KUNST 05/2012

NR 5 2012 ÅRGANG 59 KR 89,-

TEMA: Kunst i rommet Speilkunst med Elin Melberg Sune Nordgren og Petter Stordalen om kunst og utsmykning

Rokker og yoga-elefant hos Petter Hepsø

MARINA ´ ABRAMOVIC: RETURUKE 35

performancens mor INTERPRESS NORGE AS

NORDENS LEDENDE KUNSTMAGASIN

Astrup Fearnleys nye storstue

Marianne Aulies nye optipistkopper

KUNSTHISTORIE: Anders Svarstad i Sigrid Undsets hjem

Kunst & mote

The White Rose, oil on canvas, 183 x 213 cm

I I

S c e n e s f r o m t h e S e c o n d W o r l d W a r p a r t II Vebjørn Sand Paintings 2010–2012

277 West 4th Street, between Perry Street and West 11th Street, West Village, New York City, 10014 Tel. 1.212.414.8714, 1.646.226.3070. Email: aune@gallerysand.com

www.gallerysand.com

www.vebjornsand.com

www.liveice.com

www.leonardobridgeproject.org

The Storytellers Stenersenmuseet 30. aug. - 4. nov.

Georges Adéagbo, Liliana Angulo, Monica Bengoa, Milena Bonilla, Monika Bravo, Ryan Brown, Maria Magdalena Campos-pons, Eloisa Cartonera, William Cordova, Marilá Dardot, Valeska Soares, Fabio Morais, Lobato & Guimarães, Alfredo Jaar, William Kentridge, Cristina Lucas, Ernesto Neto, Ulf Nilsen, Rosana Ricalde, Eder Santos, Tracey Snelling, Elida Tessler, Sergio Vega, Young-hae Chang Heavy Industries, Nina Yuen www.stenersen.museum.no – Munkedamsveien 15 – Tel: 23 49 36 00

[På Oslo S, 08.09. – 14.10]

statens 125.

Kunstutstilling

Hannah Ryggen, vist i 1964

Kurt Johannessen, vist i 1984

Stinius Fredriksen, vist i 1936

Sidsel Westbø, vist i 1984

08.09. – 07.10.

Kåre Kivijärvi, vist i 1971

HØstutstillingen 2 012 Kunstnernes Hus

Jean Heiberg, vist i 1930

Innhold Kunstnerintervjuer: Marianne Aulies nye koppekolleksjon ............................................................................................. 82 Børje Sundbakken: Eksjuristen som ble en heftig maler og søkte åndeligheten .......... 92 Duo-søstrene på Island ......................................................................................................................... 98 Ekspresjonisten Trude Semb i Ørneredet ....................................................................................... 104 Sverre Bjertnæs til New York ............................................................................................................. 110 Kunstdetektiven Dick Ellis .................................................................................................................... 114

TEMA: Kunst i rommet: EKSKLUSIVT: Marina Abramovi´c– performancekunstens mor ............................................ 12 Fra Duchamp til Pussy Riot: Installasjons- og performancekunstens historie .............. 28 Glansbilder og speil i Elin Melbergs installasjoner .................................................................... 30 Sune Nordgren og Petter Stordalen ................................................................................................ 38 Åpne rom med kunstnergruppa Open Space ............................................................................... 42 Petter Hepsøs dyreverden .................................................................................................................... 48 Glass i rommet med Aino Jensen ..................................................................................................... 64

Arkitektur / kunsthåndverk / design: Det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen ...................................................................... 56 Kunstens rolle som mote-muse ........................................................................................................ 68 Art deco hos motehuset House of Dagmar .................................................................................. 72 Smykkekunstner Louise Nippierd ...................................................................................................... 76 Tekstile uttrykk med kunstner Jorunn Steffensen ..................................................................... 88

– When I am performing a piece, anything that happens in that moment is part of the piece.

12 30

Marina Abramovi´c

Foto: Marco Anelli © 2010

Kunsthistorie: Anders Svarstad, Sigrid Undsets mann, på Bjerkebæk ............................................................ 118 Bjørn Lis spalte: De utstøttes billedhistorie ................................................................................. 124

Fast / annet: KUNST i tiden ............................................................................................................................................ 26 Fotograf tolker: Dag Thorenfeldt ...................................................................................................... 46 Inspirasjon med Gro Mukta Holter: Matthew Barney ............................................................. 55 Designikon: Pantonstolen .................................................................................................................... 87

42

Pulsen på gatekunst ............................................................................................................................... 96 KUNSTomtaler / KUNSTanmeldelser av Lars Elton .................................................................... 128 Norges lengste galleri på Mosjøen .................................................................................................. 134 Instruktivt med Lars A. Persson ........................................................................................................ 136 KUNSTkurs ................................................................................................................................................. 138 Favoritter: Tone Dietrichson ............................................................................................................... 148

92

56 24

– Bygget til Renzo Piano roper om oppmerksomhet og vil gå i dialog med kunsten.

KUNST 5: 2012 59. årgang Med forbehold om trykkfeil Ansvarlig utgiver: Fineart as, selskap i Aller Media AS Opplag: 24 000 Årsabonnement 495,- Abonnementet løper til det sies opp skriftlig

Gunnar Kvaran

MEDVIRKENDE: Redaksjonen: Mette Dybwad Torstensen / ansvarlig redaktør mette@fineart.no / mobil: 901 19 007

Design: www.onetoone.as Anne Vesaas

Anne Vesaas / grafisk designer og fotograf anne.vesaas@fineart.no

Trykk:

Kristin Krugerud / salgsleder kristin@fineart.no

Bidragsytere: Anne Marit Muri / skribent Bjørn Li / kunstskribent Christina Gothe Schultz / skribent

48

Kunstverkene i magasinet KUNST er opphavsbeskyttet materiale og er gjengitt med samtykke fra kunstneren / BONO.

Rolf Stavnem / daglig leder Fineart AS rolf@fineart.no / mobil: 920 85 907

Tonje Buer / galleriansvarlig og kunstnerkontakt tonje@fineart.no

Foto: © Nic Lehoux

Kunstverk:

Frøydis Benestad Hågvar / designer og skribent Gro Mukta Holter / designer og kunstner Gunhild Horgmo / kunsthistoriker og skribent Guro Waksvik / journalist Lars A. Persson / maler Lars Elton / kunst- og arkitekturkritiker i VG og frilansjournalist Maren Engelschiøn / skribent og kunstner Michael Dee / skribent Thale Fastvold / kunsthistoriker og skribent Toril S. Kojan / skribent og kunstner

Fotografer: Anne Vesaas Julia Skorupska

www.onetoone.as

Ansvarlig abonnement: Kristin Krugerud / kristin@fineart.no 22 01 24 20 / mobil: 913 90 389

Annonsering: Eric Bjørklund eric@fineart.no / mobil: 948 17 753

Galleriansvarlig / bestilling: Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 01 24 35

Om forsiden: Redaksjonen val gte dette sterke portrettet av Marina Abramovi´cć fra hennes tre måneder lange performance, The Artist is Present, ved MoMA i New York våren 2010.

Utstillingen var den største retrospektive utstillingen MoMA hadde hatt med en performancekunstner. Hver dag satt Abramovi´cć åtte timer på en stol. Hun inviterte publikum til å sitte i en ordløs kommunikasjon sammen med henne. Møtene som oppstod var helt spesielle, der de som valgte å sette seg ikke hadde noe annet sted å flykte enn inn i seg selv. Abramovi´c selv gråt stille sammen med enkelte. Hun forsvant nærmest inn i en annen tilstand, en annen form for kommunikasjon, nettopp dette hun ønsker å oppnå i sine verk og lære videre til oss andre. Foto: Marco Anelli / Courtesy of the Marina Abramovi´c Archives og Sean Kelly Gallery, New York.

Marie von Krogh

– Det er ikke mange som tenker på at når Langbein går tur med Pluto, er det en hund som går tur med en hund!

Donna Ferrato Dag Thorenfeldt Ruben Skarsvåg

Petter Hepsø

82 36

Bli abonnent!

Gjør som 14 000 andre, få magasinet rett i postkassen.

Send SMS med kodeord KUNST til 2007.

KUNST utgis av Fineart og holder til i Galleri Fineart på Aker Brygge / Tjuvholmen. Galleriet har åpent: Mandag–torsdag kl. 10–20 / fredag kl. 10-17 / lørdag kl. 10–18 Adresse: Filipstad brygge 2 / 22 01 24 20 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

68

Annonser Følgende priser gjelder for annonsering i KUNST 2012: Helside: Halvside: Kvartside: Pris: 24 990,- eks. mva.

Pris: 14 990,- eks. mva.

Pris: 9990,- eks. mva.

KUNST selges nå også i løssalg fra ditt utsalgssted.

For mer informasjon kontakt: Eric Bjørklund / eric@fineart.no / mobil: 948 17 753

VIGNETT

Foto: Bjørn Wad

Hilsen

Mette Dybwad Torstensen Redaktør 10

5/2012

Bil

Vil du kjøpe noe av kunsten du leser om? Se etter dette ikonet på våre artikler!

Kunst til salgs av kunstneren finner du i den vedlagte Kunstkatalogen! en og

Mitt første møte med installasjonskunsten var en illeluktende affære. Jeg var 15 år og hadde dratt med bussen fra Bærum til Samtidskunstmuseet i Oslo, helt alene. Jeg husker ennå lukten av muggent brød som kom imot meg i de gamle banklokalene, og synet av et rom fylt av brødskiver som var formet, eller kollapset, til noe. Dessverre husker jeg ikke lenger navnet på kunstneren. Men det var en installasjon! Mitt andre møte med en installasjon, som jeg husker, var på Høstutstillingen. Jeg gikk med lange kjoler og hatt på tegnelinja på videregående og mente jeg var åpen for det meste, men likte best Monets vannliljer og Cezannes oransje farger. Omviseren pekte på en stabel med oppvask som ikke var limt sammen, men som når som helst kunne falle sammen. Men det var også en del av ideen til kunstneren. Verket var tidsbegrenset. Kanskje. Noen ville aldri få se dette verket hvis det knaste i gulvet og dannet et nytt verk. Så lurt! Så vidt jeg husker falt aldri oppvasktårnet sammen.

Disse opplevelsene fikk meg naturligvis til å spørre det evige spørsmålet: Er dette kunst? Jeg svarte nok nei den gangen, men det fikk meg til å lure videre: Hvorfor er det noen som vil definere dette som kunst? Og dermed ble interessen for kunsthistorien vekket. Snart kom jeg bort i Marcel Duchamps berømte pissoar på hodet som snudde tvert om på kunstoppfattelsen i 1917: Kunst gikk fra å være noe håndverksmessig, begrenset til et bilde eller en skulptur, til å også kunne fungere som en idé, eller i mer moderne terminologi: et konsept. Og dermed var alle slusene åpnet for keiserens nye klær i manges øyne, det som var kunst for andre. Da Jackson Pollock på 1960-tallet malte sine action-paintings, skapte han også en slags performance. Det samme gjorde dadaistene på 1920-tallet med sine underlige kabareer. Hva som skiller en installasjon fra en skulptur, eller en kunstvideo med en kunstner i en handling fra en performance, er vanskelig å definere. Men igjen koker det ned til essensen: Noe skal uttrykkes. En idé. Et budskap. Fra hjerte til hjerte. Som kanskje treffer nettopp deg. Så da tenker jeg at det ikke er så farlig hva verket kalles eller hvilke materialer som brukes.

Derfor har vi i denne utgaven valgt å snu oss rundt i rommene og sette fokus på Kunst i rommet – på en litt ny måte. Det være seg Petter Hepsøs mediterende dyreskulpturer, Elin Melbergs sprakende og magiske installasjoner som tangerer til skulpturer, Matthew Barneys nærmest makabre, men estetiske, scener og installasjoner, samtalen mellom Sune Nordgren og Petter Stordalen om utsmykning, gruppa Open Space som nettopp jobber med spesifikke rom når de skaper kunst og Aino Jensens glasskunst i rommet.

Ikke minst har vi fått et eksklusivt intervju med performancens mor; Marina Abramovi´c.

Jeg har aldri grudd meg så grusomt mye for å møte en kunstner. Jeg fløy over til New York i ens ærend for en time med henne etter to måneders jobbing for å få i stand avtalen. Og på et kontor i 10. etasje forstod jeg hvorfor hun trollbinder sitt publikum. Hennes verker er tvers gjennom ekte. Performancene hennes er sant å si innadvendte ved at hun trekker seg helt inn i seg selv, inn i annen tilstand, etter å ha trosset smerte, sult, kulde og andre påkjenninger, lik en fakir eller en yogamester. Men i denne tilstanden makter hun å minne oss på noe og bli et speil for oss: At ved å stenge alt annet ute, ved å overvinne hindringer, har vi bare ett sted å vende oss: Inn i oss selv. Til et rom for stillhet.

KUNSTkatalogen

nstkata l Ku

Rom for kunst

r for salg i de

Fineart-prisen 2012 på 25 000 kroner på Høstutstillingen På årets Høstutstilling, som åpnet 8. september i Kunstnernes Hus i Oslo og varer frem til 7. oktober, var det 2400 søkere hvorav 84 kom gjennom nåløyet til den nasjonale juryen som bestod av Nils Olav Bøe, Gunvor Nervold Antonsen, Stefan Schröder (juryleder), Shwan Dler Qaradaki, Kjetil Kausland og Giske Sigmundstad.

I forbindelse med Høstutstillingens 125. års jubileum har man også inngått et samarbeid med Rom for kunst om bruk av Oslo S som en satellitt til utstillingen på Kunstnernes hus.

I 1959 delte Kunstklubben ut sin første pris på Høstutstillingen, under navnet Aktuell Kunsts Grafikerpris. I 1987 ble denne omdøpt til Kunstklubbens pris. Tanken var å fremme norsk grafikk. For tre år siden ble kriteriene og navnet endret til Fineart-prisen. Fra å velge et grafisk verk, deler nå Fineart og magasinet KUNST ut en pris på 25 000 kroner til det verket som på en særpreget måte utpeker seg på utstillingen. Dette kan være et verk som er nyskapende, i tråd med tiden eller reflekterer spesielle hendelser.

I år var det Elin Brissmans maleri som mottok prisen.

– Dette maleriet var en stor overraskelse, tross utrolig mange andre verk som høylydt og visuelt krevde oppmerksomheten vår. Som et lite bilde av Vermeer gir det så utrolig mye informasjon og knagger til videre samtale.

Hvem lever bak gardinene? Vil de som bor der skjule hva de gjør eller stenge verden ute?

Hvor er dette? Er det egentlig viktig? Bildet kan være med å skape en debatt rundt våre forhold i hverdagen der man ikke kanskje vet navnet på nærmeste nabo, forteller Shwan Dler Qaradaki (fra Den nasjonale juryen) og Kate Smith (fra galleriet Stolper & Friends) som har sittet i årets jury sammen med KUNSTs redaktør, Mette Dybwad Torstensen.

Høstens begivenhet i Nasjonalgalleriet Emil Nolde. Jakten på det autentiske 12. oktober 2012–20. januar 2013 Den tyske ekspresjonisten Emil Nolde var blant modernismens fremste kunstnere i Europa. Arbeidene hans er preget av spontan umiddelbarhet og vilje til personlig kommunikasjon. Han utviklet tidlig på 1900-tallet en egen stil preget av forenkling, grov figurtegning, røff penselbruk og sterke farger. Det kan vi ikke minst se i de fabelaktige akvarellene som vises på utstillingen i Nasjonalgalleriet denne høsten; Emil Nolde. Jakten på det autentiske.

Emil Nolde, Valmuer u.å. © Nolde Stiftung Seebüll

Emil Nolde, Djunker (gult og grått), 1913. © Nolde Stiftung Seebüll

Akvarellkurs for voksne i museets atelier Akvarellkurs i Nasjonalgalleriets atelier ved billedkunstner Eli Eines. Noldes akvareller og hans spontane og flytende arbeidsmåte vil gi inspirasjon til egen visuell kreativitet. Kursene starter med en kort introduksjon i Nolde-utstillingen, deretter arbeides det med grunnleggende akvarellteknikker, fargepigmenter og ulike typer papir.

27.–28. oktober, kl. 12.00–15.00 Akvarell og blomster

10.–11. november, kl. 12.00–15.00 Akvarell og indre bilder

Deltageravgiften er kr 750,- som dekker undervisning, materiell og enkel servering. Begrenset antall plasser. Bindende påmelding til info@nasjonalmuseet.no

Utstillingen er støttet av:

VIGNETT

27. september ĂĽpner Marina Abramovic utstillingen With Eyes closed I see Happiness i Galleri Brandstrup i Oslo, hvor hun vil stille ut foto, video og skulptur.

ALIEN. Abramovic har alltid følt seg som en som aldri passer inn.

Et orakel fortalte at hun har DNA fra en utenomjordisk galakse.

VIGNETT

Marinas

metode – Mennesker skriker etter en forandring, det er et enormt behov der ute. Hvordan skal vi ellers forklare at 85 000 mennesker stod i kø for å sitte ved bordet mitt på MoMA i 2010? spør Marina Abramovi meg. Jeg har ingen forklaring.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Donna Ferrato

NEW YORK (KUNST): Etter to måneders intens e-postutveksling med presseansvarlig i Norge får KUNST endelig direkte kontakt med en av Marina Abramovićs assistenter. Kan vi skype eller sende spørsmål på e-post? Nei, helst ikke. Men, kan vi komme til Bern? Nei, vent, London? Nei, vi prøver New York – om to uker? Ja! Så er vi her. I Tribeca. I rom 1010 finner du kontoret til Marina Abramović. Hun vil ikke kalle det studio, det assosierer hun med en stram ramme som dreper ideene. Kontor er bedre. Fire ansatte holder styr på hennes kunstnerskap, utstillinger og ikke minst presse. Alle vil ha en bit av henne. Hun har en utrolig karisma, nærmest magnetisk, forteller Marit ved Galleri Brandstrup før vi drar. Alle som møter Marina, forelsker seg i henne og føler seg sett. Jeg gjorde også det, og følte meg spesiell, inntil jeg forstod at det var verden hun elsket, ikke enkeltdelene, sa kurator for Marinas retrospektive utstilling ved MoMA, Klaus Biesenbach, i en dokumentarfilm i 2010.

As long as we have access to her, she has access to us, skrev også kuratoren om henne i katalogen til MoMA i 2010. Ordene har bitt

seg fast i hodet mitt. Verkene til performance-kunstneren har truffet meg rett i mellomgulvet, selv bare som tekst- og fotodokumentasjon. Jeg kan forestille meg hvordan det er å overvære hennes live-performancer, hvilken energi som oppstår i dette møtet. Er denne kunstneren, som kaller seg performancekunstens mor, som har stukket og slått seg til blods med kniver, et barberblad og en børste, onanert offentlig, levd i et gallerirom i 12 dager uten mat, som har sittet ved et bord i tre måneder, pisket seg selv, danset til hun besvimte og gått 2500 kilometer på den kinesiske mur for å ta farvel med sin kjæreste, er hun et mystisk ikon? Hvem er Marina Abramović og hvem er performance-kunstneren? Kan de skilles? Og hvorfor gjør hun egentlig alt dette?

Er det narsissistisk motivert, en ekstremsportutøvers sug eller ligger det en misjon for hennes publikum og sak bak det hele?

På kontoret i 10. etasje sitter hun, Marina Abramović, ved et overfylt bord. Hun samler hele tiden det lange sorte håret og er kledd i en enkel vid, blå bluse og sorte bukser. De sorte, markante brillene går av og på i ett sett.

5/2012

13

VIGNETT

MOMA. Våren 2010 gjorde Marina Abramovic kanskje sin til nå mest krevende performance under sin retrospektive utstilling The Artist is Present, som faktisk betyr at kunstneren alltid var til stede under utstillingen. I åtte timer hver dag i tre måneder satt hun på en stol der publikum kunne sitte overfor henne i en sitting i The Museum of Modern Art i New York. Foto: Marco Anelli / Courtesy of the Marina Abramovic Archives og Sean Kelly Gallery, New York.

Hun minner mer om en liten, sårbar jente der hun svinser rundt lett i kroppen, ikke en dame på 66 år som har brukt seg selv, sin historie og kroppen sin som verktøy i ulike performancer i fire tiår på verdens viktigste museer. Men straks hun begynner å prate, bryter autoriteten gjennom. Klokskapen. Erfaringene. Kontrolløren. Hun som har brutt komfortsonen tusener av ganger på måter vi andre kun kan drømme om. Hun er enkel å forstå, som om tankene hennes sender ordene over sammen med stemmen, hvor rart det enn høres ut. En av assistentene flytter forsiktig modellen for det nye senteret som skal 14

5/2012

bevare performance-kunsten, som Abramović er i ferd med å bygge opp i Hudson.

– Vi mangler bare 50 millioner dollar, sier Abramović, som om det blir enkelt å skaffe. Assistenten kommer med vann og setter på aircondition. Abramović setter seg ned – og samler seg med et dypt pust og et smil.

– Jeg har akkurat reist i fire måneder, sier hun og rydder sammen papirer på bordet, før hun tømmer sminkepungen sin utover for så å rette litt på makeupen. Hun har ofret mann, barn og fast adresse for

EKSKLUSIVT

performancen. Hun ler litt over at hun er 66 år, og at det er best å sminke øyenbrynene, litt à la Frida Kahlo. Så snakker hun og fotografen om andre over 60 som holder seg godt, som Yoko Ono. Etter et par minutter setter hun seg med ansiktet 30 centimeter fra mitt og er klar. Det skal vise seg at mine vel nedskrevne engelske spørsmål er totalt bortkastede. Abramović har sin egen agenda for intervjuet, i en overraskende spirituell retning. Jeg åpner pliktoppfyllende med: – Husker du din første kunstopplevelse?

– Ja! Jeg har faktisk aldri snakket om den før, selv om den egentlig var avgjørende for hele min kunstnerkarriere. Det var en mystisk opplevelse. Jeg var nok 4–5 år. På den tiden, i et fattig eks-Jugoslavia, var de eneste bøkene vi hadde laget av billig avispapir, ikke disse glossy bøkene vi har i dag. Når du bladde i dem fikk du farge på fingrene. Jeg husker at jeg kom hjem fra skolen, og på sengen min lå det spredd boksider utover med bilder fra solen, melkeveien, stjerner og så videre. Jeg tok dem opp og fikk sverte på hendene. Det var helt uventet at de lå der, og jeg gjemte dem under hodeputen som en skatt. Så løp jeg ut til foreldrene mine for å fortelle hva jeg hadde oppdaget. Da vi kom tilbake til rommet mitt, var bøkene borte! Det var magisk og underlig. Vi fant aldri ut av det, men jeg er sikker på at jeg tok på dem fysisk. En av mine første performancer var også relatert til denne opplevelsen, og på katalogen til MoMA-utstillingen min i 2010 er det tegninger av disse stjernene og planetene på omslaget. Du kan kjenne på dem med fingertuppen og på den måten komme i kontakt med universet.

Abramović finner frem katalogen og peker. Hun kommer plutselig på noe annet.

– For noen måneder siden skjedde noe annet relatert til dette. Alt har en sammenheng, skjønner du. Jeg ble kontaktet av en kjent science fiction-forfatter, Kim Stanley Robinson, som ville gi meg sin siste bok, 2312, der jeg var en av karakterene. Jeg spurte om hvilken rolle jeg hadde i boken, og han fortalte at hun, altså jeg, hadde performancer på asteroider langt ute i melkeveien! For noen måneder siden besøkte jeg en sjaman i Brasil – et orakel. Hun visste ikke hvem jeg var, men sa til slutt: Du er ikke herfra, DNAet ditt er fra en annen galakse langt ute i universet. Din mening her på jorden er å lære menneskene å transformere smerte og lære seg en annen form for kommunikasjon. Alt falt på plass. Jeg er altså en alien, ler Abramović for å avvæpne det som høres nokså besynderlig ut for mange, men legger til, for å understreke at dette ikke er tull for henne: – Jeg har alltid følt meg som the black sheep, som aldri passet inn i samfunnet, enten jeg bodde i Serbia, Amsterdam, Frankrike, Brasil eller her i New York. Jeg er den perfekte reisende. Gi meg en koffert, det er alt jeg trenger. Hjemme er alltid inne i meg. Jeg liker å se helheten, ikke detaljene, og når jeg ser ned på jorden fra et fly, i et fugleperspektiv, makes everything sense.

– Du sier i verket The Biography fra 1993 at du en gang håpet nettopp å se alt under overflaten? Har du gjort det?

Hun ler hemmelighetsfullt.

– Ja, kanskje. Jeg vil alltid ønske å se det store bildet. Planeten er mitt studio.

– Men tilbake til hvordan det startet, hvor fikk du inspirasjon og hvorfor valgte du å bruke smerte som en del av performancene?

– Jeg led av en slags blødersykdom da jeg mistet mine første tenner. Eller man trodde det var en sykdom. Det oppstod en frykt for blod, og denne ville jeg konfrontere i mine performancer. Det er sånn man gjør det i min familie, man møter frykten. Det er ikke lett å vokse opp i en slik tradisjon, ler hun og legger til: – Men alle bør møte frykten sin for å overvinne den.

– Så tankene om å overvinne smerte for å komme over i en ny tilstand, å transformere energi, var ikke det du tenkte på i 20-årsalderen?

– Nei, den erfaringen gjorde jeg senere. You don’t know the shit in your early 20s …

– Hvordan reagerte publikum egentlig på dine performancer på 1970-tallet?

– Verden var ikke klar for dette. Det var stor motstand, men motstanden oppmuntret meg. Men du må huske på at jeg gjorde disse

– When I am performing a piece, anything that happens in that moment is part of the piece. performancene ganske lokalt og isolert på et kultursenter i Beograd.

I 1970-årene var det viktig for meg å lage noe farlig, gi folk en ny bevissthet og sjokkere. Da jeg kom til Amsterdam, betydde det faktisk ingenting. Der så ingen rart på deg om du vandret naken gatelangs. Ofte er det slik for kunstnere at man lager kunst som har en funksjon i deres eget land, men når den skal ut andre steder, mister den meningen; it doesn’t mean a shit … Det er viktig å finne et språk som er universelt, som treffer alle.

– Hvordan planlegger du egentlig en performance, det er sagt at Seven Easy Pieces tok 12 år å planlegge?

– Det starter med en idé, ikke bare en nice idea, men en som treffer meg i magen. Deretter involverer jeg kontoret og tenker hvordan jeg skal gjennomføre den og hvor. Skal den filmes eller fotograferes?

Skal vi hente krystaller fra en gruve i Brasil?

– Jeg mener også å se en sammenheng mellom dine ritualer og ekstreme, religiøse ritualer som fakirer, kristne som pisker seg selv og så videre. Er du et religiøst eller spiritualistisk menneske?

– Jeg er spirituell! svarer Abramović bastant. Hun legger til: – Religioner er rene maktinstitusjoner for meg. Se bare på krigene! Jeg er ikke interessert i religion, at all. For meg bør kunst ha en spirituell dimensjon. En miks av religion, som kommunisme og buddhisme, hadde vært perfekt, men kommunismen har aldri lyktes på grunn av menneskers grådighet.

– Har verdens ur-ritualer inspirert kunsten din?

– Jeg har reist for å søke ur-kulturene; ikke for å få ideer, men for å lære og få kunnskap om hvordan man transformerer energi til et annet nivå. Jeg har levd med aborginere i Australia i ett år, vært i Tibet gjennom 30 år for å få til et samarbeid og besøkt sjamaner og områder med ulik immateriell energi. Så har jeg brukt denne kunnskapen i performancene for å lære videre. I dag går jo ikke folk i templene lenger, men i museene! Men du kan ikke reise med sinnet hvis kroppen er i bevegelse. Du må stoppe. Stoppe alt. Derfor må man gjennom enkelte ritualer, eller overvinne noe, som inneholder blant annet smerte.

– Har du blitt redd noen gang? Som da en mann pekte en pistol mot deg i en performance, eller da du mistet bevisstheten?

5/2012

15

EKSKLUSIVT

PUBLIKUM: Alt ble fotografert og filmet i verket The Abramovic Method, og med publikums øyne på seg var det ikke noe annet sted å flykte enn inn i seg selv. Opplevelsen var svært ulik for deltakerne. Foto: © ORE Cultura S.r.l. / © Fabrizio Vatieri OR / © Laura Ferrari / Courtesy Marina Abramovic Archives.

– Jeg blir aldri redd under performancene, men i livet. Å være i en performance er en annen tilstand. Livet er derimot skummelt. Men har dere hørt om Marina Abramovićs metode? Som jeg viste i Milano?

Hun henter iPaden sin og blar opp noen bilder. De sorte brillene går på igjen.

– Vi hadde fire grupper med 21 mennesker som alle signerte en kontrakt der de ga meg tre timer av tiden sin og overlot til meg hva vi skulle gjøre. Deretter fikk de et skap hvor de la bort alt som bandt dem til samfunnet, som mobilen, klokken og så videre. I museet var rommene gjort om til ulike stasjoner. Det startet med to assistenter som skulle hjelpe dem med å slappe av, og de lyttet til klokkeslag. De fikk på hvite frakker og høretelefoner så all lyd ble borte. Tanken var å gjøre det usynlige synlig for dem, å få dem til å gå inn i seg selv og oppdage noe. Akkurat som jeg gjør i mine performancer. I et rom var det stoler med krystaller som ben. I et annet rom hadde stolene en sort krystall og i et tredje rom stod syv slags bur med magneter. I det siste var det syv senger og en bok de skulle skrive ned opplevelsen sin i. Jeg skapte et slags laboratorium, et slags system. Det var 8000 mennesker som deltok i løpet av utstillingen. De ble også filmet, fotografert og sett på av publikum gjennom fuglekikkert, som til og med avslørte pupillene deres.

16

5/2012

Hun finner frem foto av ni mennesker fotografert i et fullstendig nakent øyeblikk, dypt inne i seg selv. Uten å vite hvor avslørende små bevegelser i ansiktene deres kan være.

– På bildene ser du tydelig de ulike opplevelsene de enkelte hadde av å forsvinne slik inn i seg selv. De hadde ikke noe annet sted å forsvinne enn innover. Du kan bare være i deg selv. På pressekonferansen tok jeg med alle journalistene på den samme reisen, og etter 2,5 timer var det jeg som stilte spørsmålene.

– Og ingen brøt kontrakten eller avsluttet dette?

– Nei! – Er det et behov?

– Ja, det er et skrik der ute. Folk trenger forandring. De er lei av vanlig kunst. Alt er fucked up; naturen, samfunnet, politikken. Alt handler om penger. Her i New York er vi konstant forstyrret av støy. Se på barn, de ser på en kanal et par sekunder av gangen. De eier ikke evnen til å være lenge på et sted, men blir konstant forstyrret. Jeg skaper en sone, en stillhet, der man kan komme i kontakt med noe. Abramovićs metode. For meg er det også viktig å komme i kontakt med steder med spesielle energifelt, enten det er et tre eller en foss. Vanlig kunst har mistet sin mening og funksjon i dag. For meg har kunsten en stor misjon. Vi må stille de rette spørsmålene, bestemme fremtiden og transformere det spirituelle. Oh, yes, there’s a big need out there!

– Og det er dette som vil skje på det nye senteret også? Er det sant at folk signerer en kontrakt på seks timer, der de gir deg tiden deres, kanskje det mest dyrebare det moderne mennesket har?

– Ja, det stemmer, vi har ikke tid til noe lenger. Det usynlige skal bli synlig. Dette er en gammel teaterbygning fra 1929 i Hudson, som senere ble kino i 1960 og deretter tennishall. Alt jeg mangler er 50 millioner kroner for å realisere dette – før jeg kan pensjonere meg om ti år, ler hun og viser bildene hun skal presentere for kommunen og sponsorer. Brillene tas av.

– Det vil bli et performance-område i midten og ulike rom rundt, der man kan gjennomgå min metode. Alt er åpent for publikum som kan komme og se. Igjen får man utdelt hvite frakker og øretelefoner.

Man kan også bli trillet rundt i rullestol mens man sover. Du sover søtt, men underbevisstheten vil bli påvirket. Når du våkner, vil du få valget mellom et varmt måltid på et bord og en drink på det andre bordet og en bok til å skrive ned minnene på fanget. Det vil også være et rom for yngre performance-kunstnere.

– A mad house, ler fotografen og peker på bildene av mennesker som blir trillet rundt i rullestoler i et fremtidslignende hus.

Abramović smiler.

– Men igjen, det er et behov. Menneskene søker mer! De er lei kunst som kun handler om penger eller kledelige ting på veggene og gulvet.

På den retrospektive utstillingen min på MoMA sov folk utenfor for å komme inn og sitte hos meg i ti minutter! Det var 85 000 innom bordet mitt på de tre månedene. En mann kom 21 ganger, og tatoverte 21 på armen sin. Vi gråt sammen. Menneskene hadde ikke noe annet sted å gå enn inn i seg selv. Jeg ble deres speil. Ja, og så kom det ut på Twitter at Lady Gaga skulle innom. Alle barna i naboområdet kom løpende. Du får ikke unger til kunstmuseene lenger, men nå kom de. Og det skjedde noe. De ble værende. Jeg tror at hvis du gir barn noe ekte, blir de interessert. De avslører deg med en gang. Det er viktig for meg å komme i kontakt med the superyoung generation. Å være en rollemodell.

En av assistentene fanger blikket mitt, smiler, og gir et diskré tegn.

Utenfor venter en russisk, ung forsker som også har kommet helt hit, fra Moskva, for et lite møte. Abramović forklarer.

– 7. november skal vi ha et stort forskningsprosjekt i Russland for å vise hva som skjer med hjernen når folk sitter slik og stirrer på

MODELL. To timer utenfor New York, i et gammelt teater, skal Abramović bygge et senter for performance-kunst, med ulike stasjoner basert på Marina Abramović Method. Foto: The Marina Abramović Institute for the Preservation of Performance Art, 2012 / © OMA.

THE ABRAMOVIC METHOD: Over 8000 mennesker deltok på Abramovi ć s metode i Milano ved Padiglione d’Arte Contemporanea våren 2012. De fikk hvite frakker, øretelefoner for å stenge all lyd ute og la fra seg telefoner og klokker i et skap.

Foto: © ORE Cultura S.r.l. / © Laura Ferrari / Courtesy Marina Abramovi ć Archives.

VIGNETT

VIGNETT

COVERET på MoMA-katalogen viser Abramović med ved i armene. – Jeg mener at kunstneren er en overlever som må finne opp sin egen ild. Så enkelt. Derfor valgte jeg dette som forside, forteller Abramovic til KUNST.

hverandre. Det har vist seg at min hjerne oppfører seg annerledes … ler hun.

– Men er det noen spesielle møter du husker bedre enn andre fra MoMA? Flere begynte å gråte. Eller må du stenge ute omgivelsene?

– Nei, man må åpne opp. Jeg husker alle, de satt der jo ti minutter hver! svarer hun, nesten overrasket over spørsmålet.

Jeg tror henne, og rabler raskt ned et spørsmål idet hun reiser seg.

– Er denne måten å kommunisere på, ordløst, noe nytt vi lærer oss nå eller noe vi har glemt?

– Den har alltid vært der – i naturen. Det vi lærer og erverver er der alt i hjernen. Man kan dele kommunikasjon i tre nivåer. Det første er der mesteren forteller eleven hva som er rett og galt og hva som skal gjøres. Så er det nummer to, der mesteren ikke sier noe, men viser i handling. Til slutt kommer det tredje nivået, der man stirrer hverandre inn i øynene og overfører kunnskap på denne måten, uten lyd eller bevegelse.

Så forsvinner hun ut til sin russiske forsker etter å ha sagt hjertelig farvel, you have enough for six pages there, og beklaget igjen den stramme timeplanen. Slik er det å være performancens mor. Jeg har allerede planlagt et besøk i senteret. Denne sonen vil jeg oppsøke, men mon tro om man ikke kan oppnå den samme tilstanden i naturen eller ved siden av et sovende barn? Trenger Ola Nordmann også dette, eller er det kun menneskene i den urbane jungelen? Er menneskeheten virkelig på vei til en ny form for kommunikasjon? Må man gå så drastisk og artistisk til verks? Og vil folk ta det på alvor? Vil de kanskje tro de kun er med på et underholdende eksperiment? Men kanskje er det ikke så farlig hvorfor de kommer. Resultatet vil uansett bli det samme. En transformasjon av energien. En ro vi leter etter i den moderne verden. Øyeblikkets kunst. Her og nå. Det trenger vi.

18

5/2012

Marina Abramovic (f. 1946) • New York-basert serbisk performance-kunstner som begynte sin karriere på begynnelsen av 1970-tallet.

• Utdannet fra Academy of Fine Arts i Beograd og Zagreb (1965–1972) og Kunstakademiet i Novi Sad (1973–1975).

• Hun kalles performancens mor og er en pioner innen performance-kunst.

• Hun har i mer enn fire tiår brukt sin egen kropp som subjekt, objekt og medium for sine arbeider og studier.

• I 1975, etter å ha flyttet til Amsterdam, møtte Abramović den vest-tyske performance-kunstneren Uwe Laysiepen: Ulay. Frem til slutten av 1980-tallet utførte de flere performancer.

• Abramovićs performancer er utført ved store museer og gallerier over hele verden, og hun har hatt store separatutstillinger på blant annet Whitney Biennial i New York og på Maruame Museum of Contemporary Art i Japan, samt vært sentral på Venezia-biennalen og dOCUMENTA i Kassel i Tyskland.

• I 2005 viste hun Balkan Erotic Epic på Pirelli Foundation i Milano og i New York ved Sean Kelly Gallery, og det samme året viste hun et av sine mest kjente verk, Seven Easy Pieces, på Guggenheim Museum i New York.

• I 2010 hadde hun en stor retrospektiv utstilling på MoMA med over 50 verk, The Artist is Present, og en ny performance der hun satt i nesten tre måneder, åtte timer hver dag, ved et bord.

• I 1992 ble hun professor i performance-kunst.

• Abramović har kjøpt et teater to timer nord for Manhattan i Hudson i New York, der hun skal opprette sin egen ideelle organisasjon og stiftelsen for bevaring av performance-kunst.

• Filmen The Artist is Present, basert på Abramovićs liv, har premiere under Bergen internasjonale filmfestival i oktober.

Forestill deg

Anish KApoor, Louise Bourgeois, FischLi & Weiss, FrAnz West, eLLsWorth KeLLy, ugo rondinone og Antony gormLey

på ett sted...

Velkommen til Tjuvholmen Skulpturpark!

Q-Park Tjuvholmen er et av Oslos mest kunstferdige parkeringshus, med plass til mange biler i alle farger.

På Bydel Tjuvholmen, vår Facebookside, får du oppdatert informasjon om bydelens aktiviteter og arrangementer, nyheter og gode tilbud fra våre spisesteder og butikker.

EKSKLUSIVT

Historien om

Marina Abramovic Marina Abramovics verk The Biography fra 1993 summerer egentlig opp de første to tredjedelene av livet hennes, der hun forteller: 1948: nektet å gå. 1959: foreldrene skilt. 1961: første menstruasjon. 1962: første utstilling. 1964: første kyss, drakk vodka. 1965: pistol av faren i bursdagsgave. 1972: startet å bruke kroppen, blod, smerte og pushe kroppen i kunsten. 1975: møtte Ulay. 1988: stoppet å like lukten av Ulay. 1989: håret vokste, kjøpte eget hus. 1990: jobbet i gruvene i Brasil for å få en ny ide. 1994: jobbet med rotter.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

I et intervju med kuratoren Klaus Biesenbach i katalogen til MoMA har Marina Abramović beskrevet sin oppvekst som en ramme av disiplin i kontrast til kjærligheten hun fikk fra en mer åndelig bestemor. Jeg ble oppdratt til å bli en soldat, mente hun.

Faren Vojo var general i Titos hær under 2. verdenskrig og en ivrig kommunist. Moren Daniea var major under krigen og senere direktør ved Museum of the Revolution and Art i Beograd. Begge sov de med pistoler på nattbordet og snakket knapt sammen i hverdagen. De ble skilt da Abramović var tenåring. Navnet fikk hun fra farens forelskelse i en soldat ved navn Marina som nærmest ble sprengt av en granat foran øynene hans. Moren var svært kontrollerende og ga datteren hver dag instrukser om hva hun måtte lære, spise, kle på seg og så videre. Frem til hun flyttet hjemmefra i slutten av 20-årene måtte Abramović være inne senest klokken 22. Om natten kunne moren komme inn og kreve at hun redde sengen, den skulle aldri være i uorden, selv ikke når hun sov! En dag hadde den unge Abramović fått nok og hentet en mengde brun skokrem som hun smurte på vegger og møbler på rommet sitt. Moren satte i et hyl da hun kom inn den natten, men hun kom aldri mer inn på datterens rom. Da Abramović var fem år, bodde hun en periode hos besteforeldrene. Da familien ble gjenforent, nå også med en liten lillebror, var det to som kjempet om morens oppmerksomhet og kjærlighet. Abramović ble syk, hun fikk en mystisk blødersykdom, og blødde i tre måneder da hun mistet melketennene sine. Hun lå på sykehuset ett år, men beskriver dette som en av de lykkeligste periodene i livet sitt: endelig var hun i foreldrenes fokus.

At barndommen har hatt stor påvirkning på Abramovićs kunstnerskap, er ingen hemmelighet. Da hun en gang spurte moren om hvorfor hun aldri kysset henne som liten, svarte moren at man kunne bli bortskjemt. Moren sa også at hun drømte at hun fødte en stor slange like før Abramović ble født, noe som kan sees i performancen Dragon head som Abramović utførte flere ganger mellom 1990 og 1994. Hun sitter da på en sykehusseng i en time med fem pytonslanger krypende over seg. Det hele er en metafor for lengselen etter 20

5/2012

ubetinget kjærlighet, men viser også til disiplinen moren lærte henne.

Abramović følte seg som et stygt barn og ble ofte kalt sjiraffen.

Men hun drømte. Mye. Og malte drømmene sine. Senere malte hun skyer frem til hun var 24 år. Slik som moren ga henne et system å følge, ga også hun sine performancer et system og et sett instruksjoner. Slik har hun alltid kontrollen og regien selv, selv når hun tilsynelatende gir andre kontrollen. En av hennes tidligere performancer inneholdt et rom der folk kom inn, kledde av seg og ga klærne til kvinner og menn som vasket, tørket og strøk dem og ga klærne tilbake. Man kunne gå renset ut.

Som sin far var Abramović kommunist, og hun var sekretær i kommunistpartiet på Kunstakademiet i Beograd mens hun studerte der. Dette var under de berømte studentopprørene i 1968. Studentene ga Tito en rekke krav de ville ha innfridd, men da han kun innfridde de enkleste, brente Abramović sitt medlemsskap i partiet i skuffelse.

Abramovićs første utstilling var på Kunstakademiet. Hennes professor Donja Blazevic ville gjøre noe nytt. Hun ba alle studentene å ta med seg et objekt som ikke var kunst i seg selv, men som inspirerte til kunst. En tok med kjæresten sin, en annen en dør, en student en radio og Abramović tok med to peanøtter og et sort saueskinn. På denne tiden var hun ennå ikke klar over performance som kunstart.

24 år gammel malte hun sitt siste bilde. Hvorfor bruke det todimensjonale i maleriet når jeg kan bruke alt rundt meg? Jeg kunne bruke ild, vann, kropp og sjel, har hun fortalt. Mens Abramović utførte sine første performancer, måtte hun fortsatt være hjemme klokken ti på kvelden. Det gikk likevel rykter på partimøtene om datteren. En dag Abramović kom hjem, hadde moren fått høre at datteren hadde vist seg naken. Hun kastet et tungt askebeger etter henne med ordene: Jeg har gitt deg liv, og vil også avslutte det. Abramović flyttet til Amsterdam.

Renselse, smerte, fare og kjedsomhet De første performancene til Abramović på 1970-tallet handlet mye om lyd og fikk samletittelen Rhythm. Abramović har i ettertid kalt det Body Art og lydinstallasjoner, men understreker at kunsten hennes

EKSKLUSIVT

I RHYTHM 0 i Studio Morra i Napoli i 1974 gjorde Abramovic seg til et offer, der publikum i seks timer kunne gjøre hva de ville med henne, men hun tok ansvaret. Én pekte en ladd pistol mot hodet hennes.

Foto: Donatelli Sbarra / © Marina Abramovic / Courtesy Marina Abramovic og Sean Kelly Gallery, New York.

ULAY og Abramovic hadde et intenst forhold og var som tvillingsjeler i nesten 15 år. De utførte flere historiske performancer sammen som her, Relation in Space fra Venezia-biennalen i 1976, der de kræsjet hardt.

Foto: Jaap de Graaf / © Marina Abramovic / Courtesy Marina Abramovic og Sean Kelly Gallery, New York.

5/2012

21

EKSKLUSIVT

THOMAS LIPS er også et viktig verk, der Abramovic skar inn en femtagget stjerne på magen, påførte seg selv smerte og la seg på en isblokk før publikum grep inn i Krinzinger Gallery i Innsbruck i 1975. Foto: © Marina Abramovic / Courtesy Marina Abramovic og Sean Kelly Gallery, New York.

I RHYTHM 5 (innfelt) fra 1974 mistet Abramovic bevisstheten mens hun lå midt i den påtente stjernen i Student Cultural Center i Beograd. Foto: Nebojsa Cankovic / © Marina Abramovic / Courtesy Marina Abramovic og Sean Kelly Gallery, New York.

aldri har vært politisk, feministisk eller konseptualistisk. Rhythm 10 er nok det mest kjente verket fra denne tiden. Marina startet denne performancen med å ta på neglelakk. Deretter knelte hun foran 20 kniver med ulik størrelse og skarphet. Hun kuttet mellom fingrene sine. Handlingen ble tatt opp på tape. Deretter satte hun på tapen og utførte kuttingen på ny mens hun lyttet til musikk og tapen fra sist.

Tanken var å kutte seg på de samme stedene som på opptaket. Hun bommet bare to ganger. Når hun kjørte disse opptakene sammen, blandet hun fortid og nåtid.

Performancen Thomas Lips fra 1975 har også blitt stående som en av de viktigste. Den startet med at Abramović spiste en kilo honning med sølvskje og drakk en liter vin. Så knuste hun krystallglasset med høyre hånd, for så å skjære inn en femkantet stjerne på magen med en barbermaskin. Deretter slo hun seg selv til hun ikke lenger følte smerte og la seg på et kors av isblokker. Etter 30 minutter avbrøt publikum det hele og fjernet isen. Hun har sagt i flere intervjuer at hun ikke vil at en performance skal stoppe fordi hun mister bevisstheten. Den kan nemlig fortsette uten bevissthet. Da har hun nådd det stadiet hun søker. En transformasjon av energi.

Performancen fortsatte selv med en ubevisst Abramović i 1974 i Rhythm 2 og Rhythm 4. I den ene tok hun piller for schizofreni og i den andre delen tok hun piller for katatoni. Den ene lammet bevisst22

5/2012

heten og den andre kroppen. I Rhythm 5 laget hun en stjerne med 100 liter bensin, tente på, gikk rundt, klippet av neglene på tær og hender, klippet håret og kastet alt i flammene for så å legge seg i midten av stjernen. Det fatale skjedde: Hun mistet bevisstheten av all gassen og begynte å ta fyr, men ble reddet av publikum.

Selvskadingen, eller den selvpåførte smerten, var også synlig i verket Art must be beautiful fra 1975. Abramović børstet håret sitt med en metallbørste i høyre hånd og en metallkam i venstre mens hun skadet ansiktet sitt og ødela håret og gjentok tittelen på verket som et mantra.

Renselse har også vært et gjentagende stikkord i Abramovićs kunst. I 1974 i Beograd laget hun lydverket Sound Corridor, der folk som gikk gjennom glassdørene på museet ble drept av lyden av skudd før de kom inn i det tomme, stille museumsrommet. Lyden fyller kroppen, og når den har stoppet, er det en egen stillhet og tomhet. En renselse, har hun forklart.

På samme måten som smerte er et stadium man må overvinne for å komme i en annen tilstand, er også kjedsomhet et viktig element.

Hennes forestillinger er langsomme og kan vare flere timer. Men når du kommer forbi denne kjedsomheten, oppstår det noe. Fare er et tredje stikkord. For å kunne stoppe tiden, i abstrakt betydning, må man i dag utsette seg for en ekstrem, farlig situasjon, har hun sagt.

Dette gjorde hun i stor grad i verket Rhythm 0 der hun fullstendig

EKSKLUSIVT

REST ENERGY fra 1980 (Dublin og Amsterdam) med pilen pekende mot Abramovics hjerte, mens kroppene holdt den spente buen i balanse. Foto: © Marina Abramovic / Courtesy Marina Abramovic og Sean Kelly Gallery, New York.

overlot kontrollen til publikum. På et bord lå 72 gjenstander.

Abramović sa at hun tok det fulle ansvaret, og i seks timer kunne publikum gjøre hva de ville med henne. De kuttet opp klærne hennes og stakk rosetorner i magen hennes. En mann pekte med en pistol mot hodet hennes, men en annen grep inn og kastet den ut av vinduet. Selv har hun sagt at hun ikke var overrasket over denne hendelsen: Hvis det er opp til publikum, kan de drepe deg.

En ny fase med Ulay I 1975, etter å ha flyttet til Amsterdam, møtte Abramović den vesttyske performance-kunstneren Uwe Laysiepen, som bare gikk under navnet Ulay. Han pleiet sårene hennes etter performancen Thomas Lips, og de innledet et forhold. De hadde bursdag på samme dag, men ble født i ulike år. Frem til slutten av 1980-tallet utførte de flere performancer der de utforsket det å presse kroppen til det ytterste sammen. De kledde seg og oppførte seg som tvillinger. Et av de mest kjente verkene er Rest Energy fra 1980 i Dublin som varte i fire minutter. Ulay og Abramović stod med en spent bue og pil mellom seg, der vekten av kroppene i rett vinkel holdt buen spent, men pilen stille, denne pekte mot Abramovićs hjerte. En høyttaler tok opp hjerteslagene deres. Hvis én feilet, ville pilen bli skutt ut.

THE HOUSE WITH THE OCEAN VIEW fra 2002 i Sean Kelly Gallery i New York. Her bodde Abramovic i tolv uker på tre scener og tok kun til seg vann. Foto: Steven P. Harris / © Marina Abramovic / Courtesy Marina Abramovic og Sean Kelly Gallery, New York.

Relation in Space fra 1975 fra Venezia og Relation in Time fra 1977 fra Bologna er to andre kjente performancer. I den første løp de to nakne rundt i rommet og kræsjet til tider hardt, mens de i den andre satt rygg mot rygg med håret flettet sammen i en knute i syv timer. Breathing in / Breathing out i 1977 var rett og slett et dødelig kyss der munnene til Abramović og Ulay dekket hverandre i 19 minutter og de pustet inn hverandres karbondioksid. I verket Impondrabilia i Bologna i 1977 stod de nakne mot hverandre i en smal dørkarm, der de som gikk inn, ble tvunget til å gå sidelengs og møte ansiktet til enten Ulay eller Abramović.

Et av verkene pekte fremover mot Marinas tre måneders performance på MoMA i 2010. I verket Nightsea Crossing på Sydneybiennalen i 1980 satt Ulay og Abramović overfor hverandre ved sitt eget kjøkkenbord, hun i sort, han i rødt, i 16 dager, syv timer hver dag, og stirret på hverandre. Mellom dem var det en australsk bumerang dekket av 24 karat gull. Ulay måtte bryte på grunn av sykdom, men Abramović fortsatte alene. I 1988 var forholdet over, og som et overgangsritual startet de på hver sin side av Den kinesiske mur, Ulay i Gobi-ørkenen og Abramović ved Gulehavet.

Etter 90 dager og 2500 kilometer møttes de for å ta farvel. På turen følte Abramović seg knyttet til naturen på en helt spesiell måte.

5/2012

23

EKSKLUSIVT

Allerede på denne tiden søkte Abramović en sannhet. Hun skrev i et brev til sin bror at hun lenge har forsøkt å forstå en hemmelig forbindelse mellom kropp og sjel under sine reiser til stammer i ørkenen, til munker i Tibet, hellige menn i India og aborginere, men aldri funnet den fullstendige sannheten. Hun avslutter med å si: Jeg har lett etter andres sannhet, men sannheten må erfares direkte.

I 1996 kom verket Cleaning House, som kanskje refererer til denne kommunikasjonen på tvers av alt, men også til massakren i Srebrenica, den mest grusomme etniske rensningen i historien siden Holocaust. Abramović satt midt i en haug med blodige okseben som hun omhyggelig renset for kjøtt og vasket. Syv måneder senere laget hun Cleaning the Mirror, der hun skrubbet et skjelett. Begge gangene ble de hvite klærne hennes nedsølt av blod. I Cleaning the Mirror II lå Abramović på et hvitt laken med et skjelett over seg i 90 minutter mens skjelettet beveget seg etter hennes pust. Det var en kommunikasjon mellom liv og død.

Etter 2000 På et eller annet tidspunkt skjedde det en endring i temperaturen i Abramovićs verker. Fra å være aggressive og fysiske, som tenåringsopprør, ble de stillere og langsommere, men likevel intense, kanskje enda mer energifylte. Et av de siste hovedverkene er The House with the Ocean View fra 2002 i Sean Kelly Gallery i New York. I 12 dager bodde Abramović i galleriet på tre plattformer høyt oppe på veggen.

De var laget som en stue, soverom og bad, med hennes designede, enkle møbler. Tre stiger skilte henne og publikum, men trinnene var av glødende rør, kniver eller is, så det var så å si umulig å nå hverandre fysisk. Hun drakk kun vann. Det oppstod en helt spesiell kommunikasjon mellom henne og de besøkende som ofte var der i lang tid, der de betraktet hverandre. Abramović har fortalt at hun nærmest var bevisstløs og svimmel til tider, men hun valgte å stå på kanten ved en av stigene. Da var hun mest til stede.

Mange har spurt Abramović om hva som skiller en performance fra et teater. Forskjellen til teater er at der tar man rollen til en annen og har prøver. I en performance er det ekte, du spiller ikke. Hvis man gjentar performancen, eller den varer for kort, er det fare for at man kjenner elementene, og vil gå over til å spille, har hun forklart. For henne handler også en performance om immateriell kunst, tidsbasert og i en struktur. Alt som skjer innenfor rammene i performancen, er en del av verket, selv om lyset kanskje går eller noen bryter inn, de tingene hun ikke kan kontrollere. Abramović har hele veien vært opptatt av å dokumentere sine performancer for å kunne bevare dem for ettertiden og skape en performance-historie. Med verket Seven Easy Pieces på Guggenheim Museum i New York i 2005 utførte hun fem tidligere performancer gjort av andre på 1960- og 1970-tallet, samt sin egen Thomas Lips og en ny performance den siste dagen. Kanskje den mest oppsiktsvekkende fornyelsen var av Vito Acconcis performance fra 1972, der Vito onanerte under en gulvplanke på et galleri mens folk gikk over ham.

I 2010 skapte Abramović sitt kanskje mest krevende verk. I tre måneder, åtte timer (736,5 timers verk) hver dag, satt hun stille ved et bord på MoMA under den største retrospektive utstilling med performance som noen gang er vist på museet; The Artist is Present. Flere unge kunstnere gjorde Abramovićs eldre performancer i lokalet.

85 000 mennesker satte seg overfor Abramović i det store rommet med et bord som skilte dem. I en ordløs kommunikasjon oppstod det sterke følelser, selv mellom to fremmede, kun ved å stirre på hveran-

KNIVER: Rhythm 10 er en av Abramovics mest kjente performancer fra 1973, her fra Museo d’Arte Contemporanea i Villa Borghese i Roma. Foto: © Marina Abramovic / Courtesy Marina Abramovic og Sean Kelly Gallery, New York.

– Kunsten har en misjon, den må være spirituell og stille spørsmål så mennesker kan finne svar.

24

5/2012

dre. Flere gråt. Alle ble møtt likt. Enkelte konservative i USA reagerte, og noen så sitt snitt til å skape sine egne opptredener ved for eksempel å vise seg naken, men ble forvist fra stedet. Abramović har trukket dette frem som den største erfaringen for seg og sitt publikum. Ulay dukket også opp. Abramović brøt da sine egne regler og tok hendene hans, til applaus fra publikum.

Basert på sine erfaringer der publikum har blitt mer og mer viktig og en del av performancene, viste hun verket Marina Abramović Method i Milano på PAC fra 21. mars til 10. juni i år. Etter 40 år har jeg kommet frem til den konklusjon at performancene mine ikke har noen mening uten en offentlighet. Publikum sluttfører kunstverket. Publikum og den som lager performancen er umulig å skille, sa hun. Hennes siste performance vil bli hennes egen begravelse, som hun har iscenesatt i et teaterstykke om seg selv. Alt er planlagt: Det vil gravlegges to falske og en ekte Abramović, men ingen vet hvem som er gravlagt hvor. Så vil det være en feiring av livet, ikke døden. ■

VIGNETT

Kunst i tiden

Tekst Mette Dybwad Torstensen

Fotokunst på Nationaltheatret Frem til 11. oktober kan man se den amerikanske fotografen Amy Arbus’ fotoer av teatrets skuespillere. Hun er årets festivalutstiller, og i en uke i august var hun i Bulls ærverdige bygning for å fotografere skuespillere, i kostyme og sminke – ikke på scenen, men i anonyme offentlige rom som Torshov, Akershus festning og Museet for samtidskunst.

– Vi ønsker at utstillingen skaper en dialog mellom portrettene hennes og fotografiene som tas for å dokumentere en forestilling. Hva endrer seg i denne nye settingen? Gir Arbus oss et annet innblikk i rollefigurene? Festivalutstillingen blir også viktig i møtet med Nationaltheatrets kunstsamling, som frem til i dag er dominert av skulpturer og malerier, forteller Sandra Lorentzen, som er kunstansvarlig ved teatret. ÅGOT som Beverly / Abigail’s Party. Foto: © Amy Arbus 2012.

Roy Lichtenstein – BMW 320i.

Foto: BMW Group.

Bilkunst I sommer kunne man se BMWs kolleksjon av kunstbiler stilt ut i et parkeringshus i London. Bilene kan også sees i Stavanger Kunstmuseum ut september. BMW sin unike kolleksjon av ART CARS har tidligere blitt vist ved Tate Modern i London, på Pompidou i Paris og i The Guggenheim i New York. De siste 35 årene har BMW transformert biler til kunst ved at store, internasjonale kunstnere har byttet ut lerretene med biler. Samlingens første bil oppstod da den franske racerkjøreren Hervé Poulain inviterte sin venn Alexander Calder til å designe en bil til et perfekt objekt. Resultatet var en bil som konkurrerte i Le Mans 24-hour race i 1975. Og dermed var BMW ART CAR født. I 1995 tegnet David Hockney bilens innside på utsiden: BMW gave me a model of the car and I looked at it time and time again. Finally, I thought it would be a good idea to show the car as if one could see inside, fortalte han.

Rauschenberg brukte foto sammen med Ingres’ malerier, og Andy Warhol og Roy Lichtenstein brukte bilen som lerret for å illustrere essensen av fart: I have tried to give a vivid depiction of speed. If a car is really fast, all contours and colours will become blurred, sa Warhol. Samspillet mellom kunst og teknologi gir oss helt unike kunstverk i et format som favner bredt, forklarer Dr. Thomas Grist, leder for BMW Group sine engasjement innen kunst og kultur, i en pressemelding nylig. I Stavanger Kunstmuseum er BMW Art Car Collection i celebert selskap med utstillingen Munch – Gåten bak lerretet.

Kunstnere i bil-samlingen er: Alexander Calder, Sandro Chia, Ken Done, Ernst Fuchs, David Hockney, Jenny Holzer, Matazo Kayama, Jeff Koons, Roy Lichtenstein, Esher Mahlangu, Cesar Manrique, M.J. Nelson, A.R. Penck, Robert Rauschenberg, Frank Stella og Andy Warhol.

26

5/2012

Fra barnetegning til kunstverk i USA Hvordan vil en barnetegning se ut dersom den ble malt realistisk? Dette var utgangspunktet for den amerikanske kunstneren og tegneserieillustratøren Dave Devries sitt prosjekt The Monster Engine som startet for syv år siden og nå omfatter en bok, en lang rekke utstillinger, workshops i skoleklasser og en egen internettside. Da siden ble lansert i 2005, fikk den 17 millioner hits i løpet av den første måneden og har i dag linker på over 12 000 blogger. Ideen er enkel: Devries ber barn tegne monstre som han overfører til store lerret og maler med de samme teknikkene han bruker når han lager tegneserier. Når han besøker en skoleklasse, velger han ut en av barnas tegninger som han maler på stedet. Her i Norge er Marianne Loraas en av mange kunstnere som jobber med noe lignende. Hennes prosjekt D for Drage er tatt inn i Den kulturelle skolesekken for første- og andreklassinger. Der jobber hun sammen med barna, som maler illustrasjoner på lerret til alle bokstavene i alfabetet. Maleriene blir så trykket i en alfabetbok som barna får og kan bruke i undervisningen på skolen.

Foto: www.themonsterengine.com

Har du tips til denne spalten?

Skriv til redaksjonen@fineart.no

Apper og kunst

Det har etter hvert kommet flere kunstrelaterte apper å laste ned. MoMA kan tilby deg en gratis app der du kan få tilgang på hele New Yorks Museum of Modern Art sin kunstsamling.

Den fungerer på samme måte som en audioguide der du plotter inn nummeret ved siden av verket du vil høre om og får tilbake en forelesning på øret. Art Authority er den mest omfattende kunstsamlingen du kan få på en telefon, med over 400 000 verk fra mer enn 1000 kunstnere fra hele verden fra oldtiden og frem til i dag. Den er et digert virtuelt museum og koster 35 kroner. Jackson Pollock-app gjør at du kan male akkurat som den verdenskjente kunstneren, med én finger, for bare syv kroner! Tate Modern har også utviklet en gratis app: Race Against Time, der man kan kjenne igjen en rekke verker fra store kunstnere gjennom de siste 230 årene. Her hjemme i Norge har Vigelandsparken en gratis app, Den Hemmelige Parken, der de lover at barn og voksnes opplevelse av skulpturene til Gustav Vigeland vil forandres til en magisk eventyrverden det blotte øyet ikke kan se. Finner du den tapte sjelen? The Lolita Story er annen norsk ren kunst-app, en virtuell utstilling med digital kunst som du kan ta med deg hjem på mobilen din – og deretter gjøre hva du vil med. Den er laget av kunstneren Edvarda Aslaksen Braanaas sammen med konsulentfirmaet Mitte Appen og beskrives som en ny pakkeløsning på hvordan kunst kan presenteres, omsettes, formidles og distribueres. Den koster 29 kroner. I tillegg til iPad-tegningene inneholder appen et sammendrag av Lolita-romanen til Vladimir Nabokov fra 1955, en kort biografi om Nabokov og en artikkel om hans arbeidsrelasjoner til Playboy.

— Lolita-appen er basert på en roman, og jeg har tolket boken i iPadstrek. Tegningene og måten jeg har tolket historien på, anser jeg som små kunstverk brukeren kan more seg over.

Mitt ønske som kunstner var å gjøre tegningene tilgjengelige gjennom et tema som berører mange. Og at jeg samtidig ga brukeren komprimert kunnskap om boken gjennom å tegne og forklare. Nabokov er ikke en lettlest forfatter, så jeg tenkte at dette var en leken måte å gjøre brukeren interessert i boken på, forteller Aslaksen Braanaas til KUNST.

VIGELAND: Den Hemmelige Parken.

NUART 2012 Fra 29. september til 19. november arrangeres det som ifølge arrangørene er den beste og største street art-festivalen i verden – Nuart i Stavanger, kjent som street artens svar på Cannes filmfestival. Street art-kunstnere vil innta gatene i byen fra 20. september, og inne på Tou Scene vil det vises en utstilling. Ron English og Ben Eine vil etterlate sine signaturer på byens vegger. Over 100 000 mennesker ser kunsten hver uke.

Under Nuart Plus vil det også være en konferanse der eksperter fra hele verden kommer sammen for å diskutere denne nye trenden innen samtidskunsten. Deltagere er: Aakash Nihalani, Dolk, Eine, Ron English, Saber, Hownosm, Mobstr, Niels Shoe Meulman, Jordan Seiler, The Wa og Sickboy.

VHILS fra 2011.

Utgavens hemmelighet fra norskehemmeligheter.no: Over 3000 mennesker besøker www.norskehemmeligheter.no på en dag. I løpet av to år har det norske folk lagt igjen mer enn 20 000 hemmeligheter på siden til Cathrine Louise Finstad og Elise Sofie Østby, som utgjør illustrasjonsduoen Desillustrert. Hver søndag legger jentene ut syv nye illustrerte hemmeligheter på weben. De gir KUNST en ny hemmelighet til hver utgave: — Vi tenkte at klessnora kunne være en fin hemmelighet å vise. Passer liksom alle aldre og er litt nøytral samtidig som mange kan kjenne seg igjen i den, skriver jentene.

5/2012

27

tema: Kunst i rommet

STARTEN: Marcel Duchamps berømte Fountain. Foto: Scanpix.

JOSEPH BEUYS How to Explain Pictures to a Dead Hare.

YAYOI KUSAMAS rominstallasjon.

Foto: Morten Thorkildsen og Børre Høstland / Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Fra Duchamp til Pussy Riot: Installasjons- og performancekunst Tekst Thale Fastvold

1917: Installasjonskunstens far, Marcel Duchamp, sender inn et urinal med tittelen Fountain, signert pseudonymet R. Mutt , til en utstilling hos Society of Independent Artists. Verket blir refusert, men skaper store debatter i kunstverdenen.

1920-tallet: Kunstretninger som russisk konstruktivisme, dada og futurisme, med språkets oppstykking og fokus på det improviserte og uventede i møte med publikum, kan ses som performancekunstens spede begynnelse.

1930-tallet: Kurt Schwitters blir kjent for sine Merzbau, hvor han skaper installasjoner ved å dramatisk endre rom i boliger, først i Tyskland og senere i Norge og England.

1940–1950: Jackson Pollock utfordrer maleritradisjonen med sine performative action paintings, hvor han aktivt bruker lerretet som en arena for handling ved å kaste malingen mot det mens det ligger på bakken. Hans action paintings fotograferes av Hans Namuth, og bil28

5/2012

dene skaper en debatt hvor flere kunstnere begynner å se kunstnerens kreative handlinger som like viktige som det ferdige resultatet.

1954: Den japanske Gutai-gruppen blir stiftet, i sitt manifest fokuserer de på ødeleggelsens skjønnhet, noe de søker å skape gjennom installasjoner og happenings. Deres kunstproduksjon blir en sterk inspirasjon for fluxuskunstnere som Yoko Ono og Nam June Paik.

1961: Yves Kleins Anthropométries, malerier og eventer hvor han bruker levende modeller som malerkost. Nakne kvinner dekket av maling beveger seg sakte mot lerretet, og slik skapes malerier, med publikum til stede.

1960-tallet: I New Yorks fluxuskunstmiljø begynner virkelig performancekunsten å bre om seg med legendariske performancer som Yoko Onos Wall piece for orchestra (1962), Carolee Schneemans Meat Joy (1964) og Joseph Beuys’ How to explain Pictures to a Dead Hare (1965).

Med modernismens inntog skjedde et skifte i kunsten. Fokus flyttes fra kunstverket og til ideen og kunstnerens intensjon. Konseptkunsten og postmodernismen legger grobunnen for performancekunsten, hvor kunstnerens handling får en selvstendig verdi. Gjennom installasjonskunstens stedspesifikke, arkitektonisk utfordrende uttrykk og performancekunstens tidspesifikke, interaktive, gjerne publikumsstyrte form sprenger kunsten nye grenser – kunsten skal oppleves her og nå, og befinner seg ofte utenfor det kommersielle kretsløpet.

AKTUELT: Pussy Riot ble fengslet etter sin performance i Russland. Foto: Scanpix.

1963: Yayoi Kusama starter arbeidet med sine Mirror / Infinity rooms, et livsvarig prosjekt hvor hun fyller komplekse rominstallasjoner med speil, baller og karakteristiske prikkemønstre.

1966: Andy Warhol har begynt å utforske film- og videomediet, i samarbeid med Velvet Underground holdes eventen Exploding Plastic Inevitable, bestående av levende musikk, eksploderende lys og film.

1967: Kjartan Slettemark gjør det som sies å være Norges første performance. Ved Høstutstillingens åpning sitter han på et bjørneskinn i rosemalte Levis-klær og legger kabal med fem tusen Mao-kort.

1973: Feminist Studio Workshop i LA påvirker en ny, feministisk performancebølge hvor selve kvinnekroppen brukes som kunstnerens viktigste uttrykk. Marina Abramovics performancer og Carolee Scheemann med sin Interior Scroll er representanter for denne retningen.

1980 til 1990-tallet: Kurt Johannesen og Kjetil Skøien utmerker seg som to representanter for norsk performancekunst i området mellom teater, dans og billedkunst. Performance i Norge utforskes videre av gruppene Baktruppen (1986–2011) og Verdensteatret (1986). Videokunstens inntog og ny teknologi skaper nye interaktive installasjoner og former for performance i Norge og internasjonalt.

2001: Børre Sæthres utstilling My Private Sky åpner på AstrupFearnley-museet. Installasjonsutstillingen blir senere kåret av nettstedet Kunstkritikk til 2000-tallets viktigste kunstbegivenhet.

2005: Performancebiennalen Performa åpner for første gang i New York, grunnlagt av RoseLee Goldberg. Med utstillingen Kyss Frosken fylles Tullinløkka med installasjonskunst, utstillingen er produsert av Nasjonalmuseet ledet av Sune Nordgren.

2009: Utstillingen Kunsten å falle – fotografier av norsk performance- og prosesskunst 1966­­–2009 på Preus museum i Horten gjør et forsøk på å vise den norske performancekunsthistorien i bilder.

2011: Interessen for installasjonskunstens historie i Norge er stor, og vi ser uttrykk for dette med utstillingene Absolutt installasjon på Nasjonalmuseet og Kurt Schwitters i Norge på Henie Onstad Kunstsenter.

2012: Toril Johannessen og Matias Faldbakken deltar begge med installasjoner på verdens viktigste kunstmesse, dOKUMENTA (13) i Kassel. Tori Wrånes og Marthe Ramm Fortun er to performancekunstnere som utmerker seg på den unge norske samtidskunstscenen. Den russiske punkrockgruppen Pussy Riot blir fengslet i to år etter en performance hvor de synger Mother Mary, please drive Putin away i Christ Savior katedral i Moskva. De får global oppmerksomhet, og kunst- og musikkmiljøet engasjerer seg sterkt i rettssaken – med andre ord er performancekunstens provokasjonsevne og påvirkningskraft på samfunnet fortsatt sterk! ■ Kilder: Performance Art from Futurism to the Present, RoseLee Goldberg, Thames and Hudson, 1988 / After Modern Art, David Hopkins, Oxford University Press, 2000 / On Edge, Performance at the end of the Twentieth Century, C. Carr, Wesleyan University Press, 1993 / Norsk Performancekunst, Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og Preus museum.

5/2012

29

Tilbake til

uskyldens tid

Glansbilder, perler, røde papirroser og små biter av speilmosaikk. Hun har mye av barnet i seg og ønsker seg tilbake dit hvor uskylden er. – Der vil jeg være, trygt og godt og omsluttet, sier Elin Melberg.

Tekst Guro Waksvik / Foto Marie von Krogh

STAVANGER (KUNST): – Men slik er ikke livet. Akkurat det er sårbart. Jeg kan ikke kontrollere utfallet av de viktigste tingene i livet, fortsetter Melberg. Å ha kontroll og å miste kontroll er et tema som går igjen i arbeidene hennes. De tre store mandelformete verkene i separatutstillingen What’s mine is yours to borrow symboliserer nettopp denne sårbare hinnen mellom liv og død, lys og mørke.

– De motstridende kreftene fascinerer meg. Alle kan relatere til det jeg gjør hvis de ønsker det. Mitt hovedmål er at flest mulig skal få oppleve min personlige tolkning av temaet, sier hun.

What’s mine is yours to borrow ble første gang vist i ølhallene på gamle Tou bryggeri i Stavanger i april og i Galleri Maria Veie i mai. De tre drøyt to og en halv meter høye og 300 kilo tunge verkene er detaljrikt dekorert med glansbilder, papirblomster, perler, glassmosaikk og speillaminat, både inni og utenpå. En dør står på gløtt.

– Jeg oppfordrer tilskuerne til å gå inn og la seg omslutte.

Noen har nok fått reaksjoner de ikke var forberedt på. Jeg tror det kommer an på hvor i livet du er, og bagasjen din. På en måte går du inn og møter deg selv, sier hun.

Alle får ulike opplevelser. Noen våger seg ikke inn. Da kan verkene oppleves som rene skulpturer.

– Det var fint å se at det kom så mange barnefamilier til utstillingen. Barna hadde glede av verkene og dro rett hjem for å lime på speil og dekorere rommene sine. Det er så bra at kunst er morsomt for barna. Jeg tror det gir dem et godt grunnlag for senere opplevelser av kunst, sier hun.

Møte med Maria Veie Etter at barn nummer to var født, bestemte Melberg seg for å kjøre på for å komme dit hun ville. Etter anbefalinger fra en kollega tok hun kontakt med galleristen Maria Veie i Oslo.

Elin Melberg er aktuell med VIGNETT den retrospektive utstillingen STAY i Statoil art programme, Statoil hovedkontor i Stavanger, som åpner 27. september. Uken før kan du se What’s mine is yours to borrow på Galleri Maria Veie og to parallelle steder i Oslo med åpning 21. september.

Våren 2013 har Melberg en separatutstilling på Kunstmuseet KUBE med åpning 20. april.

KUNST I ROMMET

➊

➍

➎

➋

1. BOKS til å gå inn i: I wish I wish I wish in vain ble vist på Høstutstillingen i 2011. Foto: Maria Veie Sandvik.

2. R EJECTED MEMORABILIA I og II er fra 2012. Foto: kunstnerens eget.

3. S KO med glass gir en tvetydighet. Vil man skjære seg? Kan man gå med dem? Heshoes og Sheshoes fra 2008. Foto: Morten Berentsen.

4. T UMOUR fra 2012 er laget av perler, mosaikk, ståltråd, motor, finer. Foto: Morten Berentsen.

➌

32

5/2012

5. G Å INN: I den enkle treboksen til I wish I wish I wish in vain åpenbarer det seg et utrolig rom med en stol du kan sitte i. Alle må ha på spesialsko for ikke å skjære seg på speilene.

Foto: kunstnerens eget.

VIGNETT

KOMPLISERT FRAKT: Installasjonene som er signert Melberg de siste årene, har ikke vært enkle å frakte rundt. Men verdensturné har det blitt likevel.

– Jeg sendte henne en epost og fikk umiddelbart svar. Tre måneder senere, og med en fem måneder gammel baby på armen, hadde jeg min første separatutstilling hos Maria Veie i Oslo, forteller hun.

I 2010 viste Melberg henne skissene til installasjonen som har fått navnet I wish I wish I wish in vain. Den ble første gang vist i Galleri Maria Veie i Oslo i 2011. Deretter gikk turen til Skur 2 i Stavanger, før den ble sendt videre til København.

– Siden har den vært på en vanvittig reise til ulike kontinenter, blant annet New York og Hong Kong. Siden januar i fjor har den bare vært hjemom i to uker. Er det ikke fantastisk? spør hun.

Møtet med Maria Veie har fått stor betydning. I dag er det Veie som representerer Melberg i Norge.

– Hun er like effektiv som meg, så det passer godt. Hun blir kalt energisentralen.

Nitide detaljer – Men installasjonene dine er krevende fysisk?

– Joda, jeg kunne nok gjort det lettere for meg selv, sier Melberg med et smil.

Arbeidene hennes er detaljerte, med tusenvis av små, røde papirblomster, glansbilder, glassmosaikk og speillaminat. Å jobbe med papirblomstene er nytt, de andre elementene har vært med henne siden 2004.

– Jeg setter hele tiden materialene i nye sammenhenger som utfordrer meg. Det er viktig for meg å presse meg til det nesten umulige. Jeg ville at resultatet med de mandelformete verkene skulle bli et hakk høyere opp enn boksen. Jeg har renset opp. Samtidig skal det være skjevheter, og med tiden vil det bli spor etter mennesker. At et speil knuser og stoffet blir mer skittent med årene, er helt i tråd med konseptet. Verkene skal leve, og de skal brukes.

Konstruksjonene er laget på en fabrikk på Jæren. Med strenge krav til HMS er det påkrevet med fagkunnskap. Melberg laget en skisse og fikk hjelp til å finne hvilke materialer som kunne brukes.

– Alle detaljene har jeg utført selv. Men noen herlige kunstskoleelever hjalp til med å skrape lim, forteller hun.

For Melberg har det vært en fantastisk prosess, hvor hun har utfordret seg selv på skala og størrelse.

– Materiale og tematikk er så ekte og sårbart for meg. Det er et hav å ta av, fra meg selv og med referanser til min historie. Jeg elsker de lange, detaljerte prosessene som vokser rundt meg og omslutter meg. Men jeg kjenner på sårbarheten og strever med den. Denne frustrasjonen er nerven i prosessene mine, sier Melberg.

Mamma jobber med perler og glansbilder Elin Melberg er målrettet, disiplinert og godt organisert, men kan glemme å måle bredden og høyden på døra.

– Jeg trengte kreativ hjelp til å klare å få verkene inn i ølhallene.

De kan ikke demonteres og er avhengige av en viss bredde og høyde.

Men det er slike utfordringer som gjør det kjekt, ler hun.

Det ligger utallige timers tålmodig og nitid arbeid bak hvert eneste verk. Med to barn og samboer strekker ikke alltid døgnet til.

– Jeg jobber nesten hver bidige kveld og er nok utfordrende å bo sammen med. Jeg blir oppslukt av prosessene og får ikke tid til å være særlig sosial. Jobben er hele meg. Det nytter ikke å skru av og legge bort arbeidet, slår hun fast.

Men mellom klokken fire og barnas leggetid tar hun en pause fra arbeidet. Å få barn var et bevisst valg. Som kunstner ville hun bevise at begge deler er mulig.

– Jeg er lei av alle som sier de må ofre kunsten for å få barn.

5/2012

33

– Jeg vil utfordre tilskueren mer. Det er fint når kunst gir deg rom til å kjenne opplevelsen med hele deg.

ONTROLL / MISTE KONTROLL: K What´s mine is yours to borrow symboliserer den sårbare hinnen mellom liv og død, lys og mørke.

KUNST I ROMMET

TRAVEL: Døgnet har ofte for få timer for Elin Melberg. Og rundt en utstillingsåpning er telefonen ekstra varm.

Barna synes nok det er rart med en mamma som jobber med perler og glansbilder. Og spesielt at hun stadig sier: Ikke rør!

COVERED UP er det nyeste verket. Foto: Morten Berentsen.

Elin Melberg (f. 1976)

Rejected Memorabilia – Jeg har samlemani og er helt klart en maksimalist. Det kan jeg ikke si at min mann er, snarere tvert imot. På et tidspunkt blir det så mye hjemme at jeg ikke får lov til å ha alt der, forteller hun.

Det har resultert i serien Rejected Memorabilia. Objekter samlet gjennom hele livet får nytt liv.

– For meg ble det en betingelse for å gi objektene fra meg at jeg kunne opphøye dem i et verk. Da gir jeg dem en verdi jeg kan klare å leve med, sier hun.

Hun samler på sin egen historie og synes hver lille gjenstand er en del av henne hun vanskelig kan gi slipp på.

– Objekter med historisk verdi betyr mye for meg. Det kan være en gryteklut jeg fikk av min avdøde mormor, forteller hun.

Med Rejected Memorabilia er Melberg én av to norske kunstnere som er representert under Hong Kong International Art Fair i mai.

Lys og mørke Som barn flest tegnet hun mye. Seks år gammel begynte hun hos Roland Lengauers kunstverksted for barn i Stavanger Kunstforening.

Hjemme har hun en hest i leire, som de to laget sammen.

– Jeg begynte tidlig å signere og datere hvert eneste ark, ler hun.

Elin ble dratt med på utstillinger og minnes hun sovnet i Louvre etter tre og en halv time.

– Jeg var opptatt av Toulouse Lautrec, van Gogh, Andy Warhol og Munch. Nå tar jeg mine barn med på utstillinger.

Hun visste hele tiden hvor hun ville. Parallelt med allmennlinjen på videregående skole tok hun kveldskurs på Kunstskolen i Rogaland.

Umiddelbart etter videregående fortsatte hun full tid på kunstskolen.

Melberg har også studert ved Winchester School of Art og Royal College of Art. Hun har bak seg en rekke separatutstillinger og utsmykningsoppdrag. Og enda flere vil det bli i årene som kommer.

– Lys og mørke. I det siste har det blitt mørkere. Kanskje oppfattes arbeidene som tunge. Det er hundre prosent bevisst. Jeg vil utfordre tilskueren mer. Det er fint når kunst gir deg rom til å kjenne opplevelsen med hele deg. ■

• Utdannet fra Royal College of Art, MA Fine Art (2000–2002), Winchester School of Art, BA (Hons) Fine Art (1997–2000) og Kunstskolen i Rogaland (1995–1997).

• Diverse separatutstillinger i inn- og utland, som Dream of Me på Galleri Maria Veie i Oslo, You are my Mirror på Tou Scene Ølhallene i Stavanger, If You Close the Door på Galleri Gathe i Bergen og Engler ved Kunstgalleriet i Stavanger.

• Deltatt på et tredvetalls gruppeutstillinger i blant annet Galleri Haaken, Høstutstillingen, Kunstgalleriet i Stavanger, Museum of Modern Art i Rio de Janeiro og flere visningssteder i London, som Clapham Art Gallery og Covent Garden.

• Innkjøpt av blant annet Oljedirektoratet, Statoil Art Collection, KORO / UiS, Erga Revisjon, Sola DPS, Hotel Norge, Kristiansand, Sparebank 1 SR-Bank Art Collection, Viking stadion, NATO hovedbase, Royal College of Art, The Bazil Alkazzi Foundation og flere private samlere.

5/2012

35

JAN BAKER post@janbaker.no

Aktiviteter i Galleri Fineart Vi ønsker at det skal skje noe i vårt galleri, og cirka en gang per måned har vi nye arrangementer.

Ta en kikk på fineart.no for oppdatert aktivitetsoversikt.

Lansering av Marianne Aulies kopper / oktober Følg med på fineart.no for mer informasjon.

Børje Sundbakken / 25.–27. oktober Velkommen til Børje Sundbakkens univers av kontrollert kaos.

Sundbakken arbeider i store formater i olje på lerret. Noen av maleriene har tydelig tegneseriepreg med snakkebobler og det hele, mens andre har partier som er mer abstrakte og hurtige.

Velkommen til åpning 15.oktober kl. 18.00!

OBS: Utstillingen varer bare i tre dager.

Björg Thorhallsdottir / 1.–8. november I år skal Hjertefred for første gang arrangeres på Aker brygge / Tjuvholmen utenfor Galleri Finearts lokaler søndag 4. november kl. 17.30.

Vi har invitert Björg Thorhallsdottir til å dele sine erfaringer i en utstilling og et foredrag. Utstillingen tar utgangspunkt i motiver fra Björg Thorhallsdottirs bøker Himmelbrev og Pappan min bor i himmelen, samt helt nye grafiske arbeider laget spesielt for anledningen.

Velkommen til åpning og foredrag torsdag 1. november kl 18.00.

Kristian Finborud / 19.–24. november Denne uken setter vi ekstra fokus på Kristian Finborud som med sine sommer- og vintermotiver har blitt en av våre storselgere.

Juleutstilling / desember Galleri Finearts årlige juleutstilling! Vi fyller galleriet med alle dine favorittkunstnere. Stort utvalg av grafikk, originalarbeider, foto, kunsthåndverk, bøker, kopper og masse julehygge!

Galleri Fineart • Filipstad brygge 2, Oslo • Tlf. 22 01 24 20 • kundeservice@fineart.no • fineart.no

SUNE NORDGREN er kurator for kunsten på Petter Stordalens nyeste hotell, THE THIEF, som åpner 7. januar på Tjuvholmen.

KUNST møtte de to engasjerte mennene.

Foto: Anne Vesaas.

Ikonisk

hotellkunst THE THIEFs hjemmesider hevder at Sune Nordgren har redefinert begrepet hotellkunst. Petter Stordalens hoteller er definitivt en IKEA-plakat-fri sone der kunsten har en viktig funksjon som profilbyggende. THE THIEF vil bli stående i en særstilling; tyvaktig god kunst.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

Petter Stordalen gjør ikke entré uten å ta hele rommet i besittelse.

Akkurat som kunsten hans. KUNST har fått arrangert et møte med eieren av 170 hoteller og hans kunstkurator, Sune Nordgren. Tvers over gaten for kontoret hvor vi sitter, omgitt av norsk design plukket ut sammen med Benedicte Sunde ved DogA, reiser THE THIEF seg der engang Tjuvholmens galge gjorde kort prosess med hovedstadens kriminelle. Men vi skal ikke snakke så mye om Oslos flotteste bar og takterrasse med 360 graders utsikt over byen vi så vidt skimter fra syvende etasje. Andre magasiner får ta seg av beskrivelsen av det eksklusive hotellet med like eksklusive priser, ankomst i båt, samtlige rom med fransk balkong og en hotellopplevelse i eliteklassen. Nei. Vi skal snakke om kunsten. Hotellkunsten. Som ikke trenger å henge i 38

5/2012

glass og ramme, men kanskje vises som en video på hotellrommets TV. Men tilbake til kontoret og Stordalens nylige ankomst.

– Hvor har du fått tak i den, Sune? Hva har du kjøpt nå? sier Stordalen og peker på en hybrid av en motorsykkel og elg med originalt karosseri og skjermer, men med elgben i metall, gevir og speilmosaikkbesatt overkropp, som tar opp det ene hjørnet i rommet. Sune forteller rolig: – Den kom i går fra Dunkers Kulturhus i Helsingborg sammen med Magne (Furuholmen, red.) der fire kunstnere fra gruppen Apparatjik har laget en hyllest til grafikktrykkeren Ole Larsen, som samler på motorsykler.

Stordalen studerer vidunderet som utvilsomt kan bli et ikonverk for et hotell: – Den kan ikke stå ute, da må speilmosaikken dekkes til.

KUNST I ROMMET

FASADEN. Foto: Knut Ramstad.

FAKTA: • THE THIEF ligger vis-à-vis det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen, og regnes som et unikt hotellprosjekt i Skandinavia.

THE THIEF vil samarbeide med museet om lån av kunst.

• Åpner 7. januar 2013 med 7500 m2 over åtte etasjer og 120 rom, takterrasse med 360 graders utsikt til byen, og i januar 2014 åpner 750 m2 SPA. • Bygget er tegnet av Mellbye Arkitekter. Kunstkurator er Sune Nordgren. Interiørarkitekt er Anemone Wille Våge. Frekk og tidløs eleganse med klare referanser til samtidskunst og design er fellesnevneren for interiørdesignet.

• I kunst- og bokprosjektet ROM 13 ble 22 profiler fra politikk, kultur- og næringsliv fotografert av Marcel Leliënhof i ROM 13, initiert av Oslo Røde Kors / Nettverk etter soning (NES), Tjuvholmen KS og THE THIEF. Også deltakere i Nettverk etter soning er med i portrettserien. Overskuddet av salget av bildene gikk til NES.

– Din generasjon er jo definisjonen på speilmosaikken og diskokulen, ler Sune.

Kunst som profil – I over 40 år har jeg jobbet med kunst i rom der folk er forberedt på å se kunst. Det er derfor veldig interessant å kunne tre ut av de vanlige museums- og gallerirommene og vise kunst for et uforberedt publikum. Balansen er å bruke kunst som stikker seg ut, som sjokkerer litt og skaper en reaksjon og en følelse, men uten å støte, sier Sune Nordgren på sin litt fornorskete skånsk. Etter en liten hilserunde lander endelig Petter også ned på en av sofaene med en kopp kaffe, 150 prosent tilstedeværelse og et tjuetalls anekdotiske avstikkere i samtalen.

– Sune må ta æren for at hotellene har fått den kunstneriske profilen de har, sier han og klapper Sune kameratslig på armen.

– Du er jo absolutt med, korrigerer Sune.

Da Sune sa opp stillingen som direktør ved Nasjonalgalleriet i 2006, fikk han like etterpå en telefon fra Petter. Kunne han tenke seg å kuratere kunsten hans på hotellene og ta hånd om den private kunstsamlingen?

1896: Slik det var før …

Foto: Theodor KiellandTorkildsen / Oslo Museum / Byhistorisk samling.

Historien om Tjuvholmen: Tjuvholmen har fra gammelt av en fargerik historie, og for 300 år siden regjerte kriminelle på området. Her var røvere og prostituerte, forbrytelser og forlystelser – og offentlige henrettelser.

Tjuvholmen er i dag blitt forvandlet til landets fremste utstillingsvindu for norsk kunst, arkitektur og gastronomi, og er byens største comeback.

– Det første verket jeg kjøpte inn, var et maleri av Ross Bleckner.

Etter dette gikk jeg inn i en vann-periode og bilder med dype skoger.

Det var dørgende kjedelig med Skredsvig over salongen. Jeg har hatt min andel av Thaulows røde hus og elver. Men jeg ser ikke på kunsten jeg kjøper som en investering, sier Stordalen dønn ærlig. Han har stort sett holdt seg til innfallsmetoden, det han liker.

– Men jeg kan love deg at det jeg kjøper, beholder sin verdi, ler Sune.

– Men samlingen hadde ingen retning før du kom. Selv en blind høne kan finne korn, ler Stordalen og fortsetter entusiastisk: – Alle kan jo kalle seg kunsthoteller, eller designhoteller, og kjøpe fine plakater og reproduksjoner. Noen mener også at hotellkunst er når interiørarkitekten vil ha et bilde som matcher den røde eller gule puta i sofaen.

Petter tar opp en pute og setter den opp på veggen for å illustrere. Sune overtar samtalen: – Vi diskuterer alltid en profil på forhånd; et konsept. Det nye hotellet Clarion Hotel Post i Göteborg er for eksempel en ombygd posthall. Derfor måtte kommunikasjon være et tema. Sverre Wyller 5/2012

39

VIGNETT

Norsk design på THE THIEF THE THIEF har inngått et tett samarbeid med DogA (Norsk Design- og Arkitektursenter) og kurator Benedicte Sunde med blant annet utstillingen THE LIST OF THE THIEF. I ni år har DogA tatt med unge designere på 100 % Norway under London Design Festival, og norsk design har blitt lagt merke til for sitt lekne uttrykk og blikk for kvalitet.

– For første gang satser et hotell på å presentere eksperimentelle og nytenkende designere fra Norge, sier Benedicte Sunde om samarbeidet med THE THIEF. Hotellet blir nå et utstillingsvindu for unge, norske designere. Hotellets interiørarkitekt Anemone Wille Våge har i samarbeid med Benedicte Sunde plukket ut en del av hotellets interiør fra øverste designhylle.

Magnus Pettersens lampe Tint i betong og gyllent glass vil stå på bordene i restauranten, mens Anne Haavinds håndblåste vaser i krystall, Unica Amber, Unica Cobolt og Unica Orange vil stå på alle rommene.

– Strikkeklokken av Siren Elise Wilhelmsen er helt rå, den strikker faktisk! På et år vil den strikke et skjerf på to meter, sier Petter Stordalen om klokken som gir oss en helt annerledes opplevelse av tid, og som vil befinne seg i THIEF lounge når de åpner dørene 7. januar. Andre produkter fra designutstillingen på THE THIEF nå i mai var Linn Tale Haugens nærmest vektløse bolle Lightness med ekte stein plukket på vestkysten i Norge, og Caroline Olssons lampeserie Skog, inspirert av skogens vakre former og med sokkel i dreid eik.

THE THIEF, Vulkan og DogA har også laget et kart, Oslo Escape Routes, som tar deg gjennom flere ruter innen arkitektur, design og kunst i Oslo, litt utenom den vanlige turistløypa, med utgangspunkt i hotellet.

– Hensikten er å la folk bevege seg fra vestkant til østkant og motsatt, og la arkitektur og design bli en del av opplevelsen, forteller PR & markedssjef ved THE THIEF, Siri Løining Kolderup.

STRIKKEKLOKKE: Siren Elise Wilhelmsens Knitting Clock.

kjørte en postbil fra Norge til Sverige, fikk den smadret flat og deretter hengt opp på veggen, lik en sommerfugl.

– Alle avslører den som en norsk postbil, siden den er rød. I Sverige er de gule, kommenterer Petter, og vips sporer de to herrene av på en lang samtale om postbilens farge rundt i Europa. Sune vender elegant tilbake til profilene på de utvalgte kunstnerhotellene til Stordalen: – I Sverige har vi også kommunikasjons-satellitter og et bilde av tre menn basert på den buddhistiske tankegangen om å ikke se, snakke eller høre. Hva er kommunikasjon da? Til rommene har Pia König laget skulpturer. Heldigvis er få stjålet.

– Husker du den russiske sjømannen som danser med en dame, Sune? Georg Oddner. This is my moment, hans høydepunkt, og fotografen fanget dette. Det bildet skiller seg ut blant over hundre andre av ulike fotokunstnere.

På Copperhill Mountain Lodge i Åre er det naturen som skaper mye av hotellet. Her er lys tema for kunsten. Utenfor restauranten har to store skulpturer av Jaume Plensa, som ser ut som to hoder som snakker sammen, lyssatt i hvitt, blitt et varemerke. Et minne.

– Det er magisk, ikke sant? Fra en kunstner i Barcelona? sier Petter.

Sune nikker og flytter samtalen til det siste store flaggskipet for Nordic Choice og Clarion; Konferansehotellet Clarion Hotel & Congress i Trondheim med en storslagen arkitektur: – I Trondheim er nærmeste nabo Rockheim (rockemuseet, red.). Jeg vil gjerne ha et samarbeid med de lokale museene, og tenkte at rock er et stikkord her. Jeg kjøpte inn blant annet flere rockeportretter av den norske fotografen Tom Martinsen. På veggen bak resepsjonen er selve piecet for hotellet; det over seks meter lange maleriet av Alex Katz. Kjeden åpner også snart et nytt hotell i Stockholm. Her vil jeg finne kunstnere som jobber grønt, altså økologisk.

– Det som er så fint med Sune, er at han har troverdighet og pondus i kunstmiljøet. Han finner ikke bare en kunstner som jobber med miljø som tema fordi det er en trend nå, men en som har et solid kunstnerskap basert på dette. Han har et kunstarkiv i hodet og et enormt nettverk. Da vi skulle sette opp noen 10–12 meter høye figurer på fem jernstenger midt på Drottningtorget utenfor Clarion Hotel Post i Göteborg, var Sune en viktig person. Ved at han godkjente verkene og fortalte om kunstens betydning og innhold, fikk denne kunsten en helt annen tyngde.

Kunst som minne For Stordalen har kunsten en viktig funksjon i businessen og livet: Å skape et minne. Han er overbevisende i sin tale: – Hva er det du husker et hotell for? God frokost? Myke puter? Bra Internett?

Jeg mener dette er hva du skal forvente deg! Det skal være kvalitet i alle disse leddene. Men hva skaper et minne om hotellet? Jo, et kunstverk. I Trondheim har vi brukt 20 millioner på kunst. Det skaper også en kultur blant personalet. De er stolte av kunsten rundt seg. Strategier, markedsføringspakker og konsepter kan kopieres, men vet du hva som ikke kan kopieres?

Han tar opp magasinet KUNST og ser på meg. Jeg rister på hodet.

– KULTUR. Kultur kan aldri kopieres. Kultur bygger man opp. Passion. Attitude.

Og det er derfor våre hoteller huskes.

– Men blir det ikke slik at kunsten innenfor disse hotellveggene er forbeholdt en elite?

– Kunsten er for alle. Det finnes kun dårlig og bra kunst. Det finnes ikke kunst for bestemte grupper. Jeg plukker ikke ut kunst for rike, svarer Sune bestemt og med et stort punktum.

Petter er litt stille, for første gang, før han svarer: – Vi vil lage hoteller som er for alle. Et hotell skal være et sted du kan stikke innom for å se på kunsten eller bare ta en kopp kaffe. På Clarion Hotel Post i Göteborg kan du leie deg en postboks på hotellet. Mange bruker også lobbyen på hotellet som kontorplass. Det skaper liv og energi. Før i tiden var det slik at et hotell kun var for ment for de boende gjestene. I Göteborg har vi laget et hotell

VIGNETT

som fungerer som en møteplass for både gjester og lokalbefolkningen. Det er det som er fremtiden.

– Så tilbake til THE THIEF, hva skal inn her, konkret?

– Det er ikke helt klart. Kanskje blir det videoverk på TV-skjermene på rommene. Du vil også kunne laste ned apper istedenfor en audioguide, smiler Sune hemmelighetsfullt, og Petter overtar for å snakke om navnet. THE THIEF. En kunst i seg selv.

– Jeg lansert en konkurranse på bloggen min om navnet. Alle menn som hadde passert 40 år kom med svenske og italienske navn som hadde noe med vann å gjøre. Vi ville ha noe nytt! THE THIEF vekker nygjerrighet. Og det sitter! Og med Renzo Pianos mesterverk ved siden av, det nye Astrup Fearnley-museet, blir dette spektakulært. For som en sa: Det er godt at Akershus festning ligger der den gjør, så Operaen slipper å bli utkonkurrert!

– Hva er egentlig budsjettet for kunsten på THE THIEF? – Du kan ikke begynne med en budsjettpost. Den må jo godkjennes av Torgeir Silseth (konsernsjef, red.). Du må kjøpe kunst og tenke derfra. Hotellet ender opp med en høy prislapp. Da må kunsten være i verdensklasse. Vi vil jo også låne inn fra vår gode nabo, Astrup Fearnley-museet. Kanskje ikke porselensskulpturen av Michael Jackson signert Jeff Koons. Tenk deg en beruset gjest, ustø gå forbi dette porselensverket … da ryker nattesøvnen min! ■

Hotellkunst Petter Stordalen og Sune Nordgren har sammen redefinert begrepet hotellkunst.

– Alle kan lage et hotell med myke puter, god frokost og raskt Internett. Men det gjør ikke at folk kommer tilbake. Et hotell må også skape opplevelser for gjesten. Sammen med Sune Nordgren har jeg valgt ut noen hoteller som skal fronte kunsten og la kunsten bli en viktig del av profilen til hotellet, nettopp fordi kunst vekker følelser, forteller Petter Stordalen til KUNST.

➊

➋

GEORG ODDNER har flere fotografier fra 1950-tallet på Post i Göteborg, og dette er en av Stordalens favoritter: The dancing Sailor fra Kiev, 1955. Foto: Post Göteborg.

1. KOMMUNIKASJON SOM PROFIL I KUNSTEN: Clarion Hotel Post, hotellet i en gammel posthall i Göteborg, tegnet av Ernst Torulf, åpnet i januar i år. Kunstneren Sverre Wyller kjørte en postbil fra Norge over grensen, fikk den knust på et pressverk i Degerfors og hengt opp i resepsjonen på hotellet ved Drottningtorget. Nå har den nærmest fått en ikonisk status.

Foto: Post Göteborg.

➌

2. FONDVEGG: Maleriet Penobscot Morning signert Alex Katz fra 2000 på 366 x 610 cm sto lenge ubrukt i Petter Stordalens kunstsamling etter at han kjøpte det i New York i 2008. Det fikk ikke plass noe sted. I mai åpnet Clarion Hotel & Congress i Trondheim med en spektakulær inngangsportal. Det neste blikkfanget er dette maleriet bak resepsjonen. Andre kunstnere på hotellet er: Bård Breivik, Oslo, Tony Bevan, London, Sven Påhlsson, Oslo, Lari Pittman, Los Angeles, Magne Furuholmen, Oslo, Markus Draper, Berlin, Marit Følstad, Oslo, Tom Martinsen, Oslo, Jamie Parslow, Oslo, Petter Hellman, Stockholm og Michael Jansson, New York / Stockholm.

Foto: Clarion Hotel & Congress.

3. LYS SOM PROFIL: De to skulpturene Irma og Nuria av Jaume Plensa har blitt et kjennemerke for Copperhill Mountain Lodge, et alpint designhotell i Åre i Sverige som åpnet i 2008, der skulpturenes hoder lyses opp innenifra når det er mørkt utenfor restauranten. Foto: Copperhill.

➍

KUNST I ROMMET

Åpne

Rom 4 kunstnere, 4 utstillinger og 4 år.

Kunstnergruppen Open Space tar virkelig rommet i besittelse med sin stedsspesifikke kunst.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

FORNEBU (KUNST): Ved siden av et parykkmuseum og en dyreklinikk finner man Christine Istads atelier. Rundt stearinlys sitter også de tre andre kunstnerne i gruppen Open Space: Hennie Ann Isdahl, Lisa Pacini og Mona K. Lalim. Ved hjelp av tre, speil, objekter, lys, maleri, video og foto har de til nå jobbet seg gjennom to utstillingsrom; ett i USA og et rom på 400 kvadratmeter i Namsos Fylkesgalleri.

Nå venter en hel etasje i Tromsø Kunstforening i november og nye rom i New York i 2013. Det handler om arkitektur, lys, energi, refleksjoner, farge og ikke minst sanselige opplevelser.

– Vi hadde et møte i går for å sette ned noen stikkord på hva vi vil si. For det første er dette et prosjekt på tre nivåer. Det første nivået handler om våre fire individuelle rom og kunstverk som oppstår i møte med rommet. Lisa jobber for eksempel med speil, åpner Christine samtalen og peker bort på Lisa som nikker: – Jeg er amerikansk og har bodd halve livet mitt, 27 år, i Norge. Så jeg ønsket å gi en kommentar til dette på utstillingen i USA og tok med en bondestol dekket av speil. Min nabo hadde nemlig den største samlingen bondeantikviteter i Norge. Stolen er et selvportrett som visuelt uttrykker min utenlandske bakgrunn og følelsen av at jeg ikke helt hører hjemme i Norge.

– Lisa, som er amerikansk statsborger, var faktisk den eneste som tok med seg noe typisk norsk over, ler de andre. – For oss blir det for tett, ja, nærmest en klisjé.

– Jeg har stilt ut speilbesatte ski også, jeg, smiler Lisa. – Selv etter at jeg lærte å stå på ski har jeg ikke forstått denne skikulturen dere nordmenn har. Nordmenn er et sterkt folk som har måttet være sterke i dette klimaet. Sånn sett oppstår det et rom for meg mellom to kulturer. Det vil alltid være noe jeg ikke helt forstår, eller som nordmenn ikke helt kommer under huden på hos amerikanere. Å frakte en norsk stol tilbake til hjembyen min symboliserer mye.

Mona overtar samtalen om sitt personlige rom: 42

5/2012

Kunstnergruppen Open Space er aktuell med sin tredje utstilling, Exit In, ved Tromsø Kunstforening fra 16. november til 6. januar 2013. De har tidligere stilt ut ved Lehigh University Art Galleries / Museum Operation i Bethlehem i Pennsylvania fra mars til juli i 2011 (Zoellner Main Gallery) og på Nord-Trøndelag Fylkesgalleri i Namsos fra 3. mars til 14. april i år. I 2013 avslutter de utstillingsserien med en utstilling i Maass Gallery i New York.

KUNST I ROMMET

– I mine malerier bearbeider jeg romlige opplevelser som nedfelles i oljemaleriets overflate. I maleprosessen gjengir jeg sanselige refleksjoner og utsnitt av arkitektoniske detaljer, fargenyanser og strukturer som blikket har festet seg ved.

– Det gjør for så vidt jeg også, det har alltid handlet om rom i mine foto, enten det er utsnitt av en heis eller andre detaljer fra arkitektur, legger Christine til. – Men Hennie Ann jobber med malerier i rommet.

Hennie Ann nikker.

– Utgangspunktet mitt er maleri, men de omformes like gjerne til malte objekter på gulvet.

– Sånn sett har vi fire ulike møter med rommet i ulike medier, konkluderer Christine, og beskriver nivå to: – Deretter kommer tanken om det rommet som oppstår mellom våre verk. De individuelle verkene i utstillingen taler til hverandre, og nye romlige opplevelser oppstår i samspillet mellom Monas malerier på veggen, Hennie Anns objekter med monokrome fargeflater og lysrefleksene i Lisas speilobjekter. Tidvis oppstår det også en naturopplevelse inne i gallerirommet, som for eksempel i videoinstallasjonen Spectra Emotions der en film av regnbuen treffer Lisas speil som reflekteres på vegger og tak i rommet, til musikk av Erik Wøllo.

– Å jobbe slik i en gruppe gjør at du strekker deg lenger. Men du må også slippe kontrollen …, sier Mona.

– … og du må tåle å få kritikk og heftige diskusjoner! Vi er fire sterke personligheter med egne uttrykk …, legger Christine til med et smil.

– Og du må ikke glemme at det er veldig praktisk. Å være kunstner handler mye om å finne steder å vise kunsten sin. Nå er vi fire som kan ta oss av transport, forsikring, kataloger, sponsorer og så videre.

I tillegg jobber vi med egne prosjekter ved siden av, sier Hennie Ann.

En utstilling blir til

Open Space består av fra venstre: Lisa Pacini, Christine Istad, Mona K. Lalim og Hennie Ann Isdahl.

Foto: Julia Skorupska.

Open Space oppstod ved at Mona i 2009 tok kontakt med Lisa, som hun hadde jobbet med i andre prosjekter. Ideen var å sette sammen en gruppe som hadde en fellesnevner i arbeidene, og hun kontaktet Hennie Ann og Christine.

– De er håndplukket, ler Mona og retter på brillene.

– Forarbeidet før den første utstillingen tok altså to år?

– Ja, bekrefter Christine. – Vi lagde et utstillingsløp både i Norge og i USA, sendte søknader og fikk de utstillingsplassene vi ønsket.

Videre satte vi i gang prosessen med å søke økonomisk støtte og tilrettelegge for gjennomføring av prosjektene. Slikt er tidkrevende! I USA var vi invitert som Artists in Residence og bodde der i en periode. Vi har gjort mye forarbeid til hvert utstillingssted, og har også reist til Tromsø og Namsos for å se på og jobbe med utstillingsrommene i forkant. Dette har gitt nødvendig informasjon om stedet og utstillingsrommene, og viktige møter med kuratorene.

Arbeidsprosessen vår er at vi jobber individuelt på atelierene og møtes underveis.

– Så hva skjer i Tromsø i november?

– Tromsø Kunstforening holder til i en klassisk museumsbygning fra 1800-tallet. Jeg jobber med farge relatert til interiør i museumsbygningen fra den tiden. I maleriene har jeg brukt en type blåfarge som man sannsynligvis ville ha funnet under lagene av veggmaling ved en restaurering. Igjen har du dette med spor av tid og rom, som jeg er opptatt av i mine arbeider, forteller Mona.

– Og vi tar med oss sola, ler Christine. – Det er jo ingen hemmelighet at de ikke ser sola om vinteren i Tromsø, så vi har bygget den med en diameter på tre meter, trukket med en PVC-duk og LED-lys 5/2012

43

FOTO

SPECTRA EMOTION: En videoinstallasjon med video av Christine Istad og speilobjekter av Lisa Pacini. Spesialkomponert lyd av Erik Wøllo. Vist ved Zoellner Main Gallery i USA. Foto: Open Space.

PROSJEKT Sun to Tromsø av Lisa Pacini og Christine Istad.

Foto: Open Space.

inni. Vi skal frakte den på en henger og filme, som en road-movie!

Sola vil skifte farge, den har jo aldri én farge!

Lisa fortsetter å fortelle om sine prosjekter som skal vises i Tromsø: – Vi har samarbeidet med Universitetet i Tromsø og fått tilgang til bildematerialet fra webkameraet som er brukt fra 1994 frem til i dag for å vise til været og lyset der oppe.

– Daglig har websiden til UiT 10 000 treff! Vi lager to filmer, en fra den lyseste måneden, juni, og en fra den mørkeste, desember, presiserer Christine.

– Så derfor fikk denne tredje utstillingen tittelen Exit In, da vi også bringer inn rommet utenfor. Rommet ekspanderer, utfyller Lisa.

– Og du Hennie Ann? spør jeg.

Hennie Ann henter modellen og viser meg de buete, lange elementene som skal stå fritt i det ene rommet, og et større arbeid i farget folie på veggen. Lisa peker på sine lysskulpturer skapt av gjenstander hun har funnet.

– Kanskje man kan si at trenden vår har blitt færre, men mer monumentale verk disse årene? Noen verk har fulgt oss underveis, men det meste lages nytt til hver utstilling, reflekterer Hennie Ann. – Hvilke rom tenker dere publikum skal gå inn i – mentalt?

– Fargens betydning i rommet er sentralt, og i video- og lysinstallasjonene ønsker vi at publikum skal få en fysisk og sanselig opplevelse, svarer Christine.

– Men det er en kraftfull og meditativ utstilling, sier Mona.

– Så rommet mellom betrakter og verkene er det tredje nivået?

– Ja, nikker de fire kunstnerne. ■

Bil

Jobber med abstrakte, fargesterke og maleriske foto. Hun lager også installasjoner og videoverk. Istad er utdannet fra Strykejernet malerskole, Westerdals School of Communication og Parsons School of Design i New York. Hun har deltatt på Høstutstillingen og Østlandsutstillingen og har hatt separatutstillinger i blant annet Henie Onstad Kunstsenter, Galleri Trafo, Kube Kunstmuseum og Galleri Semmingsen. Hun er også innkjøpt av Statsministerens kontor, Luag Collection i USA og Bærum kommune.

Hennie Ann Isdahl (f. 1955)

en og

Christine Istad (f. 1963)

nstkata l Ku

r for salg i de

Jobber med installasjonsmaleri på tre i et abstrakt uttrykk med monokrome flater. Ofte bruker hun hverdagslige materialer som MDF-plater, billakk og treplater. Hun har utdannelse fra Vestlandske Kunstakademi i Bergen og Ecole Nationale Superieure des Beaux-Arts i Paris, og ble tildelt Statens garantiinntekt for kunstnere i 2008. Hun har også deltatt på utstillinger i Galleri F15, Galleri LNM, Kunstnerforbundet, Lillehammer Kunstmuseum, Göteborg Kunstmuseum og Museet for samtidskunst. Isdahl er innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet, Statoil og Tore Juuls samling.

Bil

Er en amerikansk kunstner som har bodd i Norge siden 1985.

Hun har BFA from SUNY Purchase. Hun jobber hovedsakelig med stedsspesifikke prosjekter og har laget utendørs installasjoner av speil på Kunstnernes Hus, i Slottsparken, Folketeaterbygningen og Regjeringsbygget. Hun er utdannet fra Rhode Island School of Design, Yale University og Kunstakademiet i Norge.

44

5/2012

Mona Lalim (f. 1954)

en og

Lisa Pacini (f. 1956)

nstkata l Ku

r for salg i de

Bruker det klassiske oljemaleriet som sitt utgangspunkt, men verkene er ofte abstrakte. Hun har vist kunsten sin i blant annet Drammen Museum, Henie Onstad Kunstsenter, Galleri LNM, Kunstnerforbundet og på Høstutstillingen. Hun har også hatt en rekke utsmykningsoppdrag for Royal Carribean Cruise Lines og har Statens garantiinntekt for kunstnere.

FOTOGRAF TOLKER

Kunst:foto KUNST vil i hver utgave invitere en profilert fotograf til magasinet.

Denne gangen spurte vi Dag Thorenfeldt. Fotoet han sendte oss, kan kjøpes i KUNSTkatalogen som følger med magasinet.

Fotograf Dag Eivind Thorenfeldt (født i 1961) er også kjent for sine temmelig direkte kommentarer og utilslørte meninger og for sin karakteristiske latter. Noen har sagt at han ikke liker mennesker, men som han sa til KUNST: Jeg liker og liker ikke mennesker som alle andre. Det handler om kommunikasjon. Han vokste opp på Bogerud i Oslo. Etter et år ved journalisthøyskolen begynte han som fotograf i VG i 1984. I 1990 tok han skrittet helt ut, etablerte seg som selvstendig fotograf og bygget opp et eget studio med flere assistenter. Etter dette har han jobbet med alle de ledende reklamebyråene og magasinene i Norge og fremstår

FOTOGRAF:

46

5/2012

Dag Thorenfeldt

Tittel:

Uten tittel

Dag Thorenfeldt tolker kunst i rommet

som en av Norges mest profilerte portrettfotografer. Hans stil er ofte beskrevet som formsterk, superstram og med tydelige grafiske komposisjoner. Han liker å leke med modellene, som i sine kjente løfte-serier der Thorenfeldt løfter dem han portretterer. I 20 år har han også portrettert mennesker inne i en boks i sine såkalte grønne bilder, der boksen blir et symbol på våre fordommer. Håndverket ligger i bunnen av alt, ingenting manipuleres. For noen år siden tok han et viktig valg og flyttet ut til Skjærhalden på Hvaler, der han driver en økologisk gård sammen med kona og deres sønner. På Facebook kan du følge hans dagbok-fotoer om livet på Hvaler, som bildet under.

– Alle mennesker bærer på et landskap i sine ansikter. Alle er unike, sier Dag til KUNST. ■

Hotell Refsnes Gods Unik samtidskunst med over 400 kunstverk, hvert av hotellets 61 rom er et eget lite “galleri”.

Blant Norges beste hotellfrokoster • Vinkjelleren vår er imponerende med sine tykke mursteinsvegger og takhvelvinger fra 1700-tallet og flere tusen flasker vin • Et kjøkken i særklasse

Gjestfrihet – den gang som nå

Kurs, møte, strategisamling eller jubileumsfest?

Hotell Refsnes Gods ligger idyllisk til på Jeløy midt i Oslofjorden mindre enn 45 minutter med bil eller tog fra Oslo.

Våre konferanselokaler er lyse og velutstyrte og egnet for 2-90 personer.

Edvard Munch

Edvard Munch har fått hedersplass i vår “Restaurant Munch” med 7 originale verk av kunstneren. Han og mange andre kjente kunstnere gjestet ofte Refsnes Gods. Det vakre landskapet og beliggenheten fascinerte Munch.

Romantisk aften eller Godsweekend

Inviter noen du er glad i til et et avslappende opphold på vakre Refsnes Gods.

Her venter opplevelser for gane og sjel.

Nyt kunsten, maten, vinen og hverandre.

post@refsnesgods.no • telefon 69 27 83 00 HOTELL REFSNES GODS Godset 5, 1518 Moss www.refsnesgods.no

Aktiviteter Golfpakke med Evje golf Dypdykk i vinkjelleren: 12. okt Vin til jul og nyttår: 9. nov

VIGNETT

Rokke

skulptøren En bjørn med elg-caps, en ape i lotusstilling med toga, en hjort som sitter som en hund, elegante rokker på veggen, en balanserende elefant og norske troll med hengemager. Ikke la deg lure av humoren.

Petter Hepsøs verk stikker deg i magen som giftpiggen på halen til rokkene hans.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Julia Skorupska

48

5/2012

 DJEVELROKKEN En Face i bronse på 130 x 86 cm får nærmest menneskelige egenskaper.

Foto: Thomas Widerberg.

KUNST I ROMMET

FREDRIKSTAD (KUNST): – Ikke mange tenker på at når Langbein går tur med Pluto, så er det faktisk en hund som går tur med en hund! I barndommen presenteres vi for en verden der dyr og mennesker er likestilte. Vi mennesker har en tendens til å projisere våre menneskelige egenskaper på alt – og alle! Dyrene ilegger vi våre menneskelige trekk og sider. Vi tilpasser dyrene til oss selv for å se oss selv. Jeg prøver å se dette på ulike måter i min kunst.

Vi står i en sidebygning til den tidligere Hydrogenfabrikken i Fredrikstad som i august ble åpnet som en kunsthall med kunstmessen What a mess for ikke-kommersielle gallerier. Bygningen huser også flere atelierer for kunstnere, arkitekter og designere, og fabrikken satser på å bli byens nye kunstnersentrum i de kommende årene. Men tilbake til hovedpersonen: Mannen som fornyet norsk dyreskulptur. Som innrømmer at han ikke er en dyreelsker, men snarere en dyreobservatør.

Humoren og estetikken, det vakre og såre, er bare en liten felle for å lokke oss inn i hans verden som i grunnen sier mer om oss mennesker enn om dyrene han avbilder.

Giacometti og Kermit – Vil du at jeg bare skal prate, eller skal du stille spørsmål?

– Bare prat du, det er det beste …

Petter Hepsø surrer litt rundt, finner kaffe og Farris. Nekter liksom å sette seg ned selv om han har satt frem en stol til seg selv. Han tenker, prater, glemmer kaffekoppen, leter etter skrujernet til en kasse hvor det ligger en skulptur han vil vise oss (og drillen har kona tatt med i bilen), leter etter en annen skulptur, ler, serverer en forvist håndverker skolebrød for å bøte på dårlig samvittighet og dykker dypere ned i det han forteller om. Alt med et smil og en kropp i konstant bevegelse. Etter et år med fem separatutstillinger, pappaperm og atelierflytting fra Oslo til Fredrikstad er det lov å ikke ha helt oversikten.

Men la oss stoppe ved hans skrittende menneskekropp i gips på cirka en halv meter – men med et froskehode: Kermit fra The Muppet Show og Sesame Street, introdusert av Jim Henson i 1955 i Sam and Friends. Petter Hepsøs Kermit er en kommentar til både Giacometti og Gormleys menneskeskulpturer på Solastranda. Selv får jeg en assosiasjon til det første mennesket, eller The missing link; mennesket som tok de første skrittene etter å ha turnet rundt i trærne i hundretusener av år.

– Jeg stilte ut denne på Galleri Haaken, og en samler ble så begeistret at han ville ha en på 3,5 meter! Jeg har tatt for meg flere figurer fra barnas verden; Pinoccio, Langbein og Porky … men søren … hvor er alle skulpturene … jeg bruker å ha oversikt og liker ikke å miste kontrollen på skulpturer til 100 000 kroner ...

Petter tar hånden til haken, retter litt på stativet rundt Kermit foran vinduet og rister på hodet for å glemme problemet til etter at vi har reist.

– Uansett, Kermit-figuren oppstod ved at jeg gjorde research på nettet og kom over et foto av en Kermit-dukke liggende sammenkrøpet på et bakrom med et stort hull mellom bena. Det er ikke slik du vil se Kermit som barn! Kermit er jo en jovial kar, men jeg ville vise ham som en ensom sjel også. Jeg har alltid vært veldig opptatt av

Giacometti, og ønsket også … ja, ikke å lage en hommage, men jeg ønsket å referere til Giacomettis gående skikkelser. Jeg har også vist disse figurene som gamle. De er evig unge, men Mikke ville jo vært over 60 år nå. Slik blir de oppdiktede dyrefigurene enda mer menneskelige.

Sauestart Petter Hepsøs dyr ble ikke født i leire, gips, tre og bronse før det siste året på Kunstakademiet i Oslo. Da hadde han allerede gått på Mølla Kunstskole i Moss, PLUS-skolen i Fredrikstad og jobbet ved Johansen Monumenthuggeri i Skjeberg, der det ble mest gravsteiner. Det var steinhugger han var, men da han kom til Oslo, endret det seg.

– Jeg er jo en landsens gutt. Jeg er jo fra Sarpsborg!

Oslo var en storby for meg. Da jeg møtte det raske tempoet i byen og alle inntrykkene, kom jeg til et vendepunkt. Steinhugging, som er veldig langsomt, ble et feil uttrykk. Jeg ville prøve alt. På Akademiet fikk jeg lære om foto (vi hadde Mikkel McAlinden som lærer!), video, tegning, sveising og trearbeid, ispedd det teoretiske. Vi lærte å konseptualisere det vi gjorde. Dessuten holdt jeg ved like den klassiske modelleringen. Det siste året hadde vi Jan Hoet som gjestekurator for Kunstakademiets avgangsutstilling. Han var kurator for en stor utstilling i Belgia, og shoppa tre av studentene ned dit. Der laget jeg den første store sauen min på tre meter. Den ble fraktet med helikopter, filmet av NRK, til Storedal, der skulpturen beitet lenge sammen med andre sauer. Den var også på Høstutstillingen. Nå er den grønn og algete og har fått plass i hagen hos Norsk Billedhoggerforening.

Petter peker på noen mindre foto som han ofte henger sammen med skulpturene sine, av dyr som spiser fra et piknikteppe. Han spør om det er varmt, åpner døren og unnskylder seg med at han prater så mye.

– Jeg bestemte meg da for å utfordre … nei, det ble feil ord … å jobbe videre i den sterke, norske tradisjonen for dyreskulpturer, med Dyre Vaa, Skule Vaksvik og Ørnulf Bast. Konseptualisere den på en måte, med nytt tankegods og nytt verktøy. Kanskje utfordre var riktig ord likevel … I hager, borettslag og på plasser ser du jo nesten bare dyr i norsk utsmykning.

– Er du en dyreelsker?

– Nei, jeg har en høyst normal relasjon til dyr, vil jeg si.

Jeg har ikke dyr engang!

– Så du var ikke den som begravet døde maur og pleiet syke fugler?

– Vi fanget dem kanskje … og slapp dem kanskje fri …, ler Petter og legger til: – Jeg liker dyr og tenkte lenge å bli biolog og zoolog. Dyr fascinerer meg, men mer fra en observatørpost. Kenneth Clarke skrev en bok, Animals and men (Animals and men: their relationship as reflected in Western art from prehistory to the present day fra 1977, red.) som handler om dyr i kunsten, fra egypternes bruk av dyr til dyr i kunsten for opptil 50 år siden. Han delte dyrekunst i ulike grupper. Først har du kunstnere som har en kjærlighet til dyr, som Rubens’ portrettering av hunder. Så har du dyreofferet med utallige jaktscener eller offer- og slaktescener av dyr. Du har også det tote5/2012

49

VIGNETT UTSMYKNING: Petter vant konkurransen om utsmykning på Sinsen barneskole med Looking in; en bjørn som kikker inn gjennom veggen. Her er skissen han sendte inn.

mistiske, med projisering av dyrenes egenskaper til mennesker, som kraft, hurtighet og så videre. Til slutt er det observasjonen. Det er nok denne gruppen jeg identifiserer meg mest med.

– Men hva med elefantene og hjorten?

Petter henter den første elefanten, som har blitt litt slitt i snabelen, hengt på veggen som et trofé. Flere andre elefanthoder gjør ulike snablete krumspring. Et par små elefantmodeller står oppe på en sokkel i umulige positurer for den store kroppen, og skal snart monteres i store versjoner på en skole i Nydalen. Å balansere på snabelen

Petter Hepsø er i perioden 28. september til 21. oktober aktuell med en separatutstilling i Haugesund Kunstforening. Han stiller også ut i Ålesund fra 3. november til 25. november.

– Ja, de må jo ufarliggjøres for å passe inn i vår verden og sosialisere seg.

Petter går videre bort til en av disse snille bjørnene som ser ut til å være meget godt integrert i samfunnet vårt. Den kikker gjennom veggen på legevakten ved St. Olavs Hospital. En liten bronsebjørnemodell peker tomlene i været, mens en annen har fått elg-caps den kan klappe sammen hornene på.

– Det som er spennende med bjørnen som kikker gjennom veggen på dette sykehuset, er at du må gå gjennom tre dører for å få se den på begge sider.

Han finner endelig katalogen fra Galleri Brandstrup i 2009 og viser et foto av 30 små miniatyrskulpturer av surrealistiske byster montert på hyller. Ved første øyekast virker de dystrere enn det andre vi har sett, selv om de tilsynelatende uskyldige og søte, temmede dyrene i humoristiske settinger har en mørk klangbunn.

– Jeg har kanskje over 100 slike småbyster. Det er tenkte mentale nivåer, der jeg tvang meg selv til å projisere en følelse ut i noe fysisk, en slags kreativ øvelse. Noen er som mennesker, men ansiktene er blankpolerte. Du kan kanskje si at det er en slags dagbokserie.

– Jeg jobber både i leire og gips. Leiren er mer direkte, mens gipsen gir mer motstand og får et annet uttrykk. er kanskje ikke en umulighet likevel? Eller er det tvert om en kritikk mot dagens samfunn og krav? Eller et bilde på både å mestre det umulige og det å stå på … ja … en meget tynn snabel? Petter kikker bort på trehjorten som har lukket øynene og funnet indre ro i en hundestilling, naturligvis helt anatomisk umulig for en hjort!

– Disse dyrene, satt inn i umulige og underlige situasjoner, er en del av serien Introspect. Elefanten er faktisk inspirert av Berninis berømte elefant med en obelisk på ryggen utenfor Minervakirken i Roma. Hjorten kom da jeg så Kong Richard 2. sitt personlige emblem, en hjort med forgylt horn. Alle disse dyrene har funnet en slags indre ro, der de er i en meditativ tilstand.

– Men bjørnene, de er nærmest ufarliggjort?

50

5/2012

Rokker og leketøy På Galleri Haaken i fjor høst viste Petter en helt ny side: En face-serien med rokker. Humoren er byttet ut med estetikk, og menneskers projisering er kanskje enda tydeligere.

– Rokker er vakre hvis du fotograferer dem ute av fokus. Jeg har lenge hatt lyst til å lage dem som skulpturer, men de er så vakre i seg selv, så jeg tenkte at de ikke trengte å lages, på en måte. Men så kom

VIGNETT KERMIT er en Disney-figur Petter har utforsket.

Skulpturen med tittelen Walking figure har en klar referanse til Giacometti.

SNABELFIN: Elefanten som Petter viste på Haaken i 2009, er hugget i tre og tre meter lang. Den er i privat eie, men den finnes også i en seks meter lang versjon på Hamar katedralskole.

Foto: Thomas Widerberg.

jeg over et foto av en rokkeyngel. Den var transparent, som en glassmanet, men jeg kunne faktisk se hodet, lemmene og denne spinalaksen gjennom fosteret. Akkurat som en primat. Der og da fikk jeg en fysiologisk gjenkjennelse, ikke et slektskap, men en biologisk tilhørighetsfølelse.

Petter sier Eureka, men korrigerer strengt seg selv; det ble for platt. Han valgte ut fem ulike rokkearter og la vekt på å gjenskape deres skjønnhet og ikke være redd for det vakre i utformingen i både bronse og tre.

– Djevelrokken som henger der, har nærmest øyne på sidene, men det er faktisk gjellehull. Med én gang du henger en rokke opp på veggen, blir den en demon eller en annen art vi kjenner med spisse horn.

Man ser en brystkasse, en hjerne. Man får en gjenkjennelse.

– De kan minne om foldene på et nyfødt barn?

– Ja. Og dermed fant jeg en grunn til likevel å lage rokke-skulpturer. Kanskje er dette det lengste jeg har beveget meg bort fra mennesket i seriene mine.

– Eller det nærmeste du har kommet?

– Ja, det er jo vårt opphav, ler Petter, og leter etter en katalog og kaffekoppen som han har satt på kassen med en rokke hamret ut i bronse med et vingespenn på tre meter.

På en annen trekasse har han stilt ut to hestelignende figurer og en underlig skapning med hengemage. På en steilende hest har forbena skrumpet inn til noe som minner om to struttende bryster, og hodet har blitt omformet til et delfinhode.

– Vet dere hva det er? spør Petter nysgjerrig og ivrig.

– Et esel …?

– Nei. Jeg har tatt avstøpninger fra innsiden av leketøy, altså den positive formen, eksperimentert med disse i mange etapper og overført gipsmodellene til marmor som er hugget ut. Det ser ut som om

figurene nærmest forvitrer, som om de har stått i Grand Canyon og blitt tæret og slipt på av naturen. Men de er forvitret mekanisk, styrt av min vilje, og nesten alt det gjenkjennelige er fjernet. Den sittende figuren med fire ben er faktisk en My Little Pony, denne er en Bratzpony og det siste er et troll fra en turistbutikk!

Petter legger fort til, så raskt at jeg ikke engang får klemt inn et spørsmål: – Som du ser, så jobber jeg med mange ting parallelt, fra Disneyfigurene, dyr i umulige positurer, rokker og nå disse leketøyene. Det er ytterpunkter, men også det samme.

En bjørn er skåret ut i tre og portrettert som en romersk byste (som nå også skal foreviges i bronse på Nydalen skole). Petter følger dermed også opp en sterk, norsk kunsthåndverkstradisjon: Treskjæring. I eldre tider var det ofte faget skulptører måtte gjennom.

– Hvordan er det å være skulptør i Norge?

– Skulptur har en relativt kort og lite utbredt tradisjon i Norge, men vi er et land med mange skulptører. Kanskje henger det sammen med vår lutherske og pietistiske tro. I katolske land har jo skulpturer en annen viktighet, mens vi kun har noen fine treskulpturer i vår kunsthistorie. Jeg har stilt ut i et galleri i Italia. I Norge har kanskje galleriene én skulptør per 20. maler, mens i Italia er det ofte én maler per 20. kunstner som jobber med kunst i rommet.

– Er humoren bevisst for å kommunisere med folk?

– Vil man ikke ut og kommunisere? Humoren er både bevisst og ubevisst … tror jeg. Jeg har vært så heldig å ha fått til å leve av kunsten min i snart 13 år nå. Jeg tenker at man ikke har monopol på forståelsen av verket når det kommer ut til folk … eller man har jo det til en viss grad. Jeg leste et intervju med Cindy Sherman der hun ble konfrontert med et selvportrett fra 1960-tallet ut fra en masse refe5/2012

51

VIGNETT

monteringen av en tre meter høy snabelbalanserende elefant på Nydalen skole.

SAU: Det startet faktisk med en sau på Kunstakademiet for Petter Hepsø.

Petter Hepsø (f. 1973)

ranser fra den tiden. Hun svarte: Da vet du mer enn meg. Dette er ikke mitt verk lenger, det eies av samfunnet. Jeg skal ikke sammenligne meg med henne, ikke er jeg politisk eller berømt, men som kunstner eier man ikke lenger forståelsen av verket. Man får bare gjøre så godt forarbeid som mulig.

– Så hva er barns kontra voksnes forståelse av dine skulpturer?

– Jeg har jobbet flere ganger for Den kulturelle skolesekken med å formidle andre kunstnere til barn og lært at barn ser mer enn man tror, men på et basalt nivå. Voksne vil nok ha utbytte av skulpturene mine på et mer intellektuelt plan enn barn. Men hvis jeg kan gjøre inntrykk på et barn, som han eller hun kan huske som voksen, ville jeg bli glad. Kanskje er det en kvalitetsgreie dersom et barn reagerer, da har du i alle fall noe grunnleggende der, uten at det nødvendigvis sier noe avgjørende om et verk er dårlig eller godt. Det som inspirerer meg, er å se gode verk, å se at det er mulig å skape noe slikt som Tony Craggs verker som jeg nylig så i parken hans. I møte med slik kunst strammer man seg opp.

– Og hva nå?

– Jeg har akkurat bestilt en stor blokk marmor fra Pietrasanta. Jeg har lyst til å jobbe abstrakt … en slags rendyrkelse av formen … men jeg vet ikke helt hva.

– Det er jo et godt utgangspunkt for noe abstrakt!

- Ja, det er det jo, smiler Petter igjen, og legger de siste skolebrødene vi ikke har spist på pappasjett til håndverkeren som ble forvist da intervjuet startet. ■

52

5/2012

Utdannelse: 1996–2000: Statens kunstakademi i Oslo.

1994–1996: Mølla Kunstskole.

Separatutstillinger: 2012: Østfold Kunstnersenter (Fredrikstad), Kunstbanken / Hedmark Kunstnersenter (Hamar), Haugesund Billedgalleri, Galleri Brevik (Tromsø) og Ålesund Kunstforening. Tidligere: Galleri Haaken, Galleri Ismene (Trondheim), Storedal Kultursenter (Østfold), Oredaria (Roma) og Galleri Brandstrup (Oslo).

Gruppeutstillinger: Galleri Henrik Gerner, Høstutstillingen, Nils Aas Kunstverksted, Sarpsborg Kunstforening, Norske bilder (Oslo), Galleri Ismene, Sarpsborg Kunstforening, Artissima (Torino), Gamle Ormelet (Tønsberg), Galleri Brandstrup, Kyss Frosken (Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design) og Menneskelikt (Telemark Kunstnersenter).

Utsmykninger: 2012: Inderøy Rådhus, Bergebo barnehage (Oslo) og Nydalen videregående skole (Oslo). 2011: Sinsen skole (Oslo). 2010: Marienlyst skole (Oslo). 2009: St. Olavs Hospital (Trondheim). 2008: Frydenberg barnehage (Stokke) og Skulpturpark Løren. 2006 / 2007: Hamar katedralskole. 2006: Jennestad Skulpturpark (Vesterålen) og Høgskulen i Sogn og Fjordane. 2005: Rolvsrud barnehage (Lørenskog) og Statoil, boreriggen Kristin. 2004: 8 Elefanter på Trondheim politistasjon. 2003: Sau på Kalnes videregående skole (Sarpsborg).

Innkjøpt: Associazione Laureati Luiss, Østfold Fylkeskommune, Eksportfinans, KORO, Statoil, Argentum, Akershus fylkeskommune og Selvaag.

Odd Nerdrum Ettårsdagen

Glasstrykk – 70 x 55 cm – Opplag 70

N I L S O L AV B Ă˜ E

fotografi

15 nye motiver, inspirert av den amerikanske krimforfatteren Jim Thompson.

Selges gjennom Fineart.

www.omniweb.no/nob

INSPIRASJON

Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens kunst- og håndverksskole, og tipser leserne av KUNST om små prosjekter og opplevelser i kunstens verden.

 FRA FILMEN Drawing Restraint 9, der Barney spiller sammen med sin kone Björk. Foto: © björk.com.  M ATTHEW BARNEY, Torii, 2006, vivek, støpt polycaprolactone, termoplast og akryl, 162,2 x 828 x 660,4 cm. Foto: AFM.

Symbolske intensjoner:

Matthew Barney Den amerikanske multikunstneren Matthew Barney (født 25. mars 1967 i San Francisco) er mest kjent for det store Cremaster-prosjektet som ble vist med stor suksess på Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst her i Norge i 2003.

Barney er en multikunstner som gjennom sine arbeider har intensjoner om å dreie på velkjent symbolikk og kjente stilarter fra kunsthistorien, for så å veve disse sammen med temaer som seksualitet, sport, mytologi og fokus på menneskekroppen. Barney jobber innen skulptur, tegning, film og installasjon fra sitt studio i New York. Barneys kunst blir omtalt som et stort skifte på 1990-tallets unge amerikanske kunstscene, og han er fortsatt å regne som en av verdens mest kreative kunstnere som har våget å reaktualisere estetikken i samtidskunsten. Barneys verker er slående vakre, sensuelle, suggererende og ofte forstyrrende bisarre. Tittelen på Barneys femdelte kunstsyklus er hentet fra anatomien. Cremaster er navnet på den muskelen som påvirker testiklenes reaksjoner på ytre stimuli. Cremaster-muskelen kan ikke kontrolleres av viljen, og blir dermed en metafor for indre konflikter og fysiske og psykiske krefter som er sentrale temaer i Barneys kunst.

Verket har ingen begynnelse eller slutt, og hver av de fem delene repre-

senterer et eget lukket, estetisk system. Her funderer Barney over blant annet fortid og nåtid, oppbyggingen av kroppens cellestruktur og posisjonen til kromosomet som former kjønnet i stadiet etter den kjønnsnøytrale tilstanden i et fosters utvikling.

Matthew Barney er også kjent som ektemannen til den islandske musikeren Björk. De to har jobbet sammen ved flere anledninger, blant annet i filmen Drawing Restraint 9, der Björk både er motspiller og komponist. Hun fremfører store deler av lydsporene i filmen selv.

Tematikken i Drawing Restraint 9 kretser rundt den japanske shintoismen, seremonier og ritualer og hvaljaktens verden. Filmens handling utspiller seg på et hvalfangerskip i en havn i Nagasaki, der Barney og Björk spiller rollene som et par forvillede passasjerer om bord, som siden gifter seg i tradisjonelle Shinto-drakter.

Barney er belønnet med flere store internasjonale priser, som The Hugo Boss Prize, som utdeles i samarbeid med Guggenheim Museum i New York. Hans verk blir stilt ut verden rundt. I Norge kan vi glede oss over at Matthew Barney er å finne i den faste samlingen til Astrup Fearnley-museet, så det er nok en god grunn til å se frem til museets nyåpning på Tjuvholmen i september! ■ 5/2012

55

VIGNETT

Storstue for

stor

kunst

Det er ikke hver dag at 1500 kunstverk skifter bopel – fra 1200 til 7000 kvadratmeter – og får sjøutsikt, et seil og et tårn med på kjøpet! 29. september åpner det nye Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst på Tjuvholmen i Oslo. Hvorfor har det ikke blitt en debatt her som så ofte ellers når signalbyggene reises i dette landet?

Tekst Mette Dybwad Torstensen

– Dette er en sjenerøs gave på 700 millioner kroner til byen og folket fra Selvaag Gruppen og Aspelin Ramm Gruppen, Rasmus Astrup og Oslo kommune, sier Gunnar Kvaran, direktør ved museet, til KUNST. Nedenfor oss har folket allerede inntatt gaven med den største selvfølge, en knapp måned før selve museet åpner. På den konstruerte badestranden vasser to litt bleke kropper, tilsynelatende turister, forsiktig ut i den stille bukta med oppbrettede bukser. Mammaer og babyer ligger strødd rundt på pledd i den nye skulpturparken som åpnet 1. august, skapt i regi av Tjuvholmen KS og tegnet av den italienske stjernearkitekten bak museet, Renzo Piano.

– I dag morges tok noen et morgenbad. Og herfra kan vi stupe i kanalen og svømme under broen som en manndomsprøve, spøker direktøren på sin norsk-islandsk fra balkongen utenfor møterommet på toppen av en av tre deler som utgjør det nye museet. En maler sparkler videre mens vi setter oss ned. Utenfor monteres et dørhåndtak. Det eneste kunstverket som er på plass, er Anselm Kiefers blybokhylle Zweistromland / The High Priestess på 24 tonn. Det tok bare seks dager å demontere verket med 300 kilo tunge bøker inne i konstruksjonen. Hver blybok har sin korresponderende papirversjon i arkivet til Astrup Fearnley.

VIGNETT Foto: © Nic Lehoux

– Hvis du ser bygget fra sjøen i en båt, ser du hvordan taket formaterer rommene inne i volumet. Det er ikke lik takhøyde noe sted, og ingen rom er like! Her er det ingen kvadratiske kuber eller rette vinkler.

Det er store rom og mindre rom, så hvert rom har sin personlighet.

Når publikum går gjennom bygget, vil de se at arkitekturen langt fra er nøytral. Den roper om oppmerksomhet og vil gå i dialog med kunsten.

– Men vil den da ikke overta helt, på bekostning av kunsten?

– Vi må ta hensyn til bygget og velge verk i forhold til det, slik at kunsten kan interferere med rommene. Rommene vil også fortelle en

historie. Arkitekten Renzo Piano har således gått helt bort fra den hvite kuben. Heldigvis passer vår samling til en slik arkitektur. Piano har sett samlingen hele veien. Vi har nemlig ingen abstrakt samling, men en figurativ og fortellende samling, såkalt post-pop-kunst, som tar sin egen plass og finner sin posisjon.

En bragd Det var ingen selvfølge at det skulle bli slik. Å få mannen som står bak Pompidou-senteret i Paris til å tegne et museum i Norge var i grunnen en sensasjon.

ARKITEKTUR

❶ – Det hele startet med at en kunsthall var med på Selvaags plan for Tjuvholmen. De tok kontakt med oss for å høre om vi kunne tenke oss å flytte museet hit. I de 11 årene jeg har holdt til i Dronningens gate har jo dette med nytt museum vært oppe på bordet av og til, men det måtte være et helt nytt konsept. Etter forhandlinger ble man enige om at Astrup skulle drive lokalene som museum, med 4000 kvadratmeter til den faste samlingen i den delen som var tiltenkt kunsthall, men også få en annen del til skiftende utstillinger og en blokk til administrasjonen. Magasinene ligger utenfor Oslo som før, forteller Kvaran.

– Var det en konkurranse?

– Nei. På den tiden var det Olav Selvaag, Poul Tøjner, direktør på Louisiana-museet i Danmark og kunsthandler Peder Andreas Lund som jobbet med dette. Øverst på den utopiske ønskelisten over arkitekter sto Renzo Piano. Piano har hundre ansatte i Genova, Paris og New York, men antall oppdrag begrenses sterkt av at han selv styrer alt fra start til mål. Via en utstilling av Pianos arkitektur på Louisiana, som samarbeider med Tjuvholmen, fikk de en audiens med Piano i 2002 som endte med at italieneren sa ja. Men man kan ikke ha et museum i en skoeske, man må tenke stort! sier Kvaran og lener seg over bordet.

Dermed kom italieneren hit og fant inspirasjon før han tegnet museet. Skissen med tårnet og det buete taket var utgangspunktet.

Oslo får verdens vakreste kunstmuseum i verdens vakreste park, helt nede i vannet. Det blir vektløst. Som et skip, sa Piano i et intervju med Dagens Næringsliv i 2011. Når Renzo først har vært et sted, husker han hver eneste lysstråle, lukt og lyd, uttalte prosjektlederen for Tjuvholmen, Emanuela Baglietto i det samme intervjuet. I to år har en av Pianos arkitekter kommet til Tjuvholmen annenhver uke for å følge det hele tett.

– Trepanelene har klare referanser til Norden, beskriver Kvaran og fortsetter: – Den buete formen kan minne om sjøen, et seil eller et vingespenn.

Vi kikker ut. Et stort seil av et tak er så å si forankret i parken. Et tårn reiser seg. Norsk tre og betong minner om Gardermoens arkitektur. Linjene, designet, formene og lyset er storslått og enkelt. Nordisk 58

5/2012

➎

5 PÅ TOPP i samlingen, ifølge Gunnar Kvaran, er: 1. Francis Bacon, (1909–1992, England) Triptych Inspired by the Oresteia of Aeschylus, 1981, olje på lerret, 218,5 x 167,5 cm ( x 3). Foto: AFM. 2. Anselm Kiefer, (født 1945, Tyskland), The High Priestess / Zweistromland, 1985–1991, stål, bly, kobber, glass, fotografi, diverse materialer, 370 x 780 x 50 cm. Foto: AFM. 3. Damien Hirst, Mother and Child Divided, 1993, stål, GRP kompositter, glass, silicon, ku, kalv, formalinløsning og to tanker, 190 x 322,5 x 109 cm. Foto: Prudence Cuming Associates / © Damien Hirst and Science Ltd. / All rights reserved, DACS 2011.

4. Andy Warhol, (1928–1987, USA), Big Electric Chair, 1967, syntetisk polymermaling og silketrykkfarger på lerret, 137,2 x 188 cm. Foto: AFM. 5. Jeff Koons, (1955, USA), Michael Jackson and Bubbles, 1988, porselen og keramikk, 107 x 179 x 82 cm. Foto: AFM.

ARKITEKTUR

EDGE II av Antony Gormley.

Foto: © Tjuvholmen.

❷

THINGS FOR A HOUSE ON AN ISLAND av Peter Fischli & David Weiss. Foto: © Tjuvholmen.

❸

❹

Foto: © Nic Lehoux

SKULPTURPARKEN I 2002 utlyste Oslo Havn en prosjektkonkurranse for utvikling av Tjuvholmen. En del av avtalen var at utbygger skulle gi en gave til byen, i form av kunstopplevelser og offentlige utearealer for folk flest. Selvaag Gruppen og Aspelin Ramm Gruppen vant konkurransen og har de siste ti årene jobbet med parken.

Skulpturparken er tegnet av Renzo Piano. Den ble åpnet 1. august av ordfører Fabian Stang og viser i dag syv samtidsskulpturer av Louise Bourgeois, Antony Gormley, Anish Kapoor, Ellsworth Kelly, Ugo Rondinone og Franz West. Kunstnerduoen Peter Fischli & David Weiss ble inspirert etter et besøk og laget et spesielt verk for parken; verket Things for a House on an Island er et hus som tilskuerne kan kikke inn i.

– Tjuvholmen skulpturpark er ikke et monument, men et åpent rom for tanke og sansing, en destinasjon, et sted man kan slå seg ned, sier direktør Poul Erik Tøjner ved det kjente danske kunstsenteret Louisiana Museum of Modern Art, som har vært rådgiver for prosjektet.

ARKITEKTUR

– Jeg tar ansvaret jeg har fått for Oslo på alvor.

Hvis du skriver en dårlig bok eller en dårlig sang, kan folk la være å lese eller høre.

Men hvis du bygger en stygg eller skral konstruksjon, så er det en tragedie.

GUNNAR KVARAN vil lede et museum i verdensklasse med en unik arkitektur og plassering og med en prislapp på 700 millioner kroner. Det nye museet forventer å doble besøkstallet til 250 000 i året. Med nye satsninger er barn og unge også en viktig del av publikum.

Foto: Christina Gothe Schultz.

Renzo Piano til D2

og lett å like. Er det derfor det ikke ble noen debatt? Beliggenheten?

Gaven? Det vakre?

– Jeg tror det først og fremst har å gjøre med at museet er privat.

Det er en gave. Men også arkitektens autoritet har hatt betydning, han er anerkjent og respektert i kunstmiljøet. Ingen vil sette seg opp mot en skisse av Renzo Piano! Men det er også en flott løsning. Han har skapt en forlengelse av Aker Brygge mot havet. Og det er også et diskré bygg. Ingenting inviterer til debatt. Dessuten har Astrup Fearnley alltid vært assosiert med en positiv posisjon i kunstmiljøet.

Alle mine kollegaer som kommer hit sier hvor unikt dette er, med nærheten til sjøen.

Maleren bak oss er ferdig med sparklejobben og forsvinner ut i den hektiske trappegangen, og lyden av boring gjør at vi må ta en liten pause.

– Så hva er det unike med samlingen?

– Vi har en samling av kunstverk fra de siste 40 årene som er enestående i Norden, og i løpet av de siste 20 årene har vi satset mye på amerikansk samtidskunst, svarer Kvaran kort.

– Og hva kan man forvente å se fremover?

– Årlig satser vi på en stor retrospektiv utstilling, som i år vil bli Cindy Sherman i januar. Den vil også være tematisk med det groteske som tema, samtidig som den vil være tilbakeskuende. Vi har selv 20–25 verk av henne. En annen fast utstillingsrekke er en norsk avantgardistisk kunstner, som en slags midt-karriere-retrospektiv-utstilling. Og vi viser alltid årlig en ung internasjonal samtidskunstner.

Utover dette har vi også årlig en regional utstilling med samtidskunst; vi har vist kunst fra Kina og India tidligere. I 2014 er det Europa som står for tur. I samarbeid med Serpentine Gallery i London, Beyeler i Basel (også det et Renzo Piano-bygg) og Louis Vuittonmuseet i Paris skal vi utforske europeisk samtidskunst og produsere fire–fem utstillinger. Vi skal prøve å definere det kunstneriske Europa.

Den første av dem blir åpningsutstilling i det nye museet, avslutter Kvaran fra Tjuvholmens tak mens paret nede på stranden omstendelig tørker føttene fri for sand og tusler bort til en benk. ■ 60

5/2012

PRIVAT MUSEUM Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst er et privateid museum der Hans Rasmus Astrup er styreformann. Han har deponert sin kunst i museet, som samler og viser internasjonal samtidskunst. Museet åpnet i 1993 i Dronningens gate, men samlingen kan dateres tilbake til 1960-årene. Samlingen er basert på individuelle kunstnere, ikke på historiske verk eller spesielle kunstretninger. I løpet av de siste 15 årene har man konsentrert seg spesielt om amerikanske samtidskunstnere som Jeff Koons, Richard Prince, Cindy Sherman og Matthew Barney og yngre kunstnere som Paul Chan, Frank Benson, Nate Lowman og Dan Colen. Ganske nylig har man også rettet øynene mot japansk, kinesisk og indisk samtidskunst.

STJERNEARKITEKT Renzo Piano på byggeplassbefaring på Tjuvholmen.

Foto: © RPBW / Tjuvholmen KS.

Renzo Piano (f. 1937) • Stjernearkitekt kjent for blant annet Pompidou-senteret i Paris, Whitney Museum of American Art i New York, Time Building i New York og London Bridge Tower i London.

• Vant den prestisjetunge Ptitzker Architecture Prize i 1998.

kunst rett vest

9.–21. oktober

– en kunstrunde i 16 kommuner vest for Oslo

Åpne atelierer 84 kunstnere tar imot publikum 13.–14. og 20.–21. oktober Se kunsten der kunsten skapes!

Fellesutstilling på Galleri Trafo i Asker Velkommen til stor åpning 9. oktober kl 19 på torget i Asker.

Lensmannslia 60 · Åpent 10.–21. oktober, alle dager 12–18. Gratis

Norges største regionale satsning på billedkunst og kunsthåndverk Begeistret 70.000 besøkende de fem første driftsår!

www.kunstrettvest.no Følg Kunst rett vest på Facebook

Verden vil videre...

PENSEL for iPad, ne�bre�, iPhone og smar�elefoner For kunstnere på farta!

Med Sensu Brush kan du male hvor som helst...

På toget, på flyet, i parken, si�ende i sofaen eller liggende i sengen :)

298,-

Dansk KUNST I ROMMET

glasslidenskap – Jeg vil heller bryte ut enn å gå med strømmen. Man kan egentlig ikke blande glass og metall, eller male med glitter på glass. Eller brenne glass så hardt som på 900 grader.

Nettopp derfor vil jeg gjøre dette.

Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen / Foto av kunst fra kunstneren

HVITTINGFOSS (KUNST): Pass opp for kontroll ved Eftelot skole, 1. skoledag tikker det inn en sms like før jeg skal møte Aino Jensen. På toppen av en bratt bakke ligger det gamle forsamlingshuset fra 1870-årene som tidligere huset en skole. Rustne fat med runde steiner pryder steintrappa. Det gule panelet er pyntet med glasskunst.

Aino gir meg en stor klem, selv om vi aldri har møtt hverandre, og svinser inn i det store rommet som utgjør første etasje.

– Jeg har bakt noe veldig dansk og veldig søtt, sier hun, og finner frem kopper fra de egendesignete glasskapene i kjøkkeninnredningen som har fått lengde og høyde etter hvor store flater hun kunne brenne i ovnen sin.

– Du må bare stoppe meg, men når jeg skal snakke om glass og kunst, blir jeg så ivrig! For meg er det viktig å gjøre ting som egentlig ikke er lov. Det er så mange regler for hva glasskunst skal være og hva man ikke får lov til. På det glassbildet der har faktisk min mor malt med glitter på mitt bilde. Det skal man liksom ikke gjøre. Når folk hører at jeg jobber med glasskunst, tenker de enten krystall eller glassblåseri. Men jeg jobber faktisk mest med metall i glasset. Og det er i teorien en umulighet. Når man skal kombinere noe med glass, må man velge et materiale som følger glassets prosess; nemlig å utvide seg når det varmes opp og trekke seg sammen igjen når det blir kaldt.

Glass og metall oppfører seg veldig ulikt. Men ved hjelp av tynne lag med metall tar glasset det det vil ha av metallet, og jeg skurer av overskuddsmetallet med stålbørste etter brenningen. Mange spør seg hvor glasset faktisk er i skulpturene, bildene og vasene mine.

Men det dukker frem mellom metallet, og det er glasset som former stålet eller kobberet jeg bruker.

Aino reiser seg og peker på tre tykke glassplater satt ned i sokler som er ment til en større utsmykning.

– Her ser du hvordan glasset har røff struktur, og på baksiden ser du det transparente glasset med utallige lag. Når solen skinner inn fra baksiden, oppstår det også noe nytt. Noe er abstrakt, andre steder er det en torso som går igjen. Men hele hensikten med kunst, 64

5/2012

mener jeg, er at den ikke skal være ferdigtygd. Den skal stadig overraske. Jeg liker ikke det søte, det skal skurre litt og være litt frekt, om du forstår?

En glasskjemiker Hvert år forplikter Aino seg selv til å lage et nytt konsept, et nytt produkt. I år er det blonder og farger som står på menyen. Særlig med fargene beveger hun seg langt utenfor den ton-i-ton-komfortsonen hun trives best i. Aino snakker med hele seg – armene prater et eget språk ved siden av dansk-norsken.

– Jeg har testet ut blondene i ovnen sammen med glasset i ett år nå. På 900 grader vil jo tekstiler bare si poff og smuldre opp. Men jeg har funnet en teknikk som bevarer dem.

Hun henter en transparent glassfigur der gipsen ennå sitter igjen, og som er en avstøpning av henne selv. I verkstedet ligger gipsavstøpninger av en gammel blondekjole som igjen har formet glasset.

– Men det er ikke historien til hun som bærer kjolen jeg er interessert i, men fortellingen i teksturen, sier Aino etter at vi har forflyttet oss over plenen til verkstedet. Hun demonstrerer litt av den møysommelige prosessen med å hakke av gipsen fra glasset.

– En kunde spurte om jeg jobbet på kjøkkenbordet hjemme …

Dette er ingen frøkensport, nei, men blytungt! ler hun og legger til: – Jeg er nøye med å si at mine ting ikke er bruksting; du vil ikke ha en metallbit i munnen fra bløtkaken du setter på fatet mitt.

Til syvende og sist handler mye om kjemi, lekenhet, feiling, eksperimentering og det å aldri gi opp. Ørsmå endringer i temperaturer gjør store endringer i uttrykket. Mens noen skulpturer trenger opptil 20 døgn i ovnen og 36 timer for å kjøle seg ned og avspennes, trenger andre kun noen dager. En knudrete, sort torsoskulptur er skapt ved at sanden kokte med vann i glasset. Perlemoren i billakk har skapt et spennende leopardmønster.

– Ofte er det feilene som fører meg videre. Jeg har lært at jeg ikke må bestemme meg for akkurat hva jeg vil ha, men ha en åpenhet til

VIGNETT

METAMORFOSE handler om å bli en bedre utgave av seg selv.

LIVSFRISEN på Kongsberg Maritime, 14 meter lang.

HÅNDVERK: Den gamle skolestua fra 1870-årene har blitt totalt forandret.

LIDENSKAP: Kunst er lidenskap for Aino, som kommer fra en dansk kunstnerfamilie. Prisene hennes er relativt lave, selv om hver glassgjenstand er unik: – Jeg vil heller at folk skal ha det med hjem.

VIGNETT

❷

❶

❸

❹

1. GIPSAVSTØPNINGER av tekstiler som former glasset er en ny metode Aino jobber med. Å hugge av all gipsen er en skikkelig tidkrevende og energisk prosess. 2. TORSOENE: – Mange vil kanskje si at disse er inspirert av Nico Widerberg, men en gammel kunstner sa til meg en gang: Tro ikke at du gjør noe nytt, Aino! Jeg lar meg inspirere av alt, selv om jeg er veldig bevisst på at hvert verk skal være mitt eget og ekte. 3. MASKENE er i kobber og glass, og svært populære. Noen er nærmest groteske og går i oppløsning. – Kanskje er det den masken du synes er vakker som du tar med hjem i vesken, men det er de maskene som gjør at du grøsser litt du vil huske, sier Aino.

4. KOBBER er et av de viktigste materialene Aino benytter sammen med glasset. Egentlig blir det forkullet ved 900 grader, men hun har funnet en metode for å få frem kobberets røde, grønne og lilla toner i ulike prosesser.

hva som skjer tilfeldig. Feilen blir ofte et pluss. Jeg kan ta ut en plate, se på et hjørne og tenke at her, her fikk jeg til noe. Men så er det ikke alltid jeg husker hva jeg har gjort for å få til akkurat det da, smiler Aino, og viser sin siste store mesterprøve; en krukke av glass og metall. Ni av ti kollapser som glass- og metallklumper nederst i ovnen.

– Da tenker jeg at nå orker jeg ikke mer, men så blir man litt hekta på å få det til, og jeg prøver igjen. Jeg har greid å lage fire vellykkete nå. Det er kobberet som holder glasset oppe. Kobber vil som regel forkulle ved 900 grader og bli sort. Men ved å tilsette et fargestoff får jeg frem både kobberets røde tone, en blå farge og en grønn farge. Du ser liksom naturens naturlige prosesser i disse fargene, fryst på ulike stadier, i glasset. Skulle jeg malt en rød stripe eller en grønn med glasspigment, ville det blitt kunstig og dødt. Nå er det en naturlig kjemisk prosess. Men når du har kastet over hundre kilo glass, finner du etter hvert ut hva du ikke skal gjøre!

Å finne et uttrykk Aino kommer fra en familie med kunstnere så langt tilbake hun kan huske. Moren er en eksentrisk malerinne. Selv lette Aino lenge etter et uttrykk; hun designet klær, var blomsterdekoratør, keramiker, laserte møbler, men fikk aldri ut det hun ville uttrykke. En dag viste en venninne et glassfat, og det var kjærlighet ved første blikk. Da hun og mannen fikk igjen på skatten, som unge og fattige i det gamle forsamlingshuset som manglet alt fra vann til strøm, skulle han kjøpe et musikkanlegg og hun en brukt glassovn. Og slik startet det: – Jeg stod ved kjøkkenbenken med tre små barn rundt meg og skar glass og brente det i garasjen i 30 minusgrader. Det tok to timer å rydde opp en times arbeid. Men lidenskapen bare eskalerte. Etter et halvt år fikk jeg det for meg at jeg skulle lage et fossefall på åtte kvadratmeter. Skal den møkka henge her i all evighet? spurte mannen min. Men jeg bare måtte lage det. Jeg tok kontakt med Kongsberg Maritime, fikk overbevist dem om at denne utsmykningen passet der 66

5/2012

og ga dem en god pris. De sa ja, og jeg hadde fått mitt første punkt på CV-en! Jeg dro etter hvert til Galleri Osebro med noen skulpturelle fugler, i ettertid fikk jeg vite at de kun tok meg inn fordi jeg var så energisk og blid. Men å komme inn der åpnet opp til flere gallerier.

Jeg har kjempet. I starten jobbet jeg 50 % med markedsføring og resten med kunsten. I dag trenger jeg heldigvis ikke å markedsføre meg annet enn litt i forkant av utstillinger.

Utsmykningsoppdragene fortsatte. I 2008 fikk hun en telefon fra Kongsberg Maritime med spørsmål om hun kunne lage et utkast til en 14 meter høy betongvegg. Den ble til en livsfrise.

– Midt på veggen hengte jeg et bilde der det stakk spisse glasskår ut, som en slags midtlivskrise. Det var noe jeg hadde hatt lyst til å lage lenge, men med glass må man alltid tenke sikkerhet. Man skal ikke kunne skjære seg på noe, og opphenget må være bombesikkert.

Derfor samarbeider jeg alltid med byggherren og en sveiser, der sveiseren lager systemene rundt glassutsmykningene, mens byggherren er ansvarlig for opphenging. De kjenner jo bygget og svakhetene, som hvor de ikke kan bore.

Aino påpeker hvor viktig det er å tilpasse utsmykningen i rommet til brukeren. I en bank bruker hun ofte stramme og presise former, mens på et eldrehjem har hun smykket ut med hav, farger og bølger.

Det slår meg hele tiden hvordan naturen går igjen som motiv hos Aino, i nettopp naturens materialer som metall og glass. Flere fat har spor som ligner furer i barken. Andre former minner om kokonger som er i ferd med å åpne seg, og et bilde får opp et minne i hodet mitt fra en fjellvegg der vannet rant og piplet like bak isen en vårdag.

Vi avslutter foran Metamorfose som dannet utgangspunktet for temaet på Ainos seneste utstilling på Telemarksgalleriet i mai. Flere masker har også fått bind for øynene.

– Jeg vil at man skal bli en bedre utgave av seg selv. Fyll livet ditt og ha det gøy. Og ta av masken som symboliserer alt vi ikke ser og lukker øynene for. Livet. ■

Butikker i Oslo Drammensveien Butikker i i Oslo Oslo131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Kirkeveien 49 131 Tlf.:Tlf.:2323362775 0000 80 Drammensveien Drammensveien 131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Nedre Vollgt 1i Oslo Tlf.: 48 88 43 53 Kirkeveien 4949 Tlf.: Kirkeveien Tlf.:232336 367575000000 80 Drammensveien Trondheimsveien 176 131Tlf.: 22Tlf.: 22 23 12 27 60 Nedre Vollgt 11 Tlf.: 4848888843435353 Nedre Vollgt Tlf.: Jessheim Kirkeveien 49 Tlf.: 23 36 75 00 Trondheimsveien 176 Tlf.: 2222222212126060 Trondheimsveien 176 Tlf.: GottaasalleÊn 3, 1 Tlf.: 63Tlf.: 98 48 48 88 11 43 53 Nedre Vollgt Jessheim Jessheim Sandvika Trondheimsveien Tlf.: 98 22 22 12 60 GottaasalleÊn 3,3, 24176Tlf.:Tlf.: GottaasalleÊn Tlf.: 63 60984810481111 Claude Monets allè 676354 Jessheim Sandvika Sandvika GottaasalleÊn 3, 2424 Tlf.: 6354609860104810 11 Claude Monets allè 676754 Verksted og administrasjon Claude Monets allè Tlf.:Tlf.:

100% fornøyd garanti

God service

100% fornøyd garanti God service 100% fornøyd garanti God service

Lang erfaring

Lang erfaring Lang erfaring

Rask levering

Rask levering Rask levering

Sandvika15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Hasleveien Verksted Claude ogMonets allè 24 Tlf.: 67 54 60 10 Verksted ogadministrasjon administrasjon Hasleveien c,c,Oslo Tlf.: Spar penger 15 -15sjekk vüre priser.

Hasleveien Oslo Tlf.:2323232300009090 OBOS RABATTog administrasjon Verksted Spar penger -15sjekk vĂĽre priser.

Hasleveien c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Spar penger - sjekk vĂĽre priser.

OBOS RABATT

OBOS RABATT Spar penger - sjekk vĂĽre priser.

100% fornøyd garanti Godgaranti service  Lang erfaring 100% fornøyd God service Rask  levering Lang erfaring  Rask levering OBOS RABATT 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering • Henter og bringer • UV glass • Rammer • Speil

• Opphengsystemer

• Print

• • Henter og bringer • UV glass • Rammer Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Henter og bringer • UV glass • Rammer Vi printer bildene Salg av Aukrustbilder • • Print Blindrammer og lerret • Speil Firmagaver • Utsmykking • dine Refleksfritt glass • Opphengsystemer • Opphengsystemer • Print • Speil • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass • ViRammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass Butikker i Oslo Jessheim

• printer Speil 131 • UV glass GottaasallÊen • 48 Utsmykking • Plexiglass Vi bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret Drammensvn Tlf: 23 27 00 80 3 Tlf: 63 98 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Tlf: 23 23 00 90 • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringerHasleveien 15c,•Oslo Firmagaver NedreiVollgt Tlf: 48 88 43 53 Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 54 60 10 Spar penger - sjekk vüre priser.

Butikker Oslo 1 Jessheim Trondheimsvn Lillestrøm Butikker i Oslo 176 Tlf: 22 22 12 60 Jessheim OBOS RABATT Drammensvn Tlf: 23 dine 27 00 80 GottaasallÊen 3 Aukrustbilder Tlf: 63 98 48 11 Vi printer131 bildene Salg 11 av Blindrammer og lerret Verksted og administrasjon Kirkegata Drammensvn 131 Tlf: 23 27 00 80 GottaasallÊen 3 Tlf: 63 81 98 77 48 00 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf:232300239000 90 Nedre Vollgt 1 Vi er Tlf: 48 88 43 53 største og mest Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 Stort 54 60 10 av lister pü lager. et moderne rammeverkstad.

Vi kan sende landet.

Spar penger -over sjekk vĂĽre priser.

Nedre Vollgt 1 Tlf:av48Skandinavias 88 43 53 Claude Monets allĂŠ 24 Tlf: 67 54 utvalg 60 10 Spar penger -hele sjekk vĂĽre priser.

Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm OBOSOBOS RABATT Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm RABATT Kirkegata 11 Tlf:Tlf: 6363 8181 7777 0000 Kirkegata 11

• Rammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print • Rammer • Reeksfritt glass • Laminering Print • Speil • UV glass Utsmykking • •Plexiglass • Speil • •UV glass • Henter Utsmykking Plexiglass • Blindrammer Opphengssystemer og bringer • •Firmagaver • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver • Rammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print • SpeilVi er VieteravetSkandinavias •største UV glass • utvalg Utsmykking • landet.

Plexiglass av Skandinavias og mest moderne rammeverkstad.

Stort listerpüpülager. lager.ViVikan kansende sendeover overhele hele landet. største og mest moderne rammeverkstad.

Stort utvalg avav lister • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

VIGNETT

Kunstens rolle som

mote muse Klesdesignere har alltid hentet inspirasjon fra kunstverdenen. Av og til er samarbeidet faktisk så tett at det er vanskelig å skille de to fagområdene.

Tekst Frøydis Benestad Hågvar

➊

VIGNETT

Mote beveger seg på den smale eggen mellom forbruk og kunst.

Mange klesdesignere samarbeider med kunstnere eller betrakter seg selv som kunstnere. Dette er særlig gjeldende innen haute couture, den høye skredderkunsten, som oppstod på 1800-tallet. Der vises teatralske, og til tider ubrukelige, kunst-klesverk frem via spektakulære show og kreative motefotografier. I tillegg til at haute couture lar seg inspirere av kunst, ser den ut til å ha blitt en kunstform i seg selv. En kunstform som ikke lenger handler om bruksmote, men heller om å skape nye oppfatninger av menneskekroppen via klær.

Hans barnlige og fargesprakende monogram-lek ble så populær at samarbeidet fortsatt pågår. Akkurat nå, sommeren 2012, jobber Vuitton intenst med den japanske avantgarde-kunstneren og maleren Yayoi Kusama (1929). Hennes forkjærlighet for psykedeliske farger og prikker setter et klart preg på motehusets kommende kolleksjon.

Vuittons kunstneriske image omfavner imidlertid mer enn bare kles- og produktdesign. Det har utviklet seg til å bli et helhetlig konsept: Butikkenes utstillinger, utsmykninger og installasjoner er alle skapt av store kunstnere. Selv Vuittons butikk-interiør er designet av etterspurte arkitekter, og reklamebildene tas kun av kunstneriske fotografer, som for eksempel Annie Leibovitz.

Louis Vuitton Vi begynner med å ta et langt steg tilbake til 1854 –­ året da Louis Vuitton, et av verdens mest innflytelsesrike motehus, ble grunnlagt.

Det Paris-baserte merket skilte seg raskt ut i mengden. Ikke bare på grunn av klærne, men like mye på grunn av arbeidsmetodene. Helt fra starten av arbeidet de nemlig tett med kunstverdenen, ved å hente inspirasjon fra dekoratører, malere og fotografer. Vuitton var motehuset som alltid var på utkikk etter nye former å uttrykke seg på, som alltid så mot kunstverdenen for å komme videre. Og nå, 160 år senere, når de stadig nye høyder. Da Marc Jacobs ble Vuittons sjefsdesigner i 1997, ble linken til kunst sterkere enn noen gang. Jacobs elsker moderne kunst og har invitert flere av verdens mest renommerte kunstnere til samarbeid. I 2001 skapte han blant annet en graffiti-kolleksjon med kunstneren Stephen Sprouse (1953–2004). Den var svært populær og ble kopiert av klesdesignere verden over. I 2003 innledet Jacobs et samarbeid med den japanske kunstneren Takashi Murakami (1963).

Lydfilm og mote Da lydfilmen kom i 1929, begynte man å utvikle egne filmkostymer som en del av filmens fortellerkunst. Dette var en revolusjonerende utvikling. Kostymene gjorde skuespillerne til en tydelig del av et samlet interiør-, kles- og kroppsspråkbilde, der elementene var perfekt tilpasset hverandre. Klærne fremhevet karakteren og ble en viktig del av tolkningsbildet. Filmen viste imidlertid ikke bare moten, men skapte den også. Elsa Schiaparelli (1890–1973) var en av de første klesdesignerne som brukte filmen til å vise moter for de store massene. Dagens filmkostymer er morgendagens mote, fastslo hun. For Schiaparelli var mote udiskutabelt kunst og nært knyttet til særlig maleriets utvikling.

Hun var særlig opptatt av surrealismen og samarbeidet tett med maleren Salvador Dalí (1904–1989). Han tegnet både moteillustrasjonene og stoffene hennes, samt hjalp henne å omsette sine egne kunstverk

➋

1. LOUIS VUITTON har laget en graffiti-kolleksjon med kunstneren Stephen Sprouse (her Agyness Deyn i Sprouses design i New York i 2009), hatt et samarbeid med den japanske avantgarde-kunstneren Yayoi Kusama (her en voksfigur av kunstneren som ble vist ved lansering av samarbeidet i New York ved Louis Vuitton Mason i juli 2010) og innledet et samarbeid med den japanske kunstneren Takashi Murakami i 2003 (her hans vindusdekor for motehuset). Foto: All over Press og © 2009 Takashi Murakami.

2. POP ART: Yves Saint Laurent sydde klær inspirert av Warhols og Lichtensteins bilder, som den berømte suppeboksen til Warhol i 1960.

Foto: www.freakshowbusiness.com.

➌

3. SALVADOR DALÍ: Elsa Schiaparelli brukte filmen til å vise moter for de store massene, og mente at mote udiskutabelt er kunst og nært knyttet til særlig maleriets utvikling. Hun samarbeidet tett med maleren Salvador Dalí og er mest kjent for den Dalí-inspirerte skuffekjolen og hummerkjolen, inspirert av Dalís hummertelefon fra 1936.

Foto: www.freakshowbusiness.com.

5/2012

69

VIGNETT

1. SVENSK STJERNE: Sandra Backlund strikker arkitektoniske, voluminøse antrekk for hånd, lik skulpturer på kroppen. Foto: Réne Habermacher.

2. SISTE NYTT: På 2000-tallet lagde Galliano en kolleksjon basert på berømte kunstnere som Monet, Picasso, Renoir og Michelangelo, her fra Edgar Degas’ berømte dansere, fra 2007.

Foto: www.freakshowbusiness.com.

i Vogue i 1951. Senere har hans kjente dryppeteknikk blitt reprodusert på tekstiler og klær, blant annet hos klesdesignerne Ann Demeulenmeester, Dries van Noten, Dolce & Gabbana og Dior Homme.

Pop art, Op art og futurisme

På 1950- og 1960-tallet blomstret kunstbevegelsene Pop art og Op art. Det enestående verkets aura måtte vike plassen for en ny oppfatning av både kunsten og kunstnerens oppgave i industri3. GEOMETRI: I en berømt kolleksjon samfunnet. Dette gjaldt også teknikker og temapresenterte Yves Saint Laurent rette tisk innhold. Andy Warhol (1928–1987) var en av jerseykjoler, hvor stoffene var satt slik mange Pop art-kunstnere som ville oppheve skillet sammen at de lignet Mondrians bilder.

Her er Natalie Wood i en Piet Mondrianmellom høy- og lavkultur ved å føre den opphøyde kjole. Foto: All over Press. kunsten nærmere hverdagslivet. Kjedebutikkene ➊ kastet seg straks ut i denne trenden.

Serieproduksjonen økte, og de etterlignet Op artil stoffer og garn. Schiaparellis tens dramatiske, optiske linjeeffekter på klærne sine. Yves Saint kreasjoner var svært unike og Laurent sydde klær inspirert av Warhols og Lichtensteins bilder, noe nyskapende. Mest kjent er som skapte stor oppsikt. I en berømt kolleksjon fra 1965 presenterte hun for den Dalí-inspirerte han rette jerseykjoler, hvor stoffene var satt slik sammen at de lignet skuffekjolen, samt hatten Mondrians bilder. Ifølge Laurent tilpasset disse strenge geometriske som ser ut som en opp-nedformene seg kvinnekroppen på en perfekt måte. Dette ga folk en ny pumps. Hennes hovedmål forståelse av hva modernitet egentlig var, og at den var viktigere enn som designer var først og skjønnhet i tradisjonell forstand. Laurent har gjennom årene produfremst overraskelseseffekten, sert flere andre kjoler direkte inspirert av de store kunstnernes noe som var et gjennomgåmalerier. ende mål for datidens Også filmen og litteraturens nye tema, science fiction, inspirerte avantgarde-kunstnere. mange moteskapere. De begynte å hente elementer fra verdensromDet var imidlertid flere momet og fra den teknifiserte verden. Den spanske designeren Paco teskapere som kastet seg på Rabanne (1934) var en av disse, og han lagde kjoler av plast og mefilmtrenden. Gilbert Adrian tall. Kjolene slo aldri helt igjennom på 1960-tallet. Nå er de imidlertid (1903–1959) og Travis Banton opphøyet til utstilte museumsgjenstander.

(1894–1958) spesialiserte seg Lever haute couture ennå? på å lage kostymer til berømte ➋ På grunn av finanskrise og kjedebutikkenes kopier av designklær Hollywoodfilmer, og Adrians stupte etterspørselen av haute couture sine dyre, håndsydde plagg kreasjoner ble senere omarpå 1980-tallet. Parallelt mistet den mye av sin innflytelse på readybeidet til vanlige bruksklær. to-wear-industrien. Men selv om markedet ble dårligere, lever håndFilmens virkning på markedet verket videre. Og den lar seg fortsatt inspirere av kunst. Senest i 2010 ble med andre ord utnyttet til lagde Galliano en kolleksjon basert på kunstnere som Picasso, Renoir, fulle. Også skuespillerne selv Michelangelo, Rembrandt, Monet, Boldini, Sargent, Gainsborough, ble talerør for moten.

Goya og Velasquez.

Katharine Hepburn hadde Haute couture har imidlertid en litt annen funksjon enn tidligere. mye av æren for at androgyn Fra å selges på et rikt marked fungerer den nå mest som reklame for mote ble populær. Også formde store motehusene. Men den fungerer også som en inspirasjon for språket innen interiør- og bilklesdesignere verden over. Den svenske klesdesigneren Sandra design gikk hånd i hånd med Backlund (1975) er av dem som tviholder på den gamle skredderkunklesmotens silhuetter. sten. Hun strikker arkitektoniske, voluminøse antrekk for hånd, skulpJackson Pollock turerer frem former som både fremhever og omformer kvinnekropRett etter andre verdenskrig, på pen. Hvert plagg tar opptil 400 timer å ferdigstille, og hun har 1950-tallet, slo Jackson Pollock allerede jobbet for Louis Vuitton. Stilmessig minner antrekkene hen(1912–1956) igjennom for alnes om kostymer man kan finne i science fiction-filmer, på operasce➌ vor. Pollock var en amerikansk nen, eller altså på haute couture-show. Backlunds talent er lovprist maler og en sentral figur innen abstrakt ekspresjonisme. Han dryppet fra oven. Selveste Christian Lacroix sier at han aldri har sett maken til maling på store, liggende lerreter, såkalt action-painting, noe som var et så unikt og fantasifullt formspråk innen klesdesign. Men hvis du banebrytende på denne tiden. Første gang han påvirket moteindustrien spør Backlund selv om designen hennes, svarer hun følgende: Jeg helt konkret, var da maleriene hans ble brukt som bakgrunn i en moteserie skaper ikke klær, jeg skaper kunst. ■ 70

5/2012

VIGNETT

POLLOCK: Hans malerier ble benyttet som bakgrunn i en moteserie i Vogue i 1951, og hans dryppeteknikk har blitt reprodusert pĂĽ tekstiler og klĂŚr, som her hos Dolce & Gabbana.

Foto: All over Press.

5/2012

71

KUNST & MOTE

INSPIRERT AV FILM: Denne todelte kolleksjonen er fra Ingmar Bergmans film Persona fra 1966. Den ene kolleksjonen gjenspeiler hovedrolleinnehaver Liv Ullmann som skuespiller, i form av glamorøse og fancy materialer. Den andre delen gjenspeiler tiden da hun havnet på institusjon.

FARMOREN Dagmar er søstrenes største inspirasjonskilde, mens art deco er en grunnpilar i alle kolleksjonene til House of Dagmar, som i kjolen Elda.

Foto: Martin Vallin.

Når mote

bygges på kunst Søstrene bak klesmerket House of Dagmar reiser stadig tilbake i tid. Aller helst til art deco-perioden på 1920-tallet, hvor de snuser inn stilartens duft og forvandler den til morgendagens mote. KUNST snakket med Karin Söderlind, som svarte for alle.

Tekst Frøydis Benestad Hågvar

– Hvorfor valgte dere akkurat art deco-stilen som inspirasjon til deres siste kleskolleksjon?

– Vi har alltid vært tiltrukket av den stilen, så den er egentlig en grunnpilar i alle kolleksjonene våre. Vi elsker formspråket, fargene og kontrasten mellom det myke og harde. I årets kolleksjon har vi mikset mange metallfarger og ulike svartvalører. Når det er sagt, vil vi ikke at art deco-inspirasjonen skal være overtydelig, det er bare en inspirasjonsbasis. Det gjør at vi nok kan beholde dette formspråket i mange år, uavhengig av trender og tendenser.

– Fra hvilke kunstarter har dere hentet inspirasjon, og fra hvilke konkrete elementer? Hvordan gjenspeiles dette i klærne?

– Vi henter mye inspirasjon fra gamle filmer. Da Ingmar Bergman døde i 2007, skapte vi en kolleksjon som vi dedikerte til ham. Vi tok utgangspunkt i filmen Persona fra 1966 og skapte en todelt kolleksjon: Den ene gjenspeilet hovedrolle-innehaver Liv Ullmann som skuespiller, i form av glamorøse og fancy materialer. Den andre delen 72

5/2012

gjenspeilet tiden da hun havnet på institusjon. Det illuderte vi ved å lage bluser og skjorter som lignet tvangstrøyer. Vi gjorde dem høye i halsen og lukkede foran, men med mer åpne detaljer bak. En annen film som også har inspirert oss, er 2046 av regissøren Wong Kar-wai.

Den ligner et levende stilleben og har utrolig vakre farger. Også filmen Fallen Angel, av samme regissør, gir oss mange gode ideer.

– Art deco-perioden var levende mellom første og andre verdenskrig, da økonomien bedret seg, overfloden ble omfavnet og kvinnene stod i full frigjøringsblomst. De snudde ryggen til den viktorianske tradisjonelle moten, levde livet på byen, kjempet for likelønn og klippet håret guttekort. Er det der kolleksjons-stikkordet fritid passer inn?

– Ja, man kan si at vi fortsetter litt på det sporet. Vi vender oss jo til innflytelsesrike karrierekvinner som tør å gå sine egne veier. Det er derfor vi velger det utradisjonelle fremfor det tradisjonelle, blant annet i form av kule aftenkjoler.

– Hvordan har dere gjort art deco-elementene samtidsaktuelle?

VIGNETT

Art Deco: • Art deco var ledende stilretning på 1920- og 1930-tallet, både i Europa og USA. • Stilretningen kom som en reaksjon på sparsomheten under første verdenskrig. Takket være økonomisk vekst og kvinnenes frigjøring kunne man nå dyrke overdådighet.

• Stilarten ble gjenspeilet i både arkitektur, kunst og mote.

Populære materialer var aluminium, rustfritt stål, lakk, hai- og sebraskinn. Mønstrene som gikk igjen var sikksakk, avtrappede former og spenstige kurver, mens vanlige motiv var strålende soler, planter, blomster og tribal-symboler.

• Moten i denne perioden var preget av androgynitet, geometriske former, rette linjer og fraværende korsett. Særlig kjent er den rette og midjeløse Flapperkjolen.

HØSTENS KOLLEKSJON: The Swedish Woman består av to forskjellige kvinner som spiller hovedrollene – Lisbeth Salander og Sigrid Hjertén. Den ene var en av tidlig 1900-tallets mest omtalte kunstnere; den andre er et moderne, litterært ikon som har fornyet bildet av den svenske kvinnen rundt om i verden. En urban, svart-hvit fargeskala blandes med Hjerténs farger. Tatoveringer har inspirert snittet på plaggene. Høyre: Sigrid Hjertén i Liv-genser og Noemi-skjørt. Venstre: Lisbeth Salander i Mariel-kåpe, Mona-denim og Nelia-t-skjorte.

Foto: Martin Vallin.

House of Dagmar

Foto: Pierre Björk

– Akkurat nå designer vi en blondestrikket kleskolleksjon som skal selges på Net-a-porter.com i august. Den er supereksklusiv og på nivå med Chanels og Missions verk. Blondene er designet med direkte inspirasjon fra art deco. Men for å unngå et for tradisjonelt uttrykk legger vi til tykke glidelåser i ryggene og farger blondene i neonfarger.

– Henter dere håndverksteknikker fra art deco-perioden også?

– Absolutt, det styrer hvordan vi lager både blonder og mønstre.

– Hvilken påvirkning har art deco generelt hatt på moten gjennom tidene?

– Den var jo veldig banebrytende og skapte en ny, moderne stil da den kom. I ettertid har den stadig kommet tilbake og inspirert mange kunst-interesserte klesdesignere.

– Utover fascinasjonen for art deco, hva definerer House of Dagmar?

– Dagmars formspråk karakteriseres av en sofistikert og ukonvensjonell stil. Plaggene utmerker seg med kombinasjonen høy kvalitet, sensualitet og trendaktualitet. Alle kolleksjonene våre forener glamour og skredderkunst med de aller fineste materialene. Følelsen, fargene og mønsterinspirasjonen kjenner man igjen fra art decoperioden på 1920- og 1930-tallet. Den feminine, diskré sensualiteten tilfører Dagmar-plagg en fascinerende mystikk. Mange av plaggene er håndstrikkede, eller pyntet med håndlagde detaljer. Vi er opptatt av godt håndverk og tradisjoner, men i et moderne perspektiv. Vår aller største inspirasjonskilde, og muse, er farmoren vår, Dagmar.

Hun var selv sydame, og allerede da vi var små, inspirerte hun oss til å jobbe med tekstiler og klesdesign. Visjonen vår er å forsterke bærerens selvfølelse, i form av superfine materialer, unik skjæring av stoffet og moderne sammensetninger av materialer og form. Kundene våre er kule, sterke damer som går sin egen vei. Vi ønsker at våre plagg skal være en slags kvittering på hennes kjærlighet til livskvalitet. Et synlig bevis på at hun er opptatt av høy kvalitet og godt håndverk, men samtidig liker en moderne og småtradisjonell stil. Mange sier at de kan kjenne igjen Dagmar-design på avstand, uten å helt kunne definere hvordan.

– Vil neste kolleksjon også hente inspirasjon fra stilhistorien / kunstverdenen?

– Det kommer kanskje an på hvordan man ser det, men jeg velger å svare ja. Jeg kan avsløre at den kommer til å hete Bio Arcitecture, men mer enn det røper vi ikke. ■

• Svensk klesmerke som ble introdusert i 2005 av de tre søstrene Kristina Tjäder, Karin Söderlind og Sofia Wallenstam.

• Klesstilen omtales som ukonvensjonell og sofistikert.

• Mange av plaggene er håndstrikkede, eller har håndlagde detaljer, og viser til en lang og ofte oversett kunsthåndverkstradisjon blant kvinner.

• Klærnes stemning, farger og mønstre er først og fremst hentet fra art deco-perioden på 1920–1930-tallet.

• Klærne selges i 10 land, på over 150 steder og i flere nettbutikker, blant annet hos www.urbanoutfitters.com • I 2011 mottok søstrene Skandinavias største designpris: Damernas Värld Guldknappen.

5/2012

73

Linn Osnes www.linnosnes.com

Linn Osnes www.linnosnes.com

KUNST & MOTE

Talerør av metall Louise Nippierds smykker er så voluminøse at de anses som kroppsskulpturer.

Men det aller største er budskapet bak dem.

Tekst Frøydis Benestad Hågvar / Foto av smykkene Alf Börjesson & styling og idé Louise Nippierd

OSLO (KUNST): – Hvorfor bruker du kunsten til å formidle sosialpolitiske temaer?

– Det er vel heller motsatt: Hvorfor valgte jeg kunsten til å formidle det jeg vil? Alt jeg gjør bunner i en enorm empati for marginaliserte grupper, siden jeg selv har opplevd å bli utestengt som liten. Jeg ble født i England og kom til Norge som femåring. De første årene snakket jeg ikke norsk, noe som gjorde at jeg ikke følte meg akseptert av de andre barna. Senere ble jeg punker og sydde mine egne kostymer, noe som selvfølgelig vakte oppsikt i den stille bygda Lommedalen.

Behovet for å uttrykke meningene mine gjennom kunst har alltid vært der, sikkert fordi jeg vokste opp med foreldre som var hobbykeramikere. Det var en selvfølge å være kreativ hjemme hos oss.

Engasjementet til Nippierd har resultert i 20 år med tematiske utstillinger. Noen av temaene har vært homofili, rasisme, antipels, spiseforstyrrelser og religion. Selv om det ikke er sine private historier hun forteller, går de hardt innpå henne.

76

5/2012

– Jeg velger rett og slett temaer som engasjerer meg, forklarer Nippierd. – Noen ganger kommer de direkte via venner, andre ganger gjennom opplevelser. Så dukker jeg ned i en dyp research for å lære mer. Når det gjelder homofili, har jeg mange venner som slet med å bli akseptert i ungdommen. De var redde for å komme ut av skapet, og da de først gjorde det, ble de møtt med en kald skulder hjemme.

Det var forferdelig vondt å se på. Mange av dem overlevde ved å sette opp en sarkastisk fasade, i håp om å skjule sin indre sårbarhet.

Den taktikken kjenner jeg meg veldig igjen i, det å maskere sårbarhet med frekkhet. Så jeg kalte et av smykkene i denne utstillingen Farlig fasade.

Selv om budskapet spiller hovedrollen i Nippierds smykker, er størrelsen det første man merker seg. Hun lager sjelden de tradisjonelle små pyntesmykkene, men heller store kroppsskulpturer som må tres nedover kroppen. Også selve utstillingsformen er original.

Istedenfor å plassere smykkene i monter, henger hun dem opp i

MOTEHISTORIE i serien As time goes by fra 2007 med 10 modeller fra hvert tiår. Her ser vi La Belle Epoque 1900–1910. Neste side: Techno Treasures 1990–2000.

FOTO

SEASONS fra 2002 og Torso III: Vinter.

tråder fra galleritaket. Ved siden av henger det alltid et bilde av en modell med smykket på kroppen.

– Det var først på hovedfaget på KHiO jeg forelsket meg i aluminium, sier Nippierd. – Det har så utrolig mange positive sider. Det er et rimelig materiale og oksiderer ikke, i motsetning til sølv. Aluminium er også veldig lett, slik at modellene faktisk kan bære disse enorme smykkene. Men det aller første jeg falt for ved materialet, var at det kan farges i alle tenkelige farger, bortsett fra hvitt. Når det gjelder størrelsen på smykkene, kom ideen allerede på hovedfaget, gjennom samarbeid med klesdesigner-studentene på moteshow. De ønsket at modellene skulle bære mine metallsmykker, som et supplement til klærne deres. Det ga meg et utrolig kick å se mine verk der oppe på catwalken, i flommende lys og pulserende musikk, med publikum som hoiet. Da bestemte jeg meg for å lage smykkene så store at de virkelig ble lagt merke til, at de kunne være på catwalken alene og stjele hele showet.

– Er smykkene laget for å kunne bæres?

– Nei, de aller fleste er jo autonome skulpturer, rene show pieces, som ikke er lett salgbare. Det er stort sett museer eller organisasjoner som kjøper dem. Særlig smykkene fra spiseforstyrrelse-utstillingen, hvor metallspissene stikker inn i kroppen, er jo laget for å være vonde å ha på seg. Det er hele poenget. Smerten gjenspeiler den sykes smerte. Når det er sagt, kan jeg godt se for meg Mia Gundersen med et av mine svære antipels-smykker. De er lette og smertefrie, og hun har den typen attityde man trenger for å bære dem. Når det er sagt, lager jeg også ringer som selges på gallerier over hele landet, og de selger jevnt og trutt.

Nippierd prater fort og intenst, med hyppige digresjoner. Nå kommer hun på noe jeg ikke har rukket å spørre om ennå, og hun setter øynene alvorlig i meg.

– Jeg må fortelle om den gangen jeg laget installasjonen Inkognito, som var en kommentar til islam, sier hun ivrig. – Tilfeldigvis var jeg i galleriet og hengte opp utstillingen 11. september 2001. Midt i arbeidet begynte mobilen min å ringe vilt, og jeg fikk beskjed om å skru på TV-en. Siden jeg var i galleriet måtte jeg løpe ut på gata for å lete etter en TV, og der så jeg flyene som kjørte inn i tårnene. Det var utrolig skummelt! Det første jeg utbrøt var jeg håper ikke det er muslimer som står bak! Ikke fordi jeg var rasistisk, men fordi jeg som research til utstillingen hadde lest Koranen og utallige artikler, så jeg visste hvor mye hat som florerte. Utstillingsideen ble jo unnfanget som et resultat av medias negative og ensidige fremstilling av muslimer, noe som irriterte meg veldig. Dessverre eskalerte dette synet, og det tok lang tid før banaliteten forsvant og vi klarte å se nyansene.

Eller, vi sliter vel fortsatt litt med det?

– Er det noe terapeutisk i måten du jobber på?

– På en måte. Da jeg begynte med islam-utstillingen, var jeg nødt til å bearbeide en del fordommer i meg selv. Jeg hadde ikke mer fordommer mot islam enn mot andre religioner, men alle religioner har jo sitt. Jo mer research jeg gjorde, jo mer slo det meg at den vestlige verden egentlig ikke er så fantastisk. Det er altfor mye seksualfokus og overeksponering i mediene, så jeg kan forstå at muslimene ønsker å tildekke seg. De ser jo på vestlige jenter som vandrende sex-objekter. Så i den grad det er terapi i å utvide synsfeltet sitt, handler research også om det. Jeg velger jo temaer som treffer meg, på en eller annen måte. Som gjør noe med følelsene mine. Ideen til spiseforstyrrelse-utstillingen ble født backstage, rett før en catwalk-visning. Jeg skulle vise frem smykkene mine sammen med designklær og tilbrakte hele dagen med anorektiske modeller. De jobbet hele dagen uten å verken spise eller drikke, og det gikk veldig inn på meg. Det er jo snakk

FOTO

ANTI PELS og utstillingen ZOO med verket Eternally yours fra 2003.

HOMOFILI som tema i Louise Nippierds hovedfagsoppave og verket Åpner seg for nattens komme fra 1996.

UTSTILLINGEN Cross om spiseforstyrrelser og smykket Sannhetens Fornektelse fra 1999 (over). Verket Forløsningens Fryd ANTI PELS utstillingen ZOO viser at det og også er en vei ut framed verkene Creature chaos og Eternally yours fra 2003 og spiseforstyrrelsesfengselet.

Vanity fur fra 2004.

KUNST & MOTE

– Etter spiseforstyrrelse-utstillingen ble jeg kontaktet av flere psykologer. De ville bruke smykkebildene i opplæring av sykepleiere, siden bilder sier mer enn tusen ord. om selvskading på høyt nivå. Dette temaet passet jo ekstra godt til mine smykker, siden jeg lar kroppene være et vandrende galleri for kunsten min.

– Er det empatien eller det kunstneriske som driver deg mest?

– Oi, sier Nippierd og tenker seg lenge om. – Da må jeg svare en kombinasjon. Hadde jeg vært mer diplomatisk og ikke så filterfri, kunne jeg kanskje gått inn i politikken. Jeg satt jo i styret til Dyrebeskyttelsen da jeg var yngre. Men jeg har alltid uttrykt meg gjennom kreativitet, så for meg henger dette tett sammen.

Med så store budskap er det viktig for Nippierd å se resultater, gjennom tilbakemeldinger eller konkrete handlinger.

– Etter spiseforstyrrelse-utstillingen ble jeg kontaktet av flere psykologer. De ville bruke smykkebildene i opplæring av sykepleiere, siden bilder sier mer enn tusen ord. Sånt gjør meg veldig glad. I tillegg er arbeidene mine med i Den kulturelle skolesekken. Men siden jeg tar opp sårbare temaer, hender det også at jeg blir møtt med skepsis. Da jeg drev med research på spiseforstyrrelse-utstillingen, ringte jeg til IKS (Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser) for å få tilsendt materiell. Det fikk jeg, sammen med et kritisk brev, hvor det stod at det var smakløst å lage en smykkeutstilling om et så sårbart og alvorlig tema. De sammenlignet det med å lage et kreftsvulstsmykke og henge det rundt halsen. Herregud, skulle Munch latt være å male Det syke barn da? Heldigvis fikk historien en bra slutt. Galleriet jeg stilte ut i hadde nemlig små glassmontre nedfelt i gulvet. Der la jeg IKS sin brosjyre om spiseforstyrrelsens varselsignaler, slik at alle så dem da de kom inn. Den oppfordrer til å ta vare på hverandre og reagere hvis man ser tegn til sykdom. Dette var tydeligvis et positivt trekk, for etter utstillingen fikk jeg et nytt brev fra den skeptiske kvinnen. Denne gangen var det imidlertid et takkekort. Hun hadde elsket utstillingen og takket meg. Det er jo dette som er kunstnerens jobb. Å tørre å ta opp vanskelige temaer og gjerne ligge litt foran samfunnet.

Med modigheten kommer imidlertid ulemper. Etter hver utstilling er Nippierd fullstendig utslitt. Hun klapper helt sammen og går inn i et vakuum.

– Jeg har vært velsignet med mange statlige stipender og mye presseomtale, men det som gjør at jeg fortsetter, er nettopp at jeg når ut til folk, sier Nippierd. – Å se at det nytter.

– Hvordan lager du smykkene?

– Aller først jobber jeg frem en form, som uttrykker det jeg vil på riktig måte. Dette gjør jeg ved å skjære ut pappmodeller og prøve dem direkte på min egen kropp. Deretter skjærer jeg ut formen i aluminium. Noen ganger gjør jeg det selv med sag og fil, noen ganger bruker jeg et firma. Da skjærer de ut alt for meg med laser-jet. Til slutt bøyer jeg platene. Heldigvis er de bare 1,25 millimeter tykke, slik at de er enkle å bøye. Utfordringen er at denne prosessen krever at jeg er svært systematisk, for når platene først er bøyd, er det ingen vei tilbake. Så her må jeg stagge impulsiviteten min og gjøre alt i riktig rekkefølge. Fra idé til ferdig utstilling kan det ta opptil to år.

80

5/2012

– Smykkene dine er preget av spisse ender. Har det med innhold eller form å gjøre?

– Det skyldes nok rett og slett den gamle punkeren i meg, ler Nippierd. – Og så kan man bygge opp så mye volum med disse lange spissene, og det passer meg utmerket. Men helt til slutt må jeg si noe om bildeprosessen også. Alle smykkene blir avbildet på modeller, og det er jeg som har regi her også. Jeg caster modeller, bestemmer positur og bakgrunnsfarger, friserer og sminker. Før fotoshooten har jeg det komplette estetiske bildet ferdig i hodet, slik at jeg får akkurat det uttrykket jeg ønsker. Jeg har samarbeidet med fotografen Alf Börjesson helt siden studietiden, og vi kommuniserte utmerket. Han visste nøyaktig hva jeg ønsket til enhver tid og tok fantastiske bilder.

Fotografiene henges alltid opp ved siden av selve kunstverket, slik at man ser at de faktisk passer på en levende kropp. ■

Louise Nippierd (f. 1962)

Foto: Anne Vesaas

• Norsk smykkekunstner / skulptør. Født i England, men oppvokst i Norge.

• Utdannet på KHiO, med master i metallarbeid i 1996.

• Kjent for store kroppsskulpturer i aluminium.

• Hver utstilling bygger på et konkret tema Nippierd brenner for, som homofili, spiseforstyrrelser, antipels, religion og anti-rasisme.

• Har hatt solo- og gruppeutstillinger over hele Norge, Europa og USA og er kjøpt opp av Antirasistisk Senter, Norsk kulturråd og London Contemporary Art. • Underviste mange år i eloksering på KHiO. • Har mottatt flere kunstnerstipender og vunnet blant annet Oslo bys kulturpris i 2002.

JON BØE PAULSEN We would like to Welcome a new Associate Living Master™, Jon Bøe Paulsen, to the ARC Artist and Living Master’s Gallery.

Når maskene faller, 70 x 100 cm, olje på lerret, 2010.

Portrait of Two Souls, 87 x 74 cm, 2012.

Finalist i 2011/2012 Art Renewel Center Salon Competition og deltager på den franske Høstutstillingen; Salon d’Automne 25 -29 Oktober. Paris. Frankrike. 2012.

artrenewal.org salon-automne.com

AKTUELT

Mariannes

håpefulle sjeler – Kunst handler om kommunikasjon. Med disse koppene når jeg enda lenger ut med mitt budskap om godhet i verden. Det handler om mer enn et smil og en snill optimist i sterke farger på en kopp, sier Marianne Aulie om sin nye koppekolleksjon i porselen fra en av verdens ledende porselensfabrikker, KAHLA, som blir lansert i disse dager.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Aune Sand

URANIENBORG (KUNST): – Tiden med datteren min Malove er fantastisk, smiler Marianne når KUNST møter henne i Norge. Marianne sitter avslappet i en hagestol i enkle, sorte tights, joggesko og en stor jakke.

– Tilbakemeldingene fra folk på kunsten min betyr alt for meg.

Når jeg har vært på signeringsturneer og sett utover køene, slår det meg hvor mange ulike typer mennesker jeg treffer. Og historiene folk forteller motiverer meg til å fortsette. Maleriene mine betyr mye for mange.

Kunst til folket – En kopp har for oss en symbolsk verdi. Den gir deg føde, den er med i høytidsstunder, eller bonden slukker tørsten med væske i en kopp eller øse når han kommer fra åkeren. En kopp står for et sosialt fellesskap. I vår verden drukner man i kommersielle produkter og budskap. Hvordan kan vi nå frem? Mariannes kopper er en eventyfortelling, sier Aune Sand fra den andre siden av bordet.

Men la oss dukke ned i Mariannes verden. Hvem er disse vesenene mange oppfatter som klovner? Og hvordan oppstod de? De kan deles inn i ulike typer: Optimistene, Sommersankerne og Sommernyterne. I tillegg kommer serien med Madonnaer og maleriserien Summer of Love. I de siste årene har Mariannes motivverden blitt mer abstrakt.

– Alle tilhører den samme verdenen, en stor familie som stadig vokser. Men karakterene har ulike funksjoner … eller oppgaver og gjør ulike ting. Fellesnevneren er at de skal glede andre og verden.

De opptrer på ulike scener. Optimistenes seiersdans, som var det første jeg malte, har en dans som handler om å aldri gi opp.

Sommernyterne gir et budskap om at vi skal nyte hver dag. Nyte hverandre. Det betyr mer og mer nå som jeg begynner å bli litt eldre.

Livet er forgjengelig. Sommersankerne tar på seg våre sorger og gir trygghet, og er på en sommerscene med vått gress og sommerlukter. Alle koppene er optimistkopper som skal minne deg på å nyte hver dag, sier hun og samler det lange håret på siden.

82

5/2012

Koppeminne – Har du et godt koppeminne?

– Idet du spurte, fikk jeg opp et bilde …

Marianne stopper opp og tenker. Noen jagerfly farer gjennom luften og gjør pausen lenger.

– Det må være porselenskoppene til bestemoren min. Hun døde da jeg var ti år, og det eneste jeg ønsket meg som minne om henne var porselenskoppene med gull og pynt på, og en av pyntegjenstandene hennes. I dag drikker vi kaffe av store krus, men dette var på 1970-tallet, og man drakk kaffe av bitte små, skjøre kopper ment til selskap. Koppene står fremme på kjøkkenet mitt og minner meg om henne. Koppeminner forteller en god historie.

Aune og Marianne møttes da hun var en 19 år gammel religionstudent på universitet i Oslo. Hun ble nærmest adoptert av familien Sand. I 1991 tok hun et avbrekk fra studiene og ble med Aune til Kairo for å hjelpe til med innspillingen av hans film Dis. Sand-familien oppfordret og støttet henne til å satse på kunsten. Hun jobbet i flere år på egen hånd i et atelier hun leide ved Akerselva, med en drøss ekstrajobber for å klare seg økonomisk.

– Jeg har en fantasiverden som jeg ønsker å male på et lerret. Jeg jobbet i mitt daværende atelier ved Akerselva, la maleplater på gulvet og sprutet, helte og blandet maling. Slik dukket den første optimisten opp, der inne i løpet av intense arbeidstimer, forteller Aulie om denne tiden.

– Påvirker morsrollen dine malerier?

– Jeg jobber strukturert og fokusert. Fargene har blitt klarere og maleriet modigere. I New York står jeg på taket og maler. Det gjør noe med uttrykket. Du får inn hele byen, energien, luktene, lydene, husene. Men optimistene dukket opp også i forbindelse med at jeg ble mor for første gang for 14 år siden. Fra jeg var liten har jeg ønsket at verden skal være god. Jeg er inspirert av det uskyldsrene og den lyse optimismen. Jeg vil undre meg, og se opp på stjernene og månen. Og være en bidragsyter som kan bringe det positive inn i verden.

Jeg tror på at egoisme må vike for godhet.

– Alle koppene er optimistkopper som skal minne deg på å nyte hver dag.

AKTUELT

84

5/2012

• KAHLA er en av Europas mest moderne og innovative porselenprodusenter.

KAHLA er siden oppstarten i 1884 vært en av de ledende porselensfabrikker i verden.

• Etablert i 1884.

• KAHLA-porselen er tilgjengelig i over 65 land.

• Mottatt mer enn 70 designpriser i løpet av 17 år, som Green og Good Design Award (USA 2010), og Good Design Award fem ganger (Japan).

• ISO 9001 kvalitetssertifikat.

• KAHLA-porselen selges blant annet på Harrods i London, og Illums Bolighus i Danmark.

• KAHLA-porselen brukes blant annet på følgende hoteller: - Wynn Hotel, Las Vegas.

- Yas Hotel, Abu Dhabij. r for salg i de

Marianne Aulie (f. 1971)

nstkata l Ku

Pastellene som er motivene til koppene er spesiallaget. I ett år har Marianne vært i løpende dialog med fabrikken i Tyskland for å få den formen og det porselenet hun vil ha.

– Porselen er i seg selv en flere tusen år gammel kunst. I de store museene er det enorme avdelinger med bare porselen. Her er det en tradisjon og historie vi vil videreføre. Vi har jobbet med kunstprosjekter på alle nivåer, og selv om det er hverdagen vi vil nå, med kopper på kaffebordet, ser vi på det som et kunstprosjekt, forteller Aune.

– Jeg satt og kikket på figurene i går kveld, og plutselig slo det meg at de er både røffe og følsomme på samme tid, og egentlig kikker de like mye på meg som jeg på dem. Er det vi som blir betraktet til syvende og sist?

– Det var en fin tilbakemelding. Kunst er å kommunisere. Jeg vil lage noe som treffer hjertet. I den visuelle strømmen jeg mottar hver dag, er det egentlig få ting som fester seg og som jeg stopper opp og legger merke til. Ofte er det et strå eller en vakker blomst. Tenk på hvordan barn oppdager en sommerfugl eller en liten, rar stein! Det er i denne verdenen jeg vil være – sammen med blomstene, fuglene og skyene som forandrer form på himmelen. I et av mine hovedverk, Narrens gallamiddag, er alle invitert til kongens slott. Hele folket skal få komme til kongens bord; alle har de samme mulighetene og skal behandles likt. Det er kjernetankegangen min. Drikker du av denne koppen om morgenen, så går du også ut i dagen med et smil om munnen. Hverdagen er jo livet. Og positive tanker påvirker deg og dem du er glad i, så enkelt er det. Slik blir koppen en tankevekker og et symbol på et helt verdisett. ■

Bil

Fra pastell til koppemotiv

Marianne Aulie, Fine Porcelain er produsert på fabrikken KAHLA i Tyskland;

en og

Hun tar en pause.

– Jeg vil ha fokus på nestekjærlighet. Det er denne ånden jeg har vokst opp i. Bak hvert strøk er det en kamp, selv hvor lett det kan se ut …

• Aktuell med ny porselenskolleksjon.

• Innkjøpt av samlere verden over.

• Samarbeider med klesdesigner Cody Ross / Priestess NYC. Lanserte en kolleksjon på Fashion Week 2011 i New York.

• Eier og driver Gallery Sand i New York sammen med Aune, Vebjørn og Øivind Sand.

• Kjent for å vaske bildene med champagne.

Jon Olav Helle: “Verksgata” Jon Olav Helle: “Verksgata”

Høst/ Høst/ vinter vinter 2012 2012

GALLERIKunstværket Kunstværket GALLERI

3/11 - 25/11: Frank Brunner 3/11 - 25/11: Frank Brunner

Ingun Dahlin Ingun Dahlin

“Englefragment” “Englefragment”

- 31/12: Juleutstilling 6/10 - 30/10: Terje Risberg 1/12 6/10 - 30/10: Terje Risberg 1/12 - 31/12: Juleutstilling

8/9 - 2/10: Omar Andréen 8/9 - 2/10: Omar Andréen

Kunstværketmed medÆ, Æ,det detereross oss! !Siden Siden1997 1997har harvivivært værtformidlere formidlereavav1ste 1steklasses klasses Kunstværket håndtrykketoriginalgrafikk originalgrafikkfra framer merenen60 60avavvåre vårefremste fremstegrafikere, grafikere,samt samtverker verkerfra fra håndtrykket mangeavavlandets landetsandre andrefremste fremstekunstnere kunstnereog ogkunsthåndverkere. kunsthåndverkere. mange

Høst-//vintersesongen vintersesongeninnledes innledesmed medden denstore storenaturnatur-og ogdyreskildrer dyreskildrerOmar OmarAndréen.

Andréen.

HøstHanville villefylt fylt90 90åråri september i septemberog ogi den i denanledning anledningmarkerer markerervividette dettemed medenenbred bred Han presentasjon av utvalgte verker.

I oktober er det Terje Risbergs tur som månedens presentasjon av utvalgte verker. I oktober er det Terje Risbergs tur som månedens hovedkunstner.November Novemberhar harfokus fokuspå påFrank FrankBrunner.

Brunner.Desember Desemberbetyr betyrvår vår hovedkunstner. tradisjonsrikejuleutstilling. juleutstilling.Kom Komtiltil“Værket” “Værket”for forkunst kunstog ogkulturopplevelser kulturopplevelser! ! tradisjonsrike GALLERIKunstværket KunstværketAS AS GALLERI Verksgata8 8b,b,1353 1353Bærums BærumsVerk Verk Verksgata

Tlf:95 9533 3313 1367 67 Tlf: , , e-mail:galleri galleri@@kunstvaerket.no kunstvaerket.no e-mail:

www.kunstvaerket.no www.kunstvaerket.no

11

Stian E. Skotheim

Elephant Ear / 27,5 x 20,2 cm / pastell / 2010

DESIGNIKON

Christina Gothe Schultz skriver fast om et designikon i KUNST. Hun har en bachelor i Medievitenskap fra NTNU og Kunst og Design på HiO.

Pantonstolen, en sitteskulptur Pantonstolen, designet av Verner Panton i 1967, er den første suksessfulle stolen laget i én form og ett sammenhengende stykke plast. Stolens lekne og skulpturelle form brøt med tidens konvensjoner og oppfatningen om hvordan en stol skulle se ut.

Verner Panton (1926–1998) kjedet seg ved tanken på konvensjoner.

Han skapte i løpet av sin karriere mange vågale møbler og sittemiljøer, og elsket å eksperimentere med både materialer og farger. Hvitt var ifølge Panton så kjedelig at han mente hvitmaling skulle vært pålagt ekstra skatt.

Panton var opptatt av at møblene og rommet de stod i skulle oppleves som en helhet. Han skapte flere såkalte totaldesign, blant annet på farens kro Kom Igen ved Langesø Gods på Fyn og restauranten på Hotel Astoria i Trondheim. Sistnevnte et intenst interiør der et Op artinspirert, geometrisk mønster i rødt og oransje dekket både gulv, tak og vegger. Mønsteret fungerte som en psykedelisk ramme rundt møblene som innbefattet blant annet Kremmerhusstolen og Hjertestolen, to andre av Pantons karakteristiske design.

Verner Panton gikk ut fra Kunstakademiet i København i 1951 som arkitekt. Han hadde da allerede jobbet en periode i Arne Jacobsens tegnestue, der han blant annet var med på å utvikle den berømte stolen Mauren i laminert, formpresset tre. Her fikk han god erfaring med nye materialer og alternative produksjonsmåter som ble svært nyttig senere. Foruten Arne Jacobsen inngikk også de kjente danske designerne Poul Henningsen og Nanna Ditzel i Pantons vennekrets, og det var PH som fikk Panton til å eksperimentere også med lys. Han designet senere flere lamper for PHs produsent Louis Paulsen, blant annet Flowerpot og Panthella, som ble store suksesser.

Ut i Europa I 1955 fikk Panton sin egen tegnestue i København, der han designet møbler, belysning, tekstiler og andre produkter til hjemmet. Etter sin første kommersielle suksess, forunderlig nok en herreskjorte, reiste han ut i Europa i en folkevognbuss som ble hans hjem og arbeidssted både på og mellom disse reisene. Pantons karismatiske og fargerike personlighet åpnet mange dører, og han vevet et stort europeisk kontaktnett rundt seg av produsenter, distributører og likesinnede.

Han skjønte nok ganske tidlig at Danmark ikke kunne by på det han ønsket seg produksjonsmessig, og i hvert fall da han begynte å eksperimentere med plast. Få danske produsenter hadde den nødvendige teknologien og midlene for å kunne produsere hans innovative møbler til et stort marked. For i motsetning til den tradisjonelle danske holdningen om at møblene helst skulle være laget for hånd, ønsket Panton nemlig å skape industrielle produkter for masseproduksjon.

Avvikeren Pantons karismatiske og oppsøkende natur, kombinert med at man på kontinentet var mer åpen for hans eksperimentelle design, har gjort at han siden sin samtid har høstet stor anerkjennelse interna-

sjonalt. Hjemme i Danmark fikk de eksperimentelle møblene derimot en noe kjøligere mottakelse. Kanskje fordi Panton tok et stort skritt til siden fra de lyse, rolige møblene i naturmaterialer som kjennetegnet den stolte Danish Modern-bevegelsen danskene trykket til sitt bryst. Kanskje fordi danskene var misunnelige på hans suksess. Først i senere tid har danskene innsett og satt pris på Pantons talent, men han blir fortsatt sett på som avvikeren innen den danske designtradisjonen.

Skulpturell Det tok flere år å løse de tekniske problemene knyttet til det å lage en plaststol i én sammenhengende form. Noe som skapte ekstra hodebry var at Pantonstolen ikke har bakben, kun fremben. Om man kan kalle det ben, den buede flaten som ender i en u-form på underlaget. Den første prototypen ble laget allerede i 1960. Flere produsenter var skeptiske etter å ha sett den, men den sveitsiske produsenten Vitra hadde tro på prosjektet og kastet seg inn i utfordringen for å få den masseprodusert.

Da den ble lansert i 1967, ble den straks en sensasjon.

Foto: Vitra Selv om Pantonstolens form og utførelse var oppsiktsvekkende og nytenkende i sin tid, er den likevel et produkt av strømningene på 1950- og 1960-tallet, der den økte velferden etter krigen ga grobunn for nye materialer og en stadig større produksjon av varer.

Produktene skulle ikke lenger bare oppfylle behov, men også formidle ideer, symboler og fantasier.

Med sin organisk svungne s-form oppfordrer stolen oss til å se den fra flere sider, fordi den oppleves helt forskjellig fra ulike synsvinkler. Pantonstolen fungerer derfor ikke bare som stol, men også som en skulptur i rommet. ■ Kilder: Store danske designere, Lindhardt og Ringhof, 2008 / Dansk design, Thomas Dickson, 2009.

5/2012

87

VIGNETT

JUST fra 2009 ble vist på Telemark Kunstnersenter.

Foto: Gunhild Horgmo.

Tekstile uttrykk Kunstner Jorunn Steffensen er ikke så opptatt av hvordan verkene hun lager møtes av betrakteren. For henne er skaperkraften personlig og sterk, og uttrykkes i geometriske vertikale og horisontale elementer på tekstil.

Tekst Gunhild Horgmo

SKIEN (KUNST): Det er en av disse februardagene hvor gradestokken så vidt har krøpet over null. Sola får det til å dryppe fra takrennene og minner om at våren snart igjen skal melde sin ankomst. Jeg møter Jorunn Steffensen i et rolig boligstrøk i Skien i Telemark. Med sort hår, iført sorte klær og markante, sorte briller ønsker tekstilkunstneren velkommen.

– Egentlig er jeg aldri på butikken, sier Steffensen, mens hun setter frem te, ost, kjeks og napoleonskake. – Det er ikke min oppgave, men i dag tok jeg en tur og skeiet litt ut.

Vi setter oss ved spisebordet i den hyggelige stua og prater om hvordan Steffensen fant ut at det var kunstner hun skulle bli.

– Det fant jeg ut veldig tidlig. Jeg har vel egentlig visst det hele tiden. Jeg tegnet mye da jeg var liten og fikk mye oppmerksomhet rundt det. Da jeg var ni år, startet jeg i lære hos kunstmaleren Curt 88

5/2012

Selmer og prøvde meg frem med oljemaling. Det var maler jeg skulle bli, men da jeg etter gymnaset skulle søke Kunst- og håndverksskolen, vurderte jeg både maler- og tekstillinja. Jeg tenkte alternativt og fant ut at tekstil kunne være noe for meg. Dette var jo på en tid da det var viktig for kvinner å kunne være økonomisk uavhengige, og jeg konkluderte med at tekstillinja kunne gi meg muligheten til å forme et yrke jeg kunne leve av, forteller hun.

Steffensen valgte å spesialisere seg innen stofftrykk, fordi hun synes det har mange likheter med maleriet.

– Det handler på mange måter om det samme. Jeg tror det var bestemt, på et eller annet nivå, at det var dette jeg skulle drive med.

Etter endt utdanning startet den ferske tekstilkunstneren opp eget verksted i Skien. Hun arbeidet med og solgte trykk på metervare, skjerf og andre tekstiler i et organisk uttrykk. Senere etablerte

KUNSTHÅNDVERK

hun et felles visnings- og salgssted, Galleri Kaserna, sammen med andre kunstnere fra fylket.

Etter hvert har det strenge og minimalistiske tatt over som uttrykksform og formatet på arbeidene økt. Steffensen bygger opp flaten gjennom flere stadier med forskjellige farger og valører og benytter både pigmentfarge, akryl og andre malemedier på bomullsstoff eller lerret, som deretter blir preparert og laminert på baksiden for å stive opp flaten. Fargeskalaen går i sort og hvitt, men også i sterke, gjerne fluoriserende farger.

– Jeg er veldig opptatt av farger. Årstidene og lyset påvirker meg.

Energien og kraften i fargene er en viktig drivkraft. Etter en periode med sterke farger er det likevel ofte det sorte og hvite jeg faller tilbake til. På de seneste arbeidene mine har jeg også brukt fluoriserende farger på baksiden av store tekstiler, slik at fargen gir gjenskinn på den hvite veggen bak, men også for å understreke det tosidige og for å skape en kontrast til forsiden.

– Hvordan foregår prosessen med en stor tekstil?

– Ofte utarbeider jeg en papirskisse i et mindre format og finner frem til det uttrykket jeg vil formidle. Det å se hva som skjer når formatet går fra lite til stort, er en spennende prosess. Den ferdige tekstilen vil aldri bli akkurat som skissen og må alltid bearbeides. Det skjer mye i prosessen hvor jeg legger lag på lag med stoff og maling.

Jeg vet aldri helt hvor jeg er på vei. Uttrykket kan bli veldig lett eller pastost, med opake eller transparente malingsstrøk. Hvordan flaten mottar lys, og hvordan formatene snakker, har mye å si for det ferdige verket.

I senere tid har tekstilkunstneren også begynt å eksperimentere med plater, hvor hun limer opp ulike tekstile kvaliteter.

– De store tekstilene stiver jeg opp ved å lime sammen to eller tre stoffer. Det er interessant å jobbe med tekstilenes bevegelighet. Men på et nivå kan jeg føle at uttrykket ikke blir stivt nok. Da kan jeg finne det jeg er ute etter i MDF- eller finerplater. Tekstilen svever utenfor platen, men skaper likevel et strammere uttrykk, forklarer Steffensen.

kan også inspirere. Det å se hvordan Sandra Norrbin jobber med den tekstile kvaliteten og Anish Kapoor sprenger formatet, imponerer.

Utfyllende roller I tillegg til å være utøvende kunstner bruker Jorunn Steffensen sin kompetanse som kunstkonsulent for KORO, Kunst i offentlige rom og RSU, det regionale samarbeidsutvalget i Telemark. For tiden jobber hun med utsmykning av en stor barneskole, hvor budsjettet for kunst er lagt på et betydelig nivå.

– Skolen er gjerne det første stedet barn møter kunst. Det er viktig å fokusere på en dialog med barna i et slikt prosjekt. Barn er åpne og ser ting annerledes enn oss voksne. Kommunikasjon og opplevelse er avgjørende for at barna skal få et godt forhold til kunsten. Jeg tror også det er viktig å skape et eierforhold til kunsten på skolene, slik at den blir sett på som et viktig element som har verdi. Da trenger vi kanskje ikke å være så redde for at den skal ødelegges.

Lysere tider Fra stua går det doble glassdører inn til Steffensens atelier. Her gjør dagslyset sitt for å skape en god ramme rundt arbeidet når det lages skisser og monteres. Grovarbeidet med maling og lim gjøres i kjellerverkstedet i huset, som også er kunstnerens barndomshjem.

– Hva slags tekstile prosjekter har du fremover?

– Jeg har flere skisser til verk liggende som jeg går og grubler på.

Jeg har noen ideer om hvor og hvordan jeg ønsker å stille ut. Det er en tung prosess å arbeide med, men når lyset ute er som i dag, merker jeg at skaperkraften våkner, og jeg vil uttrykke meg i sterke farger igjen. ■

Jorunn Steffensen (f. 1950)

Skaper for min egen del – Du sier at innholdet i et kunstverk finner sitt uttrykk i komposisjonen. Er det det rent formale du fokuserer på når du jobber?

– Ja, jeg har ofte et uttrykk jeg er ute etter. En spenning mellom to farger eller en kontrast mellom materialer. Jeg er opptatt av fargen som et selvstendig element som definerer rom, energi, tilstand og stemning. Enkle repetitive detaljer i et minimalistisk uttrykk, hvor form og innhold reduseres til enkle geometriske felt. Jeg utfordrer hele tiden meg selv og blir så fornøyd når jeg treffer. Det er tilfredsstillende, og jeg kjenner det godt når noe er bra! Det er ikke så enkelt å beskrive arbeidet mitt. Hadde jeg kunnet gjøre det, hadde jeg sannsynligvis drevet med noe annet, smiler tekstilkunstneren.

– Så du tenker ikke på betrakterens opplevelse når du jobber med kunsten?

– Det er kanskje rart å si, men for meg er det en veldig egoistisk prosess. Jeg jobber for min egen del, med den skaperkraften som ligger i meg. Jeg forflytter meg hele tiden og prøver nye måter å uttrykke meg på. Så blir jeg selvfølgelig veldig glad om noen sier at det jeg har laget, er flott, eller at fargene appellerer til dem.

– Hva inspirerer deg?

– Det å dra på reiser, se byer og flotte bygninger. Dra på utstillinger og møte nye mennesker. Jeg er en veldig nysgjerrig person og vil hele tiden lære noe nytt, forflytte meg både som menneske og kunstner. Alt handler jo egentlig om å se, det å mestre og rydde opp i synsinntrykkene. Organisere og stramme dem opp. Andre kunstnere

Utdanning: • Statens håndverk- og kunstindustriskole, Diplom tekstil / stofftrykk, 1969–1973.

• Universitetet i Oslo: Ex. Phil. og kunsthistorie grunnfag 1993 og 1995.

Separatutstillinger i utvalg: • Telemark Kunstnersenter i 2009, Norske tekstilkunstnere i 2003, Kunstnerforbundet i 1997, Porsgrunn Kunstforening i 1991 og Skiens Kunstforening i 1989.

Gruppe- og kollektivutstillinger i utvalg: • Sørlandsutstillingen i 1992 og 2003, Sommerutstillinga i Seljord i 2002, Norske kunsthåndverkeres årsutstilling og Tendenser i Galleri F15 i 1989.

5/2012

89

ANNELI MJØEN OG KITH MJØEN: Prinsesse Ylva og den magiske skaperkraften

Multikunstner Kith Mjøen debuterer som barnebokillustratør i denne nydelige fortellingen om lille prinsesse Ylva som vil lære å skape det hun ønsker seg aller mest. Boken er gjennomillustrert i farger og passer for barn i alderen 5-10 år. Forfatterens budskap om at vi alle har mulighet til å skape vår egen virkelighet, gjør dette til en vakker og viktig bok også for voksne.

Boken er til salgs i alle landets bokhandlere og kan også bestilles på www.bokkilden.no.

Silvia Papas

Våre lokaler ligger hverken på Tjuvholmen eller Frogner.

Vi er ingen racere på internett Men - vi har 3 etasjer med det beste innen samtidskunst.

Norske og utenlandske kunstnere.

Maleri og grafikk

Italiensk pop-art Et av skandinaviens største og mest internasjonale gallerier - etablert i 1985

Galleri PinGvin Møllergata 13, Oslo

Tlf: 22 42 12 22

E-post: post@galleripingvin.no

VIGNETT

UTVALGT

Maren Engelschiøn er journalist og kunstner og har valgt seg ut en kunstner hun vil intervjue til hver utgave av KUNST.

& kontrast NESTLÉ-BYGGET I HAMAR: Flottere atelier skal man lete lenge etter!

Harmoni

Kunstner Børje Sundbakken er noe så uvanlig som en maler med nystrøket skjorte, juridisk embetseksamen og en tro på det åndelige og uforklarlige.

Tekst / Foto Maren Engelschiøn

HAMAR (KUNST): Det brummer dypt i en 383-motor når Børje Sundbakken kommer. I sin oppussede 71-modell Camaro svinger han opp foran det gamle Nestlé-bygget ved Mjøsas bredd i Hamar. Bilen er vinrød og har bredere felger enn du skulle tro var mulig. Så tar det heller ikke så lang tid før jeg skjønner at for denne kunstneren er skillet mellom mulig og umulig et helt annet sted enn for de fleste andre.

Det preger både maleriene og livshistorien hans.

Fra HaPå til store oljemalerier Børje Sundbakken bruker den nedlagte Nestlé-fabrikken som atelier og lagringslokale for et tjuetalls malerier. Etter å ha hilst på hverandre følger jeg etter den smilende kunstneren i lilla skjorte og mørke 92

5/2012

fritidsbukser med store lommer. Han ser veldig sunn og frisk ut. Når han senere forteller at han er en villmarkens mann, interessert i jakt og fiske, blir jeg ikke overrasket. Jeg klarer også å se for meg at han ligger under en eller annen oppjekket veteranbil og skrur. Renovering av gamle amerikanske biler er nemlig en annen interesse han har.

Vi går inn i lokalet der Hamar Pålegg, populært kalt HaPå, ble produsert inntil 2008. Sundbakken åpner store dobbeltdører for å slippe inn lys. Varme er det mindre av. Jeg hutrer idet vi går gjennom et mindre rom med malerier og inn til en kjempestor hall som minner om et garasjeanlegg i størrelse. Vi går på et grått betonggulv som møter hvite vegger og et tak båret av røde, vertikale jernbjelker.

Gjennom store smårutete vinduer i dype vinduskarmer kommer det

VIGNETT

lys som legger seg i vakkert mønster på gulvet. Malerier står langs veggene, og bjelkene og skaper liv i rommet.

– I Hamar møter du veldig mye velvilje som kunstner, sier Børje Sundbakken ydmykt når jeg bemerker det fantastiske lokalet.

Jeg tar noen bilder mens vi småprater, og jeg ber ham posere stående og sittende, sånn og slik. Etterpå ser jeg at han er midt i en samtale på de fleste bildene. Hvis han ikke snakker, smiler han. Troen hans blir raskt et samtaleemne fordi det er det maleriene hans handler om; en slags kamp mellom det gode og det onde.

Han beskriver seg selv som søkende og åpen. Samtidig som han har en grunnleggende tro på at universet er skapt og at Gud fins, har han slitt med å forstå at verden ikke er som den burde være. Derfor har han søkt etter forklaringer, blant annet i Sumeriske skrifter og i teorier om at vi er påvirket av destruktive krefter fra en annen planet.

Destruktive krefter Noen malerier har tydelig tegneseriepreg med snakkebobler og det hele, mens andre har partier som er mer abstrakte og hurtige. I hvert maleri er det mye som skjer, og jeg ser mange figurer som aldri har vært søndagsskolebarn. Det skjer imidlertid for mye til at jeg prøver å forstå hva som skjer. Egentlig er det befriende, fordi det får meg til å oppfatte det figurative som abstrakt. Jeg føler i stedet for å prøve å forstå. Sannsynligvis er det nettopp det som gjør meg så betatt av maleriene. De store, fargerike bildene maner frem følelser av frustrasjon, fare, frykt, smerte og kaos i en finurlig kombinasjon med humor, kontroll og harmoni.

– Bildene mine kan virke kaotiske ved første øyekast, men komposisjonene mine er veldig kontrollerte og basert på en balanse mellom harmoni og kontrast, forklarer kunstneren når vi litt senere befinner

oss i Hamar Kunst og Ramme, som Sundbakken driver i tillegg til å male. Dette er rammeverksted, galleri og brukthandel i Hamar sentrum. Det er i Hamar den Oslo-fødte kunstneren har valgt å slå seg ned med samboer og hennes barn.

Som i maleriene er det lite ubrukt rom i den trivelige lille butikken.

De store maleriene til Sundbakken tar opp mye av gulvplassen, sammen med diverse tomme rammer og bruksgjenstander. Kontrasten er stor til den åpne følelsen i Nestlé-fabrikken. Vi setter oss på bakrommet og tar en kopp kaffe.

Juridisk komposisjon Børje Sundbakken er svært nøye og presis på enkelte områder og overhodet ikke på andre. Han er for eksempel ikke så nøye på årstall og har ingen oppdatert CV. Når det gjelder bildekomposisjon derimot, har jeg aldri møtt hans likemann når det gjelder fokus på detaljer. Det at han studerte juss har visstnok inspirert ham …

– En kunstner som også er utdannet jurist? spør jeg.

– Ja, svarer kunstneren, nesten unnskyldende. Han gjorde som så mange andre og heiv seg på et fornuftig studium. – Etter 1. avdeling visste jeg at jeg bare ville male, og derfor fullførte jeg jussen på rekordfart, rundt fire år, så jeg kunne begynne på det jeg hadde lyst til så fort som mulig. Jeg liker ikke å ikke fullføre noe, så streng selvdisiplin fikk meg gjennom. Jeg malte i tillegg og delte atelier med kunstner Sverre Koren Bjertnæs.

– Men var det verdt det? Har du hatt nytte av å være jurist?

Han drar på svaret og ler når han sier at han ikke akkurat har hatt behov for å snu seg unna loven. – Det jeg lærte av å studere juss, er at alt påvirker alt. Derfor er det lurt å holde kontroll på alle elementer samtidig. Den kunnskapen har jeg overført til maleriet. Jeg utviklet 5/2012

93

VIGNETT I uke 43 stiller

Meningsbærende malerier

Kastet klokka i søpla Det er ikke bare juss- og egenstudier som har gjort Børje Sundbakken til den kunstneren han er i dag. Han har også studert kunst i Spania.

Det var en befrielse å bli ferdig med jusstudiene så han kunne male på heltid.

– Da jeg gikk ned trappen fra Urbygningen på Universitetet i Oslo for siste gang, pælma jeg klokka mi i ei søppelbøtte, sier han og lar 94

5/2012

r for salg i de

Børje Sundbakken (f. 1970)

nstkata l Ku

Temaene i Børje Sundbakkens malerier preges av hans tro og søken etter svar.

– Det er veldig mye innhold i bildene mine. Jeg er nok litt tung, sånn sett. På en måte kunne jeg like gjerne vært forfatter. Fra jeg var 12 til 18 var jeg veldig glad i å skrive, men så tok tegning og maling overhånd.

Kunstneren forteller at de harmoniske elementene i maleriene hans handler om løsning: lys, karma og slutten på urettferdighet.

Elementene som står i kontrast til det harmoniske, er en kritikk av hvordan jordkloden forvaltes.

– Hvis noe er fint, skjørt og vakkert, er det gjerne fordi det er en balanse mellom harmoni og kontrast, sier han og gestikulerer balanserende med armene. – Sånn kan det være i livet, og særlig i kunsten.

Derfor bygger jeg komposisjonen på harmoni og kontrast, både når det gjelder fargene, linjene og temaene.

– Hvordan begynner du det kreative arbeidet?

– Jeg begynner med sprittusj, sier Sundbakken overraskende og understreker at han foretrekker den helt vanlige typen du får kjøpt i en bokhandel. Enkelt og greit. – Jeg må ha fem lag med olje for å dekke sprittusjen, så når jeg er ferdig med å tegne, jobber jeg meg frem med mange lag olje til jeg sitter igjen med en ryddig overflate og blomstrende farger. Jeg jobber alltid med olje. Olje har mest dybde og saftighet. Det er lettere å kontrollere og få riktig farge.

hånden gli over den klokkefrie armen. – Jeg var ferdig med en fase.

Fra det øyeblikket skulle jeg være fri og følge magefølelsen, sier Sundbakken og smiler.

Som fri mann dro den aldri-praktiserende juristen til en hytte på Finnskogen der hans mors familie kommer fra, og malte dag og natt for å forberede seg til kunststudier ved Universidad Complutense de Madrid. I tillegg lærte han seg spansk ved å lese Bibelen på spansk og norsk parallelt.

– Det er lett å lære språk på den måten, sier han uten å overbevise nevneverdig. Senere brukte han samme metode for å lære seg portugisisk.

Da Sundbakken kom til Madrid, hadde han tilegnet seg gode figurative ferdigheter og sett mye på Rembrandt og Nerdrum. Dette var ikke hans professor i maleri helt fornøyd med og sa det som skulle ha stor innvirkning på Sundbakkens videre kunstneriske retning: Det er bedre å være en liten mester enn en stor copyist.

– Jeg måtte se inn i meg selv og lage noe som ikke var lagd før.

Spørre meg selv hva som var ekte for meg. Nullstille hjernen. Det tok noen år før jeg virkelig turte å male det som føltes riktig. Det så jo litt barnslig ut, så jeg måtte kvitte meg med redselen for hva andre skulle mene om det jeg malte. Jeg prøvde å se ting, oppnå ting, inntil jeg en dag opplevde at en glitrende lysspiral kom inn i rommet mitt og gled inn i min høyre arm og ga meg en boblende ro. Etter denne opplevelsen er det som om jeg prøver å male noe jeg har sett i en åndelig dimensjon. Alt løste seg for meg, og jeg innså at jeg ikke måtte undervurdere folks evne til å se det som er ekte, sier kunstneren.

Børje Sundbakken er åpen for paranormale forklaringer. Dette har underlig nok sin bakgrunn i en svært religiøs oppvekst.

– Faren min ble Jehovas Vitne da jeg var barn og skilte seg fra moren min da jeg var 7-8 år. Han flyttet til California, og der bodde jeg mange måneder av gangen i en årrekke. Hans tro har gjort meg veldig interessert i religion og åndelige ting, sier kunstneren.

Som voksen har han jaktet etter svar på hvorfor det er så mange destruktive krefter blant oss. Etter tre år med kunststudier i Madrid dro han derfor til Brasil, hvor han også bodde i tre år. Ved siden av å male satte han seg inn i nyreligiøse tanker. Etter dette igjen dro han til India, hvor han var i et halvt eller ett år – han husker ikke helt – og lærte om hinduismen og buddhismen.

– Har du funnet noen svar på hvordan vi kan motvirke de destruktive kreftene? spør jeg.

– Menneskene må bli mer åndelige og finne sannheter i seg selv, sier Børje Sundbakken og smiler. ■ Bil

en slags juridisk metode for å få en rasjonell og kontrollert pallett, sier kunstneren og lener seg ivrig frem for å forklare.

Når han nå begynner å forklare hvordan han deler lerretsflaten i tre deler begge veier, et grid, som han igjen deler i fjerdedeler, og i tillegg begynner å snakke om hvordan han bruker Det gylne snitt, går ikke pennen og hjernen min fort nok. Jeg noterer at han bruker tre fargekoder med ulike kombinasjonselementer før jeg gir opp.

– Unnskyld, men her mister du meg, avbryter jeg og rister smilende på hodet.

Sundbakken finner frem et ark og en penn og prøver å forklare mer visuelt på det lille skrivebordet mellom oss. Han tegner opp et rektangel som han deler opp i grids. Så peker han mens han forklarer at han plasserer elementer om temaene håp, glede og harmoni på tredjedelsstrukturer, mens alt som handler om kontrast, tvang og sammenbrudd ligger på fjerdedelselementer. Kjapt oppsummert er det altså ingenting som er tilfeldig plassert i maleriet. Et innviklet system får maleriene til å gi en følelse av harmoni, til tross for at fargene og strekene i utgangspunktet har en skrikende tilstedeværelse.

Blikket mitt vandrer fra den vennlig forklarende kunstneren, ut døren fra bakrommet der vi sitter og inn i butikken der flere av maleriene hans lener seg opp mot veggen. Jeg er imponert over at han har klart å temme hvert kreative element inn i en sjanger og et grid.

– Dette gjør at temaene ligger i ulike lag i bildene, forklarer han.

en og

Børje Sundbakken ut malerier i Galleri Fineart på Tjuvholmen!

Utdannelse: • Universidad Complutense de Madrid, kunststudier (ca. 1998–2001).

• Universitetet i Oslo, juridisk embetseksamen (ca. 1992–1997).

Separatutstillinger i utvalg: Hamar Kunstforening, Galleri BOA i Oslo, Kunstbanken i Hamar, Galleri Skårer i Oslo og Bodø Kunstforening.

Kollektivutstillinger i utvalg: • Galleri Steen i Oslo, Galleri Pingvin i Oslo, Tegneforbundet, Galleri Alfama i Madrid og Galleri Duran i Madrid.

• Børje Sundbakken har fått Statens utstillingsstipend to ganger og er medlem av BOA, BKH og Tegneforbundet.

VIGNETT SKIEN KUNSTFORENING. Foto: Nina Bakke.

5/2012

95

VIGNETT

STREETART

Kunstner:

Zed1

Tittel: Dyrenes hevn

Frøydis Benestad Hågvar er en oslojente på 33 år som lever og ånder for kunst og design, med stor interesse og nysgjerrighet for gatekunst.

Sted: Bentsegata i Oslo

Dyrenes hevn er et lovlig oppført veggmaleri, sponset av den veldedige organisasjonen Urban Samtidskunst. Prosjektet startet med at sameiet i Bentsegata ble forelagt en rekke kunstnere som var aktuelle for å dekorere veggen. Valget deres falt på Zed1. Hans signatur er dyremennesker, og siden Sagene er kjent for å ha en grevling luskende rundt i området,

Teknikk: Spray og akrylmaling (rulle og pensel)

passet det perfekt. Zed1 lot familie og venner være med og male, selv om veggens uregelmessighet gjorde komposisjonen utfordrende. Responsen fra beboerne var fenomenal. Veggen ble et samlingpunkt og samtaleemne, noe som førte alle i sameiet nærmere hverandre. De likte veggen så godt at de selv betalte for en ny vegg i nærheten. ■

Utstilling i Historisk museum 23. mars – 18. nov. 2012

Don´t Measure Samtidskunst Me fra Sri Lanka

Frederiksgate 2 Tirsdag - søndag 11 - 16

www.khm.uio.no/arrangementer/

KJELL THORJUSSEN

Duett maleri nytt kunstfenomen på Island

Duosisters kaller de seg, Sara og Svanhildur Vilbergsdottir, som i snart to år har satset på en helt spesiell uttrykksform: de maler på samme bilde.

Tekst Toril S. Kojan / Foto malerier Guðmundur Ingólfsson

REYJAVIK (KUNST): I juni 2011 besøkte KUNST Saga-øya Island i forbindelse med et malekurs for KUNSTs lesere. En av dagene hadde vi utflukt til hovedstaden og besøkte flere museer og kunstneratelierer. I ett av atelierene, til et søskenpar, ble vi servert en fantastisk hjemmelaget fiskesuppe foran store malerier med humoristiske og spesielle motiver. Det var de første maleriene søstrene hadde skapt sammen. Målet var en større utstilling i februar 2012. De kalte maleriene for duettmalerier. Noe de garantert er alene om. I hvert fall på Island.

Søstrene Sara og Svanhildur Vilbergsdottir er født og oppvokst i Isafjörður på vestkysten av Island. De vokste opp i et harmonisk musikk- og kunstmiljø, som to av fire søsken. Aldersforskjellen mellom dem er åtte år. I dag bor de i Reykjavik, hvor de hver for seg har en mann, en sønn og katt. Sønnene er begge voksne og bor i Oslo nå, i likhet med mødrene som tidligere også bodde der i noen år.

98

5/2012

PERFORMANCE på utstillingsåpning i Ísafjörður Kunstmuseum i mars 2012. Foto: Sigurjón J. Sigurðsson.

I Skogen

All dressed up with nowhere to go

DUOSISTERS maler Homage med fromage (Monet).

Foto: Sara Vilbergsdóttir.

Selvbilde med stekepanne og vanningskanne

Sopran og alt Både Sara og Svanhildur Vilbergsdottir er utdannet i maleravdelingen ved Kunstakademiet på Island. Sara gikk i tillegg på Statens kunstakademi i Oslo i 1985–1987. Begge jobber de som kunstlærere ved siden av malingen.

De er svært forskjellige personligheter og har blant annet ulik malerteknikk. Den ene maler tynt, den andre tykt, men på en eller annen uforståelig måte smelter de ulike teknikkene sammen. De sier at de fungerer sammen på en lignende måte som sopran og alt i musikkverdenen.

Søstrene begynte å utvikle en spesifikk metode som de velger å kalle duett-maleri, på sensommeren 2010. Opprinnelig malte de figurative fantasier hvor de ulike karakterene fra de gamle eventyrene, samt personer fra den gule pressen, møttes og moret seg sammen.

Dette utviklet seg, og snart ble de også selv innviklet i eventyrene, slik at alle maleriene, minus de tre første, er selvportretter av de to søstrene i forskjellige situasjoner.

De jobber sammen helt fra starten, når ideen fødes. De utveksler synspunkter om arbeidet, utvider det eller reduserer, har en brainstormingsesjon, som kan ta lang tid. Når ideen er klar, begynner forhandlingsprosessen om komposisjon, fargevalg og struktur. Den eneste regelen er at det er strengt forbudt å male uten at begge to er 100

5/2012

i atelieret. Selv om de forbereder maleriene nøye, forandrer arbeidene seg hele tiden under prosessen. Maleriene tar sin egen kurs, og søstrene følger etter.

Livet som inspirasjon I selvportrettene søker de inspirasjon i personlige opplevelser med referanser til situasjoner som er typiske for dem, men samtidig felles for mange andre – morsrollen, familielivet, identitetskriser, interesser og morsomme hendelser blandet med alvor og noen ganger mye drama. De låner scener og ting fra de gamle eventyrene, sladrepressen og kunsthistorien for å uttrykke ideene sine på best mulig måte.

– Vi driver med remix av kunsthistorien, sier de.

Til tross for hvor forskjellige de to er, fungerer de som en godt smurt maskin. Utenfor atelieret kan de krangle som hund og katt, men med det samme de stiger inn i duettprosessen, skjer det noe uventet. Noe de selv beskriver som det tredje element. Det er som om en større kraft tar over og blir til en stillhetsharmoni. Tiden flyr og står stille på samme tid.

Søstrene debuterte med utstilling i ASÍ kunstmuseum i Reykjavik i februar 2012 og fikk stor oppmerksomhet, dekning og omtale i aviser, tv og radio og enormt mange gjester. ■

Lykkehaven

– besøk vår nettbutikk

NYHET!

Almanakk 2013 & Blankbook

www.lykkehaven.no

Tilbud i nettbutikken

Galleri Lykkehaven - Elias Smithsvei 7, 1337 Sandvika

.

Ny rektor søkes til Einar Granum Kunstfagskole.

Sidsel og Einar Granum etablerte skolen i oktober 1967 og er den eldste kunstfagskolen i landet.

Skolen er organisert som en privat stiftelse. NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) har godkjent skolen som et to årig studium med tre ulike fordypings områder det andre året. Det går 125 heltidsstudenter på skolen hvert år som holder til i nye og spesialbygde lokaler ved Akerselva i Oslo.

Einar Granum Kunstfagskole har en sterk faglig profil, som skolen ønsker å opprettholde og videreutvikle. Vi har 18 faglige ansatte og en administrasjon på 5 personer. I tillegg engasjerer skolen 15 – 20 eksterne gjestelærere årlig.

Rektor er ansatt på åremål for en periode av fire år, med mulighet for forlengelse med ytterligere en åremålsperiode. Stillingen vil være på mellom 75 og 100 %, etter kandidatens ønske. Rektor har hovedansvar for faglig/pedagogisk utvikling og ledelse ved skolen, i tillegg har rektor personalansvar for lærerne.

Vi ønsker en allsidig rektor med kompetanse/egenskaper på følgende områder:        

Kunstfaglig kompetanse Ledererfaring og/eller lederutdanning.

Løsningsorientert, fleksibel og samarbeidsvillig Med evne til å motivere de ansatte i utviklingsarbeid og nettverksbygging Pågangsmot, endringsvilje og gjennomføringsevne Utviklingsorientert Ryddig og strukturert.

Høye ambisjoner på vegne av skolen Vi kan tilby:

     

Engasjerte og flotte studenter Høy faglig kompetanse i staben Et godt arbeidsmiljø En flott skole med spennende beliggenhet Gode arbeidsbetingelser Lønnstrinn 61 (Ltr. Oslo komm.kr 705.500 i 100 %),

Søknadsfrist: 1.oktober 2012 Tiltredelse: ca 1.januar 2013 Nærmere informasjon om stillingene fås ved henvendelse til Styreleder Per Einar Granum 90151669 eller direktør Ottar Gjerde 22990346 Søknaden sendes: Stiftelsen Einar Granum Kunstfagskole, Maridalsveien 17c, 0178 Oslo, og til e-post: info@granum-kunstfagskole.no Søknaden merkes med «rektor» Skolens hjemmeside: www.granum-kunstfagskole.no

Sterk kvinne

med sterkt uttrykk

VIGNETT

VOKALISTEN Steven Tyler i rockebandet Aerosmith ba Trude om å male et portrett av ham.

Som svært ung fant kunstneren Trude Semb ekspresjonismen. Siden har hun stått trygt plantet i uttrykksformen.

Tekst Trond Folckersahm / Foto Ruben Skarsvåg

RØYKEN (KUNST): Hun kommer ruslende gjennom løvskogen med et sammenrullet lerret under armen. Kornblond, kul og urban. Litt i kontrast til omgivelsene. Sola sender små striper av lys gjennom et tungt skydekke. Løvskogen er i ferd med å springe ut. Drammensfjorden brer seg ut i all sin prakt.

Vi er i Røyken der Trude Semb har atelier. Hver uke reiser hun flere ganger fra bostedet i Oslo og ut til ørneredet som ligger helt integrert i terrenget. Et spesielt hus bygd i betong med korsformede vinduer.

På innsiden åpenbarer det seg en verden som står langt mer i stil til kunstneren. Urbant og symboltungt. En solid, norsk klippe vokser inn i hovedrommet og danner bakvegg. Interiøret domineres av store lerreter fylt med Trude Sembs ekspresjonistiske arbeider. Indre liv uttrykt på lerreter. Kanskje ikke så merkelig at hun av kunstkjennere i Danmark blir omtalt som Munchs datter.

– Jeg er fascinert av hva som skjuler seg bak et ansikt. Ønsket er å finne ut hva som rører seg bak maskene.

Det er jo utrolig å se hva et menneske er i stand til.

ANSIKTER med ulike uttrykk preger flesteparten av arbeidene hennes.

– Vil dere ha kaffe, jeg har wienerbrød også. Moren min sa alltid at jeg måtte ha noe å by på, forteller hun, fortsatt litt trøtt etter en tidlig morgen.

Huset ble opprinnelig bygget av Sembs læremester og mentor, Rados Dedic. En dyktig kunstner, men en fremmed fugl i norsk kunstliv. Opprinnelig født i Montenegro.

– Huset sto ferdig i 1998. Dessverre fikk ikke Rados så stor glede av det. Han valgte selv å gå bort i 1999.

Hun blir fjern i blikket. Mentoren har satt tydelige og dype spor i kunstnerens sinn.

Fant ekspresjonismen Røttene har Trude Semb i Oslo, og veien til kunsten fant hun som ganske ung. Farens tidlige bortgang var den utløsende faktoren.

– Det var ledetråden inn til kreativiteten. Det var mye følelser som skulle ut. Tegning og maling tilfredsstilte det uttrykksbehovet jeg hadde. Følelser som var vanskelig å uttrykke med ord, forteller hun.

Men uttrykksbehovet viste at hun også hadde talent, noe som ga henne respons fra lærere. Dermed var veien fremover staket ut.

– Du kan si at de tilbakemeldingene tydeliggjorde at dette var veien jeg måtte slå inn på.

106

5/2012

Allerede den gangen var det ekspresjonismen som pekte seg ut for henne. Ikke minst ble hun inspirert av de tyske ekspresjonistene.

– Jeg var lykkelig over å finne det sporet, og jeg var tidlig veldig sikker på hvilken vei jeg ville gå. Selv om det å male ekspresjonistisk og det å stå med en pensel i hånden ikke var det kuleste du kunne gjøre i kunstkretser den gangen. Heldigvis har det snudd.

Tvillingsjeler Etter noen års kunstutdanning møtte hun Rados Dedic. Det skulle vise seg å bli et skjebnesvangert møte.

– Moren min hadde klippet ut en kulturside fra en avis der Rados Dedic og filosofen Arild Haaland var presentert. Rados hadde laget et krusifiks for domkirken i Bergen. Bildet i avisen viste Arild Haaland mens han bar krusifikset på ryggen nedover Karl Johan. Rados var med på bildet. Jeg syntes han så spennende ut, forteller Semb.

Kort tid etter stakk hun innom Møllhausen på Majorstua. Der satt Dedic. Semb henvendte seg til ham og inviterte ham til atelieret sitt, noe han stilte seg svært skeptisk til.

– Samtidig hadde jeg søkt Akademiet uten å komme inn, men følte at jeg måtte ha mer undervisning. Derfor spurte jeg om han tok elever.

MALERI

Men så fort han fikk føttene på innsiden av Sembs arbeidsrom, snudde stemningen. Han ble begeistret, og uttrykte: Det uventede er det uforglemmelige.

– Vi fant likheter hos hverandre, et slektskap. Kanskje den samme nerven. To mennesker med svært forskjellige bakgrunner, men med de samme tankene og ideene. Derfor begynte vi å jobbe sammen. Han lærte meg ikke å male. Jeg var jo godt i gang. Men han bevisstgjorde meg. Det var en veldig viktig prosess for mitt virke som ville tatt mye lenger tid uten ham, mener hun.

Gjennom samarbeidet fikk Semb enda mer styrke til å tørre å stå i det valget hun hadde gjort i stedet for å virre seg bort i fremmede irrganger. Hun lærte også ikke å fortape seg i trender, men kjøre på med sitt eget prosjekt. Og ikke ha noen målestokk utenfor seg selv.

– Talentet utvikler seg i ensomhet og karakteren i livets stormer, siterer hun mentoren.

Spennende storby Mens hun fortsatt gikk i lære hos Dedic, valgte hun å bosette seg i New York for en periode.

– Jeg følte et behov for å komme ut, og de seks månedene i storbyen var lærerike, selv om jeg reiste sammen med min fire år gamle datter. Bo og jobbe på Manhatten alene med et lite barn var ikke lett.

Men det var en utfordring jeg valgte å takle. For øvrig gikk hun i barnehage ved World Trade Center. Jeg kan også si at dette oppholdet fortalte meg hvor sterkt knyttet jeg tross alt er til Norge. Ingen tvil om at det er mitt land, smiler hun.

Selv om en storby kan gjøre det vanskelig å finne roen, så gir det den som oppholder seg der en helt annen energi.

– Hjemme kan man lett bli litt slapp og sløv. Ikke i New York.

Oppholdet ga henne også mulighet til å knytte mange kontakter.

Det har også ført til at bildene hennes henger i flere amerikanske hjem. Ikke minst hos Steven Tyler, den diabolsk utseende vokalisten i rockebandet Aerosmith.

– Han ble begeistret for arbeidene mine og ba meg om å male et portrett av ham. Det har han hengende i hjemmet sitt. Han er en spennende og morsom type. En dag tok han med meg og en venninne til en liten klubb i New York. Det var bare 50 stykker til stede. Der holdt han en unplugged konsert for oss. Der var det virkelig rock’n’ roll meets art, ler kunstneren.

Bak masken Ansikter er viktig for Trude Semb. Ansikter med ulike uttrykk preger flesteparten av arbeidene hennes. Det indre landskapet utbroderes på lerretet.

– Jeg er fascinert av hva som skjuler seg bak et ansikt. Jeg er et øyenvitne og har også et øye som min logo. Ønsket er å finne ut hva som rører seg bak maskene. Det er jo utrolig å se hva et menneske er i stand til. Det er bare å åpne en avis eller se på et nyhetsprogram for å forstå at det skjuler seg enormt mye i et individ. Både på godt og vondt. Det er dette jeg ønsker å formidle.

Men arbeidene hennes blir oppfattet veldig forskjellig.

– Mange i Norge opplever mange av mine arbeider som litt skremmende og litt dystre. I Danmark oppleves de som livskraftige og fargesterke, forteller hun.

For Danmark er et land hvor Trude Semb har mange tilhengere.

Hun kom i kontakt med en gallerist i Ålborg via en norsk gallerist og har siden stilt ut flere ganger i Danmark.

– Jeg har levd av kunsten i ti år nå. Det er jeg stolt av, selv om det har vært strevsomt til tider. Det å livnære seg av å lage åndsverk er en

bragd. Det har vært mulig ikke minst på grunn av kontakten med og salget i Danmark. Dessuten trives jeg godt der og med dansker. De har en annen måte å se kunst på, og de er modigere kjøpere enn nordmenn, mener hun.

Internasjonal gruppe Dette er nok noe av årsaken til at hun har holdt litt distanse til hjemlandet, selv om hun har en trofast tilhengerskare også her hjemme.

Men ting er i ferd med å skje.

– Jeg har et prosjekt på gang sammen med noen seriøse og profesjonelle aktører her i landet. Det vil gjøre meg mer synlig. Det er absolutt på tide. Foreløpig kan jeg ikke fortelle noe mer om dette og når det vil skje. Men jeg gleder meg. Selv om miljøet er lite her hjemme, finnes det nisjer. Og selv om det har vært digg å ikke gjøre så mye her, og det har vært deilig å komme ut, er tross alt Norge hjemlandet mitt.

Men selv om hun etter hvert vil få et større nedslagsfelt her hjemme, har hun prosjekter på gang også utenskjærs.

– Jeg skal være med i en kunstgruppe som heter Berlin Selected Artist Group. Det er kunstnere fra flere forskjellige steder i Europa som skal jobbe sammen om et tema. Mye skal skje i Berlin, men arbeidene skal stilles ut mange ulike steder og i ulike land, røper Trude Semb.

DET INDRE landskapet utbroderes på lerretet.

Trude Semb (f. 1969) Utdanning: • 1996–1999: Privat student under professor Rados Dedic.

• 1998–1999: Kunststudier i New York.

• 1989–1992: Oslo Tegne og Maleskole.

Utstillinger: • Låven Kongsberg, Holmsbu Kunstforening, Millenium Anno 2000, gruppeutstilling Oslo, Kongsberg Kunstforening og UNI Storebrand Kunstforening.

Innkjøpt av: • UNI Storebrand, Oslo, OSO Hot Water, Oslo, Consept

Communication, Oslo, Freetrax, Oslo, J. E. Epstein Collection, New York, Robert Schreiber Collection, New York og 3D Media Solution, New York.

5/2012

107

En av de største spesialbutikkene for innramming i Oslo

Vi rammer inn alt du setter pris på: • Grafikk

• Foto

• Skilter

• Bryllupsbilder

• Maleri

• Kart

• Objekt

• Speil

Laminering - Oppklebing • Plexi - Akryl løsninger • Rens og Restaurering • Forgylling

Atelier T14 • Jens Bjelkesgt 9, Oslo • Tlf 23 24 04 00 • www.ateliert14.no

OSLO 4.11. KL 17.30! v/Fineart, Filipstad Brygge 2.

Velkommen til å finne LIVSBEGJÆR på Allehelgen gjennom taler, sang, kunst og bevegelse. Bjørg Thorhallsdottirs hjertevarmende allehelgenarrangement. Hjertefred Oslo gleder seg over å gi dere et byrom for ny livskraft via kunsten og fellesskapet.

Scenen:

Bjørg Thorhallsdottir Arne Husjord Jon Schau Gabrielle Sørensen Anne Cecilie Ukkelberg Tuva Amalie Pavels Smith Fabian Stang Hjertelig velkommen! Arrangementet er gratis.

Buss 21 og 54 stopper like ved arrangementet.

Takk til Fineart, Storebrand og Sentrum Lyd AS som gjør dette mulig. se www.hjertefred.no for info om de 15 andre stedene i landet arrangementet finner sted.

AKTUELT NEW YORK. Kunstneren Sverre Bjertnæs har etablert seg på Manhattan i New York.

Foto: Børre Haugstad / Scanpix.

Sverre Bjertnæs

på vei til New York På rom 502 på Rica Victoria Hotel i Oslo jobbet Sverre Bjertnæs i flere uker mens han ventet på visumet til New York.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

KUNST møtte ham noen uker før han reiste over dammen. Sist vi skulle intervjue ham fikk vi en mail der han spurte om vi heller kunne skrive noen linjer basert på kataloger og andre tekster. Denne gangen fikk vi en snau time med en av landets fremste figurative malere, som har trosset rammene for det figurative maleriet.

Bjarne og Sverre I februar var det én utstilling som fikk gedigne overskrifter i norske aviser: Bjarne Melgaards og Sverre Bjertnæs’ 300 tegninger på Galleri K som solgte for svimlende summer i norsk sammenheng. Galleriet var for anledningen malt i en mintfarge og med et spesialbestilt lilla teppe på gulvet. Det hele var et resultat av fem intense måneder da Bjarne og Sverre satt på et rom og tegnet. Ingen av dem hadde kontrollen da ingen visste hva den andre ville tilføre tegningen. Sammen laget de også en installasjon i New York, med tegninger i gullrammer fra 1600-tallet, en rådyr designerstol og en vase med blomster.

110

5/2012

AKTUELT

– Jeg vil se et eget liv, noe reelt i kunsten, ikke kunst som bare er en kommentar til kunstfeltet eller en teori.

– Jeg har kjent Bjarne i 10–12 år og liker hvordan han leser kunsten min – helt fristilt. Han kuraterer nå en utstilling med mine ting på White Column Gallery, der han skal omorganisere mine verker. Han jobber også på en helt annen måte enn meg. Han er friere og har ikke alltid en tilsiktet funksjon med det han gjør; en tenkt mening. Men kunsten hans er motivert av hans eget selv. Jeg har ofte kommet opp med en idé og har dermed kunnet forklare verkene og prosjektene mine, og ikke minst meningen med dem. Ofte skaper man en ramme for seg selv der det er lett å lage ting. Dette ønsket jeg et reelt brudd med. Det fører ofte til en slapp lesing av kunst når man ser hva som kommer som en fortsettelse av hva som har vært hos en kunstner, som en lineær utvikling. Noe av det første de to kunstnerene tok utgangspunkt i var manierisme.

– Epoken manierisme eller ideen om manierismen?

– Mer som et prinsipp. Mange mener at manierismen er starten på moderne kunst, det at kunstnere mistet oppdragene fra makten og kirken. Kunstnerne begynte i stedet å lage kunst som baserte seg på kunstnernes eget følelsesliv. Som de bølgende linjene hos van Gogh og i Munchs bilder. I dag er dette gammeldags, nærmest, å lage kunst ut fra seg selv. Mange anser også manierismen som et skjellsord. Men jeg liker det, å se et subjekt, selv om det kanskje er naivt. Jeg vil se et eget liv, noe reelt i kunsten, ikke kunst som bare er en kommentar til kunstfeltet eller en teori. Det skal være en reell menneskelig risiko der.

– Så du måtte slippe deg helt?

– Ja, prosjektet handlet like mye om det menneskelige aspektet som kunsten vi laget. En dialog mellom to personer der vi trengte inn i hverandres privatliv og konfronterte hverandres styrker og svakheter. Kompromissløst … og du må være til stede der og da. Jeg tror det vil åpne opp for noe større. Å lage 300 arbeider slik er sjeldent blant kunstnere. Du kunne ikke ha planer, for plutselig kom Bjarne med noe

helt annet som jeg måtte fortsette på. Bildene havnet i et slags mellomsjikt. Vi visste ikke hvordan de ville bli mottatt, om det var bra eller dårlig, men det var heller ikke viktig. Mange kunstnere kan spekulere seg frem til suksess. Bjarne liker å spille opp tanken rundt kunsten sin, å ispe en selvsabotasje. Det har vi til felles. Det er ikke farlig å være selvmotsigende.

Treskulpturer fra Sri Lanka I november 2013 skal Bjertnæs fylle en etasje på Stenersenmuseet i Oslo med malerier, samt noe helt nytt i første etasje: 40 treskulpturer laget på Sri Lanka. Han forteller om de nye, og noe overraskende, skulpturene sine: – De har hugget ut skulpturene der nede ut fra mine tegninger og ideer. Men tanken er at de ikke skal vite hva de hugger og legge sin asiatiske tradisjon i kunsten, ikke bare følge den vestlige kunstterminologien. De skal hugge inn hva de tror de lager; enten det er en statue av den engelske kunstneren Eric Gill eller et portrett av meg med hunden min der ansiktet er skåret av med et brått hugg.

Første offentlige utsmykning Han viser frem et bilde på telefonen fra sin nylig ferdigstilte og første offentlige utsmykning på Charlottenlund videregående skole i Trondheim. En vegg er dekket av et bilde på åtte ganger fire meter i aluminium, der årringer fra et tre er skåret ut. Den blanke overflaten reflekterer hele rommet.

– Jeg ønsket å lage et åpent verk, nettopp for elevene som er i en spesiell periode i livet; fra 16 til 19 år. Verket skal ikke bare representere meg, men også invitere til refleksjon og brukes av dem som bruker rommet. Det kom en liten pjokk på knappe 16 år opp til meg og lurte på om dette var forsvarlig bruk av offentlige midler, å lage et slikt verk? Det er greit det også, som en reaksjon!

Bjertnæs tømmer kaffekoppen og tar opp jakken. Praten er over.

– Kunst kan være en åpen opplevelse. Kunst trenger ikke å være logisk eller kunne skrives ned i en setning. Da blir det fort trangt. Bjarne kom med en idé om en madrass med en støvsuger og avtrykk av to mennesker. Det var en rar idé, men jeg kjenner den på kroppen selv om jeg ikke forstår den. Slik skal kunst eksistere på et annet plan. ■

Bil

Sverre Bjertnæs (f. 1976)

nstkata l Ku

r for salg i de

en og

• Elev hos Tore Bjørn Skjølsvik (1989–1993), Odd Nerdrum (1993–1994), Statens kunstakademi (1995–1999) og to år på ArtEZ hogeschool voor de kunsten i Enschede i Nederland.

• Deltok på sin første utstilling som 15-åring i forbindelse med Nerdrumskolens gruppeutstilling hos Blomqvist i Oslo.

• Første separatutstilling i Bjarne Melgaards galleri Norsk Anarkistisk Fraksjon i 2000.

• Karakteristiske arbeider fra hans tidlige periode (1997–2004) er store portretter av ungdom.

• Fra og med utstillingen Incognito (2004) gikk han over i en mørkere motivverden hvor et tema var opplevelser av og i rus, bruk av blacklight, urbane scener, populærkulturen og interiørskildringer av offentlige toaletter.

GALLERI K: Utstillingen med Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnæs i vinter fikk stor oppmerksomhet.

Foto: Øystein Thorvaldsen.

5/2012

111

Kai Fjell Pikehode

Nyhet!

Fineart formidling

Innlevering hver dag!

Har du kunst du ønsker å selge?

Fineart formidling er auksjonen der din kunst kan få en ny eier.

Kontakt oss på formidling@fineart.no eller se fineart.no/tjenester fineart.no – Norges største kunstportal – 130 000 registrerte brukere – 60 000 unike besøk hver måned Fineart AS • Filipstad brygge 2, Oslo • kundeservice@fineart.no • tlf. 22 01 24 20 • fineart.no

GUNILLA HOLM PLATOU Norsk Landbruksmuseum 30.09 – 18.11.12 En utstilling om utrydningstrua fugler og hva som kan gjøres for å redde dem.

Gjestekunstner: Bank!. Åpning ved fugleekspert Hans Petter Kristoffersen.

Man-fre 10-15, søn 10-16, lør stengt / www.landbruksmuseet.no «Tornirisk, nær truet art». Maleri på mdf, 50 x 60 cm / www.gunilla.no

BAK KULISSENE

Spaning i kunstverdenen

Kunsttyverier er big business. Målet er enten å kreve løsepenger eller å bruke kunsten som valuta i kriminell virksomhet. Kunstdetektiven Dick Ellis forteller til KUNST om sine viktigste saker. Han var også mannen som fant igjen Skrik.

Tekst Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan

LONDON (KUNST): De ser så yndige og veloppdragne ut, tenker jeg der jeg kaster et raskt blikk på de unge, kvinnelige studentene som har kommet sammen for å drikke ettermiddagste i den elegante restauranten The Wallace Collection i det sentrale London. Midt imot meg sitter den engelske kunstdetektiven Dick Ellis, og de personene han snakker om, er verken yndige eller veloppdragne. De gjennomførte i 2008 tyveriet av to Picasso-malerier; Tete de Cheval og Verre et Pichet, utlånt fra Sprengelmuseet i Hannover til en utstilling i Pffäffikon i Sveits. Dick Ellis fikk i oppdrag å finne igjen maleriene. I oktober 2011 fant han dem. I Beograd.

– Balkan er blitt et hot spot. Mye stjålet kunst dukker opp der.

Det var serbere som utførte tyveriet. De planla det på Spacebar, en kafé utenfor Zürich og et tilholdssted for kriminelle serbere. Kort tid etterpå ble det plassert en bilbombe utenfor kafeen, og den ble stengt. Men serberne har funnet seg andre steder å møtes.

En levende legende Dick Ellis har allerede blitt en legende. Han var den som dro i gang Scotland Yards kunst- og antikvitetsenhet i 1989, og før det hadde han tilbrakt 20 år med å jakte på kunsttyver og forfalskere for politiet i Hampstead, rikmannsstrøket nord i London. Yard-enheten ble utrolig effektiv, og Ellis utredet en rekke berømte saker som fikk oppmerksomhet over hele verden. Han lyktes i å få Edvard Munchs Skrik tilbake til Nasjonalgalleriet i Oslo, satte en stopper for utsmugling av antikke gjenstander fra Egypt og flere forfalskningshistorier. I 1999 forlot Ellis Scotland Yard. Han opererer nå som privat kunstdetektiv.

– Det er ikke bare samlere, gallerister, museer og forsikringsselskaper som benytter tjenestene mine. Jeg leder et selskap som heter Art Management, og vi har også teknisk analyse her i huset. Det hender ofte at politiet gir oss oppdrag, siden de selv ikke innehar den tekniske ekspertisen.

Det er et besynderlig persongalleri Ellis løfter frem i løpet av samtalen vår. Serbiske gangstere, korrumperte arkeologer, terrorister, våpenhandlere og gallerister, som under sin fine fasade forfalsker provenienser og kjøper og selger stjålet kunst.

114

5/2012

– Man kan generelt dele stjålet kunst i to kategorier: Verk av mindre kjente kunstnere og mindre kjente gjenstander; de er forholdsvis lette å selge. De virkelige skattene av for eksempel Picasso og Vermeer stjeles av andre årsaker; for å kreve løsepenger. Eller de brukes som en slags valuta eller garantibrikker. Etter 9 / 11 er det blitt vanskeligere å overføre penger. Å flytte millioner av dollar, euro eller pund i kontanter over grensene er enormt risikabelt. Derimot er det enkelt å rulle sammen et maleri. Det kan siden brukes som valuta i handel med narkotika eller våpen. De to Picasso-maleriene jeg tilbakeførte i oktober, hadde vært brukt til å kjøpe narkotika fra Syd-Amerika.

Han stopper opp.

– Og der har politiet ikke tatt poenget, sier Ellis. – Tyveri av kunst har lav prioritet, i hvert fall her i landet. Enheten jeg ledet på Scotland Yard, er blitt trappet ned. Man har fokus på terrorisme, narkotikahandel og menneskesmugling. Det de ikke ser, er at stjålen kunst brukes til å finansiere kriminell virksomhet.

En av sakene Ellis jobbet med, var Edvard Munchs Skrik.

– Det ble stjålet fra museet i Oslo i februar 1994. Samme dag som OL åpnet på Lillehammer. Tyveriet var godt forberedt, og tyvene hadde besøkt museet flere ganger. Jeg visste instinktivt at intensjonen var å kreve løsepenger, siden maleriet var så kjent. Jeg visste også at den norske regjeringen i likhet med andre regjeringer ikke hadde til hensikt å betale løsepenger. Så tyvene ville altså etter negativt svar fra regjeringen måtte se seg om etter andre muligheter.

De hadde en plan B – Den gikk ut på å skaffe en kriminell kontakt i London. De norske tyvene hadde truffet ham i et norsk fengsel da de satt inne for narkotikasmugling. Vi la en plan for å introdusere en under cover-detektiv i et scenario som skulle overbevise tyvene om at de skulle få sine løsepenger. Jeg hadde jobbet med Getty Museum tidligere og hadde bra kontakter der. Ideen var at Getty storsinnet skulle betale løsesummen og siden donere maleriet til den norske regjeringen i gjengjeld for senere å få Skrik på langtidsleie i sitt museum. Vi utpekte en

VIGNETT

EGYPTISK KUNST: Tokeley-Parry smuglet ut kostbare verk fra Egypt ved å helle flytende plast på dem og male dem i grelle farger, så de så ut som billige suvenirer. På 1990-tallet smuglet han ut over 3000 antikke gjenstander, som han siden solgte videre i London og New York. Foto: The Art Loss Register.

detektiv til å jobbe som ansatt på Getty Museum. Og vi laget en falsk cv for ham og fikk det til å se ut som han hadde jobbet der i fem år.

Så hvis anledningen dukket opp, var vi klare for å sette i gang.

Anledningen kom da den norske regjeringen sa nei til å betale løsepenger.

– Tyvene fikk sin londonkontakt til å kontakte det norske politiet.

Han sa at han hadde informasjon som kunne hjelpe dem til å få maleriet tilbake, men at de måtte betale for informasjonen. Det norske politiet kontaktet oss. Sjefen kom over, og vi sa stol på oss. Vi arrangerte et møte på Park Lane Hotel, hvor han fikk treffe londonkontakten og hans advokat. Vi avlyttet suiten og satt i naborommet. Deretter skygget vi dem. De fikk 5000 pund i håndpenger, og det ble skrevet kontrakt om at mer penger skulle overleveres hvis maleriet ble tilbakeført. Da introduserte vi vår under cover-agent. Og så gikk alt veldig fort. Møtet mellom tyvene og vår under cover-agent skulle finne sted i Sverige, men møtestedet ble i siste liten endret til Norge, der tyvene ironisk nok hadde valgt et hotell hvor det pågikk en politikonferanse. Jeg dukket opp med en halv million pund i kontanter.

Tyvene var fornøyde og ville gå videre, og da de dukket opp med maleriet, ble de arrestert. Og etterpå ble det rettssak.

Det hele viste også vanskelighetene med å tro på bevis som er fremkommet ved hjelp av under cover-operasjoner. Tyvene ble satt fri fordi under cover-agenten hadde kommet inn i Norge illegalt, på falskt pass. Men tyvene fikk ikke lang tid i frihet. En av dem døde av en overdose, en annen ble skutt og drept.

Saken fikk enorm oppmerksomhet. Ellis er ellers ikke glad for dagspressens skriverier om kunsttyverier.

– Det henger sammen med at avisene skriver om verdien på kunsten, helst hausser man prisen opp så mye som mulig. Da vet tyvene hva de skal kreve i løsepenger. Når kunsten brukes som valuta i kriminelle saker, settes summen til mellom tre og ti prosent av den egentlige markedsverdien.

Jeg spør Ellis om hvordan han finner spor etter stjålne kunstverk?

– Jeg lytter til kontakter; i kunsthandelen, underverdenen og innen politiet. Hvis du tar for eksempel Picasso-maleriene, så ble jeg instruert av forsikringsselskapet. Samtalen med sveitsisk politi indikerte at det fantes en serbisk kobling. Jeg reiste til Serbia og begynte å snakke med folk. Jeg bygget opp tillit. Jeg arbeider ikke under cover.

Jeg er kjent for det. Jeg forteller hvem jeg er og hva jeg har oppnådd.

Min gjennomsiktighet er min eneste beskyttelse. Hvis jeg ikke holder det jeg lover, forsvinner kontaktene og dermed sporet. Gjennom samtaler lyktes jeg skritt for skritt å finne frem til maleriene.

Kunsttyverier finansierer terror Det er mange stjålne kunstverk i Serbia for tiden.

– Det serbiske politiet ser mellom fingrene på stjålet kunst. Og mye annet. Det er faktisk slik at Serbia og Montenegro i mange år har holdt seg oppe økonomisk på kriminalitet. Det er faktisk en livsstil.

– Men det er galt å snakke om serbiske kunstligaer. Tyvene er veldig transparente. De beveger seg over hele Europa og kobler seg 5/2012

115

BAK KULISSENE

sammen i løse forbindelser for å utføre et tyveri, for så raskt å spre seg igjen. Det er vanskelig for politiet, som ikke kan bevege seg fritt over grensene på grunn av alt byråkratiet, å holde rede på dem. Det negative for tyvene er at det er lett å få serberne til å gi informasjon om hverandre hvis de blir arrestert, og det er vanskelig for de andre å avdekke hvem som står bak lekkasjene.

Da var IRA betydelig hardere sammensveiset.

– De arbeidet i små, uavhengige celler som var umulige å infiltrere. Kunsttyverier utgjorde en betydelig del av IRAs virksomhet.

Blant tyvene var Rose Dugdale. Hun var engelsk debutant, kom fra en meget rik familie og ble radikal på Universitetet i Oxford. Hun hadde en kjæreste i IRA. Sammen utførte de i 1974 ett av de største tyveriene i dette landet da de tok seg inn på Russborough House, bandt Sir Alfred Breit og hans kone, mishandlet dem og så forsvant med 19 malerier av mestere som Vermeer, Goya og Rubens.

Hensikten var politisk: – Rose og kjæresten krevde at den britiske regjeringen skulle slippe fri et antall IRA-fanger. De ble i stedet arrestert, og maleriene ble ført tilbake. 12 år senere ble maleriene igjen stjålet, av Marin Cahaill, som ble kalt The General. Han var ikke politisk, bare en vanlig skurk.

Han ville vise at han klarte det som IRA ikke klarte. Dette førte til at han ble drept av IRA. I 1990 gjennomførte IRA et tyveri av flere malerier fra Dunseighny Castle. Vi lyktes i å få de fleste maleriene tilbake ved å sette opp en felle. En IRA-mann begynte å forhandle med en våpenhandler som egentlig var en av våre detektiver.

IRA brukte en stor del av den stjålne kunsten til å kjøpe våpen.

– De smuglet kunsten ut via Belgia. Der var det få kontroller, og det var også enkelt å kjøpe våpen i Belgia. Ellers fikk de mye våpen gratis av Gadaffi.

Det er bare 15 prosent av all den stjålne kunsten som kommer tilbake til sine eiere. Spørsmålet er hvor mye stjålet kunst som fortsatt befinner seg under IRAs kontroll. Eller de betydelig mer militante fraksjonene, som The Real IRA? – Ja, dette er ett av flere dilemmaer. IRA respekterer ordningen og våpenhvilen og vil ikke tilbake til det gamle. Men så fins de militante fraksjonene, og det er de som forhindrer at den stjålne kunsten leveres tilbake. Men jeg tror det vil skje. Dessverre ikke i den tilstand de var i.

Og så sier Ellis noe som får meg til å rette meg opp. Vermeermaleriet fra Isabelle Stewart Gardner-tyveriet er nylig blitt sett i Dublin.

Tyveriet fra Isabelle Stewart Gardner Museum i Boston ble utført i 1990 og regnes for det største og mest risikable i moderne tid. Å oppspore disse bildene ses på som å finne The Holy Grail av så vel politi som privatkunstdetektiver. Tyvene var utkledde som politi. De lyktes på denne måten å overmanne sikkerhetsvaktene og stjal 13 mesterverk av blant annet Vermeer og Rembrandt.

– Det har lenge vært min mening at IRA faktisk ubevisst ble innlemmet i denne historien. At de stjålne maleriene liksom ble kastet i fanget på dem. De som stjal maleriene, var irske sympatisører, gangstere i The Boston Mob. De var dypt sentimentale når det gjaldt fedrelandet, og de samlet inn penger til IRA i USA. Jeg tror at IRA ikke bare har Vermeer-maleriet, men også resten av de stjålne maleriene i sin varetekt.

Illegale utgravninger i Egypt En av de mer merkelige figurene Ellis satte en stopper for, var Jonathan Tokeley-Parry. Man regner med at han på 1990-tallet smuglet over 3000 antikke gjenstander ut av Egypt, som han siden solgte videre i London og New York.

116

5/2012

– Tokeley-Parry var ingen vanlig smugler. Han studerte filosofi i Cambridge og bega seg deretter til London, hvor han startet en karriere som konservator for gjenstander fra antikken.

Han fikk raskt ord på seg for å være den beste konservatoren i London, men så reiste han til Egypt og begynte med smugling.

– Han ikke bare kjøpte av plyndrere. Han foretok også illegale utgravninger selv. Så ble han kjent med assisterende sjef for utgravningene ved Saqqara. Da tok smuglingen virkelig av. Eksport av antikke gjenstander er forbudt i Egypt, men Tokeley-Parry fant sin egen metode. Han omgjorde gjenstandene til suvenirer ved å dekke dem med et lag smeltet plast, for deretter å male dem i grelle farger. Så da han ble stoppet i tollen med en skulptur av faraoen, tenkte tolleren turistjuks og mistenkte ikke at det fantes en ekte faraoskulptur inni.

Ellis begynte å høre rykter om Tokeley-Parry i 1994.

– Jeg innledet en stor etterforskning og gjennomførte deretter razziaer både i hjemmet hans og i atelieret. Der var det så mange gjenstander at han ikke hadde rukket å ta bort kamuflasjen på mer enn halvparten.

Men det handlet også om å sette en stopper for kilden, altså i Egypt.

– Den assisterende sjefen ved Saqqara var direkte underlagt Egypts profilerte sjefsarkeolog, dr. Zahi Hawass. Men da jeg reiste til Egypt, møtte jeg en vegg – av korrupsjon. Da reiste jeg hjem til London og fikk via ambassaden direkte tilgang til president Mubarak.

Først da hendte det noe. Assistentsjefen ble arrestert og dømt til fengsel. Tokeley-Parry fikk seks års fengsel. Jeg informerte også FBI, noe som førte til at Fred Schultz, en av New Yorks ledende kunsthandlere, ble dømt til fengsel i 33 måneder.

Alle som har møtt Tokeley-Parry snakker om hans utrolige arroganse. Han var fra lavere middelklasse, men skapte seg et image av gammel, engelsk overklasse.

– Det merkelige er at han aldri selv innså at han hadde gjort noe galt. Slik han så det, reddet han alle de smuglede gjenstandene. En av gjenstandene han reddet var et fantastisk steinhode av faraoen Amenhotep III. Det var allerede solgt videre. Jeg lyktes i å oppspore det først etter at jeg hadde forlatt Scotland Yard, og i 2008 ble det gitt tilbake til Egypt.

Ellis har løst mange forfalskningssaker i løpet av sin karriere.

– På begynnelsen av 2000-tallet dukket det opp en bølge av forfalsket russisk kunst. Det var da prisene på russisk 1700- og 1800-talls kunst steg til himmels. Folk ville ha virkelige skatter, og tilbudet var begrenset. Dermed begynte forfalskninger å dukke opp, og i de flest tilfellene foregikk det ved at skurkene tok skandinaviske malerier, fjernet signaturer og detaljer, la så til nye, slik at maleriene ble russiske. Da det var som verst, oppdaget jeg at to tredjedeler av markedet var forfalsket.

Og så har vi det merkelige tilfellet med kunstneren som ikke fantes, Pietro Psaier.

– Ingen innen kunstverdenen hadde hørt om Pietro Psaier da de første verkene dukket opp på 1990-tallet. Han hadde, ble det sagt, vært venn av Andy Warhol og hadde til og med utført verk sammen med Warhol. Da det etter hvert begynte å stilles litt for mange spørsmål, ble det hevdet at han hadde dødd i tsunamien i 2004. Historien er full av hull. Maleriene er utført av en herre ved navn John Fairchild, som jeg først oppdaget i forbindelse med en forfalskningshistorie på slutten av 1980-tallet. Og som jeg så plasserte bak lås og slå. Nå er han som sagt i gang igjen, og jeg har fått oppdraget med å få ham arrestert, domfelt og avkrevd erstatning. ■

JONNY ANDVIK FØLG MALEREN PÅ: JONNYANDVIK.BLOGSPOT.NO/ Maleren og hans verk: www.andvik.com

BØKENE OM MALEREN FÅR DU HOS DIN LOKALE BOKHANDEL

KUNSTHISTORIE

Byromantikeren

Maleren Anders Svarstad utmerket seg med sine skildringer av storbyer, særlig av industrialiserte østkantbydeler, men også med personlige portretter. For ettertiden er han mest kjent for sitt ekteskap med forfatterinnen Sigrid Undset. I år er det 100 år siden de giftet seg i Antwerpen, i 1912.

Tekst / Foto av Bjerkebæk Anne Marit Muri

Selv om Svarstad hovedsakelig malte bymotiver fra Kristiania, Roma, Napoli, Brügge, London, Berlin og Paris, for å nevne noen av byene han oppholdt seg i, glimtet han også til med sterk portrettkunst. I 1911 malte han Sigrid Undset, som da var 27 år. Selv var han 40 år og 13 år eldre enn sin forfatterkjæreste. Paret møttes i Roma for første gang i 1909. Svarstad var da gift med Ragna Moe og hadde tre barn.

De ble separert høsten 1910, etter seks års ekteskap.

Men tilbake til 1909. Undset og Svarstad hadde begge fått norsk reisestipend til den evige stad og fikk fort øye på hverandre da de bodde på samme adresse, midt i Roma by, på hvert sitt rom i Via Frattina 138. Kunstnersjelene hadde tilgang til felles takterrasse. Her startet de sine første samtaler. Forholdet utviklet seg raskt til en het romanse, og senere til ekteskap med tre barn. Undset forelsket seg hodestups og skrev følgende linjer om denne opplevelsen: Jeg synes, jeg maa lægge mig ned og kysse jorden af ydmyghet – jeg synes, jeg skylder at tjene hvert levende liv – for jeg er lykkelig, som jeg ikke vidste, et menneske kunde være.

I Paris, i en butikk i Rue St. Honoré, kjøpte Undset en elegant kysehatt i 1910, da hun var på vei tilbake fra Roma til Norge sammen med sin kjæreste. Hatten hadde hun på seg da hun satt modell for Svarstads maleri som fikk tittelen: Sigrid Undset, 1911. Portrettet viser en ung og drømmende forfatter iført lange hvite hansker og korallsmykker i en kurvstol på en balkong. På bordet i forgrunnen ligger en bukett blomster. I bakgrunnen skimtes Kristianias bylandskap. Vi kan blant annet se et glimt av Gamle Aker kirke og Trefoldighetskirken.

Portrettet solgte Svarstad i 1912 til kunstsamleren Rasmus Meyer i Bergen for to tusen kroner. Salget finansierte bryllupsreisen til 118

5/2012

Svarstad og Undset i 1912, som gikk til Antwerpen, London og Roma.

I Roma bodde det nygifte paret på den samme adresse som da de møttes for første gang i 1909.

Bodde sammen i Roma Etter at Svarstad og Undset giftet seg, flyttet de for en periode til Roma. Sønnen Anders ble født på romersk jord i januar 1913. Men livet med baby i en toppetasje i Roma uten innlagt vann var alt annet enn glamour. Paret reiste hjem igjen til Norge på vårparten 1913.

Babyen var da svært syk, men kom til hektene igjen etter en tid i hjemlandet med rett pleie. Det nygifte ekteparet bosatte seg på Svartskog, sør for Oslo. Etter en tid flyttet de til Kristiania.

Svarstad var en etablert og respektert maler da han møtte Sigrid Undset i 1909. Han hadde flere store utstillinger bak seg og var innkjøpt av anerkjente samlere i Norge.

Før den tid tjente han til livets opphold som dekorasjonsmaler, både i Europa og i USA. Han fikk med seg verdensutstillingen i Chicago i 1893. På slutten av 1890-årene var han elev ved Académie Colarossi i Paris. I 1902 debuterte Svarstad på Høstutstillingen med motivet Skisse fra Ekeberg.

Byen – et yndet tema I 1906 fikk han reisestipend fra A.C. Houens legat og dro utenlands, blant annet til Belgia, der han malte motivet Grøntorget i Brügge. I 1908 reiste Svarstad til Roma på studiereise for første gang. Da malte han motivet Via Bocca di Leone. Maleren bodde i denne gaten på et rom i en toppetasje med adgang til takterrasse, rett i nærheten av

VIGNETT

BJERKEBÆK er dikterhjemmet til Sigrid Undset.

Her bodde maleren Anders Svarstad i perioder.

DIKTERROMMET til Sigrid Undset.

Foto: Jan Haug.

MALERI av Anders Svarstad, som viser sønnen Anders da han var gutt.

SPISESTUEN: Her satt Sigrid Undset og skrev Kristin Lavransdatter for hånd.

KUNSTHISTORIE

120

SIGRID UNDSET, malt av Anders Castus Svarstad i 1911.

Foto: Bergen Kunstmuseum / Rasmus Meyers Samlinger.

TERRASSE I ROMA. Foto: Jacques Lathion / © Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

berømte Via Condotti. I dette maleriet skildrer Svarstad en karakteristisk romersk bygate i Roma med typisk latinsk folkeliv. Fargene er både svake og skarpe. Perspektivet er uvanlig for samtiden med takterrassen i forgrunnen, der vi skimter folkelivet på gaten fra et fugleperspektiv. Også i motivet Terrassen i Roma fra 1912 er perspektivet høyt oppe fra en terrasse. Her ses terrassen i Via Frattina 138, der de to kunstnersjelene møttes for første gang, og bodde da de fikk sitt første barn, Anders jr.

Både i litteraturen og i billedkunsten er byen et yndet tema i 1870-årene. Forfatterne Balzac, Dickens og Zola var da svært opptatt av byens sfære. Malerne Manet, Monet og Mentzel fant også motiver i det nye fenomenet storbyen. De betraktet det unge industrisamfunnet både med pessimisme og optimisme. Bylandskapet og urbane motiver vekket malergleden til Anders Svarstad, både i inn- og utland. Da han var på bryllupsreise i 1912 i London, malte Svarstad maleriet Ved Themsen, 1912. Her viser han tydelig sin maleriske fascinasjon for fabrikker, lagerbygninger, lastebåter og heisekraner. Da maleriet ble stilt ut i Kunstnerforbundet i Kristiania i 1914, uttalte kunstkritikeren Jappe Nilssen i Dagbladet at Svarstad hadde maktet å skildre dette fabrikkmiljøet levende og virkelig.

Svarstad malte også en rekke livfulle malerier fra italienske byer, både fra sin første visitt i 1908 og ved senere besøk. Bymotivet hang fast ved ham lenge, og han lot seg også inspirere av fabrikkmiljøet ved Akerselva, som man tydelig ser i maleriet Fra Akerselva. Her skildrer han de karakteristiske fabrikkbygningene og telefontråder som gir perspektivisk virkning, og telefontråder som gir perspektivistisk

TORSTEIN TORSTEINSON malt av Svarstad. Foto: Jacques Lathion / © Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

5/2012

KUNSTHISTORIE

virkning, som er så typisk for hans Kristiania-motiver. I motivet Fra Gassverket har han malt den gamle gassbeholderen ved Cuba i 1930.

Formspråket til Svarstad var naturalistisk. Utover i 1920-årene ble han ansett som en reaksjonær maler som hadde lite til overs for de nye strømningene fra Frankrike og Tyskland, som kubisme og fauvisme. Han utviklet et konservativt syn på kunst og kulturspørsmål, noe som også kom til uttrykk i flere av hans artikler som sto på trykk i aviser og tidsskrifter. I 1925 døde Christian Krohg, og hans professorat ved Kunstakademiet skulle besettes på ny. Svarstad var en av søkerne. Bildende Kunstneres Styre innstilte ham som kandidat nummer en, men de unge studentene protesterte på dette, og det ble Axel Revold som fikk professoratet. Svarstad var skuffet og opprørt over forbigåelsen. Han bestemte seg nå for å starte malerskole sammen med Søren Onsager. Denne var i drift i årene 1926–1929.

Ville ikke bo på Lillehammer Frem til 1919 bodde ekteparet Undset og Svarstad sammen i Kristiania. De hadde forsørgeransvar for seks barn. De tre barna fra Svarstads første ekteskap ble etter hvert boende sammen med sine nye halvsøsken og stemor da deres egen mor Ragna Moe hadde nok med å klare å forsørge seg selv. I 1919 flyttet Undset med alle barna til Lillehammer, og dette ble starten på slutten for ekteskapet med Svarstad. Maleren ble igjen i byen og kjøpte hus på Kampen i 1919.

Sigrid Undset var dette året gravid med deres tredje barn. Sommeren tilbragte hun i leid hus på Lillehammer. Hans Benedict ble født i august 1919. Ekteskapet hadde skrantet en tid da Sigrid Undset bestemte seg for å flytte til Lillehammer. Hun var skuffet over ektemannen som ikke tok nok ansvar for det praktiske arbeidet i familien. Han prioriterte å reise og male, og dro utenlands igjen i 1920 for et lengre opphold i Alpene, der han malte naturbilder. Svarstad bodde aldri permanent på Lillehammer sammen med Sigrid Undset. Han var sterkt knyttet til byen og ville ikke flytte på landet.

Bjerkebæk ble i 1921 Sigrid Undsets hjem og dikterverksted. Her bodde hun sammen med sine barn i gamle tømmerhus som var flyttet fra to gårder i Gudbrandsdalen. Hun skapte et særpreget hjem med tradisjonsbevisst og gjennomtenkt innredning. Det var her hun skrev bøkene om Kristin Lavransdatter, for hånd, i en av stuene, foran et vindu som vendte ut mot hagen. I 1924 utvidet hun eiendommen med ett hus til. I 1930 fikk hun innlagt vann og Hollywoodbad med vannklosett. Stedet bærer navnet med rette, omgitt av bjørk og med en liten rislende bekk gjennom hagen. Bjerkebæk var også navnet på en nordmann i et dansk syngespill av Erik Bøgh. På den måten ga hun sin danske familie et lite vink om at hun nå ville være norsk. Da Sigrid Undset konverterte til katolisismen, ble ekteskapet hennes erklært ugyldig siden Svarstad hadde vært gift tidligere. Skilsmissen mellom Sigrid Undset og Anders Svarstad ble innvilget i 1927.

Svarstad-kunst på Bjerkebæk 40 malerier av Anders Svarstad omga Sigrid Undset da hun bodde på Bjerkebæk. På hennes soverom i annen etasje henger flere bilder malt av hennes ektemann, blant annet et portrett av sønnen Anders da han var gutt. I stuene i begge husene prydes veggene av Anders Svarstads malerier. − Sigrid Undset var glad i kunst, hun hadde en fin strek, og Theodor Kittelsen som hadde sett noe av det hun hadde tegnet som ung, hadde sagt hun hadde talent. Sigrid Undset drømte tidlig om å bli kunstner, kunstmaler, sier Astrid Stuve, omviser på Bjerkebæk, museet på Lillehammer sommeren 2012. Museet ble åpnet i 2007.

I spisestuen på Bjerkebæk står en kommode i bjørk som Anders Svarstad har dekorert. − Dette var en kommode Sigrid Undset hadde kjøpt og for spøk kalte sin brudekiste, forteller Stuve. − Her er det dekormaleren Anders Svarstad som kommer frem. Han har malt en hingst og en hoppe på fremsiden av kommoden etter inspirasjon fra gresk mytologis fortelling om Pegasus, hesten som hadde vinger og kunne fly.

Hun forteller at Roma-dagene var som et eventyr for paret. − Det skulle bli langt mer strevsomme dager da de flyttet tilbake til Norge og på det meste hadde ansvar for å forsørge seks barn.

Sigrid Undset mottok Nobelprisen i litteratur for Kristin Lavransdatter-trilogien i 1928. Mange skuelystne gikk forbi husene hennes etter at hun ble berømt. Hun ville ha mest mulig fred og ro og bygget et høyt gjerde for å skjerme seg. Hun ble boende alene med barna på Bjerkebæk fra 1919 frem til sin død i 1949, med unntak av fem år i eksil i New York under 2. verdenskrig. Datteren Maren Charlotte døde i 1939, sønnen Anders falt i aprildagene 1940 ved Segalstad bru i Gausdal og Anders Castus Svarstad døde i 1939. Selv om kjærligheten mellom Sigrid Undset og Anders Svarstad døde da de levde, lever minnet om deres pasjon friskt videre gjennom kunsten de etterlot seg. ■

Kilder: Anders C. Svarstad og byen, Gunnar B. Kvaran / Ellen J. Lerberg, Bergen Kunstmuseum og Lillehammer Kunstmuseum, 1998 / Innenfor gjerdet, Nan Bentzen Skille, Aschehoug, 2008.

Anders Castus Svarstad (1869–1943) • Vokste opp på gården Lille Svarstad i Hole, Ringerike.

• Begynte i malerlære i 1885. Svarstad var da 16 år gammel og fulgte i sin fars fotspor; faren var dekorasjonsmaler og bonde.

• Bodde flere år i Chicago der han arbeidet som dekorasjonsmaler.

Etter bybrannen i 1871 var det stort behov for gjenreising, og en ny byggestil med luksuriøse forretningsbygg og skyskrapere preget gjenoppbyggingen. Etter å ha fått med seg verdensutstillingen i Chicago i 1893 reiste Svarstad hjem til Norge igjen i 1894.

• Opphold i Paris og studier på Académie Colarossi under Gustave Courtoís i 1897.

• Debuterte ved Statens Kunstutstilling, Høstutstillingen, i 1902.

• Anders Svarstad giftet seg i Kristiania i 1903 med Ragna Moe. De fikk tre barn sammen.

• Ble tildelt A.C. Houens legat i 1906 og dro i april samme år til London, Paris, Brussel og Brügge, Berlin og København. Kom hjem til Norge igjen sommeren 1907. Ny studietur i 1908, blant annet til Roma.

• I 1909 møter han forfatterinnen Sigrid Undset i Roma, i Via Frattina 138.

• Separert fra Ragna Moe i 1910.

• Giftet seg med Sigrid Undset ved konsulatet i Antwerpen i 1912.

• Bosetter seg på Kampen i 1919. Sigrid Undset leier hus på Lillehammer samme år.

• Svarstad ble i 1925 innstilt til å etterfølge Christian Krohg som professor ved Kunstakademiet. Dette protesterte de yngre kunstnerne på, og det ble Axel Revold som fikk professoratet.

Sammen med Søren Onsager opprettet Svarstad en kunstskole som de drev sammen fra 1926–1929.

• Ekteskapet med Sigrid Undset ble oppløst i 1927 etter at hun konverterte til katolisismen.

• Reiser til Sicilia i 1928, til Nord-Norge i 1930 og til Berlin i 1937.

5/2012

121

AXEL TOSTRUP-EVENSEN

BENTE BØYESEN

GALLERI TRAFO, Annen etasje Lensmannslia 60, 1386 Asker 1.–30. september

GALLERI SUNDVOLDEN Dronningveien 2, 3531 Krokkleiva 26.aug–18.nov

GALLERI SEMMINGSEN har i tilegg til separatutstillingene egne lokaler på Bellevue på Nesbru for visning av galleriets kunstnere.

Info og oversikt over kunstnere www.gallerisemmingsen.no For avtale ah@gallerisemmingsen.no

CAMILLA GRYTHE 13.okt - 4.nov Henrik Gernersgt 7, 1530 Moss

Tlf 69257775

www.ghg.as

ghg@ghg.as

Vi ønsker også i år velkommen til Hafjelltoppen

HØST UTSTILLINGEN

i sammarbeid med

30.september - 7.oktober2012

Med over 50 anerkjente norske kunstnere Gled dere til blant annet..

RUNI LANGUM

KÅRE NORDVIK

ANNE KRISTINE THORSBY

ØRNULF OPDAHL

JOHAN MÆHLUM

KJELL BENDIKSEN

Følg oss på Storgata 49, Sigrid Undsetsplass, Lillehammer

WWW.GALLERIZINK.NO

facebook.com/gallerizink og på vår blogg; galleripikene.com

De utstøttes billedhistorie

Bjørn Li har lang erfaring som kunstskribent og har blant annet skrevet en biografi om komponisten Harald Sæverud og levert tekster til bøkene Per Ung og Themes om Odd Nerdrum. Han har også skrevet en artikkelserie om kunstinvestering i Kapital og er medforfatter til boken Kunst og Priser.

Theodore Gericault: Portrett av en kleptoman (utført 1821–1824) Det 20. århundre gjorde oss fortrolige med forestillingen om at der er en sammenheng mellom galskap og kunst, en oppfatning som i sin populistiske form nok mer er spunnet ut av fascinasjonen over de mytiske kunstnerskikkelser enn av forsøket på å trenge inn i problemfeltet. Men fascinasjonen er i seg selv av interesse – den viser at mennesket i fornuftens tidsalder søker til et område hvor det gjennom det irrasjonelle kan komme i berøring med seg selv. Fordi religionen i den vestlige verden for lengst har forspilt sin rolle som katalysator for slike behov, er kunsten det gjenværende område som – til tross for den politiske og kommersielle konformismes begrensninger – med en viss rett kan insistere på tilknytning til Kaos. Og Kaos – det er gjennom skiftende tider definert som galskapens domene. At nåtidens menneske lar seg lokke mot kunsten – heller enn til psykiatrien – har sine gode grunner. Foruten beretningen om kunstnerens berøring med Kaos, kan kunsten tilby selve kunstverket – et produkt fra det ytterste grenseland mellom fornuften og det ufornuftige. I psykiatrien venter kun sykdommen, eller eventuelt dens helbredelse, som innebærer å bli hentet inn igjen til den fornuftens verden man forsøkte å unnslippe.

Likevel: Fortellingene om de gale kunstnere – van Gogh bærer fyrstekronen i dette selskap – er terpet på til det kjedsommelige og i en slik grad at all galskap for lengst er drevet ut av en myte som i dag fremstår som mer snusfornuftig enn den fornuft den opprinnelig søkte seg bort fra.

Mer fruktbart enn å repetere fortellingen om de gale kunstnere vil det derfor være å stille spørsmålet: Med hvilket blikk betrakter kunsten galskapen? Nå får spørsmålet dialektisk kraft, i den forstand at vi retter søkelyset både mot den fornuft som vurderer og den ufornuft som blir vurdert.

Forståelsen av kunstneren som galskapens eksponent er av nyere dato og har ingen plass i eldre tiders forestillingsverden. Helt frem til begynnelsen av 1800-tallet betraktet man kunstneren først og fremst som håndverker, og som sådan var han en av mange forvaltere av samfunnets felles fornuft. Fra oldtidens Egypt til langt inn i 124

5/2012

europeisk renessanse ble sinnslidelse i bokstavelig forstand oppfattet som en demonisering av sjelen og forsøkt kurert ved åndeutdrivelse. Dette var en utfordring for sjamaner og prester og hørte overhodet ikke inn under kunstens domene. I Hieronymus Boschs senmiddelalderske billedvisjoner – som forundrer mer enn beveger nåtidens menneske – kan vi se hvordan disse forestillinger konstituerte det allmenne verdensbilde så sent som i det 16. århundre. Verden er fylt til randen av ånder og bisarre demoner. De stikker sine vemmelige hoder frem fra alskens kriker og kroker, alltid beredt til å formørke menneskets sinn. Bosch synes å være like fortrolig med disse galskapens representasjoner som med englene – demonenes spirituelle motstykke. Hos Bosch er verden ennå en slagmark hvor gode og onde krefter slåss om makten over menneskesjelen innenfor et komplisert, men ordnet kosmologisk hele. Også galskapen hadde en plass

Med hvilket blikk betrakter kunsten galskapen? innenfor denne orden. Den ble gjenkjent og forstått. Ikke minst i teatret fikk galskapen opptre i narrens og tåpens rolle, men også som sannsiger og tåkefyrste – den motsetningsfylte manifestasjon av fornuftens skrøpelighet. Bosch har gitt den et uforglemmelig bilde i motivet Narrenes skip.

Forestillingen om galskap som demonisk besettelse lå også til grunn for renessansens hekseprosesser. Ved å brenne den besatte på bålet mente man å befri hennes sjel fra onde makter og redde den for evigheten. På en paradoksal måte ble den gale slik tross alt definert

VIGNETT

innenfor et felles menneskelig ansvarsområde. I det 17. århundre skulle denne forbindelseslinje bli brutt og galskap definert inn i det mørket som til en viss grad også preger vår tids opplevelse av fenomenet. Under de økonomiske nedgangstider på 1600-tallet ble det i Frankrike gjort foranstaltninger for å stabilisere en truet samfunnsorden. Myndighetene besluttet å internere alle befolkningsgrupper som kunne tenkes å utgjøre en fare.

Arbeidsledige, vagabonder, kriminelle – opp til en prosent av Paris’ befolkning ble i den følgende tid holdt i forvaring i en institusjon kalt Allmennhospitalet, innstiftet i 1656, ikke som sykehus, men som interneringsleir opprettet på de nedlagte rester av senmiddelalderens institusjoner for spedalske. Denne praksis spredte seg til store deler av Europa, og de enorme leirene ble snart et oppbevaringssted også for sinnssyke, som inntok den laveste rangorden.

Samtidig gjennomgikk synet på galskap store forvandlinger. Vi befinner oss ved begynnelsen av opplysningstiden, og tilliten til fornuftens virkefelt er økende.

Man forlot forestillingen om at de gale var besatt av onde ånder, og kom til at sykdommen skyldtes forstyrrelser i væskebalansen i den sykes egen kropp. I sitt verk Galskapens historie i opplysningens tidsalder, viser den franske filosof Michel Theodore Gericault, Portrett av en kleptoman, Foucault hvordan galskapen slik mistet 61 x 51 cm. Foto: Gand, Musée des Beaux-Arts. sin tilknytning til middelalderens kosmologiske orden og tapte den metafysiske den; man ønsket å lære sykdommene bedre å kjenne. Allerede utoverbygning som ga de gale en plass i verden – om det enn kun var gangspunktet avslørte den sviktende kunnskap: Man mente de narrens plass. I en tid som i tiltagende grad mente å kunne forklare forskjellige sinnslidelser manifesterte seg gjennom fysiologiske særverden på grunnlag av fornuftens prinsipper, ble galskapens ufornuft trekk hos de gale, og Gericault fikk i oppdrag å male portretter som forstått som en form for ikke-eksistens og var dermed uttrykk for et skulle illustrere nettopp disse spesifikke egenskaper. Både oppdragsi dypeste forstand livsfiendtlig og amoralsk prinsipp. Det amoralske giver og maler døde før oppdraget var fullført. Men Gericault nådde aspekt ble forsterket ved at de gale ikke var i stand til å arbeide og å fullføre fem portretter som, til tross for det feilslåtte medisinske derfor ikke kunne fylle noen konstruktiv rolle i samfunnsordenen. utgangspunkt, regnes blant de store i portrettkunstens historie.

Den naturlige konsekvens av dette var å isolere de syke fra samfunGericault hadde et sensibelt nervesystem, og sinnslidelse var et ikke net, en tanke som lå til grunn for opprettelsen av sinnssykeasylene, ukjent fenomen i malerens egen familie. Kanskje har det bidradd til disse pseudomedisinske behandlingssteder som frem til 1800-tallet hans forståelse av oppgaven og til å gi de portretterte den mennesikke var stort annet enn rene fangehull hvor de syke satt lenket til kelige oppreisning disse bildene representerer. Gericault fremstiller veggen. Francisco Goya – maleren som mer enn noen annen synes å de forvirrede sinn med stor innlevelse. Her er intet tilbake av den ha kjent galskapens vesen – har malt et inntrengende bilde fra et slikt gales rolle som narr eller tåpe. Her er ingen latterliggjørelse, eller sted: Galehuset har en merkelig metaforisk karakter og antyder at besettelse av onde ånder. Gericault har befridd de portretterte fra Goya oppfattet verden som en galskapens arena, og at det virkelige samfunnets klisjeer. Han merker seg de forvillede blikk som likesom liv utspinner seg hinsides fornuftens ordnende element – uten de retter seg mot ingenting og som hensetter modellen i kontaktløs engode og trøstende ånder middelalderen tross alt kunne oppvise. somhet, et slags eksistensielt ingenmannsland som er galskapens På begynnelsen av 1800-tallet hevet seg røster som ønsket å forrevir og som vekker malerens usentimentale medfølelse. Og med bedre de sinnslidendes livsforhold. Psykiatrien som disiplin var i sin denne innstilling maler han de gale bort fra den mentale diasporas spede begynnelse. Da den franske psykiater Etienne-Jean Georget årtusenlange utstøtelse og inn i den fellesmenneskelige sfære. Der omkring 1820 ba sin venn – den franske maler Theodore Gericault hvor vi ennå må kjempe for å fastholde dem, ved bedre å forstå de (1791–1824) – om å male en serie portretter av mentalt syke pasientilstander som kalles galskap. ■ ter til bruk for medisinstudenter – var formålet karakteristisk for ti5/2012

125

Alexander Nordaas Morning after

Yvonne Jeanette Karlsen www.artyvonne.no

www.aleksandernordaas.com

Bjørnar Pedersen Etter regn

Berit Bjørseth Vandreren

ATLE BERNER ANDE RSE N 12 nummererte og signerte gicléetrykk av Atle Berner Andersen til salgs. Verkene er trykket på høykvalitets kunsttrykkpapir i et opplag på 100 stk.

Se fineart.no/kunstner/atle-berner-andersen eller galleriberner.no

Randi Rønning Portrett

Åse Juul Høst

Eli Gjestvang Katedral

2013

SOLO utstilling i New York

www.NewArtCenter.net www.GalleriSonne.no

ANMELDELSE

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også ­kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle ­utstillinger til KUNST.

Med kompassnål mot lysets magi Hva: Olafur Eliasson: Nye verk Hvor: Galleri Gerhardsen Gerner, Oslo Når: varer til 27. oktober Han er kjent for de store, spektakulære prosjektene.

Men når Olafur Eliasson endelig er tilbake i Oslo, viser det seg at han er like interessant i lite format.

128

Det er snart ni år siden islandsk-danske Olafur Eliasson (født 1967) snudde Astrup Fearnley-museet i Oslo på hodet. Vinteren og våren 2004 fylte han museet med ti installasjoner som lot publikum erfare de merkeligste lysfenomener. Høsten før var han blitt verdensberømt for The Weather Project, installasjonen med en stor, kunstig sol i Tate Modern i London. Siden har han montert fosser i New York og et regnbuepanorama på taket av ARoS kunstmuseum i Aarhus.

Når han nå stiller ut i ett av de nye galleriene i Oslos ferske kunstbydel Tjuvholmen, like ved Astrup Fearnleymuseets nybygg, er det et helt annet format over kunstverkene han viser. Gerhardsen Gerner er et lite galleri med utfordrende utstillingsrom, men Eliasson greier å skape en engasjerende og visuelt forførende utstilling.

Olafur Eliasson har lenge vært opptatt av lys og optiske fenomener. I denne utstillingen tar han interessen ned på et grunnleggende plan. Tre enkle skulpturer er lent opp mot veggen i ansiktshøyde. De består av fargede glassplater med utskårne hull som siler lyset gjennom fargelagene. Ved hjelp av hullene får vi erfare hvordan fargene blandes og påvirker hverandre. Det samme ser vi i galleriets innerste rom, der to lyskastere blander rødt og grønt lys i en kontinuerlig runddans slik at det gule feltet i krysningspunktet er i stadig forandring.

Fotografiene fra Eliassons fødeland Island trekker blikket ned mot og under jordens overflate. Hans barndoms landskap har vært en rød tråd gjennom karrieren, og gjennom motivenes annerledeshet viser fotografiene naturens eruptive side; mørkt, men heldigvis ikke dystert.

Det mest fascinerende objektet er en paraboldisk med en flerfarget blyant som peker mot nord. Den henger fra taket, og uansett hvordan du vrir på den, vender den alltid tilbake til utgangsposisjonen. Nok en gang bruker Olafur Eliasson en grunnleggende enkel teknikk: Blyanten er laget av magnetisk metall. Dermed oppfører den seg som en kompassnål. Det kan kanskje tjene som en indikasjon på hvilken retning kunstneren opplever som viktigst? ■

FARGESPEKTER: Olafur Eliassons enkle glasskulpturer i Borrowed wall view-serien skaper vakre fargeeffekter.

Begge foto: Olafur Eliasson / Galleri Gerhardsen Gerner.

VULKANSK JORD: Olafur Eliasson har alltid vært fascinert av det islandske landskapet. The large Iceland series er siste tilskudd i serien.

5/2012 1/2012

Vår spesialitet er norsk gullalder Salg - kjøp - kommisjon - restaurering - taksering - kunsttransport - opphenging

Vi formidler fortløpende kunst av blant annet: Gude, Tidemand, J. C. Dahl, Werenskiold, Astrup, Bergslien, Thaulow, Balke, Heyerdahl, Ender, Munch, Sundt-Hansen, Hertervig, Skredsvig, Krohg, Wentzel m.fl.

Hans Fredrik Gude 1888

Restaurering av malerier og rammer

Tre stadier av rensing.

TA VARE PÅ DINE VERDIER! Galleri Gude kan vise til bred kompetanse vedrørende rensing og restaurering av malerier, og ikke minst reparasjon og forgylling av gamle gullrammer. Vi har et unikt lager av gamle rammer fra 1850 til 1900 som kan tilpasses malerier som ikke lenger har sine tidsriktige rammer. Ta kontakt for pristilbud!

Frognerveien 44, 0266 OSLO | tlf. 22 12 39 20 | www.gude.no

OMTALER

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også ­kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle ­utstillinger til KUNST.

Fra berg og Dahl Når Hans Normann Dahl åpner utstilling lørdag 6. oktober, er det dagen før han fyller 75. Men å kalle det jubileumsutstilling? Vel, ja, kanskje.

Få kunstnere er så folkekjære som Hans Normann Dahl. Men det er en ting som har kommet med tiden. Til KUNST forteller han at da han debuterte i Oslo kunstforening i 1966, var mottagelsen høyst blandet. I VG skrev Fredrik Michelet at her er det altfor mye teknikk. I Dagbladet skrev Ole Mæhle at her er det altfor lite teknikk. Dermed kunne han avskrive kritikken som veiledning og gå videre på sin egen vei.

Jubileumsutstillingen – hvis det er det det er – på Gulden kunstverk utenfor Drammen vil romme både gammelt og nytt. Han forteller at hovedtyngden er ferskvare, men at det blant en god del eldre ting vil være mye som aldri har vært stilt ut. Blant annet tegninger av den legendariske aktmodellen Nusse, som stilte opp for Gustav Vigeland og andre kunstnere gjennom 50 år. I tillegg kommer en del malerier han anser uselgelige både grunnet format og burlesk innhold.

– Gulden er jo et flott galleri med store rom som gir grunn til å slå ut med håret både med hensyn til antall og størrelser. Så her blir det litt av hvert fra en lang karriere, sier han. Utstillingen varer til 28. oktober.

FOLKEKJÆR: Hans Normann Dahl elsker å bruke fargene. – De ligger jo der på paletten, så hvorfor skal jeg ikke bruke dem? spør han. Foto: Hans Normann Dahl.

Musikken som inspirerer Musikk har inspirert billedkunstnere siden tidenes morgen. Nå ruller Museet for samtidskunst ut en stor utstilling om sammenhengen innenfor samtidskunsten.

Ingen annen kunstform har satt sterkere preg på samtidskunsten de siste ti til tyve årene enn musikk. I wish this was a song. Music in contemporary art utforsker skjæringspunktet mellom musikk og billedkunst. Utstillingen på Museet for samtidskunst er blitt en stor, internasjonal gruppeutstilling organisert i syv tematiske kapitler. 48 kunstnere fra 19 land fyller hele museet med sine arbeider. Utstillingen står til 20. januar 2013.

Når museet blir studieobjekt

INTERNASJONALT: Musikk og samtidskunst har det felles at de har en internasjonal horisont. Tyrkiske Fikret Atay deltar på Museet for samtidskunst med Tinica (2004). Foto: Courtesy artist / Galerie Chantal Crousel, Paris.

Modernismen er en historisk periode innen kunsthistorien. At den ikke er en parentes i historien, vitner Henie Onstad Kunstsenters utstilling om.

Mens kunststudenter tidligere samlet seg rundt aktmodellen, går studentene nå til teorien for å finne sine egne referanser. For tre av professor Dag Erik Elgins studenter ved Kunstakademiet i Oslo er Henie Onstad Kunstsenters samling blitt et slikt objekt, og resultatet av undersøkelsen kan vi se i utstillingen Modernism machine. Utstillingen viser hvordan kunstinstitusjonen kan være modell for nye kunstverk, samtidig som institusjonen blir underlagt nye undersøkelser. Utstillingen står til 21. oktober. ■

GENERASJONSMØTE: Pablo Picasso og unge kunststudenter henger side ved side i utstillingen Modernism machine på Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Henie Onstad Kunstsenter.

130

5/2012

Dead End Bay • J.Loomer

Galleri Dragedalen • Henrik Ibsens Gate 28 • Oslo w w w. g a l l e r i d r a g e d a l e n . n o hand picked art from the world.

J.Loomer • Miriam loining • Birger Sturgis Loomer

90-årsjubileum

LIZ BOWMAN «JazzFlowers II» til 15. november 2012 Vi har har gjennom 90 år forsynt byens kunstnere med det beste innen kunstmateriell. Dette ønsker vi å feire sammen med deg i oktober måned.

Se flere JazzFlowers: www.kulturkonsept.no og hos Skovveien gull, sølv & diamanter.

Bestill pr. epost – vi sender fraktfritt u/ramme i Norge!

OV

VEI

EN

SK

Følg med på vår nettbutikk www.tegne.no og facebook.com/christengebretsen for mer info.

Galleri Voksenåsen, Ullveien 4, Voksenkollen, Oslo Galleriet er åpent alle dager og kvelder!

Pilestredet 27, 0164 Oslo

T: 22 20 20 15

E: post@ceson.no

www.tegne.no

N

LL

TE

R

GU

SØ

LV

& DIA

M

A

SKOVVEIEN 29 0257 OSLO w w w. s k o v v e i e n . n o

VinterMix med topp kunstnere fra 18. nov. 2012 KulturKonsept: tlf 909 67 883

SKMU SØRLANDETS KUNSTMUSEUM • 4 UTSTILLINGER I 3 ETASjER • HØSTEN 2012

Nipple Scale for a Parade Fine Art Union

> 29.09 – 18.11.12

The Dark Passenger

Vibeke Mejlvang & Sofie Hesselholdt

> 29.09.12 – 27.01.13

Nye tegninger Kristin Evensen

> 29.09 – 30.12.12 MUSEETS SAMLING • HISTORISK OG SAMTIDSKUNST • PERMANENT UTSTILLINGER OG MUSEUMSBUTIKK

MUSEUMSKAFÉEN MEAN BEAN

ÅPNINGSTIDER Tirsdag–lørdag 11–17 Søndag 12–16 Mandag stengt

ÅPNINGSTIDER Mandag–fredag 8–17 Lørdag 11–17 Søndag 12–16

SKMU SØRLANDETS KUNSTMUSEUM: SKIPPERGATA 24B, N-4665 KRISTIANSAND +47 38 07 49 00

SKMU.NO FACEBOOK/SKMU.NO

Kontoret for håpløse oppfinnelser.

Foto: Kristin Krugerud.

Norges lengste galleri I 2010 avmerket hopperen Anette Sagen sitt eget verdensrekordhopp på 174,5 meter med blå føtter på verdens lengste grafiske trykk på 185,5 meter – trykket ved hjelp av en veivals. I år annonserte Galleria Kunstfestival seg som Norges lengste galleri. For å få med seg hele utstillingen måtte publikum gå 800 meter fra Nord-Norges eldste hotell, Fru Haugans Hotel, til Mosjøen kulturhus.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

MOSJØEN (KUNST): For sjuende år på rad arrangeres Galleria Kunstfestival med utgangspunkt i det unike miljøet i Sjøgata i Mosjøen: Nord-Norges lengste bevarte trehusbebyggelse som består av sjøhus, naust, pakkhus, butikker, gallerier, antikvariater, boliger, kafeer, restauranter og museum. Her henges også kunsten opp der det er rom, fra naustloft til garasjer.

– Dette er en festival som skiller seg veldig fra utstillinger i vanlige gallerier. Vi tar for eksempel ikke provisjon ved salg, men står likevel for all markedsføring. Utstillerne betaler kun en liten avgift per verk som stilles ut, fortalte kunstner og en av to ansatte i arrangørselskapet Generator Mosjøen AS, Stig-Ove Sivertsen, til KUNST da vi tok turen opp til Mosjøen en uke i juli.

134

5/2012

Uten filter I år ble Galleria Kunstfestival arrangert samtidig med Utflytterstevnet og Toppen Internasjonale Sommermusikkfestival. Mer enn 20 000 besøkende, over 60 ulike konserter og forestillinger, 40 utstillinger og nærmere 100 kunstnernavn var representert. Barnas dag samlet hele 150 barn.

– Vår tanke er å lage en festival hvor den unge, lokale amatørkunstneren får stille ut sin kunst ved siden av internasjonalt anerkjente kunstnere, samt at vi vil skape en møteplass for nettverksbygging mellom kunstnere fra hele verden. Her finner du også kurs, workshop og foredrag, og det er egne opplegg for barn og unge med graffitikunst og barnas dag. Filmeria, som er Gallerias egne lille film-

FESTIVAL

Alzheimer-kunst

TØRRFESK: Aleksander Nordaas sin film Tørrfesk.

Foto: Kristin Krugerud.

festival, har etablert seg som et viktig innslag under arrangementet hvor lokale og inviterte filmskapere setter sammen forstillinger med kortfilmer.

– Hva legger dere i slagordet Kunst uten filter?

– Alle får stille ut, men vi har fokus på bredde – fra smykker til klær til bilder. Alle tilgjengelige lokaler og hus tas i bruk til utstillinger – fra etablerte gallerier til naust og smug, garasjer og utstillingsvinduer. Dette gir en helt spesiell atmosfære. Vi har også en Helsepub, hvor du kan kan komme og helse på. Kontoret for håpløse oppfinnelser er også et kreativt innslag som viser modeller av totalt ubrukelige oppfinnelser.

Pris og hovedutstiller I år delte Fineart / KUNST ut en pris på 10 000 kroner til årets Galleriakunstner sammen med Sparebank 1. I juryen satt Ellen Strøm Brodtkorb fra Helgeland Arbeiderblad, Katrine Remmen fra Helgeland Museum, Petter Jørgensen fra Mosjøen Kunstforening, Atle Edvardsen fra Sparebank 1, Stig-Ove Sivertsen fra Generator og Kristin Krugerud fra Fineart. Vinneren var filmen Tørrfesk av Aleksander Nordaas, som både skriver, fotograferer og lager film.

Han er aktuell med filmen Thale, som representerer Norge ved filmfestivalen i Toronto i september sammen med blant annet den nye Kon Tiki-filmen.

– Tørrfesk er en filmopplevelse hvor små og store presenteres for en nokså annerledes undervannsverden. Under en hemmelig brygge lever det nemlig fisk av den merkeligste sorten. De forskjellige fiskene er avfotografert akkurat slik de ble funnet i strandkanten og brakt til live digitalt. I samspill med musikk og animasjon utgjør de en undervannsverden man kun kan oppleve ved å spille på lag med fantasien.

Og det er nettopp det som er premisset for filminstallasjonen; å oppleve den gjennom sin egen fantasi, forteller Aleksander om filmen sin til KUNST. Marit Skog er født og oppvokst i Mosjøen, og har atelier i Sjøgata.

Hun arbeider profesjonelt med billedkunst og glasskunst på heltid. I år var hun en av to hovedkunstnere som viste fotografikk på festivalen.

– Tematisk handler denne utstillingen om ting som forvitrer og er i ferd med å forsvinne. Ting som har levd og har en historie. Jeg er ikke på jakt etter det perfekte, men liker å lage komposisjoner av ting som kanskje sees på som stygge og uinteressante! ■

Karen Rotmo var en av årets glasskunstnere, som også har lang erfaring som barnevernspedagog. Hun driver Néja Glassdesign og beskriver seg selv som en historieforteller i glass med engasjement i sentrale samfunnsspørsmål: – Vi ønsker å gi ulike mennesker og skjebner en stemme gjennom å uttrykke det i glass. 21. september har utstillingen Minner som forsvinner (om hvordan livet forandrer seg med Alzheimer) premiere ved Tindved Kulturkafé i Verdal. Det er en fortelling om Alzheimer som består av to deler: forestillingen Mens du er her og utstilling av kunstverk som står på scenen. I del to inviteres publikum ned på scenen til å se nærmere på kunsten, snakke om hva som er tenkt, og man er velkomne til å stille spørsmål, både om Alzheimer og hva kunstneren har ønsket å formidle. På premieredagen er det verdensdagen for Alzheimer, og dette er et ledd i å få fokus på denne sykdommen, og da spesifikt på unge Alzheimer-pasienter.

Karen Rotmo er gründeren bak forestillingen og har med seg seks andre kunstnere som sammen skal formidle historier som er hentet inn fra pårørende til personer med Alzheimer. Marte Hallem har skrevet manus, og sammen med Ole Aleksander Hansen (danser) og Øyvind Fjørtoft Engen (cello) skal de ta oss med inn i den verden den som er rammet av Alzheimer – og de pårørende – lever i.

5/2012

135

INSTRUKTIVT

VIGNETT

VANN VEIER Akvarellmaling gir meg som kunstner mange uttrykksmuligheter. Alt fra den tynneste transparens til voldsomt tunge og kraftfulle fargeflater, som spennvidden mellom klassisk musikk og den mest råbarkede heavy metal-musikken.

Tekst / Bilder Lars A. Persson

Vannet er ikke bare fargens løsemiddel i denne teknikken, det er selve livgiveren i maleprosessen, som gir de ulike fargepigmentene mulighet til å fritt leve ut sine personligheter i mine malerier. Mer vann ... på med vannet! Jeg lar ganske enkelt vannet selv få gjøre jobben med fargen – pigmentene finner da sine egne vannveier, og jeg lar være å legge meg opp i og kontrollere for mye. Når man tillater vannet å gjøre jobben sin, blir det straks et mye mer interessant og mer levende akvarelluttrykk i maleriene.

I en instruktiv artikkel om akvarellmaling må jeg selvsagt nevne den nå avdøde svenske kunstprofessoren og akvarellguruen Arne Isacsson.

Hans mangeårige kursvirksomhet og eget arbeid med akvarellteknik136

5/2012

ken har gitt denne en meget høy status som et unikt uttrykk blant maleteknikkene og en selvfølgelig plass i de de beste galleriene.

Oppstart i atelieret Jeg tar frem rikelig med papir av god kvalitet, minimum 300 g / kvm, gjerne i stort format med grov struktur, som gir et tøffere og mer røft uttrykk. Akvarellfarger på tuber, kanskje 6–8 ulike farger, og forskjellige pensler – store, runde med fin spiss, ulike brede pensler, samt svamper og kanskje en tannbørste for spennende innfall.

Jeg monterer ofte opp flere ark på plater for å kunne arbeide med bildene mine parallelt i ulike varianter, det gir også tiltrengt tørketid i

Lars A. Persson: Heltidsarbeidende billedkunstner i over 20 år. Utstillinger og offentlige arbeider på gallerier og kunstmuseer. Representert i et stort antall kommuner og fylker og innkjøpt av den svenske stat. Gjestelærer ved høyskole og kunstskoler / kurs med Fineart på ulike steder i Norden.

VIGNETT

Lilla galleriet: – Måleriet skall kännas, det skall smaka färg.

prosessen og en større frihet til å eksperimentere, og man blir mindre bundet til motivet mens man maler. Hvert bilde blir ikke like viktig, ikke ett bilde skal være viktigere enn at jeg kan klare å gi slipp på det.

Når jeg jobber i atelieret, går jeg ofte ut fra en skisse / forstudie som jeg har gjort utendørs i landskapet, men der slutter den naturalistiske likheten å være viktig, for jeg misliker å føle noen form for rapportplikt overfor det opprinnelige motivet. Nå tar malingen over, vannet og pigmentene får flyte så fritt som mulig for å lokke frem alt det fantastiske som fins under papirets overflate. Jeg pleier å tenke slik: Se ikke på den umalte, hvite papirflaten som en trussel, men som en stor og fantastisk mulighet. Vis ikke for stor respekt, men ta kommandoen over den rene flaten og bare kjør på ... bare sørg for å ha nok papir, rikelig med papir gir frihet og eksperimenteringslyst. Jeg passer meg for å overarbeide maleriene mine, forsøker å male raskt med maksimalt 2–3 overmalinger og med tilstrekkelig tørketid mellom lagene.

Jeg vil at fokuset heller skal rettes mot fargens eget uttrykk enn mot motivet i maleriene, og bli fri i min omgang med maleriet. Det føles veldig viktig for meg å ikke bare repetere innøvde, populære måter å male på. Man ser altfor ofte akvarellmalere som flørtende gjentar seg selv ved stadig å bruke samme teknikk. Alle maleriene blir dermed veldig like, samme maleri, bare i ulike varianter! For deg som har malt mye akvarell er dette sikkert noe å tenke over! Jo visst er vi mennesker ofte trygghetssøkende, stadig gjentar vi saker og ting som gjør at vi blir verdsatt og klappet på skulderen, men å bryte mønstre er nok det første viktige skritt for å kunne utvikles som kunstner.

En interessant iakttagelse er at mange som i dag er etablerte, internasjonale kunstnere, velger å arbeide med akvarell, både i skissearbeid til skulpturer i kjempeformat, men også som helt frittstående verk. Selv har jeg fått stadig flere forespørsler fra yngre kunstnere og elever ved kunsthøyskoler om å få utforske mulighetene i denne teknikken. Så visst kan man si at akvarellmaling både er moderne og i høyeste grad universelt i dag.

For meg handler akvarellmalingen om maleglede og nysgjerrighet uten å la prestasjonskravene påvirke altfor mye. Å med spenning kunne følge med på og ta del i hvordan de fint fragmenterte fargepigmentene opptrer på papirflaten foran meg. Papir, farge, pensler, tolkninger av interessante motiver hjulpet frem av av vannets fantastiske muligheter ... akvarellmaling er for meg en stor utfordring og et livslangt eventyr! ■

April: – Allt underordnas uttrycket.

5/2012

137

VIGNETT

Kurstilbud

Som abonnent på KUNST får du 10 % rabatt på kurs.

Dette gjelder også medlemmer i Palettklubben.

Påmelding / for mer informasjon (påmeldingen er bindende!):  www.fineart.no/tjenester/kurs

Høsten 2012 Se mer info på fineart.no

 Vi tar også imot din bestilling på telefon 22 01 24 20  Har du spørsmål, ta kontakt med Toril S. Kojan: toril@fineart.no / 408 56 010

VI HAR FÅTT NYE LOKALER! Dersom ikke andre kurslokaler eller tider er oppgitt, vil kurset holdes i KUNSTs kurslokaler i Brogata 2 på Lillestrøm.

Helgekurs: fredag kl. 18–21, lørdag og søndag kl. 10–16.

Materialer til kursene er ikke inkludert i prisen dersom dette ikke er spesifisert. Vi gjør også oppmerksom på at vi er avhengig av et minimum antall deltagere på hvert kurs for at det skal la seg gjennomføre. Vi tar forbehold om trykkfeil i datoer og priser.

Akvarellmaling med Morten W. Gjul

Gjul er en erfaren akvarellmaler innenfor den moderne akvarellteknikken. Det er en fordel om du har litt erfaring og kjenner til grunnprinsippene i akvarellmaling. Du vil lære mange nye teknikker og få kunnskap om fargenes egenskaper. Bli med og bli inspirert!

Tid: Pris:

19.–21. oktober. Helgekurs.

3600,- / Antall plasser: 12

Portrettmaling med Mogens Henckel

Hvordan få det til å ligne? Hva skal man legge vekt på? På dette kurset vil du lære arbeidsmetoder som er viktig i portrettmaling. Et meget populært kurs!

Tid: Pris:

26.–28. oktober. Helgekurs.

2900,- / Antall plasser: 12

Fotokurs for deg med digitalkamera og sans for motiver

Lær deg å mestre kameraet ditt. Det er ikke flaut å få hjelp til mer enn å trykke på utløserknappen! Fotograf Morten Løberg lærer deg alt om dette og gir fototips og instruksjon i praktisk fotografering, samt bruk av lys.

Tid: Sted: Pris:

27.–28. oktober. OBS! 10–17 begge dager.

Frysja Kunstnersenter, Kjelsåsveien 165, Oslo.

3300,- / Antall plasser: 12

Kurs i kull / pastell-teknikk. Et nytt kurs med Peter Esdaile

Vi arbeider på oppspent, kraftig Arches papir. Ru overflate. Vi arbeider med kullstift og tørrpastell, filler, viskelær og knettgummi. Teknikken har en parallell til Peter Esdailes maleteknikk i akryl; det starter med det åpne, spontane og tilfeldige som ender opp i noe mer styrt og definert.

Tid: Pris:

138

2.–4. november. Helgekurs.

3800,- / Antall plasser: 10

5/2012

KURS

Finn bildene i ditt indre. Malekurs med Toril S. Kojan

Et annerledes malekurs. Gjennom meditasjoner, drømmer, fantasireiser og andre kunstterapeutiske metoder finner vi frem til dine indre bilder. Vi går i dialog med dem og lytter til budskapet. Overfør det til papir eller lerret og se hva som skjer. Ingen forkunnskaper nødvendig.

Tid: Pris:

9.–11. november. Helgekurs.

3800,- / Antall plasser: 8

Akvarell med Lars A. Persson – ikke for feiginger!

Her er det fullt fokus på det kraftfulle og direkte akvarellmaleriet. Vi legger bort de små penslene og lar friheten blomstre og vannet gjøre underverker med fargene. Et meget inspirerende kurs!

Tid: Pris:

16.–18. november.

3900,- / Antall plasser: 10

Om farger og abstrakt komposisjon med billedkunstner Helle Kaarem, trinn II

Trinn II av dette kurset byr på litt repetisjon og mye jobbing med eget uttrykk. Her er det færre deltakere, slik at det blir mer tid til personlig veiledning.

Tid: Pris:

23.–25. november. Helgekurs.

3900,- / Antall plasser: 8

OLAF KARLSEN MALERI

e-post: olaf.karlsen@gmail.com 123hjemmeside/strandfolket tlf. 480 31 047

5/2012

139

VIGNETT

Forhandler-

oversikt Forhandlere merket med palett tilbyr 10 % rabatt på kunstmateriell til medlemmer av Palettklubben.

:

akershus

KUNST OG HOBBY AS

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10–17, 10–18 (torsdag) og 10–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell: Golden, Daler Rowney, Talens, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, kurs og galleri. God fagkunnskap.

Color Rebels

Voldgata 1 / 2000 Lillestrøm / info@colorrebels.com / www.colorrebels.com Postadresse: Postboks 53, 2011 Lillestrøm / Telefon: 908 30 114 Åpningstider: Man–ons: 10–17 Tors: 10–19 Fre: 10–17 Lør: 10–15 Forhandler av kunstner- og hobbymateriell. Vi fører kvalitetsprodukter som bl.a.

Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Rembrandt akvarell, PanPastel, Marabu med mer, i tillegg til pensler, papir, lerret, spray, tusj, tegneutstyr og bøker.

Velkommen til oss for en hyggelig handel! facebook.com/colorrebels

Evas Ramme- og Tegnesenter

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

rammemann

Kirkevn. 7 / 2016 Frogner / 63 82 06 28 / Mobil: 926 96 021 rammemann@online.no / www.rammemann.no Vi rammer inn det du er glad i!

20 års erfaring med kreative løsninger. Vi henter og bringer.

:

buskerud

Bragernes Rammeservice

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent.

Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

KREAKTIV – UTSTYR TIL KREATIVE FAG

Tollbugata 115 / Rundtom / 3041 Drammen. (Følg skiltene mot Svelvik.) Åpningstider: kl. 10–18 hverdager og kl. 10–16 lørdager.

Telefontid fra kl. 08 på hverdager. Tlf: 32 83 25 00 Landets største nettbutikk med utstyr til kreative fag på www.kreaktiv.no Vi leverer over hele Norge og har budbil til Oslo hver dag!

- maling og malemedier - lerret og blindrammer, eget lerretsverksted - bøker og DVD-er - kjente merkevarer til lave priser!

:

hedmark

CARIBONUM HAMAR / TORSO Hamar

Strandgt. 61 / 2317 Hamar / 62 51 24 30 / faks 62 51 24 31 ordrekontor.hamar@caribonum.no Mjøs-regionens ledende forhandler av kunst- og tegnemateriell. Vår styrke ligger i vareutvalget og varekunnskap. Vi forhandler bl.a. Daler-Rowney, GOLDEN, Cretacolor og Letraset.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

140

5/2012

:

hordaland

MALEPALETTEN - TORSO Bergen

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, GOLDEN, Sennelier, Letraset og Conté. Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Nordbyes Kunst og Hobby AS

Olav Kyrresgt. 2 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / faks 55 33 44 11 post@nordbye.no / www.nordbye.no Vestlandets største kunst- og hobbyforrretning. Stort utvalg innen Royal Talens ( Rembrandt, Van Gogh, Cobra & Amsterdam ) Winsor & Newton og Schmincke. Vi har også et bredt utvalg i tegnepapir, skrivemateriell og lerreter.

rammeservice

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 leif@rammeservice.com / www.rammeservice.com Rabattavtale for bilder kjøpt hos Fineart.

:

møre og romsdal

Pigment Kunsthandel as

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling.

Kurs og innramming.

:

nordland

Arne Neeraas

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunst- og tegneartikler.

Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

:

oslo

ANDVORD CITY CASH - TORSO Sentrum

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i sentrum. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Kunstnerbutikken i Oslo Christ. Engebretsen & Søn A/S

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 post@ceson.no / www.christengebretsen.no Stor butikk sentralt i Oslo med svært godt utvalg i kunstnerartikler. Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Schmincke, Talens, Liquitex, Winsor&Newton akvarell med mer. Vi spenner lerret etter mål. Velkommen til oss for en hyggelig handel!

TORSO VULKAN

Maridalsveien 17 B / 0178 Oslo / 21 38 80 70 torsovulkan@torso.no / www.torso.no Åpningstider: kl. 10-17, 10-19 (torsdag) og 10-16 (lørdag) TORSO Vulkan er Oslos nye storbutikk for alt innen kunst- og tegneartikler. Vi forhandler: Daler-Rowney, GOLDEN, Cretacolor, Williamsvurg Oil, Letraset, Aristo, Artograph, Mapac, Sculpey m.fl.

Du finner oss i Bellonahuset på Vulkan-området, nederst i Maridalsveien.

Velkommen! Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

FARGERIKE AGERUP - TORSO Colosseum

Fridtjof Nansensvei 12 / 0369 Oslo / 23 33 42 00 / faks 23 33 42 01 Stort utvalg i kunstnermateriell: Golden, Daler-Rowney, System 3, Gouach, egg tempera, Cretacolor, Old Holland. Lerret, papir, staffelier og Tracer/baloptikon.

Se nettbutikk www.agerup.no, sender over hele landet.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

VIGNETT

:

rogaland

Gaute Rostrup AS

Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming.

Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev.

Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

:

sør-trøndelag

rammeverkstedet

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for Fineart i Trondheim.

:

telemark

HOBBYSENTERET - TORSO Porsgrunn

Storgt. 125 / 3915 Porsgrunn / 35 55 53 96 Telemarks desidert største forhandler av kunstnermateriell! Vi forhandler blant annet Old Holland Classic Colour i alle farger, både i olje og akvarell og akrylmaling fra GOLDEN. I tillegg er vi den forhandleren i Telemark som har hele sortimentet av Daler-Rowney. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

:

troms

Harstad Innrammingsforretning AS

Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl.

Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

Kunstmaleren

Strandgt. 35 / PB 1172 / 9262 Tromsø / 77 68 27 80 Kvalitetsprodukter fra blant annet Winsor & Newton, Arches, Canson samt maling, pensler, lerret, staffeli, papir og tegneutstyr.

: vest-agder HOBBYHIMMELEN / TORSO Kristiansand

Henrik Wergelandsgate 26 / 4612 Kristiansand / 917 72 057 mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Som Sørlandets TORSO-forhandler, har vi et godt utvalg av kunstnermateriell til profesjonelle og nybegynnere. Vi fører bl.a. GOLDEN, Daler-Rowney, Cretacolor, PanPastel, Letraset, Winsor & Newton, Old Holland og Talens Cobra. Vi som jobber her er godt kjent med produktene, og gir deg gjerne råd og veiledning.

Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller i vår nettbutikk www.hobbyhimmelen.no Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

:

:

østfold

Rammemesteren Kunst og Hobby AS

Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: kl. 10–16 (mandag, tirsdag og fredag), kl. 10–18 (torsdag), kl. 10–14 (lørdag) Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

KUNST OG HOBBY - TORSO Ski

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10-17, 10-18 (torsdag) og 10-15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell: Vi forhandler bl.a. GOLDEN, Daler-Rowney, Talens, Sennelier, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, holder kurs og har galleri.

God fagkunnskap. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Skjeberg Bilde og Ramme

Grimstadbakken 8 / 1746 Skjeberg / 69 16 89 73 /skjebergramme@tele2.no Åpningstider: kl. 10.30–13.30 og 20–21 (tirsdag, onsdag og torsdag) Godt utvalg i kunstnermateriell: Old Holland olje, akryl og akvarell, Beckers, Golden open, Da Vinci pensler, blindrammer, lerret, staffelier. Rask og rimelig innramming (400 ulike lister). Faste kunder får rabattavtale. Vårt viktigste motto er: Hvis vi ikke har det du spør etter, prøver vi å skaffe det. Vi lagerfører ønskede produkter for faste kunder. Vårt lille firma setter enkeltkunder i høysetet.

X5 Design

Ivar Aasen vei 48A / 1511 Moss / 909 99 500 Steffen Svartberg Kristiansen / steffen@x5design.no X5 design er total leverandør av norsk produserte rammer.

Vi utfører leveranser til privatpersoner, kontorbygg, offentlig sektor, gallerier og fotoforhandlere.

Forandring fryder!

Skap et nytt inntrykk i hjemmet. Flytt bildene dine når du vil, hvor du vil med et opphengsystem for din kunst.

Det er enkelt å montere og gir deg stor fleksibilitet ved flytting av bilder

Diskret opphengstang

og oppheng av nye.

Trinnløs regulering både horisontalt og vertikalt. Med dette systemet unngår en å lage huller i veggen.

Enklere kan det ikke gjøres.

vestfold

ARNES FARGEHANDEL / TORSO Larvik

Kongensgt. 26 / 3256 Larvik 24 50 / faks 33 18 35 20 Vi fører bl.a. Daler-Rowney, Old Holland, GOLDEN og Letraset. Godt utvalg i Hobbymateriell. Panduro-forhandler.

Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

BAS Northern Art Equipment AS

Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør.

Sender også per post.

Les mer på våre web sider www.artmodern.no Kontakt oss i dag for et uforpliktende tilbud.

Art Modern Hjaltlandsgaten 17 4009 Stavanger Telefon: 51 53 17 06 post@artmodern.no

5/2012

141

lyst til å tegne eller male?

Hos TORSO kunstartikler har vi alt fra komplette startsett for nybegynnere til det helt spesielle for profesjonelle kunstnere.

Våre medarbeidere hjelper deg å finne det du trenger til dine kreative idéer.

Her finner du TORSO kunstartikler: TORSO Oslo Sentrum Andvord City Cash Tollbugt. 31 Tlf. 22 41 54 98 TORSO Larvik Arnes Fargehandel Kongegata 26 Tlf. 33 18 24 50

TORSO Oslo Colosseum Fargerike Agerup Fridtjof Nansensvei 12 Tlf. 23 33 42 40

TORSO Oslo Vulkan Maridalsveien 17 B (Nye Bellona-huset) Tlf. 21 38 80 70

TORSO Porsgrunn Hobbysenteret Storgt. 125 Tlf. 35 55 53 96

TORSO Ski Kunst og Hobby Parkaksen 4 Tlf. 64 87 53 18

TORSO Kristiansand Hobbyhimmelen H. Wergelandsgt. 26 Tlf. 91 77 20 57

TORSO Hamar Caribonum Strandgt. 61 Tlf. 62 51 24 30 TORSO Bergen VULKAN Malepaletten Kong Oscarsgt. 15 Tlf. 55 96 00 70

VULKAN www.torso.no

Leter du etter en forening som kvalifiserer deg som kunstner?

Da bør du gjøre deg kjent med NFUK. Her er det utelukkende kvaliteten på din kunst, og ikke din formelle bakgrunn som teller. Opptak av nye medlemmer skjer vår og høst, og er basert på en profesjonell juryering av dine arbeider.

5. oktober – 4. november

Inger Johanne Grytting Susanne Kathlen Mader Solveig Ovanger Torget 20, 8301 Svolvær Man: 18–22 Tirs–søn: 10–16 og 18–22

Her er noen av fordelene ved medlemskapet: - kunstnerstipend - publisering på våre nettsider - juryerte utstillinger - juryering av dine arbeider - medlemsmøter og seminarer - landsomfattende kontaktnett

Finn ut mer om oss på www.nfuk.no

nnks.no

NORSK FORENING FOR UAVHENGIGE KUNSTNERE

Per Hoel

HØSTUTSTILLING Trondheim: Galleri Singsaker 29/9 – 28/10. Lør–Søn 12–16 www.galleri-singsaker.no Fredriksvern Verft, Stavern: Galleri Per Hoel 6–7/10 og 13–14/10. 12–18 www.perhoel.no

RAMMEMESTEREN Kunst og Hobby AS

Gunnar Nilsensgate 10 Postboks 472 1601 Fredrikstad Tlf: 69 31 65 77 Åpningstider: Tir, ons, fre: 10.00–16.00 Lørdag 10.00–13.00 Stengt søndag, mandag og 1. dag etter helligdag.

UTSTILLINGEN MINNER SOM FORSVINNER PRESENTERER FORESTILLINGEN:

Galleri A An Doan Sverre Schyberg Olsen Espen Eiborg

20.09 – 14.10 18.10 – 04.11 08.11 – 02.12

Galleri A minor Toffe Bogen Roar Kjærnstad

20.09 – 14.10 08.11 – 02.12

Regi: Line Heie Hallem Danser: Ole Aleksander Hansen Skuespiller: Marte Hallem Cello: Øyvind Fjørtoft Engen Foto: Merete Haseth Installasjon: Ninni Rotmo Olsen Glass/Produksjonsleder: Karen Rotmo BILLETTER:

www.dillanevent.no Aboteke kafé, Verdal Mix-kiosken, Magneten Dampsaga, Steinkjer

Voksne: 220,Grupper over 10 pers. 200,Barn t.o.m. 15 år: 170,Formidlingsgebyr tilkommer

Galleri A & Galleri A minor • Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo • galleri-a.no

PETTER HEPSØ skulptur

SUSANNE K. MADER maleri

28.september - 21.oktober i Haugesund Billedgalleri

arrangør: www.haugesund- billedgalleri.net

Annonsér i Nordens ledende kunstmagasin du også!

Kontakt eric@fineart.no tlf. 948 17 753

WOW Reklame AS Foto: Merete Haseth, WOW Foto wowmedialab.no

TINDVED KULTURHAGE 21. 23. 25. OG 26 SEPT. KL. 19

Galleri Empati

ligger i landlige omgivelser i Ørland kommune på Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag.

Utstillinger hele året Separatutstillinger, temautstillinger og kollektivutstillinger.

Salg av malerier, grafikk, keramikk og glasskunst fra mange forskjellige utstillere.

Program: * Høstutstilling 15.9. * Bluesfestival utstilling 4.10. * Juleutstilling fra 17.11.

Andre aktiviteter: * Malekurs * Malekvelder * Eget rammeverksted Åpent: tirsdag, onsdag og torsdag 13–17, lørdag 11–14 og søndag 15–18.

Mer info finner du på vår Facebook side og galleriets hjemmeside:

www.galleri-empati.no

v/ Toril Grøtan Oksvold 7140 Opphaug. Ørland.

Telefon 72 52 11 70 Mobil 907 98 609 mail@galleri-empati.no

DALE C HI HU LY PA D R A M M EN S M U S EUM

En spesiallaget chandelier permanent tilgjengelig for publikum Åpent alle dager | www.drammens.museum.no

VIGNETT

KUNSTKRYSS

KRAFTLØS SKISKYTTER

BALKONGEN

HYGGE

DYR

MÅL

DE KOM- HOLDER MUNE- BUKSEN SENTER OPPE

FORULEMPE

Untitled 9 av Bjarne Melgaard

INTERVALL

BRYGG HESTESPORT OPPSTÅ SLÅ TIL RIDDER DISKUTERER STERIL SPANSK KUNSTNER NASJONALPARK GALOPP

EN DEBERITZ URETT

OLJEFIRMA

INGENLUNDE TEATERDEKORASJONER SKRIV

RANG

BRUKE HESTEN

KRØLLALFA

FORDYPNING

TITTEKASSE

UTSLAGSSTED

TOMSETE

NASKER ØRKEN REGEL

SOBER

SLAGER

PRON.

KRYDDER

HOMOGEN

JENTEN

IKKE HER

VEVE

MALER OG GRAFIKER

SLAMP FJELL I TROMS

RISVIN

TROSKYLDIGE

KUNSTNER (SVOGER AV NERDRUM)

ØYKOMMUNE

SKOLETILBUD

GUDSFORNEKTING

LABANS DATTER RUSE

PLAGG

TYKK

TOPPEN

HUMRE FORSLAG RESTAU- TETTRANT- STED HUS I OSLO MOSEN

UTTREKK

SNÅL BIL

AVGIFT SPISE

SPORTSUTSTYR

DONERE

LOVPRISTE

PLANTE

FORUTSETNING

UFLAKS

ÅND

Vinneren får et cappuccinosett med 6 kopper av Marianne Aulie.

Vi trekker også to vinnere av hver sin Rikke Jakobsen skål.

Send løsningen på mail til kunst@fineart.no.

Frist for innsending er 31. oktober 2012.

TAU

STAT

TRØTT

IKKE TIL

LEDELSE

ANSIKT

BEGYNNELSE

VINYLPLATE MONOPOL STAT

KLIENT VINNERE

TONN

Vinnere fra KUNST3: Gavekort kr 1000,- til: Dagfinn Stenvik, Mosjøen

146

5/2012

Deilig gavepakke fra Dharmazone: Bjørg Lyng Syvertsen, Drammen / Åse Hammerhaug, Steinkjer / Linda Strømme, Notodden

Neste VIGNETT nummer

Bli abonnent – kun 495,-

kommer i november!

•• Stor julegavekatalog spekket med kunst.

•• Odd Nerdrum i Wien og møte med Gustav Klimt.

•• Josefine Lyche & Henrik Pask – kunstnersamarbeid i Spriten.

•• Nils Olav Bøes merkelige lille verden.

•• Kunstmessene – en lukket verden?

•• TREND: Slow Art. •• Kunstnerbohemens historie.

•• Den kulturelle spaserstokken.

•• Fotograf Jenny Rydhagens biter av verden.

•• EKSKLUSIVT: Magne Furuholmen.

Få et bilde av Tone Flesche ved tegning av abonnement!

Verdi 1000,-

I tillegg får du dette hos Fineart:

Bli abonnent, send kodeord KUNST til 2007, eller send e-post til kunst@fineart.no

Foto: Anne Vesaas

•• Inntil 20 % rabatt på et stort utvalg kunst •• 20 % på innramming •• 20 % på frakt •• 10 % på kurs

Favoritter:

Tone Dietrichson Tone Dietrichsons verden eksploderer av farger og følelser, men er dypt forankret i livet. Hun er utdannet billedhugger fra Kunst- og håndverkskolen på 1980-tallet, men har siden midten av 1990-tallet jobbet med grafikk og maleri. Billedhuggeren i henne kommer likevel frem i måten hun formidler menneskene sine på og i hennes grundige anatomiske kunnskaper. Tone har i de siste årene gått dypt ned i Ibsens verden, spesielt Vildanden, i ulike prosjekter, og har også samarbeidet med den tidligere fotballproffen Stig Inge Bjørnebye i prosjektet Speil. Nylig laget hun årets pris for kreftforskning. Hun holder også inspirasjonsforedraget Med utsikt til innsikt – en reise i indre landskap og personlig tolkning av Henrik Ibsens Vildanden, og hvordan bruke dette stykket til øket livsglede og innsikt 128 år etter at det ble skrevet.

Kunst­ opplevelse

J Gro : o t Fo

Min største kunstopplevelse:

Frans Widerbergs utstilling i Kunstnerforbundet.

Dette ligger mange år tilbake, rundt 30 år, tenker jeg. Det var Frans Widerbergs utstilling i Kunstnerforbundet – i 1982, tror jeg det var. 8. april var det. Jeg kom inn i den store salen og sa bare: – Men dette er jo meg!

– Ja, jeg beklager å måtte si det, men det er faktisk meg også! svarte Frans.

Det var første gangen jeg traff ham, og vi ble stående og snakke om energi, lys, tid / rom – ja, du vet.

– Hva heter du som kan snakke sånn, da? spurte Frans.

– Tone Hagtvedt Dietrichson, svarte jeg.

– Du er vel ikke i slekt med Bernhard Hagtvedt, vel?

– Jo, det er faren min, svarte jeg.

FRANS WIDERBERGS fargelito fra mappen Jord, liv, himmel. Foto: Fineart.

– Det er jo mannen som lærte meg å tenke! Det er vel derfor du snakker som du gjør, da! sa Frans.

Far var lærer til Frans noen år. Jeg er oppdratt med tid / rom, avstander, galakser, vitenskap og filosofi. Dette fikk jeg på sengekanten fra jeg var ganske liten. (Asbjørnsen og Moe også, da. Peik var favoritteventyret. Jeg var veldig forelsket i den tegningen av Peik der han sitter på en stein og kongen kommer ridende. Tenk å lure kongen så mange ganger! Jeg måtte høre det eventyret om og om igjen bare for å sjekke ut at Peik virkelig overlevde.) Men, jeg har nok en del tankestoff derfra. Fra min far. Jeg husker at å se den utstillingen til Frans var som å komme hjem på en måte – dette var kjent stoff for meg. Bildene lyste av seg selv. Så fulle av energi og livskraft! Jeg er sikker på at de lyste i mørket også. Det kan være at Frans også gjør det. Lyser, altså. Men det er ikke alle som kan se det da, selvfølgelig. Han er virkelig en stor kunstner.

Kunstverk

PUBERTET av Edvard Munch fra 1897, vises på Munch-museets sommer­ utstilling Puberty som står frem til 14. oktober i år. Foto: © Munchmuseet / Munch-Ellingsen-Gruppen / BONO 2012.

148

5/2012

Mitt favorittkunstverk:

Pubertet og utstillingen Puberty på Munch-museet.

Mitt favorittkunstverk skifter. Det er ikke det samme hele tiden, men varierer i forhold til hvem jeg er – eller hvor i meg jeg er. Akkurat som livet. Derfor har jeg ikke et statisk favorittkunstverk. I dag var jeg på Munch-museet og så sommerutstillingen Puberty. Og maleriet Pubertet velger jeg ut som mitt favorittverk: Den unge pikens sterkt gjenkjennbare sårbarhet. Den ligger så høyt oppe i henne, smerten over å bli betraktet. Hele bildets nervesystem, alle tegn som ligger i overflaten og vibrerer. Denne unge jenta, eller lille kvinnen (så sjelelig avkledd). Hvem sitter hun der for? Maleren? Hun er så skjør: de lyse skuldrene, det lyse brystpartiet. De kryssede armene, hendene som ligger ved knærne – for å skjule. Den store, mørke skyggen bak henne. Er den hennes? Eller hans? Er det hennes fortid, hennes nå, eller det som kommer? Hun kan ikke ha sittet der så lenge. Hun kommer utenfra og lever et liv utenfor dette rommet. Jeg ser at solen har farget ansiktet og hendene hennes. Hvem er hun utenfor dette rommet? Det er kanskje ikke så interessant, men det gjør noe med opplevelsen av henne, det at jeg ser at hun kommer utenfra og har satt seg der – med all sin sårbarhet. Jeg kommer rett og slett inn i et annet liv i dette bildet.

Det er laget flere malerier av Pubertet (i alle fall to til og ett som brant opp). De to andre er ikke så skjøre og sårbare som denne versjonen; de andre jentene ser med direkte og møtende på deg.

Denne jenta ser mer innover og litt forbi deg. På utstillingen har også maleriet fått et eget rom bygget rundt seg. Som en kokong. Dette rommet føles også som hellig og sakralt. Det var en veldig vakker løsning som den unge piken sikkert er takknemlig for! Etter å ha sett på jenta en lang stund følte jeg at jeg ikke klarte å se lenger på henne. ■

ar

to

«Barn er et folk, sier man.

Men et folk eksisterer ikke uten kultur.

Barn er et folk som hører fremtiden til.

Og da må dette folk ha rett til sitt eget språk, sin egen kultur, sin kunst og sin historie».

Museets grunnlegger, filmregissør Rafael Goldin (1920-1994)

Henri Matisse (1869-1954)

07 Gruppen, Oslo

«Du må forbli et barn så lenge du lever».