KUNST 06/2011 by Fineart AS

KUNST 6/2011 – nordens største og eldste kunstmagasin

59°52’45”N – 8°35’34”E

N 17 ISKLATRING RJUKAN

BILEN SOM TAR DEG TIL EVENTYRET Våre XC (Cross Country) modeller tar deg lenger og til steder du ikke ville kjørt med en vanlig bil. Derfor har vi lansert Cross Country Travels – en reiseguide til noen av de mest spektakulære reisemålene i Norden. Alt fra isklatring på Rjukan, til avstressende tilbaketil-naturen tur på tømmerflåte i Klarälven gjennom Norge og Sverige. Gå inn på xctravels. com, så forteller vi mer. Volvo XC Travels finner du også til din mobil på App Store og Android Markets.

NR 6 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

Nordens største og eldste kunstmagasin

Dr. Holms Hotel – for opplevelsens skyld

Bli abonnent! Send sms Kunst til 2007, eller scan koden.

Knut Steens

skulptur Aurora overlevde 22. juli

Alice Anderson – kunst av dukkehår Odd Nerdrum

Henrik Placht

- Mestermøte på Nasjonalmuseet

– koloristisk modernist med våkent engasjement kvalitet og gode opplevelser

Jan Groths - genistreker

Per Fronth

Dr. Holms Hotel har lange tradisjoner i å ønske gjester fra nært og fjernt velkommen, og å være

– aktuell Guttormsgaard med utstillingen Last Statement Guttorm - aktuell med Artistbook

Nyt reisen på førsteklasse i det nye interiøret og med høyeste utstyrsnivå Summum til kr 9 900,- (veil. kr 30 000,-).

485 800,-* (DRIVe 2WD) * FRA KR 531 800,- (D3 AWD man.)

FRA KR

monumentale historiemalerier

og vårt fokus på deg som gjest!

Velkommen til gode opplevelser på Dr. Holms Hotel! Les mer på www.drholms.com

XCTRAVELS.COM * VEIL PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. GJ.SN. FORBRUK 5,5–10,6 L /100 KM. CO 2 -UTSLIPP 144–248 G/KM. TILBUDET GJELDER ALLE NYE 2012 MODELLER UT 2011 ELLER SÅ L ANGT BEHOLDNINGEN REKKER. VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. VI TAR FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDEDE BILER K AN HA EKSTRAUTST YR. TREFF VOLVO PÅ FACEBOOK.COM/ VOLVOCARSNO OG W W W.VOL VOCARS.NO

RETURUKE 4

Dr. Holms AS

INTERPRESS NORGE AS

PBox 38, N-3581 Geilo Tlf.: +47 32 09 57 00

tema: Kunstsamlinger • Terje Risberg • Jørleif Uthaug • Karoline Hjorth • Toril S. Kojan Roald Amundsen-monumentet • Geira Auestad Woitier i Paris • Astrup Fearnley Museet i Brasil Pia Myrvold • Designerparet Arne & Carlos • Klesdesigner Gunhild Nygaard • Designikonet KUNSTanmeldelser Lars Elton • KUNSTinspirasjon Gro M. Holter • På veggen: Ellen Arnstad

Fax: +47 32 09 16 20 E-mail: post@drholms.com

www.drholms.com

FOTO: TE RJE BJØRNS EN / DE SIGN: E GE STV IKETRYKK .NO

NYE VOLVO XC 70

familiefeiringer, jubileer, brylluper eller ferie av alle slag. Vi tar godt vare på og pleier hele tiden våre viktigste verdier; et høyt servicenivå, et godt kjøkken

Se Vebjørn Sands

2012 MODELL

vertskap til alle typer arrangement, ledersamlinger, møter, konferanser eller sosiale begivenheter og

KUNST 6/2011 – nordens største og eldste kunstmagasin

59°52’45”N – 8°35’34”E

N 17 ISKLATRING RJUKAN

NR 6 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

Nordens største og eldste kunstmagasin

Dr. Holms Hotel – for opplevelsens skyld

Bli abonnent! Send sms Kunst til 2007, eller scan koden.

Knut Steens

skulptur Aurora overlevde 22. juli

Alice Anderson – kunst av dukkehår Odd Nerdrum

Henrik Placht

- Mestermøte på Nasjonalmuseet

– koloristisk modernist med våkent engasjement kvalitet og gode opplevelser

Jan Groths - genistreker

Per Fronth

Dr. Holms Hotel har lange tradisjoner i å ønske gjester fra nært og fjernt velkommen, og å være

– aktuell Guttormsgaard med utstillingen Last Statement Guttorm - aktuell med Artistbook

Nyt reisen på førsteklasse i det nye interiøret og med høyeste utstyrsnivå Summum til kr 9 900,- (veil. kr 30 000,-).

485 800,-* (DRIVe 2WD) * FRA KR 531 800,- (D3 AWD man.)

FRA KR

monumentale historiemalerier

og vårt fokus på deg som gjest!

Velkommen til gode opplevelser på Dr. Holms Hotel! Les mer på www.drholms.com

RETURUKE 4

Dr. Holms AS

INTERPRESS NORGE AS

PBox 38, N-3581 Geilo Tlf.: +47 32 09 57 00

Fax: +47 32 09 16 20 E-mail: post@drholms.com

www.drholms.com

FOTO: TE RJE BJØRNS EN / DE SIGN: E GE STV IKETRYKK .NO

NYE VOLVO XC 70

familiefeiringer, jubileer, brylluper eller ferie av alle slag. Vi tar godt vare på og pleier hele tiden våre viktigste verdier; et høyt servicenivå, et godt kjøkken

Se Vebjørn Sands

2012 MODELL

vertskap til alle typer arrangement, ledersamlinger, møter, konferanser eller sosiale begivenheter og

Vår spesialitet er norsk gullalder Salg - kjøp - kommisjon - restaurering - taksering - kunsttransport - opphenging

Vi formidler fortløpende kunst av blant annet: Gude, Tidemand, J. C. Dahl, Werenskiold, Astrup, Bergslien, Thaulow, Balke, Heyerdahl, Ender, Munch, Sundt-Hansen, Hertervig, Skredsvig, Krohg, Wentzel m.fl.

Hans Fredrik Gude 1888

Restaurering av malerier og rammer

Gode opplevelser og vakre omgivelser

Spa og velvære

Shiseido Spa, en stor velværeavdeling, bowling, vinkjeller, barer og salonger, flere spisesteder samt

I tilknytning til spaet ligger velværeavdeling hvor vi tilbyr tørrbadstu, et felles tyrkisk dampbad, svømme-

en moderne Bankett- og Konferanseavdeling. Vi legger stor vekt på omsorgsfull og personlig service.

basseng og barnebasseng, trimrom og boblebad ute / inne.

kvalitet og gode opplevelser

«Frisk luft og rent vann rengjør også sjelen.» – Dr. I. C. Holm Spa-pakke inkl. fullpensjon og spabehandling – fra kr 2.315,- per person i dobbeltrom. Les mer på www.drholms.com

FOTO: TER JE BJØRNSE N / DE SIGN: EGE STVIK ETRY KK. NO

«Skjønnhet er ikke, skjønnhet skapes.» – Dr. I. C. Holm

FOTO: TERJ E BJØRNSE N / DES IGN: E GES TVIKE TRY KK.N O

En vandring rundt i hotellet er en liten opplevelse i seg selv!

kvalitet og gode opplevelser

Vår Shiseido Spa er en oase av nytelse og velvære. Behandlingene er basert på Østens filosofi og Vestens kunnskap.

Dr. Holms Hotel er et av Skandinavias mest komplette resort hotell, med et variert tilbud som bl.a.

Rundt om i hotellet finnes det mange flotte kunst og antikvitetsgjenstander fra forskjellige tidsepoker.

TA VARE PÅ DINE VERDIER! Galleri Gude kan vise til bred kompetanse vedrørende rensing og restaurering av malerier, og ikke minst reparasjon og forgylling av gamle gullrammer. Vi har et unikt lager av gamle rammer fra 1850 til 1900 som kan tilpasses malerier som ikke lenger har sine tidsriktige rammer. Ta kontakt for pristilbud!

Frognerveien 44, 0266 OSLO | tlf. 22 12 39 20 | www.gude.no

Vår spesialitet er norsk gullalder Salg - kjøp - kommisjon - restaurering - taksering - kunsttransport - opphenging

Hans Fredrik Gude 1888

Restaurering av malerier og rammer

Gode opplevelser og vakre omgivelser

Spa og velvære

Shiseido Spa, en stor velværeavdeling, bowling, vinkjeller, barer og salonger, flere spisesteder samt

I tilknytning til spaet ligger velværeavdeling hvor vi tilbyr tørrbadstu, et felles tyrkisk dampbad, svømme-

en moderne Bankett- og Konferanseavdeling. Vi legger stor vekt på omsorgsfull og personlig service.

basseng og barnebasseng, trimrom og boblebad ute / inne.

kvalitet og gode opplevelser

«Frisk luft og rent vann rengjør også sjelen.» – Dr. I. C. Holm Spa-pakke inkl. fullpensjon og spabehandling – fra kr 2.315,- per person i dobbeltrom. Les mer på www.drholms.com

FOTO: TER JE BJØRNSE N / DE SIGN: EGE STVIK ETRY KK. NO

«Skjønnhet er ikke, skjønnhet skapes.» – Dr. I. C. Holm

FOTO: TERJ E BJØRNSE N / DES IGN: E GES TVIKE TRY KK.N O

En vandring rundt i hotellet er en liten opplevelse i seg selv!

kvalitet og gode opplevelser

Vår Shiseido Spa er en oase av nytelse og velvære. Behandlingene er basert på Østens filosofi og Vestens kunnskap.

Dr. Holms Hotel er et av Skandinavias mest komplette resort hotell, med et variert tilbud som bl.a.

Rundt om i hotellet finnes det mange flotte kunst og antikvitetsgjenstander fra forskjellige tidsepoker.

Frognerveien 44, 0266 OSLO | tlf. 22 12 39 20 | www.gude.no

Selskapeligheter

kvalitet og gode opplevelser

Elegante og smakfulle omgivelser har i over 100 år dannet rammen rundt selskapeligheter på Dr. La Dr. Holms Hotel være rammen rundt din neste feiring! Velkommen!

«Det vakre ligger i opplevelsen.» – Dr. I. C. Holm Vinterweekend inkl. rom/frokost fra kr 945,- per person per døgn i dobbeltrom. Les mer på www.drholms.com

FOTO: TERJ E BJØRNSE N / DES IGN: E GES TVIKE TRY KK.N O

Holms Hotel. De stilfulle og fleksible lokalene passer godt til årsdager, bryllup, banketter, og jubileer.

Do you?

We sleep. Julekampanje

Drømmer du også om en hvit & blå jul? Våres største juleønske er å gi deg den beste og mest komfortable søvn. La oss få drømmen til at gå i oppfyllelse. Velkommen i din Hästens butikk. HÄSTENS STORE OSLO RÅDHUSET H Heyerdalsgate 1, 0160 Oslo Tel. nr 22416650 www.hastens.no oslo@hastensstores.com Følg oss på

Hästens Anatomiske sovepute

Nå 850,(Ord. pris 1 190,-)

Luxuria 180x200 cm, med BJ overmadrass. Veil. pris: 60 200,Din gamle seng: 6 020,-

Julepris: 54 180,-

Innhold Kunstnerintervjuer: Vebjørn Sands nye malerier fra 2. verdenskrig ............................. 12 Henrik Placht – energisprederen .................................................... 24 Per Fronths sterke historier ............................................................ 30 Terje Risberg i stillheten på Nesodden . ......................................... 60 Toril S. Kojan koloristiske bilder ...................................................... 64 Grete Swahns underfundige verden ............................................... 66 Geira Auestad Woitier i Paris ........................................................... 68

tema kunstsamlinger: Kunstsamlernes makt ...................................................................... 82 Samlinger – hva forteller de oss? ................................................... 86 Norske kunstsamlinger . .................................................................. 90

Design / kunsthåndverk: Motedesigneren Gunhild Nygaard .................................................. 72 Designerduoen Arne & Carlos ........................................................ 76 Designikonet: Tias Eckhoff – og bestikket Maya ............................ 79

Aktuelt: Astrup Fearnley Museet i Brasil . .................................................... 38 KUNSTdebatt ..................................................................................... 42 Håkon Anton Fagerås – og nytt Roald Amundsen-monument på Bygdøy ....................... 50

– Vi har en plikt som mennesker til å holde historien levende.

Vebjørn Sand

Karoline Hjorth og Mormormonologene . ........................................ 54 Pia Myrvold i Venezia ........................................................................ 58 Odd Nerdrums utstillingssuksess i Sverige .................................. 118

Internasjonal kunst:

Alice Anderson og kunst av dukkehår ............................................ 44

Skulptur: Knut Steen – mannen som fikk marmoren til å sveve ................. 96

Norsk kunsthistorie: Jørleif Uthaug – grafiker, maler og skulptør ................................. 102 Herman Hebler – grafikkens forkjemper . ..................................... 106

Kunstnerhjem: Kunstnerekteparet Oddbjørn Stølen og Sidsel Grøtter ................ 110

Fast / annet: Lars Eltons anmeldelser og utstillingsomtaler ............................ 114 Inspirasjon med Gro Mukta Holter . ................................................ 120 Kursoversikt ....................................................................................... 122 Forhandlersider . ............................................................................... 124 På veggen: Ellen Arnstad ................................................................. 132

6/2011

30 KUNST 6: 2011 58. årgang Utgis med støtte fra Norsk Kulturråd Med forbehold om trykkfeil Ansvarlig utgiver: Fineart as Opplag: 27 000 Årsabonnement 495,- Abonnementet løper til det sies opp skriftlig

MEDVIRKENDE:

Øyeblikkfangeren Per Fronth!

Redaksjonen:

Fotografer:

Mette Dybwad Torstensen / ansvarlig redaktør mette@fineart.no / mobil: 901 19 007

Anne Vesaas

Anne Marit Muri / redaktør anne.marit.muri@fineart.no mobil: 958 15 196

Kunstverk:

Rolf Stavnem / daglig leder Fineart AS rolf@fineart.no / mobil: 920 85 907

Kunstverkene i magasinet KUNST er opphavsbeskyttet materiale og er gjengitt med samtykke fra kunstneren / BONO.

Anne Vesaas / grafisk designer og fotograf anne.vesaas@fineart.no

Design:

Tonje Buer / galleriansvarlig og kunstnerkontakt tonje@fineart.no Anne Leinders-Krog / salgsleder anne@fineart.no Toril S. Kojan / skribent og kursansvarlig toril@fineart.no

Trykk: Zmedia.no

Kristin Krugerud / kristin@fineart.no 22 01 24 20 / mobil: 913 90 389.

Lars Elton / kunstog arkitekturkritiker i VG og frilans journalist

Annonsering:

Tone Klev Furnes / skribent og kunsthistoriker

Anne Vesaas

Michael Dee / skribent

Maren Engelschiøn / skribent og kunstner

Zmedia.no / Ann Kristin Meyer

Ansvarlig abonnement:

Bidragsytere:

Erik Breivik

Eric Bjørklund / eric@fineart.no mobil: 948 17 753

Hilde Hernes / skribent og kunsthistoriker

Galleriansvarlig / bestilling:

Gro Mukta Holter / designer og kunstner

Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 01 24 35

Frøydis Benestad Hågvar / designer og skribent

Bjørn Li / skribent

Foto av verket: Terje Sten Johansen

Nelly Malmanger / skribent Ingjerd Terese Skaug Robin / skribent Christina G. Schultz / skribent

Forsidefoto: KUNST 6/2011 har valgt maleriet Breakfast fra serien The Banality of Evil. Maleriet er malt av Vebjørn Sand i 2011. Verket er en del av Sands 2. verdenskrigsserie der den menneskelige brutaliseringen gjennom idelogi er hovedtema.

KUNST utgis av Fineart AS og holder til i Finearts galleri på Aker brygge, som har åpent: Mandag–fredag kl. 10–20 / lørdag kl. 10–18 Adresse: Tjuvholmen, Filipstad brygge 2 / 22 01 24 20 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

Annonser Følgende priser gjelder for annonsering i KUNST: Helside: Pris: 24 990,- eks. mva.

Halvside: Pris: 14 990,- eks. mva.

Kvartside: Pris: 9990,- eks. mva.

For mer informasjon kontakt: Eric Bjørklund / eric@fineart.no mobil: 948 17 753

Men det er ikke alltid like lett å lese språket kunstnere tolker virkeligheten med. Her håper jeg KUNST kan bidra, og 2012 blir et spennende år der vi ønsker å nå enda bredere enn før; både ved å skrive for en bredere leserskare og ved å skrive om bredden i kunstens verden; fra de små prosjektene til de store navnene. Det er min visjon som tilbakevendt redaktør fra et år i mammaboblen. I årets siste utgave har vi valgt å fokusere på kunstsamlinger. De største kunstopplevelsene våre er ofte knyttet til et besøk på et museum eller i en samling. I denne utgaven av KUNST har vi derfor tatt for oss flere norske samlinger vi mener er verdt et besøk. Hvordan har samlingene blitt til, hva betyr det for kunstnere å bli kjøpt inn av samlingen, og hvordan skal samlingene best formidles? Det samme gjelder også kunst som ikke kommer innenfor døra på de tunge galleriene. Vi har besøkt Grete Swahn som representerer en skare kunstnere som lager meget interessante ting, men som ikke finner veien inn gjennom de tunge kunstdørene. Hvem som bestemmer hva som er god kunst, er en evig debatt. For hvorfor er det slik at noe kunst treffer nettopp deg, og kanskje ikke aksepteres hos kunstinstitusjonene? Og vil ulik kunst treffe deg i ulike faser i livet? Med ti måneder trilling bak meg hjemme i mammapermisjon har jeg laget min lille liste over mine store kunstopplevelser: 1. La Sagrada Familia i Barcelona: Jeg trodde Gaudis mesterverk ville surres bort av turister, men da taxien stoppet utenfor katedralen en tidlig morgen, var jeg frelst. 2. Kjell Erik Killi Olsens Salamandernatt: Dette verket ble stilt ut på Henie–Onstad Kunstsenter for flere år siden. Jeg husker ennå følelsen av magi, urtid og noe hellig som omsluttet meg da jeg entret det dunkle rommet med Killis underlige figurer flankert på hver side. 3. Gravkammeret til Emanuel Vigeland på Slemdal i Oslo: Min mann tok meg med hit på en tidlig date, og da vi dukket inn den lille døra, stirret vi ut i mørket. Etter noen minutter skjedde det noe, på veggene åpenbarte det seg fantastiske veggmalerier av mennesker som buktet seg rundt i hele rommet. Men det var også en psykologisk effekt. Mens jeg kikket på dramatisk kunst, myste de nyankomne og ventet på at øynene skulle venne seg til mørket, og jeg visste at de ennå ikke hadde sett det fantastiske jeg så. 4. Johannes Vermeers Kitchen Maid på Rijksmuseum i Amsterdam: I en krok, blant dramatiske, store malerier, hang dette lille bildet på 45 x 40 centimeter og skrek høyere enn all verdens dristige komposisjoner.

www.blogg.magasinetkunst.no På våre KUNSTdebattsider har vi opprettet en egen blogg, der du kan komme med dine kommentarer.

Fineart på Facebook www.facebook.com/fineart.no Om du ikke allerede er venn med oss på Facebook, gå inn på våre nettsider, trykk like – og følg med på kunst til salg og aktuelle arrangementer!

Fineart på Twitter www.twitter.com/fineartno Bil

r for salg i de

KUNSTkatalogen

nstkata l Ku

Velkommen tilbake til virkeligheten fra boblen, skrev en frilanser til meg første dagen på jobb etter mitt år borte i foreldrepermisjon. Jeg er ikke enig, virkeligheten er hjemme, og nå er jeg tilbake i kunstboblen, skrev jeg tilbake. Den lille orddisputten fikk meg til å tenke. KUNST vil nettopp stikke et hull på denne boblen. For som en sa i redaksjonen her på et møte: vi tar kunstnere inn og får kunsten ut. Vår rolle er som en formidler mellom kunsten og publikum. De som skaper kunst, er jo egentlig tolkere nettopp av virkeligheten, fortellere, som forteller om vår virkelighet med pensler, foto, video, installasjoner, penn eller andre teknikker. Vebjørn Sand forteller sterke historier fra 2. verdenskrig i denne utgaven. Karoline Hjorth forteller mormorhistorier og ødelegger samtidig myten om en gammel dame. Henrik Placht jobbet som brobygger mellom virkeligheten og kunsten da han opprettet et kunstakademi i Palestina. Og i dette nummeret forteller vi også historien om en av våre største billedhuggere, nylig avdøde Knut Steen.

KUNSTs blogg

en og

Kjære leser

Vil du kjøpe noe av kunsten du leser om? Se etter dette sorte ikonet på våre artikler! Kunst til salgs av kunstneren finner du i den vedlagte KUNSTkatalogen!

Frans Widerberg Frans Widerberg åpnet eksklusiv grafikkutstilling i Galleri Fineart! 20. oktober åpnet Frans Widerberg sin grafikkutstilling i vårt galleri på Tjuvholmen. Over 400 besøkte utstillingen i løpet av to timer da dørene åpnet. Bildene var fra 1980 og frem til i dag og kun få tilgjengelig av hvert motiv. Utstillingen fikk frem Widerbergs kraft og dyktighet som grafiker og kolorist. 80 prosent av bildene ble solgt i løpet av den første åpningshelgen. Dersom du ønsker å investere i Frans Widerbergs grafikk, ta kontakt med Rolf Stavnem på 920 85 907 / rolf@fineart.no.

Bli abonnent! Gjør som 14 000 andre, få magasinet rett i postkassen. Send SMS med kodeord KUNST til 2007.

Jeg vil også takke Anne Marit Muri for mange flotte magasiner mens jeg har vært borte. Da ønsker jeg dere alle en god jul og anbefaler både KUNST og kunst under juletreet! Foto: Lysebu

Gi et abonnement p책 KUNST i julegave! Send e-post til kunst@fineart.no eller ring oss p책 22 01 24 20

Kun kr 495,-

VebjĂ¸rn Sand i atelieret i New York.

6/2011

Vekker liv i historiemaleriet Vebjørn Sand har mye på hjertet, og han evner å realisere sine ideer med faglig tyngde og grundig gjennomføringsevne. Nå viser han frem monumentale oljemalerier fra serien Scenes from the Second World War. To år har det tatt kunstneren å male de 10 bildene som nå stilles ut i Gallery Sand i New York. Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas / Foto av verker Terje Sten Johansen

NEW YORK (KUNST): Det blåser, og det er kaldere i luften enn vanlig denne septemberdagen i New York da vi er på vei for å se Vebjørn Sands nye oljemalerier i hans loftsatelier i Tribeca på Manhattan. Etter å ha gått opp mange bratte trapper i en smal trappeoppgang gjennom fire etasjer, fryser vi i hvert fall ikke lenger når vi stiger inn i malerens aller helligste rom, atelieret. Han tar oss imot med varme og åpenhet, og utstråler ekte glede over å få besøk. Rommet han arbeider i, er stort, men her slippes ikke en eneste stråle med dagslys inn, da alle vinduer er dekket til med tykke tekstiler. Spotter i taket er stilt inn på riktig lysstyrke for at han skal kunne male hver eneste lille detalj så presist, og så stofflig som mulig på de ruvende lerretene. Vebjørn Sand er iført slitte malerklær. Han kan arbeide i atelieret i timer, dager og uker i strekk helt alene for å gjennomføre sine maleriske drømmer og visjoner. Han er strukturert og selvdreven. For at kroppen skal tåle de tøffe påkjenningene det er å male i så store formater, trener han jevnlig, ofte flere timer hver eneste dag. Kunstneren begynner straks å prate om maleriene som står på staffelier rundt om i atelieret, og på gulvet. Bildene utstråler malerisk ynde til tross for sine uhyrlige scener. Menneskene er portrettert med psykologisk dybde og viser livsøyeblikk preget av ekstreme situasjoner. Han har nå valgt å fortelle essensielle historier blant annet om tyske enkeltindivider som våget å være frie og stå imot diktaturet under den andre verdenskrig. Den tyske soldaten Josef Schultz nektet å henrette jugoslaviske soldater og ble derfor selv henrettet sammen med dem. Kapitulasjonen ved Stalingrad og Wannsee-konferansen om jødeutryddelsen er andre historiske begivenheter som nå er foreviget på lerretet av Vebjørn Sand. For å gjengi antrekkene fra den andre verdenskrig mest mulig realistisk har han fått tak i originale tyske hjelmer og uniformsfrakker. Han viser frem de gamle rekvisittene, som har frembrakt skrekk i mennesker som ikke stod på tyskernes side. Sammen med kostymene står store anatomi-

modeller av menneskekropper i rommet. Vebjørn Sand har studert menneskekroppens anatomi grundig gjennom mange år for å forme sine skikkelser og deres bevegelser på lerretet så troverdig som mulig. Sand har med sin nye serie fra 2. verdenskrig pustet liv i en gammel malergenre, historiemaleriet, som var en dominerende retning innen den vestlige kunsten i Europa helt frem til 1800-tallet. I Norge har sagatiden vært den sentrale tematikken innenfor historiemaleriet. Adolph Tidemand startet sin malerkarriere som historiemaler og benyttet seg flittig av denne genren, blant annet med sitt kjente motiv av Haugianerne (1848–1852). Det var først under renessansen at historiemaleriet ble definert som en egen genre innen kunsthistorien. Den gang hentet kunstneren inspirasjon først og fremst fra mytologi, litteratur, bibelhistorie og gresk-romersk historie. De historiske motivene, blant annet The White Rose, Breakfast fra serien The Banality of Evil, The Surrender of Stalingrad og

Breakfast, fra serien The Banality of Evil, olje på lerret, 178 x 178 cm.

6/2011

Traute Lafrenz, olje på lerret, 79 x 103 cm.

The White Rose, olje på lerret, 213 x 267 cm.

Horses on a Road skal vises frem på Gallery Sand i perioden 10. november til 15. januar 2012. Kunstneren har et brennende ønske om å få oss mennesker til å se, og kanskje aller mest til å våkne opp fra likegyldigheten, for aldri å glemme viktige hendelser i vår nære historie, særlig ikke ondskapen og enkeltindividers protest mot barbariet under den 2. verdenskrig. På skrivebordet i det store rommet, som fungerer både som atelier og oppholdsrom for 45-åringen, ligger dvd-filmen om Den hvite roses budskap. Den handler om et ufravikelig mot, der noen få enkeltindivider roper ut budskapene Frihet og Ned med Hitler midt under krigen i Tyskland. Filmen har han sett flere ganger på flatskjermen som henger på den rå mursteinsveggen i atelieret. Også boken til forfatteren Petter Norman Waage, Leve Friheten! Traute Lafrenz og Den hvite rose, har vært viktig inspirasjonskilde i denne sammenheng. Historien gjorde så sterkt inntrykk på Vebjørn Sand at det ikke var mulig å glemme den. Han begynte derfor å fundere på om det var mulig å male historiske hendelser fra 2. verdenskrig.

Kjempet for fred med ord Seks studenter i Tyskland etablerte Den hvite rose-bevegelsen i 1942. Blant disse var søskenparet Hans og Sophia Scholl, og Traute Lafrenz sentrale aktører. En natt i 1942 gikk vennegruppen til aksjon mot det tilsynelatende seirende barbariet i Tyskland, ikke med vold, men med ord. De delte ut seks ulike flygeblad i 10 000 eksemplarer med et klart budskap, der det blant annet het: Det tyske folket slumrer videre i sin sløve, fordummende søvn og oppmuntrer dermed disse fascistiske forbryterne. Målet var å ryste landsmennene ut av sine passive holdninger til den pågående krigføringen. Dette var selvsagt 14

6/2011

halsløse gjerninger, som de nazistiske myndighetene så på som den største trusselen som inntil da var fremsatt mot Riket. Fem av de seks studentene ble raskt tatt og giljotinert. Kun Traute Lafrenz slapp unna. Hun klarte å overliste gestapisten som forhørte henne. Hun fikk ett års fengsel, men ble senere fengslet igjen, og ble i siste liten reddet av general Pattons tredje arme. Hun er i dag 93 år og kom på åpningen av Gallery Sand i New York den 10. november og holdt en uforglemmelig tale. Historien om Den hvite roses-bevegelse ble ikke glemt etter krigen. I 2005 kåret seerne til den tyske fjernsynskanalen ZDF, Hans og Sophia Scholl til de fjerde største tyske heltene gjennom tidene, foran Bach og Einstein. Hitlers sekretær Traudl Junge kom med en viktig erkjennelse mange år etter krigen: at ung alder ikke var noen unnskyldning for det hun hadde bidratt til. Og minnet publikum på at Sophia Scholl var ett år yngre enn henne, da hun avduket en minneplakett over krigshelten. Junge påtok seg skyld for sine ugjerninger gjennom boken Til siste slutt, som senere ble til filmen Hitlers siste dager. Hun ville gjenerobre sin verdighet som individ med et moralsk ansvar.

Aldri vært mer engasjert – Jeg har aldri vært så engasjert og følt at jeg har jobbet med noe mer meningsfullt enn dette, sier Vebjørn Sand. – Da jeg malte bildene i vår og hørte på BBCs dekninger av den arabiske våren, slo det meg at ungdommene på radioen er de samme unge, intelligente menneskene som i Den hvite rosesbevegelse eller som karakteren Josef Schultz. Dette er mennesker som heller ikke kan ta imot undertrykkelsen lenger, og som reiser seg mot voldsdiktaturet.

Sentrale personer fra den 2. verdenskrig, som Vebjørn Sand har trukket frem i lyset igjen, på monumentale oljemalerier: • Josef Schultz Josef Schultz var født i Tyskland i 1910 og døde i Jugoslavia i 1941. Han var en Wehrmacht-soldat for infanteridivisjonen 714, og nektet å ta del i en eksekusjon av sivile og partisaner i en jugoslavisk landsby. Schultz slapp hjelmen og riflen, gikk deretter mot en høystakk for så å bli skutt. • Sophia Magdalena Scholl Sophia Magdalena Scholl (1921–1943) var tysk student og medlem i Den hvite rose-bevegelsen som var en ikkevoldelig motstandsgruppe i Nazi-Tyskland. Hun og hennes bror Hans ble dømt for høyforræderi etter å ha blitt tatt av Gestapo for å distribuere anti-krigerske brosjyrer på Universitetet i München. Dette resulterte i at de begge ble giljotinert.

The Story of Josef Schultz, olje på lerret, 178 x 226 cm.

– Hvorfor ville du male bilder fra 2. verdenskrig? – Jeg har siden jeg var barn vært opptatt av denne perioden. Andre verdenskrig vil alltid fremstå som den store krigen. Lederaktørene i Det tredje riket framstår som nærmest arketypiske skikkelser på ondskap. Både handlingene deres og symbolene de brukte, vil for alltid oppfattes som ondere enn noe annet vi kjenner til i menneskeheten.  Denne perioden må også holdes levende og gjenfortelles på nye måter slik at vi skal huske den og bli personlig utfordret. Da jeg var ung gutt på 1970-tallet, var navnene på de sentrale aktørene under den andre verdenskrigen, både på alliert side så vel som på aksemaktenes side, noe alle på min alder kjente til. I dag møter jeg tenåringer som ikke engang vet hvem Churchill var!  Slike kjensgjerninger var med på å få mattheten jeg følte for de enorme lidelsene, og den uhyrlige skalaen av krigen, til å vike etter hvert. Med en slik klar følelse har vi en plikt som mennesker til å holde historien levende. Det er også gjennom samtaler og engasjerte diskusjoner at tanken om å tolke denne perioden malerisk kom opp i meg. Dette er også en ramme for å kunne fortelle den universelle historien om det unge, opplyste mennesket som reiser seg mot diktaturet.

Menneskene er født frie  – Jeg har malt et portrett av Jens Bjørneboe som er med på utstillingen. Og det er nettopp det bjørneboeske som har grepet meg siden jeg som ung startet å lese ham: at vi på den ytterste utpost av menneskelig eksistens har mulighet til å ta et valg, at vi dypest sett er frie og kan bevare vår verdighet. Slik fremstår Josef Schultz. Han er et eksempel på nettopp dette.  Det har også utfordret meg at det er malt så få bilder fra denne perioden, mens det kommer bøker og lages filmer om 2. verdenskrig kontinuerlig. Jeg stilte meg så spørsmålet om det var mulig å male fra denne perioden? Det var noe jeg ville finne ut av.   – Hva er det som fascinerer deg ved de menneskene du her portretterer, og hva er det du vil si med denne utstillingen?  – Det er motet til disse menneskene, i maleriserien møter vi mennesker som har levd ut det største som fantes i dem. Og så

• Fredrich Wilhelm Ernst Paulus Fredrich Wilhelm Ernst Paulus (1890–1957) var tysk general. Under 2. verdenskrig oppnådde han graden generalfelt marskalk. Han er mest kjent for å befale den sjette armé ut av Stalingrad under Operasjon blå i 1942. Paulus overga seg til sovjetiske styrker i Stalingrad 31. januar 1943, en dag etter at han var utnevnt til generalfeltmarskalk av Adolf Hitler. Hitler forventet at Paulus skulle begå selvmord, da ingen generalfeltmarskalk tidligere noensinne hadde overgitt seg til fiendtlige styrker. I sovjetisk fangenskap ble Paulus en kritisk stemme av naziregimet og sluttet seg til den russiske nasjonalkomiteen for det frie Tyskland. • Roland Freisler Roland Freisler (1893–1945) var en fremtredende og beryktet nazidommer. Han ble statssekretær for Adolf Hitlers justisdepartement og president for domstolen. I 1945 bombarderte amerikanske bombefly Berlin og la byen i grus. Den samme dagen ble flere regjerings- og naziparti-bygninger rammet, inkludert domstolen. Freisler ble drept i sin egen rettssal. • Arthur Schmidt Arthur Schmidt (1895–1987) var general i det tyske mili tæret. Han oppnådde graden som generalløytnant under 2. verdenskrig, og er mest kjent for rollen i den sjette armé som stabssjef under slaget om Stalingrad fra 1942 til 1943. Mot slutten av krigen ble han øverstkommanderende, og spilte en sentral rolle for å avvise Hitlers ordre om å utrydde den røde armé. Han var krigsfange i Sovjetunionen i tolv år.

møter vi andre som viste det største sviket et menneske kan begå. Jeg har hentet disse skikkelsene ut fra historien og latt dem møte hverandre på lerretet.

Kopiert gamle mestre – Hvordan har du gått frem rent teknisk for å male så store malerier med gruppeportretter, kan du gi oss et innblikk i prosessen fra a til å? – Rent teknisk vil jeg si at jeg har forberedt meg siden jeg var ung og beundret de store barokk-komposisjonene i kunstbøker. Siden den tid har jeg trosset mange råd om ikke å kopiere dem. Ved å lese litteraturen om de gamle mestere fikk jeg fort 6/2011

klarhet i at deres dyktighet blant annet kom av systematisk kopiering av gamle og andre mestere.  Jeg gjorde i løpet av en treårs periode på 1980-tallet rundt 70 kopier i Nasjonalgalleriet. Jeg har også senere kopiert en del malerier i München og på Metropolitan Museum of Art her i New York.  I tillegg til min utdannelse som figurativ maler med et klart fokus på kunstanatomien har kontinuerlig maling etter levende modell vært avgjørende for mitt nåværende ståsted som maler. Når man skal lage en stor komposisjon med mange mennesker, kan det sammenlignes litt med å lage en film. Først handler det om grundig research. Deretter må man skaffe, om mulig, originale drakter, hjelmer og så videre. Selve komposisjonsideen har jeg da skissert på i lengre tid. Når komposisjonen er etablert, lager jeg en del raske skisser i akryl. Deretter kommer modellene inn, og jeg arrangerer scenen. Og så får jeg nye svar. Jeg begynner etter dette på en forholdsvis stor, gjennomarbeidet studie (160 x 125 cm i Stalingrad-maleriets tilfelle) der jeg maler ut hele komposisjonen så ferdig og stram som jeg klarer. Når jeg så går løs på det store formatet, er jeg godt forberedt og psyker ikke ut så lett. Det er litt som når man går på settet til en film. På det tidspunktet er man godt forberedt og har gjort det meste i forkant, selv om utførelsen av det endelige, store bildet gjenstår. Det skjer naturlig nok forandringer underveis etter at man ser ting i stort format. Men på dette stadiet er komposisjonen og de fleste figurene så godt etablert at det er lettere å holde en stø kurs videre.

Faglig støtte underveis  – Hvem har du fått inspirasjon fra underveis i prosessen?  – Den som har inspirert meg mest underveis i denne serien, er helt klart den amerikanske kunsthistorikeren Donald 16

6/2011

Kuspit. Uten hans råd og entusiasme for prosjektet er jeg ikke sikker på om jeg rett og slett hadde hatt mot til å gjennomføre dette. Han sa til meg: You can do it!   – Har du fått noen form for støtte til å gjennomføre prosjektet? – Den mentale støtten har vært gode råd og konstruktiv kritikk fra kollegaer og venner. Det som gir meg den økonomiske muligheten til å ta to år fri for å jobbe med slike prosjekter, er først og fremst salg av egen grafikk og reproduksjoner i Norge.   – Hvorfor har du valgt å male bildene i New York? – Jeg har siden 2000 bodd og arbeidet i New York. Fordelene er først og fremst det rike faglige miljøet jeg har fått utvikle meg videre i her borte, og som jeg fortsatt har kontakt med. Grunnen til at jeg i det hele tatt dro hit, var at jeg ville bli en bedre maler. Ulempen må være at 12 år her gir en stadig større avstand til Norge. Det er vanskelig å komme fra alt som har blitt satt i gang. Jeg er i denne store byen nesten hele tiden og savner naturen som jeg har vokst opp i, og moderlandet mer og mer. Samtidig som jeg etter så mange år også føler meg som en New Yorker, det er et dilemma på flere plan. – Har du hentet inspirasjon fra historiemaleriet? – På mange måter har jeg det, men det var klart for meg at jeg ikke ville være en direkte historiemaler, men heller bruke historien som en ramme for å fortelle universelle historier og kjensgjerninger ved mennesket.   – Hvilke kunstnere fra kunsthistorien har inspirert deg til å forme disse maleriene? – Alle mine største forbilder i kunsthistorien har malt krigsscener eller militærkompanier som noen av sine mest inspirerte verk. Rembrandts Nattevakten er jo noe av det mest

– Det er en besettelse å jobbe med slike store bilder. Det er følelsen av å mestre, å løse vanskelige oppgaver komposisjonelt – og så naturligvis malergleden.

praktfulle og gåtefulle som er malt. Jeg var også dypt grepet da jeg første gang så Velázquez sitt monumentale verk Overgivelsen av Breda. Og naturlig nok stiller Goyas krigsscener i en egen klasse. Delacroix har også bestandig vært viktig The Surrender of Stalingrad, olje på lerret, 213 x 267 cm. for meg. Alle de gamle mestere malte krig enten i form av allegoriske bilder eller som – Hva er det som driver deg til å male disse enorme bildene, historiemalerier som også kunne blande inn mytene direkte. og jobbe i mange dager i strekk i ensomhet på et loft i New York? Her er naturligvis Rubens min store helt. Men det er klart at – Det er en besettelse å jobbe med slike store bilder. Det er det romantiserende grepet vi slik sett ofte finner i kunsthistofølelsen av å mestre, å løse vanskelige oppgaver komposisjonelt rien, lett blir fremmed for et moderne menneske. Etter ver– og så naturligvis malergleden. I tillegg kommer den dimendenskrigene, Hiroshima og de senere mediekrigene er visse sjonen av å være forbundet med noe dypt humanistisk, det tar grep fra kunsthistorien utenkelige. Det er som maleri i seg selv ut ekstra krefter. Men det gikk mange år med ren trening og disse verkene hos mine forbilder først og fremst interesserer systematisk jobbing mot komplekse komposisjoner før jeg hadmeg. Jeg har valgt å ikke skildre volden i seg selv, fordi den de kunnskaper og mot nok til å gå løs på så vanskelige prosjeknettopp er så ekstremt veldokumentert, fra den andre verdenster. Å lage en stor komposisjon er som å sette opp en liten opekrigen. Jeg ønsket heller å gå inn i mer stille psykologiske sira. Jeg har malt mye i mange år og har nå fått en slags faglig tuasjoner hvor individet må velge. frihet til å male hva jeg vil – så å si nesten rett ut av hodet. Dette – Kan du avsløre noen uhell underveis? er en helt ubeskrivelig besettende glede som jeg føler har løsnet – Det har ikke vært noen direkte uhell underveis, men det mer de siste årene. ■ er alltid en kamp å gå løs på noe nytt og noe man ikke behersker før man har gjennomført det. Selve den maleriske prosessen handler om å konstruere og så dekonstruere. Som Delacroix sier: Man må ødelegge bildet litt for at det skal bli ferdig.  for salg er i Bil

VEBJØRN SAND (f. 1966)

Utdanning: • Kunstakademiet i Oslo. • Kunstakademiet i Praha og The Art Students League of New York.

en og

Barokk impresjonisme  – Hvordan har du jobbet med lys og skygge og nyansene i ansiktstrekk og valører på klær i disse bildene? – I mange år har jeg jobbet med blant annet barokke og impresjonisme-teknikker. Et eksempel der jeg bruker disse virkemidlene på en ny måte, for min egen del, er i bildet Breakfast, fra serien The Banality of Evil.  I bildene av Schultz har jeg tenkt på Syk pike av Munch. Der har jeg skrapt og malt for å forsøke å få frem den stille overgangen fra livet som viskes ut og går over i døden. Stalingradmaleriet er det mest barokke motivet med maleteknikk inspirert av Caravaggios kontraster. Bildet er malt med pyramidekomposisjonsprinsippet, som er den metoden jeg bruker oftest i portretter og i store figurbilder, slik sett er det en veldig solid lest i bunnen, og som jeg har lekt meg ut ifra.  – Får kunstpublikum se bildene i Norge? – Det er ingen konkrete planer om å vise bildene i Norge forløpig.

nstkata l Ku

Utstillinger: • Avholdt en rekke utstillinger i inn- og utland siden 1987 og frem til i dag. Prosjekter: • Trollslottet, utendørsutstilling med malerier fra Antarktis. • Fredsstjernen, Kepler-stjernen ved Gardermoen. • Leonardo-broen i Ski, bygget etter Leonardo da Vincis tegninger. • Isbroer konstruert etter de samme da Vinci-tegningene oppført i Antarktis, FN-plassen New York, Ilulissat Grønland og København COP 15.

6/2011

Motstanden mot barbarismen: Vebjørn Sands menneskelige historiemalerier Tekst av den amerikanske kunsthistorikeren Donald Kuspit / Oversatt av Hilde Hernes

Det universet som Vebjørn Sands kunst tar utgangspunkt i, er historien, mer presist de velkjente hendelsene som oppstod under Hitlers regime i Tyskland. De grusomme historiske hendelsene og individene som var involvert – er Sands temaer. Noen eksempler er motstandsbevegelsen The White Rose (Sophia Scholl og Roland Freisler), lidelser og dødsfall som skjedde i nazistenes utryddelsesleir (The Drowned and the Saved – en tittel hentet fra Primo Levis sin siste bok om hans erfaringer fra en av leirene), den såkalte Endelige Løsningen på det jødiske problemet (The Banality of Evil – hvor tittelen er hentet fra Hannah Arendts bok, som er et dybdedykk i Adolf Eichmanns sinn – den ubarmhjertige og effektive SS-offiseren, spesialisten på emigrasjon og evakuering av jøder til utryddelsesleirene,5 som forsvarte seg selv ved å si at han kun var en byråkrat som fulgte sine ordre, en brikke i den tyske krigsmaskinen), The Surrender of Stalingrad av den tyske feltmarskalken Friedrich Paulus’ sjette armé og kanskje uventet The Story of Josef Schultz som handler om en helt vanlig tysk soldat som nektet å adlyde en ordre om å henrette partisaner – som umiddelbart måtte betale prisen for sin ulydighet med sitt eget liv. Vebjørn Sand har nærmet seg det historiske materiale og de involverte personene på en fri måte, der hans subjektive frihet kan få det til å virke som om han vil gi dem sin egen subjektivitet – gjennom å engasjere, gjennomtrenge og formidle stemmene deres. (Alle verkene er fra 2010-2011.) Bildene til Sand er ikke formidlet som beskrivende hendelser man kan finne i fotodokumentasjonen fra krigsårene, men de fokuserer heller på å uttrykke personenes følelser gjennom en fantasifull granskning, som en form for empatisk fordypelse i deres mentale psyke. På tross av at Sand viser hvordan de så ut fysisk, er han mer opptatt av å vise deres sosiale posisjon og alder gjennom de ulike klesdraktene og ansiktsuttrykkene som kommer frem i fotografier og filmer hentet fra denne tiden, som heller beskriver deres indre på et bestemt øyeblikk i deres liv – nettopp beslutningsøyeblikket. Sophia Scholl og Josef Schultz var nesten på samme alder (Scholl var ungdom, mens Schultz hadde så vidt forlatt ungdomsårene), men de hadde begge motet til å stå opp mot nazisystemet. Begge foretok en, tilsynelatende, hurtig avgjørelse som førte dem til en sikker død. På samme måte gjør også ofrene i konsentrasjonsleirene det – som deres motsettende og stødige blikk indikerer: De ser på oss som om de vil dra oss inn i bildet, hvor de gir inntrykk av at vi også kan bli ofre og dermed utryddet. Gjør de dette for å skape følelsen av skyld i oss – som om vi indirekte er ansvarlige for deres lidelser, eller at vi er personlig ansvarlig for de politiske hendelsene? Spørsmålet om skyld er det ubevisste temaet i Sand sine malerier. Kanskje vi også er ansvarlige for nazismens tilblivelse – for hva gjorde

6/2011

vel vi for å forhindre den? Vi kan til og med lukke øynene våre, slik som mange tyskere gjorde når nazistene kom for å arrestere og deportere deres egne landsmenn fordi de ikke var av den ariske rasen. Vi kan eventuelt kun være nysgjerrige på skjebnen deres, som utgjør en annen form for likegyldighet. De kaster blikkene sine mot oss – et tradisjonelt redskap for umiddelbart å fjerne avstanden og grensene mellom bildet og betrakteren – som dermed etablerer dem som individer. De er samlet sammen som for å billedliggjøre en anonym masse, men de er ganske åpenbart et spesifikt folkeslag. På tross av at vi muligens glemmer kroppene deres når de forsvinner i røyken og de kun legger igjen litt anonym aske, forblir deres ansikter uansett uforglemmelige. Individer i grupper er hovedtematikken i kunstverkene til Sand, for eksempel gruppen av offiserer og tjenestemenn i Banality of Evil, gruppen av anonyme soldater i The Story of Josef Schultz eller haugen med kropper i The Surrender of Stalingrad som var samlet sammen i en form for anonym død. Mer spesifikt: Han fokuserer på individer som skiller seg fra sin egen gruppe, nettopp ved å benekte å være en del av denne anonyme gruppen. Han fokuserer på dem som nekter å la seg bli assimilert ved passivt å akseptere dens tro og ideologi. Han fokuserer på dem som tar kritisk avstand til situasjoner, for eksempel slik Scholl er overfor Freisler – hvilket er et symbol på nazigruppens tenkning. Et annet eksempel er hvordan Schultz behandler sine medsvorne soldater, som også anser dem som en gruppe. På tilsvarende måte handler Paulus, når han nekter å adlyde Hitlers ordre om å kjempe til døden. De tenker for dem selv, de går altså mot massens tenkning. De gjør motstand på den mest utilgivelige måten man kan i et totalitært samfunn, nettopp ved å trosse det innskrenkede sinnet til den ene og viktigste personen man ikke kan trosse – nemlig sinnet til Føreren. Mange av ofrene fra utryddelsesleirene er like unge som Scholl og Schultz. Men ingen av Sands unge ofre er emosjonelt hjelpeløse, uansett hvor sosialt hjelpeløse de muligens kan være. De hadde integritet – en selvstendig forståelse av selvet. De var til og med like ressurssterke som Traute Lafrenz, det siste levende medlemmet av The White Rose, som overlevde fordi hun overlistet nazistene. Sand portretterer henne i den modne alderen av 93, sittende fremfor et eiketre fremdeles like livlig utforskende på tross av sin alder. Lafrenz er helt alene, ikke en del av noen gruppe, og slik sett er hun nærmest som en ren ånd lik treet bak henne. Sand virker interessert i det kjente ungdomsopprøret mot den voksnes makt og autoritet – en standardkonflikt som går på tvers av generasjoner. Men i hans bilder er konteksten, tvert om, lagt til den eksisterende konflikten i samfunnet som et hele, fremfor familiekonflikten. Denne konflikten har en eksis-

tensiell og sosial viktighet i seg, som den vanligvis ikke har: Det som står på spill hos Sand, er den menneskelige verdig heten – en verdighet som åpenbarer seg både hos Scholl og Schultz. De stod begge opp mot det sosiale tyranniet og gjorde motstand mot terrorsystemet – uansett om det var forgjeves. Lafrenz er selve personifiseringen på verdigheten eller den transcenderende verdigheten, for den har åpenbart triumfert over terroren. På tross av sin unge alder makter Scholl å beholde både selvkontroll og verdighet i møte med skjørtejegeren og plyndreren Freisler. Schultz klarer også å holde på sitt eget emosjonelle jeg, på tross av at to soldater innhegner ham under forberedelsen av å skyte han. Uansett unge: de er både fryktløse og sterke i sine overbevisninger. Den hvite rose var en ungdomsbevegelse, før ideen om ungdomsbevegelser ble alminnelig. Man behøver kun å tenke på de amerikanske og europeiske ungdomsbevegelsene på 1960-tallet, og de nåværende ungdomsbevegelsene i arabiske land: disse bestod av rebelsk, misfornøyd ungdom som hadde blitt bevisst på urettferdigheten utført av diktatoriske eldre personer som styrte landene deres, på samme måte som Den hvite rose gjorde. De var alle fast bestemt på å gjøre motstand og kantre de andre – for å få frem sitt poeng. Men media er kun interessert i å rapportere fra den arabiske kampen og ikke minst å behandle den som et uvanlig sosialt opprør, som er av større historisk enn personlig viktighet. Den frie pressen befatter seg ikke med individene involvert i kampen – i hvert fall ikke på en seriøs måte, ei heller ikke med en vedvarende alvorlighet og dybde i sin dekning med mindre det å påtrenge deres følelser er å ta dem på alvor. I brå kontrast fokuserer Sand på det individuelle: han foreslår at den frie sosiale motstanden har en dyp subjektiv meddelelse. Ifølge han er det alltid noen individer som gjør opprør mot tyranniet, og som gjør dette ikke kun for sin egen skyld, men heller på vegne av individet som en menneskelig rettighet. Sand viser billedlig hvordan de sosiale rebelske eller opprørerne er unike individer, som skiller seg fra den lydige massen. Han identifiserer seg med dem for bedre å forstå – beundre – deres motivasjon, for ikke å si deres seriøsitet og samvittighet. Uansett hvor mye kunstverkene befatter seg med hendelser som ikke er fra samtiden, har Sands malerier detaljer av samtiden i seg. Mest av alt fordi de representerer et humant og hjertefølt svar på en verden som synes å ha blitt mer barbarisk enn hva den var under nazistene, som inhumanitet og hjerteløshet i det økende antallet folkemord i krig antyder – et poeng gjort klinkende klart av Hobsbawm.6 Barbarisme og lidelse vil alltid være hovedemner – og det forblir de så lenge de fortsetter å eksistere, i tillegg til å være uhelbredelige, uomstøtelige og uforbederlige. Sands malerier billedliggjør den fortidige historien som hovedtema, og på den måten blir historien nåværende i vår bevissthet og situert for alltid i vårt kollektive minne. Man ser personifiseringer av barbarismen og lidelsen overalt i samfunnet i dag – de hendelsene man tidligere kunne se i hverdagslivet, har nå blitt en del av vårt daglige liv. Nazismen kan virke utdatert, men den ser ganske så ny og sterk ut i Sands malerier: den minner oss på at den fremdeles er på moten – på tross av at dens forkledning har forandret seg. Det spesielt bemerkelsesverdige med Scholl sin delaktighet i bevegelsen The White Rose eller det Premo Levi kaller for et

spesielt alliansetilfelle, er hvordan samvittigheten og ungdommen var de to elementene som holdt bevegelsen sammen. Jeg mener heller at det var enda mer utrolig hvordan både Schultz og Paulus, som faktisk handlet spontant og alene uten støttespillere, forble rolige og samlet – i et samfunn som i prinsippet både var et galehus og en dødsleir. Dette, inntil de to ble individuelt identifisert, arrestert og henrettet for forræderi, i motsetning til medlemmene av The White Rose som kunne belage seg på hverandres støtte og dermed forbli anonyme. De ble ikke smittet av døden som befant seg rundt dem på alle kanter. Nedenfor Paulus ligger det en haug med kropper som skaper en form for dødsleir: menneskehaugen impliserer at den tyske armeen Paulus styrte, var en form for konsentrasjonsleir – man måtte adlyde ordre inkludert ordren om å dø i kamp. Man kunne bli drept for enhver ulydighet, som Schultz plutselig ble. På tross av dette, uansett hvor desillusjonert frelserskikkelse han kunne blitt, nektet Paulus å følge Hitlers ordre om å kjempe til døden. Jeg mener at Paulus er Sands mest inspirerte figur. Paulus-skikkelsen utgjør det mest gjennomtrengende psykologiske portrettet. Sand formidler briljant sinnstilstanden til Paulus i det øyeblikket han gjør sitt vanskeligste valg, nemlig det konfliktfylte øyeblikket som alle heltene til Sand møter. Paulus er billedliggjort i det øyeblikket da han tok beslutningen som vendte han om til en enda mer paradoksal helteskikkelse enn noen av de andre figurene – beslutningen om å være eller ikke å være en nazist, om han lydig skulle følge naziregimet eller gjøre motstand mot det – uavhengig av konsekvensene. Man kunne enten identifisere seg med hovedrasen og dermed proklamere ens overlegenhet til menneskerasen eller bli et medlem av menneskerasen ved å benekte seg hovedrasen. Paulus valgte til slutt det siste. Han tok avstand fra selveste elite-medlemmet hos hovedrasen, når han til slutt nektet å følge i Hitlers nekrofile fotspor. Ved å gjøre dette valget tok Paulus avstand fra illusjonen som Hitler stod for, i tillegg til nazismens vilje til makt. Sands ironiske maleri viser hvordan nazistenes ødeleggelser ble selvdestruerende: Maleriet er dermed et like godt estetisk mesterverk som det er et mesterverk innenfor den psykososiale innsikten. Den forutser også den Endelige Løsningen på naziproblemet: Paulus sin Surrender at Stalingrad var selve begynnelsen på slutten på naziregimet. På en måte kan man si at Paulus sin trass mot Hitler (både bokstavelig og emosjonelt) hadde større konsekvenser enn både Scholl og Schultz sine handlinger, fordi den reddet en hel armé. Mange av hans soldater var mest sannsynlig like unge som dem selv, også like unge som Paulus selv. I motsetning til Hitler viste Paulus at han elsket livet mer enn døden. Fromm argumenterer med at Hitler var selve eksemplaret på den nekrofile mennesketypen – nekrofilitet ansett både som et ondartet sinne, et psykopatologisk fenomen som involverer narsissismen og likegyldigheten, og følelsen av en uholdbar maktesløshet og tomhet som Hitler kunne unnslippe kun ved å bekrefte seg selv i handlingene ved tilintetgjørelsen av livet.7 Uansett hvor lenge Paulus hadde tjenestegjort under Hitler, valgte han å opprettholde troen på livet, selv om døden syntes uunngåelig. Han ble et individ og en person istedenfor en kommandant som upersonlig fulgte ordre fra sin sjef – lederen hvis befalinger han alltid adlød inntil det øyeblikket da valget stod mellom 6/2011

liv og død. Ved å velge livet fremfor døden ble Paulus en større og klokere mann enn Hitler. Istedenfor å brutalt håndheve ordrene til Hitler viste han heller medfølelse for sine soldater, noe som førte til at han gjeninnsatte menneskeligheten i seg selv ved å tre ut av rollen til den umenneskelige og sjelløse militærmannen som kun fulgte diktatoren.

Sands nyanserte og ettertenksomme maleriskhet, noen ganger opprømt og turbulent mens andre ganger rolig og ren, viser de kompliserte følelsene som er knyttet til krigstemaet. Her uttrykkes de blandede følelsene av gleden og melankolien som de sterke personene ofte utviser, for eksempel Paulus og nestkommanderende generalløytnant Arthur Schmidt som er de sentrale figurene i The Surrender at Stalingrad. På samme tid formidler Sands komposisjoner det komplekse dramaet i krigen, den implisitte spenningen mellom slike antagonistiske stridende som Scholl og Freisler, og mellom Schultz sine ødeleggende rangeringer og hans nå fremmede (eller fremmedgjorte) kamerater. Det mest iøynefallende i Sands maleriske rom, generelt sett, er motsetningen mellom det positive lyset og det negative mørket som jager hverandre. Dette motsetningsforholdet kan man se i det opplyste ansiktet til Schultz og i de mørke uniformene til hans fangevoktere, eller i de ironiske solbelyste hagemøblene og den forretningsaktige tristheten hos militærkonspiratørene og deres sivile rådgivere i The Banality of Evil. I The Drowned and the Saved og i Surrender at Stalingrad uttrykkes konflikten mellom lyset og mørket, som begge dramatiserer den uferdige kampen. Det maleriske i Sands verk formidler den indre virkeligheten til den ytre scenen, rettere sagt følelsene som står på spill hos figurene: følelsene som binder dem sammen på både godt og vondt, følelser formidlet gjennom kroppsspråket og fargespråket i klærne deres. Sand uttrykker følelser som rokker ved komposisjonen samtidig som de bekrefter dens innviklethet som viser at det både er et emosjonelt og sosialt drama som Scholl, Schultz og til og med Paulus viser. Maleriene har en særegen emosjonell skjønnhet, på tross av hvor stygge og morbide scenene er. Sands malerier innehar både en psykologisk dybde og en sosial betydning: han gir oss betraktere psykologiske portretter av sine figurer, samtidig som han viser de sosial-realistiske representasjonene av situasjonene deres. Sagt med terminologien til Sartres – Sand viser frem både de eksistensielle og sosialt ekstreme situasjonene. Scholl og Schultz befinner seg muligens i en vanskeligere situasjon enn Paulus, siden lidelsene deres forblir gjemt bak deres uskyld og uerfarenhet – deres friske ansikter – mens Paulus sin lange erfaring og kjennskap til krigen har satt spor i ansiktet hans. Paulus er mer moden og klar for å kjempe enn de er (hvilket er det som gjør Surrender at Stalingrad så utrolig). Ordene fra den middelaldrende Palais de l’Honneur gjelder for dem: Over draktene til nonnene er det plassert en krans med hvite rosegrener bestående av løv, blomster og torner, som betegner kyskheten bæreren har oppbevart midt oppi alle livets torner og ydmykelser. Det underliggende temaet i Sands 2. verdenskrigsserie er den menneskelige brutaliseringen gjennom ideologi: det hand20

6/2011

ler om forvandlingen av mennesker til maskinaktige instrumenter i et ideologisk system, og samvittigheten som muliggjør at noen spesifikke mennesker kan stille spørsmål ved og gjøre motstand mot denne ideologien. Sand tematiserer det å stå imot tvang og stå for det man tror på, på bekostning av sitt eget liv. Sands malerier er humanistisk eller menneskelig narrative med en banebrytende karakter. På den ene siden maler han de sosiale konformistene, for eksempel nazidommeren Freisler, nazisoldatene som omgir Schultz, nazioffiserene og tjenestemennene som planla den Endelige Løsningen. De har alle ofret sin individualitet for saken, identifisert seg med saken og levd kun for saken. De lever kun for grusomheten og ubarmhjertligheten de slavisk utfører – når de utrydder folk som har andre grunner enn det de selv har for å leve. Medlemmer av hovedrasen viser nazismens vilje til makt i sin råeste form, uansett hvor forfinet, sivilisert og respektable de kan se ut, for eksempel slik som figurene ser ut i Banality of Evil. Sand kan muligens være en indirekte historiemaler, og hans malerier kan muligens være ironisk banebrytende, men de viser med en hard tilstedeværelse nazistenes barbarisme og deres totale krig mot menneskeheten. På den andre siden maler Sand de ikke-konforme med deres egen vilje og dømmekraft, slik som Scholl, Schultz, Lafrenz og kanskje noe uventet Paulus. Deres samvittighet – deres benektelse om å følge lederen blindt, å lyde hans ordre på grunn av handlingenes grusomhet – setter fokus på spørsmålet om lederskapsprinsippet (Führerprinzip) som var det ultimate grunnlaget for nazismens autoritet. Dette gjør dem noble: Scholl, Schultz og Paulus står nobelt oppreist, og Lafrenz ble satt på pidestall som en stolt dronning. De er ordinære reflekterende menneskeskikkelser, og de skiller seg fra den typiske tyske soldat: Det ble krevd av den tyske soldaten at han skulle avlegge en personlig lojalitetsed til Hitler, at han skulle tilbe Føreren uten forbehold og refleksjoner. På den måten ble de tyske soldatene en underdanig og ukritisk menneskemasse, istedenfor en masse med fritttenkende individer. Motsetningen mellom Sands nazikonformister og hans anti-nazi ikke-konformister reflekterer dermed over motsetningen i menneskenaturen. Sand er en historiemaler på flere enn en måte: hans verk fremkaller kunsthistorien samtidig som de også formidler samfunnshistorien. På tross av Sands moderne maleriskhet er og blir han en tradisjonalist. Han lager mesterverk fremfor eksperimenter. Han fullbyrder kunstverket fremfor å kaste bort tiden på det såkalt nye – hans modell er det romantiske mesterverket. Synet av et mesterverk fanger deg inn i en kontemplasjon hvor ingenting annet enn dens uovervinnelige sjarm betyr noe, skrev Delacroix (1854).9 Et karismatisk mesterverk er nærmere menneskehjertet nettopp fordi det er stofflig, la han til. Dets rike materialitet – man kan si at dets romantiske maleriskhet fremkaller det som er innvendig, selv om det gjør at dens objekter blir mer slående overfor sansene enn de ellers ville vært. Det gir dem både et emosjonelt og kroppslig innhold. Jeg mener at man ikke kan skille Sand fra Delacroix, verken når det gjelder Sand sin billedlige håndtering og komposisjonsevner. Sand bygger videre på den rike og sterke maleriske kvaliteten man ser i Delacroix sine verk: Sand vektlegger den moderne ideen å arbeide på – mediet undersøkes nettopp på

vegne av seg selv og dets (mediets) estetikk. Både Horses on a Road og The Surrender at Stalingrad er eksempler på dybde undersøkelser på jakt etter den ekspresjonistiske intensiteten, i motsetning til The Banality of Evil og Taute Lafrenz som heller fokuserer på den impresjonistiske finessen i behandlingen av bakgrunnsnaturen. Ekspresjonismen og impresjonismen forsterker den romantiske maleriskheten og gjør den enda mer sterk, intim og subjektivt nødvendig, uten at den nekter for viktigheten til objektet i maleriet slik den abstrakte ekspresjonismen og den impresjonistiske abstraksjonen endte med å gjøre. Verket The Surrender of Stalingrad virker i stor grad å stå i gjeld til Delacroix: det virker å hentyde til Delacroix sitt verk The Bark of Dante fra 1822. De oppreiste figurene, Paulus i sin mørke frakk og Schmidt i sin hvite frakk, gir ekko til de stående figurene Dante og Vergil i Delacroix sitt mesterverk. Dante står på Vergils høyre side, på tilsvarende måte som Schmidt står på Paulus sin høyre side. Vergil er kledt i sort som Paulus, mens Dante er kledt i hvitt som Schmidt. Vergil er guide og fører Dante gjennnom Helvete, på samme måte som Paulus ledes gjennom krigens helvete. Begge styrer scenen, slik den engang var. Dante bærer et dekke over sitt hode som går nedover ørene, mens Schmidt bærer en offisershatt og et rødt skjerf som skjuler hans ører. Dante har hevet sin høyre arm, mens Schmidt har senket sin høyre hånd med en pistol dreid mot den falne figuren. Den nakne døde mannen nedenfor han har en merkelig likhet til den nakne døde mannen som flyter i vannet nedenfor Dante. De vertikale levende figurene og de døde horisontale figurene utgjør til sammen en slags pervers form av et kors – som for øvrig markerer en spirituell kirkegård. De oppreiste figurene er ved bevissthet, mens de fordømte, døde figurene representerer døden som ubevisst spøker og forfølger dem. Distribusjonen av lyset, mørket og fargene i Sands malerier speiler tilbake til Delacroix sitt maleri. Begge maleriene har noe smakløst og spøkelsesaktig uttrykk i seg, nettopp ved å vise frem onde og gale drømmer, men alt i dem virker merkelig nok realistisk ned til siste detalj. Det er verdt å merke seg hvordan de to oppreiste figurene og plattformen med de døde kroppene de står på – inkludert

de to horisontale utstrekte figurene – i Delacroix' Liberty Leading the People fra 1830, følger det samme komposisjonsmønstret som The Bark of Dante. Sands komposisjon etterligner dem begge – ubevisst. Det er også verdt å merke seg at gutten som tar følge med Friheten, kanskje også samtidig bærer en pistol i hver hånd. Schmidt bærer en pistol i en hånd og kanskje også i sin andre, gjemt bak figuren til Paulus. Man kan også merke seg hvordan Delacroix og Sand benytter seg billedlig av klesdraktene både uttrykksfullt og med en symbolsk effekt, idet deres mestring av tekstur og folder av diverse typer stoffer er utført på en overbevisende måte. Her ser man alt fra Freislers flotte, røde kappe som sprer seg i rommet på samme måte som nazistene spredte seg på tvers av Europa, til Scholls mer stringente røde kjole som foregriper hennes fengelsstraff. Man ser uniformene til de stående soldatene til de mer lyriske og dermed avslappende klærne til Lafrenz, fra de store ytterfrakkene til både Paulus og Schmidt og til de svake, loslitte klærne til fangene i dødsleirene. De maler begge med en enorm følsomhet den myke huden til nazioffiserene og tjenestemennene – og den rynkete huden til Lafrenz. Den ubevisste likheten mellom de to mesterverkene virker ikke å være tilfeldig, med tanke på at Delacroix tross alt var modellen på den romantiske maleren. Samtidig er det viktig å merke seg hvordan de begge blander intensitet og presisjon i maleriene sine, hvilke er ord som Baudelaire brukte i sin analytiske lovnad over Delacroix sine malerier. Delacroix var en av de få utvalgte, skrev Baudelaire. Han fungerte som et attraksjonsmiddel innen den fantasifulle kunsten. Han var en kunstner som kunne dekonstruere hele skaperverket, samt alt av historiens bragder. Ut av dette oppløste puslespillet, i henhold til regler hvis opphav kun kan spores i de dypeste kroker av det menneskelige sinn – nærmere bestemt det ubevisste – skapte han en ny visjon.10 Sand er en visjonær maler på tilsvarende måte som Delacroix, ved at han minner oss om en visjon, sider ved livet som man ofte glemmer, og han uttrykker følelser som vi andre som oftest undertrykker – uansett hvor sterke de er. ■

1. Edward Gibbon, The Decline and Fall of the Roman Empire [1776], ed. D. M. Low (New York: Harcourt, Brace, 1960), 44. 2. Eric Hobsbawm, The Age of Extremes: A History of the World, 1914–1991 (New York: Vintage Books, 1996), 13. 3. Erich Fromm, The Anatomy of Human Destructiveness (Greenwich, CT: Fawcett, 1975), 409. 4. Piet Mondrian, The New Plastic in Painting [1917] i The New Art – The New Life: The Collected Writings of Piet Mondrian, eds. Harry Holtzman and Martin S. James (New York: Da Capo, 1993), 42. 5. Saul Friedländer, Nazi Germany and the Jews 1939–1945: The Years of Extermination (New York: Harper Collins, 2007), 35. 6. Hobsbawm, 13 skriver: 1900-tallet var uten tvil det mest morderiske århundret som vi har kartlagt, både med tanke på skalaen, frekvensen og lengden av krigføringen, som såvidt opphørte for et øyeblikk på 1920-tallet. I tillegg, man skal merke seg den eskalerende skalaen med menneskelige katastrofer som hendelsen forårsaket – fra den største nøden i historien til systematisk folkemord. Han tilføyer (12) hvordan en nylig estimering på århundrets atomkrigsstatistikk registrerte 187 millioner, som tilsvarer mer enn 1/10 av den totale verdensbefolkningen på 1900-tallet. Barbarismen har økt i mesteparten av 1900-tallet, skriver Hobsbawm, og det er ingen tegn på at økningen er ved slutten. Ved barbarisme mener han forstyrrelsene

og havariet i systemet med tanke på regler og den moralske oppførselen ligger til bunns i alle samfunn, relasjonene blant sine medlemmer, og i en mindre utstrekning – mellom deres medlemmer og de i andre samfunn. Mer spesifikt, barbarisme betyr omvendelsen av det vi kan kalle prosjektet til 1700-tallets Opplysningstid, nemlig etableringen av et universelt system med regler og moralske standarder, som er kroppsliggjort i statsinstitusjonene dedikert til fornuftsutviklingen hos menneskeheten: det er snakk om å verne Livet, Friheten, Strebelsen etter Glede, Likhet, Frihet og Brorskap. Den gangen da tradisjonskontrollen forsvinner må vi bli vant med å leve i et samfunn som er usivilisert. Dette vil altså være et samfunn som har blitt vant med dreping, et samfunn hvor ubarmhjertigheten og volden er rutine og som derfor er et samfunn i stor umenneskelighet. Man kan istedenfor gjøre som Sands sårbare menneskelige helter: å gjøre motstand mot det med all ens menneskelighet og verdighet – verdigheten som kommer med det å være sivilisert. Hobsbawm: A User’s Guide to Barbarism i On History (New York: New York Press, 1997), 253–54. 7. Fromm, 406–407. 9. Sitert i Michele Hannoosh: Painting and the Journal of Eugene Delacroix (Princeton: Princeton University Press, 1995), 30, 41. 10. Charles Baudelaire: The Salon of 1859 i The Mirror of Art, ed. Jonathan Mayne (Garden City, NY: Doubleday, 1956), 234–35.

6/2011

Foto: Knut Ramstad

På Bydel Tjuvholmen, vår Facebookside, får du oppdatert informasjon om bydelens aktiviteter og arrangementer, nyheter og gode tilbud fra våre spisesteder og butikker.

VI R E K K A N S

E D N E LKYUNSST

e punktene i Oslos nyest Blant de store og små lys turer, ulp Frandsens fargerike sk bydel finner du Erik A. s Handelsbanken på i trappeoppgangene ho len! lkommen til Kunstbyde Olav Selvaags plass. Ve

Tjuvholmen Q-Park er et av Oslos mest kunstferdige parkeringshus, med plass til mange biler i alle farger.

Willibald Storn JAN BAKER www.storn.no post@janbaker.no

Henrik Placht, i atelieret sitt i Lilleborgs fabrikker. I bakgrunnen ses maleriet Supersymmetry.

6/2011

Energisprederenn n Henrik Placht er som et kraftverk som sprer glødende energi rundt seg. Hans koloristiske og abstrakte malerier inspirert av partikkelfysikk, internasjonal politikk og arkitektur henger på vegger rundt om i verden og lyser opp tilværelsen blant annet på kontoret til Terje Rød Larsen i International Peace Institute i New York. Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas

LILLEBORG FABRIKKER (KUNST): Det er umulig å ikke legge merke til Henrik Plachts energiske vesen. Han snakker fort og mye om sine mange imponerende prosjekter. Det er ikke så rent lite han allerede har rukket å utrette i sitt relativt unge liv. Etter fem års kunststudier på Kunstakademiet i Bergen, og i Berlin, reiste han rundt i Europa som prosjektkunstner i tre år sammen med kunstgruppen gutengut. Placht beskriver denne perioden som tre ville år der han bodde i koffert mesteparten av tiden for å gjennomføre stedsspesifikke, relasjonsestetiske og politiske prosjekter. Siden 2004 har han stilt ut malerier årlig, med stor suksess. Allerede på sin andre separatutstilling i Oslo Kunstforening ble han innkjøpt av Nasjonalmuseet. Alle maleriene på Plachts soloutstillinger har blitt utsolgt, unntatt ett. I tillegg til malerkarrieren har han brukt syv år av sitt liv på å etablere Kunstakademiet i Ramallah i Palestina, med økonomisk støtte fra UD. Han har også rukket å etablere seg med kone og to små døtre, i nyoppusset hus på Holmlia. På tomten har han i disse dager satt i verk byggearbeider av nytt atelier. Kunstneren er dessuten nettopp ferdig med å lede oppussingsarbeidet av 1700 kvadratmeter i et gammelt bygg fra 1863, som tidligere har tilhørt Lilleborg Fabrikker. Bygningen kjøpte familien Placht av entreprenørfirmaet NCC i juni 2009. Henrik Plachts familie har lang erfaring med blant annet næringseiendom. NCC trengte likvider etter finanskrisen og måtte selge eiendommen under takst. KUNST møter 38-åringen i de historiske lokalene som nå er omgjort til næringspark. Bygget er oppført på byantikvarens gule liste, og det var derfor en del å ta hensyn til under rehabiliteringen i samarbeid med Oslo byantikvar. Kunstneren har selv skaffet de syv leietakerfirmaene som nå etablerer seg i historiske, lyse og moderne lokaler. Første etasje inneholder kafé og en teaterscene som har fått navnet Den andre kafeen og Det andre teateret. Selv disponerer han tre rom i byggets tredje etasje. I det ene rommet satt direktørene for Lilleborg såpefabrikk. Her er originalt trepanel i mørk eik beholdt på deler av veggene. I dag er dette Plachts griserom der bildene blir påført maling. Det midterste rommet er tenke- og samtalerommet. I atelierets største rom lager han skisser, og tegner både for hånd og på PC-en. Her står de største maleriene inntil veggene. Mange av de nymalte bildene er inspirert av fjell og lys, som han definerer som høyfrekventerte fargekomposisjoner. I maleriene kan det også

leses en dissonans i de geometriske formkonstellasjonene, særlig i de som handler om Palestina. Henrik Placht har lenge vært opptatt av å fronte denne befolkningens skjebne, et folk som er innesperret på et av klodens tettest befolkede områder. Han har et sterkt fokus på assosiasjon og visjon, og dveler både ved håpet og ved sorgen i livet, og i samfunnet, i sine bilder.

Uredd – Hvor får du motet ditt fra til å gjennomføre alle dine ville prosjekter? – Allerede som 17-åring kom jeg til et vendepunkt i livet mitt. Jeg bodde da på Årvoll sammen med min mor og søster og var opptatt av egen eksistens, og hvor jeg kom fra. Jeg ville vite hvem min far var. Han forsvant ut av livet mitt da jeg var et halvt år. Det eneste jeg visste om han, var navnet hans. Jeg måtte finne ut av dette for å få klarhet i hvem jeg selv var. Det første jeg gjorde, var å ringe opplysningen. De ga meg adressen og telefonnummeret til en person i Nord-Trøndelag med det aktuelle navnet. Så skrev jeg et langt brev, sendte det og fikk svar tilbake. Jeg fant utrolig nok faren min veldig raskt, og vi møttes. Han roste meg for motet mitt og ga meg i premie å få hilse på slekten i Oslo. Etter denne hendelsen overvant jeg frykten i meg selv. All redsel for det ukjente forsvant brått og plutselig. Siden har jeg vært uredd. – Hva var avgjørende for ditt valg om å bli kunstner? – Det lå egentlig litt på siden av det jeg først hadde planer om å bli. Jeg prøvde å bli noe annet. Jeg kunne ha blitt musiker eller skuespiller. Da jeg søkte og kom inn på Kunstakademiet i Bergen, tenkte jeg at dette er skjebnen. Jeg har alltid vært flink med hendene mine, og elsker å bruke dem. – Er det andre i familien din som er kunstnere? – Ja, min onkel, Markus Brendmoe er kunstmaler. Mor er formingslærer. Per Johan Placht som har fungert som min far fra jeg var 18 år, og som jeg kaller pappa, har vært klesdesigner. Han etablerte firmaet Jean Paul på begynnelsen av 1970-tallet, og tegnet alle klærne selv. Vi to er ganske like, og har den samme rytmen og tempoet. Begge ser vi flere muligheter enn problemer i livet. – Du har lenge vært i stallen til Galleri Haaken, møtte du han da han levde, og hvordan kom du i kontakt med galleristen?

6/2011

– Da jeg hadde separatutstilling i Oslo i 2004, kom Haaken Christensen inn i lokalet og sa han ville ha meg i stallen sin. Han var en søt, rar og gammel mann med et trenet øye for kunst. Jeg var en av de siste kunstnerne han tok inn i varmen. Han døde samme natt som min eldste datter ble født, i april 2008. Både i 2006, 2008, 2009 og 2011 har jeg hatt separat utstillinger i Galleri Haaken.

the heaven of the fixed stars I, 190 x 134 cm, 2009.

power structure. Maleriet henger på kontoret til Terje Rød Larsen i IPI (International Peace Institute) i New York. 26

6/2011

Fri og åpen – Hvordan vil du selv karakterisere maleriene dine og hvordan blir de til? – Bildene har et stramt uttrykk og påvirkes innholdsmessig av det som skjer i livet mitt ofte der og da. Da jeg begynte å male fant jeg fort ut at det abstrakte formspråket lå mest naturlig for meg. Malerier med figurer låser uttrykket mitt. Jeg føler meg friere og mer åpen når jeg kan male abstrakt. Titlene på bildene mine gir ofte betrakteren en ledetråd om hva motivet handler om. Men jeg er ikke opptatt av å få betrakteren til å forstå mitt univers, de må selv lese bildene ut fra sin egen historie. De fleste maleriene som står i atelieret, er malt i løpet av det siste halvannet året. De bildene er renskårede, og inspirert av blant annet Gunnar S. Gundersen, Johs. Rian og Jakob Weidemann. Jeg har tatt opp tråden fra deres tid og gitt uttrykket et nåtidsperspektiv. Jeg lager alltid en skisse, enten for hånd eller på pc-en før jeg lager det ferdige bildet. Deretter måler jeg opp plassen på lerretet og jobber med geometri og konstruksjon. Fargene legges så på og prepareres med ulike teknikker. Jeg bruker tape og lakk fra bilindustrien for å få frem den rette blanke overflaten. Alle maleriene lages på belgiske linlerreter, prepareres i fire lag og rammes inn med eikelister. Prosessen er svært tidkrevende, men det må til for å få frem det resultatet jeg ønsker. I hovedsak lager jeg malerier. I år har jeg for første gang også jobbet med grafikk, etter å ha fått forespørsler fra markedet om å lage silketrykk. Jeg fikk anledning til å arbeide i samme trykkeri som Gunnar S. Gundersen i sin tid brukte da han trykket sine bilder. Lokalet befinner seg i Ski, i Akershus, og det var svært inspirerende å jobbe på stedet med mye historie i veggene. Innkjøpt av Nasjonalmuseet – Hvem var ansvarlig for å kjøpe inn maleriet ditt til Nasjonalmuseets samling? – Det var Sune Nordgren, som den gang var direktør for Nasjonalmuseet. Han kjøpte inn bildet på min andre separatutstilling. Verket heter Ronin, som betyr herreløs samurai, og ble vist frem i Oslo Kunstforening. Innkjøpskomiteen kommenterte for øvrig at prisene var lav ... – Hvordan oppdaget Terje Rød Larsen bildene dine? – Han fikk tips av kunstsamler Tor Juul, og kjøpte syv av maleriene mine som da var på vei til en utstilling i Amman i Jordan. De måtte derfor omdirigere bildene til New York i stedet. Et av bildene heter Power structure, som nå henger på kontorveggen til Terje Rød Larsen i New York. Verket er inspirert av ornamentikk i islamsk billedkunst og nyere europeisk kunsthistorie. Da bildene skulle innvies på veggene i International Peace Institute i New York, ble jeg fløyet over Atlanterhavet sammen med blant annet Thorbjørn Jagland for å være til stede på arrangementet. Maleriene henger i lokalene på permanent basis i to etasjer.

– Hva er det du vil si med bildene dine? – Budskapet mitt endrer seg hele tiden. Men, det er noe som går igjen, blant annet etikk. Jeg har lenge vært opptatt av å bygge en bro mellom Midtøsten og Europa. Alle mennesker trenger etikk. – Hvordan vil du selv definere etikk? – Personlig har jeg ett sett etiske rammer som fungerer for meg. Andre menneskers etikk kan jeg ikke diktere. De fleste samfunn er regulert av internasjonale lover og et justisapparat, der etikken er definert. Selv er jeg opptatt av å skape tillit til andre mennesker. Å prøve å være god og snill mot mine medmennesker og meg selv er viktig. Å si fra om urett og ikke finne seg i alt er også sentralt i min etikk. Hvis man er vitne til urett, er det etter min oppfatning om å gjøre å reflektere over uretten, og si ifra. Likegyldighet er det verste som finnes. Å agitere og handle mot en overgriper, grådighet eller urettferdighet er nødvendig. Jeg har engasjert meg i Palestina fordi jeg er imot at et helt folk skal holdes nede. Jeg vet at det også finnes enkelte gode krefter i Israel, men foreløpig har begge parter kjørt seg inn i et mørkt spor. Noen må ofre noe dersom endring kan bli en realitet.

bodde på en sofa hos en kamerat. Jeg måtte fatte meg i korthet. Men jeg var heldig. Jeg ble fort tatt på alvor av blant annet Randi Bendiksen og Tove Kijewski, som da var spesialrådgivere i PKI-avdelingen. Uten deres tro på prosjektet hadde det aldri vært mulig å gjennomføre det. Målet mitt var å skape et nøytralt rom for å bygge en bro inn og ut av Palestina. På denne tiden leste jeg bøker om politikk, historie og om institusjonsbygging. Bøkene til Johan Galtung og hans fredsforskningsinstitutt PRIO gjorde særlig inntrykk. Da jeg gikk på Kunstakademiet i Bergen, var jeg misfornøyd med undervisningsopplegget. Vi lærte mye teori, men lite om det praktiske liv, og hvordan man skal klare seg som kunstner når man kommer ut fra skolen. Jeg grublet en del på hvordan man kunne lage en skole der studentene fikk oppmuntring samtidig som de fikk god innsikt i det å drive sin egen virksomhet. Jeg ville ikke skape et akademi der studentene må tilpasse seg professorene, men en skole der professorene skreddersyr opplegg som passer for hver enkelt student. Et kunstakademi kan spille en viktig rolle i samfunnet fordi det kan bidra til nasjonsbyggingsprosessen.

Opprettet Kunstakademi i Palestina – Hvordan fikk du ideen til å opprette International Academy of Art Palestine i Ramallah? – Den 11. september var en sentral dato i denne sammenheng. Det som skjedde i New York denne dagen, endret det internasjonale samfunnet. Jeg ville gjerne gjennomføre et prosjekt der jeg kunne bidra med noe. Ideen om å bygge opp et palestinsk kunstakademi kom til meg da jeg klippet gressplenen hos min far i august 2002. Det begynte å kile under føttene da ideen tok form. Dagen etter tok jeg en telefon til Utenriksdepartementet. Jeg hadde 40 kroner på et kontantkort da jeg ringte. På dette tidspunktet i livet mitt var jeg blakk og

Skaper kulturell identitet – Å gi innbyggerne kulturell identitet er viktig for alle nasjoner. Noe av det første som ble gjort etter den franske revolusjon, var å etablere et kunstakademi. Nasjonsbyggingen må være på vei dersom et kunstakademiprosjekt skal fungere. Jeg mente tiden var moden for dette i Palestina i 2002, og fikk den støtten jeg trengte for å få gjennomført prosjektet. Etter hvert dannet jeg en arbeidsgruppe på åtte medlemmer. Vi laget et kunstprosjekt i Galleri s.e i Bergen der ideen om et eget kunstakademi i Ramallah ble presentert. Klassekampen laget artikkel om prosjektet. Det førte til at vi fikk kontakt med en palestiner, som reiste til Ramallah for å finne aktuelle støttepersoner til pro6/2011

– Det er i gråsonene, ikke i det svart/hvite, det er mulig å skape endring og nye bevegelser i samfunnet.

Nåværende dekan, Khalid Hourani, vil jeg også trekke frem. Han er til å stole på og gjør en fremragende jobb for Kunstakademiet i Ramallah. De to norske jordmødrene for prosjektet, Randi Berntsen og Tove Kijewski, har også vært essensielle for å få prosjektet i havn. Samarbeidet med Kunsthøyskolen i Oslo gikk ikke så bra. Prosjektet ble utsatt for store forsinkelser på grunn av enkeltpersoner som oppførte seg uredelig.

6/2011

Bil

HENRIK PLACHT (f. 1973) Utdanning: • Kunstakademiet i Bergen, 1997–2001. • Kunstakademiet i Berlin, 1999.

Utstillinger i utvalg: • Galleri Haaken, 2006, 2008, 2009 og 2011 (kommende). • Galleri J.M.S., 2004. • Bergen Kunsthall, 2001. Innkjøpt av i utvalg: • Nasjonalmuseet. • International Peace Institute (IPI) New York, USA. • Universal Music. • Kulturrådet.

en og

Anerkjent som palestiner – Hva er det beste og det dårligste minne fra denne prosessen? – Et av høydepunktene var da noen sa at jeg nå var anerkjent som palestiner under åpningen av en stor utstilling jeg var kurator for i FNs hovedkvarter i New York. Det var rørende. Og ikke minst alle de dyktige folkene jeg har fått møte gjennom prosjektet, og som jeg har hatt gleden av å jobbe med. Palestineren Reem Fadda, som var skolens første dekan, har betydd svært mye for meg. Hun er utdannet kunstkurator, og er nå ansatt som sjef kurator på Guggenheim-museet i New York. Å finne de rette folkene, som jeg kan stole på, er avgjørende for at prosjektet har lyktes. Det er viktig at de beste menneskelige ressurser er på plass og har optimal erfaringsbakgrunn. Jeg kan ikke samarbeide med inkompetente mennesker.

r for salg i de

nstkata l Ku

sjektet. Vi fikk støtte fra Utenriksdepartementet og fra NORAD. Våren 2005 gikk prosjektstøtten gjennom, skrevet på Statens kunstakademis brevpapir. NRK-Safari laget et dokumentarprogram om prosjektet med tittelen Ti dager i Ramallah. Samtidig begynte jeg å planlegge flere workshops i Palestina. I 2006 ble ni av de tolv millionene vi søkte om, utbetalt av Utenriksdepartementet til prosjektet. Samme år fant jeg en gammel villa i Ramallah, som jeg leiet og sørget for å få pusset opp. Den 7. desember ble skolen innviet, som ledes av en direktør, to dekaner, en produsent samt en administrasjon. De som drifter skolen, og de som underviser studentene, er lokale fagfolk fra Palestina. I dag har jeg kun en rådgivende funksjon på akademiet.

Privilegium å få bidra Placht forteller: – Det største marerittet underveis var imidlertid da jeg ble skutt på av israelske soldater på Vestbredden. Hotellet jeg bodde på, ble bombet og beskutt av tanks. Å oppholde seg i områder med portforbud er ikke noe jeg vil utsette meg for igjen. Det er likevel av verdi for meg å ha opplevd dette, fordi jeg forstår bedre hvordan det palestinske folk har det. De kan ikke forlate sitt område, men det kunne jeg. Jeg har brukt syv år av mitt liv på å etablere Kunstakademiet i Ramallah, og det var det verdt. Jeg ville aldri hatt det ugjort. Å få bidra er et stort privilegium. – Har du mottatt priser for innsatsen i Palestina? – Jeg har fått Ulrik Hendriksens minnestipend i 2010. – Hva annet opptar din tid? – Raske biler, trøfler, vin og alt som har med gastronomi å gjøre. Nylig var jeg på guttetur til Italia, og da ble det en del Barolo-vin på meg. Men jeg liker best hverdagen med henting av barn i barnehagen og å lage mat til jentene mine! – Hva er dine planer for 2012? – Neste sommer stiller jeg ut i Telemarksgalleriet, med 60 nye malerier. Jeg skal dessuten ha ny separatutstilling i Galleri Haaken på høsten, og deretter i Moss Kunstforening. – Har du noen nye ville ideer for 2012? – Ja, men jeg kan foreløpig ikke si så mye om det. Hver uke treffer jeg stadig nye, flinke folk og utvider min bekjentskapskrets. Det er utrolig mange dyktige folk i Norge. Nå jobber jeg med et prosjekt som jeg tror kan komme hele den norske befolkningen til gode. Men foreløpig kan jeg ikke si så mye mer om dette, dere får vente og se … ■

Aftenposten K

1201

! t e h y N

Aftenposten K er Norges nye kulturmagasin. Med 11 utgaver i året byr vi på aktuelle artikler fra noen av landets beste kultur skribenter, samt stoff fra Aftenposten og anerkjente aviser, tidsskrifter og magasiner fra hele verden.

Kunst / Musikk / Film & tv / Teater / Litteratur / Arkitektur

Kvinnen som

forlot PICASSo

françoise Gilot forteller åpent om samlivet med kunstnerlegenden

Kultur /DES 2011

Pluss!

PEr SPOOKS nyE liDEnSKaP

Anmeldelser meninger inspirAsjon TilBAkeBlikk Tendenser

moteskaperen vender blikket mot kunsten

nEW yOrKS JaZZSCEnE

i fotsporene til Thelonious monk og Charlie parker

Temaer som kunst, film & tv, musikk, litteratur, teater og arkitektur er hovedstolper og vi presenterer internasjonale kulturtrender og dybdeintervjuer med aktuelle kulturpersonlig heter – alt for å holde deg oppdatert på det som rører seg i kulturverdenen.

Fra bOK til lErrEt

renberg, Frobenius, parr og saabye Christensen

Marit Larsen «det er godt å vite at det er mye ved meg som offentligheten ikke tar del i.»

BC 1324 07

kr 69,18007

7 023060 113247

LANSERINGSTILBUD 1

5 utgaver for kun

199,-

Bestill på SMS! Send: KK5 til 1905 LANSERINGSTILBUD 2

11 utgaver for kun

1201

Bestill i dag! Kunst / Musikk / Film & tv / Teater / Litteratur / Arkitektur Kun st / Musikk / Film & tv / Teater / Litterat ur / Ark itek Kuns t / Mu tur sikk / Film & tv / Teate r / Lit teratu

DU SPARE R

146,- *

Bestill på SMS! Send: KK11 til 1905

PEr SPO PEr SPOO ny SE li KS nyE liD OK DEnS mo SK tes PEr SPOOKS aP moteska En KaP kaperen peren ve kknde blikket mot bli nyE liDEnSKaP et mo r t k vender

moteskaperen vender kunsten nEW blikket mot ku nE nsten yO W yO

JaZ

379,-

DU SPARE R

380,- *

rK JaS ZZ

unste n

rKS

SC ZSCEn i fo Etspor EnE nEW yOrKS i fotsporene en Th Thelonious tilelonious e til JaZZSCEnE og Ch mon mo og i fotsporene ti l Charlie par nk arlie pa k rker ker Thelonious monk Fra bO Fra og Charlie pa rkerbOK til lE K til lErrE rrEt renb t erg, F Fra bOKrenberg, Fro parr robeniu ben og ius, par saab til lErrEtr og saa s, Chbye risten se ye Christe renberg, Frob enius, n nsen parr og saabye Christensen

MM aaritritit M ar L L a a r seenn Larsrsen «d e r god «det er et godt t å vite so ite at de at e m oå v t dr m som ffen et eye «det er go of fen dt å vite a r m tliten ved t det er m tlig ghetenye ved me m yeg he eg ved ikke t ikar m som offentligheten ikke tar de ke del i.» ta l i.» r del i. eg » BC 1324 07 BC 1324 07 kr 69,kr 69,7 023 BC 1324 07 060

1800 7 18007

kr 69,-

113 247 7 0230 60 1132 1 8 0 0 7 47

7 023060 113247

Kundesenteret: Kmag@kundetjeneste.no / Tlf.: 23 36 19 74 (man-fre 08-16). *I forhold til ordinær løssalgspris.

r / Ar

Kvinnen som

Kult Kultur /DES 201ur /DES 1 2011 Kultur /DES 2011

kitek

forlot Kvinnen som PICASSo forlo PICASSKotvinnen som forl PICAS ot Pluss! So

françoise Gilot forteller åpent om samlivet med kunstnerlegen den françois e åpent om sGilot for teller amlivet me d kunstnerleg en franend ço Anmeldelser åpent oise Gilot fo rtelle m sa meninger kunstnemlivet medr inspirAsjon rlege Anmeld nden elser TilBAkeBlikk

Pluss!

mening er inspirAs jon TilBAke BlikAn k meldel Tenden ser menin ser inspir ger TilBA Asjon keBl ikk Tend ense r

Tendenser

Pluss !

tur

Øyeblikkfangeren Per Fronth lever og ånder for bilder. Han snakker i bilder og tenker i bilder, og lager bilder for å kunne si noe om mennesket, det sårbare, jævlige, vakre og melankolske mennesket. I juni i år viste han frem smakebiter på sin nyeste utstilling Last Statements, som åpnet i sin helhet på Galleri BI-Z i Kristiansand 3. november i år. Tekst Anne Marit Muri / Foto Erik Breivik / Per Fronth Studios

Kristiansand (KUNST): Dødsstraff er hovedtema i utstillingen Last Statements. Fronth har meislet inn de siste ordene til 13 dødsdømte fanger i Huntsville Prison i Texas, på 13 steinplater av Larvik-granitt. De står nå utstilt i Galleri BI-Z. Per Fronth er med denne utstilling skremmende aktuell, sett i lys av sommerens hendelser 22. juli. – Da jeg var i gang med å sluttføre skulpturserien med sandblåst tekst belagt med 22 karat gull, på et begravelsesbyrå i Kristiansand, så jeg at en ny stein var under produksjon. Rett ved siden av mitt arbeid stod en reell gravstein til et av ofrene på Utøya, Torjus Blattmann, fra Kristiansand. Det var sterkt. – Det må du absolutt få med deg, sier kunstneren. Vi er på vei til kafeen Hos Naboen i Kristiansand sentrum for å prate om den siste utstillingen og Fronths kunstnerskap. Jeg går et par skritt bak Per Fronth, som er iført rød arbeidskjeledress. Idet han stiger inn i lokalet, blir han tatt imot som en popstjerne. Alle ser opp og hilser med beundring i blikket på mannen som er kjendis i egen fødeby. Mange voksne innbyggere i Kristiansand kan historien om Per Fronth. Kortversjonen er at han etter 10 år i fast fotojobb for VG dro til New York i 1993 for å realisere drømmen om å bli billedkunstner. Etter noen år der ingen ting skjedde, som han selv sier, løsnet det da han viste frem fotomalerier av indianere i 1998. Utstillingen Xingu Chronicles på Dillon Gallery i New York ble nedrent av publikum, og åpnet opp nye dører for den unge kunstner spiren. Utstillingen med revejakttema i England hadde samme sterke tiltrekningskraft på publikum. Siden har suksessen vært et faktum og løftet seg enda et hakk da Fronth ble valgt til Nobels Fredspris-kunstner i 2009. President Barack Obama fikk dette året tildelt den prestisjefylte prisen og diplom med kunstverk laget av Per Fronth. Men akkurat i dette øyeblikket er det utstillingen Last Statements som opptar 47-åringen. I kveld, den 3. november

6/2011

skal de nye maleriene og grafikken vises frem for publikum for første gang i to etasjer på Galleri BI-Z. I et eget rom i 1. etasje presenteres skulpturserien Last Statements.

Skjørt mellom liv og død Utstillingen viser en skjør forbindelse mellom livet og døden. Rett etter at det siste ordet fra den dødsdømte fangen er mottatt og tatt opp på lydbånd, blir livet utradert av en giftsprøyte. Justismyndighetene i Texas i USA mener det er nødvendig at de som har tatt liv, må bøte for sine ugjerninger ved å avstå fra eget liv, for å opprette en form for fullbyrdelse av likevekt. – Jeg kan forstå at mange har stilt seg spørsmålet om Anders B. Breivik fortjener å leve videre etter terrorhandlingen i sommer, og hvorfor vi ikke har dødsstraff i Norge. Men nå, tre måneder etter tragedien, har de fleste fått et mer edruelig forhold til hendelsen. Refleksjon rundt dødsstraff er noe som har opptatt meg lenge. Det er en universell problemstilling, som mange er engasjert i. Jeg har selv vært til stede utenfor retterstedet under to henrettelser, og møtt fanger på Death Row. Jeg ble til og med, ved et uhell, stengt inne ved dødskammeret, der giftsprøyten settes på de dødsdømte fangene. Selv om det varte bare et par minutter, var det svært ubehagelig. Da dødsdømte Karla Faye Tucker ble henrettet i 1998, var jeg til stede utenfor fengselet. Hun er den siste kvinnelige fangen som er blitt henrettet i USA. I 1976 ble dødsstraff gjeninnført i Texas. Siden den tid har myndig hetene sørget for 1200 henrettelser. Tuckers siste ord har jeg risset inn i den største steinplaten på utstillingen. Jeg har i mitt kunstnerskap alltid vært opptatt av den menneskelige natur og dilemmaene den gjenstridig står overfor. Utstillingen Last Statements er også et innlegg i debatten om forbrytelse og straff og de etiske utfordringer man står overfor når straff skal utmåles for de verste gjerninger som

6/2011

Per Fronth er den første kunstneren som har fått på trykk en visuell kronikk i Aftenposten i forbindelse med 10-års dagen for 11. september.

Defence / Red Stripe, mixed media, 230 x 160 cm, 2011.

t enkes kan. Forlater man de klinisk juridiske aspektene ved sitatene, fremstår de siste ord ofte med en tung poetisk kraft som jeg finner interessant å undersøke og arbeide med kunstnerisk. Allerede i juni i år ble de første seks steintavlene presentert på Ormelet Kunstsenter. I tillegg ble studier av serien vist frem på gruppeutstillingen TID ved Hole Artcenter i sommer. Hvert år, den 30. november, arrangerer Amnesty International City for Life day, der 900 byer i verden lyser opp et bygg for å markere sin motstand mot dødsstraff. – Amnesty International i Oslo har vært i kontakt med meg for å vise utstillingen i forbindelse med sitt arrangement. Jeg har også avtalt omvisning for flere skoleklasser her i Kristiansand, slik at de selv kan gjøre seg opp noen tanker om dødsstraff.

Hinsides utskytningsrampe – Hva er ditt syn på dødsstraff? – Jeg er aktivt imot dødstraff, som en utskytningsrampe til det hinsidige. Vi mennesker kjenner ikke til hva som er på den andre siden. Kan et justisvesen gjøre seg til dommer over hvem skal få leve eller ikke leve … Selv etter at rettssystemet har brukt enorme ressurser i prosessen opp mot henrettelsen, representerer dødsstraff i sin ytterst konsekvens fullbyrdelsen av et primitivt menneskesyn. – Hvorfor har du engasjert deg så sterkt i dette temaet? 32

6/2011

– Autentisitet er utrolig viktig for meg. Ønsker jeg krig som integrert del i kunstverkene mine, ja, så drar jeg inn i krigen, ikke en tur ut på Internett! – Det er to ting som står sentralt for meg i denne sammenheng. For det første er jeg grunnleggende opptatt av menneskets natur. The Human Condition. De dødsdømte fangene er også mennesker. Jeg har et ønske om å menneskeliggjøre dem. Og gi de humanitet, og få frem en klang inni hodene på de som ser steinskulpturene med de siste ordene. Jeg ville gi monstrene en stemme og vise frem den menneskelige diamanten med alle de feil og sprekker vi har. For det andre ønsker jeg å belyse det klinisk juridiske aspektet ved dødsstraff. I Libya har nordmenn bombet Gaddafis hær, og Gaddifi selv fikk ingen rettergang, noe de fleste aksepterer ... Det er vanskelig å være menneske. De valg du tar, og summen av de valgene du gjør, former deg til den du er. For å gjøre de rette valgene må du være i vater. Kunst kan åpne opp øynene til folk, og kan være en annen måte å diskutere på. – Den 10. september i år var du aktuell med en billedkronikk som er den første billedkronikken i Aftenpostens historie, hvordan fikk du til dette? – Jeg fikk en utfordring fra debattredaktør Knut Olav Ålmås, etter en samtale vi hadde, hvor jeg la frem ideen der en billedkunstner kunne ha en kronikk på trykk, i form av en visuell argumentasjon. Aftenposten var da i ferd med å lage artikler om 10-årsdagen for 11. september i New York. Da terrorhandlingen skjedde, var jeg like i nærheten og så 18 mennesker hoppe fra vinduene på de to brennende tårnene. Jeg hadde med kamera, men måtte løpe vekk både av sikkerhetsmessige årsaker og fordi det var en stor påkjenning å se mennesker på nært hold dundre rett ned i avgrunnen. Det har aldri tidligere blitt trykket en billedkronikk i Aftenposten før. Det er noe helt nytt i norsk pressehistorie, meg bekjent. Kronikkens tittel var fra 11.09.2001 til 22.07.2011 der jeg viser sentrale arbeider fra de siste ti årene av mitt kunstnerskap, blant annet motiver fra terrorhandlingen i New York, krigen i Afghanistan med motiver fra serien Theatre of war, og bilder fra Sørlandet, blant annet med verker fra Ny-Hellesund. Til slutt en rød rose, til minne om ofrene etter terroren i Oslo 22. juli.

Kontrastfullt univers – Bildeuniverset ditt er kontrastfylt, du er opptatt av krig og død på den ene siden og tilsynelatende idyller fra blant annet Sørlandet på den andre siden, kan du forklare denne spennvidden? – Jeg har opplevd gjennom alle mine år som fotograf i krigsherjede strøk at selv i en utbombet by sprenger livets kraftfulle energi seg frem. Det kan være i form av en blomst som skyter opp midt i en ruinhaug. Skaperverket har i seg en fantastisk kraft, som virkelig får meg til å tikke. Jeg tror ikke det finnes ondskap i naturen. Ondskap må tenkes ut aktivt, derfor er det menneskene som er ansvarlig for de onde hendelsene på jorda. Mennesket har i seg en kraft til både å være onde og gode. Midt imellom ondskapen og godheten kommer viljen inn. Vi kan velge side, bevege oss enten mot det

Per Fronth, på taket av loftet sitt i Tribeca i New York, hvor han arbeidet i 13 år.

Bestillingsverk, Split Sky,Boca Raton Resorts, Florida, USA.

gode eller det onde. Men det gode for meg kan være ondt for en annen, da er vi i gang igjen! – Hvorfor ble du billedkunstner? – Jeg har jobbet aktivt med foto siden jeg var 15 år. Og har alltid vært flink til å tegne. Rett etter at jeg var ferdig med videregående skole da jeg var 19 år, fikk jeg jobb som fotograf i VG. Etter ti år i Oslo dro jeg til New York for å bli kunstner. Kunstkarrieren har jeg bygget opp i New York. Jeg begynte å jobbe med bilder i store formater og fikk mye inspirasjon fra dyktige malervenner. Målet var å lage håndlagde fotografier. Jeg oppdaget i denne perioden at tegneren i meg kom frem igjen. Min måte å tegne på i dag er å male med lys og være tett på øyeblikkene. Etter hvert kom jeg på ideen om å lage fotografi som maleri. Jeg fant inspirasjon i bildene til den verdensberømte amerikanske fotografen Edward Steichen (1879–1973) som jobbet som fotograf i Paris tidlig på 1900-tallet. Det var særlig et portrett av skulptøren Auguste Rodin som hadde avgjørende betydning for meg. Da jeg så dette bildet, visste jeg hva jeg ville. Før jeg reiste til New York, jobbet jeg med fotomaleri på kvelden etter arbeidstid. Jeg kjente at dette var noe jeg måtte gjøre. Min første utstilling med foto på lerret ble arrangert i Tvedestrand Kunstforening i 1990. På dette tidspunktet hadde jeg sett noen tilsvarende arbeider utført av Marianne Heske, som lagde videobilder i store formater, i en printteknikk inspirert fra store billboard til reklame- og filmindustrien. I 1993 sa jeg opp den faste fotojobben i VG og reiste til New York. De første årene jobbet jeg med egne bilder i tillegg til å være frilansfotograf. Jeg levde på fem dollar om dagen, og fra hånd til munn i lang tid. Til å begynne med lette jeg etter det jeg skulle si. Nå 20 år etter har alt forandret seg. Jeg merker at respekten for arbeidene mine har økt betydelig, selv om jeg er en outsider i kunstmiljøet uten formell utdanning fra Statens kunstakademi. Jeg har tilegnet meg kunnskap og innsikt fra alt annet enn hva et akademi kan tilby. Jeg bruker hjertet og hjernen i mine arbeider og er like mye en businessmann som en som leverer og lager bildene som jeg selv har lyst til å skape.

Teknikken jeg bruker, er mixed-media der jeg tar utgangspunkt i digitaliserte fotografier som blant annet printes ut på transferpapir. Jeg smelter deretter biter av fotografiet over på en overflate som til slutt bearbeides med oljemaling. Flere tidsøyeblikk settes ofte sammen til et nytt øyeblikk. Noen ganger er malingsstrøkene tykke, andre ganger tynne. Riper, hakk og krakkeleringer kommer også inn i verkene for å gi overflaten det rette uttrykket. Jeg har ikke søkt på støtteordninger fra den norske stat og klarer meg helt på egen hånd. Jeg har hatt flere utsolgte utstillinger og er innkjøpt av kunstsamlere i USA og Europa.

Trygg på komposisjon – Du startet tidlig med musikk og etablerte band som 15-åring, hvordan påvirker musikken ditt arbeid som billedkunstner? – Musikken er etter min mening den kunstformen som er mest i kontakt med skaperverket. Musikk må det intelligens til for å skape. Å høre lyden av en bekk kan faktisk bli enda sterkere og mer lyrisk når den er gjengitt av en musiker som kan formidle toner. Selv er jeg hobbymusikant og spiller piano daglig. Jeg kunne nok ha blitt musiker om jeg satset hardt på det. Komposisjon er jeg trygg på innenfor en gitt ramme. Hvis jeg skal nevne et medfødt talent, er det komposisjon jeg må trekke frem. Jeg har absolutt komposisjonsgehør. Farger kjenner jeg meg svakere på. Når jeg komponerer et bilde, bygger jeg opp bevegelser i motivet og dekonstruerer verket for å skape balanse. I min nye Conflictserie som nå ur-presenteres på Galleri BI-Z, har jeg basert komposisjonen på musikalsk oppbygging. – Hva er det du har tenkt på da du malte triptykonet Conflict/ Meltdown/Her own Moment som nå vises frem på separat utstillingen i Kristiansand? – Jeg har tatt utgangspunkt i en konfliktfylt scene, der ballerinaer konkurrerer om å komme seg frem. Noen reiser seg, en glir vekk, en annen er på vei ned, og noen er på vei opp. Det er et øyeblikk med oppbrudd. Verket kan leses på mange plan, også som et bilde på Europa som nå er i en økonomisk oppbruddssone. Jeg underbygget verket med et monokromt, 6/2011

Arbeider fra utvalgte serier: Man fra revejaktutstillingen BLOODLINES, London, 2000, Evolution of Melancholy, fra Archipelago-serien, Kristiansand, 2008, Two Sunsets, fra Afghanistan-serien Theatre of War, New York, 2010, og Xingu Chief, fra amazonas-serien, Xingu Chronicles, New York, 1998.

ærmest uniformelt fargespråk. Scenen er en nattlig hage full n av rytme, bevegelse og musikalitet.

Flytter grenser – Er konflikter og galskap nødvendig for å kunne skape? – Galskap er med på å flytte grenser. Annerledestenkende mennesker er driverne i nytenkning. Alt fra design til billedkunst og litteratur, ingeniørkunst og filosofi blir skapt av mennesker som klarer å flytte grenser, selv om mange av oss står på en skulder til noe av det som er skapt fra før av. Galskap er en flott ingrediens for å utfordre skaperverket, samtidig som den kommer fra samme kilde. Tenkningen i Norge er hysterisk konsensus-orientert. Rødt og blått har jo samme farge. – Hvordan forholder du deg til dine egne indre demoner, som du tidligere har nevnt at du jobber for å holde på avstand? – Mine demoner dirrer i en spent bue mellom selvsikkerhet og usikkerhet. Jeg har en egen form for selvkritikk i meg som jeg også ser på som et nødvendig onde. Jeg legger mye press på meg selv, og på andre. Å alltid være på jakt etter å prestere et 34

6/2011

godt arbeid har noen utfordrende grenser i seg. Det gjelder å kjenne etter hvor disse grensene går. Nå som jeg er blitt far, kan jeg ikke utfordre grensene lenger med ville basehopp og tindebestigelser. Jeg er glad i livet, særlig etter at jeg har fått en datter, som nå er blitt fire år. I tillegg venter min samboer Ella og jeg tvillinger. Jeg er selv tvilling, så dette kommer virkelig som en klar melding fra et ukjent sted i universet. Jeg er dessuten ekstremt nysgjerrig av natur, og bruker også dette som et verktøy for å drive meg selv fremover.

Visuell poet – Hva vil du med bildene dine? – Jeg er en visuell poet, som vil si noe om det å være et menneske. Jeg er opptatt av humanitet, åndelighet og av skaperverket. Skaperverket fremstår for meg som den ypperste form for intelligens. Tenk deg at et frø kan komme opp av jorden som et tre. Det at et frø kan bli et tre er i seg selv merkverdig, men det er her jeg mener Guds kraft ligger. Natur og den menneskelige natur er noe som går igjen i alt jeg arbeider med, der en kombinasjon av hyllest til livet og

Uro i idyllen Overalt i produksjonslokalet ser vi bilder, på treplater, på lerreter, på tekstiler og på små miniatyrmodeller. Noen av bildene er innpakket i plast. Han river av plasten på et maleri for å vise oss et portrett av en tidligere Kristelig Folkeparti-ordfører, Jan Oddvar Skiland. Det ble mye mediestyrt støy rundt dette bildet, forteller kunstneren, da noen mente det lignet på et nazi-portrett. Jeg ønsket å være en fornyer, å utfordre Rådhusets malerier med et fotografisk basert verk. Ordføreren er en vakker mann. Jeg har gjengitt han slik han ser ut, samt som en verdig folkevalgt. Bildet var han fornøyd med selv, og det henger i dag i Rådhuset.

PER FRONTH (f. 1963)

r for salg i de

Bil

Kristiansand Grafiske Verksted - KGV, Mestertrykker Christian Bramsen fra tradisjonrike Clot, Bramsen & George trykkeri i Paris kontrollerer kvaliteten på Per Fronths nye trykk – utgitt november 2011.

Utstillinger i utvalg: • Xingu Chronicles, New York,1998, som omhandlet regnskogfolkets kamp for egne rettigheter i Amazonas, Brasil. • BLOODLINES, London, 2000, som tok for seg den nå forbudte revejakten i England med Prince Charles – og suksessen i 2009. • Theatre of War, som setter søkelyset på norske kampstyrker som Demokratiets Soldater i krigsherjede Afghanistan.

nstkata l Ku

Trykker på fransk presse Per Fronth er ikke vanskelig å få i tale. På ekte sørlandsdialekt triller ordene ut av den sympatiske kunstneren. Etter kafévisitten kjører vi innom trykkeriet KGV som han driver sammen med galleristen sin i Kristiansand. Her trykker Fronth egne bilder og leier lokalet ut til ulike kunstnere, ungdomsskoleelever og elever i den videregående skolen. Midt i rommet står en ruvende fransk trykkpresse fra 1896, laget i Paris. Den ble kjøpt for 20 000 euro i 2004 og fraktet med båt til Kristiansand. Gjennom den historiske trykkpressa har kunstnere som Picasso, Munch, Widerberg, Nupen og Brunner trykket frem bilder. Neste stopp på bilturen er verkstedet. På vei dit peker han på et bygg, som ligger på et høydedrag nær veien vi kjører på. Bygget, Arkivet, ble oppført på 1930-tallet. Under 2. verdenskrig ble det brukt som torturkammer av Gestapo. I dag huser stedet flere ideelle organisasjoner, blant annet Amnesty International. I atelieret maler kunstneren i 1. etasje og klekker ut ideer i 2. etasje. Toppetasjen omtaler han som kommandosentralen for seg og assistentene. Her står kontorpulten med PC-en, der han kommuniserer med sine mange samarbeidspartnere, blant annet Dillon Gallery i New York, Gallery B15 i København og Galleri Innfil i Oslo, samt Galleri BI-Z i Kristiansand. I disse dager jobber han også med å få i havn et gallerisamarbeid i Berlin. Fronth arbeider også med offentlige utsmykningsoppdrag både i Norge og i USA. Han leverer malerier og fotoverk til hoteller, restauranter og cruiseskip. Blant annet til Grand Hyatt i New York og Ekebergrestauranten i Oslo.

Han tar en pause. – Mitt ønske er å trekke folk inn i det jeg ønsker å si. Det jeg driver med, handler jo om eksistensialismen på sett og vis. Selv om verkene mine ved første øyekast kan oppleves som vakre og estetiske, har de ofte en innbygget uro. Jeg velger meg visuelt interessante baktepper for tyngre problemstillinger, slik som revejakten, norske demokrati-soldater i Afghanistan og de henrettedes siste ord. ■

en og

dødsproblematikk repeteres. Livet er helt avhengig av døden for å komme seg videre. – Har du alltid vært konstruktiv? – Nei. Da jeg var 15, 16 og 17 år gammel, var jeg inne i en vanskelig tid. Jeg kom alltid bakerst i køen når det var snakk om jenter. En dag da jeg kom hjem fra skolen, skjønte jeg før jeg gikk inn døra, at noe galt var fatt. Og jeg hadde rett, for der satt min lærer, mor, far og søster for å konfrontere meg med sannheten, etter å ha blitt tatt på fersken i å røyke hasj. Jeg glemmer aldri skuffelsen i min fars ansikt da han på denne dagen trodde at sønnen hans var blitt narkoman. Jeg hadde inntil da vært skoleflink og pliktoppfyllende, men nå hadde alt raknet, og karakterene stupte. Min far var krigsseiler under krigen og jobbet senere som ingeniør. Mor var hjemmearbeidende med fire barn. Jeg bærer på en god barndom, en barndom som jeg selv har lyst å gi til mine barn. I ettertid er jeg utrolig takknemlig for at jeg ble tatt tak i tidlig. Jeg skiftet miljø og kom meg opp igjen. Siden den tid har jeg aldri vært redd for fremmede miljøer.

Innkjøpt i utvalg: • Museum of Modern Art, Wakayama, Japan. • Biblioteque Nationale, Paris. • Sørlandet Kunstmuseum såvel som i en rekke private og offentlige samlinger som Sting & Trudie Styler og tidligere amerikanske vise-president Al Gore, NHO, Ekebergrestauranten, NATO og MGM Grand, Las Vegas. Teknikk: • Per Fronth arbeider med fotografi som sitt råmateriale; han skaper fotografi som maleri, hvor den virkeligheten fotografiet gjengir, kun er en komponent av tilblivelsen og forståelsen av verkene hans, med det resultat at hans kunst er en uvanlig stemme på den kontemporære kunstscene. • Fronth arbeider i store formater og har i de siste år konsentrert seg om monumentale bestillingsverk. Priser: • Per Fronth er en prisbelønt filmregissør. I tillegg til å ha vunnet flere priser som PDN Grand Prize og ShortFilmsInternational, New York, har hans kortfilmer Ode to a Hunter (2000) og Godiva (2001) blitt invitert inn i de offisielle programmene til Berlin, Toronto og Sundance filmfestivaler. • Press Forlag ga 2009 ut boken Per Fronth av kunsthistoriker Cecilie Tyri Holt. Boken er allerede solgt i 4500 eksemplarer og utgitt på engelsk og norsk. • Per Fronth er initiativtaker og medeier i Galleri Infill i Oslo, og Kristiansand Grafiske Verksted, KGV.

6/2011

Velkommen til TORSO Vulkan! Alt av verktĂ¸y for kreative sjeler!

TORSO er Norges ledende sammenslutning av butikker som selger materiell og utstyr til alle som har lyst til ĂĽ tegne eller male.

VULKAN

TORSO Oslo Vulkan Maridalsveien 17 B (Nye Bellona-huset) Tlf. 21 38 80 70

VULKAN

Her finner du TORSO kunstartikler: TORSO Oslo Sentrum

TORSO Oslo Colosseum

TORSO Ski

TORSO Hamar

Andvord City Cash Tollbugt. 31 Tlf. 22 41 54 98

Fargerike Agerup Fridtjof Nansensvei 12 Tlf. 23 33 42 40

Kunst og Hobby Parkaksen 4 Tlf. 64 87 53 18

Caribonum Strandgt. 61 Tlf. 62 51 24 30

TORSO Larvik

TORSO Porsgrunn

TORSO Kristiansand

TORSO Bergen

Arnes Fargehandel Kongegata 26 Tlf. 33 18 24 50

Hobbysenteret Storgt. 125 Tlf. 35 55 53 96

Hobbyhimmelen H. Wergelandsgt. 26 Tlf. 91 77 20 57

Malepaletten Kong Oscarsgt. 15 Tlf. 55 96 00 70

www.torso.no

JØRAN FLO www.joranflo.no

Dan Colen, The Whole Enchilada, 2010.

Astrup Fearnley Museet med suksess i Brasil Astrup Fearnley Museet stenger dørene i sitt nåværende lokale i Oslo 31. desember i år, og åpner nytt museum på Tjuvholmen høsten 2012. I mellomtiden vises deler av museets amerikanske samling i Brasil, i Oscar Niemeyers spektakulære biennalebygg i São Paulo. En genial løsning, for å øke kjennskap til samlingen. Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas og Astrup Fearnley Museet

KUNST har tatt turen innom Astrup Fearnley Museet i Kvadraturen nå rett før de stenger sine dører for godt. Neste høst flytter det privateide museet inn i spektakulært nybygg på Tjuvholmen. Siden museet åpnet sine dører 9. oktober 1993, har de skapt sin egen visjon og sin egen kunstpolitikk. Museet har i sin relativt korte levetid rukket å befeste seg som en solid aktør innen norsk kulturliv, og har opp gjennom årene arrangert en rekke prestisjeutstillinger av internasjonalt format. Kunstsamlingen som hovedsakelig består av verker fra de siste 30 årene, holder et høyt nivå med sentrale verker blant annet av Jeff Koons, Richard Prince, Damien Hirst, Dan Colen og Cindy Sherman. I de senere årene har museet også bygget opp en imponerende samling av samtidskunst fra Kina, India og Japan. Årlig arrangerer Astrup Fearnley Museet tre til fire utstillinger. KUNST blir varmt ønsket velkommen av direktør Gunnar B. Kvaran, som galant åpner døren inn til sitt kontor og serverer kaffe. Han snakker utmerket norsk selv om han er fra Island, og svarer presist på våre spørsmål. – Hvorfor satser Astrup-familien så sterkt på samtidskunst? – De har engasjert seg i kunst gjennom flere generasjoner. Hans Rasmus Astrup er en meget ambisiøs kunstsamler. Han 38

6/2011

er dannet og svært kunnskapsrik. Målet hans er å bygge opp en samling som holder et høyt internasjonalt nivå. Deler av samlingen er nå på utlån til Brasil. I alt 250 verker av 50 kunstnere.

Rikt kontaktnett For vel et år siden fikk Gunnar B. Kvaran besøk av Heitor Martins, som er sjef for São Paulo-biennalen i Brasil. Martins ble svært imponert over museets internasjonale samling med blant annet kjente verker fra nordamerikansk samtidskunst, som han ønsket å stille ut i Brasil. Sentrale verker laget av amerikanske samtidskunstnere har aldri blitt vist frem i Brasil tidligere. Heitor mente at tiden nå var moden for å gjennomføre en slik mønstring i landet. Dette har resultert i utstillingen In the name of the Artists, American Contemporary art from the Astrup Fearnley Collection i Bienal São Paulo i Brasil. I 2011 var det 60 år siden São Paulo-biennalen så dagens lys i sitt berømte Niemeyer-bygg. I det 15 000 kvadratmeter store u tstillingslokalet regner de med at minst 300 000 får med seg en guidet omvisning av nåværende utstilling. Neste år blir det jubileumsutstilling, da avvikles den 30. São Paulo-biennalen. – Hvordan ble du kjent med Heitor Martins?

– Vi har en felles venn i Emilio Kalil, som er kultursjef i Rio de Janeiro. Han har vært direktør for Operahusene i São Paulo og i Rio. Han er også en kjent kulturprodusent i Brasil. Det var Emilio Kalil som foreslo at Heitor Martins skulle besøke Astrup Fearnley Museet i Oslo. Resultatet ble utstilling fra Astrup Fearnley-samlingen som nå imponerer publikum i Brasil.

Internasjonale sponsorer – Hvorfor har amerikansk samtidskunst aldri blitt stilt ut offentlig i Brasil tidligere? – Kulturlivet i Brasil har lenge holdt avstand til USA, da de ikke har ønsket å la seg påvirke av amerikansk dominans. Brasil har vært mer forankret i europeisk kunsthistorie, særlig fra Italia og Frankrike. Nå har de omsider fått en anledning til å vise frem en spektakulær samling med amerikansk samtidskunst. Opprinnelig var ideen også å vise frem deler av Astrup Fearnleys kinesiske samling og bruddstykker av vår installasjonssamling. Det ville koste et sted mellom 15 og 20 millioner dollar å vise frem de tre delene av samlingen. Dette ble for kostbart, og vi ble derfor enige om å konsentrere oss kun om den amerikanske samlingen. Heitor Martins har sørget for å skaffe sponsormidler til å gjennomføre utstillingen. Det verdensomspennende konsulentfirmaet McKinsey & Company er en av hovedsponsorene, sammen med Fiat og utdanningsdepartementet i Brasil. 300 000 skolebarn på tvers av alle skoler og sosiale grupper skal se de amerikanske kunstverkene, som et ledd i en storsatsing på kultur i skolen. Astrup Fearnley Museet har unngått kostnader i forbindelse med gigantprosjektet i Brasil. Utstillingsbok i praktverkformat, der samtlige kunstverk er omtalt, er også utført i regi av São Paulo-biennalen. – Hvordan har samarbeidet vært så langt? – Det har vært helt optimalt med topp kvalitet på levering og formidling. I alt har et team på 115 mennesker i Brasil vært involvert i utstillingen. Den harde kjernen eller hjernen i prosjektet har bestått av 15 personer, som har ledet arbeidet. Innovativ utstillingsdesign – Hva har vært mest interessant for din egen del, som kurator, for utstillingen? – Å samarbeide med utstillingsarkitektene har vært ekstra givende. På 15 000 kvadratmeter er det blitt laget et helt nytt museum, noe som skjer hver gang det lages nye utstillinger i bygget. Den ene utstillingsarkitekten, brasilianske Daniela Thomas, er utdannet scenograf. Hun er også filmregissør. En av hennes filmer har vunnet Palme d’Or i Cannes for den beste kvinnelige rollen. Hennes mann Felipe er arkitekt. Begge to er i verdensklasse innen sitt felt. Samarbeidet med dem var veldig inspirerende, og de fikk skapt en perfekt ramme til utstillingen. – Hva er det du vil trekke frem som særlig innovativt ved utstillingen? – Alle rom i alle de tre utstillingsetasjene har en type arkitektur som er spesialdesignet for utstillingen. I første etasje har de isolert Damien Hirst som er en slags guest of honor og en forvirrende innledning til utstillingen. I annen etasje har de skapt en åpen struktur, uten noen definerte rom, for the young Americans. Arkitektene ville ha en rock & roll-stemning inn i denne avdelingen. I tredje etasje har de formet en mer tradisjonel museografisk layout hvor alle våre ikoniske kunstnere får sine egne rom. De har i sin helhetsvisjon benyttet former som allerede eksisterer i biennalepaviljongen. Bølgende og flytende former karakteriserer estetikken og utstillingsdesignen. Alt er perfekt presentert i Oscar Niemeyers bygg. Arkitekten lever for

utstillingslokalet i Biennale-bygget i São Paolo.

Mike Bouchet, og verket Top Cruise (2005) i bakgrunnen. Steffi Grot, Jacussi (2000) i forgrunnen.

øvrig fremdeles, og har nylig i en alder av 103 år giftet seg med en dame på 60 år. – Hvordan har responsen på utstillingen vært? – Vi har fått mye positiv omtale i pressen både i Brasil og internasjonalt. Utstillingen er blitt optimalt styrt av São Paulobiennalens administrasjon. 6/2011

Astrup Fearnley Museet • Etablert i 1993. Museet er privateid med en omfattende samling av internasjonal og norsk samtidskunst fra 1960-tallet og frem til i dag. • Styret består av: Hans Rasmus Astrup, styreformann. Styremedlemmer: Knut Brundtland, Erling Kagge, Anna Katarina (Ina) Astrup, Cecilie Astrup, Richard Arnesen og Bjørn Rønneberg. • Flytter inn i nybygg på Tjuvholmen høsten 2012. • Direktør ved museet er Gunnar B. Kvaran. Han er født og oppvokst på Island og har doktorgrad i kunsthistorie fra Frankrike. Han er rådgiver for Hans Rasmus Astrup ved innkjøp av samtidskunst. direktør ved Astrup Fearnley Museet Gunnar B. Kvaran.

– Er det noe du har lært av utstillingen i Brasil som kommer godt med når dere åpner nytt museum på Tjuvholmen? – Utstillingslokalene må være godt planlagt, noe den italienske arkitekt Renzo Piano har sørget for, slik at vi får god strømning gjennom kommende utstillinger. I Brasil fikk vi også prøvd ut en del i forhold utstillingslayout og samspill mellom forskjellige kunstverk som vi tar med oss til Tjuvholmen.

Møter med kunstikoner – Har du møtt noen av de ikoniske amerikanske kunstnerne? – Jeg har møtt Jeff Koons flere ganger. Han er en meget generøs, hyggelig, morsom og intelligent mann. Koons kom til åpningen av utstillingen i São Paulo i september 2011 og holdt et foredrag om seg selv. Han er familiemann med mange barn, og lever sammen med kone nummer to. Hans mange barn, jeg tror det er åtte i alt, har nok bidratt til at han mestrer egoet sitt på en balansert måte. Første gang jeg møtte han, var i Edinburgh, i Skotland, da jeg var direktør for Bergen Kunstmuseum. Vi og familien hans har reist sammen til Island, men ikke bare for å se kunst. Jeff Koons fikk også se Islandshester. Koons har ofte nevnt for meg at målet da han startet som kunstner, var å bli like kjent og anerkjent som John Lennon. Det morsomme er at han nå har blitt det, i det minste innenfor kunstverdenen. I tillegg er han blitt en god venn av Yoko Ono. Den 9. oktober 2011 deltok han og hans familie i minneseremonien om John Lennon, der tenningen av fredssøylen i Reykjavik var en sentral begivenhet. – Kjenner du Yoko Ono? – Hun er god venn. Yoko Ono er en super og kraftfull dame, som jeg møtte første gang i Venezia på slutten av 1980-tallet. Jeg organiserte en soloutstilling for hennes kunst i Reykjavik Kunstmuseum på begynnelsen av 1990-tallet, som var et samarbeidsprosjekt med Henie–Onstad Kunstsenter. Yoko Ono fikk gull-løven på Venezia-biennalen for to år siden, og har oppnådd internasjonal anerkjennelse som kunstner. Hun er ikke lenger bare kjent for sitt ekteskap med John Lennon, men også fordi hun er en meget kompetent konseptkunstner. Hennes kunstkarriere går helt tilbake til 1960-tallet. Nå har Yoko Ono endelig fått den anerkjennelsen hun fortjener etter mange år med skepsis i kunstverdenen. 40

6/2011

Fransk skolering – Er du en uredd person? – Ja, vi islendinger er jo kjent som et uredd, åpent og eksotisk folk. – Hva er din bakgrunn? – Jeg kommer fra en islandsk familie med 13 generasjoner av prester. Min bestefar var den første som brøt mønsteret. Han ble direktør for islandske Telenor, og byttet ut Gud med telefonen, sier Kvaran med et smil. Telefonen er jo blitt vår nye religion … Min far gikk enda et skritt lenger, og ble kunstner. Han var abstrakt kunstmaler, og man kan si at han hadde litt av samme posisjon som Gunnar S. Gundersen i Norge. Far hadde suksess og solgte godt. Mor var kokk og utdannet i København. Hun døde dessverre da jeg var 14 år gammel. Da jeg var 20 år, reiste jeg til Frankrike, til Aix-en-Provence for å studere kunsthistorie og arkeologi ved universitetet. Jeg kunne ikke fransk da jeg kom, og måtte først lære språket. Min interesse for fransk litteratur og fransk filosofi var med på å avgjøre mitt valg av studiested. I 1986, etter ni års studier i Frankrike, tok jeg doktorgrad i kunsthistorie på tematikken: Refleksjoner over stilbegrepet, forbindelsen mellom stil og språk. Da jeg kom tilbake til Reykjavik, var jeg 31 år, og søkte på min første jobb. Uten relevant arbeidserfaring fikk jeg jobben som direktør for Reykjavik Kunstmuseum, fordi jeg var den eneste søkeren som hadde doktorgrad. David Oddson var ordfører i Reykjavik den gangen. Han var en visjonær mann, men også omtalt som en diktator. Oddson tilbød meg jobben. I dag er han en av aktørene som er ansvarlig for den økonomiske krisen på Island. Jeg ble i stillingen i 11 år. I 1997 reiste jeg til Norge og ble direktør for Bergen Kunstmuseum. Her var jeg blant annet med med på å omgjøre Lysverket til kulturforetak, og samarbeidet med Anne Grethe Eriksen, som da var ordfører i Bergen. I 2001 flyttet jeg til Oslo og ble direktør for Astrup Fearnley Museet, som nå er inne i en svært spennende fase. Vi ser frem til å flytte inn i nytt museumsbygg på Tjuvholmen, og har store planer for fremtiden. Vi skal ha ukentlige happeninger, så her kommer det til å skje mye fremover! ■

... i (tuber), bøtter og spann

utstyr til kreative fag

STOR butikk i Tollbugata 115, 3041 DRAMMEN Åpent 10 - 18 mandag til fredag, 10 - 16 lørdag Tlf. 32 83 25 00 - nettbutikk på www.kreaktiv.no

KUNSTDEBATT KUNST har i hver utgave en debattside. Gjennom 2011 har Bjørn Li ført denne i pennen. I 2012 vil vi åpne opp for flere stemmer i norsk kunstliv.

kommentar: Bjørn Li Skribent

Følg oss også på www.blogg.magasinetkunst.no

Tidligere publisert:

Betraktninger over en bok – i tidens tegn

Biografi om komponisten Harald Sæverud. Kunstskolen, artikler i Kapital, 1992–1999. Medforfatter til boken Kunst og Priser. Tekst til boken Per Ung. Tekst til boken Themes, om Odd Nerdrum. Utstillingskataloger og artikler. Bjørn Li drev i mange år kunsthandel i Norge, men flyttet i 2004 til Danmark. Fra 2007 har Li vært bosatt i Kairo. Li er en av de tre personer som står bak etableringen av The Nerdrum Institute, selskapet som har fått i oppdrag å administrere Odd Nerdrums livsverk.

Lesning av gamle kunsttidsskrifter kan være en forfriskende opplevelse. For en tid siden fikk jeg noen samlepermer med Kunst og Kultur fra 1940- og 50-tallet i hende. Etter at et par akutt allergiske nys hadde spredt den fine hinne av antikvarisk støv, kunne jeg glede meg over hvor godt de skrev, datidens bidragsytere. Ikke bare behersket de språket på en måte som kan motsi enhver fremskrittstanke, men de fremførte også sitt forehavende med en så påtagelig sikkerhet at man straks fornemmer at den må ha hatt sin kilde i noe utenfor deres tema, ja utenfor dem selv. Mange av dem var slett ikke profesjonelle skribenter eller kunsthistorikere. De var malere, billedhuggere og grafikere; og de skrev om sitt fag – gjerne i form av innsiktsfulle vurderinger av kollegers arbeid. Det virker som om de har vært seg bevisst en særlig form for frihet; den frihet som siden er blitt svekket av kunstens frykt for å la seg påvirke av det fortidige. Når de skrev om sin samtid, var det i visshet om å tilhøre en stolt tradisjon; riktignok en vaklende, men tross alt ennå levende og utfordrende tradisjon – håndverkets tradisjon. De skrev om Roma, Firenze, Paris; om steder som har gitt avgjørende bidrag til verdenskulturen. De skrev om sin tids internasjonale stjernekunstnere; om en Marcel Gromaire eller Alfred Manessier. Og de skrev som sagt om hverandre; Tor Refsum, Søren Steen-Johnsen, Johan Frederik Michelet, Finn Nielssen, Kåre Jonsborg, Alf Gabriel Hartmann, Rolf Rude, Sigurd Danifer … Ukjente navn, kan jeg høre de yngre lesere protestere, og mange middelaldrende vil slutte seg til. Men de var faktisk sin tids premissleverandører. De stilte ut i de beste gallerier, ble innkjøpt av museene, skrev i aviser og mottok gjeve hederspriser. De utgjorde noe av kjernen i tidens malerelite. Av det de skrev, ser det ut til at de vurderte hverandre med kritisk, men kjærlig distanse. Og når vi skal vurdere dem, fra den avstand tiden nå har skapt til scenen de behersket, er det særlig ett fenomen som fremstår med bemerkelsesverdig klarhet: De synes å ha betraktet hverandre i lys av én felles og sammenbindende idé; fra dypet av sin malersjel har de vært overbevist om at de representerte sin tids gyldige uttrykk. Men de var ikke kun den nye drue på stokkens stamme. De var også hva fremtiden skulle høste av. I dette kan vi gjerne tro dem på deres ord, men når vi studerer hva de faktisk etterlot seg som kunstnere, må vi bare innrømme at vi blir mer enn betenkt. Mer enn betenkt, ja. 42

6/2011

De hadde forresten enda et par ting til felles: For det første arbeidet de fleste av dem under sterk innflytelse fra sin tids trendsettende autoriteter, de formalistisk orienterte malerpedagoger André Lhote og Georg Jacobsen. Og for det annet – de fleste av disse kunstnere er i dag helt og aldeles glemt. Og ikke uten gode grunner. Innflytelse i sin samtid er altså ingen garanti for langvarig levedyktighet. Dette er en tanke som melder seg i forbindelse med lanseringen av magister Øystein Ustvedts bok Ny norsk kunst etter 1990. Her presenterer forfatteren de kunstnere han mener på en avgjørende måte har påvirket utformingen av norsk kunst de siste tyve år. I et intervju med Ustvedt i VG 21. oktober gjøres det et nummer av at eldre, etablerte kunstnere som blant andre Håkon Bleken, Hanne Borchgrevink, Håkon Gullvåg, Ida Lorentzen, Odd Nerdrum, Ulf Nilsen, Kjell Torriset, Willibald Storn og Frans Widerberg ikke er medregnet. Det bør de kunne leve med. Det er en på mange måter utmerket bok Ustvedt har forfattet. Den belyser på en meget anskuelig og etterrettelig måte de siste års førende tanker innen norske institusjoner for samtidskunst, og viser samtidig hvor flinke kunstnerne har vært til å tilpasse seg dette tenkesett. Det dreier seg om en konstaterende og dermed helt gjennom konservativ bok. Her finnes ingen dramatikk; intet som konfronterer, og den vil nok ha størst utbytte av lesningen som er utstyrt med et lite fordringsfullt temperament. Dermed burde boken ha gode muligheter til å slå an i det miljø den omtaler. I magister Ustvedts fremstilling synes kunstnere å være uten egenvilje. Siden han utvilsomt kjenner miljøene til bunns, må vi tro ham på hans ord. I hans tekst beveger kunstnerne seg som amøber under mikroskopets glass i kunstinstitusjonenes laboratorium, og de tilkjennes ingen selvstendig rolle utover det å eksemplifisere og vise følsomhet for retninger, impulser eller bølger som til enhver tid måtte øve sin innflytelse. Ustvedt gir på denne måte en fin innføring i tilpasningens kunst. Men det er til å bli en smule sjøsyk av. Bokens egentlige, men usynlige subjekt må sies å være den tyske filosof Georg Wilhelm Friedrich Hegels Zeitgeist. Og selv i

samtidskunstsammenheng er det sjelden å se den bli omfavnet så kjærlig og betingelsesløst. Naturligvis kommer dette til uttrykk i språket. Teksten er spunnet av setninger som: Det handler om en generasjon som har utviklet seg over lang tid … Generelt kan vi si at Bergensskolens måte å arbeide på har en del felles med den såkalte The Picture Generation … Generelt kan vi se deres virksomhet i forlengelse av tidens internasjonale NeoGeo-bølge … Til leserens lettelse slår denne språklige søm iblant over i det utilsiktet humoristiske. Som i følgende setning: Det hersket stor kunstkritisk uenighet om betydningen av maleribølgen som var under oppseiling. Ikke noe sted i boken hever det seg en personlig kunstnerrøst. Ingen egenmektig vilje reiser seg. Ingen personlig erfaring gjør krav på en oppmerksomhet som sprenger rammene for det institusjonelle kunstbegrep. Her er ingen friksjon mellom kunstinstitusjonen og det kunstneriske uttrykk. Hver og en presenteres som, på samme måte som de omtalte kunstnere fra 1940- og 50-tallet, det gyldige uttrykk for sin tid. Naturligvis har forfatteren et par kaniner å trekke opp fra hatten. Tidens mest populære kanin er i så henseende Bjarne Melgaard, og han benyttes flittig. Hans navn figurerer på fjorten av bokens sider. Når kunstinstitusjonen vil vise hvor uforutsigelig og fryktelig uskikkelig kunsten ennå kan være; da er Bjarne Melgaard god å ha. Han er blitt tidens sannhetsvitne for at kunsten fremdeles kan inneha en respektløst grensesprengende kraft. Dette har jeg aldri kunnet forstå. På samme måte som Ustvedt har skrevet en utmerket bok, synes jeg Bjarne Melgaard er en utmerket kunstner. Han virker forholdsvis fordomsfri; det vil si omtrent like fordomsfri som vår tid stiller seg i en del henseender. Han later til å være en flittig mann som, til tross for et etter sigende turbulent liv, får arbeidet unna. Og han skal visstnok være en herre som vet å forvalte sitt pund. Alt dette er fine og nyttige egenskaper å inneha, enten man er kunstner, forretningsmann eller annen yrkesutøver. Men at Melgaard skulle være utfordrende og kontroversiell – det er mer enn jeg kan begripe. I siste halvdel av 1800-tallet levde det i Norge en maler ved navn Anders Askevold. Han var elev av Hans Fredrik Gude og representant for den såkalte Düsseldorfskolen. Han ble landets flinkeste kumaler. Det er ikke noe å smile av; den gang kunne det å eie ei ku bety forskjellen mellom å være sulten eller mett. Det skulle bare mangle at dyret ikke skulle få en plass i nasjonens estetiske speilbilde. Og det var altså dette Askevold sørget for. Dyktigere enn noen annen. Hans bilder ble populære. Noen mente de burde danne mønster for samtidens maleri. Nå må det i all respekt innrømmes at det er begrenset hva man rent erkjennelsesmessig kan få ut av ei ku. For Edvard Munch var dyret til liten hjelp. Men når samtidens publikum bedømte hans bilder, var det kunstnere som Askevold som ble benyttet som målestokk. Bjarne Melgaard blir gjerne omtalt som vår tids Edvard Munch (det samme ble for øvrig skrevet om maleren Bjørn Carlsen for tyve år siden, men det er glemt), og Ustvedt er inne på det samme i sin bok. Etter min oppfatning beror sammenligningen på en rekke feilslutninger. Edvard Munch søkte å utvide sin tids menneskebilde ved å gjøre det helere og mer sammensatt. Det krevet at han overskred noen normer. At han erobret, men integrerte sinnets forbudte soner i en helhetlig menneskeforståelse. Det kalles humanisme. Melgaard beveger seg den motsatte vei; han reduserer kompleksiteten og blir stående tilbake med de samme bestanddeler som dannet hans utgangspunkt: Det homoerotiske, det vol-

delige, selvdestruktive og iblant det hentydningsmessige i retning av det pedofile. Som utgangspunkt for et humanistisk menneskebilde må det være tillatt å stille spørsmål ved resultatet. Men dét gjør naturligvis ikke det subjektive uttrykk ugyldig. Men hvor radikalt kan det sies å være? Ikke mer radikalt enn at Melgaard i dag kan betegnes som vår tids best forståtte kunstner. Bjarne Melgaard tegner en erigert penis, og kunsthistorikeren iler til for å gi den sin teoretiske overbygning. Melgaard skriver fuck fuck fuck på et lerret, og kunsthistorikeren skriver en velvillig avhandling. Melgaard ytrer ønske om å utvikle en installasjon, og et museum stiller straks sine lokaler til rådighet. Melgaard antyder en pedofil tematikk, og Knut Faldbakken skynder seg å skrive en kriminalroman om pedofili. Radikalismens skute kan neppe tidligere ha seilt seg under bekvemmeligere flagg. Det finnes ingen friksjon mellom Bjarne Melgaard og kunstinstitusjonen. Ingen. Hvis Melgaard har hatt ambisjoner om å bli en kontroversiell kraft i tidens åndsliv, må han trolig være vår tids mest fortvilte menneske. For i sin konvensjonelle popularitet ligner han ikke Edvard Munch. Han ligner Anders Askevold. Dette standpunkt vil neppe vinne gehør i kunstkretser. Men jeg synes det bør være uttalt. Når det gjelder Edvard Munch, er det meget som taler for at han ikke ville fått en plass i Ustvedts bok. Jeg mener – dersom omstendighetene ellers hadde ligget til rette for det. Munch var den ensomme svale i den norske kunstverden, og med unntak av et par forsøksvise imitatorer fikk han ingen direkte etterfølgere. Munch dannet ikke skole. Dersom hans innflytelse i tyske ekspresjonistkretser overhodet ble registrert, gjorde den ikke inntrykk på nordmennene, som foretrakk Matisse-elevene. Den mektigste av dem alle var Henrik Sørensen. Sørensen arbeidet i tidens ånd og øvet en veldig innflytelse i sin samtid. Han var nettopp en mann som visste å danne skole. En mann etter Ustvedts hjerte, så vidt jeg kan forstå. Det pussige er bare at i dag er det Edvard Munchs ensomme majestet som stråler over Sørensen-skolens skyggelandskap. Ja, som stråler over samtlige skoler, retninger og impulser som gjorde seg gjeldende i Munchs levetid. Også etter hans levetid. Og Munch selv var ikke prippen med hensyn til hvor han lånte side ideer. Han gikk like gjerne til Michelangelo og Rembrandt som til sin samtid. Det er ingen grunn til å la seg opprøre over at Øystein Ustvedt ikke omtaler den eldre generasjon kunstnere i sin gjennomgang av de siste tyve års norske kunsthistorie. Hans bok gir en fin innføring i de nye navn. Men fremfor alt gir boken en subtil fremstilling av den yngre kunstnergenerasjonens friksjonsfrie tilpasningsdyktighet i forhold til kunstinstitusjonens definisjonsmakt. At dette ikke kan være tilsiktet, svekker ikke resultatet. Ustvedt definerer ikke hvilke av de yngre kunstnere han tror vil overleve sin samtid. Det ville da også ha krevet at han tok personlig stilling til noen kvalitative begreper, noe som igjen ville ha tvunget forfatteren til å bevege seg utenfor den relativistiske verdensorden han har foresatt seg å beskrive. Men en slik definisjon er da heller ikke påkrevet. Som Sørensen-skolen og alle perioders retninger viser, er dette et spørsmål Tiden tar seg av. Og den arbeider nådeløst og langsiktig. Og når Tiden har fullført sin gjerning, da kan den etterlate seg de mest overraskende resultater. Også dette synes jeg bør nevnes. For det kan jo være at en leser om femti år, etter at et par allergiske nys har spredt den fine hinne av antikvarisk støv fra magasinet KUNSTs overflate, vil la seg overraske. Overraske av hva? Jo, over hvilke kunstnere menneskene i året 2011 løftet frem. ■

6/2011

Dukkehårdrapereren En fem meter ruvende kobbermonolitt kledd med dukkehår, en tre meter høy trådsnelle med dukkehårtråd, en dukke under en klaustrofobisk krone snudd på hodet, 3000 meter dukkehår hengende rundt et hus og livaktige smådukker i bur og glasskister. Alice Andersons (født 1976) filmer, skulpturer og installasjoner får frem følelser av vemmelse, tristhet og fascinasjon. Er det sine egne opplevelser hun beskriver? Eller publikums erfaringer? Det er så å si umulig å gå videre uten å bli berørt av den franske kunstnerens verker.

6/2011

SPECTRE, en dukke i silikon i en glasskiste fra 2008.

CROSSING, en skulptur laget på stedet av fem meter med dukkehår, 2010–2011.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto ©Alice Anderson / Riflemaker Gallery

En gang på 1990-tallet besøkte jeg Auschwitz og Sachsenhausen med Hvite busser. Det var et tøft møte. Det sterkeste minnet var et rom fylt av avklippet hår fra fangene. Det ble så sterkt at jeg rett og slett måtte gå ut. En gang i India fikk jeg også en forferdelig trist følelse knyttet til hår, da jeg passerte en mor som klippet av det lange håret til døtrene sine under en presenning som var huset deres på gata. Parykkmakerne i India betaler godt for ekte hår. Da jeg så den 35 år gamle kunstneren Alice Andersons installasjoner med dukkehår på NRKs Nasjonalgalleriet, fikk jeg opp den samme ekle, klaustrofobiske, triste og påtrengende følelsen som i konsentrasjonsleiren og i India. Hvorfor reagerer vi slik vi gjør, på avklippet hår? Hva symboliserer hår for den franske kunstneren Anderson? Hvilken sterk historie vil hun fortelle ved å benytte et så ladet materiale? – Jeg var hjemme alene og ventet på at moren min skulle komme hjem. For å døyve frykten og angsten min begynte jeg å plukke ut tråden på sømmene på klærne mine, og tvinne dem rundt deler av kroppen min, forteller Anderson om sin barndom. Etter hvert erstattet hun trådene med å dra ut sitt eget røde hår som hun tvinnet rundt kroppen og gjenstander. Og med overgangen fra tråder til å bruke sitt eget hår ble også kunstvaremerket til Alice skapt: rødt dukkehår. Håret, som hun har hengt i folder fra Royal Opera House, surret rundt Freuds Museum i London eller latt flomme ut i rom på utstillingene sine, er støpt fra hennes eget røde hår. Som mange andre samtidskunstnere, som for eksempel Louise Bourgeois, har Alice bygget kunsten sin rundt en myte om en ulykkelig barndom. Men, selv om hun innrømmer at kunsten er basert på hennes eget liv, har den også en sterk universell appell. Kanskje derfor har hun også allerede

stilt ut på anerkjente steder som Tate Modern i London, The Pompidou Centre i Paris, The Grand Palais, National Museum Marc Chagall, Royal Opera House, Leon Museum og samtidsmuseet i Japan. – Selv om det ikke er mitt ekte hår, har dukkehåret en intim referanse til min kropp og mine minner. Men minnene kan også bedra og bli fiksjon etter som årene går, har Alice fortalt.

Myten om en ulykkelig barndom? Alice Anderson ble født i 1976 i London. Da Alice var fire år, skilte foreldrene lag. Hennes fransk-jødiske mor ga datteren beskjed om å aldri mer snakke engelsk eller nevne sin far, og tok med seg datteren til Nice. Alice vokste opp i Algerie og Frankrike sammen med sin mor, som hadde vært en klassisk ballettdanser i Algerie. Barnet Alice valgte å være taus, men fordypet seg tidlig i maling og historiefortelling der hun portretterte familien. Da hun var 14 år, flyttet hun til New York som au pair for en familie i en kort periode. Hun kaller det selv et opprør mot morens engelskforbud. Da visumet gikk ut, reiste hun til Paris. Der møtte hun en kvinne som underviste ved kunstskolen École de Louvre. Her gikk Alice et år uten å være formelt registrert ved skolen. I 1998 ble hun tatt opp ved Écoles des beaux Arts de Paris, og i 2001 flyttet hun til London hvor hun begynte å bygge sine biografiske verker som til slutt dannet hennes mastergrad i fineart ved Goldsmiths College i 2004. I løpet av de fire årene i London laget Alice filmer der hun utforsket sin barndom. Hun begynte å fokusere på det å huske, og hvordan minner hele tiden kommer tilbake. I 2006 samarbeidet Alice med Madame Tussauds for å lage en 50 centimeter voksdukke av seg selv. Prosjektet og dukken ble utgangspunktet for en serie verker som fotoserien Master Puppets og The Dolls' 6/2011

Day (2008) som henter tittelen fra en roman fra 1915 av Carine Cadby. Serien fortsatte med den ni minutter lange filmen The Night I Became a Doll (2009) som viser en ung jente som stopper å spise, bevege seg og snakke og gradvis transformerer seg selv til en marionett for å behage moren. I 2008 begynte Alice å bruke ritualene hun husket fra barndommen, i kunsten sin der hun løsnet tråden fra sømmene, og senere sitt røde hår, og tvinnet disse rundt deler av kroppen og ting hun fant. Det røde dukkehåret dukket opp som hennes varemerke, og hun laget en rekke performanser sammen med de fysiske verkene. Ved å jobbe i en stor skala, og surre det røde håret rundt offentlige bygninger, tvang hun nærmest publikum til å forholde seg til følelsene som oppstod i møte med det røde håret. – Tiden stopper når jeg begynner med mitt ritual, har Alice forklart. På Riflemaker Gallery i London ble rødt hår drapert ut av vinduet og inn et annet. I 2010 surret hun tau satt sammen av dukkehår rundt Freuds Museum. Et dukkehår, formet som et spindelvev, sperret døren til Freuds studio, som om Alice ville hindre han i å komme ut eller gå inn. Hovedverket i museet var ved Anna Freuds vev (hun var en av grunnleggerne av barnepsykologi). Alice plasserte en dukke ved veven. Verket refererte dermed også til et tradisjonelt kvinnehåndverk, ofte sett ned på i kunstens verden, og veven som et sted der kvinnene kanskje like mye vevet sine drømmer som familiens klær. I Freuds Museum stilte også Alice ut flere bur med dukker i, og abstrakte former surret sammen av det røde dukkehåret. Nylig laget Alice et verk bestående av tre tusen meter rødt dukkehår gjennom rommene på Picasso Museum, The Frac Paca og Marc Chagall National Museum i Paris for å forme en

BOUND, skulptur laget av tre og dukkehår, 3,5 x 2,5 meter, 2011.

6/2011

gigantisk installasjon som hun kalte Rapunzel. Det siste verket til Alice het Mother Web og ble vist på Royal Opera House i ett år. Masse rødt dukkehår hang fra taket, lik et draperi, nett eller et spindelvev. Når man vet at hennes mor jobbet ved operaballetten i Algerie, får dette verket en ekstra ladet betydning, og det er igjen sterke referanser til mor-datter-forholdet. Vil nettet av hår beskytte eller begrense? Fanger håret deg eller inntrengerne? Eller er det til å klatre i? Selv om man kjenner den ensomme og triste historien bak Alices røde dukkehår, ligger det flere lag i tolkningene. Ser man tilbake i kunsthistorien, finner man for eksempel fremstillinger av Medusas hår og ikke minst Edvard Munchs menn som ble viklet inn i kvinnenes røde hår. Alice-verkene har likevel hele veien en tvetydighet som trigger: De kan føles klaustrofobiske, men også befriende; som å slå ut håret. Hår er svært intimt, der kunstneren nærmest kler seg naken, men håret kan også symbolisere en verdensvev og en verdensarv. Hår er knyttet til identitet og opprør. Jeg tenker også på Christian Krohgs kjente maleri av moren som grer datterens hår. Hår har nettopp bundet mødre og døtre sammen i generasjoner, som et kjærlig ritual, men også et sted for kontroll. Hvilken mor har ikke opplevd døtre som ikke vil gre seg eller ha en annen hårfrisyre? Eller hår som et uttrykk for tenåringsopprør og jakten på identitet? Jeg vet ennå ikke om Alices røde dukkehår verner om bygningene de er surret rundt og holder veggene sammen, eller om tauet av dukkehår er strammende. ■ Kilde: Alice Andersons offisielle nettside: www.alice-anderson.org

AND TOWERS, installasjon av sort sand og mixed media, 37 x 22 cm, S 2009.

Leik i Telemark. Olje på lerret. Utsnitt.

b o k av

JoNNy aNdvik

”Å kunne eg fara til Telemark”, skrev dikteren Per Sivle. i likhet med mange andre skapende mennesker følte han en magisk dragning mot dette eventyrfylket. Sagn, folkemusikk og folkediktning er elementer som har skapt fylkets kraft og ånd. Folkelivet og naturen betok og fascinerte store kunstnere. ikke uten grunn blir Telemark kalt kulturfylke nummer 1 i Norge. Jonny andvik er en av dem som har brukt sitt hjemfylke som atelièr. Lyset langs kysten, det mystisk dunkle i skogene, det forrevne og ville i ellene har betatt ham siden han var gutt. Han følte seg omsluttet av folkemusikken og sagnene – og ikke minst ble han inspirert av de store malere som har gått foran ham. i denne boken vises en lang rekke av de bildene Jonny andvik har malt fra Telemark, og det inkluderer også portretter av mennesker han har møtt. bildene knyttes sammen med små tekster av andvik selv og av bokgjester som er opptatt av hans verk. boken Med Telemark som atelièr er å få i bokhandelen eller på www.boktanken.no og fineart.no.

Maleren og hans verk: www.andvik.com

Vi tar imot fra 2â&#x20AC;&#x201C;500 personer. Pris fra 220 USD per person.

kjæregjester gjester kjære I hjertetavavWest WestVillage, Village,i en i enstille, stille,rolig roliggate, gate,har harvivibygget byggetetetunikt uniktgalleri galleriover over I hjertet etasjeri to i toverneverdige verneverdigebygårder. bygårder.Med Medetetspektakulært spektakulærttak, tak,med medenenutsikt utsikt 6 6etasjer stemningsom somselv selvgarvede garvedeNew NewYorkere Yorkerefårfårgåsehud gåsehudav.av.etasjene etasjeneererfylt fylt ogogstemning vårkunst kunstogogVebjørn Vebjørnelsker elskerå åfortelle fortelleom omkunsten kunstensin, sin,årene årenei New i NewYork, York, avavvår veienfrafraHvaler Hvalertiltilhistoriske historiskeWest WestVillage. Village. ogogveien I marmorrommethar harvivienenfantastisk fantastiskkomfyr komfyrfrafra1910 1910 I marmorrommet somereretetkunstverk kunstverki seg i segselv. selv. som Herfyrer fyrerviviopp oppdådyrkjøtt dådyrkjøttskutt skuttmed medpilpilogogbue buesom somerersåsånydelig nydeligatatman man Her skjønnerhvor hvorviktig viktigrenhet renhetogognaturen naturener.er.gjestene gjestenedrikker drikkerherlige herligedråper dråperfrafra skjønner våreegendesignede egendesignedeglass glasssom somereravavypperste ypperstekrystall krystallogogerersåsåtynt tyntogogvevert vevert våre manføler føleratatman mandrikker drikkeravavlivets livetskilde. kilde.Hvert Hvertrom romi bygget i byggetererunikt uniktogogvi vi atatman kangarantere garantereatatbesøket besøkethos hososs ossvilvilvære væreenenopplevelse opplevelseforforlivet. livet. kan Mariannemaler malerpåpåtaket, taket,ogogforfordedesom somhar harlyst lystererdet det Marianne mulighetforforå åvære væremed medå åmale. male. mulighet Aunehar haretter ettermer merenn enn2020åråri New i NewYork Yorkenenstor storkjærlighet kjærlighetforforbyen byenogogstor stor Aune kunnskapom omnabolaget nabolagethan hanvillig villigvekk vekkforteller fortellerom. om.Aune Aunehar harogså ogsånoen noen kunnskap veldigemorsomme morsommevitser, vitser,som somhan hanlerlergodt godtavavselv. selv.Besøket Besøkethos hososs oss veldige timer,littlittavhengig avhengigavavhvor hvorforelsket forelsketgjestene gjesteneblir bliri takterrassen. i takterrassen. tartarcaca2 2timer, I nabolagethar harvivibyens byensbeste bestebarer barerogogrestauranter. restauranter. I nabolaget

277West West4th 4thStreet, Street,between betweenPerry PerryStreet Streetand andWest West11th 11thStreet, Street,West WestVillage, Village,New NewYork YorkCity, City,10014 10014 277 Tel.1.212.414.8714, 1.212.414.8714,1.646.226.3070. 1.646.226.3070.Email: Email:aune@gallerysand.com aune@gallerysand.com Tel.

Håkon Anton Fagerås i sitt atelier i Italia.

Roald Amundsen-monument – 100 år etter Sydpol-bragden 14. desember 1911 var en merkedag for nasjonen Norge, da Amundsen-ekspedisjonen kunne heise det norske flagget i isødet på Sydpolen. Nøyaktig 100 år etter begivenheten, 14. desember 2011, avdukes det offisielle monumentet over Roald Amundsen. Det skal stå ved Frammuseet på Bygdøy, laget av den klassisk-figurative billedhuggeren Håkon Anton Fagerås. Tekst Anne Marit Muri / Foto Francesco Martinelli

For 83 år siden, i 1928, ble det opprettet et minnefond til pol fareren, som hadde to formål. Det ene var å drive polarforskning i Antarktis, det andre var å reise et minnesmerke over Roald Amundsen (1872–1928). En del forskning har det blitt, men skulpturen har uteblitt. Først for vel ett år siden ble det utlyst en skulpturkonkurranse for å få reist et monument over polfareren. I alt vurderte juryen over 30 innsendte forslag. Billedhuggeren Håkon Anton Fagerås vant konkurransen. Han løste oppgaven på en original måte, ved å ikke bare hylle Roald Amundsen, men også de fire andre nordmennene, Helmer Hanssen, Oscar Wisting, Olav Bjaaland og Sverre Hassel, som var med på ekspedisjonen. Monumentet består nå av fem menn, ingen av dem er satt på sokkel, de står på bakkeplan, i tilnærmet original størrelse. Skulpturene er to meter høye og støpt i bronse. Hele monumentet er åtte meter bredt og montert på lyse granittplater for å illustrere snødekket grunn. 50

6/2011

Menneskeliggjøring – Jeg ønsket å skildre alle fem som var med på den norske Sydpol-ekspedisjonen, sier Håkon Anton Fagerås. – Budsjettet for prosjektet var 1,8 millioner kroner. For dette beløpet kunne jeg ha laget en kjempestatue av Roald Amundsen, men det ville ikke ha vært naturlig for meg. Mitt mål var å menneskeliggjøre de fem polfarerne, og få frem deres karakter og personlighet. Roald Amundsen var viljesterk og ofret mye for å gjennomføre sitt mål. Den sterke viljen er noe av det jeg har forsøkt å få frem i portrettet av polfareren. Det har blitt en del turer ut til Frammuseet på Bygdøy, blant annet for å studere antrekkene deres, som besto av vadmel og pels fra reinsdyr og sel. Da jeg holdt på med de store anorakkene deres, klarte jeg ikke la være å se på foldene i folks jakker når jeg var ute, særlig hetter med pelskanter var interessant. Det har vært en utfordring å løse klærne på en interessant måte. Jeg har tidligere stort sett jobbet med akt og portretter,

ROALD AMUNDSEN (1872–1928) • Polfarer og oppdager, verdenskjent for å ha ledet den første ekspedisjonen til Sydpolen. Rakk frem til polpunktet 14. desember 1911. • Sammen med Fridtjof Nansen var han ansett som Norges store nasjonalhelt etter 1905.

men denne gangen var det tvert imot mye klær. Jeg ønsket ingen eksakt gjengivelse, så løsningen til slutt ble å modellere svært raskt med grove redskaper. I tillegg til å studere gamle bilder har jeg lest en mengde bøker om polfarerne, det har vært avgjørende for å kunne danne meg et inntrykk av hvem de var.

Sterk gjennomføringsevne Håkon Anton Fagerås har selv en kraftfull gjennomføringsevne. På knapt et år har han rukket å lage de fem skulpturene, først i småskalamodeller, før han har formet dem i helfigur. I tillegg har han på oppdrag gjort byster av blant annet Fridtjof Nansen og Barack Obama, og formgitt en ny mynt for Norges Bank. Fagerås har atelier i Italia, i Pietrasanta i Toscana, og i Grini Mølle i Bærum. De siste årene har han vært mer i Italia enn i Norge. Pietrasanta har helt fra antikkens tid vært senter for berømte skulptører opp gjennom årene. Stedet har rike forekomster på marmor, som er det materialet Fagerås aller helst jobber med. 35-åringen har markert seg sterkt med en rekke marmorskulpturer som er mesterlig utført rent teknisk, men som også viser kunstnerens evne til å formidle ro, stillhet og en dyp forståelse av menneskesinnet. Kongen kommer Nå håper Fagerås på litt snø til avdukingsdatoen for skulpturen onsdag den 14. desember klokken tolv. Kong Harald foretar den offisielle avdukningen av monumentet. Statsminister Jens Stoltenberg flys til Sydpolpunktet for å markere jubileet i isødet. Hvis det snør, vil publikum som kommer for å overvære begivenheten, få en liten følelse av Sydpolens snødekte landskap. De fem polfarerne skal stå vendt ut mot sjøen og speide utover horisonten. De visste ikke om de ville komme hjem i live, da de nådde Sydpolpunktet. Da de steg i land i Norge etter lang tids opphold i brutal natur, ble de feiret som helter. Fremdeles vekker Amundsenekspedisjonen sterk nasjonal stolthetsfølelse. Og i dette tilfelle gjelder ikke ordtaket: om 100 år er alt glemt … ■

Skulpturene ble vist frem i Pietrasanta i Italia, fra 5.–27. november 2011, før de ble fraktet til Norge.

HÅKON ANTON FAGERÅS (f. 1975) Utdanning: • Elev av kunstmaler Jan Sæther, 1995–1996. • Statens håndverks- og kunstindustriskole, Oslo, 1996–1997. • Statens kunstakademi, 1997–2001, under Istvan Lisztes. Utstillinger i utvalg: • Meesters in de Beeldhouwkunst, Château St. Gerlach, Maastricht, Nederland, 2011. • Separatutstilling, Kunstnerforbundet, Oslo, 2010. • Figurativas, Casa de la Provincia, Sevilla, Spania, 2010. • Interferences, Galleri El, Polen, 2009. • Fundación Fran Daurel, Barcelona, Spania, 2009. • Figurationer – Norsk Samtidskonst, Edsvik Konsthall, Sverige, 2009. • Real – Ung Norsk Realisme, Haugar Vestfold Kunstmuseum, 2008. Innkjøp og utsmykkninger i utvalg: • Hurtigruten A/S. • St. Olavs Hospital, Trondheim. • Norges Bank. • Parco Ibsen, Sorrento. • Museo dei Bozzetti, Pietrasanta, Italia. • Ibsenmuseet, Oslo.

6/2011

Kjell Thorjussen

GlassForum Nordens største lager av utstyr og materiell for glass, smykker, Metal Clay og emaljering

Skreddersydde kursopplegg med internasjonale lærere i toppklasse Bred erfaring og høy kompetanse Gratis prosjektbeskrivelser

Startpakke Fusing

Kontakt oss for tilbud

Startpakken inneholder ovn, skjæreutstyr, slipemaskin, massevis av glass, former og mye, mye mer.

Tlf. 71 51 41 00

Vi nevner bl .a.:

2012 :

Paragon Fusion 14 fusingovn

Kurs i

Glastar Superstar II slipemaskin Fusingform / Colour de Verre form Brennfolie / keramisk fiber

kunstglass

Stringers og Frit Smykkereimer Limeplater for smykker Bohle glassrens Locktite lim Masse glass!

GlassForum har et av Europas

Omfattende instruksjonshefte For detaljert beskrivelse av startpakken, ring oss på 71 51 41 00

beste kurstilbud innen kunstglass.

Startpakke Fusing kr 13500,- eks. mva

Hos oss finner du kurs på alle nivåer fra begynnerkurs til Master Classes med internasjonale kunstnere i verdensklasse.

Kr 16875,- inkl. mva

Smykker i epoxy

besøk våre nettsider

Kaldemaljering med klar epoxy gir deg mulighet for å lage helt personlige smykker, ringer, øredobber osv. Motivet eller gjenstanden omsluttes av klar epoxy som får smykkene til å se ut som om de er av glass.

www.glassforum.no

Startpakke med:

For å se vårt kurstilbud for 2012,

Av Karl Harron

Kvernes, 6530 Averøy u

Startpakke Kr 298,- eks. mva

S Epoxy og herder UN Kr 372,50,- inkl. mva K (tilsammen 224 ml) AV G Blanderedskaper N DI 1 innfatning for ring EI B 4 innfatninger for smykker AR BE R Instruksjoner FO R TE N E ES NS A ET MP KO K RS

Tlf. 71 51 41 00 – Fax 71 51 40 72

e-mail post@glassforum.no u

A GL

www.glassforum.no

Mormor-turneen Er mormorgenerasjonen med vafler og grått hår en myte? Hvilke historier skjuler seg bak permanentkrøllene, strikkepinnene og kjøttkakene? Hvordan har deres liv vært, denne generasjonen kvinner som opplevde krigen, den digitale revolusjonen, femtitallets kvinnesyn og likestillingens gjennombrudd? Hvilke verdier har forsvunnet med disse mormorene? Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas / Foto av kunst fra kunstneren

Grünerløkka (KUNST): Fotokunstneren Karoline Hjorth (født 1980) ville slå hull på myten om våre mormorer og dro ut på en mormorturné i 2009. Lite ante hun at prosjektet skulle gi en stemme til en glemt generasjon. Kunstprosjektet Mormormonologene endte til slutt som bok, som portretter på Høstutstillingen, i teaterstykket Før kaffen blir kald med teatergruppa Krutt og kamfer på Grusomhetens teater og som en pilotfilm. Ikke minst traff det mange rett i hjerterota, som hos meg. Prosjektet gir et generasjonsportrett og er en hyllest til alle hverdagsheltinner, enker, husmødre, karrierekvinner, rødstrømper og

bondekoner. Det norgeshistorie.

Mia Berner (1923–2009, Oslo): Det er ikke nødvendigvis den ultimate frihet å knulle omkring i tilværelsen. Det har jeg visserligen gjort, og de valgene som jeg traff, som i hovedsak menn har kunnet velge før, var nok både svært frie og ofte hastige. Historisk sett er det en nytilkommet mulighet som ikke var mulig på 1800-tallet, men likevel tror jeg ikke det grunnleggende mønsteret i menneskers liv på jorda er vesentlig annerledes enn det har vært i kanskje mange tusen år: Det å leve lenge, sammen med noen man er glad i, å få barn sammen og leve livet ut, både ved å holde ut og ved å ville holde ut. Så dør noen, og man går videre i livet eller blir sittende der med sine minner. Lykkelig eller ulykkelig.

Kari Størmer (1923–2011, Svolvær): Jeg var fjorten og leste i avisen om gummiartikler. Jeg spurte min mor hva det var, men fikk beskjed om at det måtte jeg vente med til jeg ble voksen. Da jeg en stund senere ble spurt av nabokona om jeg ikke gledet meg til å bli storesøster, måtte jeg spørre, skal jeg det? Da var min mor åtte måneder på vei og jeg ante ingenting. Da min datter var syv år forlangte hun å vite hvordan barn blir til. Så jeg satte i gang og forklarte hvordan tingene hang sammen. Åh, e det det man kalle å pule? svarte hun.

6/2011

bli

gammel.

stykke

glemt

Er det kunst? – Jeg er rett rundt hjørnet og kommer med morrattrynet mitt, tikker det inn en sms fra Karoline Hjorth klokka ti en torsdag morgen utenfor Kaffebrenneriet på Grünerløkka. Morratryner var nettopp hva kunstneren ønsket å vise i et fotoprosjekt i 2005, men det skal vi snakke mer om senere. Jeg kikker etter en jente rundt tretti med brunt hår, men ingen av de ankomne med brunt hår ser ut til å se etter meg. En

mamma triller febrilsk en skrikende baby fortere og fortere rundt i vogna i parken på Olaf Ryes plass. Trikken passerer. Til slutt dukker det opp et smilende fjes med store, brune krøller trykket ned under en grå topplue som i grunnen ser altfor opplagt ut til å være et morratryne. Hun strekker frem en hånd. – Jeg jobber på Grønland, i fotostudiofellesskapet Bjørka, og har egentlig allerede tatt en kaffe her klokka åtte. Men man kan aldri få for mye kaffe, ler Karoline på vei inn. Lokalet er fullt av kaffelattedrikkende unge mennesker, men en dame gir oss plass ved bordet sitt. Karoline trenger ikke mange slurker kaffe for å varme opp om sitt hjertetema akkurat nå: Mormorene ut til folket. Og mediene har hjulpet henne langt på vei. Hun understreker at hun faktisk er overveldet, samtidig som hun synes det er litt trist at det tok så lang tid før denne mormorgenera sjonen fikk en stemme og myten slo sprekker. At prosjektet hennes faktisk trengtes i samfunnsdebatten. Fem år i London gjorde Karoline klar for å snu på de heilnorske mytene. – Det startet med min egen mormor. Hun har alltid vært en beskjeden dame, og holdt seg helst i kulissene. Jeg begynte å lure på hvem hun egentlig var, men hun ønsket ikke å gå ut av mormorrollen overfor meg. Deretter tok jeg kontakt med flere andre mormorer, og jungeltelegrafen gikk. Etter at jeg ble intervjuet på Reiseradioen, var det flere som ringte meg og sa: Kom og besøk meg! – Et ønske om å bli sett? – Ja, det kan du si. Jeg ønsket bestemødre fra alle lag av samfunnet, fra profilerte mormorer som Ebba Haslund, Berit Ås og

Mia Berner, til hverdagskvinner, som ikke har stått på barrikadene, men jobbet og vært omsorgspersoner for familien. Hun stopper opp et lite øyeblikk. – Prosjektet er en hyllest til det disse kvinnene har vært vitne til og bidratt til av endringer – mer enn en ren hyllest til det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Hyllesten til disse kvinnene håper jeg kommer til syne gjennom et levende generasjonsportrett, som dessverre altfor fort går over til å bli et arkiv etter som de faller bort. – Så skrev du ned mormorenes historier og fotograferte dem? – Ja, ganske enkelt. Noen sov jeg hos og fikk følge dem tett. – Men var det ikke vanskelig å få historiene, du kom jo som en fremmed inn i deres hjem? – Det er ikke så vanskelig å få folk til å snakke, bare man viser vennlighet og nysgjerrighet. Og det er utrolig mye du kan lese mellom linjene, som de pakker inn på en høflig mormormåte, smiler Karoline. Karoline har flere fag fra universitetet, en Bachelor i kunstfoto og en Mastergrad i journalistikk fra London. Men kan dette prosjektet regnes som kunst? – Hva synes du? Er det kunst? svarer hun kjapt tilbake. – Som idé kan det ligne et feltarbeid i antropologi, men på Høstutstillingen var det definitivt et kunstprosjekt. Og boken kan være et journalistarbeid og forskningsprosjekt …, svarer jeg. – Det er slik med mye samtidskunst i dag, man jobber på tvers av alt. Og jeg følte jeg trengte tekst og foto for å si det jeg ville si i dette prosjektet. Jeg tenker ikke på hva jeg gjør i den

Eva Bjertnes (født 1932, Røa): Jeg har ingen følelse av å ha bidratt til å bygge velferdsstaten eller å ha kjempet fram noen slags rettigheter. Alt dette med å stå på kravene, alle disse kvinnene som skal ditt og datt – jeg synes det er helt sykt. Vi er kvinner, og da er vi det. Hvis det nå skulle være noen slags likestilling, så ville det jo være helt naturlig at kvinnen gikk ut og skiftet dekk på bilen eller gravde en grøft over plenen. Hvorfor skriker hun ikke etter å gjøre det? Det er så mange venstrevridde håpløsheter.

Else Marie Hansen (1910–2010, Krystad): Folk sier stadig, tenk at jeg er 90 år. Selv går jeg ikke og tenker på det. Jeg var hos en lege her og ble beint fram forarget. Ikke før hadde jeg rukket å sette meg ned i stolen, så sier han – jeg beundrer deg. Jeg er vel aldeles ikke kommet til en lege for å bli beundret. Dessuten kunne det jo hende at det kom innom noen som var mye eldre enn meg. Og skulle de begynne å beundre alle pasientene som kom innom, ja så kunne det bli mye for dem.

6/2011

IN YOUR FACE, fotoserie og bildet 07.55 som vant portrettprisen i Schweppes Portrait Prize 2005 ved National Portrait Gallery i London.

KAROLINE HJORTHS siste prosjekt Eyes big as plates: Folk fra Jæren er veldig praktisk, og mange av landets beste oppfinnelser har kommet herfra. De er solide, enkle og hardtarbeidende og har ikke tid til å snu steiner og lure på hva som gjemmer seg under. (Stein Emanuel Simonsen (2011), syvende generasjon potte maker fra Sandnes). På bildet: Hallvar fra Sandnes.

forstand at det skal passe inn i en spesifikk kategori, men blir jeg servert en vedtatt sannhet, så vil jeg gjerne slå hull på den. Når jeg fotograferer, tenker jeg ikke at dette skal bli et kunstfoto, eller et spesielt uttrykk. Det skal være ærlig, i den grad man kan snakke om ærlighet når man portretterer et annet menneske. – Men forstod de eldre kvinnene at dette var kunst? – Det var nok mange som ikke helt skjønte hvorfor jeg hadde interesse av å høre på dem. Janteloven hang ofte høyt. Det verste for mange av dem jeg snakket med, var tanken på å skulle bli en byrde for andre og det å skulle by seg frem. Da jeg tok bilde av to par sko som stod oppå hverandre hos en kvinne, eller da jeg fotograferte morgenstellet til en annen, kunne de nok heller ikke være helt enig, med meg i verdien av motivene. Selve portretteringen var derimot en høytidelig prosess som de kunne kjenne seg igjen i når jeg dro fram mitt gamle mellomformatkamera, som er temmelig stort og tungt. Det var også veldig få som spurte om å lese gjennom tekstene. Hadde alle gjort det, hadde det nok blitt en helt annen bok og utstilling. Enkelte var meget bevisst på hva de sa. Dette var ofte de samme kvinnene som sminket seg omstendelig før portretteringen og var opptatt av fasaden. Andre var svært lite selvhøytidelige og utrolig ærlige. Sagt var sagt. Vi burde bli ærligere alle sammen. Og mindre selvhøytidelige. Karoline ler hjertelig. – Fikk du mange gode råd fra mormødrene? – Jeg håpet å komme ut av dette som et klokere menneske, og det liker jeg å tro at jeg har. Men selv om man sitter på en skattkiste av gode råd og livserfaringer fra så mange ulike levde liv, så har jeg vel innsett at jeg må leve meg gjennom de samme kvalene, feiltrinn og krumspring av erfaringer selv før man kan bli gammel og vis. Det som gikk igjen, var at man ikke burde sitte igjen og angre på ting man ikke har gjort. Dessuten var kvinnene litt oppgitt over vår generasjons høye ambisjoner og jag. De syntes faktisk synd på oss som hadde så mange livsprosjekter. En historie jeg ikke glemmer, var en kvinne fra yttersida i Lofoten. Hun var fiskerkone og passet 56

6/2011

HAPPILY EVER AFTER. Fotoprosjekt av Karoline Hjorth. Honey fra Celebration Town i Florida: My life are my children.

barn, hus, låve og dyr mens mannen var på sjøen i ukevis. Hun hadde satt seks barn til verden, men mistet to av dem. Likevel fortalte hun meg at hun aldri hadde jobbet i hele sitt liv eller hadde noe å klage over! Disse kvinnene har en styrke jeg aldri har sett maken til.

Hverdagsmenneske Ved siden av kunstprosjektene jobber Karoline frilans for magasiner og bøker for å finansiere kunstprosjektene. For tiden er Redd barna oppdragsgiveren, og fem somre har hun vært sersjant på Christian Radich, eller reservemamma som hun kaller det. Karolines tidligere prosjekter handler om mye av det samme som i Mormormonologene; jakten på hverdagsmennesket og det å avkle fasadene. I Nord- og Sør-Amerika reiste hun fra New York til Buenos Aires sammen med en dramapedagog og en antropolog og intervjuet 70 tilfeldig forbipasserende om deres drømmer og ambisjoner. Prosjektet fikk navnet Happily ever after. – Det var enkelt å få folk til å åpne seg. Spesielt når jeg kom utenifra, fra Norge som var laaangt borte. – Og så var det morratrynene … – Ja, prosjektet In your face. Der tok jeg bilder av mennesker idet de våknet; de sekundene før du blir noen. – Hvis du sammenligner den amerikanske drømmen med mormorenes drømmer? – Vi er ikke så ulike. Folk er folk, med mangfold og bredde. Det handler om å slå hull på myten om den amerikanske drømmen, den gamle damen og den endimensjonale stereotypen. Mange av mormødrene har i aller høyeste grad realisert egne prosjekter, noen når det gjelder utdanning, andre gjennom politiske karrierer, ballerinaliv, kulturelle karrierer eller familieliv. Noen av disse 24 kvinnene syntes dog det å få mann og barn holdt i massevis. 24 forskjellige historier byr på 24 forskjellige varianter av drømmer. Det samme gjaldt også alle de ulike amerikanske drømmene, noen ville realisere store livsprosjekter, andre var utelukkende opptatt av å finne kjærligheten.

– Var mange av kvinnene bitre over at livet ikke ble som de hadde tenkt? – Kanskje noen, men de ville ikke snakke om det. Det satt langt inne å innrømme noe slikt. Jeg mener dessuten at disse kvinnene ikke har fått nok ære i forhold til å ha bidratt til å bygge landet, men mange av dem jeg snakket med, var ikke enig i at de hadde vært med å bygge landet, ettersom de mest hadde vært hjemme. Andre derimot hadde mye stolthet når det gjaldt det bidraget de kom med som omsorgsarbeidere og dobbeltarbeidende. Men det var veldig mange enker, og mange enker som var fornøyd med å være enker, ler Karoline og legger til: – Jeg tror fallhøyden for morfarene i den generasjonen, fra yrkesaktiv og familiens ansikt utad, til hjemmetilværelsen, ville vært mye større enn for kvinnene. Den gamle mannen syntes mormorene mine synd på. – Det er mennesket du er på jakt etter, identitetene, men Karoline selv er skjult bak blokken og kameraet? – Hehe, ja det kan du si. Men gjennom prosjektene ser du mye av meg også. Jeg hadde en tvers gjennom gjennomsnittlig barndom, men jeg er som sagt over gjennomsnittet opptatt av å slå hull på myter og snu på sannheter. Vedtatte sannheter er kjedelige, jeg vil undersøke hvor de kommer fra. – Journalisten i deg? – Ja, eller forskeren og kunstneren. I grunnen er det vel nysgjerrigheten … – Er du den som lurer på alle menneskene du møter, og går bort for å få deres historie?

Karoline ler igjen. – Jeg går nok ikke bort til alle, men jeg kan betrakte og observere mye. Og henger du med litt rare folk, er det utrolig hva som kommer frem … Hun tømmer kaffekoppen. – Det siste prosjektet jeg holder på med, heter Eyes as big as plates, sammen med den finske kostymekunstneren Riitta Ikonen. Igjen er det eldre mennesker vi jobber med, men nå leker vi oss og iscenesetter fotoene med kostymer og rekvisitter og tar utgangspunkt i de gamle romantikernes tro på at folklore var den klareste refleksjonen av folkesjela. Basert på de fortellingene og personlige erfaringene vi får fra våre seniormodeller, lager vi bilder med referanser til mer eller mindre kjente figurer og protagonister i norsk folklore, som en slags hyllest til drømmer og fantasiunivers. De eldre vi jobber med, har nok selvironi til å bli kledd opp – og få sperrer! Agnes på 90 år er 150 centimeter høy, hoppet i fallskjerm på 85-års dagen sin og hoppet igjen da hun ble 90. Hun var den perfekte personifiseringen av nordavinden. En eldre kvinne vi besøkte, hadde en rabarbrabusk i hagen som hun gjerne ville bli kvitt. Vi kappet ned busken, dro ut i skogen og dekorerte fru Hoff som huldra i rabarbrabuskedrakt. Og på fredag skal vi gjøre et opptak med en eldre mann som den litt lunefulle lyktemannen. Karoline trær den grå strikkelua ned over krøllene igjen og understreker at humor er viktig. Idet vi har sagt ha det, snur hun seg: – Du, forresten, kjenner du en eldre mann som kan være nordavinden med masse grått hår? ■

KAROLINE HJORTh (f. 1980) Utdannelse: • MA i internasjonal journalistikk, University of Westminster i London, 2008–2009. • BA i kunstfoto, University of Westminster og ved Cleveland College of Art & Design i Middlesbrough, 2003–2006. • Sosialantropologi og miljøgeografi ved Universitetet i Oslo og Bergen (og India), 2002. Priser / prosjekter i utvalg: • Pecha Kucha Night Vol. 19, DogA, Oslo. • Miss White Trash 2010, reportasje med tekst og bilder fra USAs underbelly, publisert i Fett #, 2011. • Mormormonologene, Forlaget Press, 2011. • Deloitte Award for beste portrett tatt av en fotograf under 25 år fra The National Portrait Gallery i 2005. • Fotograf og webdesigner for SINTEF. Utstillinger i utvalg: • Eyes as Big as Plates, KINO KINO, 2011, Sandnes. • Utdrag fra Mormormonologene, Galleri Gago, Oslo, 2010. • Østlandsutstillingen, 2010. • Biographica, gruppeutstilling kuratert av University of Westminster, Mumbai Cricket Club, India, 2009. • Høstutstillingen, 2011. • Mystery Portrait Postcards, National Portrait Gallery, London, 2009. • Casilino 900, Humboldt University, Berlin, 2008. • Oslo Open, 2007. • InsideOut, Tapestry MM, Soho, London, 2007. • Happily Ever After, Oslo Globalization Conference, 2006. • Schweppes Photographic Portrait Prize, National Portrait Gallery, London, 2006.

6/2011

Ustoppelig kvinnekraft Pia Myrvold har gjort noe få andre kunstnere har gjort før henne. Hun arrangerte sin egen Venezia-biennale helt på siden av den offisielle Venice Art Biennale. Utstillingen Pia MYrvoLD FLOW – a work in motion som varte fra 4. juni til 18. september i år, i Venezia, er nå blitt sett av mer enn 4000 mennesker. Tekst Anne Marit Muri / Foto Pia Myrvold

Opprinnelig var planen til Pia Myrvold å stille ut på den offisielle Venezia-biennalen i samarbeid med Stenersenmuseet. Her ville hun vise frem abstrakte videoarbeider, der farger og former flyter fritt rundt som i en Kubrick 2001: A Space Odyssey-film. Søknaden fra Stenersenmuseet, hvor kurator Selene Wendt satset på Pia Myrvold og digitale nye mediaverk med animerte arkitektoniske og skulpturelle former, ble imidlertid refusert av utstillingskomiteen. Den norske organisasjonen OCA (Office for Contemporary Art) ville heller ikke støtte et prosjekt initiert av en norsk institusjon i utlandet. Men Pia Myrvold lar seg ikke stoppe av motstand. Hun hadde bestemt seg. Utstillingen i Venezia skulle gjennomføres likevel da det var knyttet utgifter for over 500 000 kroner til leie av lokaler, lokale samarbeidspartnere og markedsføring som ellers ville ha gått tapt. For å realisere sine planer tok hun i bruk all sin kvinnekraft og loset prosjektet perfekt i havn med finansiell støtte fra Norsk kulturråd, Den norske ambassaden i Roma og fra en rekke næringslivs aktører som har stor tro på kunstneren. I alt 2,5 millioner kroner. – Jeg har gjennom mange år i kunstbransjen lært meg å stå på. Du kommer ingen vei dersom man skal vente på at noe skal skje. I de fleste tilfeller må du selv være din egen prosjektleder for å få realisert ideene.

Virtuell bro – Hvis du ikke tror på ideen din selv, er det i alle fall ikke lett å få andre til å tro på den. Selv har jeg klokkertro på prosjektet, og det har gitt meg enormt mye kunnskap å gjennomføre første del i Venezia. De tre videoinstallasjonene der innleder til det mer ambisiøse hovedprosjektet Tunnel Vision, som kan betraktes som en virtuell bro, eller som en tunnel der objekter svever omkring i sakte regi, i et gestalt lysfelt. Den monumentale videotunnelen er konstruert av 77 LED Screens. Ved å bruke 3D-animasjonsprogram og moderne redigeringsteknikker kan betrakteren bevege seg gjennom landskapet som defineres av skjermoverflater som visuelle byggeklosser i den arkitektoniske og virtuelle verdenen. Anne Aasheim, tidligere Dagblad-redaktør, som nå er direktør for Norsk Kulturråd, støttet prosjektet økonomisk. Hun har også forfattet innledningsteksten i Pia Myrvolds utstillingskatalog der hun sier følgende: – Som direktør av Norsk kulturråd er jeg stolt over å støtte det innovative prosjektet til Pia Myrvold og ser frem til å oppleve hennes spennende nye media-arbeid FLOW. 58

6/2011

Stor suksess Underveis og etter utstillingsåpningen har det strømmet på med gode tilbakemeldinger til kunstneren både fra publikum og fra profesjonelle aktører innen kunstverdenen. Saverio Simi de Burgis, som er professor i kunsthistorie på Accademia di Belle Arti i Venezia, sa følgende: – I de tre videoinstallasjonene på utstillingen Flow a work in motion får man en sterk følelse av Pia Myrvolds kunnskaper om tradisjonelle virkemidler i kunsten slik som skygger, farger, bevegelse, rom, lyd og repetisjoner. Elementer som alltid er de samme, samtidig som de kontinuerlig endrer seg på et vis, mer eller mindre, for kunstnere gjennom alle perioder. I Myrvolds arbeider er det alltid en disiplinert referanse til maling, skulptur, arkitektur, vitenskap, matematikk, design, mote, biologi, natur, dyr, anatomi, musikk og antropologi. Denne teknikken kan også linkes tilbake til den retoriske skolen fra renessansen og i arbeider til de kjente kunstnerne Giulio Camillo Delminio og Giordano Bruno. Pia Myrvold klarte kunststykket å få gjennomført sitt prosjekt i Venezia. Dette har nå resultert i at hun har blitt invitert til en Residency på OCAD University i Toronto i Canada for å foredra og produsere et nytt verk i deres tegne- og malerlaboratorium, fra 28. februar til 2. mars 2012. Caroline Langill, som er dekan på kunstfakultetet, sendte en mail til Myrvold med følgende utsagn: – Jeg ble grepet av den innovative og fremtidsrettede fremstillingen i den ambisiøse strukturen i arbeidet du presenterte. Din bruk av digital tegning, animasjon og installasjon for å produsere et bevegelig verk som fanger betrakterens oppmerksomhet, var enormt inspirerende. FLOW-installasjonene vises i LACDA, Los Angeles Center for Digital Art, fra 12. januar til 25. februar og i Sol Kjøks galleri .NO i New York fra 3. februar til 3. mars 2012. Planen er at den ferdige Tunnel Vision skal vises i sin helhet i Stenersenmuseet i november, men museets ledelse har gjort lite for å få på plass finansiering på fem millioner kroner etter at de inngikk det langsiktige samarbeidet de startet med kunstneren høsten 2010. Pia Myrvold ser seg nå om etter andre seriøse aktører som kan være med å realisere ambisjonen i prosjektet, da Stenersenmuseet ikke ser ut til å være sterke nok, ifølge kunstneren. ■

LENA AKOPIAN grafikk og malerier

www.kunstner.be • atonoian@broadpark.no • (+47) 41 08 70 21

Landskapspoesi Speiling og fravær av lyd er sentrale elementer i Terje Risbergs grafikk og malerier. De stilistiske og poetiske naturmotivene med sitt særpregede lys får betrakteren til å stoppe opp og gå inn i et rom som åpner opp for refleksjon og ettertanke. Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas

Terje Risberg (f. 1949) Utdanning: • Statens håndverks- og kunst industriskole, 1971–1975. • Statens kunstakademi, 1975–1980. Utstillinger i utvalg: • Stilt ut i en rekke anerkjente gallerier og utstillingsinstitusjoner i inn- og utland. Innkjøpt av: • Nasjonalgalleriet. • Riksgalleriet. • Norsk kulturråd. • Det kongelige slott. • Det Norske Storting. • Utenriksdepartementet.

6/2011

Nesodden (KUNST): – Dere bør helst besøke meg på Nesodden når været er bra, sier Terje Risberg på telefon. Vi utsetter derfor vår første avtale om å møtes til dagen derpå, på grunn av store mengder regn, tykk tåke og lite dagslys. Dagen etter skinner heldigvis solen. Fotografen og jeg tar Nesoddferja over fjorden. Etter 20 minutter blir vi møtt av en smilende billedkunstner på hjemmebane. – Stedet der jeg bor og arbeider, ligger nær sjøen med himmelvid utsikt. I går var det så dårlig sikt at jeg så bare et par meter foran meg. Da er det jo ingen vits i å komme hit og se på utsikten … I natt har det blåst så mye at det må ha vært storm i kastene, mener Risberg. Selv for kunstneren som liker ruskevær og vind, og å stå på forblåste plasser og observere naturen, ble det litt mye vær denne dagen. Etter en liten kjøretur svinger vi inn på en usjenert naturtomt. Eiendommen, som han ved et lite mirakel fikk tak i for syv år siden, er utstyrt med et 100 år gammelt hus, et nybygget atelier, et lite galleri, en himmelgynge som henger mellom høye trær, svømmebasseng og et lysthus med glassvinduer i hagen. Her bor han sammen med sin kone, deres sønn på fire år og stedatteren på ni år. Nå skjønner vi utmerket hvorfor Terje Risberg helst ville vise oss stedet i solskinn. Beliggenheten er nemlig helt utenom det vanlige. Tomten ligger høyt og fritt. Den har så usjenert beliggenhet at man kan spasere naken omkring uten å sjenere naboer, for de er ikke å se noe sted. Utsikten utover Oslofjorden er himmelsk, og horisonten virker uendelig. Landskapet er åpent, og det føles som om vi er langt ute på landet, selv om storbyen er bare 45 minutter unna.

heten til å dyrke stillheten og bo og arbeide så tett på naturen. Etter omvisning på tomten i strålende solskinn går vi inn i atelieret, der Terje Risberg serverer lunsj. Nytrukket kaffe, ferskt brød, ost og kjeks står på menyen. Fra høyttalerne i rommet strømmer behagelig instrumentalmusikk av Lisa Gerrard.

Oppslukt av natur – Hvorfor er du opptatt av natur? – Bildene jeg lager, handler om en påminnelse om at vi mennesker er natur. Vi er selv vokst ut av det som omgir oss. Dette er på en måte temaet i bildene mine. Jeg har alltid undret meg over livet, helt fra barndommen av. Vi mennesker har vært på jorden i 150 000 år, men er likevel nykommere. Øyestikkeren som flyr forbi deg, har vært her i 60 millioner år. Det er mye å undre seg over. Naturen rundt oss kan oppfattes som vakker, og den kan fremstå som truende. Ofte ønsker vi ikke å bli påminnet at det er den som har frembrakt oss. Men da gjør vi oss selv til et stykke natur som søker å distansere seg fra den omgivende naturen. Den avstanden som oppstår, forsøker vi deretter å reparere ved å tolke naturen inn i vårt eget bilde. Først da blir det mulig for oss å kalle våre omgivelser for naturskjønne. Men naturen er verken skjønn eller heslig. Den unndrar seg alle våre forsøk på å kategorisere den. Han stopper opp et øyeblikk. – Jeg liker å se langt bort. Ofte er det slik jeg finner frem til billedideene. Når jeg betrakter et landskap, kan jeg bli truffet av en en sterk emosjon. Denne emosjonen blir da utgangspunktet for billedarbeidet. Jeg forsøker å rendyrke ideen ved å fjerne det som ikke hører med, og aksentuere eller klargjøre det som bærer emosjonen. En god idé kan fort føre til en sterk begeistring eller en kraftfull uro. Jeg har alltid hatt en lengsel inne i meg, en lengsel etter noe jeg ikke helt vet hva er. Min far var byråsjef i un-

Midt i motivkretsen Når vi gjør entré her ute tett på naturen, er det nesten som å ta steget rett inn bildene til kunstneren. Motivene til Terje Risberg har i de senere år kretset rundt temaet himmel, hav og horisonter. Billedkunstneren har studert linjene og lyset på himmelen i mangfoldige timer i landskap i inn- og utland, men også her i sitt eget paradis. Det er som om blikket hans har fått øye på noe magisk, som han har tolket på en måte som får betrakteren til å stoppe opp. Det er nesten umulig å ikke bli berørt av de poetiske, rene, stille og estetiske naturbildene til Risberg. Billedkunstneren er oppvokst i disse omgivelsene, og nå finner han roen i livet nær sjøen, der han kan lytte til sjøens stadig skiftende rytme og se mot land på den andre siden. Her kan han studere vinterlyset en grå vinterdag, mens fjorden ligger blank og stille og hviler seg før nye vindkast lager bølger i vannet. Det han ser, blir ofte foreviget, i form av et mezzotinttrykk, en etsning eller et maleri, der han tolker naturens lys og mørke, og tilværelsens isolasjon og ensomhet, i rene og enkle former. – De første årene vi bodde her, hadde vi det svært enkelt. Nå har vi både fått kjøkken og bad. Det beste av alt for min del er at jeg har fått nytt og stort atelier, som stod ferdig for et år siden. Atelieret er stort og lyst, med tak av gjennomskinnelige – Langsomheten er naturens væreform. Det kanalplater. Jeg elsker å starte dagen i nybygget, å se ut over moderne mennesket søker å unngå langsomfjorden fra vinduet fra gulv til heten ved å skape forflytninger i tiden, men blir tak som rammer inn utsikten. alltid innhentet av den langsomheten de selv er Jeg er privilegert som får mulig-

sprunget ut av.

6/2011

– Jeg forsøker å gi uttrykk for følelsen av at jeg selv er et stykke natur som speiler seg i et annet stykke natur, og hvor det oppstår en type erkjennelse, sier Terje Risberg om sin kunst.

Portrait D, mezzotint, 59 x 40 cm, 2011.

OBJECT WITHOUT WeIGHT, akryl på plate, 183 x 70 cm, 2008.

TRANQUILITY AND ANXIETY IV, akryl på plate, 183 x 70 cm, 2008.

LIGHTNESS AND WeIGHT, akryl på plate, 183 x 70 cm, 2008.

dervisningsdepartementet, og utdannet filolog. På den tiden var hatt og dokumentmappe faste rekvisitter for kontorfolk. Jeg lovet meg selv at jeg aldri ville utstyre meg med slikt. Mor var utdannet fra Kunst- og håndverksskolen, og flink til å modellere. Det var nok en inspirasjon for meg. Helt fra jeg var barn, likte jeg å tegne, og å gjengi ting nøyaktig. I en periode ville jeg bli arkitekt, siden jeg likte å forme tingene så riktig jeg kunne. Jeg har alltid hatt stor respekt for kunstfaget, men jeg strevde lenge med mitt eget kunstneriske selvbilde. Selv ikke 62

6/2011

etter ni års kunststudier fant jeg min bildestemme. I en alder av godt over 40 år kom endelig bildene til meg. Jeg modnet sent. Selv om min vei i kunsten har vært krokete, var det aldri aktuelt å gi opp underveis. Nå kjenner jeg det som et stort privilegium å få lov til å arbeide med noe jeg opplever som veldig vanskelig og veldig meningsfylt. – Hvordan blir bildene dine til? – Å lage bilder handler mye om å nøste opp i et mysterium. Jeg er opptatt av å få frem en form for balanse og gi dem en atmosfære av stillhet. Når jeg leter etter ideer, bruker jeg naturen rundt meg. Jeg starter med å fotografere motivene, deretter lager jeg en tegning, enten på papir eller med digitalt tegnebrett. Siden et bilde består av visuelt språk, må jeg kjenne det visuelle språkets ordforråd, grammatikk og setningsbygning. Jeg flytter rundt på elementene, varierer farger og lys og mørke i forsøket på å klargjøre ideen. Noen bilder dør underveis, a ndre når frem til et stadium av klarhet. I beste fall blir bildet da i stand til å skape en emosjon hos betrakteren. Da har jeg lyktes. Jeg har skapt et kommunikasjonsobjekt, en ting som uttrykker noe som ikke kan uttrykkes på noen annen måte. Jeg jobber alltid med fem til seks bilder av gangen. Når ideen har kommet til et stadium av klarhet, lager jeg trykkplater i plast eller kobber. Jeg etser eller graverer små fordypninger i platene og fyller dem med trykkfarge. Ofte bruker jeg flere trykkplater med forskjellige farger til hvert bilde. Så trykker jeg bildet mot fuktet kobbertrykkpapir under flere tonns trykk i kobbertrykkpressen. For hvert trykk må platene innfarges og slås av på nytt. Siden hele denne prosessen er manuell, pleier jeg å kalle resultatet for håndgrafikk. I motsetning til maskingjort grafikk vil hvert av mine bilder være litt forskjellig fra de andre bildene i opplaget. Det liker jeg!

Vil skape bevegelse – Hva er det du vil si med det visuelle språket ditt? – Et godt bilde berører oss. Det kan gi oss et rom for refleksjon og ettertanke. Vi lever jo i en kultur som produserer en uavbrutt strøm av henvendelser til oss. Bilder, lyder og musikk svirrer forbi hodene våre og vil oss noe. I denne strømmen av beskjeder trenger vi kanskje noen påminnelser. Påminnelser om noe vi hadde glemt. Noe viktig, noe vi hadde lovt oss selv. Jeg tror at god kunst kan fungere som en slik påminnelse. – Bildene dine utstråler musikalitet; lytter du til musikk, eller har du det helt stille når du arbeider i atelieret? – Jeg lytter mye til musikk, både til instrumentalmusikk, jazz og klassisk musikk. Innimellom slår jeg den helt av og tar en ny runde når jeg trenger det. Musikken fungerer også som en påminnelse. – Synger du?

– Bare for barna, om kvelden. Jeg har fem barn i alderen fra fire til trettiåtte, så en del synging er det blitt gjennom årene. – Får du inspirasjon hos andre billedkunstnere? – Det hender ikke ofte. Kanskje en gang i året ser jeg noe som rører ved noe i meg. Jeg er glad i litteratur, og har nylig lest en bok av den finske forfatteren Arto Paasilinna, som har skrevet boken Harens år. Den har en sterk samfunnskritikk i seg. Blikktrommen av Günter Grass, er en annen bok som har gjort inntrykk. Vi er rundt 1930, og lille Oscar i Danzig nekter å vokse mer etter å ha fylt tre år. Nazistene er på vei til makten, og han aner hva som kommer. Det som skjedde i Europa i de neste 15 årene, er så uforståelig og fryktelig at det ikke kan glemmes. Boken er en fabel, et anklageskrift og en påstand om at kunst kan forstyrre og ødelegge krigshisserne blant oss.

Trykker bildene selv – Hva arbeider du med nå? – Jeg har tidligere jobbet mye med svaberg, og det tar jeg opp igjen nå. Jeg var nylig på en tredagers høstekspedisjon til Verdens ende og Svenner – i egen båt. Jeg fascineres av disse nakne istidsskulpturene som vaskes og vaskes av havet. De ligger der som seler og hvalrosser, stumme og fulle av sine egne

hemmeligheter. De har en mykhet og en hardhet som er så motsetningsfull at den roper etter tolkingsforsøk. Akkurat i dag trykker jeg et bilde for leserne av KUNST. Motivet er hentet fra Svalbard. Det er en etsning, inspirert av reiser jeg har gjort der. Det arktiske landskapet er stort, kaldt, farlig og vakkert. Mennesket blir forminsket, og naturen trer frem. Jeg har forsøkt å finne et uttrykk for måten den trer frem på. Opplaget er kun på 15 eksemplarer. Risberg jobber mye med mezzotint-teknikken. Et av de siste arbeidene hans i denne teknikken henger på atelierveggen. Det forestiller en øy i havgapet, delvis dekket av solbelyste skyer. – Et selvportrett, påstår Risberg. – Ser du ikke skuldrene mine opp av havet, og hodet i skyene? – Er du aldri fristet til å ta med mennesker i bildene dine? – Min kone spør stadig om det samme, men hun har hittil alltid fått det samme svaret. De er enten på vei inn eller ut av bildet, og havner av en eller annen grunn alltid utenfor billedkanten … – Hva er du mest fornøyd med av det du har gjort hittil? – Jeg er glad for at jeg har kommet til et punkt der jeg begynner å forstå hvor utrolig vanskelig det er å lage et godt bilde. Det er nettopp på dette punktet at det begynner å bli gøy! Det er da du forstår at det er oppdagelsesreisende du er. Oppdagelsesreisende i deg selv – og i verden. ■

mezzotint-teknikken Kunstneren starter med en blank kobberplate. Mezzotintverktøyets skarpe tenner vugges på kryss og tvers over platen i en prosess som kan ta opptil flere uker å fullføre. Kobberplaten er da blitt forvandlet til et ruglete landskap med millioner av ørsmå søkk og spisse topper. Farger man inn og trykker platen på dette stadiet, vil den gi et helt fløyelsmykt bilde. Dette fordi store mengder trykkfarge vil presses dypt ned i papiret og gi det en dyp fargetone og en struktur som suger til seg alt lys. Kunstneren bearbeider så platen med en skrape og poleringsjern slik at de spisse toppene kuttes og flates ut i forskjellige nivåer. På denne måten hentes motivet frem. Halvkuttede topper gir en halvtone i det ferdige trykket, og helt nedskrapede områder gir en hvit papirtone. Platen settes deretter inn med trykkfarge. Overskytende farge fjernes forsiktig med håndflaten. Ofte er det nødvendig med flere hundre forsiktige strøk med hånden for å fjerne rett mengde farge på de ulike område av platen.

Et fuktet kobbertrykkspapir legges så oppå platen, og det hele håndsveives gjennom kobbertrykkpressens to valser under flere tonns trykk. Det store presset gjør at fargen presses dypt ned i papiret. De områdene av platen som ikke er skrapet og polert, vil da gi en suggererende fløyelsmørk farge i det ferdige bildet. De partiene som er skrapet og polert helt ned til blankt kobber, vil gi en papirhvit farge. Mezzotintens fascinasjon og egenart ligger i det uendelige antall mellomtoner som kan oppnås i det store spennet mellom det hvite og det mørke. For hvert avtrykk må platen farges inn og hele trykkprosessen gjentas fra begynnelsen. Til slutt spennes trykkene opp for tørking, nummerering og signering. Hvert trykk i opplaget får sin egen karakter, forskjellig fra alle de andre eksemplarene. Et grafisk blad i mezzotint-teknikk har en fortelling i nyanser fra mørke til lys som ingen annen teknikk kan fremvise. Dette er langsomhetens kunst.

6/2011

Fargerik Optimist – Jeg blir glad og inspirert av god kunst. Den går rett inn i sjelen, sier Toril Synnøve Kojan. Idet hun pensjonerer seg fra stillingen som medredaktør i KUNST, tar Kunst for Allegründeren et kjapt tilbakeblikk før hun igjen retter blikket fremover mot dypere satsing på egen kunst, kunstterapi, kursvirksomhet og reising. Tekst / Foto Maren Engelschiøn

Oslo (KUNST): Overskudd, det er det første ordet jeg kommer på når jeg trer inn i Toril Kojans atelier i Frysjaveien i Oslo. Fargerikdommen i maleriene er som en botanisk hage som i høy grad overgår Akerselva som bukter seg forbi utenfor ateliervinduet. Når jeg vender blikket mot kunstneren, ser jeg samhørigheten. Jeg forventet å se en rødhåret dame, som på lederbildet i Kunst for Alle, men nå er håret elegant sølvgrått. Rundt de grønne øynene har hun brukt turkis eyeliner, og over den turkise genseren og det grønne skjerfet dingler lange, røde øredobber. Det er vågalt, men det fungerer veldig godt. En kolorist også i det ytre?

Maler egen glød Det er lett å tenke seg at Toril har malt i pur glede over tilværelsens letthet og rikdom, kanskje på et varmt og fargerikt sommersted. Det viser seg imidlertid at hun har malt drømmene sine, optimismen, gløden, pågangsmotet, og ikke selve livet. – Far døde i en bilulykke da jeg var 15 år. Det har sikkert preget kunsten min på en eller annen måte, men jeg ser det ikke selv, og det er jo så lenge siden. Kanskje er det lettere for andre å se det, sier Toril ettertenksomt når vi har satt oss ned i hver vår stol i atelieret. Det blir et naturlig opphold i samtalen vår der blikket mitt fengsles av maleriene. Jeg leter etter spor av smerte i bildene hennes, men finner det ikke. Toril fortsetter: – Muligens gjorde fars død at jeg ble mer selvstendig, for jeg dro til Vermont i USA som 19-åring for å jobbe på et skimotell. Målet var å bli flyvertinne, men da jeg ble det, for TWA i Chicago, mistrivdes jeg og sluttet etter et halvt år. Tilbake i Norge jobbet hun først i et norsk charterselskap, og siden bygget hun seg opp som konsulent, mediasjef og tekstforfatter i reklamebransjen. Hun jobbet også fem år som prosjektleder i Norsk Designråd. – Jeg ble skilt første gang da gutten min var to år, så da måtte jeg bare stå på og jobbe. I tillegg tok jeg tegne- og malekurs. Maleprosessen er en form for meditasjon for meg, forklarer hun når jeg lurer på hvordan hun fikk tid til alt. Modig satsing Stadig flere kveldstimer gikk med til å male, en hobby hun har hatt hele livet, og hun begynte å planlegge magasinet Kunst for Alle. – Da var jeg 50 år, og venner mente jeg heller burde trappe ned arbeidslivet …, begynner den modige gründeren.

6/2011

– Dette går bra, tenkte jeg om magasinet, og satset sparepenger og feriepenger.

– Men hvordan torde du? Jeg mener, du hadde jo erfart at livet ikke er en dans på roser, akkurat? spør jeg, og føler meg rimelig pysete i forhold til denne flotte damen med rak rygg og en gjennomføringskraft jeg sjelden har sett maken til. – Jeg er nok en veldig optimistisk person; nesten for positiv. Det er vanskelig for meg å si nei, jeg har mye initiativ og jobber effektivt. Dette går bra, tenkte jeg om magasinet, og satset sparepenger og feriepenger på å lage og sende ut et kort til cirka 1000 adresser, der jeg reklamerte for at det nå kommer et blad for alle som maler. De som tegnet abonnement i ett år, fikk et reisemaleskrin i gave. 600 av 1000 tegnet abonnement! – Oi, og da fantes det ikke noe magasin ennå? – Nei, men muntlig hadde jeg blitt lovet 200 000 kroner i produksjonsstøtte fra SND, det som nå heter Innovasjon Norge. Det endte imidlertid med at jeg fikk avslag fordi det ikke var et typisk kvinneprosjekt. Det handlet ikke om hekling eller noe sånt, sukker Toril oppgitt.

Nær konkurs Etter å ha fått tak i en designer til å lage layout på magasinet og inngått samarbeid med Nordisk Fagpresse som fikk 55 prosent av aksjene, kom første utgave av Kunst for Alle abonnentene i hende 28. april 1995. Etter tre år kjøpte gründeren aksjene tilbake og fikk en stor gjeld. Hun var nær konkurs flere ganger, men fikk likevel tid til å gjennomføre et kveldsstudium over fire år på kunstskolen Levende verksted. Enda en gang fikk hun en ny aksjeeier og kjøpte aksjene tilbake kort tid senere. Omsider gikk det bedre med magasinet, men selv fikk Toril brystkreft. Midt oppi kreften, og samtidig som hun arrangerte Oslo Art Fair for annen gang, hun er selvsagt gründer av dette arrangementet også, solgte hun Kunst for Alle til Fineart AS og bidro til å skape det nye magasinet KUNST. – Jeg tror ikke du får plass til hele historien min på to sider i bladet, avbryter Toril seg selv og ser småleende bort på notatblokken min. Selv lurer jeg veldig på hvordan jeg skal flette inn i teksten at hun i tillegg til alt annet har utdannet seg som kunstterapeut og holder kurs både i kunstterapi og maleri, og holder flere separatutstillinger hvert eneste år …

– Jeg har jobbet i 60 prosent stilling etter sammenslåingen og tenker mer på å leve i nuet. Jeg prøver å leve sunt og går turer så jeg svetter. Siden jeg bor ved Nordmarka, kan jeg nyte friluftslivet. I tillegg går jeg på yoga og har tilgang på svømmebasseng og trimrom hjemme. Som pensjonist vil hun bruke mer tid på å utvikle seg selv innen kunsten og ta et påbyggingsår innen kunstterapi. Hun gleder seg også til å reise til Nepal med samboeren neste høst. Kursvirksomhet blir det nok mer av, og selvsagt utstillinger.

Amatørkunstens forkjemper Når jeg spør hvordan hun opplevde å avslutte Kunst for Alle, legger Toril hodet litt på skakke og ser tankefullt ut i luften. – Det er en tid for alt. Kunst for Alle var min baby i 15 år, og nå er det blitt en del av noe annet, svarer hun og innrømmer at det er en smule vemodig å ta farvel også med det sammenslåtte magasinet. Gjennom sine kunstintervjuer har hun møtt svært mange begavede og inspirerende mennesker. – I Kunst for Alle skulle det være noe å lære, noe instruktivt, uansett om du ville lære om kunstteknikk eller om kunst generelt. Mitt mål var å få frem personer som gjør bra ting uten å ha gått den riktige skolen (Kunstakademiet og tilsvarende, red. anm.), sier Toril. Hun legger til, med litt stolthet i stemmen, at flere av dem hun intervjuet i Kunst for Alle, er anerkjente kunstnere i dag. ■

r for salg i de

nstkata l Ku

Bil

Fra hel- til halvmaraton Torils liv virker litt som et maratonløp. Selv ikke da hun fikk kreft, stoppet hun opp. – Jeg jobbet det jeg kunne da jeg var syk, og så var jeg i India i tre uker da strålebehandlingen og Oslo Art Fair var over. I ettertid ser jeg at jeg hadde trengt å være der lenger, men det var jo viktige saker som skjedde hjemme. Til tross for den alvorlige sykdommen føler Toril at de siste ti årene har vært de beste i hennes liv. Det synes også på maleriene hennes, som er mye lysere enn de var tidligere. – Nå har jeg modenheten og selvinnsikten, og jeg kan se at jeg har skapt noe, forklarer hun og smiler så det blinker i diamanten hun har i den ene hjørnetannen. Jeg spør om hun har et roligere liv nå som hun ikke driver et blad alene. Nå ligner det kanskje mer en halvmaraton?

the kiss, 80 x 80 cm, 2009.

Les mer på www.kojan.no

en og

6/2011

EN RØD STOL går ofte igjen, her i en installasjon.

Lydløse fortellinger Popart, surrealisme og naivisme. Grete Swahns bilder kan enkelt puttes i disse tre kunsthistoriske sekkene. Enklere sagt handler maleriene om stille fortellinger. På nyåret skal kunstneren stille ut på Agder Kunstnersenter i Kristiansand og i mars fyller Swahns underfundige verden veggene i to etasjer i Grimstad Kunstforening. Først er hun en snartur innom Oslo. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas / Foto av kunst fra kunstneren

Oslo (KUNST): Grete Swahn passer selv på sin utstilling i Schweigaards gate 88 i Gamlebyen i Oslo. Galleriet er et av to kunstnerdrevne gallerier på non-profit-basis i Oslo, under navnet kan:skje, som ble startet av Lis Rekve i 2004. Det andre galleriet ligger i Frognerveien 44. På galleriene kan kunstnerne stille ut uten at galleriet tar provisjon, men de må selv gjøre jobben med markedsføring, opphenging og som vakt i lokalet. – De fleste gallerier har krav som å være kjøpt inn av Nasjonalmuseet, utdannet ved akademiet og så videre. Det er vanskelig å komme inn i stallen til et galleri i Oslo. Det virker som om galleriene har et A-lag de plukker fra, de må jo tjene penger, men det er så utrolig mange andre dyktige kunstnere der ute! Grete er omgitt av sine fargesterke bilder, og er et godt eksempel på at det finnes mye solid, signatursterk og annerledes kunst som ikke finner veien inn døra til de tunge galleriene i Oslo: En tiger kikker frem fra en slags jungel, malt rett forfra. En solseng er forlatt under et tre, og eieren skimtes badende i bakgrunnen. En ung jente (kunstnerens datter) sitter tankefull i et annet maleri, omgitt av Gretes typiske frodige vegetasjon. Tre fugler og en gul bil er nærmest fotografisk malt og står i kontrast til en tegnet skogbakgrunn. Hva har skjedd, og hva skal skje i Swahns bilder? Hvilke historier forteller hun? – Jeg liker å sette sammen elementer jeg finner i magasiner, fotografier, tegneserier og i vår populærkultur. Disse maler jeg nærmest fotografisk. Fuglene har vært med lenge i bildene mine, samt en rød stol, men tigrene har nettopp dukket opp. I det siste har jeg renset opp, og gått fra sterke farger til å kombinere en tegnet stil i sort-hvitt, nesten tegneserieaktig, med naturalistiske ting jeg setter inn. Det høres naivt ut, men jeg er mye i skogen, og bildene forteller om menneskets ødeleggelse av naturen og hvordan naturen etter hvert tømmes for mennesker og igjen overvinner sivilisasjonen. Men noen ganger er det så enkelt som at jeg så prikkene på bjørkestammene og satte dette sammen med prikkene på en dalmatiner. Jeg tar ting ut av en sammenheng og putter dem inn i en annen. Som på bildet der borte. Grete peker på motivet Old man walking, som viser en mann som går mot oss mellom lakener til tørk. En hund er plassert ved siden av mannen, men det er som om de ikke hører sammen. – Mannen fant jeg i et magasin fra 1950-tallet, og er hentet fra en italiensk by. Jeg liker at bildene får en kontrast, men også har et snev av humor. 66

6/2011

– Et av bildene viser en fe? – Ja, jeg er en romantiker, og var en drømmer som liten. Jeg vil ha frem denne underfundige stemningen. Ja, magi. Og stillheten i skogen om høsten rett før vinteren og frosten kommer. – Du jobber nærmest som en teaterregissør? – Ja, jeg liker å ha kontrollen og sette sammen en scene. Dikte en fortelling. I enkelte utstillinger har jeg også laget installasjoner der jeg trekker ut elementene fra bildene som for eksempel et fuglebur, den røde stolen – og malt sjablonger på veggene. Mannen min lager elektronisk ny musikk som jeg bruker som lydlooper. – Hva betyr den røde stolen? – Jeg tenker at en stol er noe som brukes av et menneske, og når den går videre i generasjoner, har den noe med seg fra det forrige mennesket. – Tid og det forgjengelige? – Ja. Menneskene er jo fraværende i fleste bildene mine. Fuglene har overtatt vår arena, siden vi ikke har tatt vare på naturen vår.

Fra hippie til punker Grete var den lille piken som alltid tegnet og drømte seg bort. Hun har malt og jaktet på et eget uttrykk fra hun var 16 år. – Som ung skilte jeg meg ut med bildene mine. På 1970-tallet rådet jo det heftige, nonfigurative maleriet. Jeg fikk kjeft for de pene, figurative bildene mine. Nå er denne trenden tilbake, men jeg var nok altfor tidlig ute, og nå har jeg kanskje blitt for gammel, ler hun. Grete startet på Einar Granum Kunstfagskole i 1974, og dro så til Kunstskolen i Trondheim to år senere, som senere ble til Kunstakademiet. Der møtte hun sin første mann. – Vi var ekte hippier og dro til Berlin for å dyrke meditasjon, økologiske grønnsaker og drive med musikk og kunst. Så hørte vi om et spennende kollektiv i Liverpool i et hus hvor de drev økologisk kafé, teater og et kunstnerfellesskap. I Liverpool begynte jeg på en BA i fineart ved Liverpool Polytechnic of Fine Art, men måtte tilbake til Norge da min mor fikk kreft. Vi blir plutselig avbrutt av en mann som kommer inn og lurer på om vi vil ha en sexslave, og tusler videre da vi målløse rister på hodet. – Ja, det kommer dessverre mye rart innom, og mange triste skjebner. En dame spurte om hun kunne få et bilde, men fikk

GRETE SWAHN foran bildet av datteren sin i maleriet Peaceful Silence.

– Jeg jobber sakte og omstendig og bruker ofte tre uker på et bilde. Men jeg sulter heller enn å velge bort maleriet nå. Jeg er en person som trenger det meditative, fordypningen og still heten, og trives godt alene. – For denne verdenen du dukker ned i, den er god? – Å, ja. Verdenen i maleriene mine er et godt sted. – Stille fortellinger ..., legger jeg til. ■ for sa

lg i

en og

GRETE SWAHN (f. 1956)

Bil

r de

nstkata l Ku

all twisten her i stedet, smiler Grete og fortsetter å fortelle fra Liverpool: – Jeg hadde hørt om den nye punkstilen som hadde kommet til England, og jeg glemmer aldri den dagen jeg gikk inn i en butikk og en kvinne bak disken spurte smilende om hun kunne hjelpe meg, ikledd en sort bukse med belter mellom buksebena, grønt hår, ringer i ansiktet og store støvler. Jeg trodde helt ærlig at jeg så en marsbeboer. Punken var kommet til Liverpool, og jeg byttet ut lange hippieskjørt. Da jeg kom tilbake til Norge, ble jeg spyttet etter på Karl Johan. Et halvt år etter gikk alle kledd som meg, ler Grete. 23 år gammel ble Grete skilt og alenemor til en liten sønn. Samme år døde foreldrene, og hun torde ikke annet enn å satse på en mer stabil inntekt. Hun fikk jobb i de toneangivende reklamebyråene Mc Cann Ericson og AB Bates. – Jeg la malingen på hylla og utdannet meg til Art director ved Westerdal Reklameskole i 1982 og tok senere psykologi ved universitetet og en praktisk pedagogisk utdannelse. Jeg følte meg likevel aldri hjemme i reklamebransjen, selv om jeg hadde mange spennende illustratøroppdrag for CD-covere og oppdragsgivere som Pax Forlag, Gyldendal forlag, Norsk film og Riksteateret. I perioder når jeg ikke maler, blir jeg nærmest deprimert. Malingen fungerer nok som en slags terapi for meg. Etter hvert traff Grete en ny musiker, som ble far til hennes nye to barn. På grunn av hans jobb endte de i Tvedestrand. Endelig kunne hun ta opp malingen igjen, i en alder av 40 år. I dag består hverdagen av et lappeteppe av kunstneriske jobber, der malingen og tegningen tar det meste av tiden. For å hjelpe på det økonomiske har Grete hatt flere prosjekter for Den Kulturelle Skolesekken, og jobber som kunstnerisk konsulent ved utsmykningsoppdrag i Agder-fylkene og som kunstlærer i Kulturskolen.

Utdanning: • IFM Westerdal Reklameskole, 1982. • Liverpool Polytechnic of Fine Art, 1978. • Kunstskolen i Trondheim, 1976. • Einar Granum Kunstfagskole, 1974. Kunstnerisk virksomhet: • Medlem av Landsforeningen Norske Malere, Norske Billedkunstnere og NBK-Agder. • Kunstnerisk konsulent for RSU-Agder. • Utsmykket Aurland Barne- og ungdomskule og Kontrast Kontorfellesskap A/S i Tvedestrand. • Flere prosjekter for Den Kulturelle Skolesekken, workshop i landskapskunst for Kulturskolen Øst i Agder og kunstprosjekt for barn i samarbeid med Kystkulturuka.

Separatutstillinger i utvalg: • Kanalstipendutstillingen, Telemark fylkeskommune, 2011. • Galleri Hindhede, Middelfart, Danmark, 2010. • Froland Kultursenter, 2008. • Arendal Kunstforening, 2006. • Galleri Pingvin, Oslo, 2005. • Galleri Z, Lillehammer, 2004. • Club 7, Oslo, 1988.

6/2011

TRESNITT som kan sees fra begge sider – og trykket på kinesisk papir.

En norsk kunstner på den franske høstutstillingen Som eneste nordmann opp gjennom tidene har Geira Auestad Woitier fått utmerkelsen Médaille d'Honneur (æresmedalje) på den prestisjetunge Salon des Artistes Françaises, etter å ha mottatt både medalje i bronse, sølv og gull. Til sammenligning ble Christian Skredsvig kun tildelt gullmedalje i 1881 for bildet Gård i Venoix.

6/2011

BREVKUNST. En amerikansk venn og kunstner sendte Geira et brev i form av en svart kartong og ba henne lage et kunstverk.

BOKTRE. Til utstillingen Délire des Livres (Sprø bøker), laget Geira et boktre med små håndlagde bøker på.

Tekst Ingjerd Terese Skaug Robin / Foto Ingjerd Terese Skaug Robin og kunstneren

PARIS (KUNST): Poeten, maleren og grafikeren Geira Auestad Woitier (født 1949) smiler imøtekommende i sitt lyseg rønne arbeidsforkle idet hun ønsker velkommen til sitt atelier i kulturhuset Landowski i Boulogne, en forstad vest i Paris. – Her er altså arbeidsplassen min, sier hun på Etne-dialekt, og viser vei inn i et lyst og trivelig atelier. Det var i dette atelieret de to tresnittene i sort-hvitt ble til, som hun stilte ut på den franske høstutstillingen. I flere år på rad har Geira kommet gjennom nåløyet og stilt ut i kategorien for grafisk trykk på Salon d'automne. Men på den norske Høstutstillingen har hun aldri blitt antatt, forteller hun. – Jeg kom bare til juryens andre bedømmelse, sier Geira, som først etablerte seg som kunstner i godt voksen alder. – Jeg har ingen klassisk kunstutdannelse. Det var da jeg begynte å ta kurs og lære meg teknikker at brikkene falt på plass, forteller hun.

Høstutstillingen i Paris Geira Auestad Woitier ble antatt på høstutstillingen i Paris året etter at hun begynte med grafikk. Det ble et springbrett for en nyetablert kunstner, bekrefter hun. Og det er nettopp målet for den franske høstutstillingen, understreker dens president Noël Coret i sitt forord til Le Salon d'Automne: Det er ønsket om å gi nyoppstartede kunstnere en arena for å vise frem hva de kan. I tillegg er det også viktig med genremangfold og å vise frem nye trender for publikum, skriver Noël Coret videre. Ut fra disse kriteriene ble også kubisten Picasso og surrealisten Dalí representert på utstillingen i sin tid. Munch ble derimot refusert da han etter å ha mottatt en invitasjon sendte inn seks bilder i 1911. Den norske billedkunstneren Sigri Welhaven ble imidlertid antatt, fikk fast utstillerrett, og i 1922 var hun også medlem av juryen. Av dagens kunstnere ble Jon Bøe Paulsen antatt i 1983, og Grete Berg Stenmark stilte ut i 2007 og 2008 under kategorien figurativt maleri. Tresnitt som uttrykksform – Hvorfor har du valgt å stille ut to tresnitt uten tittel på Høstutstillingen? spør jeg idet vi kikker på de ulike tingene hun har i atelieret sitt.

– Dette er abstrakt kunst, og jeg ønsker å gi publikum frihet til å se bildet på sin måte. Jeg vil ikke binde opp deres tolkning. Slik kan de gjerne bli forskjellige fra en dag til en annen, avhengig av lyset, om de henger mot en vegg eller fritt mot et vindu, omgivelsene og ens eget humør og mottagelighet. – Hvordan jobber du frem platene til et tresnitt? – Jeg bruker u-formede og v-formede huljern, og det er relieffet, det høyeste punktet på treplaten, som trykkes. Det kalles et høytrykk. En må være konsentrert når en jobber, fordi en hele tiden må tenke speilvendt. Og dersom et trykk har flere farger, må en ha én treplate for hver farge og forestille seg hvordan den endelige fargen blir når en legger flere farger oppå hverandre. Det endelige resultatet kan by på både positive og negative overraskelser. Når det gjelder de to treplatene jeg skar ut til høstutstillingen, trykket jeg disse for hånd og la dem over hverandre på et tynt kinesisk papir. Papiret er gjennomsiktig og gjør at man kan se bildet fra begge sider, og derfor kan det gjerne henge fritt. – Du er også en malende kunstner, men har valgt å satse først og fremst på tresnitt. Hva kan du uttrykke med et tresnitt som du ikke får frem i et maleri? – Jeg føler at jeg kommuniserer med tre som materiale, med furene, de små sporene som livet har risset inn eller gravert i treverket. Denne grove og primitive måten å hule ut linjer, fordypninger og etterlate et relieff på, er kanskje et bindeledd med nordiske forfedre som laget kraftfulle og symbolfylte helleristninger.

Inspirasjonskilder – Hvordan ble kunstneren i deg vekket? – Interessen for tegning og poesi har hele tiden vært der. Far skrev dikt, og hjemme ble det lest både Garborg, Welhaven og Sivle. Så far var min første inspirasjonskilde. – Hva inspirerte deg da du laget trykkplatene til tresnittet på Salon d'automne, for eksempel? – Musikk. Jeg liker orientalsk musikk, som er rytmisk og variert og med forskjellige instrumenter. Musikk med flere rytmelag passer godt til måten jeg jobber på. Musikken utløser en kreativ impuls, som er øyeblikkelig og hurtig, som en overføring av energi, av følelser og minner – alt som er impregnert gjennom et langt liv. 6/2011

skriblet ned på en papirbit, som blir frigjort i et poetisk album eller kunstner bøker. Det er et sjeldent verk, hjemmestrikket, små intime skatter, private, forskjønnet med tre- eller linosnitt, håndkolorerte, i japansk innbinding, andre utfoldet i trekkspillform for å akkompagnere en inspirert sjels sanger i et bestemt øyeblikk. Som seg hør og bør er Geira også med i en rekke prestisjefulle foreninger. Hun har fått mange utmerkelser og er blitt kjøpt inn av flere museer. Et par ganger i måneden deltar hun også på utstillinger, som for eksempel Salon des Réalités Nouvelles for abstrakt kunst. Den mest prestisjefulle er imidlertid Salon des KUNSTBOK. Geira Auestad Woitier Artistes Françaises, der alle de viktigste leser i en av sine kunstbøker. franske kunstnerne er representert. Til tross for navnet er Salongen også åpen for utenlandske kunstnere. Den holdes i Le Grand Palais fra den 22. Geira har skrevet et dikt om hvor viktig det er å fange ideen til 27. november, og her fikk Geira vise en egen utstilling på 30 når den kommer. At en må notere det ned med én gang, eller så bilder i 2010 som følge av at hun mottok Médaille d'Honneur i blir det borte på under et sekund. Den kjente franske dikteren 2009. Rimbaud har også vært en viktig inspirasjonskilde for Geira, og – Hvorfor kom du egentlig til Paris? spør jeg idet jeg skal gå. hun har laget et tresnitt i fem farger av en skikkelse i hans dikt, – Jeg hadde vært i Paris flere ganger før jeg bosatte meg her. Den sovende i dalen. Men da handlet det ikke om å fange en Da var det kjærligheten som brakte meg hit. Jeg giftet meg med hastig impuls. Laurent i 1980. ■ – Da søkte jeg aktivt etter et sted i den vakre Ardenne-naturen som kunne ha inspirert Rimbaud da han skrev diktet, forteller hun. – Er Paris en inspirasjonskilde? – Ja, jeg er også glad i å gå rundt i Paris, som er både livs bejaende, pulserende og vakker. Jeg liker også lyset, særlig om morgenen. Jeg er fascinert av storbyer, men setter også pris på naturen og lar meg inspirere av den. – Er det trekk ved din kunst som kan karakteriseres som spesielt norsk eller nordisk? – Ja, flere har bemerket at jeg har en nordisk stil, og det tror jeg blant annet kommer av fargebruk. Jeg bruker mest primærfarger. Jeg blander mindre og har derfor ikke de sydlandske varme fargene. Dessuten bruker jeg mye grønt. Når det gjelder tresnittene mine, bruker jeg mer strek enn flater, og det er også typisk nordisk.

Multitalentet Geira Auestad Woitier er en multikunstner med en uuttømmelig inspirasjonskilde. Jeg lurer på om hun noen ganger går tom for ideer. – Nei, det gjør jeg ikke. Jeg har et åpent sinn, og jeg er nysgjerrig på ting rundt meg, noe som er en forutsetning for en kunstner. Jeg suger til meg inntrykk. I tillegg til tresnitt både tegner og maler hun og skriver dikt. Installasjoner har hun også laget, i form av en bilbukett, som hyllest til Renault-fabrikken som la ned produksjonen i Boulogne. Hun skar ut tidligere Renault-modeller av CD-plater og satte dem på stiv ståltråd, som hun plasserte på en sokkel. Installasjonen så ut som en bukett med biler. Hun har også laget et kunstverk av sønnens IKEA-bord som egentlig skulle kastes. Det Geira er mest kjent for utenom tresnitt, er kunstnerbøker, som hun karakteriserer som et uttrykksmiddel for ideer, følelser, 70

6/2011

VERKTØYKASSEN, med v-formede og u-formede hulkniver til utskjæring av tresnittplate.

Høstutstillingen i Paris fra 12. til 16. oktober: • Offisielt navn er Le Salon d'automne. • Arrangert hvert år siden 1903 og er dermed yngre enn Høstutstillingen i Norge fra 1882. • Utstilling av moderne kunst med 15 000 besøkende. • 600 representerte kunstnere. • Utstillingen er delt opp i syv grupper; arkitektur, billedkunst, grafisk trykk, kunstnerbøker, foto, skulptur og maleri. Maleri er delt opp i syv undergrupper. • Halvparten av kunstnerne som stiller ut, er utenlandske.

KOSELIG JULEGAVEHANDEL MYE FOR PENGENE! GLASSBUTIKKEN SURF hele serien

BARNAS JUL

PORSELENSHUSET NORGES

PORSGRUND PORSELEN NATHALIE SERVISE, 1. sort

1/2 PRIS

STØRSTE & HYGGELIGSTE

1/2 PRIS SESONGUTSALGET

SESONGUTSALGET

STENINGE engler, 3 pk ord. pris 299,-

PORSGRUND PORSELEN NISSE, samsort

1/2 PRIS

FABRIKKUTSALG

Nå 149,-

SESONGUTSALGET ROSTI bollesett, 4 deler inkl lokk

Nå

449,,

• Juleverksted i Barnas Hus hver lørdag kl 12-16 • Quilteverksted på Galleriloftet hver søndag kl 12-16 • Selvblås i Glasshytta hver lørdag og søndag • Farging av lys i Lys- & Tinnstøperiet hver dag • Nissen besøker Glassverket hver lørdag og søndag • Bli med på tur med hest og slede hver lørdag og søndag • Hadeland og Ringerike Modelljernbaneklubb kjører tog i Gallerikjelleren hver lørdag og søndag

RØDNISSER 6 pk Nisse/Nissekone, samsort, ord. pris 1. sort 1494,-

ALLE COGNACOG LIKØRGLASS

Nå 499,-

samsort

1/2 PRIS

6 pk Nissegutt/Nissejente samsort, ord. pris 1. sort 897,-

Nå 299,-

SENTIMENTO lyslykt 250 mm, samsort ord. pris 1. sort 275,-

Nå 129,-

lyslykt 195 mm, samsort ord. pris 1. sort 275,-

Nå 129,-

INTERIØRHUSET

HADELAND LYS & TINN

JULEHUSET SIA vinterbarn, 46 cm ord. pris 249,-

Nå

FABRIKKUTSALGET R

FABRIKKUTSALGET

ALLE TINNPRODUKTER

1/2 PRIS

149,- pr stk

Spesialtilbud kun i vår egen butikk

FUEGO lyslykt, 320 mm, 1. sort 399,FUEGO lyslykt, 270 mm, 1. sort 299,FUEGO lyslykt, 200 mm, 1. sort 199,-

1/2 PRIS

(Unntak: Dekketallerken og Kirkestake – 30%) %

*EVNAKER

INTERIØRHUSET

%IDSVOLL /SLO ,UFTHAVN 'ARDERMOEN

( NEFOSS 2

/3,/

$RAMMEN ERG %

4 NSBERG EN

-OSS

HADELAND GLASSVERK KUN

FØLG HADELAND GLASSVERK PÅ FACEBOOK

Vi tar forbehold om utsolgte produkter og trykkfeil.

av ordinær pris 1. sortering

FRA JULENS MENY • Juletallerken med ribbe, medisterpølse og grov medisterkake, rødkål, poteter, tyttebær og ribbefett 169,• Rakfisktallerken med tradisjonelt tilbehør 139,• Kos dere med varm kakao og vår berømte kanelsnurre i Bakeriet

PALMA julestjerne i papp inkl. ledning

Fra

199,-

ÉN TIME

3ARPSBORG &REDRIKSTAD

FRA OSLO

W W W.HADELAND-GLASSVERK.NO • TLF 61 31 64 00 • ÅPNINGSTIDER MAN–FRE 10–16, LØR 10–16, SØN 11–17

FINN JULESTEMNINGEN MED VENNER, FAMILIE OG NABOEN HOS OSS!

– Jeg begynner i mitt eget klesskap, ved å spørre meg selv hva jeg kommer til å få bruk for, og hva jeg har lyst på neste sesong.

i Paris Gunhild Nygaard har etablert seg som motedesigner i Paris. Som eneste norske designer kan hun smykke seg med den prestisjefylte franske designprisen Créateur de l'Année. Vi møtte henne på en kafé på Champs Elysées.

Tekst Nelly Malmanger / Foto Thomas Grillere og Kjerand Nesvik

PARIS (KUNST): I 2009 ble norske Gunhild Nygaard tildelt den prestisjefylte designprisen Créateur de L’Année, som den franske regjeringen hvert år deler ut til nyetablerte designere i syv ulike kategorier. Året før mottok sjefdesigner hos Chanel, Karl Lagerfeld, prisen for sin møbelkolleksjon. Også Philip Starck ble belønnet med Créateur de L’Année-prisen i begynnelsen av sin karriere. Gunhild Nygaard har bodd i Paris i over 20 år, og er etablert med ektemann og fire barn i den franske hovedstaden. På 1980-tallet, etter flere år som fotomodell, utdannet hun seg som motedesigner og modist ved den internasjonale moteskolen Esmod i Paris. I 1990 begynte hun å undervise ved den nyåpnede filialen av Esmod i Oslo. – Det var spennende å undervise. Ikke minst var det en utfordring å oversette moteterminologien til norsk. – Du som har en fot i begge land, er det forskjell på nordmenns og franskmenns holdning til design? – For nordmenn er det viktig med merker, at produktet har et navn. Franskmenn er mer individualister, de vil helst ha noe som er annerledes for å skape sin egen stil. Det har nok noe å gjøre med at det er så mange her, og at design er en måte å skille seg ut fra mengden på. – Tror du det er mulig å få internasjonalt gjennomslag for norske motedesignere som arbeider i Norge? – Ja, det går uten tvil an. Moods of Norway er et godt eksempel på det. De har klart å skape en stil som skiller seg ut, og det er ofte det som skal til. Under navnet gunhild lanserte Gunhild Nygaard sin første kleskolleksjon våren 2008. Da hadde hun allerede skaffet seg bred erfaring innen bransjen. I tillegg til å designe barnetøy hadde hun jobbet bak kulissene hos Givenchy og Dior, to av de største franske motehusene. Hos Givenchy arbeidet hun med haute couture, og hos Dior jobbet hun i Tailleur-avdelingen, som modist. Det vil si, der hvor man lager mønstrene og prototypene til Prét à Porter-draktene. – Etter å ha arbeidet for andre i mange år hadde jeg lyst til å skape noe eget, forklarer hun.



– Hva betydde det for deg å få den franske designprisen mens du var i startgropen? – Enormt mye. Ikke minst ga den meg tilgang til prestisjefylte internasjonle innkjøpere som det kun er en begrenset krets av designere som har tilgang til. Prisen ga også internasjonal presseomtale, og i dag selger hun kolleksjonen sin i Japan, Frankrike, Canada, Italia og Norge. Designkonseptet er klassisk moderne, med vekt på kvalitet. Plaggene skal være så nøytrale at de kan brukes i flere år uten at de blir umoderne. Fargepaletten er i tråd med dette konseptet. Den domineres av sort, hvitt, beige og grått, med enkelte fargestreif. Snittene er enkle, men med små detaljer som gjør plaggene unike: en sløyfe, en stikning, en splitt, en naken skulder. Gunhild legger mye vekt på det tidløse ved plaggene sine. – Hva er designkonseptet ditt? 74

6/2011

– Klassisk moderne tøy, med gode snitt og høy kvalitet på stoffene. Det er viktig for meg at plaggene skal kunne brukes mer enn bare en sesong, og at de kan være både klassiske og moderne, alt avhengig av hvilke tilbehør man bruker. – For hvilken aldersgruppe? – Mitt tøy har i utgangspunktet ingen alder, en sort draktjakke eller en enkel kashmirgenser kan like gjerne brukes av en ung jente som av en moden kvinne. Jeg lager plagg som skal være enkle å kombinere med det man allerede har. Men stilen min er moderne, så man må ha en ung attitude. Jeg er for eksempel veldig stolt av at døtrene mine på 15 og 18 år liker å gå med mine klær! – Hvor henter du inspirasjonen? – Fra mange ulike steder. Jeg begynner i mitt eget klesskap, ved å spørre meg selv hva jeg kommer til å få bruk for, og hva jeg har lyst på neste sesong. Jeg lytter også veldig nøye til hva kvinnene rundt meg sier og mener om klær. Og så elsker jeg å se på pariserne. Spesielt mange godt voksne franske kvinner har en sikker stil. De kjenner seg selv og vet hva de kler, og det er det første budet når man skal kjøpe klær. I tillegg til denne praktiske tilnærmingen, som vi fristes til å tro er en del av den norske oppdragelsen, henter hun kreative ideer fra blant annet museer, magasiner og filmer. – Jeg er veldig interessert i kunsthistorie og liker å gå på museer for å se kunst, klær og dekorative objekter fra ulike stilepoker. Foran hver nye sesong velger hun en kvinnetype som hun har i bakhodet mens hun designer, forklarer hun. – Det kan være en filmstjerne, en modell eller en annen type kjendis. – Hvordan er selve designprosessen? – Den begynner gjerne med stoffene. På stoffmesser som Première Vision er det ikke bare mye inspirasjon å hente, det er ofte der hele designprosessen begynner. Når jeg får et stoff jeg liker mellom hendene, ser jeg for meg plagg jeg kan lage i det stoffet. Å begynne i motsatt ende med å designe et plagg for deretter å lete etter et passende stoff er mye mer komplisert. Da er det stor sjanse for at jeg ikke finner det jeg vil ha, og det er frustrerende og medfører mye ekstraarbeid. Gunhild snakker lenge om hvor viktig det er å bruke stoffer i god kvalitet, og forteller at for eksempel kashmirullen hun bruker, kommer fra Nepal. – Mine klær er ikke spesielt billige, blant annet fordi jeg alltid bruker gode stoffer. Jeg liker best naturlige materialer som viskose, silke, bomull, lin, skinn og ull. Mange er blandinger og har ofte elastan. Som for eksempel silkejersey. – Hvor mange plagg består kolleksjonen din av? – Jeg startet med femten plagg per kolleksjon. Nå er det vel 30, men jeg vil sette grensen på rundt 50. – Hvor får du sydd kolleksjonene? – Jeg lager mønstrene selv, og får klippet og sydd plaggene her i Paris. – Så du har ikke tenkt å få sydd i Kina? – Nei, skal man få sydd kolleksjonene i Østen, krever det mye oppfølging. Og for et lite motehus vil det ikke lønne seg. Dersom man ikke har mulighet til å overvåke prosessen, kan man risikere at resultatet er helt ulikt det man var ute etter, og da går hele kolleksjonen i vasken. Her i Frankrike er det lett å ha dialog med atelierene, og de har mye savoir-faire, avslutter Gunhild. ■

MIA GJERDRUM HELGESEN

www.miamgh.no

Kunstnerbutikken i Trondheim www.osterlie.no

Bokaktuelle Arne & Carlos:

Lærer folk å strikke seg selv I fjor tok de landet med storm med sine strikkede julekuler. I år er det strikkedukker som står på programmet når designerduoen Arne & Carlos skal lære folket å strikke. Tekst Frøydis Benestad Hågvar / Foto Ragnar Hartvig

cappelen Damm (KUNST): Arne ankommer først. Han ramler inn Cappelen Damms forlagsdører ikledd fargerik strikkegenser og stressflakkende blikk. Selv ikke de supertykke innfatningene på designerens hornbriller kan skjule at agendaen er fullpakket for tida. Han oppdager meg og hilser, vifter mot utgangen, Carlos er visst på vei i taxi, et eller annet sted, de er sent ute og skal rekke to intervjuer før selve presentasjonen av Strikkedukker braker løs. Markedsansvarlig, designerduoens vaktbikkje, titter på klokka og kniper leppene sammen. Hennes jobb er å holde tømmene stramme, og allerede er den neste journalisten demonstrativt på plass. Endelig kommer Carlos. Ikke snublende som sin makker, men i en slags elegant form for kappgang, tilsynelatende med full kontroll og hendene fulle av påkledde strikkedukker. Markedsansvarlig dytter oss bort til et bord omringet av saccosekker og sier at vi har nøyaktig femten minutter på oss. – Gratulerer med ny bok. Hva var drivkraften bak den? – Det begynte vel med at vi er litt barnslige, ler Arne. – Vi har hatt lyst til å lage dukker i mange år. Først ville vi bli papirdukkekonger. Hele vinteren 2001 satt vi og tegnet, men det solgte jo utrolig dårlig. Så, for et par år siden, kom dukketankene tilbake i forbindelse med en visning i Paris. I stedet for å vise klær på byster, slik alle gjør, ville vi heller vise dem på dukker. – Altså i miniatyr, skyter Carlos inn. – Ja, det stemmer, svarer Arne. – Vi har alltid laget kolleksjonene våre i miniatyr først og prøvd dem ut på Barbie. Origamikolleksjonen vår ble for eksempel til slik. Det var så lettvint å sitte ute på verandaen om kvelden med et rødvinsglass og bare brette klær direkte på barbiene, sier Arne entusiastisk. – Men tilbake til boka Strikkedukker, sier Carlos samlende. – Siden fjorårets julekule-bok ble så stor suksess, både i Norge og utlandet, følte vi at dette var riktig tid for å slippe en ny bok. Den viser oppskrifter på 14 ulike dukker og 76 tilhørende dukkeklær. Alle dukkene har forskjellige navn, personlighet og utseende. På coveret har vi strikket oss selv, og vi håper at flere vil gjøre det samme. – Flyter dere bevisst på den nye strikkebølgen som blomstrer nå? – Det er opplagt gunstig å gi ut bok akkurat nå, svarer Carlos. – Det hotteste innen strikkeverden er jo det som kalles 76

6/2011

novelty knitting, hvor man skal strikke alt annet enn klær. Man kan strikke den engelske kongefamilien, hunder, katter, grønnsaker og cup cakes. – Man kan til og med strikke sin egen pizza, bryter Arne inn. – Ja. Sier Carlos med punktum i stemmen. – Så oppsummeringen er altså at alt skal strikkes for tida, så da håper vi dukkene slår an. – Hva gjør to så tette bokprosjekter med klesproduksjonen deres? – Den er fortsatt i full sving, sier Arne. – Men for tiden gjør vi kun klær for håndstrikk. Det vil si at vi designer mønster, sender det til Dale garn og lar dem strikke opp plaggene for oss. – Hvorfor velger dere å røpe oppskriftene i bøker, i stedet for å selge ferdigstrikkede dukker og julekuler til god pris? – Folk sier at vi er så rause fordi vi røper hvordan vi arbeider, sier Carlos. – Men vi har ikke lyst til å jobbe i hemmelighet og ha panikk for å bli kopiert. Det er så mange der ute som ønsker å være kreative, og som tørster etter inspirasjon og veiledning, og det er nettopp den prosessen vi er opptatt av. Selve produktet bryr vi oss ikke så mye om. Målet vårt er at folk skal tørre å leke fram egne varianter og ha det gøy underveis. – Og så slipper vi produksjonen selv, da, siden vi overlater den til folket, smiler Arne. – Og det er faktisk ganske godt. – Boka presenterer ikke bare oppskrifter, men et svært hel hetlig og gjennomarbeidet dukkeunivers. Hva har vært mest tidkrevende i bokprosessen? – Det mest krevende var å strikke alle tingene til boka, sier Carlos. – Absolutt alt er strikket av oss. Eller, det vil si, Arnes mor har strikket en del gensere til oss, men ellers har vi holdt produksjonen hjemme. Fotoprosessen var morsom. Vi er jo to samlekråker og har et lager av rare ting hjemme, så vi brukte det vi hadde for hånden, slik barn gjør når de leker. På bildet der dukkene sitter på kafé, er krakkene kaffeglass som er snudd opp ned, kaffeglassene de drikker av, er små telys-holdere, og selve kafélokalet er innsiden av en bordlykt. – Er dukkeklærne basert på mønstre fra deres egen design? – Ja, vi har faktisk med oppskrift på en selekjole som er fra vår egen kolleksjon, sier Arne. – Haha, det hadde jeg helt glemt, jeg går litt i surr. Men de fleste av mønstrene har helt andre

inspirasjonskilder, som vår egen hage eller såkalt hønsestrikk, hvor man bare strikker av det restegarnet man har. – Kan alle klare å strikke disse dukkene? – Kan du strikke rett, øke og felle, skal det gå greit, sier Arne. – Men du bør kunne strikke julekuler først, legger Carlos til. – Det er nemlig samme oppskrift som hodene på dukkene. Så start med julekuleboka og gå videre til strikkedukkene etter hvert. – Julekulene er ganske lette, altså, sier Arne. – Det tar bare et par timer å strikke én kule. – Ja, kanskje for deg, så, sier Carlos og ser på Arne. – Ok, si tre timer, da. Strikkedukkene er litt mer kompliserte, særlig når du kommer til hælen, det er kneika for mange. – Kroppen på dukkene er derimot enkle, sier Carlos. – Grunnen til at vi har gjort dem så tynne, er ikke av estetiske årsaker, men at de skal kunne kles på med mange lag med klær. – Ja, det syns vi er moro, bare lasse på dem med klær, sier Arne og lyser opp. – Og med så mange kleslag blir de til slutt seende ganske normale ut. Dessuten er de rimelig uskyldige, de har for eksempel ikke noe definert kjønn. All personlighet lages med hår og klær. – Jeg må tilføye at disse dukkene på ingen måte finner seg i å ha en kjedelig garderobe, smetter Carlos alvorlig inn. – De er svært motebevisste og skal bare ha fine ting i skapet. Derfor er for eksempel poncho ett av plaggene vi har laget oppskrift på. Det er veldig in for tida. – Tror dere strikkedukkene kan konkurrere med Barbie under årets juletre, eller er det en fjern tanke for barn å leke med strikkedukker? – Jeg tror at mange heller vil ha en myk, hjemmelaga dukke enn en hard Barbie, sier Arne. – Noen barn klarer kanskje til og med å strikke enkle klær til den selv, det trenger ikke å være så vanskelig. Bare å strikke noen firkanter og sy dem sammen. – Husk at dette med hjemmestrikking heldigvis er på full fart tilbake igjen, minner Carlos om. – Etter så mange år med et digitalisert teknosamfunn er det mange barn som aldri har vært borti slikt, noen har til og med mistet motorikken i hendene. Derfor er det spesielt moro å se at strikking har blitt en trend blandt unge nå. I England har det blitt kult å strikke på skolen, særlig blant guttene! Oi, Arne, jeg skulle sendt deg en link om det, sorry, det glemte jeg. – Det går bra, sier Arne. – Du skal få se den med en gang etterpå, lover Carlos. – Det vil jeg, svarer Arne. – Hvilke tilbakemeldinger har dere fått på boka hittil? – Vet du, vår yngste fan kommer faktisk hit til bokpresentasjonen i dag. Han er 11 år og har allerede fått en signert bok av oss. Da han hørte at vi skulle være her i dag og prate om boka, tryglet han mammaen sin om å melde ham på. Han skal nemlig strikke en kamerat til kosedyret sitt. – Men Carlos, du må fortelle om at strikkedukkene har fått sitt eget univers på Facebook, sier Arne. – Bare fortell du, svarer Carlos og ser på Arne. – Jo, alt begynte med at vi lagde en Facebook-side hvor vi presenterte de ulike dukkene ved navn og beskrev personligheten deres, sier Arne. – Etter hvert som folk strikker sine egne dukker, legger de dem ut på siden vår og lar dem chatte sammen, som om de lever. Det er utrolig moro, blir nesten et sånn fake-univers, slik Internett ofte er i virkeligheten også. – Og det liker vi, det liker vi veldig godt, bryter Carlos fornøyd inn.

– Ja, det elsker vi altså, bekrefter Arne. – Skal det først være fake, må vi gjøre det skikkelig fake. Jeg kjenner en skygge i nakken. Den tilhører Frøken Markedsansvarlig. Hun står plutselig rett bak meg og sier at nå er det slutt. Arne ser på henne over brillene og ber om fem minutter til mens han tar opp en egenstrikket dukke og fikler med klærne dens. Carlos lener seg over bordet og spør hva han driver med. Arne sier at han prøver å rette på antrekket, eller rettere sagt vingene den har på ryggen, den har kledd seg ut som en engel i dag. Det er fordi den skal være med og lansere en julevin gutta har designet etiketten til, på pressekonferansen etterpå. Carlos ber ham slutte. Arne fortsetter. Carlos sier at han ødelegger vingene. Markedsansvarlig kremter høyt. Bak henne står den neste journalisten og stirrer hardt på oss. To minutter til, da, sier hun og holder opp to lange fingre. – Kort om kommende prosjekter? – Du, for to dager siden ble vi spurt om å lage en påskebok, sier Arne og lar endelig dukken slippe unna. – Men deadline er om en måned, så det er rimelig hastverk. – Men vi har jo de fleste produktene allerede, da, sier Carlos. – Det blir litt sånn påskekuler og egg og sånn. Tror vi. USA, Nederland og Tyskland har allerede forhåndskjøpt boka, så vi er jo nødt til å lage den. I tillegg har vi gitt ut en adventskalender hvor det ligger en ny julekule-oppskrift bak hver luke. Vi bare måtte lage den også, ellers hadde vi aldri fått fred. Det er så mange som har strikket seg gjennom de 55 forrige oppskriftene og tørster etter noen nye. – Får vi beholde dere i Norge? – Helt klart, sier Carlos. – Selv om vi kommer til å turnere mye med bøkene framover, er Valdres hjemstedet vårt. Det er alltid noe feil med alle andre steder. Enten er det for kaldt, for varmt, for stort, for bråkete eller det lukter rart. Hjemme har vi vårt eget rolige, rare univers, akkurat slik vi vil ha det. Så er nåden brått definitivt over. Frøken Markedsfører takker meg pent, introduserer gutta for den neste journalisten og resetter stoppeklokka. ■

FAKTA • Arne & Carlos er en klesdesigner-duo bestående av norske Arne Nerjordet (f. 1963) og svenske Carlos Zachrison (f. 1970). • Er aktuelle med boka Strikkedukker, etter fjorårets boksuksess Julekuler. • De viste sin første kleskolleksjon i 2002 og har etter det designet for motehus som Comme des Garçons og Urban Outfitters. • Ved å designe strikkeplagg inspirert av tradisjonelle norske mønstre, men med originale fargevalg og snitt, har de satt norsk strikkedesign på kartet internasjonalt. • De bor og arbeider på en nedlagt togstasjon på Tonsåsen i Valdres.

6/2011

post@janbaker.no

JAN BAKER

DESIGNIKON

Christina G. Schultz skriver fast om et designikon i KUNST. Hun har en bachelor i Medievitenskap fra NTNU og Kunst og Design på HiO.

Maya – et bestikk med særpreg

Tias Eckhoff, eller Mathias Gerhard Eckhoff som han egentlig heter, er født i 1926 og utdannet som keramiker ved Statens kunstog håndverksskole i Oslo. Etter eksamen i 1949 ble han ansatt som formgiver i Porsgrund Porselænsfabrik, der han raskt ble lagt merke til for sin formsans. Under de første årene her designet han blant annet serviset Det Riflede som en utvidelse av sin diplomoppgave, en tekopp. I likhet med Maya har dette serviset vært en bestselger helt frem til i dag. I 1952 ble Eckhoff forfremmet til kunstnerisk leder ved porselensfabrikken, og fikk dermed større ansvar og flere faktorer å ta hensyn til. Han fikk likevel tid til å jobbe med egne prosjekter på siden, og vant i 1954 en designkonkurranse i forbindelse med Georg Jensen Sølvsmedes 50-årsjubileum med bestikket Cypress, som ble satt i produksjon året etter. Dette må ha gitt ham mersmak, for i årene som fulgte, designet han flere bestikkserier for ulike produsenter. I 1959 forlot han stillingen ved Porsgrund Porselænsfabrik for å starte for seg selv i Oslo. Han fortsatte likevel å være tilknyttet fabrikken i årene fremover som kunstnerisk konsulent.

Ny generasjon formgivere 1 1961 designet han Maya for produsenten Norsk Stålpress. Bestikket ble raskt anerkjent i bransjen og mottok flere priser, blant annet Den norske Designpris første gang denne ble utdelt i 1962. I 1965 ble Maya tildelt Merket for god design av Norsk Designcentrum (senere Norsk Designråd). Maya hadde en innovativ form som skilte seg fra resten av samtidens bestikk. Det var et bestikk med særpreg. Særlig gaffelen vakte oppsikt med sine korte tenner. Skjeen hadde en utpreget rund skål. Bestikkets skaft var kraftig, med en triangulær form og avrundede kanter som gjorde at det lå stødig og godt i hånden. Det var robust, men samtidig elegant, og passet like godt til hverdags som til fest. Eckhoff var del av den nye generasjonen av formgivere i Norge, generasjonen som man ofte forbinder med begrepet Scandinavian Design. De var særlig opptatt av at formen fulgte

produktets funksjon, samtidig som at det ferdige produktet skulle være harmonisk og vakkert å se på.

Kostnadseffektivt Eckhoff designet Maya spesielt med tanke på kostnadseffektivitet under produksjonen. Det er stanset ut fra store stålplater, og for at minst mulig av hver plate skulle gå til spille, ble delene stanset ut andføttes i forhold til hverandre. Skaftenes triangulære form gjør at ett skaft passer perfekt mellom to skaft som ligger opp ned. Tias Eckhoff var dermed en av de første nordiske designerne som engasjerte seg i hele produksjonsprosessen til produktene sine, sammen med blant annet Erik Magnussen, designeren av Steltonkannen. Det ble i denne perioden mer og mer vanlig at designerne begynte å bevege seg på tvers av material- og produktgrupper, i stedet for å spesialisere seg på ett område. Eckhoff designet kvalitetsprodukter innenfor både keramikk-, metall- og møbelindustrien. Han har tegnet stoler, bestikk, servise, og til og med en nøkkel med en liknende triangulær form som den vi kan se i Maya. Eckhoffs produksjon har vært relativt liten i forhold til tidsrommet han har jobbet med industridesign, men han har hele tiden lagt mye og møysommelig arbeid inn i hvert produkt. Man skal ikke se bort fra at det kanskje er derfor mange av hans produkter har oppnådd ikonstatus. I dag produseres Maya av danske Stelton, og det er solgt i over 60 land. Bestikket er innkjøpt av Museum of Modern Art i New York, Victoria & Albert Museum i London og flere andre kjente institusjoner verden rundt innen kunst og design. Det har holdt seg like populært helt siden det kom, og etter 50 år tyder mye på at interessen heller ikke vil avta med det første. ■

Foto: Stelton

Tias Eckhoff er regnet som en av Norges fremste formgivere. Et av hans mest kjente design er bestikkserien Maya som så dagens lys i 1961, og som har markert seg som et ikon innen norsk designhistorie.

ANNONSE

Utsikt fra GlassForum i Kvernes på Averøy.

Glasskunst i verdensklasse i Norge Ovnsformet glass har fått en ny renessanse og er i ferd med å overta for håndblåst glass, mener Geir Morten Karlsen ved Glassforum i Kvernes på Averøy, et av landets fremste utdanningssteder for glasskunst. Tekst / Foto Geir Morten Karlsen

I flere tusen år har Kvernes på Averøy vært en pulserende møteplass for reisende og fastboende. Vakkert beliggende, der fire nordmørske fjorder møtes, har Kvernes fra gammelt av vært et naturlig sted for tingsamlinger, tilbedelse og kunnskapsformidling. Her finner vi arkeologiske funn fra alle tidsepoker og en av Norges best bevarte stavkirker. Med endrede kommunikasjoner har Kvernes, som så mange andre historiske steder, mistet sin status som samlingssted, eller har det egentlig det? Svaret er NEI. Averøy og Kvernes har i dag blitt et samlingssted for norske og internasjonale glasskunstnere, håndverkere og andre glassinteresserte som ønsker å lære om nye trender og teknikker innen kunstglass. Stedet er GlassForum, og instruktørene er i verdensklasse. GlassForum ble stiftet i 1997 av Grete og Geir Morten Karlsen. De hadde nylig kjøpt et lite småbruk med utsikt over fjorden og var på leting etter noe de kunne beskjeftige seg med sammen. Ved en tilfeldighet ble de introdusert for glass under et ferieopphold på Island sommeren 1996. Lidenskapen ble tent, og de neste årene ble brukt til å utforske materialet, tilegne seg kunnskap og knytte kontakter innen glassets verden. I år 2000 presenterte paret sin første glasskolleksjon innen ovnsformet glass og fikk raskt innpass hos gallerier, husflidsutsalg og butikker spredt over hele Norge. Inspirert av glassets fantastiske muligheter og den åpenheten de selv hadde møtt ute i den store verden, bestemte de seg raskt for å etablere et kurssenter for kunstglass på Kvernes. Venner fra 80

6/2011

deres egen dannelsesreise innen glass ble konsultert, og glasskunstnere i verdensklasse ble forespurt om de ville undervise på GlassForum: Where did you call from? The north west coast of Norway? I would love to come, see and teach. Med en eksotisk beliggenhet og godt utstyrte verksteder seilte GlassForum raskt opp som et ledende sted for glasskunst for mange internasjonale kursinstruktører. GlassForum er i dag et av Europas ledende kurssteder for ovnsformet glass, med kurs fra begynnerkurs til masterclasses. Begynnerkursene og enkelte videregående kurs instrueres av GlassForums egne kvalifiserte lærerkrefter, mens avanserte kurs ledes av internasjonalt anerkjente glasskunstnere. Blant kunstnere som har undervist på GlassForum, kan nevnes Roger Thomas, Miriam Di Fiore, Steve Klein, Mari Metzaros, Jane Bruce, Silvia Levenson, Yves Jumeau, Katharine Newell, Karl Harron, Richard La Londe, Peter McGrain og Kirstie Rea. Siden midten av 1960-tallet har holdningene til glass som materiale endret seg dramatisk, fra å være et tildels myteom spunnet materiale, bearbeidet i industrielle miljøer, til å bli et lett tilgjengelig materiale for håndverkere og kunstnere. Gjennombruddet kom i USA med Harvey Littletons hjemmelagede smelteovn som beviste at glass kunne fremstilles, blåses og bearbeides også i mindre skala utenfor de etablerte glassverkene. Dette ga mange både nye og gamle glasshåndverkere muligheten til å bryte med den industrielle tankegangen og starte sine egne

1. Balance 64, sammensmeltet og formet glass, av Steve Klein. 2. Thai Chi, ovnsformet glasskulptur, av Yves Jumeau. 3. Settlement Cairns ”0908. Sammensmeltet og formet glass, av Karl Harron. 4. Ghost House, ovnsformet og limt glass, av Jane Bruce. 5. Seasons of life, ovnsformet glass, av Richard La Londe. 6. Christmas with the family, installasjon, ovnsformet glass, av Silvia Levenson. 7. Poplar Grove, glassbilde oppbygd lag på lag og smeltet sammen, av Miriam Di Fiore.

glasshytter for en friere og mer kreativ utforsking av materialet. Sammen med friheten til kreativ utfoldelse ble det også skapt et miljø for utveksling av kunnskap og ideer, en helt ny praksis som innenfor den industrielle tankegangen ble ansett som å banne i kirka. Denne åpenheten har skapt grobunn for mange nye teknikker innen det tradisjonelle glasshåndverkerfaget, men den har også gitt et dytt for videreutvikling av relativt nye retninger innen kunstglassbevegelsen som ovnsformet glass, eller fusing. Ovnsformet glass har røtter helt tilbake til glasshåndverkets spede begynnelse for snart 5000 år siden, lenge før de første munnblåste gjenstandene ble laget. Sett i lys av dette burde ovnsformet glass hatt en betydelig rikere historie enn munnblåst glass. Slik er det derimot ikke. For å kunne arbeide med ovnsformet glass som kombinerer ulike farger, stilles det strenge krav til glassenes kompatibilitet. Dette innebærer at alt glass som benyttes i en gjenstand, må ha tilnærmet lik utvidelse og krymping under oppvarming og avkjøling samtidig som glassenes viskositet bør være tilnærmet lik i kritiske temperaturområder. Dette ga datidens utøvere av ovnsformede glassteknikker store tekniske utfordringer. Hos glassblåserne derimot, som normalt ar-

beider med utgangspunkt i en smelte, der all glassmassen har de samme egenskapene, var ikke dette noen reell problemstilling. Munnblåst glass viste seg også å være mye lettere å forme samtidig som teknikken var mye bedre egnet for masseproduksjon. Med glassblåsingens inntreden forsvant derfor de ovnsformede teknikkene nærmest over natten. Både i forkant av, og parallelt med, studioglassbevegelsens fremvekst var det flere håndverkere og kunstnere som forsøkte å gjenskape og videreutvikle ovnsformet glass som arbeidsform. Som råmateriale benyttet man vindusglass som gjerne ble farget og dekorert ved bruk av emaljer, oksider eller maling. Kompatibilitet var et stadig hjemvendende problem, og fart i utviklingen ble det først da Bullseye Glass Company, etablert i 1974, utviklet verdens første produktlinje med gjennomfarget, kompatibelt glass for sammensmelting i ovn. Bullseye Glass Company er i dag verdensledende på dette området og har gjennom sitt arbeid i mer enn 30 år skapt grunnlaget for en helt ny og stadig voksende gruppe av glasskunstnere og håndverkere. Ovnsformet glass har fått sin renessanse, og vi ser nå en speilvending av historien der ovnsformet glass i større og større grad utfordrer munnblåst glass som uttrykksform. Dette har klar sammenheng med de enorme mulighetene for kunstnerisk utfoldelse som ligger i de nye kompatible glassmaterialene. Aldri før har man hatt et materiale som til de grader gir utøveren mulighet for å eksperimentere med lys, form og farger. Dette sammen med at den håndverksmessige og økonomiske terskelen for å ta i bruk mediet er lav, gjør ovnsformet glass til en spennende uttrykksform for både malerisk glasskunst, kunsthåndverk og arkitektur. ■

6/2011

TEMA: Kunstsamlinger

Kunstsamlernes makt Påvirker samlerne kunsten i dag? Og er de med på å presse prisene i været? Meningene om dette er delte, men de rike kunstsamlerne holder i dag en høy profil og ser på kunsten som et produkt i et marked. Tekst Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan

6/2011

Scott King, Pink Cher, 2008. Foto: ©The Saatchi Gallery.

Kunstsamlere. Hvem er de? Og hvordan påvirker de kunstverdenen som helhet? Det siste spørsmålet er debattert høylytt de seneste årene. Mens noen priser formuende samlere for at de starter egne kunsthaller, åpner dem for allmennheten og støtter unge kunstnere gjennom sine innkjøp, finnes det også en stadig mer vokal gruppe kritikere som mener at de nevnte samlerne har påtvunget kunstverdenen en smak som de anser som vulgær og forkastelig, og at de hisser opp prisene i den grad at museer ikke har råd til innkjøp til sine samlinger. Det er stor prestisje i å samle kunst. Kunstverdenen har i løpet av de siste 20 årene blitt stadig mer opptatt av glamour. En spesiell form for glamour som bare en blanding av estetikk, ideer og penger kan avstedkomme. Den glamouren omgir ikke bare kunstnerne, men i høy grad også samlerne.

Påvirker samlerne kunsten? Kunstsamlere har i dag en meget høy profil. I hvert fall de mest formuende. De har igjennom sin formue mulighet til å løfte frem eller velte en kunstner rent markedsmessig. De aller rikeste, de som åpner sine egne kunsthaller, kan til og med påvirke hvordan kunst sees og oppleves av allmennheten. Til denne siste gruppen hører Charles Saatchi. Sammen med broren Maurice startet han Saatchi & Saatchi, et av verdens ledende reklamebyråer, men etter hvert tok kunstinteressen over. Charles Saatchi er en av verdens fremste og toneangivende samlere og har en egen kunsthall i London, The Saatchi Gallery. Da han i 1992 viste en stor utstilling kalt Young British Artists, plasserte han for alvor britisk samtidskunst på det internasjonale kartet med navn som Damien Hirst, Rachel Whiteread, Marc Quinn og Sarah Lucas i spissen. Charles Saatchi er også kjent som kunstverdenens Howard Hughes. Han dukker aldri opp på galleriets vernissasjer, gir ytterst sjelden intervjuer og er kjent for at han ved møter på kontoret gjemmer seg på sitt eget kontor og kommuniserer via telefon eller lapper. Likevel har han vært uvanlig mye til stede i media de siste to årene. Han har gitt ut en selvbiografi kalt My name is Charles Saatchi and I am an Artoholic, og så har han medvirket i en slags kjendis-/popidolserie for samtidskunst som kalles School of Saatchi. Mange krasse kritikere Saatchi har mange kritikere. En av dem er Times' kunstkritiker Robert Hughes, kjent for boken The Shock of The New, som nærmest rutinemessig refererer til Saatchi og pakket, rike samlere som han mener har underminert kunsten og dens egentlige verdi gjennom å hausse opp prisene og forvandle kunst til varemerker og produkter. Saatchis forsvarere mener at han gjennom sine innkjøp støtter de unge kunstnerne, at han har vært banebrytende for nye strømninger, og at The Saatchi Gallery, som åpnet 1985, innebar en revolusjon innen britisk kunst, på en tid da samtidskunsten, fortrinnsvis i England, generelt ble betraktet som ubegripelig, suspekt, til og med samfunnsfiendtlig. Det er lett å kritisere samlere, men faktum er at kunsthistorien skulle sett ganske annerledes ut uten deres innsats. Koblingen mellom kunst og makt er jo ikke noe nytt. Ved hvert eneste historiske palass, enten det er Abu Simbel eller Babylon, finner vi praktfulle skulpturer og arkitektoniske utsmykninger som ikke bare gir uttrykk for kulturenes respektive religioner, men hvor skjønnhet og praktfullhet var instrumentet for å understreke herskerklassens makt.

Maktens innflytelse på kunsten Hva som skjer med kunsten når makten kommer inn i bildet, kan sees i den kristne kunsten. Den eldste bevarte kristne kunsten finnes i Romas katakomber. Kristendommen var da en liten sekt, og de små maleriene, utført av de troende, er små og beskjedne. Under keiser Konstantin ble kristendommen statsreligion, og kirkenes utsmykninger ble større. I Bysants, oppførte den kristne kunsten seg veldig annerledes, der praktfulle kirker med gullfargede malerier, mosaikker og gull ble brukt for å understreke makt og rikdom. Under renessansen ble kunsten mer verdslig, og de ledende familiene, de Medici, Sforza, Borgia, brukte kunsten til å fremheve sine egne posisjoner. Blant de kunstnerne de ansatte, finner vi Donatello, Leonardo da Vinci og Michelangelo. Allerede da fantes det samlere, ikke nødvendigvis superrike, men samlere som søkte opp nevnte kunstnere for å kjøpe skisser og leireutkast. Picasso ikke populær Det å samle kunst skjøt ytterligere fart under barokken, da både kongehus og adel satte sammen samlinger av viktige kunstverk av for eksempel Raphael og Leonardo da Vinci. Mange av disse samlingene ble på 1700- og 1800-tallet overtatt av nasjonale museer. Men parallelt med dette fortsatte den private samleraktiviteten. Hvis man i dag vil se hvordan en formuende kunstsamler levde i Paris på begynnelsen av 1900-tallet, kan man for eksempel ta turen til Musée Jacquemart-André i Paris. Museet var opprinnelig et privat hjem, hvor ektefellene Edouard André og Nélie Jacquemart gjennom mange år samlet den ene kunstskatten etter den andre og plasserte dem blant fantastiske møbler og det beste av dekorativ kunst. Paret var ganske konservative i sine innkjøp: Rembrandt, Uccello og Mantegna, verk av en type som selv ledende museer var interesserte i å anskaffe. De samme museene hadde ikke noe til overs for det tidlige 1900-tallets avantgarde. Kunstnere som Picasso og Braque ble møtt av uforstand utenfor en bitte liten skare av samlere som støttet dem gjennom innkjøp. Gertrude Stein, som var en slags yppersteprestinne, kjøpte sitt første Picasso-maleri for 150 franc og bygget deretter opp en anselig samling. Faktisk for en slikk og ingenting, men som holdt Picasso med mat og husly. En annen viktig samler var Peggy Guggenheim, hvis samling i dag kan ses i Venezia. Avantgarden ble virkelig møtt av uforstand i begynnelsen, men de fleste fant rike mesener/samlere som støttet dem. Noen, blant annet Kandinskij, så seg tvunget til å arbeide som lærer for å overleve. Samlerne har ikke bare støttet opp under den nye kunsten, som flertallet først så på som ubegripelig, de har også bidratt til å beskytte og bevare viktige deler av kunsthistorien. Et prakteksemplar på dette området er samleren George Costakis, som tilfeldig støtte på en samling konstruktivistiske malerier i et atelier i Moskva i 1946. Costakis ble fullstendig grepet av dem og begynte deretter å lete opp både konstruktivistisk og suprematistisk kunst fra navn som Vladimir Tatlin, Varvara Stepanova og Kasimir Malevitch. Kunst som hadde falt i unåde under Stalintiden, ble gjemt og nesten glemt. I mange tilfeller sto maleriene på lager i fuktige kjellere og på loft og ville sannsynligvis ha forsvunnet ut av historien om det ikke hadde vært for hans innsats. For mye økonomisk makt De fleste kritikere, deriblant Robert Hughes, har ingen problemer med Gertrude Stein, Peggy Guggenheim eller George Costakis. Så hvorfor er de da så voldsomme i sin kritikk mot Charles Saatchi og 6/2011

Saatchis eksempel er blitt etterfulgt av andre, deriblant Pradas grunnlegger Miuccia Prada som åpnet Fondazione Prada i 1993, og FranÇois Pinault, eieren av Christie’s og Artemis som eier blant annet Gucci, Yves Saint Laurent og Stella McCartney, som åpnet dørene til samlingen sin i Palazzo Grassi i Venezia i fjor.

London fortsatt ledende i Europa Så rike kunstsamlere åpner kunsthaller? Faktum er at Charles Saatchi og FranÇois Pinaults innsats har hatt betydelige konsekvenser for kunstverdenen. Paris var frem til annen verdenskrig verdens ledende kunst arena. Etter krigen overtok New York den posisjonen, både økonomisk og kreativt gjennom den abstrakte ekspresjonismen med Jackson Pollock og Mark Rothko i spissen. Dette monopolet holdt seg gjennom popkunst og installasjonskunst, deretter oppildnet av kunstboomen på 1980-tallet. Monopolet sprengtes først på 1990-tallet, da Charles Saatchi stilte seg bak kunstnere som Damien Hirst og Tracey Emin. London overtok ikke lederposisjonen, det var snarere slik at monopolet var blitt sprengt, og deretter kom samtidskunsten ikke bare fra London, men også fra Berlin og Beijing. I Europa var det imidlertid fremdeles London som dominerte. Paris kunne ha overtatt den posisjonen hvis FranÇois Pinault hadde fått det som han ville. Samtidskunsten har en svak posisjon i Paris. Samtidskunst er vanskelig å selge, mener de fleste galleristene i Paris. En del mener det er på grunn av at franskmenn ser på samtidskunst som et anglosaksisk fenomen og en blanding av jippo og hype. De som tross alt kjøper samtidskunst fra de større galleriene, kjøper da helst den kunsten som kommer fra utlandet. Ikke den franske. Mange franske samtidskunstnere etterlyser en fransk Charles Saatchi. Det vil si en riktig formuende samler som ikke bare kjøper opp, men som også markedsfører de unge, spennende kunstnerne. Akkurat som Saatchi gjorde med Damien Hirst, Tracey Emin og de andre YBA-kunstnerne. Det fantes faktisk en fransk Charles Saatchi, i form av nettopp milliardæren FranÇois Pinault, som hadde en storstilt plan for et eget stort museum på Ile Seguin, en øy midt i Seinen i vestre Paris. Etter år med langdryge forhandlinger med myndighetene ga Pinault opp til slutt og åpnet museet sitt i Venezia. Pinaults museum har unektelig gitt Venezia en ny glød. Det kunne ha resultert i et skifte innenfor samtidskunsten om det i stedet hadde havnet i Paris. Venezia, vakker som den er, er jo ikke en storby som Paris, så derfor er London fortsatt ledende i Europa når det gjelder samtidskunst. Det påvirker naturligvis også dem som ikke tenker på eller har penger til å kjøpe kunst. De som nøyer seg med bare å se på utstillinger. Det finnes mange typer samlere. En del kjøper kun med hjertet. Andre bare som en investering. Jeg har sett mange samlinger av begge typer i årenes løp. De beste og mest interessante har alltid vært dem som settes opp med kjærlighet. En bekjent av meg, som handler privat med 1800-talls og 1900-talls tidlige avantgardekunst, fortalte nettopp: − Jeg har holdt på med denne kunsten så lenge at den ikke inneholder noe nytt for meg. Nei, det som interesserer meg nå, er ikke så mye kunsten, men samlerne. Dem finner jeg uendelig fascinerende. ■

Jitish Kallat, Public Notice, 2007. Foto: ©The Saatchi Gallery.

andre ledende samlere? Når det gjelder Robert Hughes, mener han at Saatchi og de andre samlerne har for mye makt, ikke minst økonomisk. Som han uttrykte det i et TV-intervju: − Kunst handler ikke lenger om estetiske og emosjonelle verdier. Kunsten har blitt en handelsvare. En farlig konsekvens av dette er etter Hughes’ mening at museene har havnet stadig mer i periferien. − Går man 30 år tilbake i tiden, var prisene for samtidskunst relativt beskjedne. I dag er de skyhøye, og da har museene ikke lenger råd til å gjøre innkjøp. Det er bare Saatchi og hans like som har råd til det. Ordet kunst og marked hører i dag sammen, mener samleren Daniella Dangoor: − Jeg begynte å samle minimalistisk kunst på 60-tallet, av Sol LeWitt og Donald Judd. Scenen var da så liten at de kunstnerne, samlerne og kritikerne som var innblandet i bevegelsen, alle kjente hverandre. Det var ingen store penger i omløp på den tiden. Kunstnerne var innstilte på å utvikle kunsten sin. Det hersker en helt annen holdning hos dagens samtidskunstnere. Den enkeltes uttrykk ses mer på som en metode for å skape gjenkjennelige signaturprodukter, slik at man derigjennom kan styrke seg selv som et varemerke. Deres ledestjerner er Andy Warhol, Gilbert & George og Damien Hirst. Damien Hirst har ifølge Charles Saatchi blitt et symbol for samtidskunsten og dens marked. Blant Hirsts mest kjente verk finner vi The Physical Impossibility of Death in the Mind of Someone Living, eller Haien som den ofte kalles. En død hai plassert i en monter med formaldehyd. Saatchi kjøpte Hirsts hai i 1992 for 50 000 pund og solgte den i 2004 for sju millioner pund! Samtidig solgte han også en betydelig del av resten av samlingen sin av britisk samtidskunst.

En annen filosofi De mest hatefulle kritikerne mener at det han egentlig har gjort, er at han for en fillesum har kjøpt opp kunst, markedsført den til himmels og tilbake, for så å selge den igjen. Det er ikke første gang at Saatchi har solgt ut fra samlingen sin. Hans første samling besto av amerikansk etterkrigskunst; Jasper Johns, Andy Warhol med flere som han, etter å ha vist den på The Saatchi Gallery, solgte med god gevinst. I løpet av de seneste årene har han kjøpt seg opp på kunst fra Midtøsten, og mange spør seg når han kommer til å selge den. Han ligger nok og venter på at markedet skal hente seg inn igjen etter finanskrisen. Og det er i dette at kritikerne har et problem med Saatchi. Fordi filosofien skiller seg vesentlig fra den som rår i museene. Nemlig å verdsette kvalitet og gjøre innkjøp på lang sikt og tilføre sine samlinger kunst av verdi. Som står seg i fremtiden. Denne typen tenkning finnes ikke blant private samlere som åpner egne kunsthaller. De må se ut som museum, men er det ikke. 84

6/2011

ELLING REITAN e l l i n g r e i t a n . c o m /e l l i n g r e i t a n . n o «Selec ted» 9. februar – 18. februar 2012, Galleri F inear t

TEMA: Kunstsamlinger

Samlinger – hva forteller de oss? En kunstsamling forteller ikke bare om samleren som har skapt den. Den forteller også mye om sin tid og dens vurderinger. På kun noen kilometers avstand i London finnes to samlinger som er satt sammen i helt ulike epoker, og som speiler disse epokene fortreffelig. Peggy Guggenheims hjem i Venezia er i dag museum. I denne salen sees verker av Yves Tanguy, Piet Mondrian, Giorgio De Chirico og Constantin Brancusi.

Tekst Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan / Foto ©The Peggy Guggenheim Collection, Venezia / Andrea Sarti / CAST1466

Den ene samlingen er satt sammen av Sir John Soane (1753– 1837), den andre i vår tid av reklamemannen Charles Saatchi. Saatchi er en av de toneangivende samlerne på markedet. Han har en egen kunsthall som etter et antall flyttinger nå er på plass i Chelsea. Hans samlinger har også flyttet på seg. Han har vist deler av dem i både The Royal Academy i London og i Brooklyn Museum i New York. Størstedelen av verkene i disse utstillingene, som ble vist i 1997 og 1998, var av kunstnere i den bevegelsen som kalles Young British Artists med Damien Hirst og Sarah Lucas i spissen. Det var Saatchi som satte dem på kartet, og i 2004 solgte han ut mesteparten av deres kunst med svært høy gevinst. Siden da har han kjøpt kunst fra blant annet Kina, Midtøsten og India, men for ikke lenge siden begynte han igjen å kjøpe opp unge britiske kunstnere.

Helt ulike samlere Som samling betraktet er Saatchi flytende. Store mengder kjøpes inn for siden å bli solgt for å gi plass til noe annet. Og han viser det til allmennheten i den private kunsthallen sin. Slik har han fått mange etterfølgere. 86

6/2011

Sir John Soane var på sin måte like mye av sin tid som Saatchi. Han var en av Storbritannias mest fremgangsrike og fortsatt mest respekterte arkitekter. Han var også en besatt samler og kjøpte i 1792 et stort hus ved Lincoln’s Inn Fields i det sentrale London for å plassere sin enorme samling der. Samlingen vokste. I den grad at Soane ikke bare bygget på huset, men han overtok også de to nabohusene. Soane samlet på objekter fra antikken; egyptiske, greske og romerske. Blant hans verk fantes arbeider av Canaletto og Hogarth. Samlingen var hans private, og etter som årene gikk, tok han imot stadig flere besøkende. Før han døde, passet han på å få samlingen og huset donert til nasjonen for at den kunne leve videre som et museum. Å besøke museet er en fascinerende opplevelse. Man merker at hver eneste gjenstand er kjøpt inn og plassert med både lidenskap og øye. Iblant føler man nesten Soanes nærhet, hvordan han gikk rundt og nøt samlingen sin, helt for seg selv. Det er en veldig annerledes opplevelse enn på The Saatchi Gallery, der man har følelsen av at Saatchi mest vil synes på utsiden. Her savner man det personlige elementet. Og selv ville jeg nok

Peggy Guggenheim kjøpte et elegant bypalass for å vise sin store kunstsamling. I spisesalen kan man blant annet se en skulptur av Brancusi.

bli mer imponert om Saatchi stadig bygget opp samlingen sin, i stedet for bare å kjøpe opp og selge ut.

Heftig debatt Innen både museumsverdenen og kunstverdenen som helhet pågår det nå en heftig debatt om private samlinger. Kritikken går ut på at private samlere hausser opp prisene, slik at museer ikke har råd til å konkurrere om innkjøpene. Det er unektelig riktig, men sett fra et historisk perspektiv er private samlinger mye eldre enn museene, og de sistnevnte inneholder for en stor del det som opprinnelig var private samlinger, som så er blitt donert eller har gått over til nasjonale samlinger. De private samlingene var det opprinnelig de kongelige hoffene og adelen i Europa som sto for. I stedet for kunsthall ble begrep som kuriosakabinett eller wunderkammer brukt. Disse kunne bestå av alt fra enkle rom og opptil flere saler. De inneholdt ikke bare kunst i form av malerier og skulpturer, men også for eksempel fossiler, dyrehorn og objekter fra eksotiske land. Disse wunderkamre hadde en mengde funksjoner. De skulle imponere besøkende, og dermed forhøye eierens status. Men de var også et sted der samleren selv kunne trekke seg tilbake i stillhet for å filosofere og la seg fortrylle av kunst og merkelige ting. Disse wunderkamrene kom etter hvert til å bli omgjort til museer på 1800-tallet. Det finnes i Europa et betydelig antall private samlinger som er bevart intakte for ettertiden. Rike samlere som etterlot seg storslåtte hjem med både kunst og møbler. Blant dem finnes Halwylska Museeet i Stockholm, The Wallace Collection i London og Musée Jacquemart-André i Paris. Det som er spesielt for disse samlingene, er at eierne hadde fokus på verk av gamle mestere som for lengst hadde skrevet seg inn i kunsthistorien. Mer fascinerende er da de samlingene som ble skapt av samlere midt i selve kunstens utvikling. Peggy Guggenheim var en slik samler. Hun var født i og kom fra en formuende familie. I 1919 arvet hun den da ufattelige sum av 2,5 millioner dollar. Året etter dro hun til Paris, der hun ble kjent med kunstnere som Marcel Duchamp og Man Ray. I 1938 besluttet hun å åpne et galleri i London, som hun ga navnet Guggenheim Jeune, hvor hun blant annet stilte ut verk av Jean Cocteau og Kandinskij. Etter et år var det klart at galleriet var et tapsprosjekt, og at

Londons publikum ikke var klar for avantgardistisk kunst. Hun kom frem til at det var bedre å starte sitt eget museum, en idé som utvilsomt var inspirert av at hennes onkel hadde grunnlagt The Solomon R. Guggenheim Foundation i New York.

Peggy Guggenheim Hennes plan gikk ut på å plassere museet i London. Sammen med kunstkritikeren Herbert Read dro hun opp en liste over de kunstnerne hvis verk skulle kjøpes inn til museet. Hun bega seg til Paris og kjøpte raskt inn verk av Magritte, Dalí, Picasso, Max Ernst, Miró, Duchamp og Chagall. Og så brøt andre verdenskrig ut. Hun dro til New York der hun giftet seg med Max Ernst, som hun skilte seg fra i 1946. Til slutt kom museet på bena, i Venezia i 1949. Peggy Guggenheim fortsatte å støtte/kjøpe verk av Marcel Duchamp, men hun begynte også på et veldig tidlig stadium å kjøpe verk av en ny generasjon amerikanske kunstnere, deriblant Jackson Pollock. Det er dette som gjør Guggenheim-samlingen i Venezia så fascinerende. For den er sammensatt av en ildsjel som fokuserte på verk av kunstnere i utviklingsfasen av nye tendenser. De fleste samlinger består av verk av ulike kunstnere som senere er anskaffet av enkeltstående samlere. Men det finnes også samlinger av enkeltstående kunstnere, som har valgt å holde tilbake sine egne verker. Blant dem var Pablo Picasso, som en gang uttalte: Jeg er den største Picasso-samleren i verden. Dette og det franske skattevesenet er forklaringen bak Picasso-museet i Paris. I løpet av sin lange karriere samlet han en mengde av egne verk, alt fra skisser til ferdige mesterverk, som ble plassert i det voksende kaoset i hans mange atelierer. De verk han beholdt selv, hadde en spesiell betydning for ham, spesielt de som forestilte hans barn, hustruer og elskerinner. Det hendte ofte at ledende samlere tilbød ham enorme summer for en del av disse verkene, men Picasso ville ikke selge. Picasso samlet også flotte verk av Georges Braque, Henri Matisse og Henri Rousseau. Picasso døde i 1973. Siden han var bosatt i Paris, krevde det franske skattevesenet høye arveavgifter fra hans arvinger. Noen år tidligere, i 1968, hadde den franske staten innstiftet en ny lov som innebar at arveskatt etter avdøde kunstnere kunne betales i kunst i stedet for penger. Dette førte til at den franske staten ble eier av en stor del av Picassos private samling og til stiftelsen Picassomuseet i Paris. 6/2011

Museet er uten tvil et av verdens mest interessante. Det er plassert i et gammelt, fornemt statspalass i Marais-distriktet, og størrelsen, mindre enn et vanlig museum, gjør at skalaen blir menneskelig, og at man føler at man kommer nærmere inn på Picassos liv. Gjennom de verk som betydde mest for ham. Her ses flere av hans ungdomsarbeider, blant annet Den barføtte piken fra 1895, et dødsleieportrett av Picassos venn Casagemas som døde i 1901, et selvportrett fra samme år, da han for alvor var inne i sin blå periode. Deretter vandrer man gjennom hans kunstnerskap; den rosa perioden, kubismen, den klassiske perioden, de surrealistinspirerte verkene og de seneste verkene. Men Picassos samling inneholdt mye mer enn dette, fortalte museets kurator Anne Baldassari da jeg møtte henne for ti år siden. – Samlingen er veldig omfattende, ikke bare hva angår malerier, skulpturer og skisser. Der var også Picassos håndskrevne dikt. Men den mest omfattende delen av samlingen besto av fotografier. Over 100 000 stykker. En liten del av disse hadde han tatt selv, blant annet blåfargede cyanotypier, og det er sannsynlig at disse inspirerte ham til den blå perioden. Der var også mengder av andre fotografier, mange tatt på 1800-tallet, europeere i folkedrakter, bilder tatt av etnografer i Afrika. Da jeg gikk igjennom disse fotografiene, begynte jeg også å forstå hvor viktig de hadde vært for Picasso i hans kunstnerskap, etter som jeg kunne se at han hadde brukt dem som forelegg i sine arbeider. De kastet et helt nytt lys over hans kreative prosess, og derfor var det heldig at denne del av samlingen forble intakt. En formuende samler kan understøtte en kunstner i en tidlig og viktig periode i vedkommendes utvikling. Men en samling kan også påvirke kunstens utvikling på andre måter. Dette ble tydelig i den store utstillingen som The Royal Academy i London viste i 2008, kalt From Russia. Utstillingen var basert på samlingene i de ledende museene i Moskva og St. Petersburg, verk som i de fleste tilfeller hadde blitt konfiskert fra private samlinger etter revolusjonen i 1917. Hovedsakelig fra samlinger som tilhørte Ivan Morosov og Sergei Schukin, to rike tekstilfabrikanter. De hadde gjort reiser frem og tilbake mellom Moskva og Paris, og i Paris kjøpte de malerier av impresjonister og postimpresjonister. Deretter fikk de nyss om nye kunstnere som de fleste i Paris anså som ubegripelige; Henri Matisse og Pablo Picasso. Men Morosov og Schukin begrep seg på dem, og Schukin ble Matisses fremste mesén og bestilte ett av Matisses viktigste arbeider; Dans II, for å henge den i trappen i sitt store statspalass i Moskva. Men Morosov og Schukin var også ivrige etter å formidle sin kunst videre og inviterte derfor unge russiske kunstnere til å se deres samlinger. Det innebar det første møtet disse hadde med de nye strømningene fra Paris. Mikahail Larionov og Natalia Goncharova tok imot innflytelse fra de malerier de så som Cézanne og Gauguin hadde laget, og skapte med disse en slags neo-primitiv stil. Jean Pougny, Pavel Filonov, Olga Rozanova, Lyubov Popova og Alexandra Exter lot seg inspirere av de kubistiske maleriene i samlingene og utviklet fra dem en egen Cubo-futuristisk stil. Med andre ord, dette var en samling som fikk en direkte betydning for kunstens utvikling. Finnes det eksempler på private samlinger som har den funksjonen i dag? Nei, det er nok snarere slik at private samlinger kan gjøre allmennheten og til og med kunstverdenen bevisste på bevegelser og tendenser. Som for eksempel Charles Saatchi og hans like med en kjøpekraft som museer ikke besitter. De kan dessuten handle veldig raskt og følge sine personlige nykker og smak. Om omverdenen og ettertiden siden synes at de har fokusert på riktig kunst, er en annen sak. ■ 88

6/2011

Peggy Guggenheim kjøpte moderne kunst i en tid da den ble ansett som ubegripelig av de fleste. I hennes samling finnes i dag verker av Clyfford Still og Alexander Calder. Jackson Pollocks kunst henger på mange store museer rundt om i verden inkludert Guggenheimmuseet i Venezia.

Det som gjør Peggy Guggenheims samling så fascinerende, er at hun har samlet i en tid da moderne kunst var i utvikling. Hun var også nær venn med de fleste av kunstnerne, blant annet den amerikanske skulptøren Alexander Calder, hvis verk sees her i salen.

26. november - 31. desember 2011

Storgaten 20 - 3126 TĂ¸nsberg Telefon 48 17 97 06 - Email: post@galleriks.no Ă&#x2026;pent alle dager 12-16. Torsdager 12-19. Mandager stengt.

Plakat.indd 1

14.11.2011 09:15:58

TEMA: Kunstsamlinger

Norske kunstsamlinger KUNST har valgt ut syv ulike norske kunstsamlinger. Vi har spurt en ansvarlig for samlingen om innhold, betydning, verdi og formidling. Tekst Mette Dybwad Torstensen

Vigeland-Museet: Vigeland-museet er Oslos eneste skulpturmuseum. På den ene siden er museet dedikert til Gustav Vigeland og forvalter hans verker. I tillegg skal Vigeland-museet være det mest interessante visningsstedet for tredimensjonal kunst.

Jarle Strømodden, direktør, til KUNST: 1. 5 på topp av verker i samlingen? Dét er et utfordrende spørsmål! Er det mine personlige favoritter eller kunsthistorisk sett 5 på topp? Mine personlige favoritter er, blant annet, en av bronsefigurene på barneplassen i parken. I tillegg liker jeg veldig godt smijernsarbeidene, både i Hovedportalen og de som omkranser Monolittplatået. Skulpturen av Camilla Collett har en sterk karakter, både som originalgips i museet og som utført i bronse utenfor Det kongelige slott. Det er også flere tegninger og tresnitt, og da særlig et tresnitt av en liggende løvinne. Den er utført med kun 6–7 streker og er nydelig i sin enkelhet. 2. Hvordan vil du beskrive deres kunstsamling? Dette er en unik og homogen samling, med tanke på at den representerer en enkelt kunstners livsverk. I denne samlingen ser vi en kunstnerisk utfoldelse innenfor ulike teknikker som tegning, tresnitt, treskjæring og modellering i tre dimensjoner. 3. Hvordan har samlingen vokst frem? Samlingen er et resultat av en overenskomst fra tidlig 1920-tall mellom daværende Kristiania kommune og Gustav Vigeland. 4. Hvordan formidles samlingen til publikum? Museet har omvisninger for skoleklasser og andre grupper som ønsker det. I formidlingssammenheng bruker vi både museets faste samlinger og Vigelands leilighet. Vi er del av Den Kulturelle Skolesekken og har konkrete prosjekter overfor bestemte aldersgrupper. Til det siste samarbeider vi med billedkunstnere som viser skolebarn hvordan man kan modellere med gips, leire eller plastilin. Museet har skiftende utstillinger, både samtidskunst og historisk kunst, og disse bidrar til fornyet oppmerksomhet omkring museet og de faste samlingene. I tillegg formidles samlingen og museet gjennom publikasjoner, samt at vi bruker ulike sosiale medier for å informere om våre aktiviteter. 5. Hva betyr det for kunstnere å bli kjøpt inn av dere? Museet kjøper ikke inn kunst til samlingen. Det vi kan håpe på, er at kunstnere som får stille ut i museet, finner det meritterende. 90

6/2011

6. Hva tror du samlingen vil bety om hundre år? Samlingen som sådan sier ikke noe om vår egen samtid, men – under forutsetning av at både museet og samlingen forvaltes riktig – så vil den ha en stor betydning som et fysisk kunstog kulturhistorisk dokument. Den vil fortelle noe om hva daværende Kristiania kommune gjorde med i utgangspunktet beskjedne ressurser. Samlingen og leiligheten gir et godt innblikk i Vigelands liv og samtid, noe vi ser ut fra en enestående samling av private brev, notisbøker, fotografier og Vigelands private bibliotek med mer enn 5000 bøker. 7. Hva er antall verk og estimert verdi på samlingen? Antall verk fordeler seg på cirka 2700 skulpturer (inkludert replikker), 12 000 tegninger og rundt 3700 tresnitt (inkludert replikker/ trykk). Den estimerte verdien er vanskelig å reelt fastslå. Dette fordi arbeidene i samlingen ikke skal avhendes eller selges på annenhåndsmarkedet. Den kulturhistoriske verdien er, mildest talt, betydelig. ■

DE TALJ fra Vigelands hovedport i smijern. GUSTAV VIGELANDS tresnitt av en løvinne. Begge foto: ©Vigeland-museet / BONO 2011.

Nasjonalmuseet: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design samler og bevarer, stiller ut og formidler landets mest omfattende samlinger av kunst, arkitektur og design. Museet viser faste utstillinger med verk fra egen samling og skiftende utstillinger med innlånte og egne verk. Museets visningssteder i Oslo er Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Nasjonalmuseet Arkitektur og Kunstindustrimuseet.

Audun Eckhoff, direktør, til KUNST: 1. 5 på topp av verker i samlingen? Om jeg skulle svare på vegne av hele Nasjonalmuseets samling, ville jeg nok begynt med Munch, Picasso og øvrige deler av den franske samlingen. Men om vi skal begrense dette til den nyeste kunsten, ville jeg fremheve Ilya Kabakovs installasjon Mannen som ikke ville kaste noe, eller Søppelmannen. Av nyere norsk billedkunst vil jeg peke på Per Inge Bjørlos faste installasjon Indre rom V og Kjartan Slettemarks Vietnam-bilde. Tone Vigeland er en ener i spenningsfeltet mellom kunsthåndverk og billedkunst. Innenfor designfeltet vil jeg nevne Petter Opsvik og hans internasjonale fulltreffer Tripp-Trapp, som alle kjenner. Innen arkitektur har vi prosjektene til Sverre Fehn. Men da er vi vel allerede over de fem jeg ble spurt om. 2. Hvordan vil du beskrive deres kunstsamling? Vår samling er ganske representativ for norsk kunst med alle viktige posisjoner til stede. Spesielt de siste 10–15 årene er andelen kvinnelige kunstnere økt betraktelig. Av eldre utenlandsk kunst har museet sterke innslag og ansatser. Foruten den nevnte franske samlingen har vi en flott ikonsamling, fine verk av Cranach og gamle mestere i Langaard-samlingen. Av en liten, ung nasjon som først nylig er blitt velstående, kan man ikke vente en full kunsthistorisk kanon som i Louvre. Men den norske nasjonalsamlingen av billedkunst er slett ikke verst, med åpenbare perler som utenlandske besøkende legger merke til. 3. Hvordan har samlingen vokst frem? Vår samling er preget av forpliktelsen til å erverve det viktigste innen norsk kunst på bred basis, og viktige utenlandske nøkkelverk. Det som har gitt samlingene deres profiler, er knyttet til tilgjengelige innkjøpsmidler og skiftende vurderinger av ulike personer med innkjøpsansvar opp gjennom årene. Historisk har private gaver og støtte fra blant annet Nasjonalgalleriets venner hatt stor betydning. Det man kan legge merke til i vår tid, er en skjerpet og mer kritisk oppmerksomhet om samtidskunsten etter etableringen av Museet for samtidskunst på slutten av 1980-tallet,

Edvard Munch, Livets dans. Foto: Børre Høstland.

og en sterkere satsning på utenlandske referanseverk etter dette. Innenfor design og kunsthåndverk har designfeltet vært relativt underrepresentert på grunn av manglende finansiering, inntil etableringen av Nasjonalmuseet på 2000-tallet. 4. Hvordan formidles samlingen til publikum? Samlingene formidles gjennom våre faste og skiftende utstillinger, og gjennom omvisninger, seminarer, skriftlig formidling og vitenskapelig behandling. Formidling er naturligvis en helt sentral oppgave for et nasjonalmuseum, til forskjell fra en privat samling der eieren står helt fritt til hvordan hun/han vil formidle den. 5. Hva betyr det for kunstnere å bli kjøpt inn av dere? For norske kunstnere er det selvfølgelig av stor betydning å bli innkjøpt til nasjonalsamlingen. Derfor omfattes også Nasjonalmuseet av så stor oppmerksomhet, fordi innkjøpene må betraktes ut fra et potensielt kanon-perspektiv. Foruten denne potensielle historieskrivende betydning vil også slike innkjøp ofte utløse økt privat salg og mulige utsmykningsoppgaver. 6. Hva tror du samlingen vil bety om hundre år? Vi håper og tror at den samlingen av billedkunst, design, kunsthåndverk og arkitektur som vi samler i dag, også vil stå seg om hundre år, ellers ville vi samlet andre ting. Men den vil jo nødvendigvis være hundre prosent preget av hva vi i dag mener er viktig, og dette vil helt sikkert endre seg på noen, men ikke nødvendigvis på vesentlige punkter. Men om hundre år vil de ansvarlige for samlingen også korrigere våre syn løpende med retrospektive innkjøp, slik vi også gjør i dag. Derfor vil samlingen om hundre år ikke bare gjenspeile vårt syn på samtiden i dag, men også de løpende vurderingene inn i fremtiden. Med hensyn til hva samlingen måtte hevdes å utsi, er det jo slik at kunsten nok sier noe om samtiden, men ikke bare det. Den representerer jo også noe annet, nemlig seg selv, noe som ikke ville eksistert utenom kunsten. 7. Hva er antall verk og estimert verdi på samlingen? Litt avhengig av hvordan man teller, omfatter Nasjonalmuseets samlinger rundt 100 000 verk. De totale verdier er naturligvis høye, men samlingens totale verdi er det aldri noen som har sett det som sin oppgave å estimere. Selv om vi ville hatt slike tall, ville vi uansett ikke gått ut med dem. En annen måte å besvare spørsmålet på er å si at samlingene ikke har noen verdi, i betydningen av markedsverdi. For de kan ikke avhendes, og har derfor forlatt de private markedsverdienes kretsløp. ■

Ilya Kabakov, Søppelmannen. Foto: Morten Thorkildsen.

Tone Vigeland, smykke i stål og gull. Foto: Truls Teigen. 6/2011 91

Samling Würth: Würth-konsernet har en samling med rundt 15 000 katalognummer nyere europeisk kunst. Samlingen har også et betydelig innslag av senmiddelaldersk maleri og skulptur. I Norge kan man se deler av samlingen i Galleri Würth fra oktober 2012.

Eva Schwuchow, daglig leder Galleri Würth, til KUNST: 1. 5 på topp av verker i samlingen? Hans Holbein den yngre, Madonna des Bürgermeisters Jacob Meyer zum Hasen, 1525–26 / 1528, olje på pinnetre. Ernst Ludwig Kirchner, Negertänzerin, 1909–11 / 1920, olje på lerret. Pablo Picasso, Le corsage orange – Dora Maar, 1940, olje på lerret. Christo, Bicycletteempaquetéesurgalerie de voiture, 1962, assemblage. Anselm Kiefer, Heroische Sinnbilder I–VIII, 1969–1970, mixed media. 2. Hvordan vil du beskrive deres kunstsamling? Samling Würth er en Corporate Collection som først og fremst interesserer seg for moderne og samtidskunst, selv om vi nylig har anskaffet et nytt samlingstyngdepunkt av middelaldermaleri og skulptur. Samlingen er preget av Reinhold Würths samlerpersonlighet. Dermed fremstår samlingen som åpen; den vender seg både til fortid, samtid og fremtid. 3. Hvordan har samlingen vokst frem? Bak samlingen står forretningsmannen og kunstsamleren prof. dr.h.c. mult. Reinhold Würth og hans foretak Würth-gruppen. Den verdensomspennende handelen med feste- og montasjemateriell er kjernen i Würth-gruppen. Kunstsamlingen oppsto i slutten av 1960-årene. Kunstverkene kommer fra forskjellige kilder og kontakter: fra møter med kunstnere, atelierbesøk, utstillinger i gallerier og av og til fra auksjoner. Ved innkjøp er det først og fremst kvaliteten som teller; spørsmålet om et kunstverk fremstår som opprinnelig og autentisk på samleren, må kunne besvares positivt. Også spørsmålet om verket kan være et meningsfylt supplement til andre samlingstyngdepunkter, er også viktig.

PABLO PICASSO, Le Corsage Orange – Dora Maar. Foto: Samling Würth. 92

6/2011

4. Hvordan formidles samlingen til publikum? Kunst og kultur er en del av konsernet Würth. Museene ved hovedkontoret til Adolf Würth GmbH & Co. KG i Künzelsau, Kunsthalle Würth og Johanniterhalle i Schwäbisch Hall (BadenWürttemberg) er, sammen med gallerier i ti andre europeiske land hvor Würth-gruppen er representert, uttrykk for dette spesielle engasjementet. Det startet i 1991 med Museum Würth i tilslutning til hovedkontoret, og ti år senere, 2001, ble Kunsthalle Würth i Schwäbisch Hall, 20 kilometer unna, etablert. Der ble det siste tyske museum åpnet i 2008, Johanniterhalle, som er viet til kun å presenterte samlingen av middelalderkunst. Familiære utstillinger finner dessuten siden 1989 sted i Hirschwirtscheuer i Künzelsau. Disse husene blir finansiert av Adolf Würth GmbH & Co. Siden 1999 vises samlingskunst også i gallerier i Belgia, Danmark, Frankrike, Italia, Nederland, Norge, Østerrike, Spania og Sveits. Kulturelle arrangementer og aktiv kunstformidling, som først og fremst fremmer barne- og ungdomsarbeid, kompletterer tilbudet. 5 Hva betyr det for kunstnere å bli kjøpt inn av dere? Det er det vanskelig å svare på for oss. Samlingen til Würth fokuserer ikke bare på allerede kjente kunstnere, men interesserer seg også for mindre populær kunst, som regelmessig blir presentert i utstillinger og publikasjoner. 6. Hva tror du samlingen vil bety om hundre år? Sannsynligvis mye, da den inneholder utallige kunstverk som representerer vår nåtid. 7. Hva er antall verk og estimert verdi på samlingen? Samlingen omfatter cirka 14 000 kunstverk. Vi kan dessverre ikke angi verdien på samlingen. ■

HANS HOLBEIN den yngre, Madonna des Bürgermeisters Jacob Meyer zum Hasen. Foto: Samling Würth.

Norsk Hydros Kunstsamling: Selskapets kunstervervelser består av et hundretalls verker i forskjellige materialer, med en hovedtyngde av norske arbeider, fra over hundre år med innsamling av kunst.

Peder Lund, ansvarlig for Norsk Hydros Kunstsamling, til KUNST: 1. 5 på topp av verker i samlingen? Det er vanskelig å velge 5 på topp fra samlingen ettersom den er stor og representativ og spenner over en lang tidsperiode. Likevel har jeg vedlagt gode verk fra samlingens spenn: Jan Groth, Tegn II. Olav Christopher Jenssen, Lack of Memory/From Childhood. Ida Ekblad, Political Song for Jessica Simpson to Sing. Arne Ekeland, Fødsel/Resignasjon. Aage Storstein, Familieidyll. 2. Hvordan vil du beskrive deres kunstsamling? Norsk Hydros Kunstsamling er en samling av norsk kunst, hovedsakelig fra det 20. århundre, innkjøpt regelmessig gjennom selskapets over 100-årige eksistens. Samlingen er en brukssamling som er montert tilgjengelig for selskapets ansatte og besøkende. 3. Hvordan har samlingen vokst frem? Samlingen ble etablert av Norsk Hydros grunnlegger Sam Eyde og har senere blitt ivaretatt ved regelmessig innkjøp av norsk samtidskunst. Innkjøpene har representert et tverrsnitt av norsk samtidskunst fra de forskjellige innkjøpsperioder.

4. Hvordan formidles samlingen til publikum? Formidlingsdelen av samlingen er ivaretatt i bedriftens eiendommer ved et utbredt skiltprogram som gir nødvendig verksinformasjon i tillegg til generell kunstnerinformasjon. Samlingen låner også ut regelmessig kunstverk til institusjoner over hele landet. Samlingen er også formidlet ved større institusjonspresentasjoner som på Henie–Onstad Kunstsenter i 2008 og i China National Gallery og Shanghai Museum of Art i 1997. Det er også utgitt bøker og kataloger som omhandler kunstsamlingen. Det arrangeres også omvisninger for ansatte og besøkende ved forespørsler. 5. Hva betyr det for kunstnere å bli kjøpt inn av dere? Et innkjøp til Norsk Hydros Kunstsamling betyr for kunstnerne at deres verk blir ivaretatt for fremtiden og nytes av et stort publikum. Samtidig er kunstsamlingen en kjent referansesamling for fag- og forskningsmiljø som ivaretar kunstnernes interesser. 6 Hva tror du samlingen vil bety om hundre år? Samlingen er allerede over 100 år, og en kan se betydningsfulle representasjoner fra de forskjellige perioder den har innkjøp fra. Dette vil sannsynligvis fortsette å være gjeldende. 7. Hva er antall verk og estimert verdi på samlingen? Norsk Hydros Kunstsamling består av noen få hundre verk. Verdianslag er noe selskapet ikke fokuserer på, annet enn den kunstneriske verdien. ■

IDA EKBLAD, Political Song for Jessica Simpson to Sing, 2007. GOBELIN, Jan Groth, vevd i samarbeid med Benedicte Groth, Tegn II, 1967. AAGE STORSTEIN, Familieidyll, 1939. Alle foto: Norsk Hydros Kunstsamling.

6/2011

Henie–Onstad Kunstsenter: Henie–Onstad Kunstsenter ble tegnet til å huse Sonja Henie og Niels Onstad kunstsamling. På senteret finner du også en skulpturpark og magister Haaken Christensens egen fløy samt flere mindre samlinger.

Tone Hansen, direktør, til KUNST: 1. 5 på topp av verker i samlingen? Det strider for så vidt mot min faglige holdning å skape rangeringer innenfor vår samling. Hva som er på topp til enhver tid, avhenger av tidens ånd, personlig holdning og ikke minst hvordan publikum forholder seg til kunstsamlingen. Spørsmålet er jo åpent, er det forsikringssummen som avgjør om noe er på topp rent økonomisk verdimessig, eller er det etterspørselen etter lån av verket som avgjør om det er på topp? Etterspørselen forandrer seg over tid – avhengig av hvem som ser mot oss. Det er å håpe at flere retter blikket også mot de verkene i vår samling som representerer norsk modernisme. En kunstner i så måte er Aase Texmon Rygh. En klassiker, dersom det er verdien av verket dere etterspør, er Picassos portrett av Dora Maar. Jeg er spesielt begeistret for de tunge og kraftige veveriene til Abakanovich – de er fysiske og sanselige. Yoko Onos Shadow Painting er også et spesielt verk i samlingen. Boyle familys Dig arbeider er også meget sterke og fysiske i sitt uttrykk, verk som få kjenner til i Norge. 2. Hvordan vil du beskrive deres kunstsamling? Henie–Onstad Kunstsenters samling består av en kjernesamling som kommer fra donatørene som opprettet Kunstsenteret. Denne består av klassisk modernisme og noe historisk avantgarde. Det har siden kommet til spesialsamlinger som Cobra og Fluxus – to retninger innen kunsthistorien som har stor betydning også i dag. Aase Texmon Rygh, Volta, 1978. Foto: Henie–Onstad Kunstsenter. Picasso, Kvinne i lenestol (Dora Maar), 1941. Foto: Øystein Thorvaldsen.

6/2011

3. Hvordan har samlingen vokst frem? Henie–Onstad Kunstsenters samling består som nevnt av donatørenes samlinger, en rekke spesialsamlinger som har kommet til under de ulike direktørperiodene. I dag har vi en samlingsstrategi som bygger på å utvikle vår Fluxus-samling – samt å forsterke vår historiske avantgarde og fylle noen hull hva gjelder modernismen. Utover det samler ikke Kunstsenteret, vi forvalter stort sett en stabil arv. 4. Hvordan formidles samlingen til publikum? Gjennom forskningsprosjekter som Caroline Ugelstads doktor arbeid på vår Fluxus-samling, gjennom utstillinger og kataloger. Henie–Onstad Kunstsenter publiserer svært mange kataloger og antologier per år sammenlignet med andre museer, sett i forhold til størrelse og antall ansatte. Flere av verkene i samlingen turnerer dessuten i utlandet. 5. Hva betyr det for kunstnere å bli kjøpt inn av dere? Vi kjøper i liten grad inn samtidskunst og er derfor ikke en sentral maktfaktor i norsk kunstliv hva angår unge kunstnere. I den grad vi gjør strategiske innkjøp av verk som er interessante sett i lys av vår samling, tror jeg det er av betydning for kunstneren. 6. Hva tror du samlingen vil bety om hundre år? Om hundre år vet jeg lite om. Samlingen vår er en stabil enhet, og jeg kan ikke se at den kan synke i verdi. Ettersom vi er et kunstsenter og ikke et vanlig samlende museum, er direktøren ansatt på kortere åremål. Utskiftninger vil garantert føre til ulike strategier hva angår utvikling av samlingen, da slike strategier er knyttet til direktørens interesser. Kjernesamlingen kan uansett ikke selges, så huset vil vel fremstå som relativt likt om 100 år. 7. Hva er antall verk og estimert verdi på samlingen? Vår samling består av omtrent 4000 objekter. Vi oppgir ikke verdien på vår samling. ■

Storebrand Kunstsamling:

Stenersenmuseet:

Storebrand har en kunstsamling mange kunstinteresserte ble oppmerksom på da den ble stilt ut på Stenersenmuseet i 2003.

Stenersenmuseet åpnet i 1994 og er en del av Oslo Kommunes Kunstsamlinger. Museet huser tre store kunstsamlinger som Oslo kommune har mottatt som gaver: Amaldus Nielsens malerisamling, Ravensbergs malerisamling og Rolf Stenersens kunstsamling Aker-samlingen. Museet har ikke budsjett for innkjøp.

Audun Erikstad, ansvarlig for samlingen, til KUNST: 1. 5 på topp av verker i samlingen? J.C. Dahl, Landskap med figurer, 1820. Thorvald Hellesen, Komposisjon, cirka 1912–1914. Rolf Nesch, St. Sebastian, 1941. Sol LeWitt, wall drawing #839, 1997. Richard Serra, Support Indecent and Uncivil Art, 1989. 2. Hvordan vil du beskrive deres kunstsamling? Storebrand Kunstsamling er en samling som i hovedsak består av norsk kunst fra de siste 200 årene, men har også en del viktige arbeider av internasjonale kunstnere. 3. Hvordan har samlingen vokst frem? Storebrand har alltid gått til anskaffelse av kunst, men fram til 1998 var det lite struktur på innkjøpene. I 1998 flyttet Storebrand inn i nye bygg på Filipstad Brygge, og konservator Steinar Gjessing fikk ansvaret for å sørge for den kunstnerlige utsmykkingen. Mye av den gamle samlingen bestod av kunst av ymse kvalitet, og det som ikke holdt museumskvalitet, ble gitt bort til Storebrand Kunstforening, eller solgt. Ved nyanskaffelser blir det lagt vekt på at kunsten holder høy kvalitet, og vi bruker ekstern ekspertise for å sikre oss dette. Vi satser også i hovedsak på norsk kunst, da Storebrand er et norsk selskap, men er også åpne for å kjøpe utenlandsk kunst som passer til samlingens profil. 4. Hvordan formidles samlingen til publikum? Storebrand Kunstsamling henger i dag i all hovedsak på vårt nye hovedkontor på Lysaker, og vi har lagt vekt på at det meste skal henge i de offentlige sonene, slik at flest mulig skal få glede av kunsten. Vi låner også ut kunst til museer og gallerier. Storebrand har også laget en bred presentasjon av samlingen som ligger på Internett, og fått laget en bok, som gis til ansatte og besøkende. 5. Hva betyr det for kunstnere å bli kjøpt inn av dere? Det inntrykket jeg har fått fra kunstnere, er at de setter pris på å bli innkjøpt av Storebrand Kunstsamling. 6. Hva tror du samlingen vil bety om hundre år? Vi håper å kunne fortsette vår satsing på kunst i årene som kommer, og være oppdaterte på nye trender og retninger i kunsten.

Selene Wendt, direktør, til KUNST: 1. 5 på topp av verker i samlingen? Olav Strømme, Byen, 1937. Erling Enger, Tre småpiker, 1935. Rolf Nesch, Melkeveien, 1942. Edvard Munch, Kvinneakt, 1921. Jakob Weidemann, Skogbunn, 1961. 2. Hvordan vil du beskrive deres kunstsamling? Edvard Munch står sentralt i samlingen. Rolf E. Stenersens gave (Stenersen-samlingen) inkluderer en rekke malerier, tegninger og akvareller, samt den største private samlingen av Munchs grafiske verk overhodet (rundt 400 verk). Ellers ligger tyngdepunktet i samlingen på norsk kunst fra mellomkrigstiden med kunstnere som Reidar Aulie, Bjarne Engebret, Erling Enger, Kai Fjell, Erik Harry Johannessen, Ludvig Karsten, Henrik Lund, Rolf Nesch, Olav Strømme og Sigurd Winge. Rolf Stenersen var særlig opptatt av den yngre, mer ukonvensjonelle delen av samtidskunsten, noe som viste seg i en tidlig interesse for 1930-årenes modernister og senere den unge Jakob Weidemann. 3. Hvordan formidles samlingen til publikum? Samlingen presenteres for publikum i skiftende utvalg som fremmer ulike aspekter ved samlingen. I senere tid har vi hatt et par større utstillinger som har tatt utgangspunkt i samlingen, med innlånte verk i tillegg. I fjor for eksempel viste vi både God natt da du … surrealisme og Norge, kuratert av Lars-Toft Eriksen, og Olav Strømme, kuratert av Per Hovdenakk. Vi er opptatt av å vise samlingen parallelt med skiftende utstillinger av norsk og internasjonal samtidskunst, noe som bidrar til å forsterke publikums opplevelse av selve samlingen. 4. Hva er antall verk og estimert verdi på samlingen? Samlingen består av cirka 300 malerier og et stort antall arbeider på papir. ■

7. Hva er antall verk og estimert verdi på samlingen? Samlingen består per i dag av cirka 650 verk. Vi oppgir dessverre ikke verdien av samlingen. ■

RICHARD SERRA, Support Indecent and Uncivil Art, 1989. Foto: ©Storebrand Kunstsamling / fotograf Ørnlund.

EDVARD MUNCH, Kvinneakt, akvarell på papir, 1921. Foto: Richard Jeffries. 6/2011

KNUT STEEN i sin paviljong i Sandefjord.

Mannen som ville få stein til å sveve Da det smalt i regjeringskvartalet 22. juli, var det en helt spesiell kvinne som stod like ved bomben, og som overlevde med noen små hull: Knut Steens skulptur Aurora. Statuen ble stående som et symbol på det som skjedde. Aurora betyr nettopp morgenoppstandelsen. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Tegninger av Knut Steen fra boken Kjærlighet av Harald Sverdrup

6/2011

AURORA utenfor regjeringskvartalet etter 22. juli. Foto: Hege Steen.

– Skulpturene er fulle av sjel. Og håndverk, sødme og kjærlighet til faget. Hege Steen

fra 1976, ble han kalt Maestro. Han elsket livet i Italia og på piazzaen. Det var her han hadde sitt kunstnermiljø. – Hvordan var Knut Steen som pappa og menneske? Hege begynner å fortelle før hun har fått av kåpen og satt seg på stolen hos Baker Hansen. KNUT STEEN og datteren Hege. – Pappa var varm, filosofisk, klok. Foto: fra familiens arkiv. Ærlig. Lojal. Han så folk og var inkluderende. Ja, folk likte han. Dessuten var han en perfeksjonist. Han mente at det vakre, skjønnheten, kunne redde verden. Ja, da tenker jeg ikke på dette … Hege drar huden bakover for å illustrere folk som ordner ansiktet for å bli vakrere, og fortsetter: – Han var aldri fornøyd med ett arbeid, og hver skulptur ble laget i mange varianter. Du og jeg ser ikke forskjellene, men han så dem. Jeg husker han sa til meg: Den dagen jeg sier at en skulptur er perfekt, Hege, ja, da er det all over! Hans dameskulptur Foto: Scanpix formet som en kajakk finnes i et tjuetalls utgaver. Ofte førte dette til frustrasjon de siste årene. Han orket ikke å jobbe så mye på Nøyaktig to måneder senere, 22. september, døde Knut Steen verkene selv, og assistentene snudde og vred på skulpturene, og (født 1924), en av våre største billedhuggere. Han har etterlatt han prøvde å formidle hva som var galt. Hele livet strebet han seg over 30 utsmykninger i Norge i granitt, betong, bronse, stål etter å få steinen til å sveve. Kanskje klarte han det med og marmor. Blant hans mest kjente monumenter kan nevnes Skihopperen, som han jobbet med de siste seks årene av livet Rudolf Nilsen (Oslo 1953), Hvalfangstmonumentet (Sandefjord sitt. 1960), Nike (Tromsø 1967), Oppgangssaga (Hønefoss 1979), – Å få stein til å sveve er jo en umulighet i seg selv … Aurora (Oslo 1982), Olav Kyrre (Bergen 1998), og Kong Olav – Ja, det kan du si. Men jeg mener han klarte det med (Gulen 2006). I januar 2008 ble han utnevnt til Ridder 1. klasse Skihopperen. Jeg jobber nå for å få den plassert like ovenfor av St. Olavs Orden for sin innsats som billedhugger, og i 2007 Holmenkollen restaurant. Den er i stål, og der kan den sveve ble han utnevnt til kommandør av Ordenen Den italienske 15–20 meter over bakken. Det ville pappa ha elsket. Alle som solidaritets stjerne. kom innom studioet de siste årene, måtte assistere han på KUNST møtte hans datter, Hege Steen, en formiddag i Vika denne. for å snakke om den belevne mannen med sin hvite hatt som Hun tenker litt, og prater fort videre. hadde ett mål i livet som skulptør: Å få bronsen til å synge og – Men han var også en egosentrisk person, med en passion. marmoren til å sveve. Han sa at å være skulptør var en forbannelse og en velsignelse. – Pappa hadde alltid flere kvinner rundt seg. Han var glad i Han kunne ikke la være å skape. Han tok seg alvorlig, men dem og de i han. Kvinner har alltid skjemt han bort, akkurat ikke høytidelig. som hans mor. I Pietrasanta i Carrara i Italia, hvor han bodde 6/2011

PÅ ATELIERET. Turid Steen og Knut Steen i 1951 i studioet i Akersgaten. Foto: fra familiens arkiv.

MOR OG BARN. Steens første skulptur. Foto: Hege Steen.

Fra en leirklump til vår fremste billedhugger Knut Steen vokste opp på Kampen i Oslo som den eldste av fem søsken. Faren Johannes Steen var vognmann og satte gutten tidlig i arbeid, blant annet med å kjøre søppel. Moren het Jenny Charlotte Huseby. Farens ønske var å se sønnen trygt ansatt i kommunens tjeneste, men Knut oppdaget tidlig at han var kunstner. Den unge Knut Steen spilte trompet i et jazzorkester, fikk jobb i et reklamebyrå og kom inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1944, deretter på Statens kunstakademi under Per Palle Storm og Stinius Fredriksen. – Pappa prøvde seg først som reklametegner, men det var jo krig, og ikke så mye å reklamere for, ler Hege før hun forteller videre om farens tidlige år. – Den første skulpturen han laget, var fra en tørr leirklump. De skulle nemlig ha et julekunstlotteri på skolen, og alle skulle levere inn forslag til premier. Pappa formet klumpen om til en jente med en dukke som ble førstepremien! Søsteren hans satt modell. Leirklumpen ble begynnelsen. – Var han et talent som ung? – Han viste tidlig et kunstnersinn og tegnetalent. Han brukte å snike seg inn i de eldre klassene på Akademiet. Per Krohg, som underviste, var kjent for å være en sint og temmelig negativ lærer. Da han så pappas tegninger, ble han stille og sa: Dette minner meg om Michelangelo, og det liker jeg. Etter dette samlet elevene seg rundt pappa når han tegnet. Det endte med tegnesperre. Men da jeg ryddet i atelieret hans etter at han døde, fant jeg utallige tegninger og masse notater. Han tegnet og skrev alltid. Etter krigen fikk Knut Steen tuberkulose. Han gjenomgikk flere vanskelige operasjoner, var døden nær to ganger og var i lang tid innlagt på sanatorier. Resten av livet levde han med én lunge. – Jeg ble faktisk unnfanget i en seng på hospitset, ler Hege. – Bestemor nektet at sønnen hennes var faren, men da hun fikk se meg rett etter fødselen, sa hun: Det er Knut sin datter, ja. I 1953 vant Knut Steen konkurransen om å lage Hvalfangstmonumentet i Sandefjord. Han var ennå ikke fylt 30 år. Det skulle bli seks år med store visjoner og hardt arbeid. Hege husker tiden godt. – De hadde oppdaget nye bakterier hos pappa, og med et honorar han fikk for å lage monumentet, reiste vi til Sicilia. Der kunne han lage modellen i et klima som var godt for lungene hans. Det var en bohemtur. Mamma og pappa fikk besøk av et 98

6/2011

PREMIO INTERNAZIONALE DI SCULPTURA. Fra utstilling i Italia. Foto: Hege Steen.

vennepar, og det endte med at mamma gikk fra pappa da hun forelsket seg i vennen og pappa i kona. Senere giftet pappa seg med Inger Dag. Jeg vokste opp med billedhuggere som Per Ung, Nils Aas og Arnulf Haukeland og flere skuespillere. Det var mye moro og festing. Jeg husker vi var på vei ned fra Holmenkollen da de laget en forening de kalte for Blomster, barn og fruktforeningen. Så spurte de alle på sin vei om å bli medlem. Dette var etter krigen, og det var så mye håp, livsglede og entusiasme for den nye tiden. Frukt, barn og blomster var jo det essensielle i livet; de var jo ekte bohemer. Hege rister på hodet og ler igjen. Hun minnes en togtur på 30-årsdagen til faren fra Roma til Firenze da faren så marmorfjellene og hadde lurt døden to ganger på operasjonsbordet. – Pappa sa at dette var den lykkeligste dagen i hans liv. Pappa var en estetiker og en drømmer, og kanskje en smule melankoliker. Hege forteller hvordan Hvalfangstmonumentet økte og økte i både størrelse og på budsjettet. Monumentet med båten steilende i en frådende fontene stod endelig ferdig i 1960. Den enorme fontenen spiller på de fire elementene stein, bronse, vann og skyer, og har blitt et hovedverk i moderne norsk skulpturhistorie. – Hvert år kom skipsreder Christensen hjem fra Florida. Han finansierte monumentet, og hvert år hadde pappa nye ideer som han presenterte. Christensen sa: Har jeg tatt fanden på ryggen, så får jeg bære han frem.

Debattskaperen Knut Steen har ofte vakt forargelse og debatt, helt fra det v irile minnesmerket over Rudolf Nilsen til rytterstatuen av Olav Kyrre. I forbindelse med Bergens 900-årsjubileum ble han nemlig plukket ut til å lage et minnesmerke over grunnleggeren Olav Kyrre. Lite visste Knut Steen om at dette skulle bli en 30 år lang debatt om statuens form og plassering. Han har vært utsatt for hets fra det bergenske folk som har skrevet sinte leserinnlegg og lange kronikker i avisene frem til avdukingen i 1998. – Pappa har fortalt at han en dag så på TV og noen bergensere ropte og pekte mot oss i TV-skjermen: Me vil ikkje ha han. Pappa sa: Nå flytter jeg, dette vil jeg ikke mer. Og han reiste til Iran og Hellas på et års studietur.

KANOEN og Knut Steen. Foto: Scanpix.

SANDEFJORD. Knut Steens paviljong i Midtåsen i Sandefjord. Foto: fra familiens arkiv.

Under oppholdet i Hellas i 1960-årene modellerte han en serie dansende små figurer i voks som senere ble støpt i bronse, der motivet er bevegelsen. Tidlig i 1970-årene arbeidet Steen også med grafikk, som blant annet illustrasjoner til bøker av Heinrich Böll og Harald Sverdrup. Da han flyttet til Italia i 1976, ble hans mange vakre marmorfigurer født, strippet ned til formen, der lyset like mye skaper formene som steinen. Her nede laget han også flere skulpturale dekorasjoner og relieffer i marmor som til Hurtigruten og andre cruiseskip, og verk som Oppgangssaga i fossen i Hønefoss og fontenen Fantastico i Bærum. – I 1971 tegnet pappa og laget grafikk til diktene Kjærlighet av Harald Sverdrup. En venn av pappa så tegningene og sa Knut, dette er jo i marmor, og tok han med til Italia. Der fant pappa sitt miljø med et hus og et studio, og fikk etter hvert assistenter, forteller Hege. Den neste mediedebatten om Knut Steens verker kom med hans skulptur av kong Olav 5. Den skulle egentlig stå på Rådhusplassen i Oslo. – Historien startet med at pappa besøkte ordfører Ditlev Simonsen for å høre om han hadde lyst til å finansiere Skihopperen til Holmenkollen. Ditlev sa at han ikke hadde mulighet til det, men han hadde penger til en konge. Kunne Knut lage en konge i stedet? Pappa var i tvil, men kom over en bok på et antikvariat der han så H.M. kong Olav vinke til folket. Han ville lage en folkekonge omkranset av folket sitt. Men det måtte også være noe majestetisk over han, han var jo ingen vanlig mann, forteller Hege om oppdraget fra Oslo kommune. Resultatet ble en åtte meter høy statue av kong Olav som Oslo kommune likevel ikke ønsket å kjøpe på grunn av statuens hevede høyre arm, som kunne minne om en romersk hilsen, eller enda verre, en fascistisk hilsen. Selv fremhevet Steen at det var denne posituren kong Olav var kjent for når han hilste folket. – Kommunen betalte oss to millioner kroner for 30 tonn stein og seks år av en eldre manns liv. Så ville de beholde den likevel, men da sa vi nei. De får den ikke, da begraver jeg den i Italia, sa pappa. Noen minutter etter at det ble offentliggjort at statuen ikke skulle reises, kom det en telefonstorm. Jeg gikk i pysjen til klokka fire. Et titalls personer ringte og viste interesse for statuen. Det ble Ola Braanaas i Gulen kommune som kjøpte den. Han ville lage et skulptursenter ute i havgapet i

SKILØPEREN. Knut Steen foran sin siste skulptur. Foto: Henrik Hetflaisz.

– Da Per Krohg så pappas tegninger, ble han stille og sa: Dette minner meg om Michelangelo, og det liker jeg.

Skjerjehamn. Der hilser kong Olav folket velkommen, sier en entusiastisk Hege over saken. Hun tørker opp smulene på asjetten fra croissanten og børster bort noen smuler fra den sorte dressjakken. – Man kan kanskje si at din far var forut for sin tid, i dag er jo verkene hans som tidløse å regne? – Ja, han var det. Han laget en modell til en skulptur på Bøler på 1960-tallet av en kvinne med et barn i hver hånd og en i magen med tittelen 4. Reaksjonen fra direktøren ved Samvirkelaget på Bøler var: Er dette kunst, dette da? Da han smykket ut blokkene på Ammerud, ble det også bråk. I dag er denne utsmykningen et symbol, og de som bor der, forteller hvilken blokk de bor i ut fra Knuts bilde på blokka. – Hva så han på som sitt hovedverk? Hege tenker. – Hans masterpiece er nok Aurora. – Hva er det med din fars verker, hva skiller dem ut? – De er fulle av sjel. Og håndverk, sødme og kjærlighet til faget. Jeg husket da flere anerkjente kunstnere kom inn i Kunstnerforbundet på pappas utstilling og brøt ut: Endelig, ekte KUNST! Pappa strippet alt ned til det enkleste, alt overflødig ble tatt bort. Og kun essensen stod igjen. Det skjønne.

6/2011

HENDER. Knut Steens hender som har fått marmor til å sveve og bronse til å synge. Foto: Hege Steen.

Disiplin De siste åtte årene har Hege bodd sammen med sin far i Italia. Hun tar frem bilder av en aldrende Knut Steen omgitt av venner, blomster, lys, marmor, hvite draperier, vin og ost og mat på dekorerte fat. Det gode liv og de gode samtalene. – Jeg hadde bodd 23 år i New York der jeg jobbet som blomsterdekoratør med egen butikk på Madison Avenue. Da jeg flyttet derfra, bestemte jeg meg for at pappa ikke lenger kunne være alene i Italia, og at jeg ville hjelpe han så han kunne fortsette sitt arbeid de siste årene av livet sitt. Da jeg kom ned til Italia, var det rett og slett kaos, men vi fikk til mange utstillinger i den perioden. Det var noe magisk å komme inn i pappas studio. Det var mye besøk, og folk elsket å diskutere med pappa. Han var så klok. Jeg skjønner egentlig ikke når han fikk tid til å jobbe, og han jobbet jo så utrolig treigt. Det var ganske frustrerende så sakte det gikk. Hege ler og rister på hodet. – Men han var utrolig disiplinert frem til det siste, noe som reddet han fra for mye alkohol i perioder. Han hadde et kall som kunstner. Han måtte skape. Klokka sju om morgenen kom han ut fra soverommet med nattpotten sin og sa ny dag, nye lodder og nye gevinster. Deretter jobbet han frem til lunsj klokka tolv som vi spiste på en restaurant. Alltid med hvit duk. Etter litt søvn jobbet han til sent på kvelden igjen. Men for et år siden gikk det ikke lenger. – Det var det vanskeligste valget jeg noen gang har tatt, å ta med pappa hjem til Norge. Når er nok nok, og hvem skal bestemme dette? Jeg glemmer aldri en gang jeg besøkte han på pleiehjemmet i Sandefjord. Han satt og så ut på husene utenfor, så ulikt sin elskede piazza og livet i Italia, omgitt av eldre mennesker som ikke ga han noe. Han sa til meg: Hege, ingen respekterer meg lenger. Jeg er ingenting her. Det er ingen atmosfære her. Han ville til det siste tilbake til Italia. I 2010 åpnet Knut Steens glasspaviljong med tolv marmorog fire bronseskulpturer i Midtåsen i Sandefjord, som etter en to års prosess har blitt et vidunderlig sted. 100

6/2011

HVALFANGSTMONUMENTET i Sandefjord med kranser fra begravelsen. Foto: Hege Steen.

– Etter mange år i New York har jeg lært at man må brette opp ermene og gjøre noe selv. Pappa ville ha steinen til å sveve, oppheve tyngdekraften. Jeg føler at han oppnådde det med paviljongen også. Man får nærmest gåsehud når man går inn her. Det er noe sakralt med bygget der naturen omslutter glassveggene. – Hvordan så han på seg selv som billedhugger? – Pappa var en ydmyk mann. Han var jo aldri fornøyd. Men da vi så på paviljongen, sa han til meg: Nå tror jeg min far ville vært stolt av meg. Hans far sa alltid: Pøh, hva er dette for noe? Pappa likte aldri å briljere, men foran paviljongen tror jeg at han følte en viss stolthet. Hun stopper opp og prøver å fange opp de siste croissant smulene på asjetten sin. – Jeg var i Italia da de ringte meg fra pleiehjemmet og fortalte at det gikk mot slutten. Dagen før han døde, sa han plutselig: Hege, i morgen lager vi en ti meter høy skihopperskulptur. Du må kjøpe inn papp på 100 ganger 70 centimeter til modellen! Det var rart å oppleve at ens far døde. Noe i meg ville at det skulle gå fort, men så ville jeg jo heller ikke at han skulle dø. – Hva vil skje med kunsten etter Knut Steen nå? Hege smiler oppgitt. Hun er midt i et arveoppgjør der ikke alle barna ønsker det samme. – Det er et stort livsverk igjen, og det må vi få til å leve videre for kommende generasjoner. Drømmen min er å få laget et Knut Steen galleri i Oslo og et i Italia som kan vise pappas kunst og ha utstillinger med mindre kjente skulptører fra Carrara. Det er så få steder der de får stille ut. Akkurat nå prøver jeg å få oversikten over alle verkene og det han har skapt. Hun viser et bilde av sin fars foldede hender med en blomst på dødsleiet. Hendene som har skapt og kjempet den umulige kampen med å få marmor til å sveve. Et annet foto viser kisten. På toppen har Hege lagt sin fars hvite hatt. En maestro er død. Og Aurora lever videre. ■

Tone Dietrichson

Kontakt: tonedie@tele2.no - tlf 918 28 325 www.tonedietrichson.com

Jørleif Uthaug (1911–1990)

Form, rytme og dynamikk Billedkunstneren Jørleif Uthaug ville ha fylt 100 år den 3. august i år. Jubileet har hittil i år vært feiret med bokutgivelse, film og tre utstillinger. Utstillingene fant sted i Nordnorsk Kunstmuseum, Ørland Kultursenter og Galleri KS i Tønsberg.

Foto: Morten Krogvold

Tekst Tone Klev Furnes / Foto ©Geir Uthaug

Jørleif Uthaug har en særstilling i norsk kunst. Det bekreftes gjennom hans store produksjon innen tegning, maleri, grafikk og skulptur, ved hans originalitet og kunstneriske og håndverksmessige dyktighet, og ikke minst gjennom hele 40 offentlige monumentaloppdrag. Som tegner og maler i et figurativt formspråk fra midten av 1940-årene, tok han etter målrettet eksperimentering ved begynnelsen av 1960-årene for alvor del i utviklingen av det non-figurative formspråket i Norge. Slik regnes han også som en av modernismens fremste banebrytere i Norge etter krigen. Jørleif Uthaug ble født 3. august 1911 på Ørland og døde 25. august 1990 i Oslo. Han vokste opp i Trondheim. Han viste 102

6/2011

tidlig anlegg og interesse for tegning, og hans kunstneriske utdanning startet ved Trondhjem tekniske fagskole i 1932. I årene 1934–1935 var han elev ved Harald K. Stabells tegneskole, etterfulgt av Trondhjem tekniske mellomskole i 1936. Han flyttet til Oslo i 1936 hvor han fikk en rekke oppdrag innen reklametegning, vindusutstillinger og varemesser. Han ønsket inderlig å bli maler. I krigsårene 1941–1943 studerte han derfor ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og Det illegale kunstakademi under Per Krohg og Axel Revold. Utdanningen ble avsluttet av studier ved Statens kunstakademi under Jean Heiberg i 1945–1947.

tidlige verk av fargesterke figurkomposisjoner og en kubistisk flatebehandling. På 1940- og 1950-tallet arbeidet Jørleif Uthaug innen flere kunstneriske uttrykk, teknikker og materialer. Hans store dyktighet innen tegning førte til en rekke oppdrag for blant andre Norges Varemesse, både her hjemme og i Buenos Aires, Chicago, Milano og New York. Allerede i 1945 debuterte Uthaug på Statens høstutstilling, og i 1949 holdt han sin første separatutstilling i Trondhjem Kunstforening. Allerede på dette tidspunktet ble bildenes fargerikdom og effektfullhet fremholdt, og Arbeiderbladets kritiker, Arve Moen, karakteriserte i 1955 kunstneren som robust, praktglad, primitiv og raffinert etter utstillingen i Galleri Moderne i Oslo. Med slike bekreftelser på det kunstneriske nivå og et personlig uttrykk videreførte Uthaug sitt kunstneriske virke til nå også å gjelde relieffer og veggutsmykninger. En stadig eksperimentering med nye materialer og teknikker førte arbeidet mot skulptural form rundt 1960. Denne tiden var preget av en ny epoke i norsk skulptur der et abstrakt formspråk eksisterte ved siden av rent figurative uttrykk. Betegnelsen modernisme benyttes gjerne om 1900-tallets abstrakte kunst som ikke direkte gjengir den ytre virkelighet. Det non-figurative billedinnholdet vant frem i Europa og USA etter andre verdenskrig. Modernismens skulptur i Norge vises likevel tidligst gjennom Åse Texmon Ryghs arbeider fra 1952 der form og overflatebehandling dominerer uttrykket. Arnold Haukeland markerte seg som en markant skikkelse i norsk skulptur i årene 1960–1970 og forbindes med sine monumentale skulpturer i et abstrakt og abstrahert formspråk.

Tidlige arbeidsår Den anerkjente forfatteren Geir Uthaug har skrevet bok om sin far: På vei mot form. Jørleif Uthaug – et portrett (2011). Utgivelsen utfyller Øistein Parmanns bok om kunstneren Jørleif Uthaug. Robust, Praktglad, Primitiv, Raffinert fra 1981. I tillegg til en fyldig og samtidig detaljert gjennomgang av farens kunstneriske utvikling fra 1940-årene og frem til siste leveår, 1990, makter Geir Uthaug å gi et både vakkert, vart og sterkt nærbilde av mennesket og kunstneren Jørleif Uthaug. Jørleif Uthaug var en mann med klare og sterke ambisjoner for sitt kunstneriske virke, og man fornemmer hans iver, engasjement, svette, mot og ofte kamp for å nå sine mål. Jørleif Uthaug lot seg inspirere av samtidige kunstnere som Kai Fjell, Rolf Nesch og Sigurd Winge. Derfor kjennetegnes også

Mot tredimensjonal form 1950-årene var preget av Jørleif Uthaugs eksperimentering og utforsking av materialbilder og relieffer. Det resulterte i en rekke utsmykningsoppdrag, både for offentlige bygg og skoler, deriblant Ris skole (1953) og Krøderen skole (1958). I tillegg til maleriet arbeidet han nå med materialer som glass, stein, tre og i særlig grad kobber og messing. Det er nettopp kobber og messing som leder ham frem mot tredimensjonal form. Da Uthaug stilte ut relieffer i galleri Paletten i 1958, ble han rost for nyskaping og personlig uttrykk: (…) Her har han funnet et materiale som ligger godt til rette for ham. Det er flere før ham som har gått den vanskelige vei. (…) Jørleif Uthaug har her tatt skrittet fullt ut og kastet seg over dette gjenstridige, men fascinerende materiale. Det 30 kvadratmeter store relieffet til Troms fylkesbygg, Mennesker på strand, ble til i årene 1958–1961. Tematisk kretser verket om ulike sider ved familielivet, og det kan tolkes som en hyllest til naturen og livet. Arbeidet består av hele 52 figurer montert på en bakgrunn av kobber. Figurene er skåret ut i tre, og materialene metall, glass, kork, stein, drivved og netting er benyttet til å gi verket form og uttrykk. Arbeidet regnes som et av hans hovedverker, og det kan også ses på som en markering av overgangen til arbeidet med rundskulptur. Med skulpturen Justitia (1963) til Drammen Tinghus’ fasade er Uthaug med ett nærmere realiseringen av tredimensjonal form. På hamrede kobberplater gjengis rettferdighetens gudinne, Justitia, fremstilt på klassisk vis, med vekt og sverd. Verket synes å ha et sterkt preg av å være et relieff idet arbeidet er tilpasset arkitekturen, men i og med at det er frigjort fra veggen bak, kan det også ses på som rundskulptur, fordi den ikke underordner seg bygningens materialer og 6/2011

103

Mennesker på en strand, 30 kvm veggrelieff i glassmosaikk og kobber, Troms fylkeshus, 1961. Foto: Lars Åke Andersen.

mfitrite, Bølgen og sjøfuglene, 4 meter høy stålskulptur, A Porsgrunn, 1985, regnes som et av Uthaugs hovedverk. Ekspansjon, Mandals rådhus, 1977. Begge foto: Geir Uthaug.

former. Uthaug eksperimenterte videre innen skulpturens mange uttrykksmuligheter, for eksempel slik den kunne settes sammen av forskjellige metallstykker, blant annet objets trouvés. Han videreutdannet seg så innen sveising, henholdsvis ved Statens teknologiske institutt (1961–62) og ved Norges sveiseskole (1974). I 1963 viste han arbeider i jern på utstillingen i Galleri KB (Kaare Berntsen) i Oslo. Slik beskrev Uthaug sin fascinasjon for dette metallet og for sin visjon for det skulpturale arbeidet: Jeg er opptatt av det 3-dimensjonale og av rommet – the Space – den atmosfære som skulptur må ha, enten man arbeider på det abstrakte plan eller på det figurative (…) – sette formelementene sammen i ekspanderende konstellasjoner og la dem fange rom, innta rommet, som skulptur. Av en rekke store utstillinger både her hjemme og ute må utstillingen Jørleif Uthaug – Norwegian painter and sculptor i The Laying Art Gallery i Newcastle i 1964 her nevnes. Den respektfulle kritikken han mottok for sine verk, malerier og jernskulpturer i abstrakt formspråk var en seier. Kritikeren, Edward Scott Dobson fra Evening Cronicle, fullroste Uthaug for dristighet og nyskaping, blant annet: His work is full of authority. Suksessen i utlandet fortsatte, og med utstillingen i Vincent Price Gallery i Chicago i 1968 nådde karrieren et foreløpig høydepunkt. Utstillingen, som bestod av jernskulpturer og dekorative relieffer, fikk stor oppmerksomhet og solgte svært bra. Møte med kunstsamlere, god mediedekning og hele tre tv-reportasjer befestet ytterligere hans posisjon som en lovende og spennende kunstner. Fra de mindre, abstrakte arbeider i sveiset jern i 1960-årene utførte Jørleif Uthaug fra 1970-årene en rekke større og enda mer ekspressivt omfattende skulpturer, gjerne kraftfulle former i bevegelse, som Ekspansjon (1977) i Mandal.

Ekspansjon – byen og kunsten Ekspansjon er beskrevet som en kontemplativ form. Skulpturen er plassert i borggården foran rådhuset i Mandal. Det var byarkitekt Halvdan Wendt som ga Jørleif Uthaug i oppdrag å lage 104

6/2011

skulpturen, som skulle være en gave til Mandal by fra Mandal Bys Vel ved deres jubileum i 1977. Som en symfoni i stål, plassert i byens sentrum og bare et steinkast fra Gustav Vigelands byste av Amaldus Nielsen på Amaldus Nielsens plass, bidrar Ekspansjon til å understreke forestillingen om Mandal som kunstby. Skulpturen bygger bro mellom den eldre og nye kunst i byens offentlige rom. I motsetning til den horisontalt avgrensede Vital Movement skapt fem år tidligere, er Ekspansjon i kraftfull bevegelse, der skulpturens retninger synes å dra opp og ut. Ekspansjon er en abstrakt skulptur, materialet er syrefast stål, og hovedformen er en ring som gjennombores av sterke, vibrerende stråler. Jørleif Uthaug uttalte blant annet at ringen kunne tolkes som byen, det lukkede samfunn, mens formene som sprenger seg vei innenfor, symboliserer de ekspansive kreftene. I en slik sammenheng er det interessant å trekke opp de kunsthistoriske linjer som er så uløselig knyttet an til byen Mandal som store kunstneres fødeby. For innen en 60-års periode, fra 1814 til 1875, ble fem store kunstnere født i Mandal: Adolph Tidemand født 1814, Olaf Isaachsen født 1835, Amaldus Nielsen født 1838, Gustav Vigeland født 1869 og Emanuel Vigeland født 1875. Om Jørleif Uthaugs idé bak Ekspansjon, og hans ovenfor siterte uttalelse omkring ringen og byen, omfattet assosiasjoner til denne byens store kunsthistorie, vet vi ikke, men hans uttalelse passer i alle fall svært godt for byen, som også omtales som sjøfartsby med all den ekspansjon innen byutvikling som det førte med seg. Hovedideen var nok likevel for kunstneren først og fremst å la skulpturen fange rommet, innta rommet, som skulptur. Jørleif Uthaugs videre skulpturelle utvikling omfattet større komposisjoner innen ren abstrakt form, men også verk bestående av figurative elementer. I det særegne og vakre maritime stålverket i Porsgrunn kommune Amfitrite, bølgen og sjøfuglene (1985) fører han de to stilartene sammen i en spenningsfylt og ekspressiv komposisjon av bevegelse. Her er havfuglen igjen til stede i hans billedverden, slik den hadde vært hele livet, fra ungdoms tiden hjemme i Trondheim, i de tidligste skissebøkene hans og

i senere verk i ulike materialer og teknikker. Motivet havfugl var kan hende for ham et symbol på eget liv, på kamp, på utfart, og ikke minst: fabulerende tankeflukt og svev, samt en dyktighet i det å fange det essensielle. Jørleif Uthaug har slik befestet sin posisjon som pioner og en av de viktigste representanter for den moderne skulpturs utvikling i Norge. ■ Kilder: Aamold, Svein: Jørleif Uthaug, Norsk biografisk leksikon, Oslo, 2005. Parmann, Øistein: Jørleif Uthaug: robust, praktglad, primitiv, raffinert, Oslo, 1981. Uthaug, Geir: På vei mot form. Jørleif Uthaug – et portrett, Oslo, 2011. Norsk kunstnerleksikon, Oslo, 1986.

Jørleif Uthaug (1911–1990) Jørleif Uthaugs viktigste monumentaloppdrag: • Mennesker på en strand, Troms fylkesbygg, 1961. • Justitia, Drammen tinghus, 1963. • Skulptural Front, Godlia, Oslo, 1970. • Vital Movement, Detroit, USA, 1972. • Ekspansjon, Mandal rådhus, 1977. • Hellebard, Sogn, Oslo, 1980. • Amfitrite, Bølgen og sjøfuglene, Porsgrunn, 1985. De viktigste utstillingene: • Galleri Per, Oslo, debut med malerier, 1949. • Galleri KB, Oslo, 1963. • The Laying Art Gallery, England, 1964. • Trondheim Kunstforening, 1967. • Vincent Price Gallery, Chicago, 1967. • Kunstnernes Hus, 1981. • F15, Jeløya, retrospektiv utstilling, 1981. Innkjøpt av: • Nasjonalmuseet, Norsk kulturråd, British Museum, The Laying Art Gallery and Museum, Nordnorsk Kunstmuseum, DnB nor og private samlinger i inn- og utland.

6/2011

105

Herman Hebler – grafikkens forkjemper i Norge

Herman Hebler var grunnleggeren av Den norske internasjonale grafikkbiennalen/triennalen i Fredrikstad. Han ville gjøre Fredrikstad til grafikkens høyborg. Hebler ville vært 100 år i år.

Tekst / Foto Toril S. Kojan

FREDRIKSTAD (KUNST): I løpet av jubileumsåret 2011 har Ulla Hebler arrangert flere utstillinger med Heblers arbeider, og nettopp nå henger en tegneutstilling oppe i lokalene i Skolegaten i Fredrikstad. KUNST besøker Ulla Hebler, Herman Heblers enke og trofaste hustru gjennom 42 år. Selve jubileumsutstillingen foregikk på Solli Brug i forbindelse med 100-årsdagen, men det ble også en stor visning i ØKS (Østfold Kunstnersenter) som stilte hele huset sitt til disposisjon. – De var utrolig positive og ville ha så store verk som mulig. På begge utstillingene viste vi malerier, grafikk og objekter. I ØKS 106

6/2011

viste vi også fire store relieffer. Det ble så flott! Bare synd at ikke Herman fikk se det, sier hun litt trist.

Grafikkens forkjemper i Norge Herman Hebler har markert seg som en av pionerene innen serigrafi- eller silketrykkteknikken i Norge, og han er grunnleggeren av Den norske internasjonale grafikkbiennalen/triennalen i Fredrikstad. Herman Hebler ble født i Fredrikstad 23. september 1911. Av norsk mor og tysk far. Hebler slo relativt sent igjennom som kunstner; først i 1958 holdt han sin første separatutstilling, i kunstforeningen i hjemby-

Hebler arbeidet siden begynnelsen av 1950-årene innenfor et abstrakt formspråk, som fra 1960-årene gikk i retning av stadig større konsentrasjon om store, enkle, geometriske former og klare og presist avgrensede fargeflater. Han har konsekvent holdt seg til et konkret eller konstruktivistisk billedspråk.

en Fredrikstad. Sin kunstfaglige utdannelse fikk han ved Fachhochschule i Essen 1937–1939 og etter krigen på Bjarne Engebrets malerskole i Oslo 1947–1948. Allerede tidlig i sin karriere begynte han å orientere seg mot internasjonale kunstmiljøer, blant annet ved medlemskap i foreninger for grafikk, og han deltok på større grafikkmønstringer verden over i 1950- og 1960-årene. Han deltok på Høstutstillingen fra 1963 og helt til 1989. Foruten å arbeide med maleri og mosaikk var Hebler allerede tidlig i 1950-årene opptatt av silketrykket eller serigrafiet, som var relativt nytt som kunstnerisk teknikk på denne tiden. Han hadde nærmest på egen hånd tilegnet seg teknikken, og han regnes som en av pionerene på dette feltet i Norge. I motsetning til de fleste norske kunstnerkolleger som prøvde ut silketrykkteknikken i begynnelsen av 1950-årene, men oppgav den, holdt Hebler konsekvent fast ved serigrafiet og utviklet teknikken videre.

Nordens største senter for grafikk Ulla Hebler har tatt vel imot meg. En kanne kaffe står klar på bordet, samt muffins, men da jeg sier at jeg ikke drikker kaffe, men te, blir hun glad og sier at det gjør ikke hun heller! Så da lager hun en kanne te til oss. Hun har sølvgrått hår i en moderne frisyre, er ungdommelig kledd og ser langt yngre ut enn hennes år skulle tilsi. Herman Heblers navn er uløselig knyttet til Den norske internasjonale grafikkbiennalen i Fredrikstad. Hans store mål var å gjøre Fredrikstad til Nordens største senter for grafikk. Ulla Hebler forteller at det startet tidlig på 1960-tallet. Han ble antatt på grafikktriennalen i Grenchen i Sveits, hvor han da fikk mange gode internasjonale kontakter. Han møtte kunstnere fra 10–12 forskjellige land. Mange av disse ble senere invitert til å stille ut i Fredrikstad. – I 1967 laget vi den første internasjonale utstillingen. Den fant sted i overlyssalen i Biblioteket. Det var ikke mange som kjente til utenlandsk kunst her i Fredrikstad på den tiden. Vi tenkte at vi da kunne overbevise kommunen om at det ville la seg gjøre å skape en grafikkbiennale i Fredrikstad. – Hvordan gikk det? – Det tok lang tid. Ordføreren var positiv til prosjektet, men det var mye frem og tilbake. Da det hadde gått fire år, sa vi at nå måtte det skje noe. Hvis ikke går vi til Moss. Der var de mye mer åpne for kunst. Men da ble det fart i sakene, og vi fikk grønt lys. Men det var mye arbeid. Hadde de visst hva det skulle innebære, hadde de nok ikke satt i gang. Men slik er det med de fleste gründere, ingen ting kommer gratis uten hardt og mye arbeid. De fikk god støtte fra Utenriksdepartementet og Kulturdeparte mentet i Oslo, og kommunen stilte opp både med lokaler og arrangementer for biennaledeltakerne. Den første biennalen så dagens lys i 1972. Det ble en formidabel suksess. De solgte masse bilder, og slik var det hver gang. – I 1978 solgte vi grafikk for 1 million kroner! Herman hadde et godt blikk for god kunst, fortsetter Ulla. – Han så hvilke kunstnere som hadde potensial. Disse ble løftet opp og frem, og det var en stigning hvert år. Juryen var alltid internasjonal og besto både av utøvende grafikere og kunsthistorikere, utenlandske og norske. Vi skiftet jury ved hver biennale. Selve prisjuryen var alltid hemmelig, den ble først presentert på biennalen. – Herman var også med i mange juryer i utlandet. Dette var interessante opplevelser, og Herman lærte mye om andre kulturer og deres kunstnere ved disse anledningene, sier Ulla, og jeg fornemmer at her ligger det noe mellom linjene. Biennale ble triennale Arbeidet med biennalene tok på. De var bare to, og Ulla hadde i tillegg jobb som operasjonssykepleier ved St. Josephs Hospital. Hun forteller at hver dag når hun kom hjem, var Herman utålmodig etter at hun skulle gjøre arbeid for biennalen. Ofte holdt de på til langt over midnatt, forteller hun, og når det var utstillinger, ble klokken ofte fire på morgenen. – Så i 1976 sluttet jeg på sykehuset til fordel for Grafikk biennalen. Det ble for mye. Så da fortsatte vi som et team. Jeg ble etter hvert utstillingsleder. Herman var veldig flink og tålmodig til 6/2011

107

Bil

nstkata l Ku

r for salg i de

en og

å lære meg om kunst og kunstnerne, komposisjon og elementer innen grafikken. Det var spennende, for jeg var veldig interessert i kunst i utgangspunktet, helt fra tenårene. Biennalene vokste, og Fredrikstad ble virkelig et senter for grafikk. De hadde gode kontakter og samarbeidspartnere, mange kjente stiftelser lånte dem kunst av store og kjente kunstnere. – Vi fikk veldig mye flott kunst. Vi bare skrev brev til for eksempel Fondation Maeght, og fikk alltid positivt svar. Ambassadene var ofte inne i bildet og var en god støtte for oss. Vi hadde grafikk fra kunstnere som Miró, Hockney, Lichtenstein og Rauschenberg for å nevne noen. Og vi fikk alltid skryt for god behandling av kunsten. Den skulle jo tross alt pakkes opp og ned, sendes tilbake og være i god behold. Åh, det var masse arbeid, sukker hun og tenker tilbake. – Så i 1989 gikk vi over til triennaler. Vi hadde jo ingen ansatte.

Romantisk og sta Hvordan Ulla og Herman Hebler traff hverandre, er en romantisk historie. Ulla var vokst opp i et strengt og katolsk hjem i Münster i Tyskland, og som nevnt utdannet hun seg til operasjonssykepleier på Raphaels klinikk i hjembyen. Sammen med en kollega kom hun i 1962 første gang til Fredrikstad for å arbeide på St. Josephs Hospital der. – Hver fredag og søndag gikk vi til katolsk messe. Plutselig så jeg Herman. Han kom hver søndag. Men så begynte han å komme også på fredager. En dag snakket han til oss, han hilste ærbødig, og jeg tenkte: Hvem er denne spennende mannen? Han så flott ut. Han inviterte oss hjem til seg i Gamlebyen. Det var første gang jeg traff en virkelig kunstner, og jeg som var så interessert i kunst! Jeg hadde savnet det her i Norge. Herman hadde også med seg en venn, så vi var fire. Jeg husker det godt, minnes hun. Det var virkelig spennende. Herman laget mat til oss, vi hadde fire gafler, og bare en kniv. Den gikk på rundgang. Vin fikk vi også. Per, som Hermans venn het, sa at Ulla blir nok her i Norge. – Og det ble du? – Ja og nei. Jeg reiste tilbake i 1963, på grunn av fars helse. Herman kunne ikke forstå at jeg kunne reise tilbake, men familien betydde veldig mye for meg. Etter kort tid dro Herman på besøk til Ulla i Tyskland. Han ble presentert for foreldrene. Moren var vilt begeistret, mens faren var mer skeptisk. Hvilke hensikter har denne mannen med deg? ville han vite. Herman reiste så tilbake til Fredrikstad. – I 1964 reiste jeg til Norge på ferie, og Herman og jeg dro til Tisle. Følelsene blomstret. Herman var forelsket fra første øyeblikk, fortalte han meg, mens jeg trengte litt mer tid. – Han var jo mye eldre enn deg? – Ja, han var 26 år eldre, men det syntes ikke på ham. Jeg trodde han var 38 da han faktisk var 54. Bare syv år eldre enn 108

6/2011

min mor. Etter ferien reiste jeg igjen tilbake til Tyskland. Herman kom etter og bodde hos oss i mange måneder før han til slutt tok mot til seg og fridde. Far samtykket, og i 1965 giftet vi oss. Herman fikk meg alltid til å føle meg trygg, han var seriøs og hardt arbeidende, idérik og fascinerende. Han trodde at vi bare kunne gifte oss på enkelt vis, men da satte jeg foten ned. Dette skulle gjøres ordentlig. Og slik ble det, smiler hun ved minnene. Og siden har jeg vært her. Det har vært et fint liv. Herman Hebler var kjent som en stri og sta person. Men det må man kanskje være om man skal få til noe. Etter hvert trengte triennalen nye lokaler, og de fikk et flott lokale på Øra, i et industriområde. – Dette lokalet var flott, men litt ømfintlig for vann. Vi holdt hovedutstillingene der, men i 1999 var det mye dårlig vær, og en dårlig høst, som medførte at vann og kloakk rant inn i kjelleren og utstillingslokalene, midt i julen. Heldigvis var Grand Prix-vinneren utstilt i vårt lille galleri i Gamlebyen. – Vi måtte klare oss selv, fikk vi høre. Da så vi på hverandre og sa: Nok er nok. Nå er det slutt. Så i 2000 satte vi strek. Samtidig mente kommunen at de hadde krav på den store samlingen. Vi hadde jo samlet grafikk til et museum og hadde så mye på plass, men vi trengte hjelp. Departementet stilte seg bak oss, men Fredrikstad kommune ville ikke. Til slutt ga vi dem prisvinnerbildene, 112 til sammen. Hvor de er nå, vites ikke. De har dessverre ikke fått noe permanent sted. I 2002 fikk vi endelig et brev fra kommunen hvor de sier at de gir avkall på samlingen. – Er du bitter? – Jeg er nok litt bitter på Hermans vegne. Han ville jo bare ha et permanent sted for den store samlingen og at Fredrikstad skulle bli Skandinavias høyborg for grafikk. At de ikke skjønte det, er trist.

Arbeidet til det siste Herman Hebler var aktiv like til det siste. Etter at triennale arbeidet var over, arbeidet han natt og dag med egen kunst. Endelig kunne han vie seg til sitt eget. Han var 90 år! – De siste seks årene var helt utrolige, forteller Ulla. Han sto opp og begynte å arbeide klokken 01. Tankene han hadde om natten, satte han på papiret om dagen. Han arbeidet helt til det siste. Sommeren 2007 hadde han en separatutstilling på Hvaler, Kunstgaten, og senere samme sommer hadde han en utstilling i Sarpsborg, hvor han var på åpningen den 29. juli i forbindelse med Olavsdagene. Det var den siste. I august sovnet han stille inn. Noen få dager før han fylte 96 år. – Vi var gift i 42 år. Det er et stort savn etter ham, vi var et veldig tett par. Vi var der for hverandre hele tiden. Det var en fin måte å leve på. ■

Thorstein Rittun Du finner bilder av kunstneren i følgende gallerier; Kunstnerforbundet  Galleri D40  Galleri Oddvar Olsen  Gulden Kunstverk  Galleri Osebro Galleri BI-Z  Galleri Amare  Galleri Modern Art  Galleri Krane  Fineart // Kunstklubben

Kunstnerhjem og atelier

Ekteparet Oddbjørn Stølen og Sidsel Grøtter i spisestuen med bilder på veggene som er samlet gjennom et langt liv.

Kunstnerrede i Bygdøy allé Grafiker og maler Oddbjørn Stølen (74) og billedhugger Sidsel Grøtter (66) har ingen reisevei til jobben. De har hvert sitt atelier i hver sin stue og møtes til lunsj i spisestuen. Bilder fra eget kunstnerskap og fra kunstnervenner henger tett i tett på veggene i den klassiske Frogner-boligen. Nå er de aktuelle med juleutstilling i Moss Kunstforening. Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas

frogner (KUNST): Det er bokstavelig talt høyt under taket i den 210 kvadratmeter store byleiligheten fra 1914, i art nouveau-stil. Og ikke minst nok av boltreplass til to aktive kunstnere som har bodd og arbeidet sammen de siste 11 årene. De traff hverandre sent i livet, gjennom en felles kunstnervenn, og giftet seg et knapt år etter sitt første møte. – Vi lever det samme livet vi har levd før. Begge jobber mye, og vi liker å være sosiale når vi tar fri. Brikkene falt helt naturlig på plass da vi møttes. Vi er litt sære begge to, men vi godtar hverandre, sier Sidsel Grøtter med et varmt smil. – Jeg er natteravn og morgenfugl. Oddbjørn blir tidlig trøtt og står sent opp. Oddbjørn Stølen, som har en lang og suksessrik karriere som billedkunstner, kjøpte den klassiske byleiligheten for 28 år siden 110

6/2011

av en advokat. Eiendommen var da så nedslitt at det var ingen andre enn Stølen som bød på den, til langt under takst. Det første han gjorde da alle formaliteter rundt overtagelsen var et faktum, var å bestille en container for å kaste ut alt gammelt skrot. Etter flere strøk med hvitmaling av vegger og kritting av tak ble boligen nesten like god som ny. Alle klassiske detaljer, som bredt listverk, rosetter og stukkatur samt doble vinduer er pietetsfullt beholdt og bevart. Da Sidsel Grøtter flyttet inn, ble malerkosten svingt på ny, også på gulv, dører og skap. I tillegg til billedhuggerutdanning fra Danmark har hun utdanning i klassisk dekorasjonsmalerteknikk. Tidligere drev hun også eget dekorasjonsmalerverksted på Grünerløkka. På gulvet i hallen og i den ene stuen har hun malt sirlig rutemønster som ved første øyekast kan se ut som et flislagt gulv. Flere lag med lakk over rutemøn-

Tårnet, Oddbjørn Stølen, etsning, 25 x 14 cm. Gulvet i den ene stuen og i hallen er malt med presise dekorstrøk av Sidsel Grøtter.

Miniatyr skulpturene til Sidsel Grøtter lager hun på bestilling.

steret med sjablonger gjør at malingen holder seg godt, og ikke blir tråkket vekk. Også på dører og skap i boligen har hun svingt malerpenselen med presise dekorasjonsstrøk. Ekteparet oppholder seg store deler av dagen i hvert sitt atelier. – Ofte har vi så mye å gjøre at ingen av oss har tid til å snakke med hverandre før vi har lunsj, sier Sidsel Grøtter. – Når vi lunsjer, er det som regel Oddbjørn som lager maten. Selv liker jeg best å kokkelere når vi har middagsselskaper.

Stiller ut sammen – Nå jobber vi med en ny utstilling i Moss Kunstforening, der vi skal stille ut nye arbeider sammen. Jeg holder på å lage en samling av miniatyrskulpturer som skal presenteres der i tillegg til ny Stølen-grafikk, sier Grøtter. Sidsel lager små skulpturer av leire som hun brenner i en keramikkovn. Hun skal også lage flere varianter som står på sokkel av granitt fra Himalaya, som er slipt i India. Nylig har hun vært to måneder i Thailand der hun har studert miniatyrskulpturteknikken. Kunstneren lager også miniatyrskulpturer rett fra fotografier. Hun har et meget skarpt blikk for detaljer, og hender som arbeider presist og kvikt. Det er imponerende å se henne i aksjon med hendene sine, der hun på noen få blunk fanger inn karakteren i et ansikt. For noen få tusenlapper former hun små skulpturer på bestilling, som jo kan være en original gave til kjæresten, samboeren eller ektefellen. Tidligere drev Grøtter keramikkverksted i København, der hun lagde UNIKA-produkter. – Jeg liker den danske være- og levemåten, sier Grøtter. Danskene er frilynte, og nordmenn litt tregere. Det er høyt under taket hos det danske folk. De er langt mer direkte enn oss, mener Grøtter. Egen trykkpresse – Jeg lager i hovedsak akvatintgrafikk, sier Oddbjørn Stølen. – Bildene trykkes på en tysk Neckartenzlingen-presse, som jeg kjøpte i 1980 for 42 000 kroner. Trykkpressa står i atelieret

og fungerer som den fineste fiolin, som kan vare til evig tid. Jeg har også trykket mye grafikk i København når opplagene har vært store, men sjelden mer enn 60 eksemplarer av hvert trykk. – På 1970-tallet var grafikk svært populært. Jeg solgte alt jeg lagde. På 1980-tallet stoppet markedet opp. Etter utdanning på Kunst- og håndverksskolen i Oslo dro jeg til Paris på 1960-tallet, i to år, på fransk statsstipend, for å få innføring i grafikk. Jeg tilhører en generasjon der debatten om figurasjon versus nonfigurasjon dominerte den lokale norske agendaen. Selv er Stølen mest opptatt av å bygge opp et visuelt språk i bildene sine som er en kombinasjon av å konstruere og dekonstruere motivet. 74-åringen har gjennom et langt kunstnerliv dyrket et nyromantisk billedspråk, særlig i hans malerier med inspirasjon fra malerne Sohlberg, Holmboe og Astrup. I hans akvareller og akvatinter blir de realistiske detaljene formidlet med et drømmeaktig og surrealistisk formspråk. Hans uttrykk er også abstrakt og nært knyttet til modernismen. I akvatint etsingene er han spontan og malerisk i uttrykket. Han tar ofte utgangspunkt i bestemte gjenstander og naturformasjoner, uten at vi kan identifisere dem nøyaktig. Stiliserte brokker av bølgeformer, lys, klipper, furutrær og andre naturformer går ofte igjen i hans visuelle språk. Variasjoner i uttrykket kommer frem ved å leke med former, linjer og rytmer. Noe som gir hans verker et musikalsk preg. Stølen er svært musikalsk og spiller flere instrumenter, blant annet piano. Rett som det er setter han seg ned og spiller et stykke på pianoet i stuen, og da kan det også hende at han får inspirasjon til å komponere nye bilder. Stølen har en kontrollert spontanitet i sine verker, og har en høy stjerne i fagmiljøet. På 1980-tallet fikk han tilbud om å være gjesteprofessor på Kunstakademiet i grafikk.

Gjestfritt og raust Mange av bildene på veggene i den rommelige leiligheten har ekteparet fått eller arvet. Kunstnerekteparet er sosiale og liker å være omgitt av venner og familie. De har to barn hver fra tidligere forhold. To gutter og to jenter, og fire barnebarn. Alle er gode venner og feirer julaften i byboligen. Da pyntes jule6/2011

111

treet med levende lys, og rundt middagsbordet kan de være opp mot 17 personer. Ekteparet liker også å reise og drar aller helst til Paris for å hente inspirasjon. – Vi har det alltid gøy på reiser sammen, vi liker å være sammen og oppleve nye ting. Når de ikke er i byleiligheten i Oslo eller på reise, drar de på hytta, som ligger en mil utenfor Sandefjord. Stølen fikk tak i hytta for 50 år siden med strandtomt, rett før strandloven kom. Landskapet rundt hytta har gitt han mye inspirasjon. – Min mann er svært disiplinert og nøyaktig når han lager bilder, enten det er grafikk, maleri eller akvareller. Han jobber hardt og målrettet, og det må jo til for å ha gjennomført over 100 separatutstillinger så langt, sier Sidsel Grøtter. – Det beste ved å være to kunstnere under samme tak er at vi kan utveksle konstruktiv kritikk om arbeidet vårt. Og det finnes jo ingen konkurranse oss imellom. ■ 1. I hallen har kunstnerekteparet en hel vegg med Odd Nerdrum-grafikk. 2. Sidsel Grøtter i atelieret. 3. Oddbjørn Stølen i atelieret. 4. I spisestuen har Sidsel snekret en sofa der gjestene kan hvile ut etter middagen.

Bil

en og

ODDBJØRN STØLEN (f. 1937)

nstkata l Ku

r for salg i de

Utdanning: • Statens håndverks- og kunstindustriskole, 1957–1960. • Atelier Friedlaender i Paris, 1964–1965. • Atelier 17 i Paris, 1965–1966. Utstillinger i utvalg: • Over 100 separatutstillinger siden sin debut i Oslo Kunstforening i 1966.

Bil

Utdanning: • Statens håndverks- og kunstindustriskole. • Statens kunstakademi i Oslo og København, skulptur under Per Palle Storm og Gottfred Eickhoff. • Videreutdanning i dekormaling hos Simonetta Saenger. Utstillinger i utvalg: • Galleri 83, Strømstad, Steinkjer, 2003. • Elverum Kunstforening, 2006. • Galleri Albin Upp, Oslo, 2007. • Galleri A, Oslo, 2010. • Moss Kunstforening, 2011. Annet: • Har arbeidet som dekorasjonsmaler fra 1995. Arbeidet to år på en møbelbedrift i Østerdalen. Malt og dekorert Restaurant Bekkestuene, Kaffistuggu Røros og Sportskafeen Ullevål Stadion. • Arbeider nå fra eget atelier i Bygdøy allè med småskulpturer og dekorative arbeider.

112

6/2011

nstkata l Ku

SIDSEL GRØTTER (f. 1945)

r for salg i de

en og

Innkjøpt i utvalg: • Nasjonalmuseet. • Riksgalleriet. • Norsk kulturråd. • Representert i en rekke faste samlinger i Norge.

post@janbaker.no

JAN BAKER

KUNSTANMELDELSER Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle utstillinger til KUNST.

Forfriskende fornyelse HVA: Kunsthåndverk 2011 HVOR: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Kunstindustrimuseet, Oslo NÅR: 18/9–11/12 2011

Kunsthåndverkerne bekrefter sin vitalitet når de med årets mønstring åpner for kunstnere og andre som ikke definerer seg som håndverkere. Norske Kunsthåndverkeres årsutstilling er en årviss parallell til billedkunstnernes Høstutstilling. Ofte synes jeg kunsthåndverkerne kommer best ut av duellen. Én grunn kan ligge i gode utdanninger, der skolene stadig leverer dyktige og innovative kunstnere som fornyer sine respektive fag. Men det kan like gjerne skyldes at holdningen til håndverket gir kunsthåndverkerne en basis og en nærhet til uttrykket som gir forfriskende resultater. Se bare på smykkekunstnerne Elise Hatlø og Anna Talbot. De representerer en ny generasjon som skaper et unikt uttrykk og spennende fortellinger basert på et nitid håndverk som krever ekstrem dyktighet. Sammen med Annette Dam og den noe eldre Sigurd Bronger demonstrerer de et spenn i norsk smykkekunst som holder mål i internasjonal toppklasse. Tekstilkunstnerne er en annen gruppe som viser interessant innovasjon. Karina Siegmund og Kari Dyrdal, som fikk årets Kunsthåndverkpris på 100 000 kroner for sin digitale vev, tar i bruk nye teknikker. Spesielt førstnevntes landskapsbilde som kombinerer nye tekstiler og videoprojeksjon, er spennende. Andre bruker tekstile materialer på nye måter, som Anne-Gry Løland og hennes skjøre veggstykke som så vidt henger sammen. Det kanskje fineste tekstilverket er Kristine Fornes’ stillferdige broderi på to slitte tekstiler som nesten går i oppløsning. Det gir verket en ekstra dimensjon som styrker det poetiske uttrykket. I likhet med Høstutstillingen har Norske Kunsthåndverkeres årsutstilling fri innsendelse. Forbindelseslinjene til design og andre kunstneriske fagdisipliner demonstreres med klesdesigner Ingunn Birkeland og skulptør Andrew Barton. Sistnevntes skulptur i keramikk av Kenny, figuren som dør i hver episode av TV-serien South Park, er en kostelig kommentar til den islamfrykten som har ridd Vesten etter 11. september 2001. Denne gangen blir Kenny skutt idet han tisser muh i snøen. Resten pusler du sammen selv. Bartons skulptur er verdt besøket alene.

SOUTH PARK. Andrew Bartons skulptur i keramikk av Kenny, figuren som dør i hver episode av TV-serien South Park, byr på overraskelser. .

SMYKKE. Anna Talbot er del av en ny generasjon innovative smykkekunstnere.

FORTELLING. Toril Redalen skaper en ny fortelling ved å sette sine melkende budeier inn i en ny situasjon.

Alle foto: Norske Kunsthåndverkere.

Mysteriet Pjerrot HVA: Miriam Bäckström: New Possibilities, Same Disappointments HVOR: Galleri F15, Jeløy i Moss NÅR: 8/10 2011 – 8/1 2012

Svenske Miriam Bäckström gir Commedia del arte-figuren Pjerrot nye muligheter på Galleri F15. I et meget stort, fotorealistisk og vakkert gobeleng er den folkekjære svenske skuespilleren Börje Ahlstedt avbildet liggende på en sofa. Han er utkledd som Pjerrot, og interiøret er både motsetningsfylt og forsiktig manipulert: Her er det både en herskapelig peisinnramming og moderne rekvisitter. Verket fyller gallerirommet på Jeløya til bristepunktet, og det samme gjelder figurens plass i gobelengets billedrom. Gobelenget er imponerende i kraft av seg selv. Størrelsen er én ting; ti meter langt og 2,9 meter høyt er et format som kan ta pusten fra noen og enhver. Det er vevd ved samme fabrikk som sceneteppet i Operaen, og detaljene er så fine at man lett kan fortape seg i den datastyrte vevens intrikate trådmønster. Men det er tematikken som får dette verket til å leve lenge etter at jeg har forlatt F15. Pjerrot er en figur som oppfattes som mer åpen og fleksibel enn en rollefigur i et skuespill. Den vanligste forståelsen av Pjerrot er den melankolske og naive klovnen som er Columbines beiler. Men i Commedia del arte velger hun alltid den mer staselige Harlekin. Pjerrots optimisme står i skarp kontrast til den motgangen han møter. Gobelenget er det første i en serie kunstverk Bäckström skal lage med Ahlstedt. Han er omstridt i Sverige – han ble avsatt fra Dramaten i fjor, og både hans og Pjerrots posisjon åpner for tolkninger. De settes ytterligere i perspektiv av plasseringen i F15s historiske herskapshus: Kunstneren som borgerskapets klovn; klovnens konfronterende, men også forløsende egenskap; menneskefiguren som et sett av roller – mulighetene er mange. Sammen med Miriam Bäckströms øvrige verk skapes en plattform for diskusjon av identitet i vår omskiftelige verden. Hun viser stilsikker vitalitet, selv om filmen Who am I? kan synes uforløst inntil det komiske. Filmen følger en gruppe skuespillere i den første gjennomlesingen av et manus der de skal finne ut hvem de spiller. Det er en umulig oppgave, men i skuespillernes søken etter mening kan vi oppleve en menneskelighet som hjelper oss å møte tilværelsens kaotiske krav.

Skuespillerne i Miriam Bäckströms nyeste film Who am I? vet ikke hvem karakteren de spiller, er.

Miriam Bäckström tar tak i Pjerrot-figuren i et ti meter langt gobeleng med tittelen Motsatsen til meg er jeg.

Begge foto: Miriam Bäckström / Punkt Ø.

KUNSTOMTALER

Politisk poesi Perler, glam og glitter er elementene collagekunstneren Kirstine Roepstorff bruker for å skape sitt overraskelseskammer. Museet for samtidskunst i Oslo er omdannet til et Formløshetens Wunderkammer i høst og vinter. Å bevege seg inn i de høyloftede salene er som å gå en tur i skogen. Trærne står bokstavelig talt tett i tett. Danske Kirstine Roepstorff har nemlig tatt med seg en liten skog inn i museet, og på gulvet innimellom grantrærne risikerer du å skli i barnåler og stikke deg på grenene. Den sjansen er det verdt å ta, for her er det overraskelser rundt hver sving. Hun har fordypet seg i ulike museers samlinger og lånt inn redskaper, smykkesteiner og alskens rariteter. Avisutklipp balanserer mot nesten absurde elementer, og det hele blir en politisk collage uten fasitsvar. Utstillingen står til 26. februar.

Naturens overraskelser

Kirstine Roepstorff jobber med collage på sin helt særegne måte. Foto: Kirstine Roepstorff / Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design / gjengitt med tillatelse fra Peres Project.

Etter at mennesket lenge har trodd at vi kunne kontrollere naturen, har erkjennelsen av at den er uregjerlig og farlig, truffet oss med full tyngde. Det er utgangspunktet for Anniken Amundsen og Hanne Friis' første felles utstillingsprosjekt i Kunstbanken på Hamar. På hver sin måte tar de opp hvordan naturen blir forstyrret, og at den mer enn noen gang fremstår som uforutsigelig og ukontrollerbar. Håndverket og materialbruken er sentrale elementer i utstillingen. Amundsen bygger opp sine organiske skulpturer ved å fingerveve i fisketråd, slik at uttrykket framstår som skyggeaktig og utenomjordisk. Friis benytter seg av søm og foldeteknikker. Verkene hennes har et barokt preg med dekorative og kroppslige elementer. Utstillingen balanced – unbalanced er laget spesielt for Kunstbanken på Hamar, og den vises fra 19. november til 8. januar.

Hanne Friis folder tekstiler slik at de ser ut som ukontrollerbare, organiske masser. Foto: Hanne Friis / Kunstbanken Hamar.

Video i alle rom 15. september neste år åpner Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen i Oslo. Den siste utstillingen i nåværende lokaler viser tilstanden i videokunsten. Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle utstillinger til KUNST.

Sjelden kan man se så mange videokunstverk på ett brett som det Astrup Fearnley Museet gir oss muligheten til frem til 31. desember. Video Space teller hele 29 verk, og utstillingen mønstrer hele spennet fra klassiske filmverk med høy visuell kvalitet, via litt mer teknisk rufsete videoverk til rene animasjoner som like gjerne kan være laget i datamaskinen som foran et kamera. Spennet er med andre ord stort, og tidsmessig favner ustillingen fra 1976 til i år. Skal du se gjennom alle verkene, tar det rundt syv timer. Derfor får du gratis adgang på billetten hvis du kommer tilbake. Og det er det grunn til, for her er det flere sentrale verk kunstinteresserte bør kjenne til.

Kinesiske Yang Fudongs Lock Again er en av filmene det er verdt å få med seg på Astrup Fearnley Museet. Filmstill: Yang Fudong / Astrup Fearnley Museet.

Galleri Voksenåsen Jule- og vinterutstilling 3. desember – 29. februar

Therese Nortvedt

Dagfinn Knudsen

Gjøvik Glassverk

Ulla-Mari Brantenberg / G.G

Kjartan Slettemark

Kaare Espolin Johnson • Nini Anker Dessen • Lars Lerin • Ørnulf Opdahl • Knut Jørgensen • Jens Johannessen • Giske Sigmundstad • Kjartan Slettemark Frans Widerberg • Steve Joy • Hilde Vemren • Magne Rygh • Benjamin Bergman • Sverre Bjertnæs • Anne Kristine Togstad • Victor Sparre Bjørn Ransve • Thore Heramb • Kurt Edvin Blix Hansen • Håkon Bleken • Knut Steen • Knut Rose • Nico Widerberg • Christer Karlstad • Ferdinand Finne Dan Young • Unni Askeland • Therese Nortvedt • Daniel Østvold • Dagfinn Knudsen • Michael Casford • Liz Bowman • Peter Esdaile Bjarne Røtterud • Carl Nesjar • Eline Heramb • Inger Sitter • m.fl.

Galleri Voksenåsens jule- og vinterutstilling er fylt med kvalitetskunst i alle prisklasser og salg “rett fra vegg”. Et utvalg av tradisjonsrike og vakre gjenstander fra Gjøvik Glassverk inngår i utstillingen. Kunstgaver kan kjøpes fra tidlig morgen til sen kveld alle ukedager! “Hotellåpent” galleri med spisemulighet og parkeringsplass! Gløgg, pepperkaker og julestemning hver dag i desember! Fri konsulentbistand ved utsmykking og innkjøp for bedrifter og private. Se kunstutvalget på www.kulturkonsept.no KulturKonsept www.kulturkonsept.no Tlf. 909 67 883

Voksenåsen kultur- og konferansehotell Ullveien 4, 0791 Oslo, tlf. 22 81 15 00 www.voksenaasen.no

Gjøvik Glassverk Brennerigata 1-3, Gjøvik www.gjoevik-glassverk.no

Odd Nerdrum i Edsvik Konsthall frem til 15. desember I oktober åpnet Odd Nerdrum sin siste utstilling med rundt femti malerier, Skatt og mishandlede dyr, på Edsvik Konsthall utenfor Stockholm. For første gang i Norden viser Nerdrum en serie malerier av stilleben med mishandlete dyr. Utstillingen har blitt en publikumssuksess ifølge galleriet, og fra hele Sverige har folk i nysgjerrighet og beundring valfartet til Edsvik. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Marcela Elofsson

– I 2009 hadde vi en utstilling som het Figurationer, realism och romantik i norsk samtidskonst, der Odd Nerdrum hadde med ti verk. Vi ønsket etter dette å stille Odd Nerdrum ut alene da vi anser han som nåtidens mest representative, klassiske maler, forteller Marcela Elofsson, daglig leder ved Edsvik Konsthall. Selvportrettene på utstillingen er fra 1970-tallet og frem til i dag, og har et bredt spekter og speiler ulike situasjoner i Nerdrums liv, som to av maleriene der han forbereder seg for døden. Bildene Natten og Hapatit handler for eksempel om hans eksil på Island der han opplevde rå ensomhet, isolering og en selvbestemt distanse til mediene i Norge. – De slaktede dyrene er stillebensmotiver med referanser til 1600- og 1700-talls spansk maleri med en religiøs tilknytning. Både selvportrettene og de slaktede dyrene er Nerdrums typiske måte å portrettere ulike sinnstilstander, og refererer til faser i livet hans. Han har selv sagt at han kjenner seg som et mishandlet dyr av skattemyndighetene i Norge. Et av portret-

tene har vekket mye rabalder, og viser Nerdrum som holder en mynt i høyre hånd, noe mange har oppfattet som ironi. Navnet på bildet heter Myntens Skatt, det vil si jeg betaler skatt, avslutter Elofsson til KUNST. Det er Nerdrum selv som har gitt utstillingen tittelen Skatt og mishandlede dyr for å fokusere på sin betingede fengselsstraff på to år for skatteunndragelse. Dette har skapt en pressestorm her i landet, og på utstillingen vises også 60 av disse presseklippene sammen med dommen i sin helhet. Nerdrums forklaring om at maling begynte å renne på flere av hans malerier en gang på 1980-tallet på grunn av en olje som ikke fungerte som den skulle, er også utstilt. Nerdrum måtte male 34 nye malerier og gi kjøperne en økonomisk kompensasjon. I forbindelse med utstillingen har Galleri Agardh & Tornvall produsert boken Odd Nerdrum Selvportrett, skrevet av Allis Helleland, tidligere direktør på Nasjonalgalleriet i Oslo og ved Statens Museum for Kunst i København. ■

Malekurs ved Jan-Ove Tuv (Elev av Odd Nerdrum 1996 - 2002)

Tuv holder jevnlig kurs over hele landet, etter invitasjon. Akt, portrett, stilleben, landskap. Last ned katalogen her: http://issuu.com/janovetuv/docs/2011 Facebook: â&#x20AC;&#x153;Malekurs ved Jan-Ove Tuvâ&#x20AC;?. Bli medlem og motta jevnlige nyhetsbrev! Se bilder og avisomtaler av tidligere kurs. Selvportrett som stolt kitschmaler

malekurstuv@gmail.com

INSPIRASJON: KUNST & DESIGN Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens kunstog håndverksskole, og vil i KUNST tipse leserne i en fast spalte om små prosjekter og opplevelser i kunstens verden. Hun bruker nettopp vår populærkultur som en viktig inspirasjon i sin egen kunst.

Crushed, stitched and transfixed Tekstile foto på Galleri IKM Box, positions and people, brodert foto, 110 x 150 cm, 2011.

Det vil denne høsten bli mulig å bli kjent med den nederlandske kunstneren Berend Strik. Han har markert seg som tekstilkunstner som fokuserer på tid og forskyvning av globale grenser. I november og desember vil han stille ut sine store fototekstile arbeider på IKM i Oslo.

Berend Strik bruker fotografier, enten dem han har tatt selv eller bilder tatt rett ut fra tidsskrifter, som utgangspunkt for sitt kunstneriske uttrykk. Oppå fotografiene legges det lag på lag med stoff og broderi for å tillegge bildet en ny mening. Det opprinnelige fotografiet kan gi enkelte assosiasjoner, og tilføyingene støtter eller motarbeider disse. Kunstneren manipulerer den formale siden av fotografiet. Mellom originalen og det tilføyde finnes det rom for mening og minner som disse bildene fremkaller. Berend Strik gir en ny dimensjon til begrepet fotografi. For Strik viser selve fotografiet et unøyaktig bilde: Det er tatt på et visst tidspunkt, tatt ut av sin opprinnelige kontekst og er åpent for mange forskjellige tolkninger. Derfor tilføyer kunstneren fotografiet nye fysiske elementer med stoff og tråd, og i tillegg bruker han tid på å fullføre den nye versjon av verket. Et fotografi representerer et øyeblikk tatt i noen få sekunder. Kunstneren gir med broderiene fotografiet ekstra oppmerksomhet, og oppnår herved en slags utvidelse av tidsaspektet. Utstillingen Crushed, stitched and transfixed viser arbeider både fra hans hjemland Nederland samt arbeider som er fotografert og brodert i Kina. Disse er jobbet frem med kinesiske syersker og viser et tydelig globalt engasjement. Spørsmålet om hvor i verden man befinner seg, blir mer og mer viktig i vår tid, der grenser opphører å eksistere, samtidig som andre typer grenser forsterkes mer og mer. Den tredimensjonale kvaliteten i Striks verker, ved tråder som går ut og inn av fotografiet og stoffbitene i lag, gir et ekstra perspektiv til arbeidene. Utstillingen varer til 18. desember på Interkulturelt Museum, Galleri IKM, på Grønland i Oslo.

Two Parapluie, brodert foto, 90 x 100 cm, 2011.

The Face in the Building or History Crying, brodert foto, 200 x 145 cm, 2009. Alle foto: © og med tillatelse fra Stephane Simoens Contemporary fine art, Knokke, Belgia.

Peter Callesen

Sanna Kannisto

26.11 –- 22.01.12

15.10 -- 15.01.12

ÅPNINGSTIDER: TIR–LØR 11–17, SØN 12–16 (man stengt) MUSEUMSKAFÉ: MAN–FRE 8–17, LØR 11–17, SØN 12–16

MUSEUMSBUTIKK / BIBLIOTEK / OMVISNING SKIPPERGATA 24B. KRISTIANSAND / NORWAY TEL +47 38 07 49 00

Jan Christensen

Preben Holst

15.10 -- 15.01.12

03.11 -- 01.01.12

25.11.2011 – 8.1.2012

Josefine Lyche, Lars Morell og Anders Sletvold Moe: «Uten ramme; Nye rom» (produsert av SKINN og Tromsø Kunstforening)

Jan Harr

Jannik Abel

Juleutstilling

med et stort utvalg kunstnere: Per Kleiva, Ingeborg Stana, Jan Harr, Jannik Abel, Kristian Finborud, Eli Hovdenak, Søssa Magnus, Eva Harr, Lars Elling, Gabrielle Kielland, Ulf Valde Jensen m. fl. Stort og smått i alle prisklasser. Galleri Briskeby Skovveien 29, OSLO Tlf: 24 11 87 00 www.galleribriskeby.no

26.11– 30.12

Anna Eva Bergmann (produsert av Nordnorsk Kunstmuseum)

Besøksadresse: Torget 20, 8310 Svolvær Åpningstider: Mandag 18–22 Tirsdag-søndag 10–16 / 18–22 www.nnks.no

Våren 2012 Påmelding / for mer informasjon (påmeldingen er bindende!):  www.fineart.no/kunstklubben/kurs  Vi tar også imot din bestilling på telefon 22 01 24 20  Har du spørsmål, ta kontakt med Toril S. Kojan: toril@fineart.no / 408 56 010 Som abonnent på KUNST får du 10 % rabatt på kurs. Dette gjelder også medlemmer i Palettklubben. Dersom ikke andre kurslokaler eller tider er oppgitt, vil kurset holdes i KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, på Økern / Ulven i Oslo. Helgekurs: fredag, kl. 18–21, lørdag og søndag kl. 10–16. Kveldskurs: kl. 18–21. Materialer til kursene er ikke inkludert i prisen dersom dette ikke er spesifisert. Vi gjør også oppmerksom på at vi er avhengig av et minimum antall deltagere på hvert kurs for at det skal la seg gjennomføre. Vi tar forbehold om trykkfeil i datoer og priser.

Malekurs med Peter Esdaile Peter Esdailes tilnærming til maleriet er noe han selv kaller styrt tilfeldighetsprinsipp. I seg selv en selvmotsigelse. Den første fasen er ofte spontan, retningsløs og famlende, der vi legger fargene på lerretet mest mulig uten kontroll. Her er det mange muligheter! Dette er et kurs som kan gi deg nye impulser i maleriet. Her gjelder det å være raskt ute med påmeldingen. KURS 1: 20.–22. januar. Helgekurs. Akryl. KURS 2: 23.–25. januar. Kveldskurs. Akryl. KURS 3: 27.–29. januar. Helgekurs. Akryl – viderekomne. Pris: kr 3500,- Antall plasser: 10 (per kurs)

Akvarell med Lars A. Persson – ikke for feiginger! Dette kurset har fokus på det kraftfulle og direkte akvarellmaleriet. Her vil det jobbes i større formater, og på dette kurset blir det ikke noe forsiktig pirking med penselen, men heller kraftfulle penseldrag, her skal friheten blomstre. Her får du presentert Perssons teoretiske innfallsvinkel til akvarellmediet gjennom maleøvelser og fargeforsøk. Det er en fordel om du allerede har grunnleggende kjennskap til akvarell på dette kurset. Har du mot til å kaste deg ut i akvarellens vidunderlige verden, er dette kurset for deg. Tid: 3.–5. februar. Helgekurs: fredag kl. 17–21, lørdag og søndag kl. 10–16 Pris: kr 3500,- Antall plasser: 10

Kreativ komposisjon og maling på foto med Rino Larsen Rino Larsens kurs i fjor ble en kjempesuksess. Vi setter det opp igjen og føyer til et trinn II for dem som har gått trinn I. Kurset består av en teoretisk del, hvor vi studerer hvordan kontraster brukes innen forskjellige formfag. I den praktiske delen tegner vi musikk og abstraherer objekter som en del av øvelsene. Maling på foto Kurset gir også en innføring i maling på foto og forskjellige underlag som print på papir og lerret med forskjellige midler. Alle får utdelt print til å male på, men må selv ha med pensler og akrylmaling. ( kr 300 i materialkost per hode) TRINN 1: 11.–12. februar. Helgekurs. OBS! Lørdag kl. 10–18, søndag kl. 10–17 TRINN 2: 28.–29. april. Helgekurs. OBS! Lørdag kl. 10–18, søndag kl. 10–17 Pris: kr 2900,- (inkludert materialer, printer til å male på) Antall plasser: 12

Helle Kaarem – Farge / akryl / innfallsvinkler til abstrakt komposisjon Helle Kaarem er blitt en populær lærer på våre kurs. Derfor setter vi det opp igjen samt et trinn II, for dem som har gått trinn I. Vi tar utgangspunkt i klassiske fargeteorier, eksempler fra kunsthistorien, våre egne fargeerfaringer både fra arbeid med bilder og andre sammenhenger, for å undersøke hva som styrer og informerer våre valg og vår opplevelse av farge. Trinn II blir en helg med litt repetisjon og mye jobbing med eget uttrykk. Kurset vil ha færre deltakere, slik at det vil bli mer tid til personlig veiledning. Kurset passer for litt viderekomne malere. TRINN 1: 17.–19. februar. Helgekurs. PRIS: kr 3000,- ANTALL PLASSER: 10 TRINN 2: 13.–15. april. Helgekurs. PRIS: kr 3400,- ANTALL PLASSER: 8

10 % rabatt for abonnenter og medlemmer av Palettklubben!

Akvarellmaling med Morten Gjul Morten Gjul er en erfaren akvarellmaler med bakgrunn i den moderne akvarellteknikken. Han holder mange kurs, men de fleste foregår lenger nord i landet. Nå har vi fått ham til Oslo, og kanskje denne helgen passer for deg. Kurset retter seg mot deltakere som har litt erfaring med akvarell. At man kjenner til grunnprinsnippene i akvarell, er nok. Ønsker du å bli inspirert og å komme videre med ditt akvarellmaleri, så er dette kurset for deg! Anbefalinger om utstyr vil bli tilsendt deltakerne. TID: 9.–11. mars. Helgekurs. Pris: kr 3800,- Antall plasser: 12

Barndommens spor i maleriet, kurs med Toril S. Kojan Bli med på et annerledes malekurs. Et kurs basert på kunstterapeutiske metoder. Toril S. Kojan er utdannet kunstterapeut og jobber også som billedkunstner. På kurset vil du få hjelp til å finne frem til ditt indre barn gjennom meditasjoner, skrive- og maleøvelser, fantasireiser og spontanitetstrening. Vi vil gå i dialog med denne delen av oss og lytte til hva den forteller oss akkurat nå. Vi vil også lete frem de indre stemmene som blokkerer vår kreativitet. Så vil vi prøve å snu dem til ressurser i stedet for begrensninger. Du trenger ingen andre forkunnskaper enn å ha lyst til å utforske ditt indre. Tid: 16.–18. mars. Helgekurs. Pris: kr 3000,- Antall plasser: 10

Kulltegning med Dang van Ty Deltagerne på dette kurset skal utforske kulltegningens muligheter. Man vil her arbeide med ulike typer papir, dermed vil man lære hvordan kullet og de ulike papirkvalitetene gir bestemte og varierte uttrykk. Man vil her planlegge tegningen/motivet og fremgangsmåten for hvordan man kan benytte de ulike mulighetene som finnes i dette mediet. Her dreier det seg om forskjellige grå toner – fra det helt sorte til hvitt – og hvordan man går frem for å oppnå et bestemt resultat. Tid: 23.–25. mars. Helgekurs. Sted: Kunstnerens atelier på Kampen, Brinken 25 C Pris: kr 2900,- inkludert papir Antall plasser: 6

Lars A. Persson. Mal akvarell i jugendbyen Ålesund! Ålesund er en flott by med spennende jugendarkitektur og flott beliggenhet ved havet. Her er det motiver i fleng, og med Lars A. Perssons inspirerende undervisning er dette garantert en vellykket helg. Kurset i fjor høst på Røros var meget vellykket, og vi satser på at dette blir like bra. Vi har leid oss inn på Scandic Ålesund, et flott hotell som ligger lekkert til ved bryggekanten, og likevel midt i sentrum. Vi har booket et stort møterom, hvor vi får servert kaffe, te og snacks mens vi arbeider. Lunsj er også inkludert i kursavgiften, alle tre dagene. For dem som velger å bo på hotellet, har vi reservert noen enkeltrom. Pris for overnatting er kr 792,- per person/ natt, inkludert stor frokostbuffet. TID: 23.–25. mars. OBS, utvidet helgekurs, fredag kl. 11–17, lørdag og søndag kl. 10–16 STED: Scandic Hotell Ålesund PRIS: kr 4550,- Antall plasser: 12

Lær å male portrett med Mogens Henckel Portrettet er en utfordrende og flersidig sjanger. På dette kurset får du en gjennomgang av ulike arbeidsmetoder som er viktig når man skal male portrett. Hva skal man legge vekt på? Hvordan får man det til å ligne? Mogens Henckel underviser i grunnleggende komposisjon, opptegning og ulike maleriske virkemidler. Tid: 23.–25. mars. Helgekurs. Pris: kr 2500,- Antall plasser: 12

Anna Törnquist kommer til Oslo og holder kurs! Nå tar hun turen til Oslo for å lære deg sin akvarellteknikk. Hun gleder seg til å komme til oss og treffe nye kursdeltakere. Hun forteller: Detta är de breda penslarnas kurs. Vi ska pröva att måla flödigt, att använda stora penslar och massor av färg och vatten. Färgen kommer att skvätta och rinna, så ta på oömma kläder. Fundera inte så mycket på om du kan tillräckligt eller om andra är duktigare. Vi kommer alla att ha olika mycket erfarenhet av att måla akvarell, och det är bara kul. Innan vi skiljs åt på kvällarna går vi igenom dagens bildskörd för att lära oss mer och bli inspirerade av varandra. Jag hoppas vi ses! Tid: 23.–26. april. OBS! Ukeskurs på dagtid: mandag kl. 11–17, tirsdag og onsdag kl. 10–16, torsdag kl. 10–14 Sted: Solvang hagekoloni, Oslo Pris: kr 3900,- Antall plasser: 20

10 % rabatt for abonnenter og medlemmer av Palettklubben!

Forhandler-

oversikt

: møre og romsdal Pigment Kunsthandel as

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling. Kurs og innramming.

: nordland Arne Neeraas

: akershus KUNST OG HOBBY AS

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10–17, 10–18 (torsdag) og 10–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell : Golden, Daler Rowney, Talens, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, kurs og galleri. God fagkunnskap.

Evas Ramme- og Tegnesenter

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

rammemann

Kirkevn. 7 / 2016 Frogner / 63 82 06 28 / Mobil: 926 96 021 rammemann@online.no / www.rammemann.no Vi rammer inn det du er glad i! 20 års erfaring med kreative løsninger. Vi henter og bringer.

: buskerud Bragernes Rammeservice

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent. Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

KREAKTIV – UTSTYR TIL KREATIVE FAG

Tollbugata 115 / Rundtom / 3041 Drammen. (Følg skiltene mot Svelvik.) Åpningstider: kl. 10–18 hverdager og kl. 10–16 lørdager. Telefontid fra kl. 08 på hverdager. Tlf: 32 83 25 00 Landets største nettbutikk med utstyr til kreative fag på www.kreaktiv.no Vi leverer over hele Norge og har budbil til Oslo hver dag! - maling og malemedier - lerret og blindrammer, eget lerretsverksted - bøker og DVD-er - kjente merkevarer til lave priser!

: hordaland

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunstog tegneartikler. Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

: oslo Andvord City Cash, Binders AS

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i sentrum.

Kunstnerbutikken i Oslo Christ. Engebretsen & Søn A/S

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 post@ceson.no / www.christengebretsen.no Stor butikk sentralt i Oslo med svært godt utvalg i kunstnerartikler. Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Schmincke, Talens, Liquitex, Winsor&Newton akvarell med mer. Vi spenner lerret etter mål. Velkommen til oss for en hyggelig handel!

TORSO Vulkan

Maridalsveien 17 B / 0178 Oslo / 21 38 80 70 torsovulkan@torso.no / www.torso.no Åpningstider: mandag–fredag kl. 10–17, torsdag kl. 10–19, lørdag kl. 11–16. TORSO Vulkan er Oslos nye storbutikk for alt innen kunstog tegneartikler. Vi forhandler: Daler-Rowney, GOLDEN, Cretacolor, Williamsburg Oil, Letraset, Aristo, Artograph, Mapac, Sculpey, m.fl. Du finner oss i Bellonahuset på Vulkan-området, nederst i Maridalsveien. Velkommen!

: rogaland Gaute Rostrup AS

Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming. Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev. Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

Male Paletten

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 www.malepaletten.no. Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, Sennelier, Pantone og Contè. Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted.

Nordbyes Kunst og Hobby AS

Strandgt. 7 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / faks 55 33 44 11 post@nordbye.no / www.nordbye.no Vestlandets største kunstog hobbyforrretning. Stort utvalg innen Royal Talens ( Rembrandt, Van Gogh, Cobra & Amsterdam ) Winsor & Newton og Schmincke. Vi har også et bredt utvalg i tegnepapir, skrivemateriell og lerreter.

rammeservice

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 leif@rammeservice.com / www.rammeservice.com Rabattavtale for bilder kjøpt hos Fineart.

: sør-trøndelag rammeverkstedet

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for fineArt i Trondheim.

: telemark Hobbysenteret AS

Storgt. 125 / 3915 Porsgrunn / 35 55 53 96 Telemark desidert største forhandler av kunstnermateriell! Vi forhandler blant annet Old Holland Classic Colour i alle farger, både i olje og akvarell. I tillegg er vi den forhandleren i Telemark som har hele sortimentet av Daler-Rowney.

: troms Harstad Innrammingsforretning AS

Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl. Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

! T S Y L R

Kunstmaleren

Strandgt. 35 / PB 1172 / 9262 Tromsø / 77 68 27 80 Kvalitetsprodukter fra blant annet Winsor & Newton, Arches, Canson samt maling, pensler, lerret, staffeli, papir og tegneutstyr.

: vest-agder HobbyHimmelen

Henrik Wergelands gate 26 /4612 Kristiansand / 917 72 057 / mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Som Sørlandets Torso-forhandler, har vi et godt utvalg av kunstnermateriell til profesjonelle og nybegynnere. Vi fører blant annet Golden Acrylics, Daler & Rowney, CretaColor, PanPastel og Letraset. Vi som jobber her er godt kjent med produktene, og gir deg gjerne råd og veiledning.

E T T

Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller i vår nettbutikk!

: vestfold BAS Northern Art Equipment AS

Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør. Sender også per post.

: østfold Rammemesteren Kunst og Hobby AS

Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: kl. 10–16 (mandag, tirsdag og fredag), kl. 10–18 (torsdag), kl. 10–14 (lørdag) Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

Skjeberg Bilde og Ramme

Grimstadbakken 8 / 1746 Skjeberg / 69 16 89 73 / skjebergramme@tele2.no Åpningstider: kl. 10.30–13.30 og 20–21 (tirsdag, onsdag og torsdag) Godt utvalg i kunstnermateriell: Old Holland olje, akryl og akvarell, Beckers, Golden open, Da Vinci pensler, blindrammer, lerret, staffelier. Rask og rimelig innramming (400 ulike lister). Faste kunder får rabattavtale. Vårt viktigste motto er: Hvis vi ikke har det du spør etter, prøver vi å skaffe det. Vi lagerfører ønskede produkter for faste kunder. Vårt lille firma setter enkeltkunder i høysetet.

X5 Design

Ivar Aasen vei 48A / 1511 Moss / 909 99 500 Steffen Svartberg Kristiansen / steffen@x5design.no X5 design er total leverandør av norsk produserte rammer. Vi utfører leveranser til privatpersoner, kontorbygg, offentlig sektor, gallerier og fotoforhandlere.

Forhandlere merket med palett tilbyr 10 % rabatt på kunstmateriell til medlemmer av Palettklubben.

Øystein Bernhard Mobråtens bronseskulptur “Bukken Bruse” støpt i 2 eksemplarer. Høyde 2,50m, vekt 300kg.Den ene stjålet. Dusør kr 20 000 for tips som fører til at skulpturen kommer tilrette. www.mobraaten.com e-post: bernhardmo@hotmail.com

Butikker i Oslo Drammensveien Butikker i i Oslo Oslo131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Kirkeveien 49 131 Tlf.:Tlf.:2323362775 0000 80 Drammensveien Drammensveien 131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Nedre Vollgt 1i Oslo Tlf.: 48 88 43 53 Kirkeveien 4949 Tlf.: Kirkeveien Tlf.:232336 367575000000 80 Drammensveien Trondheimsveien 176 131Tlf.: 22Tlf.: 22 23 12 27 60 Nedre Vollgt 11 Tlf.: 4848888843435353 Nedre Vollgt Tlf.: Jessheim Kirkeveien 49 Tlf.: 23 36 75 00 Trondheimsveien 176 Tlf.: 2222222212126060 Trondheimsveien 176 Tlf.: GottaasalleĂŠn 3, 1 Tlf.: 63Tlf.: 98 48 48 88 11 43 53 Nedre Vollgt Jessheim Jessheim Sandvika Trondheimsveien Tlf.: 98 22 22 12 60 GottaasalleĂŠn 3,3, 24176Tlf.:Tlf.: GottaasalleĂŠn Tlf.: 63 60984810481111 Claude Monets allĂ¨ 676354 Jessheim Sandvika Sandvika GottaasalleĂŠn 3, 2424 Tlf.: 6354609860104810 11 Claude Monets allĂ¨ 676754 Verksted og administrasjon Claude Monets allĂ¨ Tlf.:Tlf.:

100% fornĂ¸yd garanti

God service

100% fornĂ¸yd garanti God service 100% fornĂ¸yd garanti God service

Lang erfaring

Lang erfaring Lang erfaring

Rask levering

Rask levering Rask levering

Sandvika15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Hasleveien Verksted Claude ogMonets allĂ¨ 24 Tlf.: 67 54 60 10 Verksted ogadministrasjon administrasjon Hasleveien c,c,Oslo Tlf.: Spar penger 15 -15sjekk vĂĽre priser. Hasleveien Oslo Tlf.:2323232300009090 OBOS RABATTog administrasjon Verksted Spar penger -15sjekk vĂĽre priser. Hasleveien c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Spar penger - sjekk vĂĽre priser. OBOS RABATT

OBOS RABATT Spar penger - sjekk vĂĽre priser. 100% fornĂ¸yd garanti Godgaranti service ď&#x201A;Ť Lang erfaring 100% fornĂ¸yd God service Rask ď&#x201A;Ť levering Lang erfaring ď&#x201A;Ť Rask levering OBOS RABATT 100% fornĂ¸yd garanti ď&#x201A;Ť God service ď&#x201A;Ť Lang erfaring ď&#x201A;Ť Rask levering 100% fornĂ¸yd garanti ď&#x201A;Ť God service ď&#x201A;Ť Lang erfaring ď&#x201A;Ť Rask levering â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ UV glass â&#x20AC;˘ Rammer â&#x20AC;˘ Speil

â&#x20AC;˘ Opphengsystemer

â&#x20AC;˘ Print

â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ UV glass â&#x20AC;˘ Rammer Plexiglass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ UV glass â&#x20AC;˘ Rammer Vi printer bildene Salg av Aukrustbilder â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ Print Blindrammer og lerret â&#x20AC;˘ Speil Firmagaver â&#x20AC;˘ Utsmykking â&#x20AC;˘ dine Refleksfritt glass â&#x20AC;˘ Opphengsystemer â&#x20AC;˘ Opphengsystemer â&#x20AC;˘ Print â&#x20AC;˘ Speil â&#x20AC;˘ Plexiglass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Plexiglass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Firmagaver â&#x20AC;˘ Utsmykking â&#x20AC;˘ Refleksfritt glass â&#x20AC;˘ ViRammer â&#x20AC;˘ ReďŹ&#x201A;eksfritt glass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Print printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret â&#x20AC;˘ Firmagaver â&#x20AC;˘ Utsmykking â&#x20AC;˘ Refleksfritt glass Butikker i Oslo Jessheim

â&#x20AC;˘ printer Speil 131 â&#x20AC;˘ UV glass GottaasallĂŠen â&#x20AC;˘ 48 Utsmykking â&#x20AC;˘ Plexiglass Vi bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret Drammensvn Tlf: 23 27 00 80 3 Tlf: 63 98 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Tlf: 23 23 00 90 â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Opphengssystemer â&#x20AC;˘ Henter og bringerHasleveien 15c,â&#x20AC;˘Oslo Firmagaver NedreiVollgt Tlf: 48 88 43 53 Claude Monets allĂŠ 24 Tlf: 67 54 60 10 Spar penger - sjekk vĂĽre priser. Butikker Oslo 1 Jessheim Trondheimsvn LillestrĂ¸m Butikker i Oslo 176 Tlf: 22 22 12 60 Jessheim OBOS RABATT Drammensvn Tlf: 23 dine 27 00 80 GottaasallĂŠen 3 Aukrustbilder Tlf: 63 98 48 11 Vi printer131 bildene Salg 11 av Blindrammer og lerret Verksted og administrasjon Kirkegata Drammensvn 131 Tlf: 23 27 00 80 GottaasallĂŠen 3 Tlf: 63 81 98 77 48 00 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf:232300239000 90 Nedre Vollgt 1 Vi er Tlf: 48 88 43 53 stĂ¸rste og mest Claude Monets allĂŠ 24 Tlf: 67 Stort 54 60 10 av lister pĂĽ lager. et moderne rammeverkstad. Vi kan sende landet. Spar penger -over sjekk vĂĽre priser. Nedre Vollgt 1 Tlf:av48Skandinavias 88 43 53 Claude Monets allĂŠ 24 Tlf: 67 54 utvalg 60 10 Spar penger -hele sjekk vĂĽre priser. Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 LillestrĂ¸m OBOSOBOS RABATT Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 LillestrĂ¸m RABATT Kirkegata 11 Tlf:Tlf: 6363 8181 7777 0000 Kirkegata 11

â&#x20AC;˘ Rammer â&#x20AC;˘ ReďŹ&#x201A;eksfritt glass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Print â&#x20AC;˘ Rammer â&#x20AC;˘ ReďŹ&#x201A;eksfritt glass â&#x20AC;˘ Laminering Print â&#x20AC;˘ Speil â&#x20AC;˘ UV glass Utsmykking â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘Plexiglass â&#x20AC;˘ Speil â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘UV glass â&#x20AC;˘ Henter Utsmykking Plexiglass â&#x20AC;˘ Blindrammer Opphengssystemer og bringer â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘Firmagaver â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Opphengssystemer â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ Firmagaver â&#x20AC;˘ Rammer â&#x20AC;˘ ReďŹ&#x201A;eksfritt glass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Print â&#x20AC;˘ SpeilVi er VieteravetSkandinavias â&#x20AC;˘stĂ¸rste UV glass â&#x20AC;˘ utvalg Utsmykking â&#x20AC;˘ landet. Plexiglass av Skandinavias og mest moderne rammeverkstad. Stort listerpĂĽpĂĽlager. lager.ViVikan kansende sendeover overhele hele landet. stĂ¸rste og mest moderne rammeverkstad. Stort utvalg avav lister â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Opphengssystemer â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ Firmagaver

Vi er et av skandinavias stĂ¸rste og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pĂĽ lager. Vi kan sende over hele landet.

Leter du etter en forening som kvalifiserer deg som kunstner? Da bør du gjøre deg kjent med NFUK. Her er det utelukkende kvaliteten på din kunst, og ikke din formelle bakgrunn som teller. Opptak av nye medlemmer skjer vår og høst, og er basert på en profesjonell juryering av dine arbeider. Her er noen av fordelene ved medlemskapet: - kunstnerstipend - juryering av dine arbeider - publisering på våre nettsider - medlemsmøter og seminarer - juryerte utstillinger - landsomfattende kontaktnett

Finn ut mer om oss på www.nfuk.no NORSK FORENING FOR UAVHENGIGE KUNSTNERE

PALETTKLUBBEN

UTSTILLINGSGUIDEN

– Medlemsklubben for deg som elsker å tegne, male og lage kunst!

– Din oversikt over utstillinger i Norge

Dette er et godt tilbud som kan gi deg enda større glede av hobbyen din. Du får din egen side der du kan legge ut info og bilde av deg selv, og der du kan legge ut bildene dine. Gjennom Palettklubben får du muligheten til å be om korrigering fra kunstneren Heidi Øiseth. Les mer om klubben på finart.no/palettklubben

Nå ønsker vi å aktivisere gallerier, museer og kunstforeninger i Norge til å ta i bruk utstillingsguiden. Legg ut aktuelle og kommende utstillinger, samt andre kulturtilbud. Guiden er gratis og enkel å bruke. Registrer dere på fineart.no og ta i bruk guiden som ligger under din brukerside, der finnes også en brukerveiledning.

www.fineart.no/events

Gunn Irene Ellefsen

Sørlandet Kunstmuseum | Jan Christensen

Hanne Friis. “Masse. Gul” 2011. Foto: Øystein Thorvaldsen.

19. NOVEMBER 8. JANUAR Hanne Friis og Anniken Amundsen balanced - unbalanced

Eli Kongssund Puter

Michael Johansson Stedsspesifikk installasjon KUNSTBANKEN Hedmark Kunstsenter KUNSTBANKEN Hedmark Kunstsenter

Galleri A & Galleri A minor Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo www.galleri-a.no

ETERNAL REFLECTION, Martin Whatson, 200 x 200, spray på lerret:

Galleri A: Kollektiv

2012

Line Schjølberg

Parkgt. 21, Hamar, 2 minutter fra stasjonen Tirsd. - fred. 11 - 16, lørd. - sønd. 12 - 17. Se www.kunstbanken.no for mer info.

Galleri A minor: 8. des. – 15. - jan. 19. jan. – 5. febr.

Kollektiv

2012

8. des. – 15. jan.

Sten Fagerberg

19. jan. – 29. jan.

Henrik Ibsens gate 26 / 22 12 35 50 www. ibsenmuseet.no

+47 76 07 84 05 www.galleri-espolin.no

Storvågan, 8310Kabelvåg / P.B. 179, 8309 Kabelvåg Tlf. 76 07 84 05 / post@galleri-espolin.no / www.galleri-espolin.no Åpningstider: 11–15 søn-fre (febr-mai) Fra.1.6–15.8: 10–16 daglig

Åpningstider: 15.09–14.05: Mandag, tirsdag, onsdag, fredag, lørdag, søndag: 11–16, Torsdag: 11–18 15.05–14.09: Mandag–søndag: 11–18 Besøk Henrik Ibsens leilighet, som nå er restaurert og fremstår slik den gjorde da dramatikeren flyttet inn i 1895. Se også utstillingen Henrik Ibsen – tvert imot.

Nytt nummer kommer 1. desember! Du finner den på ditt lokale galleri eller museum eller et annet sted i nærheten. Finner du den ikke så kontakt oss

www.listen.no

Juleutstilling hos Galleri Fineart 17. nov – 24. desember Kristian Finborud

Kjell Erik Killi Olsen

Odd Nerdrum

Per Kleiva

Jens Johannessen

Pushwagner

Unni Askeland Kenneth Blom Per Heimly Elisabeth Werp

Bjarne Melgaard Sverre Koren Bjertnæs Eva Langaas

Morten Krogvold

Ingeborg Stana

Rolf Nerli

Håkon Bleken Ida Lorentzen Kjell Nupen Herman Hebler Runi Langum Terje Risberg Helene Knoop

Magne Furuholmen Ludvig Eikaas m.fl

26.11-18.12

Fellesnevner: Mannen Narve HovdeNakk PrebeN Holst MariaNNe darléN solHaugstraNd sigbjørN bratlie i samarbeid med Askild Vik Edvardsen og Arne B. Langleite vereNa WiNkelMaNN

AKERSHUS KUNSTSENTER

Marianne Darlén Solhaugstrand: Anthonys Dream

Filipstad brygge 2, Oslo Tlf 22 01 24 20 • fineart.no

«Viktig bok om Håkon Blekens både subtile og dramatiske kulltegninger. […] beviser at kunstneren er på sitt aller beste her. […] Det tilhører sjeldenhetene å oppleve en bok om bilder i svart-hvitt som så fargerik og nyansert.» lotte sandberg, aftenposten www.dreyersforlag.no

www.akershuskunstsenter.no

sans og samling

tore a. holms samling

Kunsthistorie på nett

24. september–30. desember

Fire emner à15 studiepoeng

å kan du studere kunsthistorie hjemmefra på deltid (50%). Emnene kan tas enkeltvis og i vilkårlig rekkefølge. Det undervises i ett emne per semester.

gråbrødregaten 17 3110 tønsberg 33 30 76 70 www.haugar.com åpent: tirsdag–fredag 11–16 lørdag–søndag 12–17 omvisning hver søndag kl. 13.00

I vårsemesteret blir det undervist i Billedkunst fra antikk til manierisme. Studiestart: 18. jan. 2012 | Søknadsfrist: 19. des. 2011 Nettside: via.uib.no | E-post: post@sevu.uib.no

IMP kommunikasjon | Sviggum

• Billedkunst fra antikk til manierisme • Billedkunst fra barokk til postmodernisme • Arkitekturen fra antikk til postmodernisme • Kunst i Norge

gerard garouste Shamir, 2005 Olje på lerret, 200 x 260 cm, detalj

Escape Travel – mer av verden!

Puccinifestivalen i Toscana

Istanbul, Iznik og Bursa

Opplev vakre Toscana og utendørs operafestival. Direktefly til Pisa og buss til den vakre middelalderbyen Lucca hvor vi skal bo. Stort utfluktsprogram inkludert middagscruise på Massaciuccoliinnsjøen. Vi besøker Puccinis hjemsted og villa og fantastiske Firenze. Du kan også oppleve operaene Tosca og Madame Butterfly som spilles på utendørsteateret ved Torre del Lago.

Påsketur med kunsthistoriker Alf Hammervold. Bli med på en innholdsrik tur til 6000 år gamle Istanbul, som er en smeltedigel av historie, kultur og religion. Vi besøker også Iznik, oldtidens Nikea og Bursa, den tidligere ottomanske hovedstaden. Der øst og vest møtes ved Bosporusstredet ligger Istanbul, byen som våre vikinger kjente som Miklagard.

18.–25. juli 2012 Prisen gjelder pr. person i delt dobbeltrom og inkluderer fly Oslo– Pisa t/r, syv netter på førsteklasses hotell, mange måltider, utflukter iht. program og norsk operakyndig reiseleder med fra Oslo.

Prisen gjelder pr. person i delt dobbeltrom og inkluderer fly Oslo– Istanbul t/r, fire netter i Istanbul og to netter i Bursa på førsteklas ses hotell med frokost, fem lunsjer og tre middager, utflukter iht. program og norsk reiseleder med fra Oslo.

Kultur og natur i Jordan

Elvecruise fra Moskva til Astrakhan

Fascinerende Jordan byr på severdigheter få land kan konkurrere med. Vi besøker hovedstaden Amman – en av verdens eldste byer, romerbyen Jerash, borger fra korstogtiden, oldtidsbyen Petra og ørkenen Wadi Rum. Det blir også besøk ved Dødehavet før reisen avsluttes i badebyen Akaba ved Rødehavet.

Volga er med sine 3690 kilometer Europas lengste elv. På sin vei til utløpet i Det kaspiske hav flyter Volga gjennom noen av de mest folkerike områdene i Russland. I løpet av cruiset besøker vi blant annet Uglitsj, Kazan, Samara og Volgograd.

22. –30. mars 2012

Prisen gjelder pr. person i delt dobbeltlugar og inkluderer fly Oslo– Moskva/Astrakhan–Oslo med Aeroflot, transport mellom flyplass og skip, helpensjon om bord, utflukter iht. program og norsk reiseleder med fra Oslo.

15 980

Prisen gjelder pr. person i delt dobbeltrom og inkluderer fly Oslo– Amman, utflukter iht. program, femstjerners hotell og norsk reise leder med fra Oslo.

3.–9. april 2012

11.–24. september 2012

Bestill spesialprogram eller vår nye Elvecruisekatalog! escape.no • info@escapetravel.no • tlf. 22 01 71 71

14 150

fra 16 670

Bli abonnent på KUNST - kun 495,-

NoRdeNs støRste oG eldste KuNstmAGAsiN

Få et trykk av Eva Langaas til en verdi av kr. 1000,ved tegning av abonnement!

Bli abonnent! Send SmS KuNSt til 2007, eller scan koden.

Knut Steens

skulptur Aurora overlevde 22. juli

kjørt med en en av de mest sende tilbaken på xctravels. App Store og

Dr. Holms Hotel – for opplevelsens skyld I SALG FRA SLUTTEN AV JANUAR!

Motivene kan variere

Alice Anderson – kunst av dukkehår Odd Nerdrum

Henrik Placht

- Mestermøte på Nasjonalmuseet

– koloristisk modernist med våkent engasjement

Knut Bry åpner sin gård i Hallingdal. Anja Solvik og Anne B. Ragde tar oss med til Svalbard. Per Inge Bjørlo med retrospektiv utstilling på Høvikodden. Norske hemmeligheter hos Norske illustrasjoner. Ekspressivt maleri: Christoffer Fjeldstad. NYHET: KUNST tar temperaturen på gatekunst. Skulptur: Hilde Mælum. Arkitektur: Hva skjer med Hallensgården på Grünerløkka? Tema: barn & kunst.

kvalitet og gode opplevelser

Jan Groths - genistreker

Per Fronth

Dr. Holms Hotel har lange tradisjoner i å ønske gjester fra nært og fjernt velkommen, og å være

– aktuell Guttormsgaard med utstillingen Last Statement Guttorm - aktuell med Artistbook

00,-* (DRIVe 2WD) 00,-* (D3 AWD man.)

familiefeiringer, jubileer, brylluper eller ferie av alle slag.

Vi tar godt vare på og pleier hele tiden våre viktigste verdier; et høyt servicenivå, et godt kjøkken

Se Vebjørn Sands

XC 70

vertskap til alle typer arrangement, ledersamlinger, møter, konferanser eller sosiale begivenheter og

monumentale historiemalerier

og vårt fokus på deg som gjest!

Velkommen til gode opplevelser på Dr. Holms Hotel! Les mer på www.drholms.com

RETURUKE 4

Dr. Holms AS

012 DE

INTERPRESS NORGE AS

PBox 38, N-3581 Geilo

Tlf.: +47 32 09 57 00

temA: Kunstsamlinger • terje Risberg • Jørleif uthaug • Karoline Hjorth • toril s. Kojan Roald Amundsen-monumentet • Geira Auestad Woitier i Paris • Astrup Fearnley museet i Brasil Pia myrvold • designerparet Arne & Carlos • Klesdesigner Gunhild Nygaard • designikonet KuNstanmeldelser lars elton • KuNstinspirasjon Gro m. Holter • På veggen: ellen Arnstad

2011-10-07 16.08

Alle abonnenter på KUNST får et medlemskap i KUNSTklubben som inneholder en rekke fordeler. Bl.a: • 20 % rabatt på utvalgt kunst • 20 % rabatt på innramming • 20 % på frakt • 10 % rabatt på kurs

Fax: +47 32 09 16 20

E-mail: post@drholms.com

www.drholms.com

FO TO : TERJE BJØ RNSEN / DESIG N: EG ESTVIKETRYKK.NO

KUNST 6/2011 – NordeNS STørSTe og eldSTe KUNSTmagaSiN

NR 6 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

NESTE NUMMER AV

Bli abonnent, send kodeord KUNST til 2007, eller send e-post til kunst@fineart.no

Verv en venn! Få et gavekort på 200 kroner per person du verver. Gavekortet kan du benytte på det du ønsker hos Fineart.

Foto: Øyvind Nordahl

PÅ VEGGEN: ELLEN ARNSTAD

Foto: Aller Media

KUNST har nylig blitt kjøpt opp av Aller Media, og forlagsredaktør i Aller, Ellen Arnstad har svart på spørsmål om sin kunstinteresse. 27 år gammel ble Arnstad valgt ut til å bygge opp et helt nytt magasin for norske kvinner etter flere år som journalist i både lokalavis, tv og ukepressen. Den første utgaven av Henne ble lagt ut for salg 8. mars 1994. Arnstad ble etter hvert Henne og Henne ble Arnstad, og hun sitter i dag som Forlagsredaktør og i konsernledelsen i Aller Media, som eneste kvinne sammen med tre menn. I 2005 ble hun kåret til Årets kvinnelige medieleder av Medienettverket – forum for kvinner i ledelse. Hun sitter i styret i Norsk Redaktørforening og i Pressens Faglige Utvalg. Få uker før fødselen av sitt tredje barn løper hun fortsatt rundt i Aller-gangene på høye hæler.

Hva er ditt beste kunstkjøp og favorittkunstverk? Et litografi av Christian Krohg av Oda. Hvorfor? Hva appellerte til deg? Odas blikk er magisk. Hun ser rett igjennom meg hver dag … Og blikket er liksom aldri helt det samme. Hvordan og hvor fikk du tak i det? Det ble funnet en rull med et lite antall litografier tilfeldig på loftet hos Unge Kunstneres Samfund i 1994, og jeg fikk kloa i tre stykker. Var det for å behage øyet, intellektet, eller med tanke på investering og en mulig verdiøkning at du anskaffet verket? Verdiøkningen er nok ikke så veldig stor, fordi det ikke er signert og nummerert. Det var for å behage øyet i all sin neddempethet, men har også en klar symbolverdi for meg gjennom motivet av en sterk kvinne som har satt sitt preg på historiefortellingen. Det er dessverre ikke så mange av dem. Hva skal til for at du selger kunstverket? Det blir aldri solgt. Oda Krohg flyttet inn hos meg for mange år siden, og hun skal ikke kastes ut. Hvor på en skala fra 1 til 10 (uinteressert – lidenskapelig interessert) kan man plassere din kunstinteresse? Sånn 5–6, men interessen er stadig økende. Ikke minst i retning samtidskunst og fotografi. Kan man kategorisere en installasjon som for eksempel en plastbåt i et badekar fylt med vann utstilt på Høstutstillingen som kunst? Jeg har hatt flere opplevelser hvor installasjoner tilsyne latende ser meningsløse ut, men med nærmere kunnskap om kunstneren og hennes uttrykksform, arbeidsprosess og budskap har jeg fått flere aha-opplevelser. Samtidig er det en balansegang å få vite for mye om hva kunstneren har tenkt og ment. Tolkningen av et kunstverk handler jo like mye om mottakeren som om avsenderen, og hvilke følelser kunsten vekker hos enkeltindividet. Det er en modnings prosess å kunne ta innover seg det usagte med årene. Husker du kunst som har gjort deg sint, eller provosert deg på et vis? Performancekunst med kroppen som objekt kan provosere meg, men jeg blir veldig nysgjerrig også … 132

6/2011

Finnes det andre kunstverk som har betydning for deg? Frida Kahlos kunst, den måten hun malte sin egen rå virkelighet og følelsesliv på, fascinerer. Sohpie Calle, Vibeke Tandberg og Per Maning er samtidskunstnere jeg er nysgjerrig på, og som gir meg noe. Jeg hadde også en fantastisk opplevelse da Operaen ble åpnet, og hvor jeg var så heldig å få delta på en vernissage der alle samtidskunstnerne som har bidratt i bygget var til stede sammen med dronning Sonja. Ikke minst så fascinerte den islandske kunstneren, Olafur Eliasson meg, så hans vegger i foajeen i Operaen ser jeg på med et annet blikk enn bare som en forbipasserende. Er det et kunstverk du ennå ikke har fått sett, men som du har lyst til å oppleve? Jeg har sett både Mona Lisa, Solsikkene, flere av Picassos verker, jeg har vært i Vatikanmuseet og i St. Petersburg – så da har jeg vel sett 5 på topp i alle fall. Hvilket kunstverk ser du på som et lite stykke norsk Freia melkesjokolade – det største norske kunstverket opp gjennom tidene? Brudeferden i Hardanger er det norskeste jeg kan tenke meg. Har du en mening om hvem som er Norges viktigste kunstner? Uten tvil – Edvard Munch. Hvilken kunstner kunne du tenke deg å dele en flaske rødvin med i hans/hennes atelier? Frida Kahlo, og gjerne med ektemannen Diego Rivera tilstede. Men det blir jo litt vanskelig ... Hvis du fikk lov til å velge fritt fra hele verdens kunst skatter, hvilket verk skulle du helst hatt i ditt eie? Edvard Munchs Madonna, fordi det er både et vakkert, sterkt og dramatisk kvinneportrett, slik jeg ser det. Hva hadde livet vært uten kunst? Det hadde sikkert vært helt greit, men kunsten gir mulighet til å trigge fantasien og følelseslivet. Kunst kan få oss til å stoppe opp og reflektere, det kan bety fordypning og modning, men også gi raskt påfyll. Kunst kan løfte oss litt ut av oss selv, og gi avbrekk i en tilværelse som ofte er overplanlagt og med mange rammer og fasiter. Vi må rett og slett våge å slippe vedtatte sannheter i møtet med kunsten. Og utfordre oss selv – på godt og vondt.

Vår spesialitet er norsk gullalder Salg - kjøp - kommisjon - restaurering - taksering - kunsttransport - opphenging

Hans Fredrik Gude 1888

Restaurering av malerier og rammer

Gode opplevelser og vakre omgivelser

Spa og velvære

Shiseido Spa, en stor velværeavdeling, bowling, vinkjeller, barer og salonger, flere spisesteder samt

I tilknytning til spaet ligger velværeavdeling hvor vi tilbyr tørrbadstu, et felles tyrkisk dampbad, svømme-

en moderne Bankett- og Konferanseavdeling. Vi legger stor vekt på omsorgsfull og personlig service.

basseng og barnebasseng, trimrom og boblebad ute / inne.

kvalitet og gode opplevelser

«Frisk luft og rent vann rengjør også sjelen.» – Dr. I. C. Holm Spa-pakke inkl. fullpensjon og spabehandling – fra kr 2.315,- per person i dobbeltrom. Les mer på www.drholms.com

FOTO: TER JE BJØRNSE N / DE SIGN: EGE STVIK ETRY KK. NO

«Skjønnhet er ikke, skjønnhet skapes.» – Dr. I. C. Holm

FOTO: TERJ E BJØRNSE N / DES IGN: E GES TVIKE TRY KK.N O

En vandring rundt i hotellet er en liten opplevelse i seg selv!

kvalitet og gode opplevelser

Vår Shiseido Spa er en oase av nytelse og velvære. Behandlingene er basert på Østens filosofi og Vestens kunnskap.

Dr. Holms Hotel er et av Skandinavias mest komplette resort hotell, med et variert tilbud som bl.a.

Rundt om i hotellet finnes det mange flotte kunst og antikvitetsgjenstander fra forskjellige tidsepoker.

Frognerveien 44, 0266 OSLO | tlf. 22 12 39 20 | www.gude.no

KUNST 6/2011 – nordens største og eldste kunstmagasin

59°52’45”N – 8°35’34”E

N 17 ISKLATRING RJUKAN

NR 6 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

Nordens største og eldste kunstmagasin

Dr. Holms Hotel – for opplevelsens skyld

Bli abonnent! Send sms Kunst til 2007, eller scan koden.

Knut Steens

skulptur Aurora overlevde 22. juli

Alice Anderson – kunst av dukkehår Odd Nerdrum

Henrik Placht

- Mestermøte på Nasjonalmuseet

– koloristisk modernist med våkent engasjement kvalitet og gode opplevelser

Jan Groths - genistreker

Per Fronth

Dr. Holms Hotel har lange tradisjoner i å ønske gjester fra nært og fjernt velkommen, og å være

– aktuell Guttormsgaard med utstillingen Last Statement Guttorm - aktuell med Artistbook

Nyt reisen på førsteklasse i det nye interiøret og med høyeste utstyrsnivå Summum til kr 9 900,- (veil. kr 30 000,-).

485 800,-* (DRIVe 2WD) * FRA KR 531 800,- (D3 AWD man.)

FRA KR

monumentale historiemalerier

og vårt fokus på deg som gjest!

Velkommen til gode opplevelser på Dr. Holms Hotel! Les mer på www.drholms.com

RETURUKE 4

Dr. Holms AS

INTERPRESS NORGE AS

PBox 38, N-3581 Geilo Tlf.: +47 32 09 57 00

Fax: +47 32 09 16 20 E-mail: post@drholms.com

www.drholms.com

FOTO: TE RJE BJØRNS EN / DE SIGN: E GE STV IKETRYKK .NO

NYE VOLVO XC 70

familiefeiringer, jubileer, brylluper eller ferie av alle slag. Vi tar godt vare på og pleier hele tiden våre viktigste verdier; et høyt servicenivå, et godt kjøkken

Se Vebjørn Sands

2012 MODELL

vertskap til alle typer arrangement, ledersamlinger, møter, konferanser eller sosiale begivenheter og