sjekk vĂĽre priser. Hasleveien c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Spar penger - sjekk vĂĽre priser. OBOS RABATT

OBOS RABATT Spar penger - sjekk vĂĽre priser. 100% fornĂ¸yd garanti Godgaranti service ď&#x201A;Ť Lang erfaring 100% fornĂ¸yd God service Rask ď&#x201A;Ť levering Lang erfaring ď&#x201A;Ť Rask levering OBOS RABATT 100% fornĂ¸yd garanti ď&#x201A;Ť God service ď&#x201A;Ť Lang erfaring ď&#x201A;Ť Rask levering 100% fornĂ¸yd garanti ď&#x201A;Ť God service ď&#x201A;Ť Lang erfaring ď&#x201A;Ť Rask levering â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ UV glass â&#x20AC;˘ Rammer â&#x20AC;˘ Speil

â&#x20AC;˘ Opphengsystemer

â&#x20AC;˘ Print

â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ UV glass â&#x20AC;˘ Rammer Plexiglass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ UV glass â&#x20AC;˘ Rammer Vi printer bildene Salg av Aukrustbilder â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ Print Blindrammer og lerret â&#x20AC;˘ Speil Firmagaver â&#x20AC;˘ Utsmykking â&#x20AC;˘ dine Refleksfritt glass â&#x20AC;˘ Opphengsystemer â&#x20AC;˘ Opphengsystemer â&#x20AC;˘ Print â&#x20AC;˘ Speil â&#x20AC;˘ Plexiglass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Plexiglass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Firmagaver â&#x20AC;˘ Utsmykking â&#x20AC;˘ Refleksfritt glass â&#x20AC;˘ ViRammer â&#x20AC;˘ ReďŹ&#x201A;eksfritt glass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Print printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret â&#x20AC;˘ Firmagaver â&#x20AC;˘ Utsmykking â&#x20AC;˘ Refleksfritt glass Jessheim Butikker i Oslo

â&#x20AC;˘ printer Speil 131 â&#x20AC;˘ UV glass GottaasallĂŠen â&#x20AC;˘ 48 Utsmykking â&#x20AC;˘ Plexiglass Vi bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret Drammensvn Tlf: 23 27 00 80 3 Tlf: 63 98 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 23 00 90 â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Opphengssystemer â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ Firmagaver NedreiVollgt Tlf: 48 88 43 53 Claude Monets allĂŠ 24 Tlf: 67 54 60 10 Spar penger - sjekk vĂĽre priser. Butikker Oslo 1 Jessheim Trondheimsvn LillestrĂ¸m Butikker i Oslo 176 Tlf: 22 22 12 60 Jessheim OBOS RABATT Drammensvn Tlf: 23 dine 27 00 80 GottaasallĂŠen 3 Aukrustbilder Tlf: 63 98 48 11 Vi printer131 bildene Salg 11 av Blindrammer og lerret Verksted og administrasjon Kirkegata Drammensvn 131 Tlf: 23 27 00 80 GottaasallĂŠen 3 Tlf: 63 81 98 77 48 00 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf:232300239000 90 Nedre Vollgt 1 Vi er Tlf: 48 88 43 53 stĂ¸rste og mest Claude Monets allĂŠ 24 Tlf: 67 Stort 54 60 10 av lister pĂĽ lager. et moderne rammeverkstad. Vi kan sende landet. Spar penger -over sjekk vĂĽre priser. Nedre Vollgt 1 Tlf:av48Skandinavias 88 43 53 Claude Monets allĂŠ 24 Tlf: 67 54 utvalg 60 10 Spar penger -hele sjekk vĂĽre priser. Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 LillestrĂ¸m OBOSOBOS RABATT Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 LillestrĂ¸m RABATT Kirkegata 11 Tlf:Tlf: 6363 8181 7777 0000 Kirkegata 11

â&#x20AC;˘ Rammer â&#x20AC;˘ ReďŹ&#x201A;eksfritt glass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Print â&#x20AC;˘ Rammer â&#x20AC;˘ ReďŹ&#x201A;eksfritt glass â&#x20AC;˘ Laminering Print â&#x20AC;˘ Speil â&#x20AC;˘ UV glass Utsmykking â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘Plexiglass â&#x20AC;˘ Speil â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘UV glass Utsmykking Plexiglass â&#x20AC;˘ Blindrammer Opphengssystemer â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘Firmagaver â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Opphengssystemer â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ Firmagaver â&#x20AC;˘ Rammer â&#x20AC;˘ ReďŹ&#x201A;eksfritt glass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Print â&#x20AC;˘ SpeilVi er VieteravetSkandinavias â&#x20AC;˘stĂ¸rste UV glass â&#x20AC;˘ utvalg Utsmykking â&#x20AC;˘ landet. Plexiglass av Skandinavias og mest moderne rammeverkstad. Stort listerpĂĽpĂĽlager. lager.ViVikan kansende sendeover overhele hele landet. stĂ¸rste og mest moderne rammeverkstad. Stort utvalg avav lister â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Opphengssystemer â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ Firmagaver

Vi er et av skandinavias stĂ¸rste og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pĂĽ lager. Vi kan sende over hele landet.

våren 2011

Her finner du vårens kurstilbud. Påmelding skjer på våre nettsider eller på telefon.  www.fineart.no/kunstklubben/kurs  Vi tar også imot din bestilling på telefon 22 99 54 00 Som abonnent på KUNST og medlem av KUNSTklubben får du 10 % rabatt på kurs. Dette gjelder også medlemmer i Palettklubben. Høstens kurstilbud kommer i KUNST 3. Følg med!

Fotobasert maleri II med Gisle Harr Vi vil jobbe med bildeforståelse og analyse med utgangspunkt i hvordan fotografiet har påvirket og forandret maleriet. På dette kurset legges det opp til utvikling og gjennomføring av egne ideer. Det kreves derfor noe basis kunnskap i maleri, eller at du har deltatt på kurs I. Tid: 1.–3. april. Helgekurs Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 6 ledige plasser Pris: 2400,-

Digital tegning med Rino Larsen Lær hvordan du kan bruke ny teknologi til å lage kunst digitalt med din helt personlige stil. Utforsk mulighetene som kan utvikle deg og hjelpe deg til å lage raske skisser, finne de beste komposisjonene og bestemme farger. Kurset består av en teoretisk og en praktisk del. Deltagelse forutsetter at man har egen bærbar datamaskin med Photoshop, og Wacom tegneplate. Digital tegning for voksne og ungdom Tid: 2.–3. april. Helgekurs Sted: Olavsgaard kurs- og konferansesenter, Quality Hotel Olavsgaard, Skjetten Antall plasser: 7 ledige plasser Pris: 3200,-

Grafikk-kurs – introduksjonskurs til linoleumstrykk med Eva Laila Hilsen Kurset gir en introduksjon til det grafiske håndverket med fokus på linoleumstrykk. Vi starter med linosnitt og lærer hvordan man lager trykkplaten. Videre trykker vi i svart-hvitt, hvor målet er å ha trykket et lite opplag ved kursets slutt. Materialer er inkludert i kursprisen. Det blir i tillegg gitt en teoretisk innføring i andre grafiske teknikker og kort presentasjon av grafikkens plass i kunsthistorien. Vi går også igjennom regler for signering og opplag. Eva Laila Hilsen er utdannet fra Hamar Tegnestudio, Statens håndverks- og kunst industriskole og Statens kunstakademi, og hun er medlem av Norske Grafikere. Tid: 8.– 10.april. Helgekurs Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 6 ledige plasser Pris: 2700,-

126

2/2011

Maleferie til Island i juni? Opplev Island med pensel, papir, pigment og vann! Den svenske akvarellmaleren Lars A. Persson skal være lærer på kurset. Han har selv tidligere arbeidet med landskapet og naturen på sagaøya. Landskapet og naturen er utgangspunkt for motivene her, kombinert med Perssons arbeidsmetode med akvarellen som et eget uttrykk. Vi tar forbehold om endringer i programmet på Island. Ønsker man enkeltrom, er det mulighet for det mot et tillegg i prisen, men begrenset antall. Kontakt oss på telefon. Tid: 5. juni–15. juni 2011 Antall plasser: Kun 4 ledige plasser Pris kurs: 7500,Pris kost og losji: 11 500,(Dette inkluderer: Buss til og fra flyplass, 10 netter i dobbeltrom m/eget bad eller overnatting i enkeltrom m/felles bad, full pensjon. Leie av kurslokaler og tilgang til basseng og jacuzzi, 2 dager med buss og guidede turer.) OBS: Flybilletter kommer i tillegg og må bestilles av hver enkelt deltager.

ANNONSER

Vårens kurs Kurs 1 Kurs 2

30. april – 7. mai Lærer Per Morten Karlsen 7. – 14. mai Lærer Bjørn Helge Hansen

Høstens kurs Kurs 3 Kurs 4

27. aug – 3. sept Lærer Tor Olaf Lunde se tolunde.no 3. – 10. september Lærer Tor Olaf Lunde

Vi bor og maler i Villa le Reve , (huset hvor Henry Matisse bodde og malte (1943 – 1949 )) i Vence 50 min fra Nice. Se : VillaleReve.com Kursene passer for både nybegynnere og viderekommende. Vi maler med olje eller acryl. Kursene koster kr. 5.800,- som innbefatter undervisning samt opphold i dobbeltrom med frokost og lunch. Vi disponerer 8 rom, spisekjøkken, 3 atellieer og villaens store terrasse og hage. Antall plasser Max 13 elever For mer innformasjon og påmelding kontakt John Sogn. 90939339 eller jragnaso@online.no

eviva.no

Malekurs i Vence, Frankrike

Spennende male og sansekurs v/Stavernkysten 29.mai – 4.juni 2011 Male og sansekurs (6 hele dager): Vi fordyper oss i malekunsten, naturen og i oss selv i herlige omgivelser. Pris kr. 7.700,inkl. kurs, overnatting/fullpensjon. Atelierhuset Stavernkysten Grunntanken for all min kursvirksomhet er at vi er alle kreative skapende mennesker. Gjennom å tegne, male, modellere, skrive, lage lyd, bevege oss og dramatisere, utvikler vi oss som skapende og hele mennesker. Den kreative utfoldelse fungerer som et bindeledd mellom den indre og den ytre verden, mellom det bevisste og det ubevisste. Dermed skapes en større balanse mellom intellekt og følelse, mellom hode og kropp. Kursleder: Marit Skyer

billedkunstner/kunstterapeut/pedagog

For mer informasjon om kurset, se: www.maritskyer.com eller/og ring tlf. +47 906 12294 Email: marit@eviva.no

2/2011

127

Forhandleroversikt Forhandlere merket med palett tilbyr 10% rabatt på kunstmateriell til medlemmer av Palettklubben.

: akershus KUNST OG HOBBY AS

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10–17, 10–18 (torsdag) og 10–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell : Golden, Daler Rowney, Talens, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, kurs og galleri. God fagkunnskap.

Evas Ramme- og Tegnesenter

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

rammemann

Kirkevn. 7 / 2016 Frogner / 63 82 06 28 / Mobil: 926 96 021 rammemann@online.no / www.rammemann.no Vi rammer inn det du er glad i! 20 års erfaring med kreative løsninger. Vi henter og bringer.

: buskerud Bragernes Rammeservice

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent. Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

KREAKTIV – utstyr til kreative fag

Butikk: Tomtegata 29 / 3012 Drammen / 32 83 25 00 Nettbutikk: www.kreaktiv.no Norges største nettbutikk med kunstnermateriell og over 10.000 produkter! - Akryl, olje, akvarell, gouache, pigmenter - Stort lerretsverksted - Bøker, magasiner og DVDer - Kvalitet til lave priser

: hordaland Male Paletten

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 www.malepaletten.no. Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, Sennelier, Pantone og Contè. Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted.

Nordbyes Kunst og Hobby AS

Strandgt. 7 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / faks 55 33 44 11 / www.nordbye.no / post@nordbye.no Vestlandets største kunst –og hobbyforrretning. Stort utvalg innen Royal Talens ( Rembrandt, Van Gogh, Cobra & Amsterdam ) Winsor & Newton og Schmincke. Vi har også et bredt utvalg i tegnepapir, skrivemateriell og lerreter.

rammeservice

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 / www.rammeservice.no Rabattavtale for bilder kjøpt hos fineArt.

128

2/2011

: møre- og romsdal Pigment Kunsthandel as

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling. Kurs og innramming.

: nordland Arne Neeraas

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunstog tegneartikler. Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

: oslo Andvord City Cash, Binders AS

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i Sentrum

Kunstnerbutikken i Oslo Christ. Engebretsen & Søn A/S

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 / post@ceson.no www.christengebretsen.no Stor butikk sentralt i Oslo med svært godt utvalg i kunstnerartikler. Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Schmincke, Talens, Liquitex, Winsor&Newton akvarell med mer. Vi spenner lerret etter mål. Velkommen til oss for en hyggelig handel!

: rogaland Gaute Rostrup AS

Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming. Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev. Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

: sør-trøndelag rammeverkstedet

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for fineArt i Trondheim.

: telemark Hobbysenteret AS

Storgt. 125 / 3915 Porsgrunn / 35 55 53 96 Telemark desidert største forhandler av kunstnermateriell! Vi forhandler blant annet Old Holland Classic Colour i alle farger, både i olje og akvarell. I tillegg er vi den forhandleren i Telemark som har hele sortimentet av Daler-Rowney.

: troms

: vestfold

Harstad Innrammingsforretning AS

Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl. Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

Kunstmaleren

Strandgt. 35 / PB 1172 / 9262 Tromsø / 77 68 27 80 Kvalitetsprodukter fra blant annet Winsor & Newton, Arches, Canson samt maling, pensler, lerret, staffeli, papir, tegneutstyr.

: vest-agder

BAS Northern Art Equipment AS

Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør. Sender også per post.

: østfold Rammemesteren Kunst og Hobby AS

Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: kl. 10–16 (mandag, tirsdag og fredag), kl. 10–18 (torsdag), kl. 10–14 (lørdag) Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

Skjeberg Bilde og Ramme

HobbyHimmelen

Henrik Wergelands gate 26 /4612 Kristiansand / 917 72 057 / mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Som Sørlandets Torso-forhandler, har vi et godt utvalg av kunstnermateriell til profesjonelle og nybegynnere. Vi fører blant annet Golden Acrylics, Daler & Rowney, CretaColor, PanPastel og Letraset. Vi som jobber her er godt kjent med produktene, og gir deg gjerne råd og veiledning. Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller i vår nettbutikk!

HERLIGE KORSIKA! FERIE? OPPLEVELSE? FRANSKKURS?

Grimstadbakken 8 / 1746 Skjeberg / 69 16 89 73 / skjebergramme@tele2.no Åpningstider: kl. 10.30–13.30 og 20–21(tirsdag, onsdag og torsdag) Godt utvalg i kunstnermateriell: Old Holland olje, akryl og akvarell, Beckers, Golden open, Da Vinci pensler, blindrammer, lerret, staffelier. Rask og rimelig innramming (400 ulike lister). Faste kunder får rabattavtale. Vårt viktigste motto er: Hvis vi ikke har det du spør etter, prøver vi å skaffe det. Vi lagerfører ønskede produkter for faste kunder. Vårt lille firma setter enkeltkunder i høysetet.

transit vestfold 19. mars–22. mai 2011

Flotte leiligheter til leie i meget sjarmerende, gammel landsby ved sjøen. Fine tur- og bademuligheter. Hyggelige restauranter.

rune andreassen christian bould peder k. bugge behzad farazollahi bjørn erik haugen espen henningsen hanne rivrud nansen anna særnblom andré tehrani anne trægde lars trægde

gråbrødregaten 17 3110 tønsberg 33 30 76 70 www.haugar.com åpent: tirsdag–fredag 11–16, lørdag–søndag 12–17

Kontakt: Line B. Lorentzen E-post: lbl@stratel.no

Mobil: 95 87 47 50 www.capcorse.no

Omvisning søndag kl. 13.00 peder k. bugge Stelldichein, 2011 Olje på lerret, 185 x 195 cm

2/2011

129

Bli med i denne Verv nye abonnenter tilvårens KUNSTstore i vårens vervekampanje store vervekampanje, ogogvinn fine gaver! vinn fine gaver!

Verv og vinn!

Nico Widerberg Opp II • 49 x 68,5 cm • Galleripris kr 3700,-

eva laNgaas Blå sommernatt 73 x 58 cm • Galleripris kr 2800,-

Verv 5 - Få et fantastisk litografi av Eva Langaas eller Nico Widerberg!

Verv 3 - Velg mellom Loop lysestake eller fruktkurv

Verv 2

Verdi 449,-

- Få nøkkelholder His eller Hers

Verdi 199,-

Slik gjør du:

Send en mail til kunst@fineart.no med navnene på de du ønsker å verve samt hvilken premie du ønsker, eller gå inn på fineart.no/kunstklubben/vervenvenn. 130

Verdi 325,-

bli abonnent på KUNsT - kun 495,Alle abonnenter på KUNST får et medlemskap i KUNSTklubben som inneholder en rekke fordeler. Bl.a: • 20 % rabatt på utvalgt kunst • 20 % rabatt på innramming • 20 % på frakt • 10 % rabatt på kurs Du får nå et flott velkomsttrykk av Jan Baker Natt (16 x 21 cm) galleripris 1800,-

Få dette vakre bildet av Jan Baker ved tegning av abonnement! verdi 1800,-

Bli abonnent, send kodeord KUNST til 2007, eller send e-post til kunst@fineart.no Følg oss også på Facebook! www.facebook.com/fineart.no

NesTe NUMMer av i salg i MidTeN av JUNi! • • • • • • •

Møt billedkunstner Unni Askeland Tegner Ole Jørgen Næss Kunsthistorie: Salvador Dali Internasjonal kunst: Miquel Barcelo Samtidskunst: Fotograf Christine Istad Norsk brukskunst: Nora Gulbrandsen Tema: Kunst & kulturattraksjoner i sommer-Norge

131

Art FAces

UTSTILLINGSPLAN VÅR 2011

Fra Picasso til Warhol

Kunstnerportretter FrA sAmmlung Würth

29. januar til 26. mai 2011

Morteveien 12, 1481 hagan tel: 46401264 • www. wuerth.no

Runi Langum

Erik Formoe

Jannecke Lønne Christiansen

Alle aktiviteter i Galleri Würth er prosjekter fra Würth Norge AS Bilde: Pablo Picasso (1881-1973). Foto: Michel Sima, 1964 i Antibes

5.-27. mars 2011 Avd III: Runi Langum, tegning 2.-24. april 2011 Avd III: Jannecke Lønne Christiansen "Walking on water" video, digitale collager og maleri/cyanotypi. 9. april - 1.mai 2011 Avd II: Per Rosenberg, maleri 7.-29. mai 2011 Avd III: Erik Formoe, maleri

www.galleriramfjord.no

Morten Magnus naturbilder 10.03-03.04.2011 Marianne boberg FerdaMinne 06.05-05.06.2011 ElvErum KunstgallEri st. Olavsgt. 10 ElvErum tEl. +47 400 43 251 utstillingsinfO Og nEttsalg www.ElvErum-KunstgallEri.nO

Henrik Ibsens gate 26 / 22 12 35 50 www. ibsenmuseet.no Åpningstider: 15.09–14.05: Mandag, tirsdag, onsdag, fredag, lørdag, søndag: 11–16 Torsdag: 11–18

Henrik Gerners gt. 7 / PB 207 / 1501 Moss / 69 25 77 75 / ghg@ghg.as www.ghg.as Åpningstider: Tirsdag–fredag: 10–16 / Lørdag–søndag: 12–16 Utvalgte utstillinger høsten 2011:

15.05–14.09: Mandag–søndag: 11–18 Besøk Henrik Ibsens leilighet, som nå er restaurert og fremstår slik den gjorde da dramatikeren flyttet inn i 1895. Se også utstillingen Henrik Ibsen – tvert imot.

2. april – 1. mai – yngve henriksen 7. mai – 29. mai – anne weiglin og ingrid mortensen 4. juni – 26. juni – in memory tom bjørnland

+47 76 07 84 05 Galleri A & Galleri A minor Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo www.galleri-a.no Galleri A

17. mars - 3 april, Lise Simonnæs 7. april – 8. mai: Akademikunst (Christian Hennie, Hilde Honerud, Fadlabi, Bodil Paus) 12. mai – 5. juni: Mai-Bente Bonnevie 10. juni – 21. august: A-laget: UTVALG 11

www.galleri-espolin.no

FLYTENDE ØY, Lise Simonnæs

Galleri A minor 3. mars – 3. april: Kristine Maudal 7. april – 8. mai: Thomas Nesland Olsen: 12. mai – 5. juni: Jan Marius Junge, Halfdan Kierulf, Stein Bror Stranquist, Wenche Sabel 10. juni – 21. august: A-laget: UTVALG 11

Storvågan, 8310Kabelvåg / P.B. 179, 8309 Kabelvåg Tlf. 76 07 84 05 / post@galleri-espolin.no www.galleri-espolin.no Åpningstider: 11–15 søn-fre (febr-mai) Fra.1.6–15.8: 10–16 daglig Gjesteutstiller: 27.5–15.09 - Ørnulf Opdahl