KUNST 04/2012

Volvo V60 diesel plug-in hybrid er tre biler i en. Med tre innstillinger kan du med et trykk på en knapp velge hvordan du vil kjøre. I PURE kjører du opptil 50 km på stille og ren batteridrift, hvilket dekker det daglige kjørebehovet for 75 % av oss. POWER innstillingen gir deg 285 hk og null til hundre på under 6.2 sekunder om du skulle få behov for det. I tillegg har du alltid AWD (firehjulstrekk) til din disposisjon, og mer enn nok kraft til å trekke hengere opptil 1800 kg. Velger du HYBRID får du det beste av to verdener – kombinasjonen av elektrisk og diesel som tar deg 1000 km med lavt utslipp og utsøkt komfort.

KUNST 4/2012 – NORDENS LEDENDE KUNSTMAGASIN

VERDENS FØRSTE LUKSUS DIESEL PLUG-IN HYBRID

NR 4 2012 ÅRGANG 59 KR 89,-

NORDENS LEDENDE KUNSTMAGASIN

VOLVO V60 PLUG-IN HYBRID. SWITCH TO PURE VOLVO.

VERDENS BESTE MALERI Vi ble med Odd Nerdrum til Tsjekkia!

Eksklusivt!

Intervju med Sir Peter Blake og 1200 m² med kunst

TEMA:

Kunsten etter katastrofen – hva har skjedd, hva skjer og hva er greit at skjer?

Bli abonnent!

Send KUNST til 2007

Nico Widerbergs omstridte monument etter 22. juli Fotoreportasje om Svein Johansen Bli med til Camilla Grythe i de svenske skoger Samtidsarkitektur

LAST NED V60 PLUG-IN APP FOR IPHONE OG IPAD ELLER LES MER PÅ VOLVOCARS.NO Veil. pris kr 659 900,-. Begrenset antall til hvert land. Veil. pris er inkl. frakt-, leverings- og adm. kostnader levert Oslo. Gj.sn. forbruk i hybridmode 1.9 l/100 km, CO2-utslipp 49 g/km (estimat). Forbehold om trykkfeil. Avbildet bil kan ha ekstrautstyr. Treff Volvo på volvocars.no, facebook.com/volvocarsno eller last ned Volvo Personbiler App.

RETURUKE 40

Kurator Hanne Mugaas INTERPRESS NORGE AS

Kunst i Jesu navn på Galleri F 15!

KUNSTHISTORIE: Vilhelm Hammershøi

Foto: Mona Gundersen

Ve l ko m m e n t i l 6 0 0 m 2 t o t a l o m b yg g et uts ti lli ng

W W W . K V A N U M . C O M

Drammensveien 123, 0277 Oslo

Tel: 2204 8510

INNHOLD Kunstnerintervjuer: MESTERMØTE: Odd Nerdrum og Tizian ......................................................................................... 10 EKSKLUSIVT: Pop art-kunstneren Sir Peter Blake i Norge ..................................................... 18 Urbane Camilla Grythe i de dype svenske skoger ...................................................................... 62 Fotoreportasje: Svein Johansen ........................................................................................................ 68 Pippip Ferners univers ........................................................................................................................... 76 Kurator Hanne Mugaas i New York ................................................................................................. 88 Morten Løberg: Fotografering med en skoeske ......................................................................... 92

TEMA: Kunsten etter katastrofen: Historisk ...................................................................................................................................................... 22 Fotograf tolker: Marcel Robert Leliënhofs ukjente soldater ................................................. 24 Nico Widerbergs debatterte 22. juli-monument ....................................................................... 26 Jannik Abels reaksjon ............................................................................................................................ 34 Kunsten etter 22. juli ............................................................................................................................. 36 Kunst i New York etter 22. juli ........................................................................................................... 42 Kunsten etter 9 / 11 ................................................................................................................................ 46 Skadet kunst .............................................................................................................................................. 48 Runi Langum: Essensen ........................................................................................................................ 50

Kunsthåndverk / design / utsmykning / skulptur: Tor-Magnus Lundebys utsmykning i Porsgrunn ......................................................................... 84 En skjellsettende designer ................................................................................................................... 96 Kunsthåndverker Anne Berit Nedland: Vil naturen ta sin hevn? ......................................... 100 Hagbart Solløs’ meditative former ................................................................................................... 102

10 34

– I maleriskhet er dette det aller vakreste. Det er skittent og lurvete, men vi har å gjøre med en maler som kan så mye.

Odd Nerdrum

84

Aktuelt: Pulsen på Jesus på Galleri F 15 .......................................................................................................... 56 Lütken versus Munch ............................................................................................................................. 108

Kunsthistorie: NYHET: Bjørn Lis spalte De utstøttes billedhistorie ................................................................... 106 Vilhelm Hammershøi ............................................................................................................................. 110

Fast / annet: KUNST i tiden ............................................................................................................................................ 16 Favoritter: Björg Thorhallsdottir ....................................................................................................... 54 Pulsen på gatekunst ............................................................................................................................... 60 KUNSTdebatt: Audun Eckhoff, direktør for Nasjonalmuseet ................................................ 72 Inspirasjon med Gro Mukta Holter .................................................................................................. 83 Designikon: Fruktlykten ........................................................................................................................ 98 KUNSTomtaler / KUNSTanmeldelser av Lars Elton .................................................................... 116 Galleripresentasjon: BI-Z ..................................................................................................................... 120 Instruktivt med Kari Rindahl Endresen .......................................................................................... 122 KUNSTkurs ................................................................................................................................................. 124 På veggen: Elin Ørjasæter .................................................................................................................... 132

62 Gryte

18 24

KUNST 4: 2012 59. årgang Med forbehold om trykkfeil Ansvarlig utgiver: Fineart AS Opplag: 24 000 Årsabonnement 495,- Abonnementet løper til det sies opp skriftlig

MEDVIRKENDE: Redaksjonen: Mette Dybwad Torstensen / ansvarlig redaktør mette@fineart.no / mobil: 901 19 007

26

Kunstverkene i magasinet KUNST er opphavsbeskyttet materiale og er gjengitt med samtykke fra kunstneren / BONO.

Design: onetoone.as

Rolf Stavnem / daglig leder Fineart AS rolf@fineart.no / mobil: 920 85 907

Anne Vesaas

Anne Vesaas / grafisk designer og fotograf anne.vesaas@fineart.no

Trykk:

Tonje Buer / galleriansvarlig og kunstnerkontakt tonje@fineart.no

– Derfor skapte jeg bilder ut i fra den verden jeg kjente og levde i. Malte hverdagslige objekter som fotball og tivoli. Peter Blake

Kunstverk:

onetoone.as

Ansvarlig abonnement:

Kristin Krugerud / salgsleder kristin@fineart.no

Kristin Krugerud / kristin@fineart.no 22 01 24 20 / mobil: 913 90 389

Bidragsytere:

Annonsering:

Anne Marit Muri / skribent

Eric Bjørklund

Audun Eckhoff / direktør for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

eric@fineart.no / mobil: 948 17 753

Christina Gothe Schultz / skribent

Galleriansvarlig / bestilling:

Christina Skreiberg / journalist, fotograf og frilans

Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 01 24 35

Frøydis Benestad Hågvar / designer og skribent

Feil i KUNST 3:

Gro Mukta Holter / designer og kunstner

I KUNST 3 skrev vi at Steinar Christensen ble født i 1900, rett årstall er 1946. I Kunstkatalogen til KUNST 3 ble Per Spooks foto satt inn feil vei.

Gry Hartvigsen / frilansjournalist Kari Osvold / forfatter, journalist og innreder Kari Rindahl Endresen / kunstner

Slik skal fotoet stå:

Lars Elton / kunst- og arkitekturkritiker i VG og frilansjournalist Maren Engelschiøn / skribent og kunstner Toril S. Kojan / skribent og kunstner

Fotografer: Anne Vesaas Bjørn Wad

Gjør som 14 000 andre, få magasinet rett i postkassen.

Send SMS med kodeord KUNST til 2007.

– Det er rett og slett et bilde av menneskene som mangler. Nico Widerberg

36

110

BLI ABONNENT!

KUNST utgis av Fineart og holder til i Galleri Fineart på Aker Brygge / Tjuvholmen. Galleriet har åpent: Mandag–torsdag kl. 10–20 / fredag kl. 10-17 / lørdag kl. 10–18 Adresse: Filipstad brygge 2 / 22 01 24 20 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

Annonser Følgende priser gjelder for annonsering i KUNST 2012:

100

Foto: © Stiftung SchleswigHolsteinische Landesmuseen Schloss Gottorf, Schleswig

Helside: Halvside: Kvartside: Pris: 24 990,- eks. mva.

Pris: 14 990,- eks. mva.

Pris: 9990,- eks. mva.

KUNST selges nå også i løssalg fra ditt utsalgssted.

For mer informasjon kontakt: Eric Bjørklund / eric@fineart.no / mobil: 948 17 753

VIGNETT

Foto: Bjørn Wad

at rettsaken ikke vil svekke Nerdrums kunst og status, og at han som andre kunstnere og forfattere som har blitt rettslig dømt i historien, vil skape verker forankret i dette.

Mens vi passerte gressklipperreklamer på en motorvei fra Wien til Tsjekkia for å se et Tizian-bilde, som Nerdrum mener er verdens beste maleri, snakket han varmt om bredden i kunsten uten det snobberiet som preger kunstsynet i Norge: Alle skal behandles etter hva de kan, og ikke etter hva de ikke kan. Det skal være plass til det klassiske, plass til alt, uten at du trenger å like alt. Slik er det å se kunst med Odd Nerdrum. Og slik er vår tanke i KUNST også! Her finner du alt fra samtidskunst om Jesus til kunsthistorie i gullrammer.

Og når du har lest ferdig og fylt noe inne i deg, kan du fylle et tomrom på veggen ved å se i vår kunstkatalog! God sensommer!

Mette Dybwad Torstensen Redaktør KUNSTEN ETTER KATASTROFEN: Odd Nerdrum skal i år vise et bilde på Høstutstillingen: No Witness, som han startet på i Frankrike tidlig høsten 2011. Nerdrum setter selv bildene sine inn i et evighetsperspektiv, men ifølge hans kone Turid er det også greit å tolke bildet som en reaksjon på 22. juli. På bildet er verket under arbeid. Foto: Øde Spildo Nerdrum.

8

4/2012

Bil

en og

Morten Viskum laget en klovn med sine egne ansiktstrekk blandet med trekk fra Anders Behring Breivik. Jannik Abel skapte et bilde med den norske løven og en rose i våpenet. Jan Christensen uttrykte sin reaksjon med en brent fyrstikk på Oslo S. Håkon Blekens bilde er abstrakt og ordløst. Og så har du rettstegningene til Sverre Malling og minnemonumentet til Nico Widerberg, der debatten ble preget av Norsk Billedhoggerforenings anklage om manglende utlysning av oppdraget, fremfor en debatt om selve kunstens funksjon og språk etter 22. juli. I januar 2014 vil et større internasjonalt utstillings- og forskningsprosjekt i kjølvannet av hendelsene 22. juli bli presentert for publikum på Høvikodden.

Prosjektet starter i august 2012, og har arbeidstittelen Vi lever på en stjerne. En større gruppe norske og internasjonale kunstnere vil bidra. Sentralt i prosjektet står Hannah Ryggens teppe Vi lever på en stjerne fra 1958 som ble skadet i regjeringsbygget.

Hva skjedde, og skjer, egentlig i norsk kunstliv etter 22. juli 2011? Egentlig ikke så mye!

Hvor er kunstnerne? Er det for tidlig å forvente de store reaksjonene? Det har vært en utstilling ved galleriet .NO i New York, noen enkeltverker og noen mindre utstillinger. Det ble en liten offentlig debatt mellom et knippe eksperter og kunstnere, der blant annet Aftenpostens kunstkritiker Lotte Sandberg mente at vi kunne frykte en bølge kunst. Noen mente kunsten er viktig i ettertiden og at kunstnerne må på banen, da deres oppgave nettopp er å ta pulsen på samfunnet de lever i og ta opp i seg samtidens strømninger.

Andre mente at kunsten kan såre, og at en slik katastrofe er for stor til å bearbeides med kunst. For er det slik at kunst etter en slik tragedie blir for platt og banal, at ikke engang det visuelle kan uttrykke det ordene heller ikke kan beskrive? Kunsten starter jo ofte der ordene slutter. Hvor lenge kan man vente med å skape kunst? Krever god kunst god tid og et mellomrom etter katastrofen, en fysisk avstand? Kan kunsten bruke humor? Kan den være konkret, eller må den spille på mer abstrakte følelser som angsten og det uforståelige? KUNST har valgt å sette fokus på nettopp Kunsten etter katastrofen i denne utgaven.

Vi har igjen vært på reise med Odd Nerdrum like før rettsaken hans. Vi håper og tror

KUNSTkatalogen

nstkata l Ku

Kunsten etter katastrofen

r for salg i de

Vil du kjøpe noe av kunsten du leser om? Se etter dette ikonet på våre artikler!

Kunst til salgs av kunstneren finner du i den vedlagte Kunstkatalogen!

KUNSTs blogg www.blogg.magasinetkunst.no På våre KUNSTdebattsider har vi opprettet en egen blogg, der du kan komme med dine kommentarer.

Fineart på Facebook www.facebook.com/fineart.no Om du ikke allerede er venn med oss på Facebook, gå inn på våre nettsider, trykk like – og følg med på kunst til salg og aktuelle arrangementer!

Fineart på Twitter www.twitter.com/fineartno

Se debatt på fineart.no – Når Stenersen- og Munch-efterkommerne utgir sine egne meninger som Rolf Stenersens og Edvard Munchs ønsker, er det som å tilby kunst med falsk signatur, sier professor Erling Skaug til KUNST. Se hans artikkel som et motsvar til artikkelen Vil ha Lambda i Bjørvika, et intervju med Rolf Stenersens sønn, Sten Stenersen, i KUNST 2.

s

Mote i galleriet!

Vi ønsker velkommen til en moteoppvisning med den norske designeren Mariette i vårt galleri 16. og 17. august!

Forsidefoto I mange år ville ikke Odd Nerdrum vise ansiktet sitt i norsk presse – eller snakke med journalister. KUNST har vært så privilegert å få reise med Nerdrum i forbindelse med artikkelserien Mestermøte.

I denne utgaven har sønnen Bork tatt foto av sin far fra deres gård i Stavern – spesielt til vår forside. Nerdrum står med en stav, som en gjeter og en vandrer, i et landskap som kunne vært fra et av hans malerier.

1

På Bydel Tjuvholmen, vår Facebookside, får du oppdatert informasjon om bydelens aktiviteter og arrangementer, nyheter og gode tilbud fra våre spisesteder og butikker.

r u t p skul n e k r a p Åpner 2 1 0 2 .

8 10.0 en av Vi har samlet verk fra no er til verdens fremste skulptør fjorden, en kunstnerisk fest ved us.

5 minutter fra Oslo Rådh aken til!

Dette har du ikke sett m

Q-Park Tjuvholmen er et av Oslos mest kunstferdige parkeringshus, med plass til mange biler i alle farger.

KUNST har i løpet av de siste årene reist sammen med Odd Nerdrum for å besøke museer og samlinger som viser kunsthistoriens fremste verk. Opplevelsene herfra er samlet i artikkelserien Mestermøte.

Vi har blant annet besøkt Madrid, Stockholm, Paris og Berlin. Denne gangen gikk reisen til Tsjekkia og Wien for å se tre malerier av Tizian.

MESTERMØTE

Verdens beste maleri

Månedens mestermøte finner sted i Sentral-Europa. Etter en halv dag i Wien sitter vi i en åtteseters bil på vei til Kromeriz i Tsjekkia. Der henger Tizians Flåingen av Marsias, som Odd Nerdrum påstår er det fineste maleriet i verden.

Tekst Torgrim Eggen / Foto Anne Vesaas

WIEN / KROMERIZ: Kromeriz er i seg selv et merkelig sted å henge en av verdens største kunstskatter. Det er en søvnig by på snaut 30 000 sjeler nord for Brno, ikke langt fra grensen til Slovakia. Byens attraksjon er erkebiskop-palasset et steinkast fra byens torg, der det denne dagen oppføres noe som kan minne om Melodi Grand Prix for psykisk utviklingshemmede.

Erkebispen av Kromeriz må ha vært en rik og mektig herre. Det enorme palasset har vært benyttet i filmer om både Mozart og Beethoven (Amadeus og Immortal Beloved), og her henger en imponerende kunstsamling som tydeligvis ikke er åpen for publikum i dag.

De valfartende fra Norge blir i hvert fall låst inn, og hvert skritt vi tar blir voktet. Samtidig er det imponerende oppsatser av friske blomster i alle rom.

Er det noe det ikke dufter av Tizians Flåingen av Marsias, er det friske blomster. Det er et i sannhet uhyggelig, nesten frastøtende maleri. Turid Spildo sitter i bilen med den greske gudelæren oppslått, og forteller historien om motivet: 10

4/2012

– Marsias var en faun, et skogsvesen, som fant et instrument som gudinnen Athene hadde oppfunnet og deretter slengt fra seg. Det var en aulos, en slags fløyte med to rør, og Marsias lærte seg å spille så godt på denne at han til slutt utfordret selveste Apollon. Den som vant, kunne forlange hva han ville av taperen. Apollon var en mester på lyre og selvsagt uslåelig. Han var jo en gud. Da han hadde vunnet konkurransen, ba han om at Marsias skulle spennes opp og flås levende.

I erkebiskopens saler Denne scenen fremkalles i sin selsomme gru på det store maleriet (litt over 2 x 2 meter), som inntil for noen tiår siden var relativt ukjent. Det får litt for lite lys i denne salen, og vår bønn om mer taklys blir vennlig avvist. Man bruker tid på å tyde figurene i det dunkle skogsmørket. Nederst til venstre står Apollon (med laurbærkrans) på kne og fører kniven. En liten skjødehund bøyer seg ned for å slikke i seg det friske blodet.

BORK, Nerdrums sønn, var med på turen.

VIGNETT

TORGRIM EGGEN og Odd Nerdrum foran Tizians Flåingen av Marsias.

KROMERIZ er på UNESCOs verdensarvliste.

4/2012

11

VIGNETT

VERDENS vakreste maleri? Tizians Flåingen av Marsias som henger i erkebiskopenspalass i Kromeriz i Tsjekkia, 1570–1576, 212 x 207 cm. Foto: Erkebiskopen av Olomouc.

– Ved Gud, for et vakkert bilde! sier Odd Nerdrum. – Det er bare så poetisk.

Og før noen rekker å innvende noe som helst: – Finn syv feil! Hvis man først begynner å lete etter feil, blir man aldri ferdig. Dette er bare så håpløst på alle måter, skittent og umulig, på alle måter forferdelig. Men så er det denne helheten, da. Jeg blir helt taus.

Som så ofte hos Nerdrum, finner vi at han dras mot det overmodne og nesten skjødesløse – kunstneren som ikke har noe igjen å 12

4/2012

bevise. Her er noen av de siste strøkene påført med fingrene. Noen mener at dette var Tizians siste maleri, i hvert fall skal det ha stått i atelieret hans da han døde. Og han har plassert seg selv i bildet.

– Den sittende, eldre figuren til høyre er Tizian selv som kong Midas, forteller Nerdrum. – Han har gullkrone og eselører. I disse poesiene er det ikke så nøye at scenen er riktig eller mytologisk korrekt, så Midas har egentlig ingenting her å gjøre. Han representerer imidlertid det samme som Marsias går under for, nemlig det folkelige

MESTERMØTE

WIEN: I Kunsthistorisches Museum kan man se Tizians Nymphe und Schäfer (sauegjeter) fra 1570–1575, 186 x 209 cm.

Foto: © Kunsthistorisches Museum Vienna.

valg. Midas hadde menget seg med folket og tatt del i deres folkelige Nerdrum, navlen til Marsias nøyaktig i sentrum. Derfra trekkes det linsmak, han har fått sansen for det som fenger, og det blir han straffet jer som figurene er plassert nøyaktig i forhold til. Det fins en streng, for. Dette finner man jo i kunstnerstanden den dag i dag, denne overindre struktur i det som i virkeligheten er en skildring av kaoskrefter. bevisningen om at folkets verdier er ytterst beklagelige. Det som – Dette bildet har alltid sett gammelt ut, også da det ble laget. Det skjer er en rettferdig handling fra kunstens side mot det folkelige. er renset, men oppleves fremdeles som skittent. I ordet beste forMidas har deltatt i skogfolkets dom, og gudene har gitt ham eselører stand. Det ble da også skrevet at Den måten Tizian maler på nå, er som belønning. farlig for ungdommen.

– Midas er ikke grepet av det som skjer her? Han sitter vel snarere – Med noen få ord, hvorfor er dette det beste maleriet av alle? og reflekterer?

– Fordi det gjør et så sterkt inntrykk, både komposisjonelt og – Ja, han reflekterer vel over hva han har gjort feil her i livet. Alt menneskelig. I maleriskhet er dette det aller vakreste. Det er skittent han tok i ble til gull, og Tizian var kanskje litt for glad i gull. Dette blir og lurvete, men vi har å gjøre med en maler som kan så mye, som har kanskje veldig kvasi, malt så mange henmen han er muligens der og armer, så den gamle kongen mange ansikter, at som ser at de tingene han kan begynne å han har foretatt seg leke seg med direkte har vært uten mening. farlige ting.

Han slipper billigere – Det er en scene enn Marsias, selvfølav rå grusomhet? gelig, fordi han tross – Det tenker jeg Odd Nerdrum alt er ... helt konge! nesten ikke på. Jeg ser – Rembrandt så at Marsias ser så nydette bildet, påpeker Nerdrum. – Det fantes i Holland på hans tid. delig ut, nærmest ekstatisk. Det er laget varianter av dette motivet der Bildet hang hos en engelsk jarl som hadde flyktet fra England på han skriker i smerte, men det er ikke på langt nær så uttrykksfullt som grunn av Cromwell. Dette var Rembrandts yndlingsbilde i et par år, dette. før det ble solgt videre. Her kan du enkelt se hvordan han har lært å male Vi har fortjent et slags komisk intermezzo nå. Det finner vi på en gull av Tizian. Og det var her han forsto hvordan det unødvendige må felles av de nærmeste veggene i bispepalasset i Kromeriz. Et av de mest ned i det flate. bisarre Kristusbildene noensinne, der han er omgitt av himmelske Etter å ha sett Tizian begynner Rembrandt å tone ned de uviktige musikanter. Frelseren løfter på kjortelen og tar det som for oss alle billedelementene, male dem dårlig, rett og slett. tydelig er et lite cancan-skritt.

– Det som jo er så fantastisk med dette, er hvordan Tizian vet så – Dette er virkelig forut for sin tid! utbryter Nerdrum, og latteren godt hvor han skal male grovt og hvor det skal være detaljer og nøyer av befriende art. aktighet. Mange malere i vår tid forstår ikke helt dette, som handler Tilbake i Wien om å prioritere for øyet, simpelthen. Se på satyren som holder bøtten Vi er ikke ferdige med den eldre Tizian. Tilbake i Wien sitter Nerdrum, der – han forsvinner nesten inn i mørket og skogen bak. Skarpe kanfru Turid og den 18 år gamle sønnen Bork og venter i den overdådige ter fades ut, elementer går inn og ut av fokus. Hvor slutter hodet til barokkafeen i Kunsthistorisches Museum. Et lite glass prosecco er kong Midas, for eksempel? Man vet det knapt. det rom for. Men fordi det er kort tid til de stenger, toger vi rett inn Komposisjonen er svært enkel, nesten som et kirkeornament. Bildet til salen der en annen av poesiene henger. Den tyske tittelen gir lite er sannsynligvis litt beskåret her og der, og opprinnelig, mener

– Flåingen av Marsias forteller om min egen situasjon, jeg har utfordret konsensus og blitt straffet hardt.

4/2012

13

MESTERMØTE

ved dørene: Nymphe und Schäfer (sauegjeter). Men i virkeligheten, mener Nerdrum, er dette et bilde av Ariadne på Naxos, avsnittet som Richard Strauss baserte en hel opera på.

Det anslås å være malt rundt 1570, og bildet ble igjen oppdaget i Tizians atelier etter hans død; det ble aldri levert til noen oppdragsgiver, hvis noen slik fantes. Det første som slår en, er at det må være alt det frodige kvinnekjøttet som er åttiåringens agenda her. Hun fyller hele rammen med sitt bakparti, som ikke er av Vogue-dimensjoner.

– Det som har skjedd her, forteller Odd Nerdrum, – er at Ariadne etter flukten fra Kreta er blitt sveket av Thesevs, sin redningsmann.

Så er hun havnet på øya Naxos, og der møter hun Dionysos. Det er han som er gjeteren. Han har vinløv i håret, ser du, og så har han pyntet seg med dette leopardskinnet, som er et tydelig dionysisk element. Oppe i treet i bakgrunnen ser du en geitebukk, som ikke bare er Dionysos´ symbol, men også symbolet på hva alt dette dreier seg om, som er forplantning. Det er et kjærlighetsmøte.

Han stopper opp et lite øyeblikk.

– Det kan også være at jeg tar feil, og at dette er en tilfeldig nymfe.

Min hustru heller til det, og peker på alt treverket som fins i dette maleriet. Det er skogen og treet som er nymfenes element. I hvert fall begynte disse poesiene som oppdragsmalerier for kong Filip II av Spania. De skulle henge i hans soveværelse og var rett og slett en form for pornobilder. Det er seksuelt ladet tematikk i de fleste av dem.

– Så det er ikke uten grunn at kroppen hennes fyller det meste av bildet?

– Nei, det er på sett og vis underteksten. Han er glad i kvinnekroppen, det er tydelig. Du ser at det er veldig grovt malt. Du ser også at det er skjøtet opptil flere steder. Han har utvidet bildet, fordi han har kommet til at det ikke var stort nok. Dette er det de kaller macchiata, altså den grove stil. Det flimrer litt, ikke sant? Det er ikke som bilder fra Firenze, hvor alt er klart og detaljene i klesdrakt og så videre liksom venter på øyet.

Man ser at Tizian har gått ganske hardt frem mot lerretet sitt. Her og der er det skrapt bort ting, kanskje en figur; Nerdrum mener at for eksempel kyklopen Polyfemos kan ha vært med i en tidligere versjon.

– Hvis du nå tenker på Munchs Syk pike, ser du at dette arbeidet, tre hundre år før, er en forgjenger. Det er malt i den samme stilen, og med det mener jeg at alt så å si er der, men så er det der ikke. Det er transparent. Ting forsvinner mens du ser på dem.

– Det er dette du kaller flimmer? Går det an å si noe om hvordan man rent teknisk skaper det?

– Flimmeret er et resultat av at man har strevd lenge med det. Det er ikke noe man bestemmer seg for å lage; det tror jeg rett og slett ikke er mulig. Du ser at dette bildet fremstår som helt annerledes enn alle de andre bildene rundt, også Tizians egne; de er mer skoleflinke bilder. Det liksom lyser av disse andre bildene at kjøperen er fornøyd, at han har fått det han har betalt for. Maleren har vært lydig. Men her tar han ikke lenger slike hensyn. Han er på vei ut av tiden, han famler, han har tatt farvel med konsensus.

– Det er interessant med Tizians alder, sier Nerdrum. – Da jeg studerte for førti år siden, lærte vi at han ble 103 år og var tett innpå 100 da han malte dette bildet. Nå har de kortet livet hans ned, men det kan utmerket snu igjen ... Det du skal legge merke til med betydelige malere, er at når det gjelder ting du ikke skal se for mye på, blir de løsere og mer utvisket, ikke så interessant malt. Du skal for eksempel ikke fortape deg i disse tærne, men konsentrere deg om blikket hennes, om intimiteten mellom de to.

– Sier han noe til henne akkurat her?

14

4/2012

Tizian

SELVPORTRETT av Tizian fra cirka 1567, 86 x 65 cm, Prado.

Opprinnelig Tiziano Vecelli, italiensk maler fra Pieve di Cadore i Veneto, republikken Venezia. Det er usikkert når Tizian ble født. Selv oppga han sent i livet at han var født i 1474, men moderne forskere anslår at han trolig ble født mellom 1488 og 1490.

Tizian ble en svært suksessfull maler i forholdsvis ung alder. Han portretterte doger (Venezias herskere), paver, konger og keisere, og hans rytterportrett av keiser Karl V sies å ha innledet en ny sjanger.

Filip II av Spania bestilte en serie store malerier med mytologiske motiver, kalt poesier, ofte hentet fra Ovids diktning. Disse regnes blant Tizians hovedverker. Noen av dem ble malt i flere versjoner. Tizians hvilende Venus-figurer er også blant hans mest elskede verker, spesielt Venus av Urbino, som henger i Uffizi-galleriet i Firenze.

Til tross for at Tizian var en perfeksjonist som gjerne flikket på et maleri i et tiår, regner man med at det er nærmere 100 mesterverker igjen etter ham. I noen av disse er opprinnelsen omstridt. Han ble ikke bare bredt kopiert, men det er også uklarhet omkring hva han selv malte og hva assistenter og elever bidro med til de større bildene.

Tizian døde som offer for pesten i Venezia, 27. august 1576, altså trolig nærmere 90 år gammel. Han var det eneste pestofferet som ble begravet i kirken.

– Jeg vet ikke. Det er i hvert fall veldig vakkert. Noe av det store med dette bildet er at det aldri slutter å mate deg med vesentlig innhold. Vi kan gå og ta en kopp kaffe og komme tilbake, og da vil vi finne noe nytt. Det er mysteriet.

Et tredje Tizian-verk Fra den relative, om enn ladede idyllen mellom Dionysos og Ariadne, skal vi hvile blikket på en voldtekt. Den henger i tredje etasje i Kunstakademiet i Wien, der det fremdeles er kunstskole, og oppslagstavlen er full av studentenes konsertplakater og boligannonser.

Dette er et historiemaleri. Vi ser et over 2000 år gammelt opptrinn i tidens (renessansens) moteklær. Tarquinius og Lucretia, som også

MESTERMØTE

– Hvis du ser etter feil, har du kommet til riktig sted. tilhører Tizians aller seneste bilder, viser hvordan Tarquinius, den siste kronprinsen av Roma, overrasker stattholderdatteren Lucretia i badet og tvinger viljen sin på henne med en dolk. Det er en bevegelighet i dette maleriet som frister til å bruke ordet cinematisk.

– Bevegelsene er helt utrolige, sier Nerdrum, – men det virker jo ikke ferdig. Det virker som om han har gitt opp. Han var gammel og langsynt. Men det er nettopp det grove i maleriet som får frem de fabelaktige nyansene i stoffene, og ansiktsuttrykkene. Det er her Rembrandt gjør sin store feil. Når han lar seg inspirere av Tizian – eller mer presist, blir fullstendig slave av Tizian – går han helt på tvers av hva tidens mote krever og hva kundene vil ha. På begynnelsen av 1700-tallet skulle alt være nøye utpenslet. Det ble helt galt.

– De ville ikke ha alt dette dunkle mørket i bildene sine?

– Nei, men først og fremst er det ikke mørket som er problemet, men dette maleriske som de simpelthen oppfattet som dårlig, som lite klassisk. For meg er dette bildet av Tizian kanskje det mest sublime uttrykket for det skitne maleri. Kunsthistorien har jo på ingen måte gjort seg ferdig med det – noen år etter Rembrandt kommer det igjen, for eksempel hos

WIEN: På Kunstakademiet henger også Tizians Tarquinius og Lucretia (Rape of Lucretia på engelsk), olje på lerret, 1570–1576, 114 x 100 cm. Foto: © Gemäldegalerie der Akademie der bildenden Künste i Wien.

Constable og Turner. Når det er godt gjort, er det den høyeste form for estetikk, slik jeg ser det. Når det er dårlig, er det helt forferdelig. Det jeg tror, er at Tizian var inspirert av gamle kirkemalerier og ikoner, som når han så dem, var skitnet til av røyk og all slags møkk, og at han ble grepet av skjønnheten i dem. Han fant ut at det var like godt å gjøre bildene gamle med en gang. Tizian kastet ikke bort noe. Han brukte den gjørmefargen som kommer av seg selv i skylleskålen når man har renset en del pensler, og la dette over, slik at bildet fikk en enhetlig tone.

Dette gjørmeaktige grønnbrune finner du i bunnen, både her og på Flåingen av Marsias.

– Men si meg, denne lillefingeren hennes – er ikke den altfor lang?

– Jo. Hvis du ser etter feil, har du kommet til riktig sted.

Så begynner Nerdrum å le. Han forteller om ett av sine tidligere besøk her i Kunstakademiet: – Det var en mann som sto her samtidig. Han sto og så på dette bildet av Murillo (Terningspillende gutter fra midten av 1600-tallet) som hang ved siden av da. Så spurte han meg rett ut: – Hva faen er det for noe, dette bildet er da mye bedre enn det til Tizian? – Nei! svarte jeg.

Men det kunne han ikke forstå. Selv da jeg forklarte og tok meg god tid, greide han ikke å forstå det. Og det er slett ikke enkelt, det skal man huske. Se på Murillo-bildet – det er jo så riktig og så flott! Eller for å si det rett ut: dette kan jeg kanskje klare selv. Og da er det ikke noe spennende lenger, vel? ■

BARTOLOMÉ ESTEBAN MURILLO (1618—1682) sitt Würfelspielende Knaben (Terningspillende gutter) fra midten av 1600-tallet henger på Kunstakademiet i Wien. Foto: © Gemäldegalerie der Akademie der bildenden Künste i Wien.

4/2012

15

VIGNETT

Kunst i tiden

Tekst Mette Dybwad Torstensen

Foto: Øystein Thorvaldsen

Kunstkritikerprisen 2011

Hodeskaller i ny kunstbok Boken SKULLS - the strong tattoo imagery er et resultat av et år preget av sykdom og skapertrang hos kunstneren Gunnar Haslund. Den består av en samling tegninger av menneskeskallen, har stive permer, begrenset antall på 333 eksemplarer, signert og nummerert.

– Jeg begynte å lage noen tegninger av menneskeskallen i slutten av 2010. Jo flere jeg lagde, jo oftere kom tanken på et større prosjekt: å lage en bok med 50 tegninger av nettopp menneskeskallen. Da jeg hadde lagd 20 tegninger i en strekteknikk lik de gamle raderingene, ble jeg rammet av kreft i 2011. Jeg fortsatte å tegne, men motivene ble mørkere. Ironien og distansen til temaet forsvant. De 20 første tegningene ble forkastet til fordel for de 50 nye jeg lagde i løpet av sykdomsperioden, forteller Gunnar om prosjektet.

Foto: SMK

12. april ble kunstkritikernes egen pris delt ut for fjerde gang, og prisen gikk til Per Inge Bjørlos retrospektive utstilling på Henie–Onstad Kunstsenter (20. oktober 2011 til 26. februar 2012). Kandidatene til kunstkritikerprisen 2011, nominert av medlemmene i kunstseksjonen i Norsk Kritikerlag, var også Snorre Ytterstads utstilling Squared Target på Museet for samtidskunst (24. juni til 18. september 2011) og Lillehammer Kunstmuseums Blikkfang: Museet studerer sin samling og sitt bygg (22. oktober 2011 til 29. januar 2012). Kunstkritikerprisen ble utformet av billedkunstner Arne Nøst og tildeles det kunstprosjektet som Kritikerlagets medlemmer oppfatter som det mest betydningsfulle i året som gikk. Tidligere har Bergen Kunsthall mottatt prisen (2008), Michael Elmgreen og Ingar Dragset (2009) og Henie–Onstad Kunstsenter (2010).

Bli kjent med konservatorene på Statens Museum for Kunst i København På hjemmesiden til det danske nasjonalmuseet, www.smk.dk, kan man klikke seg inn for å se hvordan konservatorene jobber. Her finner du avslørende detaljer som pirrer nysgjerrigheten, for eksempel en ny oppdagelse i bakgrunnen på et maleri av Vilhelm Hammershøi, som hadde utstilling frem til 20. mai. Eller du kan se Hans Simon Holtzbeckers blomstermalerier og kunstnerens bruk av hjelpestreker som er skjult under lag med maling.

Konservatorene legger selv ut tekster om jobben de gjør, hvilke hemmeligheter de avslører, og hva slike detaljer fører til av ny kunnskap.

16

4/2012

Et galleri gjennom et kikkhull Blunk kverner og går tilsynelatende utrettelig og har gjennom flertallige år vært et uvurderlig kosttilskudd i byen, skrev avisen NATT&DAG i 2011. Galleri Blunk i Trondheim er et non-profit galleri på femten kvadratmeter drevet av unge kunstnere. Galleriet skal hovedsakelig være en arena for kunststudenter og nyetablerte kunstnere, hvor de får en mulighet til å vise sine arbeider for byens befolkning. Galleri Blunk består av ett rom uten vinduer. I døren fra gaten er det et kikkhull med vidvinkelfunksjon, slik at forbipasserende kan smugtitte inn i galleriet når det er stengt. Galleriet ligger i Verftsgata mellom midtbyen og Solsiden.

Utstillingene varer kun to dager av gangen.

Se www.galleriblunk.com for program.

Har du tips til denne spalten?

Skriv til redaksjonen@fineart.no

DRØBAKSKUNST En halv time utenfor Oslo ligger den lille byen Drøbak. Besøk Galleri Havstad med sine mange glass og bilder, se Berit Overgaard i det gamle Varmtbadet hos Drøbak Kunstforening, Henriette Sonne i hennes nye galleri og spis lunsj på torget i det gamle bakeriet. Søndag 15. september fra klokken 12 til 16 kan du bli med på Barnas Kunstfestival.

Nytt innholdsrikt kunstsenter ved Oslofjorden Drøbak liker å profilere seg som kunstnerbyen og har nå fått et nytt, litt annerledes galleri som åpnet dørene 5. mai: Oslofjorden Kunstsenter.

Elisabeth Frøberg og Guro Synnestvedt har kjent hverandre siden 1983, og har begge over 30 års fartstid som profesjonelle billedkunstnere.

Elisabeth startet Atelier Elisabeth Frøberg maleskole i 1996 og har i dag 40 elever og erfaring fra Den kulturelle skolesekken. Guro har hatt en rekke verv innen kunstnerorganisasjoner. Nå vil de senke terskelen for å se kunst, i et lite hvitt hus i Drøbak. I tillegg til rundt åtte utstillinger i året vil de holde kurs, sommerkunstskole for barn, malekvelder for de over 65 år, vandreutstillinger og være en arena for kulturhappening.

KUNST møtte kvinnene.

– Vi ønsker å gjøre noe med dem som ikke helt tør å komme inn i galleriet. For hva skal de se etter? Må de kjøpe? Hva skal de spørre om?

Jeg husker jeg møtte et ektepar en gang, og da jeg henvendte meg til mannen, bare pekte han på kona og sa: Snakk med henne, jeg bare er med og kan ingenting om kunst. Men jeg spurte ham hva han følte da han så et av bildene. Etter fem minutter forstod han alt på en ny måte, forteller Elisabeth.

– Som kunstner kan jeg selv synes det er vanskelig å komme inn i et galleri, der en person sitter bak et fancy skrivebord, oppslukt av en liten laptop. Kunst er sanselig, du skal kjenne det inne i brystet. Alle assosiasjoner er riktige. Jeg lærer elevene mine at de må bruke former og farger til å formidle hva de kjenner og stemninger inne i seg. Hva assosierer du med blått, sort eller rødt? Har du følt deg som en sirkel? Tør du å like noe? Vi maler alltid et trist og et glad bilde ut fra det samme motivet ved bare å endre fargene. Ofte skjer det en forbytting; det triste blir sett på som det glade bildet, legger Guro til.

– Det kan se ut som den konseptuelle kunsten ikke har samme store interesse som for noen år tilbake, ting kan tyde på at maleriet er på vei inn igjen. Hjertet er klokere enn hodet, og følelser lyver ikke. Ofte er det slik at mange kunstnere vet ting før det skjer, de sanser tidsånden, Zeitgeist, sier Elisabeth engasjert.

Foto: Christian Clausen

– Kunstnere samler opp signalene og lager kunst ut fra dette. Derfor oppstår det samme parallelt flere steder på jordkloden i kunstens verden. Jeg malte miljøbilder lenge før vi i det hele tatt visste at jorda var truet, mener Guro.

– I vår verden, med teknologien og all datainformasjonen, trenger vi det fysiske og sanselige som kunsten kan gi. Vi blir så ofte presentert katastrofer, vi trenger det pusterom som møtet med kunsten gir, sier Elisabeth.

Guro legger fort til: – Dessverre blir det alltid fokus på salg. Elevene mine spør også alltid hverandre: solgte du noe? En amerikansk professor sa til meg en gang at når kunsten blir et investeringsobjekt på lik linje med diamanter og gull, har kunstneren gjort seg selv overflødig. Kunst er ånden.

– Hvem skal stille ut her?

– Vi vil ha både etablerte og de i startfasen; ikke bare vise drøvtyggerne, men også ubesudlete blad, nye vi har tro på. Vi ser at folk får noe igjen av kunsten, de blir litt bedre mennesker, som er bra for verden. Det er publikum vi lever for.

Til 26. august vises kvinnenes egne bilder i galleriet.

MUSEUM på Galleri Vera frem til 26. august Harald Lyckes prosjekt Museum har blitt vist på fire steder i Norge i 2012, først 30 bilder i Rådhusgalleriet og deretter 4o malerier i Galleri AG på Stange. I mai stilte Galleri Cuben ut syv malerier, en tegning og trykk fra det digitale kunstprosjektet kalt SPHERICAL ASTROLABE. Prosjektet avsluttes på Galleri Vera i Drøbak, som en fjerde stasjon frem til 26. august. Kunstneren forteller at dette ikke er en utstilling, men et kunstprosjekt med tittel MUSEUM: – MUSEUM er mer enn bare en utstilling, det er en pågående virksomhet også utenfor det konkrete galleriet, ikke minst på mitt arbeidssted, det er en mental prosess, en utvikling av sinnet og sjelen. Jeg ønsker å stille spørsmål ved hvorfor man arbeider med kunst og hva slags kunstner man ønsker å være. For meg har selvstendighet og frihet vært helt primært. MUSEUM mener det er viktig at kunst er for alle. Mangfold er viktig. Sjenerøsitet mangler i norsk kunstliv og i samfunnet ellers.

Hvis disse fasadestrukturene får fortsette å virke, vil det gjøre stor skade både på kunst og liv, forteller kunstneren til KUNST. MUSEUM: Burning man av Harald Lycke.

4/2012

17

EKSKLUSIVT

Legenden som maler popmusikk:

PETER BLAKE Selv A-kjendisene som sitter på Tjuvholmens se-og-bli-sett-kafeer mister glansen idet Pop artens bestefar setter sin verdensberømte fot på brygga.

IKON: On the Balcony (1955–1957), 121 x 90 cm, er et tidlig verk av Peter Blake som står som et av britisk Pop art-ikoner. Det viser Blakes interesse for å kombinere bilder fra populærkulturen med fineart. Verket ser ut til å være en collage, men er faktisk et maleri i olje på lerret. Foto: © Tate, London 2012.

PETER BLAKE stilte ut norske ikoner i Oslo i sommer.

VI MÅ vente på tur for å få Blakes oppmerksomhet.

18

4/2012

Tekst Frøydis Benestad Hågvar / Foto Anne Vesaas

Det første som slår meg når jeg ankommer galleri Stolper+Friends’ vernissasje på Tjuvholmen, er den bevoktede stemningen. Ytterdøra passes av en stresset presse-sluser i dress, og i gata rundt ham surrer utålmodige journalister og fotografer. De kaster stjålne blikk inn gjennom gallerivinduet, på collagene og trykkene på veggene, men aller mest på en eldre mann som sitter på en stol midt på gulvet.

Skjegget hans er hvitt, armene hviler i fanget og blikket er stødig festet i TV-kameraet foran seg. Bak ham står en av gallerieierne, Magne Furuholmen, og lytter. Lytter til journalistene som spør, graver, beundrer, filmer og gratulerer. Til det alle utenfor vinduet lengter inn til. For dette handler om mer enn å få en god reportasje. Det handler om at selve bestefaren av engelsk Pop art befinner seg i Norge, i Oslo, rett foran oss her på Tjuvholmen. Mannen som har designet det berømte Beatles-coveret Sgt. Pepper’s Lonley Hearts Club Band. Mannen som på 1960-tallet fant på å skape kunst som SÅ UT slik popmusikken HØRTES UT. En halvtime på overtid gjør endelig presse-sluseren tegn til at det er min tur.

– Peter Blake, du har laget utstillingen The Oslo Suite, hvor du stiller ut syv found art-prints og tre maleri-collager basert på norske ikoner. Noen av dem er Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Sonja Henie, a-ha og Munch. Hvorfor valgte du å presentere akkurat disse?

– De er alle symboler på genialitet, utholdenhet og dedikasjon, sier Blake med rolig og stødig stemme. – Alle er heroiske på hvert sitt område. Noen kjente jeg til på forhånd fra min historiske postkortsamling, som for eksempel Munch, mens andre ble jeg tipset om.

Teknikken jeg har brukt på fotografiene, er blekkprinter. Den får nyansene i fotografiet til å tre utrolig godt frem, alle brettene og småfeilene kommer til syne, og det synes jeg er vakkert. Neste år åpnes The Thief Hotel her på Tjuvholmen, og da vil noen av disse found-art-

VIGNETT

Galleri-eieren som fanger stjernene

I september 2011 åpnet Magne Furuholmen, Hugo Opdal og Paul Stolper galleriet Stolper+Friends på Tjuvholmen med Damien Hirst på programmet. I juni kunne de skilte med enda et stort navn. KUNST møtte Magne og kunstneren.

THE BEATLES’ berømte album Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band laget av Sir Peter Blake. Foto: © Digital Remaster (P) 2009.

trykkene henge i toppsuiten. Alle er egentlig i opplag på 25 stykker, men jeg trykker bare ett og ett om gangen, til jeg ser hvor mye som selger. Jeg har faktisk gjort lignende prosjekter i både Paris, London og Venezia, altså brukt byen som tema. Nå føltes Norge som det neste naturlige steget å ta. Dessuten ble jeg invitert av Magne Furuholmen.

Furuholmen står fortsatt ved siden av ham, men på et annet sted.

Tospannet valgte nemlig å forlate galleriet før jeg slapp til, og nå har de ruslet bort til brygga i stedet. Blake er riktignok en Pop art-helt, men han er også 80 år, og nå sitter han tungt i en utplassert pinnestol ytterst på bryggekanten.

Han trengte visst luft, litt albuerom, det var noe med antall presse per kvadratmeter. Men det eneste som har forandret seg, er takhøyden, for pressen surrer fortsatt dynamisk rundt ham, de har fulgte ham som en hale hele veien hit. Blake sin plassering er likevel ikke helt tilfeldig. Bak ham henger nemlig den største frisen han noen gang har laget. Hele Skur 13 på Tjuvholmen er bekledd med et lerret på 1200 kvadratmeter, utsmykket med enkle, påtrykkede ikoner i ekte Pop art-stil: En fargerik regnbue, det norske flagget, en stjerne, sirkler, sammensatte kvadrater og et hjerte. Tittelen på verket er Icons for Norway.

– Når det gjelder frisen, gjør jeg akkurat som Damien Hirst gjorde på sin utstilling her i fjor, nemlig å trekke en link mellom galleriet og Skur 13. Grunnen til at den er så stor, er rett og slett skurets størrelse.

Blake gjør et nesten usynlig bakovernikk med hodet og trekker lett på skuldrene, som for å vise at skuret bak ham var sjefen.

– Symbolene på frisen er kjente symboler som har fulgt meg i hele Pop art-karrieren min. Det er ikoner alle gjenkjenner på avstand, og som alle kan forstå. Flagget er en fornorsket variant av Union Jack (det britiske flagget), som jeg brukte mye i kunsten min på 1950-tallet. Det var moro å gjøre en vri på det, som en hyllest til Norge. På 1960-tallet ble hjerter populært, og jeg er glad i det ikonet ennå. Det er kanskje enkle symboler, men vet du hva? Det trengs mot for å blåse noe så enkelt så stort opp.

– Jeg inviterte Blake til galleriet fordi han kanskje er verdens fremste nålevende representant for Pop art, forteller Furuholmen. – Hans ukuelige interesse for populærkultur gjør at hans arbeider hele tiden absorberer tiden han lever i, samtidig som han på sitt umiskjennelige vis setter vår stadig økende fascinasjon for berømmelse inn i historisk kontekst.

Prosessen har vært preget av stor velvillighet fra Blake sin side. Det er fantastisk at han takket ja, og lot seg inspirere, til å lage en såpass liten utstilling i Norge, med helt nye arbeider. Det er vi veldig stolte av, særlig i et år da Blake fyller 80 år og er så sterkt ønsket overalt i verden.

– Stemmer det at du har en personlig relasjon til Peter Blake?

– Ja. Jeg og Peter møttes første gang i London gjennom en felles gallerist, Paul Stolper, i 2004. Vi fikk en felles omvisning i hans fantastiske atelier.

Siden gjorde et kryssende kontaktverk innen musikk og kunst at vi umiddelbart fant tonen, og siden har vi holdt kontakten. I 2008 ble jeg spurt av Time Out Magazine om å skrive en artikkel om min favoritt-Londoner. Da valgte jeg Blake fordi han har en iboende åpenhet og nysgjerrighet som er unik i en alder der interesse og lekenhet ofte kan forvitre.

Det er utrolig spennende å se en person med hans historie ha en slik umettelig appetitt og genuin interesse for populærkultur.

– I fjor stilte du ut Damien Hirst, og nå er det Peter Blake.

Kan du avsløre hvem den neste store kunstneren blir?

– Nei, avslutter Furuholmen med et smil.

PETER BLAKE og Magne Furuholmen.

4/2012

19

VIGNETT

– Symbolene på frisen er kjente symboler som har fulgt meg i hele Pop art-karrieren min.

Peter Blake (f. 1932)

FRISEN er på 1200 kvadratmeter på Skur 13 på Tjuvholmen med tittelen Icons for Norway.

Foto: Stolper+Friends.

Bil

20

4/2012

en og

Sier Blake i en akademisk tone. Som om han prater om noen andre, roser en annens guts, er et talerør for genialitet. Jeg spør om fjorårets terror har hatt innvirkning på hans valg av land – og på kunsten selv. Svaret er blankt nei, og det kommer kjapt. Han vil heller prate om hvorfor Pop art er det ultimate kunstuttrykket.

– Pop art oppstod på 1940-tallet som en reaksjon mot den abstrakte ekspresjonismen, forklarer Blake. – I England var jeg én av dem som staket ut denne veien. Jeg hadde akkurat funnet ut at jeg ville bli maler, og da på en autobiografisk måte. Derfor skapte jeg bilder ut i fra den verden jeg kjente og levde i. Malte hverdagslige objekter som fotball og tivoli. Selve hovedrammen var imidlertid å lage kunst som passet til popmusikk. Målet var å gi ungdommen samme følelse når de SÅ min kunst som når de HØRTE på Elvis, eller annen popmusikk. Altså å lage visuell popmusikk. Akkurat den visjonen fungerte dessverre ikke så bra. Men det som heldigvis fungerer, selv i 2012, er Pop art som uttrykk. Kanskje fordi det er noe alle kan forstå, og dermed også nyte?

– Hva assosierer du med norsk kunst?

– Jeg er ikke kjent med norsk Pop art, men jeg beundrer arbeidene til Munch.

Så skyter han brått frem hånda, den er brun og grovsporet, og jeg skjønner at den sirkulerende, svette pressekontakten har gitt ham et internasjonalt kutt-blikk. Jeg rekker nesten å reise meg før neste journalist presser seg ned på krakken og tar over. ■

nstkata l Ku

r for salg i de

• Britisk Pop art-kunstner.

• Var aktuell med utstillingen The Oslo Suite på galleriet Stolper+Friends på Tjuvholmen frem til august og frisen Icons for Norway som kan sees på Skur 13 like ved ut året.

• Ble en av Englands mest kjente Pop art-kunstnere på 1950-tallet.

• Han markerte seg tidlig med særegne collager, hvor motivene var hentet fra de mest ulike kilder. Helt fra ung alder lot han seg inspirere av alt fra folkekunst til pubskilt, tegneseriefigurer og Hollywoodstjerner.

• Gjennom hele sin karriere har Blake returnert til de samme figurene.

Elvis, Tarzan og Robin Hood, tre ikoniske figurer fra amerikansk og britisk underholdningsindustri, opptrer gjentatte ganger i hans bilder.

• I motsetning til Andy Warhol, som introduserte masseproduksjonens teknikker i sine verk, har Blake i stor grad holdt seg til collage og maleriet som uttrykksform.

• Hadde sin første soloutstilling i 1960.

• Mest kjent for å ha illustrert coveret til Beatles-plata Sgt. Pepper’s Lonley Hearts Club Band og har siden laget mange albumer, som coveret til Oasis’ Stop the Clocks i 2006.

• Henter ideer fra dagliglivet, som fra popmusikk, reklame og hverdagsobjekter.

• Kjent for sin maleriske collageteknikk og blekkprint av fotografier.

• Refererer ofte direkte til andre kunstnere i verkene sine.

• Mottok i 2002 en knighthood-hederspris for sitt kunstbidrag til verden og tituleres dermed Sir Peter Thomas Blake.

Willibald Storn www.storn.no

VIGNETT

TEMA: Kunsten etter katastrofen Kan man skape kunst etter katastrofen – og når? Har kunsten noen nytte i en slik sammenheng? Hva kan uttrykke den redsel, den sorg og det raseri vi kjenner på etter 22. juli? Kan kunsten fylle det stumme rommet, eller blir historiens katastrofer så store at kunsten lett blir banal?

Tekst Mette Dybwad Torstensen

I kunsthistorien kan man se to linjer innen kunst skapt etter de store katastrofene, krigene og verdensbegivenhetene. Vi har kunst som historiefortellende om katastrofene på den ene siden og kunst som et personlig uttrykk og tolkning, en reaksjon og en puls på samtiden på den andre siden. Eller er det slik at de to linjene ikke kan skilles så skarpt – slik som i Sverre Mallings rettstegninger av Anders Behring Breivik for Klassekampen?

I antikken, romertiden og middelalderen, på den tiden da kunsten ennå ikke het kunst, men hadde som oppgave å skildre historien, har vi flere store verk skapt i kjølvannet av tragediene. De store triumfbuene ble reist for å feire en seierrik krig, som den berømte Konstantins triumfbue i Roma fra 315 e.Kr. Disse monumentene hadde relieffer som fortalte om felttoget, kampen og seieren med en nokså romantiserende og heroiserende tilnærming tilpasset et offentlig rom uten bøker eller andre informasjonskanaler.

En av de første personlige, kunstneriske fremstillingene av samtidens grusomheter er Francisco José de Goya y Lucientes’ (1746– 1828) krigsbilder. Han gikk fra å være en hoffmaler til å betegnes som krigsmaler da Napoleon invaderte Spania i 1808. Som hoffkunstner lot ikke Goya sin egen posisjon sperre for sin kunstneriske uttrykksform; han malte krigens grusomheter med en serie på 66 malerier i perioden 1810 til 1814, alt som et vitnesbyrd om krigens elendighet. Hans maleri Henrettelsene 3. mai 1808 brøt tvert med 1800-tallets klassiske malekunst. Verket er en direkte kommentar til politiske hendelser og bærer i seg et budskap som viser sterke følelser for det spanske folket.

Théodore Géricault (1791–1824) er en annen kunstner som har malt en katastrofe i en tid da kunsten sjelden var politisk. I Medusas flåte skildrer han de overlevende fra vraket av den franske fregatten Medusa i Atlanterhavet utenfor kysten av Senegal i 1816. 140 mennesker omkom i forbindelse med skipsforliset som ble omtalt over hele Europa etter de overlevendes vitnemål. Den inkompetanse som ble vist fra kapteinens side sammen med de halvhjertede redningsforsøkene

➊ 22

4/2012

forårsaket en skandale i Frankrike. Géricaults maleri, fire meter i høyden og mer enn syv meter bredt, ble stilt ut på Salongen i Paris tre år senere med tittelen Scener fra et skipsforlis. Men alle visste at det dreide seg om skipet Medusa.

I kjølvannet av 1. verdenskrig oppstod retningen dadaismen som også regnes som forløperen til surrealismen, konseptualismen og den moderne kunsten. Marcel Duchamps pissoar og kunst basert på readymades er typisk for dadaismen. Dada var en nihilistisk og anti-estetisk bevegelse som oppstod som en samfunnskritisk aksjon mot det etablerte i Frankrike, Sveits og Tyskland under første verdenskrig. Både krigens redsler og forakten for det borgerlige samfunnet var viktige motivasjonsfaktorer for de dadaistiske kunstnerne. Mange mener at navnet dada nettopp er et tulleord uten mening, slik dadaistene søkte det meningsløse i kunstuttrykket sitt. Andre mener at navnet på fransk kan bety lekehest, som uttalt av et barn.

Guernica er et maleri av Pablo Picasso (1881–1973) som gir en kunstnerisk fremstilling av den tyske terrorbombingen av den baskiske byen Gernika med 24 deltakende fly den 26. april 1937. Bombingen ble utført på vegne av den nasjonalistiske opprørsstyrken under den spanske borgerkrigen. Anslagsvis mellom 250 og 1600 mennesker ble drept, et ukjent antall ble såret eller skadd, og byen ble i praksis jevnet med jorden. Bildet var et stort murbilde som Picasso egentlig skulle levere til Verdensutstillingen i Paris i 1937, bestilt av regjeringen i Den andre spanske republikk. Bildet han hadde ferdig, dreide seg egentlig om tyrefekting, men det ble gjort om og ferdiggjort til den versjon som er kjent for ettertiden ved forholdsvis enkle grep. Picasso ønsket på den måten å uttrykke hva han mente om Franco-regimet og samtidig gi et spark til samtidens kunstelite, som stort sett var lunken i forhold til det som hendte i Spania.

Etter 2. verdenskrig oppstod en ny, viktig kunstretning som på lik linje med dadaismen strakte sine grener langt frem til vår tid: COBRA var en europeisk avantgarde kunstnergruppe som jobbet sammen fra

➋

➌

KUNSTEN ETTER KATASTROFEN

➐

➏

➊ GOYAS maleri fra 1814, Henrettelsene 3. mai 1808, viser

nedslaktingen av et opprør under Napoleons invasjon av Spania, og er et av de første personlige, kunstneriske reaksjonene på en tragedie. Foto: Wikipedia.

➋ COBRA-gruppen kom som en reaksjon etter 2. verdenskrig.

Asgeir Jorns maleri Le droit d’aigle (Ørnens ret) fra 1950. Foto: Museum of Modern Art Aalborg.

Foto: © Ellsworth Kelly / courtesy Whitney Museum of American Art, New York / fotograf David Allison.

➎ GUERNICA av Pablo Picasso fra 1937 er nå i Museo Reina Sofia

i Madrid, men var opprinnelig et murmaleri til Verdensutstillingen i Paris og en reaksjon mot den brutale, tyske terrorbombingen av den baskiske byen Gernika. Foto: Wikipedia.

➏ VIETNAMKRIGEN: Per Kleivas Amerikanske sommerfuglar fra

➌ MEDUSAS FLÅTE av Jean Louis Théodore Géricault fra 1819 er

1971 står som et ikon for GRAS-gruppas protest mot Vietnamkrigen. Foto: Fineart.

➍ 11. SEPTEMBER: Ellsworth Kellys collage, Ground Zero fra 2003, ble vist på utstillingen September 11 på MoMA PS1 i 2011.

➐ AKTUELT: Sverre Mallings rettstegninger av Anders Behring

en personlig reaksjon på en historisk tragedie. Foto: Wikipedia.

1948 til 1951. Det nye danske maleriet fikk sin form i krigsårenes isolasjon, hvor kunstnerne fritt kunne utfolde seg uten sensur og politisk påtrykk. Da krigen var over, dro de danske kunstnerne ut, og i Paris møtte de kolleger som ble begeistret for det nye maleriets muligheter.

COBRA ble dannet i 1948 rundt et kafébord i Paris, som et fritt samarbeidsinitiativ uten ideologiske bindinger. Det var kunstnerne Karel Appel, Corneille, Asgeir Jorn, Dotremont og Constant som satte sammen navnet av bokstaver fra hjembyene til kunstnerne: Copenhagen (Co), Brussels (Br), Amsterdam (A). Gruppen hadde en markant politisk og sosial dimensjon, som var basert på kritikk av det kalde krigssamfunnet. Mest forbindes COBRA i dag med en spesiell måte å male på, en egen COBRA-stil som kjennetegnes av masker og fantasifigurer som verken er dyr eller mennesker, eller begge deler.

Samarbeidet sprakk delvis på grunn av ideologiske og personlige mot-

Breivik for Klassekampen. Foto: Sverre Malling.

setninger, men først og fremst av mangel på suksess og internasjonalt gjennombrudd. Det kom først i 1960-årene, og i dag blir COBRA sett på som en hovedstrømning i etterkrigskunsten.

Et viktig verk i norsk kunst som kommenterer de store katastrofene, er GRAS-gruppens og Per Kleivas silketrykk Amerikanske sommarfuglar fra 1971. GRAS sin kunst hadde en klar politisk slagside: mot krigen i Vietnam, mot forurensning og for fred og solidaritet. De amerikanske sommerfuglene svever gjennom nattemørket, rett mot betrakteren over en eng av flammer. Den logiske fortsettelsen av fortellingen i bildet er at vi som ser på, blir de neste som skal stå i flammer.

Som vi ser har de store tragediene i vår historie satt spor i kunsten, for det meste i form av motstand og kritikk. Hva vil skje i vårt århundre? Kan kunsten være en hjelp? Kan den tørre å kritisere det andre ikke kritiserer? Har kunsten en oppgave, en nerve, et mot? ■

➍

➎ 4/2012

23

Kunst:foto

Marcel Leliënhof tolker Kunsten etter katastrofen!

KUNST vil i hver utgave invitere en profilert fotograf til å tolke magasinets tema. Denne gangen spurte vi Marcel Robert Leliënhof om han kunne tolke temaet Kunsten etter katastrofen. Fotoet han sendte oss, kan kjøpes i KUNSTkatalogen som følger med magasinet.

– Jeg jobber med en soldatserie som heter Unknown soldier og handler om enkeltmennesker i krig, de som aldri kom hjem, de som kom hjem uten ære, de som ligger i umerkede graver eller råtner i fangehull. Jeg har jobbet med tolv store dukker som jeg kjøper på eBay, og patinerer dem. Jeg har slipt ned uniformene, gitt dem skuddskader og fremhevet trekk med aske, jord, olje og okseblod. Det ble naturlig å bruke dukker for å gi assosiasjoner til hvordan soldater blir behandlet som marionetter i krig. ■

FOTOGRAF:

Marcel Leliënhof

TITTEL:

Unknown soldier

KUNSTEN ETTER KATASTROFEN

I uke 37 har Galleri Fineart ekstra fokus på Nico Widerbergs kunst.

Velkommen!

Menneskene som

Nico Widerberg fikk i oppdrag av en anonym velgjører å skape et minnesmerke for alle de berørte kommunene etter terroren 22. juli. Det skapte mye mer bråk enn han var forberedt på. KUNST ønsket å finne ut hva kunsten dreiet seg om, mindre enn å fokusere på debatten.

Tekst Gry Hartvigsen / Foto Bjørn Wad

AKERSELVA (KUNST): – Har dere fått tatt dere en runde og kikket litt? Jeg må bare ordne noe, går det bra? Kommer snart tilbake, sier billedhuggeren mens han legger fra seg en mikser til gitar og en ny iPhone på arbeidsbordet.

Greit når elektronikken fungerer. Han overlater oss til den svært sympatiske assistenten og alt-mulig-damen, Monika. Hun viser oss rundt i de ulike rommene i atelieret hans på Myrens Verksted, forteller hvordan mye er bevart fra det opprinnelige verkstedet fra 1848, at Nico er så stolt over å kunne kjøre truck og hvordan prosessen fra steinblokk til ferdig skulptur foregår sånn grovt sett. De karakteristiske menneskeformene står oppstilt og ligger i ulike materialer og størrelser i et slags ryddig kaos, og redskapene er sirlig stilt opp og klare til bruk.

Nico Widerberg er kjent for sin høye produktivitet, og det preger rommene. På kontoret samles vi rundt nevnte arbeidsbord, og Nico er på plass og forteller hvordan han ble kontaktet av den anonyme giveren, at han ba kunstneren komme med et forslag om et minnesmerke i bronse – giveren så for seg at kommunene skulle stille med sokkel selv. Han ønsket at det skulle være samme kunstverket i alle kommunene, slik at man ved plassering skulle skape et nytt uttrykk, men med samme tanke. Da hadde giveren allerede vært i kontakt med KS, AUF og støttegruppen for de etterlatte, som stilte seg positive til ideen.

– Jeg var nok en av mange som hadde lyst til å bidra med noe etter tragedien som skjedde den 22. juli, den rammet så mange mennesker, og da jeg fikk muligheten gjennom denne forespørselen, ble jeg veldig glad. Som alltid når jeg får et oppdrag, fikk jeg visse begrensninger og rammer å forholde meg til, men jeg kjente at jeg heller ville jobbe med stein og kom tilbake til ham med forslaget i Iddefjordgranitt, som nå er i full produksjon. Noen minnesmerker har allerede blitt levert til kommunene, forteller han.

26

4/2012

Sorg med håp Iddefjordgranitt er den samme steinen som er brukt i Vigelandsparken, og kunstneren syntes den lysegrå steinen svarte til det han ønsket å skape – sorg med håp i seg. Det ville blitt feil med en tung, mørk stein. Figurene representerer menneskene som mangler, siden det er menneskene det i aller høyeste grad handler om.

– Jeg er glad i mennesket som et uttrykksmiddel, som en form.

Mann og kvinne sammen lager et rom – møtet mellom mann og kvinne, som er hele grunnlaget for vår eksistens. Jeg følte også at det manglet et element til, og valgte diktet av Lars Saabye Christensen, både fordi vi har samarbeidet tidligere og fordi jeg ble veldig grepet da diktet ble lest opp i minnestunden. Minnesmerket trengte ord i seg, og diktet sammenfalt med det jeg allerede hadde laget – det å være samlet, å stå sammen, sier han.

Det har blitt nevnt at han bruker for mye av seg selv i kunsten sin, men kunstneren understreker at han fikk engasjementet nettopp for det uttrykket han har.

– Jeg ville lage noe som føltes ærlig, som kommer fra hjertet, og da må jeg bruke meg selv. Dette er min form, og jeg løste oppgaven som jeg følte at jeg måtte løse den, ut ifra hvem jeg er. Jeg forventet ikke at alle skulle like det, men at de berørte skulle kunne ha noe å samles rundt hvor det synes at bare det å være født og hvilke handlinger vi gjør skaper tråder og ringvirkninger, at det sender strømninger ut i verden og berører den. Selv om man er ung. Rett og slett et bilde av menneskene som mangler.

Tok all kritikk alene Kort tid etter at dette ble kjent kom det kraftig kritikk fra ulike hold innenfor kunstfeltet, og spesielt Widerbergs eget forbund, Norsk Billedhoggerforening, reagerte kraftig på hvordan hele prosessen hadde foregått og gikk ut og anbefalte kommunene å takke nei til

VIGNETT

DEBATTEN En anonym giver valgte Nico Widerberg som kunstner for et minnemonument han ville gi norske kommuner etter 22. juli.

Norsk Billedhoggerforening reagerte kraftig på hvordan hele prosessen hadde foregått og anbefalte kommunene å takke nei til tilbudet. Prosessen var udemokratisk fordi det ikke hadde vært utlyst en konkurranse med en sakkyndig jury som kunne vurdere forslag fra ulike kunstnere.

VIGNETT

NICO WIDERBERG, Monika Stø van der Wel og Øyvind Johansen i Johansen Monumenthuggeri i Skjeberg.

KUNSTEN ETTER KATASTROFEN

– Det er vår oppgave som samfunn å gjøre alt vi kan for at dette ikke skal skje igjen. På den måten vil minnesmerkene gjøre vondt å se, men også få oss til å tenke på de gode minnene om dem vi mistet.

Trond Blattmann, styreleder i støttegruppen for de etterlatte etter 22. juli

tilbudet. Kritikken handlet om at – Har du angret på at du takprosessen var udemokratisk fordi ket ja til oppdraget? det ikke hadde vært utlyst en – Nei, ikke et sekund, sier han konkurranse med en sakkyndig bastant. – Hvorfor skulle jeg det? jury som kunne vurdere forslag Jeg har jo ikke gjort noe galt, jeg fra ulike kunstnere og ut i fra har ønsket å bidra med noe posidisse velge den beste kandidaten, tivt og med noe som kan bety siden oppdraget er av en så stor mye for alle som er berørte, og nå betydning. Med en anonym giver regner jeg med at den verste storsto Widerberg alene i front og tok men er over og at alle ankepunkhele skyllebøtta. tene har kommet frem i lyset.

– Jeg hadde ikke trodd at det Kunstneren reiser seg og går skulle bli så mye bråk. Selv om jeg litt rastløst rundt, det er tydelig hadde et stort budsjett å forholde at han blir påvirket av temaet. meg til, er det ikke stort i forhold til – Jeg kan ikke lage noe som er antall skulpturer og hvordan utføså bra at det skal oppveie for alt relsen skulle løses. Så for alle de det jævlige som har skjedd, det som tror at jeg tok på meg oppgakunne ikke være utgangspunktet ven for å bli rik, så stemmer ikke mitt for denne oppgaven. Men jeg det. Dette har vært et samarbeid har vært bevisst på at dette minmed Johansen Monumenthuggeri, nesmerket vil bety mye for veldig som jeg har jobbet sammen med i mange mennesker, og jeg har ønmange år, og som jeg fikk en bra sket å hjelpe og bidra med et møavtale med. Vanligvis ønsker man å tested. Dette er ikke laget for sitte igjen med en viss sum som kunstmiljøet, sier billedhuggeren lønn, men det gjør jeg ikke med med et intenst blikk. dette oppdraget, sier han.

Man kan ane en viss irritasjon Kunstneren forteller at han over spørsmålet, som handlet har opplevd at kritikken er rettet om hvordan man forholder seg mot ham som person mer enn til en oppgave av en slik dimenPÅ PLASS i Sarpsborg. som fagmann, og sier at det ikke sjon etter en hendelse som har Foto: Monika Stø van der Wel. er første gang det har skortet på rystet hele Norges befolkning. støtte fra kunstfeltet.

– Kanskje kunstneren også – Allerede da jeg var hospitant burde ha vært anonym? Det kan ved Kunst- og håndverkskolen, var det krefter som mente at jeg ikke tenkes at hele prosjektet hadde blitt bedre mottatt om man ikke viskunne være der, selv om det ikke sto noe i vedtektene om dette og jeg ste at det var jeg som skulle utføre det. Hvem vet, spør Nico seg selv. allerede hadde fått tillatelse fra en professor å hospitere. Han fikk beTil tross for krasse meningsytringer og advarsler, var det svært få skjed om å nekte meg undervisning, og det er en av flere episoder jeg kommuner som valgte å takke nei til minnesmerket. Av 56 berørte var har opplevd. Flere utenfor kunstmiljøet har kommet med støtteerklædet kun Oslo, Trondheim, Hole og Ringerike som valgte å finne andre ringer og ristet på hodet over mangel på raushet, og det har varmet. løsninger, av disse er Oslo og Hole de mest berørte kommunene som Widerberg understreker at han fremdeles er medlem av Norsk får egne minnesmerker i statlig regi. Drammen har valgt å vente med Billedhoggerforening, men har fremdeles ikke snakket med styreleavgjørelsen til etter rettssaken. der, Gisle Harr, som målførte den kraftige kritikken.

– Hva skjer med Vestby, ville de ha minnesmerke, sier du? Ok, det har vi ikke fått beskjed om. Det har vært veldig viktig at de pårørende Anonym kunstner? har vært positive til dette prosjektet, og jeg vet at det i de ulike kom– Da de første angrepene kom, hadde selv ikke jeg sett det ferdige munene har blitt lyttet til deres ønsker og at det har veid tungt. I Oslo resultatet, så de kritiserte et prosjekt og en skisse. kommune bor det flere etterlatte som kanskje gjerne ville satt pris på 4/2012

29

VIGNETT

Handler ikke om kunstneren

Vise vei fremover Blattmann satt i gruppen som fant lokalitet for minnesmerket i Kristiansand og sitter også i styringsgruppen for nasjonalt minnesmerke, ledet av Åse Kleveland.

– Dette med minnesmerker er viktige avgjørelser for dem som ønsker å ha et sted å besøke i årene fremover, og jeg ser det som noe flott for mange mennesker. Som far tenker jeg at de kan vise oss veien fremover. Jeg ser for meg at når jeg en gang i fremtiden forhåpentligvis får barnebarn, kan gå tur med dem, stoppe ved minnesmerket og snakke om 22. juli og hva det handlet om, sier Blattmann.

Han snakker om det historiske perspektivet, at minnesmerkene blir en påminnelse og en legemliggjøring av alle de flotte, umistelige barna som ble drept fordi de trodde på noe.

– Det er en viktig lærdom å ta med seg at de trodde på noe som massemorderen var uenig i, og det er vår oppgave som samfunn å gjøre alt vi kan for at dette ikke skal skje igjen. På den måten vil minnesmerkene gjøre vondt å se, men også få oss til å tenke på de gode minnene om dem vi mistet. ■

En fin gest – Vi i støttegruppen stilte oss positive til henvendelsen vi fikk om et minnesmerke i privat regi og opplevde det som en fin gest, sier styreleder i støttegruppen for de etterlatte etter 22. juli, Trond Blattmann til KUNST. Styrelederen forklarer i en lunsjpause fra rettssaken mot Anders Behring Breivik at de fikk vite at minnesmerket var en gave fra en anonym giver, og at det var Nico Widerberg som var kunstneren som skulle utføre oppdraget. Det var viktig for støttegruppen å understreke at det var opp til den enkelte kommune å ta stilling til om de ønsket et minnesmerke, og at de ville være i dialog med og bidra med det de kunne i kommunene som var positive. Trond Blattmann er også en av dem som mistet et barn på Utøya.

30

4/2012

Nicolaus Widerberg (f. 1960) • Sønn av maleren Frans Widerberg, gift med kunstneren Camilla Coucheron.

• Billedhugger, grafiker og maler.

• Utdannet fra Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens kunstakademi.

• Har siden debuten i 1984 hatt over 70 separatutstillinger, deltatt på nærmere 70 kollektive utstillinger og hatt over 80 utsmykningsoppdrag, både nasjonalt og internasjonalt. Blant de mest profilerte utsmykningene er monumentene av Thor Heyerdahl og Trygve Lie, utsmykning av Regjeringsbygget, Gardermoen, samt skulpturen Pillar Man ved Northumbria University i Newcastle i 2004.

nstkata l Ku

r for salg i de

Bil

I løpet av disse årene med hardt arbeid og skapertrang har Widerberg blitt trykket til publikums bryst og er en svært folkekjær kunstner. Det synes han er litt vrient å kommentere og vrir seg i stolen når han skal si noe om hvordan han tror denne oppgaven vil påvirke hans omdømme.

– I tiden etter Mozell-oppdraget, der jeg designet flasken, ble jeg forbundet med det, og det er vel sannsynlig at mange kommer til å forbinde meg med minnesmerket. Men det har vært viktig for meg at dette ikke handler om meg. Jeg har blitt invitert til avduking av skulpturen, men føler at det blir feil, sier han og tenker seg om.

Han setter seg igjen.

– En av skulpturene mine sto tilfeldigvis på utsiden av Stortinget i fjor sommer, og selv om jeg var bortreist da alt skjedde, kunne vi se TV-bilder der folk la ned blomster rundt den i tiden etter terroren. Og da tenker jeg at det handler om formen, menneskeformen, som har en gjenklang. Det handler ikke om meg.

– Hvordan har dette året vært for deg?

– Det har vært fint, det. Jeg har jobbet hardt, som vanlig, og det har vært veldig meningsfullt å utføre dette oppdraget. Jeg tenker også at livet må gå videre etter en slik katastrofe, men vi skal ta det med oss og huske essensen av tiden rett etterpå. At vi samler oss, at vi står sammen i tiden fremover.

– Jeg opplevde henvendelsen om et minnesmerke som en fin gest både som styreleder og som far og etterlatt. Jeg regner med at den enkelte kommune har tatt kontakt med sin lokale støttegruppe og undersøkt hva de etterlatte her mener om et minnesmerke, slik ble det i hvert fall løst i Kristiansand, som er min hjemkommune, sier han.

en og

denne gesten, så vi har sagt at om man finner et egnet sted for plassering, får de minnesmerket, utdyper Nico.

N I L S O L AV B Ă˜ E 15 nye motiver, inspirert av den amerikanske krimforfatteren Jim Thompson.

Selges gjennom Fineart.

www.omniweb.no/nob

fotografi

Bjørn ThorBjørnSEn

Kontraster fascinerer meg. Jeg prøver å få frem lys i bildene. No vakkert, noe som åpner opp. Lek fantasi.

Dialoger med Livet

SpreDet 2012

THORBJØRNSEN Ny bok ute nå! Selges gjennom Fineart.

Kjøp bildene på finear t.no

ikke et annet sted SpreDet 2012 ISBN 978-82-998800-5-3

9 788299 880053

d livet.

Bjørn ThorBjørnSEn

www.ordogbilde.no

A B B D D F F G H H H H J

Beste kunstnerkvalitet fra Royal Talens

Magenta

En fargerik historie White

Ultramarin

Indigo

“Blått gull”

rer meg. Jeg s i bildene. Noe pner opp. Lek og

Ultramarin

Ultramarin er en farge som siden tidlig middelalder har appellert til fantasien. I dag er det umulig å forestille seg en standard fargepalett uten denne intense blå fargen, med sin utmerkede lysekthet. Frem til 1828 var kun den naturlige varianten tilgjengelig, og det var en dyr affære, pigmentet kostet mer enn rent gull. Opprinnelig ble ultramarin fremstilt fra edelsteinen Lapis Lazuli, navnet oversatt betyr «stein» (latin) og “blå” (persisk). Det var en usedvanlig arbeidskrevende og kostbar prosess.

Steinene ble malt for hånd og alle urenhetene fjernet.

Den beste kvaliteten ble tradisjonelt utvunnet fra gruver i Afghanistan, hvor Ultramarin allerede ble brukt i det 6. og 7. århundre, i for eksempel veggmalerier.

Stil de grain

Sepia

Asphaltum

Vermilion

Les mer om Ultramarin og andre farger og bestill fargeprøver på kunst og hobby bloggen www.dinfantasi.no

Black

Madder Lake Carmine

Ochre

Indian Yellow

Naples Yellow

Gamboge Cobalt blue

Asker Bergen Bø i Telemark Drammen Drøbak Florø Fredrikstad Gol Hamar Harstad His Holmestrand Jar

Fix Ide Hobbykjelleren Sentrum Lillegull Hobby Bragernes Rammeservice Galleri Finsrud Fargerike Kleiven Rammemesteren Kunst & Hobby Kulør Interiørsenteret as Hamar Kunst & Ramme Paletten Kunst & Innramming Galleri His Fargerike Gjert Jar Farge og Interiør a/s

Kongsberg Larvik Lena Levanger Lillestrøm Mandal Mo I Rana Mosjøen Moss Nordfjordeid Norheimsund Notodden

Martine’s Landhandleri BAS Kunst A/S Kulør Kjell Nordhagen a/s Skaperglede Color Rebels DA Eva’s Ramme Og Tegnesenter As Salvesen Libris As Promo-foto Da Hobbysenteret Jacobsens Rammer & Kunstmatriell Kulør Eid Fargesenter Fargerike Norheimsund Asbjørn J. Hansen

Oslo Otta Rauland Røros Ski Sandane Sandefjord Sogndal Trondheim Tønsberg Vikersund Ålesund

- importør av kvalitetsvarer til kunstnere på alle nivå www.globalhobby.no

Andvord City Cash Christ Engebretsen & Søn Jernia Otta Friberg Rammeverkstad Amneus Bokhandel Kunst & Hobby Fargerike Sandane Fargerike Bjørvik O.J. Skjeldestad Libris Østerlie Kunst & Farve Lines Hobby Vikersund Rammeverksted Pigment Kunsthandel

VIGNETT

Den første kunstneriske

REAKSJONEN

22 er Oslos nummer, og Oslo er min hjemby. Jeg er den fjerde generasjon i min familie som er født og oppvokst i byen. Bildet TAKING BACK NR 22 er mitt svar på terroren 22. juli som traff min by og Norge, og en oppfordring til å ta byen tilbake. Det er min gave til byen, skriver kunstneren Jannik Abel på sin hjemmeside.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

KUNST møter Abel i hennes kombinerte atelier og leilighet i første etasje i en gammel melke- og ølbutikk på et gatehjørne på Bjølsen, som lett kan forveksles med en koselig kafé. Hun forteller at rumenere kommer innom for å høre om hun har mat, og en og annen uteligger vil gjerne låne dusjen. Det forundrer meg ikke om Jannik sier ja til alle de trengende. Jeg tolker henne som en kunstner med et stort samfunnsengasjement, et enda større hjerte, en enorm sekk med empati og nysgjerrighet på ryggen og med en koffert full av ansvarsfølelse for det å være kunstner. Hun innrømmer at hun gjerne holder avstand til det som skjer i kunstboblen, men heller velger å være en tett del av samfunnet. I kraft av å være streetarter løper hun også rundt og sier sin mening, og hun har en trang til å ikke bli med på ting hun ikke har valgt selv. Hun forteller at hun ser på kunstnere som et speil av samfunnet, og at det er kunstens ansvar å si noe om hva som skjer. Som da byen hennes ble angrepet 22. juli.

Umiddelbar reaksjon

TAKING BACK NR 22 er, sammen med Jan Christensens verker på Oslo S, det første kunstverket som ble stilt ut som en reaksjon på 22. juli, ifølge kunstneren Jannik Abel.

I sommer har det blitt vist i Gamle Ormelet på Tjøme.

Bildet er i olje, aske, voks, metall, asfalt, aerosol, kritt, rust og papir på lerret på 260 x 130 cm.

Mens sola skinner utenfor, og Oslo for lengst har falt tilbake til sin gamle rytme fra før 22. juli, setter vi tiden tilbake til nettopp det som skjedde.

– Jeg landet i New York den 22. juli, og fulgte det hele mest via Twitter. Amerikanerne er gode på terror, dessverre, og tok seg av oss på hotellet.

Med ett visste alle at vi var fra Norge. Før var Norge bare over there …. Vi dro ned på Ground Zero, husker jeg. Bildet på veggen her er min reaksjon på det hele, og motivet kom umiddelbart.

Jeg skulle stille ut i vindusgalleriet Infill, og dette passet perfekt. Jan Christensen med sine verker på Oslo S og jeg var de første som stilte ut kunst som handlet om terrorhandlingen. Det interessante er at disse verkene ikke ble stilt ut i gallerier, men i rom hvor folk ferdes.

Bak Jannik står det hun mener er et av de første kunstverkene skapt etter 22. juli. Hun understreker at verket er en visualisering av vår og Norges reaksjon på 22. juli. Hun hadde ennå ikke

KUNSTEN ETTER KATASTROFEN HOLE ARTCENTER: Ulf Nilsen og Jannik Abel laget en installasjon med en bombe, bilder forvitret av rust og et maleri med en rose like ved Utøya, men utstillingen TID ble montert før det fatale skjedde! Foto: Jannik Abel.

grunnlag for å uttrykke noe om selve terrorhandlingen. Den hadde ikke tiden vist konsekvensene av ennå.

– Ikke siden andre verdenskrig har vi hatt en hendelse som har samlet oss slik som en nasjon. Og andre verdenskrig tilhørte liksom våre besteforeldre. Kanskje er dette det eneste vi vil oppleve som samlende i vår tid? Forhåpentligvis! Det triste er jo at vi bare samles om tragediene og om det vonde. Roseseremonien og hele landets reaksjon satte oss på kartet. Å bruke rosen som svar på vold. Rosen som et symbol på kjærlighet … eller, hvis jeg skal finne ord som passer bedre for meg, et symbol på verdighet og jordlighet.

– Tenker du at denne måten å reagere på var styrt fra politiske hold?

– Det kan godt være, men akkurat det bryr jeg meg ikke så mye om. Mange støttet reaksjonen, og den ble tatt over av folket.

Jannik presiserer at verket hennes ikke kunne være hardtslående.

Hun har selv opplevd sorg og å miste noen som sto henne nær og ønsket ikke å virke provoserende overfor andre i sorg. Riksløven er et symbol hun har brukt før, den er en del av hennes symbolalfabet, i likhet med heisekranen, som står for både opprustning og nedrustning i vår tid.

– For oss streetartere har alle byer et nummer, og Oslo sitt nummer er 22. Jeg er også fjerde generasjon som er født og oppvokst i byen. Pappa var femte generasjon som drev Abels kunsthandel. På bildet har jeg lagt inn mine forfedres fotografier fra et enormt arkiv jeg har, fra det gamle Kristiania. Du ser også to blinker, rust og asfalt, eller takpapp. Riksløven viser til staten, makt, autoritet og ansvar.

Den har også et våpen, men inne i våpenet har jeg plassert rosen.

– Når du nevner at løven blir et symbol på stat, ansvar og kontroll, er dette en kritikk?

– Man kan gjerne lese det inn … sier hun diplomatisk.

Debatten Hello my name is Norwegian er tittelen på silketrykket som Jannik laget etter det store bildet. På bordet ligger også et tredje verk som for en uke siden ble refusert fra årets Høstutstilling: Forsiden til en amerikansk avis var tredelt 23. juli: temaene var en skilsmisse, en hund som hadde bjeffet seg til døde og terroren i Norge.

– Jeg synes det hele sier alt om vår tid, nikker Jannik, og pensler oss inn på debatten som har foregått omkring kunsten etter 22. juli – blant annet påstanden om mangel på bidrag fra kunstnerne. Jannik er selv en ivrig blogger.

– Vi kunstnere får kritikk for at vi ikke er politisk engasjerte, og hvis vi er engasjerte, blir det også kritisert! Lotte Sandberg skrev at hun fryktet en bølge kunst etter 22. juli. Jeg skrev et motinnlegg om at jeg frykter aldri kunst, jeg frykter kun uærlighet og ærgjerrighet.

– Men tror du det vil komme en bølge?

– Ikke en bølge. Det finnes for eksempel lite kunst i kjølvannet av 11. september. Det blir for stort. Men akkurat som du leser bøkene til Stig Sæterbakken på en ny måte etter at han døde, tror jeg vi vil se på

kunsten skapt av vår generasjon på en ny måte etter 22. juli. Det som er rart, er at jeg og Ulf Nilsen laget en installasjon på utstillingen TID som åpnet 11. juni 2011 på Hole Artcenter, med en bombe og hans maleri av en rose bak og mine bilder som nærmest var forvitret av rust.

Jeg får frysninger, og Jannik fortsetter.

– Jeg gjør det til min jobb å finne ut hvilken vei vi er på. Jeg tror mange kunstnere er ekstra sensitive, mens andre leser seg opp på historien. Jeg har lenge stilt meg spørsmålet: Hvem er vi? Hva samler en nasjon? Jeg er også en av dem som hadde reagert annerledes hvis det var en utenlandsk person som sto bak terroren og blitt redd og fordomsfull. Men når det var en av våre egne, det kunne vært hvem som helst, er det mer en … utpust …

– Når kan man tillate seg å bruke humor i kunsten?

– Jeg bruker mye humor i egen bearbeidelse av sorg, og de pårørende etter 22. juli har også gjort dette. Morten Viskum laget jo en klovn etter 22. juli, med ansiktet fordreid med sine egne og Behring Breiviks trekk. Men spørsmålet er jo hvor lenge man må vente …

– Vil du utforske mer rundt 22. juli i kunsten din?

– Jeg kan ikke uttrykke det mer direkte enn i dette verket, så jeg vil ikke søke mer den veien. Men jeg skal ha en utstilling om Oslos historie, og der vil jo dette komme med. Det er ikke noe som trenger seg på, selv om jeg følger nøye med på rettssaken og konsekvensene.

Men kunsten etter en katastrofe kan lett bli sentimental, en klisjé.

Jannik gir meg flere presseklipp fra kunstdebatten etter 22. juli, og jeg får en stor klem etter kun noen timers bekjentskap idet jeg skal gå.

– Mange sier at vi ble en del av verden 22. juli, men jeg pleier da å svare at verden kom på besøk til oss. ■

Jannik Abel (f. 1973) • Som fjerde generasjons Oslo-borger, født i 1973, er Abel opptatt av arven hun har med seg fra sine forfedre og jobber med videreføringen av denne inn i sin egen tid.

• Hun er en urban kunstner som jobber med foto, collage og maleri og har sitt eget symbolalfabet.

• Abel har en BFA fra Academy of Art College i kunstfotografi og en Post Baccalaureate-grad fra San Francisco Art Institute, hvor hun studerte grafikk og maleri.

• Abel har deltatt på et titalls kollektivutstillinger i Norge, USA, Canada og Romania.

• Hun debuterte som separatutstiller i 1998 på AAC Fine Art Gallery i San Francisco og har hatt flere separatutstillinger i USA og i Norge.

• Innkjøpt av blant annet Filmens Hus, Statsministerens kontor, Norsk Hydro, Telenor, Utenriksdepartementet, Aetat, Norsk Tipping, Sybase, Bertel O. Steen AS, Finansbanken, SAS, KLP og av en rekke sentrale private samlere.

• Jobber nå med utstillingen News Letters med temaet byer og folkevandring, som åpner på Kunstverket i Oslo 18. oktober. For første gang i vår historie bor det flere i byene enn på landet. Abel vil vise hvordan det er økonomien som styrer oss, og ikke lenger primærbehovene.

4/2012

35

Kunsten etter 22. juli Tekst Mette Dybwad Torstensen

Ross Kolbys maleri Næring Anders Behring Breiviks bombe var laget av kunstgjødsel. Men kunstgjødsel har en helt annen funksjon enn den som kom til uttrykk 22. juli. Å gi næring!

Da Sam Eyde og Kristian Birkeland i 1911 grunnla Norsk Hydro og startet utviklingen av kunstgjødsel, la de grunnlaget for en revolusjon av landbruket verden over, som siden da har reddet millioner av mennesker fra hungersnød. Norges første industrieventyr sprang ut fra et ønske om å forandre og forbedre forholdene for mennesker. De ville nære liv. Lite kunne Eyde og Birkeland ane at oppfinnelsen deres nøyaktig 100 år senere skulle brukes til det stikk motsatte. Forfatter og kunstmaler Ross Kolby tar tak i denne problematikken i sitt maleri Næring.

– Jeg har i lengre tid arbeidet med et maleri hvor jeg ønsker å ta for meg et viktig aspekt ved alle former for destruktive gjerninger; vårt eget ansvar for våre handlinger. At nettopp norsk kunstgjødsel ble brukt for å ta liv den 22. juli, setter Hydro-gründernes visjoner og ønsker i et skremmende perspektiv. For så mange oppfinnelser ment for å forbedre livene våre, kan også brukes for å forverre dem. Det hviler utelukkende på motivene til dem som benytter oppfinnelsen. I maleriet Næring har jeg portrettert en av sekkene med kunstgjødsel som ble funnet på gården til terroristen på Rena. I et klassisk, dempet landskap, omgitt av frodig gress og dunkel, norsk natur, står den der; full av Hydros oppfinnelse som skal gi liv. Som skal nære. Den er et potensial. Og det er kun brukerens motiver og ansvar for egne gjerninger som avgjør hva kunstgjødselen skal utføre. Om den skal nære liv – eller ta dem.

Om betrakteren ikke kjenner til koblingen mellom terrorbomben og kunstgjødsel, fremstår maleriet som et stillfarende landskapsmotiv fra moderne jordbruk. Kjenner man til denne fatale koblingen, blir tankene annerledes. Kolby forteller hvor vanskelig det er å velge et motiv fra en slik tragedie: – Det er uhyre vanskelig som kunstner å ta for seg tragedien 22. juli. Men med Næring har jeg forsøkt å nærme meg hendelsene uten 36

4/2012

NÆRING, akryl på lerret, 120 x 150 cm. Foto: Ross Kolby.

å på noen måte støte de involverte. Det er ingen koblinger til selve gjerningsmannen, ofrene, åstedene eller politikk. Kun en forsiktig påpeking av at vi mennesker alltid bærer ansvaret for våre gjerninger. At rådende politikk, religion eller verdier i et samfunn aldri fritar oss fra å vurdere egne gjerninger – og eventuelt avstå fra dem. Etter at rettssaken er over, går vi som nasjon inn i en ny fase. Jeg mener tiden nå er inne for å kunne nærme seg hendelsene kunstnerisk.

KUNSTEN ETTER KATASTROFEN

Jan Christensens avbrente fyrstikk

Håkon Blekens abstraksjon av angsten

Den Berlin-bosatte kunstneren Jan Christensen ble invitert av Kulturbyrået Mesén tidlig i 2011, på vegne av Rom Eiendom AS, til å gjøre stedspesifikke arbeider til to fasadevegger og flere videomonitorer på Oslo S. Om ettermiddagen 22. juli 2011 gikk bomben av i regjeringskvartalet i Oslo, og de som befant seg på Utøya ble angrepet kort tid senere samme kveld. Jan Christensen endret sine planer.

For Håkon Bleken er det ikke noe nytt å male katastrofen. I mange av hans malerier og kulltegninger kan man ane uroen i landskapet og kaoset etter en katastrofe. Spørsmålet han har stilt tidligere er om det også finnes håp etter katastrofen, om noe nyskapende kan vokse ut av kaoset.

– De nye skissene for Oslo S plukket opp visse aspekter ved sjokket og traumet som hendelsene forårsaket i samfunnet. Det tredelte verket ble montert to måneder senere, 22. september, og hang frem til 18. november 2011, forteller Christensen til KUNST. Den delen av arbeidet som var montert på glassfasaden ved Flytogets inngang, viste en delvis utvisket dato på et papirark.

– Blyanten i bildet ledet ut av motivet, mens det ødelagte viskelæret lå igjen i bildet. Datoreferansen (22-7-11) er umiddelbar, og sett i forhold til det ødelagte viskelæret illustrerer verket problemstillingen rundt personlig og felles hukommelse og hva som ikke lar seg fjerne og ikke kan glemmes. Det var et bevisst grep å bruke et svært lite utsnitt, altså små håndskrevne siffer og enden av en blyant, for så å forstørre motivet til monumental skala på 718 x 1030 cm. Tanken var å illustrere den dystre koden som for alltid vil påminne om hendelsene i Norge denne datoen, utdyper kunstneren, og forteller videre om det andre bildet: – Motivet av fyrstikken var mer tvetydig. Bildet kunne minne om en forkullet kropp, der restene av svovel også ga fyrstikkens hode delvis svakt røde flekker – som om det fremdeles fantes varme.

Samtidig kan fyrstikken leses som en tidslinje, dog avbrutt. Man kan også sette kunstverket i sammenheng med den åpenlyse narkotikahandelen i området og heroinistens oppkok før injisering. På denne måten fungerte verket også politisk og som en påminnelse om de daglige tragediene mange opplever i en slik sammenheng. Selve fyrstikken som gjenstand er også like dagligdags som blyanten.

EN MELANKOLI av Jan Christensen på 844 x 2489 cm med Inkjet print på plastic mesh ble vist på Oslo S sin fasade i 2011.

Foto: Jan Christensen.

Håkon Bleken er en meget samfunnsengasjert kunstner, som har festet uhyggen ved kriger og katastrofer til lerretene sine ved bruk av blant annet symboler og fotocollager.

– Dette verket kom en stund etter 22. juli – som en nødvendighet.

Det er ikke Utøya konkret, og bildet har ikke noe reelt i seg, men viser følelsen av den trussel og angst som oppstod, uten at noe er gjengitt nøyaktig som det var, forteller Bleken til KUNST.

UTEN TITTEL. For å bearbeide voldsomme inntrykk etter 22. juli malte Håkon Bleken dette bildet, som ble vist på hans separatutstilling i Galleri Brandstrup i mars / april i år. Foto: Brandstrup.

4/2012

37

KUNSTEN ETTER KATASTROFEN

Magne Furuholmens Tidskapselen I 2031 kan forskere åpne Tidskapselen som inneholder ungdom anno 2013 sine tanker om 22. juli. Magne Furuholmen skal lage den viktige skulpturen.

Utgangspunktet for prosjektet er filmen Til ungdommen, en dokumentar som vises over hele landet fra 31. august. Filmen følger fire engasjerte ungdommer som er medlemmer av hvert sitt politiske ungdomsparti. Disse ungdommene er ikke redde for å uttrykke sine meninger om samfunnet de lever i, og alle ble på hver sin måte berørt av 22. juli.

Som en videreutvikling av filmen vil elevene ved rundt 20 videregående skoler i august få utdelt hvert sitt A4 ark, der de skal uttrykke sine tanker om 22. juli, landet vi lever i og Norges fremtid, enten skriftlig eller visuelt. Disse brevene skal lagres i metallbokser og bli til en skulptur som kunstneren Magne Furuholmen skal lage av boksene. Skulpturen vil bli plassert i foajeen på Riksarkivet. Ungdommer fra hele Norge er med på å dekorere skulpturen med ord og bokstaver som trykkes i selve metallet. Like etter 22. juli 2031 vil tidskapselen åpnes for publikum og innholdet brukes til forskning. Den skal være en gave til fremtidens ungdom, men også fungere som et tillegg til den offisielle historien.

GALLERI TRAFO: Skoleelever og lærere fra 17 av landets fylker var samlet i atelieret til Magne Furuholmen på Galleri Trafo, der han viste dem teknikker de må bruke for å dekorere skulpturen han lager i forbindelse med prosjektet Tidskapsel til ungdommen.

Foto: Elin Reffhaug Craig.

Prosjektet er et samarbeid mellom Sant & Usant, Riksarkivet, Elevorganisasjonen og Magne Furuholmen. Fritt Ord støtter prosjektet, og Kunnskapsdepartementet stiller seg bak prosjektet og oppfordrer til deltakelse.

Mia Gjerdrum Helgesens menneskegrupper Mia Gjerdrum Helgesens kunst handler om de nære tingene i livet. I løpet av det siste året har 22. juli også festet seg til hennes lerreter.

– Jeg har gjennom det siste halve året jobbet med noen verk direkte relatert til 22. juli som ble laget nesten et år etter. De er et resultat av bearbeidelse av de tanker og følelser som går til de etterlatte, og av det makabre i handlingen, forteller Mia til KUNST. – Når kan kunstnere lage kunst etter 22. juli?

– Kunst er et uttrykk for en tanke, følelse, visjon ... så kunst kan like gjerne komme spontant og omgående som lenge i ettertid.

– Men kommer kunsten til kort – har den en funksjon?

– Det er behov for bearbeidelse i alle former etter en katastrofe.

Bøker, kunst, musikk, praktiske tiltak … Et kunstnerisk uttrykk kan på lik linje med andre reaksjoner være resultat av en bearbeidelse eller reaksjon som kan gi noe videre til mottakeren. Det unike med kunsten er at den kan få leve videre i den formen den er skapt der og da, mottakeren kan gjennom tid oppleve den forskjellig. På den måten er kunsten viktig både nær og i ettertid av en katastrofe. Et visuelt uttrykk kan bidra til å fremme følelser, minner og reaksjoner som er viktige både for individet og samfunnet, i samtid og ettertid.

TO HOLD, akryl på linlerret,120 x 120 cm fra 2012.

Foto: Mia Gjerdrum Helgesen.

38

4/2012

KUNSTEN ETTER KATASTROFEN

Smykkereaksjonen Tonje Bråthen har bakgrunn som gullsmed med spesialisering i filigransteknikk, der det gode håndverket alltid er i fokus.

– Som kunstner liker jeg å kommentere samtiden gjennom mine verk.

Nå for tiden jobber jeg med 22. juli som tema. Frykten, terroren, redselen, rosetoget, fraværet av hat, kjærligheten i gatene. Det finnes også tallmagi rundt denne datoen og denne hendelsen, som jeg viser i mine verk: 11 for 2011 og 7 for måneden juli: 11 x 7 = 77 ofre. 11 x 2 = 22 for den tjueandre. 11 x 3 = 33 for antall drepte barn. 11 x 4 = 44 for antall drepte voksne. Til sammen 77 ofre, stilt opp som roser, slik vi vil se dem, men også som soldater på rekke og rad, slik terroristen valgte å se dem. 77 ofre i terroristens sorte spindelvev.

Smykkene er laget i respekt og til minne om ofrene for hendelsene 22. juli 2011. Aldri mer, skriver kunstneren til KUNST. I et sørgebånd til å ha høyt oppe på armen har hun også videreført tallene: – Sørgebåndet er dekorert med 7 roser i 11 rekker – for den syvende måneden i det ellevte året. 22 av rosene er hvite, for den tjueandre dagen. 33 av rosene er knopper, for de trettitre barna som ble drept. 44 av rosene er utsprungne, for de førtifire voksne som ble drept denne dagen. Av de 22 hvite er det 8 utsprungne roser – for de åtte som døde i regjeringskvartalet.

SMYKKENE stilles ut ved Østfold Kunstnersenters sommerutstilling frem til 26. august. Foto Tonje Bråthen.

Morten Viskums klovne-reaksjon Morten Viskum har tolket 22. juli-hendelsen gjennom å lage en gipsavstøpning som viser en mellomting mellom ham selv, Anders Behring Breivik og en klovn.

Hvert år drar nemlig Viskum til Paris på bursdagen sin, 2. februar, og lager en avstøpning av seg selv. Tidligere har han laget Gaddafi og Jesus, og han har vært muslim, prest, finansmann, udødelig, vitenskapsmann, bodybuilder og transvestitt.

Viskum forteller om verket som ble laget 2. februar 2012: – Å lage et kunstverk av den forferdelige hendelsen 22. juli visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle løse. Men å portrettere meg selv som klovn har jeg tenkt på i mange år. Jeg har veldig ofte laget aktuelle kunstinstallasjoner og prosjekter. Jeg valgte å gi klovnen trekk fra Breivik, som hårfestet og skjegget. Avstøpningen er egentlig ganske ekkel. Det er ikke helt meg, ikke helt ham, mens det også er en klovn.

Jeg har tenkt at det er for tidlig, men siden jeg fremstiller ham som jeg gjør, håper jeg folk skjønner at dette ikke er til hans fordel. Det er gjort i respekt for pårørende og etterlatte.

Viskum har tidligere sagt i intervjuer at han ikke står i atelieret og tenker at han skal lage provoserende kunst. Det var heller ikke tanken denne gangen: – Han er en ekkel klovn og posør som ingenting biter på. Han vrir og vender på ting, slik at de fremstår som støtte til hans sak. Jeg håper at han ikke klarer å vri på dette. Jeg håper han ser det, og jeg håper at han ikke liker det.

THE CLOWN av Morten Viskum. Kunstneren prøver å ligne på Breivik på håret, med skjegget og med den røde Lacostegenseren. Foto: Morten Viskum.

4/2012

39

KUNSTEN ETTER KATASTROFEN

Vigdis Fjellheims kulltegninger Motivene for serien med Vigdis Fjellheims kulltegninger som ble vist på Tegnebiennalen denne sommeren, er hentet fra tiden etter 22. juli i fjor.

– De viser til opplevelsen av byen i etterkant og sporene, de synlige og de usynlige, som forandret den; de gule sponplatene som erstatter knuste vinduer rundt om i byen, detaljer fra blomsteransamlingene rett før de ble kompostert, innsamlingen av minner utenfor Domkirken og utsnitt fra Riksarkivarens nasjonale minnearkiv der hyllemeter på hyllemeter ble fylt med bamser, flagg, tegninger og ord, forteller Vigdis til KUNST. – Hvor lang tid må man vente før man kan lage kunst som bunner i en slik katastrofe som 22. juli?

– Strømmen av bilder fra katastrofer er massiv fra første øyeblikk, men på samme tid kan evnen til å være selektiv og kritisk til hvordan man mottar dem være svekket av situasjonen. Jeg ser ingen grunn til at billedkunstneren skal unnlate å fortolke sin opplevelse av tragedien og kanskje introdusere alternative billedfremstillinger og vinklinger til journalistens mer sensasjonspregede blikk eller historikerens lange perspektiver, også rett etter hendelsen.

– Hva var din reaksjon som kunstner på 22. juli - hvor var du? Hva oppstod i ditt kunstnerskap?

– Jeg gikk av bussen i Brugata et par minutter etter det smalt, og uten å vite hva som var hendt, ble jeg umiddelbart slått av den uhyggelige stemningen av forvirring og redsel som hersket i gatene. Det jeg ønsket, var å komme meg raskest mulig ut av den byen som vanligvis oppleves som trygg. Jeg arbeidet allerede med tegninger med utgangspunkt i avisutklipp fra ulike katastrofer og voldshendelser også før 22. juli. Bomben gikk av noen kvartaler unna atelieret mitt, og da jeg låste meg inn to dager senere, var tegningene dekket av støv fra taket etter rystelsene. Vanligvis samler jeg inn fotografisk materiale til prosjektene mine der jeg til enhver tid befinner meg, så det virket naturlig å utforske den ubehagelige og uvirkelige følelsen av å gå rundt i nabolaget, i de samme gatene og i de samme mønstrene, og merke at byen ikke lenger opplevdes som før. Jeg observerte for øvrig raskt at motivene jeg valgte ut etter tragedien i Oslo, var mer preget av stillheten og hendelsene i etterkant enn av de faktiske voldsomme begivenhetene som i de tidligere arbeidene.

– Kan kunsten ha en funksjon eller en betydning etter en katastrofe som 22. juli?

– Generelt synes jeg ikke det er kunstens oppgave å være oppdragende eller å gi en politisk korrekt fasit, men heller kunne tilby en annen inngang til kjent materiale. Men kanskje kan betrakterens bevissthet og verdsetting av utvalg og langsomhet rundt sin konsumering av bilder økes.

– Er katastrofen rett og slett for stor – blir ikke kunsten da nærmest banal?

– Jeg synes alle innvendinger mot hva man kan og ikke kan, bør eller ikke bør lage kunst om, er meningsløse. Ikke noe tema er for stort eller for lite. Man skal lage den kunsten man skal lage, på tross av at det finnes en fare for at kunsten oppleves banal. Det er helt åpenbart en vanskelig balansegang og et vanskelig tema – og dermed kanskje også desto større grunn til å velge det. ■ 40

4/2012

YOUNGSTORGET, kull på papir, 118 x 85 cm, 2011.

C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

SOGNSVEIEN 221, kull på papir, 21 x 27,9 cm, 2011.

AKERSGATA 42, kull på papir, 140 x 85 cm, 2011. Alle foto: Vigdis Fjellheim.

C

M

Y

M

Y

Y

MY

K

©

22. JULIKUNST I NEW YORK Parallax Views på Sol Kjøks galleri. NO i New York i januar 2012 var den første kuraterte utstillingen som tok tak i kunstens reaksjon på 22. juli. Ti norske kunstnere med utenlandsk bakgrunn kommenterte tragedien med foto, performance, videoer og installasjoner.

Terror og immigrasjon var vinklingen.

FOTO: Peter Johansson sitt bilde Utan Titel (självporträtt).

Tekst Mette Dybwad Torstensen

– Vi må ikke glemme 22. juli. Det var en dramatisk vekker. Hvor lenge kan vi gi uttrykk for at Norge er et homogent, lite land med fjord og fjell? Nordmenn har vært naive, sa video-, foto- og performancekunstneren Roghieh Asgari Torvund til pressen under åpningen. Selv opplevde hun at nære venner ble rammet av terrorhandlingene til Anders Behring Breivik. På visningstedet .NO hadde hun to filmer og en performance. Den ene filmen viste en hijabkledd kvinne på Grønland i Oslo, som blir sett på med mistenksomme blikk fra verden rundt. Den andre viste irakiske flyktninger i Iran, som sørger over sine slektninger under en lysseremoni som kan minne om rosetogene etter 22. juli. Begge videoene var laget før 22. juli, men fikk plutselig en ny mening.

Kuratoren Kuratoren Koan Jeff Baysa forteller til KUNST at utstillingen handlet om årsakene til at noe slikt kunne skje, og han ønsket å vise det hele sett fra kunstnere som representerer en multikulturell gruppe. Han lette ikke etter grusomme bilder, konfrontasjon eller hat. Utvalget av kunstnere ble basert på deres innsikt og mer lyriske og metaforiske uttrykk.

– Jeg er selv født og oppvokst i det multikulturelle Hawaii og har lenge vært interessert i kulturer i kulturene; subkulturer. Min motiva42

4/2012

FRA ZAMBIA: Milumbe Haimbe viste verket Smokescreen the Mirror. – Min første reaksjon da jeg hørte om terroren, var at en av de andre immigrantene var ansvarlig, at en av de andre minoritetene kunne få skylden, fortalte kunstneren, som studerer i Oslo, til kuratoren. Foto: Milumbe Haimbe.

KUNSTEN ETTER KATASTROFEN

KUNSTEN ETTER KATASTROFEN

MAMTA B. HERLAND: 1. Hvor lang tid må man vente før man kan lage kunst som bunner i en slik katastrofe som 22. juli eller 11. september?

Det er to ting – det ene er å lage kunst, og det andre er et spørsmål om hvor lenge det bør gå før verkene presenteres til publikum.

Kreativitet, ideer og uttrykk kan komme med en gang og gi spontant uttrykk for følelser, eller man kan vente og lage verk med mer ettertanke.

2. Kan du beskrive ditt bidrag og verk til utstillingen Parallax Views på .NO? Jeg ble på en måte veldig opprørt og samtidig imponert over hvordan folk reagerte på katastrofen, med blomsterhavet både utenfor Domkirken og i Oslo ellers. Det var en veldig spesiell stemning i Oslo disse dagene, og det er den stemningen jeg har forsøkt å videreformidle i bildene.

UTSTILLINGEN: I juni endret det kunstnerdrevne visningsstedet .

NO navn til NOoSPHERE (uttalt know-oh-sphere). Galleriet er drevet av kunstneren Sol Kjøk og ble startet med formålet å vise norsk samtidskunst i New York. Den innledende utstillingsserien i 2011 het nettopp THE NORTH STARS: Blue, White and Red. Galleriet satser nå også internasjonalt og tar med sine kunstnere videre ut i verden gjennom en serie utvekslinger med visningssteder i andre internasjonale metropoler. Foto: Marc Rosenblatt.

sjon for utstillingen Parallax Views var taler og uttalelser fra ledere som David Cameron i England, Angela Merkel i Tyskland og Nicolas Sarkozy i Frankrike om at den groende anti-islambølgen og anti-immigrasjonsbølgen skyldes at multikulturalismen og integrering har vært feilslått, og at dette kan virke katalyserende på handlinger til individer som Anders Behring Breivik og Timothy McVeigh, som drepte 168 mennesker på et dagsenter i 1995. Begge hadde de den samme bakgrunnen som hvit, utdannet og besatt av tanken om å redde sitt folk fra trusselen fra islam, integrering og multikulturalisme.

– Kan kunsten ha en funksjon eller en betydning etter en katastrofe som 22. juli? Er katastrofen rett og slett for stor – blir ikke kunsten da nærmest banal?

– Det argumenteres på begge sider om kunst kan være et effektivt virkemiddel for å oppnå sosiale endringer. Det finnes ikke ett svar, men jeg liker den amerikanske forfatteren James Baldwin som sa: The purpose of art is to lay bare the questions which have been hidden by the answers. En av kunstens styrker er å skape oppmerksomhet og gi en ny stemme til temaer som kanskje for mange har blitt glemt og forlagt, ved å sette dem inn i en ny kontekst. Kunst kan ikke opptre isolert og er mest effektiv når den linkes til politiske handlinger eller teknologiske fremskritt, avslutter Koan Jeff Baysa.

Kunstnere som deltok: Mamta Herland (India / Bærum), Roghieh Asgari Torvund (Azerbaijan / Iran / Oslo), Christian Bermudez (Costa Rica / Oslo), Milumbe Haimbe (Zambia / Oslo), Sabina Jacobsson (Sverige / Oslo), Peter Johansson (Sverige / Malmö), Paolo Manfredi (Italia / Tingvoll), Jet Pascua (Filippinene / Tromsø), Shwan Dler Qaradaki (Irak / Oslo) og Sada Tanagara (Mali / Oslo).

3. Hva var din reaksjon som kunstner på 22. juli – hvor var du?

Hva oppsto i din kunst – endret det noe?

Jeg var på mitt atelier hjemme på Slependen og fikk høre om bomben i Oslo noen timer etterpå. Jeg var sjokkert som alle andre og kunne ikke tro at terror kunne skje i lille Norge, så fredelig som jeg har opplevd det siden jeg kom til landet. Dager etter katastrofen vandret jeg rundt i Oslo for å oppleve hvordan de kollektive følelsene ble vist av hele Norge. Det var surrealistisk og melankolsk. Jeg tok bilder og video av blomsterhav og enkeltblomster nesten alle steder i Oslo, alle steder man kunne feste en blomst eller legge blomster, også oppe i fontener. Alle blomstene var det symbolske element som bandt den unike reaksjonen sammen, istedenfor å la ondskapen og voldelig reaksjon vinne. Men det er skummelt å tenke på hva reaksjonen ville bli om det ikke hadde vært en etnisk norsk gjerningsmann. Jeg vil ikke si at det oppsto noe spesielt i min kunst på grunn av katastrofen, jeg ville bare være med på å formidle følelsene og den spesielle stemningen i Oslo og Norge disse dagene.

4. Kan kunsten ha en funksjon eller en betydning etter en katastrofe som 22. juli? Er katastrofen rett og slett for stor – blir ikke kunsten da nærmest banal?

Kunsten kan være med på å forsterke følelser og samhold. Ingen hendelser er for store eller små til å reflektere over og gi et kunstnerisk uttrykk. Og hva er banal kunst?

REFLECTION I, foto, 70 x 100 cm.

VIGNETT ETTER KATASTROFEN KUNSTEN

ROGHIEH ASGARI TORVUND: 1. Hvor lang tid må man vente før man kan lage kunst som bunner i en slik katastrofe som 22. juli eller 11. september?

Man må være forsiktig med å bruke ordet katastrofe. Dette var ikke en katastrofe, dette var en tragedie. En massemorder som gikk berserk mot barn og ungdom med en politisk bevissthet. Det var en grusom, grensesprengende aksjon, dette kunne ikke være i Oslo, dette kunne ha vært i Bagdad. Det var så uvirkelig at folk ville ikke tro dette kunne skje i Norge. Men egentlig kunne dette skjedd hvor som helst. Man skulle laget kunst om dette før det skjedde, det lå i luften, og jeg ble ikke veldig overrasket. Jeg hadde sett tendenser til rasistisk motivert vold. I 2004 lagde jeg videoverket No Way, som også ble vist på Parallax Views. Filmen reflekterer og undersøker disse tendensene. Hvis kunst skal ha en funksjon, må den forutsi ting. Se i forveien. Kunst fanger opp ting som er i ubevisstheten. Det er kunstnerens jobb å formidle det før det skjer. Et varsel!

2. Kan du beskrive ditt bidrag og verk til utstillingen Parallax Views på .NO? Våren 2011 lagde jeg en kortvideo, The sound of these falling tears.

Opptakene er fra den årlige seremonien for Fatemehs dødsdag.

Denne blir organisert av andregenerasjons sjia-muslimske flyktninger fra Irak som bor i nabolandet Iran. En selvdefinert grav hvor savn, sorg og lengsel får sitt rom. Sangen som er lagt på filmen, er av den libanesiske sangeren Fairuz og er den arabiske versjonen av Stabat Mater. Etter 22. juli var tiden inne igjen for å ta frem filmen No Way fra 2004; en kortfilm om en muslimsk kvinne på Grønland. Selv i innvandrerbydelen fremfor noen i hovedstaden virker den ryggvendte kvinnen med barn i hånden som en bortkommen, og hennes isolerthet fremgår av mer enn den fotside, tilslørende drakten. På åpningen av Parallax Views viste jeg performancen The Undressing, som også allerede hadde blitt vist på Gardermoen i 2004, i Paris i 2007, på Kunstbanken og på en lang turné etter 22. juli.

Forestillingen er en nesten ti minutters rolig og meditativ handling, som bygger opp til et punkt hvor jeg er i direkte dialog med publikum uten ord, hvor følelsene kommuniserer. Temaet handler om å være en fremmed. Selv om jeg er en fremmed i uttrykk og handlinger, kan man finne et fellesskap i en ordløs kommunikasjon.

3. Hva var din reaksjon som kunstner på 22. juli – hvor var du?

Hva oppsto i ditt kunstnerskap?

Det gikk sterkt inn på meg akkurat som på alle andre, men det gikk ekstra inn på meg fordi jeg følte at jeg visste mye om underliggende strømninger, at voldelige aksjoner kunne oppstå, og hadde prøvd å formidle det. Min store bekymring var og er sorgbearbeidelsen i samfunnet fremover. Tre kvarter etter hendelsen var jeg på åstedet med kamera. Jeg bor ikke så langt unna regjeringskvartalet. Jeg møtte tomme gater og sperringer, og det var mange rare teorier i lufta, fremdeles visste man ikke hva som hadde skjedd. Mine bekymringer, min bakgrunn fra jobb innen journalistikk og dessuten en oppvekst i et samfunn hvor trygghet ikke var en selvfølge, har blitt tatt som paranoia. Jeg anklager meg for å ikke ha snakket høyt nok.

4. Kan kunsten ha en funksjon eller en betydning etter en katastrofe som 22. juli? Er katastrofen rett og slett for stor – blir ikke kunsten da nærmest banal?

44

4/2012

Jo nærmere hendelsen man er, jo mindre banalt er det å lage kunst.

Hvis du fanger øyeblikkets følelser, så kommer øyeblikkelige responser på hendelsen. Det minner meg om Goya og hans tegninger om borgerkrigen, babyer på bajonetter og folk som blir henrettet.

Det var uvanlig i hans tid at kunstnere laget så direkte dokumentasjoner. Hvordan kan det være banalt? ■

PERFORMANCEN The Undressing ble vist på åpningen av utstillingen.

Foto: Christian Bermudez.

Tom Erik Andersen “Taming a trojan horse” BROADWAY GALLERY 473. Broadway, New York, 5.–25. september

www.prolog.no tlf: 00 47 41 53 12 03

Kunstnerbutikken i Trondheim www.osterlie.no

Kunsten etter 9/11

DEBATT: Eric Fischl er kunstneren bak bronseskulpturen Tumbling Woman som ble vist utenfor Rockefeller Center i New York like etter 9 / 11. Skulpturen fikk massiv kritikk og fjernet. Kunstneren understreket at skulpturen var laget i dypeste sympati for både ofrene fra 9 / 11 og menneskeheten generelt.

September 11 på MoMA

Ground Zero

Fra 11. september 2011 til 9. januar i år arrangerte MoMA PS1 den første store mønstringen av kunst relatert til katastrofen 11. september 2001: September 11.

11. september 2011 åpnet Snøhettas del av minne­ senteret i parken på tomta der 3000 mennesker ble terror­ofre i New York.

Angrepet på tvillingtårnene i september 2001 var kanskje en av de mest billedlige katastrofene i vår historie, sett av mer en to billioner mennesker. Det var en visuell katastrofe, så å si, noe som kanskje var årsaken til at mye av kunsten uteble. Eller var denne katastrofen så ufattelig stor at kunsten kom til kort?

Først et tiår senere samler MoMA PS1s kurator Peter Eleey mer enn 70 verker fra 41 kunstnere for å se hva som skjedde i samtidskunsten der og da, og langtidseffekten. Enkelte av verkene ble laget som en direkte respons på angrepet, andre lenge etterpå. Jeg håper utstillingen vil vise en annen vinkling på det som skjedde og kaste nytt lys over hendelsen som alltid vil prege oss, fortalte kuratoren.

Av utstillerne var navn som Diane Arbus, Christo, William Eggleston, Ellsworth Kelly, Barbara Kruger, Yoko Ono og John Lennon, Willem de Rooij, George Segal, Rosemarie Trockel og John Williams. ■

Fantastisk, briljant og respektfullt var amerikanernes reaksjon da de så modellen for første gang. Bygningen som Snøhetta har tegnet, skal huse Det internasjonale Frihetsmuseet, et informasjonssenter for Ground Zero og kunstgalleriet The Drawing Center. Det å plassere et kulturbygg på et slikt minnested er svært uvanlig.

Rundt to bassenger, med fossefall rundt på kantene, finner man navnene på de som omkom. Selve bygget er gjennomskinnelig i krystallitt og like lett å se inn i som å se ut av. Minnesenteret er også inngangen til et underjordisk museum som åpner neste år. Fasaden er dekket av metallplater som reflekterer skyskraperne rundt og folk som nærmer seg bygget. I atriet til museumspaviljongen, synlige utenfra gjennom glassvegger, er det to stolper i stål, 27 meter høye, som er bevart fra de opprinnelige tvillingtårnene. Paviljongen blir på tre etasjer. Resten av museet senker seg tjue meter under bakkenivå, der besøkende blant annet kan se deler av World Trade Centers originale grunnmur. ■

Foto: Matthew Septimus / © MoMA PS1

Foto: Getty Images / All Over Press

VIGNETT

46

4/2012

Foto: © 2008 Eric Fischl / fotograf Ralph Gibson

VIGNETT

malerier og grafikk

Lena Akopian epost: atonoian@broadpark.no / tlf. 410 87 021

www.kunstner.be

4/2012

47

VIGNETT

SKADET

KUNST MEST SKADET: I leden av Christian Krohg er det verket med flest skader og som krever mest arbeid. Her jobber konservator Fridrik Bertelsen.

I kjelleren til Nasjonalgalleriet er det hektisk aktivitet – i tillegg til alt annet forefallende arbeid er tre malerier i ferd med å restaureres etter terroren.

Tekst / Foto Gry Hartvigsen

Ned en trapp og inn en dør, og der sitter Securitas og sørger for sikkerheten til mange av Norges største kunstskatter. I tiden umiddelbart etter 22. juli ble det trukket et langt lettelsens sukk i det gamle Nasjonalgalleriet fordi skadene i overraskende liten grad påvirket kunstverkene her. Seksjonsleder for konservering, Kari Greve, tar imot meg og presiserer at man sett fra et kunstfaglig perspektiv har hatt flaks. Det er konservator Fridrik Bertelsen som skal vise frem de skadde verkene og forklare prosessen rundt restaureringen.

– Dette er en jobb som alt annet jeg gjør som konservator, og jeg tenker ikke på hva som har forårsaket skadene mens jeg arbeider.

Men det er klart at det var en spesiell opplevelse å gå inn i de ulike berørte bygningene i Regjeringskvartalet og se det faktiske skadeomfanget. Når man leser om det eller ser det på TV, er det liksom ikke virkelig, men det blir veldig virkelig når du står der. Utrolig nok var det først og fremst rammene som var skadet, og i mindre grad kunsten, sier Bertelsen.

Han viser vei inn til arbeidsrommet og til maleriet I leden (1892) av Christian Krohg (1852–1925), som er det verket med flest skader og som krever mest arbeid. Dette maleriet hang i et kontor i Finansdepartementet, og skadene er fra et vindu som blåste inn, og glasskårene herfra lagde cirka 50 små hull og rifter i lerretet. Bertelsen har allerede lagt ned arbeidstimer tilsvarende fire-fem uker og sier at det fremdeles er mye som gjenstår. Målet er å få maleriet tilbake til sin opprinnelige stand før åpningen av en omfattende Christian Krohgutstilling i starten av juni. Det betyr at han har dårlig tid.

Dokumentert prosessen MENINGSFYLT: Trygve Torkildsens (1899–1984) bilde Bingen er i ferd med å repareres av nyutdannet konservator Kristine Draugedalen.

– Jeg har filmet hele prosessen, og tanken er å vise filmen på en skjerm under utstillingen, slik at publikum kan få et innblikk i hvordan

KUNSTEN ETTER KATASTROFEN

en slik rekonstruksjon foregår. Det første jeg gjorde var å ta av blindrammen, og siden planere lerretet, altså få riftene ned og sveise dem sammen. Man skal få fibrene parallelt og siden ta på sveisepulver og skjøte trådene sammen ved hjelp av en varmenål. Om det er hele biter som mangler, bruker jeg et nytt lerret, forklarer han og peker på baksiden av maleriet.

Det er vanlig å bruke et syntetisk tekstil som er veldig tynt og som fungerer som en ekstra forsterkning. Enkelte hvite flekker lyser opp, og konservatoren forteller at det er kitt som har sunket gjennom lerretet. Det bærer preg av å være gammelt, men konservatoren har valgt å beholde det opprinnelige lerretet.

– Med så omfattende skader er det vanlig å dublere maleriet ved å feste et nytt lerret på baksiden, men i dette tilfellet ville jeg beholde det opprinnelige lerretet.

Kitt blir lagt over kuttskadene på forsiden av maleriet og må pusses ned for å skape en plan overflate, om det ikke er forhøyninger i den opprinnelige malingen. Med kitt bygger man opp og sliper ned slik at man imiterer malingsstrøkene. Det handler om å bygge opp en struktur.

– I tiden fremover nå skal jeg fortsette å bygge opp en struktur, så skal jeg sette på forsterkninger bak og langsmed kantene. Når jeg er fornøyd med strukturen, strammer jeg lerretet opp på blindrammen og retusjerer – først med vannmaling, og siden med en syntetisk fernissmaling. Utfordringen ligger i å finne riktig nyanse, fortsetter Bertelsen.

Det kan også hende at han fjerner fernissen, siden maleriet er fernissert og har blitt litt misfarget, men han vet ikke om han får tid.

Han understreker at det er viktig å vite hva man gjør i en slik sammenheng, og at man må vite konsekvensene før man går i gang.

– Det kan gå lang tid før man ser konsekvensene, så jeg vil fraråde folk å prøve på dette selv. Ofte kan det se bra ut med en gang, men så skjer det endringer over tid.

Meningsfylt start på karrieren I det tilstøtende rommet har Kristine Draugedalen hatt sin utplasseringsperiode som nyutdannet konservator, og er i disse dager i ferd med å fullføre arbeidet med Trygve Torkildsens maleri Bingen (1944).

Dette maleriet hang i Y-blokka i Olje- og energidepartementet og har antakelig blitt truffet av noe som hang i taket, det er vanskelig å si nøyaktig hva som har skjedd. Skaden er en rift på 22 centimeter horisontalt og 12 centimeter vertikalt som skapte et stort gap. Hun valgte å klippe en bit av kanten og skjøtet på ved hjelp av sveisepulver og varmenål.

– Jeg har brukt flere omganger på å planere. Malingen har også skallet av enkelte steder, så jeg har brukt kitt og slipt ned for å få ønsket struktur, og så skal maleriet renses før retusjering fordi fernissen er ganske misfarget. Om vi gjør det etter retusjering, blir det helt annerledes. En avskalling midt på bildet har ført til at jeg har limt på japanpapir for å forhindre ytterligere avskalling, og bulkene i bildet skal rettes opp ved å ha fukt på baksiden og stramme forsiktig opp, forteller Draugedalen.

Hun har også jobbet med verket Nordenvind (1887) av Christian Krohg. Det hadde fått noen få avskallinger av maling i kanten i hvert øvre hjørne, hvor hun bygget opp struktur med retusjeringsgelé og retusjerte. Her var det rammen som ble mest skadet.

– Det har vært veldig spennende å jobbe med dette som ny konservator, det å få utføre riftsreparasjon og lære å lage en som holder.

Det er ekstra meningsfylt å føle seg som en del av gjenoppbyggingen etter 22. juli, og det har vært en flott start på karrieren, smiler hun. ■

Annonsér i Nordens største kunstmagasin du også!

Kontakt Eric Björklund eric@fineart.no / Tlf 948 17 753

Produksjon av Giclée og foto Fineart samarbeider som ledende fagfolk innen trykk, digitalisering og farge.

Vi kan bistå med hele prosessen fra digitalisering til ferdig resultat.

Pris på trykkingen er basert ut i fra en pris per kvadratmeter arkformat, og varierer mellom hvilken papirtype man benytter.

Ta kontakt!

Brian Grøtte brian@fineart.no / 22 01 24 24

4/2012

49

LILJE. Foto: Alessandra Langum.

PLATTFORM. Foto: Alessandra Langum.

Essensen

Følg med i vårt galleri i uke 34, da vi vil ha fokus på Runi Langums kunst!

– Vi har hatt et katastrofeår med tsunamien i Japan og 22. juli. Klart det setter spor i den atmosfæren vi kunstnere beveger oss i, sier Runi Langum, som har laget flere verker relatert til hendelsene.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

SVELVIK (KUNST): Det er som om tiden har stått stille i Indremisjonens gamle bedehus fra 1896 på Berger utenfor Svelvik.

Det har vært utallige lavvann og høyvann i bukta nedenfor og et svangerskap siden sist jeg var her ute og besøkte Runi Langum. Jeg har kjørt gjennom en liten forsmak på sørlandsidyllen på det lille torget i Svelvik, der kommunen årlig låner inn nye skulpturer av Billedhuggerforeningen. Etter en mil har jeg svingt inn ved kultursenteret Fossekleiva, der Runis mann, Hans Martin Øien, jobber i et av atelierene. Til slutt parkerer jeg helt nede ved vannkanten, ved bedehuset som Runi kjøpte i 1988 da hun kom tilbake til barndomsbygda fra Paris med den lille datteren Alessandra. Klappstolene stod da fremdeles på rekke og rad i det enorme kirkerommet. I annen etasje var det 36 køyesenger. Taket slapp gjennom litervis med vann når det regnet. Den første tiden hadde Runi ikke råd til å isolere, og hun og datteren badet i en balje foran peisen. I dag bor hun her med Hans Martin og to sønner.

– Alle gulvene har nå endelig fått isolasjon, som siste post på oppussingslisten! ler Runi, da jeg kommenterer at tiden på en måte har stått stille, idet vi setter oss ved det slitte kjøkkenbordet. Men tiden har ikke stått stille. Runi har bare siden nyttår hatt separatutstillinger i Telemarksgalleriet og Ålesund Kunstforening. Nå venter en separatutstilling i Kunstverket på nyåret. Kollektivutstillingene har hun ikke engang oversikten over.

Flyktig strek og langsomme endringer Å intervjue Runi er som en dans, like elegant og uanstrengt som streken på bildene hennes, uansett hvor klisjéfylt det kan høres ut. Snart snakker vi om soloppgangene her klokka fem om morgenen, om den gamle båten hennes som nå er pensjonert med baugen i været i hagen. Snart er vi innom sorgen etter 22. juli, for deretter å vende streken innom temaer som medmenneskelighet og essensen i mennesket. Og like etterpå tar samtalen en sving innom gutta hennes på 14 og 16 år som har spist opp all maten i huset og hunden som, overraskende, spiser de umodne jordbærene utenfor. Vi snakker om at barn er fremtiden. Kunst og liv. Kanskje det er hva tegningene til Runi dreier seg om. Men tilbake til tiden som har stått stille. Eller nesten.

– Endringene i kunsten min skjer langsomt, men jeg er en veldig utålmodig person, forteller hun og legger til: – Likevel kan jeg se

bakover og se en forandring. Men alle sier at streken er den de alltid kjenner igjen.

Runis strek er kjapp og spontan, full av energi. Hun kan sitte foran et stort, hvitt lerret og plutselig mobilisere kraft til å gyve løs. Det utålmodige kommer også til uttrykk når hun ofte kaster et ark og starter på nytt i stedet for å stå lenge i problemene. Nylig møtte hundre tegninger flammehavet. De hadde ikke passert det bittelille nåløyet.

– Nå tegner jeg på større lerreter for å kjempe lenger med problemene. Jeg kan fortape meg i en detalj og føle at den er kjempebra, men så må jeg ta et skritt tilbake for å se helheten, og da ser jeg at det hele er dårlig. Men disse bildene skal jeg ikke bare brette sammen, men stange mer, stå i det.

– Så du tvinger deg ut av komfortsonen og det du kan?

– Jeg synes ikke jeg er god på det heller, jeg … sier Runi ærlig og spontant.

I 14 år har hun tegnet mennesker i bevegelse. Hun må jo likevel være litt tålmodig? Hun ler og setter frem kaffe.

– Jeg ble nylig med en venninne ut i naturen en uke for å male landskapsbilder. Det har alltid vært en drøm. Men jeg fikk ikke fortalt det jeg ville med det registrerende landskapet. Så slo det meg at vind og vann jo gjennomtrenger alle tegningene mine – hele tiden! Og fjellet ligger der alltid i grunnen som en sterk støtte. Snøen som det hvite arket. Og tegningene vender alltid tilbake til det samme, essensen av mennesket som en del av naturen. Det er det jeg vil fortelle.

Hun stopper opp. Tar det med ro, men likevel full av energi. På plass i seg selv.

– Jeg besøkte nettopp sommerutstillingen på Blaafarveværket, der flere hovedverk av de kvinnelige kunstnerne fra slutten av 1800-tallet ble vist. Da begynte jeg å tenke: Hva er mitt hovedverk?

Kanskje filmen Expedition?

Den grå, ungarske gjeterhunden Ringo kommer plutselig byksende inn etter å ha vært atelierhund hos mannen til Runi. Runi følger etter tøffelen sin i Ringos munn inn i atelieret, der den tidligere prekestolen og podiet er byttet ut med et praktisk bordtennisbord. På veggen henger et av de nye plattform-motivene til Runi.

– Det var et galleri som håpet at bildene skulle kjøpes inn som utsmykning til en oljeplattform. Vår nasjon er en slags plattform som 4/2012

51

A Ann

KUNSTEN ETTER KATASTROFEN

suger opp ressursene som har ligget under bakken i millioner av år.

Plantene i forgrunnen på bildet viser til de biologiske minerallagrene i havbunnen.

– Ganske dystert?

Runi nikker og ser ut på flere småbåter som tøffer forbi.

Plattformen startet egentlig som en båt, et motiv som har fulgt henne lenge.

– Det er en registrering, en kommentar til hva vi mennesker gjør nå. Min bestemor ble født i 1901 i Lofoten og vokste opp uten strøm!

Det er ikke mer enn et spytt unna i tid! Og nå lever vi i sus og dus i vår oljevelstand og bruker opp ressursene for fremtiden. Det er en diskutabel velstand. Mennesket er en nokså korttenkt figur.

Nettopp figuren er essensen i Runis bilder, selv om hun i mange år jobbet abstrakt. Etter det tredje barnet vokste menneskets form frem i strekene. Kjernen i kunsten min er konsultasjoner mellom mennesker, har hun sagt i et tidligere intervju. Hvert av hennes bilder og figurscener rommer en historie. Figurene utgjør et nullpunkt i en bevegelse i denne historien, som også har en fortid og en fremtid.

Innimellom kan det dukke opp overraskelser, som en sterk oransje farge, en kvinne med badedrakt og dykkerbriller, et fly eller en liten jente på vei ut av bildet.

TEGN: På Snertingdal barne- og ungdomsskole er Runis tegninger oversatt til skulptur og skåret ut i aluminium, som en frise.

Tegningen er relatert nettopp til barn. Foto: Runi Langum.

Dans & bilde = ordløse språk

TSUNAMI: Bølgen ble nylig vist på en utstilling i Ålesund Kunstforening. Foto: Runi Langum.

Runi Langum (f. 1958)

Bil

• Langums foretrukne medium er pastelltegningen.

• I 1980-årene arbeidet hun med abstrakte former, men beveget seg så over til et mer figurativt uttrykk etter å ha fått sitt tredje barn.

• I 1995 og 2001 kom to animasjonsfilmer med egne tegninger, og hun har illustrert flere bøker.

• Mennesket i hvile eller bevegelse er alltid i sentrum hos Langum.

Hun vil fange det flyktige i menneskers atferd på papiret.

• Runi startet på Kunstakademiet i Trondheim 19 år gammel og gikk der frem til 1983. Underveis tok hun også et pauseår da hun reiste med Riksgalleriet.

• Etter fire år på malelinja i trønderhovedstaden dro hun til Paris og startet på École Nationale Supérieure des Beaux Arts.

• Hun er representert i over 50 gallerier over hele landet og innkjøpt av blant andre Nasjonalgalleriet, Stenersenmuseet, Haugar Vestfold Kunstmuseum og Norsk kulturråd.

• Hun holder gjennomgående fire utstillinger årlig, enten r for salg i de alene eller sammen med andre.

nstkata l Ku

– Dans er min fremste inspirasjon. Dans er jo et ordløst og internasjonalt språk, akkurat som kroppsspråket vårt, forteller Runi, og henter to skisseblokker som hun alltid har med seg. Utenpå den ene står det 17. april til 14. juni.

– Disse menneskene er jo spesialutdannet for å formidle bevegelse! På danseforestillinger tegner jeg i mørket. Slik fester bevegelsene seg i kroppen min.

Runi tegner i grunnen hele tiden. Vi ser en skisse av sønnen som ser på TV, en tegning av en mann Runi mente hadde fine tenner (noe som er notert i margen) og skisser fra en Carte Blanche-forestilling med et skjelett på scenen, som fascinerte Runi.

– Så hva er egentlig den største forandringen i kunsten din?

– Jeg har blitt mer romantisk og mindre redd for klisjeer og et enklere uttrykk. Jeg er kanskje mer i kontakt med det primære, det grunnleggende og direkte.

Vi går ut, og Runi tvinner et strå mellom fingrene. Hun spiller ball med hunden, og bevegelsene deres avtegner seg som usynlige streker i luften, og kan minne om bevegelsene på arkene hennes. Hun ser over til Rødtangen.

– Det har vært et katastrofeår. Også en åndelig katastrofe. 22. juli har vært en del av den atmosfæren kunstnere beveger seg i. Det er absurd og vilt, og jeg vet ikke hva vi kan lære av det. Det er for grusomt. Man kan ta på seg et beskyttelsesfilter, og ta det inn til tider.

– Har det satt spor i kunsten din?

– Ja, det har kommet inn en sorg. Det har vært mange falne figurer.

Det hele kommer jo inn i hjertet ditt. Men bildene viser også en vilje til trøst, til å gi energi. En skikkelse snur seg og går videre. Men det er også en fare i det. Akkurat slik som volden og døden vi får servert fra media daglig gjør deg immun. Bildene Minne og Lilje er født direkte av katastrofen. Pust er et annet bilde. Det er jo utrolig at vi egentlig puster og lever. I en slik situasjon blir vi minnet på det. Det er sterkt. Men midt oppe i dette ser jeg all den ungdommelige livsviljen. Det er mye død, men også mye liv. Medmenneskeligheten fikk en mulighet til å blomstre. Man famlet sammen etter ord og uttrykk for å formidle et felles utsagn midt i en hypermaterialistisk tid. At det er rom for medmenneskelighet fanger meg, jeg som er så opptatt av patos! ■

en og

52

4/2012

A Annonse nr. 4 2012 UTSTILLINGSOVERSIKT HØST:Annonse nr. 4 Kunst 2011 215 x 290 mm 29/06/2012 13:36 Page 1

Jonny Andvik S To R H ØSTUTSTiLLinG i 2012:

MALE R o G M o d E L L 21. okTobER - 4. novEMbER GRUPPE 9, bREvik

Maleren og hans verk: www.andvik.com

BØKENE OM MALEREN FÅR DU HOS DIN LOKALE BOKHANDEL

VIGNETT

Favoritter:

Min største kunstopplevelse:

Fot

ti ri s o: K

BILL VIOLA: Five Angels for the Millennium: Departing Angel, Birth Angel, Fire Angel, Ascending Angel og Creation Angel fra 2001, fem kanals fargevideo med lyd til hver projeksjon.

Foto: © Bill Viola / fotograf Mike Bruce / courtesy of Anthony d’Offay, London.

Kunstverk

Mitt favorittkunstverk: Toulouse Lautrecs bilder fra Moulin Rouge.

Henri de Toulouse-Lautrec (1864–1901) har en sånn utrolig letthet i streken, men jeg klarer ikke å velge ett yndlingskunstverk – alle hans bilder fra Moulin Rouge med Jane Avril er bare fantastiske. Det som er så flott er ærligheten i det han beskriver, virkeligheten, og streken hans. Da jeg studerte ved Kunstakademiet i Toulouse og var skikkelig lei av å male en utstoppet hane i fire måneder, kom hele inspirasjonen tilbake da jeg så Toulouse sine bilder. Og gud, for en glede! Han har lidenskap i penselen, er en fantastisk historieforteller, han kjører på med fargene og er ikke så nøye virker det som, men så blir det perfekt lys. Han var en mester, et geni, så utrolig med håndverket. Lekenheten hans inspirerer meg, og at han fortalte historiene ingen andre torde å fortelle. Han var liten og stygg og drømte seg bort med penselen. Det kiler inni meg når jeg ser bildene hans i virkeligheten, som om hans livsnerve treffer meg i hjertet.

PLAKAT: Jane Avril at the Jardin de Paris, 1893.

54

4/2012

n

s Ly

Kunst­ opplevelse

Videoinstallasjonen Five Angels for the Millennium av Bill Viola på Guggenheim i Bilbao.

Jeg hadde en helt fantastisk kunstopplevelse, kanskje den beste jeg noensinne har hatt, sommeren 2004. Jeg dro til Guggenheim i Bilbao, for jeg visste at Bill Viola, en av mine favorittkunstnere, hadde videoinstallasjoner der. Jeg gikk inn i en mørk sal med fem skjermer, med et sovende barn på brystet. Plutselig kom lyder fra noen og bilder av mennesker som falt ned i vann eller kom opp av vann.

Det var få farger, blått lys. Først var det så poetisk at jeg ble bare sittende og se.

Så kom tankene. Det var som å sitte mellom menneskets fødsel og død, det var en urkraft jeg følte på. Essensen av mennesket, de dypeste følelsene. De som man kjenner på i drømmene, dagdrømmene, i minnene. Vel vitende at Bill Viola hadde falt ut av en båt da han var seks år gammel og trodde han skulle drukne, og at hans mor døde da han ble født, gjorde opplevelsen enda sterkere. For i all den vakre poetiske atmosfæren i rommet, så var det ingen angst eller frykt. Det var som å kjenne på uskylden til et nyfødt barn. Helt hjerteåpent, helt tillitsfylt, ingen av de vonde følelsene vi lærer å overvinne helt til vi dør. Bare spirituell fred.

eg g

Björg Thorhallsdottir startet sin kunstneriske utdannelse ved Kunsthøyskolen i Reykjavik i 1994, deretter studerte hun grafisk design i Oslo, etterfulgt av to år ved Asker Kunstfagskole. I 1997 kom inn hun inn ved det prestisjefylte Bella Artes, Kunstakademiet i Barcelona. For sitt arbeid der fikk hun den beste karakteren gitt siden 1978, og hun fikk i oppdrag å male en freske i rommet der Gaudi (spansk arkitekt) døde. To år senere studerte hun ved Kunstakademiet i Toulouse under Jean Ducrous. I dag jobber hun i Barcelona og Norge og har over ti separatutstillinger i året. Hun har også laget flere bøker, designet klær og nylig laget en koppeserie.

Fellesnevneren for hennes verden er det nære. I kunsten setter hun ord og bilde til hverdagsfølelsene, ærlig og direkte, med en liten dæsj humor. Flere tusen mennesker har trykket Björgs bilder og titler til sitt hjerte. Daglig får hun tilbakemeldinger om hvordan kunsten hennes åpner opp rom inne i mennesker, skaper reaksjoner – og trøster.

en

Björg Thorhallsdottir

MALERI: Jane Avril dancing, 1892.

100% NATURLIG

eg g

en

Det finnes ingen maling som er mer naturlig enn oljemaling!

Oljemaling består av pigmenter og olje, ofte linfrøolje (linolje).

SÅ BRA!

Linolje er så rent og naturlig at man faktisk kan ha det i maten!

Når man maler med oljemaling, trenger man i prinsipp kun å tilsette ekstra linolje og tynner.

Når tynneren har fordampet, herder linoljen og binder malingen til underlaget.

Den italienske oljemalingsprodusenten Maimeri har utviklet helse og miljøvennlige produkter, Eco, som erstatter terpentin og white spirit.

E C O Dette betyr at ALLE kan male med oljemaling! Ingen er allergisk mot noe som er 100% naturlig!

Har du spørsmål forbundet med oljemaling eller annet kunstnermateriell, kontakt:

www.kreak�v.no

VIGNETT

Foto: Punkt Ø

Kuns ro

On Trial – Christ 2012 vises frem til 9. september på Galleri F 15.

Utstillingen setter fokus på kristendom og tro anno 2012.

Kan kristen kunst være mer enn Jesus på korset, lidende eller seirende sådan, bibelske historier, mosaikk, hellige statuer, altertavler, prekestoler og kirkevinduer?

De som besøker Galleri F 15 frem til 9. september vil få seg en overraskelse.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

MOSS (KUNST): Vår vestlige kunsthistorie var i flere hundre år nærmest gift med kirken. Det var kirken som var kunsten og kunstnernes viktigste oppdragsgiver og mesen, og den var førende i valg av motiv, ved siden av klassiske motiver som historiemalerier og portretter.

Men med protestantismens inntog i historien på 1500-tallet skjedde det en dramatisk endring. Kirkerommet skulle ikke lenger svulme over av pomp og prakt og motiver med dommedag og himmelske lovsanger, som vi finner i den katolske kirken. Troen var en ren sak mellom menneske og Gud. Veldig forenklet oppstod den sekulære og frie kunsten da kunstnerne måtte ut på markedet og finne andre oppdragsgivere og ikke minst andre motiver, som blant annet resulterte i hverdagsskildringer og landskapsmalerier. Selvsagt forsvant ikke den 56

4/2012

hellige kunsten. Det var fortsatt kirkerom som måtte smykkes ut, abstrakt eller figurativt, og figurer som måtte hugges. Flere moderne kunstnere har også malt såkalte kristne motiver, som for eksempel Paul Gauguin, men da som oftest ut fra egen tro.

Så hva med dagens samtidskunst, er den i stand til å skape kristen kunst? Eller blir den fort banal og lett oppfattet som sentimental kitsch? Kan kristen kunst være abstrakt og uten klare figurative referanser til det egentlige innholdet? Og hva skjer når den kristne kunsten løsrives fra det hellige rom? Mister den da også sitt innhold? Eller vil kristen kunst nå enda bredere og dypere ut til besøkende i for eksempel et gallerirom? Til sist: Vil kunstnerne tråkke i et vepsebol ved å lage kristen kunst? Er folks Kristus-bilder sårbare? Og har alle

VIGNETT

RETTSSAKEN: Reidar Kraugerud har fokusert på rettssaken mot Jesus i en installasjon der han har plassert dagens Kristus og røvere i en norsk rettssal. Ville Jesus ha blitt tiltalt i dag? Verket heter The illegitimate Return. Mann for retten med to fremmede.

Foto: Reidar Kraugerud.

et bilde av Jesus på netthinnen, trøblete eller godt? KUNST dro til Moss og Galleri F 15 for å møte tre involverte i en av verdens første utstillinger som tar for seg temaet Jesus i samtidskunsten.

God samtidskunst med en kristen relasjon – Det lages så utrolig mye dårlig kristen kunst!

Synnøve Ellingsen slår ut med armene og beveger hele seg når hun snakker. Hun sitter i en sofa på Galleri F 15 et par uker før utstillingen On Trial – Christ 2012 skal åpne her. Som kurator har hun både rollen som organisator og katalysator i prosessen frem mot en utstilling.

Hun er selv deltagende kunstner, og det å organisere utstillingen er nesten et kunstprosjekt i seg selv. Ved siden av henne sitter kunstneren Thomas Hestvold og prosjektleder og tidligere direktør ved galleriet, Tor Andreas Gitlesen.

– Internasjonalt har det aldri blitt laget en lignende utstilling, der gode samtidskunstnere utforsker temaer rundt Jesus. Og det er veldig rart! Vatikanet har forsøkt, men fikk ikke de beste kunstnerne med seg. Guggenheim forsøkte med en debatt på Internett rundt spørsmålet om hvorfor religiøs kunst er så dårlig. Jeg fikk ideen i 1999 og kontaktet Galleri F 15. I januar 2001 stilte vi ut KRISTUS 2000, der jeg og Tor Andreas valgte ut kunstnerne. Vi ville ikke kun vise kunstnere som var kristne, altså, men gode kunstnere som hadde ulike relasjoner til religion og Jesus og som jobbet med områder knyttet til kristendommen eller andre sentrale temaer i menneskets eksistens.

Sammen skapte vi et felles bakteppe med en reise til Israel / Palestina.

Vi hadde også samlinger med representanter fra mange forskjellige religioner og livssynsgrupper, dengang med blant annet presten Ole Jørgen Sagedal og Kjartan Selnes fra humanetikerne.

– En temperaturmåler på Jesu status ved tusenårsskiftet?

– Hele vår tidsregning i vesten er jo basert på Kristus, han er så viktig religiøst, historisk og kulturelt, mer enn vi kanskje aner, nikker Synnøve.

Tolv år etter følger Synnøve og Tor Andreas opp prosjektet med utstillingen On Trial – Christ 2012, der 17 norske kunstnere fortsetter å gi kunstnerisk uttrykk for sin relasjon til Kristus. Tre nye har kommet med på laget. Reisen gikk denne gangen til Armenia, der man finner den eldste kirken i verden. Armenia ble første kristne stat i 301 e.Kr. Synnøve viser oss et foto der kunstnerne står side om side med prester fra Armenia, Libanon, Palestina, Irak og Iran. Hun forteller at de ikke snakket så mye om kunst, men om tro.

– Det som gjør prosjektet spesielt, er at det er mange samtidskunstnere som alle har hatt en felles plattform over tid, selv om de har vidt forskjellige synspunkter individuelt. Armenia har også en brutal historie med folkemordet på armenerne i 1915 og et anstrengt forhold til nabolandene Aserbajdsjan og Tyrkia. I Palestina besøkte vi Ramallah, der vi fikk føle dagens kontrollposter på kroppen og så religionenes ytterpunkter og elendighet.

– Turene var skjellsettende for mitt prosjekt, skyter Thomas Hestvold inn. – I 2001 stilte jeg ut filmen Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann, der jeg på tre monitorer sang denne åndelige visen mens jeg husket mindre og mindre av teksten. Ordene forvitret, forteller Thomas, som selv har en personlig historie knyttet til tro og Jesus, med en oppvekst i et prestehjem og med mellomfag i kristendom.

– Men jeg er egentlig maler. Så på årets utstilling har jeg tatt utgangspunkt i et bilde fra Google Earth av flyktningleiren Shatila i 4/2012

57

GOOGLE-EARTH: Thomas Hestvold brukte Google Earth som utgangspunkt for sitt maleri av flyktningleiren Shatila i Libanon som opplevde en brutal massakre i 1982. Foto: Thomas Hestvold.

OFFERLAMMET av Benjamin Ellingsen i skumplast, stål, blomster og sokkel med tolv stålformet som peker på de 12 disiplene.

Foto: Benjamin Ellingsen.

GOLGATAS 14 stasjoner. I verket Den hånd som bøddelen vrir, er den Allmektiges høyre hånd, har Hilmar Fredriksen hentet sitatet fra en filosof som han mener utdyper stasjonenes betydning. Foto: Hilmar Fredriksen.

Beirut og oversatt dette til et maleri. Her ble 800 mennesker brutalt myrdet i 1982. En militsgruppe fra det kristne falangistpartiet i Libanon gikk inn i leirene Sabra og Shatila og massakrerte palestinske flyktninger fra 16. til 18. september. Den israelske hæren, som kontrollerte adgangen til leirene, slapp de bevæpnede falangistene inn.

Senere kom det frem at den til og med hadde sendt opp lysgranater til hjelp for militsen. En israelsk undersøkelseskommisjon kom med sterk kritikk av hæren, og Ariel Sharon, som var forsvarsminister, måtte gå av.

På Thomas’ hjemmeside kan man se flere malerier med titler på stedsnavn som har en brutal historie: Getsemane (Vestbredden), Srebrenica, Nagasaki, Kabul, Ground Zero, Hiroshima, Medina og Sinaifjellet. Samtidskunst sprunget ut av religion kan ha mange ansikter.

– Kristen kunst bærer ofte preg av å være pakket inn i glansbilder, og mye har blitt banalt og elendig. Jeg synes synd på Jesus, jeg, som har vært utsatt for så mye dårlig kunst. Kanskje vi skulle gjort som islam og lagt ned forbud mot personifisering og bilder av Kristus, ler Synnøve. Hun er selv mormoner og har vært nært involvert i andre religioner tidligere.

– Den første utstillingen i 2001 var en slags status på Kristus anno 2000. Denne gangen har vi et bredere perspektiv; vi ser på hvordan religionen forholder seg til samfunnet i dag og på hva som har kommet ut av religionene – og det er ikke pent! bryter Tor Andreas inn i samtalen.

Kontrasten til den berømte Alby-kringlen, det gamle herskapshuset med hvite kakkelovner og historier fulle av sommerfester og pastellkjoler i chiffon og de lange grønne plenene ned mot stranden hvor 58

4/2012

Edvard Munch en gang malte sin sjalusi, er stor. Kanskje like kontrastfylt som folks forhold til og oppfatning av Jesus, skal man tro katalogteksten fra 2000 og kunstnernes bidrag som et tverrsnitt av befolkningen: Som oppkonstruert etisk ideal er Jesus interessant som fenomen, særlig når idealbildet sammenlignes med det vi har av historisk kunnskap. Men som etisk veileder forteller 2000 års historie oss at Jesus er ganske ubrukelig, skriver Lars Gule fra Human-Etisk Forbund og bedyrer at Gud i Det nye testamentet kanskje er den største terroristen av alle. Men tidligere professor i teologi, Jacob Jervell, har en motsatt oppfatning: Jesus oppleves som en samtidig. Som den han var: En kjærlighetens opprører og nyskaper, også for det annet årtusen.

Katastrofeåret 2012 eller overgangen?

– Men hvorfor akkurat 2012?

– Det er et mytens år. For mange står 2012 for en stor forandring og en endetid. 2012 har i flere kulturer forventninger til endringer knyttet til religion og eksistensielle spørsmål, politiske omveltninger og nye tidsepoker. For eksempel avslutter Mayakalenderen en tidsepoke og skal ha begynt på en ny den 21. desember 2012. Bibelen og andre skrifter, som Koranen, profeterer om Kristi annet komme, etter en periode med store omveltninger eller en apokalypse. Og du har flere spådommer knyttet til dette året, smiler Synnøve litt lurt.

– Hvilke andre prosjekter er med?

– Frithjof Hoel jobber med rasehygiene og hvor ille mennesker kan bli hvis de kan få holde på uten at noen stopper dem. Jenny Rydhagen jobber med tematikk rundt et konsept om paradiset i en paviljong ute i hagen. Til sammen blir det seks kunstnere i de nye rommene. Oda

AKTUELT

Broch og Tara Rolfsen skaper en performance som handler om kommunikasjon. Hilmar Fredriksen har laget Golgatas 14 stasjoner i små skulpturer. Benjamin Ellingsen har laget offerlammet, mens Reidar Kraugerud har fokusert på rettssaken mot Jesus i en installasjon der han har plassert dagens Kristus og røvere i en norsk rettssal. Ville Jesus, med sine revolusjonære ideer om likestilling og fordeling av goder og med sin påståtte status som utvalgt, blitt tiltalt også i dag?

Selv stiller jeg blant annet ut en vegg der de besøkende kan legge meldinger til Gud, som jeg tar med til Jerusalem og Klagemuren der.

For en del jøder er dette big business, og mange lever av muren. På Internett tjener de penger på å frakte bønner og be for folk, og anbefaler 40 dagers bønner. Mange mener Gud følger ekstra godt med på bønnene her. Men jeg tar dem med gratis, spøker Synnøve.

– Marianne Bratteli jobber jo veldig personlig, skyter Tor Andreas inn, – med to typer mannsfigurer – en Kristuslignende skikkelse og en far, og det er ikke bare godt å se på.

– Men hun sier selv at hun var et mørkt barn med en oppvekst tett etter krigen … supplerer Synnøve. – Som sagt, de 17 kunstnerne har alle forsket i lignende problemstillinger før og har et personlig aspekt, samtidig som de er valgt fordi de er gode samtidskunstnere.

– Må man være troende for å lage religiøs kunst?

– Absolutt ikke, sier Thomas fort. – Jeg har ikke noe imot å lage kunst til en moské, men må sette meg inn i materialet. Man er profesjonell som kunstner.

– Hva skjer med den kristne kunsten når den flyttes ut av rommet for tilbedelse?

– Da tror jeg den endrer innhold og blir mindre hellig, om man vil.

Her er kontekst helt avgjørende. Men det er også klart at mye gallerikunst har hatt religiøse ambisjoner. På 1920-tallet fantes ingen tabuer mot å åndeliggjøre kunsten. Tenk bare på Kandinsky, for ikke å snakke om Mondrian. Han var en religiøs fantast av rang. Så kan vi jo tenke på Mark Rothko. Han ville gjerne inngi en religiøs opplevelse i oss, men for helt å få det til, ble det jo laget et interreligiøst kapell.

– Er dette en modig utstilling?

Tor Andreas tar ordet: – Jeg tror temaet har en klangbunn i folket. Selv hedninger som meg synes dette er en interessant vinkling. Kunstens oppgave er å forstå verden, og Galleri 15 sin oppgave som institusjon er å forstå kunstneren som forstår verden. Vi venter ikke lenger på at geniale manuskripter på utstillinger skal dale ned på skrivebordet vårt, men stiller oss hele tiden spørsmålet: Hva bør vi tenke på nå! Dessuten trenger vi ikke være kommersielle, men interessante, og kan kun ha fokus på å lage gode utstillinger.

– Utstillingen åpner for meningsutveksling, og det er jo styrkende for demokratiet, avslutter Synnøve, og i mitt indre bilde ser jeg hun hever fanen og trompeten for kunsten. ■

Kunstnerne som deltar på utstillingen On Trial – Christ 2012: Viggo Andersen i samarbeid med Annika Johansson (skulptur / installasjon), Marianne Bratteli (maleri / film), Oda Broch / Tara Rolfsen (performance), Synnøve Ellingsen (installasjon), Agnete Erichsen (tegninger), Benjamin Ellingsen (skulptur / installasjon), Hilmar Fredriksen (objekter), Svanhild Heggedal (installasjon / maleri), Thomas Hestvold (maleri), Frithjof Hoel (maleri / film), Reidar Kraugerud (installasjon / foto), Kjetil Skøien (foto / film), Vibeke Slyngstad (foto), Jenny Rydhagen (installasjon / foto) og Line Wælgaard (installasjon / maleri / foto).

RASEHYGIENE i Frithjof Hoels verk, Let there be Light, olje på lerret, 180 x 240 cm. Foto: Frithjof Hoel.

VIDEO: Finding the tune av Oda Broch og Tara Rolfsen, videostill, 2012. Foto: Elen Sonja Klouman.

Galleri F 15 – et herskapelig kunstpunkt i Norge Det var brødrene Nils og Lars Brandstrup som bygget opp Galleri F 15 i Fossen 15 i Moss fra 1966, derav navnet F 15. I 1967 ble galleriet flyttet til Alby gård på Jeløya. Eierne skapte en eventyrlig kunstsuksess på 1970- og 1980-tallet, i en tid da det fantes svært få kunstinstitusjoner i Norge.

Familien Brandstrup trakk seg ut av Galleri F 15 i 1988, og Moss kommune kom inn som den største eieren. Fremover på 1990-tallet ble ansvaret for institusjonen utvidet til Østfold fylkeskommune, og staten kom inn med faste årlige tilskudd.

Fra 1998 ble Momentum etablert i Moss som en biennale for nordisk samtidskunst med Galleri F 15 som viktig pådriver og kompetansekilde. I 2007 ble Galleri F 15 og Momentum slått sammen under det nye navnet Punkt Ø og ble samtidig omgjort til fylkesgalleri for Østfold.

Galleriet har en nordisk profil på de skiftende utstillingene.

De har også utstillinger i kommunene i Østfold gjennom Østfold Kulturproduksjon og Den kulturelle skolesekken. Galleriet har faste omvisninger søndager og tirsdager, samt formidlingstilbud til barn og unge. Våren 2012 startet galleriet opp en serie med debatter og foredrag under fanen PUNKT Ø – ENGASJERT. Etter utstillingen On Trial – Christ 2012 vises Østlandsutstillingen fra 15. september til 18. november, og Jan Christensen stiller ut fra 24. november til 13. januar.

VIGNETT

STREET ART

Frøydis Benestad Hågvar er en oslojente på 33 år som lever og ånder for kunst og design, med stor interesse og nysgjerrighet for gatekunst. Hun jobber som journalist, forfatter og skuespiller, og har utdannelse innen skriving, kunstfilosofi, dans og kriminologi. I tillegg redesigner hun røffe og fargerike klær under eget merke rusty rip design. Hun får angst av blondegardiner, rosemaling og generelt romantiske, myke uttrykk med duse farger og jovial framtoning. Frøydis er mye på søk etter ferske kunstnere som har noe unikt, og i hver utgave av KUNST skal hun ta oss med ut på gata.

Rita Rohdin Nyhuus har noe så sjeldent som en estetikkmaster i Street art. Siden 2003 har hun vært aktiv på den norske gatekunst-scenen, og sammen med Lillian Støa driver hun firmaet FRØ production. De tilbyr veggmalerier ute og inne, popup-art og workshops for ungdommer.

Sjablongverket under tilhører en serie som handler om følelsen av å miste kontakten med seg selv, slik at hodet og kroppen lever to forskjellige liv. Tittelen på serien refererer også til materialet som er brukt i verkene, nemlig elektriske ledninger.

Nyhuus mener folk bør ha et mer nyansert bilde av gatekunst og at nulltoleransen tydeligvis ikke fungerer. Hun synes det er feil at kun store, pengesterke bedrifter får lov til å uttrykke seg i det offentlige rom, via reklamer og informasjonsskilt. For Nyhuus er Street art en personlig visuell kommunikasjon som fortjener å leve fritt. Overalt.

KUNSTNER:

60

4/2012

Rita Rohdin Nyhuus

TITTEL:

Navnløst, men tilhører serien Kontakt fra 2009

STED: Slamsilo i Slemmestad

TEKNIKK: Sjablong

Julia, 1 x 1 m, 2011

helga bu w w w.helgabu.c om

VIGNETT

Modig og mørkredd i selvvalgt eksil

Billedkunstner Camilla Grythe har tatt konsekvensen av kostnadsnivået i Norge og flyttet til Sverige, hvor hun bor alene i et stort hus langt inne i Värmland og maler sine populære bilder – i full isolasjon.

Tekst Toril S. Kojan / Foto Camilla Grythe og Toril S. Kojan

62

4/2012

MALERI

SVERIGE (KUNST): Jeg svinger inn på tunet foran et stort, gult hus i utkanten av tettstedet Storfors. Det hyggelige huset er omgitt av en stor tomt med høye, gamle trær, rhododendronbusker i full blomst og hyggelige sitteplasser med dekorative blomsteroppsatser. Døren åpner seg, og et smilende fjes dukker frem: Er du allerede her?

Camilla Grythe (født 1974) forteller meg at hun nettopp har våknet, hun har vært på kombinert ferie- og studietur og nylig kommet hjem etter tre herlige uker både i New York, San Francisco og Los Angeles. Og siden hun er et nattmenneske, som hun kaller det, hender det ofte at hun slenger seg ned på sofaen i stuen og sovner der. Nå står hun foran meg med et stort smil, men uten sminke og – uten hår! Ja, du leser riktig. Da hun var tenåring, ble hun rammet av sykdommen Alopecia, en sykdom som medfører at man mister håret, mer eller mindre. Det faller av i flekker og kan ende opp i skallethet. Ofte bruker hun parykk (især hvis hun skal en tur på by’n og ta seg en øl med venner), og hun skifter gjerne type, men som regel går hun uten. Det føles best, og for henne er dette nå en naturlig tilstand. Nylig gikk hun ut på Facebook og viste seg frem uten hår. Det var modig gjort.

– Jeg gjorde det for å vise hvem jeg egentlig er og for å støtte alle de andre som lider av denne spesielle sykdommen.

– Hvordan opplevde du det som tenåring å miste håret?

– Det var jo litt leit og dumt i starten, men på skolen tok de det pent, og etter kort tid var det akseptert, slik var det bare! Ingen brydde seg om det. Og jeg vente meg til det.

– Så du har ikke fått traumer og psykiske problemer av dette?

– Nei, absolutt ikke. Men nå i voksen alder har jeg også begynt å miste øyenbryn og vipper – det gjør litt vondt, er litt sårt, tilstår hun med et lite smil.

få dette til, hadde hun fire jobber ved siden av for å finansiere dette frie livet i fjellet. Hun levde og åndet for snowboard, ble med i noen konkurranser, var dommer og også medlem av styret i Snowboardforbundet. 3–4 år gikk med til dette livet. Nå, mange år etter, lengter hun ofte tilbake til fjellet og brettet.

– Hvordan hadde det seg at du ble billedkunstner?

– Egentlig litt tilfeldig, sier hun leende. – Det var faktisk mamma som la en annonse for Ålesund Kunstfagskole på arbeidsbordet mitt.

Hun ville jeg skulle komme videre i livet mitt. Men jeg trengte noen penger og ville gjerne låne litt av mamma. Til slutt ble det et slags kompromiss; jeg skulle få lånet hvis jeg fylte ut søknadspapirene til kunstskolen før jeg dro opp i fjellet igjen. Det gjorde jeg.

– Og du kom inn?

– Ja, det gjorde jeg. Så da ble det kunstskole i Ålesund i noen år.

Jeg trengte nok et spark bak.

– Jeg skulle få lånet hvis jeg fylte ut søknadspapirene til kunstskolen før jeg dro opp i fjellet igjen.

Tøff dame Camilla Grythe er født og oppvokst i Groruddalen i Oslo, nærmere bestemt på Lindeberg. Hun har alltid likt å tegne, men det å bli kunstner var ikke fremme i bevisstheten hennes, selv om hun tok tegning, form og farge på videregående. Det var snowboard som var hennes store interesse, noe hun fulgte opp da hun gikk på folkehøgskole på Ringebu. Etter skolen tok hun seg et friår for å kjøre snøbrett. For å

På Ålesund Kunstfagskole trivdes hun godt, lærte mange tilnærminger til kunsten gjennom lekende læring og utforskning. Hun ville studere videre, men det var det klassiske, figurative maleriet hun følte tilknytning til, og den utdannelsen får man ikke lenger i Norge.

Derfor valgte hun å dra til USA, nærmere bestemt San Francisco. Det ble Academy of Art University.

– Egentlig var jeg litt engstelig for å dra utenlands, men jeg måtte jo bevise at jeg kunne klare å gjennomføre dette, så jeg dro til San Francisco. I dag tror jeg ikke at jeg hadde turt. Er nok blitt litt mer pysete med alderen.

Redd for mus og mørket Da jeg hørte at mitt intervjuobjekt bor langt inne i Värmland alene i et hus, så jeg for meg et lite rødt torp alene i granskogen. Men det hadde Camilla aldri våget, forteller hun. Hun er redd for skogen og ville aldri ha turt å bo alene der. Huset Camilla har kjøpt, ligger halvveis til Stockholm fra Oslo, er stort og har store rom. Her bor hun helt alene, men her er stor hage rundt, ingen tung mørk skog, og hun ser ut på veien, og lyset fra naboenes hus ser hun om kvelden.

Vi kommer inn i et hyggelig kjøkken, hvor den ene veggen er kledd med en tapet med portretter av ulikt utseende. Videre gjennom spisestuen og inn til neste rom, som er fylt med stabler av uferdige, store lerreter, mange av dem nye og ikke engang pakket ut av plasten. Camilla arbeider nå mot en utstilling i Galleri Henrik Gerner i Moss, med åpning 13. oktober, og sommeren er for henne alltid en tid for arbeid.

– Hvordan kan det ha seg?

– Jo, som regel kommer mine separatutstillinger på høsten, og siden jeg er i den heldige situasjon at jeg ikke har noe lager av bilder, blir det iherdig jobbing hele sommeren for å få nok arbeider til utstillingen.

Huset til Camilla har mange store rom, det er også derfor hun kjøpte det. Et stort rom tjener som atelier, et annet som oppbevaring av malerier som skal på utstilling. I tillegg har hun stue og spisestue, samt mange soverom i annen etasje. Siden sommeren er arbeidstid for henne, blir det til at hun jobber om kvelden og natten, fordi ate4/2012

63

VIGNETT

OVER. Camilla Grythes to ansikter.

MIDTEN: City light, olje på lerret, 50 x 50 cm.

UNDER: Virtue I, olje på lerret, 50 x 70 cm.

lier-rommet er for varmt om dagen. Men også fordi hun er et nattmenneske.

– Du sier du er et nattmenneske, men likevel mørkredd, har jeg hørt?

– Når jeg maler om natten, er det virkelig flombelyst her, og heavy musikk strømmer ut. Naboene syntes nok jeg var litt spesiell da jeg flyttet inn her, men nå har de vent seg til meg. Mørkredd – er jeg det?

Vel, jeg låser alltid dørene godt, og jeg foretrekker å sovne nede i stuen på sofaen etter endt økt. Selv om jeg har innredet et fint soverom med en virkelig god seng oppe i annen etasje for å lure meg selv til å sove der. Og piler det en mus over gulvet, da blir jeg skrekkslagen.

Det hender jo, sier hun med et stort smil. Hun smiler og ler ofte, Camilla.

Urbane bilder og stille stunder Mange av Camilla Grythe sine malerier handler om storbyer. Gjerne sett ovenfra, eller gatescener fra byer som New York, hvor livet pulserer, mennesker møtes og passerer hverandre, biler lyser opp nattemørket eller regntunge gater. Men hun har også mange malerier av mennesker; vare, lyse skildringer av dansere, barn og kvinner. Disse maleriene har en egen ro over seg, som om hun hviler ut i disse bildene, mens bybildene kompenserer for den stillheten hun har rundt seg til daglig.

Camilla Grythe debuterte i 2002, og siden da har det gått i ett for henne med 1–2 separatutstillinger i året, samt gruppeutstillinger. Nå er hun booket opp helt ut 2014.

– Når jeg åpner utstillingen i Moss til høsten, feirer jeg også mitt tiende år som kunstner. Jeg føler meg veldig beæret og heldig som har hatt så mange utstillinger og at det også er så mange planlagt fremover i tid.

– Hvorfor tror du publikum liker bildene dine så godt?

– Jeg tror jeg treffer noe hos betrakteren, at de kjenner seg igjen i en følelse eller stemning i bildet. Jeg pleier ofte å gi bildene litt tvetydige titler, slik at betrakteren lettere kan lage sin egen tolkning av bildet, ut ifra seg selv og sin egen følelse. Jeg tror nok jeg legger mye av livet mitt i bildene; kontrasten mellom stillheten på jobb med intens fokus på maleriet i lange perioder og bytilværelsen. For å hvile drar jeg inn til byen for å være sosial. Det blir nesten som to verdener.

Teknikk I atelieret ligger massevis av malingstuber, og pensler står i store bøtter. Det er tydelig at hun arbeider med oljemaling. Her er ingen akryltuber å spore.

– Ja, jeg jobber helt tradisjonelt med oljemaling, helt fra oppbygningen i bunnen og frem til ferdig bilde.

– Og motivene?

– Bybildene, og også portrettene, er for det meste basert på fotografier som referanser. Som modell bruker jeg ofte meg selv, jeg er flink med selvutløseren på kameraet. Og siden jeg for det meste jobber om natten, er det litt ugreit med levende modell. Hun ler.

Prestasjonsangst og perfeksjonisme Grythe er ikke vokst opp i en familie som har gitt henne kunstneriske gener. Men hennes mor tok henne ofte med på kunstutstillinger.

– Kan du huske din første kunstopplevelse?

– Ikke noen helt spesiell, men på Ålesund Kunstfagskole var Morten Viskum og holdt foredrag for oss. Det gjorde inntrykk. Da han fortalte at han var utdannet veterinær, fikk jeg mer respekt. Men jeg liker ikke kunst av døde dyr og sånn. Ellers så jeg en utstilling av Håkon Gullvågs arbeider i Trondheim, også sammen med kunstskolen, og jeg ble helt bergtatt. Ellers er vel min største kunstopplevelse 64

4/2012

VIGNETT

URBANT fra skogen: Driven, olje på lerret, 43,5 x 70 cm.

r for salg i de

Bil

Camilla ber om et lite friminutt for å ta seg en halv sigarett. Hun reiser seg og går opp i andre etasje. Da hun kommer ned igjen, kjenner jeg henne knapt igjen. Hun har sminket seg og tatt på en av sine mange parykker. Vil se bra ut på bildene, selv om det å bli fotografert av andre, er lite lystbetont.

Vi går ut og skyter noen bilder. Så er det på tide for meg å vende nesa hjemover til Norge.

– Har du gjort deg noen tanker om hvor lenge du skal bli her i Sverige?

Camilla Grythe (f. 1974)

• Utdannet fra Ålesund Kunstfagskole og Academy of Art University, Bachelor of Fine Art. • Separatutstillinger i blant annet Galleri Festiviteten, Eidsvoll, Galleri Henrik Gerner, Moss, Ålesund Kunstforening, Galleri Sult, Stavanger, Galleri A, Oslo, Skedsmo Kunstforening, Lillestrøm og Sandnes Kunstforening.

• Innkjøpt av Justisdepartementet, Arbeidstilsynet, Kunstmuseet Kube og private samlere i inn- og utland.

• Utsmykket til Statoils Troll plattformen og Eidsvoll tinghus.

4/2012

nstkata l Ku

Bilen bestemmer tiden

– Vel, jeg har jo kjøpt en stor og fin bil, du vet de koster bare halvparten her i Sverige, og for å få den med meg hjem, må jeg bo her i fem år. Nå er det gått fire år, men jeg blir her nok lenger.

– Hva med familie? Mann og barn? spør jeg.

en og

min egen første separatutstilling. Det var helt uvirkelig. Jeg var som i drømmeland. Alt ble solgt, folk pratet med meg hele tiden – jeg husker knapt at jeg var til stede. Men jeg vet jeg var der, sier hun med et stort smil.

– Jeg var i ferd med å avslutte kunstutdannelsen i San Francisco, hadde et halvt år igjen og var hjemme den sommeren. Dette var jo rett etter 9 / 11 (11. september 2000), og jeg var ikke klar over alle restriksjonene som oppsto i forbindelse med å frakte ting til og fra USA. Derfor måtte jeg male hele utstillingen på den tiden jeg var hjemme, og jeg hadde ingen forventninger til utstillingen. Men det ble altså en stor suksess. Nå har jeg prestasjonsangst foran hver utstilling og vil bare gjøre bildene enda bedre hver eneste gang.

– Er du perfeksjonist?

– Noen vil kanskje påstå det, og jeg blir vel egentlig aldri helt fornøyd med bildet, men på et tidspunkt må jeg jo gi meg. De er alltid våte når jeg henger dem opp. Det er en deilig følelse når de henger der på utstillingen, for da får jeg ikke gjort noe mer med dem – annet enn å tenke på at neste utstilling skal bli enda bedre!

65

Butikker i Oslo Drammensveien Butikker i i Oslo Oslo131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Kirkeveien 49 131 Tlf.:Tlf.:2323362775 0000 80 Drammensveien Drammensveien 131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Nedre Vollgt 1i Oslo Tlf.: 48 88 43 53 Kirkeveien 4949 Tlf.: Kirkeveien Tlf.:232336 367575000000 80 Drammensveien Trondheimsveien 176 131Tlf.: 22Tlf.: 22 23 12 27 60 Nedre Vollgt 11 Tlf.: 4848888843435353 Nedre Vollgt Tlf.: Jessheim Kirkeveien 49 Tlf.: 23 36 75 00 Trondheimsveien 176 Tlf.: 2222222212126060 Trondheimsveien 176 Tlf.: GottaasalleÊn 3, 1 Tlf.: 63Tlf.: 98 48 48 88 11 43 53 Nedre Vollgt Jessheim Jessheim Sandvika Trondheimsveien Tlf.: 98 22 22 12 60 GottaasalleÊn 3,3, 24176Tlf.:Tlf.: GottaasalleÊn Tlf.: 63 60984810481111 Claude Monets allè 676354 Jessheim Sandvika Sandvika GottaasalleÊn 3, 2424 Tlf.: 6354609860104810 11 Claude Monets allè 676754 Verksted og administrasjon Claude Monets allè Tlf.:Tlf.:

100% fornøyd garanti

God service

100% fornøyd garanti God service 100% fornøyd garanti God service

Lang erfaring

Lang erfaring Lang erfaring

Rask levering

Rask levering Rask levering

Sandvika15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Hasleveien Verksted Claude ogMonets allè 24 Tlf.: 67 54 60 10 Verksted ogadministrasjon administrasjon Hasleveien c,c,Oslo Tlf.: Spar penger 15 -15sjekk vüre priser.

Hasleveien Oslo Tlf.:2323232300009090 OBOS RABATTog administrasjon Verksted Spar penger -15sjekk vĂĽre priser.

Hasleveien c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Spar penger - sjekk vĂĽre priser.

OBOS RABATT

OBOS RABATT Spar penger - sjekk vĂĽre priser.

100% fornøyd garanti Godgaranti service  Lang erfaring 100% fornøyd God service Rask  levering Lang erfaring  Rask levering OBOS RABATT 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering • Henter og bringer • UV glass • Rammer • Speil

• Opphengsystemer

• Print

• • Henter og bringer • UV glass • Rammer Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Henter og bringer • UV glass • Rammer Vi printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret • • Print • Speil Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass • Opphengsystemer • Opphengsystemer • Print • Speil • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass • ViRammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass Jessheim Butikker i Oslo

• printer Speil 131 • UV glass GottaasallÊen • 48 Utsmykking • Plexiglass Vi bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret Drammensvn Tlf: 23 27 00 80 3 Tlf: 63 98 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 23 00 90 • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver Nedre Vollgt 1 Tlf: 48 88 43 53 Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 54 60 10 Spar penger sjekk vüre priser.

Butikker i Oslo Jessheim Trondheimsvn Lillestrøm Butikker i Oslo 176 Tlf: 22 22 12 60 Jessheim OBOS RABATT Drammensvn 131 Tlf: 23 27 00 80 GottaasallÊen 3 Tlf: 63 98 48 11 Vi printer131 bildene dine Salg 11 av Aukrustbilder Blindrammer og lerret Verksted og administrasjon Kirkegata Drammensvn Tlf: 23 27 00 80 GottaasallÊen 3 Tlf: 63 81 98 77 48 00 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 23 Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 2300239000 90 Nedre Vollgt 1 Vi er Tlf: 48 88 43 53 største og mest Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 Stort 54 60 10 av lister pü lager. et moderne rammeverkstad.

Vi kan sende landet.

Spar penger -over sjekk vĂĽre priser.

Nedre Vollgt 1 Tlf:av48Skandinavias 88 43 53 Claude Monets allĂŠ 24 Tlf: 67 54 utvalg 60 10 Spar penger -hele sjekk vĂĽre priser.

Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm OBOSOBOS RABATT Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm RABATT Kirkegata 11 Tlf:Tlf: 6363 8181 7777 0000 Kirkegata 11

• Rammer • Rammer • Speil • Speil • Blindrammer • Blindrammer

• Reeksfritt glass • •Reeksfritt UV glass glass • •UV glass Opphengssystemer • Opphengssystemer

• • • •

Laminering Laminering Utsmykking Utsmykking Henter og bringer Henter og bringer

• Print Print • •Plexiglass Plexiglass • •Firmagaver • Firmagaver

• Rammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print • SpeilVi er VieteravetSkandinavias •største UV glass • utvalg Utsmykking • landet.

Plexiglass av Skandinavias og mest moderne rammeverkstad.

Stort listerpüpülager. lager.ViVikan kansende sendeover overhele hele landet. største og mest moderne rammeverkstad.

Stort utvalg avav lister • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

VIGNETT

r

JAN BAKER post@janbaker.no

FOTOGRAF TOLKER KUNSTNER KUNST sendte fotograf Bjørn Wad opp til hans venn, billedkunstneren Svein Johansen.

Det ble en annerledes reportasje.

Tekst / Foto Bjørn Wad

Svein begynner dagene sine i atelieret på Ekely i Oslo klokken fem om morgenen i sommermånedene. På vinteren må han vente litt lenger på dagslyset. Kaffe og røyk. Så jobber han med ett til fire ulike malerier til han blir sliten. Han har en fast rutine, der han begynner med å vaske gårsdagens pensler i White spirit. Blander farger og de forskjellige tubefargene (oljemaling) med blysåpe etter egen resept. Svein har nettopp studert de gamle barokke malernes teknikker, han utviklet sin egen variant på slutten av 1970-tallet. Han eksperimenterte mye til han fant den rette oppskriften. Han er jo utdannet kjemiker.

Han jobber så på spreng til han ikke er skarp nok, og går over til hagearbeid. Som maler jobber han veldig ekspressivt. Smeller til i øyeblikket. I dyp konsentrasjon uten jeg-bevissthet. Går inn i seg selv, verden blir borte. Disse øktene blir man veldig sliten av, og det kan til tider hende at han legger seg og tar et kveldskift. ■

70

4/2012

Svein Johansen (f. 1946) • Johansen er utdannet kjemiingeniør fra Oslo ingeniørskole i 1967 og studerte ved Statens kunstakademi hos Reidar Aulie, Ludvig Eikaas og Arne Malmedal fra 1971 til 1976.

• Han underviste i flere år i materialbruk ved Kunstakademiet, og med sin kjemifaglige bakgrunn har han gitt betydelige maletekniske bidrag til norske kunstnere.

• Debuterte med separatutstilling på UKS i Oslo i 1975.

• Han er blant annet innkjøpt av Nasjonalgalleriet, de finske og islandske nasjonalgalleriene og av de fleste norske kunstmuseer.

• Lillehammer Kunstmuseum viste i 2004 en utstilling av hans Vinterreise-bilder fra 1979 til 1983. Med utgangspunkt i nettopp vinterreiser til Berlin og Paris malte Johansen monumentale, barokke og nyklassisistiske bygninger, åpne folketomme plasser og fontener. Mennesketomme gatebilder har ofte vært et vanlig innslag i hans motivkrets.

:debatt VIGNETT

I 2012 vil KUNST invitere profilerte stemmer i norsk kunstliv til å fremme sin sak og mening.

Følg også vår blogg eller legg inn din mening på http://blog.fineart.no/kategori/kunstdebatt/

to: Fo All

r P re s s O ve

AUDUN ECKHOFF, direktør ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Eckhoff (født 1958) ble i 2009 ansatt som direktør ved Nasjonalmuseet. Eckhoff har mag. art. i kunsthistorie med avhandlingen Flyver i natten: Olav Strømmes visjon fra 1993. Han har vært konservator ved Museet for samtidskunst og var direktør for Bergen Kunstmuseum fra 2002 til 2009, samt jobbet som journalist i NTBs utenriksredaksjon i ti år. I denne kronikken forteller han til KUNST om sine visjoner for vårt nye nasjonalmuseum på Vestbanen.

Fremtidens museum I løpet av få år vil vi få en radikal modernisering av den kunstmuseale infrastrukturen i Oslo.

Det nye Astrup Fearnley-museet åpner allerede i høst. Arbeidet med det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen skyter fart. Og det er lov til å håpe at også Munch-museet snart lander, forhåpentligvis med sitt planlagte Lambda-bygg i Bjørvika.

Det største av disse prosjektene blir utvilsomt det nye Nasjonalmuseet, som med sine brutto nesten 55 000 kvadratmeter vil fylle et helt kvartal mellom Rådhuset og Aker Brygge. Hva slags museum blir dette?

Hvordan vil et besøk ved fremtidens Nasjonalmuseet fortone seg?

Hvilken betydning vil museet ha? Hva slags sted vil det nye museet bli?

Det nye museet vil uansett bli den største kunstmuseumsbygning i Norden. Med sin størrelse inviterer bygget til sammenligning med flere av de største og betydeligste museer i verden, som Museum of 72

4/2012

Modern Art i New York og det franske nasjonalmuseet for moderne kunst, Pompidou-senteret i Paris.

Utover dimensjoner og bygningsmessige likheter er det også et annet og viktig slektskap mellom det nye norske Nasjonalmuseet og disse museene: De omfatter flere gjenstandsområder og bringer dermed inn en bredere kontekst. Pompidou-senteret og MoMA omfatter både billedkunst, design, kunsthåndverk, arkitektur og film. Mens disse museene er spesialmuseer for den moderne perioden, trekker

Nasjonalmuseet opp et historisk spenn fra tidligere tider, slik disse er representert i den norske nasjonalsamlingen av visuell kunst.

Publikum har kunnet følge prosessen fra arkitektkonkurranse til ferdig skisseprosjekt gjennom utstillinger og presseoppslag. Museets eksteriør, med den lange, lysende Alabasthallen på toppen, er i ferd med å bli godt kjent. Nå har museumsprosjektet gjennomgått en ny bearbeidelse i det som kalles forprosjektet, som skal danne grunnlaget for behandling i regjering og storting til høsten. Dermed vet vi nå atskillig mer om hvordan museet vil se ut også på innsiden. Men hvordan vil et besøk ved det nye Nasjonalmuseet arte seg?

Et nytt samlingssted

Det nye museets utstillingsrom i første og annen etasje er på mange måter tradisjonelle og harmoniske utstillingsrom i ulike størrelser som gir en god ramme for fordypelse og konsentrasjon om selve kunsten. Her blir det også plass til et stort Munch-rom.

Desto større blir kontrasten når man tar turen videre opp i tredje etasje og trer inn i den storslagne Alabasthallen, et sted for skiftende utstillinger innenfor samtidskunst, eldre kunst, design og kunsthåndverk. Alabasthallen er et hovedelement i hele det nye museets arkitektur. Med sin store takhøyde på over sju meter og mulighet for filtrert lysinnslipp vil dette gi en helt egenartet romlig og fysisk opplevelse.

Hallen er skapt for maksimal fleksibilitet i utstillingsøyemed. Her vil man kunne oppleve en, to eller tre utstillinger av gangen, med lukkede eller åpne romlige løsninger. Ikke minst er Alabasthallen det sted der Nasjonalmuseet vil kunne vise de store utstillinger, selvproduserte eller i samarbeid med utenlandske institusjoner, som de gamle byggene ikke har gitt anledning til. Norge vil bli satt på det internasjonale museumskartet som aldri før.

Hvorfor samlet museum?

At man også kan følge billedkunsten fra de tidligste delene av samlingene til samtidskunsten, er kanskje et av de største fortrinnene med det nye museet på Vestbanen. Dette har vært et savn i mange tiår.

Etableringen av Museet for samtidskunst skulle i sin tid avhjelpe Nasjonalgalleriets manglende plass til den nyeste kunsten, men har aldri helt kunnet gi noen fullgod fremstilling av denne kunstens utvikling.

Selv om den nye kunsten like mye kan sies å være preget av brudd som kontinuitet, har det åpenbart vært en mangel ved nasjonalsamlingens presentasjon i lang tid at man ikke har kunnet konfronteres med den nyere kunsthistorien på en fyldigere og mer pedagogisk måte.

Det dreier seg både om plass og om nærhet til den eldre kunsten. De nye mulighetene til å se kunsten i historisk sammenheng vil være en stor gevinst for den kunstinteresserte almenhet. Plasseringen i historisk kontekst vil også kunne ha spesiell betydning for kunstnerne, som lenge har savnet å kunne bryne seg på sin egen nære kunsthistorie.

Foto: Nasjonalmuseet

Etter å ha passert plassen som dannes mellom de fredede vestbanebyggene og det nye museet, vil den besøkende tre inn i en sjenerøs foajé, der man vil kunne orientere seg i de ulike tilbudene.

De eksisterende museumsbyggene i Oslo sliter med trange mottaksforhold som ikke minst er upraktisk for de mange gruppene av barn og turister. En av de største foajeene finner vi i Pompidou, men MoMA utvidet også mottaksområdet i første etasje til å omfatte hele museets grunnflate ved ombyggingen på begynnelsen av 2000-tallet.

I det nye museets første etasje ligger restauranten, som også vil være åpen for middagsgjester på kveldstid. Lenger inn i foajeen finner man museumsbutikken og et lokale som trolig vil få stor betydning som samlingssted: Auditoriet, som har 200 plasser. Her vil publikum kunne oppleve kunst- og dokumentarfilm, foredrag og andre arrangementer.

Museets faste samlinger vises i første og annen etasje, design og

Norge på det internasjonale museumskartet

kunsthåndverk i første og billedkunst i annen. I det nye museet blir det dermed mulig å favne et helt gjenstandsfelt, fra eldre tider og helt inn i samtiden, uten å bruke en eneste trapp eller heis.

Fra første og annen etasje vil man også kunne stige opp til takterrassen på forsiden av bygget og nyte utsikten mot Oslofjorden fra et helt nytt og spektakulært utkikkspunkt. Utsikten herfra vil utvilsomt bli en av byens nye attraksjoner.

En ny fremtid for kunsten

For Nasjonalmuseets drift vil samlingen av virksomheten på ett sted (med unntak av Nasjonalmuseet – arkitektur, som blir igjen på Bankplassen) innebære et enormt fremskritt, ikke bare for utstillingsvirksomheten og den tilhørende formidling, men også gjennom integrasjonen av øvrige viktige museumsfunksjoner som for eksempel konservering, foto og bibliotek. Alle ansatte vil være samlet på ett sted, i nærhet av kunsten, med magasiner i samme bygg.

Men museet og alle dets funksjoner er fremfor alt til for publikum.

Beliggenheten vil i seg selv bidra til å gi hele feltet av kunst, kunsthåndverk og design en ny synlighet.

Kunsten vil fremstå med lavere terskel og bredere appell enn i dag.

Vi forventer at det nye museet vil gi hele det visuelle kunstfeltet et kraftig løft, på linje med det løft operakunsten har opplevd gjennom Snøhettas operabygg i Bjørvika. ■

4/2012

73

VIGNETT

2 1 0 0 2 07.1 N – 9 EHUS 08.0 G N I L NES L R I E T TN S U NS T K , U L I NG T L I S T S Ø SU T H M U LE J U BI

g. ti l l i n s t u nst 5. ku 2 1 s usiv ksk l aten t e S l i , tt t gen å ny . illin p t r s t e T østu viter v KUNS n H i s g t a e ro er il år ere å bonnent g i en t l d m a ti om or a en fr lingen f Velk s s e l uks tsti tar s å Høstu n e j Vi g ning p e. is m øt p o l omv p s o ed s, O les v 0 s Hu a e 0 t : e n 8 r b ne kl 1 om unst b er 0,- s K 6 m : e r d t sk ep Ste / pri 18. s o g a n . d ss! ea r t Tirs ed o @ fi n m t Når: s n n ku mme g til d sa n l i e d v l e stk På m ig hø l e g hyg l en i t n e omm Velk

”Ypperlig iscenesettelse” Aftenposten, 9. juni

Velkommen til Sommerutstillingen 2012.

Pubertet

9. JUNI - 14. OKTOBER

Opplev kjente verk som Skrik, Angst og Stemmen på Munchmuseet. Åpningstider: Hver dag 10-17, Tel: 23493500, www.munch.museum.no

UTVALGT

Maren Engelschiøn er journalist og kunstner og har valgt seg ut en kunstner hun vil intervjue til hver utgave av KUNST. – Det er når et verk kommuniserer med noe ordløst i meg – når jeg blir grepet – at jeg får lyst til å intervjue kunstneren.

Under overflaten Når Pippip Ferner ikke dykker ned i organismers mikrounivers og tegner inntrykk på store lerreter, lager hun gjerne en underfundig skulptur av eget eller andres skrot. Hennes lekende nysgjerrighet skaper kunst over et bredt spekter.

Tekst / Foto Maren Engelschiøn

ASKER (KUNST): Pippip Ferner har en oransje, pinnsvinaktig vaskesvamp til bil i den ene hånden og et maleri i den andre idet jeg møter henne, litt før tiden, i bunnen av trappen til atelieret hennes på Nesbru i Asker. Da vi har båret to malerier opp trappen til atelieret, plasserer hun svampen i en gipsskulptur i vinduet. Svampen er et ansikt, ser jeg, da kunstneren med det særegne navnet sier det.

– Søsteren min trodde at moren min hadde lagt egg, og kalte meg Pippip, forklarer hun.

Kallenavnet hang ved. Identiteten med døpenavnet Ellen og etternavnet Apalnes, som hun fikk i tillegg til pikenavnet Ferner da hun giftet seg, er det ingen som vedkjenner seg i det daglige. Det er kun en person det kommer regninger til.

Atelier F3 ligger på Nesbru i Asker, rett over en eksklusiv interiørbutikk der kunstnerens malerier dekorerer veggene. Det er en spennende kontrast å komme inn i atelieret, som voktes av en diger drageskulptur ved døra. En reptilskulptur kryper ned veggen i gangen.

Men det er da jeg ser ateliergulvet at jeg gisper. Her har Pippip lagt ut en lerretsrull på godt og vel 12 meter og malt hele flaten, sittende på gulvet. Hun har tegnet i sort og hvit maling på bløte blåtoner som går over i litt grønt, gult og rødt. Streken drar meg inn i et organisk univers som oppleves både tredimensjonalt og taktilt. Jeg tenker at jeg kan stikke hånden inn i tegningen og kjenne varmen av noe levende og dunkingen av et hjerte.

– Oi, sier jeg.

Pippip Ferner ler av min reaksjon. Vi står og ser på lerretet sammen.

– Til vanlig deler jeg atelieret med Ingrid Tronstad, men i vinter var jeg mye her alene. Det måtte jeg utnytte og rullet ut hele lerretsrullen, sier hun.

76

4/2012

Det er sånn Pippip Ferner jobber, skjønner jeg i løpet av intervjuet.

Hun ser en interessant mulighet, ofte forårsaket av en tilfeldighet, og utnytter den fullt ut.

– Jeg spør meg selv: Hva skjer hvis jeg gjør dét? Jeg tenker ikke på hva det skal bli, men på hva jeg gjør. Det er aldri et ferdig bilde i hodet mitt på forhånd, sier hun.

En bille i gave Kunstnerkarrieren begynte med at unge Pippip tegnet på vegger, skapdører og bordplater i barndomshjemmet på Bestum i Oslo og, fra hun var 12 år, i hjemmet på Nesøya i Asker. Her vokste hun opp med en amerikansk mor fra Boston, norsk far og tre eldre søsken. Etter ungdomsskolen gikk hun et år på high school i Vermont, The Putney School. Dette er en veldig alternativ skole med fokus på kultur og natur.

– Mitt fokus på naturen, og betydningen av naturen, kom nok fra dette året, sier Pippip Ferner.

Hun og jeg har gått opp en liten klatrestol og tatt steget ut gjennom et vindu i atelieret for å spise lunsj på terrassen utenfor. Solen varmer, og kunstneren byr på en deilig salat med røkelaks og egg.

Lukten av laksen blander seg med den litt ubestemmelige osen som like gjerne kan stamme fra kebab-stedet som fra sushi-restauranten rett ved.

– Det skoleåret gjorde veldig inntrykk på meg, og jeg lærte blant annet mye om økologi og resirkulering, sier hun.

I dag er Pippip nesten en resirkulasjonsstasjon i seg selv.

– Jeg samler på alt mellom himmel og jord. Garasjen er full, og jeg har også mange bokser med skrot her på atelieret. Folk kommer til meg med gamle blandebatterier og alt mulig annet som de tenker at

1. september til 1. november stiller Pippip Ferner ut p책 Bekkjarvik Gjestgiveri Austevoll, 50 minutter fra Bergen, og deltar p책 Kunst rett vest for fjerde gang.

BIOLOGISK MORFOLOGI: Med sitt mikrobiologiske fokus inviterer kunstneren oss til et dypdykk inn i et mikrounivers. Den malte lerretsrullen m책ler over 12 meter.

❶

❷

❸

❹

FRA iskuber til insekter og mikrounivers: 1. Frozen abstraction II. 2. Anthozoa III. 3. Throw into this world. 4. Anthozoa I. Foto: Pippip Ferner.

jeg kanskje kan lage noe av. Søsteren min ga meg et slangeskinn som en buorm hadde forlatt. Andre har gitt meg biller og øyestikkere. Selv var jeg nylig hos en skraphandler og kjøpte tre gamle parkometre som jeg gleder meg til å jobbe med.

Drevet av streken – og nysgjerrigheten De lekne skulpturene hennes er en kommentar til all søpla vi omgir oss med, men for Pippip Ferner er de først og fremst det hun kaller nødvendige sideprosjekter.

– Å tegne kan være veldig intenst. Ofte fyller jeg 2 x 2 meter med blyant, kull eller tusj, og da er det godt å gjøre noe som krever en mer overordnet oversikt, sier hun.

Etter å ha jobbet som illustratør / designer fra 1983, tok hun ved tusenårsskiftet opp tegning og maling igjen som en motvekt til alle timene foran Mac-en, sa opp alle kunder og satset alt på den frie kunsten fra 2004. De første figurene som dukket opp på lerretene var 78

4/2012

kuer, fordi det fristet henne da kuer kom bort til henne mens hun gikk på kurs i abstrakt landskapsmaling. Kuer er dessuten noe som minner henne om skoleåret i Vermont. Senere ble det stoler og dernest insekter.

– Jeg er veldig nysgjerrig, sier Pippip.

– En gang jeg malte i Spania, satte en øyestikker seg fast i maleriet mitt. Den var fantastisk, glitrende turkis, sier hun engasjert og viser størrelsen med hendene.

– Men så mistet den fargen da den døde. Denne hendelsen fikk meg interessert i øyestikkere, og jeg fant ut at det fantes mange historier og myter om insektet.

Resultatet ble mange malerier, tegninger og skulpturer med øyestikkeren som tema, som hun viste frem på en utstilling i Bærum kulturhus. Øyestikkeren skapte et fokus på den utrolige kompleksiteten som finnes blant levende organismer generelt. Disse har hun dykket dypere og dypere ned i, helt ned til et abstrahert mikrounivers.

UTVALGT

Alle Pippip Ferners arbeider inviterer oss på en eller annen måte til å ta vare på artsmangfoldet i naturen.

– Motivene mine har referanser til naturen, men det er ikke vitenskapelige tilnærmelser, understreker kunstneren. – Vitenskap har inspirert meg, og så lar jeg streken gå fritt. Du kan si at jeg viser elementer fra et univers, men det er nok bare jeg som kan vite at et bilde for eksempel er basert på et gresshoppebein, sier Pippip og smiler. Andre inspirasjonskilder er Hieronymus Bosch’ bisarre verden, Albrecht Dürers presise dyrestudier eller Jan Fabers insektinstallasjoner.

– Nesten uansett hva jeg holder på med, er drivkraften selve streken og spørsmålet om hva tegning og en strek kan være. Kan for eksempel rennende maling være en strek? Når jeg tegner, tar jeg en rekke spontane valg, men gir meg selv noen regler og betingelser jeg må forholde meg til underveis slik at resultatet ikke blir kaotisk. En regel kan for eksempel være at jeg ikke stopper streken på samme sted som en farge stopper.

Tett på At kunstneren har behov for å gå i dybden, langt inn i organismenes morfologi, kan ha sammenheng med at hun ikke tillater seg å være opptatt av det overfladiske. Ikke etter at en viktig blodåre sprakk midt i svangerskapet med yngstesønnen John Christian, og begge var nær ved å stryke med. Dette ble en påminnelse om hvor skjørt alt er og hvor viktig det er å ta vare på det vi har rundt oss.

Fra før hadde Pippip datteren Christine. Nå er barna voksne, og sammen med ektemann Per Olav bidrar de med oppmuntring i den krevende kunstkarrieren.

Pippip Ferner har like mange utstillinger og prosjekter på ett år som andre har på fem. I fjor hadde hun tre separatutstillinger og deltok på elleve kollektivutstillinger. Da sier det seg selv at det blir mange lange arbeidsdager.

– Jeg er en arbeidsmaur, forklarer Pippip.

– For meg er det best å lære ved å gjøre. Hvis jeg gjør veldig mye, kan jeg tillate meg selv å leke mer med parallelle prosjekter. Det er ikke så farlig om ikke alt blir noe av.

Spennende prosjekter Nysgjerrigheten drar Pippip Ferner av gårde på det ene prosjektet etter det andre. Tidlig i våres var hun to uker på Svalbard, i NBKs kunstnerhytte i Ny-Ålesund. Her tittet hun over skulderen til forskere på blant annet iskrystaller og glasiologi. De boret etter prøver gjennom flere 100 år gamle lag med is.

Når hun så interessante former på monitoren til en forsker, ville hun omdanne det til noe mer konkret. Hun lagde små tegninger på matpapir, malte på istapper og klippet i farget kartong fra søpla som hun så frøs ned i beholdere med vann. Resultatet ble en serie med iskuber, noen med klare referanser til iskrystaller, andre der tankene går til nedfrosne trilobitter og fossiler.

For ikke å etterlate noen spor etter dette prosjektet ble de tatt inn siste dagen for å smelte, så alt som var igjen var en håndfull vått papir. Kunstneren har imidlertid mange foto av prosjektet.

Hun har også laget flere giclée-trykk med fotocollager og tegninger.

Til høsten skal Pippip på tokt med 14 marinbiologer for å ta en kikk på det som er under havoverflaten. Hun skal også en tur til Tanzania med fire andre kunstnere for å blant annet ha en workshop i tegning og maling for barneskolelever som aldri har tatt i en blyant før. ■

AKTUELT: Lost Garden Frem til 2. september kan du oppleve den juryerte landskapskunst-utstillingen Lost Garden på Henie–Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum. Utstillingen er i regi av BKiB (Billedkunstnerne i Bærum) og Henie–Onstad Kunstsenter. Kunstnergruppen F36, som Pippip Ferner er en del av, stiller ut Lakrismjeltblåvinge – et økologisk kunstprosjekt.

F36 består av syv profesjonelle kunstnere: Pippip Ferner, Ana Maria Lopez, Maina Movig, Kirsten Selmer, Stina Gellein, Riri Klingenberg Green og Jutta Nestegard. Gruppen har laget 70–80 keramiske objekter inspirert av den utrydningstruede sommerfuglen Lakrismjeltblåvinge. Sommerfuglen er avhengig av Lakrismjeltplanten for å overleve, men utbygging og gjengroing truer plantens eksistens. Lakrismjeltblåvinge finnes nå bare på noen få øyer i indre Oslofjord, og eksperter frykter at det bare finnes 10–20 eksemplarer. F36 har plantet Lakrismjeltplanter mellom de keramiske objektene på Høvikodden, og planteområdet er valgt i samråd med eksperter fra Botanisk hage. Lakrismjeltblåvinge (over) er ett av 15 stedspesifikke prosjekter på utstillingen.

Pippip Ferner (f. 1957) • Utdannelse: - Elev hos Markus Brendmoe / Roar Werner Eriksen, 2007–2010.

- Det tverrfaglige kunstinstitutt (deltid), 2006–2008.

- Elev hos Per Morten Karlsen (Asker Kunstfagskole), 2002–2006.

- Parsons School of Design, New York (Bachelor of Fine Arts), 1980–1982.

- Edinburgh College of Art, Edinburgh, 1978–1980.

• Separatutstillinger i utvalg: Hole Artcenter, Akershus Fylkeskantiner, Galleri Albin Upp, Galleri Skallum, Eidsfoss Hovedgård, Landbruksmuseet Ås, Galleri Labro og Bærum kulturhus.

• Kollektivutstillinger i utvalg: CoSo gallery i Boston, Østlandsutstillingen, Tegnerforbundet, Galleri Ramfjord, Asker Kunstforening, Atelier Gyllenhammar, Østfold Kunstforening, Se Norges kunstnerdal, Galleri A og Asker Museum.

4/2012

79

KITH MJĂ˜EN art@kithmjoen.com

Per Didrik Wærner

VIGNETT

Per Didrik Wærner Per Didrik Wærner Horisont i hvitt 33 x 56 cm

Horisont i hvitt 33 x 56 cm

Horisont i hvitt 33 x 56 cm

Hvitt landskap 33 x 56 cm Hvitt landskap 33 x 56 cm

Landskap i rødt 33 x 56 cm

Hvitt landskap 33 x 56 cm

Landskap i rødt cm

Landskap 33 xi rødt 56 33 x 56 cm

Norges største auksjon påpå nett!nett!

Norges største auksjon avkunst kunst s største auksjon av kunst på nett!av

KJELL THORJUSSEN

INSPIRASJON ART & SOUL:

Gao Xingjian

LE-FANTAISIE, 240 x 300 cm, 2009. Foto: iPRECIATION.

Valører, blekk og vann preger hans billedkunst, som ved sitt språk leder inn til rom innerst i sjelen. Gao Xingjian blir sett på som en av verdens mest respekterte multikunstnere. Han er født i Jiangxiprovinsen, øst i Kina, i 1940 og er en anerkjent forfatter, maler, dramatiker, poet og filmskaper. Gaos verk har blitt vist og innkjøpt av museer verden over, og han ble som første kinesiske forfatter i historien tildelt Nobels litteraturpris i 2000 for sin semi-selvbiografiske, legendariske roman Soul Mountain. Han har mottatt andre prestisjetunge priser, som Chevalier de l’Ordre des Arts et des Lettres av den franske regjeringen i 1992, og Lions Award ved New York Public Library i 2006.

Gao Xingjian vokste opp med en bankmann til far og en mor som underviste i teater. Han fikk innflytelse fra teater, opera og billedkunst fra barndommen av, og dette la grunnlaget for hans videre utvikling som kunstner, manusskribent og forfatter. Under den kinesiske kulturrevolusjonen 1966–1976 ble Gao sendt på landet for å gi avkall på sin kulturoppfattelse og utdannelse og ble holdt under tvang i leiren i syv år. Han brente en koffert full av manuskripter i redsel for forfølgelse, men fortsatte å skrive i smug for å overleve i sin ensomhet. Han skrev teaterstykker og manuskripter som han gjemte i leirkrukker, og hans stykker fra denne perioden har senere blitt satt opp i flere land utenfor Kina.

Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens kunst- og håndverksskole, og tipser leserne av KUNST om små prosjekter og opplevelser i kunstens verden.

Det hviler en nærmest sakral ro og stillhet over kinesiske Gao Xingjians malerier. Paradoksalt nok sier kunstneren selv at han ikke kan jobbe uten høy musikk i bakgrunnen.

Tidlig på 1980-tallet fikk Gao konstatert lungekreft, en erfaring som førte ham ut på reiser rundt i Sør-Kina, der han fulgte Yangtze-elven.

Disse reisene var med på å danne grunnlaget for det litterære verket Soul Mountain som gav ham internasjonalt gjennombrudd som forfatter. Noen år senere foretok Gao Xingjian enda en ny, skjebnesvanger reise, nemlig reisen til frihet. Han reiste som politisk flyktning til Frankrike og har siden bodd og arbeidet der. Her har han funnet frihet og åpenhet, og han har uttalt at Paris oppfyller mine drømmer! Det var ved å selge bilder han klarte å finansiere sine bokprosjekter som ung. Med sitt særpreg − det sorte blekket − markerte han seg tidlig på den vestlige kunstscenen.

Gao jobber i et uttrykk som verken er tradisjonelt kinesisk eller asiatisk, samtidig som det heller ikke er typisk for vestlig tradisjonelt maleri. Men det var ikke før etter sin første tur til Europa i 1978 han fant ut at han ville jobbe med blekket. Han fikk innpass som del av en kinesisk delegasjon som skulle besøke museer i Italia og Frankrike. Da innså han at han verken ville videreføre den europeiske maletradisjonen eller den kinesiske tradisjonelle billedkunsten. Han skal ha uttalt at han har forsøkt å finne noe nytt midt imellom, noe som har resultert i de minimalistiske maleriene. Han balanserer valører, blekk og vann og skaper lys-skildringer og tåkelignende landskap som ofte minner om sarte foto eller drømmeaktige filmscener. Hans billedkunst består hovedsakelig av sort blekk på rispapir, men i perioden fra 2008 til 2010 ble et flertall av Gaos malerier utført med blekk på lerret, fordi han ønsket å videreutvikle seg ved å tilføre flere teksturelementer.

I tillegg til billedkunst og litteratur har han produsert en rekke kunstfilmer. Hans siste film, The Mourning of Beauty fra 2012, er et prosjekt der han har engasjert om lag tretti skuespillere og samtidsdansere til noe som kan ses på som et langt dikt på flere ulike språk, som tysk, engelsk, spansk og fransk. Filmens tema retter et kritisk blikk på vår samtids konsumeringssamfunn, ikke helt ulikt hans kinesiske kollega Ai Wei Wei som har kritisert og problematisert Kinas politikk og masseproduksjon i sitt kunstnerskap. Hold øynene åpne, muligens er vi så heldige å få nærmere kjennskap til denne fantastiske kunstneren her til lands også – på sikt? ■ 4/2012

83

ARKITEKTUR er en av tre ting Lundeby alltid vender tilbake til, som her fra hans utstilling Very Owntown i Galleri Erik Steen i 2009.

EN UNDERLIG

KLODE

Jeg ser, jeg ser … Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt … skrev Sigbjørn Obstfelder i diktet Jeg Ser i 1893. Det var disse linjene som ramlet ned i hodet mitt da jeg entret Tor-Magnus Lundebys verden for første gang.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Julia Skorupska / Foto av verkene fra kunstneren

PORSGRUNN (KUNST): – Dette var en invitert konkurranse, der jeg kom med et forslag, forteller Tor-Magnus Lundeby, som har forlatt to barn, en nyfødt baby og sin finske kone i Råde, på ferie fra Helsingfors, for å fortelle om sin utsmykning – og for å fuge det siste på pleksiglass-stilkene på Tveten skole utenfor Porsgrunn før skolen åpner i august. Å lage kunst ute på en skole i norsk klima krever mer enn visuelle virkemidler og kreative ideer, det krever også en håndverker.

– En liten jente så på mens jeg monterte og lurte på hvorfor det ikke var blomster på alle stilkene. Jeg spurte om det gjorde noe, men hun sa det var fint, hun …

Tor-Magnus prater forsiktig i starten, ser sjelden på meg, men forklarer detaljert og pedagogisk med ord og små, knotende bevegelser med hendene. De mange stilkene i malt pleksiglass har et rigid system, et regelsett som kunstneren ofte lager seg i prosjektene sine.

Tidligere har Mysen videregående skole blitt invadert av Lundebys små, skatende figurer i lakkert metall, mens Kvernhuset i Fredrikstad fikk et pikselert kart, der hver rute tilsvarte fem grader på verdenskartet, og landområdene som søkte selvstendighet var markert med rødt. Siden den gang har to av landene fått selvstyre.

– Jeg kunne malt her også, og maskert med tape, men den ru overflaten på veggen ville gjort at malingen fløt ut under tapen.

Dessuten vil malingen falme med årene. I pleksiglasset får du derimot speilinger. Det måtte tåle norsk vær … og skole. Elevene kan jo kanskje klatre på de loddrette stilkene med små knotter. Stilkene har syv ulike høyder og hver sin farge som spiller på de ulike kullene:

hvert klassetrinn har sin farge. Høydene varierer med åtte centimeter, omtrent det et barn vokser i løpet av et år. Det er hvite knopper og blomster stilisert fra ekte blomster. Så har du disse CMYK-fargene som en slags krone under blomsten. Alt som lages med farge, som blader og aviser og husholdningsartikler, har disse fargekodene på seg, og for noen år siden begynte jeg å samle på disse kodene og gikk rundt med dem i lomma.

Han peker bort på den andre siden av skolegården; den eldste delen av skolen.

– Jeg satte også opp loddrette remser der borte og tok hensyn til et par ramper, men nå er de flyttet! Det er et typisk utsmykningsproblem. Skolen plasserer en hylle der, en benk der. Alle behov skal jo fylles, og det må man bare godta.

Vi finner et møterom i den nybygde skolen for å få litt klarhet i hva Lundebys verden egentlig handler om. For disse blomstene i skolegården har en femten år gammel forhistorie fra vesener fra … ja … en underlig klode med humor, musikk, kart, arkitektur, koder, dekor, farge og fantasi.

Å dekode et verk Et gjesteopphold på et atelier på øya Sveaborg utenfor Helsingfors var starten på et tolv år langt opphold i Finland for Lundeby.

– Jeg vokste opp i Råde og gikk tømrerlinje. Etter noen år som snekker kom jeg først inn på Kunstskolen i Rogaland, deretter gikk jeg på det som før het Vestlandets Kunstakademi i Bergen fra 1992 til 1996.

4/2012

85

– Men disse figurene, når kom de?

– Jeg utviklet dem det siste året på Akademiet. Jeg var på leting etter et malerisk språk som ikke lignet noe annet, et språk som kunne brukes til alt. Slik blir figurene et, ja, språk. Først var det avtrykk med runde former og maskering med tape, men så gikk jeg over til å tegne dem på frihånd.

– En slags drodling?

– Ja, litt sånn. Du kan si de har noen elementer fra virkeligheten, med konturer av naturens former.

– De er både gjenkjennelige og ikke gjenkjennelige på samme tid; både vesener og abstrakt dekor?

Lundeby kikker på meg og nikker, uten å si noe mer. Jeg spør: – Er det en lykkelig verden eller en utopisk verden?

– Nå må jeg tenke meg om …

Det blir stille ganske lenge. Lundeby retter på de markante brillene, heller litt på den lange, hengslete kroppen. Knoter med hendene for å tegne noe på bordet – uten penn og papir.

– Den er nok ikke lykkelig, ikke utopisk heller, men bare seg sjøl …

All kunst handler om å dekode og lese verket. Ulike kunstnere har ulike koder for å formidle. Enkle koder er for eksempel realistiske gjengivelser av samfunnet vårt, som video og foto av mennesker og situasjoner man kjenner seg igjen i. Et språk man kan forstå. Slike koder er viktige for publikum, så kan man avgjøre om man ønsker å forstå verket eller ikke. Men likevel må det være noe som fanger deg visuelt, mener jeg. Persepsjon og hvordan folk forstår verkene mine er viktig for meg. Jeg sier alltid at jeg lager kunst for min egen del.

Hvis jeg liker det, så tror jeg andre liker det også.

Bil

en og

UTSMYKNING

STARTEN: Monstropolis fra 1998 er mor-tegningen Lundebys kartfigurasjon stammer fra. Fra denne tegningen kommer også det seneste malerispråket, samt Owntown-prosjektet.

Star Wars og Lego Men la oss skru tiden litt tilbake. Til tegningen Monstropolis fra 1998, der egentlig alt startet. Den ble laget under oppholdet på PS1 i New York. Figurasjonen vokste frem fra organiske ruter, lik strukturen på et skinn, med veier mellom formene. Lundeby laget et bilde der 100 former viste 100 bydeler og fikk fasongen til et monster. Noen har kalt Lundebys figurverden en krysning av Lego og Star Wars. Andre linker den opp mot 1970-tallsdesign, tegneserier, dataspill, space invaders og aliens.

Men Lundebys verden, eller underlige klode, har bydd på så mange andre fasetter. I 1997 lå han tre timer oppunder et tak, kledd som en havfrue i en performance. Han har laget tannpastainstallasjoner som ble borte idet utstillingen stengte. Ikke minst er en av hans tre pilarer i kunstnerskapet, foruten kart og arkitektur, musikken. Han er nok den eneste norske billedkunstner med eget plateselskap. Den første utgivelsen var Bungalow Street 1-15: House Edition: Bung 088,1 på det tyske plateselskapet Bungalow Records. Utgivelsen var åtte monokrome malerier basert på plateselskapets logo. I 2002, på sin andre separatutstilling i Galleri Dobloug, inviterte han til konsert med The New Robots, en synth-gruppe der medlemmene var fire malerier: Triggy, The Model (hurdy-gurdy), Tee (syntetiser), Motoric (trommer) og DJ Aguar Loony – Lundebys alter ego. Alle var invitert med egen billett, der det stod klart at båndopptager og fotografering var forbudt. Gruppens sanger var tolv tegninger. Et par år senere lanserte Lundeby Radio Loony FM 108,1 Mz i en installasjon på Tramway i Glasgow og senere på Galleri Wang i Oslo, der hans underlige figurer prøvde å komme inn på vår frekvens.

Hans siste store prosjekt har sirklet rundt en visjon om hvordan fremtidens arkitektur vil bli. I 2009 viste Galleri Erik Steen Lundebys utstilling Drawn by numbers med en installasjon kalt Very Owntown der tårn, laget av runde hylstre, dannet en by, hus lik raketter klare 86

4/2012

nstkata l Ku

r for salg i de

MUSIKK. I 2001 inviterte Lundeby til konsert med malerier med de fire medlemmene i The New Robots: Triggy, the Model, Tee, Motoric og hans alter ego DJ Aguar Loony.

for take off. På veggene hang malerier av de samme nummererte husene. En dyster utopi? Vi vender tilbake til Tveten skole og scenen i det upersonlige møterommet, så langt fra Lundebys fargerike verden man kan komme.

– Tårn var kanskje noe banalt, men det var en praktisk årsak til disse rørene … unnskylder han nesten. – Byen har et positivt aspekt.

Den gir ikke opp, selv om ting raser sammen. Jeg vil også vise til hvordan dagens arkitektur er påvirket av samtiden, er svært uniform og avhengig av godkjenning. Man kan ikke bare bygge et hus. Og alle bygger det samme som naboen.

– Og gjør som de andre …

– Ja …

Lundeby tvinner på ringen med bølger, piller av litt hud på fingeren. Eller fugemasse.

– Jeg laget også en serie, Bungalower, i pleksiglass som jeg stilte ut. På en utstilling kom en arkitektstudent henrykt bort og lurte på hvordan det var mulig å bygge slik og totalt ignorere fysiske lover.

Jeg hadde en stund et ønske om å bli arkitekt, så det var en kompliment å få. Men det hadde kanskje ikke gått så bra å være arkitekt for meg. Nå kan jeg angripe det fra en annen vinkel.

– Er du opptatt av barns tegninger?

– Kanskje ikke så mye selve tegningen, men hva de er opptatt av.

Jeg kan kjenne meg igjen i barns opphengthet i detaljer og småting.

Avslutter Lundeby, og vi kobler oss av outerspace eller innerspace, alt etter som. ■

Hotell Refsnes Gods Unik samtidskunst med over 400 kunstverk, hvert av hotellets 61 rom er et eget lite “galleri”.

Blant Norges beste hotellfrokoster • Vinkjelleren vår er imponerende med sine tykke mursteinsvegger og takhvelvinger fra 1700-tallet og flere tusen flasker vin • Et kjøkken i særklasse

Gjestfrihet – den gang som nå

Kurs, møte, strategisamling eller jubileumsfest?

Hotell Refsnes Gods ligger idyllisk til på Jeløy midt i Oslofjorden mindre enn 45 minutter med bil eller tog fra Oslo.

Våre konferanselokaler er lyse og velutstyrte og egnet for 2-90 personer.

Edvard Munch

Edvard Munch har fått hedersplass i vår “Restaurant Munch” med 7 originale verk av kunstneren. Han og mange andre kjente kunstnere gjestet ofte Refsnes Gods. Det vakre landskapet og beliggenheten fascinerte Munch.

Romantisk aften eller Godsweekend

Inviter noen du er glad i til et et avslappende opphold på vakre Refsnes Gods.

Her venter opplevelser for gane og sjel.

Nyt kunsten, maten, vinen og hverandre.

post@refsnesgods.no • telefon 69 27 83 00 HOTELL REFSNES GODS Godset 5, 1518 Moss www.refsnesgods.no

Aktiviteter Vin til vilt: 7. september Golfpakke med Evje golf Dypdykk i vinkjelleren: 12. okt Vin til jul og nyttår: 9. nov

BAK KULISSENE

frilans

KURATOREN Internett og en innstilling om at anything goes har gjort Hanne Mugaas til frilansende kurator i New York – med stor suksess.

Tekst / Foto Christina Skreiberg

NEW YORK (KUNST): I åtte år har 33 år gamle Hanne Mugaas vært frilansende kurator. Hun har vært tilknyttet Guggenheim-museet i New York og drevet eget galleri på Manhattan. Hun har kuratert utstillingsprosjekter ved MoMA og New Museum of Contemporary Art i New York, Vilma Gold i London og Bergen Kunsthall. Blant annet.

Vi treffes på hennes lokale kafé i Brooklyn. Noen dager tidligere var hun i London i møter. Og før det viste hun dronning Sonja rundt på Brooklyn Museum, på dronningens fridag under et New York-besøk.

– Det går slag i slag for deg?

– Ja, det handler om å ta initiativ selv, og å ikke være redd for å ta kontakt med folk man er interessert i å jobbe med – da åpner mulighetene seg. Det er mye jobbing, og jeg har flere prosjekter gående på en gang, men det er jo absolutt verdt det. Her i New York er det en veldig åpen holdning, og positivitet til det å starte opp nye prosjekter selv – jeg føler meg privilegert og takknemlig for å kunne jobbe med kunst og kunstnere her, sier Mugaas.

På veggen på kontoret sitt har hun en regel hengende, et sitat av Dr. Seuss: Be who you are and say what you feel, because those who mind don’t matter, and those who matter don’t mind.

Det var da Mugaas tok en bachelor i kunst ved Kunsthøyskolen i Oslo hun skjønte at hun var mer interessert i å jobbe med andres kunst enn sin egen. Derfor dro hun til Sverige for å gå på CuratorLab ved Konstfack i Stockholm.

– Stockholm føltes veldig internasjonalt i forhold til Oslo. Vi var kun fem på kurset og hadde mange dyktige internasjonale professorer. Tiden i Stockholm, og videre på masterutdannelsen ved Goldsmiths i London, samt som trainee ved MoMA i New York, gjorde meg sikker på at jeg hadde tatt et riktig valg.

Mugaas har siden kuratert utstillinger ved blant annet Moving Image Archive of Contemporary Art i Tokyo og Ooga Booga i Los Angeles. Men hun har flere hatter; ikke bare som frilanskurator, men også som gallerist, museumskurator og kunstner. Hennes egne verker har vært med i utstillingen NinteenEightyFour på The Austrian Cultural Forum i New York og i utstillingen Free på New Museum of Contemporary Art, også i New York.

– For meg er det viktig å ikke henge seg opp i hvilken bås man er i. Det viktigste er at man gjør det man trives med og plasserer seg selv i den konteksten man selv synes er spennende.

88

4/2012

Da Mugaas bodde i Oslo, var hun en del av en gruppe kunstnere som siden har gjort suksess internasjonalt.

– Alle hadde en positiv og nysgjerrig holdning. Vi var alle interessert i den internasjonale kunstscenen og tok initiativ selv til å gjøre prosjekter utenlands, sier Mugaas. Vennene fra den tiden inkluderer kunstnerne Ida Ekblad, Anders Nordby, Lina Viste Grønli og Nils Bech.

For å holde seg oppdatert ble Internett et viktig hjelpemiddel.

– Jeg ble tidlig veldig opptatt av det som skjedde på nettet. Jeg har siden gjort flere prosjekter som er internettbasert, og utstillinger i gallerirom som handler om kunst laget for eller påvirket av den teknologiske utviklingen de siste ti–tjue årene. I begynnelsen var jeg interessert i hvordan nettet kunne brukes både for research og distribusjon av kunst og kultur. Nå brukes det selvfølgelig til alt mulig, sier hun.

Denne interessen førte blant annet til utstillingen The Copy and Paste Show på New Museum of Contemporary Art’s hjemmeside, og YouTube Play, et omfattende samarbeidsprosjekt mellom Guggenheim og Google, hvor Hanne var en av kuratorene.

– Har du noen typiske fremgangsmåter eller metoder når du jobber mot et nytt prosjekt?

– Jeg får input fra nettet, ved å møte folk, reise, av bøker, filmer og så videre. Men ideer til prosjekter kommer vanligvis når jeg gjør noe helt annet – for eksempel på subwayen, på gaten; noe jeg tilfeldigvis ser eller hører om. Og jeg er nok mindre opptatt av å lese om kunst enn om alt mulig annet – det er viktig å ikke bli slukt opp av kunstverdenen.

Leiligheten hennes, som hun deler med kunstner og ektemann Cory Arcangel, ligger noen kvartaler unna. Arcangel og Mugaas traff hverandre i New York i 2005. Den gang var hun i en kurator-traineestilling for kurator Barbara London ved Department of Media and Performance Art ved MoMA. Leiligheten er fylt med kunst som Arcangel, venner og andre kunstnere har laget.

– Skiller dere mellom jobb og fritid?

– Vi er vel egentlig alltid på jobb – det er ikke noe skille; og siden vi begge jobber mye med Internett og populærkultur, så kan det meste vi foretar oss forstås som research; konserter, middager med venner, se kunst på gallerier og museer, kino, og til og med TV. Men det blir mest lange dager bak en dataskjerm. Siden vi er opptatt av

VIGNETT

– Som kurator er man den som jobber midt mellom kunstnerne og gallerist.

4/2012

89

VIGNETT

UTSTILLINGEN Club Nutz på verdens minste galleri: Art Since the Summer of ’69.

Foto: Privat.

HUNDEKUNST: Utstillingen The Bichon Frise in Art. Foto: Privat.

SAMMENSATT: The Intern Show.

Foto: Privat.

mange av de samme tingene, diskuterer vi nye ideer og prosjekter hele tiden. Her i New York er det også en kultur på det å jobbe veldig lange dager, så vi føler ikke at det vi gjør er utenom det vanlige.

Sommeren 2009 åpnet Mugaas og kollega Fabienne Stephan verdens minste galleri på Lower East Side på Manhattan. Art Since the Summer of ’69 var 6 x 2 meter. Fordi listen var lang over kunstnere de ville jobbe med og utstillinger de ville sette opp, ble det til at de satte opp nye utstillinger hver eneste måned, med navn som The Bichon Frise in Art, The Intern Show og Club Nutz Stand-Up Club. Kunstnerne var ofte tilreisende, fra Europa og LA. Gallerivirksomheten ble positivt omtalt i The New York Times, New York Magazine og Art in America.

– Selv om rommet var lite, var det selvfølgelig mye å gjøre, spesielt siden vi begge hadde fulltidsjobber og dette var noe vi gjorde ved siden av. Men vi hadde det veldig gøy – og vi fikk vist frem unge kunstnere som ellers ikke ville stilt ut i New York. Galleriet var ment som et sted for utstillinger som var annerledes enn det som ble vist på gallerier i New York; vi var opptatt av å bruke humor og være åpne for det meste. Eksempler på utstillinger er The Bichon Frise in Art, som handlet om hunderasen og hvordan den har markert seg gjennom kunsthistorien – vi hadde femten små Bichon Frise-hunder på åpningen. The Intern Show inkluderte kunstverk laget av praktikanter fra gallerier som Gagosian og 303 Gallery. Besøkende uttrykte alltid at det var positivt med et galleri i New York som ikke var diktert av markedskrefter – på 6 x 2 meter var det jo tydelig at vi ikke var kommersielt basert – vi så på det som et kunstprosjekt. Galleriet ble stengt i juli 2011, etter to års aktivitet.

– Hva vet du om yrket nå, som du ikke visste da du startet?

– At som i alle yrker er mesteparten av arbeidet administrativt. Og dette kom jo egentlig ikke som noen overraskelse, men som frilanskurator må man som regel gjøre alt selv – fra research og idéutvikling, via pengesøknader, til installering. Som kurator er man den som jobber midt mellom kunstnerne og gallerist, museet, de som installerer, og man håndterer også sponsorer og noen ganger PR-byråer. En viktig lærepenge er selvfølgelig også at det er vanskelig å overleve som frilansende kurator – man må som regel ha en annen jobb i tillegg.

– Men det er verdt det, går jeg ut ifra?

– Det er helt klart flere positive enn negative sider; alle kunstnerne jeg har jobbet med, hvorav flere har blitt gode venner, all kunsten jeg får sett, prosjektene jeg får satt ut i livet … Jeg har det gøy på jobben, for å si det sånn! ■ EN KURATOR (fra latin curare, å ta hånd om, passe på) er i kunstsammenheng en person som har oppsyn med eller administrerer et museums eller annen institusjons samling eller utstillingsprofil. En kurator er gjerne ansvarlig for å gi utstillinger og andre kunstneriske prosjekter et helhetlig innhold gjennom valg av kunstnere, valg av overordnet tema for utstillingen og produksjon av tekstmateriale til kataloger og andre publikasjoner. I forbindelse med samtidskunstutstillinger fikk kurator-tittelen en økt popularitet på 1990-tallet. (Kilde: Wikipedia).

Hanne Mugaas' favorittgallerier: • Greene Naftali, New York • White Columns, New York • Bureau, New York • Light Industry, Brooklyn • Studio Voltaire, London • Cabinet Gallery, London

• Ooga Booga, Los Angeles • Creative Growth, Oakland • Galerie 1m3, Lausanne • Karma International, Zurich • Isabella Bortolozzi Gallery, Berlin • Standard, Oslo

VIGNETT

BLOMSTANDBREEN, Spitsbergen, pinhole, 2009.

Visste du at det går an å fotografere med en skoeske med et bittelite hull i?

Fotograf Morten M. Løberg har gjort pinholefotografi til kunst.

Tekst Toril S. Kojan / Foto Morten M. Løberg

92

4/2012

FOTO

Kunstnersenteret ved Frysja, hvor Akerselva slynger seg forbi, huser mange kunstnere. En av dem er Morten Løberg, kunstfotograf, med mange års fartstid. KUNST ønskes velkommen inn i et strøkent lokale, nytt gulv, pent og ryddig. Det nye mørkerommet består av datamaskiner og annet digitalt utstyr, mens det gamle, med fremkallingskar og klyper til å henge opp kopier, faktisk fortsatt er intakt. Mens Morten serverer te, spør jeg: – Hva er den største utfordringen ved å være fotograf i dag?

– Tja, den digitale biten – den er både en utfordring og en gave.

Fotografer kjempet lenge for at fotografi skulle aksepteres som et kunstnerisk uttrykk. Det skjedde på 1970-tallet med Forbundet Frie Fotografer. Det het seg at fotografi kun var et reproduksjonsmedium, ergo ikke kunst, men vi overvant det. Før var vi i mørkerommet og laget hvert enkelt bilde for hånd – et unikat – mens i dag blir bildene printet ut på blekkskrivere. Printene er helt forutsigbare, 1 – 50 – alle er helt like. Før i tiden var det ikke sånn!

– Lengter du tilbake?

Jeg sporer en ørliten lengt.

– Ja og nei. Digital fototeknikk gir så utrolig mange muligheter. Den omfavnes av fotokunstnere. Det kan bli en påtatt nostalgi å holde seg kun til film. Morten Krogvold jobber fortsatt i mørkerom med film, men utstillingsbildene hans blir jo likevel printet ut. De helt konservative er vel mer inne i nerdeverdenen. Selv om det er en utfordring med digitalt fotografi som kunst, så er vi inne i mulighetenes verden. Det var større utfordringer før, da vi jobbet med film og for eksempel lengtet etter en spesiell gråfarge, og vi lyktes i 1 av 10 tilfeller. Nå lykkes vi i 10 av 10 tilfeller. På print. Men mørkeromserfaringen kommer godt med når man jobber på skjerm.

– Alle kan jo trykke på utløserknappen på et digitalkamera og få bra bilder. Det finnes så mange muligheter og hjelpemidler i dag. Er det en utfordring for den profesjonelle fotografen?

– Nei, jeg er ikke redd for konkurranse. Alle må jo finne sitt uttrykk. Det er en lav økonomisk investering i det å være forfatter, men det er ikke alle som kan skrive en roman. Utfordringen er å få til det man ser for sitt indre øye.

NATURFOTOGRAFEN: Morten Løberg er en landskapsfotograf innen kunstfotografi. Svalbard og karrige landskap i nord finner han spesielt interessante.

– Utfordringen er å få til det man ser for sitt indre øye

Det magiske øyeblikket Morten Løberg, født 1953, er født og oppvokst på Hamar. Når jeg spør når han begynte å fotografere, svarer han at han har gjort det siden fødselen!

– Det er kanskje å overdrive litt, men det føles slik, sier han med en liten latter. – Far hadde et gammelt kamera med rullefilm som han brukte til familiefotografering, mimrer han. – Jeg tok mine første bilder på 1960-tallet og meldte meg inn i den lokale kameraklubben på Hamar. På ungdomsskolen hadde jeg eldre kamerater som hadde begynt å fotografere, de hadde til og med kjøpt seg speilreflekskamera og fått seg eget mørkerom i kjelleren. Jeg ble dratt med, og det fanget interessen min. Jeg husker det første besøket i mørkerommet som noe magisk. Å se bildet sakte komme frem fra intet. Det var mørkerom på de fleste ungdomsskoler og i fritidsklubber, så foto som valgfag ble det naturlige valget for meg.

– Hva er det du vil uttrykke med bildene dine?

– Det er alltid det visuelle. Først var jeg opptatt av komposisjon og fengende bilder i god tradisjonell fotoklubbstil. Der var det regler for komposisjon, man skulle fortelle en historie. Jeg ble etter hvert mer interessert i selve kunstuttrykket og avsto fra fotokonkurranser. Det var ikke så populært, så jeg trakk meg ut og orienterte meg i en annen retning.

– Hvor fant du inspirasjonen du trengte?

– Jeg kom tidlig inn i Forbundet Frie Fotografer, det var vel i 1977.

Jeg gikk på fotolinjen på yrkesskolen på Strømmen i 1972–1973, og fra 1975 gjorde jeg egne ting. Via Facebook har jeg nå fått kontakt med de gamle kompisene fra fotoklubben på Hamar, og av oss er det bare jeg som er blitt fotograf. De andre har alle slags yrker. Nå møtes vi en gang i året.

Løberg var aktiv i Forbundet Frie Fotografer frem til tidlig på 1980-tallet. Han likte miljøet, som var et eksperimenterende fotokunstmiljø. Han hadde også verv som sekretær, nestleder og juryleder, og ett år som styreleder. Han forlot imidlertid forbundet på 1980-tallet, da det oppsto to fløyer blant medlemmene; en retning mot det fagpolitiske og en annen som var mest opptatt av galleridrift. Det ble etter hvert Fotogalleriet i Oslo.

– Forbundet hadde en utvikling mot konseptuell kunst og var helt lukket for klassisk fotokunst. Det skulle være nytt og hipt og branding­orientert. Dette var ikke min gate, så jeg skilte lag med dem.

Landskapsfotograf Morten Løberg er en landskapsfotograf innen kunstfotografi.

Svalbard og karrige landskap i nord finner han spesielt interessante.

– Jeg vil uttrykke en ødslig, karrig stemning, men likevel et åpent landskap. Jeg får ofte kommentarer om at disse landskapene berører noe helt personlig i betrakteren, en opplevelse man har når man er ute i naturen. Jeg tror mine bilder forteller noe om menneskelige erfaringer, følelser, opplevelser, relasjoner og mangel på det. I tillegg har de et dekorativt element, det er sjelden det viktigste, men er ofte med i helheten. Håper det ikke blir klisjéfylt, sier han beskjedent.

Nei, klisjeer er ikke noe vi ser i bildene hans.

– Man sier ofte at bildene forteller en historie om kunstneren bak.

Ensomme landskaper, er du en ensom person?

– Nei, men jeg trenger å være alene også. Den kunstneriske prosessen er jo på mange måter ensom og må være det, frikoblet fra sosialt liv, familie og venner. Det er i en kontemplativ alenesituasjon det personlige uttrykket i kunsten formes, og i dette er man ensom.

4/2012

93

Bli med på fotokurs med Løberg.

Se side 126.

OVER: Svartisen, pinhole, 2003.

MIDTEN: Spitsbergen, pinhole, 2004.

UNDER: Død hval, pinhole, 2003.

4/2012

Bil

Morten M. Løberg (f. 1953) • Utvalgte separatutstillinger: Galleri Svalbard, Preus fotomuseum, Galleri BOA og Fotografiens Hus i Oslo.

• Utvalgte kollektivutstillinger: Høstutstillingen, Østlandsutstillingen, Sharjah Int. Art Biennale i De forente arabiske emirater, The View i Naples Art Museum, Gallery 27 i Santa Barbara og Palm Beach Photographic Centre i Florida.

• Løberg har mottatt Kulturdepartementets Svalbardstipend for billedkunstnere og er innkjøpt av en rekke institusjoner, som Norsk kulturråd og Preus fotomuseum.

en og

94

r for salg i de

nstkata l Ku

Kanskje mange av landskapsbildene mine får betrakteren til å kjenne på den melankolske, eksistensielle ensomheten? Jeg ser også en viss tristesse i det tomme landskapet. Jeg opplever ofte at jeg vil skape noe vakkert, men det må være noe mer, ellers er man tilbake i kameraklubben.

Og Løberg har mange baller i luften. Han får ofte større reportasjeoppdrag, fotografering av kunst og i tillegg er han redaktør for nettstedet fotografi.no. Han har fartstid som fotoanmelder i Dagbladet og skriver artikler i magasinet Fotografi. Han har også startet og driver Kursfabrikken. Den tilbyr fotokurs med forskjellig innhold. KUNST har vært så heldig å få ham med på høstens kursprogram.

– Jeg ser at mange av dine fotografier er fra Svalbard.

– Ja, jeg fikk et Svalbardstipend i 2005. Og senere har jeg vært der flere ganger. Det endte med en separatutstilling på Galleri Svalbard.

Den ble vist senere i Barentsburg. Sysselmannen hjalp oss med helikoptertransport. Det var stor stas i kulturhuset i Barentsburg, masse vodka på banketten etterpå og mange gode ord. Etter en uke var utstillingen over og ble fløyet tilbake til Longyearbyen. Alle bildene i denne utstillingen var såkalte pinholebilder.

– Fortell litt mer om dette. Hva er det?

– Bilder fotografert med en eske eller kasse med et bittelite hull i stedet for objektiv. Jeg skjønner ikke helt hvordan det går an, lys er litt abstrakt for meg. Jeg vet godt at det kan forklares med fysikk, men jeg fatter ikke helt hva det er likevel. En kineser oppdaget for 6000 år siden at når lyset passerer gjennom et bittelite hull, dannes et bilde. Naturen har altså skapt sine egne flyktige bilder lenge før mennesket hugget figurer i svabergene, før minoene malte sine fresker i palassene på Knossos, før Tidemand og Gude malte folk i robåt – og lenge før vi kunne fotografere. Kunnskapen har blitt benyttet i avanserte solur og innretninger for astronomiske studier. Den italienske astronomen og matematikeren Paolo Toscanelli monterte i 1468 et pinhole 68 meter over kirkegulvet i katedralen St. Maria del Fiore i Firenze. Klokken er 12 når bildet av solskiven vises i en sirkel på marmorgulvet.

– Så dette ville du prøve selv?

– Ja, og det er ganske enkelt. Du kan lage ditt eget pinholekamera ved hjelp av en lystett pappeske, en tynn synål og litt sølvpapir.

Esken lades med et lysfølsomt materiale – film eller fotopapir. Jeg har fotografert mye med dette i Nord-Norge og på Svalbard. Bildene blir tidløse og duse med en nesten eventyraktig stemning. Hver gang et pinholefotografi kommer langsomt til syne i fremkallerkaret i mørkerommet, blir jeg mer fascinert enn klok på at det virkelig går an å fotografere med en pappeske med et lite hull. Lys forblir mer eller mindre ubegripelig for meg.

– Hva er det morsomste du har opplevd som fotograf?

– Kanskje da jeg drev langsomt av gårde på et isflak utenfor den massive Bråsvellbreen langt nord på Svalbard, med et av mine selvlagde pinholekameraer på stativ. Du trenger jo bare en Zodiak, en båtfører, en flytevest og ei isbjørnrifle – så er du i gang!

– Og hva er det du drømmer om å få oppleve som fotograf?

– Å fotografere Sydpolen og Antarktis. Nå er jeg nok en av dem som har det nordligste pinholefotografiet som er fotografert, på 80 grader nord. Det var 40 mil til Nordpolen. Så bilder fra Antarktis ville gjøre samlingen komplett. Og meg veldig tilfreds. ■

STILLHETENS KYST NY GRAFIKK SIGMUND OLSVIK Se mer p책 Sigmund Olsviks hjemmeside: www.sigmundolsvik.com

VIGNETT

NATUR: Kjole med fotoprint av stein er fra den andre kolleksjonen Etterdønninger i 2012.

Foto: Ole Marius Fossen.

HAVFRUE med blåskjell-kjole er fra den første kolleksjonen Himmel og hav i 2011. Foto: Hanny Charlotte Pedersen.

96

4/2012

VIGNETT

En

SKJELLSETTENDE

designer

Blåskjell, kråkesølv, pels, chiffon, blomsterpynt, skinn, lakseskinn, fotoprint og perler.

Mariettes klær har vakt oppsikt i moteverden; de ligner nærmest på små skulpturer på catwalken.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Julia Skorupska

PORSGRUNN (KUNST): – Jeg elsker kontraster, sier Mariette i fløyelssofaen sin i systua i Porsgrunn.

Mariette Røed Torjussen har sydd og designet klær i 16 år. Men for andre. For to år siden ønsket hun å satse på merket Mariette. I motsetning til mange andre norske designere som setter kursen ut av landet med en gang, vil hun først etablere seg i Norge. Så i Skandinavia … og deretter i resten av verden. Da hun debuterte med kolleksjonen Himmel og hav på Oslo Fashion week for to år siden, fikk hun mye oppmerksomhet med sine skjellsatte, til dels dristige kjoler – en blanding av kunst og klær. Året etter kom kolleksjonen Etterdønninger, der Mariettes strek fra den første kolleksjonen ennå er synlig; den har de samme elementene med assosiasjoner til tang og tare og med fotoprint av bølger, stein og skyer. Mariette henter inspirasjon fra naturen, jordskjelv, sjø og himmel.

– Jeg er en dagdrømmer, skjønner du. Men ingenting av det som har skjedd er tilfeldig. Alt er planlagt i hodet mitt. Jeg vil lage klær for folk i gata som setter pris på kvalitet. Man må jo leve av dette og ha et fundament å bygge videre på. Men jeg har også valgt å skape et par kjoler som vekker oppsikt – og er nær sagt ubrukelige. De skal derimot være behagelige å se på og fange publikum, som små magneter. Dette er kunstbiten i meg, min mest kreative side.

Et eksempel er hennes lange, hvite blåskjellkjole, som Triana Iglesias hadde på seg i TV-serien Paradise Hotel.

– Det var fordeler og ulemper med en slik markedsføring, da det er et hett diskutert program, men jeg hadde ikke råd til å si nei!

Dorthe Skappel har også lagt merke til meg, og hun peller ikke ut hvem som helst. Jeg laget alle klærne til Gullruten, der temaet var vann – fra Nordsjøen til Karibien. Chiffonen bølger seg jo som vann.

Det hele startet på pikerommet med omsying av morens gamle tøy som fikk diverse 80-tallsvariasjoner i en helt bananas stil, ifølge designeren. Så var det ett år med svennebrev i søm. Resten er egen erfaring – og sying døgnet rundt!

– Den siste kolleksjonen min har kråkesølv som er limt og sydd på, lakseskinn, skjell og print med stein. Jeg håper å få deler av kolleksjonen inn i butikkene. Prisene ligger fra 2000 til 10 000 kroner. Jeg tenker nok på kvinner fra 30 til 60 år når jeg lager klærne, men jeg har faktisk flere kunder som er over 80 år!

Avslutter Mariette, som setter hele familien i gang i fjæra i Porsgrunn for å plukke skjell og selv banker ut kråkesølvet til kjolene på catwalken til sin neste kolleksjon. ■

4/2012

97

DESIGNIKON

Christina Gothe Schultz skriver fast om et designikon i KUNST. Hun har en bachelor i Medievitenskap fra NTNU og Kunst og Design på HiO.

Fruktlykten Le Klint 101, eller Fruktlykten som den for mange er mer kjent som, ble skapt av Kaare Klint i 1944. Fra krigens dager og frem til i dag har den vært et ikon hos produsenten Le Klint, grunnlagt av hans bror Tage.

Medlemmene i familien Klint var ofte involvert i hverandres prosjekter, noe som fikk mye å si for utviklingen av den ikoniske lampen.

98

4/2012

t

lin

eK

Kaare Klint ble født i 1888. Han ønsket først å bli kunstner, kanskje hadde det å gjøre med alle kunstnerne og arkitektene i farens omgangskrets. Men i stedet havnet han på Teknisk Skole, og begynte å jobbe i farens arkitektfirma. Arkitekt Jensen-Klints store hovedverk er Grundtvigskirken i København, men han rakk aldri å se denne ferdig utført. Da han døde i 1930, overtok Kaare byggeprosessen. Resultatet er et sobert, vakkert kirkerom skapt med fokus på en materialmessig helhet.

Denne helhetsfølelsen er beskrivende for Kaare Klints formgiverskap. Han var særs grundig, og alt ble planlagt ned til siste detalj. Til Fruktlykten designet han til og med emballasjen. Fruktlykten var en av Le Klints første og største suksesser. Den ble raskt tatt i bruk som firmaets logo, naturlig nok også tegnet av Kaare Klint.

Lampen har en soberhet ved seg som minner om Grundtvigskirkens lyse interiør. Den svever stille i rommet, elegant og mangefasettert.

Klint-skolen Kaare Klint levde i en tid da industrialiseringen og urbaniseringen for alvor tok til i Danmark. Selv om hans produkter gjenspeiler denne samfunnsutviklingen, blant annet formmessig, bærer de samtidig sterkt preg av håndverkstradisjon og en langsomhet som er stikk motsatt av industrialiseringens hurtige sprang.

I 1924 ble Kaare Klint leder for Møbelskolen på Kunstakademiet i København. Her fikk han stor innflytelse på det danske designmiljøet og ble mentor for flere kommende talenter innen designhistorien, og Klint-skolen har vært et begrep siden. Den Klintske formtradisjonen var basert på fornuftig, funksjonell design med det menneskelige behov i høysetet. Estetikken var ren og enkel. Safaristolen og kirkestolen er andre kjente møbler fra Klint.

Det var ikke mulig å komme utenom Klintskolen når man snakket om design i Danmark på denne tiden, og selv om skolen hadde sine motstandere som tok avstand fra de systematiske designprinsippene som ble tatt i bruk her, har den hatt mye å si for utviklingen av den danske designhistorien. Klint-skolen danner for eksempel bakgrunnen for Danish Modern-bevegelsen som skjøt fart på 1950-tallet, der blant annet Arne Jacobsen og Hans J. Wegner var sentrale personer.

Kaare Klint er dermed en av de viktigste figurene i dansk og nordisk designhistorie. Ringvirkningene fra hans formgiverskap når helt frem til i dag, da han stadig fortsetter å inspirere dagens designere. ■ :L

Med helheten for øye

Den oppfyller sin funksjon ved å skjerme lyset og spre det jevnt ut i hele rommet, samtidig som den har en svært tiltalende estetikk som er både enkel og kompleks på samme tid. Kanskje det er dette som gjør at den er like populær i dag som den var for nesten 70 år siden.

Det lyse, lette uttrykket kombinert med kryssplisseringens geometriske kompleksitet gir et godt bilde av Kaare Klints måte å tenke på. Papirskjermen er systematisk og nøysomt utformet, basert på matematiske prinsipper. Det er vanskelig å tenke seg at den er foldet sammen av et rektangulært stykke papir.

Fo to

I 1901 foldet Kaare Klints far, arkitekten og sivilingeniøren P.V. Jensen-Klint (1853–1930), en papirskjerm til en petroleumslampe han hadde formgitt i steintøy. Hele familien ble dratt inn for å løse det praktiske problemet knyttet til papirskjermens avstand til det varme lampeglasset, og snart ble papirfolding en besettende hobby rundt familien Klints familiebord.

I flere år foldet familien lampeskjermer til venner og bekjente, før Kaare Klints bror, Tage Klint, bestemte seg for å gjøre forretning ut av foldevirksomheten. Den elektriske lyspæren hadde nå gjort sitt inntog for fullt, og det var et stort marked for lampeskjermer som dempet det elektriske lysets skarpe skjær. I 1943 ble selskapet Le Klint etablert, oppkalt etter Tages datter Le. Le Klint ble startet opp midt under 2. verdenskrig, da det var vanskelig å skaffe mange materialer, inkludert papir. Likevel var papir billigere og noe enklere å få tak i enn flere andre materialer, og firmaet klarte å holde produksjonen gående til krigen var over. Le Klint eksisterer fortsatt i dag, som det eldste belysningsfirmaet i Danmark. I 2003 ble det utnevnt som Kongelig Hoffleverandør, samme år som firmaet hadde sitt 60-årsjubileum.

Kilder: Dansk design – Thomas Dickson, 2006 / Store danske designere – Anne-Louise Sommer m.fl., 2008 / Le Klints offisielle nettside: www.leklint.dk

ÅNDEBÅT. Denne er innkjøpt av IT Fornebu og står nå i den gamle ankomsthallen. I bakgrunnen ser vi noe av Kai Fjells utsmykning.

Kunstneren i brannstasjonen Anne Berit Nedland er opptatt av hvordan vi behandler dyr. Kanskje vil naturen ta sin hevn?

Tekst Kari Osvold / Foto Anne Berit Nedland

FORNEBU (KUNST): – Frosken dukker ofte opp i mine skulpturer. Nå er de utryddingstruet mange steder. De er sårbare og har vært her lenge før mennesket. Hvis vi ikke slutter med rovdriften på planeten vår, er jeg overbevist om at naturen vil ta igjen, sier Anne Berit Nedland, da vi besøker henne i atelieret i den gamle brannstasjonen på Fornebu.

Hun peker på en skulptur som heter Grisens hevn. Den er et par meter høy og holder et lite, sprellende menneske mellom labbene.

Selv om Nedland er opptatt av dyr, er hun ikke mindre opptatt av mennesker. Motivene hennes omfatter ofte begge deler, gjerne i kombinasjoner. Hun arbeider i et figurativt formspråk, ofte med forenklet uttrykk i bronse, betong og pappmasjé. Det hender også at hun legger skulpturene direkte opp i gips. Bronse- og betongskulpturene blir først formet i leire før hun lager en støpeform i silikon og gips. I denne formen kan hun støpe flere eksemplarer og gjøre arbeidene tilgjengelig for flere.

Først kostymedesigner Da hun begynte på Kunst- og håndverkskolen i Oslo, så hun for seg en fremtid som kostymetegner for teater og film. Men så begynte hun å modellere, og da var det gjort. Hun kom inn på Statens kunstakademi, der hun studerte i fem år. Professoren hennes var Per Palle Storm. Når vi ser de forenklede, litt lekne formene, er det solide kunnskaper om anatomi som ligger bak. Det kom godt med da hun 100

4/2012

fikk i oppdrag fra Kristiansand kommune å lage en skulptur av den folkekjære kong Olav V. Skulpturen står ved havna i Kristiansand og viser kongen i admiralsuniform, karakteristisk smilende med en blomsterbukett i hånden. Det var slik folk så ham da han kom sjøveien til Kristiansand. Hun har også levert en byste av kong Olav til hjemstedet sitt i Lyngdal.

Egypt, Påskeøya og Ny Guinea En stram liten dame på en stol, stivpyntet og tviholdende på håndvesken, heter treffende nok Veggpryd. Et annet sted strekker frodige damer armene opp med et fargerikt hjerte på hodet.

På et bord finner vi en liten liggende skulptur av et menneske, hvilende med hund eller katt på magen. Men også store formater og helt andre motiver kommer fra Anne Berit Nedlands hånd. Under besøk i fremmede land snakker hun med lokalbefolkningen og oppsøker alltid antropologiske museer, så sant de finnes.

– Her finner jeg det opprinnelige og ekte, sier hun.

– Måten jeg lager skulptur på, er nok påvirket blant annet av mine reiser til Egypt. Steinstøttene på Påskeøya var også imponerende og uttrykksfulle, men aldri har skulptur gjort sterkere inntrykk på meg enn da jeg så en sjelebåt fra Asmat på Ny Guinea. Det er båter med figurer av avdøde mennesker. De settes ut i skogen, og der får de stå til de går i oppløsning. Åndene skal blant annet bringe gode avlinger fra sagotrærne og gi kraft til befolkningen. ■

VIGNETT

FALLSKJERMER: Anne Berit Nedland har laget en installasjon som består av 44 små fallskjermer med ulike mennesker hengende under. Utgangspunktet var alle gylne fallskjermer. Det utviklet seg etter hvert til også å omfatte politikere, kunstnere, venner og mer eller mindre kjente personer. Inne i hver fallskjerm finner vi et mylder av bilder, kjennetegn for hver enkelt person.

Grisens hevn

Hundevakt

MØTE: Et møte mellom to mennesker.

– En ung pike som bærer brensel på hodet, møter en soldat med hjelmen dekket av samme type kvister som kamuflasje, forteller Nedland.

KONG OLAV V: Anne Berit Nedland arbeider på skulpturen av kong Olav V som nå er støpt i bronse og står i Kristiansand.

Skulpturen ble laget i Munchs gamle atelier på Ekely.

Anne Berit Nedland (f. 1950) • Utdannet ved Statens kunst- og håndverkskole 1969-1974 og Statens kunstakademi 1974-1979.

• Separatutstillinger i utvalg: Oslo Kunstforening, Christianssands Kunst forening, Bergen Kunstforening, Bærum Kunstforening, Tegnerforbundet, Oslo og Galleri Heer, Oslo.

• Deltatt på en rekke kollektivutstillinger som Høstutstillingen 11 ganger fra 1979 og Østlandsutstillingen syv ganger fra 1981.

• Innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet, Norsk kulturråd, Hamarøy og Nordnorsk Kunstmuseum.

• Utsmykninger i Tromsø kulturhus, Sogndal kulturhus, Nordstrand skole, Oslo, Kristiansand kommune og Tempe eldresenter i Trondheim.

4/2012

101

VIGNETT

TOLGA GRANITT: Bjørnstjerne Bjørnsonmonumentet i Molde er ti meter høyt og består av to stykker stein som er laftet sammen.

Fredsmonumentet

CIRCLE OF LIFE er frem til september utstilt på Gamle Ormelet på Tjøme.

Jakten på ursteinen På Youngstorget i Oslo ble det i 1997 reist en bauta for fred av Nei til atomvåpen.

Inskripsjonen lyder: Fred – Solidaritet – Rettferdighet. Aldri mer Hiroshima. En stein fra 0-punktet i Hiroshima utgjør en del av kunstverket. Få vet at kunstneren bak skulpturen er Hagbart Solløs.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto av kunsten fra kunstneren

HVALER (KUNST): Det er bare å kikke ut av vinduet i det hvite skipperhuset til maleren og billedhuggeren Hagbart Solløs for å se hvor han henter inspirasjonen fra. I et telt av presenninger står det skulpturer med titler som Black movement, Bue, Broken wall, Evolusjon, Forløsning, Forward og Fragment. Titlene kunne like gjerne vært risset inn på kobberskilt og festet på Hvalers skulpturelle svabergformer som omgir oss. Det er urfjellet. Men for å bli til kunst må det temmes av en menneskehånd. Kultur versus natur.

– Noe slikt som det naturen skaper, kan jeg aldri kopiere. Men flere skulptører har skåret ut stein og brukt den som en skulptur, minnes Hagbart, mens vi rusler rundt det gamle småbruket på Hvaler, hilser på hønene og kikker forsiktig over kanten av stupet som går ned i kanalen som skiller Spjærøy fra Vesterøy. Hit kom Hagbart for 20 år siden med to små barn og kona, som er jordmor. Og fra den lille idylliske plassen har han prosjektert monumentale offentlige utsmykninger til hele landet og til utlandet, av dem er Fredsmonumentet på Youngstorget og fontenene i Härnösand i Sverige de største.

– Jeg liker å lage offentlige skulpturprosjekter. Du treffer folk i alle aldre på hjemmebane, og mange har ennå en terskelangst for gallerier. Men nykonseptualistene puster oss gamle billedhuggere i nakken. Sånn er det, og sånn skal det være. Det er ikke lenge siden vi var der – nå er det vi som er gammeldagse. Men jeg etterlyser ungdom som kan videreføre håndverket … og som ikke er redd for kroppsarbeid.

– Men du må jo lage kunst som konkurrerer med den visuelle støyen rundt oss, samtidig som den sees av så ulike mennesker?

– Ja, man provoserer. Du setter et element midt i et område der folk ferdes. De blir kanskje påtvunget en opplevelse de ikke velger selv. Det har vist seg at det tar rundt ti år før det aksepteres. Genus loci. Stedets ånd. Sånn sett kan man ikke sette hva som helst der, det bør være en kvalitativ grunn for å sette en stein i veien for folk! Ja, det er en interessant greie, det der … Skulptur er kontemplativt sammenlignet med det som skjer så raskt, en stille motvekt.

Han tenker litt.

– For hva skal vi med kunst egentlig? Norge er et nokså åndsfattig land. Vi har hengt langt etter Europa, men nå utvikler kunsten seg bratt og fort hos oss, i motsetning til Europa som har hatt en slakere kurve. Kunsten har en funksjon, nemlig å bygge et sosialdemokrati.

Kunst er essensen av en sivilisasjon.

En fri barndom – Jeg vil egentlig ikke ha så mye tekst om meg, men vis heller flere bilder av kunsten, sier han og smiler. Vi tar oss likevel plass til en liten oppsummering: Hagbart er født i Alta, men flyttet til Nedre Eiker utenfor Drammen, og videre til Jondalen ved Kongsberg.

– Det var virkelig en grønn barndomsdal, og vi tilbrakte mye tid på fjellet. Pappa var eneste lærer på skolen og hadde bare åtte elever fra 1. til 3. klasse! Jeg husker at han skrev i karakterboka mi: Hagbart er en snill og grei elev, og jeg håper det samme hjemme. Det var en fri oppvekst med mye nærhet til naturen.

Hagbart var tidlig en kunstnersjel. Han dekorerte den ene veggen på barnerommet med en Miró-kopi! Egentlig var det musiker lærersønnen ville bli, og han gikk i lære hos Magni Wentzel tidlig på 1970-tallet. Men det ble aldri noen musikkarriere. I stedet bar det til landbrukshøyskolen på Jæren.

– Dette var den grønne bølgen på 1970-tallet, må du huske, der alle drømte om et småbruk med biodynamiske grønnsaker. Jeg mener ennå at jordbruket lider. Det er primærnæringen vi lever av, understreker Hagbart.

Slik som han avdekker lag for lag av urmaterialet i steinskulpturene sine og stadig påfører nye lag i maleriene, faller også puslespillbrikkene sakte på plass i bildet av hvem billedhuggeren er. Fra jordbruket gikk Hagbart til dreieskiva og keramikklinja på Kunst- og håndverkskolen i 1977.

– Jeg ble etter hvert ganske lei av å være bundet av sentrifugalkraften på dreieskiva. Jeg gikk over til Eilif Mikkelsen for å lære å modellere fritt. Men den beste måten å lære form på er å studere anatomi. Det tredje året kom jeg inn på Kunstakademiet, og jeg droppet diplomoppgaven i keramikk. Per Palle Storm hadde akkurat sluttet som lærer etter sin dominante preferanse for figurativ skulptur på billedhuggerlinjen. Elevene var sultefôret på den eksperimentelle og abstrakte skulpturen som dominerte i Europa og USA. Det var som om demningen brast på Akademiet da Per Palle sluttet. Boge Berg, som overtok som professor, var opptatt av at alle skulle finne sitt uttrykk. Det var helt naturlig at jeg søkte et abstrakt formspråk.

Etter tre år ved Akademiet dro Hagbart til Pietrasanta i Italia i 1983 for å lære mer om marmor og håndverket.

– Jeg hadde selv bakgrunn som kroppsarbeider, så det var lett å velge billedhuggerfaget. Kroppsarbeid er i grunnen nesten et skjellsord for i dagens kunstmiljø. Men som billedhugger er dette essensen.

Vel hjemme i Norge jobbet jeg i studioet hos Asbjørn Høglund. Han viste meg hva det hele dreide seg om; ikke bare kunsten med stor K, men planleggingen og prosjekteringen. Det er mange billedhuggere som får sjokk når de begynner for seg selv. Jeg fikk en forsmak på hvordan man organiserer de store prosjektene og utsmykningene.

– Når vokste uttrykket ditt frem?

– Det var nok hos Asbjørn. Jeg ville også ut i verden, og var fascinert av Constantin Brancusi, Karl Prantl, Giacometti og særlig den japanske billedhuggeren Isamu Noguchi. Da jeg oppdaget kunsten hans, var det et sjokk, det han hadde gjort for 30 år siden var det jeg ville gjøre de neste 30 årene!

4/2012

103

SKULPTUR

Urlyden i fjellet Vi blir avbrutt av en hakkespett og tar med kaffekoppene og går over i atelieret. Flere gitarer avslører at musikken ennå er en del av livet hans, og han avslører at han jammer en del med sønnene sine som fører musikken videre, så musikkutdannelsen var ikke helt bortkastet.

Bøkene på det selvhugde bordet avslører interesse for taoisme og meditasjon. I flere av maleriene hans kan man kjenne igjen de abstrakte formene fra skulpturene som hovedelementer i forgrunnen, men i bakgrunnen og rundt er det flere dyp, mykere overganger og større spørsmål.

– Jeg prøver å fatte en link mellom det abstrakte maleriet og skulpturen, det må være noe … ja … energien i de to ulike mediene.

Det er deilig å kunne male inne om vinteren og hugge ute om sommeren, ja, i alle fall når man er litt oppe i åra. Med himmelen som tak, som keiser Cæsar sa.

Noen av bildene er dominert av flere sirkler som fra en snurrebevegelse. Hagbart avslører teknikken: – Teknikken kalles osilasjon og oppstod med dadaistene. Man fyller en boks med et lite hull i bunnen med maling og henger den i en snor over lerretet og lar den bevege seg rundt.

– Bildene kan minne om landskap, akkurat som formene på skulpturene er konkrete steiner i det samme landskapet?

– Ja, det er ukjente landskap, indre kanskje. De skal være utfordrende å finne frem i. Jeg svetter faktisk mer av å male enn å hugge, både fysisk og særlig mentalt. I maleriene handler det om å finne en energi. Jeg unngår å male faktiske landskap. Da bindes betrakteren og opplevelsen. Betrakteren skal fullføre verket med sin deltagelse og engasjement. Å lage kunst er jo en spesiell form for kommunikasjon.

Jeg maler ikke de store fortellingene – det er eksistensielle problemstillinger og et følelsesspekter jeg prøver å dekke. Fra den dypeste sorten til den lyseste. Jeg prøver å se de store perspektivene.

På gulvet ligger fire sorte former som ved første øyekast kunne vært laget av naturens egen skaperkraft, men ved nærmere ettersyn er de buktende formene nøye planlagt og delvis polert.

– I steinen beholder jeg noe rått; urmaterialet. Andre områder poleres og bearbeides. Slik oppstår en kontrast mellom det uferdige og det menneskeskapte. I dette spenningsrommet kan det dukke oppe noe nytt, nye tanker. Men det er en langsom prosess, det skal ikke gå fort, med time etter time på den samme steinen i den samme fargen i motsetning til maleriets brede palett. Man må tenke og ikke tenke.

SYMPOSIER = skulptursamlinger Siden 1950-tallet har symposier vært en viktig arena for billedhuggere; en samling der billedhuggere fra hele verden møtes for å jobbe og utveksle ideer og erfaringer, gjerne avsluttet med en utstilling. De første symposiene ble startet av Karl Prantl i St. Margareten øst for Wien. I dag er de meste kjente og eldste International Summer Academy i Salzburg, som har vært avholdt i 20 år, og symposiet i Larvik.

Hagbart Solløs har deltatt flere ganger ved symposiet i Larvik. I år er han med på et symposium i Eide, hvor billedhuggerne gjennom et samarbeid mellom kommunen og næringslivet har fått fritt spillerom til å smykke ut Atlanterhavsveien.

– Dette er en helt utrolig mulighet for en billedhugger. Du får et fritt tema, og dimensjonene har ingen begrensinger. Du kan jobbe eksperimentelt, samtidig som det er monumentalt, forteller Hagbart.

Steinen er jo mange millioner år gammel, en upløyd mark. Når den deler seg, er det ingen som vet hva den gjemmer. Ur, ur, ur – det er det det er … I Boalt i Sverige var vi nede i en 90 meter dyp fjellsprekk, og vi syntes det kom svake stemmer fra fjellet på et ukjent språk. En urmumling. Det kan ha vært vinden og naturlige forklaringer, men vi var 700–800 millioner år tilbake i tid der nede. Det er et tidsperspektiv å være en del av!

– Konkret stein og flyktig maleri, kan vi oppsummere det slik?

– Ja, det kan du si. ■

HÄRNÖSAND: Solløs er inspirert av zenbuddhismen og japanske hageanlegg. I Sverige finner man dette prosjektet i tre deler som går ut i Østersjøen.

Hagbart Solløs (f. 1951)

• Norsk billedhugger bosatt på Spjærøy på Hvaler.

• Utdannet keramiker ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1977–1980, Statens kunstakademi under Boge Berg 1980–1985 og marmorstudier i Italia.

• Inspirert av Isamu Noguchi, av japanske hageanlegg og zenbuddhistisk tankegang.

• Han har utført en rekke offentlige utsmykninger, som fontene på Østre torv i Hamar, et tredelt verk i Härnösand i Sverige, 1990 ved Bærum nye rådhus i Sandvika, Sete ved Kongsberg nye rådhus, Portal på Akkerhaugen i Telemark, Opprinnelse i Universitetet i Tromsø og Forflytting for NSB i Fredrikstad.

• En monumental skulptur til Sunndalsøra kommune, ferdig i 1996, har en diameter på åtte meter – et gigantisk solur, med slagskygge fra en seks meter høy aluminiumssøyle.

• På Youngstorget i Oslo står hans store Fredsmonument avduket i 1997.

Åpent t.o.m 16. sept.

Lør 11–16 Søn 12–17 Ringerike www.galleriklevjer.no 92 42 36 39

DE UTSTØTTES BILLEDHISTORIE

Bjørn Li vil ha en ny fast spalte i KUNST. Han har lang erfaring som kunstskribent og har blant annet skrevet en biografi om komponisten Harald Sæverud og levert tekster til bøkene Per Ung og Themes om Odd Nerdrum. Han har også skrevet en artikkelserie om kunstinvestering i Kapital og er medforfatter til boken Kunst og Priser.

Ilya Repin:

Avvisning av skriftemålet

Som en svamp kan kunsten ta opp i seg tidens moter, dens luner og særegenheter. Den kan gjøre seg til tidens egen talemåte, og omskape sitt materiale til et bilde som i ettertid lar oss si: Slik beundret grekerne menneskelegemet for 2300 år siden, og slik aktet man symbolet i middelalderen. Slik forestilte man seg Jesu oppstandelse i den italienske renessanse, og slik levde kjøpmannsstanden i Amsterdam på 1600-tallet. Når epokens særtrekk fortrenges av de nye – stille og umerkelig skjer det – forvandles det forgangne fra å være et levende uttrykk for de herskende normers estetikk til å bli tidsbilde og historisk dokumentasjon.

Men i sjeldne tilfeller trenger kunstens blikk gjennom sin epokes gloriøse selvbilde og kan mane frem bilder fra ensom eksistens langt fra maktens symboler; noen ganger også forvist fra menneskelig fellesskap. Kunstens kjøkkenvei til menneskesinnet har ikke etterlatt tallrike spor, men de som er der, hører til blant de mest pregnante; de fører gjennom tilværelsens tristeste avkroker; fra moren som omklamrer sitt døde barn, over utpellede potetåkre hvor askegrå skikkelser stikker fingrene i jorden etter føde, til alderdommens bitre ensomhet, til rennesten og galehus, ja, endog til fengsel og galge gjør sporene besøk. Rustet med Askeladdens pågangsmot skal vi i denne artikkelserie gjøre vårt første stoppested nettopp på et slikt sted – ved retterstedets forpost. Den russiske maler Ilya Repin (1844–1930) har vært der før oss. Han er den som har satt døren på gløtt, slik at vi kan få det fryktelige glimt inn i dødscellen.

Men først: Det er tankevekkende at vestens sivilisasjon har sine utspring ved to rettersteder. Den greske filosof Sokrates tømte giftbegeret. Jesus ble naglet til et kors. Fullbyrdelsen av denne dødsdom er blitt det sentrale billedsymbol – selve billedsymbolet – for den kristne verden. Korsfestelsesmotivet løper som en blodrød tråd gjennom kunsthistorien til vitne om ham som for de troende viser veien til frelse og evig liv, men også om dem som fulgte i hans spor og prediket hans lære. De skal ha lidd martyrdøden, de fleste av dem; Peter, Andreas, Mattias ... Vår sivilisasjon er så å si oppstått på eksekusjonspelotongen; innstiftet av dødsdømte, og kunsthistorien danner en kjede av monumenter til ære for deres mot og styrke.

106

4/2012

De gode gamle, så å si sivilt jordiske henrettelser, blir derimot sjelden bemerket, til tross for at råmaterialet torde være rikholdig nok.

Hvor mange mennesker har gjennom tidene endt sitt liv på retterstedet? Det vites ikke. Men antallet er svimlende. Til for 150 år siden praktiserte alle land dødsstraff. I dag er den avskaffet i mange nasjoner. Likevel: Ifølge Amnesty Internationals hjemmeside ble det i 2010 henrettet minst 527 fanger i 23 land og minst 2024 mennesker ble dømt til døden i 67 land. Men de virkelige tall er mye større, ifølge samme kilde.

Amnesty International regner med at i alt cirka 25 000 personer i verden er idømt dødsstraff og venter på straffens effektuering. Hva har disse skjebner med vårt tema å gjøre? En god del, skal jeg mene.

For av alle former for forvisning og utstøtelse, må dødsstraff sies å være den ultimative. Den dødsdømte fratas ikke bare borgerlige rettigheter, isoleres ikke kun fra menneskelig fellesskap; han dømmes fra selve livet. Med nakkeskudd, giftnål, elektrisk støt eller rep om halsen skubbes han over i den eksistensløshet menneskene har fryktet og grublet over siden tidenes morgen: Døden. I dette ligner dødsstraffen til forveksling den forbrytelse den ofte er ment å straffe: Mordet.

La oss så igjen kikke inn av den dør til dødscellen Ilya Repin har åpnet for oss: Repin malte Avvisning av skriftemålet (nylig vist på utstillingen Peredvizjniki – banbrytare i ryskt måleri i Nationalmuseet i Stockholm) i perioden 1879–1885. Motivet – utført i fortettet format – nesten uten farger – hviler løselig på et dikt av poeten Mikhail Vilenkin og knytter an til datidens russiske samfunnsliv: En ung revolusjonær er dømt til døden for å ha vært med på å planlegge attentat mot tsaren. En prest er trådt inn i cellen for å ta imot skriftemålet som skal gi fangen Guds tilgivelse. Men den unge mann avviser tilbudet og deri utløses bildets drama. Tilgi meg Fader, for at jeg elsker de fattige og sultne som mine egne brødre, lyder det fra Vilekins dikt, og det er paradoksalt nok disse ord med røtter i den kristne lære som gir den dødsdømte styrke til å avvise det hellige sakrament. Stolt, trassig vender han blikket mot korset som holdes fremfor ham. Men bakenfor denne heroisme aner vi gyset fra et øyeblikks grenseover-

ILYA REPIN, Avvisning av skriftemålet, 1879–1885, olje på lerret, 48 x 59 cm, The State Tretykov Gallery i Moskva.

Foto: fra boken The Peredvizhniki – PIONEERS OF RUSSIAN PAINTING / David Jackson & Per Hedstrøm.

skridende dødsbevissthet, øyeblikket da motstridende tanker og følelser støter sammen i den unge mannens sinn og får viljen til å vakle.

Det sjelelige drama utgår fra det dødsdømte ansikts nakenhet, mens presten – den kappekledde marionett for maktens brutale dogmatikk – knapt skimtes i halvt bortvendt profil.

Temaet er innvevet i russisk historie og inngående behandlet i litteraturen: Den revolusjonære aksjonist som dømmes til døden for i rettferdighetens og den gode idés navn å ha planlagt attentat mot statsoverhodet. Emnet var hyperaktuelt (er det mindre aktuelt i dag?): Tsar Alexander II var blitt forsøkt myrdet i 1866, 1879 og 1880.

Den 13. mars 1881 ble han så drept av en bombe plassert av en gruppering som kalte seg Folkets vilje. Repin var på denne tid beskjeftiget med en billedserie om de politiske aksjonisters liv. Der hersker ingen tvil om hvor malerens empati befinner seg; hans interesse er helt konsentrert om den dødsdømte terrorist, den unge mann som av fri vilje har satt selve sin eksistens på spill! Men har terroristen også malerens sympati? Det ville være å forenkle Repin å gi et entydig svar på dette.

For – er bildet å forstå som et innlegg i tidens politiske debatt om statsforfatningen? En kritikk av kirken? Er det en protest mot dødsstraff som straffemetode, eller ønsket maleren rett og slett å uteske en situasjon hvor menneskets vilje på ibsensk vis blir satt på den ytterste prøve? Handler bildet kan hende også om selvets endelighet?

Det er nettopp dets styrke at det rommer alle disse muligheter uten å gi svar. Hvordan ble så spørsmålet oppfattet i samtiden? Fra makthavernes side – slik et totalitært regime i enhver samtid vil oppfatte det:

Sensuren nedla forbud mot å vise maleriet for offentligheten. Kan vi ikke forestille oss at det samme ville skje i dag, dersom bildet var blitt malt og vist i enkelte av de land som ennå praktiserer dødsstraff?

Repins bilde ble oppfattet som et angrep på kirke og statsmakt – nok ikke med urette – det vekker uvilkårlig den etiske problemstilling: Hvem bærer skyld; den dømte eller den som dømmer; et ømtålig tema i ethvert totalitært regime. Kanskje er vi mer mottagelige for dette spørsmål enn de som har sine røtter utenfor den kristne kulturkrets. For på ett vis vil korsfestelseskulten gjennomlyse vår forståelse av skyldproblematikk og gjøre oss tilbøyelige til å se den i tvetydighetens lys, også når selve saksforholdet står i kontradiksjonens tegn.

For kan et mord på noen måte la seg forsvare, selv når det står i den gode viljes hensikt, slik man kan være tilbøyelig til å mene når den som skal myrdes er selve despotiets overhode? Eller for den saks skyld – om vi godtar likheten mellom mordet og straffen – når den som skal drepes er despotens morder?

Repins maleri er rikt nok til å romme også disse siste spørsmål.

Heller ikke hans frihetshelt er uten skyld. Tar vi aldeles feil når vi tenker at bevisstheten om dette angriper den stålsatte vilje og får den dødsdømte til å vakle idet blikket streifer korset?

Når mennesket forspiller viljens frihet til å velge det gode, eller når viljen går seg bort på leting etter den gode sak, da tilbys den troende tilgivelsens sakrament. Men hva når også dette sakrament er tilsmusset ved at troens representant har gjort seg til bøddelens håndlanger? Da er mennesket alene med døden. Forteller Repins bilde. Kan hende. ■ 4/2012

107

KVINNER. Lütken maler for det meste kvinner nå. Dette bildet er under arbeid.

MAN AND WOMAN (matriarchy versus patriarchy), 1997.

THE SCANDINAVIAN WOMAN fra 2003–2010.

Lütken versus Munch Eirik Lütken (født 1962) er inspirert av de gamle mesterne som Rembrandt og Caravaggio, så vel som koloristen Cezanne og ekspresjonisten Edvard Munch, og senere noe mer moderne uttrykk, som Lucian Freud.

Tekst / Foto Ingun Gislerud

Våren 1982 startet Lütken som hospitant på Academic Aix-enProvence i Frankrike. Året etter var han elev på Einar Granums Kunstskole. Fra 1992–2000 hadde han et utstrakt samarbeid med Odd Nerdrum. Lütken opplevde det å male ved hans side som et privilegium, og konkurransen dem imellom som givende og fascinerende.

Eirik Lütken har i en årrekke slitt med nevroborreliose, en sykdomstilstand som vil følge ham resten av livet. Edvard Munch hadde en lignende tilstand med sin syfilis. Begge har også viet mye av sin tid til å beskrive forholdet til kvinnen i sine motiver. Munch var kjent for sin lidenskap for kvinnen. Han opplevde relasjonene likevel som kompliserte, sammensatte og i overkant utfordrende. Dette skildres i maleriene hans og kan leses i det han skrev, særlig i symbolikken i bilder som Vampyr.

Lütken har også viet kvinnen mye oppmerksomhet i sin kunst, noe som reflekteres i hans tema som har fulgt ham i mange år, matriarki versus patriarki. Tittelen viser til en kamp mellom kjønnene han til tider opplever krevende og trettende. Hans kvinnelige skikkelser blir fremstilt i catsuits og andre symbolske og metaforiske outfits som gir gjenklang til deres behov for makt i det private så vel som i det offentlige rom. Dette er ikke helt ulikt Munchs kompliserte forhold til kvinnen – tatt den tiden i betraktning.

– Temaet jeg jobber med nå er matriarki versus patriarki, som stilles ut i galleriet Artnow i utstillingen Lütken versus Munch i Göteborg denne høsten. Jeg trekker frem spørsmål rundt samfunnsutvikling, og hvordan kvinnedominerte og mannsdominerte systemer opp gjennom tidene har endret – og vil endre – vår verden og bildet av den. Hvem er egnet til å styre i det private eller i det 108

4/2012

offentlige rom? Denne kampen er typisk mellom kjønnene og har alltid vært et eksistensialistisk tema. Jeg stiller spørsmål rundt hvordan den matriakalske / patriakalske styringsformen er berettiget som enerådende, hvor den ene avløser den andre formen. Jeg vil også knytte båndene mellom sykdom, lidelsen og erkjennelsen. Det vil bli rundt ti nye malerier og en ny serie silketrykk laget med de beste trykkere i Amsterdam, forteller Lütken.

Eirik Lütken har fått stor oppmerksomhet rundt sine portretter, blant annet av Wenche Foss, malt i 2004. Det er divergerende oppfatninger om kilden i hans portretter, noen tenker Rembrandt, Tizian, andre sikter mot Lucian Freuds grå, tredimensjonale, usminkede form. Han maler også ballettdansere der anatomien og linjer og formen imellom skaper innholdet. Hele veien har Lütken vært dypt opptatt av de filosofiske spørsmålene i livet og alle de sosiale og psykiske forholdene som influerer våre liv fra vugge til grav. Det dreier seg hele tiden om kroppens kamp for å leve.

– Jeg tror på en overskridende fornuft. Livet i seg selv er et hardt og ensomt løp, et eksistensialistisk forum, som i kamp, avslutter kunstneren.

Les mer om kunstnerens tanker på www.eiriklutken.com

VIGNETT

Eirik LĂźtken Matriarki versus Patriarki Oktober 2012 - Artnow, GĂśteborg

Wenche Foss fra 2004

Ny utstilling og grafikk

VIGNETT

Hammershøi

og Europa

På Statens Museum for Kunst har danskenes berømte maler Vilhelm Hammershøi (1864–1916) sørget for publikumssuksess i København våren 2012. 70 000 mennesker har sett utstillingen i Kongens by. Frem til 16. september vil utstillingen også vises i Kunsthalle i München.

Tekst Anne Marit Muri VILHELM HAMMERSHØI, Stående kvinneakt, 1909–1910. Foto: © SMK.

KUNSTHISTORIE

KØBENHAVN (KUNST): KUNST har tatt en vårtur til København for å se utstillingen Hammershøi og Europa, som ble vist på Statens Museum for Kunst fra 4. februar frem til 20. mai i år. Her ble den danske kunstneren presentert på to ulike måter. Den første delen av utstillingen omfattet Hammershøi som menneske og kunstner. I den andre avdelingen ble hans verker vist sammen med andre europeiske kunstnere.

Vilhelm Hammershøi er en av de mest respekterte danske kunstnere fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Hans berømmelse har nådd lenger utenfor Danmarks grenser enn noen annen dansk maler. Med sine nærgående studier av mennesker og steder, av en dør, av et vindu eller en nakke, representerer Hammershøi en helt særegen stemme i dansk kunst. Selv om hans kunst kan virke isolert i sin verden, viser denne utstillingen at Hammershøis bilder inngår i en større sammenheng, som tydelig setter ham i dialog med samtidens kunstnere.

I løpet av de siste 30 årene har Hammershøis bilder blitt stilt ut i en rekke museer i Europa, Nord-Amerika og i Japan. Dette viser hans betydning på lik linje med andre berømte malere fra hans samtid.

Noen av hovedtemaene i Hammershøis kunst er ensomhet, isolasjon, fremmedgjøring, men også intens sanselighet, stillhet og konsentrasjon. Dette er evig aktuelle emner, som gjør at Hammershøis bilder omfavnes av stadig nye generasjoner kunstnere og av et bredt publikum.

Selv var Hammershøi sparsom med ord når det gjaldt beskrivelse av egne bilder og hvor han hentet inspirasjon fra. Men ved en anledning sier han følgende idet han er i ferd med å lage en skisse til maleriet Fra Fortunaen: Det som får meg til å velge et Motiv er vel så mye linjene i det, det jeg vil kalle den arkitektoniske holdning i bildet. Og så lyset naturligvis. Det har naturligvis også meget å si, men linjene, det er nesten det jeg holder mest av.

Det har lenge rådet en oppfatning blant kunsthistorikere om at Hammershøi var en kunstner som verken lot seg inspirere eller påvirke av sine samtidige kunstmalere, bare med ett unntak. Den amerikanske maleren James McNeill Whistler (1834-1903) forsøkte Hammershøi selv aktivt å komme i kontakt med. I den danske kunstnerens levetid var det bare noen få som så paralleller til påvirkning fra andre samtidsmalere, som franske Pierre Puvis de Chavannes (1824–1898) og Eugene Carriere (1849–1906). Utstillingen i København våren 2012 og boken som ble utgitt i denne forbindelse, belyser Hammershøis kunst i internasjonal kontekst og viser klare sammenhenger mellom Hammershøis bilder og flere av hans samtidige kunstmalere. Det var nemlig flere enn den danske maleren som var opptatt av internasjonal symbolisme i sin samtid. Hammershøi er derfor ikke alene om å male stemninger og eksistens fremfor tradisjonelle billedfortellinger.

Et særegent uttrykk Et av de første maleriene Hammershøi viste frem offentlig, var på Charlottenborg-utstillingen i 1886 med motivet Gammel kone i en dempet fargeskala i grått, brunt, sort og hvitt. Bildet vakte oppsikt både blant kunstanmeldere og publikum da kvinnen kun var omgitt av murvegger. Det så ut som om den gamle kvinnen var uten jordisk gods. På denne tiden var publikum vant til å se bilder som fortalte en tydelig historie med gjenstander og symboler med klare referanser.

Hammershøi introduserer med dette maleriet noe nytt for publikum – han ønsket ikke å fortelle en bestemt historie, tvert imot ville han bevisst dempe ned fortellingen for å legge vekt på eksistens. Heller ikke i maleriet Ung pike der syr, malt i 1887, fortelles det en tydelig

historie. Personen er uten identitet. Hun syr, men hovedvekten er lagt på en stram form og på et konsentrert uttrykk. Med disse to maleriene viser Hammershøi tidlig i sin karriere en helt særegen stil der symbolismen og realismen står i fokus. Den danske kunstneren ønsket å si noe annet om kvinner enn hva som tidligere var blitt sagt.

Senere gikk Hammershøi også inn for å skildre borgerlige interiører, særlig dagligstuer, i en mye mer forenklet form enn tidligere interiørmalerier. I stuene hans ser man ensomme og isolerte kvinner som er i gang med en syssel; dekke et bord, lese eller feie et gulv, slik som i maleriet Interiør med kunstnerens mor og søster fra 1884. I bildene til Hammershøi er tiden fastfrosset, menneskenes eksistens forekommer statisk. Men de har reelle valg om å flytte på seg, gå gjennom en dør, inn til et annet rom eller se ut av et vindu. Dører og vinduer gir den ensomme skikkelsen et valg, slik at situasjonen virker mindre klaustrofobisk.

I maleriet Interiør i Strandgate 30, fra 1905, ser vi en kvinne med ryggen til oss, halvt skjult i mørket i mellomgangen, omgitt av dører på flere kanter. Vi får ikke vite hva hun ønsker å foreta seg. Betrakteren sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Enten kunstneren skildrer ensomme kvinner i lukkede rom eller flere personer i samme rom, virker de isolert fra hverandre.

I sin samtid opplevde den danske maleren også å bli hyllet for sin høyst originale fremstilling av lyset. Solstrålene faller så lett og naturlig inn i rommet. Hammershøi malte også bilder av nakne kvinner og gruppeportretter. Et av hans mest kjente gruppeportretter er Fem portretter malt i 1901–1902. Bildet viser fem menn ved et bord, alle med betydning i Hammershøis liv. Maleriet røper likevel ikke det private. Det har en monumental tyngde og et utpreget alvor over seg, og kan minne om tidligere tiders skildringer av motivet Den siste nattverd.

Hammershøis skildringer av monumentale bygninger i København har også et utpreget alvor over seg, uten livsbejaende folkeliv. Gatene er folketomme, det virker som om bygningene står i en utdødd by.

Naturbildene er spunnet over samme lest. De er også folketomme, uten frodig liv.

Påvirkning fra utlandet Kunstneren gjennomførte i alt 12 reiser til utlandet. Fra disse turene skrev han brev til sin mor og sine søsken. Moren laget flere utklippsbøker fra Hammershøis liv som er bevart. Mor og sønn hadde et tett og nært forhold. Hammershøi var mest opptatt av å fortelle om praktiske hendelser fra sine reiser, der hans kone ofte var med som reisefølge. Inntrykk som kan ha påvirket ham i kunstnerisk retning, var han lite meddelsom om. Under sine reiser kjøpte han fotografier og postkort, spesielt av eldre europeisk kunst. Han fotograferte også selv, noe som kan ha påvirket det han senere malte, men som fotograf utmerker Hammershøi seg ikke. Fotografier som er bevart, fremstår som høyst tradisjonelle.

I 1889 reiste Hammershøi til Verdensutstillingen i Paris, der han selv var representert med fire malerier. Over 2000 malerier av franske kunstnere ble stilt ut, malt i perioden 1789 til 1889. Her finner den danske kunstneren inspirasjon fra malerne Pierre Puvis de Chavannes (1824-1898), som var den store kunstneren i Frankrike på denne tiden, og Eugene Carriere (1849-1906) som lot bildene domineres av få farger. I tillegg har Hammershøi med stor sannsynlighet sett malerier av den amerikanske kunstneren Whistler, som var utstilt i den britiske avdelingen på verdensutstillingen i 1889. Det var særlig motivet Arrangement i gråt og sort nr. 1: Portrett av kunstnerens mor, som fanget oppmerksomheten til Hammershøi. På sin neste reise til Paris 4/2012

111

LYSETS MALER: Stue i Strandgate med solskinn på gulvet, 1901, 46,5 x 52 cm, eies av Statens Museum for Kunst, København.

Foto: © SMK / Jakob Skou-Hansen & Riccardo Buccarella.

FOLKETOMT: Interiør med porselensterrine,1904, 78,5 x 57,5 cm, eies av prinsesse Benedikte av Danmark. Foto: © SMK.

i 1891 kopierte han et antikt gresk relieff i Louvre, og møtte også flere kunsthandlere som var interessert i å se kunsten hans. På sine reiser til Paris og London stoppet han i Belgia og Holland for å la seg inspirere og for å fotografere landskap og hus. Han kjøpte også med seg postkort med blant annet Rembrandt-motiver.

Hammershøi foretok også flere korte reiser til Tyskland der han hadde flere separatutstillinger, og han ble kjøpt inn av tyske samlere og museer. I alt tre reiser gjennomførte kunstneren til Italia for å besøke byene Venezia, Verona, Roma, Napoli og Firenze. Den italienske kunstneren Luigi Selvaticos (1873-1938) maleri Morgenavreise, malt i 1899, skal ha gjort stort inntrykk på Hammershøi. Bildet er en studie i skiftende grånyanser av et rom. Det viser at maleren var like opptatt som Hammershøi av veggflater og vinduer sett i ulike vinkler, samt ulike lysvirkninger, skygger, reflekser og fargenyanser.

Selv om reisene til Frankrike og Holland må ha gjort inntrykk på Hammershøi, er det i England og London han finner mest inspirasjon utenfor Danmark. Han oppholder seg i London i flere perioder for å male bilder av bygater og arkitektur. Den nedtonede fargepaletten og den samme atmosfæren av ro og stillhet preger også bildene som er malt i England. Hammershøi fant inspirasjon på flere museer i London, blant annet på National Gallery og British Museum. I alt malte Hammershøi 11 bilder i løpet av sine seks opphold i England.

Han opplevde også personlig suksess med flere av sine utstillinger i London. The Sunday Times omtalte den danske kunstnerens bilder på følgende måte da han stilte ut i Guildhall i 1907: De er som små melodier fra den grå, nordiske verden.

– Hva er bakgrunnen for at Statens Museum for Kunst har valgt å vise utstillingen Hammershøi og Europa i år?

– I utgangspunktet er dette en gammel ide som går tilbake til 1993. Da ble det arrangert en stor utstilling i Paris på Musée d’Orsay med tittelen Europa 1893. Utstillingen viste et tverrsnitt av europeisk kunst, der også Hammershøis bilder var med. Der fikk jeg ideen til å vise Hammershøis malerier sammen med en rekke av de mest betydningsfulle malere fra hans samtid. Utstillingen Europa 1893 ble en stor suksess på Musée d’Orsay i Paris. Tilsvarende utstilling av Hammershøis kunst ble vist i Hamburg, Gøteborg og Stockholm. I tillegg fikk jeg med meg en stor Hammershøi-utstilling i New York på Guggenheim-museet i 1998. I London i 2008 og Tokyo i 2009 ble det også avviklet store utstillinger med Hammershøis bilder.

– Hvordan har prosessen vært med å få utstillingen realisert?

– For å få låne viktige verker har det vært avgjørende å starte forhandlingene tidlig med Musée d’Orsay. Gjennom kjente malerier fra samtiden kunne vi belyse hvilken innflytelse verkene har hatt på Hammershøis egen produksjon. For å gjennomføre utstillingen var det også nødvendig å få på plass ekstern finansiering. Eksterne aktører har dekket 3/5 av utgiftene, de resterende 2/5 har museet bidratt med.

I 1886 malte Hammershøi bildet Kunstnerens mor. Portrettet viser en kvinne som sitter på en stol. Hun er iført skaut og har hendene i fanget. I 1871 malte den amerikanske maleren James McNeill Whistler et bilde som heter Portrett av kunstnerens mor, som Musée d’Orsay i Paris eier. Dette motivet viser at Hammershøi må ha sett bildet og latt seg inspirere av det, da de har flere likheter i seg, mener Kasper Monrad: – Da det ble klart at vi fikk låne dette verket, var en av de viktigste brikkene falt på plass. Også gruppeportrettet Fem portretter malt av Hammershøi 1901-1902, viser tydelige referanser fra samtidens europeiske malere, blant annet fra maleriet Hjørnet av bordet malt i 1872 av den franske maler Henri Fantin-Latour (1836-1904). I tillegg kan Hammershøi ha fått impulser fra den franske maler Eugene Carriere (1849-1906), som har malt bildet Kunstnerens familie.

– Hvor mange verker har dere lånt til utstillingen?

– I alt har vi lånt 67 verker. Resten av bildene som vises frem på utstillingen, i alt 23 bilder, er i museets eget eie. Vi har brukt om lag

Samarbeid med Musée d’Orsay Overinspektør og seniorforsker ved Statens Museum for Kunst, Kasper Monrad, har gjennom de siste 10-15 årene arbeidet med ulike sider av Hammershøis kunst, sett i sammenheng med samtidens utenlandske malerier. Utstillingen som nylig ble vist i København, er blitt til i regi av Monrad, i nært samarbeid med kunstformidler Annette Rosenvold Hvidt og Kunsthalle der Hypo-Kulturstiftung i Tyskland. Kasper Monrad, som er spesialist i europeisk kunsthistorie, holdt utstillingens åpningsforedrag for publikum i februar. KUNST fikk en times samtale med kunsthistorikeren, som ga oss et lite gløtt inn i forarbeidet med den store Hammershøi-utstillingen.

112

4/2012

KUNSTHISTORIE

tre år på å planlegge begivenheten, og det går rundt 15 år mellom hver gang vi kan lage en så omfattende utstilling av Hammershøi som den vi viser nå.

–På hvilken ny måte belyses Hammershøi med denne utstillingen?

– Vi har lagt vekt på å dokumentere Hammershøis mange reiser til utlandet, der han med all tydelighet fikk og tok imot påvirkning fra andre malere i sin samtid. I 1893 ble det avviklet en stor utstilling i København der bilder malt av Paul Gauguin (1848-1903) ble vist frem. Hammershøi har nok sett disse bildene. Etter den utstillingen kan det spores en link til Gauguin i Hammershøis store maleri Artemis. Han lot seg også påvirke av den engelske maleren William Nicholsons (1872-1949) bilder. Også den hollandske maler Johannes Vermeer (1632-1675) har hatt innflytelse på Hammershøi. I 1909 ble det arrangert en utstilling av engelsk kunst i Kunstforeningen i København. Hammershøi satt selv i bestyrelsen av Kunstforeningen og må derfor ha kjent godt til denne utstillingen.

Evig aktuell – Hvilken betydning har Hammershøis kunst i dag?

– Hammershøis bilder er evig aktuelle. Kunsten kan på den ene side oppleves som ren estetikk og på en annen side rent symbolsk. Bildene utstråler stillhet, ro og autensitet, men det er også en fare som ligger og lurer under overflaten. Lyset er helt spesielt. Hammershøi kunne bruke opp mot 30 ulike nyanser av grått, hvitt og brunt i sine malerier for å oppnå den rette atmosfæren.

– Hvordan vil du karakterisere hans bildeunivers?

– Hammershøis bilder kan tolkes på mange måter. Han malte stilfulle interiører og nakne kvinner. Motivene kan virke klaustrofobiske fordi de utstråler ensomhet, isolasjon og fremmedgjøring. Kanskje han var inspirert av Ibsen og Et dukkehjem, altså kvinner som levde isolert i sine hjem, da han malte bilder av ensomme kvinneskikkelser i stilistiske interiører.

– Hvem var Vilhelm Hammershøi som menneske?

– Jeg tolker ikke bildene i den retning at de gir direkte uttrykk for hans privatliv. Hammershøi og hans kone hadde et tett og fortrolig samliv, dette kommer frem gjennom brev som ekteparet sendte til Hammershøis mor når de var på utenlandsturer. Det var absolutt ikke noe Strindbergsk over Hammershøis privatliv. Hammershøi skal ha gitt uttrykk for at få farger var riktig for ham. Han var et reservert menneske. På kunstutstillinger i London sa han til sin kone at han følte seg glad som en fisk blant blomster. Kunstneren søkte ikke personlig oppmerksomhet, det var et resultat av arbeidet hans. Da Vilhelm Hammershøi var 51 år, døde han av kreft. Han ble syk allerede i 1912. Jeg tror man kan se spor av dette i hans selvportretter fra denne tiden. Det er verdt å merke seg at personene han malte sjelden har blikkontakt med betrakteren. Men i dette motivet ser Hammershøi rett mot betrakteren, han virker mer sliten og gammel enn i sine tidligere portretter.

– Hvilken posisjon har Hammershøi i dag blant kunstnere?

– Han var lenge glemt, men ble gjenoppdaget internasjonalt i USA på 1980-tallet etter en utstilling i New York i 1982, som het Northern Light. Tilsvarende utstillinger ble vist i London, Paris og Düsseldorf.

– Hvordan ble Hammershøi oppfattet i sin egen samtid?

– Han opplevde stor anerkjennelse i siste del av sitt liv. I 1911 nådde Hammershøis internasjonale berømmelse et høydepunkt på en utstilling i Roma, og kort tid etter dette fikk han i oppdrag å male et selvportrett til Ufizzi-galleriet i Firenze. −Hva har overrasket deg mest underveis med Hammershøis malerier under arbeidet med denne utstillingen?

− Maleriet Stue i Strandgaten var i mange år eid av en kunstsamler som røkte sigar. Bildet hadde gjennom mange år fått et lag av gul tobakksrøyk, og det har det hatt helt siden samleren ga maleriet til museet i 1924. Etter at det ble grundig renset av konservatorer, så jeg bildet med nye øyne. Fargene var nå kommet frem på en ny måte, noe som beviser Hammershøis sjeldne og finstemte blikk for lyse valører. Også i dette motivet viser han hvordan han mestrer å male solstrålene, slik som i motivet Stue i Strandgaten som har det samme lyset i seg. Et lys som taler sitt helt eget språk om hva denne kunstneren så og hadde evne til å formidle. ■ Kilde: Hammershøi og Europa, utgitt av Statens Museum for Kunst i København og Kunsthalle der Hypo-Kulturstiftung. ■

Vilhelm Hammershøi (1864–1916)

SELVPORTRETT av Vilhelm Hammershøi. Foto © SMK.

• Vokste opp i en barneflokk på fire i en borgerlig familie i København.

• Fra han var åtte år fikk han tegneundervisning.

• Studerte på Kunstakademiet i København fra 1879–1884.

• Fikk undervisning av P.S. Krøyer fra 1883 på Kunstnernes Studieskole i København.

• Debuterte i 1885 med maleriet Portræt av en ung pige på Charlottenborg-utstillingen.

• Første utenlandsreise til Tyskland i 1885.

• Deltok på verdensutstillingen i Paris i 1889.

• Giftet seg i 1891 med Ida Ildsted. Hun brukes hyppig som modell i hans interiørmalerier fra deres ulike leiligheter i København. De får ingen barn.

• Maleriene ble vist frem på en rekke utstillinger både i Danmark og i utlandet i hans samtid.

• Fikk 1. premie på den internasjonale kunstutstillingen i Roma i 1911.

• I 1912 fikk Hammershøi i oppdrag å male selvportrett til Uffizimuseet i Firenze.

• I 1914 ble Hammershøi syk. Han dør av kreft i 1916, 51 år gammel.

VIGNETT

Thorstein Rittun Du finner bilder av kunstneren i følgende gallerier; Kunstnerforbundet  Galleri D40  Galleri Oddvar Olsen  Gulden Kunstverk  Galleri Osebro Galleri BI-Z  Galleri Amare  Galleri Modern Art  Galleri Krane  Galleri Fineart

ANNONSE

nAturreAlistiske bilder frA uvirkeligheten

Alt stArter med en tAnke og en skisse.

menneske kan bære. Hvorfor kan vi stille så

Ellers er variasjon viktig. Noen skisser blir ikke

mange spørsmål når svarene er skjult for oss?

gode malerier, men de kan bli gode akvareller

Jeg tenker ofte på at livet bare er en slags

eller blekktegninger. Andre skisser krever tre di-

Sterke følelser må ligge under. Det er kraften i

midlertidig drømmetilstand. En ganske kort

mensjoner for å bli hele og da er leire løsningen.

følelsene som krever et bilde, en løsning. Bil-

prosess der det gjelder å holde seg våken.

Variasjon og balanse er hemmeligheten. Man

dene er løsninger på mine problemer og

Tørre å se seg selv i øynene og stille de umu-

kan fungere en stund i ubalanse, men slitasjen

svar på mine spørsmål. Uten bildene og

lige spørsmålene. Det er ikke sikkert det er

blir etter hvert så stor at alt stopper. Mennes-

maleprosessen hadde jeg gått til grunne i mitt

så viktig å forstå, men bare godta at vi ikke

ket er både overflate og substans og begge må

eget kaos.

kan få svar, og føle all meningen som finnes i

ha riktig type næring. I veldig mange år trodde

Allerede mens skissen lages får jeg en fornem-

de bittesmå hverdagshendelsene som verden

jeg at siden bildene mine oppstår i mine proble-

melse av farger og stemning. Mange av skisse-

er så fylt av. De gir mening nok til et helt liv.

mer og er min løsning, så kunne det ikke være

ne får sine egne notater i margen. Små doser av

Kunsten er å holde seg så våken at man ser dem.

noe i dem for andre. Når jeg begynte å stille ut

komprimerte erfaringer som skal hjelpe meg med å holde retningen gjennom arbeidet. Noen bilder er som puslespill som bare må settes sammen,

kunsten å ikke gå tom.

bildene merket jeg at de var følelsesportaler inn i menneskesinnet og at de åpnet for dialog.

Det var veldig fint å oppleve at mine personlige

mens andre må skapes ut av nesten ingenting.

Skissene har alltid kommet lett. Jeg har alltid

problemer egentlig ikke var så personlige. Fø-

Det er lett å la seg forføre av farger og former. Det

tegnet og det er lettere for meg å tegne enn å

lelsene er muligens veldig sterke i meg, men de

er da notatene er gode å ha. Et lite fyrtårn i farge-

skrive. Mens jeg sitter å tenker tegner hånden

finnes i alle. Den intense gleden man opplever

havet som viser vei gjennom prosessen.

nesten automatisk ned tankene. Balansen mel-

når man finner noe av seg selv i en annen er en

Det maletekniske og de mer formelle aspektene

lom manisk maling og hverdagslivet kan være

fornyende kraft. Det å dele tanker med andre

ved bildeskaping forsvinner helt når jeg kom-

vanskelig å finne.

Hvis det ikke balanserer

gir meg ny energi , og hele prosessen fra skisse

mer under min egen hud, og inn i min egen

godt, maler jeg meg mer og mer inn i min egen

til ferdig bilde blir veldig fylt av mening. Selv om

bildverden. Det er som en egen stor, levende

verden. Det er smertefullt. Jeg merker ikke at

maleprosessen er en ensom vandring så vet jeg

planet der alt har mening og retning mot løs-

jeg trekker meg bort fra verden og tror at det

at hvis jeg kikker meg over skulderen så har jeg

ninger. Det er en rik verden der jeg kan bevege

er alle rundt meg som trekker seg unna meg.

med meg et hav av andre sjeler på reisen.

meg fritt og ta øyeblikksskisser av det som er

Derfor må jeg ha gode rutiner.

mest interessant.

Trening med tunge vekter er en slik rutine. De

Jeg elsker livet og verden så høyt at jeg rives i

tunge vektene krever all oppmerksomheten

biter når jeg tenker på at alt og alle jeg ser skal

og jeg har da en god forankring i virkelighe-

forsvinne, løses opp og igjen synke ned i tom-

ten. Mye trening krever et godt kosthold og

heten alt en gang kom fra. Livet blir så skjørt

nok søvn, så da er mesteparten av det fysis-

da. Så uendelig dyrbart. Det er mer enn et

ke i boks, og det er helt nødvendig for meg.

torism.org

facebook.com/TorRaael

tor-raael.com

ANMELDELSER Alle foto: Henie–Onstad Kunstsenter / H.M. Dronning Sonjas Kunstsamling

Dronningens kunstbegeistring HVA: Landskap og Rom – H.M. Dronning Sonjas samling HVOR: Henie–Onstad Kunstsenter, Bærum NÅR: til 7. oktober 2012

Dronning Sonjas kunstsamling inneholder mye god kunst, men det er langt mellom overraskelsene.

Det har skjedd mye siden dronning Sonja viste sin kunstsamling første gang på Henie–Onstad kunstsenter for 11 år siden. At den nå presenteres samtidig med kunstsenterets rike og spennende utstilling om Sonja Henies liv og samlervirksomhet, setter dronningens samling i et interessant perspektiv.

For der kunstløpstjernen var orientert mot samtidens moderne avantgardekunst, går dronningen – slik det presenteres på Henie–Onstad − etter samtidskunst som allerede er anerkjent og bekreftet.

Mesteparten av utstillingen er ny i forhold til utstillingen i 2001.

Resultatet er at dronningens samling fremstår mer moden og konsekvent.

Dette skyldes til dels at kurator Karin Hellandsjø har valgt bilder ut fra temaet Landskap og Rom, men også fordi utvalget oppleves som friskere og mer aktuelt. At det i all hovedsak er norsk kunst, er ingen overraskelse.

Dronningen har lenge satset på kvinner, og det at 35 av 86 bilder er skapt av kvinner, er et positivt trekk. At hun har begynt å kjøpe fotografi, gir samlingen et mer nåtidig preg. Men samlingen blir ikke mer utfordrende eller nyskapende av den grunn. Selv det ene bildet av rebellen Bjarne Melgaard har et abstrakt uttrykk som passer godt inn i en privat visningssammenheng.

For vi skal ikke glemme at samlingen til daglig henger i kongeparets private rom. Men det gjorde Sonja Henie og Niels Onstads kunstsamling også, og det må ha vært en helt annerledes interessant opplevelse å komme inn i ekteparets stuer på 1950- og 1960-tallet enn det antagelig er å besøke kongeparet privat i dag.

WARHOL: Daværende kronprinsesse Sonja var en av få kjendiser som satt modell for Andy Warhol. Han laget seks portretter av henne i 1982, og dette er første gang de kan sees samlet i Norge.

Kunst har mange ulike funksjoner, og det dekorative aspektet er tydeligvis viktig for dronningen. På Henie–Onstad presenteres samlingen sammen med alle versjonene av Andy Warhols portrett av den daværende kronprinsessen fra 1982 og kunstmappen dronningen har laget sammen med Kjell Nupen og Ørnulf Opdahl. Warhols bilder er friskere enn det meste av bildene i samlingen, men de har det til felles med kunstneren Sonjas grafikk at de er basert på fotografier. Uansett, dronning Sonjas sjenerøsitet skal vi sette pris på. ■

 SIGNATURVERK: Dronningens interesse for foto reflekteres i det at Per Barclays Lofoten 1 (2010) er på forsiden av katalogen.  MANGE KVINNER: Dronningen samler bevisst på kvinnelige kunstnere. Kira Wagers Dåvits-serie (2002) har en sentral plass i samlingen.

116

4/2012 1/2012

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også ­kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle ­utstillinger til KUNST.

Pubertet uten sammenheng HVA: Edvard Munch: Pubertet – Sommerutstillingen 2012 HVOR: Munch-museet, Oslo NÅR: til 14. oktober 2012 Etter ti år i museets magasin er endelig Edvard Munchs tidlige mesterverk Pubertet tilgjengelig for publikum. Det er en begivenhet, men Munch-museet greier ikke å utnytte muligheten.

SJELDEN VIST: Høysommer fra 1915 er ett av mange malerier i Munch-museets sommerutstilling som ikke har vært vist før.

Begge foto: Munch-museet

Etter Skrik-auksjonen og med den enorme suksessen Edvard Munchs kunst opplever i Europa nå – etter at Paris og Frankfurt åpnet utstillingen Det moderne øye på Tate Modern i London 28. juni – er det på høy tid at Munchmuseet skaper noe som kan trekke interessen mot Munchs eget museum. Restaureringen av Pubertet fra 1894 er en slik anledning, og museet har valgt å bygge sin sommerutstilling rundt maleriet. Det er blitt en svak konstruksjon.

Pubertet har ligget i magasinet i ti år fordi det er malt på ugrundert lerret. Det har gjort det så skjørt at museet har brukt et år på restaureringen av maleriet. For å feire begivenheten er det bygget et eget rom for Pubertet. Der vises maleriet sammen med en iPad-versjon som gir publikum mulighet til å studere detaljer på en skjerm. En saklig film om Munchs maleteknikk vises også, men den er kun på norsk – i turistsesongen!

I tillegg er det fem saler med rundt 90 malerier, tegninger og grafikk som knytter an til ulike aspekter ved motivet. Her er det mye god kunst å se, men organiseringen er dårlig motivert og informasjon var totalt fraværende da utstillingen åpnet.

I katalogen skriver psykiater Finn Skårderud at Munch har løsrevet den unge piken fra fortellingen og fra tid og sted. Han har i stedet i ett maleri klart å avbilde essensen av den livsfølelsen som kalles pubertet. Munch skrev aldri om Pubertet, og denne løsrivelsen fra fortellingen er blitt styrende for museets utstilling. Museet forteller minst mulig, og de har valgt ikke å vise de to andre malte versjonene av bildet.

Museet har hatt mer enn ett år å forberede seg på. Like fullt er utstillingen satt sammen av en nyansatt kurator i løpet av noen få måneder. Da er det ikke rart at vedkommende ikke har hatt tid til å skrive veggtekster eller informasjonsark. Det er ikke godt nok for et museum som ønsker å være verdensledende.

Det er mye å kritisere ved årets sommerutstilling, men storheten i Munchs kunst oppleves uavhengig av manglende pedagogisk opplegg. Det kan synes som museet som bærer Edvard Munchs navn ikke makter å forvalte arven. ■

ENDELIG UTE: Pubertet (1894) har ligget i Munch-museets magasin i ti år fordi bildet har vært altfor skjørt til å kunne vises frem.

4/2012 1/2012

117

OMTALER

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også ­kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle ­utstillinger til KUNST.

Engasjerende utstillinger Christian Krohg er selveste kunstnerkjempen i generasjonen før Edvard Munch. To utstillinger fordyper seg i ulike deler av hans karriere.

Det er ganske sterkt å komme inn i Nasjonalgalleriet og stå skulder ved skulder med Albertine, den unge kvinnen som grunnet fattigdom ble tvunget ut i prostitusjon. Hun er en fiktiv figur, men var sentral i den sosiale diskusjonen på 1880-tallet, da Christian Krohg både malte Albertine i politilegens venteværelse og skrev romanen Albertine. Boken ble sensurert, men da Krohg ble dømt i Høyesterett, sørget han for å få talen med sitater fra den forbudte boken trykket i Verdens Gang.

Christian Krohg er nok en gang i vinden. Denne sommeren og høsten er to utstillinger viet den folkekjære maleren. På Lillehammer Kunstmuseum tar de for seg hans sene produksjon fra år 1900 til han døde i 1925, i utstillingen Fra Paris til Kristiania. Han var hentet hjem for å bli det nye Kunstakademiets direktør, og den sene produksjonen er både variert og interessant.

Denne perioden står i kontrast til den sosialt engasjerte kunstneren fra 1880-årene. Utstillingen Christian Krohg. Bilder som griper i Nasjonalgalleriet legger an et bredt perspektiv og viser dokumentasjonsmateriale fra Albertine-debatten, blant annet politiets album med fotografier av de prostituerte. Det er blitt en meget severdig utstilling.

Utstillingene står henholdsvis til 16. september (Nasjonalgalleriet) og 7. oktober (Lillehammer).

FLOTT MONTERING: Ved å senke bilder ned mot gulvet skapes en spesiell opplevelse i Nasjonalgalleriet. Du får tett kontakt med Albertine i politilegens venteværelse (1885–1887) når du har personene i maleriet i samme høyde som deg selv.

Foto: Andreas Harvik / Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Begjærets grenser Begjæret er en av de sterkeste drivkreftene i menneskers liv. Det undersøker Bergen Kunstmuseum i utstillingen Desire.

Utstillingen ønsker å belyse og utfordre den gjengse oppfatningen rundt temaet begjær, hvor gjerne kvinnen er det evige objektet og mannen er kikkeren. Ved å presentere over seksti kunstverk som snur opp-ned på våre vanlige forestillinger om kjønns- og rolleforståelse, utfordres forhåpentligvis våre oppfatninger omkring det typiske i det kvinnelige og mannlige blikket.

EROTISK: Marit Følstad spiser banan slik få andre gjør det.

Videoen er montert på en spenstig måte i Bergen Kunstmuseum. Foto: Bergen Kunstmuseum.

Midnattssolens fascinasjonskraft Midnattssolen har fascinert mennesket siden tidenes morgen. Det vet de alt om i Nord-Norge.

Etter at Lucian Freud døde har David Hockney inntatt tronen som Englands mest kjente kunstner. Han har lenge vært fascinert av midnattssolen, og frem til 30. september kan Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø vise utstillingen Northern Landscapes med Hockneys akvareller fra nordområdene.

Samtidig viser museet utstillingen Måneskinnsmaleren Knud Baade, 1800-talls-romantikeren som var spesielt opptatt av lyset i nord. ■

118

4/2012

LYSSTERKT: David Hockneys Midnight Sun, Norway er fra 2003.

Foto: Nordnorsk Kunstmuseum.

Camilla Prytz

Foto Knut Bry

30. aug – 16. sept 2012

Dronningensgate 39, 4610 Kristiansand tlf 38 02 53 30 / www.galleribi-z.no

ON TRIAL CHRIST 2012 VIGGO ANDERSEN/ANNIKA JOHANSSON, MARIANNE BRATTELI, ODA BROCH/TARA ROLFSEN, AGNETE ERICHSEN, BENJAMIN ELLINGSEN, SYNNØVE ELLINGSEN, HILMAR FREDRIKSEN, SVANHILD HEGGEDAL, THOMAS HESTVOLD, FRITHJOF HOEL, REIDAR KRAUGERUD, KJETIL SKØIEN, VIBEKE SLYNGSTAD, JENNY RYDHAGEN, LINE WÆLGAARD. KURATOR: SYNNØVE ELLINGSEN

GALLERI F 15

Punkt Ø er fylkesgalleri for Østfold og driver Galleri F 15 og Momentum kunsthall

Åpent tirs.-søn.

11.00-17.00

BIØRN BIØRNSTADS VEG ALBY GÅRD 1519 Moss +47 69 27 10 33

punkto.no

Oda Broch og Tara Rolfsen: ”Finding the tune.” Performance. 2011.

30.JUN - 09.SEPT

GALLERIPRESENTASJON

Galleriet som holder stand

FRANK BRUNNER fra Kristiansand ble stilt ut høsten 2009.

Galleri BI-Z i Kristiansand er et av Norges største private gallerier. I år feirer de 50 år.

Tekst Christina Gothe Schultz / Foto Galleri BI-Z

Galleri BI-Z ligger i et hvitt og grått hus midt i Dronningens gate i Kristiansands kvadratur, med store vinduer ut mot gateplan. Første etasje og kjelleren består av moderne gallerilokaler der det vises 6–8 separatutstillinger i året, i tillegg til sommer- og juleutstilling. I andre etasje er det egen rammeavdeling.

Galleriet ble etablert i 1962 av Anny og Leif Bisseth Johanssen og blir i dag drevet av deres sønn Bernt Bisseth og hans ekskone Eva Marie Bentsen. Selv om de to ikke er sammen i privaten lenger, utgjør de et bra team på jobb. Til sammen har galleriet syv ansatte, pluss gallerihunden Willy.

– Vi er det største private galleriet på Sørlandet og et av de største i Norge, forteller Bernt Bisseth til KUNST. Galleriets hovedfokus er å profilere norske kunstnere, og de samarbeider tett med kjente navn som Kjell Nupen, Per Fronth og Frank Brunner.

– Store norske kunstnere ønsker å være presentert i et godt galleri på Sørlandet, og da kommer de til oss. Tillit og troverdighet er viktig i kunstverdenen, og dette oppnår vi med en ryddig håndtering og presentasjon av kunst i gode lokaler. Samtidig er det viktig at det eksisterer en gjensidig respekt og ydmykhet mellom kunstner og galleri. Våre kunder skal aldri føle seg usynlige, det skal være hyggelig å komme hit. I noen gallerier sitter de på sin høye hest når publikum kommer inn, men det gjør ikke vi. Derfor tror jeg mange velger å komme igjen og igjen.

Bernt Bisseth vet hva han snakker om. Han har jobbet i galleriet i rundt 30 år og fortsetter driften i samme ånd som foreldrene, bare større og bedre på flere områder. De kan blant annet skilte med økt omsetning, flere kunstnere og større lokaler: – Vi planlegger en utvidelse av gallerilokalet med to saler i nabobygget, og hvis alt går etter planen, bygger vi ut i løpet av året, røper Bisseth.

I år har galleriet 50-årsjubileum. Begivenheten ble feiret i mars med en stor fest i Kilden teater- og konserthus, Kristiansands nye arkitektoniske stolthet.

120

4/2012

SOMMERFUGLER: Høsten 2010 stilte Galleri Bi-Z ut Damien Hirst.

– I løpet av høsten skal vi ha tre flotte utstillinger. Først Camilla Prytz med glass, deretter Ørnulf Opdahl og Kjell Nupen, og til slutt Frank Brunner. Det blir en hektisk høst, sier Bisseth og legger til: – Så kommer juleutstillingen. Vi har Norges største juleutstilling og kommer i år til å ha rundt 500 bilder på vegg, av 100 kunstnere. Vi har aldri stengt mellom utstillinger, og det tror jeg er noe av hemmeligheten. Tilgjengelighet. Og med eget rammeverksted går det raskt å få nye bilder opp på vegg.

Selv om galleriets hovedfokus er på norske kunstnere, satser de omtrent en gang i året på å stille ut internasjonale kunstnere av tungt kaliber.

– Når man først skal stille ut internasjonale kunstnere, er det best å gå for dem som er top of the line, forteller Bisseth. – Det nytter ikke å vise internasjonale kunstnere i Norge hvis ikke de er i toppsjiktet, fordi det skal mye til før norske kunder bruker mye penger på kunstnere de har hørt svært lite om.

Og kunstnere i toppsjiktet har det ikke skortet på. Siden galleriet ble startet opp har de stilt ut store navn som Picasso, Marc Chagall og Andy Warhol. Høsten 2010 stilte de ut 55 av de nyeste verkene til en av verdens mest berømte nålevende kunstnere, Damien Hirst.

Dette var første gang Hirst hadde en separatutstilling i Norge, Oslo var ett år senere ute.

– Vi er heldige å ha et godt renommé, sier Bisseth beskjedent, som om deres gode rykte skyldes flaks og ikke dyktighet. – Man får ikke slike utstillinger ellers. ■

på Kreta!

a deg inspirere av dristigere fargebruk og dans kan Anne Marie Sander.

ANNONSE

MARIUS MARTINUSSEN

lyst til å tegne eller male?

SIGMUND S. PEDERSEN 10.2. - 4.3. HAUGESUND BILLEDGALLERI

www.haugesund-billedgalleri.net Hos TORSO kunstartikler har vi alt fra komplette startsett for nybegynnere til det helt spesielle for profesjonelle kunstnere.

Våre medarbeidere hjelper deg å finne det du trenger til dine kreative idéer. arrangør: HAUGESUND KUNSTFORENING Her finner du TORSO kunstartikler: TORSO Oslo Sentrum Andvord City Cash Tollbugt. 31 Tlf. 22 41 54 98

NG

TORSO Oslo Vulkan Maridalsveien 17 B (Nye Bellona-huset) Tlf. 21 38 80 70

TORSO Porsgrunn Hobbysenteret Storgt. 125 Tlf. 35 55 53 96

Olav Kyrresgt 43 5014 Bergen Tlf: 55 32 92 50

UM

645

TORSO Oslo Colosseum Fargerike Agerup Fridtjof Nansensvei 12 Tlf. 23 33 42 40

TORSO Larvik Arnes Fargehandel Kongegata 26 Tlf. 33 18 24 50

NI 2012

m til leie. r. gene.

­ kun 495,­

maleri

NG

eie

Bli abonnent

maleri

TORSO Ski Kunst og Hobby Parkaksen 4 Tlf. 64 87 53 18

TORSO Kristiansand Hobbyhimmelen H. Wergelandsgt. 26 Tlf. 91 77 20 57

TORSO Hamar Caribonum Strandgt. 61 Tlf. 62 51 24 30 TORSO Bergen VULKAN Malepaletten Kong Oscarsgt. 15 Tlf. 55 96 00 70

VULKAN www.torso.no

www.rammeservice.com

Galleri A & Galleri A minor Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo Galleri A / Galleri A minor 14. juni - 26. august www.galleri-a.no A - laget - UTVALG SOMMEREN 2012

Per Heimly, Bastards

Galleri A

Galleri A minor:

19. jan. – 5. feb.: Line Schjølberg, IDYLL 19. jan. – 29. jan.: Sten R. Fagerberg, SØVNEN Galleri A & Galleri A minor • Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo • galleri-a.no 9. feb. – 4. mars: Per Heimly 2. feb. – 12. feb.: Marit Bockelie 8. mars – 25. mars: Thomas Heager

ELVERUM KUNSTGALLERI ST. OLAVGT. 10, ELVERUM TLF. +47 400 43 251 UTSTILLINGINFORMASJON OG NETTSALG WWW.ELVERUMKUNSTGALLERI.NO

16. feb. – 4. mars: Grete Ross

GHG 10-årsjubileum

Henrik Gerners gt. 7 / PB 207 / 1501 Moss / 69 25 77 75 ghg@ghg.as 18. aug - /9.www.ghg.as sep

Line Schjølberg og Lise Wulff

Åpningstider: Tirsdag–fredag: 10–16 / Lørdag–søndag: 12–16

15. sep - 7. okt

Utvalgte utstillinger 2011:& friends TASSULV , TEPPO 28. jan - 19. feb KOLLEKTIV Mari Astrup, Nicholas O'Leary, Synnøve Persen, Shahram Takhsha Galleriets åpningstider: Tirsdag - søndag kl. 12.00 - 16.00 25. feb -Gerners 18. mars JUBILEUMSUTSTILLING 1 Henrik gate 7, N-1530 Moss

MALEKURS

i Andalusia, Spania Bli abonnent, send kodeord KUNST til 2007, www.paint-in-holidays.com eller send e-post til kunst@fineart.no

INSTRUKTIVT

VIGNETT

Kari Rindahl Endresen fra Tromsø har hatt akvarellen som sitt levebrød de siste fem årene. Her forteller hun hvordan hennes særegne, røffe uttrykk finner veien til grovt papir.

Tekst Kari Rindahl Endresen / Foto Rune Stoltz Bertinussen

Hus og brygger; kystbygninger patinert av alder, vær og vind, er utgangspunktet for mine motiver. Fargehistorien fascinerer meg – hvordan fargenes liv og endringer beretter en historie. Fargene er spor av levd liv, og bygningene er helt annerledes nå enn da de var nye, både i farger og materialer. Tiden endrer oss mennesker. Derfor endrer den også våre farger.

Spenning og temperament Jeg forsøker å bringe frem det jeg oppfatter som naturens temperament; lys og skygge. Husene er for meg det forfatteren Virginia Wolf har kalt å tenke gjennom våre mødre. Utsagnet berører meg; jeg knytter ofte husene til min familie og slekts levde liv. De har vært familienes beskyttelse, deres innerste vern mot omverden – på både godt og vondt.

Få farger En begrenset fargepalett er plattformen i mitt uttrykk. Jeg forsøker å fange lyset som er så sterkt og mektig i nord. I tillegg til det unike og vakre som akvarellfargene skaper når de blan122

4/2012

des med mye vann, finner jeg det spennende å jobbe med svært lite vann. Mettede farger i små mengder strammer opp akvarellen og gir den et særpreg.

Hurtig og tålmodig Grovt akvarellpapir, helst 640 g, tåler mange runder med maling og mye vann. De hurtige malesekvensene kombinerer jeg med tålmodighet mens lagene tørker. Jeg finner det både tilfredsstillende og utfordrende at akvarellen krever min tilstedeværelse fullt og helt.

Mine bilder bærer ofte i seg en kombinasjon av et konkret gjenkjennbart motiv og en anelse abstraksjon. Med dette ønsker jeg å skape spenning, temperament og undring; jeg er opptatt av å la betrakteren lete etter og kanskje gjenkjenne sine egne historier i akvarellen.

– Jeg forsøker å bringe frem det jeg oppfatter som naturens temperament.

Kari Rindahl Endresen (født 1968) har jobbet med akvarellmaling i snart 20 år. Endresen er født og oppvokst i Tromsø, jobbet som journalist i NRK i mange år og er selvlært som maler, med kunstnerne Lars Holm, Lars A. Persson og Torgeir Schjølberg som gode hjelpere. Hun er medlem av Nordiska Akvarellsällskapet og har hatt over 20 separatutstillinger i hele landet, er innkjøpt av både private og offentlige bedrifter og representert i H.M. Dronning Sonjas samling. Hun henter mye inspirasjon fra nordlandskysten og liker å leke med kontraster. Over tid har hun utviklet en helt særegen og røff akvarellstil.

VIGNETT

HER HAR jeg startet med å tegne inn husene. Paletten min har få farger, og jeg jobber bevisst og hurtig med disse, lag på lag. Fargene får flyte ganske fritt i hverandre. Jeg lar også deler av akvarellpapiret forbli helt urørt. Slik skapes kontraster og stemninger i akvarellen.

JEG TEGNER inn husene aller først. Her har jeg valgt å ha mye vann og farge i himmelen for å skape lys og spenning. Jeg tenker hele tiden på hvordan og hvor lyset faller. Fjellene maler jeg helt til slutt med en anelse mørk farge. I forgrunnen har jeg valgt å ha tett med farge i flere omganger.

DENNE AKVARELLEN har jeg malt med raske bevegelser. Husene kom frem etter som landskapet tok form rundt dem. Jeg ønsket at noe skulle stå helt hvitt og lot derfor noen flater stå urørt av både vann og farge. Jeg har imidlertid hatt mye vann og farge i forgrunnen. På himmelen har jeg tettere farge for å få frem kontraster og spenning slik at fjellene kan få lyse.

4/2012

123

VIGNETT

Kurstilbud

Som abonnent på KUNST får du 10 % rabatt på kurs.

Dette gjelder også medlemmer i Palettklubben.

Påmelding / for mer informasjon (påmeldingen er bindende!):  www.fineart.no/tjenester/kurs

Høsten 2012 Se mer info på fineart.no

 Vi tar også imot din bestilling på telefon 22 01 24 20  Har du spørsmål, ta kontakt med Toril S. Kojan: toril@fineart.no / 408 56 010

VI HAR FÅTT NYE LOKALER! Dersom ikke andre kurslokaler eller tider er oppgitt, vil kurset holdes i KUNSTs kurslokaler i Brogata 2 på Lillestrøm.

Helgekurs: fredag kl. 18–21, lørdag og søndag kl. 10–16.

Materialer til kursene er ikke inkludert i prisen dersom dette ikke er spesifisert. Vi gjør også oppmerksom på at vi er avhengig av et minimum antall deltagere på hvert kurs for at det skal la seg gjennomføre. Vi tar forbehold om trykkfeil i datoer og priser.

Foto: Anna Bülow

Malekurs med tekstiler som billedbyggende elementer

Billedkunstner Anne Biringvad kombinerer akrylmaleriet med tekstiler hun har funnet. Ved å kombinere stoffer ment for andre formål med akrylmaleriet, oppstår noe nytt. Et annerledes og spennende kurs.

Tid: Pris:

7.–9. september. Helgekurs.

3200,- / Antall plasser: 12

Kreativ komposisjon og maling på foto med Rino Larsen

Lær å skape spennende komposisjoner ved hjelp av kontraster. Lek med abstraksjoner og tegning til musikk. Du vil også lære maling på foto og forskjellige underlag med forskjellige midler. Inkludert i kurset er printer til å male på til en verdi av kr 300,-.

Tid: Pris:

15.–16. september. OBS! Lørdag 10–18, søndag 10–17.

3300,- / Antall plasser: 12

Om farger og abstrakt komposisjon med billedkunstner Helle Kaarem, trinn I

Vi utforsker akrylens tekniske muligheter og hvordan bruke fargen til å bygge bildet. Vi oppretter et akryl-laboratorium og undersøker hva som styrer våre valg og opplevelse av farger. Det blir øvelser, fritt arbeid og samtaler om fargeteorier, for å nevne noe.

Tid: Pris:

21.–23. september. Helgekurs.

3200,- / Antall plasser: 10

Malerferie på Island. Akvarell med Lars A. Persson

Vi skal oppholde oss på Snæfellsnes, halvøy med heftig natur og vulkanen Snæfellsjøkul. Området er nasjonalpark og utstråler noe helt spesielt. Vi skal bo meget bra, med full pensjon og ha flotte utflukter, besøke kunstnere og male akvarell under Lars A. Perssons kyndige og engasjerende instruksjon. Les mer på våre nettsider.

Tid: Pris:

124

7.–14. oktober.

17 500,- alt inkludert unntatt flyreisen. Depositum kr 2000,- sikrer deg plass!

4/2012

KURS

Lær deg å bruke Photoshop. Gir foto og bilder store muligheter. Rino Larsen hjelper deg.

Kurset er både teoretisk og praktisk. Du lærer verktøyets muligheter og funksjoner, samt en rekke teknikker, for eksempel hvordan lage og bruke egne virtuelle pensler. Du vil også lære om diverse utprintmuligheter. Og mye mer.

Tid: Pris:

13.–14. oktober. OBS! 10–17 begge dager.

3300,- / Antall plasser: 12

Akvarellmaling med Morten W. Gjul

Gjul er en erfaren akvarellmaler innenfor den moderne akvarellteknikken. Det er en fordel om du har litt erfaring og kjenner til grunnprinsippene i akvarellmaling. Du vil lære mange nye teknikker og få kunnskap om fargenes egenskaper. Bli med og bli inspirert!

Tid: Pris:

19.–21. oktober. Helgekurs.

3600,- / Antall plasser: 12

Portrettmaling med Mogens Henckel

Hvordan få det til å ligne? Hva skal man legge vekt på? På dette kurset vil du lære (flere) ulike arbeidsmetoder som er viktig i portrettmaling. Et meget populært kurs!

Tid: Pris:

26.–28. oktober. Helgekurs.

2900,- / Antall plasser: 12

Fotokurs for deg med digitalkamera og sans for motiver

Lær deg å mestre kameraet ditt. Det er ikke flaut å få hjelp til mer enn å trykke på utløserknappen! Fotograf Morten Løberg lærer deg alt om dette og gir fototips og instruksjon i praktisk fotografering, samt bruk av lys.

Tid: Sted: Pris:

27.–28. oktober. OBS! 10–17 begge dager.

Frysja Kunstnersenter, Kjelsåsveien 165, Oslo.

3300,- / Antall plasser: 12

Kurs i kull/pastell-teknikk. Et nytt kurs med Peter Esdaile

Vi arbeider på oppspent, kraftig Arches papir. Ru overflate. Vi arbeider med kullstift og tørrpastell, filler, viskelær og knettgummi. Teknikken har en parallell til Peter Esdailes maleteknikk i akryl; det starter med det åpne, spontane og tilfeldige som ender opp i noe mer styrt og definert.

Tid: Pris:

2.–4. november. Helgekurs.

3800,- / Antall plasser: 10

Finn bildene i ditt indre. Malekurs med Toril S. Kojan

Et annerledes malekurs. Gjennom meditasjoner, drømmer, fantasireiser og andre kunstterapeutiske metoder finner vi frem til dine indre bilder. Vi går i dialog med dem og lytter til budskapet. Overfør det til papir eller lerret og se hva som skjer. Ingen forkunnskaper nødvendig.

Tid: Pris:

9.–11. november. Helgekurs.

3800,- / Antall plasser: 8

Akvarell med Lars A. Persson – ikke for feiginger!

Her er det fullt fokus på det kraftfulle og direkte akvarellmaleriet. Vi legger bort de små penslene og lar friheten blomstre og vannet gjøre underverker med fargene. Et meget inspirerende kurs!

Tid: Pris:

16.–18. november.

3900,- / Antall plasser: 10

Om farger og abstrakt komposisjon med billedkunstner Helle Kaarem, trinn II

Trinn II av dette kurset byr på litt repetisjon og mye jobbing med eget uttrykk. Her er det færre deltakere, slik at det blir mer tid til personlig veiledning.

Tid: Pris:

23.–25. november. Helgekurs.

3900,- / Antall plasser: 8

4/2012

125

VIGNETT

FORHANDLER-

OVERSIKT Forhandlere merket med palett tilbyr 10 % rabatt på kunstmateriell til medlemmer av Palettklubben.

:

AKERSHUS

KUNST OG HOBBY AS

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10–17, 10–18 (torsdag) og 10–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell : Golden, Daler Rowney, Talens, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, kurs og galleri. God fagkunnskap.

COLOR REBELS

Voldgata 1 / 2000 Lillestrøm / info@colorrebels.com / www.colorrebels.com Postadresse: Postboks 53, 2011 Lillestrøm / Telefon: 908 30 114 Åpningstider: Man–ons: 10–17 Tors: 10–19 Fre: 10–17 Lør: 10–15 Forhandler av kunstner- og hobbymateriell. Vi fører kvalitetsprodukter som bl.a.

Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Rembrandt akvarell, PanPastel, Marabu med mer, i tillegg til pensler, papir, lerret, spray, tusj, tegneutstyr og bøker.

Velkommen til oss for en hyggelig handel! facebook.com/colorrebels

EVAS RAMME- OG TEGNESENTER

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

RAMMEMANN

Kirkevn. 7 / 2016 Frogner / 63 82 06 28 / Mobil: 926 96 021 rammemann@online.no / www.rammemann.no Vi rammer inn det du er glad i!

20 års erfaring med kreative løsninger. Vi henter og bringer.

:

BUSKERUD

BRAGERNES RAMMESERVICE

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent.

Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

KREAKTIV – UTSTYR TIL KREATIVE FAG

Tollbugata 115 / Rundtom / 3041 Drammen. (Følg skiltene mot Svelvik.) Åpningstider: kl. 10–18 hverdager og kl. 10–16 lørdager.

Telefontid fra kl. 08 på hverdager. Tlf: 32 83 25 00 Landets største nettbutikk med utstyr til kreative fag på www.kreaktiv.no Vi leverer over hele Norge og har budbil til Oslo hver dag!

- maling og malemedier - lerret og blindrammer, eget lerretsverksted - bøker og DVD-er - kjente merkevarer til lave priser!

:

HEDMARK

CARIBONUM HAMAR / TORSO HAMAR

Strandgt. 61 / 2317 Hamar / 62 51 24 30 / faks 62 51 24 31 ordrekontor.hamar@caribonum.no Mjøs-regionens ledende forhandler av kunst- og tegnemateriell. Vår styrke ligger i vareutvalget og varekunnskap. Vi forhandler bl.a. Daler-Rowney, GOLDEN, Cretacolor og Letraset.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

126

4/2012

:

HORDALAND

MALEPALETTEN - TORSO BERGEN

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, GOLDEN, Sennelier, Letraset og Conté. Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

NORDBYES KUNST OG HOBBY AS

Olav Kyrresgt. 2 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / faks 55 33 44 11 post@nordbye.no / www.nordbye.no Vestlandets største kunst- og hobbyforrretning. Stort utvalg innen Royal Talens ( Rembrandt, Van Gogh, Cobra & Amsterdam ) Winsor & Newton og Schmincke. Vi har også et bredt utvalg i tegnepapir, skrivemateriell og lerreter.

RAMMESERVICE

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 leif@rammeservice.com / www.rammeservice.com Rabattavtale for bilder kjøpt hos Fineart.

:

MØRE OG ROMSDAL

PIGMENT KUNSTHANDEL AS

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling.

Kurs og innramming.

:

NORDLAND

ARNE NEERAAS

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunst- og tegneartikler.

Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

:

OSLO

ANDVORD CITY CASH - TORSO SENTRUM

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i sentrum. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Kunstnerbutikken i Oslo CHRIST. ENGEBRETSEN & SØN A/S

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 post@ceson.no / www.christengebretsen.no Stor butikk sentralt i Oslo med svært godt utvalg i kunstnerartikler. Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Schmincke, Talens, Liquitex, Winsor&Newton akvarell med mer. Vi spenner lerret etter mål. Velkommen til oss for en hyggelig handel!

TORSO VULKAN

Maridalsveien 17 B / 0178 Oslo / 21 38 80 70 torsovulkan@torso.no / www.torso.no Åpningstider: kl. 10-17, 10-19 (torsdag) og 10-16 (lørdag) TORSO Vulkan er Oslos nye storbutikk for alt innen kunst- og tegneartikler. Vi forhandler: Daler-Rowney, GOLDEN, Cretacolor, Williamsvurg Oil, Letraset, Aristo, Artograph, Mapac, Sculpey m.fl.

Du finner oss i Bellonahuset på Vulkan-området, nederst i Maridalsveien.

Velkommen! Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

FARGERIKE AGERUP - TORSO COLOSSEUM

Fridtjof Nansensvei 12 / 0369 Oslo / 23 33 42 00 / faks 23 33 42 01 Stort utvalg i kunstnermateriell: Golden, Daler-Rowney, System 3, Gouach, egg tempera, Cretacolor, Old Holland. Lerret, papir, staffelier og Tracer/baloptikon.

Se nettbutikk www.agerup.no, sender over hele landet.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

VIGNETT

:

ROGALAND

GAUTE ROSTRUP AS

Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming.

Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev.

Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

:

SØR-TRØNDELAG

RAMMEVERKSTEDET

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for fineArt i Trondheim.

:

TELEMARK

HOBBYSENTERET - TORSO PORSGRUNN

Storgt. 125 / 3915 Porsgrunn / 35 55 53 96 Telemarks desidert største forhandler av kunstnermateriell! Vi forhandler blant annet Old Holland Classic Colour i alle farger, både i olje og akvarell og akrylmaling fra GOLDEN. I tillegg er vi den forhandleren i Telemark som har hele sortimentet av Daler-Rowney. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

:

TROMS

HARSTAD INNRAMMINGSFORRETNING AS

Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl.

Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

:

ØSTFOLD

RAMMEMESTEREN KUNST OG HOBBY AS

Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: kl. 10–16 (mandag, tirsdag og fredag), kl. 10–18 (torsdag), kl. 10–14 (lørdag) Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

KUNST OG HOBBY - TORSO SKI

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10-17, 10-18 (torsdag) og 10-15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell: Vi forhandler bl.a. GOLDEN, Daler-Rowney, Talens, Sennelier, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, holder kurs og har galleri.

God fagkunnskap. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

SKJEBERG BILDE OG RAMME

Grimstadbakken 8 / 1746 Skjeberg / 69 16 89 73 /skjebergramme@tele2.no Åpningstider: kl. 10.30–13.30 og 20–21 (tirsdag, onsdag og torsdag) Godt utvalg i kunstnermateriell: Old Holland olje, akryl og akvarell, Beckers, Golden open, Da Vinci pensler, blindrammer, lerret, staffelier. Rask og rimelig innramming (400 ulike lister). Faste kunder får rabattavtale. Vårt viktigste motto er: Hvis vi ikke har det du spør etter, prøver vi å skaffe det. Vi lagerfører ønskede produkter for faste kunder. Vårt lille firma setter enkeltkunder i høysetet.

X5 DESIGN

Ivar Aasen vei 48A / 1511 Moss / 909 99 500 Steffen Svartberg Kristiansen / steffen@x5design.no X5 design er total leverandør av norsk produserte rammer.

Vi utfører leveranser til privatpersoner, kontorbygg, offentlig sektor, gallerier og fotoforhandlere.

KUNSTMALEREN

Strandgt. 35 / PB 1172 / 9262 Tromsø / 77 68 27 80 Kvalitetsprodukter fra blant annet Winsor & Newton, Arches, Canson samt maling, pensler, lerret, staffeli, papir og tegneutstyr.

: VEST-AGDER HOBBYHIMMELEN / TORSO KRISTIANSAND

Henrik Wergelandsgate 26 / 4612 Kristiansand / 917 72 057 mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Som Sørlandets TORSO-forhandler, har vi et godt utvalg av kunstnermateriell til profesjonelle og nybegynnere. Vi fører bl.a. GOLDEN, Daler-Rowney, Cretacolor, PanPastel, Letraset, Winsor & Newton, Old Holland og Talens Cobra. Vi som jobber her er godt kjent med produktene, og gir deg gjerne råd og veiledning.

Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller i vår nettbutikk www.hobbyhimmelen.no Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

:

VESTFOLD

ARNES FARGEHANDEL / TORSO LARVIK

Kongensgt. 26 / 3256 Larvik 24 50 / faks 33 18 35 20 Vi fører bl.a. Daler-Rowney, Old Holland, GOLDEN og Letraset. Godt utvalg i Hobbymateriell. Panduro-forhandler.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

BAS NORTHERN ART EQUIPMENT AS

Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør.

Sender også per post.

Forandring fryder!

Skap et nytt inntrykk i hjemmet. Flytt bildene dine når du vil, hvor du vil med et opphengsystem for din kunst.

Det er enkelt å montere og gir deg stor fleksibilitet ved flytting av bilder

Diskret opphengstang

og oppheng av nye.

Trinnløs regulering både horisontalt og vertikalt. Med dette systemet unngår en å lage huller i veggen.

Enklere kan det ikke gjøres.

Les mer på våre web sider www.artmodern.no Kontakt oss i dag for et uforpliktende tilbud.

Art Modern Hjaltlandsgaten 17 4009 Stavanger Telefon: 51 53 17 06 post@artmodern.no

4/2012

127

ANNONSE

Kari Lena Flåten-Lindbæk

Yvonne Jeanette Karlsen

Fragile

Symbiose

artyvonne.no karilena.com

Sten R. Fagerberg Nostalgica

Bibbi Elise Bagguley By the riverside

bibbibagguley.com

Anne-Lise Østby Inntrykk fra Rondane

sten-fagerberg.no

Marit Eik Norsk billedkunstner og designer som har oppnådd nasjonal og internasjonal suksess.

Billedkunsten kan bl.a. kjøpes hos: Interiør Galleriet, Øvre Slottsgt. 17, 0157 Oslo www.mariteik.com

FILM FESTIVAL UTSTILLER BJØRN CARLSEN

Grete Jacobsen De tre konger

HAUGESUND BILLEDGALLERI 18.8.-23.9. arrangør www.haugesund-billedgalleri.net

ANNONSE

str etch ing the mind

Drammen Kunstforenings utstilling 2012 22. juni – 28. oktober

Leter du etter en forening som kvalifiserer deg som kunstner?

Da bør du gjøre deg kjent med NFUK. Her er det utelukkende kvaliteten på din kunst, og ikke din formelle bakgrunn som teller. Opptak av nye medlemmer skjer vår og høst, og er basert på en profesjonell juryering av dine arbeider.

Her er noen av fordelene ved medlemskapet: - kunstnerstipend - publisering på våre nettsider - juryerte utstillinger - juryering av dine arbeider - medlemsmøter og seminarer - landsomfattende kontaktnett

Finn ut mer om oss på www.nfuk.no

NORSK FORENING FOR UAVHENGIGE KUNSTNERE www.drammens.museum.no

2012

FREDRIKSTAD UAVHENGIGE KUNST MESSE

WHAT A MESS!

31. august – 30. september

Er vi her ennå?

Et møte med samisk kultur i Vesterålen Helle Storvik • Mari Boine • Rune Johansen • Åslaug Krokann Berg Torget 20, 8301 Svolvær Man: 18–22 Tirs–søn: 10–16 og 18–22

nnks.no

HYDROGENFABRIKKEN KUNSTHALL / FREDRIKSTAD

24.– 26. August

OFFISIELL ÅPNING AV KUNSTHALLEN MED 30 GALLERIER FRA HELE NORDEN Fredag 18 - 21 / Lørdag og Søndag 12 - 17/ www.hydrogenfabrikken.no

4/2012

129

Aktiviteter i Galleri Fineart Vi ønsker at det skal skje noe i vårt galleri, og cirka en gang per måned har vi nye arrangementer.

Ta en kikk på fineart.no for oppdatert aktivitetsoversikt.

Uke 34 Runi Langum er en av våre fremste tegnere og en av våre mest populære kunstnere. Selv karakteriserer hun seg som en forsker i strek. Hun mener at hun ikke mister kontrollen med sine spontane streker, kontroll handler om noe helt annet.

Denne uken fokusere vi på Runi Langum i galleriet og vise et stort utvalg av hennes grafikk og noen orginaler.

Uke 37 Kort oppsummert har Nico Widerberg hatt nærmere 70 separatutstillinger, deltatt på et 70-talls kollektive utstillinger og hatt over 80 utsmykningsoppdrag på 20 år.

I denne uken vil vi vise mange av Nico Widerbergs arbeider i vårt galleri.

18. september Høstutstillingen – Statens 125. kunstutstilling, er en arena for unge ukjente debutanter og etablerte anerkjente kunstnere. Utstillingen har eksistert siden 1882 og har gjennom 125 år vist utviklingen innen norsk samtidskunst. Høstutstillingen er Norges største, eldste og best besøkte kunstutstilling. Siden den åpnet dørene første gang har den vært en magnet for kunstnere, kritikere og publikum. Den har provosert, sjokkert, gledet og begeistret.

Bli med på omvisning på årets Høstutstiling for abonnenter av KUNST! Påmelding til kunst@fineart.no Begrenset antall plasser. Pris kr 60,-

Uke 39 KUNST 5 kommer ut, og denne uken vil det skje mye spennende på hele Tjuvholmen.

I forbindelse med at det nye Astrup Fearnley Museet åpner vil også Galleri Fineart ha spennende aktiviteter denne uke.

Følg med på fineart.no

Galleri Fineart • Filipstad brygge 2, Oslo • Tlf 22 01 24 20 • kundeservice@fineart.no • fineart.no

Neste VIGNETT nummer

Bli abonnent – kun 495,-

kommer i oktober!

••Møt Bjarne Melgaard i New York!

••EKSKLUSIVT: KUNST møter den legendariske performance-kunstneren Marina Ambrovic ••Sune Nordgren og Petter Stordalen snakker om den nye kunsten på hotellet The Thief ••Det nye Astrup Fearnley Museet ••TEMA: Kunst i rommet ••Elin Melbergs mange rom ••Petter Hepsøs underlige skulpturer ••Kunstmessene: en hemmelig lukket verden for noen få?

••Trude Semb har atelier i en hule ••Børje Sundbakken om utenomjordiske vesener og UFOer ••Kunst møter mote ••Tropisk arkitektur

I tillegg får du: • Inntil 20 % rabatt på et stort utvalg kunst • 20 % på innramming • 20 % på frakt • 10 % på kurs

Få et bilde av Ingri Egeberg ved tegning av abonnement!

Verdi 800,-

Bli abonnent, send kodeord KUNST til 2007, eller send e-post til kunst@fineart.no

BJARNE MELGAARD, Untitled 9, serigrafi, 80 x 60 cm.

VIGNETT

➊ Hva er ditt beste kunstkjøp?

Det vet jeg jo ikke per i dag. Hvis du tenker rent økonomisk, holder jeg en knapp på at Jens Hamran redder pensjonen min. Jeg tror bildene hans er betydelig mer verdt når jeg er åtti enn de er i dag. Men jeg kan jo ta skammelig feil, i så fall har jeg glede av å se dem på veggen! ➋ Finnes det kunstverk som har / har hatt betydning for deg?

Tja, si det. Har ikke alle kunstinteresserte en hel serie med kunstverk som har hatt spesiell betydning? ➌ Husker du din første kunstopplevelse?

Pike med katt av Hans Heyerdahl. Jeg fant det på et postkort som barn og ble helt fjetret. Jeg var omtrent på den alderen som jenta på bildet da jeg så det. Postkortet ble rammet inn og hang på veggen på barneværelset mitt så lenge jeg bodde hjemme. Ellers gikk jeg på en del utstillinger av tegninger sammen med pappa, vi hadde en felles interesse der. Sammen med ham kjøpte jeg min første Stabel-tegning, med lommepenger og litt foreldrebidrag, og pappa rammet det inn for meg. Det var stas.

eim

Elin Ørjasæter (født 1962) ble kjent i 2004 for sitt utsagn om at kvinner ikke blir valgt som toppledere fordi de ikke er villige til å ofre alt for jobben, og at de mangler killer-instinktet som en toppsjef må ha. Selv er hun utdannet cand. philol. med hovedfag i økonomisk geografi og har imponerende punkter på CV-en, som informasjonssjef i bank, personaldirektør i Damm forlag 2005–2007 og hodejeger. Hun har utgitt to barnebøker, og Lederboka, hodejegerens beste tips utkom på Cappelen høsten 2008. Ørjasæter har også vært med i TV-programmet Luksusfellen på TV3 som rådgiver.

eH

ELIN ØRJASÆTER

Foto: Chr is tin

På veggen:

➐ Hvilken kunstner kunne du tenke deg å dele en flaske rødvin med i hans / hennes atelier?

Hilde Irene Knutsen, hun bor i et lite hus i en stor hage, og hjemmet er hennes atelier. Jeg har vært der en gang, og det var en kunstopplevelse som tok pusten fra meg, og som gjorde meg 28 000 kroner fattigere. Så jeg vet ikke om jeg tør å dra dit igjen. Det er bare ufattelig at hun ikke er rik og berømt, så slående som bildene hennes er, de har et helt eget uttrykk, det er noe du aldri har sett før. Ungene ble livredde for det ene bildet vi kjøpte, med manipulerte historiske bilder oversprøytet med billakk. De mente det var en skrekkfilm, bare at det var virkelig, som de sa. Artig at unger som har sett så mye voldsfilmer blir så redde av et vakkert kunstverk. Jeg så noe helt annet i det bildet, en slags drøm om å ha en slekt, en fortid. ➑ Hva hadde livet vært uten kunst?

Mitt liv? Helt greit. Da hadde jeg vel blitt opptatt av noe annet – sommerfugler, insekter, biologiske grønnsaker, hvem vet. ➒ Hvis

du fikk lov til å velge helt fritt fra hele verdens kunst­ skatter, hvilket verk skulle du helst hatt i ditt eie, og hvorfor?

Da ville jeg valgt Ilja Repin sitt berømte maleri der kosakkene skriver brev til sultanen. Det er så oppmuntrende! Jeg er livredd for krig, jeg tenker på det hver dag, men kosakkene syntes jo krig var moro. Det synes på bildet. Men det bildet er så stort at jeg måtte bygge et helt eget hus til det, så det henger vel best der det henger, i Eremitasjen i St. Petersburg.

➍ Hva var din siste kunstopplevelse?

Den hadde jeg faktisk på nett, ved å se på nettsidene til fotografen Per Berntsen, www.perberntsen.com. Jeg har forelsket meg i ett spesielt bilde som jeg skal kjøpe når jeg får inn litt penger. ➎ Husker du kunst som har provosert deg?

Ja, den typiske akademikunsten fra unge kunstnere provoserer. Fordi den er så dekadent. Den eksisterer kun som en intellektuell øvelse, der man må ha doktorgrad for å skjønne hvorfor akkurat denne installasjonen er interessant. Så er det rimelig håpløst med kunstnere som har et politisk budskap. Kunstnere har jo ikke peiling på politikk. Men enhver må jo få lov å gi uttrykk for den forvirring som hersker i hans hode. ➏ Er det et kunstverk du ennå ikke har fått sett, men som du har lyst til å oppleve?

Mener du i verdenskunsten? Svaret er nei. Jeg er mer opptatt av norske kunstnere, jeg er litt sånn heimstad-jente. Når jeg blir milliardær, skal jeg sende Jørn Nilsen til Australia for å male ørkenbyen Coober Pedy, for han er så god på sånne tørre landskap. Og Bjarne Austad skal sendes til Øyerfjell, han er rå på grønnfarger. Hvis de vil, da.

Dessverre blir det aldri aktuelt, jeg er blakk for tiden, og det er ingen milliard i sikte.

132

4/2012

SKATT FRA KUNSTHISTORIEN: Ilja Repins (1844–1930) berømte bilde av kosakkene som skriver brev til den tyrkiske sultan.

JØRN NILSENS triptykon (66 x 241 cm fra 2001) henger i Ørjasæters stue. Foto: Bård Svardal.