KUNST 02/2012

NR 2 2012 ÅRGANG 59 KR 89,-

NORDENS STØRSTE OG ELDSTE KUNSTMAGASIN

Mestermøte: KUNST ble med Odd Nerdrum til Berlin!

Bli abonnent!

Send KUNST til 2007

Fuglefrykt og hjerteinfarkt med Gunilla Holm Platou og Ronny Bank!

Tre kunstnere i New York Debatten om Munch-museet En sulten billedhugger: Svein Tore Kleppan Spektakel-festivalen i Kirkenes Designart og Tasty smykker

RETURUKE 26

Wildlife-kunst

INTERPRESS NORGE AS

TEMA: MILJØ & KUNST

Foto: Mona Gundersen

Annonse

Ve l ko m m e n t i l 6 0 0 m 2 t o t a l o m b y g get uts ti lli ng

W W W . K V A N U M . C O M

Drammensveien 123, 0277 Oslo

Tel: 2204 8510

20

Innhold Kunstnerintervjuer: EKSKLUSIVT: Mestermøte med Odd Nerdrum i Berlin! ........................................ 10 Tre kunstnere i New York .............................................................................................. 38 Birgitte Endrestad – poetisk kunst ............................................................................. 52 Kinesiske May Chengs kalligrafi .................................................................................. 66 Tone Indrebø – kan malerier være stille? .................................................................. 72

Aktuelt: Arvingene etter Munch og Stenersen om Munch-museet .................................... 94

TEMA: miljø & kunst: Økologisk kunst i et historisk perspektiv ................................................................... 19 Kunstnerne Ronny Bank og Gunilla Holm Platou og biologen dr. Christian Pedersen om prosjektet Rødlista ................................................................................ 20 Barents Spektakkel – verdens nordligste kunstfestival .......................................... 28 Viggo Ree – vår fremste wildlife-kunstner ............................................................... 36 Kunst av naturen på Kjerringøy .................................................................................. 40 Fallen Fruit ...................................................................................................................... 41 Økologisk hyttekunst .................................................................................................... 42 Ugly Children’s Clothing: økologisk barneklærdesign ............................................ 88

Skulptur / arkitektur / kunsthåndverk / design:

– Dette er en utstilling om truete og sårbare arter, hva som truer dem, og det som gjøres for å bevare dem.

18

Gunilla Holm Platou

Den sultne billedhuggeren: Svein Tore Kleppan ...................................................... 77 Designkunst ..................................................................................................................... 82 Tasty smykker .................................................................................................................. 90 Torunn Myrann – en sterk kunsthåndverkhistorie .................................................. 98

Samlinger: Kunsten på Engø Gård .................................................................................................. 48 Kunsten på Konserthuset .............................................................................................. 70

Fast / annet: NYHET! KUNST i tiden ................................................................................................. 16 NYHET! KUNST inviterer en fotograf: Knut Bry tolker miljø ............................... 27 Inspirasjon med Gro Mukta Holter ............................................................................. 34

TEMA: miljø & kunst

NYHET! Pulsen på gatekunst ...................................................................................... 56 NYHET! Favoritter: Ronny Bank ................................................................................. 62 KUNSTdebatt: Kjetil Røed ............................................................................................ 64 Designikon: Mariusgenseren ....................................................................................... 87 NYHET! Galleri Gude: Restaurering av eldre kunst ................................................ 102

42

sitat

19

90

Galleripresentasjonen: Peder Lund ............................................................................. 104 KUNSTomtaler / KUNSTanmeldelser av Lars Elton ................................................. 106 Instruktivt med Rino Larsen ........................................................................................ 110 KUNSTkurs ...................................................................................................................... 114 NYHET! Kunstkryssord ................................................................................................. 130 På veggen: Allis Helleland ............................................................................................ 132

10

10

– Vi i dag er ingenting i forhold til det som gikk foran oss.

24

KUNST 2: 2012 59. årgang

Odd Nerdrum

Med forbehold om trykkfeil Ansvarlig utgiver: Fineart as Opplag: 24 000 Årsabonnement 495,- Abonnementet løper til det sies opp skriftlig

MEDVIRKENDE:

Fotografer: Anne Vesaas Espen Wallin

Redaksjonen:

Arnfinn Haugen

Mette Dybwad Torstensen / ansvarlig redaktør mette@fineart.no / mobil: 901 19 007

Kunstverk:

Rolf Stavnem / daglig leder Fineart AS rolf@fineart.no / mobil: 920 85 907

sitat

Anne Vesaas / grafisk designer og fotograf anne.vesaas@fineart.no Tonje Buer / galleriansvarlig og kunstnerkontakt tonje@fineart.no Anne Leinders-Krog / salgsleder anne@fineart.no

Bidragsytere: Anne Marit Muri / frilanser Christina Gothe Schultz / skribent Christina Skreiberg / journalist, fotograf og frilans

77

Frøydis Benestad Hågvar / designer og skribent Gro Mukta Holter / designer og kunstne Gunhild Horgmo / kunsthistoriker og skribent Kjetil Røed / kritiker Lars Elton / kunst- og arkitekturkritiker i VG og frilans journalist Maren Engelschiøn / skribent og kunstner Michael Dee / skribent Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa / kurator Rino Larsen / billedkunstner Tanja Thorjussen / skribent og kunstner Torgrim Eggen / journalist og forfatter Toril S. Kojan / skribent og kunstner

100 36

Kunstverkene i magasinet KUNST er opphavsbeskyttet materiale og er gjengitt med samtykke fra kunstneren / BONO.

Design: onetoone.as Anne Vesaas

Trykk: onetoone.as

Ansvarlig abonnement: Kristin Krugerud / kristin@fineart.no 22 01 24 20 / mobil: 913 90 389

Annonsering: Eric Bjørklund / eric@fineart.no mobil: 948 17 753

Galleriansvarlig / bestilling: Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 01 24 35

Forsidefoto: Redaksjonen spurte Knut Bry om han kunne tolke miljø for oss i KUNST 2. Han sendte oss dette fotoet av matavfall. Ved første øyekast ser det glanset og dekorativt ut, men ser man nærmere etter, er det søppel han har fotografert. Bry er en meget miljøbevisst person, som tar avstand fra det enorme konsumet i verden i dag.

Redaksjonen syntes motivet også har klare referanser tilbake til stillebenstradisjonen på 1500 og 1600-tallet, der blomster og frukt, og gjerne et råttent element, symboliserte død, at skjønnhet står for fall og livets forgjengelighet.

KUNST utgis av Fineart og holder til i Galleri Fineart på Aker Brygge / Tjuvholmen. Galleriet har åpent: Mandag–torsdag kl. 10–20 / fredag kl. 10-17 / lørdag kl. 10–18 Adresse: Filipstad brygge 2 / 22 01 24 20 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

Annonser Følgende priser gjelder for annonsering i KUNST 2012:

72

87

Helside: Halvside: Kvartside: Pris: 24 990,- eks. mva.

Pris: 14 990,- eks. mva.

Pris: 9990,- eks. mva.

KUNST selges nå også i løssalg fra ditt utsalgssted.

For mer informasjon kontakt: Eric Bjørklund / eric@fineart.no / mobil: 948 17 753

Kunst til hvem og hvorfor?

Hilsen

Mette Dybwad Torstensen Redaktør 8

2/2012

Fineart på Facebook www.facebook.com/fineart.no Om du ikke allerede er venn med oss på Facebook, gå inn på våre nettsider, trykk like – og følg med på kunst til salg og aktuelle arrangementer!

Fineart på Twitter www.twitter.com/fineartno r for salg i de

KUNSTkatalogen

nstkata l Ku

Hvorfor velger mange mennesker å skape kunst? Hvilken visjon har kunstnere med kunsten sin, og for hvem lager de kunst? Seg selv eller et publikum? Mange kunstnere som jeg har møtt, innrømmer den terapeutiske siden ved det å male eller hugge i stein, og forteller at det er enten eller: å skape eller havne på psykiatrisk avdeling. Mange bruker sitt eget liv i kunsten. Men er det nok? Blir ikke kunsten da til i en egosentrisk boble kun til nytte for å utforske seg selv? I mange tilfeller ja, men de gode kunstnerne klarer å skape noe allment og universelt ut fra dette private og personlige. Til syvende og sist er menneskers erfaringer nokså like, så én kunstners selvfordypning og erfaringer uttrykt på et lerret eller i en tekst kan være likeså mye til nytte for andre. Slik kan kunst brukes som en stemme der språk ikke alltid strekker til.

I denne utgaven av KUNST vil vi likevel fokusere på kunst som strekker seg ut av den private sfæren; nemlig kunst som er laget for å rette blikket vårt mot miljøet og bevaring. Kunsten er jo en gammel kommunikasjonsform for meninger og politikk.

Men i dette nummeret av KUNST vil du finne ulike prosjekter og kunstnere som jobber med miljø, bevaring og natur uten nødvendigvis å skrike høyt eller fortelle oss om prosjektet sitt med store, klare bokstaver. Vi har besøkt verdens nordligste kunstfestival der årets tema er bevaring av naturressursene. Gunilla Holm Platou har invitert med seg en forsker og en kunstner for å rette søkelyset på truete dyrearter, og wildlifekunstneren Viggo Ree har dyr som tema. Eller har du tenkt på at bærsylting kan defineres inn som et kunstprosjekt som igjen skal gi et bedre miljø?

Hvis du sammenligner en Rembrandt og en Picasso, og skreller bort alt du har lært om hva som er korrekt å mene, og all tekst, vil du fort se hvilket verk som virker på deg.

Det samme gjelder med en byste fra antikken sammenlignet med hvilken som helst annen skulptur. Det klassiske, gresk-antikk-figurative vil virke sterkest, fortalte Odd Nerdrum da vi besøkte Berlin sammen med kunstneren og forfatteren Torgrim Eggen i februar i vår serie Mestermøte. Som leser får du dessverre bare en liten, vidunderlig brøkdel av turen og opplevelsen med samtalen mellom Odd og Torgrim foran Pergamon-alteret og bildene til Caspar David Friedrich, Rubens og Rembrandt. Å reise med Nerdrum er en dannelsesreise av en høyere klasse. Jeg skjønner at folk velger å bli moderne. Ingen orker å gi seg i kast med slikt i dag, kan han plutselig peke på et barokt praktbygg mens vi rusler gatelangs, eller han kan tordne mot demokratiet, byråkratiet, den klamme sorte hånden som ligger over kunstlivet der alt skal være så korrekt, og han kan hylle det andre finner kontroversielt og så vidt tør nevne. Idet vi passerer en suvenirbutikk, kan han kommentere se, så fantastisk til en strikket lue, med like stor begeistring som foran en hellenistisk Apollo hugget i vår klassiske vugge, som blir konsensus for alt. Å reise med Odd gir meg et helt annet bilde enn det resten av media vil vise av mesteren, nemlig en meget sjenerøs, åpen, glad og leken person som brenner for maleriet, slik det har overlevd i hundrevis av år, og som kanskje er en av våre få gjenlevende åndsmennesker. I Paris har han og Turid seks elever boende gratis hjemme hos seg, mot at de hjelper Odd og får korrektur. Da jeg spurte om hvordan de jobbet, fortalte han at de alltid begynner med å lage et selvportrett … for som Leonardo da Vinci sa, da blir man ferdig med sine egne feil først. Mange mener mye om Odd Nerdrum, som alltid, etter rettssaken og mediestyret. Vi i KUNST vil heller fokusere på kunsten, bredden og dybden i både verkene og menneskene, så får tabloidavisene ta seg av forenklingene og generaliseringene. God KUNST-påske til deg!

www.blogg.magasinetkunst.no På våre KUNSTdebattsider har vi opprettet en egen blogg, der du kan komme med dine kommentarer.

Bil

Kjære leser

KUNSTs blogg

Vil du kjøpe noe av kunsten du leser om? Se etter dette ikonet på våre artikler!

Kunst til salgs av kunstneren finner du i den vedlagte Kunstkatalogen! en og

VIGNETT

Afterwork 22. mars Kommer du på magasinslipp 22. mars mellom fem og syv? Vi kan love miljøtiltak med goodybags til de første som kommer, og et inspirerende og oppvekkende miniforedrag om truete dyrearter på Rødlista!

Gunilla Holm Platou åpner utstilling 12. april!

Gunilla Holm Platou og Ronny Bank åpner utstillingen Rødlista hos Galleri Fineart torsdag 12. april. Nina Jensen fra WWF (påtroppende generalsekretær i WWF) vil være til stede på åpningen klokken 18.

5 % av salget går til WWF.

Over 200 på Elling Reitan-åpning i Galleri Fineart Elling Reitans utstilling Selected solgte for nesten en halv million kroner med 200 mennesker på åpningen der Reitan selv underholdt med sin tolkning av Bob Dylan.

Utstillingen inneholdt mer enn 70 verk i medier som olje, akvarell, kullstift og tørrpastell samt grafiske teknikker som litografi og akvatint. Det var en både tradisjonell Reitan, med typiske elementer og farger fra det reitanske univers, samt en modigere side av kunstneren som ble vist, som en installasjon med tittel 22. juli.

Bli abonnent!

Gjør som 14 000 andre, få magasinet rett i postkassen.

Send SMS med kodeord KUNST til 2007.

På Bydel Tjuvholmen, vår Facebookside, får du oppdatert informasjon om bydelens aktiviteter og arrangementer, nyheter og gode tilbud fra våre spisesteder og butikker.

Annonse

n e t s Kun e g g y åb y n t L e en H L e D y b len har vi over 500 For å bygge Kunstbyde kommer fra mer enn arbeidere in action. De daglig sine store og små 30 nasjoner og utfører kka henger de ikke… kunstverk. Men på bra

Q-Park Tjuvholmen er et av Oslos mest kunstferdige parkeringshus, med plass til mange biler i alle farger.

VIGNETT

Eksklusivt!

KUNST har vært så heldige å få reise på tur med Odd Nerdrum og møte hans store forbilder. Denne gangen dro vi tre dager til Berlin med den velkjente forfatteren Torgrim Eggen og konen, Turid Nerdrum.

ODD NERDRUM i Berlin i årets første Mestermøte i KUNST, her foran Pergamon-alteret.

10

2/2012

MESTERMØTE

Mestermøte

i Berlin Berlin er ikke bare på ny blitt Skandinavias kunsthovedstad, med en ufattelig vrimmel av gallerier og kunstnere. Den er også en fantastisk museumsby. Kjernen i det hele er Museumsinsel, et tysk Akropolis som flyter i elven Spree. Dit ville Odd Nerdrum, en grå februardag som syntes skapt for udødelige mesterverker og milchkaffee.

Tekst Torgrim Eggen / Foto Anne Vesaas

BERLIN (KUNST): I en ideell verden skulle man alltid hatt Odd Nerdrum med seg på kunstmuseum. Han er bortimot encyklopedisk i eldre kunsthistorie, fortellingene og anekdotene kommer trillende. Men Nerdrum nøyer seg sjelden med hvem og hva; vi har ikke trengt inn i kunstverket før vi også vet hvorfor og gjerne hvordan. − Hvilket velger du? utfordrer han.

Vi er i tredje etasje i Alte Nationalgalerie, en praktbygning fra 1870-tallet. På veggen foran oss henger to voldsomt ikoniske malerier i omtrent samme format. Begge er malt av Caspar David Friedrich. Det første er kjent fra mengder av bokomslag og plateomslag, med sitt sterkt grafiske og nesten sorthvite uttrykk, mens det andre har kvaliteter som bare lar seg skue her, i original.

Det er umulig å velge. Hadde han spurt tyve minutter før, ville jeg valgt bildet til høyre, Kloster i eikeskog. Men Munk ved sjøen er maleriet som i mellomtiden har lokket frem en dypere fascinasjon.

Caspar David Friedrich (1774−1840) ble født i Greifswald ved Østersjøen, som den gang tilhørte Sverige. Vi kan altså med mildt juks utrope ham til nordisk maler, og Munk ved sjøen er nesten et Skagen-maleri utført i metafysisk alvor. Himmelen er høy og dramatisk.

Den svaie munkefiguren gir en plutselig assosiasjon til Dante, slik Doré tegnet ham (riktignok mange år senere). Hvor tror Odd denne scenen er fra? − Jeg kan tenke meg at det er fra Rügen. Du kan nesten se over til Sverige herfra. − Dette gir inntrykk av å ha vært et veldig radikalt maleri? − Ja, men jeg tror det blir feil å utrope Caspar David til minimalist på bakgrunn av dette ene bildet. Det som slår oss, er at det typisk for epoken skulle vært et skalaelement her, vanligvis ville vi funnet et skip eller et slott. − Jeg tror heller ikke så mye på moderne psykologi når den sier at bildet handler om den eksistensielle ensomheten og slikt. Jeg tror bildet forteller at for første gang i historien kan mennesket gå alene ut og se på havet uten å være redd for noe. Men bli med hit og se ...

2/2012

11

MESTERMØTE

– Troen på menneskets private forhold til Gud. Det er dét vi ser på dette bildet.

Torgrim Eggen og Odd Nerdrum foran Caspar David Friedrich sine bilder Munk ved sjøen og Kloster i eikeskog.

Like ved henger et beslektet motiv, som forestiller to menn ved sjøen. De har ryggen til og betrakter naturen sammen med oss. Det er en annen tid på døgnet. − Det kan godt tenkes at Caspar David står sammen med Schinkel her, eller med Goethe, eller det er Goethe sammen med Lessing − det er to skjønnånder som står og prøver å fatte naturen.

Hos Munch er det jo mellom mann og kvinne og alt det der, men det er tydelig at Munch tar utgangspunkt i dette bildet av Caspar David Friedrich.

Karl Friedrich Schinkel må vi nesten dvele litt ved. Han var Tysklands og en av Europas viktigste arkitekter. Denne delen av Berlin, i enden av paradegata Unter den Linden, er tungt preget av Schinkel. Her står hans store museumsbygning, minnesmerket Neue Wache, konserthuset hans og den neo-gotiske Friedrichswerder-kirken (nå Schinkel-Museum), som får Nerdrum til å stønne henført hver gang vi skimter den. Det er noe med bygningens letthet og intime, verdslige proporsjoner som er forførende. − Schinkel var selv en dyktig maler, forteller Nerdrum. − Men etter å ha sett Caspar David, som var syv år eldre, uttalte han at så god kunne han aldri bli. Så han viet seg arkitekturen isteden. − Det tjente vi på? − Ja, ubetinget. Men Schinkel henger i salen ved siden av, så vi kan gå og sammenlikne. − De er en slags overgangsskikkelser, begge disse to? − Jo, definitivt. De har liksom falt ut av historien. Det var en periode som var uren sett fra vår tid, der man blandet stiler og påvirkninger fritt og litt kaotisk.

Det er klare likheter mellom de to tyske malernes interesse for arkitekturdetaljer og klassiske ruiner. (Friedrich er ruinmaleren fremfor noen i kunsthistorien.) Når man får den pekt ut, er det lett å se kvalitetsforskjellen også. En har en dimensjon den vilt begavede kollegaen mangler. − Han har ikke det innholdet, vet du. Schinkel er en dyktig maler, men han mangler den store melankolien som er Caspar Davids kjennetegn. Alt som er stort, er tungt og dypt melankolsk. Det deilige kjød som er melankolsk samtidig ... der har du det. Det er det store. Alt annet blir tørt og kjedelig i forhold til det, uansett hvor morsomt det er. Men se her ...

12

2/2012

Vi går videre, og ser Schinkels maleri av en gotisk fantasikatedral i kveldssol, nøyaktig og detaljert som en arkitekttegning, ­teknisk briljant. − Bare se! Han er enda dyktigere enn Caspar David, liksom.

Makeløst gjort. Men altså ikke godt nok. Begge disse to er for øvrig fremragende tegnere. Caspar David tegnet i mange år før han begynte å male, og det er for eksempel veldig tydelig når han tegner trær og byggverk i silhuett. Han maler tynt, nesten akvarellaktig, men det er så fint gjort at man ikke oppfatter det som tørt. I norsk kunst er det Harald Sohlberg som har dette, som er en slags ekstern elev av Friedrich.

Vi går tilbake til Friedrich, munken ved sjøen og ruinene. − Her er det ikke mye farger? − Nei, gudskjelov. Jeg tror dette er noe i nærheten av tofargeteknikk. Og alle de sterkeste er studiobilder, fantasilandskaper. Det er jo dikter han er, en poet. − Kan man fornemme noen direkte forbindelse mellom Caspar David Friedrich og vår egen Lars Hertervig? − Jeg tror egentlig ikke Hertervig har sett så veldig mye av ham.

Han er nok snarere borti William Turner. Men Hertervig er transparent på samme måte som Friedrich. − Dette maleriet har tydelige likheter med Turner, også? − De var i og for seg samtidige, men når Turner begynner å lage sånne ting, er han blitt en gammel mann, altså rundt 1850. Dette er jo rundt 1810. − Det var liv og røre på disse kanter, vi var midt i napoleon­s­ krigene, vel? − Å ja da. Napoleon gjorde seg klar til å angripe Russland, og var vel i Polen og bedro sin hustru med Maria Walewska. Det var stormfulle tider. Og fremdeles, da Caspar David malte dette, var det vel slik at man oppfattet den franske revolusjonen som gjennombruddet for et slags frihetsbegrep. Det skjer rare ting i slike øyeblikk. − Beethoven jobber med den femte symfonien, omtrent? − Ja, mulig. Og nå kommer vi til noe helt annet − det er sammenblandingen mellom liberté og pietismen som sto så sterkt i Nord-Tyskland. Her kommer Kant inn i bildet, og troen på menneskets private forhold til Gud. Det er dét vi ser på dette bildet, tror jeg. − Det er altså ikke uvesentlig at figuren er en munk?

VIGNETT

Apollon.

PERGAMON-ALTERET Alteret og frisen er lagd av gråhvit marmor fra øya Marmara. Det opprinnelige alteret (ikke hele er rekonstruert i Berlin) var nesten kvadratisk, 35,6 x 33,4 meter. Den ytre frisen er 113 meter lang. Den var opprinnelig malt, sannsynligvis i lette, duse sjatteringer.

Byggverket er reist i første halvdel av det 2. århundret f.v.t. på Akropolis-høyden i Pergamon, som lå i den vestlige delen av dagens Tyrkia. Pergamon var hovedstad i et kongedømme som på det største dekket halve Lilleasia og mange av øyene i Egeerhavet.

Pergamon inneholdt blant annet et bibliotek bestående av 200 000 bind, og navnet på byen er bevart i begrepet pergament, en papyrus-erstatning laget av kalvehud.

Det fins ingen sikre opplysninger om hvem arkitektene eller kunstnerne bak alteret har vært. Sett under ett er frisen svært helhetlig, og det er rimelig å anta at mange billedhuggere (minst 40) har arbeidet under ledelse av en allmektig kunstnerisk leder. Navnet Theorretos er hugget inn i frisen, men man kan se at andre signaturer er utvisket.

Alteret er trolig viet til Zevs. Etter kristendommens gjennombrudd ble det forlatt og forfalt. Det kan være dette alteret som omtales som Satans trone i Johannes’ Åpenbaring (2,13).

Den tyske ingeniøren og arkeologen Carl Humann ledet utgravingene mellom 1876 og 1886, og det første Pergamon-museet åpnet i 1901. Dagens bygning ble innviet i 1930, men skal i løpet av 2013 stenge for ny restaurering.

− Nei, men mest av alt kanskje en intellektuell? En grubler ved havet, simpelthen. Se forresten på fuglene og alt det rare de gjør. De er skikkelig sinte, he-he.

Like bak Alte Nationalgalerie skal vi se det som kanskje er verdens største museumsgjenstand. Det er bygget et eget museum for å huse Pergamon-alteret, som ble gravd ut av tyske arkeologer på 1870- og 1880-tallet. Pergamon-museet har ikke Schinkels greske letthet og intimitet. Den er en blytung, neoklassisk struktur som sto ferdig i 1930 og ser ut som den allerede da ante hvilke påkjenninger den skulle tåle tiåret etter.

At de reddet Pergamon-frisen, var et under. Museet havnet bak den russiske sektorgrensen, senere DDR, og deler av marmorfrisen ble sendt av gårde til Leningrad. Andre deler lå gjemt i kjellere i Vest-Berlin.

Det er ikke sikkert ordet alter er så dekkende for hva slags struktur dette er, mener Odd Nerdrum: − Dette er et kultsted, og man kan regne med at det var preget av korsang og festivitas. Grekerne var like opptatt av å feire gudene som å feire sine egne liv. Derfor er volumene og dimensjonene her veldig menneskelige.

Vi konsentrerer oss om den ytre frisen, den som løp langs sidene på det omtrent 35 meter store kvadratiske alteret. Den fremstiller et mytologisk slag, kjent som Gigantomakien, der gudene fra Olympen braker sammen med gigantene, menneskeskapninger med ben som slanger. De ledes av sin mor, urgudinnen Gaia, mens gudene ledes av Zevs. I frisens kanskje mest berømte parti ser vi hvordan Athene og Nike kjemper mot giganten Alkyoneus (de greske gudene praktiserte likestilling ved fronten), samtidig som Gaia kommer opp fra underverdenen for å be

2/2012

13

VIGNETT

TURID og Odd Nerdrum diskuterer storheten i alterets frise.

for sine sønners liv. Vi har nådd et punkt i dramaet der gigantene er i ferd med å tape kampen. − Her ser vi byråkratiet i kamp mot det skapende mennesket, mellom de som planter trær, og de som teller dem, erklærer Nerdrum.

På mirakuløst vis har han fått den 2200 år gamle Pergamonfrisen til å handle om norsk skattepolitikk! Men så springer han videre til J.R. Tolkiens univers: vi ser alver og orker, den evige kampen mellom godt og ondt, lys og mørke. − Titanene kommer fra jorden og er uttrykk for det lavere i mennesket, mens gudene kommer fra himmelen, fra parnasset og ned, og representerer det høyverdige. Alt dreier seg om spenning mellom himmel og jord, som også symboliserer de indre spenningene i oss. − Har denne scenen rett og slett noe med vårt ragnarok å gjøre, det endelige oppgjøret mellom æser og jotner? − Ja, jeg synes det virker sånn. Det er noe familiært her. Disse mytene og forestillingene vi har til felles med grekerne, stammer jo fra Azerbadjan. Selv stavkirkene har røtter der nede. Jeg lærte dette av Joseph Grimeland, som var en temmelig kontroversiell ­figur. Men Heyerdahl kom inn på noe av det samme senere. − Det ser ut som hovedtemaet likevel er medlidenhet, det de ­norrøne kalte grid? − Jeg tror dette er veldig viktig. Tenk på skulpturen av den ­døende galleren fra samme periode. Her ser vi humanismen hos grekerne, respekten for fienden. De må ha gjennomgått en veldig götterdämmerung, en tragedie de aldri klarer å riste av seg, og det er derfor de går så dypt i det menneskelige. − Kanskje det er denne scenen vi ser? − Ikke umulig. Det var grekerne som oppfattet at mennesket var til. Før dem var det stive gudebilder og ganske patetiske ting. Men jeg gjør selvsagt en feil når jeg sier før det, for det kan jo ha vært en gigantisk tradisjon i Atlantis. Man vet ikke. I hvert fall var grekerne fullt klar over at det var en større kultur bak dem. Nietzsche har sagt noe veldig vakkert om den greske kulturen, forresten − dette at grekerne var dype i sin overfladiskhet. − De betraktet seg selv som i en nedadgående spi­ ral, at de hadde lagt det største bak seg og var på vei mot undergangen? − Ja, og dette liker jeg så godt. Vi i dag er ingenting i forhold til det som gikk foran oss.

14

2/2012

Pergamon-frisen regnes til den sene hellenismen, det man gjerne kaller manierisme. Den var på sett og vis grekernes barokk. Figurene er voldsomt uttrykksfulle, scenene fulle av bevegelse og liv. Kroppene er sterkt idealiserte. Odd Nerdrum roper på damene: redaktør Mette, fotograf Anne og sin kone Turid Spildo. − Her ser dere Apollon, jenter. Det var akkurat sånn en mann skulle se ut. Du ser at han ikke er noen maratonløper eller birkebeiner, men han er sikkert veldig deilig å ta rundt.

Like etter oppdager Turid og han en annen mannsfigur de styrtforelsker seg i. Det er en skulptur av havguden Poseidon i litt mindre enn naturlig størrelse, som trolig har vært plassert på taket av alteret. − Han er helt fantastisk, han der som står der borte.

Proporsjonssans er vanskelig. Det er svimlende å se proporsjonene i den figuren. Det er Da Vinci som konsensus, liksom. Vi skal være klar over at dette, de greske idealene, er utgangspunktet for all skapende virksomhet. Hvis det ikke har noe av dette i seg, så er det dårlig. − Se på den foten der! roper Nerdrum og peker på et fragment av frisen. − Den kommer ut til oss, så fullendt og livaktig. − Hvis vi ser på Pergamon-museets nyere historie, så hentet na­ zistene en del inspirasjon herfra. De ville gjerne sole seg i antikkens skjønnhet og harmoni. − Jo, for all del. Men den medlidenheten og intimitetsfølelsen som ligger i dette, fins ikke i nazismen. De kunne aldri trenge inn til kjernen av det, bare skape klisjeer av de ytre formene. Det sterkeste inntrykket jeg får av dette, er en utrolig intimitetsfølelse, selv om det er svært. − Museet er jo også et slags monument over den borgerlige tyske kulturen? Det hadde ikke stått her hvis det ikke var for ambisjonene og ærgjerrigheten i Tyskland for 150 år siden? − Ja. Og det er en form for samklang mellom de greske idealene og den borgerlige tyske humanismen. Det utrolige er jo at de fikk lov til å grave det opp og frakte det hjem − men tyrkerne skjønte ikke hva de hadde, de greide ikke å verdsette det. Kanskje fordi det osmanske riket var totalitært? ■

Nerdrum-utstilling i New York Odd Nerdrum stiller ut 13 oljemalerier i Forum Gallery, New York City, fra 8. mars til 10. mai. Blant dem er tre selvportretter samt en ny versjon av The Night Jumper fra 1996. Forum Gallery har vært Nerdrums faste galleri i New York siden tidlig på 1990-tallet, og hans siste utstilling der fant sted i 2007. Galleriet ligger i den klassiske Crown Building på hjørnet av Fifth Avenue og 57. gate (forumgallery.com).

VIGNETT

Oppstandelsen, Odd Nerdrum, litografi, 97 x 70 cm. Verket kan kjøpes hos Fineart.

2/2012

15

VIGNETT

Kunst i tiden

Tekst Mette Dybwad Torstensen

Kunst ut til helseinstitusjonene Akershus Kunstnersenter og Akershus fylkeskommune har i samarbeid skapt Kunstvisitten. Tanken er å få kunstutstillinger ut til helse- og sosialinstitusjoner i Akershus, der Kunstnersenteret organiserer og kunstnerne selv står for formidlingene til brukerne på de ulike stedene og inviterer til en samtale mellom kunstner, beboer og ansatte. I år presenterte Kunstvisitten utstillingen Drømmeland som skal til hele 18 institusjoner.

Utstillingen inkluderer verk av kunstnerne Anne Karin Furunes, Vanna Bowles, Anna Talbot, Mary Owens, Peter Mohall, Bente Louise Aas, Jan Trygve Fløysvik og Cathrine Thorstensen.

Av og til trenger man en an­ nen verden. En frodig, vill og underfundig verden der alt er mulig. Der fantasien åpner seg.

Velkommen inn i Drømmeland.

Foto: Vanna Bowles Foto: Sayaka Maruyama

Maskekunst Harald Hårfagre avdukes!

Den klassiske skulptøren Frode Mikal Lillesund har laget et nasjonalmonument over Harald Hårfagre på 230 centimeter i bronse som blir avduket 13. april, samme dag som billedhuggeren åpner en 200 kvadratmeter stor separatutstilling i Haugesund Billedgalleri.

– Jeg ble kontaktet privat av en komité som var nedsatt for å arbeide med dette. De hadde prøvd seg på fire andre skulptører før meg, men var ikke fornøyd. Etter et møte med komiteen i Haugesund dro jeg tilbake til Oslo og laget et idéutkast som falt godt i smak hos komiteen. Initiativtakerne var interessert i å gi Hårfagre et ansikt som kunne forbindes med Haugesund. De har fra før av et obeliskmonument utført av en arkitekt, men dette er ganske upersonlig.

Flere i komiteen er historikere og mener at Hårfagres grav (som ikke er funnet) ligger i Haugesund, og at det er ganske sikkert at det var her han døde også.

KUNSTNEREN i sitt støperi Fonderia Del Ideen fra min side er å avbilde denne vikingkongen Chiaro i Pietrasanta. rett etter at han hadde nådd sitt mål med å samle Foto: privat. riket. De fleste kjenner sikkert historien om at han lovet å ikke klippe eller kjemme håret før han hadde samlet Norge til ett rike. Snorres kongesagaer forteller at han, som tidligere ble kalt Harald Luva (av sitt ustelte og lurvete hår), fikk tilnavnet Hårfagre da han hadde kjemmet håret etter at riket var samlet. Midt i prosessen gikk det også opp for meg at jeg nå drev med et nasjonalromantisk verk. Dette føltes litt spesielt.

Nasjonalromantikken hadde jeg bare forbundet med I. C. Dahl, Cappelen, Fearnley, Tidemand og Gude og alle disse malerne fra 1800-tallet, forteller skulptøren til KUNST. 16

2/2012

Magnhild Damselfrau Kennedy er en norsk, selvlært maskedesigner bosatt i London som siden 2007 har jobbet med tekstilmasker. Selv sier hun til KUNST at maskene oppstod på slump og veldig plutselig: – London virket som en katalysator. Her i byen har bruken av dekor så lang historie, og er fremtredende overalt i hverdagen. Jeg er opptatt av dekor, broderi, tekstur og framfor alt språk. Visuelt språk.

Formatet, midt i fjeset-maske fungerer for meg primært fordi jeg kan putte alle disse interessene mine på et mindre område hvor språkene er mange. Ikke bare mitt språk, siden alle andre bærer arbeidene mine. Underveis i prosessen styrer jeg så lite som mulig, men lar materialene jeg kommer over, diktere, og tuner og tuner til spenningen er riktig. Jeg har en rekke verdier jeg vil innom i hvert arbeid: tekstur, palett, ubehag, romanse og variasjoner av powers (makt / ferdigheter). Jeg liker også å jobbe med gamle materialer, og flere masker faller sammen.

Tekstilene kan ikke alltid kontrolleres, og draperer seg forskjellig på ulike ansikter og overflater, forteller kunstneren.

De fantastiske maskene er kjøpt inn av private samlere og båret av ulike artister som Røyksopp.

Følg hennes produksjon på: http://damselfrau. blogspot.com/.

Har du tips til denne spalten?

Skriv til redaksjonen@fineart.no

Ta opp rentefritt lån og kjøp samtidskunst!

Foto: Bruce Davidson (USA)

Like før jul ble konseptet Own Art i Norge lansert som en ordning med rentefritt lån for kjøp av norsk samtidskunst, for personer i alderen 18–35 år. Prosjektet er en pilot, i et samarbeid mellom Kulturdepartementet, Kunstnerforbundet, Nordea, Art Co Ltd UK og Arts & Business Norway. Et lignende prosjekt har vært en stor suksess i Storbritannia.

Tendenser i Moss 31. mars åpner Galleri F15s årlige utstilling med fokus på samtidskunsthåndverk: Tendenser 2012, som står til 24. juni. Årets kurator er Heidi Bjørgan, og tendenser i år tar utgangspunkt i to nordiske land, Finland og Norge. Hvilke tendenser kan sees i disse to landene? Er skillet mellom kunsthåndverk og billedkunst i ferd med å forsvinne? Og hvis så er tilfelle, står vi da igjen med tendenser innen materialene glass, tre, keramikk, tekstil og metall som kun kjennetegner kunsthåndverket, og ikke kunsthåndverket selv? Eller kan vi skimte nye tendenser? Kunstnere som er med fra Finland, er Caroline Slotte, Kim Simonsson, Riikka Latva-Somppi og Nithikul Nimkulrat. Norske kunstnere er Anne Thommasen, Tove Tommerberg, Borghild Unneland, Andrew Foto: Maria PrestmoSolberg.

Barton og Signe

Fotofestival i Kristiansund 24. til 28. april I 2006 startet fotografen Morten Krogvold Nordic Light International Festival of Photography. Tanken var å skape Europas største møtested for fotografi og ikke minst det kunstneriske fotografiet. Nordic Light understreker at kunstfotoet nettopp er et resultat av lang tids tenkning, meditasjon og livsstil. På fotofestivalen kan man oppleve kunst-, dokumentar-, portrett-, natur- og familiefotografiet, og her møtes alt fra lokale til internasjonale fotografer, studenter, amatører og skolebarn. Årets program inneholder 51 utstillinger, mer enn 43 foredrag, porteføljegjennomgang, workshops og frokostfilmer. Katolikk og nonne AnneLise Strøm fra Lunden kloster har takket ja til å møte Krogvold i serien Ansikt til Ansikt. Lunden er et lukket kloster, så Anne-Lise er sjelden utenfor murene. For å komme til Nordic Light har hun søkt tillatelse fra biskopen i Roma, og fått ja. Av inviterte kjente fotografer er i år: Abe Frajndlich, Peter Gerdehag, Kirsten Klein, Ritva Kovalainen & Sanni Seppo og Pål Hermansen. Nyhet i år er også en debutantutstiller, utdeling av en ny pris, og hele festivalen skal kringkastes til millioner av seere over hele verden. TWiT TV-team, med Leo Laporte i spissen, kommer til Kristiansund i april og blir værende i over en uke. Se mer på www.nle.no.

Foto: Punkt Ø

Unik fotosamling til Norge En unik fotosamling har blitt overtatt av fotografen Kjell Brynildsen fra den svenske galleristen og fotosamleren Lars Hall. Samlingen, som består av en serie bilder av den kjente svenske fotografen Christer Strömholm (1918–2002), har navnet Hiroshima-suiten og er på totalt 22 portretter av barn rammet av den amerikanske bombingen av Hiroshima i 1945. Bildene er tatt mellom 1961 og 1963, og viser således både overlevende og små barn skadet av ettervirkningen. Christer Strömholms bilder er svært anerkjent, blant annet er Strömholm eneste svenske fotograf som er representert i MoMAs permanente samlinger. Kun ved et par anledninger har disse bildene vært utstilt som en serie, i 1980 og 2001. Også Stenersenmuseet har vist en retrospektiv utstilling av Strömholms bilder, etter fotografens død i 2002.

KJELL BRYNILDSENS samling. Foto: Christer Strömholm.

2/2012

17

Beste kunstnerkvalitet fra Royal Talens

Butikker som fører Rembrandt: Bergen Bø i Telemark Drammen Drøbak Florø Fredrikstad Gol Hamar Harstad His Jar

Hobbykjelleren Sentrum Lillegull Hobby Bragernes Rammeservice Galleri Finsrud Fargerike Kleiven Rammemesteren Kunst & Hobby Kulør Interiørsenteret as Hamar Kunst & Ramme Paletten Kunst & Innramming Galleri His Jar Farge og Interiør a/s

Kongsberg Larvik Lillestrøm Mo I Rana Mosjøen Moss Norheimsund Notodden Oslo

Martine’s Landhandleri BAS Kunst A/S Color Rebels DA Eva’s Ramme Og Tegnesenter As Promo-foto Da Hobbysenteret Jacobsens Rammer & Kunstmatriell Fargerike Norheimsund Asbjørn J. Hansen Christ Engebretsen & Søn Andvord City Cash

Otta Rauland Ski Sandefjord Sogndal Trondheim Tromsø Tønsberg Vikersund Ålesund

Otta Jernvarehandel as Friberg Rammeverkstad Kunst & Hobby Fargerike Bjørvik O.J. Skjeldestad Libris Østerlie Kunst & Farve Tromsø Kunst & Hobbysenter Lines Hobby Vikersund Rammeverksted Pigment Kunsthandel

- importør av kvalitetsvarer til kunstnere på alle nivå 18

2/2012

www.globalhobby.no

tema: Miljø & kunst

VIGNETT

Kunst orientert om økologi og bærekraftig utvikling spør ikke bare hvilken forskjell denne kunsten gjør sett ut ifra et kunsthistorisk og etisk perspektiv. Den bidrar også til en videre forståelse av kunstnernes kompetanse og roller i samfunnet som politiske aktører, kunnskapsforvaltere og innovatører.

Tekst Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa

Kunstprosjekt med en intensjon om å bidra til en økologisk og bærekraftig utvikling er et internasjonalt fenomen med forgreninger også i de skandinaviske landene. Naturen som fenomen og prosess er et sentralt referansepunkt i mange av disse arbeidene. Et eksempel på det er Memoria Norway, som ble utviklet i årene 2008 til 2011 av den tyske kunstnerduoen SpringerParker. Prosjektet gikk ut på å samle audiovisuelle fenomen, erfaringer og fortellinger om Finnmark som de blant annet omsatte til levende performance.

Poenget var å ta vare på kunnskap om dette arktiske området som ville bli borte i kjølvannet av klimaforandringer og økt industrialisering. Det handlet derfor også om å bevisstgjøre og snakke med mennesker. I sitt essay, Les trois écologies (De tre økologier) fra 1989, formulerer den franske psykoanalytikeren Félix Guattari en økosofi som like mye handler om en måte å tenke på som å forholde seg til sine medmennesker. Slik han ser det, er det først når disse delene spiller sammen med globale etiske og estetiske målsetninger at en bærekraftig utvikling er mulig.

Fallen Fruit har siden 2004 bidratt til å bygge sosiale nettverk på tvers av forskjellige samfunnslag samtidig som prosjektet reiser viktige spørsmål knyttet til fordelingspolitikk i et globalt perspektiv. Kunstnerne som står bak, tar utgangspunkt i frukt som vokser på offentlige eller forlatte plasser i urbane områder, og de lager blant annet fruktkart, inviterer nabolag til felles sylting, arrangerer nattlige frukttokter, frukttreplanting i kommunale hager og produksjon av vin.

Det romantiske landskapsmaleriet mangler etiske eller materielle føringer som kan sammenlignes med disse prosjektene. Det er snarere innenfor Land Art bevegelsen, Earth Art, Eartworks og Ecologic Art i 1960- og 1970-årene og deres bruk av landskapet, undersøkelser av dets naturlige prosesser og fluxus-kunstnernes referanser til naturen som vi finner møtepunkter. Tidligere var det prosessen som var i fokus, mens økologiske hensyn ble viktigere i takt med den voksende bevisstheten om at menneskenes utnytting av naturen ikke var holdbar.

Gjennom utstillingsvirksomhet, tverrfaglig utveksling, oppsøkende virksomhet og egen eksperimentering har Åsa Sonjasdotter undersøkt betingelsene for genetisk mangfold og en bærekraftig utvikling med utgangspunkt i potetsorter som risikerer å bli utryddet fordi de ikke er godkjente for kommersiell omsetning innenfor rammene av EUs regelverk. Potetprosjektene, som hun startet med i 2005, fungerer på den måten som en politisk appell. Mye av dagens økologisk orienterte kunst er gjennomsyret av politisk og sosialt engasjement. Denne formen for praksis har sine forutsetninger i den politisk inspirerte konseptkunsten fra 1960-årene og

fremover, som for eksempel arbeider av Joseph Beuys og Mierle Ladermann Ukeles.

Konseptkunsten ønsket å bevege seg vekk fra ideen om kunstverket som et objekt, utforske nye medier og løfte kunsten ut av gallerirommet. Beuys var blant annet initiativtaker til treplantingsprosjektet 7000 Oaks i forbindelse med Documenta 7, i 1982, som også har et nedslagspunkt i hagen til Kunstakademiet i Oslo.

Ukeles, som siden 1982 er artists in resident ved renovasjonsetaten i New York, har med sine performance-relaterte prosjekt spredd kunnskap om avfall og systemene og menneskene som håndterer det. Marius Heyerdahl er en norsk kunstner som gjorde seg bemerket med mediehappeningen Den siste Alke i 1970. Med en fugle­ lignende skulptur, laget av en gammel husvogn, oppsøkte han sammen med et filmteam fra NRK forurensede områder i NordEuropa. Heyerdahls eksperiment møtte lite velvilje blant kunstkritikerne, men i likhet med Beuys og Ukeles bidro han til å utvide synet på kunstnerens rolle i samfunnet.

Både prosessuelle og intellektuelle tilnærminger til økologiske og miljøorienterte problemstillinger kjennetegner kunstprosjektene som er nevnt her. Den amerikanske arkitekten, oppfinneren og formgiveren Richard Buckminster Fuller (1895–1983) har fått stor betydning for tanker om kunst, design og arkitektur som mulige løsninger på en bærekraftig utvikling. Hans mål var å løse verdens humanitære utfordringer gjennom å bruke minst mulig av jordens ressurser. I 2007 sto Husly ferdig. Det er et praktisk konseptuelt kunstarbeid og boligkonsept av Vigdis Haugtrø og Johannes Franciscus de Gier hvor hovedkonstruksjonen består av europaller.

For øvrig ble det satt sammen av gjenbruks- og nedbrytbare materialer, restmaterialer fra industri, og minst mulig stoffer som utgjør fare for beboerne eller omgivelsene. Det kan sies å være i tråd med Fullers prinsipper og ideen om kunstneren som en kreativ innovatør.

Med hjelp av estetiske virkemidler og tverrfaglige metoder intervenerer den økologisk orienterte kunsten både natur og samfunn. På denne måten går de i dialog med andre fag og forskningsmiljøer, og resultatet er ny kunnskap om hvordan vi kan tenke, leve og forholde oss til medmennesker og omgivelser. Kunstnerens kompetanse er sånn sett en viktig ressurs i arbeidet for en bærekraftig utvikling.

Kilder: www.memoria-norway.com Félix Guattari: The Three Ecologies (Les trois écologies), The Athlone Press, 2000 (1989). www.fallenfruit.org www.potatoperspective.org www.husly.net www.bfi.org

2/2012

19

VIGNETT Halvparten av Europas totale fuglebestand har forsvunnet siden 1980. Det er moderniseringen av landbruket som har mesteparten av skylden. Kunstneren Gunilla Holm Platou har fått med seg billedkunstner Ronny Bank og fugleforskeren dr. Christian Pedersen på kunstprosjektet og utstillingen Rødlista, som åpner 12. april i Galleri Fineart. Gunilla maler de truete fugleartene fra The Red List of Threatened Species, mens Bank maler landskap.

Fuglefrykt og et hjerteinfarkt Det er duket for et nokså annerledes kunstprosjekt.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Espen Wallin

20

2/2012

MILJØ & KUNST Telefonen ringer i redaksjonen i KUNST rett etter lunsj i midten av januar. Det er Gunilla Holm Platou. Jeg hører galleristen si: – Hva, har han fått et hjerteinfarkt? To operasjoner?? Noen dager etter at vi intervjuet dere?

Og han ligger på Riksen nå? Men han vil likevel kjøre utstillingen som planlagt etter påske?

Et par dager senere kommer en e-post fra kunstneren Ronny Bank: Hei, det er utrolig hvor fort man kommer seg av et hjerteinfarkt. Jeg er rusa på medisiner, men er på PC-en. Nå skal jeg begynne med Zumba for å trene meg opp. Men du må gjerne bruke dette i artikkelen. Dette er en del av meg, som alt det andre! Jeg har brent lyset i begge ender og i alle retninger i mange år ... Og det verste er faktisk at jeg ble fortalt for ti år siden at dette ville skje meg i fremtiden. Men jeg hadde sannsynligvis gjort akkurat det samme en gang til.

Lidenskap er noe dritt slik ...

He he.

GUNILLA HOLM PLATOU sin mann har i flere år spart på badeender. Nå jobber hun med truete fuglearter.

SANDE (KUNST): At kunst og forskning har mye til felles når det gjelder arbeidsmetode, har kommet frem i flere intervjuer i KUNST. I prosjektet og utstillingen Rødlista med Gunilla Holm Platou, Ronny Bank og forskeren dr. Christian Pedersen er de to så tett forbundet at de egentlig ikke kan skilles. Ved å la forskning og ­miljøvern bruke en kanal og et språk som kunsten, når det gode budskap frem på en helt annen måte, og til et nytt publikum.

KUNST parkerer utenfor den gamle stasjonsbygningen i Sande i Vestfold. Her har Gunilla Holm Platou, sammen med mannen Eivind Stoud Platou, bosatt seg med atelier, kontor og galleri i det gamle godshuset på tomta. Den tidligere AD-assistenten fra de kjente reklamebyråene Saatchi & Saatchi i Barcelona og Norge, McCann og Bates, og det kjente TV-fjeset på TV2, har for lengst etablert seg som anerkjent billedkunstner. Likevel er det kuene som har fått mest oppmerksomhet til nå; og KU-Gunilla er en nærmest oppbrukt overskrift i norske medier sammen med interiørartikler

fra det gamle trehuset med vinklinger som tilbake til landet og hoppet av karrierekarusellen. Titler og grafiske trykk som LynKUrs, MøllKUler, KU Kong og KokeKUnst har uten tvil hatt en sterk folkelig appell. Men nå har kuene blitt forlatt til fordel for en mer flygende art: Fuglene. Ku-dolokket til Gunilla og Vestfolds fantastiske ku-modeller skal hvile som temaer i denne artikkelen.

– Fra ku til fugl, ler Gunilla over forslaget til en platt heading og forteller en kort historie om hvordan mange forveksler Galleberggata og Gallebergveien når jeg beklager feilkjøringen og forsinkelsen.

– Sønnen min hadde bursdag, og plutselig ble det levert en vilt fremmed jente på døra, og foreldrene dro i hui og hast. Jeg spurte om hun kjente sønnen min, men nei, det gjorde hun ikke. Hun skulle vært på en bursdag i Gallebergveien, ler Gunilla mens jeg setter meg ned sammen med Ronny og Christian.

– Ja, jeg lurer på hva de vil si når du viser til en kunstutstilling på neste års forskningsrapport, Christian, åpner Gunilla samtalen om kunsthybridprosjektet Rødlista.

– Ja, det kan du si. Vi benytter jo uten tvil en ny kanal og når et helt annet publikum med budskapet vårt! Men det er jo din baby, svarer Christian.

– Ja. Jeg hadde jobbet med fugler lenge, ved siden av kuene. Da de ringte fra Fineart og lurte på om vi kunne få til en utstilling til våren, kom jeg etter hvert på dette prosjektet og gjorde en del research på fuglearter. Men jeg måtte ha med noen flere på laget.

Ronny kom derfor på banen med sine stille landskapsbilder, og neste mann som jeg spurte, var Christian, som faglig alibi. Etter en peptalk med deg, Christian, ble jeg helt svimmel på en veldig bra måte, jeg var helt høy den dagen! Jeg dro ned til dere på Norsk institutt for skog og landskap, og fikk masse kjøtt på bena til prosjektet, forteller Gunilla.

– Norsk institutt for skog og landskap er et nasjonalt institutt for kunnskap om arealressurser som forsker og framskaffer informasjon om skog, jord, utmark og landskap. Vi formidler kunnskap til myndigheter, næringsliv og allmennhet for å sikre bærekraftig forvaltning og verdiskapning, legger Christian til.

– Det jeg har lært, er at når fuglebestandene synker, er det en god indikator på at noe er veldig feil. Ja, man har jo historien om hvordan man tok med en undulat i bur når man gikk ned i kullgru2/2012

21

MILJØ & KUNST

OM KUNSTPROSJEKTET • Rødlista er en sortering av arter i grupper etter graden av risiko for at de skal dø ut. 2398 arter i Norge står i fare for å dø ut de neste 50 til 100 år. Det blir flere og flere rødlista arter, og vi mister arter 700–1000 ganger raskere enn vi har gjort i tidligere tider.

• Arealendringer er den største faren for artene våre. Vi bygger ut i fjell og vannkanten, og det blir mindre og mindre plass til dyr, fugler og planter som skal leve med oss. Det moderne skogbruket og jordbruket er en stor trussel for både planter, fugler og insekter. En annen negativ faktor er miljøgifter i naturen.

• Vern av natur er det mest effektive middelet for å sikre at arter ikke dør ut. I Norge er omtrent 16 prosent av naturen vernet. Regjeringen har ingen uttalte mål om hvor mye de vil verne, og når de kommer til å gjøre det.

• Kunstprosjektet Rødlista er styrt av kunstner Gunilla Holm Platou, som samarbeider med forskere ved Norsk institutt for skog og landskap. Hovedsamarbeidet er med forsker Christian Pedersen, som forsker på biologisk mangfold i kulturlandskapet. Andre samarbeidspartnere er kunstneren Ronny Bank, som stiller ut landskapsbilder under utstillingen.

vene i gamle dager, og hvis den døde, var det et tegn på at det var for lite oksygen, og man burde skynde seg opp. Omtrent slik fungerer fuglene i dag også.

Halvparten av Europas totale fuglebestand har forsvunnet siden 1980, og det er blant annet moderniseringen av landbruket som har mesteparten av skylda, men også nedleggelse av marginale landbruksområder. Men ingen skriver om dette i noen aviser, forteller Gunilla engasjert.

– Når Øst-Europa nå blir mer og mer modernisert, vil det bli enda færre fugler i Europa i årene fremover. I det moderne jordbruket har man store treskemaskiner som gjør at man må bygge ut naturen og foreta store arealendringer som å fylle igjen dammer, tjern og bekker for at treskemaskinene enkelt skal komme frem. Ved å fjerne våtmarksområdene tar man bort de viktigste hekkehabitatene for mange fugler! Flere fugler hekker også på grasmark, men dette blir slått før ungene blir store! Man må innføre mekanismer i jordbruket som kan ta vare på fuglelivet før det er for sent. Så dette er uten tvil en politisk sak. Det store antall arter på Rødlista, eller The Red List of Threatened Species, er et vitnesbyrd om at vi fjerner leveområder, og at mennesker og dyr ikke lever sammen på en bærekraftig måte, supplerer Christian.

– Så hva skal man gjøre? skyter Ronny inn.

– Man må etablere mekanismer og subsidier som restaurerer tilstrekkelig med landskap slik at naturen og fuglene kan komme tilbake. Man må rett og slett grave opp dammene og bekkene og få fuglene tilbake. Men det er også viktig å hindre at jordbrukslandskapet gror igjen der gårder legges ned. Mennesket er en viktig del av løsningen, og man er avhengig av grunneierne. Mange av artene som trives i det historiske jordbrukslandskapet, er der på grunn av mennesket, men mekaniseringen og intensiveringen blir en trussel.

Vi må heller ikke glemme at mye natur og jordbruksareal legges under asfalt og betong grunnet veiutbygning, kjøpesenter og ­boligområder, legger Christian til.

– Så det er et politisk prosjekt til syvende og sist? både spør og bekrefter Gunilla.

22

2/2012

– Dette er en utstilling om truete og sårbare arter, hva som truer dem, og det som gjøres for å bevare dem.

Gunilla Holm Platou

– Ja, på en måte, men den må baseres på biologisk fagkunnskap, ellers blir det forvaltning i blinde. Men det haster, artene forsvinner fort. Og har en art forsvunnet, får vi den aldri tilbake.

– Du fortalte meg at vi faktisk må akuttverne 5 prosent av skogen for å redde situasjonen der?

– Vern av natur, som ikke er avhengig av skjøtsel, er det mest effektive middelet for å sikre at arter ikke dør ut. Vi fikk økt skogvernet til 2,5 prosent like før jul. Men på lang sikt bør faktisk 10 prosent vernes. I Finland mener forskere at 20 prosent bør vernes!

Man snakker om en utdøingsgjeld i forskningen, der arter bruker lang tid på å forsvinne selv om de optimale leveområdene raskt blir borte. Denne forsinkede effekten gjør at det ofte er vanskelig å forutsi konsekvensene av inngrep på det biologiske mangfoldet fordi det er summen av inngrepene som er avgjørende. Helheten er viktig! Problemet er at politikerne ikke setter konkrete mål for vern og med tidsfrister, derfor blir ting hele tiden utsatt, selv om forskningen forteller hvor mye som MÅ vernes! I Norge er det nesten bare vernet fjellområder, der er det jo bare stein og få konflikter sammenlignet med der det biologiske mangfoldet finnes – i skogen og i kulturlandskapet.

– Alle vil jo ha naturen, men ikke alle er villig til å gjøre noe, sier Gunilla.

– Men jeg forstår jo bønda også, de er jo avhengig av en inntekt, sier Ronny.

– Ja, og mange arter er jo der også fordi vi har kulturlandskap og jordbruk. Tårnseileren og låvesvalen er for eksempel avhengig av insektene som grisen og kuene til Gunilla tiltrekker seg. Men jeg må legge til at noen arter er det naturlig få av. Men det er artene som har en negativ utvikling over tid, som vi bekymrer oss for. Det er det vi har overvåket de siste 11 årene i landskapsovervåkningsprogrammet vårt.

– Så jordbruket før krigen var bedre for fuglebestanden? spør Ronny.

– Ja, men du må enda lenger tilbake før du finner det virkelig historiske jordbrukslandskapet i Norge, før gjødslingen og mekaniseringens tid. Men det skjedde et brekkpunkt omkring 1950, da man ville intensivere matproduksjonen etter krigen. Intensjonen var god, men den hadde en bakside, som vi ser av Rødlista i dag.

– Ja, det finnes fem ganger mer in sekter i en usprøytet åker, og det sier seg selv at fuglene trives godt der, sier Gunilla ivrig. – Men vi må fortelle om hortulanen som dere ser på veggen der. Der sitter hannene igjen i åkerrestene sine og plystrer mens damene flyr ut.

Jeg likte så godt den arten …

– Akkurat som gutta som sitter igjen i distrikts-Norge med ­fiskebåtene sine, fleiper Ronny.

VIGNETT

MANGE VINKLINGER PÅ MILJØ.

Kunstnerne Ronny Bank og Gunilla Holm Platou og forskeren og biologen dr. Christian Pedersen i samtale om prosjektet Rødlista.

– Ikke alle som bruker naturen, går på to ben og har på deo.

– Men er det slik at du, Christian, korrigerer fuglene til Gunilla? spør jeg.

– Nei, ler han høyt. – Dette er Gunillas tolkninger. Jeg Ronny Bank forsker og overvåker det biologiske mangfoldet, men dette med kunst er helt nytt. Jeg tenker at ivaretar man naturen, – Jeg tror at folk stopper opp og dveler lenger ved landskap der så ivaretar man også kulturen. Det fine er at jeg nå får jobbe med det er et spor av mennesker og noe gjenkjennbart, enn hvis det ikke en helt annen målgruppe enn å skrive en artikkel i en publikasjon hadde vært der, kommenterer Christian. som kun leses av et fåtall mennesker i hele verden.

– Det er en ro i bildene dine, roser Gunilla.

– Du preker for menigheta, smiler Gunilla. – Det er viktig å koble – Jeg vil at bildene skal ha … et pust … Jeg har et mål. Når du inn andre krefter i kunstverdenen, jobbe på tvers av fagområdene, hører en melodi igjen som du hørte da du kanskje var 16 år og koble på folk som kan helt andre ting enn meg, som kan klø deg litt danset på skolen, gir den deg en god følelse. Den god-følelsen vil oppe i hue. Dette er en utstilling om truete arter, og hva som gjøres jeg at bildene mine skal gi. De skal ikke være et stort wow, men en for å bevare dem. Malerier vil knyttes sammen med informasjonsstille, god ting. plansjer om de truete artene samt handlingsplaner og annen info fra Rødlista. Maleriene er frie tolkninger, de er ikke et bilde av en fugleart. Det er mye føleri også. Jeg lever på en måte av følelHortulan: Kritisk truet sene mine. Jeg vil ikke at fuglene skal være For hundre år siden hekket arten tallrikt over det superrealistiske gjengivelser, nei. meste av Sørøst-Norge, men fra 1950-tallet har arten – Og landskapene, er det landskapene gått gradvis tilbake. Opprinnelig var hortulanen en som er truet på Rødlista? vanlig fugl i det tidligere åpne, men varierte Bank retter seg opp på stolen. småskala-jordbrukslandskapet. I dag hekker den i – Nei, landskapene mine er kanskje forkun fire kommuner i Hedmark. I 2006 var det rundt met av menneskehender med spor av at et 100 hanner i landet. Tilbakegangen for arten i Norge, menneske har vært der, som en skogshogst, så vel som i resten av Vest-Europa, skyldes både gjengroing og intensivering av jordbruket og store en lyktestolpe, en båt eller et hus. Det ligger endringer i jordbrukslandskapet. Nå finnes hortulanen mye spenning i å vite at noen har vært her bare på brannfelt, torvmyrer eller nydyrkingsområder. og satt igjen et slags fingeravtrykk.

2/2012

23

MILJØ & KUNST

RONNY BANK har en metodisk tilnærming når landskapene hans formes.

– Jeg tror at folk stopper opp og dveler lenger ved landskap der det er et spor av mennesker og noe gjenkjennbart, enn hvis det ikke hadde vært der.

Ronny Bank

Åkerrikse: Kritisk truet I 2010 ble det rapportert kun 72 syngende hanner i Norge. Åkerriksa gikk kraftig tilbake som følge av mekaniseringen av jordbruket. Tidlig slått sammenfaller med hekketiden, og ungene blir ofte drept. Arten har hatt en tilsvarende negativ bestandsutvikling i de fleste andre land i Vest-Europa, mens situasjonen (foreløpig) er vesentlig bedre i Øst-Europa, grunnet den senere mekaniseringen av jordbruket der. Åkerriksa er sky og blir nesten aldri sett, men blir ofte hørt om sommernettene. Lyden de lager, kalles å krekse (derav det latinske navnet Crex crex).

24

2/2012

– Det er en bra visjon. Navigerer du etter din egen god-følelse, da? smiler Gunilla, som tar på seg journalisthatten for meg.

– Ja, i grunnen. Mange skriker og jobber med intense ting. Det er ikke noe for meg.

– Jeg har en sjampoflaske som jeg fikk da jeg var 14 år, men jeg klarer ikke kaste den fordi lukten er så full av minner, assosierer Gunilla. – Men tar du fotografier først?

– Noen ganger setter jeg meg på toget til Bergen og fotograferer hele veien opp. Men jeg er egentlig ganske urban, og tar aldri på meg skia eller trasker rundt i skauen. Kanskje dette handler om en slags avstandsforelskelse? Siden jeg ikke har et romantisk forhold til naturen som en naturens mann, synes jeg det er interessant å jobbe med landskap! Jeg har et blikk utenifra på en måte, en annen vinkling. Jeg vil vise landskapene vi nå suser forbi, der vi før satte oss ned og tok en is. Jeg elsker også gamle grusveier som fører ingensteds, til min kones store fortvilelse. Å kjøre fra Vestlandet til Oslo tar ganske lang tid sammen med meg …

– Naturen har jo en verdi i seg selv om vi ikke er der som menneske; ikke alle som bruker naturen, går på to ben og har på deo, ler Christian. – Og hvis vi ikke fokuserer mer på å bevare den levende naturen, vil balansen mellom kvalitetene og opplevelsene også ødelegges, og Kittelsen-skogene, norske romantiske landskaps­ bilder og Hardanger-epletrærne folk ser fra norske cruiseskip, ­forsvinne. Landskapene er nøkkelen i debatten om truete arter.

På veggene rundt oss titter de truete, og kanskje litt frustrerte, fuglene ned på oss mens debatten tar en politisk vending der Christian oppgitt uttrykker at natur og miljø dessverre oftest kommer i siste rekke etter bomringer, bensinpriser og Drillos. Visjonene fyller det gamle godshuset i Sande. Kanskje kunsten kan hjelpe til

MILJØ & KUNST

FLERE STADIER. Fiskeørn blir til over mange stadier på lerretet hos Gunilla.

– Men jeg forsker meg frem, akkurat som deg. Ja, ut av et kaos finner jeg et mønster som ender opp med en figur, protesterer Gunilla.

– Ja, det er jo samme greia som jeg gjør med fugledataene mine, innrømmer Christian.

Fotografen prøver å få trioen til å se løsslupne ut. Løsningen blir badeand-samlingen til Gunillas ektemann.

– Jeg velger meg Spiderduck, sier Ronny.

– Jeg tror Dragduck og Hippieduck her er mine favoritter, smiler Christian lurt.

En and svømmer motstrøms på gulvet, Skrikduck varsler om tilstanden til norske fuglearter, og Gunilla tar et godt grep om den ruvende Sjefsducken. En trio reddet fugleartene.

– Hvilken fugl er den vanligste i Norge? spør plutselig Christian.

Kun Gunilla vet svaret.

– Løvsangeren. Få legger merke til den, men alle har hørt lyden.

Hun kan sin ornitologi etter år med fugler som motiv på lerretene. En kunstner er en forsker. ■

GUNILLA HOLM PLATOU (f. 1972)

Bil

• Utdannet Art Director fra Westerdals Reklameskole i 1993–1995, og har også kunstutdanning fra Kunst- og design college i Asker.

• Har deltatt på flere kollektivutstillinger landet over og har hatt flere separatutstillinger som i Larvik Kunstforening, Galleri Krane i Tromsø, Sande Kunstforening, Tingvoll Kunstforening, Festivalutstiller på Galleri Rosendal, stemneutstiller i Hareid Kunstlag og ved Galleri Puckeln i Stockholm.

• Hun er kjøpt inn av Kiwi-gruppen, Nordisk Film, Det Norske Veritas, Synnøve Finden, Drammen fylkeskommune, Barnehuset r for salg i de og Oslo kommune.

nstkata l Ku

en og

en bedre verden? Christian er frustrert over hvordan biologene skaffer kunnskapen over hva som må gjøres for å redde artene, men altfor lite skjer og for sent, en politisk handlingslammelse. Og Ronny kritiserer politikerne for å være redde for politisk selvmord.

De tre konkluderer med at tiden er inne for en revolusjon med en modig politiker som tar grep om hva slags verden vi skal gi videre.

– Når en art er borte, er løpet kjørt … sier Christian.

– Det er kjipt … legger Gunilla til.

– Vi kan ikke fortelle hva barnebarna setter pris på, men mennesket er her på grunn av naturen, avslutter Ronny. Han reiser seg for å strekke på stive knær etter flere år som topputøver i kickboksing. Og med de stive knærne kommer hele livshistorien til den tilsynelatende nøkterne landskapsmaleren som to dager senere skal få sitt første hjerteinfarkt: – Jeg var han skumle i oppveksten, Ronny, offentlig dyslektiker og hyperaktiv med et rufsete rykte som gikk foran meg. En rabagast som hadde behov for adrenalinkick, og jeg gjorde mye man ikke skulle gjøre, før jeg fylte 14 år. Men det var aldri ondsinnet, og jeg har faktisk aldri slåss. Jeg kunne stjele i en butikk og levere det tilbake i en annen. Det var kicket jeg søkte. Jeg var synlig i bybildet i Drammen, og ble etter hvert en del av Depeche Mode-miljøet på 1990-tallet. Vi hadde egen frisyre og klær, og mange trodde vi var homofile eller nazister. Men vi var bare ihuga fans av Depeche Mode.

– Men du var en freak, sier Gunilla.

– Ja, knebukse, svarte Dr. Martins og bukseseler var ikke hverdagskost på den tiden, ler Ronny. – Da jeg var tolv år, ga mora mi meg en bok om Andy Warhol. Jeg visste da at det var kunstner jeg ville bli. Men selv syntes jeg barndommen var fabelaktig. Jeg lærte meg alfabetet i sjette klasse og brydde meg ikke om noen trodde jeg var nazist. Hver dag var en bra dag. Dysleksien gjorde meg kreativ. Men nå må jeg ha litt luft.

Krykkja, en tallrik måkeart, men der bestanden har gått ned med rundt 80 prosent de siste 30 år, har blitt til et ekspressivt bilde på veggen gjennom flere måneder. Gunilla forteller om de tre stadiene hun ofte bruker: – Det første er å helle og søle maling i mange lag, så tegner jeg fuglen med oljepastell eller oljestift (ikke kritt, det blir for porøst), og så maler jeg de siste strøkene (maskeringen) med pensel.

På et bord ligger Gunillas viktigste redskaper om dagen, utenom maleutstyret: Gyldendals store fugleguide og flere andre fuglebøker.

– Jeg kunne aldri blitt kunstner, sier Christian når Gunilla forteller om prosessen og hvor vanskelig det er å vite når hun skal stoppe.

RONNY BANK (f. 1971)

• Utdannet fra Westerdals Reklameskole og Birmingham Institute of Art and Design.

• Har hatt separatutstillinger blant annet i Nasjonalgalleriet i Sofia, Land Museum i Hov, Galleri Athene i Drammen, Axelborg / Bojesen i København, Galleri Secher & Scott i København, Hole kommunes Krokskogfestivalen og i Gulden Kunstverk ved Drammen.

• Viktigste innkjøp er Den norske ambassaden (Bulgaria, Sofia), NRK, Riksrevisjonen, Union Eiendom, Sparebanken Øst og diverse kommuner og rådhus.

2/2012

25

Bli med magasinet KUNST i

Oslo Konserthus torsdag 10. mai Annonse

Se kunsten og hør musikken!

Som leser av magasinet KUNST gir vi deg nå mulighet til å oppleve ikke bare musikken, men også den fantastiske kunsten som henger i Oslo Konserthus.

OMVISNING

KONSERTPROGRAM

Velkommen til omvisning kl. 18.00 ved hovedinngangen til Oslo Konserthus.

Beate Brox fra Oslo filharmonien vil ta oss med en runde rundt i konserthuset med kunsten i publikumsområdet og backstage. Omvisningen er ferdig til klokken 19.00 slik at de som vil, kan gå på Bak notene som er en introduksjon til kveldens konsert. Dette blir gjort av kveldens dirigent og holdes på engelsk, i Glasshuset i 2. etg.

Konserten starter kl. 19.30 • Henri Tomasi: Trompetkonsert • Pause • Dimitri Sjostakovitsj: Symfoni nr 10 Dirigent er Krzystof Urbanski Trompetsolist er Stian Eilertsen fra orkesteret.

Solotrompetisten Stian Eilertsen solistdebuterer med orkesteret i Tomasis konsert fra 1940-årene. I 1930-årene utgjorde Tomasi gruppen Triton, sammen med Prokofjev, Milhaud, Honegger og Poulenc. Sjostakovitjs 10. symfoni er et oppgjør mot stalintidens terror, en gjenoppfinnelse av symfonien hos en mester, hvis tanker her har gjennomgått årelangt og skjult svangerskap, sier BBCs presentasjon. Den unge polske dirigenten Krzysztof Urbanski overtok i 2009 ledelsen av Trondheim Symfoniorkester.

Pris omvisning og 30 % intro-rabatt

kr 275,- / 245,-

Billetter: www.oslofilharmonien.no eller 815 33 133.

Velg/oppgi pris “Kunst”.

Kunst:foto KUNST vil i hver utgave invitere en profilert fotograf til å tolke magasinets tema. Denne gangen spurte vi Knut Bry om han kunne tolke miljø. Fotoet han sendte oss, kan kjøpes i Kunstkatalogen som følger med magasinet. Bry er for tiden aktuell med en stor retrospektiv utstilling på Vulkan i Oslo.

FOTOGRAF:

Knut Bry

Tittel:

Food

Knut Bry tolker miljø & kunst

VIGNETT

Spektakulært Spektakel

LANDINGSBANE: Ilya Mukosey skapte en landingsbane i is og snø.

Foto: Mikhail Slavin.

MILJØ & KUNST

KUNST ble med på verdens nordligste kunstfestival i februar med miljø som tema. Opplev en grenseoverskridende, eksplosiv cocktail av mennesker og ideer like ved den russiske grensen; om kaffeost, dataspillet Norge mot Norge, en video om matlaging i Nikel, norgesrekord i største levende bilde og brenning av verdens minste hotell.

Tekst Tanja Thorjussen

KIRKENES (KUNST): Barents Spektakel 2012 er et sammensurium av eventer, konferanser, mennesker, kunst, handlinger, utvekslinger og eksperimentell mat. Det er ikke bare en kunstfestival, eller en musikkfestival eller et samlingspunkt for politisk utveksling, men alt på en gang. Billedkunst og performance hjelper med å rette søkelys på politiske situasjoner og samfunnsaktører som igjen gir næring til forskere, politikere, lokalbefolkning og kunstnere.

Pikene på Broen bak festivalen Ansvarlige arrangører for Barents Spektakel er Pikene på Broen, nå med Luba Kuzovnikova i spissen. De er en gjeng ressurssterke kvinner som blir beskrevet som en drivkraft uten sidestykke, og det er ingen tvil om at deres gnist og ildsjel er essensielt for å skape denne smeltedigelen så langt nord-øst.

Pikene på Broen ble etablert i 1996 i Kirkenes, nettopp for å gi en vitamininnsprøyting til stedet. Luba forteller at hovedintensjonen var at kunst og kultur skulle være en skapende kraft som motvirket negative ringvirkninger på grunn av fraflytting og så videre.

Pikene på Broen har drevet festivalen siden 2004, året etter den første Barents Spectacle i 2003 som var et kulturprogram i forbindelse med 10-årsjubileum for Barents-samarbeidet.

Nær Russland Spektakel er et ord som har fått sin inspirasjon fra russisk spektakl (teater, kino, performance og konsert) og betyr noe litt annet enn spetakkel (skuespill, støy og bråk).

Luba forklarer at Spektakel er en miks av engelsk Spectacle / Spectacular, russisk Spektakl` og norsk spetakkel, ordet gjenspeiler en miks av forskjellige språk, kulturer, fagområder, genrer, akkurat som festivalen er en møteplass for kultur, næring og politikk. Hun håper at denne miksen skaper en eksplosiv cocktail av mennesker og ideer.

Temaet for Barents Spektakel 2012 var Dare To Share, en utfordring i å dele, og felles for alle kunstnerne er at de jobber grenseoverskridende med sine kunstprosjekter og utfordrer våre tanker om tilhørighet, kultur og muligheter.

Pikene på Broen fungerer som arrangører og kuratorer for kunstprogrammet, og Luba forteller at de velger kunstnere ut ifra sitt nettverk og inviterer kunstnere som kan utforske festivalens tema. Gjennom et residency opphold får de mer innblikk i den lokale konteksten og finner det som kan være interessant for deres prosjekt. For

festivalutstillingen 2012 ble fem kunstaktører valgt: Eva Bakkeslett, Morten Traavik, Lee Yong-Baek, Ilya Mukosey og kunstnerduoene Kultivator (Mathieu Vrijman og Malin Lindmark Vrijman) og Rist & Krüger (Tammo Rist og Steffen Krüger). I tillegg kommer andre kunstaktiviteter som performancen der arkitekten Sami Rintala brente ned sitt verk Verdens minste hotell.

Koreansk kunst og Cargo Cult Den koreanske kunstneren Lee Yong-Baek bidro med videoverket Angel Soldier, som også ble vist på Koreas paviljong på Venezia Biennalen 2011. Her skimter vi soldater som er bekledd i blomster og så lik bakgrunnen at vi nesten ikke ser at noen sniker seg frem. Den russiske kunstner Ilya Mukosey som jobbet med et prosjekt utenfor gallerirommet, skapte en landingsbane i is og snø på Førstevannet i Kirkenes hvor det er mulig for magi og mirakler å lande til Barents Spektakel og Kirkenes. Verket er inspirert av Cargo Cults som oppstod etter andre verdenskrig i Melanesia, en øygruppe i Stillehavet.

Under krigen kom mye forsyninger med fly og båt. Uten å ha en forståelse av teknikken for hvordan disse flyene kom med frakten, oppfattet innbyggerne at det var magi involvert i leveringen av varene, og da var det naturlig å tro at det var guder som måtte kontaktes, skulle det komme mer varer. Derfor begynte de å imitere ritualene som militære hadde gjort, og bygge flystripe, liksom-jobbe og bruke teknologien uten forbindelse.

Jeg gleder meg til å komme til Barents Spektakel og Kirkenes hvert år.

–

Thorvald Stoltenberg under sin åpningstale til festivalen

HOTELLET brenner. Verdens minste hotell av Sami Rintala ble satt fyr på under festivalen.

Foto: Mikhail Slavin.

MILJØ & KUNST NORGESREKORD i største levende bilde arrangert av Morten Traavik.

Foto: Mikhail Slavin.

SOLDATER i videoverket Angel Soldier, bekledd i blomster, av den koreanske kunstneren Lee Yong-Baek fra Koreas paviljong på Venezia Biennalen 2011. Foto: Mikhail Slavin.

nettopp på grunn av ritualets symbolske betydning i forhold til Håndhilsing mellom soldater ved grensen respekt og samarbeid mellom de to landene.

Tammo Rist (kunstner) og Steffen Krüger (forsker) samarbeider om – Kan dere fortelle om det andre prosjektet Stoffskifte? felles kunstprosjekter og kom til Kirkenes i november 2011 for å bli – I 2009 fikk tollvesenet installert en skanner som viser frakten bedre kjent med området. De hadde allerede utarbeidet verket i trailerne som kommer inn i landet. Med maskinen tok det ikke Stoffskifte med skanninger av lastebiler fylt med varer på grenselang tid før tollerne gjorde et stort beslag hasj. Dette kom selvfølstasjonen i Svinesund som skulle vises på festivalutstillingen, men gelig i avisen, og da vi så skanningen, visste vi med en gang at de ville lage et verk som kunne kontekstualisere de bildene med dette var et interessant billedmateriale vi ville jobbe videre med. Vi grensen til Russland. ringte tollvesenet, som satte oss i kontakt Jeg spurte de to hvordan videoverket med de som skannet. Alle var veldig posiÅpning / stenging av grensen ved Storskog – Barents Spektakel er etter tive til prosjektet selv om de ikke forsto ­­ble til, det viser to videoprojeksjoner der hva som kunne være kunst med det. russisk og norsk grensevakt håndhilser på min og mange andres – Hvordan kom dere frem til tittelen grensen og sier god morgen klokka syv og mening den i særklasse Stoffskifte? god kveld k­ lokka ni når de åpner og lukker mest vitale og kunstnerisk – Personalet viste oss fraktens innhold grense­over­gangen. mest utfordrende festivalen gjennom en tag, en kort beskrivelse som – Det var egentlig tilfeldig, som de beste fulgte med bildet, da fikk bildene en identiprosjekter ofte er. Vi ble invitert av Pikene i Norden.

Morten Traavik tet med sitt innhold. Når man ser alle bilpå Broen / Barents Spektakel til å komme dene samlet, lager man en historie om hva hit til Kirkenes for å bli bedre kjent med omsom går inn og ut av landet, hva vi forbruker og trenger og konsurådet i november i 2011. Vi kjørte langs grensene mot Russland og merer. Dette materialet blir transformert og gjennomlyst, vi syntes Finland og besøkte grensestasjoner og intervjuet flere mennesker. det gir et inntrykk av Norges stoffskifte, det som bygger opp og De fleste snakket om vanskeligheter og hindringer. Så kom vi til vedlikeholder landets substans gjennom frakt.

Storskogen der de fortalte oss om hvilke rutiner de har, at grensevakten hver morgen klokken syv går bort til grensen ved bommen, Magi i å bake brød og at de fra Russland og de fra Norge håndhilser på hverandre på Eva Bakkeslett har også produsert et verk spesielt for festivalen, hvert sitt språk. Da følte vi at vi hadde oppdaget et ritual som Bord Dekk Deg / The magic Tablecloth, a Russian Fairytale er en film hadde stor kontrast til det vi hadde hørt fra før, vi så en voksen og på 40 minutter som ble skapt etter et møte med den russiske kvinrespektfull måte å møtes, nesten utopisk. nen Nelly i Nikel. Også Eva ble invitert til en residency der hun – Ja, det var det jeg oppfattet med verket, det var fint å se den møtte mennesker og steder som kunne være utgangspunkt for menneskelige kontakt og respekt som ligger i å hilse på hverandre i prosjektet. Jeg spurte Eva hva som fascinerte med Nikel i Russland. denne sammenhengen. Det er ofte at steder som grenseoverganger – Da jeg var liten, besøkte jeg besteforeldrene mine, som er fra bringer fram mye spenning fordi de tydeliggjør konflikten mellom Bjørnevatn like ved Nikel. Når jeg så over til byen med de høye falandene. brikkpipene, minnet de meg om et slags Soria Moria slott, jeg visste – Ja, og selv om det fantes nok ressurser fra begge sider til å ha jo ikke noe om forurensning da. Grensen var stengt, og det var liten en automatisert bom, så håper vi at det aldri kommer til å skje 30

2/2012

VIGNETT

kommunikasjon mellom kulturene, dermed ble Nikel et sted langt borte, som i et eventyr. Det andre møtet jeg hadde med Nikel, var i 2003 da Pikene på Broen organiserte en tredagers ekskursjon til Murmansk. Vi kjørte forbi Nikel, og jeg ble fortalt at på søndager er det tradisjon for folk i Nikel å dra til kirkegården for å spise lunsj sammen med de døde, og det er jo en fantastisk spennende tradisjon.

– Så hvordan ble det å dra til Nikel i virkeligheten?

– Det var kaldt og mørkt mye av tiden med tussmørke i dype blå og rosa toner. Det første møtet, da vi kjørte inn mot byen, var av store, nedslitte leilighetskomplekser, men jo nærmere kjernen av byen vi kom, jo mer varme og liv. Jeg møtte Nelly på en kafé, hun var valgt og funnet av Pikene på Broen fordi jeg ville møte en person som var involvert i mat og matlaging, og som laget mat med en lidenskap. Så satt vi der, og det var magisk. Nelly snakker noen ord norsk og ikke noe engelsk, så vi snakket gjennom en oversetter, og det kan bli kronglete, men vi fikk en utrolig fin kontakt uansett.

– Hvorfor valgte du Nelly som medspiller / utgangspunkt i dette prosjektet, og hvordan kom du frem til tittelen?

– Hun er en fantastisk historieforteller, og historiefortelling mellom generasjoner er fortsatt sterk i Russland. I Norge forsvinner historiene våre med de gamle, om vi ikke tar vare på dem.

Historier som fortelles, i motsetning til de leste, vandrer som et elveleie og svinger seg gjennom landskapet. Historien kan plutselig ta en omvei, eller en shortcut, alt etter som. I en bok repeterer vi samme historie om igjen. Jeg ville få fram historiefortelling gjennom matlaging og baking. Jeg ser på baking som poesi, ikke som oppskrift, men som estetikk, samlingspunkt og tradisjon.

Nellys kjøkken er lite i vår målestokk, men faktisk stort til å være et russisk kjøkken. Det kom tydelig fram at bordet er samlingspunktet for all aktivitet når det ikke er benkeplass å jobbe på. Her lages det mat, spises og drikkes te eller vodka. Jeg begynte å tenke på eventyret Bord Dekk Deg, der en magisk duk frembringer de deiligste retter. Det var slik å være i Nellys kjøkken med hennes fantastiske voksduk med jordbær og blåbær. Enkle ting som mel, egg, smør, salt og sukker ble gjennom Nellys magiske fingre omgjort til fantastiske piroger.

– Hvilken betydning har magien i ditt arbeid?

– Magien er noe vi kanskje har forlatt i vår rasjonelle tankegang, jeg vil i mine prosjekter og mitt liv la magien være der og la den spille en rolle. For eksempel magien som oppstår når man baker brød. Når enkle råvarer blir til noe helt annet, det er magisk for meg, om det blir piroger, brød, kunst, liv, uansett er det magi i prosessen.

FILM: Eva Bakkeslett laget filmen Bord Dekk Deg / The magic Tablecloth, a Russian Fairytale til festivalen, og inviterte til baking i galleriet. Foto: Eva Bakkeslett.

MORTEN TRAAVIKS verk og videospill Norge mot Norge.

Foto: Mikhail Slavin.

STOFFSKIFTE er et verk som viser skanninger av lastebiler fylt med varer på grensestasjonen i Svinesund av Tammo Rist (kunstner) og Steffen Krüger (forsker). Foto: Mikhail Slavin.

Kunst og kaffeost Kultivator er en kunstnerduo bestående av Mathieu Vrijman og Malin Lindmark Vrijman som jobber ut ifra grenselandet mellom kunst og gårdsdrift. De bruker også mat som ingrediens i sin kunst på en symbolsk og eksperimentell måte. Verket deres Cross Cultural cheese er en kaffeost som kunstnerne lager i galleriet under festivalen. Jeg spurte hvordan de kom på å lage en ost i galleriet, og hvorfor?

– I 2010 var vi med i et kunstprosjekt i Beirut med andre kunstnere fra Skandinavia og Midtøsten. Vi bestemte oss for å lage en ost med melk fra forskjellige steder og land, vår første CrossCultural Cheese. Der møtte vi Luba fra Pikene på Broen og ble senere invitert hit. Da vi gjorde infosøk for prosjektet, fant vi ut at det har vært en lang tradisjon med kaffeost her. Kaffeosten kom oppKAFFEOSTEN Cross Cultural Cheese er en ost med melk fra forskjellige steder og land. Foto: Kultivator.

VIGNETT

– Barents Spektakel er etter min og mange andres mening den i særklasse mest vitale og kunstnerisk mest utfordrende festivalen i Norden.

Fire februardager her inspirerer meg mer både kunstnerisk og ikke minst menneskelig enn fire hundre Oslo puddelshow og Venezia-firmafester til sammen. Ikke minst fordi Pikene på Broen, i tillegg til å være veldig dyktige produsenter og tilretteleggere, har en egen og svært tydelig visjon om kunsten som aktør i verden som jeg helhjertet deler. Jeg er som regel Arco cargiaitrstriPe: Ilya Mukoseys landingsbane opplyst. Foto: Mikhail Slavin. skeptisk til all festtaleretorikk der kunst og tøye grenser nevnes i samme åndedrag, men her oppe har ordene faktisk innhold fordi flytende og faste stats- og kulturgrenser er en del av rinnelig fra Kainuu eller Kvenland i Finland og er opprinnelig laget den fysiske hverdagen. av feit og rik melk fra en ammende ku eller reinsdyr. Osten vi har laget her, er av melk fra Russland, Norge, Sverige og Finland, de fire Verdens minste hotell landene som er en del av Barents-regionen. Vi ønsker at kulturene Og så var det Verdens minste hotell, et prosjekt av Sami Rintala. I­ fra alle de forskjellige melkekulturene skal jobbe sammen og lage 2005 bygget han verdens minste funksjonelle hotell i Kirkenes. en ny kultur. Vi ville også at samefolket skulle representeres med en Hotellet hadde to rom og en resepsjon. Han valgte å plassere hotelingrediens. Vi fikk ikke tak i reinsdyrmelk og besøkte en urtesamler let ved sjøkanten for å rette søkelyset på den tomta som et vakkert her som ga oss råd i valg av urter til osten. Vi kom fram til at kvann, sted som ikke var brukt. Nå i 2012 er Thon Hotell Kirkenes nettopp som er rik på vitamin C og lenge har blitt brukt av samene i mat­ der med to konferansesaler, restaurant, sauna og 144 rom. Etter laging, var en ideell urt. mange år ute og en turbulent historie med flytting og uklarhet i hvem som skulle drifte verdens minste hotell, var det i så dårlig Dataspillet Norge mot Norge stand at det ikke kunne brukes lenger. Sami Rintala ønsket derfor å Kunstneren Morten Traavik jobber også kulturelt overskridende avslutte dette prosjektet ved å brenne hotellet under festivalen. med sine prosjekter. Til Barents Spektakel bidrar han med tre verk Rett før brannvesenet tente på, spurte jeg han hva som var intenunder navnet The Promised Land. I utstillingsrommet kan man sjonen med å brenne hotellet. spille et dataspill som heter Norge mot Norge. Spillet går ut på å Han fortalte at han så det som en fin måte å avslutte prosjektet samle et todelt Norge til ett land og ble utviklet i Nord-Korea. på, og la til at det var ingen mulighet til å bevare det, så da var det Morten har vært i Nord-Korea flere ganger og jobbet aktivt for å få bedre at det forsvant. til et kulturelt samarbeid med et ellers så ekstremt lukket land. Det – Verdens minste hotell er bare et skall, ideen om prosjektet er i seg selv en bragd, men disse prosjektene er bevis på at med ­lever videre, og nye prosjekter kan nå få plass her i Kirkenes. ■ kunst kan man få til de mest usannsynlige og merkelige møter mellom kulturer.

Et eksempel er trekkspillgruppen Goldstars, som før de kom til fakta Barents Spektakel, spilte inn et utvalg vestlige sanger for Traavik på video, deriblant AHAs hit, Take on Me, som Traavik la ut på YouTube • I januar 2003 var det 10-årsjubileum for etableringen av Barentslike før festivalen. Det ble raskt en hit, og nå er den vist mer enn samarbeidet. Dette ble markert med et statsministermøte for fem 1, 4 millioner ganger på YouTube. Gruppen opptrådte flere ganger i land i Kirkenes, i tillegg konferanser og et kulturprogram: Barents Spectacle. Denne store begivenheten ble en suksess. I etterkant var løpet av festivalen, også under prosjektet Me / We der Traavik har det mange miljøer i kommunen som ønsket en videreføring av invitert og arrangert til norgesrekord i største levende bilder. møteplassen som hadde oppstått. Pikene på Broen ble oppfordret til Gjennom enorm pressedekning internasjonalt har Traavik innflyå arrangere dette. Barents Spektakel-festivalen ble første gang telse på våre holdninger rundt Nord-Korea og Barents-regionen. arrangert i 2004.

Jeg spurte om han vil at kunstprosjektene skal påvirke politikken • Hovedsatsingsområder for festivalen er: 1. Residency-programmet rundt Barents-regionen.

BAR International. 2. Den årlige, internasjonale, tematiske festivalen – Jeg setter selvsagt pris på all oppmerksomhet, pressedekning, Barents Spektakel. 3. Det bevegelige samtidskunstprosjektet Barents Triennalen. diskusjon og kontrovers arbeidene mine vekker, det fører jo både til • Barents-samarbeidet ble formelt etablert ved et møte blant at flere får opplevd verkene, og til at både bevisste og ubevisste utenriksministre og andre representanter fra 13 land samt holdninger avdekkes og anskueliggjøres. Jo flere motforestillinger, Europakommisjonen i Kirkenes den 11. januar 1993. Møtet fant sted jo bedre forestilling! Og ja, jeg ønsker at kunsten min skal påvirke etter norsk initiativ og ble ledet av daværende utenriksminister politikken her.

Thorvald Stoltenberg. Barents-samarbeidets mål er å fremme et – Kan du fortelle hvordan det er å jobbe i Kirkenes med Pikene på bredt samarbeid på tvers av tidligere skiller, med vekt på praktiske Broen? Blir du inspirert av stedet Kirkenes / Barents-regionen? tiltak for å fremme alle typer menneskelig kontakt, handel, investeringer og bærekraftig utvikling generelt.

32

2/2012

Annonse

Ole Jørgen Ness 26. januar - 29. april

Utstillingen er en bred presentasjon av Ole Jørgen Ness mangfoldige kunstnerskap, og inneholder både nyere arbeid så vel som en rekke eldre arbeid tilbake til 1970-årene. www.stenersen.museum.no

Følg Stenersenmuseet på facebook.

”Roses som Norges beste kunstner” – VG

INSPIRASJON

Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens kunst- og håndverksskole, og tipser leserne av KUNST om små prosjekter og opplevelser i kunstens verden.

Foto: Prestgaard / Andersen

TRASH UP TRASH UP er et kunstprosjekt som ble etablert i Sandefjord våren 2011 av multikunstnerne Kari Prestgaard og Astor Andersen. De arbeider utelukkende med strandsøppel og plast som hovedmateriale.

Materialene plukker de langs strender og svaberg i Ytre Oslofjord.

Med TRASH UP ønsker de å undersøke om det er mulig ... å kom­ munisere marin plastforsøpling på en slik måte at flest mulig blir oppmerksomme på og får lyst til å gjøre noe med problemet.

Marin plastforsøpling er et voksende miljøproblem, på de siste seksti årene har verdenshavene blitt gjennominfisert av mikroplastpartikler. Plankton og krill følger de store havstrømmene. Det gjør også mikroplastpartiklene. Bardehvalene som lever av krill, sluker store mengder av denne plasten. Sjøfugler, fisk og mindre sjøpattedyr slipper heller ikke unna. Plastgjenstander og plastfragmenter i alle former og størrelser akkumuleres i mage og tarmsystemet hos stadig flere livsformer. Som om ikke dette er ille nok, er problemet voksende.

Havet feminiseres Hvert år øker den marine plastforsøplingen med ti prosent.

Hovedkilden til marin plastforsøpling er landdeponier og plast mistet eller kastet på land. Kun tyve prosent av all plast i verdensha34

2/2012

vene skyldes skipsfart og fiskerier. Det viser seg at problemet strekker seg langt utover de estetiske sidene ved forsøpling. Når ufarlige kjemiske forbindelser akkumuleres i næringskjedene, blir de til slutt giftige. Et eksempel er ftalater, eller plastmyknere. Disse går også under betegnelsen hormonhermere, som igjen påvirker hormonvekst av østrogen, også kalt feminisering, som er registrert hos både fisk, krepsdyr, pattedyr og mennesker.

Workshops og sosiale skulpturer Prestgaard / Andersen fokuserer på disse miljøproblemene ved å arrangere workshops for barnehager, skoler, på museer og i gallerier. De har møtt stort engasjement og interesse for temaet og har etter hvert fått med samarbeidspartnere som Thomas HyllandEriksen ved UiO, Hold Norge Rent, Haugar Vestfold Kunstmuseum, Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Larvik kommune og Color Line. De ønsker å fokusere på disse alvorlige miljøproblemene ved å bruke humor framfor pekefingermentalitet. I deres workshops skaper de skulpturer, smykker og materialbilder, og de mener selv at workshopene fungerer som et hoveduttrykk – der skulpturer og smykker blir biprodukter fra en bredere kunstnerisk praksis. En praksis de benevner som sosiale skulpturer. ■

Annonse

JAN BAKER post@janbaker.no

VIGNETT

Wildlifekunstneren!

Viggo Ree er en av landets fĂĽ wildlife-kunstnere.

Blant favorittmotivene er store rovdyr og sjøpattedyr. Han har sett brunbjørn mer enn hundre ganger, og har arbeidet spesielt mye med denne rovviltarten i kunstnerisk sammenheng.

Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen / Fotograf Siri Berrefjord er ansvarlig for digitaliseringen av Viggo Rees kunst.

36

2/2012

MILJØ & KUNST

TYRIFJORDEN (KUNST): – Visste du at den siste beretningen om menneske drept av ulv i Norge er fra 1800, og at dette dyret like gjerne kunne ha vært en hund? Hvert år drepes det derimot flere mennesker av husdyr og veps i vårt land! Under en utstilling i Elverum laget jeg en collage av to bilklistremerker med ordene NEI TIL ULV til teksten NEI TIL ULL. Flere dør nemlig årlig av en ekstrem allergisk reaksjon på ull! Jeg har vært talsmann for våre store rovdyr i mer enn tretti år, som du skjønner, forteller Viggo Ree engasjert ikledd en svart t-skjorte fra Hedmark Teater med teksten En del forestillinger om rovdyr – by mot land, mann mot mann. I dette stykket ble Viggo spilt av skuespilleren og musikeren Jon Nyutstumo.

Rovdyrenes talsmann KUNST har tatt turen oppover mot Sollihøgda. Idet vi nærmer oss Sundvollen, kjører vi gjennom tett tåke og kommer ut på den andre siden i solskinn. En printet, lang, innfløkt veiforklaring ligger ved siden av oss i bilen som vi følger til punkt og prikke. Tror vi. Etter en halv time sitter vi nesten fast i en solbæråker, men ser huset til wildlife-kunstneren Viggo Ree på den andre siden av bærfeltet. Vi er så nærme, så nærme!

– Jeg tror aldri noen har ankommet her via naboens bæråker, ler Viggo da vi ti minutter senere har fått los til gårdsplassen foran hans kones familiehus fra 1812. Her på Pamperudbakken på Røyse har dyremaleren bodd siden 1990.

– Snu deg, snu deg, sier han plutselig idet jeg kommer ut av bilen.

Bak oss spiser fem rådyr kraftfôret han har lagt ut. Viggo roper hei, hei, for å hilse, men mor med to kalver fra i fjor og et par ekstra dyr rusler inn i skogen.

– De kjenner meg, men ble litt usikre på bilen din. Dyrene har været noe i hele dag, men jeg vet ikke helt hva det er. De kommer for å spise om lag hver tredje time, for så å hvile i skogen. Slik lever vi her oppe i skogkanten på landsbygda i Hole!

Viggo Ree forteller at han som billedkunstner konsentrerer seg om både pattedyr og fugler i sine naturlige miljøer. Det går primært i akvarell, tusj og kobberetsninger. Her, med utsikt over Tyrifjorden og skogen som nærmeste nabo, har han motivene nært. Mens han dekker på lunsj, peker han stadig på nye fuglearter som spiser på fôringsplassen utenfor. Viggo beretter at han for tiden jobber todelt, med å skrive og male. Akkurat nå er det en rapport for fylkesmannen om en våtmarkslokalitet i Steinsfjorden som står på agendaen, med en akvarellforside.

– Jeg har alltid malt og tegnet dyr. Se her, foreldrene mine sparte på alle dyretegningene mine fra jeg var halvannet til jeg var seks år, sier Viggo og blar i en bok med fine konturtegninger av dyr.

– Det var nok mest afrika-dyr den gang, ja, smiler han inne i skjegget.

Kunstneriske gener Viggo er født i Nordre Osen i Åmot kommune i Østerdalen, og ­flyttet da han var åtte år gammel, til Jeløy i Moss.

– Jeg er født og oppvokst i Østerdalen, og da jeg var barn, var det rett og slett slik i dette miljøet at når vi guttunger fant et ­fuglerede på bakken, så skulle man ha hæl fugleungene. Og fant man en frosk, skulle man drepe den òg. Dette var liksom en del av oppveksten i bygdesamfunnet, og det er en ganske forferdelig ­ballast å ha med seg, fortalte Viggo Ree i en dokumentarfilm som ble sendt på NRK i 2008.

Etter å ha tatt eksamen artium i Moss i 1970 tilbrakte han ett år i Doñana nasjonalpark i Sør-Spania som ringmerker og observatør, og i perioden 1972–1975 ledet han trekkfuglundersøkelser på Utsira i Rogaland.

– Jeg har tatt med meg veldig mye av filosofien og holdningene til naturen som de spanske naturvernerne og fagbiologene hadde, understreker han og legger til: – Mye av mitt miljøvernengasjement er tuftet på rettferdighetssans. Det bygger rett og slett på antirasistiske holdninger overført til natur- og dyreliv. At enkelte mennesker vil ha vekk arter, synes jeg er blodig urettferdig og ­destruktivt. De har jo levd her naturlig i tusenvis av år.

I løpet av 1970-tallet var Viggo involvert i en rekke ornitologiske prosjekter, med feltstudier og reiser. Samtidig økte hans interesse for kunsten. I 1976 søkte han og kom inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Her gikk han på grafisk avdelings boklinje og radérklasse i fire år.

– Min far Edmund Ree var en kjent og dyktig kunstmaler. Han døde i 2005, nesten 85 år gammel. Både min søster Elisabeth Ree og jeg har blitt billedkunstnere. På veggen over sofaen der har far malt oss da vi var to og fire år gamle. Og der ser du meg som 12-åring, sier Viggo og peker på et stort oljemaleri signert faren i den ene stuen.

På åpningen av en utstilling på Glomdalsmuseet i 2009 av farens bilder uttalte daværende Hedmarks fylkesråd for kultur, Christian Haugen: Disse bildene gir oss en mektig kunstnerisk opplevelse. Men i tillegg dokumenterer de bygdesamfunnets kultur og formidler hvordan livet ble levd, slik Hettemåke, akvarell. bare en billedkunstner kan fange stemningen.

– Far viet hver eneste hverdag gjennom et langt liv til sin kunst, og var ikke så opptatt av markedsføring og promotering. Han var særdeles trofast mot sitt arbeid, fortsetter Viggo og peker på et fotografi av faren som 70 år gammel naken spydkaster på Reierstranden på Jeløy, tatt av fotografen Helge Eek. – Han gikk på Det illegale akademi under krigen, og ble regnet som Matisse-elev under Axel Revold og Jean Heiberg. Hver vår gjennom over 30 år reiste han til Almunécar i Sør-Spania for å male. Deretter dro han til Vågå for å male våronn med hest, og så konsentrerte han seg om motiver i særlig Mosse-distriktet og Østerdalen. Over 230 av hans bilder malt i Østerdalen befinner seg nå i Glomdalsmuseets samlinger på Elverum.

Så min kunstneriske løpebane var nok egentlig bestemt, og siden tidlig på 1970-tallet har jeg tegnet og malt dyr i profesjonell sammenheng. Da jeg kom inn på Kunst- og håndverksskolen, fikk jeg blant annet Omar Andreen som lærer, en av landets fremste wildlife-kunstnere.

Han smører en brødskive, henter serviettene han plutselig kommer på, og fortsetter: – Men jeg tenkte lenge på å bli zoolog eller biolog. Jeg jobbet som frilanser i femten år ved fugleavdelingen på Zoologisk museum i Oslo, og fikk førstehåndskjennskap til dyrenes anatomi. Hvis 2/2012

37

VIGNETT

EDMUND REE er Viggos far. Her har han tegnet Viggo og søsteren Elisabeth som barn. Begge ble kunstnere.

BARNETEGNINGER. Foreldrene til Viggo Ree sparte på alle dyretegningene hans fra gutten var halvannet til seks år.

du ser på de gamle nasjonalromantikerne, så malte de ørner med de ytterste håndsvingfjærene hengende nedover.

Viggo viser med armene ut til siden og hendene hengende slapt ned.

– Mens en fugl som flyr, vil jo ha disse fjærene pekende oppover, på grunn av lufttrykket!

Fotografier av en ørn avslører jo dette. Slike viktige detaljer skjønte enkelte av wildlife-kunstnerne for litt over hundre år siden ved å studere dyrene i timevis ute i felten.

– Jeg har faktisk aldri hørt om wildlife-kunstnere, hvem er dere?

– I Norge utgjør vi kun et lite knippe, men i land som Sverige, Storbritannia og USA er det sterke og lange tradisjoner. Her er det egne foreninger og gallerier for denne delen av billedkunsten.

Sentralt i vår verdensdel står svensken Bruno Liljefors (1860–1939).

Han var en av pionerene i den moderne wildlife-kunsten i internasjonal sammenheng. Derfor befinner vårt naboland i øst seg i en særstilling i forhold til sine naboland. I Nord-Amerika var det Louis Agassiz Fuertes (1874–1927) som var den revolusjonerende wild­ life-kunstneren etter perioden med John James Audubon (1785– 1851). Audubon-perioden var preget av kunst der motivene var dårlig utstoppete dyr. Liljefors og Fuertes dro ut i felten, og her studerte og malte disse kunstnerne de levende dyrene. I 1991 ble Foreningen Naturmalere i Norden etablert i Sverige. Foreningen byttet navn til Nordic Wildlife Art i 1999. Medlemmene er rekruttert fra to fronter. Den ene gruppen, som nok inkluderer de fleste, er personer med klassisk kunstutdannelse som har spesialisert seg på dyremotiver. Den andre gruppen er biologer eller naturinteresserte personer som har begynt å male dyrene. I Norge er det kun Jan Petter Bratsberg og jeg som er medlemmer av den nordiske wild­ life-organisasjonen. Bratsberg konsentrerer seg også om store rovdyr. Du så kanskje på Vi på Langedrag-serien på NRK for noen år siden? Der var vi med i et par episoder, der Bratsberg malte gaupe og jeg ulv på Langedrag. Bildene henger i dag i ankomsthallen på den kjente fjellgården.

Jeg nikker bekreftende. Viggo fortsetter: – Å male dyr har jo en lang tradisjon som henger sammen med landskapsmaleriet og stillebenstradisjonen, men her malte kunstnerne etter døde dyr. Mange mener også at Theodor Kittelsen var en av våre første wildlife-kunstnere. Men det store skillet kom altså med Liljefors som dro ut i felten og tegnet og malte levende dyr i sitt rette element. Dette skjedde jo samtidig som at nasjonalroman38

2/2012

hubro, akvarell.

tikerne også fant veien ut i naturen og begynte å skisse på stedet.

Det er viktig å se dyrene i sitt rette element. Det skjønte jeg fort på det zoologiske museet, der det hovedsakelig satt inntørkete professorer og kranglet. Ja, man må ut! Eller som en venn av meg sier: En må møte opp!

Dyr i sitt miljø Viggo viser oss rundt i stua for å se på de ulike artene han har foreviget, alle malt i sitt rette miljø. En vandrefalk kikker på oss. Her er ulike selarter tegnet etter studier da han var med på Norsk Polarinstitutts vitenskapelige ekspedisjoner til Arktis på 1980-tallet. En kobberetsning av storkobbe og en havsvale-lavering er blitt innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Hvaler er malt både mens de trekker luft i vannoverflaten og under vann. Bjørner er malt og tegnet etter timelange studier gjennom langkikkert i felten.

– Det er langt mer sannsynlig å bli angrepet av et menneske enn en bjørn, ler Viggo som har sett hundrevis av bjørn og isbjørn i sine naturlige miljøer.

– Mange tror jeg bruker en tynn pensel i akvarellene, men det viktigste er at den holder mye vann – og er ny. Når jeg bygger opp bildene, tenker jeg komposisjon og mørkt mot lyst og lyst mot mørkt. Jeg har et kjempemateriale med litteratur, bilder, skisser og notater fra naturen før jeg går løs på et bilde. De store rovdyrene plasserer jeg ofte i vinterlandskap og i den blå timen, så snøen får disse fabelaktige blåtonene, forteller han og spør om jeg vil høre hvordan stokkanden snadrer i grønsken?

– Tja-tja-tja-tja-tja, lyder det fra kunstneren, som beveger kinnene ut og inn ved å gripe i skjegget, og han legger til en kalkunlyd.

– Ja, det følger med å kunne imitere dyrelyder og lese dyrenes kroppsspråk.

På peisen ligger en isbjørnhodeskalle. Viggo setter seg ned i en sofa og peker samtidig på to gjennomarbeidete malte akter på veggen fra Kunst- og håndverksskoletiden som ikke bare er signert med årstall, men også dato. Et slikt tempera-arbeid ble malt på en dobbel skoletime – altså halvannen time. Det er en stor fordel for en wildlife-kunstner å kunne jobbe raskt.

– Jeg bruker å beskrive wildlife-kunstnerens arbeid i fire bolker.

Først kommer feltarbeidet. Du må være der ute og se og oppleve. Så kommer skinnstudiene. Du må studere vitenskapelige samlinger på museer. Deretter kommer litteraturstudiene. Dette er viktig om

VIGNETT

man eksempelvis skal male arter man selv ikke har god erfaring med. Og til slutt kommer stadiet der man skal løse de kunstneriske problemstillingene som alle andre billedkunstnere.

– Men hva med eget uttrykk og originalitet, er det noe en wild­ life-kunstner er opptatt av?

– Vi i miljøet ser hvem som har tegnet og malt hva, men uttrykket kommer litt av seg selv. Men man bestreber ikke originalitet.

Det er heller ikke et mål at bildene skal være naturtro. Britene har en mer impresjonistisk stil. Amerikanerne preges derimot av det jeg vil kalle kvist- og spikermaling med en særdeles naturalistisk tilnærming, ofte malt etter foto … Der er toppmeisen igjen, avbryter Viggo seg selv og peker ut av vinduet.

– Er du opptatt av dyrenes sjel og personlighet?

– Ja, dyrenes integritet og skjønnhet står i fokus. Jeg er også opptatt av evolusjonen og hva den har frembrakt av fantastiske livsformer i urørte naturmiljøer. Når man lever med dyrene så tett på, som rådyrene her, vil man jo bli oppmerksom på deres kroppsspråk og adferd – og ja, personlighet også.

Kunstneren og forkjemperen Det å lage kunst og kjempe dyrenes sak har gått hånd i hånd hele veien for Viggo. De siste årene har særlig sjøpattedyr, store rovdyr og truete dyrearter i forskjellige økosystemer vært hovedoppgavene både som billedkunstner og forfatter.

Naturvernengasjementet har blant annet omfattet mange års arbeid for vern av det klassiske kulturlandskapet i Maridalen, der han bodde i femten år, og sikring av viktige våtmarksområder på Tyrifjord-området. Viggo ble i januar 2008 kåret til en av Norges ti miljøhelter av Aftenposten. Han var dessuten en fremtredende skikkelse i rovdyrdebatten gjennom mange år. Han tar oss med inn på et atelier med stabler av tidsskrifter og aviser.

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å vise deg atelieret mitt, for akkurat nå er det preget av at jeg er inne i en aktiv skriveperiode – og ikke en produktiv kunstperiode. Da har papirene en tendens til å hope seg opp.

Vi passerer en bokstabel med Gyldendals store fuglebok øverst.

Den så jeg sist i Gunilla Holm Platous atelier, og det er Viggo som er redaktør for den norske utgaven. Under ytterligere noen bokstabler står grafikkpressa. Ut av vinduet kan han på klare dager se helt til Hardangervidda. Rett over åsen ligger Utøya, og Viggo minnes 22. juli og katastrofen som var så nær.

– Sønnen min, Benjamin, jobber med dokumentarfilm, og han ble sendt ut på filmoppdrag for Reuters etter at bomben smalt i Oslo. Deretter måtte han kjøre en stor omvei rundt Tyrifjorden for å komme til Sundvollen. Det var noen forferdelige dager. Å snakke med Viggo er som å åpne en julekalender før jul. Litt etter litt avslører han mer kunnskap, luke etter luke. Du må bare være tålmodig, som nettopp en wildlife-kunstner som legger til detalj etter detalj om dyrene. Plutselig bryter solen gjennom tåken, og vi går ut. Viggo viser oss revespor. Det snør lett. Lyset er teatralsk.

– Dette minner meg om OL-åpningen på Lillehammer.

Amerikanerne kunne ikke forstå hvordan vi hadde fått til dette lette snødrysset, smiler han og skisser raskt en fugl i boken sin, som flyr over en vissen solsikke og danner et vakkert motiv mot det hvite landskapet og det røde huset på det gamle småbruket.

Rådyrene har trukket seg tilbake til sine hvileplasser igjen, og venter nok på at jeg skal dra. ■

DEN AMERIKANSKE wildlife-kunstneren Louis Agassiz Fuertes, maleri av en Cotton Topped Tamarin. Foto: Wikipedia.

REVER malt av Bruno Liljefors i 1885 i olje på lerret. Foto: Wikipedia.

Viggo Ree (f. 1950) • Wildlife-kunstner, forfatter og informasjonskonsulent i Foreningen Våre Rovdyr.

• Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, 1976–1980.

• Har arbeidet med biologi og naturvern for å skaffe den nødvendige bakgrunn som dyretegner: observatør og ringmerker i Doñana nasjonalpark i Sør-Spania i 1970–1971, ledelse av trekkfuglundersøkelser på Utsira i Rogaland høstene 1972–1975, 15 års freelance-engasjement fra 1973 på fugleavdelingen på Zoologisk museum i Oslo og deltakelser på Norsk Polarinstitutts vitenskapelige ekspedisjoner til Arktis i 1981, 1982 og 1990.

• Har tre ganger vært fagdommer i NRKs Kvitt eller dobbelt under temaet Norske fugler.

• I flere år har han forelest om sjøpattedyr og sjøfugl på universitetet i Ås.

• Utstillinger blant annet hos Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskap i Trondheim 1983, Moss Kunstforening 1985 og 1998, Norsk Skogbruksmuseum, Elverum, i 1988 og Risør Kunstforening 1989. Deltagelser på Høstutstillingen og Østlandsutstillingen.

• Illustrert blant annet 11 av Postverkets frimerker med fuglemotiv og sju plansjer til det britiske ornitologiverket Handbook of the Birds of Europe, the Middle East and North Africa.

• Innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet og Norsk kulturråd.

• Publisert nær 600 skriftlige arbeider, først og fremst av populærvitenskapelig art, samt hundrevis av debattinnlegg og kronikker i aviser.

• Leif Asbjørnsen har skrevet hovedfagsoppgaven i kunsthistorie: Viggo Ree : en wildlife-kunstner og hans tradisjon.

2/2012

39

VIGNETT CAROLINE Ho-Bich Tuyen Dang: Tidal Wading.

Kunst i Natur

Siden 2007 har kunstneren Ane Øverås arrangert Kunst i Natur og Land Art Biennale (KiN) på Kjerringøy. Kunsten skal ut av galleriene. Det har vært installasjoner, improvisasjonsdans med yogalærer Elizabeth Lyseng, performanser og malerier i naturen på programmet og prosjekter for barn.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Ane Øverås

– I 2011 kom det hele 15 kunstnere fra fire kontinenter. Jeg hadde et samarbeid med Bodø kommune som øremerket noen av midlene til kurs for barn. Under selve biennalen samles skulptører, malere, dansere, musikere, forfattere og fotografer, og det blir samtaler om økologiske materialer i kunsten. Målet mitt er å skape et møte mellom kunst og publikum ute i naturen på Kjerringøy med knappe 400 innbyggere. Forskjellen mellom denne biennalen og andre steder er at vi ikke tilfører naturen noe, men bruker det som finnes, kanskje vi benytter litt hampetråd, sisal- eller bomullstråd.

Kriteriene for kunstnerne er at det ikke må settes varige spor i naturen, tilføres materialer som er skadelige i naturen eller ikke forsvinner av seg selv. Vi arbeider midt i en jordbrukssone og kulturlandskap, og må ta en del hensyn til husdyr og til ville dyr som fuglelivet i våtmarksområdene. Vi bør holde oss unna hekkeplasser og ikke gå for langt inn i skogen, der elgkua kanskje er i gang med å kalve. Vi definerer stedene vi skal arbeide på, i forkant, da det er grunneiere overalt, så avtalene må være i orden, forteller ildsjelen Ane Øverås bak KiN til KUNST. Hun har bakgrunn som både keramiker, skulptør, innen film og skapt sceneeffekter og scenografier til flere oppsetninger. Hun har dessuten utdannelse fra både tømmerlinjen og Statens håndverks- og kunstindustriskole, og flere års erfaring som kunstformidler i Den kulturelle skolesekken. Øverås gir oss en bakgrunn for prosjektet. Selv ble hun interessert i kunst i naturen da hun studerte i Bretagne, og brukte materialer fra naturen i kunsten sin. Kroellerparken i Holland ble også et viktig sted for henne: – På 1960-tallet i Amerika begynte noen kunstnere å arbeide med natur og tok ting med seg inn i gallerirommet. Andre skrev desillusjonert omkring galleribundet kunst og det kommersielle rundt kunsten. I 1968 blomstret interessen voldsomt opp, og Land Art og Earth Art, som er betegnelsen for de ekstremt store arbeidene, tok form først i ørkenene i Nevada, New Mexico, Utah eller Arizona.

Christo og Jeanne-Claude er to kjente kunstnere som jobbet med dette. Land Art lages alltid ute, og naturkreftene får erodere og forflytte arbeidene på en naturlig måte. Det vi sitter igjen med, er fotografier og video – og minner. Arbeidsprosessen er ofte like viktig som selve resultatet.

40

2/2012

VIGDIS Haugtrø: Ballast.

– Trenger vi kunstverk i naturen, som mange synes er et kunstverk i seg selv?

– Det jeg har opplevd i arbeid med barn i naturen, er at de blir mer observante og nysgjerrige. Vi går langsomt og skal ikke haste fra A til B. Her er det rom for å undre og forundre seg over den mirakuløse, rene og urørte naturen vi har i overflod i Norge. Det er vanskelig å tenke skulptur i et så majestetisk område. Vi kan tenke i detaljer, vi kan åpne små vinduer inn mot kunstens verden på et sted der folk har det godt og ikke føler seg fremmed, som mange gjør i et galleri.

Man trenger ikke tenke eller vite så mye. Det viktigste er å bruke tid, se, lete og undre seg. Når gjorde du det sist? Dessuten er det svært inspirerende, for både profesjonelle kunstnere og ikke minst barn, å bare bruke naturen som materiale, scene, palett og lerret.

– Hvorfor akkurat Kjerringøy?

– Det er så overveldende her. Dessuten er det flott å kunne gjøre noe med kunsten utenfor de store byene. Her oppfattes kunst på en helt annen måte enn for eksempel i Oslo, folk er ikke så vant med kunst. Jeg vil at vanlige folk skal treffe vanlige kunstnere.

I 2013 har Ane planer om et samarbeid med Nasjonalt Senter for kunst og kultur i opplæringen ved Universitetet i Nordland. Hun skal også bruke noen av kunstnerne som kommer på biennalen, til voksenopplæring, og fortsette med KiN for barn i etterkant av selve biennalen.

En av utstillerne i 2011 var Vigdis Haugtrø, som forteller om sin tanke rundt verket Ballast på KiN: – Mange arters eksistens trues av vår endrede adferd i jordbruk og skogbruk. Insekter, planter og dyr rødlistes i stort tempo.

Interessant ny forskning viser at et mangfoldig kulturlandskap har stor effekt for nøytralisering av CO2. Med arbeidet Ballast reflekterer jeg over kulturlandskapet som gradvis blir borte. I arbeidet har jeg restaurert et kulturlandskap ved å ta ned kratt som vokser til, siden færre dyr går på beite. Av krattet bygde jeg en ark, plassert på en stor stein. På berget bak steinen ligger et elgkranie funnet på stedet.

Arbeidet er som et scenerom, og landskapet rundt oppleves annerledes fra innsiden av denne scenen. På åpningen vandret danser Elizabeth Lyseng én gang gjennom landskapet, som en levende del av installasjonen. ■

VIGNETT

Syltet frukt-kunst Fallen Fruit bruker kollektiv bærsylting som kunst og frukt som en linse å se verden gjennom.

FALLEN FRUIT: Den Los Angeles-baserte kunstnergruppen består av David Burns, Matias Viegener og Austin Young. Bildet er en giclee fra prosjektet Elysian Park i 2005. Det refererer til berømte krigsfoto tatt av den amerikanske hæren. De tre personene klatrer opp en klippe i Los Angeles, bærende på frukttrær som de skal plassere istedenfor flagg på et nytt, erobret område. De frigjør med frukttrærne.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Fallen Fruit

Den Los Angeles-baserte kunstnergruppen Fallen Fruit består av David Burns, Matias Viegener og Austin Young: – David har bakgrunn som installatørkunstner, videokunst og reklame. Matias’ bakgrunn er innen performance, å skrive fiction og akademisk research, og Austin har bakgrunn innen foto, video og direkte kunst. Alt dette kokes sammen i våre prosjekter, forteller gruppen til KUNST. Et par ganger i året inviterer Fallen Fruit til kollektiv syltetøyworkshop i Los Angeles. Innbyggerne tar med seg bær eller frukt og et rent syltetøyglass. Da gruppa hadde kollektiv sylting i Tromsø Kunstforening i 2010, oppfordret de tromsøværingene til å lage radikalt og eksperimentelt syltetøy. Fallen Fruit foreslo basilikum- og guavasyltetøy eller sitron- og peppersyltetøy for å sette fantasien i sving. De kalte prosjektet og videoen for Loneliest Fruit in World, fascinert av arktiske bær. Men er dette kunst, og hva har det med miljø å gjøre?

Fallen Fruits prosjekt er å undersøke maktfordeling og bruk av det offentlige rom. Det hele startet med at de tre kunstnerne laget et kart over offentlig frukt, det vil si alle frukttrær som vokser i eller over offentlig rom i Los Angeles i 2004.

– Vi så at mye frukt grodde i nærområdet vårt, som trolig ville bli kastet. Vi kartla frukten i et kart og laget et kort manifest. Deretter tok vi med folk på kveldsturer, og det åpnet seg en helt ny forståelse for naboområdet. Fremmede ble venner, de inviterte hverandre inn i hagene til hverandre, og alle fortalte frukthistorier, skriver de til KUNST. Siden har det blitt flere fruktkart i mange byer fra Miami til København. Samarbeidet fortsatte i alle typer medier fra fotografi og video til performance og installasjon. Alle prosjektene har det til felles at de tar for seg frukt i en eller annen form. Noen prosjekter er temporære og tidsbaserte, men de har også flere permanente prosjekter som offentlige fruktparker, ofte finansiert av Los Angeles County Museum of Art. Målet er fem nye prosjekter i året. Den offentlige syltingen har fått navnet Public Fruit Jams. Fruit Forages er

en nattlig guidet frukttur i naboområdet, og de har fått i stand et frukttreadopsjonsprogram: Public Fruit Tree Adoptions, der kunstnergruppen inviterer folk til å plante trær på private eiendommer. I 2009 kom videoen The Colonial History of Fruit, med frukthistorier.

– Vi ville vise to sider av koloniseringen med disse frukthistoriene: på den ene siden historien til frukten selv; hvordan den har reist fra en kant av verden (som bananen fra New Guinea til Sentral -Amerika), og hvilke politiske og økonomiske krefter som har virket på dette. På den andre siden ville vi vise en mer sosial og personlig side til f­ rukten: Hvordan for eksempel bananen (og andre frukter) har rørt individer, fra de som spiser dem, til de som plukker dem, og deres personlige historier.

I 2010 hadde gruppen et prosjekt kalt EATLACMA, som utforsket mat, kunst, kultur og politikk i Los Angeles County Museum of Art. Utstillingen var delt inn i tre deler: en kuratert del med kunstneres ulike hager, en del som inneholdt en utstilling fra den permanente samlingen, og en Let Them Eat LACMA, en en-dags-final-event som brakte sammen mer enn 50 kunstnere til å aktivisere og revitalisere hele museet!

Fallen Fruit har erklært at frukten er en linse de ser verden gjennom. De tenker at frukt kan være mange ting: et subjekt, et objekt, en ting og et symbol. Frukt kan ha barndomsminner, de er fulle av følelser og kjent for de fleste mennesker. Alle har en frukthistorie, og disse er igjen ofte knyttet til en familie, et sted eller historien. Frukten blir dermed en innfallsvinkel for å gjøre undersøkelser knyttet til det offentlige rom. For eksempel i forhold til ideer om dugnad og naboskap; til forholdet mellom by og natur; eller til spørsmål knyttet til eiendomsrett og hvem som har ressurser, og hvem som ikke har det.

– Heller enn å reise en kritikk skaper vi løsninger, fra praktiske til symbolske, ja, fantastiske muligheter for folk, forteller gruppen.

I år er de aktuelle med en utstilling på Smart Museum of Art i Chicago, og jobber med en offentlig fruktpark for County Arts Commission, en installasjon i Del Aire Park i Los Angeles. Gruppen skal også stille ut i Berlin. ■ 2/2012

41

VIGNETT

Stillhet vær stille og du vil etter hvert høre hvordan naturen synger til deg Solveig Egeland

IDYLL. På vei til overnatting i et kunstprosjekt. På Stor-Steilene i Oslofjorden.

Ja til enkle gleder!

Hvor stor hytte trenger du for å nyte en kaffi på trappa? Solveig Egeland hadde en drøm, og hun gikk for den. Sa opp en trygg jobb og satset på en ny karriere som installasjonskunstner.

Tekst: Toril S. Kojan / Foto Solveig Egeland

Solveig Egeland (42) er utdannet arealplanlegger og jobbet for Vest-Agder fylkeskommune som bygningsantikvar. Selv om det ikke var hennes arbeidsfelt, registrerte hun at der hvor det kom nye hyttefelt, ble det også planlagt veier og infrastruktur som medførte store inngrep i naturen, og hennes engasjement for naturen vokste. Hun ble opptatt av at folk skulle finne tilbake til gledene ved naturen, kjenne vinden som blåser, duftene fra skog og eng, høre stillheten, huske å leve, rett og slett. Men hennes argumentasjon for naturens verdier ble ikke lyttet til.

– Så da måtte du ta saken i egne hender?

Takk for at vi fikk – Ja. Det var da jeg fikk ideen med småhyttene. oppleve disse himmelSammen med arkitekt Arne ske og jordiske hytter! Åmland og Alfred Vaagsvold, Fra hytteboka gallerist på Lista fyr, ville jeg lage et kunststunt for å sette fokus på de enkle gleder, samt byggeskikk, miljøvern og livskvalitet. Planen var å bygge 12 enkle, små hytter og plassere dem ut i uberørt natur, slik at folk kunne få oppleve å bo i pakt med naturen.

42

2/2012

Men det var lettere sagt enn gjort. Få tente på ideen hennes.

Støtte var det ikke mulig å få. Vaagsvold, hvis spesialitet er spenstige kunstinstallasjoner, sa: 12 hytter? Hvorfor ikke nøye seg med én? Ja, hvorfor ikke? Solveig satset alle sparepengene, 200 000 kroner, og bygget Havsula. Det var den første hytta. Men den likte seg ikke alene, så derfor kom det to hytter til. Det ble Håbet og Nyperosa.

Håbet fikk stå litt for seg selv, et sted å meditere og reflektere over livet. Havsula og Nyperosa står for det gode liv; i Nyperosa er det dobbeltseng og romantisk innredning, i Havsula er det rom for gode kaffestunder.

Kunstinstallasjoner Nå selger hun disse hyttene som en kunstinstallasjon til kommuner med sans for natur og miljø. Den første kommunen som satset, var Nesodden kommune. De kjøpte en utstilling bestående av tre hytter, og det var meningen at denne skulle stå ett år. Den ble plassert på Stor-Steilene i Oslofjorden, rett utenfor Nesodden. Nå har den stått i tre år, og kommunen søker om å få ha den i ytterligere fem år. Deretter er det meningen at den skal doneres til en barnehage.

Nå er det opp til fylkesmannen i Akershus om det blir noe av.

MILJØ & KUNST

– Da jeg startet dette prosjektet, hadde jeg ikke i min villeste fantasi drømt at dette kunne skje. Det er allerede noen som har bestilt plass i juni for å feire bryllupsnatten sin der!

KUNST har møtt Solveig Egeland på en hyggelig kafé i Oslo, hvor hun bor mye av tiden. Hun har også et hus i Kvinesdal, et hus som hun selv har bygget, og som hun nå ønsker å dele med noen andre ildsjeler. Det skal vi komme tilbake til. Det er kaldt ute, men i kafeen brenner det lystig i peisen og skaper en hjemmekoselig stemning.

– Disse hyttene, bygger du dem selv?

– Ja i samarbeid med en snekker.

– Er dette din form for protest mot de mange hyttepalassene som dukker opp overalt?

– Jeg ønsker ikke å si hva folk ikke skal gjøre, men heller rette søkelyset mot hva som kan gjøres. Jeg ønsker gjennom min kunst å få menneskene til å gjenoppdage de enkle gledene og nærhet til naturen. Mitt humoristiske spark til hyttepalassene var følgende setning: Hvor stor hytte trenger du for å nyte en kaffi på trappa? Da jeg hadde denne setningen klar, sa jeg opp jobben min for å gjøre noe gøy ut av nettopp dette.

– Hyttene minner oss på at vi må huske å leve, fortsetter Solveig Egeland engasjert. – Penger og ytre signaler blir uviktige. På Lista fyr så mange hele havet, båtene som kom og gikk, fyrlyset som vekslet, hørte vinden som suste – et helt lite eventyr. Det er innholdet i opplevelsen det kommer an på. Som en slags filosofi.

Og det virker som hennes prosjekt har funnet gehør blant publikum. Det vitner de mange hyttebøkene om. Folk har skrevet hilsener og gitt uttrykk for hvordan de har hatt det i hyttene. De synes dette er stort, annerledes. De bestiller plass. Det er tydelig at folk vil ha enkle gleder. Nå har Solveig Egeland laget bok om hyttene, basert på bilder og folks utsagn fra hyttebøkene. Den er allerede utsolgt, og en ny er på trappene.

Ikke bare naturromantikk Solveig Egeland har mer på hjertet enn å tilfredsstille folks romantiske drømmer. Hun har mange jern i ilden og er nå i gang med et nytt prosjekt, nemlig å bygge en hytte av plastikk fra havet.

Prosjektet Ocean Hope handler om å omdanne farlig søppel til vakre og tankevekkende hytter som befolkningen kan ha glede av å bruke. Gjennom lokal deltagelse ved å rydde strender kan barn, unge og lokalbefolkning bidra, og på den måten få direkte kjennskap til materialene (avfallet). Videre vil man se at det er mulig å forvandle dette til noe nyttig, på den måten kan vi lære at det finnes håp (gjenvinning)! Selv om søppelet får en ny betydning, vil det ikke miste sin identitet. Ved å studere veggene i hyttene vil man samtidig se hva som driver rundt i sjøen. Gjennom informasjonsplakater og katalog vil prosjektet fortelle konsekvensene av hvordan plast på avveie påvirker naturen og økosystemet vårt.

– Dette er et stort prosjekt, fortsetter Solveig. – Budsjettet er på hele 2,5 millioner kroner, og derfor veldig spennende. Åpning på Ocean Hope, trinn 1, blir på Lista palmesøndag. Ellers er planen tre utstillinger i år; på Svalbard, Lista og Hvaler. Disse stedene er valgt ut fordi de representerer spesiell og sårbar natur. Svalbards spektakulære urørte natur er verdens vindu for miljøvern, Hvaler er NordEuropas første marine nasjonalpark, og de lange Lista-strendene er Norges største landskapsvernområde.

Det er håp – I prosjektet Ocean Hope tilbys undervisning til barne- og ungdomsskoler, forteller Solveig. – Ocean Hope er et tidagers prosjekt.

Håbet. Solveig Egeland i døren på hytta Håbet, som er bygget av plastavfall fra havet. Til og med uglen på mønet er kommet fra havet.

Først er det undervisning av skolebarn om hvordan søppel påvirker natur og fauna. Visste du for eksempel at det er mer plast enn plankton i havet? Og at de fleste sjøfugler som dør, har massevis av plastbiter i magen? Jeg viser da frem noe av denne plasten som er funnet i fuglene. Det gir sterke inntrykk. Deretter samler barna selv inn ting som driver i land. Lokalbefolkningen blir også invitert med i prosjektet. Avfallet blir så sortert og lagt i hauger, gjerne i forskjellige farger. Den siste uken går med til å bygge selve hytta.

Det er en sterk opplevelse å se En stillferdig og enkel at noe stort kan vokse ut av markering av 20 års søppel – alt er mulig. Skolebarna kjærlighet og samliv. har uttalt at dette har vært den Hågåsen på Hidra 25.–26. juli 2011 morsomste uken i deres liv. Og da får håp en ny dimensjon.

– Hva gir det deg?

– At det er håp. Man må jo aldri gi opp håpet. Det er selve utfordringen ved det å leve, og man må snu problemene til noe konstruktivt – også når det gjelder naturen. Man lærer noe viktig ved å jobbe med slike installasjoner.

Ikke gøy å skaffe penger – Hvordan er livet som miljøkunstner?

2/2012

43

VIGNETT

En hytte bygget kun av brukte engangsgriller!

– Det var en tøff overgang. Å bli kastet ut på dypt vann, å være sin egen arbeidsgiver. Det er ikke lenger bare å ringe IT-ansvarlig hvis det skjer noe med datamaskinen, alt må jeg selv ta tak i. Det er gøy å ha en idé, det er ikke så gøy å skaffe penger. Jeg er vel kommet dit hvor mange kunstnere i dag befinner seg, … jakten på finansiering av prosjekter.

Solveig Egeland har likevel vært heldig, forteller hun. Hun har fått mye støtte for prosjektene sine og har solgt til flere kommuner. Men hun håper selvsagt det skal bli flere.

– Fremtiden min handler om å skape nye prosjekter innen natur og miljø. Det er spennende å samarbeide med kunstnere fra andre land. Jeg har fått støtte fra veldig mange, og nå har Nordisk kulturråd bedt meg søke, mens mine seks søknader til Norsk kulturråd ikke har ført frem. Det hadde betydd så utrolig mye om Norsk kulturråd kunne anerkjenne prosjektet og gi støtte. Men jeg har aldri kommet i betraktning. De er veldig positive når jeg snakker med dem, likevel blir det avslag. Og avslaget er uten begrunnelse.

Bygget sitt eget hus Solveig Egeland er en driftig dame. Hun har engasjement, og hun har gjennomføringsevne. Det har hun til fulle bevist med sine Små Hytter, men også med sitt eget hjem. I Kvinesdal har hun bygget sitt eget hus. Noe har hun fått faglig hjelp til, men det meste har hun gjort selv ved å lære seg nye ting.

– Det har vært en lang prosess. Ti år har jeg brukt på det, det er blitt et deilig hus, og det har vært fantastisk å skape noe selv. Jeg lever som jeg lærer, derfor har jeg lagt stor vekt på gjenbruk. Mye av materialene stammer fra mine oldeforeldres hus. Huset er ikke stort, men det har alt man trenger. Stue med peis, kjøkken og soverom. Jeg ville bevise at det er mulig å bygge lite. Da jeg bestilte sement til gulvet, trodde de jeg skulle ha det til en garasje!

Solveig elsker å være ute i naturen og føler en stor tilhørighet med den. Hun opplever at tingene hennes har sjel og snakker til henne. Nå hører hun at huset og nabobygningene, som er badstue, garasje og atelier, sier at det liker ikke å være så mye alene. Det fryser og vil gjerne deles med noen flere som har en drøm om å leve fredelig i pakt med naturen. Hus søker folk, så nå har Solveig bestemt seg for å leie det ut /dele det med likesinnede som kunne tenke seg å bidra til liv i huset hennes.

– Til sist må jeg spørre deg; hva er din største drøm i forbindelse med alle dine prosjekter?

– Ideelt sett er det å bringe mennesker og natur sammen. Ellers har jeg en lapp hengende på kjøkkenet mitt hvor det står: Små Hytter på IKEA. Byggesettet er allerede klart. ■

Solveig Egeland (f. 1969)

Hytte av brukte engangsgriller I fjor sommer kunne mange som var i Sofienbergparken på Grünerløkka i Oslo, forundres over en merkelig installasjon. En hytte bygget kun av brukte engangsgriller! Alle samlet i løpet av to dager i Sofienbergparken og Frognerparken. Dette sto å lese på Solveigs blogg i fjor sommer: Fredag 1. juli kl 0900 åpner SØPPELGRILLEN i Sofienbergparken i Oslo!! Alle er velkomne! Klokken 1700 kommer kjente artister og syn­ ger ut engangsgrillen, mens alternative grill-leverandører griller og serverer deilig mat!

– Ja, det var et morsomt prosjekt. Vi fikk støtte av Stiftelsen miljøansvar, Oslo kommune og grillprodusenten Weber. Det er hyggelig at folk koser seg ute i parkene, men det burde jo finnes alternativer til disse engangsgrillene. De blir som sår i sommeren. Det blir laget en ny til sommeren, kanskje blir det i Frognerparken, sammen med et større arrangement.

Kunstneren jobber nå med flere søppelgriller til utvalgte parker i sommer-Norge. Hun håper å samarbeide med Fremtidens byer og Miljøverndepartementet.

– Det hadde vært moro å ha dem på en bystrand, som et badehus til ettertanke …

44

2/2012

Foto: Linn Oftenes Lie

• Skaper av installasjonen Små Hytter sammen med arkitekt Arne Åmland og kurator Alfred Vaagsvold. I sommer kan hyttene oppleves på Steilene (Oslofjorden), Utsira (øy utenfor Haugesund) og kanskje på Hidra (øy utenfor Flekkefjord).

• Skaper av Søppelgrillen, en hytte bygget av 1000 engangsgriller, et resultat av to dagers grilling i Sofienbergparken i Oslo.

• Aktuell med Ocean Hope, en hytte bygget av plast fra havet, som åpner på Galleri Lista Fyr 1. april 2012.

• Utvalgt til å bli representert i Nasjonalmuseet – Arkitektur, Architecture of Consequence, en miljøutstilling som skal vise bærekraftige løsninger – og at det er ildsjeler som setter i gang prosjekter.

Annonse

«Barn er et folk, sier man. Men et folk eksisterer ikke uten kultur.

Barn er et folk som hører fremtiden til.

Og da må dette folk ha rett til sitt eget språk, sin egen kultur, sin kunst og sin historie».

«Du må forbli et barn så lenge du lever».

Henri Matisse (1869-1954)

07 Gruppen, Oslo

Museets grunnlegger, filmregissør Rafael Goldin (1920-1994)

Annonse

Annonse

DET GODE LIV

Kunsten i skogen Over peisen henger noe så sjeldent som Munchs Vampyr-motiv malt av Frans Widerberg. I hagen danser ­billedhuggeren Nina Sundbys fire årstider bestående av fire kvinner i bronse. Og er du kvinne og skal på ­toalettet, går du gjennom Nico Widerbergs glassdører. Engø Gård tilbyr kunst overalt.

Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen

TJØME (KUNST): Frem til slutten av 1950-tallet var det kun en liten, utvalgt gruppe mennesker som fikk lov til å leie seg inn på Pihls Pensjonat på Tjøme. De kom ikke for maten eller komforten; som gjerne var det som ble fisket opp fra havet samme dag (med hodet og alt) og enkle jernsenger. Nei, de reiste den strabasiøse turen med båt fra Nøtterøy for å sosialisere seg og bli sett. Eieren Frithjof Pihl og hans søster Daisy startet sommerpensjonatet i midten av 1920-årene for å spe på en sviktende gårdsinntekt. Etter hvert giftet Pihl seg med den engelske Dorothy, kjent som Babs.

Hun var kunnskapsrik, fantasifull og myndig, med en britisk stil og væremåte. Fordi hun raskt begynte å sile gjestene, ble det etter hvert et privilegium å få adgang til pensjonatet. Engø utviklet seg til et spesielt møtested med en spesiell atmosfære med klientell fra de øverste klassene, særlig fra redermiljøet.

Midt på 1960-tallet orket ikke Frithjof og Babs lenger å drive pensjonat, men leiet i stedet ut hytter på eiendommen. En av dem som ferierte her på begynnelsen av 1970-tallet, var Nina Felling og Harald Andersen. I 1983 kjøpte de eiendommen av Pihl. Etter mange år med omfattende restaurering og modernisering åpnet dagens Engø Gård sommeren 2000.

I dag er alle velkomne på Engø Gård. Vaskevannsfatet med kaldt vann er byttet ut med badehus i engelsk conservatory style, og den enkle makrellen med gastronomi av høy klasse med biff fra ur-fe og skate-fisk på menyen. Duken børstet umerkelig mellom hver rett med et miniatyrfeiebrett, og servietten brettes hvis den faller på gulvet. Stedet kom på andre plass i en vurdering av medlemmene i medlemsorganisasjonen De Historiske Hotel og Spisesteder (etter Dr. Holms Hotell på Geilo) og har høstet terningkast seks av VGs matanmeldere. I flere år var Engø medlem av den franske kjeden av hoteller og restauranter over hele verden, Relais & Chateaux, som står for mat og service i særklasse. Engøs lærlinger vinner lærlingkonkurranse etter konkurranse, og Engø er kåret til et av landets beste frokoststeder. Hit tok kjendiskokken Eivind Hellstrøm med en uinspirert restauranteier i sin serie Hellstrøm rydder opp for å vise hva ekte matkunst er. Men Engø huser også alt fra barnefamilier til konferansegjester. Luksusen og elegansen er ikke påtrengende, bare herlig avslappende. I tillegg kommer et stort kulturprogram med operakvelder, konserter, foredrag, et overraskende utvalg av kunst på veggene og en årlig sommerutstilling med en kunstner som de i år har valgt ut i samarbeid med Galleri Semmingsen i Oslo.

Luksus i skogen De fleste nordmenn er vant til å tråkle bilen frem på humpete grusveier av smal karakter for å komme seg frem til den norske hytta.

Men etter å ha kjørt fire kilometer på slike typiske hytteveier med 48

2/2012

retning Hvasser på Tjøme, dukker det opp noe nokså unorsk: Engø Gård. Flere trehus i gult, hvitt og rødt ligger lavt i terrenget omringet av gamle trær og nedgrodd av eføy og villvin. Lykten er tent utenfor resepsjonen i et av husene. Bortsett fra fuglene som farter rundt, er det helt stille. Det er kun på sommeren at befolkningen på Tjøme øker fra 4 000 til 40 000 mennesker.

– Hei, jeg skal følge dere til eierne, Nina og Harald! De har gledet seg slik til å møte dere, sier Hege Haakonsen Claussen, som er salgsog markedssjef på Engø, når KUNST ankommer en onsdag i januar. Vi krysser tunet på en måkt sti over til den gamle låven som har blitt bygget om til restaurant, peisestue og bar. Ut av vinduene ser man en lang slette som strekker seg ned til bryggen og vannet.

– Ja, kunstneren Nico Widerberg og Camilla giftet seg her sommeren 2010. Hun kom på en hvit hest. Vi har også en skulptur av ham ute i hagen, og der ser du en av glassfigurene hans, starter Nina samtalen da vi setter oss omgitt av farger på vegger og tekstiler. På Engø har Nina latt alle beige, hvite og shabbychick trender ligge.

– Jeg møtte Nico da jeg underviste på Vigeland-museet der jeg jobbet i over 20 år. Jeg snakket alltid først om Vigelands kunst til barna. Jeg elsker å snakke med barn om kunst. Jeg husker at vi ofte pratet om at vanlige mennesker kunne fremstilles nakne hos Vigeland, mens politikere og kjente folk måtte ha klær på. Sinnataggen likte alle, og fosteret som stod på hodet. Etter omvisningen gikk vi til verkstedet hvor barna formet i leire. Nico var der på en familiedag, og jeg spurte om han kunne modellere sammen med barna. Jeg husker at han tok en enorm klump med leire, og min kollega så litt fortvilet på meg. Oslo kommune, som eier museet, hadde svært knappe utstyrsmidler, og hver elev fikk kun en bitte liten klump. Og der satt Nico med en enorm leirklump mellom hendene …

Nina ler, og hun og Harald reiser seg for å vise resten av kunsten på Engø Gård, et prosjekt de betegner som en meget dyr hobby, men som har beriket dem i snart 30 år.

– Ja, kvalitet koster, legger Harald lavt til.

De møttes da de var i tyveårene, rett etter artium. Nina var fin frøken fra Homansbyen, og Harald kom fra landet i Bærum. De fikk tre barn, og da Nina var rundt tretti, tok hun blant annet mellomfag i kunsthistorie. Og med studiene kom kunstinteressen.

– Men vi må ikke glemme badehuset i engelsk conservatory style.

Arkitektur er også kunst. Arkitekten Tommy Finne hjalp oss med å tegne og bygge den nye Engø. Han har også tegnet Harahorn i Hemsedal. Vi ønsket å bevare det eksisterende miljøet med små hus rundt et tun som vi hadde opplevd blant annet i Normandie og i Grytehyttan i Sverige, legger Harald til. Ringen på fingeren avslører en sivilingeniør fra NTH. Han har også i mange år drevet eget firma, som har finansiert Engøs utvikling. Krakket på slutten av 1990-tallet

VIGNETT

NICO WIDERBERG.

NINA SUNDBY.

BADEHUS i engelsk conservatory style. Foto: Espen Grønli.

VIGNETT

FRANS WIDERBERGS Vampyr i peisestuen er hans tolkning av Munchs berømte motiv. Foto: Espen Grønli.

gjorde at restaureringen stoppet opp en liten periode, før firmaet tok seg opp igjen og Engø kunne åpne i juni 2000.

I peisestuen har Ulf Walde Jensen fått plass på veggene. Vi passerer Jan Brændes nesten abstrakte landskap. May-Bente Bonnevies fargerike bilder henger ved inngangen til baren, og Hanne-May Scheen har malt omvendt på baksiden av en glassplate som henger i hovedrestauranten Pileredet. Den er i høyloftet fra den opprinnelige låven der bybarna en gang hoppet i høyet. Taket bæres av de gamle låverammene fra 1905.

– Det har tatt 25 år å forme Engø, så veien har blitt til mens vi har gått, også når det kommer til kunstinnkjøpene. Men vi er veldig ­impulsive i innkjøpene.

Avdøde Benny Anette Motzfeldts collagebilde i metall henger i rommet som kalles Atelieret, hvor Engøs sommerutstillinger vises.

Harald peker også på et grafisk arbeid signert Picasso kjøpt på Kåre Berntsen auksjoner, Morten Thoresens abstrakte maleri, de typiske piggete keramikkskulpturene til Eva Galligani og Franco Costas to malerier med en forenklet utsikt fra restauranten ned mot Grimestadbukten i Costas typiske flater og farger.

– Costa bodde her noen dager en sommer, da han hadde vår første sommerutstilling, og malte utsikten fra Pileredet morgen og kveld. I år er det sjette gang vi har sommerutstilling, så vi kan jo kalle det en tradisjon nå. Vi prøver å velge noe vi liker, enkelt og greit, og som kan passe gjestene, verken for konservativt eller vågalt. Tidligere har vi vist, foruten Costa: Kari Mette Vik, Esther-Maria Bjørneboe og Susanne Grenness Tronhus, sier Harald, og peker samtidig på en annen kuriositet: to barokke dyrehoder med gevir i ekte horn, dyre­ hodet skåret ut i tre og barokk ornament i malt og forgyllet gips fra et slott i Nord-Tyskland. På en vegg henger også deres sønns kunst.

– Ja, han er forfatter, kunstner og samtaleterapeut, og har smykket ut mange av rommene i bygget som heter Årstidene. Men nå skal jeg vise deg det morsomste her, nemlig Munchs Vampyr-motiv malt av Frans Widerberg.

Vi stopper ved peisen, der nettopp Vampyr henger, med kvinnens røde hår som omslutter det mannlige bytte.

– Mange stusser over det maleriet, sier Nina.

– Du må fortelle historien, Nina, sier Harald og legger på en kubbe i peisen.

– Jo, Munch-museet skulle rustes opp, og de holdt en auksjon for å få inn penger. Frans Widerberg hadde malt to Munch-motiver, og jeg fikk tilslaget på dette, forteller Nina.

Kunsten på rommene er inspirert av romnavnene Etter 11 år med drift består Engø i dag av 100 sengeplasser fordelt på 44 rom i syv sjarmerende bygninger: Pensjonatet, Årstidene, Stallen, Drengestuene, Vinhuset, Låven og Solstuene. Gjestene får 50

2/2012

EVA GALLIGANI er en av landets mest kjente keramikere.

ikke rom med nummer, men med egne navn hentet fra gårdens historie og miljø og stemninger knyttet til de forskjellige årstidene.

Navnene på dørene og nøkkelskiltene er utskåret i tre og malt.

– Vi startet med ti rom, men forstod fort at vi måtte ha flere.

Rommene i bygget Årstidene er inspirert av Nina Sundbys skulptur av fire kvinner. Rommene i Solstuene fikk navn som Gresshoppe ­etter gresshoppene du hører her, Aurora, som betyr morgenrøden, Luna etter månen over engen her på Engø. Skogsfe er nærmest skogen, avslører Nina.

Kunsten på rommene spiller på de samme temaene. I Drengestuene har rommene fått navnene til brødrene Frithjof og John Pihl. Der finner man fotografier fra gamle dager. I Stallen er det rom med ­fuglenavn her fra Engø, og øy-navn fra halvøyer og øyer i området.

– Men der er det et system, sier Harald. – Alle øy-rommene er i 1. etasje, og de som ender på ø, er på den venstre siden av korridoren, og du finner sjøfugler på høyre side i andre etasje og andre arter på venstre side.

Vi får utdelt nøkkelen til rommet Madeleine. Alle rommene har sin stil. Nina forteller at sengen på Madeleine fant hun på et kunst- og møbelmarked i Paris, men de skulle reise hjem dagen etter.

– Jeg sa til Harald at jeg bare måtte ha den, så han reiste ned igjen med vår svigersønn og fylte en fransk møbeltransport med gavlene på sengen og flere andre antikke møbler som vi hadde merket oss, og som nå finnes her på Engø.

– Nina og jeg har samarbeidet om det hele. Mens Nina har hatt hovedansvaret for farger og møbler, utstyr og kunst, har jeg hatt ansvaret for gjennomføring av byggestil og materialvalg, legger Harald til.

– Har det vært et slit? Hva er motivasjonen deres?

– Vi ble saumfart og testet på manerer av den eksentriske Frithjof Pihl da vi skulle slippe inn i miljøet og leie hytte i 1971. I ettertid tror vi testen var om vi kunne holde tekopp og spise ristet loff med kirsebærsyltetøy samtidig. Senere ble vi gode venner og ble utpekt til å overta eiendommen. Motivasjonen ble etter hvert å bevare et unikt miljø. Det har vært en utrolig spennende reise i tid, og vi har blitt beriket og fått en enorm kontaktflate på disse årene, sier Harald og kikker på to venetianske masker og et litografi signert Jens Johannessen.

Vi takker så langt for intervjuet, sier sees til middag og passerer de – nå – tente faklene langs stiene mellom husene. Det er fristende å

KUNST sine abonnenter får følgende tilbud på Engø Gård: 20 % rabatt på rom / frokost mandag til torsdag i hele april 2012.

10 % rabatt på rom / frokost fredag til lørdag i hele april 2012.

DE HISTORISKE. Engø Gård er medlem av De Historiske Hotel og Spisesteder, og kom i fjor på annen plass i konkurransen om det beste hotell og spisestedet i organisasjonen. Foto: Espen Grønli.

bruke et så klisjéfylt ord som magisk, men det er magisk. I tussmørket kjenner vi igjen istappene på en fjellvegg fra et fotografi signert Thomas Widerberg i boken om Engø. Vi legger oss i den franske sengen og bader under stjernene vi skimter gjennom glasstaket over bassenget. Middagen på Engø er like om hjørnet, med servitører som tar opp servietten din og feier bordet mellom rettene, suppe i små syltetøyglass og eple og kanel-sorbé som hvilerett. Men det er en annen historie, som hører et matmagasin til. ■

Engøs kulturprogram i 2012 Fredag 20. april Foredrag med forfatter Einar Chr. Erlingsen, Et nasjonalromantisk syn på norske loser. Vi har alle hørt om Skagen-malerne og bildene fra sommere på Skagen i 1880-årene. Nå får vi høre om de samme malernes sommere på Sandø utenfor Hvasser.

Søndag 10. juni Vernissage med Jarle Teigen Olsen.

Mandag 25. juni Konsert i regi av Vestfoldfestspillene: Kongelige Norske Marines Musikkorps kammerensemble. Repertoaret for konserten vil ta utgangspunkt i ett eller flere stykker av Mozart som er skrevet originalt for åtte blåsere. Det vil være et klassisk program med åpning for noen mellomretter fra litt nyere repertoar.

Sommerutstillingen på Engø Det er sjette gang Engø arrangerer en sommerutstilling. Årets utstiller er Jarle Teigen Olsen som er utdannet fra Statens kunstakademi i Oslo. Han har tidligere hatt utstillinger i kunstforeningene i Sandefjord, Bærum, Risør, Gjøvik, Rakkestad, Tromsø og Oslo, samt flere gallerier som Galleri Havstad, Galleri Henrik Gerner i Moss og Galleri Dobag. Hans malerier er lyse i fargene, med en halvabstrahert natur med dekorative og intrikate mønstre som blir mer og mer kompleks, jo mer blikket trenger nedover i lagene.

– Det er hyggelig å ha blitt invitert til å holde sommerutstilling på Engø Gård. Jeg har blitt spurt om jeg vil bo og jobbe på Engø en tid for å se om jeg kanskje kan lage noen bilder fra stedet, noe jeg synes er en morsom oppgave. Jeg er jo ikke noen utpreget landskapsmaler, ei heller noen gårdsportrettør. Men jeg er mye i naturen og lar den inspirere og gjennomstrømme det meste av mine bilder. Hoveddelen av utstillingen er arbeider jeg har holdt på med de to-tre siste årene, samt noen eldre bilder eierne av Engø Gård gjerne ville ha med på utstillingen, forteller kunstneren til KUNST.

Kunstnere på Engø: Franco Costa, May-Bente Bonnevie, Hanne-May Scheen, Nico Widerberg, Frans Widerberg, Nina Sundby, Ulf Valde Jensen, Jens Johannessen, Jan Brænde, Benny Anette Motzfeldt og Picasso.

Søndag 15. juli Bjørn Eidsvåg konsert.

2/2012

51

VIGNETT

Hun gir melankolien et ansikt I skogene og vannene ved Svartskog har Birgitte Endrestad funnet sin inspirasjon. Turer i skogen og ved sjøen gir liv til duse malerier og grafiske arbeider i en mollstemt fargeklang.

Tekst Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas

SVARTSKOG (KUNST): Birgitte Mariann Endrestad (født 1970) bor deilig til i Svartskog, med utsikt over Bunnefjorden. Dagen er melkehvit, skyene henger lavt over fjorden, nakne grener strekker seg mot himmelen. Vi ankommer og parkerer ved en brakke som står foran huset, litt på skrå, hengende utover en skrent. Vi titter inn og skjønner at vi har oppdaget kunstnerens atelier. Lite og funksjonelt, 15 kvadratmeter, med en fantastisk utsikt over fjorden, men er det trygt? Kan det tippe utfor? Etterpå får vi vite at kunstnerens mann er arkitekt og har sørget for at atelieret står trygt.

Birgitte Endrestad møter oss på tunet og spør litt engstelig om vi er redd for hunder? Hun har to golden retrievere, som veldig gjerne vil hilse på oss, og som møter oss når vi åpner døren til hovedhuset. Nei, vi er ikke redde.

Vi blir med inn i det kompakte huset, kjøkken og spiseavdeling i ett, stue med overbygd terrasse utenfor og en utsikt mot Bunnefjorden som er god å hvile øynene på. På veggene mange av Birgittes malerier. Et stort maleri av et reinsdyr som forsvinner inn i et gråhvitt landskap, minner om dagen vi har utenfor. Stemningen er den samme.

52

2/2012

Bakgrunn Endrestad er født og vokst opp i Oppegård, med mor og far og en søster. Kunsten har hun i genene, faren er grafisk designer. Birgitte husker godt hvor fint det var å være på kontoret hans og holde på med de fine tusjene han brukte. For øvrig var livet venner, skole og håndball, som all annen ungdom. Hund var også et interesseområde.

– De fleste barn og unge har drømmer om å bli noe spesielt når de blir store / voksne. Hva drømte du om?

Svaret kommer fort.

– Kunstner! Det hadde sikkert med far å gjøre, men i ungdomsskolen oppdaget jeg også kunsten til Edvard Munch og syntes han var fantastisk. Måten han uttrykte følelser på, selve maleteknikken, det fascinerte meg.

Likevel tar hun lærerutdanning, ved Telemark lærerhøgskole med fokus på tegning bilde og tegning bildekommunikasjon. Hun visste jo at å leve som kunstner kan være tøft økonomisk. Og som lærer i kunstfag fikk hun jo arbeide med kunst likevel.

– Jeg måtte finne en utdanning som lot meg tegne og male mest mulig.

VIGNETT

Birgitte Endrestad er aktuell med separatutstilling i Galleri Havstad i Drøbak frem til 26. april.

Deretter tar hun en Bachelor in Art ved Kent Institute of Art and Design i England.

– Hvorfor England?

– En studievenninne fra lærerskolen hadde kommet inn på denne skolen, og jeg tenkte det kunne være fint med en tid i utlandet. Så jeg søkte – og kom inn. Og det var spennende. Jeg lærte mye, og det var gøy å komme ut og få se kunst i utlandet. London var jo bare en times tid unna, og vi reiste på tur til New York også. En stor opplevelse.

Søker skogens ro Birgitte Endrestads bilder har en beroligende utstråling. I hodet mitt dukker en sangstrofe opp: Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro …

Arbeidene hennes, både maleriene og grafikken, fremstår som vare og melankolske. Duse farger, og kun noen få, vi skimter et motiv, en sommerfugl, stille vann med strå omkring, et barn som står og stirrer mot vannet, et reinsdyr som så vidt kan skimtes i et stille landskap. Er det noe hun søker, noe hun lengter etter?

− Jeg søker nok ro, sier hun stille og med et lite smil. − Hverdagen er langt fra rolig med to barn og to hunder i huset.

Det er forståelig at Birgitte nå søker ro gjennom sine arbeider, for hun har sannelig ikke ligget på latsiden. Som enslig mor satte hun i 2002 i gang med egen kunstkafé i Drøbak. Den fortsatt populære Café Teskje ble startet opp og drevet av Birgitte i ett og et halvt år. Da gikk det døgnet rundt med kakebaking og kafédrift. Eget maleri ble det knapt noe tid til. Derfor måtte hun også gjøre et valg; og det ble å selge kafeen.

Lærerjobben i visuelle kunstfag ved Frogn og Kontra kulturskole var mer enn nok ved siden av mors- og kunstnerrollen. Så nå fikk hun tid til å lage bilder til en separatutstilling i Galleri Havstad i Drøbak sentrum.

– Hva ønsker du å formidle med bildene dine?

– En god opplevelse. Jeg vil det skal være åpent og gi mulighet for fri tolkning. Jeg ønsker å si noe om både det vakre og skjøre i livet, og om menneskets sårbarhet. Blant annet søker jeg ofte en flertydighet i uttrykket, og håper å vekke undring.

– Jeg ser det er mye vann i bildene dine …

– Jeg har et veldig godt forhold til vann, og jeg er mye i vann.

Det er helbredelse i vann. Jeg tenker på tiden som går, øyeblikk som forsvinner, at vi må ta vare på de gode minnene, at de ikke må bli glemt.

– Hvordan finner du motivene til bildene dine?

– Det er vanskelig å forklare. Jeg blir ofte overrasket over det som skjer. Jeg jobber vanligvis intuitivt med maleriet, tynne lag, sjikt på sjikt over lang tid. Egentlig litt uten plan. Og det forstår ikke samboeren min, som er arkitekt, sier hun og ler. – Man må da ha en plan?! Samtidig er jeg hele tiden på leting etter motiv, både i tankene og omgivelsene.

– Er det likedan med grafikken?

– Nei, her er det nok litt mer planlagt. Det blir ofte et slags tema likevel. Her er utgangspunktet ofte gamle bilder fra album, eller nyere fotografier, som jeg bearbeider videre. Det handler da om fotopolymerfilm på kobberplate. En omstendelig prosess. En litt vanskelig prosess, den er tidkrevende, og ting må klaffe, og det må være gode plater og gode bilder.

2/2012

53

VIGNETT

GRAFIKK. Eksempler på Endrestads grafikk.

– Jeg ønsker å si noe om både det vakre og skjøre i livet, og om menneskets sårbarhet.

Bryllup i Venezia Inspirasjon er så mangt og dukker opp når man minst venter det.

Noen sverger til at det å jobbe gir inspirasjon, andre må ut på tur 54

2/2012

Bil

r for salg i de

birgitte MARIANN endrestad (f. 1970) Utdanning • Bachelor in Art, Kent Institute of Art and Design, England 1994–1997.

• Tegning bildekommunikasjon, Telemark lærerhøgskole, 1993–1994.

• Tegning bilde, Telemark lærerhøgskole, 1992–1993.

• Klesformgiving, Rud og Ås videregående, 1989–1991.

Utstillinger • Xi’an, Academy of Fine Arts, Kina. Fellesutstilling NGV. • Markveien, Oslo, Atelierutstilling, 2004.

• Galleri Havstad, Drøbak, separatutstilling, 2004.

Stipend • Grafill, Etablererstipend, 1998.

nstkata l Ku

I England, hvor hun fikk sin Bachelor in Art, jobbet hun mye med slike etsninger, og siden 2010 har hun fordypet seg ytterligere i denne teknikken ved NGV (Norske Grafikeres Verksted i Oslo).

– Hva liker du best å arbeide med?

– Maleri, kommer det kjapt. – Og da handler det om akryl. Det er mer helsevennlig enn oljemaling. Da jeg var ung, fortsetter hun, − jobbet jeg en del med eggoljetempera, masse terpentin og olje.

Det var ikke bra for helsa. Nå jobber jeg stort sett med vannbaserte teknikker, også innen grafikken. Ja, jeg bruker til og med Kikkoman soyasaus til å avfette kobberplaten med!

Da jeg var ung, lyder underlig i mine ører, hun ser jo så ung ut.

Til min overraskelse forteller hun at hun snart blir 42 og har en sønn på 13 og en datter på seks år.

en og

TANTE GUNNI, maleri, 50 x 50 cm.

for å bli inspirert. Birgitte drømmer om å kunne reise til andre land og jobbe der. Hun ser ut på vinteren utenfor og sukker: − Nå kunne jeg tenke meg et varmt sted, som for eksempel Thailand, men ellers er London et mekka for kunst. Men jeg har vært en del i Venezia. Blir aldri lei av den byen, lyset der er fantastisk, vår og høst …

Hun smiler, og det glitrer i øynene hennes: − ... og nå i slutten av mai skal samboeren min og jeg gifte oss der! Da blir det stor fest og masse mennesker som kommer fra Norge for å feire sammen med oss. Det blir stas. Barna skal også være med. Og det var på tide. Nå har vi levd i synd i syv og et halvt år, så nå skal det bli orden i sakene.

Bryllup i Venezia er vel toppen av romantikk, men hvordan hun traff sin tilkommende mann, er også romantisk. Hun og en venninne skulle på DeLillos-konsert, men først skulle de innom et forspiel. Og den som åpnet døren, var Han med stor H. Det sa bare pang for begge, og siden har de vært sammen. En datter har de fått, hun er nå seks år.

– Å reise er alltid inspirerende, fortsetter Birgitte. − Da fotograferer jeg mye, og noen av bildene ender opp som motiver i grafikken. Ellers leter jeg gjennom gamle album. Ett av motivene her er av tante Gunni som vasser.

Hun ler litt forsiktig.

– Ellers kan jeg finne flere bilder som jeg setter sammen, og dermed oppstår et nytt bilde – en illusjon av noe som ikke er – ennå? Jeg jobber med bildene i Photoshop, men deretter er det platene og fotopolymerfilmen og etsningene som skaper bildet.

Man vet aldri helt hvordan det blir. Men jeg vet alltid når et bilde er ferdig. Det er en følelse som er ganske sterk.

Jobben som mor, kafédriver og lærer har tatt mye tid for Birgitte, så mange separatutstillinger har det ikke blitt. Det er også krevende å selge seg selv. Men nå i mars 2012 er det separatutstilling i Galleri Havstad i Drøbak. Så nå er hun i gang igjen! ■

Annonse

VIGNETT

STREETART Frøydis Benestad Hågvar er en oslojente på 33 år som lever og ånder for kunst og design, med stor interesse og nysgjerrighet for gatekunst. Hun jobber som journalist, forfatter og skuespiller, og har utdannelse innen skriving, kunstfilosofi, dans og kriminologi. I tillegg redesigner hun røffe og fargerike klær under eget merke rusty rip design. Hun får angst av blondegardiner, rosemaling og generelt romantiske, myke uttrykk med duse farger og jovial framtoning. Frøydis er mye på søk etter ferske kunstnere som har noe unikt, og i hver utgave av KUNST skal hun ta oss med ut på gata.

Kunstner:

Banksy

Tittel: Ukjent

Sted: En vegg i Betlehem, 2005

Teknikk: Stensiler

Banksy (antatt født i1973) er pseudonymet til en anonym britisk gatekunstner. Han bruker vegger verden over for å kommentere sosiologiske og politiske tilstander, på en mørk, satirisk måte. I 2005 dro Banksy til Palestina og dekorerte ni vegger, som en protest mot Irak-krigen. Dette bildet av jenta som ransaker soldaten, er fra denne serien. I 2010 medvirket Banksy i dokumentaren Exit Through the Gift Shop, hvor han lot seg intervjue og anonymfilmes i aksjon. Til tross for stor anerkjennelse og pågang fra nysgjerrige journalister har Banksy klart å holde identiteten sin hemmelig.

56

2/2012

Tjuvholmen Art & Food Walk Lørdag 21. april ønsker vi velkommen til Tjuvholmen Art & Food Walk.

Et samarbeid mellom galleriene og restaurantene Bølgen & Moi samt Sjømagasinet. kl. 13:00 – Bølgen & Moi.

Vi ønsker velkommen med et glass musserende sammen med litt fingermat.

Tjuvholmen KS forteller kort om utbyggingen, planer fremover og arkitekturene på Tjuvholmen.

kl. 14:00 – Galleri Fineart

Kort informasjon om Galleri Fineart. I galleriet henger Gunilla Holm Platous utstilling Rødlista. Kunstneren er til stede i galleriet og vil ta oss med rundt og fortelle om prosjektet og tankene bak bildene.

kl. 14:30 – Stolper + Friends

Dette er galleriet til Magne Furuholmen, Hugo Opdal og Paul Stolper, og vi får vite litt om galleriet og utstillingen som henger der, av Nicolay Aamodt. Kunstneren vil være til stede og vise oss rundt på utstillingen.

kl. 15:00 – Pushwagner

Neste stopp er Pushwagners fargerike galleri hvor vi får se Pushwagners bilder. Her får vi høre historien om hans vei frem til eget galleri på Tjuvholmen.

kl. 15:30 – Galleri Brandstrup

Galleri Brandstrup var det første galleriet som åpnet på Tjuvholmen, og har hatt en fantastisk tid her nede. I galleriet henger utstillingen av Julie Nord og Thomas Phil. Julie Nord er billedkunstner. Hun er født i 1970 i København. Bor og arbeider i København.

Thomas Phil er født i 1964 og kommer fra Bergen. Phil har de siste årene pendlet mellom New York og Norge hvor han arbeider. Kim og Marit Brandstrup viser oss rundt i galleriet.

Etter vår gallerirunde avslutter vi det hele med en hyggelig middag/sen lunsj på Tjuvholmen Sjømagasin. Her serveres dagens middag og dessert, basert på sesongens beste råvarer, to glass vin og kaffe til.

Denne opplevelsen på Tjuvholmen koster 995,- inkludert mat og drikke.

Abonnent på KUNST/Fineart fordelskunde 895,Bestill på tlf 22 01 24 20 eller på fineart.no.

Begrenset antall plasser. Bestilling innen 14. april.

galleri PUSHWAGNER

Foto: Tjuvholmen KS

kl. 16:00 – Tjuvholmen Sjømagasin

VIGNETT

3 kunstnere i New York NEW YORK (KUNST): Kunstnerne Hanneline Røgeberg, Vibeke Jensen og Sol Kjøk flyttet til New York for omtrent 20 år siden. Vi besøker dem i byen som har blitt hjemme for dem.

Tekst / Foto Christina Skreiberg

Hanneline Røgeberg, kunstmaler − Når jeg maler, er jeg i en fri-sone. Da er jeg helt til stede, og selvopptattheten slipper taket, sier Hanneline Røgeberg (47). Hun og hennes store malerier – for tiden av skinnfeller, store og små – holder til i et atelier i The Brooklyn Navy Yard. Stedet var en gang USAs største skipsbygganlegg, men nå huser industribygget kunstnere, filmskapere, arkitekter og designere.

Ekstrem luksus − Jeg er en utpreget maler i temperament og lyst. Maling er et sted hvor selvmotsigelser blir synlige. Jeg er kritisk til malingens historiske privilegier, og jeg ser endeløse muligheter til fornyelse innenfor dens primitive premisser, sier Røgeberg. Hun titter på maleriene som står lent oppetter veggene. − Mine egne anlegg til for kjappe konklusjoner eller selvrettferdige versjoner av handlingsforløp blir straks korrigert i møte med maling, som er vått, sølete og rotete, sier hun. − Hvor mye tenker du på kunsten din? − Jeg tenker på den hele tiden. − Har du det godt når du maler? − En gammel professor sa at en dårlig dag i studio er alltid bedre enn en god dag på kontoret. Jeg syns det er en ekstrem luksus å være her.

Flukten fra seg selv Røgeberg vokste opp på Kjelsås i Oslo. I begynnelsen av 20-årene flyttet hun til San Francisco for å studere ved San Francisco Art Institute. Deretter ved Yale. Siden har hun blitt boende i USA, med noen enkeltår i Oslo og Berlin. Nå bor hun i Brooklyn sammen med sin amerikanske samboer, som også er kunstner, og deres syv år gamle datter.

58

2/2012

INTERNASJONALT

− Jeg flyktet fra meg selv da jeg forlot Norge. Men jeg fant fort ut at alt var blitt med på lasset likevel. Da jeg begynte å male, var det et sted hvor tankene mine møtte tilstrekkelig motstand, sier Røgeberg, som har sluttet å flykte fra noe som helst. − Jeg har måttet streve for å være her i New York, fordi livet her er komplisert. Men det strevet har vært veldig nyttig. Det gjorde at jeg spisset valgene mine.

Etablert Etter mer enn 25 år i USA har Røgeberg gjort seg synlig på den amerikanske kunstscenen; hun har hatt soloshow ved Contemporary Art Center i Cincinnati, Vancouver Art Gallery, Henie−Onstad Kunstsenter, Richmond Museum og hadde våren 2011 en solo­ utstilling på Dortmund Bodega i Oslo som hun kalte Fur & Sheikh.

Hun har vært med på gruppeutstillinger ved Whitney Museum of American Art, Aldrich Museum of Contemporary Art, MIT List Center og American Academy of Arts and Letters. Hun har blant annet mottatt et Guggenheim Fellowship stipend, og har tidligere undervist ved Yale, Cooper Union og University of Washington.

Siden 1999 har hun vært førsteamanuensis i kunst ved Rutgers University like utenfor New York. − Hadde jeg ikke hatt den stillingen, kunne jeg vært her i ukesvis, i min egen boble, uten å delta i verden, sier Røgeberg og ler. − Men det er viktig å treffe andre. Å undervise er også en fin måte å måle om det jeg tenker på dag ut og dag inn, er relevant. For det hender jo at jeg lurer på om mine refleksjoner er interessante for andre enn meg, sier kunstneren. Åpner tankeprosesser − Jeg liker langsomheten i maleriprosessen. Tempo for inntrykksfordøyelsen min går sakte, og det skaper et sted hvor jeg kan komplisere ting. Maling åpner mine tankeprosesser. For tiden tenker jeg på Zucotti park og Occupy Wall Street-bevegelsen − det er et lerret som nekter å gjøre seg leselig for tidlig. De nekter å forenkle det som skal artikuleres. www.hannelinerogeberg.com

Vibeke Jensen, billedkunstner − Gatelivet inspirerer kunsten min, sier billedkunstner Vibeke Jensen (49). − Det har vært en integrert del av kunstuttrykket mitt siden jeg flyttet hit, sier kunstneren, som flyttet til New York tidlig på 1990tallet. De første årene bodde hun i East Village, som den gang hadde et vitalt kunstnermiljø.

Se og bli sett Hennes kunstpraksis fokuserer på menneskers psyko-geografiske forhold til omverdenen. Med bruk av video og nærfotografi spiller hun på hvordan vi er opptatt av å se og bli sett. Hennes stedsspesifikke installasjoner iscenesetter ofte situasjoner som utfordrer seerne til å utforske ulike synspunkter og posisjoner, overvåking og kontroll.

Hun inviterer publikum til å observere seg selv og andre. Hvem ser på hvem? Hun er opptatt av offentlig rom, og kunsten hennes tar ofte form som intervensjoner i gaterommet.

Jensen er også gjesteprofessor ved Bergen arkitekthøgskole og bidrar aktivt til kunstlivet i Norge. Hun har forelest ved kunstakademiene i Oslo, Bergen og Trondheim. Hun vant den internasjonale konkurransen om elektronisk kunst for nytt IT-bygg på Universitetet i Oslo, og konkurransen om kunst til Hegra festning. Begge steder har nå omfattende kunstverk utført av Jensen. Hennes urbane intervensjoner har funnet sted i Shanghai, New York, Oslo og Trondheim.

Hun har stilt ut på Bronx Museum og Smack Mellon i New York, Zendai MOMA i Shanghai og Galeria Santa Fe i Bogotá. Sist høst hadde Jensen separatutstilling i Oslo Museum med parallelle intervensjoner på Oslo S, Grønland Torg, Majorstuen og Nationaltheatret stasjon.

2/2012

59

INTERNASJONALT

New York i utvikling − Da jeg kom hit, etter tre år i London, var området rått, urbant og veldig fascinerende, sier kunstneren, som nå bor i Brooklyn med sin mann og deres tolv år gamle sønn. Vi treffes i hennes gamle nabolag, ved galleriet .NO på Lower East Side. .NO er norskdrevet og ligger midt i galleriløypa. Kunsten til Jensen henger i vinduet. − Jeg har opplevd hvordan New York har utviklet seg; fra den gang byen var mer bohem med åpenlys kriminalitet, via 9 / 11 og War on Terror til dagens War on the Poor. Nå er gatelivet blitt mer regulert, og man oppfordres til å se seg over skulderen og si ifra om man ser noe mistenkelig.

Denne utviklingen har fôret kunsten min. Jeg lager objekter og installasjoner basert på hvordan vi forholder oss til overvåkning og denne frykten vi oppfordres til å ha for de andre, sier hun. Jensens installasjoner kombinerer ny og gammel teknologi, objekter hun har funnet, sensordrevet lyd og videoprojeksjoner, foto og overvåk-

ningskameraer. Jobbe, det gjør hun når hun sitter på kafé, på ­subway-en eller hjemme. − Jeg jobber bestandig. Det er en konstant tilstand, sier hun.

En kunst å nyte rolige stunder Jensen har ingen typisk hverdag. Hun har måneder der alt skjer på en gang – det må jo være en universell lov!?, og andre perioder der det er mer stille. − Hvilken periode liker du best? − Jeg trives med å være aktiv. Men jeg kan ikke ha maks tempo hele tiden. De stille periodene bruker jeg til å få nye impulser og ideer.

Og så, etter noen måneder, braker det alltid løs igjen. Den største kunsten er å kunne bruke og nyte den tiden som er rolig. Akkurat nå er jeg opptatt av Occupy Wall Street-bevegelsen og hvordan den tar i bruk det offentlige rom. www.thing.net/~vibekeie/

Sol Kjøk, kunstmaler − Mine figurative bilder er den visuelle endestasjonen for en mye lengre prosess, sier Sol Kjøk (43). Prosessen hun snakker om, foregår i hennes atelier i Greenpoint i Brooklyn, hvor hun iscenesetter en performance-session; hun selv og en gruppe modeller – gjerne hennes gode venner – kler seg nakne for så å utføre akrobatiske øvelser. De henger i tau, går på line og forsøker diverse balansekunster. Kjøk tar så bilder av sitt kildemateriale eller tegner noen kjappe skisser. Deretter begynner maleprosessen.

Menneskers uendelige sårbarhet − Det er krevende arbeid, sier Kjøk og ler. − Men jeg er opptatt av motsatsen mellom menneskets utrolige styrke kontra vår uendelige sårbarhet. Av hva som skjer når man presser seg selv til å gjøre noe man egentlig ikke mestrer, hvordan det føles å kjempe for noe og være utenfor egen komfortsone. Men også gleden og friheten som ligger i det å ta spranget, sier hun. − Den ukomfortabelheten som oppstår ved å være naken, er også en del av arbeidet.

Gallerist Til dags dato har hennes arbeid vært med i mer enn 100 utstillinger over hele verden. Hun har hatt åtte separatutstillinger på museer, kunstsentre og gallerier i flere land, og hennes verker er i samlinger hos blant annet Cincinnati Art Museum og Teckningsmuseet i Laholm, Sverige. Nå er hun aktuell med museumsutstilling i Manila.

Kjøk driver også galleriet .NO, noe hun snublet inn i uten å ha noen ambisjoner om å drive galleri. Til nå har galleriet vist kunsten til mer enn 50 norske kunstnere.

– Nisjen vår er art from elsewhere. Det skal ikke bare være norske kunstnere, men også andre som ikke har et holdepunkt i New York.

Det beste stedet Sol Kjøk ser på New York som sitt hjem. Hun har bodd her i mer enn 15 år. Kjøk vokste opp delvis på Lillehammer, delvis i Valdres, men reiste utenlands allerede som 18-åring. Hun har både bopel og ate60

2/2012

lier i en loftsleilighet i Greenpoint, i et polsk område i Brooklyn.

Herfra har hun utsikt utover hele Manhattan; og området, som hun har bodd i siden hun ankom storbyen, er det beste stedet hun har bodd noen gang. − Tror du New York har påvirket kunsten din? − Jeg vet ikke om jeg hadde jobbet i så stor skala om jeg ikke hadde bodd her. For her må man lage leven for å bli hørt og sett. Det gjør at jeg tenker større, sier hun. www.solkjok.com ■

Escape Travel – mer av verden Langs Silkeveien i Sentral-Asia





Opplev deler av den legendariske Silkeveien og mange høydepunkter i Sentral-Asia. Underveis besøker vi fem steder som står på UNESCOs verdensarvliste. Reisen inkluderer blant annet Khiva, Bukhara og Samarkand i Usbekistan, Chichkan og Bisjkek i Kirgisistan, og Almaty i Kasakhstan. En reise rik på kultur og historie.

KASAKHSTAN

Almaty (Alma-Ata)



Bisjkek

Khiva

Bukhara

Prisen gjelder pr. person i delt dobbeltrom og inkluderer fly Oslo–Tasjkent/Almaty–Oslo, innenlandsfly Taskjent–Khiva, lokal transport iht. program, 13 netter på gode mellom- og førsteklasses hoteller, samt én natt på motell, helpensjon, utflukter iht. program, dyktige engelsktalende lokalguider og norsk reiseleder med Oslo.

Chichkan KIRGISISTAN

Tasjkent

USBEKISTAN

TURKMENISTAN

23 950

14.–28. september

Osj Fergana KINA

Samarkand Shakhrisabz TADSJIKISTAN

Kultur og natur i Tyrkia Bli med på en spennende reise til Tyrkia. Vi starter i Istanbul, byen hvor tre ulike imperier har satt sine spor i arkitekturen og kulturen. Videre til Kappadokia, Pamukkale, Kusadasi og Efesos. Reiseleder på turen er kunsthistoriker Alf Hammervold som vil holde interessente foredrag underveis.

BULGARIA

14 490

9.–17. oktober

SVARTEHAVET

Istanbul



Bestill spesialprogram



Prisen gjelder pr. person i delt dobbeltrom og inkluderer flyreise, åtte netter på firestjerners hotell med frokost, en lunsj, åtte middager, utflukter iht. program og norsk reiseleder med fra Oslo.

Izmir Efesos Pamukkale Kusadasi

TY R KI A Kayseri

Konya

Kappadokia

Cruise i Middelhavet til Italia, Hellas, Tyrkia, Israel og Egypt MIDDELHAVET

SYRIA

Svartehavet

ITALIA Roma

Bli med på et innholdsrikt cruise med førsteklasseskipet Pacific Princess fra Roma til Athen. Underveis besøker vi både Israel og Egypt med mulighet for utflukter til Nasaret, Jerusalem, og Kairo med pyramidene. I tillegg kommer du til Sorrento og Kusadasi – med mulighet for utflukt til Efesos.

15.–27. oktober

Sorrento

HELLAS Athen

TYRKIA

Patmos Kusadasi

Santorini Middelhavet

Haifa Ashdod

Alexandria

EGYPT

Port Said

ISRAEL

Kairo

escape.no • info@escapetravel.no • tlf. 22 01 71 71

innvendig lugar 19 790 utvendig lugar 24 980 balkonglugar 25 850

Prisen gjelder pr. person i delt dobbeltrom og inkluderer fly Oslo–Roma/Athen–Oslo, flyskatter, transport flyplass–skip t/r, tolv netters cruise, helpensjon om bord, kort byrundtur i Athen, havneavgifter og norsk reiseleder med fra Oslo.

Favoritter: VIGNETT

er sen D

nd

Ronny Bank er aktuell som medutstiller til Gunilla Holm Platou på utstillingen Rødlista i Galleri Fineart. Bank er utdannet ved Westerdals Reklameskole og Birmingham Institute of Art and TRIPTYKONET Hvem? Hva da? Jeg? fra serien Design, og har hatt en rekke Barndommens Helter. utstillinger som i Nasjonalgalleriet i Sofia, Galleri Athene i Drammen, Axelborg / Bojesen i København og i Gulden Kunstverk ved Drammen. Han jobber parallelt med både landskapsbilder og sine barndomshelter; tegne­ seriefigurer som han blåser opp i store formater, fra Donald Duck til Supermann.

jærf f

RONNY BANK ina :N Foto

Gu

Mitt favorittkunstverk:

Min største kunstopplevelse:

Fotoserien Kjærlighet fra Gud av Morten Viskum

Munch – En biografi av Atle Næss fra Gyldendal forlag

Mitt favorittkunstverk tar meg tilbake til mine egne omgivelser, inn i min egen bekjentskapskrets av kunstnere, til Vestfossen, og til Morten Viskum. Morten er en kompleks kunstner. Kjent for å provosere. Og leker med elementer og et innhold i sitt kunstnerskap som ikke er i nærheten av mitt eget kunstneriske uttrykk. Mortens arbeid har egentlig aldri direkte provosert meg, og mannen selv er jo en hyggelig og absolutt likendes kar (kanskje nettopp derfor jeg heller ikke har latt meg provosere …). Men kombinasjonen av bekjentskapet med personen bak alt det som ofte oppfattes som provoserende, hans arbeider, og muligheten til å forstå disse to tingene sammen ble en stor aha-opplevelse for meg. Og et arbeid har blitt hengende ved meg sterkere enn noe annet: Kjærlighet til Gud. Tittelen refererer til den kjente, norske salmen som ofte kan høres i bryllup og begravelser. Viskum er selv kristen, og hensikten hans var aldri å provosere troende, eller på noen måte å være blasfemisk.

Snarere tvert imot så forteller kunstneren og kunstverket her en historie fra hans eget liv: om da hans egen svigermor døde av kreft etter et langt og smertefullt sykeleie. Hvor presten i etterkant forsøkte å trøste med å si at det var nok en mening med det ... Hvordan kan Gud ha en mening i lidelsen? Morten Viskum vekket min likegyldighet. Jeg ble fascinert, berørt og utfordret til ettertanke. Og blir det fortsatt, selv flere år etter den første aha-opplevelsen.

Min største kunstopplevelse handler verken om en spesiell utstilling, eller ett konkret kunstverk, men om en bok! Nærmere bestemt Munch – En biografi av Atle Næss. Det var meg rett og slett en sann fryd å lese gjennom denne boken, ord for ord, side for side, og få ny og oppfrisket bekjentskap til personen bak kunsten. Om hans mørke og mindre flatterende egenskaper, til hans lysere og mer positivt ladede personlighet. Om alle opp- og nedturene i livet og karrieren. Rett og slett en biografi som strakk seg så mye lenger enn hva annen litteratur om ham til da hadde gjort. En biografi som ga leseren (undertegnede) et virkelig, og mye dypere, innblikk i mannen bak kunsten. Og ikke minst den virkelige kunstneriske opplevelsen (igjen, undertegnedes). Hele boken, innholdet og alle bokens mer enn 600 sider, om kjærlighet og Milly. Om kvinner og alkoholproblemer. Om forfølgelsesvanvidd, tuberkulose og delirium. Om myter og sammensvergelser. Om reiser og kunsten og Tyskland og verdensberømmelse – denne vandringen ble gjennomlevd i tre solfylte dager, i all ensomhet, i skyggen under en parasoll på en hytteterrasse 2100 meter over havet. Med en kopp kaffe i den ene hånden og boken i den andre. Og en sigar rykende i askebegeret ... komplett – kunstnerisk – lykkerus!

Kunst­ opplevelse

Kunstverk

62

2/2012

« rom 13 » Følg auksjonen på www.fineart.no/auksjon/rom13 Auksjonen varer fra 11. april til 30. mai 2012

Besøksadresse Filipstad Brygge 2 // 0252 Oslo Tlf: 22 01 24 20 // fineart.no

:debatt VIGNETT

I 2012 vil KUNST invitere profilerte stemmer i norsk kunstliv til å fremme sin sak og mening.

Følg også vår blogg eller legg inn din mening på http://blog.fineart.no/kategori/kunstdebatt/

Kjetil Røed (født 1973) er en norsk anmelder og kritiker som blant annet har skrevet i publikasjoner som Morgenbladet, Klassekampen, Billedkunst, kunstkritikk.no, Film & Kino, Vinduet, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og Le Monde Diplomatique. Han skriver om både film, litteratur og kunst. Røed er kunstkritiker i Aftenposten og er med i redaksjonen i kunstkritikk.no. Han har også skrevet i kunstmagasinene Frieze, Artreview og Artforum.com

Ikke les pressemeldingen!

Kunstfilosofen Rosalind E. Krauss har gjort uttrykket den postmediale tilstand til merkevare. Begrepet er også svært anvendelig, siden kunst i stadig større grad blander alle typer medier og uttrykk. Kunstverket er ofte en collage, en kombinasjon av høyt og lavt, og innenfor rammen inkluderes gjerne sosiale eller relasjonelle aspekter. Kunsten er ikke bare et materielt objekt, men en teknikk for å formulere forbindelser mellom mennesker – og forhold mellom ting og mennesker.

De siste årene har Krauss dessuten stadig kommet tilbake til uttrykket materiell støtte når hun skal forklare samtidskunsten: et medium er ikke et spesifikt materiale som maleri eller video, men snarere forhold utenfor de tradisjonelle mediene. En idé, en erfaring eller en tilstand, for eksempel. I sitt velkjente essay om videokunst Video: The Aesthetics of Narcissism er det ikke selve videoarbeidet, tapen eller (i dag) harddisken, men en psykologisk situasjon som er det reelle mediet. I denne forstand er video, mener hun, kun en materiell støtte for en idé eller et konseptuelt prosjekt. Man kan ikke, fortsetter Krauss, skille ut en mekanisme eller et materielt lag av kunstverket og vurdere det kun ut fra dette. Det et verk artikuleres med, kan også være hva som helst, for eksempel biler, som hos Ed Ruscha, matlaging som hos Rirkrit Tirivanija, eller skjønnhet som hos Orlan (som opererer sitt eget ansikt som en kritikk av fremherskende skjønnhetsidealer).

Spørsmålet mitt her er: Kunne man ikke si det samme om pressemeldingen? Hvis vi betrakter kunstutstillingen som en idé, kan ikke pressemeldingen betraktes som denne ideens materielle støtte? Jeg tror det. I det minste om vi betrakter pressemeldingen som 64

2/2012

et foretrukket medium for fremførelse av en kunstners, et kunstverks, eller en utstillings verdi i en større offentlighet.

Det interessante med pressemeldingen er at den i mindre grad enn man kanskje forventer seg, begrenser seg til informasjon om utstillingen den opprinnelig var ment å opplyse om. Mer og mer kodes pressemeldingens språk med termer og referanser som hentes fra det voksende – og vekslende – reservoar av motefilosofer og hipsterkunstnere som er i sirkulasjon. Vi kunne, i denne forbindelse, si at pressemeldingens funksjon er å legitimere kunsten som vises, og dennes verdi; pressemeldingen fremfører utstillingen utenfor utstillingen selv – ja, kanskje vi kunne si det så ekstremt at det utstiltes verdi enkelte ganger først og fremst manifesterer seg i pressemeldingens hjemlende drama. Jeg kan ikke unngå å tenke på den amerikanske konseptuelle poeten Kenneth Goldsmith her.

Goldsmith er kjent for det han kaller ukreativ skriving (uncreative writing), blant annet består hans Days av en direkte avskrift av alt som han og folk han møter, sier i løpet av en uke; alt er med, fra kremting til kaffebestillinger og kjærlighetserklæringer. Goldsmith sier til magasinet Believer at My books are better thought about than read. They’re insanely dull and unreadable. Er det kanskje slik, som med Goldsmiths bøker, at man egentlig ikke trenger å se utstillingen – det holder å kjenne dens konsept, å kunne bekrefte eller avkrefte de kodene pressemeldingen spiller ut?

Vel, så langt har det kanskje ikke gått, men om vi tar en titt på pressemeldinger fra det siste året, befinner vi oss, vil jeg si, neimen ikke langt unna. Hør for eksempel på hvordan Anne Vistvens malerier presenteres på galleri Haakens hjemmeside:

Illustrasjon: Annette Saugestad Helland

For å trenge gjennom pressemeldingens retoriske tåke må vi se selv – og glemme hva som blir sagt på forhånd.

Det er malerier som utfordrer og som krever å bli sett. Selvsikre, dekadente bilder som viser muskler og som tilsynelatende oser av power. (…) Med linjer og hull som gjennomgående visuelle elemen­ ter, åpner bildene for ulike tolkninger og historier. Det narrative bak­ teppet finnes bokstavelig talt mellom linjene, eller i hullene. Hvis det er hull og ikke prikker, stjerner, flenger eller sår. Her handler det om alt som ikke er gitt; overganger og eksistensielle tvetydigheter. Det som er og ikke er, hva som skjer og ikke skjer.

Det er ikke åpenbart hva som skjer i denne teksten: Det som er og ikke er, hva som skjer og ikke skjer, står det, og til det kan vi med rette undres videre på hva forfatteren har ment. Dette er, strengt tatt, en ganske innholdsløs tekst som er så åpen at man leser nesten hva man vil inn i den. Likevel får forfatteren kodet inn viktige elementer: at utstillingen er tvetydig, at den er konfronterende, at

den er dekadent og har power. Forfall, styrke og tvetydighet på samme tid skriver seg inn i det sedvanlige språk for det som forventes av kunst. Om man hadde skrevet det motsatte – at utstillingen var konservativ, ufarlig, entydig og kraftløs, hadde man kanskje nærmet seg sannheten om utstillingen, men tapt desto mer når det gjelder pressemeldingens forventede språk og funksjon som støttehjul og fremføringsmodul for verkenes verdi. Om vi kun forholder oss til pressemeldingen og ikke ser verkene – og grundig studerer dem for egen maskin – er muligheten til stede at vi forblir innenfor pressemeldingens simulasjon av verdi. Så selv om Goldsmiths litteratur ikke, ifølge ham selv, trenger å leses, må vi konkludere med det motsatte i denne sammenhengen. For å trenge gjennom pressemeldingens retoriske tåke må vi se selv – og glemme hva som blir sagt på forhånd.

For pressemeldingen er ikke bare en legitimerende sak. Den er også en instruks, eller et script, for hvordan du skal forstå det du sier. Den forteller deg hva du skal oppleve, den koreograferer ditt blikk og dine tanker. Det er mange utstillinger som er komplett ubegripelige uten å ha lest den på forhånd, jeg vet, men jeg syns du skal unne deg å se kunsten uten disse støttehjulene først. Om du, etter å tatt en runde med bare deg selv å stole på, vel, ja, da kan du selvfølgelig ta en titt på hvordan galleriet / kuratoren / kunstneren hadde tenkt seg at du skulle se og forstå verkene du nettopp har sett uten instruksjon.

Men før du gjør det: Ikke les pressemeldingen! ■ 2/2012

65

TUR I ATELIERET

Mai Cheng

– en kunstnerisk alkymist Mai Chengs kunst er verken spesielt kinesisk eller spesielt nordisk. Den er noe helt for seg selv, kanskje med en undertone av noe urgammelt, noe universelt som snakker til de fleste av oss. Hun er et barn av kulturrevolusjonen.

Tekst Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas

OSLO (KUNST): Mai Cheng er en norsk billedkunstner med kinesisk bakgrunn. Hun er utdannet ved Kunstakademiet i Beijing og deretter ved kunstakademiene i Oslo og Bergen. Hun har hatt en rekke utstillinger i Norge, samt i USA, Frankrike, Tyskland, Belgia, Island.

Hennes største mønstring hittil var i Det kinesiske Nasjonalgalleriet i Beijing i 1992. Da stilte hun ut mer enn 100 malerier i de samme salene hvor hun ni år tidligere hadde sitt første møte med Edvard Munchs kunst. Et møte som inspirerte henne til å reise til Norge.

KUNST treffer Mai Cheng under hennes siste store utstilling i Oslo, i Rådhusgalleriet, før jul i fjor. En vellykket utstilling som gir mange av hennes trofaste tilhengere nye og gullkantede kunstopplevelser. Mai benytter mye bladgull i sine arbeider, derfor denne betegnelsen. Hvorfor hun bruker gull, skal vi komme tilbake til.

Hennes kunst er verken spesielt kinesisk eller spesielt nordisk.

Den er noe helt for seg selv, kanskje med en undertone av noe urgammelt, noe universelt som snakker til de fleste av oss. I tillegg til kraftige farger er bildene alltid fylt av tegn og symboler. Hun forteller at hun maler for eksempel ikke et fjell eller en båt, en blomst eller hav. Hun maler symbolene for disse elementene; en trekant er fjellet, en spiral er havet.

Symboler og skrifttegn Mai Chengs arbeider er satt sammen av en mengde tegn og symboler. I bildene hun viser nå, opplever jeg et slektskap til både egyptiske hieroglyfer og kinesiske tegn. I tillegg er mange av bildene bygget opp av rektangler som minner om murstein.

– De fleste malere maler malerier. Jeg skriver malerier, sier hun med en forsiktig latter.

– Symbolikk er veien til å forstå abstrakt kunst. Jeg bruker masse små firkanter, som en slags mosaikk til å begynne med i et bilde.

Muren er bygget opp av små murstein, eller gjerne babylonske portaler. Når vi maler, må vi legge murstein på murstein for å bygge et verk. Og i hver murstein er det historie fra alle verdens kanter: Kina, Egypt, Hellas, som en slags reise gjennom tidene.

66

2/2012

Mai forteller videre at Egypts historie og kultur betyr mye for henne; egyptisk mytologi, gudene og menneskene som levde sammen i fred for så mange tusen år siden. Hvordan de levde og skapte kunst allerede da.

– Dette inspirerer meg veldig, og hvordan mennesket har kommunisert gjennom tidene. De første skrifttegn kom for 6000 år siden, kileskrift og hieroglyfer. Men vi må ta vare på denne arven, hva betyr disse tegnene, hvem kan i dag tyde for eksempel runer?

Skriver man ikke ned det som skjer, mister man historien, og vi blir historieløse. Kinesisk skrift forandrer seg ikke. Man kan lese de samme skrifttegnene selv i dag. Historien er kontinuerlig. Her i Norden hadde vi runer, i dag er det nesten ingen som kan lese dem, så da har vi mistet en del av historien.

Spesiell oppvekst At hun er så opptatt av tegn og skrift, er kanskje ikke så rart. Mai forteller at da hun var liten, satt hun ofte og så på sin far mens han skrev. I dag husker hun lukten av tusj som fylte rommet. Lampelyset som glødet over bordet og fikk rispapiret til å minne om silke, og farens dype konsentrasjon. Hun satt på den andre siden av bordet og malte eller skrev for seg selv. Og enten hun malte eller skrev, var redskapet det samme: en pensel. Rispapiret også. Dette var hennes lek, gleden over penselen som etter hvert lystret henne, gleden over å beherske et redskap. Andre leker ble hun raskt lei, men aldri denne virksomheten. Kanskje det var fordi det var vanskelig å oppnå fullkommenhet? Denne gleden har hun fortsatt.

Mai er født i Beijing og var 11 år da kulturrevolusjonen begynte.

Før kulturrevolusjonen var familien vel ansett og gode medlemmer av kommunistpartiet. De hadde gode stillinger og god inntekt.

Kulturrevolusjonen ble dramatiske tider for den unge Mai. Ikke bare ble skolegangen avbrutt, men foreldrene hennes ble anklaget for forbrytelser de ikke hadde begått, og ble sendt vekk. Hele familien ble splittet. Det resulterte i at hun måtte bo alene i leiligheten de hadde i Beijing. Det var i denne tiden, under kulturrevolusjonen, at

VIGNETT

BOLIG. Mai Cheng med et av sine gullbelagte malerier foran sin bolig p책 Uranienborg i Oslo.

2/2012

67

TUR I ATELIERET

HAVETS ÅND, 100 x 135 cm, 2011.

HISTORIENS KLANG, 100 x 135 cm, 2006.

hun bestemte seg for å bli kunstner. Hun husker godt en dag på skolen da hun gikk i fjerde klasse. En av lærerne ville at de andre elevene skulle se på mens hun skrev et politisk slagord. Han dikterte: Lenge leve formann Mao Zedongs tanker! Og Mai skrev. Læreren oppfordret de andre elevene til å studere komposisjonen hennes, legge merke til penselføringen og beundre utformingen av tegnene. Det var ikke slagordet han var opptatt av, men Mais teknikk.

Hun hadde jo skrevet siden hun var fire år gammel og hadde kalligrafien i kroppen, noe som fascinerte læreren. Uansett hva hun skrev, var det vakkert i lærerens øyne. Men skjønnhet hadde ingen betydning egentlig. For kulturrevolusjonen satte ikke kunst eller skjønnhet høyt. Det var bare propaganda som gjaldt. Noe som ikke trengte å bli tolket eller analysert av hjernen.

Formann Mao var ingen forkjemper for lært kunnskap. Hans teori gikk ut på at man skulle lære etter hvert som man gjorde ting.

Og Mai mener selv at hun faktisk lærte mye under kulturrevolusjonen. Hun forteller at hun og fire andre på skolen hennes ble satt i en propagandagruppe som skulle lage skolens avis, Det røde flagg.

Mai ble plukket ut til denne gruppen fordi hun var så god til å tegne og skrive. Derfor ble hun også satt til å lage mange av illustrasjonene. Og jo større, jo bedre. Hun likte å skrive stort, slik at det var lettere å oppdage feil, for så å perfeksjonere det.

68

2/2012

– Hvordan klarte du deg uten familie til å støtte deg når du var så ung?

– Når jeg tenker på denne tiden, den første delen av kulturrevolusjonen, husker jeg først og fremst vennskapet med de andre i propagandagruppen. Det var på denne tiden jeg lærte meg å samarbeide med andre, samtidig som jeg gjorde store fremskritt både med tegningen og skrivingen, syntes jeg. Men jeg tegnet fra morgen til kveld, enkelte ganger til langt ut på natten. Vennene mine syntes det var merkelig at jeg ikke gikk hjem. Men de visste jo ikke at jeg bodde alene. I begynnelsen syntes jeg det var supert å bo alene, for jeg hadde jo full frihet, men etter hvert ble det tomt og kjedelig i den store leiligheten. Derfor var jeg så mye på skolen.

Historien om Mai og hennes familie under kulturrevolusjonen er som en spennende roman. Mais mann er forfatter, og han har skrevet ned historien om Mais liv i boken Mai Cheng – Overlevelseskunst.

Etter hvert kom Mai i lære hos en kunstner hennes tante satte henne i kontakt med. Tien Ling var ingen hvilken som helst kunstmaler. Han hadde spesialisert seg på å lage portretter av formann Mao Zedong. Han var direktør på Beijings institutt for billedkunst, hvor Mai nå var blitt hospitant. Det var nærmest en portrettfabrikk, forteller hun.

Men det hun lærte mest om her, viste seg å være hvordan hun ikke ville arbeide som kunstner. Hennes kunstneriske legning og ambisjoner, hennes særegne måte å tegne og male på, kunne vanskelig tilpasses de retningslinjer Tien Ling forfektet. Her ble ingen ting overlatt til tilfeldighetene. Skulle man for eksempel male røde flagg i bakgrunnen av et bilde, måtte de alltid blafre mot venstre, i samsvar med formann Maos utsagn om at østavinden alltid vil seire over vestavinden.

Heldigvis tok kulturrevolusjonen slutt. Foreldrene kom tilbake, og moren, som hadde blitt såkalt rehabilitert, fikk faktisk erstatning og ble ufrivillig rik på kulturrevolusjonen. Noen av pengene ble brukt til å feire at Mai var kommet inn på kunstakademiet.

– De fleste malere maler malerier. Jeg skriver malerier.

Edvard Munch ble skjebnen – Du har utdannelse både fra Beijing og fra Oslo og Bergen. Når og hvordan kom du til Norge?

– Jeg så en utstilling i Nasjonalgalleriet i Beijing med arbeidene til Edvard Munch. Disse maleriene grep meg så sterkt at jeg ville reise til Norge. Og det gjorde jeg to år etter. I 1984.

Mai fikk stipend og gikk på Kunstakademiet i Oslo. Det var en spennende tid for henne. Hun hadde Ørnulf Opdahl som lærer. Han inviterte alle studentene med seg til Godøy hvor han bor, og de malte mye landskap.

– Vi fikk bo der, var ute i båten hans og hadde naturen veldig tett på.

Mai og ektemannen Trond Einar Jacobsen bor nå i Menton i SørFrankrike om vinteren. Det har de gjort de siste 11 årene. Mai elsker å male ute, også fordi hun benytter mye løsemidler i bildene, og i Menton er det temperatur som gjør dette mulig også om vinteren.

Atelieret vender mot havet, som gir mye inspirasjon. Veldig mange av Mais malerier er tilegnet vann. Både i form og farge.

– Ja, når jeg er i Frankrike, maler jeg alltid blått, for der er det varmt, mens når jeg er i Norge, hvor det er kaldt, maler jeg varme bilder, sier hun og smiler.

VIGNETT

Stein Mehren har skrevet et dikt om kunstneren Mai Cheng: En maler kommer til et fremmed land for å male et bilde. Og uten at hun vet det maler hun det liv og det land hun forlot.

Hun kan ha bestemt seg for hva hun vil male og hvordan det skal males. Men når bildet faller på plass i seg selv, så er det fordi et annet usynlig bilde våknet på dypet av det bildet hun planla. Innenfra mørket stråler det frem som et landskap.

Et landskap som en gang ble sett i deg og glemt, blir langsomt fremkalt i ditt indre.

Et landskap som et ansikt, gjennomtrukket av himmel, tynnslitt av lyset, en vinge som stryker et seende gjennom våre liv, se sier det, bare et savn vi ikke vet navn på og ikke vet grunn til, kan skape et bilde så stille, så gåtefullt stille, som dette.

Bil

kunstnere er flinke til å leke, se på ting fra ulike vinkler, men mot en mer alvorlig lek.

– Hva er det å være kunstner – for deg?

– Da jeg var i Kina, var det faktisk godt å være kunstner. Det var en slags frihet. Ord jeg ikke torde si, kunne jeg male. Jeg har et skapende behov i meg, jeg bare må ha det ut. Det er også viktig å snakke med venner og kolleger innen kunsten. Det gir inspirasjon.

Vennskap for livet er veldig viktig. Jeg er også opptatt av å gi kunnskap videre. Jeg elsker å undervise. Ja, jeg underviste faktisk her i Norge før jeg var ferdig på Akademiet.

– Hva gir det deg?

– Det er litt gi og ta – jeg gir av meg selv, men får så mye tilbake.

Det gir også inspirasjon. Jeg liker å kommunisere med mennesker.

Det er en glede for meg. Jeg ønsker å formidle kunst, ha galleri og skape arbeidsplasser.

Mai Cheng tilhørte den første generasjonen av kinesiske kunstnere som ble utdannet etter kulturrevolusjonen, den såkalte klas­ sen av 77. Internasjonalt er Ai Weiwei den mest kjente av disse.

Nesten alle fra klassen av 77 arbeider i dag utenfor Kina, og nesten alle har gjort suksess. Ifølge Mai var de heldige fordi de fikk en ordentlig kunstutdannelse, og fordi de fikk lov til å reise ut i verden.

De fikk en frihet i arbeidet sitt som nesten ingen kunstnere i Kina hadde opplevd tidligere, og noen kritikere mener dette utløste en slags gullalder i kinesisk kunst på 1990-­tallet. r for salg i de Det ble nærmest en ny kulturrevolusjon. Men denne gangen var den ekte. ■

nstkata l Ku

en og

Vi er nå i hennes norske hjem på Uranienborg i Oslo, som rommer både galleri, privat bolig og atelier. Hun er enkelt kledd i hvit skjorte og sorte bukser. Det sorte håret rammer inn ansiktet på en fin måte. Selv om utstillingen fortsatt pågår i Rådhuset, er huset fylt av hennes malerier. Jeg får anledning til å studere dem på nært hold og ser at hun bruker mye bladgull og andre elementer som hun legger inn i bildet og lager struktur med. Hun er ivrig etter å forklare hvordan hun arbeider.

– Selv om jeg ikke maler landskap, er vann og natur viktig for meg. Taoismen er opptatt av vann, feng-shui av vind og vann. Jeg er opptatt av filosofi, og i Kina er filosofi en vesentlig del av livet.

Mange av mine arbeider er bygget opp over vannets egenskaper.

Vann er ærlig, transparent, ydmykt. Det kan gå i dypet, eller være sterkt som vannkraft, og det kan rense. Det er en slags filosofi for meg. Taoismen er for mennesket å finne veien – en vei ut og inn­ over i seg selv, å forstå seg selv. Ingen kan gi deg mindre verdi enn du selv tillater. Mange kunstnere bruker taoistiske ideer. Individet kan ikke beskytte seg selv uten å være hel i seg selv. Jeg liker også å arbeide med gull – det eldste metallet, som passer til alle andre materialer. Alle kunstnere ønsker å skape noe for evigheten. Gullet forandrer seg ikke. Kunstnere ønsker å være som alkymister – at alt de tar på, blir til gull.

– Som europeisk billedkunstner, har du noen forbilder innen kunsthistorien?

– Jeg er glad i renessansekunst, og Matisse. Matisse har en egen eleganse. Jeg liker også dem som skaper noe nytt, og de intellektuelle malerne. Langsom kunst som man kan kose seg med. Paul Klee liker jeg godt, han leker som et stort barn. Kunst er lek – alle store

Se Mai Chengs CV på www.feng-shui.no 2/2012

69

VIGNETT

VELKOMMEN: Skulpturgruppen Heptakord og den edderkopplignende skulpturen Jordmusikk møter deg som kommer til Konserthuset.

musikken Kunst til

De fleste som skal på konsert i Oslo Konserthus, legger kanskje ikke merke til den flotte kunsten på vei inn til en musikalsk opplevelse, signert landets fremste kunstnere.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

Det starter allerede utenfor. En gruppe mennesker møter deg ved Vika Terrasse, Heptakord, signert kunstneren Turid Eng (født 1937).

Hun vant 1. premie i konkurranse om skulptural utsmykking av plassen foran Oslo Konserthus i 1978, og Heptakord-gruppen med syv figurer i bronse ble oppført i 1984. Like bak fungerer en edderkopplignende figur som en portal for de som skal videre inn hovedinngangen på Konserthuset.

– Denne skulpturen stod ikke der da Konserthuset åpnet, men er resultat av en konkurranse flere år senere. Alle bidragene sto utstilt på Johan Svendsens plass, og den som vant, er den som står der nå: Jordmusikk av Harald Oredam (født 1941) fra 1985, forteller Beate Brox, markedskoordinator ved Oslo-filharmonien om de abstrakte buene av kraftige, organiske kobberformer.

I 1957 ble det utlyst en nordisk arkitektkonkurranse i forbindelse med Oslo Konserthus. Den ble vunnet av svensken Gösta Åbergh (født 1905), som ble ansatt som arkitekt for Konserthuset i 1959.

Først i 1977 ble huset innviet, altså 20 år etter at Gösta Åbergh vant konkurransen. Huset har et formål om å være et hovedsenter 70

2/2012

i Norges hovedstads musikkliv. Årlig avvikler de i sine to saler 300 arrangementer som besøkes av over 210 000 personer. På programmet står så vel rock og pop, jazz, ballett som klassisk musikk.

Oslo Konserthus er også hjemmet for Oslo-Filharmonien.

Vel innenfor foajeen fører trapper deg nedover og innover i kunsten mot den store musikalske opplevelsen. På veien møter du blant annet Håkon Blekens (født 1929) kulltegninger, Hommage à Arne Nordheim, fra 1982.

– Jeg laget i sin tid en serie med fire store kulltegninger til Konserthuset i Oslo. De er inspirert av det Arne Nordheim sa om at musikk lever i spennet mellom poesi og katastrofe. Det gjelder også billedkunsten. Jeg synes dette er veldig fint sagt, fortalte Bleken i media da den store komponisten døde i 2010. De var nære venner, og Bleken har også laget noen fremragende portretter av den ­aldrende Nordheim.

Konserthusets bar er smykket ut av Harriet Backer (født 1934) med mosaikken Naturtoner fra 1987 i grønnlige bølger. Backer er en av våre fremste mosaikk-kunstnere, og begynte allerede som

VIGNETT PER UNGS Omfavnelse er fra 1979.

BAREN i Konserthuset er smykket ut av Harriet Backer.

HÅKON BLEKENS kulltegninger er inspirert av Arne Nordheim.

KNUT STEENS Aurora er et av hans mest kjente verker.

OLE MARIUS Jørgensens musikere har endret total karakter i fotoprosjektet MUZ:ART.

nittenåring på Kunst- og håndverksskolen i Oslo, fortsatte ved Academia di Belle Arti Ravenna i Italia og videre ved Académie des Beaux-Arts i Paris. Hun er den eneste som har arbeidet kontinuerlig med mosaikk i Norge.

Nina Sundby (født 1944) har laget en av husets mange byster i 1986, nemlig av Mariss Jansson som var sjefdirigent fra 1979 til 2002.

Av skulpturer man må ta et ekstra stopp foran, er Per Ungs Omfavnelsen fra 1979 ved garderobene. Kunstneren utmerker seg særlig med sine kjærlighetsgrupper og erotiske enkeltfigurer. Disse formidler en erotisk lidenskap som er ytterst realistisk og helt i tråd med Ungs mål som kunstner, nemlig å gjengi mennesker i maksimal indre spenning, har kunsthistoriker Jan Kokkin skrevet. I garderobeområdet står også Knut Steens (1924–2011) vakre skulpturer Aurora og Sappho.

– Kommunen var nede i fars atelier i Pietrasanta i Itali og kjøpte dem inn våren 1981, forteller Knut Steens datter, Hege Steen, til KUNST. Et annet kunstprosjekt Konserthuset har vært involvert i, er Ole Marius Jørgensens fotografier av musikere i svært overraskende settinger og tolkninger i prosjektet MUZ:ART som ble vist i Royal Albert Hall i London 2010 og på Galleri Ramfjord og i New York sommeren 2011. Fotoene kan også sees i programmet til Konserthuset.

Den røde tråden i prosjektet er musikerne fra Oslo-filharmonien i konsertantrekk.

– Vi fikk først med en liten håndfull musikere, de syntes dette var ganske sært, men da de så resultatet, ble det et rush. De rundt 20 fotoene skal stilles ut i høst i Rådhuset, avslutter Beate Brox. ■

2/2012

71

VIGNETT

UTVALGT

Maren Engelschiøn er journalist og kunstner og har valgt seg ut en kunstner hun vil intervjue til hver utgave av KUNST. – Det er når et verk kommuniserer med noe ordløst i meg – når jeg blir grepet – at jeg får lyst til å intervjue kunstneren.

TIDLIG. Maleri fra 2009, 61 x 61 cm. Foto: Thomas Widerberg.

Fornemmelse av ro Tone Indrebø er like vag og mystisk som maleriene hun maler. Som i maleriene ligger det også en dis over kunstnerens privatliv. Det lille vi får se, blir dermed mer meningsbærende. Kunstneren utgjør en spennende kontrast til vårt fast forward-samfunn.

Tekst / Foto Maren Engelschiøn

OSLO (KUNST): Det er få som slipper inn døren til Tone Indrebøs atelier. Ikke bare er hun en privat person som gir få intervjuer, men atelieret er stuen i leiligheten hennes. Å komme inn døren er derfor en særegen opplevelse. Jeg må vente litt med å ta av meg ytterjakken. Først må jeg dvele ved inntrykket. Suge det til meg. Det er ikke det at leiligheten er så flott. Det er atmosfæren som er storslagen.

Det slår meg at jeg kjenner meg igjen, som om jeg har vært her før.

Og det er fordi jeg har sett en del av maleriene hennes.

Allerede fra inngangspartiet kan jeg se gjennom stuen, altså atelieret, og ut gjennom store vinduer til Nordmarka i Oslo. Utsikten er åpen og trekledd av gran og furu i skrånende terreng nedover. Jeg kan se langt fra vinduet hennes, så langt at fjellene i bakgrunnen er 72

2/2012

lyseblå. Inne registrerer jeg først et lyseblått vegg-til-vegg-teppe som både dekker stuen og kjøkkenkroken. Det er noe ujevnt lagt, det har noen folder, og i området ved vinduet der hun står og maler, er det stripet av slitasje og plettet av en god del malingssøl. Til venstre for utsiktsvinduet står en bokhylle. Hvis hun ikke bruker staffeliet, lener hun malerier rett inntil bokhyllen når hun maler. Det synes.

Bøkene og hyllen er fulle av maling. Det er noe vakkert ved det hele.

Ikke estetisk vakkert, men følelsesmessig vakkert. Det er spor av åndsverk.

Langs veggen står det tre malerier med ryggen mot meg. Dem får jeg ikke se. Tone Indrebø forklarer at de ikke er ferdige ennå. Det ser ut som om hun får en kuldegysning med tanke på å skulle vise dem

UTVALGT

frem. På veggene henger det imidlertid noen få arbeider. De er små og nesten monokrome. Det er arbeider fra en tidligere epoke; rester som ikke ble solgt. Nå er verkene hennes lettsolgte. Hun maler bare rundt 12 bilder i året, men kan likevel leve av det.

Faste mønstre – Jeg har bodd her i 30 år. Fordi jeg trenger ro, liker jeg å trenge til bunns i et sted, sier kunstneren mens hun viser frem atelieret.

Hun har ikke behov for å oppleve nye ting. For henne dreier livet seg om å male, å holde god kontakt og vise omfattende omsorg for nære relasjoner, og gå turer. Litt etter litt får jeg vite mer om hennes nære relasjoner og hvordan livet hennes, og maleriene, preges av at mye av hennes tid går med til å ta vare på personer hun er glad i. I denne artikkelen vil hun at tåkedisen skal få ligge trygt rundt identiteten til menneskene hun bryr seg om. Det som er viktig, er at kjærligheten til dem ligger i maleriene; deres smerter og deres gleder.

– Jeg prøver å la påvirkningen av nære relasjoner ligge litt lenger inn i maleriene. Når jeg maler, blir bildet ofte mer personlig og nært først, og så demper jeg det for å gjøre det mer allmenngyldig. Folk vil se elementer som viser at jeg er påvirket av mine nære relasjoner, men det er ikke tydelig uttalt.

– Maleriene dine ligner mye på hverandre. Kan du si noe om det?

– Jeg maler på samme sted og gjør de samme faste tingene hver dag og hver uke, så egentlig er det rart at maleriene ikke ligner enda mer på hverandre. Jeg lever veldig regelmessig med faste vaner.

Vi sitter ved spisebordet rett innenfor inngangspartiet, og kunstneren serverer grønn te og deilig sjokolade og kake. Jeg synes det er spennende å iaktta Tone Indrebø mens vi prater. Det later til at hun har løsrevet seg fra samfunnets jag og mas. Hun utstråler en indre ro som får meg til å slappe helt av i hennes nærvær. Den samme følelsen kan man få av å se lenge på maleriene hennes. Da går du inn i noe. Det er ikke nødvendigvis et konkret landskap du går inn i, men en atmosfære og en følelse av ro.

andre. Tone Indrebø maler ikke konkret det hun ser, men inntrykk hun sitter igjen med etter å ha sett eller opplevd noe.

– Når jeg går tur, fester kanskje blikket seg på noe i landskapet. Et fjell. En horisont. En forgrunn og en mellomgrunn. Jeg maler dette når jeg kommer hjem, og så setter jeg det bort. Neste dag er jeg kanskje opptatt av noe annet. Det kan være noen blåtoner i en vinternatt. En skygge som faller på gulvet eller under et tre, et stille landskap med spor av noe som har foregått, eller en veldig blå himmel. Hva som inspirerer meg, er vidt forskjellig. Jeg er nok ekstra var for både emosjonelle inntrykk og inntrykk av det jeg ser. Disse inntrykkene har jeg behov for å male. Ofte maler jeg inntrykkene oppå hverandre på samme lerret. På denne måten kan et maleri bestå av mange ulike inntrykk og strøk. Felles for alle inntrykkene er at det er noe som inspirerer meg. Jeg har alltid arbeidsglede, og underveis i maleprosessen lar jeg bildet tale til meg. Jeg prøver å gripe fatt i fornemmelser og jobbe dem frem. Jeg vet ikke helt hva, men det er noe jeg prøver å få frem. En klang, eller en slags ro. Maleriet er ikke ferdig før det har den roen jeg søker. Dette er en veldig vanskelig og krevende prosess, og den blir ikke lettere med årene selv om jeg behersker virkemidlene bedre.

– Jeg har bodd her i 30 år. Fordi jeg trenger ro, liker jeg å trenge til bunns i et sted.

Naturelsker Maleriene viser som regel natur, ofte med elementer av interiør.

Det indre og det ytre, interiør og eksteriør, smyger seg inn i hver-

BORTENFOR. Maleri fra 2010, 40 x 50 cm. Foto: Thomas Widerberg.

Som en lang reise Vel vitende om at Tone Indrebø vil si minst mulig om sitt privatliv, ber jeg henne likevel fortelle om noe fra hennes oppvekst som kan ha påvirket måten hun maler på.

– Jeg vokste opp uten søsken, og som enebarn fikk jeg mye tid til å holde på med maling og tegning uten å bli forstyrret. Faren min kom fra Vestlandet, Jølster, og moren min er fra Telemark. Selv er jeg født i Oslo. Som halvt telemarking tilbrakte jeg sommer og vinter på en hytte vi hadde i Telemark. Vi hadde hytta fra jeg var 7 til 40 år, og når jeg var der, var jeg ute hele tiden. Dette har nok påvirket motivvalget mitt, sier Indrebø og blir tankefull.

Selv om vi nettopp har møtt hverandre, har ingen av oss hastverk med å komme oss videre i intervjuet. Noen sekunders stillhet inn­ imellom, der vi drikker te eller tar en sjokolade, føles helt naturlig.

– På mange måter kan du si at jeg opplever det å gå en tur som en lang reise, sier hun etter en liten stund.

ERINDRING. Maleri fra 2009, 60 x 51 cm.

Foto: Thomas Widerberg.

HENDELSE. Maleri fra 2010, 61 x 50 cm.

Foto: Thomas Widerberg.

2/2012

73

UTVALGT

Jeg ser for meg at turene gjerne tar mange timer, men det avkrefter Indrebø. Det er ikke lengden som får turen til å virke som en reise.

En tur kan godt være kort. Innholdet blir som en reise fordi hun får så mange inntrykk, blir jeg forklart.

Alle disse store inntrykkene hun får, samles på relativt små lerreter. Formatene er som regel 70 x 70, 40 x 50 eller 50 x 60 centimeter.

– Hvorfor er ikke formatene større?

– Det er fordi jeg er mest komfortabel med mindre malerier. De passer bedre til kroppen min, føler jeg. Jeg kan lettere flytte på dem og komme inn i dem.

t­iden hjemme, men på skolen studerte jeg skrift, glassmaling og ­frihåndstegning. Jeg gikk på grafisk linje, forklarer hun.

Som ung student var arbeidene hennes mer preget av en tydelig strek. Nå er streken borte. Tekstur og røffe penselstrøk har overtatt.

Eller er det faktisk penselstrøk?

– Kan du beskrive hvordan du maler, rent teknisk?

– Som regel maler jeg bare ett bilde av gangen, og da er det viktig at det tørker fort. Derfor maler jeg med akryl. Med akryl kan jeg male flere strøk oppå hverandre uten å måtte vente lenge mellom hvert strøk. Jeg bruker pensler, men ofte maler jeg med papir i stedet, sier Indrebø.

Jeg ber om å få en liten demonstrasjon, og kunstneren reiser seg opp fra bordet og går bort til trillebordet med malerutstyr som står foran den malingsutsatte bokhyllen.

– Jeg gjør sånn, sier Tone Indrebø og tar en bit tørkerull som hun tvinner slik at sentrum av tørkerullflaket blir en tynn tupp hun kan male med. Denne tuppen dypper hun i vann og så maling.

– Det er viktig at papirkvaliteten er slik at den ikke har lett for å løse seg opp, sier hun, og legger til at hun gjerne maler med andre ting også. Hva som helst av det hun har tilgjengelig, for eksempel filler.

Jeg er så heldig å få se et nesten ferdig maleri. Det siste hun har malt. Vi trenger det når vi skal ta bilder av henne. Hun er fortsatt usikker på maleriet, for det er ikke like nedtonet som bildene hennes pleier å være. Derfor føler hun at det er litt for personlig. Jeg setter meg ned på huk for å se på det. Jeg ser forbi noe interiør, noen gardiner, og inn i et landskap av ro hvor jeg har lyst til å være i mange timer. ■

Tone Indrebø (f. 1954)

Fra bokmaleri til pensel av tørkepapir Tone Indrebø ser ikke bort fra at hennes forkjærlighet for mindre formater kan ha sammenheng med at hun studerte fransk, tysk og engelsk bokmaleri fra 600–800-tallet før hun begynte på Statens håndverks- og kunstindustriskole.

– Da jeg begynte på Statens håndverks- og kunstindustriskole, studerte jeg heller ikke maleriet i særlig stor grad. Jeg malte hele

Utdannelse: • Kunsthistoriske studier ved Universitetet i Oslo, 1973–1976.

• Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, 1976–1980.

Utstillinger i utvalg: • Galleri Haaken, Oslo, 1995, 1996, 1998, 2000, 2002, 2004, 2006, 2008, 2010.

• Kunstnerforbundet, Oslo, 1993.

• Galleri Heer, Oslo, 1987, 1989, 1991.

• Høstutstillingen, 1979, 1982, 1984. ÅNDSVERK. Det at Tone Indrebø har atelier i egen stue har satt sitt preg på bokhyllen og gulvteppet under. Dette bidrar til den spennende atmosfæren i rommet med tydelige spor av at åndsverk blir til.

74

2/2012

Innkjøpt av blant andre: • Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet og Norges Banks samlinger.

Annonse

Kjell Thorjussen

skulptur

Den sultne billedhuggeren Fenalår til tørk, en traktor, lammetunger på en krok, en pike i gips, feler under arbeid, pilspisser, byster av Alf Prøysen, kong Olav V, Hjallis og Halldis Moren Vesaas, vernebriller, våt leire, fem hestemedaljer og utsikt mot Jotunheimen. Hvor i all verden har vi kommet?

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Arnfinn Haugen

SØR-FRON (KUNST): Midt i dette universet står billedhuggeren Svein Tore Kleppan på 196 centimeter og buskete øyenbryn, ganske så like øyenbrynene på Rodins berømte skulptur av Balzac.

– Jeg er faktisk like høy som Michelangelo. Han må ha ruvet i sin samtid, sier Kleppan mens han lener seg på en byste av sin far med størknet stearin på skulderen.

– Han er alltid med på fest, skjønner du, og er lysestake, ler Kleppan mens fotografen ber han lukke øynene, se for seg det beste verket han har laget, og åpne øynene når han har det klart for seg.

Men la oss ta det hele fra begynnelsen, før uværet satte inn fra Jotunheimen, og fjellovergangene her i landet ble stengt en ruskete torsdag i januar.

Fra hundekjøring og basket til Kunstakademiet Trondheimstoget stopper på Ringebu stasjon, og billedhugger Svein Tore Kleppan plukker oss opp. Mens vi kjører langs Lågen, forteller han om den brede Gudbrandsdalen hvor hegrene i store flokker lander for å spise og hvile for videre tur nordover, om den store elgfaren nå, inngangen til Rondane som vi passerer, Frydalen, Rørosslepet og gamleveien til Røros og kirken, kalt Gudbrandsdalsdomen.

UTE. Gipsskulpturene har utsikt mot Jotunheimen. skulptur

– Som Nesøya-gutt synes jeg det er vakkert her, men de som bor her, sier stort sett at man kan ikke leve av utsikten, smiler Svein Tore og svinger av hovedveien med to kjempedigre arbeidsnever som har hugget i stein og modellert i snart 40 år.

Vi klatrer 300 høydemeter oppover fjellsiden, og Kleppan fortsetter å fortelle om hvor vanskelig det har blitt for tradisjonelle billedhuggere å bli tildelt offentlige utsmykningsoppdrag. Offentlige KORO vil helst ha arkitektoniske fragmenter og dekor, mens figurativ utsmykking oftest blir kjøpt inn av private innsamlede midler.

– Jeg har vært veldig heldig og hatt gallerier og oppdrag siden den første skulpturen jeg laget til det – da – nye sykehuset i Bærum i 1978. Det har gått i ett siden, unntatt de to siste årene som har vært tråe. Jeg mener mye skyldes KOROs kunstpolitiske syn. Der sitter det nesten kun kunsthåndverkere, såkalte KORO-konsulenter, som skal bestemme hvem som skal få oppdragene. Ofte er det kunstnere med minimalt på CV-en som tar avgjørelsene. Det er en nesten faglig forakt for monument-romplassering og identitet. Og bor du ikke i byen, blir du fort glemt. På 1970-tallet hadde man tro på distriktene.

Det var en grønn bølge og en veldig tro på den nye utsmykning­ distriktspolitikken. Dessuten var det hva du laget som kunstner, ­­ikke hvor du bodde, som betydde noe. Nei, nå må du bo i Oslo for å høre med, rister Kleppan på hodet.

Etter nok en bratt bakke stopper vi utenfor slektsgården der ­moren til Svein Tore vokste opp under tøffe kår.

– Hun minnes kun slit og kulde med hesteslede med vanntønner til folk og dyr. Det er rart, dette at man ser for seg gårdslivet som idyllisk i dag. Det var beintøft, sier Kleppan. Han avslører familieaner helt tilbake til 1300-tallet på tomta. Selv kjøpte Svein Tore tilbake gården for 17 år siden.

– Ja, det har bare vært problemer siden. For å drive landbruk må du være født inn i det, tankegangen. Kultur i landbruket er fortsatt, slik Odvar Nordli en gang forklarte det, kulturmelk og flatbrød. Det er jo snart 30 år siden Åse Kleveland påpekte at det er bensinstasjonene rundt i landet som får dominere med sine lysende skilt, og forteller hvor du er. Men småbrukene her oppe er for små til å klare seg selv, så i dag er det bare noen få bruk igjen, som leier alle smålappene rundt.

Jeg og ekskona, som var maler, hadde en romantisk drøm om å drive sauedrift og subsidiere den med kunst. Vi hadde lenge sauer, og jeg drev aktivt med gjeterhunder. Men man kan ikke tilføre gårder annen næring, fant vi ut, som å bygge et atelier. Så da vi søkte om å bygge et atelier, måtte søknaden gjøres om til søknad om en traktorgarasje! Det var lov, etablering av to langtidsstuderte kunstnere sto det ikke noe om i vedleggene til landbrukspolitikken. Her i kom-

munen er også kultur definert som frivillig arbeid som lag og foreninger … Profesjon som kunst er et ukjent begrep, selv i festtaler. Men alle billedhuggere har bruk for traktor, altså, ler Svein Tore og tenner en rød Prince, heller i svart kaffe og legger til at etter 12 år bestemte han seg for å leie ut gården. Han peker på en tjukk perm med alle sakspapirer fra korrespondansen med prinsippfaste i kommune/ fylke.

Fri barndom Kleppan har siden han gikk ut av Kunstakademiet i 1982, portrettert dem det er vits å portrettere i norsk offentlighet. I tillegg kommer portrettene av alle hestene han har hatt, alle elevene han har undervist, av familie og venner – og nå sist spellemenn i bygda.

Han sier han har mistet tellinga. På CV-en står også nærmere hundre utsmykningsoppdrag fra 1978 og frem til i dag. Det hele startet i en tegneglad familie.

– Min bestefar og fatter`n var svært gode tegnere. De kommer fra Lurøy ved Helgelandskysten. Da fatter`n var liten, var årslønna til bestefar rundt 500 kroner, men det kunne hende man tjente 2000 kroner på en uke hvis man fikk et bra dropp på fisket. Da kjøpte bestefar ny dress, wienerbrød og malesaker. Moren sydde alle klærne og bakte 17 brød i uka. Man skulle gjøre alt selv. Slike familier finner du ikke mange av i dag. Fatter`n kom inn på Kunst- og håndverksskolen, men fikk ikke lån av væreierne på øya, som bestemte hvem som skulle få pengelån (studielån). Da jeg vokste opp på Nesøya, var vi fem søsken, og alle gikk til slutt på Kunst- og håndverksskolen! Vi ble bare kalt Kleppan-familien der ... Men vi fikk heller ikke lov til å starte på kunstskole før vi hadde et håndverk i bunnen, sier Kleppan og smiler.

Plutselig begynner det å føyke utenfor vinduet, og sakte, men sikkert forsvinner utsikten mot Jotunheimen. Kleppan legger på noen kubber i peisen og peker på en detaljert, svært dyktig teknisk tegning signert hans far. Han forteller videre om en rik barndom i Asker og Bærum der man kunne velge sin vei.

– Jeg var aktiv i basket og hundekjøring. Vi syklet overalt. Jeg husker jeg syklet fra Nesøya til innerst i Lommedalen, der det var litt snø igjen, for å få med sesongens siste hundetur. Når jeg forteller ungene det i dag, måper de. Egentlig skulle jeg bli fangstmann, og bodde på Svalbard der jeg jobbet som hundekjører og altmuligmann for Norske Fina på begynnelsen av 1970-tallet, og jeg var skogbrukspraktikant ved Eidsvolds Verk. Jeg husker at jeg til og med brevvekslet med Helge Ingstad om hvordan man kom seg til Alaska. Men så endret livet seg plutselig: Jeg ble far i en alder av 19 år, og på den tiden måtte man jo gifte seg.

2/2012

77

skulptur

Akademitiden Kleppan startet på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo under Per Ung og Ørnulf Ranheimsæter (1975–1976). I perioden 1976–1977 gikk han på Statens lærerhøgskole i forming på Notodden. Videre tok han utdannelse på Statens kunstakademi i Oslo under professor billedhugger Per Palle Storm og professor maler og grafiker Ludvig Eikaas (1977–1982). Han forteller drømmende om studietiden med morgensvømming på Tøyenbadet, Druen orkester, Vigelands gamle modell Nusse som hang ut av vinduene på en buss under et studiebesøk i Kairo (akkurat den dagen kong Hussein ble skutt), og matlaging i tegnesalene.

– Vi marinerte en sau i tre uker! Det var lun mobbing mellom linjene, og det ble sagt at hos malerne spiste man ost og loff, hos grafikerne ost og tørr kjeks, men hos billedhuggerne var det skikkelig mat, de var jo sultne støtt.

– Ble dere konkurrenter når dere gikk ut?

– Alle utvikler sitt uttrykk, så nei. Pressen skriver om kunstnerne på Kunstnernes Hus, men de ekte kunstnerne sitter ikke der. Det har de ikke tid til. Jeg husker at Erik Delin en gang prøvde å spleise kunsthistorikerne og kunstnerne på en fest. Det var en dårlig match. Det er liksom ulike porter du må gjennom. Hvem kan egentlig undervise i kunst, hva er kunst? Før var det håndverket som sto i sentrum, nå har det filosofiske sneket seg inn, og kunstbegrepet har blitt mer ­filosofisk. Ideen er det som teller ...

Kleppan sier plutselig: – Men jeg elsket tiden på akademiet.

Mange mener at billedhuggeren ­Per Palle Storm ødela for norsk skulptur med 33 år som professor på Akademiet. Han var jo en omstridt personlighet, men det er jo alle professorene! Vi holdt til i Lakkegata ved Tøyen, i det gamle kommunale suppekjøkkenet med 17 meter under taket. Når Storm ­ hadde anatomiforelesninger, var det så stille at du kunne høre en knappenål falle. Det er svært viktig for en billedhugger å forstå hvordan kroppen ­ er bygget opp med ­skjelettet, flater, balanse og proporsjoner. Hva musk­lene heter, er ikke så ­viktig. Vi var også i­ den klassiske anatomisalen over Aulaen, der vi satt på bratte benker og så p­ å ­u nder v isnings -lik sammen med medisin studentene.

JENTE 7 ÅR er Kleppans datter.

Kleppan griper en liten modell av Michelangelos Slave-skulptur, holder den litt i hånden.

– Per Palle Storm elsket å plukke fra hverandre anatomien og formproporsjonene til de gamle mestrene. Michelangelos slaver ville for eksempel ikke klart å stå på gulvet i virkeligheten. Michelangelo forteller oss et eventyr, og er god til å fortelle, akkurat som Asbjørnsen & Moe. Ta for eksempel hans skulptur av David. Man kan ikke lage en slik yngling anatomisk korrekt. Men han forteller helt sant om en ung gutt på en vakker måte.

– Er det det du også gjør?

– Ja, de fleste billedhuggere forteller en historie. Se på skulpturen av datteren min som heter 7 år. Den er overdrevent svai i ryggen for å understreke poenget. Men da den ble stilt ut på Høstutstillingen, kom det en fortvilet doktor bort og sa at jeg måtte ta med datteren min på sykehuset med en gang. Og det tok ikke lang tid før hun fikk prolaps … Jeg tenkte mest på bevegelsen.

Kleppan har alltid jobbet figurativt.

– På 1970-tallet stilte jeg ut med Per Ung og Odd Nerdrum, men fikk fort stempel som Nerdrum-elev og frigjorde meg. Jeg har alltid likt Nerdrum, men det var hos Ung og Palle jeg hadde lært mitt fag.

Kall meg heller figurativ. Mange sier at skal du utvikle deg, må du gå fra figurativt til abstrakt kunst. Men jeg mener at man utvikler, eller foredler, seg på å bli bedre på det man kan. Det er ingen billedhugger i dag som jobber som meg. Jeg føler likevel at det figurative er på vei tilbake, og mange er trette på arkitektoniske fragmenter. Problemet er at vi som jobber figurativt, ikke er attraktive for stipender og så videre. Men jeg liker jo motstand og har bestemt meg for å snu motstanden til energi. Jeg tror jo på noe, nemlig 3000 års billedfremstilling. Men se, der kommer fotografen!

Om å lage et portrett Arnfinn fra Senja stamper av seg snøen. Etter fem minutters samtale viser det seg at Kleppan har portrettert fire idrettsutøvere med OL-gull, mens fotografen har 101 i en ny bok. Og begge har kong Olav V på merittlisten. Kleppan avslører at Northug må være en drøm å modellere – og få frem energien!

– Det er energi, det, sier han og tenner en ny Prince og viser oss inn i naborommet der veggen er dekket med pastelltegninger av bygdas spellemenn og hans foreldre på dødsleiet.

– Ja, vi gråt og tegnet, minnes han.

– Kan man lage et portrett uten modell? De sa at Nils Aas kunne se et menneske i et par minutter og lage et svært riktig portrett?

– Haha, det er en eventyrhistorie som jeg også har hørt. Nils var jo utrolig i sitt arbeid, og jobba støtt. I mitt verksted er jeg konge var hans slagord. Utfordringen er når den avdødes familie kommer med bilder som har opptil femten år i aldersforskjell. Da må man sette det sammen til noe rart. Ofte kan man bruke barn til avdøde fedre, de har ofte samme volumer og nese.

– Faren er å lage en repro av en mann, skyter fotografen inn.

– Ja. Før ble alle politikere tegnet, nå er det et ørlite bilde av dem på veggen, ofte dårlig tatt også. Men jeg har lært av bøkene til Lars Lerin å ta foto av TV-en og tegne fra TV-en som en øvelse. Det er jo mye god lyssetting i dramatiske filmer.

Han stumper røyken og lener 196 centimeter kropp bakover på kjøkkenstolen.

– Mitt problem, som også er en fordel, er at jeg er altfor rask. Jeg tegner heller en ny tegning enn å viske. Det skal puste. Er jeg i tvil når jeg hugger eller modellerer, tar jeg bare med unga ut i verkstedet. Da får jeg et klart svar om det ligner eller ikke. Nerdrum sa en gang at å

skulptur

FELEMAKER. Kleppan er også felemaker og leverer feler til lån til Musikkhøgskolen og lokale musikere.

HJALLIS. Kleppan forteller hvordan Hjallis dro ned buksa for å vise at lårene hans ikke er like store i dag!

male er som å kaste en snøball bra, du vet liksom når det sitter.

Skogslandskapet til Munch med tømmerstokker er visstnok malt på to timer!

– Er det enklere å lage et portrett av egne barn og de du kjenner?

– Nei, men de er ikke så sjenerte. Og du får fort høre det hvis du bommer. Korrektur må man ha!

– Og av babyer?

– Ja, babyer er så rare i proporsjonene. De er som marsipan. Hans Normann Dahl sa at hver strek du legger til på et lite barn, gjør dem ti år eldre! De er så rene og fine i formen.

– Jeg lærte på skolen at når det kom til tegning, var 70 prosent øving og 30 prosent talent …?

– Jeg vil heller si at to prosent er talent. Det er mye arbeid. Man har det i seg, akkurat som noen av jazzgutta. Og det er som med musikere, man kan høre hvor mye de har øvd. Man må også tørre å gå til de store kunstnerne for å lære. Men det er vanskelig å gi korrektur. I dag er kunsten opphøyd, og mange legger så mye personlig i tingene sine. Elever snakker om egne verk allerede på skolebenken, når jeg har undervist ved videregående og høyskoler. For meg er kunstverk det som blir stående igjen etter deg, ikke det du lager. Du kan ikke gå hjem og lage et kunstverk!

Vi hører en lyd, og Kleppan mumler Hvem kjem no, da?

– Vart du redd, no? sier en mann som dukker opp under den lave døra.

– Aha, elektrikeren, han er en skummel fyr, ler Kleppan. – Gå løs på alt som er her, du, du er jo kjent. Elverket mener jeg har for mange skjøteledninger etter deres siste kontroll, forklarer han oss og setter seg igjen foran to tegninger på skapdøren bak. I vinduene henger prismer som speiler utallige farger når lyset treffer dem.

– Kan man sammenligne din spontane måte med Rodins uttrykk?

– Ja, jeg er nok en impresjonist som Degas og Rodin. Noen av Rodins bryster, rygger og torsoer er utrolige. Han er akkurat det motsatte av statisk, som for eksempel Thorvaldsen, denne dansken.

Gustav Vigeland er også en fantastisk kunstner, som hadde denne urokkelige troen på seg selv. Tenk deg at han engasjerte fire advokater på slutten av 1800-tallet, og mente man skulle flytte Uranienborg kirke for å tilpasse linjeaksene fra Monolitten.

– Egentlig er det jo motstridende å lage et portrett, du fanger et øyeblikk og et levd liv i en evig byste?

– Ja, det er igjen en fortelling og et eventyr jeg gir deg. Tenk på de romerske bystene, de er like aktuelle i dag, hvor vi kan sette opp en forståelse av karakteren og mennesket. Eller Marcus Aurelius på hesten på Kapitol-høyden i Roma. Det er stor portrettkunst.

Kleppan har selv hatt hestedilla med 13 hester på gården. Han forteller hvor vanskelig det er å modellere hest og rytter, og hvordan rytteren ofte ender nede i salen, eller svevende over.

– Det er som å se malerier av strengeinstrumenter. Oftest ser de ut som en planke med strenger. Du må kjenne anatomien og konstruksjonen av instrumentet for å gjengi det i en form. Tenk deg hvordan romerinnene svever over brosteinen i Italia og japanerne vakler bortover i det ukjente landskapet.

– Vi må gå ut NÅ, før alt snør igjen, bryter fotografen plutselig inn. Jotunheimen er totalt forsvunnet i det fjerne. På vei ut peker Kleppan på to forbilder; plakater av Gerhard Munthe og Anders Zorn.

– Munthe betydde mye for vår nasjonale identitet. Zorn prøver jeg å se hver sommer i Sverige.

Verkstedet Ute snør det tettere. På vei til verkstedet i en gammel låve kikker vi på røkovnen på tomta, der fire ribbestykker har hengt i noen dager for å bli bacon til en sulten billedhugger som spiser rå egg for å få nok energi foran de store oppdragene.

– Ja, vi billedhuggere må ha ordentlig mat, kommenterer Kleppan igjen. – Vi er jo topptrente idrettsutøvere!

600 kvadratmeter verksted er det Kleppan kan boltre seg på. Her skal det hugges, skjæres med motorsag og lages modeller i gips.

Støpingen gjør han på Helsfyr i Oslo. I annen etasje har han ikke mindre en to presser og hauger med tegninger. Utenfor verkstedet står gipsmodellene på rad og rekke. Kleppan forteller om da en av de nye skøytegutta stod modell for Hjallis-skulpturen til Vikingskipet på Hamar, og Hjallis selv kom for å se på statuen.

– Han ristet på hodet og trakk ned buksa for å vise hvor flat lårmuskulaturen hans var! Det var en viktig og god korrektur.

Med utsikt mot Jotunheimen står også Nansen, modellen til Arbeiderkvinnen på Stortorget, Eyolf til Ibsenparken i Skien, Kjell Borgen og Kysset som Kleppan laget på 1980-tallet.

– Jeg ville lage en motvekt til Munchs Kyss der mannen nesten voldtar kvinnen, sier Kleppan, låser opp dørene og sier fort: 2/2012

79

2/2012

Svein Tore Kleppan (f. 1953) Utdannelse: • Statens kunstakademi, under Per Palle Storm og Ludvig Eikaas (1977–1982).

• Statens lærerhøgskole i forming, Notodden (1976–77).

• Statens håndverks- og kunstindustriskole, Oslo (1975–76).

Svennebrev i treskjærerfaget (1972–75).

Separatutstillinger i utvalg: • Skien Kunstforening, Norsk Skogbruksmuseum på Elverum, Kulturhuset Banken i Lillehammer, Kunstforeningen i Stavanger og Kunstnerforbundet i Oslo.

• Deltatt syv ganger ved Østlandsutstillingen fra 1978, og syv ganger ved Høstutstillingen fra debuten i 1976.

Utsmykninger vunnet i konkurranser i utvalg: Brumunddal bropark og Sagbruksarbeideren, Rondablikk Høgfjellshotell og Peer Gynt, stortingsrepresentant Erling Engan, Hamar Stortorg sitt nasjonalmonument over arbeiderkvinnen, Ovnshusarbeiderne på Sauda smelteverk, kommunesymbolet Elgoksen i Brumunddal, Livets dans ved Sentralsykehuset Hedmark og Mor og barn og Møte ved Bærum nye sykehus.

Bil

Utsmykninger i utvalg, tildelt, bestilt eller innkjøpt: Skikongen Ole Ellefsæter i Nybygda, portrettbyste av komponist Leif Solberg i Lillehammer, Kokka i Namsos skulpturpark, minnepark over Henrik Ibsen i Skien, portrettbyste over fotballtrener Kristian Finborud i Hamar, Villanden (Hervig og Eyolf) i Skien, portrettbyste av Kjell Borgen i Hedmark, krusifiks i Lillehammer kirke, portrettbyste av Odvar Nordli i Hamar, Blokkajenta på Aker Brygge, r for salg i Hjallis Skøytekongen i Vikingskipet på Hamar, de Olav V, seilerkongen ved Hankø og Alf Prøysen ved Det Norske Teater. en og

80

Høyt oppe på veggen står Kleppans skisse til konkurransen om en ni meter høy treskulptur av bukkerittet fra Peer Gynt på Rondablikk Høgfjellshotell.

– Jeg gikk ned mange kilo da, nikker han. – Å bruke motorsag er en veldig statisk arbeidssituasjon – og tungt.

– Nå må vi stoppe opp, se på det lyset. Lukk øynene, tenk på det viktigste verket du har laget, og åpne dem da, sier fotografen.

Vi er tilbake der vi startet. Før vi skal spise hjemmerøkt fisk og kjøtt og ribbefett fremfor smør i disse smørkriser, og ta toget hjemover mens fjellovergangene for lengst er stengt, forteller Kleppan: – Jeg drømmer om å ri over pampasen i Argentina og å bygge en Harley-Davidson og reise tvers over Amerika.

– Det er jo ikke for sent …

– Nei, det er jo ikke det, sier hundekjøreren og guttungen som drømte om å bli fangstmann på Svalbard, men som endte som figurativ billedhugger i tykkeste Gudbrandsdalen. ■

nstkata l Ku

– Jeg er litt verktøyoman. Biltema er uten tvil min favorittbutikk.

Han peker på 28 skuffeseksjoner med bare jern til huggingen.

– Ja, som sagt, jeg skjønner ikke hvordan billedhuggere klarer seg i Oslo. Jeg tok svennebrev i treskjæring på Dovre.

Der bodde den gang billedhugger Jon Torgersen som satte meg på sporet av skulptur, form og BÆRUM SYKEHUS. Kleppans første eventyrene rundt begreutsmykning i granitt / syenitt fra 1978. pet kunst. Før i tiden var nesten alle billedhuggere utdannet treskjærere. Vigeland startet jo som treskjærer. Dessuten benytter jeg mye plastilin. Leire er noe skitt, rett og slett. Den må vannes og vannes. Ja, du må være en handyman som billedhugger. Du kan ikke sende prosjektet ut på byen for å få det laget.

– Er det et mannlig yrke?

– Fysisk, ja, men det er mange utrolig dyktige kvinner. Anne Grimdalen var 150 centimeter, og det er merkelig at hun fikk til det hun laget. Kjersti Goksøyr har åtte unger å ta seg av og hugger i stein ved siden av hele ungeflokken. Det høres hardt ut å hugge, men stein er egentlig et mykt materiale. Man kan ikke bruke makt.

Likevel er det mye rygg- og skjelettskader på oss. Hele yrket er tungt og tilhører egentlig det 16. og 17. århundre (med mange hjelpere og assistenter). Våte gipsformer og bøtte etter bøtte med gips som helles i formene. For alt under 2,60 meter er lite ute. Nei, alle billedhuggere trenger en traktor, ja, ler Kleppan.

På bordet ligger et titalls halvferdige feler som også er Kleppans lidenskap. Han har spilt folkemusikk siden 1975.

– Nesten alle på akademiet drev med et instrument. Felene jeg lager, låner jeg til Musikkhøgskolen eller spillemenn. Jeg tror at enten du velger maleri, skulptur eller et instrument, foredler du kun ditt verktøy. Det handler om mye av det samme.

På hyllene kikker kong Olav fra Hankø ned på oss. Leif Juster, Alf Prøysen, Mor Åse fra Peer Gynt, Tarjei Vesaas sin Fuglane, Halldis Moren Vesaas, Kleppans ekskone som gravid, og igjen datteren til Kleppan, nå åtte år. En samling fiktive roller og levde personer i skjønn forening. Og en bue og en haug med piler.

– Vi billedhuggere har ryggproblemer, alle sammen, og dette gjør underverker. Prøv å spenne og skyte med buen hundre ganger, så skal jeg love deg at du blir stram og fin i ryggen dagen etter. Apropos kunst, i en bok om bueskyting innen zenbuddhismen står det at når du trekker opp en bue, skal du slippe akkurat når du føler du skal, det er en egen følelse, som også kan overføres til kunsten.

Ryggproblemet førte også Kleppan til hesteryggen. Vi stopper under noen sauehjerter og tunger som dingler fra en krok over ­hodene våre.

– Kiropraktoren anbefalte meg å ri! Etter mange år med løft hadde jeg ikke mer spinalvæske igjen nederst i ryggen. Så jeg satte i gang. Det gjør underverker, særlig på islandshest der du gynger sideveis på en spesiell måte. Jeg har fått flere premier, og det er egentlig et ganske så visuelt rart syn med mine nesten to meter på den lille hesten.

Annonse

JONNY ANDVIK S O L E N S M E LT E R I Ø Y E T

Jonny Andvik er en ekte “En plein air“ maler. Det betyr “en som maler bildene ferdig direkte på stedet der de er observert.” Uttrykket “En plein air,“ oppsto i miljøet rundt Barbizon-skolen under impresjonismen. Når kvelden nærmer seg, stiger forventningen til solnedgangen – er været bra, blir himmelen et vakkert skue. Det er de femten - tyve minuttene før solen går ned som er de essensielle minuttene, da blir paletten borte i det blendende motlyset og Andvik maler på intuisjon – solen smelter i hans øyne og blir foreviget på lerretet.

Maleren og hans verk: www.andvik.com

Designkunst en ny trend blant designere – elsket og hatet

Skal det være et bord til den nette sum av 1,5 millioner kroner? Du blir kanskje den eneste som har det, og da er det kanskje verdt det? Arkitekt Zaha Hadids bord Aqua Table ble solgt for dette beløpet.

Tekst Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan

LONDON (KUNST): Trenden kalles Design Art, designkunst. En hybrid som befinner seg i grenselandet hvor ledende formgivere som Ross Lovegrove og Ron Arad produserer og markedsfører sine ­arbeider som kunstverk. Trenden har sveipet gjennom kunst- og designverdenen de siste årene og har blitt både hyllet og kritisert.

Designkunstmøblene er så eksklusive at de kun selges i gallerier og de ledende auksjonshusene i London, Paris og New York. De produseres enten som unike one-of møbler, eller i sterkt begrensede opplag. Kundene er for en stor del samlere av samtidskunst, eller formuende designfantaster.

Kostbar design Designkunst er ikke billig. De mest ettertraktede designkunstmøblene selges for svimlende summer. Ron Arads stol Oh Void ble i fjor solgt for 190 000 dollar. En prototype, av Zaha Hadids Aqua Table gikk for 260 000 dollar, og et Black Hole Table av Marc Newson gikk for 186 000 dollar. − Dette er likevel ganske beskjedne summer, hvis man sammenligner med prisene på verk av ledende samtidskunstnere som Damien Hirst og Tracey Emin, mener Rod Arad, som i fjor vår hadde en stor retrospektiv utstilling på The Barbican Art Gallery i London. − Man kan kjøpe 10−15 designkunstmøbler for de pengene som ett av deres kunstverk koster. Men på den andre siden er dette med designkunstmøbler et nytt marked som fremdeles holder på å etablere seg. Og hvor prisen er på rask vei oppover. Spørsmålet er da hvordan denne trenden har oppstått?

Alasdhair Willis, som var med på å starte magasinet The Wallpaper en gang i tiden, og som er gift med moteskaperen Stella McCartney, 82

2/2012

er sjef for Established & Sons, en av de nye produksjonsbedriftene som har dukket opp innenfor denne sektoren. Han åpnet nylig et eget galleri i London. − Jeg tror det finnes flere faktorer som spiller inn. Folk er blitt mye mer opptatt av design. Man har god kunnskap og er også villig til å betale for virkelig kvalitet. I stedet for masseproduserte møbler vil man heller ha noe unikt, eller et møbel som bare fins i et fåtall eksemplarer. Dessuten har møbeldesign i seg selv endret seg. Der hvor designerne tidligere først og fremst var opptatt av møbelets funksjon, utgår mange i dag fra konsepter, akkurat slik som kunstnerne gjør. Slår man disse faktorene sammen, er det nesten uunngåelig at det skulle oppstå en nisje med navnet designkunst.

Blant de navnene som Established & Sons har samarbeidet med, finner vi Jasper Morrison, Amanda Levete / Future Systems, Committee og Zaha Hadid. Hadid er en av verdens mest profilerte arkitekter, kjent for sine bygninger som ser ut som eksploderte fuglereder. Hennes tidligere nevnte Aqua Table, designet for Established & Sons, kan betraktes som et typisk eksempel på designkunst. Det man kjøper, er en estetisk opplevelse. For bordet, med sin uthulte overflate, er alt annet enn funksjonelt. Det samme gjelder Ron Arads Oh Void, en stol, eller rettere sagt en gyngestol, som er direkte ubekvem å sitte på.

Design der funksjonen sidestilles Nettopp dette at formgivere fokuserer på konsept og estetikk og ignorerer funksjon, ses av mange kritikere som et direkte og utilgivelig svik mot de grunnleggende prinsippene for design. Men Marc Newson mener at dette er å miste poenget.

VIGNETT design

DYRT BORD. Zaha Hadid, Est Sons Aqua Table.

Foto: Dan Toben Smith.

STOLER I OPPLAG. Ron Arads og hans stoler. Foto: © Ron Arads.

FOTBALLSPILL SOM KUNST. Et fotballspill til 14 500 pund er designet av The Eleven Fort Company med fotballspillere basert på de riktige og fiktive personene som Gandhi, Idi Amin, Hitler, Gud og julenissen.

Foto: © The Eleven Fort Company.

FLY OG MØBLER. Ross Lovegroves kolleksjon Endurance (Utholdenhet) består av bord og skulpturelle objekter i begrenset opplag. Priser fra 45 000 til 120 000 pund.

Foto: © Ross Lovegrove.

EN SITTEBENK: The Lasting Void designet av Julia Lohmann. Foto: © Julia Lohmann.

GALLERIET. Galerie Kreo viste i 2010 en fascinerende Design Art-utstilling med Wiek Somers kalt Frozen in Time.

Foto: © Galerie Kreo.

DESIGN

− Det fins mengder av funksjonelle møbler å få kjøpt, hvis det er det folk vil ha. Så hvorfor ikke skape nye typer møbler og design­ objekter som gir oss nye opplevelser?

Marc Newson er designkunstens virkelige gullgutt. Et eksemplar av hans Lockheed Lounge ble solgt i fjor for hele 685 000 pund! Ny rekord innen sjangeren. − Jeg produserte den i 1986 i 15 eksemplarer og solgte dem for 1000 dollar stykket. Jeg ville egentlig helst ha støpt den som en form, men hadde ikke ressurser til det, så jeg måtte i stedet binde sammen aluminiumsplater, omtrent som man gjorde på de gamle Lockheedflyene. For meg var den alltid mer et skulpturelt objekt enn et møbel.

Et av de merkeligste møblene som har dukket opp i det siste, heter The Lasting Void (det bestående tomrommet), designet av Julia Lohmann. Det er en slags sittebenk med en avlang, gåtefull og abstrakt form. − Jeg skapte benken gjennom å ta avstøpning av innsiden av en ku som døde av naturlige årsaker. Etterpå lagde jeg en form av glassfiber og støpte et podium. Så fort man setter seg på den, aner man at den har noe dyrisk over seg, man kjenner buktningene fra ribbena, men formen er likevel ukjent og ny.

Lohmann har fortsatt å utvikle konseptet. I sin siste utstilling presenterte hun Tidal Ossuary med objekter laget av dyrebein fra 1800-tallet, som hun hadde funnet ved bredden langs Themsen i London. Lohmann, som er representert av galleristen Jibby Sellers, er et av de heteste navnene innen designkunst nettopp nå. Hennes stigende stjerne kommer av at det nå finnes en enda mer effektiv infrastruktur for handel med designkunst. Blant de ledende gallerier har vi Friedman Benda Gallery i New York, Galerie Kleo i Paris og David Gill i London.

Messer og netthandel Auksjonshusene Sotheby’s, Christie’s og Phillips de Pury & Company holder regelmessige auksjoner, og i London og Miami er det blitt satt i gang designkunstmesser som avholdes samtidig med kunstmessene. Designkunst har nå også invadert netthandelen. I forfjor ble 20ltd startet, et London-basert firma som kun selger møbler og designobjekter via sin nettside. − Alle varer er designet og produsert eksklusivt for 20ltd, forteller administrerende direktør Jolyn Fenwick. − Vi ser oss selv som betydelig mer enn bare netthandlere, for vi er i like stor utstrekning også kuratorer og utstillere, men med hjemmesiden som galleri. Og vi er svært kresne i vår vurdering. På hjemmesiden plasseres bare 20 varer av gangen, derav navnet 20ltd (limited, begrenset), og de byttes ut mot nye etter hvert som opplagene selges ut. Hver vare leveres med et signert sertifikat, akkurat som man gjør med kunstverk.

Foruten ledende navn som Ron Arad og Zaha Hadid har 20ltd også koblet til seg nye talenter. Blant de merkeligere produktene i tilbudet finnes et fotballspill til 14 500 pund, designet av The Eleven Fort Company kalt Good versus Evil (godt mot ondt), med fotballspillere basert på de riktige og fiktive personene som Gandhi, Idi Amin, Hitler, Gud og julenissen. De stadig stigende prisene på designkunst er nært knyttet til markedet for samtidskunst, der prisutviklingen har vært astronomisk. Det har også ledet til at stadig mer designkunst kjøpes som investering og spekulasjon.

Men det er ikke all designkunst som koster millionbeløp. Stuart Haygarth forvandler søppel til magiske opplevelser og produserer krystallkroner og installasjoner av glass, vaser, solbriller, plast, kitsj­ 84

2/2012

objekter, sprukne speil og annet som han finner i antikvitets- og brukthandler, loppemarked eller langs stranden. De produseres i tre til fem eksemplarer og koster fra 3000 pund og oppover. Stuart kommenterer: − Designkunst har gitt unge formgivere større muligheter.

Tidligere designet formgiverne for bedrifter, eller så var de arbeidsløse. Nå kan de produsere i begrenset opplag i egen regi. For en del designere er designkunst en måte å skape seg et navn på, hvoretter de kan lokke bedrifter til å ansette dem til å designe masseproduserte møbler og objekter.

Kritikk av designkunsten De fleste av de ledende formgiverne som har hengt seg på denne trenden, fortsetter å designe møbler og objekter for masseproduksjon, som dermed får enda høyere status takket være designernes noe mer opphøyde posisjon. Men det er langt fra alle som imponeres av denne trenden. Stephen Bailey, sjef for The Design Museum i London, avfeiet den nylig som et utslag av dekadens.

Den nederlandske designeren Tord Bontje mener at det har gått hysteri i trenden, og at den i bunn og grunn handler om glamour og griskhet. − Det er noe anstrengt over det hele når design skal forvandles til kunst. De store designerne som Arne Jacobsen designet ikke for gallerier og auksjonshus. De anvendte sitt geni gjennom masseproduksjon. For meg er dette markedet først og fremst en mulighet til å få ut eksperimentelle saker som av en eller annen grunn ikke settes i produksjon.

Men den britiske formgiveren Ross Lovegrove mener at denne trenden har gjort det mulig for designere å gå nye veier og å realisere drømmer. Hans kolleksjon Endurance (Utholdenhet) består av bord og skulpturelle objekter i begrenset opplag. Blant annet The Ginko Carbon Table, støpt av samme firma som produserer vinger til Airbus-flyene, og The Liquid Megabioform Table, hvor bena ser ut som de er dratt ut av bordet i flytende form. Bordet og objektene er produsert i begrensede opplag på mellom seks og tolv med priser fra 45 000 til 120 000 pund. − Det tok ti år å arbeide frem kolleksjonen, og jeg bekostet produksjonen selv, for jeg ville at hver eneste detalj skulle være helt riktig, sier Ross og legger til avslutningsvis: − Jeg synes at folk henger seg for mye opp i merkelapper. Om det er design eller kunst. Spiller det noen rolle? Det viktigste er at man liker det.

Det er et poeng som deles av Didier Krzentowski, som sammen med sin kone Clémence driver Galerie Kreo i Paris. − Vi er et designgalleri, men faktisk like mye et forskningslaboratorium, hvor formgivere kan vise sine nye eksperimenter og stake ut nye veier for design.

Galerie Kreo arbeider med blant annet Ronan & Erwan Bouroullec, Hella Jongerius og Maarte Severen. Galleriet viste nylig en fascinerende utstilling med Wiek Somers kalt Frozen in Time. − Kolleksjonen er inspirert av en hendelse fra min barndom, forteller Somers. − Den 2. mars 1987 veltet det ned et skybrudd av isregn over den nordøstre delen av Holland. Isregnet frøs alt: hus, sykler, trær, og det var som om tiden sto stille i et døgn til isen smeltet.

Det lamslo meg fullstendig, men det fantes også en intens poesi i det hele som jeg har forsøkt å formidle i kolleksjonen. ■

En utstilling om rødlista fugler, og natur og landskap i altfor rask forandring.

Malerier av GUNILLA HOLM PLATOU Utstillingen er et samarbeid med forsker Dr. Christian Pedersen og kunstner Bank! Åpning ved generalsekretær i WWF, Nina Jensen, og representanter fra Miljøverndepartementet, 12. april kl 18:00 på Galleri Fineart, Tjuvholmen Halvparten av Europas totale fuglebestand har forsvunnet siden 1980. Det er moderniseringen av landbruket som har mesteparten av skylda. Når Øst-Europa nå blir mer og mer modernisert vil det bli enda færre fugler i Europa i årene fremover.

Ei rødliste er en sortering av arter etter graden av risiko for at de skal dø ut. 2398 arter i Norge står i fare for å dø ut de neste 50 til 100 år. Vi mister artene 700-1000 ganger raskere enn vi har gjort tidligere. Det er i skog halvparten av disse artene finnes.

2,5 prosent av drivverdig skog i Norge er vernet. Forskere mener at man må akuttverne minst 5 prosent, og hele 10 prosent på sikt. Det er bred politisk enighet om å øke skogvernet, men regjeringen har ingen konkrete planer om hva de skal verne, når de skal verne og hvor mye de skal verne. Prosjektet er styrt av kunstner Gunilla H. Platou som har samarbeidet med forskere ved Norsk institutt for skog og landskap. Hovedsamarbeidet er med Christian Pedersen, som forsker på biologisk mangfold i jordbruks-landskapet. Pedersen har doktorgrad i økologi.

Over: «Blått landskap 01».

60 x 90 cm, maleri på lerret, Bank!

T.v. «Topplerke» (utdødd i Norge).

Maleri på lerret, 135 x 180 cm, Gunilla Holm Platou.

Under: «Vaktel» (nær truet).

Maleri på lerret, diptykon.

60 x 100 cm / 70 x 100 cm.

5% av Gunilla Holm Platous inntekter fra utstillingen går til WWF. Mer info på gunilla.no og fineart.no. Utstillingen varer til og med 21. april.

Einar Granums Kunstpris Einar Granums Kunstpris som er etablert av sidsel og Einar Granums Fond, skal utdeles for femte gang. prisens pålydende er kr 100 000,T idlig e re pri s v i n n e re : 2003 sophie Berntsen 2005 Josefine Lyche 2007 Birgitte sigmundstad 2009 Lars Brekke prisen skal tildeles en ung billedkunstner som i hovedsak bor og har sitt virke i norge, eller som på annen måte har nær tilknytning til norsk kunstliv. Kandidater bør ha markert seg offentlig med egen profesjonell billedkunstrelatert virksomhet.

Det oppfordres til å fremme forslag til kandidater til nominasjonskomiteen i merket konvolutt til: Einar Granum Kunstfagskole, Maridalsveien 17c, 0178 Oslo. Telefon 22 99 03 40.

Forslag må være begrunnet og ledsaget av relevant dokumentasjon.

Fr isT Fo r i n n s e n d e l s e :

15. apriL 2012 prisen deles ut i Einar Granum Kunstfagskoles lokaler fredag 8. juni.

Vedtekter for Sidsel og Einar Granums Fond finner du på www.granum-kunstfagskole.no

på Einar Granum Kunstfagskole får du et solid grunnlag for høyskolestudier i kunst- og designfag eller arkitektur. Vi utfordrer dine iboende evner uansett ambisjonsnivå. skolen er godkjent i Statens Lånekasse.

For inntak til kommende skoleår, se vår hjemmeside.

www.granum-kunstfagskole.no

VIGNETT

Foto: Lars Dybwad

DESIGNIKON

Christina Gothe Schultz skriver fast om et designikon i KUNST. Hun har en bachelor i Medievitenskap fra NTNU og Kunst og Design på HiO.

Mariusgenseren – en klassiker i rødt, hvitt og blått

Marius er i dag et av verdens mest solgte og kopierte strikkemønstre. Utallige flittige hender har siden femtitallet strikket Mariusgenseren og stolt overrakt den til nære og kjære. Den gode, gamle genseren vekker nostalgiske minner, men bak plagget ligger det en kompleks historie.

Unn Søiland Dale (1926–2002), må sies å ha levd et rikt og variert liv. Hun har bakgrunn som kulestøter, lærer, flyvertinne, mannekeng i Paris og London og motekåsør i BBC, men det var strikkingen som var hennes virkelige lidenskap. Mellom øktene på catwalken strikket hun. Venner og kolleger etterspurte de tradisjonelt inspirerte sportsgenserne hennes, og hun innså snart at hun ønsket å fortsette strikkeinteressen sin i et større omfang.

I 1953 solgte hun mønsteret, og dermed håndstrikkerettighetene, til det som skulle vise seg å bli det berømte Mariusmønsteret til Sandnes Uldvarefabrik. Prisen? En hundrelapp. Lite visste hun at mønsteret kom til å selge i milliontall.

Todelt historie Under krigen var det ikke uvanlig blant strikkeinteresserte nordmenn å strikke egne varianter av tradisjonelle norske ullkofter, og spesielt setesdalskoften.

Søiland Dales mønster fra 1953 er en forenkling av setesdalsmønsteret. En annen som lot seg inspirere av setesdalskoften, var Bitten Eriksen. Eriksens signaturgenser i ulike varianter ble på slutten av 1920-tallet en hit blant familien og i nabolaget. Hun strikket den også til sin sønn Marius Eriksen da han vendte hjem etter halvannet år som krigsfange i en tysk fangeleir.

De to ulike kvinnenes tolkninger av setesdalskoften var svært like. Et faktum som for begge parter må ha ligget under overflaten og gnisset, selv om det aldri ble noen åpen disputt. Man vet ikke med sikkerhet hvem av de to som står bak mønsteret, eller om de kom opp med hver versjon som tilfeldigvis lignet hverandre, men det er Søiland Dale som i ettertid har fått æren for genseren.

Bak Mariusgenseren ligger altså en todelt historie. Marius Eriksen, som genseren har fått navnet sitt etter, er en viktig del av begge historiene. Som allerede nevnt var han Bitten Eriksens sønn.

Marius var også fotomodell på omslaget til Søiland Dales berømte strikkemønster, og har derfor blitt Mariusgenserens ansikt. Marius var alpinist, skuespiller, krigshelt, og et perfekt andrevalg for fotooppdraget hun opprinnelig hadde tiltenkt hans bror Stein – Norges berømte slalåmhåp med OL-gull fra Oslo i 1952. Grunnen til at Marius valgte å takke ja til modelljobben for genseren som var umiskjennelig lik hans mors oppskrift, er i dag ukjent.

I 1954 medvirket Marius Eriksen i filmen Troll i ord, som nærmest var som en stor reklamefilm for Mariusgenseren, da den satt på alle hovedrolleinnehaverne. Etter filmen ble det en enorm etterspørsel etter strikkemønsteret. Sandnes Uldvarefabrikk fikk ikke trykket mønstrene fort nok, og andre produsenter begynte derfor å kopiere oppskriften for å møte etterspørselen.

Søiland Dale gikk i årenes løp inn i flere rettslige tvister for å prøve å beskytte rettighetene til mønsteret, uten at det førte noe særlig med seg. Et strikkemønster var ikke ansett som design, og kunne ei heller beskyttes av lovverket.

Endelig anerkjennelse Søiland Dale var en dame med bein i nesa som visste hva hun ville. Dette førte til flere fruktbare samarbeid internasjonalt, blant annet med Dior og Givenchy. I de norske tradisjonsmiljøene der­ imot, ble hun ikke riktig anerkjent. Man mente mønstrene hennes ikke var innovative nok. I løpet av hennes siste leveår begynte imidlertid dette å endre seg. I 1998 fikk hun en vandreutstilling kalt Ull tar gull, som turnerte i 13 land etter Norge. I 2002 mottok hun Kongens Fortjenestmedalje i gull for sitt livslange pionér­ arbeid innen fornying av norske strikketradisjoner.

I dag blir ferdigstrikkede Mariusgensere solgt på Husfliden, takket være datteren Vigdis Yran Dale. Hun har tatt over sin avdøde mors firma Lillunn Design of Norway, og har i dag enerett på de ferdigstrikkede genserne, som blir produsert ved Rauma Ullvarefabrikk.

Nasjonalt ikon Mariusgenseren blir i dag sett på som et nasjonalt ikon. Genseren har blitt strikket i ulike farger, men de fleste forbinder den med klassikeren i rødt, hvitt og blått. De nasjonale fargene brøt med den tradisjonelle oppfatningen om at ullkofter skulle strikkes i ullens naturlige farger, og Søiland Dale måtte derfor spesialbestille ullen den første tiden. Det satte ingen stopper for den viljesterke kvinnen. Hun visste hva hun gjorde, og hun la ikke skjul på at hun brukte nasjonale virkemidler for å lykkes.

Og det er kanskje nettopp genserens nasjonale og tradisjonelle preg som stadig bringer den tilbake i motebildet, selv ti år etter Søiland Dales død. ■ 2/2012

87

Marius i miniformat

Ugly Children’s Clothing ble startet opp i 2006 da André Jåtog ble pappa for første gang. Da kameraten hans, Aleksander Herresthal, skulle ut og kjøpe en gave til den lille karen, fant han ingen babyklær han syntes var tøffe nok. Det virket som at alt på markedet var laget for jenter, av jenter.

Tekst Christina Gothe Schultz

Det endte med at han kjøpte en helt enkel body som han fikk trykket på Verdens ster­ keste mann, navnet på radioreklamefirmaet til Jåtog og Herresthal. Den nybakte faren var imponert, han hadde ikke sett noe lignende før.

Ikke lenge etter begynte forretningsideen å ta form.

MARIUS-body.

Med seg på laget fikk de Eivind Stoud Platou.

Foto: Pål Laukli.

De startet med å selge bodyer med kontroversielle slagord som Non refundable og Son of a motherfucker.

Navnet Ugly Children’s Clothing er heller ikke så rent lite kontroversielt.

– Vi mener ikke nødvendigvis at barn er stygge. Selv om de flere ganger kan være det, spøker Platou.

– Vi vil vise hele aspektet ved barnetilværelsen, og det inkluderer gråt, skrik og bråk. Når man ser gjennom gamle familiealbum, er det påfallende at barna smiler veldig mye. Gjennomgår fotoalbumene en form for sensur? undrer Platou, på tråden med KUNST. Han er den eneste av de tre som i dag er fast ansatt i firmaet.

På halvtid. Ved siden av driver han designfirmaet Handverk.

Lusekoftebodyer og nostalgi I 2008 kom Lice-kolleksjonen, babybodyer inspirert av tradisjonelle norske strikkeplagg. Den første tanken var at det ikke fantes noe å kjøpe til babyer for turistene på norgesbesøk. Det viste seg raskt at bodyene fikk ben å gå på også blant nordmenn.

– Vi lanserte først lusekoftebodyer i ulike typer mønster, men det var Marius som slo best an. Det handler om foreldrenes assosiasjoner til sin egen barndom. Det fungerer alltid.

Nostalgi med andre ord. Mariusgenseren er brukt og elsket av nordmenn siden 1950-tallet, og mange forbinder genseren med gode stunder i barndommen. Skiturer og peiskos. Ugly Children’s Clothing har utviklet egne vrier av Mariusmønsteret, og samarbeider tett med Vigdis Yran Dale og hennes morsarv Lillunn Design of Norway.

– Vi får mye hjelp i henne, hun har jo levd med Marius i hele sitt liv, forklarer Platou.

I likhet med Mariusgenseren selges klærne blant annet på Norsk Flid Husfliden.

Miljøbevisste I tillegg til ren merinoull, som flere av plaggene i dag finnes i, kommer barneklærne til våren i en blanding av økologisk bomull og bambus.

– Da vi startet opp, hadde vi ikke mye peiling på tekstilindustrien, det var form og innhold som var viktigst for oss. Vi visste ikke

88

2/2012

at bomull ikke var særlig miljøvennlig. I dag har vi en mer miljøvennlig ambisjon. Alle produktene som til nå har vært i bomull, blir nå relansert i bambus og økologisk bomull. Bambus har samme ­fiberegenskaper som bomull, og prisen er den samme, men i motsetning til bomull transporterer bambus fuktighet bedre, og holder bedre på varmen. Miljøaspektet er en bonus.

Guttene er opptatt av at klærne skal holde i år etter år, og de lar seg ikke styre av trender.

– Jeg er en stor fan av Lego. Selv om det er laget av plast, er Lego blant det mest miljøvennlige innen leketøy, fordi det er så robust og holdbart at det kan gå i arv mellom generasjoner. Det kastes ikke. Hvis vi lager klær i god kvalitet, uavhengig av trender, håper vi på å oppnå det samme, forteller Platou.

Kamuflasje I løpet av våren lanserer Ugly Children’s Clothing en regntøykolleksjon ved navn Ugly camo. Ideen er å kamuflere barna slik at de glir inn i omgivelsene, og foreldrene kanskje kan få et øyeblikks ro. Få andre enn disse gutta tør å si det.

– Ugly camo spiller på en gammel klisjé om at barn skal synes, ikke høres. Nå synes de ikke heller, sier Platou med et snev av ­humor i stemmen.

Regntøyet kommer i første omgang i gress og grus, men de har også lekt med tanken på å lage klær i mønstrene skog, parkett, fliser og asfalt. Regntøy landet de på fordi det var heldekkende, for å kunne kamuflere barnet mest mulig.

– Mange ville nok reagert på regntøy til barn med asfaltmønster, det er jo litt … på kanten, sier Platou. Samtidig mener han det er viktig med selvironi. – Få andre enn konservative religiøse har mindre selvironi enn det nybakte mødre har på vegne av sine barn. ■ CAMO-regntøy.

Foto: Handverk.

KLÆR av bambus.

Foto: Handverk.

VIGNETT

THORBJĂ˜RNSEN www.ordogbilde.no Trykk og originaler

VIGNETT

Foto: Lars Myhren Holand

Maten du vil ha på deg Hver eneste dag steker de vafler, baker kaker, skjærer opp laksekoteletter og skjenker kaffe.

Alt minner om vanlig kafédrift, bortsett fra at maten er mye mindre. Og at den er laget av plastisk leire.

Tekst Frøydis Benestad Hågvar / Foto av produkter Xenia Villafranca

OSLO (KUNST): – Hele smykkeideen startet for tre år siden, sier Siri Helene Wohrm Fossum. – Jeg var ferdig med klesdesigner-utdannelsen og hjemme i fødselspermisjon da jeg kjente behovet for å gjøre noe kreativt. En dag kom jeg over en butikk som selger dukkehus og dukkehusmat. Det minnet meg om mammas gamle egg og bacon-brosje, som har stått i settekassa hennes i alle år.

Kombinasjonen av smykker og miniatyrmat fascinerte meg, og jeg luftet ideen for venninnen min, Maiken Berg. Hun jobbet på den tiden på en kafé-bar, men som utdannet kunst- og håndverks lærer 90

2/2012

var hun også ivrig etter å skape noe. Problemet var at ingen av oss hadde laget smykker før, så i starten kjøpte vi miniatyrmaten ferdig og limte den rett på ringer og kjeder. Men det ble fort kjedelig, og vi var ikke tilfreds med utførelsen på maten. Derfor bestemte vi oss for å lære å lage maten selv og sette opp vår egen meny.

– Hvordan gikk dere fram?

– Vi leste bøker og så opplæringsvideoer på YouTube, fortsetter Siri. – Rett og slett. Og så studerte vi ekte mat nøye. Ta for eksempel melonen. Den har sin helt egen fargenyanse, struktur, konsistens og

DESIGN

form, og det krever øvelse å gjenskape dette naturalistisk i leire.

Heldigvis kunne vi utforske i vårt eget tempo, siden jeg var i fødselspermisjon og ikke trengte å tjene penger akkurat da. Likevel var læringskurven bratt, og vi bomma mye underveis. Det er først nå, etter tre år, at vi håndterer teknikkene og er fornøyde med smykkene våre.

– Og så fikk vi låne litt startkapital av bestefaren din, skyter Maiken inn.

– Ja, det stemmer, smiler Siri.

Sukkertøy-teknikk Siri og Maiken har fått stor suksess på kort tid. De har verksted i Oslo sentrum og selger Tasty-smykkene i 25 butikker i Norge.

Særlig vaffelsmykkene med rømme og syltetøy appellerer til nordmenns hjerter. I tillegg har de butikkutsalg i Danmark og Sverige, samt nettutsalg til resten av verden. Afrika er den eneste verdensdelen de ennå ikke har fått bestilling fra. Men teknikken de har tillært seg, er egentlig utviklet for noe helt annet enn smykker.

– Egentlig anvender vi en teknikk som blir brukt til sukkertøy, så vi måtte konvertere til vårt bruk, ler Siri.

– Etter å ha prøvd ut mange forskjellige leiretyper har vi funnet ut at polymerleire fungerer best. Den er i utgangspunktet transparent, så første steg er å farge den i rett farge, i forhold til hvilken mat vi

– Billigkjedebutikkene plukker opp trender fra designere og spyr ut kopier. skal lage. Er det laks, gjelder det å blande til akkurat den rette rosanyansen og skulpturere inn de hvite feltene. Deretter strekker vi leiren til en lang pølse og tverrsnitt-kutter stykkene med barberblad.

Dype strukturer lager vi med strikkepinner. Deretter herder vi laksestykkene i stekeovn en halvtime. Kakene lager vi ganske likt som i virkeligheten: først kjeksbunnen, deretter fyllet og så den flytende geleen med frukt oppå. Så steker vi dem i hjemmelagde silikonformer som tåler varme. Det eneste vi ikke lager selv, er bestikket, tallerkenene og koppene i porselen, det bestiller vi fra England og USA. Suksessens ironi Siden begge designerne er småbarnsmødre, jobber de kun fem­ timers dager. Likevel må de holde høyt tempo når de først er på verkstedet, for å imøtekomme den store etterspørselen.

– Rekker dere fortsatt å være kreative?

– Altfor lite, sier Siri. – Og det er jo litt ironisk, i og med at det er derfor vi startet dette. Det er jo selve utfordringen til kreative mennesker som lykkes, nettopp at man blir sittende og lage det samme om og om igjen, over lang tid.

– De fleste dagene er preget av samlebåndsjobbing, bekrefter Maiken. – Noen dager sitter vi rett og slett bare og fyller kaffe i hundrevis av porselenskopper. Eller lager agurker. Førjulstiden er alltid spesielt travel. Da er produksjonen på høygir, og vi er drittlei etterpå.

– Apropos kaffekoppene, sier Siri og fniser. – Opprinnelig fylte vi dem ikke helt opp, slik at det skulle være plass til litt heimbrent, men det har vi slutta med nå.

Hun peker på Maiken, trøndervenninna som sitter på andre siden av bordet. Så ler de av seg selv.

2/2012

91

VIGNETT

– Ja, nå er jeg med, sier Maiken. – Og så har vi klart å lage smykker som først og fremst er fine på grunn av fargene, formen og glansen, ikke fordi det er mat, fortsetter hun.

– Har du sett hvordan den kullsvarte kaffen i kaffekoppene skinner, nesten som en edelsten? Først når man titter nærmere på smykkene, ser man at det faktisk er mat, som et morsomt tilleggsaspekt. Det liker vi. Estetikken står alltid i høysetet.

– Og så er det utrolig mye kjedelig kontorarbeid, fortsetter Siri.

– Drømmen er å få stipend, slik at vi en periode kan utforske nye ideer uten å måtte tjene penger på det. Da vil vi blant annet lage grønnsak-smykkekolleksjon og bygge større showpiecer. Både for å tilfredsstille oss selv og for å gi kundene nye produkter. Vi søker faktisk om stipend akkurat nå, ved å delta i en utstilling på Oslo rådhus. Der stiller vi ut en bunadsølje i polymerleire, formet som sammensatte vaffelplater. Vi håper juryen liker det norske og originale i konseptet.

– Og så håper jeg vi snart kan ansette en salgsperson, mumler Maiken. – Den jobben kan jeg virkelig ikke fordra. Det er så utrolig

– Noen dager sitter vi rett og slett bare og fyller kaffe i hundrevis av porselenskopper. Eller lager agurker. vanskelig å pushe sine egne ting.

– Vel, jeg er ikke enig i at det er vanskelig, sier Siri litt strengt, sender Maiken et blikk og fortsetter: – Ikke med tanke på at vi står inne for det vi selger. Vi er fornøyd med smykkene våre. Men, det å måtte følge opp alle utsalgsstedene og kreve inn penger er slitsomt.

– Det var det jeg mente, sier Maiken.

– Fint, svarer Siri.

– Hvem er det som faller for smykkene deres?

– Jo, det skal jeg fortelle deg, sier Siri og er brått entusiastisk igjen.

– Vi har hele tiden sett for oss byjenter som våre hovedkunder, men så viser det seg at vi ikke har noen tydelig kundegruppe! Er ikke det fantastisk? Når vi er på messer, ser vi at spekteret strekker seg fra små barn til voksne menn. Barna elsker å gå med kakestykker rundt halsen, mens mennene er imponert over de tekniske detaljene. Og så må jeg innrømme at vi har vært litt smarte, ikke sant Maiken?

– Har vi?

Hun løfter blikket og gransker Siri over bordet.

– Ja, det vil jeg si, fortsetter Siri bestemt. – Vi har nemlig laget to linjer. Hovedlinjen består av sølvsmykker og er priset deretter, men så har vi også en billigere linje hvor smykkene har sølvplettering. På den måten har også unge jenter råd til smykker fra oss.

92

2/2012

Den negative inspirasjonen – Blir dere inspirert av andre håndverkskunstnere?

– Nei, vi henter ideene fra dukkehusmat og maten vi spiser til daglig. Vi elsker å spise ute på kafé, sier Siri. – Men det er tydeligvis andre som blir inspirert av oss, på en heller dårlig måte. Etter at vi lanserte Tasty på nettstedet www.epla.no, gikk det under ett år før kopiene fløt der inne. Folk går rett og slett inn på salgslista vår, sjekker hva som selger best, kopierer produktene og selger dem til lavere pris. De kaller til og med smykkene nesten det samme.

Problemet er at kopiene ikke er pent utført og har dårlig kvalitet, så hvis folk linker produktene til oss, er det ødeleggende. I begynnelsen skrev vi sinna mail til de som stod bak, men nå har vi sluttet med det. Vi håper bare folk klarer å se forskjell på ekte kunsthåndverk og dårlige, plagierte hobbyprodukter.

– Nå prøver vi å se det som en ære å bli kopiert, sier Maiken. – Også accessoire-butikkene selger minimatsmykker nå, til priser vi ikke kan konkurrere med. De får dem masseprodusert i Kina for en billig penge. Sånn er det alltid. Billigkjedebutikkene plukker opp trender fra designere og spyr ut kopier.

– Men det er ikke bare kvaliteten vår som er bedre, sier Siri. – Vi tilbyr også en unik og helhetlig opplevelse. Fiskesmykkene blir pakket inn i fiskepapir med merkelapp på, akkurat som i ferskvaredisken på butikken, og kakene legges i små kakeesker. Dessuten bruker vi mye tid på å lage rammer rundt produktene, særlig via fotobrosjyrer. Vi iscenesetter oss selv i ulike situasjoner relatert til smykkene, for eksempel i fiskemottak, for å bygge opp under dette som en helhetlig miniatyrverden.

– Og det er det ingen av hobbypiratene som gjør, sier Maiken.

– Det stemmer, smiler Siri. ■

smykker • Det norske smykkemerket Tasty drives av Siri Helene Wohrm Fossum (født 1985) og Maiken Berg (født 1980).

• Siri er opprinnelig utdannet klesdesigner på KHiO, og Maiken er kunst- og håndverkslærer fra Trondheim.

• Designerne har fått stor oppmerksomhet og salgssuksess med sine ringer, kjeder, armbånd, øredobber og brosjer formet som mat. Mest populær er vaffel- og laksesmykkene.

• Smykkematens størrelse er 1 : 12, de er nikkelfrie og kan kjøpes i enten 925 sølv eller med sølvplettering.

• Tasty smykker selges blant annet på www.epla.no/shops/tasty, www. tinytasty.com, Los Lobos, Frøken Dianas salonger og Billy Bangs frisør, samt i galleributikker på Norsk Folkemuseum, DogA, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet, Galleri F15, Oslo Museum, Galleri Graff og Louisiana i København.

Annonse

KiR KIR

skolen passer for alle typer folk, alle typer planer og alle typer drømmer Henning Klungtvedt 2. klasse, hvorfor søkte du Kunstskolen i Rogaland? Jeg søkte fordi dette føltes som den veien jeg burde gå. Og jeg hadde kjennskap til kompetansene og ressursene til skolen. Hva er det viktigste du har lært første året? Hardt arbeid må til, viljestyrke er verdt sin vekt i gull og at jeg ikke må være redd for å hive meg inn i det nye og ukjente. Hva er det verste som kan skje? At jeg lærer noe? Hvorfor kan du anbefale Kunstskolen?

Skolen klarer å bringe frem de sidene med en selv som er essensielle for å kunne lykkes. Uansett om det er som samtidskunstner, musiker, grafisk designer eller hvilken som helst kreativ retning. Hva er dine planer videre? Jeg søker akademiutdannelser i Danmark, Sverige og Norge samtidig planlegger jeg avgangsutstillingen vår som åpner på Stavanger Kunstforening 16.mai. __________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________

Om Kunstskolen; 2. årig fagskole i billedkunst i sentrum av Stavanger. Vi gir yrkesrelevant prosjekt undervising med aktive kunstnere som lærere. I fjor kom 82% av studentene som søkte seg videre inn på høyskoler med opptaksprøve, ved akademeiene i København, Malmö og Oslo. Vi har 2 studieturer årlig, den ene til NYC. Contemporary Emergency er et veggarbeid på studentboligene til SiS. Henning og Svanhild Haugen vant en konkurranse mellom studentene våre om hvordan endre fasadene på dette bygget. Arbeidet ble utført av hele klassen og SiS ga et bidrag studieturen til Veneziabiennalen i 2011. Har du lyst å studere kunst så er dette skolen.

Søknadsfrist til KiR er 16.april. Oppgavene finner du på www.kir.no

Hva skjer i saken om nyttEDVARD VIGNETT Munch-Stenersenmuseum i Oslo?

MUNCH, Galopperende hest, 1910−12.

Foto: © Munch-museet / Munch Ellingsen Gruppen.

OPERAEN og Lambda i Bjørvika. Foto: Munch-museet.

Vil ha Lambda i Bjørvika AKTUELT: Rolf Stenersens sønn, Sten Stenersen (84) drømmer om å få sin fars visjon oppfylt: at flest mulig mennesker skal få se Edvard Munchs kunst. − Ved å si ja til nybygg i Bjørvika kan vi få en folkevandring til det nye Munch-Stenersenmuseet, mener han.

Tekst Anne Marit Muri

OSLO (KUNST): I en staselig villa i Thomas Heftyes gate i Oslo åpner Sten Stenersen døren når KUNST ringer på. Han geleider oss høflig inn i stuen. Siden 1952 har han bodd i huset i den stille gaten. Frem til han var 70 år, jobbet han i Sem & Stenersen forlag.

Først som hjelpemann på bil og til slutt som eneeier av firmaet.

Vi setter oss ned i dype lenestoler for å prate om farens vennskap med Munch, og hvordan de to herrene besluttet å gi Munchs kunst i gave til Oslo kommune. Formålet med den sjenerøse gaven var å la flest mulig mennesker få muligheten til å se Munchs bilder. − Min far var alltid i godt i humør, og hadde en stor omgangskrets som inkluderte blant annet kunstnere og forfattere, sier Sten Stenersen.

Moderne kunst ble etter hvert en lidenskap for Rolf Stenersen. I en alder av 21 år hadde han tjent en formue på kjøp og salg av aksjer.

Selv om pengene strømmet inn etter suksessfulle pengetransaksjoner, ga ikke dette nok mening i livet for den talentfulle forretningsmannen. Interessen for moderne kunst ble stadig sterkere, og han hadde en egen teft for å finne kunstperlene. Han oppdaget Munchs bilder tidlig, lenge før alle andre, og mente at bildene var av så høy verdi at han ikke kunne beholde kunstskattene for seg selv.

I ungdomsårene var Rolf Stenersen en ener på idrettsbanen. Han representerte Norge i OL i Antwerpen i 1920, i sprint, og ble norgesmester på 100 og 200 meter. I tillegg var han også forfatter.

Stenersen skrev romaner, skuespill, biografier og erindringsbøker. − Far var folkelig. Han stod på Store stå på Bislett og heiet på idrettsutøverne og snakket med alle og enhver.

Han likte ikke snobberi, og var en selfmade man, som lyktes som aksjemegler.

Oxford tilbød han studieplass fordi han var så god til å løpe og spille tennis. De hadde hørt om nordmannen som kunne spurte fra 94

2/2012

de fleste, og som dermed ville være ypperlig til å slå ut konkurrentene på Cambridge.

Munch gjorde sterkt inntrykk − Rolf Stenersen var aldri medlem av noe politisk parti, sier sønnen. − Men han ble i perioder brukt som økonomisk rådgiver for Einar Gerhardsen-regjeringen. Det var det nærmeste han kom politikere og politikk. Far startet som visergutt for Munch. Senere ble han økonomisk rådgiver og nær venn, og var ofte på visitt til Munch på Ekely. Munch besøkte også Stenersen-familien ved flere anledninger da de bodde i villaen i Borgenveien på Vinderen.

En vakker sommerdag i 1936 troppet Munch opp i hagen på Vinderen for å male Stenersens to sønner utendørs i sollyset. Munch kom da kjørende i en staselig landauer trukket av to hvite hester. − Ankomsten til Munch gjorde sterkt inntrykk på meg. Det var ikke hverdagskost å se to hvite hester utenfor porten vår. Munch var for øvrig like imponerende som hestene sine. Han var høy, flott og slank. Da han malte min bror og meg, denne dagen, stakk jeg til stadighet av. Det var kjedelig å sitte lenge stille. Jeg var bare åtte år den gangen og ville heller leke. Munch kalte meg for røveren, kan jeg huske, sikkert fordi jeg prøvde å lure meg unna pliktene denne varme sommerdagen.

Museumsideen ble født i 1936 − Det var på denne tiden, i 1936, at den første spiren til MunchStenersenmuseet ble født, forteller Stenersen. − Far fortalte da til Munch at han ville gi bort Munch-samlingen sin til Vestre Aker kommune. Den første reaksjonen fra Munch var svært negativ. Han var forundret over at far, som da bare var 37 år, ville gi fra seg bildene.

VIGNETT

Rolf Stenersen mente at kunsten var av så høy verdi at han ikke kunne la dem bli i eget hus. Han ønsket at flest mulig mennesker skulle få se kunstskattene. Etter 14 dager tok Stenersen turen til Ekely for å snakke mer med Munch om saken. Da hadde kunstnerens opprinnelige, skeptiske holdning endret seg. Det skulle vise seg at Munch var kommet frem til samme standpunkt. Han ville også gi bort kunstsamlingen sin i gave til Vestre Aker kommune. − Selv om far og Munch var nære venner, sa de aldri du til hverandre eller brukte fornavn. De var konsekvent på etternavn, forteller Sten Stenersen og legger til: − Elisabeth Munch-Ellingsen, som i dag representerer Munchfamilien, har offentlig sagt at da Munch testamenterte sin kunstsamling til Vestre Aker kommune, var det underforstått at det var nasjonen Norge som fikk bildene i gave. Den samme oppfatning har jeg. I gavebrevene både fra min far og fra Munch kommer det tydelig frem at begge giverne ønsket at flest mulig skulle få se kunsten.

Gaven glemt i 60 år Munch-museet på Tøyen har nå eksistert i 48 år, men har aldri vært noen stor publikumsmagnet. Fram-museet på Bygdøy har tre ganger så mange besøkende som Munch-museet. − Min fars kunstsamling ble glemt av Oslo kommune i over 60 år, og først realisert i eget hus i Stenersenmuseet i Oslo i 1994, etter sterkt påtrykk fra Stenersen-familien og pressen. Da han ga deler av sin kunstsamling som inkluderte Munch-bilder, til Bergen i 1971, var dette også en del av en protest mot Oslo bystyre, som ikke løftet en finger for å bygge Stenersen-museum i Oslo. Bergen kommune fikk raskt reist et nytt museum som ble slått sammen med Rasmus Meyers samlinger. I 1974 gav Rolf også bort Villa Stenersen som ble tegnet i 1936 av Arne Korsmo, og som stod ferdig i 1938. Boligen regnes som et hovedverk innenfor norsk funksjonalisme. Den har siden 2000 blitt forvaltet av Norsk Form, og pusset opp av Statsbygg. − Deler av fars Munch-samlig ble allerede i hans levetid lånt ut til Oslo rådhus. Bildene henger fremdeles på veggene der. Både på ordførerens og bydelslederens kontor kan originale Munch-malerier oppleves, som i sin tid ble kjøpt av Rolf Stenersen.

Sentral plassering viktig Selv om verken Stenersen eller Munch-familien har noen formell påvirkning i saken om hvor det nye museet skal ligge, har begge familier gitt klart uttrykk for sitt syn i saken. Etterkommerne av Rolf Stenersen og av Edvard Munch vil gjerne ha nytt museum i Bjørvika. − Sentral beliggenhet er en av forutsetningene for å øke besøkstallene til museet, da vil også gavebrevets intensjon oppfylles. Dette er med på å gi museet økt tilgjengelighet slik at kunsten kommer ut til folket, understreker 84-åringen. Det er antatt at det nye museet i Bjørvika vil kunne generere flere titalls millioner kroner i billettinntekter. Cruisetrafikken i området øker med om lag 12 prosent per år.

Passasjerene har i snitt fire timer til disposisjon i land, og da vil de

Rolf Stenersen (1899−1978) • Finansmann, kunstsamler, idrettsmann og forfatter.

• Ga bort sin kunstsamling i gave til Vestre Aker kommune i 1936.

• Ga bort deler av sin kunstsamling i gave til Bergen kommune i 1971.

• Ga Villa Stenersen i gave til staten i 1974.

• Stenersenmuseet åpnet i Oslo, i 1994.

gjerne se Operaen, Vikingskipene og Folkemuseet på Bygdøy. Kanskje rekker de på sikt også å besøke et nytt Munch-Stenersen-museum i Bjørvika ... − Siktelinjen på 80 meter som riksantikvaren gjorde krav på, er nå oppfylt med det nye museet i Bjørvika. Knekken på toppen er det mange som ikke liker, men det tror jeg folk vil venne seg til på sikt, mener Sten Stenersen.

Museumsdirektørene i Oslo går inn for å bygge Lambda i Bjørvika.

Arbeiderpartiets Libe Riber-Mohn har sagt at hun er møkka lei av at kultureliten uttaler at de ikke vil ha nytt Munch-museum på Tøyen. − Jeg tror hun har angret på denne uttalelsen, fordi hun kan ikke overse at kunstfagmiljøet i Oslo har gått samlet ut i pressen for å gi sin støtte til byggingen av Lambdas høyhus i Bjørvika.

Dersom vi får et nytt museum i Bjørvika, vil Edvard Munch og Rolf Stenersens samlinger komme i samme hus, noe jeg antar de to herrene hadde likt, sier den eldre mannen opprørt.

En nasjonal sak − Det er trist å oppleve at Oslo bystyre i denne saken har blitt hengt ut i utenlandsk presse for sin behandling av nytt Munch-museum.

Hele behandlingen minner meg om en farse. To stemmer i Oslo Frp trenerte saken i desember 2011. 110 millioner kroner er allerede gått med til forberedelser. Penger som ikke kommer til noen nytte dersom bygget i Bjørvika ikke blir realisert. Disse millionene vil hele tiden ligge der som en bunnpakke på de andre alternativene.

Bergenspressen med Bergens Tidende i spissen har også engasjert seg sterkt i bygging av nytt Munch-museum i Oslo og mener dette er en for stor og omfattede sak til at den kan behandles av Oslo kommune alene. Dette er en nasjonal sak, derfor må staten ta seg av oppgaven og sikre at vi får et vedtak som gagner nasjonen Norge på best mulig måte, mener Bergens Tidende.

2/2012

95

AKTUELT

− Selv håper jeg regjeringen griper inn i saken, slik at vi ikke mister mange år, og i verste fall forsinker et nybygg med opptil et tiår. Jeg får dessuten stadig spørsmål om hvor min fars Munch-bilder i Stenersenmuseet nå befinner seg. Faktum er at de er lagret i Munchmuseets magasiner, på grunn av store utgifter som kommer på for å sikre bildene mot innbrudd i museet. Far hadde to store hjertesaker når det gjaldt museet. Nummer én var at flest mulig mennesker skulle få se bildene til Munch, dernest at museet måtte være åpent for utstilling med kunst laget av unge kunstnere.

Likte moderne uttrykk − Min far var opptatt av unge kunstnere, og var en svært moderne mann. Jeg tror faktisk han ville ha valgt et enda mer spektakulært bygg enn Lambda. Og jeg er sikker på at Munch også ville ha likt det. Edvard Munch og Rolf Stenersen var aldri opptatt av partipolitikk. Derfor er det trist at beslutning om hvor et nytt MunchStenersen-museum skal ligge, har blitt til en politisk sak. Mye handler om å vinne stemmer fra velgerne. Tiden går, og dagens Munch-museum er i dårlig forfatning, noe som kan gjøre oppbevaringen av bildene til en risikosport. Etter min mening haster det å få et vedtak som sikrer samlingen, og som gjør at bildene kan komme ut fra magasinene og opp på veggene.

Han avslutter vårt besøk med å legge til: − Det er for øvrig svært gledelig å oppleve hvor populær Munchutstillingen i Paris, og nå også i Frankfurt, er blant publikum. Neste stopp er Tate Modern i London. Jeg håper den samme interessen for Munchs kunst om få år også kan oppleves i nytt museum i Bjørvika.

Men jeg er redd for at jeg ikke får oppleve dette i min levetid ... ■

gråbrødregaten 17 3110 tønsberg 33 30 76 70 www.haugar.com åpent: tirsdag–fredag 11–16 lørdag–søndag 12–17

Født i Løten. Verdensberømt maler og grafiker. Kjent for sitt ekspresjonistiske uttrykk. I 1963 åpnet Munch-museet på Tøyen, der om lag halvparten av Munchs produksjon oppbevares. Munch gav bort kunstsamlingen sin til Vestre Aker kommune, i et testamente fra 1940. En gave som i dag er anslått til å ha en verdi på flere milliarder kroner. Mer enn 900 bilder oppbevares i museets magasiner.

Oslo bystyres behandling av bygging av nytt Munch-Stenersenmuseum • Partiene SV, Ap, Frp, Rødt og Miljøpartiet felte vedtaket i Oslo bystyre om å bygge det planlagte Lambdamuseet i Bjørvika, i desember 2011. Den spanske arkitekten Juan Herreros vant arkitektkonkurransen i 2009.

• Det ble vedtatt å utsette det videre arbeidet med bygging av nytt Munch-museum i Bjørvika frem til 1. juli 2012. Oslo kommune og et mindretallsbyråd skal utrede flytting til Nasjonalgalleriet og bygging av et nytt museum på Tøyen. Dersom alternativene ikke er gode nok, kan Lambda bli vurdert på nytt.

• Høyre og Venstre i Oslo bystyre går inn for å bygge Lambda.

Det vil koste cirka 1, 6 milliarder kroner å oppføre nytt Munchmuseum i Bjørvika. (Samme kostnad som en ny Oslo-skole for 1000 elever)

BJARNE MELGAARD

omvisning hver søndag kl. 13.00

BATON SINISTER: VENEZIA-INSTALLASJONEN 31. mars–16. mai

EDVARD MUNCH (1863−1944)

Annonse Hotell Refsnes Gods Unik samtidskunst med over 400 kunstverk, hvert av hotellets 61 rom er et eget lite “galleri”.

Blant Norges beste hotellfrokoster • Vinkjelleren vår er imponerende med sine tykke mursteinsvegger og takhvelvinger fra 1700-tallet og flere tusen flasker vin • Et kjøkken i særklasse

Gjestfrihet – den gang som nå

Kurs, møte, strategisamling eller jubileumsfest?

Hotell Refsnes Gods ligger idyllisk til på Jeløy midt i Oslofjorden mindre enn 45 minutter med bil eller tog fra Oslo.

Våre konferanselokaler er lyse og velutstyrte og egnet for 2-90 personer.

Edvard Munch

Edvard Munch har fått hedersplass i vår “Restaurant Munch” med 7 originale verk av kunstneren. Han og mange andre kjente kunstnere gjestet ofte Refsnes Gods. Det vakre landskapet og beliggenheten fascinerte Munch.

Romantisk aften eller Godsweekend

Inviter noen du er glad i til et et avslappende opphold på vakre Refsnes Gods.

Her venter opplevelser for gane og sjel.

Nyt kunsten, maten, vinen og hverandre.

post@refsnesgods.no • telefon 69 27 83 00 HOTELL REFSNES GODS Godset 5, 1518 Moss www.refsnesgods.no

Vårens aktiviteter

14. april: Vinens ABC-kurs 28.-29. april: Malekurs 26. mai: Rosé- og musserende vinkurs 1. juni: Skalldyraften Golfpakker med Evje Golf

KUNSTHÅNDVERK VIGNETT

KISTE. Barnehodene refererer til barn som er ofre for menneskehandel. Verket måler 50 x 150 x 50 cm.

Foto: Tom Riis.

Dyster tematikk i flere lag Torunn Myrann bruker keramikken både til å bearbeide egne demoner og til å si noe om samfunnets dystre sider. Gjennom en variert uttrykksform taler hun både med en indre stemme og en stemme for de undertrykte.

Tekst / Foto Gunhild Horgmo

SKIEN (KUNST): – Jeg lager ikke vakre og dekorative ting. Jeg prøver og prøver, men får det ikke til. Det må være et budskap i arbeidene mine, og alltid et streif av noe sort og dystert.

Keramiker Torunn Myrann jobber innenfor en variert keramisk uttrykksform, og er for mange kjent for samarbeidet med forfatter Lars Saabye Christensen. Med grove tavler i keramikk og skulpturer som grenser mot det konseptuelle, har hun ulike tilnærmelser til kunsten. En gjennomgående rød tråd i alle hennes arbeider er dette keramikeren omtaler som det sorte. Et mørkt penselstrøk, en dyster baktanke eller noe som bare ikke helt stemmer. Denne dysterheten har opprinnelse i en vond og vanskelig barndom i en liten bygd i Telemark. Her vokste hun opp med en alkoholisert far og foreldre som satte henne i arbeid fra hun var ganske liten.

Myrann spør høflig om det er greit at hun røyker, og tenner en rullings av Eventyrblanding i den solfylte stua hjemme i Skien.

98

2/2012

– Jeg er en av dem som fremdeles koser meg med røyken, og ikke har noen planer om å slutte, sier hun med et lett smil, mens hun fortsetter: – Da jeg var liten, var skogen det eneste stedet jeg følte meg trygg. For å komme unna det vonde hjemme rømte jeg ut i skogen som lå like ved. Her skapte jeg min egen verden og fikk venner blant små reveunger og andre dyr. Denne redselen fra barndommen sitter i ennå, jeg er redd for folk, forteller Myrann.

Hun tar mange pauser mens hun forteller sin historie, og tar drag av sigaretten hun holder i den lett skjelvende venstrehånden. Selv om hun snakker om redsel og frykt, fremstår hun som en sterk kvinne. Mild og forsiktig, men med en indre styrke som skinner igjennom.

Tross vanskelige år hadde Myrann som barn sin første kontakt med leiren, som skulle komme til å spille en stor rolle mange år seinere. Ved elva nedenfor hjemgården besto elvebredden av blåleire

KUNSTHÅNDVERK VIGNETT

BESMYKKEDE og avkuttede kvinnehender i keramikk viser til forfølgelsen mange kvinner opplever. Dette heter Ecuador, fra 1989, i 41 x 26 x 15 cm.

Foto: Torunn Myrann.

BØLGE, keramisk arbeid, 126 x 126 x 8 cm.

Foto: Torunn Myrann.

som den lille jenta utforsket og fikk gode opplevelser med. Dette ble den spede starten på et behov for å skape.

– Da jeg var 14–15 år, spurte jeg en lærer på skolen etter søknadsskjema til Kunsthøgskolen, sier Myrann og ler. – Jeg visste allerede da hvilken vei jeg ville gå.

På slutten av 1970-tallet startet hun på keramikklinjen ved Kunsthøgskolen i Bergen, hvor hun gikk sammen med medelever, og i dag anerkjente kunstnere, som Torbjørn Kvasbø og Hanne Heuch.

– Det var litt tilfeldig at det ble keramikk. Men jeg tenkte at det var bedre å lære et materiale i 3D, for deretter å gå over i flaten, enn å gå motsatt vei, sier Myrann. – Det var noen turbulente og tøffe år, med stort frafall av elever og utskiftelser i ledelsen, men vi som kom oss igjennom, har klart oss bra. Faktisk har mitt kull vært det hvor flest elever har endt opp som profesjonelle kunstnere. Det markerte vi med en utstilling på Galleri RAM i 1991, forteller Myrann.

Kvadratisk format På Kunsthøgskolen jobbet kunststudenten mye med relieff, noe hun har fortsatt med siden. Hun fikk imidlertid ikke mange positive tilbakemeldinger på tavlene i studietiden.

– Dette var jo på 1970-tallet, og det var store, brune tekopper som var tingen, sier keramikeren med et snev av sarkasme.

– Bruksting har jeg aldri fikset. Jeg satt ved dreieskiva som alle andre, men følte aldri jeg fikk det helt til. Jeg har hele tiden forholdt meg til det kvadratiske formatet, og laget gjenstander for vegg, som store fat og relieffene. Samtidig er skulptur noe jeg har jobbet med hele veien, også i tre.

Relieffene som ikke ble anerkjent av medelever på Kunsthøgskolen, har i senere tid lagt grunnlaget for et samarbeid med Lars Saabye Christensen.

– Hvordan oppstod samarbeidet deres?

– Det var jeg som hadde ideen. Jeg har brukt mye liksomskrift på kvadratiske fat, som elementer i komposisjonen. Tavler har eksistert i alle kulturer til enhver tid, og i mine trekker jeg linjer helt tilbake til Gutenberg. Etter hvert tenkte jeg: Hvorfor kan det ikke stå noe or­ dentlig? Jeg satte meg ned og prøvde å formulere tekster, men konkluderte fort med at det ikke fungerte. Derfor tok jeg kontakt med Saabye Christensen, som umiddelbart tente på ideen. Jeg fikk fritt plukke ord og setninger fra hans forfatterskap og lette etter utdrag

TEKSTPLATEN er et samarbeid med forfatter Lars Saabye Christensen.

Foto: Stina Glømmi.

som kunne passe sammen med det visuelle i tavlene mine. Når jeg ikke fant noe som samsvarte med mine ting, skrev han nye tekster spesielt tilpasset den enkelte tavlen, eller skrev om en linje. Vi jobbet hele tiden parallelt og hadde et veldig godt samarbeid som resulterte i boken Sanger & Steiner, som kom ut i 2003. På åpningen av utstillingen og lanseringen av boka på Galleri Steen i Oslo var det over 500 mennesker. Det var en morsom opplevelse.

– Kommer dere til å jobbe sammen igjen?

– Jeg har laget en utstilling for Telemark Kunstnersenter som også er en vandreutstilling i regi av Den kulturelle skolesekken. I forbindelse med den har Saabye Christensen og jeg lest inn en lydkulisse med tekster fra tavlene, samt noen nye. I tillegg har jeg fått naboen min på 94 til å lese inn en og annen tekst, for å skape en variasjon i stemmene. Utstillingen, som startet opp høsten 2011, går rundt på alle videregående skoler i hjemfylket Telemark, for deretter å kunne tilbys til andre fylker.

En nerve for de undertrykte Ved siden av elementer av det sorte i mange av keramikerens arbeider, gjerne med aggressive strøk eller en mørk formal understrøm, finnes det også et annet lag av dysterhet i det hun skaper.

Referanser til undertrykkelse og Vestens overlegenhet ligger i flere av gjenstandene. Ifølge Myrann må det være noe som skurrer for at et kunstverk skal være interessant.

Et av arbeidene hennes er en hvit kiste fylt opp med nydelige småbarn med blanke øyne, utformet i keramikk.

– Fortell om de små barna i kisten. Hvem er de?

– Ved første øyekast ser de bare ut som veldig nusselige småbarn, men så legger man merke til at noen er preget av feilernæring og de har ulik hudfarge, og at prisen på hvert enkelt barn står i lokket på kisten. Bak er det festet et bånd med navn på flere store byer i verden. Dette er barn som er ofre for menneskehandel. Bynavnene symboliserer frakten av barn rundt om i verden, mens prisen er omtrent den reelle prisen for et barn i dette markedet. Et mørkt barn er verdt minst, et hvitt mest.

– Det er en ganske rystende tematikk.

– Ja, og kisten har også vakt sterke reaksjoner. Da jeg stilte den ut i Berlin, kom det en tysk dame bort til meg. Hun var ordentlig sint og ba meg forklare hva jeg mente med dette! Hun trodde det var jeg 2/2012

99

100

2/2012

Torunn Myrann (f. 1953)

r for salg i de

• Utdanning: Kunsthøgskolen i Bergen, keramikklinjen.

KhiO, avd. Institutt for romkunst.

KhiO, etterutdanning gipskurs.

• Separatutstillinger i utvalg: Skiens Kunstforening, Seljord Kunstforening, Galleri Steen, Kragerø Kunstforening og Telemark Kunstnersenter.

• Kollektivutstillinger i utvalg: Art Center Berlin, Sørlandet kunstmuseum, Sørlandsutstillingen, Galleri F15 og RAM Galleri.

• Innkjøpt av blant andre: Norsk kulturråd, Utsmykkingsfondet for Statsbygg, Oslo kommune, Norges Bank og Norsk Hydro.

Utvalg av offentlige og private utsmykninger: Skien og Porsgrunn tingrett, Myrene skole, Kragerø videregående skole, Porsgrunn bibliotek, Fylkesarbeidskontoret i Telemark, Telemark sentralsykehus og Norsk Hydro.

nstkata l Ku

Strukturert kunstner Vi går ut i verkstedet som kunstneren selv hovedsakelig har stått for byggingen av. I verkstedet har hun to ovner for brenning samt en selvsnekret raku-ovn utenfor. Det er ikke et kaotisk verksted jeg blir vist inn i, her hersker en sirlig orden.

– Jeg er nødt til å ha det ryddig rundt meg her. Jobben i verkstedet har hele tiden vært min jobb nummer én, forklarer Myrann.

– Tidligere, da jeg hadde andre jobber ved siden av, var det ekstra viktig at jeg hadde orden på verkstedet. En god egenskap jeg har med fra barndommen, er evnen til å jobbe. Jeg er strukturert og sitter ikke og venter på inspirasjon. Er jeg uinspirert, går jeg løs på praktiske oppgaver i verkstedet, som å sope, kna leire eller banke plater.

I verkstedets underetasje står fargepulver på rekke og rad i hyllene. Den praktisk anlagte damen blander glasurene selv. Det er vanskelig å få tak i pulveret, men hun ønsker også å ha kontroll over denne delen av prosessen.

– Porsgrund Porselæn, som nå har lagt ned produksjonen, har tilbudt meg å overta et lager med underglasur, forteller Myrann entusiastisk før hun viser meg noen nye, mindre skulpturer hun arbeider med.

Hun samarbeider med lokale gallerier og fikk et tips om å lage mindre skulpturer til en mer salgbar pris. For heltidskunstneren er det avgjørende å tenke slik for å kunne få det til å gå rundt økonomisk.

Hun har også arbeidet med små fat som kan settes sammen som fliser til en mosaikk og varieres og tilpasses med hensyn til ­farger og mønster, og som egner seg godt til utsmykning.

– Er det lov å tenke praktisk og kommersielt for en kunstner?

– Ja, det synes jeg, svarer Myrann kontant. – Skal man leve av dette, er man helt avhengig av å delvis tenke slik. Mye av den kunsten jeg lager, er ikke salgbar, så jeg tillater meg selv å tenke litt økonomi ved utforming av noen nye prosjekter, sier kunstneren, som også har sterke meninger om kunstmiljøet i Oslo.

– Jeg synes generelt det gis for lite stipender og er for få utstillingsplasser i Oslo for kunstnere fra distriktene. Det er blitt en innavlkultur i­hoved­staden der alle kjenner hverandre og bytter på roller og verv. Nå må man nesten ha en plass i et kunstnerisk styre for å bli kjent og få stille ut eller motta økonomisk støtte. Hvis ikke må man ha spisse albuer, noe jeg ikke har. Myrann legger til at hun forstår hvorfor tilstanden er blitt slik i Oslos kunstliv.

– Kunsthåndverkerne ble etablert på midten av 1970-tallet, og alle var like gamle. Det er forståelig at det har oppstått konkurranse.

Jeg synes det er annerledes hos billedkunstnerne, som har en mye eldre organisasjon og består av både gamle og unge. Den sosiale biten i det sentrale kunstmiljøet har jeg vel egentlig holdt meg litt unna. Jeg er nemlig ikke spesielt god på smalltalk heller, innrømmer Myrann.

– Med bakgrunn fra en arbeiderfamilie føler jeg at jeg har stilt uten den kulturelle ballasten. Jeg fikk aldri noen støtte for det jeg ville satse på, og har nok vært preget av det som voksen.

– Oppleves det annerledes å leve som kunstner i dag enn årene etter at du gikk ut fra Kunsthøgskolen?

– Det mener jeg. For det første kjøper folk mye mindre kunst nå, særlig etter finanskrisa. Samtidig har det skjedd mye rent kunstnerisk etter modernismen som jeg var en del av. Mange unge kunstnere jobber på en utrolig spennende måte. Personlig lar jeg meg ofte ­imponere av gode videoarbeider.

– Hvor henter du inspirasjon fra hvis du står fast?

– Jeg lar meg ikke direkte inspirere av andre kunstnere, men store navn som Antoni Tàpies og Anselm Kiefer er kunstnere jeg har fulgt i mange år. Ellers er det alltid opplevelsene fra barndommen som ligger i arbeidene mine, avslutter Torunn Myrann.

Og jeg gjør meg noen refleksjoner om at det kanskje er derfor hun også har en nerve, nettopp for de undertrykte. ■

Bil

som hadde satt disse ­prisene på barna, av egen overbevisning. Men jeg ­ønsker å oppnå reaksjoner hos publikum. Jeg vil formidle noe og skildre en bit av verden slik den er i dag.

En annen del av Torunn Myrann sine arbeider er besmykkede og avkuttede ­ kvinnehender i keramikk, og steiner malt med rødt komponert sammen med menneskehår. ­Her er det forfølgelsen mange kvinner opplever, som er bakenforliggende. Steinene skal symbolisere steiningen av kvinner i muslimske land. Myrann er generelt oppgitt over måten religion utøves som maktmiddel, og mener de høye herrer omkring i verden står i veien for det egentlige budskapet.

– Men du vil ikke si at du har en politisk eller idealistisk agenda?

– Nei, dette er ikke politisk, det er bare mitt syn på verden.

en og

Torunn Myrann er aktuell med en utstilling på Skien Kunstforening / Ibsenhuset 3. november til 2. desember i år.

Hun har også nå en vandreutstilling med Den kulturelle skolesekken, Brente ord, med keramikktavler og lydkulisse med sitater fra forfatteren Lars Saabye Christensen.

JØRAN FLO www.joranflo.no

KUNST har inngått et samarbeid med Galleri Gude der galleriet vil være våre eksperter på eldre norsk klassisk kunst. Galleriet formidler eldre norsk kunst av høy kvalitet og tilbyr restaurering, rensing, taksering, bytte til autentiske rammer, restaurering av rammer, takseringer av samlinger med fotografering og verdivurdering. I hver utgave av KUNST vil vi ha en artikkel med fokus på nettopp eldre, klassisk kunst og restaurering, prissetting, populære epoker, forfalskning og en artikkel om den egentlige historien bak Brudeferden i Hardanger.

Har du et eldre norsk maleri (før 1950) som du vil ha en vurdering på i KUNST? Mail oss et høyoppløselig foto av forside og bakside av maleriet inkludert rammen, detaljfoto av signaturen og målene på lerretet til fredrik@gude.no, merket KUNSTVURDERING. Alle vil få et svar, og noen forespørsler trykkes i KUNST.

Restaurering av malerier – en kunst Når et maleri går i arv og man alltid har sett det slik hos foreldre eller besteforeldre, tenker man ikke over at det med stor sannsynlighet er skittent og med stort hell burde ha vært renset.

Tekst / Foto Galleri Gude

De fleste holder sine hjem i god stand med rengjøring og nødvendig vedlikehold jevnt over. Sølv pusses for å beholde sin glans, vinduer vaskes på innsiden og på utsiden. Bilen blir vasket og i mange tilfeller polert årlig. Men maleriene blir i de aller fleste tilfeller glemt. Her går nemlig tilskitningsprosessen i meget lavt tempo slik at man kanskje ikke legger merke til det på samme måte. Det har vi erfart med mange kunder. Men ved rens bringer konservatoren maleriet tilbake til slik det var når kunstneren malte bildet.

Først blir støv og annen forurensning som fyringsstøv, nikotinholdig røyk og generell luftforurensning fjernet. Etter dette må gammel og ofte gulnet ferniss fjernes. Har denne vært på i 100 år eller mer, kan dette ofte være den vanskeligste jobben.

Hvis et maleri er dårlig renset og gammel ferniss ikke er fjernet før det blir fernissert på ny, blir jobben enda tyngre. Vi har også vært borti tilfeller hvor noen har frisket opp malerier med kun å fernissere det uten rens på forhånd. Det er ikke måten å gjøre det på. Hvis det er skader av forskjellige slag, gammel misfarging eller overmaling som skjemmer maleriet, må dette tas hånd om av konservator.

Ikke ett maleri er likt noe annet når det kommer til rens og restaurering. Ethvert kunstverk har sin historie og vært eksponert for ulik behandling og oppbevaring. Her kommer konservatorens utdanning og ikke minst erfaring til nytte. Vår konservator anbefaler en restaurering hvert 25. år for å ta vare på malingen som ligger under et beskyttende lag av ferniss. Litt på samme måte som lakken til en bil etter polering.

Det er mange eksempler på malerier som blir omsatt uten at de er satt i stand. Dette medfører at maleriet veldig ofte er i en forfatning som ikke hjelper til på prisnivået. En kjøper får for eksempel 102

2/2012

ikke lyst på et vintermotiv når snøen er gulbrun og en vinterdag ser mørk og kjedelig ut. Vi hadde en kunde som kjøpte et slikt maleri på auksjon og kom til oss og fikk satt det i stand. I forbindelse med en flytting fikk vi i oppdrag å selge det samme maleriet et års tid senere. Da vi solgte maleriet i restaurert stand med forgyllet ramme, fikk kunden over 50 prosent mer enn sin kostpris inkludert restaureringen, og det må man jo kunne si var et godt salg for vår kunde.

Hvilke skader kan reddes, og hvordan?

Et av de verste eksemplene vi har vært borti, var en kunde som ­leverte et maleri til restaurering hvor det var brukt gulvlakk i et forsøk på å friske opp glansen i maleriet. Dette ble en nitid jobb for konservatoren, men det lot seg redde etter mye innsats.

Av de skader vi ser oftest hos oss, er det gjerne i forbindelse med at maleriet tas ned fra vegg i forbindelse med flytting. Da oppstår mulighetene for å komme borti andre gjenstander. I noen tilfeller faller maleriene ned fra veggen grunnet for dårlig / gammelt oppheng som ryker. Her kommer gjerne de styggeste skadene som må lappes eller sveises på baksiden, avhengig av størrelsen på skadene. Etter dette må konservatoren bygge opp igjen underlaget for malingen på forsiden igjen slik at teksturen blir lik den tilstøtende.

Røykskader i forbindelse med brann kan også reddes forutsatt at maleriene ikke har blitt eksponert i for stor grad for varme.

Overmaling, tusjing eller lignende fra barn eller andre går også an å redde, fordi gammel ferniss er med på å beskytte det opprinnelige malingslaget i motivet.

Ved skader hvor det mangler biter med maling, må dette bygges opp igjen av konservatoren med egnet materiale. Utover selve ska-

– Vår erfaring er at de eldre maleriene ofte har fått en stemoderlig behandling gjennom årenes løp.

TIL RORS av Hans Werner Jacobsen (1871–1925) har vært hos en konservator: Venstre del av bildet er renset. På dette lille feltet er også gammel ferniss fjernet. På midtpartiet er maleriet renset, men gammel ferniss sitter fortsatt igjen. Helt til høyre er maleriet slik det så ut over det hele.

BLI NY: Ferdig maleri i restaurert ramme. Dameportrett av ukjent kunstner.

den skal ikke konservatoren male på maleriet. Konservatorer er meget forsiktige når de jobber i nærheten av signaturer, slik at den ikke under noen omstendigheter skal røres. Konservatoren bruker i mange tilfeller samme type materialer som kunstnerne brukte, dette er viktig slik at det ikke blir brukt materialer som kan reagere på hverandre kjemisk.

Direkte sollys er ikke heldig for et maleri da dette er med på å bleke pigmenter og tørke ut malingen raskere enn hvis det henger i skyggen. Selv de verste tilfellene kan som regel reddes av en flink konservator, vi har hatt mange fortvilte kunder som har kommet med malerier de trodde ikke lot seg restaurere, og gjerne med ødelagt ramme. Når vi kommer tilbake med maleri i topp stand og nyrestaurert ramme, tror de nesten ikke sine egne øyne.

Konservatoren starter så retusjeringsarbeidet på overflaten uten å male utover selve skadestedet. Malerier som har krakeleringer, kan også behandles på forskjellige måter avhengig av størrelsen på krakeleringene og hvordan tykkelsen på malingen er.

Når maleriet med eventuelle restaureringsarbeider har tørket, kan det da fernisseres på nytt igjen slik at det får sin beskyttende

hinne. Det er viktig at fernissen dekker hele maleriet og er riktig pålagt. På eldre malerier passer det ofte best med blankere ferniss da denne gjengir dybdevirkningene i skygger og mørke partier på en klarere måte enn mattere ferniss gjør. Malerier som ikke har blitt behandlet med ferniss, er ofte veldig tørre og livløse i fremtoningen da malingen har tørket ut med tiden. I enkelte tilfeller kan maleriene tørke så mye at malingen kan bli porøs og sprø.

Vi har blitt konfrontert med et utall av forskjellige kjerringråd om hvordan man kan rense malerier på egen hånd, dette anbefales ikke å prøve på da man kan ødelegge maleriene i forsøkene. ■

Malerikonservator Utdannelsen som malerikonservator går over fem år. Først tar man en bachelor i kunsthistorie eller annet passende støttefag i tre år. Master utdannelse i malerikonservering er over to år inklusive et halvt år med praksis i en godkjent institusjon. Etter dette jobber en konservator i museer, institusjoner eller i det private næringsliv som frilanser.

2/2012

103

GALLERIPRESENTASJON

Peder Lu nd – en av landets fremste formidlere av internasjonal samtidskunst.

MALERI. Howard Hodgkins Snowfall fra 2010 ble stilt ut på Peder Lund i januar i år. Foto: Courtesy Peder Lund.

På Tjuvholmen ligger en av de få formidlerne for internasjonal samtidskunst her i landet. Gjennom det lille galleriet får det norske publikum et kikkhull ut til den store, smale kunstscenen.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

– Peder Lund har drevet som kunsthandler i mange år med fokus på formidling av internasjonal samtidskunst, både til private samlere og til bedriftsmarkedet. Hovedsakelig jobber vi med kunst under begrepet modernismen, altså etter år 1900, men også med dagsaktuell så vel som eldre kunst.

I 2009 besluttet Peder Lund å åpne gallerivirksomhet for å tilby publikum en mulighet til å se kunst som man ofte ikke har mulighet til å se i gallerier og på institusjoner i Norge. På utstillingene vises kunst som befinner seg i norske private samlinger, eller som blir lånt inn for anledningen.

– Demokratisk tankegang?

– Ja, det kan du si. På flere av åpningene våre har vi invitert kunstneren og kunsthistorikere til å holde en samtale for publikum, og når det har vært mulig, har vi også samarbeidet med KHIO med å arrangere foredrag for studentene.

KUNST tar en kaffe foran Peder Lunds enorme bokhylle med samtidskunstlitteratur sammen med kunsthistoriker Maria Csaszni Rygh.

Peder er selv på reise, noe han er store deler av året. Nettverket internasjonalt er viktig. Slik holder han seg oppdatert i den jungelen som kalles internasjonal samtidskunst. Vi spør hvordan han manøvrerer i det tilsynelatende uoversiktlige terrenget, og velger ut.

– Kriteriet for kunsten vi jobber med, er at den er av museums­ kvalitet. Vi jobber med kunst vi føler har en betydning, og fokuset 104

2/2012

EPLER I BLY: Installasjonsbilde fra Ugo Rondinones utstilling Outside my window som ble vist på Lund i 2011. Foto: Courtesy Peder Lund.

SORT-HVITT-FOTO. William Eggleston, Untitled, cirka 1960–1965.

Fotoene vises på Peder Lund frem til april. Foto: Courtesy Peder Lund.

Vikingskipshuset og Historisk museum

Ny utstilling i Historisk museum fra 23. mars 2012

KJENT SKULPTØR: Franz West ble stilt ut i 2011. Foto: Courtesy Peder Lund.

vårt er ikke at det skal måtte være kommersielt eller nødvendigvis enkelt å formidle. Ugo Rondinones subtile gesso-malerier og hans realistiske epler i bly installert rett på gulvet er eksempler på dette.

Slike ting er ikke så lette å formidle, men er interessante og viktige arbeider. Vi fokuserer på innhold og betydning.

I gallerirommet er Howard Hodgkins utstilling akkurat avsluttet med de nærmest abstrakte, små maleriene der rammen er like mye lerret som bildet, men som ifølge kunstneren er figurative verk med titler som In the Train og Snow Cloud. På veggen på kontoret henger et dobbelteksponert blomsterfoto signert Peter Fischli og Davis Weiss, som også ble vist på den retrospektive utstillingen Flowers & Questions i 2006–2007 på Tate Modern i London.

– Peder Lund er ansvarlig for Norsk Hydros kunstsamling. Deres samling består av kun norsk kunst. I galleriet konsentrerer vi oss utelukkende om det internasjonale. Slik blandes ikke kortene.

Siden åpningen av galleriet i 2009 har flere av utstillingene fått stor oppmerksomhet. På Diane Arbus-utstillingen i høst kom det mengder av folk og skoleklasser. Den siste utstillingen viser 37 av William Egglestons sort-hvitt-fotografier fra 1960-tallet. I 2010 hadde galleriet også en utstilling med Egglestons fargefoto i tospann med maleren David Reed.

– William Eggleston (født 1939) er mest kjent for sine fargefotografier, det er derfor ekstra spennende å vise hans tidlige arbeider som viser hvordan han jobbet før han gikk over til fargefilm. Han tok bilder av hverdagsmotiver med en grovkornet snapshot-estetikk. Utstillingen hans på Museum of Modern Art i New York i 1976 var museets første soloutstilling som utelukkende viste fargefotografi. Noen av hans sort-hvitt-fotografier ble vist ved den retrospektive utstillingen på Whitney Museum i 2004, men det er første gang så mange av dem er samlet i en utstilling. ■

Don´t Measure Me fra Sri Lanka Samtidskunst

Politisk engasjert kunst med både singalesiske og tamilske kunstnere. Utstillingen ble første gang vist i Wien i 2009.

Frederiksgate 2 (ved Tullinløkka) Åpent tirsdag til søndag 11 – 16

www.khm.uio.no

2/2012

105

ANMELDELSER Det unike ved det alle kan HVA: Prisme: Tegning fra 1990 til 2012 HVOR: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design / Museet for samtidskunst, Oslo NÅR: til 5. august 2012

Tegnekunst er både en høyt utviklet kunst og noe høyst allment. Nasjonalmuseets mønstring Prisme viser de enorme mulighetene i det aller enkleste: En strek på et papir kan bli hva som helst.

Så grunnleggende er vår trang til å tegne at du antagelig blir mentalundersøkt hvis du ikke har begynt å tegne som treåring.

Noen legger tegneblyanten til side for resten av livet, mens andre utvikler tegning til en kunst.

Hvor mye det kan innebære, får vi en utmerket innføring i på Museet for samtidskunst. Der har Nasjonalmuseets kurator Gavin Jantjes samlet et bredt utvalg tegninger fra de siste 22 årene. Selv med et så begrenset tidsmessig perspektiv er mangfoldet meget stort og publikumsappellen bred.

Innenfor den perioden utstillingen dekker, har tegnemediets status økt til en selvstendig kunstnerisk uttrykksform på linje med andre teknikker. Paradoksalt nok fordi alternativene til tegnemediet i vår tid er så mange at vi – tilsynelatende – kan greie oss godt uten. Men så er det altså noe med tegningens umiddelbare nærhet til kroppen og hjernens impulser som har gjort den aktuell i en teknologisk og virtuell tid.

Utstillingen inngår i en serie der Nasjonalmuseet gjør dypdykk innenfor ulike teknikker. Som sådan er denne svært vellykket fordi Prisme makter å fange det mangfoldet tegnekunsten byr på. Samtidig er kvaliteten høy og valgene bra.

Her finner du det meste, fra de mest spektakulære tegninger i stort format – som Zhang Chun Hongs 11,6 meter lange tegning av en hårflette, Life Strands; via grovkornede eksperimenter med tegnemediets tekniske bestanddeler, papir og grafitt – eller som i Richard Longs tilfelle med leire på store flater; til de mest filigransaktige arbeider der du må stikke nesen helt opptil glasset for å se de fine detaljene – som med Patrick Huses tegninger. Og i en post-postmoderne tid er utfordringene av mediets yttergrenser svært interessante, for eksempel slik vi møter dem i Ane Mette Hoels og Pierre Lionel Mattes arbeider.

Prisme byr på flotte opplevelser og stor variasjon. Og skulle du få lyst til å tegne selv, får du muligheten til det også. Og senere vil Kvadraturen fylles med enda mer tegning når Tegnebiennalen åpner i mai.

106

1/2012 2/2012

GIGANTFORMAT: Zhang Chun Hongs 11,6 meter lange tegning av en hårflette er lånt inn fra Australia. Foto: Courtesy of the artist / White Rabbit Collection, Sydney, Australia.

SUPER ILLUSJON: Ane Mette Hols tegninger er så realistiske at du tror det er en tegneblokk du har foran deg. Men Untitled (Sketches #2) er tegnet, ikke trykt. Foto: Galleri LAUTOM og kunstneren.

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også ­kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle ­utstillinger til KUNST.

Samarbeid fra helvete HVA: Sverre Bjertnes & Bjarne Melgaard: Utstillingene Climate Confusion Assistance og Laying the ghost HVOR: Galleri K og Gallery Rod Bianco, begge Oslo NÅR: frem til 11. mars

Sverre Bjertnes og Bjarne Melgaard tegner på hverandres kunstverk. Det bringer tegne- og installasjonskunsten opp på et nytt nivå.

Kunstnersamarbeid er ingen nyhet, men sjelden ser man et så fruktbart resultat som dette. Innholdet er rått og følsomt på samme tid, og slik sett er det ingen tilfeldighet at Egon Schiele (1890–1918) er en gjennomgangsfigur i de to galleriutstillingene Sverre Bjertnes (født 1976) og Bjarne Melgaard (født 1967) viste i Oslo. Den østerrikske kunstneren var en av de første som brakte rå og utilslørt seksualitet inn i billedkunsten. I linjen fra Schiele er det heller ingen tilfeldighet at den andre gjennomgangsfiguren i utstillingene er den avdøde pornostjernen Savannah. Ifølge Wikipedia begikk hun selvmord i 1994, 23 år gammel.

Dermed har vi en (veldig) grov skisse av innholdet i utstillingene. De som har vært borti Melgaards kunst tidligere, vil ikke bli overrasket over det utagerende, seksuelle innholdet.

Heller ikke av referansene til narkotikabruk.

Da Bjertnes flyttet til New York i fjor, begynte han og Melgaard å tegne på hverandres tegninger. Det oppstod en helt spesiell kjemi, og resultatet var at deres felles utstilling i New York i høst ble kåret som en av årets ti beste av New York Times.

De ulike tegnestilene kler hverandre, og i møtet med Sverre Bjertnes’ forfinede strek får Melgaards grove og røffe strek en ny kvalitet. Det er flere ting som skjer: Til tross for store ulikheter møtes de to kunstnernes uttrykk i en syntese der de ulike stilene former en ny enhet. Samtidig skapes den verden vi kjenner på nytt.

For med de mer forsonlige trekkene Bjertnes bringer inn, blir det lettere å se på og reflektere over de temaene Melgaard fordyper seg i. Pornoindustriens forbruk av mennesker, dop og selvmord som en fluktmekanisme fra en krevende verden – alt dette er deler av virkeligheten de fleste ikke ønsker å forholde seg til.

Dragningen mot det mørke er noe alle mennesker kan komme til å kjenne på. Enkelte setter ut på seilasen, noen få ender med å gå planken. Slik sett har disse utstillingene en misjon, uansett hvor frastøtende enkelte vil måtte oppleve det. For meg ble dette en svært oppløftende opplevelse.

RÅ TEGNINGER: Sverre Bjertnes og Bjarne Melgaard har tegnet oppå hverandre. I denne, Untitled # 21, som måler 106 x 75 centimeter, er både Melgaards tegnestil og signatur dominerende, samtidig som det er lett å se Bjerntes’ mer forfinede kvaliteter. Foto: Galleri Riis.

INSTALLASJONSKUNST: Galleri K var forvandlet til utstillingen med mintgrønne vegger og lilla teppe. Installasjonen i midten er en datamaskin der du kan skrive ved å slå på bokseballene. Foto: Galleri Riis.

2/2012

107

OMTALER

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også ­kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle ­utstillinger til KUNST.

Reiser i tid og sjel Lengselen etter å finne seg selv er en drivkraft for de fleste mennesker. Kanskje møter du dine egne drømmer i utstillingen Ufullførte reiser?

I en tid da spørsmålet om identitet heller dreier seg om Hvor er du på vei? fremfor Hvor kommer du fra?, har reisen som begrep fått økt betydning. Det å reise kan like gjerne være en metafor for en mental tilstand eller en menneskelig erfaring (tenk bare på begrepet klassereise) som betegnelsen på den fysiske forflytningen i seg selv.

Det er utgangspunktet for utstillingen Ufullførte reiser som vises på Museet for samtidskunst i Oslo frem til 20. mai. Utstillingen er kuratert av Andrea Kroksnes og Sabrina van der Ley, og dette er den første utstillingen Nasjonalmuseets nye direktør for samtidskunst har laget i Oslo.

REISENS MAGI: Briten Isaac Juliens vakre film Mazu, Turning (Ten Thousand Waves) fra 2010 inngår i utstillingen. Foto: Courtesy of the artist and Victoria Miro Gallery, London.

Bilsportens overraskelser I likhet med mange andre har fotograf Dag Alveng en hobby. Men at motorsporten skulle bli kunst – hvem hadde vel trodd det?

Dag Alveng (født 1953) er innkjøpt av Museum of Modern Art i New York, og han regnes som en av våre fremste fotokunstnere. Det er vel og bra, men når jeg har møtt ham opp gjennom årene, har han ofte snakket om italienske biler, og da spesielt Lancia. Jeg har visst at han kjører baneløp, men at han skulle gjøre sin pasjon for motorsport til kunst, hadde jeg aldri trodd.

I Drammens Museum har fotokunsten fått en utvidet ramme: Nå er racerbilen, som for øvrig er en ombygd stasjonsvogn, blitt kunst. Den står utstilt sammen med utsøkt vakre fotografier fra klassiske, folketomme racerbaner. Motordeler er gjort om til skulpturer i readymade-tradisjonen etter Marcel Duchamps pissoar, og verkstedets pinup­ damer er blitt en vegginstallasjon. Den som ikke greier å se den selvironiske humoren i estetikken anbefales å lete andre steder.

Arkitekturfremtiden er her nå

READYMADE: Hvem hadde vel trodd at en motorblokk skulle kunne være så vakker?

Utstillingen vises i Drammens Museum til 3. juni. Foto: Dag Alveng.

Hvordan kan arkitektur skape en mer bærekraftig fremtid og bidra til å løse globale utfordringer? Spørsmålet stilles av Nasjonalmuseet – Arkitektur.

Utstillingen Architecture of Consequence presenterer mulige svar på samfunnsmessige problemstillinger innen matproduksjon, helse og omsorg, energi, tid, rom og sosiale relasjoner. Ti anerkjente nederlandske arkitektkontor viser prosjekter som ligger i forkant av en utvikling vi bare er nødt til å ta alvorlig for å løse klodens problemer.

Utstillingen Ildsjeler knytter tematikken til norske forhold. Arkitektkontoret Helen & Hard tar utgangspunkt i enkeltindivider som brenner for sine ideer og tiltak. Utstillingene presenteres som ett prosjekt under tittelen Architecture of Consequence. Nederlandsk og norsk arkitektur for framtiden. Utstillingen står i Nasjonalmuseet – Arkitektur frem til 27. mai.

108

2/2012

BÆREKRAFTIG ARKITEKTUR: 2012 Architectens Villa Welpeloo er ett av eksemplene på fremtidsrettet, nederlandsk arkitektur i utstillingen. Foto: Allard van der Hoek / Nasjonalmuseet.

Landets største amatørkunstfestival I år feirer Midtnordisk Kunstfestival (MNK) 15 år når den arrangeres fra 23. juni til 30. juni. I en uke blir hele lille Inderøy i Trøndelag snudd på hodet.

Maleri av Randi Antonsen.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

– Stipendet fra Midtnordisk Kunstfestival har så absolutt betydd mye for mitt kunstneriske arbeid. MNK ga meg muligheten, og inspirerte meg, til å satse videre på kunsten, forteller kunstneren Anne Kathrine Oxaal til KUNST. Festivalen var en idé fra Jarle Ansjøn, kursinspektør ved Sund Folkehøgskole på Inderøy, om et kultursamarbeid i kommunen med blant annet Nils Aas Kunstverksted. I 15 år har nå rundt 85 kursdeltagerne jobbet over tolv timer om dagen i en uke hvert år. Det har vært flest kvinnelige deltagere og flest mannelige kursholdere. Vi spør festivalansvarlig, Inger Marie Lillesand, hva som er spesielt med kunstfestivalen.

– Det er deltakere fra hele landet, men mest voksne. Vi har prøvd å få inn unge gjennom moderasjonsordninger på noen kurs, som på årets workshop med Håkki. Festivalen er smal og standhaftig, og det er mangfoldet av gode kunstnere som også er gode pedagoger, samt mangfoldet av tilbud utenfor kursene, konserter, omvisninger og festivalkunstnere og ikke minst utstillingen, som gjør den spesiell. Det går også en dansefestival av stabelen samtidig, Kortreist dansefestival, og de to festivalene flettes litt inn i hverandre: Deltakerne tegner dans og får tilbud om forestillinger. Årets tema er Romantikk, og festivalens kursledere er blant annet Morten Gjul, Geir Yttervik og Marius Martinussen. Nytt i år er

klassisk maleri med Per Arne Olsen. Nirmal singh Dhunsi har vært kursleder i alle de 15 årene. I år tilbyr også Lise Brissach Startpakke for den som starter aldeles på skrætsj, og Tiril Havdal vil ha kurs i keramikk. Fast gjest er professor Gunnar Danbolt som hvert år beriker festivalen med et dobbeltforedrag. Festivalen avsluttes med en utstilling i idrettshallen; et stunt av en utstilling ifølge arrangørene, der over 200 bilder var stilt ut i fjor. Ved Nils Aas Kunstverksted arrangeres en stipendutstilling. I tillegg deles flere mindre stipender ut.

– Vi liker jo å tro at vi driver en arena som både stimulerer og profesjonaliserer. Men har det hatt noen betydning for dem som har vunnet stipendene våre? spør Inger Marie Lillesand seg.

Randi Antonsen er en kunstner som har vært nær knyttet til MNK og forteller om sin erfaring til KUNST: – Jeg flyttet til Inderøy for 16 år siden og siden MNK startet har jeg deltatt enten som kursdeltager, kursholder og også vært på de fantastisk flotte foredragene til Gunnar Danbolt. For meg gir MNK en mulighet til å treffe andre kunstnere, få friske inntrykk og møte folk fulle av energi og skaperglede. Jeg har også deltatt på festivalutstillingen hvert år, og vant i 2004 det store stipendet som gjorde det mulig for meg å stille ut på Nils Aaas Kunstverksted. En utrolig flott opplevelse for meg som kunstner. Jeg har også vunnet publikumsprisen på denne utstillingen og det var stor stas. ■ 2/2012

109

INSTRUKTIVT

VIGNETT

Kreative maleteknikker med Rino Larsen

Mal på foto Med moderne materialer og litt trening kan du raskt oppnå gode resultater med foto som underlag.

Mixed media er et vidt begrep som omfatter collager med forskjellige elementer og materialer montert på samme flate. Begrepet brukes også når man blander foto og maling. Mange kunstnere har arbeidet med collage ved å lime papirelementer med skrift eller bilder på en flate og malt over eller rundt, men med nye materialer har det også dukket opp nye muligheter.

I dagens digitale verden kan man trykke på nesten alle typer underlag: Aluminium, akrylplater, papir, lerret og så videre. Den nye teknologien gir et uendelig antall spennende muligheter for eksperimentering i et helt nytt univers. Kunstnere har alltid tatt i bruk nye metoder for kreativ utforskning. De fleste reproduksjonsmetoder, som litografi, ble laget for helt andre formål enn å reprodusere kunst.

Også innen billedkunst har den digitale tidsalderen begynt å gjøre sitt inntog. ­I denne artikkelen skal vi se på maling på foto trykket på papir og lerret. Hvis du maler på papir, sørg for at du har printet på et litt tykt papir slik at det ikke bølger seg på grunn av fuktighet. Jeg anbefaler minst 180 grams tykkelse. Det finnes mange typer papir, både glatte og kunstpapir med tekstur. Du velger selv hva du foretrekker.

Nye midler gir nye muligheter Selskapet GOLDEN artist colors har de senere år utviklet et stort antall produkter som egner seg svært godt innen mixed media teknikker. Med GOLDENs gel-produkter kan man overmale foto med en transparent hinne og skape et beskyttende lag. Deretter kan man male over med olje eller akryl. I den transparente hinnen kan man bygge opp tekstur som gir en malerisk følelse, og en unik atmosfære sammen med foto. Gel kan også brukes som lim i collager og for å skape tekstur i tradisjonelle akrylmalerier.

Fire trinn til gode resultater:

Skap ditt eget utrykk ved hjelp av mixed media slik mange kunstnere gjør det.

1. KLARGJØRING

2. PÅFØR HEAVY GEL

3. MAL OVER

Legg papiret eller lerretet på en jevn flate og teip det fast med maskeringsteip. Du kan også velge å spenne det opp på en blindramme før du maler. De fleste kopikjedene har utstyr for å printe på papir eller lerret – digitalt eller med blekk. Det utgjør ingen stor forskjell, så du velger selv hva du foretrekker.

Påfør et lag GOLDEN extra heavy gel med en preparert pensel slik at det etterlates penselspor i overflaten. Extra heavy gel får du kjøpt hos de fleste som selger kunstmateriell. Du kan også finne det i flere nettbutikker. Velg mellom ulike blankhetsgrader. Jeg foretrekker semigloss. Følg formen på objektene med penselen for å skape en følelse av volum. Jeg lager også av og til noen få dype spor med en palettkniv i hinnen for å gi overflaten et litt røffere preg. Når du påfører gel, vil hinnen se melkeaktig ut i farge.

Etter tørking vil den være 100 prosent transparent.

Du kan overmale med olje eller akryl.

Uansett må malingen tynnes ut slik at du unngår for tykke lag. Jeg foretrekker å bruke akryl. For å oppnå god flyt anbefales GOLDEN fluid acrylics. Denne tynnes ut med GOLDEN acrylic glazing liquid (gloss) og flow release. Det gir en fin, blank overflate som flyter godt ut. Hvis du jobber på store flater med akryl, vil du oppleve at malingen tørker for raskt. Del opp påføring av malingen i seksjoner. Du kan også blande inn GOLDEN retarder. Denne utsetter tørkeperioden. Prøv deg frem før du går løs på selve bildet for å finne tørketiden. Du kan velge å kun legge én farge over hele bildet, eller dele opp prosessen i seksjoner ved bruk av flere farger.

110

2/2012

PREPARERING AV PENSEL For å oppnå tydeligere penseltekstur kan du påføre en pensel heavy gel, la det tørke en stund slik at den blir stiv. Klipp penselen inn mot busten slik at den blir rufsete.

RINO LARSEN arbeider innenfor kunst, illustrasjon og design. Han behersker mange forskjellige teknikker, fra tradisjonell maling på lerret til mixed media med foto eller digitalmaleri som underlag.

Blanding av digitale og tradisjonelle medier i kombinasjon med alt fra tre til betong. Han holder også kurs innenfor forskjellige teknikker gjennom FineArt og har også kurs for næringslivet.

PHOTOSHOP. Det er ofte en fordel å dra ned fargemetningen i bildet før printing.

Hvis du behersker et fotoredigeringsprogram, kan du gjøre det selv. Du kan også få dette utført der du skal printe. Med Photoshop kan du også skape dine egne motiver og komposisjoner gjennom å sette sammen forskjellige bilder.

4. VASK FREM BILDET Med en fille som ikke loer, kan du vaske frem bildet. Stryk på tvers av teksturen slik at fillen ikke kommer helt ned i fordypningene og vasker bort all malingen. Bruker du mange farger, må du være forsiktig ved overgangen mellom de forskjellige fargene.

Når alt har tørket, kan du legge over en beskyttende ferniss. Denne finnes i flere blankhetsgrader. Du kan bruke vanlig ferniss for akryl. Vil du unngå lukt, kan du bruke GOLDEN polymer varnish.

OBS! Hvis malingen har tørket for mye, kan du forsøke å væte fillen med vann og vaske over området.

Tre forskjellige foto sammenmontert, printet på lerret og montert på blindramme.

Bildet er overmalt med gel og forskjellige farger.

Høylys er malt frem med transparent hvit.

Bildet klargjort til print i tre meters lengde.

2/2012

111

Bli kjent med 1000m2

kunst og kunstutstyr!

Kreak�v har mer enn 12.000 ar�kler �l krea�ve fag, kunstkollek�v og mye, mye mer. De�e tar �d å få med seg. Du trenger ikke stresse.

MESSANINEN

Få med deg ALT, kom SIST i mål og VINN! BAKGÅRDEN I bakgården lages grafi�.

Du blir veldig nysgjerrig og får stå over e� kast.

Du ser et effektmaleri og lurer på om du trenger mer modelleringspasta mens du tar to skri� �lbake.

!

Du blir stående og beundre noen fine malerier.

Fly� e� felt �lbake.

Det er kinokveld på messaninen, Frida Kahlofilmen vises.

Stå over to kast.

Sprut og splash!

Teambuilding på gang! Du får bli med. Stå over e� kast.

Noen holder på å montere en uts�lling. Fly� en rute frem.

Det foregår en Digital Fine Art messe i hallen.

Du får en innføring i digital grafikk!

Stå over e� kast.

!

!

Du møter en oljemaler og kommer på at du egentlig kom for å handle sicca�v.

Hast fire felter frem...

MAN TRENGER - spillebrikker - èn terning

HALLEN

Skutemaler Paulsen vil fortelle deg om bildet han maler.

Stå over to kast.

Du møter en sceneteppemaler for et kjent norsk band! 6x8 meter krever avstand.

To felter �lbake.

Du havnet midt oppe i en fargeworkshop på “kollek�vet”!

Følg sirkelen en runde!

!

!

Rita holder kurs i forgylling. Hun spør om du kan gå og hente gullgrunn i bu�kken.

Fly� �lbake �l start!

Kontakt oss dersom du trenger materialer å lage spillebrikker av.

Vi anbefaler lu�tørkende leire og akrylmaling.

Spilleregler

SIST ER BEST

I Kreak�vspillet er reglene anneredes enn i andre spill.

Her vinner den som har stoppet opp flest ganger underveis, få� med seg mest på ferden frem mot mål, og derfor går SIST ut døra. Lykke �l!

Du møter Gunilla Holm Platou blant gouache og akvarell. Stå over e� kast for å få noen �ps av henne!

Noen ringer deg og ber deg kjøpe med 500 ml �tanhvit akryl.

Du blir stressa og fly�er tre felter frem.

!

!

Kunstpause!

Du står over e� kast for å ta et glass i baren.

Du fikk brå� lyst på en kaffe. Fly� fem felter bakover!

KJØKKENET

Airbrush er et allsidig verktøy, Marius vil lære deg mer om det.

Stå over e� kast!

Airbrush

De utrolige mulighetene i TriArts akrylmaling og medier får deg �l å bråstoppe!

Du får demonstrert noen teknikker. Stå over e� kast.

Du oppdager en lang rekke med pensler!

Det tar �d å velge! Stå over e� kast.

!

Spray

Åpent 10 - 18 (16). Du kom li� �dlig. Mens du venter forhåndsshopper du på www.kreak�v.no, og ��er i vinduene.

Gå e� felt �lbake.

Akvarell og gouache Forgylling Vi har mye pastell, men serien på 525 ulike farger frister mest. Det tar li� �d å plukke :) Stå over e� kast.

GRATIS parkering.

Stå så lenge du vil!

P

BUTIKKEN Pastell

Blindrammer

Du møter Geir som har noen minu�er �l overs.

Han forteller deg historen om pigmentet i ultramarin. Du får stå over et kast!

Papir

Bøker Giclée

Lerret

!

Husk å bruke god �d! Den som får med seg ALT og kommer SIST i mål vinner. Fly� e� felt bakover.

Du ønsker et lerret på spesialmål, vi lager det mens du venter. Stå over to kast og lær om giclée i mellom�den!

Oljemaling

Du bruker li� �d på å finne ut hvilke bøker du skal kjøpe. Stå over e� kast.

MÅL Kom du sist i mål og vant? Var det vanskelig å tenke omvendt? Det ER vanskelig å snu på vanene. Men det er all�d gøy å prøve noe NYTT! Prøv Kreak�v om du ennå ikke har. :)

!

!

Fargekartene �l Sennelier og Maimeri oljemaling er begge veldig fristende.

Du greier ikke å velge.

Stå over e� kast.

!

OI! Du kjørte feil, missa Drammen og havnet hos KEM i Oslo. Fly� direkte �l mål. Du gikk glipp av alt og tapte spillet. ;o)

Kunstnermateriell �l hele landet! Budbil fra Drammen �l Oslo hver dag.

Ring 32 83 25 00, se www.kreak�v.no eller besøk oss i Drammen!

Tollbugata 115, 3041 DRAMMEN

START

Plasser brikkene her og slå terning for å starte.

Velkommen!

VIGNETT

Kurstilbud

Som abonnent på KUNST får du 10 % rabatt på kurs. Dette gjelder også medlemmer i Palettklubben.

Påmelding / for mer informasjon (påmeldingen er bindende!):

Våren 2012

 www.fineart.no / kunstklubben / kurs  Vi tar også imot din bestilling på telefon 22 01 24 20  Har du spørsmål, ta kontakt med Toril S. Kojan: toril@fineart.no / 408 56 010 Dersom ikke andre kurslokaler eller tider er oppgitt, vil kurset holdes i KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, på Økern / Ulven i Oslo.

Helgekurs: fredag kl. 18–21, lørdag og søndag kl. 10–16. Kveldskurs: kl. 18–21.

Materialer til kursene er ikke inkludert i prisen dersom dette ikke er spesifisert. Vi gjør også oppmerksom på at vi er avhengig av et minimum antall deltagere på hvert kurs for at det skal la seg gjennomføre. Vi tar forbehold om trykkfeil i datoer og priser.

Kulltegning med Dang van Ty Deltagerne på dette kurset skal utforske kulltegningens muligheter. Man vil her arbeide med ulike typer papir, dermed vil man lære hvordan kullet og de ulike papirkvalitetene gir bestemte og varierte uttrykk.

Man vil her planlegge tegningen / motivet og fremgangsmåten for hvordan man kan benytte de ulike mulighetene som finnes i dette mediet. Her dreier det seg om forskjellige grå toner – fra det helt sorte til hvitt – og hvordan man går frem for å oppnå et bestemt resultat.

Tid: 23.–25. mars. Helgekurs. Sted: Kunstnerens atelier på Kampen, Brinken 25 C. Pris: kr 2900,- inkludert papir. Antall plasser: 6

Lær å male portrett med Mogens Henckel Portrettet er en utfordrende og flersidig sjanger. På dette kurset får du en gjennomgang av ulike arbeidsmetoder som er viktig når man skal male portrett. Hva skal man legge vekt på? Hvordan får man det til å ligne? Mogens Henckel underviser i grunnleggende komposisjon, opptegning og ulike maleriske virkemidler.

Tid: 23.–25. mars. Helgekurs.

Pris: kr 2500,- Antall plasser: 12

Anna Törnquist kommer til Oslo og holder kurs!

Nå tar hun turen til Oslo for å lære deg sin akvarellteknikk. Hun gleder seg til å komme til oss og treffe nye kursdeltakere. Hun forteller: Detta är de breda penslarnas kurs. Vi ska pröva att måla flödigt, att använda stora penslar och massor av färg och vatten. Färgen kommer att skvätta och rinna, så ta på oömma kläder. Fundera inte så mycket på om du kan tillräckligt eller om andra är duktigare. Vi kommer alla att ha olika mycket erfarenhet av att måla akvarell, och det är bara kul. Innan vi skiljs åt på kvällarna går vi igenom dagens bildskörd för att lära oss mer och bli inspirerade av varandra. Jag hoppas vi ses!

Tid: 23.–26. april. OBS! Ukeskurs på dagtid: mandag kl. 11–17, tirsdag og onsdag kl. 10–16, torsdag kl. 10–14.

Sted: Solvang hagekoloni, Oslo. Pris: kr 3900,- Antall plasser: 20

Kreativ komposisjon og maling på foto med Rino Larsen Rino Larsens kurs i fjor ble en kjempesuksess. Vi setter det opp igjen og føyer til et trinn II for dem som har gått trinn I. Kurset består av en teoretisk del, hvor vi studerer hvordan kontraster brukes innen forskjellige formfag. I den praktiske delen tegner vi musikk og abstraherer objekter som en del av øvelsene.

Kurset gir også en innføring i maling på foto og forskjellige underlag som print på papir og lerret med forskjellige midler.

Alle får utdelt print til å male på, men må selv ha med pensler og akrylmaling (kr 300 i materialkost per hode).

TRINN 2: 28.–29. april. Helgekurs. OBS! Lørdag kl. 10–18, søndag kl. 10–17.

Pris: kr 2900,- (inkludert materialer, printer til å male på) Antall plasser: 12

114

2/2012

23.- 30.juni

INDERØY

SUND FOLKEHØGSKOLE & INDERØY KULTURHUS

Midtnordisk Kunstfestival, Inderøy Kommune, Nord-Trøndelag:

Midtnordisk Kunstfestival

Kunstkurs, forelesninger og åpen stipendutstilling 23.-30. juni 2012 - Sund Folkehøgskole & Inderøy Kulturhus - Inderøy

FESTIVALKURS:

15 år

Les mer om festivalen og hvert enkelt kurs på: www.midtnordiskkunstfestival.no

FOTOGRAFIET OG PHOTOSHOP

JØRN ADDE Innføring i kamerateknikk og Photoshop.

T-SKJORTE-WORKSHOP MED HÅKKI

BJØRN-KOWALSKI HANSEN Du utvikler din egen logo og lærer deg å trykke t-skjorter eller evt på papir ved hjelp av silketrykk.

GRAFIKK

OCTAVIO GIL VILEGAS Egenutviklede teknikker i dyptrykk og litografi er grunnlag for kurset. Her åpnes nye grafikkmuligheter.

MODERNE MALETEKNIKKER

MARIUS MARTINUSSEN Fokus på redskaper som gir et nytt register for det visuelle språk.

KERAMIKK

TIRIL HAVDAL En blanding av konsentrert læreprosess og fri lek med leire, dreiing, skulptur/modellering og kjevle/ plateteknikk.

TRANSFORMASJON – FRA GJENSTANDER TIL SKULPTUR

ERROL FYRILEIV «Funnete» gjenstander transformerer til skulpturuttrykk i en ny setting.

STARTPAKKE

FESTIVALUTSTILLING OG STIPENDER

Vestvik Reklame AS - 2012

Stipend- og salgsutstillingen er åpen for alle, uavhengig av deltakelse på festivalens kurstilbud. Hver utstiller kan delta med inntil tre arbeider. Se www.midtnordiskkunstfestival.no for fremgangsmåte og betingelser.

LISE BRISSACH For nybegynnere. En veksling mellom frigjørende øvelser og dybdegående studier.

AKVARELL

MORTEN W. GJUL For de som har grunnleggende kunnskap og erfaring i akvarellteknikker.

PÅMELDING

MALERI-AKRYL

Kurs- og/eller utstillingspåmelding skjer via våre hjemmesider, www.midtnordiskkunstfestival.no eller mail til info@sund.fhs.no tlf 74 12 49 00

KLASSISK MALERI

Påmeldingsfrist for kurs er 15.mai 2012 Festivalbutikk: Østerlie Kunst og Farve er tilstede med festivalbutikk!

Den har et sortiment som svarer til nødvendig kursmateriell og enda litt mer.

NIRMAL SINGH DHUNSI Hovedvekt på akrylmaleriet og arbeid med eget uttrykk.

PER OLAV OLSEN Studie av levende modell, og en veiledning i oljemaleriets stadier fra start til ferdiggjøring.

MALERI

GEIR YTTERVIK En veksling mellom frigjørende øvelser og dybdegående studier.

Inderøy kommue

VIGNETT

Enkelt oppheng Ambulansearbeider Magnus Anker Bjervig Halvorsrød fra Tønsberg står bak verktøyet Rammeopphengeren, som skal lette arbeidet med å henge opp innrammede bilder.

Tekst Christina Schultz

Det startet med at Halvorsrød lagde et enkelt verktøy da han for flere år siden skulle innrede sin ekskones fotostudio i Tønsberg. Det var ingen lett oppgave de hadde foran seg; fire vegger skulle dekoreres med bilder i ulike størrelser med ulike oppheng, og alle skulle flukte i toppkant. Fotografene som var til stede, så på denne jobben som umulig, men Halvorsrød visste råd. Han satte opp et laservater som viste hvor toppen av rammene skulle være, før han satte i gang med sin provisoriske rammeopphenger. Det tok ti minutter å henge opp alle bildene, og det var da han forstod at ideen var genial.

Han startet med å sjekke butikker og gallerier som solgte rammer og kunst, men han fant ingen lignende produkter noe sted. Det fantes ingen hjelpemidler for oppheng av bilder. Svaret han fikk fra alle i bransjen, var at man måtte regne og måle seg frem til hvor opphenget skal sitte på veggen, og risikere å måtte prøve flere ganger før det ble riktig. Dette ville Halvorsrød gjøre noe med, og bestemte seg for å sette ideen sin i produksjon.

Flere prototyper ble laget før produktet fant sin endelige form, og det har tatt nesten tre år med utprøvinger og hardt arbeid for å komme dit han er i dag. Han kan fortelle at det ikke har vært enkelt å stå alene i en slik krevende prosess. Halvorsrød hadde ingen erfaring innen industridesign, han var som sagt ambulansearbeider, og måtte dermed lære seg alt det nødvendige underveis i prosessen. Da han var nesten ferdig og produktet var klart for produksjon, tok han kontakt med Innovasjon Norge, som kunne hjelpe 116

2/2012

ham med tips, råd og økonomisk støtte.

I dag produseres Rammeopphengeren hos Martinsen Verktøy og Plast i Sande, og for hvert solgte produkt går en krone til Plan Norge.

Verktøyet er helstøpt i rød plast, med en skrue i den ene enden som imiterer skruen eller spikeren som skal sitte i veggen. På denne skruen skal man henge rammen, før man finner riktig plassering på veggen. Når man har funnet riktig sted, fjerner man rammen. Ved å gi skruen et kakk med en hammer markerer den punktet der bildet skal henges opp. Slik slipper man feilvurderinger og gapende hull i veggen på feil sted.

Man kan undre seg om det først og fremst er menn som kjøper et slikt produkt. En ny og skinnende rød dings til verktøykassa som samtidig kan gi plusspoeng i boka hos den bedre halvdel?

Halvorsrud har et svar.

– Jeg hører at det er kvinner som ønsker seg produktet, men det er mennene som ender med å bruke det mens kvinnen sier opp, ned, litt til høyre, der skal den være. ■

Forhandler-

oversikt Forhandlere merket med palett tilbyr 10 % rabatt på kunstmateriell til medlemmer av Palettklubben.

:

akershus

KUNST OG HOBBY AS

Color rebels

Voldgata 1 / 2000 Lillestrøm / info@colorrebels.com / www.colorrebels.com Postadresse: Postboks 53, 2001 Lillestrøm Åpningstider: Man–ons: 10–17 Tors: 10–19 Fre: 10– 17 Lør: 10–15 Forhandler av kunstner- og hobbymateriell. Vi fører kvalitetsprodukter som bl.a.

Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Rembrandt akvarell, PanPastel, Marabu med mer, i tillegg til pensler, papir, lerret, spray, tusj, tegneutstyr og bøker.

Velkommen til oss for en hyggelig handel! facebook.com/colorrebels

Evas Ramme- og Tegnesenter

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

rammemann

Kirkevn. 7 / 2016 Frogner / 63 82 06 28 / Mobil: 926 96 021 rammemann@online.no / www.rammemann.no Vi rammer inn det du er glad i!

20 års erfaring med kreative løsninger. Vi henter og bringer.

buskerud

Bragernes Rammeservice

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent.

Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

KREAKTIV – UTSTYR TIL KREATIVE FAG

Tollbugata 115 / Rundtom / 3041 Drammen. (Følg skiltene mot Svelvik.) Åpningstider: kl. 10–18 hverdager og kl. 10–16 lørdager.

Telefontid fra kl. 08 på hverdager. Tlf: 32 83 25 00 Landets største nettbutikk med utstyr til kreative fag på www.kreaktiv.no Vi leverer over hele Norge og har budbil til Oslo hver dag!

- maling og malemedier - lerret og blindrammer, eget lerretsverksted - bøker og DVD-er - kjente merkevarer til lave priser!

:

hedmark

CARIBONUM HAMAR / TORSO Hamar

hordaland

MALEPALETTEN - TORSO Bergen

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, GOLDEN, Sennelier, Letraset og Conté. Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Hobbykjelleren Sentrum

Olav Kyrresgt. 2 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / faks 55 33 44 11 post@hobby-kjelleren.no / www.hobby-kjelleren.no Vestlandets største kunst- og hobbyforrretning. Stort utvalg innen Royal Talens ( Rembrandt, Van Gogh, Cobra & Amsterdam ) Winsor & Newton og Schmincke. Vi har også et bredt utvalg i tegnepapir, skrivemateriell og lerreter.

Annonse

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10–17, 10–18 (torsdag) og 10–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell : Golden, Daler Rowney, Talens, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, kurs og galleri. God fagkunnskap.

:

:

Strandgt. 61 / 2317 Hamar / 62 51 24 30 / faks 62 51 24 31 ordrekontor.hamar@caribonum.no Mjøs-regionens ledende forhandler av kunst- og tegnemateriell. Vår styrke ligger i vareutvalget og varekunnskap. Vi forhandler bl.a. Daler-Rowney, GOLDEN, Cretacolor og Letraset.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

rammeservice

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 leif@rammeservice.com / www.rammeservice.com Rabattavtale for bilder kjøpt hos Fineart.

:

møre og romsdal

Pigment Kunsthandel as

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling.

Kurs og innramming.

:

nordland

Arne Neeraas

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunst- og tegneartikler.

Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

:

oslo

ANDVORD CITY CASH - TORSO Sentrum

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i sentrum. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Kunstnerbutikken i Oslo Christ. Engebretsen & Søn A/S

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 post@ceson.no / www.christengebretsen.no Stor butikk sentralt i Oslo med svært godt utvalg i kunstnerartikler. Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Schmincke, Talens, Liquitex, Winsor&Newton akvarell med mer. Vi spenner lerret etter mål. Velkommen til oss for en hyggelig handel!

TORSO VULKAN

Maridalsveien 17 B / 0178 Oslo / 21 38 80 70 torsovulkan@torso.no / www.torso.no Åpningstider: kl. 10-17, 10-19 (torsdag) og 10-16 (lørdag) TORSO Vulkan er Oslos nye storbutikk for alt innen kunst- og tegneartikler. Vi forhandler: Daler-Rowney, GOLDEN, Cretacolor, Williamsvurg Oil, Letraset, Aristo, Artograph, Mapac, Sculpey m.fl.

Du finner oss i Bellonahuset på Vulkan-området, nederst i Maridalsveien.

Velkommen! Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

FARGERIKE AGERUP - TORSO Colosseum

Fridtjof Nansensvei 12 / 0369 Oslo / 23 33 42 00 / faks 23 33 42 01 Stort utvalg i kunstnermateriell: Golden, Daler-Rowney, System 3, Gouach, egg tempera, Cretacolor, Old Holland. Lerret, papir, staffelier og Tracer/baloptikon.

Se nettbutikk www.agerup.no, sender over hele landet.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

:

:

rogaland

Gaute Rostrup AS

Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming.

Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev.

Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

:

sør-trøndelag

rammeverkstedet

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for fineArt i Trondheim.

:

telemark

Storgt. 125 / 3915 Porsgrunn / 35 55 53 96 Telemarks desidert største forhandler av kunstnermateriell! Vi forhandler blant annet Old Holland Classic Colour i alle farger, både i olje og akvarell og akrylmaling fra GOLDEN. I tillegg er vi den forhandleren i Telemark som har hele sortimentet av Daler-Rowney. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

troms

Harstad Innrammingsforretning AS

Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl.

Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

Kunstmaleren

Strandgt. 35 / PB 1172 / 9262 Tromsø / 77 68 27 80 Kvalitetsprodukter fra blant annet Winsor & Newton, Arches, Canson samt maling, pensler, lerret, staffeli, papir og tegneutstyr.

: vest-agder HOBBYHIMMELEN / TORSO Kristiansand

Henrik Wergelandsgate 26 / 4612 Kristiansand / 917 72 057 mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Som Sørlandets TORSO-forhandler, har vi et godt utvalg av kunstnermateriell til profesjonelle og nybegynnere. Vi fører bl.a. GOLDEN, Daler-Rowney, Cretacolor, PanPastel, Letraset, Winsor & Newton, Old Holland og Talens Cobra. Vi som jobber her er godt kjent med produktene, og gir deg gjerne råd og veiledning.

Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller i vår nettbutikk www.hobbyhimmelen.no Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

:

Rammemesteren Kunst og Hobby AS

Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: kl. 10–16 (mandag, tirsdag og fredag), kl. 10–18 (torsdag), kl. 10–14 (lørdag) Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

KUNST OG HOBBY - TORSO Ski

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10-17, 10-18 (torsdag) og 10-15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell: Vi forhandler bl.a. GOLDEN, Daler-Rowney, Talens, Sennelier, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, holder kurs og har galleri.

God fagkunnskap. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Annonse

HOBBYSENTERET - TORSO Porsgrunn

:

østfold

Skjeberg Bilde og Ramme

Grimstadbakken 8 / 1746 Skjeberg / 69 16 89 73 /skjebergramme@tele2.no Åpningstider: kl. 10.30–13.30 og 20–21 (tirsdag, onsdag og torsdag) Godt utvalg i kunstnermateriell: Old Holland olje, akryl og akvarell, Beckers, Golden open, Da Vinci pensler, blindrammer, lerret, staffelier. Rask og rimelig innramming (400 ulike lister). Faste kunder får rabattavtale. Vårt viktigste motto er: Hvis vi ikke har det du spør etter, prøver vi å skaffe det. Vi lagerfører ønskede produkter for faste kunder. Vårt lille firma setter enkeltkunder i høysetet.

X5 Design

Ivar Aasen vei 48A / 1511 Moss / 909 99 500 Steffen Svartberg Kristiansen / steffen@x5design.no X5 design er total leverandør av norsk produserte rammer.

Vi utfører leveranser til privatpersoner, kontorbygg, offentlig sektor, gallerier og fotoforhandlere.

Forandring fryder!

Skap et nytt inntrykk i hjemmet. Flytt bildene dine når du vil, hvor du vil med et opphengsystem for din kunst.

Det er enkelt å montere og gir deg stor fleksibilitet ved flytting av bilder

Diskret opphengstang

og oppheng av nye.

Trinnløs regulering både horisontalt og vertikalt. Med dette systemet unngår en å lage huller i veggen.

vestfold

ARNES FARGEHANDEL / TORSO Larvik

Kongensgt. 26 / 3256 Larvik 24 50 / faks 33 18 35 20 Vi fører bl.a. Daler-Rowney, Old Holland, GOLDEN og Letraset. Godt utvalg i Hobbymateriell. Panduro-forhandler.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

BAS Northern Art Equipment AS

Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør.

Sender også per post.

Enklere kan det ikke gjøres.

Les mer på våre web sider www.artmodern.no Kontakt oss i dag for et uforpliktende tilbud.

Art Modern Hjaltlandsgaten 17 4009 Stavanger Telefon: 51 53 17 06 post@artmodern.no

ANNONSER

reta!

pirere av fargebruk s kan rie Sander.

MARIUS MARTINUSSEN maleri

SIGMUND S. PEDERSEN

Bli abonnent ­ kun 495,­

maleri

10.2. - 4.3. HAUGESUND BILLEDGALLERI www.haugesund-billedgalleri.net arrangør: HAUGESUND KUNSTFORENING

G

G Olav Kyrresgt 43 5014 Bergen Tlf: 55 32 92 50

012

www.rammeservice.com

Galleri A Anne Kristin Thorsby

29. mars - 29. april

Alveberg GalleriNoah A & Galleri A

minor STUPID Vibes gate 13 MAMMALS & 12 / 0356 Oslo ved Martin Whatson & www.galleri-a.no

eie.

3. mai - 27. mai

Varsomt på armen, akryl.

Galleri Eika Follo Museum Belsjøvn 17 1440 Drøbak

31. mai - 10. juni

Bjørn Lyng samt DotDotDot Per Heimly, Bastards

Galleri A minor Bjørn-Hansen mars - 29. april Galleri Andreas A Galleri29.

A minor: Noah Alveberg 3. mai - 27. mai 19. jan. – 5. feb.: Line Schjølberg, IDYLL 19. jan. – 29. jan.: Sten R. Fagerberg, SØVNEN Martin Whatson og DotDotDot 31. mai - 10. juni 9. feb. – 4. mars: Per Heimly 2. feb. – 12. feb.: Marit Bockelie

Galleri A & Galleri A minor • Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo • galleri-a.no 8. mars – 25. mars: Thomas Heager 16. feb. – 4. mars: Grete Ross

Kontakt Else-Helene Frich www.e-frich.com

Henrik Gerners gt. 7 / PB 207 / 1501 Moss / 69 25 77 75 ghg@ghg.as / www.ghg.as

21. april – 20. mai GRAFIKK 2012

Åpningstider: Tirsdag–fredag: 10–16 / Lørdag–søndag: 12–16 JANNIK ABEL, HÅKON BLEKEN, LARS ELLING, ALF CHR HVARING, PER KLEIVA, CARL NESJAR, OLA STEEN, FRANS WIDERBERG, NICO WIDERBERG. Utvalgte utstillinger 2011: 28. jan - 19. feb KOLLEKTIV 26. mai – 17. juni

JUBILEUMSUTSTILLING 2

Mari Astrup, Nicholas O'Leary, Synnøve Persen, Shahram Takhsha 25. feb - 18. mars JUBILEUMSUTSTILLING 1

120

2/2012

Eva Laila Hilsen www.evalailahilsen.no

Bli abonnent, send kodeord KUNST til 2007, eller send e-post til kunst@fineart.no

ANNONSER

Nerdrums elever

FRILUFTSSKOLEN i Hagan – Christian Skredsvigs hjem i Eggedal

Tredagerskurs 2012 20.–25. juli (to kurs) 10.–15. august (to kurs)

Pris: 3.000,- pr. kurs (to for 5.000,-) Lærere: Helene Knoop & Jan-Ove Tuv Påmelding/informasjon: malekurstuv@gmail.com www.skredsvig.no

Katalog: http://issuu.com/janovetuv/docs/fs12

lyst til å tegne eller male?

Hos TORSO kunstartikler har vi alt fra komplette startsett for nybegynnere til det helt spesielle for profesjonelle kunstnere.

Våre medarbeidere hjelper deg å finne det du trenger til dine kreative idéer.

Her finner du TORSO kunstartikler: TORSO Oslo Sentrum Andvord City Cash Tollbugt. 31 Tlf. 22 41 54 98 TORSO Larvik Arnes Fargehandel Kongegata 26 Tlf. 33 18 24 50

TORSO Oslo Colosseum Fargerike Agerup Fridtjof Nansensvei 12 Tlf. 23 33 42 40 TORSO Porsgrunn Hobbysenteret Storgt. 125 Tlf. 35 55 53 96

TORSO Oslo Vulkan Maridalsveien 17 B (Nye Bellona-huset) Tlf. 21 38 80 70

TORSO Ski Kunst og Hobby Parkaksen 4 Tlf. 64 87 53 18

TORSO Kristiansand Hobbyhimmelen H. Wergelandsgt. 26 Tlf. 91 77 20 57

TORSO Hamar Caribonum Strandgt. 61 Tlf. 62 51 24 30 TORSO Bergen VULKAN Malepaletten Kong Oscarsgt. 15 Tlf. 55 96 00 70

VULKAN www.torso.no

2/2012

121

ANNONSER

Vi ønsker deg som student!

Vi tilbyr toårig tverrfaglig kunststudium.

Vi hjelper deg mot ditt kunstneriske mål.

Søknadsfrist 1. mai 2012.

Norges fineste beliggende kunstskole.

Gjør som Munch, prøv kunstnertilværelsen i Kragerø!

Vi søker lærere!

• 2 hovedfaglærere i kunstfag á 40 % stillinger • 1 verksmester i 20 % stilling • 1 kunsthistoriker i 10 % stilling • Gjestelærere og timelærere i våre fagområder Attraktive atelierer og verksteder.

Skolen pusses opp for 16 millioner.

Faste stillinger er på åremål.

Søknadsfrist 25. april 2012.

Se full utlysning, studieinformasjon og søknadsskjema: www.kragerokunstskole.no Nysgjerrig? Ta kontakt: post@kragerokunstskole.no Kragerø Kommune

122

2/2012

ANNONSER

2-årig kunstfagutdanning Drømmer du om å bli kunstner, designer, arkitekt eller kun lære mer innen visuelle kunstfag? Vi gir deg mulighetene i et kreativt og hyggelig miljø i romslige lokaler.

Tegning, maleri, tredimensjonal form, grafikk, kunsthistorie, data/foto, studieturer.

Godkjent av NOKUT og Statens Lånekasse.

Søknadsfrist 15. mai

ARILD ANDRESEN PASJON & POSISJON 12. MAI – 27. MAI • DALYPE GALLERI ÅPNING LØRDAG 12.MAI KL 13–17 Åpningstider ved galleriet: onsdag – søndag, kl. 13–17 Mandag og tirsdag, stengt.

FABRIKKEN ASKER KUNSTFAGSKOLE Postboks 4, 1380 Heggedal, tlf. 66 79 63 04 www.asker-kunstskole.no E-post: post@asker-kunstskole.no

Adresse: Bentsegata 1, 0465, Sagene, Oslo. www.arildandresen.com

www.dalype.no

Stilling ledig!

Gallerimedarbeider søkes. Deltid.

Send søknad og CV til tonje@fineart.no Se mer info på fineart.no

2/2012

123

ANNONSER

Velkommen til mine utstillinger i sommer

Bli med DAREK ADAMSKI på en ukes malerkurs til magiske Peloponnes i Hellas.

Du kan velge å reise 25. mai for å møte den greske sommeren, eller 22. september da sensommeren er på sitt vakreste.

Ring 32 31 30 90 for bestilling. www.lilleput.no for mer informasjon

Galleri Oksen i Porsgrunn 2. til 17. juni Åpent torsdag til søndag.

Asker Kunstforening 25. august til 15. september

Velkommen!

Toril S. Kojan www.kojan.no

Olav Kyrresgt 43 5014 Bergen Tlf: 55 32 92 50 www.rammeservice.com

CATHRINE KNUDSEN

TONE BEHNCKE

19. - 29. APRIL 2012

9. - 20. MAI 2012

“Uje vne mellomr om”

Oljemaleriets overflate er sentral i Cathrine Knudsens b i l d e r. M e d i n s p i r a s j o n f r a n a t u r e n b e h a n d l e r h u n d e n s s k j ø r h e t , o r g a n s i k e f o r m e r o g v e k s t e r. L a g p å l a g m e d olje slipes ned til det rette uttrykket og avstemte fargetone. Maleriene er vakre og sarte samtidig som de oppleves taktile og grove. Man får lyst til å ta på de!

“Utvikling”

Flere tynne lag med maling, penselspor og tegning er m e d p å å d a n n e To n e B e h n c k e s a b s t r a k t e u n i v e r s .

K o n t r a s t e r g j ø r a t m a l e r i e n e e r f u l l e a v e n e r g i o g r y t m e r, samtidig som de er harmoniske og meditative. Maleriene kan minne om tenkte landskaper med en fantastisk dybde som virkelig trekker deg inn i bildet!

H j e r t e l i g v e l ko m m e n t i l v e r n i s s a g e m e d e n ke l s e r v e r i n g h e n h o l d s v i s Torsdag 19. april og Onsdag 9. mai kl 18-20.

Henrik Ibsens Gate 60, 0255 Oslo - 22 44 72 32 - gallerinobel@hotmail.com - w w. g a l l e r i n o b e l . c o m 124

2/2012

ANNONSER

Danse- og malekurs på Kreta!

Slipp kreativiteten løs og la fargene klinge!

Bli med på et spennende og frigjørende kurs.

Nyt kreative kurs

i romantiske italienske omgivelser!

Sirkel arte natura tilbyr kurs i kunsthåndverk med høy inspirasjonsfaktor!

Du finner oss i hjertet av den vakre regionen Marche i Italia, også kjent som det "nye" Toscana. Bølgende åser strekker seg mot de Appenninske fjellene vestover, og ruller sakte ned mot Adriaterhavets lange strender.

S.a.n. åpner sesongen 2012 med et spennende utvalg kursholdere. De viser teknikker i alt fra pilfletting, håndlaget papir, foto-maling, yoga, nunofilting til tekstil-farging med planter!

Med nydelige hjemmelagde lunsjer/pic-nic og deilige middager med vin, er det duket for en uforglemmelig ferie med et kreativt innhold for både kropp og sjel! La vita è bella!

www.sirkelartenatura.com

«Å starte dagen med dans og meditasjon på stranden ved havet er fantastisk! Å sitte under vinrankene og utforske form og farger - uten prestasjonsangst - er deilig!»

La deg inspirere av multikunstner og skuespiller Eva von Hanno til dristigere fargebruk og personlig

uttrykk. Opplev hvordan meditasjon og dans kan

frigjøre din indre kreativitet med veileder og EFTterapeut Anne Marie Sander.

Tid:

2. - 9. juni 2012

Sted: Gerani, Vest-Kreta Pris: 6.250,-

Henv: 64 94 22 05

www.dorapneren.no

Bli med på spennende kunst- og kulturreiser!

Tibet: 14.–29. juli 2012 Magiske, mystiske Tibet venter med utrolige kunstskatter i fargerike templer. Besøk thankamalerne i deres verksted, bli med og opplev kunstnere og kunsthåndverkere i Lhasa. Og ikke minst landets overveldende natur! 3 dager i Beijing inngår. Vi får med oss både Muren, Den forbudte by, Sommerpalasset, Himmelens Tempel m.m.

Nesten alt inkl. kr 24.600,-

Laos og Kambodsja: 28. sep – 14. okt 2012 Besøk i interkulturelt senter i Phnom Penh, gallerier, verkstedsbesøk, tempelanlegget Angkor Wat er så absolutt et av høydepunktene! Likeså Luang Prabang som er på Unescos verdensarvliste. Alt inkl. kr 24.000,Kunsthåndverker og grafiker Anne Hetland driver et lite reisebyrå som har spesialisert seg på reiser for kunstnere og kunstinteresserte. Medlem av RGF. For info og dagsprogram: info@villeverdenreiser.no www.villeverdenreiser.no

2/2012

125

ANNONSER

09. mars–27. mai 2012

nasjonalmuseet.no

Nasjonalmuseet — arkitektur, Bankplassen 3, Oslo

facebook.com/nasjonalmuseet twitter.com/nasjonalmuseet

FRODE LILLESUND skulptur

VIGDIS BØYDING grafikk

i Haugesund Billedgalleri 13.april - 6.mai

arrangør www.haugesund-billedgalleri.net

ELISE MARTENS

AMY ADLER The Director i Nøstetangenrommet 23. mars – 31. juli 2012 Åpent alle dager

126

2/2012

fotografi www.elisemartens.no

www.fineart.no

19.2.–28.5 2012 HOVEDUTSTILLERE: AORTA, JØRGEN GOMNÆS, TORKIL GUDNASON, BENJAMIN A HUSEBY, JULIA HETTA, SIREN LAUVDAL, LUKAS RENLUND, MADS TEGLERS I TILLEGG: AVEDON, BLUMENFELD, BRY, MADAME D’ORA, PENN, RØDAHL, STEICHEN, TURBEVILLE M.FL. PREUS MUSEUM KARLJOHANSVERN HORTEN DET NASJONALE MUSEET FOR FOTOGRAFI AORTA TEL + 47 33031630 POST@PREUSMUSEUM.NO (Marco Grizelj og Kristian Krän): WWW.PREUSMUSEUM.NO Her Serene Highness, 2009

18. FEBRUAR – 14. APRIL

Lars Thygesen, U.T., 2007. Foto: Thomas Widerberg. Utsnitt.

MOTEFOTOGRAFI TRADISJON OG NYSKAPNING

TORE A. HOLMS SAMLING

ANNONSER

Jølster handbakklubb, Svindalsøyra, 2. november 2008 © Oddleiv Apneseth

KUNSTSAMLING

PREUS MUSEUM

•

KUNSTBUTIKK

•

KUNSTHAGE

•

KAFÉ

ÅPNINGSTIDER: TIR - SØN 11-16 Stortorget 2 • 2602 Lillehammer • Telefon 61 05 44 60 www.lillehammerartmuseum.com

Torget 20, 8301 Svolvær Mandag: 18–22 Tirsdag til søndag: 10–16 og 18–22

nnks.no 23.3 – 22.4

Edvine Larssen og Maja Nilsen: «Grenseløs, umåtelig, overdreven» 27.4 – 27.5

Nirmal Singh Dhunsi (maleri, tegning)

3. mai – 3. juni

INGRID HAUKELIDSÆTER: Barcelona Litografier Galleriet har til enhver tid et bredt utvalg grafikk av en rekke kunstnere.

Nirmal Singh Dhunsi: Uten tittel

Galleri Briskeby Skovveien 29, OSLO Tlf: 24 11 87 00 www.galleribriskeby.no

2/2012

127

Rådyr av Skule Walsvik

Triangel av Kirsten Kokkin

Calliope av Peter Mandl

WAKSVIK KOKKI N MANDL KLE PPAN NORGES LEDENDE SKULPTUR-GALLERI

galleri harald kjeldaas Telenor Arena (solsiden) Tlf 982 83 501 www.kjeldaas.no Åpningstider onsdag–fredag kl. 11–17 lørdag kl. 11–15 Øvrige dager etter avtale Blokkajente av Svein Tore Kleppan

Telenor Arena er mer sentralt enn du tror. God parkering.

ANNONSER

Fritz H. Nyegaard

Aud Irene Andersen

nyegaardkunst.net

galleri-haap.com

Vannspeil

Inga Dalsegg ingadalsegg.com

Safe

Geir Ramstad www.ramstad.cc

Hesten

Kari Elisabeth Haug 123hjemmeside.no/kariart

Portal

Else Andersen Hofsli ehofsli.com

Pia Zawa Anno 1990

Tore Knutsen beyondatravelogue.blogspot.com

Linselus

2/2012

129

KUNSTKRYSS

01_2012_Kunstkryss_oppgave_KN Løsningsord: Budeie

KONFEKTMASSE

REISENE

SØNN AV VANNHERMES TETTE HELLIG KLÆR

BLÅSEINSTRUMENT

2

PLUSS LAVERE

SPOREPLANTE GRUPPE

UTLØPET

ELEVATOR

FINE

TALL

GRUPPE

ENKELTE FYRSTE

MYNTEN

BÅND

KAMMET

HUSDYR

KONGENAVN

3

HOLDT AV

GROVKJØKKEN

SVULMER SPISS STAT LETTBRUS STOPPE

SØLIBAT

MÅLET

Vinn gavekort på

5 FUKTIG SAMMEN- REGATTASLUT- DELTAGERE NING RETT ...

DET VAR

HOVEDSTAD

MAN

KVINNENAVN

DIREKTE OPPRØRER

VELDIG SINT

UMILDT

1

MEN

KORT UERFAREN

ERTER

BRENSEL

ELTE VEENE IDENTITET

LAKKER

OMRÅDE

OVERFØRING

STIL

FAGORD

GUD SVAIE VIRKEDAG INNSJØ

FORLIKT

MÅL (fork.)

KLOKKE

DATAFRIK

LÆRER KOLOSSAL

2/2012

DEN MALER EN MED

PARASITTINSEKT

KUNSTSENTERSTED

FYR

130

TIPP

JORDEN

LYSERØD

Send løsningsordet på mail til kunst@fineart.no.

Frist for innsending er 20. april 2012.

DA VINCIMALERI

ET GODT STYKKE

FAST

Bokstavene fra tallrutene danner løsningsordet.

Vinneren får et gavekort på 1500,- hos Fineart.

FERDSELSÅREN

SERAFEN

BY I KINA

kr 1500,-

MIN PERSON

6

SI BØ

4

Neste VIGNETT nummer

Bli abonnent – kun 495,-

Få et trykk av Gunilla Holm Platou ved tegning av abonnement!

Verdi 850,-

kommer i juni!

•• Møt fotografer som Gjert Rognlien, Morten Haug, Vibeke Tandberg, Hedvig Anker, Per Barclay, Torbjørn Rødland og Per Spooks, til nå, skjulte fotolidenskap.

•• Lær om fotografiets historie i Norge.

•• La deg overraske av Javier Barrios installasjoner.

•• Bli med til Kistefoss sommerutstilling.

•• Se en spennende frise på Refsnes Gods som forener industri og kunst.

•• Er egentlig Brudeferden i Hardanger malt fra Hardanger?

•• Reis med KUNST til Pietranta i Italia og møt kunstneren Dora Bendixen.

•• Kunsthistorie: portrettmaleren Johan Castberg.

I tillegg får du: •• Inntil 20 % rabatt på et stort utvalg kunst •• 20 % på innramming •• 20 % på frakt •• 10 % på kurs Alle dine fordeler ser du på: fineart.no/om magasinet KUNST/ dine fordeler

Bli abonnent, send kodeord KUNST til 2007, eller send e-post til kunst@fineart.no

Torbjørn Rødland, Arizona, 2011.

2/2012

131

VIGNETT

På veggen:

ALLIS HELLELAND Allis Helleland er mest kjent for det norske folk som tidligere direktør ved Nasjonal­ museet som kjøpte inn verker for 600 000 kroner av Unni Askelands Casablancaserie til vår nasjonale samling. I dag er hun direktør i sitt eget rådgivningsfirma.

Allis vokste opp på Nord-vestjylland, og var ferdig med en cand.mag i kunsthistorie i 1985 fra Aarhus universitet. Deretter jobbet hun som kunstkritiker i Berlingske Tidende i fem år i slutten av 1980-årene. CV-en ble på 1980- og 1990-tallet mer og mer imponerende med direktørtitler ved Nordjyllands Kunstmuseum, Aarhus Kunstmuseum og 13 år ved Statens Museum for Kunst der hun blant annet fikk kritikk fra den danske kunsteliten for å velge utstillinger og arrangementer som appellerte til et bredere publikum. Hun var utstillingssjef ved Museet på Koldinghus. Privat er hun gift med norske Håkon Ejnar Helleland og har seks barn. – Kunst har interessert meg hele mitt liv, og samspillet mellom billedkunst, arkitektur og design har alltid fascinert meg, fortalte Allis til Aktuell Kunst i 2009.

1 Hva er ditt beste kunstkjøp?

Det er blevet til rigtig mange gode værker gennem mine mange år som museumsdirektør. De værker som jeg har kæmpet mest for, har vel størst betydning for mig personligt. Eftertiden må dømme om det var rigtigt at indlemme netop disse værker til evig tid i museets samling. Hvis jeg skal nævne ét værk, må det blive Ambrogio Lorenzettis lille fine altertavle af Johannes Døberen fra 1300-tallet, som jeg købte fra en dansk privat samler til Statens Museum for Kunst.

2 Finnes det kunstverk som har / har hatt betydning for deg?

Det er så mye! Utsøkt glasskunst, for eksempel Julie Maske. Gammel kinesisk porselenskunst. Og terrakottahæren! Men det er vel kanskje fotokunst som ligger mitt hjerte nærmest. Man Ray sine bilder er ren meditasjon etter en travel dag, det er som å betrakte lyrikk eller lytte til fjern musikk fra et rom langt unna. Men jeg elsker også klassiskrealistiske og sykt detaljerte malerier: å studere de hollandske kunstnerne er som en reise i tid. Og jeg elsker Marc Chagall, jeg har sett ham på tre ulike utstillinger. Favorittene mine er alltid de bildene hvor kvinnen og mannen svever over hus og byer. Han vokste opp i Hvite­ russland, svært fattig og ifølge ham selv svært lykkelig.

Og barndommen fins i nesten alle bildene hans.

3 Husker du din første kunstopplevelse?

Min barndoms skole var fyldt op med den danske maler Jens Søndergaards store dramatiske malerier af Vesterhavet, og vi kunne genkende og sammenligne med det rigtige hav i storm og mørke.

4 Hva var din siste kunstopplevelse?

Ai Wei Wei på Louisiana Museet, hvor han fra sin husarrest i Kina kom til syne på skype og talte så smukt om ytringsfrihed og menneske­ rettigheder.

5 Husker du kunst som har provosert deg?

Ja, megen god kunst provokerer jo, det kan være både i form og indhold. Jeg husker første gang jeg så Odd Nerdrums billeder med de store søgende menneskefigurer i et goldt landskab. Det både provokerede og gjorde et dybt indtryk på mig.

6 Er det et kunstverk du enda ikke har fått sett, men som du har lyst til å oppleve?

Jeg mangler endnu at se Anish Kapoors bønne på pladsen i Chicago.

Han er efter min mening en af de allerstørste nutidskunstnere. Så hans store installation i Grand Palais her i sommer og var lammet i hele kroppen. Heldigvis vi også har ham i stor skala i skulpturparken på Kistefos-Museet.

7 Hvilken kunstner kunne du tenke deg å dele en flaske rødvin med i hans/hennes atelier?

Det er altid en stor oplevelse at besøge kunstnere i deres atelier, både med og uden vin. Jeg ville gerne have besøgt Edvard Munch på Ekely, og selvfølgelig også gerne Rembrandt i det smukke hus i Amsterdam.

Af levende kunstnere kunne jeg tænke mig at tage til Sørlandet til Kjell Nupen og sidde med udsigt til birkestammerne og lysene ude over fjorden og tale om skønhed og livet og døden og dele en rigtig god flaske Amarone.

Hva hadde livet vært uten kunst?

Stadig forunderligt og vidunderligt, med mand og børn og Guds store natur omkring os.

8

Hvis du fikk lov til å velge helt fritt fra hele verdens kunstskatter, hvilket verk skulle du helst hatt i ditt eie, og hvorfor?

Jeg ville drage til Firenze og der bortføre Botticellis Primavera. Det er så fuld af skønhed og mystik at der er nok til mange menneskeliv.

9

ALTERTAVLE av Ambrogio Lorenzettis. Foto: SMK.

132

2/2012

59° 52’ 45” N – 8° 35’ 34 ”E

N 17 ISKLATRING / RJUKAN

BILEN SOM TAR DEG TIL EVENTYRET Våre XC (Cross Country) modeller tar deg lenger og til steder du ikke ville kjørt med en vanlig bil. Cross Country Travels er en reiseguide til noen av de mest spektakulære reisemålene i Norden. Gå inn på xctravels.com for å se destinasjonene eller last ned XCTravels app fra APP Store eller Android Markets.

Med Volvo XC70 kan du nå nyte reisen på førsteklasse i det nye interiøret og med høyeste utstyrsnivå Summum til kr 9 900,- (veil. kr 30 000,-).

2012 MODELL

utstyrsnivå Summum kr

9 900,- (veil. kr 30 000,-)

VOLVO XC70 DRIVe 2WD Fra kr

475 800,-*

VOLVO XC70 D3 AWD MAN. Fra kr

525 800,-* XCTRAVELS.COM

* Veil pris inkl. frakt-, leverings- og adm. kostnader levert Oslo. Gj.sn. forbruk 5,5–10,6 l/100 km. CO 2-utslipp 144–248 g/km. Tilbudet gjelder alle nye 2012 modeller ut mars 2012 eller så langt beholdningen rekker. Volvos dieselmodeller har partikkelfilter som standard. Vi tar forbehold om trykkfeil. Avbildede biler kan ha ekstrautstyr. Treff Volvo på facebook.com/volvocarsno og www.volvocars.no. For mer info skann QR-koden til venstre.

Volvo_XC60_Kunst_215x297_3utf.indd 1

2012-02-29 14:27