KUNST 03/2012

NR 3 2012 ÅRGANG 59 KR 89,-

Dødsfokusert

DAMIEN HIRST

NORDENS STØRSTE OG ELDSTE KUNSTMAGASIN

Bli abonnent!

Send KUNST til 2007

TEMA:

FOTO

RETURUKE 33

VIBEKE TANDBERG TORBJØRN RØDLAND HEDEVIG ANKER MORTEN HAUGE GJERT ROGNLI PER SPOOKS UKJENTE FOTOLIDENSKAP! PÅ ROM 13 MED MARCEL LELIËNHOF INTERPRESS NORGE AS

Ekslusivt!

Ulven i Christian Houges linse Bli med til vakre Pietrasanta i Italia!

Snøhettas mange prosjekter

«Barn er et folk, sier man. Men et folk eksisterer ikke uten kultur.

Barn er et folk som hører fremtiden til.

Og da må dette folk ha rett til sitt eget språk, sin egen kultur, sin kunst og sin historie».

«Du må forbli et barn så lenge du lever».

Henri Matisse (1869-1954)

07 Gruppen, Oslo

Museets grunnlegger, filmregissør Rafael Goldin (1920-1994)

VIGNETT

VOLVOCARS.NO

VIGNETT

SWITCH TO PURE VOLVO Dette er en verdensnyhet, og den lar deg gjøre hva du vil. Velg Pure og du kjører på ren elektrisitet i stillhet og uten eksos. Velg Power, og du får et råskinn med akselerasjon fra 0-100 på 6.2 sek. Velg Hybrid og du får det beste av to verdener.

På ren elektrisitet kan du kjøre opptil 50 kilometer. Med hybrid kombineres el og diesel optimalt, og du får lavutslipp og en rekkevidde på 1 000 kilometer.

Du har til og med All-Wheel-Drive til disposisjon når du måtte trenge det. Og ettersom den er så stille og ren, kan du lade den hvor som helst.

VOLVO V60 PLUG-IN HYBRID. VERDENS FØRSTE LUKSUS DIESEL PLUG-IN HYBRID Veil. pris kr 656 800,-. Begrenset antall til hvert land. Veil. pris er inkl. frakt-, leverings- og adm. kostnader levert Oslo. Gj.sn. forbruk i hybridmode 1.9 l/100 km, CO 2-utslipp 49 g/km (estimat). Forbehold om trykkfeil. Avbildet bil kan ha ekstrautstyr. Treff Volvo på volvocars.no, facebook.com/volvocarsno eller last ned Volvo Personbiler App.

Innhold TEMA foto: Christian Houge – Ulvens råhet = menneskets skyggesider ................................................. 12 Fotografiets historie i norsk kunst ................................................................................................... 31 Rom 13 og fotograf Marcel Leliënhof ............................................................................................. 32 Vibeke Tandbergs mange ansikter .................................................................................................... 38 Eksperimentell fotokunst fra Torbjørn Rødland .......................................................................... 44 Våtplateteknikk ........................................................................................................................................ 48 Hedevig Anker: fra dørkarmer til museer ...................................................................................... 52 Per Spooks ukjente fotolidenskap .................................................................................................... 58 Gjert Rognli – rå fotokraft .................................................................................................................. 62 Morten Haug: pinholekameraets forkjemper .............................................................................. 68 Thomas Widerberg – fotograf og musiker .................................................................................... 73

Kunstnerintervjuer: Damien Hirst: Dødsfokusert ............................................................................................................... 24 Sam Taylor-Wood: en av verdens største videokunstnere ..................................................... 76 Javier Barrios’ dommedager og sorte hull .................................................................................... 82 Dora Bendixen i Pietrasanta i Italia ................................................................................................. 86 Marmorriket .............................................................................................................................................. 92 Silje Heggren: Vilt og perfeksjonistisk ............................................................................................ 96

Arkitektur / kunsthåndverk / design / utsmykning: Snøhettas mange prosjekter .............................................................................................................. 104 Happylines – kunsten ut til folket .................................................................................................... 112

12 92

– Ulvens rene natur belyser menneskets skyggesider.

Christian Houge

38

Refsnesfrisen ............................................................................................................................................. 122

Kunsthistorie: Den ukjente portrettmaleren Johan Castberg ............................................................................ 114 Galleri Gude: Brudeferden i Hardanger – ikke fra Hardanger? ............................................. 118

Fast / annet: KUNST i tiden ............................................................................................................................................ 22

– Jeg er kunstner, som først begynte med foto, så med maling, så tekst som bilde og nå med ren tekst.

Designikon: Leica...................................................................................................................................... 57 Pulsen på gatekunst ............................................................................................................................... 66 KUNSTdebatt: Stephanie von Spreter, kunstnerisk leder for Fotogalleriet ...................... 80 Favoritter: Ida Lorentzen ..................................................................................................................... 100

Vibeke Tandberg

Inspirasjon med Gro Mukta Holter .................................................................................................. 110 KUNSTomtaler / KUNSTanmeldelser av Lars Elton .................................................................... 126 Galleripresentasjon: Jølstramuseet ................................................................................................. 130 Instruktivt med Hazel Soan ................................................................................................................ 134 KUNSTkurs ................................................................................................................................................. 136 KUNSTkryssord ......................................................................................................................................... 146 På veggen: Ingrid Lorentzen ............................................................................................................... 148 KUNST inviterer en fotograf: Helga Bu tolker foto (se Kunstkatalogen)

57

32 24

KUNST 3: 2012 59. årgang Med forbehold om trykkfeil Ansvarlig utgiver: Fineart as Opplag: 27 000 Årsabonnement 495,- Abonnementet løper til det sies opp skriftlig

MEDVIRKENDE: Redaksjonen: Mette Dybwad Torstensen / ansvarlig redaktør mette@fineart.no / mobil: 901 19 007

68

Trykk:

Bidragsytere: Anne Marit Muri / skribent Berit Oksfjellelv / kunsthistoriker og frilanser Christina Gothe Schultz / skribent Christina Skreiberg / journalist, fotograf og frilans Erik Lundesgaard / statsviter, forlegger, journalist og kommunikasjonsrådgiver Frøydis Benestad Hågvar / designer og skribent Gro Mukta Holter / designer og kunstner Henriette Kværneng Johansen / frilanser Ingjerd Terese Skaug Robin / kunsthistoriker og skribent

Lillian Reif / frilanser Maren Engelschiøn / skribent og kunstner Michael Dee / skribent Toril S. Kojan / skribent og kunstner Thale Fastvold / kunsthistoriker og skribent Stephanie von Spreter / daglig leder Fotogalleriet

Fotografer: Anne Vesaas

36

onetoone.as

Anne Vesaas / grafisk designer og fotograf anne.vesaas@fineart.no

Lars Elton / kunst- og arkitekturkritiker i VG og frilans journalist

Pinholefoto av Brian Ferry (tatt av Morten Haug).

Design: Anne Vesaas

Kristin Krugerud / salgsleder kristin@fineart.no

Marcel Leliënhof

Kunstverkene i magasinet KUNST er opphavsbeskyttet materiale og er gjengitt med samtykke fra kunstneren / BONO.

Rolf Stavnem / daglig leder Fineart AS rolf@fineart.no / mobil: 920 85 907

Tonje Buer / galleriansvarlig og kunstnerkontakt tonje@fineart.no

– Prosjektet Rom 13 skal inspirere til modige valg og nye muligheter.

Kunstverk:

Benvenuto Saba Gunnar Mjaugedal Theres Borge

onetoone.as

Ansvarlig abonnement: Kristin Krugerud / kristin@fineart.no 22 01 24 20 / mobil: 913 90 389

Annonsering: Eric Bjørklund eric@fineart.no / mobil: 948 17 753

Galleriansvarlig / bestilling: Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 01 24 35

Feil i KUNST 2: Vi beklager å ha skrevet feil etternavn på fotografen Arnfinn Johnsen i artikkelen om billedhuggeren Svein Tore Kleppan på side 76 i KUNST 2, og krediteringen for fotoet av Sten Stenersen på side 95 til Anne Marit Muri falt dessverre ut.

I intervjuet På veggen med Allis Helleland i KUNST 2 oppsto dessverre en glipp i forbindelse med spørsmål nummer to, da svaret fra den forrige utgaven ikke ble byttet ut. Allis Helleland svarte følgende på spørsmålet Finnes det kunstverk som har/har hatt spesiell betydning for deg? Ja, da jeg i 2008 erhvervede tre af Unni Askelands fine værker fra udstillingen Cassablanca, blev der voldsomt opstyr i den norske kunstandedam. Jeg forstår stadig ikke hvorfor, og jeg er overbevist om at de holder i eftertiden. Nu glæder jeg mig til at se dem ophængt i det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen.

Bli abonnent!

Gjør som 14 000 andre, få magasinet rett i postkassen.

Send SMS med kodeord KUNST til 2007.

KUNST utgis av Fineart og holder til i Galleri Fineart på Aker Brygge / Tjuvholmen. Galleriet har åpent: Mandag–torsdag kl. 10–20 / fredag kl. 10-17 / lørdag kl. 10–18 Adresse: Filipstad brygge 2 / 22 01 24 20 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

Annonser Følgende priser gjelder for annonsering i KUNST 2012:

86

Helside: Halvside: Kvartside: Pris: 24 990,- eks. mva.

Pris: 14 990,- eks. mva.

Pris: 9990,- eks. mva.

KUNST selges nå også i løssalg fra ditt utsalgssted.

For mer informasjon kontakt: Eric Bjørklund / eric@fineart.no / mobil: 948 17 753

VIGNETT

Foto: Bjørn Wad

Hilsen

Mette Dybwad Torstensen Redaktør 10

3/2012

Bil

Vil du kjøpe noe av kunsten du leser om? Se etter dette ikonet på våre artikler!

Kunst til salgs av kunstneren finner du i den vedlagte Kunstkatalogen! en og

Kåre Kivijärvi (1938–1991) var den første fotografen som ble antatt på Høstutstillingen, i 1971. Han banet dermed veien for at foto som kunstart ble akseptert her i landet, lenge etter at fotoet hadde fått status som kunst på resten av kontinentet. I dag er som regel flere fotokunstverker representert på Høstutstillingen enn for eksempel malerier. Foto har kommet for å bli som et verktøy og uttrykk for kunstnere. På den ene siden har man det analoge fotoet og den kunsten og ekspertisen mørkeromsarbeidet representerer, der kunsten er langreist, og langreist kunst står jo som oftest for kvalitet for mange. Det digitale har likevel overtatt for det analoge fotografiet for de fleste. I dag har alle et kamera eller en mobil å fotografere med. Før var fotografiapparatet forbeholdt de få. Dermed kommer argumentet fra mange kritikere til samtidskunsten: Kan dette være kunst? Er ikke dette noe jeg også kan knipse? Er det ikke for lettvint å bruke et digitalt kamera, photoshoppe litt og printe ut kunsten? Er det digitale, hastige kameraet typisk for vår rastløse tid?

Dette var tanker jeg også hadde før jeg startet arbeidet med dette magasinet. Det skulle vise seg å være skivebom. Etter å ha intervjuet flere fotokunstnere slo det meg: De jobber jo kanskje saktere enn noen andre, som forskere i ulike konsepter: Hedvig Anker har i ti år fotografert detaljer fra en håndfull interiører for å skape et nesten abstrakt rom til refleksjon, mens Christian Houge har jobbet i årevis med sine prosjekter av sub-kulturfenomenet Harajuku i Japan, natur og teknologi i Barentsburg, Angkor i Kambodsja og nå ulver i England, Norge og Sverige. Fotografen Morten Haug setter ut et hjemmebygd pinholekamera i hagen med en eksponeringstid på 17 dager og forsker frem nye teknikker.

I fotografiets premisser ligger det jo at noen har vært på et sted og fanget inn en tid fra en valgt vinkel eller gir oss et utvalgt utsnitt av virkeligheten. De har registrert virkeligheten i en gitt periode.

Det er en sannhet. Deretter starter løgnen, fortolkningen og hvilke versjoner av virkeligheten fotografene vil gi oss. Og her kommer kanskje forskjellen mellom kunstfoto og dokumentarfoto inn. Der dokumentar- og pressefotografene gir oss et bilde så nært opp til virkeligheten som mulig, bruker kunstfotografen fotografiet til å manipulere og gi oss sitt bilde av verden; enten det er en dørkarm som tangerer til det abstrakte som hos Hedvig Anker eller en ulv for å vise til menneskelige natur som hos Christian Houge. Dette skal du få lese om i denne utgaven!

Det er også spennende å tenke på at da fotoet kom, mistet kunsten sin oppgave med å representere virkeligheten. Fotografiet gjorde jo dette bedre. Fotoet revolusjonerte egentlig kunsten på 1800-tallet og frigjorde den. Géricaults Medusas flåte fra 1818 er et bilde av en samtidig historisk hendelse som skildrer de overlevende fra vraket av en fransk fregatt, et skipsforlis som ble en skandale i Frankrike. I dag ville en VG-fotograf fanget motivet for oss gjennom linsen sin. Med utbredelsen av fotografiet kunne maleriet i enda større grad løsrive seg fra kravet om sannhet.

Vi i KUNST håper vi hjelper dere til å se denne tolkningen og forstå de mange konseptene kunstnere forsker i. Til syvende og sist er det mennesket det dreier seg om, eller som Javier Barrios sier i intervjuet om sine installasjoner med referanser til dommedag og Maya-kalenderen: Hvem er vi og hvor kommer vi fra? Og hvor er vi på vei?

KUNSTkatalogen

nstkata l Ku

Foto – vår tids kjappe kunstform?

r for salg i de

Litteraturuke Fra 20. til 30. juni vil galleriet fokusere på litteratur og kunstprosjekter der våre kunstnere har latt seg inspirere eller samarbeidet med forfattere og poeter. Vi vil blant annet vise Frans Widerbergs kunstmappe med André Bjerke. Thomas Widerberg vil spille musikk, Syngende jord, på brygga, og Henny Moan vil lese Bjerkes dikt den 20. og 21. juni kl. 18 til 20.

Fineart.no i ny drakt Tidlig i andre kvartal i 2011 begynte vi jobben med å forandre vårt budskap, vår fremtoning og grafiske profil. Våre nettsider har nå en tidløs design som skal være enklere å benytte. Søk på 10 000 motiver fra 900 kunstnere. Hos oss er all kunst fra alle kunstnere velkommen, og som bruker av Fineart skal du alltid være trygg på at du får det du ser.

Sommerflirt Vår sommerutstilling åpner 7. juni med sommerlige motiver, friske farger, nyheter fra våre kunstnere og samlerobjekter til den store og lille kunstsamleren. Fra 11. til 16. juni vil vi ha ekstra fokus på Pushwagner.

Kanskje kan vi overraske deg med en performance i sommer også …

Forsidefoto Damien Hirsts hodeskalle i platina med 8 601 diamanter kostet mellom 16 og 20 millioner dollar å produsere. Salgssummen i juni 2007 var på 99 millioner dollar, og verket utløste dermed en av de høyeste summene betalt for et kunstverk fra en nålevende kunstner, og er verdenshistoriens dyreste enkeltverk. Det er lett å lage det dyreste kunstverket i verden, spørsmålet er om det er bra eller ikke? Du kan være den beste tegneren på puben, men de andre tegnerne på puben kan jo være drittegnere.

Det handler om hvem du sammenligner deg med, sier Hirst i et intervju.

I pannen er det en stor pæreformet rosa diamant. Selve skallen er i normal størrelse og laget av platina-plater. Gjennom platene ble det boret tusenvis av hull der diamantene er festet, og det sies at innkjøp av alle juvelene på et tidspunkt påvirket prisnivået for diamanter i Storbritannia. Tennene i skallen er imidlertid ekte, tatt fra en 200 år gammel hodeskalle som en gang tilhørte en 35 år gammel mann, og kjøpt i en butikk i Islington nord i London. Hirsts memento mori-budskap (husk at du skal dø), synes å motsi seg selv. Diamantene funkler som om døden er den største skjønnheten.

Kunst & litteratur

20.–30. juni

I disse to ukene setter vi kunst og litteratur i høysetet og inviterer til både grafikkutstilling og forestilling!

Forestillingen Syngende jord vises 20. og 21. juni kl. 18.00. Thomas Widerberg har komponert og fremfører musikken og Henny Moan leser et utvalg av André Bjerkes tekster.

Utstillingen vil inneholde et bredt utvalg av kunstmapper som tar utgangspunkt i inspirasjon og samarbeid mellom kunstner og dramatiker, og kunstner og dikter. Frans Widerberg, Ørnulf Opdahl, Håkon Bleken, Knut Rose og Jens Johannessen tolker Henrik Ibsen. Nico Widerberg og Lars Saaby Christensen har samarbeidet om mappen Bagasje. Frans Widerberg har blant flere tolket dikt både av Stein Mehen og André Bjerke. Sistnevnte kunstmappe har gitt inspirasjon til forestillingen Syngende jord.

Velkommen til et spennende møte mellom kunstnere. Åpning 20. juni kl. 18.00 hos Galleri Fineart!

Skogbryllup På stien gikk de to. De kom fra dans.

“Jeg vil så gjerne gifte meg,” sa hun.

“Med meg?” sa han og lo imot en munn som brant seg rød og levende hos hans.

Og i det samme gikk de unge to forbi en ek ved stien. Og den lignet grangivelig en prestemann som stod med stive, strakte armer og velsignet!

De stanset ved et tre. Og tok en rast der månen hang og dinglet i en kvist.

“Jeg elsker deg,” sa hun. Han sa: “Javisst.

Men ekteskap? Det har vel ingen hast –

“Der har vi presten!” ropte han. “Se der!

Han vier alle her i sommersalen fra stjerneblomster og til kjempetrær og vokter kortsagt selve skogmoralen –

Man får jo tidsnok føling, lille venn, med prest og prost og ekteskapsattest.

Vi elsker litt på forskudd, simpelthen, så kan vi siden finne oss en prest!

Ham lar vi vie oss. Han gjør det billig.

Her kan man kanskje si at prisen lokker: halvannen kongle, som vi mer enn villig betaler enerbusken, stedets klokker!”

Og skal jeg si min mening – ærlig talt – så hvorfor ikke la det skje ikveld?” “Å fy!” sa hun. “Du vet at det er galt.

Man må jo være viet – vet du vel?”

Andektig stilte de seg kropp ved kropp og lot seg vie av de strakte grener, mens vinden hvisket gjennom treets topp at intet skiller det som Gud forener!

De gikk en stund på stiens månesne og kjente nattens ånde mot sin kropp.

Men den som er en mann, gir aldri opp – Da knipset han og fikk en god idé!

Men månen kledte dem i bryllupsskrud.

Hun foldet sine henders blyge ynde: “Nå er vi viet, store, snille Gud. Nå er det ikke lenger synd å synde ...”

Han sa: “Vårherre er - det vet enhver – tilstede alle steder i det grønne.

Vi gifter oss i skogen, for den er da jevngod med en kirke, kan du skjønne –”

Se, stjerner skimret i den unge kveld, og vårlig villig fulgte hun hans nykke og favnet ham i gresset, der hvor selv den usleste fiol er rød av lykke!

Galleri Fineart • Filipstad brygge 2, OSLO • Tlf 22 01 24 20 • fineart.no

EKSKLUSIVT

Eksklusivt!

Christian Houge viser sitt ulveprosjekt Shadow Within for første gang – i KUNST!

Utenfor komfortsonen Christian Houge har gått på språkkurs og vært i nærsituasjoner med flere ulveflokker rundt om i verden. I sitt siste fotokunstprosjekt har han ikke bare gjort seg sårbar fysisk, men også kledd seg naken psykisk. Ulvens reneste natur representerer våre skyggesider som ensomhet, frykt og aggresjon.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Christian Houge

Mobilen min ringer ved hovedporten i Frognerparken der jeg løper ver; en utagerende globetrotter som både søker det mentale, dypet i rundt for å finne Frognerparken kafé. menneskesinnet og vår eksistens, jordas uberørte urlandskap og sje– Hei, jeg sitter på Frognersetra, og så nå plutselig at jeg skrev lens natur. Det bakenfor kulturen.

Frognerparken kafé da jeg foreslo møtet … spellchecken hadde rettet Så er han tilbake og tar fram iPad-en med bilder. automatisk til det! Min feil!

– Temaet i ulveprosjektet er blant annet å utforske menneskets – Hehe, ja, jeg er her, men alle kafeene er stengt! relasjon til ulven og våre egne skyggesider. Hvordan kulturen kan – Det er utrolig, det er jo nettopp dette jeg jobber med, moderne hemme vår utvikling og hvem vi er. Før brukte jeg ordet tabu, men teknologisk kommunikasjon mellom mennesker … jeg setter meg i det blir så stigmatiserende. Derfor er ordet skyggesider bedre. Med bilen og kommer med en gang … bildene mine inviterer jeg til sett deg på United Bakery … vi rekundring. Det handler om å få ker dette for det … kos deg! folk til å utfordres av det rene, På 1600-tallet hadde man såkalte ulve­ Jeg rusler bort til United Bakery. brutale og ukjente. Jeg begynte garder som skulle holde ulven unna folk og På nabobordet sitter to ferske barprosjektet i 2011 og har vært fe. Et langt tau ble hengt opp i trærne der selmødre med hver sin smoothie og sammen med ulvene ti ganger husdyra beitet i to meters høyde. Det het en bitteliten sammenkrøpet klump nå. Etter 20 år som fotograf ser på hvert sitt bryst og snakker om at jeg at alle prosjektene har en at tauet skulle flettes av bast tre torsdags­ vaskehjelpen bør vaske vinduene på sterk, rød tråd. Konseptene kvelder etter hverandre og henges opp en begge sider. Zalo fungerer faktisk handler om menneskets tilsøndag. Da ville ryggraden til ulven råtne bra på vinduene, sier den ene mens stand og identitet. Jeg jobber om den prøvde å gå under ulvegarden. de pakker ned stellevesker med med foto, film og installasjon. prislapper på 3000 kroner. I hjørnet Jeg nikker og smiler og gjør sitter en annen dame, ensom, men meg kampklar med penn og ikke så ensom likevel, trykkende på en rosa, diamantbesatt iPhone. blokk. Houge lener seg over bordet og slipper ikke blikket mitt de nærOg midt oppe i denne scenen ankommer Christian Houge som en meste timene. Fotografens blikk. Jeg må skrive uten å se på blokka. herlig kontrast til shabby chic-kulissene og stoler med manuelt avskraUlven, en læremester for foreldre og ledere pet maling. Vaklende bord og rosa kopper står i sterk kontrast til hans – Ulveprosjektet er nok der jeg har beveget meg mest ut av min komulveprosjekt, som handler om å belyse urkraften i mennesket og se på fortsone. Jeg har fått føle på at mine egne ting har kommet til overmenneskers skyggesider, som han mener er ulvens reneste, rå natur. flaten. Jeg har fått føle på mine skyggesider. Ting jeg ikke har sagt til – Hei, så utrolig hyggelig å se deg. Se på denne katalogen først, så en sjel, har jeg måttet dele. Livet er for kort til å gjemme seg, har jeg løper jeg på toalettet og kjøper en kaffe! tenkt, og det har vært viktig at jeg har uttrykt meg på en ærlig måte.

Og vips er Christian Houge forsvunnet, men har lagt igjen en inFormidlingen må være ren i meg. tens energi. Det er bare å skjerpe sansene. Jeg leser i katalogen om Houge forteller om hvordan ulven er kjent for oss alle fra eventyHouge som går langt utenfor sin komfortsone, hans arbeid med rene (Rødhette), film, norrøn mytologi, som ordbilde (den ensomme menneskets tilstand og med tema døden. Det søkes utover og inno12

3/2012

VIGNETT

MENNESKETS relasjon til ulven er det som er mest interessant i dette prosjektet for Houge: Å jobbe frem motiver som spiller på det ubevisste, samt følelsen av frykt for det ukjente og referanser fra tidlig barndom og myter.

VIGNETT

ulven) og som et symbol på en trussel og noe vi frykter. Ulven har blitt brukt i mange myter, og mytene er nettopp fortellinger som skal få oss til å føle på moral og etikk.

– Den opprinnelige versjonen av Rødhette var temmelig makaber og ble ikke kjent før brødrene Grimm skrev den om på 1800-tallet.

Den handlet opprinnelig om hvordan unge kvinner skal være redd for eldre menn og var veldig seksualisert. Ulven har dessuten vært forbundet med overtro – og ikke uten grunn. Ulven var en reell trussel for folk i eldre tider, og oppover i bygdene har jeg kommet over mange ritualer knyttet til det å verne seg mot ulven. Det er et av dyrene det er umulig å temme. Men det skal sies at ulven ikke har drept et menneske siden 1843. Ulven har blitt totalt misforstått, og ulvens reneste sider er det samme som våre skyggesider, eller de sidene vi ofte undertrykker i vår kultur: aggresjon og frykt. Ulven viser sin frykt, og nettopp slik har den overlevd. Frykten for å mislykkes eller å

Tusener av menn ble henrettet som varulver i samme periode som kvinner ble henrettet som hekser. De kristne trodde at ulvene var ville, onde skapninger i pakt med djevelen.

14

3/2012

ikke bli akseptert ligger i oss alle i en eller annen form. Ulven er nysgjerrig som et barn, men også avhengig av forutsigbarhet, og skvetter hvis det skjer noe den ikke er vant til. Hvis jeg gjør en brå bevegelse, vil den huske det i all tid og være mistenksom.

– Mowgli ble jo tatt vare på av en ulvemor i Jungelboken av Rudyard Kipling?

– Ja, og tvillingene Romulus og Remus ble diet av en ulvemor i romersk kulturhistorie. Ulven er et av de kjærligste dyrene, selv om den er kjent for sin klare grensesetting som ofte kommer ut som aggresjon. Men den viser kun aggresjon hvis grensene ikke blir respektert eller den føler seg truet. Ulveflokken er jo basert på kjærlighet fremfor aggresjon, en sunn ulveflokk har et intrikat språk uten misforståelser. I flokken er det et par som leder. Grensene viser ulvene med lyd og kroppsspråk. Og er det en ulv som ikke forstår kodene, som en tispe som truer ledertispen, vil den undertrykkes ved å hindre at den kan reprodusere eller at den forvises fra flokken. Derfra kommer uttrykket den ensomme ulven; en ulv som ikke tar imot signalene. I dag er det et nærmest romantisk begrep: den ensomme rytteren som ikke trenger andre – eller hjelp fra noen, men hos ulven er dette faktisk et svakhetstegn, en som ikke forstår spillet i gruppen, som i Rollo Mays bok Myter og identitet.

– Hva gjør ulven så mye mer tydelig enn mennesker?

– Det verbale språket er i veien for oss. Ulven samarbeider med tydelige roller i flokken.

VIGNETT

Bildene tolkes ofte ulikt ut fra hvilke referanser, erfaringer og sinnsstemninger man har. Ønsket er at disse blikkene og situasjonene kan si litt om betrakteren selv. Som ulven som kommer mot deg fra mørket. Er den nysgjerrig, truende eller underdanig?

– I Shadow Within jobber jeg i to formater og små opplag. Bildene blir laget med giftfritt blekk på 100 % bomullspapir fra Canson.

Dette gir en enorm dybde i bildene og fordobler bildenes levetid.

Kameraet jeg bruker mest til prosjektet, er en Leica S2 i 40 mp.

– Ulvens rene natur belyser menneskets skyggesider.

Houge forteller om disse rene egenskapene hos ulven som kommer ut som skyggesider i mennesket.

– Det er drifter langt inne i oss, som har vært der før kultur, skole, religion, noe også Freud har påpekt. Selvet, id-et eller den kollektive underbevisstheten. Instinktet kommer ut som aggresjon hvis man føler seg truet eller mister kontroll. Alle har naturen i seg, men mange er ikke så bevisst på dette. Det er jo sjelden vi er truet i vårt moderne samfunn. Men hva hvis noen truer dine barn? Vil ikke frykten og tap

av kontroll få frem ulvens sider i deg? Jeg kunne lett ha drept hvis noen skadet min datter.

Jeg nikker og refererer til fødsler, hvordan fødende kvinner blir ett med disse naturkreftene, selv på et moderne sykehus.

– Å jobbe med dette prosjektet har vært som å sette opp et speil.

Det har til tider vært både utfordrende og ubehagelig. Jeg har i grunnen alltid gått mine egne veier. Jeg har også kjent på ensomheten. Vi flyttet mye i barndommen, fra Brasil til Sveits og til New York, noe som 3/2012

15

EKSKLUSIVT

gjorde at jeg aldri fikk slått røtter. Mine interesser har alltid gått utenom det vanlige. Etter å ha akseptert nettopp det, var det lettere for meg å dyrke min interesse for å fordype meg i ritualer og kulturer.

Houge understreker igjen hvordan ulven er et forbilde for så vel ledere som foreldre.

– Ulver er en av dyrerikets beste læremestre. Dessuten er lederne faktisk avhengige av de skvetne, eller det vi kaller de skjøre individene. Disse er gjerne lookouts for flokken og har sin rolle. Andre er flinke på sporing av mat. Da vil et trygt lederskap innebære å slippe disse til fremst i jakten uten å miste lederskapet. Dette fører til at selv de svakeste individene vil føle at de trengs i flokken. En sunn flokk trenger alle karakterer for å bli hel. Mange businessmenn vil gjerne se seg selv som en alfahann. Den brutale og kompromissløse lederen har en totalt naiv og misforstått forestilling om ledelse. Ledere som kappes om å være alfahanner bør ta lærdom av dette. Men igjen kommer ulveprosjektet tilbake til vår frykt for å ikke tilhøre noe.

Menneskets store ønske er å være en del av noe større. En flokk.

Menneskets frykt er da også å bli utestengt og ikke høre til, som en ensom ulv.

Før ulven: Svalbard, India og Japan Damen i hjørnet med den rosa iPhon-en har veket plassen for to hippe designere som snakker høyt med en kunde angående en annonse og jobber på hver sin hvite, lille Mac. Kontrastene til Houges prosjekter utspiller seg stadig i kulissene rundt oss. Eller kanskje ikke? For her, akkurat her, er jo menneskene, og et sted bak fasadene ligger naturen han vil formidle i sine fotoserier og søken innover og utover på samme tid.

Houge tar oss med tilbake i sin karriere for å vise denne røde tråden som er tydelig gjennom 20 år: – Jeg var akkurat på en røff tur på Svalbard og forskningsstasjonene der. Mye kan gå galt i en slik urørt natur. Landskapet på øya er i konstant forandring grunnet snø og værforhold. Dramatikken utfoldet seg da jeg kjørte utfor en stor skrent og måtte hoppe av scooteren i lufta før den smadret i fjellveggen! Når jeg står ubeskyttet i så vill natur med kun en rifle som beskyttelse natt etter natt i denne øredøvende stillheten, føler jeg meg som en del av en større helhet.

Instinktene i meg kommer naturlig til overflaten, og jeg bruker sansene på en annen måte enn ellers. Denne klare tilstanden gjør at jeg føler meg til stede.

Intuisjonen spiller også en stor rolle her. Dette tror jeg mange mennesker kan kjenne seg igjen i. Forskere valfarter også hit, for her finner du den reneste atmosfæren i verden. Slik kan forskere forutse fremtiden til kloden vår. Høyteknologien stikker opp som antenner og utgjør en stor kontrast til urlandskapet. Når jeg står i dette landskapet, blir jeg minnet på hvordan vi mennesker er et blunk i tiden og en del av noe større enn oss selv. Vi ble jo født et kvarter før midnatt, hvis du ser på menneskets inntog i utviklingshistorien.

Houge har hatt 11 turer til Svalbard og jobbet med prosjektet i syv år nå.

– I dette prosjektet jobber jeg med en 6/17-film, et meget teknisk panoramaformat som krever at jeg må kunne utstyret mitt hundre prosent. Jeg må visualisere hele motivet på forhånd, da eksponeringstidene, som ofte er opptil åtte timer, er umulige å måle.

Månelyset maler sakte sitt lys i landskapet og gjør natt om til dag.

Når jeg skal bedømme disse eksponeringstidene, får intuisjonen en stor rolle. Dette gjør at hvert motiv får en helt særegen personlighet og uttrykk. Ved fremkalling av filmene ser jeg hvordan prosjektet vokser seg til og jobber grundig med hvordan jeg kan gå inn i kon-

septet på en enda mer ekte måte. Jeg er også min største kritiker og får nærmest en splittet personlighet. Jeg søker å leve i lærdom.

Houge går over til å prate om teknologien som står i skarp kontrast til naturen på Svalbard.

– Hva gjør teknologien med oss egentlig? Vi er så tilgjengelige og effektive. Men blir vi noen gang effektive nok i den tiden vi lever i? Vi driver lett bort fra oss selv. Teknologien gjør oss enda mer rastløse og skaper en sterk uro. Den er som en Faustisk pakt: It gives it and it takes it away.

Han viser meg hvite former og observasjonsstasjoner mot den rene naturen. Arctic Technology-serien er kjøpt opp av mange store samlere og museer og er like aktuell, selv om den startet i 2000.

– Menneskepsyken går aldri av moten, ler Houge, og fortsetter mens han så vidt rekker å få i seg skummet på cappuccinoen sin.

– Jeg jobber frem motsetninger i alle mine prosjekter. Derfor jobbet jeg med konstruksjonene på sommerstid uten snø i sort-hvitt. Motivene inviterer til noe hemmelig og truende, som om vi blir overvåket. Å se ting fra en annen vinkel gir muligheten til å se seg selv i et annet lys. Og er ikke det poenget med kunst? Jeg liker kunst som spiller på motsetninger og får meg til å redefinere meg selv. Kunst som kan tolkes på ulike måter og bringe frem et stort spekter av referanser og emosjoner.

I 2012 fortsatte han sitt Arctic Technology-prosjekt på Svalbard, nemlig med frøhvelvet som inneholder en halv million ulike frø, lagret i permafrosten inne i en gammel gruve.

– Noen ser håp og en slags Noahs ark, andre ser dommedag.

Frøene kan være vår siste redning hvis alt går til helvete.

– Du viser hvordan naturen alltid vil ta oss igjen på sett og vis?

Som snøen som er i ferd med å omslutte hvelvet? Og i Angkor-serien, der jungelen igjen overtar tempelbygningene og kulturen?

– Ja, naturen vil alltid ta tilbake. Den vil kunne seire i lengden.

Naturen tilpasser seg, men vil også kunne sluke oss.

– Vi vil alle dø … så vi taper alle kampen mot naturen i bunn og grunn …

– Vi blir kanskje til slutt tvunget i kne, ja, det er en slags ydmykhet i det. Vi er her så kort! Da kommer vi over i døden-serien min fra India som ble stilt ut på Haugar i Tønsberg i fjor. Den er vakker og brutal.

Ritualene rundt døden, og mange av overgangsritualene generelt, er borte for oss i den vestlige verden, men fortsatt levende i India. Jeg var til stede i flere uker, fordelt på flere reiser, blant døende i Moksha hus.

Dette er et hus som troende kommer til for å dø og slippe gjenfødsel.

Dette skjer kun i byen Banares som er en av verdens eldste byer. Her dokumenterte jeg hvordan folk tar imot døden. I India er det å dø like naturlig som det å bli født, og ved likbrenningen kommer det horder av tilskuere. De kommer ikke nødvendigvis for å sørge over den døde, men for å bli påminnet om sin egen prosess. Disse tilskuerne er mye mer interessante for meg enn de ofte 10-15 brennende likene. Ved å betrakte andres død ser man sin egen prosess. I mange kulturer feires døden, mens her hjemme er døden tabu eller en skyggeside. Det samme gjelder alderdom. Vi stuer de eldre bort, de er litt i veien, men i andre kulturer er de alltid med når det siste ordet skal sies. Teknologien erobrer verden og forandrer så mye. Den sju år gamle sønnen til kjæresten min sa noe treffende: Google er våre nye foreldre.

Houge tar frem serien sin, Okurimono, med bilder av transseksuelle og av sub-kulturfenomenet Harajuku i Japan med nærmest surrealistiske scener av utkledde ungdommer med hestemasker og hvite kostymer. Maskene symboliserer de mange maskene vi alle går med i hverdagen, et element Houge selv regisserte inn. Eplene står for valg.

En jente sitter på en seng på et hotellrom med et rødt eple bak seg.

Betrakteren velger selv sin tolkning av scenariene. Houge har jobbet med fenomenet og serien i fire år med flere besøk, og alt han tjente i en periode gikk med på å finansiere reiser til Japan.

3/2012

17

VIGNETT

– Dette er også et prosjekt hvor jeg beveget meg langt utover komfortsonen min. Jeg gikk med hodet først inn i Harajuku-serien.

Her handler det om menneskets lengsel. Det å bli sett i et monotont, undertrykkende samfunn. Det er som om en ventil har gått av trykkkokeren. Harajukenes ønske om å stå i sin egendefinerte identitet med referanser til det post-moderne vestlige fasinerte meg. Vel hjemme i Norge følte jeg igjen at noe manglet, og jeg dro tilbake for å jobbe med transseksuelle, eller Okamaene (new half). Dette er en subkultur med mye dop, prostitusjon, selvmord og brutalitet. De føler at de tar av seg en maske ved å operere seg fysisk. Jeg merket at jeg måtte ta meg sammen for å gjennomføre disse portrettene. Men jeg møtte også mine fordommer. De transseksuelle tar en livstruende sjanse ved å operere seg for å komme nærme sin egen sannhet! Ved å portrettere Okamaene og la dem uttrykke seg slik de selv ønsket, følte de seg sett, ikke som en halv kvinne eller et objekt, men som dem de er. Dette var en sterk opplevelse for meg.

– Hvordan jobber du egentlig frem konseptene?

– Jeg vet ikke alltid hva som venter meg, men ofte kommer det en idé til meg, så vokser prosjektene og lever på en måte sine egne liv innenfor en ramme. Ulven har, siden jeg var barn, fasinert meg og har alltid stått som egenrådig og uhåndgripelig. Rettferdig og respektfull. Da jeg fikk sjansen til å nærme meg den første flokken, tenkte jeg at jeg aldri vil tilgi meg selv hvis jeg ikke går inn i dette med hud og hår.

Vi blir avsporet av en baby som ikke liker kafélivet. Trikken dundrer forbi. Fotografen kommer så vidt inn på noe han jobber med ved siden av kunstprosjektene, nemlig den humanitære biten, som han skiller tydelig fra kunsten.

– Mine humanitære prosjekter har jeg jobbet med parallelt med kunsten, og jeg har lenge vært interessert i tibetansk klosterkultur. Jeg er ikke religiøs, men jeg trekkes mot andres tro og ritualer. Jeg blir nok aldri ferdig med India og Nepal, selv om det ikke akkurat er koseturer jeg drar på! Jeg blir ofte kjempesyk, og det er veldig hardt foto-arbeid.

Arbeidet med tibetanere i eksil gjorde at Houge fikk mye tid med Dalai Lama, som har vært en viktig talsmann for tibetanerne ved selv å vise sin identitet. Fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi i Burma var 18

3/2012

Houge hos nylig, og han håper å få skrevet en bok, samt å få realisert en utstilling hos Fredssenteret i Oslo.

– Min nysgjerrighet har hovedsakelig vært rettet mot hvem disse menneskene er, hva som driver dem når de tråkker ut av sine egoer og inn i noe større enn seg selv.

Hans humanitære prosjekter er nesten alltid selvfinansiert for å kunne ha den innfallsvinkelen han selv ønsker.

– Jeg lurte på hva som drev Aung San Suu Kyi som leder, og hva gjør henne så troverdig?

Dalai Lama ble jo oppdaget som leder, mens Aung San Suu Kyi ble født inn i det, da hennes far var en stor helt for folket.

Dermed ble hun deres eneste håp etter at han ble myrdet. Hun fortalte meg at selv om hun var i husarrest i 20 år, har hun alltid følt seg fri. Intervjuet handlet ikke om politikk, men om frykt og hvordan den kommer ut i forskjellige former. Det siste jeg spurte om var: Hvilke spørsmål må mennesket stille seg selv for å komme videre i sin utvikling?

Det har gått to timer, og Houge har kun fått spist en halv cherrytomat. Selv om han virker som en fotograf med stålkontroll på teknikk, komposisjon, det intellektuelle og filosofiske rundt konseptene og formidlingen, vil han aller helst bare ha litt kontroll. Det å slippe kontrollen er en kunst i seg selv. Man må la kreativiteten og prosessen få flyte fritt for at det skal bli ekte. Det må bli en ærlig formidling.

– Jeg gir dere ikke en sannhet, men inspirerer til undring. Ofte er det smertefullt å kjenne på skyggesidene og lettere å gå utover enn innover. Jeg vil også at de som ser på ulvene skal slippe kontrollen og ikke lete etter informasjon rundt hvordan bildene er laget.

Undring har blitt byttet ut med informasjon i den tiden vi lever i. I et sekund, når du leser ulvens blikk i ulvefotografiene, vil du kanskje føle noe instinktivt i deg. Men så vil hjernen overta med spørsmål. Frykten for å ikke ha kontroll på det du ser vil fort dukke opp. Jeg har også tatt flere bilder der ulvene oppholder seg ved mørke partier i landskapet. Hull og sprekker symboliserer det indre og det ytre. Det vi kjenner til og det ukjente. For meg handler refleksjonene i vannet om det å speile seg selv.

Det ukjente under den bevegelige flaten, der nede i mørket.

Å spille melk Nesten to måneder senere sitter vi foran peisen på Frognersetra. I avisene har det ironisk nok versert store overskrifter om en ensom ulv som streifer rundt på Østlandet.

– Det sier så mye om hvor dypt denne frykten for ulv sitter i det moderne mennesket også. En livredd, sulten ulv, forvist fra flokken sin, blir symbolet på selve frykten. Akkurat som på 1600-tallet, sier Houge, legger på en kubbe i peisen ved siden av oss og setter seg igjen under portrettet av Helge Ingstad.

– I tidligere tider var ikke ulven en trussel. Da brukte ulven og mennesket samme territorium. Det var først da mennesket fikk husdyr og bygget gjerder at ulven ble til fienden. En måte menneskene

Christian Houges store seriale fotoprosjekter

VIGNETT

Kan sees i sin helhet på www.christianhouge.no

➊

➎

➋

➌

➏

➍

➐

1. Angkor (tempelet i Kambodsja som naturen sakte gjenerobrer).

2. Arctic Technology (antennekonstruksjoner og frøhvelvet på Svalbard).

3. Barentsburg (russisk gruvesamfunn frosset i tid).

4. Okurimono (sub-kulturfenomenet Harajuku og transseksualitet i Japan, om lengsel, identitet og seksualitet).

5. Shadow Within (fra flere land og ulike ulveflokker).

6. Moksha (om døden fra India).

7. Evolution (hodeskaller, dyr og maneter).

3/2012

19

EKSKLUSIVT

– Vi er født som natur, men beveger oss lett bort fra utgangspunktet ved hjelp av teknologi og kultur.

forsøkte å verne seg på, var at sauene fikk melk før de gikk på beite; nemlig å spille melk. Et annet ritual, som jeg har fotografert, var å flette et tau tre torsdager på rad og henge det opp mellom trærne den fjerde søndagen; å ha ulvegaard. Man hadde bønneregler, som ble avsluttet med I Faderens, sønnens og den hellige ånds navn. Det sier svært mye om hvor mye makt kristendommen hadde. Den kunne verne mot ulven! Ulven, mente noen, var også djevelen. Dessuten malte man tjærekors på sauer og mennesker. Blykuler ble lagt i vannet som sauene drakk før de gikk ut på sommerbeite, og brystmelk ble smurt utvortes for å verne seg mot dette djevelens dyr.

Og med disse ritualene følte Houge at prosjektet trengte noe mer enn de rene ulve-fotoene vi snakket om sist. I april tok han med modeller, mel, melk, krusifikser, lys, tau, en ulve- hodeskalle og klær fra 1600-tallet ut i Oslo-marka og Vestfold.

– Jeg fant helt tilfeldig et tre som hadde veltet i vinterstormen.

Det var som om underverden hadde åpnet seg: undersiden av en rot på tre meter viste oss en del av naturen vi vanligvis aldri ser.

Modellene stod i kulden, regnet og gjørmen mens de utførte disse ritualene som er hentet fra vår egen historie. De måtte slippe seg helt inn i dette, ikke bare spille, men bruke repeterte bevegelser til de oppnådde en transelignende tilstand. Jeg måtte ha dem ut av sitt vanlige jeg. De gjenskapte en handling med så mye kraft, det ga oss

mange sterke opplevelser. Mel og melk står for renhet. Ilden er menneskets fremste våpen mot ulv. Krusifikset mot det onde. Da jeg skulle opp noen dager senere for å ta flere bilder av roten, hadde helt utrolig nok treet lukket seg igjen! Jeg får nok ikke rikket roten med en vinsj en gang. Jeg velger å se det som at naturen åpnet – og lukket seg igjen for meg.

– Men hva har du fått ut av alt dette?

– Jeg har fått brukt meg selv ved å gå utenfor en trygghetssone på mange måter. Jeg har ikke hatt noe svar på forhånd på noe av dette, men har gått med hodet først inn i situasjoner for dermed å slippe taket. Det å tilpasse seg ulvene totalt var en prøvelse. Det er dager hvor det ikke går an å få noen kontakt, og venteprosessen kan være lang før de viser seg igjen. Andre dager er de veldig fysiske og nære. Jeg har kjent på ensomheten og det å stå i aleneheten med mitt univers. Det å bevisst miste kontroll har kanskje vært det aller viktigste. Jeg har skjønt at kontroll bunner i frykt, og denne lærdommen vil alltid være med meg. Jeg har også kjent på ulvens aggresjon i form av sinne, som igjen bunner i frykt. Det var en tålmodighetsprøve til tider, ja, som å være pappa, ler Houge og avslutter: – Fotografiet er min lærer og samvittighet og salvation og tar meg med inn til mitt innerste. ■

3/2012

Bil

r fo de

alg i

en og

20

• Har jobbet med foto i 20 år.

• Har hatt en rekke kritikerroste utstillinger i inn- og utland som ved Scout Gallery i London, Paris Photo og Hosfelt Gallery i New York og San Francisco.

• Kunstfag fra Oxford.

• Gjennomgående temaer er menneskets tilstand og identitet. Møte mellom natur og kultur er en stor del av disse temaene.

• Arbeider mye med det krevende panoramaformatet 6/17, men også med andre typer formater og medier.

• Han har blitt auksjonert bort ved Sotheby’s i London, fått flere internasjonale priser og er nominert to ganger til den prestisjetunge fotoprisen Prix Pictet.

• Flere stipendier fra Norske Billedkunstnere.

• Har hatt mange utsmykningsoppdrag i Norge, og er innkjøpt av private samlere verden over, samt offentlige samlinger som Museum i Nevada.

• Involvert i mange humanitære prosjekter og jobbet tett med Dalai Lama og fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi i Burma i et humanitært prosjekt.

• Prosjektet Year Zero (om tortur) ble vist som en installasjon i en konteiner på Rådhusplassen i Oslo og de største byene i Norge.

• Aktuell med en treårig vandreutstilling fra 2. november 2013 der klima er temaet i samarbeid med Whatcom Museum i Washington: Vanishing ice: alpine and polar landscapes in art 1775-2012. Den inneholder 75 kunstverk med kunstnere fra 11 land. rs

nstkata l Ku

Foto: Therese Borge

Christian Houge (f. 1972)

In a Lonely Place

GREGORY CREWDSON

26. april - 12. august www.stenersen.museum.no

Følg Stenersenmuseet på facebook.

VIGNETT

Kunst i tiden

Tekst Mette Dybwad Torstensen

Foto: Tom Nisse

DeFence på Sørenga: Så et frø i kunsten!

Kunstnerne Christine Istad & Vigdis Storsveen har i samarbeid med Sørenga Utvikling KS laget en temporær, utendørs, interaktiv installasjon på Sørenga: DeFence. Tanken er at kuben skal symbolisere forandringen og prosessen i det nye byrommet som oppstår nettopp her i Oslo like ved Operaen. Installasjonen står dessuten i en gjennomgangsåre, der publikum blir tvunget til å forholde seg til kunsten. Kuben på 4 x 4 x 4 meter vil endre seg i ulike uttrykk frem til høsten 2013 og følge årstidene.

Frem til 12. mai bestod den kun som en konstruksjon av stål og armeringsnett. 13. mai ble de fire veggene i verket bygget opp av torvsekker ved hjelp av elever fra AHO. Torven inneholder en blanding av gressfrø og blomsterfrø. 8. juni kan publikum delta ved å beplante verket med forkultiverte engblomster. Gjennom sommeren blir verket mer og mer frodig og fargesterkt ettersom blomstene og gresset vokser ut av torven. I september vil verket endre karakter ved at plantene visner. I oktober vil en vinterløsning bli montert på verket: Et rutenett av LED-lys som følger gridet i armeringsnettet. Verket vil på nytt begynne å spire og bli frodig utover sommeren.

Utgavens hemmelighet fra norskehemmeligheter.no Over 3000 mennesker besøker www.norskehemmeligheter.no på en dag. I løpet av to år har det norske folk lagt igjen mer enn 20 000 hemmeligheter på siden til Cathrine Louise Finstad og Elise Sofie Østby som utgjør illustrasjonsduoen Desillustrert. Hver søndag legger jentene ut syv nye illustrerte hemmeligheter på weben. Vil du ha en annens hemmelighet på veggen? Kanskje er den ikke så ulik din egen hemmelighet? Se i vår Kunstkatalog for salg av hemmeligheten over!

Magne Furuholmen og sterke kvinner på Blaafarveværkets sommerutstilling Årets sommerutstilling på det folkekjære Blaafarveværket viser Magne Furuholmen i tømmerlåven på Nyfossum, tidligere Blaafarveværkets tekniske direktørs bolig. Her setter hans kunst farge på de rustikke veggene. Utstillingen viser store tresnitt, keramiske krukker og glassmalerier. Du får oppleve vakre og følsomme arbeider fra Furuholmens tidlige kunstnerskap som aldri før har blitt vist.

Hovedutstillingen tar i år for seg et knippe kvinnelige kunstnere.

Kjente og ukjente kvinnelige malere fra de gylne 1880- og 1890-årene går i møte med skulpturene til samtidskunstneren Nina Sundbye (født 1944). Kitty Kielland, Harriet Backer og Asta Nørregaard får selskap av flere mindre kjente malerinner som Signe Scheel, Marie Tannæs og Marie Hauge. Motivene gjenspeiler kvinnenes liv, og maleriene er laget på samme tid som da Ibsen skapte Nora og Hamsun Victoria. På utstillingen får du møte flere av Sundbyes levendegjøringer av disse litterære karakterene i hennes skulpturer. Publikum får også et innblikk i hvordan en billedhugger arbeider fra skisse til den ferdig støpte skulpturen.

HØYRE: Asta Nørregaards portrett av Elisabeth Fearnley.

VENSTRE: Everything av Magne Furuholmen.

22

3/2012

Har du tips til denne spalten?

Skriv til redaksjonen@fineart.no

Foto: Moldejazz

Moldejazz festivalkunstner, fra 16.–21. juli Kjell Bjørgeengen er valgt ut til å være festivalkunstner under Moldejazz 2012. Han har gjort seg bemerket nasjonalt så vel som internasjonalt i sine arbeider med video og lydbasert kunst. Under Moldejazz vil det bli vist en installasjon spesielt skapt for utstillingslokalene i det nye kulturbygget Plassen.

Kjell arbeider i krysningspunktet mellom det musikalske og det visuelle. Installasjonene skapes i tett dialog med arkitekturen på stedet han arbeider, og han benytter seg av musikk som et billedskapende element. I de siste årene har han særlig konsentrert seg om lyd-generert video framført live i samarbeid med musikere fra improvisasjonsmiljøet. Under festivalen vil kunstneren opptre live sammen med Thomas Lehn, John Tilbury og Keith Rowe. I tillegg vil hans kunst prege festivalens offisielle t-skjorte og profil for øvrig.

Foto og pastell på Drammen Kunstmuseum Den amerikanske kunstneren Amy Adler stiller ut i Nøstetangenrommet på Drammen Kunstmuseum frem til 31. juli. Utstillingen viser verket Director, en serie på 12 store pastelltegninger utført i 2006. Den Los Angeles-baserte kunstneren har siden begynnelsen av 1990-tallet arbeidet i det spennende grenselandet mellom fotografi og tegning. Hun ble først kjent for å stille spørsmål ved forholdet mellom original og kopi, en arv hun tok over fra 1980-tallskunstnere som Sherrie Levin, Cindy Sherman og Jeff Koons. Hun gjorde dette på sin egen måte ved å lage tegninger etter fotografier, enten portrettbilder av seg selv, anonyme, venner eller av kjente filmskuespillere. Disse tegningene ble så fotografert. Hun ødela deretter originaltegningen og nøyde seg med å stille ut fotografiet av den som ett unikt verk. Det ble bare laget ett fotografisk trykk, så det var den eneste originalen som var igjen etter denne treleddede prosedyren.

En unik perle fra UNESCOs liste på Sri Lanka Tekst / Foto Arne Språngberg / Oversatt av Toril S. Kojan

Først kommer ingen ting, så kommer ingen ting, og deretter kommer ingen ting. Men plutselig skyter ett av verdens underverker opp fra den lave, grønne vegetasjonen som en tohundremeter høy chateaubriand med persille på toppen. Byggverket huser verdens største galleri, 21 byster av dronninger som er mer enn 1500 år gamle, urgammel graffiti og rester av et playboyslott fra 400-tallet. Sigiriya er navnet på magmaproppen som Unesco har klassifisert som verdensarv.

Vi betaler inngangspenger i den kongelige inngangen til Sigiriyas fantastiske hagelandskap. Grottene ved fjellets fot har vært bolig for munker siden 200 før Kristus. Klatringen opp innledes med en stigning på 100 meter via en vindeltrapp. Der møtes vi av 21 kvinnebilder som ble malt på fjellveggen på slutten av 400-tallet. Opprinnelig var det 500, og de fylte et galleri på 140 x 40 meter. Underverket blir kalt verdens største galleri. Det sies at bildene forestiller hoffdamer eller hustruer til kongen av Sigiriya, som skal ha hatt 500 hustruer. Andre mener at kvinnene er mytologiske Apsara. Figurene har store bryster og mange smykker. De er malt på tre lag murpuss med tre organiske pigmenter; rødt, gult og grønt. Litt bortenfor ses The Mirror Wall, som egentlig er en pusset og polert teglvegg. På veggen ses gamle hilsninger fra besøkende til Sigiriya. Den eldste er fra 600-tallet.

Ved Lion Platform når man den nederste inngangen til kongepalasset på toppen. Den besto før av et løvehode av tegl med åpen kjeft. Man mente berget skulle minne om en sammenkrøket løvekropp. Sigiriya betyr nettopp Løveberget. Potene er der fortsatt, og mellom dem trappen som førte frem til siste bakken, der det nå er en jerntrapp som tar oss videre. På det ett og et halvt mål store platået på toppen ser vi restene av kong Kasyapas lystslott.

De vitner om et velbygd slott og et liv i sus og dus.

Historien om Kasyapas liv er omtrent slik: Kong Dhatusena var konge i Anuradhapura nord for Sigiriya. Han var en dyktig entreprenør og lanserte tidlig planene for Sigiriya. Han fikk senere en uekte sønn, prins Kasyapa (477–495), og deretter en ekte; Mogallana, som ble tronarving. Dette likte ikke Kasyapa, derfor drepte han faren sin. Broren flyttet til India og planla å hevne seg.

Kasyapa ble kronet som konge og bygget ferdig Sigiriya. Han flyttet inn og levde godt med kvinner, utsøkt mat og vin. Etter 17 år kom Mogallana tilbake og styrtet broren, mens han selv entret tronen. Han ga Sigiriya til munkene. I 1907 dukket britiske John Still opp ved Sigiriya og utbrøt: Hele fronten på fjellet ser ut til å ha vært et gigantisk bildegalleri … sannsynligvis de største bilder i verden. I 1982 kom Sigiriya på UNESCOs verdensarvliste.

3/2012

23

INTERNASJONALT

KUNST har intervjuet Damien Hirst i London!

Døds­ fokusert Den britiske kunstneren Damien Hirst skapte stor skandale og forferdelse på 1990-tallet med sine verk med døde dyrekropper. Hans mening var at maleriet var gått ut på dato. Men i det siste har han likevel tatt opp malepenslene igjen. I sommer er han aktuell med stor utstilling på Tate Modern i London.

Tekst Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan

LONDON (KUNST): I forkant av de olympiske leker har London ladet opp med et enormt kunst- og kulturprogram. Som kronen på verket viser Tate Modern en stor retrospektiv utstilling med Damien Hirst.

Det er et tegn på at Hirst, som med sine verk med døde dyrekropper en gang ble regnet som kunstverdenens enfant terrible, nå er i ferd med å bli dens Grand Old Man. – Jo, det stemmer nok, og jeg er faktisk overrasket over at det ikke har dukket opp yngre kunstnere her i landet som har rystet litt i grunnvollene, sier Damien Hirst da jeg treffer ham en formiddag på Tate Modern noen måneder før utstillingen åpner.

Det er ingen overdrivelse å kalle Hirst for den mest omtalte og fremgangsrike kunstneren i sin generasjon. Og den rikeste. Hirsts kritikere, og de er mange, ser ham som en smart forretningsmann som med sjokktaktikk og smart markedsføring har utnyttet kunstverdenen og media maksimalt. Hans beundrere betrakter ham derimot som en visjonær som har snudd rundt på spillereglene, både i selve 24

3/2012

kunsten, men også på markedet. Hirst har på det nåværende tidspunkt en nesten 25 år lang karriere bak seg, og i løpet av denne tiden har han sjelden vært utenfor nyhetsbildet.

Damien ble født i Bristol i 1965 og vokste opp i de røffe områdene i Leeds, som i likhet med de andre industribyene i Nord-England led under nedlegging av industrien på slutten av 1960-tallet.

– Pappa var bilmekaniker og forlot meg og mamma da jeg var tolv år. Mamma jobbet for en veldedighetsorganisasjon og drøyde budsjettet ved å selge brukt og antikviteter på et marked. Jeg pleide å hjelpe henne på standen, og de andre selgerne lærte meg kunsten å vurdere gjenstander.

Men han var også et problembarn.

– Jeg ble arrestert to ganger for nasking. Jeg var en rebell og ble punker. Mamma var katolikk og ble helt forferdet: Du kommer til å havne i helvete!! sa hun.

Men hun oppmuntret hans interesse for kunst og tegning.

VIGNETT

– Det er døden vi veier våre liv opp mot. Døden er noe folk helst ikke snakker om. Den skyves unna og gjemmes, men den er sentral i vår eksistens og likevel ubegripelig.

Foto: Billie Scheepers.

3/2012

25

VIGNETT

INSTALLASJON: A Thousand Years, 1990, glass, stål, silikon, malt MDF, kuhode, blod, fluer, metallasjetter, bomull, sugekopp, vann, elektrisk fluefanger og larver. Foto: © Damien Hirst and Science Ltd. All rights reserved. DACS 2012. Fotografert av Roger Wooldridge.

– De var de eneste fagene som interesserte meg på skolen. Der følte jeg frihet, å kunne uttrykke hva jeg ville og hvordan jeg ville.

Etter å ha blitt refusert én gang kom han inn på Leeds College of Art and Design.

– Allerede da var jeg inne på temaene liv, død og angst, og jeg tror at det skremte lærerne. Mitt store idol var Francis Bacon. Jeg laget det ene elendige Bacon-maleriet etter det andre, inntil jeg ble lei og søkte etter et uttrykk som var mitt. Jeg oppga maleriet og satte fokus på konseptkunst.

Fokusert på død og angst Etter endt eksamen dro han til London for å studere videre. Etter andre forsøk kom han inn på Goldsmiths i 1986.

– Jeg ville fordype meg og maste meg til en lærlingeplass i et begravelsesbyrå. I ettertid fremstår det som et vendepunkt. Det trigget noe i meg. Det var en direkte konfrontasjon med døden, den fysiske følelsen av å stå foran den. Ikke i form av en tegning eller et maleri, men foran den faktiske døden.

Døden har alltid vært det sentrale temaet i kunsten hans. Jeg spør Damien hvorfor han alltid har vært så fasinert av døden?

– Fordi det er den vi veier våre liv opp mot. Døden er noe folk helst ikke snakker om. Den skyves unna og gjemmes, men den er sentral i vår eksistens og likevel ubegripelig.

Allerede under studietiden på Goldsmiths begynte legenden om Damien Hirst å ta fart. I 1988 organiserte han en studentutstilling, som han kalte Freeze, i en tom administrasjonsbygning i Londons gamle havneområde ved Themsen.

– Jeg organiserte og kuraterte utstillingen. Jeg fant også sponsorer, hvilket gjorde det mulig å trykke opp en dyr og påkostet katalog.

Jeg ville nemlig ikke at den skulle ligne en studentutstilling, men gi inntrykk av at vi var seriøse og etablerte kunstnere.

26

3/2012

Det var et vellykket grep. Utstillingen ble besøkt av blant annet Nicholas Serota fra Tate og reklamemannen og samleren Charles Saatchi. Med på denne utstillingen var også flere navn som har gått inn i kunsthistorien som Young British Artist, eller YBA. Saatchi kjøpte ingen av Hirsts verk på Freeze-utstillingen. Det gjorde han derimot to år senere på en annen utstilling i Docklands, hvor han i følge vitner sto målløs med åpen munn da han fikk se A Thousand Years, en slags liv-og-død-maskin, innsatt i en stor glassmonter hvor det lå et råtnende kuhode med larver og fluer og en elektrisk fluedreper. Det var Hirsts første store dyreinstallasjon.

Saatchi dukket opp i riktig øyeblikk og bekostet Hirsts neste store verk, The Physical Impossibility of Death in the Mind of Someone Living, en død hai i formaldehyd i en glassmonter.

– Jeg ville for alvor dra inn døden og dens virkelighet, selve dens materie, i kunsten. Få folk til å stanse opp og tenke, konfrontere den direkte, kjenne det i nervene, konfrontere sin redsel og angst.

Men han innrømmer ikke at han ville sjokkere.

– Hadde jeg villet sjokkere, skulle jeg brukt den døde haien slik den var, latt de besøkende kjenne stanken etter hvert som den råtnet. Jeg ville skape en reaksjon, men ikke sjokkere.

Haien, som den kort og godt kalles, ble umiddelbart et ikon.

– Det som overrasket meg, var at den nådde langt utover den snevre kunstverdenen. Til og med motemagasiner og tabloidpressen skrev om den.

Men det var ikke alle som var imponert. Allerede nå delte han kunstkritikerne i to leire. De meste kritiske stemmene anklaget ham for fantasiløshet: Døden har tidligere vært fremstilt i maleri og skulptur. Hirst mangler fantasi om dette og stiller ut døden i seg selv.

– En del kritikere påsto at døde dyrekropper ikke kunne være skulptur. Hvorfor ikke det? Skulptur handler liksom kunst om å stake

VIGNETT

IKONET HAIEN: The Physical Impossibility of Death in the Mind of Someone Living, 1991, glass, stål silikon, formalin og en hai. Foto: © Damien Hirst and Science Ltd. All rights reserved. DACS 2011.

ut nye veier, ha frihet til å uttrykke seg. Som kunstner vil jeg kommunisere, skape en reaksjon. Og det gjorde de virkelig.

Haien ble vist sammen med liv-og-død-maskinen i utstillingen Young British Artists på The Saatchy Gallery i 1992, sammen med et utvalg av alle de verk som Saatchi hadde kjøpt fra den nye generasjonen kunstnere. Årsaken til at utstillingen fikk så stor gjennomslagskraft, var at samtidskunsten i Storbritannia tidligere bare hadde eksistert i periferien og nærmest var sett på som et utenlandsk påfunn. Saatchis utstilling og den enorme oppmerksomheten den fikk, gjorde at YBA-kunsten ble topp moderne, noe som var verdt å eie.

Hirst ble bevegelsens selvfølgelige gallionsfigur.

– Det var ikke en rolle jeg strebet etter. Jeg hadde alltid betraktet meg selv som en som arbeidet i bakgrunnen; organiserte, kurerte og skapte kunst. Ikke som en gallionsfigur eller talsmann.

Men det var slik Hirst ble oppfattet, noe han kom til å utnytte. I utstillingen inngikk også en serie glasskap med medisiner på hyllene.

– Dette verket ga meg en idé. Jeg var ofte ute på byen og syntes at de fleste restaurantene så kjedelige og konvensjonelle ut. Det ga meg ideen til en restaurant som så ut som et apotek. Den fikk navnet Pharmacy. Jeg skapte selv all kunsten og innredningen med medisinskap og barkrakker med seter formet som piller. Jeg holdt på å le meg i hjel da vi fikk klage fra den britiske landsorganisasjonen for apotekere som mente at navnet skaper forvirring, etter som folk tror det dreier seg om et virkelig apotek. Så vi byttet navn, ved å leke med bokstavene, til Army Chap, men da var navnet Pharmacy allerede så innarbeidet at restauranten alltid ble kalt Pharmacy.

Og Damien fikk selvsagt siste stikk.

– Restauranten ble stengt i 2003. Da sendte jeg all kunsten og innredningen til auksjon på Sotheby’s og solgte alt for 11 millioner pund.

Sans for business Å ha nese for forretninger har gitt Hirsts kritikere enda mer vann på mølla, noe han vifter bort.

– Er det noen grunn til å oppføre seg idiotisk fordi man selger kunst? Jeg synes at man skal selge kunsten sin for så høy pris som man kan få. Jeg forstår ikke hvorfor folk er så fastlåste i sitt bilde av kunstneren som verdensfjern og sultende i sitt kott.

En annen kritikk rettes mot hans malerier. Især hans malerier med prikker i forskjellige farger mot hvit bakgrunn; at de er enkle og dekorative og ikke noe mer.

– Prikkemaleriene er misforståtte, mener jeg. For selv om de ser dekorative ut, så er de en fremstilling av eksistensens vilkår. Hver prikk symboliserer et individ og er som sådan isolert. Vi kan aldri egentlig smelte sammen med noen annen, fordi vi lever i vårt eget skinn.

Kritikken ble ikke mindre av at det kom frem at Hirst ikke utførte maleriene selv. Prikkemaleriene er, som de som kom senere; sommerfugler, swishmønstre og hodeskaller, utført av assistenter.

– Jeg hadde som sagt gitt opp maleriet da jeg var 16. Jeg hadde et slags problem med maleriet, det at hvert penselstrøk skulle strømme ut fra sjelen. Prikkemaleriene var en vei ut av problemet. En mer mekanisk måte å lage malerier på. Etter å ha laget to begynte jeg å kjede meg. Så da fikk jeg assistentene mine til å lage dem i stedet, slik jeg ville ha dem. De gjorde det faktisk bedre enn jeg.

Snur kunstverdenen opp-ned I 2007 havnet Hirst i overskriftene verden over med verket For The Love of God, en hodeskalle prydet med 8601 diamanter og med en prislapp på 50 millioner pund.

– Jeg ville skape en hodeskalle som var så vakker og så uvanlig at folk faktisk måtte legge merke til den og tenke seg om. Det lyktes jeg med.

3/2012

27

VIGNETT Damien Hirst er aktuell på Tate Modern i London frem til 9. september.

HODESKALLEN: For the Love of God, 2007, platinum, diamanter og mennesketenner. Foto: © Damien Hirst.

All rights reserved. DACS 2011.

DE OMSTRIDTE SOMMERFUGLENE: Sympathy in White Major, Absolution II (detalj), 2006, sommerfugler og husholdningsvask på lerret. Foto: © Damien Hirst and Science Ltd. All rights reserved. DACS 2011.

APOTEKET: Pharmacy, 1992, glass, malt MDF, aluminium, disk, kontorstoler, apotekflasker, fotstoler, farget vann, medisinbok, boller, honning, fibertråd, ramintråd, kledd sponplate, bøk, trenagler, apotekeremballasje, elektrisk fluefanger og harpiks.

Dimensjonene varierer. Foto: © Damien Hirst and Science Ltd. All rights reserved. DACS 2012.

Fotografert av Prudence Cuming Associates.

For the Love of God

I 2008 kom han igjen i kan kjøpes på overskriftene. Med en todagers auksjon på Sotheby’s fineart.no som snudde opp ned på alle vedtatte regler.

– Jeg inngikk en avtale med Sotheby’s der de avsto fra å ta kommisjon. Jeg ville gjøre salg av kunst mer demokratisk. I gallerier blir folk møtt av slappe selgere og får kanskje æren av å stå på en venteliste i håp om å kunne kjøpe et kunstverk. Mens auksjoner er fullstendig demokratiske. Hvem som helst kan dukke opp med sine penger og handle.

Hirst-auksjonen fikk en storm av publisitet. Til forhåndsvisningen måtte Sotheby’s kalle inn ekstra personale for å dirigere de 22 000 menneskene som strømmet inn. Men auksjonen utløste også en heftig debatt og en hel del uro, især blant gallerister. For de 223 verkene på auksjonen var nemlig nye. Tidligere har det vært kutyme for de ledende auksjonshus å holde seg til verk som er fem år eller eldre.

Dette for ikke å gjøre det vanskelig for galleriene. Denne kutymen har nå gått over i historien på grunn av denne auksjonen. Timingen var merkelig. 15. september 2008. Det var den datoen da Lehman Brothers gikk i graven, noe som utløste panikk verden over.

– Det påvirket overhodet ikke auksjonen. Til sammen innkasserte auksjonen 111 millioner pund.

Auksjonen ble et vendepunkt. For siden da har Hirst fokusert på malerier av hodeskaller, men nå utført av ham selv. De er dystre, nesten spøkelsesaktige, og da jeg så de første tidligere i år, følte jeg meg forflyttet til dødens venterom.

– Det føltes som jeg hadde avsluttet et kapittel. At dette med konseptkunst var over for min del. Så jeg isolerte meg og ga meg i kast med maleriet.

– Strømmer penselstrøkene ut fra sjelen? spør jeg.

– Jeg vet ikke hvor de kommer fra, men det virker som det fungerer! ■

28

3/2012

PREUS MUSEUM DRØMMEN OM DET PERFEKTE BILDET 10.6–2.9 2012 DRØMMEN OM DET PERFEKTE BILDET – NORSK SELSKAP FOR FOTOGRAFI 85 ÅR NORSK AMATØRFOTOGRAFI 1930–2012 I SAMARBEID MED NORSK SELSKAP FOR FOTOGRAFI EN FOTOHISTORIE GIR INNBLIKK I FOTOHISTORIENS RIKHOLDIGE HISTORIE MED UTGANGSPUNKT I MUSEETS EGEN SAMLING. PRESENTERT I PROFESSOR ARKITEKT SvERRE FEHNS SPESIALDESIGNEDE INTERIØR 26.8 2012 FOTOgRaFIETS Dag. UTENDØRS FESTDAG SPEKKET MED UTSTILLINGER, FOREDRAG OG ULIKE AKTIvITETER ÅPNINGSTIDER: TIR–FRE 12–16/LØR–SØN 12–17. JULI ALLE DAGER 12–17 PREUS MUSEUM – DET NASJONALE MUSEET FOR FOTOGRAFI KARLJOHANSVERN, HORTEN. P.B. 254, NO–3192 HORTEN TEL + 47 33031630 WWW.PREUSMUSEUM.NO

© Liz Palm, Min røde kjole, 2010.

Oslo Kameraklubb

VIDEO: Fragmentary Pieces of Intelligence av Sveinn Fannar Jóhannson fra 2011 (Production still).

VIGNETT

tema: FOTO Kunstfotografi i Norge Tekst Thale Fastvold

Fotografiets fødsel 1837: Daguerrotypien (positiver på tinnplater) oppfinnes av Louis Jacques Mandé Daguerre i Paris. Fotografi nevnes i Morgenbladet i 1839, der Norges første fotograf, Hans Thøger Winther, skriver at han har lyktes med å lage lysbilder på papir.

1840: William Henry Fox Talbot i London oppfinner calotypi, den første positiv / negativ-teknikken på papir.

1888: Kodak-kameraet introduseres av George Eastman. Istedenfor plater bruker han en rull med papir (senere en plastremse) overtrukket med en film av lyssensitivt stoff. Kameraene med rullefilm gir vanlige mennesker mulighet til å fotografere, da de nå ikke må fremkalle bildene selv, men kan levere filmen til fremkalling hos profesjonelle. Dette revolusjonerer det amerikanske markedet og sprer seg fort til Europa.

1902: Edvard Munch kjøper et Kodak-kamera i Berlin og blir en flittig fotograf. I likhet med mange samtidige malere bruker han fotografi til maleriskisser og dokumentasjon.

1921: Kristiania Kamera Klubb dannes. Amatørfotografer og profesjonelle samles for å utforske kunstneriske uttrykk gjennom fotografiet.

1945-60: Ernst Schwitters er aktiv i Norge. Inspirert av avantgardisten László Moholy-Nagy sprer han fotomodernismen i det norske fotomiljøet.

1958: Bob Robinson bringer en ny, subjektiv dokumentarstil, street photography, til Norge med boken Captured by the Norwegians, inspirert av Family of Man-utstillingen på MoMA i 1955, kuratert av Edward Steichen.

Fotografi som kunst og konseptkunst 1969: Bjørn Winsnes er den første som mottar et kunstnerstipend for fotografi.

1971: Kåre Kivijärvi får antatt tre fotografier på Høstutstillingen, under kategorien maleri.

1974: Forbundet Frie Fotografer (FFF) etableres som en egen medlemsorganisasjon for billedkunstnere som arbeider med kamerabasert kunst.

1976: Leif Preus åpner sitt fotomuseum i Horten.

1977: Fotogalleriet blir etablert av medlemmene i FFF. Vårutstillingen innføres, en utstilling dedikert til kunstfotografi.

1979: For første gang omtales fotografi i kunstpressen som konseptkunst, i forbindelse med Dag Alvengs utstilling Vegger, hvor han hadde fotografert hvite gallerivegger og hengt bildene slik at de akkurat dekket motivene. Fotografi brukes i konseptuell kunst blant annet av Per Kleiva, Henny Lie og Svein Rønning på 1970- og 1980-tallet. I 1979 arrangerer også FFF en kuratert utstilling til Høstutstillingen med verk fra 38 foto-

grafer. Etter denne markeringen har fotografi vært med hvert år under betegnelsen andre teknikker.

1981: Sony introduserer det første elektroniske kameraet til privatbruk.

1985: Fotogalleriet får statlig driftstøtte.

1989: Morten Krogvold blir kjent som en portrettmodernist. For sin subjektive tolkning av kulturpersoner mottar han Fotografiprisen, som for første gang blir utdelt i forbindelse med fotografiets 150-årsjubileum.

1990: Første studentkull tas opp ved det nyetablerte Institutt for fotografi ved Statens høgskole for kunsthåndverk og design (SHKD) i Bergen, med Robert Meyer som professor.

1995: Staten kjøper Preus fotomuseum som grunnlag for et nasjonalt museum for fotografi. Samme år blir fotografiet innlemmet i Åndsverkloven i et forsøk på å skille mellom fotografiske verk og fotografiske bilder.

1996: Kulturdepartementet bestemmer at fotografi kan regnes som kunst.

Digitalisering, iscenesettelse og fotografiets nye rom 1993: Vibeke Tandberg utdannes fra Institutt for fotografi og provoserer med å overlate selve fotograferingen til andre, som en utvidelse av approprieringsbegrepet. Hun blir representant for en kritisk postmodernisme inspirert av Cindy Sherman og Louise Lawler, kjennetegnet av iscenesettelser og en problematisering av selve fotomediet.

2000: Mikkel McAlinden, med sine tilsynelatende realistiske, men likevel uvirkelige buketter av øyeblikk satt sammen til ett bilde, blir symptomatisk på den digitale tidsalder. Bildene eksisterer kun i fotografiets egen verden, og er bare mulig gjennom billedmanipulering.

2002: Med et pennestrøk definerer finansdepartementet at kunstfoto også er kunst ved å fjerne momsen på det, som ved all annen kunst.

Fotografi regnes som fotokunst hvis det er signert og nummerert opp til maks 30 eksemplarer.

2006: Fotokunst innlemmes i loven om Kunstavgift.

2010: Bildende kunstneres hjelpefond oppretter en fotopris på 100 000 kroner til en deltaker på Vårutstillingen. Hittil har Helga Bu, Morten Torgersrud og Jason Havneraas mottatt prisen.

2012: Fotografi er nå godt etablert som kunst, og vi ser en rekke yngre kunstnere som tilnærmer seg mediet på en fri og utforskende måte. I grenselandet mellom fotografi, skulptur, installasjon og performance skapes det interessante uttrykk av blant annet Crispin Gurholt med sine live photo, Sveinn Fannar Jóhannssons fotoinstallasjoner og på det unge Melk galleri. ■ Kilder: Fotogalleriet, Forbundet Frie Fotografer, Peter Larsen & Sigrid Lien, Norsk Fotohistorie, Det Norske Samlaget, 2007.

3/2012

31

VIGNETT

– Prosjektet skal inspirere til modige valg og nye muligheter.

ERLEND BERGER JENSSEN, lastebilsjåfør, tidligere straffedømt, aktiv i NES.

32

3/2012

VIGNETT

Kunst for fattig og rik Bjørn Kjos i morgenkåpen, Magne Furuholmen med en pose over hodet og Aksel Hennie sammenkrøpet under en vask. Hvorfor? De var alle med i kunstprosjektet Rom 13 som ble til i et skur på Tjuvholmen vinteren 2012.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Marcel Leliënhof

I løpet av et par dager ble 22 profiler fra politikk, nærings- og kulturlivet stylet, fotografert og intervjuet om et viktig valg i livet i et skur på 30 kvadratmeter på Tjuvholmen i Oslo, uten tilstrekkelig strøm, varme eller toalettfasiliteter. Det vil si, én ble intervjuet på vei i bilen til Gardermoen. Skuret var Rom 13, et hotellrom laget som en teaser til Oslos nyeste tilskudd på luksushotellfronten som åpner i januar 2013: The Thief, et nytt hotell i Stordalens kjede Nordic Hotels & Resorts. Fotografen var den anerkjente Marcel Leliënhof og skribenten journalist Jonas Forsang. Resultatet av de intense dagene ble boken Rom 13 (designet av Torgeir Hjetland), en utstilling og en auksjon der alle fotografiene og interiøret i skuret gikk under hammeren på fineart.no, og overskuddet gikk uavkortet til organisasjonen Nettverk etter soning (NES) og Oslo Røde Kors. Boken vil også ligge på alle hotellrom når hotellet åpner. Alle medvirkende har stilt opp gratis for arbeidet med å gi tidligere straffedømte nye muligheter i samfunnet. Oslo Røde Kors var også med på laget.

– Vi startet med 13 personer på lista i slutten av februar, men så ballet det på seg. Tanken var at disse menneskene hadde en viktig historie å fortelle og har gjort et viktig valg i livet. Og da mener jeg ikke bare solskinnshistorier …, forteller Marcel, som er en snartur innom KUNST på Tjuvholmen, et steinkast unna der hotellet The Thief reiser seg i sjøkanten. Han legger to tykke bøker på bordet og forteller at han leser seg opp på Tjuvholmens brokete historie: – Tidligere var Tjuvholmen for de laveste på rangstigen. Her regjerte de prostituerte, de kriminelle og de fattigste. Områdene var delt inn med navn som Zanzibar, Timbuktu og så videre. Da navnet på det nye Choice-hotellet skulle bestemmes, måtte det bli The Thief.

The Thief skriver på sine websider: For 300 år siden regjerte tyvene Tjuvholmen. Her var løse fugler og lyssky aktiviteter; røvere og prostituerte, forbrytelser og forlystelser – og offentlige henrettelser. I dag har kunst, arkitektur og gastronomi i verdensklasse tatt over åstedet. Nå er det Tjuvholmen som stjeler sine besøkende – bort fra hverdagen, inn en ny tid. Det er den perfekte forbrytelse. Nyt den!

VIGNETT

– Mitt håp med dette prosjektet er at våre felles historier om tøffe valg kan gjøre at folk gir hverandre litt større rom til å gjøre feil, og ikke minst til å gjøre ting rett igjen. Det står respekt og mot av det å bryte med vante mønstre, og det er noe vi alle burde gjøre oftere. (Aksel Hennie, skuespiller og bidragsyter).

Kunstfoto I boken forteller personer som Torvald Stoltenberg, Magne Furuholmen og Fritt Ord-vinner Louiza Louhibi, samt tidligere straffedømte om sine personlige valg. Johnny Risjord deler sin historie om hvordan han, etter åtte år inn og ut av norske fengsler, nå har etablert seg med familie i Nord-Norge. Der jobber han som miljøarbeider og etterutdanner seg for videre arbeid innen barnevernet. Marcels bilder er hans kunstneriske, fotografiske tolkninger av de 22 utvalgte.

– Dette er absolutt en subjektiv utstilling med mine fotografier, understreker han.

Han lener seg tilbake i stolen, avslører fargerike, klassiske tatoveringer på begge armene og unnskylder at han lukter bråtebrann etter påskeferien på gården i Sverige. Glamouren som Marcel ofte fotograferer, er kun på papiret.

– Mine inspirasjoner er nesten utelukkende tegneserier og film.

Jeg ønsket i dette prosjektet også et filmatisk uttrykk, hvor hvert bilde skulle minne om en filmsetting eller filmstills tatt fra en slags alternativ virkelighet. Det som var utfordrende, var at jeg ikke hadde valgt ut settet før personen kom inn i skuret. Jeg hadde kun dette rommet til rådighet og visste heller ikke alltid hvordan teamet mitt hadde stylet vedkommende. I tillegg var vi isolert inne i dette iskalde skuret, og det var utrolig mange folk; manager, stylister, catering og så videre, så kommer Stordalen inn med hele sin personlighet ... Og oppe i dette skulle jeg være kreativ og løse hvert portrett på en ny måte! Men jeg hadde også full kontroll og frie tøyler som fotograf fra oppdragsgiver og produsent Siri Løining. Jeg savner ofte denne situasjonen. Du er presset slik at den visuelle utfordringen må løses på en bra måte.

34

3/2012

Marcel forteller om tankene sine rundt de ulike portrettene: – I portrettet av Lippestad ønsket jeg å lage en hommage til filmen The Perfect man. Med Treholt ønsket jeg en tvetydighet ved å vise to av ham på samme bilde, en selvsikker og en usikker. Magne Furuholmen fikk en papirpose over hodet med ordene No man is rich enough to buy back his past. Dette sier alt om det prosjektet står for. Alle kjenner Magne igjen uansett, og da han kom med denne posen, var det perfekt.

– Du har kort tid til å fange en persons karakter, hvordan går du frem? Det er jo så å si en umulighet i ett take?

– Det handler om kjemien mellom fotografen og modellen. Og det klikker ikke alltid. Folk kan være slitne eller sultne. Noen vil ikke styles, og da må man komme opp med nye løsninger. Da jeg studerte i London, var jeg opptatt av Richard Avedons ord om at dette er et forhold med mye utroskap, der fotografen har mye kontroll og modellen må stole på fotografen for å gi, men uten å vite om han holder ord. Jeg er opptatt av å presentere spennende, enkle ideer og få folk med på dette. Det er viktig å ikke gi for mye regi heller og la folk gjøre ting naturlig.

– Du må være en god psykolog, rett og slett?

– Ja. Etter mange år har jeg erfart en ting: Alle folk er like! Jeg holder også på med en bok om Hells Angels, og enten jeg fotograferer en av kara her eller Storberget, er de like usikre på hva de skal gjøre foran kamera. Kameraet kontrollerer og har mye makt.

Fotografen blir en brobygger. Min oppgave er å få dem jeg tar bilde av til å stole på meg og sørge for at de føler seg ivaretatt. Ja, jeg har fotografert folk over hele kloden, og veldig mange har dette samme ubehaget.

FOTO Mona Levin, forfatter, journalist, redaktør og teaterkritiker.

Arne Treholt, tidligere embetsmann og politiker.

Mobilen til Marcel ringer for tredje gang, men han bare skrur av lyden og er 110 prosent til stede. Rolig og behagelig. Og engasjert.

Han fortsetter: – I Rom 13 ville jeg også få folk ut av komfortsonen. Ida Maria er jo en veldig rocka jente, men ble stylet som en mørk Marilyn Monroe fra femtitallet i silkeslåbrok dagen derpå. Da jeg møtte Knut Storberget, spurte jeg om det noen gang var tatt bra bilder av ham, og han sa nei, bare i vandrehallen på Stortinget. Han fikk på seg en klassisk trenchcoat og stetsonhatt og ble skutt gjennom vinduet i skuret, så du ser reflekser av betongen og omgivelsene i glasset. Han så fantastisk bra ut.

– Men er det de ekte menneskene du da fanger?

Marcel tenker og svarer enkelt: – Jeg gir dem lov til å bli sett på en ny måte.

– Det var godt sagt …

– I boken kan man faktisk ikke se, ut fra de rene portrettene, hvem som er en del av Nettverk etter soning eller hvem som er kjent politiker.

– Hvordan skal man egentlig skille seg ut som kunstfotograf, og ikke minst med portretter?

– Jeg utfordrer meg selv og prøver å ikke gjenta det man har sett, selv om jeg er så realistisk at jeg vet at det meste har blitt gjort før. Det er uansett min tolkning av det jeg ser. Jeg søker ofte drama, melankoli og mørket, en slags nerve og søken etter det folk ikke vil vise. Ser jeg tilbake på bildene mine, er den røde tråden alt annet enn happy.

– Ensomhet og melankoli?

– Ja. Det er lett å le. Latter er avvæpnende. Den mørke siden er mer ubehagelig å kjenne på.

Han vender tilbake til skuret i tankene sine.

– Det var et fristed der inne. Da jeg møtte Lippestad, snakket vi ikke om Breivik. Vi måtte rydde vekk virkeligheten utenfor og konsentrere oss helt om fotograferingen.

Neste steg i markedsføringen av hotellet står også Marcel for.

Hver måned skal han lage et digitalt postkort frem til hotellet står ferdig.

– Jeg skal bruke ulike locations på Tjuvholmen og knytte dem opp mot den historiske bakgrunnen. Det blir en surrealistisk, litt avantgarde tolkning som viser hotellets verdier.

– Ligger det ikke en litt klam kontrast mellom et hotell forbeholdt den øverste samfunnseliten og dette prosjektet som fokuserer på en mer ressurssvak gruppe i samfunnet?

Marcel nikker.

– Kanskje det, men slik jeg ser det så skaper man noe, men gir også tilbake. Andre får nyte godt av dette. Alle har vi en agenda, uansett hvordan en snur og vender på det, det er måten du kommer dit på som skiller folk. Choice er modig som markedsfører seg på den måten de gjør, og dette kan mange lære mye av.

Rett etter at Marcel hadde gått ut, kom jeg på en ting og sender en sms: Er det slik at de fleste mennesker vil bli sett, men også er redde for å bli avslørt og kledd naken, og at dette er en balanse-sak for en fotograf?

Ti minutter etterpå piper mobilen min og viser svaret fra Marcel: Hei, ja det er en sak en alltid må regne med. Derfor er kommunikasjon så viktig. Man skal jobbe som et team og hele tiden forklare hensikt. I dette prosjektet er de avkledd på en påkledd måte med styling, og da kan en gå inn i en rolle på et vis :-) M. 3/2012

35

FOTO

The Thief og Rom 13 • Kunstprosjektet Rom 13 består av 22 fotografier av 22 mennesker som har tatt et viktig valg i livet, fotografert av Marcel Leliënhof.

• De er tatt i et skur på Tjuvholmen som viser ett av rommene på hotellet The Thief.

• Bildene utgjør, sammen med 22 intervjuer, boken Rom 13.

• Salget fra fotoene og interiøret i skuret går til Nettverk etter soning.

• The Thief ligger vis-à-vis det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen.

• 7500 m² over åtte etasjer og 120 rom, takterrasse med 360 graders utsikt til byen og 1000 m² SPA. • Bygget er tegnet av Mellbye Arkitekter.

• Interiørarkitekt er Anemone Wille Våge.

• Kunstkurator er Sune Nordgren.

NES • Nettverk etter soning (NES) er et tilbud til tidligere straffedømte i regi av Oslo Røde Kors. Nettverk etter soning ønsker å tilby et alternativ til å søke tilbake til kriminelle miljøer. Deltageren kobles med en frivillig fra Oslo Røde Kors. Den frivillige er samtalepartner og støttespiller for deltageren i en overgangsfase. Etter soning får man ofte hjelp til bolig, arbeid og helse. Det som ofte glemmes, er resten av livet; hva med fritiden og hvordan komme inn i nye, helt vanlige nettverk.

– Jeg prøvde å unngå at a-ha definerte meg som kunstner Magne Furuholmen fra Rom 13

Gi din støtte til Nettverk etter soning!

Boken kan kjøpes på fineart.no

36

3/2012

Marcel Robert Leilënhof (f. 1966) • Leliënhof har norsk mor og far fra Surinam i Sør-Amerika, ble født i Nederland og vokste opp i Bergen. Han er gift med skuespilleren Mia Gundersen Leliënhof.

• Er fotograf, videoregissør, forfatter og bilderedaktør tilknyttet agentbyrået TinAgent.

• Utdannet fra fotolinjen ved Sogndal folkehøyskole (1988), Bachelor of arts with Honors i fotografi ved London College of Printing (1988–1991) og Master of Art i fotografi og reklameteori ved London College of Communication (1991–1993).

• Én av to Canon Masters-fotografer i Norge og jobber heldigitalt med Canon EOS 1D/1Ds Mark III og Hasselblad H3DII 31, i tillegg til lommekameraet Canon G1X. • Utstillinger i blant annet The Artery Gallery, London (1996), The King of Hearts gallery, Norwich (1997), Theatre Royal, Norwich (1997), Falstadsenteret, Levanger (2003), Det Jødiske museum, Trondheim, Galleri Rubicon, Bergen, Villa Grande (Quislings gamle hus), Oslo, Rådhusplassen, Oslo (2007), i Seoul i Korea og ved Trygve Lie Gallery i New York.

• Utgitt blant annet bøkene Frelse (2003) for Frelsesarmeen, Women (2003), Fred (2006) for Norsk Folkehjelp og Unto Dust shalt thou Return (2008) om opplevelser som cowboy i New Mexico. ■

FOTO

Tandberg

dekonstruert

En samtale med Vibeke Tandberg er som 책 ta et dypdykk ned i det konseptuelle billedspr책ket.

Eller var det i litteraturen? Eller nei, vi snakker heller om teater, om Beckett ... Eller hva om vi bl책ser i hele intervjuet og heller drikker oss fulle?

Tekst Lillian Reif

INSTALLASJON: Mumbles-utstillingen ved galleri Klosterfelde i Berlin 2012 med olje p책 lin.

Foto: Klosterfelde.

38

3/2012

FOTO

BERLIN (KUNST): Jeg møter Vibeke på en bar i nabolaget hennes, Neukölln i Berlin, et slags tysk / tyrkisk område som ikke helt har bestemt seg for om det er et hipster-kunstner-nabolag eller et litt fattigslig innvandrerstrøk. En gjeng med smågutter går forbi det åpne bar-vinduet vårt og brøler inn noen tyrkiske gloser. Vibeke bryter ut i latter.

– Herregud, jeg elsker de der tyrkiske guttene på ti år. Vi spilte fotball med en gjeng av dem i går, og de har den der herlige blandingen av tøffhet og sårhet.

Hun vinker idet de går forbi.

– Jeg gruer meg skikkelig til å reise tilbake til Norge. Det er noe befriende med måten folk behandler hverandre på her. Skjønner du hva jeg mener? De driter litt i deg, men på en fin måte. Og for meg er det helt riktig. Jeg klarer ikke skape når noen holder øye med hva jeg holder på med. Jeg orker ikke at noen står over skulderen min og sier at det der var bra, eller det der funker ikke helt. Jeg må ha full frihet når jeg jobber, ellers blir det helt feil. Jeg er så sårbar og påvirkelig i den skapende prosessen at jeg ikke kan ha kritikk. Selv om kritikken er positiv, så lager den en slags forskyvning i det intuitive i prosessen min. Da begynner jeg å spørre meg selv: Hvorfor synes du det er bra?

Er det for tilgjengelig? For lett? Nei, det funker ikke for meg. Sånn sett er det lettere med det prosjektet jeg holder på med nå.

– Og hva er det du holder på med nå?

– He-he, akkurat nå skriver jeg en roman.

– Og den handler om?

– Om kroppsdeler og om det å ha kontroll over en kropp hvor grensene til omverdenen ikke er så tydelige. Om å telle kroppsdeler, om utmattelsen i språket, og med fare for å virke pretensiøs, så handler det om en slags dekonstruksjon av språket. Og også en dekonstruksjon av mennesket. Og om selvransakelsen og blikket, både ens eget og andres.

Før Vibeke er altfor langt inne i dekonstruksjonen, klarer jeg, med hjelp av en ung kjekk servitør som Vibeke har sett sitt snitt til å praktisere noen tyske gloser med, å rykke tilbake til start.

– Men det var vel med foto alt startet?

– Ja, det startet med foto. Først med dokumentarfotografi på SHKD i Bergen, men jeg beveget meg raskt over i kunstfoto. Det lå en helt annen frihet i det å kunne manipulere virkeligheten. Det var rett og slett mye morsommere. Og jeg er helt avhengig av å ha det gøy når jeg jobber. Ikke sånn sirkus-gøy, men sånn gøy at jeg kan sitte tolv timer foran en dataskjerm og manipulere verden, skape den, omskape den. Jeg ble rett og slett hekta på friheten.

– Og du valgte å bli konseptkunstner med foto som område?

– Nei, nei, man velger ikke å bli konseptkunstner, det ville vært helt absurd. Da ville det umiddelbart ha mistet all betydning og innhold.

Men man kan velge å jobbe på en måte som oppfattes som konseptuell. Men det blir også helt feil å skulle begrense det konseptuelle til bare én type kunst, og da gjerne moderne kunst som virker utilgjengelig. Alle kunstnere har et konsept. En agenda, en ideologi eller et område de vil omfavne. Men fordi man ofte mangler ord på moderne kunst, så er det lett å bruke denne betegnelsen. Ofte betyr det bare at jeg skjønner ikke en dritt av det du gjør. Jeg er kunstner, som først begynte med foto, så med maling, så tekst som bilde og nå med ren tekst.

– Du hadde stor suksess med dine fotoutstillinger Brudebildene og Living Together hvor du brukte deg selv som modell, og hvor du var både subjektet og objektet. Kan du beskrive disse prosjektene?

– Det er klart at disse bildeseriene handlet mye om en utforskning av jeget. Jeg synes det er spennende å leke med identitet. Det er

GRAVID: Old Man Going Up and Down a Staircase #81, 2003, B&W RC-print fra negativer, 105 x 70 cm.

Foto: Courtesy OSL contemporary, Oslo.

femten år siden disse seriene ble laget, og jeg var lenge ganske lei av å snakke om dem, men nå føles det OK å skulle relatere til dem igjen.

Nå kan jeg analysere dem på en helt annen måte. Da de ble laget, var de så knyttet opp til mitt eget liv, hvor jeg bodde og mine helt umiddelbare omgivelser. Jeg var aldri så interessert i å skulle kommentere ting som samfunnsforhold eller feminisme i kunsten, eller i populærkultur. Jeg var bare mer interessert i å utforske meg selv som menneske, se på min plass i samfunnet. Mine tidlige arbeider kan jo sees i en slags feministisk sammenheng, men for meg handlet det alltid om jeget. Og det er noe jeg kan si nå, når jeg ser tilbake på disse arbeidene, at de også er veldig terapeutiske. At det er mine egne issues jeg bearbeider. Akkurat som om jeg utforsket meg selv slik jeg ville ha sett ut i en nekrolog. Mange finner jo arbeidene mine humoristiske, men det har jeg aldri gjort selv. Jeg finner i det hele tatt ikke kunst morsomt. For meg er den mørke siden av prosjektet altfor fremtredende.

– I fotoserien Old Man Going Up and Down a Staircase fra 2004 utforsket du en annen side av deg selv ...

– Jeg hadde lenge hatt lyst til å kle meg ut som en gammel mann, og da jeg var høygravid med tvillinger, syntes jeg tidspunktet var perfekt. Samboeren min (teaterregissør Runar Hodne) tok bilder og filmet meg der jeg gikk opp og ned i en trappeoppgang. Jeg tror det å være gravid kan føles litt som å være gammel. Samme måte å bevege seg på, samme måte å være bevisst sin egen kropp i bevegelsene. Jeg kan huske at besteforeldrene mine gikk på samme måte.

Prosjektet ble 114 bilder som alle ble tatt i løpet av 20 minutter. Alt lys som ble brukt er helt naturlig, og denne sylinderformede trappen har noe litt Hitchcock over seg, litt sånn Vertigo. Og det rare var at da jeg så bildene ferdig fremkalt, var det akkurat som om det var jeg selv 3/2012

39

VIGNETT

AVISKLIPPING: And plus & fra verket International Herald Tribune Sept. 29, 2004, 2005,aviser og lim på kort, 70 x 100 cm, privat samling.

Foto: Klosterfelde.

som hadde tatt bildene. Han hadde fanget det på den måten jeg ville ha gjort.

– Men så kom det et brudd der du beveget deg bort fra bildene med deg selv som subjekt, og beveget deg over i det tekstlige med arbeider som ikke nødvendigvis er billedkunst eller foto. Var dette bruddet et planlagt valg?

– Nei, men det begynte helt konkret da barna mine ble født. Da ble fokuset mitt automatisk flyttet fra meg selv og over på dem.

– Men betyr det at du brukte barna som modeller?

– Nei, det ble for nært, men det gjorde at jeg måtte analysere hele min arbeidsprosess, og det som var mest naturlig var å gripe til det nære. Som en avis.

– The International Herald Tribune, for eksempel?

– Stemmer, det var utgaven som kom ut 24.9.2004, og utstillingen åpnet nøyaktig ett år etter. Avisen var en forbindelse til verden utenfor mens ungene var små, og igjen føltes det veldig naturlig å skulle dekonstruere denne informasjonen. Fjerne ordene fra sin originale mening. Sette dem sammen i helt andre kategorier og gi dem annen mening. Jeg hadde tyve assistenter som satt sammen med meg og klippet ut hvert eneste av de rundt 100 000 ordene. De ble satt i kategorier som dyr, kroppsdeler eller ord som begynte på bokstaven P. Prosjektet var et slags barnslig forsøk på å gjøre verden forståelig.

Bildene var utstilt på galleri Klosterfelde i Berlin, og det var på den 40

3/2012

tiden vi flyttet til Berlin for første gang. Etter avisprosjektet var det naturlig å fortsette med tekst.

– Men denne gang med litteratur. Nærmere bestemt L'étranger av Albert Camus. Hvorfor valgte du akkurat dette verket?

– Dette var en roman jeg leste som ung, og som passer veldig godt inn i hele den fremmedgjøringen man opplever som tenåring.

Boken åpner med at hovedpersonen sier Aujour d'hui Maman est mort (i dag døde mor), og hvordan han ikke føler sorg. Han er en misfit, en som ikke reagerer slik samfunnet krever og forventer at han skal gjøre. Han ender med å betale med livet for sine aparte holdninger. For en 16-åring som gikk i svart og hørte på AC / DC, var dette noe å identifisere seg med. Et slags behov for en sosial frihet.

Og da jeg tyve år senere kom tilbake til teksten, ga det meg en sjanse til å se nærmere på eksistensielle spørsmål. Det er ikke i utgangspunktet et eksistensielt verk, men nettopp fordi det handler om det å være i mot, så er det lett for meg å identifisere meg med denne typen tenkning. Pluss at jeg valgte å bruke verket i sin originale form, altså på fransk, noe som igjen gjorde at jeg kunne fjerne meg helt fra innholdet i teksten, se det som noe helt fysisk, noe billedlig. Senere gjorde jeg det samme med T.S. Elliots dikt The Waste Land, et mindre prosjekt, rundt 3000 ord. Diktet er veldig kaotisk, og igjen prøvde jeg å skape en orden i kaoset ved å kategorisere ordene i forskjellige grupper. Jeg alfabetiserte dem ikke, men plasserte dem i grupper et-

VIGNETT

DOBBELPORTTETTET: Living Together #1, 1996, fargeprint fra filer, 66 x 100 cm. Foto: Courtesy kunstneren / OSL contemporary, Oslo.

BRUDEANNONSENE: Bride #1-#3, 1993, fargeprint fra negativer, 40 x 50 cm. Foto: Courtesy kunstneren / OSL contemporary, Oslo.

ter som hvor mange ganger de ble gjentatt i diktet. For eksempel the ble en egen collage.

– Men så gikk du tilbake til fotografiet?

– Ja, men på en annen måte. Jeg hadde ikke lenger behov for de store seriene, og jeg bruker meg selv på en annen måte, en mer passiv, dukkelignende måte. Utstillingen bar tittelen etter en av Britney Spears´ sanger, A Piece of Me. På disse bildene har jeg en blond parykk på meg og etterligner hennes utseende. Noe av grunnen til at jeg valgte å bruke bilder av Britney Spears og Amy Winehouse, var deres ekstreme medieeksponering, der paparazzi-bilder helt ukritisk ble klint opp i alle magasiner. Subjektene selv var totalt forsvarsløse i forhold til det bildet som ble presentert av dem. Det var denne sårbarheten jeg ville kombinere med det røffe fysiske utrykket. Jeg hadde også en veldig fysisk tilnærming til bildene der jeg kuttet i dem, malte på dem, slik at de nesten ble en form for collager. Etter å ha jobbet så lenge i Photoshop, ville jeg gjøre det motsatte, ikke ha de perfekte sømmene, men heller få et grovt og nærmest stofflig uttrykk. Det ble et veldig fysisk arbeid som førte meg bort fra det konseptuelle tekstarbeidet og tilbake til bildet.

– I din siste utstilling Mumbles på Klosterfelde galleri i Berlin har du hatt dramatikeren Samuel Beckett som inspirasjon. Hvorfor ham?

– Fordi hans verker er helt briljante når det gjelder å representere et subjekt, som igjen er det mesteparten av mitt arbeid handler om.

Et subjekt som hele tiden definerer og omdefinerer seg selv. Å lese Beckett er som å være vitne til at innholdet blir skapt mens man leser.

Denne utstillingen handler om en stemme som prøver å lokalisere sin kropp, sine omgivelser, sin opprinnelse. Det blir en gjentagelse, et forsøk på å skjære gjennom språket, nå inn til kjernen, men likevel blir det en slags søken uten mål, for det som søker er også den man søker.

Man stripper språket fullstendig, og ender opp med en minimum uttalelse som gir en slags maksimal effekt.

Vi betaler regningen, og Vibeke følger meg ut til drosjen. To tyrkiske drosjesjåfører står med en sølvfarget boks på panseret. Vibeke strener mot dem.

– Herregud, det er vel ikke en bombe?

Mennene ler, men ikke så uanstrengt som vi kanskje forventet.

Vibeke lager bekymrede grimaser og tar meg i armen mens hun for-

klarer på stotrende tysk at jeg er hennes Freundin, og at de må ta godt vare på meg. Mennene løfter på øyenbrynene, og det slår meg at hun akkurat har presentert meg som sin kjæreste. De heiser på skuldrene, og jeg smetter inn i drosjen. Vibeke vinker, og jeg kjenner at jeg har lyst til å dra hjem og lage noe. Noe på P. ■

Vibeke Tandberg (f. 1967) Hun bor i Oslo og Berlin, og regnes i dag som en av Norges mest sentrale kunstnere, mest kjent for serier av manipulerte fotografier hvor hun selv spiller en fremtredende rolle.

Utdannelse: Kunsthåndverkskolen i Bergen, BA. Fotohøgskolen i Gøteborg, MA. Hun stiller ut regelmessig i Norge og utlandet, og arbeidene hennes er representert i internasjonale og nasjonale samlinger, deriblant: Musée d’Art Moderne de la Ville, Paris, Moderna Museet, Stockholm, Astrup Fearnley Museum of Modern Art, Oslo, Guggenheim Collection, New York og Stedelijk Museum, Amsterdam.

Hun har hatt separatutstillinger på Astrup Fearnely Museum of Modern Art, Norrköping Konst Museum, Haugar Vestfold Kunstmuseum, Lillehammer Kunstmuseum, Sprengel Museum, Hannover, Kunstmuseum Thun og Rogaland Kunstmuseum, Stavanger. Arbeidene hennes er representert av Klosterfelde, Berlin, Gio Marconi, Milano, Tomio Koyama, Tokyo / Kyoto og OSL contemporary i Oslo.

Hennes første roman heter Beijing duck og kommer ut på Oktober forlag i september.

3/2012

41

Rundreiser med norsk reiseleder

Kunstreise til Roma

med kunstkritiker Trond Borgen Opplev Roma med forfatter Trond Borgen, som har vært kunstkritiker i Stavanger Aftenblad siden 1984. Høstens kunstreise er full av antikkens storslåtte kunstverk, renessansens klassiske eleganse, barokkens svulstige former og dagen intense og kaotiske hverdagsteater. Det blir utflukt til den vakre byen Orvieto med sin dramatiske beliggenhet, og dypdykk i Romas kirker og antikkens kunstskatter.

Program Dag 1 Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5

Ankomst Roma Byvandring Orvieto og katakomber Romas kirker og antikkens kunstskatter Galleri Borghese.

Hjemreise

5.–9. oktober 2012

kr 12 950

Bestill din reise i dag på escape.no

Elvecruise i Laos

Fargerike Rajasthan

Reisen starter med to netter i Bangkok før vi flyr til Luang Prabang i Laos. Dette er utgangspunktet vårt for elvecruiset på Mekong som ender i Det gylne triangel. Underveis venter spennende stopp og møter med lokalbefolkningen, som gir et innblikk i hverdagen til de mange samfunnene som lever langs breddene av Mekong.

En reise til Nord-Indias meste kjente historiske og kulturelle perler. Blant turens mange høydepunkter er sightseeing i Dehli, elefantridning i Jaipur, besøk i en av Indias vakreste byer – Udaipur, og ikke minst kjærlighetstempelet Taj Mahal. Turen avsluttes i den hellige byen Varanasi ved Gangesfloden.

21. oktober–3. november 2012

28. oktober–9. november 2012

fra Luang Prabang til Thailand

kr 30 990

og hellige Varanasi

Prisen gjelder pr. person i delt dobbeltrom og inkluderer fly fra/til Oslo, flyskatter, lokal transport, gode hoteller, de fleste måltider, utflukter iht. program og norsk reiseleder.

www.escape.no

tlf. 22 01 71 71 · info@escapetravel.no

kr 20 975

Kjell Thorjussen

FOTO

Eksperimentell fotokunst Med Desert Blonde og Black Beetle inntok fotografen Torbjørn Rødland Paris i slutten av januar. Utstillingen har fått navnet Before Behind Above Below og vises i galleriet Air de Paris.

Tekst Ingjerd Terese Skaug Robin

PARIS (KUNST): Under vernissagen kommer Torbjørn Rødlands høye og smale skikkelse slentrende inn dørene på galleriet Air de Paris, med skulderveske og headset. Senere skal han fortelle at musikk er en av hans inspirasjonskilder. Galleriet Stavanger-fotografen har valgt, ligger litt for seg selv i annekset til det franske finansministeriet Bercy i gaten Louise Weiss. Den kjølige Paris-vinden får ekstra fart mellom høyhusene som dominerer i kvartalet rundt galleriet. Vi befinner oss i den tidligere arbeiderklassebydelen i trettende område, som i dag er mest kjent for å huse det franske nasjonalbiblioteket François Mitterand og Paris´ egen chinatown.

Laboratorium i Los Angeles – Det er fjerde gang jeg stiller ut her i galleriet, bekrefter Torbjørn Rødland med en alvorlig mine, som kan tolkes som enten selvsikkerhet eller sjenanse. Men det Rødland ikke nevner, er at han også har stilt ut i Frankrikes nasjonalmuseum for moderne kunst, Pompidou-senteret i Paris, og vært representert på den prestisjefulle biennalen i Venezia. Dessuten har han stilt ut på museer og gallerier både i Washington, Amsterdam, Reykjavik og Hiroshima.

Til daglig er Stavanger-fotografen Rødland bosatt i Los Angeles.

Ikke fordi englenes by utkrystalliserte seg som et klart ønske, men snarere fordi han brukte elimineringsmetoden og fant noe galt med alle de andre alternativene. Da sto han igjen med LA og valgte å slå seg ned i nærheten av Mulholland Drive. Og det er nettopp i atelieret i huset hans i Laurel Canyon at fotografiene som stilles ut i Air de Paris er blitt til. Fotografiene kan sies å spille på kontrast mellom lys og mørke, natur og by, natur og teknologi.

Andy Capp og multieksponering – Disse analoge dobbelteksponeringene, først på en utstilling på STANDARD (OSLO) før jul og nå nye bilder her i Paris, er en forlen44

3/2012

gelse av en annen utstilling ved samme galleri i Oslo for noen år siden, sier Rødland, som bruker fotografiet til å reflektere over moderne visuell kultur.

I 2009 viste Rødland en serie på tolv små sorthvitt-fotografier kalt Andy Capp Variations, der forholdet mellom forgrunn og bakgrunn i bildet var komplisert ved hjelp av speil. På årets utstillinger er hvert blad storformat-film eksponert flere ganger, såkalt multieksponering. Rødland visker i tillegg ut grensene mellom landskap, portrett og stilleben, som for eksempel i landskapsfotografiet Arizona. Her har Rødland ved en dobbeleksponering trukket laderledningen til en iPod gjennom landskapet. Førsteinntrykket er at dette er et uskyldig og originalt påfunn, men bildet trigger underbevisstheten og gir et visst ubehag.

Before Behind Above Below – Kan du gi en enkel forklaring på hvorfor utstillingen har fått navnet Before Behind Above Below? spør jeg galleristen ved Air de Paris.

– Fotografier gjør vanligvis godt rede for hva som befinner seg under, over, foran og bak i bilderommet. Her er disse grunnleggende markørene rotet til og flatet ut – som i tidlig modernistisk maleri. Her kan man tenke seg at Rødland sikter til kubismen, som utviklet seg på begynnelsen av nittenhundretallet. Rødland har tidligere uttalt at perverterte fotografier ikke selger et produkt eller formidler et budskap. Ifølge ham er ikke hensikten å dekodere bildene, men å fortsette å iaktta fotografiet. Det er noe ved Rødlands bilder som gjør at man må dvele ved dem, forteller Florenece Bonnefous, direktøren ved galleriet Air de Paris.

Ifølge galleristen tiltrekkes publikum av Rødlands bilder fordi de er originale. I tillegg mener hun at bildene er både komplekse og varierte.

– Rødland er en konseptuell kunstner, sier Bonnefous.

RØDLAND har trukket en FireWire-kabel gjennom landskapet for å umuliggjøre en realistisk tilnærming til bildet: Arizona, 2011, sølvgelatin.

Foto: courtesy of Air de Paris.

VIGNETT

SENTER. Ved å dekke til deler av linsen under den andre eksponeringen av negativet skaper Rødland et mørkt senter i bildet: Dark Center, 2011, sølvgelatin. Foto: courtesy of Air de Paris.

– Det er lett å gjenkjenne en god fotograf, men en virkelig stor fotograf forandrer hva det vil si å være en god fotograf.

Grensesprengende – Hva ønsker du å uttrykke med bildene du stiller ut?

– Jeg ønsker ikke å uttrykke noe spesielt, men jeg ønsker å presse mediet og lage bilder som ikke tidligere er vurdert som kunst.

– Hva er for deg en god fotograf?

– Det er lett å gjenkjenne en god fotograf, men en virkelig stor fotograf forandrer hva det vil si å være en god fotograf.

– Kan du nevne en fotograf som inspirerer og hvorfor?

– Jacques Henri Lartigue og André Kertész. Jeg tenker på disse som franske, selv om sistnevnte strengt tatt var ungarsk. Lartigue og Kertész representerer nysgjerrighet og utforsking. Det er flott å se, fortsatt friskt. Cartier-Bresson står på mange måter for en profesjonalisering av de rene fotografiske kvalitetene hos Kertész. Men siden vi snakker om franske kunstnere: Malerne Manet, Courbet og Bastien-Lepage var langt viktigere enn noen fotograf i den tidlige utviklingen av prosjektet mitt. Manet på grunn av bildesitatene, Courbet på grunn av tyngden figurene har i bildeplanet og BastienLepage på grunn av de introverte, drømmende ansiktene.

46

3/2012

KONTRAST: Her kommer kontrasten mellom sort og hvitt klart frem: Black Beetle, 2011, sølvgelatin.

Foto: courtesy of STANDARD (OSLO).

Nysgjerrighet – Hvordan får du ideer til nye bilder?

– Inspirasjon er overalt: Mennesker, objekter, steder, bøker, musikk og bildeblogger på nettet. Det som driver meg er nysgjerrighet. Jeg synes det blir abstrakt å snakke om inspirasjon.

– Hvilke type bilder er du nysgjerrig på?

– Når jeg blir nysgjerrig på et bilde, går jeg ut ifra at det sammenfaller med noe i den såkalte underbevisstheten, noe jeg ikke vet hva er. Noe av jobben min er å sortere i visuelt materiale som trigger drømmehjernen. Det som vises her i Paris er ikke veldig gjenkjennelig eller Rødlandsk.

– Hva er karakteristisk for dine bilder?

– Det er klare koblinger til tidligere utstillinger her, men det er vanskelig for meg å se alle fellesnevnerne. Å hele tiden bevege seg i nye retninger kan være en måte å finne frem til kjernen i eget prosjekt. Det du står igjen med, det du ikke blir kvitt, det er det karakteristiske.

– Nettopp. Er det visse tema som går igjen i dine utstillinger?

– Jeg forsøker alltid å finne den rette balansen mellom noe reflektert, noe observert og noe fantasert.

– Du har tatt mange bilder av vakre kvinner, og du kunne ha blitt en godt betalt motefotograf dersom du hadde villet. Hvorfor vil du ikke?

– Motefotografiets funksjon er, når alt kommer til alt, å selge et produkt. For meg er det viktig at bildet betyr noe i seg selv. Det er begrensende hvis bildet kan ses som et middel for å selge bukser.

VIGNETT

Torbjørn Rødland er en av våre mest prestisjetunge fotografer.

Han har stilt ut ved Frankrikes nasjonalmuseum for moderne kunst, Pompidou-senteret i Paris, og vært representert på den prestisjefulle biennalen i Venezia.

BILDET har fått navnet Wedded. Treamuletten heter Wedded Rocks som er to hellige skjær utenfor kysten av Futami. S. Foto: courtesy of Air de Paris.

Reiser Rødland innleder nesten litt unnskyldende med at han først begynte å reise i 20-årsalderen.

– Inntil jeg var 21 år hadde jeg alltid bodd i samme hus og aldri vært ute på reise, så jeg følte at jeg hadde mye å ta igjen, sier han, som siden den gang har vært på kontinuerlig flyttefot.

– Du har reist mye og fotografert nye steder. Etter hvilke kriterier velger du ukjente byer, og hvordan jobber du når du kommer frem?

Har du en plan eller improviserer du?

– Byene velger, jeg blir valgt. Jeg improviserer, håper at tilfeldighetene skal hjelpe meg å bryte med vaner som ikke lenger er produktive. Kunst handler ikke om å uttrykke seg selv, det handler om å uttrykke noe større enn seg selv.

ABC for gode bilder – Kan du som profesjonell fotograf gi leserne av KUNST noen enkle tips om hvordan man kan ta gode bilder?

– Se hvordan lyset faller på det som er foran deg. Det er det grunnleggende, konstaterer han.

– Ellers kan alle ta mer interessante bilder ved selv å bli mer interessante. Les andre bøker, lær deg å sette pris på annen musikk.

Ikke heng deg for mye opp i enkle tips om hvordan du kan ta gode bilder, sier Rødland, som til høsten er klar med sin tredje bokutgivelse på det engelske forlaget Mack med bilder som tidligere ikke har blitt vist. ■

Foto: Ingjerd Terese Skaug Robin

Torbjørn Rødland (f. 1970) • Oppvokst i Stavanger.

• 1992–1995: Treårig fotografistudium på Kunsthøgskolen i Bergen.

• Fra 1995 har han eksperimentert med både landskap, portretter, stilleben og video.

• Har hatt flere utstillinger på museer og gallerier i Europa, Asia og Amerika.

• Sist aktuell med utstillingen Before Behind Above Below på galleriet Air de Paris.

• Bokaktuell til høsten på forlaget Mack, som også har produsert hans to tidligere Steidlbøker.

FOTO

Den unge kunstnaren med dei gamle motiva Johanne Svendsen fangar med kameraet sitt det som vil gli unna. Og kameraet er ikkje kva som helst, men eit gammalt våtplatekamera frå India.

Tekst / Foto Berit Oksfjellelv

MO I RANA (KUNST): I den nedlagte yrkesskulen i bydelen Selfors i Mo i Rana har kunstfotografen studioet sitt. Ho har nettopp pussa det opp når eg kjem på besøk til henne ein fredag i februar. Like utanfor vindusrekka renn Ranelva forbi, på nytt og på nytt.

– Elva forandrar seg kvar dag. Nokre dagar er det frostrøyk over heile elveflata, andre dagar kjem det seglande isflak forbi. Det er veldig inspirerande, fortel Svendsen, som no vil etablere seg i heimbyen etter å ha budd rundt omkring og samla kunnskap og erfaring.

Fotografering er noko ho alltid har vore oppteken av. Ho har dessutan nærma seg faget teoretisk så vel som praktisk. I 2006 forsvarte ho mastergraden sin ved NTNU med ei oppgåve om fotografen Robert Collett, sonen til Camilla Collett, som var mest kjend som zoolog, men som gjorde eit stort og viktig pionerarbeid innan naturfotografiet. Denne masteroppgåva gav Norsk fotohistorisk forening ut som bok i skriftserien sin. Nyleg har ho dessutan avlagt fagbrev som fotograf, men det er den kunstnariske tilnærminga til faget som får all merksemda hennar no.

I dette lyse rommet ved elva har Johanne Svendsen starta eksperimenteringa med det som for henne er ein forholdsvis ny teknikk, men som historisk er ein gammal måte å feste bilete til papir på ved hjelp av lys, nemleg våtplatefotografering.

– Som ein del av læretida mi hos fotograf Ketil Born hadde eg eit tremånaders opphald i Barcelona i 2009. Der arbeidde eg ved Atelier Retaguardia som har spesialisert seg på våtplatefotografi. Det var der eg lærte teknikken. Quinn Jacobson, som er ein av dei fremste, kanskje den fremste fotografen som brukar denne teknikken, dukka òg opp der og delte av kunnskapen sin. Det er ei internasjonal bølgje der mellom andre den kjende fotografen Sally Mann har synt interesse for den tradisjonelle teknikken og søkjer å uttrykkje noko som ikkje let seg uttrykkje annleis.

48

3/2012

VIGNETT

INDIA: Eit gammalt våtplatekamera frå India.

Foto: Berit Oksfjellelv.

På 1800-talet var våtplateteknikken den einaste måten å lage fotografi på. Johanne Seines Svendsen vil vise nye andlet med den gamle, langsomme våtplateteknikken, som ein av dei første i Noreg i nyare tid.

3/2012

49

FOTO

GLASS eller metallplater dyppas i sølvbad, her eit sjølvportrett. Foto: Berit Oksfjellelv.

Bil

Johanne syner meg korleis det gamle kameraet er bygd opp, og ho forklarer korleis det fungerer.

– Ein kan bruke glas eller metallplater som ein dyppar i sølvbad.

Så set ein plata i kassetten medan ho enno er våt. Biletet festar seg til plata ved at ho blir eksponert for lys. Så tel ein sekund til biletet har festa seg akkurat slik det skal.

Ho fortel om utstyr og kjemikaliar som må til, og eg forstår at det er ein lang veg fram.

– Kva er så bra med denne teknikken at du vel å bruke så mykje tid og pengar på noko som kunne vore gjort kjapt og greitt med digitalkamera?

Johanne syner meg ei rekkje bilete ho har laga med våtplatekamera.

Mellom anna eit sjølvportrett ho tok under opphaldet i Barcelona. Det er eit uvanleg skarpt bilete. Det ser ut som om fjeset til Johanne står ut frå papiret. Og tett i tett er andletet dekt med frekner.

– Var det mykje sol i Barcelona? spør eg Johanne før ho har rukke å svare på det førre spørsmålet mitt. Fjeset hennar no, nokre månader etterpå, er nemleg heilt fritt for frekner.

50

3/2012

en og

Sommaren 2009 vekte mellom anna Mormors kjole oppsikt i ein undergang i Mo i Rana, som ein del av ei utsmykking.

nstkata l Ku

r for salg i de

– Eg hadde kanskje litt meir frekner då enn no, men ikkje så mange som det ser ut for på biletet. Til denne fotograferinga krevst det mykje ultrafiolett lys, og dette lyset leitar fram pigment i huda som elles ikkje er synlege. Derfor kjem alle detaljar med på biletet, som for eksempel desse freknene som elles ligg gjømt under overflata på huda. Blå auge blir nesten kvite, forklarer Johanne.

– Eg synest det gjev meir ærlege bilete. Det er kanskje det beste svaret på det førre spørsmålet ditt. Og så er det så spennande å halde på med!

Etterspill Johanne Svendsen kan òg vise til ein interessant produksjon av digital fotokunst. Den første separatutstillinga si heldt ho i Galleri Stensland – galleriet i optiker Stenslands venterom på Mo. Sidan vart same utstilling vist i Trondheim Kunstforening i 2004. Utstillinga hadde tittelen Etterspill og bestod av fotografia til Svendsen med tekstar av Kristin Olsen. Her er biletet av den 100 år gamle mannen frå Cognac med.

FOTO

Fotografiet Magne har hausta gode kritikkar.

Den gamle mannen frå Cognac. Foto: Berit Oksfjellelv.

– Eg var på ein workshop i Cognac i Frankrike i 2002 og var på ein gammalheim for å fotografere. Denne mannen, som var 100 år, men sprek, var veldig stolt av blomane sine og ville helst bli fotografert med dei. Men eg var mest interessert i andletet hans. Så etter å ha fotografert mange bilete av den blide mannen med blomane sine, fekk eg tatt dette, som eg er veldig glad i, fortel fotografen og peikar på biletet som heng på snora i studioet. Og etterpå ville han kysse meg!

Sidan har det vorte fleire utstillingar. Sommaren 2009 fekk Svendsen heiderleg omtale for biletet Magne som ho deltok med i ein nordisk portrettkonkurranse, Portræt nu! som har turnert i heile Norden. Den danske avisa Politiken var generelt ikkje nøgd med nivået på dei utstilte bileta, men Johanne sitt bilete var eit av unntaka: Andre steder på utstillingen er niveauet heldigvis en hel del højere, ikke mindst foran Marianne Darlén Solhaugstrands akvarel og Johanne Seines Svendsens fotografi af Magne. Her er nemlig tale om to unge, norske kunstnere, der både tør og formår at fremstille manden, set gennem en henholdsvis erotisk og forelsket optik. (Politiken, 13. juli, 2009).

spurde kommunen om lov og fekk overraskande god respons. Dei tilsette i parkvesenet stilte opp for å hjelpe meg med opphenginga av bileta.

Heile sommaren 2009 hang serien med Mormors kjole og andre fotografi av Svendsen på vegger og tak i den elles så grå sementundergangen.

– Det var hyggeleg å få så mykje positiv respons for arbeidet mitt.

Eg nådde eit anna og mykje større publikum enn om utstillinga hadde vore i eit galleri. I etterkant fekk eg e–postar frå folk som hadde sett utstillinga og ville kjøpe bilete, mellom anna frå ein amerikanar som hadde vore på ferie på Mo, seier Johanne, og legg til: – I denne utstillinga var rommet ein vel så viktig del av verket som bileta sjølv, rekkjefølgja på dei og teksten som hørte til.

Medan vi sit og ser på dei rolege bileta frå utstillinga med den noko melankolske stemninga, med kjolen som er på veg bort, som vi ikkje får heilt taket på, blir det eit plutseleg rabalder frå andre sida av elva. Eit godstog med mange vogner durer forbi. Så er det like stille igjen.

– Du må komme tilbake igjen når eg har fått i drift studioet mitt skikkeleg, eg vil gjerne vise deg korleis våtplatefotograferinga fungerer i praksis og syne deg nye arbeid når eg er komme ordentleg i gang, – det er berre mykje jobb som står att før det, avsluttar Johanne for denne gong, og vi blir einige om eit nytt møte.

Besøket hos den unge kunstnaren med dei gamle motiva og den eldgamle fototeknikken har tydeleg gjort inntrykk på meg. Natta etter besøket drømte eg at at eg fann ein bunke gamle fotografi. Motiva var slektningar som ikkje lenger lever, landskap eg ikkje har sett på lenge. Men dei syntest berre så vidt, som svake omriss. For å framkalle desse motiva måtte eg spraye fiksativ på. Eg tok den boksen eg vanlegvis brukar på kolteikningar og skulle til å hente motiva fram frå gløymsla. Men akkurat idet eg skulle til å trykke på sprayboksen, gleid bileta av fotopapiret. ■

– Dei fotoa vi er vane med, er augneblinks­foto. I motsetnad til desse er mine fotografi bilete av ein tilstand.

Undregang Johanne vekte oppsikt med utsmykkinga Undregangen i Mo i Rana sommaren 2009. Byen er delt i to av jernbanelina, som skil det nye sentrumet med gågata frå den gamle bydelen Moholmen som i si tid var sentrum av handelsstaden Mo, og som no ligg idyllisk til ved fjorden med sine pittoreske, gamle trehus. Ein forholdsvis ny undergang under jernbanelina knyter dei to bydelane i hop for fotgjengarane.

– Eg tenkte særleg på turistane som går gjennom undergangen for å komme til det finaste på Mo, Moholmen. Eg ville setje dei i ei spesiell stemning ved å smykke ut undergangen og gje dei noko å undre seg over. Så eg

3/2012

51

VIGNETT

Langsom kunst Hedevig Anker tok hovedfag i kunsthistorie p책 Universitetet samtidig som hun utdannet seg ved Kunstakademiet. Ikke rart hun snakker og forklarer som en akademiker og skaper fotografier som en maler og poet.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Therese Borge

52

3/2012

FOTO

OSLO (KUNST): I ti år har Hedevig Anker tatt bilder av de nære ting; furuloftet i barndomshjemmet, dørkarmer i et gammelt hus på øya Leka, utsnitt fra en moderne leilighet i Colletts gate og alt fra abstrakte detaljer til underlige vinkler av et kikkhull inn i Rikssalen i Eidsvollbygningen.

– Jeg er en langsom kunstner. Mine siste ti års arbeid finner du i den gråmelerte ringpermen der. På en dag tar jeg sjelden mer enn tre filmer med tolv bilder på hver. Deretter bruker jeg tid i mørkerommet.

Etter ti år føler jeg meg ferdig med de private rommene og ønsker nå å utforske museumsbygg og hvordan arkitekturen virker inn på kunsten og samlingene. I ettertid ser jeg at Eidsvollbygningen var en slags overgang. Huset er jo både et privat hjem, men også en offentlig bygning. De fleste hus er organiske, men det som er unikt, er at dette er en bygning knyttet til en bestemt dato og et årstall: 17. mai 1814. Ja, akkurat som fotografiet. Det er en av fotografiets premisser at det er tatt på en bestemt dag i et år og hermetiserer dette øyeblikket, slik som Eidsvollsbygningen.

En elendig fotograf Du må være forberedt på at jeg kommer til å snakke mye om museer, skrev Hedevig i en mail dagen før vi møtes i fotoatelierfellesskapet Bjørka i gamlebyen.

Dagen etter klatrer vi opp smale trapper ved Bymiljøetaten i Oslo, eller det som tidligere het Trafikketaten.

– Vi er en gjeng av den gamle skolen som jobber i mørkerommet.

Da jeg utdannet meg på Kunstakademiet, var ikke digitalkameraet kommet ennå. Jeg liker digitalfoto, men det er noe helt annet enn analogt fotografi. Det har et annet materielt premiss, og jeg synes det er vanskelig faktisk, mengden gir meg ikke den samme roen som å jobbe analogt. De digitale fotoene har en annen stofflighet enn det

– Da jeg gikk på Akademiet, la de ned croquistegningen.

Jeg måtte finne en annen måte å tolke virkeligheten på enn tegning. Så ble det foto. Ja, det var rett og slett et egnet verktøy. analoge bildet har, forteller Hedevig mens hun tusler foran oss gjennom en lang korridor. Et respatexbord fra 1950-tallet og en rød stol begeistrer fotografen vi har med. Hedevig finner frem flere stoler og tar frem spørsmålene hun ønsket på forhånd, samt egne notater på en hvit iPad. Ingen skal beskylde Hedevig for å ikke ha kontroll. Alt hun leverer fra seg er gjennomarbeidet til fingerspissene, både filosofisk og fysisk.

– Du spurte om min første kunstopplevelse? Det husker jeg veldig godt! Jeg var fem år og var på Louisiana med foreldrene mine. Ja, jeg vet jeg var fem, fordi det var den sommeren vi var på biltur i Danmark.

Da så jeg Mark Rothkos røde bilde på veggen. Rødfargen kom ut i rommet som en stor masse mot meg. Jeg opplevde det helt fysisk, det var som en ansamling av materialitet.

– Vokste du opp med kunstglade foreldre?

– Ja, og jeg har alltid hatt stor glede av å gå i museer. Jeg husker også at jeg hadde en bok med Art Masterpieces som jeg arvet av min

bestefar da jeg var syv år, der foto-fargereproduksjoner av verkene var limt inn på sidene. Det var yndlingsboken min, og jeg stirret den nærmest den i stykker. Kunsthistorien er som en stor bank for meg, og jeg har mange inspiratorer fra ulike epoker, som Giotto, Vermeer og Hammershøi.

Hedevig holder blikket fast når hun prater, hun vil ikke slippe deg.

Akkurat som bildene hennes. De slipper deg heller ikke. Språket er pedagogisk og akademisk, men plutselig bryter hun det strenge med noen små-banneord. Hun forteller om velfunderte prosjekter, som egentlig koker ned til å ville forstå seg selv og virkeligheten og gi oss andre et rom til å forstå det samme. Hun skjenker kaffe, setter seg med bena krysset og fortsetter etter en liten kikk på arket sitt.

– Jeg har aldri vært spesielt opptatt av det å være kunstner, ikke nå heller. Det henger kanskje sammen med at jeg ved siden av kunstutdannelsen skrev hovedfag i kunsthistorie. Du kan si jeg er mest opptatt av at jeg jobber med kunst og at dette er åpent. Jeg er like opptatt av å se og forstå kunst som av det å produsere kunst.

Hun tar litt kaffe, fotografen flytter henne på en annen stol og skrur av lyset, og Hedevig fortsetter.

– Jeg er egentlig ikke så opptatt av fotografiet heller, som sådant.

Men jeg er opptatt av bilder. Du kan si at jeg er en observatør. Da jeg gikk på Akademiet, la de ned croquis-undervisningen. Jeg måtte finne en annen måte å tolke virkeligheten på enn tegning. Så derfor ble det fotografi. Ja, det var rett og slett et egnet verktøy til å beskrive virkeligheten slik jeg ser den, min fortolkning av den. Du kan si at jeg fotograferer for å forstå verden rundt meg, egentlig. Jeg er opptatt av å finne ut av hvordan man gjør en fortolkning av omgivelsene gjennom bildet.

– De fleste bildene dine har en adresse eller et sted som tittel, men motivene er jo kun detaljer fra disse husene, forteller du fragmenter av en historie?

– I begynnelsen brukte jeg uten tittel på bildene, men det ble etter hvert vanskelig for meg selv å organisere. Men stedene er faktisk uviktige, og motivene er også egentlig likegyldige. Jeg jobber med å finne et nullpunkt der båndet mellom motiv og avbildning opphører.

Dørkarmer er jo ikke spennende i seg selv!

Hedevig ler med selvironi over ti år med slike motiver, og fortsetter: – Men jeg vil ha en nærhet til omgivelsene og se hvor langt jeg kan gå mot et nullpunkt, hvor lite informasjon jeg kan ta med før det tipper over, men at det likevel er en spenning der.

Hun avslører også at hun er en uhyre streng dommer med seg selv. Det kan gå ti år før hun tør å vise et motiv, og i kroken står fem–seks bilder som ikke har passert det bittelille nåløyet, kalt tidens tann.

– Men det fotoet der, sier Hedevig, og peker bak seg, – det er jeg fornøyd med. Det viser dette nullpunktet. Det er nesten ikke rom, nesten ikke farger og nesten ikke gjenkjennelig. Og bildet har denne stoffligheten i det uskarpe.

– Det skiller seg ikke så mye fra et maleri?

– Ja, jeg vil også tro at malere er opptatt av å få stofflighet i de ulike flatene. Jeg vil overføre denne oppmerksomheten til fotografiet.

Hun stopper opp igjen og slipper endelig blikket mitt, for første gang.

– Men jeg har jo ingen fotoutdanning! Jeg er faktisk elendig til å fotografere. Jeg har hatt et par oppdrag i bryllup og for noen arkitekter, og det har gått galt hver gang.

– Men du tar jo så vakre bilder, skyter fotografen Therese inn.

3/2012

53

FOTO

UTVIKLINGEN OVER TI ÅR: Hedevig Ankers motiver fra sitt barndomshjem, fra Eidsvollbygningen og Lillehammer Kunstmuseum.

– Men jeg forstår ikke dette med objektiver. Jeg er jo ingen fotograf. Jeg fortolker det jeg ser med en 80 mm normallinse.

– Så du bruker ikke filter for å få frem dette slørete? spør Therese videre.

– Det uskarpe er det nære, mens det skarpe er det litt lenger unna.

Slik opphører følelsen av hvor ting er i bildet. Hvis jeg har fokus bak, blir dette skarpt. Og det lenger fremme diffust. De som ser på bildet, blir usikre på hva som er forgrunn og bakgrunn. Jeg går så tett opp til motivet som jeg kan med kameraet. I bildene opphører egentlig betydningen av hva som blir fortalt, og stedet blir uvesentlig. Derfor er igjen titlene som Colletts gate, Leka og Eidsvollbygningen uviktige.

54

3/2012

Men alle vet jo at et foto er tatt et sted en bestemt dag, det er jo premissene for fotografiet. Det er noe virkelig som er utgangspunktet for et fotografi. Leka er egentlig en passelig abstrakt tittel som har like lite betydning som bildene. Ikke mange vet at Leka er en øy i Nord-Trøndelag. Det kan være hva som helst. Men man kan se av bildene at det jeg har observert i en bygård i Oslo, er annerledes enn i et gammelt hus i Nord-Trøndelag.

Fra privat til offentlig I 2011 ble Hedevig Anker invitert sammen med fotografen Jenny Rydhagen og Jim Bengtson til å undersøke og dokumentere

FOTO

Lillehammer Kunstmuseum sin bygning og kunstsamling til utstillingen Blikkfang: Museet studerer sin samling og sitt bygg, som ble vist frem til februar i år. Etter ti år beveget Hedevig seg ut av de private rommene.

– I et museum er dimensjonene så mye større enn i et hjem. Her måtte jeg ha en større avstand til motivene. Det gir ingen mening å gå så nær utsnittene.

– Da er vi jo litt over på spørsmålet jeg sendte deg; hvor går da grensen mellom en dokumentarisk undersøkelse og kunstfotografiet?

– Jeg synes kunstfoto er et upresist uttrykk. Virkeligheten er viktig for meg, og den fortolkningen jeg gjør med fotografiet. Et fotografi er jo svært subjektivt; et blikk, et øye, en fortelling, et perspektiv. Jeg tenker at for eksempel arkitektur er et organisk uttrykk, mens fotoet også representerer en tid vi mennesker egentlig ikke kan forholde oss til. I dag er jo forandring og prosess det vi beskriver tiden med. Men et fotografi har en annen type tid i seg.

– Mange tror jo foto er sant!

– Ja, og det snakker jeg ofte om når jeg underviser. Fotografiet er et bevis på at noen har vært akkurat der og da, det fortolker og skaper distanse. Susan Sontag skriver i sin bok Å betrakte andres lidelse om den avstand som fotografiet kan gi oss, og at i denne avstanden ligger en mulighet og et rom til å reflektere over den verden vi lever i, til å tenke. Bilder fra krigssoner gir oss for eksempel denne avstanden. Men så lenge vi forstår at fotografiet er en tolkning og ikke en sannhet, åpner det rom for refleksjon. Tror vi at det er en sannhet vi ser på, er vi like langt.

– Så du skaper egentlig rom for andre til å reflektere i?

– Ja, men du kan si at jeg vender fortolkningen tilbake til dem som ser på bildene mine ved å gi så lite informasjon. Noen får ikke noe ut av motivene mine, det forstår jeg. De kan være svært krevende. Men akkurat som i en bok og en tekst man leser, vil noen av bildene gi en gjenklang i ens egen historie.

Hedevig stopper opp og lar hendene samle seg i fanget et par sekunder.

– Men lyset er en viktig del. I mangel av å være utdannet fotograf, klarer jeg ikke bruke blits og er helt avhengig av dagslys. Så lyset er faktisk aktøren som handler og setter premissene i bildene.

I bildene fra Lillehammer tok jeg den første dagen bilder i et skarpt, fint vårlys der solen løp en lang vei gjennom vinduet og ned på gulvet og til veggene. Den andre dagen jeg skulle opp dit, var det meldt regn på kvelden. Da jeg gikk av toget, så jeg mørke skyer i horisonten. Jeg nærmest løp opp på museet, kastet av meg jakka og fikk opp kameraet. De spurte om jeg ville ha lunsj, men jeg omtrent ropte unna vei. Jeg jobbet kjempefort for å få med høylyset, og 20 minutter etterpå var alt lyset borte og det begynte å regne.

Ja, du ser det på bildet, det er preget av en helt annen hurtighet. Så min dialog med lyset, og hvordan vi fikserer det, er helt avgjørende i fotoet.

Vi puster ut etter den strabasiøse turen, før Hedevig tar opp igjen tråden med sin kampsak om dagen: De nye museumsbyggene som popper opp over hele Europa som kulturens høyborger.

– Kunst og museer er så filtrert. I debatten rundt Lambda satt jeg igjen med en følelse av at noe var glemt i den ene vektskålen: Alle snakket om hva et 14 etasjers høyhus ville gjøre med byrommet. Men ingen snakket om hva den ville gjøre med Munchs kunst!

Beliggenheten er sekundær, hvis en japaner har reist helt til Oslo for å se Munch, klarer han de siste kilometerne også, enten det er til Tøyen eller Bjørvika.

Hedevig smiler.

– I museumsdebatten er det ofte kun fokus på eksteriør og plassering, men lite på hva arkitekturen gjør med kunsten og samlingen den skal romme. Dette vil jeg forske mer på; innholdet i museene kontra arkitekturen, publikum, formidlingen og rommene. Museet er vår tids katedral. Mange reiser jo verden rundt for å besøke et bestemt museum. I museet kan man ha en kollektiv opplevelse slik man hadde i de gamle katedralene, i kontrast til verdenen inne i de små digitale skjermene våre. Her kan vi forstå vår felles kultur og historie og vår globale kompleksitet. I et museum får du også en avstand, ja, et rom, til å tenke. Du henger fra deg vesken og jakken og skrur av mobilen. Du skreller av deg verden utenfor. Summen av en katedral er mye større enn summen av alle som har jobbet på den. Slik er det også med museet.

– Så hva med det nye Nasjonalmuseet?

– Jeg gleder meg til å se vårt nye Nasjonalmuseum ferdig.

Arkitekturen passer vårt folk; det er ikke prangende, men demokratisk, og ikke en fremmedgjort arkitektur. Dimensjonene i det nye museet vil kunne gi vår egen etter hvert ikke ubetydelige kunsthistorie et stort løft.

– Husker du dine sterkeste museusmopplevelser?

– Jeg har hatt mange, sist vår i Berlin ble jeg slått av auraen i en liten hårnål og en 30 000 år gammel brødskalk utstilt på Neues Museum. Slike objekter skaper konkrete fortellinger om hvordan vi har holdt på med livene våre til alle tider. Det er noe dypt humant ved museer, her opplever vi en felles kulturarv i perspektiv med samtiden. Det er interessant å tenke på at med utgangspunkt i revolusjonen, var Musee Louvre i Paris det første museet som åpnet for alle og ikke bare forbeholdt de få. Det var kanskje vanskelig å takle for overklassen, men et viktig politisk grep. I dag er museet en felles møteplass og noe av det mest demokratiske vi har. Tenk deg Hagia Sofia, det startet som en kirke, ble en moské og er i dag et museum, åpent for alle. Da snakker man om en kulturell brobygger.

Vi kikker på klokken og ser at parkeringstiden nærmer seg slutten. På vei ned den smale trappen avslutter hun: – Min kunst er veldig langsom. Kanskje henger det sammen med at jeg har kunsthistorie som en like sterk interesse. Kunsten fra tidligere tider er langsom. Et kunstnerskap er også langsomt. Det er ingen hast, sier Hedevig Anker, som etter ti år går fra en subjektiv opplevelse av dørkarmer til det offentlige rom: – Jeg har nok funnet ut av det med karmene nå, å jobbe med kunst er å forsøke å forstå sitt eget liv, å se det i perspektiv, og å dele dette ved å skape rom i arbeidet for at andre kan gjøre det samme. ■

Hedevig Anker (f. 1969) Utstillinger i utvalg: Lillehammer Kunstmuseum 2011, Stenersenmuseet 2010, Trondhjems Kunstforening 2009, Galleri Trafo 2008 og 2006, Kunstnerforbundet 2005, Galleri MGM 2003 og Galleri Bouhou 2003 og 2005.

Innkjøp i utvalg: Lillehammer Kunstmuseum, Nasjonalmuseet, Utenriksdepartementet, Helsebygg Midt-Norge, Telenor og Henie–Onstad Kunstsenter.

3/2012

55

Nils Olav Bøe 15 nye fotografier inspirert av forfatteren Jim Thompson Bøe har konstruert, i småskala, 15 nye tabluer han har avfotografert og blåst opp til 20 x 30 cm Signerte fargefoto på høykvalitet fotopapir Selges kun gjennom Fineart

www.omniweb.no/nob

DESIGNIKON

Christina Gothe Schultz skriver fast om et designikon i KUNST. Hun har en bachelor i Medievitenskap fra NTNU og Kunst og Design på HiO.

Legenden Leica I 1925 skapte Oskar Barnack en fotografisk revolusjon. Leica var historiens første suksessfulle kamera i småformat, og det ble raskt populært. Det var enkelt å bruke og lett å ta med seg, og både profesjonelle og amatører har hatt glede av det siden.

Oskar Barnack var mekaniker og oppfinner, født i Brandenburg i Tyskland i 1879. Barnack var lidenskapelig opptatt av fotografi, men han hadde astma, og det var derfor krevende for ham å drasse med seg stort og tungt utstyr når han skulle ut for å fotografere. Foruten det store og uhåndterlige kameraet måtte han blant annet ha med seg stativ og eksponeringsplater som måtte oppbevares i en egen kasse.

Allerede i 1905 begynte han derfor å bearbeide ideen om å skape et lite håndholdt kamera med små negativer som senere kunne forstørres. Den rådende tankegangen på denne tiden var at store fotografier av god kvalitet bare kunne oppnås ved å bruke store eksponeringsplater, fordi jo mer man forstørret et bilde, jo dårligere ble kvaliteten. Barnack så derimot for seg å forminske negativet uten at det gikk ut over kvaliteten på resultatet.

Leitz camera Mikroskopfabrikken Optische Institut von Ernst Leitz i Wetzlar begynte å produsere storformatkameraer i 1985, men før Leica kom var kameraproduksjonen underordnet mikroskopproduksjonen. Oskar Barnack kom til fabrikken på anbefaling fra ingeniøren Emil Mechau, begge var tidligere ansatte ved den høyt anerkjente optikkprodusenten Carl Zeiss.

Barnack gjorde inntrykk, og innen et år var han direktør for forskning og utvikling av mikroskoper.

Fotoentusiasten Barnacks oppmerksomhet ble etter hvert dratt mot Mechaus forskning på forbedring av filmprojektorer. Barnack ble gitt i oppgave å forbedre selve filmkameraet, fordi filmrullen ofte løsnet og ble ødelagt inne i kameraet. Det var i denne prosessen han oppdaget hvordan han kunne realisere sin drøm om et fotografiapparat i lommeformat. Løsningen var filmrullen. I 1913 skapte han prototypen, senere kalt Ur-Leica. Så brøt krigen ut. Barnack måtte vente i over et tiår før produksjonen av kameraet ble satt i gang.

Ernst Leitz hadde full tillit til den lovende Oskar Barnack. Han hadde prøvd Ur-Leica og var svært fornøyd med resultatet. Det var tid for lansering, og navnet Leica ble valgt som en fengende forkortelse av Leitz Camera. Leica I ble introdusert for offentligheten under Leipzig-messen i 1925, der det fikk en varm velkomst.

Kvalitetsoptikk For en mikroskopfabrikk er optikken spesielt viktig. Leicas optikk ble utviklet av Max Berek, Leitz’ optiske geni. Han utviklet en serie linser som på best mulig måte overførte motivet til filmrullen, uten refleksjoner eller andre forstyrrelser som ellers lett ville oppstått. Det var ingenting å utsette på Leicas fotokvalitet når Barnacks finstemte mekanikk var kombinert med Bereks kvalitetsoptikk.

I 1930 ble Leica I Model C lansert, med utskiftbare objektiver. Man kunne nå velge mellom tre objektiver, og kameraet ble dermed enda mer

allsidig i bruk. I dag finnes det en rekke utskiftbare objektiver å velge i.

Et snapshot blir til I fotografiets barndom var det tidkrevende og komplisert å LEICA M7. Foto: Leica / Bresson. fotografere. De som skulle portretteres måtte holde posituren over lengre tid, så bevegelser ikke skulle gjøre fotografiet uklart. All oppmerksomhet var rettet mot fotografen, og alle positurer var grundig gjennomtenkt. Etter hvert som fotografiet ble mer populært, prøvde man stadig å gjøre fotografering raskere og mer effektivt slik at man kunne vise virkeligheten slik den egentlig var. I 1888 kom Kodak-kameraet, et nokså lite kamera som tok i bruk film i stedet for plater. Det ble enklere å ta med seg, men fotografiene ble små, og hele kameraet måtte returneres til butikken for fremkalling av filmen.

Leica revolusjonerte fotoverdenen fordi det var av liten størrelse og samtidig av god kvalitet. Siden 1960-tallet har Leica vært anerkjent som det ideelle valget for blant annet fotojournalistikk og snapshots, men det har vært vitne til viktige historiske hendelser helt siden det ble lansert. Flere ikoniske fotografier stammer fra Leica-kameraer, blant annet det berømte portrettet av Che Guevara.

Leica i dag Over hundre Leica-modeller har blitt lansert siden 1925, og kvalitet har for lengst blitt Leicas varemerke. Leica er et ikon, ikke bare rent fototeknisk, men også designmessig. Formen har i alle år vært elegant ned til hver minste detalj, og kameraene både var og er svært brukervennlige. Det er ikke uten grunn at Leica-kameraer og utstyr har stor samlerverdi i dag. Oskar Barnack skapte et kamera som så langt inn i fremtiden. ■ Kilder: Leica – Witness to a century, Allessandro Pasi, 2003 / Leicas offisielle nettside: leica.com.

KUNST vil rette opp et par punkter fra Designikonet i forrige nummer. Lillunn Design of Norway sitter med produksjonsrettighetene til all bruk av Marius-mønsteret som dekor, ikke bare på de strikkede produktene. De mannlige skuespillerne i filmen Troll i ord hadde på seg Mariusgensere, mens kvinnene hadde på seg Eskimogensere, alle designet av Unn Søiland og produsert til filmen.

Marius Eriksen mottok et stort honorar fra Sandnes Garn for å la seg avbilde på Mariusgenserens håndstrikkeoppskrift fra 1953.

3/2012

57

VIGNETT

om sin andre lidenskap

GAMMELT KAMERA: Per Spook med sitt Nikkormat-kamera som han har brukt i årevis. Til tross for at det er tungt og lager mye støy.

PARIS (KUNST): Når vi treffer den norske moteskaperen Per Spook (72) i hans hjem i Paris, og ved neste anledning til en kaffe og wienerbrød ved Halvorsens Conditori i Oslo, kunne vi snakket om mote.

Om de 18 årene han drev sitt eget Haute Couture-hus, om tiden hos Christian Dior og Louis Feraud og om å bli tildelt de prestisjefylte prisene Golden Needle og Gullfingerbølet. Vi kunne snakket om den bredskuldrede power-suit’en han lanserte for kvinner på 1980-tallet, om grafiske tekstiltrykk i sort-hvitt og om hvordan det går når man sender norske ryggsekker nedover den franske catwalk’en. Eller tja, om alle kvinnene … opp gjennom årene har han kledd opp Sophia Loren, Catherine Deneuve, Jane Fonda, Kim Novak, Danielle Mitterrand og Jane Birkin.

Men neida, det skal vi ikke. For Per Spook vil mye heller snakke om foto, som er hans andre lidenskap. Spook tok sitt første bilde allerede som seksåring. I dag er hans Paris-leilighet fylt med bilder av mennesker og natur, som han har tatt på reiser rundt om i verden.

Christina Skreiberg: Du spiller på mange strenger. Du tar bilder, illustrerer bøker, er motekonsulent, designer glass og porselen og har egen brillekolleksjon. Hvordan kombinerer du alle disse tingene?

Per Spook: Jeg er fanget av estetikk. Design. Form. Interiør. Tekstiler.

Alt vi omgir oss med! Folk liker å plassere deg i en bås. Det er kun få som forstår at en motedesigner kan gjøre mer enn å skape klær. Vi kan tegne en bil eller et hus! Hvis du er en kreativ person, er det ingen grenser for hva du kan skape.

58

3/2012

Per Spook skaper klær, illustrerer bøker, er motekonsulent, designer glass og porselen og har egen brillekolleksjon, men han har også en lidenskap mange ikke har sett før: fotografering.

Tekst / Portrettfoto Christina Skreiberg / Sort-hvittbilder Per Spook

CS: Det er imponerende at du fortsatt er så aktiv.

PS: Å kunne skape er en gave! Det kan jeg aldri slutte med. Jeg antar at jeg kan kalle meg en frilanser, og det er spennende. Akkurat slik jeg liker det, faktisk. Noen mennesker spør meg fortsatt om når jeg skal begynne med mote igjen. Men jeg er så glad jeg ikke er en designer i dag. Epoken med Haute Couture er dessverre over. Nå virker industrien kaotisk for meg.

CS: Du la ned motehuset ditt i 1995. Har du noen gang sett deg tilbake?

PS: Nei, det er så mange andre ting å gjøre. Jeg foretrekker å se fremover. Det er mye mer interessant!

CS: Hvor lenge har fotografering vært en lidenskap?

PS: Jeg var seks år da jeg tok mitt første bilde, med en liten 50-talls Kodak Browning. Siden den gang har jeg aldri stoppet. Jeg har gjort det hele mitt liv. I starten fotograferte jeg mine egne kolleksjonsbilder. Det var flott å være så involvert i flere sider av prosessen.

CS: Bærer du kameraet rundt med deg?

PS: Ikke når jeg er ute og gjør andre ting. Jeg trenger å fokusere på én ting av gangen. Hvis jeg ser et flott motiv, er det nesten vondt ikke å ha det med. Når jeg passerer noe fotogent i Paris, lagrer jeg det i hodet mitt. Jeg går tilbake når jeg har tid. Det er aldri helt det samme når jeg returnerer, men det fungerer.

CS: Hva slags kamera bruker du?

PS: Jeg har en Leica M6 og en Nikkormat. Leica er lett og enkel å håndtere. Jeg har brukt Nikkormat i årevis og gjør det fortsatt, men

VIGNETT

MUSIKAL tatt ved St. Marcus-plassen i Venezia i 2002.

det er tungt og lager mye støy! Og så har jeg fortsatt den Kodak Browningen fra barndommen.

CS: Hvor viktig er det å ha et bra kamera?

PS: Et godt øye er det som er viktig. Kameraet mitt er bare et verktøy.

Jeg er ikke en teknisk fotograf, og ikke eksperimenterer jeg med effekter, filtre eller Gud vet hva ... For meg er det det samme som å bruke en blyant eller pensel. Jeg bruker det for å få det bildet jeg ønsker.

CS: Så hvis du bytter linse, er det som å bytte til en tynnere eller tykkere penn?

PS: Ja, akkurat! Jeg har blitt avbildet av flere forskjellige fotografer og synes alltid det er veldig interessant – ikke fordi jeg elsker å se mitt eget bilde – men fordi jeg er fasinert av hvor forskjellige de blir.

De er alle tatt med forskjellige øyne og perspektiv.

CS: Hvordan er ditt øye?

PS: Jeg tar estetiske bilder og har en klassisk stil. Jeg prøver å unngå alt som er uestetisk. Derfor synes jeg fotografering i dag er vanskeligere enn det var for flere år tilbake. Å fotografere gatebildet i Paris var mye lettere på 1950-tallet enn i dag. Alle bilene, skiltene ... det er mange ting som forstyrrer meg.

CS: Hvor liker du best å ta bilder?

PS: I Sigdal. Det er rene paradis. Jeg drar dit flere ganger i året. Jeg tar både naturbilder og portretter og liker at menneskene der er så forskjellige fra moteverdenen.

CS: Hvordan reagerer de på å bli avbildet?

PS: De har blitt vant til det. Alle kjenner hverandre, jeg har alltid vært der og tatt bilder av dem over tid. Jeg har aldri likt å fotografere kjendiser. Selv om jeg har hatt muligheten.

CS: Du bruker analoge kameraer. Er digitalt noe for deg?

PS: Aldri! Det er ikke et alternativ. Når jeg bruker min Leica, trenger jeg å bruke hodet. Det liker jeg!

CS: Fremkaller du din egen film?

PS: Jeg har gjort det, men jeg foretrekker å ta bildet akkurat slik jeg vil det skal slå ut. Så jeg ikke trenger å kjempe med det etterpå. Noen av bildene mine vokser seg til med tiden. Derfor kaster jeg aldri noe.

Jeg sparer på alle negativer. Det er faktisk mye å håndtere! Og veldig tidkrevende!

CS: Er du en perfeksjonist?

PS: Absolutt! I alt jeg gjør!

CS: Hvorfor tar du kun bilder i sort-hvitt?

PS: Fargefotografering er ikke for meg. Jeg elsker farger i virkeligheten, når det brukes i klær eller malerier. Men jeg synes farger slår ut feil i et fotografi. Hvis du holder deg til sort-hvitt, kan du heller fargelegge det hele med fantasien.

Det som er interessant med fotografering er å finne det rette lyset, og det er mye enklere med sort-hvitt enn med farger. Jeg synes sort-hvitt er mer elegant. Kanskje det er fordi jeg tegner mye med en svart markør på hvitt papir.

CS: Tror du din lidenskap for fotografering har gjort livet ditt mer interessant?

3/2012

59

FOTO

ANSIKT TIL ANSIKT tatt i Egypt i 1990.

KUNSTMALER tatt i Paris i 2001.

SEREMONI tatt i Tokyo i 1995.

GRAFISK tatt i Paris i 1995.

Bil

FLﾃ郎TESPILLER tatt ved Oslo rﾃ･dhus i 1993.

en og

MASJE tatt i Egypt i 1990.

nstkata l Ku

r for salg i de

FOTO

PS: Ja, jeg vil definitivt tro det. Det gjør at man ser ting. At jeg er en observatør.

CS: Hvordan er dine arbeidsrutiner?

PS: Jeg er organisert, det har jeg alltid vært. Jeg står opp tidlig, legger planer for dagen og begynner å arbeide.

CS: Ingen kunstneriske humørsvingninger eller skapersperre?

PS: Ikke noe av det. Folk er overrasket over hvor organisert jeg er. Jeg bare setter i gang, og elsker å jobbe alene.

CS: Ditt hus i Paris er fylt med litteratur, kunst, fotografier og ting du har samlet på reiser. Hva slags musikk lytter du til?

PS: Jeg liker Mozart, Mahler, Beethoven, Schubert og Grieg. Men ikke alltid, for jeg trenger egentlig ingen ting når jeg jobber.

CS: Hva leser du?

PS: Jeg liker den klassiske stilen, som verker av norske Hamsun og Undset. Eller franske Balzac og Proust. Da setter jeg meg i min brune skinnstol, i øverste etasje, og leser.

CS: Du har også en del fotografier hengende på veggene i hjemmet ditt. Hvem har tatt dem?

PS: Noen av dem er av for eksempel Édouard Boubat og Peter Lindbergh. Begge er venner av meg.

CS: Gjennom ditt arbeid har du blitt kjent med mange berømte mennesker. Er du selv opptatt av kjendisverden?

PS: Jeg forstår meg ikke på slikt oppstyr. Verken privat eller i jobbsammenheng er de mer eller mindre spennende enn andre mennesker.

CS: Kan du nevne noen fotografer du beundrer?

PS: Richard Avedon. André Kertész. Édouard Boubat og Peter Lindbergh. For å nevne noen. Richard Avedon jobbet for Vogue i mange år, som motefotograf. De siste årene av sitt liv bestemte han seg for å satse mer på sine egne prosjekter. Han fortalte meg om prosjektet The American West og sine reiser over hele Amerika. Om hvordan han fotograferte gruvearbeidere, oljefeltarbeidere, arbeidsløse familier og tenåringer. Han var en fantastisk fotograf. Kanskje den beste. Han fotograferte også en serie av sin far, som var døende av kreft. Han tok et bilde av ham hver dag i et år mens han var på sitt dødsleie. Det er ikke hans beste prosjekt, etter min mening. Men The American West var bare fantastisk.

Hvis du ønsker å oppnå noe stort, kan du ikke gjøre det på oppdrag fra andre. Det må komme fra deg selv. Kertész er et annet eksempel. Gjennom hele sin karriere som fotograf har han alltid omtalt seg selv som en amatør. Og jeg tror det er viktig å være en amatør. Så snart det blir en jobb, et yrke, er noe tapt. For Kertész var det et yrke, men jeg ser en enorm forskjell på bildene han tok da han var på jobb og dem han tok til sine egne prosjekter. Kertész begynte da han var seks. Og jeg har spurt meg selv, hvorfor gjorde ikke jeg det? Men da jeg var seks, betydde tegning og sying mest for meg. Fotografering var andrevalget.

CS: Du begynte å tegne og sy så tidlig?

PS: Til og med før! Jeg har alltid elsket klær og dukker. Min mor var syerske, så jeg har vært rundt klær og synåler siden jeg var liten. Da vi dro for å besøke vår familie på vestkysten, drev jeg alltid med broderier og håndverk. Fordi de visste at jeg elsket det. Min bror og far var opptatt av biler og gutteting.

CS: Tror du folk syntes du var rar?

PS: Kanskje. Det har jeg aldri brydd meg om.

CS: Det krever mot å reise alene til Paris som 20 år gammel gutt.

Hvordan var de første årene?

PS: Planen var å bo der i ett år. Jeg var så blakk at jeg bestemte meg for å kutte ned på mat, jeg glemte uansett å spise. Jeg er 1,90 meter

høy og veide så lite som 58 kilo på et tidspunkt. Jeg ble innlagt på sykehus og ble sendt hjem til Norge for å bli matet av min mor.

CS: Du returnerte, litt fetere, og ett år ble til 50. Har du noen gang ønsket å stifte familie?

PS: Jeg liker ideen; familie og barn. Men jeg har valgt dette livet og kunne aldri ha klart begge deler. Jeg liker å gjøre ting 100 prosent.

Det er så mange familier som ødelegges, og jeg har ikke vært veldig interessert i det.

CS: Du har valgt å være fri til å gjøre hva du vil. Hvor viktig er frihetsfølelsen?

PS: Det har vært svært viktig for meg, og jeg har aldri gått på kompromiss med den. Jeg er nok ganske sta i den forstand.

CS: Mange andre designere har hatt en nokså utagerende og ekstravagant livsstil – hva med deg?

PS: Jeg har aldri vært interessert i det tullet. Designere som Karl Lagerfeld og Yves Saint Laurent valgte annerledes. De få gangene jeg har blitt med, har jeg observert det som om det var et teaterstykke og ikke vært engasjert i det. Jeg vil mye heller være ute i skogen.

CS: Selv da du var ung?

PS: Alltid. Det har vært en form for l'autodefence. Et forsvar. Jeg har alltid valgt å stå på utsiden. Jeg er nok en mer hemmelighetsfull type.

Det har vært min greie.

CS: Du har alltid tatt selvstendige valg. Mens de fleste designerne sendt Kate Moss nedover catwalk’en, valgte du å bruke naturlige norske jenter. Da andre valgte høye hæler, plasserte du jentene i flate ballerina-sko. Eller med ryggsekker på …

PS: Jeg tok sjansen. Og det virket! Bortsett fra ryggsekkene. De var en katastrofe. Men 20 år senere ville alle ha ryggsekker!

CS: Føler du deg fransk?

PS: Det er her jeg bor, her er mitt hjem og alle mine venner. Men jeg er fortsatt den norske fyren. Og i Norge, der antar jeg at jeg er den merkelige fyren.

CS: Har du ambisjoner for egne bilder?

PS: Jeg gjør det fordi jeg virkelig liker det. Men det er klart at det er fryktelig spennende å ha en utstilling hjemme i Norge, ved Villa Fridheim ved Krøderfjorden hvor jeg har tilbrakt mye tid. ■

Under Andersnatten er en utstilling med 60 av Per Spooks bilder.

De stilles ut fra 12. mai til 15. oktober ved Villa Fridheim, beliggende på Bjørøya i Krøderfjorden i Noresund (www.villafridheim.no).

3/2012

61

FOTO

Magi fra vidda ➊

– Jeg kom til et veiskille i livet hvor kunsten kom til meg, den presset seg på, forteller Gjert Rognli som frem til 20. mars var aktuell med utstilling på Tromsø Kulturhus.

Tekst Thale Fastvold / Foto Gjert Rognli

➋

➌ 62

3/2012

Det er årets første vårdag, og jeg møter Gjert Rognli på Nationaltheatret. Etter å ha stått og myst litt mot den uvant skarpe solen går vi på Burns, en mørk hule av en pub, fylt med eldre herrer og jazzmusikk. Gjert Rognlis fremtoning er sympatisk, vennlig og mild, men jeg lærer snart at skinnet kan bedra, han er slett ikke bare en pusekatt! Han begynner med å vise meg en billedserie hvor han er ute på vidda, naken, kun ikledd et reinsdyrhode. Bildet er magisk, mytisk og samtidig lett forstyrrende.

– Her hogde jeg ut hjernemassen og skjelettet for å få plass til mitt eget hode. Jeg var på et mobilt slakteri hos en samefamilie, oppe på vidda i Nord-Troms, og det ble litt av et griseri, men det må jeg tåle for å få til bildene jeg ønsker!

Han viser meg et annet bilde, også der er han naken, men her sammen med en levende geitebukk.

– Her er mitt Animal Alpha-bilde, hvor jeg agerer sammen med en bukk, og en kjetting er spent mellom oss. Dette bildet handler om vårt konsumsamfunn, dyrevern og vegetarianisme. Jeg kommer fra en familie som slakta hjemme da jeg var liten, og hendelsene jeg opplevde da, førte til at jeg ble vegetarianer.

– Så du er vegetarianer, men du har ikke noe i mot å kutte hodet av et dyr og grave ut innsiden for kunstens skyld?

– Nei, for jeg har sett så mye at jeg er vant til slikt. Jeg husker at jeg som barn har stått og sett på at en sau ble banka i hodet med en øks slik at den skulle besvime, så de deretter kunne kutte over halsen på den. Jeg sto der og trøsta sauen. Den hadde reflekser og blunka med øynene, så jeg trodde den på en måte fortsatt var levende. Da skjedde det noe med meg, som har ført til at jeg har holdt meg unna animalsk føde. Jeg ønsker ikke å prakke på folk mine meninger om kjøtt, men det er en del av dette kunstprosjektet å sette fokus på forbrukssamfunnet og på hvordan vi behandler dyr i matindustrien. Det å ta på meg et dyrehode på min egen nakne kropp gir en spesiell følelse.

– Du benytter deg mye av selvportrett?

– Ja, men det handler først og fremst om ressurser. Alle kunstprosjektene jeg gjør er i Nord-Norge. Der har jeg én assistent og meg

FOTO

selv, og ikke mulighet til å ta med en ekstra person som kan være foran kameraet. Jeg skulle selv gjerne vært bak kameraet hele tiden, men jeg planlegger hele bildet, ned til den minste detalj, så jeg behøver strengt tatt ikke trykke på avtrekkeren. Med meg selv som modell kan jeg også kontrollere og planlegge komposisjonen av karakteren totalt i forkant. Når jeg jobber i Nord-Norge, benytter jeg meg i tillegg av ressursene som er der, og de er jo fantastiske. Det er gamle værbitte båter, traktorer, biler, og selve naturen; havet, fjellene, vidda og elvene. Scenografien min er det nordnorske landskapet.

– Bildene dine er magiske, og jeg har sett flere steder at du er opptatt av sjamanisme, er du selv en moderne sjaman?

– Jeg er ingen sjaman, men jeg har vært veldig interessert i den gamle samiske religionen, den som var der før predikantene kom og kristnet Sameland. Jeg er interessert i å fortelle om denne religionen.

Jeg har også samarbeidet med en forfatter om å lage en bok om sjamanisme og rituelle handlinger samene utførte i hverdagslivet, for eksempel for at det skulle gå bra med reinflokken og for å holde barna friske. Man har bjørnejoik, sjamanreiser og mye annet.

Kunstprosjektet heter The Hidden Place, og Elin Margrethe Wersland har skrevet boken Joik i den gamle samiske religion, hvor jeg laget bilder til de forskjellige joikene man brukte for å komme i kontakt med åndeverdenen.

– Når du jobber med disse temaene, kommer du i kontakt med noe, med åndeverdenen?

– Vel, jeg kan kalle meg for en religionsshopper. Jeg shopper det som interesserer meg fra forskjellige religioner. Jeg tar det til meg og gjør det til mitt og lar det inspirere meg i kunsten. Sjamanisme har jeg stor tro på, jeg tror det har en sterk kraft, folk går jo til sjamaner og healere i nordområdene og får helbredelse, men jeg har selv ikke hatt noen spirituell opplevelse gjennom sjamanisme. Den eneste spirituelle opplevelsen jeg har hatt, var da jeg var alene inne i Kheopspyramiden i Egypt. Dette var rett etter 11. september, og all turisme hadde stanset opp. Jeg satt og mediterte i gravkammeret der, og da kjente jeg noen flotte følelser og energier som kom til meg og omsluttet meg, midt i senteret av pyramidekraften.

Rognli viser meg flere bilder, ett hvor han ligger i en rød elv, den renner gjennom et grønt landskap.

– Det var iskaldt, det er grunnvann, så det var faktisk helt grotesk hvor kaldt det var, jeg holdt på å fryse i hjel. Det var beintøft, men alt for kunsten!

– Det virker som om fargen rødt er en gjennomgangsfarge i din kunst?

– Jeg synes rødt er en spennende farge å jobbe med, du har venene, blodårene som pumper blodet i menneskekroppene, rødt representerer også revolusjon, og lidenskapen. Hadde jeg byttet den ut med for eksempel blått, hadde aldri bildene hatt den kraften i seg som de har nå.

– Har din samiske bakgrunn mye å si for din kunstproduksjon?

– Ja, jeg bruker gjerne sjøsamiske og andre samiske elementer i min kunst. Denne røde elva, den er knyttet direkte opp mot en sjamanreise. Denne reisen er utdødd nå, dette var før kristendommen tok over. Det blir tatt sjamanreiser i dag også, men denne refererer til en reise i dødsriket, hvor sjamanen spør de døde om hva de skal gjøre for å komme videre.

– På et vis jobber du med kulturbevaring i dette prosjektet?

– Ja, jeg er opptatt av å bevare og formidle den samiske kulturen.

– Når skjønte du at du skulle jobbe med kunst?

– Jeg har jobbet på Nationaltheatret og i NRK som regiassistent, så jeg har alltid jobbet med det kreative. Jeg hadde egentlig alltid lyst til å bli kunstner, men samtidig strittet jeg imot. Så kom det et vei-

1, 3 og 4. BILDENE Necropolis, Black Crow og Transparent Animal er fra fotoserien og multimediautstillingen The Forgotten Place med avbildninger av dyr og fugler fremstilt som temmet, slaktet eller korsfestet.

2. SELVPORTRETTET Animal Alpha handler om konsumsamfunn, dyrevern og vegetarianisme.

5. SJAMANREISE er knyttet til den røde elven som i dette fotoet, Come with me to the secret places.

➍

➎ 3/2012

63

FOTO

drømmene mine. Da jeg kom til Oslo, brydde jeg meg ikke om NordNorge lenger, jeg syntes det var deilig å komme bort og være ferdig med det. Nå når jeg har blitt eldre, ser jeg mye mer verdien av bygda mi, og familien, så jeg er der hver sommer og ringer moren min hver dag nå, bare for å prate. Det er verdifullt for meg å holde kontakten med røttene mine, familien og den sjøsamiske kulturen.

– Det er interessant at du har fortsatt tradisjonen med å arbeide totalt sesongbasert!

– Ja, jeg skulle gjerne jobbet om vinteren også, men det er så beinkaldt å jobbe med kostymer, så det blir sommeren som er min arena, med den nordnorske sommernaturen som min scenografi.

Man må vente på naturen, jeg liker best å jobbe i gråvær, i blant må jeg vente i timevis på at naturen skal hente inn skyer, men så, plutselig er alt riktig, og jeg får en serie med bilder på en dag. Men da skal alt være klart og planlagt på forhånd.

– Jobber du også analogt eller kun digitalt?

– Jeg jobber kun digitalt, jeg liker ikke å jobbe med væskene i mørkerommet, fremkallingsvæske og sånt er så grisete. Å jobbe digitalt er renslig og enkelt.

– Så du synes det er ekkelt med fotokjemi, men å grave ut et dyrs hjernemasse, det er helt ok!

– Ja, he-he, for det er jeg jo vant med, det er forskjellige sider av livet.

– Hvordan blir kunsten din markedsført og solgt?

– Jeg gjør det selv, men det går gjennom galleriene hvor jeg stiller ut. Jeg selger ikke gjennom atelier, og har ingen spesifikk gallerist.

Det er rart, for denne utstillingen lagde jeg ikke med tanke på salg, men likevel kjøper folk bildene. The Forgotten Place har jeg laget ene og alene for å provosere, for å stille spørsmål om hvor vi får maten fra, hvor kjøttet man spiser kommer fra og sette fokus på vegetarianisme. Dette samfunnet vi lever i, hvor vi har all makt over et dyr fra det blir født og hele dets liv, det synes jeg det er verdt å tenke på.

– Hvilke reaksjoner har du fått på bildene fra denne utstillingen, ble folk provosert?

– I Karasjok ble de det, da gikk folk rett ut fra lokalene, mens i Namsos var det veldig rolige former, mer ettertenksomhet. Det har vært veldig varierende, men folk ønsker gjerne å snakke med meg om bildene, det kommer mange diskusjoner.

– Hva er ditt neste prosjekt?

– The White Project. Det skal handle om skjønnhet og estetikk. Jeg er ferdig med å provosere. I hvert fall for denne gang, avslutter Rognli. ■

Gjert Rognli (f. 1966)

Bil

• Født og oppvokst i Manndalen, en sjøsamisk bygd i Kåfjord i Troms, bor i Oslo.

• Utdanning fra Oslo Tegne & Maleskole, Merkantilt Institutt og Bachelor of Mulitimedia systems ved Noroff institutt.

• Multimedia- og konseptkunster, kjent for regisserte fotografier hvor han iscenesetter seg selv i forskjellige roller med det nordnorske landskapet som scenografi / bakgrunn.

• Skapte mye blest med sin film Spiritual Kiss, hvor to gutter kledd i samedrakt kysser.

• Jobbet mange år som regiassistent på Nationaltheatret og i NRK før han begynte med egne kunstprosjekter.

• Har hatt utstillinger blant annet på Fotografiets Hus, Samisk Kunstnersenter og Nord-Trøndelag Fylkesgalleri og er innkjøpt av De Samiske Samlinger (kunstsamlingen) og Husbanken. r for salg i • Illustrerte boken Joik i den gamle samiske religion av de Elin Margrethe Wersland.

nstkata l Ku

skille i livet, og kunsten kom til meg, den presset seg på meg, og i en alder av 39–40 år ble det en pangstart hvor det skjedde utrolig mye positivt med filmpriser, innkjøp til museer og så videre. Det har vært en spennende periode!

– Når hadde du ditt gjennombrudd som kunstner, vil du si?

– Jeg følte at da kunstmagasinene begynte å skrive om kunsten min, da måtte jeg jo ha truffet en nerve. Tommy Olsson i Morgenbladet karakteriserte meg og bildene mine på Samisk Kunstnersenter som maskulin råskap, og det er litt morsomt for meg, for jeg er homofil og har nær kontakt med både min feminine og min maskuline side. Jeg føler meg ikke sånn råmaskulin!

– Hvordan begynner et prosjekt for deg?

– Hvert år lager jeg et nytt prosjekt. Om høsten og vinteren er jeg i Oslo og går rundt på kunstutstillinger, kjøper kunstmagasiner, lagrer informasjon og lar meg inspirere. Jeg blar gjennom magasinene, jeg ser etter små detaljer i bilder, blir inspirert av andre kunstnere og ser på hva jeg muligens kan snakke om, på min egen måte. Og så går jeg på Clas Ohlson og ser meg rundt, plutselig oppdager jeg en klokke som kan være interessant, da kjøper jeg gjerne ti stykker og jobber videre med dem visuelt på forskjellige måter. Når jeg planlegger sommerens prosjekt, fylles ofte hele leiligheten med rekvisitter, kostymer, lys og så videre, som skal sendes oppover. Dette gjør jeg på vinteren, og så kommer sommeren hvor det er arbeidstid, og da er det rett og slett å gå i naturen i Nord-Norge. Jeg går og vandrer i fjæra, i naturen, for eksempel fant jeg en råtten båt et sted og ringte til eieren og spurte om jeg kunne bruke den. Den skal males knallrød, og i rødt kostyme skal jeg øse rødt vann ut av den, med rød røyk i bakgrunnen.

– Du jobber mye lik en scenograf, du finner ikke dine motiver tilfeldig, alt er iscenesatt?

– Ja, totalt, ingenting er tilfeldig. Jeg har jobbet mye med assistenten min for å lære ham hvordan jeg vil ha det. Hittil har jeg bare én assistent, men jeg skulle gjerne hatt med 100 skuespillere opp til NordNorge en gang, men akkurat nå er det ikke mulig med mine økonomiske rammer. Jeg går rundt og bruker alt mulig rart til idéskapning.

Noen ganger popper ideene opp i drømmer, jeg våkner om morgenen og tenker dæven, det var en fin drøm, den kan jeg lage et bilde av.

– Og så er det noen ganger man våkner opp etter en fantastisk kunstdrøm og tenker hm, men hvordan skulle det egentlig gå?

– Ja, det hender også, men jeg ber ofte om ideer før jeg legger meg om kvelden, og av og til så får jeg faktisk kjempeideer i drømme.

Det er en del av min arbeidsprosess.

– Du har også brukt din seksuelle legning i din kunstproduksjon, blant annet i filmen The Spirituell Kiss, hvor to samiske gutter ikledd mannlig og kvinnelig samedrakt kysser.

– Ja, da tok jeg for meg den trakasseringen det har vært av homofile i Sameland. I det sjøsamiske området jeg kommer fra, er det et mildere miljø enn i Karasjok og Finnmarksområdet. Da jeg viste filmen min på Samisk Kunstfestival, møtte jeg en gutt som hadde en lesbisk søster, og han fikk bank fordi hun var lesbisk. Det går utover hele familien hvis du har en lesbisk eller homofil sønn, bror eller datter, og det er også folk som mener homofili er smittsomt i noen av disse områdene. Jeg har aldri selv hatt noen problemer med min seksuelle legning der jeg kommer fra, men jeg er tøff i kjeften og slenger tilbake hvis noen sier noe.

– Du flyttet likevel til Oslo?

– Ja, da var jeg en seksuell flyktning. Jeg var 18 år og måtte finne ut av min seksualitet, møte folk, møte gutter! Og så visste jeg at jeg ikke skulle bli bonde eller fisker, og da var det bare å pakke sammen pikkpakket mitt og reise til Oslo for å starte på livet og realisere

en og

64

3/2012

JAN BAKER post@janbaker.no

VIGNETT

STREETART Frøydis Benestad Hågvar er en oslojente på 33 år som lever og ånder for kunst og design, med stor interesse og nysgjerrighet for gatekunst. Hun jobber som journalist, forfatter og skuespiller, og har utdannelse innen skriving, kunstfilosofi, dans og kriminologi. I tillegg redesigner hun røffe og fargerike klær under eget merke rusty rip design. Hun får angst av blondegardiner, rosemaling og generelt romantiske, myke uttrykk med duse farger og jovial framtoning. Frøydis er mye på søk etter ferske kunstnere som har noe unikt, og i hver utgave av KUNST skal hun ta oss med ut på gata.

Kunstner:

Slinkachu

Tittel: Fantastic Voyage fra 2011 Sted: Ukjent sølepytt i London

Teknikk: Miniatyr-installasjon

Slinkachu fra London startet sitt Little People Project i 2006. Han kjøper inn miniatyrfigurer fra modelltogbutikker, maler dem, plasserer armer og bein i ønsket posisjon og anretter dem på gata. Figurene er maks fire centimeter høye, og installasjonene er dermed vanskelige å oppdage for forbipasserende. Rekvisittene er som regel søppel eller natur, brukt i humoristisk sammenheng. Siden verkene ofte blir tråkket på eller overkjørt, har de kort levetid. Derfor tar Slinkachu alltid bilder, fra nærbilde til total, som han i ettertid viser på nett og i gallerier.

Slinkachus formål er å overraske oss og gjøre oss mer observante på omgivelsene, og han sier at den som oppdager installasjonen kan ta den med seg. Bildenes titler reflekterer også ensomheten og anonymiteten man kan føle ved å bo i en storby. Slinkachu har også utgitt flere bøker med bilder av gatekunsten sin. I ekte street art-ånd holder han identiteten sin hemmelig, men er ifølge ham selv tidligere kunstdirektør.

Se flere av Slinkachus verk her: http://little-people.blogspot.com/

66

3/2012

©

VIGNETT INTERNASJONALT

Morten Haug er aktuell med en utstilling sammen med Knut Steen i Bærum Kunstforening i Sandvika frem til 26. juni.

DYREVENN: Morten Haug kan ikke engang drepe en maur.

Den følsomme fotografen Morten Haug er ikke helt som andre fotografer. Ikke er han helt som andre folk heller.

Slikt blir det også annerledes fotokunst av.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Hans Haugstad

68

3/2012

FOTO

NESODDEN (KUNST): – Ikke drikker jeg kaffe, spiser kjøtt eller har lappen. Jeg liker meg best med dyrene mine, hjemme, og å gå fra sted til sted. Jeg kan ikke engang drepe en maur. Å være så følsom kan være smertefullt, jeg kan begynne å gråte i en samtale hvis vi kommer inn på et følsomt tema.

Morten Haug sitter i en rokokkostol i fotostudiet sitt på Nesodden under et gipsbilde av Jesus som har mistet den ene hånden. Den lange, tynne fotografen har et tørkle rundt hodet, posete grønne bukser, en rødspettet jakke og rosa sokker nedi tøflene og ser ut som en bohemsk globetrotter der han tvinner armer og ben til en smal figur på det broderte trekket på stolen. En engel titter ned fra døren, og på en lapp står det Jeg vil ha englene hos meg i alt jeg gjør. På selve døren henger et bilde av en naken, klassisk akt med Hitlers hode. Morten forteller at modellen gjorde det slutt med sin tyske kjæreste, og dermed kom bildet. Et annet bilde viser en collage av Mortens foto fra gatevegger i Oslo. I et skap står hans samling med hjemmelagde pinholekameraer gjennom 30 år. På veggen henger to gitarer. Gamle fototeknikker, moderne teknologi, humor, estetikk og det spirituelle har ingen problemer med å finne hverandre her, eller i fotografens bilder. Kona Randi kommer med kaffe, soyamelk og rawfoodsjokoladekake som ikke er stekt, men laget av nøtter og kakao. Utenfor tripper 22 høner. I annen etasje bjeffer fem hunder. Katten Kaktus, som ble funnet tre uker gammel på motorveien, vil ha kos. Assistenten Mike tusler rundt og skryter av sin lærermester Morten, som helst ikke vil snakke om seg selv i det hele tatt. Men det er for ham vi har kommet.

– Jeg må bare understreke hvor følsom Morten er, han kan sitte med Kaktus på fanget i timevis og kose, mens han instruerer meg.

Morten kan nesten kjenne verdens smerte på kroppen. Dette følsomme kommer ut i bildene hans. Dessuten er han en guru i faget sitt og besitter en enorm teknisk kunnskap som er i ferd med å gå tapt. Kun en håndfull fotografer jobber slik Morten jobber. Han er som en gammel bibliotekar. Jeg kan spørre ham om noe, så tusler han bort til en hylle i hodet sitt, leter frem og ringer meg dagen etter.

Rumling i Mortens mage avbryter Mike, som spør om han vil ha en smoothie. Morten rister på hodet, men Mike sier Jeg kjenner det blikket der, og løper opp til sønnen til Morten som er familiens smoothie-mester. Morten og jeg blir endelig sittende alene.

– Hva pokker skal du skrive om meg? sier Morten med en rolig stemme.

– Vi kan jo starte med hvorfor det ble foto?

Morten ler, og stirrer i veggen og utover, bakenfor, før han svarer.

– Faren min var reklametegner på ettermiddagen og underviste halv dag på Kunst- og håndverkskolen på formiddagen. Mamma var en flink husmor. Jeg vokste egentlig opp med en liten Picasso, men far valgte en sikker vei fremfor å satse på kunsten. Som barn fikk jeg låne fars kamera, og da jeg var 14 år – eller hvor gammel er man når man konfirmerer seg? – jeg fikk i alle fall mitt eget utstyr i konfirmasjonsgave. Det ble mye mørkeromsarbeid, og jeg var i grunnen sjølvlært da jeg starta på yrkeskolen i 1976 på Sogn. På Sogn møtte jeg en som hadde studert i England, og jeg ble tent på hva som foregikk der borte og dro over til London. Der var det kun foto som gjaldt, i motsetning til i Norge, hvor ting gikk mer treigt.

Mange dreiv med reklame- og motefoto, men jeg har alltid gjort min greie. Foto var hobbyen min, og det er det ennå. Jeg har aldri sett på meg selv som kunstner.

– Så uttrykket har vært der hele tiden?

– Det er så vanskelig å forklare. Det bare blir sånn. Jeg husker et intervju med Stein Mehren der han ble spurt om å forklare hva diktene hans handla om. Han stotret: Jeg observerer mye – og får noen ideer. Det er i etterarbeidet, altså mørkeromsarbeidet, at alt skjer.

Pinholekameraer Mike kommer inn og begynner å romstere i noen skuffer. Så er Randi der med en stor rosa smoothie. Morten smiler takknemlig.

– Morten bruker en teknikk som heter gumoil, skyter Mike inn, en fototeknikk Morten utviklet i 1984. – Men det er så komplisert at det letteste er å kalle det mørkeromsgreier med kjemi og olje, ikke sant, Morten?

– Jo, man blander oljepigment direkte i grunnen. Og jeg kan male med pensel på negativen når den ligger i vannbadet, for å få dette slørete uttrykket, nikker Morten.

– Ja, jo … jeg er ikke så opptatt av å være den første. Det er veldig vanskelig, så jeg er bare glad jeg har fått det til, sier Morten, men Mike gir seg ikke.

– Gumprint ble oppfunnet på 1800-tallet og var populært frem til midten av 1920-tallet før det forsvant. Men gumoil er det du som har forsket deg frem til, Morten.

– Du er også pinholekameraets far i Norge? spør jeg.

– Det er mitt hjertebarn gjennom 30 år. Mer foto kan det ikke bli!

Morten reiser seg for første gang i løpet av samtalen og tar frem et pinholekamera.

– Jeg har brukt en 120 film, en selvbygd eske og en snusboks

– Det beste råd jeg kan gi, er å kaste vekk alle fordommer, gå inn i Morten Haugs billedverden og se hvilke opplevelser det kan avstedkomme.

Leif Preus

med et hull som du kan vri fire ganger rundt for å få fire eksponeringer.

Han viser resultatet på Mac-en; et rundt bilde med fire motiver som flyter sammen i sirkelens 360 grader.

– Jeg har laget kameraer av alt; til og med et nesekamera og et rompekamera.

Han viser det siste på skjermen og resultatet av hva et rompekamera kan avstedkomme av motiv.

– Da fikk jeg vist det, smiler han, og spør seg selv: – Hvorfor gjøre det så komplisert med å bygge alt selv når du kan kjøpe et slikt kamera? Jeg sammenligner det med disse gamle mennene som putter skip inn i flasker. Det er en slags meditasjon i det å bygge pinholekameraer.

– Og dem du kjøper har en soneplate og er ikke så skarpe som dine, skyter Mike inn.

3/2012

69

FOTO

– Soneplate? spør jeg.

– Jeg kan tegne det, sier Morten, og skisser opp en runding med mange rundinger inni for å vise hvordan lyset brytes gjennom hullet i en soneplate sammenlignet med et pinholekamera.

– Du må vise bildet av Morten Harket, så forstår man pinholefotografering godt, legger Randi til.

Morten finner frem nok et sirkulært bilde på Mac-en der en gitar er bygget om til et pinholekamera, og ut av det runde hullet i kassen er a-ha sin frontfigur fotografert i et speil der strengene, sett innenifra, danner et gitter i billedoverflaten. Morten henter frem fra glasskapet en annen hjemmebygd sak med tre hull, og forklarer: – Med tre hull får man et langt bilde med tre eksponeringer.

Man får bruke de åpningene man har, ler han tørt.

– Men da faller jo ideen til fotografiet bort; om at et foto er tatt i et bestemt øyeblikk fra en bestemt vinkel?

– Ja, uten tvil. Her er det tre vinkler satt sammen til ett bilde. Du får en historie over tid i bildet.

Morten er varm i trøya nå og tar frem en rund boks som minner om en termos. Vi har truffet hans virkelige hjertebarn.

– Denne boksen har ligget ute i hagen i 17 dager nå, som en test.

Han tar frem et nytt, avlangt bilde på skjermen.

– Her ser du resultatet. Du ser sola har gått over himmelen med de stripene der i 17 dager.

– En film i ett stillbilde?

– Ja. – Du må fortelle hvorfor dere gjør dette, nå, skyter Randi inn.

Morten setter seg og hviler den spisse haken i hånden med en tynn giftering.

– Den tyske fotografen Michael Wesely hadde en utstilling i New York i fjor med flere bilder han mente hadde tre og fire års

eksponeringstid. Vi har studert og studert disse, men vi tror ikke på det han sier om at dette er gjort med én teknikk. Det er rett og slett for bra. Så nå er målet å få til et halvt og ett års eksponeringstid.

Så får vi finne en film og et papir som holder så lenge. Det er tungt manuelt håndarbeid, og på en prøvelapp kan vi bruke fem timer på fremkallingen. Mange av kjemikaliene mine er i ferd med å bli ødelagt, og det er vanskelig å få tak i nye. Men bilder er alltid mer spennende på en utgått film enn en ny. Det inkonsekvente resultatet er det beste.

– Hvor skal fotofortellingen være fra?

– Den får foregå et sted. Jeg må småtenke litt …

Kjendiser Morten Haug har gjennom alle år samlet flere kjendisportretter.

Selv bryr han seg ikke så mye om det, men har nå fått samlet de unike bildene.

– Kona jobbet som sminkør og hadde Bryan Ferry i stolen. Jeg var hjemme med unga og kunne ikke ta bilde av ham. Han får ta et bilde av TV-en i stedet, sa Ferry, noe jeg gjorde, og sendte ham fotoene.

– Han skrev tilbake at du var en stor kunstner … smiler Randi.

– Ikke noe å skryte av, rister Morten på hodet og fortsetter: – Jeg sendte ham tre pinholekameraer, og der ser du resultatet.

Han tar frem et brunlig bilde av artisten lent over et skrivebord.

– Det er jo dritkult, sier Mike.

– Ja, jeg er enig. Jeg fant det i en skuff her. Jeg har ikke sett det på mange år.

– Morten rydder og kaster innimellom, skjønner du, sier Randi.

– Han har tatt bilder av Ozzy Osbourne, Fleetwood Mac og mange flere, men de har blitt borte.

Gummitrykk / gumprint: Det svarthvite fotografiet basert på sølv på 1800-tallet falmet gjerne over tid. Gummitrykk er en gammel fotografisk prosess fra 1855, utviklet etter oppdagelser av franskmannen Alphonse Poitevin, som gjorde at fargetonene holdt seg stabile. Teknikken ble gjenoppdaget i 1890 og mye brukt av piktoralistene. I moderne tid produseres nesten ikke gummitrykk. I Skandinavia regnes Morten Haug og Alf Edgar som guruene innen teknikken.

Gumoil: Gumoil er en fotografisk prosess som Morten Haug var den første til å utvikle på 1980-tallet ved å eksperimentere med gummitrykk.

Pinholefotografering: Pinhole er basert på camera obscura, der man bruker et kamera uten optikk, men med et lite hull som erstatning for optikken. Hullets størrelse avhenger av brennvidden til kameraet og bestemmer skarpheten i fotografiet.

MORTEN HARKET, 2000, portrett tatt med et pinholekamera i en gitar.

70

3/2012

FOTO

ENGEL, 1998, fra Oslo. r for salg i de

Morten Haug (f. 1953)

• Utdannet fra Bournemouth & Poole College of Art i perioden1977–1980.

• Debuterte som utstiller i Preus fotomuseum i Horten i 1979.

• Han omtales av mange som en av Norges viktigste og mest særpregede kunstfotografer i norsk etterkrigstid.

• Blant fotopurister på slutten av 1980- og på 1990-tallet ble han regnet som en eksentriker.

• Separatutstillinger i blant annet Estland, Dubai, Hellviktangen på Nesodden, Galleri NK i Lillehammer, Preus museum i Horten, Lillehammer Kunstmuseum, Seljord Kunstforening og Galleri Daguerre i Oslo.

• Årets Festivalkunstner ved Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2001.

• Innkjøpt av blant annet Stenersenmuseet, Malerisamlingen i Lillehammer, Sparebank NOR, Norsk kulturråd, Robert Meyers samlinger, Preus museum, Fotografiska Museet ved Moderna Museet i Stockholm, Museet for Fotokunst i Odense / Danmark, Olav Løkkes fotografiske samlinger, Nasjonalmuseet og flere kommuner.

• Smykket ut flere cruiseskip, Røros Hotell og Hurtigruta.

3/2012

nstkata l Ku

På veggene i studioet rundt oss henger flere digitale collager fra Oslos vegger med gatekunst. Mike forteller at Morten samarbeider nå med en kjent gatekunstner der de skal tegne på hverandres bilder.

– Jeg bryr meg egentlig bare om å lage bilder og om dyra mine, ikke alt dette sirkuset rundt. Jeg er en ensom ulv i bransjen.

– Ja, når det kommer til bildene dine og dyra øser du ut, legger Mike til før han forsvinner ut.

– Hva tenker du rundt dette om at mange tror fotoet er en sannhet?

– Virkeligheten er én ting, hvordan jeg tolker den er en annen.

Når jeg skaper, så tror jeg at jeg har litt hjelp. Bach sa det samme, det kom en kraft ovenifra, fra Gud, når han skrev musikk. Er jeg i en kreativ periode, har jeg ikke tid til å spise eller noe annet. Jeg må bare jobbe.

– Er du en tenker?

– Kona mener jeg skravler mye, men jeg liker å lytte – og tenke.

Jeg tenker mye på livet, hva dette er for noe. Det er snedig. Jeg tror at vi er her for å lære, akkurat som man sjekker inn på Paradise Hotel for en periode før man skal tilbake et sted. Dette er et mellomstadium. Men det er komplisert, dette livet, med mye smerte.

Men mye fint også.

– Har du alltid tenkt slik?

– Ja, jeg har alltid lurt på dette med livet og funnet ut en del greier. Jeg husker at faren min spurte meg som liten om hvem som har skapt alt, og jeg svarte Gud. Så spurte han hvem som skapte Gud. Det slo meg i brøstet. Det er et sjukt spørsmål som gjorde at jeg nesten mista pusten.

– Er du religiøs?

– Jeg tror på engler og hjelpere. Når alt kommer til alt så dreier det seg om noe religiøst, jeg veit jo ikke, men så veit jeg. Sjela mi dør aldri. Mange vil nok kalle meg buddhist, uten at jeg tenker det selv. Kona kan kommunisere med avdøde og dyr, selv får jeg bare tegn. Kall meg kanskje spirituell.

– Ja, dette 2012, smiler Morten, og Mike legger til at de har litt karmiske tanker i studioet, og at Morten er så følsom at han plutselig kan hoppe opp, løpe ut og når han kommer tilbake, sier han at han fikk en følelse av at porten var åpen til hønene – en følelse som ofte stemmer.

– Jeg vil si at Morten har det man kaller divinity og er styrt av divine action. Ja, det er ærefult å være assistent for en med så mye kunnskap og som har forsket så mye på mørkeromsarbeid. I tillegg er det igjen dette følsomme. Morten lager ingen hard kunst, men kan godt bruke blomster som dekor, sier Mike.

Morten rister litt på hodet.

Bil

Oslo-bildene og livet etter døden

– Jeg kan være ganske frisk i kjeften, men i bildene fremmer jeg nok liv og kjærlighet.

– Du er unik, du følger ikke oppskriften.

– Neida, jeg lager bilder, ikke noe mer.

Blikket til Morten trekker seg litt innover i ham selv igjen.

– Jeg kom til et punkt for noen år siden der jeg måtte satse alt på kunsten og fotoet eller bli vanlig og ha en stabil inntekt. Jeg får rett og slett dårlig samvittighet av å ta betalt for bildene mine, og jeg liker ikke å svinge glasset for meg selv på utstillinger. Men nå har jeg fått en agent og et galleri og mange hjelpere som passer på at det går riktig for seg. Det er tøffe greier dette her, å leve av egen kreativitet.

Morten følger meg til porten. Det er mange rever og hønsehauker som lurer, noe som bekymrer ham. Hunden Terje, som egentlig heter Emilio, men som er en terrier og ble omdøpt til Terje, kommer ut. Morten forteller at han ikke vil at dyr skal lide på grunn av ham.

Selv en edderkopp er han redd for å tråkke i hjel, og vepsen gir han flere sjanser. Han vil beskytte skapningene som ikke kan beskytte seg selv.

– Egentlig veit jeg ikke hva jeg driver med, jeg. Det er flaut å ikke kunne tolke sine egne ting. Men ting bare kommer av seg sjøl. Jeg sa en gang at bildene er speilbilder av meg, det er jo nesten sant. ■

en og

Morten ser ikke ut til å bry seg om det, heiser på skuldrene og sier jaja. Selv om et originalverk og et av hans hovedbilder i gumoil fra 1980-tallet plutselig dukker opp i en roteskuff under intervjuet.

Selv bruker han musikken som pauser, og spiller gitar for å bygge seg opp til å jobbe videre med bildene.

– Eric Clapton møtte jeg i Oslo i 1969. Jeg bodde på Oppsal på den tiden. Da jeg gikk av banen ved Hotel Viking, satt Clapton og tok en øl. Jeg fikk autografen og tok bilder. En kamerat jobbet i en pop-avis, og jeg fikk tatt mange bilder av artister før og etter at de var på scenen. Jeg har liksom aldri tenkt noe over det, men det er jo egentlig helt sjukt.

71

1. juni – 19. august 2012 Nobels gate 32, tlf.: 23 49 37 00, www.vigeland.museum.no Åpningstider: tirsdag - søndag 10-17. Mandag stengt.

Vigeland-museet er en del av Oslo kommune, Kulturetaten

Diana Al-Hadid «Portal to a black hole» (2007), tilhører Jack Helgesen

Jack Helgesen Family Collection

FOTO

Thomas Widerberg holder til p책 et av Oslos tak, men kunstfotokarrieren til musikeren startet p책 verdens tak: Lhasa i Tibet.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

Jakten p책 alenehet og kosmisk musikk

FOTO

74

HAV. Svalbard, 1995 / 2011, fernissert fotografi på plate.

FØRSTE KUNSTFOTO: Lhasa at the beach, 1986 / 2010, 64 x 120 cm, fernissert fotografi på plate.

OSLO (KUNST): På et tidligere tørkeloft et steinkast fra Youngstorget er det urbanitetens motpol som får lag på lag med ferniss og monteres på plater: Fotoer av nordlyset og fjellandskap fra Rondane, Svalbard og Tibet akkompagneres av smal samtidsmusikk. Både fotoer og musikk er signert Thomas Widerberg, sønn av Frans Widerberg og bror til Nico Widerberg. For musikeren ble musikken hobby og fotografering jobb da han satset mer og mer på fotografiet som uttrykk. Thomas debuterte som kunstfotograf i 1996 på Svalbard. I dag lager han musikk og spiller i et punkeband når han er smålei av å knipse.

– Det startet med jazzskole i Boston og som hospitant på Musikkhøyskolen. Jeg trodde jeg hadde valgt en trygg nisje med musikken, men det var nok noen som mumlet at jeg kom inn siden jeg var sønn av Frans Widerberg. Men både mitt og Nicos uttrykk er jo et resultat av Frans sin verden som vi har vokst opp med, forteller Thomas og ber oss sette oss i en av Theaterkafeens gamle sofaer som ble kastet ut en gang på 1970-tallet. Som resten av kunstnerfamilien Widerberg er hodet til Thomas fullt av krøller, kroppen sitrende av energi og tilstedeværelsen intens.

– Det var smal samtidsmusikk som regjerte på 1980-tallet, og jeg måtte ha noe å lene meg på ved siden av. Da jeg var ferdig komponist, tenkte jeg også at det var så nitrist å bare høre sin egen musikk.

Komponister skaper sine verker i en lukket boble, innerst i det stilleste, stille rommet med bare sine egne lyder. Jeg har vokst opp med en far som malte til langt på natt med Beethoven på full guffe. Jeg ville bruke musikken til noe, en inspirasjon, og ikke bare min egen musikk. Derfor startet jeg også med foto. Jeg bruker da musikk som et sted å hente energi fra. Man må velge rett musikk til rett sted.

Beethoven og Bach er altfor bra til å ikke gjøre annet enn å lytte. Nå for tiden hører jeg mye på David Sylvians Approaching Silence som er 20 minutter lange stykker som ikke distraherer deg, men fyller på.

Det lukter olje på det gamle loftet, og Thomas forteller at foto ennå sliter med å bli anerkjent som kunst blant store deler av folket.

Mye av årsaken er holdbarheten.

– Særlig fargefoto taper seg over tid. DeLillos’ CD-cover Suser avgårde fra 1980-tallet, med et foto fra 1960-tallet der nesten kun det røde er igjen, er et typisk eksempel. Derfor bruker jeg det samme papiret som blant annet Munch benyttet, og blekkskriver, der blekket

ifølge fabrikken skal holde i 80–100 år. Greier fotoene 80, er det bra for meg! Til slutt fernisserer jeg fotoene for å slippe å bruke glass, som ødelegger opplevelsen av fotoet. Det kan bli opptil 20 strøk med ferniss for å mette papiret. Hvis man skulle få en skade på fotoet, er det bare å prikke oljemaling inn i fernissen.

I mange år har Thomas fotografert kunstverk for de fleste av landets kunstnere, en fin erfaring han drar god nytte av i sine egne bilder.

– Malerne kan gå helt i fistel når fotografiene av maleriene tipper over i en feil farge. Det er min spesialitet å være ekte og tro mot virkeligheten. Det er dessuten stort å kunne se så mange kunstverk idet siste strøk er lagt og kunstnerne er på sitt mest sårbare like før en åpning. Å være sammen med så mange kunstnere i en sluttprosess får dekket mitt behov for å se kunst.

3/2012

Nordlysfotografen Under Lillehammer-OL i 1994 laget Thomas musikk og hadde regi til et billedspill om Nordlys sammen med en fotograf fra Andøya. Han ble kjent med en astrofysiker og det hele ballet på seg. Interessen for nordlysfenomenet var i gang. I 1994 dro han opp til Svalbard en uke hver måned for å fotografere og lage nok et billedspill, og skyggespillet og de nakne fjellene gjorde ham forelsket fra første stund.

– Da jeg viste bildene mine på Svalbard, ble det rett og slett for ordinært for dem. Men på Galleri KS i Tønsberg fikk de oppmerksomhet.

Sammen med jakten på nordlyset kom også jakten på kosmisk musikk som, ifølge Thomas, menneskene har lett etter siden antikken.

– Lydopptakene av musikk fra verdensrommet, eller støy fra partikler, er det nærmeste man tror man har kommet. Det er også en teori som går ut på at Pytagoras og gjengens streben med matematikk og geometri var en higen etter den kosmiske musikken. 2500 år senere nærmer vi oss, eller kanskje vi allerede har hørt den kosmiske musikken, men ikke lagt merke til den? spør Thomas idet Beate, en kunstner på naboloftet, kommer inn for en espresso og spør litt spydig om Thomas har rydda, før hun går ut til sine treskulpturer og en skateboardbenk.

FOTO

INGEN: Ved Rondane, 2010 / 2011, 63 x 100 cm, fernissert fotografi på plate.

NORDLYS: Lyngsalpene, 2012, 46 x 70 cm, fernissert fotografi på plate.

Thomas slurper i seg litt kaffe, legger det ene benet urolig over det andre og forteller at han bruker kamera som en slags skisse på stedet. Så venter han lenge før han tar frem bildene og velger ut av et enormt arkiv. Da har han fått en passelig avstand, og det er kun motivet og lyset som teller, ikke lenger om det var en grusom skitur opp til fjellet eller om han var sur eller oppstemt.

– Fotoene må modne som en god årgangsvin.

Han peker på det nesten hvite landskapet fra Rondane på veggen og forteller om en helt annen fantastisk naturopplevelse som skapte et foto ingen trodde på: – Sola var langt under horisonten og reflekterte lyset opp i skyene og ned igjen på fjellet. Ingen trodde på meg, men det var naturen på sitt mest fantastiske. I Italia fikk jeg en helt underlig blyfarge på bildene. Jeg manipulerer lite. Det er ikke min jobb når naturen er så overraskende og uendelig vakker.

Thomas’ jomfrubilde som kunstfotograf var fra en strand i Lhasa med en liten mann i den store naturen i 1986. Det var også det eneste menneske i alle de bildene som han har valgt ut til å være kunstfotografier.

– Ja, det var starten på min verden med øde fjell og landskap.

Etter 15 år som kunstner prøver jeg å nøste opp en historie og se hva jeg har prøvd å fortelle. Jeg tror det handler om å formidle en ensomhet.

Han stopper opp.

– Nei, ensomhet blir negativt. På engelsk vil man si solitude. Det er en positiv ensomhet. En alenehet, det er et ord jeg nylig har kommet over.

– Melankolsk?

– Det blir lett nitrist igjen. Dette er ikke trist. Jeg vil vise følelsen av å være der, denne lykkefølelsen. Du og det, og jeg er mellommann for deg som tilskuer og det du ser. I Italia, hvor vi har vært mye, skjer alt i den lille landsbyen for åpen scene. Her i Norden stikker vi oss unna med fem kilometer til nærmeste nabo og åkre rundt oss. Dette å ville være alene og i fred er noe urnordisk, tror jeg. Jeg vil skape en motvekt og være standhaftig til det ensomme og stille når mye av kunsten ellers handler om rabalder.

– De er virkelig stille, kommenter jeg.

– Det er fint, da, midt i alt det bråkete! bryter han ut med et smil.

– Men kan man si at din smale samtidsmusikk er en kontrast til nokså klassiske landskap?

– Nei, musikken, der jeg ofte bruker loops og elektronisk akustisk musikk, inneholder de samme fortellingene om aleneheten. Musikk er jo, som vi snakket om tidligere, virkelig noe man skaper i ensomheten.

Plutselig kommer det fire menn, som viser seg å være elektrikere, inn på loftet for å sjekke Thomas’ skjøteledninger. Jeg kommenterer at det samme skjedde hos en annen kunstner jeg besøkte for noen måneder siden.

– Det er en farsott blant kunstnere med for mange skjøteledninger, ler Thomas. Han minnes plutselig barndommen der han har vokst opp med en far som tråkket på bildene før de var tørre.

– Jeg har ingen respekt for kunsten, og hva som er rett og galt.

Himmelen trenger ikke være blå. Jeg liker heller ikke dette at fotoet må tas på med hvite hansker. Jeg husker jeg sjonglerte rundt på Munchs arbeider til åtte millioner kroner da jeg skulle fotografere dem, og etterpå bar tre menn dem ut med hvite hansker. Man må kunne få ta på kunsten, derfor fernisserer jeg også fotoene. Jeg og Nico laget en utstilling for svaksynte på Henie–Onstad Kunstsenter en gang, der jeg komponerte musikk til å ha inne i Nicos skulpturer som var laget for å føle på.

– Så dine fotografier skal røres?

– Ja, så sant du ikke stikker noe skarpt i dem! Kunst er jo konkret!

Det skal tas på. ■ Bil

nstkata l Ku

r for salg i de

en og

AKTUELT: Sammen med Frans Widerberg har Thomas Widerberg laget en grafikkmappe der Frans har illustrert utvalgte dikt av André Bjerke, og Thomas har laget musikk til diktene som er lest inn av Henny Moan. Fra 20. juni vil Thomas spille på brygga ved Galleri Fineart og Henny Moan vil lese Bjerkes dikt.

3/2012

75

Foto: White Cube / Phil Poynter

VIGNETT

En

gullalder av skjørhet og styrke

Sam Taylor-Wood portretterer døden og livets skjønnhet side om side. Hun mener kunsten er inne i en gullalder, men holder likevel et øye med krisen.

Tekst Henriette Kværneng Johansen / Foto White Cube (med tillatelse fra Taylor-Woods agent)

Sam Taylor-Wood stilte ut sine første kunstfotografier på begynnelsen av nittitallet. Verket Killing Time (1994) ble startskuddet for hennes karriere som video-kunstner, og hun har siden sentrert sitt kunstneriske virke rundt nettopp foto- og videokunst. I 2009 hadde hun premiere på sin første spillefilm. Hun har blitt nominert til den årlige Turnerprisen, har vunnet Illy Caféprisen for mest lovende unge kunstner på biennalen i Venezia i 1997 og har hatt en rekke større gruppe- og separatutstillinger.

Da Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst vinket farvel til sine lokaler i Oslo sentrum i desember i fjor, var det ved å projisere flakkende grønne skygger, kinesiske edderkopper i kappløp mellom kjønnshår, og et fruktfat som sakte men sikkert gikk fra innbydende til motbydelig på veggene deres. Museet takket for nitten gode år i Dronningens gate ved å gi publikum et dypdykk i samlingen av internasjonal videokunst fra og med 1976 og frem til i dag. Blant verkene hadde to av dem Sam Taylor-Woods signatur.

Kunstneren, som var en del av det som ble kjent som The Young Brittish Artists (med blant andre Damien Hirst og Tracie Emmin), var representert med et arbeid hun laget for elleve år siden, Still Life (2001) og Sustaining the Crisis (1998). På overflaten kan det virke som om Taylor-Woods to arbeider debatterer forfall, krise, feminisme 76

3/2012

VIGNETT

PIETA med Robert Downey Jr. som Jesus og Taylor-Wood som Madonna.

VIDEOEN Still Life fra 2001 er ifølge kunstneren en kommentar til det vakre i livet og tiden som passerer.

og forråtnelse, selv ser hun på dem som kommentarer til det vakre i livet og tiden som passerer.

Fast forward Etter forhandlinger med hennes agentur ved White Cube Gallery i London, har KUNST fått tildelt tretti tellerskritt av Taylor-Woods dyrebare tid. Fra en leilighet på Frogner, Oslo, via agenten Jonathan opprettes kontakten med Taylor-Wood, som tar seg en pause på sitt kontor i London for å snakke med oss.

– Hva representerer Sustaining the crisis for deg? For meg virker det som om du diskuterer det mannlige blikket, var det det du hadde i tankene da du laget dette arbeidet?

– Å … Det er vanskelig å tenke tilbake. Jeg tenker konstant fremover, og dette er så lenge siden nå at jeg nesten ikke kan sette fingeren på hva det var jeg tenkte på det tidspunktet. Men det er et viktig arbeid for meg i min utvikling som kunstner og filmskaper.

Ideen kom til henne en dag hun sto ved Kings Cross i London.

Plutselig så hun en kvinne som kom gående over gaten. Uten skjorte eller BH, helt naken på overkroppen, gikk hun målrettet forbi kunstneren. Og alle rundt henne lot som de ikke så henne, ignorerte henne.

Det varte bare et sekund, men for Taylor-Wood ble det et sterkt og ladet øyeblikk.

– Jeg husker at jeg tenkte: her ser vi en kvinne som tydelig går gjennom en form for krise. Men de som vedkjente seg at hun gikk der, så ikke krisen, de så kun hennes nakenhet. Men hvilket er det andre arbeidet som vil bli vist på Astrup Fearnley?

– StillLife.

– Ok, bra.

– Hvorfor er det bra?

– Vel, det er et verk jeg liker godt. Og det var en morsom tid, jeg har sterke minner og følelser for arbeidsprosessen. Du vet, det å jobbe med dødelighet, tiden som passerer. Det tok oss ni uker å lage det. Vi satte på kameraet, gikk ut, lot det gå, kom inn og så til at alt gikk greit, gikk igjen.

Men så i sluttfasen av prosessen var det noen som fjernet den møysommelig plasserte Bic-pennen.

– Det var temmelig frustrerende, innrømmer hun.

– Men det var et interessant arbeid. Det å se på hvordan dødelighet og forråtnelse reflekteres i oss og hvordan vi tenker.

Og det er ikke vanskelig å trekke linker mellom et menneske og et fat med frukt, der pærene, eplene og ferskenene forvandles fra å

være lekkert innbydende og stramme i skinnet til å bli slappe, grå og ugjenkjennelig rynkete. Tross den ubarmhjertige og brutale sannheten ser Taylor-Wood på fruktens forråtnelse som en romantisk prosess.

– I den neste videoen, hvor jeg jobbet med dyr og hår som råtner, var prosessen langt mer voldelig, ting eksploderte! Mens forfallet i Still Life var ganske mykt og udramatisk. Det reflekterer i større grad skjønnheten i det å gå gjennom livet, i det å bli eldre eller bare tiden som passerer.

– Reflekterer du mye rundt aspektet tid selv?

– Jeg har ikke egentlig tid til å reflektere så mye rundt tiden, jeg er bare i den, lever i den så mye og så tilstedeværende jeg bare kan. Men jeg ser det på barna mine. Jeg ser hvordan de vokser, hvor fort de blir eldre og passerer forskjellige stadier. Jeg tror du blir mer bevisst tiden når du får barn. Jeg husker ikke en gang livet før jeg fikk barn. Det er vanskelig å forestille seg nå. Og livet er så definitivt mye bedre med enn uten barn. Det er en måte å føle seg bevisst på, du kan kjenne hvordan livets skjønnhet gjør seg mer gjeldende. Men sjongleringen med tiden er ikke enkel, selv om jeg liker å være crazy-busy.

Taylor-Wood var i femte måned av graviditeten med sitt fjerde barn da intervjuet fant sted. Hun fortalte at hun kjente hvordan hennes kropp, sjel og kreativitet ble forsterket og sterkt knyttet sammen.

– Jeg var i Los Angeles i fire måneder, hvor jeg jobbet på et nytt foto-kunstprosjekt. Og jeg kjente at jeg på et vis var enda mer kreativ og fokusert fordi jeg var gravid. At jeg hadde en større kilde av kreativitet i meg, kanskje fordi jeg visste at når jeg fikk barnet, ville jeg ikke ha muligheten til å utføre like mye.

– Som at kroppen fortalte deg at du måtte være kreativ NÅ?

– Ja! Nå eller aldri!

I rollen som Madonna Kunstnerne som senere har blitt kjent som The Young Brittish Artists, utdannet seg ved Goldsmith University i London på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Professor ved universitetet, Angela McRobbie, påpeker i sitt essay Art, fashion and music in the culture society at disse kunstnernes tilnærming til livet og kunsten, samt deres mer forretningsorienterte og uredde hunger etter suksess, var et resultat av tyve år med Thatcher. De befant seg i et mer markedsliberalistisk samfunn med fokus på individet i en tid hvor Storbritannia kunne synes gammeldags og utdatert, med et behov for fornyelse og nyskaping. De unge kunstnerne revolusjonerte 3/2012

77

VIDEOKUNST

Storbritannia og den internasjonale kunstverden med en rockestjerneaktig tilnærming til livet og kunsten. Og for mye av dette har de høstet fame and fortune, Tracey Emmin har blitt professor ved det Kongelige Kunstakademi og Sam Taylor-Wood mottok på slutten av fjoråret æresprisen OBE (Order of the Brittish Empire) av Prinsen av Wales for sitt kunstneriske virke.

– Du er kjent som en del av The Young Brittish Artists sammen med blant andre Damien Hirst og Tracie Emmin, som ble verdenskjent for deres viltre, hedonistiske livsstil og tilnærming til kunsten. Likevel, i ditt arbeid Pieta portretterer du deg selv som Maria, Jesu mor …?

– Jeg portretterer ikke meg selv direkte som Maria, det var mer en studie i sårbarhet. Jeg så Michelangelos skulptur Pieta i Roma, og jeg husker jeg så på armene hennes som så så skrøpelige og svake ut, likevel hadde hun denne styrken som kunne bære en så tung byrde.

Dette var på et tidspunkt hvor Robert Downey Jr. og jeg følte oss veldig sårbare.

Jeg hadde vært veldig syk, og han hadde nettopp kommet ut av fengsel. Så det handlet mer om å støtte og hjelpe hverandre. Det blir et veldig annerledes verk når du selv er involvert følelsesmessig. Så det handlet egentlig ikke om at jeg castet Robert Downey Jr. som Jesus og meg selv som Madonna, ler hun.

– Når føler du deg mest sårbar og utsatt?

– Når jeg er gravid. Men jeg antar at det er mer en beskyttende følelse. Jeg er på mitt mest sårbare, men samtidig på mitt sterkeste.

– Likevel kan det se ut som om skyld og skam er noe av temaet i Pieta. Kan det speile noen av de utsvevende dagene med The YBAS? Hvordan opplevde du den tiden?

– Det var en sinnssyk og hedonistisk tid hvor vi plutselig var en del av kunstverden. Du fester og reiser og snakker med mennesker som ønsker å snakke med deg. Jeg måtte trekke meg unna den livsstilen, og nå liker jeg ikke å gå ut så mye på fester og den slags, du vet ...

Hun tenker seg om et sekund før hun fortsetter: – Vi var veldig naive, storøyde av all oppmerksomheten, frie, men sårbare. Med vissheten om at det hele kunne forsvinne så fort og kanskje ikke være der neste uke, var alt vi kunne gjøre å nyte det i øyeblikket. Det var gøy, men vi måtte også opprettholde arbeidet.

– Hva er ditt forhold til kunstnerne og termen The Young Brittish artists nå?

– Vel, jeg er ikke så YBA lenger. I hvert fall ikke så Y, ler hun og føyer til: – Men vi var veldig nær hverandre og vokste opp sammen på den tiden, og jeg har fremdeles et godt forhold til flere av dem. Men det viktigste er at arbeidene vi gjorde på den tiden fremdeles står sterkt.

Med livet som drivstoff I 2008 laget Taylor-Wood den kjente kortfilmen Love You More, hvor to tenåringer blir dratt mot hverandre av nettopp Buzzcocks singel Love You More i løpet av sommeren 1978. I 2009 var Taylor-Woods første spillefilm om John Lennons oppvekst og ungdom klar for filmlerretene; Nowhere Boy. – I filmen er det ikke før Johns mor dør og han går gjennom en livskrise at sjelen, bluesen og styrken i musikken virkelig kommer frem.

Tror du at en kunstner trenger å gå dypt ned og oppleve smerte for å prestere noe som har sjel i seg?

– Jeg kjenner flere store artister som aldri har hatt noen stor livskrise, men i dette tilfellet med John tror jeg det var det som ga drivstoff og drive til musikken.

– Hva er ditt kunstneriske drivstoff?

– Livet. Å leve livet fullt ut. Overalt hvor jeg går blir jeg inspirert.

Jeg er interessert i alt, det er ingenting jeg ikke er interessert i.

Hun ser et vakkert teaterstykke, og det inspirerer henne, hun går gjennom parken med hundene Tiger og Bear, og det inspirerer henne.

Men som mor til tre har hun noen ganger lange pauser fra sitt kunstneriske virke. Og noen ganger kommer tanken til henne: Gud, vil jeg noen gang få en ny idé?

– Men da må jeg bare puste og tro.

– Hva er den største utfordringen til en kunstner i dag?

– Å generere nye ideer. En idé som fanger din fantasi. Det finnes store kunstnere på alle arbeidsområder. Jeg ser på dette som en tid hvor kunsten står sterkt. Det er så mye rundt oss, så mye som skjer.

Og det kan se ut for meg som vi lever i kunstens gullalder, sier TaylorWood og haster videre for å være jurymedlem under London filmfestival. ■

Sam Taylor-Wood (f. 1967) Utdannelse: Goldsmith’s College, London, 1990.

Utstillinger i utvalg: Venice Biennale (1997), The Turner Prize (1998), Kunsthalle Zurich (1997), Louisiana Museum of Modern Art (1997), Hirshhorn Museum and Sculpture Garden, Washington DC (1999), Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofia, Madrid (2000), Hayward Gallery, London (2002), State Russian Museum, St Petersburg (2004), MCA, Moskva (2004), BALTIC, Gateshead (2006), MCA Sydney (2006), MoCA Cleveland (2007) og Contemporary Art Museum, Houston (2008).

KRISE: Videoen Sustaining the crisis oppstod da Taylor-Wood ble passert av en kvinne som var helt naken på overkroppen. Alle rundt henne lot som de ikke så kvinnen.

78

3/2012

Kjente verker: Prelude in Air (2006), Breach (Girl and Eunuch) (2001), Ascension (2003) og Self Portrait Suspended I–VIII.

Hotell Refsnes Gods Unik samtidskunst med over 400 kunstverk, hvert av hotellets 61 rom er et eget lite “galleri”.

Blant Norges beste hotellfrokoster • Vinkjelleren vår er imponerende med sine tykke mursteinsvegger og takhvelvinger fra 1700-tallet og flere tusen flasker vin • Et kjøkken i særklasse

Gjestfrihet – den gang som nå

Kurs, møte, strategisamling eller jubileumsfest?

Hotell Refsnes Gods ligger idyllisk til på Jeløy midt i Oslofjorden mindre enn 45 minutter med bil eller tog fra Oslo.

Våre konferanselokaler er lyse og velutstyrte og egnet for 2-90 personer.

Edvard Munch

Edvard Munch har fått hedersplass i vår “Restaurant Munch” med 7 originale verk av kunstneren. Han og mange andre kjente kunstnere gjestet ofte Refsnes Gods. Det vakre landskapet og beliggenheten fascinerte Munch.

Romantisk aften eller Godsweekend

Inviter noen du er glad i til et et avslappende opphold på vakre Refsnes Gods.

Her venter opplevelser for gane og sjel.

Nyt kunsten, maten, vinen og hverandre.

post@refsnesgods.no • telefon 69 27 83 00 HOTELL REFSNES GODS Godset 5, 1518 Moss www.refsnesgods.no

Vårens aktiviteter

14. april: Vinens ABC-kurs 28.-29. april: Malekurs 26. mai: Rosé- og musserende vinkurs 1. juni: Skalldyraften Golfpakker med Evje Golf

:debatt VIGNETT

I 2012 vil KUNST invitere profilerte stemmer i norsk kunstliv til å fremme sin sak og mening.

Følg også vår blogg eller legg inn din mening på http://blog.fineart.no/kategori/kunstdebatt/

to: Fo

and a Str Nin

Stephanie von Spreter har vært kunstnerisk leder på Fotogalleriet siden januar 2011.

Hun er utdannet kunsthistoriker med en master i samtidskunst og hadde sin første jobb etter studiene på Dokumenta 11 i 2002. I flere år arbeidet hun for Berlin Biennale.

I tillegg har hun jobbet frilans med mindre prosjekter, blant annet med Mette Tronvoll og Magne Furuholmen.

Trenger vi å formidle samtidskunst?

I løpet av karrieren min som kunstkjenner har jeg utallige ganger blitt konfrontert med kommentarer som: Jeg forstår ikke samtidskunst, Jeg er redd for samtidskunst, Hvorfor er dette kunst? eller – før de engang så på et kunstverk: Hva handler dette kunstverket om? Jeg kan komme med en lang liste over lignende spørsmål og kommentarer. Det de alle vitner om, er imidlertid ikke mangel på interesse, men mangel på kunnskap og evne til å sette seg inn i kunstverker som (paradoksalt nok) er laget i vår egen tidsalder.

Da jeg entret Norges kunstverden for tre og et halvt år siden, ble jeg igjen møtt av en annen situasjon knyttet til det å sette seg inn i samtidskunst og kultur: Det var nesten ingen der som kunne komme med kommentarer eller stille spørsmål. Dette var virkelig overraskende – at den visuelle kunsten slett ikke var særlig synlig. Eller, som Anne Bamford bemerket i sin nylig utgitte rapport Arts and Cultural Education in Norway (på oppdrag fra Nasjonalt senter for kunst og 80

3/2012

kultur i opplæringen): Den visuelle kunsten blir ikke tatt alvorlig – i stedet regnes den som noe koselig som ikke krever ytterligere utforskning.

Min påstand er at en endring bare er mulig gjennom å undervise i og formidle samtidskunst. Dette er nøkkelen til å bli kvitt frykten, stille spørsmål, delta i debatter om samtidskunst og å la kunsten bli en del av hverdagslivet. Jeg vil dessuten gå enda lenger og hevde at uten muligheten og evnen til å sette seg inn i og forstå visuell kunst og kultur, vil det ikke forekomme kreativ og reflekterende tenking i fremtidige generasjoner, noe som er helt nødvendig i en stadig mer kompleks og konkurransepreget verden.

Men hva er kunstformidling, og hvilken form kan den ta? Er dette alltid veien å gå når vi vil sette oss inn i kunst? Her i landet blandes definisjonen av kunstformidling ofte sammen med begreper som kommunikasjon og tilgjengelighet.

VIGNETT

Illustrasjon: Annette Saugestad Helland

Det foreligger en generell beskyldning om at den manglende kunstformidlingen skyldes en tilsynelatende mangel på kommunikasjon, og at denne mangelen berøver folk en generell tilgang til visuell kunst.

Kunstformidling er ikke et generelt kommunikasjonsverktøy. Det betyr heller ikke at kunst bør presenteres for publikum på sølvfat, eller at det skal være en lett fordøyelig vare som vi kan forbruke akkurat som alt annet rundt oss. Hvis vi når denne fasen, når vi også sannsynligvis kunstens mest overfladiske fase – en kunst som forsøker å tilfredsstille publikum på ytterst populistisk vis.

Resultatet vil være en mangel på mangfold på alle nivåer, og fremfor alt vil det langsomt avskaffe ytringsfriheten som står så sentralt i samtidskunsten. Utstillingsguiden for samtidskunst, U.F.O. (www.u-fo.no), som jeg nylig lanserte sammen med Silja Leifsdottir, Erik Steen og Maria Veie Sandvik, er ment å gjenspeile dette mangfoldet. Her

kan kunstelskeren velge når, hvor og hva vedkommende vil se av samtidskunst. Men dette er et verktøy for kommunikasjon, og ikke formidling.

Kunstformidling må nemlig søke aktivt etter engasjement. Den eksisterer i sin egen rett via teoretisk diskurs og faglærte spesialister som tar på seg en aktiv kunstformidlingsrolle. Den kan ta ulike former, inkludert seminarer, omvisninger eller utgivelser. Og ja – det er nødvendig at samtidskunst formidles aktivt og snakkes om på et tidlig stadium i livet – gjennom skolen, kunstinstitusjoner og i hjemmet.

Alle disse elementene bør virke sammen for å sikre at vi blir bedre kjent med samtidskunst: Når vi har tatt dette steget, kan vi utvikle en mer dyptgående kunnskap, vekke folks nysgjerrighet ytterligere og bruke samtidskunst til å prøve å forstå og reflektere over samfunnene vi lever i. ■

3/2012

81

VIGNETT

82

3/2012

INSTALLASJON

Dommedags kunstneren

Javier Barrios er et navn i norsk samtidskunst du bør merke deg med det samme. Med nesten kitschy og barokke virkemidler lokker han deg inn i dommedagen – eller håpet etter kaoset.

La deg oppsluke av mørke hull!

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Therese Borge

LILLESTRØM (KUNST): Siden Javier gikk ut av Kunstakademiet i 2007, har han vakt oppsikt i kunstmiljøet med sine totalregisserte utstillinger der verdensrommet er temaet. Intet mindre. I 2011 viste han sin utstilling, Twilight is Upon Me på Galleri Rod Bianco, den første i en serie på tre utstillinger. Nummer to var den nylig avsluttede Black Matters på Akershus Kunstsenter, og nummer tre vil finne sted i Museo Santo Domingo i Guatemala denne høsten.

– I kunsten min er det en relasjon til science fiction og romforskning, vitenskap og teknologi, enten det er hentet rett fra film og litteratur eller ved å grave i NASA sine hjemmesider og bildearkiv.

Qatsi-trilogien (filmene Koyaanisqatsi, Powaasqatsi og Naqoyasqatsi) til Godfrey Reggio og Ken Richards er det arbeidet som har påvirket meg mest som kunstner. Titlene er hentet fra hopispråket, og betyr Gal verden i oppbrudd, Liv ute av balanse og En annen måte å leve på.

Filmene skisserer hvordan det moderne samfunn tømmer verden for ressurser og setter menneskeheten i en livstruende situasjon, der fiksjon og fakta glir over i hverandre, fortalte Javier i et intervju til Billedkunst for noen år siden.

Dagen før vårt møte googler jeg filmene som har inspirert Javier.

Det er en dyster verden som møter meg. Musikken understreker tomheten, fremmedgjøringen. Den langsomme filmingen av fraflyttet arkitektur og en jente som passerer foran kameraet gir meg nesten gåsehud. Hvem er denne Javier?

Stille dommedag – Det er nesten tabu å ta tak i noe så populistisk som jeg gjør: Verdensrommet, dommedag, sorte hull og Mayaenes dommedagsprofeti og kalender som ender i desember 2012. Fra overtroisk hold er overbevisningen stor om at dette er starten på verdens undergang, samtidig med at jorden trekkes sakte inn i melkeveiens midtpunkt som et sort hull. Jeg griper det nok an på en kvasivitenskapelig måte og tar ikke stilling i debatten rundt for eksempel mayaene. Jeg skraper nok også bare på overflaten, men jeg leser mye på NASAs hjemmesider og all litteratur jeg kommer over innen dette temaet. Allerede på barneskolen husker jeg at jeg skrev en

oppgave om Jupiter. Deretter setter jeg fakta sammen til et visuelt formspråk. Selve utførelsen har jeg ikke kontroll på, som i maleriene på lysboksene. Den skjer ganske spontant, men jeg kan bearbeide bildene mentalt på forhånd. Det grenser dessuten til kitsch å bruke lysbokser for å fange tilskuerne. Det er en farlig grunn jeg beveger meg inn på. I samtidskunst-Norge skal du liksom ikke lokke betrakteren inn i verkene med visuelle virkemidler. Men jeg vil gjøre motstand mot dette. Invitere inn. To damer på åpningen trodde imidlertid at jeg var en del av denne New Age-bølgen, smiler Javier Barrios, der han står rolig midt i dommedagen og sorte hull på Akershus Kunstsenter en mandag i mars. Han er en kontrast til sine verker, så utrolig behagelig å prate med, stille, lyttende, positiv og med en finstemt energi og vesen. En svigermors drøm. Som viser oss dommedagen. Men merkelig nok en stille dommedag som buldrer i lysboksene. Hvordan kan man skape slike kontraster?

Meksikansk bakgrunn Javier er født i Mexico, men kom som femåring til Norge da hans mor giftet seg på nytt med en norsk mann. At han skulle gå kunstens vei, var et valg han tok ganske sent i livet. Etter å ha studert ulike kunstfag ved University of Guanajuato ved tusenårsskiftet, kom han inn på Einar Granum Kunstfagskole og gikk siden på Kunstakademiet i Oslo, med et ekstra år som utvekslingsstudent i New York. Før Akademiet jobbet Javier som assistent for kunstnerne Steinar Jakobsen og Mari Slaattelid. Han jobbet også ved Bjarne Melgaards galleri i Oslo, Rod Bianco, i en periode.

– Ved å jobbe for kjente kunstnere fikk jeg se hva som faktisk ventet meg etter skolen. Det kan lett bli en isolert virkelighet på en kunstskole. Min mor sa alltid at jeg måtte gjøre det jeg ville, men hun skjøt seg litt i foten der da lillebror i familien kom hjem og sa at han ville bli kunstner, smiler Javier, mens han viser oss starten på utstillingen; lysbokser han har malt etter NASA-fotografier av asteroiden The Rock.

– I sommer var det en asteroide som gikk farlig nær oss mellom jordkloden og månen, forteller han. – Dette fikk nok mange til å 3/2012

83

VIGNETT

❶

❷

❸

❹

1. BIG BLACK HOLE-utstillingen med lysboksmaleriet Moongazer fra 2011. 2. VERDENSROMMET: Å tre inn i Javier Barrios sin iscenesettelse i utstillingen Black Matter er som å tre inn i verdensrommet. 3. ASTROIDE: Maleriet Rock #2 på Akershus Kunstsenter i 2012.

4. SUNSET på utstillingen Black Matter på Akershus Kunstsenter i 2012. 5. NASAHJELM: Verket Collapsing fra 2012 består av en sortmalt avstøpning av en astronauthjelm med lys inni.

tenke på vår sårbarhet og kjenne på frykten for at et fremmed legeme skal treffe jorden og utslette alt liv. Det har skjedd før, med dinosaurene.

I neste rom møter vi en enorm lysboks på nesten 3 x 2 meter.

Barokke, sky-lignende formasjoner eksploderer i et kosmos i sort, bruntoner og en utrolig blåfarge. Teknikken er enkel: Malingen er presset utover med trykkluft på transparente pleksiglassplater og lyst opp fra baksiden. Maleriet er både tradisjonelt og abstrakt som Willhelm Turners landskaper, men lysboksen gir det en original vri. Selv har jeg aldri sett et maleri på denne måten før. På en sokkel foran står en sort hjelm med et lys inni. Det er som å se inn i et gravkammer.

– Det er en av NASAs treningshjelmer som jeg kjøpt på eBay, forklarer Javier og peker på en annen sortmalt installasjon, der fugeskum velter utover som et monster. En slange er kveilet rundt og rundt, som en syklus, og Javier forteller at det faktisk var det verket han brukte mest tid på: Det holdt hele tiden på å velte! I et lite rom er det flere maleri-lysbokser, der rette streker og diagrammer over de enorme kreftene peker på romforskernes symboler og tegninger.

Dommedag eller etter dommedag?

– Jeg bruker å si at det er bedre å smi på egne løgner enn andres, sier Javier mens han tar en av kunstsenterets keramikkopper med blomster og kikker inn i et av sine sorte hull på lysboksen. Igjen denne kontrasten.

84

3/2012

Javiers utstilling kan også oppleves på flere plan. Selv sier han at han føler at mye av samtidskunsten er utilgjengelig, og selv som kunstner er det lenge siden han så en utstilling som ga ham noe. I det mørke rommet i andre etasje i den gamle lærerboligen i Lillestrøm trenger du ikke vite noe om NASA, dommedager, kunstnerens interesse for verdensrommet siden barneårene eller hans meksikanske bakgrunn. Du kan simpelthen bare sanse, oppleve og undre. Hvis du vil det. Deretter kan du åpne opp for assosiasjonene som kommer smygende.

– Er det dommedagen eller etter dommedagen, altså håpet, du er mest opptatt av?

– Det vet jeg ikke. Men dette er noe som angår oss alle. Vår tid har både en økonomisk krise og en miljøkrise. Jeg maler en visjon.

Men én ting er viktig i tolkningen av Mayaenes kalender om at verden skal gå under 12. desember 2012: Mayaene nevnte aldri at en dommedag var en undergang, men snakket heller om en overgang. Det tror jeg kan brukes som et symbol på vår tid. Man vet dessuten at Mayaene kjente til sorte hull. Prestene i Maya-kulturen visste om dette med overgang fremfor undergang, men brukte likevel dommedagsprofetien for å legitimere sine menneskeofringer.

Vi har satt oss i Kunstsenterets leselounge. Kanskje vil boken om utstillingstriologien som Javier skal gi ut på forlaget Neue Sachlichkeit, ligge her til neste år.

VIGNETT

AKERSHUS KUNSTSENTER

– Tanken min er at kunst ikke alltid må forklares eller forstås, den kan like gjerne sanses, åpne for undring og begeistring. Som daglig leder ved Akershus Kunstsenter har jeg hatt som mål å heve nivået på utstillingene og være mer kritisk til hva vi viser. Jeg har også villet åpne senteret og, ja, invitere alle aldre og hele folket inn, sier Rikke Kommissar som er daglig leder ved kunstsenteret i Lillestrøm.

Akershus Kunstsenter er et såkalt knutepunktgalleri, det vil si at det er medlem i foreningen Kunstsentrene i Norge, som omfatter totalt 15 fylkesfinansierte kunstsentre. Akershus Kunstsenter finansieres primært av Akershus fylkeskommune, og det er organisasjonene BOA (Billedkunstnerne i Oslo og Akershus) og NK Stor-Oslo som oppnevner representanter til styret, kunstnerisk råd og til representantskapet.

❺

– Er du selv religiøs?

– Jeg skulle ønske at jeg var det, men nei. Men jeg har vokst opp i en religiøs familie fra Mexico, så jeg er på en måte en del av det hele.

Jeg er fasinert over hvor mye enkelte mennesker kan gi av seg selv til noe som ikke kan verifiseres, slik det er med religion. Når det gjelder religion og vitenskap, lurer jeg mye på hvor vi er om 300 år. I Guatemala har de et ritual der alle i byen bygger tepper av sagflis utover gatene.

De holder på i flere dager med utrolig vakre og intrikate geometriske mønstre. Deretter bærer 50 mann en flåte med gudebilder og tråkker på og ødelegger teppene. Tenk deg en installasjon med et slikt teppe der Nils Gunnar Stålsett tråkker det i stykker?

Han henter mer kaffe, unnskylder at han er litt trett ennå og setter seg i en stol i hjørnet med anklene i kryss og håndflatene mot hverandre mellom knærne og smiler gutteaktig.

– Det hele koker jo ned til spørsmålene: Hvem er vi og hvor kommer vi fra? Og hvor er vi på vei?

Snart drar Javier til New York for å fullføre den siste utstilingen i trioen som vises i Guatemala til høsten. Ikke vet han hvor han skal bo eller hva utstillingen skal inneholde. Inntil videre er det et sort hull. Eller håp etter dommedag. ■

Kunstsenterets oppgaver er, foruten å være et visningssted, å produsere og formidle utstillinger tilknyttet Den kulturelle skolesekken i Akershus (Pilotgalleriet) og utstillinger til ulike helse- og sosialinstitusjoner i Akershus (Kunstvisitten).

Kunstsenteret har i tillegg til utstillinger egen kunstbutikk og leselounge hvor man kan lese kunstfaglig litteratur. De drifter også visningsarenaer i Oslo Bussterminal, kantinen i Akershus fylkesadministrasjon (Galleri Oslo) samt Kunst på Vandring. I sommer viser de en utstilling med Pushwagner.

Javier Barrios (f. 1979) Utdannelse: - Utvekslingsstudent ved School of Visual Arts, New York, 2006–2007.

- Kunstakademiet, Oslo, 2004–2007.

- Einar Granum Kunstfagskole, 2002–2004.

- Frie kunststudier på University of Guanajuato, Mexico, 2000–2001.

Separatutstillinger: - Museo Santo Domingo, Guatemala, høsten 2012.

- Black Matters, Akershus Kunstsenter, 2012.

- Twilight is Upon Me, Rod Bianco Gallery, 2011.

- Big Black Hole, Galerie Muelhaupt, Köln, 2010.

- Love is an Astronaut, A Gallery, København, 2010.

- Pink is the New Space, Bærum Kulturhus, Sandvika.

- Electric Dome, Galleri 7011, Arena / Vestfossen, 2009.

- Static Fantastic, A Gallery, København, 2007.

- Show sans titre, Galleri 21:24, Oslo, 2007.

- Kollektivutstillinger i London, New York, Berlin og København samt deltakelse på Høstutstillingen og Norske Bilder.

3/2012

85

VIGNETT

Menneskekjenneren Dora Bendixen er noe så sjeldent som en abstrakt skulptør som ble en figurativ maler.

Overgangen var ikke så stor som mange tror, sier hun. Fotografier av en familie på fire er utgangspunktet for de psykologiske scenene hennes.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Benvenuto Saba

PIETRASANTA (KUNST): Kirkelokkene ringer fra domkirken med marmortrapp på piazzaen i den lille kunstnerbyen Pietrasanta en snau halv times kjøretur fra Pisa.

– Chiao, Mette, hilser kunstneren Dora Bendixen med et kyss på hvert kinn fra ett av bordene ved Bar Michelangelo på Piazza Duomo.

Vi har akkurat ankommet den lille byen der regnet plasker ned. Dora anbefaler te med rom for å holde varmen og løper inn for å hente drikke til oss. Datteren Thea på 16 år, som studerer musikk, begynner å fortelle om livet som student i Italia og fremtidspessimismen blant de unge. Det er ingen jobber, og særlig ikke innen kunstfeltet. En an86

3/2012

nen billedhugger, engelsk-greske Sarah fra London, slår seg ned, røyker en rullings inn til den gule fingertuppen og forteller om hvordan hun kom hit for å hugge for andre kunstnere for femten år siden. Nå drømmer hun om et eget studio på en gresk strand. Fotografen Benvenuto Saba er den fjerde rundt bordet. Samtalen går på engelsk, norsk og italiensk. Dora mumler leende at italienerne alltid forteller ting tre ganger etter hverandre, når hennes oversettelse av fotografens fem minutters monolog tar tjue sekunder.

– Dere nordmenn er så rasjonelle … dere må nyte og leke mer … dere blir aldri tilpass, sier fotografen med italiensk dramatikk.

PIETRASANTA

– Alle kunstnere er jo slik og aldri fornøyde … Ja, Picasso svarte alltid på spørsmålet om hans beste verk, at det er hans neste verk, forsvarer Dora seg.

– Vi lever med skjønnhet og kunsten i hverdagen, understreker fotografen.

Thea forteller om hvordan Pietrasanta har fått en Posh-turisme, der piazzaen og galleriene blir de rikes showroom på sommeren.

– Men det skjer mye bra her også …, legger Dora til, – … selv om det er mange med mye diamanter og høyhælte sko som skal handle kunst. Hvert år er det en utstilling med kvinnelige billedhuggere i Sant`Agostino, et enormt kirkerom som nå brukes av kommunen til kunstutstillinger. På Piazza Duomo er det nesten alltid utstilling av skulptur. Vi har litteraturfestival, musikkfestival og foredragsrekker av internasjonalt format. Jeg møtte en gallerist som mente at byen var en av de tre viktigste byene innen kunst i Italia. Det er nok ikke sant, men byen gjør mye for samtidskunsten, selv om det ikke alltid er cutting edge av kunst som skjer her. Jeg husker hvordan det var på slutten av 1980-tallet da jeg kom hit. På kveldene danset vi billedhuggere på bordene på barene … men det miljøet har dødd ut. Mange stenhuggere har mistet jobbene sine på studioene, og mange av oppdragene sendes til Kina. Likevel kommer det kunstnere fra hele verden, fra USA, Kina, Europa, og du får dermed et godt innblikk i hva som skjer på kunstscenen i alle landene.

Forelsket i steinen

FOTOER av en familie tatt i 2007 er utgangspunktet for serien Family, som i dette maleriet, Hombres, fra 2009 / 2010 på 250 x 250 cm.

Gallerier i Pietrasanta anbefalt av Dora Bendixen: – Det finnes fire svært viktige gallerier i Pietrasanta: Cardi, Flora Bigai, Marco Rossi og Barbara Paci. To små, interessante og unge gallerier er Gestalt Gallery og Proposte d´arte Contemporanea. Det eldste galleriet i Pietrasanta, og som fortsatt er relativt interessant, er La Subbia. Bar Michelangelo er et must på piazzaen, og Bar Iris. Derfra har man deilig utsikt til bymuren.

Det var en forelskelse i steinen som førte Dora til Pietrasanta og marmorbruddene i Carrara i 1986. Hun hadde vunnet et oppdrag om en utsmykning i Karmøy, et slags abstrakt seil, som hun skulle hugge her nede. Hun ble boende, med små opphold i Norge på sin fars atelier i Asker.

– Det passet å flytte vekk fra Norge av personlige og kunstneriske årsaker. Jeg falt for steinen, og hvordan dette materialet møter lyset.

Mange synes det er modig å gå fra abstrakt skulptur til figurativt maleri, og det ser ut som et enormt sprang, men var det egentlig ikke, selv om jeg vurderte det lenge. Jeg hadde jo skapt meg en slags karriere som abstrakt billedhugger.

Det er mandag, og kirkeklokkene har akkurat varslet at klokken er tolv. Dora kjører oss til bondehuset fra 1500-tallet, bygget av stein fra det gamle elveleiet der huset er plassert. Da hun kjøpte stedet, var det en ruin, uten vinduer og med fuglereir oppunder taket. I underetasjen stod mattrauene og møkkarennen etter kuene. Vi går opp en bratt steintrapp til etasjen over atelieret, der Dora bor sammen med datteren sin. Hun har pusset opp nesten alt alene, lyttet til det gamle huset og fått frem den unike sjelen. I starten hadde hun ingen penger og levde nærmest som en uteligger her inne. Hun tenner gasskomfyren for å varme kaffevann og forteller lattermildt: – Jeg husker at jeg så to mus som kom løpende fra hvert sitt hjørne foran meg, hoppet over hverandre og fortsatte ferden; det var da jeg bestemte meg for drastisk renovering. Men jeg skal hente en genser til deg, du fryser!

Og slik er Dora. Omtenksom, moderlig og oppmerksom. Før jeg egentlig selv vet om jeg fryser eller er sulten, har jeg fått en strikkegenser og pasta med pesto foran meg, mens hun forteller: – I 1997 var det forresten en enorm oversvømmelse her. En flodbølge gjorde at elven fant sitt gamle løp. 22 mennesker døde. Jeg husker at jeg stod i hagen da vannet kom, og i løpet av ti minutter fyltes hagen. Jeg vadet meg bort til barnepiken der Thea var. De var heldigvis i god behold. Ja, og der borte ved sofaen fødte en leieboer en gang, legger hun overraskende til.

3/2012

87

VIGNETT

Dora Bendixen har akkurat avsluttet en utstilling i et galleri i Reggio Emilia.

Utstillingen het HOMBRES. Tittelen er valgt på spansk fordi den inneholder to ting: menneske og skygge (det italienske ombre).

ABSTRAKT SKULPTUR: Steinen er bearbeidet på én side, mens den andre står urørt i denne delen fra Doras fontene utenfor Sarpsborg rådhus.

– Så hvordan er det å være kunstner i Italia nå?

– Det er tøft for de italienske kunstnerne. Samtidig er det takknemlig å være kunstner her nede; den almenne utdannelsen er god.

Alle italienere har fått undervisning i kunst- og arkitekturhistorie på barneskolen, noe som skaper et enormt bevisst publikum. Det finnes en svart og en hvit økonomi her nede. Italienerne driver en slags balansekunst mellom det svarte og hvite ... Alt er nokså kaotisk, korrupt og vennebasert. Ordføreren i Pietrasanta ble for eksempel satt i fengsel på grunn av korrupsjon, men gjenopptok ordførerjobben da han kom ut igjen.

Dora ler og rister litt på hodet.

– Jeg mener faktisk samfunnet her nede er matriarkalsk, et kvinnesamfunn, der hjemmet er det viktige. Mennene vokser aldri opp og er alltid sønner av sine mødre. Her vil en fraskilt mann flytte hjem igjen til moren sin, uten unntak! Mødrene er dessuten svært kontrollerende, mens staten Italia og de ytre strukturer fungerer som sagt dårlig.

Vi er stjernestoff Dora er datter av maleren Herman Bendixen (1919–1977) fra Lofoten, og hun vokste opp i farens atelier i Asker.

– Jeg var liksom født kunstner, ikke for å skryte, men slik var det.

Jeg behøvde ikke barnevakt; jeg tegnet jo bare likevel. Ja, de laget til og med et TV-program med meg i NRK da jeg var syv år. Ada Brita Haug og Odd Grythe hadde nemlig et underholdningsprogram der de laget et innslag om meg og mine tegninger og skulpturer. Å, barnetegninger imponerer meg, de inneholder så mye abstrakt tenkning.

Dora henter et maleri fra peishyllen som datteren malte da hun var tre år.

88

3/2012

– Se her, et hjerte, et stort egg med kromosomer og små sædceller! Det er nesten abstrakt, men Thea malte rett og slett kjærligheten og befruktningen! Selvsagt ikke bevisst, men likevel! Jeg tror barnet bærer noe inne i seg fra der de er født fra. En helhet vi har mistet. Jeg så Thea som nyfødt i søvnen ha dette smilet fylt av lykksalighet. Det er så rart. En indonesisk stamme gir for eksempel ikke navn til barna sine før de er rundt fire måneder, fordi de mener at frem til da tilhører de fortsatt den andre verden.

Dora gikk først på keramikklinjen på Kunst- og håndverksskolen, for siden å gå på Akademiet, først under Per Palle Storm.

– Han var en despot, men en god lærer som jeg har stor respekt for. Jeg husker hvordan han kom inn i rommet som en storm (!), pustet og peste, og skar ned leirmodellene til elevene, så vi måtte starte på nytt hver gang, forteller Dora med store armbevegelser for å illustrere den sagnomsuste Per Palle Storm som regjerte på Akademiet i en mannsalder.

– Vi ønsket å delta mer i det som regjerte internasjonalt, men han kalte det idioti. Under ham ble nok norsk skulptur hengende langt bak det som skjedde ellers. Samtidig hadde han en klar og sterk visjon som ofte mangler i dag.

Deretter tok Dora et år som hospitant på Arkitekthøyskolen for å lære om rom og struktur før hun fullførte Akademiet. Ferdig utdannet billedhugger fikk hun flere oppdrag, som seilet på Karmøy og en klatrehest i en barnehage i Asker. Utenfor huset står en av bølgene fra rådhusfontenen hennes i Sarpsborg fra 1994. En av sidene er en naturlig fjellside som viser steinens ubearbeidede språk, mens den andre siden er Doras språk.

– Jeg har ennå marmor liggende, og alt utstyr, til og med en gaffeltruck. Der borte ser du både persisk og tyrkisk marmor, og marmor

VIGNETT

DATTEREN Thea og en venninne i maleriet Vi er stjernestoff på 120 x 190 cm fra 2006.

STUDIOET er i det gamle fjøset.

KARMØY rådhus.

PIETRASANTA: Dora har bodd i byen i snart 20 år.

PIETRASANTA

maleriet som stoff og at prosessen står igjen i maleriet. Du skal kunne se hva jeg gjorde først, det kan stå igjen en rest av hvert trinn.

Hun viser et bilde med armer og hender i en kompleks komposisjon, som hun ikke helt vet hva hun skal gjøre med.

– Alle bildene er så stille?

– Ja, de er kanskje det. Har du sett Piero della Franscescas krigsscener? Det er så mye bevegelse, men så stille.

– Du er jo en stor mennesketolker, både av kroppsspråk og de ulike figurene i rommet?

– Du vil ikke tro hvor mye et foto kan fortelle om følelser og relasjoner. Alt det mellommenneskelige som kommer frem når samtalen er borte, blir fryst i fotografiet. Og går man i dybden i et fotografi, ligger det enormt med informasjon der. Kunstneren Lucian Freud, som for øvrig arbeidet med levende modeller, har snakket om hvordan han i arbeidsprosessen følte han var i ferd med å skape levende mennesker, at det var en skuffelse hver gang å oppdage at han bare hadde skapt et maleri …

Plutselig smetter en annen katt inn.

– PhiPhi, kom da, sier Dora med en myk stemme som om hun snakker til et lite barn og peker på et skap med hundrevis av bitte små skulpturer.

– Det er tanker, ideer, men de er så skissemessige at det er bare jeg som forstår hva de er.

– Du er modig som gyver løs på disse store bildene, og nå attpåtil i så sterke farger?

– Nei, det synes jeg ikke. Kunsten er min måte å tenke og føle på, jeg tenker gjennom å arbeide. Hvert bilde er egentlig et nytt eksperiment, og så undersøker jeg hvor langt det kan føre meg.

Sier kvinnen som forlot Norge, hugget enorme skulpturer i stein, fostret opp en datter alene i Italia, pusset opp en ruin og begynte å male enorme figurer på enorme lerret. ■

Dora Bendixen (f. 1954) Utdannelse: 1972–1977: Statens Håndverks-og kunstindustriskole.

1977–1984: Statens kunstakademi under Storm, Sitter og Berg.

1978–1979: Hospitant Arkitekthøyskolen i Oslo under Fehn.

1981: Hospitant Kunstakademiet Stockholm.

Separatutstillinger i utvalg: Galleri 8.75 Artecontemporanea i Reggio Emilia (2012), Galleri Han Art i Montreal (2010), Chiesa di Sant´Agostino i Pietrasanta (2008), Galleri DTK (2007), Hole artcenter (2006), Oslo Kunstforening (2002), Gerdarshafn Museum i Reykjavik (1999), Kunstnerforbundet i Oslo (1993), Galleri Sølvberget i Stavanger (1991), Tromsø Kunstforening (1989) og UKS i Oslo (1986).

Utsmykninger i utvalg: Karmøy rådhus: skulptur på vannspeil, Ambassadeboligen i København: monumentalskulptur i haven, Sarpsborg rådhus: fontene, Tromsø telebygning: uteskulptur, Suvero rådhus (Italia): skulptur foran inngang, Nesbru barnehage: lekeskulptur ute og Asker og Røyken nye aldershjem: fontene i Borggården.

r for salg i de

Bil

Innkjøpt av blant annet: Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Kulturrådet, UD og Museo dei Bozzetti (Italia).

nstkata l Ku

fra Carrara. Nå vurderer jeg om jeg skal lage et verksted eller et basseng, ler hun.

– Men hvorfor plutselig det figurative og maleri? spør jeg mens Dora gir katten Cleopatra mat oppe på et framskap.

– Min egen livsfilosofi stemte etter hvert ikke med det abstrakte.

Det er mennesket som er i sentrum. Jeg følte at det var mennesker inne i de abstrakte skulpturene mine, og at jeg hadde abstrahert meg vekk fra meg selv. I moderne kvantefysikk blir man tvunget til å forstå at det faktisk er deg selv som er utgangspunktet. Man kan ikke utføre et eksperiment uten å påvirke det. Det finnes ikke noe som er objektivt. En persepsjon skapes alltid i ens hjerne.

På veggen bak oss henger et enormt dobbeltportrett av datteren Thea og en venninne med ansiktene tett sammen. Tittelen er Vi er stjernestoff. Figurene står monumentalt ut fra den abstrakte bakgrunnen, som om de er hugget i stein. Øret er rundt, ja, som en skulptur.

– Bildet forteller egentlig det jeg snakker om; det er en universalitet i det. Jenter i den alderen snakker jo om stjerner og så videre, men vi er jo laget av samme stoff som stjernene. Våre kropper mottar lys og avgir skygge. Det forbinder oss med universet. Det er SÅ enkelt, men likevel så stort, sier Dora og smiler, for så å slippe ut en mett Cleopatra til de tre andre kattene som holder musene unna huset.

– Alle italiener har katter, kommenterer Dora.

I 2007 fotograferte Dora en familie på fire; familien til en hun hadde brukt som modell på Akademiet. Ut fra denne fotoserien har nesten alle hennes figurative, enorme malerier utviklet seg.

Familiedynamikken er en tøff lesing.

– Jeg ba dem gjøre noe, men det meste kom impulsivt. Da jeg studerte fotoene etterpå, ble jeg helt forskrekket. Det kom frem så mye i kroppsspråket om hvordan familiemedlemmene forholdt seg til hverandre. Jeg fikk vite i ettertid at de hadde hatt en periode med store vanskeligheter. Alt kom frem i denne serien. Jeg hadde spurt dem fordi jeg likte volumene til disse fire der alle var ganske store, så det psykologiske kom som et pluss.

– Men hva sa familien, følte de seg blottlagt i bildene dine?

– De ble faktisk veldig glade for bildene, og nå har de flere av dem hengende hjemme hos seg. De mente at maleriene fungerte som en slags katarsis. De har selvsagt samtykket i at jeg har utstilt maleriene.

Samtidig kan ikke maleriene fungere som kunst hvis de ikke representerer noe allment, som kan gjelde for alle mennesker.

Skyggene spiller en viktig rolle i Doras monumentale verker. Og lyset.

– Se hvordan skyggene og lyset forbinder menneskene, og hvordan noen mørkelegges av den andres skygge. Det har en stor psykologisk effekt. Vi er jo heller ikke selvlysende, som menneske og kropp.

Lyset utenifra gjør oss synlige.

Som maler klarer ikke Dora å forlate de enorme dimensjonene, og maleriene kryper sjelden under to meter, noe som er ganske upraktisk når det gjelder både salg og tiden hun bruker på hvert maleri.

Figurene rager helst to meter. Dora tar oss med ned i det gamle fjøset der hun akkurat har startet på en ny serie, denne gangen basert på fotografier fra stranda her i Pietrasanta, men med mindre dimensjoner enn tidligere. Tre kvinner i moden alder spaserer mot oss. En gruppe menn er malt helt opp mot tilskueren, og på et annet bilde er det som om vi tråkker på en solende mann malt helt opp mot forgrunnen.

– For meg er det viktig å la noe stå igjen nesten abstrakt og ubehandlet, som for eksempel bakgrunnen eller enkelte deler av bildet.

Det som er viktig i bildet maler jeg ut, som ansikter og blikk. Jeg liker

en og

90

3/2012

Rådyr av Skule Walsvik

Triangel av Kirsten Kokkin

Calliope av Peter Mandl

WAKSVIK KOKKI N MANDL KLE PPAN NORGES LEDENDE SKULPTUR-GALLERI

galleri harald kjeldaas Telenor Arena (solsiden) Tlf 982 83 501 www.kjeldaas.no Åpningstider onsdag–fredag kl. 11–17 lørdag kl. 11–15 Øvrige dager etter avtale Blokkajente av Svein Tore Kleppan

Telenor Arena er mer sentralt enn du tror. God parkering.

VIGNETT

Marmorriket Foto: Benvenuto Saba

Det var Michelangelo som åpnet marmorbruddene på begynnelsen av 1500-tallet, da han på oppdrag fra paven skulle hente marmor til sine skulpturer i Peterskirken.

Siden har storheter fra Joan Miro til Damien Hirst benyttet seg av marmoren i bruddene rundt Carrara og kompetansen i studioer som Studio Sem. Tekst Mette Dybwad Torstensen

– Jeg vet om minst tre brudd som kalles Michelangelobruddene, men kun ett er autentisk … og her passerer vi firmaet som leverte marmor til operaen, forteller Julia Vance. Hun er en av rundt ti norske kunstnere bosatt i Pietrasanta og har invitert KUNST, sammen med Knut Steens datter, Hege Steen, for å vise oss bruddene og et virkelig internasjonalt billedhuggermiljø-mekka. Julie understreker hvor viktig området har vært for norsk kunst; etter Gustav Vigeland har norske billedhuggere nærmest fylt opp Ryanairs og Norwegians flyvninger ned hit for å høste av flere hundre års kunnskap om hugging, støping og stein som vi ikke har i Norge. Et lite knippe bor her fast, andre kommer for 2–3 måneder av gangen.

– På 1960-tallet mistet studioene de fleste av de religiøse oppdragene og måtte finne nye veier. Dermed begynte kunstnerne å komme hit. For 20 år siden kunne du høre plystring og bankelyder fra meislene i gatene i Pietrasanta. Kunstnerne kom dekket av hvitt marmorstøv til lunsj på piazzaen. Men etter hvert flyttet man virksomhetene ut av byen på grunn av støyen fra de etter hvert bråkete maskinene og støvet, sier Hege.

92

3/2012

– Da var det over 60 studioer innenfor byen. I dag er det kun Studio Sem og Chervetti igjen, legger Julia til. – Men kommunen smykker seg ennå med navnet Cita del arte, selv om byen nå består mest av gallerier med kunst fra kunstnere uten tilknytning til Pietrasanta.

Vi nærmer oss en av tre daler som fører fra steinbruddbyen Carrara og opp til marmorfjellene. Vi passerer store brudd med vannrette vegger på 50–60 meter rytmisk oppover, der blokker er tatt ut.

I dag tas det ut like mye marmor på en dag som man gjorde på nesten hundre år tidligere. Resultatet er at en landsby har fått sjøutsikt og topografien endres kraftig. Et fjell har til og med fått skavet av toppen for at eierne av bruddet skulle få komme til drivverdig marmor.

Vi stopper bilen i Colonata, en liten landsby rett under bruddet, hvor lastebiler fylt med marmor snor seg nedover på stupbratte veier. Ulykker skjer ennå. En hund sitter på sin vaktpost ved den lille, hvite kirken med – naturligvis – marmortrapp og marmorbenker.

Hege peker på et marmorrelieff på en knøttliten plass utenfor kirken: – Her ser du hvordan man gjorde det i gamle dager. Ofte var det fanger som jobbet, og få kom hjem igjen. De heiste blokkene ned fjellsiden med tau, hjulpet av tømmerstokker, og han som var foran blokken levde et svært farlig liv. Man brukte å blåse i en fløyte tre ganger når noen døde. Da visste kvinnene i landsbyen her nede at kanskje deres mann eller bror ville bli båret død hjem. Det var et svært tøft liv, sier Julia, og forteller om metoden i gamle dager: – De smalskuldrede fangene ble før brukt til å hugge ut en grøft på hver side av steinblokken. Dette var jo bortkastet materiale, og grøften måtte gjøres så smal som mulig. Så fyrte man oppunder med ved og sprengte ut steinen. I dag bruker man sag og vaiere.

PIETRASANTA

Jo større hel blokk man tar ut, jo større verdi har den. Skulptur er kun en brøkdel av hva marmor benyttes til, den eksporteres til bygg og knuses og benyttes i tannpasta, brød og så videre. Paradoksalt nok er det mangel på marmor for kunstnerne i byen.

– Marmorstøv er jo ikke skadelig, det er jo kalk, smiler Julia.

– Hvor mye koster marmor?

– Det kommer an på hvor mye tegninger eller render den har og om den er hvit eller grå. En kubikkmeter koster rundt 1000 til 3000 euro. Men selv om steinen kan være helt hvit, kan du få en overraskelse når du jobber innover. Du kan støte på en sort flekk, som kanskje forsvinner før du kommer inn til kinnet hvis du er heldig.

Vi går inn i den lille kirken, og Julia lærer oss mer fra billedhuggernes rike: – Ser du hendene til Jesus? Man legger ofte inn en støttebro mellom fingrene inntil statuen er på plass. Brekker en finger, er jo figuren ødelagt! Så hugger man den bort. Her har man tydelig glemt dette!

I hele byen reklamerer de med Lardo, grisefett presset mellom marmorblokker, som opprinnelig skulle gi arbeiderne nok energi gjennom dagene i steinbruddene. Vi tar en lunsj på en av trattoriaene, og smaker på grisefettet mens Julia forteller om sitt arbeid: – Jeg er utdannet kalligraf fra England og jobbet med skriftbilder.

Men det ble for lite substans. Jeg vippet ordene ut, og bokstavene ble til skulpturer. Formen. Kall det gjerne minimalistisk poesi.

– Hvilke ord velger du da ut?

– Jeg jobbet lenge med OG, og vil vise ordets innhold i formen. OG binder jo noe sammen, og bokstavene O og G ble lenket sammen i skulpturen. HOLD er et annet ord, som har betydning både på norsk og engelsk. Da jeg åpnet en utstilling i De Arabiske Emirater sist uke, trodde flere der borte at de kunne lese budskapet mitt … det er spennende å stille ut i en annen kultur.

– Hugger alle alt selv her?

– Du har hele spekteret. Damien Hirst er kun i noen møter. En av hans engler er akkurat ferdig nå. Andre kan kun sende ned en gipsmodell, man kan få røffet ut steinen til et visst punkt eller man kan, som jeg, hugge alt selv.

– Er det ikke tungt?

– Man må være lur, og for eksempel heller bruke hofta til å støtte maskinen enn å løfte med armene – og sterk her, sier Julia og peker på hodet sitt. – Men det er ikke mange kvinner som bruker vinkelsliper. Det hender at enkelte kommer bort for å kjenne på armene mine … det ville de aldri gjort på en mann, ler Julia.

ren Toril Storvik i 2009. Han har arrangert flere symposier og er aktuell med en bok fra Syria.

Bortenfor oss står en halvferdig døpefont fra romertiden som han kom over. I fjellet rundt titter ansikter frem i marmor. Al Nassar beskriver hva han jobber med: – Tenk deg et menneske som reiser seg fra snøen og setter et avtrykk. Slike avtrykk setter også kroppene våre i luften; en negativ form. Jeg vil skape denne negative formen om til en positiv form i marmor. Så setter jeg sammen alle disse avtrykkene til en bevegelse.

You got a feeling of movement.

– Men hva med dette teatret? Og formene i midten, som minner om Stonehedge?

– I landsbyen hvor jeg kommer fra i Syria, er husene bygget opp på gamle romerske steinstrukturer. Det er stein over og under deg, slik som dette. Teatret er også noe vi mennesker vender tilbake til. Det er der, uavhengig av kriger, hverdagen, om folk dør. Det er en dimensjon på siden av livet.

Han peker bort på en abstrakt form med et hode i hver side der en student jobber med en vinkelsliper. Hvert år har han et tjuetalls studenter fra hele verden; fra Alaska til Norge.

– Jeg er også facinert av møte mellom mann og kvinne. Gravity in the attraction. Vi er så ulike, likevel skjer disse møtene. Min kone er fra Italia og jeg fra Syria, men vi møtes selv om vi er så ulike.

Vi går opp til det gamle dynamittlageret. Hege forteller at det bodde en gal greve fra Ungarn her før. I annen etasje står flere halvferdige malerier.

– Jeg maler en perfekt menneskekropp, for så å ødelegge the perfection. Vi mennesker er opptatt av hvor mye vi skjuler og hvor mye vi viser, i livet og på kroppene våre.

– Og hjulet som går igjen?

– Vi mennesker er alltid i bevegelse. Enten du er på Internett eller tar et fly ned hit, er du i en bevegelse.

Og slik fortsetter dagene i marmorriket i Italia. ■ KUNSTNEREN Usama Al Nassar.

Foto: Lars Dybwad.

Syrisk kunstner i et gammelt dynamittlager Vi setter oss i bilen og kjører ned et annet dalføre.

– Jeg vil ha den meitemarken der med krone, ler Hege da vi passerer en av turistbutikkene med marmorskulpturer, og begge rister på hodet av rælet.

De fleste henter ned marmoren til studioene, men noen få bor i huler og vil hugge på stedet.

– Vi ler av spesielt belgierne, som vil høre steinen snakke til dem, ler Julia og stopper utenfor Usama Al Nassars (født 1975) studio ved veien. Her har han de siste årene bygget opp et lite amfi i marmor.

Plutselig bryter solen gjennom, og marmoren blender oss.

– Jeg er født i Damaskus og utdannet maler fra Syria og jobbet også en del i tre på akademiet der, men kom hit for tolv år siden for å lære meg billedhuggerfaget, slik som mine to onkler før meg. Jeg ble forelsket i dette stedet, forteller han på engelsk og ber oss sette oss på marmorstolene han har hugget ut. Al Nassar har vært i Norge ved flere anledninger og stilt ut blant annet i Eide med billedhugge3/2012

93

Bord i marmor Erika Anfinsen er en annen norsk billedhugger som jobber i Pietrasanta, i stål og marmor. Hennes visjon er å gjøre det tunge lett. I år lager kunstneren en installasjon bestående av et seks meter langt bord i stål, der alle delikatessene, som smør, brød, salami, fisk og pasta, er utformet i marmor.

Foto: Erika Anfinsen

Julia Vance jobber med skrift i marmor Julia Vance (født 1968) er design- og kalligrafutdannet i Oslo og London.

Siden 2005 har hun arbeidet med ordskulpturer hugget i marmor og granitt eller støpt bronse. Vance har utført flere større utsmykkingsoppdrag, mottok i 2005 Statens 3-årige arbeidsstipend og har stilt ut en rekke ganger i Norge, England, Russland, Belgia, Italia, Holland og De Arabiske Emirater.

Det italienske livet I Pietrasanta har kunstnere fra Michelangelo, Giambologna og Vasari til Joan Miro, Henry Moore og Damien Hirst oppholdt seg for å lage skulpturer. Byen har rundt 30 000 innbyggere og har hatt bosetning siden romertiden. I middelalderen lå Pietrasanta vekselvis under bystatene Genova, Lucca og Firenze. I det 17. og 18. århundre opplevde byen nedgangstider, blant annet forårsaket av malaria.

Du kommer hit ved å fly direkte med Ryanair fra Torp og tog eller taxi fra Pisa. Bo for eksempel på hotellet Albergo i et oransje palass fra 1700-tallet der eierne samler på italiensk samtidskunst, kunsten på veggene skifter hver måned og duene kurrer i bakgården. Våkne til kirkeklokker en søndag morgen, få frokost på sengen, ta en dusj i marmor fra marmorbruddene og spis lunsj på Trattoria Betty, der eiernes hund hilser på deg og barskapet står fremme på et vaklende bord.

TID-skulptur av Julia Vance.

Foto: Stefano Baroni.

Lesere av KUNST får 10 prosent rabatt på overnatting på hotellet Albergo Pietrasanta ved å vise frem denne artikkelen i KUNST. Se www.albergopietrasanta.com

Michelangelo i Pietrasanta Det er Michelangelo som har fått æren for å åpne steinbruddene i Carrara, selv om marmoren her var kjent helt tilbake til romertiden. Marmoren i Peterskirken i Roma er hentet nettopp herfra. Jeg kan like gjerne prøve å vekke de døde til live som å temme disse fjellene, skrev Michelangelo i et brev til sin bror i 1518. Mesteren bodde i Pietrasanta på oppdrag for Pave Leo X for å få ut marmor fra en spesiell høyde i steinbruddene i den 55 kilometer lange fjellkjeden.

Michelangelo bygget en vei opp til fjellene, som ble døpt Altissima (det høyeste), og resultatet var marmor med en utrolig hvithet, ideell for hans skulpturer.

Botero i Pietrasanta Samlingen i Musee de Bozzetti har over 600 gipsmodeller laget av fler enn 300 billedhuggere fra hele verden som har besøkt byen. Det var danske Jette Muhlendorph som tok initiativet til museet i 1984. Samlingen gir et unikt overblikk og innsikt i tendens og utvikling av skulpturen gjennom det 20. århundre. Her finner du blant annet verker av Fernando Botero (født 1932) og Aurora til Knut Steen (1924–2011). Botero har en villa i åsen her og eier flere av bronsestøperiene.

94

3/2012

BOTEROS Eva i Pietrasanta.

Foto: Mette Dybwad Torstensen.

Jonny Andvik SoMMERU TSTi LL in G ER i n oRG E

ZAhLfJøSEn - kJERRinGøy, Th. kiTTELSEnS kUnSTnERhJEM - LAUvLiA, GRiMdALSTUnET - dALEn. REpRESEnTERT på GALLERi åGodT - SAndEid, GALLERi STRAUME - øyfJELL, GALLERi dAGfinn BAkkE - SvoLvæR M.M.

velkommen!

Maleren og hans verk: www.andvik.com

MALEREN I ORD OG BILDER. SKAFF DEG BØKENE HOS DIN LOKALE BOKHANDEL.

&

UTVALGT

Maren Engelschiøn er journalist og kunstner og har valgt seg ut en kunstner hun vil intervjue til hver utgave av KUNST. – Det er når et verk kommuniserer med noe ordløst i meg – når jeg blir grepet – at jeg får lyst til å intervjue kunstneren.

Vilt perfeksjonistisk – Jeg liker å gjøre det lette og absurde mer høyverdig, litt som i pop art, sier Silje Heggren.

Den bergenske kunstneren, som er blitt kjent for sine miljøskildringer av uteliv og flyplasser, har nå satt fokus på New York. Her lar hun surrealistiske elementer bryte roen og skape spørsmål.

Tekst / Foto Maren Engelschiøn

BERGEN (KUNST): To timer med Silje Heggren og hennes ferskeste malerier er en fornøyelig opplevelse, vel verdt flyturen til Bergen.

Både i kunstneren og maleriene ser jeg den spennende kombinasjonen av det viltre eller ville, og det perfeksjonistiske og kontrollerte.

Vi sitter med hver vår kaffekopp på sofaen i atelieret hennes.

Innimellom reiser hun seg opp for å peke på detaljer i et bilde eller dra frem et maleri fra et dørløst kott som fungerer som lager. Noen ganger må også jeg opp fra sofaen for å se nærmere på et maleri. Hun bruker små pensler, gjerne 02-størrelse, og nøye planlagte penselstrøk. Hver farge er malt i to til åtte strøk, med akryl, og likevel – uttrykket er rebelsk. Når jeg ser meg rundt i atelieret, lurer jeg på hvorfor bildene føles så ekte, nære og dype når hun teknisk og stilmessig sett fokuserer på det som skaper avstand til betrakteren: det kontrollerte, ufrie, plettfrie, lette og tegneserieaktige.

Førsteinntrykket er rolig, pent og ryddig, både av atelieret, kunstneren og maleriene. Så kommer overraskelsene, humoren, alvoret og dybden. På skrivebordet legger jeg plutselig merke til en paljettkledd hodeskalle som får meg til å tenke i retning Damien Hirst, og maleriene blir mer urovekkende jo lenger jeg ser på dem. En repetitiv hamburgerfigur, gale proporsjoner, gribber, en selvsikker narr i damepositur. Stemningen illuderer langt mer enn finanskrise i hamburgernasjonen USA. Det er noe vilt over det perfekte.

Serien av malerier i atelieret bærer tittelen Land of Confusion etter den kjente låten og ikke minst den tilhørende musikkvideoen laget av bandet Genesis i 1986. I musikkvideoen ser vi karikerte og groteske dukker som ligner på bandmedlemmene, president Ronald Reagan og andre. Temaet i låten er at makteliten har mistet kontroll over utviklingen. Også Silje Heggrens bilder viser at noe har gått galt. En opptrekkbar ape som slår to cymbaler mot hverandre er like stor som en bygning i et maleri. Det er nesten så du hører den repeterende og robotaktige bevegelsen og lyden.

– Jeg vil at det skal være noe litt urovekkende i bildet, sier Heggren og vender oppmerksomheten min til bensinstasjonsbildet, der gribber henger på ledninger mellom lyktestolper og venter på mat.

96

3/2012

New York-tur For å samle bildemateriale og inspirasjon til sine miljøskildringer av New York, skaffet Heggren seg stipend og bodde i storbyen i to og en halv måned i november og desember 2010. Ett av målene var å se 100 utstillinger i løpet av de 20 første dagene, noe hun gjennomførte.

– Problemet var at jeg glemte kameraet mitt hjemme, og jeg oppdaget at jeg bare hadde 25 kroner på kontoen da jeg kom frem. Jeg tror jeg glemte telefonen også, eller så fikk jeg den ikke til å virke der.

I alle fall måtte jeg ringe fra en telefonkiosk for å purre på en forsinket utbetaling, slik at jeg kunne kjøpe nytt kamera og ha penger til å overleve, sier Heggren og husker at hun var mye mer opptatt av å få seg et kamera enn å få seg mat.

Det nevnte kameraet ligger på bordet i atelieret under intervjuet, og jeg ser at det er et Canon speilreflekskamera.

– Ser du på deg selv som fotograf også, i og med at du bruker fotografier som grunnlag for å lage maleriene dine?

– Overhodet ikke, svarer hun og utdyper: – Jeg er en elendig fotograf. Virkelig elendig. Av de rundt 3000 bildene jeg tok i New York, kunne jeg bare bruke biter av noen av dem. Disse bitene setter jeg sammen til en helhet som blir utgangspunktet for et maleri. Ofte er bitene fra helt forskjellige steder.

– Du sier jo selv at du er en kontrollfrik. Likevel har du mot til å bruke fotografier, som du ikke er god til å ta, som grunnlag for arbeidene dine. Kan du forklare hvordan du tør å gjøre det?

– Jeg har en tro, en veldig sterk tro, på det bildet jeg ser i hodet når jeg tar et foto. Det bildet jeg har i hodet mitt er ofte bedre enn det som blir tatt med kameraet, og når jeg maler basert på fotoet senere, så husker jeg det jeg så i hodet.

Hun legger merke til at jeg stopper opp for å tenke. Jeg prøver å se for meg muligheten av å se så mye mer enn det et kamera kan fange opp. Silje Heggren skjønner at hun må forklare med et eksempel og trekker frem et maleri fra kottet som hun har kalt Subterraneans etter en låt av David Bowie. Hun forklarer at fotografiet av den slitne

VIGNETT

– Jeg vil at det skal vÌre noe urovekkende i bildet, sier Silje Heggren.

UTVALGT

meksikaneren på T-banen ikke så sånn ut. Mannen har fått et større hode for å se mer håpløs ut. Høyre del av bildet er basert på et annet foto fra et annet sted, og bak mannen har Heggren laget en bakgrunnsdekor hun ville ha der, nettopp fordi det ikke ville vært naturlig om det faktisk hadde vært der i virkeligheten.

– Hva er det du søker etter når du maler?

– Jeg vet ikke om det er så mye et spørsmål om hva jeg søker etter, som hva jeg er avhengig av. Jeg er avhengig av fokuset når jeg jobber; den meditative kontakten som oppstår mellom bildet og meg.

Det er som om jeg spiller ball med egen hjerne. Jeg har en stor kjærlighet til maleprosessen. Da har jeg total kontroll.

Kunstnerens behov for kontroll er blant annet vist med ironi i et digert maleri dominert av et gigantisk ekorn i byscenen. Her er rennende maling, et vanlig kunstnerisk virkemiddel, et lite element av bildet. Bare at malingen ikke renner. Vertikale striper er malt nøyaktig og avsluttet i en kontrollert prikk.

Møysommelig prosess Før Heggren begynner å male har hun ofte komponert et bilde satt sammen av biter av ulike fotografier. Hun jobber gjerne grovt i fotoshop for å få bildet til å henge sammen. Det hender også at hun bruker overhead som hjelp til å skisse opp motivet på lerretet, særlig hvis lerretet er stort. Forflatningen av motivet, den topografiske inndelingen av farger samt fargevalg, skjer derimot kun på lerretet. Denne prosessen er svært arbeidskrevende. Hver fargesone er nøye utført.

Her er det ingen tilfeldigheter. Valget av fargene, og sammensetningen av fargene, er vesentlig for kunstneren.

– Jeg liker å få et rolig uttrykk med sterke farger. De døde flatene vibrerer på grunn av fargene. Det er ingen enkle veier til å få liv i bildene. Hvis du ser nøye på et bilde, ser du at de fleste flatene er malt i skitne farger. Jo flere farger jeg brekker slik at de ser skitne ut, jo mer får de klare fargene i bildet skinne. Elementene krasjer hver for seg, men ikke når de står sammen.

– Søker du etter en form for harmoni?

– Nei, jeg søker ikke etter et harmonisk uttrykk, men resultatet må stemme for meg. Prosessen med å få fargene og elementene til å passe sammen skjer ubevisst.

Skilte seg ut i oppveksten Harmoni var heller ikke noe Silje Heggren søkte etter i oppveksten.

Hun kunne gjort det enkelt for seg selv ved å prøve å være som alle andre, men det lå ikke for henne.

– Jeg var rar i oppveksten. Det var ikke sånn at jeg ikke hadde venner; jeg passet bare ikke inn. Jeg vokste opp i Åsane i Bergen, og der var de fleste jentene enten håndballjenter eller rånejenter. Selv var jeg hun som leste Hamsun som 11-åring. Jeg hadde også en helt annen musikksmak enn de andre. Du kan si jeg kjente meg veldig igjen da jeg så filmen Fucking Åmål. Det var ikke lov til å skille seg ut i Åsane. Men jeg skilte meg ut på mange områder. Jeg var for eksempel veldig god til å strikke og tegne, men elendig på grovmotorikk.

Moren min var så bekymret at hun meldte meg på turn, men da jeg løp mot bukken, så glemte jeg å hoppe, forteller Heggren og ler uhøytidelig av seg selv.

Grovmotorisk har kunstneren visstnok ikke forbedret seg nevneverdig. Hun har fokusert på det hun er interessert i og er god på: finmotorikk.

– Jeg er hun som velter kaffekoppen på kafé fordi jeg gestikulerer så mye. Derfor blir mange overrasket over at jeg er så detaljert og pirkete når jeg maler, sier hun og veiver med armene mens jeg sliter 98

3/2012

med å fjerne det mentale bildet av den unge jenta som løper mot bukken og glemmer å hoppe. Det ligger noe litt sårt i bildet jeg har fått i hodet mitt. Likevel, når jeg ser på den selvsikre kvinnen ved siden av meg på sofaen, virker det som om hun har vært utrolig flink til å se og verdsette styrkene sine, og rett og slett dyrke disse til de overmannet svakhetene fullstendig.

I stedet for å prøve å tilpasse seg de andre hadde Heggren selvfølelse nok til å gå sin egen vei. Hun valgte kunstlinjen på Nordmøre Folkehøgskole som 16-åring fremfor å ta videregående. Etter å ha tatt grunnkurs i formgivingsfag og vært elev ved to forberedende kunstskoler, kom hun inn på Kunstakademiet i Bergen i 1998. Da hun ble uteksaminert i 2002, hadde hun fått med seg selvstudier i Berlin og et semesteropphold ved Kunstakademiet i Helsinki, hvor hun fokuserte på multimedia.

– Hvilken reaksjon fikk du fra lærerne ved Kunstakademiet når du brukte så liten pensel og var så opptatt av detaljer? spør jeg og refererer til en holdning om at penselstrøkene fortrinnsvis skal være raske og ekspressive.

– Jeg ga blanke faen i hva lærerne ved Akademiet sa. Jeg er lite lydhør for kritikk. Når professorene fortalte meg hvordan jeg skulle male, tenkte jeg at de tok feil. Jeg mener at alle regler innen kunst kan brytes. Spørsmålet er hvilke regler du skal bryte, sier Heggren selvsikkert.

– På Akademiet brukte jeg mye tid på allmennutdannelse fordi jeg ikke hadde gymnas. Det ble mindre fokus på malerisk teknikk, og jeg hadde liten produksjon i denne tiden. Det viktigste med Akademiet var at jeg lærte å tenke som kunstner.

Avgangsarbeidet hennes besto av tre 10-toms design på vinylplater, med andres musikk. Det ble laget 100 eksemplarer av hver.

Spiller med egne regler Etter intervjuet, idet jeg får følge tilbake til flybussens holdeplass, forteller Heggren om en annen regel hun er nødt til å bryte. For er det ikke en uskreven regel der ute om at en kunstner må ha fullt fokus under arbeidet og ikke kan forstyrres på noen som helst slags måte?

– Jeg er en av dem som må gjøre flere ting samtidig. Hvis det bare er maleriet og meg, vandrer tankene mine så langt ut på viddene at jeg mister fokus på maleprosessen. Jeg hører på radioen, ikke musikk, når jeg maler. Radio er en større distraksjon enn musikk. Selv når jeg ser en film på TV, må jeg tegne eller spille mobilspillet Tetris samtidig for å få med meg hva filmen handler om, sier hun og legger ivrig til at hun er en svært dyktig Tetris-spiller.

Hun er en multitasker som man sier. For få år siden sjonglerte hun mellom å være billedkunstner og å lage video- og lydinstallasjoner samt musikk. I tillegg har hun designet platecovere, jobbet som DJ og radiovert.

Hun har også funnet tid til å være kurator. Etter at hun ble mor til Vilma for 15 måneder siden, har hun imidlertid begrenset seg til å male fordi de ikke har fått barnehageplass. Musikk er likevel en viktig del av henne og noe hun har til felles med samboeren, Torbjørn Brundtland, som utgjør halvparten av det kjente bandet Röyksopp.

Også når det gjelder musikk, video- og lydinstallasjoner har Heggren fokusert på detaljene og vært en kontrollfrik.

– I stedet for å lære meg å klimpre på en gitar, satte jeg meg inn i å programmere lyder, forklarer hun. Hun valgte ikke det enkleste på dette feltet heller. Silje Heggren valgte det som føltes riktig for henne. ■

UTVALGT

Silje Heggren (f. 1978) Utdannelse: - Kunsthøgskolen i Bergen, avd. Kunstakademiet, 1998–2002.

- Kunstakademiet i Helsinki, avd. time / space, 2001.

Utstillinger i utvalg: - Kunstgalleriet i Stavanger, 2007, 2009, 2012.

- Bergen Kunstmuseum, 2010.

- Galleri Bouhlou, Bergen, 2007, 2009.

- Galleri Mymälä, Helsinki, 2008. for salg

Bil

i nstkata l Ku

r Innkjøpt av: de - Norsk kulturråd, Bergen Kunstmuseum og Statoils kunstsamling.

en og

CORNER SHOP. Kunstner Silje Heggren er sterkt inspirert av New York i sin siste serie Land of Confusion fra 2011 og 2012.

Bildet måler 80 x 100 cm. Foto: Maren Engelschiøn.

NOW YOU SEE ME, NOW YOU DON´T. Eskapisme og hedonisme er stikkord i serien med fulle folk på byen. Bildet måler 100 x 100 cm. Foto: Silje Heggren.

WHOOPS, THERE GOES GRAVITY. Kunstneren er opptatt av å fange et øyeblikk av felles ekstase. Bildet måler 200 x 160 cm.

Foto: Silje Heggren.

Tidligere serier Blant Silje Heggrens tidligere serier kan nevnes Transit fra 2009 som viser ulike scener fra flyplasser.

– Flyplassbildene viser det internasjonale området. En lukket verden. Jeg tok de fleste fotoene på Kastrup, men det kunne like gjerne vært et annet sted. Du er ikke i Danmark, men på internasjonal grunn. Det er internasjonale regler som gjelder.

Resultatet er at vi driver med shopping og venting. Du skal videre eller vente, forklarer kunstneren.

Hun har ikke noe godt forhold til flyplasser. Det har blitt mye venting, og da har hun følt på stemningen. Det er som om alle går rundt i et stort bur.

– Det er det verste stedet jeg vet. Jeg er hun som ikke finner frem og som blir ropt opp: Searching for Silje Heggren, og må sitte på med et sånt flyplasskjøretøy for å rekke gaten i tide, ler hun. Silje Heggren har også laget flere serier rundt konseptet fulle folk på byen.

– Maleriene viser mine egne venner på byen. De handler om nordmenn som drikker seg bøttefulle i helgen og hensetter seg til et helt annet sted. Det skapes en gruppementalitet, og du blir med i noe som er større en deg selv. Du blir med for å la deg forføre, sier kunstneren.

Kunstgalleriet i Stavanger Når dette bladet kommer for salg, har Heggren akkurat avsluttet utstillingen av serien Land of Confusion i Kunstgalleriet i Stavanger. Vi spurte Elin Halvorsen ved Kunstgalleriet hva hun tenker om Heggrens arbeider: – De gir assosiasjoner til popkunst, men mens popkunsten gjerne har et dødt reklamepreg, har Heggrens bilder et mer vitalt og forfriskende språk, sier Halvorsen over telefon fra Stavanger. Halvorsen mener at Heggren skiller seg ut fra andre som blir samlet i popkunst-sjangeren. I stedet for å gjengi et motiv fra virkeligheten ved å gi det plakatpreg, overdimensjonerer Heggren enkelte elementer og toner ned andre og leker både med grafittielementer, kynisme og humor.

– Hun er veldig treffsikker. Måten hun gjengir en stemning på er presis og viser at hun er en erfaren kunstner, mener Halvorsen.

3/2012

99

VIGNETT

Favoritter:

IDA LORENTZEN a sa Ve e nn o: A

s

Ida Lorentzen er født i 1951 og oppvokst i New York, og hun gikk fire år på Boston College of Fine Arts (1970–1974) før hun flyttet til Norge og fortsatte studiene på Statens kunstakademi i Oslo (1974–1979). Hun debuterte med en separatutstilling i Galleri Tanum i 1979, og siden 1977 har hun bodd og arbeidet på Nesøya utenfor Oslo med sin mann og kunstnerkollega, Ulf Nilsen. Ida er kjent for sine stille og folketomme interiører, malt fra ulike vinkler, hvor hun setter inn elementer som møbler og speil. Da moren døde da hun var 20 år, forsvant veggene i tilværelsen hennes, og hun bestemte seg for å male rom. Hun måtte ha en ramme rundt livet sitt, et sted hun kunne samtale med dem som var borte. Det startet med det private; stuen i mormorens gamle hus på Nesøya. Deretter malte hun atelierrommet sitt. Siden har hun tatt for seg mannens atelier i New York, den gamle direktørboligen på Nyfossum på Blaafarveværket, Hammersborg i Danmark og nå sist; Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo som ble stengt i fjor. Ida Lorentzen er også mye brukt som portrettmaler, hun har blant annet portrettert dronning Sonja i 1994, og hun malte signingsseremonien i Nidarosdomen i 1991.

Fot

Mitt favorittkunstverk:

Min største kunstopplevelse:

Titians (1490–1576), Amor Sacro e Amore Profano (Sacred and Profane Love) fra 1514, 118 x 279 cm, olje på lerret, i Galleria Borghese i Roma.

Retrospektiv utstilling av Vilhelm Hammershøi, Waldemarsudde, Stockholm, 1976.

Få malerier er så beundret som dette av Titian, malt omkring 1514 da han bare var 25 år. Det er ikke kjent hvilken tittel Titian ga bildet sitt, men i det 18. århundre ble det kalt Sacred and Profane Love. Vi vet at han malte det i anledning et bryllup. Kvinnen vi ser til venstre er kledd i en brudekjole. Med silkehansker og blomster i fanget representerer hun jordisk skjønnhet, noe som er forbigående. Bak henne kan vi se en stor bymur med brudgommen galopperende på en hvit hest. I midten av bildet er Cupido som rører vannet i sarkofagen, slik kjærligheten rører hjertet. Til høyre er Venus, gudinnen for kjærligheten. Her bruker Titian Venus for å representere himmelsk skjønnhet. I sin løftede hånd holder hun den brennende flammen som symboliserer Guds kjærlighet til menneskene. Røyken stiger opp til himmelen der evig lykke finnes. Og i bakgrunnen viser Titian oss veien til evig lykke i form av en kirke. Bruden og Venus representerer skjønnhet, både den jordiske og den himmelske. Og Titian gir dem likevekt.

Mitt første møte med Vilhelm Hammershøis malerier var i 1976, i Stockholm. Jeg tok toget fra Oslo, en reise som skulle forandre mitt liv. Jeg hadde nylig flyttet fra USA til Norge og begynt på Akademiet i Oslo. Mine professorer så straks en forbindelse mellom meg og Hammershøi og sendte meg av gårde med et eget reisestipend.

Jeg hadde aldri vært i Sverige før, og i møte med Hammershøis kunst følte jeg at jeg var kommet hjem. På utstillingen på Waldemarsudde møtte jeg en kunstner som alltid hadde malt rom, som hadde trukket opp en sti som jeg så vidt hadde begynt på. I hans bilder møtte jeg meg selv. Tiden sto stille. Slik ga Hammershøi meg en åndelig plattform som jeg der og da kunne bygge mine vegger på.

Kunst­ opplevelse

MALERI av Vilhelm Hammershøi: Myntsamleren. Foto: Jacques Lathion / © Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Kunstverk

Foto: Wikipedia

100

3/2012

Kunst uten filter

En uke med: Over 100 kunstnere og artister på over 40 utstillinger og scener Seminarer - workshops - foredrag - KULtur barnas Galleria - teater - film - dans - konserter

CC Cowboys - Vidar Busk - 8/7 Helgeland Sinfonietta 10/7 Bjørn Eidsvåg - 11/7 Freedom Bremner(US) & the Funk Disease 11/7 og 12/7 Grease/For You - 12/7 Farmers Marked Support Mussere 13/7 Donkeyboy + Support 7/7

Mosjøen 7. - 14. juli, 2012

GALLERIA

KUNSTFESTIVAL www.galleria.no

Vefsn kommune

Arrangør:

www.sosivertsen.no

AMB - The Jethro Tull Project - Galleria Jam - Jon Willy Rydningen Tove K. Heyerdal - Nicholas Carthy(GB) - Ladies night Vefsn teaterlag - Orpheus - Roy Jacobsen - med mere

malerier og grafikk

Lena Akopian epost: atonoian@broadpark.no / tlf. 410 87 021

www.kunstner.be

Butikker i Oslo Drammensveien Butikker i i Oslo Oslo131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Kirkeveien 49 131 Tlf.:Tlf.:2323362775 0000 80 Drammensveien Drammensveien 131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Nedre Vollgt 1i Oslo Tlf.: 48 88 43 53 Kirkeveien 4949 Tlf.: Kirkeveien Tlf.:232336 367575000000 80 Drammensveien Trondheimsveien 176 131Tlf.: 22Tlf.: 22 23 12 27 60 Nedre Vollgt 11 Tlf.: 4848888843435353 Nedre Vollgt Tlf.: Jessheim Kirkeveien 49 Tlf.: 23 36 75 00 Trondheimsveien 176 2222222212126060 Trondheimsveien 176 Tlf.:Tlf.: Tlf.: GottaasalleÊn 3, 63 98 48 48 88 11 43 53 Nedre Vollgt 1 Tlf.: Jessheim Jessheim Sandvika Trondheimsveien Tlf.: 98 22 22 12 60 GottaasalleÊn 3,3, 24176Tlf.:Tlf.: GottaasalleÊn Tlf.: 63 60984810481111 Claude Monets allè 676354 Jessheim Sandvika Sandvika GottaasalleÊn 3, 2424 Tlf.: 6354609860104810 11 Claude Monets allè 676754 Verksted og administrasjon Claude Monets allè Tlf.:Tlf.:

100% fornøyd garanti

God service

100% fornøyd garanti God service 100% fornøyd garanti God service

Lang erfaring

Lang erfaring Lang erfaring

Rask levering

Rask levering Rask levering

Sandvika15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Hasleveien Verksted Claude ogMonets allè 24 Tlf.: 67 54 60 10 Verksted ogadministrasjon administrasjon Hasleveien c,c,Oslo Tlf.: Spar penger 15 -15sjekk vüre priser.

Hasleveien Oslo Tlf.:2323232300009090 OBOS RABATTog administrasjon Verksted Spar penger -15sjekk vĂĽre priser.

Hasleveien c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Spar penger - sjekk vĂĽre priser.

OBOS RABATT

OBOS RABATT Spar penger - sjekk vĂĽre priser.

100% fornøyd garanti Godgaranti service  Lang erfaring 100% fornøyd God service Rask  levering Lang erfaring  Rask levering OBOS RABATT 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering • Henter og bringer • UV glass • Rammer • Speil

• Opphengsystemer

• Print

• • Henter og bringer • UV glass • Rammer Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Henter og bringer • UV glass • Rammer Vi printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret • • Print • Speil Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass • Opphengsystemer • Opphengsystemer • Print • Speil • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass • ViRammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass Jessheim Butikker i Oslo

• printer Speil 131 • UV glass GottaasallÊen • 48 Utsmykking • Plexiglass Vi bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret Drammensvn Tlf: 23 27 00 80 3 Tlf: 63 98 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 23 00 90 • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver NedreiVollgt Tlf: 48 88 43 53 Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 54 60 10 Spar penger - sjekk vüre priser.

Butikker Oslo 1 Jessheim Trondheimsvn Lillestrøm Butikker i Oslo 176 Tlf: 22 22 12 60 Jessheim OBOS RABATT Drammensvn Tlf: 23 dine 27 00 80 GottaasallÊen 3 Aukrustbilder Tlf: 63 98 48 11 Vi printer131 bildene Salg 11 av Blindrammer og lerret Verksted og administrasjon Kirkegata Tlf: 63 81 Drammensvn 131 Tlf: 23 27 00 80 GottaasallÊen 3 98 77 48 00 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf:232300239000 90 Nedre Vollgt 1 Vi er Tlf: 48 88 43 53 største og mest Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 Stort 54 60 10 av lister pü lager. et moderne rammeverkstad.

Vi kan sende landet.

Spar penger -over sjekk vĂĽre priser.

Nedre Vollgt 1 Tlf:av48Skandinavias 88 43 53 Claude Monets allĂŠ 24 Tlf: 67 54 utvalg 60 10 Spar penger -hele sjekk vĂĽre priser.

Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm OBOSOBOS RABATT Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm RABATT Kirkegata 11 Tlf:Tlf: 6363 8181 7777 0000 Kirkegata 11

• Rammer • Rammer • Speil • Speil • Blindrammer • Blindrammer

• Reeksfritt glass • •Reeksfritt UV glass glass • •UV glass Opphengssystemer • Opphengssystemer

• • • •

Laminering Laminering Utsmykking Utsmykking Henter og bringer Henter og bringer

• Print Print • •Plexiglass Plexiglass • •Firmagaver • Firmagaver

• Rammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print • SpeilVi er VieteravetSkandinavias •største UV glass • utvalg Utsmykking • landet.

Plexiglass av Skandinavias og mest moderne rammeverkstad.

Stort listerpüpülager. lager.ViVikan kansende sendeover overhele hele landet. største og mest moderne rammeverkstad.

Stort utvalg avav lister • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Arkitektur som

sprenger grenser Snøhetta ble i 2010 rangert til ett av de seks beste arkitektkontorene i verden på Baunetz-ranking. Her avslører arkitekt Kjetil T. Thorsen hvordan eventyret startet.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Snøhetta AS og Nasjonalmuseet − Arkitektur

OSLO (KUNST): I et gammelt havnelager fra 1950-tallet nær Akershus festning ligger Snøhetta arkitektur-, landskaps- og interiørarkitektkontor tett inntil Oslofjorden. Kontoret ble etablert i 1989 av Kjetil T. Thorsen og flyttet hit i 2004. Samme år åpnet Snøhetta eget New York- kontor på Manhattan, som ledes av Craig Dykers.

Noe av det første som ble gjort med skur 39 på Akershusstranda i Oslo, var å fjerne veggene mot sjøen og erstatte dem med vinduer fra gulv til tak, for å slippe dagslyset inn i det røffe lokalet. Det er høyt under taket og ingen vegger i hovedrommet. Alle som jobber i Snøhetta enten som arkitekt, landskapsarkitekt, interiørarkitekt eller grafisk designer, sitter i åpent kontorlandskap. Med jevne mellomrom må alle flytte på seg. Da får de en annen kollega som nabo. Dermed stivner ikke kreatørene i faste rutiner.

104

3/2012

Kontoret har flat struktur, ingen har eget kontor, ei heller de som eier firmaet. Her er åpent auditorium, stor kantine og flere verksteder.

Før i tiden laget arkitektene små modeller av bygninger for hånd av stiv kartong. I dag sørger moderne datateknologi og maskiner for å lage løse deler, som settes sammen til små miniatyrmodeller av bygninger og landskaper. I alt jobber det 120 mennesker fra ulike nasjoner i bedriften med oppdrag på flere kontinenter.

KUNST har fått audiens hos Kjetil T. Thorsen for å få hans egen beretning om eventyret Snøhetta. Han har 150 reisedøgn i året, men i dag har han heldigvis en ledig luke i sitt svært så tette program. Han møter oss tidlig en onsdag morgen i den åpne kantinen. Han henter to kopper kaffe fra kaffemaskinen og setter seg ned langs langbordet på uformelt vis. Innimellom glass og betong er det friske farger

VIGNETT

SIGNALBYGG. Mesterverket i Oslo. Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika, sett fra luften.

på veggflatene. Det er for tiden optimistisk glød i firmaet, etter et par tøffe år i forbindelse med finanskrisen i 2008. Nå ansettes det nye medarbeidere igjen, og ordrebøkene er stadig i positiv bevegelse.

Internasjonal oppvekst − Hvorfor ble du arkitekt? − Jeg hadde en ekstremt dyktig lærer i England som het Duffy, som underviste i Art, da jeg var 16 år og gikk på Secondary school. På dette tidspunktet jobbet min far i Norsk Hydro, i aluminiumsindustrien i England, og tok med seg familien for å bo og arbeide der. − Er det flere kunstnere i familien din? − Ja, min kone Jorunn Sannes og min oldefar som var hobbymaler og husmaler. Lars Hertervig malte verkstedet hans i Strandgaten i

Haugesund, et maleri som henger på veggen i Nasjonalgalleriet. − Hvor vokste du opp? − Jeg er født i Haugesund, men KJETIL T. Thorsen, i Snøhetta AS. vokste opp i Tyskland, England og Karmøy. Vi flyttet mye. − Påvirket all flyttingen deg? − Jeg ble fort ble rastløs, og jeg var nødt til å tvinge meg selv til å være sosial. Jeg kunne jo ikke gå rundt og sulle for meg selv på egen hånd.

Arkitekten begynner å le når han snakker om denne tiden. Det var en underlig periode, minnes han. Men selv om han flyttet mye, er det Karmøy han betrakter som sitt hjemsted. Her bor foreldrene hans i dag.

3/2012

Foto: Trond Fjørtoft

OPPSERVASJON- og informasjons paviljong på Dovre, på oppdrag fra Norsk Villreinsenter.

105

VIGNETT

AKTUELT

− Arkitekturen er som et speilbilde av samfunnet, og tar temperaturen på et samfunn.

Stor suksess med Snøhetta-utstillingen – Snøhetta-utstillingen, som for tiden vises i Reykjavik, er en del av den store Snøhettautstillingen som ble vist i Nasjonalmuseet – Arkitektur sommeren 2009. Jeg ser på arkitekturutstillinger som turnerer i utlandet som en form for kulturformidling og utveksling, og ikke i første rekke som en profilering av norske arkitektkontor, sier Eva Madshus ved Nasjonalmuseet. – Hvis Snøhetta gjennom visning av utstillingen, får oppdrag eller inviteres til konkurranser eller lignende, er dette en positiv bivirkning.

For Nasjonalmuseet er utstillingene også viktige for å utvide og pleie faglige kontakter til institusjoner, museer og personer i utlandet: − Vi opplever stor etterspørsel etter Snøhetta-utstillingen, som ble vist frem fem ulike steder i 2010, i USA og i Mexico. I 2011 har den vært stilt ut i seks europeiske byer. I år har den startet i Reykjavik, for senere å åpne i Moskva, Linz i Østerrike, St. Petersburg og i Helsingfors.

Det er UD som har finansiert utstillingen, og som bærer reiseog transportkostnadene. − Til hver åpning av utstillingen reiser en fra Nasjonalmuseet og en fra Snøhetta som henholdsvis holder foredrag om Norsk samtidsarkitektur og om Snøhetta og deres prosjekter. Som kurator for utstillingen har jeg representert Nasjonalmuseet ved mange av åpningene. Monteringen av utstillingen ledes av en utstillingstekniker fra Nasjonalmuseet. Utstillingen har alltid blitt godt mottatt og interessen har vært svært stor og det knyttes alltid viktige faglige kontakter, avslutter Madshus.

106

3/2012

Selv snakker arkitekten herlig Karmøy-dialekt, så noe påvirkning må han ha fått med seg fra Norge. Etter videregående skole flyttet Thorsen til Østerrike for å studere arkitektur, og ble der i åtte år. − Hvordan var det å studere arkitektur i Østerrike på 1970-tallet? − Østerrike er et land fult av motpoler. Det er komponisten Gustav Mahlers hjemland. Da jeg studerte der, var Wien full av utagerende kunstnere. Det var også en eksplosiv utvikling av arkitekter i Østerrike på den tiden. Jeg studerte i byen Graz på Technische Universitet.

Graz er en liten studentby med tette gater, en søt by. − Har du noen dårlige minner fra denne tiden? − Det var en eksistensiell tid, og litt fjernt problematiserende. − Hva gjorde du så, etter studiene i Østerrike? − Da jeg var ferdig utdannet arkitekt i 1985, rotet jeg litt rundt et par år og dro blant annet på tvers av USA, i busser eid av Greyhound buss-selskap, som solgte billige billetter. Jeg jobbet også litt på et arkitektkontor i Bergen og i Sverige, noe jeg begynte med allerede i studietiden. Her arbeidet jeg med sosiale problemstillinger i arkitekturen. I denne tiden ble jeg også kjent med Espen Tharaldsen, som var inspirert av antroposofi.

Snøhetta høyeste fjell på Dovre I 1987 fikk Kjetil Trædal Thorsen tak i et kontorlokale i Storgata i Oslo sammen med arkitekt Øyvind Mo og landskapsarkitektene Johan Østengen, Berit Hartveit, Inge Dahlman og Alf Haukeland. Målet var å skape et tverrfaglig miljø for å integrere landskapsarkitektur og arkitektur i byggeprosjekter. I etasjen under lå det brune skjenkestedet Dovrehallen. − Vi kunne gå rett ned i lokalet via en baktrapp nær toalettet, så det hendte jo at noen av oss tok turen innom, sier Thorsen med et smil.

Siden kontorlokalet lå på toppen av Dovrehallen, og det høyeste fjellet på Dovre heter Snøhetta (2186 meter over havet), var det naturlig å gi firmaet navnet Snøhetta. I 1993 flyttet de til Rådhusgata, og til Chr. Kroghs gate i 1998. Seks år senere etablerte de seg i dagens lokaler.

I 1989 vekket Snøhetta internasjonal oppsikt med å vinne den internasjonale arkitektkonkurransen om utformingen av nytt bibliotek i Alexandria i Egypt. Alexandria er en 17 000 år gammel havneby, der et av verdens syv underverker sto, Pharos, fra Alexandria. 500 forslag ble sendt inn til konkurransen i 1989. Før den tid ble det mest andre- og tredjepremier i norske konkurranser for Snøhetta. − Samme år møter jeg Craig Dykers i New York, via en studiekamerat fra Østerrike. Vi jobbet sammen i fem intense uker i Los Angeles med utkastet til konkurransen. Vi leide en leilighet med svømmebasseng i hagen der vi var omgitt av omsorgsfulle jødiske

ARKITEKTUR

Den norske Opera & Ballett i Bjørvika, Oslo.

MUSEUM. SF MoMA / San Francisco Museum of Modern Art.

kvinner i nabolaget, som passet på at vi også sov, ler arkitekten og fortsetter: − Skriftspråk fra 500 land, med ulik typografi, på de utvendige granittveggene er formgitt av min kone Jorunn Sannes, som er kunstner. Arbeidet med å utføre dekoren i praksis ble ledet av norske Kristian Blystad, som hadde den rette kompetansen til å hugge tegnene ut i stein. Et håndverksteam fra Egypt gjorde den fysiske jobben sammen med han. Biblioteket, som rommer 80 000 kvadratmeter, inneholder en av de største lesesalene i verden. Bygget er blitt et landemerke i Alexandria med sin sirkelrunde form og sin dekorative granittfasade med skrifttegn fra varierte historiske perioder og kulturer.

Inspirert av mikrochips − Hva handler arkitekturen i biblioteket i Alexandria egentlig om? − Bygget er basert på geometri med en sirkulær form. Sirkelen er kjent i mange kulturer, som et symbol på verden. Det går et snitt gjennom huset, og en linje krysser horisonten. Da vi tegnet taket til biblioteket, var vi inspirert av to små mikrochips, som fantes på den tiden. Taket er utformet slik at det sier både ja og nei til dagslys.

Arkitektur handler om å slippe inn lys, og om indirekte lys. Lys er lik informasjon. Det har en ytre sirkel og en innvendige firkant.

Biblioteket i Alexandria ligger på en halvøy i det samme område der Kleopatra hadde sitt palass. Arabisk arkitektur er det enkelte som karakteriserer som rokokko-fetisj. Vi ville ha det enkelt, men samtidig ønsket vi å vise respekt for arabiske tradisjoner. Derfor har vi brukt farget glass i grønt og i blått i taket, som kommer best frem innendørs.

NEW YORK. Ground Zero New York og 11. september Memorial Museum Pavilion, sett fra luften.

Snøhetta arkitektkontor har tegnet alt fra lamper, stoler og bokhyller til biblioteket. Biblioteket er formet slik at besøkende kan gå på oppdagelsesferd ute og inne. Planetariumet er også overraskende senket ned i bakken for å skape en hel kule, og ikke en halvsirkel slik mange andre rom av denne typen er utformet. Skalaen på bygget er planlagt i forhold til skalaen på byen, og er utformet med Alexandrias impulser blant annet fra Italia og Hellas, samt krysninger av vertikale og horisontale linjer. − Egypt har vært en viktig del av den arabiske våren. Under revolusjonen dannet mennesker en ring rundt bygningen, dette viser at befolkningen har tatt bygget til seg. Jeg vil karakterisere bygget og all arkitektur Snøhetta former, som Evergreen, og håper at biblioteket skal være levende også i fremtiden, selv om det er skapt på slutten av 1990-tallet med postmoderne element, sier Thorsen.

Dobbel tilgjengelighet − Det andre signalbygget Snøhetta er blitt verdenskjent for, er Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika, hvordan ble dette suksessbygget til? − Vi tok utgangspunkt i at landskapet og arkitekturen skal være på likeverdig nivå. Dessuten ville vi aktivisere taket. Taket er byggets femte fasade. Bakken var også viktig for oss. Vi ønsket å skape en forbindelseslinje mellom fjord og himmel, og å gjøre operaen så tilgjengelig som mulig for folk. Vi spilte bevisst på økt tilgjengelighet.

Etter at bygget ble tatt i bruk, har fenomenet urban søndagstur dukket opp. For oss var det viktig å få frem at operaen i tillegg til å være en kunstscene også skulle være en plass som er offentlig tilgjengelig, der hver og en har rett til å gå hvor du vil når du vil.

3/2012

107

VIGNETT

MESTERVERKET i Egypt: biblioteket i Alexandria.

Et annet grep var å skape et bevisst forhold mellom ute og inne, og integrere kunst og arkitektur for å gi de besøkende nye opplevelser. Sjenerøsitet var også et av hovedmålene med bygget, og å overraske med nye løsninger, slik som skjæringen ned i vannet. Grensene må tøyes, de må snus og vendes på. I utgangspunktet har arkitekturen ingen grenser. Å styrke likhetstanken var også ett av våre klare mål med operabygget. − Snøhetta har mottatt mange internasjonale priser og utmerkelser, gjør dette det enklere å få nye oppdrag? − Alle prosjektene våre er en kamp, og vi er fortsatt villig til å slåss for å vinne nye arkitektkonkurranser.

Bjørvika, et naturlig samlingssted − Tror du Den Norske Opera & Ballett blir nabo til museumsbygget Lambda? − En ting jeg er helt sikker på, er at kunstnerskapet til Edvard Munch bare vil vokse. Jeg liker godt den spanske Herreros Arquitectos` løsning til nytt Munch-Stenersen-museum. Han har en spartansk og reduksjonistisk tilnærming til materialene, tilsvarende arkitekturen til Lærernes hus i Oslo. I dag foreligger det tre ulike retninger til nytt museumsbygg for Munch, alle har ulike argumenter. Nasjonalgalleriet mener jeg er utelukket. Å bygge nytt museum på Tøyen vil kreve mye busstrafikk og bli mye styr. Bygg heller ut Botanisk hage og lag en småby på Tøyen, til glede for lokalbefolkningen. Jeg har selv bodd på Tøyen, og der så jeg aldri en turist. Nytt museum i Bjørvika er et naturlig satsningssted for denne type arkitektur. − Hvilke prosjekter vil du trekke frem som Snøhetta arbeider med nå? − Snøhetta har 120 personer i full sving med mange ulike oppdrag. I 2009 og 2010 ble flere prosjekter stoppet på grunn av finanskrisen. Da måtte vi permittere flere. Nå må vi ansette nye medarbei108

3/2012

dere for å dekke behovet, og det er en langt hyggeligere situasjon å være i. Snøhetta har en egen designavdeling, som blant annet har formgitt ny logo til DNB. Vi har også en interiørarkitektavdeling, og landskapsarkitekter. Snøhetta har ingen klare grenser mellom inne og uterom.

I USA er byggearbeidene med 11. september Memorial Museum på Ground Zero i New York i full sving, i tillegg til redesign av Times Square i New York, som skal omreguleres til gågate. Alt i regi av Snøhetta. Museum of Modern Art i San Francisco er også påbegynt og skal innvies i 2016. − I området rundt museet selges buttons med SF Møma på, det liker vi. Også i dette bygget er det viktig for oss å ha fokus på sterk tilnærming til publikum for å gi mennesker muligheten til å oppleve kunst, og forhindre at museet blir en borg i byen. Snøhetta har også fått mye oppmerksomhet for King Abdulaziz Center for World Culture, et kultursenter i Saudi-Arabia, og for det kommersielle komplekset med en skyskraper i emiratet Ras-al-Khaimah. Arkitekturen er som et speilbilde av samfunnet, og tar temperaturen på samfunnet, sier Kjetil T. Thorsen – rett før han blir hentet av en medarbeider for å gå videre til neste møte ... ■

Snøhettas prestisjepriser: • Mies van der Rohe Award, 2009.

• The World Architecture Award for culture, 2002 og 2008.

• Aga Khan Award, 2004.

STANDING UP (utsnitt)

Pushwagnerdager hos Galleri Fineart 11.–16. juni 2012 Velkommen til Galleri Fineart og et galleri fylt med Pushwagners karakteristiske bilder. Disse dagene ønsker vi å sette litt ekstra fokus på Pushwagner som skal åpne utstilling på MK Gallery i London senere denne måneden.

Onsdag 13. juni kl. 18.00 inviterer vi til foredrag om denne myteomspunnet og spennende kunstneren med foredragsholder Petter Mejlænder. Mejlænder er journalist, foredragsholder, fotograf og forfatter og en av de som kjenner Pushwagner best.

Han har tidligere skrevet boken om Pushwagner, og holder på med biografien som kommer ut neste høst.

Galleri Fineart • Filipstad brygge 2, OSLO • Tlf 22 01 24 20 • fineart.no

110

3/2012

Foto: Hotel Missoni Kuwait

VIGNETT

VIGNETT

INSPIRASJON

Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens kunst- og håndverksskole, og tipser leserne av KUNST om små prosjekter og opplevelser i kunstens verden.

Hotel MISSONI, Kuwait Det nye Hotel Missoni Kuwait appellerer til både design- og moteentusiaster verden over. Den italienske designeren Rosita Missoni har latt seg inspirere av arabiske tradisjoner og kulturen i Kuwait da hun nylig åpnet dørene til sitt nye designhotell. Det første hotellet hun designet åpnet i 2009 og befinner seg i Edinburgh i Skottland. Med sin karakteristiske signatur av mønstre og vibrerende, koloristiske og geometriske striper, blomsterformer og organiske linjer har hun denne gangen fokusert på en palett i turkis og rosa toner med gull for å understreke de lokale omgivelsene av ørkensand og havet utenfor.

Hun har i tillegg laget en stor bakhage av kaktusplanter, blomster og palmer for ytterligere å understreke sin fascinasjon for det arabiske landskapet og kulturarven. Alle de 169 rommene og suitene i det 18 etasjes høye hotellet vender ut mot den Arabiske Gulfen, og rommene er innredet etter alle kunstens regler for å skape det helt unike

MISSONI-avtrykket. Hotellet har en stab med over 17 nasjonaliteter som snakker mer enn 14 språk. Det finnes flere restauranter der det serveres utsøkt italiensk mat, og man kan også la seg pleie i den store Six senses SPA-avdelingen.

MISSONI startet som motehus i 1958. Det er kanskje mest kjent for sine strikkeplagg og kjoler i ull og silke og er etter hvert også verdsatt for sitt interiørdesign under navnet MISSONI Home. I dag drives imperiet av hele familien der Rosita er overhodet for hotelldesign. I 2005 etablerte motehuset en samarbeidsavtale med hotellkjeden Rezidor Hotel Group, og målet da var å skape 30 MISSIONIhoteller innen 2012. Det er stykke til de har nådd målet, hittil er to i drift og fem hoteller underveis, de neste vil dukke opp i land som Oman, Brasil, Tyrkia og på Mauritius. Jeg skal begynne å spare med det samme for en tur! Se www.hotelmissoni.com ■ 3/2012

111

VIGNETT

ANNE Angelshaug er en av kunstnerne som jobber for Happylines, og hun sender en stor fil av verket og bestemmer hvilke produkter denne skal vĂŚre pĂĽ.

HAPPYLINES: Det startet med happylines.no og en humoristisk strek.

Glade linjer

Det var en gang en litt sliten pendler-designer-hippiemor som ville finne sin egen vei og arbeidsplass nĂŚr hjemmet. Resultatet ble kunst og glede ut til folket fra nettsiden www.happylines.no.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Vanja Kodzoman

112

3/2012

I tillegg til wallstickers foran og bak på iPad-en kan man også få skjermsparer av kunsten.

VIGNETT

SKAPKUNST: Motiver kan også for eksempel monteres på et skap fra Ikea.

DRØBAK (KUNST): Det startet med happylines.no: wallstickers tegnet av kunstnere og illustratører som en sjarmerende engel, noen komiske romvesener, barokke mønstre, en herlig elg (substitutt for trofeet de fleste ikke har), boblende fisker og ordbilder som, ja, spredde glede på veggen. Tanken var å fokusere på streken og croquisen i uttrykket. Kunden valgte motiv og farge og fikk produktet i posten, klart til å rulles ut på den ønskete overflaten. Deretter kom idé nummer to: Mona Lisa, Botichellis Primavera og vårt eget Skrik av Munch på alt fra t-skjorter til penner og kopper. Må et kunstverk være forbeholdt ramme og glass på veggen? Hvorfor ikke få ditt favorittkunstverk på en Ikea-kommode, på en pute, et glasshåndkle eller på dekslet på iPhon-en din? Kan man virkelig bruke kunsten til noe slikt?

– Når du ikke har mer veggplass, hvor skal du da ha kunsten? Du kan jo faktisk ha kunsten på ting du bruker, på oppvaskkluten, klærne dine – ja, bekle deg i kunst, sier Vanja Kodzoman begeistret på en kafé i et stille Drøbak der hun pakker opp Mac-en sin, nettopp pyntet med sitt forbilde; Einstein, fra Happylines. Hun var den litt slitne pendlermoren og grafiske designeren som ble gründeren bak Happylines i 2008. Tanken er at kunst ikke trenger å være avhengig av et galleri. Og det finnes dessuten utrolig mange dyktige mennesker der ute som heller aldri får vist kunsten sin på galleriene.

– Jeg er nok en hippie, ja, ikke fri-sex-og-dop-typen, men penger var aldri i fokus, og jeg tenker at alt egentlig kan løses med kjærlighet. Jeg husker at da vi fikk penger for første gang, jeg og mannen min, så kjøpte vi kunst. Hvis du gjør det du elsker, blir det bra. Du må gå en vei, sier hun med stor energi.

anbefaler å klistre lapper med positive beskjeder til seg selv, forteller Vanja.

Happylines.no ble fort en suksess og er nå en blomstrende familiebedrift i Drøbak, der også konseptet Happyart har kommet til: – Pantograf AS, som består av to designere og en programmerer, har hele veien samarbeidet med mange dyktige illustratører, designere og kunstnere som Anne Angelshaug, Pernille Gulbrandsen, AnnChristin Strand, Annlaug Auestad og Jens Ivar Kristensen. For et år siden kom jeg på ideen om å få kunsten ut på ting også, ikke bare på et lerret. Jeg ville også hjelpe kunstnere som ikke hadde startet sin karriere ennå, til å komme ut og bli kjent og spre deres kunst på en utradisjonell måte. Det ligger i tiden å personalisere tingene dine. Her er vi lite flinke til å fremme norske kunstnere. Hos oss får vi kunsten ut via Internett og produkter. Og det er ikke galleriene som finner og velger kunsten, men folket.

Hun stopper opp og spør retorisk: – For hvem er vi som kan bestemme hva som er bra kunst?

All produksjon gjøres lokalt i Drøbak.

De har også en miljøvennlig profil ved å ikke ha et lager, men produserer når kunden bestiller. Kundene er fra 18 til 60 år.

– Drømmen min er en butikk der vi kan vise frem ulike kunstnere. Og, ja, jeg drømmer om en knagg på Ikea, der du kan laste opp et happyartbilde og få det direkte produsert på dine møbler, duker, sengetøy, ja, på alt fra Ikea.

– Men det er kunsten ut til folket som er motivasjonen?

– Jeg ønsker noe så banalt som å spre glede med kunsten og bruker mye humor i kunsten vi presenterer. Jeg smiler alltid og har en personlig mission om å spre glede selv også. Er du sur på jobben, kan dette spre seg over til alle andre. Men jeg har også et utrolig temperament. Jeg husker jeg hadde parkert på REMA 1000, og en sur gammel mann kom bort og begynte å kjefte løs, da jeg hadde parkert ham inne. Min mann er fridykker og driver med yoga og har lært meg pusteøvelser. Sønnen min stod bak meg, og i en brøkdel av et sekund forstod jeg at det var nå eller aldri jeg kunne lære ham noe viktig. Fra å nesten eksplodere, pustet jeg dypt og gikk mot den sinte mannen med åpne armer og spurte om han ville ha en klem av en nydusjet dame i sin beste alder. Så ordtaket Fake it until you make it er viktig!

Tankene skaper livet ditt, så enkelt er det. ■

– Inspirasjonen til å skape Happylines var et stort ønske om å formidle kunst og design andre veier enn de tradisjonelle.

Kunst til å personifisere interiøret – De første wallstickerne ble laget på kjøkkenbenken i et lite, rødt hus i Østfolds ville skoger. Foruten figurer ville jeg også fokusere på ord.

I tekst er det mindre rom for tolkning. Jeg tror verden står foran et slags bevissthetsskifte. Jeg mener, noe som understøttes av flere trendforskere, at det er et større og større spirituelt behov i verden i dag, verden er tøff, men slike ord kan gjøre livet mer positivt. Ordets makt er stor. 95 prosent av det vi leser lagrer seg i underbevisstheten.

Ved å gjenta ordene får de stor betydning, slik mange terapeuter

3/2012

113

KUNSTHISTORIE

Norges glemte sosietets-maler Den norske maleren Johan Christian Castberg portretterte Ava Gardner, Sophia Loren og Herbert von Karajan og var nabo av Charlie Chaplin. I etterkrigstiden var han en av Europas fremste sosietetsmalere. I dag er han glemt.

Tekst Erik Lundesgaard

Da Castberg døde 77 år gammel i november 1988, kunne Dagbladets legendariske gullpenn Arne Hestenes oppsummere Castbergs liv på følgende måte: Med sin kostbare palett portrett-forynget Castberg vesentlig prinsesser, hertuginner, finans-tycooner, perlebehengte fruer til ambassadører og stor-politikere. (...) Rundt omkring i bedrestilte Oslo-hjem henger flere portretter signert Castberg.

I Norge og Oslo hadde den i dag ukjente portrettmaleren gjort seg bemerket som en dandy, en kvinnebedårer, som en livsnyter og en beleven herre på byen. De to-tre måneder av året han oppholdt seg i Norge, ble gjerne tilbrakt på gamle Hotell Nobel på Karl Johan, hvor han tok imot sine mange kunder.

Lang rekke berømtheter Listen over portretter av datidens kjendiser er lang. Ved siden av de mer ordinære portrettoppdrag han utførte for bemidlede norske og utenlandske familier, kunne Castberg på CV-en blant andre føre opp samtidige berømtheter som: skuespillerne Sophia Loren og Ava Gardner, dirigent Herbert von Karajan, komponistene Igor Stravinsky og Leonard Bernstein, fiolinvirtuosen Issac Stern, pianisten Arthur Rubenstein, og kongelige som kong Gustav Adolf, den svenske malerprinsen Eugen og krigshelten lord Mountbatten. Castberg uttalte senere at Mountbatten var den flotteste mannen han hadde sett i sitt liv. Av nordmenn var det skuespillerne Wenche Foss, Åse Bye, Lillebil Ibsen, skipsreder Anders Jahre, banksjef og Høyres formann Sjur Lindebrække, kong Haakon, tegneren Erik Werenskiold og merkverdig nok den radikale arbeiderpartimannen Martin Tranmæl. Sistnevnte gjorde et uutslettelig inntrykk på den svært borgerlige Castberg. I et intervju med Castberg i Asker og Bærum Budstikke i 1979 uttalte han: Jeg husker fremdeles øynene hans. Fulle av idealisme. Hele ansiktet hans hadde en betagende renhet som det var vanskelig å feste på lerretet.

Portrettmaler og surrealist Johan Castberg var først og fremst portrettmaler. Oppdragene fikk han via sitt store nettverk, sine sosiale egenskaper og evne til å iscenesette seg selv. Jobben med å portrettere Sophia Loren vant han i konkurranse med over 300 andre malere i Roma.

Han som maler alle disse vakre kvinnene, ble det sagt om Castberg i Norge, og det var ikke ment som en kompliment. Men, Castberg malte også landskaper og komposisjoner. Castberg vurderte seg selv 114

3/2012

som surrealist etter en av sine store inspirasjonskilder, Salvador Dalí, men Castbergs maleriske kvaliteter var milelangt unna Dalís tekniske virtuositet. Snarere må Castbergs kunst i dag vurderes som på grensen til kitsch. I hans bilder var det gjerne klisjéfylte symbolelementer som gikk igjen, som ruiner, en steilende hest, en strandet båt, en fugl, en gitarspiller, en harlekin og selvfølgelig vakre kvinner. Castberg hadde en umiskjennelig stil.

Portrettsjangeren har lange tradisjoner i malerkunsten.

Tradisjonelt var det å få malt sitt portrett forbeholdt aristokratiet. I dag, og i Castbergs samtid, var det i større grad tilgjengelig for de som kunne betale for det og personer med en mer offisiell status.

Men på 1940- og 1950-tallet i takt med det non-figurative og abstrakte maleriets stadig sterkere posisjon i kunstlivet, ble portrettkunsten gjenstand for et statusfall. Ikke før britene Lucian Freud og Francis Bacon vekket det til live igjen på 1960-tallet fikk portrettet tilbake noe av sin glans. Johan Castberg befant seg langt fra et slikt progressivt kunstmiljø, men han levde utvilsomt godt på den fornyede interessen for portrettet, og ikke minst av folks forfengelighet og ønske om å bli foreviget på lerretet.

Kontroversiell skrytepave I Norge var Castberg et heller kontroversielt og eksotisk innslag i kulturlivet. Pianist Kjell Bækkelund lot seg provosere av et intervju Castberg i 1979 gav til Aftenposten. I sin faste spalte Tramp i klaveret i VG skrev Bekkelund en kommentar om Castberg med tittelen Kliss.

Han skriver: Kunstnerintervjuer har lett for å falle utenfor stupet. (...) Vi har i årenes løp sett flere eksempler på kunstnerintervjuer, hvor det snobbete antydes, men sjelden har i hvert fall jeg sett et slikt slående eksempel på snobbete kunstneroppførsel som det som er gjennomgangstonen i intervjuer med portrettmaleren Johan Castberg (...).

Trolig var det noe ved Bekkelunds kritikk. Castberg pleide å titulere seg Den siste romantiker, og han skrøt alltid i intervjuer om hvem som var hans venner. Aftenposten-intervjuet var intet unntak.

Castberg la ut: Og vet De, nylig holdt Wenche Foss, min kjærlighet gjennom førti år, en fortryllende middag for meg sammen med min venn Per Aabel, og der i salongen hennes henger jo det store portrettet jeg har malt av henne. Deilig å se det igjen sånn. Det var en strålende aften, en kultivert aften, om jeg våger å si det høyt – en begavet aften. Vi forstår hverandre liksom, snakker samme sprog.

Og Castbergs skryt sluttet ikke der:

VIGNETT

UKJENT MODELL p책 et pressebilde av Johan Castberg, trolig tatt i London i 1950-책rene.

KUNSTHISTORIE

Tilfeldigvis er det slik at de fleste mennesker jeg kjenner, er berømtheter, og hva skal jeg snakke om når folk vil høre om meg og mitt. Da må det jo bli om berømte mennesker. (...) Jeg kjenner tilfeldigvis disse navnene, de er mine nære naboer og mine venner. Og jeg bor hos adelen når jeg er i Italia, jeg går ut og inn av deres palasser som familiemedlem og nær venn av huset. Hva skal jeg svare når folk spør? Jeg hater kjendiseri og avskyr snobberi. Nemlig!

Portrettprogram på NRK Det som provoserte mer enn de mange pompøse intervjuene med Castberg i norske aviser, var et 40 minutters portrettprogram om ham på NRK, kalt Buen og penselen, sendt nyttårshelgen 1982. I beste sendetid fikk Castberg utfolde seg; spaserende langs Genfsjøen i Genève, spillende på sin fiolin med pianisten Robert Riefling, malende og tegnende, alt mens han name-droppet de berømtheter han kjente og malte i Sveits og den mondene verden for øvrig.

Castberg delte med det norske folk historien om sitt liv og om sin vei ut i verden via Stockholm og Helsingfors i årene under og etter andre verdenskrig: I Stockholm gjorde jeg de utroligste forskjellige arbeider, blant annet skuffet jeg sne i gatene. Og ensom var jeg også, men jeg traff en del mennesker, og fikk en del fine venner, blant annet Gösta Ekman, Inga Tidblad, og senere gjennom Henrik Sørensens hjelp, malerprinsen Eugen. Da begynte jeg å tegne for fullt for aviser og forlaget Bonnier med omslag og illustrasjoner. (...) Og en utstilling i Helsingfors ble såpass vellykket, at jeg fikk lyst til å reise ut i verden med min kunst. Det ble Amerika. Siden ble det Europa. Det ble Paris. Det var London. Det var Rom. Og det er blitt flere utstillinger i Sveits.

Inntrykket av Castberg som snobbete ble ikke mindre av at portrettet gikk i beste sendetid søndag kveld 3. januar 1982, i en tid da folk ikke hadde andre alternativer enn å se på statskanalen. I VG uken etter la ikke VGs petitspaltist Scropio noe imellom: Selvsagt er herr Castbergs bilder glatt, mondén salongkunst (...)

Men genuin malerkunst er jo dette ikke.

I forkant av portrettfilmen hadde VG slått Castberg opp over en helside i avisen med det man i dag ville karakterisere som lanseringsjournalistikk. Journalist i VG Sølvi Wærhaug, som skrev saken og intervjuet Castberg ved flere anledninger, sier: Når jeg i dag ser tilbake på sakene jeg skrev om Castberg, så er jo dette en type ukritisk journalistikk man ikke hadde kommet unna med i dag. Men, da Castberg ble viet så mye oppmerksomhet, så var det fordi han var et sus av den store verden i et heller grått og kjedelig Norge.

En viss internasjonal anerkjennelse Til tross for at Castberg aldri fikk noen nevneverdig anerkjennelse blant de norske kunstinstitusjonene, fikk han en viss internasjonal anerkjennelse. Hans største rent kunstneriske bragd var å bli innkjøpt av Musée des Beaux Arts de la ville de Paris (i dag kjent som Petit Palais) i 1964, et museum med en av verdens fremste samlinger av moderne kunst fra 1900-tallet. Museet kjøpte intet mindre enn fem bilder av Castberg, og i begrunnelsen for innkjøpet hyllet museets directeur honoraire, Georges Massies, Castberg: Johan Castberg eier dette mystiske privilegium å kunne gripe, analysere og overføre til lerretet det som universet har skjenket oss av skjønnhet og grusomhet, av det guddommelige og av det diabolske – et privilegium som er de få gitt.

Castberg visste å iscenesette seg selv og brukte det for hva det var verd for å selge sin kunst, noe han gjorde i ganske stor skala både 116

3/2012

i Norge og internasjonalt. Han pleide å sitere Gyldendal Forlags legendariske sjef Harald Grieg: Tro ikke på smiger, tro på salget. Det var utvilsomt hans motto, for i dag finnes hans bilder og portretter i mange tusentall rundt omkring i mer eller mindre velbeslåtte hjem i Norge, Europa og USA. Og hans portretter dukker opp de forskjelligste steder. Etter over 50 års erfaring med portrettsjangeren kunne Castberg i 1982 konstatere følgende: Det er en rar ting dette med å male kvinner. Jeg tror aldri jeg har malt en pen kvinne, som ikke sier hun er blitt for pen. Og det er meget ofte det hender at menn som oftest sier at jeg er vel litt penere enn hva De gjør meg. (...) De vil se litt sterkere og mer betydelige ut. For efter min erfaring er menn tross alt meget mer forfengelige enn hva kvinner er, men de vil bare ikke vedkjenne seg det. ■

SKUESPILLER: Portett av Lillebill Ibsen, ukjent årstall, proviens Nationaltheatret, Oslo.

Johan Christian Castberg (1911–1988) • Castberg ble født inn i et borgerlig og kunstnerisk miljø i Bergen.

Hans far var konsertmester og dirigent Torgrim Castberg, som blant annet grunnla Griegakademiet i Bergen i 1906.

• Johan Castberg var et såkalt vidunderbarn og debuterte 13 år gammel som solist på fiolin for Bergens Symfoniorkester.

• I 1928 var Castberg og hans far i Paris for å opptre. De ble smittet av en streptokokkinfeksjon. Torgrim Castberg dør, mens sønnen blir døv på det ene øret. Johan Castberg kunne da ikke lenger virke som profesjonell fiolinist, og han valgte da å satse på sitt andre talent, tegning og maling.

• Først arbeidet han som avistegner i Bergen, Oslo og Stockholm i 1930- og 40-årene. Utover på 1950-tallet etablerte hans seg som portrettmaler i Europa og i USA. Han var bosatt i Genève.

• Ble innkjøpt av Museé des Beaux Arts (Petit Palais) i Paris og Nationalmuseet i Stockholm.

KUNST har inngått et samarbeid med Galleri Gude der galleriet vil være våre eksperter på eldre norsk klassisk kunst. Galleriet formidler eldre norsk kunst av høy kvalitet og tilbyr restaurering, rensing, taksering, bytte til autentiske rammer, restaurering av rammer, takseringer av samlinger med fotografering og verdivurdering. I hver utgave av KUNST vil vi ha en artikkel med fokus på nettopp eldre, klassisk kunst og restaurering, prissetting, populære epoker, forfalskning med mer.

Har du et eldre norsk maleri (før 1950) som du vil ha en vurdering på i KUNST? Mail oss et høyoppløselig foto av forside og bakside av maleriet inkludert rammen, detaljfoto av signaturen og målene på lerretet til fredrik@gude.no, merket KUNSTVURDERING.

Brudeferdens egentlige historie Brudeferden i Hardanger er et bilde de aller fleste kjenner og som vekker en god følelse hos de fleste: Sommer, sol, en fjellomkranset vestlandsfjord, det grønne vannet fra isbreen, stavkirken i det fjerne og brudefølget i sine vakre drakter der båten langsomt glir over fjorden. Alle som kjenner det regntunge Vestlandet vet at slik er det langt fra alltid, men slik kan det også være. Vi møter en sommerbrud i et landskap i sin sommerskrud, en romantisk drøm skapt i fordums tid.

Tekst / Foto Galleri Gude

Men hvorfor elskes bildet av det brede publikum fremdeles i dag, så mange år etter at det ble skapt, og i vår tid hvor livsforholdene er så endret? Kan det være slik at bildets popularitet skyldes at bryllup alltid er forbundet med romantikk, eller er det fordi nordmenn har et spesielt nært forhold til naturen? Eller er det muligens kombinasjonen? Her skal det ikke gis svar; det får være opp til hver enkelt å gruble over hvorfor nettopp dette bildet har beholdt sin popularitet helt til våre dager. Men en ting er sikker: Kunsthistorikerne har gjort sitt beste for å rakke ned på bildet, ved å fremstille det som kitsch, med andre ord noe som ikke er helt stuerent. Selv om det er malt av vår kunsthistories fremste malere.

Syv versjoner Tidemand og Gude har alltid stått sentralt i 1800-årenes norske kunst. Deres navn forbindes med hverandre først og fremst på grunn av samarbeidet om det kanskje mest berømte maleri i vår kunsthistorie, Brudeferden i Hardanger. Motivet ble en publikumsfulltreffer fra første stund og derfor utført i en rekke gjentagelser eller replikker.

Brudeferden som motiv er registrert i syv versjoner, hvorav den første ble malt vinteren 1847–1848 i Düsseldorf, der de to kunstnerne oppholdt seg. Bildet vakte stor begeistring da det ble stilt ut som tableu vivant i Düsseldorf i mars 1848, en måte å vise bilder på som var svært populært i tiden, der mennesker spilte ut maleriet på en scene. Gude skrev til vennen, komponisten Halfdan Kjerulf, om fremstillingen og fremføringen av tablået: Igaar var her Fest, saa brilliant som det blot er mulig, hvor der er saa mange Kunstnere … Allerede for 3 Uger siden, begyndte vi 118

3/2012

Forberedelserne dertil, jeg siger vi, fordi jeg havde den Ære at være Medlem af Comiteen, og fordi jeg havde det Arbeide at male en heel Deel af Decorationenem og Du kan troe, vi har havt Slid og Slæb dermed …Der blev stillet 2 italienske Billeder af Winterhalter, dernæst det norske Brudefølge af Tidemand og mig…Flamm og Oswald hjalp mig ved mit Billede, og det var en sand Fornøielse at male det – tænk i disse uhyre Dimensioner (bredde 25–30 fot). De smukkeste Damer i Düsseldorf har vi oppdrevet til at staae i Billederne, deriblandt et par Princesser og Grevinder, og min Brud saae herlig du med det utslagne Haar og Sølvkronen på Hovedet. Flamm var brudgom og saae herlig ud med de staaende Flipper og den ildrøde Vest, og du skulde seet, med hvilken Begeistring han lænte sig op til sin Brud og saa hende i Øinene … Publikum brød ud i Bravo og Klappen, som ingen Ende vilde tage, og der blev to Gange raabt da capo med en Allarm, som tvang os til at gjentage det to Gange, omendskjøndt Figurerne allerede vare staaet op … I dag hører jeg fra alle Kanter, at Brudefølget havde gjort den meste Lykke, og Tidemand og jeg ere naturligviis ganske lykkelige.

Fra Düsseldorf til Norge: En festforestilling!

Ryktene om fellesarbeidet Brudeferden nådde Kunstnerforeningen hjemme i Christiania allerede i desember 1847, og det ble straks bestilt en gjentagelse av maleriet til den årlige utlodningen. Dette bildet, det andre i rekken, tilhører i dag Nasjonalgalleriet. Det ble malt i Düsseldorf våren 1848 og sendt hjem til Christiania samme sommer.

Februarrevolusjonen i 1848 i Frankrike bredte seg snart til Tyskland, og de fleste norske malerne reiste derfor hjem samme som-

BRUDEFERDEN I HARDANGER: Bildet av brudefølget i båtene, stavkirken på odden og Vestlands-landskapet med fjord og fjell en sommerdag er et typisk uttrykk for nasjonalromantikkens opplevelse av norsk natur og folkeliv. Etter at Norge fikk sin grunnlov i 1814, spilte kunstnerne en viktig rolle når det gjaldt å definere en nasjonal egenart, og akkurat dette motivet har vært dyrket som et nasjonalt ikon i generasjoner. (Hans Gude og Adolph Tidemand, olje på lerret, 93 x 130 cm, signert n.t.v. A. TIDEMAND. HFGude. (HFG i ligatur) 1848.) Foto: Jacques Lathion / © Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

mer. Etter den store suksessen med tablået i Düsseldorf fant Gude ut at det var verdt å prøve noe lignende også hjemme i Christiania. På hans initiativ arrangerte så Kunstnerforeningen tre festaftener i Christiania Theater med tablåer etter Tidemand og Gudes malerier i mars 1849. Ledsaget av dikt og musikk ble forestillingen en knallsuksess.

Brudeferden i Hardanger, som avsluttet forestillingen, ble ledsaget av Andreas Munchs berømte dikt, sunget av et mannskor med musikk av Halfdan Kjerulf. Ole Bull var felespilleren i båten og arrangementets store trekkplaster ved siden av de to billedkunstnerne. En forelsket Betsy Anker, senere fru Gude, skrev begeistret hjem om forestillingen: Gude og Tidemand bleve fremkaldte – de vilde slet ikke frem, snart gjemte Tidemand sig og snart Gude, men Raabene blev tilsidst saa høirøstede – de trampede og skreg og raabte på Navne – det var som om Huset vilde revne – de holdt op og ventede, men begyndte igjen mer stormende da de kom – endelig gikk da Tæppet op og Tidemand og Gude kom, holdende hinanden i Haanden – det var saa comisk og næsten rørende at see hvor lidet denne offentlige Hyldning stemmede overeend med deres Begreber om det Rigtige – Gude var især saa udmerket genial, han trak i Tidemand for at slippe løs og fare ud igjen – men de maatte da høre paa den uendelige Jubel der opstod, de klappede og skreg som gale.

Kritiske røster Men tross publikums overveldende begeistring var det også kritiske røster i samtiden: de riktige kunstskjønnere på slutten av 1800-tallet.

Kritikk av maleriet gikk blant annet ut på at det var fremstilt på en alt for romantisk måte for tilhengere av datidens realisme. Dette vises også i en morsom tegning som ble laget av Theodor Kittelsen, som et ironisk tilsvar på et berømt og elsket maleri. Parodien og ironien var en vesentlig del av Kittelsens kunstneriske personlighet. Den kunstneriske kritikken av maleriet har i løpet av tiden mildnet betraktelig.

Men så sent som i 1981 var professor i kunsthistorie, Magne Malmanger, inne på den samme problemstillingen. Han mente at Tidemand hadde malt andre malerier som var langt bedre ut fra en kunstnerisk verdi, men at Brudeferden hadde en symbolsk betydning som har vist seg å være helt uten sidestykke.

Minnepark for maleriet Oppføringen av Brudeferden i Hardanger i Christiania Theater i 1849 har etterlatt seg et varig minnesmerke: Kjerulfs plass like ved Nasjonalgalleriet. I 1874 reiste Kunstnerforeningen en bronsebyste av Halfdan Kjerulf på plassen, til minne om komponisten som døde i 1868. Samtidig ble det satt opp en fontene med en fløytespillende, bevinget Psyke omgitt av fugler og vannsprutende frosker. I 1912 ble 3/2012

119

KITTELSENS BRUDEFERD er et ironisk angrep på maleriet, som fikk kritikk av datidens realisme om at det var malt alt for romantisk.

så bronsebyster av Andreas Munch, Adolph Tidemand og Hans Fredrik Gude føyet til. Slik ble Kunstnerforeningens arrangement fra aftenunderholdningen i mars 1849 samlet i en liten minnepark, som dessverre er lite kjent av byens innbyggere i dag, der den ligger som en perle omringet av trafikk.

FLERE SAMARBEID Tidemand og Gude malte til sammen fem fellesarbeider hvor motivene ved noen anledninger ble gjentatt flere ganger med små endringer.

Utenom Brudeferden, som er mest kjent, malte de sammen Aften på Krøderen, Lystring, Likferd på Sognefjorden og Fiskere i havsnød.

Konklusjon Den aller første versjon av Brudeferden kjenner vi altså bare fra skriftlige kilder, men det var den versjonen som trolig var grunnlaget for tableu vivant forestillingen i Düsseldorf i 1848. Kanskje var kunstnerne engstelige for at bildet, som ble møtt med så stor begeistring hjemme i Norge, ville tape noe av sin prestisje om det ble allment kjent at det var en replikk av det første bildet fra Tyskland?

Den andre versjonen ble bestilt av Christiania Kunstforening i februar 1848. Etter en forsiktig forespørsel om hvilke kunstnere som kunne levere en kopi av Brudeferden, mottok foreningen en gjentagelse egenhendig utført av Tidemand og Gude, denne ble utloddet samme år. Maleriet er nå i Nasjonalgalleriet. Den tredje, litt forstørrede versjonen, er også i dag i privat eie. Den ble utført i Christiania i november og desember 1848 og kjøpt av advokat Dunker. Fjerde versjon av maleriet har omplassering av brudefolk og båter. Maleriet, som har tilhørt Skamarkens samling, ble avertert til salgs i en Osloavis i november 1979. Det var et bestillingsarbeid utført av de to kunstnerne i Düsseldorf i 1853 for generalkonsul Crowe. Neste versjon, den femte i rekken, befinner seg også i norsk privat eie. Bildet ble som det foregående malt i Düsseldorf i 1853 – denne gang på oppdrag av doktor Lessing i Berlin. Sjette versjon er det forminskede forlegget for Tønsbergs litografi, også datert 1853 og solgt i 1970 ved Paffraths auksjoner i Tyskland. Den syvende versjonen er oljemaleriet som må ha ligget til grunn for Fischers radering, og som tydeligvis har hatt nært slektskap med 1853-versjonene. Verken første eller siste utgave av dette populære og salgbare motivet er registrert, men vår undersøkelse har redusert antall ukjente bilder til to. ■ Galleri Gude AS takker dr. Philos Marit Lange og seniorkurator Frode Ernst Haverkamp for uvurderlig hjelp vedrørende grunnlag for denne artikkelen.

120

3/2012

Er Brudeferden fra Hardanger?

Hvor Brudeferden er malt fra har det også vært mange diskusjoner om.

Selv om det ikke dreier seg om en direkte stedsgjengivelse, er komposisjonen sammensatt av naturobservasjoner gjort på studieturer i hjemlandet. Sommeren 1839, da Gude bare var 14 år gammel, var han på sin første studietur til Vestlandet med en av sine lærere. Tegningen Galleri Gude har i sin besittelse viser en vestlandsfjord og stammer fra hans skissebok fra denne turen. Denne skissen inneholder mange elementer som man finner igjen i Brudeferden. Det er båter på fjorden, et nes som stikker ut (der hvor kirken er plassert på maleriet) og fjellformasjoner som ligner på senere varianter av oljemaleriene. Kan denne tegningen fra Lusterfjorden ha vært den spede starten på det som til slutt ble til Brudeferden?

Nerdrums elever

FRILUFTSSKOLEN i Hagan – Christian Skredsvigs hjem i Eggedal

Tredagerskurs 2012 20.–25. juli (to kurs) 10.–15. august (to kurs)

Pris: 3.000,- pr. kurs (to for 5.000,-) Lærere: Helene Knoop & Jan-Ove Tuv Påmelding/informasjon: malekurstuv@gmail.com www.skredsvig.no

Katalog: http://issuu.com/janovetuv/docs/fs12

VIGNETT

MOSSE-KUNST Hva har en redningsflåte, en isbjørn, en kaningeleform, en kråke, en elefant og to uer-fisk til felles?

De er alle en del av kunstneren Steinar Christensens Refsnesfrise på Hotell Refsnes Gods.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Gunnar Mjaugedal

KUNSTs abonnenter får følgende VIGNETT priser på Hotell Refsnes Gods i sommer: Malekurs 14. og 15. juli med fullpensjon i superior rom og to dagers kurs med Anita Corneliussen inkl. materialer til kr 2990,-

– Vi har 20 000 besøkende på hotellet i løpet av året, og rundt halvparten ser denne frisen. Det er langt flere enn tallet på de som vanligvis ville sett kunsten til Steinar Christensen, forteller Gunn Salbuvik, hotelldirektøren ved Hotell Refsnes Gods i Moss, som har en 250 år lang tradisjon som lystslott, pensjonat og hotell. Hotellet kan med rette kalle seg et kunsthotell, med sin unike samling samtidskunst av 100 kunstnere representert på vegger og gulv. De 61 rommene er smykket ut av hver sin unike kunstner med kunstnerens navn på døren under mottoet: Hvert rom et galleri. Godset, med egen strand og hage, har stått i sentrum for selskapeligheter siden 1770-årene med sin enestående vinkjeller og sitt utmerkede kjøkken.

– Ja, her er sjekketrikset; vil du bli med og se på kunsten på rommet mitt, ler Gunn, mens vi på vår vei gjennom hotellet passerer malerier av både Victor Sparre, Ulf Nilsen, Nico Widerberg, Liv Heier, og ikke minst; to store Andy Warhol-bilder. I Restaurant Munch henger naturligvis Munch (Den blå kjole, som en gang ble stjålet!), og serviset har fått motivet etter Munchs bilde.

Men det er i hotellets festsal i øverste etasje vi skal kikke. Hotellets eier, Widar Salbuvik, så nemlig Steinar Christensens verk Survival Kit i 2004; en 400 kilo tung installasjon der et kinesisk offerbord var blåst opp i størrelse og dreiet i massivt rustfritt stål. Salbuvik mente Steinar var rett mann til å lage en utsmykning i hotellets festsal, og spurte ham i 2007. Han skulle få frie hender, men temaet var en hyllest til Moss’ industriforetak (nedlagte og eksisterende) og ti nøye utvalgte hjørnesteinsbedrifter etter en demokratisk utvelgelsesprosess i byen. Aldri i norsk kunsthistorie har en enkelt forretningsmann tatt initiativet til å samle sitt hjemsteds industrihistorie på denne måten og utfordre all utsmykningspraksis ved å la toppmoderne verker pryde et herskapelig festlokale, skriver Arnt Fredheim i sin bok om frisen. Han skriver også om hvordan Refsnesfrisen føyer seg inn i en lang kunsttradisjon i Norge med å kombinere kunstutsmykning med industri som Munchs utsmykning i Freias gamle lokaler.

tograf Gunnar Sommerpriser fra 24. juni til 6.august Mjaugedal? fra kr 598,- ved 2 personer – Steinar er i dobbeltrom i 2 netter. veldig klar på dette; han er Kaptein Rødskjegg-pakker med billetter, rom og frokost for 2 voksne selv en god fotoog 2 barn til kr 1990,graf, men mener / fri oppgradering til suite.

Gunnar er en av Bestill på 69 27 83 00 / landets beste. Han post@refsnesgods.no har stor respekt for faget og håndverket og vil derfor benytte de beste. Og som han sa, hvorfor skulle han bruke uhorvelige summer på å investere i dyrt fotoutstyr og å bruke år på å lære seg faget enda bedre? Gjennom mange år som kunstner har han lært seg at han ikke kan bli mester på alle felt. Når verket er skapt som idé, er det skapt, selv om det ikke har fått en fysisk form. Resten er kun produksjon, forklarer Gunn. I en e-post fra Steinar samme kveld skriver kunstneren at Gunnar må tildeles like mye av æren for frisen.

Dessuten svarer han på spørsmålet om dette er hans livsverk: – Refsnesfrisen er nok ikke et hovedverk, men definitivt det mest interessante jeg har gjort. Ikke minst når det gjelder samarbeidet og dialog med eieren, Widar Salbuvik, kunsthistorikeren Arnt Fredheim og representanter for næringslivet i Moss.

Se bildene på neste side.

Steinar Christensen (f. 1900)

Lysekroner og en redningsflåte Da kunstneren Steinar Christensen så det 40 år gamle rommet i gull, hvitt og med lysekroner, sa han: Dette er så kitchy møbler og interiør at jeg ikke engang vil ha det i min egen stue! På ti skrå, kvadratiske felter på 1,6 x 1,6 meter langs veggene som omringet en slags 1980-tallsversjon av et rokokkointeriør og prismekroner, skulle oppdraget utføres på to år. Han hadde selv spurt seg: Hva tåler egentlig et slikt dekorert lokale, der alt fra pensjonister, frimerkesamlere, forretningsfolk og bryllupsgjester MÅ forholde seg til kunsten? I tillegg skal det tåle historiens strenge dommerpanel og fungere som tidløst! Gunn forteller om responsen i løpet av de to årene som frisen har hengt oppe: – De fleste sier nok litt forsiktig at dette var rart, det er jo et markant og kontrastfylt stilbrudd mellom kunsten og interiøret, inntil jeg forteller dem historien om bildene, nemlig som en hyllest til de ulike industriene i Moss. Det viser seg at alle har et forhold til disse arbeidsplassene eller produktene. Hvem har ikke en Helly Hansen redningsvest eller et norgesglass i skapet? Og nøkkelkortene med hull, ikke mange vet at de kommer fra Moss!

– Ingen negative reaksjoner?

– Jo, det var en brud som spurte pent om vi kunne dekke til bildene. Men igjen, da jeg formidlet historien og sa at gjestene kunne få et lite foredrag før middagen, endret hun innstilling, ler Gunn.

– Hva sier folk til at kunstneren utvikler selve konseptet og ideen og får andre til å produsere og stå for utførelsen, som i denne frisen, fo-

• Norsk billedhugger og postkonseptualist. Autodidakt.

• Var med på å grunnlegge Vestlandets Kunstakademi i Bergen.

• Kjent for sine monumentale stålskulpturer, stjerneinstallasjoner, internasjonale performancer og sine tvetydige stilleben med referanser til nederlandsk gullalderkunst, ofte i foto, i samarbeid med fotografen Gunnar Mjaugedal. Arbeider også innen mange medier og med ulike materialer, gjerne i samarbeid med eksperter innen fagfeltene.

• Representerte Norge under Biennalen i Venezia (1976) og er innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet, Oslo kommune, Bergen Billedgalleri, Norsk kulturråd og Statoils kunstsamling.

• Deltok på Skulpturlandskap Nordland med verket Stella Maris.

• I 2004 arbeidet han sammen med Jotne Fabrikker om å forstørre opp et kinesisk offerbord og fremstille det i 400 kilo rustfritt stål på utstillingen Norske kunstnere 2004 i Oslo rådhus.

3/2012

123

UTSMYKNING

124

Go’dag – Hommage til Mossemøllene Mossemøllene var opprinnelig flere møller langs Mosseelva, men de ble etter hvert samlet under ulike bedrifter frem til mølledriften i Moss ble lagt ned på 1990-tallet. Frokostblandingen Go’dag, et produkt de fleste kjenner, ble også laget i Moss. Steinar satte den inn i en slags meldekket scene. Bildet har en mystisk dobbelthet, ettersom det møter betrakteren med det blide Go’dag på den ene siden, og med kråken, som i mange kulturer har en klar dødssymbolikk som budbringer av onde nyheter og som åtseldyr. Egentlig hadde Steinar tenkt seg en and i dette bildet, men en kråke landet i scenen, og da var det gjort; Mossekråka!

Past Noir – Hommage til Moss Glassverk – Dette bildet fikk en internasjonal pris i en konkurranse for sørgestilleben! Halvparten av bedriftene i frisen er lagt ned, men nedleggingen av Moss Glassverk skapte en spesiell sorg i byen, som Steinar virkelig har fanget i dette bildet. Det var en utrolig stolt arbeidsplass som laget produkter vi alle har et forhold til, som colaflasken og norgesglasset, forteller hotelldirektøren.

Steinars stilleben er innrammet av et sort plastdraperi og viser produktene som døde da glassverket måtte stenge dørene.

Hund og øl – Hommage til Moss Bryggerier Steinar sier at han alltid har sett på seg selv som en stillebenskunstner, og rigger opp ulike tablåer med en gjennomtenkt dramaturgi i atelieret sitt, eller det kunsthistorikeren Arnt Fredheim kaller Theatrum Christensensis. Hunden frøken Nemi går igjen i flere av hans tidligere foto. På bordet i dette nærmest barokke bildet finner man en gammel ølkanne som Steinar hadde liggende hjemme, langpiper, en kniv, et ølglass og en ølflaske der ølet er brygget i Moss og glasset laget på Moss Glassverk. På bordet skimtes også biter av leverpostei for å få Nemi til å stå stille. Fotoet, tatt av Gunnar Mjaugedal, er rammet inn av en industrilakkert treramme i grønt.

Kaniner – Hommage til Il-O-Van Il-O-Van var i virksomhet fra 1911 til 2002 og laget produkter av aluminium. Dette er frisens mest fargerike bilde med ni foto tatt av Gunnar Mjaugedal. Motivene er en kaningeleform og åtte stivnede gelekaniner fra formen i ulike farger. Steinar forteller at Andy Warhol og pop-art er en inspirasjonskilde her.

3/2012

UTSMYKNING

Yre – Hommage til skipsindustrien Moss Verft kan føre sine annaler tilbake til 1870 da Moss Skibsværft ble etablert. Dette verket er en miks av foto, maling og trefiberplate finer og viser restene av verftet slik det står i dag. I bildet må det være totalt fravær av nostalgi. De som ser etter, skal etter hvert oppdage tegningene (…) Noe av utfordringen i akkurat dette prosjektet var at det meste av verket i dag er borte. Der har mennesker hatt sitt daglige virke i over 100 år (…) Jeg stilte meg spørsmål om hvordan man kunne gjengi en virksomhet, menneskers tilstedeværelse, uten et eneste menneske, kun basert på minnene, skriver kunstneren om bildet.

Elefanten er et sirkusdyr – Hommage til Peterson Peterson er kanskje Mosse-industriens flaggskip, med en historie tilbake til begynnelsen av 1800-tallet og evig forbundet med den eiendommelige lukten fra cellulose. Bildet er en kombinasjon av foto tatt av Gunnar Mjaugedal, skulptur og overflater i en rekke teknikker som mosaikk, trebiter og bladgull. Selv skriver Steinar om bildet: Elefanten er en balansekunstner. Bedriften har vaklet gjennom en rekke problemer. Jeg ville ha indiske stoffer, pynt, kostymeestetikk. Elefanten var også bedriftens første logo.

Mosaikk – Hommage til VingCard VingCard-låsen ble skapt i 1976. Bedriften hadde i 1980-årene opp mot 70 prosent av verdensmarkedet på en hullkortlås. Det første man ser i dette bildet er bjørnen. Det neste er mosaikkbitene.

Den tredje reaksjonen er å lete etter hva mosaikkbitene består av, og dermed følger man opp grunntanken til kunstneren, skriver Arnt Fredheim i sin bok om frisen: Da finner man fort ut at mosaikkene består av VingCard blandet med foto- og stoffbiter. Fotobitene er deler av originalfoto fra Nordpolen, og isbjørnen er isbjørnen på Fram-museet i Oslo. Isbjørnen var nemlig i den første logoen til VingCard. Kunstneren trekker også paralleller båten Fram som et av de fremste symbolene på norsk oppdagelsesreise- og forskningsvirksomhet, akkurat som VingCard.

Helter – Hommage til Helly Hansen – Dette bildet regnes faktisk som kunsthistoriens første hyllest til en kvinnelig arbeidsplass, og Steinar fikk mye internasjonal oppmerksomhet med dette verket. Heroiseringen av kvinner er jo nesten fraværende i eldre kunsthistorie. Syerskene, som de kaller seg, var på avdukingen, forteller hotelldirektøren. Verket består av en redningsflåte, fotoer av 13 syersker printet på vinyl og påsydde elementer fra Helly Hansens viktigste produkt; redningsdrakten. Tenk på alle som er avhengige av det de produserer i den fabrikken! Tenk deg det ansvaret! skriver Steinar.

3/2012

125

ANMELDELSER Faldbakken: Best som byråkrat?

HVA: Matias Faldbakken: Portrait of a Generation HVOR: OCA, Office for Contemporary Art Norway, Oslo NÅR: til 23. juni

Matias Faldbakken har laget en feiende flott utstilling. Men når byråkrati er viktig, hvor stor del av æren er hans egen?

Det er noe som skurrer når du kommer inn i OCAs høyloftede galleri.

Rundt omkring på gulvet står tre av Arnold Haukelands modernistiske og fargesterke skulpturer – på hodet. Det er flotte verk, men de kommer kanskje ikke helt til sin rett?

Like ved inngangen står Gustav Vigelands Ung pike med hendene foran munnen (1926–1930) lent opp mot veggen, også den på hodet og sikret med kraftige, blå stropper og en tykk skumgummibit under hodet. Her er betegnelsen står riktig, men med Haukelands skulpturer er det riktigere å si at de henger. Hans tre skulpturer er montert inn i visuelt krevende stålrammer som stjeler noe av oppmerksomheten fra de historiske originalene.

Gjennom disse grepene har Matias Faldbakken (født 1973) skapt nye kunstverk i dialog med to av sine forbilder. Ved å snu skulpturene på hodet får publikum anledning til å se dem med nye øyne. Det taper de ikke på, tvert imot, det er stor kunst uansett hvordan de er montert.

Faldbakken er hverken ironisk eller respektløs. I et intervju forklarer han at han ser på dem som ikoniske skulpturer som har hatt betydning for egen forestilling om norsk kunsthistorie. Det å forhandle med eierne er en vesentlig del av kunstverket, og de byråkratiske prosessene er like viktige og sentrale for verket som presentasjonen av det.

Det er flere aspekter ved utstillingen. Skulpturenes sokler er fylt med vodka, noe som kan sees som en morsom og ironisk kommentar til det drivstoffet mange kunstnere har hentet kreativitet fra. Det er viktigere at Faldbakkens eneste helt selvstendige verk er at han har jekket opp veggen ved inngangen slik at den er gått i stykker. Det er en metafor for oppadgående energi, noe han har frarøvet de andre kunstverkene. Det understreker (den legitime oppfatningen) at han setter sine egne ideer over de andres. Det er jo ikke ukjent blant kunstnere.

Det mest interessante er kanskje at Matias Faldbakken lager sine beste verk når han bruker andre gjenstander med sterk fascinasjonskraft. Det store spørsmålet er om det er byråkratiet og Faldbakkens rammeverk eller Haukeland og Vigelands skulpturer som er denne utstillingens store attraksjon?

Begge foto: OCA / Vegard Kleven

126

3/2012

OPP NED: Matias Faldbakken har lånt Gustav Vigelands Ung pike med hendene foran munnen og satt den på hodet.

RAMMEVERK: Arnold Haukelands skulpturer henger opp ned i store stålrammer.

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også ­kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle ­utstillinger til KUNST.

Starter på topp HVA: Jack Helgesen Family Collection

Bildets arkeologi HVOR: Vestfossen Kunstlaboratorium, Vestfossen NÅR: til 7. oktober

Kunsthistorien møter følelser og livserfaring når Jack Helgesen er tilbake på Vestfossen ni år etter starten.

Få norske kunstsamlere kan vise til en mer spennende samling enn Jack Helgesen. Det så vi allerede i 2003 da han åpnet Vestfossen Kunstlaboratoriums utstillingsrekke. Når han nå er tilbake med Vestfossens 10. utstilling er sjokkeffektene og sexfokuset lagt til side. I stedet er den moderne kunsthistorien blitt det uttalte siktepunktet med årets utstilling, som bærer tittelen Bildets arkeologi.

Oppmerksomheten rettes mot den sene modernismens betydning for nyere kunst, og tematikken turneres på en interessant, men litt vel saklig måte i katalogen.

Men publikums opplevelse formes av det de ser og blir fortalt i omvisningene. Deres interesse vil like gjerne rette seg mot følelsen av å være et menneske i verden, alene og blant andre mennesker. For her er det mye å dykke ned i rent følelsesmessig, i tillegg til fascinerende billedverdener, visuelle eksperimenter og teknikk på høyt nivå.

Jack Helgesens samling er utviklet til det bedre. Den er blitt mer moden og mindre sensasjonsorientert. Mer dempet i farger og uttrykk, men rikere i innhold og subtilitet. Og ikke minst er den blitt bredere internasjonalt orientert.

Utviklingen er en god ting for publikum, som her gis mulighet til å møte verden og sine egne erfaringer i bilder som både er forståelige og utfordrende. Utfordringen ligger denne gangen mer i de innholdsmessige subtilitetene enn i de direkte utsagnene. For i spennet mellom utsøkt teknikk (som i Jonathan Hammers fargesterke bilder laget i intarsiateknikk med skinn) og mer uvørne malerier (som i Till Gerhards ekspresjonistiske bilder med menneskelige ritualer som motiv) finnes en uttrykksvilje som favner et vell av erfaringer.

De kunsthistoriske referansene er spent opp mellom de teknisk orienterte formeksperimentene og de figurative fortellingene. Men også disse beiter på modernismens formbevissthet. Og det er nordmannen Ståle Vold som samler de to retningene med installasjonen som har fått æren av å være det første vi ser i utstillingen. Åpningen er på topp, og resten er ren nytelse.

Alle foto: Vegard Kleven / Vestfossen Kunstlaboratorium

GJENGANGER: Ståle Volds Nineteen years of conversations with Duchamp, Johns, Ryman and more ... fra 2008 er et nøkkelverk i utstillingen. Installasjonen ble første gang vist i ett av de små galleriene på Vestfossen. Nå innleder den hovedutstillingen.

FIGURASJON: Samlingen har stort spenn. Jörg Lozeks Jugend forscht 2 fra 2004 hører inn under Leipzig-skolen, en innflytelsesrik retning innen det nye, figurative maleriet.

STOFFLIGHET: Bernard Frizes Verte (2003) har en stofflighet som gir deg lyst til å gå bort og føle på overflaten.

3/2012 1/2012

127

OMTALER

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også ­kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle ­utstillinger til KUNST.

Sommerens begivenhet Kistefos-museet på Jevnaker er de første som viser den kinesiske kunstneren og dissidenten Ai Weiwei i Norge.

Ai Weiwei – Interlacing er tittelen på Kistefos-museets storsatsing denne sommeren. Utstillingen, som står til 7. oktober, viser et bredt utvalg av Ai Weiweis verker, hovedsakelig fotografier i et enormt omfattende utvalg.

Denne flommen av bilder er ingen tilfeldighet. Gjennom sin aktivisme er Ai Weiwei blitt selve symbolet på demokratibølgen i Kina, og hans klare stillingtagen til fordel for folkets stemme og innflytelse har skaffet ham store problemer med kinesiske myndigheter. En periode var han forsvunnet, og han har fortsatt utreiseforbud fra Kina.

Utstillingen griper tilbake til 1980-tallet, da Ai Weiwei var student i New York og ble kjent med en rekke kjendiser i kunstlivet. Fotografiene er mer å regne som dokumentariske enn kunstneriske i estetisk forstand, men samtidig er det en dyp forståelse for konseptuelle problemstillinger i mye av hans kunst. Spesielt berømt er fotoserien der han slipper en urne fra Han-dynastiet i gulvet – en klar protest mot kommersialiseringen av kunst og antikviteter.

I utstillingen inngår både dokumentasjon av Birds nest, hovedarenaen til Beijing-OL som han var med og designet, og dokumentasjon av den berømte happeningen han gjorde til Documenta 12 i 2007, da han hentet 1001 kinesere til verdens viktigste kunstutstilling i Kassel i Tyskland.

Hovedelementet er imidlertid to store dokumentasjonsprosjekter: I Provisional landscapes viser han hvordan kinesiske byer forvandles i ekspressfart, inkludert raseringen av den tradisjonelle småskalabebyggelsen. I en serie på hundrevis bloggfotografier har han plukket fra det enorme arkivet på over 200 000 bilder som er blitt fotografert til bloggen hans. På ti monitorer vises bildene etter ulike kategorier, og gjennom denne billedflommen blir vi kjent med Ai Weiweis store respekt for det folket han er en del av. Et folk som i stadig sterkere grad krever sin rett til demokrati, ytringsfrihet og medbestemmelse.

IKONISK: Bildet av Ai Weiwei der han slipper en urne fra Handynastiet i gulvet er blitt ikonisk. Foto: Ai Weiwei / Kistefos-museet.

Iscenesettelsens mystikk Noen fotografer har et uttrykk som berører på en måte som ikke lar seg forklare med enkle ord.

På Stenersenmuseet i Oslo kan du frem til 12. august studere Gregory Crewdsons bilder. Og det er akkurat det du bør gjøre, ta deg tid til å studere amerikanerens fargefotografier. Han er en mester innen iscenesatt fotografi, og bildene er så fulle av detaljer og overraskende situasjoner at det tar tid å dukke inn i dem.

Det du imidlertid raskt forstår er at det er noe usagt ved situasjonene han fanger. En tvetydighet som lader bildene med energi og som gir dem stor tiltrekningskraft. Stenersenmuseet viser også to andre serier i sort-hvitt som har helt andre kvaliteter.

128

3/2012

STILISERT: Det er vanskelig å vise kvalitetene i Gregory Crewdsons bilder i lite format. Untitled (Shane) Beneath the Roses inngår i utstillingen på Stenersenmuseet. Foto: Gregory Crewdson / Stenersenmuseet.

Thorstein Rittun Du finner bilder av kunstneren i følgende gallerier; Kunstnerforbundet  Galleri D40  Galleri Oddvar Olsen  Gulden Kunstverk  Galleri Osebro Galleri BI-Z  Galleri Amare  Galleri Modern Art  Galleri Krane  Galleri Fineart

AKTUELT Sommerens hovedutstiller er Runi Langum fra 23. juni til 26. august.

Norges minste museum?

Jølstramuseet er en privat samling med 14 hus og over 3000 historiske gjenstander som ligger idyllisk til i Jølster. Museet ble åpnet i 1986. Fire år senere startet eierne sin årlige kunstutstilling i den ombygde låven.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Thomas X. Floyd

– I sommer er det billedkunstner Runi Langum som er hovedutstiller i galleriet, sier Eivind Fossheim og Anna Marie Ianssen, som har ansvaret for kunstgalleriet, til KUNST. Det var Eivinds far, Eivind Fossheim senior, som drømte om å skape et museum der jølstringer kunne se hvordan deres forfedre levde og finne sine røtter: ─ – Far døde 90 år gammel i 1982. Da jeg overtok eiendommen i 1978, var det viktig for meg å videreføre hans drøm. For meg ble det også et livsverk. Jeg har pendlet mellom Oslo og Jølster og brukt all min fritid og minst 80 000 kroner i året av journalistlønna i Aftenposten og i Vi Menn for å vedlikeholde og utvikle arven. I Sunnmørspostens reportasje fra åpningen av museet i 1986 ble jeg kalt Norges fattigste millionær, men egentlig følte jeg meg utrolig rik med tanke på det jeg fikk være med på. I pakt med fars visjon om at dette skulle være et levende museum, koblet vi inn den internasjonale folkemusikkfestivalen i Førde. Vi startet kunstgalleri og tilbød guiding av fisketurister. Jeg må si jeg har vært heldig, men det er også med en viss lettelse at jeg i 2006 kunne overlate alt til min yngste datter Heidi, sier Fossheim.

Sterk kulturell formidlingsevne Det var Eivinds far som først fikk drømmen om å ta vare på kulturen i Jølster: ─ – Far, som var ett av 12 barn, fortalte meg at han var hoppende glad da han i 1920-årene fikk overta teigen på farsgården, der Jølstramuseet ligger i dag. Han flyttet ned barndomsstova som det første huset av en samling gamle røykstover helt tilbake fra tidlig på 1600-tallet. Far var utdannet lærer fra Volda lærerskole og var opptatt av de nasjonale verdier, kunst og kultur. Han vitaliserte ungdomslagene og startet sangkor. Han satte kulturelle spor etter seg både i Barstadvik, i Bøverdalen og i Våle i Vestfold hvor han komponerte Vestfoldsangen. Sammen med komponisten Johannes Haarklau skrev han også jubileumssangen, Eg bind ein blomekrans, til Nikolai Astrup i 1925. Dessuten var han en av maleren Nikolai Astrups få venner. Far endte opp som lærer ved Hønefoss folkeskole. Samtidig var han organist i Hønefoss kirke frem til 17. mai 1941. Grytidlig denne nasjonaldagen møttes folket i Hønefoss til bønnemøte for 130

3/2012

fred i Hønefoss kirke. Etter en følelsesladet preken av presten Høivik avsluttet far med å spille Ja vi elsker. Dermed fikk han sparken, men det var verdt det, mente han. Sammen med min mor og to søstre rømte vi over til Jølster da tyskerne brutalt inntok Ringerike. Far ble igjen, men hadde lange ferier som han brukte fullt ut i Jølster. Vi flyttet tilbake til Hønefoss, men var i Jølster hver sommer. Og det var i skoleferien han samlet sine hus og gjenstander og Jølstramuseet ble skapt med ti hus, det eldste fra 1600-tallet. I min tid er ytterligere fire hus innlemmet i samlingen. 3000 gjenstander fra distriktet har fått permanent utstillingsplass her og forteller noe om livet i Jølster i gamle dager.

Håndplukker kunstnerne I 1990 åpnet museet galleri i låven, som ble bygget om etter tegninger av Per Wilhelm Skarsten i Arki arkitekter AS i Førde. Lokalet brukes i dag også som selskapslokaler. ─ – Visjonen til min far var å skape et levende museum, der jølstringene kunne få oppleve sine kulturelle røtter. Kunstneren Oddvar Torsheim har holdt tegnekurs for barn på låven. Ludvig Eikaas og hans vennekrets har deltatt på våre kulturdugnader, som vi kalte våre private fester, sier Eivind om kunstprogrammet. ─ – De siste to årene Eikaas levde, likte han å bo på Jølstramuseet om sommeren. Eikaas var privat gjest hos oss, og han likte seg godt her. Vi fikk et nært og varmt vennskap til kunstneren. For å hedre hans minne har vi innredet ett av husene i museumshagen med noen av våre private kunstverker laget av ham og døpt det Ludvig-stova, forteller Heidi Fossheim Årdal, som nå driver stedet sammen med sin mann. ─ – Anna Marie og jeg tar oss av kunstgalleriet. All kunsten vi viser frem her er håndplukket. Vi har alltid hatt som mål at vi selv må like bildene vi stiller ut i galleriet, smiler Eivind. ■ • Jølstramuseet er åpent lørdager og søndager kl. 12–17.

• Den internasjonale folkemusikkfestivalen arrangerer Sommarnatt i Jølstramuseet torsdag 5. juli kl. 23–02.

green Kunstnermateriell og god samvi�ghet hos Kreak�v!

Spar penger, spar miljøet!

Velg kunsthår!

Kunsthår er mer slitesterk, snillere mot dyra og rimeligere enn naturbust.

Princeton Art & Brush Co. er kjent for sine fantastiske kunsthårspensler som blant annet erstatter mår, mungo, svinebust og ekorn. :)

Bamboo!

Hahnemühle har flere miljøvennlige papirsorter. Vår bestselger er Bamboo.

Finnes i 105 gr. for skisser, 265 gr. til mixed media, og 290 gr. til giclée.

Sats på ECO!

Endelig kan alle male med olje!

ECOserien er helse- og miljøvennlige oljemedier fra Maimeri. Lukter ikke, skader ikke, plager ikke.

Thinner og Cleaner i 250 ml. flaske.

Kun 89,- pr stk.

Blindrammer Våre blindrammer produseres av FSC-sertifiserte bedrifter. Dette betyr at trevirket i våre produkter kommer fra ansvarlig og bærekraftig skogsdrift.

Kreaktiv lagerfører ulike typer, bredder og lengder, tilpasset forskjellige behov.

STOR butikk i Tollbugata 115, Drammen. Åpent: 10 - 18 (16) Tlf. 32 83 25 00 - Vi har budbil Drammen - Oslo hver dag, og sender pr post til hele landet.

Nettbutikken finner du på:

www.kreaktiv.no

www.kreak�v.no

Willibald Storn www.storn.no

ANNONSE

FILM FESTIVAL UTSTILLER BJØRN CARLSEN

Annonsér i Nordens største kunstmagasin du også!

Kontakt Eric Björklund eric@fineart.no / Tlf 948 17 753

HAUGESUND BILLEDGALLERI 18.8.-23.9. arrangør www.haugesund-billedgalleri.net

Galleri A Anne Kristin Thorsby

29. mars - 29. april

Noah Alveberg

3. mai - 27. mai

STUPID MAMMALS ved Martin Whatson & Bjørn Lyng samt DotDotDot

31. mai - 10. juni

Galleri A minor Andreas Bjørn-Hansen

29. mars - 29. april

Noah Alveberg

3. mai - 27. mai

Martin Whatson og DotDotDot

31. mai - 10. juni

Galleri A & Galleri A minor • Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo • galleri-a.no

3/2012

133

INSTRUKTIVT

VIGNETT

Akvarell med Hazel Soan

Likhet

Kunst fremkaller diskusjon, alle har forskjellige meninger, ingen er enige om hva som egentlig er kunst, og enda vanskeligere er det 책 bli enige om et kunstverk er godt, d책rlig eller likegyldig.

Tekst Hazel Soan / Oversatt av Toril S. Kojan

134

3/2012

VIGNETT

Girls just want to have fun, akryl på lerret, 74 x 98 cm.  De fire jentene er malt i en utpreget figurativ stil, men den luftige vinkelen bidrar til at betrakteren stusser over settingen. De særskilte likhetene med omgivelsene er forstyrret, noe som skaper et universelt uttrykk for en gruppe jenter som koser seg i hverandres selskap, og på denne måten oppstår et mykt, feministisk bilde.

Intet middagsselskap er komplett uten en diskusjon om kunst. Etter min erfaring dreier argumentene seg ofte om likhet. Når det gjelder figurativ og nonfigurativ kunst, vil meningene variere avhengig av hvordan et kunstverk ikke ligner motivet, er for likt motivet eller minner om en annen kunstners arbeider. Helt fra hulemaleriene og frem til malerier fra det 21. århundre hører likhet (eller mangel på det) naturlig med i kunstens mantra, som alltid er til stede som dommer eller jury, forsvarer eller aktor og for alltid utsatt for ulike definisjoner.

Ta for eksempel portrettet. Her er likhet viktig, men fysisk likhet er sjelden den eneste komponenten. Fotografier lyver aldri, men det gjør de alltid, med mindre de er i hendene på en ekspert – et snapshot av noe en gang i tiden kan ikke gjengi ekte likhet. I maleriet må du kanskje lyve for å fortelle en sannhet. Et figurativt maleri er i seg selv en overbevisende løgn, og et portrett er ingen unntagelse. Et portrett bør ha en universell likhet med motivet, det må alltid føles

som det, ikke bare nå, men også i fortid og fremtid, og det omfatter mer enn bare fysisk likhet.

Hva er det som skaper likhet? Fysiske trekk, bevegelser, formen?

Jeg er en kunstner som maler figurativt, men elsker nonfigurativ kunst. For meg ville det være kunstig å male abstrakt, men jeg sier som Oscar Wilde: Kunst begynner der imitasjon slutter. Det undrer meg ofte hvor lite en maler behøver å gjøre for at vi skal tro på det han eller hun maler. Når jeg ser på mitt motiv, er det lyset og skyggene som inspirerer og gleder meg, og jeg prøver å etterligne balansen mellom dem, det er det som gir meg glede. Hva skaper likhet? For meg er det å følge mønstrene mellom lys og skygge.

Kunstmalere arbeider hardt med å dekke til særskilte likheter for å formidle en generell likhet. I den ytterste konsekvens ligger det abstrakte bildet, men i veldig figurative malerier kan flertydighet bli formidlet utover etterligningen for å skape en generell likhet, og slik overbringe en universell beskjed. ■



Notting Hill, akvarell på papir, 34 x 24 cm.

Man finner likhet i en posering og en stemning like mye som i ansiktstrekk. Her er min søster modell, og alt jeg trenger for å male et portrett som ligner, er formen hennes i silhuett i velkjente omgivelser.



Retail Therapy, akryl på lerret, 50 x 40 cm (detalj).

Mønstre av lys og skygge skaper likhet med motivet – det er veldig lite informasjon som skal til for å overbevise betrakteren om at dette er en ung kvinne på shopping i travle London. De røde formene antyder bussene, silhuettene andre personer og den blå bakgrunnen antyder bygninger.

3/2012

135

VIGNETT

Kurstilbud

Som abonnent på KUNST får du 10 % rabatt på kurs.

Dette gjelder også medlemmer i Palettklubben.

Påmelding / for mer informasjon (påmeldingen er bindende!):  www.fineart.no/tjenester/kurs  Vi tar også imot din bestilling på telefon 22 01 24 20

Høsten 2012 Se mer info i vedlagt kurskatalog

 Har du spørsmål, ta kontakt med Toril S. Kojan: toril@fineart.no / 408 56 010 Dersom ikke andre kurslokaler eller tider er oppgitt, vil kurset holdes i KUNSTs kurslokaler i Brogata 2 på Lillestrøm.

Helgekurs: fredag kl. 18–21, lørdag og søndag kl. 10–16.

Materialer til kursene er ikke inkludert i prisen dersom dette ikke er spesifisert. Vi gjør også oppmerksom på at vi er avhengig av et minimum antall deltagere på hvert kurs for at det skal la seg gjennomføre. Vi tar forbehold om trykkfeil i datoer og priser.

136

KURS

LÆRER

TID (STED)

Malekurs med tekstil som billedbyggende elementer

Anne Biringvad

7.–9. september. Helgekurs

Kurs i kreativ komposisjon og maling på foto

Rino Larsen

15.–16. september. Helgekurs.

OBS! Lørdag kl. 10–18, søndag kl. 10–17.

Farge / akryl / innfallsvinkler til abstrakt komposisjon

Helle Kaarem

21.–23. september. Helgekurs. Trinn I.

Malekurs, akryl

Peter Esdaile

28.–30. september. Helgekurs.

Akvarellkurs på Island

Lars A. Persson

7.–14. oktober.

Sted: Snæfellsnes, Island, Hotell Budir.

Grunnkurs i Photoshop

Rino Larsen

13.–14. oktober. OBS! Kl. 10–17 begge dager.

Akvarellmaling

Morten Gjul

19.–21. oktober. Helgekurs.

Mal portrett

Mogens Henckel

26.–28. oktober. Helgekurs.

Fotokurs for deg med digitalkamera og sans for motiver

Morten M. Løberg

27.–28. oktober. OBS! Kl. 10–17 begge dager Sted: Frysja Kunstnersenter, Oslo.

Tegning med kull og pastell

Peter Esdaile

2.–4. november. Helgekurs.

Finn bildene i ditt indre! Malekurs

Toril S. Kojan

9.–11. november. Helgekurs.

Akvarell – ikke for feiginger!

Lars A. Persson

16.–18. november. Helgekurs.

Farge / akryl / innfallsvinkler til abstrakt komposisjon

Helle Kaarem

23.–25. november. Helgekurs. Trinn II.

3/2012

ANNONSE

lyst til å tegne eller male?

Hos TORSO kunstartikler har vi alt fra komplette startsett for nybegynnere til det helt spesielle for profesjonelle kunstnere.

Våre medarbeidere hjelper deg å finne det du trenger til dine kreative idéer.

Her finner du TORSO kunstartikler: TORSO Oslo Sentrum Andvord City Cash Tollbugt. 31 Tlf. 22 41 54 98 TORSO Larvik Arnes Fargehandel Kongegata 26 Tlf. 33 18 24 50

TORSO Oslo Colosseum Fargerike Agerup Fridtjof Nansensvei 12 Tlf. 23 33 42 40 TORSO Porsgrunn Hobbysenteret Storgt. 125 Tlf. 35 55 53 96

TORSO Oslo Vulkan Maridalsveien 17 B (Nye Bellona-huset) Tlf. 21 38 80 70

TORSO Ski Kunst og Hobby Parkaksen 4 Tlf. 64 87 53 18

TORSO Kristiansand Hobbyhimmelen H. Wergelandsgt. 26 Tlf. 91 77 20 57

TORSO Hamar Caribonum Strandgt. 61 Tlf. 62 51 24 30 TORSO Bergen VULKAN Malepaletten Kong Oscarsgt. 15 Tlf. 55 96 00 70

VULKAN www.torso.no

3/2012

137

ANNONSE

Spiralen og kvadratet / The Spiral and the Square Øvelser i oversettbarhet / Exercises in Translatability 19 kunstnere / Cildo Meireles, Öyvind Fahlström, Rirkrit Tiravanija, Rodrigo Matheus, Haegue Yang m.fl

> 2.06 -– 9.09

Rodrigo Matheus, Konstruksjonens natur/Nature of construction, 2011, div.materialer/mixed media. Med tillatelse fra/Courtesy of Galeria Fortes Vilaça. Foto/Photo: Bonniers Konsthall

> Permanent

Samlingen / The Collection Historisk og samtidskunst/ Historic and contemporary art Edvard Munch, Else Marie Jakobsen, Grete Nash, Eirik Gjedrem, Amaldus Nielsen, Christian Krohg m.fl

Utsnitt/detail: Edvard Munch, Selvportrett i restaurant/Self-Portrait in Restaurant (Weimar), 1906, litografi/lithography. Foto/Photo: Kjartan Bjelland

MuSEuMSbuTiKK · oMviSNiNG · uTSTilliNG / 3 ETASJER

Åpent > Tir–lør 11–17, søn 12–16 (man stengt) omvisning 23.6–15.8 > Hver dag (stengt man) kl 13.00 barneverksted 23.6–15.8 > Hver dag (stengt man) i åpningstiden Museumskafé > Man–fre 8–17, lør 11–17, søn 12–16 Skippergata 24b. Kristiansand / Norway +47 38 07 49 00

SØRlANdETS KuNSTMuSEuM

FACEbooK.CoM/SKMu.No

fRank BRunneR Overgang, 2011 Olje på lerret 200 x 213 cm diana al-hadid A Measure of Ariadne’s Love, 2007 7x9x8m

gRåBRødRegaten 17 3110 tønsBeRg 33 30 76 70 www.haugaR.com åPent: løRdag–søndag 12–17 sePtemBeR–mai: tiRsdag-fRedag 11–16 juni-august: mandag-fRedag 11–17 omvisning hveR søndag kl. 13.00 tiRsdageR gRatis caRins café følgeR museets åPningstideR

138

3/2012

SKMu.No

NY FLØY FOR HAUGARS KUNSTSAMLING innvies 16. juni

FRANK BRUNNER MIRROR MATTER 2. juni–9. sePtemBeR JACK HELGESEN FAMILY COLLECTION ARKITEKTONER diana al-hadid dominik lejman knut åsdam 16. mai–30. sePtemBeR

andy waRhol The Scream (After Munch), 1984 Silkscreen ink and polymer paint on canvas, 127 x 96,5 cm sparebankstiftelsen dnb nor © the andy warhol foundation for the visual arts, inc.

ANNONSE

19. mai - 23. september

Kvinner i Kunsten

Asta Nørregaard, Harriet Backer, Kitty Kielland, Nina Sundbye m.fl.

Magne Furuholmen på Nyfossum • Th. Kittelsen museet Kafeer • Guidede gruveturer • Spennende museumsbutikker

tlf 32 78 67 00 • www.blaa.no

Christian Krohg Bilder som griper

15. juni–16. september 2012 /nasjonalmuseet

I Nasjonalgalleriet, Universitetsgata 13 nasjonalmuseet.no

3/2012

139

Olav Kyrresgt 43 5014 Bergen Tlf: 55 32 92 50

24. FEBRUAR – 3. JUNI 2012 DRAMMENS MUSEUM

ANNONSE

www.rammeservice.com

Lenkter du etter et FRI-sted?

Sjarmerende lite hus på landet i Kvinesdal med tilhørende katt, stort atlieer og urtehage leies ut på åremål til den/de rette!

Eiendommen ligger stk store rom i tilfluktsrom til leie. på en topp med bred Tørre og lyse lokaler. horisont mot en Hyggelige priser på Sagene. myk skog.

Atelier til leie

2

Ledig umiddelbart.

sol@solveigegeland.no www.solveigegeland.no

Ring Ronny tlf: 900 46 645

Galleri A & Galleri A minor Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo www.galleri-a.no

Galleri A

Olav Kyrresgt 43 Per Heimly, Bastards 5014 Bergen Galleri A minor: Tlf: 55 32 92 50

19. jan. – 5. feb.: Line Schjølberg, IDYLL

19. jan. – 29. jan.: Sten R. Fagerberg, SØVNEN

www.rammeservice.com 2. feb. – 12. feb.: Marit Bockelie

9. feb. – 4. mars: Per Heimly

8. mars – 25. mars: Thomas Heager

16. feb. – 4. mars: Grete Ross

Henrik Gerners gt. 7 / PB 207 / 1501 Moss / 69 25 77 75 ghg@ghg.as / www.ghg.as

ELISE MARTENS

21. april – 20. mai GRAFIKK 2012

Åpningstider: Tirsdag–fredag: 10–16 / Lørdag–søndag: 12–16 JANNIK ABEL, HÅKON BLEKEN, LARS ELLING, ALF CHR HVARING, PER KLEIVA, CARL NESJAR, OLA STEEN, FRANS WIDERBERG, NICO WIDERBERG. Utvalgte utstillinger 2011: 28. jan - 19. feb KOLLEKTIV 26. mai – 17. juni

fotografi

25. feb - 18. mars JUBILEUMSUTSTILLING 1

www.fineart.no

CHRISTIAN

KROHGS

KUNST

SENE

www.elisemartens.no

JUBILEUMSUTSTILLING 2

Mari Astrup, Nicholas O'Leary, Synnøve Persen, Shahram Takhsha

FESTSPILLUTSTILLING 2.8-1.9.2012

©Elverum Kunstgalleri - St. Olavsgt.10, Elverum

Christian Krohg, Toalett, 1912, 58 x 52,5 cm, olje på lerret. Utsnitt. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo

Fra Paris til Kristiania

2. JUNI – 7. OKTOBER

KUNSTSAMLING

•

KUNSTBUTIKK

•

KUNSTHAGE

•

KAFÉ

ÅPNINGSTIDER: TIR - SØN 11-16 • SOMMERÅPENT 25. JUNI - 2. SEPTEMBER: MAN - SØN 11-17 Stortorget 2 • 2602 Lillehammer • Telefon 61 05 44 60 • www.lillehammerartmuseum.com

140

3/2012

MALERI OG GRAFIKK

UTSTILLINGSÅPNING TORSDAG DEN 2. AUGUST KL. 17

www.elverumkunstgalleri.no

ANNONSE

Marit Eik Heidi Uleberg Kraft

Kjærlighetens seier mariteik.com

Grete Berg Stenmark Abbey Road

Inga Dalsegg Legacy ingadalsegg.com

Per Ove Sødal Augustkveld

perovesodal.com

Bodil Skumsrud Andersen Krukke Krukke

Nini Bjønness Blå planet

3/2012

141

ANNONSE

Midt-Norges største utvalg i kunst!

Kjersti Stokke Åse Juul Elling Reitan Eva Langaas Ørnul Opdahl Karl Erik Harr Eva Harr Jan Harr Jøran Flo Geir Nymark Terje Risberg Nico Widerberg Yvonne Karlsen Kjell Thorjussen Thorstein Rittun Jon Olav Helle Dang Van Ty Lars Chr. Istad Jarle Hammer Inger Hoff Kristin Børresen Øivind Jorfald Øivind Sand m/flere

Velkommen til Utgard Velkommen til det stedet som ingen driver.

Det driver seg selv! Her finnes ingen sjefer eller reglementer. Det er et sted hvor mennesker kan samles og møte nye venner. Et sted hvor hverdagen skapes spontant sammen med andre.

Prisen er 15 Euro per natt. 25 Euro i høysesong.

Modern Art Gallery Olav Tryggvasonsgt. 33, Trondheim www.modernart-shop.no

Utgard ligger i Masia Can Serrat litt utenfor Barcelona.

canserratsvenner.com

Reise til Torget 20, 8301 Svolvær Mandag: 18–22 Tirsdag til søndag: 10–16 og 18–22

nnks.no

Laos og Kambodsja Bli med på en spennende og rimelig reise 28. september – 14. oktober 2012.

23.3 – 22.4

Edvine Larssen og Maja Nilsen: «Grenseløs, umåtelig, overdreven» 27.4 – 27.5

Nirmal Singh Dhunsi (maleri, tegning)

Opplev det legendariske tempelanlegget Angkor Wat, kunstnere og håndverkere i deres verksteder, interkulturelt senter i Phnom Penh, markeder, båtturer, museer, praktfull natur og mye mer.

Nesten alt inkl. kr 24 000 RGF

For info:

Tlf 951 97 767 / e-mail: info@villeverdenreiser.no

Nettside: www.villeverdenreiser.no Reis gjerne alene.

Nirmal Singh Dhunsi: Uten tittel

142

3/2012

Tone Dietrichson MALERI – GRAFIKK – FOREDRAG tonedie@tele2.no - tlf 918 28 325 www.tonedietrichson.com

VIGNETT

Forhandler-

oversikt Forhandlere merket med palett tilbyr 10 % rabatt på kunstmateriell til medlemmer av Palettklubben.

:

akershus

KUNST OG HOBBY AS

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10–17, 10–18 (torsdag) og 10–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell : Golden, Daler Rowney, Talens, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, kurs og galleri. God fagkunnskap.

Color Rebels

Voldgata 1 / 2000 Lillestrøm / info@colorrebels.com / www.colorrebels.com Postadresse: Postboks 53, 2011 Lillestrøm Åpningstider: Man–ons: 10–17 Tors: 10–19 Fre: 10–17 Lør: 10–15 Forhandler av kunstner- og hobbymateriell. Vi fører kvalitetsprodukter som bl.a.

Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Rembrandt akvarell, PanPastel, Marabu med mer, i tillegg til pensler, papir, lerret, spray, tusj, tegneutstyr og bøker.

Velkommen til oss for en hyggelig handel! facebook.com/colorrebels

Evas Ramme- og Tegnesenter

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

rammemann

hordaland

MALEPALETTEN - TORSO Bergen

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, GOLDEN, Sennelier, Letraset og Conté. Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

HOBBYKJELLEREN SENTRUM

Olav Kyrresgt. 2 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / post@nordbye.no / www.nordbye.no Vestlandets største kunst- og hobbyforrretning. Stort utvalg innen Royal Talens ( Rembrandt, Van Gogh, Cobra & Amsterdam ), Fabrino, Pan Pastels, Touch Twin Markers, Winsor & Newton og Schmincke. Vi har også et bredt utvalg i tegnepapir, skrivemateriell og lerreter.

rammeservice

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 leif@rammeservice.com / www.rammeservice.com Rabattavtale for bilder kjøpt hos Fineart.

:

møre og romsdal

Pigment Kunsthandel as

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling.

Kurs og innramming.

:

nordland

Arne Neeraas

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunst- og tegneartikler.

Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

Kirkevn. 7 / 2016 Frogner / 63 82 06 28 / Mobil: 926 96 021 rammemann@online.no / www.rammemann.no Vi rammer inn det du er glad i!

20 års erfaring med kreative løsninger. Vi henter og bringer.

:

:

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i sentrum. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

buskerud

Bragernes Rammeservice

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent.

Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

KREAKTIV – UTSTYR TIL KREATIVE FAG

Tollbugata 115 / Rundtom / 3041 Drammen. (Følg skiltene mot Svelvik.) Åpningstider: kl. 10–18 hverdager og kl. 10–16 lørdager.

Telefontid fra kl. 08 på hverdager. Tlf: 32 83 25 00 Landets største nettbutikk med utstyr til kreative fag på www.kreaktiv.no Vi leverer over hele Norge og har budbil til Oslo hver dag!

- maling og malemedier - lerret og blindrammer, eget lerretsverksted - bøker og DVD-er - kjente merkevarer til lave priser!

:

hedmark

CARIBONUM HAMAR / TORSO Hamar

Strandgt. 61 / 2317 Hamar / 62 51 24 30 / faks 62 51 24 31 ordrekontor.hamar@caribonum.no Mjøs-regionens ledende forhandler av kunst- og tegnemateriell. Vår styrke ligger i vareutvalget og varekunnskap. Vi forhandler bl.a. Daler-Rowney, GOLDEN, Cretacolor og Letraset.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

144

:

3/2012

oslo

ANDVORD CITY CASH - TORSO Sentrum

Kunstnerbutikken i Oslo Christ. Engebretsen & Søn A/S

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 post@ceson.no / www.christengebretsen.no Stor butikk sentralt i Oslo med svært godt utvalg i kunstnerartikler. Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Schmincke, Talens, Liquitex, Winsor&Newton akvarell, Fabrino, Pan Pastels, Old Holland, Touch Twin Markers med mer. Vi spenner lerret etter mål. Velkommen til oss for en hyggelig handel!

TORSO VULKAN

Maridalsveien 17 B / 0178 Oslo / 21 38 80 70 torsovulkan@torso.no / www.torso.no Åpningstider: kl. 10-17, 10-19 (torsdag) og 10-16 (lørdag) TORSO Vulkan er Oslos nye storbutikk for alt innen kunst- og tegneartikler. Vi forhandler: Daler-Rowney, GOLDEN, Cretacolor, Williamsvurg Oil, Letraset, Aristo, Artograph, Mapac, Sculpey m.fl.

Du finner oss i Bellonahuset på Vulkan-området, nederst i Maridalsveien.

Velkommen! Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

FARGERIKE AGERUP - TORSO Colosseum

Fridtjof Nansensvei 12 / 0369 Oslo / 23 33 42 00 / faks 23 33 42 01 Stort utvalg i kunstnermateriell: Golden, Daler-Rowney, System 3, Gouach, egg tempera, Cretacolor, Old Holland. Lerret, papir, staffelier og Tracer/baloptikon.

Se nettbutikk www.agerup.no, sender over hele landet.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

VIGNETT

:

rogaland

Gaute Rostrup AS

Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming.

Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev.

Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

:

sør-trøndelag

rammeverkstedet

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for fineArt i Trondheim.

:

telemark

HOBBYSENTERET - TORSO Porsgrunn

Storgt. 125 / 3915 Porsgrunn / 35 55 53 96 Telemarks desidert største forhandler av kunstnermateriell! Vi forhandler blant annet Old Holland Classic Colour i alle farger, både i olje og akvarell og akrylmaling fra GOLDEN. I tillegg er vi den forhandleren i Telemark som har hele sortimentet av Daler-Rowney. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

:

troms

Harstad Innrammingsforretning AS

Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl.

Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

Kunstmaleren

Strandgt. 35 / PB 1172 / 9262 Tromsø / 77 68 27 80 Kvalitetsprodukter fra blant annet Winsor & Newton, Arches, Canson samt maling, pensler, lerret, staffeli, papir og tegneutstyr.

: vest-agder HOBBYHIMMELEN / TORSO Kristiansand

Henrik Wergelandsgate 26 / 4612 Kristiansand / 917 72 057 mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Som Sørlandets TORSO-forhandler, har vi et godt utvalg av kunstnermateriell til profesjonelle og nybegynnere. Vi fører bl.a. GOLDEN, Daler-Rowney, Cretacolor, PanPastel, Letraset, Winsor & Newton, Old Holland og Talens Cobra. Vi som jobber her er godt kjent med produktene, og gir deg gjerne råd og veiledning.

Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller i vår nettbutikk www.hobbyhimmelen.no Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

:

vestfold

ARNES FARGEHANDEL / TORSO Larvik

Kongensgt. 26 / 3256 Larvik 24 50 / faks 33 18 35 20 Vi fører bl.a. Daler-Rowney, Old Holland, GOLDEN og Letraset. Godt utvalg i Hobbymateriell. Panduro-forhandler.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

BAS Northern Art Equipment AS

Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør.

Sender også per post.

:

østfold

Rammemesteren Kunst og Hobby AS

Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: kl. 10–16 (mandag, tirsdag og fredag), kl. 10–18 (torsdag), kl. 10–14 (lørdag) Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

KUNST OG HOBBY - TORSO Ski

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10-17, 10-18 (torsdag) og 10-15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell: Vi forhandler bl.a. GOLDEN, Daler-Rowney, Talens, Sennelier, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, holder kurs og har galleri.

God fagkunnskap. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Skjeberg Bilde og Ramme

Grimstadbakken 8 / 1746 Skjeberg / 69 16 89 73 /skjebergramme@tele2.no Åpningstider: kl. 10.30–13.30 og 20–21 (tirsdag, onsdag og torsdag) Godt utvalg i kunstnermateriell: Old Holland olje, akryl og akvarell, Beckers, Golden open, Da Vinci pensler, blindrammer, lerret, staffelier. Rask og rimelig innramming (400 ulike lister). Faste kunder får rabattavtale. Vårt viktigste motto er: Hvis vi ikke har det du spør etter, prøver vi å skaffe det. Vi lagerfører ønskede produkter for faste kunder. Vårt lille firma setter enkeltkunder i høysetet.

X5 Design

Ivar Aasen vei 48A / 1511 Moss / 909 99 500 Steffen Svartberg Kristiansen / steffen@x5design.no X5 design er total leverandør av norsk produserte rammer.

Vi utfører leveranser til privatpersoner, kontorbygg, offentlig sektor, gallerier og fotoforhandlere.

Forandring fryder!

Skap et nytt inntrykk i hjemmet. Flytt bildene dine når du vil, hvor du vil med et opphengsystem for din kunst.

Det er enkelt å montere og gir deg stor fleksibilitet ved flytting av bilder

Diskret opphengstang

og oppheng av nye.

Trinnløs regulering både horisontalt og vertikalt. Med dette systemet unngår en å lage huller i veggen.

Enklere kan det ikke gjøres.

Les mer på våre web sider www.artmodern.no Kontakt oss i dag for et uforpliktende tilbud.

Art Modern Hjaltlandsgaten 17 4009 Stavanger Telefon: 51 53 17 06 post@artmodern.no

3/2012

145

VIGNETT

Bokstavene fra tallrutene danner løsningsordet.

Vinneren får et gavekort på kr 1000,- hos Fineart.

Vi trekker også tre vinnere som får en gavepakke fra DharmaZone.

LIVLIGE

146

3/2012

GRAFIKK

EN KALVØ

BRODERER

4 GJETORD ENGSTELIG GRIS

STØTTER TID MELODI

SELSKAP

GRØNT BELEGG

VENDE

SIST I MÅNEDEN

IFØRER

FLIRE FORVISNING FALSK FRUKT

ENKELT

USIGNERT

BILLEDKUNSTNER

BJELKE

LEVER

SKARPE

SPOTTESKRIFT

FISK

HALVT SNES

FOSFOR

DRIKKEN

UTTRYKK

1000

TIDL. KINESISK LEDER

SPEKULERE

UTSLETT MERKE

TYKK

MIN PERSON

FOTBRETT

KUNSTMALER

FRYSER

LØVTRE

FORSØKSROM

6

8

GRØNNSAK

AVTREDE PLANET

HOVEDSTAD

MALER ODA PERIODEN

OLJEFIRMA

KOMMUNE

PLANTE

ARBEIDSMAUR

SPANSK MALER

KUNSTREDSKAP

BENSINSTASJON

9

10

DUKKEMANN

DIKT

RYTME PIKENAVN

HARKE

HØY ALDER

FERIESTED

KIKKE REKKER

5

ALFA BLOMST

REDSKAP

GRØNTFÓR

ERTER

HÅR HARPIKSEN

RETNING

HUNNDYR

FILMVESEN

TROLL

7

LYD

MYNT NORSK MALER

KAN KUNST VÆRE

UNNVÆRE

KLESSTIL

KLOKKE

BRA

3

VIA KRØLLALFA

UKOKT

Send løsningsordet på mail til kunst@fineart.no.

Frist for innsending er 1. august 2012.

DUSKREGN

TIGGE

AKVARELLMALER MAUSETH

kr 1000,-

KJØRE KJELKE

TELTPLASS

FINKEFUGL

Vinn gavekort på

2 MINERAL

Marcel Lelienhof

Foto: Anne Vesaas

KUNSTKRYSS

SAMTYKKE

INNBYTTER LARVER

SKUESPILLER NOEN

1

13

Neste VIGNETT nummer

Bli abonnent – kun 495,-

Få et trykk av Gro Mukta Holter ved tegning av abonnement!

Verdi 1400,-

kommer i august!

•• TEMA: Kunsten etter katastrofen •• Hanne Mugaas i New York •• Tor-Magnus Lundebys skoleutsmykning i Telemark •• Fotoreportasje av Bjørn Wad om Svein Johansen •• Jesus på Galleri F15 i Moss •• Norsk samtidsarkitekturs historie av Lars Elton •• Billedkunstner Camilla Grythe i de dype svenske skoger •• NYHET! Bjørn Li skriver om et eldre kunstverk.

•• Kunsthistorie: Vilhelm Hammershøi

I tillegg får du: •• Inntil 20 % rabatt på et stort utvalg kunst •• 20 % på innramming •• 20 % på frakt •• 10 % på kurs

KUNST ETTER KATASTROFEN: Nico Widerbergs monument over 22. juli. Foto: Monica Stø van der Wel.

Bli abonnent, send kodeord KUNST til 2007, eller send e-post til kunst@fineart.no 3/2012

147

Fo

t o: Er ik

VIGNETT

Be rg

På veggen:

INGRID LORENTZEN ➏ Ingrid Lorentzen (født 1972) er kanskje landets mest kjente ballerina, som nå legger ballettskoene på hylla når hun i august blir Den Norske Opera & Balletts nye ballettsjef de neste fem årene.

Allerede som toåring ville Ingrid begynne på ballettskole, men måtte vente helt til hun var fire. Som 16-åring kom hun inn på Statens balletthøgskole. Deretter danset hun ved Kungliga Svenska Balettskolan, før hun ble aspirant ved Nasjonalballetten. Etter mange år på utenlandske dansescener kom hun i 1997 tilbake til Nasjonalballetten, der hun i 2000 ble utnevnt til solist med roller som Odette og Odile i Svanesjøen på merittlisten. Nå forteller hun til leserne av KUNST om sin kunstinteresse.

➊ Hva er ditt beste kunstkjøp?

➋

➒

Et stort fotografi av Knut Bry, det vil si – han ga det til meg!

➋ Finnes det kunstverk som har / har hatt betydning for deg?

Jeg har alltid elsket rosevinduet i Nidarosdomen. ➌ Husker du din første kunstopplevelse?

Jeg var veldig opptatt av Brudeferden i Hardanger som liten, og det at de to mestrene på hvert sitt felt, Tidemand og Gude, laget dette maleriet sammen. ➍ Hva var din siste kunstopplevelse?

Balletten Giselle på Operaen i går. Det var stort!

Foto: Gerd A.T. Müller

➎ Husker du kunst som har provosert deg?

Det eneste som har provosert meg, er det som bare utgir seg for å være kunst.

Foto: Borghese Gallery

➍

➏ Er det et kunstverk du ennå ikke har fått sett, men som du har lyst til å oppleve?

Guggenheimmuseet i Bilbao er i seg selv et kunstverk som jeg gjerne vil oppleve. ➐ Hvilken kunstner kunne du tenke deg å dele en flaske rødvin med i hans/hennes atelier?

Ulf Nilsen og Ida Lorentzen. ➑ Hva hadde livet vært uten kunst?

Der det er liv er det kunst! ➒ Hvis

du fikk lov til å velge helt fritt fra hele verdens kunst­ skatter, hvilket verk skulle du helst hatt i ditt eie, og hvorfor?

Berninis Apollo og Daphne! Det frosne øyeblikket i Daphnes forvandling, det korte sekundet, fanget i marmor! Jeg ville hatt det i Operaen en stund før jeg ga det tilbake til Villa Borghese.

148

3/2012

Foto: Erik Berg