KUNST 03/2011

KUNST 3/2011 – nordens største og eldste kunstmagasin

LIVET ER MER ENN BILER. DET ER Å FINNE DET PERFEKTE DESIGNERMØBELET, DEN PERFEKTE ANTIKVITETEN ELLER DET PERFEKTE KUNSTVERKET. OG DET ER Å FRAKTE DEM HJEM MED STIL. DERFOR KJØRER DU NYE VOLVO XC60.

NR 3 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

Nordens største og eldste kunstmagasin

Unni Askeland og Ari Behn – kunstsamarbeidet

Odd Nerdrum Mestermøte på Odd Nerdrum

Nasjonalmuseet - Mestermøte på Nasjonalmuseet

Jan Groths

Bli abonnent!

Send kunst til 2007

genistreker - genistreker

Guttorm Guttormsgaard -Guttormsgaard aktuell med Artistbook Aktuell med boken HVA NÅ

2012 MODELL

NYE VOLVO XC 60

487 800,-* (DRIVe 2WD) * FRA KR 526 800,- (D3 AWD man.)

FRA KR

NYE VOLVO XC60 * VEIL PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. GJ.SN. FORBRUK XC60 5,7–10,7 L/100 KM. CO2-UTSLIPP 149–249 G/KM. VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. VI TAR FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDET BIL KAN HA EKSTRAUTSTYR. TREFF VOLVO PÅ FACEBOOK.COM/VOLVOCARSNO OG WWW.VOLVOCARS.NO

Volvo. for life

RETURUKE 35

Nå er ny Volvo XC60 2012-modell lansert i Norge. Det prisvinnende City Safety systemet er standard og vil bremse automatisk i kø eller bytrafikk om en kollisjon er i ferd med å inntreffe. Firehjulsdrift AWD og Instant Traction™ gir suveren kontroll året rundt. Komforten og en av bilbransjens beste og sikreste seter er på plass.

Velkommen til prøvekjøring hos en av våre forhandlere.

INTERPRESS NORGE AS

&

Ole Jørgen Ness • Ingeborg Stana • Bjørn Wad • Christine Istad • Salvador Dalí Kunstanmeldelser av Lars Elton • Kvinne fra kunsthistorien: Camille Claudel Tema: Kunst- og kulturattrak­sjoner i sommer-Norge • Gerhard Munthe • Kunstkurs Designikon: Scandia-stolen ­• Kunstkatalogen

BLAAFARVEVÆRKET 21. MAI – 25. sEpTEMBER 2011

BLAAFARVEVÆRKET 21. MAI – 25. sEpTEMBER 2011

Utstillingen er laget i samarbeid med the nerdrUm institUte

Villeroy & Boch Norge AS Postboks 13,1471 Lørenskog Tlf.:67978250 E-post: info@gustavsberg.no www.villeroy-boch.com

BLAAFARVEVÆRKET 21. MAI – 25. sEpTEMBER 2011

Utstillingen er laget i samarbeid med the nerdrUm institUte

Villeroy & Boch Norge AS Postboks 13,1471 Lørenskog Tlf.:67978250 E-post: info@gustavsberg.no www.villeroy-boch.com

KUNST 3/2011 – nordens største og eldste kunstmagasin

LIVET ER MER ENN BILER. DET ER Å FINNE DET PERFEKTE DESIGNERMØBELET, DEN PERFEKTE ANTIKVITETEN ELLER DET PERFEKTE KUNSTVERKET. OG DET ER Å FRAKTE DEM HJEM MED STIL. DERFOR KJØRER DU NYE VOLVO XC60.

NR 3 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

Nordens største og eldste kunstmagasin

Unni Askeland og Ari Behn – kunstsamarbeidet

Odd Nerdrum Mestermøte på Odd Nerdrum

Nasjonalmuseet - Mestermøte på Nasjonalmuseet

Jan Groths

Bli abonnent!

Send kunst til 2007

genistreker - genistreker

Guttorm Guttormsgaard -Guttormsgaard aktuell med Artistbook Aktuell med boken HVA NÅ

2012 MODELL

NYE VOLVO XC 60

487 800,-* (DRIVe 2WD) * FRA KR 526 800,- (D3 AWD man.)

FRA KR

NYE VOLVO XC60 * VEIL PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. GJ.SN. FORBRUK XC60 5,7–10,7 L/100 KM. CO2-UTSLIPP 149–249 G/KM. VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. VI TAR FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDET BIL KAN HA EKSTRAUTSTYR. TREFF VOLVO PÅ FACEBOOK.COM/VOLVOCARSNO OG WWW.VOLVOCARS.NO

Volvo. for life

RETURUKE 35

Nå er ny Volvo XC60 2012-modell lansert i Norge. Det prisvinnende City Safety systemet er standard og vil bremse automatisk i kø eller bytrafikk om en kollisjon er i ferd med å inntreffe. Firehjulsdrift AWD og Instant Traction™ gir suveren kontroll året rundt. Komforten og en av bilbransjens beste og sikreste seter er på plass.

Velkommen til prøvekjøring hos en av våre forhandlere.

INTERPRESS NORGE AS

&

Ole Jørgen Ness • Ingeborg Stana • Bjørn Wad • Christine Istad • Salvador Dalí Kunstanmeldelser av Lars Elton • Kvinne fra kunsthistorien: Camille Claudel Tema: Kunst- og kulturattrak­sjoner i sommer-Norge • Gerhard Munthe • Kunstkurs Designikon: Scandia-stolen ­• Kunstkatalogen

BLAAFARVEVÆRKET 21. MAI – 25. sEpTEMBER 2011

Anders Zorn odd nerdrum 21.5 - 19.6 20.6 - 21.8 22.8 - 25.9

Tirsdag-lørdag kl. 11-17 Søndag kl. 11-18 (Mandag stengt) Alle dager kl. 11-18 Tirsdag-lørdag kl. 11-17 Søndag kl. 11-18 (Mandag stengt)

3340 Åmot i Modum Tlf 32 78 67 00 www.blaa.no

MALERKONGENE

og Koboltgruvene

STUDIO KVÄNUM OSLO

Drammensveien 123

22 04 85 10

WWW.KVANUM.COM

STUDIO KVÄNUM BERGEN

Rosenkrantzgaten 3

55 55 76 55

WWW.KVANUM.COM

LI TT O V ER S KAP... LITT UNDERSK AP... MYE L I DENSK AP... OG L I T T GA L SK A P

Innhold

12

Kunstnerintervjuer: Mestermøte med Odd Nerdrum . .................................................... 12 Jan Groth ............................................................................................ 18 Unni Askeland og Ari Behn .............................................................. 24 Guttorm Guttormsgaard .................................................................. 30 Ingeborg Stana . ................................................................................. 36 Ole Jørgen Ness ................................................................................ 44 Bjørn Wad ........................................................................................... 50 Christine Istad . .................................................................................. 54

Tema: kunst- og kulturattraksjoner i sommer-Norge Utvalgte kulturperler på Vestlandet ............................................... 74 Kulturopplevelser i Nord-Norge ..................................................... 78 Besøk sommeråpent slott . .............................................................. 80 Opplev nyoppussede Oscarshall ..................................................... 82 Utvalgte museumsutstillinger . ....................................................... 84 Galleria Kunstfestival ....................................................................... 86

Design / kunsthåndverk Designikonet: Scandia-stolen .......................................................... 115

– Munch er på mange måter en dramaqueen, sier Nerdrum.

Full av blod. Derfor ville han ha blitt forkastet av Immanuel Kant.

(Odd Nerdrum)

Aktuelt: Galleripresentasjon: Galleri Fineart ............................................... 48 KUNSTdebatt ..................................................................................... 58 Malerkongene – Zorn og Nerdrum på Blaafarveværket ............. 70

Kunsthistorie: Kvinne fra kunsthistorien: Camille Claudel ................................... 62 Norsk kunsthistorie: Gerhard Munthe ........................................... 66

Internasjonal kunst: Miquel Nicolau, på Mallorca, Spania .............................................. 100 Salador Dalí og fotografen Vehi, i Cadaqués, Spania . .................. 104

Kunstreisetipset: Reims i Frankrike .............................................................................. 98

Kunstnerhjem: Kari Agner, i Egersund ...................................................................... 94

Fast / annet: Inspirasjon med Gro Mukta Holter . ................................................ 108 Lars Eltons anmeldelser og utstillingsomtaler ............................ 110 Skulpturen, One foot in the grave ...................................................... 117 Instruktivt: Hazel Soan ..................................................................... 120 Kursoversikt ....................................................................................... 122 På veggen: Andrea Bræin Hovig . .................................................... 124 Forhandlersider . ............................................................................... 126 Klubbsider .......................................................................................... 129

8

3/2011

94

18 KUNST 3: 2011 58. årgang Utgis med støtte fra Norsk Kulturråd Med forbehold om trykkfeil Ansvarlig utgiver: fineart // Kunstklubben as Opplag: 35 000 Årsabonnement 495,- Abonnementet løper til det sies opp skriftlig

– Årene som lærer var en veldig god periode i livet mitt. Jeg liker å dele, kunst må jo deles.

(Jan Groth)

Redaksjonen:

Forsidefoto:

Anne Marit Muri / fungerende ansvarlig redaktør / anne.marit.muri@fineart.no / mob: 958 15 196

Per Heimly

I permisjon: Mette Dybwad Torstensen

Per Heimly

Toril Kojan / redaktør / toril@fineart.no

Thomas X. Floyd

Rolf Stavnem / daglig leder fineArt // Kunstklubben as / rolf@fineart.no / mob: 920 85 907

Anne Vesaas

Anne Vesaas / grafisk designer og fotograf / anne.vesaas@fineart.no Tonje Buer / galleriansvarlig og kunstner­kontakt / tonje@fineart.no

Bidragsytere: Lars Elton / kunst- og arkitekturkritiker, frilansjournalist

50

Fotografer:

Christina G. Schultz Maria Reme

Kunstverk: Kunstverkene i magasinet KUNST er opphavsbeskyttet materiale og er gjengitt med samtykke fra kunstneren / BONO.

Design: Zmedia.no

Hilde Hernes / skribent og kunsthistoriker

Anne Vesaas

Gro Mukta Holter / designer og kunstner

Trykk:

Jan Kokkin / skribent

Zmedia.no

Bjørn Li / skribent

Foto av kunst:

Nelly Malmanger / skribent Christina G. Schultz /fotograf og skribent Hazel Soan / billedkunstner og forfatter Mette Dybwad Torstensen / skribent og kunsthistoriker Mona Vaagan / skribent

Anne Vesaas

Kunstklubben-ansvarlig / abonnement: Kristin Krugerud / kristin@fineart.no / 22 01 24 20 / mob: 913 90 389

Annonsering: Eric Bjørklund / eric@magasinetkunst.no / mob: 948 17 753

24 74

Galleriansvarlig / bestilling: Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 01 24 35

KUNST utgis av Fineart // Kunstklubben AS og holder til i Finearts galleri

Galleriets åpningstider på Aker Brygge/Tjuvholmen, gateadresse: Filipstad brygge 2 / tlf: 22 01 24 20 Man-fre 10-20, Lør 10-18, Søn 12-18 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

Annonser: Følgende priser gjelder for annonsering i KUNST Helside: Pris: 24 990,- eks. mva.

Halvside: Pris: 14 990,- eks. mva.

Kvartside: Pris: 9990,- eks. mva.

For mer informasjon kontakt Eric Bjørklund / eric@magasinetkunst.no / mob: 948 17 753

Leder Kunst- og kulturattraksjoner i sommer-Norge Det er et gledelig faktum at kulturlivet blomstrer over store deler av landet for ­tiden. På Vestlandet, i Sogn og Fjordane fylke, er det bevilget 120 millioner kroner til kulturtiltak i de senere årene. Noen av midlene er brukt på det flunkende nye Sogn Kunstsenter i Lærdal som åpnet sine dører 3. juni år. Samferdselsminister LivSigne Navasete stod for den offisielle åpningen. Åpningsutstillingen Figurer og fortellinger viser kunst av 30 markante norske kunstnere gjennom de siste 40 årene, blant annet fotografier av Tom Sandberg.

Hva som skjer i sommer-Norge på kunst- og kulturfronten er vår temasak denne gang. Vi har laget en guide med utvalgte godbiter, som viser noe av at det rike kunstmangfoldet som utfolder seg i bygd og by. På småsteder arrangeres flere av sommerens kunstutstillinger og kulturfestivaler på idylliske trehoteller og praktfulle gårder. I Oslo kan flere av Norges største kunstskatter oppleves i herskapelige omgivelser blant annet på nyoppussede Oscarshall slott. Det kongelige slott har også nylig ­gjennomgått omfattende restaureringsarbeid. Gjennom sommeråpnet slott i juni, juli og august er den velkjente bygningen åpen for det store publikum.

KUNST er mer royal enn noen gang i dette nummeret. Også Ari Behn er med. En av våre fremste kvinnelige billedkunstnere, Unni Askeland, har valgt å samarbeide med forfatteren Ari Behn på sin nye silketrykk-serie Big Big Big. Kunstkritiker Tommy Olsson beskriver i fri stil sitt møte med de to profilerte kulturkjendisene, som du kan lese mer om på side ...

KUNSTs blogg www.blogg.magasinetkunst.no På de nye KUNSTdebattsidene har vi opprettet en egen blogg, der du kan komme med dine kommentarer. I denne utgaven er det modernismen i kunsten som er satt under lupen av Bjørn Li.

Fineart på Facebook www.facebook.com/fineart.no Om du ikke allerede er venn med oss på Facebook, gå inn på våre nettsider, trykk like – og følg med på kunst til salg, og aktuelle arrangementer!

Fineart på Twitter www.twitter.com/fineartno

Nyhet! KUNSTkatalogen For å gjøre det lettere for deg som er interessert i å kjøpe kunst, har vi lagt våre kunst for salg-annonser inn i en egen KUNSTkatalog, som vil følge med som eget vedlegg til magasinene fremover.

Opplagsrekord!

KUNST setter med denne utgaven opplagsrekord på 35 000 eksemplarer.

Vi opplever stor tilstrømning av nye abonnenter, og løssalget stiger stadig.

16. juni i år vil tidligere direktør ved Nasjonalmuseet i Oslo, Allis Helleland, åpne Unni Askelands nye sliketrykk-utstilling i galleri Fineart på Tjuvholmen. Ari Behn kommer også, og leser diktet Foxy Brown.

Odd Nerdrum fortsetter å ta med KUNSTs lesere på Mestermøte. Denne gangen til Oslo, og til noen av salene med blant annet Munch-malerier, i det gamle bygget som tidligere het Nasjonalgalleriet.

Det er få likheter mellom Odd Nerdrums oljemalerier og Jan Groths minimalistiske gobeliner, tegninger og skulpturer. Men de har et par ting til felles. De er begge svært anerkjente langt utenfor Norges grenser, og har gitt fra seg verdifull kunnskap gjennom undervisning av studenter . Du kan lese mer om dem i denne utgaven.

Kunstbydelen Tjuvholmen har i disse dager fått et nytt tilskudd med galleri Fineart som nå har etablert sin virksomhet i moderne, lyse og luftige lokaler på Filipstad brygge 2. Den 25. mai var det offisiell åpning av Finearts nye galleri med grafikk­ utstilling av Odd Nerdrum, der han viste frem en unik samling av sine bilder.

Vi ønsker alle våre lesere og andre kunstinteresserte hjertelig velkommen til Oslos best beliggende galleri – galleri Fineart på Aker Brygge/Tjuvholmen.

God sommer!

Medlemskap i Kunstklubben og abonnement på KUNST får du ved å gå inn på denne linken www.fineart.no.

Gjør som 14 000 andre, bli medlem, og få KUNST rett i ­postkassen annenhver måned for kr. 495,- pr. år.

Eller send SMS med kodeord KUNST til 2007.

Nerdrums elever

FRILUFTSSKOLEN i Hagan

Malekurs utenfor Christian Skredsvigs hjem

Ukeskurs i juni: 18. –23. juni (lørdag til torsdag).

Pris: 5.000,-

Tredagerskurs i juli: Første kurs: 19. - 21. juli (tirsdag til torsdag).

Andre kurs: 22. - 24. juli (fredag til søndag).

Pris: 3.000,-.

Christian Skredsvig underviste sin Friluftsskole sommeren 1899. Nå har den gjenoppstått!

Hver sommer kan du male landskapet som betok Skredsvig selv!

Undervisningen:

Alle dager 11 – 17. Lunsjpause kl. 14.

Materialliste sendes ut ved påmelding. Du kan også kjøpe nødvendig materiale på kurset.

Men ta med feltstaffeli!

Lærere: Thomas Klevjer, Helene Knoop, Jan-Ove Tuv og David Dalla Venezia.

Last ned kurskatalogen her: http://issuu.com/janovetuv/docs/friluftsskolen_2011 For påmelding og mer informasjon:

Hege Christina Skredsvig E-post: hege@skredsvig.no Tlf.: 913 82 468

Jan-Ove Tuv

FRILUFTSSKOLEN i Hagan

skredsvig.no

Facebook: ”Malekurs ved Jan-Ove Tuv” E-post: malekurstuv@gmail.com Tlf.: 900 59 179

Mestermøte på

Nasjonalgalleriet – Jeg opplever Syk pike som det store, gammelmesterlige verk i norsk ­maleri, sier Odd Nerdrum. Edvard Munch var bare 22 da han malte det, og bildet ble sterkt kritisert.

Tekst Bjørn Li / Foto Anne Vesaas

Munch sa selv at han først hadde malt et godt bilde, men det viste ikke hva han hadde sett. Så skrapte han det ned og malte det opp igjen, sikkert flere ganger. Om resultatet sa han at det kanskje ikke var så godt, men det var hva han hadde sett.

Odd Nerdrum, sønnen Øde, fotograf Anne Vesaas og daglig leder av Fineart Rolf Stavnem, samt undertegnede, befinner oss i Nasjonalmuseet i Oslo, i den bygning som tidligere ble kalt Nasjonalgalleriet, og hvor så mange mennesker har hatt sitt første møte med Edvard Munch. Her henger verdens fineste samling av hans verker i den sal som kalles Munch-salen, 12

3/2011

og som etter mange stridigheter ble kjempet gjennom av Nasjonalgalleriets daværende direktør, Jens Thiis, Munchs viktigste protegé i et land som ellers helst hånet ham.

– Munch var selv med å montere, sier Odd Nerdrum. Han var svært nøye. Han ville ha balanse. Nå har de forandret på det, og jeg synes det er blitt for mye slåssing mellom bildene.

De burde ha latt den tidligere monteringen være i fred.

– Det ser ut som om malingen renner, sier Øde og myser på Syk pike, motivet Munch malte i erindring om den kjære søsteren Sophie som døde da hun var femten.

Jacob velsigner Josefs sønner av Rembrandt, som Nerdrum mener Munch var påvirket av da han lagde Syk pike.

Odd Nerdrum i Munch-salen på Nasjonalgalleriet i Oslo. Lengst til høyre henger Syk pike og helt til venstre Selvportrett med sigarett.

– Ja, Hans Jæger sa at de nedadgående linjer viser tårer som renner, svarer Odd Nerdrum. Bildet uttrykker de innerste følel­ ser. Men se her, dette er ikke tilsiktet. Nerdrum peker på et felt i bildets nedre del. Her har malingen seget, og Munch har selv forestått utbedringen. Bildet har hatt bløtere overganger.

– Er ikke pikens underarm veldig lang? spør fotograf Vesaas.

– Joda, sier Nerdrum; bildet er for så vidt fullt av feil: Skulderen, armen, alt er litt galt. Se pjolterglasset! Allikevel er bildet svimlende. Pikens hode er et av de vakreste som finnes i verden! Her kan dere se hva som har påvirket ham!

Nerdrum holder en Rembrandt-bok opp foran bildet. Den er slått opp på siden som viser Jacob velsigner Josefs sønner, et verk fra 1656. Bildet befinner seg i dag i Staatlich Kunstsammlungen Kassel i Tyskland.

Legg merke til komposisjonen – ta bort moren og de to barna hos Rembrandt, og vi ser hva som har påvirket Munch. Legg merke til puten og armen, det er det samme. Og den sørgende kvinnen har overtatt Josefs plass. Munch må ha sett oljetrykk av dette motivet.

Det skitne maleri – Er han også blitt påvirket av stemningen hos Rembrandt?

Rolf spør.

– Helt klart, svarer Nerdrum. Syk pike er merkelig. Det tilhører en estetisk tradisjon som alltid har gjort inntrykk på meg. En tradisjon som kan ha hatt sitt utspring i Apelles, er blitt tatt opp av Tizian, Rembrandt, Constable og Turner.

– Hva slags tradisjon er dét? spør Øde.

Det er tradisjonen med det skitne maleri. Syk pike er min første opplevelse av dette; de utskrapte bilder hvor konturene forsvinner og man kommer inn i en atmosfære av transcendens uten at vi helt forstår det. Dette bildet er ikke lenger Munchs eie.

Det er malt av tusen syke hender. Munch selv er utvisket.

– Men her har han overtatt, fortsetter Nerdrum og peker på Døden i sykeværelset som henger ved siden av Syk pike. Her handler det ikke lenger om tusen syke hender, men om Munch selv. Da faller det for meg. Jeg vil for egen del si at etter 1900 faller jeg fra når det gjelder store deler av hans produksjon.

– Når så du ham for første gang? sier fotograf Vesaas idet vi beveger oss mot Selvportrett med sigarett.

– Jeg var her første gang som seksåring. Da jeg var åtte, spurte læreren (Jens Bjørneboe) elevene om hva de hadde lyst til å bli. De svarte brannmann og politi. Jeg sa jeg ville bli Edvard Munch. I 1963 var jeg til stede ved åpningen av Munchmuseet, og jeg kan huske at jeg ble grepet av et maleri som het Lasarettet på Modum og av de tidlige raderingene.

Da psykiateren Johan Scharffenberg fikk se dette bildet, sa han at det var malt av en syk mann og derfor helt uinteressant.

Odd Nerdrum peker på Edvard Munchs mest kjente selvportrett; malt i 1895.

– Det er malt på tynt, tynt lerret, som papir. Legg merke til skjorten, det er lerretet vi ser der. Bildet er malt i tynne lasurer.

– Det er intenst, sier Rolf.

– Ja, sier Nerdrum. Munch er mennesket. Mens Anders Zorn kamuflerer seg.

Skrik Men nå skal jeg vise dere en av Munchs hemmeligheter; legg merke til hans høyre øre, altså det som er det venstre for oss.

Ser dere noe merkelig ved det øret?

– Det er en figur der, sier Øde.

– Det er riktig. Men hvilken? Det er Skrik i miniformat!

– Og sannelig, når vi ser godt etter, oppdager vi noe som plutselig ikke er til å overse: Munch har formet det indre av sitt eget øre som hovedfiguren i maleriet Skrik, som om han ønsker å motta lyden av skriket fra sitt eget maleri; der det henger på den motstående vegg i salen.

3/2011

13

– Munch er på mange måter en dramaqueen, sier Nerdrum. Full av blod. Derfor ville han ha blitt forkastet av Immanuel Kant.

Utsnitt av Selvportrett med sigarett.

Utsnitt av Skrik.

Nordmenn oppdager ikke slike detaljer, sier Nerdrum. Som for eksempel at mine figurer alltid er uten sko. Og når vi nå først snakker om Skrik, skal jeg vise dere en beslektet detalj.

Vi stanser foran bildet som de siste tiår er blitt stående som modernitetens ikon. – Bildet har først de siste tiår fått sin sterke posisjon, sier Nerdrum. Det gjenspeiler en psykiatrisk verden. Bildet har for øvrig en interessant tilblivelseshistorie.

Munch bodde på Nordstrand da han malte det, og landskapet er sett fra Ekebergåsen og ned mot byen. I 1883 var det et kraftig vulkanutbrudd i Krakatau i Indonesia, og askepartiklene i atmosfæren gjorde at solnedgangene over store deler 14

3/2011

av verden i mange år fikk det psykedeliske preg som vi gjenfinner i Munchs bilde. På den tid da Munch malte Skrik, lå det et griseslakteri nedenunder Ekebergåsen. Og like ved et asyl for kvinner. Når han gjorde sine spaserturer, kunne han altså høre griseskrikene og iblant hylene fra de gale kvinnene. Bakgrunnen for bildet er med andre ord realistisk nok. Men se der!

Nerdrum peker på hovedfigurens høyre skulder. Ser dere den lille hånden som ligger på skulderen? Den smyger seg opp bakfra!

– Hoi, det er temmelig creepy, sier fotograf Vesaas.

– Hvem sin hånd er det? Rolf spør.

– Nei, vet du hva! Nerdrum ler. Sånt går ikke an å fastslå.

Men det er en temmelig oversett detalj. Legg forresten merke til de små båtene. Linjeføringen i bildet er jugendstil. Men båtene bryter. Hadde også de vært jugend, ville bildet vært forandret fra skapende uttrykk til design. De har for øvrig gitt bildet en forferdelig ramme. Katastrofalt. Den burde ha vært mørk.

– Munch er på mange måter en dramaqueen, sier Nerdrum.

Full av blod. Derfor ville han ha blitt forkastet av Immanuel Kant. Men hos Munch er proporsjonene forløst. Derfor er han en klassisk maler. For øvrig var han intellektuelt skarpskodd.

Svært belest. Akkurat som Duchamp og Håkon Bleken.

Munch plaget av skattevesenet De siste tiårene av Munchs liv ble sterkt forstyrret av skattemyndighetene. Tenk dere det livsverket han etterlot seg, og i stor grad skjenket i gave til Oslo, og så skulle de plage ham på den måten. Det finnes omfattende dokumentasjon på hvor hardt det gikk inn på ham, og hvor sterkt det forstyrret ham i arbeidet. Med andre ord: Munch-museet kunne vært enda bedre hvis de ikke hadde plyndret ham.

Da tyskerne kom, følte Munch det som en lettelse. Nazistene hadde jo fjernet hans verker fra Tyskland. Men i Norge hadde de annet å tenke på og lot den gamle mannen i fred.

– Er det slik i Norge at man kan måle kvaliteten på et åndsverk på grunnlag av hvor elendig vedkommende er blitt ­behandlet? spør Øde.

Lars Hertervig Det bekreftes av historien om Lars Hertervig, sier Nerdrum idet vi forlater Munch-salen for å se på en av de malere Odd Nerdrum setter aller høyest.

– Hertervigs liv var en tragedie, sier Nerdrum. Utestengt fra det gode selskap, innestengt på asyl. Mishandlet og glemt til etter sin død. Men han var den største av dem alle. Hertervig kan minne om Turner, fortsetter Nerdrum, men han er ungrenessansemesteren par excellence; en Bellini, bare uendelig bedre!

– Og fra feil århundre? Rolf spør.

BJØRN LI og Odd Nerdrum foran malerier av Lars Hertervig.

– Hertervig arbeider utenfor tiden, sier Nerdrum. Han er en greco-romansk maler. Man kunne forestille seg at hans bilder var blitt malt av de gamle grekere, og at til og med den unge Apelles ville ha blitt imponert.

Vi har stilt oss opp foran Borgøen; bildet Nerdrum anser for å være et av Hertervigs hovedverk. Det er et fjordlandskap.

I bakgrunnen Borgøens steile fjellformasjon. I forgrunnen fjærestener. I midtfeltet den speilblanke fjord. Og over det hele himmel med hvite skyer.

– Hva er det egentlig som skiller ham så sterkt fra hans samtidige? spør Øde.

– Når jeg ser et skogsmotiv av August Cappelen, sier Nerdrum, så undrer jeg på hvem som eier skogen. Når jeg ser Hertervig, er jeg ikke interessert i hvem som eier landskapet.

Det er et mentalt landskap som forteller noe om en stor frihet.

Om flyktningens farlige landskap.

– På hvilken måte? vil fotograf Vesaas vite.

– Hvis du ser på landskapet der borte av Hans Fredrik Gude, sier Nerdrum, så vil du se at det meste ligger i flaten. Men hos Hertervig er alt revet løs. Det eksisterer ingen flate mer. Bare volumer som leker med hverandre. Legg merke til at volumene ikke er passivt belyst, men at lyset hjelper volumene slik at de blir kastet mot oss. Alt løsriver seg fra det det kommer fra.

Skyene hopper mot oss. Og så det stille vannet! Det er selve urvannet … dødens urvann.

– Et fotografi av det samme landskapet ville virke flatt, fortsetter Nerdrum. Hertervig heroiserer landskapet slik at hele universet står der. Borgøen er et universelt landskap i mikroformat.

BORGØEN av Lars Hertevig.

– Og hva forteller det om oss selv? Rolf spør.

– Hertervig er en uhyggelig maler, sier Nerdrum. Han forteller hvor alene vi er.

– Syk pike burde henge alene, det samme gjelder Borgøen, sier Nerdrum idet vi forlater kabinettet hvor Hertervigs verk henger side om side med Düsseldorf-malerne.

3/2011

15

vinternatt i rondane av Harald Sohlberg.

– Vinternatt i Rondane er et heroisert landskap som hos Hertervig. Jeg tror ikke det finnes et slikt verk i hele verden. Ikke fordi det er så originalt. Men fordi det er malt med en lidenskap som svært få malere har.

odd nerdrum og hans sønn Øde.

Harald Sohlberg Det samme gjelder Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane, sier Nerdrum når vi kommer inn i salen hvor vi finner bildet som på 1990-tallet ble kåret til Norges Nasjonale Maleri.

Motivet ble selve Jakobskampen i Harald Sohlbergs liv, og de tallrike arbeidsdager i vinterfjellet ga helsen hans en varig knekk. Den første versjon ble fullført allerede i 1901. Senere arbeidet han videre med motivet, et arbeid som kulminerte med Nasjonalmuseets versjon. Den var ferdig til Jubileumsutstillingen i 1914. Da hadde Sohlberg holdt på med bildet i fire år. Han etterlot seg ca. tyve versjoner av motivet, de fleste i akvarell eller blandingsteknikk på papir, men også flere versjoner i olje.

– Da jeg var liten, tok jeg sykkelen ned til Nasjonalgalleriet for å se på Rondane. Det var det fineste bildet jeg visste om, forteller Odd Nerdrum. Men da jeg en gang som attenåring sto og beundret det, møtte jeg på en dame som så bildet igjen etter mange år. Hun var så skuffet. Det var helt annerledes

16

3/2011

enn slik hun husket. Jeg forklarte henne at det skyldtes lyset.

Bildet hang i motlys. Det trenger jo intimatmosfære og ikke avhørslys. Det er et enestående verk, selv om symbolet med korset i fjellveggen er unødvendig. Det blir litt sånn – hallo, jeg er dyp, og svekker mer enn det hjelper.

– Det er temmelig krakelert, sier Øde.

– Ja, fordi det er malt i mange lag, sier Nerdrum. Når man skriver, kan man kaste alt man ikke liker i papirbøtten. Men som maler må du ta med deg problemene videre i arbeidet.

Skrape og male på det gamle. Noen ganger ender det med at det krakelerer. Vinternatt i Rondane er et heroisert landskap som hos Hertervig. Jeg tror ikke det finnes et slikt verk i hele verden. Ikke fordi det er så originalt. Men fordi det er malt med en lidenskap som svært få malere har.

– Syk pike, Borgøen og Vinternatt i Rondane, sier Odd Nerdrum, det er de tre verker du ikke vil finne i noe annet museum i hele verden.

Malekurs ved Jan-Ove Tuv (Elev av Odd Nerdrum 1996 - 2002)

Friluftsskolen 2011:

Nerdrumelever holder landskapskurs i Hagan – Christian Skredsvigs hjem i Eggedal!

Last ned katalogen her: http://issuu.com/janovetuv/docs/friluftsskolen_2011

Tuv holder jevnlig kurs over hele landet, etter invitasjon. Akt, portrett, stilleben, landskap.

Last ned katalogen her: http://issuu.com/janovetuv/docs/2011 Facebook: “Malekurs ved Jan-Ove Tuv�.

Bli medlem og motta jevnlige nyhetsbrev! Se bilder og avisomtaler av tidligere kurs.

Selvportrett som stolt kitschmaler

malekurstuv@gmail.com

Lager lydløs larm – med streken

Jan Groth ruver som en bautastein innenfor senmodernismen i norsk kunst. Han har fanget et lite strå, og komponert monumentale gobeliner i sort og hvitt, som har vakt oppsikt over hele verden. Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø har i vår vist frem noen av hans arbeider, inklusive tegninger og skulpturer på utstillingen Paralleller.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Mette Tronvoll / Galleri Riis / Helge Matland / Anne Marit Muri

Tegn, 2004–2006. Gobelin vevd i samarbeid med Benedikte Groth. Mål: 220 x 445 cm.

KUNST (Tromsø/Oslo) Sammen med ni andre kunstnere har Jan Groth vært aktuell med utstillingen Paralleller som har vært åpen for publikum fra 5. februar til 29. mai i år. Utsøkte samtidsverker av Kjell Bjørgeengen, Inger Johanne Grytting, Iver Jåks, Arne Malmedal, Thomas Phil, Stein Rønning, Heidi Kennedy Skjerve, Elisabet Alsos Strand og Tone Vigeland har prydet lokalet på Nordnorsk Kunstmuseum, som holder til i et staselig praktbygg midt i Ishavsbyen.

– Jeg har valgt å komme hjem til Norge igjen på grunn av disse kunstnerne, sier Groth. Du skjønner, vi er som en stor familie. Det er blant disse jeg føler meg hjemme. Vi er alle purister, som vil skape så mye støy som mulig med våre lydløse verker. Å høre stemmen til Jan Groth er som å lytte til musikk. Den har en sjelden lyrisk klang. Plutselig snakker han perfekt dansk med bløte lyder, så slår han over på hallingdølsk, for i neste øyeblikk på verdensvant vis å tale New York-engelsk.

Gjennom et langt liv har Groth bodd mer i utlandet enn i Norge. På slutten av 1950-tallet reiste han til København for å studere malerkunst under professorene Erling Fredriksen og Knud Nielsen. Han kom inn på Kunstakademiet i København, men begynte aldri. I 1960-årene oppholdt han seg i Holland for å lære klassisk gobelinteknikk, først som lærling under danskfødte Benedikte Herulfsdatter på Vevereij d`Uil i Amsterdam.

Hun ble Jan Groths kone i 1965 og har vært hans trofaste kunstneriske samarbeidspartner gjennom 42 år. I det tette arbeidsforholdet er han blitt karakterisert som komponisten og hun som utøveren. Ved inngangen til 1970-tallet dro Groth til New York.

Han var 32 år da han opplevde metropolen for første gang. Byen

gjorde et mektig inntrykk på han. Her sanset han inn nye impulser fra samtidskunst, dans, musikk og teater. Etter hvert ble han selv et verdensnavn på den internasjonale kunstscenen med egen bolig midt på Manhattan. Når behovet for ro og stillhet har meldt seg, er det familiehytta på Dagali i Hallingdal han søker til. Her har Groth feriert siden guttedagene. Det første kunstneren gjør når han kommer til bygda, er å besøke stedets kirkegård. Da dekker han familiegravene med et hav av blomster.

Også gravene som er blomsterløse, tar Jan Groth seg av. Alle som er glemt, trenger en blomst, mener den sjenerøse kunstneren.

Hans vesen stråler av fornem varme. Han er dannet og galant, og passer på å gi komplimenter slik at samtalepartneren føler seg vel. Ansiktshuden er nesten like glatt som et barnekinn. Hårmanken er vilter og fylt av bølgende linjer i sølvgrått.

Ikke et øyeblikk klarer han å skjule at han har en leken personlighet, selv om alvoret ligger på lur.

Danske og franske røtter – Jeg er en jolly melancholic, sier han.

– Alltid, så lenge jeg kan huske, har jeg følt meg litt rar.

Interessene mine handler jo om sansing. Det har dreid seg om bilder, tegning, skulptur, musikk, dans og teater så lenge jeg kan huske. Da jeg ble gammel nok, rømte jeg fra Norge. Jeg var 17 år og flyttet til Danmark og følte at jeg endelig kom hjem.

Min mor var litt dansk og litt fransk, så jeg følte meg raskt komfortabel med det kontinentale livet. Mor Lis Lemaitre var unorsk, og livsglad. Hun fyrte gjerne opp en sigar og drakk whisky, som en mann, forteller Groth.

3/2011

19

De tre tegningene er alle utført av Jan Groth i 2010.

Fettstift på papir. Mål 27,7 x 21,5 cm.

Installasjonsbilde fra utstillingen Paralleller 2010, Nordnorsk Kunstmuseum.

– Nå som jeg er kommet i en alder der jeg må ha litt hjelp fra helsevesenet, har jeg møtt på en lege som kjente min mor godt da hun var ung. Han skrøt henne opp i skyene.

Vet du hvorfor ... Hun hadde gitt han en bunke med erotiske noveller da han var tenåring. Mor var en frilynt og utradisjonell kvinne, svært intellektuell samt like belest som sin mann.

Mine foreldre var usedvanlig varme mennesker og gode til å støtte meg da de skjønte at jeg mente alvor med å legge ut på kunstens vei. Far klekket ut blåruss som rektor på Handelsgymnaser rundt om i landet.

Familien bodde i Stavanger til jeg var 11 år. Her var jeg ­omgitt av et landskap som gav meg et indre fylt av vertikale og horisontale linjer, som et bilde på det høye og det trange.

Linjene var der tidlig, også de enkle fargene, sort og hvitt. Selv om min første tegnelærer sa at jeg aldri måtte bruke svart, fordi ingen skikkelige kunstnere gjorde det, ble ­likevel svart en ­v iktig farge for meg.

I 1965 la Jan Groth ned malerpenselen for godt for å konsentrere seg om monumentale gobeliner.

– Det ble for mye søl med malingen. Jeg var lenge opptatt av jordfarger, og malte konturer av former og prøvde å tømme bildeflaten for farger. Men til slutt gav jeg opp.

Frem til 1973 handlet det kun om å veve billedtepper.

101 gobeliner I alt har Benedikte og Jan Groth laget 101 monumentale gobeliner i sort og hvitt gjennom 42 år.

De fikk tak i to gamle vever som stod på Fredriksborg slott i København på 1960-tallet, som ble brukt for å rekonstruere gamle veggtepper.

– Vi betalte 1000 kroner for vevene, de var i ypperlig stand.

Benedikte, som er utdannet vever fra Frankrike, har vært en ­fabelaktig håndverker gjennom et langt liv. Hun ville først og fremst veve, og var som en forlenget arm av meg, sier Jan Groth.

På 1960-tallet var det få som brukte den gamle og konservative veveteknikken. Vi valgte å benytte den gamle metoden og samtidig skape noe nytt ved å forenkle billedvevflaten. Den sublime overflaten ble en viktig del av verket. Vi ønsket å få frem stoffligheten i teppene, og det følsomme i håndarbeidet. Hver enkelt tråd blir lagt inn i rennen, en etter en, med håndens kraft.

Selv om Groth er mest kjent for sine gobeliner, blir han ansett for å være mer billedkunstner enn tekstilkunstner. Han arbeider intenst med komposisjonen av streken som skal føres inn i den svarte overflaten. Uttrykket er ofte vibrerende, selv om det tilsynelatende er en enkel strek som danser over det store, svarte rommet av en flate. Formspråket han bruker, er strekens dialog med flaten. Til å begynne med var uttrykket figurasjoner i sort på en gråhvit flate, senere ble dette snudd om til hvit strek på en sort flate. Utover i 1970-årene skapte han hvite strekformasjoner mot brunsorte bakgrunner.

På midten av 1980-tallet skilte Jan Groth seg fra sin kone, men de beholdt det gode vennskapet og det faglige samarbeidet.

– Gobelinene ble bedre etter at vi fikk et rent kunstnerisk forhold, mener Groth.

Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø.

Aldri lei av streken Det var etter et møte med kunstneren og dikteren Henri Michaux tidlig på 1970-tallet at den karakteristiske streken dukket opp i Groths univers. Boken Erkjennelsens porter av Aldous Huxley ble en åpenbaring. Forfatteren komponerte også prikkebilder etter å ha dopet seg ned med diverse stoffer, for å nå inn til en annen virkelighet.

– Han flyttet noe i meg. Hans verker gav meg ikke fred, han skapte en konstant uro i meg.

Etter dette ble jeg mer ekspresjonistisk, selv om metoden alltid har vært minimalistisk.

– Jeg blir aldri lei av strekene. De representerer en gren mellom flere verdener, inni seg selv, eller i flaten eller i volumet. Jeg er også fascinert av det umulige ved streken. Noen ganger er jeg i krig med den, streken kan bli slapp, da blir den forkastet, og jeg prøver på nytt. Noen ganger er det streken selv som drar, og da må jeg være klar. Jeg kan ikke høre på musikk når jeg komponerer streker, selv om jeg elsker barokkmusikk. All oppmerksomhet er rettet mot det å følge min indre søken, dette krever stor konsentrasjon. Jeg har en stillhet inne i meg, en stillhet som for meg er god, og følsom. Alle kunstnere ønsker på en eller annen måte å nå opp til det spesifikke, til toppen av en pyramide. På et tidspunkt må likevel linjene krysse mellom betrakteren og kunstverket. All kunst handler om dialog med verket. Jeg vil gjerne være personlig i min kommunikasjon med betrakteren, men aldri privat.

På Dagali, høyt til fjells, sier bygdefolket at streken minner om strået eller graset. Andre steder kan jeg høre at jeg skaper lyrikk med streken. Dronning Margrethe i Danmark, som 3/2011

21

– Årene som lærer var en veldig god periode i livet mitt. Jeg liker å dele, kunst må jo deles.

holdt åpningstalen på en av mine utstillinger i København, uttalte spontant til meg: Streken din står jo og dreier. Hun hadde rett i det. Jeg forsøker blant annet å fange inn observasjoner fra samtidsdans i mine verker. Jeg har vært helt vill etter dans, særlig i New York på 1970og 1980-tallet. Dans som står stille, der bevegelsen er fryst fast, er best ...

For min egen del handler all kunst om terapi.

jan groth på Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø fra utstillingen Paralleller.

Prestisjefylte utstillinger Tidlig på 1970-tallet ble Jan Groth tilknyttet det anerkjente Betty Parson's Gallery i New York. Hun tok over alle kontaktene fra Peggy Guggenheim.

– Parson så først mine arbeider i Paris, deretter kom hun på en utstilling jeg hadde i København. Vi fikk god kontakt. Jeg opplevde raskt aksept som kunstner i New York, og at det er gjevt å være kunstner i verdensbyen. I Norge må vi kunstnere ofte ta sats for å si hva vi gjør.

Groth har bodd mange år på Manhattan, på 22. gate, og på et loft i 10. etasje nær Madison Square. I 12 år, fra 1982 til 1994, var han professor ved New York School of Visual Arts.

– Årene som lærer var en veldig god periode i livet mitt. Jeg liker å dele, kunst må jo deles. Jeg jobbet langt utover normal arbeidstid, og glemte ofte at jeg var på arbeid. Kontakt med studentene gav meg mye glede og nye innsikter både menneskelig og faglig.

Et av høydepunktene i Jan Groths kunstnerkarriere var da han hadde utstilling av egne arbeider i Guggenheim-museet i New York. Hans arbeider er også innkjøpt av Museum of Modern Art i New York. Etter mange år som Manhattanbeboer har Groth nylig solgt sin bolig i verdensbyen. Også byleiligheten i København som han eide sammen med sin nye livsledsager fra midten av 1980-tallet, er solgt. Groth og hans partner, som var direktør på Lousiana museum i København, bygget opp en privat kunstsamling med verker som har hatt stor betydning for dem. Deler av denne samlingen, som inneholder samtidskunst fra 1960-tallet og frem til i dag, er gitt til Stavanger kunstmuseum. Første donasjon var et arkiv som hans tidligere kone bygget opp, senere kom kunstverker. De første verkene fra Groths samling ble gitt bort i 1998 og deretter i 2004, og vist frem på en stor utstilling på museet.

Samlingen inneholder kunst fra blant annet Henri Michaux, Tony Smith, Robert Morris, Anslem Kiefer, Jasper Johns og flere norske samtidskunstnere, blant annet Tom Sandberg, Mette Trovoll, Thomas Phil og Arne Malmedal.

– Men sofaen får de ikke riktig ennå, sier Groth med et smil.

I 2001 ble han beæret med en retrospektiv utstilling i Samtidsmuseet i Oslo, som først ble åpnet i Japan, der Groth også har et stort publikum.

22

3/2011

Streken i skulptur og tegning Selv om Groth er mest kjent for sine nyskapende gobeliner, er tegningene også svært viktige i hans kunstnerskap.

Billedspråket han bruker, er tegnet. Han viser en fremragende lekenhet med de enkle strekene på flaten.

I 1973 kjøpte Groth en haug med kritt i Amsterdam. Han ville lage tegninger med krittene. Fremdeles har han mange av disse eskene igjen.

– Du vet, jeg bruker ikke så mye farge av gangen på en hvit flate, så det er ingen fare for at lageret blir tomt med det første.

På slutten av 1980-tallet begynte Groth å lage skulpturstreker, som ikke var frittstående. De første skulpturene stod lent inntil en hvit vegg. Det var som om streken måtte ha et fast holdepunkt. Etter hvert våget han å ta spranget ut fra veggen og lot streken få komme helt ut i rommet som en selvstendig enhet uten å støtte seg til veggen.

– Når jeg endelig gjør noe nytt, holder publikum pusten, du skjønner det skjer jo ikke så ofte …

En av hans mest monumentale strekskulpturer på i alt ni meter er laget på oppdrag fra Stavanger kunstmuseum.

Gjennom professor Stein Rønning har Groth lært seg kunsten å forme skulpturer, som er støpt i bronse på verksted i Italia.

I løpet av et langt liv har Groth hatt mange vesentlige utsmykkingsoppdrag. For ikke så mange dagene siden ble en av hans gobeliner solgt til Stortinget, gjennom galleri Riis som formidler hans kunst.

– Det er litt underlig å oppleve at kunsten min nå selger.

I unge år hadde jeg ikke engang råd til en bussbillett.

– Jeg har alltid ment at man ikke må bli for flink til det man gjør.

Men jeg må innom atelieret mitt på Frogner hver dag, ellers blir jeg hurpete. Før jeg drar, finner jeg på allverdens andre viktige ting som å vaske sokker, du forstår – plutselig får jeg det så travelt med praktiske gjøremål ...

Groths formspråk har alltid kretset om det knappe, om forenklingen og om konsentrasjonen for å få frem stoffligheten i kunsten.

– Kunst i dag må ikke bli ren underholdning, den må inneholde mer av det taktile, av form og av følsomheten som sitter i fingrene. Selv må jeg alltid sanse før jeg skjønner ...

www.kunstner.be

Lena Akopian malerier og grafikk

Mob. 41 08 70 21 Epost: atonoian@broadpark.no

KUNST har invitert den kjente kunststemmen og kunstanmelderen Tommy Olsson, som blant annet skriver kunstanmeldelser i Morgenbladet, til å betrakte kunst­ samarbeidet til Unni Askeland og Ari Behn

På tur i det offentlige – sett fra distriktet Når jeg nå ikke skriver PÅ BÆRTUR i det offentlige som overskrift, er det fordi dette ikke skal handle så mye om meg.

Tekst Tommy Olsson / Foto Per Heimly og Anne Vesaas

Hvis jeg forekommer i offentlig sammenheng, føler jeg det bestandig som jeg irrer rundt i en slags transeliknende tilstand, halvt neddopet, uten at det nødvendigvis er tilfelle – det er bare sånn det føles. Jeg er ganske enkelt per definisjon på bærtur under intervjuer og offentlige debatter.

Når det gjelder Ari Behn og Unni Askeland, kan man ikke lenger snakke om bærtur hvis man noensinne kunne det i forhold til det å skulle navigere i offentlighetens lys. De er ganske flinke på det, nemlig, mye flinkere enn meg. Det har lenge vært sånn at den ene er en av ytterst få billedkunstnere som er interessant som objekt for sladrepressen, og den andre er gift med en prinsesse – say no more; vi snakker seriøst høy Se & Hør-faktor her. Vi snakker på en måte også om til dels fiktive personer, sånn sett. Og at de her og nå velger å samarbeide, er å se både som bekreftelse på et vennskap som strekker seg lenger tilbake enn noen kan huske, i hvert fall tilbake til et punkt før noen visste navnet på dem, og som en litt fandenivoldsk langfinger i lufta mot dem som rutinemessig avskriver dem nettopp som fiktive. Utgangspunktet er jo litt, skal vi si, spesielt. For begge.

La oss se litt på det. Det er tross alt interessante omstendigheter. Ari Behn var heldigvis, og takk Gud for slik god timing, 24

3/2011

allerede en etablert forfatter, med en kanonisert debutbok i bagasjen, da han tilfeldigvis forelsket seg. Siden er livet hans en føljetong i ukebladene. Selv om han i kraft av sitt eget arbeid ville vært godt synlig uansett, blir dette likefullt noe helt annet.

Unni, på sin side, ble opprinnelig et objekt fordi hun kjente Ari, men da daværende museumsdirektør Allis Hælland kjøpte inn noen arbeider av henne til Nasjonalmuseets samling uten å konferere med innkjøpskomiteen, tok det helt av på alle kanter, med en problematikk som sprengte seg ut av såvel sladrebladene som den strikt akademisk faglige presse. Så er det jo også dette merkelige aspektet at Askeland på mange måter er larger than life med et livsløp og historie bak seg som består av like deler rølpete catfight, med påfølgende politianmeldelse, på puben på Jessheim, som det å ha Lou Reed på besøk i kjøkkenet på Kløfta. Innenfor den norske samtidskunsten er hun muligens den eneste som besitter en form for naturlig glamour, og disse komponentene betyr heller ikke lite i forhold til det parallelle universet ukebladene har etablert, der enhver overskrift avsluttes med tre utropstegn. Kunstner gikk amok på pub!!! er min favoritt.

Det er, noen år senere, ikke lite sosiologisk interessant å være ute med disse to på café på Kløfta, der alle uansett kjenner

3/2011

25

ilketr s a r F

BIG, G I B G av BI n e g ykkin

eim. h d n i Tro

den mer uutholdelig, for oss begge.

Unni, siden hun er en del av lokalmiljøet, men der ingen, jeg sier absolutt ingen i nærheten, ikke vet hvem Ari er, og sannsynligvis ser mannen i levende live for første gang. Også jeg, faktisk. Til tross for fem tusen felles kjente og kontinuerlig bevegelse innenfor de samme miljøene i årevis treffes vi for første gang denne dagen, da han plukker meg opp på Torshov for denne kjøreturen ut i distriktene. En venninne spør meg i ettertid, lettere starstruck, hvordan Ari egentlig er som person, og jeg svarer med et hysterisk brøl at han er varm og menneskelig, og liksom helt vanlig, før jeg legger meg ned og piper av latter enda det jeg sier, faktisk transcenderer alle klisjeer og egentlig er helt korrekt informasjon. Hvordan hånd­ terer man slike ting? Enkelt, i hvert fall tilsynelatende enkelt; han er vennligheten selv. Gjentatte ganger må han reise seg for å la barnevognene passere der vi sitter, og hver gang smiler han til disse mødrene, der er ikke så mye som én far ute med vogna denne dagen på denne caféen uten minste spor av irritasjon.

Tvert imot ser det nesten ut til å ligge en form for nytelse i det, siden det gir grunn til å utøve en form for hverdagslig høflighet som bestandig farger av seg på den som møter den med en blanding av genuin glede og et spontant autentisk smil. Sant, jeg praktiserer denne metoden selv; hvis jeg smiler mot postombæreren, vil hun smile tilbake, det gjør denne tilstan26

3/2011

Så, hva skjer? Hva driver de med. Vel, det har gått til sånn, at Ari har gitt Unni upublisert tekst. Det meste i form av dikt, eller fragmenter av dikt. Ting som er blitt liggende upublisert. Så har Unni utgått fra disse tekstene til å lage bilder. Malerier. Det er ikke mer vanskelig enn som så. Samtidig noterer jeg i bakhodet at det jo er Unni som står for all jobben, på en retroaktiv måte. Det blir jo, hvordan man enn velger å se det, Behn filtrert gjennom Askeland som blir sluttproduktet. Men de har også mer aktivt samarbeidet om et silketrykk, i en serie på flere ikoner i en metode og fargeskala som ligger to forsiktige skritt til venstre fra The Standard Warhol utført av Unni for en utstilling på Fineart.

Men det hovedsakelige arbeidet ligger spredd ut over vegger og gulv i kjellerstudioet på Jessheim. På veggen henger en serie nokså royalistiske portretter. Sonja, Harald, Mette-Marit, Haakon. Ari er litt forstyrret over det. Han skrur seg ukomfortabelt rundt, det er tydelig at det kribler i ham.

Uhm, jeg sa jo du kunne gjøre hva du ville, men ... familien min ... Altså, du har frie hender, jeg vil ikke legge meg oppi hva du gjør med tekstene, men forestill deg at vi blir fotografert foran disse bildene ... skjønner du? Du og jeg, liksom ... merker du ikke hvordan det skurrer?

Vi blir sittende i en slags verbal ping-pong for tre rundt dette en stund. Jeg sier meg enig. Bildene er isolert sett helt greie, Unni kan fint stille dem ut i en annen sammenheng, men det vil fort bli misoppfattet som at det trekkes veksler på Aris tilknytning til Slottet i denne sammenhengen, uansett hvem som

– Det har bestandig, et eller annet sted, ligget en poetisk nerve og dirret under overflaten til Unnis bilder.

maler og hvem som skriver. Her kommer også den fantastiske anekdoten opp om hvordan Unni sølte rødvin på kongen. Hvis ikke en sånn ting gir deg fyllenerver dagen etter, besitter du ikke indre organer. Det er også her Ari slår opp midtsiden av VG og ser kona si hoppe i fallskjerm, noe vi alle blir enige om å gjøre sammen i løpet av sommeren i et kollektivt utbrudd av spontan entusiasme. Nå, vi får vel se hvordan det blir med den saken, jeg blir kvalm bare av å sitte på en balkong i tredje etasje, men det er også noe jeg ikke finner meg i hvor lenge som helst.

Spørsmålet blir vel heller om synkronisering; kalenderen er jo fulltegnet til 2012, og jeg tror ikke de andre to er mindre opptatt, altså. Og så krangles det om fotograferingen; Ari insisterer på å ligge i fanget til Unni og smutte på puppene hennes som et diebarn. Ideen er for bra til å legges vekk. Unni hater tanken.

Vi insisterer. Unni tenker på reaksjonen til sin ektefelle. Ari har foreløpig ikke tenkt over den problemstillingen. Jeg humrer og tenner min pipe.

Hvis vi da prøver å bortse fra hvor dette kommer fra, og hvem som driver med det, slik jeg gjør fra min sofaposisjon mens jeg puffer på pipen og overhører kranglingen om fotograferingen uten å si noe annet enn at jeg er enig med Ari, hele denne svermen av works in progress som ligger duket opp foran meg, kan jeg, muligens, lokalisere noe det går an å forholde seg til, utenfor den litt vage tanken om illustrerte dikt? Det har bestandig, et eller annet sted, ligget en poetisk nerve og dirret under overflaten til Unnis bilder. Kanskje særlig de ganger de tilsynelatende utelukkende har handlet om overflate, det er nesten ingen annen av hennes samtidige som har fått det på seg å være pop-kunstner, gjerne notert matter-of-factly, uten noen som helst form for ironi. Det som skjer her, er jo, naturlig nok, utgangspunktet tatt i betraktning, at dette ofte skjulte aspektet

pushes i forgrunnen og får lov til å dominere hele serien.

Bildene er kjappe, forførende og flyktige som et dikt.

Vi har jo snakket veldig lenge om å gjøre noe sammen.

Jeg tenker ganske mange har snakket i årevis om å gjøre noe sammen, uten at den minste ting skjer, eller at noe manifesterer seg utenfor denne gjentakelsen over et cafébord. Vi burde lage noe sammen er en relativt hyppig forekommende ytring blant billedkunstnere som av forskjellige grunner liker hverandre, eller finner en resonans for sitt eget virke i møtet med den andre. Forsvinnende få av disse ytringene leder noe sted som helst. Hvorfor nettopp disse to? Og viktigere: hvorfor nå? Selv om jeg ikke stiller spørsmålet direkte, er det egentlig det alt som blir sagt, graviterer ned mot. Et spørsmål om timing. For ti år siden ville det neppe fått noen særlig oppmerksomhet utenfor den praktiserende menigheten, nemlig nå kommer det som en uventet bombe fra en forfatter og en billedkunstner som begge på hver sin kant av forskjellige grunner har klart å bli noe så sært som kjendiser. Sett til denne felles plattformen forventer man seg muligens instinktivt at det nettopp er dette som vil bli drøftet og problematisert gjennom denne prosessen, men det er jo overhodet ikke det som skjer. Og internt tviler jeg på om det noen gang har vært tatt opp; kombinasjonen Behns tekster + Askelands maleri = poetisk progresjon (heller enn politisk) ser ut til å ha vært en formel gitt på forhånd. Og det er vel nettopp der et sted jeg legger merke til tilstedeværelsen av denne langfingeren, som gir et majestetisk (bokstavelig talt) fuck off til alle forutinntatte meninger man måtte sitte med, og det er uunngåelig, altså, selv jeg sitter med en del vrangforestillinger på forhånd før jeg bevitner disse arbeidene enda jeg burde vite bedre.

3/2011

27

Fra åpningen av AU under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Foto: Daniel S. Lunt.

Men det er tydelig at på et eller annet nivå har det hele tiden stått klart at dette ville ende opp som en lyrisk bevegelse gjennom tekstens vesen. Som et billedspråk med betoning på språk som forserer tekstens selve kropp, penetrerer den og anpasser den til sin egen agenda. Prosjektet virker predestinert til å legge seg der, også i valg av geografisk posisjon. Tid og sted spiller en avgjørende rolle her, siden det skal vises under litteraturfestivalen på Lillehammer. Igjen; et spørsmål om timing. Bruddstykker av tekst skal også appliseres rett på veggen. Vi dveler litt ved dette, over en ganske designet prøve, der noen rader er mindre enn andre, noe som får meg å assosiere til Dagbladets ansamling av populære ord til søkemotoren sin, der det vanligste søkeordet også er størst. Tekst på vegg blir gjerne et spørsmål om typografi, og nettopp design. Jeg drar meg til minnes da min avholdte kritikerkollega Kjetil Røed en gang i slutten av det glade 1990-tallet stilte ut et manuskript på noe sånt som 20 tettskrevne A4-sider en eller annen teoretisk avhandling, hvis jeg husker riktig, og lakonisk konstaterte at veldig få sannsynligvis ville lese hele.

Hvorpå jeg responderte: Er du helt fjern? Ingen kommer til å lese noe som helst! Men det har så klart noe med størrelse og mengde å gjøre; der Ari Behns tekstfragmenter vil flyte rundt veggene i utstillingen, vil jo noe av det garantert bli lest. Og det er jo det der med tekst, det der uberegnelige og usikre elementet; noen vil jo også ta deler av den til seg, absorbere ordene og gjøre dem til sine slik vi alle gjør med forskjellige 28

3/2011

tekster. Slik også Unni gjør med noen nokså daterte arbeider hun har gravd frem og bearbeidet, twistet rundt for å få med i denne manøveren. De skiller seg litt ut der de ligger på gulvet, uventet organiske, midt i bearbeidelsen. Jeg vet jo også dette, denne dagen, at lite av det jeg ser, på noen måte er ferdig. Og jeg reflekterer enda en gang over at Ari ser ut til å fungere mer som supervisor over prosessen. En ganske liberal slik, idet han oppviser null motforestillinger, bortsett da fra dette med å trekke inn svigerfamilien i arbeidet, noe som jo uansett, sett til omstendighetene, er litt som å kave rundt dritings i et minefelt.

Det er jo tenkt vi skal lage et intervju, men som alle bra intervjuer blir det en samtale vi på en måte går inn i, og ut av, noen ganger med svingene ut i digresjoner det vil ta lang tid å komme seg helt gjennom. De hverdagslige sakene. Eller yndlingsforfatterne. Og så dette fotografiet de ikke ser ut til å bli enige om.

Du trenger ikke være helt naken, du kan ha truse på deg, ingen vil se den delen av deg uansett.

Glem det, det kommer ikke til å skje.

Du må, Unni, det blir et perfekt bilde; jeg fullt påkledd i dress liggende i fanget ditt, og du som grandios urmoder. Det blir bare SÅ bra, du må virkelig.

Nei. Jo. Nei.

...at få forklart mig livet og dets mening Rødt og Hvitt, 1894 © Munch-museet/Munch-Ellingsen Gruppen/BONO 2010

MUNCHS MESTERVERK Munch-museet huser en unik samling på mer en 26 000 kunstverk av en verdenshistoriens viktigste kunstnere, med kjente verk som ”Skrik”, ”Madonna” og ”Vampyr”. Årets sommer-utstilling gir et unikt innblikk i mange av Munchs mest kjente kunstverk og ideene bak disse.

Munch-museet kan tilby en populær kafé med uteservering og en attraktiv museums-butikk. Museet har utvidede åpningstider og spennende tilbud til publikum i hele sommer.

For oppdatert informasjon: www.munch.museum.no og Facebook

Boken har vært min fortryllelse de seneste fem–seks årene Dette sier Guttorm Guttormsgaard – kjent grafiker, kurator og bokskaper. Guttormsgaards ­nyeste prosjekt er boken HVA NÅ, som han slapp 28. mai sammen med fire nye utstillinger i hans etter hvert kjente meieribygning på Blaker i Akershus.

Tekst Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas

Guttorm Guttormsgaard er en utradisjonell kunstner. I hans verksted/utstillingslokaler på tidligere Blaker meieri er ingen av gjenstandene på utstillingene til salgs. Det er heller ingen av hans egne arbeider som stilles ut, bortsett fra boken. Den er hans siste prosjekt, og har tittelen HVA NÅ. Ja. Hva nå? Han har jo vist frem sine egne verk og alle sine spesielle gjenstander i mer enn 55 utstillinger, inkludert en stor mønstring i fjor sommer på Bomuldsfabrikken i Arendal. En utstilling som trakk fulle hus og fikk enormt mye positiv omtale. I tillegg pågår det en utstilling nå i sommer på OCA i Oslo (Office for Contemporary Art). Er det da enda mer å vise frem?

Det handler om bøker Ja, det er det. De siste fire utstillingene, som ble vist sammen med boklanseringen 28. og 29. mai, og som vil bli åpnet etter avtale i tiden fremover, handler om bøker. Nye og gamle, bl.a. en del unike bokskatter, som han har samlet i bokhuset (den gamle potetkokeren på eiendommen), bøker det ikke finnes maken til. Det er for eksempel mer enn 30 håndskrevne bøker på arabisk, det er tidlige bøker hvis teknikk og resultat er utrolig. Det er en sliten diamant av en bok av Vladimir Majakovskij, som Guttormsgaard har fått pakket inn i skinn, – og det er hans egne bøker. De han selv har skapt. En egen utstilling er også viet dagbøkene hans.

I et av de mange rommene i det gamle meieriet har han en egen tegneplass foran et vindu ut mot Glomma og toget. Der ligger dagboken alltid oppslått på et bord, og ved siden av: et annet bord med kunstnerens tegneredskaper. På den andre ­siden av tegnebordet er et bord med et utvalg av ting som er taktile, gode å ta på og la seg inspirere av.

– Tegningen har fulgt meg siden før grafikken. Den er fortsatt kjempeviktig. Jeg tegner hver dag. Lager ett bilde om dagen, skriver og tegner, alt skal skje på én side. Jeg har metervis med tegninger, sikkert et sted mellom 10 –15 000. Jeg reiste til Kina i 1980, jeg var der i fire måneder og følte jeg var på månen 30

3/2011

og måtte dokumentere alt jeg opplevde. Jeg fikk spesiallaget en dagbok som skulle være hukommelsen min, og så ble den stjålet på flyet hjem! Da ble jeg så deprimert at jeg ikke orket å tegne en strek på flere år.

Da jeg for noen år siden laget en reportasje om Guttormsgaard om nettopp temaet tegning, uttalte han at det å tegne handler om å undersøke. For eksempel hadde han den gangen laget ca.

400 tegninger basert på kjølsvinet i Gokstadskipet.

– Nå for tiden er jeg opptatt av mitt eget ansikt, fortsetter Guttormsgaard.

– Jeg tegner det på forskjellige måter. Tegningen er der jeg henter en slags tillit til meg selv. Du kommer så nær, og da må du være ærlig. Spesielt hvis jeg bare skal vise det til meg selv.

Guttorm Guttormsgaard er en som utforsker og undersøker, og han har et lidenskapelig forhold til bøker. Det har han hatt helt siden han var liten, forteller han. Som fjortenåring brukte han konfirmasjonspengene på en bok med tegninger av Th. Kittelsen. Arbeidsleiligheten han har innredet her på Blaker, er som et merkelig museum å vandre rundt i. Veggene i en av de lange gangene er fylt opp med bøker i bokskap fra gulv til tak. Da er det kanskje ikke så rart at han de seneste årene har viet sitt kunstneriske virke mer og mer til å lage egne bøker.

Guttormsgaards bøker er ikke som andre bøker. De er kunstverk i videste forstand. Boken ARKIV, som kom ut i 2006, viser bilder av gjenstander og ting han selv eier. Men disse gjenstandene er ikke bare fotografert, de er avbildet på helt spesielle måter, hvilket krever et våkent blikk for detaljer, vinkler, lys og farger. Boken ARKIV er en skatt for den som er interessert i vakre ting, spesielle postkort – alt fra norske veier til familiefotografier, til gamle gjenstander, japanske tresnitt, bilder av Bendik Riis, ståltrådarbeider fra taterne, bokskatter fra Russland, afrikanske masker osv. Det er ikke bare bildene i seg selv som er fascinerende, det er måten de er satt sammen på.

For eksempel i kapittelet tillit/trust ser du et oppslag av et svarthvitt foto av fløtere på Glomma på en tømmerfloke omgitt av

Guttormsgaard liker ikke s책 godt 책 bli fotografert, og gjemmer seg bak boken ARKIV.

3/2011

31

Boken ARKIV.

svære vårflombølger. Hva om en av dem ikke gjør jobben sin?

Det vil ende med katastrofe! Det er det kanskje ikke så mange som tenker på ved første øyekast. Et annet sted ser vi på den ene siden en helleristning av et reinsdyr med sitt gevir, på den andre siden ser vi et nærbilde av en bærplukker i tre. Under kapittelet kunnskap/collective ser vi for eksempel en tegning av Miró ved siden av et ståltrådarbeid utført av taterne, likheten er slående. Taterne eller vandrerne er en folkegruppe hvis gjenstander kunstneren har stor beundring for. Han har et stort arkiv med ståltrådgjenstander, gjenstander som taterne solgte til inntekt for sitt livsopphold.

Hvert eneste eksemplar av boken ARKIV, 1200 i alt, er signert av kunstneren og inneholder to grafiske trykk, et stort tosidig sort-hvitt foto av tømmerfløterne – en reproduksjon av en 13 m lang tekstil fra Bushongestammen i Kongo, som går Klee en høy gang, og et essay av Espen Søbye, holdt over Guttormsgaards utstillinger av hans gjenstander. Helt spesiell er også boken i seg selv. Jeg har aldri sett noe lignende.

Omslaget er løst. Selve ryggen på boken, som er satt sammen av fire mindre bøker, fremstår som en vev, som gir navnet på boken: ARKIV. Omslaget holdes sammen av et gummibånd klippet fra bildekkslanger, et materiale som ikke råtner. Også denne strikken er spesiallaget, og om du tror at fliken som stikker ut, er tilfeldig, tar du feil. Den er bevisst plassert og skal peke mot bokens tittel. Boken har 701 sider og koster kr 701,-.

ARKIV ble til på tre år – og 2500 fotoopptak! Bl.a. av Guri Dahl og Thomas Sørlie Hansen.

Guttormsgaard viser meg også en annen bok han laget for fire år siden. Det er en bok om bøker, og alle bøkene eier han selv. Den handler om boken som eget uttrykk, men også om boken som en bærer av produksjonspoesi.

HVA NÅ Under besøket mitt får jeg se produksjonen av den nye boken.

For et forlag er det sikkert en uvanlig måte å lage bok på, men 32

3/2011

her har Guttormsgaard valgt å gjøre det på sin måte. I et av rommene har han stilt opp en del lange bord, og alle sidene ligger etter hverandre, slik at det gir en total oversikt. 224 sider etter hverandre.

– Hva handler boken om?

– Den handler om alt jeg har holdt på med de siste fem årene; hvor jeg har vært en alternativ kunstkurator, om bøkene, de 55 utstillingene og tingene.

– Hva er det du ønsker å formidle?

– Jeg ønsker å formidle at kunst ikke nødvendigvis er laget med kunst for øyet. Det er like mye kunstopplevelse i en vakker stubbe som i en due av tre, spikket og malt av en russisk strafffange som overhodet ikke hadde tanke på å lage kunst. Dette er en rørende virkelighet i forhold til dagens kunstliv.

Det er årets første sommerdag med mer enn 20 grader i skyggen, våren spruter opp fra bakken og ut av trærne. Glomma flyter stille forbi utenfor vinduet, og det dannes krusninger på overflaten. Til og med små bølger, og uten at en båt har passert.

Det fascinerer Guttormsgaard. Lyset faller skrått inn og lyser opp hans hvite hår som strutter ut rundt hodet hans som en glorie, han snakker lavmælt og sindig, begeistres ofte over egne utsagn. Det blir litt sånn når man får journalistspørsmål man skal svare klokt på. I dag er han litt preget av en vond rygg, han beveger seg forsiktig og langsomt. Jeg får te, hjemmebakt knekkebrød, smør og ost. Utenfor på fuglebrettet slåss kjøttmeisene med dompapene om solsikkefrøene.

– Hva er ditt største prosjekt til nå?

– Bøkene mine? Nei, det må vel være utsmykningen av Oslo Spektrum og Universitetsplassen i Tromsø. Det tøffeste jeg har laget, er en elektronisk vegg på verdensutstillingen i Sevilla i 1992. Den hadde 63 styringspunkter for skiftende lys. Det var slitsomt, men det mest slitsomme jeg har vært med på, er å være professor. Det er vanskelig – særlig hvis du må kjempe mot de sterke kreftene utenfra som former unge menneskers valg. Det var vanskelig, men også gøy.

Nede i det gamle kjølerommet på Blaker meieri henger noen av sidene som utgjør den nyeste boken til Guttormsgaard; HVA NÅ.

– Hva betydde disse prosjektene for deg personlig og kunstnerisk?

– Jeg fikk respekt for det å samarbeide med andre mennesker og for folks skapende evner. Det er også det som skjer med bøkene, jeg blir involvert i folks kreative kunnskaper. Og så liker jeg nok å være lagleder. Jeg var lagleder da jeg spilte håndball som ung.

Ikke samler, men heller arkivar Guttorm Guttormsgaard er født og oppvokst på Majorstuen i Oslo. Familienavnet stammer fra en fjellgård i Skurdalen, men faren flyttet til Oslo i de harde trettiårene.

– Hvorfor valgte du å bli kunstner?

– Av alle tilfeldige valg, så var det ikke tilfeldig. Det er mange og stolte håndverkstradisjoner i min familie.

– I dag er det kanskje riktigere å kalle deg samler og ikke kunstner? Og har du alltid samlet?

– Nei, jeg er ingen samler. Kall meg heller en arkivar. Skjønt jeg hadde jo Majorstuens største tegneseriesamling i oppveksten, sier han og ler litt. – Jeg er meg selv som kunstner, eller mer en kurator for noe av det jeg tror jeg og kunstlivet trenger, noe som er ikkekunst. Jeg tror ikke kunstlivet trenger mer kunst, det er overmett på kunst. Jeg finner impulser utenfor kunstrommet. Især når det er noe jeg ikke skjønner. Jeg finner andre veier inn til impulser – for å holde motet opp.

– Hva gjør deg motløs?

– Israels undertrykking av det palestinske folket, bombekrigene i verden, og uten sammenligning for øvrig: det kommersielle kunstlivet.

– Hvordan vil du beskrive deg selv?

– Det er ikke så lett. Jeg er vel en som prøver å leve etter det å være nysgjerrig – det er vel kanskje min beste egenskap? Det har ført til at jeg kan ting jeg ikke har lært av noen.

Guttorm Guttormsgaard er en som vil finne ut av ting. Han reiser mye og forteller at han siste året allerede har vært i SydAmerika, to ganger i Marokko, i Danmark og Sverige.

– Hva søker du?

– Å finne noe jeg ikke forstår. Det har vært som en ledestjerne for meg nesten hele livet. Jeg skjønner ikke når folk sier: kunst, nei, det forstår jeg ikke. Det synes jeg er en gave. Å ikke forstå. Da er det et rom som er større enn det alminnelige. Men det som har inspirert meg mest, er veien. Den er en fin metafor for meg selv. Bare tenk deg; du har et fjell, noe skal flyttes over fjellet. Hvordan gjør man det? Det er utrolig fascinerende hvordan mennesker har utviklet nettopp dette gjennom tidene fra å lage en sti hvor man selv gikk med sekk eller noe på ryggen, til hest med kløv, så kanskje hest og kjerre, osv. Dette har satt sitt preg på landskapet.

– Hvilken er din viktigste reise?

– Det var den reisen jeg gjorde som ung, rett etter utdannelsen. Da reiste jeg og min daværende kone to år i alle araberlandene, bodde i India ett og et halvt år, uten penger, men med en 2CV. Vi sov 400 netter i en 2CV! Det var helt fantastisk.

Hadde jo aldri kunnet gjøre noe slikt nå. Det er helt utenkelig.

Egentlig var det litt utenkelig den gangen også, men man var ung og overmodig. Vi bodde en måned i Irak fordi det var krig i Pakistan. Det burde være obligatorisk for alle som tar seg en utdannelse, at de tar seg en periode vekk fra Norge, så man skjønner at det er andre mennesker på kloden også. Ikke minst kunst, håndverk etc. Det var da jeg begynte å skrive dagbok.

– Hvordan ser du på kunstscenen i dag?

3/2011

33

 Guttormsgaards tegneplass. Med utsikt til Glomma tegner han et bilde hver dag.

– Jeg går veldig sjelden på utstillinger, men jeg får likevel med meg det viktigste. Av og til skrur jeg på Nasjonalgalleriet på TV, men jeg skrur også veldig ofte av igjen.

– Er det noen som har betydd spesielt mye for deg i ditt kunstnerliv?

– Jeg har vært veldig heldig med læremestre, synes jeg. Jeg har lært noe om holdninger, jeg var blant annet en slags mesterassistent hos Sigurd Winge i Rådhustårnet.

Ellers er han inspirert av de russiske konstruktivistene; Aleksandr Rodtsjenko, El Lissitzky og Jakob Sjtsjernikov – de var utrolig tidlig ute med både artist’s books og nye måter å se kunsten på. Asger Jorn er også et stort forbilde for ham – ikke minst som tenker.

– Hva er kunst for deg?

– Å gjøre livet verdt å leve – det er ikke nødvendigvis noe som er i glass og ramme. Det kan like gjerne være en stol … Jeg kan bli forelsket i en gjenstand – og nå står den her hos meg, sier han med et Utsmykningen av Oslo Spektrum. Foto: Thomas S. Hansen. forsiktig smil. gjøre det romsligere for meg selv, blant annet. Jeg tror kunstNå er Guttormsgaards utstillinger ikke lenger salgsutstillinger nere må søke impulser utenfor kunstrommet. Kunst er noe (bortsett fra noen av egne bøker, da). Inntektene er derfor menneskene egentlig må ha for å overleve, sier Guttorm begrenset.

Guttormsgaard.

– Jeg har vært professor, vet du. Men jeg har ingen stor pensjon. Det har vært helt nødvendig for meg å slippe unna omsetning. Å være i salgsrommet er en påkjenning, og jeg tror også at det påvirker kunstnerens verk. Selv de største er påvirket av GUTTORM GUTTORMSGAARD (f. 1938) at de skal ha smør på brødskiva. Jeg har prøvd å være veldig • Bor i Oslo og arbeider i Blaker. konsekvent på det. Jeg var jo grafiker i den første perioden av • Representert på Høstutstillingen en rekke ganger. mitt voksne liv, men så kom heldigvis dette med utsmykninger, så • Har vært professor på SHKS og Statens kunstakademi i Oslo. jeg greier meg. Jeg får jo en del støtte, bl.a. fra Vederlagsfondet. Da • En rekke utsmykninger, bl.a. Byhallen Oslo Spektrum og er det jo noen som ser at jeg jobber edruelig.

Universitetet i Tromsø.

På tampen av intervjuet har Guttormsgaard et lite hjerte• Kjøpte meieriet på Blaker i Sørum sammen med kunstnesukk. Han synes det er trist at utsmykninger ikke blir evaluert ren Søren Ubisch i 1989.

• Representerte Norge på verdensutstillingen i Sevilla i 1992. i kunstrommet. Selv har han laget mange utsmykninger: • Innkjøpt av Nasjonalgalleriet og en rekke andre institusjoner.

Byhallen Oslo Spektrum, Universitetsplassen i Tromsø, et • Tegnet på veggene Tegneforbundet i 2003 i forbindelse arbeid som tok fire år, og ca. 250 meter glassmaleri for ­ med Palestina-spørsmålet.

Ernæringsinstituttet på Universitetet i Oslo, for å nevne noe.

• Stilte ut boksamlingen sin på Folkemuseet i 2004.

Men aldri har de blitt evaluert slik som for eksempel en utstil• Arrangerte i løpet av tre år 53 utstillinger med 14 ling blir det. åpninger i det nedlagte meieriet.

– Jeg får nesten litt komplekser for at jeg liksom ikke er • Har skapt og utgitt en rekke kunstnerbøker. kunstner lenger. Oppfatningen av det skapende er så innsnevkunstbok for salg, se kunstkatalogen ret. Det er derfor jeg holder på med dette arbeidet. Jeg prøver å 34

3/2011

Thorstein Rittun Du finner bilder av kunstneren i følgende gallerier; Kunstnerforbundet  Galleri D40  Galleri Oddvar Olsen  Gulden Kunstverk  Galleri Osebro Galleri BI-Z  Galleri Amare  Galleri Modern Art  Galleri Krane  Fineart // Kunstklubben

Himmelens, havets og skogens maler Ingeborg Stana ble kunstner mot alle odds. Hun snublet inn i kunstverdenen da hun som 20-åring reiste til Firenze for å studere restaureringsfag. Senere ble det kunststudier. I dag er hun kjent for sitt poetiske bildeuttrykk der skyer, trær og landskap preger lerretene.

– Jeg vil bruke min stemme som kunstner til å fortelle hva som skjer med naturen i dag.

36

3/2011

Lost in the woods, olje på lerret, 20 x 25 cm.

Lost in the woods, olje på lerret, 20 x 25 cm.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas

– Kunst var aldri noe tema i min oppvekst. Far konstruerte tunneler på Vestlandet. Farfar tegnet kraftverk i den samme landsdelen.

Jeg kan ikke huske at kunst var noe vi snakket om i mitt barndomshjem. I min familie var det mange realister og ingeniører. Hver sommer og på fridager reiste vi fra Jar i Bærum der jeg vokste opp, og inn til fars hjembygd Odda og til gården Stana som ligger innerst i Hardangerfjorden. Her drev besteforeldrene mine en liten fruktgård. Far overtok gården med flere gamle hus, og dette ble vår hytte. Vi var mye ute i naturen i feriene, og gikk opp bratte fjellkneiker og innover gamle støler. Jeg husker jeg la merke til de mange små og gamle, sølvgrå trehusene, som stod vindskjeve på grove steinmurer etter å ha stått ubrukte i en årrekke. Støler som en gang hadde blomstret av liv med ysting av ost og kjerning av smør. Nå lå de der øde og forlatte. Spor av levd liv har lenge fascinert meg. Synet av de nedlagte stølene, rustne rørsystemer i fjellet og kronglete skogsveier som var viktige forbindelsesledd mellom by og land, er minner som sitter som spikret inne i meg fra tidlig barndom.

Ville bli brettseiler i Australia – På skolen var jeg god i sport og i tegning. Etter fullført treårig videregående skole dro jeg til Australia for å drive med brettseiling ett år etter å ha fått et sportsstipend. Windsurfing var noe jeg eksperimenterte med på vestlandsfjordene i tenårene.

På den dype og mektige Sørfjorden fikk jeg kunnskaper om vinden, og her var det perfekt å surfe på bølgene. Jeg ble god til å lese været ved blant annet å studere skyene på himmelen, og husker godt at jeg ofte observerte skyene som skrapet i toppen på Folgefonna. De kunne være nesten blåsvarte, og da kom

uværet. Jeg lærte tidlig å ha respekt for naturkreftene, de kan være urokkelige, dramatiske og skifte på et blunk.

– Det er ikke så stor forskjell på å male og seile. Begge deler handler om å forberede seg godt, å vite hva man skal gjøre på forhånd, og fokusere på en detalj av gangen. Men, jeg gav etter hvert opp drømmen om å bli seiler på heltid, det ble rett og slett for vått og for kaldt å holde på med.

Flyttet til Italia – I en alder av 20 år var jeg fast bestemt på å utdanne meg innen restaureringsfaget i Firenze, jeg ville redde gamle hus.

Jeg dro av gårde til Italia uten å kunne ett ord italiensk. Den første tiden lyttet jeg intenst til de nye språklydene, og så mye på italienske filmer. Jeg gikk på språkkurs, og plutselig, etter tre måneder løsnet det. Fra å være en stum østers kastet jeg meg ut i dagligdags konversasjon på italiensk, og gjennomførte tre års studier i restaureringsteknikker. Mye tid ble tilbrakt på et verksted i Firenze der arbeidsspråket var italiensk. Under oppholdet tegnet jeg en god del og fikk anledning til å vise frem mine arbeider til det statlige kunstakademiet. De oppfordret meg til å søke om opptak. Her kom jeg inn i 1991, og ble i ett år.

I 1992 begynte jeg på Statens kunstakademi. Jeg kom inn på studiet med seks små tegninger. Under opptaks­u ken valgte jeg å konsentrere meg om å tegne.

Malte i motvind – I hovedsak gikk de fire årene på Statens kunstakademi ut på å lære kunstteori. Studiet var på dette tidspunktet veldig idé­ basert. På 1990-tallet skulle kunsten være konseptuell og helst provosere. Vi var i alt 14 kunststudenter på mitt kull. Jeg gikk samtidig med blant annet Frank Brunner, Vibeke Slyngstad, 3/2011

37

Kenneth Blom, Lotte Konow Lund, Jenny Rydhagen og Elise Storsveen.

En av lærerne var Lars Vilks. Han og mange av våre faste lærere på dette tidspunktet var opptatt av å formidle kunst med det vi kan kalle antiestetisk kunstforståelse. Helt siden 1990-tallet har den konseptuelle kunsten og den provoserende kunsten dominert den norske kunstscenen. Jeg syntes til å begynne med at dette var interessant, men klarte aldri å lage kunst på denne måten. Heldigvis var det enkelte gjestelærere, blant annet flere fra England, som hadde et annet syn på kunsten, og som gav meg mot til å tro på egne ideer. Jeg har alltid vært ­estetisk orientert, mer enn det som var allment akseptert på denne tiden.

– Jeg var fortsatt påvirket av mitt fireårige opphold i Italia der klassisk kunst og klassisk teknikk stod i fokus, og følte meg litt som en fremmed fugl i studietiden, jeg ville ikke bli konseptkunstner. Det jeg aller helst ville, var å male det vakre og det skjønne, men opplevde at det var tabu i det studiemiljøet jeg vanket i. Men jeg er sta, det har jeg alltid vært. Så jeg var tro mot mitt uttrykk, og visste at en dag ville min tid komme.

The woods, olje på lerret, 56 x 120 cm. shadowplay, olje på lerret, 50 x 50 cm.

Verksted på Sagene I verkstedet på Sagene har Ingeborg Stana funnet malerro i lyse og luftige omgivelser. Her arbeider den spreke tobarnsmoren med oljemalerier i store og små formater, som er behagelig å hvile øynene på.

Bildene som henger på veggene og står på gulvet, utstråler harmoni, ynde, lys, og en dyp respekt for naturen.

Himmelbildene er som kopier av fotografier og representerer vår tids ­utgave av I.C. Dahls ikoniske skybilder.

Helt siden hun gikk ut fra Statens kunstakademi, har Stana stilt ut bildene sine på separatutstillinger og kollektive utstillinger.

Hun har også hatt en rekke utsmykningsoppgaver og jobbet med tema hud, skyer, himmel, hav og nå også skog.

– Det har tatt lang tid å finne frem til min egen stemme rent kunstnerisk. Jeg har bygget opp uttrykket mitt gradvis.

Bildene jeg maler i store formater, lages først i liten skala.

Jeg jobber svært kontrollert med forberedelsene til et maleri. Komposisjonen er alltid gitt på forhånd. Jeg arbeider med geometri, og regner nøyaktig ut det gylne snitt. Alt som skal males på lerretet, er skisset opp før jeg stryker på malingen.

Vitenskapsmann og poet Når jeg gjør grunnarbeidet, er jeg en ren utfører, og er da mer vitenskapsmann enn kunstner. Underveis i prosessen med å påføre maling på store formater som ofte måler to ganger to meter, kan jeg være i atelieret i 10 timer i strekk. Hver time passer jeg på å ta pauser, og drikker vann og spiser litt nøtter. Å arbeide med så store formater er fysisk krevende, det kan faktisk sammenlignes med å drive sport.

Når jeg legger malestrøkene på lerretet etter at grunnarbeidet er gjort, går jeg inn i en annen rolle – da er jeg mer som en poet. For min egen del er det viktig å beherske både vitenskapen og følsomheten, for å få frem det rette uttrykket.

Jeg liker å leke med perspektivet, og late som jeg befinner meg høyt oppe i skylaget. Bevegelse, komposisjon og rytme er viktig. Jeg liker at betrakteren skal se naturen på en litt ny måte, og nesten bli svimmel av mine bilder.

38

3/2011

– Det beste bildet skal jeg male i dag, tenker jeg ofte. Ja det tenker jeg faktisk hver gang jeg stiger inn atelierdøren.

Når jeg går i gang med et maleri, må jeg på forhånd vite hvilket lys jeg ønsker å formidle. Komposisjonen må derfor utføres grundig. Jeg tegner opp motivet nøyaktig før jeg begynner. Ofte består hvert bilde av fem tynne malingslag før bildet får sin endelige form. Til slutt legger jeg på blank eller matt ferniss. Uttrykket blir veldig forskjellig med ulik ferniss.

Jeg er avhengig av å være fornøyd med mitt eget resultat.

Mye blir forkastet. Jeg er rå på å eliminere. Å være hard mot meg selv er en del av livet i atelieret. Mange kunstnere kaster for lite. Jeg mener det er viktig å forkaste. Selv slipper jeg kun ut det som holder mål i egne øyne.

Tidløse skyer I forbindelse med en utstilling av Stanas bilder i 2005 på galleri Blomqvist skrev Espen Hammer følgende om hennes skybilder: Ingeborg Stanas himler synes meg først og fremst å være høye, eller snarere opphøyde. Det er som om det maleriske blikket er vendt oppover mot noe eterisk, uoppnåelig og fraværende som ikke bare er utenfor rekkevidde i vertikal forstand, men som også, takket være skyformasjonenes ubestemmelighet, ­uttrykker en flyktighet som både er formløs og uberørbar.

Stana er romantiker, og en minimalist. Hennes bilder er helt blottet for mennesker, og med sine høye himmelperspektiver blir betrakteren nesten svimmel når vi beskuer hennes bilder.

De er uendelige, og evig tidløse, og minner oss på at himmelen er umenneskelig, helt uten grenser, og helt uten evne til å ane noen slutt eller noen begynnelse. Det er bare en flik av virkeligheten som er rammet inn, og som får betrakteren til å føle seg liten og maktesløs for det uendelige universet som himmelen spenner sin bue over. Stillhet og gjennomsiktighet er andre begreper som kan beskrive hennes bildeunivers. Å velge å male himmel med skyer og blå himmel kan tilsynelatende virke som et banalt bildeuttrykk, som minner om feriefotografier fra sydlige breddegrader. Men Stana klarer kunststykket å uttrykke noe mer enn tomhet i sine bilder, de avstedkommer en letthet, en luftighet som stråler av ro, harmoni og av ynde, som vi gjerne vil være omgitt av, helt uten støy, bare behag for det blotte øye, der vi kjenner følelsen av å være et lite menneske i det store universet. Himmelen er noe mer enn bare idyll, den byr på undring, hva skjuler det seg bak skyene, hva finnes der. Himmelen byr på distanse, på melankoli over å ikke få svar på hvorfor vi her nede på jorden aldri får svar på hvorfor vi er til, og hvorfor himmelen er så langt fra oss, og så luftig, så svevende, som om alt liv på jorden bare fyker forbi i en underlig lang kjede, som vi mennesker ikke forstår rekkevidden av. Bildene er i all sin enkelhet også abstrakte og rommer flere spørsmål enn svar på den menneskelige eksistens, og som innbyr til både beundring og undring over livet på jorden.

– Hvor har du fått dine kreative evner fra?

– Både min far og farfar var gode til å tegne, særlig tekniske tegninger. Far tegnet også sitt eget hus. Jeg har nok fått form­ sansen og min sans for teknikk fra farsslekten.

Jeg var selv veldig teknisk orientert etter restaureringsstudier og ett års kunstutdanning i Firenze. Her stod tekniske ferdig­ heter høyt i kurs.

I dag er min egen tilnærming til maleriet todelt, det er både en kalkulert arbeidsprosess og et åndelig virke.

Utskjelt – Har det vært tøft å lage kunst som er ansett for å være for pen?

– Jeg har lenge vært i utakt med det rådende kunstsynet i Norge. En paneldebatt-deltager skjelte meg ut og kalte meg for nazist på grunn av mitt kunstsyn. Tema for debatten vi deltok i, var skjønnhet i kunsten. Jeg mener at kunst som er behagelig å se på, også må være akseptabelt å lage i vår tid. I løpet av de siste to årene har den gamle trenden med å fremelske konseptkunsten begynt å snu noe. I dag blir jeg ikke lenger undervurdert fordi jeg maler landskapsbilder. Jeg har klart å holde fast ved mitt kunstsyn, og holdt meg oppe med eget atelier og solgt bilder hvert år siden jeg gikk ut fra kunstakademiet. I perioder har jeg også jobbet med organisasjonsarbeid og vært leder for norske billedkunstnere, inntil for to år siden.

– Har du aldri tvilt på uttrykket ditt?

– Jeg har i perioder tvilt på om det jeg gjør, er riktig. Det veksler innimellom. De som aldri tviler, tror jeg lyver. Jeg mener det er sunt å tvile, på den måten kan man utfordre seg selv. Det må være en viss dynamikk i det hele. Jeg har malt skyer i over 12 år nå, men er fremdels ikke lei av dem.

Besatt av skogen I fjor døde min far, han ble 80 år. Etter at han døde, fikk jeg en voldsom trang etter å gå i skogen. Jeg gikk mye på Hardangervidda sammen med min far da jeg var barn og i voksen alder. Vi kom nær hverandre når vi gikk ute sammen i naturen. Etter at han døde, ble det en slags besettelse for meg å komme meg ut i skogen. Jeg følte meg alltid litt roligere etter en runde ute i naturen. Min egen rastløshet var nesten absurd i denne perioden, og behovet for å komme meg ut av huset og inn i skogen, inn i stillheten og inn i de øde landskapene var veldig sterk. Jeg følte meg trygg i skogen, det ble en form for renselse å vandre omkring der inne. Det ble mange turer i Maridalen og inn til Movann. Her gikk jeg på kryss og tvers alene. Etter hvert med skisseblokk i hendene. Så skjønte jeg at skogen er en klassisk metafor for døden, og at det kanskje var et slags sorgarbeid jeg gjorde der inne mellom grantrærne.

Skogen ble for meg et bilde på spennet mellom livet og døden.

Døden og forfallet finnes jo overalt i skogen. Jeg ser det i mosen 3/2011

39

ingeborg stana, på vei opp Zeppelinfjellet, Ny-Ålesund på Svalbard (Foto privat).

på trærne, i kvister som har falt ned på bakken. Friske blader på grenene er tegnet på liv. Videokamera ble med meg på turene etter hvert, og det ble mange små filmsnutter som i dag er blitt til en serie med nye malerier med tema skog. Bildene skal vises frem på utstillingen hos Galleri GAD, som åpner 1. september 2011 med tittelen Lost in the woods. Nå er det to år siden min siste utstilling. Denne gangen er det kun himmel og skog som opptar meg. I forbindelse med min store interesse for skog har jeg lest mye litteratur om temaet, blant annet Herrene i skogen av Kjersti Ekman.

Vil være en stemme – Hvorfor er du så opptatt av naturen?

– Vi mennesker tror at vi behersker naturen, men alt tyder på at vi har forbrukt naturen så rått at vi er i ferd med å forstyrre balansen i det fininnstilte systemet den består av. Mye endrer seg raskt om dagen, både sjeldne dyrearter og planter er i ferd med å dø ut. Jeg tror den tekniske tiden vi lever i, gjør at vi opplever forfall og død som en tilstand som kommer og fornærmer oss mennesker. Synet på naturen har endret seg drastisk i de senere år. Naturen er ikke lenger ren og idyllisk, eller en uuttømmelig kilde å øse av. Klimatrusselen gjør at vi ser annerledes på naturen i dag enn tidligere. Naturen er blitt en politisk sak. Alle naturkatastrofene rundt om i verden i det siste har gjort oss engstelige. Solen er blitt skummel. Vi kan få 40

3/2011

hudkreft av for hard soling. Mye av det vi før så på som fint i naturen, er nå blitt farlig.

Ren natur er som en tapt idé i dag. Selv om himmelen er den samme for alle mennesker, ser vi på den med ulike blikk. I nord forbinder mange himmelen med blåtoner. I varmere strøk er det vanlig å ha et bilde på himmelen i rødtoner.

– Jeg har studert skyer både på Svalbard, på Island, i Afrika og i India. Heldigvis har jeg kunnet ta med familien på turene, som har vært en berikelse for oss alle, og jeg synes det er en fordel å være omgitt av nær familie. Jeg er flink til å beskytte mine nærmeste og prioritere tid sammen med dem.

I dag bor jeg på Grefsen med forfattermann og våre to barn på syv og ni år. Vi er frilansere begge to, og hverdagen vår er rutinepreget til tross for at vi har kreative yrker, men slik blir det ofte med små barn.

– Hvorfor er kunst viktig for deg?

– For meg er kunst et refleksjonsrom. Bildet har ikke verdi før betrakteren kommer inn og får se det. Responsen fra publikum er ulik. Mørke landskap kan handle om lyset, og lyse landskap kan handle om melankoli. Det er opp til betrakteren å avgjøre hva de ser i et bilde. Selv forsøker jeg å skape dynamikk i motivene mine.

– Prøver du å redde verden med kunst?

– Da jeg var på Svalbard, møtte jeg et filmteam som lagde dokumentarfilm fra stedet. De hadde med seg en rekke forskere

som vil bevise at smelteprosessen av isbreene på Svalbard går i et rykende raskt tempo. Funnene er rystende. Med dokumentar­ filmen vil de være en stemme, som sier ifra om realitetene.

Jeg vil også bruke min stemme til å fortelle om hva som skjer med naturen. Det er viktig å ha mennesker som forteller om livet her og nå. Møtet med forskerne var sterkt, og det minte meg på at jeg må prøve å løfte opp min egen røst, slik at jeg kan være med å formidle det som er viktig i livet. Jeg vil vekke menneskene slik at vi unngår rovdrift på forutsetningene for vår sivilisasjon. Landskap og natur er blitt politisk, og derfor er det også blitt mer akseptert nå å male bilder som viser landskap.

– Har du selv noen kunstneriske forbilder?

– Jeg er mest inspirert av den engelske landskapsmaleren John Constable (1776–1837). Han var en politisk og poetisk maler.

Engelsk landskapsmaleri fra denne tiden viser tydelig at mennesker er i et nært samspill med hverandre og avhengige av sine omgivelser. Jeg er svært opptatt av maleriet som medium, og henter mye av min referanseramme fra kunsthistorien.

Det er også en del dyktige danske landskapsmalere for tiden, blant annet Allan Otte, Sten Larsen, Ulrik Møller og Søren Martinsen. De bruker alle landskapsmaleriet til å fortelle noe om vår virkelighet i dag.

– Hva er du mest stolt av av dine arbeider?

– Jeg ble valgt ut til å smykke ut hurtigruteskipet Trollfjord med himmelbilder som viser skyer og nordlyset. Av og til får jeg henvendelser fra passasjerer som reiser med båten. De tar kontakt med meg etter å ha sett bildene, for å bestille malerier. Det er hyggelig å få slike henvendelser.

Et annet morsomt oppdrag fikk jeg i vinter, det var å lage en eksakt kopi av et Rubens-maleri for filmen Hodejegerne, basert på Jo Nesbøs roman. Hovedpersonen skal stjele et svært berømt maleri av Rubens, og jeg fikk i oppgave å male det nøyaktig slik Rubens gjorde det, noe som virkelig var krevende.

– Er det noe som provoserer deg?

– Jeg har nok selv provosert mange med min kunst, og blitt anklaget for å være komplett idiot siden bildene mine er så estetiske. Men jeg opplever for øyeblikket at jeg ikke jobber så mye i motvind lenger. Kanskje har det blitt høyere under taket på kunstfeltet i Norge? Jeg har hatt mot til å stå imot presset om å endre meg og våget å være tro mot mitt eget uttrykk, det er jeg glad for.

Jeg har et sterk driv i meg. Det beste bildet skal jeg lage i dag, tenker jeg ofte, ja, det tenker jeg faktisk hver gang jeg stiger inn atelierdøren. Jeg blir motivert av å jobbe hardt, samt å beherske formidlingen av lyset i mine bilder. Det å åpne seg og å være mottagelig og strekke seg mot nye uttrykk er en evig inspirasjonskilde hver eneste gang.

Åndelighet – Er du opptatt av å formidle en flik av evigheten i din kunst?

– Jeg stiller flere spørsmål enn jeg har svar om hvor vi mennesker kommer fra, og hvor vi ender opp. Som maler er jeg opptatt av det sublime – det som ligger bortenfor vår rasjonalitet og forestillingsevne.

– Har du selv en tro?

– Personlig tror jeg ikke på Gud, men kanskje maler jeg en forestilling om Gud. Hvis publikum ser det guddommelige eller en uendelighet i bildene mine, så forstår jeg det. Jeg er opptatt av spiritualitet, men har i grunnen aldri interessert meg for religion i tradisjonell forstand. Ofte strekker ikke språket til når vi beve-

ger oss inn på denne tematikken. Det er lettere å beskrive disse tankene og følelsene i et maleri enn å forklare dem med ord. Selv om jeg ikke er religiøs eller tilhører noen religiøs gruppe, opplever jeg å være et åndelig vesen.

– Hvordan takler du kunstnerrollen?

– Å leve som kunstner er uforutsigbart. Du må ha god psyke for å holde fokus, slik at ikke alt glipper. Heldigvis er vi i en privilegert situasjon i Norge, med gode offentlige støtteordninger og stipender for kunstnere. De fleste kunstnere som lever og arbeider her, blir vurdert ut fra sitt arbeid og ikke i forhold til hvor høyt salg man har. Om lag 1/3 av alle kunstnere i landet lever av støtteordninger. Etter mitt syn er dette med på å bidra til at vi har en vital kunstscene i Norge.

Som kunstner føler jeg meg fri som menneske. Selv om jeg også lever med et konstant press på å prestere. Det er bare opp til meg selv hva jeg gjør ut av dagen. Heldigvis er jeg dedikert til det jeg gjør. Når jeg får en ny idé må jeg helst utføre den med det samme. Alt står og faller på en selv hva man får ut av livet. Hver dag byr på en ny mulighet. Selv snublet jeg inn i kunstverdenen og ble kunstner mot alle odds.

ingeborg stanas atelier på Sagene.

Ingeborg Stana (f. Oslo 1968) Internasjonale og nasjonale utstillinger fra 1999 og til i dag.

Festivalkunstner ved Tromsø internasjonale filmfestilval, 2004.

Utdanning: • Statens kunstakademi, 1992–1996.

• Accademia di belle Arti a Firenze, 1991–1992.

Utstillinger i utvalg: • GAD i Oslo, 2009.

• Blomqvist kunsthandel i Oslo, 2006.

• Galleri F15, Jeløya, Fredrikstad, 2004.

• Hordaland kunstsenter i Bergen, 2002.

Utsmykking og innkjøp i utvalg: • The World of ResidenSea, Oslo/Trollfjord.

• Ladegården sykehjem i Bergen.

• Rikshospitalet i Oslo.

• Malmø Kunstmuseum.

• St. Olavs Hospital i Trondheim.

Kunst for salg, se kunstkatalogen

3/2011

41

BIG BIG BIG // Unni Askeland Velkommen til åpning 16. juni kl 19.00 16. juni vises for første gang Unni Askelands nye silketrykkserie BIG BIG BIG. Norges største silketrykkprosjekt består av 27 tolkninger av ikoner som Marilyn Monroe, Pablo Picasso, Greta Garbo, Bette Davis og Andy Warhol.

Unni Askeland vil være tilstede og Ari Behn leser diktet Foxy Brown.

Utstillingen åpnes av Allis Helleland. Lett servering.

Filipstad Brygge 2, Oslo. Man-fre 10-20, Lør 10-18, Søn 12-18 // Tlf 22 01 24 20 // fineart.no

8

6

7

5

3

1

4

2

1 aStrup Fearnley muSeet For moderne kunSt Strandpromenaden, 0252 Oslo www.afmuseet.no Åpningstider: Åpner i løpet av 2012

TH_Kunstbydelen_ann.indd 1

2 Skulpturparken tjuvholmen Strandpromenaden, 0252 Oslo www.tjuvholmen.no Åpningstider: Åpner i løpet av 2012. Åpent hver dag.

3

4

5

6

7

8

Galleri BrandStrup

Galleri puShwaGner

Galleri Fine art

peder lund

Galleri riiS

kaare BerntSen

Tjuvholmen allé 5, 0252 Oslo www.brandstrup.no

Tjuvholmen allé 10, 0252 Oslo

Filipstad brygge, 0252 Oslo www.fineart.no

Filipstadveien 5, 0250 Oslo www.pederlund.no

Filipstadveien 5, 0250 Oslo www.galleririis.com

Munkedamsveien 62 a, 0270 Oslo www.kaare-berntsen.com

Åpningstider: Åpner våren 2011

Åpningstider: Lørdag: 12.00–16.00 samt etter avtale

Åpningstider: Mandag: Stengt Tirsdag – Fredag: 12.00–17.00 Lørdag – Søndag: 12.00–16.00

Åpningstider: Mandag – Fredag: 10.00–17.00 Lørdag: 11.00–15.00 samt etter avtale

Åpningstider: Tirsdag – Fredag: 12.00–17.00 Lørdag: 12.00–16.00 Søndag: 12.00–16.00

Åpningstider: Tirsdag – Fredag: 12.00–17.00 Lørdag: 12.00–16.00 Søndag: 12.00–16.00

Stort kunStFerdiG p-huS, tar i mot Biler i alle FarGer!

28.02.11 15.2

Ole Jørgen – en spaltet kunstnerpersonlighet

44

3/2011

Når du besøker en utstilling signert Ole Jørgen Ness, kan du tro at du er på en gruppeutstilling.

For du kan risikere å møte flere av hans kunstneridentiteter: Ambrosia Uhrman, Jøgen Jøgner Nexi, Jon Egil Asgeir eller for eksempel Norvald Braaten.

Tekst Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas og Galleri Riis

Billedkunstneren Ole Jørgen Ness arbeider for tiden mot en ­utstilling i Galleri Riis i november i år, hvor publikum høyst sannsynlig vil møte flere av hans identiteter. Ambrosia Uhrman er maler, NEMO mediterer med tusj, mens Norvald Braatens uttrykk er abstrakte skulpturer i gips.

KUNST er på besøk i Ole Jørgen Ness’ atelier på Rodeløkka i Oslo, hvor et enormt maleri pryder den ene av veggene. Det måler 4,5 x 3,2 meter. Det er malt i duse pastellfarger og minner om en himmel man gjerne svever i. Maleriet fremstår uanstrengt og luftig.

Det har hatt lang inkubasjonstid, forteller Ness. Han forteller videre at da han satte i gang med dette maleriet, hadde han ikke malt på nesten et år, han hadde vært opptatt med andre ting, men det var som å komme tilbake til noe kjent. Det gikk så lett. Rent praktisk har han malt med filler og mye terpentin, slik at de duse, vare fargene flyter over i hverandre.

Transparent og lett, nesten som en akvarell. Formalt og koloristisk har bildet en klar referanse til rokokkotiden og første halvdel av 1700-tallet. Giambatista Tiepolo og Francios Boucher er tydelige inspirasjonskilder. − I dag er det mange som er av den oppfatning at kunst må forholde seg til verden i dag, politisk, men det er vel de nye bildene mine et motsvar til. Det er mer kunsten i seg selv – en feiring av virtuose strøk og tekniske ferdigheter. Jeg husker på Akademiet, da var det en av lærerne som hadde det med å si om malerne at vi lett blir sånne flottenfeiere. Jeg synes flottenfeier er en hedersbetegnelse. Det er også det Boucher ble kritisert for i sin samtid, at han var for flink, rett og slett. For virtuos, for ekstravagant, det lå også for tett opp mot sminkekulturen i samtiden. Jeg husker første gang jeg så Venus` triumf på Nasjonalmuseet i Stockholm. Jeg ble betatt. Han bruker rosa og lyseblått, det er helt spesielt. Han ble dårlig ansett av revolusjonens nyklassisister fordi han benyttet sine mesterlige evner til å male så lettsindige motiver. Det var heller ingen fordel at det var så mange kvinner som likte denne kunstformen.

Bestemte seg tidlig Ole Jørgen Ness var bare 15 år da han bestemte seg for å bli kunstner og å leve av kunsten. Han er vokst opp i en kulturelt konservativ familie, med flere kunstnere i slekten. Etter ungdomsskolen reiste Ole Jørgen til USA som utvekslingsstudent. − Der hadde jeg det så miserabelt, i en liten by i Indiana.

Egentlig ville jeg bli fallskjermhopper og drømte om å reise til California. Men i Indiana kom jeg over en bok om Salvador Dalí, som jeg syntes var helt fantastisk. Da jeg dro hjem derfra, hadde jeg bestemt at jeg skulle leve som maler. Det var som et kall. Kanskje det begynte før det, i 10- til 11-årsalder, – jeg så en serie på TV som handlet om Leonardo da Vinci. Etterpå ble jeg sittende på rommet mitt og ville tegne og forklare alt, men jeg

hadde jo ikke så mye å forklare på det tidspunktet. Så der hadde jeg åpenbart litt for store ambisjoner.

Allerede på folkeskolen skjønte jeg at det var store muligheter i det å kunne tegne. Jeg kopierte noen hestehoder fra bladet Tempo, og jentene i klassen var elleville.

Sitt eget kollegium Etter Statens håndverks- og kunstindustriskole kom han etter hvert inn på Statens kunstakademi. Der ble han stadig oppfordret til å finne seg selv, finne ett uttrykk. Bakgrunnen var at han var interessert i å gjøre forskjellige ting, både lage skulptur, installasjoner, maleri og tegning. Og hans forskjellige medier hadde vidt forskjellige uttrykk. Det var dette maset om ensretting som trigget hans satsing på alle uttrykkene, forteller han. − Jeg gjorde jo forskjellige ting. Det var aldri noe av det som jeg følte var mer meg, enn noe annet av det jeg gjorde.

Totalt dreier det seg om ni ulike identiteter. Det er Urban Ghadtspa, som arbeider med abstrakte malerier med primitivistiske innslag. Det er den mystiske spiritualisten Nemo, det er surrealisten Jøgen Jøgner Nexi, den minimalistiske Georg Jörgens, den intellektuelle Jacob Uhrman og den feminiserte Anima Narcis. Så er det Norvald Braaten som lager abstrakte skulpturer i gips, og Jon Egil Asgeir, som lager installasjoner.

Og det er Greigel. Ole Jørgen Ness trakk dette så langt at han til og med fikk gjennomført en egen TV-debatt med alle identitetene, verket Opus Osiris i 1994. Der diskuterte flere av dem med hverandre, og Ness ledet selv debatten. Dette arbeidet bidro sterkt til at han markerte seg som en av de kunstnerne i Norge på 90-tallet som det var verdt å satse på. Nå ble han invitert til å stille ut i velrenommerte gallerier og kunsthaller, kjøpt inn av samlere, og han deltok på prestisjefylte biennaler i utlandet. I 2005 hadde han sitt eget rom på Nasjonalgalleriet under Kyss Frosken, og han har vært festspillutstiller i Bergen, for å nevne noe. Det er et stort sprang fra et lite galleri i Herslebs gate 10, som han drev selv, og til disse merittene.

Vi er tilbake i atelieret og til dagen i dag. På veggen henger altså det store maleriet som skal presenteres på Galleri Riis i november.

Jeg undrer meg på hvem som vil signere dette maleriet? − Det er definitivt Ambrosia Uhrman, det nyeste skuddet på stammen, datter til Anima Narcis og Jacob Uhrman. Jøgen Jøgner Nexi er gudfar og en slags mentor for Ambrosia. Jøgen er tegneren. Han er mentor på den måten at han har en slags åndelig frihet i forhold til kunst, på et litt filosofisk plan. Det som er interessant i forhold til hele denne identitetsproblematikken, er at Jacob Uhrman er den første som er gått bort. Han forsvant i Berlin i 1997. Da jeg først startet med dette identitetsuttrykket, fikk jeg en del spørsmål om de forskjellige identitetene, hvordan de oppsto, var det noen kvinner, kunne noen av dem dø, etc. Det trigget den tv-debatten jeg siden satte i scene. − Hvordan gikk debatten? Lærte du noe nytt?

3/2011

45

Cryptomnesia - The birth of Abraxas 2000, kulltegning (Jøgen Jøgner Nexi).

− Jeg fikk litt innsikt i de forskjellige identitetene. De hadde ulik oppfatning om hvor adskilte de er, og hvor det fins logistikkproblemer. Noen av dem gjør veldig kompliserte ting, som krever mye administrasjon, og det er jo bare én kropp. Min. Det ble en debatt mellom Georg Jørgens og Jon Egil Asgeir, installasjonskunstner som lager stedsspesifikk kunst, han samler på alt mulig. Asgeir kan jo kaste seg over en haug med skrot og lage kunst, elsker nedlagte verft og rustne ting, mens Jørgens er nesten en slags arkitekt. Når han arbeider, er det et stort produksjonsapparat som skal i gang. Derfor har han veldig få utstillinger. Det er så mye som må på plass. (Galleri Riis i 1996). − Det du skal presentere på Galleri Riis, har du det klart for deg? − Ja, det har jeg. Det blir jo dette store maleriet, det blir flere mindre malerier, noen tusjtegninger og et skulpturprosjekt, henholdsvis fordelt på Ambrosia Uhrman, Nemo og Norvald Braaten. Jeg pleier å si at det holder ikke å ha to tanker i hodet på en gang. Man må minimum ha tre. − Lager du skisser? − Nei, det gjør jeg ikke. Det blir jo som å lese horoskop, du får vite hva som skal skje. Det er viktig å forholde seg til presens, og ta det som kommer.

Provoseres av dogmer og regler – Jeg har lest at du er i ferd med å forlate disse identitetene, men her virker det jo ikke akkurat slik? − I forhold til aviser og lignende blir det ofte rot og gjentagelser. Dessuten handler det om Ole Jørgen Ness, og at jeg er 46

3/2011

den legale identiteten som alt går igjennom. Det skjer en impuls til kreativ handling, som filtreres gjennom forskjellige konsepter, verdensanskuelser, erfaringen, og da vil det arte seg på forskjellige måter. Mye av refleksjonen omkring dette ligger jo i etterkant. Jeg forstår det gjerne et par år etterpå – hva det er som har skjedd. Men noen ganger, som for eksempel når jeg blander gips, så vet jeg at Norvald Braaten lager skulptur, men jeg vet ikke hvorfor han gjør det slik som han gjør det. Jeg har alltid vært provosert av sterk ideologi i kunsten, at kunsten underlegges dogmer og regler. Det betyr ikke at det ikke fins noe å mestre. Jeg mener man må lære veldig mye for å bli kunstner, ikke minst selve håndverket. Også for ikke å bruke det.

Tegneren Jøgen Jøgner Nexi På to av veggene i atelieret utspiller det seg et burlesk scenario.

Her er det Nexi som arbeider på en enorm tegning, som skal vises i Stenersenmuseet i januar 2012. Tankene går umiddelbart til Nasjonalgalleriet, hvor Ness stilte ut Skisse for et århundre. På en 26 meter lang vegg, seks meter fra gulv til tak, hadde han tegnet alt fra romerske søyler til forhistoriske dyr og pornografiske scener, som et Dantes inferno. Arbeidet besto av over 250 ark på 70 x 100 cm og ble til i seksjoner gjennom et og et halvt år. Da delene ble montert i Nasjonalgalleriet i mai 2005, inkorporerte han også en del eldre beslektede (Nexi) kulltegninger fra 1980- og 1990-tallet. − Verket er et uttrykk for de lys og skygger det 20. århundre kaster inn i mitt kunstnerskap. Et alternativt og personlig bi-

Nesstudio Revisited, 2010. Installasjon (Alle identitetene).

drag til historien ved inngangen til et nytt millennium. Den er for full av kunsthistoriske og andre referanser til at det lar seg gjøre å gå i detalj om innhold, dessuten taler verket godt for seg selv, og kommentarer kan lett komme i veien. Det er i siste instans den enkelte betrakter som begrenser eller utvider ­ lesningsmulighetene. − Når du arbeider med en slik tegning, blir det til mens du arbeider? Hvordan dukker motivene opp? − Enten ved at jeg gjør en bevegelse og pusser litt på det, eller at det kan være en figur jeg ser i et maleri eller et foto. Jeg har for eksempel lyst til å putte inn flere Boucher-figurer i bildet, man vil ikke nødvendigvis se at det er en Boucher-figur, men referansen vil være der. Og proporsjonene. Hvis du ser dem ved siden av hverandre, vil du kanskje se det, men det er en tolkning. Ja, det blir jo et slags tilbakeblikk, å trekke noen historiske linjer. Det er Nexi som er mest grenseoverskridende av disse identitetene. Han forholder seg fritt til historien og kan bevege seg ut og inn av den. Sånn sett er Nexi en viktig mentor for Ambrosia. Når Ambrosia skal ha med seg rokokkoens sjelsliv, kan Nexi trekke frem erfaringer fra 1700-tallet og kanalisere derfra. Vil jeg tro. − Er det noen av dine identiteter du liker bedre enn de andre? − Nei, ja, han ler, − men det jeg eventuelt ikke liker ved dem, ser jeg som veldig viktig å anerkjenne at er der. Det tror jeg er en bonus. At det er dårlige ting som det er viktig å ha med seg. − Som sin egen skyggeside? − Ja, og som et hus med mange rom. Man må ikke stenge av et rom fordi det ikke er pent møblert, eller at det skjer ting der som ikke tåler dagens lys. Jeg mener at alt tåler dagens lys, sier han og hentyder til den store tegningen som er under utvikling på veggene i atelieret.

– Om det er provoserende eller ikke, er ikke interessant. Det blir fort en begrensende måte å se det på. Se heller på hva det representerer i forhold til overskridelser og blandinger. Jeg er opptatt av koloritten i det, jeg. Det er interessant, der er det også rosa og turkis, såkalt ufine farger. − Har det referanser til samtiden?

Hubub, 2010. Gips (Norvald Braaten).

− Ja, det har det åpenbart. Men det har også mange røtter i fortiden. Hvis du tar bort ideologiene og åpner opp for en friere bearbeidelse av ting, så ser det annerledes ut. Det er som en resonans, føler jeg. Av samtiden, men med en forankring i fortiden. − Hva har inspirert deg fra kunsthistorien? − Barokken har vært veldig viktig for meg. Og kanskje da spesielt Bernini, men også manierister som Brinzino. − I samtiden? − En av mine egne personer? Han ler og tenker seg om. − Det er altfor mange kunstnere. Jeg kan gå veldig langt i den andre retningen. I bokhyllen min har jeg for det meste gammel kunst.

Men jeg liker for eksempel Chris Burdens tidlige verk, fra 60 –70-tallet, eller Robert Smitsons helikopterfilm fra Spiral Jetty. − Hvordan ser du på deg selv som kunstner? Hva er din styrke?

Lang taushet. − Jeg tror en av mine styrker er kontinuitet i arbeidet og at jeg arbeider mye. At jeg liker å være alene når jeg jobber, at jeg har et avhengighetsforhold til det. Det er viktigere for meg å ta vare på kunstnerskapet enn karrieren.

OLE JØRGEN NESS (f. 1961) Utdannelse: • 1989–93 Statens kunstakademi, Oslo.

• 1983–88 Statens håndverks- og kunstindustriskole, Oslo.

Separatutstillinger i utvalg: • 2011 Paths Beyond Ego, Sørlandets Kunstmuseum.

• 2009 The Elixir of Chaos, Babel and Bedlam, Galleri Riis.

• 2008 Gikk meg over sjø og land, Blaafarveværket, Modum.

• 2006 Realms of Sentiment, Festspillene i Bergen.

• 2005 Skisse for et århundre, Kyss Frosken, Nasjonalgalleriet.

• 2002 Norges representant ved biennalen i São Paulo.

• 1994 Opus Osiris, TV-debatt med syv personligheter, video-installasjon, Museet for Samtidskunst.

• Div. utst. i Europa, Australia og USA. • UD stipend til Kunstlhaus Bethanien, Berlin 96-97.

3/2011

47

Galleripresentasjon Galleripresentasjonen denne gangen er fra Finearts nye galleri på Tjuvholmen.

Fakta om Fineart • Daglig leder: Rolf Stavnem.

• Eiere: Stratel AS / Art Group AS. • Etablert: I år 2000.

• Antall ansatte: 13.

• Omsetning 2010: 37 millioner.

• F ineart er ansvarlig utgiver av magasinet KUNST.

Fineart på plass i nytt gallerilokale Kunstbydelen Tjuvholmen utvides. Nå er Fineart også etablert på stedet, i et av Oslos mest spennende lokaler med utsikt over Oslofjorden. Den 6. mai, bare et par dager etter innflytting kunne daglig leder Rolf Stavnem ønske velkommen til et veldedig arrangement i regi av UNICEF. Den offisielle åpningen av galleriet fant sted 25. mai med en unik utstilling av Odd Nerdrums grafikk.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas

48

3/2011

I fjor sommer satt Rolf Stavnem, daglig leder i Fineart, og spiste middag på restauranten Bølgen og Moi på Tjuvholmen sammen med en kunstner. Han skuet ut gjennom vinduene.

Ikke fordi han kjedet seg, men fordi han fikk øye på noe helt spesielt, et ledig lokale. Men ikke et hvilket som helst lokale.

Han skjønte fort at han så rett på sitt drømmelokale, dette var presis det han var på jakt etter for å utvide galleridriften til Fineart. Det var umulig å la være å strirre, nå hadde han fått los, som en harehund ...

Og resultatet ble dagens nye galleri.

For litt over ti år siden, etter at Stavnem var ferdig utdannet siviløkonom fra BI, som den gang lå i Sandvika, begynte han å snuse på kunstbransjen. Han mente det burde være mulig å selge kunst på nettet. Før han hoppet ut i det, gjorde han analyser av bransjen. Det var hans klare oppfatning at Internett på sikt kom til å bli en viktig salgs- og eksponeringskanal for kunst. Den unge gründeren har lenge ment at Internett er noe av det viktigste som har skjedd kunsten de siste 10 årene…

Sakte, men sikkert begynte Stavnem å bygge opp virksom­ heten sten for sten.

Krevende i starten – Det har vært mange morsomme år og mye hard jobbing for å etablere en trygg og seriøs kunsthandel på nett.

På et tidspunkt var det krevende å få kunstnere til å tro på Internett og selvfølgelig uvant også for folk flest å kjøpe kunst på nett. Nå derimot, er dette helt snudd på hodet …

Stavnem forsto tidlig at dersom virksomheten skulle lykkes, måtte han tilby noe mer enn bare å være et auksjonshus, slik Fineart var i starten.

Noe av det viktigste vi har gjort, er kontinuerlig å arbeide med å tilby et bedre og et bredere utvalg av kunst og selvfølgelig å forbedre våre tekniske løsninger. Videre har oppkjøpet av Kunstklubben AS og satsingen på magasinet KUNST vært ­vesentlig for virksomheten. Vi har også arbeidet kontinuerlig med å utvikle organisa­sjon med dyktige mennesker, og ­håper nå at etableringen i moderne lokaler på Tjuvholmen vil løfte s­elskapet ytterligere.

Skandinavias største kunstportal – Mitt mål er å utvikle Skandinavias største kunstportal.

Fineart.no skal være det naturlige stedet du går til dersom du har en eller annen interesse for kunst.

– Hva skal til for å lykkes?

– En god forretningsidé, kompetente mennesker og ressurser til å stå løpet ut i tillegg til en god porsjon hardt arbeid. Jeg tror det er et stort marked der ute, og mulighetene er mange,

Rolf Stavnem, daglig leder Fineart.

Stort oppmøte på åpningsutstillingen med grafikk av Odd Nerdrum.

men ingenting kommer av seg selv. I tillegg tror jeg det er mye å hente på at aktørene samarbeider i stedet for bare å sitte på hver sin tue. Vi har selv gjort det ved flere anledninger med stor suksess. Ofte kan man oppnå mye mer sammen enn man ville klart alene.

– Hvordan vil du beskrive Finearts nye lokaler?

– Vi har fått drømmelokalene for vår virksomhet, med et flott galleri, trivelige arbeidsplasser for hele organisasjonen i tillegg til stort lager.

– Hvordan kom åpningsutstilling 6. mai i samarbeid med UNICEF i stand?

– Trond Kvernstrøm i Monster ringte meg og spurte når vi skulle åpne galleriet på Tjuvholmen. Jeg sa, som sant var, at vår første utstilling blir med Odd Nerdrum i månedskiftet mai/ juni. Kvernstrøm spurte om ikke vi bare kunne speede opp prosessen litt, stresse håndverkerne og klemme inn en utstilling før Nerdrum-utstillingen.

– Prosjektet var rett og slett for bra til å si nei til. Hva er vel riktigere, når man åpner et nytt galleri, enn å vise frem noen av våre mest kjente personer, skal vi si på en noe uvanlig måte, fylle galleriet med hundrevis av hyggelige mennesker, og samtidig slå et slag for en god og viktig sak på veldedig grunnlag?

Enda en drøm oppfylt – Hva med Odd Nerdrum-utstillingen, hvordan er den utstillingen blitt til?

– Dette har vært en drøm siden jeg startet Fineart, både fordi jeg personlig liker Nerdrum, men også fordi han er en av våre absolutt største malere, ikke bare i Norge, men på verdensbasis også. Gjennom vår artikkelserie Mestermøte i magasinet KUNST har jeg hatt gleden av å reise med Odd Nerdrum til flere museer i Europa, og denne utstillingen har oppstått som en følge av samarbeidet som har utviklet seg.

– Hva skjer videre i galleriet fremover?

– Det blir flere spennende arrangementer, og vi skal drive mer med tradisjonell gallerivirksomhet, samt å vise frem de 8000 bildene vi har på lager i tillegg til flere separat- og kollektivutstillinger.

– Hvordan tror du konkurransen eventuelt et samarbeid med de andre galleriene på Aker Brygge/Tjuvholmen vil bli fremover?

– Jeg tror det kommer til å bli fruktbart samarbeid. Det er fantastisk at vi er så mange gallerier i området og det åpner seg flere muligheter. For vår del vil vi bruke magasinet KUNST til å løfte kunstbydelen enda mer frem og initiere flere samarbeidsprosjekter.

Kjetil Andre Aamodt åpnet utstillingen i regi av Unicef.

3/2011

49

50

3/2011

Fotograf med

filmregissørblikk Fotograf Bjørn Wad har klart kunststykket i ung alder å stikke seg frem som fotograf i Los Angeles der han har fotografert filmstjerner og modeller i filmatiske settinger. Nå er han ­aktuell med utstilling av 21 sort-hvitt-portretter av beboere på Tåsenhjemmet, som handler lite om glamour, men mer om varme og verdighet.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Thomas X. Floyd

Det er lang vei fra glamourliv i Los Angeles og Hollywood til gamlehjemmet på Tåsen, ikke bare rent geografisk, men også mentalt.

Etter å ha vært i USA der han har gjennomført sin første separatutstilling på Sunset Blvd, i tillegg til å ta portretter av blant annet Miss USA, Rachel Smith, Martin Cove i Karate Kid og musiker og skuespiller Frank Stallone, har Bjørn Wad nå fotografert det naturlige og jordnære livet. Han har skildret ­a lderdommen ved Tåsenhjemmet.

– Jeg ønsket å få frem en litt annen side ved det å være gammel, enn det man vanligvis leser om i avisene. På Tåsenhjemmet har beboerne det bra. Det bor mye livsglede og humor i de gamle menneskene som står frem med sine ansikter og kropper fulle av levd liv. Utstillingen åpnet 11. mai i år på Tåsenhjemmet.

Bjørn Wad snakker med behagelig stemme. Øynene er tindrende blå, og de ser nesten gjennom deg. Han er intens, målbevisst og tillitsfull. 27-åringen gløder for fotofaget og er en utpreget perfeksjonist. Han klarer aldri å gi seg før han er fornøyd.

– Jeg jobber til tider natt og dag og er alltid i gang med et eller annet prosjekt og noterer i notisboken når jeg ikke holder kamera i hånden.

– Enten jeg jobber med mote eller portretter av kjente mennesker eller gamle, prøver jeg å fange inn uttrykkene som oppstår i et rollespill, som i stillbilder fra en film. Jeg jakter alltid på øyeblikk der personen viser en eller annen emosjonell følelse. Uttrykket jeg er på jakt etter, får jeg frem ved blant annet å si til personene jeg tar bilder av, at de kan prøve å tre inn i en rolle, slik at de glemmer at jeg er der.

Wad har også funnet kvinnen i sitt liv. Hun aksepterer at han stadig er på farten. Samboeren er ikke imponert av USA, Hollywood eller modelliv.

Hun har selv bodd i California og gjort sine erfaringer der. Nå studerer hun spesialpedagogikk for å jobbe med barn og ­ungdom med utviklingshemning.

– Snart blir vi foreldre til vårt første barn. Jeg gleder meg til å bli far.

Siste kapittel i livet – Jeg har i flere år båret på en drøm om å vise mennesker og steder på en ny måte, selv om det meste allerede er gjort innenfor fotofaget. Etter videregående skole jobbet jeg som fotoassistent på Radiumhospitalet. Selv om jeg så mye trist her, fikk jeg også observere livet på en helt annen måte, som jeg har lært mye av. Jeg har også vært pleier på Tåsenhjemmet under fotostudietiden. Der fikk jeg et annet syn på mennesker og det menneskelige. Å havne på gamlehjem er fremdeles tabubelagt.

Det oppfattes som trist, og som et venterom for døden. Jeg ville se nærmere på menneskene som var her, og finne mer ut om hvem de er, og hva de har vært. Det viste seg når jeg ble bedre kjent med disse menneskene, at det fremdeles var mye liv i dem. Mange var langt over 90 år. Den eldste jeg har portrettert

Bilder fra utstillingen 21 portretter på Tåsenhjemmet.

3/2011

51

Frank Stallone, musiker og skuespiller fotografert i en nedlagt cowboy-by utenfor Los Angeles. Foto Bjørn Wad.

her, er 100 år. Jeg har lagt vekt på å formidle de gamle med verdighet. Mange har opplevd alt som er mulig å oppleve i et liv. De har gjort yrkeskarriere, en har vært prest, en annen har vært sjømann og bokser. Alle har opplevd kjærligheten. De fleste har fått barn og kjent på livets mange fasetter. Nå føler de ofte at de ikke har så mye mer igjen å oppleve. Dette er deres siste kapittel i livet. Det kan virke vemodig, men når man er der, viser det seg at de e­ ldre tar det med fatning og ser på sin tilværelse med humor.

Til dette prosjektet har jeg brukt et lite, digitalt Leica M9apparat, med kun to linser. Jeg ville unngå å skremme de gamle med masse fotoutstyr og har kun brukt naturlig lys.

For å gjennomføre prosjektet har jeg fått støtte fra sykehusetaten. Tåsen sykehjem har kjøpt alle bildene som stilles ut. De pårørende har også fått muligheten til å sikre seg fotografiene.

Los Angeles – som en levende film – Da jeg kom til Los Angeles for første gang i januar 2009, var det som å ta steget rett inn i en film. Jeg gikk forbi skuespiller Colin Farrell på gaten og så motiver på alle hjørner. Jeg pratet om Los Angeles non stop og ble fort fascinert av den amerikanske galskapen, uten å ta direkte del i den. Hele USA er et litt ødelagt land. Det er store kontraster mellom rik og fattig. Hver dag kommer det mange mennesker til Los Angeles for å søke lykken. I USA kan et menneske den ene dagen være hjemløs og arbeidsledig for så i neste øyeblikk å bli en verdensberømt radiostemme. Mannen som satt på gaten med en stor plakat i hånden med påskriften Jeg har Amerikas beste radiostemme, opplevde nettopp dette. Han fikk jobb og ble løftet opp fra gaten. Selv var jeg heldig og kom i kontakt med en amerikansk skuespiller som kjente mange fremtredende personer i Hollywood. Hun var min nabo. Da jeg reiste til USA for å søke lykken, hadde jeg med meg både manager og sminkør. Firmaet 52

3/2011

WAD/LUND Photography & styling ble opprettet. Etter hvert begynte ballen å rulle.

– Amerikanerne har en annen måte å kommunisere på enn nordmenn. De er gode på å skryte av seg selv, noe som fort oppleves som overveldende for en nordmann. Samtidig er de veldig imøtekommende. Alle snakker med deg i USA. I Norge er vi mer reserverte. Det er ikke så lett å ta inn de sosiale kodene med det samme. Å forstå den amerikanske kommunikasjonsmetoden er viktig for å komme gjennom systemet. Selv om jeg hadde erfaring med å fotografere mange kjente personer i Norge og laget cd-covere for Sony Universal og Warner før jeg reiste over til USA, betydde dette ingen ting der borte. For å få din første jobb må du ha litt flaks, noe jeg hadde da jeg traff de rette menneskene raskt. Gjennom min manager som er født og oppvokst i USA, fikk jeg i oppdrag å skyte helsekalenderen til Lillian Müller. Først tok jeg noen portretter av henne i forbindelse med tv-serien Ja, vi elsker Hollywood. Hun var så fornøyd med resultatet at hun gav meg i oppdrag å ta alle fotoene til den nye kalenderen.

– Den tidligere playboymodellen er en strålende dame, og ble som en mammafigur for mange av oss som jobbet på fotosettet. Vi ble invitert hjem til henne på middager som hun arrangerte. Der ble jeg kjent med kjæresten til Müller, Maurice, som har vært assistenten til Helmut Newton. Gjennom han fikk jeg kontakt med Martin Cove. Han likte portrettet jeg tok av han, og anbefalte meg i videre til Frank Stallone.

Jeg er heldig som har fått muligheten til å konsentrere meg fullt og helt om det kunstneriske, og overlate alle formelle forhandlinger om oppdragene til min manager.

Wad har også utført jobber for Dagbladet og VG, blant annet et portrettoppdrag av Harald Swart og flere norske Hollywood-fruer. I USA er det slik at enten lukkes dørene eller

Bjørn Wad (f. Oslo 1984) Mote- og portrettfotograf. Aktuell med fotoutstilling om alderdom på Tåsenhjemmet.

Wad er oppvokst i Zürich i Sveits.

Han har norsk far og tysk mor. Kom til Norge i 1998. Har gjort seg bemerket som fotograf både i Los Angeles og Oslo de siste årene.

Utdanning: • NISS Filmskole.

• Fotofagskolen i Trondheim.

Utstillinger: • Separatutstilling på Sunset Blvd, 2010.

• Sandefjord (10.12.10-20.01.11) Foks Gallery. Mote og landskap fra USA. • Oslo (11.05.11) Tåsenhjemmet.

Svart-hvitt-­foto­grafier/portretter om alderdom/livet ved Tåsen­hjemmet).

Kunst for salg, se kunstkatalogen

Rachel Smith, Miss USA fotografert i den spanske bydelen Los Feliz i Los Angeles. Foto Bjørn Wad.

Konstant forelsket i 1950-tallet – Når jeg selv kan velge settingen på et fotooppdrag, foretrekker jeg naturlige uttrykk, som om fotografen aldri var på ­stedet. Fotografen bør være som en flue på veggen.

Jeg er inspirert av film når jeg fotograferer. David Lynch og Woody Allen er mine filmregissørhelter. Og Anton Corbinj og Peter Lindbergh er de største inspirasjonskilder innen foto. Samt Edward Hopper, Margerite og Salvador Dalí innen billedkunst.

Ikke minst er jeg konstant forelsket i 1950-tallsstilen fra USA. Jeg vil skape historier med hvert bilde jeg lager, som betrakteren kan spinne videre på. Maleren Svein Johnsen gav meg et godt råd tidlig i min karriere om å legge inn et spørsmålstegn i bildene, for å gi betrakteren noe å fundere på. Da fester bildet seg dypere inn i bevisstheten.

det endret seg underveis da jeg fant ut at det å lage film krever et stort apparat med mange mennesker involvert. Med et fotoapparat er det enklere. Her kan jeg lage små filmhistorier med stillbilder. Etter videregående skole bygde jeg om gutterommet til et mørkerom. Jeg arvet mye gammelt fotoutstyr da jeg hadde siviltjeneste som fotoassistent ved Radiumhospitalet, som på dette tidspunktet la om til digitalt foto. I denne tiden lærte jeg mye om lyssetting, og slukte rått alt som musikkfotograf Anton Corbinj har skapt. Jeg møtte han også, utrolig nok i Frognerparken. Der stilte han ut fotografier fra oljeplattformer i Nordsjøen, i regi av Norsk Hydros 100-årsjubileum. Etter mange workshops med Morten Krogvold, der Wad lærte alt fra teknikk, tegning og kunsthistorie, søkte han på Fotofagskolen i Trondheim og kom inn. Her traff han Ronny Danielsen. Wad og Danielsen ble raskt et radarpar og startet firma sammen. Ved siden av studiene jobbet de for ulike magasiner med portrettfoto.

Fra Trondheim gikk Wads ferd videre til Oslo og Los Angeles.

Oppvokst i Sveits Bjørn Wad er født i Zürich i Sveits. Moren er tysk, og utdannet grafisk designer. Faren er norsk. Han er biokjemiker og skulptør.

Da Wad var 13 år i 1998, flyttet familien på fire til Norge og bosatte seg på Tåsen i Oslo. Foreldrene møtte hverandre på et tegnekurs i Østerrike, og begge er opptatt av kunst og kultur.

– Jeg har alltid vært velsignet med mine foreldres støtte helt siden jeg begynte å drømme om å bli fotograf. Det betyr mye for meg at de alltid har stilt opp og vist interesse for det jeg gjør, og kommer med konstruktiv kritikk når jeg er i gang med et prosjekt.

– Vi hadde mange høylytte diskusjoner og til tider slåsskamper om kultursidene i Aftenposten da jeg bodde hjemme.

På fridager og i ferier dro hele familien på kunstutstillinger og gallerier. Opprinnelig var drømmen å bli filmregissør, men

Småsteder og kjendiser Hans neste prosjekt er å utgi en kunstbok i samarbeid med Truls Bakken, med kjente mennesker fra småsteder i Norge.

Det vil bli åtte til ti fotografier fra hvert småsted som har under 5000 innbyggere. Wad har nå tatt kontakt med alle kommuner i Norge for å gjennomføre prosjektet.

– Til høsten reiser jeg til USA igjen for å jobbe videre med mote og portrettfoto samtidig som jeg fortsetter med prosjekter i Norge.

– Å tørre å tenke stort og enkelt, slik som fotografene Per Maning og Tom Sandberg, å se estetikken i en sølepytt, er fascinerende.

Jeg er så heldig å kjenne Per Maning personlig, og vi har mange gode samtaler sammen. Han legger merke til det som andre går forbi. Det er noe av det samme som driver meg fremover: å fange inn det store i det lille.

så åpnes de etter at du har gjort en jobb. Hvert fotoopptak har derfor et element av risiko i seg.

3/2011

53

Jakter på det sære og sarte øyeblikket De abstrakte motivene, som ofte er hentet fra moderne arkitektur, har fått kunsthistorikere til å sammenlikne Christine Istad med navn som den amerikanske kunstneren Mark Rothko. Fotografiene har et poetisk uttrykk, som fanger opp en bit av virkeligheten som få andre har sett før.

54

3/2011

Tekst / Foto Mona Vaagan

− Helst ikke, svarer hun når jeg spør om hun kan fortelle hvor hun fant motivene til fotografiene hun viste på høstens separatutstilling på Galleri Trafo i Asker. − Det var en jernbanestasjon, såpass kan jeg si. Men jeg vil ikke si for mye, da låser jeg tilskuerens tolkning.

Separatutstillingen på Galleri Trafo var premien da Christine Istad i 2009 ble kåret til årets kunstner i den regionale mønstringen Kunst rett Vest. Stadig flere har de siste årene fått øynene opp for Istad. Hun har hatt separatutstilling på blant annet Henie−Onstad Kunstsenter og Galleri Semmingsen. I 2008 var hun festivalkunstner under Moldejazz. To ganger, i 2004 og 2009, har hun fått Bærum kommunes kunstpris. Når jeg treffer henne sommeren 2010, er hun i ferd med å planlegge USA-tur.

Den 48 årige kunstneren deltok som utstiller i fjor sommer på Artist in Residence i to byer på østkysten, sammen med kunstnerkollegene Lisa Pacini, Hennie Ann Isdahl og Mona K. Lalim.

Maria-figurer Vi sitter rundt spisebordet på kjøkkenet til kunstneren. Istad bor i et lysegult sveitserhus på Høvik i Bærum. Solen flommer inn gjennom høye vinduer og skaper liv og lys i rommet. Innredningen stemmer ikke helt med forestillingen om hvilke gjenstander en minimalistisk kunstner som henne omgir seg med. På gulvet i stuen ligger et omfangsrikt, marokkansk kuskinn. I taket i et av de andre rommene henger en lampe i italiensk design, der innmaten består av et dørslag i metall med fargerike nåler, som minner om overflaten på et pinnsvin. Rundt omkring i leiligheten står figurer av jomfru Maria. I alt har hun samlet 189 Mariafigurer opp gjennom årene. Det hele begynte med at hun bodde en periode i en kunstnerkoloni utenfor Barcelona. I det øyeblikk Istad begynte å meditere, noe hun har gjort i mange år, oppdaget hun at blikket alltid var rettet mot en statue av jomfru Maria. − Jeg skjønte plutselig hvilken følelse av trøst og omsorg denne skikkelsen utstråler, sier fotografen.

Det meditative univers, stillheten og følelse av ro er noe hun også prøver å formidle i sine egne arbeider. − Jeg er også inspirert av den kanadiske kunstneren Agnes Martin. På samme måte som kanadieren ser jeg noe sanselig i det som er minimalistisk.

Skattejakt Istad utforsker det maleriske potensialet i fotografiet og leter etter det ultimate abstrakte motivet, har Benedicte Sunde, tidligere kurator ved Henie−Onstad Kunstsenter, uttalt.

Dette utsagnet stemmer bra med hvordan Christine Istad oppfatter seg selv som kunstner. Hun startet med maleri og fotografi, og arbeider i dag også med video og installasjon.

− Det skaper en spennende vekselvirkning. De ulike mediene tilfører hverandre noe. Fellesnevneren, uansett hvilket medium jeg bruker, er likevel det maleriske.

Selv om fotografiet har vært en viktig uttrykksform de siste årene, definerer hun seg selv som billedkunstner. En billedkunstner som gjerne bruker kameralinsen til å observere og beskrive virkeligheten på en måte hun ikke kan gjøre med maleriet. − Å fange en bit av virkeligheten, å se noe som ingen andre har sett, noe som er mitt, en følelse av å være på skattejakt er viktig, sier Istad.

Motivene er ofte detaljer av moderne glassarkitektur. − Det bestemte arkitektoniske uttrykket er spennende fordi den tar pulsen på vår tid.

Ikke bare stilleben Etter videregående gikk Christine Istad et år på Manger folkehøgskole. Deretter flyttet hun til Oslo og begynte på Strykejernet kunstskole. Hun husker særlig nåværende rektor Torleif Gjedebo som en inspirerende lærer. − Rektoren var bra for meg, han var veldig kreativ, åpen og terpet ikke så mye. Det var ikke bare snakk om å male stilleben til du ble blå i ansiktet.

Veien videre gikk fra Strykejernet til Parson's School of Design i New York. Etter flere år med intense studier tok hun et friår hvor hun reiste Europa rundt og blant annet jobbet som modell. − Et eventyr for en 21-åring, sier hun, men ikke en karriere hun hadde lyst til å forfølge videre.

Tilbake igjen i Norge valgte hun å ta en kommersiell utdannelse som art director ved Westerdahls Reklameskole. − Jeg var litt usikker på et tidspunkt. Du må virkelig være sikker for å bli kunstner, sier hun, og legger til at hun tror at det at hun har knotet seg fram på egen hånd, har bidratt til å styrke hennes eget uttrykk. − Jeg vet ikke om jeg hadde laget de bildene jeg lager, hvis jeg hadde gått på Kunstakademiet.

I årene etterpå tok hun på seg AD-oppdrag, ved siden av å gradvis etablere seg som kunstner. Hun har designet flere kokebøker, og har også utgitt en serie reisebøker for barn i samarbeid med Kari Gjæver Pedersen. I dag livnærer hun seg utelukkende av sin kunstneriske virksomhet. Designbakgrunnen er ikke noe man kan merke i bildene hennes, mener hun. − Førsteinntrykket til folk er ofte at dette er så vakkert. Men jeg vil gjerne at det skal ligge noe mer under.

Fotografiene tar hun vanligvis med et analogt speilrefleks­ kamera. Hun forstørrer dem opp digitalt til store formater på 1,5−1,8 meter.

3/2011

55

− Det gir en stofflighet til bildene, og framhever det maleriske ved dem. Jeg vil dessuten at publikum skal oppleve bildene med kroppen. Små bilder opplever du mer gjennom hodet og øynene.

Det perfekte motiv Christine Istad ser Elevator, separatutstillingen på Henie− Onstad i 2005, som et gjennombrudd i sin karriere. Hun hadde i flere år lett etter det perfekte motiv, og fant det helt tilfeldig i en heis på Henie−Onstad, Norges vakreste heis, mener hun. For en gangs skyld synes kunstneren det er greit å røpe inspirasjonskilden. − Jeg er ofte ute etter transparente flater, og å finne dybde i det flate. Elevatoren hadde transparente glassrør. Det var egentlig optimalt. Jeg var der flere ganger uten først å legge merke til den.

Benedicte Sunde var kurator ved Henie−Onstad på dette tidspunktet og syntes det var et spennende prosjekt. − Hele utstillingen ble en veldig fin prosess, sier Istad. − Jeg engasjerte også komponisten Erik Wøllo til å lage en lydmontasje basert på lydene i den samme heisen, en installasjon som supplerte de 13 fotografiene.

Etter Elevator dro hun til Japan, et prosjekt som ble mulig ved at hun fikk statens treårige arbeidsstipend. Hun var der to ganger i året gjennom tre år, og besøkte blant annet storbyer som Tokyo og Kyoto. − Jeg hadde lyst til å utfordre meg selv, å komme videre i det jeg driver med. Det handlet også om den særpregede estetikken i Japan, som du ser i alt fra templer til blomsteroppsatser. Japan er et hypermoderne samfunn, med en rå arkitektur hvor jeg ­visste at jeg ville finne motiver.

Japan-reisen hadde også et åndelig aspekt. På en av turene gikk hun en buddhistisk pilegrimsrute på øya Shikoku.

Pilegrimsturen tok seks uker og omfattet 88 templer. − Jeg tiltrekkes av tankene i buddhismen, sier Istad. − Jeg vil ikke kalle meg religiøs, men synes religion er fascinerende.

The A-Bomb Dome i Japan Hun besøkte også Hiroshima. På forhånd hadde hun et mentalt bilde av en ødelagt by, men ble overrasket over den positive atmosfæren som råder på dette skjebnetunge stedet. Byen gjorde et skjellsettende inntrykk. Hun fotograferte blant annet The A-Bomb Dome, et bygg som i dag har fått verdensarv-status. Det lå midt i bombens episenter og var det eneste som sto igjen i byen etter amerikanernes angrep. Lydopptak hun gjorde ved bygget, inngikk i installasjonen A-Dome. − Jeg ville at vi her oppe i det høye nord skulle få oppleve å høre hvordan det er i Hiroshima akkurat nå.

Christine Istad laget også flere videoverk med utgangspunkt i møtet med Japan. Ett av dem, Mist, viser en tåkelagt sjø hvor fugler og flytende objekter beveger seg sakte i bildet. Komponisten Arve Henriksen har satt musikk til Mist, noe han også har gjort til andre av hennes videoer. − Han har en enorm tilstedeværelse i musikken sin. Det smitter over på mitt arbeid, det blir litt fusion.

Begge disse verkene var med i festivalutstillingen under Moldejazz og har også vært vist i flere andre sammenhenger. Å være festivalutstiller i Molde var spesielt, også fordi det er hennes barndoms by. Hun vokste opp i en kunstnerfamilie hvor faren er billedkunstneren Lars Christian Istad. Broren Peder Istad 56

3/2011

er kjent for sine is-skulpturer. Moren er svensk, derfor har Christine Istad også en sterk tilknytning til Sverige, hvor hun ble født i 1963. Fra hun var helt ung, visste hun at hun ville bli kunstner, og fikk fra starten av viktig støtte av faren. − Han har aldri sagt at jeg måtte bli kunstner, men jeg vet han har ønsket det av hele sitt hjerte. Selv tok han en annen utdanning. Han har jobbet mye dobbelt, og brukt tid på noe han kanskje skulle ha brukt mindre tid på.

En jaget kunstner Den som tror Istad tar bildene i stillhet på et skjermet sted, tar feil. − Jeg står ofte på de verst tenkelige steder, midt i gata. Ofte blir jeg jaget! I Boston nylig sto jeg utenfor en spennende motebutikk i downtown. Da kom det fire dørvakter og jaget meg bort.

En gang var jeg i en heis inne i et bygg i Tokyo. Så oppdaget jeg plutselig en vakt, og måtte bare knipse og komme meg unna. − Dette høres jo nesten ut som en Se & Hør-fotograf? − Ja, jeg er litt paparazzo! Jeg var på en reise i Kenya sammen med Knut Bry for å lage poser til Ali kaffe, humrer den erfarne AD-en. Jeg lærte litt av Knut. Han verken spiste eller drakk mens det var dagslys. Det var en som spurte ham om han var gift. Ja, svarte han, jeg er gift med kameraet. Han tok bilder av alt mulig. Jeg lærte å være åpen, og heller ta flere bilder enn færre.

Ofte vet jeg ikke hvor jeg har tatt et bilde når jeg ser gjennom dem etterpå.

Samtalen med Christine Istad er snart over. Tiden har gått fort. Vi forlater hennes lyse kjøkken, takker for cappuccinoen og kjører ned til det gamle flytårnet på Fornebu. Her skal vi ta ­bilder i atelieret som hun deler med glasskunstner Christine Balsløw. Lent inntil en vegg står et av Istads fotografier, ferdig montert mellom to lag pleksiglass. Kaffekopper i solid norsk kunsthåndverk og espressokanner i alle størrelser vitner om lange arbeidsdager nettopp her. Fremover ønsker hun å fortsette å utfordre seg selv innenfor fotografiet, fortsette å jakte på det optimale motivet, og å se det enkle i det komplekse. − Hva ønsker du å oppnå med din kunst? − Det er det evige uttrykksbehovet. Jeg føler bare at det er dette jeg vil holde på med. Det er en stadig jakt. En evig drivkraft. Det er plagsomt, du får aldri fred.

Christine Istad (f. 1963) Internasjonale og nasjonale utstillinger fra 1999 og til i dag.

Festivalkunstner ved Moldejazz i 2008

Utdanning: • Strykejernet kunstskole, 1982–1983.

• Studier ved Parson's School of Design i New York City, 1983−1984.

• Westerdahls School of Communication i Oslo, 1985−1987.

Separatutstillinger i utvalg: • Internasjonale og nasjonale utstillinger fra 1999 og til i dag.

• Festivalkunstner ved Moldejazz i 2008.

Kunst for salg, se kunstkatalogen

THORBJĂ˜RNSEN www.ordogbilde.no Trykk og originaler

debatt KUNST lanserer nå sine egne debattsider, der vi gir ordet til mennesker som har sterke meninger om kunst og kultur.

Følg oss også på www.blogg.magasinetkunst.no

kommentar: Bjørn Li Skribent

Tidligere publisert: Biografi om komponisten Harald Sæverud.

Kunstskolen, artikler i Kapital, 1992–99.

Medforfatter til boken Kunst og Priser.

Tekst til boken Per Ung. Tekst til boken Themes, om Odd Nerdrum.

Utstillingskataloger og artikler.

Bjørn Li drev i mange år kunsthandel i Norge, men flyttet i 2004 til Danmark. Fra 2007 har Li vært bosatt i Kairo. Li er en av de tre personer som står bak etableringen av The Nerdrum Institute, selskapet som har fått i oppdrag å ­administrere Odd Nerdrums livsverk.

En artig sak Hvem sier at en debatt må foregå i aviser, på fjernsyn, Internett, i magasiner? Mellom mer eller mindre kjente personer fra det som i motens sprog kalles det offentlige rom? Kanskje de viktigste er dem vi ikke hører om, de som foregår mellom barn og voksne, søster og bror, ektefeller, venner, tilfeldig møtende?

Debatter som så å si uten foranledning blusser opp og gløder, gløder hissig en kort stund, slukner, glemmes og forsvinner i begivenhetenes driv. De involverte tenker at de har luftet synspunkter, uten å legge større vekt på saken. Enhver har sitt eget å tenke på. Noen ganger reddes slike episoder fra glemselen en kort stund, så å si i tilfeldighetenes spill. Som denne historien; den fant sted for to år siden og handler om forretningsmannen Jon Winther som var på besøk i byen Lesab.

Besøk er forresten ikke det rette ord. Saken er den at Winther, til tross for at han ennå gikk for å være en ung mann, en ung mann med hustru, men ennå ingen barn, var blitt forfremmet til administrerende direktør for moderselskapets skandinaviske avdeling. Moderselskapets hovedsete var i Lesab, og når denne fortelling tar til, hadde Jon Winther nettopp avsluttet sitt første direksjonsmøte, hvor han til ledelsens store tilfredshet hadde fremlagt de foreløpige regnskapstall for annet kvartal. Prinsipalen – intet ord kan bedre betegne den distingverte hersker over det sveitsiske moderselskap – gikk etter møtets avslutning bort til Jon Winther og la armen faderlig over hans skuldre.

– Og nå, sa han, skal De vel som alle menn på Deres alder ut på byen og more Dem? 58

3/2011

Til tross for sin skikkelighet i forretninger var Jon Winther nokså sky av seg når det kom til alt som ikke hadde med arbeid å gjøre. Han kunne ikke fly hjem før neste morgen, og i sitt stille sinn gruet han seg til den lange kveld alene på hotellet. Nå ville han ikke virke forsagt, men heller ikke lyve. Derfor svarte ikke Jon Winther på Prinsipalens formodning. La han merke til det fine smil på den annens munn? Nok ikke.

– Hør her, sa Prinsipalen.

– Hvorfor blir De ikke med meg og et par av direksjonsmedlemmene og avlegger kunstmessen et besøk? Det vil De ikke angre. Jeg var der tilfeldigvis på åpningen og gjorde faktisk et par innkjøp, ikke noe banebrytende, men allikevel. Dessuten har jeg et par ting der å avhende. I og for seg utmerkede ting, men de passer ikke lenger så godt inn i samlingen. Det skal være meg en fornøyelse å vise Dem rundt.

Det var en kjent sak at Prinsipalen var en betydningsfull kunstsamler, en mann som ble invitert til de store begivenheter.

Jon Winther hadde selv sett det i magasinene; Prinsipalen som skålte med tidens store kunstnere, med museumsdirektører og statsråder.

Mange av konsernets eldre medarbeidere hadde fulgt i Prinsipalens fotspor og skaffet seg egne samlinger. Riktignok

tålte de ikke sammenligning med forbildet, men ikke desto mindre var de kilde til mang en prat og lystig diskusjon. Jon Winther hadde alltid kommet til kort når samtalen kom inn på dette emnet. Det han visste om kunst, var ikke verdt å vite, men han forsto såpass at hvis han skulle komme seg noen vei her i verden, var dette et område han ikke lenger kunne overse. Og nå kom muligheten! Han skulle få være med på messen alle snakket om.

Han skulle få se de store navn. De største av tidens kunstverk.

Og best av alt; han skulle ikke oppleve dette sammen med underdirektører og medarbeidere av enda lavere rang, men med selveste Prinsipalen og hans nærmeste menn. Er det rart at Jon Winthers hjerte danset?

Jon Winther hadde forestilt seg at messen foregikk i en av Lesabs ærverdige bygninger. I fantasien hadde han manet frem storslåtte kunstverk i fornemme saler. Med hensyn til kunstverkene var hans forestillinger forresten temmelig uklare. Det foresvevet ham at de måtte ha noe med armer og ben å gjøre, gjerne ispedd noe rødt eller blått (rødt var hans hustrus favorittfarve, pleide han å si – blått hans egen), og av en eller annen grunn trengte et sløret omriss av Mona Lisa seg frem i bevisstheten. Jon Winther ble derfor litt skuffet da det gikk opp for ham at de var på vei til byens messehall. Han hadde vært der en gang tidligere, nærmest ved en misforståelse, han hadde gått feil, der hadde vært en messe for landbruksmaskiner med en masse landsens karer som sto samlet rundt traktorer og skurtreskere, og Jon Winther ­visste derfor at det som nå ventet ham, ikke kunne være særlig fornemt eller ærverdig.

– Vi er heldige, sa Prinsipalen.

– Dette er den beste tiden. Utlendingene har reist hjem, og lokalbefolkningen kommer ikke før etter kontortid. Vi har utstillingen nesten for oss selv!

Prinsipalen hadde tatt med seg to av sine direktører som han introduserte som eiere av ikke helt ubetydelige kunstsamlinger.

Så snart de var kommet inn i messehallen, måtte Jon Winthers første skuffelse vike for ekte og uforferdet forbauselse. På denne tid av ettermiddagen benyttet galleristene og deres ansatte anledningen til å rusle rundt og kikke på hverandres utstillinger.

Borte var landbruksmaskinene og de landsens karene. Jon Winther la merke til at mange var kledd i sort. Sorte sko, sorte bukser, trøye, jakke. Sort, sort. Menn som kvinner. Noen hadde også farvet håret sort, slik at blå øyne fikk et kaldt og fremmed uttrykk.

– Så bleke de er, tenkte Jon Winther. Grønngule. Som om de aldri har vært i solen. Og magre. Spiser de da slett ingen ting i denne bransjen? Det var nesten så han begynte å føle seg utilpass i all sin sunnhet.

Messehallen var for anledningen innredet som en hel by med avenyer, gater, intime smug og hyggelige møteplasser i form av urbane squares, alt sammen navngitt som i riktige byer. Her kunne man spasere gjennom Dover Street i London, dreie til høyre for så plutselig å befinne seg i Madison Avenue i New York. Og hvis man trengte til å summe seg for alle inntrykkene, kunne man leske seg med et glass på Time Square.

– Og det festlige, sa Prinsipalen, er at hver utstiller viser sine verker på den adresse de har i den virkelige verden. Ja, i den ut-

strekning dette lar seg gjøre, for det lykkes naturligvis ikke alltid å bringe illusjon og virkelighet til fullstendig overensstemmelse.

Det er da heller ikke ønskelig; heldigvis har kunsten lagt illu­ sjonsmakeriet bak seg. Kunsten har utviklet seg. Fra simpelt håndverk til filosofi!

Jon Winther lyttet og så seg om. De passerte en stand hvor en rød brannslange lå kveilet opp på gulvet. Kunstnerens navn og verkets tittel sto skrevet på en plakett på veggen: Død slange.

– Ser De? sa Prinsipalen og pekte.

Tittelen henspeiler på noe som er sant og usant på samme tid.

Hvem kan si hva som er riktig? Dette viser hva jeg mener med at kunsten er filosofisk. Den stiller viktige spørsmål. Men på en artig måte.

Herrene med de ikke helt ubetydelige kunstsamlinger nikket bifallende.

De gikk videre. De passerte en død ape som var bundet fast til et treningsapparat. De knep et øye sammen og tittet inn i et tomt rom hvor det strålte lys fra et ørlite hull i veggen på den annen side. Lysstrålen virket skarp og truende, og Jon Winther var glad han slapp å berøre den.

– Her er ingen malerier? spurte han da de gikk videre.

– Å nei, svarte Prinsipalen.

– De forstår – maleriet, dét er avgått ved døden. Det har ingen berettigelse i den moderne tid. Ville De plassere en dampmaskin i en rakett?

De ruslet litt på måfå hit og dit mens Jon Winther grunnet på hva Prinsipalen hadde sagt. Han la merke til hvordan den eldre mann hilste snart i den ene, snart i den annen retning.

Galleristene konkurrerte om hans oppmerksomhet, og han tok seg tid til å veksle noen ord med hver og en av dem, slik en konge tar seg tid til å stige ned til sitt folk. Men til tross for spaserturens tilfeldige preg, fikk Jon Winther en ubestemt følelse av at Prinsipalen ledet dem i en bestemt retning. I periferien av utstillingsområdet stanset han. De befant seg ved et galleri med navnet Kuala Lumpur Contemporary Art. – Det var da en overraskelse, sa Jon Winther. Kuala Lumpur?

Det er da temmelig langt vekk!

– De har rett, svarte Prinsipalen. Men i vår tid er det i periferien de spennende ting skjer. Se selv!

Jon Winther fulgte Prinsipalens blikk. Det var rettet mot en gjenstand midt på gulvet i galleriets utstillingsstand. Der sto en lastebil i plast, gul og rød, omtrent en halv meter lang og tretti centimeter bred, av den type barn leker med utendørs. Til bilen var det festet en snor som strakte seg halvannen meter utover gulvet før den krysset en sirkel som var trukket i grønn maling rundt bilen. Kunstnerens navn og verkets tittel sto på et skilt litt bortenfor: Tingen i seg selv. Jon Winther syntes dette var en merkelig tittel og ville gjerne spørre om hva den skulle bety, men av frykt for å virke dum spurte han i stedet: – Er dette et av verkene De har kjøpt?

– Nei, svarte Prinsipalen med den faste stemme Jon Winther kjente fra styremøtene. Men jeg vurderer å kjøpe det. Men jeg ville først høre Deres oppfatning. Et meget interessant verk!

– Synes De ikke?

3/2011

59

debatt

Ordene lot til å ha en lammende virkning. Gutten så plutselig ut som om han var på gråten.

– Men mor?!

– Marcel, sa moren.

– Det du ser der, er noe mye finere enn en lekebil.

Hun kremtet og ble høytidelig idet hun bøyde seg ned i knærne slik at hun ble sittende med hodet i samme høyde som sønnen. Så førte hun armen i en luftig bevegelse over Tingen i seg selv.

grafikksamlerne av Honoré Daumier (1808–1879).

Jon Winther kastet et hjelpeløst blikk mot herrene med de ikke helt ubetydelige kunstsamlinger og skulle akkurat til å si noe om at han fant kunstverket både spennende og interessant, og ville dessuten legge til at dette var egenskaper som jo i høy grad også ble fremhevet av verkets mystiske tittel. For alle måtte være enige om at dette var en mystisk tittel: Tingen i seg selv. Men idet han skulle til å åpne munnen, ble alles oppmerksomhet forrykket. Et barn ropte.

– Mor, mor, se der – bilen min!

Jon Winther ville gjerne skjule hvor lettet han var over ­avbrytelsen, og satte opp et ergerlig ansikt.

Men da han så at Prinsipalen ikke virket det spor irritert, men snarere lot til å more seg, falt han til ro og fulgte opptrinnet med spent oppmerksomhet.

Det var en gutt i femårsalderen som hadde ropt; med lyse lokker og solfrisk hud sto han og trakk i moren for å få henne med bort til gjenstanden som hadde påkalt hans oppmerksomhet. Moren ga motstrebende etter.

– Mor, mor, det er maken til bilen min hjemme! Kom og se!

– Gutten pekte i retning av Tingen i seg selv.

– Nei, gutten min, sa moren og smilte rundt seg som om hun ville be om unnskyldning for sønnens feiltagelse.

– Det der er ingen bil, gutten min.

Ordene lot til å forvirre gutten. Han så på moren.

– Ikke en bil? Men mor … jeg har jo akkurat den samme hjemme. Den jeg fikk av onkel. Den kjenner du da godt, vel?

– Ja, sa moren.

– Men du tar allikevel feil. Den bilen du ser her, ligner riktignok på den du har hjemme. Men det er ikke den samme.

Nå lyste guttens ansikt opp. Han trodde han hadde fått øye på misforståelsen.

– Det forstår jeg vel, mor, at det ikke er den samme bilen.

For min bil er hjemme i værelset mitt. Jeg mente at det er maken bil!

Men til guttens overraskelse holdt moren på sitt.

– Nei, sa hun. Du tar feil. For det du ser her, er slett ingen bil.

60

3/2011

– Marcel, det du ser … det er et kunstverk.

Gutten presset pekefingeren inn i kinnet og så tvilende på gjenstanden som plutselig hadde fått en ny og uklar betydning.

– Kunstverk? sa han.

– Er det ikke en bil i det hele tatt?

– Nei, Marcel, det ser riktignok ut som en bil, men er i virkeligheten noe helt annet.

– I virkeligheten? Hva betyr det, mor? I virkeligheten?

Spørsmålet gjorde moren usikker. Hun så seg om i forsamlingen som om hun lette etter noen som kunne hjelpe henne med å finne det rette svar. Et øyeblikk dvelte hennes øyne ved Jon Winther som også forsøkte å løse gåten, men som endte med å stille seg på guttens side. For hva er vel virkeligheten?

– Virkeligheten, det er det du har mellom ørene, lød det fra en knirket stemme i forsamlingen som nå hadde dannet seg rundt Tingen i seg selv. Stemmen tilhørte en skjegget mann med professoralt utseende. Nå knegget han godt av sin egen vittighet.

Men gutten syntes ikke om å bli drevet ap med og begynte på ny å trekke i morens arm.

– Kom, mor, jeg vil bort herfra, jeg liker meg ikke her. Du lovte at vi skulle se på bilder. Men her er ingen bilder. Jeg vil gå!

Prinsipalen hadde betraktet opptrinnet med et lunt smil.

Herrene med de ikke helt ubetydelige kunstsamlinger viste et uttrykk av velvillig overbærenhet.

– Der ser De, sa Prinsipalen og nappet Jon Winther kameratslig i jakkeermet.

– Betydelig kunst skaper alltid debatt! Prinsipalen la hodet på skakke, kjørte haken ned mot brystet og myste mot kunstverket.

– Artig sak, sa han.

Jon Winther lurte et øyeblikk på om det var bilen eller kunstverket som hadde vært kilde til diskusjon, men så tenkte han at gutten jo bare var et barn og umulig kunne forstå seg på sakene, mens Prinsipalen var en av tidens store kunstskjønnere. Og dermed landet også Jon Winther på det standpunkt at virkelig stor kunst alltid skaper debatt, og at han nettopp hadde vært vitne til en av dem.

– Ja, virkelig artig, sa han opprømt.

– De burde overveie å kjøpe den! Prinsipalens stemme var inntrengende.

– Hva mener De? – De hørte hva jeg sa! Jeg synes De burde kjøpe den. De kommer ikke til å angre! Den er ikke så dyr. Med Deres bonus burde De unne Dem gleden. Herrene med de ikke helt ubetydelige kunstsamlinger nikket bifallende.

– Men jeg syntes jeg hørte Dem si at De selv ....

– Jeg viker for Dem. De fortjener det. De har gjort et utmerket arbeid!

Jon Winther så ned for å skjule at tårene sto ham i øynene.

Han kunne nesten ikke tro hva han hørte. Prinsipalen – denne herskernatur fra kontinentet vek til side for å vise ham – Jon Winther – sin respekt!

– Men det er da altfor meget! Hvordan kan De …

– Det er ikke mer enn rett og rimelig. Tar De imot mitt tilbud?

Plutselig kom Jon Winther på en ubehagelig tanke. Han ante jo ikke hva Tingen i seg selv kostet. Hva om han ikke hadde råd?

– Hvor meget tror De den koster? fikk han seg til å spørre.

– Det står der, prinsipalen pekte mot en plakett på veggen.

– 50 000. Det er ikke meget.

– 50 000 sveitserfranc?

– Nei, euro. Alt her er priset i euro.

Jon Winther følte seg med ett uvel. 50 000 euro var fryktelig mange penger. Nok til å betale avdrag på boliglånet i tre år. Men så husket han hustruen som ofte klaget over at de i motsetning til mange venner aldri kjøpte kunst. Og kunne han såre Prinsipalen som hadde vist seg så storsinnet? Nei, det kunne han ikke. Og ­dessuten hadde Prinsipalen rett. Jon Winther hadde råd.

– Hvordan får jeg den med hjem? spurte han.

– Det er da enkelt. De trekker den etter snoren. Prinsipalen gjorde en grasiøs bevegelse, som om han virkelig trakk noe etter seg i snor. Herrene med de ikke helt ubetydelige kunstsamlinger moret seg.

– Og hvordan kan jeg betale?

– Like enkelt som med snoren. Men denne gang trekker De kortet.

Nå så det ut som om herrene med de ikke helt ubetydelige kunstsamlinger virkelig frydet seg, for de lo lenge og voldsomt.

Prinsipalen gjorde et nesten umerkelig vink til galleriets representant, som straks innfant seg med en faktura som viste seg å være nesten ferdigskrevet. Den manglet kun Jon Winthers navn, adresse og signatur.

Da Jon Winther hadde trukket kortet og mottatt kvittering fra Kuala Lumpur Gallery of Contemporary Art, gjorde han den erfaring mange landsmenn før ham har gjort når de besøker Kontinentet. I det øyeblikk vi tror vi har inngått en vennskapelig forbindelse, er den over. Prinsipalen fikk det samme uttrykk som når han avsluttet styremøtene; et uttrykk av lettelse og besluttsomhet. Han strakte hånden frem og ønsket Jon Winther til lykke med ervervelsen og god reise hjem. Også herrene med de ikke helt ubetydelige kunstsamlinger strakte hånden frem.

I neste øyeblikk var Jon Winther helt alene. Han så på klokken.

Til hans lettelse var den blitt temmelig mange.

Opprømt over nyervervelsen tok Jon Winther seg tid til å kjøpe et glass vin, drakk det og ba om ett til. Han syntes han kunne tillate seg å feire, og sa til seg selv at han tross alt hadde gått til innkjøp av et ikke helt ubetydelig kunstverk. For ytterligere å forkorte tiden på hotellet besluttet han å gå enda en runde i messehallen. Han fulgte Prinsipalens råd; han trakk nyervervelsen etter seg i snor gjennom folkevrimmelen, fra

den ene utstillingsstand til den annen. Alle var svært vennlige, smilte og blunket til ham, og en pen dame prikket ham til og med på skulderen og sa: Very interesting, Sir. A good purchase!

Jon Winther var derfor glad, opprømt, euforisk da han omsider besluttet å gå tilbake til hotellet.

Utenfor utstillingshallen var det lang billettkø. De som sto lengst frem, lyste opp da de fikk øye på Tingen i seg selv, som om den ga dem en følelse av allerede å ha sluppet innenfor.

Men da han passerte enden av køen, merket han at bilen hadde mistet noe av sin tiltrekningskraft. Ja, Jon Winther tok seg plutselig i å tenke på Tingen i seg selv som en bil, for her ute i den friske kveldsluft var det pussig nok vanskeligere å oppleve den som ren kunst. Denne følelse vokste etter hvert som han beveget seg gjennom gatene på vei mot hotellet. For å forlenge den glade stemning fra messehallen hadde han bestemt seg for ikke å kjøre taxi, men å spasere med Tingen i seg selv trekkende etter seg i snor. Men de innforståtte smil ble stadig sjeldnere, og da han var kommet en god stump fra Der Messenplatz, pekte noen anleggsarbeidere rett mot Jon Winther, og en av dem satte til og med pekefingeren mot tinningen. Et barn så på ham med forlegen mine. I et gatekryss hvor han ble stående og vente på rødt lys, kom en eldre kvinne bort og spurte om han hadde lyst på iskrem. Da Jon Winther var kommet over på den annen side av gaten, skyndte han seg å hekte snøret fra fingeren og surret det rundt det som nå motsatte seg ethvert forsøk på å fremstå som annet enn en idiotisk leketøysbil i plast. Han pakket den inn i dressjakken; han forbannet Prinsipalen, moderselskapet og byen Lesab. Også herrene med de ikke helt ubetydelige kunstsamlinger fikk en uvennlig tanke.

Jon Winther viste ikke skulpturen til sin hustru da han kom hjem, men stuet den inn i kjellerboden mens han tenkte at den en gang kanskje ville komme til nytte. Men det ville bli det dyreste leketøy i hele åsen. På kontoret ergret han seg lenge over de bortkastede pengene og lurte på hvordan han skulle forklare hustruen at de måtte stramme inn på utgiftene. Men da han kom hjem om aftenen, holdt hun kultursidene i Dagbladet opp for ham.

– Hvorfor kunne det ikke ha vært deg! klaget hun og banket pekefingeren mot papiret. Avisens kunstkritiker, selveste Harald V. Issen, hadde skrevet om kunstmessen i Lesab. Av severdighetene fremholdt han særlig ett kunstverk som ifølge sikre kilder skulle være solgt til en samler fra Issens eget hjemland. Et dristig kjøp som burde tjene til inspirasjon for det tradisjonsbundne publikum her på berget, lød kritikerens kommentar under det lille, men aldeles klare fotografi av den gjenstand som bak Jon Winthers måpende blikk, et sted langt inne mellom ørene, nå atter en gang forvandlet seg til noe stort og fint, noe som burde stå på sokkel i ekteparet Winthers hjem.

Og der står den den dag i dag, og på en stift henger et gulnet eksemplar av Dagbladet.

De sier kunstneren tegner til å bli en av de aller største, sier fru Winther stolt når det er gjester på besøk. Da legger Jon Winther gjerne hodet på skakke, presser haken mot brystet idet han med et lunt smil sier: – Artig sak, det der! ■ 3/2011

61

Skulptør Camille Claudel foto fra 1884.

Mesterverket La Valse, bronseskulptur 1892 av Camille Claudel.

Camille Claudel – Kvinnne fra kunsthistorien:

Hun var så talentfull at det gikk rykter om at Auguste Rodin signerte hennes skulpturer. Camille Claudel var også viljesterk og vakker. Unge Camille ble Rodins elev og elskerinne. Hun kjempet etter hvert en hard kamp for å bli akseptert som kvinnelig skulptør i et mannsdominert samfunn.

De siste 30 årene av sitt liv satt hun innesperret på et fransk mentalhospital.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Musée Rodin, Paris

62

3/2011

– Jeg viste henne hvordan hun skulle finne gull, men gullet fant hun inne i seg selv.

Auguste Rodin, 1898

I 1929 ble den aldrende Camille Claudel fotografert på asylet Montdevergues i Frankrike. På bildet gjør hun sitt beste for å skjule hendene sine for fotografen. Hender som en gang hadde skapt og formet noen av kunsthistoriens mest oppsiktsvekkende skulpturer. Nå var fingrene hennes ikke lenger i bruk i kunstens tjeneste. De hadde vært uvirksomme i en årrekke, og forble det i en mannsalder helt frem til Camilles død i 1943.

Hvem skulle trodd at den sprudlende, kvikke og livsglade jenta som i en alder av 13 år bestemte seg for å bli skulptør, skulle ende sitt liv på et mentalsykehus. Faren til Camille Claudel var hennes ufravikelige støttespiller og trofaste beundrer helt frem til sin død i 1913. Åtte dager etter at han døde, besluttet hans kone og mor til Camille at datteren skulle tvangsinnlegges. Camille Claudel ble hentet med makt av personell fra asylet etter at hun i lengre tid hadde skreket høyt i arbeidsværelset sitt mens hun hogget i stykker og ødela sine egne skulpturer. Helt siden Camille ble født i 1864, hadde moren problemer med å akseptere datteren. Det første barnet i familien var en gutt. Han døde noen uker etter fødselen. Louise Claudel klarte aldri å komme over tapet av den førstefødte sønnen. Hun håpet på et nytt guttebarn da datteren ble født. To år senere fikk hun en ny datter som fikk navnet Louise, og som ble morens favoritt. Camille og moren utviklet aldri noe nært forhold.

Da den unge kunstnerspiren vokste opp, viste hun raskt talent for å modellere figurer i leire. Hun hadde nærmest et vilt instinkt etter å forme dyr som hun observerte i skogen i nærheten. Etter hvert får hun undervisning hos den lokale skulptøren Alfred Boucher når familien bosetter seg i Nogent.

Camille Claudels første arbeider var inspirert av datidens store helter, som Napoleon, Bismarck, David og Goliat og medlemmer av hennes egen familie. I 1880 flyttet familien fra den lille landsbyen Villeneuve-sur-Fere nær Champagne-distriktet til Paris, slik at Camille, som da var 17 år, kunne få kunstundervisning ved L`Academie Colarossi.

Faren, Louis-Prosper Claudel, hadde en god stilling i det offentlige. Han var i stand til å forsørge familien på anstendig vis. De kunne dermed bo i et bra strøk av Paris. Yngstemann i søskenflokken, Paul Claudel, beundret sin fire år eldre storesøster Camille. De hadde mye til felles. Paul ble forfatter, og de beholdt et nært vennskap livet ut.

Da familien etablerte seg i Paris, leide Camille et lite verksted på Rue Notre-Dame-des-Champs 111 sammen med noen engelske venner. Året etter møter hun rektor på kunsthøysko-

len, Paul Dubois, der hun får stille ut skulpturen La vielle Helene, som illustrerer et hode av en gammel kvinne. I 1883 reiste læreren deres til Roma, og i denne perioden ba han Rodin om å ta over undervisningen.

Auguste Rodin ble raskt fascinert av yndige Camille, som var 24 år yngre enn han. Det skulle vise seg å være gjensidig. Hun var først hans elev, senere hans assistent og e­ lskerinne. Mange hevder at hun også var hans rival på den kunstneriske scenen.

De utviklet en sterk pasjon, selv om Auguste Rodin hadde et langvarig forhold til Rose Beuret. Følelsene for Rodin inspirerte Camille til å forme ekspressive skulpturer, som uttrykker en intellektuell og følelsesmessig styrke som best kan sammenlignes med følelser om formidles i høyverdig litteratur.

Hun formet flere byster av Rodin. Selv mente han bystene var mesterlig utført, med en røff og rå kraft. I 1898 uttalte Auguste Rodin følgende: Jeg viste henne hvordan hun skulle finne gull, men gullet fant hun inne i seg selv.

Rodin lagde også byster av Camille som formidlet noe av hennes mystiske og melankolske vesen, i verker med titlene, La Pensee (tanken). La Convalescente, (rekonvalesens) og L`Adieu (farvel).

Noen skulpturer jobbet de sammen om, blant annet La Porte de L`enfer og Les Bourgeois de Calais. Dette gjorde deres pasjon til tider vanskelig. De var begge svært begavet, og ærgjerrige. Det var også en sterk spenning dem imellom rent faglig.

I flere verker ble de gjensidig inspirert av hverandre, og i enkelte skulpturer med temaet parrelasjon og kjærlighet kan man se at de er nær hverandre både kunstnerisk og emosjonelt.

Mange mener Rodins Kysset og Claudels Sakountala er en tolkning av deres kjærlighet til hverandre.

I 1888 flyttet Camille ut fra familiens hus og etablerte seg i et verksted nær Boulevard d`Italie, som ble leid inn for henne av Rodin. Dette året var en blomstrende periode for dem begge, selv om Camille måtte finne seg i å være i skyggen av sin læremester utad.

Brudd I 1894 bestemte den 25 år gamle kunstnerinnen at hun ville bryte ut av forholdet til Auguste Rodin og forsøke å klare seg selv på egen hånd også økonomisk. Hun leide et eget sted på Boulevard d`Italie allerede fra 1892 for å prøve å leve uten pengestøtte fra Rodin.

Auguste Rodin ønsket ikke å skille seg fra sin faste partner Rose Beuret, og Camille ville ikke lenger dele mannen hun el3/2011

63

Stormfulle år Camille lever under konstant press for å skaffe seg nok midler til å forsørge seg selv som kunstner. I løpet av to år flytter hun studio to ganger og etablerer seg i 1899 på quai de Bourbon 19 på Ile St. Louis. Dette blir hennes siste arbeidsstudio. Forholdet til Rodin var på dette tidspunktet over for godt, og hun begynte nå å dvele rundt flere konspirasjonsteorier, som alle handlet om Rodin, og at han stjal hennes tidligere verker og de nye skulpturene hun var i ferd med å sluttføre. Hennes mentale helse ble stadig skrøpeligere, og hun begynte å bolte alle dører med kjettinger, og gikk kun ut om natten. I denne perioden begynte hun også å brenne og ødelegge sine egne skulpturer.

I 1900 stilte Rodin ut flere arbeider på Exposition Universielle, blant annet Balzac som ble stilt ut på en egen Rodin-paviljong. Mens Rodin nøt stor respekt og beundring, slet Claudel med å holde seg i live. Hun måtte til slutt flytte hjem til foreldrene mot slutten av 1905. De gav henne husly og mat. Hennes bror Paul giftet seg i 1906 og flyttet til Kina, og deres nære forhold ble nå mer distansert.

Etter bruddet med Camille Claudel produserte Rodin ingen nye skulpturer, men reproduserte gamle arbeider. I de fjorten årene deres stormfulle pasjon varte, fra 1885 til 1899, formet Rodin sine mest berømte verker. Dette sier noe om hvilken betydning Camille Claudel hadde på hans liv og arbeid. Auguste Rodin giftet seg til slutt med Rose Beuret på hennes dødsleie.

Selv døde han bare noen måneder etter sin kone, i 1917. Deres sønn, Auguste Beuret, kunne dermed ta sin fars etternavn.

La petite chÂtelaine, 1894, skulptur av Camille Claudel.

sket, med en annen kvinne. Hun aborterte et barn hun ventet med Rodin, og det ble ekstra sårt å fortsette forholdet etter dette. Camille Claudel hadde et selvstendig kunstnerisk mål, hun ville bli respektert som kvinnelig skulptør og vise verden at hennes arbeider var på høyde med Rodins, og at det var hun selv som stod for både idé og utførelse. Noen av de beste verkene til Camille Claudel ble skapt i perioden 1894–1898. Både La Valse, Sakountala og L`Abandon i bronse og Vertumne et Pomone i marmor regnes som hennes ypperste arbeider. I skulpturene The little Mistress, La fillett de L`ilslette og i L`Aurore kan man spore en sorg av et tapt barn som hun aldri fikk båret frem. Skulpturene ble støpt ut fra en kjærlighetsflamme som var i ferd med å blåse ut. Senere, da flammen sluknet helt, ble den erstattet med et hat mot en kunstnerisk rival.

Fra og med 1884 tok hun et definitivt brudd med Auguste Rodin.

I skulpturene Clotho og Le Dieu envole (Gud fløy av gårde) har hun fanget inn følelsene til en kvinne som har gitt opp. To skulpturer som er lite kjent for det offentlige publikum, La Profonde pensee (dype tanker) og La Reve au coin du feu (flammende dagdrømmer) reflekterer Camille Claudels gryende depresjon og ensomhet.

I oktober 1895 donerer Camille Claudel skulpturgruppen Sakountala til museet i Chateaurou. Året etter sender hun 19 av sine skulpturer til en utstilling i Géneve. I 1887 er hun aktuell med flere utstillinger i hjemlandet og blir omtalt i ­rosende ord av kunstkritiker H. de Brasine.

64

3/2011

Isolert I 1913, noen få dager etter at Camille Claudels far dør, blir Camille hentet i sitt hjem med makt etter at dia­ g nosen ­demens er stilt på initiativ fra hennes mor, i samarbeid med legen på hospitalet Ville-Evrard. Ved utbruddet av 1. verdenskrig blir hun flyttet til asylet Montdevergues nær Avignon.

Her ble hun værende i 30 år, til hun døde i en alder av 79 år i 1943, etter det siste besøket av sin bror. I den første perioden på asylet var hun redd for å bli forgiftet og spiste kun egg som fremdeles hadde skallet på, og uskrelte poteter. Camille Claudel ble syk allerede i en alder av 50 år. Sykdommen gled senere over til å bli en form for senilitet. Hun klandret aldri sin familie for innleggelsen. Claudel mente alt var Auguste Rodins skyld. Pleierne som stelte henne og tok vare på henne, hadde inntrykk av at hun hadde enkelte lykkelige øyeblikk på hospitalet, særlig når hun mintes de gode ­dagene fra barndomsårene i Villeneuve.

Noen av Camilles venner sviktet henne aldri, blant annet gallerieier og utstiller Eugéne Blot. Han skriver et rørende brev til henne der han forteller om en drøm han har hatt. I drømmen ser han Auguste Rodin som står foran skulpturen L`Implorante. Rodin gråter og stryker sine hender over den glatte overflaten. Plutselig begynner han å strigråte som et lite barn. Eugéne Blot forteller Camille at selv om Auguste Rodin sviktet henne, er det kun en kvinne han virkelig elsket, og det er Camille Claudel. Tiden vil bringe alt til sin rett når den ­dagen er inne, er de trøstende ordene vennen Eugene Blot så gjerne ville formidle til den aldrende Camille.

I 1951 arrangerer broren Paul en retrospektiv utstilling på Musee Rodin i Paris, men uten den store suksessen. Først i 1984, når det på ny arrangeres en utstilling med Camille Claudels arbeider, forstår publikum hennes geni til fulle.

Kunstnerisk ettermæle Tidlig i Camille Claudels kunstnerskap kunne man spore en sterk påvirkning fra klassisk gresk og italiensk skulpturtradisjon. Dette kunne man tydelig se i hennes første verker i blant annet Torse de femme accroupie, som var laget etter inspirasjon fra de fire store mesterskulptørene Donatello, Pollaiuolo, della Robbia og Cellini.

Noe senere i hennes kunstnerskap ble hun påvirket av Rodins store beundring for Michelangelo, som foretrakk å gi skulpturene et mer dramatisk enn klassisk uttrykk. I Claudels L`Homme penche bryter hun med det harmoniske og greske idealet hun svermet for i starten av sin kunstnerkarriere. Med mesterverket Sakountala fra 1888 viser den unge skulptøren at hun har funnet sin helt egen stil, der lidenskapen og følelsen uttrykkes med en så rå og poetisk kraft at det vekker sensasjon i hennes egen samtid. Hun har nå endelig frigjort seg fra et stivt og kontrollert uttrykk. Også skulpturen La Valse har en nesten magisk tiltrekning på betrakteren med sin fintfølende form og sitt ekspressive uttrykk av følelser mellom mann og kvinne. Både Rodin og Camille lager skulpturer som er direkte påvirket av deres forhold. I Claudels L`Valse og Rodins L`Abadon ser man at det elskende paret puster med halvåpne munner og hvisker ord til hverandre i øret, ord som svever i luften mellom de to, og som etterlater seg et slør av mystikk. I en av Camilles siste arbeider, La Fortune, skildrer hun en full sigøyner med kastanjetter. Hun danser uten partner, hun er en prinsesse uten prins, hennes hode hviler ikke lenger på en manns nakke, men på hennes egne armer, mens hun beveger seg til rytmene av en fatal flamencodans.

Camilles arbeider er sterkt influert av hennes eget liv av ytre påvirkninger fra den virkelige verden. Moral, spørsmål om tro og følelsen av frykt var sentrale temaer i hennes kunst. Etter at Camille brøt med Rodin, ble skulpturene enda friere og mer originale. I verket L`age mur dveler hun over tomheten i livet. Camille etterlot seg sterke avtrykk av menneskelige følelser i sine skulpturer.

Hun åpnet opp et nytt rom i skulpturkunsten der hun kretset rundt temaet fremmedhet og fiendtlighet, som hun opplevde som en sterkere kraft enn menneskelighet.

Kilder Dictionary of Art Auguste Rodin and Camille Claudel, Prestel forlag Une Femme (En kvinne), forfatter Anne Delbe, forlag Presses de la Renaissanse Samtale med professor i kunsthistorie på Universitetet i Oslo, Anne Wichstrøm

Kunstneren Camille Claudel i verkstedet i Paris.

Camille Claudel (1864–1943) Frem til 1900 var hun representert i de samme salongene og hos de samme kunsthandlerne som Auguste Rodin.

Etter 1900 stilte hun ut sine arbeider hos kunsthandler Eugéne Blot, etter at kunstkritiker Gustave Geffroy introduserte henne for Blot. I 1905, 1907 og 1908 hadde Camille Claudel separatutstillinger i regi av Eugéne Blot.

I 1988 ble den franske filmen om Camille Claudel lansert med Isabelle Adjani og Gerard Depardieu i hovedrollene som henholdsvis Camille Claudel og Auguste Rodin.

På Auguste Rodin-museet i Paris er flere av Camille Claudels skulpturer permanent utstilt.

3/2011

65

66

Sigurd og Baldvin, 1899.

Gerhard Munthe.

I hagen 1885.

Idyll 1886.

Gerhard Munthe – fra kopist til stilskaper

Gerhard Munthe er den av de norske 1880-tallsmalerne som nok hadde den mest bemerkelsesverdige utviklingen som ­kunstner. Fra å kopiere sin slektning Ludvig Munthes stil tidlig i karrieren utviklet han seg til å bli en stadig mer selvstendig kunstner som til slutt skapte sin egen stil. I sommer vises hans kunst i full bredde i Lillehammer Kunstmuseum.

Tekst Jan Kokkin / Foto Trondheims Kunstmuseum og Jan Kokkin

Gerhard Munthe ble født 19. juli 1849 på gården Skanshagen i Elverum som sønn av distriktslege Christopher Pavels Munthe og Christine Margrethe Pavels Aabel. Gerhard var den tredje i rekken av i alt tretten barn. Blant hans søsken var Margrethe Munthe, som senere ble kjent for sine barnesanger.

Gerhard Munthe tilhørte en gren av Munthe-slekten som stammet fra gården Ytre Kroken ved Lusterfjorden i Sogn. Faren reiste snart en ny gård på Elverum, Alfheim, som ble bygd i samme stil som den gamle hovedbygningen på Kroken. Her vokste så Gerhard Munthe opp, i et landskap han selv har beskrevet som en av landets magreste egner.

Ikke desto mindre skulle Gerhard Munthe gjøre dette prosaiske, flate og kjedelige landskapet til et hovedmotiv i sin kunst.

Aller­ede fra 15-årsalderen brukte han nesten all sin fritid til å tegne. Gerhard ble student 1868, og det var meningen at han skulle studere medisin. Men dette ble det ikke noe av, og våren 1870 dro han inn til Christiania for å begynne på Eckersbergs maler­skole. Han ble godt mottatt av Eckersberg, og gikk hos ham i to måneder. Eckersberg døde imidlertid samme sommer, og sko­len ble overtatt av Morten Müller og Knud Bergslien. Her gikk så Munthe fra høsten 1870 til sommeren 1874. Samtidig gikk han på Tegneskolen under billedhuggeren Julius Middelthun.

Til Düsseldorf og München Høsten 1874 reiste Gerhard Munthe til Düsseldorf, en by som hadde vært utdannelsessentrum for norske kunstnere i en mannsalder; men som nå var gått av moten. Når Munthe likevel valgte Düsseldorf, kan det ha sammenheng med flere ting. For det første har nok hans lærere Morten Müller og Knud Bergsli­ en, som begge var utdannet i Düsseldorf, anbefalt ham å reise dit. Müller hjalp ham også til rette da han endelig kom til Düsseldorf. Men viktigst var det nok at hans slektning, maleren Ludvig Munthe, som han næret beundring for, bodde i byen.

Ludvig Munthe var i ferd med å få et europeisk ry som land­ skapsmaler og bodde standsmessig i eget hus i Düsseldorf.

Gerhard Munthe gikk ikke inn på akademiet, og han skulle i stedet komme til å motta sterke inntrykk fra Ludvig Munthes kunst, både når det gjaldt motiver og koloritt. Gerhard Munthe adopterte sin slektnings folkelige motiver og den sølvgrå kolo­ ritten som var karakteristisk for den franske Barbizon-skolen med malere som Corot og Daubigny i spissen. Det er også tyde­lig

at Gerhard Munthe har hentet inspirasjon til sine mange tid­lige malerier av potetopptaking fra Ludvig Munthes store Potet­ opptaking fra 1873.

I Düsseldorf og senere i München malte Munthe en rekke bilder med norske høstmotiver, gjerne med figurer i landskap, så som kvinner som vasker klær, løvsanking eller potetoppta­king.

Som hos Ludvig Munthe var det de få og enkle linjer som dominerte, slik vi kan se det i det store og dra­matiske Potetopptaking i Stange fra 1877. Her er det potetsan­kingen på gården Vevla i et stormfullt høstvær som skildres. Det dramatis­ke sollyset langs husrekken understreker det skiftende høstvæ­ret.

Etter å ha vaklet i lengre tid mellom Paris og München bestemte­Munthe seg endelig senhøstes 1877 for å reise til München. Der hadde nå de fleste av hans generasjon norske kunstnere samlet seg. I et brev til foreldrene dat. 12.11. 1877 gir han dessuten uttrykk for at det der ville være lettere å komme i kontakt med gode lærekrefter. I Münchens to store kunstsamlinger, Alte og Neue Pinakothek, kunne han studere de store mestere. Men det var særlig en samtidskunstner som fascinerte ham, Gabriel von Max (1840–1915). Han var født i Praha, hadde sin utdannelse fra Wien og München der han hadde vært elev av Karl von Piloty, tidens store his­toriemaler. Max hadde besøkt Paris allerede i 1867, og hans kunst viser impulser fra både Manet og Degas.

Det finnes helt klare nedslag av Max’ kunst hos Munthe. Max benytter seg av den grågrønne koloritten som også Munthe svermet for på denne tiden. Men det finnes også likheter både i stemning og motiver. Således ligger Munthes to malerier På hagebenken (1880) og I lysthuset (1889) der hans kone sitter fordypet i håndarbeid, svært tett opp til Max' Søstrene (Nationalgalerie, Berlin), malt 1876. I de konsen­trerte og foroverbøyde kvinnenes skikkelser hviler det en ro som karakteriserer stemningen også i Munthes to malerier.

Naturalistisk gjennombrudd Selv om Munthe stilte seg noe kjølig til sine kollegers kamp for det naturalistiske maleri, skulle hans kunst komme til å gjennomgå den samme radikale forandringen påvirket av fransk friluftsmaleri. Han malte sitt første motiv direkte ute i naturen først i 1883. Etter regn (Statens Museum for Kunst, København), malt på Morskogen ved Mjøsa. Det store naturalistiske gjennombruddet skjedde imidlertid først med det store Høyonn, 3/2011

67

Sigrun sitter i en eng fordypet i tanker ved siden av sin hund Bacchus. Ironisk nok er hun omgitt av prestekrager, som assosierer til den gamle leken –skal – skal ikke–. Men maleriet er først og fremst et tidstypisk stemningsmaleri. Munthe kom til å male flere typiske stemningsmalerier, som Aften i Eggedal (1888) og Bondehagen (1889), utført under et av de mange sommer­opphold på gården Ulvin på Morskogen.

Potetopptaking, Stange, 1877.

malt sommeren 1884 på Vik i Stange. Dette bildet dirrer av sterkt sollys og sommerhete med onnearbeiderne som har tatt seg en hvil i skyggen av hesjen. Høyonn vakte oppsikt på Høstutstillingen samme år og ble regnet som det betydeligste arbeid på utstillingen det året. Noe av den samme lyskraft og vide landskapsutsyn kan vi finne igjen i Skolebarna langs Vikselven fra 1887. Her reflekteres det sterke sollyset i forgrun­ nens gule og grønne gress.

I desember 1886 giftet Gerhard Munthe seg med den 17 år gamle Sigrun Sandberg fra Fredrikstad, som han had­de blitt kjent med i Sandvika. Det var visstnok en kjent sak at moren hennes hadde fungert som giftekniv. Det var tross alt 20 års alders­forskjell mellom dem, og de var i mange henseender svært forskjellige. I 1889 mistet Sigrun et lenge etterlengtet barn, og paret skulle forbli barnløse helt frem til skilsmissen i 1919. Da hadde Sigrun hatt et forhold til Fridtjof Nansen, som var deres nabo på Lysaker, helt siden 1905. Barnløsheten og deres forskjellige gemytt hadde nok bidratt til at Sigrun og Ger­hard hadde glidd fra hverandre.

Under den berømmelige Fleskum-sommeren 1886 malte Munthe sitt første store bilde av Sigrun, som er blitt kalt Idyll.

En ny stil skapes Rundt 1890 var det imidlertid et helt annet kunstuttrykk som fattet Munthes interesse, nemlig den såkalte dekorative kunst. I den kreds, hvor Eilif Peterssen var den mest hensynsfulde, den noble og vindende personlighed, hvor Krohg var den hensynsløse kraft, Werenskiold den seige energi og Thaulow det lyse humør, var Gerhard Munthe den spirituelle og bizarre fantasi. Det var han, som sa de forløsende vittigheder og i det hele tat var den kuriøse.

Han har en egen lun måde at tale på, og han taler gjerne, men hans tale­strøm sprudler af indfald og åndrigheder og paradokser. Slik karakteriserte Jens Thiis i 1907 Munthe i sitt verk Norske malere og billedhuggere. Kanskje var det den bisarre fantasi, som Thiis nevner, som var utslagsgivende for Munthes interesse for å ska­pe en dekorativ stil basert på fantasi og eventyr. Like mye har det nok vært et ønske om å skape noe særegent, en norsk nasjo­nal kunst.

Ifølge Erik Werenskiold var han og Munthe de eneste av 1880-tallskunstnerne som var seg bevisst at de ønsket å skape en nasjonal kunst. Munthe hadde sett seg lei på all importen av kunsthåndverk hit til landet, "og at alt som vi omgav os med i vore Boliger tilhørte fremmed Tankegang og fremmed Opfindsomhed, og derfor gjorde os hjemløse i vor egen Stue". Han hadde selv helt fra ungdomsårene vært inter­essert i gammel norsk folkekunst.

Munthe hadde dessuten studert både rosemaling og gammel norsk billedvev på sine reiser til Eggedal, Valdres og Hallingdal.

Velkommen til malekurs på Tuftin Fjellgard i Rauland, Telemark!

Kurs 1: 07.08 - 12.08.11 Blomstermaling Lærer: billedkunstner Ingolv Helland

Kurs 3: 28.08 - 02.09.11 “Inspirasjon Telemark” Lærer: billedkunstner Per Morten Karlsen

Kurs 2: 21.08 - 26.08.11 Landskapsmaling, friluft Lærer: billedkunstner Bjørn Helge Hansen

Kurs 4: 15.09 - 18.09.11 Kurs i materiallære, olje Lærer: billedkunstner prof.em. Jan Valentin Sæther

Tuftin Fjellgard er et telemarkstun som ligger vakkert til ved Totak-vannet i Rauland.

Mange kunstnere har gjennom tidene latt seg inspirere av landskapet og den rike folkekulturen i fjellbygdene i øvre del av Telemark. Fine turmuligheter, gallerier og samlinger i området.

Kursene passer for både nybegynnere og viderekomne.

Pris: kr 7.500,- for kurs 1, 2 og 3 og kr 5.750,- for kurs 4, som inkluderer kursavgift, kost og losji i husene på tunet. Låven benyttes til kurslokaler/atelier. Min. 8 og maks. 12 deltagere.

For mer informasjon se: www.tuftinfjellgard.no Påmelding til Vibeke Platou, e-post: info@tuftinfjellgard.no 68

3/2011

Man må heller ikke glemme at Munthes interesse for det stedegne kunsthåndverk ikke var noe særnorsk fenomen. Hans dekorative kunst var en naturlig del av den internasjonale Arts and Craftsbevegelsen med William Morris og Walter Cra­ne i spissen. Denne bevegelsen arbeidet for en oppvurdering av kunsthåndverket med vekt på den rent håndverksmessige utfø­relsen.

Når Sigrun så begynte å interessere seg for veven, var det naturlig at Munthe tegnet dekorative mønstre basert på enkle åklemønster som de anvendte til stoltrekk. Munthe stilte ut enkelte av sine dekora­tive mønstre på Skiensutstillingen i 1891. Disse vakte ingen oppmerksomhet, og det var først da han viste sine fantasifulle eventyrakvareller på Sort og Hvidt-utstillingen i Kristiania i 1893 at det ble oppmerksomhet omkring Munthes nye kunst. Her viste han noen av de bilder som senere skulle bli blant hans mest kjente. Det var Trollebotten, Friere, Den kloke fugl, Mørkredd, De tre prinsesser, Barnet og engelen, Den onde stemor, Helhesten, Ormen og Blodtårnet. Alle var laget 1892-93.

Disse akvarellene var ikke illustrasjoner til bestemte eventyr eller sagn. Utgangpunktet var likevel folke­ viser og eventyr Munthe hadde hørt som barn på Elverum. Fol­keminnegransking har vist at folkeviser som Den onde stemor var høyst levende i Elverumstraktene og Solør i forrige århun­dre. Men like mye må disse akvarellene ha vært utslag av Munthes bisarre fantasi.

Groteske og uhyggelige motiver som Trolle­botten og Blodtårnet må man til symbolistene for å finne paral­leller til. Kunstnere som Paul Gauguin og hans danske disippel Jens Ferdinand Willumsen må da også regnes som viktige forutsetninger for Munthes dekorative kunst, især på det formale plan. Ingen av Munthes nye akvareller var ment for veven selv om han senere lot seg overtale til å la noen av dem veve. Først og fremst så han på dem som selvstendige symbolistiske verker.

Sensasjon i Paris Munthes eventyrakvareller vakte enorm oppsikt da de ble vist på salongen i Paris sommeren 1893. Folk stimlet sammen foran bildene og uttrykte høylytt sin forbauselse over det nye og sjokkerende ved bildene. Munthe ble omtalt i en rekke franske aviser av kunstkritikere som forstod lite eller ingenting av det de sto overfor.

De skjønte verken innholdet eller den radikale nye formen som ikke hadde perspektiv eller skygger. Bildene var dessuten dominert av underlige figurer og skrikende fargemotsetninger. De makabre motivene talte derimot direkte til samtidens symbolistiske kunstnere. Det mest oppsiktsvekkende resultat av Munthes deltagelse på salongen var at en av Frankrikes mest eksentriske diktere, Alfred Jarry, i sin første diktsamling Les Minutes de sables mémorial (1894) dediserte tre dikt under tittelen Tapisseries (d’apres et pour Munthe) til kunstnerens bilder Mørkredd, Trollebotten og Den onde stemor. Dette viser at Munthe hadde truffet tidsånden gjennom sine sære og høyst originale akvareller.

Gerhard Munthes største kunstneriske innsats ved siden av eventyrakvarellene er utsmykningen av det såkalte Eventyrværelset på Holmenkollen Turisthotell (tegnet 1896, brent 1914) og illustrasjonene og det dekorative utstyret til Snorres kongesagaer, som utkom i en praktutgave i 1899. Ved ­siden av Erik Werenskiolds tegninger er Munthes grovhugne strek i vignetter og illustrasjoner det som preger verket. Noen av kapittelvignettene dannet utgangspunkt for senere billedvev, blant dem Sigurd Jorsalfars inntog i Myklegard og Sigurd og Baldvin som ble vevet som Rikstepper til Verdensutstillingen i Paris i 1900. En slags forlengelse av arbeidet med Snorre var den store utsmykningen av Håkonshallen i Bergen, som Munthe ­utførte 1910–15 (brent 1944).

-Vi lanserer vår nye kolleksjon

”Elegans” X5 design er total leverandør av norsk produserte rammer, vi utfører leveranser til alt ifra privatpersoner, kontorbygg, offentlig sektor, gallerier og fotoforhandlere.

Ta kontakt for en uforpliktende prat, eller pristilbud.

Kontaktinfo X5 Design Ivar Aasen vei 48A 1511 Moss Steffen Svartberg Kristiansen Partner Tlf: 90 99 95 00 steffen@x5design.no

3/2011

69

look at my beauty av Odd Nerdrum.

mrs WALKER bacon av Anders Zorn.

Malerkongene – Zorn og Nerdrum på Blaafarveværket – Nerdrum har brutt med normer og regler for hva som er korrekt, og takk og pris for det, avsluttet kulturministeren Anniken Huitfeldt sin tale med da hun åpnet årets publikumsmagnet på Blaafarveværket, Malerkongene, med 31 malerier av Nerdrum og 31 av Zorn. Glasshytta var fylt til randen av fremmøtte. Over 170 000 mennesker er ventet hit i løpet av sommeren.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Blaafarveværket og Mette Dybwad Torstensen

MODUM / BLAAFARVEVÆRKET (KUNST): – Kulturminister Anniken Huitfeldts uttalelse er oppsiktsvekkende siden norske kulturmyndigheter aldri har latt Odd Nerdrum representere vår nasjon ved noen betydningsfull ­begivenhet i utlandet, sier Bjørn Li, som er en av initiativ­ takerene til utstillingen.

I 2005 viste Blaafarveværkets sommerutstilling for første gang en avdød, nordisk kunstner sammen med en samtidskunstner. Vilhelm Hammershøi og Ida Lorentzen var første par ut. Dialog var et viktig stikkord for alle som så interiørbildene.

For årets besøkende til Blaafarveværkets sommerutstilling vil man kanskje tro at dialogen også står i fokus. For hvorfor skulle man ellers henge malerier av Odd Nerdrum (født 1944) side om side med verkene til den svenske gullaldermaleren Anders Zorn (1860–1920)? Men i dette møte er det like mye kontrastene som dialogen som blir synlig – og det er nettopp det som gjør årets sommerutstilling til en god kunstopplevelse.

– Blaafarveværket har blitt beskyldt i VG for å være en konservativ og populistisk institusjon. Men de tar feil. Den er modig. Når vårt nasjonalgalleri ligger med brukket rygg, som den viktigste formidler av klassisk malerkunst, er det Blaafarveværket som tar denne oppgaven på alvor, sier Bjørn Li (leder ved Nerdrum Instituttet) i sin åpningstale.

– Zorn var kunstneren som tok de rike kvinnene fra salongene og plasserte dem nakne og plaskende i vannet, forteller 70

3/2011

Johan Cederlund (som var direktør ved Zorn-museet i Mora) til et leende publikum. Og det er uten tvil naken hud og sommerlige svaberg som fanger oppmerksomheten på årets sommerutstilling. Men kanskje mer iøynefallende er lyset; enten det er snakk om et varmt, sommerlig lys som smyger seg over kvinnekroppene til Zorn og kystbildene til Nerdrum. Eller lyset som lyser opp mørket i Nerdrums malerier. KUNST var på åpningen og møtte Blaafarveværkets pedagog og kunsthistoriker Kari Lien, sammen med Bjørn Li fra Nerdrum Instituttet.

24 år fra Zorns død til Nerdrums fødsel – Det var Blaafarveværket som hadde ideen til utstillingen Malerkongene, men Nerdrum hadde lenge ønsket å stille ut sammen med Zorn. Planene ble for alvor realisert da vi tilfeldig møtte Odd Nerdrum på Zorn-museet i Mora for å forberede utstillingen, forteller Kari. Årets sommerutstilling ble derfor tilrettelagt av Tone Sinding Steinsvik (direktør ved Blaafarveværket), Sverre Følstad og Kari Lien i samarbeid med Odd Nerdrum og The Nerdrum Institute.

Kari fortsetter: – I flere sesonger har Blaafarveværkets sommerutstilling vist en samtidskunstner sammen med en nordisk gullaldermaler i hver sin etasje. I år vil derimot verkene henge side om side etter Odd Nerdrums ønske. Men vi har ikke hengt maleriene opp for å skape en dialog, snarere for å understreke hva som er karakteristisk ved de to malerne.

Zorns malerier, som gjengir hans samtids mennesker og den svenske overklassens miljø, står i en sterk kontrast til Nerdrums tidløse univers.

– Eller som jeg skriver i katalogteksten min, sier Bjørn Li og refererer: Fra Zorns død til Nerdrums fødsel går det kun 24 år.

Det er så vidt de to ikke kunne ha rukket hverandre hånden.

Zorn tilhører så å si vår samtid. Hvorfor føre dem sammen i en utstilling? Sammenstillingen synes langt fra opplagt: Nerdrums melankolske billedunivers mot Zorns livsbejaende øyeblikksbilder. La det være sagt; vi har ikke falt for fristelsen til å bedrive en av kuratorstandens favorittbeskjeftigelser: Vi skal ikke lage hokuspokusdialog av partene. Vi skal ikke late som om de taler til hverandre. For det gjør de ikke. De taler til oss, og på hver sin måte.

– Ja, for i fremstillingen av inderligheten mellom menneskene er Nerdrum uslåelig, skyter Kari inn.

– De sterke følelsene som oppstår mellom hans figurer, vekker en kollektiv gjenkjennelse hos oss som i maleriet Mor og datter. Hos Zorn er ikke følelsene så sterke som hos Nerdrum.

Han maler de oppdragene han får. Men portrettene av overklassens herrer og damer er langt fra nøytrale. Det er bare å kaste et blikk på Zorns selvsikre og forfengelige mennesker kledd etter siste mote, som hans portretter av Mrs Walter Bacon og Mrs Symons.

– Nerdrum oppga derimot portrettet, selv om det ikke manglet på oppdrag. Han drev sine figurer ut av tidens sosiale liv og inn i en ødemark som minner nettopp om det landskap de gamle profeter beveget seg i. Det er et landskap uten tidstypiske referanser, et poetisk evighetslandskap som danner scenen for menneskets usikre vei fra fødsel til død, utdyper Bjørn Li. – Kan man trekke noen paralleller mellom disse malerkongene?

Begge nikker. – På denne utstillingen er det dyktighet som er avgjørende, i motsetning til konseptdreven modernisme som skaper kunst det ikke krever en kunstnerisk anstrengelse å produsere. Her er det den maleriske beherskelsen som er i fokus. Zorns akvareller har ingen konkurrenter i nordisk sammenheng. Hans etsninger regnes som noe av det fremste i Skandinavia. Nerdrums arbeider peker tilbake på de store forbilder og læremestere, som Rembrandt, Tizian og Caravaggio.

– Begge forstod også tidlig at deres talent ville bli skjebnesvangert. Både Nerdrum og Zorn avbrøt sine akademistudier av mer eller mindre samme grunn: akademiet kunne ikke lære dem det de trengte for å komme videre. De store museer ble Nerdrums akademi. I bibliotekene fant han tapte oppskrifter.

Hjemme i Oslo gjorde han atelieret om til noe som minnet om et alkymistisk laboratorium, utdyper Bjørn Li. Han nevner ­v idere Nerdrums eminente håndverk og selvstudier innen en maletradisjon der kunnskap er overlevert fra mester til elev.

– Man må heller ikke glemme at både Zorn og Nerdrum har møtt hard motstand og kritikk. Zorn ble i sin tid rammet av kritikk fra et mindretall innen kunsteliten, mens de store massene elsket hans frodige malerier. Nerdrums malerier har fått den samme behandling, folket har ofte elsket hans verker, mens kunsteliten, og ikke minst pressen, har kritisert han.

Kanskje er nettopp det å representere noe som appellerer til vanlige mennesker, den store forbrytelsen? Flertallet av de som vil se malerkongene i sommer, vil sannsynligvis nikke gjenkjennende og tenke: Dette er kunst! Endelig noen som kan tegne og male … For hvem har vel ikke i møtet med ulike for-

mer for modernistisk kunst mumlet provosert: Er det kunst? spør Kari.

De fleste av Nerdrum-maleriene på årets utstilling er fra 2000-tallet, og de fleste er ikke vist i Norge tidligere. Her vil du også finne hans lyse sommerbilder fra 1980, til mørket som gradvis senker seg over de idylliske strendene og blir til vakre skumringslandskaper. Du kan oppleve 1990-årenes klassikere, og beundre dyktigheten og undre over fortellingen i det enorme maleriet Islandsk familie på to ganger fire meter. Dessuten presenterer Nerdrum ferske arbeider med nye maleriske grep, der koloritten igjen er lys og bakgrunnen nærmest oppløst.

Men hans gjenkjennelige, tidløse univers forlates aldri.

– Nerdrum daterer ikke maleriene, men jeg vet at tre malerier, Look at my beauty, Ved Seinen og Caroline er fra i år, og Nerdrum har malt disse ferdig til utstillingen, røper Kari.

– Hva med Zorns bilder, hvor kommer disse fra?

– Det er 21 år siden Zorn for første gang ble vist på Blaafarveværket. De fleste av årets malerier er fra private ­innlån, og flere verk er også nye for det norske publikum, som maleriet Enhörning fra 1906, avslutter Kari.

Se www.blaa.no for åpningstider og informasjon.

KULTURMINiSTER Anniken Huitfeldt åpnet utstillingen Malerkongene på Blaafarveværket.

Ved seinen av Odd Nerdrum.

3/2011

71

Butikker i Oslo Drammensveien Butikker i i Oslo Oslo131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Kirkeveien 49 131 Tlf.:Tlf.:2323362775 0000 80 Drammensveien Drammensveien 131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Nedre Vollgt 1i Oslo Tlf.: 48 88 43 53 Kirkeveien 4949 Tlf.: Kirkeveien Tlf.:232336 367575000000 80 Drammensveien Trondheimsveien 176 131Tlf.: 22Tlf.: 22 23 12 27 60 Nedre Vollgt 11 Tlf.: 4848888843435353 Nedre Vollgt Tlf.: Jessheim Kirkeveien 49 Tlf.: 23 36 75 00 Trondheimsveien 176 2222222212126060 Trondheimsveien 176 Tlf.:Tlf.: Tlf.: GottaasalleÊn 3, 63 98 48 48 88 11 43 53 Nedre Vollgt 1 Tlf.: Jessheim Jessheim Sandvika Trondheimsveien Tlf.: 98 22 22 12 60 GottaasalleÊn 3,3, 24176Tlf.:Tlf.: GottaasalleÊn Tlf.: 63 60984810481111 Claude Monets allè 676354 Jessheim Sandvika Sandvika GottaasalleÊn 3, 2424 Tlf.: 6354609860104810 11 Claude Monets allè 676754 Verksted og administrasjon Claude Monets allè Tlf.:Tlf.:

100% fornøyd garanti

God service

100% fornøyd garanti God service 100% fornøyd garanti God service

Lang erfaring

Lang erfaring Lang erfaring

Rask levering

Rask levering Rask levering

Sandvika15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Hasleveien Verksted Claude ogMonets allè 24 Tlf.: 67 54 60 10 Verksted ogadministrasjon administrasjon Hasleveien c,c,Oslo Tlf.: Spar penger 15 -15sjekk vüre priser.

Hasleveien Oslo Tlf.:2323232300009090 OBOS RABATTog administrasjon Verksted Spar penger -15sjekk vĂĽre priser.

Hasleveien c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Spar penger - sjekk vĂĽre priser.

OBOS RABATT

OBOS RABATT Spar penger - sjekk vĂĽre priser.

100% fornøyd garanti Godgaranti service  Lang erfaring 100% fornøyd God service Rask  levering Lang erfaring  Rask levering OBOS RABATT 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering • Henter og bringer • UV glass • Rammer • Speil

• Opphengsystemer

• Print

• • Henter og bringer • UV glass • Rammer Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Henter og bringer • UV glass • Rammer Vi printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret • • Print • Speil Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass • Opphengsystemer • Opphengsystemer • Print • Speil • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass • ViRammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass Jessheim Butikker i Oslo

• printer Speil 131 • UV glass GottaasallÊen • 48 Utsmykking • Plexiglass Vi bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret Drammensvn Tlf: 23 27 00 80 3 Tlf: 63 98 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 23 00 90 • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver Nedre Vollgt 1 Tlf: 48 88 43 53 Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 54 60 10 Spar penger sjekk vüre priser.

Butikker i Oslo Jessheim Trondheimsvn Lillestrøm Butikker i Oslo 176 Tlf: 22 22 12 60 Jessheim OBOS RABATT Drammensvn 131 Tlf: 23 27 00 80 GottaasallÊen 3 Tlf: 63 98 48 11 Vi printer131 bildene dine Salg 11 av Aukrustbilder Blindrammer og lerret Verksted og administrasjon Kirkegata Drammensvn Tlf: 23 27 00 80 GottaasallÊen 3 Tlf: 63 81 98 77 48 00 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf:232300239000 90 Nedre Vollgt 1 Vi er Tlf: 48 88 43 53 største og mest Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 Stort 54 60 10 av lister pü lager. et moderne rammeverkstad.

Vi kan sende landet.

Spar penger -over sjekk vĂĽre priser.

Nedre Vollgt 1 Tlf:av48Skandinavias 88 43 53 Claude Monets allĂŠ 24 Tlf: 67 54 utvalg 60 10 Spar penger -hele sjekk vĂĽre priser.

Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm OBOS RABATT Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm OBOS RABATT Kirkegata 11 Tlf:Tlf: 6363 8181 7777 0000 Kirkegata 11

• Rammer • Rammer • Speil • Speil • Blindrammer • Blindrammer

• Reeksfritt glass • •Reeksfritt UV glass glass • •UV glass Opphengssystemer • Opphengssystemer

• • • •

Laminering Laminering Utsmykking Utsmykking Henter og bringer Henter og bringer

• Print Print • •Plexiglass Plexiglass • •Firmagaver • Firmagaver

• Rammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print • SpeilVi er VieteravetSkandinavias •største UV glass • utvalg Utsmykking • landet.

Plexiglass av Skandinavias og mest moderne rammeverkstad.

Stort listerpüpülager. lager.ViVikan kansende sendeover overhele hele landet. største og mest moderne rammeverkstad.

Stort utvalg avav lister • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

ELLING REITAN e l l i n g r e i t a n . c o m /e l l i n g r e i t a n . n o

Ut stilling i Galleri Nygaten, Bergen, 책pning 25.mai

TEMA: Kunst- og kulturattraksjoner i sommer-Norge

Utvalgte kulturperler på Vestlandet Kulturlivet på Vestlandet blomstrer som aldri før. Den 3. juni i år åpnet Sogn Kunstsenter i Lærdal sine dører for publikum. Få med deg flere av kulturhøydepunktene i fylket denne sommersesongen.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Thomas X. Floyd og Anne Marit Muri

Norsk samtidskunst de siste 40 år på Sogn Kunstsenter i Lærdal Tett inntil Lærdals villasenter ligger det nye påbygget til Sogn Kunstsenter, som har sin offisielle åpning 3. juni 2011. Den høytidelige åpningen gjennomføres av kommunalminister Liv Signe Navarsete. Ordfører Arne Sanden holder tale, og det blir musikk ved Karl Seglem. Den første utstillingen i de nye lokalene har fått tittelen Figurer og fortellinger, som viser malerier, fotografier og skulpturer av 30 markante norske kunstnere gjennom de siste 40 årene. Fotografier av Tom Sandberg og Vibeke Tandberg er noen av bildene som stilles ut.

74

3/2011

Fotoutstilling på Tørvis hotel i Marifjøra Tørvis hotel i Marifjøra stod på fast grunn lenge før engelskmennene oppdaget Vestlandet som turistdestinasjon på slutten av 1800-tallet. Hotellets eldste del er datert tilbake til 1639.

Til å begynne med var dette et vanlig hovedhus, som senere ble til handelssted og gjestgiveri. Marifjøra var lenge en frihavn der bønder og fiskere kunne omsette varer på et fritt marked. Det var yrende liv i havnen før i tiden, med tre bakerier, posthus og tre handelshus. Til tross for et beskjedent antall innbyggere, kun 40–50 mennesker på det meste, var det god omsetning og stor aktivitet i grenden. Etter at Rolf Wikborg og hans kone Mette Wikborg kjøpte Tørvis hotel i 2007, har det skjedd mye positivt i Marifjøra. Hotellet er ­restaurert, pusset opp og påbygget. Havnebygningen er nymalt, og den gamle butikken, som ble nedlagt i 1997, er gjort om til café og kunstutstillingslokale.

Sommeren 2011 stiller galleriet ut samtidsfotografier av de to norske fotografene Kjersti Fjøsne og Øivind Kristiansen. Åpning 4. juni klokken 11.00.

Foto Kjersti Fjøsne

Samtidskunst på Galleri Walaker i Solvorn Det 370 år gamle hotellet som ble bygget i 1640, ligger majestetisk til i den lille grenda Solvorn, en kort ferjetur over sundet fra Urnes stavkirke.

Familien Nitter har eid hotellet siden 1690.

Da hotellet feiret 300-årsjubileum, ble kunstgalleriet Walaker 300 åpnet i den gamle uthusbygningen rett bak hotellet.

Dagens eiere Hermod Nitter og kona Oddlaug Marie har drevet hotellet siden 1968.

9. juli åpner Galleri Walaker 300 presis kl. 13.00 sin store sommerutstilling. Her stiller følgende kunstnere ut: Maleri og grafikk av Inger Sitter, Monotypi av Sigrid Øyrehagen, grafikk og maleri av Gro Hege Bergan, keramikk av Astrid Grue.

Samt keramikk av Karin Øvstedal.

Sigrid Øyrehagen

Inger Sitter

Gro Hege Bergan

Gro Hege Bergan

Kulturopplevelser på Åmot Operagard I den lille bygda Bygstad i Sunnfjord, nær Førde, arrangeres Operafestival på en gammel låve. Her har store internasjonale operastjerner som Kiri Te Kanawa opptrådt og latt seg blende av den praktfulle vestlandsnaturen. 18., 19. og 20. august i år setter de opp Åmot Operagards første egenproduserte opera: Dido og Aeneas av Henry Purcell (1658-1695).

– På Åmot Operagard er det like naturlig å gå med høye hæler i fjøset som å bruke grisetrauet som champagnekjøler. Fløyel, damask og høye stetter akkompagneres av feststemte skritt i grusen på tunet. I låvens gamle lagerrom står flygelet klar til konsert.

Med denne uttalelsen ønsker femte generasjons eiere, vertskap Steinar Sørli og Yngve Brakstad, med stolthet ­ ­velkommen til gards. Åmot Operagard ble i 2010 kåret av CNN til et av de mest ­eksotiske reisemålene i Skandinavia.

Foto Åmot Operagård

Foto Åmot Operagård

3/2011

75

Galleri gamlebutikken, Hjelle hotel I det gamle landhandleribygget fra 1882, som på folkemunne lenge har blitt omtalt som gamlebutikken, har engelskfødte Emma Hjelle åpnet kunstgalleri, café, og butikk med lokalt kunsthåndverk. Her stiller lokale kunstnere ut malerier, og grafikk i løpet av sommersesongen.

Emma Hjelle serverer engelsk afternoon te i gamle porselenskopper fra England, som også er til salgs. Galleriet er tilknyttet Hjelle Hotel, som drives av vertskapet Lorentz og Emma Hjelle. Stedet ligger idyllisk til tett inntil Strynevannet, omgitt av Tindefjellene i sør og Skålatoppen i vest.

Astruptunet Ved Sandalstrand på sørsiden av Jølstravatnet ligger Astruptunet. Eiendommen var opprinnelig maleren Nikolai Astrups (1880–1928) gårdsbruk, der han bodde fra 1914–1928.

Et av husene på gårdene er fra 1700-tallet. Nikolai Astrup var født på prestegården i Jølster. Han malte bilder både fra sitt barndomshjem og fra sin egen gård, samt mange motiver fra landskapet i Jølster. I dag eies stedet av Jølster kommune, som kjøpte eiendommen i 1964. Fra og med 2004 ble Astruptunet innlemmet som en del av Sogn og Fjordane kunstmuseum. Stedet er åpent for publikum i sommermånedene med permanent utstilling av bildene til Nikolai Astrup.

Foto Astruptunet

Midtsommarfest i kunstpaviljongen Dette er eit kunstprosjekt der bygda også skal feira naturen sine livgjevande og byggjande krefter; sommaren, ljoset, varmen og voksteren. Samspelet mellom den norske naturen på sitt vakraste og kunsten, midtsommarfantasifigurane, blomane, lyktene, det store bålet , dansen og songen skal smelta saman ei midtsommarnatt 2011. Då skal runene, som har lege i dvale i mange hundre år, vekkjast til live att. Vikingane sine etterkomarar (= bygdefolket) arrangerer laurdag 18. juni ein stor midtsommarfest rundt kunstpaviljongen. Klubben framstår denne kvelden og natta som ein overjordisk vakker hage, med Ian sin runekunst og elevane sine fantasifigurar i magisk samspel. I tillegg til å feira naturen og at sola snur, feirar bygdefolket denne natta også seg sjølve og sitt eige engasjement og deltaking i kunstprosjektet.

Den tidlegare klesdesignaren i eliteklassen Ian Garlant flytta i 2009 frå det glamorøse livet i London si moteverd til eit enkelt tilvere som kunstnar i sitt barndoms paradis Hatlestrand, ei lita bygd i Kvinnherad kommune.

Mer info kan fåes fra prosjektleder Eva Attramadal.

Foto Gunn-Bente Stølen

76

3/2011

Eikaasgalleriet Ludvig Eikaas som var født i Jølster i 1920 gav bort store deler av sin kunstsamling til sin hjemkommune. I 1994 åpnet Eikaasgalleriet i det gamle meieriet på Ålhus, der over 800 av Eikaas verker er stilt ut, både malerier, grafikk og tegning.

Kunstneren flyttet til Oslo i ung alder der han døde 15. september 2010, Årets sommer utstilling viser nå over 100 verk av Ludvig Eikaas, i galleriet som ligger like ved Europavei 39 og Jølstravatnet.

Fra 2004 er Eikaasgalleriet konsolidert med Sogn og Fjordane Kunstmuseum, som fra 2009 er en del av museene i Sogn og Fjordane.

Omvisning i Munthehuset I Munthehuset var alle de store nasjonalromantiske malerene samlet til selskapelighet og utveksling av kunnskaper på slutten av 1800-tallet. Verten var Gerhard Munthe. Her var Adolph Tidemand og Hans Fredrik Gude, samt Johan C. Dahl og unge Thomas Fearnley. I tillegg frekventerte Johannes Flintoe og Joachim Frick Munthehuset for å male og treffe likesinnede.

Rolf Wikborg som er med på å drifte Munthehuset i dag, fikk ved en ren tilfeldighet vite at hans mor og far var blant de første som i sin tid donerte penger til restaureringen av Munthehuset. Nå som han eier stedet, har han planer om å sette det i stand som det herskapshuset det en gang var.

Når det er ferdig opp-pusset, vil han invitere dronning Sonja til åpning av Munthehuset med aktuell kunstutstilling.

Huset er åpent for omvising på angitte dager og leies ut til selskapelighet.

Urnes stavkirke 2. september 2010 åpnet Urnes stavkirke sine dører igjen for publikum etter flere år med restaureringsarbeider. Den gamle stavkirken fra 1100-tallet er en av Norges fremste kulturskatter, omtalt og beundret i utallige praktbøker og magasiner over hele verden.

På 1000-tallet var Norge preget av en kulturell blomstringstid, og det var i denne perioden den rike stavkirkearkitekturen vokste frem.

Kirken ligger praktfullt til på et høydedrag med utsikt over fjord og fjell. Rett nedenfor kirken går en liten ferje fra Urnes til Solvorn. Turen er vel verdt å få med seg, selv om den varer bare 10 minutter, og er en av de minste ferjene i landet.

3/2011

77

TEMA:

Kulturopplevelser i Nord-Norge

Kunst- og kulturattraksjoner i sommer-Norge

Vesterålen har Nyksund, Harstad har Festspill, Lofoten har LIAF og Nasjonale turistveier bringer deg dit.

Tekst Toril S. Kojan

Festspillene i Nord-Norge I samarbeid skal de lage en utstilling som både viser den enkelte kunstner og et fellesskap. De tre kunstnerne jobber med uttrykk som er svært forskjellige, men som likevel tangerer hverandre. Sammen vil de lage en utstilling som forsterker og synliggjør de overtoner som oppstår når tre ulike stemmer møtes.

KUNST har kontaktet kunstnerne, som var veldig hemmelighetsfulle siden utstillingen skal by på et overraskelseselement, men vi fikk likevel vite litt mer.

Utstillingen har fått tittelen WHITEOUT. Vi møter tre kunstnere med ulike opplevelser av virkeligheten. Et felles utgangspunkt er sinnets verden og forskjellige opplevelser av den ytre og den indre verden.

Alle tre viser nye arbeider som er laget spesielt til festspillene. Ane Mette Hol arbeider med tegning, lyd og skulptur, Josefine Lyche med skulptur og maleri, og Ane Graff med tegning, maleri og skulptur.

I Josefine Lyches arbeider ligger en stadig pågående utforskning av esoteriske konsepter og alternative virkelighetsforståelser. Verkene henspiller på sinnets søken etter oppfyllelse i verden og tar for seg strukturer, materielle eller immaterielle, som gjennomsyrer virkeligheten. Hun utforsker geometriske og arkaiske former og tilegner seg minimalist-verker som tilføres et glamorøst og humoristisk tilsnitt.

Ane Graff valgte å ta utgangspunkt i Samuel Becketts korttekst, Imagination, dead, imagine, fra samlingen Les lettres nouvelles (1965). Sinnets verden var et hovedtema i Becketts fiksjon. I denne teksten utforsker han en kreativitet/fantasi som, på randen av utslettelse, fremdeles er ­bevisst sin egen aktivitet.

Ane Mette Hols arbeider relaterer seg til en opplevelse knyttet til rommet. Arbeidene forholder seg til tid satt i sammenheng med opplevelsen av lyd. Hennes reproduksjoner blir til ved en langsom bearbeidelse av et materiale.

Ved å arbeide konseptuelt med tegning har Ane Mette Hol tidligere nærmet seg et narrativt nullpunkt i sine arbeider.

Dette ved å insistere på betydningen av små, men likevel velkjente elementer fra vår hverdag.

Festspillutstillingen vises i Galleri Nord-Norge i Harstad, 18. – 25. juni 2011.

Foto Øivind Arvola.

Nasjonale turistveier – spektakulære opplevelser Norske veier blir generelt utskjelt for dårlig vedlikehold. Men det er et barskt land å bygge veier i. Vegvesenet har lagt seg i selen for å gjøre noe spesielt ut av bilturen for turister på norske veier, og utvikler 18 nasjonale turistveier til en internasjonal turistattraksjon. Nasjonale turistveier er forskjellige prosjekter rundt i vårt langstrakte land, hvor Vegvesenet har ­bidratt til en ekstra opplevelse, ofte med kunst eller andre kunstrelaterte veiprosjekter. Målet er å gjøre Norge til et mer attraktivt reisemål og styrke næringslivet og bosettingen i distriktene.

Lofoten er et velkjent reisemål med storslått natur og levende kystkultur. Landskapet spenner fra det dramatiske storhavet og tinderekka til lune havner og fiskevær og frodige jordbruksbygder.

Den nordlige delen av Kystriksvegen byr på en kontrastfylt kjøreopplevelse med kyst, fjell og breer. Vegen er et alternativ til E6. På yttersiden av den nasjonale turistvegen ligger 14 000 øyer med et vell av muligheter for aktiviteter og opplevelser.

Bilferger og hurtigbåter sørger for at Helgelandskysten er et eldorado for øyhopping

Rasteplass i Lofoten / Foto Steinar Skaar og Statens vegvesen.

78

3/2011

Gjektvik fergekai / Foto Magne Myrvold og Statens vegvesen.

Nyksund – et fraflytta fiskevær i Vesterålen – nå revitalisert med kunst, k ­ afeer og kunstnere.

Nyksund ligger i Øksnes kommune i Vesterålen, langt ute på den ytterste spiss. Der storhavet står rett inn og bidrar til dramatikk både på land og til havs. For mange år siden var dette et blomstrende fiskevær, men tidens krav til omlegging i infrastruktur og lønnsomhet tvang mange små samfunn langs kysten til å legge inn årene. Nyksund var ett av disse samfunnene.

Tiden gikk, og forfallet økte. Det var til slutt bare måkene som trivdes her. Men så ble stedet oppdaget på ny. Av noen tyske og unge ildsjeler som likte det karrige landskapet og den ville naturen og ville prøve å få til noe her. Det ble kafeer, og turistene kom. Etter hvert kom det flere som åpnet kafeer og gallerier, og kunstnerne kom også. Nå er det ikke et eneste ledig hus å oppdrive i Nyksund. Nå kommer folk fra hele verden hit. De sier at her finner de noe de ikke har funnet noe annet sted i verden.

Enkelte tar seg en dagstur, og lar det blir med det. Mens de aller fleste kommer tilbake. Andre blir grepet og tar steget ut og blir her for en kortere eller lengre periode i livet sitt.

Billedkunstneren Gunn Vottestad tilbrakte sitt første leveår i Nyksund, men vokste ellers opp på Myre i Vesterålen. Hun har nylig sikret seg et av de siste ledige husene i Nyksund.

I sommer, fra 1. til 15. juli, er hun aktuell med en utstilling i Galleri 8439, Det var en gang et fiskevær. Bildene er inspirert fra filmen med samme navn, fra 1971, laget av Knut Andersen og Nicole Macé. Galleriet er bygget inn i en

av bryggene og består av en hvit boks og en sort boks.

Maleriene vises i den hvite, mens filmen, som er utgangspunktet for bildene, vises i den sorte boksen. Utstillingen arrangeres av Øksnes kunstforening.

Foto Toril S. Kojan.

LIAF – Lofoten International Art Festival, 11.8. – 18.8.2011 Den årlige internasjonale kunstfestivalen i Lofoten, LIAF, har tidligere vært arrangert i Svolvær. Nytt av året er at festivalen flytter til Kabelvåg, noen kilometer unna Svolvær.

Kuratorer for 2011-festivalen er Linn Pedersen og Thora Dolven Balke. Produsent er Ida Lykken Ghosh.

Lofoten har lenge vært et sted med sterke internasjonale bånd og er i dag befolket av mennesker fra hele verden.

Stedet er aktuelt grunnet flere politiske saker. Arrangøren mener likevel at LIAFs kunstverk ikke skal tvinges inn i rollen som samfunnskommentatorer. LIAF 2011 vil ha kunstverket som tyngdepunkt, uavhengig av dets politiske, sosiale og økonomiske rolle i samfunnet.

LIAF 2011 flyttes til den nordnorske sensommeren, med åpning 11. august, og vil vare i én måned. Gjennom å videreføre festivalens presentasjon av internasjonal og norsk samtidskunst av høy kvalitet, håper arrangørene å gjøre LIAF til en viktig tradisjon for lokalbefolkningen samt en festival som trekker et internasjonalt tilreisende publikum.

Linn Pedersen og Thora Dolven Balke er aktive billedkunstnere og tilhører en generasjon unge norske kunstnere som i økende grad har vært selvorganiserte. Kunstnerne har selv skapt eksperimentelle rom utenfor den kommersielle kunstscenen og knyttet bånd til en internasjonal scene, i en periode hvor få norske institusjoner har fylt dette behovet.

Deler av teksten er hentet fra LIAF sine web sider eller sitat Linn Pedersen og Thora Dolven Balke.

Foto Kjell Ove Storvik / LIAF.

3/2011

79

TEMA: Kunst- og kulturattraksjoner i sommer-Norge

Besøk sommeråpnet slott Slottet er nå endelig åpent for publikum som gjerne vil se royale og historiske rom og i­nteriører med egne øyne, i juni, juli og august. Ta turen innom byens paradebygg nummer en i sommer hvis du vil oppleve Fugleværelset, festsalen og andre berømte slottsrom på nært hold.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Jan Haug / Det kongelige slott

Å få anledning til å se kjente omgivelser med egne øyne gir oss et sterkere og mer realistisk inntrykk. Slik er det også med det norske slott. Den kjente bygningen er i dag åpen for publikum i sommermånedene. I nesten 150 år har den ruvende bygningen kun vært forbeholdt kongelige og prominente personer. Nå er Slottet åpent for alle som ønsker omvisning i herskapelige omgivelser. Her kan du nyte synet av kjente værelser, beundre gammelt håndverk og studere klassiske kunstverk.

Slottet byr på noe av det ypperste som finnes av kunst og kunsthåndverk i Norge, og som gjør et mektig inntrykk på de fleste. I løpet av en klokketime får du vandre gjennom Slottets vakreste rom, blant annet Fugleværelset, Speilsalen, Store og lille Festsal, Slottskapellet og Ministersalongen for å nevne noen av salene som er åpne på den guidede rundturen.

Utstillinger I tillegg til å få en titt inn i 13 ulike rom, arrangeres det ved større jubileer, utstillinger i noen av salene med ulike temaer, som gjør det ekstra interessant å besøke Slottet. I 2002, da omvisningene i 80

3/2011

forbindelse med åpent slott startet, var temaet kongelige brudekjoler. Da kong Harald og dronning Sonja fylte 70 år i 2007, var tittelen på sommerutstillingen To liv, en gjerning.

Historikk I 1825 ble grunnsteinen til Slottet lagt ned av kong Carl Johan, etter at det ble foreslått for første gang i Stortinget å bygge en egen kongebolig i Oslo. I 1849 stod bygget ferdig. Det ble innviet 26. juli samme år. Å utforme Slottet var et ærefullt oppdrag som ble gitt til den danskfødte arkitekten Hans Ditlev Franciscus Linstow (1787–1851). Bygget er et trefløyet anlegg i nyklassisistisk stil, oppført i tre etasjer. Fasaden er i pusset teglstein.

Underveis i byggeprosessen ble det flere pauser i arbeidet fordi den norske stat manglet penger. Da grunnmuren stod ferdig i 1827, var de 150 000 speciedalerne som var bevilget til å bygge Slottet, brukt opp. Fra 1827 til 1833 var det full stans i byggingen. Stortinget ønsket ikke å bevilge mer penger. Først i 1836 stod bygget under tak. Den opprinnelige H-formen ble endret til U-form for å knipe inn på utgiftene.

Slottet sett fra Dronningparken med statue av dronning Maud i forgrunen.

Fugleværelset Rommet brukes som venteværelse for audienssøkende. Veggdekoren er utført av maleren Johannes Flintoe i 1843, som et fantasilandskap av norsk natur med blant annet Feigumfossen. 14 ulike norske fuglearter er malt på veggene sammen med fire sommerfugler i løvverket på trærne. Møbler og veggmaleri er uforandret siden 1849.

Ballsalen Dette er Slottets mest påkostede rom, som brukes til medaljemottagelser, lunsjer, gallamiddager og ball i forbindelse med bryllup og jubileer. I 2005 ble de originale lysekronene rekonstruert og hengt opp igjen, etter at de ble solgt på auksjon i 1903. Arkitekt Linstow insisterte på å legge parkettgulv i Store festsal, da det ikke var mulig å danse pent på plankegulv, og dermed ble det lagt et eksklusivt gulv i ballsalen, som er bevart i sin originale form.

Den lille festsal

I 1844 dør kong Karl Johan. Oscar 1 er den neste kongen som flytter inn på Slottet. Bygget blir utvidet for å huse hans familie.

Eksteriøret blir også forskjønnet i denne perioden med tempelfront og søylebalkong. Sidefløyene blir fullført, innredet og tatt i bruk. Det utvendige taket blir besluttet å senkes og får samtidig et takrekkverk. Mot slutten av 1800-tallet blir det lagt inn elektrisitet, og sanitærforholdene blir forbedret. Inntil 1905 var Slottet kun blitt benyttet når de svensk-norske kongene bodde i perioder i landet.

Da kong Haakon og dronning Maud ankom Norge for å bo på Slottet, ble det bygget en ny kongebolig her, og nye baderom.

Omfattende restaurering I årene 1957–1991, da kong Olav V bodde på Slottet, ble det kun foretatt mindre vedlikeholdsarbeider. På begynnelsen av 1990-tallet ble det gjort grundige analyser av Slottet, og det kom frem at mye av det tekniske anlegget, kjøkken og baderom stort sett var uendret siden 1906. Brannsikkerheten var ikke tilfredsstillende, og murpussen utvendig var heller ikke i bra nok stand. I 1993 fikk Statsbygg i oppdrag å rehabilitere Slottet. På dagen 150 år etter at det ble ferdigstilt i 1849, kunne Statsbygg overlevere et nyoppusset slott til daværende hoffsjef.

Flere sentrale rom på Slottet • Den store spisesal brukes til årlige gallamiddager for Stortinget og diplomatkorps, og her kan det dekkes på til 225 personer. Når kongeparet har statsbesøk, brukes den store spisesal. I 2009 og 2010 ble rommet totalrenovert, og ble ført tilbake til den lyse og lette stilen. Også her er det dekormaler Peder Wergmann og Agust Thomsen som har stått for veggdekoren, inspirert av Olympens guder og gudinner.

• Den daglige spisesal hvor det arrangeres mindre representasjonsmiddager og lunsjer til inntil 30 personer. Årlig middag for Høyesterett, fylkesmenn og biskoper arrangeres i dette rommet. Regjeringen har julelunsj i lokalet og middag her når de trer av. Veggene er dekorert etter funn fra utgravninger i Pompeii og Herculaneum. Arbeidet ble utført av dekorasjonsmaler Peder Wergmann i 1841. Blå felt med ­ ­mennesker er utført av August Thomsen.

Kilde Det kongelige slott.

3/2011

81

TEMA: Kunst- og kulturattraksjoner i sommer-Norge

Opplev nyoppussede Oscarshall – i sommer En av Oslo bys arkitekturjuveler er lystslottet Oscarshall på Bygdøy. Inne i salene henger noen av Norges ypperste malerier på veggene, utført av blant annet Tidemand og Gude. Bygningen er nylig restaurert innvendig og utvendig, og skinner i dag av finpusset nasjonalromantikk.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Jan Haug / Det kongelige slott

82

3/2011

20. august 2009 ble Oscarshall gjenåpnet for publikum, etter å ha vært stengt siden 2005. I fjor sommer kunne besøkende for første gang på lang tid nyte stedet gjennom hele sommersesongen, og få omvisning inne og ute, eller bare rusle omkring på eiendommen på egen hånd i åpningstiden.

Oscarshall ligger på et lite høydedrag med utsikt over Oslofjorden. Det er anlagt trappesatser nedover i terrenget som fører frem til kavalerbygningen helt nede ved Frognerkilen.

Kong Oscar I og dronning Josephine tok initiativ til å oppføre Oscarshall, som stod ferdig i 1852, for å fremme norsk kunst og norsk kunsthåndverk. De eide selv tomten og brukte av sin private formue til å få bygget oppført. Oscarshall ble påbegynt i 1848, samme år som grunnsteinen ble nedlagt. Arkitekt Johan Henrik Nebelong fra Danmark fikk i oppdrag å tegne lystslottet. Han var Linstows assistent da Slottet ble innredet i perioden 1840–1848.

Nebelong valgte å forme bygget i nygotisk stil, inspirert av historisk arkitektur. For å sysselsette noen av samtidens største kunstnerbegavelser ble veggene dekorert med veggmalerier utført av blant annet Joachim Frich, Adolph Tidemand og Hans Gude.

Kostbart bygg I 1849 var Slottet ferdigbygget, og en del norske håndverkere som var med på å reise dette bygget, ble nå hyret inn for å ta fatt på lystslottet på Bygdøy. Mange hadde gått i god lære under byggingen av Slottet og hadde dermed den rette bygningsfaglige kompetansen til den krevende oppgaven. Nebelong hyret også inn utenlandske håndverkere, noe han fikk kritikk for i sin samtid. Blant annet ble fasadeornamentene støpt av det italienske brødreparet Guidotti. Den danske arkitekten Peder Wergmann fikk også dekoroppdrag under sluttføringen av Oscarshall. I tillegg til å få negative kommentarer om å bruke utenlandsk arbeidskraft under oppføringen av det norske lystslottet møtte Nebelong også motstand mot de stadig økende byggekostnadene. I utgangspunktet var budsjettet på 16 200 speciedaler da byggeprosjektet startet i 1847. Fem år senere, da Oscarshall stod ferdig i 1852, var sluttsummen økt til 70 000 speciedaler. Da bygningen skulle overleveres i ferdig stand til kongeparet 18. mars 1852, sørget daværende hoffsjef Ferdinand Wedel Jarlsberg at arkitekt Nebelong ikke fikk være til stede ved overrekkelsen.

Wedel Jarlsberg forsøkte allerede i 1851 å avskjedige den danske arkitekten på grunn av store overskridelser av budsjettet ved å sende brev til kongen der han oppfordret til å avslutte samarbeidet med Nebelong. Kong Oscar I hadde imidlertid stor tro på arkitekten og fortsatte samarbeidet til lystslottet stod ferdig. Selv om kongen betalte for bygget av egne midler, ønsket hoffsjefen kontroll med utgiftene. Han mente det ikke var akseptabelt med

mangelfulle regnskaper og forsinkelser i byggeprosessen.

Nebelong stilte store krav til kvalitet i alle ledd. Dette var årsaken til at det opprinnelige budsjettet ikke strakk til, og at arbeidet også drøyde ut i tid.

Grundig restaurering På oppfordring fra Wedel Jarlsberg ble det foretatt arbeider på lystslottet i de kalde vintermånedene november og desember i 1850, for å få fortgang i ferdiggjøringen. Dette kan ha ført til fuktskader i bygget. Året etter måtte arbeidet gjennomføres på nytt på grunn av fuktskader. Gjennom årenes løp har det blitt foretatt mange reparasjoner av varierende kvalitet. I 2005 var bygningen i så dårlig forfatning at stedet måttes stenges i fire år for å gjennomføre omfattende vedlikeholdsarbeid.

I dag er både interiør og eksteriør grundig satt i stand. Det ble foretatt analyser av overflatene for å finne frem til originale veggfarger. Gamle kvitteringer er også studert fra den tid da bygget ble oppført, for å gi lystslottet samme stil som det opprinnelige uttrykket. Alt treverket innvendig er lysnet, og fasaden har fått tilbake sin originale hvite murpuss. Mur og original­ ornamenter som var ødelagt, er pusset opp og reparert og satt på plass igjen. Interiøret er satt i stand etter original inventarliste fra 1859. Gamle møbler og kunstverk er restaurert og skinner nå av fordums prakt igjen. Åpent for publikum i 1881 Allerede i 1881 åpnet Oscarshall sine porter for publikum. Oscar II besluttet dette, og hadde som sin forgjenger Oscar I et mål om å gjøre store deler av Bygdøy til et friluftsområde for folket der man åpnet for fri ferdsel, og ha nærhet til sjøen.

Helt siden middelalderen har Bygdøy tilhørt Kongen. Men på 1700-tallet ble deler av halvøya stykket opp og solgt. Kong Carl Johan kjøpte tilbake en del av jorda, og hadde som mål å gjøre Bygdøy om til et fristed for allmennheten etter mønster fra Djurgården i Stockholm. I 1840 blir Kongeskogen fredet mot hugst og jakt, og gradvis blir deler av Bygdøy omgjort til folkepark med turløyper og bevertningssteder. Kong Oscar II sørget for å legge forholdene til rette for det som senere skulle bli Norsk Folkemuseum, ved å gi plass til gamle norske hus i nærheten av Kongsgården.

I dag er målet å gjøre Bygdøy enda mer tilgjengelig for allmennheten, blant annet ved å bruke Oscarshall til konserter og diverse tilstelninger for publikum.

Kilde Det kongelige slott.

3/2011

83

TEMA:

Utvalgte museumsutstillinger i sommer-Norge

Kunst- og kulturattraksjoner i sommer-Norge

Hva er god kunst? Museene gir deg svaret. Her er et lite utvalg.

Tekst Toril S. Kojan / Foto Bergen Kunstmuseum, Stavanger Kunstmuseum og Munch-museet

Bergen Kunstmuseum 27.05–11.09.2011 Spørsmålet om hva som er god kunst, har blitt stilt mange ganger. Parisersalongen var på 1800-tallet Europas ledende med hensyn til den offentlige smak og satte en standard for hva som kunne aksepteres som god kunst. Dette er en type kunst som her i landet ikke er vektet på samme måte som de nye og moderne impulsene i billedkunsten.

I mai åpner utstillingen SALONG – arena for den gode smak i Stenersen, Bergen Kunstmuseum. Utstillingen viser norsk og internasjonalt maleri fra perioden 1860–1890, ­inspirert av fransk salongkunst.

Fra lenge å ha blitt sett på som mindre høyverdig, opplever denne kunsten nå en fornyet internasjonal interesse.

Utstillingen viser i hovedsak malerier fra Bergen Kunstmuseums egne magasin, og mange av dem har ikke vært vist på nesten 100 år.

I denne utstillingen vil vi søke å definere hva som kjennetegnes ved periodens salongkunst, se på hvordan den påvirket de norske kunstnerne og således fikk en rolle i norsk billedkunst, og hvordan denne klassiske – og sentimentalt realistiske – tradisjonen dannet en relativt tung bakgrunn for oppfatningen av hva som var betydelige kunstverk eller ikke.

Stavanger Kunstmuseum satser i sommer på litografi.

Utstillingen Litos Grafera vises i perioden 26.5–11.9.

Stavanger kunstmuseums sommerutstilling viser skandinaviske og internasjonale kunstnere som blant annet arbeider innenfor litografiens formspråk. Utstillingen viser litografi av Michael Kvium, Antony Gormley, Thomas Ruff, Bjarne Melgaard og Idris Kahn, for å nevne noen.

Felles for kunstnerne er at de er tilknyttet galleriet Edition Copenhagen. Galleriet har, gjennom sitt arbeid med å stille profesjonelle litografer til disposisjon for kunstnerne, medvirket til å fastholde kvalitetsnivået i ­nåtidig litografi.

84

3/2011

Munch-museet, ... at få forklart mig livet og dets mening Munchs mesterverk – sommeren 2011, 13. mai – 21. august

Munch-museets samlinger, som omfatter kunstnerens testamentariske gave til Oslo by, inneholder hovedverk fra alle perioder i Edvard Munchs lange kunstnerliv. Sommeren 2011 vises et representativt utvalg av hovedverk fra samlingen i maleri og grafikk. I år blir sommerutstillingen fylt av etterspurte hovedverk. I en av salene vises et lite utvalg sommerlige malerier fra Munchs hage på Ekely.

I tillegg til å vise Munchs mesterverker, søker utstillingen å belyse sammenhengen i hans kunstneriske utvikling

gjennom det han har skapt i sitt lange liv. Her vil publikum møte en kunstner som gjennom sine bilder prøver å forklare seg livet og dets mening, slik at alle mennesker kan kjenne seg igjen. Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så, har Munch sagt. I sine bilder formulerer Munch tidlige livsopplevelser på stadig nye måter og med nye midler. Det retrospektive aspektet går som en rød tråd gjennom mange av hans verk i utstillingen.

3/2011

85

TEMA: Kunst- og kulturattraksjoner i sommer-Norge

Galleria Kunstfestival Norges lengste galleri kaller de seg, Galleria Kunstfestival i Mosjøen. Nærmere bestemt i Sjøgato i den gamle bydelen i Mosjøen.

Tekst Toril S. Kojan / Foto S. O. Sivertsen

Gjennom en uke i juli i år, 9. – 16. juli, tas alle tilgjengelige lokaler og hus i bruk til utstillinger, fra etablerte gallerier til naust og smug, garasjer og utstillingsvinduer. Noe som gir en helt unik atmosfære og spennende opplevelser for publikum og utstillere. Utradisjonelle utstillinger, musikk og gjøgleri i gatene er med på å gjøre festivalen til en sosial happening. I tillegg til utstillingene arrangeres det også kurs og seminarer.

Stig-Ove Sivertsen er arrangør og pådriver for festivalen, og vi spør ham: – Kommer det mange kunstnere hit, og hva med publikum?

– I fjor sto det mer enn 70 kunstnernavn på listen, de viste sine arbeider på mer enn 30 utstillingspunkter. I år ser det ut til at det blir større enn noen gang. Til og med Inger Sitter står på deltakerlisten for 2011 med egen utstilling i Helgeland Museum. Og publikum strømmer også til. I fjor ble det registrert ca. 10 000 besøkende. I tillegg kom det 5000 til Byfesten, som avsluttet kulturfestivalen.

– Og kunstnerne, er de fornøyde med salget?

– Det ble rapportert en omsetning av kunst på over en halv million kroner!

Galleria er ikke en vanlig kunstutstilling. Galleria er i tillegg en kulturfestival med mange ulike innslag og aktiviteter.

Gjennom uken er det daglige konserter både innendørs og utendørs. På dagtid og kveldstid, det er også teater og performance og lovlig graffitimaling live. Galleria har også sin egen filmfestival for lokale og inviterte filmskapere. Barna blir ivaretatt med en egen dag hvor de lager kunst sammen med kunstnerne. Hvert år bidrar festivalkunstnerne med verk som så selges på auksjon til inntekt for et lotteriverdig formål.

– Koster det noe å delta på festivalen?

– Ja, det koster kr 1000 per deltaker, men for publikum er alle utstillinger gratis.

– Hva er formålet med festivalen?

– Festivalen skal bidra til inspirasjon, nytenkning og utvikling av skaperevne, både for gammel og ung. Målet er at dette skal kunne gi nye arbeidsplasser.

86

3/2011

Kunst uten filter Galleria – Norges lengste galleri – ble første gang arrangert i 2006. Da som et rent kunstnerdrevet initiativ, fordi noen kunstnere hadde behov for å vise sine verk. Grunntanken er å skape en møteplass hvor den unge lokale amatøren har mulighet til å treffe etablerte kunstnere fra hele verden. Utstillerne skal i hovedsak være til stede, slik at barn og unge amatører kan stille ut ved siden av og på lik linje med dem. Gjennom dette skapes nettverk som bidrar til å sette kunstnergata Sjøgato og Mosjøen på kartet som en kulturby.

– Store ambisjoner?

– Ja, gjerne det, men det ser ut til å ha fungert. Galleria er blitt en kjempesuksess. Publikum strømmer til, og det gjør kunstnerne også. Galleria skiller seg fra andre festivaler og kunstarenaer ved at det er få begrensninger med hensyn til kunstnerisk deltakelse. Alle får stille ut, men det legges også vekt på å ha et bredt spekter av kvaliteter på de ulike utstillingene. Det er blitt et eksotisk, folkelig og minneverdig kultur­ arrangement. I fjor, for eksempel, laget vi verdens lengste grafiske trykk – trykket ved hjelp av en veivals! Idémaker og ansvarlig kunstner for trykket var Olaf Storø, kjent og erfaren grafiker fra Kristiansand. Veivalsen rullet og rullet og endte til slutt på 185,5 m. Selve verdensrekorden ble behørig fotografert og filmet, samt beskuet og kontrollert av to uniformerte politikonstabler med tanke på registrering i rekordbøkene. Og ikke nok med det, Anette Sagen markerte sitt eget verdensrekordhopp og satte nedslag på 174,5 m etter å ha dyppet sine bare føtter i blå maling. I år blir det et annet rekordforsøk, da i samarbeid med Norsk Luftambulanse.

Galleria er i 2011 ellers med i et pilotprosjekt som er satt i gang av Landsdelsutvalget for Nord-Norge, bladet Nordlys, Sparebank 1 og Widerøe. Det er 9 festivaler som deltar i piloten. Gallerias oppgave blir å sy sammen kultur-/opplevelsespakker, inkl. reise/overnatting. Det hele skal kunne bestilles på nettsidene www.kulturreisen.no.

Bjørn Saastad

www.bjoernsaastad.com tel 95222968

tegn. John E Holten

SOMMERUTSTILLING

GERHARD MUNTHE EN RADIKAL STILSKAPER

Minjatur / Eier: Nasjonalbiblioteket

Gerhard Munthe. Idyll. 1886.

Opl. 80 x 100 cm. P.e. Foto: Sotheby’s

18. JUNI – 2. OKTOBER 2011

SOMMERUTSTILLING

FRIDTJOF NANSEN 18. JUNI – 9. OKTOBER 2011

VITENSKAPSMANN OG KUNSTNER

18. JUNI – 9. OKTOBER 2011

Stortorget 2 • Telefon 61 05 44 60 www.lillehammerartmuseum.com Åpningstider: Tir-søn kl 11-16 Sommertid: 27. juni – 28. august: Man-søn kl 11-17 Omvisning: Lør-søn kl 14, hver dag i juli kl 14

TENDENSER 2011

Vi starter nye kurs i september!

Mandag eller torsdag dag, 10.00–15.00 (10 ganger) kr 7 500,-.

Torsdag kveld, 17.30–20.30 (10 ganger) kr 4 500,-.

Jeg gir individuell undervisning i en rolig og avslappet atmosfære.

Det er ingen opptakskrav utover motivasjon og arbeidslyst. Ønsker du å vite mer eller melde deg på, ring eller skriv en e-post til meg, Dang Van Ty.

NY NATUR FOKUS PÅ SAMTIDSKUNSTHÅNDVERK 11.06-03.07 UTSTILLERE GUNVOR NERVOLD ANTONSEN HANNA HEDMAN HANNA STAHLE JENNY KLEMMING JIM DARBU JOHN K. RAUSTEIN MÅRTEN MEDBO SYNNØVE ØYEN KURATOR IRENE NORDLI PRODUSERT AV GALLERI F15 / PUNKT Ø MOSS

Brinken 23 på Kampen Tlf: 911 47 270 E-post: post@dangvanty.com www.dvtart.com

FOR MER INFO SE WWW.SAMTIDSKUNST.NO

I løpet av høsten vil vi også ha fire helgekurs.

Ta kontakt hvis du ønsker å vite noe mer om disse.

Fjordgata 11 Trondheim post@samtidskunst.no Telefon 73524910

JUNI Avd II & III: Auksjon 13 - 20 juni

AUGUST Avd I: 13 august - Åpning av nytt galleri Avd II: Kollektivutstilling Avd III: 6 - 28 august Jubileum- og stipendutstilling

GA L LE RI R AMFJOR D www. galler ir am f jord. no Avd I, II og III: Schwensensgate 1, tlf 22 56 43 70 Åpningstider i avdelingene: torsdag - fredag: 12 - 18 & lørdag - søndag: 12- 16

PREUS MUSEUM I SOMMER ODDLEIV APNESETH – JØLSTER 2008 ENESTÅENDE DOKUMENTARPROSJEKT SOM VISER MENNESKER OG DERES SÆREGENHETER PÅ EN PRESIS OG OFTE HUMORISTISK MÅTE BILDET SOM FORTELLER – DOKUMENTARFOTOGRAFIER FRA SAMLINGEN. BL.A. LEWIS HINE, JACOB RIIS, MILTON ROGOVIN, JACK PIERSON, DAN YOUNG, LARS TUNBJØRK OG SEBASTIAO SALGADO FOTOGRAFIETS DAG 28. AUGUST PREUS MUSEUM KARLJOHANSVERN HORTEN DET NASJONALE MUSEET FOR FOTOGRAFI TEL + 47 33031630 POST@PREUSMUSEUM.NO WWW.PREUSMUSEUM.NO

© Oddleiv Apneseth

© Oddleiv Apneseth

Surrounding

F E S T S P I L L U T S T I L L I N G E N 2 0 11 26. MAI — 21. AUGUS T W W W.KUNS THALL .NO

HORDALAND FYLKESKOMMUNE

Bacon & Warhol

05.05–02.10.2011

Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

SOMMERENS STORE KUNSTUTSTILLING I KRISTIANSAND:

> SCREAMING FROM

THE MOUNTAIN. LANDSCAPES AND VIEWPOINTS.

NY KAFÉ: MUSEUMSKAFÉ

> MEAN BEAN KAFFE MED KARAKTER EGET KAFFEBRENNERI. SMÅRETTER, ØL OG VIN.

SØRLANDETS KUNSTMUSEUM SKIPPERGATA 24B KRISTIANSAND / Norway +47 38 07 49 00

OMVISNINGER: Fra 25.06: FRE kl.12, LØR og SØN kl.13 og 14.30

ÅPNINGSTIDER: TIR-LØR kl.11-17, SØN kl.12-16. (man stengt) UTSTILLINGER · SAMLING BUTIKK · KAFE · BIBLIOTEK

SKMU støttes av: Kulturdepartementet, Vest-Agder fylkeskommune, Aust-Agder fylkeskommune, Kristiansand kommune og Sparebanken Pluss.

/ Susanna Majuri, High Tide, 2006, Photography, 80 x 120 cm /

SKMU:

25.06 –- 25.09. 2011 DEN NORDISKE ROMANTISKE LANDSKAPSTRADISJONEN SPEILET I SAMTIDSKUNSTEN. OVER 50 NASJONALE OG INTERNASJONALE KUNSTNERE: JC DAHL, AUGUST STRINDBERG, CARL FREDRIK HILL, ISAAC JULIEN, CORNELIA PARKER, JOB KOELEWIJN, MARIELE NEUDECKER, JOÃO PENALVA, MARI SLAATELID, A K DOLVEN, ELINA BROTHERUS, NINA ROOS, ADEL ABIDIN, SABINE HORNIG M FL

Kunst uten filter Mosjøen, 9. - 16. juli, 2011

GALLERIA KUNSTFESTIVAL www.galleria.no

Reis og opplev et mangfold av festivaler i nord. Fantastiske opplevelser i storslått natur er felles for alle festivalene i Kulturreisen.

Se, lær og book din billett på www.kulturreisen.no HOVEDSPONSOR

Chr. Skredsvigs kunstnerhjem Hagan

mmen

Et kunstnerhjem med sjel VELKOMMEN

MALEKURS

Alle dager 20.juni-12.aug kl. 11-17

Med Helene Knoop, Thomas Klevjer, Jan- Ove Tuv og David Dalla Venezia 18.–23.juni. Ledige plasser. Be om program.

21.mai-18.sept åpent lørdag og søndag

Omvisning i kunstnerhjemmet Museumsbutikk på stabburet

Info: 32 71 48 40- www.skredsvig.no Adr. Eggedal. Avstand Oslo ca 2 timer Blaafarverværket ca 50 min Th. Kittelsen Lauvlia ca 20 min

Kaffe og hjemmebakst på verandaen Portvin i damesalongen Tursti rundt Åsfossen

Chr. Skredsvig ”Vår i Hagan” 1919 Sommerens temautstilling ”De fire årstider”

Åpningstider Galleri/Kunstbutikk Tirsdag, onsdag, fredag: 10-16 Torsdag: 10 - 19 Lørdag, søndag: 11-16 Mandag: Åpent etter avtale

kjell torriset geometry and flux

galleri og kunstbutikk på torget i Svolvær.

Telefon: +47 76066770 post@nnks.no

Åpningstider Galleri/Kunstbutikk www.nnks.no

Tirsdag til søndag: 10-16 og 18-22 Mandag: Åpent etter avtale

kk på torget i Svolvær.Sommeråpent: 17/6 til 28/8 - 22 galleri og kunstbutikkAlle på dager: torget10 i Svolvær.

Tlf: +47 760 66770 post@nnks.no

www.nnks.no

Åpningstider Galleri/Kunstbutikk Tirsdag, onsdag, fredag: 10-16 Torsdag: 10 - 19 Lørdag, søndag: 11-16 Mandag: Åpent etter avtale

4. juni–4. september foto: Kjell Ove Storvik

Åpningstider Galleri/Kunstbutikk Tirsdag, onsdag, fredag: 10-16 Torsdag: 10 - 19 Lørdag, søndag: 11-16 Mandag: Åpent etter avtale

Telefon: +47 76066770 post@nnks.no Telefon: +47 76066770 post@nnks.no foto: Kjell Ove Storvik foto: Kjell Ove Storvik

gråbrødregaten 17 3110 tønsberg 33 30 76 70 www.haugar.com åpent: mandag–fredag 11–17, lørdag–søndag 12–17 16. juni–16. august: omvisning hver dag kl. 13.00

Landlessness, 2010 Olje på lerret, 228 x 270 cm, detalj

Kari Agner.

Kunstneren utenfor sitt atelieret i Egersund.

Interiør, fra Kari Agners atelier.

Idyllisk uteplass utenfor ateliereet.

Kunstnerhjem og atelier

Skaperglede i nostalgisk Egersund-strøk På den ene siden av veien ligger kunstner og interiørarkitekt Kari Agners hvitmalte trehus fra 1840-årene. Atelieret befinner seg bare noen få meter unna på den andre siden av gaten.

I det idylliske verkstedet, har Agner sitt studio der hun blant annet lager skulpturer, maler og designer smykker.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Maria Reme

Egersund (KUNST):Kari Agner er en ekte tusenkunstner.

Hun behersker alt fra å male til å skulpturere, designe brukskunst og smykker, tegne, lage mønster til lokal bunad, og skape funksjonelle interiører.

Den allsidige 67-åringen debuterte som kunstner allerede i 1971 på Vestlandsutstillingen og på Høstutstillingen. I 1973 deltok hun på Telemarksutstillingen. Hun har fått veiledning i skulpturkunst av de danske professorene Mogens Bøghild og Sven Wiig Hansen, som begge foreleste ved Kunstakademiet i København der Kari Agner var student fra 1967 til 1972.

Skulpturene hennes er både klassiske og eksperimentelle.

Tematikken i all hennes kunst er en kombinasjon av undring og glede over tilværelsen. Hun er opptatt av sosial rettferdighet, og av å kunne se verdien i alt liv, også i det mange ikke legger merke til eller ser noen umiddelbar nytte av.

Før hun tok fatt på kunststudier i skulptur, tok hun eksamen i interiørarkitektur i København. Tidlig på 1990-tallet begynte hun å male oljemalerier, og fikk undervisning fra professorene Bjørn Mehlin og Georg Suttner. Offentlige og private virksomheter har kjøpt inn hennes arbeider, og hun har stilt ut på separat- og gruppeutstillinger, hovedsakelig på Vestlandet, Sørlandet og i Telemark.

Som bildekunstner er hun opptatt av å formidle varme og medmenneskelighet i sine verker. Koloritten er full av liv og kontraster. Hun bruker sterke farger, men ikke over hele bildeflaten, det er ofte et spenn mellom det voldsomme og det skjøre, også i bruken av valører.

Agner er opptatt av å skape dialog med sitt publikum, og innbyr til at betrakteren dikter sin egen historie inn i bildene, der vage minner eller historier lokkes frem igjen.

I 2001 fikk hun i oppdrag å lage kvinnemonumentet i Egersund, som består av tre uthogde granittsøyler. De symboliserer kvinner før og nå. Hendene deres er symbol på omsorg, nålen og tråden de holder i, gir uttrykk for samhold. Skulpturen rommer et rikt spekter av kvinnelige følelser, også lengsler og drømmer.

Kunstneren har hatt en rekke offentlige utsmykningsoppdrag i sitt distrikt. Hennes kunst pryder veggene i flere skoler og næringslokaler.

Hun har også designet en Egersund-drakt på grunnlag av ­lokale husflidstradisjoner, for det lokale husflidslagets 200-års jubileum i 1998.

Ved siden av sitt virke som kunstner har hun jobbet som kunstlærer og har gjennomført både pedagogisk seminar og ­studert spesialpedagogikk ved Stavanger universitet.

Åtte år i København Kari Agner ble født i Lofoten i 1944 og vokste opp i Porsgrunn.

Allerede fra hun var ganske ung, bestemte hun seg for å studere kunst. I 1964 begynte hun på Danmarks designhøyskole i København.

– Etter å ha bodd og studert i København i åtte år er jeg blitt litt dansk og påvirket av dansk mote og design. Da jeg kom hjem til Egersund på 1970-tallet, var fargerike Marimekko-kjoler en del av min garderobe. Fremdeles elsker jeg Marimekko-klær.

På 1970-tallet likte jeg sterke farger, og kunne ta på meg en rød regnkåpe på bytur, og slå opp en gul paraply når det regnet.

– Jeg har funnet min stil og trives med dansk designmote og interiør. Kunsten jeg lager, enten det er smykker, brukskunst, maleri eller skulptur, bærer også preg av å være moderne.

Kari Agners oljemalerier er preget av sterke koloritter med et abstrakt formspråk. Skulpturene er både klassiske og abstraherte.

I de siste årene har hun designet sølvsmykker inspirert av fisk og fiske­redskaper. For Porsgrund Porselæn har hun laget dekorativt kunsthåndverk, blant annet salt- og pepperbøsser i fiskemotiv.

Nyoppusset atelier I den senere tid har Kari Agner hatt atelier og galleri i det gamle Bjorheimhuset, som utvendig er kledd både med mur og tre.

Bygget er opprinnelig et gammelt uthus som har tilhørt et ­hovedhus som ble oppført etter bybrannen i Egersund i 1843. På 3/2011

95

Salongen i trehuset fra 1840 er møblert med desigklassikere av danske Bruno Mattson.

Spisestuen, med møbelkalssikere fra Børge Mogensen.

Kjøkkenet med Uno-Form skap.

Kari Agners smykkekunst er inspirert av fiskeutstyr.

Månedyr, olje på lerret, Kari Agner.

1950-tallet ble hovedhuset revet i forbindelse med at riksvei 44 ble utvidet. I 1917 ble uthuset bygget om til keramikkverksted for Jacob Bjorheim (1891–1974) og utstyrt med muffelovn.

Bjorheim var en markant skikkelse ved Egersund Fayancefabrikks Co, utdannet fra Statens håndverks-og kunstindustriskole. Fra 1917 til 1919 drev han sitt eget verksted på stedet, derav navnet Bjorheimhuset. I 1919 ble Bjorheim modellør ved fabrikken, og i 1937 overtok han driftsbestyrerstillingen. Siden 1950-tallet er bygningen blitt benyttet til sommerhus. Etter Bjorheims død i 1974 overtok sønnen Lars Bjorheim den rødmalte stua. I dag eies det som en gang var et gammelt uthus, av Kari Agner og hennes mann. De har tatt vare på stedet siden tidlig på 1990-tallet.

Huset er nyoppusset innvendig og utvendig og fremstår i dag som en idyllisk eiendom med velplanert hage. I det nostalgiske atelieret lager Kari Agner malerier, smykker og skulpturer. På lyse sommerdager og under byens julemarked i desember holder verkstedet åpent med salgsutstillinger. Da kan besøkende ta ­turen innom Elvegaten 15 og la seg inspirere.

Herlig husklynge Når Kari Agner er ferdig med arbeidsøktene i atelieret, krysser hun gaten, og vips så er hun hjemme i sitt eget hus. Boligen er opprinnelig barndomshjemmet til hennes mann. Her har de bodd siden 1970 og oppdratt tre barn. Fremdeles står flere av møblene her som barna var omgitt av da de var små. Kanskje ikke så rart siden de fleste møblene er danske designklassikere, som neppe blir umoderne med det første. Den gang da Kari Agner skaffet seg design­ikonene på 1970-tallet, var møblene på langt nær så kostbare som i dag. I de to salongene står sofaer og stoler fra den danske designeren Bruno Mattson. Spisestuen prydes av bord og stolklassikere fra Børge Mogensen. Små keramikkfisker som Kari Agner har designet, står på spisebordet til daglig og kan brukes både som selvstendig dekor og som salt- og pepperbøsser.

Huset er pusset opp med flunkende nytt Uno-Form kjøkken og bad med sanitærutstyr fra Vola. Det er ikke så mye som tyder på at det bor et pensjonistektepar i denne boligen. Kari Agner

Byste, Kvinneportrett, Kari Agner.

har brukt sine interiørarkitektkunnskaper når hun har valgt løsninger både utvendig og innvendig. Huset består av en husklynge på tre enheter som står tett inntil hverandre bundet sammen med et utvendig atrium. Uteplassen har sydlig atmosfære med mange sitteplasser og store og små blomsterkrukker med planter i alle farger og fasonger. Utvendig panel på huset med spisst tak er malt i klassisk hvitt. Ytterdørene har fått en spesialblandet mørkeblå valør, som var den originale fargen på ytterdører i gamle dager i Egersund. I historiske omgivelser preget av gammel b ­ ebyggelse har Kari Agner våget å bryte opp det nostalgiske ­uttrykket med moderne designmøbler og et latinskinspirert ­uterom med middelhavsstemning og frodige blomsterkrukker og kar. Også i sitt atelier har hun skapt moderne atmosfære med lyse veggfarger på gulv og tak. Store takvinduer slipper inn lys og luft i det idylliske atelieret.

Til neste år skal Kari Agner ha flere utstillinger. Våren 2012 stiller hun sine arbeider sammen med svenske kunstnere i Porsgrunn, i galleri Oksen. Denne samme utstillingen skal videre til Farsund galleri samme år. Hun er fremdeles i full vigør selv om hun nylig har rundet den magiske aldersgrensen og blitt pensjonist. Kunsten hennes er fortsatt vital, slik hennes eget vesen også er.

Kari Agner (f. 1944) Utdanning • Kunstakademiet i København, 1967–1972.

• Danmarks designhøyskole i København, 1964–1967.

Utstillinger i utvalg: • Tysværutstillingen, Aksdal, 2009.

• Østersund kulturhus, Sverige, 2007.

• Båhusgalleriet, Uddevalla, 2005.

• Ibsenjubileet, 1997.

3/2011

97

Reims – mer enn et katedralbesøk I den idylliske franske byen Reims der en av Frankrikes mest betydningsfulle katedraler ligger – Katedralen i Reims – finnes det også en litt mer ukjent kulturskatt, nemlig landets eldste champagnehus – The House of Ruinart. De befinner seg kun ti minutter fra hverandre. Her kan du oppleve flere sider av fransk kultur.

Tekst Hilde Hernes / Foto Ruinart og Hilde Hernes

Katedralen i Reims, også kalt for Vår Frue, anses som den fremste gotiske katedralen i Frankrike. Den gotiske stilen regjerte for øvrig mellom ca.

1150 og 1550, særskilt i Vest-Europa, den fødtes rundt 1140 i NordFrankrike. Historien til Reimskatedralen er spesiell: Den erstattet en eldre domkirke fra det 9. århundre, hvilken brant ned 6. mai 1219, og som stod plassert på stedet hvor kong Klodvig lot seg døpe i år 496 av den kristne ånd. Klodvig ble dermed symbolet på den romerskkatolske kulturens seier over barbarhøvdingene. I likhet med mange andre kirkebygg på denne tiden tok det tid å få bygd Vår Frue, både med tanke på arbeidskraft og økonomiske ressurser. Katedralen i Reims ble bygget i perioden 1252–75, men dens vestre del av fasaden ble ikke ferdigstilt før på 1300-tallet.

Tegningene fra århundret før forble malen. Grunnet Klodvigs dåp ble katedralen i Reims kroningsstedet for Frankrikes konger fra det 12. til det 19. århundre, noe som gjør at denne katedralen er enormt betydningsfull i fransk historie.

Hvorfor kalle en katedral for Vår Frue, kan man kanskje spørre seg: Vår Frue er menneskets beskytter. Hun er Kvinnen som skal knele for menneskeheten på Jorden, den dagen hun 98

3/2011

står overfor Dommeren fra himmelriket. Det er ikke bare katedralen i Reims som forholder seg til denne narrasjonen, men alle de gotiske katedralene. Vår frue spiller både på middel­ alderens og korsfarertidens høyeste ideal som eksisterte under den gotiske perioden: Hun er treenigheten av Kvinnen, jomfruen og moderen og blir brukt som utsmykning flere steder på de gotiske katedralene.

De gotiske katedralene billedgjør med både statuer og utsmykninger speculum majus, eller verdensbilde som en helhet.

Temaer fra teologien med fortellingene om Marias liv og Jesu barndom var obligatoriske, i tillegg til nattverden, korsdøden, oppstandelsen og himmelfarten. I tråd med dette ble moralske dilemmaer synliggjort, med kampen mellom godt og ondt eller dyder og laster.

Ellers var katedralene utsmykket med tematikk fra naturen, vitenskapen og historien. Alle sfærer innenfor menneskelivet skulle skildres, på den måten kunne katedralen fungere som en moralsk instans. Samtidig må det understrekes at den gotiske stilen var menneskelig: Katedralene bugner over av menneskelige følelser som frykt og kjærlighet gjennom sine fortellinger – det er nærmest umulig å ikke bli fascinert over spennvidden av fortellinger i statuene, utsmykningen eller i glassmaleriene når man går inn i en katedral. Her vises livets syklus fra fødsel, død til gjenoppståelsen. De arkitektoniske gotiske nyvinningene med spissbuer, ribbekrysshvelv og strebebuer, som både

forsterket kirkebyggets basis og muliggjorde for en oppløsning av veggene, resulterte i skyhøye katedraler hvor de tidligere murveggene ble erstattet med glassvinduer. Lyset eller Guds lys skulle flomme inn i det hellige bygget og få utsmykningene til å fange seerne enda mer. I de største katedralene ble det også vanlig med et stort midtskip med et mindre sideskip på hver sin side, slik at lystilgangen kunne utnyttes til det fulleste – dette var og er et mektig skue.

En kulturell perle Første september 1729 ble det første champagnehuset i Frankrike åpnet – som gikk under navnet The house of Ruinart. På åpningsdagen skrev Nicolas Ruinart, som oppfylte sin onkels drøm om å skape noe utsøkt av druene på vingården, In the name of God and the Holy Virgin shall this book be opened ... Dette var starten på et eventyr hvor edle, utsøkte dråper blir laget den dag i dag. Gjennom århundrer har Champagnehuset i den lille franske byen Reims strebet etter å skape noe unikt med kvalitet. Med deres base i ord som nyskapning, åpenhet, og deres sanne jakt etter å skape noe estetisk vakkert både smaksmessig og i deres utforming av flaskene som i og for seg er selve smykket – har de klart det de satte seg fore. Champagnen som lages her, ansees som en av verdens fremste på verdensbasis. Champagnehuset Ruinart er tross alt Frankrikes eldste champagnehus, og det lever i beste velgående: Hvis man er interessert i fransk vin og kultur, kan man dra hit på en overnattingstur for å se de flotte vinrankene, besøke vinkjelleren og drømme seg vekk ... Ved avreise får man et glass på huset som en hyggelig gest, og hvis man er heldig, får man kanskje smake deres nyutviklede champagne R de Ruinart. Som all deres champagne er også denne utsøkt: den er laget av Chardonnay- og Pinot Noir-druer. Idet man nyter et sipp av de sprudlende dråpene, får man med det samme en liten brusning på tungen, og man kjenner en smaksrik sødme som like etter blir erstattet av en surhet som blir balansert i ganen ... Ruinart-huset er som nevnt opptatt av det estetiske hvor både smaken og utseendet teller: R de Ruinart er særdeles

innbydende med dens gylne glitringer og krystallaktige skinn som stråler gjennom dens ellers gule fargetone – som akkompagneres med fine, livlige bobler. Å lage champagne er en kunst for smaksløkene og synet, på samme måte som man blir bergtatt stående fremfor et maleri av Picasso. Det er umulig å forbli uberørt over det ekstravagante uttrykket det gir, og ikke minst kunnskapen som ligger til bunns.

Mannen som stod bak idéskapelsen av det anerkjente Champagnehuset, het Dom Thierry Ruinart, en benediktinermunk. Han selv og hans familie var en gammel bomullsproduksjonsfamilie som drev med eksport. Det var under hans mange turer rundt om i Europa at han oppdaget de aristokratiske sirklene rundt kongehuset og deres lidenskap og entusiasme ovenfor champagnen. Dom Ruinart fortalte ivrig om engasjementet rundt de sprudlende dråpene til sin bror, Nicolas, og begynte å fabulere rundt ideen om å satse på champagne som eksportvare fremfor bomullen. Han var en sann pioner som forutså muligheten og suksessen for en virksomhet innenfor skapelsen av champagne.

Det var først med Nicolas Ruinarts sønn, Nicolas, at Champagnehuset så dagens lys. Nicolas hadde hørt om sin onkels idé og videreutviklet den til den champagnen vi kjenner i dag. Han hadde kløkt: I den spede begynnelsen av vinskapelsesprosessen pakket han inn en flaske i et stykke tøy til hver av kundene i bomullsforretningene. På den måten fikk han markedsført seg som vinskaper, og ikke minst ble vinen hans kjent utover store geografiske områder. Med tiden tok etterspørselen til, og i år 1735 hadde Ruinart-skipene som fraktet bomull, blitt overgått av skip lastet med ulike typer vin og champagneflasker. Et lite stykke fransk kultur var begynt ...

Kilder: Jens Thiis: Gotikkens tidsalder: De franske katedraler. Kunst i skolen, Oslo, 1961.

Fred. S. Kleiner, Christin J. Mamiya og Richard G. Tansey: Gardner’s Art Through The Ages. Eleventh Edition. Harcourt College Publishers, 2001. www.ruinart.com

3/2011

99

Hverdagens poesi Miquela Nicolau fra Mallorca maler bilder som kretser rundt et selvbiografisk intimt univers fra dagliglivet. Selv beskriver hun det som hverdagspoesi.

Tekst Nelly Malmanger / Foto fra kunstner

Testimoni, blandet teknikk p책 tre.

Tancat, olje på lerret, Miquela Nicolau.

Harmonious, olje på lerret, Miquela Nicolau.

MALLORCA (KUNST) Fra Palma de Mallorca er det 40 kilometer til innlandsbyen Felanitx. Bussen bruker en time på å svinge seg gjennom et lappete jordbrukslandskap, søvnige landsbyer og grønne åser i det fjerne.

– Dette er ikke mitt landskap, forteller Miquela Nicolau. Jeg liker det sydlandske landskapet med havet som flyter sammen med stranden og en endeløs horisont mye bedre.

Den lille, elegante damen vi har kommet for å intervjue, bor midt i byen, i et hus fra begynnelsen av forrige århundre som hun møysommelig har restaurert. Det har tatt 40 år, forteller hun.

I dag fremstår det som et harmonisk sted hvor hun bor, arbeider og driver galleri.

Når vi tar i ytterdøren til galleriet, klinger det lyst fra en dørbjelle, og Nicolau ønsker oss velkommen med et stort smil, ­undersøkende øyne og en hvit puddel i armene.

– Hvordan vil du beskrive bildene dine?

– De fleste representerer en idealisert verden. Et av de få landskapsmotivene som går igjen i bildene mine, er et diffust landskap med et hus, som symbol på et slags tilfluktssted.

– Jeg var veldig nysgjerrig, og likte å lese og studere. I landsbyen Campos, hvor jeg vokste opp, var det ikke bibliotek, men bokhandelen lånte ut bøker mot betaling.

Dagdrømmene fikk etter hvert konkrete resultat, i form av interiører. Det aller første var et dukkehus laget av papir, av ark hun rev ut av skolebøkene.

– Helt fra jeg var liten, har jeg komponert stilleben og laget interiører, forteller hun.

– Den eneste gangen jeg ble straffet på skolen, var en gang jeg ikke fulgte med i timen fordi jeg var opptatt med å brette og farge papirmøbler til et dukkehus jeg installerte i skuffen på pulten min. Jeg husker godt at nonnen rev i stykker møblene og dekoren i dukkestuen, og kastet det i søppelet.

– Jeg har alltid likt å lage det vakkert og harmonisk rundt meg.

Hadde jeg ikke vært maler, ville jeg helt sikkert vært interiørarkitekt, sier hun ivrig. Det må være en fantastisk jobb å hjelpe andre å skape et hjem som får dem til å trives, og som uttrykker den de er.

Da hun begynte å male, tok hun rommene og stillebenene med seg inn i bildene. Ofte bare som en antydning i form av et feminint objekt, et tøystykke, en blomst, en frukt som løser seg opp i et rom av delikate abstrakte fargeslør.

– Komposisjonen jeg alltid kommer tilbake til, består av et figurativt element som leder blikket inn i maleriet, noe som får tilskueren til å fortsette å undersøke den abstrakte komposisjonen som omgir inngangsobjektet. Jeg er en veldig typisk fetisjist på den måten at jeg har en forkjærlighet for enkelte objekter som har betydd mye for meg. I bildene mine går ofte selvbiografiske elementer, som for eksempel klær, igjen. Da jeg var ung, var det å få en ny kjole en stor begivenhet, og alltid forbundet med stor forventning.

Andre elementer Miquela Nicolau ofte maler, er møbler, mat og feminint lencerie. Det private og hemmelighetsfulle gir til tider en undertone av noe forbudt, noe som igjen fremkaller en følelse av

Da jeg vokste opp på 50-tallet, var jentene programmert til å gifte seg, få barn og leve et liv innenfor husets fire vegger.

Nicolau hadde derfor ikke noe valg, hennes sterke uttrykksbehov måtte få utløp innenfor dette private universet som var husets fire vegger, og bildene hennes har et sterkt selvbiografisk fundament. Moren døde da Nicolau var tre år, og hun følte seg lite forstått som barn. Dette var uten tvil en av grunnene til at den lille jenten flyktet inn i en drømmeverden hvor alt var idyllisk.

Det var min idealverden, sier hun selv om den perfekte verdenen var ren fantasi. En av de tingene hun lengtet etter, var estetikk.

– Noe som fullstendig manglet i barndomshjemmet, forteller hun. Den samme drømmen fant hun i bøkene.

3/2011

101

spenning og en viss sensuell aura. Hun reiser ikke langt geografisk, ofte ikke lenger enn til sin egen sofa, men den indre drømmereisen er hele tiden til stede i bildene til Nicolau.

Flere ganger har hun forsøkt å frigjøre seg fra denne intime private tematikken i bildene sine, forteller hun.

– Helt til jeg leste en kronikk av en kunstkritiker som i forbindelse med en av mine utstillinger skrev at noe av historiens beste kunst er selvbiografisk. Selv foretrekker hun å kalle den autentisk, fordi den uttrykker noe selvopplevd, følelser hun forsøker å feste til lerretet. Symbolisert ved farger, landskap eller hverdagslige objekter.

– Kunst behøver ikke være storslått, sier hun på sin forsiktige, men overbevisende måte. Det viktige er å formidle følelser, og det hverdagslige representerer noe universelt, noe alle kjenner seg igjen i. Nicolau forsvarer hverdagen med stor entusiasme.

– Det er jo det livet vårt består av, sier hun fast. Ekstraordinære dager kan vi kanskje telle på en hånd, derfor er det så viktig å leve i nuet, å nyte øyeblikket og gjøre det beste ut av hver eneste dag.

Men hun innrømmer at det umiddelbare direkte uttrykket som er typisk for unge kunstnere, forandrer seg når man blir eldre.

– Årene gir deg en bagasje som i mine bilder ofte symboliseres av alle de tynne lagene med maling. De er tidens slør, sier hun.

– Det jeg er på jakt etter i bildene mine nå, er ro, likevekt og mysterium. Derfor arbeider jeg for tiden med en toneskala som springer ut fra en farge.

– Hvor viktige er fargene for deg?

– Veldig viktige. Jeg har en klassisk kunstutdannelse, med mye tegning, men jeg har aldri følt meg tiltrukket av tegning. Jeg liker å arbeide med diffuse, utflytende former.

– Bildene dine uttrykker ro og harmoni. Er du en rolig person?

– Nei, ikke i det hele tatt, ler hun. Jeg er en veldig nervøs person. Men når jeg maler, stenger jeg alle forstyrrende elementer ute. Jeg lytter til musikk når jeg arbeider, og den hjelper meg til å gå inn i min egen kreative verden.

– Hvordan er arbeidsprosessen? Vet du hva du skal male når du stiller deg foran et nytt lerret, eller arbeider du impulsivt?

– Nei, alt er nøye planlagt: tema, materialer og farger. En annen ting er om det blir slik som planlagt, ting har ofte en tendens til å forandre seg under prosessen. Kunst er ikke statisk, den er hele tiden i bevegelse.

Noe som karakteriserer Nicolaus sine bilder, er de mange tynne lagene med maling. Dem hun selv kaller tidens slør.

– Bildene mine kan ha over ti lag med maling, og det er en lang prosess når man maler med olje, forklarer hun.

Nicolau forteller at hun har eksperimentert med materialer som aske og jord, men at det er olje som er basisen. Det er det nobleste materialet. Selve grunnlaget.

– Hvordan vet du når et bilde er ferdig?

– Det er det vanskeligste med hele prosessen. Mellom hvert lag setter jeg bildet bort noen dager for å få avstand.

Når hun tar det frem igjen, legger hun til eller maler over, forteller hun. Det verste hun kan tenke seg, er et overarbeidet bilde.

– Da er det bedre med et uferdig bilde, for det kan likevel uttrykke det jeg vil fortelle, i motsetning til et overlesset bilde, som bare er tungt.

Hun har flere bilder under arbeid samtidig.

– Men alltid med samme tema, understreker hun.

Og legger til at et tema hun har veldig lyst til å jobbe med nå, er lukkede rom som skuffer og skap.

102

3/2011

– Små rom som inneholder hemmeligheter. Et annet tema som jeg ønsker å utforske, er musikk. Musikk er den sterkeste måten å uttrykke følelser på, og har alltid betydd veldig mye for meg. Jeg har lyst til å finne ut hvordan jeg kan feste musikk til lerretet. Hun fortsetter å ramse opp tema hun gjerne vil male ...

– Jeg har tema til minst 20 utstillinger, ler hun.

– Og når er neste utstilling?

– I april 2011 deltar jeg på en utstilling i Barcelona, sammen med syv andre kunstnere. Den skal deretter vises her i galleriet.

I hele september 2011 skal jeg ha en utstilling av mine egne arbeider her i galleriet.

Galleriet er en forlengelse av Miquela Nicolaus kreative verden. I tillegg til å arrangere utstillinger av andres kunst har hun installert en butikkavdeling, hvor hun selger alt fra grafikk og skulptur til kunsthåndverk og smykker. Vareutstillingen er ­arrangert i vakre stilleben på det flislagte gulvet, eller nøye ­dandert i montere hun selv har designet.

Stemningen i galleriet er varm og uhøytidelig.

– Jeg ville ikke at galleriet skulle være noen hvit, kald kube, som folk flest ikke våger å gå inn i, sier hun bestemt.

– Målet er at folk som vanligvis ikke går på kunstutstillinger, skal føle seg velkommen, og i butikkdelen forsøker jeg å friste med et variert vareutvalg. Nicolau forklarer at hun vil at butikken skal fungere som en inngangsport til selve kunstgalleriet, og at de som vanligvis ikke går på kunstutstilling, skal få lyst å gå inn.

Atelieret til Nicolau er et kreativt kaos. På staffeliet står et ­lerret dekket med et blått tøystykke.

– Jeg eksperimenterer med nye underlag, forklarer hun. Det glatte, tynne bomullsstoffet som hun limer rett på lerretet, gjør det lettere å få den transparente effekten som ofte karakteriserer bildene hennes. Fra loftsatelieret går vi ned en etasje til den hyggelige blå salongen hvor Nicolau poserer med hunden Wilma, som hun ikke har sluppet av syne under hele intervjuet. De store, franske vinduene slipper inn det vakre middelhavslyset, og på balkongen blomstrer bougainvilleaen. Ingen tvil om at Miquela har lyktes i å omgi seg med den harmonien hun lengtet etter som barn. Og det beste av alt er at du kan besøke Espai d´Art Miquela Nicolau neste gang du er på Mallorca. Felanitx ligger bare knappe biltimen, den bedagelige bussturen tar nesten dobbel så lang tid, fra Palma by.

Miquela Nicolau (f. Campos, Mallorca 1942) Utdanning: • Hun studerte tegning, maleri og keramikk ved Kunst- og håndverksskolen i Palma, og maleri ved Det åpne universitetet i Palma ( Universitat Oberta) samt hos ulike kunstnere.

Utstillinger i utvalg: • 2011 Miquela Nicolau deltar på kollektivutstillingen Dues Ribes, på galleriene Galería Canals, Barcelona, og Espai d’Art Miquela Nicolau, Felanitx, Mallorca.

• 2010 Deltar på kollektivutstillingen ViArt, Centre cap Vermell, Artá, Mallorca.

• 2009 Regal Art 09, Espai d’Art Miquela Nicolau, Felanitx • ViArt, C’an Prohens, Kulturhuset, Felanitx, Separatutstilling, Ses Salines, Mallorca.

• 2008 Separatutstillinger i Pollenca, Palma og Uddeberg.

• 2007 To kollektive og en separatutstilling i Spania.

JONNY ANDVIK Maleren og hans verk: www.andvik.com Lost Love. Olje på lerret.

Salvador Dalí – helt privat – sett gjennom Vehìs kamera Den katalanske snekkeren Joan Vehí tok flere hundre unike bilder av Salvador Dalí. KUNST har besøkt den sympatiske hobbyfotografen i galleriet hans i Cadaqués, i Spania.

Tekst Nelly Malmanger / Foto Joan Vehí, Nelly Malmanger

CADAQUÉS, SPANIA (KUNST): I 2004 var det hundre år siden Salvador Dalí ble født i Figueras i Spania. Under forberedelsene til feiringen begynte det å gå rykter om at det var en mann i Cadaqués som hadde flere hundre ukjente fotografier av kunstneren.

– Det kom en liten notis om fotografiene mine i en lokalavis i Figueras, og neste morgen sto det fullt av journalister utenfor.

Jeg ble nesten skremt, ler Joan Vehí, som etter de siste seks årenes økende oppmerksomhet rundt de verdifulle bildene er blitt så vant med journalister og andre nysgjerrige at han tar oppmerksomheten med verdensvant naturlighet.

Huset til Joan Vehí ligger i Kirkegaten, Carrer Església, bare få meter fra den ruvende barokk-kirken, som er det første man får øye på når man kjører den svingete veien ned mot Cadaqués. I den smale, brolagte Call-gaten, som klatrer oppover mot kirken, stuper sjokkrosa bougainvilleaer nedover de hvitkalkede husfasadene. På trappene sitter naboene og slår av en prat mens de passer butikken og ungene som løper opp og ned. Vi tar til venstre i Kirkegaten, og straks står vi foran den grønne døren til Vehí.

Sittende i det hyggelige galleriet hans, omgitt av fotografier og en unik samling av antikke fotoapparater, forteller han oss 104

3/2011

om hvordan vennskapet med Dalí og interessen for fotografi resulterte i en unik billedsamling.

Hobbyfotograf Joan Vehí ble født i Cadaqués i 1929. Da han var fjorten år, fikk han tilfeldigvis et fotoapparat i hendene.

– Det var en ung bygutt som var med på druehøstingen som hadde det med seg, minnes Vehí. − Han tok masse bilder, men da han oppdaget at han ikke hadde film i apparatet, ble han så sint at han ville kaste det. Jeg protesterte, og han sa at dersom jeg ville ha fotoapparatet, kunne jeg bare ta det.

– Det ble begynnelsen på en livslang lidenskap?

– Ja, siden den dagen har jeg fotografert, forteller Vehí. Jeg har alltid fotoapparatet med meg.

De første motivene Vehí festet til filmen, var scener fra dagligliv og festdager i hjembyen. Fiske, brylluper, begravelser, druehøsting, alt som rørte seg i den lille, nesten isolerte byen, ble festet til filmen. Uten å tenke over det, men takket være hans egen nysgjerrighet og et godt blikk for gode motiver, opparbeidet Vehí seg et unikt historisk portrett av Cadaqués.

Flere internasjonale billedbyråer har villet kjøpe samlingen, men Vehí vil ikke selge.

– Det er viktig at denne samlingen forblir i Cadaqués, som en del av historien vår, helst i form av et museum, sier han fast.

Selv har han gjort om sitt snekkerverksted til galleri og arkiv for billedsamlingen. Han kaller det Museo de Fotografia Vehí.

Og det med rette; for i tillegg til de 120 000 fotografiene har Vehí også en imponerende samling av film og fotoapparater.

Noen av dem er helt fra slutten av 1800-tallet.

– Det er helt utrolig, men stadig flere kommer og gir meg gamle apparater fordi de har hørt at jeg samler. Nå har jeg flere hundre maskiner, og jeg har bare plass til en brøkdel på utstilling, sier Vehí mens han stolt viser oss siste tilskudd til samlingen: et filmapparat fra 1920-tallet.

– Har du faste åpningstider?

– Nei, jeg vil ikke binde meg til noen faste tider, men ofte er jeg her om ettermiddagene, forteller han.

Da kan hvem som helst banke på den grønne døren for å bli vist rundt, høre historier fra Cadaqués og se bilder av Dalí. De eneste betingelsene er at man er genuint interessert, forstår spansk og aller helst litt katalansk.

Kunstnerby Selv om nye, ukjente bilder av Salvador Dalí alltid vekker nysgjerrighet, er det også en annen viktig grunn til at denne spesielle fotografisamlingen har fått så stor internasjonal oppmerksomhet. Allerede da Vehí tok sine første bilder, var Cadaqués et møtested for katalanske kunstnere og intellektuelle, og mye takket være Salvador Dalís tilknytning til stedet ble det også et møtested for internasjonale kunstnere. Dalí vokste opp i regionhovedstaden Figueras, hvor faren var notar. Helt fra Dalí og søsteren Ana Maria var små, tilbrakte de somrene i Cadaqués.

Der omgikkes de andre sommergjester. Blant annet den kjente katalanske kunstnerfamilien Pitxot, som oppdaget og oppmuntret talentet til Salvador Dalí. Senere kom mange personligheter for å besøke Dalí og Gala, som gjorde den idylliske fiskerhavnen Portlligat, en kilometer utenfor selve Cadaqués, til sitt faste sommersted. Blant gjestene der var Garcia Lorca, Luis Buñuel, Walt Disney, Rene Char, Picasso og Marcel Duchamp.

Bohemliv – Når ble du kjent med Dalí?

– Det var etter 2. verdenskrig da han kom tilbake fra USA. Da eide han bare en liten fiskerhytte han hadde kjøpt i Portlligat tidlig på 30-tallet, like etter at han ble kjent med Gala. De første årene etter krigen bodde de i hytten hele somrene. Der levde de som ekte bohemer, minnes Vehí, og sov og laget mat i samme rom som Dalí malte.

Etter hvert utvidet de sommerhuset ved å kjøpe flere tomme hytter. Til slutt ble huset seende ut slik det er i dag, som en hvit surrealistisk labyrint, hvor fiskerhyttene er bundet sammen ved hjelp av trapper og ulike uterom.

I 1952 hadde Vehí blitt en habil snekker med eget atelier, og bare 23 år gammel ble han spurt om å lage møbler for Dalí.

Kunstneren var så fornøyd med resultatet at Vehí ble Dalís faste snekker.

Den spreke 81-åringen viser oss bilder av møblene og forteller at en av de største utfordringene var da Dalí ba ham om å lage møbler av oliventrærne som hadde frosset under den ekstreme kulden i februar 1956.

– Dalí hadde en olivenlund på eiendommen, og han mente vi burde bruke de døde stammene til noe nyttig. Oliven er en veldig hard tresort, sier Vehí og forteller at den fransktyske TV-kanalen Arte nettopp har laget et program hvor de intervjuer ham om nettopp det å bearbeide denne harde tresorten.

– Det er ikke så mange igjen av oss som behersker den kunsten, sier han beskjedent, og legger til vår store overraskelse til at Arte fant frem til ham etter at de hadde lest en artikkel jeg skrev om Vehís snekkerarbeid for et spansk spesialmagasin.

–Var ikke det morsomt? sier han og smiler bredt.

Møbeldesigneren Dalí Joan Vehí har ingen problemer med å finne frem i den store fotosamlingen sin; de til sammen 120 000 bildene er minutiøst arkivert og nummerert.

– Jeg har god hjelp av barnebarnet mitt, Irene, som hjelper meg med å digitalisere bildene, forteller han.

– Men har du hørt det siste, da? sier han plutselig og slår ut med armene.

– Kineserne vil lage en kopi av Cadaqués til en fornøyelsespark i Shanghai! Det var nettopp en kinesisk delegasjon her for å ta bilder og få kart over byen.

Joan Vehí forteller at kommunens offisielle gave til kineserne var hans egen rykende ferske bok, Joan Vehí i el seu escenari, et prakteksemplar på nærmere 500 sider, med fotografier fra livet og landskapet i Cadaqués. Spanske og internasjonale personligheter, med et nært forhold til stedet, og til Vehí, har bidratt med tekstene. En av disse er Antoni Pitxot, direktør for Dalí-museet i Figueras, Spanias mest besøkte museum etter El Prado. Pitxot beskriver vennskapet som oppsto mellom Salvador Dalí og Joan Vehí, som et forhold basert på en gjensidig respekt for hverandres arbeid.

Dalí hadde stor respekt for alle typer håndverk, sier Pitxot i boken.

Vehí var ikke bare en ypperlig snekker, han hadde også en fremragende evne til å tolke Dalís croquiser. Disse kjappe skissene, som maleren laget for å forklare Vehí hvordan han tenkte seg et nytt møbel, har Joan Vehí tatt vare på.

– Ofte besto de bare av tre streker, ler han, og så fikk man tenke seg til resten. I tillegg til å snekre møbler til huset i Portlligat laget han også møblene til slottet Púbol, som var en gave fra Dalí til Gala.

Somrene i Cadaqués En annen viktig ingrediens i det spesielle forholdet mellom maleren og snekkeren, ifølge Pitxot, var kjærligheten til Cadaqués.

Det karrige landskapet og det spesielle lyset på denne østlige utkanten av Iberiahalvøyen var en stor inspirasjonskilde for Salvador Dalí, og mange konkrete elementer i maleriene er lett gjenkjennelige for alle som har besøkt stedet. Et av de mest kjente motivene er den trekantede klippen Cucurucu, som stadig dukker opp i Dalís bilder. Eller det månelignende landskapet rundt Cap de Creus, så perfekt integrert i de drømme­ lignende motivene hans.

– Hvor ofte kom Gala og Dalí hit?

– Hver sommer, helt til Gala døde i 1982. De kom til påske og reiste igjen i oktober.

– Hvordan var Dalí?

3/2011

105

– Helt alminnelig, han arbeidet hele tiden, forteller Vehí, men innrømmer at når det var journalister eller fotografer i nærheten, ble han den showmannen som mange tror var den ekte Dalí.

– Men det var bare propaganda, smiler han lurt og trekker på skuldrene, mens han forsikrer oss om at Dalí helst likte å ha ro og fred til å male.

– Og så likte han å høre nytt fra Cadaqués. Ofte når jeg var ferdig for dagen, sa han til meg: Sett deg ned, Joan, og fortell meg hva de gjør inne i Cadaqués. Han spurte mye etter søsteren Ana Maria, og jeg fortalte det jeg visste.

– Men de to hadde vel vært uvenner helt siden Dalí kom på kant med faren?

– Ja, men det var nok helst Ana Maria som ikke ville ha noe med broren å gjøre. Spesielt etter at han slo seg sammen med Gala. Det at hun var ti år eldre enn Dalí og allerede gift, ble mye kritisert.

– Hvordan var Gala?

– Hun var veldig liketil mot meg, men hun kunne bli ganske skarp dersom hun var imot noen. Ellers var hun veldig diskret og intelligent. Hun likte godt å være på sjøen, og hver dag dro hun ut i den gule trebåten sin med en av fiskerne som rodde henne. Av og til helt til Cap de Creus. Hun snakket katalansk, forteller Vehí fornøyd, og legger til at det måtte hun for å snakke med hushjelpen og de andre ansatte.

– Hva spiste de da?

– Mye fisk. De fikk den jo helt fersk av fiskerne her. Dalí likte også å gå ned og se hva de hadde fått når de kom inn om morgenen. Og han lot dem ha garnene i kjelleren sin.

– Hva sa Dalí når du tok bilder av ham?

– Han brydde seg ikke. Han og Gala visste at fotografi var min store hobby, og de lot meg alltid ta de bildene jeg ville. Det var nok også fordi de stolte på meg, og visste at jeg ikke gjorde det for å tjene penger.

– Noen ganger, forteller Vehí, var det Dalí som ba meg om å ta bilder, som for eksempel når han fikk målt opp tomten sin i Portlligat.

På veggene i galleriet henger mange av fotografiene Vehí beskriver.

– Her, sier han og peker på et bilde av Dalí. Med sort parykk, stående under et helikopter som er festet til de berømte bartene hans, hadde Dalí kalt pressen inn til en performance.

Stuntet gikk ut på at helikopteret skulle løfte Dalí opp i luften etter bartene. Vehí forteller alt med en nøytral mine som ikke røper noe om hva han måtte mene om det ville påfunnet.

Men at det var uimotståelig stoff for en fotograf, viser den fantastiske fotoreportasjen hans.

– Men disse, da? sier vi og peker på noen andre fargefotografier av Dalí, omgitt av unge mennesker kledd i typisk 70-tallsstil.

– De er fra en av festene Dalí arrangerte i hagen sin i Portlligat. På 70-tallet ble Cadaqués et pilegrimssted for hippiene, de kom i hopetall, forteller Vehí.

Men de bildene Vehí selv setter mest pris på, er dem hvor kunstneren er avslappet og naturlig, slik han selv opplevde Dalí i sin daglige omgang med ham.

– Her, for eksempel, sier han og peker på et bilde av Dalí sittende på en sten på eiendommen sin, – poserer han, men på en

106

3/2011

helt avslappet måte. Et annet bilde viser Dalí som kysser Gala på kinnet, en intim og for Dalí helt uvanlig gest når det var fotografer i nærheten.

Et annet bilde viser Dalí sittende foran staffeliet malende på det store maleriet Oppdagelsen av Amerika.

– Dette fotografiet er heller ikke arrangert, sier Vehí alvorlig, det er Dalí helt konsentrert i arbeidet. Han likte å sitte når han malte, og derfor laget jeg dette spesielle staffeliet med skinner, slik at han kunne heise lerretet opp og ned etter behov.

– Du laget også rammer til lerretene og kasser til å frakte disse i?

– Ja, når sommeren var over, skulle maleriene fraktes til Paris eller New York. Det var ofte snakk om store lerret, opptil fire ganger fem meter, så vi spesiallaget kassene, og disse ble kjørt med esel og kjerre opp til hovedveien, hvor de ble hentet med bil.

Avskjed Ifølge Dalí selv kunne det ta flere dager før alle kassene og koffertene var pakket og kjørt bort. En hel serie av Vehís bilder viser Gala og Dalí utenfor huset sitt kledd i elegante byklær, klare til avreise. På alle bildene er de omgitt av ulike personer fra Cadaqués.

Vi tok alltid turen til Portlligat for å ønske dem en god reise og på gjensyn neste vår, forklarer Vehí.

Før vi tar avskjed med Joan Vehí, kjøper vi med oss et eksemplar av den vakre boken hans. Mens han setter seg ved skrivebordet for å dedikere den til oss, tar vi en siste runde i galleriet.

– Jeg skal sende deg invitasjonen til utstillingen min som åpner i Figueras i mars neste år, lover han, og ler når vi kommenterer at han kan ikke ha mye tid til å kjede seg ...

– Nei, etter at jeg pensjonerte meg som snekker, har jeg det travlere enn noen gang. Jeg har et nytt bokprosjekt også, smiler han lurt.

– Det skal jeg fortelle deg om neste gang du kommer ...

Når vi går, følger han oss til døren og lukker ikke før vi har svingt rundt gatehjørnet og er ute av syne. Vi rusler sakte ned til sjøen. Ved Cafe Maritim står statuen av Salvador Dalí, i kjent positur med stirrende øyne og snurrebarter, men uten spaserstokk. Forklaringen er at stokken blir stjålet hver gang en ny blir skaffet.

Turistene tar den med som souvenir. Så nå har kommunen i Cadaqués bare gitt opp, forklarer kelneren på Maritim.

Vi finner oss et bord på uteterrassen med utsikt over sjøen og inntar samme posisjon som Dalí på et av fotografiene vi nettopp har sett: godt tilbakelent mot caféveggen lukker vi øynene og kjenner solen som varmer, og bølgene som slår taktfast mot den lille, stenete stranden. Chaff, chaff, chaff ...

Utstilling i år Siden den første bølgen med utstillinger og intervjuer i forbindelse med Dalí-jubileet for seks år siden, har interessen for fotosamlingen til Joan Vehí bare økt, og et titalls utstillinger av fotografiene har vært arrangert, både i og utenfor Spania.

I 2011 er det femti år siden Figueras by arrangerte en stor fest til ære for Dalí, på tyrefekterarenaen i Figueras. Joan Vehí tok mange bilder fra festen. Disse skal vises på en utstilling i Figueras fra mars og utover sommeren 2011.

JAN BAKER post@janbaker.no

INSPIRASJON: KUNST & DESIGN

MARTIN BOYCE A Library of Leaves.

Foto: Stephan Altenburger.

GEORGE SHAW Poets Day.

MARTIN BOYCE No Reflections.

Foto: Gilmar Ribeiro.

GEORGE SHAW The Resurface.

Turnerprisen 2011 på BALTIC Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens kunstog håndverksskole, og vil i KUNST tipse leserne i en fast spalte om små prosjekter og opplevelser i kunstens verden. Hun bruker nettopp vår populærkultur som en viktig inspirasjon i sin egen kunst.

The Turner Prize ble grunnlagt i 1984 av en gruppe kunstnere kalt the Patrons of New Art, som skulle hjelpe til å kjøpe inn ung samtidskunst på Tate Modern. De valgte å oppkalle prisen etter maleren J.M.W. Turner fordi han i sin tid hadde et ønske om å opprette en pris for unge kunstnere for å hylle utviklingen av samtidskunsten. Prisen er ment å hedre og utmerke britiske kunstnere under 50 år basert på kunstnernes fremragende arbeid eller utstilling det året nominasjonen finner sted.

Turnerprisen blir regnet som Storbritannias største og mest prestisjetunge i sitt slag og har også tyngde som en av verdens viktigste kunstpriser. De nominerte kan jobbe i alle slags medier innen kunstfaget. The Tate

Gallery er organisator bak prisen som også resulterer i en stor utstilling, vanligvis avholdt i Tate Gallery's lokaler i London, men i år stiller de nominerte ut på BALTIC, som er et internasjonalt visningssted for samtidskunst lokalisert i et stort industribygg i byen Gateshead.

Hvert år hviler det spenning og stor forventning rundt avsløringene av de fire nominerte til Turnerprisen. Det ligger også en aura av oppstandelse og kontroversielle aktiviteter i forkant av avsløringen, og det er en massiv presse og medieoppmerksomhet knyttet til begivenheten hvert år. Blant vinnerne og nominerte ser man en tydelig tendens til at vinneren jobber innen konseptuelle medier, noe som også er med på å skape overskrifter, og det stilles ofte kritiske spørsmål fra publikum som: Er dette kunst ? ... Turnerprisen er ment med tanke på å fremheve unge, nyskapende kunstnere som ikke alltid er kjent for de store publikumsmassene, og på den måten

HILARY LLOYD Crane.

Copyright the artist.

HILARY LLOYD Man. Copyright the artist.

KARLA BLACK What To Ask of Others.

Foto: Jonty Wilde.

fungerer prisen også som døråpner i forhold til hva som foregår i samtiden på kunstfronten. Prisen er basert på kommersielle sponsorer, og hvert år er det nye bidragsytere. Flere store aktører som Channel 4 og Gordon's gin har tidligere vært med på å heve prisens økonomiske verdi der også alle de nominerte mottar et vederlag.

I år er det de fire nominerte kunstnerne Martin Boyce (installasjon/skulptur), Karla Black (skulptur), Hilary Lloyd (video/installasjon) og George Shaw (maleri). Kanskje er ikke dette veldig kjente navn for de fleste her hjemme og heller ikke for de fleste i Storbritannia. Bare det å bli nominert til Turnerprisen er enormt anerkjennende, og det har resultert i det virkelig store gjennombruddet for mange britiske samtidskunstnere. Listen med nominerte fra 1984 til 2011 er lang, og ofte har de nominerte kunstnerne blitt like mye lagt merke til for enten kontroversielle bidrag til utstillingen, kommen-

KARLA BLACK Help Is Not Appealing.

Foto: Nick Ash.

tarer i media eller annen oppførsel. Som for eksempel kunstneren Tracy Emmin, som skapte furore med sin installasjon «My Bed», og fortsatt blir hun ofte feilaktig betraktet som vinner av prisen det året, selv om hun kun var blant de nominerte. Vinneren i 1999 var Steve McQueen, men han kom helt i skyggen av medieoppstyret Tracy Emin forårsaket. Andre navn som har hatt stor betydning på britisk kunstscene, og som har stukket av med prisen, kan nevnes: Damien Hirst, Gilbert & George, Anish Kapoor, Antony Gormley og Susan Philips. Blant de nominerte opp gjennom historien befinner det seg storheter som Lucian Freud, Peter Doig, Mona Hatoum, Gary Hume og Sam Taylor-Wood. Årets utstilling på BALTIC åpner 21. oktober og varer til 8. januar 2012.

Se mer om Turnerprisen og de nominerte på www.balticmill.com/.

3/2011

109

KUNSTUTSTILLINGER: ANMELDELSER

Garantert suksess

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv.

Han leverer også kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle utstillinger til KUNST.

HVA: Malerkongene – Anders Zorn og Odd Nerdrum HVOR: Blaafarveværket, Åmot i Modum NÅR: 21/5 – 25/9 2011

BLAAFARVEVÆRKET (KUNST): Det kryr av nakne damer i sommerens store publikumsmagnet: Odd Nerdrum møter Anders Zorn på Blaafarveværket.

Tidsskriftet Kunsts trofaste lesere vet etter hvert masse om Odd Nerdrums (1944) kunst og personlige historie gjennom artikkelserien vi har trykket. Nå får de også mulighet til å se hans malerier i virkeligheten, i et omfang som sjelden er å se i Norge.

Rosinen i pølsen er imidlertid svenske Anders Zorn (1860–1922). Begge har en forkjærlighet for nakne damer, og de eksellerer i gjengivelsen av naken hud.

Men bortsett fra denne ene fellesnevneren er det ikke mange – om noen – grunner til å sette de to kunstnerne sammen. Det eneste er at det er to strålende dyktige og folkekjære malere vi har med å gjøre.

Blaafarveværket tar populismen helt ut med den tabloide tittelen Malerkongene. Det er kanskje ikke så rart, all den tid kretsen rundt Nerdrum har forsøkt å plassere ham på en trone som en kunstner (beklager, han er jo kitschmaler) med et spesielt kall. Som den folkelige institusjonen Blaafarveværket er, bruker de mytespinningen til sin fordel.

I katalogen finner forfatteren av artikkelserien i KUNST, Nerdrums nære medarbeider, tidligere gallerist og leder av The Nerdrum Institute, Bjørn Li en fellesnevner i de to kunstnernes biografiske historie og ikke minst i kunstoffentlighetens behandling av dem. Men det er Lis utledning av individets kamp mot kollektivet i spesielt Nerdrums billedunivers som er tankevekkende. Han setter Nerdrums utvikling inn i et interessant perspektiv, men han unnlater heller ikke å sparke Zorn på skinneleggen i forsøket på å bygge Nerdrums heltestatus. Slik jeg tolker Li, er det bare én malerkonge i denne utstillingen. Der tar han feil.

Der Zorn proklamerer sin kjærlighet til virkeligheten, har Nerdrum en motsatt strategi: Hans bilder representerer en flukt fra virkeligheten. Der Zorn forholdt seg til verden med alle dens aspekter, er Nerdrums strategi å sette opp et alternativ.

I de senere årenes Nerdrum-malerier er atmosfæren ofte tilslørt, gjengivelsen av verden er sett på skjeve, og konflikten mellom menneskene og det omgivende landskap er tonet ned. Nerdrums bilder er en flukt fra det kollektive samfunnet.

I dette ligger en formidabel ironi: Odd Nerdrums kunst er høyt elsket av et publikum som kollektivt utgjør det samfunnet han flykter fra. Det er kanskje ikke så rart at han har trukket seg tilbake fra offentligheten?

Livet innen familien fremstilles som tilfluktsstedet i Odd Nerdrums kunstneriske univers. Hvile er ett av hans ferskeste malerier.

Foto: Blaafarveværket/Courtesy The Nerdrum Institute.

Enhörning viser at det er større dybder i Anders Zorns kunst enn bildet av den enkle og overflatiske sosietets- og nakenmaleren. Foto: Blaafarveværket.

Fryktens minneverdige utfordringer

HVA: «Skrik. En utstilling om frykt» HVOR: Vestfossen kunstlaboratorium, Vestfossen NÅR: 7/5 – 2/10 2011

VESTFOSSEN (KUNST): Hva skal vi med kunst? Og kan kunst ha noen som helst virkning? Det blir det nødvendig å snakke om når frykt er tema for Vestfossen Kunstlaboratoriums stort anlagte utstilling.

Med tittelen Skrik. En utstilling om frykt gjør de det ikke lett for seg på Vestfossen Kunstlaboratorium. De har ikke vært redd for å provosere opp gjennom årene, og med kunstner Morten Viskum i spissen og kurator Göran Green tilbake igjen er ikke redselen for å sjokkere stor.

Likevel er det ikke sjokkeffektene, de erigerte peni­ sene og seksuelle handlingene du husker etter å ha ­besøkt Vestfossen. Til å handle om frykt er årets utstilling på en måte nesten tannløs. Like fullt er utstillingen både severdig og minneverdig.

Det er først etterpå at fryktens realiteter renner inn over deg. For selv om Michael Kirkham tar for seg enhver manns store mareritt – å få penis skåret av – i ti detaljerte blyanttegninger, er det ikke den typen skildringer som ­dominerer. Selvfølgelig er slike skrekkscenarier ikke til å komme utenom, men i etterkant er det de stillferdige og skulpturelle verkene, også innen film og maleri, som fortsetter å svirre rundt i hukommelsen. For eksempel Roland Perssons The last horse on earth, en skulptur av en døende hest så stakkarslig og medtatt at den brenner seg inn i det du måtte ha av medfølende hukommelse.

Det er det som er så ille med frykt, at den, for å sitere filmskaperen Fassbinder, setter seg i sjelen og eter den opp. Dette er noe helt annet enn en skrekkfilm, og det er verkene som behandler frykt på en subtil, underkommunisert måte som blir med deg hjem. Som Pilvi Takalas film Real Snow White der hun utkledd som Snøhvit blir nektet adgang til Disneyland i Paris.

Her er det vår redsel for det ukjente og for det å skille seg ut som blir pirket i. Og med Jukka Vikbergs naturtro skulptur av en liten gutt som ligger og hulker under et vindu, eller Heli Ryhänens komiske plast- og tekstilskulptur av alle småbarnsforeldres store mareritt, å miste barnet sitt, her i form av Madonna og Jesusbarnet fra en kjent altertavle i Roma, blir frykten svært konkret. Det er da du skjønner at kunsten angår deg.

Heli Ryhänens Connection in confidence minner oss om alle foreldres store skrekk: Å miste barnet.

Foto: Vestfossen kunstlaboratorium.

Pilvi Takalas film Real Snow White dreier seg blant annet om kommersielle krefters frykt for å bli utfordret i sin egen lekegrind. Foto: Pilvi Takala.

Roland Perssons The last horse on earth gjør dypt inntrykk.

Foto: Lars Elton.

3/2011

111

Identitetens ytterkanter

KUNSTUTSTILLINGER: OMTALER

Kistefos-museets sommerutstilling balanserer mellom himmel og helvete: Himmelen som i paradis. Helvete på denne jord.

Marc Quinn tilhører den internasjonale samtidskunstens toppsjikt, og det at Kistefos-museet både viser utstilling og utvider skulpturparken med en av hans skulpturer, er verdt litt oppmerksomhet.

Quinn ble for alvor kjent da han i 2001 lagde en avstøpning av sitt eget hode formet i frosset blod, og da han i 2005 fikk plassert sin marmorskulptur av den høygravide og multihandikappede Alison Lapper på den tomme, fjerde plinten på Trafalgar Square i London. I Oslo er han representert med en yogaskulptur av Kate Moss i Folketeaterpassasjen, og Kistefos-museet har tidligere vist en annen Kate Moss-skulptur. Årets utstilling dreier seg om identitet, ikke minst hva som er igjen av den når vi møter livets ytterkanter. Quinn viser flere stilleben og store fingeravtrykk-malerier pluss en serie skulpturer knyttet til hinduistiske dødsriter. Den kanskje sterkeste skulpturen er imidlertid versjonen av det berømte bildet fra Abu Ghraib-fengselet. Den minner oss om hvor skjørt menneskeverdet er. Utstillingen vises til 9. oktober.

Marc Quinn gir deg lidelsen rett i fjeset.

Hvordan skal vi, i møtet med en skulptur som dette, takle menneskers ondskap?

Foto: Marc Quinn/Kistefos-museet.

I huset bakenfor huset Årets Festspillkunstner i Bergen nyter stor respekt. Hun benytter sjansen til å utfordre seg selv.

Hanne Borchgrevink maler hus. Punktum. Så enkelt og fordomsfullt kan man omtale den respekterte kunstnerens virksomhet. Derfor kom det også som en overraskelse for mange da hun i fjor ble utnevnt som årets Festspillutstiller i Bergen. Det er tradisjonelt sett den mest prestisjetunge soloutstillingen norske kunstnere får, og de senere årene har aldersgjennomsnittet gått alvorlig ned. Men så, i fjor kom Leonard Richard, og i år følger Bergen kunsthall opp med Hanne Borchgrevink, som blir 60 år i år.

For Borchgrevink er det de eviggyldige maleriske problemstillingene det dreier seg om. Det handler om formale problemstillinger og vår opplevelse av fargen. I møtet med huset som form blir den grunnleggende utfordringen omdannet til pulserende liv. Utstillingen står til 21. august.

Hanne Borchgrevink viser nye sider under Festspillutstillingen i Bergen kunsthall, som her i Jensebu 1 – ca 78° 49,180’ N 012° 37,130’ E. Foto: Halvard Haugerud.

Sin tids største Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv.

Han leverer også kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle utstillinger til KUNST.

Nasjonalmuseet hedrer en av våre største malere Erik Werenskiold (1855–1938) er kanskje ikke den mest kjente av våre klassiske billedkunstnere, men bilder som Fra Telemark (1883) og En bondebegravelse (1885) står som spikret i vår nasjonale, visuelle hukommelse. Når vi tar med illustrasjonene til Asbjørnsen og Moes eventyr, en rekke kjendisportretter fra hans egen samtid og ikke minst det at han var med og startet Høstutstillingen, blir det en mangfoldig og folkekjær kunstner vi får øye på.

Nasjonalmuseet trekker ham nå frem i lyset igjen. Utstillingen søker å undersøke nærmere det mangetydige ved Werenskiolds kunstnerskap.

Utstillingen i Nasjonalgalleriet åpner 10. juni og står til 11. september.

Erik Werenskiolds En bondebegravelse (1885) regnes som et av hovedverkene i norsk kunsthistorie. Foto: Nasjonalmuseet.

KITH MJĂ˜EN art@kithmjoen.com

Utstilling pĂĽ Ramme Gaard fra 1. juni til 14. august

Ramme Gaard. Rammeveien 90. 1545 Hvitsten. tlf. 64983200 www.rammegaard.no

1

TA EI KUNSTPAUSE I

SELJORD Seljord er staden som satsar på kunst- og kultur, og det gler me oss over å få vise til besøkande.

Me ynskjer deg velkomen til Seljord.

1. KIKKESKÅP Lokale segner har inspirert kunstnarar til å utsmykke kikkeskåp som opnar blikket for landskapet og sogene.

2. EVA BULL HOLTES MUSEUM Midt inne i fjellbygda Åmotsdal finn du Eva Bull Holtes Museum, eit vakkert bygg med ei eineståande utstilling av hennar livsverk, der Inger Sitter er årets gjesteutstillar.

3

3. SOMMARUTSTILLINGA I KUNSTLÅVEN I år byr Seljord kunstforeining på ei eventyrleg utstilling med ti samtidskunstnarar og stor bunadsutstilling med bryllaupsdrakter frå Telemark.

4. NUTHEIM Kunstnarhotellet Nutheim gjestgiveri byr på ei unik atmosfære der kunsten har vore i høgsete i over 100 år. Kunstnarar som Erik Werenskiold og Henrik Sørensen bruka trehotellet som base for sine turar ut i naturen. I dag kan ein framleis får ei god seng og eit godt måltid på Nutheim, som ein må rekne som eit levande galleri.

OPPLEV KUNST I SELJORD 2 dagars tilbod inklusive frukost, lunsjpakke og ein 3 rettars middag, samt billettar til Eva Bull Holtes og Seljord kunstforeining sine utstillingar: Enkeltrom 2.250,- pr pers Dobbeltrom 1.895,- pr pers 2 døgn på Nutheim inklusive frukost, lunsjpakke og tre rettars middag www.nutheim.no / tlf 35 05 21 43 4 Møtestad Seljord: www.seljordportalen.no / tlf 35 05 04 00 110 Seljord kunstforening: www.seljordkunstforening.no

2

DESIGNIKONET Scandia – Scandinavian Design på sitt beste Den norske møbeldesigneren Hans Brattrud designet i 1957 en serie stoler ved navn Scandia til en skoleoppgave på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Lite visste han at Scandia jr. kom til å bli et av norsk designs mest anerkjente produkter internasjonalt.

Tekst og foto Christina G. Shultz

Hans Brattrud ble født i 1933 i Dokka i Oppland, og utdannet seg som møbelsnekker i hjembyen før han flyttet til Oslo og begynte ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Her ble han blant annet undervist av arkitekten Arne Korsmo og industridesigneren Birger Dahl, som fikk stor innflytelse på Brattrud. I 1957, det siste året han gikk på SHKS, designet han stolserien Scandia, som senere ble satt i produksjon av Hove Møbler. Serien bestod av stablestolen Scandia jr., Scandia sr. med høy rygg og lenestolen Scandia Nett. Som navnet tilsier, tilhører stolene stilepoken Scandinavian Design, en epoke som gjorde den nordiske stilen kjent og beundret verden over.

Scandinavian Design På 1950-tallet forkastet mange designere den strenge maskinestetikken fra 1930-årene til fordel for en mer organisk og avslappet form, samtidig som det modernistiske prinsippet om at formen følger funksjonen, ble videreført. I Norden fikk man på denne tiden et felles formuttrykk som var lyst, organisk og ukonvensjonelt, og dette fikk fellesbetegnelsen Scandinavian Design. Grunntanken var demokratisk; man designet produkter for vanlige mennesker og hjem, ikke for en kjøpesterk elite.

Det skjedde altså en slags humanisering både av formen og tanken bak produktene.

Dette tiåret ble en gullalder for nordisk design. I USA og Canada ble det i perioden 1954 – 57 arrangert en vandreutstilling ved navn Design in Scandinavia, og i katalogen til utstillingen skrev museumsdirektør Leslie Cheek: Today there is no group of people who have designed better objects for the home than the Scandinavians. Utstillingen gjorde at nordisk design for alvor ble lagt merke til i det internasjonale markedet.

I denne perioden vokste yrket og begrepet designer frem. I stedet for møbelsnekker og kunsthåndverker var man nå industridesigner. For å lykkes som designer måtte man være innovativ, samtidig som man tenkte kostnadseffektivt på produksjonsfaktorer og materialbruk. Det skjedde nemlig en sterk vekst i norsk industri på 1950-tallet, noe som satte krav til effektivitet og masseproduksjon.

En ny teknikk Nye teknikker og materialer ga på 1950-tallet designerne fritt spillerom til å eksperimentere med uttrykk, blant annet ved å gi ny form til tradisjonelle materialer. Lamineringsteknikken,

som gjorde det mulig å formpresse treverk, er et av de viktigste eksemplene på teknikker som revolusjonerte markedet på denne tiden. Treverket blir ved denne metoden fleksibelt og gir dermed designeren stor formfrihet. I dag er dette en av de mest vanlige produksjonsteknikkene i verden, både fordi den er egnet for masseproduksjon og ivaretar de gode egenskapene treverk har som møbelmateriale.

Scandia var et av de første vellykkede eksemplene på lamineringsteknikken i industriell sammenheng i Norge. På dette tidspunktet var teknikken bare på prøvestadiet her i landet, men Brattrud overbeviste likevel Hove Møbler til å kjøpe inn utstyret han hadde sett på en messe i Tyskland, slik at de kunne produsere stolen. Trelaminatet i Scandia er kuttet opp i flere staver lagt med mellomrom, et grep som gjør stolen lett og luftig. Setet er organisk kurvet etter den sittendes kroppsform. Understellet er i stål, også et populært materiale i denne perioden på grunn av stålets praktiske egenskaper. Stolen er enkel og elegant, men samtidig robust, og passer inn i så godt som alle interiører.

Stolserien gikk ut av produksjon på 1970-tallet etter at fabrikken brant, men i 2003 tok det norske møbelfirmaet Fjordfiesta stolene frem i lyset igjen, og relanserte i samarbeid med Brattrud selv.

Verdensberømt Scandia-serien har vakt stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt, og spesielt det amerikanske markedet var interessert i stolene på 1960- og 70-tallet. Stolene er innkjøpt av flere museer, restauranter og bedrifter verden over, og har blant annet medvirket i filmen The Hours og tv-serien Sex and the City.

Eksemplarer som er produsert av Hove Møbler på 1960-tallet, er i dag svært vanskelig å få tak i, og har blitt solgt på auksjoner i London og New York for over 20 000 kroner. I 2006 fikk Scandia sr. prisen for Best classic item på møbelmessen i Køln.

I Norge fikk stolen merket for god design i kategorien møbeldesign i 1967, og i 2008 fikk Brattrud tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull blant annet for sitt arbeid som møbeldesigner.

På sin tid var Scandia innovativ og fremtidsrettet uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. I dag er den tidløs og glir like naturlig inn i nåtidens interiør som datidens.

JØRAN FLO www.joranflo.no

One foot in the grave Hjelp! Kjempen Gulliver har trådt igjennom på Tjuvholmen! Det er kanskje tankene man gjør seg når man kjører ned i garasjeanlegget på Tjuvholmen, den nye kunstbydelen i Oslo.

Tekst Toril S. Kojan / Foto Finn Ståle Felberg

For det som møter deg når du kommer inn i rundkjøringen i garasjeanlegget, er en enorm fot med sko og sokk som har trådt igjennom taket! En skulptur i polyester og spraylakk utført av kunstneren Fredrik Raddum. Skulpturen, som er 3,60 m lang og 2,70 m høy, er nylig avduket til stor fryd for parkerende til Tjuvholmen.

Tjuvholmen Utvikling er oppdragsgiver og initiativtaker til prosjektet, og KUNST spør adm. dir. Gunnar Bøyum i utbyggingsselskapet Tjuvholmen KS om hvorfor kunst i en garasje? − Vi ønsket å sprite opp garasjeområdet med noe annet enn reklame, som er det man normalt finner i et parkeringsanlegg.

Dette er jo inngangsporten til Oslos nye kunstbydel, et område som vil være spekket med kunst- og kulturaktiviteter. Vi får Astrup Fearnley Museet, det blir skulpturpark, det er mange gallerier her, det er flott arkitektur. Vi ønsker at de som ankommer bydelen med bil, skal bli møtt av noe overraskende og nytt.

Og det kan man trygt si at det er. Dette er vel det eneste garasjeanlegget i Norge som har noe som kan minne om kunst.

En virkelig kul skulptur som vil overraske og vekke interesse blant de besøkende.

Kunstneren bak skulpturen er Fredrik Raddum, (født 1973) som står bak mange innovative utsmykninger. KUNST tar kontakt på telefon:

− Hvordan fikk du garasjeoppdraget? − Jeg ble kontaktet av utbyggeren som hadde fått tips om meg fra min gallerist Kim Brandstrup her på Tjuvholmen. Jeg leverte et par forslag, og dette ble valgt. Arbeidet med skulpturen ble satt i gang i oktober, så dette har gått rimelig fort. − Verkets tittel er One foot in the grave. Har du en kommentar til tittelen? − Det er faktisk en hyllest til Riksantikvaren som tør å sette foten ned i forbindelse med Munch-museet. Av og til går ting litt fort i svingene når det gjelder byutvikling, og da er det greit å stoppe opp litt og at noen tør si ifra.

Frem til 24. juli er Raddum aktuell med en stor mønstring i Danmarks største og mest betydningsfulle galleri utenfor København, Aros. Her presenteres store nasjonale og internasjonale utstillinger. Fredrik Raddum stiller ut som første nordiske ikke-danske kunstner. Museet utgir samtidig en bok om Raddum − som også er tatt inn hos Walter König (det viktigste kunstforlagshuset i Europa). Og nå har han også satt skikkelig spor etter seg på Tjuvholmen.

3/2011

117

Kunstformidling gjennom kikkeskap Seljord og sogene er et spennende prosjekt initiert av Seljord kommune. I en tidligere utgave av KUNST omtalte vi Into the Landscape med arkitektoniske utkikkspunkt ved Seljordsvannet, gode plasser for opplevelse av vakker natur og mulige observasjoner av Sjøormen. Mystikken rundt sjøormen er velkjent, men Seljord har også andre historier å fortelle. I dette nummeret skal det handle om kikkeskap som er plassert ute i landskapet. I tillegg til å visualisere åtte sagn fra området stimulerer de til flotte natur- og musikkopplevelser!

Foto Dag Jenssen

Kunsten er en integrert del av prosjektet Seljord og Sogene, og består av permanente og temporære utstillinger innen en rekke kunstformer som arkitektur, design, foto, film og lyd. Prosjektet har også til oppgave å formidle samtidskunst gjennom originale opplevelser knyttet til sagnene i distriktet. For disse historiene betyr mye for stedet og folk som bor i Seljord, og gjennom kunstopplevelser skal fortellingene også bli gjort tilgjengelig for et større publikum.

Åtte audiovisuelle kunstopplevelser Torhild Grøstad og Philipp Dommen er ansvarlig for ideen og den konseptuelle utviklingen av kikkeskap-prosjektet.

Utgangspunktet har vært å formidle åtte sagn om kvinner i Seljord gjennom bruk av ulike kunstuttrykk.

Hvert kikkeskap blir plassert ute i landskapet med direkte siktlinje mot stedet der sagnet stammer fra.

78 118

3/2011

Vi ønsker å skape en mangesidig kunstopplevelse, og samtidig få frem de usynlige lagene i landskapet, sier Torhild Grøstad. Åtte kunstnere fra regionen har fått i oppdrag å utføre hvert sitt kunstverk med utgangspunkt i en to meter høy stein i Bergan mørk labrador. Et hulrom i steinen på 30 x 35 centimeter i ansiktshøyde er kunstnernes arbeidsområde.

Inne i dette hulrommet vil kunstnerne lage en skulpturell tolkning av hvert sitt sagn i ulike materialer.

– På siden av hvert kikkeskap er det montert en plakett som forteller navnet på sagnet og kunstneren. Her vil du også få tilgang til et telefonnummer som du kan ringe for å høre en forenklet versjon av sagnet og en feleslått spilt av de lokale musikerne Sara Fjågesund, Torunn Raftevold Rue og Trioen Glima.

Ved hver stein skal det plasseres en benk slik at folk i ro og mak kan nyte både den flotte naturen, kunsten og musikken forteller Torhild Grøstad entusiastisk.

ANNONSE

Ferdig til Landskappleiken 2011 De åtte kunstnerne er snart ferdige med sine verk, og ifølge Torhild Grøstad skal kikkeskapene presenteres for det store publikum i slutten av juni.

– Vi skal ha alt klart til Landskappleiken 2011 den 26. juni. Da dette arrangementet skal avholdes i Seljord, er kunstverkene en flott anledning til å markere distriktets kultursatsning. Foruten fire steder i Seljord skal tre verk stå i Flatdal. Det siste verket blir å finne i Åmotsdal. Vi gleder oss til å få montert kikkeskapene og ønsker alle som har lyst på en annerledes kunstopplevelse, velkommen til Seljord!

Åtte sagn fra Seljord-traktene gjenskapt av åtte lokale kunstnere Kikkeskapene har utgangspunkt i følgende sagn om lokale kvinneskikkelser: Sagn

Plassering

Kunstner

1. Guro Lomodden

ved Lomodden, Seljord

Trygve Barstad

2. Guro Heddeli

ved Lakshøl, Seljord

Gunnar Torvund

3. Kivlemøyan

ved Kivledalsvegen, Seljord

Philipp Dommen

4. Gonil Dale

på Grindekleiv ved Strond, Seljord

Knut Odden

5. Tårånn i troppin

ved Natadal, Flatdal

Ellen Grøstad Barstad

6. Glima i Rupedalar

ved Kvåle, Flatdal

Ingrid Lene Langedok

7. Ljose-Signe

ved Flatdal kirke

Kristine Brodersen

8. Skuldalsbruri

ved Skuldalen, Åmotsdal

Torhild Grøstad

3/2011

79 119

Hazel Soan maler bilder til hver artikkel, spesielt for KUNST, og forteller om sine tanker rundt prosessen og valg av farger.

Sett spor etter deg!

1

Penselstrøkene er din signatur. På dem kan vi kjenne en kunstner fra en annen.

Av Hazel Soan / Oversatt av Toril S. Kojan

Når penselen setter maling på lerretet, er den lastet ikke bare med maling, men også med kunstnerens kunnskap, inspirasjon, frykt og kjærlighet. Penselstrøket kommer via hånden fra dypet av sinnet og sjelen, bevisst og ubevisst, og setter sitt spor med tanke og følelse. Noen ganger, i dyp konsentrasjon, kan maleren føle energien i magen, angsten og gleden sitter i området der sjelen bor. Avtrykket etter penselen er verdifullt og, som med håndskrift, er det en måte vi kan lese og kjenne igjen kunstnerens verk på.

Den direkte måten Enten malingen er påført med pensel, palettkniv, finger eller hva som helst annet, vil man Enten malingen er påført kunne se styrken og energien til maleren. For eksempel kan med pensel, palettkniv, man være fristet til å male finger eller hva som helst over tidlige penselstrøk i et annet, vil man kunne se maleri for å korrigere noe, men i prosessen er det fort styrken og energien til gjort å viske ut den innebygde maleren.

120

3/2011

energien som var i de første strøkene. Det kan jo hende at de første strøkene har mer liv enn de senere tilføyelser, slik at kraften dermed uteblir.

Man skal ikke undervurdere kraften og tiltrekningen i den direkte måten å tilnærme seg maleriet på, da slipper man å oppleve at tenkningen tar overhånd. Stol på at hånden intuitivt klarer å overføre hjernens arbeid til lerretet. Penselen er skapt til dette arbeidet – la den få gjøre jobben sin!

1. Gull og turkis fra Istanbul, 76 x 101 cm, akryl og olje på lerret Strøkene med vibrerende farger i denne utsikten over Bosporus ble lagt på med pensel og palettkniv. Videre maling ble gjort forsiktig og med små pensler for at ikke kraften og uttrykket i de opprinnelige strøkene skulle gå tapt.

Viktige strøk Et viktig strøk er sjelden gjort tilfeldig, det ligger en tanke bak.

Vi vet at det har et budskap fra hjernen og sjelen, men det ønsker også å portrettere noe utenfor seg selv, det bærer beskrivelsens kraft. Det finnes et utall av penseltyper og palettkniver

3

4

de at det er dybde. En strek eller et strøk som blir mindre i størrelse, antyder at det større strøket er nærmere enn de mindre strøkene bak. Slik at betrakteren oppfatter at det er avstander innenfor selve maleriet. Ved å bruke en mindre pensel, eller ved å bruke kanten på penselen, kan strøkene i bakgrunnen anta karakter av forgrunn etter hvert som de minker i størrelse.

3. Glitrende orient, 76 x 101 cm, akryl og olje på lerret Penselstrøkene som skaper krusningen på vannet, minsker i størrelse, både i lengden og i høyden etter hvert som de stiger fra bunnen av maleriet og oppover, mens de på denne måten antyder at det er avstand mellom vannet i forgrunnen og byen i horisonten.

2

på markedet som er designet til å hjelpe kunstneren med oppgaven.

Penselstrøkets utseende vil ikke alltid være av betydning, det kan også være overgang til en fargevariant eller for å skape en kontrast, men mange ganger er det satt for å beskrive noe; hår i bevegelse, en persons holdning, eller et vindkast. Det er da at formen på strøket og retningen virkelig betyr noe.

De fleste pensler og kniver har en fjæring, presset fra hånden bestemmer mengden av maling og formen som skapes.

Avslutningen på et strøk, når det forlater lerretet, er også ­v iktig.

Sporet etter det kan være livlig og uttrykksfullt og gi ytterligere energi til maleriet.

2. Lunefullt hav, 20 x 20 cm, olje på lerret Havets bevegelser mens det bukter og bølger seg rundt steinene i dette maleriet, fremkommer gjennom presise og bestemte penselstrøk. Hvert strøks karakter beskriver bølgene i vannet ved at formen endres, retningen og fargene likeså.

Å markere territorium Penselstrøket har også evnen til å antyde rom i maleriet; ved hjelp av perspektiv kan den relative størrelsen på strøket anty-

Sporene som setter seg Når penselstrøkene settes, vil de alltid influere på formen fra sine egne ytterkanter. De former både seg selv og tilstøtende områder, slik at de kan brukes til å omskape en form eller fjerne et tidligere strøk. Disse spor og rom mellom penselstrøk er like viktige for maleren som for penselstrøkene selv. Med smørbare medier, som for eksempel oljemaling, kan penselen eller kniven rent fysisk omforme et foregående strøk som fortsatt er vått.

4. Lille hav, 20 x 20 cm, olje på lerret I dette lille maleriet kan du tydelig se trådene i lerretet og teksturen og formen på sporene etter palettkniven. De lyse sporene på den mørke bakgrunnen skaper de mørke uten egentlig å male dem. Å sette spor etter seg i maleri betyr bokstavelig talt å skape penselstrøk som betyr noe. Penselen og palettkniven og utallige andre ingredienser er der for å hjelpe deg å lage sporene, men det er kunstneren som sørger for at sporene betyr noe.

3/2011

121

Høsten 2011

Her finner du vårens kurstilbud. Påmelding skjer på våre nettsider eller på telefon.  www.fineart.no/kunstklubben/kurs  Vi tar også imot din bestilling på telefon 22 01 24 20 Se mer info om kursene på fineart.no og i Kurskatalogen Der ikke annet er oppgitt, holdes kursene i KUNST sine kurslokaler i ­Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo.

Som abonnent på KUNST og medlem av KUNSTklubben får du 10 % rabatt på kurs. Dette gjelder også medlemmer i Palettklubben.

Helle Kaarem – Farge / Akryl / Innfallsvinkler til abstrakt komposisjon I vår avviklet vi det første kurset med Helle Kaarem, og deltakerne var begeistret. Derfor setter vi det opp igjen og føyer til et trinn II, for dem som har gått trinn I. Trinn I: 2.–4. september. Helgekurs. 10 plasser. Trinn II: 28.–30. oktober. Helgekurs. 8 plasser.

Pris: Kr 3400,- /3900,-

Malekurs med Peter Esdaile Vårens kurs med Peter Esdaile ble raskt fulle og hadde lenge ventelister. Nå kommer han tilbake for å holde kurs for oss.

Vi setter opp tre kurs til høsten; to med undervisning i akrylmaleriet. Det siste kurset er for videregående.

Kurs I: Akryl Tid: 9.-11. september. Helgekurs.

Kurs II: Akryl Tid: 12.-14. september. Kveldskurs, kl. 1700-2100.

Kurs III: Akryl Tid: 16.–18. september. Helgekurs. Videregående.

Pris: Kr 3900,- per kurs Antall plasser: 10 per kurs

Lars A. Persson. Mal akvarell i høstfagre Røros Bergstaden Røros er alltid et besøk verdt. Lars A. Persson og KUNST inviterer til maleferie i dette særpregete og fargerike miljøet, hvor motivene står i kø. Påmeldingsfrist 15. juli.

Tid: 18. – 23. september Sted: Hotel Erzscheidergaarden, Røros Pris: Kr 6500,-, inkl. felles avslutningsmiddag.

Hotellopphold 5 netter inkl. frokost kommer i tillegg; 4475,- for enkeltrom. 2975,- per person i dobbeltrom.

Collography med Marianne Karlsen Kursene gir deg en introduksjon til den grafiske, vannbaserte teknikken collography. Teknikken skiller seg ut ved at man kan variere trykkplatene, og man kan derfor jobbe med collager, relieffer og strukturer på platene.

Trinn 1 – Nybegynner Her trenger du ingen forhåndskunnskaper. Har du lyst til å utforske et nytt uttrykk, kan dette være kurset for deg.

Trinn 2 – Videregående Deltagere på dette kurset bør enten ha deltatt på trinn 1 eller ha arbeidet noe med grafikk og ha en forståelse for begrepene høytrykk og dyptrykk.

Trinn 1: 23.–25. september. Helgekurs. OBS! Kursstart lørdag og søndag kl. 11.

Trinn2: 18.–20. november. Helgekurs. OBS! Kursstart lørdag og søndag kl. 11 Pris: Kr 3400,- (inkludert materialer) per kurs Antall plasser: 10 per kurs

Perspektiv med Dang van Ty Kjedelig og vanskelig? Både ja og nei. Men - ingen grunn til bekymring. Ty driver deg bare fra punkt til punkt.

Tid: 23. – 25. september. Helgekurs. Sted: Kunstnerens atelier på Kampen, Brinken 25 C. Pris: Kr 2900.-, inkludert papir Antall plasser: 6

122

3/2011

Kulltegning med Dang van Ty Deltagerne på dette kurset skal utforske kulltegningens muligheter. Man vil her arbeide med ulike typer papir, dermed vil man lære hvordan kullet og de ulike papirkvalitetene gir bestemte og varierte uttrykk.

Tid: 18.–20. november. Helgekurs. SteD: Kunstnerens atelier på Kampen, Brinken 25 C. Pris: Kr 2900.-, inkludert papir. Antall plasser: 6

Lars A. Persson – Akvarellmaleriets uttrykksmuligheter Med lekenhet og nysgjerrighet nærmer vi oss det unike uttrykket som ligger i akvarellteknikken. Dette blir en spennende helg hvor du kan hente mengder med inspirasjon til videre arbeid!

Tid: 10.–12. oktober. Kveldskurs, kl- 1700–2100.

Pris: Kr 3100,- Antall plasser: 12

Lars A. Persson – Skru opp volumet – Mot et mer kraftfullt og spontant uttrykk i akvarellmaleriet På dette kurset vil vi med farge- og maleøvelser forsøke å forsterke og frigjøre akvarellmaleriets uttrykk. Har du kjørt deg fast i maleriet og vil utvikle en mer spontan og fri retning, er dette kurset absolutt for deg! Vi arbeider med store formater og brede pensler.

Tid: 14.–16. oktober. Helgekurs.

Pris: Kr 3400,- Antall plasser: 10

Mal akvarell med Nina Aabel Vi har gleden av å introdusere en ny kursholder i akvarellens mysterier. Nina Aabel, som uttrykker seg via flere medier, sier om akvarellen: The Speed is of Essence, dvs. vær dristig, vær i øyeblikket, grip mulighetene som oppstår, lek med vann og farge, elsk det vakre.

Tid: 21. – 23. oktober. Helgekurs.

Pris: Kr 3100,- Antall plasser: 12

Kreativt tegnekurs med Esther Maria Bjørneboe Mange av våre lesere har etterlyst et kreativt tegnekurs. Fokuset for kurset vil ligge på det idérike og virksomme som ligger i oss, og møtet med tegningen som medium.

Tid: 4.–6. november Pris: Kr 3100,- Antall plasser: 12

Kurs i kreativ komposisjon og maling på foto med Rino Larsen Kurset består av en teoretisk del, hvor vi studerer hvordan kontraster brukes innen forskjellige formfag.

I den praktiske delen tegner vi musikk og abstraherer objekter som en del av øvelsene. Kurset gir også en innføring i maling på foto og forskjellige underlag som print på papir og lerret med forskjellige midler.

Tid: 11.–13. november. Helgekurs.

Pris: Kr 3400,- (inkludert materialer, printer til å male på) Antall plasser: 12

Mogens Henckel – maleteknikker og komposisjon Maleriet kan tilnærmes med mange ulike teknikker. Et godt maleri er avhengig av en god komposisjon. Mange har et naturlig talent for komposisjon, men en del regler er viktige i en maleprosess.

Tid: Tirsdager fra og med 18. oktober til og med 8. november. Kveldskurs.

Pris: Kr 2900,- Antall plasser: 12

Mogens Henckel – Innføring i oljemaling Dette kurset gir en introduksjon til det å arbeide med oljemaleri. Det vil bli gjennomgang av ulike medier og malemåter.

Og vi maler etter stilleben og levende modell.

Tid: 25.–27. november. Helgekurs.

Pris: Kr 2900,- Antall plasser: 12

3/2011

123

Ny spalte!

KUNSTs faste spalte På veggen gir ordet til kjente personer i Norge. Her vil de fortelle litt om sitt kunstsyn.

Foto Christian Elgvin

I denne utgaven presenterer vi Andrea Bræin Hovig. Hun er skuespiller ved Nationaltheatret.

PÅ VEGGEN: ANDREA BRÆIN HOVIG Hva er ditt beste kunstkjøp og favorittkunstverk?

En sort kjole fra Batlak og Selvig.

Hvilken kunst appellerer til deg?

Kunst med form og tekstur og utsøkt designkunst.

Hvor på en skala fra en til ti kan man plassere din kunstinteresse?

Hvis man tenker på begrepet kunst som noe mer enn et bilde som henger på en vegg, er jeg veldig interessert, særlig av utøvende kunst som teater og dans. Jeg kunne heller ikke tenke meg et liv uten film, litteratur eller musikk.

Kan man kategorisere en installasjon som for eksempel en plastbåt i et badekar fylt med vann utstilt på Høstutstillingen som kunst?

Absolutt.

Hvilket kunstverk ser du på som et lite stykke norsk Freia melkesjokolade – det største, norske kunstverket opp gjennom tidene?

Min morfar, Jan Inge Hovig, tegnet Ishavskatedralen, dette bygget kommer høyt opp på min liste.

Har du en mening om hvem som er Norges viktigste kunstner?

Nei, det der er så individuelt. For eksempel kan jo en danse-bandartist synge en låt for et publikum slik at en av dem frir til dama eller noe. Der og da er jo han Norges viktigste kunstner … Hva er kunst egentlig? Og hva gjør ham eller henne viktig? Ikke opp til meg å bestemme, synes jeg. Men for meg personlig? Prince og Tarjei Vesaas.

Husker du kunst som har gjort deg sint, eller provosert deg på et vis?

Jeg kan bli utrolig irritert over en dårlig bok eller en dårlig forestilling. Her om dagen brukte jeg en hel kveld på å lese høyt fra en roman med tullestemme. Ha, ha, tenk at jeg gadd det!

Hvilken kunstner kunne du tenke deg å dele en flaske rødvin med i hans/hennes atelier?

Coco Chanel.

Finnes det andre kunstverk som har betydning for deg?

Utallige! Kunst er jo overalt. For tiden er jeg opptatt av menneskets forfengelighet. Jeg blir rørt over å se hvordan folk steller seg, selv de som verken har bolig eller jobb, er opptatt av å ha sin egen stil. Det digger jeg. Forfengelighet er en veldig sterk kraft.

Hvis du fikk lov til å velge fritt fra hele verdens kunst­ skatter, hvilket verk skulle du helst hatt i ditt eie?

Hm. Da ville jeg ringt Kristin Bråten på galleri Riis og bedt henne vise meg noen av skattene de har gjemt der.

De representerer så mange spennende folk!

Er det et kunstverk du ennå ikke har fått sett, men som du har lyst til å oppleve?

124

Ja, Min kamp 6.

3/2011

Når og hvor besøkte du sist et galleri eller en utstilling?

Astrup Fearnley for et par uker siden.

Hva hadde livet vært uten kunst?

Umenneskelig, tror jeg.

Forhandleroversikt Forhandlere merket med palett tilbyr 10 % rabatt på kunstmateriell til medlemmer av Palettklubben.

: akershus KUNST OG HOBBY AS

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10–17, 10–18 (torsdag) og 10–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell : Golden, Daler Rowney, Talens, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, kurs og galleri. God fagkunnskap.

Evas Ramme- og Tegnesenter

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

rammemann

Kirkevn. 7 / 2016 Frogner / 63 82 06 28 / Mobil: 926 96 021 rammemann@online.no / www.rammemann.no Vi rammer inn det du er glad i!

20 års erfaring med kreative løsninger. Vi henter og bringer.

: buskerud Bragernes Rammeservice

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent.

Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

KREAKTIV – utstyr til kreative fag

Butikk: Tomtegata 29 / 3012 Drammen / 32 83 25 00 Nettbutikk: www.kreaktiv.no Norges største nettbutikk med kunstnermateriell og over 10.000 produkter!

- Akryl, olje, akvarell, gouache, pigmenter - Stort lerretsverksted - Bøker, magasiner og DVDer - Kvalitet til lave priser

: hordaland Male Paletten

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 www.malepaletten.no.

Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, Sennelier, Pantone og Contè.

Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted.

Nordbyes Kunst og Hobby AS

Strandgt. 7 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / faks 55 33 44 11 / www.nordbye.no / post@nordbye.no Vestlandets største kunst –og hobbyforrretning. Stort utvalg innen Royal Talens ( Rembrandt, Van Gogh, Cobra & Amsterdam ) Winsor & Newton og Schmincke. Vi har også et bredt utvalg i tegnepapir, skrivemateriell og lerreter.

rammeservice

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 / www.rammeservice.no Rabattavtale for bilder kjøpt hos fineArt.

126

3/2011

: møre- og romsdal Pigment Kunsthandel as

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling.

Kurs og innramming.

: nordland Arne Neeraas

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunst- og tegneartikler.

Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

: oslo Andvord City Cash, Binders AS

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i Sentrum

Kunstnerbutikken i Oslo Christ. Engebretsen & Søn A/S

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 / post@ceson.no www.christengebretsen.no Stor butikk sentralt i Oslo med svært godt utvalg i kunstnerartikler. Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Schmincke, Talens, Liquitex, Winsor&Newton akvarell med mer. Vi spenner lerret etter mål.

Velkommen til oss for en hyggelig handel!

: rogaland Gaute Rostrup AS

Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming. Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev.

Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

: sør-trøndelag rammeverkstedet

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for fineArt i Trondheim.

: telemark Hobbysenteret AS

Storgt. 125 / 3915 Porsgrunn / 35 55 53 96 Telemark desidert største forhandler av kunstnermateriell! Vi forhandler blant annet Old Holland Classic Colour i alle farger, både i olje og akvarell. I tillegg er vi den forhandleren i Telemark som har hele sortimentet av Daler-Rowney.

: troms

: østfold

Harstad Innrammingsforretning AS

Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl.

Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

Kunstmaleren

Strandgt. 35 / PB 1172 / 9262 Tromsø / 77 68 27 80 Kvalitetsprodukter fra blant annet Winsor & Newton, Arches, Canson samt maling, pensler, lerret, staffeli, papir, tegneutstyr.

Rammemesteren Kunst og Hobby AS

Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: kl. 10–16 (mandag, tirsdag og fredag), kl. 10–18 (torsdag), kl. 10–14 (lørdag) Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

Skjeberg Bilde og Ramme

HobbyHimmelen

Grimstadbakken 8 / 1746 Skjeberg / 69 16 89 73 / skjebergramme@tele2.no Åpningstider: kl. 10.30–13.30 og 20–21(tirsdag, onsdag og torsdag) Godt utvalg i kunstnermateriell: Old Holland olje, akryl og akvarell, Beckers, Golden open, Da Vinci pensler, blindrammer, lerret, staffelier. Rask og rimelig innramming (400 ulike lister). Faste kunder får rabattavtale. Vårt viktigste motto er: Hvis vi ikke har det du spør etter, prøver vi å skaffe det.

Vi lagerfører ønskede produkter for faste kunder. Vårt lille firma setter enkeltkunder i høysetet.

Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller i vår nettbutikk!

Ivar Aasen vei 48A, 1511 Moss Steffen Svartberg Kristiansen / 90 99 95 00 / steffen@x5design.no X5 design er total leverandør av norsk produserte rammer, vi utfører leveranser til alt ifra privatpersoner, kontorbygg, offentlig sektor, gallerier og fotoforhandlere.

: vest-agder Henrik Wergelands gate 26 /4612 Kristiansand / 917 72 057 / mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Som Sørlandets Torso-forhandler, har vi et godt utvalg av kunstnermateriell til profesjonelle og nybegynnere. Vi fører blant annet Golden Acrylics, Daler & Rowney, CretaColor, PanPastel og Letraset. Vi som jobber her er godt kjent med produktene, og gir deg gjerne råd og veiledning.

X5 Design

: vestfold BAS Northern Art Equipment AS

Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør.

Sender også per post.

Nytt nummer ute nå!

Gratis på ditt lokale galleri eller museum Se også

www.listen.no oppdateres daglig

Kunsthistorie på nett 20 år med malekurs i Spania ATELIER CAPELLETES feirer sitt jubileum i 2011 med spesialtilbud på malekursene i den vakre hvite landsbyen Benarrabá (Malaga).

Prisen er kr 7 500 per person, per uke og inkluderer malekurs, hotellopphold, alle måltider og transfer til og fra flyplassen.

Vertskap og undervisning er ved: Onno Erik og Marion Henke www.paint-in-holidays.com E-post: ateliercapelletes@hotmail.com

Fire emner à15 studiepoeng

• Billedkunst fra antikk til manierisme • Billedkunst fra barokk til postmodernisme • Arkitekturen fra antikk til postmodernisme • Kunst i Norge I høstsemesteret blir det undervist i Kunst i Norge.

Studiestart: 18. aug. 2011 | Søknadsfrist: 1. aug.

Nettside: via.uib.no | E-post: post@sevu.uib.no

IMP kommunikasjon

ATELIER CAPELLETES

Informasjon i Norge: Brita Vistnes: Tlf: (47) 41 66 85 31. E-post: vistnesbrita@gmail.com

3/2011

127

Willibald Storn www.storn.no

KUNST 3/2011 – NordeN S STør STe og el

NR 3 20 11 ÅRGA NG

LIVET ER M DESIGNERMØERB ENN BILER. DET ER Å F DET PERFEKT ELET, DEN PERFEKTE A INNE DET PERFEKTE HJEM MED ST E KUNSTVERKET. OG DE NTIKVITETEN ELLER TE IL. DERFOR KJØ RER DU NYERV Å FRAKTE DEM OLVO XC60.

,NoRdeN

dSTe KU NSTmag aSiN

Bli abonnent på KUNST

58 KR 89

s støRst

Nå er ny Volvo XC 60 2012 systemet -modell lan er standa sert i No rd og vil er i ferd me rge. Det brems d prisvinnen året rundt. å inntreffe. Firehj e automatisk i kø eller bytrafi de City Safety uls Ko Velkomme mforten og en av drift AWD og Ins kk om en tant Tractio kollisjon bilbransje n til prøvek n™ gir suv ns beste jøring hos og sikres eren kon en av vår te seter er troll e forhandle på plass. re.

Guttor mG

uttormsg -Gak utttuor aard ellm msg Arrd tistb Aktuell m edaa ed boken ook HVA NÅ

LVO XC 60

487 526

*

*

(DRIVe

2WD)

(D3 AW

D man.)

XC

* VEIL PRIS INKL. FRAK SOM STAN T-, LEVE DARD. VI RINGSOG ADM TAR FORB . KOSTNAD EHOLD ER LEVE OM TRYK RT OSLO KFEIL. AVBI . GJ.SN. LDET BIL FORBRUK KAN HA XC60 5,7–1 EKSTRAU 0,7 L/10 TSTYR. TREFF VOLV 0 KM. CO O PÅ FAC 2 -UTSLIPP 149–249 EBOOK.C G/KM. VOLV OM/VOL VOCARS OS DIES Volvo_XC6 ELMODELL NO OG 0_Q2_2 WWW.VO ER HAR 011_KU LVOCAR PARTIKKE S.NO NST LFILTER

_uke24_21

n Groth

ths -gege nini stst rere keke rr

5x290_utf3

Vol vo. for

RETURU

.indd 1

KE 35

NYE VO LVO

Odd Nerd ru

m Md O esdteNrm øteru erd påm ases -NM jote narm lmøt useee påt Nasjo nalmusee t Ja

LL

NYE VO

FRA KR

life

Du får nå et flott velkomsttrykk av Gunn Vottestad Sommerfjøs (16 x 23 cm) galleripris 1300,-

2011-05-2

0 15.13

NstmAG AsiN

nstsamar beidet

2012 MO DE

FRA KR

dste Ku

Unni As kelan og Ari B d ehn – ku

- kun 495,-

Alle abonnenter på KUNST får et medlemskap i KUNSTklubben som inneholder en rekke fordeler.

Blant annet: • 20 % rabatt på utvalgt kunst 800,800,• 20 % rabatt på innramming 60 • 20 % på frakt • 10 % rabatt på kurs

e oG el

INTERPR

ESS NO

RGE AS

&

Ole Jørg en Ness • Ingebor Kunstanm g Stana eldelser • Bjørn Wad • Ch av Lars Tema: Ku Elton • Kv ristine Ist nst- og ku ad • Salva inne fra lturattrak Designik kunsthist dor Dalí sjoner i so on: Scan orien: Ca mmer-N dia-stolen mille Cl orge • Ge • Kunstka audel rhard Mu talogen nthe • Ku nstkurs

Bli abonnent, send kodeord KUNST til 2007, eller send e-post til kunst@fineart.no Følg oss også på Facebook! www.facebook.com/fineart.no

NESTE NUMMER AV I SALG FRA MIDTEN

AV SEPTEMBER! • Møt billedkunstneren Ida Lorentzen!

• Per Kleiva • Kenneth Blom • Vanessa Baird • Janine Magelssen • Kunstnerhjem: Elisabeth Rønne • Kunstprosjektet Mor og barn ved Camilla Prytz, Gro Mukta Holter og Mia Gjerdrum Helgesen • Tema: Kunst og kunstprovokasjon Ida Lorentzen. Foto: Gunnar Mjaugedal

JAN BAKER post@janbaker.no

Per Lundgren, En sky gjenstår, olje på lerret, skisse.

Sympatiutstilling for Odd Nerdrum

Jonny Andvik Arne Borring

Ibolya Csanádi Trine Folmoe

Elisabeth Gyllensten Gunnar Haslund Harald Kolderup Hege Elisabeth Haugen Natalie Holland Helene Knoop Boris Koller

Monika Helgensen Irena Jovic Kjetil Jul

Bjørn Kjødnes

Thomas Klevjer Brandon Kralik

Sonja Krogh

Per Lundgren

Kristine Martens

Kaja Norum

Nanne Nyander

Oddmund Raudberget Christopher Robin Rådlund Mattias Sammekull Tone Seeland Atle Skudal Turid Spildo Geir Stahl Jan-Ove Tuv Billy Roy Økland Rikke Knudsen

1. august - 10. august

Velkommen til åpning mandag 1. august på Aker Brygge/ Tjuvholmen kl. 18.00

Filipstad brygge 2 • Åpningstider: Man-fre 10-20, Lør 10-18, Søn 12-18

Håkon Bleken: Avskjed I. Foto: Tobias Nordvik.

18. JUNI – 28. AUGUST 2011 Håkon Bleken Maleri og collage Esther Helén Slagsvold Smykker og objekter KUNSTBANKEN Hedmark Kunstsenter KUNSTBANKEN Hedmark Kunstsenter

Parkgt. 21, Hamar, 2 minutter fra stasjonen Tirsd. - fred. 11 - 16, lørd. - sønd. 12 - 17.

Se www.kunstbanken.no for mer info.

Henrik Ibsens gate 26 / 22 12 35 50 www. ibsenmuseet.no Åpningstider: 15.09–14.05: Mandag, tirsdag, onsdag, fredag, lørdag, søndag: 11–16 Torsdag: 11–18 Henrik Gerners gt. 7 / PB 207 / 1501 Moss / 69 25 77 75 / ghg@ghg.as www.ghg.as

15.05–14.09: Mandag–søndag: 11–18

Åpningstider: Tirsdag–fredag: 10–16 / Lørdag–søndag: 12–16

Besøk Henrik Ibsens leilighet, som nå er restaurert og fremstår slik den gjorde da dramatikeren flyttet inn i 1895.

Se også utstillingen Henrik Ibsen – tvert imot.

Utvalgte utstillinger 2011: 4. juni – 26. juni – in memory tom bjørnland

TUNGSTEN, Noah Alveberg, fotografi 250 x 100 cm

Galleri A & Galleri A minor Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo www.galleri-a.no

+47 76 07 84 05 www.galleri-espolin.no

(kommer på sommerutstillingen)

Galleri A og Galleri A minor: 10. juni – 28. august

A-laget, sommerutstilling UTVALG 2011

31. august – 18. september

Mia Gjerdrum Helgesen (maleri), Gro Mukta Holter (maleri) Camilla Prytz (smykker)

Storvågan, 8310Kabelvåg / P.B. 179, 8309 Kabelvåg Tlf. 76 07 84 05 / post@galleri-espolin.no www.galleri-espolin.no Åpningstider: 11–15 søn-fre (febr-mai) Fra.1.6–15.8: 10–16 daglig Gjesteutstiller: 27.5–15.09 - Ørnulf Opdahl

BLAAFARVEVÆRKET 21. MAI – 25. sEpTEMBER 2011

Utstillingen er laget i samarbeid med the nerdrUm institUte

Villeroy & Boch Norge AS Postboks 13,1471 Lørenskog Tlf.:67978250 E-post: info@gustavsberg.no www.villeroy-boch.com

KUNST 3/2011 – nordens største og eldste kunstmagasin

LIVET ER MER ENN BILER. DET ER Å FINNE DET PERFEKTE DESIGNERMØBELET, DEN PERFEKTE ANTIKVITETEN ELLER DET PERFEKTE KUNSTVERKET. OG DET ER Å FRAKTE DEM HJEM MED STIL. DERFOR KJØRER DU NYE VOLVO XC60.

NR 3 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

Nordens største og eldste kunstmagasin

Unni Askeland og Ari Behn – kunstsamarbeidet

Odd Nerdrum Mestermøte på Odd Nerdrum

Nasjonalmuseet - Mestermøte på Nasjonalmuseet

Jan Groths

Bli abonnent!

Send kunst til 2007

genistreker - genistreker

Guttorm Guttormsgaard -Guttormsgaard aktuell med Artistbook Aktuell med boken HVA NÅ

2012 MODELL

NYE VOLVO XC 60

487 800,-* (DRIVe 2WD) * FRA KR 526 800,- (D3 AWD man.)

FRA KR

NYE VOLVO XC60 * VEIL PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. GJ.SN. FORBRUK XC60 5,7–10,7 L/100 KM. CO2-UTSLIPP 149–249 G/KM. VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. VI TAR FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDET BIL KAN HA EKSTRAUTSTYR. TREFF VOLVO PÅ FACEBOOK.COM/VOLVOCARSNO OG WWW.VOLVOCARS.NO

Volvo. for life

RETURUKE 35

Nå er ny Volvo XC60 2012-modell lansert i Norge. Det prisvinnende City Safety systemet er standard og vil bremse automatisk i kø eller bytrafikk om en kollisjon er i ferd med å inntreffe. Firehjulsdrift AWD og Instant Traction™ gir suveren kontroll året rundt. Komforten og en av bilbransjens beste og sikreste seter er på plass.

Velkommen til prøvekjøring hos en av våre forhandlere.

INTERPRESS NORGE AS

&

Ole Jørgen Ness • Ingeborg Stana • Bjørn Wad • Christine Istad • Salvador Dalí Kunstanmeldelser av Lars Elton • Kvinne fra kunsthistorien: Camille Claudel Tema: Kunst- og kulturattrak­sjoner i sommer-Norge • Gerhard Munthe • Kunstkurs Designikon: Scandia-stolen ­• Kunstkatalogen

BLAAFARVEVÆRKET 21. MAI – 25. sEpTEMBER 2011

BLAAFARVEVÆRKET 21. MAI – 25. sEpTEMBER 2011

Utstillingen er laget i samarbeid med the nerdrUm institUte

Villeroy & Boch Norge AS Postboks 13,1471 Lørenskog Tlf.:67978250 E-post: info@gustavsberg.no www.villeroy-boch.com